Statsbudsjettet 2023

Innspill til Statsbudsjettet 2023 til Kommunal- og forvaltningskomiteen fra Norsk Fosterhjemsforening

Norsk Fosterhjemsforening har innspill til Prop 1 S ( 2022 - 2023) knyttet til kapittel 571. 

Vi representerer i overkant av 3000 fosterhjem og stemmene til alle medlemmene i fosterhjemmet. 9 av 10 barn som ikke kan bo med sine foreldre bor i fosterhjem. Foreningen er den største brukerorganisasjonen i barnevernet. 

Overordnede problem som statsbudsjettet må løse: 

•  Norge mangler fosterhjem, barn står i kø med livene sine på vent. 48% av fosterforeldrene i Fosterhjemsundersøkelsen 2022 er usikre eller vil ikke anbefale andre å bli fosterforeldre. 
• 25% av banra flytter 5 ganger eller mer. Uplanlagte flyttinger er en stor belastning for barna ,og koster samfunnet mellom 1.1. og 5.7 millioner de første 12 månedene ( kilde Oslo Economics)

Vi er veldig bekymret for at forslaget til statsbudsjett 2023 ikke sikrer samfunnets mest utsatte barn

I tider med høy økonomisk usikkerhet i budsjettet og store innstramninger, er det av fundamental betydning at statsbudsjettet sikrer finansering av tiltak og tjenester til samfunnets mest utsatte  barn, både statlige og kommunale tiltak. 

Vi opplever kommuner som er presset i økonomi, og som  iverksetter sparetiltak, både tiltak som barn i fosterhjem har behov for og unge under ettervern. Pressede kommuner har problem med å gi gode tjenester til barnas foreldre, til barna i fosterhjem og til fosterhjemmene. 

At fosterhjem selv må ta mye av den økonomiske risiko er en av grunnene til at flere fosterforeldre ikke kan anbefale andre å bli fosterhjem, eller at  de selv ønsker å gjenbrukes som fosterhjem for et nytt barn. Fosterhjem sparer samfunnet for betydelige ressurser kontra opphold på institusjon, og er et foretrukket tiltak for de fleste barna som ikke kan bo hjemme med sine foreldre. Det er god økonomi å sikre stabile omsorgsvilkår rundt barn i fosterhjem. 

Konkrete innspill som vi ber komiteen ivareta i Statsbudsjett 2023: 

1. Foreningen viser til statsbudsjett innspill fra Barneombudet til Kommunal og forvaltningskomiteen som vi stiller oss bak.
2. Statsbudsjettet må fullfinansiere Barnevernreformen og Fosterhjemsstrategiens statlige anbefalinger i alle kommuner, samt dekning av tjenestepensjon for frikjøpte fosterforeldre.                                           I hvilken grad sikrer budsjettet at kommunene har til rådighet tilstrekkelig midler til de forsterkningstiltak som barnet trenger i fosterhjemmet, slik som spesialisert veiledning, avlastning, frikjøp, bistand med oppfølging ved  hyppigere samvær, veiledning til foreldre og fosterforeldre i anledning samvær, fokus på oppfølging av barnet og medvirkning?                                                       ( Det er vanskelig å lese denne informasjonen ut i fra dagens budsjettoppstilling. Kan med fordel spesifiseres mye bedre i neste års budsjett, sikrer bedre innspill og demokratiske prinsipper om medvirkning på statsbudsjett nivå)                                                                                                                
3. Statsbudsjettet må sikre midler til kommunene som overskrider budsjett til omsorgstiltak for barna, slik at barna ikke blir skadelidende.                                                                                                                                                                                                                                                                             Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At kommunene har fått delegert oppgaver og økonomi for barnevernet fritar ikke Stortinget for ansvaret. Derfor har Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre.                                                                                                                                                                                      Oslo 18. oktober 2022                                                                                                                            Norsk Fosterhjemsforening                                                                                                                       Tone Granaas                                                                                                                                             generalsekretær                     

Innspill til statsbudsjettet 2023

Vi takker for anledningen til å delta på Kommunal- og forvaltningskomiteens høring til statsbudsjettet 2023, og sender med dette over våre innspill og vurderinger.

Ekspansivt budsjett

I lys av finansminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum (Sp) forventningsavklarende foredrag en drøy måned før budsjettfremleggelsen hadde vi ventet at pengebruken skulle reduseres betydelig sammenlignet med forslaget til statsbudsjett 2023.

Budsjettet er ifølge Finansdepartement tilnærmet nøytralt. Oljepengebruken er derimot i kroner og øre svært høy, og ligger nå langt høyere enn årene før korona-pandemien.

Vi frykter at dette budsjettet er såpass ekspansivt at det vil bidra til enda høyere styringsrente i Norge. Hvor ekspansivt budsjettet faktisk er, får vi først avklart ved Norges Banks rentebeslutning 3. november, og i verste fall ikke før årets siste pengepolitiske rapport i desember.

Vi vil derfor advare mot at budsjettforhandlingene med SV løses med ytterligere pengebruk.

Eiendom Norges vurdering er at budsjett er ekspansivt og ikke innstrammende.

Et ekspansivt budsjett vil heve rentebanen til Norges Bank ytterligere. Dette vil slik situasjonen står nå være negativt for norsk økonomi generelt og boligmarkedet spesielt.

Få reelle inflasjonsdempende tiltak

Hvis hovedmålet med budsjettet er å få ned inflasjonen er lavere offentlig pengebruk og klare prioriteringer løsningen.

Slikt budsjettet er innrettet nå sendes regningen til privat sektor gjennom historisk store skatteskjerpelser, fremfor reelle prioriteringer i offentlig sektor.

Etter vår vurdering kunne regjeringen prioritert mye sterkere å få ned den delen av inflasjonen som kommer fra innenlandske forhold og da spesielt strømprisene. Ifølge SSB har strømstøtten til husholdningene redusert inflasjonen i Norge, målt som KPI, betydelig.

Hadde regjeringen redusert momsen på strøm, hevet strømstøtten ytterligere og/eller gjort strukturelle grep for å redusere utenlandseksport av strøm av hensyn til norsk forsyningssikkerhet ville de fått ned den innenlandske inflasjonen. Dette er ikke prioritert, snarere er utgiftene til offentlig sektor mer eller mindre status quo.

Gitt dagens pengepolitikk vil dette gi høyere styringsrente i Norge.

Boligmarkedet og finansiell stabilitet

Eiendom Norges boligprisstatistikk for september 2022 viste et kraftig fall i boligprisene, og vi venter at boligprisene vil falle mer enn vanlig gjennom høsten.

I kombinasjon med svakere utvikling i norsk økonomi, betydelig høyere rente, fortsatt streng utlånsforskrift og ny finansavtalelov fra 1. januar 2023 mener vi det er stor risiko for en svært svak utvikling i boligprisene neste år.

Regjeringen må derfor avskaffe utlånsforskriften fra nyttår.

Når prisen på penger før jul vil være normalisert etter kunstig lave renter siden finanskrisen, skal kredittrasjonering via utlånsforskriften avskaffes. 

Den nye finansavtaleloven fra nyttår endrer også etter vår vurdering spillereglene for kredittgivning i Norge. Frarådningsplikten endres en avslagsplikt.

Dette vil gjøre at mange av dem som i dag får boliglån under fleksiblitetskvoten i utlånsforskriften vil få blankt avslag på sine lånesøknader. Dette er typisk lånesøknader fra f.eks par bestående av vanlig lønnsmottakere i offentlig sektor med stabile og ikke konjunkturutsatte yrker som sykepleier, lærere, brannfolk og politi med mer.

Disse endringene i kombinasjon med svakere økonomisk utvikling vil gi enda lavere boligbygging selv om det er et demografisk behov. Fordi boligbygging tar lang tid bør det være et politisk mål å sikre stabil boligforskyning. Historisk har vi dessverre sett store svingninger i boligbygging, typisk boom-bust syklus. Enda lavere boligbygging nå vil bare komme tilbake som et prisproblem senere.

Derfor vil å stramme inn utlånsforskriften nå, slik Finanstilsynet ønsker, bidra til finansiell ustabilitet, det motsatte av hensikten med forskriften. Etter vår vurdering dekkes hensynet til finansiell stabilitet av den nye finansavtaleloven og kravene til bankenes krav til egenkapital og motsyklisk kapitalbuffer med mer.

Henning Lauridsen                                                                                Erik Lundesgaard

Admininstrerende direktør                                                                 Sjef for kommunikasjon og politikk

Tlf. 997 20 485                                                                                       Tlf. 95 88 19 87

Regjeringens budsjettforslag med klimabudsjettet viser at dagens klimapolitikk er lagt unna å nå klimamålene. Det trenges et langt større tempo i gjennomføring av tiltak og virkemidler for omlegging til fornybare og utslippsfri løsninger for å nå klimamålene.

Inntektsrammen til fylkene må dekke kostnadsnivå for fornybar og utslippsfri kollektivtrafikk (ferger, hurtigbåter og buss) (Kap. 572 post 64)

Stortinget vedtok i 2014 og 2015 at kollektivtrafikken i 2025 som hovedregel skal benytte null- eller lavutslippsteknologi eller klimanøytralt drivstoff, og at det skal stilles krav til null- eller lavutslipp i alle nye anbud for ferge- og hurtigbåt. Regjering og Storting har ved mange anledninger vedtatt at merkostnader for null- og lavutslipp for fylkene skal dekkes, som bla;

I Hurdalsplattformen har regjeringen slått fast at den vil «kompensere fylkeskommunene for merkostnader ved å velge lav- og nullutslippsteknologi ved anskaffelser av ferger og hurtigbåter.»

I statsbudsjettet 2022 behandlingen ble det vedtatt; “Stortinget ber regjeringen legge til grunn at anbud i fylkeskommunal ferje- og båttrafikk så langt det lar seg gjøre skal baseres på nullutslippsteknologi, og kompensere fylkeskommuner for merkostnader knyttet til dette”.

I behandlingen av kommuneproposisjonen for 2022 fra AP, SP og SV ; «…omleggingen til grønn skipsfart, ferge- og hurtigbåtdrift gir økonomiske utfordringer for fylkeskommunene ved at den økonomiske kompensasjonen som følger med pålegget for flere fylkeskommuner, ikke er i nærheten av å dekke alle kostnadene knyttet til denne overgangen. Dette flertallet understreker at fylkeskommunene må sikres fullfinansiering av det grønne skiftet innenfor ferge, båt og hurtigbåt hvis de skal ha noen mulighet til å kunne nå regjeringens skisserte mål.»

Til tross for dette er finansieringen til fylkene i inntektsrammen fortsatt for kostnadsnivå for fossil diesel, og ikke i tråd med stortingsvedtak og mange politiske lovnader. Det gjør at fylkesadministrasjoner og -politikerne fortsatt bruker merkostnader og manglende finansiering som argument for nye anbud med fossilt drivstoff til langt forbi 2025. Spesielt etter at Enova la ned støtteprogrammet for ladeinfrastruktur for fylkene, og at det ble innført veibruksavgift på biodrivstoff, er det krevende for fylker å stille krav om fossilfri kollektivtrafikk. Trøndelag har nylig vedtatt å ikke stille nullutslippskrav på fergeanbud som skal utlyses. Hovedbildet er fortsatt at kollektivtrafikken i stor grad er på fossilt drivstoff.

Regjeringen arbeider med forskriftsfeste kravet til nullutslipp for alle nye anbud på ferger og hurtigbåter. Det er bra. Det må omfatte hele kollektivtrafikken, også buss, og sikre gjennomføring av stortingsvedtaket om fossilfri kollektivtrafikk innen 2025. Dekning av kostnadsnivå for null- og lavutslipp kan ikke utsettes i påvente av forskriftsfesting, slik regjeringen har svart. Kostnadsnivå for null- og lavutslipp ferger, hurtigbåt og buss, inkl. ladeinfrastruktur, må fullt ut inkluderes i inntektsrammemodellen fra neste kommuneproposisjon. 

I 2021 ble det bevilget 100 millioner til særskilt fordeling, tabell C til fylker som hadde gjennomført anbud med null- og lavutslipp ferger. Dette beløpet er videreført i budsjettforslaget for 2023, inflasjonsjustert til 106 millioner. I rapport fra Menon/TØI fra 2019 er at merkostnader til fossilfrie kollektivtransportløsninger beregnet til et langt høyere beløp enn dette. 

Forslag: For 2023 må bevilgningene til særskilt fordeling økes med min. 200 millioner, for å dekke merkostnadene til fylkene for omlegging til fossilfri kollektivtrafikk innen 2025.

Klimatiltak i kommuner og fylker over hele landet med Klimasats

Klimasats har vært en vellykket ordning som utløst gode klimatiltak i kommuner og fylker over hele landet. Ordningen har til nå gitt støtte til over 1800 prosjekter.^[1] Det har vært langt flere søknader enn ordningen har hatt midler å støtte. I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at Klimasatsordningen skal styrkes. I forslag til statsbudsjett for 2023 foreslår regjeringen å legge ned ordningen.

Klimasatsordningen bør styrkes, ikke legges ned. Det trengs styring bla å få fart på grønne anskaffelser i alle kommuner og fylker. Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for 597 milliarder kroner årlig (2019)^[2]. Klimagassutslippene som følge av offentlige innkjøp er estimert til å utgjøre rundt 11 millioner tonn CO2 per år.^[3] Offentlige innkjøp har derfor en viktig rolle for å etterspørre klimavennlige løsninger. Med offentlige innkjøp tilsvarende ca. 15 prosent av BNP er klima- og miljøkrav viktig virkemiddel for å skape marked for fornybare og utslippsfrie løsninger.^[4]

Østfold og Viken har gjennomført et velykket arbeid med regionalt kompetansesenter for grønne anskaffelser for å øke kompetansen og gjennomføringsevnen på grønne anskaffelser i alle kommuner. Dette har vært finansiert av Klimasats. Denne vellykkede ordningen må nå utvides til alle fyker/regioner.  

Klimasatsordningen ligger på budsjettet til KLD, men er en veldig viktig ordning for klimatiltak i kommuner og fylker, og del av finansieringene til kommuner og fylker, som Kommunal- og forvaltningskomiteen har ansvar for.

Forslag: 500 millioner til Klimasats for 2023. (Kap. 1420. Post 61). 

 ^[1] Oversikt over alle klimaprosjektene som har fått klimasatsstøtte; https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/for-myndigheter/kutte-utslipp-av-klimagasser/klimasats/klimasatsprosjekter/

^[2] https://dfo.no/rapporter-og-statistikk/nokkeltall-og-statistikk/statistikk-innkjop

^[3] https://www.anskaffelser.no/nyhet/2019/04/stabilt-klimafotavtrykk-fra-offentlige-anskaffelser

^[4] https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/hva-er-egentlig-bnp

Virkningen av lovfestingen
Et samstemt Storting lovfestet leirskoletilbudet i 2019. Jfr. Opplæringsloven §13-7b:
Plikt for kommunen til å tilby leirskoleopphald eller annan skoletur.
Kommunen skal som ein del av grunnskoleopplæringa tilby elevane leirskoleopphald eller annan skoletur med minst tre overnattingar i samanheng.
Bakgrunnen for lovfestingen var årevis med uro og uforutsigbarhet rundt et sterkt ønsket opplæringstilbud som manglet sikring. Lovfestingen har vært lenge etterlengtet og er viktig for elevene og skolene med tanke på verdien av leirskoleopplæring som en annerledes og praktisk læringsarena. Kommunene slipper å sette leirskole på lista over ikke lovpålagte oppgaver, med fare for kutt, støy og ulikheter i tilbudet.

- Under lovbehandlingen ble det pekt på svakheter i lovteksten som Stortinget ønsket å følge med på og eventuelt iverksette tiltak mot. Det ble advart mot at formuleringen «… eller en annan skoletur med minst tre overnattingar….» kunne gi en uønsket utvikling mot kortere amputerte opphold av redusert kvalitet og dårligere læringsutbytte for elevene. Det har som fryktet skjedd.
Vi ser en utvikling som undergraver det tilbudet loven var ment å skulle sikre; ordningen med bemannede leirskoler på 4 døgns varighet; en full skoleuke med naturen som læringsarena.
Dette er viktig blir justert slik at loven virker etter intensjonen.

- Undervisningspersonalet på leirskoler er kommunalt tilsatt. Det gir kommunene styringen på den opplæringen de plikter å tilby. Dette er regulert gjennom §10-3 i opplæringsloven, med krav til pedagogisk utdanning på alle faste leirskoler. Denne paragrafen har vært og er svært viktig både med tanke på tilbudets pedagogiske kvalitet, sikkerheten for elevene og leirskoleordningens integritet fordi kravet gjelder uavhengig av leirskolestedets eierforhold og driftsform.

Økonomi
- Gratisprinsippet gjelder og leirskoletilbudet må være fullfinansiert for kommunene slik at de kan tilby et fullverdig leirskoleopphold.

- Tilbudet hadde fram til 2020 en egen post på statsbudsjettet; Tilskudd til leirskoleopplæring kap.225 post 66. Etter lovfestingen ble dette øremerkede tilskuddet lagt inn i det generelle rammetilskuddet sammen med midlene til reise, kost og losji. Det skaper utfordringer.

- Kommunene får altså fortsatt dekket de ulike sidene av leirskolekostnadene, men utgiftene til selve undervisningen på leirskole er ikke lenger skilt ut og synlige over statsbudsjettet som tidligere. En sammenblanding av disse ulike kostnadene ved prissetting og bestilling av leirskoleopphold er uheldig. Det skaper et utilsiktet press på det opparbeidede pedagogiske tilbudet og rammer kvaliteten på undervisningen for elevene. Det vil igjen redusere kvaliteten på det tilbudet kommunene har å velge i. Det var ikke intensjonen med innlemmingen av tilskuddet.
- Det er en åpen priskonkurranse mellom leirskolene på oppholdskostnaden; kost og losji. Det er greit for den delen av ordningen, men blir uheldig og feil for kostnaden til opplæringen. Leirskolenes forskjeller i pedagogisk opplegg, beliggenhet, type aktiviteter og sesong medfører ulike behov for lærertetthet og kompetanse med tanke på pedagogisk kvalitet og sikkerhet for elevene. Undervisningen er ikke riktig å legge ut i anbudskonkurranser. Det trengs det føringer på.

- Opplæringen på leirskole er en del av den offentlige grunnskolen. Undervisningskostnaden bør være et null-regnskap kommunene imellom, der vertskommunene fakturerer brukerkommunene for den faktiske pedagogiske utgiften det er å ta imot gjesteelever. Dette er statlige midler til offentlig undervisning som bør holdes adskilt fra stedets driftsbudsjett, uavhengig av leirskolenes ulike eierforhold. Dette bør det være føringer på. 

- Leirskoler beliggende i utkantstrøk kan ha unike og særlig verdifulle tilbud, men stiller ofte med et handikap i konkurransen på grunn av lengre reisevei og med det dyrere transport for brukerne. Det er en problematikk som bør sees på for å ivareta mangfoldet i leirskoletilbudet. 

Elevenes og samfunnets utbytte av leirskoletilbudet
Ved saksutredningen til lovfestingen ble det pekt på de mange verdiene ved et fullverdig leirskoleopphold, så som folkehelse, livsmestring, integrering, sosial utjevning, klassemiljø, praktisk læring, naturforståelse, klima og bærekraftig utvikling. Kortere opphold vil svekke utbyttet av tilbudet og dets bidrag i arbeidet med flere store og viktige samfunnsutfordringer.

Norsk Leirskoleforening ber om:

• - at alle elever sikres et fullverdig leirskoleopphold på minimum 4 døgns varighet.
• - en klar styring av de økonomiske rammene slik at mangfoldet i leirskoletilbudet opprettholdes.
• - gjeninnføring av forskriften for leirskoleopplæring for å sikre rammene rundt tilbudet og med det kvaliteten i leirskoleopplæringen.
  
  

Norsk Leirskoleforening
 v/Trond Setlo, leder    

Tillitsreform

Regjeringen varsler store grep på tillitsreform i staten og viser til at mål- og resultatstyringen skal utvikles for å unngå at tilsattes faglige selvstendighet ikke avgrenses. En tillitsbasert styring av offentlig sektor er ikke forenlig med kontroll- og overvåkingsregimer knyttet til individuell arbeidsinnsats. NTL mener regjeringen må pålegge virksomhetene å gjennomgå innførte kontrolltiltak i virksomhetene for å avskaffe unødvendige kontrollsystemer.

NTL ber komiteen innstille på at regjeringen orienterer Stortinget om hvilke konkrete endringer i reglement for økonomistyring i staten og bestemmelsene om økonomistyring i staten regjeringen iverksetter i forbindelse med RNB.

Lov om statsansatte

Statsansatteloven har ført til svekket medbestemmelse ved ansettelse i staten gjennom fjerning av innstillingsråd og ankemulighet i saker om ansettelse. Stillingsvernet ved oppsigelse med utgangspunkt i både arbeidstakers og i virksomhetens forhold er svekket.  Statsansatte har dermed fått dårligere stillingsvern enn øvrige ansatte i privat og kommunal sektor. Lovreguleringer som sikret omstillinger under trygghet som ventelønn og overtallighetsråd ble også tatt ut. Lovforarbeidet var preget av hastverk og rettstilstanden på flere områder er beheftet med usikkerhet. Statsansatteloven ble iverksatt forut for stortingsvalget i 2017, mens forskriftene til loven var ute på høring.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang av loven slik at ansettelser og oppsigelser i staten sikrer rettssikkerheten til de ansatte. Regjeringen har varslet en gjennomgang av statsansatteloven. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen legger frem et helhetlig endringsforslag i løpet av vårsesjonen 2024.

Tjenester i egen regi

NTL etterlyser en helhetlig plan fra regjeringen for å ta tilbake privatiserte tjenester i egenregi. Private tilbydere benyttes i stor grad til tjenester innen renhold, IKT, juridisk rådgivning på personalområdet og omstilling i statlig sektor. NTL ber komiteen anmode regjeringen om å pålegge statlige virksomheter å redusere bruken av private tilbydere på områder virksomhetene kan utføre med egne ansatte.

Driftskutt

NTL er glade for at regjeringen har skrotet ABE-reformen, men er kritisk til at det foreslås såkalte målrettede kutt i form av kutt i reiseutgifter og kutt i kostnader til arealer. Det er ikke realistisk å redusere utgifter til reiser i den størrelsesorden det legges opp til i mange 

virksomheter. For å unngå at kuttet rammer virksomhetenes mulighet til å løse sine samfunnsoppdrag bør mulighetene for kutt i reise vurderes særskilt i de ulike virksomhetene. Kutt i utgifter til arealer gir et press på å få dårligere arbeidslokaler som svekker ansattes mulighet til å utføre jobben og vi anmoder om at komiteen fjerner disse kuttene.

Kommunal- og distriktsdepartementets arbeidsgiverrolle

KDD har ansvar for statlig arbeidsgiverpolitikk, denne funksjonen må styrkes. Ikke minst er det viktig for å kunne realisere tillitsreformen med de nødvendige endringene den må få for styring, organisering og ledelse i staten.

Solbergregjeringen har svekket KDD ved å utvide DFØs rolle med støtte og veiledning ovenfor statlige virksomheter i utøvelsen av arbeidsgiverrollen. Overføringen av myndighet til et administrativt organ bryter med linjeprinsippet for utøvelse av myndighet og med partsforholdet etter Hovedavtalen. NTL ber komiteen innstille på en redegjørelse fra regjeringen om hvorfor departementet med ansvaret for statlig arbeidsgiverpolitikk ikke selv skal håndtere fagområdet, slik tilfellet var tidligere.

Arealnorm og eiendomsforvaltning

Departementet har varslet at Statsbygg er i ferd med å utarbeide en veileder for leide bygg. Mange virksomheter har fått kutt i kostnader til areal som følge av økt bruk av hjemmekontor. NTL vil advare mot at staten inngår leiekontrakter eller nybygg med utgangspunkt i ansattes bruk av eget hjem. Det er avgjørende at alle ansatte skal kunne utføre sitt arbeid i egnede arbeidslokaler.

Daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet innførte en arealnorm som var hjemlet i rundskriv H-2/16 av 17.12.15 og ble utformet med hjemmel i Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor av 20. januar 2012 nr. 39. Normen anvendes som veiledende av virksomhetsledere også ved leie av lokaler. Denne innskrenkingen av rammene for arealutnyttelse fører til kontorlokaler som ikke egner seg til arbeid preget av konsentrasjon og fordyping.

NTL mener at arealnormen som ble innført av Solbergregjeringen må avskaffes. Innsparinger på lokalleie må ikke føre til dårligere arbeidsforhold for ansatte. Reduksjon i leiekostnader må derfor tas i form av bedre leieavtaler, ikke reduksjon i areal.

NTL ber komiteen innstille på et anmodningsvedtak som pålegger regjeringen å sørge for en innretting av lokaler som bidrar til å redusere sykefraværet i statlig sektor.

Nytt regjeringskvartal

Regjeringen ønsker å redusere kostnadene i prosjektet for nytt regjeringskvartal, og har varslet betydelige kutt i senere byggetrinn. I tillegg til å dimensjonere nytt regjeringskvartal for færre ansatte enn tidligere planlagt, vurderes det også mindre arealbruk.

NTL støtter ikke dette forslaget. For det første innebærer det at en allerede dårlig arbeidsplassutforming blir enda dårligere. Videre, gitt at den mest kostbare innsatsfaktoren 

er de ansatte, vil en arbeidsplassutforming som i mindre grad enn i dag er tilpasset oppgavene og hensynet til fysisk og psykisk arbeidsmiljø, gi risiko for redusert kapasitet som raskt kan bli langt høyere enn hva som spares på å redusere arealet i første omgang.  NTL er også bekymret for at det ikke er gjort rede for hvordan det skal tas hensyn til de ansattes tilretteleggingsbehov.

NTL mener departementene må ha mulighet til å velge åpen løsning med fast plass. Det er ikke akseptabelt å redusere dekningsgraden for fullergonomiske arbeidsplasser.

Nasjonal skyløsning

Utsetting av drift av datalagring til eksterne leverandører utgjør en privatisering av et sentralt statlig myndighetsområde. Hurdalserklæringen varsler at regjeringen vil utrede opprettelsen av en statlig skyløsning for lagring av offentlige data. NSMs KVU om opprettelse av en nasjonal skyløsning er ventet i desember. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen iverksetter arbeidet med å opprette en statlig eiet og drevet skytjeneste i løpet av det kommende budsjettåret.

Husbanken

NTL stiller seg kritisk til forslaget om avvikling av tilskudd til utleieboliger, heis og tilstandsvurdering. I Hurdalsplattformen ble det varslet at Husbanken skal styrkes, fornyes og at samfunnsoppdraget skal utvides. Forslaget til statsbudsjett følger ikke opp regjeringserklæringen. Tilskuddet til utleieboliger er foreslått avviklet. I inneværende år har etterspørselen overgått tilskuddets ramme. Dette har ført til at mange kommuner har fått avslag på søknader i løpet av høsten. Avviklingen setter kommuner som har kjøpt boliger og forventet tilskudd i en vanskelig situasjon.

Nedenfor kommenterer Leieboerforeningen kort fire poster på regjerings budsjettforslag for 2023. Vi står til disposisjon om det er behov for mer utfyllende opplysninger.

Tilskudd til kommunale utleieboliger (kap. 581 post 76) foreslås faset ut. Dette er svært uheldig for kommunenes evne til å fremskaffe nye og mer velegnede kommunale boliger for svakstilte husholdninger. KDD har gradvis kuttet tilskuddet over tid. Tilskuddet utgjør opp mot 20% av kostnadene til en bolig og kuttet vil sannsynlig føre til færre kommunale boliger. Dette skjer i en periode med et stort antall flyktninger fra Ukraina og store usikkerhet rundt husholdningene økonomiske situasjon fremover. I en slik situasjon ville enn hensiktsmessig boligpolitikk vært å øke tilskuddsrammen og gitt større utmåling av tilskudd til kommunale boliger.

Leieboerforeningen ber Stortinget sørge for at tilskuddet til utleieboliger videreføres som en egen tilskuddsordning, og med en bevilgning på 250 mill. kroner for 2023. Subsidiært bør tilskuddet ikke fases ut, men settes vent inntil ordningen er evaluert og utredet.

Tilskudd til etterinnstallering av heis (kap. 581 post 79) og foreslås faset ut med begrunnelsen at midlene skal komme flere til gode. Vi kan ikke se andre tiltak som kan erstatte posten i forslag til statsbudsjett for 2023. Heistilskuddet er viktig for å realisere større oppgradering av boligblokker, inkludert energioppgradering og påbygg i høyden. Heistilskuddet kan være med på å forlenge levetid på bygg og å tilpasse til nye brukerbehov.

Leieboerforeningen ber om at tilskuddet videreføres som en egen tilskuddsordning, og med en bevilgning på 50 mill. kroner for 2023. Subsidiært bør tilskuddet ikke fases ut, men settes vent inntil ordningen er evaluert og utredet.

 Bostøtten (kap. 581 post 70) har vært gjenstand for en vurdering av et ekspertutvalg som foreslår viktige endringer. Leieboerforeningen kan ikke se at dette gjenspeiles i budsjettforslaget. Det tas heller ikke høyde for at det kan bli en kraftig vekst i utbetalinger som følge av dyrtid, samtidig som bostøtten er så strengt behovsprøvd at mange lavtlønte er ekskludert fra å søke.

Leieboerforeningen ber Stortinget ta initiativ til å forlenge de midlertidige ordningene med økte inntektsgrenser samt ekstra utbetaling til høye strømutgifter slik at flere husholdninger med en presset økonomi kan motta støtte.

Leieboerforeningen ber videre Stortinget sørge for at husholdningenes økonomiske situasjon monitoreres nøye i tiden som kommer og være forberedt på raskt å kunne bidra til å endre reglene og øke rammene for bostøtte. Stortinget bes videre sørge for å forlenge de midlertidige ordningene med økte inntektsgrenser samt ekstra utbetaling til høye strømutgifter gjennom bostøtten for å bistå flere vanskeligstilte husholdninger.

Husbanken - nye lån (kap 2412 post 90) videreføres på samme nivå som i 2022 med 21 mrd. Startlån til økonomisk vanskeligstilte er som tidligere den dominerende satsingen og beslaglegger 15 mrd av låneramma (2021). Gitt den økonomiske usikkerheten bør myndighetene være varsomme med å lose vanskeligstilte husholdninger inn i eiermarkedet.

Det er bekymringsfullt at Husbanken finansierer stadig færre utleieboliger som har vært et satsingsområde siden 2014. I 2021 ble gitt lånetilsagn for 1,3 mrd. og 538 utleieboliger. Dette er utleieboliger med god kvalitet og en profesjonell forvaltning, drift og velikehold. Ordningen er evaluert eksternt, og fungerer etter intensjonen og partene opplever ordningen som hensiktsmessig og vellykket. En større andel av grunnlån fra Husbanken bør derfor benyttes til finansiering av oppføring og kjøp av utleieboliger.

Leieboerforeningen ber Stortinget ta initiativ til å vurdere om antall Startlån bør reduseres og at Husbankens utlånsramme knyttet til oppføring og kjøp av utleieboliger økes tilsvarende.

 Med vennlig hilsen
FOR LEIEBOERFORENINGEN

Lars Aasen
Daglig leder

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommunene

FO er bekymret for nok et statsbudsjett med press på kommuneøkonomien, og mulige konsekvenser for lokalsamfunn og levekår for befolkningen. Kommunene interesseorganisasjon (KS) varsler at forslag til statsbudsjett vil gi tøffe vilkår for kommunenes muligheter til å gi innbyggerne et godt tjenestetilbud. KS vektlegger økt prisvekst, renteøkning og fortsatt usikkerhet knyttet til kompensasjon for pandemien.

Velferdstjenestene skal bidra til at vi kommer tilbake til et mer normalt liv uten for store negative konsekvenser etter pandemien. Mange har slitt og sliter fortsatt på ulike måter. Det er behov for å ivareta økte psykososiale utfordringer og for ekstra tiltak og tjenester til utsatte og sårbare grupper. FO er derfor glad for at regjeringen styrker overføringer til kommunene og vektlegger prioritering av tiltak for å styrke tjenester for barn og unge. Vel så viktig som nye tiltak er styrking av eksisterende tiltak. Kommunene må sikres tilstrekkelig midler for å drive kritiske velferdstjenester innen barnevern, rus, psykisk helse og helse- og omsorgstjenester på et forsvarlig nivå.

Kommunesektoren utgjør førstelinjen for å møte utfordringene ulike kriser gir. FO er bekymret for at presset kommuneøkonomi særlig vil ramme allerede pressede velferdstjenester og ikke lovpålagte forebyggende tiltak. Krav til pedagogiske bemanningsnormer for skoler og barnehager medfører begrensede muligheter for kostnadskutt på disse områdene. Et eksempel er behov er midler for styrke kommunenes omstilling i tråd med oppvekstreformens mål om mer forebygging og tidlig innsats. Reformen gir kommunene større faglig ansvar for egen barnevernstjeneste og barnevernloven stiller strengere kompetansekrav til ansatte i barnevernet.

FO anbefaler 

• Overfør tilstrekkelig ressurser til kommunene for å drive kritiske velferdstjenester på et forsvarlig nivå. 

Barneverns- og oppvekstreformen

Regjeringen uttaler i Hurdalsplattformen at de skal iverksette en kvalitetsreform i barnevernet. Da er det behov for ekstra midler for styrke kommunenes omstilling i tråd med oppvekstreformens/barnevernsreformens mål om mer forebygging og tidlig innsats. Det er stort behov for gode forebyggende tjenester for å kunne fange opp barn som trenger ekstra støtte og hjelp. Forebygging og barnevern må fungere sammen for å sikre barn og familier god oppfølging.

Da kommunene ved årsskiftet overtok mer ansvar for barnevernet ble de også lovet en fullfinansiert reform fordi egenandelene til Bufetat økte kraftig. For mange kommuner ble ikke det realitet på grunn av fordelingsnøkkelen. I tillegg gjør dårlig kommuneøkonomi at flere kommuner må velge mellom tidlig innsats og midler til barnevernet. Etter at egenandelene økte drastisk, har kommunene kjøpt færre institusjonsplasser. Det kuttes nå i planlagt opptrapping av kompensasjonen til kommunalt barnevern. Disse midlene bør økes og brukes til å realisere barnevernsreformens mål. I tillegg burde det vært bevilget ekstra midler for de kommunene som kom dårlig ut i fjorårets statsbudsjett.

Fra 2031 er det innført et kompetansekrav, og FO hadde forventet en tydelig plan for hvordan staten og kommunene sammen skal sikre denne kompetansen. Tilskuddsordningen til kommunene er ikke god nok, og det er heller ikke gitt føringer for et kompetanseløft i rammebevilgningen. FO mener dette er ikke godt nok til å sikre nødvendige insentiver til å styrke kompetansen.

FO anbefaler:

• Beregne og bevilge midler til fullfinansiering av reformen i tråd med intensjonen om å styrke forebyggende arbeid, herunder utvikle og innføre gode hjelpetiltak
• Sett av midler til kommunene for utgifter knyttet til kompetanseløftet i barnevernet, og utarbeid en fremdriftsplan som sikrer oppfylling av kompetansekravet i 2031 som inkluderer økonomisk kompensasjon

Kap. 575 Ressurskrevende tjenester

Innslagspunktet for særlig ressurskrevende tjenester foreslås satt til kr. 1.526.000, - som er en prisjustering fra dagens nivå. Innslagspunktet har økt hvert år siden 2013. Det er positivt at den utviklingen har stoppet opp, men det er fortsatt mye kommunene må kompensere fra egne frie midler. FO mener staten må ta ansvar for en større andel av kostnadene for ressurskrevende tjenester, og at innslagspunktet må reduseres betydelig. Kommunene får mindre handlefrihet til å utarbeide gode og individuelt tilpassede tjenestetilbud når de påføres økte kostander. Konsekvensene kan bli reduksjon av tjenesteomfang og kvalitet, og tjenester uten nødvendig kompetanse og faglig forsvarlighet. Det er også krevende at regjeringen ikke gjør noe med at ordningen med statlig medfinansiering opphører når brukerne fyller 67 år.
 

Det er positivt at tilleggskompenasjon for små kommuner med uforholdsmessig høye utgifter til ressurskrevende tjenester styrkes noe, men vi stiller spørsmål ved om den er tilstrekkelig til å dekke faktiske behov.

FO anbefaler:

• Reduser innslagspunktet for ressurskrevende tjenester og opphev aldersgrensen

Programkategori 13.80 Bolig, bomiljø og bygg, kapittel 581

Regjeringens boligsosiale politikk iverksettes gjennom økonomiske virkemidler som startlån, tilskudd og bostøtte, administrert av Husbanken. Disse virkemidlene skal sammen bidra til at personer med langvarig boligfinansieringsproblemer får mulighet til å skaffe seg en egnet bolig, og beholde den. For personer med lav inntekt, nedsatt funksjonsevne, utviklingshemming, flyktninger og bostedsløse er det nærmest umulig å skaffe seg egnet bolig uten støtte fra stat og kommune. Regjeringen foreslår å videreføre rammen for startlån på 21 mrd. kroner fra 2022 til 2023, altså ingen økning i rammen.

Bostøtte er et viktig boligsosialt virkemiddel som skal bidra til at flere skal kunne skaffe seg og beholde egnet bolig, og kunne bo trygt og godt. FO mener bostøtteordningen må innrettes slik at den, sammen med startlån og tilskudd, igjen blir et virkemiddel i tråd med intensjonen. Dette innebærer blant annet at inntektsgrensen for bostøtte må oppjusteres slik at den harmonerer med prisutviklingen i samfunnet. For 2023 er bevilgningen til bostøtte foreslått redusert med over 27 millioner kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2022, over 134 millioner sammenlignet med regnskap for 2021. I 2021 ble det bevilget ekstraordinære utbetalinger på grunn av høye strømpriser. Det er forventet fortsatt høye strømpriser også i 2023. Dette sammen med høye prisstigningen gjør at vi må forvente at flere vil ha behov for ekstra støtte også i 2023. FO mener det er uklokt å redusere bevilgningen til bostøtte. Dersom tilpasningen som ble gjort i 2020 og 2021 ikke opprettholdes må vi regne med at flere blir tvunget til å søke om økonomisk sosialhjelp. Det innebærer i så fall at kommunene må ta regningen gjennom økt belastning på sosialbudsjettet.

FO anbefaler:

• Økt bevilgningen til bostøtte tilsvarende saldert budsjett for 2022 og viderefør ordningen med høyere inntektsgrenser for bostøtte i 2023.

Med vennlig hilsen

Sign                                                                                       Sign

Mimmi Kvisvik                                                                       Anine Terland

Forbundsleder                                                                        Seniorrådgiver

FNs bærekraftmål nr 1, utrydde all fattigdom!  

Fattignettverket Norge:  
Notat til Kommunal- og forvaltningskomiteen, Statsbudsjettet 2023  

Fattigdomsbekjempelsen i Norge må foregå både på nasjonalt og kommunalt nivå.  Det er bra at det foreslås 2,6 milliarder kroner til kommunene og fylkeskommunene. Men det ser ut til at disse pengene er bundet opp, og at denne bevilgningen ikke er stor nok til at det kan bli penger til overs for å utrydde fattigdommen i Norge.  BUDSJETTKAPITTEL 571  

Effektiv fattigdomsbekjempelse er avhengig av gode offentlige tilbud, men vi ser at vedvarende nedskjæringsreformer har svekket mange av tilbudene til de fattige.  Fritidskortet for ungdom har vært prøveinnført som en av mange ulike ordninger som politikerne skyver foran seg som et lappeteppe istedenfor å løse fattigdomsproblemet. Vi er enige i at det må bedre ordninger til og støtter derfor at ordningen trekkes tilbake. Vi trenger et ungdomsløft og hovedpoenget er at fattigdom utryddes gjennom å bevilge mer penger til de fattiges livsopphold.  Vi kan ikke se at forslaget til statsbudsjett for 2023 tilfredsstiller kravene til en effektiv fattigdomsbekjempelse. Likevel håper vi at Stortinget kan reise seg og snu denne utviklingen.  

Satsingen på et ungdomsløft er en viktig prioritering, særlig med tanke på å forebygge langsiktige konsekvenser av koronapandemien.  Derfor er vi glade for at Støre-regjeringa prioriterer en ungdomsgaranti som gjør at unge får bedre oppfølging i NAV og mer støtte i arbeidslivet. Men da må 25%-reduksjonen i ytelser til ungdom under 25 år fjernes. Men vi er skuffet over kutt i bevilgningene til barnevernet, som også er en viktig aktør i en eventuell bekjempelse av barnefattigdommen. 

Fattigdomsbekjempelsen i Norge har blitt redusert til snakk om lavinntekt, barnefattigdom og arbeidslinja, men de som faller utenfor det gode selskap har også krav på sin del av velstandsøkningen. Dette kan avhjelpes ved å følge Sosialdirektoratets anbefaling om at sosialhjelpssatsene må opp på nivå med SIFOs standardbudsjett.  I tillegg må sosialhjelpen rettighetsfestes og overføres fra kommunene til Staten. Det er en fattigdomsfelle at dagens anbefalte satser for økonomisk livsopphold ligger på 60% av det Staten selv framstiller som minstestandard for et levelig liv i Norge.  Bare på denne måten kan politikerne gjøre opp for den politikerskapte fattigdommen i Norge. 

FNs bærekraftsmål nummer en er å «utrydde alle former for fattigdom i hele verden».   Også Norge har utfordringer knyttet til fattigdom.  Men vi ser ikke at det er noe i dette budsjettet som tilfredsstiller kravene til en effektiv fattigdomsbekjempelse.  

Fattignettverket ser at arbeidet med FNs bærekraftsmål også har en nasjonal dimensjon, men regjeringens Stortingsmelding (Meld. St. 40 (2020 - 2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 er skuffende lesning.  Norge burde gå foran i bekjempelse av fattigdom, fordi fattigdommen i Norge er like umoralsk og uakseptabel som fattigdommen i resten av verden. 

Det hevdes at organisasjoner i alle samfunnssektorer har bidratt med innspill til Kommunaldepartementets arbeid med koordinering av målene, men er de fattige selv og deres organisasjoner blitt hørt i mål nummer en og i flere andre relevante mål? FnN krever medvirkning fra de fattiges organisasjoner i koordineringen av det videre arbeidet.  De fattiges egne stemmer må bli hørt i denne prosessen. 

SOSIAL BOLIGPOLITIKK: BUDSJETTKAPITTEL 581 
Fattignettverket Norge er spesielt opptatt av boligpolitikken og vi mener at det må satses mer på sosial boligbygging og at støtten til Husbanken må økes i større grad. Vi får ikke dette til å stemme med tallene fra Statsbudsjettet. BUDSJETTKAPITTEL 581 

FnN ser positivt på at regjeringen prioriterer tiltak for at flest mulig skal ha en trygg og god bolig.  Det må gjøres mer for å løfte vanskeligstilte ut av en uverdig boligstandard. Utviklingen, spesielt i storbyene våre, tvinger fattigfolk ut av boligmarkedet og mangel på gode kommunale boliger gjør det enda vanskeligere.  Regjeringen påstår å ha klare ambisjoner på det boligsosiale området og at ingen skal være bostedsløse, og at flere vanskeligstilte skal få mulighet til å eie egen bolig.  Fattignettverket Norge får ikke dette til å stemme med tallene fra Statsbudsjettet, og vi tror det trengs mer konkrete satsinger for å rette opp svikten i boligbyggingen. 

BOSTØTTE: BUDSJETTKAPITTEL 2412 (Husbanken) 
Fattignettverket deltar i Bostøttealliansen sammen med Pensjonistforbundet og over 20 andre organisasjoner.  Vi legger stor vekt på Alliansens rapport om bostøtten og vi viser til de tall og de konklusjoner og de krav som legges fram. Rapporten viser at behovet for støtte kan være mye større enn det som er foreslått på Statsbudsjettet.  De fattige må i tillegg kompenseres for økt strømpris, men når store grupper står utenom bostøtteordningen gir det grunn til bekymring.  I våre møter med politikere fra alle partier har det vært enighet om at bostøtten burde tilbakeføres til 2015 nivå.  Dette kan vi ikke se at budsjettet tar høyde for.  

Fattignettverket mener at inntektsgrensene i bostøtteordningen bør justeres slik at man ikke mister støtte som følge av den årlige reguleringen av alderspensjon og uføretrygd. Det lille staten tjener på å presse folk ut av bostøtten må uansett samfunnet på en eller annen måte ta kostnadene for i form av supplerende livsopphold og andre ytelser.  De fattige må også kompenseres for prisveksten på mat, varer og tjenester, men denne kompensasjonen må ikke føre til at store grupper faller utenom bostøtteordningen. 

Fattigdommen i Norge kan avskaffes med noen pennestrøk fra dagens politikere.  Det koster noen få milliarder, men hvert år får vi høre at det ikke finnes penger på budsjettet.  Koronakrisen og strømkrisen har vist at pengene finnes.  Vi tror det mangler politisk vilje til å fjerne årsakene til fattigdom.  Nå er det på tide med et løft for hele fattigdomsbekjempelsen, slik at familier, par, enslige, uføre, pensjonister og NAV-brukere som lever under fattigdomsgrensen, kan få en verdig hverdag.  

Fattignettverket Norge foreslår at partiene på Stortinget går sammen om et fattigdomsforlik i nærmeste framtid. 

Vi takker for mulighet til å gi innspill til statsbudsjettet 2023, herunder kommunal- og forvaltningskomiteens tildelte kapitler.

En trygg og god boligpolitikk 

Bolig er et grunnleggende behov og en menneskerett. Det å sikre gode boliger til alle er et samfunnsansvar, og en rettferdig boligpolitikk må prioritere menneskers behov for bolig over økonomiske interesser. I dag bor over en million nordmenn i leid bolig. Leiemarkedet er preget av korte kontrakter, høy leiepris og et skjevt maktforhold. Vi er glade for at utfordringer i boligmarkedet anerkjennes i statsbudsjettet, samtidig ser vi at løsningene kan hjelpe enkeltpersoner heller enn strukturene som skaper problemene. Boligmarkedet trenger en helhetlig omlegging der utleiers rettigheter styrkes og bolig sikres som en rettighet, ikke et investeringsobjekt. 

I kap 581 Bolig- og Bomiljøtiltak foreslås det å kutte post 76 på sikt, samtidig fjernes “sosial” fra på post 78 for å prioritere generelle boligtiltakt i distriktene. Til sammen så er dette en tydelig reduksjon til boligsosialetiltak. Vi mener at det er viktig med støtte til boligtiltak i distriktene og energitiltak (post 60), men det må ikke gå på bekostning av kutt til viktige boligsosiale tiltak. Boligpolitikken skal være rettferdig og inkludere alle i Norge, uavhengig av hvor man bor.

Spire anmoder: 

• Komiteen ber om at en viss andel av Husbankens prosjekter må rettes inn mot ikke-kommersiell sektor. Etableringen av støtte- og låneordninger i husbanken må også rettes mot ikke-kommersielle. 
• Komiteen ber om at Plan- og bygningsloven innfører politiske reguleringer og lover for prisvekst og standarder. Slik at bolig ikke kan fortsette å være en vare. PBL må også endres slik at kommuner kan stille krav om en viss andel ikke-kommersielle boliger i alle nye boligprosjekter. 
• Komiteen ber om at det bevilges midler til å iverksette en ny husleielov som ser på langsiktige leiekontrakter, styrket oppsigelsesvern og bedre beskyttelse mot ulovlige leieøkninger
• Komiteen ber om at kommunene må tilby ikke-kommersielle boligorganisasjoner fest eller kjøp av tomter til under markedspris.

Medvirkning 

For å sikre gode medvirkningsprosesser behøves midler fra nasjonalt hold til å utforske og utrede hvordan prosessene kan forbedres. Spire foreslår å opprette en tilskuddsordning med hensikt å øke medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling utover minstekravet i plan. og bygningsloven. En slik ordning skal rettes mot å styrke medvirkning i både offentlige og privatinitierte planprosesser, og til kompetanseheving om medvirkning og samskaping i kommunene. Slik vil også satsingen på et levende lokalsamfunn styrkes. I tillegg må regjeringen utrede om en forskrift om medvirkning kan styrke deltakelse og medvirkning i arealplanlegging. Forskning har vist at minstekravet for medvirkning i plan- og bygningsloven ikke er god nok, og fører til utilstrekkelig deltakelse, medvirkning og eierskap til by- og tettstedsutvikling. 

Spire anmoder:

• Komiteen ber om at det opprettes en fast tilskuddsordning for frivillige, private og offentlige aktører som jobber for økt medvirkning og deltakelse i by- og tettstedsutvikling
• Komiteen ber om at det settes av midler til å utrede en ny forskrift om medvirkning i arealplanlegging

Med vennlig hilsen,

Mari Jensen Aas

Nestleder i Spire

KS storbynettverk har innspill om grunnrenteskatt og høyprisbidrag (under), og ønsker samtidig å særskilt støtte innspill innsendt fra KS vedr. investeringstilskudd heldøgns omsorgsplasser, tilskudd til anskaffelse av utleieboliger, og felles kommunal journal (FKJ) 

Grunnrenteskatt og høyprisbidrag

Norsk vannkraft eies av staten, fylker og kommuner

Norsk vannkraftproduksjon er stort sett eid av offentlige aktører. Foruten staten er norske fylker og kommuner tungt inne på eiersiden. Det har og vil over tid sikre offentlig kontroll over en viktig naturressurs. Statkraft er den klart største vannkraftprodusenten i Norge med en produksjon på rett over 50 TWh. De 14 største selskapene som er eid av norske fylker og kommuner har en total vannkraftproduksjon på nesten 60 TWh. Selskapene er kontrollert av 5 fylker og 124 kommuner som eier direkte i disse selskapene. Uten at KS har hatt tid til å gjennomføre en verdivurdering tilsvarer vannkraftproduksjon på ca 60 TWh en eierverdi på rundt 300 milliarder kroner.

Det har på denne korte tiden ikke vært mulig å få vurdert hvilke konsekvenser regjeringens forslag til økt grunnrente vil ha for verdsettelsen av selskapene. For verdsettelsen er det særlig økningen av grunnrenteskatten fra 37 til 45 pst som er negativ. Foreløpig anslag tilsier at verdien av vannkraften reduseres i intervallet 15-40 pst. Dette må utredes grundigere, men det er åpenbart at regjeringens forslag betyr en verdioverføring fra fylker og kommuner til staten i intervallet 45 til 120 milliarder.

Regjeringens forslag rammer velferden

Alle eierfylker og kommuner har over tid utviklet sine selskaper gjennom aktivt eierskap. Gode eksempler på dette er:

• Lyse har valgt å satse på å utvikle bredbånd gjennom fibernett. Altibox er i dag en nasjonal aktør som utfordrer aktører som Telenor og Telia.
• Agder Energi konsoliderer sin virksomhet med Glitre
• Hafslund AS har siden konsolidert sin posisjon til å bli Norges nest største kraftselskap. Utover vannkraft har de en strategi på å vokse innenfor landbasert vind, havvind, og solenergi.
• Evinys satsning på elektrifisering

Forvaltningen av eierskapet har også bidratt til økte utbytter til kommunene, og regjeringens forslag vil ha som konsekvens at disse reduseres.

Utfordringen med dette er at det rammer innbyggerne i fylkeskommunene og kommunene som eier kraftselskapene hardt. Det er etter vår oppfatning ikke et forslag som sikrer velferden, men et forslag der staten sikrer finansiering av statlige oppgaver på bekostning av kommunale tjenester. Vi vil understreke at fylkeskommunene og kommunene også har ekstraordinære kostnader som følge krigen i Ukraina. Det gjelder økte kostnader som følge av høye strømpriser, høyere innkjøpskostnader, mm. Dette er utgifter som skal dekkes samtidig som det nødvendige arbeidet for å redusere forskjeller, levere viktige velferdstjenester og skape muligheter for vekst og nye arbeidsplasser i hele landet skal gjennomføres.

Staten flytter i realiteten penger bort fra de stedene hvor innbyggerne og bedrifter har merket strømprisen hardest – til staten, for så å finansiere ulike satsinger over hele landet uten at det kompenseres. Det rammer velferden og tjenesteytingen i norske fylker og kommuner.

Forslaget svekker utbygging og utbedring av vannkraft.

Fylkeskommuner og kommuner kan ikke som staten bidra med kapital for å sikre at våre kraftselskap kan finansiere nye prosjekter.

Bare Hafslund eier 80 kraftverk med en total produksjonskapasitet på 21 TWh som har en effekt på 5 300 MW.  Agder Energi og Lyse har også stor produksjonskapasitet og utnytter produksjon fra flerårsmagasiner. Det er mulig å utnytte disse kraftverkene bedre gjennom å investere i mer produksjonseffekt. Det vil for eksempel kunne bidra til mer strøm i perioder med lite vind og sånn sett redusere strømprisene. Høyprisbidraget bidrar til at denne type investeringer ikke lenger er lønnsomme. Agder, Lyse og Hafslund har varslet at de må droppe investeringer i oppgraderinger på sine anlegge som følge av dette, og for vannkraftprosjekter har selskapene varslet at de må droppe investeringer med investeringsestimat på 20 mrd.kr.

Vi tar til etterretning at regjeringen i sine regnestykker mener forslaget ikke hindrer nye investeringer. Selskapenes regnestykker viser at det ikke stemmer fordi totaliteten i forslaget tar bort overskuddskapital som selskapene trenger for å kunne finansiere nye investeringer.

Forslaget vil svekke det nasjonale eierskapet innenfor fornybar kraftproduksjon

Det nasjonale eierskapet i vannkraftproduksjon er sikret gjennom hjemfallsretten. Vi mener det blir galt at de offentlig eide kraftselskapene, som innehar betydelig kompetanse på utvikling av fornybar kraft, utestenges fra å kunne investere i havvind, landbasert vind og solenergi som er helt nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet.

Begrunnelsen er at regjeringens forslag bidrar til at det ikke blir overskuddskapital igjen til å finansiere nye investeringer. Regjeringens forslag betyr i praksis at disse investeringene må gjøres av andre. Det betyr at utenlandsk kapital og staten er eneste reelle aktører. De store kommunene har en finansiell posisjon som kunne åpnet for at vi kunne styrket selskapene for å investere i fornybar kraftproduksjon, men det er ikke lov etter de begrensningene som ligger i kommuneloven.

Det er viktig å understreke at regjeringens forslag ikke bare rammer nye prosjekter, men også all produksjon på eksisterende kraftverk. Det økte skattetrykket rammer blant annet selskapenes evne til å betjene eksisterende gjeld.

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har over 1.186.000 medlemmer og forvalter 594.000 boliger i over 15.300 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 5 000 boliger i 2021.

Husbanken - fortsatt statens viktigste boligpolitiske virkemiddel

I statsbudsjettet for 2023 avvikler regjeringen tilskuddsordninger som er helt nødvendige for å nå viktige boligpolitiske mål. NBBL må advare mot regjeringens forslag. Forlagene er uforståelige når regjeringen samtidig arbeider med en stortingsmeldinger om boligpolitikk, og om eldre skal bo trygt i eget hjem. NBBL mener Husbanken i stedet må styrkes for å løse boligpolitiske utfordringer der markedet svikter og for å muliggjøre ønskede satsinger.

NBBLs forslag:

Komiteen bes sikre at Husbanken fortsatt skal være statens viktigste boligpolitiske virkemiddel. Husbankens utlånsramme bør styrkes, og alle tilskudd bør videreføres minimum på 2022-nivå.

Se nærmere omtale senere i notatet.

Stabilitet og forutsigbarhet i bolig- og byggesektoren

Det må bygges et tilstrekkelig antall nye boliger – spesielt i pressområdene, men også i distriktene der det er vanskelig å realisere nye boliger fordi byggekostnadene er høyere enn markedsverdien. Videre må eksisterende boliger over hele landet oppgraderes til gode boliger med redusert energibehov og god tilgjengelighet for eldre.

Statsbudsjettet er for optimistisk når det gjelder anslag om boliginvesteringer i ’23 og ’24. Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) ser for seg et fall i boliginvesteringene på 1,9 prosent i ’23 og 2,6 prosent i ’24. Det varsles om at tusentalls boliger utsettes.

For å få bygget nok boliger må regelverk forenkles, prosesser digitaliseres og effektiviseres. Å bygge ut infrastruktur er god boligpolitikk.

Nye etablerermodeller som leie til eie, deleie osv. kan gjør det lettere å komme inn på boligmarkedet. Regjeringen bør se på lov og regelverk for slike modeller, slik at det blir lettere å tilby slike boliger.

NBBLs forslag:

Komiteen må sørge for at forutsetningene er til stede for et stabilt bolig- og byggemarked ved økt satsing på Husbanken. Husbankens låneramme bør økes til 25 mrd. kroner, og tilbakebetalingsvilkårene bør gjøres mer fleksible, jf. vilkår i private banker.

Komiteen bør be Kommunal- og distriktsdepartementet inkludere nye etablerermodeller i boliglover og -regelverk. Spesielt bør KDD vurdere 20%-begrensningen for juridiske eiere i borettslagsordningen når individer eier minst 50% av boligen og faktisk bor der selv.

Tilskudd til heis og tilstandsvurdering (kap 581, post 79) og Tilskudd til utleieboliger og forslag med nye boligmodeller (kap 581, post 76)

Regjeringen foreslår å avvikle disse tilskuddene med begrunnelsen at midlene skal komme flere til gode. Regjeringen viser til at økte kommunerammer i statsbudsjettet vil gi kommunene mulighet til å finne de beste løsningene.

NBBLs erfaring med kommunene viser at kommunene i liten grad ser mulighetene og prioritere slike investeringer uten øremerkede tilskudd. Tapere vil bli vanskeligstilte på boligmarkedet som selv ikke er i stand til å skaffe seg en egnet bolig. Resultatet blir at kommunene får økte utgifter til omsorgstjenester og institusjonsinvesteringer.

Tilskudd til heis

Regjeringen fjerner tilskudd til heis i statsbudsjettet. Eldre lavblokker kan være gode boliger for eldre og bevegelseshemmede forutsatt at det er heis i bygningen.  Heis bidrar til å begrense behovet for omsorgsboliger. I stedet for avvikling av tilskudd til heis bør det heller være større satsing på heis framover. For en nærmere begrunnelse for heistilskuddet, se fellesnotat fra ti organisasjoner datert 14.10.2022.

Tilskudd til tilstandsvurdering

Regjeringen fjerner i statsbudsjettet tilskudd til tilstandsvurdering. Tilskuddet er viktig for å bidra til oppgradering av eksisterende boliger til beste for eldre og for å sikre nødvendig energieffektivisering i eksisterende bygg. Tilskuddet er viktig for å utløse beslutninger om oppgraderingstiltak når beboere skal ta beslutninger sammen i borettslag og sameier.

Tilskudd til utleieboliger og forsøk med nye boligmodeller

Regjeringen forslår i statsbudsjettet å fjerne tilskuddet til utleieboliger. Dette tilskuddet er svært viktig for at det blir bygget utleieboliger med god kvalitet for vanskeligstilte - uten mulighet til å skaffe seg en egen bolig.

I tillegg til at disse boligtilskuddene avvikles, foreslår også regjeringen en betydelig reduksjon i bevilgningen til sykehjem og omsorgsboliger på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Bevilgningen forvaltes av Husbanken, og bidrar til å løse boligutfordringer for grupper som ikke selv kan skaffe seg egnet bolig – som eldre med omsorgsbehov, psykisk utviklingshemmede osv.

NBBLs forslag:

Komitèen må sørge for at Husbanktilskuddene videreføres i statsbudsjettet for 2023 på minst samme nivå som i 2022.

Tilskudd til energitiltak i utleieboliger, omsorgsboliger og sykehjem (kap 851, post 60 ny)

NBBL støtter opprettelsen av tilskuddsordningen som kan bidra til at kommuner prioriterer oppgradering av eldre kommunale boliger. Energieffektivisering av eldre boliger er svært viktig med dagens høye strømpriser. NBBL mener midlene avsatt til ordningen også bør kunne disponeres av lavinntektsgrupper som bor i eldre borettslag med få muligheter til å gjennomføre energioppgradering på egenhånd – både pga. lav inntekt og borettslaget må gjennomføre oppgraderingen. Vanlige folk i vanlig boliger må få økonomisk støtte til energitiltak som kutter strømregningen permanent, enten via Enovas rammer - som bør styrkes - eller via tilskudd til energitiltak i utleieboliger.   

NBBLs forslag:

Komiteen ber KDD vurdere utvidelse av tilskuddet til å omfatte eldre blokkboliger i områder med levekårsutfordringer, jf. tilskudd til områdesatsing (Kap. 590 post 65)

Frikommuneordning

NBBL har merket seg at regjeringen i statsbudsjettet for 2023 foreslår en frikommuneordning. Dette kan være et viktig bidrag for å sikre tilstrekkelig boligbygging i kommuner der det nå etableres batterifabrikker og annen ny større, grønn industri. Det er viktig at boligbygg her prioriteres fordi nok boliger raskt nok er avgjørende for etablering av ny industri.

NBBLs forslag:

Komitéen ber KDD prioritere frikommunesøknader fra kommuner som ønsker å komme inn under ordningen for sikre tilstrekkelig boligbygging og rask utvikling av ny industri.

Kap. 540, post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT, Anmodning

Norges Blindeforbund ber Stortinget:

• Øke kapittel 540, post 27, med kr 30 millioner, til kr 56 375 000.
• Øke inntektspost 86, under kapittel 3540, til kr 3 millioner

Kap. 540, post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT, Forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen etablere en ny godkjenningsordning for universell utforming av digitale læremidler.

