Endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.)

Rettshjelpsalliansen består av:
Advokatforeningen, Caritas FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon), Kirkens Bymisjons rettshjelptiltak (Gatejuristen, Ung rettshjelp, Rettshjelp A-krim og Legal Aid), NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa i Nord-Norge, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner), Kontoret for fri rettshjelp, Norske kvinners sanitetsforening, Personskadeforbundet LTN, Rettshjelpsentralen, Rettspolitisk forening, Stiftelsen Rettferd og Wayback 

Vår samlede erfaring er at rettshjelpsbehovet i samfunnet er stort. Rettshjelpstiltakene i alliansen anslår at vi til sammen behandler over 30 000 saker årlig. I tillegg yter Advokatforeningens medlemmer gratis rettshjelp gjennom Advokatforeningens advokatvakter og spørsmålstjenesten på advokatenhjelperdeg.no. En betydelig andel av rettshjelpen vir gir er basert på frivillighet.

1. Overordnede synspunkter

Rettshjelpsalliansen er skuffet over at det ikke er foreslått en større utvidelse og forbedring av rettshjelpsordningen. Etter vårt syn går ikke forslaget langt nok i å styrke folks rettsikkerhet. Det er behov for både flere prioriterte saksområder og økt tilgang på rettshjelp i saker utenfor de prioriterte områdene.

Rettshjelp utgjør et viktig bidrag til å opprettholde tilliten til at rettferdighet skjer. Denne tilliten utgjør en bærebjelke i vår rettsstat og demokrati, og virker for øvrig å bli stadig viktigere i tiden vi lever i.

Rettshjelpsalliansen håper at komiteen vil:

• Be regjeringen komme tilbake til Stortinget på egen måte med en oppfølging av utredningen om førstelinjetjeneste for rettshjelp utarbeidet av Justis- og beredskapsdepartementet. I tillegg til å be regjeringen om å sende utredningen på offentlig høring, og at det videre arbeide med førstelinjetjeneste ses i sammenheng med den varslede utredning av salærordningen.

• Følge opp Rettshjelpsutvalgets forslag om å vektlegge uttalelser fra domstoler, nemnder og ombud ved vurdering av om det skal innvilges fri rettshjelp etter skjønnsbestemmelsene.

• Utvide rettshjelpsordningen med flere prioriterte saksområder.

2. Økonomiske konsekvenser

Selv om en ytterligere utvidelse av rettshjelpsordningen vil innebære en økning av enkelte utgifter, er det også mye som tyder på at forslagene kan medføre betydelige besparelser for samfunnet. En ytterligere utvidelse av rettshjelpsordningen vil derfor ikke nødvendigvis være så kostbar som departementet har lagt til grunn.

Departementet fremhever under punkt 6.4 at rettshjelp på et tidlig stadium i trygdesaker vil kunne føre til at saker blir løst på et tidligere stadium, og at det kan føre til at det fremsettes færre klager overfor NAV. Dette vil være ressursbesparende både for søkeren og forvaltningen. Rettshjelpsalliansen mener at dette er tilfellet også for andre sakstyper, noe også flere offentlige organer har gitt uttrykk for. Utlendingsnemnda fremhever i sitt høringsinnspill at en styrking av rettshjelpsordning på utlendingsfeltet vil bidra til «økt rettssikkerhet for våre klagere og effektivitet i saksbehandlingen».[1] Også Politidirektoratet påpeker at det gjennomgående er ressursbesparende for Politiets utlendingsforvaltning at utlendingen har rettshjelp.[2]

At rettshjelp kan føre til avlastning av forvaltningsorganene, og mer effektiv saksbehandling, støttes også av erfaringene fra pilotprosjektet for førstelinjerettshjelp. Advokatene i prosjektet rapporterte om at de blant annet hadde «avverget en del klager til NAV og kommunen, etter at brukere har fått en «second opinion» på et avslag og fått klarlagt sine rettigheter».[3] I tillegg til å forhindre at klageren «skriver side opp og side ned med informasjon som brukeren selv tror er sentral for saken»,[4] men som ikke er av rettslig relevans. Dette forhindrer at saksbehandleren må lese gjennom en rekke irrelevant informasjon, og forenkler og effektiviserer saksbehandlingen. 

 3. Behov for rettshjelp i saker utenfor de prioriterte områdene

For å dekke rettshjelpsbehovet i samfunnet trenger vi en rettshjelpsordning med mulighet for bistand utenfor de prioriterte saksområdene i rettshjelploven, og som treffer en større andel av befolkningen. Dette er også nødvendig for å følge opp FNs anbefalinger på rettshjelpsfeltet. FNs menneskerettighetskomité anbefalte i 2018 en endring av den offentlige rettshjelpsordningen for å «ensure that free legal aid is provided in all cases in which the interests of justice so require».[5] ØSK-komiteen anbefalte i 2020 også en reform av den offentlige rettshjelpsordningen, for å «ensure that free legal aid is accessible to all disadvantaged and marginalized individuals».[6]  

3.1 Førstelinjetjeneste for rettshjelp

Rettshjelpsalliansen mener at etablering av en førstelinjetjeneste i tråd med forslaget til arbeidsgruppen nedsatt av departementet er den mest treffsikre løsningen for å gi rettshjelp av høy kvalitet til en større andel av befolkningen. En slik førstelinje vil gi enhver mulighet for opptil én times gratis veiledning fra advokater.

Tidligere prøveprosjekt av en førstelinjetjeneste for rettshjelp viste at omtrent 40% av saker kan løses i løpet av en konsultasjon på én time.[7] At flere saker kan løses på et tidlig stadium støttes også av våre erfaringer. Videre oppga 97% av brukerne av førstelinjetilbudet at de fikk svar på det de lurte på.[8] I de tilfellene sakene ikke blir løst på en time, vil brukerne stort sett ha fått avklart sin rettighetssituasjon, og være bedre rustet til å gå videre med sin sak. Prøveprosjektet viste også at personer med høy inntekt i liten grad benyttet seg av førstelinjerettshjelp.[9] En førstelinjetjeneste er derfor svært egnet til å sikre rettshjelp innenfor en rekke saksområder, og er et tiltak som treffer utsatte grupper på en god måte.

3.2 Fri rettshjelp etter skjønnsbestemmelsene

Et annet tiltak for å sikre rettshjelp utenfor de prioriterte saksområdene er å utvide adgangen for fritt rettsråd eller fri sakførsel etter skjønnsbestemmelsene sammenlignet med i dag. Skjønnsbestemmelsene må innebære en realitet, og være uavhengig av de innvilgede rammene.

I tillegg til i saker av stor betydning for den enkelte søker bør det innvilges rettshjelp i saker av stor prinsipiell interesse. Kostnadene ved å ta en sak til domstolene har gjort at rettsspørsmål som først og fremst er viktige for lavinntektsgrupper ikke er blitt avklart i domstolene. Dersom domstolene får avklart flere viktige rettsspørsmål vil det bli lettere å avklare rettssituasjonen for den enkelte, men også for forvaltningen, forliksrådene, nemnder etc.

Etter vårt syn bør det ved vurderingen av om en sak er av prinsipiell interesse legges stor vekt på uttalelser fra ombud, i tråd med forslaget til Rettshjelpsutvalget. Departementet har ikke valgt å gå videre med dette, med den begrunnelse at «ombud gjerne [har] en interesse eller et mandat som skal fremmes».[10] Vi deler ikke departementets bekymring for at ombud vil forsøke å «misbruke» ordningen, og komme med uttalelser i saker som de ikke mener er av prinsipiell betydning. Vi viser for øvrig til at skjønnsbestemmelsene innebærer et «kan»-skjønn. Det er ikke slik at en uttalelse fra et ombud automatisk vil føre til at søkeren får innvilget fri rettshjelp.

[1] Prop. 103 L (2024 –2025) s. 40

[2] Ibid

[3] Andenæs (2013), Evaluering av pilotprosjekt om førstelinjerettshjelp, s. 64

[4] Ibid

[5] International Covenant on Civil and Political Rights (2018), Concluding observations on the seventh periodic report of Norway punkt 29

[6] Economic and Social Council (2020), Concluding observations on the sixth periodic report of Norway punkt 15

[7] Andenæs (2013), Evaluering av pilotprosjekt om førstelinjerettshjelp s. 27

[8] Ibid

[9] Larsen og Tønnesen (2023) Førstelinjetjeneste for rettshjelp, utredning fra arbeidsgruppen nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet s. 35

[10] Prop. 103 L (2024 –2025) Endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.) s. 80

Juristforbundet organiserer over 23 000 jurister, inkludert dommere, advokater, jurister i statlig og kommunal sektor og jusstudenter. Vi arbeider for rettssikkerhet, likebehandling og tilgjengelige rettslige tjenester for alle, uavhengig av inntekt og livssituasjon.  

Økonomiske beregninger må oppdateres og lov evalueres innen tre år 

Vi registrerer at regjeringen anser de foreslåtte endringene som nærmest budsjettnøytrale. Dette fremstår som urealistisk. Utvidelser i sakstyper, forenklet behovsprøving og større tilgjengelighet vil medføre økte utgifter – men også betydelig bedre rettssikkerhet og reduserte samfunnskostnader på sikt. Rettshjelpsutvalgets tall er fra 2020 og ikke oppdatert for økonomisk usikkerhet, prisvekst,økte levekostnader og effekten av korona på befolkningens rettshjelpsbehov. Det er heller ikke gjort samfunnsøkonomiske konsekvensberegninger av alternativkostnader ved manglende rettshjelp. Juristforbundet viser igjen til at det er en av mange grunner til at loven må forutsettes evaluert senest innen tre år.

Førstelinjetjeneste: Lavterskel rettshjelp gir høy samfunnsnytte 

Juristforbundet ønsker å innføre en førstelinjetjeneste for juridisk bistand. Vi påpekte i vårt tidligere høringssvar (2023) at mange grupper ikke fanges opp av dagens rettshjelpsordning. Tjenesten må ikke baseres på frivillig sektor alene, men ha en nasjonal forankring, rett kompetanse og lav terskel for oppmøte og kontakt.. Vi er sterkt kritiske til at modellen avvises av økonomiske grunner, uten vurdering av langsiktig samfunnsnytte og besparelser i andre deler av velferdssystemet. 

Sakstyper som fortsatt faller utenfor – sosialtjenesteloven og diskriminering 

Vi har i flere runder fremhevet behovet for å inkludere klagesaker etter sosialtjenesteloven og saker om diskriminering og trakassering som egne sakstyper. Proposisjonen går ikke langt nok i å inkludere disse områdene, til tross for klare anbefalinger i høringsrundene. Juristforbundet mener at departementets forslag har klare mangler når det kommer til saker om likestilling og diskriminering.

I likhet med Likestillings- og diskrimineringsombudet, mener også vi at Likestillings- og diskrimineringsombudet må gis adgang til å anbefale at det innvilges fri rettshjelp i prinsipielle diskrimineringssaker som går for Diskrimineringsnemnda og domstolene. Ombudets anbefaling bør tillegges stor vekt. Dette vil i større grad kunne bidra til at diskrimineringsvernet blir både mer reelt og effektivt. Dette er i tråd med Rettshjelpsutvalgets anbefalinger som fremgår av NOU 2020: 5 Likhet for loven, jf. utredningens punkt 24.4 på side 169. Selv om Diskrimineringsnemnda er et lavterskeltilbud hvor det er gratis å sende inn en klage og det ikke er nødvendig med juridisk bistand, mener vi at det i flere  tilfeller vil kunne være behov for rettshjelp også i en klagesak for nemnda. Som jurister vet vi at det er forskjell på å ha rett og få rett. Enkelte saker som gjelder diskriminering er komplekse og omfattende, og vi er av den oppfatning at det av og til vil være nødvendig med juridisk bistand for å kunne hevde sin rett i en diskrimineringssak.

