Lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven)

Fornybar Norge er en nasjonal arbeidsgiver- og interesseorganisasjon som representerer over 400 selskap fra hele verdikjeden i fornybarnæringen.  

Det er behov for mer produksjon av fornybar energi dersom vi skal nå vedtatte klima-, industri- og energimål. Tiden det tar å få tillatelse til tiltak for økt fornybar produksjon anses av Fornybar Norge som en av de viktigste flaskehalsene. Det er i både næringens og myndighetenes interesse at vi får mer effektive prosesser for utbygging og drift av fornybar energi. Arbeidet med ny minerallov er en god mulighet for Stortinget til å bidra til dette.   

Norge har tidligere blitt ansett som et foregangsland innen fornybar energi i Europa, der vi blant annet har hatt en effektiv og samordnet konsesjons- og tillatelsesprosess gjennom NVE som konsesjonsmyndighet. Dette jobber EU for å innføre, blant annet gjennom Fornybardirektivene. Dessverre ser vi en økende tendens til dobbelt saksbehandling som øker samfunnets totale ressursbruk og risikerer å forsinke fremdriften i utbygging av fornybar produksjon. NVE, DMF og NFD har selv erkjent at det er stor grad av overlapp mellom DMFs krav til konsesjon og tiltak som har fått konsesjon etter vassdragslovgivningen og behandles i NVEs detaljplanprosess.  

Vannkraftbransjen er ryggraden i den norske energiforsyningen, og ivaretar viktige samfunnsinteresser som forsyningssikkerhet, flomhåndtering og forvaltning av kritisk infrastruktur. Reguleringsanlegg for vannkraftproduksjon er derfor underlagt strenge regler til damsikkerhet. Rehabiliteringsprosjekter gjennomføres som følge av myndighetspålagte krav, og masseuttak er nødvendig for å imøtekomme dette. Ifølge NVE pågår det årlig nybygging og rehabilitering av om lag 100 dammer og vannveier. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet. Det meste er bygget fra midten av forrige århundre og har behov for vedlikehold. Fornybar Norge anslår at vannkraftsselskapene årlig gjennomfører rehabiliteringer i milliardklassen, noe som gir et viktig bilde av saksomfanget.  

I mange tilfeller ligger reguleringsanlegg høyt til fjells, og langt fra annen infrastruktur. Av praktiske, økonomiske og utslippsmessige hensyn er det ønskelig å finne masser så nærme prosjektlokaliteten som mulig. Massene som benyttes i dammer er gjerne av så store dimensjoner at de ikke kan fraktes over lengre avstander. Massene er i stor grad heller ikke tilgjengelig for kjøp i markedet. Uttak av masser fra nærliggende områder er derfor typisk ikke kommersielt begrunnet, men helt nødvendig for prosjektgjennomføringen. Værforholdene i Norge begrenser i praksis arbeidet med damrehabilitering til sommerhalvåret. Reguleringsanleggene ligger i fjellområder der anleggssesongen er kort, og det er lite fleksibilitet i anleggsgjennomføringen. Konsekvensene av forsinkelser i myndighetenes saksbehandling ved at to ulike sektormyndigheter behandler samme forhold får stor innvirkning, da man potensielt mister årets sesong for å gjennomføre tiltaket og det utsette et helt år. Slike forsinkelser er uheldig både for utbygging av fornybar energi og beredskapshensyn. Dette bør vektes i forvaltningen av tillatelser.  

Ett av formålene med ny minerallov skal være å forenkle lovreguleringen og gjøre de ulike godkjenningsordningene mer strømlinjeformet. Forholdet til energi- og vassdragslovgivningen er ikke omtalt i utredningen og dette må anses som en svakhet. Vi viser til NVEs høringsinnspill der de slår fast at "slik NVE forstår lovens formål, faller uttak som etableres for bygging og vedlikehold av energi- og vannkraftanlegg utenfor formålet med loven og definisjonen av drift, slik det formuleres i nytt lovforslag". Videre at "NVE mener at en behandling etter begge regelverkene innebærer en dobbeltregulering fra to ulike myndigheter, da bestemmelsene skal ivareta de samme formålene". DMFs praksis med å kreve konsesjon etter mineralloven ble etablert så sent som i 2018. Mineralloven hadde da virket i mange år, og unntakspraksisen var innarbeidet. Fornybar Norge er ikke kjent med forhold før 2018 som skulle tilsi at NVEs behandling ikke dekker de hensyn som er listet opp i mineralloven § 2 for vannkraftanlegg. NVE har erfaring med å samordne behandling etter ulikt lovverk og DMF er høringsparter med adgang til å komme med uttalelser før søknader blir avgjort.  

Regjeringens forslag til ny minerallov legger opp til at lovens virkeområde fortsatt skal omfatte masseuttak til vassdrags- og energitiltak selv om tiltaket er behandlet av NVE. Dersom Stortinget ikke sørger for at unntaksbestemmelsen omfatter fornybar energiprosjekter som damrehabilitering, mener Fornybar Norge det er behov for en tydeligere arbeidsdeling mellom ulike forvaltningsorganer, slik at man unngår dobbeltbehandling og sikrer hurtig saksbehandling. I proposisjonen skriver departementet at det bør vurderes hvordan konsesjonsprosessene kan effektiviseres for energi- og vassdragstiltak på en måte som innebærer at det ikke er behov for en etterfølgende konsesjonsbehandling etter mineralloven. Departementet foreslår at dette gjøres i forskriftsarbeid til lovforslagets regler om samordning i § 1-8, eller at det gis et unntak fra konsesjonsplikt etter mineralloven for disse uttakene i forskrift etter lovforslaget § 6-11 første ledd bokstav b. Fornybar Norge er positiv til forslaget om et unntak nedfelt i forskrift og understreker at dette er foretrukket fremfor en samordningsbestemmelse. 

Dersom energi- og vassdragstiltak ikke gis unntak i lov eller forskrift anbefaler Fornybar Norge at det legges opp til en samordnet prosess der det er tilstrekkelig med én søknad. Vedtakene må følge en felles fremdrift og koordineres i tid. Dersom det skal oppnås effektivisering er det en forutsetning at DMF sin saksbehandling spisses og ikke vurderer forhold som allerede ivaretas av NVEs detaljplanprosess. 

På bakgrunn av overnevnte ber Fornybar Norge Stortinget sørge for følgende: 

• Stortinget må gjøre en ny vurdering av hva som er en hensiktsmessig avgrensning av lovens saklige virkeområde (§ 1-2). Det må presiseres i loven at masseuttak til energiprosjekter med tillatelse etter energi- og vassdragslovgivning faller utenfor lovens virkeområde slik praksis var frem til 2018 og slik NVE anbefaler i sitt høringsinnspill.
  Fornybar Norge foreslår at følgende presisering inntas i bestemmelsen: 
  
  «For uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen, eller som ledd i tiltak som har tillatelse etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, gjelder de bestemmelsene i loven der dette fremgår uttrykkelig.»  

 (Endringer understreket her). 
 

• Dersom masseuttak til energitiltak likevel ikke inkluderes i lovens unntaksbestemmelse, ber Fornybar Norge Stortinget sørge for at departementet gir et unntak fra konsesjonsplikt etter mineralloven for disse uttakene i forskrift. 

• Fornybar Norge fraråder at masseuttak til energitiltak må behandles etter mineralloven, men dersom Stortinget finner dette nødvendig må konsesjonsprosessen i større grad samordnes med NVEs saksbehandling. Fornybar Norge støtter forslaget om en ny samordningsbestemmelse i loven, herunder adgangen til å gi forskrift om gjennomføringen av samordningen. Vi mener forskriften bør regulere ansvarsdelingen mellom NVE og DMF for å unngå overlapp med NVEs detaljplanprosess og dobbel saksbehandling. Vi ber Stortinget legge føringer som sikrer at vannkraftbransjen i så fall involveres i den videre utformingen av forskriften.

Vennlig hilsen

Fornybar Norge

Katrin Lervik, Bransjedirektør vannkraft

Tuva Kvåle, Næringspolitisk rådgiver

Norsk Industri viser til Prop. 71 L (2024–2025) med forslag til ny lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven). Vi har følgende innspill til Stortingets behandling.

Krav om samordning av saksbehandling (§ 1-8)

Norsk Industri støtter forslaget om å innføre krav til samordnet saksbehandling. Plan- og tillatelsesprosessene for større mineralprosjekter bør samordnes og koordineres av én faginstans. Kravet til samordning vil føre til at prosessen for den som søker om tillatelse til et mineralprosjekt, blir mer forutsigbar. Kravet vil også føre til lavere ressursbruk i forvaltningen. 

Vedr. skillet mellom statens og grunneiers mineraler

Dagens minerallov skiller mellom statens mineraler og grunneiers mineraler. I høringen på Minerallovutvalgets NOU 2022: 8 Ny minerallov foreslo Norsk Industri å revurdere skillet mellom statens og grunneiers mineraler. Departementet foreslår å gjøre en nærmere vurdering av hvorvidt skillet mellom statens og grunneiers mineraler kan justeres. Norsk Industri erkjenner at dette er en svært kompleks problemstilling. Vi støtter at departementet gjør en grundig vurdering av hva som vil være konsekvensene av å gjøre grunneiers mineraler til statens mineraler, og motsatt, og kommer tilbake til Stortinget med en vurdering om det evt. bør gjøres endringer.

• Norsk Industri ber Stortinget presisere at en evaluering må gjøres i tett dialog med bransjen.