Kap 571 og kap 572 Rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner

Norges Blindeforbund ber Stortinget øke med kr 35,2 millioner (kap 571) og kr 5,2 millioner (kap 572) til opplæring av ansatte og teknisk omlegging av nettsteder og mobilapplikasjoner som følger av Web Accessibility Directive.

Kap. 579 Valgutgifter, Anmodning

Norges Blindeforbundet ber Stortinget bevilge kr 1 mill. for å starte arbeide med innføring av e-valg.

Kap. 579 Valgutgifter, Forslag til merknad

Stortinget ber regjeringen komme med løsning for innføring av e-valg innen fylkes- og kommunevalget i 2023.

Utdyping av anmodninger og forslag til merknad

Kap. 540, post 27, Tilsyn for universell utforming av IKT

Prop 1S oppgir denne prioriteringen for 2023: «Tilsynet skal prioritere å føre tilsyn. I tillegg skal tilsynet prioritere veiledning til kommunene om integrert synstolkning.» For å nå dette er det nødvendig å styrke uu-tilsynet økonomisk. På uu-tilsynets hjemmeside fremkommer det ingen tilsynssaker for 2022 og for 2021 vises det kun til fem tilsynssaker. Dette er alt for lite og utgjør ikke en reell risiko for å bli tatt ut i tilsyn. I en kartlegging av universell utforming, utført av direktoratet, oppgir 70 prosent av de spurte at de har opplevd problemer med bruk av digitale løsninger. Vi ber om kr 10 millioner for å styrke uu-tilsynets tilsynsoppgaver.

Videre er EUs webdirektiv innført i norsk lov. I Prop 141LS, som omhandler dette, er det estimert at uu-tilsynet må styrkes med 10 årsverk. Vi kan ikke se at merkostnadene til disse årsverkene dekkes av året budsjett. Vi ber om ytterligere kr 10 millioner til dette.

Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet, har sammen med Blindeforbundet og en rekke andre aktører understreket viktigheten av at dagens digitale læremidler ikke er ekskluderende. Likevel opplever barn med nedsatt syn en ekskluderende skole, der digitale læremidler ikke oppfyller lovpålagte krav til universell utforming. De to ombudene holdt 13. oktober i år en rundebordskonferanse om denne problematikken. Her tok en rekke aktører, inkludert ombudene, uu-tilsynet og Kommunenes Sentralforbund, til ordet for en nasjonal godkjenningsordning som skal sikre barns rett til utdanning og innfrielse av kravene som stilles til digitale læremidler i dagens Likestillings- og diskrimineringslov, med tilhørende forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. Vi ber om ytterligere kr 10 millioner til uu-tilsynet for å få på plass en godkjenningsordning.

Ytringsfrihetskommisjonen «understreker betydningen av universell utforming som en verdi for alle. Utfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelser løftes fram særskilt». De gir denne anbefalingen: «Tettere oppfølging av lovverket om universell utforming. Følge opp brudd på IKT-forskriftens krav til universell utforming.»

Diskrimineringsnemda oversender klagesaker for mangelfull universell utforming av IKT-løsninger til uu-stilsynet. Det er viktig at uu-tilsynet både kan rådgi i disse diskrimineringssakene og utføre selvstendige tilsyn.

Det er positivt at uu-tilsynet får overført midler til utvikling av et digitalt tilsynssystem til 2022 og 2023. Dette må ikke gå på bekostning av uu-tilsynets primære oppgave som er å gjennomføre tilsyn.

Til sammenligning har Datatilsynet (kap. 545) et budsjett på nesten kr 70 millioner kroner.

Kap 571 og kap 572 Rammestilskudd til kommuner og fylkeskommuner

Videreføre kr 35,2 millioner og 5,2 millioner til opplæring av ansatte og teknisk omlegging av nettsteder og mobilapplikasjoner som følger av Web Accessibility Directive (WAD) som ble en del av norsk rett gjennom Prop. 141 LS (2020–2021). I 2023 skal alle offentlige virksomheter for første gang føre tilgjengelighetserklæringer og ha en tilbakemeldingsfunksjon for egne nettsider og apper. Dette vil være viktig for å sikre at kommunene og fylkeskommunene innfrir dagens lovpålagte krav til universell utforming av IKT-løsninger.

Kap. 579 Valgutgifter

Det er helt nødvendig å innføre mulighet til å stemme elektronisk for å sikre hemmelige valg for alle, inkludert personer med nedsatt syn. Dette er anbefalt av valglovutvalget og det vellykkede forsøket med e-valg i 2011 viste at det betydde mye for mennesker med funksjonsnedsettelse. E-valg kan også gjennomføres gjennom app i valglokale.

Norge er i en situasjon der den offentlige pengebruken må strammes inn, og Nordland fylkeskommune har forståelse for dette og er forberedt på å bidra i en tid forbundet med stor usikkerhet. Samtidig legger forslag til statsbudsjett opp til at fylkeskommunen må ta en forholdsvis stor del av kostnaden på kort sikt, noe som kan gi uheldige konsekvenser. Vi skulle gjerne sett en noe tydligere satsning innen flere områder og vil under kommentere noen tema som er viktig for Nordland.

Prisvekst

Den senere tid har Norge hatt en ekstraordinær prisvekst innen en rekke områder. Energiprisene er høye og det har vært redusert tilgang på råvarer, blant annet på grunn av pandemien vi har vært gjennom, krig i Ukraina og stort press i markedet.

Samlet deflator for 2022 er i forbindelse med forslag til statsbudsjett oppjustert til 5,3 %, om lag en dobling fra det som ble lagt til grunn i statsbudsjett 2022. For prisvekst produktinnsats er anslaget for 2022 økt fra 1,6 % til 7,3 %. Dette betyr at fylkeskommunene tar med en betydelig kostnadsøkning fra 2022 til 2023 som ikke er kompensert for, noe som gjør det svært krevende for fylkeskommunen å balansere budsjettet uten at viktige tjenester blir berørt.

Forslag til statsbudsjett legger til grunn en lønns- og prisvekst innen kommunal sektor i 2023 på 3,7 %, mens SSB og Norges bank sine prognoser indikerer en høyere vekst. Fasit vet vi ikke før i etterkant, men dette bidrar til en risiko for fylkeskommunen i tillegg til utfordringen beskrevet over.

Gratis ferje

Det er veldig positivt for reisende at det innføres gratis ferje, og Nordland fylkeskommune er tilfreds med en utvidelse av ordningen der også samband uten veiforbindelse inkluderes. Dette har stor betydning for næringslivet i Nordland på steder som ikke har veiforbindelse. Fylkeskommunen vil samtidig gjenta innspillet som ble gitt i forbindelse med høring på kommuneproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett om at tiltaket medfører flere kostnader enn tapte billettinntekter fra ferje. Det er viktig at dette fullfinansieres fra staten.

Nordland fylkeskommune er Norges største båtfylke, med hele 23 fylkesferjesamband og 21 hurtigbåtsamband. Gratis ferje vil medføre reduserte inntekter fra hurtigbåtsambandene der det er gratis ferje og parallelt med hurtigbåt. Ordningen med gratis ferje føles også urettferdig for de som bor på veiløse steder der hurtigbåten er eneste alternativ.

Fylkesveg – vedlikeholdsetterslep og rassikring

Nordland fylkeskommune har i dag et vedlikeholdsetterslep som grovt er beregnet til 10 mrd. kr. På fylkesvegnettet i Nordland gjenstår det ved inngangen til 2022 12 skredpunkt med høy skredfaktor og 45 skredpunkt med middels skredfaktor, til en samlet kostnad på 4,6 mrd. Jamfør første avsnitt opplever vi i dag en sterk prisvekst i vegsektoren. Uten en styrking av fylkesvegene vil det medføre at viktige utbedringsprosjekter må utsettes og at det blir mindre vedlikehold. I sum vil forfallet på fylkesvegnettet øke etter at man de siste årene har klart å stoppe forfallet gjennom en økt satsing på fylkesvegnettet. Vi hadde forventninger om å se en satsning på dette i statsbudsjettet.

Korona og kompensasjon

Korona har gitt store konsekvenser, og det er positivt at regjeringen har bevilget midler til å håndtere de økonomiske konsekvensene i 2021 og første halvdel av 2022. Selv om landet er åpnet, så preger fortsatt pandemien samfunnet og det hersker usikkerhet til utviklingen framover. Innen kollektivtrafikken ser Nordland fylkeskommune at inntektsnivået fortsatt er på et lavere nivå enn tidligere, og ber om at det ses på ytterligere kompensasjonsordninger.

Det grønne skiftet

Det grønne skiftet er et viktig og samtidig kostnadskrevende område. Et eksempel på dette er tilrettelegging for elektriske ferjer, der investering i infrastruktur har en prislapp ut fra egne erfaringer så langt på om lag 60 mill. kr per samband. Nordland fylkeskommune har som nevnt 23 ferjesamband, så totalkostnaden bare for dette tiltaket vil være på 1,4 mrd. kr. Fylkeskommunen mottar 13,8 mill. kr gjennom særskilt fordeling til null- og lavutslippsferjer og -hurtigbåter, mens støtte fra Enova er helt borte. Å komme i mål med satsningen vil med dette ta svært lang tid, og vi skulle gjerne sett tegn til større satsning på området i forslag til statsbudsjett.

Med vennlig hilsen

Svein Magnar Øien Eggesvik

Nestleder fylkesrådet

Nedgangen i naturmangfold globalt skyldes i stor grad arealbruksendringer, og ifølge Artsdatabanken er arealbruksendringer og tap og forringelse av natur hovedtrusselen for 90% av artene også på den norske rødlista og hovedgrunnen til tap av naturmangfold. Dette forringer økosystemtjenester vi mennesker er avhengige av, som karbonlagring, luftrensing og flomdemping. Altså er vår bruk, eller opphør av bruk, av arealer avgjørende for om vi vil klare å løse naturkrisen.

Regjeringen har selv fastslått at vi har en pågående naturkrise, og at denne har alvorlige konsekvenser. Likevel mangler forslaget til statsbudsjett systematiske virkemidler som vil sikre naturhensyn i arealpolitikken. Norsk arealbruk og -forvaltning styres i all hovedsak av kommunene, og det er dermed i stor grad opp til kommunene om vi når nasjonale og internasjonale målsettinger innen natur og klima. OECD påpeker i sin Environamental Performance Reviews: Norway 2022 at en vesentlig utfordring med dette er til dels manglende kompetanse og kapasitet hos kommunene. EVAPLAN, evalueringen av Plan- og bygningsloven, fastslår også at dette er en utfordring, samtidig som de også peker på at kontrollmekanismene i arealplanprosessene er for dårlige, og at det mangler verktøy for å vurdere sumvirkninger av arealbruken. Dette er tydelige signaler på at arealforvaltningen ikke fungerer godt nok i dag, og at det må tas grep som sikrer en helhetlig arealforvaltning som tar vare på naturen, på tvers av sektorer og kommunegrenser. WWF støtter derfor regjeringens arbeid med arealregnskap og natur-/økosystemregnskap, og mener dette er et skritt i riktig retning for å få oversikt over arealbruken.

Målsettinger og signaler fra Storting og regjeringer om å sikre både naturmangfold og matjord bør følges opp med tiltak som sikrer at målsettingene nås uavhengig av den enkelte kommunes evne til å stå imot sterke utbyggingskrefter. Mange kommuner har de siste årene vedtatt å bli arealnøytrale, altså at de ikke skal bygge ned mer natur enn hva som allerede er gjort. Det har imidlertid vist seg å by på enkelte problemer, f.eks. knyttet til utbygging av vei og jernbane. I disse tilfellene vil restaurering av forringet natur være en aktuell kompensasjon for å opprettholde arealnøytraliteten, men det mangler i dag ordninger for dette.

Naturavgift 

En løsning for å bidra til å stanse tap av natur og oppnå areal- og naturnøytralitet er innføring av en naturavgift. WWF ber derfor om at det innføres areal- og naturnøytralitet som prinsipp for arealforvaltningen, og at det utredes en naturavgift som virkemiddel for å oppnå dette.  En anbefaling om å utrede naturavgift for å begrense bit for bit-nedbygging av natur inngår i tre offentlige utredninger de siste årene: NOU 2013:10 Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester, NOU 2015:15 Sett pris på miljøet. Rapport fra grønn skattekommisjon, og NOU 2021: 4 – Norge mot 2025 — Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien. I tillegg har Menon Economics på oppdrag fra KLD gjort en utredning av hvor høy en naturavgift må være for å endre utbyggingsbeslutninger. Disse utredningene åpner for ulike innretninger på avgiften; enten som en innbetaling til et øremerket fond, eller som en ren fiskalavgift.

Utredningene åpner også for ulike metoder for å beregne og fastsette avgiften; å ta utgangspunkt i verdien av økosystemtjenestene den nedbygde naturen gir, eller å beregne hvor stor avgiften må være for å unngå nedbygging. I sitt Faktagrunnlag for vurdering av avgift på klimagassutslipp fra nedbygging av arealer har Miljødirektoratet gjort flere vurderinger som også vil kunne gjelde for innføring av en naturavgift for nedbygging av alle typer natur. WWF anbefaler at man ikke setter avgiften ut fra en beregnet verdi av økosystemtjenestene eller naturen i seg selv, men at utredningen gjøres med utgangspunkt i hva det vil koste å restaurere tilsvarende natur som den som bygges ned, og med hensyn til geografi og sentralitet.

Ved å bruke f.eks. tomtepriser ved utbyggingsområdet som en av variablene for avgiftsberegningen ser vi for oss at en naturavgift vil ha en desentraliserende effekt, ved at det vil bli så mye dyrere å bygge i sentrale pressområder at man heller prioriterer gjenbruk av fraflyttede områder i distriktene.

Øremerkede avgifter har generelt høyere legitimitet og aksept enn fiskale avgifter, og vi anbefaler at naturavgiften brukes til restaurering av natur. Dette kan gjøres ved at avgiften innbetales til regionale fond som styres f.eks. av statsforvalteren eller fylkeskommunen, og som administrerer restaureringsprosjekter i regionen. Hvilke områder som skal restaureres må prioriteres ut ifra økologiske behov, geografi, økonomi og tilgjengelig kapasitet og kompetanse.

På denne måten vil avgiften ikke bare gjøre det mindre attraktivt å bygge ned natur, den vil også sikre at når det først bygges ned natur, så finansieres det restaurering av natur et annet sted i regionen, slik at vi totalt sett ikke taper natur. Det internasjonale naturpanelet IPBES fastslår at fordelene ved bevaring og restaurering av natur i gjennomsnitt er verdt ti ganger kostnaden ved bevaring og restaurering. En naturavgift som øremerkes restaurering av natur vil altså som hovedregel være samfunnsøkonomisk positiv.

Det pågående arbeidet med areal- og naturregnskap vil ikke i seg selv hindre nedbygging eller sikre at utbyggerne må betale for naturforbruket, men det legger et grunnlag for en naturavgift, siden vi gjennom disse regnskapene vil få bedre kunnskap om naturen og arealene som bygges ned. Vi mener imidlertid at utredninger av en naturavgift kan startes opp allerede nå, før areal- og naturregnskapene er klare, slik at disse kan implementeres samtidig.

Tilsvarende avgift kan tenkes for matjord, men her bør utgangspunktet være hva det vil koste å erstatte det nedbygde arealet med ny eller forbedret matjord. Dette kan bl.a. være kompostering eller generell jordforbedring. Dersom man velger å kompensere tapt matjord ved nydyrking, må utbyggeren på matjordarealet betale naturavgift for inngrepet.

Å innføre en naturavgift som øremerkes naturrestaurering må antas å få flere positive effekter:

• Det vil bli færre og mindre inngripende utbygginger i natur
• Økt gjenbruk av arealer vil ha en desentraliserende effekt, ved at det er flere tilgjengelige arealer i distriktene enn i pressområder
• Kommunene vil få drahjelp i målsettingen om å være arealnøytrale, men vil fortsatt kunne fatte gode, lokale arealplaner innen rammen av lokalt selvstyre. En naturavgift bør ikke erstatte dagens arealplanlegging eller konsesjonssystemer, men supplere dem ved at avgiften ilegges utbyggere som har fått tillatelse etter gjeldende betingelser.
• Avgiften vil finansiere restaurering av natur, og dette arbeidet vil generere arbeidsplasser og gi økt kompetanse hos både næringsliv og forvaltning
• En intakt natur oppleves positivt og vil dermed kunne gi økt livskvalitet for den enkelte

SAFOs visjon er full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede og at funksjonshemmedes menneskerettigheter realiseres i Norge. Vårt hovedkrav er at CRPD – Funksjonshemmedekonvensjonen skal inkorporeres i Menneskerettsloven.

Likestilling av funksjonshemmede har i godt og vel 40 år vært en uttalt politisk visjon. Allikevel er diskriminering og ekskludering fremdeles en del av funksjonshemmedes hverdag.

I dagens samfunn finner vi fremdeles holdninger som innebærer at funksjonshemmede er annerledes enn andre, har «spesielle behov» og passer best sammen med «sine egne».

Vi ser det på mange områder. Funksjonshemmede plasseres i institusjonslignende boliger, egne arbeidsplasser, eller utenfor arbeidslivet, og også skolene er nedslagsfelt for segregering og ekskludering. De samles på egne rom, i egne bygg eller egne skoler med argument om at det er det beste – der får elevene det beste tilbudet.

Velge bosted, velge hvor og med hvem man skal bo – ikke plasseres i bestemte boformer

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform».

Husbankens virkemidler i den sosiale boligpolitikken inneholder blant annet investeringstilskudd til omsorgsboliger. Det er krav til prosjektene at de skal følge prinsippene om normalisering og integrering i planlegging. Boenhetene skal ikke ha et institusjonslignende preg og bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Realitetene de senere årene viser at samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene ikke følges.

Investeringstilskuddet på vent - Spikeren i kista for boligdrømmen

Mennesker med utviklingshemning er blant de gruppene som har størst problemer med å komme inn i boligmarkedet. Boligkøen er lang. Få eier sin egen leilighet og knapt noen får velge hvor, hvordan og med hvem de skal bo. Nå foreslår regjeringen å sette spikeren i kista, slutte med statlige tilskudd, velte kostnadene over på kommunen eller eventuelt formuende med utviklingshemming.

Køen av unge med utviklingshemning som venter på å flytte hjemmefra er lang. Har en trygden Ung ufør, så har en ikke råd til å anskaffe seg verken eid eller leid bolig på det ordinære boligmarkedet.

De senere årene er Husbankens aktuelle tilskudd begrenset til «Investeringstilskuddet til omsogsboliger og sykjehjem». Tidligere hadde Husbanken øremerkede tilskudd som virkemidler til å sikre funksjonshemmede egnede boliger. Tilskudd til etablering, tilpasning og utredning ga mulighet for familier som inkluderte funksjonshemmede, å søke tilskudd for å skaffe seg en tilpasset bolig. Disse tilskuddene er nå inne i rammetilskuddet, og selv om det fremdeles er mulig å søke kommunen viser erfaringen at tilskuddet er drastisk redusert.

Investeringstilskuddet har vært et viktig virkemiddel for å sikre unge funksjonshemmede bolig, men praksis har dessverre også vært å bruke tilskuddet til insitusjonslignende boliger. SAFO er enige i at denne praksisen må endres, men dersom staten konkluderer med at regningen for nye omsorgsboliger skal veltes over på kommunene, kan vi forvente en bråstopp i kommunenes prosjektering og bygging av nye omsorgsboliger. Antall personer med utviklingshemning i boligkø vil øke. Regjeringen har varslet en ny og «rettferdig» kurs for vanlige folk. Ved å kutte investeringstilskuddet, så ser en at den nye og rettferdige kursen skal finansieres med å frata mennesker med utviklingshemning muligheten til å skaffe seg sin egen leilighet.

Ekskludering i skolen blir til utenforskap og diskriminering i Arbeidslivet

Funksjonshemmedes ekskludering fra det faglige og sosiale fellesskapet i nærskolen er et eksempel. Elever med funksjonsnedsettelse ekskluderes fra ordinær undervisning og plasseres i egne rom, egne bygg og til tider egne skoler på tvers av egne ønsker. Morgendagens arbeidsgivere lærer at funksjonshemmede skal være på egne arenaer, og funksjonshemmede skjønner tidlig at de ikke passer inn.

 Mange skoler er utilgjengelige og mangler universell utforming

Manglende universell utforming i nærskolen forsterker utenforskapet og bidrar til at elever med funksjonsnedsettelse ikke blir en del av det ordinære faglige og sosiale fellesskapet i oppveksten. Det finnes flere undersøkelser og kartlegginger av tilgjengelighet og universell utforming ved våre skoler. Hvilke indikatorer som benyttes og hvordan undersøkelsene foregår varierer. Ansalgene for utilgjengelighet og universell utforming er derfor forskjellige.

Norges Handikapforbunds undersøkelse fra 2014 viser at 8 av 10 grunnskoler er utilgjengelige mens Kartverkets undersøkelse fra 2017 viser at kun 7 % av inngangspartiene er helt tilgjengelige for rullestolbrukere mens 26 % av inngangspartiene er utilgjengelige for personer med nedsatt syn[1]. Veikart universelt utformet nærskole 2030, en strategi for oppgradering til universelt utformede skolebygninger innen 2030, er ennå ikke igangsatt. Visjonen om et likestilt arbeidsliv er avhengig av inkludering i skolen og oppgradering av skolebygningene er en forutsetning. Tidsfrist i forskrift og øremerkede midler er en forutsetning.

SAFO ber om at komiteen

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, skal sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo. Dette vil innebære

• Sikrer finansiering som kan bidra til at unge funksjonshemmede får tilgang på en god bolig i et inkluderende bomiljø. Funksjonshemmedes organisasjoner må tas med i prosessen for å tilpasse egnede finansieringsformer.

• Tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, sikrer en inkluderende skole også for funksjonshemmede gjennom blant annet universell utforming av alle grunnskoler. Vi ber komitéen

• Legge inn en merknad om at alle grunnskoler må oppgraderes til universell utforming, og at «Veikart universelt utformet nærskole 2030» må aktiviseres og gjennomføres med tidsfrister og et øremerket tilskudd for 2023 på 400 millioner for oppgradering.

Tilskuddet må være en start for videreføring i kommende år slik at alle grunnskoler blir universelt utformet.

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/anbefalingene-fra-fn-komiteen-norsk-versjon-7-mai-2019-med-ansvarlig-department-angitt.pdf - side 2

Hovedorganisasjonen Virke representerer 25 000 virksomheter i handels- og tjenestenæringen, med over 300 000 sysselsatte. Handels- og tjenestenæringen spiller en sentral rolle i norsk økonomi og sysselsetter nærmere 70 prosent av alle arbeidstakere i privat sektor. En fortsatt konkurransedyktig handels- og tjenestenæring er avgjørende for fremtidig jobbvekst og verdiskaping i Norge. I dette notatet tar vi særlig for oss områder som berører våre medlemmer innen teknologi og rådgivning, hvor Virke har 2 500 virksomheter.   

Virke er glade for at Kommunal- og distriktsdepartementet i sitt forslag til budsjett øker lånerammen for blant annet grønne vekstlån og Grønn plattform som legger til rette for økt fokus på grønn omstilling. Økningen i bredbåndsstøtteordningen er også positiv men lavere enn det som var forventet og nødvendig. Det virker som om regjeringen har glemt at grønn og digital omstilling oftest skjer i det private først. Realiteten er at budsjettforslaget på mange områder innebærer bråbrems i digitaliseringssatsingen, både når det gjelder igangsatte og nye prosjekter. Vi etterlyser tiltak for næringsrettet digitalisering.

Statsbudsjettet skaper ulike konkurransevilkår

Mange av Virkes medlemmer, særlig kompetanseselskaper innen IKT og rådgivning, reagerer svært negativt på forslaget om å øke arbeidsgiveravgiften på lønn over 750 000. Dette var en stor overraskelse, og det er merkelig at regjeringen ønsker å gjøre det dyrere å ansette folk og på den måten stimulere til økt innleie. Vi ser at regjeringen skriver at dette er et «situasjonstilpasset tiltak» og ber om at det presiseres at tiltaket skal gjelde kun for 2023.

Virke er bekymret for at modellen for økt arbeidsgiveravgift vil skape konkurransevridninger mellom offentlig og privat virksomhet. I budsjettet er det foreslått at arbeidsgivere i offentlig sektor skal kompenseres for den økte arbeidsgiveravgiften. Virke mener det er urimelig at private virksomheter gjennom dette grepet blir pålagt ekstra utgifter - tilsynelatende utelukkende for å redde budsjettbalansen, samtidig som offentlige arbeidsgivere skal bli kompensert for den samme utgiften. Private og ideelle virksomheter ender i realiteten opp med å måtte betale høyere arbeidsgiveravgift enn offentlige, selv om man konkurrerer om den samme arbeidskraften i bransjer som helse, IKT og rådgiving.

I tillegg har regjeringen valgt å avvikle redusert elavgift for datasentre, som mest sannsynlig vil spenne bein under den bransjen. Tilbakemeldingen fra våre medlemmer er at dette kan føre til flytting av sentrene utenlands. En ny og spennende bransje som har vært viktig for flere distriktskommuner ser ut til å være tapt for Norge.

Offentlig og private må jobbe sammen

Statsbudsjettet er fullt av mål om et sterkere digitalisering av offentlig sektor. Koronakrisen viste oss hvor avhengige vi er av god digital infrastruktur, og at offentlig sektor ligger for langt bak. Virke mener det er nødvendig å se nærmere på potensialet for produktivitetsvekst og jobbskaping gjennom mer samarbeid på digitalisering og teknologiutvikling.

Tillit til hverandre og rom for nye ideer har vært vesentlig for vekst og utvikling i alle sektorer i samfunnet. Nye arbeidsplasser skal skapes, de arbeidsplassene vi har skal styrkes og offentlig sektor skal levere bedre tjenester til innbyggerne. Behovet for omstilling løses best gjennom et godt samarbeid mellom offentlig sektor, bedriftene og innbyggerne. Offentlig sektor trenger kompetanse som utvikles i private kunnskapsbedrifter og næringslivet trenger en kompetent og effektiv offentlig sektor.

Virke vil arbeide for gode modeller for samarbeid mellom offentlige og private kunnskapsvirksomheter for å få fart på omstilling og digitalisering av offentlig sektor.

Med verden som marked

I 2030 jobber de fleste i Norge i handels- og tjenestenæringen og vil ha stadig større avhengighet av gode, digitale systemer. Ambisjonen er å løfte målene våre og se på hele verden som marked. Digitalisering har gjort at kunder og konkurrenter kun er et tastetrykk unna. Verdikjedene er utviklet slik at de bidrar til lavest mulig utslipp, høyest mulig verdiskaping og med en bærekraftig sysselsetting som følger arbeidslivets spilleregler. Digitalisering, utvidet bruk av AR-teknologi, el-mobilitet og AI-logistikk gir gode kundereiser uavhengig av tid og sted. Det gjør at lokale virksomheter kan konkurrere med andre virksomheter andre steder i landet eller i verden, uten å flytte på seg.

 Med digitale løsninger har norsk næringsliv hele verden som marked og med økt satsning på det digitale vil vi øke konkurransekraften til det norske næringslivet. Her må også det offentlige gå i front, for eksempel innen digitalisering innen helse og utdanning. Utvikling av nye forretningsmodeller som ikke bare dekker lokale og nasjonale behov, men når ut til et europeisk og globalt marked bør være et mål.

 Virke mener at handels- og tjenestenæringen kommer til å fortsette å skape arbeidsplasser som både er framtidsrettede og omstillingsdyktige. Arbeidsplasser som også vil skape verdier gjennom eksport av tjenester i internasjonal konkurranse. Det forutsetter at også myndighetene spiller på lag i utviklingen av norske kunnskapsmiljøer, og hvor kunnskapsbedrifter har tilgjengelige virkemidler.

Med vennlig hilsen
Hovedorganisasjonen Virke

Sigri Sevaldsen
Bransjedirektør teknologi og rådgivning

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon som arbeider for tryggere, bedre og mer effektive veier i Norge. OFV publiserer statistikk om bilsalget og kjøretøyparken, og har Norges beste database med priser og data på alle nye biler og motorsykler. OFV sitt mål er at alle som bruker veiene skal få dekket sitt behov for transport på en effektiv, sikker, og rasjonell måte, med minst mulig skade på mennesker og miljø. OFV ble stiftet i 1948, og mottar ingen offentlig støtte.

Om behovet for et effektivt og trygt fylkesveinett

I Norge har vi om lag 95 000 km veier. Av dette utgjør fylkesveinettet 44 200 km. Dette gjør fylkeskommunene til store veieiere, og viser at investering, drift og vedlikehold er en stor og viktig regional utviklingsoppgave for fylkene.

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier er stort. Statens vegvesen har i samarbeid med fylkeskommunene under utarbeidelse en kartlegging om behovet.

Tall fra en statuskartlegging for veistandarden i landet[1] slår fast at fylkesveiene har generelt dårligere standard enn riks- og europaveier. Dette gjør at det er langt større risiko for ulykker med alvorlig eller fatalt utfall på en fylkesvei enn andre veier.

Fylkeskommunenes samlede utgifter til fylkesvei var i 2021 på i underkant av 23 milliarder kroner. De fylkeskommunale investeringsutgiftene utgjorde litt over 10 milliarder kroner, mens brutto driftsutgifter (inkl. avskrivninger) utgjorde 12,7 milliarder kroner.

Det finnes flere årsaker til et stort etterslep på fylkesveier:

1. A) For det første er det et kjent fenomen at slitasje skjer sakte og vedlikeholdsbehov kan være vanskelig å oppdage. Menneskene venner seg til en gradvis forvitring, og det er ofte først når forvitringen blir meget synlig eller skaper akutte problemer at vedlikeholdsetterslepet blir synlig. Saktevirkende slitasje kan også medføre at det er vanskelig å prioritere ressurser (tid og penger) til vedlikehold som ikke gir tydelige forbedringer, men hindrer framtidige problemer.
2. B) For det andre har deler av fylkesveiene en standard og terrengforhold som gjør vedlikehold og eventuell oppgradering særlig kostnadskrevende. Når kostnadene for enkelte prosjekter blir høye og befolkningsgrunnlaget gjør det vanskelig å finansiere prosjektet, er det en betydelig fare for at vedlikeholdsprosjekter utsettes. Problemene forblir i så fall uløst.
3. C) For det tredje kan økt bruk av vei medføre økt slitasje, og dermed høyere vedlikeholdsetterslep over tid.

Det er fylkeskommunene som best er i stand til å prioritere strekninger for investering og vedlikehold. De kjenner regionen best, og innbyggere og næringslivets behov . En forutsigbar og god kommuneøkonomi bidrar til at fylkene selv settes i stand til å gjøre denne prioriteringen. I tillegg finnes det en egen tilskuddsordning for fylkesveinettet som kan bidra til ekstra midler til særlig utsatte strekninger. Begge disse må styrkes i 2023 slik at ulykkesrisikoen reduseres på fylkesveiene.

OFV vil om kort tid presentere en ny rapport, som løfter temaet om hvordan fylkesveiene bør finansieres i fremtiden, for å raskere kunne ta ned etterslepet. OFV vil komme tilbake til komiteen med informasjon om dette snarlig.

OFV ber derfor Stortinget om at:

• Tilskuddsordningen for fylkesveinettet er en målrettet ordning som bidrar til et mer effektivt, sammenhengende og tryggere fylkesveinett. Ordningen må økes med 100 millioner i tillegg til det som regjeringen foreslår.
• Vegtilsynet også må få ansvar for oppfølging og kontroll av fylkesveinettet. Det er særlig aktuelt som en følge av avviklingen av SAMS vegadministrasjon, og for å følge opp fremtidige nasjonale kvalitetskriterier for fylkesveiene. Først sammenslåing og så oppløsning av fylkeskommuner gjør det enda viktigere å ha en nøytral instans som kan gi tilrådninger om utbedringsbehov og systemforbedringspotensial på tvers av fylkeskommunene.

[1] Kvaliteten på det norske veinettet. Status og utvikling for riks- og fylkesveier. Vista Analyse 2020/38

Landssammenslutningen av Norske vindkraftkommuner (LNVK) er et nasjonalt nettverk for 39 vindkraftkommuner i Norge til ivaretakelse av vertskommuners interesser.

1. Innlemming av planlegging og bygging av vindkraftverk i plan- og bygningsloven

Stortinget traff 1. desember 2020 følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å innlemme planlegging og bygging av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven.»

Anmodningsvedtaket var et resultat av en langvarig debatt om vilkårene for utbygging av vindkraftverk på land i Norge, og gir uttrykk for et prinsipielt standpunkt om at slike utbyggingssaker skal underlegges skjerpede saksbehandlingskrav med mer myndighet til kommunene.

Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak omtales i budsjettproposisjonen. Det er opplyst at Kommunal- og distriktsdepartementet og Olje- og energidepartementet samarbeider om et høringsnotat med forslag til oppfølging av hvordan vindkraft framover skal behandles både etter energiloven og plan- og bygningsloven. Notatet vil bli sendt på høring høsten 2022. Etter høringen vil regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

LNVK mener at departementenes oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak er svak, og vil arbeide for en rask oppfølging og iverksettelse av lovendringen. Høringsnotater er allerede forsinket med mange måneder.

LNVK ber Kommunal- og forvaltningskomiteen påskynde arbeidet med å innføre plan- og bygningsloven. Dette kan gjøres enkelt ved å fjerne «energiloven» fra plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd tredje setning, og vil også være i samsvar med uttalelsene i Hurdalsplattformen.

2. LNVK støtter hovedtrekkene i regjeringens forslag til nytt skatteregime for vindkraft Del 2- 5.4: Grunnrenteskatt på landbasert vindkraft

Til punkt 5.4.2 Vurderinger:

«Omregnet til 2022-kroner har produksjonskostnaden for nye vindkraftanlegg falt fra om lag 57 øre/kWh i 2012 til om lag 31 øre/kWh i 2021. Kostnadsutviklingen har gjort landbasert vindkraft til den mest kostnadseffektive kraftteknologien i gjennomsnitt. Frem mot 2030 forventes produksjonskostnadene å falle videre, til om lag 23 øre/kWh.»

Vindkraft er rimeligere å bygge ut enn vannkraft. Da bør skatte- og avgiftsregimet for vindkraft i større grad likestilles med vannkraftsektoren.

Til punkt 5.4.4. Fordeling av inntekter mellom stat og kommunesektor:

«Regjeringen foreslår at det innføres grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft på land, med virkning fra og med inntektsåret 2023. En sentral del av forslaget er at lokalsamfunn som stiller naturressurser til disposisjon, skal sikres en andel av grunnrenten. […] På svært usikkert grunnlag anslås bruttoprovenyet fra en grunnrenteskatt på landbasert vindkraft til om lag 2,5 mrd. Kroner påløpt i 2023 […] Innst.2 S (2020-2021): «Stortinget ber regjeringen sikre at fremtidige vindkraftutbygginger fører til tydelige lokale ringvirkninger, blant annet ved at det legges til rette for kommunale inntekter.» Regjeringen legger opp til at kommunesektoren skal få halvparten av provenyet fra grunnrenteskatten på landbasert vindkraft. […]»

«Kommunesektorens andel fordeles gjennom flere virkemidler. Produksjonsavgiften, som fordeles til vertskommunene uten videre omfordeling, økes fra 1 til 2 øre/kWh, se pkt. 8.7. Regjeringen vil også foreslå å innføre en naturressursskatt som inngår i inntektsutjevningen. Naturressursskatten vil foreslås satt til 1,3 øre/kWh, der 1,1 øre/kWh går til kommunene og 0, 2 øre /kWh til fylkeskommunene.»

LNVK støtter regjeringens utsagn i Hurdalsplattformen om at vertskommuner skal få «mer igjen» av verdiskapingen, men mener regjeringen ikke etterlever dette ved forslaget om fordeling av grunnrenteskatten for å sikre berørte lokalsamfunn «en andel av grunnrenten.» Regjeringen foreslår 50 pst av grunnrenteskatten til kommunesektoren, og fordelt gjennom rammetilskudd. Da går hovedtyngden av «kommuneandelen» til byer uten vindkraftanlegg og beskjedne deler til vindkraftkommunene.

LNVK mener det bør presiseres at deler av grunnrenteskatten skal gå direkte til vertskommunene, eksempelvis 10 pst.

Naturressursskatten inntektsutjevnes i det statlige overføringssystemet. Det fører til at hovedtyngden av naturressursskatten tilflyter sentrale, tettbefolkede strøk, og ikke vertskommuner for vindkraftanlegg.

LNVK ber om at naturressursskatten holdes utenfor inntektsutjevningen.

Punkt 8.7 Avgift på landbasert vindkraft

«For 2023 foreslås det å øke satsen til 2 øre/kWh, se forslag til avgiftsvedtak §1 og omtale i pkt. 5.4. [...] Avgiften er fiskal og går til statskassen, men det er likevel forutsatt at inntekten fra avgiften fordeles til vertskommuner, jf. prop. 1 LS (2021-2022).»

LNVK mener produksjonsavgiften bør økes til 3 øre/kWh dersom innretningen på grunnrenteskatten fastholdes. Naturressursskatten og produksjonsavgiften bør også verdisikres ved en lovfestet indeksjustering, på samme måte som konsesjonsavgiftene på vannkraftsektoren, jf. vannfallrettighetsloven § 18.

Oppsummering:

• Innlemming av planlegging og bygging av vindkraftverk i plan- og bygningsloven må fremskyndes
• 10 prosent av grunnrenteskatten bør tildeles vertskommunen
• Alternativt bør produksjonsavgiften økes til 3 øre/kWh
• Naturressursskatten bør holdes utenfor inntektssystemets inntektsbegrep
• Naturressursskatt og produksjonsavgiften bør verdisikres gjennom lovfestet indeksjustering.

Del I kap 2.2. – høyprisbidrag fra konsesjonskraft

1. Kort orientering om budsjettforslaget.

Regjeringen foreslår trekk i rammetilskuddet i 2023 for kraftkommuner med spesielt høye konsesjonskraftinntekter. Trekket skal være på 3 milliarder kroner.

 Rett på konsesjonskraft- inntil 10 prosent av kraftøkningen til selvkost-er vertskommuners vederlag for å gi fra seg verdifulle naturressurser til storsamfunnet og har vært lovbestemt i mer enn hundre år.

Forslaget er begrunnet i at det ikke er rimelig at noen kommuner skal hente ut store overskudd på grunn av ekstreme strømpriser og er samme begrunnelse og kalt det samme – høyprisbidrag – som forslaget om en særskatt for kraftprodusentene- og deres mer enn 200 kommunale eiere.

LVK har på vegne av sine 160 medlemskommuners gitt sin tilslutning til holdningen om at ekstreme inntekter langt ut over normal fortjeneste bør deles med fellesskapet. Men det avgjørende spørsmålet er om de berørte kommunene rent faktisk har slike ekstreme inntekter. Budsjettforslaget bygger ikke på et slikt faktum, men på en antakelse og forventning om at kommunene har slike inntekter ved sin forvaltning av retten til konsesjonskraft. – KDD sendte 14.oktober et omfattende spørreskjema til kommunene, og det reiser en rekke spørsmål om den metoden som er valgt, og om de forutsetninger som ligger til grunn for budsjettforslaget er holdbare.

Saken gjelder 128 kommuner og 4 fylkeskommuner, og totalt 5,8 TWh som er konsesjonskraftmengden i prisområdene NO1, NO2 og NO5, Sørlandet, Vestlandet og Østlandet. 3 milliarder kroner mindre i rammetilskudd utgjør i gjennomsnitt 51 øre/KWh.

Fordelingen av reduksjonen i rammetilskuddet «skal stå i eit rimeleg forhold til dei faktiske inntektene som kan realiserast», og «Ingen skal bli trekt for inntekter dei ikkje kan realisere som følgje av juridisk bindande kontraktar som blei inngått før dette forslaget ble kjent», det vil si 28. september.

2. Regjeringens anslag om ekstreme inntekter er uholdbare.

I anslagene over verdiene av konsesjonskraften bygges på at all konsesjonskraft selges til løpende spotmarkedspris. «Verdien av konsesjonskrafta i område med høge straumprisar er anslått til om lag 13 mrd. kroner i 2022 og 11 mrd.kroner i 2023 basert på prisanslag fastlagt i starten av august i år, opp frå 4 mrd.kroner i 2021.»

Faktiske konsesjonskraftinntekter i 2021 var ifølge Kostra 2,76 mrd.kroner.

De færreste kommuner selger konsesjonskraft til løpende spotmarkedspris. Ut fra sine samfunnsansvar for innbyggere, næringsliv og egen økonomiforvaltning, er det mange kommuner som:

• - Selger konsesjonskraft til rabatterte priser til egne innbyggere
• - Selger konsesjonskraft til faste og forutsigbare priser til eget næringsliv
• - Bruker konsesjonskraft i egne kommunale bygg, barnehager, skoler, institusjoner mv.

De faktiske inntekter for 2022 og for 2023 er langt lavere enn budsjettanslagene.

Budsjettforslaget tvinger kommuner til å selge konsesjonskraft til spotmarkedspris og avvikle samfunnsnyttig bruk til beste for egne innbyggere og næringsliv.

LVK mener at staten må ta risikoen for sine egne forutsetninger. Dersom kommunene innenfor de oppgitte rammer ikke har de antatte inntekter, må det samlede trekket i rammetilskuddet reduseres tilsvarende.

3. «Juridisk bindende kontrakter» må forstås vidt og legges til grunn for fordelingen.

Mange kommuner har bundet forvaltningen av sine konsesjonskraftrettigheter i ulike juridiske former, men med viktige samfunnsmål for øye, enten det er til bedrifter eller innbyggere. Det gjelder særlig de tilfelle hvor prosesser med juridisk bindende avtaler var igangsatt før 27. september, men enda ikke sluttført da.

4. Inntektssystemets forslag om varig inndragning av kraftinntekter må tilbakevises- nå.

I NOU 2022:10 foreslår utvalget å inndra kraftinntekter i inntektsutjevningen. De samlede fordelingsvirkninger er ifølge utvalget at små fraflyttingskommuner vil tape på omfordelingen og større bykommuner vil tjene.

Solberg-regjeringen skrotet Sanderud-utvalget, NOU 2019:16, som foreslo en avvikling av kraftinntekter til berørte kommuner. LVK ser Inntektssystemutvalgets forslag som en gjentakelse.

Konsesjonskraft har vært et vederlag til den kommunen som deler sine naturverdier med storsamfunnet, like lenge som vannkraftregimet har eksistert, i mer enn hundre år. Rett til konsesjonskraft har for mange kommuner vært avgjørende for deres tilslutning til store naturinngrep. Som for vindkraftutbygging er det grunnleggende at også vannkraftkommuner beholder deler av verdiskapingen ved nye vannkraftanlegg. Det er det grønne skiftet som står på spill.

Næringshagene i Norge takker for anledningen til å komme med høringssvar til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 for Kommunal- og distriktsdepartementet, jf. kapittel 553, post 61. Vi er positive til den økte bevilgningen på 25 millioner kroner for å styrke innsatsen for reduserte klimagassutslipp og grønn omstilling, styrkingen av Sivas rolle som vekstkraft i distriktene, og at både Katapultordningen og Næringshageprogrammet vies sentrale roller i det næringsrettede virkemiddelapparatet. Vi er imidlertid bekymret for at manglende fokus på både nasjonal koordinering og fylkesoverskridende tiltak vil svekke målbedriftenes muligheter for nasjonal og internasjonal skalering og eksport.

I 2021 hadde 95% av landets kommuner bedrifter som var del av en næringshage eller inkubasjonsprogram. Det er stor etterspørsel etter vår rådgivning, kunnskap og kompetanse som en lokal førstelinje for bistand til bedrifter i distriktene og et flertall av målbedriftene har hatt vekst i både omsetning og verdiskaping.    

Dagens næringshage- og inkubasjonsprogrammer varer ut 2022. Næringshagene viser til at Programstyret i brev til Kommunal og distriktsdepartementet 7. april 2022 har spilt inn fylkesoverskridende tiltak som et satsingsområde for neste programperiode (2023-2032). Dette er tiltak som skal tilrettelegge for at bedriftene gis et mest mulig relevant tilbud, uavhengig av geografisk plassering av bedriften, næringshagen eller tilgjengelig kompetanse. Et sentralt pågående fylkesoverskridende prosjekt er en nasjonal utlysning («søkbare midler») der programoperatører kan få innvilget støtte til satsinger på en betydelig utvidelse av geografisk nedslagsfelt, en betydelig bransjeutvidelse, eller bygge nasjonale konsortium med internasjonalt fokus innenfor en bransje. Formålet er å stimulere til en stadig sterkere nasjonal og regional innovasjonsinfrastruktur. Dette innspillet fra Programstyret støtter Næringshagene i Norge, men vi kan dessverre ikke finne spor etter dette i budsjettforslaget.

Næringshagene bidrar til utvikling av nye bedrifter, og til å skape vekst i eksisterende bedrifter. Vi er sentrale i mobiliseringsarbeidet til Katapultordningen, og bidrar også til å mobilisere og hjelpe bedriftene med søknader til andre deler av virkemiddelapparatet. Næringshagene er positive til et økt regionalt fokus på næringsutvikling og gründerskap, men dette bør ikke komme på bekostning av de gode synergiene vi ser av fylkesoverskridende tiltak og sterk nasjonal koordinering.

En nasjonal, koordinerende funksjon vil være viktig for at bedrifter og Næringshager kan samarbeide og utvikle prosjekter på tvers av fylkene og regionene, som igjen vil kunne stimulere til økt vekst og nasjonale så vel som internasjonale fotavtrykk. Et svekket nasjonalt fokus medfører risiko for at programmene mister muligheten til å lære av andre bedrifter, etablerte nettverk innenfor innovasjon, kapitaltilgang og eksport. Metodikken for å utvikle og dele beste praksis gjennom erfaringsutvekslinger vil også kunne gå tapt for programdeltakerne. Det er følgelig et sterkt behov for fylkesoverskridende midler for å sikre bedriftenes tilgang på nødvendig kompetanse og nettverk.

I Stortingsmelding 14 (2020-2021) Perspektivmeldingen 2021 slås det fast at fremtidens utfordringer knyttet til endrede internasjonale rammebetingelser, klimaendringer, endringer i befolkning og arbeidslivet og endring i økonomiske forutsetninger, vil påvirke SMB markedet vesentlig. Det er et sterkt behov for å sikre en sterk vekst i et kunnskapsbasert og eksportrettet næringsliv.

Både myndigheter og forbrukere stiller stadig strengere krav til utslipp av klimagasser og mer miljøvennlig produksjon. I arbeidet trengs nasjonale kunnskapssentre som kan bistå og veilede for grønn omstilling i SMB-markedet. Dersom Norge skal klare målet om å være ledende i det grønne skiftet er det avgjørende at man har med seg næringslivet i hele landet.

Næringshagene ønsker derfor å uttrykke bekymring for at store utviklingsprosjekter med nasjonal kvalifisering og fylkesoverskridende nedslagsfelt står i fare for ikke å få finansiering ved programperiodens utløp 31. desember 2022. Næringshagene vil derfor understreke viktigheten av at fylkesoverskridende tiltak videreføres og styrkes.  

Norsk næringsliv står i årene fremover ovenfor flere massive omstillingsprosesser som grønn omstilling, digitalisering eller rekruttering til prosjekter og etableringer slik som Norsk Katapult. Samtidig er mangel på relevant kompetanse og nettverk en stor utfordring for næringslivet, spesielt i distriktene. Dette hindrer både etablering av nye vekstbedrifter og realisering av vekstpotensialet til etablert næringsliv.

Uavhengige evalueringer viser til at Næringshagene er et målrettet og effektivt virkemiddel med gode resultater som har vært av sentral betydning for utviklingen av en nasjonal innovasjonsinfrastruktur med potensial for eksport. Utover fylkesoverskridende tiltak ønsker vi også å påpeke viktigheten av skalering for å nå eksportmålene, herunder at et godt nasjonalt skaleringstilbud kan bidra til at flere bedrifter lykkes med eksport og internasjonal vekst. Vi mener i så måte at skalering bør inngå som en ny modul i inkubasjonsprogrammet for 2023-2032. 

Avslutningsvis vil Næringshagene understreke viktigheten av at det avsettes midler til videreutvikling og styrking av de regionale og nasjonale økosystemene for innovasjon. Uten dette frykter vi en forvitring av den nasjonale innovasjonsstrukturen med tiden. Vi vil således understreke betydningen og merverdien av et nasjonalt nettverk av næringshager som kan dele erfaringer, innsikt og mønsterpraksis på tvers av regioner og landsdeler, slik det gjøres i dag.

Vi viser for øvrig til Næringshagenes innspill til budsjettproposisjonen i Nærings- og fiskeridepartementet, jf. Prop. 1 S 2022-2023) kapittel 2426, post 70.    

Energifattigdom kan påvirke oppslutning om energi- og klimaomstillingen. Støtte til energitiltak hos familier med lave inntekter er et av flere verktøy for å motvirke energifattigdom.

Regjeringen svikter familier med lave inntekter i statsbudsjettet 

Regjeringen skriver i tillegget til energimeldingen (april 2022):

«Regjeringen vil fra 2023 gi Husbanken i oppdrag å støtte energitiltak for husholdninger med lave inntekter. Det legges opp til å finansiere ordningen gjennom å overføre av midlene øremerket husholdninger og forbrukere fra Enovas årlige bevilgning til Husbanken fra 2023.»

Dette blir ikke fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2023. Istedenfor foreslår regjeringen en ordning rettet mot kommunale utleieboliger, omsorgsboliger og sykehjem som skal administreres Husbanken. Vi er positive til at myndighetene gir støtte til energitiltak i kommunale bygg, men ordningen må utvides til å omfatte alle kommunale bygg. Denne ordningen bør være hos Enova som har erfaring med å jobbe med store eiendomsforvaltere.

Norsk Varmepumpeforening mener at regjeringen må gjøre som de lovet i tillegget til energimeldingen og tilrettelegge for at også husholdninger med lave inntekter skal ha mulighet til få energioppgradert sine boliger. Denne ordningen kan ligge hos Husbanken og være et supplement til dagens støtteordninger hos Enova som i liten grad treffer denne gruppen. 

Vi har fire konkrete innspill til utforming av støtteordninger for husholdninger med lave inntekter gjennom Husbanken:

• Støtteandelen må være høyere enn for andre husholdninger
• Det må være mulig å fullfinansiere tiltaket gjennom en kombinasjon av tilskudd og gunstige lån
• Leverandører må kunne få betalt direkte fra Husbanken slik at en energioppgradering av boligen ikke innebærer store utlegg for boligeier
• Det må vurderes egne ordninger for flerboligbygg der energioppgradering hindres fordi noen husholdninger har lave inntekter, og ikke er i stand til å bære låneopptak og økning i felleskostnader

Forslag til merknad

«Stortinget ber regjeringen innføre en egen ordning i Husbanken for å gjennomføre energitiltak hos familier med lave inntekter. Ordningen skal omfatte familier som eier egen bolig og det skal være mulig å fullfinansiere tiltaket gjennom en kombinasjon av tilskudd og gunstige lån. Ordningen skal presenteres i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2023."

Kommentar til: Kap. 2412 Husbanken Post 90 Nye lån, overslagsbevilgning og Post 78 Boligtiltak, kan overføres

Fjellnettverket er eit politisk nettverk for kommunar, regionråd og fylke. Oppgåva vår er å arbeide for levande og livskraftige fjellbygder.

I forslag til statsbudsjett er det under kap. 2412 Husbanken Post 90 Nye lån overslagsbevilgning foreslått at 1 mrd av låneramma til husbanken kan prioriterast til lån til bustadkvalitet og lån til utleiegebustader i distriktskommunar i sentralitetsklasse 5 og 6. I post 78 Boligtiltak er det foreslått at 6 millionar skal brukast på bustadtiltak i distrikta.

Fjellnettverket støttar forslaga og meiner at det, saman med startlån, er eit viktige tiltak for å jamne ut skilnadene mellom bygd og by. I mange fjellkommunar er det stor mangel på bustader. Husbanken er og kan i framtida vere eit sentralt verkemiddel for å styrke bustadbygging i distrikta.

Fjellnettverket meiner difor at formuleringane «kan prioriterast» er for lite offensiv. I NOU 2020:15 blir Husbanken si rolle i bustadmarknaden drøfta. Utvalet hevdar at Husbanken sine lån er lite brukt i distrikta og i kommunar i sentralitetsklasse 5 og 6. Og at det viktig å tydeleggjere Husbanken si rolle for å sikre framtida for distrikta.

Ein bustadmarknad som fungerer er ein føresetnad for nærings og samfunnsutvikling i alle kommunar.  I mange fjellkommunar er det store utfordringar med rekruttering av arbeidskraft og mangel på bustader er ein negativ faktor i dette arbeidet.

Byggekostnadene er like høge over heile landet, medan verdien av bustaden varierer. I mange fjellkommunar vil dei som ynskjer å etablere seg og bygge bustad, risikere store tap dersom ein ynskjer å selje seinare. Årsaka er at byggekostnaden er høgare enn bustadprisane.  I sentrale strøk er det motsett, der kan du forvente å både å få att byggekostnadene og få overskot av investeringa .

På grunn av låge bustadprisar er kravet til eigenkapital er høgare i distrikta og mange opplever vanskar med å få huslån. Dette har ein svært negativ effekt på bustadmarknaden i distrikta. Prognosane viser låg forventing om verdistigning av bustader i distrikta og det aukar skilnaden mellom by og bygd.

Budsjettpost for tilskot til utleigebustader er ikkje vidareført i neste års budsjett. Det er ei utfordring for mange distriktskommunar.

For å ha busetting, utvikling og næringsliv over heile landet trengs det tiltak for å auke bygginga i distrikta. Fjellnettverket støttar difor forslaget og meiner at de bør tydeleggjerast at Husbanken i større grad skal styrke bustadbygginga i distriktskommunane.

Kommuner og fylker er avgjørende for å gi innhold i bibliotek og skole (Kap. 571 og 572)  
Språk, lesing og litteratur er grunnleggende for ytringsfrihet og lokaldemokrati. Lesing og litteratur utvikler og bevarer språket, gir kunnskap, nye tanker, er sosialt utjevnende og skaper forståelse og empati. Forleggerforeningen og litteraturfeltet er glad for regjeringens ambisjoner både for leselyst og lesegaranti. Dette krever oppmerksomhet og innsats på tvers av sektorer og nivåer, det betyr at kommuner og fylker også må prioritere denne helt grunnleggende satsingen. Skoler og bibliotek er nøkkelaktører for at en leselyststrategi og en lesegaranti skal virke. Derfor er oppmerksomhet og innsats fra fylker og kommuner svært viktig i dette arbeidet. 

Finansiering av læremidler til Fagfornyelsen (Kap. 571 og 572)  

Fagfornyelsen innført 2020-2022, gir store endringer i kompetansemål og pedagogisk grunntenkning. En god iverksetting forutsetter at elever og lærere har læremidler som følger læreplanen, men mye tyder på etterslep i gjennomføringen, ikke minst etter pandemien jf. også Kunnskapsdepartementets budsjettproposisjon s. 60. Forleggerforeningen er bekymret for at kommuner og fylkeskommuner mangler handlingsrom til å kjøpe læremidlene elevene trenger, for økende forskjeller melm fattige og rike skoler, og mener det er for tidlig å fase ut ekstrabevilgningene til oppdaterte læremidler. Forleggerforeningen mener det er behov for ekstrabevilgninger både til grunnskole og til videregående. Vi mener også at læremiddelsituasjonen i skolen må undersøkes, idet pandemien, digitaliseringen og nye læreplaner har gitt endrede forutsetninger for behov, bruk og innkjøp av læremidler i skolen. 

• Det er behov for 100 millioner kroner til læremiddelinnkjøp i grunnskolen.
• Det er behov for 100 millioner kroner til læremiddelinnkjøp i videregående skole. 
• Det er behov for en gjennomgang av læremiddelsituasjonen på alle nivå. 

Forleggerforeningen berømmer støtten til utvikling og tilskudd til innkjøp av digitale læremidler som har blitt gitt gjennom den teknologiske skolesekken – viktige tiltak i et lite norskspråklig marked. Den raske digitale omstillingen, forsterket av pandemien, gir i dag større forskjeller, der kommuneøkonomien avgjør hvilken digital kompetanse elevene får. Skal elever over hele landet få lik tilgang til digitale læremidler, bør innkjøpsordningen i den teknologiske skolesekken videreføres som en permanent ordning. 

• Det er behov for en videreføring av innkjøpsordningen i den teknologiske skolen med 50 millioner kroner.

Rolledeling mellom offentlig og privat sektor  
Forleggerforeningen er bekymret for at offentlig sektor griper inn og konkurrerer med private aktører i digitaliseringsprosjekter i utdanningssektoren. Dette gjelder blant annet NDLA (videregående skole). Slike initiativer motvirker mangfold og kvalitet i læremidlene, de er en trussel mot det kulturelle kretsløpet som sikrer forfattere og forlag inntekter og forutsigbarhet gjennom vederlagssystemet, og de er til hinder for lærerens pedagogiske valgfrihet. Forleggerforeningen mener det er nødvendig med en kritisk og grundig gjennomgang av disse prosjektene. 

Bedre kunnskap om lesing og bibliotek 
I Danmark kartlegger et eget bokpanel situasjonen for bøker og lesing. Faste statusrapporter gir årlig oppdatert og sammenlignbar informasjon om bokproduksjon, lesing og bibliotek. I tillegg utgis spesialrapporter om status for leseforskning, faglitteratur og litteraturformidling for barn.

I Norge er ikke folkebibliotekstatistikken systematisert i sammenlignbare tidsserier, og medieinnkjøpene oppgis kun som sekkeposter for alle medietyper. Vi vet enda mye mindre om skolebibliotektilbudet. Bibliotekstatistikk  skal omhandle rammebetingelser som økonomi, personale, bok- og annen mediebestand, lokaler, åpningstider. Antall timer bibliotekfaglig personal har til skolebibliotekarbeid varierte i 2018 fra 0,52 til 11,15 uketimer per skole eller fra 0,17 til 1,17 årstimer per elev. Samme år varierte elevenes bokutlån fra 8 til 23 bøker i året. Fra Utdanningsdirektoratet  overtok skolebibliotekstatistikken er ikke disse tallene, eller tall for medieinnkjøp tilgjengelige. 

• Et bokpanel bør formidle kvalitetssikret statistikk, kunnskap og forskning om lesing, litteratur og bibliotekbruk. Dette vil bidra til å nå målene i bibliotekstrategien og i Hurdalsplattformen.
• Skolebibliotekstatistikken og folkebibliotekstatistikken må gi nødvendig kunnskap om prioriteringer av innkjøp. For skolebibliotekene mangler også fakta om utlån og om omfang av bibliotekfaglig kompetanse.

Lesestimulering og skolebibliotek (Kap. 571 og 572) 
Forleggerforeningen støtter målet om økt leselyst og lesekompetanse hos barn og ungdom og å prioritere lesing med en varslet leselyststrategi. På skolebibliotekene skal barn og unge uansett bakgrunn og bosted få utvikle leseglede leseferdigheter, dannelse og demokratiforståelse. Litteraturen bibliotekene formidler er vesentlig for å verne de norske språkene, utvikle barnas evne til å lære og forstå, og gi dem tilgang til kulturarven.

Skolebibliotektilbudet har i mange år vært ulikt prioritert og har høyst varierende kvalitet. Skal elevenes lovfestede rett til tilgang til skolebibliotek sikres tilrår Forleggerforeningen en styrt prioritering av dette tilbudet. Forslaget om å styrke tilskudd til skolebibliotek med 7,5 millioner kroner over Kunnskapsdepartementets budsjett vil ikke dekke behovet.
Kulturrådets vellykkede treårige forsøk med innkjøpsordning for skolebibliotek omfattet bare 200 av 2700 grunnskoler og er heller ikke foreslått utvidet eller gjort permanent. Et stort flertall av skoler som deltok meldte om at økt bredde av nye titler gav økt leselyst og økte utlån, at flere elever enn før låner bøker og at de låner et større mangfold av bøker. Å gi elever lik tilgang til et basistilbud i alle skolebibliotek har en anslått samlet kostnad på omlag 60 millioner kroner, som tilsvarer 100 kroner per elev per år. 

Kommunenes ansvar for å tilby litteratur gjennom skolebibliotek og folkebibliotek dekkes ikke av de foreslåtte bevilgningene over Kunnskapsdepartementets og kulturdepartementets budsjettforslag og har behov for økt finansiering gjennom kommunerammen.

• Forleggerforeningen mener kommunene bør tilføres 60 millioner kroner i øremerkede midler til å ruste opp skolebibliotekene med egen permanent innkjøpsordning til skolebibliotek. En slik satsing er i tråd med ambisjonene i bibliotekstrategien og i Hurdalsplattformen.  

Folkebibliotekene trenger bøker (Kap 571 og 572)  
Kulturfondet skal gi en grunnstamme av bøker i hele landet, men kan ikke erstatte kommunenes og fylkenes egne innkjøp. En samlet kommunesektor bevilger vesentlig mindre til folkebibliotekinnkjøp i dag enn statens bevilgninger til innkjøpsordningen for litteratur (ca. 140 vs. 190 mill i 2020). 
Fra 2014-2020 økte folkebibliotekenes lønnsutgifter med 15,5 prosent, mens mediebudsjettet bare økte 3,9 % i samme periode. Skal innbyggerne få tilgang til oppdatert litteratur på de norske språkene må kommunesektoren settes i stand til å ta mer aktivt ansvar som bibliotekeiere.

• Kommunene har som bibliotekeiere hovedansvaret for å sikre befolkningen tilgang til kunnskap gjennom oppdatert litteratur, dette er særlig viktig for å sikre sakprosa og boktilbudet til barn og unge.   