Vi vil også påpeke at Diskrimineringsnemnda har en rekke begrensninger når det kommer til hvilke saker den kan behandle. Nemnda kan for eksempel ikke tilkjenne oppreisning i saker som ikke gjelder arbeidslivet, og har dessuten svært begrenset kompetanse til å tilkjenne erstatning, jf. diskrimineringsombudsloven § 12. Videre har nemnda ikke kompetanse til å behandle en sak der det er spørsmål om en lovbestemmelse er i strid med diskrimineringsregelverket, jf. diskrimineringsombudsloven § 7, jf. § 1. Dette betyr med andre ord at eneste alternativ er å reise sak for de ordinære domstolene. Dersom ombudet gis en mulighet til å anbefale fri rettshjelp i diskrimineringssaker, vil det kunne bidra til at prinsipielle diskrimineringssaker tas inn i rettsapparatet og blir prøvd. Det vil føre til viktige avklaringer og mer rettspraksis i komplekse, diskrimineringsrettslige problemstillinger. Dette mener vi vil være en fordel, og føre til et mer reelt og effektivt diskrimineringsvern enn det vi har per nå. 

Rettshjelp for voldsutsatte og menneskerettighetsbrudd 

Vi er glade for at lovforslaget viderefører ordningen med advokatbistand i forbindelse med vurdering av om anmeldelse av voldtekt eller menneskehandel skal gjøres eller ikke. Dette i tråd med hva Juristforbundet tidligere har krevd. Ved voldtekt og menneskehandel er denne fasen kritisk for å forstå rettigheter, vurdere anmeldelse og ivareta bevis. Dette er en rettssikkerhetsmessig og menneskerettslig utfordring, særlig for utsatte grupper som barn, kvinner og personer med sammensatte traumer. Dette må sees i sammenheng med at Regjeringen nå har foreslått viktige og helhetlige endringer i straffeloven i kapitelet om seksuallovbrudd med blant annet en «ja er ja»-bestemmelse om samtykkebasert sex og fjerning av minstestraffen i voldtektssaker.  Dette også i tråd med hva Juristforbundet har bedt om.  

Rettshjelpsforvaltning og veiledningsplikten 

Juristforbundet støtter målet om en mer samlet og oversiktlig rettshjelpsforvaltning, men etterlyser en grundig vurdering av hvilke roller som samles hvor, og hvordan klagerett og rettssikkerhet ivaretas. Vi mener dagens fragmenterte system er lite brukervennlig og bidrar til ulik praksis. I tillegg vil en utvidelse av skjønnsbestemmelsene og krav til egenaktivitet forutsette at forvaltningen faktisk har kapasitet og juridisk kompetanse til å veilede brukerne – slik forvaltningslovens veiledningsplikt forutsetter. I dag er mange offentlige etater preget av kvantitetsmål og produksjonskrav, noe som svekker muligheten for god individuell veiledning i komplekse saker. En veiledning basert på antall telefoner eller treff på nettsider, vil være illusorisk og gi brukeren falsk trygghet. Vi minner om at forvaltningens veiledningsplikt etter forvaltningsloven forutsetter at ansatte har både tid og tilstrekkelig juridisk kompetanse. Dette må gjelde spesielt i de deler av forvaltningen som skal overta ansvaret for vurdering av rettshjelpssøknader og skjønnsmessige vurderinger i henhold til loven. Når halvparten av landets kommuner mangler jurister sier det seg for øvrig selv at det vil kunne påvirke kvaliteten på den veiledningen som gis.  Dessverre bidrar forslaget til ny forvaltningslov som komiteen også behandler i liten grad til å sikre innbyggerne bedre.

Rettssikkerhet for dem som trenger det mest  med en bærekraftig salærordning

Juristforbundet mener at salærordningen er avgjørende for rettssikkerheten og tilgjengeligheten til juridisk bistand. Dagens rettshjelpssats er underregulert og gir i praksis en netto timesats under 500 kroner etter fradrag og administrasjon. Dette undergraver både kvaliteten på tjenestene og rekrutteringen av dyktige jurister til rettshjelpsordningen. Vi merker oss at det nylig nedsatte utvalget som skal utrede salærordningen fikk et utkast til et mandat som i liten grad vektlegger rettssikkerhetsmessige konsekvenser. Tvert imot signaliserer dette mandatet at utredningen primært skal vurdere hvordan kostnader kan reduseres, herunder gjennom alternativer til dagens ordning som anbud, offentlige kontorer eller tilskudd. Dette gir grunn til bekymring, særlig fordi det kan svekke prinsippet om fritt advokatvalg og gi ulik kvalitet i ulike deler av landet. Juristforbundet mener at både komiteen og departementet bør følge salærutredningens arbeid nøye og sikre at det ikke utvikles i en retning som svekker rettshjelpsordningens tilgjengelighet og uavhengighet. Rettshjelp må ses på som en rettssikkerhetsgaranti – ikke som en kostnad alene. Samtidig bør det på overordnet nivå vurderes hvordan satsen kan utvikles bærekraftig over tid, med utgangspunkt i Salærrådets anbefalinger og sammenlignbare ordninger i Norden. 

Med vennlig hilsen

Sverre Bromander-president Juristforbundet

Benedicte Gram-Knutsen-visepresident Juristforbundet

André Oktay Dahl-politisk seniorrådgiver

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8500 medlemmer.

Vergemål

I proposisjonen vurderer Departementet at det ikke er nødvendig med utvidelser av rettshjelpsordningen på vergemålslovens område. Dette begrunnes hovedsakelig i regelen i vergemålsloven § 76 som sier at «staten bærer alle kostnadene» når en sak om vergemål går for rettsapparatet, og at dette er tilstrekkelig.

I NFU ser vi at det er et stort behov for fri rettshjelp i saker om vergemål også utenfor domstolene. Mange av vedtakene som kan fattes etter vergemålsloven er svært inngripende vedtak som har stor betydning for den enkeltes rett til selvbestemmelse.

Vi ønsker særlig å trekke frem bestemmelsen i vergemålsloven § 33, hvor det står at vergen, med Statsforvalterens samtykke, «kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva handlingen innebærer». Dette betyr at dersom en lege erklærer at en person ikke har samtykkekompetanse, kan personen miste retten til å ta avgjørelser på visse områder. Det stilles ingen krav til at legen kjenner personen det gjelder, eller i det hele tatt har møtt vedkommende. Vi har sett flere eksempler på at personer med utviklingshemming blir fratatt samtykkekompetanse i viktige saker på denne måten. I praksis er dette like inngripende som å bli fratatt sin rettslige handleevne.

I NFU erfarer vi at vergemålsloven i mange tilfeller misbrukes av hjelpeapparatet i kommunene. Vi har sett eksempler fra hele landet på kommuner som stiller spørsmålstegn med nærstående vergers utførelse av vergeoppdraget, fordi de er uenige med kommunen om hva som er det beste tjenestetilbudet for personen som har verge. Ved å sende bekymringsmeldinger om vergen, kan kommunen sørge for at det blir oppnevnt en fast verge som ikke har kjentskap til den det gjelder, og som derfor ikke vil kjempe for vedkommendes vilje og preferanser. Dette gjelder særlig i saker hvor det er spørsmål om hvor personen skal bo, og kommunen kan spare mye penger på at bruker bor i samlokalisert bofelleskap, heller enn i eget hjem. Se for eksempel Sivilombudets uttalelse i SOM-2019-3520.

Om man har verge, og hvem som er verge har altså enorm betydning for den enkeltes rettssikkerhet, og det burde derfor gis fri rettshjelp også til klage på vedtak om vergemål, før saken når domstolene. Fra man klager på vedtak om vergemål, til saken er avgjort av Sivilrettsforvaltningen, kan det ta opptil to år. På den tiden, kan utrolig mye skade være gjort i livet til personen som har verge.

 Rettshjelp i saker om oppsigelse

I proposisjonens kapittel 13 behandles rettshjelp i saker om oppsigelse og utkastelse fra bolig. Departementet mener at søknader om støtte på rettsrådsstadiet fortsatt bør avslås dersom søkeren kan få dekket behovet for bistand ved å klage til Husleietvistutvalget.

NFU mener at et stort antall leietakere vil ha nytte av denne bistanden. Våre medlemmer har over lang tid vært særlig utsatte i leietvister med kommunen, og saker som omhandler tvangsflytting har vært berørt i media det siste halvåret. Vanskeligstilte leietakere som utsettes for oppsigelser på grunnlag av kommunens økonomiske omdisponeringer – i praksis tvangsflytting – står ofte uten juridisk kompetanse eller økonomiske midler til å hevde sine rettigheter. Saker som behandles i Husleietvistutvalget, får ofte en maktubalanse, da kommuner i oppsigelsessaker opererer med profesjonelle representanter – som for eksempel kommuneadvokater – mens leietakeren ofte representerer seg selv.

Da fri rettshjelp ikke omfatter bistand som dekkes av andre ordninger, som for eksempel Husleietvistutvalget, og borgere ikke får dekket utgifter til rettshjelp som et alternativ til veiledning fra utvalget, er mange mennesker svakere stilt. Som tidligere nevnt, oppstår det en maktubalanse. Det er kort tid for berørte parter å sette seg inn i materiellet og den juridiske informasjonen som kommer fra den profesjonelle partens side. Om man da kommer skjevt ut av dette, og ikke har mulighet til å få støtte til å få saken videre behandlet, kommer mange mennesker dårligere ut av løsningen.

Departementet bemerker at det er et behov for styrking av bistanden i saker for Husleietvistutvalget, men at dette ikke kan eller bør løses ved å gi rettshjelp etter rettshjelpsloven. NFU mener at det er skremmende at det er på det rene at det foreligger et problem i denne løsningen, men ikke foreslår reelle tiltak på dette stadiet. Uten rettshjelp på dette stadiet, eller allerede i prosessen med levert oppsigelse – uten kunnskap om sine rettigheter, inkludert retten til å protestere på oppsigelser – er det større fare for at avgjørelser fattes uten at leietakerens rettsstilling er reelt prøvd.

Endringer i Rettshjelpsloven mv. – Prop. 103 L

Proposisjonen inneholder mindre endringer i de prioriterte saksområdene i rettshjelpsloven, men skyver på viktige problemstillinger. Utvidelsene innen lønnstyveri, soningsforhold, og vurdering av klage på trygdevedtak er positive. Proposisjonen svarer imidlertid ikke på stortingets anmodningsvedtak fra 2. desember 2021 om å komme med en ny rettshjelpslov.

Advokatforeningen mener stortinget må

• Utvide den foreslåtte unntaksbestemmelsen
• Legge til flere prioriterte saksområder
• Be regjeringen begrense egenandelene i rettshjelpsforskriften – en egenandel på 99 prosent innebærer i praksis at støtten bare kommer i form av en makspris for advokater
• Be regjeringen komme med endringer i stykkprisforskriften
• Be regjeringen opprette en førstelinjetjeneste innen rettshjelp
• Gjenta anmodningen om å opprette en advokatordning for innsatte

Unntaksbestemmelsen

Rettshjelpsutvalget pekte på behovet for en reell skjønnsbestemmelse. Proposisjonen inneholder en ny formulering av unntaksbestemmelsen, men presiserer at det fortsatt skal være en snever unntaksregel. Rettshjelpsutvalgets forslag om at uttalelser fra enkelte aktører skal vektlegges, følges ikke opp. Begrunnelsen som gis er at blant annet ombud har «en interesse eller et mandat som skal fremmes». Ombudene er uavhengige organ med svært god oversikt over sine saksfelt – det burde være uproblematisk å vektlegge uttalelser fra disse. Stortinget bør derfor legge til følgende i §11 fjerde ledd og §16 fjerde ledd:

 Anbefalinger fra Domstolene, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sivilombudet, Barneombudet, Pasient- og brukerombudet, Eldreombudet og Forbrukertilsynet skal ilegges særlig vekt.

