Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning (forvaltningsloven)

Høringsinnspill - Prop. 79 L (2024-2025) Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning (forvaltningsloven)

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) har følgende bemerkninger til høringen:      

Forvaltningens veiledningsplikt  

FFO viser til vårt høringssvar til NOU 2019:5 Ny forvaltningslov. Vi mener at det er viktig at måten veiledningsplikten utføres på, inkluderer en reell rett til muntlig veiledning og personlig møte. Dette er særlig sentralt for personer med funksjonsnedsettelse, som har et behov for slik veiledning for å kjenne sin rettsstilling, og dermed har begrenset utbytte av skriftlig kommunikasjon og digital veiledning.  

Under diskusjonen rundt personlig oppmøte nevner departementet at det ikke er nødvendig å uttrykkelig lovfeste en rett til personlig møte i bestemmelsen om veiledningsplikt, da man har en utredningsplikt etter forvaltningsloven. FFO er uenig i dette synspunktet. Vi mener at den eksisterende utredningsplikten ikke er en tilstrekkelig sikkerhetsmargin for å sikre at alle får nødvendig og tilstrekkelig veiledning på en måte som møter deres behov. Utredningsplikten tar utgangspunkt i perspektivet om sakens behov, og ikke i individets direkte behov for å forstå sine rettigheter. Det gir forvaltningen en viss skjønnsadgang som i praksis kan føre til at personlig møte blir unntaket, ikke regelen, også i tilfeller hvor det er nødvendig for at veiledningen faktisk skal være meningsfull. Det å ikke lovfeste en eksplisitt rett innebærer en reell risiko for manglende lik tilgang til forvaltningens tjenester, da praksisen kan variere fra organ til organ. FFO mener derfor at det er nødvendig å lovfeste en rett til muntlig samtale og personlig møte i veiledningsplikten, slik at alle kan være trygge på at man vil få den nødvendige veiledningen i en form som er forståelig og tilpasset sine behov. Dette vil både være mer forutsigbart og styrke veiledningspliktens reelle funksjon.   

Klagesaksbehandling i klageinstansen 

FFO er uenig i departementets forslag om forvaltningsloven § 60 tredje ledd, der det heter at statlige klageinstanser skal legge “stor vekt” på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet. FFO mener at kravet om at klageinstansen skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av forvaltningsskjønnet, svekker rettssikkerheten for enkeltpersoner, spesielt på velferdsrettens område. Vi erfarer at det er store kommunale forskjeller i tjenestetilbudet til personer med funksjonsnedsettelse. I dag er det slik at bostedsadressen kan være avgjørende for hvorvidt man får et nødvendig tjenestetilbud man har behov for. Sånn bør det ikke være. En uheldig skjønnsutøvelse kan ramme like hardt som en uriktig rettsanvendelse. På denne bakgrunn mener FFO primært at klageinstansen må kunne foreta en alminnelig rimelighetsvurdering, også av det skjønnsmessige aspektet i vedtaket. Subsidiært kan vi støtte en endring i ordlyden slik at klageinstansen kun skal legge “vekt”, og ikke “stor vekt”, på hensynet til det kommunale selvstyret. Det bør være slik at hensynet til en riktig og rettferdig avgjørelse uavhengig av bosted bør veie tyngre enn hensynet til å beskytte det kommunale selvstyret, særlig når det handler om såpass grunnleggende rettigheter. 

Rett til dekning av sakskostnader 

FFO er uenig i departementets forslag om å innsnevre retten til dekning av sakskostnader, og mener at dagens ordning må styrkes, ikke svekkes. Vi mener at det må være en rett til å få dekket sine sakskostnader uansett om det er begått feil hos forvaltningen eller ikke når vedtaket endres til gunst for klager. Dersom man har behov for å benytte seg av juridisk bistand for å få medhold i en klagesak, er det urimelig at man selv må dekke disse kostnadene, blant annet når saken ender med at forvaltningen selv endrer sitt standpunkt. Dersom kostnadene ikke dekkes, vil terskelen for å klage vil bli høyere, slik at flere kan være tilbakeholdne med og lar være å klage. Det betyr at færre feil i forvaltningens vedtak blir oppdaget og rettet opp, og at flere feilaktige vedtak blir stående. Det svekker både rettssikkerheten og kvaliteten i forvaltningen. Det gir også inntrykk av at det er risikofylt og kostbart å få realisert sine rettigheter, og sender et uheldig signal, da det bidrar til ulikhet i møtet med forvaltningen.  