NORSKOG er opptatt av at det kan skapes verdier og arbeidsplasser på bygdene basert på de naturressursene som er der. Arealbasert reiseliv i form av utleie av jakt, fiske, hytter mv er et godt svar på utfordringen med å skape grunnlag for levedyktige bygder og fremme livskvalitet og næringsutøvelse i distriktene. I utmarka er det svært viktig å ivareta naturmangfoldet, gi ulike viltarter gode levevilkår og gi grunnlag for at allmennheten kan få gode naturopplevelser. Derfor mener NORSKOG at det er viktig å ha en god og hensiktsmessig regulering av byggevirksomhet og motorferdsel i utmarka. Men i dag virker både plan- og bygningsloven og motorferdselloven som rene vernelover i utmark nesten helt uten åpninger for å utvikle moderne reiselivsopplevelser gjennom jakt og fiske[KJ1] .

Landbruket, med jordbruk, skogbruk og ulike utmarksnæringer, er i kontinuerlig utvikling. Mens eiendommene tidligere i stor grad var basert på høsting av ressurser for eierfamiliens underhold gjennom jakt, fiske og jordbruksprodukter, ble etter hvert salg av tømmer og jordbruksprodukter viktige deler av næringen. De siste årene har vi fått en utvikling med større produksjoner, spesialiserte produsenter og annen utnyttelse av eiendommens ressurser gjennom utleie og annet. Dette innebærer at hva som er «landbruk» hele tiden har endret seg. Noen utnyttelsesformer, f.eks. jakt og fiske, har tilhørt landbruket i tusenvis av år, mens «Inn på tunet» har vært med i ca. 10 år.

 Det de fleste av disse utnyttelsesformene har til felles, er at de normalt er avhengig av ulike former for infrastruktur – enten dette gjelder infrastruktur som brukes til produksjon eller det brukes for å henvende seg til eller betjene kunder/mennesker.

 Den største arealkategorien i Norge (ca. 98 %) er LNFR-områder (landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder). Det innebærer at norsk landbruk i all hovedsak utøver sin næring på slike arealer. Samfunnet har derfor et kontinuerlig behov for å tolke hvilke utnyttelsesformer og typer infrastruktur som ligger innenfor dette arealformålet, og hvilke som ligger utenfor.

Den nye planleggingsveilederen og veileder H-2401 «Garden som ressurs», er sammen ment å gi næringen og kommunene gode verktøy for å avgjøre hva som ligger innenfor og utenfor LNFR-formålet og hvordan man kan tilrettelegge for arealformål som ligger utenfor LNFR. Disse verktøyene er utilstrekkelige for å skape grunnlag for næring og verdiskaping på landbrukseiendommene.

Verdiskaping i landbruket vil i mange tilfeller være avhengig av infrastruktur: Man er avhengig av vei, bygg eller installasjon for å kunne utnytte naturressursen eller å kunne utnytte den på en måte som gir større verdiskaping.

Arealformålet «landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift» (LNFR) etter pbl. § 11-7 er den mest vanlige arealtypen der landbruksdrift finner sted. Dette er områder som er avsatt for stedbunden næring/drift av landbrukseiendom.

Det gjennomgående prinsippet i dag, er at bygninger kan falle innenfor LNFR-formålet dersom man i det vesentlige utnytter gårdens egne ressurser. F.eks. kan et verksted være innenfor dersom man i det vesentlige skal reparere gårdens egne maskiner og en gårdsbutikk kan være innenfor dersom man selger produkter produsert på gården. Det er også mulig å drive med noe utleie. F.eks. kan man leie ut en seterbygning i noen grad forutsatt at hovedformålet f.eks. er tradisjonell bruk av seterbygg.

Den gjennomsnittlige jord- og skogeiendom i Norge er nokså liten. Det innebærer at man svært sjelden vil oppleve at det er grunnlag for å bygge sagbruk, butikk eller serveringslokale som i det vesentlige er basert på eiendommens egne ressurser. Når det gjelder utnyttelse av utmark gjennom jakt, fiske og overnatting, ligger en vesentlig del av verdiskapingen i opplevelsen. Dersom man skal innskrenke verdiskapingen til at eieren selv skal høste ressursen for å selge den, vil landbruket gå glipp av store verdier.

Landbruket har i dag mange bygninger som benyttes til utleie tilknyttet jakt og fiske. Dette er som regel koier og seteranlegg som er bygget for mange år siden for andre formål. På mange eiendommer er ikke disse fullt ut hensiktsmessige lenger. På andre eiendommer mangler bygninger som kan benyttes til slike formål.

NORSKOG mener løsningen ligger i å inkludere arealbasert reiseliv i landbruksbegrepet jf. «Garden som ressurs». Så lenge man i praksis likestiller klassiske næringsbygg og bygging av fritidsbolig med marginal utbygging av utleieenheter i utmark, vil kommunenes vilje til å kunne gi tillatelser til bygging neppe være til stede.

I dagens situasjon leier vi ut jakt og fiske mv basert på en infrastruktur som våre besteforeldre og oldeforeldre bygde for et helt annet formål. Disse byggene er bare delvis adekvate for formålet i dag og vil ikke henge med i tiden. For å skape verdier på bygdene, må vi ha et tilbud til turistene som står i forhold til deres krav og ønsker.

Dette kan løses ved at man inkluderer utmarksnæring i landbruksbegrepet. Dette er enkelt og helt gratis, noe politikere bruker å like.

Mva på jakt og fiske

 De fleste partiene fremhever behovet for en bedre utnyttelse av arealene, deriblant jakt og fiske. Dette er veldig bra og riktig. Første skritt må da være å fjerne konkurransevridningen i private grunneieres disfavør. Dagens regelverk er fortsatt slik at det er fritak for merverdiavgift på salgsinntekter fra jakt- og fiskerettigheter for statlig grunn m.fl. Private grunneiere må få fritak for merverdiavgift på salgsinntekter fra jakt- og fiskerettigheter, på lik linje med FEFO, NJFF, bygdeallmenninger, statsallmenninger, Statskog SF, Statskog Glomma AS, og annen statlig grunn. NORSKOG ber om at denne konkurranseulempen fjernes umiddelbart.

Skatt i privat konsum

 Finansdepartementet har fremmet forslag om å sette en stopper for at selskap kan eie formuesgjenstander som i realiteten brukes privat. Dette skal gjøres gjennom en høy beskatning. Man skal «tvinges» til å eie formuesgjenstander privat som kan tenkes brukt privat.

Formålet med de foreslåtte reglene er å hindre at eier og selskap oppnår en urettmessig gunstig beskatning ved at private kostnader dekkes av selskap.

Det blir urimelig at boligutleie og landbrukseiendom skal kategoriseres som kapitalallokering på lik linje med de selskap som investerer i strid med fritaksmetodens forutsetninger. Det må innføres et unntak for landbrukseiendom, og bolig og fritidseiendommer i selskap der utleie og kjøp/salg av disse er en del av selskapets virksomhet. Slik forslaget nå ligger vil det sette en effektiv stopper for reiselivsnæring i distriktene.

Endring i utgifter    

• Kap. 500, post 21. Kompetanseløft på natur og klima i alle kommuner: 60 mill kr kr
• Kap. 525, post 01. Veiledningskapasitet hos Statsforvalterembetene 5 mill kr

Sum endringer utgifter 65 mill kr 

Mål om arealnøytralitet
Regjeringen har lovet at natur og klima skal være rammen rundt all politikk. Dette er ikke reflektert godt nok i statsbudsjettet. Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. Ni av ti arter på rødlista trues av arealendringer. Ett leveområde mindre betyr at mange individer innenfor en art dør, men sjelden at arten utryddes. Men når det blir det ene leveområdet etter det andre, år etter år, , begynner det å bli vanskelig å opprettholde en sterk nok bestand til at den kan bestå over tid. Det er denne bit-for-bit-nedbyggingen av norsk natur som har ført til at så mange arter nå er trua av arealendringer ifølge den norske rødlista. 

Skal vi stanse tapet av naturmangfold må Norge sette mål om å bli arealnøytralt, altså null netto tap av natur. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur, og stanse arealforbruket. Å måle arealnøytralitet krever et nasjonalt naturregnskap, og mål om at regnskapet skal gå i null eller helst i pluss. Regjeringen har i forslag til statsbudsjettet satt av 5 mill. til utvikling av naturregnskap. Det er gode signaler. Sabima mener at naturregnskapet må utarbeides så det kan bli et styringsverktøy i alle kommuner. 

Internasjonalt jobber EU med ny lov om naturrestaurering og mål om å være netto naturpositiv. I England er det allerede vedtatt at alle byggeprosjekter på kommunalt nivå skal være naturpositive fra november 2023, og større infrastruktur- og energiprosjekter fra 2025.

Forslag til merknad: 

• Stortinget ber regjeringen utarbeide mekanismer som sikrer at Forslag til merknad: Norge blir arealnøytralt innen 2030. 
• Stortinget ber regjeringen innen utgangen av stortingsperioden nedsette et utvalg som kan undersøke hvordan klima- og naturhensyn kan styrkes i dagens lovgivning. Et slikt utvalg bør ha som hovedoppgave å foreslå endringer i plan- og bygningsloven og vurdere formalisering av arealnøytralitet som virkemiddel.

Kompetanseløft på plan og naturmangfold i kommuner: 60 mill.
Kommunene spiller en nøkkelrolle for å nå målsetningen om et arealnøytralt Norge og stanse tapet av naturmangfold. I nettapplikasjonen Naturkampen, som Sabima utviklet første versjon av i 2020, har vi samlet tilgjengelige naturdata om kommunene fra KOSTRA og andre offentlige kilder, og rangert kommunene etter tretten valg de har gjort som påvirker naturmangfoldet. Resultatet viser at mange kommuner i for liten grad evner å nå nasjonale målsetninger for naturforvaltning. 

Det er behov for et løft for plankontorene i norske kommuner. Det trengs også et løft av naturmangfoldkompetanse for å styrke planene, men også kunne gi god informasjonen til politikere og innbyggere om nødvendigheten av at den viktigste og sårbare naturen lokalt beskyttes. Vårt budsjettinnspill anbefaler at en tredel av kommunene får en økning i rammebetingelser tilsvarende 1 stilling.

«Planvaske» – krav om oppdaterte plandata
For å sikre at beslutninger om arealbruk bygger på oppdatert kunnskap, kan det innføres en bestemmelse i plan- og bygningsloven om at gamle reguleringsplaner ikke kan videreføres ved rullering av kommuneplanens arealdel uten at det foretas en konkret vurdering av reguleringsplanens virkninger for klima- og naturhensyn. Det vi si planens virkninger for å nå målsetinger om klimagassreduksjon, redusere natur- og klimarisiko og for å ivareta naturmangfoldet. Det må da utarbeides oversikt over arealer som er avsatt til utbyggingsformål, men som ennå ikke er bygd ut, i tillegg til at eldre planer må registreres i digitale planregistre.

Forslag til merknad:

• Stortinget ber regjeringen fastsette et lovkrav til at kommunene skal vurdere klima- og naturhensyn i alle eldre reguleringsplaner ved rullering av arealplan, og vurdere hvorvidt hver enkelt reguleringsplan skal videreføres eller ikke.  

Sette arealnøytralitet som anbudskrav i offentlige samferdsels- og energiutbygninger
Offentlig myndigheter kan sette anbudskrav i offentlige utbygginger (samferdsel, energi med videre), og Sabima mener arealnøytralitet bør være et slikt krav. Ved å innføre en streng praktisering av tiltakshierarkiet på alle slike prosjekter (i tillegg til krav om naturregnskap i konsekvensutredningene), kan vi endre til en arealbruk som tar bedre hensyn til natur.
Sabima foreslår å utvikle standarder for anbudskrav gjennom pilotprosjekter, med mål om å ha utviklet ny standard innen utgangen av 2024.

Forslag til merknad:

• Stortinget ber regjeringen innen neste stortingsperiode innføre krav til samferdsels- og industriprosjekter om å følge tiltakshierarkiet. All natur som ødelegges skal medføre restauring av tilsvarende areal.

Øremerket veiledningskapasitet hos Statsforvalterembetene
Oppgaveporteføljen til statsforvalterne har økt, mens ressurstilgangen på langt nær har økt tilsvarende. Det er heller ikke alle viktige utbyggingssaker statsforvalteren klarer å følge godt nok opp. Sabima foreslår øremerkede midler til to nye stillinger i miljøvernavdelingene hos hver statsforvalter. Det er behov for å særlig styrke veiledningskapasiteten hos statsforvalterens miljøvernavdeling, for å sikre god, kompetent og rask behandling av plansaker og unngå unødvendig forsinkelse av prosessene i kommunene. God innsats tidlig i prosessene vil også sikre en mer ryddig, forutsigbar og nøktern bruk av innsigelser der det er nødvendig.

Litteratur

Rapporten «Bærekraftig arealbruk innenfor rammen av kommunalt selvstyre». Rapporten er et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), konsulentfirmaet Holth og Winge og by- og regionforskningsinstituttet NIBR. De foreslår 15 konkrete forslag innenfor rammen av lokalt selvstyre for å møte de økende utfordringene for natur og klima. Støtteordning for miljøkompetanse i kommunene, naturavgift og bedre kunnskapsverktøy til planlegging er noen av forslagene. https://www.ks.no/contentassets/d6808fa016bf45d185e397b865f86d3c/BerekraftigArealbruk.pdf

"Biodiversity net gain”: https://www.local.gov.uk/pas/topics/environment/biodiversity-net-gain-local-authorities 

EUs nye Nature Restoration Law: https://environment.ec.europa.eu/topics/nature-and-biodiversity/nature-restoration-law_en

Akademikerne er opptatt av at innbyggere skal sikres gode og likeverdige, lovpålagte tjenester i alle landets kommuner. Gode offentlige tjenester - blant annet helsetjenester - er viktig for velferd, for bosetting og for å tiltrekke seg kompetansearbeidskraft.

Det er en trend nå som tidligere, at unge flytter til byen for å ta utdanning. Høyt utdannet arbeidskraft søker gode og utviklende fagmiljøer når de velger bo- og arbeidssted. Mange unge vender ikke tilbake til hjemkommunen, men søker de store arbeidsmarkedene når de etablerer seg. Mange kommuner opplever som en konsekvens utfordringer med å tiltrekke seg kompetansearbeidskraften de trenger for å løse sine oppgaver, både lovpålagte og andre oppgaver.

Legg til rette for samarbeid og styrk kompetansen

(Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner) Frie inntekter gir kommunene handlingsrom til å tiltrekke seg kompetanse og skape fagmiljøene de trenger til å løse viktige oppgaver for innbyggere og næringsliv. Regjeringen foreslår å øke de frie inntektene med 2,6 mrd kroner. Gitt behovet for et stramt budsjett er vi tilfreds med rammen. Det må imidlertid omprioriteres. Som KS arbeidsgivermonitor viser, strever menge kommuner med å rekruttere og holde på høy kompetanse. Teknas notat påpeker mangelen på teknisk kompetanse. Legeforeningen skriver i sitt notat har ikke kommunene i tilstrekkelig grad har fått bygget opp et godt nok tilbud til de pasientene de har ansvaret for etter samhandlingsreformen. Akademikerne mener  

• Kommunene må ha handlingsrom til å rekruttere og holde på høy kompetanse. Det er viktig at veksten i frie midler støttes av Stortinget.
• Skal helsetjenesten i kommunene være i stand til å gjennomføre oppgavene må ressursene følge med. Kommunene må også gis tilstrekkelig økonomiske rammer til å prioritere legevakt.

(kap. 553, post 66 Bygdevekstavtaler) Regjeringen vil øke bevilgninger til bygdevekstavtaler fra 10 til 15 millioner. Ordningen retter seg mot kommuner i sentralitetsområdene 5 og 6 og skal bidra til bosetting, tilgang på arbeidskraft med rett kompetanse, og framtidsretta næringsutvikling i distriktene. Vi er positive til at regjeringen utvider ordningen og vil evaluere denne. Det er viktig at avtalene bidrar til at kommuner og lokalt næringsliv tiltrekker seg kompetansearbeidskraft og oppnår bærekraft på sikt uten tilskudd.

Det er imidlertid langt flere kommuner enn de minst sentrale distriktskommunene som strever med tilgang til kompetansearbeidskraft. Akademikerne har tatt til orde for et mer strategisk og fast samarbeid mellom kommuner i samme arbeidsmarked for å oppnå større fagmiljøer, styrke rekruttering og bedre tilbudet til innbyggerne (jfr forslag fra Normann-utvalget), og foreslått en satsing på dette i statsbudsjettet for 2023. Demografiutfordringer og forventet strammere budsjetter i årene som kommer understreker behovet for tettere samarbeid om oppgaveløsning.  Akademikerne foreslår at

• Stortinget ber regjeringen legge til rette for strategisk, fast samarbeid mellom kommuner i samme arbeidsmarked for å styrke fagmiljø og oppgaveløsning i kommunene, og at tiltak som bidrar til dette, legges frem i den varslede distriktsmeldingen.

Bedre rettssikkerheten i kommunene

I forslaget til statsbudsjett for 2023 tar regjeringen til orde for mere midler til barnevernet. Det er bra. Utfordringer i barnevernet løses ikke med midler alene. Få kommuner har juridisk kompetanse på barnevern og områder som helse, omsorg, sosial, skole og oppvekst. Disse fagområdene berører de aller fleste innbyggerne én eller flere ganger i livet.

Juristforbundets kommuneundersøkelse (Rambøll 2020) viser at hele 45 prosent av norske kommuner mangler juridisk kompetanse/ansatte jurister. Størst er mangelen i kommuner med mindre enn 10 000 innbyggere.

Akademikerne mener det er en forutsetning for dagens og fremtidens generalistkommuner at de har juridisk kompetanse i eget hus eller som del av samarbeid for å sikre profesjonell løpende saksbehandling og tilfredsstille lovkrav og pålegg i den daglige driften. Akademikerne ber

• Stortinget ber regjeringen vurdere om det bør være et lovkrav om juridisk kompetanse i kommunene.

Ivareta grønn næringsutvikling, sats på klyngene

(Kap 553, post 74) Regjeringen foreslår et kutt i klyngeprogrammet på seks millioner kroner. Akademikerne mener som Tekna, at kuttene for inneværende år og neste år svekker mulighetene til å skape grønn verdiskaping, arbeidsplasser og eksport. Akademikerne ber Stortinget

• å ikke kutte i bevilgningen til klyngeprogrammet i neste års budsjett

Tillitsreformen krever involvering av partene

I budsjettet svarer regjeringen på anmodningsvedtak om å igangsette frikommune-forsøk (vedtak 792), etter inspirasjon fra Danmark. Det vises til at KS som interesseorganisasjon på arbeidsgiversiden vil inviteres til et samarbeid om oppfølging av eventuelle forsøkskommuner. Involvering og medvirkning fra de ansatte som sitter på fagkompetansen vil være nødvendig for å nå målet med en slik reform - bedre tjenester. Akademikerne ber Stortinget understreke at

• dialogen og gjennomføringen av eventuelle frikommune-prosjekter må foregå i tett dialog med alle parter på arbeidstakersiden både på sentralt nivå og ikke minst lokalt nivå. Vellykkede prosjekter avhenger av tett involvering av også arbeidstakerne og deres representanter.

Partene i arbeidslivet må ha forhandlingsrom

Vi viser til Stortingets anmodningsvedtak knyttet til lederlønninger i staten, lønnsutvalg og like hovedtariffavtaler:

Vi viser til Stortingets anmodningsvedtak knyttet til lederlønninger i staten (vedtak 413), lønnsutvalg for lønnssystemet i staten (vedtak 817) og like hovedtariffavtaler (vedtak 818):

Disse temaene ligger innenfor partssamarbeidet i statlig sektor. Dette er temaer partene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden eier, og vi er fornøyde med at Regjeringen synliggjør dette i budsjettet.

Partene må i fellesskap, og gjennom dialog og forhandlinger, løse nevnte problemstillinger. Det er viktig for Akademikerne at Stortinget ikke blander seg inn i partenes forhandlingsrom.  Anmodningsvedtak 413, 817 og 818 må derfor gjennomføres innenfor rammene av partssamarbeidet i staten, mellom hovedsammenslutningene og staten som arbeidsgiverpart.

Høring fra Coop Norge SA: Prop. 1 S (2022-2023) Statsbudsjettet 2023 (kapitler fordelt til kommunal- og forvaltningskomiteen)

Jeg viser til søknad om å delta på høring i saken.

Om oss

Coop Norge SA er et samvirke som eies av våre to millioner medeiere. Vårt overskudd fordeles tilbake til medeierne i form av kjøpeutbytte. Vi er organisert gjennom 60 samvirkelag. Vi har 28 000 ansatte og 1230 butikker over hele landet fordelt på kjedene Obs, Coop Mega, Extra, Coop Prix, Coop Marked og Matkroken. Coop har butikker på mange steder der andre kjeder har valgt å ikke etablere seg og er en dagligvarekjede som sørger for butikkdekning i distriktene.

Midler til Merkur-ordningen (Kap 554 post 73, Kommunal- og distriktsdepartementet

Vi understreker først og fremst at strømprisene er svært krevende for all vår virksomhet innenfor regionene med høye priser, og ikke bare de minste distriktsbutikkene. Vi viser derfor til våre innspill til finanskomiteen om endring av strømstøtteordningen.

Samtidig registrerer vi at det ikke foreslås økte midler til Merkur (støtteordningen for de minste distriktsbutikkene) i kommende budsjett. Den foreslåtte strømstøtteordningen treffer ytterst få butikker – heller ikke de minste distriktsbutikkene. Mange av disse har ikke mulighet til å bære dagens kostnadsnivå på strøm, langt mindre investere i energieffektivisering, og flere frykter å måtte legge ned. Dette vil i tilfelle få betydelige ringvirkninger for tettsteder med kun en eller få butikker tilbake. Vi ber derfor Stortinget om å øke potten til Merkur-programmet, med det formål å hjelpe de minste og mest sårbare butikkene over strøm-kneiken, og gi mulighet til å investere i ENØK-tiltak.

Vi forventer at strømstøtteordningen legges om slik at den treffer handelen bedre, i motsatt fall vil en økning og justering av Merkur-midlene kunne bidra til å redde noen av butikkene som er hardest rammet av uforutsigbare og historisk høye strømpriser. [LK1] 

I dag åpner Merkur-ordningen for at butikkene kan søke om støtte til investeringer, men ikke til drift. Mange butikker har heller investeringsmidler de kan bruke til tiltak for å redusere strømregningen.

Merkur-programmet arbeider for å endre reglene, slik at butikkdriverne i de minste og mest sårbare butikkene også kan søke støtte til drift. Coop Norge SA støtter dette.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi representerer mer enn 2 700 virksomheter og 58 000 årsverk innen IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.

Norge står overfor store utfordringer. I tillegg til å navigere de globale klima- og bærekraftsutfordringene, ta vår del av ansvaret som energileverandør, og bygge løsninger i en mer utrygg og uforutsigbar verden, må vi legge grunnlaget for fremtidens nærings- og arbeidsliv.

Digital teknologi en forutsetning for å skape verdi fra disse nye næringene. Vi kan ikke kjøpe forskningen fra utlandet, overlate sikkerheten til andre eller nøye oss med å implementere løsninger andre har utviklet. Verdens ledende økonomier investerer i grønn, digital omstilling i krisetid for å sikre vekst, verdiskaping og velferd. Det bør også Norge gjøre. Et visjonært statsbudsjett må prioritere det som skal sikre velferden for Norge de neste 50 årene. Ressursene vi har må vris mot fremtidsnæringer og tiltak som funker på lang sikt: Kunnskap, forskning, teknologiutvikling.

Abelia mener at regjeringens forslag til statsbudsjett i for liten grad prioriterer denne vridningen. For store ressurser benyttes på å bidra til å hjelpe etablerte sektorer med egen omstilling, mens for lite investeres i å utvikle forutsetningene for å skape nye, lønnsomme jobber som bidrar til å løse vår tids store samfunnsutfordringer. Offentlig sektor må settes i stand til å tenke radikalt annerledes på hvordan ressurser brukes, hvordan kunnskap bør innhentes og stimuleres til å ta i bruk fremtidsrettede og digitale løsninger.

Våre konkrete innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen ifm. statsbudsjettet 2023 går på følgende punkter:

• Fjerning av redusert elavgift for datasentre (Prop 1 S, Del 2, kap. 8.6)
• Kutt i mobilisering til forskningsbasert innovasjon – FORREGION (kap 553, post 69)
• Kutt i Digitaliseringdirektoratet (kap 540)
• Begrenset satsning på telesikkerhet og beredskap (kap 543, post 70)
• Kutt i klyngeprogrammet som bør reverseres (Kap. 553, post 74)
• Økt satsing på entreprenørskap, regional utvikling og eksport (Kap. 553, post 61).

Nærmere om enkelte kapitler:

Prop 1 LS, Del 2, kap 8.6: Avvikling av redusert elavgift for datasentre

Datasentre er en viktig del av den digitale infrastrukturen, og brukes til et bredt spekter av ulike tjenester. Mange viktige funksjoner i samfunnet, som helse, politi, handel, industri og transport, hviler på tjenester som blir levert av datasentre, og det er en styrke for vår digitale robusthet og beredskap at vi har kapasiteter for databehandling og lagring på norsk jord. Datasenternæringen i Norge hadde i 2021 en omsetning på ca. 2 milliarder kroner, med en direkte sysselsetting på 600 ansatte. En analyse gjennomført på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet anslår at datasenterindustrien i Norge kan understøtte 15,000 ansatte og et bidrag til BNP på NOK 18,9 milliarder i 2030.

Abelia reagerer sterkt på at det gjøres et skille mellom datasentre og annen kraftkrevende industri i dagens situasjon med etterspørselspress på kraft. Datasentre utgjør 8 promille av Norges totale energiforbruk, samtidig som næringen skaper langt høyere sysselsetting, verdiskaping og ringvirkninger per megawatt (MW) sammenlignet med annen kraftkrevende industri. I tillegg slipper datasentre ikke ut klimagasser, slik øvrig kraftkrevende industri gjør. Avviklingen av redusert elavgift for datasentre slår bena under en hel industri som sikrer at kritisk digital infrastruktur behandles med grønn norsk kraft. Dette setter hjørnestensbedrifter i distriktene under press og reduserer fortrinnet Norge har hatt som vertsland for strategisk viktig datainfrastruktur. I en urolig verden med krig i Europa og en kraftig økning i digitale angrep globalt, risikerer regjeringen nå å flytte digital infrastruktur og verdifulle data ut av landet.

Abelia mener dette er direkte uansvarlig gitt tiden vi lever i. Dersom myndighetene ønsker å ramme en mikronæring som kryptoindustrien, finnes det andre og mer treffsikre løsninger enn å gjøre Norge mindre attraktiv for datasentervirksomhet.

• Abelia ber om at redusert elavgift-sats for datasentre beholdes uendret.

Kap 553, post 69: Kutt i mobilisering til forskningsbasert innovasjon – FORREGION

Kutt med 41,4 millioner ved at Oslo avvikles, og regionene Trøndelag, Vestland og Viken får særlig reduksjon i tilskuddet med 2 millioner hver. Dette vil medføre at et viktig lavterskeltilbud for spesielt små og mellomstore bedrifter i disse regionene svekkes og næringslivet i deler av landet gis ulike muligheter.

• Abelia mener mobiliseringsmidler til forskning bør beholdes.

Kap 543, post 70: Begrenset satsning på telesikkerhet og beredskap

Gitt dagens krigssituasjon i Europa og et tydelig trusselbilde, er vi skuffet over den beskjedne økningen i bevilgningen til telesikkerhet og –beredskap. Bevilgning er på 182 millioner kroner mot saldert 153,5 mill. Dette er fortsatt under 2020-nivå som var 230 millioner kroner.

• Abelia mener telesikkerheten er særlig viktig og bør vurderes ytterligere styrket.

Kap. 553, post 61: Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling

Sivas inkubasjonsprogram har gått over en tiårsperiode, og fra 2023 skal et nytt tiårig program tre i kraft. I perioden 2012-2022 har programmet bestått av 33 inkubatorer lokalisert i alle landets regioner, med svært gode resultater. Over 6 000 bedrifter har fått bistand til å utvikle sin virksomhet, med en akkumulert verdiskaping på ca. 14 mrd. kr., mer enn 14 x det offentlige bidraget. I dagens inkubasjonsprogram får gründere og bedrifter hovedsakelig hjelp i oppstartsfasen og frem til markedsintroduksjon. Slik tilfellet er for de fleste SMBer i Norge oppnår altfor få internasjonal vekst. Skalering bør etableres som nytt element i inkubasjonsprogrammet. Det har ikke Regjeringen funnet rom til.

• Abelia mener at det bør øremerkes 25 mill. kr. i friske midler til skaleringstiltak i Sivas inkubasjonsprogram.

Kap. 553, post 74: Kutt i klyngeprogrammet, økt satsing på grønn omstilling og eksport

Klyngeprogrammet finansieres over både Kommunal- og distriktsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. For 2022 er det et kutt på 60 millioner kroner til klyngeprogrammet, og i forslaget til statsbudsjettet for 2023 er det foreslått et ytterligere kutt på 3,1 millioner kroner.

Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur om Norge skal lykkes med sine ambisjoner innen regional utvikling, grønn omstilling og eksport, siden de har spisskompetanse innen ulike industrier og bistår bedrifter med markedsadgang. De er lokalisert over hele landet og samler ca. 2 300 bedrifter i tillegg til FoU-aktører og kapitalmiljøer. Bedrifter som er medlem av klynger har høyere verdiskaping, høyere salgsinntekter og flere ansatte sammenlignet med bedrifter som ikke er medlem av klynger. De utvikler regioner, bistår de med å utvikle utdanningstilbud som næringslivet har behov for og hjelper bedrifter med deltakelse i EU-prosjekter.

• Abelia mener at totalbevilgningen til klyngeprogrammet minst må holdes på samme nivå som for 2021 (+65 mill. vs. foreslått budsjett).

Kap 540: Kutt i Digitaliseringdirektoratet

Digitaliseringsdirektoratet er statens verktøy for å drive gjennom digitalisering i staten. Abelia registrerer at initiativ knyttet til datadeling (Datafabrikken) avvikles for å frigjøre midler (-20 mill.) og at nasjonale fellesløsninger (-20 mill.) og medfinansieringsordningen (-27,2 mill.) reduseres. Vi stiller spørsmål ved om prosjekter kuttes som del av sjablongmessige budsjettreduksjoner eller om disse er begrunnet med reelt lavere behov.

Statsbudsjettet er en anledning for å sette retning for fremtiden. Det må satses langt mer ambisiøst og langsiktig på kompetanse, forskning og innovasjon for å løse de store samfunnsutfordringene Norge og verden står overfor. Abelia mener dette fordrer en helhetlig vekstplan for teknologinæringslivet.

Til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité 18.10.2022

Press - Redd Barna Ungdom ønsker med dette å gi sine innspill til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, i forbindelse med fremleggelse av årets statsbudsjett. Vi ønsker primært å kommentere på følgende områder: kapittel 571 om rammetilskudd til kommunene knyttet til brukerstyrt personlig assistanse og til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Press - Redd Barna Ungdom er Norges største ungdomsorganisasjon som utelukkende arbeider for å ivareta barns rettigheter. I vår politikk tar vi utgangspunkt i FNs barnekonvensjon og det barn selv mener er barnets beste.

Brukerstyrt personlig assistanse (kap. 571)

I 2015 ble BPA rettighetsfestet for alle under 67 år med et stort og langvarig assistansebehov. Rettighetsfestingen omfattet 14 500 personer, og ettersom man forventet at kommunene kom til å få økte kostnader ble det bevilget totalt 800 millioner kroner i statsbudsjettet for 2015 og 2016. Likevel fikk kun 223 flere BPA i perioden, og det ble rapportert at flere også fikk redusert timetall etter rettighetsfestingen. (http://www.uloba.no/wp-content/uploads/2018/01/Mitt-liv-mitt-ansvar-Kortversjon.pdf)

Manglende tilgang på BPA har store konsekvenser for barn og unge. Som ung er man i en ekstra sårbar fase, og flere må gi opp utdanning, jobbmuligheter eller fritidsaktiviteter som følge av manglende timetall eller urimelige krav til BPA fra kommunen. Vi ser helt tydelig at tilbudet ute i kommunene ikke er godt nok. I tillegg ser man at forskjellene mellom kommunene er store, og at det gjerne er hvor man bor som bestemmer tilbudet man får.

Dette bryter med FNs barnekonvensjon på flere områder. Det bryter blant annet med det generelle prinsippet til barnekonvensjonen om ikke-diskriminering. Det bryter også med artikkel 31 om barns rett til lek, hvile og fritid. I tillegg er et dårlig BPA-tilbud i strid med fritidserklæringen, som skal gi alle barn mulighet til å ha én fritidsaktivitet. Det er kommunene som har ansvaret for BPA-tilbudet, og det kan dermed være nærliggende å legge skylden for dårlig tilbud over på kommunene. Likevel er dette noe som går utover barn og unge som får rettighetene sine brutt. Ifølge artikkel 4 i barnekonvensjonen er det statens ansvar å sikre at barnerettighetene blir fulgt, og Stortinget må derfor ta ansvar for at kommunene sikrer et godt BPA-tilbud.

Press – Redd Barna Ungdom anbefaler at det på nytt bevilges 800 millioner kroner i statsbudsjett for 2022 under kapittel 571 til BPA, og at midlene øremerkes slik at de når frem til de barna og ungdommene som trenger det.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten (kap. 571)

Skolehelsetjenesten er en av de viktigste forebyggende tjenestene vi har for barn og unges psykiske helse. Det har gjennom de siste årene blitt satset på tjenesten, men til tross for dette har ikke tilbudet forbedret seg i noen vesentlig grad. Ifølge Ungdata-rapporten fra 2022 oppgir 32% av barn og unge at de tar i bruk skolehelsetjenesten - en nedgang fra 37% i perioden 2018-2020. I samme rapport oppgir 13% at de tar i bruk den lokale helsestasjon for ungdom.

Det bevilges i statsbudsjettet mye penger til skolehelsetjenesten, men til tross for dette kommer ikke pengene frem. Dermed blir heller ikke tjenesten bedre. Skolehelsetjenesten er for viktig til å skulle bli nedprioritert av kommunene. Det er derfor nødvendig at midlene øremerkes, slik at pengene faktisk når frem til barn og unge.

Det at barn og unge ikke har tilgang på en god skolehelsetjeneste, er et tydelig brudd på barns rettigheter. Artikkel 24 i barnekonvensjonen stadfester at alle barn har rett på et godt helsetilbud. I tillegg fikk Norge på høring i FNs barnekomité i Genève merknad om blant annet skolehelsetjenesten.

Press - Redd Barna Ungdom anbefaler derfor at rammetilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten øremerkes.

Med vennlig hilsen

Maja Enerhaug Egge
Fungerende Leder i Press - Redd Barna Ungdom

Handikappede Barns Foreldreforening (HBF) er en landsforening tilknyttet Norges Handikapforbund.

HBF skal arbeide for å ivareta interessene til barn med funksjonshemming, deres foreldre og pårørende for å bedre barnas oppvekstvilkår og hele familiens livsvilkår. Alle barn er barn, og skal ha lik tilgang på utdanning og en meningsfull fritid

Innspill til: 

Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner 

Tabell5.9 Endringer i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner som følge av endringer i oppgavefordelingen, regelendringer, innlemming av øremerkede tilskudd mv. 

- Barnekoordinator – helårseffekt av endring i 2022 : 82 960 000

Kommunene fikk fra 1.august 2022 pålegg om å tilby barnekoordinator til familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. 

Handikappede barns foreldreforening (HBF) mener at det er svært viktig at kommunene lykkes med dette arbeidet for å faktisk gi disse familiene bedre tjenester og bedre liv. 

Riksrevisjonens Undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser i 2021 hadde følgende konklusjon: 

Kritikknivå: Alvorlig

• Tjenestene til familier med barn som har funksjonsnedsettelser, er avhengig av hvor de bor.
• Familiene må selv ta et stort ansvar for å få hjelp og koordinere tjenestene.

 Kritikknivå: Kritikkverdig

• Staten har ikke fulgt opp godt nok at koordinatorordningen fungerer i samsvar med intensjonene.

 Ett enstemmig Storting stilte seg bak Kontroll og konstitusjonskomiteens innstilling som startet slik: 

 «Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for at familier med barn som har funksjonsnedsettelser, må få bedre hjelp fra det offentlige. Særlig for familier med barn som har store og sammensatte behov er det viktig med god oppfølging. Likeverdige helse- og omsorgstjenester er et viktig mål. Det betyr at tjenestene skal være basert på vurderinger av den enkeltes behov, og at alle skal ha lik tilgang til tjenester, uavhengig av forhold som for eksempel diagnose, alder og bosted.»

Samtlige partiene på Stortinget har lovet å bidra til dette, og det er derfor skuffende at det bare foreslås et rammetilskudd på 82 960 000 til å drifte barnekoordinatorordningen. Til sammenlikning ble det i 2022 bevilget 100 mill som en innføringskostnad.

Barnekoordinatorordningen er en ordning veldig mange familier nå har ventet på, og som flere politikere, både nasjonalt og lokalt, har snakket varmt om og skapt høye forventninger rundt. HBF mener, at slik ordningen er ment å være, vil være et viktig bidrag for å lette en svært krevende situasjon mange familier til barn med store og sammensatte behov står i. For å gi kommunene god mulighet til å lykkes med dette arbeidet mener vi det er helt nødvendig at rammetilskuddet økes med minst helårseffekten av det som ble gitt som innføringstilskudd, det vil si 240 millioner. 

• HBF ber komiteen øke bevilgningen til barnekoordinator med 160 mill.

Regjeringens forslag til grunnrenteskatt og naturressursskatt på vindkraft på land må endres. Målet må være en ny innretning som sikrer mer fornybar energi, vekstmuligheter for flere kommuner og at vertskommunene sitter igjen med en større del av inntektene.

Utsett innføringen av grunnrenteskatten til høringen er ferdig

Stortinget må ta på dypt alvor at Norge styrer mot kraftunderskudd i 2026, og at endringer av skattesystemet derfor må sikre ny og eksisterende produksjon av fornybar energi. Det er helt avgjørende for gjennomføringen av viktige klimatiltak og for å sikre næringsliv og husholdninger tilgang på ren og rimelig kraft. 

Basert på tydelige bekymringsmeldinger fra fornybarnæringen, så vil regjeringens forslag bremse utviklingen av ny vindkraft. I verste fall kan regjeringens forslag føre til at eksisterende anlegg går konkurs. Dette kan få konsekvenser for kraftavtaler med industrien og mange hjørnesteinsbedrifter rundt om i Norge. 

Regjeringens forslag til grunnrenteskatt er ikke utredet, mange detaljer knyttet til utformingen er ukjent og forslaget er ikke en gang sendt ut på høring. Likevel er den foreslått innført gjennom statsbudsjettet 2023. Dette er en svært kritikkverdig måte å innføre en ny skatt på. Den uryddige prosessen skaper usikkerhet rundt forholdet mellom utbygger og vertskommune, på et tidspunkt der landet trenger at konsesjonsprosessene kommer i gang. 

Norwea har bedt stortingets finanskomite utsette innføringen av grunnrenteskatt på vindkraft til varslet høring er gjennomført og alle sider ved saken er godt belyst og grundig utredet. Samtidig har vi bedt om viktige endringer på innretningen for å ivareta behovet for fornybar energi og inntekter til vertskommunene. Vi oppfordrer komiteen til å støtte disse innspillene.

Naturressursskatten må gå uavkortet til kommunene

Regjeringen foreslår en ny naturressursskatt som skal inngå i inntektsutjevningssystemet. Naturressursskatten foreslås satt til 1,3 øre/kWh, der 1,1 øre går til kommunene og 0,2 øre går til fylkeskommunene. Norwea mener at inntektene fra naturressursskatten skal være en kompensasjon for en lokal ressurs som utnyttes, og inntektene derfor bør gå til samfunnet med de faktiske inngrepene.

Norwea ber Stortinget sikre at naturressursskatten går uavkortet til fylkeskommuner og kommuner som er vertskap for vindparker. 

Få på plass det nye konsesjonssystemet for vindkraft

I proposisjonen til Stortinget skriver Olje- og energidepartementet at det samarbeider med Kommunal- og distriktsdepartementet om et høringsnotat med forslag til hvordan vindkraft framover skal behandles både etter energiloven og plan- og bygningsloven. Notatet sendes på høring høsten 2022.

Vi har hørt lovnader fra regjeringen om at dette er rett rundt hjørnet i over ett år, så det er skuffende at dette ikke er klart tidligere. Vi tror det er mange kommuner som er interessert i å komme gang med konsesjonsbehandling, men som venter på tydelige rammer for lokal medvirkning og lokalkompensasjon. Dette hindrer utbygging av landvind og er kritisk, da Norge styrer mot kraftunderskudd allerede i 2026. God tilgang på ren og rimelig energi kan også bli en motor for vekst over hele landet, for eksempel i form av kraftavtaler og nye industrietableringer i distriktene.

Norwea ber Stortinget understreke behovet for at det nye konsesjonssystemet raskt kommer på plass. 

Norwea ønsker med dette representantene lykke til med det viktige budsjettarbeidet. Vi oppfordrer alle komitemedlemmene til å ta kontakt med oss om det skulle være noen spørsmål eller behov for ytterligere innspill.

Vennlig hilsen

Robert Kippe, kommunikasjonsansvarlig i Norwea
Tlf: 95 12 90 78 I E-post: kippe@norwea.no

Finans Norge ber Kommunal- og forvaltningskomiteen om å prioritere følgende i sin behandling av statsbudsjettet for 2023:

Digitalisering i offentlig og privat sektor

Omstillingen av det norske arbeidslivet utfordrer produktivitetsveksten som er nødvendig for å opprettholde vår velferdsmodell. Økt digitalisering og deling av data er en forutsetning for å motvirke den negative utviklingen Norge allerede er inne i.

For at vi skal lykkes med dette på offentlig side, er det avgjørende at de relevante offentlige aktørene bevilges tilstrekkelig ressurser til å prioritere arbeidet.

Finans Norge er kjent med Skate-direktørenes brev til KDD datert 29.06.22, der det uttrykkes stor bekymring knyttet til utilstrekkelige budsjettrammer for både drift og utvikling av fellesløsninger. I forkant av statsbudsjettet poengterte Finans Norge viktigheten av langsiktighet og forutsigbarhet for etatenes i budsjettrammer og tildelingsbrev. Den rådende uforutsigbarhet vil svekke etatenes motivasjon og evne til videre digitalisering og nødvendig effektivisering av samfunnet for å takle de omstillinger Norge står overfor. Dette gjelder særlig kutt i budsjettrammene til Digitaliseringsdirektoratet som nå også mister sin leder gjennom de siste 6 årene.

Trygge digitale løsninger

BankID ligger som en forutsetning for mye av den digitale utviklingen. Dessverre finnerkriminelle stadig nye metoder for å utøve svindel gjennom ID-tyveri. Finansnæringen har gjennom de siste to årene iverksatt mange tiltak mot ulike typer svindel. Det er imidlertid vesentlig at statlige myndigheter og finansbransjen samarbeider for å få til de beste løsningene.

Et viktig tiltak for å forhindre svindel, er å ta kontakt med BankID-innehaver for å ta en avsjekk på om det er denne som selv er i ferd med å utføre en større transaksjon, f.eks. i forbindelse med låneopptak. Den mest åpenbare kontaktkanalen vil være telefon. Det finnes imidlertid ingen tilgjengelig oversikt hvor man kan verifisere med sikkerhet eieren av et telefonnummer. Finans Norge har bedt KDD om å få adgang til å verifisere telefonnummer opp mot Kontakt- og reservasjonsregisteret, men har dessverre fått avslag da man ikke vil dele med privat sektor.

Oppfølging av EUs digitale agenda, herunder ny nasjonal strategi for eID i offentlig sektor

Norge og Norden ligger helt i forkant når det gjelder digitalisering, for eksempel knyttet til betalingsløsninger og BankID. Finans er blant de mest digitaliserte næringene. Mye av årsaken til dette er også her det gode og tette samarbeidet mellom næringsliv og det offentlige. EU har en ambisiøs digital agenda.. Dette vil føre til regelverk og rammebetingelser som gjennom EØS-avtalen også vil gjelde i Norge, eksempelvis knyttet til eID. Det er viktig at norske myndigheter bidrar aktivt inn i EUs arbeid på et tidlig stadium for å sikre at den høye graden av sikker og forbrukervennlig digitalisering vi har i Norge ivaretas og reflekteres i utvikling av europeiske rammebetingelser. Det er viktig at løsningene i det indre markedet ikke senker standarder og sikkerhet for norske aktører og forbrukere.

I lys av utsiktene for offentlige finanser, der statens utgifter vil øke raskere enn inntektene om få år, mener Finans Norge det er særlig viktig å gjenbruke eksisterende løsninger og videreutvikle det samarbeidet som offentlig og privat sektor i Norge og Norden høster stor anerkjennelse for i hele verden.

Finansnæringen er rede til å vurdere sine roller i styringsstrukturen på BankID-området dersom dette kan bidra til å realisere den foreslåtte nasjonale eID strategien som bygger på en målsetting om én person - én identitet.

Digitalt utenforskap

For å gjøre folk i stand til å benytte digitale tjenester, har regjeringen en egen strategi «Digital hele livet». Regjeringen har foreslått å bevilge penger til diverse opplæringstiltak som kan gjøre innbyggerne i stand til å være digitale større deler av livet.

Fra å tenke at alle i Norge skulle bli digitale, har finansbransjen innsett at dette ikke er tilfelle. Finans Norge har derfor utarbeidet en bransjenorm hvor bankene i Norge påtar seg å ha alternative løsninger for dem som ikke er eller blir digitale, eller som går over til å bli ikke-digitale. Av samme årsaker er det grunn til å stille spørsmål ved hvor mye offentlige midler som skal brukes til digital utdanning, og hvor mye som skal brukes til å utvikle alternative løsninger.

Manglende satsing på klimaforebygging

Finans Norge er skuffet over at regjeringen heller ikke i år har styrket satsingen på flom- og skredforebygging. Behovet for å gjøre Norge mer robust mot naturskader er stort, og samfunnsøkonomisk er det billigere å forebygge enn å erstatte og reparere når skaden har inntruffet. NVE har tidligere anslått et etterslep på nødvendige tiltak på over 4 milliarder kroner, og viser i sin oversikt at det vil koste 85 milliarder kroner å sikre eksisterende bebyggelse mot flom, kvikkleireskred og erosjon. Det anslås at hele 210 000 bygninger har et sikringsbehov. Bevilgningsforslaget til kap. 1820 post 22 skred- og flomforebygging er for svakt, og bør dobles fra 263 til 526 millioner kroner.

Nytt verktøy for bedre klimapolitisk styring
Statsbudsjettet medfølges for første gang av en klimastatus og -plan. Finans Norge ønsker at disse brukes som strategiske verktøy for klimapolitisk styring og mener det er nyttig for å diskutere retning og tiltak. Offentliggjøringen av klimastatus og -plan bør være en årlig øvelse sett i sammenheng med publiseringen av statsbudsjettet. Dette vil gjøre det enklere å se sammenhengen mellom behovet for utslippskutt og virkemidler/tiltak for å bidra til dette, og de økonomiske prioriteringene til regjeringen. Selv om det er positivt at regjeringen lanserer en klimastatus og -plan, er det viktig å være bevisst på at planen viser at Norge i årene 2021 og 2022 har opparbeidet seg en «utslippsgjeld» på til sammen 900 000 tonn CO2e. Det er viktig at Stortinget sørger for at trykket holdes oppe på tiltak og virkemidler for å sikre kutt i klimagassutslipp, i tråd med Norges klimamål og «utslippsbudsjettet» tilgjengelig i årene frem mot 2030 og 2050.

Bostøttealliansen ble etablert i mars 2019 og er en samarbeidsallianse bestående av 22 organisasjoner som sammen arbeider for en bedre bostøtte for de som trenger den. Følgende er partnere i alliansen: Døveforbundet, Huseiernes Landsforbund, Uføres Landsorganisasjon, BYBO (Kirkens Bymisjon), Retretten, Kommunale boligadministrasjoners Landsråd, Trasoppklinikken, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, Velferdsalliansen, A-larm, Norsk forening for utviklingshemmede, Fattignettverket i Norge, CP-foreningen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Actis - Rusfeltets hovedorganisasjon, Leieboerforeningen, Norges Handikapforbund, Foreningen Human Narkotikapolitikk, FO, Norske Boligbyggelags Landsforening, Pårørendealliansen og Pensjonistforbundet.

I 2022 har bostøttemottakere fått ekstra støtte til strømutgifter i deler av året. Bostøttemottakere fikk 1500 kroner ekstra i januar, 2500 kroner i februar og mars, og får 1000 kroner ekstra støtte i oktober, og 1 500 kroner i november og desember. Det har også vært innført midlertidige regler i 2022 som innebærer høyere inntektsgrenser, og dermed har langt flere fått bostøtte enn tidligere år. Det er fremdeles høye strømpriser, høy vekst i matprisene, og generelt høy prisvekst. Dette rammer bostøttemottakere med lav inntekt ekstra hardt. Bostøttealliansen ber om at ordningene fra 2022 videreføres også i 2023

Innspillsnotat SB 2023 til medlemmer av Kommunal og forvaltningskomiteen 18.10.2022

Pårørendealliansen viser til budsjettforslag og til Hurdalsplattformen. Dette er bakgrunnen for våre innspill

• 800 000 pårørende er i en aktiv pårørendesituasjon overfor pasienter/brukere
• rundt 150 000 barn og unge kommer i tillegg
• deres innsats er på136 000 årsverk, noe som er 50 % av all hjelp til pasienter og brukere
• det er mangel på helsearbeidere så vi bør gjøre mye for å beholde denne innsatsen
• mange pårørende bruker for lang tid på å få hjelp, støtte, finne informasjon og få vite sine rettigheter og muligheter

Det er en rekke reformer, planer og strategier på gang i helse og omsorgstjenestene og vi vil få en del nye neste år som bl a Opptrappingsplan psykisk helse og rus samt en Bo trygt hjemme reform. Derfor må nå  :

1. Et ansvar for pårørende må plasseres i kommunene (og i helsefelleskap og i HF!)

I dag har ingen et eierskap eller ansvar for pårørende på systemnivå. Vi etterlyser at det skal finnes ansvarlige for pårørende i kommunens administrasjon. Dette har man klart å gjør med barneansvarlig, dvs ansvarlig for barn som pårørende.

• Nå må vi ha et klart ansvar plassert for pårørende i kommunen, så man kan følge opp og følge med på de nasjonale planer, strategier, reformer osv og at dette forankres godt inn i ledelsen.
• Bruk samme modellen som for barneansvarlig og opprett pårørendeansvarlig. (ikke det samme som pårørendekoordinator)

Skal alle tiltak og planer som kommer nasjonalt ha noen virkning, så må det være noen i systemet som kan svare på at disse når sine mål når de skal implementeres lokalt. I dag «eier» ingen ansvaret for pårørende, og da blir det ustrukturert, fragmentert og pulverisert oppfølging og uten egne mål. Det fortjener ikke en så viktig gruppe som yter halvparten av omsorgen og hjelpen som trengs!

Forslag til vedtak:

Komiteen støtter at det skal plasseres et faglig og ledelsesbasert ansvar for pårørende på systemnivå i kommunene.

2 . Kommunene må få frem sin informasjon til pårørende ut på nettsider og i andre format

Når sykdom og helseutfordringer oppstår må mange pårørende ut på leit etter hva de kan få av hjelp, finne informasjon om ulike ordninger og muligheter så de kan ta valg for sin situasjon.

Det er fremdeles altfor mange kommuner som "gjemmer" informasjon sin på ulike steder så den er vanskelig tilgjengelig eller unnlater å få den frem på nettsider og i andre format. Vi er nå halvveis i Pårørendestrategiens perioden og vi foreslår  en frist som skal være gjennomført innen 2025.

Forslag til vedtak

Komiteen støtter at kommunene skal ha fått frem all nødvendig informasjon til pårørende på sine nettsteder mm i løpet av 2025, i samsvar med Pårørendestrategiens handlingsperiode.

3. For lang tid før effekt fra statlige planer og reformer til kommunal effekt

Det er et stort gap mellom statlige føringer og den tiden det tar før det skjer endringer i kommunen. Vår siste rapport utført av Menon viser følgende:

• - helse- og omsorgsledere i norske kommuner forteller oss at den kommunale helse- og omsorgstjenesten i varierende grad er kjent med pårørende­veilederen og pårørendestrategien- førende dokumenter for pårørendearbeidet
• - 8 av 10 sier de kjenner dokumentene men 2 av 10 har tatt dem i bruk
• - over en femtedel av de kommunale helse- og omsorgs­tjenestene har heller ikke egne skriftlige retningslinjer og rutiner på plass for involvering av pårørende.

https://www.menon.no/kommunenes-oppfolging-av-parorende-kan-forbedres/

Dette viser det tydelige behovet for kommunal pårørendeplan som følger opp pårørendestrategien og at et ansvar for pårørende plasseres. Det er langt på overtid og vi må nå forvente at det er på plass.

Forslag til vedtak:

Komiteen støtter at førende dokumenter som Pårørendeveilederen og en kommunal pårørendestrategi/plan skal være utarbeidet  og implementert i alle kommuner i løpet av 2025, med ansvar plassert hos pårørendeansvarlig slik nevnt i pkt 1.

 Vi står til tjeneste for spørsmål,

 Mvh

Anita Vatland, daglig leder                         Anne-Grethe Terjesen, fagsjef

Barneombudet har innspill til Prop. 1 S (2021-2022) knyttet til kommunalt barnevern i kapittel 571.

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• Bevilger midler til fullfinansiering av barnevernsreformen
• Ber om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en beregning over hva det vil koste å finansiere reformen, både tiltak i barnevernet og tiltak til forebygging

Barneombudet ber regjeringen og de politiske partiene på Stortinget om å generelt ha et større barneperspektiv i arbeidet med statsbudsjettet. Plikten til å vurdere barnets beste er grunnlovsfestet, og gjelder også ved budsjettarbeid. Vi ber også Stortingets komiteer om å se saker som gjelder barns oppvekst i sammenheng og tenke helhetlig i budsjettarbeidet.  

Midler til fullfinansiering av barnevernsreformen

Grunnloven og barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. At Stortinget har valgt å delegere ansvaret for barnevernet til kommunen, fritar ikke Stortinget for ansvaret. Barnevernet er en av våre viktigste velferdstjenester, og myndighetsutøvelsen er kompleks og krevende. Barnevernet har myndighet til å gjennomføre inngripende tvang mot barn og familier, og står i en særstilling blant våre kommunale tjenester. Det påhviler derfor Stortinget et særlig ansvar for å følge med på at alle kommunale barneverntjenester er rustet til å ivareta oppgavene de er satt til å utføre.

Flere tilsyn med barneverntjenesten de siste årene har avdekket alvorlige mangler, og vist at barn ikke har fått nødvendig hjelp. Barnevernsreformen har ført til langt høyere faglige og økonomiske krav til det kommunale barnevernet. Omstillingen er krevende for kommunene. Kommunene må både endre tjenestene i retning av mer vekt på forebyggende tiltak, og samtidig ivareta barn og unge som har behov for omfattende og spesialiserte tjenester.

Midler som er satt av til reformen gjelder kun kompensasjon for økte egenandeler for statlige tiltak og kompensasjon for avvikling av refusjonsordningen til forsterking av kommunale fosterhjem. Vi frykter derfor at noen kommuner nå er tvunget til å prioritere statlige tiltak på bekostning av gode tiltak til forebygging, eller motsatt.  Etter at barnevernsreformen trådte i kraft er færre barn plassert på institusjon.

I statsbudsjettet for 2023 kuttes det i opptrapping av kompensasjonen til kommunalt barnevern. Barneombudet mener dette er et steg i feil retning. For å nå barnevernreformens mål burde det i stedet vært bevilget mer midler.  

Barneombudet har over tid pekt på barnevernreformens manglende tverrsektorielle grunnlag. Målet med reformen er at kommunene skal få bedre muligheter og sterkere insentiver til å prioritere forebyggende tilbud til barn og familier. Dette er det andre tjenester enn barnevernet som hovedsakelig har ansvaret for, eksempelvis skole, barnehage, helsestasjon og foreldrestøttede tjenester.

Barneombudet savner en tydeliggjøring på tvers av sektor av hvilke midler staten mener skal brukes til å styrke arbeidet med forebygging. Dette fremgår ikke av budsjettet. Det er stort behov for gode forebyggende tjenester for å kunne fange opp barn som trenger ekstra støtte og hjelp. Omstillingen med å nå reformens mål fordrer midler til både forebygging og barnevern. Gevinsten av god forebygging kan ikke innkasseres på forhånd., og det vil ta mange år før man ser effekten av en omdreiing fra dyre tiltak til bedre forebygging.

Det er behov for en langsiktig og solid finansiell satsing for å styrke det kommunale barnevernet. Barnekomiteen har understreket at staten må ha kunnskap om ressursbruken og budsjettbehovene til tjenester for barn og sikre at lokale myndigheter har tilstrekkelige ressurser for å realisere barns rettigheter. For å sikre at barn får oppfylt sine rettigheter mener Barneombudet at statlige myndigheter i større grad må få oversikt over kapasiteten i kommunene og hva som er nødvendig for at barns rettigheter blir realisert.

Tusen takk for muligheten til å gi innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen behandling av Statsbudsjettet 2023 <3 Innspillene som presenteres her, bygger på kunnskap fra barn om skole og hjelpetjenester laget for barn, og barns prosessuelle rettigheter etter FNs barnekonvensjon.

Begrunnelse for innspill 1 og 2:

Barn har rett til medvirkning på systemnivå

Det følger av FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 12 og Grunnloven (Grl) § 104 at barn har rett til å uttale seg og bli hørt. Dette gjelder både barnet som individ i saker som gjelder barnet, og ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn som gruppe. 

FNs barnekomité sier at barn skal få “delta” i slike prosesser, enten det er utvikling av nye tiltak, lover eller forebyggende planer. At barn skal få delta betyr at de må inkluderes i hele prosessen, og det skal være “en aktiv utveksling av synspunkter mellom barn og voksne”. 

Medvirkning på systemnivå er ikke bare rettigheter barn har, men det er også smart for Norge å utvikle systemer basert på hva som er trygt og nyttig for de gruppene av barn disse systemene er laget for.

Å føre tilsyn på systemer for barn og gi veiledning om rammene til systemene for barn er prosesser hvor barn har rett til å medvirke for å sikre at staten etterlever sine forpliktelser etter folkeretten, men også for å bedre ivareta barn og unges rettssikkerhet. 

Innspill 1: Det må gjøres tilsyn på det som er viktigst for dem systemene er (laget) for, Kap. 525

Når det skal gjøres tilsyn på systemer for barn, må dette inkludere tilsyn av det som er viktigst for de grupper av barn som disse systemene er laget for. Uten dette risikerer Norge å gå glipp av viktig informasjon om systemene som vil være avgjørende for å utvikle treffsikre og rettssikre systemer. Det bør derfor utvikles tilsynskriterier som er viktige, sett fra barn

Proffene ber dere derfor om å:

• Be regjeringen om å stille et konkret krav til Statsforvalterne om at hvert tilsyn inkluderer tilsynskriterier som er viktige sett fra barn i systemene det skal gjøres tilsyn på. For at kriteriene skal bli treffsikre, må mange og et representativt utvalg barn i systemet det gjelder få uttale seg. 

Noen eksempler fra Prop. 1S på når dette er viktig:

Statsforvalteren skal også bidra til å styrke barne- og familieperspektivet i de sosiale tjenestene og gjennomføre landsomfattende tilsyn med NAV-kontorenes ansvar for å ivareta barns behov når familien søker økonomisk stønad:

For å sikre et tilsyn som vil være viktig for barn i barnefamilier med dårlig råd, må grupper av barn få uttale seg om hva som er de viktigste behovene sett fra barn, når familien søker stønad

Statsforvalter skal følge med på hvordan kommunen håndterer plikten til å beslutte hvilken kommunal velferdstjeneste som skal ivareta koordineringsansvaret i den enkelte sak der det er uklarhet eller uenighet om dette:

For å sikre et tilsyn som vil være viktig for barn med uklarhet eller uenighet om koordineringsansvaret, må grupper av barn få uttale seg om hva som er viktigst når kommunen skal gjennomføre en slik vurdering

Statsforvalteren skal gjennomføre landsomfattende tilsyn med barneverntjenestens ansvar for oppfølging av barn som er plassert i fosterhjem:

For at tilsyn med fosterhjem skal være reelt og for at statsforvalteren skal vite hvordan oppfølgingen fungerer for barn i fosterhjem, må det som skal sjekkes være ting som mange barn har sagt at er viktig. Det trengs tilsynskriterier fra barn for å finne ut kvaliteten på oppfølgingen barn i fosterhjem får

Statsforvalteren skal gjennomføre felles nasjonalt tilsyn. Temaet er om kommunen og fylkeskommunen gjennom sin internkontroll sikrer at regelverket for skolemiljø blir etterlevd: 

For å sikre at det nasjonale tilsynet av internkontroll av regelverket for skolemiljø blir nyttig for barn, må kriteriene for tilsyn være bygd på kunnskap fra barn om hva som er viktig for dem for å ha et godt skolemiljø.

Innspill 2: Veiledning fra Statsforvalterne må inkludere kunnskap fra barn i kunnskapsgrunnlaget og sikre barns prosessuelle rettigheter, Kap. 525

Når Statsforvalterne gir veiledning eller bistår i implementering av lovverk, reformer eller lignende tiltak som omhandler barn og unge, må dette inkludere kunnskap fra barn som en grunnleggende del av kunnskapsgrunnlaget. Uten dette går Norge glipp av viktig informasjon om hvordan barn opplever systemene og hva som er kvalitet - sett fra dem, og dermed om hva som skal til for å lage enda bedre systemer fremover. Risikoen for at tiltak som lages for barn kan bomme, er da relativt stor.