Prioriterte områder

Rettshjelpsutvalgets anbefalte utvidelser av prioriterte saksområder følges i liten grad opp i proposisjonen, og begrunnelsene er mangelfulle. Særlig gjelder dette klager på vedtak etter sosialtjenesteloven og utvisning på bakgrunn av straffbare forhold. På tross av nærmest unison støtte i høringsuttalelsene følges anbefalingen om å gi rettshjelp i slike saker ikke opp. Utvisning i etterkant av gjennomført straff er svært inngripende, og en skjønnsmessig vurdering hvor det åpenbart er behov for bistand for å tale sin sak. Avslag på sosialstønad kan være avgjørende for menneskers muligheter til livsopphold og verdighet. Stortinget bør derfor:

• Fjerne unntaket fra foreslåtte § 92 b i utlendingsloven
• Be regjeringen komme tilbake med forslag til en prioritering av klager på vedtak etter sosialtjenesteloven

Videre følges ikke Rettshjelpsutvalgets forslag om fri sakførsel i saker om lønnstyveri opp, med begrunnelse om at sakene vil gå for forliksrådet hvor behovet for rettshjelp er begrenset. I saker hvor motpart bringer en avgjørelse fra forliksrådet inn for tingretten, burde det likevel gis fri sakførsel. Stortinget bør derfor legge til følgende § 16 andre ledd nr. 7:

for arbeidstaker i sak som gjelder utbetaling av lønn og annet arbeidsvederlag, der parten har fått medhold i forliksrådet og motparten bringer saken inn for domstolene 

Egenandeler

Proposisjonen er andre deloppfølging av Rettshjelpsutvalgets NOU. Første deloppfølging med endringer i behovsprøvingen i rettshjelpsloven (Innst. 91 L – 2023–2024), la det meste av detaljene til forskrift. Forslaget til ny rettshjelpsforskrift innebærer en øvre egenandel på 99 prosent.  Konsekvensen vil bli at klienter pådrar seg vesentlig gjeld til det offentlige. En egenandel på 99 prosent innebærer i praksis at det offentliges støtte i sakene bare består av momsfritak og mulighet til å føre sak på statens kreditt. Samtidig forventes det at advokater subsidierer sakene ved å tilby tjenester til rettshjelpssatsen – som har beveget seg langt under markedspris de siste 20 årene. En slik prisregulering vil kunne virke mot sin hensikt, og gå utover tilbudet, samtidig som klientene setter seg i vesentlig gjeld til statens innkreving. Advokater gjør allerede mye gratisarbeid i rettshjelpssaker, staten kan ikke forvente at advokatene subsidierer en velferdsordning mot at det offentlige tar 1 prosent av regningen. Stortinget bør derfor:

be regjeringen om å innføre et makstak på egenandelenes sum, og en maksimal egenandel på 75 prosent.

Stykkprisforskriften

Rettshjelpsutvalgets forslag med å fjerne stykkpriser følges ikke opp. Det vises til forskriftsregulering for stykkprisenes størrelse, og det pekes på den kommende salærutredningen. Stykkprisene har blitt utredet en rekke ganger de siste 6 årene. Rettshjelpsutvalget hadde en fullstendig gjennomgang, med klare anbefalinger. Menon Economics gjorde på oppdrag fra departementet en gjennomgang i 2019 (Menon-publikasjon nr. 5/2019). Det er ikke nødvendig med nok en utredning. Det har lenge vært åpenbart at stykkprisene i særlig utlendingssaker er for lav til å kunne gi forsvarlig rettshjelp innenfor den tildelte tiden. Stortinget bør derfor:

• be regjeringen komme med endringer i stykkprisforskriften slik at stykkprisene gjenspeiler den reelle arbeidstiden. 

Førstelinjetjeneste

Proposisjonen følger ikke opp anbefalingen fra departementets rapport om en førstelinjetjeneste for rettshjelp, levert juni 2023. Dette er begrunnet med ressurshensyn, uten en videre utdyping. Justiskomiteens merknader til Innst. 91 L, understreket viktigheten av at forslaget om førstelinjetjeneste skulle vurderes og ses i sammenheng med de ulike forslagene om å forbedre ordningen. Når dette ikke er fulgt opp, bør stortinget:

• be regjeringen komme tilbake til stortinget egnet måte om etablering av en førstelinjetjeneste for rettshjelp

Advokatordning for innsatte

Proposisjonen følger ikke opp stortingets vedtak nr. 83 av 21. desember 2023, om å opprette en advokatordning for innsatte innen 1.1.2025. I påvente av en slik ordning ble det i inneværende budsjett satt av midler til rettshjelptiltakenes arbeid på feltet. Proposisjonen prioriterer enkelte sakstyper i straffegjennomføringen, men all erfaring tilsier at tilgangen på rettshjelp avhenger av god informasjon og tilgjengelighet av advokater i fengslene. En advokatordning er avgjørende for at rettighetsfestingen av rettshjelp i isolasjonssaker skal være reell. Stortinget bør derfor nok en gang:

• be regjeringen følge opp tidligere anmodningsvedtak om å etablere en advokatordning for innsatte i norske fengsel innen 1.1.2025

1. Overordnede synspunkter

Jussbuss er positiv til forslagene om å utvide rettshjelpsordningen til å omfatte saker om inndrivelse av lønn, utelukkelse fra fellesskap i fengsel, og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. For å sikre rettsikkerheten innenfor disse sakstypene mener Jussbuss imidlertid at det er behov for:

• Fri sakførsel i saker om inndrivelse av lønn.
• Fri rettshjelp i alle saker om utelukkelse, uavhengig av utelukkelsens lengde.

Videre er vi svært kritiske til at det ikke er foreslått en mer omfattende utvidelse og forbedring av den offentlige rettshjelpsordningen. I 2024 hadde rundt 2,90 % av Jussbuss’ klienter krav på fri rettshjelp. En innføring av den økonomiske modellen for behovsprøving vedtatt i Innst. 91 L (2023-2024) ville bare økt andelen av Jussbuss’ klienter som hadde krav på fri rettshjelp med 1,5 prosentpoeng, til tross for at 93 % av våre klienter er innenfor de nye inntektsgrensene. Dersom saksområdene som er foreslått i Prop. 103 L (2024-2025) vedtas vil den totale økningen kun vært på i underkant av 6 prosentpoeng.

For å sikre folks rettsikkerhet trenger vi en rettshjelpsordning som treffer en større andel av befolkningen. Dette er også nødvendig for å følge opp FNs kritikk av den norske rettshjelpsordningen [1]. Vi håper derfor at komiteen vil:

• Etablere en førstelinjetjeneste for rettshjelp i tråd med forslaget fra arbeidsgruppen nedsatt av departementet. Utredningen må som et minimum sendes på offentlig høring.
• Opprette en særskilt advokatordning for innsatte.
• Utvide adgangen for fritt rettsråd og fri sakførsel etter skjønnsbestemmelsene. Jussbuss mener ordlyden må endres slik at det «skal» gis støtte til rettshjelp «dersom særlige grunner gjør det rimelig».

Jussbuss mener videre at rettshjelpsloven bør utvides med flere prioriterte saksområder. Vi håper komiteen vil ta inn:

• Saker etter sosialtjenesteloven.
• Saker om ID-tyveri/ID-svindel.
• Saker om utvisning på bakgrunn av straffbare handlinger.

2. Forholdet til forvaltningen og forliksrådene

I dag skal det ikke innvilges fri rettshjelp dersom behovet for juridisk bistand kan dekkes gjennom andre ordninger, for eksempel forvaltningens veiledningsplikt og forliksrådene. Vår erfaring er imidlertid at disse ordningene er presset på ressurser, og at brukernes rettsikkerhet ikke ivaretas i tilstrekkelig grad.  

Forvaltningens veiledningstilbud har begrensede åpnings- og telefontider og lange telefonkøer. Offentlige rapporter viser også at «enkeltpersoner får for lite eller feilaktig informasjon om sine rettigheter» fra det offentlige [2], og at «rettighetene i dagens velferdsstat ikke er like tilgjengelige for de ressurssvake som for de ressurssterke» [3]. Også Sivilombudet la nylig frem en særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid i forvaltningen. De fremhever at dette kan «utgjøre en trussel mot rettsikkerheten», og at det «svekker det respekten for lover og regler og ikke minst tilliten til myndighetene» [4].

At det er store utfordringer ved dagens forliksrådsordning støttes også av et flertall advokater og tingrettsdommere [5]. For mange er det ikke økonomisk gjennomførbart å føre egen sak gjennom domstolsystemet. Derfor er det svært viktig å få hevdet sine rettigheter ved behandling i forliksrådet.

En økt satsing på rettshjelp kan, foruten å styrke rettsikkerheten til den enkelte, bidra til å avlaste og effektivisere forvaltningen og forliksrådene.

3. Førstelinjetjeneste for rettshjelp

Jussbuss mener at etablering av en førstelinjetjeneste i tråd med forslaget til arbeidsgruppen nedsatt av departementet er den beste løsningen for å gi rettshjelp av høy kvalitet til en større andel av befolkningen.

Jussbuss’ erfaring er at førstelinjerettshjelp kan løse saker på et lavt nivå – gjerne før det oppstår konflikt. Dette er bra for den enkelte, og kan også være ressurssparende på sikt. Våre erfaringer støttes av tidligere prøveprosjekt med en førstelinjetjeneste for rettshjelp bestående av advokater. Prosjektet viste at omtrent 40 % av saker kan løses i løpet av en konsultasjon på én time, og at 97 % av brukerne oppga at de fikk svar på det de lurte på [6].

Flere offentlige kontorer tok også til orde for at de hadde hatt nytte av at brukerne mottok offentlig rettshjelp gjennom en førstelinjetjeneste. NAV-kontorene meldte at brukerne «ofte har et behov for å avklare om de har grunn til å oppsøke advokat» [7], og at de sendte brukere videre til førstelinjeprosjektet for en vurdering av saken. Andre offentlige kontorer henviste mange til å oppsøke førstelinjetjenesten, og det ble meldt at tilbudet «fyller et hull i de offentlige tjenestene for «tunge» brukere av kommune og stat» [8].

4. Advokatordning i fengsel

Grunnet de korte klagefristene i kriminalomsorgen er det avgjørende at de innsatte kan kontakte en advokat med en gang vedtak fattes. Dersom det ikke etableres en advokatordning i fengsel blir det opp til en allerede sterkt presset kriminalomsorg å sikre at den innsatte tidsnok kommer i kontakt med en advokat som kan bistå i saker om utelukkelse og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Vi frykter da at mange innsatte ikke vil få mulighet til å benytte seg av retten til fri rettshjelp.

I tillegg til å ivareta innsattes rettigheter, fremme rehabilitering og bidra til å redusere risikoen for tilbakefall til kriminalitet, kan en advokatordning også avlaste en allerede presset kriminalomsorg.

5. Sosialsaker

Jussbuss har tidligere tatt til orde for at Navs veiledning i sosialsaker ikke er god nok, og at Nav ofte bryter med grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper i sosialsaker.  Departementet uttaler at det må legges til grunn at det offentlige yter den veiledningen mottakerne har rett på i forbindelse med klagebehandling i sosialsaker, og at det heller bør arbeides med å forbedre Navs veiledning dersom dette ikke stemmer. Så vidt Jussbuss bekjent er det ikke fremmet tiltak for å styrke Navs veiledning i sosialsaker. Dersom sosialsaker ikke innlemmes i rettshjelpsordningen, vil derfor et stort rettshjelpsbehov forbli udekket. Vi viser for øvrig til vårt høringssvar til NOU 2020:5 på side 12 og 13.

6. ID-svindel

Vi viser til Sluttrapport for rettshjelpsprosjektet ID-juristen punkt 4.4.2 for nærmere redegjørelse for behovet for fri rettshjelp i saker om ID-svindel.

7. Utvisning

Tilnærmet alle høringsinstanser, herunder UDI, UNE og Politiets utlendingsforvaltning, er positive til at det skal gis fritt rettsråd i saker om utvisning på grunn av straffbare forhold. Dette vil styrke den enkeltes rettsikkerhet, samt bidra til en mer effektiv forvaltningsprosess. 