Videre ønsker vi, som i tidligere høringssvar, å presisere at vi støtter mindretallet i NOU 2019:5 om at sakskostnadene også skal bli dekket der underinstansen endrer sitt eget vedtak etter klage. Dette vil kunne gi et insentiv til forvaltningen om å fatte mer kvalitetsmessig grundige og riktige avgjørelser fra begynnelsen av. Samtidig vil det være helt avgjørende for mange at det finnes en reell mulighet til å få dekket saksomkostninger. I dag er det krevende å få dekket slike kostnader gjennom vanlige erstatningsregler, og for mange er det særlig økonomisk belastende å føre slike krav for domstolene. Rettshjelpsordningen er heller ingen løsning for de fleste, i lys av de snevre inntektsgrensene. Dermed risikerer mange å stå alene med kostnadene. En rettferdig forvaltningsprosess forutsetter at den enkeltes rett til å få sakskostnadene dekket ikke innsnevres i møte med det offentlige. Uten en reell mulighet til å klage, mister rettigheter sin verdi. En styrket og rettferdig ordning for dekning av sakskostnader er helt nødvendig for å sikre likebehandling, tillit, rettssikkerhet og kvalitet i forvaltningen. 

Ny forvaltningslov – Prop. 79 L (2024–2025)

Dekning av utgifter ved feil i vedtak

Etter dagens forvaltningslov § 36 dekkes nødvendige kostnader en part har pådratt seg for å få endret et forvaltningsvedtak. I proposisjonen (lovforslaget § 69) foreslås det innskrenkninger i dette prinsippet:

• Virkeområdet for regelen snevres inn. Selv om klageinstansen er enig med klager og endrer vedtaket til klagers gunst, gis det ikke erstatning for klagers utgifter til dette, med mindre vedtaksorganet har gjort en feil.
• Klager skal ikke lenger få full erstatning for de nødvendige utgiftene vedkommende hadde for å få endret vedtaket – selv om det lider av feil. Det settes i stedet et tak – som skal samsvare med den offentlige rettshjelpssatsen. Dette er en sats som ligger langt under markedspris for juridisk rådgivning.

Ved at den som er utsatt for feil selv må dekke utgifter ved å få feilene rettet, vil færre klage, og enda færre vil underbygge sin klage på en slik måte at vedtakets feil avdekkes for klageorganet. Dette har betydelige negative konsekvenser:

• Mindre kontroll: At feil avdekkes og vedtak endres av et overordnet organ, er et gode. Det er bra for forvaltningen selv, som blir korrigert og gis anledning til å forbedre sin praksis. Det sikrer også bedre etterlevelse av lovgiverviljen ved at lovligheten ved vedtaket blir kontrollert.
• Flere lider urett: Færre klager på vedtak gjør at flere personer og bedrifter innretter seg etter feil vedtak.
• Urimelig: Når forvaltningen gjør feil, er det urimelig at den som er utsatt for feilen selv skal betale for å få den rettet.

Advokatforeningen mener at innholdet i gjeldende forvaltningslov § 36 må videreføres uendret. Uansett må lovforslaget § 69 annet ledd om begrensningen i erstatningen ved feil, strykes. I siste tilfelle kunne komiteens merknad sett slik ut:

«Komiteen viser til at forslaget om å begrense dekningen av nødvendige utgifter for å få endret feilaktige forvaltningsvedtak, når klager vinner frem, er urimelig og uheldig. Når forvaltningen gjør feil, bør borgeren holdes skadesløs, og ikke bære kostnader for å få rettet opp i dette. En slik begrensning vil kunne føre til færre klager, mindre kontroll med forvaltningens vedtak og flere tilfeller der enkeltpersoner og virksomheter lider urett. Komiteen mener derfor at lovforslaget § 69 annet ledd om begrensning i erstatning ved feil må tas ut av loven.»