Proffene ber dere derfor om å:

• Be regjeringen om å stille et konkret krav til Statsforvalterne om at når de gir veiledning eller bistår kommuner, inkluderes kunnskap fra barn som en grunnleggende del av kunnskapsgrunnlaget. For at veiledningen og/eller implementeringen skal bli treffsikker, må mange og et representativt utvalg barn i systemet det gjelder få uttale seg. 

Noen eksempler fra Prop. 1S på når dette er viktig:

Statsforvalterene skal bistå og samarbeide med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om implementering av ny barnevernlov i det kommunale barnevernet, herunder innføring av kompetansekrav:

Den nye loven har tatt inn en del viktige endringer bygd på kunnskap fra barn og FNs barnekonvensjon, blant annet barns prosessuelle rettigheter. For at implementeringen av ny barnevernlov skal bli mest mulig nyttig for barna som møter barnevernet, og for at barnevernsarbeidere skal være i stand til å bruke loven på en god måte trenger de forklaringer og råd fra barn om hvordan disse rettighetene kan sikres i praksis

Statsforvalteren skal gi veiledning og bistand til kommunene innen psykisk helse- og rus og vil få en sentral rolle i arbeidet med implementering av den kommende opptrappingsplanen for psykisk helse:

For at implementeringen av den kommende opptrappingsplanen for psykisk helse, og tiltak rettet mot barn og unge på psykisk helse- og rusfeltet, skal bli trygge og nyttige for barn, må kunnskap fra barn om hva som er viktig for at tiltak skal fungere og hvorfor, være en grunnleggende del av veiledningen og implementeringen, og barns prosessuelle rettigheter på sikres.  

Statsforvalteren skal arbeide forebyggende og systematisk for å sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø og at alle barnehagebarn har et trygt og godt barnehagemiljø:

For at Statsforvalteren skal kunne arbeide forebyggende for å sikre et godt og trygt skolemiljø for alle elever, må kunnskap fra barna være den grunnleggende når det bestemmes hva som vil være med å forebygge.  I det systematiske arbeidet må barn gjennomgående få delta i prosessen med å skape trygt og godt miljø, og deres prosessuelle rettigheter må sikres i all opplæring ift dette

Byggenæringen (bygg og anlegg) er Norges største fastlandsnæring og vi er over alt der mennesker bor. Næringen sysselsetter om lag 256 000 mennesker etter tallene i budsjettproposisjonen. Tar vi med eiendoms-sektoren kan vi legge til om lag 100 000 mennesker. Næringens utførende del omsetter for om lag 550 milliarder kroner og det offentlige kjøper samlet sett for omtrent 200 milliarder hvert år. 

Klimakrav i offentlige byggeprosjekter – programkategori 13.30 

 Det er et betydelig gap mellom utslippsmålet i 2030 på 23,1 millioner tonn, og prognosen på 38,6 millioner tonn. Det trengs mye kraftigere virkemiddelbruk for å nå klimamålet i 2030, og det haster. Norsk byggenæring skaper utslipp på 9,1 millioner tonn, og inkluderer vi utslippene fra importerte byggevarer brukt i Norge er utslippene på 14 millioner tonn. Næringen jobber med å redusere disse utslippene, men trenger endring i rammevilkår for å få det til. Klimakrav i offentlige anskaffelser er et viktig virkemiddel for å kutte utslippene fra bygg og anlegg. 

 For å holde offentlig pengebruk nede er det nå et fokus på kostnadskutt. Byggenæringens Landsforening (BNL) er bekymret for at det går utover klimasatsningen i offentlige byggeprosjekter. Adm dir i Statsbygg uttalte til TU: – Men vi skal nå gå gjennom alle prosjektene for å lage en kuttliste. Vi skal se hvor det er mulig å redusere kostnadene. Da kan jeg ikke utelukke at vi finner kutt som går ut over målene for bærekraft og klima. Vi regner dessverre med at situasjonen for Statsbygg også vil gjelde for kommunale- og fylkeskommunale byggeprosjekter.  

 For å nå klimamålene, og sikre en omstilling til en konkurransedyktig norsk byggenæring må klimaambisjonen økes og ikke reduseres. Ved å la byggenæringen i større grad konkurrere på klimaprestasjon skaper det offentlige en arena for innovasjon, samtidig som konkurranse også kan gi reduserte kostnader. Det er også avgjørende at bestillerkompetansen hos kommune og fylkeskommunen styrkes slik at anskaffelsen gir gode totale bærekraftsløsninger i prosjektene 

 BNL ber derfor om at: 

 - Stortinget ber regjeringen om å sikre økt vekting av klimaprestasjon i offentlige anskaffelser. 

 Klimakrav i byggteknisk forskrift 

Om Norge skal nå de nasjonale klimamålene må vi bruke byggereglene til å redusere klimagassutslipp. BNL ønsker derfor at det innføres konkrete utslippskrav i regelverket, og vi ber om en plan for hvordan kravsnivåene skal strammes inn mot 2030. Dette gir forutsigbarhet og felles mål som alle aktører i byggenæringen kan jobbe mot. BNL ønsker at krav utformes i god dialog med næringen, slik at næringen får den forutsigbarheten den trenger for å levere på kravene.  

BNL ber derfor om at: 

- Byggteknisk forskrift videreutvikles ved å innføre konkrete utslippskrav som tar i betraktning hele livsløpet til bygg. For å sikre forutsigbarhet for næringen ber vi også om en plan for videre innstramminger.   

 Husbanken – kap 2412 

 Vi ser tydelig fall i boligbyggingen. Salget av nye boliger har falt hver måned siden juli 2021. Dette vil få konsekvenser for sysselsetting og boligforsyning. Nedgangen skyldes høye materialkostnader, inflasjon, renter og usikkerhet. I tillegg har langdryge plan- og byggesaksprosesser blitt en stor flaskehals for gjennomføring av boligprosjekter. 

Slik situasjonen er nå kan Husbanken igjen bli et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig boligforsyning, særlig i distriktene. BNL ber om at Husbanken tildeles tilstrekkelige rammer. Vi mener at forslaget om å videreføre dagens nivå vil være for lavt. Byggekostnadene for boligbygg steg med 13,2% fra 2020 til 2021. BNL mener derfor at bevilgningen til Husbanken må justeres i tråd med de økte byggekostnadsindeksen for å reelt sett opprettholde aktiviteten til Husbanken. 

BNL ber derfor om at 

- Overføringene til Husbanken kap 2412, post 90 økes til 23 000 000 000 

Digitalisering – kap 587, post 01 

Det er store samfunnsøkonomiske gevinster ved å øke digitaliseringen av byggenæringen. I byggenæringens digitale veikart 1.0 står det kostandene kan reduseres med 1/3 og klimagassutslippene kan halveres ved økt digitalisering. For å få til dette er det nødvendig med en felles digital grunnmur og ordbok. Utfordringen ligger i at det er få insentiver for å utvikle fellesskapsløsninger, og at digitale prosjekter i bedriftene blir proprietære løsninger. BNL er fornøyd med at Dibk skal fortsette arbeidet i det digitale samordningsrådet, men vi ser at det er behov for mer kapital slik at rådet kan ha gjennomføringskraft.  

BNL ber derfor om  

- 5 millioner til det digitale samordningsrådet, kap 587, post 01, og at denne innsatsen trappes opp i årene som kommer.  

Om MEF
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer over 2 300 medlemsbedrifter. Disse har en samlet omsetning på om lag 90 mrd. Kroner og sørger for at cirka 40 000 ansatte har en jobb å gå til. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. MEF har en egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og fellesforbundet. MEF har i tillegg hovedavtale og tariffavtale med YS/Parat.

Dagens massehåndtering medfører store klima-utslipp
Den største klima-utfordringen i anleggsbransjen er hvordan masser i dag transporteres og håndteres. Flere steder i landet er det en kritisk mangel på massemottak som gjør at masser må transporteres unødvendig langt. Konsekvensen er store klimagassutslipp, slitasje på veinettet og dårlige veisikkerhet. I tillegg blir bygge- og anleggsprosjektene unødvendig dyre, både for offentlige og private byggherrer.

Ved å gjenbruke overskuddsmasser kan vi begrense uttaket av nye masser, beslaglegge færre nye arealer, redusere klimagassutslipp og forurensning – i tråd med prinsippene i en sirkulær økonomi.

I dag legger ikke sentrale eller lokale myndigheter til rette for kortreiste masser. Det gjør det ikke mulig å redusere klimautslippet slik anleggsbransjen ønsker. Vi har i lengre tid etterlyst at den kommunale planleggingen tilrettelegger for kortreiste masser og at det gjøres forenklinger i regelverket for å oppnå dette.

Et tverrsektorielt prosjekt bestående av 11 direktorater og etater ledet av Miljødirektoratet, utarbeidet i 2021 en rapport med en rekke tiltak og virkemidler som vil gi en langt bedre håndtering av masser som er nødvendig for å kunne løse dagens utfordringer med transport og massehåndtering. Kommunal- og distriktsdepartementet er bestiller av rapporten og hele 6 departementer har vært involvert i prosjektet.

Rapporten[1] ble levert for over ett år siden. Kommunal og distriktsdepartementet har ennå ikke tatt tak i rapporten og startet å jobbe med de anbefalte tiltakene. Tiltak som er helt nødvendig dersom en skal få til en mer klima- og bærekraftig massehåndtering.

MEF etterlyser at Kommunal- og distriktsdepartementet gjenopptar og viderefører arbeidet med rapportens anbefalinger. Dette vil være et betydelig bidrag i arbeidet med å redusere klimautslippene.  

Den sentrale godkjenningen
Våre medlemmer er avhengig av å ha sentral godkjenning for å få lov til å gjennomføre anleggstiltak. Sentral godkjenning er en ordning som godkjenner foretak som sørger for søknadspliktige arbeider etter plan- og bygningsloven og er en frivillig prekvalifikasjon av foretakenes kvalifikasjoner. Uten nødvendig sentral godkjenning utestenges entreprenørene fra anleggsprosjekter. Den sentrale godkjenningsordningen forvaltes av Direktoratet for Byggkvalitet som er underlagt Kommunal- og distriktsdepartementet.

Grunnet en innstramning i byggesaksforskriften 1. januar 2016, fikk mange entreprenører problemer med sine godkjenninger. Etter en rekke tilbakemeldinger fra bygge- og anleggsbransjen, vedtok det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet en overgangsordning med noe lempeligere kvalifikasjonskrav slik at mange entreprenører fikk beholde sine godkjenninger. Denne overgangsordningen er stadig forlenget og har sikret at mange entreprenører et livsgrunnlag. Dagens kvalifikasjonskrav er ikke tilpasset anleggsbransjen. Samtidig jobber Kommunal- og distriksdepartementet med nye krav som forhåpentligvis vil erstatte dagens kvalifikasjonskrav med nye krav foreslått av Byggkvalitetutvalget i sin rapport fra 2020.

Departementet har nå signalisert at overgangsordningen ikke vil bli ytterligere forlenget etter 1. juli 2023. Hvis ikke ordningen forlenges frem til nye tilpassede kvalifikasjonskrav er på plass for anleggsbransjen, vil mange entreprenører igjen få problemer med sine godkjenninger slik som i 2016 og noe som vil føre til at de mister tilgangen på oppdrag som de har i dag.

Dette vil komme på toppen av at anleggsnæringen nå står foran den største krisen næringen noen gang har opplevd som følge av høyere drivstoff-, strøm- og materialpriser i tillegg til foreslåtte kutt i samferdselsbudsjettet. Konsekvensen er at bedrifter må legge ned.

Det er derfor helt nødvendig at overgangsordningen forlenges ytterligere mens departementet jobber med Byggkvalitetutvalgets rapport[2] og frem til nye kvalifikasjonskrav er på plass. Vi foreslår at de forlenges til 1. juli 2025. 

Deling av fylker må ikke forhindre framdrift av bygging og vedlikehold av fylkesveier
Stortinget har vedtatt å dele fylkeskommunene Vestfold og Telemark, Troms og Finnmark og Viken.

Vi er bekymret for at regjeringens oppdeling av fylkeskommunene vil ha som konsekvens at fylkeskommunale vei- og veivedlikeholdsprosjekter i en overgangsperiode stanses opp eller forsinkes fordi fylkeskommunen går inn i en omstruktureringsfase. Det vil i så fall ramme våre medlemmer som står foran den største krisen næringen har opplevd. Det er viktig å ha en jevn drift av fylkesveinettet slik at delingen ikke går på bekostning av veivedlikeholdet og fylkeskommunale veiprosjekter.

MEF fremmer derfor følgende forslag til budsjettmerknad:

«Komiteen viser til at Viken, Troms og Finnmark og Vestfold og Telemark fylkeskommuner skal deles opp. Komiteen viser til at nevnte fylkeskommuner allerede er i en delingsprosess, og ber regjeringen sørge for at arbeid med nybygging, drift og vedlikehold av fylkesveinettet i disse fylkeskommunene ikke forhindres».

[1] «Tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset», M-2074, utgiver Miljødirektoratet m.fl. (2021). Kildedokument: https://www.miljodirektoratet.no/sharepoint/downloaditem?id=01FM3LD2QDII5CSONWZRAJDTANMQIEW2ID

[2] «Forsvarlig byggkvalitet. Kompetanse, kontroll og seriøsitet» (2020). Kildedokument: https://www.regjeringen.no/contentassets/390f35f2a4e042c7a9561fcefb640dbd/forsvarlig-byggkvalitet---kompetanse-kontroll-og-kvalitet.pdf

Kompetanseforbundet takker for muligheten til å gi innspill til kommunal og forvaltningskomiteen.

Som en del av utdanningssystemet med godkjenning under KD, og som et viktig verktøy i regjeringens og Stortingets satsing på «livslang læring», ønsker vi rette oppmerksomheten rundt satsinger som vil øke gjennomføringen i videregående opplæring, redusere utenforskapet, og styrke omstillingsevnen i arbeidslivet. Sistnevnte rettet mot kompetanseheving for å møte grønt skifte, digitalisering og automatisering, samt bedre integrering – for å nevne noe.

Studieforbundene i Kunnskapsdepartementet har store muligheter til å være komplementær og utfylle et viktig rom i utdanningssystemet, slik at man lettere når visjonen om «livslang læring» for alle, ikke bare de få. Vi har en unik organisering for å nå dette målet og har på lag tilnærmet hele det organiserte arbeidslivet. Det er viktig å være kjent med at de fleste fagforbund og profesjonsorganisasjoner er tilknyttet studieforbundene under KD, og er viktige tilbydere av kompetanseutvikling. Arbeidslivet trenger stadig kompetansepåfyll i form av etterutdanning og kortere kurs. Studieforbundene og deres medlemsorganisasjoner kjenner kompetansebehovene til ulike bransjer og yrker, og er en ressurs som det i mye større grad bør satses på dersom Norge skal klare å nå de omstillingsbehovene landet har. Disse organisasjonene dekker et kompetanseområde som ikke dekkes av UH-sektoren eller fagskolesektoren, og vi er derfor et viktig supplement i utdanningssystemet. I tillegg har vi bygget opp en infrastruktur og organiseringsform som gjør at vi kan levere opplæringstilbud i hele landet til høy kvalitet, på lag med arbeidslivets behov og med skreddersøm for den enkelte.

Studieforbundene i KD har mulighet til å levere enda sterkere og målrettet på de arbeidslivsrettede tilbudene. Særlig relevant innenfor kommunal- og forvaltningskomiteens område er norskopplæringsordningen som ligger under AID sin budsjettproposisjon, kapittel 672, post 60. Dette er et tilbud som studieforbundene allerede leverer på innenfor IMDIs utlysninger. Vi opplever at ordningen fungerer godt, men er etterspurt og har ventelister. Vi støtter økningen på dette området, og vil anmode komiteens medlemmer om å vurdere en ytterligere styrking på 10 millioner.

Innenfor kompetansepolitikken vil våre høringssvar i hovedsak rettes til utdannings- og forskningskomiteen. Vi vil imidlertid benytte anledningen til å trekke frem vårt arbeid med fylkeskommuner innen den regionale kompetansepolitikken og hvor vi bidrar til integrering og motvirker utenforskap med våre tilbud. Vi støtter regjeringens foreslåtte økte satsinger for at flere voksne skal få mulighet til å ta fagbrev nummer to og ta fagbrev på jobb. Vi samarbeider på dette feltet med en rekke fylkeskommuner, og vil i denne sammenheng trekke frem at dette samarbeidet burde vært landsdekkende med bakgrunn i den høye gjennomføringen vi klarer å få til ved vår organisering. Fylkeskommuner som melder tilbake at de sliter med å få rekruttert nok deltakere vil gjennom samarbeid med studieforbundene i KD, som har tett samarbeid med partene i arbeidslivet, ha gode forutsetninger til nå ut til ulike målgrupper. Skulle komiteen berøre den regionale kompetansepolitikken i sine merknader, håper vi at studieforbundene under KDs mulighet til å bidra inn å dette området kan omtales.

Vi står selvsagt til disposisjon i deres videre arbeid, og ønsker dere lykke til med videre forhandlinger i en krevende tid.

Med hilsen
Kompetanseforbundet

Kent Gudmundsen
Generalsekretær

Innspill til Statsbudsjettet 2023 (kapitler fordelt til kommunal- og forvaltningskomiteen) 

Redd Barna takker for muligheten til å gi innspill til Statsbudsjettet 2022, på poster fordelt til kommunal- og forvaltningskomiteen.

Kommunene må få midler til å sikre gode tilbud til barn og unge

Kommunene har ansvar for noen av de aller viktigste arenaene i barns liv. Dette er eksempelvis barnehage, skole, helsetjenester, fritidstilbud og barnehager. Det er avgjørende at kommunene har økonomisk mulighet til å sikre gode velferdstilbud for alle barn. Redd Barna frykter at mange barn og ungdom i barnehager og skoler fortsatt sliter med store følger etter pandemien, som for eksempel: tap av læringsutbytte og mange elever ligger etter sine medelever etter å ha fått redusert spesialundervisning over lengre tid. Vi ser også rekordhøyt skolefravær særlig på mellomtrinnet, og en økt psykisk uhelse hos barn og ungdom. I tillegg avdekket pandemien hvor kritisk bemanningskrisen er i barnehagen og av lærere og laget rundt eleven i skolen.

 Redd Barna anbefaler:

• at kommunene får tilstrekkelig overføringer slik at de klarer å dekke inn barnehagene og skolenes reelle utgifter, samt sikrer høy nok bemanning og kvalifiserte lærere. Det er avgjørende at kommunenes tilskudd gir rom for gode velferdstilbud til barn og unge i hele landet (KMD kap 571/572)

 Kvoteflyktninger

Redd Barna synes det er bekymringsfullt at regjeringen har foreslått å redusere antall kvoteflyktninger fra 3000 til 2000 i 2023. Kvoteflyktninger er personer som verken kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet de oppholder seg i. En del flyktninger er ikke trygge i nærområdene. Kvoteflyktningordningen er en av få mulige og trygge veier for barn på flukt til Europa og Norge. Rekordmange barn er på flukt i verden i dag. Samtidig har strengere grensekontroll gjort at det har blitt stadig farligere å være barn på flukt, og vanskeligere å komme seg til trygge land for å søke beskyttelse. En rapport fra Redd Barna viser at barna tvinges tilbake på landegrenser med makt, de utsettes for grov vold og seksuelle overgrep på grenseoverganger og i flyktningeleire.[1]  I tillegg er det viktig at Norge bidrar til ansvarsfordelingen av mennesker på flukt, gjennom å ta en betydelig antall kvoteflyktninger, for å ivareta Norges legitimitet ovenfor land i flyktningenes nærområder som mottar et svært høyt antall flyktninger.

Redd Barna anbefaler:

• Øke antallet overføringsflyktninger til 5000 for 2023 (JD Kap 490 m. fl.)

 Fattigdom på asylmottak     

Det er svært skuffende at regjeringen ikke foreslår å øke stønadene til personer på asylmottak. Med dagens satser forventes en familie med to voksne og to barn å leve på 227 kroner dagen, eller 56 kroner per person som skal dekke mat, klær, transport, telefon, bleier og andre nødvendigheter. De økonomiske stønadene har i svært liten grad blitt justert i takt med den økonomiske utviklingen i samfunnet for øvrig.[2] Dagens prisøkning i levekostnader gjør det enda viktigere å øke stønadene for å sikre en forsvarlig levestandard for familier på mottak. En studie av forskere ved Oslo Met fra 2018 avdekket at matusikkerhet i mottak er et alvorlig problem. De lave stønadene er ekstra vanskelig for barn som bor lenge på asylmottak. Per utgangen av april i år, hadde over 700 personer bodd over 5 år på asylmottak.[3] 

Redd Barna anbefaler:

• Stønadene til barnefamilier på mottak må økes tilsvarende satsene for sosialhjelp (JD, kap 490, Post 70)

 Styrke rettssikkerheten til barn i utlendingssaker

Redd Barna mener det er bekymringsfullt at regjeringen foreslår å redusere bevilgningen til nemndmøter i UNE. Tvert om etterlyser vi tiltak som vi sikre at flere barn får mulighet til å høres muntlig. Barn har grunnlovfestet rett til å uttrykke seg fritt i saker som vedrører dem, men dette er for ofte ikke realiteten i utlendingssaker,[4] og rammene for høring av barn er ikke tilfredsstillende,[5] noe som kan få alvorlige negative konsekvenser for barnets rettssikkerhet, barndom og fremtid.

Redd Barna anbefaler:

• At det tas læring fra «barnehusmodellen», spesielt erfaringer knyttet til utforming av intervjulokaler og tverrfaglig samarbeid,[6] herunder sikre nødvendige rammer til å engasjere personer med barnefaglig ekspertise i utlendingssaker som berører barn. (JD, Kap 490)
• At det sikres faste ordninger og midler til opplæring i barnefaglig kompetanse til ansatte i utlendingsforvaltningen som hører barn. En løsning kan være at RVTS gis ansvar for barnefaglig opplæring til utlendingsforvaltningen i sitt mandat.

Styrke barnefaglig kompetanse i integreringsarbeidet

Over 40% av bosatte flyktninger er barn under 18 år og nærmere 90% av flyktninger som bosettes i norske kommuner er del av en barnefamilie. I 2021 trådte den nye integreringsloven i kraft, der barneperspektivet er fraværende. Dette bidrar til store forskjeller i hvordan integreringsarbeidet rettet mot barn organiseres i kommunene, hvordan barna blir møtt og hvilke tiltak som finnes for barn i ulike kommuner, på skolene og på fritidsarenaen. I Redd Barnas rapport «Det viktigste er å bli norsk…?» forteller barn og unge som er nye i Norge at de opplever at mye av ansvaret for integreringen ligger hos dem selv. De etterlyser flere inkluderende tiltak, voksne kontaktpersoner som har kunnskap om deres situasjon, mer oppfølging og sosialisering på skolen og tiltak som motvirker psykisk uhelse, rasisme, ulikhet og fattigdom. 

Redd Barna anbefaler:

• At regjeringen sikrer tilstrekkelig barnefaglig kompetanse i kommunene og at det avsettes 30 millioner til et kompetanseprogram for barnefaglige vurderinger og arbeidsmetoder for å snakke med barn og unge ved bosetting og identifisere sårbarheter og oppfølgingstiltak (AID, kap. 671 post 21)
• At det avsettes midler til å gjennomføre barnets beste vurderinger ved bosetting av barnefamilier ved å inkludere barns behov og synspunkt som egne hensyn i kartleggingsverktøy (AID, kap. 671 post 62)

Barn som bor i en kommunal bolig

Bosituasjonen til barn som bor i kommunale boliger karakteriseres som oppsiktsvekkende dårlig[7]. BOVEL – senter for velferd- og velferdsforskning må få barneperspektivet i sitt mandat, og midler må øremerkes forskning på boforhold og botid for barn i kommunale boliger for å få et styrket kunnskapsgrunnlag for politikkutforming. Det bør også utvikles retningslinjer for boligstandarder for barnefamilier. Barnets beste vurdering må foretas og dokumenteres ved tildeling.

Redd Barna anbefaler:

• Øremerke 3 millioner til å styrke kunnskapsgrunnlaget om barn i kommunale boliger og utvikle retningslinjer for standard for boliger til barnefamilier (KMD Kap. 581 Post 76)

[1] Wherever we go, someone does us harm (2022) Redd Barna, https://resourcecentre.savethechildren.net/document/wherever-we-go-someone-does-us-harm-violence-against-refugee-and-migrant-children-arriving-in-europe-through-the-balkans/

[2] Marie Louise Seeberg, Alt er relativt: ytelser til barnefamilier i norske asylmottak, 1989–2017, Tidsskrift for velferdsforskning, 8.12.2017 (tilgjengelig fra: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2464-3076-2017-04-02).

[2] E-post fra UDI av 9.5.2022.

[3] E-post fra UDI av 9.5.2022.

[4] Fafo (2022) Om høring av barn i utvisningssaker, https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/om-horing-av-barn-i-utvisningssaker

[5] Redd Barna (2022) Vi må være trygge for å fortelle – høring av barn i saker om beskyttelse, hva kan vi lære av barnehusmodellen?

[6] Redd Barna (2022) Vi må være trygge for å fortelle – høring av barn i saker om beskyttelse, hva kan vi lære av barnehusmodellen?

[7] Brattbakk, I., Woll, K. M., Aunan, S. og Aasen, L. (2019) Utvikling av «Boindeks» for leieboliger. Beboeropplevelse av bolig, bomiljø, kontraktsforhold og utleier. AFI, OsloMet. AFI FoU-resultat 1/2019.  

NOU 2020: 16. Levekår i byer. Gode lokalsamfunn for alle. 

Kristine von Simson og Janis Umblijs. Boforhold og velferd. Rapport 2019:2. Institutt for samfunnsforskning

Microsoft Norge takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens høring om statsbudsjettet for 2023. Vi har kommentarer til følgende 3 poster:

• Kap. 540 post 21 Digitaliseringsdirektoratet og Datafabrikken
• Kap. 540 post 71 Digitaliseringsdirektoratet, IT-standardisering
• Kap. 5541 post 70 Forbruksavgift på elektrisk kraft

Microsoft drifter i dag 4 datasentre i Oslo og Stavanger som sikrer en moderne digital infrastruktur til norske offentlige og private virksomheter. Norske kunder er opptatt av hvor dataene blir lagret. Lagring av dataene i Norge trygger mange kunders krav til datalagring, responstid, og driftssikre robuste systemer for å akselerere digital og grønn omstilling. Vi har derfor de siste årene bygget flere datasentre i Norge. Dette er en satsing vi ønsker å videreføre.

Datasentre i Norge er en del av Microsofts verdensomspennende sky-infrastruktur i 60 regioner. Vi har mer enn 35000 kunder, og 2000 partnere i Norge som bruker og bygger teknologiske løsninger på vår sky-infrastruktur. I Norge er vi 600 ansatte fordelt på Microsoft Norge og Microsoft Development Center med utviklingsmiljøer i Oslo, Trondheim (NTNU) og Tromsø (UiT).

Kraftkrevende industri har i over hundre år sørget for spredt bosetting i landet vårt, og her spiller datasentre en stadig større rolle. Nasjonal datasenterstrategi fra 2021 er tydelig på de muligheter Norge har. Bygging av datasentre krever store investeringer. Næringen er derfor avhengig av stabile og gode politiske rammevilkår over tid.

Det grønne skiftet og digital transformasjon henger tett sammen. Verden er avhengig av ny teknologi og enorme mengder data for å løse klimautfordringene. I Norge har vi et av verdens reneste energisystemer. Dette gir oss et konkurransefortrinn for etablering av datasentre. Norge er imidlertid i tøff konkurranse med bl.a. Finland, Sverige og en rekke andre land.

Kap. 540 post 21 Digitaliseringsdirektoratet og Datafabrikken

Den store fremveksten av data representerer en viktig ressurs for Norge fremover. Deling av data mellom offentlig og privat sektor gir betydelige samfunnsgevinster. Datafabrikken gjøre det mulig for norske små og mellomstore bedrifter å ta del i den datadrevne økonomien. Denne praktisk og operativ kraftsamling mellom offentlige virksomheter, private aktører og akademia gir raskere og enklere tilgang til anvendbare data for alle. Vi mener derfor det er svært uheldig at Datafabrikken nå foreslås nedlagt. Offentlig sektor bør tvert imot åpne for mer deling av data med privat sektor. Dette vil legge til rette for ny næringsvirksomhet ved å gi små og mellomstore bedriftene, som norsk næringsliv stort sett består av, betydelige muligheter til innovasjon og verdiskaping ved å utvikle nye forretningsområder og nye jobber. 

De 20 millioner kronene som forsvinner ved å nedlegge Datafabrikken er en kortsiktig innsparing som på sikt kan gi samfunnet betydelige tap. Datafabrikken har i dag 1600 datasett fra offentlig sektor, og potensialet er mye større. Forutsetningen er selvsagt tillit til at data deles og brukes på en åpen og ansvarlig måte, slik at grunnleggende rettigheter og friheter respekteres, og norske samfunnsverdier bevares. Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor (2019-2025) viser til at kun 10 % av relevante datasett er gjort tilgjengelige for andre.

Vi anbefaler at Stortinget ber regjeringen sørge for at Datafabrikken får tilbake de 20 mill. kronene på Kap. 540 post 21 til fortsatt drift i 2023.

Kap. 540 post 71 Digitaliseringsdirektoratet, IT-standardisering

I takt med økt digitalisering øker behovet for IT-standardisering. IT-standardisering er utrolig viktig for å sikre at offentlige data er tilgjengelige på tvers av ulike operativsystemer og dataprogrammer blant annet innenfor helsesektoren. Norge har et godt utgangspunkt. Vi har en offensiv offentlig sektor som tar i bruk nye digitale tjenester. I tillegg har vi en velfungerende digital infrastruktur, et kompetansebasert næringsliv og ledende næringer internasjonalt på digitale verdikjeder. Dette kan vi og andre land dra nytte av. Norge bør derfor ta en mer aktiv rolle og bruker mer ressurser på det internasjonale standardiseringsarbeidet for å dele ekspertise og erfaringer. Microsoft bidrar gjerne med kompetanse inn i dette arbeidet. 

Vi foreslår derfor at Kap. 540 post 71 IT-standardiseringen økes fra 867.000 kroner til 1.000.000 kroner.

Kap. 5541 post 70 Forbruksavgift på elektrisk kraft

Regjeringen fremmer i Prop. 1 S (2022-2023) forslag om å avvikle redusert sats i elavgiften for datasentre. Forslaget får konsekvenser for distriktskommuner som satser på datasentre.

Datasentre er en voksende, kraftkrevende industri i Norge og internasjonalt. For selv om vi i Microsoft gjør alt vi kan for å få strømforbruket ned, er og blir strøm er en avgjørende innsatsfaktor. I et klimaperspektiv er det derfor viktig at datasentre etableres i land som Norge med høy andel fornybar kraftproduksjon. En rapport fra WSP viser at våre skytjenester er opptil 98 % mer karbondioksideffektiv enn tradisjonelle serverløsninger. I takt med at digitaliseringen øker samfunnets energiforbruk til digital infrastruktur. Datasenternæringen måler energieffektivitet med et nøkkeltall kalt «PUE» (Power Usage Effectiveness) der en lav PUE-verdi betyr store effektivitetsgevinster for et datasenter.

Datasentre i Norge er viktige for å sikre en robust nasjonal infrastruktur med raske, trygge og fleksible digitale tjenester over hele landet. Datasentrene var selve «bærebjelken» for ekspressdigitaliseringen under pandemien, og har vært avgjørende for digital og grønn omstilling av industrien der Norge utmerker seg internasjonalt. Datasentre er derfor en viktig del av den digitale grunnmuren, på linje med infrastruktur for elektronisk kommunikasjon (EKOM)

Norge har vært kjent som et land med stabile rammebetingelser, men forslaget bidrar til usikkerhet knyttet til finansiering av grønne næringer. Avgiftsforslaget øker indirekte energibehovet i land med en helt annen energiforsyning enn den norske fornybare vann- og vindkraften.

Vi merker oss regjeringens særlige behov for å begrense støtten til kraft til utvinning av kryptovaluta. For profesjonelle datasenteraktører med fokus på energieffektivisering, sikkerhet og robusthet vil krypto simpelthen ikke være lønnsomt. For klarhet i hvor mye av kraftforbruket som gjelder utvinning av kryptovaluta, må regjeringen sluttføre ny regulering av datasentre med krav om registreringsplikt for alle datasenteraktører i Norge. Det vil sikre behovet for kontroll og tilsyn, og kraft til energieffektive og robuste datasentre med samfunnsnyttige formål. Vi anbefaler at Stortinget går imot forslaget i Prop. 1 LS (2022-2023) om å avvikle redusert sats i elavgiften for datasentre, og reduserer anslaget på Kap. 5541 post 70 med 110 mill. kroner. Dette ligger teknisk sett i Finanskomiteen, men vi at antar at Kommunalkomiteen har en viss påvirkning når det gjelder avgifter som har en negativ distriktsprofil. I tillegg foreslår vi følgende merknad:

«Komiteen viser til regjeringens pågående arbeid med ny regulering av datasentre i Norge som bl.a. innebærer en registreringsplikt for datasenteraktører og krav til sikkerhet og beredskap (høringsfristen utløp 9. september 2022) inklusive datasentre som utvinner kryptovaluta, og ber om at arbeidet sluttføres for å sikre kontroll og tilsyn med bruk av kraft til samfunnsnyttige formål.»

Vi ønsker dialog med komiteen, og svarer mer enn gjerne på spørsmål knyttet til høringsinnspillet og annet av interesse.

Med vennlig hilsen, 

Kristine Beitland, Direktør for Corporate Affairs, Microsoft Norge

Epost; krisbeit@microsoft.com

Mobil: 99207734

Kap 581 Bostøtte

Vi foreslo i fjor høst en modell som ga økende støtte til elektrisk kraft, med et innslagspunkt på 50 øre per kWt. Sett i ettertid ser vi at det lå foran oss langt høyere strømpriser enn vi kunne se for oss. Vi har nå snart et års erfaring med strømstøtte for alle, men det er fortsatt noen som kommer for dårlig ut av ordningen. Vi trenger en ordning som sikrer at basisbehovet for elektrisk kraft hos den enkelte familie som er avhengig av bostøtte blir avhjulpet på en god måte.

Ekspertutvalgets rapport vedrørende bostøtte fastslo at det var stadig færre med uføretrygd innenfor bostøtteordningen. Dette er ikke pga deres forbedrede økonomiske stilling, men pga en bostøtteordning som ikke dekker målgruppen lenger.

Hjernesvulster er en sykdom som i mange tilfeller medfører at restarbeidsevnen i dagens arbeidsmarked er redusert til null, og at all energi brukes til å takle dagliglivets aktiviteter. Den nye uføreordningens arbeidslinje utgjør derfor ingen reell verdi for dem og deres evne til å skaffe seg inntekt istedenfor eller i tillegg til ytelsene fra det offentlige. Selv om det er lagt opp til en skjerming av de som mottok bostøtte med den gamle uføreordningen, er det ikke en likhet mellom disse og de som kommer inn på ordningen som nye bostøttemottakere. Hjernesvulstforeningen ber derfor komiteen om å øke rammen for bostøtte og justere innslagspunktet, slik at de som før omleggingen fikk bostøtte, fortsatt er kvalifisert samt at nye mottagere på samme inntektsnivå kvalifiserer til bostøtte.

Videre ber Hjernesvulstforeningen komiteen om å sørge for at forvaltningsreglene endres slik at måneder med tre utbetalinger fra NAV ikke medfører at bostøtten den måneden går tapt. Tidligere forvaltningsregime basert på årsinntekt hadde ikke slike uheldige utslag, og de innførte månedsberegninger rammer urettferdig og unødig hardt. Skal det være periodebasert, så må forvaltningsreglene også reflektere dette på en fornuftig måte, og ta utgangspunkt i fire-ukers perioder, og heller ha 13 utbetalinger gjennom året.

Lindrende behandling og omsorg når det nærmer seg livets slutt

Solbergregjeringen har rettet fokus mot å leve hele livet og kom også med en stortingsmelding om lindrende pleie og omsorg. Mange i livets siste fase har opplevd å bli nærmest innestengt på sykehjem under koronapandemien, uten tilstrekkelig kontakt og samvær med sine nærmeste. Vi har lært mye av denne pandemien, og kanskje mest av alt har vi lært av hvordan kommunene har valgt og praktisert de forskjellige løsningene. For de som ønsker å bli boende hjemme lengst mulig og senere dø hjemme er fortsatt mindre fokus på å dekke deres behov. Reelt valg for den døende og deres pårørende når det gjelder valg av oppholdssted den siste tiden henger sammen med adgangen til hjelpemidler og tilrettelegging for hjemmedød. En økt satsning på å det å leve best mulig hjemme, lengst mulig, krever også at det settes av bevilges penger til hjelpemidler, hjemmesykepleie og annet som er nødvendig for å sikre en verdig og omsorgsfull avslutning på livet. 

Vi mener at det må være uten økonomisk kostnad for den enkelte å leve sine siste dager i eget hjem, og ber Stortinget om å gi regjeringen i oppdrag å øke mulighetene for hjemmedød for den som ønsker det, hjemmesykepleie og utlån av nødvendige hjelpemidler fra kommunale hjelpemiddellagre for å gi best mulig livskvalitet.

Pakkeforløp hjem for kreftpasienter

Pakkeforløp hjem for kreftpasienter ble iverksatt ved årets start. Dessverre ser det ikke ut til at implementeringen av pakkeforløpet har skutt fart. Pasienter som er behandlet i år og som vi har snakket med har ikke hørt om pakkeforløp hjem, og vi trenger sårt til at det blir et sterkere fokus på den kommunale primærhelsetjenestens ansvar for dette. Vi har også merket oss at de aller fleste kommuner har fått økt sine disposisjonsfond de siste årene og har store beløp på konto. I løpet av få år har den samlede summen fordoblet seg og er nå på mer enn 60 milliarder kroner. Det er nå kun 13 kommuner på ROBEK-listen og som ikke har tatt del i den store økningen av kommuneøkonomien, men disse kommunene kan ikke være bremseklosser når det gjelder implementering av viktige pasienttilbud i kommunenes primærhelsetjeneste.

Som en naturlig del av kommunenes tilbud til innbyggerne, må det settes av midler til kommunene dekker opp behovet for kreft- og nevrokoordinatorer som naturlige deler av kommunens tjenestetilbud. Frem til dette kommer som lovpålagte stillinger i kommunen, må det motiveres til å ha slike spesialiserte ressurser som kan støtte pasienter og pårørende innenfor kreft og det nevrologiske området. Kreft og nevrologisk sykdom er to av de største områdene innenfor tap av livskvalitet og liv, slik Folkehelseinstituttet vurderer fremtidens helseutfordringer. Uten tilstrekkelig med relevant kompetanse og kapasitet er ikke pakkeforløp hjem for kreft, hjerneslag og andre diagnoser annet enn festtaler og visjoner. Innbyggerne trenger gode tjenester, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Likeverdige tilbud fordrer at alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen stiller seg bak tilbudet. Her får Stortinget muligheten til å være de fremste kulturbærerne for denne saken, noe vi håper at komiteen griper.

Vi vil med dette på vegne av våre medlemmer gi innspill til følgende saker i arbeidet med statsbudsjettet for 2023:

• Statsbudsjettet løfter viktigheten av at bygninger blir mer energifleksible med fornybare energibærere. Vi savner likevel konkrete tiltak som krav til nybygg gjennom TEK17 og økonomiske insentiver gjennom Enova for å konvertere eksisterende bygg til å ta i bruk andre energikilder enn strøm til oppvarming.
• Norge har en unik mulighet til å avlaste strømnettet ved å resirkulere varmeoverskuddgjennom smart bruk av fjernvarme i byer og tettsteder. Vi må utnytte varmeløsninger smartere slik at vi ikke sløser med strøm.

• For å legge til rette for energifleksible løsninger i oppvarmingsmarkedet, må byggereglene stille strengere krav til nybygg slik at de kan utnytte også andre energibærere enn strøm til oppvarming.

• Konvertering av eksisterende bygg til energifleksible løsninger har et enormt potensial for å frigjøre kapasitet i strømnettet. Dette kan realiseres med økt ENOVA-støtte eller midler fra Husbanken til slik konvertering.

• Statlig kompensasjon av høye energipriser for kunder i oppvarmingsmarkedet er nødvendig, men bør ikke knyttes til forbruk eller valg av energibærer. Dagens strømstøtteordning, som forskjellsbehandler fornybare energibærere, går i motsatt retning av det som er intensjonen til myndighetene. Vi er svært positive til at Stortinget og regjeringen har likestilt strøm og fjernvarmebruk i kompensasjonsordningene til idretten og til bedriftene.

Overskuddsenergi

Gjenbruk av varme frigjør elektrisitet, styrker nødvendig elektrifisering og bidrar til innovasjon i flere næringskjeder. Fjernvarmen har vært avgjørende for at forbudet mot bruk av fyringsolje til oppvarming kunne innføres. Samtidig viser utviklingen de siste årene at infrastruktur for fjernvarme og -kjøling kan brukes til både direkte og indirekte utslippskutt også andre steder enn i drift av bygninger. Annen innovasjon er knyttet til utvikling av sesonglagring av varme, gjenbruk av varme fra datasentre og etter hvert gjenbruk av varme fra hydrogenproduksjon.

Flere må få tilgang til energifleksibel oppvaring

Det hjelper lite å legge til rette for å bruke andre energibærere enn strøm i varmemarkedet ihusholdninger og yrkesbygg dersom nybygg ikke blir bygget på en slik måte at de kan ta dem i bruk. Den dominerende markedsløsningen i Norge er direktevirkende, elektrisk oppvarming, men det er uheldig for energisystemet hvis byggene låses til kraftnettet uten mulighet til å bytte kilde. Nybygg bør derfor utrustes med energifleksibel oppvarming, altså vannbåren varme, slik at byggene kan forsynes av den i hvert tilfelle mest egnede oppvarmingskilden. For å oppnå mer av dette, må kravene i byggteknisk forskrift (TEK 17) skjerpes. I dag er det bare krav til energifleksibel oppvarming i bygg over 1000 kvadratmeter. Denne grensen bør senkes til 500 kvadratmeter. I tillegg bør selve kravet om at energifleksible varmesystemer skal dekke minimum 60 prosent av en bygnings oppvarmingsbehov, økes til minimum 80 prosent. Dette vil sikre at mer enn bare varmt tappevann dekkes av kravet og at de fleste leilighetsbygg omfattes av kravet.

 Konvertering av eksisterende bygg

Det må bli lettere å konvertere bygninger som har helelektrisk oppvarmingsløsninger tilenergifleksible løsninger. I dag krever dette investeringer som er vanskelig å regne hjem forforbrukerne. Samtidig vil slik konvertering bidra til sparte kostnader i strømnettet, gjenbruk av energi lokalt og mindre behov for ny kraftutbygging. I de aller fleste norske byer er det i dag bygget ut fjernvarmeinfrastruktur som kunne ha frigjort mange TWh med strømforbruk hvis flere bygninger kunne utnytte fjernvarmen. En stor andel av bygningene i byene ligger i umiddelbar nærhet til slik varmeinfrastruktur. Her kan ENOVA-midler eller økte midler til Husbanken være avgjørende for at eksisterende næringsbygg, offentlige bygg og boliganlegg kan konverterer fra oppvarming av strøm til oppvarming fra andre kilder. Økt oppmerksomhet rundt slik konvertering vil trolig også bidra til nye, innovative måter å få etablert energifleksibel oppvarming i eksisterende bygninger. Det er viktig at det er satt av nok midler til slike konverteringer og det er viktig med politisk oppfordring til at også eksisterende bygg legger til rette for energifleksibilitet.

Strømstøtten til husstandene går mot myndighetenes intensjoner

Statlig kompensasjon av høye energipriser for kunder i oppvarmingsmarkedet er nødvendig,men bør ikke knyttes til forbruk eller valg av fornybare energibærer. Dagens strømstøtteordning for husholdningen gir derimot utelukkende statlig støtte til strømforbruk, mens forbruk av varme ikke utløser noen form for statlig støtte. Isteden pålegges varmeleverandøren å kutte sine priser. Dette betyr at staten forskjellsbehandler fornybare energibærere ved å gi en fordel ved strømforbruk og ta ned lønnsomheten for alternativene. Fra Stortingets behandling av den første midlertidige kompensasjonsordningen for ekstraordinære strømutgifter behandlet i desember 2021 (innst. 102 L 2021-2022) skriver

flertallet følgende:

«Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at

strømstøtteordningen også skal omfatte fjernvarmekunder. Dette flertallet understreker at det

skal gjelde både for de som er underlagt tilknytningsplikt og de som er utenfor

tilknytningsplikt.»

Vi mener at denne innretningen på ordningen går i motsatt retning av det som er intensjonen tilmyndighetene, både når det gjelder energieffektivisering og gjenbruk av varme. Vimener også dette er i strid med intensjonene stortingsflertallet hadde da Regjeringen ble pålagt å inkludere fjernvarmekunder i strømstøtteordningen for husholdningene. Stortingsflertallet skiller ikke mellom varmekunder og mener alle skal kompenseres. Flertallet sier imidlertid ikke noe om hvordan kundene skal kompenseres. At fjernvarmekundene skal kompenseres med statlige midler, på samme måte som strømkundene, er ikke en urimelig tolkning av merknaden.

 Den utvidede strømstønadsloven slår imidlertid fast at det er fjernvarmeselskapene, ikke staten,som skal kompensere varmkundene ved å reduseres sine priser til "kompensert strømpris". I den foreslåtte forskriften som skal regulere dette foreslås det at prisdiktatet bare skal gjelde i fjernvarmeanlegg med konsesjon. Dermed begrenser departementet omfanget av hvilke fjernvarmekunder som er omfattet til å bare gjelde husholdningskunder, med og uten tilknytningsplikt, i fjernvarmeanlegg som har konsesjon. Disse kundene skal kompenseres uten bruk av statlige midler, men ved at varmeleverandøren kutter prisen. Av de innsendte høringssvarene var det ingen som støttet ordningen/forskriftsforslaget. Vi mener intensjonen i stortingsflertallets merknad i praksis bare vil kunne oppnås hvis også fjernvarmekundene får stønad fra staten på lik linje med strømkundene. Husholdningskundene bør med andre ord kompenseres i tråd med kompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner og bedrifter, hvor både strømkunder og fjernvarmekunder får kompensert sine regninger fra staten. En likebehandling vil ikke bare være positiv for energisystemet, gjenbruk av energi og samspillet mellom strøm og varme. Den vil også sikre at alle varmekunder kan motta kompensasjon fra staten, også i anlegg uten konsesjon.

Trygve Mellvang Tomren-Berg                              Oda T. Gipling

Daglig leder                                                                Seniorrådgiver

UNICEF er FNs Barnefond, og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF jobber for å styrke barns rettigheter både i Norge og i utlandet. UNICEF Norge takker for anledningen til å komme med innspill til komitéens behandling av statsbudsjettet for 2023, og ønsker å fremme følgende innspill:

UNICEF Norge ber regjeringen øke antallet overføringsflyktninger til 5 000

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) melder om at det aldri har vært så høyt antall mennesker på flukt enn som nå; 100 millioner mennesker er tvunget ut på flukt. [1] Det gjelder både de som har krysset landegrenser eller er internt fordrevne i sitt eget land. Av det totale antallet mennesker på flukt er barn overrepresentert, til tross for at de bare utgjør mindre enn en tredjedel av verdens befolkning.[2] Det er ingenting som tilsier at denne trenden har snudd. Barn på flukt lever med langt større risiko for sin sikkerhet, misbruk, utnyttelse, vold og velvære enn andre barn.[3] Dette gjelder for barn som både krysser landegrenser og som er interflyktninger. Deres sårbarhet og behov for beskyttelse angår oss alle, jf. FNs barnekonvensjon art. 22.

UNICEF Norge presiserer at Norge har en moralsk forpliktelse overfor barn og voksne på flukt – uavhengig av hvor i verden disse befinner seg.  Denne forpliktelse må også innebære solidaritet med stater som på grunn av sin geografiske plassering får langt flere asylankomster enn Norge.

Norge har tatt imot ukrainske flyktninger med stor fleksibilitet, gjennom eksempelvis kollektiv beskyttelse og raskere bosetting. Det er vel så positivt, men Norge bryter en årelang tradisjon med støtte UNHCRs arbeid med å gi beskyttelse til voksne og barn på flukt. Når Norge nå velger å redusere antallet kvoteflyktninger istedenfor å øke antallet, sender det et svært uheldige signaler til andre land. Dette i en tid, der beskyttelsesbehovet er enormt også utenfor europeiske grenser. Når et så stort antall mennesker er på flukt, er det viktig Norge også tar en del av ansvaret. Norges håndtering i mottakelse av ukrainske flyktninger viser at vi har kapasitet og rom til å ta imot langt flere enn 2 000 kvoteflyktninger.

Vi viser til at FNs høykommissær for flyktninger tidligere eksplisitt har bedt Norge om å øke antall kvoteflyktninger til 5000.[4] Norge har et selvstendig ansvar for å bidra til ivaretakelsen og utviklingen av kvoteflyktningsinstituttet. UNICEF Norge mener at det da må være et minimum at man retter seg etter det behov som formidles av FN.

Stønad til barnefamilier på asylmottak må økes 

Alle barn i Norge, uavhengig av oppholdsstatus, har rett til en tilfredsstillende levestandard i henhold til FNs barnekonvensjon artikkel 27. Barn som bor på mottak er i sårbar livssituasjon grunnet uforutsigbarhet, dårlige kår og ikke minst dårlig økonomi.[5] Barn som bor på asylmottak faller utenfor ordninger som bostøtte, og mottar per i dag et lavere beløp enn de som mottar sosialhjelp.[6] I forslag til statsbudsjett 2023 har regjeringen valgt å ikke øke stønaden til barnefamilier på mottak og UNICEF Norge er bekymret for at de lave stønadene bidrar til at flyktninger blir utnyttet. Dette er også en bekymring som Kripos har delt.[7] Den politiske intensjonen er at voksne og barn ikke skal være lenge på mottak. Dette endrer likevel ikke det faktum at barnefamilier oppholder seg på mottak over flere år gjennom ulike faser av asylprosessen. Den tid barnefamilier oppholder seg på mottak og ikke får midler til å dekke sine grunnleggende behov, brytes barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon art. 27 og vil også være i strid med retten til ikke-diskriminering etter art. 2.

Bevilgning til Utlendingsnemnda (UNE) må økes

Regjeringen har foreslått å redusere bevilgningen til nemndsmøtebehandlinger i UNE med 5,9 millioner kroner. UNICEF Norge er sterkt bekymret for dette kuttet. UNEs rolle er å overprøve UDIs vedtak og blant annet å vurdere blant annet om vedtak om avslag på oppholdstillatelse, tilbakekall eller utvisning ivaretar hensynet barnets beste, jf. FNs barnekonvensjon art. 3. For å kunne ta stilling til dette må saken opplyses så godt som mulig i henhold til forvaltningsloven. Ifølge utlendingsloven skal det gjennomføres nemndmøte i saker der det foreligger «vesentlige tvilsspørsmål». Dersom det gjennomføres nemndmøte, kan utlendingen som hovedregel få mulighet til å forklare seg muntlig. Muligheten til å kunne forklare seg muntlig om saken er viktig for å belyse saken og styrker rettssikkerheten til den enkelte, og særlig barn. FAFOs nyeste rapport underbygger at barn som blir berørt av et utvisningsvedtak, ikke får sin rett til å bli hørt etter FNs barnekonvensjons artikkel 12 oppfylt.[8] Når regjeringen foreslår å redusere UNEs mulighet for å gjennomføre nemndmøter, vil det gå på bekostning av oppfyllelse av barns rett til å bli hørt og forvaltningens mulighet til å fatte vedtak som ikke er i strid med barnets beste. Med dette forslaget velger regjeringen å svekke rettssikkerheten til barn berørt av utlendingsforvaltningens vedtak.

Barnefaglig kompetanse i utlendingsforvaltningen må sikres

Utlendingsforvaltningen fikk i perioden 2017-2019 midler til å øke barnefagligkompetanse i hele asylkjeden. Nyeste rapport fra FAFO har vist at dette har vært nyttig, men at det fremdeles er forbedringspotensial.[9] Opplæringen ble av RBUP gitt til noen ansatte, men ikke alle, på grunn av økonomiske begrensninger. Det ble også avdekket at det er nødvendig med ytterligere veiledet praksis for å få høy barnefaglig kvalitet på intervjuene. Funnene i rapporten viser altså at satsingen på barnefaglige kompetanse må videreføres. Særlig med tanke på at UNE i 2021-2022 har hatt større utskifting av personalet i sekretariatet, som gjør det nødvendig med særlig søkelys på barnefaglig kompetanse. I tillegg bør flere ansatte få tilbud om samtalekurs i utlendingsforvaltningen. Det kan ikke være tilfeldigheter som avgjør om barnet møter en med kompetanse på gjennomføring av intervju. Det må også settes søkelys på økt kompetanse på barns rettigheter. Det er også nødvendig at mandatet ikke er begrenset til barn i asylprosess, men også omfatter saker som gjelder oppholdssaker. Dette for at sikre at samtlige barn som møter utlendingsforvaltningen får sine rettigheter etter FNs barnekonvensjon ivaretatt. UNICEF Norge ber om nye øremerkede midler til økt barnefaglig kompetanse utlendingsforvaltningen.

UNICEF Norge anbefaler at komiteen ber

• regjeringen om å øke antall kvoteflyktninger til 5 000
• regjeringen å øke stønadsnivået til barnefamilier på asylmottak til minst samme nivå som sosialstønaden
• regjeringen om å reversere kutt til UNEs behandling av saker i nemdmøter
• regjeringen om å øremerke midler til økt barnefaglig kompetanse i utlendingsforvaltningen.

***

Dersom komitéens medlemmer har spørsmål eller kommentarer til høringsinnspillet bes disse rettes til fagansvarlig for barns rettigheter Uzma Sarwar på epost: uzma.sarwar@unicef.no eller på telefon: 456 88 546, og direktør for barns rettigheter og bærekraft Kristin Oudmayer på epost: kristin.oudmayer@unicef.no eller på telefon: 902 51 866. 

[1] https://www.unhcr.org/neu/no/80569-unhcr-antallet-mennesker-pa-flukt-i-verden-passerer-100-millioner-for-forste-gang.html

[2] https://data.unicef.org/topic/child-migration-and-displacement/displacement/

[3] 3b84c6c67.pdf (unhcr.org)

[4] https://www.unhcr.org/neu/wp-content/uploads/sites/15/2021/11/UNHCR-Recommendations-to-Norway-Nov-21.pdf

[5] https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2017/04/alt_er_relativt_ytelser_til_barnefamilier_i_norske_asylmot 

[6] https://agendamagasin.no/debatt/uverdige-forhold-pa-asylmottak-ma-klare-68-kroner-dagen/

[7] https://www.nrk.no/norge/ny-kripos-vurdering_-_meget-sannsynlig_-at-ukrainske-flyktninger-kan-utsettes-for-overgrep-1.15939054
[8] Fafo-rapport 2022:16: Om høring av barn i utvisningssaker, Ragna Lillevik, Nerina Weiss og Cecilia Dinardi, https://www.fafo.no/images/pub/2022/20819.pdf
[9] https://fafo.no/images/pub/2021/20801.pdf

Å innføre et skolemåltid vil være et viktig FOLKEHELSETILTAK. Så viktig at Norges Bygdekvinnelag mener retten til et gratis skolemåltid må lovfestes.

Vi i Norges Bygdekvinnelag har i flere år engasjert oss for innføring av et gratis skolemåltid for alle. Bakgrunnen er kunnskap om betydningen av et næringsrikt måltid i skoledagen for læring, skolemiljø, fellesskap, sosial utjevning og gode matvaner.

Over halvparten av lærerne i grunnskolen opplever daglig eller flere ganger i uken at elever er ukonsentrerte fordi de ikke har spist tilstrekkelig i løpet av skoledagen.

Norske eksperter innen ernæring og folkehelse, har vurdert norsk politikk opp mot internasjonal best praksis for å skape sunnere matomgivelser. En av hovedanbefalingene er at norske myndigheter bør pålegge alle kommuner å tilby et enkelt skolemåltid (Kilde: Sunnere matomgivelser i Norge: Vurdering av gjeldende politikk og anbefalinger for videre innsats, Food-EPI 2020).

I september i år gjennomførte Eidsvoll Bygdekvinnelag et prosjekt på Eidsvoll Verk skole i Viken fylke. Her fikk eleven fra 2. til 7. trinn servert grøt til frokost fire dager i uken i fire uker. AgriAnalyse har fulgt prosjektet og har gjennomført en kort undersøkelse blant skoleelever og lærere om skolefrokosten. Denne viser at lærerne vurderer betydningen av skolefrokosten svært høyt både når det gjelder effekten for læring, det sosiale miljøet og den utjevnende effekten av et skolemåltid.

Et tankekors ved undersøkelsen er at den avdekker at hver fjerde elev ofte kommer på skolen uten å ha spist frokost. Dersom de samme elevene ikke har med matpakke, kan det bety at det er mange barn som går hele dagen uten å spise før skoledagen er over.

Regjeringen har gjennom Hurdalsplattformen lovet at det gradvis skal innføres et daglig sunt enkelt skolemåltid. Så langt har det skjedd lite for at dette målet skal la seg realisere. Norges Bygdekvinnelag savner konkrete tiltak til oppfølging fra regjeringens side.

Norges Bygdekvinnelag foreslår:

• Det etableres en forpliktende og tidfestet nasjonal plan for gradvis innføring og opptrapping av et skolemåltid for alle barn og unge. Planen skal inneholde ansvar for gjennomføring, eksempler på ulike lokale løsninger og næringsmessig kvalitet på måltidet, finansiering og evaluering. Planen skal gjelde for tidsperioden 2023 til 2025.

• For å komme raskt i gang og høste effekt, bør det settes av midler på statsbudsjettet for 2023 slik at skoler som er klare, motiverte og har gode planer kan få mulighet til å søke om midler til oppstart fra skoleåret høsten 2023.

• Det etableres en referansegruppe med relevante aktører som kan bidra aktivt inn i arbeidet med nasjonal plan for innføring av skolemåltidet. Norges Bygdekvinnelag har kompetanse og erfaring med ulike lokale skolematordninger rundt om i landet, og bidrar gjerne i en slik gruppe.

De aller fleste av oss er avhengige av tjenestene til Meta, Google og andre plattformselskaper som lager – og kontrollerer – store deler av infrastrukturen vår for digital kommunikasjon. Samtidig bryter disse gigantene våre rettigheter, hver dag. Amnesty International kaller dem overvåkningsgigantene, fordi deres forretningsmodell er basert på å overvåke det vi gjør på nett og å samle inn våre personlige data. 

Denne informasjonen brukes til å målrette budskap mot oss, på måter som ofte utnytter våre sårbarheter. Dette skjer uten at vi har en reell kontroll over hvordan dataene samles inn eller hvordan de brukes. Dette kan også virke diskriminerende, ved at visse grupper holdes borte fra å se visse typer innhold.

For å holde oss på plattformene lengst mulig, er selskapenes algoritmer rigget slik at de forsterker ekstreme holdninger, hatefullt innhold og desinformasjon. Dette skaper ekkokamre, fører til mer netthets og skremmer folk fra å delta i den offentlige debatten, og kan slik ha negative konsekvenser for ytringsfriheten. Datagigantenes forretningsmodell fører altså til brudd på retten til privatliv, i tillegg til å utfordre flere andre menneskerettigheter.

Til nå har denne teknologiske utviklingen skjedd med liten grad av regulering og tilsyn fra myndigheters side. Heldigvis er dette er i ferd med å endre seg. Dette ser vi både internasjonalt (særlig gjennom EU-forordningene Digital Services Act og Digital Markets Act), og nasjonalt, hvor både Personvernkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler økt regulering av de digitale plattformene. Samtidig finnes det allerede reguleringer som skal beskytte norske borgeres personvern, for eksempel den europeiske personvernforordningen (GDPR). Dessverre vet vi at håndheving er en stor utfordring med GDPR. For at norske borgere skal kunne beskyttes mot systematiske rettighetsbrudd online, trenger vi sterkere regulering og tilsynsmyndigheter i Norge.

Det er derfor kritisk at Datatilsynet har tilstrekkelig ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder.  

Bevilgninger til Datatilsynet omtales i Kap 545 i Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjettforslag. Datatilsynet har de siste to årene hatt et midlertidig tilskudd på ca 10 millioner kroner som nå gjøres permanent. Amnesty International støtter dette. Imidlertid knyttes dette i teksten opp mot den digitale sandkassa. Dette er et godt tiltak, men det svarer ikke på utfordringene med å føre tilsyn med plattformselskapene.

For å gjøre det, er det avgjørende at Datatilsynet får frigjort midler til å analysere, vurdere og føre tilsyn med datagigantenes virksomhet overfor norske brukere, både på nasjonalt nivå og gjennom deltakelse i grenseoverskridende saksbehandling og det europeiske Personvernrådet. Vi tar derfor til orde for at det skal settes av ytterligere 10 millioner kroner, slik at den samlede økningen av de faste budsjettmidlene blir på 20 millioner.

Det er spesielt to grunner til at vi mener denne økningen bør finne sted.