Som begrunnelse for at det ikke skal gis fritt rettsråd viser departementet til at grunnlaget for utvisningen blir vurdert i straffesaken. I straffesaken blir imidlertid verken vilkårene for utvisning, eller forholdsmessigheten av utvisningen, vurdert, «og bistand i utvisningssaken inngår ikke i forsvareroppdraget» [9].

Departementet peker også på at det er variasjoner i hvilken tilknytning utlendinger som vurderes utvist, har til Norge. De som ønsker hjelp fra Jussbuss i forbindelse med utvisningsvedtak er normalt dem med lang oppholdstid i Norge, eller med annen tilknytting til Norge. De med liten tilknytning til Norge unnlater å klage, da de ikke har noe ønske om å oppholde seg i Norge ved endt soning.

***

Spørsmålet til innspillet kan rettes til leder@jussbuss.no

***

[1] International Covenant on Civil and Political Rights (2018), Concluding observations on the seventh periodic report of Norway punkt 29 og Economic and Social Council (2020), Concluding observations on the sixth periodic report of Norway punkt 15

[2]  NOU 2019: 5 punkt 17.3.4 s. 248

[3] Ibid

[4] Særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid, Dokument 4:2 (2024-2025) s. 5.

[5] Politihøgskolen (2025), Gjennomgang av forliksrådordningen - en kunnskapsoppdatering s. 149 og 150

[6] Andenæs (2013), Evaluering av pilotprosjekt om førstelinjerettshjelp s. 27

[7] Ibid s. 64

[8] Ibid s. 64

[9] NOU 2020:5 s. 238

Juristforbundets inkluderings- og mangfoldsutvalg sine innspill til denne høringen er bakt inn i høringsinnspillet fra Juristforbundet sentralt.

Rettspolitisk forening (Rpf) er en uavhengig, frivillig forening bestående av jurister, advokater, jusstudenter og andre med interesse for rettssikkerhet og velferdsrett. Vi arbeider for å styrke rettsstaten, fremme menneskerettigheter og forbedre rettsstillingen til sårbare grupper.

Stortinget står nå foran en sjelden mulighet til å styrke rettshjelpen i Norge på et fundamentalt nivå. Siste deloppfølgingen av NOU 2020:5 vil være avgjørende for hvordan fremtidens rettshjelpstilbud skal se ut. Det er viktig å benytte denne muligheten til å skape en bærekraftig og helhetlig ordning der rettssikkerhet ivaretas på alle nivåer. Rpf vil særlig understreke behovet for å etablere en førstelinjetjeneste for rettshjelp og inkludere flere prioriterte saksområder. 

Førstelinjetjeneste for rettshjelp 

Selv om det foreslås å utvide antallet prioriterte saksområder i rettshjelpsordningen, er dette i hovedsak en styrking av den såkalte andrelinjen – altså den spesialiserte, juridiske hjelpen. På samme måte som man i helsesektoren først går til fastlegen for en vurdering og eventuell henvisning videre, bør det etableres en førstelinje innen rettshjelp som kan gi rask og kompetent avklaring av folks rettslige problemer.

Det store udekte rettshjelpsbehovet i dag må forstås i lys av den økte rettsliggjøringen av samfunnet. Det kan være vanskelig å forstå og håndheve sine rettigheter. I tillegg er det eksisterende hjelpetilbudet både fragmentert og utilgjengelig for mange. Dette gjelder særlig for sårbare samfunnsgrupper.

Mye av rettshjelpen som ytes er basert på frivillig innsats. Denne frivilligheten, selv om den er både verdifull og nødvendig, er verken bærekraftig eller forutsigbar. Heller ikke veiledningsplikten i forvaltningen fyller gapet mellom rettshjelpsbehov og tilgjengelig bistand. Offentlige rapporter har dokumentert at enkeltpersoner får mangelfull eller feilaktig informasjon om sine rettigheter. I tillegg vegrer personer med lav tillit til det offentlige seg for å søke veiledning fra forvaltningsorganet som samtidig behandler saken deres, og «rettighetene i dagens velferdsstat ikke er like tilgjengelige for de ressurssvake som for de ressurssterke».  

Tidligere prøveprosjekt med en førstelinjetjeneste har vist svært gode resultater. Rundt 40 prosent av sakene ble løst i løpet av en konsultasjon på én time, og hele 97 prosent av brukerne oppga at de fikk svar på det de lurte på. Også i saker som ikke kunne løses umiddelbart, ga møtet en viktig avklaring av rettighetssituasjonen, og brukerne ble bedre i stand til å ta saken videre. Erfaringene viser også at personer med høy inntekt i liten grad benyttet seg av tilbudet. Det styrker argumentet for at en førstelinjetjeneste særlig treffer dem med størst behov og færrest ressurser.

Etableringen av en førstelinje kan også være konfliktdempende og kostnadsbesparende på lengre sikt. Tidlig juridisk hjelp kan bidra til at saker løses før de eskalerer, og før det oppstår langvarige konflikter som krever store ressurser både for individ og system. Ved å gripe inn tidlig, kan man bidra til bedre rettssikkerhet og samtidig lette trykket på domstoler og forvaltning.

Prioriterte saksområder

Det er positivt at regjeringen foreslår en utvidelse av de prioriterte saksområdene, men vi vil særlig understreke fire kritiske områder som Stortinget nå bør benytte anledningen til å inkludere i rettshjelpsordningen.

Et av de mest kritiske områdene er saker om utvisning på bakgrunn av straffbare handlinger. Dette forslaget støttes av sentrale aktører på utlendingsfeltet, og er avgjørende for rettssikkerheten til den enkelte og for en effektiv forvaltningsprosess.

Et annet viktig område gjelder saker etter sosialtjenesteloven. Sosialhjelpsmottakere befinner seg ofte i en svært utsatt livssituasjon. Regelverket er omfattende, og den enkelte har i mange tilfeller ikke forutsetninger for å forstå sine rettigheter uten juridisk hjelp. Manglende rettshjelp i slike saker innebærer en alvorlig risiko for feilbehandling og tap av grunnleggende velferdsgoder.

Vi vil også trekke frem behovet for rettshjelp i saker om svindel og ID-tyveri. Den faktiske og rettslige kompleksiteten i slike saker, kombinert med det asymmetriske styrkeforholdet mellom privatpersoner og store finansinstitusjoner, gjør det svært vanskelig å ivareta egne interesser uten bistand fra advokat.

Til slutt vil vi understreke betydningen av fri sakførsel i saker om inndrivelse av lønn. Mange arbeidstakere står i fare for å miste rettigheter dersom saken deres stopper etter påkrav er sendt, fordi de ikke har råd til å gå videre til rettslig behandling. Uten mulighet for advokatbistand i denne fasen kan arbeidsgivere utnytte situasjonen ved å bestride krav i håp om at motparten ikke følger saken opp med rettslige skritt. 

Vi oppfordrer Stortinget til å benytte denne unike anledningen til å etablere et rettshjelpstilbud som er tilgjengelig, helhetlig og rettferdig. Dette er et nødvendig grep for å sikre reell likhet for loven – ikke bare i prinsipp, men i praksis.

Barneombudet mener det er viktig å styrke rettshjelpsordningen, og støtter de foreslåtte utvidelsene av prioriterte sakstyper. Forslagene er imidlertid ikke tilstrekkelige. Etter flere runder med utredning og lovforslag, er vi skuffet over at barns behov for rettshjelp fortsatt ikke er ivaretatt.

Departementets forslag løser ikke de grunnleggende utfordringene dagens ordning har for barn. Sentrale sakstyper for barn er fortsatt utelatt, og det foreslås ikke endringer i organiseringen av rettshjelpen.

Barneombudet anbefaler at justiskomiteen:

• Ber regjeringen komme tilbake med en vurdering av barns behov for rettshjelp og forslag til et tilrettelagt og barnevennlig rettshjelptiltak
• Prioriterer flere sakstyper av stor velferdsmessig betydning for barn, blant annet enkelte saker etter opplæringsloven
• Utvider muligheten for rettshjelp etter unntaksregelen, og tydeliggjør dette i lovens merknader. 

Nedenfor gir vi en nærmere begrunnelse av vårt innspill.

Barn har et stort og udekket behov for rettshjelp 

Barneombudet ser et stort og udekket rettshjelpsbehov blant barn og deres familier. Dette gjelder både privatrettslige spørsmål om gjeld, arbeid og retten til privatliv, og i offentligrettslige spørsmål om for eksempel utdanning, barnevern, sosialytelser og helserett. Barn og foreldre har et stort behov for juridisk veiledning og praktisk hjelp til å orientere seg i tjenesteapparatet. Vår erfaring er at mange barn ikke får oppfylt rettighetene sine, og at klagesystemene er lite tilgjengelige for barn. Vi ser saker med alvorlige brudd på barns rettigheter, som kan pågå i lang tid, ha høyt konfliktnivå og forbli uløste med store konsekvenser for barna det gjelder. Vårt inntrykk støttes av offentlige tilsyn og utredninger som viser svikt i tilbudet til barn[1]. 

Slik vi ser det, er rettshjelpbehovet til barn på mange områder fortsatt udekket, særlig på rettsrådstadiet. Sakene kvalifiserer ikke til fri rettshjelp under dagens ordning. Forvaltningen ser ikke ut til å kunne ivareta barns behov for juridisk veiledning godt nok. Mange saker handler dessuten om at barn trenger hjelp for å ivareta rettighetene sine overfor forvaltningen, for eksempel å finne frem til de rette instansene og fremme søknader og klager.

Det må opprettes tilrettelagte rettshjelptiltak for barn, som er barnevennlige, lette å oppsøke og oppsøkende.

Barn trenger tilrettelagte rettshjelptiltak med rettshjelpere som har kompetanse i å snakke med barn og erfaring med de rettslige problemstillingene barn møter. Siden mange barn og unge ikke kjenner rettighetene sine må tilbudene være oppsøkende på arenaer der barn og unge er.

Selv om advokatbistand er viktig og nødvendig i mange saker, er den advokatbaserte ordningen ikke tilstrekkelig for å ivareta barns rettshjelpsbehov. Mange av sakene barn trenger rettshjelp dreier seg dessuten om saker ovenfor forvaltningen, som kan løses utenfor domstolene og av jurister med god kjennskap til forvaltningen. 

Erfaring fra rettshjelpsforskning og praksisfeltet tyder på at dagens advokatbaserte modell ikke i tilstrekkelig grad er egnet til å nå de gruppene der rettshjelpsbehovet er størst.[2] Dette gjelder også barn og unge. Vi mener derfor, i likhet med utvalgets mindretall og departementets egen arbeidsgruppe, at det bør innføres andre modeller for rettshjelp. Etter vårt syn kan en modell med førstelinjetjeneste lettere tilpasses til å møte de særlige behovene barn har. 

Sakstyper av stor velferdsmessig betydning må prioriteres

Barneombudet støtter departementets forslag om utvidelse av prioriterte sakstyper, men mener de ikke er tilstrekkelige. Sentrale sakstyper med stor velferdsmessig betydning for barn er ikke prioritert. Dette gjelder for eksempel saker om helserettigheter, sosialytelser og likestilling- og diskriminering, Dette er saker med potensielt stor og avgjørende betydning for barns liv, utvikling og helse.

Retten til utdanning er en grunnleggende menneskerett og av stor betydning for barns utvikling og deltagelse i samfunn- og arbeidsliv. Barn har skoleplikt og tilbringer omtrent halvparten av sin våkne tid på skolen. Rettighetsbrudd på dette området har potensielt store konsekvenser som frafall, psykiske helseproblemer og utenforskap. Samtidig er dette et område vi ser store rettighetsbrudd. Vi ser alvorlige saker om mangelfull opplæring, mobbing og ufrivillig skolefravær som kan pågå i flere år, og ikke blir løst. Vi anbefaler stortinget å prioritere enkelte sakstyper etter opplæringsloven som har særlig stor velferdsmessig betydning, for eksempel retten til individuelt tilrettelagt opplæring (spesialundervisning), retten til et trygt og godt skolemiljø og retten til særskilt språkopplæring. Rettshjelpen kan avgrenses til rettsråd på klagestadiet og til sakførsel, og med fordel knyttes til et barnevennlig rettshjelptiltak som nevnt ovenfor.