Når forvaltningen straffer – overtredelsesgebyr

Administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr, er i flere henseender å anse som straff. Overtredelsesgebyr skiller seg fra strafferettslige bøter ved at de i stedet er gitt av forvaltningen. Ved at overtredelsesgebyrene rettslig sett er straff, (EMK artikkel 6.) stiller EMK konkrete krav til rettssikkerheten ved saksbehandlingen. 

Lovforslaget viderefører gjeldende regler om administrative sanksjoner. Det er i og for seg forståelig at Forvaltningslovutvalgets mandat var avgrenset mot disse reglene siden de kom til i 2016. Men her har det skjedd en rivende utvikling i løpet av få år. I år 2000 var det etter våre beregninger under 10 lover som hjemlet overtredelsesgebyr. I 2016 var det ifølge Justisdepartementet cirka 45. I dag er tallet rundt 100.

Siden de gjeldende reglene ikke godt nok ivaretar og tydeliggjør kravene som EMK oppstiller, bør komiteen fremsette slik anmodning:

«Komiteen vil peke på viktigheten av at rettssikkerheten ivaretas når staten ilegger privatpersoner og virksomheter straff i form av administrative sanksjoner og ber regjeringen utrede hvordan kravene til saksbehandling som EMK artikkel 6 oppstiller for slike saker kan ivaretas i et eget kapittel i forvaltningsloven og ber Regjeringen fremlegge et forslag til et slike regler.»

Automatiserte avgjørelser

Våre rettsstatlige prinsipper er utviklet i den analoge verden. I dag må de samme prinsippene ivaretas i den digitale. Vi må sørge for at rettssikkerhet, åpenhet, personvern og andre rettsstatsverdier blir med oss inn i de digitale løsningene.

Lovforslaget er en god start på dette, og inneholder regler om at en person som er gjenstand for en automatisert avgjørelse, skal ha rett til en forklaring av avgjørelsen som er truffet, og til å kreve manuell kontroll av avgjørelsen. Videre skal forvaltningsorganet pålegges en plikt til å dokumentere det rettslige innholdet i systemene som treffer avgjørelsene. 

Dette markerer en milepæl i norsk forvaltningsrett ved at forvaltningsloven ikke tidligere har hatt slike regler. Advokatforeningen ønsker disse velkommen, og håper at justiskomiteen vier de rettsstatlige spørsmålene som med digitaliseringen har kommet – og i tiden fremover vil fortsett å komme – den oppmerksomhet dette krever.

På denne bakgrunn bør Stortinget fremsette slik anmodning:

«Inntoget av nye teknologiske løsninger i forvaltningen nødvendiggjør regler som sikrer at borgerne kan utøve de samme rettighetene i saker med automatiserte avgjørelser som ellers. Forvaltningsloven har tidligere ikke hatt særlige regler om automatiserte avgjørelser, og lovforslaget markerer i så måte en nyvinning. Fordi de foreslåtte reglene utgjør første generasjon av sitt slag og den teknologiske utviklingen stadig går raskere, mener komiteen at virkningen av reglene må overvåkes. På denne bakgrunn ber komiteen Regjeringen om å evaluere virkningene av lovendringene knyttet til automatisert saksbehandling og automatiserte avgjørelser (lovforslaget §§ 11–13) innen tre år etter lovens ikrafttredelse.»

Advokatfirmaet Legalis ønsker å gi innspill til forslaget i kapittel 21 i proposisjonen, der det foreslås å begrense det offentliges ansvar for dekning av saksomkostninger til offentlig salærsats (per dd. kr 1315 per time) ved omgjøring av vedtak til gunst.