Digital Services Act og Digital Markets Act 

I vår ferdigstilte EU to nye forordninger – Digital Services Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) – som vil sikre bedre regulering og kontroll av plattformselskapene. Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for å følge opp disse forordningene i Norge, som vil bli norsk lov i 2024. Forordningene kommer til å gi myndighetene større muligheter til å sikre internettbrukeres personvernrettigheter enn i dag. I lys av det mener Amnesty International Norge det er viktig å ha et nasjonalt fagmiljø med sterk kompetanse på både personvern og digitalisering.

Ressurser er låst til saksbehandling

I Datatilsynets årsrapport for 2020 rapporterer tilsynet om en økende saksmengde og stadig mer komplekse saker, som er ressurskrevende for tilsynet å håndtere. De skriver blant annet: «Det er [derfor] grunn til å sende et lite varsko om at Datatilsynet, på sikt, med dagens sakspågang og ressurssituasjon, kan reduseres til en ren «saksbehandlingsfabrikk» der vi må vike unna de større, prinsipielt viktige sakene.» Når store arbeidsressurser blir låst opp til saksbehandling vil det naturligvis gå utover de andre viktige oppgavene og ambisjonene tilsynet har. 

I Datatilsynets årsrapport for 2021 fremgår det at saksmengden fortsetter å øke. I september 2022 publiserte det europeiske Personvernrådet en oversikt over personvernmyndighetenes ressurssituasjon, og der fremgår det klart at Datatilsynet anser at de ikke har tilstrekkelig budsjett eller menneskelige ressurser til å løse sitt samfunnsoppdrag. Den norske Personvernkommisjonen anbefaler også at tilsynet får mer ressurser.

Under GDPR har Datatilsynet myndighet til å gå på overvåkingsgiganter utenfor EØS som overvåker norske innbyggere. Datatilsynet kan også bidra i tilsyn mot overvåkingsgiganter som har europeisk hovedkontor i Irland, som Meta og Google, gjennom den grenseoverskridende saksbehandlingsmekanismen og det europeiske Personvernrådet. For å kunne prioritere disse sakene, som ofte er komplekse og ressurskrevende, må imidlertid tilsynet få tilført tilstrekkelige midler. Årets budsjett legger i realiteten ikke opp til en økning.  

Amnesty Internasjonal foreslår endring i Kap 545 Datatilsynet, post 1 Driftsutgifter: 

-     Styrke Datatilsynets bevilgning med ytterligere 10 millioner slik at de har tilstrekkelige ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder. Den samlede økningen til Datatilsynets faste budsjett blir på 20 millioner. 

Ungdom og Fritid – landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus er en interesseorganisasjon for ansatte, ungdom og frivillige i over 670 kommunale fritidsklubber og ungdomshus i Norge.

Fritidsklubbene ble opprettet som et rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak på 70-tallet, og er i dag den mest benyttede fritidsaktiviteten blant ungdommer etter den organiserte idretten, og den største kulturarenaen for ungdom. Fritidsklubber bidrar til å sikre gode oppvekstsvilkår for mange barn og unge ved å gi dem tilgang på rusfrie, inkluderende, demokratiske og trygge aktivitets- og kulturarenaer, hvilket har helsefremmende og forebyggende effekter.

Ungdom og Fritid ber om at:

• Stortinget ber regjeringen øremerke 35 millioner til en etableringsstøtte til nye fritidsklubber og 75 millioner til en driftsstøtte til alle kommunalt støttede fritidsklubber.

Fritidsklubbene er en stor og nasjonal struktur, men den eneste i den kulturelle grunnmuren som ikke er forankret i noe lovverk. Dette fører til betydelig usikkerhet og ustabilitet når tilbudet prioriteres vekk i stramme kommunale budsjetter. Dette handler ikke om vilje til å prioritere, i en fersk undersøkelse fra Telemarksforskning[1] svarte et flertall av de spurte kultursjefene at de ville prioritert en styrking av fritidsklubber dersom de fikk frie midler. Våre medlemsklubber gir oss tilbakemeldinger om at i kommunene går frie midler til å finansiere lovpålagte oppgaver som kommunene ikke er kompensert for. Dette fører til at de ikke-lovpålagte oppgavene, som fritidsklubbene, er utsatt for kutt eller nedleggelser i mangel på andre steder å hente midler. 

Fritidsklubbene er den den mest brukte fritidsaktiviteten etter den organiserte idretten og den største kulturarenaen for ungdom nasjonalt. Allikevel mangler 70 kommuner slike åpne møteplasser for ungdom. Ungdata-undersøkelsen viser at bare 49% av ungdommen er fornøyd med antallet fritidsklubber og at bare 60% av ungdommene er fornøyd med lokalt kulturtilbud. Hvis en ser alt dette i sammenheng kan en stille spørsmål ved om det offentliges sikring av ivaretakelsen av barnekonvensjonens artikkel 31: Alle barn har rett til lek og fritid oppfylles.

Den lokale betydningen av fritidsklubbene er stor. Dette har blitt tydeliggjort gjennom flere rapporter som viser til fritidsklubbenes viktighet. folkehelsemeldinga (2019)[2] som beskrev fritidsklubbene som «spydspissen» i det generelle forebyggende arbeidet som kommunen gjør for ungdom. NOVA-rapporten «Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv» (2019)[3] viser at klubbene når alle typer ungdom, men samtidig skiller seg fra andre fritidsaktiviteter på særlig tre områder; i klubbene er det flere med lav sosioøkonomisk status, flere ungdom med minoritetsbakgrunn og flere med sosialt svake relasjoner til skole og foreldre. Samtidig peker rapporten på at ungdom som bruker klubb har noe sterkere vennerelasjoner enn andre ungdom, og at dette skyldes klubbens arbeidsform og innretning. Fritidsklubbene jobber utfra en medvirkningsmodell hvor målet er at ungdommene får kunnskap, motivasjon og kapasitet til å være aktive samfunnsborgere, samt kvalifisere til demokratisk deltakelse. Samtidig er fritidsklubbene arenaer hvor ungdom kan utføre og være med i demokratiske prosesser

For at fritidsklubbene skal kunne fortsette å være relevante lavterskeltilbud som bidrar til myndiggjøring av barn og ungdom der hvor barn og unge bor er det behov for øremerket midler til feltet. Ungdom og Fritid ber om at 35 millioner øremerkes til en etableringsstøtte til nye fritidsklubber i områder som i dag står uten et tilbud. Etableringsstøtten bør gi tildelinger over tre år hvor hvert nytt tilbud mottar 500 000 per år, noe som vil totalt utgjøre 1,5 millioner totalt i en etableringsfase. Ungdom og Fritid foreslår også at 75 millioner øremerkes til en driftsstøtte til alle kommunalt støttede fritidsklubber hvor hver klubb mottar en årlig driftsstøtte på 100 000, tilsvarende ordningen som i dag gis til frivillighetssentralene, med en ambisjon om å øke driftsstøtten på sikt. På den måten vil behovet for drift- og etableringsstøtte være ivaretatt. Med en øremerkning av 110 millioner til etablering- og drift av fritidsklubber vil det fortsatt være en liten støtteordning, men det vil bidra til et reelt og sårt trengt løft for feltet.

Vi er veldig glade for at regjeringen har prioritert et ungdomsløft i årets statsbudsjett, men samtidig så savner vi fritidsklubbenes viktige rolle i dette løftet. Vi mener at det forebyggende arbeidet fritidsklubbene er en del av er, og vil fortsette å være ekstra viktig i årene fremover og håper komiteen vil se viktigheten av dette feltet. Dersom komiteen anser det som viktig å ha en sterk offentlig struktur for ungdomsarbeid, og ivaretakelse av barns rettigheter, er det nå man må en styrke og satse på fritidsklubbstrukturen. Det er for sent når klubbene er lagt ned.

[1] Kristine Persdatter Miland og Bård Kleppe (2022) Kommunal kultursektor 2022: Organisering, prioritering og planlegging

[2] Helse- og omsorgsdepartementet (2019) Folkehelsemeldinga: Gode liv i eit trygt samfunn

[3] Andersen, Patrick Lie; Seland, Idunn (2019) Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv. Analyser av statlige dokumenter 2007–2017 og Ungdata 2015–2017

Unge funksjonshemmede leverer med dette våre innspill og merknader til Kommunal- og forvaltningskomiteen knyttet til deres behandling av statsbudsjettet for 2023 og Prop. 1 S (2022-2023) Kommunal- og distriktsdepartementet. 

Unge funksjonshemmedes anbefaling

• Kap. 571: Unge funksjonshemmede mener det er behov for 400 millioner kroner i øremerkede midler for å gjennomføre «Veikart Universelt utformet nærskole» innen 2030.
• Kap. 571: Unge funksjonshemmede mener bevilgningen til barnekoordinator må økes til 240 millioner kroner, samt at midlene må øremerkes barnekoordinator.
• Kap. 575: Unge funksjonshemmede mener innslagspunktet for ressurskrevende tjenester må fryses på 1 450 000 kroner for budsjettåret 2023.
• Kap. 581: Unge funksjonshemmede mener at heistilskuddet må beholdes.

Kap. 571: Rammetilskudd til kommunene

Unge funksjonshemmede er svært skuffet over at det ikke bevilges noen midler til oppstart av arbeidet med å gjennomføre «Veikart Universelt utformet nærskole». Ett av regjeringens mål fra Hurdalsplattformen er å gjennomføre «Veikart Universelt utformet nærskole» innen 2030, blant annet gjennom å gjeninnføre rentekompensasjonsordningen for skolebygg og svømmebasseng. Hvis man ikke velger denne veien, er det behov for øremerkede midler til universell utforming av landets eksisterende skolebygg. Dette for å også oppfylle FNs bærekraftmål nummer 4 og artikkel 24 i FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Mangelen på prioritering tyder på at regjeringen verken ser viktigheten av å oppfylle egne mål, eller ønsker å oppfylle Norges forpliktelser til FNs bærekraftmål og FN konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Det tyder på at regjeringen fortsetter diskrimineringen av landets barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer og aktivt legger til rette for at de ikke skal være en del av det offentlige utdanningsløpet som andre barn og unge er en del av. I en tid hvor det til stadighet snakkes om økende velferdskostnader er det viktigere enn noen gang å legge til rette for at flest mulig kan bidra inn i fellesskapet. For å muliggjøre dette er det nødvendig å sørge for at landets barn og unge kan gjennomføre grunnskoleutdanningen på en skole som møter barn og unges behov for utforming, samt muliggjør det å gå på nærskolen sin.

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Bevilge 400 millioner kroner i øremerkede midler over kap. 571, Rammetilskudd til kommunene, over Kommunal- og distriktsdepartementet sitt budsjett, for å begynne arbeidet med å universelt utforme landets grunnskoler.

Alternativt ber Unge funksjonshemmede komiteen bidra til at det i Statsbudsjettet for 2024 kommer prioriteringer som gjenspeiler satsningen på å gjennomføre “Veikart Universelt utformet nærskole” innen 2030.

Fra 1. august 2022 er det innført en lovfestet rett til barnekoordinator. Unge funksjonshemmede er delvis fornøyde med regjeringens forslag til økningen på 83 millioner kroner i rammetilskuddet til kommunene som følge av dette. I 2022 ble kommunene kompensert med 100 millioner kroner for innføringskostander som følge av lovendringen. Lovendringen får helårseffekt i 2023. Vi støtter forslaget om en ytterligere økning av rammetilskuddet, men mener det er behov for en totalbevilgning på 240 millioner kroner for å dekke de reelle kostnadene lovendringen vil medføre. Videre mener Unge funksjonshemmede at det er nødvendig å øremerke midlene til barnekoordinator for å sikre at disse midlene i realiteten går til formålet.

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Øke rammetilskuddet med 57 millioner kroner til en totalbevilgning på 240 millioner kroner til barnekoordinator, samt øremerke midlene som skal gå til barnekoordinator i kommunene.

Kap. 575: Ressurskrevende tjenester

Unge funksjonshemmede er kritiske til regjeringens forslag om å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester fra 1 450 000 kroner til 1 526 000 kroner. Den foreslåtte økningen er mer enn anslått prisvekst. Kommunen betaler allerede størstedelen av kostnadene ved ressurskrevende tjenester. I tillegg opplever kommunene stadig økt ansvar og stort press på helse- og omsorgstjenester, samt at ettervirkningene av pandemien fortsatt påvirker kommunene. På toppen av dette kommer økte kostnader generelt. Unge funksjonshemmede er bekymret for at et stadig økende innslagspunkt i ordningen vil føre til færre og dårligere tjenester, samt økt uforutsigbarhet i livene til mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer. Ett av regjeringens mål i Hurdalsplattformen er å gjennomgå og forbedre toppfinansieringen for ressurskrevende tjenester for å sikre en bærekraftig utvikling av ordningen. Inntil dette arbeidet igangsettes ber vi komiteen om å fryse innslagspunktet på 1 450 000 kroner for budsjettåret 2023.

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Fryse innslagspunktet for ressurskrevende tjenester på 1 450 000 kroner for budsjettåret 2023.

Kap. 581, post 79: Bolig- og bomiljøtiltak, Heis og tilstandsvurdering

Et av regjeringens mål i Hurdalsplattformen er å styrke den universelle utformingen av samfunnet. Dette samsvarer på ingen måte med regjeringens forslag om å avvikle tilskudd til heis og tilstandsvurdering over kap. 581, post 79. Unge funksjonshemmede mener dette er svært uheldig og er meget kritiske til regjeringens budsjettforslag. Vi støtter Norske Boligbyggelag (NBBL), som har tatt initiativ til et felles innspill fra mange berørte organisasjoner. Dette tilskuddet er helt avgjørende for at det kan installeres heis i eldre blokkbebyggelse. I kommuner der boligbyggelag har fått installert heis i eldre blokker spares kommunen for betydelige utgifter, både i investering i omsorgsboliger, men ikke minst i drift. Med et presset boligmarked, spesielt i storbyene, vil tilskuddet kunne bidra til at flere kan bo i allerede eksisterende bygg. Studenter med behov for heis vil eksempelvis kunne leie eller eie et større utvalg av leiligheter i storbyene dersom flere bygg får installert heis. Heis er nødvendig for noen, og nyttig for alle. Tilskuddet over kap. 581, post 79 går til noen av de rimeligste boligene vi har der beboerne i hovedsak er i lavinntektsgrupper.

Unge funksjonshemmede ber komiteen: Sikre at heistilskuddet ikke avvikles.

Fagforbundet har forståelse for og støtter regjeringens tiltak i fremlagt statsbudsjett, sett i lys av en stram økonomisk situasjon, hvor det prioriteres rettferdig fordeling og trygghet for vanlig arbeidsfolk. Det er derfor betryggende at den regjeringa prioriterer å utjevne forskjeller, gode velferdstjenester og hverdagsøkonomien til vanlige arbeidsfolk.  Det viktigste for Fagforbundet er at våre medlemmer ikke opplever en forverring i den økonomiske situasjonen som mange står i, med økte priser og stigende renter. En kommuneøkonomi som gir trygge arbeidsplasser gode tjenester har stor betydning.

Fagforbundet ønsker:

• Kommunene må få dekket en større andel av utgifter til ressurskrevende tjenester
• Gjeninnføre Klimasats
• En grunnleggende god kommuneøkonomi som gir en langsiktig og bærekraftig finansiering, med en fordeling som gir likt grunnlag for likeverdige kommunale tjenester
• En økning av skjønnstilskudd
• Beholde investeringstilskuddet til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Ressurskrevende tjenester – Kap. 575, post 60 og 61

Det foreslås økt innslagspunkt til 1.526.000 kroner. En økning lik kommunal deflator for 2023. Innslagspunktet for toppfinansieringen av tjenestene har imidlertid i perioden 2013 til 2021 økt vesentlig mer enn deflatoren.  Dette medfører økte kommunale utgifter til brukergruppen, samtidig som brukernes rettigheter fastholdes. Regjeringens forslag til budsjett viderefører en finansiering av ordningen.

Refusjonsordningen angår alle kommuner, men enkelte kommuner er i langt sterkere grad berørt enn gjennomsnittet, og har vesentlig høyere utgifter til ressurskrevende tjenester per innbyggere. Dagens finansieringsordning avsluttes også nå tjenestemottakeren passerer 67 år. Det gjør ikke behovet for tjenesten eller de økonomiske forpliktelsene. For at ordningen skal være mer treffsikker for den enkelte kommune burde ordningen også omfatte personer over 67 år.

Dagens ordning gir de mest berøre kommuner med under 3200 innbyggere og tilhørende kriterier ekstra kompensasjon, og det er positivt at denne potten er styrket. Imidlertid burde dette gjelde for langt flere kommuner. Her mener vi som inntektssystemutvalgets at det er behov for en endring i utformingen av toppfinansieringsordningen, slik at den i større grad ser på utgiftene kommunen har som helhet og ikke kun til den enkelte mottaker i ordningen.

For å finansiere de behov Fagforbundet har presentert vil vi peke på to mulige finansieringsforslag som Fagforbundet også foreslo for Finanskomiteens høring:

1. Finansskatt på overskudd økes fra 3 prosent til 6 prosent. Kapittel 5502, post 71
2. Innføre merverdiavgift på 25 prosent på private helseforsikringer. Kapittel 5521

Fagforbundet mener kommunene må få dekket en større andel av utgifter til ressurskrevende tjenester. Det foreslåes at innslagspunktet reduseres til 2020 nivå, og etter dette fryses til det når 2013 nivå.

En gradert tilleggskompensasjonen til toppfinansieringstilskuddet for ressurskrevende tjenester under kap. 575 må gjelde for kommuner med høye utgifter per innbygger og uavhengig av innbyggerstørrelse.

I tillegg mener vi fortsatt det må igangsettes en konsekvensutredning med mål om å innlemme brukere over 67 år i ordningen.

Klimasats – Klima, naturmangfold og forurensing - Kap. 12.20 post 61  

Klimasats har siden 2016 vært en viktig støtteordning som bidrar til innovasjon og finansiering av lokale klimatiltak i kommuner over hele landet. Ordningen har vært populær og underfinansiert, og kommunene står i kø for å få støtte til grep som kutter utslipp i praksis.

Følgeevalueringen fra 2018 slår fast at «Klimasats har høy addisjonalitet og bidrar til kompetanseheving og ytterligere klimatiltak.»  I 2021 mottok Miljødirektoratet 474 søknader om til sammen 446 mill. kroner fra ordningen. Fagforbundet mener posten må opprettholdes på minimum 250 mill. kroner for 2023. Vi forutsetter at man i arbeidet med budsjett for 2024 finner rom til en ytterligere økning, så midlene står i forhold til behovet som er nær det dobbelte.  

Fagforbundet mener at Klimasats må gjeninnføres i statsbudsjettet for 2023, med minimum 250 millioner kroner.

Frie inntekter og oppsparte midler Kap. 571

I regjeringens budsjett for 2023 foreslås det at hoveddelen av veksten i frie inntekter skjer gjennom økningen i rammetilskuddet. Det mener Fagforbundet er bra fordi det gir mer trygghet om de økonomiske rammene og letter muligheten for faste hele stillinger. Videre legges det stor vekt på at mange kommuner har oppsparte midler (disposisjonsfond) og at det er få som er i ROBEK. Det presiseres at det er et godt utgangspunkt for kommunene til å møte strammere økonomiske rammevilkår.

Dette gjelde imidlertid ikke alle kommuner og det er en sterk sammenheng mellom kommuner som har inntekter fra naturressurser og de kommuner som ikke har tilgang på denne type inntekter. Fra regnskapstall for 2021 har hele 40 kommuner lite økonomisk handlingsrom og ytterligere 40 kommuner har moderat økonomisk handlingsrom. Her defineres lite økonomisk handlingsrom til et disposisjonsfond under 5 prosent og et moderat handlingsrom til mellom 5 og 8 prosent. Mao. har 25 % av alle kommuner et begrenset økonomisk handlingsrom, men skal allikevel de gi likeverdige tjenester og er i mindre grad rustet til strammere økonomiske rammer.  Det er sannsynlig at merutgifter til strøm generell prisvekst vil medføre økt bruk av oppsparte midler, og at regnskapsåret 2022 vil gi flere kommuner i gruppen med lite eller begrenset handlingsrom.

Fagforbundet mener at det er viktig at midler fra naturressurser i større grad blir omfordelt til alle kommuner samtidig med at vertskommuner får behold midler for påførte ulemper. På denne bakgrunn støtter Fagforbundet skattegrepene regjeringens foreslår på naturressurser. Samtidig vil vi uttrykke bekymring knyttet til usikkerheten rundt de anslag for prisstigning som proposisjonen bygger på. Hvis proposisjonens anslag på prisstigning har vært altfor optimistisk er det viktig med kompenserende tiltak for kommunene som blir påvirket mest gjennom økte utgifter og lave inntekter.

Skjønnstilskudd – Kap. 571, sak 64

I forslag til statsbudsjett for 2023 foreslås igjen en reduksjon i midler til skjønnstilskudd. Skjønnsrammen for kommunene reduseres til 950 mill. Skjønnsmidler skal benyttes til å utjevne forskjeller som ikke ivaretas av inntektssystemet. Fra 2017 til 2023 er rammen til skjønnsmidler redusert med 751 mill. 113 kommuner mottar ikke skjønnsmidler fordelt i grønt hefte. Det er stor variasjon på kommunenivå og mellom fylker.

Inntektsutvalget trekker fram at skjønnstilskuddet bør fordeles etter faktiske behov det enkelte år og brukes til å fange opp hendelser og forbigående forhold som ikke ivaretas av de øvrige delene av inntektssystemet. En mindre del av skjønnstilskuddet kan også brukes for å understøtte viktige utviklingsprosjekter som går på tvers av kommuner. Fagforbundet støtter denne vurderingen.

Hverken dagens eller fremtidige inntektssystem vil neppe evne å favne alle kommuner, og treffe godt på alle forhold eller forbigående hendelser. Derfor er det viktig at statsforvalter har midler til fordeling etter lokale vurderinger og reelt skjønn. Et eksempel som kan favnes av skjønnsmidler er penger til inn i jobb eller strømstøtte til kommuner som ikke har inntekter fra naturressurser.

Fagforbundet mener at det må bevilges ytterligere midler til skjønnstilskudd da midlene på langt nær er tilstrekkelige til å kompensere for mangler i inntektssystemet og spesielt for å kompensere for kommuner uten naturressurser som har fått betydelige økte strømutgifter.

Investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger

Fagforbundet mener det er uheldig at investeringstilskuddet til sykehjemsplasser og omsorgsboliger er fjernet i regjeringens forslag til statsbudsjett og håper Stortinget vil reversere dette. Tilskuddet er viktig for omstilling og utvikling av kommunesektoren.

Overordnet 

De viktigste oppgavene mot 2030 er å halvere utslippene og sikre jobber i privat sektor for å bidra til et bærekraftig velferdssamfunn. Samtidig må utfordringsbildet med krig og energikrise i Europa, sårbarhet i globale verdikjeder, geopolitiske spenninger, hybride trusler, høy prisvekst og stigende renter, håndteres. 

Aktiviteten i norsk økonomi gjennom 2022 har vært høy, og arbeidsledigheten lav. Et flertall av NHOs medlemsbedrifter melder om en god markedssituasjon, men andelen har falt det siste halve året. Et stort flertall venter forverret markedssituasjon de neste seks månedene. Bakteppet er høy prisvekst som følge av blant annet høye energipriser, som reduserer husholdningenes kjøpekraft og øker bedriftenes kostnader, samt økte renter. Det er økende pessimisme blant våre medlemmer. 

Det er grunn til å tro at vi står overfor en langvarig utfordrende situasjon for norske bedrifter og at regjeringen er for optimistisk i sine anslag for inflasjon, sysselsetting og aktivitet. Vi venter at aktivitetsveksten avtar og arbeidsledigheten øker i 2023. I en slik situasjon er det uheldig med et budsjett som legger en uforholdsmessig stor del av byrden på næringslivet, samtidig som regjeringen innfører nye begrensninger på fleksibiliteten i arbeidslivet, og budsjettet mangler forslag til reformer og grep som sikrer effektivitet og omstilling i offentlig sektor.  

Samarbeid om løsningene gir en bedre offentlig sektor  

Offentlig privat samarbeid er avgjørende og en forutsetning for å utvikle en bærekraftige, innovative velferdstjenester i offentlig regi. Behovet forsterkes av strammere budsjetter, mangel på kompetanse og den demografiske utviklingen. Både stat og kommune må ta i bruk kompetanse, kapasitet og løsninger som bedriftene kan bidra med. Pandemien har for eksempel tydeliggjort behovet for en fleksibel og skalerbar helsetjeneste for å sikre et godt tilbud uavhengig av bosted og størrelse på lommeboken. Her spiller private tilbydere en særskilt rolle, spesielt i distriktene. 

Signaler om utfasing av private tilbydere i helse og velferdstjenestene hemmer investeringsvilje og skaper usikkerhet med videre kvalitetsutvikling og fremtidige ansettelser. Politisk stabilitet og forutsigbarhet i rammebetingelsene, som har vært et positivt kjennetegn ved Norge, ser nå ut til å kunne rokkes ved. NHO er uenig i at eierform eller størrelse på bedriften blir viktigere enn hensynet til pasientene og brukernes beste. 

Den offentlige innkjøpsmakten utgjør nå rundt 650 mrd. kroner. Det er betydelig, og den bør benyttes til å gi innovasjonsfremmende stimulans både for offentlig sektor og i den private leverandørmarkeder. Vi er glade for at regjeringen støtter opp under Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) som er etablert av KS og NHO. LUP har vært involvert i flere hundre innovative anskaffelsesprosesser siden oppstarten av programmet. Det har bidratt sterkt til at løsninger innen f.eks. miljø- og velferdsteknologi har blitt prøvd ut, tilpasset, videreutviklet og transformert. Potensialet i innovative anskaffelser er uforløst. Det er uheldig at det kuttes i ordninger som bidrar til å senke risiko for innkjøpere som går i front, for eksempel gjennom Innovasjon Norges Innovasjonspartnerskap. 

Et bredt politisk flertall har lenge pekt på viktigheten av mer effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser. NHO er skuffet over at det heller ikke i år er lagt opp til at Anskaffelsesakademiet blir tilført midler over statsbudsjettet.  

Mange oppdragsgivere får henvendelser fra leverandører om behovet for endringer i inngåtte kontrakter pga nytt pris- og leveransebilde. Næringsministeren har ved flere anledninger påpekt at offentlige oppdragsgivere må se på muligheter for å yte ekstra kompensasjon til leverandører ved ekstraordinære kostnadsøkninger ved internasjonal uro. Dette gjelder f.eks. kollektivtransporten (både ferge og buss), som opplever høyere drivstoff- og elpriser. Fylkeskommunene gir signaler om at de ikke har midler til å kompensere operatørene fullt ut. Uten bedre kompensasjon må økte kostnader dekkes inn via kutt i rutetilbudet.  

Vi stiller oss undrende til at kostnadsdrivende reverseringsprosjekter, som oppløsning av fylker og kommuner, får plass i et stramt budsjett. Selv om offentlig sektor også opplever et stramt budsjett, etterlyser vi de målrettede effektivitetsmålene. Omstilling, innovasjon og mer samarbeid må stå i kjernen for utvikling av tjenestetilbudet i offentlig regi. 

Digitalisering 

Digitalisering er nøkkelen til grønn omstilling og mer effektiv bruk av knappe ressurser. Skal målene nås på klima, sirkulærøkonomi, energibruk, landbruksproduksjon, må vi utvikle og ta i bruk ny teknologi. Det vil være med på å sikre arbeidsplasser over hele landet og gi bedre offentlige tjenester innenfor velferd og andre områder. 

Derfor må det satses samlet og strategisk på bruk av digitalisering som følges av tydelige krav om gevinstrealisering. NHO kan dessverre ikke se at dette gjenspeiles i Statsbudsjettet for 2023.  Budsjettet for digitalisering preget av en rekke kutt - med et hederlig unntak; bredbåndsstøtteordningen for utbygging av digital infrastruktur i områder som ikke er kommersielt utbyggbare. Og selv ikke her er bevilgningen i nærheten av å møte behovet for å ta Norge inn i gigabitsamfunnet i løpet av 2025. 

Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor for 2019-2025 ligger fortsatt til grunn. Digitaliseringsdirektoratet måler dessverre tilbakegang på 9 av 18 måleindikatorer for implementering av strategien siden i fjor. Færre i stat og kommuner samarbeider om å utvikle brukerrettede digitale tjenester. Selv om bruken digitale fellestjenester som Altinn og ID-posten fortsatt er høy, synker brukernes opplevde nytte. Det er også langt færre som inviterer næringslivet inn som samarbeidspartner i det digitale innovasjonsarbeidet.  

IKT-sikkerhet og beredskap 

Gitt krigssituasjonen i Europa, et tydelig trusselbilde som sammenfaller med økende ekstremvær, er NHO skuffet over den beskjedne økningen i bevilgningen til telesikkerhet og – beredskap. Bevilgning er på 182 millioner kroner mot saldert 153,5 mill. Dette er fortsatt under 2020-nivå som var 230 millioner kroner.  

Av den samlede bevilgningen skal 25 mill gå til forsterket sikkerhet i Nordland og ytterligere 4,5 mill til Svalbard. Det vil si at resten av landet står på stedet hvil hva gjelder telesikkerhet og -beredskap. Tar man inflasjonen med i betraktning, er det en reell tilbakegang. 

Internasjonalt samarbeid 

NHO applauderer at det settes av midler til deltakeravgiften til EU-programmet DIGITAL. Det kom imidlertid ingen midler til nasjonal deltakelse i budsjettet, noe som er skuffende. 25 prosent av de nasjonale FoU midlene går til deltakelse i diverse EU-programmer, da er det viktig å sikre returandelen.  

Digtaliseringskutt 

Digitalisering blir en salderingspost gjennom kutt på flere fronter. På Kommunalkomiteens budsjettområde beklager NHO at bevilgningen til Digitaliseringsdirektoratet kuttes gjennom at; 

• Datafabrikken avvikles 
• Bevilgningen til nasjonale fellesløsninger med 20 mill 
• Medfinansieringsordningen reduseres med 27, 2 mill.  

På Transportkomiteens budsjettområder reduseres posten for gjennomføring og samordning av ekompolitikken med 7 millioner kroner ned til 15 millioner. Den posten skulle blant annet brukes til oppfølging av Hurdalsplattformen, Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, to stortingsmeldinger (Data og Digital Grunnmur) OG det skal dekke departementets deltakeravgift i Digital Norway på 3 millioner kroner.  

Videre reduseres bevilgningen til forskningsprogrammer på IT og elektronisk kommunikasjon både i regi av NRF (f.eks. IKTPLUSS) og Simula m.fl. med 12 millioner kroner fra 152 i saldert til 130 mill., altså minus 22 mill kroner 

Budsjettene til digitalisering er offer for ostehøvelkutt svært mange steder i årets statsbudsjett. Det vil få negative ringvirkninger. 

Fra NAF (Norges Automobil-Forbund)

NAF er Nordens største forbrukerorganisasjon, med nesten 500 000 medlemmer. Vi er en medlemsstyrt organisasjon, med medlemmer og tillitsvalgte over hele landet. 

Få ned etterslepet på veivedlikehold og rassikring av fylkesveiene

Behovet for vedlikehold og rassikring er svært omfattende. Vedlikeholdsetterslepet bare på fylkesveier er estimert til å være på 70 mrd. kroner, mens behovet for rassikring er på omlag 36 mrd. kroner. NAF mener det er behov for en særskilt satsning på vedlikehold av veiene. Fylkene må settes i stand til å få ned etterslepet, og dette haster. Opplysningsrådet for veitrafikken har funnet at underfinansieringen på drift og vedlikehold er 2,4 milliarder årlig på fylkesveiene¹.

Regjeringen har ambisjoner om å ta tak i dette, i samarbeid med fylkene, men foreløpig har dette ikke ført til noen materielle endringer, utover at Statens Vegvesen har igangsatt et kartleggingsarbeid.

Klimatilpasning, og sikring for fremtiden

Etterslepet på vedlikehold har bygget seg opp over tid, og det vil ta tid å hente opp igjen. Men sikring av veinettet er viktigere enn noen gang. Både vedlikehold av veiene og rassikring er viktige tiltak for å klimatilpasse samfunnet. Temperaturøkninger, hyppigere og kraftigere nedbør vil øke faren for skred i enkelte områder og kunne føre til at det raser på nye steder².

Hver gang en vei stenges på grunn av ras, rammer det ikke bare fremkommelighet og næringsliv, det gjør folks hverdag utrygg. Årlig går det svært mange skred på norske veier, og rundt 700 veier blir stengt på grunn av skred og/eller nedfall.

Det er nødvendig med en storstilt satsning på utbedring av skredpunkt langs veinettet. NAF mener det er mulig å sikre alle skredpunkt med faregrad høy og middels de neste 12 årene, som del av å utbedre etterslepet på vedlikehold. For fylkesveiene gjelder dette totalt 641 kjente skredpunkt.

Folk ønsker at vedlikehold prioriteres

Å prioritere vedlikehold er et ønsket tiltak. På vegne av NAF har Norstat spurt folk hva de mener regjeringen bør prioritere innen samferdsel. Det mest populære tiltaket er vedlikehold av eksisterende veier: 61 prosent ønsker å prioritere dette. Én av tre, 35 prosent, svarer rassikring. Og i distriktene³ er andelen som ønsker veivedlikehold og rassikring betydelig høyere. Her ønsker 75 prosent å prioritere veivedlikehold og 59 prosent å prioritere rassikring av eksisterende veier.

Veier som redder liv

Sommeren 2022 så vi en plutselig, og uventet økning i antall dødsulykker på norske veier. Denne dystre statistikken var også preget av at ulykkene var av kjent karakter: På fylkesveinettet er det som oftest utforkjøringer som fører til de mest alvorlige ulykkene. Statens vegvesens egne ulykkesgranskninger viser at forhold ved veien er medvirkende årsak i nesten en tredel, 29 prosent, av alle ulykker på norske veier⁴. Av ulykker som forårsaket alvorlig skade eller død de siste ti årene, var veiens utforming en årsak til skadeomfanget i hver femte ulykke. Det er høye tall.

Skal vi få en veistandard som bidrar til å forhindre at et uhell blir en ulykke må det brukes betydelig mer midler på vedlikehold, rassikring, oppmerking og rydding av sideterreng. Det tiltak som redder liv og gir et viktig bidrag på vår vei mot visjonen om ingen drepte og hardt skadde i trafikken.

NAF mener derfor at Stortinget må sette fylkene bedre i stand til å kunne ta ned det store vedlikeholdsetterslepet på vei.    

Thor Egil Braadland, myndighetskontakt NAF                                                    

Geir Arne Servan, leder for kommunikasjon og politikk

Bakgrunn

Tabell 1: Estimert veivedlikeholdsetterslep på fylkesvei og sikringsbehov for skredpunkter med høy og middels skredfaktor på fylkesvei. Mill. 2021-kroner

Troms og Finnmark: 9 657 mill. kroner i veivedlikehold, 12 598 mill. kroner i rassikring.

Nordland: 9 938 mill. kroner i veivedlikehold, 12 598 mill. kroner i rassikring.

Trøndelag: 5 123 mill. kroner i veivedlikehold, 111 mill. kroner i rassikring.

Møre og Romsdal: 6 878 mill. kroner i veivedlikehold, 3 250 mill. kroner i rassikring.

Vestland: 14 184 mill. kroner i veivedlikehold, 13 456 mill. kroner i rassikring.

Rogaland: 3 036 mill. kroner i veivedlikehold, 372 mill. kroner i rassikring.

Agder: 4 981 mill. kroner i veivedlikehold, 57 mill. kroner i rassikring.

Vestfold og Telemark: 4 637 mill. kroner i veivedlikehold, 251 mill. kroner i rassikring.

Viken: 5 954 mill. kroner i veivedlikehold, 585 mill. kroner i rassikring.

Innlandet: 4 874 mill. kroner i veivedlikehold, 157 mill. kroner i rassikring.

Totalt: 69 541 mill. kroner i veivedlikehold, 35 529 mill. kroner i rassikring.

Kilde: Statens Vegvesen

[1] https://ofv.no/politikk/veistandard-2-0

[2] Statens vegvesen regionale skredsikringsrapporter, 2019

[3] Sentralitetskategori 5 og 6. Grupperingen etter sentralitet er utarbeidet av SSB og gir et mål på en kommunes sentralitet, basert på avstander til arbeidsplasser og servicetilbud. Mest sentrale strøk (kategori 1) er Oslo og enkelte omkringliggende kommuner. Bergen, Trondheim, Stavanger, Tønsberg, Fredrikstad mfl. tilhører sentralitetsgruppe 2. Porsgrunn er kategori 3, mens Stord og Kragerø er kategori 4. Seljord og Austevoll er kategori 5. Eksempler på de minst sentrale kommunene er Tokke, Tysnes og Holtålen.

[4] https://www.vegvesen.no/fag/fokusomrader/trafikksikkerhet/ulykkesdata

Verden står overfor to eksistensielle menneskeskapte kriser, tap av naturmangfold og klimaendringer. Arealinngrep og nedbygging av natur er hoveddriveren til tap av naturmangfold, samtidig er måten vi bruker landområder på, er en betydelig driver av klimaendringene. Trendene vi ser internasjonalt er like gjeldende i Norge – rovdriften på naturen ødelegger selve grunnlaget for vår økonomi, matsikkerhet, helse og livskvalitet.

Når regjeringen sier at natur og klima skal være ramme for all politikk burde man kunne forvente at dette gjenspeiles i budsjettforslaget for 2023, særlig når man vet at det er svært lønnsomt å investere i bevaring og restaurering av natur tatt i betraktning alle naturgoder samfunnet får i gjengjeld. I stedet ser vi at det blant annet foreslås kutt i midler til sikring av friluftsområder, frivillig skogvern og rydding av marin forsøpling. Muligheten til å rette opp i direkte budsjettposter for natur ligger hos energi- og miljøkomiteen. I OECDs siste rapport identifiseres imidlertid den viktigste systemutfordringen; kommunene har fått stadig større ansvar for miljø- og arealforvaltningen, uten å få tilsvarende kompetanse og kapasitet til å ivareta ansvaret på en god måte. Dermed settes ikke kommunene i stand til f.eks. å fremme nærings- og stedsutvikling på naturens og klimaets premisser. Resultatet er en lokal utvikling med omfattende tap av natur, som i sum gjør at vi ikke når nasjonale mål. I dette notatet ønsker vi derfor å fokusere på den viktige rollen kommunal- og forvaltningskomiteen har for å sikre at hensynet til klima- og naturkrisen ivaretas gjennom en bærekraftig regional og kommunal arealforvaltning. 

Våre merknader: 

1. Kompetanse og større kapasitet om natur og friluftsliv i alle kommuner

Det er avgjørende å etablere en ordning slik at kommunene sikres tilstrekkelig plan- og miljøfaglig kompetanse og kapasitet, som står i forhold til de utfordringene klima- og naturkrisen faktisk er, og de stadig flere oppgavene kommunene får ansvar for. 

Merknad: Komiteen ber regjeringen om en forpliktene opptrapping av øremerket tilskudd til kompetanseheving og økt kapasitet i kommunene innen klima, natur, friluftsliv og arealplanlegging.  

 2. Nasjonalt mål om arealnøytralitet 

Arealnøytralitet må bli et overordnet nasjonalt mål i all arealplanlegging for å sikre en bærekraftig arealforvaltning.

Merknad: Komiteen ber regjeringen innføre arealnøytralitet som et overordnet nasjonalt mål i all arealplanlegging.

3. Utvikle nye verktøy for økt naturkunnskap, samt vurdere påvirkning fra arealbruk 

Det er behov for en økt satsing på helhetlig naturkartlegging og utvikling av verktøy som kan brukes for å vurdere sumvirkningene av ulike arealendringer, og effektene av arealbruk for naturmangfold, klima og friluftsliv. Aktuelle verktøy er utvikling av areal- og naturregnskap som kan bidra med oversikt over ulike typer arealbruk og formål, men også mer detaljert oversikt over arealenes og økosystemers tilstand som kan følges opp i et regnskap. 

Merknad: Komiteen ber regjeringen øke satsingen på helhetlig naturkartlegging og utvikle og innføre krav om et areal- og naturregnskap på alle forvaltningsnivåer.

4. Behov for målbare kriterier for arealpolitikk

Det er behov for målbare kriterier for lokal gjennomføring av klima- og arealpolitikk i tråd med nasjonale mål. Slike kriterier kan bidra til at det bli enklere og mer transparent å vurdere om de politiske målene som er satt i areal-, natur og friluftslivspolitikken er nådd i den arealplanleggingen som er blitt ført under hver kommunestyreperiode.

Merknad: Komiteen ber regjeringen utvikle og innføre målbare kriterier for gjennomføring av lokal natur- miljø- og klimapolitikken i tråd med nasjonale mål. 

5. Behov for et lovverk som sikrer ivaretakelse av natur- og friluftslivsverdiene

For å sikre natur- og friluftslivsverdiene i arealplanleggingen mener Norsk Friluftsliv det er behov for at dagens lovgiving styrkes, særlig plan- og bygningsloven som danner grunnlaget for de fleste beslutninger om arealbruk. 

Merknad: Komiteen ber regjeringen utrede hvordan det rettslige grunnlaget for natur og friluftsliv kan styrkes og fremme nødvendig endringer for Stortinget.

6. Styrke vernet av strandsonen 

Til tross for en sterk beskyttelse i plan- og bygningsloven, har manglende politisk vilje til å håndheve regelverket, ført til en massiv nedbygging av strandsonen, i stor grad ved bruk av ulovlige dispensasjoner, jf. Sivilombudets rapport fra 2021 om dispensasjoner i strandsonen.

Merknad: Komiteen ber regjeringen gjennomgå dagens forvaltningspraksis med formål om å styrke håndheving av byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjø og vassdrag. De rettslige rammene for dispensasjoner bør klargjøres for å hindre at dispensasjoner undergraver arealplaner som informasjons- og beslutningsgrunnlag, og for å hindre at dispensasjonsbestemmelsen tolkes feil.

7. Ny handlingsplan for friluftsliv

I følge Klima- og miljødepartementet er Handlingsplan for friluftsliv; Naturen som kilde til helse og livskvalitet, fra 2018, er i stor grad fullført. Samtidig står vi overfor en rekke nye utfordringer. Norsk Friluftsliv mener derfor det bør settes i gang et arbeid med en ny handlingsplan som blant annet adresserer tiltak og verktøy vi foreslår overfor, slik at friluftslivets arealer og infrastruktur ivaretas i arealplanleggingen. En ny handlingsplan må også ta tak i den negative trenden med at barn og unge stadig leker mindre ute, kartlagt gjennom flere nye undersøkelser. For å snu trenden vil det kreve det flere parallelle tiltak innenfor et bredt sett av politikkområder (helse- og omsorg, klima- og miljø, kultur og likestilling, barn- og familie, kommunal- og distrikt).

Merknad: Komiteen ber regjeringen legge frem et forslag til en ny handlingsplan for friluftsliv. Handlingsplanen skal bygge på eksisterende stortingsmelding og skal utarbeides i nært samarbeid med friluftslivsorganisasjonene. Handlingsplan skal legges frem i et samarbeid mellom Klima- og miljødepartementet, Kulturdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. 

Bakgrunn for merknader – beskrivelse av dagens naturforvaltning

Kommunene har fått svært vide fullmakter i plan- og bygningsloven til å bestemme hvordan våre arealer skal brukes. Det hviler dermed et stort ansvar på lokaldemokratiet til å håndtere miljøproblemene vi nå står overfor. Men i dag styres kommunenes arealforvaltning i for stor grad av kortsiktige økonomiske gevinster og parametere som næring, arbeidsplasser og bosetting, mens verdien av intakt natur i form av økosystemtjenester, friluftsliv og folkehelse sjeldent blir et tungtveiende argument i utbyggingssaker. Ser man på dagens arealforvaltning, på tvers av kommune- og fylkesgrenser, er resultatet av den samlede arealbruken, en fragmentert natur som blir stadig mer sårbar for endringer, og hvor evnen til å levere livsbetingede økosystemtjenester, herunder gode natur- og friluftslivsopplevelser, folkehelse og livskvalitet, stadig svekkes. 

Avsnittet overfor er ikke vår subjektive situasjonsbeskrivelse av dagens arealforvaltning. Denne forvaltningspraksisen og dens utfordringer er veldokumentert i en rekke undersøkelser og rapporter. Riksrevisjonen har i flere rapporter påpekt at arealutviklingen i Norge på flere områder ikke sikrer en bærekraftig arealdisponering. Evalueringen av plan- og bygningsloven, EVAPLAN 2008, viser at naturen, klimahensyn, vern av landskap og kulturmiljøer ikke blir ivaretatt på tilfredsstillende måte i kommunene. Funn fra studiet om kommunal og fylkeskommunal planlegging for nærmiljø understreker også et økt behov for plankompetanse på friluftsliv. 

Kommuneøkonomien i 2023

KS vurderer at det store flertall av kommuner og fylkeskommuner gjennom 2023 vil oppleve en klart innstrammet kommuneøkonomi, sammenlignet med situasjonen ved inngangen til 2022, og sammenlignet med vurderingen av kommuneøkonomien i Revidert Nasjonalbudsjett 2022. Hovedårsaken er at den sterke prisveksten i 2022, også etter at RNB 2022 ble lagt fram, varig reduserer realverdien på kommunesektorens inntekter. Selv når det tas hensyn til at realveksten i frie inntekter i statsbudsjettet 2023 er noe høyere enn signalene som ble gitt i kommuneproposisjonen 2023, er kjøpekraften av kommunesektorens frie inntekter i 2023 hensyntatt økte demografikostnader redusert med 7,5-8 mrd. kroner sammenlignet med anslaget i Kommuneproposisjonen 2023 i henhold til regjeringens anslag i Nasjonalbudsjettet 2023 på prisveksten i 2022. Det er en betydelig sannsynlighet for at prisveksten blir enda høyere og at kjøpekraften svekkes ytterligere. Dette vil nødvendigvis også merkes av innbyggerne i form av mindre kapasitet i det kommunale tjenestetilbudet. En del kommuner vil samtidig kunne forvente å få økte inntekter knyttet til spesielt kraft (vertskommuner/eierkommuner), med åpenbare variasjoner i hvor mye dette vil utgjøre i kroner per innbygger. Det er derfor særlig kommuner med lave eller ingen slike ekstra inntekter som i størst grad vil bli stilt overfor svært krevende budsjettavveininger. 

Investeringstilskudd heldøgns omsorgsplasser

Investeringstilskuddsordningen til utbygging av heldøgns omsorgsplasser settes på vent i 2023, og det foreslås kun utbetaling av tilskudd til tidligere gitte tilsagn. Dette vil forsinke nødvendig rehabilitering og utbygging av nye heldøgns omsorgsplasser. Det er fortsatt den generelle kommuneøkonomien og tilgang på kvalifisert personell som er den største bærekraftsutfordringen for framtidens omsorgstjeneste, men investeringstilskuddsordningen er et svært verdifullt tiltak for å stimulere utbyggingstakten. KS ber om at det settes rammer for ordningen som åpner for nye tilsagn også i 2023. 

Tilskudd til anskaffelse av utleieboliger

Tilskuddsordningen er foreslått stoppet for nye tilsagn i 2023, og i tillegg foreslått permanent avviklet. Tilskuddsordningen ville i 2023 – dersom det ble videreført – vært viktig for kommunenes arbeid med å nå bosettingsmålet i 2023, som pga pågående krig i Ukraina ventes å bli rekordhøyt. Avviklingen vil svekke kommunenes evne til å kunne tilby egnede boliger til noen av de høyest prioriterte gruppene i både statens og kommunenes boligpolitiske strategier

Tilskudd til norskopplæring med samfunnskunnskap

Tilskuddet til norskopplæring med samfunnskunnskap er prisjustert. Det er behov for en sterkere økning av dette tilskuddet. Dette dokumenteres av Beregningsutvalgets kartlegging av utgifter til flyktninger, som viser at tilskuddet kun dekker 68,4 % av kommunenes gjennomsnittlige utgifter i 2021.

Klimasats

«Klimakrisen kan ikke settes på vent» skriver regjeringen i statsbudsjettet. Klimasats har vært en meget vellykket ordning med over 1500 gjennomførte prosjekter i kommuner og fylkeskommuner for reduserte klimautslipp. Ordningen har i særlig grad bidratt til omstilling og grønn næringsutvikling i store deler av landet. I lys av Norges forpliktelse om å redusere egne klimagassutslipp med 50-55 pst innen 2030, er det svært beklagelig at ordningen ikke videreføres for nye prosjektsøknader i 2023. KS ber om at dette revurderes i Stortinget.

Forebyggende flom og skredsikringstiltak 

Det er anslått at 210 000 boliger befinner seg i risikoutsatte områder for flom og skred, og klimaendringene øker sannsynligheten for slike hendelser. Det er også tidligere vist at svært mange forebyggende skredsikringstiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Innenfor et stramt budsjettopplegg bør det derfor være rom for å øke innsatsen for å forebygge flom og skredhendelser som utgjør stor fare for liv og helse. 

Barnevern

Den sentrale barnevernsforvaltningen har fått et kutt på 280 millioner kroner i statsbudsjettforslaget. Kommunene melder om et stort og til dels udekket bistandsbehov fra Bufetat. Eventuell redusert etterspørsel fra kommunene etter institusjonsplasser i statlig barnevern, som er begrunnelse for kuttet, medfører ikke at samlet bistandsbehov fra Bufetat til den kommunale barnevernstjenesten reduseres. Det er eksempelvis behov for betydelig mer bistand til kommunene når det gjelder rekruttering av ordinære fosterhjem, tilbud om spesialiserte fosterhjem, og støtte til kommunenes arbeid med å utvikle foreldrestøttende tiltak. Det må påregnes at statsbudsjettforslaget vil svekke kapasiteten også i det kommunale barnevernet. KS anmoder om at kuttet ikke gjennomføres. 

Etterslep vedlikehold av fylkesveger

Både et bredt flertall i forrige stortingsperiode og nåværende regjeringsplattform har lovet en klar økning i støtten til fylkeskommunenes innsats for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier, ikke minst for å styrke konkurransekraften til næringslivet i distriktene. Det er positivt at regjeringen prioriterer å satse på drift og vedlikehold av veinettet.  Det er derfor overraskende at satsingen ikke følges opp med et tilsvarende løft til det enorme etterslepet på fylkesvei. Fylkeskommunene har ansvar for landets lengste vegnett med sine snaue 45.000 kilometer. Vedlikeholdsetterslepet på fylkesvei er nylig estimert til om lag 73 milliarder 2021-kroner, med et betydelig usikkerhetsintervall.

Informasjonssikkerhet i kommuner og fylkeskommuner 

Da Stortinget behandlet tilleggsbevilgninger til statsbudsjettet i 2022 som følge av krigen i Ukraina ble det bevilget 50 millioner kroner ekstra til styrking av informasjonssikkerheten i kommunene. Per nå er ikke bevilgningen benyttet, men mesteparten av ekstrabevilgningen er overførbar til 2023. Etter KS vurdering tilsier den internasjonale trusselsituasjonen at hele den ekstra bevilgningen som ble gitt i 2022 til kommunal informasjonssikkerhet må overføres til 2023, og tas i bruk. Det må videre sikres en varig finansiering av styrket informasjonssikkerhet for kommunal sektor. 

Regionale forskningsfond

Midlene til Regionale forskningsfond har vært kuttet 2016, og kuttet fortsetter i forslaget til budsjett for 2023. Forslaget innebærer at budsjettet for Regionale forskningsfond er halvparten av hva det var i 2016. Fondsregion Oslo avvikles til tross for at den har nest høyest antall søknader per år blant landets fondsregioner. Trenden med stadig reduserte midler til de regionale forskningsfondene undergraver fylkeskommunenes mulighet til å ta en offensiv rolle som regional samfunnsutvikler og regional forskningsforvalter. Reduksjonene og styrt avvikling viser manglende statlig tiltro og vilje til å satse på forskning og innovasjon for kommunal sektor i en tid hvor endringstakten øker, og kriser og komplekse samfunnsutfordringer må håndteres kunnskapsbasert gjennom kommunale tjenester.

Felles kommunal journal

Behovet for bedre journaler og samhandling er veldokumentert. Bedring i situasjonen er viktig både for pasientsikkerhet og bærekraften i helsetjenestene. Nå foreslår regjeringen å stanse alle midler til arbeidet rett før kommuner, Stortinget og regjeringen selv kan ta stilling til det nye forslaget. KS ønsker å understreke at forslaget det arbeides med ikke endrer rolledeling mellom stat og kommune. Kommunenes ansvar for egne journaler som leveres fra markedet ligger fast. Hovedlinjene er bredt forankret og godt mottatt av kommuner, næringsliv og fag- og profesjonsorganisasjoner, og passer godt inn mot helseteknologiordningen. Prosjektet har gjennom 2021 og 2022 jobbet smidig og effektivt og har så langt benyttet under en tredjedel av bevilgede midler og trenger derfor heller ikke nye midler over 2023-budsjettet.

Dette er Delta

Arbeidstakerorganisasjonen Delta er den eneste partipolitisk uavhengige breddeorganisasjonen for ansatte i offentlig tjenesteyting, har i overkant av 93 000 medlemmer og er det største forbundet i YS.

Delta er en framoverlent og moderne arbeidstakerorganisasjon som ønsker å bidra til omstillingene som må til for at teknologi kan løse mange av framtidens utfordringer.

Delta har medlemmer som representerer mange yrkesgrupper og fagfelt i virksomheter som løser viktige samfunnsoppgaver. Vi organiserer ansatte i både offentlige, ideelle og private virksomheter som yter tjenester som er regulert av det offentlige. Våre medlemmer vet hvilke utfordringer og muligheter som finnes i offentlig tjenesteyting. Delta har løsningsorienterte tillitsvalgte som ønsker å bidra til omstilling og videreutvikling av tjenestetilbudet til innbyggerne.

Kommuneøkonomien

Delta er bekymret for tjenestekvaliteten i kommunale tjenester dersom dagens forslag til budsjett blir gjeldende. Med store endringer i demografien i årene som kommer, prisvekst og utfordringer i etterkant av pandemien vil den foreslåtte veksten på 2,6 mrd være langt fra nok til å dekke behovene.  Vi står dessuten midt i en internasjonal krise som gjør det ekstra viktig at offentlige tjenester fungerer godt. Kommunene er en avgjørende part knyttet til hverdagsberedskap innen brann og redning og primærhelse og det må være et mål å styrke beredskapen på disse områdene framover. Når vi nå møter tøffere tider er det viktig å sko seg for nye utfordringer. Kommunene må ha større rom for å kunne ivareta hverdagsberedskapen.

Vi er opptatt av at kommunene nå må rustes til omstilling og nye måter å løse oppgavene på. Bevilgningene på dagens nivå er stramme og vil knapt dekke behovet for å opprettholde dagens drift. Da blir det lite rom for tjenesteutvikling og midler til nødvendig omstilling.  Ikke minst det økende personellbehovet framover gjør det nødvendig å ha rom for å drive utvikling ved siden av daglig drift.  Omstillingene vi står overfor krever derfor satsing på kompetanseutvikling i kommunene.  Vi mener det er nødvendig å styrke bevilgningene slik at det stimuleres til dette. Derfor er det bekymringsfullt at regjeringen har foreslått å skjære ned på kompetanseprogram og tiltak til livslang læring.

Fylkes- og kommuneoppløsningene må fullfinansieres

Budsjettforslaget har under kap 572 en ny post 62 om delingskostnader som følge av oppløsning av fylker og kommuner. Regjeringen har tidligere lovet å ta hele regningen for oppløsningene.

De aktuelle fylkene og kommunene har meldt inn at oppløsningene vil koste nærmere 700 millioner kroner, mens det i statsbudsjettet er satt av bare 200 millioner.

Forventning om at koronautgiftene som fortsatt er uavklart kompenseres.

En arbeidsgruppe mellom staten og KS har beregnet de økonomiske konsekvensene av koronapandemien for kommunesektoren 1. halvår 2022. Dette beløp seg til 8,8 milliarder kroner. Delta forventer at dette kompenseres fullt ut i tråd med tidligere lovnader, når regjeringen kommer tilbake med saldering i november.

Økende personellbehov i kommunale tjenester

Perspektivmeldingen trekker fram offentlige tjenesters behov for å møte økningen i antall eldre. Det viktigste tiltaket for å mobilisere arbeidskraft i eldreomsorgen er et krafttak for å få flere over i hele stillinger. I pleie- og omsorgstjenestene er omlag 20 prosent av helsefagarbeiderstillingene som lyses ut heltidsstillinger. Det er opplagt krevende å få unge til å ønske seg til yrker med så små utsikter til heltidsstilling.  Deltas heltidsmonitor som overvåker utlysningspraksisen i kommuner og sykehus, viser dessverre fortsatt lite tegn til bedring.  (Lenke: delta.no/heltidsmonitor)

Pandemien tydeliggjorde at pasientsikkerhet, kvalitet og bemanning henger nøye sammen.  Bemanning handler både om å bruke kompetansen riktig og sørge for flere heltidsstillinger. Delta er glad for at det nå både kommer en lovendring for mer heltid og at det er satt av midler til en egen heltidspott (framkommer i AIDs budjettforslag). Vi trenger en økt grunnbemanning og økt antall som jobber heltid særlig knyttet til helse- og omsorgstjenestene.  Det er derfor viktig at også Stortinget bidrar til å holde trykket oppe i dette arbeidet.

Delta vil framheve at noe av behovet for arbeidskraft kan dekkes gjennom en mer systematisk satsing på hensiktsmessig oppgavedeling mellom yrkesgruppene. Dette gjelder både i helse- og omsorgstjenestene og i skole og barnehage. Skolesekretærer kan avlaste både rektorer og lærere, helsefagarbeidere og helsesekretærer kan avlaste sykepleiere. Mer hensiktsmessig oppgavedeling med bruk av rett person på rett plass er bra for kvaliteten på tjenestene, mer ressurseffektivt og bedre for den enkelte medarbeider. Delta foreslår at mer hensiktsmessig oppgavedeling utredes nærmere for eksempel gjennom en offentlig utredning, eller en plan for forsøk, innsamling av erfaringer og kunnskapsdeling med mer bruk av oppgavedeling i kommunale tjenester.

Vi vil også framheve god bruk av helsesekretærene i fastlegeordningen. Helsesekretærene avlaster legene for det administrative arbeidet. Det er etterhvert mange helsesekretærer som tar tilleggsutdanning og flere må få muligheten. Delta vil framheve muligheten av at flere helsesekretærer kan ansettes i kommunen slik at fastlegen slipper arbeidsgiveransvaret og kan konsentrere seg om pasientbehandling.

ABE-reformen

Delta er fornøyd med at regjeringen foreslår å skrote ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen).

Caritas takker for at vi får delta i høring. Våre innspill retter seg mot kap. 671, post 71 Tilskudd til integreringsarbeid i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner, samt kapittel 490, post 71 Tilskudd til aktivitetstilbud til barn i asylmottak, og veiledning for au pairer.

I forslag til statsbudsjett er det foreslått kr 210,1 mill på kap. 671 post 71 til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Tilskuddet til nasjonalt ressursmiljø foreslås uendret. Det foreslås en økning på 10 mill. kroner til videreføring av norskopplæringsordningen.  På kap. 490, post 71 er det en beskjeden økning i tilskudd til aktivitetstilbud til barn i mottak og veiledning for au pairer.  

Vi mener økningene på kap. 671, post 71 og kap. 490, post 71 som foreslås er altfor svak med tanke på at pandemien har avdekket store utfordringer og behov for integreringsfeltet som må møtes med gode tiltak. Videre har pandemien tydeliggjort betydningen av frivillige organisasjoner som brobyggere, møteplasser og viktige integreringsarenaer. Sivilsamfunnet har fremdeles et stort ubenyttet potensial i integreringsarbeidet og bør styrkes.

På bakgrunn av dette ber vi Stortinget om å øke bevilgningen over kap. 671 post 71 med minst 30 mill. kroner. Det er særlig behov for å styrke norskopplæringsordningen ytterligere, samt den totale potten til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet for å sikre forutsigbare rammevilkår for viktige aktører på integreringsfeltet.

Språkløft for innvandrere

Manglende norskferdigheter har store individuelle og samfunnsmessige kostnader. Det gjør det vanskeligere å delta fullverdig i arbeids- og samfunnsliv og bidrar til at enkelte innvandrere blir særlig utsatt for utnyttelse i arbeidslivet. Pandemien har også tydelig illustrert at manglende språkferdigheter er en utfordring i et beredskapsperspektiv, hvor det i krisesituasjoner er viktig at myndighetene har mulighet til å kommunisere direkte med sine innbyggere. Språkløft for innvandrere er en av anbefalingene fra ekspertgruppen om innvandrerbefolkningen under koronapandemien.

Det er positivt at regjeringen foreslår videreføring av norskopplæringsordningen (tidl. Klippekortordningen) med en økt bevilgning neste år. Men behovet for gratis og fleksibel norskopplæring er langt større enn det dagens ordning klarer å dekke. Vi ber Stortinget om å øke bevilgningen ytterligere i revidert nasjonalbudsjett til ordningen, som vi mener bør bli permanent og lovfestet på sikt.

Frivillighetens rolle i integreringsarbeid

I budsjettforslaget foreslås en begrenset økning til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Vi mener frivillige organisasjoner både kan og bør benyttes i større grad i integreringsarbeidet, og ber Stortinget styrke bevilgningen ytterligere.

For å innfri målene i regjeringens egne strategi for hverdagsintegrering er det viktig at midlene brukes til å øke frivilligheten i flere deler av Norge. Dette vil bidra til et bredere og mer likeverdig tilbud i ulike deler av landet. Det er også viktig at ordningen spesifikt støtter opp om tiltak som tilrettelegger for møteplasser på tvers av ulike nasjonalitetsgrupper. Og tiltak som involverer samarbeid mellom det offentlige, sivilsamfunn og privat næringsliv.