Vedr. samiske rettigheter (§§ 2-8, 10-7 og 10-8)

Norsk Industri anerkjenner at prosjekter for uttak av mineraler kan være lokalisert i områder med betydning for samisk reindrift. Reindrift er en del av samisk kulturutøvelse, og vil ha et vern mot inngrep, jf. FNs SP-konvensjon og ILO-konvensjonen. Loven må tilrettelegge for god dialog mellom samiske interessenter og mineralindustrien ved utvikling av mineralprosjekter.

Folkerettslige forpliktelser knyttet til samisk kulturutøvelse og næringsgrunnlag bør i størst mulig grad ivaretas i sameloven. Vi støtter departementet i at minerallovens regler om konsultasjon i tradisjonelle samiske områder bør henvise til de reglene i sameloven. Vi er også enige i at det innføres en samordningsplikt der det gjennomføres konsultasjoner om flere vedtak i samme sak.

Departementets viser til at samene som urbefolkning har krav på en andel av nytteverdien ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder. § 10-8 i loven gir berørte samiske rettighetshavere rett til et årlig vederlag ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder. Vi støtter at det er departementet som skal være ansvarlig for å administrere og fordele vederlaget (avgiften) som kreves inn ved utvinning i tradisjonelle samiske områder.

Norsk Industri konstaterer at avgiften som kreves inn utgjør grunnlaget for oppfyllelse av Norges forpliktelser etter ILO-konvensjonen, som innebærer at «the peoples concerned» skal gis del i nytteverdien ved utvinning av mineralforekomster som staten har eiendomsretten til i urfolks landområder. Vi ber Stortinget merke seg at virkeområdet nå utvides fra å kun som gjelder uttak av statens mineraler på Finnmarkseiendommens grunn til å omfatte alle tradisjonelle samiske områder. Vederlaget kommer i tillegg til samiske bruksrettshaveres rett til erstatning ved mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder (jf. loven § 10-6). Avgiften vil gi en betydelig kostnadsøkning for mineralutvinning i det som defineres som tradisjonelle samiske områder.  

Departementet foreslår at det tas utgangspunkt i en avgift/vederlag tilsvarende 0,25 % av verdien av utvunnet mineral. Norsk Industri mener at nytteverdien ved utvinning av mineralforekomster må ta utgangspunkt i bedriftenes resultat, ikke verdien av utvunnet mineral.

• Norsk Industri foreslår at Stortingets vedtak om avgift ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske området tar utgangspunkt i 0,25 % av industribedriftens resultat. I tilfeller det allerede foreligger gyldige avtaler om kompensasjon til berørte samiske rettighetshavere må dette kunne erstatte krav til innbetaling av avgift etter §§ 10-7 og 10-8.

Tillatelse til undersøkelse - statens mineraler, industrimineraler, mv. (§ 4-3)

Departementet foreslår at det innføres en felles undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller (§ 4-3). Forslaget innebærer at Direktoratet for mineralforvaltning gis hjemmel til å gi tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, uten tillatelse fra grunneiere og berørte bruksrettshavere.

Forslaget kan bidra til å hindre konflikter, som følge av at flere rettighetshavere gjør krav på å utnytte mineralressurser i det samme området. Samtidig vil det måtte brukes ressurser på å søke om undersøkelsesrett for grunneiers mineraler, der det i dag er tilstrekkelig med en avtale med grunneier. Dette styrker behovet for effektiv og samordnet saksbehandling ytterligere.

• Norsk Industri foreslår at det ved endring av plan- og bygningsloven og motorferdselsloven innføres automatisk dispensasjon fra reglene når det er gitt undersøkelsesrett etter mineralloven. Dette vil bidra til redusert saksbehandlingstid og mer effektiv ressursbruk.

Iht. loven § 5-2 er det bedrifter med undersøkelsesrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller som kan søke myndighetene om utvinningsrett. Det er ikke uvanlig at uttak av grunneiers industrimineraler i dag reguleres av svært langsiktige grunneieravtaler, som dekker langt større arealer enn det som er omfattet av en driftskonsesjon. Dette gjør det mulig å åpne deler av forekomsten i et fornuftig tempo, fordi foreligger langsiktige og eksklusive rettigheter med grunneieren. Det er kritisk at den nye loven gir vern for allerede inngåtte grunneieravtaler.

Norsk Industri mener primært at undersøkelser og utvinning av grunneiers industrimineraler må omfattes av de samme reglene som byggeråstoff og naturstein. Alternativt må det klart fremgå av loven at det ikke kan gis nye undersøkelsestillatelser for grunneiers mineraler hvis det allerede foreligger gyldige grunneieravtaler om undersøkelse og utvinning av grunneiers mineraler. Dette kan gjøres i § 4-3 annet ledd bokstav d), der det stilles krav til at det ikke må være særlige forhold ved det omsøkte området som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis. Alternativt kan hensynet til eksisterende grunneieravtale presiseres i § 4-3 annet ledd bokstav e).

• Norsk Industri ber Stortinget om å presisere at «særlige forhold» etter loven § 4-3 bokstav d, også omfatter hvorvidt det allerede foreligger avtaler om uttak av grunneiers mineraler. I slike tilfeller skal ikke en ny tredjepart kunne gis tillatelse til undersøkelse av grunneiers mineraler.

Varighet av undersøkelsestillatelse (§ 4-8)

Departementet forslår at tillatelse til undersøkelser for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller skal ha en varighet på tre år fra vedtaksdatoen. Forslaget begrunnes i at en varighet på kun tre år vil bidra til å forhindre at områder blir beslaglagt av mindre seriøse aktører. I høringen på Minerallovsutvalgets NOU pekte flere bedrifter på at en varighet på tre år er for kort og at dette vil skape en uakseptabel risiko for selskapene. Næringsdepartementet viser på sin side til at Direktoratet for Mineralforvaltning vil kunne forlenge undersøkelsestillatelsen og at forlengelse normalt gis. I dag har undersøkelsesretter etter mineralloven en varighet på sju år.

• Norsk Industri foreslår at varigheten av undersøkelsestillatelser settes til fem år.

Høringsinnspill til Næringskomiteen om forslag til ny minerallov

Amnesty International Norge takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av forslag til ny minerallov (Prop. 71 L (2024–2025)). Vi viser til vår tidligere høringsuttalelse til NOU 2022:8, samt vår rapport "Just Transition or Green Colonialism" (2025), utarbeidet i samarbeid med Samerådet og Amnesty-seksjonene i Finland og Sverige.

Vi viser også til at FNs ekspertmekanisme for urfolks rettigheter (EMRIP) nylig publiserte et rådgivende notat til norske myndigheter, etter et omfattende besøk i Sápmi og Norge i 2024. Det er en del av EMRIPs mandat å fortolke og gir råd om hvordan statenes bedre kan etterleve urfolks rettigheter, inkludert hvordan stater kan følge opp råd fra FNs menneskerettighetsorganer, fra UPR-høringer og FNs urfolksdeklarasjon. EMRIP kommer i sin rapport med klare anbefalinger til Norge som vi oppfordrer komiteen til å bidra til at følges opp.

Amnesty mener at forslaget til ny minerallov ikke lever opp til Norges menneskerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk. Lovforslaget sikrer ikke retten til fritt, forhåndsinformert samtykke (FPIC) ved tiltak med stor innvirkning på samiske rettigheter og livsgrunnlag. Krav om et slikt samtykke kan hjemles i Menneskerettighetsloven, men konsesjonssystemet for mineralutvinning evner i likhet med konsesjonssystemet for vindkraft på land ikke å identifisere utbyggingssaker med menneskerettslige konsekvenser. I sum bidrar svakheter ved konsekvensutredningsregimet, manglende ressurser for at samiske rettighetshavere kan forsvare sine rettigheter og muligheten for forhåndstiltredelse til at risikoen for menneskerettighetsbrudd er økende.

Dette har komiteen mulighet til å rette opp.

Manglende krav om samtykke fra samiske rettighetshavere.

Lovforslaget fraviker anbefalingen fra lovutvalget (NOU 2022:8) om at det i særskilt inngripende saker bør kreves avtale med samiske rettighetshavere. Dette utgjør en betydelig svekkelse og bør rettes opp i komitébehandlingen.

Dette innebærer at samer fortsatt ikke har reell medbestemmelse i saker med store konsekvenser for deres rettigheter, kultur og levemåte. I praksis betyr det at irreversible inngrep kan skje uten urfolks rett til fritt, forhåndsinformert samtykke (FPIC) er sikret. Dette er i strid med prinsippene i FNs erklæring om urfolks rettigheter og internasjonale menneskerettighetsstandarder og svekker tilliten til rettssikkerheten i samiske områder.

Forhåndstiltredelse gir risiko for menneskerettighetsbrudd

Lovforslaget åpner fortsatt for bruk av forhåndstiltredelse gjennom henvisning til ekspropriasjonslovgivningen. Dette innebærer at irreversible inngrep i samiske bruksområder kan finne sted før lovligheten av inngrepet er rettslig vurdert. Dette er i strid med hensynet til rettssikkerhet og retten til effektiv beskyttelse mot menneskerettighetsbrudd.

Vi er særlig bekymret for at lovforslaget viderefører adgangen til forhåndstiltredelse, dvs. at tiltakshaver kan igangsette arbeid før erstatnings- og gyldighetsspørsmål er rettslig avgjort. Erfaringene fra Fosen-saken viser at bruk av forhåndstiltredelse i saker der samiske rettigheter står på spill kan føre til alvorlige og langvarige menneskerettighetsbrudd som det er vanskelig å reparere. Stortinget bør derfor eksplisitt utelukke adgangen til forhåndstiltredelse der det er uenighet om tiltakets lovlighet.