Muligheten for rettshjelp etter unntaksbestemmelsene bør utvides

Barneombudet mener, i likhet med rettshjelpsutvalget, at det bør gi rettshjelp i flere sakstyper enn i dag etter unntaksbestemmelsen. Dette er nødvendig for at rettshjelpsordningen skal ivareta formålet sitt om å gi hjelp i saker av stor velferdsmessig betydning, der behovet ellers vil være udekket. Dersom stortinget velger å ikke prioritere saker innenfor for eksempel opplæringsrett, helserett, likestillings- og diskriminering m.m. blir det avgjørende at det gis en reell mulighet for rettshjelp i disse sakene etter unntaksbestemmelsene. Det bør komme klart frem av lovens merknader, og i etterfølgende veiledning. 

Med vennlig hilsen 

Barneombudet

[1] Se for eksempel landsomfattende tilsyn v/Statens Helsetilsyn, med barnevern, helse- og omsorgstjenesten i kommunene, www.helsetilsynet.no

[2] Se f.eks. NOU 2020: 5 Likhet for loven s. 89; Hasle og Jordal, Rettshjelp 2013, Utsatte gruppes behov for rettshjelp på velferd- og utledningsretten område, 2014, s. 159 – 160.

Bakgrunn

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Kirkens Bymisjons visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.  

Rettshjelptiltakene Gatejuristen, Ung rettshjelp, Rettshjelp A-krim og Legal Aid er del av vårt landsdekkende rettshjelpstilbud. Rettshjelptiltakene gir rettshjelp til bestemte sårbare målgrupper som ikke har krav på rettshjelp andre steder. Gatejuristen Tromsø stiller seg bak innspillet, men er ikke en del av Kirkens Bymisjon. Tiltakene er landsdekkende og behandler samlet flere tusen saker årlig. Tiltakene er også en del av Rettshjelpsalliansen som jobber for en bedre rettshjelpsordning. Det vises i den forbindelse også til eget skriftlig innspill fra Rettshjelpsalliansen.

Tiltak for å sikre at flere får innfridd rettighetene de faktisk har, er viktig for å motvirke økende forskjeller og forhindre sosial nød. Å sørge for reell tilgang til rettigheter er også samfunnsøkonomisk smart, ved at det forebygger og motvirker sosiale problemer og fordi alternativet ofte er økt bruk av akuttiltak. Rettshjelp er et svært viktig verktøy for å sikre at utsatte grupper får tilgang til rettighetene sine. Vårt utgangspunkt er at rettshjelpsordningen bør være så god som mulig og favne dem som trenger det aller mest, slik at rettsstaten fungerer best mulig. Samtidig vil vi understreke at mange av de mest marginaliserte, som har størst behov for velferdstjenester, trenger lavterskeltilbud og tett oppfølging underveis, og gjerne oppsøkende tiltak. Dette er behov som de spesielle rettshjelptiltakene bidrar til å dekke, og derfor er det også viktig at disse tiltakene styrkes parallelt med styrkingen av rettshjelpsloven. 

Våre tiltak yter rettshjelp utenfor domstolsapparatet og tar normalt ikke saker som faller inn under rettshjelpsordningen. Rettshjelptiltakene våre fungerer derfor som et sikkerhetsnett for personer som faller utenfor ordningen. Vi ser rettshjelpsordningen fra sidelinjen, og vi gjør oss daglig erfaringer om hvem som faller utenfor.

Til forslagene i proposisjonen

Kirkens Bymisjon er glad for at departementet ønsker å utvide den offentlige rettshjelpsordningen til også å omfatte saker om inndrivelse av lønn, saker der innsatte utelukkes fra fellesskapet samt i forbindelse med vedtak om bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Dette er saker av stor velferdsmessig betydning og hvor rettshjelpsbehovet er stort. Forslaget om å innta disse sakstypene som prioriterte saksområder i rettshjelpsloven støttes derfor.

Når det er sagt er vi både skuffet og kritiske til at ikke flere saker inntas som prioriterte saksområder i rettshjelpsloven. Vi har forståelse for at ressursene til rettshjelp er begrensede, men vil understreke den samfunnsøkonomiske nytten det har at de aller mest trengende og utsatte får utløst sine rettigheter. Videre vil vi understreke at både advokater som jobber med fri rettshjelpssaker og de spesielle rettshjelptiltakene i atskillig grad bidrar til å avhjelpe offentlig forvaltning gjennom å veilede om rettigheter og mulighetene for å nå frem med en klage.

Det er mange saksfelt som fortjener å inntas som prioriterte saksområder, men vi ønsker i denne omgang særlig å trekke frem fire felt hvor vi mener fri rettshjelp er særlig viktig. Dette er saker etter sosialtjenesteloven, saker om ID-tyveri, utvisning for brudd på straffeloven og innføring av en særskilt advokatordning i norske fengsler.

Saker etter sosialtjenesteloven

Gjennom våre rettshjelptiltak får vi årlig inn flere hundre saker som handler om rettigheter etter sosialtjenesteloven. Dette er saker som svært ofte handler om å få dekket grunnleggende behov for mat og tak over hodet. Ofte kan det også være tale om frivillig eller tvungen forvaltning av klientens midler. Rettshjelpsbehovet i disse sakene er stort og vi stiller oss uforstående til departementets antakelse om at NAVs veiledningsplikt vil kunne dekke behovet for bistand, også om denne styrkes. Ofte er det i disse sakene en dyp mistillit fra klientens side rettet mot NAV, noe som gjør kommunikasjonen og veiledningen krevende. Klientene kan slite med rus og psykisk uhelse og lever hele tiden på et eksistensminimum. I disse sakene er det særlig viktig at juridiske råd kommer fra utenforstående tredjeparter og ikke fra NAV selv. Selv vi som er uavhengige kan bli beskyldt for å løpe NAVs ærend i saker hvor vi for eksempel fraråder å klage.

Videre er kommunikasjonen mellom NAV og klienten ofte vanskelig i seg selv, noe som hindrer den private part å få utløst sine rettigheter. Vi ser ofte at relasjonen mellom saksbehandler og klient har låst seg fast over tid, og vi opplever ofte at denne kommunikasjonen bedrer seg når vi kommer inn i saken.

Vi vil også trekke frem at det for ulike EØS-migranter kan være uklart hvilke forpliktelser kommunen har etter sosialtjenesteloven og tilhørende forskrifter, og forvaltningspraksis er ofte svært restriktiv, og i en del tilfeller feil. Her er det svært viktig med veiledning og rettslig bistand fra en uavhengig tredjepart.

For våre klienter løses ofte ikke disse sakene seg alene gjennom bistand til å klage på et vedtak, men krever oppfølging over tid. Å henvise til NAVs veiledningsplikt er derfor i disse sakene illusorisk. Man risikerer også at et positivt vedtak én måned kan etterfølges av et negativt vedtak neste måned. Selv om vi møter mange som krever langvarig oppfølging, og kanskje i større utstrekning enn hva en advokat kanskje kan gi, kan imidlertid ikke dette være et argument mot at disse sakene skal inntas som et prioritert saksfelt. Vi tror at vi fremdeles må være et supplement til advokatene i disse sakene. I tillegg er det mange vi ikke møter som bare søker om sosialhjelp sporadisk når trygden eller annen inntekt ikke strekker til. For dem vil rett til fritt rettsråd fra en advokat kunne være avgjørende for at de får ivaretatt sine rettigheter.

Saker om ID-tyveri

Kirkens Bymisjon drev i perioden 2021-2024 rettshjelpsprosjektet ID-juristen. ID-juristen ble etablert som en del av SODI-prosjektet ved UiO. Sakene som kom inn til rettshjelptiltaket skulle bidra med empiriske data til forskningsprosjektet og bedre forståelse for den rollen jussen spiller på feltet. Samtidig ville man bidra til å dekke et stort udekket rettshjelpsbehov. Det ble registrert 532 henvendelser til ID-juristen og de tilknyttede tiltakene i perioden 2022-2024. ID-svindelsaker preges ofte av et svært asymmetrisk styrkeforhold mellom svindeloffer og finansinstitusjon. Videre er de ofte tidssensitive og svindelofferet er prisgitt å kunne hevde sin rett i tide. Saker med omfattende lånesvindel og saker der offeret ufrivillig har blitt innsatt som stråperson i selskaper står i en særstilling på grunn av sakenes kompleksitet både faktisk og rettslig. Uten juridisk bistand er det fare for at svindelofferet urettmessig holdes økonomisk ansvarlig med potensielt ruinerende konsekvenser.

Både offentlige aktører, banker og inkassoforetak setter i gang inndrivelsesprosesser dersom svindelkravene ikke gjøres opp. Dette kan resultere i fraværsdommer, utleggstrekk i lønn og ytelser og begjæringer om tvangssalg av bolig – også i tilfeller der kravene mangler rettslig grunnlag. Står man i slike prosesser uten noen form for rettslig bistand, øker sannsynligheten for rettstap eksponentielt. Dette kan ha konsekvenser ikke bare for det umiddelbare svindelofferet, men også for dennes familie, inkludert barn.

Utvisning ved brudd på straffeloven og særskilt advokatordning

Til sist ønsker vi å fremheve det store behovet for rettslig bistand i saker om utvisning ved brudd på straffeloven og for innsatte i norske fengsler. Av plassmessige årsaker nøyer vi oss med å vise til høringsuttalsene fra andre som har meldt inn dette, slik som Jussbuss og NOAS m.fl.

JURK er et uavhengig rettshjelpstiltak som gir gratis rettshjelp til alle som identifiserer seg som kvinner, innenfor en rekke rettsområder av velferdsmessig betydning. Vi uttaler oss på bakgrunn av de erfaringer vi har gjort oss gjennom dette arbeidet.

1. Overordnede bemerkninger

JURK er positive til at departementet ønsker å utvide den offentlige rettshjelpsordningen til også å omfatte saker om inndrivelse av lønn, saker der innsatte utelukkes fra fellesskapet samt i forbindelse med vedtak om bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. JURK ber komiteen vedta disse endringene.

Lovforslaget innebærer imidlertid ikke den sårt tiltrengte reformen av rettshjelpsordningen i Norge. Vi er skuffet over at det ikke legges til rette for en robust ordning som sikrer grunnleggende rettssikkerhet og dekker det store behovet for rettshjelp i befolkningen.

I den videre behandlingen av lovforslaget ber JURK komiteen om å:

• Prioritere flere sakstyper av spesielt stor velferdsmessig betydning for den enkelte, herunder i saker om ID-tyveri, sosialhjelp og seksuell trakassering.
• Følge opp rettshjelpsutvalgets forslag om at uttalelser fra ulike ombud skal tillegges stor vekt ved vurdering etter skjønnsbestemmelsen.
• Be regjeringen følge opp utredningen om førstelinjetjeneste (2023) og sende denne på offentlig høring.
• Be regjeringen etablere en advokatordning i fengsel.

2. Rettshjelp til innsatte

JURK ber komiteen vedta forslaget om å utvide retten til fri rettshjelp i saker som gjelder hel utelukkelse og bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Samtidig mener vi at forslaget ikke går langt nok i å sikre innsattes grunnleggende rettssikkerhet i møte med alvorlige inngrep fra kriminalomsorgen, blant annet fordi:

• Isolasjon uten vedtak faller utenfor reguleringen. Sivilombudet har i en fersk rapport slått fast at over 900 innsatte hadde mindre enn 8 timer utenfor fengselscellen i 2024, og i mange fengsler var den daglige innlåsingen så omfattende at det utgjorde faktisk isolasjon.
• Rettshjelp er begrenset til isolasjon utover ett døgn. Kravet om at isolasjonen må vare mer enn ett sammenhengende døgn for å utløse rett til fri rettshjelp, er for strengt. Også kortvarige utelukkelser er svært inngripende og kan medføre helsemessige konsekvenser.
• Ansvaret for å tilrettelegge for og veilede om rettshjelp overlates til en allerede sterkt presset kriminalomsorg. Det gir høy risiko for at innsatte ikke får nødvendig veiledning, og at rettighetene i praksis blir illusoriske.  