Innspillet er skrevet fra perspektivet til advokater som primært bistår svakerestilte privatpersoner innen velferds- trygde- og helserett. Typiske saker vi jobber med er klage på vedtak fra Nav.

Forslaget innebærer en betydelig innskrenking av det offentliges ansvar for egne feil, og skyver kostnaden over på borgeren. Dagens regelverk fungerer godt ved å legge til rette for tidlig og kostnadseffektiv løsning av saker. Endringen vil svekke tilgangen på advokatbistand for svake grupper, øke den økonomiske belastningen for enkeltpersoner og ikke nødvendigvis gi reelle besparelser.

En løsning kunne i stedet være å sette en begrensning på 2 eller 3 ganger salærsatsen. På den måten vil forvaltningen spares for de høyeste timeprisene, samtidig som rettsikkerheten til de svakeste bevares.

Vi anbefaler at dagens ordning videreføres, og vil særlig peke på følgende. 

1. Ikke dekning for reelle kostnader
Begrensningen medfører at egenbetalende klienter sitter igjen med en betydelig egenandel, fordi vanlige advokatsatser er to til tre ganger høyere enn offentlig salærsats.

2. Feil vedtak blir stående
Økt økonomisk risiko for å klage vil føre til at færre klager og flere uriktige vedtak blir stående. Det gjør at det hovedsakelig kun er de mest ressurssterke som har mulighet til å bruke advokat for å få rettet opp i feil gjort av det offentlige.

3. Begrenser advokattilgang
Departementet skriver at det ikke er utfordringer med å rekruttere advokater til å jobbe for rettshjelpssats, men har ikke dokumentert dette. Vår erfaring tilsier det motsatte.

Advokater som jobber med klagesaker mot forvaltningen tilbyr ofte lav timepris eller bistand på fri rettshjelp fordi det finnes mulighet for kostnadsdekning til markedspris ved medhold. Det muliggjør spesialisert advokathjelp til ressurssvake grupper.

For å redusere økonomisk risiko for klienten og samtidig sikre lønnsomhet for advokaten, gjør vi grundige vurderinger av muligheten for å nå frem før vi påtar oss en sak. Vi bistår kun der vi mener det er gjort en feil. At advokater har et slikt klart incentiv til å velge bort saker som ikke kan føre frem, antas også å spare forvaltningen for unødvendige klager.

På denne bakgrunn kjenner vi oss heller ikke igjen i departementets begrunnelse om at dagens regel ikke er en rettssikkerhetsgaranti for «svake grupper». Poenget er at dagens regel reduserer den økonomiske risikoen så mye at også svakerestilte kan la seg bistå av advokat.

4. Utrednings- og veiledningsplikten er ikke tilstrekkelig
Forslaget er videre begrunnet med at forvaltningen har en utrednings- og veiledningsplikt. Det er imidlertid ikke dokumentert at dette faktisk fører til færre feilaktige vedtak. Tall viser det motsatte – nesten halvparten av påklagede vedtak i Nav omgjøres. For skatteetaten er det en tredjedel. Sivilombudet tar også opp mange saker på grunn av mulig brudd på forvaltningsloven.

Vår erfaring er at forvaltningen ikke har kapasitet til å veilede og utrede i tilstrekkelig grad til at borgeren kan ivareta sin rettssikkerhet. Dersom forvaltningens ansvar for saksomkostninger i tillegg begrenses, vil det redusere den skjerpende effekten dette antas å ha på kvaliteten i første instans.

5. Økt belastning på domstolssystemet
Begrensningen vil føre til at klienter bør rådgis om alternative dekningsmåter, herunder erstatningssøksmål for domstolene. Vi vil også oftere råde klienter til å gjøre klagearbeidet selv og bruke advokat først ved domstolsbehandling – hvor full dekning av sakskostnader normalt gis ved medhold. Klienter har også ofte rettshjelpsdekning for advokatutgifter i innboforsikringer. Den økonomiske risikoen ved å føre saken for domstolen kan dermed bli lavere enn å løse den i forvaltningen. Det må antas at økt antall søksmål er mer ressurskrevende enn krav om sakskostnader i forvaltningen.