Vi ber Stortinget sikre at den nye mineralloven:

• Inkluderer krav om fritt, forhåndsinformert samtykke (FPIC) i tiltak som kan få vesentlige konsekvenser for samisk kultur og livsgrunnlag.
• Styrker kravene til tidlig, åpen og reell medvirkning fra samiske rettighetshavere i hele planprosessen, inkludert i tidlig informasjonsinnhenting, uavhengige konsekvensutredninger og ressurser til rettighetshavere.
• Opphever adgangen til forhåndstiltredelse i saker der det er uavklarte spørsmål om menneskerettighetsbrudd.

Mineralloven bør bidra til tillit og forutsigbarhet for både urfolk, industri og samfunnet for øvrig. Vi oppfordrer Stortinget til å sikre menneskerettighetsvernet i loven og slik bidra til en rettferdig og menneskerettslig forsvarlig utvikling i samiske områder.

Med vennlig hilsen,

Amnesty International Norge

Ny minerallov 2025 

1. Innledning 

Med dagens geopolitiske situasjon er det viktig å legge til rette for økt mineralutvinning i Norge, og som representant for mange av grunneierne i Norge ønsker vi i NORSKOG å bidra til dette. 

Lovforslaget inneholder mange positive forslag. Vi vil særlig fremheve de forslagene som legger til rette for raskere og enklere saksbehandling og at lokalsamfunn og grunneiere blir mer involvert fra et tidligere tidspunkt. 

Det er imidlertid noen av forslagene vi mener må endres, dette gjelder da særlig forslag der departementet har valgt å gå for lovutvalgets mindretall, mens vi fra grunneiersiden mener lovutvalgets flertall vil gi en bedre og mer balansert lov. 

Oppsummert er dette våre viktigste innspill: 

• Statens mineraler må være drivverdige isolert sett, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde. 

• Det bør ikke åpnes for å «justere» mineralkategoriene ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten. 

• Avtale med grunneier må være på plass før undersøkelser kan skje på eiendommen. 

• Ved enkelte av erstatningene ved ekspropriasjon bør det gis et påslag på ti prosent etter modell fra vannkraften. 

2. Løsningene som gir best samfunnsnytte 

Grunneierorganisasjonene mener det er viktig at statens mineraler må være drivverdige isolert sett, og at loven ikke bør åpne for å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten. 

Nesten all mineralutvinning i Norge skjer i dag på grunneiers mineraler, etter frivillig avtale med grunneier eller av grunneier selv. Statens mineraler utvinnes i dag kontinuerlig bare på to steder. Det finnes ingen holdepunkt for at eierskapet til mineralressursene utgjør en hindring for effektiv utnyttelse av dem. Utvalget konkluderer, som tidligere utredninger, med at «Det er ikke i dag noen forskjell for samfunnet eller staten om verdiskapningen og aktiviteten skjer på grunnlag av statens eller grunneiers mineraler» (NOU 2022:8 s.91).Der grunneier sikres en rettferdig andel av verdiskapningen fra grunneiers mineralressurs, vil grunneier ha en større interesse av å samarbeide om utvinning. 

I tillegg er et viktig poeng at samfunnet vil få en større andel av inntektene dersom de tilfaller grunneier enn dersom de tilfaller gruveselskapet. Dette skyldes at grunneier skatter til Norge, mens et internasjonalt gruveselskap skatter et annet sted – og ikke minst handler det om at verdiskapningen vil skje lokalt, og bli investert lokalt. 

Det offentlige selv er Norges uten sidestykke største grunneier, gjennom Statskog, Finnmarkseiendommen, Forsvarsbygg, Allstad AS, kommunene osv. Det offentlige vil derfor også få betydelig del i verdiskapingen som grunneier selv. 

    Statens mineraler må være drivverdige isolert sett 

For at det skal kunne gis utvinningsrett til statens mineral etter forslaget § 5-2, må det finnes en forekomst av statens mineral som er drivverdig, isolert sett. Lovforslaget er ment å videreføre gjeldende rett. Høyesterett har slått fast i Engebødommen (HR-2024-550-A avsnitt 68, 96, 128, 130 og 134) at statens mineral er malmer «som inneholder tungmetaller eller de definerte metallene, der forekomsten av metall er drivverdig». 

I svært mange bergarter kan det foreligge spor av et eller flere av mineralene som defineres som statens, men i så små mengder at de verken alene eller sammen er selvstendig drivverdige. Bergarten kan inneholde forekomster av andre mineraler, grunneiers mineraler, som er drivverdige, enten selvstendig eller sammen med statens. 

På grunn av enkelte uttalelser i proposisjonen og i noen grad i NOU-en, mener grunneierorganisasjonene at det er viktig at det går klart fram av Stortingets merknader at kravet om at det er forekomsten av statens mineral alene – tungmetall eller de definerte metallene – som må være drivverdig, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde. Ellers skal regelverket for utvinning og utvinningsrett til grunneiers mineraler gjelde. Lovforslaget har også regler for blandede forekomster. 

Bakgrunnen for dette, er at en teoretisk forekomst av statens mineraler ikke må stanse nyttige tiltak – noe det heller ikke gjør i dag. Vi må unngå en situasjon med lange rettstvister om ressursene og usikkerhet som fører til at mineralressurser ikke blir utnyttet. 

       Ingen «justering» av arealkategorier 

Proposisjonen legger opp til å videreføre skillet mellom statens og grunneiers mineraler slik det har vært siden middelalderen. Imidlertid varsles det i punkt 5.3.4 at det kan være aktuelt å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten. Etter grunneierorganisasjonenes syn vil det være i strid med både norsk og internasjonal overordnet rett å frata eieren av et formuesgode eiendomsretten nettopp fordi dette formuesgodet har blitt eller forventes å bli verdifullt. Stortinget bør derfor avbestille en videre prosess her, ikke minst fordi det undergraver tilliten til hele mineralforvaltningssystemet. 

3. Eiendomsretten må vernes 

Vi ser at eiendomsretten stadig er under press på grunn av andre gode formål. Denne gangen er det sårt tiltrengt mineralutvinning i Norge. Vi mener imidlertid det ikke er noen motsetning mellom å verne om eiendomsretten samtidig som det legges til rette for økt mineralutvikling – tvert om. 

En viktig del av eiendomsretten er muligheten til å kunne være med å påvirke når, hvordan og av hvilken aktør mineralressursene på eiendommen skal utnyttes, gjennom å inngå frivillige avtaler. 

Staten beholder styringsretten over ressursforvaltningen gjennom lovverket og mineralforvaltningen, slik både utvalget og departementet peker på, og staten trenger ikke eiendomsrett til mineralressursene til det formålet. 

§ 4-3 og § 4-4 undersøkelsestillatelse 

Departementet foreslår å endre gjeldende rett, slik at det ikke lenger må inngås avtale med grunneier for å få undersøkelsestillatelse til grunneiers egne mineraler etter loven. 

Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til ny § 4-3 om undersøkelsestillatelse. Forslaget er godt utredet i utvalgets NOU. Det innebærer at grunneier får muligheten til å inngå avtale med den som vil gjennomføre undersøkelser. I en slik avtale kan det blant annet tas hensyn til grunneiers øvrige drift av eiendommen, og grunneier kan også påvirke prosjektet på andre måter som vil gjøre det mer akseptabelt og bedre, og minske lokal motstand. 

En naturlig konsekvens av dette er det som utvalgets flertall foreslo i sin § 4-4 annet ledd, som gir den som har fått undersøkelsestillatelse eksklusiv rett til å inngå videre avtale om utvinningsrett med grunneier og søke om utvinningstillatelse fra staten. Dette vil normalt lede til at det inngås gode avtaler med forutsigbare opsjoner allerede i undersøkelsesfasen, noe som også vil kunne framskynde prosessen senere. Lovteknisk må da også § 4-10 tredje ledd utgå. 

      § 9-3 Erstatning ved ekspropriasjon 

Departementet foreslår at erstatninger ved ekspropriasjon skal være minimumserstatninger som ikke gjør mer enn å oppfylle Grunnlovens krav. Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til § 9-3 tredje ledd om ekspropriasjonserstatning. Forslaget er godt utredet i NOU-en, og innebærer å gi et lite påslag på ti prosent på enkelte ekspropriasjonserstatninger. Forslaget vil bidra til å redusere usikkerheten og risikoen ved å utmåle for lave erstatninger, og vil motivere til at tiltakshaver i avtaleforhandlinger vil tilby mer enn det absolutte minimum. Dette vil gi flere frivillige avtaler og mer lokal verdiskaping. Samfunnet har gode erfaringer med slik erstatningsfastsetting, ikke minst gjennom at vannkraften har hatt liknende bestemmelser i over 100 år. 

Ny minerallov 2025 – innspill fra grunneiersida

1. Innledning

Med dagens geopolitiske situasjon er det viktig å legge til rette for økt mineralutvinning i Norge, og som representant for mange av grunneierne i Norge ønsker vi i Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og NORSKOG å bidra til dette.

Lovforslaget inneholder mange positive forslag. Vi vil særlig fremheve de forslagene som legger til rette for raskere og enklere saksbehandling og at lokalsamfunn og grunneiere blir mer involvert fra et tidligere tidspunkt.

Det er imidlertid noen av forslagene vi mener må endres, dette gjelder da særlig forslag der departementet har valgt å gå for lovutvalgets mindretall, mens vi fra grunneiersiden mener lovutvalgets flertall vil gi en bedre og mer balansert lov.