Frivillige organisasjoner har et ubenyttet stort potensial til å få flere innvandrere ut i arbeid. Etter vår erfaring kan frivilligheten være et viktig springbrett inn i ordinært arbeidsliv, og dette bør benyttes i større grad enn det gjøres i dag. Vi anbefaler at ordningen spesifikt støtter opp om flere tiltak for å inkludere innvandrere som frivillige, for å både øke deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.

Nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet

I flere år har Caritas vært en av organisasjonene som har mottatt midler over tilskuddsordningen nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet. Det har gitt oss muligheten til å videreutvikle ressurssentre for innvandrere en rekke steder i landet, styre våre fagmiljø knyttet til arbeidsliv og arbeidsrettede tiltak, samt å løfte utfordringer og forslag til tiltak for arbeidsinnvandrer og andre innvandrergrupper som har vært lite synlig i den offentlige debatten.

Ordningen har vært viktig for oss og en rekke andre organisasjoner på integreringsfeltet. Den bidrar til større forutsigbarhet og bidratt til å løfte integreringsfeltet. Den foreslåtte bevilgningen for 2023 er uendret fra året før. Samtidig øker behovet for integreringstiltak, og at vi med økte midler kan nå ut til langt flere enn vi klarer i dag.

Vi ber derfor Stortinget om å øke bevilgningen til Caritas med 2 mill. kroner, slik at den blir på 5 millioner i 2023.

Tilskudd til aktivitetstilbud i mottak

Budsjettforslaget for 2023 er basert på en prognose på i overkant av 4 500 beboere i mottak, dette er nesten 3000 flere enn det som ble lagt til grunn for saldert budsjett 2022. Det er derfor naturlig å forvente en klar økning i tilskuddet til aktivitetstilbud for barn i mottak.

 Mer forutsigbare og varige tilskuddsordninger

Til slutt vil vi også gi et innspill på forutsigbarhet og varighet på ulike støtteordningen. Regjeringen ønsker et arbeidsliv med trygge arbeidsforhold, og at hovedregelen i arbeidslivet er faste og hele stillinger. Det er derfor viktig at de årlige tilskuddsordningene erstattes av mer varige ordninger fra 3-5 år. På den måten vil tilskuddsmottakere kunne tilby tryggere arbeidskontrakter til sine ansatte, som igjen vil føre til kompetanseheving og mer kostnadseffektiv drift.  

Innspill til statsbudsjetthøring i Stortingets Kommunal- og forvaltningskomite

Forum for utvikling og miljø (ForUM), et nettverk av 60 norske sivilsamfunnsorganisasjoner, takker for muligheten til å delta på statsbudsjetthøring. I vårt innspill vil vi fokusere på kapittel 500 Kommunal- og distriktsdepartementet.

Kapittel 500 Kommunal- og distriktsdepartementet

Ivaretakelse av natur i arealforvaltningen

Verden står midt i en naturkrise og overforbruket av areal er en av de største truslene mot naturmangfoldet. Fraværet av en helhetlig, bærekraftig arealforvaltning i Norge har ført til omfattende tap av natur. 

Skal Norge klare å stanse naturtapet er vi avhengige av mer bærekraftig arealbruk på tvers av sektorer, inkludert jordbruk, skogbruk, fiskeri, oppdrett, transport og energi. På lik linje med at Norge skal bli klimanøytralt, må Norge også bli arealnøytralt. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ned mer natur.  

Samtidig er for lite av naturen kartlagt, og vi har for lite helhetlig oversikt over arealene som bygges ned. For å kunne måle arealnøytralitet, må det føres arealregnskap i kommunene og sektorene, som i sin tur kan bidra til et nasjonalt naturregnskap.  

ForUM ber derfor om at komiteen:

• Øremerker 3 millioner kroner til arealregnskap under kapittel 500, post 21 Spesielle driftsutgifter departementet 
• Setter av 4 millioner til en satsning på arealnøytrale kommuner under kapittel 500, post 21 
• Setter av 5 millioner til kompetanseheving i kommuner på naturhensyn i arealforvaltningen.

Oppfølging av Bærekraftsmålene

Stortingsmeldingen Mål med mening. Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 kom i juni 2021, og skal legge føringene for Norges arbeid med bærekraftsmålene. ForUM ser med bekymring på mangelen på øremerkede midler til dette arbeidet i forslaget til nytt budsjett.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet tok over ansvaret for koordineringen av den nasjonale innsatsen for bærekraftsmålene i 2020. Denne endringen kom etter kritikk fra både sivilsamfunnet og Riksrevisjonen i deres rapport om Norges oppfølging av bærekraftsmålene. Manglende koordinering mellom departementer og politikkområder, manglende prioriteringer og delmål samt mangelen på en nasjonal plan for oppfølgingen av bærekraftsmålene var blant funnene i Riksrevisjonens undersøkelse.  

For å løse problemene som har blitt pekt på, trengs en helhetlig og langsiktig struktur for oppfølgingen av arbeidet. Så lenge det ikke framgår av budsjettet hvor mye midler som er satt av til dette arbeidet er det vanskelig å vite om det prioriteres høyt nok.

Opprettelsen av et topplederforum for bærekraftsmålene er et viktig bidrag til den nasjonale diskusjonen om implementeringen av bærekraftsmålene, og et forum for dialog om dilemma målene stiller oss overfor. Erfaringer fra andre land viser at denne typen samarbeidsorganer i arbeidet med bærekraftsmålene fungerer best når det ledes av høyeste politiske nivå og at det har ressurser i form av budsjett og et sekretariat til å forberede saker, innhente informasjon og tilrettelegge for at arbeidet i forumet fører til tydelige anbefalinger med bred støtte. Det nasjonale forumet må ha kapasitet til å være påkoblet relevante prosesser og skaffe kunnskap og erfaringer som trengs i forumets arbeid fra departement, fagmiljøer, andre land og samfunnsaktører. Det er så langt positive erfaringer med oppfølgingen av dette gjennom Topplederforum i 2022, men arbeidet kan styrkes og videreutvikles.

ForUM ber derfor om at komiteen:  

• I merknad ber departementet om en redegjørelse for midlene satt av til oppfølging av handlingsplanen for bærekraftsmålene og hvordan disse er fordelt.  
• I merknad ber departementet om at det blir satt av tilstrekkelig ressurser til et sekretariat til det nasjonale forumet for bærekraftsmålene.

Vennlig hilsen

Kathrine Sund-Henriksen

Daglig leder Forum for utvikling og miljø

Ta vare på de veiene vi har
Mesta er Norges største aktør på drift og vedlikehold av vei. Vi jobber hovedsakelig på oppdrag for Statens vegvesen og fylkene med daglig arbeid på nasjonens kritiske infrastruktur. Selskapet omsetter for over 5 milliarder kroner årlig. Mesta har et viktig samfunnsoppdrag: Vi får folk fram.  

Mesta er svært positive til regjeringens signaler i statsbudsjettet om å ta vare på de veiene vi har.  Det å bygge nye veier har enorme kostnader for klima og natur.  Vedlikehold av allerede bygde veier er god samfunnsøkonomi og det beste vi kan gjøre for å redusere klimabelastningen og oppnå FNs bærekraftsmål. Vedlikehold gir også umiddelbart bedre veier til en vesentlig lavere kostnad per kilometer enn ny vei og er samtidig god politikk for folk og næringsliv i distriktene.  

Fylkesveinettet er på over 44 000 kilometer. Det betyr at fylkeskommunene er eiere av svært verdifull infrastruktur og er i en nøkkelposisjon for å sikre at den forvaltes godt.  Mange av fylkesveiene er nå i til dels svært dårlig forfatning og det er derfor en formidabel oppgave å øke sikkerheten og bedre framkommeligheten. 

Mesta merker klimaendringene. Som største aktør på veivedlikehold har vi førstehåndskjennskap til tilstanden på fylkesveiene. Tidlig innsats kan redusere skadene på vei og infrastruktur om det gjøres til riktig tid. Mer nedbør, økt flom, økt forekomst av jord- og steinras er de umiddelbare konsekvenser av klimaendringene. Budsjettet må ta opp i seg de alvorlige følgevirkningene som klimaendringen gir oss og betydningen for veieierne. Dersom etterslepet øker ytterligere vil veiene være enda dårligere rustet til å møte klimaendringene som kommer. 

Fylkesveiene har tre områder som ikke tilstrekkelig adresseres i statsbudsjettet: 

Andelen kilometer fast dekke på fylkesveiene øker ikke. Dermed oppnår vi ikke å heve veistandarden i tråd med mål om sikkerhet og framkommelighet på veiene

Vedlikeholdet øker i praksis ikke, noe som gjør det vanskelig å opprettholde standarden eller forebygge mer alvorlige skader 

Økte ødeleggelser som følge av klimaendringer betyr økte omkostninger det ikke er tatt høyde for

Mesta merker seg at skjønnstilskuddet til kommunene som følge av naturskade er på 120 millioner, og vil understreke at behovet kan øke med økende klimapåvirkninger. Noe av slike naturskader kan forebygges. Samtidig må tilskuddsordningen for fylkesveinettet økes til anbefalt NTP-nivå, slik at man også kan være i forkant av klimapåvirkningene. 

Oppsummert: Økt innsats på drift og vedlikehold kan i stor grad sørge for at dagens veier opprettholder en standard og som på sikt utsetter behovet for ytterligere vedlikehold og bygging av nye veier. 

Mestas innspill til statsbudsjettet for 2023: 

Øke tilskuddsordningen for fylkesveinettet som gjør fylkene bedre i stand til å heve standarden og vedlikeholde eksisterende veinett. 

Øke posten på skader som er forårsaket av naturskader slik at områder som er særlig rammet av klimaendringene får mulighet til rehabilitering og skadeforebygging. 

Innovasjonsselskapene utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv. FIN – Foreningen for innovasjonsselskaper i Norges medlemmer jobber med kommersialisering fra forskning, inkubasjon, tidligfasekapital, testfasiliteter og klyngeutvikling.   

FIN mener den viktigste politiske oppgaven fremover er å tilrettelegge for at nytt, grønt og eksportrettet næringsliv får vokse fram. Norge må ha en like offensiv næringspolitikk som de landene vi konkurrerer med i internasjonale markeder dersom vi skal lykkes med å opprettholde velferdsstaten på det nivået vi ønsker.

For å lykkes med, må vi satse på virkemidler som støtter opp om hele verdikjeden, fra forskning og kommersialisering, til oppstart, skalering og eksport. Her spiller de regionale utviklingsmidlene en viktig rolle ved å mobilisere og kvalifisere norsk næringsliv til å utvikle produkter og tjenester som kan eksporteres på kort og lengre sikt. Innovasjonsselskapene mottar ofte finansiering fra fylkeskommunene for å ha prosjekter til regional utvikling, og de utgjør en innovasjonsinfrastruktur med gründer/bedrift i sentrum som skaper vekst i nytt og eksisterende næringsliv over hele landet.

Sammenlignet med regjeringens budsjettforslag ber vi om totalt 501,7 mill. kr. til satsing på ordninger som vil bidra til omstilling og nye, grønne arbeidsplasser. Dette kan f.eks. fullfinansieres ved å reversere kuttet i dieselavgiften på 1,3 mrd. kr. Våre forslag til omprioriteringer i statsbudsjettet for 2023: 

• Ny ordning for kommersialisering fra forskning økes fra 60 mill. kr. til 160 mill. kr. KD/NFD: Kap. 285 Noregs forskningsråd post 53 Sektoroverskridande og strategiske satsingar / Kap. 920 Norges forskningsråd post 50 Tilskudd til næringsrettet forskning
• Midler til skalering i Sivas inkubasjonsprogram. KDD: Kap. 553 Regional og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling
• Norsk katapult økes fra 188,3 mill. kr. til 500 mill. kr. NFD: Kap. 2426 Siva SF post 71 Tilskudd til testfasiliteter
• Klyngeprogrammet økes fra 142,3 mill. kr. til 207,3 mill.kr. KDD/NFD: Kap. 553 Regional og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon / Kap. 2421 Innovasjon Norge post 71 Innovative næringsmiljøer.

Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling
Sivas inkubasjonsprogram er en av ordningene som finansieres over post 61. Programmet har gått over en tiårs periode, og fra 2023 skal et nytt tiårig program tre i kraft.

I perioden 2012-2022 har programmet bestått av 33 inkubatorer lokalisert i alle landets regioner. Programmet har svært gode resultater å vise til. Over 6 000 bedrifter har fått bistand til å utvikle sin virksomhet av inkubatorene. Disse har en akkumulert verdiskaping på ca. 14 mrd. kr., som er mer enn 14 ganger så mye som det offentlige bidraget.

I dagens inkubasjonsprogram får gründere og bedrifter hovedsakelig hjelp i oppstartsfasen og frem til markedsintroduksjon. Her slippes de fleste bedriftene og altfor få oppnår internasjonal vekst, slik tilfellet er for de fleste SMBer i Norge.   

Med bakgrunn i behovet til næringslivet over hele landet, må skalering etableres som nytt element i inkubasjonsprogrammet. Det har ikke Regjeringen funnet rom til.

Bedrifter med skaleringspotensial preges av stor innovasjonshøyde, og vil følgelig løse mange av morgendagens utfordringer og bidra til å tette eksportgapet. Slike bedrifter med høyt vekstpotensial er viktige for sysselsetting ettersom to av tre nye arbeidsplasser i Norge skapes i nye bedrifter. 

FIN foreslår at det øremerkes 25 mill. kr. i friske midler til skaleringstiltak i Sivas inkubasjonsprogram.

Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon
Klyngeprogrammet finansieres over både Kommunal- og distriktsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. For 2022 er det et kutt på 60 millioner kroner til klyngeprogrammet, og i forslaget til statsbudsjettet for 2023 er det foreslått et ytterligere kutt på 3,1 millioner kroner.  

Klyngene våre utgjør en avgjørende infrastruktur om Norge skal lykkes med sine ambisjoner innen regional utvikling, grønn omstilling og eksport, siden de har spisskompetanse innen ulike industrier og bistår bedrifter med markedsadgang. De samler ca. 2 300 bedrifter i tillegg til FoU-aktører og kapitalmiljøer.  

Tall fra 2021 viser at bedrifter som er medlem av klynger har høyere verdiskaping, høyere salgsinntekter og flere ansatte sammenlignet med bedrifter som ikke er medlem av klynger. De er viktige for regional utvikling, bistår de med å utvikle utdanningstilbud som næringslivet har behov for og hjelper bedrifter med deltakelse i EU-prosjekter.  

FIN mener at totalbevilgningen til klyngeprogrammet som et minimum må holdes på samme nivå som for 2021, dvs. en økning på budsjettet for 2023 på 65 mill. kr.

Vennlig hilsen,

Trine Ellingsen, 
daglig leder, FIN 

Pensjonistforbundets uttalelse er på vegne av SAKO (Pensjonistforbundet, LO-Stats Pensjonistutvalg, Telepensjonistenes Forbund, Fagforbundets sentrale pensjonistutvalg, Postens Pensjonistforbund, Politiets Pensjonistforbund, Jernbanepensjonistenes Forbund og Statens Vegvesens Pensjonistforbund).

Kommuneøkonomi, KDDs budsjett, kapittel 571/572, kommuner/fylkeskommuner

Regjeringen foreslår en vekst i kommunenes frie inntekter på 2,6 milliarder kroner, fordelt med 1,7 mrd. til kommunene og 0,9 mrd. til fylkeskommunene. Ifølge departementets egne regnestykker gir dette en økning av handlingsrommet på kun 0.1 milliarder kroner (HOD Prop. 1.kapittel 2.1).

Pensjonistforbundet mener at dette ikke er tilstrekkelig for å dekke kommunenes økte utgifter. Kommunene har fått sterkt økte utgifter det siste året, blant annet pga. økt rente, økte strømutgifter, økte priser, ansvar for å motta flyktninger fra Ukraina, og kostnadsvekst innen pleie og omsorg. Vi vil videre påpeke at anslagene for veksten i konsumprisindeksen (KPI) i statsbudsjettet, er vesentlig lavere enn de siste anslagene fra Norges Bank og SSB. Det er derfor svært sannsynlig at regjeringen har lagt en for lav kostnadsvekst til grunn. Resultatet blir at kommunene svekkes, og Pensjonistforbundet frykter at helse- og omsorgstjenestene til innbyggerne vil reduseres. Pensjonistforbundet mener det er et misforhold mellom oppgavene kommunene er pålagt å løse og den foreslåtte rammen i budsjettet og ber om at utgiftene til kommunene kompenseres.

Tilskudd til heis og tilstandsvurdering, KDDs budsjett, kapittel 581, post 79

Tilskuddet til heis og tilstandsvurdering forvaltes av Husbanken. Det er foreslått avviklet i statsbudsjettet for 2023. Det er et tilskudd som er helt avgjørende for at det kan installeres heis i eldre blokkbebyggelse, som igjen bidrar til at flere eldre kan bo lenger i eget hjem. Pensjonistforbundet mener derfor dette er en besparelse som på sikt vil medføre økte kostnader på andre budsjetter. Vi viser også til felles brev "Innspill til kommunal og forvaltningskomiteen-tilskudd til heis må ikke avvikles" av 14.10.22 med flere organisasjoner der vi ber komiteen jobbe for at kap 581 post 79 Tilskudd til heis og tilstandsvurdering videreføres som en egen tilskuddsordning, med en bevilgning på 50 mill. kroner for 2023.

Bostøtte. KDDs budsjett, kapittel 581, post 70,

I 2022 har bostøttemottakere fått ekstra støtte til strømutgifter i deler av året. Bostøttemottakere fikk 1500 kroner ekstra i januar, 2500 kroner i februar og mars, og får 1000 kroner ekstra støtte i oktober, og 1 500 kroner i november og desember. Det har også vært innført midlertidige regler i 2022 som innebærer høyere inntektsgrenser, og dermed har langt flere fått bostøtte enn tidligere år. Det er fremdeles høye strømpriser, høy vekst i matprisene, og generelt høy prisvekst. Dette rammer bostøttemottakere med lav inntekt ekstra hardt. Pensjonistforbundet ber om at ordningene fra 2022 videreføres også i 2023. 

Investeringstilskuddet for sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser, HODs budsjett kap. 761, post 63

Investeringstilskuddet for sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser er omtalt i HODs budsjett, men forvaltes av Husbanken. Pensjonistforbundet reagerer sterkt på at det ikke settes av midler til tilskuddet. Ordningen legges ikke ned, men i statsbudsjettet foreslås det å ikke prioritere egne stimuleringsmidler til formålet i 2023. Både nåværende etterspørsel og demografiutviklingen tilsier at kapasiteten på heldøgns omsorgsplasser må økes. Det er behov for både å pusse opp nåværende og bygge flere sykehjemsplasser. Tilskuddet må opprettholdes og tilføres midler.

KDD, kapittel 541, Post 70 Forvaltningsutvikling, IT- og ekompolitikk

Om lag 600 000 voksne behersker ikke digitale flater. Det er en stor utfordring både for dem og for samfunnet. Pensjonistforbundet setter derfor pris på at departementet jobber med å lage en handlingsplan basert på strategien Digital heile livet i løpet av høsten 2022, samt at Digihjelpen (KS) får en ramme på 8 millioner kroner til opplæringstiltak. Vi mener likevel at regjeringens innsats for å redusere det digitale utenforskapet er svært beskjeden.

 Vi er klar over at det også er mindre poster på HODs budsjett, men samlet sett omfatter satsingen kun noen titalls millioner kroner, samtidig som det offentlige besparelser på digitalisering måles i milliarder. Vi savner en større og mer helhetlig satsing på å bekjempe digitalt utenforskap.

Industrikommunene er en intresseorganisasjon for kommuner med stor industri. Formålet er å sikre industrien og vertskommunene gode rammevilkår og at kommunene får en andel av verdiskapingen.

Kompensasjonsordningen til kommuner for bortfall av inntekter for eiendomsskatt på verk og bruk, jf. budsjettkapittel 571, jf. grønt hefte tabell c-K, kolonne 6.

Stortinget vedtok i 2017 med virkning fra 1. januar 2019, å endre reglene i eiendomsskatteloven ved at begrepet verk og bruk ble opphevet og at slike anlegg heretter skal verdsettes som næringseiendom, hvor produksjonsutstyr og -installasjoner ikke lenger inngår i eiendomsskattegrunnlaget.

Stortingsflertallet den gang lovet at kommunene skulle få en «tilnærmet full kompensasjon» for tapene, oppad begrenset til 500 mill kroner når den er fullt innfaset. Kompensasjonen er forutsatt å øke med 1/7 frem til 2025. I 2019 viste takseringene at kommunenes reelle tap var 730 mill. Klage og rettsaker i ettertid innebærer at tapet vil kunne bli mer enn 1 milliard kroner. Stortinget ba derfor regjeringen komme tilbake til saken i revidert budsjett for 2020, men i stedet reduserte Solberg-regjeringen ordningen ytterligere i statsbudsjettet for 2021 til 300 mill kroner (fullt innfaset i 2025).

Ordningen slik den er nå samsvarer ikke med hva kommunene ble lovet. Det reelle tapet er nærmere 1000 millioner kroner, og kompensasjonen på kr 300 mill utgjør mindre enn 30 % av det tapet. Dette sammenholdt med at det også gjelder en egenandel, er resultatet at det nå kun er 31 kommuner som får kompensasjon for sine tap i 2023, jf. tabell C-k i grønt hefte.

Industrikommunene mener det bør foretas en gjennomgang av eiendomsskattereglene for de tidligere verk og brukene med sikte på modernisering.

I tillegg til at kommunene ikke har fått kompensert sitt skattetap som følge av lovendringen som lovet, har de nye reglene som kom til erstatning for verk og bruk-skatten skapt uklarheter som har gitt grunnlag for en rekke omfattende rettsaker for domstolene. Blant de som saksøker kommunene er store selskaper som Gassco (heleid av norske stat), Equinor, Hydro, Borregaard. Sakene er ressurskrevende både i tid og penger - og det er Industrikommunenes syn at uklarheter om lovregler som nylig er vedtatt av Stortinget fortrinnsvis bør søkes løst politisk gjennom lovrevisjon enn i domstolene.

Lovrevisjonen bør føre til industribedriftene betaler en eiendomsskatt som gir forutsigbare inntekter til kommunen. Det grønne industriløftet kan bare gjennomføres med lokal tilslutning. Bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for både kommunene og bedriftene vil bidra til lokal aksept av ny grønn industrireisning. En lovrevisjon er da nødvendig. En riktig utformet eiendomsskatt vil være å foretrekke fremfor at staten kompenserer bedriftene for en skattelette som ikke ble tilstrekkelig utredet. Det gir ingen mening at staten skal betale skatten som eksempelvis LKAB (som er den svenske stats jernmalmselskap) slipper å betale i skatt til Narvik kommune på grunn av opphevelsen av verk og bruk skatten.

FutureBuilt er et innovasjons- og forbildeprogram for bærekraftige og klimavennlige bygg, by-, og stedsutvikling. Programmet er i dag et samarbeid mellom seks kommuner i Oslo-regionen, staten og byggenæringen. FutureBuilt er i gang med sin andre ti-års periode (2021-30) og vi erfarer nå et ønske både fra Staten og andre regioner, kommuner og enkeltaktører om spredning av arbeidsmåte og erfaringer gjennom etablering av et nasjonalt FutureBuilt program, men uten at det er satt av statlige midler som bidrag til programmet.

I vår fornyede samarbeidsavtale med KDD fra 2021 heter det bla: «Formidling av resultater fra utviklingsarbeidet i FutureBuilt er viktig. Kunnskapsdeling om arbeidsformen og bistand til utvikling av tilsvarende samarbeidsmodeller i byer av ulik størrelse i hele landet bør også avklares nærmere. Som en del av dette, bør også modeller for nye programsamarbeid i mindre byområder vurderes.» I bevilgningsbrev fra KMD (nå KDD) i 2021 knyttet til revidert statsbudsjett, heter det videre: «Departementet ønsker at sekretariatet allerede nå ser nærmere på hvordan oppbygging av nye programsamarbeid andre steder i landet kan tenkes gjennomført.». Dette ble også bekreftet av tildeling i 2021 fra KDD over post 81 kompetansetiltak, der FutureBuilt bes utrede ulike modeller for et mulig nasjonalt program.

Videre kan nevnes at Innspillsforum for arkitektur, bokvalitet og nabolag, som leverte sin innstilling Arkitekturløftet til KDD i desember, hadde som et av hoved-rådene en oppfordring til Staten om å etablere et nasjonalt FutureBuilt-program. Vi er ikke kjent med hvordan KDD følger opp denne anbefalingen.

I tillegg kan nevnes at vi har fått flere henvendelser fra andre byer, kommuner og enkeltaktører som ønsker å bli en del av FutureBuilt programmet. Mest konkret er samarbeidet med Bergen kommune, hvor vi i disse dager er i ferd med å etablere en pilot på en nasjonal satsing gjennom et tre-årig partnerskap fom 2023. 

FutureBuilt har i sin første ti-års periode 2010-2020 vært finansiert som et spleiselag mellom kommuner og stat med en fordeling ca 50/50. FutureBuilt har ikke vært inne med egen post på Statsbudsjettet, men har mottatt midler gjennom ulike støtteordninger forvaltet av bla KDD, Husbanken, DiBK og Enova. Signalene fra disse er imidlertid nå at de ikke lenger har frie/søkbare midler i samme omfang som før.

I 2021 ble dette kompensert for med en engangsbevilgning over revidert statsbudsjett. I 2022 ble FutureBuilt nevnt i Statsbudsjettet, under Kommunal og moderniseringsdepartementet (nå KDD), Kap. 590, Post 81 Kompetansetiltak, med følgende formulering; «FutureBuilt vil få støtte til sitt arbeid med klima og attraktive lokalsamfunn». Det ble imidlertid innenfor denne posten ikke avsatt tilstrekkelig midler i tråd med tidligere finansieringsmodell. Resultatet ble et tilskudd på kr 500.000,-. I forslag til statsbudsjett for 2023 er FutureBuilt ikke nevnt.

Dersom FutureBuilt i Osloregionen skal kunne videreføres med tilsvarende kraft og omfang som i de første ti årene, noe som også er en forutsetning for et nasjonalt FutureBuilt program, kreves et samlet statlig årlig bidrag til på minimum kr 6 mill fra og med 2023. Dette tilsvarer da det samlede kommunale bidraget fra dagens seks FutureBuilt kommuner, slik at FutureBuilt fortsatt finansieres som et likeverdig spleiselag mellom stat og kommuner. I tillegg kommer bidrag til å dra i gang en økt nasjonal satsing.

På denne bakgrunn ber vi om at FutureBuilt også i 2023 prioriteres på Kap. 590, Post 81 Kompetansetiltak og at denne posten økes slik at det blir rom for å videreføre og videreutvikle innovasjonsprogrammet FutureBuilt som et slagkraftig verktøy for grønn omstilling i by- og stedsutvikling og byggenæringen.

Innspill til statsbudsjettert 2023:

Det statlige partnerskapet med FutureBuilt skal videreføres, og programmet skal løftes som en nasjonal satsing. Regjeringen bes støtte programmet med kr 9 millioner for 2023.

Forlenget levetid på bygg, energieffektivisering og aktiv boligpolitikk

De aller fleste byggene våre er allerede bygget. Det er god klimapolitikk å unngå å rive, ved å forlenge levetid på bygg. Eksisterende bygg må tilpasses nye behov. Strømkrisen viser at vi må energieffektivisere byggene våre. Samtidig må arealene våre benyttes best mulig for å ivareta grøntområder og naturverdier.

Regjeringen vil føre en aktiv boligpolitikk, der flere skal få mulighet til å bo i egen bolig. Ved å bygge på to etasjer på toppen av eksisterende lavblokker kan vi få flere nye boliger, uten å bygge ned arealer. Nye boliger på taket kan være med å finansiere energioppgradering av hele blokka. Samtidig kan heis installeres som gjør det mulig for flere å bli boende lenger i hjemmet sitt, også når de blir eldre. Det er god sosial bærekraft.

I et kartleggingsprosjekt sammen med Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) har Treindustrien sett på potensialet. Mer enn 22.000 boligblokker er bygget mellom 1950 og 2001, og det er rundt 350.000 boliger uten heis. Med to etasjer på toppen kan vi få mange nye boliger, så vi snakker om betydelige muligheter. Trebaserte industrielle løsninger er godt egnet til påbygg i høyden fordi tre har lav vekt, som gir mindre behov for ny fundamentering. Ved prefabrikasjon er montasjetid på byggeplass kort, noe som er viktig for de som bor der.

Det er nødvendig med politisk engasjement for påbygg og rehabilitering for å utvikle markedet. Insentiver for energieffektivisering og heistilskuddet er viktige forutsetninger. Treindustrien ber derfor om at tilskuddet til heis og tilstandsvurdering (kap. 581, post 79) ikke avvikles som foreslått i Statsbudsjettet. Det er også viktig med politiske føringer overfor kommunene som tilrettelegger for økt utnyttelsesgrad ved påbygg i høyden.  

Plan for å spare minst 10 TWh

Det brukes store summer på å hjelpe folk med strømregningen, samtidig som det er store energitap i bygg. I forbindelse med Statsbudsjettet la Regjeringen fram en plan for å redusere energibruk i bygg med minst 10 TWh i 2030. Dessverre var det som ble lagt fram ingen plan, men i hovedsak en videreføring av dagens virkemidler. Det er positivt at Husbanken får midler til energieffektivisering av kommunale bygg, men totalt sett er dette altfor svakt, og Treindustrien ber Stortinget sørge for at det kommer tiltak som monner. ENOVA må få et tilleggsmandat slik at husholdninger kan få tilskudd også når bare deler av bygningskroppen oppgraderes og til bruk av kjente løsninger som etterisolering, bytte av vinduer og dører osv. Det må følges opp med nødvendige bevilgninger. Det nytter ikke å kun basere seg på ny teknologi og strømproduksjon når byggene lekker varme. Tiltak for å energioppgradere eksisterende bygningsmasse er god bruk av byggenæringens ressurser, i en tid der markedet i byggenæringen har en kraftig oppbremsing. Stans i offentlige prosjekter, nedgang i ordreinngang, kraftig fall i salg og igangsetting av nye boliger medfører alvorlige konsekvenser for sysselsetting i byggenæringen, og tap av kompetanse. Å bruke byggenæringens ressurser til samfunnsnyttige formål som å tette energitap i bygg vil derfor bidra positivt på flere hold.  

Klimavennlig byggenæring

Det er innført krav til klimaregnskap i Byggteknisk Forskrift, TEK. Det er ikke nok å bare stille dokumentasjonskrav til det ferdige bygget. Det må stilles krav til faktiske utslippsreduksjoner, for eksempel klimagassutslipp pr. kvadratmeter for ulike typer bygg. Da kan klimaberegninger brukes fra tidlig fase, til å velge de mest klimavennlige løsningene og materialkombinasjonene. Treindustrien ber Stortinget følge opp dette slik at det kommer en plan for utslippskutt i byggeregelverket, som trappes opp mot 2030.

Til Kommunal og Forvaltningskomiteen

Oslo 17.oktober 2022

 Innspill til Kommunal- og Forvaltningskomiteen på Statsbudsjettet 2023 JD kap. 490, post 01, 73 og 75; kap. 440, post 01 – AID kap. 670, post 01; kap. 671, post 60 og 61; kap. 672, post 60

Økt antall overføringsflyktninger til 5 000
Flyktninghjelpen er svært kritisk til at regjeringen vil kutte antall plasser for overføringsflyktninger i 2023 fra 3 000 til 2 000 gitt den svært alvorlige flyktningkrisen verden står i. Over 100 millioner mennesker er på flukt, de aller fleste er i lavinntektsland hvor det er begrensede mottaksressurser. Av de mange som har krysset en eller flere landegrenser er det mange som ikke kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landene de oppholder seg i. Deres eneste mulighet er å bli overført til et trygt tredjeland. UNHCR anslår at 2 millioner flyktninger vil trenge slik beskyttelse i 2023, en 36 prosents økning fra i år.

I forslaget til statsbudsjett for 2023 skriver regjeringen at dem «vil være pådriver for beskyttelse av fordrevne og bidra til en samordnet og langsiktig respons på de store flyktning- og fordrivelsessituasjonene verden står overfor.»

I Hurdalsplattformen lovet Arbeiderpartiet og Senterpartiet at de vil prioritere å ta imot kvoteflyktninger gjennom FNs høykommissær for flyktninger og at antallet skal ses i sammenheng med nivået på asylankomster. 

Ifølge UDI søkte 1656 personer asyl i Norge i 2021 hvorav 3 var fra Ukraina. Per 30.september 2022 er det registrert 31 430 asylsøknader, 29 590 er fra Ukraina. Med andre ord holder antall asylsøkere seg relativt stabilt om man ser bort i fra Ukraina og til tross for at verden har blitt et mer urolig sted.

I forslag til statsbudsjett for 2023 skriver regjeringen at 3 641 overføringsflyktninger ble bosatt i norske kommuner i 2021. Dette til tross for reiserestriksjonene som COVID-19 pandemien førte med seg. Plassene som finnes i Norge blir med andre ord fylt opp og svarer på noe av det store behovet for beskyttelse.

Etter det Flyktninghjelpen kan se, begrunner ikke Regjeringen kuttet i antallet plasser for overføringsflyktninger direkte. Samtidig merker vi oss at det er funnet penger til å dekke ankomstene fra Ukraina som er i en helt annen størrelsesorden. Det er vanskelig å ikke lese dette på annen måte enn at Norge har prioritert ned overføringsflyktninger til fordel for flyktninger fra Ukraina. Dette til tross for at Utenriksminister Anniken Huidtfeldt sier i en pressemelding at «Den humanitære innsatsen i Ukraina skal ikke gå på bekostning av innsatsen i andre humanitære kriser i verden.»

Flyktninghjelpen vil berømme regjeringen i Norge for den solidaritet som er vist til Ukraina og Ukrainere og med det har vist hva som er mulig når det er vilje til å hjelpe. I et år med rekordhøye inntekter fra salg av olje og gass er det rom for å opprettholde antallet plasser for overføringsflyktninger som et minimum. Likevel er behovene så enorme i verden at Norge burde gjøre en ekstra innsats og bidra ytterligere i en internasjonal ansvarsdeling.

Flyktninghjelpen ber derfor om at:

• Norge følger UNHCRs anbefaling om å ta imot 5 000 overføringsflyktninger i 2023

For spørsmål, ta kontakt med rådgiver Helene Sandbu Ryeng, +47 99406730, helene.ryeng@nrc.no

Om Flyktninghjelpen:
Flyktninghjelpen er en norsk organisasjon som hjelper mennesker på flukt over hele verden. Vi er raskt på plass der mennesker på flukt trenger oss mest. Vi vet hva som må gjøres, og vi gjør det. Flyktninghjelpen arbeider i over 35 land og territorier. I tillegg sender vi ut eksperter til kriseområder over hele verden gjennom NORCAP-styrken.

Kraftfylkas medlemmer er opptatt av at det produseres nok kraft til rett pris, og at inntektene fra kraftproduksjonen bidrar til å kompensere lokalsamfunnene som stiller areal og naturverdier til rådighet.

Norge er avhengig av økt kraftproduksjon i årene framover. For å etablere en samfunnsmessig aksept for naturinngrepene og belastningene dette medfører lokalt og regionalt må kompensasjonen stå i forhold til inngrepene. Konsesjonskraft er blant virkemidlene som gir gode incentiver for kommuner og fylkeskommuner til å avse areal og naturverdier til produksjon av fornybar kraft.

Regjeringen foreslår et trekk i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner med konsesjonskraft. Vi leser i budsjettforslaget at det ikke er rimelig at enkelte henter ut store overskudd mens andre får økte utgifter som følge av den ekstraordinære situasjonen vi står i. Formålet med konsesjonskraften er at vertskommuner og -fylker skal kompenseres for naturinngrepene og arealbeslagene kraftproduksjon krever. Kraftproduksjon krever areal og naturbeslag uavhengig av prissvingninger i markedet.

Tre milliarder i inntekter som skulle tilfalt kommuner og fylkeskommuner med konsesjonskraft er foreslått fjernet fra rammetilskuddet for 2023, men ennå vet vi ikke hvem som må avstå hvor mye. Parallelt skal kraftkontrakter inngås og budsjetter utformes, uten at kommunene og fylkeskommunene vet hvor mye av deres konsesjonskraftsinntekter som forsvinner. Måten dette kuttet er utformet på fører ikke bare til at fylker og kommuner mister betydelige inntekter, det skaper i tillegg manglende forutsigbarhet for dem som rammes av det.

Omfordeling av overskudd fra kraftproduksjon er et samfunnsgode, og regjeringens forslag til statsbudsjett inneholder en rekke tiltak for at disse midlene skal fordeles videre fra vertsfylker og -kommuner. Når man i tillegg får kutt i rammetilskuddet for kraftfylker og -kommuner på en så uforutsigbar måte som dette er det svært uheldig. Kraftfylka håper budsjettet som vedtas inneholder en mer forutsigbar tilnærming til fylkenes og kommunenes konsesjonskraftsinntekter, og at disse skjermes så den lokale og regionale viljen til å avse areal og naturverdier ikke svekkes. Det er vi avhengige av om Norge skal kunne produserer nok kraft til å møte framtidens behov.

Med vennlig hilsen
Olav Hallset
Daglig leder i Kraftfylka

Fastlegeordningen må styrkes
Fastlegeordningen er i krise. Kommunene sliter mer enn noen gang med å rekruttere fastleger og stadig flere erfarne fastleger velger å slutte. Antall pasienter uten fastlege har steget fra 124 000 i oktober 2021 til 213 000 pasienter i oktober 2022. Det er 313 pasientlister uten fastlege, en økning på 65 % på et år.

SSB forventer at etterspørselen etter kommunale helse- og omsorgstjenester vil øke med 46 % frem mot 2035. En aldrende befolkning og økt oppgavetilfang vil fremover fortsette å øke presset på fastlegeordningen. Samtidig er arbeidsbelastningen for fastlegene i dag uforholdsmessig høy, med en gjennomsnittlig arbeidstid på rundt 50 timer i uken. For mange kommer legevakt i tillegg.  Arbeidsbelastningen på legevakt er stor, særlig for fastleger i små kommuner.

Regjeringens forslag om å styrke fastlegeordningen med 690 millioner er ikke tilstrekkelig for å redde fastlegeordningen, men regjeringen viser vilje til nødvendig prioritering av ordningen.

Regjeringen foreslår imidlertid å innføre risikojustering av basistilskuddet til fastlegene og å avvikle knekkpunktet.

Basistilskudd utbetales på grunnlag av antall listeinnbyggere på den enkelte fastleges liste. Knekkpunkt innebærer at det utbetales en høyere sats per listeinnbygger for de 1000 første listeinnbyggerne på listen. Ordningen med knekkpunkt ble innført ved Handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020 – 2024 med den hensikt å få ned listelengde. Det har også skjedd i planperioden. Med styrket økonomi ville insentivet for å korte ned listelengden blitt ytterligere forsterket. Legeforeningens løsning har vært å både styrke økonomien under knekkpunkt, samt senke innslaget til 800 pasienter.

Knekkpunkt bidrar til en bedre basisfinansiering for lister med færre innbyggere. Dette gjør det mulig for leger å redusere arbeidsbelastningen og gjøre det mer attraktivt for unge leger å gå inn i fastlegeordningen, ettersom de ofte har kortere lister enn eldre leger.

Uten forutgående dialog om dette foreslår regjeringen å fjerne knekkpunktordningen. Modellen med knekkpunkt har fått bred tilslutning blant legene som et tydelig virkemiddel for å oppnå listereduksjon. At den nå skal fjernes skaper sterke reaksjoner. Legeforeningen er åpen for å vurdere justeringer i basisfinansieringen, men mener man ikke må miste insentivet til kortere lister.

For å nå målene om flere leger, bedre rekruttering til fastlegeordningen, kortere lister og redusert arbeidsbelastning ber Legeforeningen Stortinget om å:

• Åpne for at knekkpunktordningen, eventuelt en justert variant av denne, videreføres.

I statsbudsjettet foreslås videre å innføre risikojustering av basistilskuddet til fastlegene. Risikojustering betyr at basistilskuddet justeres for forhold ved listeinnbyggerne som antas å reflektere behovet for oppfølging. Legeforeningen er kritiske til at det konkluderes med ny finansieringsmodell uten tilstrekkelig utredning, modellering og konsekvensanalyse, og uten involvering fra partene.

Det vesentlige med risikojustering må være å ta hensyn til den reelle arbeidsbelastningen til fastlegene, og da må kriteriene som brukes være treffsikre. Regjeringen foreslår å legge kjønn, alder og helsetilstand til grunn, men utover dette er ikke premissene for modellen kjent. Legeforeningen mener enkeltindivider på fastlegelistene varierer mer enn disse kriteriene fanger opp, og verken vil reflektere behovet for helsetjenester eller oppleves rettferdig og forståelig. Vi vil også bemerke at kriterier for risikojustering har vært vurdert innført tidligere, men blitt forkastet fordi man ikke lyktes med å utforme treffsikre kriterier. Disse utredningene har Hdir/HOD og KS sammen med Legeforeningen vært en del av.

Vi vil understreke den betydelige risiko som ligger i å innføre et helt nytt finansieringsgrep som ikke blir forstått og/eller bidrar til mindre treffsikkerhet enn i dag. Slik situasjonen i fastlegeordningen er per i dag er forutsigbarhet et viktig hensyn i seg selv. For at differensiering av basistilskuddet skal reflektere behovet for helsetjenester og oppleves rettferdig, kreves som et minimum validerte verktøy og modeller som er utformet i samarbeid med partene og basert på informasjon fra fastlegene.

Legeforeningen ber Stortinget om å:

• Anmode regjeringen om å involvere partene i arbeidet med vurdering av risikojustering for å sikre at en eventuell endring i finansieringsordningen blir mest mulig treffsikker. 

Fastlegene nødvendig for effektiv samhandling
Krisen i fastlegeordningen er den største trusselen mot god samhandling. Økt behov for tjenester til en aldrende befolkning med økende grad av multisykdom, vil stille større krav til samhandling og samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Fastlegene representerer kontinuitet og koordinerer med andre aktører i helsevesenet for å gi best mulig behandling og oppfølging av pasientene. Det er derfor viktig at fastlegene involveres aktivt i kommunens plan- og systemarbeid og at kommunene har budsjett for slikt frikjøp.

Mange oppgaver er blitt overført til primærhelsetjenesten uten enighet mellom aktørene, tilstrekkelig finansiering og tilstrekkelig konsekvensutredning. Dette svekker kapasiteten i fastlegeordningen. Det vil være avgjørende at antallet fastleger økes for å kunne håndtere den samlede oppgavemengden. Nye oppgaver må ikke overføres til fastlegene før fastlegeordningen er styrket og stabilisert.

Erfaringene fra samhandlingsreformen har vært at kommunene ikke i tilstrekkelig grad har fått bygget opp et godt nok tilbud til de pasientene de allerede har ansvaret for. Samhandlingsreformen medførte videre at helsetjenesten i kommunene fikk langt flere og større oppgaver, uten at tilstrekkelig med ressurser ble overført i tråd med dette. Skal helsetjenesten i kommunene være i stand til å fullføre disse oppgavene må ressursene følge med.

• En robust fastlegeordning er avgjørende for effektiv samhandling med spesialisthelsetjenesten og mellom de kommunale tjenestene.

Legevakt
Legevakt er et kommunalt ansvar og det er derfor nødvendig at kommunene sikrer en god, lokal
beredskapstjeneste i hele landet. Legevakter bemannes i stor grad av fastleger, som har dette på
toppen av lange arbeidsuker på fastlegekontoret og øvrige oppgaver i allmennlegetjenesten. Særlig mindre kommuner i distriktene melder om vanskeligheter med å bemanne legevakt, og fastleger i distriktskommuner har ofte høy vaktbelastning. Legeforeningen og KS kom i mai i år til enighet om særavtalen (SFS 2305) som regulerer legevakt, beredskap og arbeidsbelastning for LIS1. Her kom partene til enighet om at legevakt ikke skal komme på toppen av en allerede presset fastlegehverdag. For å sikre et forsvarlig legevakttilbud over hele landet, ber partene også regjeringen om å gjennomgå finansieringsordningen for legevakt.

• Det må være nok fastleger i ordningen til å kunne bemanne kommunale legevakter.
• Kommunene må gis tilstrekkelig økonomiske rammer til å prioritere legevakt.

Statsbudsjettet 2021 - (Prop. 1 S (2022-2023):

Røde Kors takker kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget for muligheten til å komme med innspill til statsbudsjettet for 2023.  Vi er glade for den foreslåtte økningen i tilskuddsordningen for integreringsprosjekter, kapittel 671, post 71. Midlene er med på å styrke frivillighetens videre innsats i integreringsarbeidet av flyktninger og migranter i året som kommer. Samtidig er vi dypt bekymret for mennesker som er sultne på mottak i Norge og at regjeringen foreslår å trappe ned Norges bidrag i den globale innsatsen for å sikre at de som trenger det får beskyttelse.

1. Sikre sårbare mennesker grunnleggende livsopphold og verdige boforhold
Røde Kors får regelmessig informasjon om beboere i asylmottak som ikke har anledning til å kjøpe nok mat, klær som passer til sesong eller bind og bleier. Prisstigningen på varer merkes godt for asylsøkere som lever på et minimum, og forsterker behovet for å øke nivået på stønader. Våre erfaringer støttes av forskning fra 2017 som viser at 44 prosent av asylsøkere i norske mottak opplever å være sultne. Hele ni av ti sier de ikke har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat over tid. Røde Kors mener derfor det er behov for en grundig økning av stønadene til mennesker i ulike faser i mottaksapparatet i Norge.

Stor asylankomster i 2022 har aktualisert behovet for å styrke oppfølgingen av forhold på asylmottak. Røde Kors har ved flere anledninger erfart at standard i mottak ikke samsvarer med UDIs krav til drift av mottak. Nyetablering av mange titalls mottak i vår har bekreftet at en uavhengig tilsynsordning er nødvendig.

Røde Kors ber derfor om:

• Øke stønadssatsene asylsøkere får i alle fasene før bosetting, kapittel 490 post 70
• Etablere en uavhengig tilsynsordning for drift av asylmottak

2. Flere overføringsflyktninger
Det foreslåtte kuttet i overføringsflyktninger fra 3 000 til 2 000 rammer de aller mest sårbare, deriblant kvinner og små barn, som sitter fast i flyktningeleirer. Som regel er forholdene i leirene svært dårlig, utrygt og med få eller ingen tilgang til livsnødvendig helsehjelp. Norge må bidra i den globale innsatsen for å sikre at de som trenger det får beskyttelse. Dette kan også bidra til at færre legger ut på den farlige ferden over Middelhavet for å komme til sikkerhet i Europa, en ferd som koster flere tusen menneskeliv hvert år.

FNs høykommissær for flyktninger forventer en kraftig økning i antallet flyktninger som har behov for gjenbosetting neste år. Det er forventet at over 2 millioner flyktninger har behov for å gjenbosettes, en økning på hele 36% fra 2022[1]. Fattige land og mellominntektsland må ta seg av størstedelen av verdens flyktninger, på tross av de store ekstra utfordringene dette medfører. De humanitære, sosiale og økonomiske følgene av koronapandemien i disse landene gjør at situasjonen har gått fra vondt til verre.

Røde Kors ber derfor om at:

• Norge som et minimum opprettholder kvotestørrelsen som i 2022.

Beste hilsen

Ingvill Alisøy-Gjerløw
Leder humanitære programmer
Norges Røde Kors

[1] UNHCR: Global refugee resettlement needs will rise steeply next year (unrefugees.org) 

1) Boligkjøpsmodeller: Kap 2.5 (Trygge og gode boforhold)

OBOS deleie innebærer at man kan kjøpe halve leiligheten, men bo i hele. Modellen senker kravet til egenkapital og dermed terskelen for å komme inn på boligmarkedet. Den såkalte sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier har mulighet til å kjøpe 1 av 100 leiligheter i Oslo, mens man med deleie kan øke dette til rundt 40 av 100 leiligheter.

OBOS har nå rundet 1000 nyboligsalg med boligkjøpsmodeller, og det er kjøpere i alle aldersklasser og ulike livssituasjoner.  Svært mange har fått mulighet til å kjøpe sin egen bolig for første gang; andre trenger en slik ordning f.eks. etter et samlivsbrudd. Utfordringen nå er at vi må si nei til mange fordi borettslagsloven forstås slik at OBOS i lovens forstand blir stående som eier av boligen selv om vi aldri eier mer enn 50%, og på tross av at den personen som har kjøpe deleiebolig er den som bor i leiligheten.  I henhold til loven kan en juridisk eier aldri eie mer enn 20% av leilighetene i et borettslag.

Det gir mening normalt, men ikke i en deleiemodell.  Det som nå skjer er at vi har mange som ønsker å komme inn på boligmarkedet gjennom deleie, men vi når raskt taket på 20% i det enkelte prosjekt når det er OBOS som blir stående som eier fullt og helt.  Departementet er klar over «problemet», men har ikke gitt signaler om eller når et lovarbeid kan finne sted. En juridisk uavhengig betenkning er oversendt departementet fra vår side.

Med den boligsituasjonen vi har nå med stigende renter, vil stadig færre makte å komme seg inn på markedet som eier.  Vi håper derfor det er politisk vilje til å gi denne type boligkjøpsmodeller prioritet.  Dette er også et kostnadsfritt forslag, men som har boligpolitisk stor betydning.

Konkret foreslår OBOS at det i budsjettsammenheng kan komme en forpliktelse til å følge opp saken i form av merknader eller helst et verbalvedtak, f.eks i retning av:

-Stortinget ber Regjeringen så snart som mulig legge frem forslag til endringer i borettslagsloven som sikrer at boligbyggelag ikke blir regnet som juridisk eier av en andel når andelseier selv eier minst 50% av andelen.

2) Heisstøtte - Kap. 581 post 79.

I forslaget til statsbudsjett foreslås posten som omhandler heis og tilstandsvurdering fjernet. OBOS vil påpeke at flere borettslag har benyttet dette tilskuddet for å etterinnstallere heis i sine blokker.  I Innlandet har vi nå to slike prosjekt.  Uten heisstøtte er det lite trolig at den type prosjekter blir realisert fremover.  Effekten vil med stor sannsynlighet bli at felleskostnadene vil forhøyes i en slik grad at generalforsamlingen vil si nei.  I en tid hvor både rente og kommunale avgifter vil medføre økte kostnader for borettslagene, vil det bli vanskelig å forsvare heisprosjekter økonomisk.  

Hva vil konsekvensen bli? Med stor sannsynlighet må særlig eldre, men også funksjonshemmede flytte til andre boliger; eventuelt til boformer med høyere omsorgsbehov. For samfunnet kan dette ikke være tjenlig og helt i strid med reformer som ellers er vedtatt, f.eks. "bo trygt hjemme-reformen".

OBOS anmoder komiteen om fortsatt å beholde posten på budsjettet slik at også fremtidige heis-prosjekt kan få støtte.

Til:           Stortingets kommunal- og forvaltningskomite

 Fra:         NHO Transport

 Sak:        Proposisjon 1S - Forslag til statsbudsjett – Fylkeskommunal kollektivtransport

 Dato:      17.10.22

 ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

NHO Transport representerer operatørene med ansvar for bussdrift på vegne fylkeskommunene. Foreningen vil delta på komiteens høringsmøter tidlig i uke 43, men vil gjerne presisere følgende i skriftlig form:

1. Passasjerene er på vei tilbake

Omfattende satsing på kollektivtrafikken har de siste årene gitt en svært positiv passasjervekst. Imidlertid ble befolkningen anmodet om ikke å reise kollektivt under covid-19-pandemien på grunn av smittefare. På den annen side ble kollektivtrafikken definert som en samfunnskritisk funksjon, som skulle opprettholde sitt tilbud under pandemien slik at ansatte i øvrige samfunnskritiske funksjoner kunne komme frem og tilbake på jobb.

De ulike leddene i innen den fylkeskommunale kollektivtrafikken er svært takknemlige for at Storting og regjering i denne situasjon stilte opp og kompenserte fylkeskommunene for tapte billettinntekter. Det har imidlertid vært usikkert hvorvidt de kollektivreisende ville komme tilbake etter at pandemien var over. Fortsatt bruk av hjemmekontor, redsel for trengsel og økende bilbruk talte for at det ville bli vanskelig å oppnå passasjertallene fra 2019.

Næringen ser nå at passasjerene er på vei tilbake til kollektivtrafikken, noe som selvsagt er svært gledelig. Ikke minst vil dette kunne bidra til at man når nullvekstmålet, som tilsier at all økning i reisebehovet skal tas med gange, sykkel og kollektiv. Passasjertallene varierer imidlertid sterkt geografisk sett. Mens flere fylker er tilbake på 2019-nivået allerede, har kun 94-95 prosent av tidligere reisende kommet tilbake i hovedstadsområdet. I dette området utgjør billettinntektene en større del av omsetningen enn i øvrige fylker, og fraværet av de siste fem-seks prosentene er dermed svært merkbare økonomisk sett. For øvrig har alle de større byområdene lagt til grunn et høyere passasjertall enn 2019-nivået i sine opprinnelige framskrivninger av passasjerutviklingen.

2. Videre utvikling

Aktørene innen den fylkeskommunale kollektivtrafikken tror at den positive utviklingen vil fortsette. Regjeringens forslag om å redusere både fordelene ved kjøp og bruk av elbil vil kunne bidra til at flere ser fordelene ved å reise kollektivt, og NHO Transport støtter dermed de forslåtte elbil-endringene. I tillegg har økt bilbruk de siste årene skapt lengre køer, noe som gjør det mer og mer fordelaktig å reise kollektivt. Høye kollektivandeler medfører en positiv miljø- og klimamessig gevinst og har også en positiv samfunnsøkonomisk side. Som kjent, vil det kreve svært høye investeringer i veiutbygging hvis økte reisebehov skal dekkes med bruk av bil. Det er dermed langt mer lønnsomt å opprettholde og videreutvikle gode kollektivtilbud.

Den positive utviklingen vil imidlertid raskt kunne stoppe opp og bli reversert hvis rutetilbudet og den øvrige kvaliteten på tilbudet må reduseres på grunn av manglende finansiering:

• For det første må det være et kollektivtilbud tilgjengelig for at man skal kunne reise kollektivt. Manglende finansiering vil medføre at ruter vil bli nedlagt, noe som vil ramme distriktene med begrenset passasjergrunnlag spesielt hardt.
• Passasjerene forventer også en viss frekvens for å bli og forbli lojale kollektivreisende. Udekkede finansieringsbehov vil medføre at også frekvensen på viktige ruter må reduseres, og dette vil primært ramme byområdene.
• Det begynner etter hvert å bli mye trengsel på kollektivmidlene i rushtiden i de større byene. Samtidig har pandemi og smittefare medført at mange reisende er skeptiske til trengsel, og redusert kapasitet kan dermed ha avvisningseffekt i forhold til viktige grupper.

 3. Finansieringsbehov

Dagens høye drivstoffpriser og strømkostnader har medført en kraftig kostnadsvekst for operatørene av den fylkeskommunale kollektivtrafikken, og næringsminister Jan Christian Vestre har ved flere anledninger påpekt at offentlige oppdragsgivere må se på muligheter for å yte ekstra kompensasjon til leverandører ved kraftige kostnadsøkninger forårsaket av internasjonal uro. Fylkeskommunene har imidlertid ikke midler til å yte ekstra kompensasjon, og Kollektivtrafikkforeningen, Spekter, NHO Sjøfart, fire arbeidstakerorganisasjoner og NHO Transport har på denne bakgrunn anmodet regjeringen om å avsette en milliard ekstra i statsbudsjettet for 2023 for å kompensere den sterke veksten i energipriser. Det er imidlertid ikke avsatt slike midler i regjeringens budsjettforslag, noe som står i sterk kontrast til regjeringens behandling av togoperatørene. Disse kompenseres med en milliard kroner.

Nevnte milliard som kompensasjon for økte energipriser er dermed fortsatt udekket, og i tillegg har de fylkeskommunale oppdragsgiverne estimert ytterligere økninger av driftskostnadene for 2023. Disse er primært knyttet til Oslo Sporveier, tidligere underreguleringer og ettervirkninger av pandemien. Angitte kostnadsøkninger er nærmere beskrevet i Kollektivtrafikkforeningens høringsnotat.

Anmodning: I likhet med Kollektivtrafikkforeningen anmoder NHO Transport Stortinget om å sikre fylkeskommune nødvendige ressurser slik at den samfunnskritiske tjenesten kollektivtrafikk unngår kutt i 2023.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For mer informasjon, kontakt NHO Transport:

Administrerende direktør Jon H. Stordrange. jon.stordrange@transport.no. Tel: 415 06 770 Næringspolitisk sjef Jofri Lunde. jofri.lunde@transport.no Tel: 411 61 944

Norsk forening mot støy er en landsdekkende medlemsorganisasjon som arbeider for å redusere støyplager i Norge, sikre bedre livskvalitet for menneske og natur, bomiljø og folkehelse. Foreningen behandler årlig en rekke henvendelser fra støyplagete nordmenn som spør om rettigheter og handlingsmuligheter. Mange frykter støyens helsesrisiko.

    Foreningen har en tydelig profil i støyspørsmål og mottar av den grunn årlig 2-2500 henvendelser fra borgere som er bekymret og plaget av støy fra ulike støykilder.

Støy, helse og utvikling av støyforurensing

Bekymringer knyttet til helsekonsekvenser av støy er berettiget.  Uroen er forsterket av en jevn strøm av forskningsrapporter samt WHO`s anbefaling (2018) om å skjerpe støygrensene i Europa. Helserisikoen begynner allerede ved å bo i gul støysone. 2,1 millioner nordmenn bor i slike omgivelser. Siste Oslo-beregning viste at minst 61%  av befolkningen bor i støyomgivelser med helserisiko.

Støyens samfunnskostnad

Kunnskap om støyens helserisiko hever prisen på støyens samfunnskostnadf. Den har lenge vært undervurdert i Norge. Vinteren 2019/2020 kom TØI med en ny utredning om transportens eksternkostnader av støy. Den nye beregning er 3400 % høyere enn forrige utredning. Fordi helsekonsekvnser som forkortet liv, langvarig sykdom og redusert livskvalitet nå er kommet med på regningen. Samferdselstøy koster samfunnet 16,5 milliarder/år!   Vi venter at den nye samfunnsprisen på støy må legges inn i alle planer for samfunnsplaner og infrastruktur. 

HELSEKONSEKVENSER OG -KOSTNADER FRA STØY

Helseskadelig støy belaster stat og kommuners helsetjenester. Barn og unge er spesielt utsatt for helseskadelig støy, og særlig barn av ressurssvake familier, som bor mest støyeksponert.

• Hvert år går 10 000 DALY (friske leveår) tapt på grunn av støy - pga høy støyplage og søvnforstyrrelser  (DALY -disability adjusted life years). 
• Plan- og bygningsloven, folkehelseloven og forskriften om miljørettet helsevern når ikke sine mål om å forebygge helseskadelig støy gjennom planlegging og tiltak. Vi ser et spesielt behov for at støyutredninger må kunne etterprøves av dem som blir berørt. 

Bedre tilbud om dokumentasjon av støy 

Dokumentasjon av støy er avgjørende for å nå frem overfor støyeier, eller få hjelp/tiltak fra offentlige instans. Kostnadene ved å etablere slik dokumentasjon ved støymåling er en hindring for mange nordmenn som vil finne en løsning. Kommunene bidrar i liten utstrekning. Støyforeningen hjelper så mange vi kan. Vi ber om at komiteen får staten til å bidra til  en ordning som sikrer at vanlige folk kan få dokumentert støy.

1.3 Modernisering av Norge (s.19) 

Økt fortetting krever god planlegging, akustiske kvaliteter, og god balanse i hvilken næringsvirksomhet som kan holde til i kombinerte nærings- og boligbygg. Attraktive by- og tettstedssentre kjennetegnes ikke minst av godt lydmiljø. Dette bekreftes av statens eget ekspertutvalg i utredningen om levekår og integreringsutfordringer. 

    Begrenset adgang til innsigelse og løsere adgang til dispensasjon svekker  viktige føringer fra staten for byggebransje og lokalstyre, svekker regional samordning og lokal miljøplanlegging. Det kan ses i manglende støy- og miljøhensyn i lokal planbehandling, der dette såvel som overordnete statlige retningslinjer, blir skadelidende.

1.2  (s.12)  Berekraftig utvikling

Regjeringens politikk for byutvikling og fortetting må ikke bety at flere beboere vil bli utsatt for helseskadelig støy- og luftforurensning. Planlagt effektivisering av plan - og byggeprosessen gir begrensning av muligheter for medvirkning, fremme krav til plan og tiltak. Det er et paradoks at man for å sikre klima- og miljøhensyn velger å utsette flere for betydelige støyplage.

    I tillegg til trygge eie- og leieforhold, har et trygt bomiljø også etablerte lokalmiljø f.eks. i form av velforeninger/organiserte felleskap som kan sikre god dialog og drøfting av felles spørsmål som områdeutvikling og miljøspørsmål, inklusiv utvikling av felles regelverk for håndtering av miljø og støy, såvel fra ytre støykilder som internt i nabolaget.    

Kap 500 (s. 51)

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har en viktig rolle for gjennomføring av statens politikk. Flere funksjoner kan styrkes for å ivareta statens mål for miljø og helse, bl.a tverrsektoriell samordning mellom miljø-, helse- og samferdselsforvaltning, og ny handlingsplan mot støy. Slike bestrebelser fremgår ikke av budsjettet.