6. Nåværende regel gir allerede gode nok begrensninger
Dagens regel åpner kun for dekning av «vesentlige» og «nødvendige» kostnader. Det finnes dessuten unntak fra sakskostnadsansvaret dersom feilen ikke kan lastes forvaltningen eller hvis særlige grunner taler mot dekning. For eksempel urimelig høye timepriser. Det foreligger derfor allerede en fornuftig og rimelig begrensning av sakskostnader.

7. Økt ubalanse i advokatkostnader
Staten betaler som regel markedspris for advokater de bruker i saker mot borgeren, men vil nå begrense borgernes mulighet til å gjøre det samme. Det øker den allerede eksisterende maktubalansen mellom stat og individ, og svekker tilliten til rettsstaten.

8. Uklare besparelser
Departementet har ikke oversikt over hvilke besparelser forslaget vil gi (jf. s. 388-389 i proposisjonen.) Det er grovt estimert en innsparing på 20 -25 millioner kroner årlig. Det fremstår som et beskjedent beløp sett opp mot konsekvensene for rettssikkerheten. Det er også uklart om regnestykket tar høyde for kostnadsflytting innad i forvaltningen og økt belastning på domstolen. Når rettsikkerheten svekkes, bør slike forslag utredes grundigere.

Kjære komite, takk for muligheten til å gi innspill til en viktig lov.

Vi ber dere sikre to ting for å unngå at forvaltningsloven bryter med barns rettigheter:

• Barns prosessuelle rettigheter etter barnekonvensjonen uavhengig av partsstatus
• Sikre at partsinnsyn og informasjonsdeling om barn skjer i tråd med barnekonvensjonen 

En samlet justiskomite vedtok 18.12 i 2020:
“Stortinget ber regjeringen sikre at prosesslovgivningen og forvaltningsloven er i tråd med FNs barnekonvensjons grunnleggende rettigheter til å få uttale seg fritt, informasjon, privatliv og at beslutninger tas til barnets beste.”

Justisdepartementet har ikke fulgt opp dette vedtaket. Nå ber vi dere ta tak i dette. I forslaget står det IKKE eksplisitt at alle barn (uavhengig av partsstatus) skal få uttale seg fritt, få informasjon, at barn har rett på privatliv og at beslutninger tas til barnets beste. Under er våre forslag i kursiv til merknader for å sikre vedtaket og barns rettigheter inn i ny forvaltningslov. 

Forslag til merknader dere kan legge inn
Hvordan lese innspillet: 

• det som er skrevet i kursiv foreslås inn. 
• det som har utheving foreslås ut.

Lovinnspillene under er skrevet bygd på synspunkter fra grupper av barn og i samarbeid med noen av juristene i FFs faglige råd for barns rettigheter.

Kapittel 5 Taushetsplikt

§31 Taushetsplikt om personlige forhold: (x) Opplysninger fra og om barn skal ikke deles videre før barnet har fått informasjon og fått uttale seg om delingen jf. §54

§34 Unntak fra taushetsplikt og deling av personopplysninger: (x) Opplysninger fra og om barn som er taushetsbelagte skal likevel ikke deles dersom barnet ikke samtykker og deling av informasjonen kan betydelig svekke samarbeidet mellom barnet og forvaltningen, eller tungtveiende hensyn tilsier at informasjonen likevel skal deles.