Oppsummert er dette våre viktigste innspill:

• - Statens mineraler må være drivverdige isolert sett, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde.
• - Det bør ikke åpnes for å «justere» mineralkategoriene ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten.
• - Avtale med grunneier må være på plass før undersøkelser kan skje på eiendommen.
• - Ved enkelte av erstatningene ved ekspropriasjon bør det gis et påslag på ti prosent etter modell fra vannkraften.

2. Løsningene som gir best samfunnsnytte

Grunneierorganisasjonene mener det er viktig at statens mineraler må være drivverdige isolert sett, og at loven ikke bør åpne for å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten.

Nesten all mineralutvinning i Norge skjer i dag på grunneiers mineraler, etter frivillig avtale med grunneier eller av grunneier selv. Statens mineraler utvinnes i dag kontinuerlig bare på to steder. Det finnes ingen holdepunkt for at eierskapet til mineralressursene utgjør en hindring for effektiv utnyttelse av dem. Utvalget konkluderer, som tidligere utredninger, med at «Det er ikke i dag noen forskjell for samfunnet eller staten om verdiskapningen og aktiviteten skjer på grunnlag av statens eller grunneiers mineraler» (NOU 2022:8 s.91).Der grunneier sikres en rettferdig andel av verdiskapningen fra grunneiers mineralressurs, vil grunneier ha en større interesse av å samarbeide om utvinning.

I tillegg er et viktig poeng at samfunnet vil få en større andel av inntektene dersom de tilfaller grunneier enn dersom de tilfaller gruveselskapet. Dette skyldes at grunneier skatter til Norge, mens et internasjonalt gruveselskap skatter et annet sted – og ikke minst handler det om at verdiskapningen vil skje lokalt, og bli investert lokalt.

Det offentlige selv er Norges uten sidestykke største grunneier, gjennom Statskog, Finnmarkseiendommen, Forsvarsbygg, Allstad AS, kommunene osv. Det offentlige vil derfor også få betydelig del i verdiskapingen som grunneier selv.

2.1. Statens mineraler må være drivverdige isolert sett

For at det skal kunne gis utvinningsrett til statens mineral etter forslaget § 5-2, må det finnes en forekomst av statens mineral som er drivverdig, isolert sett. Lovforslaget er ment å videreføre gjeldende rett. Høyesterett har slått fast i Engebødommen (HR-2024-550-A avsnitt 68, 96, 128, 130 og 134) at statens mineral er malmer «som inneholder tungmetaller eller de definerte metallene, der forekomsten av metall er drivverdig».

I svært mange bergarter kan det foreligge spor av et eller flere av mineralene som defineres som statens, men i så små mengder at de verken alene eller sammen er selvstendig drivverdige. Bergarten kan inneholde forekomster av andre mineraler, grunneiers mineraler, som er drivverdige, enten selvstendig eller sammen med statens.

På grunn av enkelte uttalelser i proposisjonen og i noen grad i NOU-en, mener grunneierorganisasjonene at det er viktig at det går klart fram av Stortingets merknader at kravet om at det er forekomsten av statens mineral alene – tungmetall eller de definerte metallene – som må være drivverdig, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde. Ellers skal regelverket for utvinning og utvinningsrett til grunneiers mineraler gjelde. Lovforslaget har også regler for blandede forekomster.

Bakgrunnen for dette, er at en teoretisk forekomst av statens mineraler ikke må stanse nyttige tiltak – noe det heller ikke gjør i dag. Vi må unngå en situasjon med lange rettstvister om ressursene og usikkerhet som fører til at mineralressurser ikke blir utnyttet.

2.2. Ingen «justering» av arealkategorier

Proposisjonen legger opp til å videreføre skillet mellom statens og grunneiers mineraler slik det har vært siden middelalderen. Imidlertid varsles det i punkt 5.3.4 at det kan være aktuelt å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten. Etter grunneierorganisasjonenes syn vil det være i strid med både norsk og internasjonal overordnet rett å frata eieren av et formuesgode eiendomsretten nettopp fordi dette formuesgodet har blitt eller forventes å bli verdifullt. Stortinget bør derfor avbestille en videre prosess her, ikke minst fordi det undergraver tilliten til hele mineralforvaltningssystemet.

3. Eiendomsretten må vernes

Vi ser at eiendomsretten stadig er under press på grunn av andre gode formål. Denne gangen er det sårt tiltrengt mineralutvinning i Norge. Vi mener imidlertid det ikke er noen motsetning mellom å verne om eiendomsretten samtidig som det legges til rette for økt mineralutvikling – tvert om.

En viktig del av eiendomsretten er muligheten til å kunne være med å påvirke når, hvordan og av hvilken aktør mineralressursene på eiendommen skal utnyttes, gjennom å inngå frivillige avtaler.

Staten beholder styringsretten over ressursforvaltningen gjennom lovverket og mineralforvaltningen, slik både utvalget og departementet peker på, og staten trenger ikke eiendomsrett til mineralressursene til det formålet.

3.1 § 4-3 og § 4-4 undersøkelsestillatelse

Departementet foreslår å endre gjeldende rett, slik at det ikke lenger må inngås avtale med grunneier for å få undersøkelsestillatelse til grunneiers egne mineraler etter loven.

Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til ny § 4-3 om undersøkelsestillatelse. Forslaget er godt utredet i utvalgets NOU. Det innebærer at grunneier får muligheten til å inngå avtale med den som vil gjennomføre undersøkelser. I en slik avtale kan det blant annet tas hensyn til grunneiers øvrige drift av eiendommen, og grunneier kan også påvirke prosjektet på andre måter som vil gjøre det mer akseptabelt og bedre, og minske lokal motstand.

En naturlig konsekvens av dette er det som utvalgets flertall foreslo i sin § 4-4 annet ledd, som gir den som har fått undersøkelsestillatelse eksklusiv rett til å inngå videre avtale om utvinningsrett med grunneier og søke om utvinningstillatelse fra staten. Dette vil normalt lede til at det inngås gode avtaler med forutsigbare opsjoner allerede i undersøkelsesfasen, noe som også vil kunne framskynde prosessen senere. Lovteknisk må da også § 4-10 tredje ledd utgå.

3.2 § 9-3 Erstatning ved ekspropriasjon

Departementet foreslår at erstatninger ved ekspropriasjon skal være minimumserstatninger som ikke gjør mer enn å oppfylle Grunnlovens krav. Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til § 9-3 tredje ledd om ekspropriasjonserstatning. Forslaget er godt utredet i NOU-en, og innebærer å gi et lite påslag på ti prosent på enkelte ekspropriasjonserstatninger. Forslaget vil bidra til å redusere usikkerheten og risikoen ved å utmåle for lave erstatninger, og vil motivere til at tiltakshaver i avtaleforhandlinger vil tilby mer enn det absolutte minimum. Dette vil gi flere frivillige avtaler og mer lokal verdiskaping. Samfunnet har gode erfaringer med slik erstatningsfastsetting, ikke minst gjennom at vannkraften har hatt liknende bestemmelser i over 100 år.

Mineralloven er det viktigste lovverket for mineralnæringen. Norsk Bergindustri har lenge etterlyst en ny minerallov som legger bedre til rette for økt mineralutvinning i Norge, og som også sikrer konkurranse på like vilkår for aktører som utvinner og selger byggeråstoff og naturstein.

Samordning av regelverk (§ 1-8)

Norsk Bergindustri er fornøyd med at direktoratet for mineralforvaltning (DMF) får et samordningsansvar for mineralsaker. Men et oppstartsmøte slik det er omtalt i proposisjonen vil neppe alene føre til en mer effektiv og forutsigbar saksbehandling.

Lang og uforutsigbar saksbehandling, der mineralnæringen må forholde seg til ulikt regelverk, er en av de største årsakene til at det er kostnadskrevende å utvikle et gruveprosjekt og lite attraktiv for norske investorer. De siste årene har stadig flere gruveprosjekter havnet på utenlandske hender.

Å utvikle et mineralprosjekt betyr at man må ha tillatelser fra flere lovverk, som blant annet mineralloven, plan- og bygningsloven, motorferdselsloven og forurensningsloven. Disse forvaltes igjen av forskjellige forvaltningsorganer. Enhver søknad om tillatelse etter disse lovene må sendes på ordinær høring. Det vil si at hver tillatelse skal sendes på høring med en frist på 12 uker. I tillegg kommer tidsbruk for saks- og klagebehandling.

• For å sikre en mer effektiv saksbehandling, samt ivareta rettsikkerheten til de som berøres av et mineralprosjekt, mener Norsk Bergindustri det må innføres et prinsipp om at tiltakshaver kan be om samordnet søknad for ulike type regelverk, slik ekspertutvalget foreslo i NOU 8:2022.

Tillatelser til mineralprosjekter eller reguleringsplaner klages i stor grad inn til henholdsvis Nærings- og Fiskeridepartementet, og Kommunal- og distriktsdepartementet. Her kan de ligge i mange år før endelig avklaring.

• Norsk Bergindustri mener det må utarbeides tidsfrister på klagebehandling på mineralprosjekter i offentlig sektor, på lik linje som næringsaktørene pålegges frister fra offentlig forvaltning. Det vil gi forutsigbarhet for industriutviklere, investorer og arbeidstakere.

Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller (§ 4-3)

Regjeringens forslag om utvidelse av undersøkelsesretten vil gi økt offentlig byråkrati, og skape usikkerhet rundt industriutviklingen i mineralnæringen.

Departementet skriver selv i proposisjonen at lovendringene i lovens kapitel 5 vil kreve økt ressursbruk i DMF, tilsvarende 5 årsverk, hovedsakelig for å følge opp denne lovbestemmelsen. Dette kommer i tillegg til flere årsverk som DMF trenger for å følge opp den nye mineralloven. Dersom ikke Stortinget vedtar en kraftig økning i budsjettene til DMF frykter vi at lovendringen vil føre til at saksbehandlingstiden i direktoratet igjen vil øke.