Norge høster internasjonal og nasjonal kritikk for systematisk bruk av isolasjon i fengsel. I 2023 påpekte Sivilombudet høy risiko for brudd på retten til liv og forbudet mot umenneskelig behandling ved Bredtveit kvinnefengsel. Det har også vært praksis for ulovlig kommunikasjonskontroll og menneskerettsstridig nakenvisitasjon.

Med dette som bakteppe er det bekymringsfullt at departementet foreslår en snever utvidelse av rettshjelpsordningen for innsatte, og samtidig foreslår å skrote advokatordningen i fengsel – i strid med Stortingets anmodningsvedtak fra 2023. 

En advokatordning er avgjørende for at innsatte skal ha reell tilgang til juridisk bistand i saker av stor velferdsmessig betydning – i og utover de sakstypene departementet foreslår å prioritere. Innsatte har ofte begrenset mulighet til å kontakte advokat på egen hånd, klagefrister i straffegjennomføringssaker er korte, og kriminalomsorgen er ikke en uavhengig instans som kan ivareta innsattes behov for juridisk bistand på en tilstrekkelig måte. 

3. ID-misbruk og økonomisk vold

Gjennom vår saksbehandling og deltakelse i UiO-forskningsprosjektet SODI og rettshjelptiltaket ID-juristen har JURK opparbeidet spisskompetanse i rettshjelp til svindelofre. Vi bistår årlig flere titalls personer som har blitt påført stor gjeld etter ID-tyveri, økonomisk vold og svindel.

JURK understreker at hensynene som begrunner prioritering av trygdesaker også gjelder ID-tyverisaker. Sakene er preget av et skjevt maktforhold mellom forbruker og finansinstitusjon, der forbrukeren ofte er økonomisk ruinert og ikke har råd til advokat. Uten rettshjelp risikerer de å urettmessig holdes ansvarlig for store beløp, mens viktige rettsspørsmål forblir uprøvd.

At rettshjelpsbehovet ville reduseres etter ny finansavtalelov var en del av begrunnelsen for at rettshjelpsutvalget ikke prioriterte ID-tyverisaker i sin utredning. Erfaringene etter loven og enkelte avklaringer i rettspraksis viser imidlertid at rettstilstanden fortsatt er uklar. Svindelmetodene utvikler seg raskt, og bankene bryter sine lovpålagte plikter.

Digitalisering og elektronisk ID har gitt gevinster for samfunnet, men økt risiko for ID-misbruk og økonomisk vold. Når myndighetene legger til rette for et system med høy risiko, har de ansvar for å sikre hjelp til dem som rammes. JURK er kritiske til departementets argumentasjon om at rettshjelpsbehovet i ID-tyverisaker kan dekkes gjennom skjønnsbestemmelsen. Et «kan»-skjønn gir ikke forutsigbarhet, og med en slik løsning risikerer mange å stå uten bistand i saker med stor betydning for økonomisk trygghet. ID-tyveri bør prioriteres som sakstype med rett til fritt rettsråd og fri sakførsel. (Se mer i ID-juristens sluttrapport, SODI-rapport 3/2024). 

4. Likestillings- og diskrimineringssaker  

JURK er kritiske til at departementet ikke har prioritert saker etter likestillings- og diskrimineringsloven. Vi mottar mange henvendelser fra kvinner som opplever seksuell trakassering og graviditetsdiskriminering. Vi er en av få organisasjoner som bistår klienter gratis med klager til Diskrimineringsnemnda. Vi erfarer at nemnda ikke er et reelt lavterskeltilbud, og at våre klienter trenger juridisk representasjon for å få lagt fram saken på en forsvarlig måte.

Norge har fått gjentatt kritikk fra FNs kvinnediskrimineringskomité for at fri rettshjelpsordningen ikke inkluderer alle former for kjønnsbasert vold, herunder seksuell trakassering. I 2023 påpekte komiteen at norske myndigheter ikke kan anta at behovet dekkes av allerede overbelastede interesse- og rettshjelpsorganisasjoner.

Få saker om seksuell trakassering meldes til Diskrimineringsnemnda og domstolene. Da Meld. St. 7 (2024–2025) om seksuell trakassering var på høring, løftet et samlet fagmiljø frem rettshjelp som et nødvendig virkemiddel for å sikre at diskrimineringsvernet skal bli gjennomført i praksis. 

JURK mener at uttalelser fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som et minimum må tillegges stor vekt ved vurderingen av om en sak er av prinsipiell interesse etter skjønnsbestemmelsen, slik rettshjelpsutvalget foreslo. Det er alvorlig at departementet ikke har tillit til at ombudet som det ledende fag- og veiledningsorganet på feltet, er egnet til å skille ut prinsipielle saker hvor rettshjelp bør innvilges. JURK ber komiteen sørge for at utvalgets forslag om å tillegge ombudets anbefalinger særlig vekt ved vurdering etter skjønnsbestemmelsen følges opp i lovarbeidet.

5. Andre sakstyper

I likhet med andre aktører er vi svært kritiske til at saker om sosialhjelp ikke er foreslått prioritert. Vi viser til Kirkens bymisjons innspill på dette punkt.

Første delrapport fra evalueringen av ny voldserstatningslov er varslet før sommeren. JURK håper komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan tilgangen til rettshjelp i voldserstatningssaker kan styrkes når evalueringen foreligger.

JURK håper komiteen vil følge opp regjeringens signaler om å komme tilbake til rettshjelpsspørsmålet i saker etter utlendingslovens mishandlingsbestemmelse i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2024: 13. 

6. Avsluttende bemerkninger

I dag avhenger rettshjelptilbudet til de mest utsatte i samfunnet i for stor grad av frivillighet og idealisme i rettshjelptiltakene. Når regjeringen unnlater å prioritere en reform av ordningen, er det ikke bare de mest ressurssvake som rammes. Samfunnet mister muligheten til å løse flere saker på et tidlig stadium, sikre effektiv saksbehandling i forvaltningen og sørge for at rettigheter faktisk blir oppfylt.

Overordnet

Vi viser til og opprettholder våre innspill gitt i høringssvar til NOU 2020: 5 Likhet for loven. NOAS støtter alle rettshjelpsutvalgets forslag angående utlendingssaker, som vil innebære en styrking av rettshjelpen for denne gruppen.

Lovforslaget følger i for liten grad opp rettshjelpsutvalgets forslag knyttet til rettshjelpsbehovet innenfor de ulike sakstypene. I den grad departementet åpner for å utvide tilgangen til rettshjelp eller salærsatsene i enkelte sakstyper vises det til videre forskriftsarbeid. Det gjelder blant annet saker hvor realitetsbehandling avvises etter utlendingsloven § 32 og rettshjelp på et tidligere stadium i tilbakekallssaker. Det er viktig at dette følges opp.

Nektelse av realitetsbehandling etter utlendingsloven §§ 32 a og d

Rettshjelpsutvalget har foreslått en gjeninnføring av rett til fritt rettsråd i saker der det nektes realitetsbehandling av asylsøknader. NOAS mener det er særlig viktig at dette følges opp.  Retten til å søke asyl er en grunnleggende menneskerettighet, og forbudet mot å returnere noen til forfølgelse (prinsippet om non-refoulement) er absolutt. Om disse rettighetene skal opprettholdes er det helt nødvendig at søknader om beskyttelse blir undergitt en grundig realitetsbehandling.

NOAS erfarer at utviklingen i utlendingsforvaltningens praksis i saker etter utl. § 32 første ledd bokstav a og d viser at det er blitt enda viktigere å gjeninnføre rett til fritt rettsråd i disse sakene. I 2024 fattet UDI flere vedtak hvor ukrainere ble nektet realitetsbehandling (etter utl. § 32 første ledd bokstav d) i saker som burde blitt behandlet etter Dublin III-forordningen, men hvor fristene etter forordningen var utløpt. Vedtakene utgjorde dermed en omgåelse av det europeiske dublinsamarbeidet. NOAS ga rettshjelp i disse sakene og anførte at UDIs praksis ved å ikke bruke Dublin III-forordningen var i strid med Norges interne rett, jf. utl. § 32 fjerde ledd og med rettsikkerhetsgarantiene fastsatt i Dublin III-forordningen som «gjelder som norsk lov», jf. utl. § 32 fjerde ledd.  Etter NOAS’ engasjement omgjorde Utlendingsnemnda alle klagesaker, og UDI endret sine rutiner, jf. UDIs rundskriv UDI 2025-001.

Domstolsprøvning av utlendingssaker

Innledningsvis viser vi til at alle høringsinstanser, foruten Statens sivilrettsforvaltning, som har uttalt seg om forslaget om å gi øremerket støtte til å føre prinsipielle saker etter utlendingsloven for retten, støtter forslaget. Sivilombudet har påpekt at «UNE har de siste årene vært blant de organer i sentralforvaltningen med flest saker hos ombudsmannen som ender med kritikk»  

Departementet har i proposisjonen valgt ikke å gå inn for noen særskilt finansiering og viser til følgende;

• søkeren vil være prisgitt interesseorganisasjonens vurdering av hva som skal karakteriseres som en «prinsipiell» sak
• det vil heller ikke gjelde noen mulighet til å påklage avgjørelsen
• det er ikke rimelig å særbehandle utlendingsfeltet på denne måten

Motargumentene synes å bygge på en oppfatning av NOAS domstolsprosjekt som vi ikke kjenner oss igjen i. Vi ser derfor behovet for å imøtegå innvendingene mot å gi øremerket støtte til at flere saker etter utlendingslovens blir prøvd for retten.

Saksutvelgelse

NOAS Domstolsprosjekt er organisert slik at det er en nedsatt prosjektgruppe som avgjør om en sak skal tas videre til rettslig prøvning gjennom prosjektet. Dette er gjort nettopp for å sikre en bred faglig vurdering av saker som vurderes for rettslig prøvning. Prosjektgruppen består av representanter med bred relevant faglig kompetanse på feltet, herunder advokater FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den Internasjonale Juristkommisjonen - norsk avdeling (ICJ).

Saksutvelgelsen gjøres dermed ikke av kun en enkelt interesseorganisasjon. At sakene som har blitt valgt ut for prøvning i domstolsprøvning har vært prinsipielle gjenspeiles av at flere av sakene som har blitt fremmet for domstolsprøvning har blitt avgjort av Høyesterett[1].

Muligheten for å påklage avgjørelsen

Alle har muligheten til å be om en vurdering av saken og det vil være muligheter for å ta opp saken på nytt dersom det foreligger forhold som ikke var kjent tidligere eller nye anførsler som ikke har vært fremme tidligere. Det er således mulig å få vurdert saken på ny selv om den tidligere har blitt avvist.

Særbehandling av utlendingsfeltet

Svært få av utlendingsforvaltningens vedtak blir prøvd i retten, blant annet på grunn av partenes økonomi. Som påpekt av Eivind Smith i sitt innlegg i Aftenposten 24.10.2022;

««Rettssikkerhet» blir illusorisk når risikoen for uhåndterlige kostnader fører til at man i praksis ikke har tilgang til den.» [2]

Utlendingsforvaltningens avgjørelser berører ofte våre sentrale menneskerettslige forpliktelser og uttalelsen fra Sivilombudet over viser behovet for å få prøvd flere slike saker i retten. Fra 2014-2023 fattet UNE 98 004 vedtak, under 1% av vedtakene ble prøvd i domstolen (938 rettskraftige avgjørelser i samme periode). Av de rettskraftige avgjørelsene fra domstolen fikk saksøkeren medhold i 245 av sakene. Dette viser at det er et stort udekket behov for å prøve utlendingsforvaltningens avgjørelser i retten.

Med vennlig hilsen for

Norsk organisasjon for asylsøkere

(sign.)