Kap 525 Statsforvalterne (s. 65)

Ettersom kommunene har ansvar for miljøplanlegging, er statsforvalternes samordnende rolle viktig for å oppnå god regional utvikling og redusere skader fra støy- og luftforurensning. I flere saker har vi møtt utsagn fra statsforvalteres organisasjoner om at man mangler kompetanse for fullt ut kontrollere støyberegninger. Postene for statsforvalterne må legge til rette for utvidet samordning for regionale planer med fokus på folkehelse og miljø, også luft- og støyforurensing.

     Statsforvalterne får svært mange støyklagesaker. Samordning og evt. kompetanseoppbygging bør sikre statsforvalterne overtaket i slike saker.

Bærekraftsmålene (s 69) 

FN´s bærekraftsmål er i støyhenseende ingen gullstandard. Ukritisk bruk av bærekraftsmålene  inviterer til neglisjering av støy. F.eks burde bærekraftsmål 3 og 11 inneholdt støymål. Vi har sondert for å finne hvorfor denne mangelen og har et bilde av støy er utelatt fordi mange mindre utviklede land har mangelfulle verktøy for å håndtere støy og definere helsekonsekvenser. Ved ukritisk bruk av bærekraftsmålene legger vi u-lands forutsetninger til grunn for vårt støyarbeid

Kap 554 Kompetansesentre distriktsutvikling (s 135)

Kompetansesentre for distriktsutvikling må ha regional kompetanse for støy-, miljø- og helsekartlegging og konsekvensanalyse i forb. planlegging, sammen med egen regional folkehelsekoordinator for å sikre gode bomiljøer.

Kap 590  Planlegging byutvikling (s. 187)

Vi vil understreke at planleggingen av vårt fremtidige fysiske miljø - inklusiv lydmiljø - er en av våre viktigste oppgaver med konsekvenser for flere generasjoner. Økningen i antall støyutsatte viser klart at dagens praksis ikke ivaretar folkehelse eller samfunnsikkerhet. 

     Kunnskap uten at den brukes til endring, er verdiløs. Det er klart at støyforurensing har en stor samfunnskostnad i form av medisinsk behandling og tap av livskvalitet. Det må kreves reduksjon i støy, forankret i forpliktende regionplaner, som betingelse for utløsing av statlige midler i by- og områdeutviklingsplaner. 

    Det er en menneskerett å ikke bli eksponert for helserisikabel støy.     

    Nullvekstmålet betyr IKKE reduksjon av støyskader. Folkehelsebyrden fortsetter om det ikke settes mål om reduksjon. Reduksjon i støyforurensing må fremheves i bærekraftsmålene for gode og trygge bomiljøer.

Kap 7 og 8.1 (s. 206, 209)

Med henvisning til overstående avsnitt kan Norsk forening mot støy forsikre Stortinget om at uansett skapervilje oppnås det ikke bærekraftige byer og god oppvekstmiljøer uten en betydelig reduksjon i støyforurensing. Godt, trygt lydmiljø er en menneskerett. Det er en forutsetning for trygge bomiljøer, livskvalitet og god folkehelse. Vi viser også til vår kommentar til bærekraftsmålene foran. 

Ulf Winther

Generalsekretær

Øk antall kvoteflyktninger

JD kap. 490, post 01, 73 og 75; kap. 440, post 01 – AID kap. 670, post 01; kap. 671, post 60 og 61; kap. 672, post 60

Det er svært bekymringsfullt at regjeringen vil kutte antall kvoteflyktninger fra 3000 til 2000. Kvoteflyktninger er personer som vanligvis er registrert som flyktninger hos FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og som verken kan returnere til hjemlandet eller bli integrert i landet de oppholder seg i. De har derfor behov for å bli overført til et trygt tredjeland.

I en situasjon med stengte grenser og en streng innvandringspolitikk, blant annet for familiegjenforening[1], er kvoteflyktningordningen en av få mulige, lovlige og trygge veier for flyktninger til Europa og Norge.

Til tross for mottak av flyktninger fra Ukraina, må Norge vise at vi fortsatt bidrar til byrdefordeling. Lavinntektsland tar fortsatt et uforholdsmessig stort ansvar for verdens flyktninger. Norsk legitimitet ovenfor land i flyktningenes nærområder som mottar et stort antall flyktninger, er avhengig av at vi ikke stiller oss avvisende til kvoteordningen. Norge har kapasitet til å motta flyktninger, og kommunene er klare.

Daværende statsminister Erna Solberg og daværende justisminister Sylvi Listhaug representerte Norge i FNs generalforsamling da New York-erklæringen om flyktninger og migranter[2] ble vedtatt i 2016. Reduksjon i antall kvoteflyktninger samsvarer dårlig med denne erklæringen og FNs flyktningeplattform[3] fra 2018, der Norge og 180 andre land har forpliktet seg til likeverdig fordeling av ansvar for beskyttelse av flyktninger. Dette er ikke tiden for å svekke FNs rolle ytterligere.

Istedenfor å ta mindre ansvar for kvoteflyktninger, bør Norge følge UNHCRs oppfordring[4] om å øke kvoten til 5000 årlig – og som et minimum gjenopprette kvoten til 3000.

Mer muntlig høring i Utlendingsnemnda (UNE)

JD kap. 491, post 01 og 21

Det er dårlig nytt for asylsøkere og flyktningers rettssikkerhet at regjeringen foreslår å redusere bevilgningen til nemndmøter i UNE med 5,9 millioner kroner.

Ifølge utlendingsloven skal det gjennomføres nemndmøte i saker der det foreligger «vesentlige tvilsspørsmål», det vil si tvil om spørsmål som kan ha betydning for resultatet i saken. Det er den enkelte beslutningstager i UNE som selv bestemmer om det skal holdes nemndmøte i den enkelte saken. Dersom det gjennomføres nemndmøte, skal asylsøkeren ifølge utlendingsloven som hovedregel få mulighet til å forklare seg muntlig.

I 2021 fikk kun 9 prosent[5] av asylsøkerne mulighet til å forklare seg muntlig for UNE – det vil si være til stedet for å forklare seg i egen sak. I familieinnvandringssaker fikk under 1 prosent[6] denne muligheten.

Muntlig forklaring er viktig for å opplyse saken og styrke den enkeltes rettssikkerhet, og vil bidra til at det fattes riktige vedtak. Det er viktig for opplevd og reell rettssikkerhet. Flere muntlige behandlinger vil gi UNEs avgjørelser mer legitimitet, både hos den vedtaket gjelder og i allmennheten.

Manglende rettssikkerhet i UNE fremkommer av en rekke utredninger og evalueringer. Graverutvalgets utredning[7] fra mars 2017, peker på mangel på muntlighet som en av svakhetene ved rettssikkerheten i dagens klageordning for utlendingssaker.

Øk stønadene på mottak

JD kap. 490, post 70

En voksen på akuttmottak med matservering får under 15 kroner dagen, som skal dekke klær, transport, telefon, hygieneartikler og andre nødvendigheter. På akuttmottak uten matservering, gis det under 70 kroner dagen.[8] Satsene er for lave til å dekke grunnleggende behov.

NOAS kjenner til flere mottaksbeboere som har vært involvert i prostitusjon eller annen utnyttelsessituasjon, og hvor svak økonomi må ses som en medvirkende årsak. Vi er bekymret for faren for utnyttelse i forbindelse med ankomster fra Ukraina, en bekymring også uttrykt fra Kripos[9] og Økokrim[10].

Flere ukrainere NOAS har vært i kontakt med opplyser at de har tatt opp forbrukslån fra ukrainske banker. Pengene brukes blant annet til å dekke grunnleggende behov med mat og medisiner. Gjeld til ukrainske banker er et dårlig utgangspunkt for integrering i Norge.

Ukrainske flyktninger går til Fattighuset for å få nok mat.[11] OsloMet utga i 2018 funnene fra en studie om matsikkerhet blant 205 voksne mannlige og kvinnelige beboere på asylmottak. Studien viste at over 90 prosent er matusikre, det vil si mangler tilgang til nok og trygg mat. For å forhindre matusikkerhet, anbefaler OsloMet blant annet at den økonomiske støtten til beboere på mottak økes.[12]

De økonomiske stønadene på asylmottak har i svært liten grad blitt justert i takt med den økonomiske utviklingen i samfunnet for øvrig. Forsker Marie Louise Seeberg har beregnet maksimal stønad til en familie med to barn som venter på svar på asylsøknaden i perioden 1989-2017. Fra å utgjøre om lag 70 prosent av satsen for sosialhjelp, har stønaden til en familie på mottak sunket til om lag halvparten i løpet av disse årene.[13] Flyktninger på norske asylmottak har fått 30 prosent lavere kjøpekraft i løpet av de 11 siste årene, ifølge beregninger fra TV2.[14]

Til tross for den politiske intensjonen om at asylsøkere ikke skal være lenge på mottak, er det barn og voksne som bor på asylmottak i årevis. Per utgangen av april i år, hadde over 700 personer bodd over 5 år på asylmottak.[15] For denne gruppen, og for barn spesielt, er naturligvis belastningen med lave stønader ekstra stor.  

De økonomiske stønadene på asylmottak bør økes, og knyttes opp mot satsene for sosialhjelp.

NOAS, 17.10.2022

Kontakt i NOAS: Mona Reigstad Dabour, rettspolitisk seniorrådgiver (mrd@noas.org / 480 22 166)

[1] https://www.riketstilstand.noas.no/2022/familiegjenforening.

[2] https://www.unhcr.org/new-york-declaration-for-refugees-and-migrants.html#_ga=2.148898992.744255994.1663569725-1277263095.1663569725.

[3] https://globalcompactrefugees.org/.

[4] https://www.unhcr.org/neu/wp-content/uploads/sites/15/2021/11/UNHCR-Recommendations-to-Norway-Nov-21.pdf.

[5] https://www.une.no/globalassets/om-une/arsrapporter-etc/arsrapport-une-2021.pdf.

[6] https://www.une.no/statistikk/familieinnvandring/.

[7] NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? — Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingssaker (tilgjengelig fra: NOU 2017: 8 - regjeringen.no).

[8] Satsene gjelder akuttmottak og transittmottak, der de fleste som for tiden bor i mottakssystemet oppholder seg. Se: https://udi.no/globalassets/ukrainasituasjonen-inkl-russlandinfo/no--velkommen-til-akuttinnkvartering.pdf.

[9] https://www.nrk.no/norge/ny-kripos-vurdering_-_meget-sannsynlig_-at-ukrainske-flyktninger-kan-utsettes-for-overgrep-1.15939054.

[10] https://www.nrk.no/norge/okokrim_-slik-pavirker-ukraina-krigen-kriminaliteten-i-norge-1.15947088.

[11] Ukrainske flyktninger drar til Fattighuset for å få nok mat – Dagsavisen.

[12] Matsikkerhet på asylmottak i norge (squarespace.com).

[13] Marie Louise Seeberg, Alt er relativt: ytelser til barnefamilier i norske asylmottak, 1989–2017, Tidsskrift for velferdsforskning, 8.12.2017 (tilgjengelig fra: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2464-3076-2017-04-02).

[14] Flyktninger får mindre støtte nå enn for elleve år siden (tv2.no).

[15] E-post fra UDI av 9.5.2022.

OGSÅ KULTURRÅDET REAGERER PÅ DET KVENSKFINSKE BUDSJETTET

Kommunal- og distriktsdepartmentet (KDD) har det overordnede ansvaret for nasjonale minoriteter.

En - Kap. 567 post 70 og 73 - Følgende er utdrag fra søknaden til Kulturrådet som vi bifaller:

Ifølge Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter er Norge forpliktet til å ivareta nasjonale minoriteters rettigheter på alle samfunnsområder, inkludert kulturfeltet.

I Stortingsmeldingen «Nasjonale minoriteter i Norge - En helhetlig politikk» fra 2021, understrekes det at regjeringen vil legge til rette for en aktiv politikk overfor de nasjonale minoritetene. Et av hovedmålene for politikken er at nasjonale minoriteter skal kunne delta aktivt i samfunnet og kunne uttrykke og videreutvikle sine språk, identitet og kultur.

Kulturrådets vurdering er at drifts- og prosjektordningen er et viktig virkemiddel for å overholde de internasjonale forpliktelsene, og for å oppnå de nasjonale målsetningene på området.

Siden Kulturrådet overtok forvaltningen i 2019 har de økonomiske rammene for ordningen kun hatt små justeringer. I denne perioden er det samlet erfaring gjennom søknadsbehandling, tilskuddsforvaltning og dialog med feltet, og Kulturrådet mener det er behov for en økning av rammen med friske midler.

Nøkkeltall - Kommunal og distriktsdepartementet

Rammen på post 70 er i 2022                         8 197 000 kroner

Søknadsbeløp driftstilskudd i 2022 er           11 130 500 kroner *

Tildelt driftstilskudd for 2022 er                     5 667 000 kroner

Søknadsbeløp prosjekttilskudd i 2022 er      26 000 300 kroner

Tildelt driftstilskudd for 2022 er                       5 667 000 kroner

Tildelingene til prosjekttilskudd for 2022 er ikke ferdig behandlet ennå, men det gjenstår 2 530 000 kroner av rammen som utgjør 9,73 % av søknadssummen (per 1. mars 2023)

* Behovet er langt større enn 11 millioner kroner. Søknadssummen gjenspeiler den lille posten som er gjort tilgjengelig i alle år, og at man søker om det man fikk i årene før. (VÅR KOMMENTAR)

Driftstilskudd

Organisasjonene er sentrale aktører i arbeidet med dialog mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter. De fyller også en viktig rolle med å fremme minoritetsgruppenes interesser overfor sentrale aktører i samfunnet.

…

Dette viktige arbeidet begrenses i dag, fordi organisasjonene hverken har kapasitet eller økonomiske rammer til å igangsette en bred satsning på området.

...

Kulturrådets vurdering er at manglende profesjonalisering svekker organisasjonene, og vurderingen er at de nå ikke har de rammevilkårene som er nødvendig for å fylle rollen godt overfor lokallag og medlemmer. Den eksisterende rammen er heller ikke tilstrekkelig for at de små miljøene skal kunne være aktive politisk på nasjonalt nivå. 

I sum er det et betydelig behov for kapasitetsbygging og profesjonalisering. Kulturrådet mener at arbeidet med å bygge bærekraftige organisasjoner må gå over tid, med en trinnvis oppskalering etter hvert som organisasjonene utvikler sterkere miljøer.

Avslutning

Det er et økende søkelys på nasjonale minoriteter som en del av et mangfold i Norge, og en større forståelse av at gruppenes kultur er en del av Norges felles kulturarv.

Kulturrådet arbeider nå for økt mangfold i kultursektoren, og nasjonale minoriteter er en prioritert gruppe. Vi opplever stadig mer oppmerksomhet på gruppene fra ulike aktører i kunst- og kultursektoren.

Sammen med det økende nedslagsfeltet for ordningen internt i minoritetene, ser Kulturrådet et godt potensial i drift- og prosjektordningen som et virkemiddel for aktiv samfunnsdeltagelse og utvikling og formidling av språk, identitet og kultur.

Kulturrådet søker om en økning på 4 millioner kroner til styrking av drifts- og prosjektordningen til nasjonale minoriteter.

(Vår kommentar) Kvensk Finsk Riksforbund vil poengtere at 4 millioner må være et startskudd for en 4 millioners økning hvert år fremover. Budsjettet er kunstig lavt nå i forhold til Norge sine folkerettslige forpliktelser overfor nasjonale minoriteter. Vi vil påpeke at KDD forkastet søknaden fordi den var for seint innlevert primo mars 2022.

To - Kap. 225. Post 63 og 67 – Realistiske skoletiltak

Kvensk Finsk Riksforbund er fornøyd med at en økning på en – 1 – elev som tar finsk undervisning på videregående skole fra 2020 til 2021 gir seg et utslag på en økning på kr. 200.000 i undervisningsbudsjettet.

Dette på tross av at vi registrerer den vanlige og svært alarmerende nedgangen i elever som tar finsk i grunnskolen. Det er helt klart at regjeringen må stake ut en NY kurs for å få opp tallet på elever som tar finsk for å nå visjon 2041. 

2041 er et bærekraftig antall elever som tar finsk. På dette nivået kan vi utdanne nye finsklærere fra våre egne kvenske/norskfinske rekker. Det må til en betraktelig økning i satsingen på undervisningstiltak frem mot år 2041. Først og fremst må tiltakene være de rette.

Frem til at elevtallet 2041 er oppnådd betrakter vi at kvener/finner er utsatt for en fornorsking av norske myndigheter. Elevene og de foresatte generelt sett vil ha finsk. Det er kun i Porsanger det er en interesse for kvensk. Det er folk som har rettigheter til språk, ikke språk som har rettigheter til brukere.

Det er ingen trøndere som krever opplæring i trøndersk, og i alle fall ikke det trønderske språket som vi hadde for 100 år siden.

Det eneste fornuftige er det grenseoverskridende finske språket. Den finske Bibelen har vært det skriftlige utgangspunktet siden 1500-tallet for alle finsktalende. Kvener skal kunne kommunisere med slekt, venner og kvener i Sverige, Finland, og når tiden tillater det, Russland. Dette har Norge ratifisert internasjonale konvensjoner på.

Staten finansierer gjennom Sametinget stipender til 340 elever som tar samisk på videregående skole i 2021. Det samme året utbetalte Kvensk Finsk Studentnettverk og Kvensk Finsk Riksforbund stipender til 19 elever som tar finsk på videregående skole. I år har vi opplevd en økning på to stipender på videregående skole. Vi ser derfor at vår ordning har hatt en positiv virkning for antallet elever som tar finsk, så langt. Vi er bekymret for at staten vil motarbeide vårt tiltak gjennom en enda mindre synliggjøring av det finske språket til kvener/finner i Norge.

Regional- og distriktsutvikling (Kap. 553) 

Tekna har gjennomført en undersøkelse for å kartlegge kommunenes rekrutteringsmuligheter av fagpersoner med teknisk-vitenskapelige kompetanse. Funnene i denne undersøkelsen viser at behovet for avansert kompetanse innen grunnleggende områder som vann og avløp, IT, klimatilpasning og geoteknikk mm. er stort. Rent drikkevann, gode digitale kommunikasjonssystemer, klimatilpasning knyttet til ras, skredfare og flom er eksempler på viktige tjenester som er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig regional – og distriktsutvikling i Norge. 

Vår undersøkelse viser at det er svært mange kommuner som sliter med rekruttering som skal sikre gode og trygge tjenestetilbud, og at behovet for fagpersoner er stort.  

Velferden begynner og forvaltes i kommunene. Kommunene leverer samfunnskritiske tjenester og effektiviteten og kvaliteten på det som skapes i kommunal sektor er derfor av stor betydning for samfunnet og innbyggerne. Det er derfor avgjørende at kommunene framstår som attraktive arbeidsgivere for å tiltrekke seg riktig kompetanse til å løse oppgavene. Hele 55 prosent av kommunene sier at behovet står udekket som følge av mangel på fagpersoner, og at det har blitt stadig mer krevende å rekruttere kandidater med rett kompetanse. Kun 15 prosent svarer at de får besatt den utlyste stillingen etter første utlysning. Respondentene peker selv på at dette blant annet skyldes at kommunene ikke anses som en attraktiv arbeidsgiver og at konkurransen med privat næringsliv er stor. 

Tekna mener at tiltak som bidrar til å styrke arbeidsmarkedet og jobbmulighetene for høyt utdannede er nødvendig for å skape levende og bærekraftige samfunn. For å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft må det være tilgang til gode fagmiljø og karrieremuligheter i nærområdet.  

Tekna ber Stortinget sikre kommunene tilstrekkelig midler til satsning på kompetanseheving og rekruttering for å møte det kompetansegapet vi ser innen kjernområdene for å kunne løse det lovpålagte oppgavene.   
 
Tekna mener det er bedre at kommunene bruker sitt økonomiske handlingsrom til å rekruttere og beholde kompetente ansatte enn å leie inn konsulenter til å utføre driftsoppgaver. Vår rapport viser at kommunene har utfordringer med å rekruttere avansert IKT-kompetanse. 20 prosent av storkommunene har svært vanskelig for å besette IT/IKT-stillingene og 35 prosent av de mellomstore kommunene opplever at oppgaver innen IKT/IT ikke blir løst. Vi vet fra andre undersøkelser at kommunene derfor i stor grad er avhengige av innleide ressurser. Det vises til at dårlig økonomi er en av hovedutfordringene.   

Det å ha en bemanning med nødvendig faglig kompetanse er viktig for at kommunen skal kunne vurdere og velge de løsningene som best møter kommunens og innbyggernes behov. I mange tilfeller vil det å heller bruke egne kompetansemiljøer enn konsulenter være rimeligere, gi bedre resultater, bidra til å utvikle faglig tyngde in-house og ha en demokratisk verdi. Likevel vil det i enkelte sammenhenger være nødvendig å leie inn spisskompetanse.  I disse tilfellene er det viktig at kommunene har tilstrekkelig med bestillerkompetanse for å hente inn riktig kompetanse.  

Det å bruke konsulenter til driftsoppgaver må være unntaket fra å rekruttere og beholde den kompetansen som kommunen trenger. I Hurdalsplattformen blir det sagt at man skal «kutte i konsulentbruk i staten ved å utvikle egen kompetanse», dette må også gjelde i kommunene.   

Store summer kan da omdisponeres på de kommunale budsjettene og gi kommunene økt handlingsrom for å rekruttere og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft.  

Tekna mener regjeringen, i tråd med sin regjeringsplattform har klare forventninger til kommunene om å løse løpende oppgaver ved hjelp av fast ansatte, og at bruken av eksterne konsulenter skal være midlertidig og i hovedsak der det er behov for helt særskilt spisskompetansen.  

Tekna ber Stortinget påse at kommunene får bruke sitt økonomiske handlingsrom til å rekruttere og beholde kompetente ansatte fremfor å leie inn konsulenter til å utføre driftsoppgaver.  
 
Noe konsulentbruk erkjenner vi at likevel er nødvendig. Da er god bestillerkompetanse en forutsetning for å gjøre gode valg og gode vurderinger av egne behov og kostnader, samt styring og oppfølging av prosjektene. Gode bestillinger gjøres av ansatte med høy faglig kompetanse innen områdene man søker eksterne ressurser. 

Mangel på bestillerkompetanse kan gi utslag i at store investerings- og utviklingsprosjekter får unødvendig høye kostnader og dårligere resultater. Det er viktig at kommunene utvikler sterke fagmiljøer med god kompetanse innenfor fagområdet det skal kjøpes konsulenttjenester. Det er til eksempel stort behov for å utvikle helseteknologiske løsninger for å ivareta en aldrende befolkning.  

Tekna ber Stortinget heve kommunenes bestillerkompetanse.

Interkommunalt samarbeid (IKS) 

Skal man ha en fremtidsrettet kommunal sektor med gode tjenester i hele landet må de ha anledning til å gjøre mer enn bare å drifte eksisterende systemer. Det må investeres mer i kommunal sektor slik at sektoren kan utvikle tjenestene og tilpasse seg demografiske og teknologiske endringer, samt klima- og miljøutfordringene. Da må sektoren ha råd til å rekruttere og beholde ansatte med utviklerkompetanse, dvs. ansatte med mastergrad eller høyere.   

Vi ser at kommuner som et minimum tilbyr et fagmiljø, i større grad klarer å rekruttere teknologer, enn kommuner som ikke gjør det. Det er særlig i kommuner av en viss størrelse eller rundt større byer at vi finner større fagmiljøer. Men det finnes også eksempler på IKS mellom mindre kommuner som ivaretar behovet for slike fagmiljøer og dermed tjenestene til innbyggerne. Vår undersøkelse viser at IT-tjenester i stadig større grad og på ulike måter blir lagt inn i IKS. To av tre kommuner oppgir i vår undersøkelse at de har IKS. IKT/IT skiller seg ut som det fagområdet hvor slikt samarbeid er mest vanlig, opptil 43 prosent hos de små kommunene og 41 prosent i mellomstore kommuner.  

Selv om Tekna som hovedregel mener at kommunene må få nok ressurser til å utvikle egne fagmiljøer, så er vi opptatt av at der kommunene ikke klarer bygge egen tilstrekkelig kompetanse bør man søke interkommunalt samarbeid.     

Tekna ber Stortinget bevilge midler til  gjennomføring av kompetansekartlegging i kommunene med mål om å rekruttere der det avdekkes kompetansemangel.  

Forskning og utvikling på digitale løsninger 

Tekna er bekymret for at det ikke satses på forskning på området fra KDD. Det er også kutt i Digitaliseringsdirektoratets midler til forvaltning av nasjonale fellesløsninger.   

Tekna ber Stortinget sikre at det ikke kuttes i midler til forskning på og utvikling av digitale løsninger for kommune-Norge. 

Offentlig tilskudd til bredbåndsutbygging i distriktene (kap. 541, post 60)  

En forsert utbygging av moderne digital infrastruktur i hele Norge gir store muligheter for næringsutvikling og arbeidsplasser i kommunene. Det er derfor gledelig at regjeringen nå øker bevilgningene til bredbåndsutbygging. Summen som er foreslått av regjeringen er imidlertid ikke nok til å nå målet om at minimum 95 prosent av norske husholdninger får tilgang på bredbånd med hastighet på minimum 1 Gbit/s.   
Tekna har i samarbeid med 17 andre organisasjoner i arbeidslivet blitt enig om flere prioriteringer, blant annet at staten må øke tilskuddsordningen for bredbånd i statsbudsjettet til 1 milliard kroner per år, i perioden 2022-2025. Samtidig foretas en gjennomgang av tilskuddsordningene med sikte på å optimalisere prosessen og effekten.     

Tekna ber Stortinget sikre at regjeringen fortsetter opptrappingen av tilskuddsordningen for bredbånd for å nå målet om gigabit-dekning for 95 prosent av norske husholdninger innen 2025. 

Rammene for helse- og omsorgstjenesten i budsjettforslaget for 2023 gjør ikke tjenestene i stand til å møte behovene. Sykehusene og kommuner får en vekst, som ikke er prisjustert. I tillegg kompenseres ikke kommunene for pandemien, i tråd med lovnader og vedtak. Dette tvinger frem store kutt i tjenestetilbudet i et år der vi vet behovene vil øke. I tillegg kuttes det i digitalisering og virkemidler for innovasjon og omstilling. Det er urovekkende og gir ikke grunnlag for regjeringens politiske ambisjoner om å modernisere tjenestene til å jobber mer effektivt. Investeringstilskuddet til hel døgnsomsorg kuttes med 1 mrd og arbeidet med felles digital journal stanses. I tillegg er fase to knyttet til digital samhandling stoppet. Dette er løp det allerede er investert mye i. Å ta dette ned rett før gevinstrealisering virker å være dårlig samfunnsøkonomisk fundert.

NSF mener milliarden som er foreslått tatt ned på investeringstilskuddet er feil måte å spare på. Kommunene har vært forespeilet at disse midlene skal gjøres søkbare i 2023. Kuttet vil forsinke planlagte og nødvendige investeringer kommunene. Økt egenfinansiering i kommunene er lite trolig da det signaliseres at midler frigjort i 2024 skal gjøres søkbare igjen. For å stimulere kommunene til omstilling, effektivisering og modernisering mener vi man i dette budsjettforliket bør opprette et tilskudd til kommunene knyttet til innovasjon og tjenesteutvikling. Tilskuddet bør på sikt gis flatt til kommuner, men med rapportering knyttet til organisering, digitalisering og fornuftig bruk av tilgjengelig kompetanse. Det vil kunne være en start på regjeringens ambisjoner om reformer på helse og samhandling, samt eldrereformen bo trygt hjemme. På sikt bør tilskuddet romme det som i dag ligger i investeringstilskuddet og store deler av de små tilskuddene som utgjør kompetanseløft 2025. Tilskuddet må sikre etablering av et fri kommuneforsøk jf KS sitt ønske, der ulike modeller kan utprøves. Tilskuddet må på sikt bidra til økt kunnskapsproduksjon i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og være en motor for utvikling av kostnadseffektive integrerte og fremtidsrettede tjenester i kommunene. En tilnærmet flat struktur med overordnet rapportering bidrar til mindre byråkrati enn dagens små tilskudd, gir kommunene mer forutsigbarhet, samt insentiver og hjelp til å organisere tjenestene slik at de bedre møter befolkningens behov i fremtiden.

I budsjettforslaget er det videre lagt frem en opptrappingsplanplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. Det er det behov for. Planen har ingen nye tiltak. Det fremkommer heller ikke noen start eller sluttpunkt for planen. NSF anser foreløpig ikke dette for å være en opptrappingsplan. Planen må konkretiseres og knyttes til regjeringens øvrige reform arbeid. I budsjettforslaget til spesialisthelsetjenesten er det gjort flere grep, som fremstår som kutt. En rekke særfinansieringer knyttet til kompetanse og tilbud til små grupper er fjernet. Det foreslås innført gebyr på fire ganger egenandelen for å ikke møte til time i somatisk poliklinikk og beredskapslagre på medisiner skal fra 2023 finansieres av RHFenes basisbevilgninger. RHFenes knappe rammer gjør også at en rekke investerings og omstillingsprosjekt, der det allerede er investert betydelig, stanses eller tas ned. NSF frykter at forslaget bidrar til en negativ spiral der sykehusene igjen opparbeider seg store underskudd og der arbeidet med å øke effektivisering og modernisering stopper opp. Det vil i så fall svekke både bærekraft og totalberedskap på kort og lang sikt. NSF anmoder komiteen om å bidra til følgende grep i behandlingen av budsjettforslaget:

1. Kommuner og RHF må få vesentlig bedre rammer enn foreslått. NSF anslår behovene for økte inntekter på toppen av forslaget til å være 1,5 mrd. for sykehusene og 2 mrd. for kommunene, for å holde tritt med demografien, kompensere for lønns og prisvekst og utvikle tjenestene i tråd med de økte behovene.

2. Opptrappingsplanen for heltid og bemanning, som er lagt frem i budsjettforslaget må allerede i budsjettforliket fylles med konkrete tiltak for å møte den voksende mangelen på sykepleiere og spesialsykepleiere. Planen bør inneholde: a. Tilskudd på 50 mill kroner for å rekruttere og opprette roller for AKS i allmennsykepleie. Dette vil ikke være tilstrekkelig, men kan være en betydningsfull og kostnadseffektiv delfaktor for å avhjelpe kommunene og sikre tilgang på kritisk kompetanse. b. Dagens lønnstilskudd for å utdanne AKS i allmennsykepleie er foreslått med 13 mill. kroner. NSF ber om at dette økes til 20 mill. kroner i tråd med tidligere bevilgningsnivå. Utdanningen er nå oppe og går og kommunene søker i økende grad. Å øke bevilgningen i tråd med tidligere lovnader er et kostnadseffektivt tiltak for å sikre helt nødvendig kompetanse i norske kommuner.

3. Milliarden som er kuttet i investeringstilskuddet må reverseres. Arbeidet med felles kommunal må gjenopptas eller det må utvikles virkemidler for å stimulere kommunene til å utvikle dett(se vårt forslag 4)

4. Det må opprettes et statlig sektor tilskudd innrettet mot behovene for å utvikle de kommunale tjenestene. Tilskuddet bør være på 1 mrd kroner i starten. Midlene bør innrettes slik at de ikke bidrar til mer byråkrati og kontroll jf regjeringens tillitsreform. Statsforvalterne må få en sentral rolle og midlene må bidra til incentiver langs fire akser -

a. Digitalisering: herunder legge til rette for digital hjemme oppfølging

b. Organisering, planlegging og investeringer: Arbeid for å opprette funksjonelle tverrfaglige team som bidrar til at brukerne får bedre tilgang på rett kompetanse til riktig tid, samt bygningsmasse tilpasset en moderne helsetjeneste der brukere bor hjemme lenger enn i dag. Det må legges inn et krav om at kommunene må etablere et planverk knyttet til bemanningsstabilitet og rekruttering av nødvendig kompetanse gitt framskrivninger i behov.

c. Særskilt bonus til rurale kommuner med utfordringer knyttet til bemanningsstabilitet på kritisk helsepersonell, som innfører konkrete virkemidler for å sikre forsvarlig drift av helsetjenesten. d. Etablere et frikommuneprosjekt jf. forslag fra KS: Det er behov for å utvikle en laboratorie modell for utvikling av kommunale tjenester og kunnskap om hva som er kostnadseffektive og gode organisasjonsmodeller, som svarer ut det kommunale sørge for ansvaret på en bedre måte, enn i dag.

Drivkraft Norge er bransjeforeningen for selskaper som selger flytende drivstoff og energi. Våre medlemmer omsetter om lag 95 prosent av drivstoffet som selges i Norge og flere tilbyr hurtiglading for elektriske kjøretøy. Bransjen er avhengig av forutsigbare og langsiktige rammevilkår basert på teknologinøytrale virkemidler for å nå klimamålene for 2030 og 2050, og for å sikre en kostnadseffektiv infrastruktur.

Oppsummert så er våre innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens behandling av statsbudsjettet for 2023:

1. Myndighetene må bidra mer aktivt for å sikre god utbygging av flere hurtigladere, ikke minst for tungtransporten
2. Biodrivstoff må bli ansett som et klimatiltak i offentlige anskaffelser også
3. Utred reduksjonsplikt der alle fornybare drivstoffer inngår i mandatet for å redusere utslippene av klimagasser fra veitrafikken

Legg bedre til rette for utbygging av hurtiglading i hele landet

Både bransjen og etatenes kunnskapsgrunnlag om hurtiglading til regjeringens ladestrategi peker på flere barrierer som hindrer effektiv utbygging av hurtigladeinfrastrukturen i Norge. Bransjen opplever spesielt utfordringer med sen og ulik saksbehandling i kommuner og hos nettselskaper for tilkobling til strømnettet. Dette hindrer at utbygging av hurtigladenettverket ikke holder tritt med den økende andelen med elbiler. Et tilstrekkelig hurtigladetilbud er en forutsetning for en vellykket utrulling av elbiler som er nødvendig bidrag for at å innfri Norges klimaforpliktelser. Tilkobling av hurtigladestasjoner til strømnettet bør derfor prioriteres. I tillegg så er det en betydelig utfordring for tungtransporten at det i dag ikke eksisterer støtteordninger og en helhetlig plan for et hurtigladenettverk tilpasset elektrisk tungtransport. Det er videre mangel på areal til slikt tilbud i sentrale områder. Infrastrukturen må på plass før transportøren kjøper en slik lastebil. Denne barrieren må myndighetene bidra aktivt med å redusere.

Forslag til anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen om å legge til rette for en raskere og mer enhetlig saksbehandling av søknader og sørge for prioritert tilknytning til strømnettet for hurtigladere. Videre ber Stortinget regjeringen om å sikre tilstrekkelig med areal og strømnett langs veiene og støtte til etablering av et hurtigladetilbud for tungtransporten.»

Biodrivstoff er en klimaløsning for offentlige anskaffelser også

Årlig utgjør offentlige anskaffelser om lag 600 milliarder kroner. Det utgjør en betydelig innkjøpsmakt. Det er viktig at slike anskaffelser løser det offentliges behov så kostnadseffektivt som mulig.

Det offentlige bruker også anskaffelser som et klima- og miljøpolitisk virkemiddel. Direktoratet for økonomistyring (DFØ) har på bakgrunn av vurderinger fra Miljødirektoratet, endret veilederen for offentlige anskaffelser av drivstoff til veitrafikk, slik at bruk av biodrivstoff ikke ansees som et klimatiltak i offentlige anskaffelser. Grunnen til dette er at Miljødirektoratet og DFØ forutsetter at det ikke selges mer biodrivstoff enn hva omsetningskravet for veitrafikken utløser. Denne forutsetningen er imidlertid ikke riktig. Det selges i dag biodrivstoff ut over omsetningskravet ved at anskaffer krever dokumentasjon på at biodrivstoffet ikke inngår i omsetningskravet. En slik anskaffelse gir dermed en klimaeffekt ut over omsetningskravet.

Etter anmodning fra Stortinget i forbindelse med behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2022, har Miljødirektoratet fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet om å utrede hvordan myndighetene kan registrere salg av avansert bærekraftig biodrivstoff utenfor omsetningskravet, for å sikre god dokumentasjon på at slikt biodrivstoff har en ytterligere klimaeffekt. I mellomtiden anbefaler fremdeles DFØ at offentlige anskaffelser ikke skal anse bærekraftig biodrivstoff som et klimatiltak. Dette blir ytterligere forsterket ved at regjeringen foreslår å innføre et omsetningskrav for anleggsdiesel fra 1. januar 2023. Da vil offentlige anskaffelser knyttet til anleggsbransjen bli omfattet av samme prinsipp; at bruk av avansert bærekraftig biodrivstoff ikke ansees som et klimatiltak på anleggsplassen, selv om biodrivstoffet oppfyller krav om fossilfire anleggsplasser. Dette vil føre til betydelige utfordringer for aktører i anleggsbransjen til å kunne komme med anbud i en offentlig anskaffelse med krav om bruk av fornybare/fossilfrie energibærere.

Forslag til anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen å sikre at offentlige anskaffelser stiller krav om dokumentasjon om at kjøp av biodrivstoff registreres utenfor omsetningskravet, slik at offentlige anskaffelser av biodrivstoffet bidrar til ytterligere klimaeffekt ut over det som omfattes av omsetningskravet.»

Utred reduksjonsplikt som erstatning for dagens omsetningskrav for biodrivstoff

Dagens omsetningskrav for veitrafikken gjelder kun for biodrivstoff. Våre medlemmer selger i tillegg elektrisitet og biogass, som også bidrar til vesentlige reduksjoner av klimagassutslipp. Disse inngår imidlertid ikke i omsetningskravet.

Norge bør utrede og innføre reduksjonsplikt på lik linje som det EU har foreslått i revisjonen av fornybardirektivet som kom med Fit for 55 pakken. Der foreslås det at alle fornybare løsninger skal inngå i en reduksjonsplikt for å redusere utslippene av klimagasser. En slik innretning er teknologinøytral, og vil bidra til at alle fornybare energibærere blir stilt overfor likelydende krav til bærekraft og utslippsreduksjoner. Vi vil da gå fra et omsetningskrav som har målsetting om hvor mye biodrivstoff som skal brukes, til et system som måles opp mot faktiske utslippsreduksjoner. Reduksjonsplikt betyr at omsettere blir pålagt å redusere utslippene fra produktene de selger målt opp mot hvis de kun hadde solgt fossile drivstoffer. En slik direkte kobling mellom virkemiddel og mål, vil sikre en mer teknologinøytral og treffsikker innretting for å oppnå ønsket reduksjon av klimagassutslipp.

Innføring av reduksjonsplikt vil i tillegg legge til rette for økt norsk produksjon av fornybare energibærere, ved at produsenter sikres et marked for alle fornybare drivstoffer.

Forslag til anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede reduksjonsplikt til erstatning for dagens omsetningskrav. For oppfyllelse av reduksjonsplikten skal alle fornybare energibærere kunne bidra til å oppfylle kravet. Dette for å sikre en teknologinøytral innretning.»

Koronapandemien har skapt store utfordringer for kollektivtrafikken. Statlige ekstrabevilgninger har gjort det mulig å opprettholde rutetilbudet under pandemien, til tross for sviktende billettinntekter.

Nåsituasjon:

Gjennom 2022 har den fylkeskommunale kollektivtrafikken nærmet seg en slags normaltilstand etter pandemien. Noen har et godt stykke igjen for å nå 2019-nivå, og noen har nå tilnærmet samme antall reisende som i 2019, og noen har passert 2019-tall. Det er i dette bildet viktig å ha med seg at 2019- og 2023-tall ikke kan sammenlignes, da det i disse årene skulle vært vekst. Vekst er nødvendig for å beholde fordelingen mellom buss og privatbil, på grunn av økt reiseaktivitet, vekst i folketall m.m. Hovedstadsområdet er den delen av landet som peker seg spesielt ut med en fortsatt betydelig pandemieffekt, noe som er svært krevende for Ruter AS og deres eiere.

Kollektivtrafikken ble i løpet av første halvår 2022 rammet av en ny krise. I tillegg til utfordringene etter pandemien har kollektivtrafikken gjennom 2022 fått en betydelig forverret økonomisk situasjon på grunn av galopperende økning i drivstoff- og energipriser. Situasjonen ift pandemieffekt er svært ulik utover i landet, mens alle fylkene og aktørene har en felles og svært krevende utfordring i forhold til kostnadsøkning.

 Situasjonen for kollektivtrafikken er derfor igjen svært kritisk.

Utfordringer:

Administrasjonsselskapene og fylkeskommunene vil mangle ressurser til å opprettholde et godt tilbud og ivareta sin samfunnskritiske funksjon,  gitt dagens inntekts- og kostnadsbilde for 2023. Det blir nødvendig med en rekke kutt dersom det ikke kommer ekstra midler til kollektivtrafikken, og nullvekstmålet for de største byene ser ut til å ryke. Helt konkret ser utfordringen slik ut:

1. Bransjens analyser tilsier en kostnadsøkning i 2023 på 9,6 %. Dette innebærer ca. 1,9 mrd i økte utgifter ut over rammen for kollektivsektoren, i hovedsak på grunn av økte priser på strøm og drivstoff. Dette er enormt krevende for fylkeskommuner og administrasjonsselskaper, da det er et stort sprik mellom reell kostnadsøkning og deflator.
2. Pandemieffekten henger fortsatt i, og utgjør en inntektssvikt på over 900 mill kr for 2023. Hoveddelen av effekten kommer hos Ruter i hovedstadsområdet med over 80 % av pandemieffekten for 2023.

Forskjellen på deflator og prisstigning i 2022 var også svært høy. Dette etterslepet er en stor utfordring, og utgjorde en kostnadsøkning på 1,06 mrd kr ut over rammene for de fylkeskommunale kollektivaktørene i 2022.

Totalt har fylkeskommunal kollektivtrafikk ut fra dette et etterslep på 1,06 mrd kr fra 2022, og en total utfordring med inntektssvikt og kostnadsøkning på kr. 2,8 mrd kr i 2023.

Konsekvenser:

Kollektivtrafikken har kommet sterkt tilbake etter bunnpunktet i pandemien, og det vil være svært uheldig å snu den positive utviklingen nå når vi står i startgropa av en omfattende omstilling. 

Uten statlige midler til fylkeskommunal kollektivtrafikk i Statsbudsjettet 2023 , må det likevel kuttes i rutetilbudet over hele landet. Dette vil skape en negativ spiral med økt bilbruk, køer og klimagassutslipp som resultat, noe som medfører mindre etterspørsel og færre reisende,  jmfr. TØI-rapport 1874/22. 

Nullvekstmålet i de større byene vil ikke kunne nås, og kollektivtrafikken vil i langt mindre grad enn forventet bidra til Norges bærekraftsforpliktelser. 

Kollektivtrafikken blir ikke «friskmeldt» etter pandemien, og har ikke økonomiske forutsetninger for å kunne levere det tilbudet innbyggerne forventer i 2023. Dersom vi må kutte mye i tilbudet på kort sikt, vil vi heller ikke evne å gjennomføre en helt nødvendig omstilling slik at vi kan bidra til viktige samfunnsmål i åra framover.

Anmodning:

Kollektivtrafikkforeningen ber derfor Stortinget om å sikre fylkeskommunene nødvendige ressurser slik at den samfunnskritiske tjenesten kollektivtrafikk unngår kutt i 2023.

Kontaktpersoner:

Olov Grøtting, tlf.: 918 20 510, epost: olov.grotting@kollektivtrafikk.no

Ola Viken Stalund, tlf.: 971 42 017, epost: ola.stalund@kollektivtrafikk.no

Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo) ble etablert i 2006 etter vedtakelsen av Finnmarksloven. FeFo skal etter formålsparagrafen i Finnmarksloven forvalte grunnen i Finnmark på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

FeFo er selvfinansiert og blir ikke tilført midler over statsbudsjettet. Årsaken til at FeFo leverer høringsnotat til årets budsjetthøring handler ikke i hovedsak om finansiering, men om prinsipper.

FeFo har mottatt varsel om pålegg om opprydning ved en slipp i Bugøynes i Sør-Varanger kommune og varsel om pålegg om kartlegging av forurensning ved Biedjovággi i Kautokeino kommune. Kostnadene ved opprydningen i Bugøynes er tidligere anslått til 30 millioner kroner. Dette beløpet kan være høyere nå, med hensyn til de siste års prisvekst. Kostnadene ved en opprydning i Biedjovággi er anslått til å kunne være over 300 millioner kroner.

Begge disse tilfellene stammer fra før FeFo ble opprettet. Da var grunnen som FeFo i dag forvalter, ansett som statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Dette ble forvaltet av Statskog og Finnmark Jordsalgskontor. På Bugøynes har det vært flere selskaper som har hatt drift på eiendommen som nå er forurenset. I Biedjovággi har det også vært flere selskaper opp igjennom tidene som har drevet gruvedrift, i tillegg til at staten selv har vært involvert i driften.

Til felles har disse sakene at de begge stammer fra statens disponeringer av grunnen i Finnmark. Spørsmålet FeFo stiller er om det er riktig at finnmarkingene, som gjennom FeFo eier grunnen i Finnmark, skal betale for disse disposisjonene.

Prislappene for opprydningene er langt over hva FeFo omsetter for i løpet av et år, eller over flere år for den saks skyld. Det betyr at FeFo ikke har ryggrad til å bære denne typen kostnader som staten ved Klima- og miljødepartementet ønsker å legge på innbyggerne i Finnmark. Dette vil ha konsekvenser for FeFos fremtidige drift med forvaltning av grunn og naturressurser.

I tillegg følger det av Finnmarksloven § 14 at det ikke kan åpnes konkurs eller gjeldsforhandling hos FeFo. Det betyr at Stortinget på et tidspunkt må ta stilling til kostnadene ved opprydning, uansett om det skjer nå eller på et tidspunkt hvor FeFo har fått pålegg om opprydning ved både Bugøynes og Biedjovággi og kostnadene begynner å løpe.

Når det i tillegg til overnevnte faktorer tas med hvorfor FeFo ble opprettet, nemlig en anerkjennelse av finnmarkingenes rett til grunnen i Finnmark, fremstår det for FeFo desto mer urimelig at Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet finner at FeFo er rett adressat i spørsmål om opprydning etter statens egen virksomhet.

Derfor ber FeFo energi- og miljøkomiteen ta stilling til det prinsipielle spørsmålet om det er rett at innbyggerne i Finnmark skal bære opprydningskostnadene etter statens tidligere eierskap til grunnen i Finnmark eller om dette er et ansvar staten skal ta selv, gjennom en merknad i budsjettet som plasserer ansvaret for opprydning hos staten selv.

På vegne av Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat (FeFo)

Máret Guhttor                                                                                   Jan Olli

Styreleder                                                                                          Direktør

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) vil ta opp disse sakene med Kommunal- og forvaltningskomiteen:

 Kap. 575 Ressurskrevende tjenester, post 60 Toppfinansieringsordning

Regjeringen foreslår å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester fra 1 450 000 kroner til 1 526 000. Det er mer enn anslått prisvekst, som hvis man fulgte den ville gitt et innslagspunkt på rundt 1 490 000.

Kommunene betaler allerede størstedelen av kostnaden ved ressurskrevende tjenester. De opplever stadig økt ansvar og stort press på helse- og omsorgstjenester, og nå ligger ettervirkninger av pandemien og økte kostnader til blant annet strøm på toppen av dette.

FFO er bekymret for at et stadig økende innslagspunkt i ordningen vil føre til færre og dårligere tjenester, og økt uforutsigbarhet i livene til mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser. FFO er glad for at ny regjering ønsker å: Gjennomgå og forbedre Toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester for å sikre en bærekraftig utvikling av ordningen.

Inntil dette arbeidet igangsettes ber vi komiteen om å fryse innslagspunktet på 1 450 000 kroner for budsjettåret 2023.

Kap. 581 post 79 Heistilskuddet

Regjeringen foreslår å avvikle tilskuddet til heis og tilstandsvurdering. Det er svært uheldig, og vi støtter NBBL som har tatt initiativ til et felles innspill fra mange berørte organisasjoner. Tilskuddet er helt avgjørende for at det installeres heiser i eldre blokkbebyggelse, noe som gir flere mulighet til å bli boende der de bor når funksjonshemming, sykdom og alderdom slår inn. Det gir også mulighet til å kunne ta imot besøk fra venner og familie som ikke klarer å forsere trapper. Kort sagt gir det tilgjengelighet for alle, og mulighet for å leve selvstendig og sosialt. I tillegg er det samfunnsøkonomisk lønnsomt, og besparende på helse- og omsorgsbudsjettet.

FFO ber komiteen om å sikre at heistilskuddet ikke avvikles.

Kap. 540 Digitaliseringsdirektoratet

Fra 2021 gjelder krav til universell utforming av IKT for alle digitale løsninger og ikke kun for nye. Universell utforming av IKT-løsninger er bra for alle, og er en forutsetning for inkludering av synshemmede.

Vi konstaterer at Tilsynet for universell utforming av IKT har fått en marginal økning i sitt budsjett til 26,4 mill.kr. i budsjettforslaget for 2023. Tilsynet har fått flere oppgaver og skal blant annet følge arbeidet med EUs Web Accessibility Directive, hvor det er estimert med et behov for 10 flere ansatte. FFO mener det er viktig at tilsynet for universell utforming av IKT styrkes, slik at det kan følge opp økt oppgavemengde og påse bedre etterlevelse av dagens regelverk for universell utforming.

Digitaliseringsdirektoratet kan allerede i dag gi bøter til virksomheter som ikke oppfyller krav til universell utforming av IKT-løsninger rettet mot allmennheten. Bøtelegging er et effektivt tiltak for å sikre bedre etterlevelse av loven og bør brukes oftere.

FFO ber komiteen om å støtte forslaget om å styrke tilsynsmyndigheten for universell utforming av IKT-løsninger under det nye Digitaliseringsdirektoratet med kr. 20 millioner under kapittel 540 og øke bruken av bøtelegging av de som ikke etterlever universell utformingsregelverket.

RIF er bransjeforeningen for de rådgivende ingeniørfirmaene. Rapporten vår State of the Nation – Norges tilstand dokumenterer hvilke utfordringer Norge står overfor når det gjelder å vedlikeholde, oppgradere og utvikle bygg, infrastruktur og energiproduksjon.

Klimasatsordningen må videreføres og styrkes 

Klimaendringene vil føre til mer ekstremvær. Vi har sett flere bevis på det allerede, gjennom flom og oversvømmelse, tørke og storm i hele verden. Det påvirker liv, helse, økonomi og et velfungerende samfunnsliv. Både Riksrevisjonens rapport om klimatilpasning og Gjerdrumutvalgets NOU: «På trygg grunn», peker på et stort behov for å øke forebygging av klima- og naturrelaterte skader.

Kommunesektoren har en viktig rolle i arbeidet med klimatilpasning gjennom lokale klimatiltak. Kommunene er ansvarlige for investeringer i bygg og infrastruktur. Kommunene er en stor innkjøper. Dessuten kan kommunesektoren bidra til bærekraftig samfunnsutvikling gjennom rollen som planmyndighet. RIF mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen legger ned Klimasatsordningen. Dette er en ordning som har vært en suksess, og som regjeringen i Hurdalsplattformen har sagt at skal styrkes. Mange kommuner og fylker ønsker å gjennomføre klimatiltak og nødvendig klimatilpasning. Da må det følge med tilstrekkelig med midler.  

Behov for nasjonal opptrappingsplan for klimatilpasning og økt innsats mot flom og skred
Som et ledd i oppfølgingen av Riksrevisjonens undersøkelse, har regjeringen startet et arbeid med en ny stortingsmelding om klimatilpassing. Det er positivt. Samtidig er det viktig at arbeidet resulterer i en nasjonal opptrappingsplan for klimatilpasning. Hvis ikke, frykter vi at den varslede stortingsmeldingen ender opp som så mange andre rapporter; i en skrivebordsskuff, ute av syne. Etter RIFs syn bør en nasjonal opptrappingsplan for klimatilpasning inneholde strengere standarder for bærekraftige bygg og infrastruktur, og det er et stort behov for nye og strengere reguleringer som premierer miljø- og klimavennlige løsninger i offentlige anskaffelser.  

RIF har også klare forventninger om at Stortinget prioriterer midler til å ta igjen etterslep og sette i gang planlegging av nødvendig klimatilpasning og oppgradering av infrastruktur. Det er kritisk for å avverge tap av menneskeliv og skader på bygg og infrastruktur. Den samfunnsøkonomiske nytten i mer kraftfulle tiltak for å sikre samfunnet mot flom, skred og andre naturskader, er åpenbar. Det er derfor forbausende at regjeringen nå velger å kutte i forebygging av klima- og naturskader.  

Nødvendig nasjonalt løft for vann og avløp

Vedlikeholdsetterslepet på vann- og avløpsnettet er gigantisk. Gjennom rapporten «State of the Nation», har RIF dokumentert at det må investeres 570 mrd. kroner frem mot 2040 for å sikre trygg vannforsyning og miljømessig avløpshåndtering. Klimaendringene gjør situasjonen mer akutt enn før, og vi har merket oss at regjeringen vil «Bidra med løsninger til kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger». Det har vi store forhåpninger til. 

KDD, KMD og HOD ga i 2021 COWI, Oslo Economics og Kinei i oppdrag å utarbeide en studie som synliggjør effektiviseringspotensialet i vann- og avløpssektoren. Dette blir et svært viktig kunnskapsgrunnlag for å møte etterslepet på en kostnadseffektiv og bærekraftig måte.
Rapporten konkluderer med at kommuner kan spare store beløp på bedre organisering og samarbeid om vann og avløp. Rapporten peker blant annet på at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme vil være at de kommunale vann- og avløpsenhetene blir organisert i regionale enheter. Rapporten er tydelig på at bedre organisering og økt samarbeid er svært viktig for å løse vann- og avløpsoppgavene. Med et etterslep på mer enn 500 mrd. kroner er det åpenbart at noe må gjøres, og hvis samfunnet lykkes med å effektivere bare én prosent gjennom bedre samarbeid, sparer det innbyggerne for 5 mrd. kroner. Samtidig viser det enorme etterslepet at det trengs et nasjonalt løft for å begrense kostnadene og belastningen på innbyggerne. Her er det viktig at også staten bidrar med nødvendige ressurser og løsninger.

Gjennomgang av byggeprosjekter

Regjeringen har i forslag til statsbudsjett gjennomgått planene for byggeprosjekter i statlig sivil sektor, hvor det foreslås flere kutt og nedskaleringer.

RIF støtter målet om bedre offentlig pengebruk og har forståelse for at regjeringen ikke finner rom for brede satsinger i stort omfang. Men ved gjennomgang av statlige byggeprosjekter er det avgjørende at samfunnsnytten ved prosjektene vurderes grundig, før det besluttes å stoppe, krympe og sette på pause planleggingen av prosjektene. Start og stopp i planlegging er kostbart i seg selv. Ved å stoppe viktig planlegging, svekkes dessuten mulighetene for å kutte utslipp og redusere kostnader.

Et byggeprosjekt har et formål som går langt utenfor selve bygget – det er driften i bygget som skal skape de største verdien for samfunnet. Noen eksempler:

• Regjeringskvartalet: Har stor betydning for Regjeringens og departementenes sikkerhet og funksjonsdyktighet ved terror og andre villede uønskede hendelser, og dermed for samfunnssikkerheten.
• Nationaltheatret: Utsettelser av et svært nedslitt og skadet bygg vil kunne øke rehabiliteringskostnadene dramatisk. Det er pinlig for Norge at vi ikke kan holde det ledende teateret i Norge i god stand.
• NTNU Campus: Effektive bygg med høy kvalitet som skaper trivsel for ansatte og studenter er fundamentet for at undervisning og forskning skal bli effektiv og av høy kvalitet, som igjen er avgjørende for norsk konkurransekraft og næringsutvikling.  

 Stortinget må se på hvor det er mulig å få ned totalkostnadene, uten å stoppe alt, og se på samfunnsnytten på lang sikt. Blant annet gjennom å omprioriter mer ressurser til bedre planlegging i tidlig fase av prosjektene. Det er viktig for å optimalisere utsatte prosjekter, redusere risiko og sikre mer effektiv utbygging. Videre bør det utredes hvordan planprosessene kan forbedres med tanke på ekstern påvirkning på utbyggingsprosjektene, herunder hvordan kommunenes ønsker om endringer påvirker kostnadene og løsningsvalg. 

Målet må være å jobbe for tiltak og prioriteringer som bidrar til forutsigbarhet og kontinuitet slik at verdiene i infrastrukturen ivaretas, samtidig kommende investeringer og prosjekter som samfunnet trenger gjennomføres på en bærekraftig måte og er i tråd med samfunnets krav.

RIFs forslag oppsummert 

• Stortinget må be regjeringen videreføre og styrke Klimasatsordningen i 2023, slik at flere kan få støtte til kritisk viktig lokalt og regionalt klimaarbeid. 
• Stortinget må be regjeringen til å komme tilbake til Stortinget med en nasjonal plan for klimatilpasning. 
• Kommuneøkonomien må styrkes utover de demografiske utgiftsbehovene, og det bør følge med øremerkede midler til klimatilpasning og til gryteklare prosjekter slik at disse ikke settes på vent eller stoppes.
• Stortinget bør øke bevilgningene til å forebygge skred- og flomskader.
• Stortinget bør be regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2023, komme tilbake med forslag til en økonomisk opptrappingsplan for gjennomføring av nødvendige flom- og skredforebyggende tiltak. 
• Mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren bør snarest følges opp med konkrete tiltak. Blant annet bør Stortinget be regjeringen komme tilbake forslag til ny organisering av de kommunale vann og avløpsenhetene, i tråd med mulighetsstudiens konklusjoner. Videre bør regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan staten kan bidra med nødvendige ressurser og løsninger for å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger.
• Samfunnsnytten av å stoppe og utsette byggeprosjekter bør vurderes grundig, og mer ressurser bør omprioriteres til bedre planlegging i tidlig fase for å optimalisere utsatte prosjekter, redusere risiko og sikre mer effektiv utbygging.

Vi viser til Prop 1 S Kommunal- og moderniseringsdepartementet, programkategori 13.80 – kap. 2412. Kapittel 581 Bolig- og bomiljøtiltak post 79 Heis og tilstandsvurdering, kapittel 2412 Husbanken post 90 Nye lån, overslagsbevilgning, kapittel 581 Bolig- og bomiljøtiltak

Huseierne mener det er viktig at budsjettforslaget bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for norske boligeiere og husholdninger. Vi har forslag til forbedringer til neste års budsjett.

Forbrukerorganisasjonen Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi har 265.000 medlemmer som utgjør over 10 prosent av alle landets husholdninger. Huseierne arbeider for at flest mulig kan eie sitt eget hjem og verner om den norske boligmodellen.

Den norske boligmodellen er unik sammenlignet med andre land. Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at den vil at flere skal få mulighet til å eie egen bolig og vi i Huseierne støtter dette. Vi mener eierskap til eget hjem er en viktig pilar i velferdssamfunnet. Det er viktig å eie egen bolig fordi det gir trygge rammer rundt livene våre og forsterker gode bomiljøer. Den norske eierlinjen hvor folk flest får mulighet til å eie boligen bidrar til mindre formuesforskjeller og ulikhet.

Økte bokostnader setter den norske boligmodellen under press

Vi mener det er positivt at den nye regjeringen i Hurdalsplattformen sier den vil kutte overprisede gebyrer. Huseierne mener det er viktig at man i budsjettforhandlingene holder øye på avgiftsnivået.

Det er krevende økonomiske tider for husholdningene med høye strømpriser, økte renter, vedlikeholdskostnader og kommunale avgifter. Kostnadene ved å eie og bo i sin egen bolig øker kraftig fra 2021 til 2022 med en oppgang på 18 prosent. Det kommer frem av prognosene i Bokostnadsindeksen, laget av analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra Huseierne.

Dersom prognosene slår til, vil gjennomsnittlig bokostnad for en standard enebolig på 120 kvadratmeter være 155.000 kroner i 2022. Størst økning er det i rentekostnadene, energikostnadene, kommunale avgifter og vedlikeholdskostnadene.

Fra 2022 til 2023 fortsetter bokostnadene å øke med 16 prosent, ifølge prognosene. Det betyr at bokostnadene øker til 178.000 kroner i 2023. 

Vann og avløp

En analyse fra Norsk Vann viser at investeringsbehovet i vann- og avløpsanlegg frem til 2040 er estimert til om lag 332 milliarder kroner.

En analyse av effektiviteten i den norske vann- og avløpssektoren fant grunnlag for å anslå et nasjonalt effektiviseringspotensial på 26 prosent innen vann og 22 prosent innen avløp (Senter for økonomisk forskning, 2021).  

I «Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser» (januar 2022), utført av Oslo Economics, COWI og Kinei på oppdrag for Kommunal- og distriktsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, er det foretatt omfattende undersøkelser knyttet til bla. effektiviseringsmuligheter i sektoren. De konkluderer med at det er behov for en endret organisering, slik at det kan etableres større og færre enheter samt mer systematisk styring av sektoren:

«Vår vurdering er at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme vil være å vedta at de kommunale vann- og avløpsenhetene skal organisere seg i regionale enheter, for å sørge for en best mulig bruk av vannkilder, resipienter, infrastruktur og fagfolk. I tillegg bør staten innføre en mer systematisk styring av sektoren, blant annet ved å samle myndighetsansvaret for avløp».

Vi savner at budsjettforslaget fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet inneholder noe om arbeid for å øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen av vann- og avløpstjenester og hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene i omtalte mulighetsstudie Uten at staten tar en tydeligere rolle i hvordan vann- og avløpstjenestene skal organiseres og stiller krav til mer effektiv drift av disse tjenestene, frykter vi at  gebyrveksten vil bli unødvendig stor og svært belastende for husholdningene i årene framover.