Det er også problematisk at allerede inngåtte grunneieravtaler må oppheves etter 5 år (overgangsperioden). Mange av våre medlemmer har inngått avtaler med grunneiere som strekker seg flere tiår frem i tid.

• Norsk Bergindustri ber Stortinget om å videreføre dagens regelverk der Direktoratet for mineralforvaltning gir undersøkelsesrett til statens mineraler.

Utvidelse av urfolksvederlaget (§§ 10-3, 10-4, 10-5)

Norsk Bergindustri mener at Norges forpliktelser til urfolksrettigheter må ivaretas på et mer overordnet nivå, og ikke gjennom bestemmelser i en særlov som Mineralloven er.

Dersom Stortinget likevel ønsker å pålegge mineralnæringen i 40 prosent av Norge å betale et årlig urfolksvederlag på flere millioner kroner, mener vi at deler av vederlaget bør tilfalle berørte kommuner. Dette vil være en gulrot for kommuner som ønsker å utvikle nye industriprosjekter og sikre nye og trygge arbeidsplasser. Sametinget eller departementet kan gjerne legge føringer for hvordan pengene skal forvaltes.

Vi er overrasket over at regjeringen vil pålegge aktører som i dag utvinner statens mineraler, og som allerede har inngått velfungerende avtaler med reindriftsnæringen å betale urfolksvederlag. Det mener vi er lite forutsigbart og næringsvennlig.

• Norsk Bergindustri mener at et evt urfolksvederlag kun må gjelde for fremtidige industriprosjekter av statens mineraler og ta utgangspunkt i virksomhetens resultat. Deler av urfolksvederlaget bør tilfalle vertskapskommunen.

Konsesjon for uttak av mineraler (Kapittel 6)

Alle pukkverk som i dag tar ut masser over 10.000 m3 er pålagt å søke driftskonsesjon. Det er bra at direktoratet de siste året har foretatt flere tilsyn, og avdekket et stort antall aktører som bryter konsesjonsgrensen.

I § 7-4 åpner regjeringen for at ikke-konsejonspliktige uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet, pålegges å rapportere om uttaket over 5.000 m3. Dette er bra og viktig. Uten at vi sitter på dokumentasjon er det blitt hevdet fra våre medlemmer, samt myndigheter at om lag halvparten av byggeråstoffmassen som omsettes i Norge, kommer fra annen type virksomheter enn pukkverk.

Selv om regjeringen vil innføre en rapporteringsplikt der eksempelvis entreprenør tar ut og selger mer enn 5.000 m3 masse, stilles det ikke krav om konsesjon dersom uttaket er over 10.000 m3, slik tilfellet er for ordinær pukk- og steinindustrien. Det er ikke konkurranse på like vilkår.

• Norsk Bergindustri mener alle årlige uttak av byggeråstoff over 10.000 m3, må falle inn under det samme konsesjonsregelverket. Konsesjonsgrensen bør også vurderes justert ned.

LO viser til Prop. 71 L (2024–2025) med forslag til ny lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven). Vi har følgende innspill til Stortingets behandling.

Samordning av plan- og tillatelsesprosesser (§ 1-8)

LO støtter forslaget om å innføre krav til samordnet saksbehandling ved mineralprosjekter. For større utvinningsprosjekter er det viktig med en samlet og koordinert prosess, ledet av én ansvarlig myndighet. Dette vil skape større forutsigbarhet for aktørene og forhåpentligvis bidra til raskere saksbehandling og frigjøring av ressurser i forvaltningen.

Om samiske rettigheter

I forbindelse med høringen av NOU 2022:8 Ny minerallov, understreket LO at det er uheldig at mineralloven som særlov skal regulere spesifikke rettigheter for samer og reindrift. Samtidig anerkjenner LO at mineralutvinning kan være lokalisert i områder med betydning for samisk reindrift. Reindrift er en del av samisk kulturutøvelse, og vil ha et vern mot inngrep, jf. FNs SP-konvensjon og ILO-konvensjonen.

LO mener at folkerettslige forpliktelser knyttet til samisk kulturutøvelse og næringsgrunnlag i størst mulig grad bør ivaretas i sameloven. LO støtter departementet i at minerallovens regler om konsultasjon i tradisjonelle samiske områder bør henvise til de reglene i sameloven. Vi er positive til at det innføres en samordningsplikt der det gjennomføres konsultasjoner om flere vedtak i samme sak.

LO konstaterer at det foreslås å utvide rettighetsområdet for de reglene som særlig knytter seg til samiske interesser, fra kun å gjelde i Finnmark til å gjelde hele det tradisjonelle samiske området i Norge. I praksis er urfolksvederlaget en avgift. Vederlaget kommer i tillegg til samiske bruksrettshaveres rett til erstatning ved mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder (jf. loven § 10-6).

LO har forståelse for at Norge er folkerettslig forpliktet til etter ILO-konvensjonen nr. 169, herunder krav om at berørte samiske interesser både skal ha kompensasjon for tap som mineralaktivitet påfører de, og de skal få ta del i nytteverdien av mineralaktiviteten. Samtidig mener vi dette vil medføre en betydelig kostnadsøkning for mineralutvinning i det som defineres som tradisjonelle samiske områder. Innretningen og størrelsen på vederlaget bør etter vår mening vurderes opp mot målet om å øke mineralutvinning i Norge. Hensynet til det grønne skiftet og den sikkerhetspolitiske situasjonen bør veies tungt. I denne sammenhengen vil LO også påpeke at motstanden mot mineralutvinning ofte ikke avgrenser seg til samiske interesser. LO har tidligere gitt innspill om at lokalsamfunn som berøres av mineralutvinning bør bli kompensert.

Om skillet mellom statens og grunneiers mineraler

LO støtter departementets forslag av å opprettholde gjeldende rett. LO stiller seg samtidig positiv til at det bør gjøres en vurdering av hvorvidt skillet mellom statens og grunneiers mineraler kan flyttes. Spesielt i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen hvor visse grunneiermineraler spiller en viktig rolle i kritiske verdikjeder for blant annet forsvarsteknologi, satellitt- og romfartsindustri.

En slik vurdering bør i så fall gjøres i tett dialog med berørte aktører.

Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller (§ 4-3)

Iht. loven § 5-2 er det bedrifter med undersøkelsesrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller som kan søke myndighetene om utvinningsrett. Det er ikke uvanlig at uttak av grunneiers industrimineraler i dag reguleres av svært langsiktige grunneieravtaler, som dekker langt større arealer enn det som er omfattet av en driftskonsesjon. Dette gjør det mulig å åpne deler av forekomsten i et fornuftig tempo, fordi det foreligger langsiktige og eksklusive rettigheter med grunneieren. LO mener det er viktig at den nye loven gir vern for allerede inngåtte grunneieravtaler.

LO mener primært at undersøkelser og utvinning av grunneiers industrimineraler må omfattes av de samme reglene som byggeråstoff og naturstein. Alternativt må det klart framgå av loven at det ikke kan gis nye undersøkelsestillatelser for grunneiers mineraler hvis det allerede foreligger gyldige grunneieravtaler om undersøkelse og utvinning av grunneiers mineraler. Dette kan gjøres i § 4-3 annet ledd bokstav d), der det stilles krav til at det ikke må være særlige forhold ved det omsøkte området som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis.

• LO ber Stortinget om å presisere at «særlige forhold» etter loven § 4-3 bokstav d, også omfatter hvorvidt det allerede foreligger avtaler om uttak av grunneiers mineraler. I slike tilfeller skal ikke en ny tredjepart kunne gis tillatelse til undersøkelse av grunneiers mineraler.

USS organiserer ca. 100 kommuner med store utmarksområder som totalt utgjør mer enn 40 prosent av Norges fastlandsareal. USS formål er å styrke det lokale selvstyret i saker om bruk og vern av utmarksområder, og å fremme en bærekraftig utvikling og livskraftige lokalsamfunn. USS etablerte i 2013 Mineralkommunene, som har særlig fokus på vertskommunenes rolle og ansvar i mineralsaker.

Det må satses på mineralnæringen og saksbehandlingstiden må ned

USS mener det må satses på mineralnæringen, særlig i lys av den geopolitiske situasjonen hvor store nasjoner har tilnærmet monopol på visse mineraler. Staten må sørge for at prosjekter lar seg finansiere. Videre er USS opptatt av at saksbehandlingstiden må ned. Det er ikke kommunenes saksbehandling som er årsak til at saksbehandlingstiden ofte tar for lang tid.

Kommunene som den primære arealforvalter må videreføres

USS har i sin høringsuttalelse til NOU 2022:8 Ny minerallov sluttet seg til mange av utvalgets lovforslag, bl.a. at regelverket samles i en ny lov, og at skille mellom staten og grunneiers mineraler opprettholdes. USS gikk imidlertid imot utvalgets forslag som ville ha svekket kommunene som den primære arealforvalter og det kommunale selvstyret: (i) forslaget om å gi Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra kommunale arealplaner mv. i forbindelse med vedtak om undersøkelsestillatelse, (ii) forslaget om å senke terskelen for når staten kan treffe vedtak om statlig arealplan for å legge til rette for mineralutvinning, og (iii) forslaget om å gi DMF myndighet til å dispensere fra motorferdselloven.  Disse forslagene er ikke videreført i Prop 71 L (2024-2025), noe USS er svært tilfreds med.