Mads H. Almaas

generalsekretær

[1] Jfr. HR-2012-667_A, HR-2025-261-a, HR-2020-1447-u

[2]https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EQQ2PP/hvorfor-er-ikke-utlendingsnemnda-en-domstol

Høringssvar i sak om endringer i rettshjelpsloven fra Kontoret for fri rettshjelp

Vi viser høring med svarfrist i dag.

Kontoret for fri rettshjelp ble opprettet i 1893 og kontoret er i dag organisert under Oslo kommune. Vi har over 130 års erfaring med å yte rettshjelp og i 2024 behandlet vi over 3600 saker. Pr i dag har vi ansatt 15 advokater i deltidsstillinger og en advokatfullmektig i 100 % stilling, i tillegg til administrasjon og resepsjon. All vår bistand er gratis.

Vi behandlet over 3.600 saker i 2024, og generelt er det slik at jo færre som dekkes av rettshjelpsloven, jo større pågang opplever vi som en instans som gir rettshjelp også til ubemidlede som ikke fanges opp av andre ordninger.

Innledningsvis vil vi bemerke at forslaget kun inneholder små endringer. Vi er positive til utvidelsene i rette til rettshjelp som foreslås, men behovet er større. For eksempel er ikke saker som sosialhjelp eller ID-tyveri omfattet, noe vi syns er skuffende da vi opplever et stort behov for rettshjelp på disse områdene.

Videre vil vi understreke at behovet for en nasjonal førstelinjetjeneste i aller høyeste grad er til stede. For å få snakke med advokat hos oss, er det i utgangspunktet krav om fysisk oppmøte, med unntak for innsatte i fengsler. Dette fører til at tilbudet begrenser seg geografisk til de som har overkommelig reiseavstand til Oslo. Under nedstengingen grunnet covid-19, måtte vi åpne for telefonhenvendelser, og vi fikk da stor pågang fra hele resten av landet. Dette er et tilbud vi grunnet kapasitetshensyn ikke har kunnet videreføre, men erfaringen vi gjorde var at behovet er stort også på steder med lang reisevei til Oslo, og at en god del saker kan løses via telefon og nett. Det trengs en nasjonal førstelinjetjeneste, som burde være bygd opp både ved mulighet til å treffe en advokat lokalt, og en nasjonal telefon / nettjeneste.

Vi ber derfor komiteen anbefale at det etableres en førstelinjetjeneste for rettshjelp i tråd med forslaget fra arbeidsgruppen nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet. Som et minimum bør arbeidsgruppens utredning sendes på høring. Mandatet til utredning av salærordningen bør også ta høyde for en kommende førstelinjetjeneste for rettshjelp.

Tidlig rettshjelp er også god samfunnsøkonomi. Vi opplever at en stor andel av sakene løses allerede i første møte med advokat. Og i en del tilfeller får klient en «second opinion» om et vedtak fra det offentlige vedkommende lurer på om er riktig. Å orientere klient om regelverk og realitet fører da mange ganger til at det ikke blir sendt en klage til forvaltningen når vedtak er riktige. Slik sett er tidlig rettshjelp også arbeidsbesparende for forvaltningen. Når man regner på kostander for å innføre en førstelinjetjeneste, må man også ha i mente att det fører til besparelser på andre budsjettposter. De reelle kostandene er derfor langt lavere enn det en slik tjeneste vil koste isolert sett.

Det trengs også rettshjelp for innsatte i fengsler, noe som heller ikke er foreslått i proposisjonen.

Vi ber derfor komiteen innstille på at det opprettes en nasjonal førstelinjetjeneste. Videre bør flere saksområder, herunder sosialhjelp og ID-tyveri omfattes av ordningen. Det er også på tid å gjennomgå stykkprissatsene i fritt rettsrådsaker. Vi erfarer at stadig færre advokater påtar seg oppdrag som inngår i ordningen da antall timer som inngår i stykkprisen gjerne er langt lavere enn det som kreves for å gjøre en anstendig jobb. Her er det særlig sakene på utlendingsrettens område som betales for få timer. Vi merker dette fordi folk da henvender seg til oss fordi de ikke får hjelp av private advokater til tross for at de har saker som er dekket av ordningen med fritt rettsråd.

Kort oppsummert skulle vi ønske forslaget gikk lenger. Her er det kun foreslått noen få utvidelser i retten til fri rettshjelp. Vi er positive til de utvidelsene som er foreslått, men vi vil understreke at behovet er langt større, det trenges en nasjonal førstelinjetjeneste og en slik tjeneste vil etter alt å dømme være god samfunnsøkonomi. 

Ved eventuelle spørsmål kan undertegnede kontaktes på telefon 97727252 eller e-post: georg.hansen@vel.oslo.kommune.no

Med vennlig hilsen

Kontoret for Fri rettshjelp

Georg Schjerven Hansen

Seksjonsleder og advokat

Caritas Norge arbeider landsdekkende for å bistå innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Vi driver et ressurssenter for innvandrere i Oslo, som tilbyr veiledning samt en rekke integreringsfremmende kurs og aktiviteter. Senteret er åpent for alle, men særlig rettet mot sårbare innvandrere som står i fare for økonomisk og sosial utenforskap. I tillegg driver våre lokale Caritas-organisasjoner lignende, men mindre tilbud i Drammen, Hønefoss, Sandefjord, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Caritas sitt rettshjelpsteam tar imot juridiske henvendelser fra hele landet. Teamet gir juridisk rådgivning og bistand til sårbare innvandrere i saker av stor velferdsmessig betydning, og mottar et betydelig antall saker fra personer utsatt for utnyttelse i arbeidslivet. I 2024 ble 1 207 saker henvist til rettshjelpsteamet for juridisk veiledning og oppfølging. Vi har gitt omfattende bistand i 257 saker. I tillegg driver vi oppsøkende arbeid for å gi rettighetsinformasjon til målgruppen.

Vi takker for muligheten til å gi innspill. Våre uttalelser bygger på erfaringene vi har gjort gjennom dette arbeidet.

Overordnede bemerkninger

Caritas er medlem i Rettshjelpsalliansen og stiller seg bak deres innspill. Vi ser at mange av dem som oppsøker Caritas har et stort og udekket behov for rettshjelp på en rekke rettsområder.

De foreslåtte endringene er et skritt i riktig retning, men vi er skuffet over at forslagene ikke går lenger. For å sikre rettssikkerheten til flere, trengs en rettshjelpsordning som treffer en større andel av befolkningen. Det er behov for flere prioriterte saksområder, samt bedre tilgang på rettshjelp også utenfor disse områdene.

Vi mener det er nødvendig at det etableres en nasjonal førstelinjetjeneste for rettshjelp, slik arbeidsgruppen nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått. Dette er etter vårt syn den mest treffsikre måten å sikre rettshjelp av høy kvalitet til en større del av befolkningen. Tidligere prøveordninger har vist at mange saker kan løses på et tidlig stadium gjennom en slik tjeneste.

Kommentarer til enkelte av utvalgte forslag i proposisjonen

Rettshjelp i saker om inndrivelse av lønn

Caritas mottar svært mange henvendelser om lønnstyveri. I 2024 bisto vi i 103 saker som direkte omhandlet lønnstyveri. I tillegg inngår lønnstyveri i mange andre saker, for eksempel ved usaklige oppsigelser eller ulovlige permitteringer. Vår erfaring er at innkreving av lønn er en krevende prosess for den enkelte arbeidstaker – særlig for våre brukere, som ofte mangler nødvendig språkferdighet og systemforståelse til å håndtere slike saker på egen hånd.

Det er positivt at departementet anerkjenner at uteblitt lønn er et alvorlig problem, særlig for utenlandske arbeidstakere. Imidlertid mener Caritas at inndrivelse av lønn bør gjøres til et prioritert område for sakførsel, og ikke bare rettsråd. Vår erfaring er at arbeidsgivere sjelden betaler utestående lønn uten en reell risiko for rettslige skritt – for eksempel forliksklage, stevning eller konkursbegjæring. Dagens rettstilstand åpner for at arbeidsgivere kan spekulerer i arbeidstakernes manglende mulighet til å forfølge lønnskravet sitt rettslig, og vi er bekymret for at dette fortsatt vil være tilfelle dersom det ikke innvilges fri sakførsel i lønnskravsaker. Vi er videre skeptiske til at forliksrådet fremheves som alternativ til et rettshjelpstilbud. For å ivareta sine rettigheter tilstrekkelig har våre brukere behov for partshjelp fra en advokat eller rettshjelp, ikke generell veiledning fra en uavhengig tredjepart. At det er store utfordringer ved dagens forliksrådsordning støttes også av et flertall advokater og tingrettsdommere.^[1] Et svakt rettshjelpstilbud gir grobunn for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Caritas mener at inndrivelse av lønn må gjøres til et prioritert område også for sakførsel.

Rettshjelp i saker etter sosialtjenesteloven

Caritas er svært kritiske til at avslag etter sosialtjenesteloven ikke gjøres til et prioritert område i ny rettshjelplov. Vi mener dette bør prioriteres – både for vurdering av klage og for bistand til å fremme klagen – i tråd med anbefalingene fra Rettshjelpsutvalget. Dette er et rettsområde av stor velferdsmessig betydning for de det gjelder.

Vår erfaring er at det foreligger store mangler i NAVs veiledningsplikt. Vi har sett at enkelte NAV-kontorer ikke overholder saksbehandlingsreglene, for eksempel ved å gi mangelfulle eller håndskrevne vedtak, eller ved å gi avslag muntlig. Dette undergraver rettssikkerheten til en gruppe som ofte er i en svært utsatt situasjon. Det er heller ikke fremmet andre tiltak for å styrke Navs veiledningsplikt og saksbehandling på dette området. Dersom sosialsaker ikke innlemmes i rettshjelpsordningen, vil derfor et stort rettshjelpsbehov forbli udekket.

Caritas anbefaler derfor at saker etter sosialtjenesteloven gjøres til et prioritert område i rettshjelpsloven.

Rettshjelp i utlendingssaker

Caritas er kritisk til at saker om utvisning på grunn av straffbare forhold ikke foreslås omfattet av fritt rettsråd etter utlendingsloven. Nær sagt alle høringsinstanser – inkludert UDI, UNE og Politiets utlendingsforvaltning – støtter at det bør gis rettsråd i slike saker. En slik endring vil gi bedre rettssikkerhet og samtidig bidra til en mer effektiv saksbehandling.

Caritas anbefaler derfor at saker om utvisning på grunn av straffbare forhold gjøres til et område der det gis fritt rettsråd etter utlendingsloven.

Med vennlig hilsen,

Caritas Norge

Maria Reiten Hindahl

fagansvarlig jurist 

(sign.)

[1] Politihøgskolen (2025), Gjennomgang av forliksrådordningen - en kunnskapsoppdatering s. 149 og 150

Likestillings- og diskrimineringsombudet er positive til at lovforslaget innebærer at innsatte får utvidet rett til rettshjelp i de mest inngripende sakene, og å utvide ordningen til saker om lønnsinndrivelse. Videre støtter ombudet forslaget om å videreføre fritt rettsråd for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse i saker nevnt i straffeprosessloven § 107a og videreføre fritt rettsråd til personer som har vært utsatt for tvangsekteskap eller forsøk på tvangsekteskap. Ombudet har vært svært kritiske til Rettshjelpsutvalgets forslag om å fjerne rettshjelp i disse sakene da det ville svekket voldsutsatte kvinners rettssikkerhet. 

Ombudet mener følgende mangler i lovforslaget: 

• Likestillings- og diskrimineringsombudet må gis mulighet til å anbefale at fri rettshjelp innvilges i konkrete diskrimineringssaker for Diskrimineringsnemnda og domstolene. En slik anbefaling bør tillegges stor vekt. 

En slik bestemmelse ble forslått i NOU 2020: 5 Likhet for loven- Lov om støtte til rettshjelp (rettshjelpsloven). En slik bestemmelse vil også være i samsvar med anbefalinger fra FN . Å få på plass en slik bestemmelse er viktig for å sikre reell likhet for loven og et mer effektivt diskrimineringsvern. I noen saker vil det være nødvendig med juridisk bistand for å hevde sine rettigheter. 