Begrunnelse:
1 av 5 barn 12-16 år som har vært utsatt for ulike former for vold eller overgrep, av voksne eller jevnaldrende. 4 av 5 har ikke fortalt dette til noen i det offentlige (NKVTS 2019)

Barn og unge har gjennom FFs undersøkelser forklart at de ikke forteller det viktigste og vondeste i møte med offentlige systemer. På spørsmål om hvorfor barn ikke forteller, er et av svarene som går mest igjen at det ikke oppleves trygt nok å fortelle. Dette har flere årsaker: Mange vet ikke hva som skjer hvis de forteller, og de vet ikke hvem det fortelles videre til. Når informasjon og opplysninger fra barn deles videre uten deres kjennskap, mister mange tillit til voksne. 

Rådene fra barn er svært tydelige. De voksne i systemene som møter barn må samarbeide med barn slik at mange flere barn kan få nok tillit til å kunne fortelle det viktigste og vondeste til de voksne. Det barn og unge etterlyser fra fagfolk i forvaltningen for at det skal bli trygt å fortelle og hvordan det må gjøres, er svært likt det barnekonvensjonen beskriver om hvordan barns rettigheter skal gjennomføres og ivaretas i praksis. 

Kapittel 7 Behandlingen av saker om enkeltvedtak

§46 Partens rett til innsyn i sakens dokumenter (3) Når innsynet gjelder opplysninger gitt fra et barn skal forvaltningen vurdere adgang til innsyn etter å ha gitt barnet informasjon, gitt barnet mulighet til å uttrykke seg fritt om innsyn og barnets synspunkter er vektlagt jf. § forslag til 54(3). 

§50 Unntak fra partsinnsyn for enkelte opplysninger: (x) som gjelder et barns personlige opplysninger og barnet har motsatt seg delingen

§52 Hvordan organet skal gi partsinnsyn (x) Dersom saken gjelder et barns personlige forhold og partsinnsyn kan ha negativ påvirkning samarbeidet mellom barnet og forvaltningen, og saken dermed blir vanskelig å få avklart, skal ikke partene ha adgang til dokumentene så lenge det pågår undersøkelser i saken

Begrunnelse
I forslag til ny § 50 kan en part nektes innsyn i opplysninger. Bokstav a og e vil være viktige for å beskytte barn. Det er spesielt i tilfeller der fagfolk skal vurdere hvorvidt foreldre eller omsorgspersoner som er part i saken skal få innsyn i dokumenter etter forvaltningsloven at barns rett til respekt for sitt privatliv, barns rett til å bli hørt og barns rett til beskyttelse kommer i konflikt med foreldrenes partsrettigheter.   

Barneombudets innspill til NOU 2019:5 : “Barneombudet mener utvalget i større grad burde vurdert barnets posisjon og mulighet til å beskytte den informasjonen barnet har gitt. Vurderingene burde omfattet i hvilken grad man kan utsette foreldres rett på partsinnsyn, basert på hvor stor vekt hensynet til barnet og barnets rett til beskyttelse og fremtidig hjelp bør ha.”

§54 Særlige regler om barns prosessuelle rettigheter
(1)Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Forvaltningens vedtak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.

(2) Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til forvaltningen uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

(3) Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

(4) Et barn kan i møter med forvaltningen gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Tillitspersonen kan pålegges taushetsplikt.

NY §55 særlige regler om barns prosessuelle rettigheter når de er part i saken
(1) Et barn som er part i en forvaltningssak, representeres av en person barnet har tillit til vergen dersom ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov.

(3) Når et barn som er part, blir representert av en person barnet har tillit til vergen, har også barnet rett til muntlig samtale etter § 15 andre ledd og rett til innsyn i sakens dokumenter etter § 46. Barn under 15 år skal ikke gis taushetsbelagte opplysninger

(...)

Begrunnelse 
Forvaltningsloven setter standarden for saksbehandling i offentlig forvaltning og å sikre alle barns rettigheter i prosess gjennom saksbehandlingsreglene er nødvendig for at Norge etterlever sine forpliktelser etter barnekonvensjonen.