USS er også svært tilfreds med at regjeringen tvert imot legger til grunn at kommunene skal fortsette som den primære arealplanmyndighet i mineralsaker. For å sikre en god samordning av kommunens arealavklaring og statlige myndigheters konsesjonsbehandling, er det viktig at kommunene blir involvert på et tidligere stadium. USS ber Næringskomiteen presisere at forholdet mellom ny minerallov og plan- og bygningsloven videreføres, og at kommunene fortsatt skal være den primære arealforvalter på alle stadier i saker om mineralutvinning.

Vertskommunene må få en andel av verdiskapningen fra mineralnæringen

For å sikre lokal aksept for mer mineralutvinning, slik at vi kan nå målet om grønn omstilling og større uavhengighet når det gjelder mineraler, må kommuner som avstår sine ressurser til storsamfunnet få en andel av verdiskapningen i form av lovbestemte skatter og avgifter. I USS’ høringsuttalelse til Evalueringsutvalget og NOU 2022:8, ble det understreket at reglene for kompensasjon- og skatteregler måtte komme på plass raskt.

I Hurdalsplattformen er prinsippet om lokal verdiandel av mineralnæringen fremhevet særskilt: «Regjeringen vil vurdere hvordan staten kan sikre at en større del av verdiskapningen i mineralnæringen kan bli igjen lokalt og nasjonalt». (Understreket her). I regjeringens pressmelding om Mineralstrategien, ble det igjen uttalt at departementet ville «[u]trede hvordan en større del av verdiskapingen i mineralnæringen kan bli igjen lokalt og nasjonalt».

I forordet til Mineralstrategien står det at «Et godt forhold til kommuner, grunneiere, lokalsamfunn og samiske interesser og rettighetshavere er avgjørende for sosialt bærekraftig mineralvirksomhet og for virksomhetenes samfunnsaksept», men uten konkrete forslag til hvordan lokal aksept kan oppnås. Heller ikke i lovproposisjonen er det foreslått ordninger om kompensasjon eller særlige skatte- og avgiftsregler som innebærer at en del av verdiskapingen naturressursene gir opphav til blir igjen i de berørte lokalsamfunnene.

Etter USS syn bør ordningene knyttet til vannkraften kunne tjene som modell for hvordan kommunenes verdiandel kan utformes. Det bør etableres ordninger som både innebærer at kommunene kompenseres for inngrepene og at de får en andel av verdiskapingen næringen gir opphav til. USS foreslår at dette utredes snarest og bidrar gjerne med sin kompetanse om dette i et hurtigarbeidende utvalg. Konkret foreslår USS at det innføres (i) en kommunal mineralavgift som lovfestes i mineralloven (som må tilpasses ulike mineralene), og (ii) en kommunal mineralskatt (naturressursskatt), og endelig (iii) en grunnrenteskatt. All erfaring tilsier at disse ordningene må på plass så tidlig som mulig og helst før de store overskuddene kommer, for å unngå en diskusjon om tilbakevirkende kraft.

USS ber om at Næringskomiteen ber regjeringen snarest utreder et skatte- og avgiftsregime hvor overnevnte elementer inngår.

Det må utredes behov for mer robuste eierskapsregler og tidsbegrensende konsesjoner

USS har i høringen til ny minerallov uttalt at: «arbeidet med ny minerallov er en god anledning til at spørsmålet om eierskap og regler om kontroll av eierskap underlegges en bredere vurdering enn hva som er lagt til grunn fra Minerallovutvalgets side».

USS registrerer at regjeringen har foreslått en forskriftshjemmel i ny minerallov som gir hjemmel til å fastsette tiltak om blant annet å unnlate å gi eller trekke tilbake tillatelser knyttet til undersøkelser, prøveuttak og utvinning der dette er nødvendig av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er et skritt i riktig retning, men USS mener dette ikke er tilstrekkelig, og at det bør utredes om man ikke i loven bør sikre kontroll både når det gjelder hvem som kan eie, og for hvor lenge konsesjon kan gis. Når det gjelder statens mineraler var den tidligere underlagt samme type regler som for vannkraften i Industrikonsesjonsloven av 1917, med tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall. Tidsbegrensende konsesjoner er fortsatt hovedregelen når det gjelder petroleumsvirksomhet. USS mener derfor det må utredes om det kan innføres samme type regler for mineralvirksomheten. Dette er ikke blitt mindre aktuelt gitt den geopolitiske situasjonen vi er i.

Ny minerallov 2025 – innspill fra grunneiersida

1. Innledning

Med dagens geopolitiske situasjon er det viktig å legge til rette for økt mineralutvinning i Norge, og som representant for mange av grunneierne i Norge ønsker vi i Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og NORSKOG å bidra til dette.

Lovforslaget inneholder mange positive forslag. Vi vil særlig fremheve de forslagene som legger til rette for raskere og enklere saksbehandling og at lokalsamfunn og grunneiere blir mer involvert fra et tidligere tidspunkt.

Det er imidlertid noen av forslagene vi mener må endres, dette gjelder da særlig forslag der departementet har valgt å gå for lovutvalgets mindretall, mens vi fra grunneiersiden mener lovutvalgets flertall vil gi en bedre og mer balansert lov.

Oppsummert er dette våre viktigste innspill:

• - Statens mineraler må være drivverdige isolert sett, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde.
• - Det bør ikke åpnes for å «justere» mineralkategoriene ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten.
• - Avtale med grunneier må være på plass før undersøkelser kan skje på eiendommen.
• - Ved enkelte av erstatningene ved ekspropriasjon bør det gis et påslag på ti prosent etter modell fra vannkraften.

1. Løsningene som gir best samfunnsnytte

Grunneierorganisasjonene mener det er viktig at statens mineraler må være drivverdige isolert sett, og at loven ikke bør åpne for å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten.

Nesten all mineralutvinning i Norge skjer i dag på grunneiers mineraler, etter frivillig avtale med grunneier eller av grunneier selv. Statens mineraler utvinnes i dag kontinuerlig bare på to steder. Det finnes ingen holdepunkt for at eierskapet til mineralressursene utgjør en hindring for effektiv utnyttelse av dem. Utvalget konkluderer, som tidligere utredninger, med at «Det er ikke i dag noen forskjell for samfunnet eller staten om verdiskapningen og aktiviteten skjer på grunnlag av statens eller grunneiers mineraler» (NOU 2022:8 s.91).Der grunneier sikres en rettferdig andel av verdiskapningen fra grunneiers mineralressurs, vil grunneier ha en større interesse av å samarbeide om utvinning.

I tillegg er et viktig poeng at samfunnet vil få en større andel av inntektene dersom de tilfaller grunneier enn dersom de tilfaller gruveselskapet. Dette skyldes at grunneier skatter til Norge, mens et internasjonalt gruveselskap skatter et annet sted – og ikke minst handler det om at verdiskapningen vil skje lokalt, og bli investert lokalt.

Det offentlige selv er Norges uten sidestykke største grunneier, gjennom Statskog, Finnmarkseiendommen, Forsvarsbygg, Allstad AS, kommunene osv. Det offentlige vil derfor også få betydelig del i verdiskapingen som grunneier selv.

1. Statens mineraler må være drivverdige isolert sett

For at det skal kunne gis utvinningsrett til statens mineral etter forslaget § 5-2, må det finnes en forekomst av statens mineral som er drivverdig, isolert sett. Lovforslaget er ment å videreføre gjeldende rett. Høyesterett har slått fast i Engebødommen (HR-2024-550-A avsnitt 68, 96, 128, 130 og 134) at statens mineral er malmer «som inneholder tungmetaller eller de definerte metallene, der forekomsten av metall er drivverdig».

I svært mange bergarter kan det foreligge spor av et eller flere av mineralene som defineres som statens, men i så små mengder at de verken alene eller sammen er selvstendig drivverdige. Bergarten kan inneholde forekomster av andre mineraler, grunneiers mineraler, som er drivverdige, enten selvstendig eller sammen med statens.

På grunn av enkelte uttalelser i proposisjonen og i noen grad i NOU-en, mener grunneierorganisasjonene at det er viktig at det går klart fram av Stortingets merknader at kravet om at det er forekomsten av statens mineral alene – tungmetall eller de definerte metallene – som må være drivverdig, for at utvinningsretten til statens mineraler skal gjelde. Ellers skal regelverket for utvinning og utvinningsrett til grunneiers mineraler gjelde. Lovforslaget har også regler for blandede forekomster.

Bakgrunnen for dette, er at en teoretisk forekomst av statens mineraler ikke må stanse nyttige tiltak – noe det heller ikke gjør i dag. Vi må unngå en situasjon med lange rettstvister om ressursene og usikkerhet som fører til at mineralressurser ikke blir utnyttet.

1. Ingen «justering» av arealkategorier

Proposisjonen legger opp til å videreføre skillet mellom statens og grunneiers mineraler slik det har vært siden middelalderen. Imidlertid varsles det i punkt 5.3.4 at det kan være aktuelt å «justere» mineralkategoriene, da ved å flytte spesifikke mineraler fra å tilhøre grunneier til å tilhøre staten. Etter grunneierorganisasjonenes syn vil det være i strid med både norsk og internasjonal overordnet rett å frata eieren av et formuesgode eiendomsretten nettopp fordi dette formuesgodet har blitt eller forventes å bli verdifullt. Stortinget bør derfor avbestille en videre prosess her, ikke minst fordi det undergraver tilliten til hele mineralforvaltningssystemet.

1. Eiendomsretten må vernes

Vi ser at eiendomsretten stadig er under press på grunn av andre gode formål. Denne gangen er det sårt tiltrengt mineralutvinning i Norge. Vi mener imidlertid det ikke er noen motsetning mellom å verne om eiendomsretten samtidig som det legges til rette for økt mineralutvikling – tvert om.