Likestillings- og diskrimineringsombudet har god oversikt over diskrimineringsfeltet og hvilke problemstillinger som er uavklarte og prinsipielle. Dersom ombudet får en slik anbefalingsmulighet kan vi sikre at viktige og prinsipielle saker blir avklart i Diskrimineringsnemnda og domstolene. De kriteriene og hensynene ombudet ville vektlagt i en anbefaling om fri rettshjelp samsvarer godt med de momentene som departementet foreslår å lovfeste i unntaksbestemmelsen, jf. merknadene til § 11 fjerde ledd: Sakens velferdsmessige betydning for søkeren, om saken er prinsipiell, muligheter for å føre en sak uten bistand og om det er et skjevt styrkeforhold mellom partene.

Erfaringer fra lavterskeltilbudet tilsier at det er behov for rettshjelp, ikke bare for domstolene, men også i noen saker for nemnda. Blant annet viser forskning at en del klagere opplever at det er for vanskelig å klage til nemnda uten advokat, og at veiledningen fra nemnda og ombudet ikke dekker behovet. Dette underbygges rapporten til Lund & co om lavterskeltilbudet i diskrimineringssaker. Videre har nemnda en rekke begrensninger som gjør at domstolene er eneste alternativ. Det går for eksempel ikke går an å få oppreisning i saker utenfor arbeidslivet. I tillegg er det svært begrenset mulighet til å få erstatning i en sak for nemnda. Nemnda kan heller ikke behandle saker som dreier seg om at en lovbestemmelse er i strid med diskrimineringslovgivningen. Samtidig finnes det lite rettspraksis på diskrimineringsfeltet, og det er derfor viktig at ordningen utformes på en slik måte at det ikke blir for vanskelig å bringe slike saker inn for domstolene. For samfunnet som helhet er det viktig at prinsipielle diskrimineringssaker blir prøvd i rettssystemet. Staten har også et særskilt ansvar for at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser til å sørge for reell likestilling og like muligheter.

I proposisjonen skriver departementet at “(...) uttalelser fra domstoler, ombud og interesseorganisasjoner fortsatt [kan] vektlegges av innvilgende myndighet, men da først og fremst på grunn av innholdet i uttalelsen.” Dersom det ikke lovfestes en egen bestemmelse om at ombudet kan anbefale saker for fri rettshjelp, mener ombudet at det er viktig at det kommer inn i merknadene til lovens unntaksbestemmelse at ombud har anledning til å gi anbefalinger under skjønnsbestemmelsen og at disse normalt skal tillegges stor vekt.

Videre mener Ombudet at komiteen bør vurdere å gjøre en ytterligere utvidelse når det gjelder prioriterte sakstyper. Ombudet mener at: 

• Fri rettshjelps-ordningen bør omfatte saker som gjelder kjønnsbasert vold, herunder seksuell trakassering, alvorlig personforfølgelse (stalking) og økonomisk vold.
• Etter CRPD bør det sikres støtte til fri rettshjelp i tvangssaker knyttet til helse- og omsorgstjenesteloven og psykisk helsevernloven. Når det gjelder tvangssaker, anbefaler ombudet at man skal kunne få rettshjelp i saker selv om tvangen har opphørt, at man skal kunne få rettshjelp til å klage på tvangsvedtak til Statsforvalteren og at man skal kunne få rettshjelp for å få på plass/søke om tjenester for å begrense tvang. Videre anbefaler ombudet at staten vurderer å utvide hvor mange timer rettshjelp man kan få for å klage på tvangssaker etter psykisk helsevernloven § 4-4, samt å utvide hvilke sakstyper etter psykisk helsevernloven som staten skal dekke kostnader for etter tvisteloven kapittel 36.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) har følgende bemerkninger til høringen:    

Rettshjelp i saker etter sosialtjenesteloven 

Saker etter sosialtjenesteloven bør være et prioritert saksområde. Sakene er gjerne av stor velferdsmessig betydning og knytter seg til enkeltmenneskets helt grunnleggende behov. Erfaringer fra FFO sitt rettighetssenter viser at mange sosialhjelpsmottakere har stort behov for juridisk bistand. Argumentet om at veiledningsplikten er tilstrekkelig er ikke holdbart. NAVs veiledning oppleves ofte som mangelfull og for utilstrekkelig til at klager skal kunne ivareta sine rettigheter i praksis. I likhet med departementets begrunnelse på saksområdet for trygderetten, bærer også sosialtjenesteloven preg av kompleksitet og skjønnsmessige avveininger som gjør det vanskelig å navigere i. I tillegg vil tidlig tilgang til rettshjelp kunne bidra til at saker avklares før de eskalerer, noe som igjen kan redusere antall klager til NAV. 

Rettshjelp i andre saker 

CRPD-komiteen har kommet med en klar bekymring over at det nåværende rettshjelpssystemet ikke gir tilstrekkelig tilgang til rettshjelp for funksjonshemmede. Vi stiller oss bak innspillene til alternativ rapporten til CRPD-komiteen om rettshjelpsanbefalinger, der det følger at: “Art 13 B. Endre rettshjelploven til å inkludere diskrimineringssaker, utdanning og saker om helse- og omsorgstjenester[...].” Skal FNs bekymringer tas på største alvor, er det avgjørende at funksjonshemmede sikres tilgang til rettshjelpsordningen. Vi viser til vårt høringssvar til NOU 2020:5 Likhet for loven. 

FFO mener brudd på helse- og omsorgstjenestelovgivningen (pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven) bør prioriteres under rettshjelploven. De handler om mer enn liv og helse, siden de også sikrer muligheten til et selvstendig og likeverdig liv. Det vises gjerne til forvaltningens veiledningsplikt som et alternativ til rettshjelp, men det forutsetter at forvaltningen alltid gir korrekt og tilstrekkelig veiledning. Erfaringer fra FFOs Rettighetssenter og undersøkelser fra Advokatforeningen viser imidlertid at dette ikke alltid er tilfellet.1 Uten juridisk bistand kan det være vanskelig å navigere et komplisert regelverk, forstå sin rettsstilling, samt klage på vedtak som rammer feil og urimelig. 

Videre mener FFO at saker etter opplæringsloven burde være et prioritert saksområde. For FFO er det sentralt at barn og unge med funksjonsnedsettelse sikres gode oppvekstsvilkår, samt et likeverdig og forsvarlig opplæringstilbud på lik linje med andre. Det bør være et mål at flest mulig skal fullføre skoleløpet, men uten den nødvendige støtten kan det bli vanskelig. Mange elever får ikke oppfylt sine rettigheter, noe vi ser gjennom henvendelser til vårt Rettighetssenter og som også støttes av undersøkelser.2 Klageadgang til Statsforvalteren er ikke tilstrekkelig til å ivareta elevenes rettssikkerhet alene. Uten tilstrekkelig juridisk støtte er det lett å gi opp kampen. Fri rettshjelp vil kunne styrke rettsikkerheten og sikre at flere elever får oppfylt sine lovfestede rettigheter i skolen.  

Til sist ønsker FFO at likestillings- og diskrimineringsloven skal bli et prioritert saksområde. Likestillings- og diskrimineringslovverket skal beskytte den enkelte mot diskriminering og trakassering og skape likhet for loven, både i arbeidslivet og samfunnet ellers. For mange handler dette om grunnleggende livskvalitet og levestandard. Sakene kan være komplekse, med stor maktubalanse mellom partene. Selv om Diskrimineringsnemnda er et lavterskeltilbud, har den ikke håndhevingskompetanse til å behandle alle typer saker, og det kan også være krevende for mange å føre saken sin alene, selv med veiledning. 

Tilgang til nødvendig rettshjelp er dermed viktig for at funksjonshemmede skal kunne få oppfylt sine rettigheter. Dersom de områdene vi har tatt opp ikke omfattes av rettshjelpsloven, risikerer vi at funksjonshemmede systematisk fratas grunnleggende rettigheter som resten av befolkningen tar for gitt. Det hjelper ikke å ha rett, hvis man ikke også får rett.  

Kreftforeningen takker for muligheten til å gi høringssvar til Prop. 103 L (2024 - 2025). Oppsummert mener vi at det er svært mye positivt i forslaget, men at det også er enkelte gap. Vi ber Stortinget om å følge opp og tette disse gapene.   

Vårt høringsinnspill oppsummert: 

• Kreftforeningen er fornøyd med at det på trygderettsområdet foreslås at klagesaker etter folketrygdloven og anker til Trygderetten videreføres som prioriterte sakstyper. Tilsvarende er vi glade for forslaget om å utvide støtten til å omfatte vurdering av klage. 
• Vi er bekymret for at det er et udekket rettshjelpsbehov i saker om helserettigheter, og at det ikke dekkes tilstrekkelig inn med en «sikkerhetsventil» for utvidet adgang til å innvilge fri rettshjelp. Saker som omhandler (enkelte) helserettigheter er så sentrale at de bør listes opp i de prioriterte sakstypene.  
• Proposisjonen må leses sammen med andre lovforslag som omhandler rettshjelp, herunder nytt forslag til endringer i forvaltningsloven om fast salærsats for fri rettshjelp og forslag om innføring av egenandeler. Vi er bekymret for at disse samlet vil virke mot intensjonen om at flere skal få tilgang til rettshjelp.  

En utvidelse som foreslått på trygderettsområdet vil gi det rettsøkende publikum mulighet til å få vurdert sin sak før eventuell klage. Dette kan forhindre grunnløse klager og gi forvaltningen mer tid til å behandle øvrige saker. Kreftforeningens rettshjelp erfarer at det for mange er nødvendig å få en vurdering av sin sak, før den eventuelt legges til side. Dette kan gi personer med alvorlig sykdom én bekymring mindre. Vi erfarer også at en høy andel av påklagede vedtak blir omgjort av NAV, noe som også fremkommer i NOU 2023: 11. Den foreslåtte utvidelsen vil kunne bidra til at personer som ellers ikke ville ha klaget, klager og får sine rettigheter oppfylt.  

Selv om vi er svært glade for at rettshjelpsordningen styrkes og utvides, er vi bekymret når regjeringen foreslår å ikke liste opp helserettighetssaker blant de prioriterte sakstypene. Vi viser til at disse saken i ytterste konsekvens handler om liv og død. Alvorlig sykdom kan ramme hvem som helst, og uavhengig av hvor resurssterk vedkommende er. Sykdom, både somatisk og psykisk, gjør det ekstra vanskelig for pasienten eller hens pårørende å hevde sine rettigheter. Mange har mer enn nok med å håndtere sykdommen. Kreftforeningen erfarer at helseforvaltningen er fragmentert og at deler av tjenesten tidvis mener at den ikke omfattes av forvaltningslovens regler om veiledning- og opplysningsplikt.  

Vi merker oss også dom fra den Europeiske menneskerettsdomstolen fra oktober i fjor, hvor domstolen konkluderte med at pasienten og hans pårørende ikke hadde tilstrekkelige rettsmidler. Kreftforeningen oppfordrer derfor Stortinget om å inkludere helserettslige saker i listen over de prioriterte sakstypene.        

Avslutningsvis vil vi oppfordre Stortinget om å se dette forslaget i sammenheng med andre forslag som skal styrke rettshjelpsordningen. Nåværende Storting og regjering har gjort mye for å ta igjen etterslepet som har vært på rettshjelpsfeltet. Det har vært viktig. Samtidig er vi bekymret for at forslagene om høye egenandeler (opp til 99%) og forslag i ny forvaltningslov om å begrense hva man kan få refundert av sakskostnader, vil virke mot sin hensikt. Vi viser til erfaringer fra pasientskadeerstatningsordningen, hvor advokatkostnadene er begrenset til offentlig salærsats. Vi er kjent med at flere, svært dyktige advokater, ikke tar disse sakene fordi de opplever at satsen ikke er regningsvarende for dem. 

Med vennlig hilsen 

Kreftforeningen 
​​Marianne Hammer​ 
Leder juridisk seksjon / Advokat MNA ​