Barns prosessuelle rettigheter MÅ gjelde og sikres for ALLE barn i møte med forvaltningen. Vi foreslår derfor en lik beskrivelse av barns prosessuelle rettigheter slik som i bvl. §§ 1-3 og 1-4. Bestemmelsen ble vedtatt blant annet på bakgrunn av stortingsvedtak gjort av familiekomiteen. Forvaltningsloven er loven det blir vist til i særlovene. Forslaget om at barn skal fritt få gi uttrykk for meningene sine i en sak “barnet er part” i kan i praksis føre til begrensninger av barns grunnleggende rett etter Grl. § 104 og BK art. 12. Hvorvidt barn er “part” i en sak vil variere ut i fra særlov. Faren blir da at barn under 15 år sine rettigheter ikke blir ivaretatt. Det er alvorlig.

JD begrunner at de ikke vil ta inn barnets beste og barns rett til privatliv (informasjonsdeling) med dobbeltregulering og fordi de fremgår av barnekonvensjonen, grunnloven. De fleste som jobber i tjenestene er ikke jurister og det er da URIMELIG å forvente at de skal tolke dem med hverandre. Flere instanser, blant annet Barneombudet og NIM, har også spilt inn at barns prosessuelle rettigheter må beskrives konkret nok og at barnets beste må inn i loven. 

Barn har helt andre forutsetninger enn voksne for å ivareta og sikre oppfyllelse av egne rettigheter. For barn er det ikke tilstrekkelig med en lov som ikke direkte strider med deres menneskerettigheter - barn må sikres en forvaltningslov som bidrar til nødvendig ivaretakelse av barnekonvensjonen i praksis, BK art. 4.

Innspill fra Samfunnsbedriftene til høring i justiskomiteen 29. april 2025

Prop. 79 L (2024-2025) Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning (forvaltningsloven)

Samfunnsbedriftene er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for om lag 600 selskaper som er helt eller delvis eid av én eller flere kommuner.

Flere av selskapene og mange interkommunale selskaper etter IKS-loven (heretter IKS) er i dag omfattet av forvaltningsloven. Dette på grunn av det kommunale eierskapet, den kommunale styringen og finansieringen, og oppgavene/tjenestene selskapet utfører.

Generelle merknader

Samfunnsbedriftene merker seg departementets forslag om å lovfeste at alle interkommunale selskaper etter IKS-loven som omfattes av offentlighetsloven, og alle kommunale oppgavefellesskap som er selvstendige rettssubjekter (KO), vil omfattes av den nye forvaltningsloven. I tillegg vil andre rettssubjekter, herunder andre kommunale selskaper, bli omfattet av forvaltningsloven i «saker der de fatter enkeltvedtak eller utferdiger forskrift». Vi forutsetter etter denne ordlyden at et kommunalt selskap som er gitt myndighet til å treffe enkeltvedtak, og som ikke er IKS eller KO, kun blir omfattet av forvaltningsloven i den bestemte saken, og at loven ellers ikke vil gjelde for selskapet som sådan så lenge det ikke er fastsatt i særlov.

Vi mener som utgangspunkt at hovedregelen for alle kommunale og interkommunale selskaper burde være at forvaltningsloven bare skal gjelde i saker hvor de utøver offentlig myndighet, slik lovforslaget opprinnelig var formulert i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov. Dette med utgangspunkt i at forvaltningslovens sentrale formål er å sikre at forvaltingens saksbehandling og myndighetsutøvelse ivaretar grunnleggende rettssikkerhetskrav og skjer innenfor forsvarlige rettslige rammer, og at den (bare) bør gjelde så langt det er et reelt behov for den.

Lovforslaget medfører dessuten at kommunale selskaper som driver den samme virksomheten, men som av ulike (og kanskje tilfeldige) årsaker er organisert ulikt, vil omfattes av ulikt regelverk. For eksempel vil et interkommunalt revisjonsselskap organisert som IKS være omfattet av forvaltningsloven, mens det ikke vil omfattes dersom det er organisert som samvirkeforetak. Et avfallsselskap med ansvar for husholdningsavfall organisert som IKS vil være omfattet av forvaltningsloven i sin helhet, mens loven får begrenset anvendelse dersom avfallsselskapet organiseres som AS, dette til tross for at de kan ha fått delegert samme myndighet og utfører samme oppgaver. En slik ulik regulering av samme virksomhet synes uheldig og mangler god begrunnelse.