En viktig del av eiendomsretten er muligheten til å kunne være med å påvirke når, hvordan og av hvilken aktør mineralressursene på eiendommen skal utnyttes, gjennom å inngå frivillige avtaler.

Staten beholder styringsretten over ressursforvaltningen gjennom lovverket og mineralforvaltningen, slik både utvalget og departementet peker på, og staten trenger ikke eiendomsrett til mineralressursene til det formålet.

1. § 4-3 og § 4-4 undersøkelsestillatelse

Departementet foreslår å endre gjeldende rett, slik at det ikke lenger må inngås avtale med grunneier for å få undersøkelsestillatelse til grunneiers egne mineraler etter loven.

Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til ny § 4-3 om undersøkelsestillatelse. Forslaget er godt utredet i utvalgets NOU. Det innebærer at grunneier får muligheten til å inngå avtale med den som vil gjennomføre undersøkelser. I en slik avtale kan det blant annet tas hensyn til grunneiers øvrige drift av eiendommen, og grunneier kan også påvirke prosjektet på andre måter som vil gjøre det mer akseptabelt og bedre, og minske lokal motstand.

En naturlig konsekvens av dette er det som utvalgets flertall foreslo i sin § 4-4 annet ledd, som gir den som har fått undersøkelsestillatelse eksklusiv rett til å inngå videre avtale om utvinningsrett med grunneier og søke om utvinningstillatelse fra staten. Dette vil normalt lede til at det inngås gode avtaler med forutsigbare opsjoner allerede i undersøkelsesfasen, noe som også vil kunne framskynde prosessen senere. Lovteknisk må da også § 4-10 tredje ledd utgå.

1.  § 9-3 Erstatning ved ekspropriasjon

Departementet foreslår at erstatninger ved ekspropriasjon skal være minimumserstatninger som ikke gjør mer enn å oppfylle Grunnlovens krav. Grunneierorganisasjonene mener at Stortinget bør velge lovforslaget fra Minerallovutvalgets flertall til § 9-3 tredje ledd om ekspropriasjonserstatning. Forslaget er godt utredet i NOU-en, og innebærer å gi et lite påslag på ti prosent på enkelte ekspropriasjonserstatninger. Forslaget vil bidra til å redusere usikkerheten og risikoen ved å utmåle for lave erstatninger, og vil motivere til at tiltakshaver i avtaleforhandlinger vil tilby mer enn det absolutte minimum. Dette vil gi flere frivillige avtaler og mer lokal verdiskaping. Samfunnet har gode erfaringer med slik erstatningsfastsetting, ikke minst gjennom at vannkraften har hatt liknende bestemmelser i over 100 år.

 Stortingets næringskomite                     
                     

Norsk Arbeidsmandsforbund – kommentarer til ny minerallov (Prop. 71 L (2024-2025)

Forbundet viser til Prop. 71 L (2024–2025) om forslag til ny lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven).  Forbundet vil takke for at vi får anledning til gi innspill til ny minerallov.

Forbundet er tilfredse for at regjeringen nå har lagt fram både forslag til ny minerallov og en framtidsrettet industrimelding til Stortinget. Mineralutvinning er selve grunnlaget for utviklingen av framtidens teknologi i en bærekraftig verden hvor Norge vil være en viktig leverandør av klimakritiske mineraler og sjeldene jordarter. Tiden for fremlegget til ny lov var helt nødvendig i og med at det det er hele 16 år siden daværende Stoltenberg regjering sist la fram en minerallov. Ny lov og oppfølging av regjeringens mineralstrategi vil derfor legge et godt grunnlag for framtidig utvinning av mineralforekomster i Norge.

Mineralnæringen er også en viktig distriktsnæring, som gjennom utvinning og videreforedling av mineraler gir grunnlag for økt verdiskapning i distriktene. Forekomstene og bedriftene er spredt over hele landet og skaper grunnlag for bosetting og sysselsetting i mange kommuner. En viktig forutsetning for utnyttelse av potensialet i norsk mineralnæring er kartlegging av hele landet og sikring av utvinningsrettigheter bl.a. gjennom statlig norsk eierskap.

Dette må ivaretas gjennom fokus på lokalsamfunn, økonomi og miljø. Mineralressursene vil være sentrale tekniske innsatsfaktorer i fremtidens grønne teknologier, bygg, veier og øvrig infrastruktur over hele landet.

Det foreligger også ett stort potensiale for videreforedling av rå-mineraler i Norge. En økt satsing på foredling vil i tillegg kunne skape et betydelig antall arbeidsplasser og legge til rette for økt næringsutvikling i mange distriktskommuner.

For forbundets medlemsgrupper i mineralnæringen er derfor et forutsigbart lovverk viktig både når det gjelder potensialet for økt sysselsetting og bevaring av trygge og fremtidsrettede arbeidsplasser i næringen.

Forbundet vil særlig peke på viktigheten av lovforslagene i tilknytning til mer effektive søknadsprosesser som ikke drar ut i tid. Både forslagene om felles undersøkelsestillatelser og rapportering av overskuddsmasser er viktige tiltak som vil bidra til en mer effektiv og miljørelatert ressursforvaltning samt lavutslipp i mineralnæringen. § 1-8 om Samordning av plan- og tillatelsesprosesser
som innebærer å innføre krav til samordnet saksbehandling ved mineralprosjekter er avgjørende. For større utvinningsprosjekter er denne type samordningen viktig, ledet av én ansvarlig myndighet. Dette vil skape større forutsigbarhet for aktørene.

Det er også svært positivt at regjeringen nå også lanserer implementering av EUs lovgivning om kritiske (CRMA) råvarer inn i norsk lov. Dette er svært viktig bl.a. av hensyn til EØS, den sikkerhetspolitiske situasjonen, samt forsvar og Europeisk uavhengighet når det gjelder produksjon av råvarer. Dette viser også hvor viktig kartlegging av forekomster vil være.

Landsorganisasjonen har i sitt notat også understreket viktige punkter til lovutkastet som Norsk Arbeidsmandsforbund slutter seg fullt ut til.

Forbundet vil også henvisevise til nylig framlagt industrimelding. Mineralnæringen er også en viktig industrinæring og en forutsetning for mye annen industri - så disse henger tett sammen. Her vil vi særlig peke på kompetansehevende tiltak også innenfor mineralnæringen.

Vennlig hilsen

Brede Edvardsen

Forbundsleder

Norsk Arbeidsmandsforbund

Generelle kommentarer 

I 2023 slapp regjeringen sin mineralstrategi, hvor målet var at Norge skal få verdens mest bærekraftige mineralnæring. Med forslaget forsøker regjeringen å gi bærekraftsperspektivet større plass i den nye mineralloven.  

Naturvernforbundet opplever at lovforslaget gir relevante myndigheter og tiltakshaver adgang til å ta miljøhensyn, men at det ikke stilles nok krav som sikrer at disse hensynene blir ivaretatt i praksis. Nedenfor følger våre innspill til lovforslaget. De konkrete endringsforslagene våre er samlet nederst. 

Samordning og bærekraftig drift 

Naturvernforbundet støtter departementets forslag om at det skal være krav til samordning (§ 1-8). Vi mener innføringen er viktig for å oppnå særlig to ting: (1) minst mulig miljøskadelig drift og (2) kortere og mer effektiv saksbehandling. 

Samordning og rekkefølgekrav
Samordningen må først og fremst føre til minst mulig miljøskadelig drift, som fremmer sirkulære løsninger og muliggjør full utnyttelse av all overskuddsmasse som ikke får plass i de gamle gruvegangene. Derfor er det svært viktig at det for større prosjekter som krever driftskonsesjon, stilles absolutt krav om samordning mellom saksbehandling av driftstillatelse og utslippstillatelse. En plan for avfallshåndtering er for eksempel påkrevd etter forurensningsloven, men driftsmetoden er avgjørende for at avfallshåndteringen blir gjort på den beste måten for miljøet og i tråd med regjeringens mineralstrategi. Se forslag nederst til nytt tredje ledd av § 1-8.  

I siste avsnitt har vi også foreslått en endring i § 6-5 andre ledd for å tydeliggjøre behovet for bærekraftig og sirkulær gruvedrift. 

Regjeringen ønsker å innføre et rekkefølgekrav som innebærer at utvinningsområdet skal være avklart i vedtak etter plan- og bygningsloven før det kan fattes vedtak om driftskonsesjon, noe vi støtter. Naturvernforbundet mener det bør presiseres at for mineralutvinning som krever driftskonsesjon, må samordningen starte før behandlingen av arealavklaring etter plan- og bygningsloven. Dette for å hindre at planvedtak legger føring på driftsmetode, slik vi har sett i Engebø-saken. Se forslag nederst til endring av § 1-8 andre ledd. 

Samordning og CRMA 
Et annet mål med samordning er kortere og mer effektiv saksbehandling. Dagen lovforslaget kom, publiserte regjeringen også at den vil innlemme EUs lov om kritiske råvarer, Critical Raw Materials Act (CRMA), i EØS-avtalen. Dermed vil den bli en del av det norske regelverket. Dette er Naturvernforbundet imot. CRMA innebærer at utvalgte prosjekter skal behandles på under 27 måneder, noe Norge ikke har vært i nærheten av å klare de siste tiårene. Vi mener det nå blir viktig å se hvordan samordningsparagrafen følges opp av myndighetene i praksis. Det blir feil å innføre CRMA før vi vet om Norge er i stand til å behandle gruveprosjekter raskt på en miljøforsvarlig måte.  