Heistilskudd

Det blir stadig flere eldre. Ifølge SSB vil antall nordmenn over 70 år dobles frem til 2060. Antallet personer som er 70 år eller mer øker fra dagens 670 000 til rundt 1,4 millioner i 2060. Det betyr at hver femte person være over 70 år i 2060, mot dagens én av åtte.

Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at den vil sikre at eldre får bo i egen bolig lengst mulig dersom de kan og vil. Huseierne støtter opp om dette. Huseierne vil arbeide for at det legges til rette for at eldre kan bo lengst mulig hjemme i tråd med deres egne ønsker.

Dette er lønnsomt for kommunene. Målet med tilskuddet til prosjektering og innstallering av heis er økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bygg slik at flere kan bo hjemme lenger.

En spørreundersøkelse blant eldre over 55 år som Ipsos gjennomførte på oppdrag fra Huseierne og Pensjonistforbundet, viser at 9 av 10 ønsker å bo hjemme lengst mulig.

Heistilskuddet er redusert de siste årene. Hvis vi går tilbake til det salderte budsjettet for 2016 var heistilskuddet på 100 millioner kroner. Saldert budsjett 2022 for heis og tilstandsvurdering var på 40,6 millioner kroner.

Regjeringen foreslår å avvikle ordningen med tilskudd til heis og tilstandsvurdering. Tilsagnsrammen reduseres fra 55,6 mill. kroner til null fra 2023.

Det vil være utbetalinger av tilskudd til heis i 2023 og 2024 knyttet til tilsagn som er gitt tidligere år. Det foreslås å bevilge 32,4 mill. kroner i 2023.

Heistilskuddet gjør at eldre kan bli boende lengre i sitt eget hjem. Huseierne ber komiteen opprettholde bevilgning til dette formålet på minst samme størrelse som for 2022.

Startlån

I 2021 tildelte Husbanken startlån for 14,6 milliarder kroner til kommunene. Kommunene innvilget startlån for 13,5 milliarder kroner til om lag 7400 husstander. Gjennomsnittlig startlån var 1,8 mill. kroner. Nesten ni av ti husstander som fikk startlån hadde inntekt under 300 000 kroner. Ved utgangen av juli 2022 har kommunene tildelt startlån for 8,2 milliarder kroner til om lag 4000 husstander. Barnefamilier og utviklingshemmede skal prioriteres i 2023.

Huseierne mener at Husbanken og bankene bør tilby førstehjemslån eller startlån til unge i etableringsfasen med langsiktige og gunstige vilkår, slik at flest mulig kan kjøpe sin første bolig.

Bostøtte

Omfanget av bostøtten er redusert de siste 10 år. Det er færre som får støtte, og de som får, får mindre.

Det har vært en markant nedgang i antall bostøttemottakere som får startlån. Andelen startlånsmottakere som fikk bostøtte, falt fra 9 prosent i 2010 til 5 prosent i 2021.

Den forrige regjeringen satte ned en ekspertgruppe for å vurdere bostøttens måloppnåelse. Huseierne deltok i referansegruppen til denne ekspertgruppen.

Huseierne mente oppsummert dette i vårt høringssvar til rapporten fra ekspertgruppen:

• Det er riktig at strømutgiftene inngår i bostøtteberegningen. Vi støtter at det innføres et sjablongbeløp for rimelige strømutgifter i bostøtten.
• Huseierne mener at boutgiftstaket i bostøtteordningen er for lavt og at det må justeres slik at det står bedre i forhold til utvikling i reelle bokostnader. Huseierne støtter ekspertgruppens anbefalinger.
• Huseierne mener egenandelen bør ta utgangspunkt i kostnader til livsopphold. Vi støtter ekspertgruppens vurdering og anbefaling.
• Ekspertgruppens vurdering er at dekningsgradens størrelse på 73,7 prosent kan virke vilkårlig og bidra til at bostøtteordningen fremstår som unødvendig komplisert og vanskelig å forstå. Huseierne støtter denne vurderingen.
• Vi i Huseierne mener det er viktig at flest mulig skal eie sin egen bolig fordi eierskapet gir trygge rammer rundt livene våre og forsterker gode bomiljøer. Huseierne støtter det å knytte bostøtten og startlån bedre sammen, slik at flere får muligheten til å eie egen bolig.

Regjeringen foreslår 3,2 milliarder kroner til dette formålet. Det er det samme som i saldert budsjett 2022, mens det i regnskap 2021 var 3,3 milliarder kroner.

Notat til høyring i arbeids- og sosialkomiteen om Prop. 1 S (2022–2023)

• Språklova frå 1.1.2022 gjeld også integreringspolitikken
• Nynorsk må sikrast like vilkår som bokmål i norskopplæringa for innvandrarar
• Dialektopplæring må vere ein del av norskundervisinga
• Det er 7 år sidan støtte til nye læremiddel på nynorsk i vaksenopplæringa. Mangel på digitale læremiddel, ordbøker og tilleggsmateriale på nynorsk gjer at over halvparten av nynorskkommunane underviser på bokmål.

Nynorsk forum føreslår denne endringa i statsbudsjettet for 2023:

Post | Tilskotsmottakar | Sum

671.73 | Landssamanslutninga av nynorskkommunar | 1 000 000

Fremme nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa for innvandrarar

Det eit stort og unisont behov for fleire digitale læremiddel, ordbøker og tilleggsmateriale på nynorsk for norskopplæringa for vaksne innvandrarar i nynorskkommunane. Det viser ei undersøking Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) gjorde blant 85 medlemskommunar hausten 2021.

Sist gong Kompetanse Noreg løyvde pengar til læremiddel på nynorsk for vaksne innvandrarar var i 2016. Etter at Direktoratet for høgare utdanning og kompetanse tok over ansvaret for dette feltet, har det ikkje blitt løyvd nye midlar til læremiddel på nynorsk for vaksne innvandrarar. Kommunane melder om eit stort behov for fleire midlar til dette. Ein rektor ved ei vaksenopplæring som gjev opplæring i nynorsk, har karakterisert forskjellen i tilgang på læremiddel som å køyra Lada, medan dei som underviser på bokmål køyrer Mercedes.

Læremiddelsituasjonen er den vanlegaste grunngjevinga for at mange nynorskkommunar ikkje gjev norskopplæring på nynorsk. Berre kring halvparten av nynorskkommunane gjev i dag norskopplæring på nynorsk for vaksne innvandrarar. Dei vaksne innvandrarane med born som går i grunnskular nynorsk som opplæringsmål får dermed dårlegare høve til å hjelpa borna sine med lekser.

Opplæring i dialekt og nynorsk er viktig for å sikra ei god integrering av flyktningar og innvandrarar i nynorskkommunane. Ifølgje undersøkinga til LNK frå i fjor haust, kjem fleire innvandrar i jobb og blir buande i kommunane som gjev undervising på nynorsk og dialekt. God integrering i nynorskkommunar er òg god distriktspolitikk.

Nynorskkommunane har blitt spurt om å ta i mot over 6500 flyktningar frå Ukraina. Kommunane er positive til å ta del i denne dugnaden. Det vil vera til god hjelp om det blir lyst ut fleire midlar til utvikling av læremiddel retta mot vaksne innvandrarar.

Behov for pilotprosjekt

LNK har ber om støtte til å gjennomføra eit prosjekt der målet er å gi vaksne innvandrarar betre opplæring på nynorsk. Norskopplæring for innvandrarar er ein nøkkel til integrering og deltaking. I nynorskkommunane er opplæring i dialekt og nynorsk gode integreringstiltak. God integrering er òg god distriktspolitikk. LNK ønsker å laga til eit nytt pilotprosjekt som rettar seg mot innvandrarane som har norskopplæring ved vaksenopplæringa i Gol og Ål. Målet er å laga ein modell for dialektbruk og nynorsk som skriftspråk i norskopplæringa.

Framlegg til merknader:

Kap. 671 Busetting av flyktningar og tiltak for innvandrarar

Komiteen er oppteken av at norskopplæringa for innvandrarar skal halde høg kvalitet anten kommunen tilbyr opplæring på nynorsk eller bokmål. Komiteen meiner det må opprettast ei støtteordning for å fremme nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa for innvandrarar. 

Kap. 672 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap for vaksne innvandrarar

Komiteen viser til at lov om språk (språklova) gjeld frå 1.1.2022. Alle offentlege organ har plikt til å særleg fremme nynorsk, som det minst bruka norske skriftspråket. Komiteen er positive til at fleire kommunar har nynorsk som opplæringsspråk i vaksenopplæringa for innvandrarar. Komiteen meiner departementet og underliggande etatar må leggje betre til rette for læremiddel, prøver og kompetanseutvikling for nynorsk vaksenopplæring for innvandrarar. Komiteen meiner at Landssamanslutninga for nynorskkommunar og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa kan vere sentrale samarbeidspartar med departementet om dette.

Norsk Folkehjelp er en medlemsorganisasjon med over 100 lokallag over hele landet. Våre frivillige organiserer og tilrettelegger for inkluderingsaktiviteter for alle flyktninger. Organisasjonen har siden 1994 driftet mottakstjenesten av overføringsflyktninger på Gardermoen, og har over 30 års erfaring med drift av mottak for flyktninger og har fra mars 2022 driftet et akuttmottak for flyktninger fra Ukraina.  Norsk Folkehjelp ønsker å dele innspill på områder som er sentrale for vårt arbeid. 

Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillig virksomhet.

Kap 671 post 71 (AID) 

Budsjett inneholder mye hederlig omtale av frivilligheten og dens viktige rolle som inkluderingsarena og bidragsyter for å fremme økt deltagelse for personer med flukt- og innvandrerbakgrunn i samfunnet. Det er fremmet forslag om en økning, men vi mener dette ikke er tilstrekkelig. Frivilligheten spiller en avgjørende rolle i inkluderingsarbeidet, og har de siste årene bidratt i samfunnsdugnaden både under pandemien og i massefluktsituasjonen fra Ukraina.  

Frivilligheten ønsker alle velkommen og er gode tilretteleggere av målrettede aktiviteter for å skape møteplasser, sikre deltakelse og hindre utenforskap. Formålet om en varig tilknytning og gode forutsetninger for å delta på ulike samfunnsarenaer, fordrer kunnskap. Det er derfor behov for koordinering og kvalitetssikring av lokal aktivitet og frivillighet. Den frivillige innsatsen må organiseres på en trygg måte ved god opplæring, rutiner for hvordan dette skal gjøres og innhenter politiattest fra ansatte og frivillige.  

For å sikre inkludering og økt deltakelse av personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn i samfunnet, må det legges til rette for mer forutsigbarhet og bedre rammevilkår for frivilligheten. Inkluderings- og integreringsarbeid fordrer tilbud med høy kvalitet og god metodikk. Det trengs tilskuddsordninger som til enhver tid er tilpasset samfunnsutfordringene og i inkluderingsarbeidet fungerer ikke kortsiktige støtteordninger.  

For at tilskuddsordningene til frivillige organisasjoner skal fungere bedre er det viktig å sikre muligheten for flerårige tilskudd, at “tilskuddsåret” starter når pengene faktisk blir utbetalt og ikke følger kalenderåret, samt at det i større grad er mulighet for lønnsmidler for å sikre koordinering og tilby opplæring i forbindelse med frivillige aktiviteter. 

Norsk Folkehjelp ser ikke at en i dette budsjettet har lagt opp til tilstrekkelige satsinger som kunne bidratt sterkt til bedre inkludering over mange år. 

Norsk Folkehjelp mener at  

• Regjeringen må sørge for bedre og mer fleksible rammevilkår for frivilligheten med forutsigbare betingelser gjennom flerårige tilskudd.  
• Tilskuddsåret må starte når pengene faktisk blir utbetalt og ikke følge kalenderåret. 
• Tilskuddsordningene i større grad må ha mulighet for lønnsmidler for å sikre koordinering og tilby opplæring i forbindelse med frivillige aktiviteter. 

Stønad til beboere på asylmottak. 

 Kap. 490, post 70 (JD) 

Dagens satser for stønad til beboere på asylmottak er uholdbart lave og fører flyktninger inn i dyp fattigdom. I forslag til statsbudsjett 2023 opprettholder regjeringen de lave stønadene til tross for advarsler om sult og fattigdom i norske asylmottak. Norsk Folkehjelp mener dette er en uverdig behandling av mennesker på flukt. 

Langsiktig tankegang og en viss “beredskap” når det gjelder botilbudet til flyktninger og fordrevne som kommer til Norge er fortsatt mangelvare i Utlendingsforvaltningen. Det er synd ikke regjeringen legger opp til dette i sitt budsjett. 

Beboere på mottak forteller at det er umulig å leve av dagens økonomiske satser som er på et så lavt nivå at det går utover et forsvarlig kosthold og helse. Mange beboere er avhengig av mathjelp fra frivillige og organisasjoner. Å øke mottakstøtten handler om å sørge for et minimum av hva mennesker trenger for å leve, og den helt grunnleggende retten til mat. 

Norsk Folkehjelp mener det må bli slutt på at asylsøkere er avhengig av matutdeling fra frivillige. I regjeringens forslag legges det opp til at beboere på mottak skal sulte. Dette er ikke velferdssamfunnet Norge verdig. 

Kvalitet og kontinuitet i botilbudet til flyktninger må prioriteres. Mottakene er nå innrettet for rask oppskalering og nedskalering, det fører til at viktig kompetanse går tapt både innen driften av mottaket og i vertskommunene. På sikt er dette en lite hensiktsmessig måte å håndtere arbeidet med å ta imot mennesker på flukt. Økonomisk vil de store svingningene i antall mottak på sikt føre til større tap enn gevinst.   

Regjeringen sier at asylsøkere ikke skal bo lenge på mottak. Men i praksis ser vi barn og voksne blir boende i asylmottak i årevis. Vi ber regjeringen og Stortinget øke stønadene i asylmottak for å sikre en anstendig behandling og ivaretakelse av barn og voksne som søker beskyttelse hos oss.  

 Norsk Folkehjelp mener at 

• Den økonomiske stønaden for beboer i mottak må økes. 
• Kvalitet og kontinuitet i botilbudet til flyktninger må prioriteres. 

Overføringsflyktninger 

Kap. 490, post 01, 73 og 75. og kap. 490, post 21, 60 og 70. og kap. 440, post 01, og kap. 670, post 01, og kap. 671, post 60 og 61, og kap. 672, post 60. (JD) 

Regjeringens forslag om å redusere antallet overføringsflyktninger fra 3000 til 2000 i 2023 er særs skuffende og uheldig. Norge må i større grad vise solidaritet med verdens flyktninger og ikke sette flyktninggruppers behov for beskyttelse opp mot hverandre.  

Den politiske viljen til å ta imot flyktninger fra krigen i Ukraina og den løsningsorienterte tilnærmingen fra både lovgiver, kommunene, og forvaltningen har vært nødvendig og god. Engasjementet fra både sivilsamfunnet, frivillige organisasjoner og private næringslivsaktører har vært viktig i inkluderingsarbeidet. Vi må bruke alt vi har lært og fått til i innsatsen for ukrainske flyktninger, til å gjelde i møte med alle flyktninger. 

Derfor anser Norsk Folkehjelp det som ekstra uheldig at det fremlegges et forslag om å redusere mottak av overføringsflyktninger til Norge. Antallet mennesker på flukt i verden er stigende, ved inngangen av 2022 ble det rapportert om 89,3 millioner. 

Verdenssamfunnet må ta sitt ansvar på alvor, trappe opp innsatsen for å beskytte mennesker på flukt og lette presset fra overføringslandene. Det er av stor betydning at innsatsen Norge gjør for mennesker på flukt fra Ukraina ikke går på bekostning av andre flyktninger. En forskjellsbehandling av flyktninger hvor geografi er et vektig moment, bryter med det grunnleggende menneskerettslige prinsippet om at alle flyktninger har rett på beskyttelse. Norsk Folkehjelp mener at Norge må bistå i arbeidet med å avlaste nærområdene utenfor Europa, og relokalisere flyktninger i hele Europa, og ikke bare fra enkelte nærområder.  

FNs kvoteflyktningordning er en trygg, regulert og permanent måte å bistå mennesker på flukt. Regjeringen hadde med dette budsjettet en god mulighet til å vise internasjonale solidaritet, men velger i istedenfor å redusere antallet overføringsflyktninger med 30 prosent fra 3000 til 2000. Istedenfor å øke antall overføringsflyktninger til 5000, slik FN og norske sivilsamfunnsorganisasjoner har anbefalt i en årrekke. Norge må ikke la ankomsten av et stort antall flyktninger fra Ukraina gå ut over vårt ansvar for å ta imot de mest sårbare som kommer gjennom FNs kvoteflykningsordning.   

 Norsk Folkehjelp mener at 

• Antallet overføringsflyktninger må som første steg reverseres tilbake til 3000 og deretter økes til 5000
• Norge må i større grad vise solidaritet med verdens flyktninger og ikke sette flyktninggruppers behov for beskyttelse opp mot hverandre.
• Norge må bistå i arbeidet med å avlaste nærområdene utenfor Europa, og relokalisere flyktninger i hele Europa, og ikke bare fra enkelte nærområder. 

Midler fra Innovasjon Norge, herunder Miljøteknologifondet (kap. 2421, post 76) og investeringstiolskudd til store grønne investeringer (kap. 553, post 71) må kunne gis alle investeringsprosjekter som støtter utvikling av en sirkulær økonomi.

Vi viser til vedtak i Stortinget nr. 755, 10. juni 2022: «Stortinget ber regjeringen sørge for at sirkulær økonomi er et tverrgående satsingsområde for virkemiddelapparatet.».

For å komme over i en sirkulær økonomi, så kreves store investeringer i infrastruktur og nye løsninger for økt utsortering av avfall og økt materialgjenvinning. Det skrives det også om i «Ein nasjonal strategi for ein grøn sirkulær økonomi», og senere var dette et viktig poeng i Hurdalsplattformen.

Alle er enige: både Storting og regjering vil ha mer sirkulær økonomi. Så hvorfor ikke bruke de virkemidlene dere har?

Kravene til økt utsortering – derimot – stilles i hovedsak til husholdningene. Det er husholdningene som skal sortere og sørge for levering til gjenvinning. Det er målkrav og kommunene skal oppfylle målene - det vil si Norges forpliktelser. Næringslivet har bare krav til sortering, men ingen målkrav. Dét er i beste fall en hyggelig henstilling til næringslivet om “kan du være så snill å sortere litt? Vi bryr oss ikke om hva du gjør med avfallet etterpå.” Samfunnsbedriftene kunne godt ønsket seg at hele samfunnet hadde krav og mål, men det er ikke dét det handler om her.

Det vi vil, er at alle som bidrar til den sirkulære økonomien og investeringer i grønn teknologi, burde få tilgang til investeringsstøtte. I dag får bare kommersielle aktører finansiell støtte

Det paradoksale er jo at kommersielle aktører - oftest private - får grønn investeringsstøtte, mens de ikke-kommersielle – oftest kommuner og interkommunale selskaper – ikke får grønn investeringsstøtte.

Hvert år fram til 2035 har Kommunal avfallsbransjen behov for investeringer i ny infrastruktur og teknologi på opp mot 2,2 milliarder kroner. Det er investeringsmidler Kommuner/kommunale avfallsaktører ikke har selv. Dette er investeringer som må til for å utvikle en sterk sirkulær økonomi i Norge.

Det haster med investeringer for å nå materialgjenvinningsmålene, men vi ser at medlemmene som gjør utredninger om teknologi for økt utsortering, støter på flere problemer;

• Det er ikke tilgang på finansieringsstøtte fordi de er ikke er kommersielle.
• Støtte gis bare til teknologi som regnes for å være innovativ og å ha eksportpotensiale.

Alle de rette tingene sies i tilknytning til et grønt skifte fra myndighetenes side, men virkemidlene fortsetter likevel i gamle spor fra da økonomisk vekst overskygget bærekraftig utvikling. Om virkemidlene ikke skifter innretning, så skjer ikke endring raskt nok.

I EU, som først definerte mål for materialgjenvinning, og som vi har adoptert i Norge, stiller opp med rundt 8000 milliarder kroner for investeringer i alle sektorer som støtter oppunder Green Deal og handlingsplanen for en sirkulær økonomi.

Vi ber om en gjennomgang av statsstøtteregelverket i Norge for å rydde unna begrensninger som hindrer alle samfunnsområder i å bidra til lavutslippssamfunnet. Innretningen må støtte oppunder det grønne skiftet og en sirkulær økonomi, uavhengig av hvilken sektor som bidrar. Og det haster dersom en sirkulær økonomi skal realiseres på veien mot et lavutslippssamfunn i 2050.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner 

KA takker for muligheten til å komme med innspill til komiteen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2023.

Om KA og KAs medlemmer

KA er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for virksomheter i kirkelig og idéell sektor. KA har blant annet alle de om lag 350 kirkelige fellesråd i Den norske kirke som medlemmer. Kirkelig fellesråd er Den norske kirkes demokratisk valgte styringsorgan på lokalt nivå (kommunenivå) med ansvar bl.a. for forvaltning av kirkebygg, gravplassdrift samt personalansvar for flertallet av kirkelig ansatte. Kommunene har finansieringsansvar for kirkens landsdekkende administrative infrastruktur, kirkebygg og gravplassdrift samt lønn til kirkemusiker, kirketjener osv. Bevilgningene fra kommunene til de lokale kirkene er samlet om lag 4 mrd. årlig. Rammevilkårene for kommunesektoren har derfor stor betydning for KAs medlemmer.

Hovedbudskap

KA ber komiteen synliggjøre kommunenes finansieringsansvar for Den norske kirke etter trossamfunnsloven. For å opprettholde en lokalkirke som bidrar godt i lokalsamfunnet må kirkens økonomiske rammevilkår sikres. Vi vil løfte frem noen hovedpunkter:

• I lys av svært anstrengt økonomi i mange kirkelige fellesråd, ber KA komiteen understreke kommunenes finansieringsansvar for Den norske kirke etter trossamfunnsloven for å sikre forutsigbare rammer for drift av lokalkirken.
• KA ber kommunalkomiteen om å tydeliggjøre det grunnleggende kommunale ansvaret for vedlikehold av kirkebyggene slik det nå kommer til uttrykk i trossamfunnsloven § 14.
• KA ber komiteen understreke behovet for økte kommunale investeringer for å sikre overgang til energieffektiv drift og bærekraftige løsninger for kirkebygg og gravplasser.

Samspill kommune-stat for å sikre lokalkirkens drift og utvikling

2/3 av de samlede offentlige tilskudd til Den norske kirke kommer fra kommunene. Lokalkirken har en bred portefølje av oppgaver og ansvar. Som arbeidsgiver med ansvar for gjennomføring av lokale planer for kirkelig aktivitet, gravplassforvaltning, forvaltning av kirkebygg mm. er det viktig med langsiktig økonomiforvaltning. En viktig faktor for forutsigbarhet og forsvarlig drift er at tilskuddet fra kommunene til kirkelig fellesråd som et minimum blir justert for lønns- og prisvekst (deflator) fra år til år. Det er et økende problem med kutt i tilskudd til kirkelig fellesråd fra kommunene. KA ber komiteen synliggjøre kommunenes finansieringsansvar for Den norske kirke etter trossamfunnsloven for å sikre forutsigbare rammer for drift av lokalkirken.

Kommunenes andel til istandsetting av kirkebygg (bevaringsprogram for kirkebygg)

Det er allment kjent at kirkebyggene sliter med et stort vedlikeholdsetterslep. At Stortinget flere ganger har uttrykt behov også for et statlig løft for kirkebygg, har hatt som forutsetning at kommunenes ansvar likevel ikke skal svekkes. Dette er også klart forutsatt gjennom Stortingets behandling av lov om Opplysningsvesenets fond, jf. Innst. 623 L (2020-2021). Denne forutsetningen vil imidlertid kreve tydelige statlige føringer og en gjennomtenkt og forutsigbar innretning på statens egne ordninger som kan sikre godt samspill mellom stat, kommune og kirke, og for å unngå at kirkebygg blir kasteball mellom stat og kommune. KA ber derfor komiteen om å tydeliggjøre det grunnleggende kommunale ansvaret for vedlikehold av kirkebyggene slik det kommer til uttrykk i trossamfunnsloven § 14.

Energieffektivisering og bærekraftige løsninger for kirkebygg og gravplassdrift

Kirken ønsker å bidra med bærekraftige og energieffektiviserende løsninger. Både FNs bærekraftsmål og den siste tids energikrise gjør at kirkelige fellesråd opplever seg forpliktet til å prioritere investeringer til kirkebygg og gravplassdrift. Det er økende fokus og kompetanse på disse områdene i kirken og potensialet for energieffektivisering er stort. KA ber komiteen understreke behovet for økte kommunale investeringer for å sikre overgang til energieffektiv drift og bærekraftige løsninger for kirkebygg og gravplasser.

Kirke/kommune-samarbeid – fra skoledrift til samskaping

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom kirken og kommunen i Norge har lange historiske røtter; kirkespørsmål var sentralt da formannskapsloven ble vedtatt i 1837, og kirken bidro med både skoledrift og omsorgsarbeid i lokalsamfunn over hele landet. Samhandlingen mellom kommune og kirke har utviklet seg i tråd med utviklingen i kommunesektoren – og i tråd med lovgivning på tros- og livssynsfeltet. En ny fase i denne nærheten mellom kirke og kommune er nå etablert i ny trossamfunnslov. Loven trådte i kraft 1. januar 2021, og viderefører forutsetningen om at Den norske kirke lokalt fortsatt er en del av – og er et ansvar for – lokalsamfunnet.

Mange kommuner har svært gode erfaringer fra samskaping og annet samarbeid med Dnk. Noen eksempler på dette er Trondheim, Kristiansand, Bærum, Bjørnafjorden, Oslo, Enebakk og Øygarden. Her er to filmer som viser glimt fra samskaping i Enebakk og Bjørnafjorden: https://vimeo.com/744930339/2534705d9d https://vimeo.com/744928620/e076c918da  

Kontaktpersoner:

Marit Brandt Lågøyr, avdelingsdirektør, marit.lagoyr@ka.no mobil 977 12 116

Martin Stærk, seniorrådgiver, martin.stark@ka.no mobil 915 77 038

Regjeringen har lagt fram et lite framtidsrettet budsjett, som ikke bygger ned barrierer. Vi finner verken ambisjoner, handling eller penger for et universelt utformet og bærekraftig samfunn. Det betyr at diskrimineringen fortsetter.

Norges Handikapforbund jobber for et samfunn der mennesker med nedsatt funksjonsevne får oppfylt våre menneskerettigheter og kan være fullverdige og likestilte borgere. I regjeringens forslag til neste års statsbudsjett beskrives flere steder marginaliseringen av funksjonshemmede som en stor utfordring. Likevel finner vi ingen satsinger på funksjonshemmedes likestilling i budsjettet, tvert imot går det på mange punkter i feil retning. Hvis dette budsjettet blir vedtatt, blir funksjonshemmede fortsatt stående på sidelinjen og levekårene våre blir sterkt svekket. Det er ikke bare et brudd på den enkeltes menneskerettigheter - også samfunnet vil tape på at en så stor gruppe blir hindret i å delta i samfunnet og bidra til verdiskapingen. 

 Våre hovedkrav er:

• FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) må være førende for budsjettet slik at likestilling blir en realitet.
• Sikre en inkluderende skole. Realisere «Veikart. Universelt utformet nærskole 2030».
• Norge universelt utformet innen 2035. Handlingsplan med tidsfrist og penger.
• Beholde tilskuddet til etterinstallering av heis i lavblokker. Øke bevilgningen.
• Styrke Husbankens rolle, med ansvar for boligtilskudd samt en bedre bostøtteordning.
• Rette opp uthulingen av plan- og bygningsloven som nasjonalt lovverk.
• Sikre statlig toppfinansiering slik at innbyggere får tjenester og BPA for likestilling.

Nærskolen for alle barn. Veikart universelt utformet nærskole 2030.
Progr.kat. 13.70 Kommunesektoren (KMD). Kap. 571 Rammetilskudd, post 21 statlige tiltak
FN-komiteen CRPD sier i merknader til Regjeringen (mai 2019, art.9, Tilgjengelighet):
Regjeringen må innføre forskrifter for å fastsette tidsfrister og konkrete tiltak med øremerket finansiering for universell utforming av eksisterende bygninger, som prioriterer grunnskole og videregående skole (…).

Veikart universelt utformet nærskole 2030
Skolebygg har mange fysiske barrierer som hindrer barn og unge i få oppfylt sin rett til utdanning og videre deltagelse i arbeidsliv. Hurdalsplattformen sier at Veikartet skal realiseres, men verken Veikartet eller penger er å finne i statsbudsjettet for 2023. Det er på høy tid med penger og handling.
https://www.bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00004557

NHF ber komiteen:

• Sikre at alle barn kan gå på nærskolen. Realisere Veikartet ved å øremerke kr 400 millioner kroner til universell utforming av eksisterende skoler på budsjettet for 2023. I tillegg legge inn en føring om at det årlig bevilges tilstrekkelig med midler til Veikartet er realisert i 2030.
• Lage forskrift med tidsfrist 2030 for oppgradering av skolebygg (PBL § 31-4).
• Gi føring om at funksjonshemmedes organisasjoner involveres i satsingen.

Bolig
Prog.kat. 13.80. Kap. 581 Bolig- og miljøtiltak. Post 79 Heis. Post 70 Bostøtte.
Mange bor ikke trygt og godt. Årsaker er et utilgjengelig boligmarked, høye boutgifter og lav inntekt. Kun 10-20 % av boligmassen oppfyller grunnleggende krav til fysisk tilgjengelighet. (Levekårs-undersøkelsen 2007, SSB Scenarioanalyse 2019). Tilskudd til tilpasning gikk fra Husbanken til kommunalt ansvar fra 2020. Husbankens erfaringer er at boligtilskudd i mindre grad blir prioritert (Årsrapport HB 2020). Ni av ti lavblokker mangler heis (NBBL). Husbankens tilskudd til ettermontering av heis er et effektivt tiltak for å øke tilgjengeligheten. Etterspørselen er stor, men midlene knappe (søknadsbeløp 246 millioner i 2019, tilsagn 50 millioner, Årsrapport HB 2019). Bevilgningen er nær halvert siden 2016. Nå foreslår regjeringen å avvikle hele ordningen. Konsekvensene er full stopp i bedre tilgjengelighet. Dette rammer beboere med funksjonsnedsettelse i alle aldre. Heis er en etterspurt kvalitet for alle.

Bostøtteordningen dekker ikke lenger sitt formål. Mange har høye boutgifter og lav inntekt, uten å få bostøtte. Bostøtten må derfor endres og styrkes. Strømstøtten må videreføres for 2023.

NHF ber komiteen:

• Fremme tilgjengeligheten i lavblokker. Bevilge kr 100 millioner til etterinstallering av heis.
• Heve nivået på bostøtten. Ta hensyn til ekstrakostnader funksjonshemmede har.
• Styrke Husbankens rolle. Husbanken får igjen ansvar for boligtilskudd, med øremerke midler.

Ressurskrevende tjenester. Prog.kat. 13.70. Kapittel 575. Post 60 Toppfinansiering
Tilskuddet til ressurskrevende tjenester er en statlig overslagsbevilgning til kommunene. Tilskuddet kompenserer for lønnsutgifter i omsorgstjenester til personer under 67 år med bistandsbehov. Regjeringen har jevnlig økt innslagspunktet. Det betyr at statens andel reduseres, mens kommunenes andel øker. For 2023 foreslår regjeringen å videreføre innslagspunktet fra 2022, justert med forventet lønnsvekst på 3,8 pst., til kr 1 526 000. Det betyr at staten opprettholder sitt høye innslagspunkt, i en tid med presset kommuneøkonomi. Dette får konsekvenser for innbyggere som trenger tjenester for å leve et selvstendig liv, likestilt med andre.

NHF ser at kommuner og bydeler ofte henviser til økt innslagspunkt når de kutter i tjenestetilbudet, for eksempel BPA (Brukerstyrt personlig assistanse), til mennesker med nedsatt funksjonsevne. NHF mener at staten må ta et økt ansvar for å sikre forutsigbar finansiering og likeverdige tjenester uavhengig av bosted. Konsekvensene av regjeringens forslag er en stimulering til bruk av institusjonslignede løsninger, i stedet for kommunale tjenester og likestillingsverktøyet BPA. Samfunnet må sikre tjenester som gir innbyggere rettigheter og muligheter til å kunne bo hvor man vil og med hvem man vil, i tråd men FN-konvensjonen CRPD.

• NHF ber komiteen styrke statens toppfinansiering slik at funksjonshemmedes rettigheter blir innfridd i kommunene. Innslagspunktet for toppfinansieringen må vesentlig ned.

NHF ber komiteen gi tydelige føringer for universell utforming av samfunnet:

Handlingsplan for bærekraft, like muligheter – et universelt utformet Norge
Solbergregjeringen lanserte handlingsplanen «Bærekraft og like muligheter – et universelt utformet Norge» (2021-2025). Det er ingen frist for når Norge skal være i mål og heller ikke midler.

NHF ber komiteen:

• Sette tidsfrist 2035 i Handlingsplanen for universell utforming av Norge. Bevilge midler for 2023 og gi føringer om at det årlig skal bevilges tilstrekkelig med midler for å komme i mål.

Plan- og bygningsloven m/byggteknisk forskrift  
Solbergregjeringen har systematisk svekket plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift. Kommunal frihet har vært viktigere enn et sterkt nasjonalt lovverk som sikrer et universelt utformet samfunn der alle kan delta. Det er svakere krav i TEK17 enn TEK10 og økt adgang til dispensasjoner etter kommunalt skjønn. Det betyr at funksjonshemmede innbyggere stenges ute i økende grad.

NHF ber komiteen:

• Gi tydelige føringer om at lovverket og forskrifter skal styrkes, slik at bygg, boliger og uteområder blir universelt utformet – med likestilt deltakelse for alle innbyggere.

Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon. tove.linnea.brandvik@nhf.no
Forbundsleder Tove Linnea Brandvik, Norges Handikapforbund, mobil 482 30 849.

Både nasjonalt og internasjonalt herjer en rekke kriser. Før koronakrisen har sluppet taket har både krig, store naturkatastrofer og alvorlige menneskerettighetsovergrep skylt over oss. Samtidig er det også strømkrise, bankkrise og klimakrise. Dette påvirker Norges totale økonomiske situasjon og vi har alle blitt advart om at statsbudsjettet for 2023 ville bli et svært stramt budsjett. Da er det viktig å huske på hvem som blir rammet aller hardest i alle kriser. Det er de mest sårbare gruppene i samfunnet, deriblant voldsutsatte minoritetskvinner, kvinner, menn, unge som eldre som Norge ikke har maktet å inkludere i norsk arbeidsliv og unge mennesker som av ulike grunner havner utenfor i samfunnet. Mange av dem med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn. Selv om Norge er i en krise forventer MiRA-Senteret derfor at disse menneskene blir prioritert. Økte øremerkede driftsmidler til sivilt samfunn, grasrot- og lavterskelorganisasjoner som MiRA-Senteret er i en slik situasjon et svært viktig grep å ta.

Sivilt samfunn under sterkt press i krisetider!

MiRA-Senteret har i snart 35 år arbeidet for reell integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn. Senteret er i dag en brobygger og kompetanseformidler med unik kunnskap om hvilke tiltak som fungerer i integreringsarbeidet. Vi er også en sterk stemme for minoritetskvinners rettigheter og spiller en avgjørende rolle når det gjelder å opplyse det offentlige og myndigheter om viktige problemstillinger og ting som vi ser ikke fungerer i integreringsarbeidet.

Senterets mangeårige arbeid gjør at vi i krisetider også blir en naturlig og avgjørende støttespiller for mange minoritetskvinner og unge jenter som møter alvorlige utfordringer i sin hverdag. Ser vi til tall fra senterets lavterskeltilbud med krisehjelp- og rådgivningsarbeid så langt i 2022 har senteret allerede behandlet 430 krisehjelpssaker. Dette er mer enn totalt antall saker i hele 2021. Over halvparten av sakene dreier seg om forebyggende helsearbeid – inkludert sosiale problemer og psykisk helse, i tillegg til at 69 er relatert til oppholdstillatelse og 103 om samlivsproblemer og skilsmisse og vold og mishandling. Senterets økonomiske midler til dette arbeidet har imidlertid det siste året blitt lavere, noe som gjør at vi opplever et svært stort press på våre personalressurser til å behandle både prekære og komplekse saker. MiRA-Senteret ber om økning i driftsmidler til dette arbeidet.

Politisk svikt i arbeidet mot digitalt utenforskap – lavterskeltilbud en nøkkelrolle!

En annen svært viktig del av integreringsarbeidet i dag er målrettet arbeid for digital inkludering. Digitalt utenforskap forsterker graden av sosial ulikhet i landet vårt, men samtidig opplever vi ikke at senterets mangeårige bekymring om konsekvensene av dette blir tatt på alvor.

MiRA-Senteret har et godt etablert digitalt opplæringstilbud som meget lett kan rulles ut, men fordi vi ikke har en personalressurs som kan jobbe med dette i dag må vi holde vårt tilbud på det minimale. Dette gjør at vi dessverre ikke har kapasitet til å tilby kvinner med digital opplæring mer enn 4 timer pr uke, noe som betyr at vi får hjulpet svært få kvinner og samtidig må redusere veiledningen til den enkelte kvinne til det minimale. Vi må også avslutte opplæringen før kvinnen selv klarer å bruke sin e-post adresse, eller betale sin egen regning. Senteret ser også at de aller fleste som kommer på digital opplæring har bodd i Norge i mer enn 10 år, noe som indikerer en politisk svikt i integreringsarbeidet for innvandrere med relativt lang botid i Norge. Når MiRA-Senteret har et tilbud klart, som vi vet fungerer. Hvorfor blir dette da ikke prioritert som et viktig tiltak i integreringsarbeidet?

Driftsmidlene MiRA-Senteret har til rådigheter er ikke nok!                                                                                       

MiRA-Senteret takker regjeringen for å holde våre øremerkede driftsmidler stabilt på 4 150 000 kr over Statsbudsjettet på post 71: Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet for 2023. Betydningen av Senterets arbeid både for minoritetskvinner og som et nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet reflekteres likevel på langt nær i nivået på disse økonomiske midlene.

MiRA-Senterets innsats skaper i dag avgjørende og reell endring innenfor integrerings- og kvinnerettighetsfeltet både på lokalt og nasjonalt nivå, men kun gjennom en økning i øremerkede driftsmidler kan vi videreutvikle vårt avgjørende arbeid, planlegge langsiktig og sikre forutsigbarhet i vårt arbeid med og for minoritetskvinner og unge jenter i Norge. Senteret ber derfor kommunal- og forvaltningskomiteen om å satse på økte midler til nasjonale ressursmiljø slik at vi kan skape langsiktighet og sikre at den mangeårige kompetansen på feltet består og kommer flere til gode.

Kommunen har ansvaret for å levere gode vann og avløpstjenester til innbyggere og næringsliv. Finansieringen av dette gjøres til selvkost. I 2021 tok kommunene inn 26,8 mrd. kroner i gebyrer. Av dette brukte de 18,4 mrd., 69 % av gebyrene, til kjøp av varer og tjenester i markedet. I årene som kommer må kommunene øke sin investeringstakt betydelig. Vi vil få en dobling av gebyrene, mange steder tre ganger dagens nivå. En stor utfordring nå er at det ikke er nok kapasitet i markedet, som bistår kommunal vann- og avløpssektor med rådgivningstjenester de er avhengige av for å kunne anskaffe, prosjektere, utvikle og bygge prosessanlegg og annen infrastruktur. Kommunene møter også en utfordring med lang saksbehandlingstid for behandling av søknader om utslippstillatelser, og disse er omfattende og utfordrende. Kommunene har behov for bedre veiledning fra statsforvalteren. Dette kan føre til at mange kommuner velger feil løsninger for å klare å overholde tidsfristene som er gitt. På toppen av dette kommer det, i løpet av kort tid, et nytt avløpsdirektiv som ytterligere vil forsterke både behovet for kapasitet og kompetanse hos statlige myndigheter og for ytterligere utbygging av kommunal infrastruktur over hele landet. Mange kommuner havner bakpå, og rekker ikke å gjøre nødvendige arbeidsoppgaver på avløpsområdet. Norsk Vann mener derfor at det viktigste Stortinget og Regjeringen nå kan gjøre, er å få på plass en nasjonal handlingsplan for avløpsområde. Da kan vi sikre oss mot overinvesteringer, dårlige løsninger og en riktig ressursallokering, hvor vi får gjort de viktigste grepene først. Vi må klare å ta disse investeringene med fokus på bærekraft og morgendagens renseløsninger, som sikrer et godt vannmiljø. Lykkes vi med dette vil vi nyte godt av disse investeringene for de neste tre generasjoner. En nasjonal handlingsplan vil også kunne bidra til flere fellesprosjekter på tvers av kommunegrenser, slik at vi kan bygge mer robuste driftsorganisasjoner. Disse utfordringene gjelder hele landet, selv om situasjonen i Oslofjorden nå får stor oppmerksomhet. Derfor bør vi utarbeide et bedre kunnskapsgrunnlag som vil hjelpe med å definere hvilke behov for rensing man trenger hvor for å nå miljømålene og oppfylle krav i lov og forskrifter. Dette vil gjøre arbeidet mye mer effektivt både for kommunene og staten, og vi kan få gode prosjekter som også bidrar til nødvendige innovasjoner med gode bærekraftige løsninger som gevinst.

Ikke spesifisert kapittel eller programkategori: Manglende kapasitet i staten

I Prop 1S (2022-2023) i fra Klima- og miljødepartementet står det «(…) kommunane får strengare reinsekrav i utsleppsløyve etter forureiningslova og -forskrifta. Regjeringa vil difor styrkje arbeidet til Miljødirektoratet og statsforvaltarane med å revidere utsleppsløyva og sørgje for god oppfølging og rettleiing av kommunane.»

Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvaret for Statsforvalterembetet, men Norsk Vann klarer ikke å finne tilsvarende formulering hos KDD. For saksbehandlingen av utslippstillatelser og i rollen med å veilede kommunene er det viktig at statsforvalterne får økt kapasitet i form av flere saksbehandlere på avløpsområdet. Det er også nødvendig med økt / ny kompetanse i både Mattilsynet og Miljødirektoratet for å sikre trygg vannforsyning og avløpshåndtering i møtet med nye klima- og miljøutfordringer.

Norsk Vann støtter regjeringen på dette punktet, og mener at det må settes av nok ressurser til Miljødirektoratet og Statsforvalteren for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.

Programkategori 13.90 post 21 Spesielle driftsutgifter: Fragmentert og ufullstendig regulering av overvann

Vi viser til endringer i plan- og bygningsloven Prop. 125 L (2021-2022). Norsk Vann oppfordrer Stortinget til å be Klima- og miljødepartementet om å følge opp sin del av forslagene. Departementet har verken fulgt opp forslagene som Miljødirektoratet la ut på høring i 2020 eller de øvrige forslagene fra Overvannsutvalget som tilligger Klima- og miljødepartementet. Departementet har varslet en ny Stortingsmelding om klimatilpasning. Vi frykter at dette nok en gang vil utsette oppfølgingen av de foreslått endringene i regelverket som ligger under departementets ansvarsområde. Klimatilpasning har vært tema siden Klima- og miljødepartementet mottok NOU om klimatilpasning i 2010. Departementet nedsatte deretter Overvannsutvalget som overleverte sin NOU i 2015, men har vært svært passive når det kommer til oppfølgingen av forslagene.

Gebyret som innbyggere og næringsliv betaler for å få vanntjenester kan etter dagens regelverk bare dekke utgifter til å lede overvann i fellesledninger og separate overvannsledninger og anlegg som avlaster ledningene etter at de er etablert. En mer rettferdig gebyrberegning kan være å splitte avløpsgebyret, slik Overvannsutvalget foreslo i NOU 2015:16. Den delen av gebyret som finansierer overvannstiltak kan beregnes ut fra hvor mye overvann abonnenten fører til ledningen. På denne måten kan også gebyret stimulere abonnentene til å håndtere mer av overvannet lokalt på egen eiendom.

Norsk Vann ber om at Stortinget setter av tilstrekkelige ressurser til å følge opp forslagene i NOU 2015:16, med særlig fokus på ansvar og finansiering av overvannshåndteringen, herunder å utrede spørsmålet om ansvar for skader.

Ikke spesifisert kapittel eller programkategori: Helhetlig vanntjenestelov

Vannbransjen har lenge etterspurt en helhetlig vanntjenestelov som regulerer kommunenes vann- og avløpstjenester til innbyggerne. Norsk Vann viser til flertallsmerknaden fra Ap, Sp og Sv under statsbudsjettvedtaket i 2021:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til partiene ved tre anledninger, Innst. 380 S (2014– 2015), Innst. 369 S (2018–2019) og Innst. 16 S (2020–2021), har foreslått eller pekt på behovet for en ny sektorlov for vann- og avløpssektoren og behovet for å ta tak i utfordringer i vann og avløpssektoren knyttet til vannforsyningssikkerhet, etterslep på vedlikehold, kompetanse, gebyrer, koordinering av lovverk og offentlig aktører. Flertallet er positive til at regjeringen vil bidra med å finne løsninger til kommunenes arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger og vil fremme forslag om en sektorlov for vann.»

Norsk Vann ønsker at Stortinget ber regjeringen snarest sette i gang arbeidet med en helhetlig vanntjenestelov, i tråd med samfunnets behov og Stortingets tidligere føringer. Et lovarbeid bør ta utgangspunkt i vass- og avløpsanleggslova, og utvide denne med bestemmelser som i dag vedtas av hver enkelt kommune som abonnementsvilkår.

Ikke spesifisert kapittel eller programkategori: Bedre statlig innrapporteringssystemer

Norsk Vann ønsker at staten prioriterer en heldigitalisert løsning for innrapportering av data til nasjonal vannstatistikk, herunder de statlige innrapporteringssystemene Mattilsynets skjematjenester, Miljødirektoratet og KOSTRA.

Folkehelsemeldinga, Meld. St. 19 (2018-2019), peker på utfordringene som i dag ligger på de ulike statlige innrapporteringene. Mattilsynets kartlegging av «Status for drikkevannsområder i landets kommuner» i oktober 2019 viste at systemet er utilstrekkelig for å hente ut relevante data og statistikk for å få en god oversikt over tilstanden på drikkevannsforsyningen i Norge.

LMD skriver i kap. 1115 at «Mattilsynet arbeider med utvikling av løysingar for datafangst, datalagring og datadeling. Det betyr at Mattilsynet må byggje opp ei data-plattform som handterer historiske data. Mattilsynet sin første leveranse blei lansert våren 2022 og var på området drikkevatn. Hovudambisjonen til Mattilsynet er å automatisere alle faste rapportar.»

Norsk Vann ber Stortinget om å sette av tilstrekkelig midler slik at Mattilsynet kan prioritere et konkret arbeid med å lage et nytt innrapporteringssystem for kommunene og vannverkseierne, som er både funksjonelt og brukervennlig.

Svakheter i inntektssystemet gir dramatiske utslag

Innlandet fylkeskommune har to prinsipielle merknader knyttet til inntektssystemet, samt noen kommentarer til budsjettforslaget for neste år.

Grunnleggende svakheter i nåværende inntektsmodell

• Rammeoverføringene gjennom inntektssystemet tar ikke nok hensyn til lengden på fylkenes vegnett. Innlandet fylkeskommune er landets nest største vegeier, etter Staten, med en stor andel lavtrafikkert vegnett, og hvor for eksempel tømmertransport utgjør en viktig funksjon.
• Gjeldende prosentsats for å jevne ut inntektsforskjeller mellom fylkeskommunene på 87,5 prosent, er også overmoden for å økes.

Konsekvensene av dette er at Innlandet fylkeskommune bl.a. har et vegforfall som er stipulert til å være på mellom 4 og 6 milliarder kroner.

Konkrete innvendinger og innspill til budsjettforslaget

• Forslaget gir fortsatt økende forfall på fylkesvegene. Grunnproblemet er at det ikke er samsvar mellom behovene og tilgjengelige økonomiske midler. For å bidra til sikkerhet, framkommelighet og god forvaltning av vegkapitalen er det behov for en vesentlig styrking av satsingen på fylkesveger.
• Kostnadsindeksen for drift og vedlikehold og nye veganlegg økte med hele 11prosent i løpet av 2021. Rammeøkningen via deflator i samme periode var ca. 3 prosent.
  Bare for fylkesveger (drift) utgjorde det en reduksjon i kjøpekraft med 55-60 millioner kroner ved oppstart 2022, sammenlignet med oppstart 2021. Samme problematikk gjelder for kollektivtransport og investeringsprosjekter på veg.

Anslaget om vekst i frie inntekter på 3,9 prosent er derfor i realiteten en realnedgang som følge av dette. I tillegg har Innlandet fylkeskommune situasjonen på Tretten bru, som vi antar statsråden er kjent med. Her legger vi til grunn at det i hvert fall vil koste totalt 400 millioner kroner å rydde bort gammel bru, leie midlertidig bru og ikke minst å bygge ny bru.

Hva kan Stortinget gjøre med dette?

Innlandet fylkeskommune forventer at nasjonale myndigheter bidrar til:

Strukturelle endringer i nåværende inntektsmodell

• Antall kilometer veg må vektlegges i betydelig større grad enn i dag.
• Prosentsatsen i inntektsutjevningselementet i nåværende modell må økes.

Endringer i foreliggende budsjett

• Økte rammer i foreliggende budsjettforslag for 2023, jfr. den drastiske økningen innen bygg og anlegg.
• Innlandet fylkeskommune kompenseres fullt ut for kostnadene med å få på plass ny bru på Tretten. På kort sikt, at vi i hvert fall;
• - får dekket oppsetting, leiekostnader og nedtak av midlertidig bru
• - tilgodeses med et betydelig skjønnstilskudd som følge av den ekstraordinære situasjonen etter kollapsen av brua på Tretten.
  
  

Andre kommentarer til statsbudsjett 2023

• Kollektiv: Det er bekymringsfullt at grunnlaget for å gi innbyggerne i landet akseptable kollektivtjenester er veldig ulikt. I et stort fylke som Innlandet, som er Norges mest spredtbygde, er dette vanskelig. Samtidig er andelen elever som trenger skoleskyss størst i landet. Som et resultat av dette må hoveddelen av midlene nyttes til skoleskyss inkludert spesialskyss, mens det kun er rom for om lag 240 mill. kr til å drifte ordinær kollektivtrafikk i et fylke på 52 000 kvadratkilometer. Det bør foretas en helhetlig gjennomgang av finansieringsgrunnlaget for kollektivtrafikken i Norge med sikte på å skape rammevilkår for akseptable tilbud i hele landet. I den sammenheng må det også særskilte inntektsløsninger for byområder inkluderes i gjennomgangen.
  
  
• Regional utvikling: Fylkeskommunene er tillagt rollen som regional utviklingsaktør, men til tross for dette har bevilgede rammer til regional utvikling blitt kraftig redusert de siste ti årene. For å bidra til grønn omstilling og tilrettelegging for vekst og livskraftige distrikter er det nødvendig at bevilgningene til regional utvikling økes vesentlig.
  
  
• Klimasats: Klimasats-ordningen har bidratt til klimatiltak i de fleste norske kommuner og fylker. Det har vært en god ordning som har resultert i mange fornuftige og gode klimaprosjekter. Det er bra med økt satsing gjennom Enova, men Klimasats har vært en ordning som har gitt kompetanseheving og bidratt til bedre planlegging i kommunene. Det har sørget for et godt grunnlag for klimaarbeidet framover.

Even Aleksander Hagen
fylkesordfører, Innlandet fylkeskommune

Høring i Stortingets Kommunal og forvaltningskomité 24./25. oktober 2022 –

Prop. 1 S (2022-2023) - Statsbudsjettet 2023

Skredsikring (herunder kap.1320 post 30 og beregningsteknisk dokumentasjon (Grønt hefte) i inntektssystemet til fylkeskommuner)

Bakgrunn

Vegene er helt sentrale som framføringsårer i fredstid eller i krig. Beredskapen vår er avhengig av at de er fremkommelige, robuste, sikre og åpne.

Regjeringen foreslår å bevilge ca. 903 millioner kroner som rammetilskudd til fylkeskommunenes skredsikringsarbeid på fylkesvegene. En økning på ca. 4 % justert for prisveksten.

Bevilgninger til skredsikring av riksveger er ikke lenger sporbare i og med at post 31, skredsikring, er tatt ut som budsjettpost og inngår nå bare i post 30, store riksveginvesteringer.

Vi merker oss at viktige rassikringsprosjekter som på E16 og E 45 m. fl. er ute av budsjettet, noe som styrker mistanken om at budsjettet ikke tar tilstrekkelig tak i å sikre at våre veier er sikre, framkommelige

Innspill

Behovet for rassikring av riks- og fylkesveger er enormt. Det er kartlagt behov på over 70 milliarder kroner for å rassikre riks- og fylkesvegene i Norge. Rassikring av fylkesvegene er kraftig underfinansiert i dag. I noen fylker vil det ta opp mot 120 år med dagens finansiering å sikre de farligste skredpunktene. Det er naturlig nok alt for lenge å vente på trygg skolevei eller næringsveg. Folks sikkerhet kan ikke være avhengig av hvem som eier vegen. Nasjonal rassikringsgruppe krever en kraftig opptrappingsplan. 2 milliarder kroner mer per år til rassikring av fylkesvegene fra neste års statsbudsjett, og samme satsing må gjøres for riksveiene.

Oppmodningsvedtak 466-470 fra Stortinget er ikke fulgt opp tilstrekkelig, og spesielt har vedtakene omkring innvasjonsprogrammet og incentivordningen ikke blitt tolket i tråd med Stortingets intensjon. Spesielt vil det være viktig at innovasjonsprogram og incentivordning etableres i tillegg til ordinære skredsikringsbevilgninger. En statlig incentivordning må innebære at Staten minimum dekker 50 % av grunninvesteringen, og 50 % av driftskostnadene de første 10-15 årene. Det bør settes av en årlig pott på 500 mill. kr til formålet, som kommer i tillegg til de ordinære skredsikringsmidlene.

I tillegg har fylkeskommunene enda ikke blitt invitert inn til møte omkring gjennomføringsplan for skredsikring av riks- og fylkesveger som skal være ferdig innen 2023. Det har kommet utkast til ny regnemodell for skredfaktor med særdeles kort høringsfrist. Flere fylkeskommuner har ikke fått behandle høringssvaret politisk. Denne medfører mellom annet endringer i kriteriene som vi ikke har oversikt over, og det kommer nye prosjekter på middels og ny skredfaktor som det ikke er regnet på tidligere.

Det blir kritisk dårlig tid til høringen for fylkene og å kunne regne på prosjektkostnader for alternative sikringsnivå.

Vi anmoder om at komiteen ta nødvendige grep for å sørge for at en tilleggsbevilgning kommer på plass for incentivordningen allerede for 2023.

Oppsummert:

I Regjeringen sitt forslag til Statsbudsjett er det en økning i satsing på rassikring til fylkene på 3,8% etter prisvekst. Det rimer dårlig med forventningene og behovet vi har for rassikring, blant annet på grunn av klimaendringene.

Satsingen på riksvegene våre er dessverre blitt vanskelig å følge, da tidligere post 31 skredsikring er lagt i samleposten 30 og ikke kan spores like lett som før. Vi merker oss samtidig at store rassikringsprosjekter har falt ut av investeringsporteføljen (eks. E 45 og E 16)

Oppmodningsvedtak 466-470 fra Stortinget er ikke fulgt opp tilstrekkelig. Spesielt vil det være viktig at innovasjonsprogram og incentivordning etableres i tillegg til ordinære skredsikringsbevilgninger. I tillegg har fylkeskommunene enda ikke blitt invitert inn til møte omkring gjennomføringsplan for skredsikring av riks- og fylkesveger som skal være ferdig innen 2023. Det holder ikke.

Kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner

Eldreombudet ber om at kommunenes frie inntekter økes betydelig ut over det budsjettforslaget legger opp til. Det vil bidra til å skjerme eldreomsorgen mot uheldige kutt og sikre nødvendig satsing på helse- og omsorgstjenestene.

God kommuneøkonomi er en forutsetning for at den voksende eldrebefolkningen skal få gode helse- og omsorgstjenester fra kommunene. Kommunenes inntekter må gjøre det mulig å øke bemanningen av helsepersonell med rett kompetanse. For distriktene er det viktig at utdanningstilbudene gis også utenfor storby-Norge. Dette kan gjøre det enklere for kommunene i distriktene å rekruttere nyutdannet helsepersonell inn i kommunehelsetjenesten.

Trygge overganger mellom de ulike omsorgsnivåene eldre møter i både kortere og lengre sykdomsforløp må sikres. Dette gjelder både internt mellom de ulike tilbudene og omsorgsnivåene i kommunene, og mellom kommune- og spesialisthelsetjenestene.

Her spiller fastlegene og tilsynslegene en nøkkelrolle. Samtidig er kontinuiteten og kompetansen blant annet helsepersonell og ulike fagteam også avgjørende for den helsehjelpen eldre mottar. Økt kompetanse i kommunene må følges opp med at kapasiteten blir styrket i spesialisthelsetjenesten.

Sikre kapasitet og unngå kutt i eldreomsorgen

Mange av henvendelsene Eldreombudet får fra eldre og deres pårørende, dreier seg om at de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke strekker til. Det er ikke overraskende, blant annet sett i lys av at sykepleiere og helsefagarbeidere er blant de yrkene det er aller størst mangel på, slik NAVs årlige bedriftsundersøkelse avdekker. 

Utilstrekkelig bemanning og stort tidspress går ut over kommunenes mulighet til å oppfylle forsvarlighetskrav og til å gi god omsorg. Og eldres mulighet til å få verdig eldreomsorg er i fare.

Vi får også bekymringsmeldinger om nedlegging av institusjonsplasser. Det er grunn til å minne om at SSB har gitt denne advarselen:

«Stadig flere eldre over 80 år vil innebære stadig flere med stort bistandsbehov i befolkningen, uavhengig av om helsetilstanden blant de eldste stadig blir bedre.

Det er derfor grunn til å reise spørsmål om omsorgstjenestens kapasitet ute i kommunene holder tritt med den demografiske utviklingen i befolkningen, og om antall sykehjemsplasser og eventuelt antall boliger med fast tilknyttet personell vil dekke denne aldersgruppens omsorgstjenestebehov i framtiden».

Sats på eldres psykiske helse

Regjeringen prioriterer blant annet 900 millioner til ungdomsløftet, som er viktig for landets ungdom og unge voksne. Eldreombudet etterlyser en lignende kraftfull satsning for eldres psykiske helse. Den offentlige innsatsen for å bedre den psykiske helsen i alderdommen er først og fremst viktig av hensyn til det enkelte eldre mennesket. I tillegg vil god psykisk helse blant eldre hjelpe samfunnet til å møte en fremtid der det blir stadig flere pensjonister i forhold til yrkesaktive. Denne befolkningsutviklingen blir lettere å håndtere dersom vi forebygger psykisk uhelse blant eldre.

For eldre som ofte kan ha en lang vei inn til spesialisthelsetjenesten, på grunn av reiseavstand og funksjonsnivået til den enkelte, er det viktig at helsehjelpen blir gitt der pasienten bor. For personer med fysiske og kognitive utfordringer er lang reisevei en belastning. Ofte kan det i seg selv virke inn på kvaliteten og resultatet av konsultasjonen. I tillegg opplever mange i distriktene at ordningen med pasientreiser ikke fungerer, hvor lange reiseavstander og høye kostnader blir en ekstrabelastning.

Eldreombudet vil peke på tre viktige tiltak for å avhjelpe denne utfordringen:

1. Legg til rette for økt samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten
2. Styrk og øk spesialisthelsetjenesten sin ambulerende polikliniske tjeneste, slik at eldre kan få en større andel av spesialisthelsetjenester der de bor.
3. Sats på alderspsykiatri og eldrepsykologi for fremtiden, både med flere senger i sykehusene og med ambulant poliklinisk oppfølging der pasienten bor.

Ambisjonene for eldreomsorgen krever ressurser

De ambisjonene storting og regjering har uttrykt for eldreomsorgen gjennom «Leve hele livet» og andre reformer som regjeringens nye Bo trygt hjemme-reform, forutsetter at tjenestene får økt bemanning og bedre kapasitet. Det blir ikke god eldreomsorg ved å lene seg ensidig til disse reformene, til det er manglene i tjenestene til heldøgns omsorg for store.

Det trengs større ressurser for å

• bedre ernæringen blant beboere på sykehjem og til hjemmeboende eldre
• få slutt på vold, overgrep og forsømmelser i institusjoner og eldres hjem
• gi opplevelser som styrker livskvalitet og psykisk helse
• øke den fysiske aktiviteten for å fremme helse, forebygge sykdom og øke innsatsen til rehabilitering
• ta i bruk velferdsteknologi

Eldreomsorg med høy kvalitet forutsetter ressurser og kompetanse som i dag mangler.

La eldre beholde Eldreombudet

Avslutningsvis vil vi vise til innspillet Eldreombudet har levert til helse- og omsorgskomiteen om kapittel 708. Eldreombudet ber Stortinget avvise forslaget om å legge ned Eldreombudet.

Det var et enstemmig storting som opprettet Eldreombudet i 2020 ved en egen lov. Stortinget opprettet Eldreombudet etter modell av Barneombudet – for å arbeide på tvers i hele samfunnet.

I loven om Eldreombudet har Stortinget slått fast at Eldreombudets oppdrag er å fremme eldres interesser på alle samfunnsområder og å overvåke situasjonen for eldre.

Eldreombudets arbeid må trappes opp, ikke legges ned.