Undersøkelsestillatelse 

Naturvernforbundet gir full støtte til at departementet har beholdt lovutvalgets forslag om at undersøkelsestillatelsen skal ha en varighet på tre år (§ 4-8).  

Det er positivt at departementet mener det må foretas en reell prøving om hvorvidt et område er egnet for undersøkelsesvirksomhet, noe som oppfylles av § 4-3 andre ledd bokstav d. I motsetning til det som er antydet i merknadene til bestemmelsen, mener vi det er viktig at også konsekvensene av eventuell framtidig mineralutvinning skal kunne føre til avslag på søknad om undersøkelsestillatelse. Se forslag til endring av § 4-3 andre ledd bokstav d nederst. 

Naturvernforbundet minner om at økt behov for mineraler ikke bare skyldes klimaomstillingen, men også økende forbruk og unødvendige produkter. Norge har stort potensial for gjenvinning og sirkulærøkonomi, men utnytter det dårlig. Utvinning må baseres på et reelt samfunnsbehov. Mineralloven må åpne for avslag der naturinngrep ikke kan rettferdiggjøres – som ved nye gullgruver uten industrielt behov. Vi har derfor foreslått en ny bokstav f i § 4-3 andre ledd, se nederst.  

Plikt til opprydding og istandsetting 

Det må stilles krav om arealnøytralitet i all mineralutvinning, det vil si at påvirkning på natur (minst) nulles ut gjennom restaurering av tilsvarende naturverdier. Vi foreslår en endring av § 2-5 i siste avsnitt, for å tydeliggjøre behovet for naturrestaurering. Vi vil også foreslå at dersom tilbakeføring/istandsetting av virksomhetsområdet ikke er mulig, må loven kreve at tiltakshaver bidrar til å restaurere tilsvarende natur et annet sted. Som et minimum bør man gi DMF myndighet til å gi pålegg om slik restaurering. 

Samiske rettigheter 

Det er gjort noen gode grep av departementet i lovforslaget når det gjelder samiske rettigheter. Men vi støtter Sametingets innvendinger når det gjelder å sette klare grenser for hvor store inngrep som kan gjøres i samiske bruksområder. 

Konkrete endringsforslag 

Forslag til tekst som skal legges til er markert med fet skrift. Forslag til tekst som skal tas vekk er markert med kursiv. 

§ 1-8 Krav om samordning av saksbehandling andre ledd

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard kan avholde et dialogmøte for å planlegge behandlingen av en søknad om tillatelse til mineralvirksomhet. Dersom virksomheten krever driftskonsesjon etter § 6-2 skal det avholdes et slikt møte, og senest før oppstart av planprosessen etter plan- og bygningsloven. (...)  

§ 1-8 Krav om samordning av saksbehandling, nytt tredje ledd

Behandlingen av søknad om driftskonsesjon skal samordnes med søknad om tillatelse etter lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall § 11. 

§ 2-5 Plikt til opprydding og istandsetting første ledd

(...) Når virksomheten opphører, skal grunnen og naturmangfoldet så langt det lar seg gjøre, istandsettestilbakeføres på en måte som ivaretar hensynet til videre bruk og til naturens reproduksjonsevne.  

§ 4-3 andre ledd bokstav d

det ikke er særlige forhold ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis eller fremtidig drift bør utelukkes, og 

§ 4-3 andre ledd bokstav f

det er en klar, allmenn samfunnsnytte av utvinning av mineralene som undersøkelsene tar sikte på 

§ 6-5 Driftsplan andre ledd (forslaget er basert på formuleringer i regjeringens mineralstrategi fra 2023)

Planen skal baseres på bruk av de beste tilgjengelige driftsmetodene og teknologiene. Den skal ta utgangspunkt i en sirkulær forretningsplan som viser hvordan overskuddsmasser kan gjenbrukes, og bidra til å redusere naturbelastningen og deponerte masser så mye som mulig. 

Sametinget viser til at siden vedtak av mineralloven i 2009 som Sametinget ikke kunne gi sitt samtykke til (jf. vedtak i Sak47/08), så har det vært vanskelige betingelser for mineralvirksomhet i samiske områder. Sametinget har forstått det slik at evalueringen av mineralloven i 2018, nedsettelsen av et offentlig utvalg i 2020 og lovproposisjonen nå i 2025 i stor grad er begrunnet i at gjeldende lov ikke er i samsvar med folkeretten om urfolk, og derfor noe Sametinget ikke har gitt sitt samtykke til.

Sametinget merker seg at utkastet til lovproposisjon nå sidestiller samiske rettigheter i hele det tradisjonelle samiske området. Dette skjer ved at vektleggingen av hensynet til samisk kultur mv. samt at konsultasjonsbestemmelsene i sameloven gjelder for all mineralvirksomhet i hele det tradisjonelle samiske området. Dette er et framskritt i forhold til gjeldende minerallov.

Sametinget finner det lite framtidsrettet at utkastet til lovproposisjon ikke har regler som sikrer en vinningsavståelse til samiske rettighetshavere ved drift på grunneiers mineraler, og at det ikke foreslås bestemmelse om avtalekrav med samiske bruksrettshavere for undersøkelser, prøveuttak og drift av mineraler. Slike bestemmelser ville være viktige insentiv for å kunne oppnå enighet med samiske bruksrettshavere og dermed mulighet for samvirke mellom mineralvirksomhet og tradisjonelle samiske næringer.

Sametinget mener det er problematisk at Nærings- og fiskeridepartementet ikke vil lovfeste terskelen for hvilke inngrep som bryter menneskerettighetene etter SP artikkel 27. Mineralvirksomhet har potensielt store direkte og indirekte areal- og miljøkonsekvenser for samisk fiske, utmarksbruk og reindrift. En synliggjøring av inngrepsterskelen for menneskerettsbrudd ville gitt tiltakshavere og myndigheter større oppmerksomhet og årvåkenhet om hva som kan tillates av mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder. En slik synliggjøring i mineralloven er ekstra viktig når regjeringen ikke vil fremme forslag i en sektorovergripende lov som klargjør hvordan man unngår at tiltak bryter menneskerettighetene ved at de har vesentlige negative virkninger på naturgrunnlaget for samiske kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Sametinget viser til at staten i loven avgjør hvordan utbetalingen av vederlag for drift på mineraler staten holder eiendomsretten til skal fordeles til direkte berørte samiske rettighetshavere, ved at 75 prosent av vederlaget alltid skal gå til berørte reindriftssidaer. Sametinget konstaterer at Nærings- og fiskeridepartementet mener staten skal avgjøre hvordan et internt samisk fordelingsspørsmål skal skje, og at de mener staten vet best hva som er bra for det samiske samfunnet. Sametinget viser til at dette er i strid med samenes rett til selvbestemmelse med retten til selvstyre i interne saker, slik det følger av SP/ØSK artikkel 1 og FNs erklæring om urfolks rettigheter artikkel 4, jf. artikkel 3. Det vises i den forbindelse også til at FNs menneskerettighetskomite har gitt uttalelser i Sara v. Norway (CCPR /C/141/D3588/2019) og Sanila-Aikio v. Finland (CCPR/C/124/D/2668/2015) hvor Sametinget som representativt organ for det samiske folk skal ha det avgjørende ordet i interne samiske saker.

Sametinget gir på denne bakgrunn og etter en samlet vurdering ikke sitt samtykke til forslaget til ny minerallov. Dette innebærer at Sametinget som utgangspunkt heller ikke kan gi sin tilslutning til de aktiviteter lovforslaget søker å regulere. Sametingets plenum gir sametingsrådet fullmakt til å vurdere dette annerledes dersom det i Stortingsbehandlingen gjøres endringer av lovforslaget slik at det er i samsvar med folkerettens regler om urfolks rett til selvbestemmelse og selvstyre i interne saker. Dette knytter seg til sak om intern fordeling av vederlag til samiske rettighetshavere for drift på mineraler staten holder eiendomsretten til.

Sametinget viser til at departementets lovproposisjon har vesentlige svakheter ettersom FNs erklæring om urfolks rettigheter ikke er brukt aktivt i det lovforberedende arbeidet. Urfolkserklæringen gjenspeiler de rettslige forpliktelser som er knyttet til menneskerettighetsbestemmelsene i FN-pakten, ulike multilaterale menneskerettighetstraktater og sedvanerett. Erklæringen bygger videre på statenes generelle menneskerettighetsforpliktelser og er forankret i grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som ikke-diskriminering, selvbestemmelse og kulturell integritet, som er innlemmet i bredt ratifiserte menneskerettighetstraktater. I tillegg knytter erklæringen seg til et konsekvent mønster i internasjonal og statlig praksis.

Norges Høyesterett slår i Nessebydommen (HR-2018-456-P) fast at FNs erklæring om urfolks rettigheter “må anses som et sentralt dokument innenfor urfolksretten, blant annet som følge av at den reflekterer folkerettslige prinsipper på området og har fått støtte fra svært mange stater. Sametinget understreker særlig erklæringens bestemmelser om urfolks rett til et fritt og forhåndsinformert samtykke er særlig sentralt når det gjelder arealinngrep i naturgrunnlaget for samisk kultur. Fritt og forhåndsinformert samtykke ivaretar ikke bare samenes rettigheter, men det gir også en plattform for myndigheter, utbyggere og investorer til å samhandle med samene. Sametinget beklager at Nærings- og fiskeridepartementet ikke har implementert samenes rett til et fritt og forhåndsinformert samtykke, og dermed ikke har gitt seg selv et verktøy og en plattform for samhandling med samene, som samtidig gir samene et trygt rammeverk for samhandling.