Mange av de kommunale selskapene er små og mellomstore, og de er i hovedsak etablerte for å utføre kommunale tjenester på vegne av sine eiere, og til kommunens og innbyggernes beste. På den bakgrunn driver de i mindre grad tradisjonell forvaltningsvirksomhet i form av generelt utredningsarbeid, saksbehandling og myndighetsutøvelse, enn det en kommune vanligvis gjør. Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål ved om det er behov for og proporsjonalt at for eksempel et mindre IKS som er særskilt innrettet for tjenesteproduksjon innen avfall, skal være omfattet av forvaltningsloven på lik linje som kommuner og større forvaltningsorganisasjoner. 

Lovens anvendelse i personalsaker mv.

Samfunnsbedriftene vil videre peke på at forslaget innebærer at alle IKS og KO som omfattes av forvaltningsloven ikke bare må følge arbeidsmiljøloven i saker om ansettelse, oppsigelse mv., men også delvis forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Dette tosporede saksbehandlingssystemet ble ikke drøftet av forvaltingslovutvalget i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov og var dermed ikke en del av denne høringen. I KS sitt høringssvar til forvaltningsloven ble det likevel foreslått fjernet. Det samme ble også foreslått av KS ved høringen til arbeidsmiljøloven allerede i 2004-2005.

Det er i forslaget til ny § 8 som gjelder forvaltningslovens anvendelse i personalsaker foretatt enkelte justeringer knyttet til unntak fra lovens regler om blant annet klage og samtidig begrunnelse. For arbeidsgivere vil det likevel være krevende dersom de fortsatt delvis må forholde seg til to regelsett i personalsaker. Små virksomheter er mer utsatt for det merarbeid og de ulemper dette kan medføre. Det fremstår for eksempel som lite hensiktsmessig at arbeidsgiver må sende forhåndsvarsel om oppsigelse etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, når arbeidsgiver allerede er pålagt etter arbeidsmiljøloven å avholde drøftingsmøte og sikre arbeidstakers kontradiksjon før et slikt vedtak treffes. Samfunnsbedriftene legger i likhet med KS til grunn at vernet for arbeidstakere i personalsaker og arbeidstakernes arbeidsforhold er tilstrekkelig regulert gjennom arbeidsmiljøloven, og at det ikke er behov for ytterligere saksbehandlingsregler etter forvaltningsloven.

På denne bakgrunn ber vi om at det tosporede saksbehandlingssystemet som etter forslaget fortsatt delvis vil gjelde, vurderes fjernet.  

Det forutsettes for øvrig at andre kommunale selskaper enn IKS eller KO kun vil omfattes av forvaltningsloven i saker der de fatter enkeltvedtak eller utferdiger forskrift, jfr. ny § 2 bokstav b, og at avgjørelser om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytning av ansatte i disse selskapene dermed ikke skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 8 (1).

Avklaring av begreper

Vi ber også om at lovgiver vurderer nærmere om det er noen realitetsforskjell mellom begrepene «forvaltningsorgan» og «kommunalt eller fylkeskommunalt organ» slik dette blant annet er brukt i ny § 8, særlig sett hen til de IKS og KO som er underlagt forvaltningsloven.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8400 medlemmer.

Flertallet av våre medlemmer er avhengig av bistand fra offentlige instanser for å klare seg i dagliglivet. Hvert år bistår vi mange av våre medlemmer i møte med bl.a. kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren, Nav osv. Vi har derfor mye med den offentlige forvaltningen å gjøre, og det er på dette grunnlaget vi uttaler oss. I denne høringen ønsker vi særlig å gi innspill til to av forslagene til departementet: terskelen for overprøving av kommunens frie skjønn, og reglene om sakskostnader etter klage.

Om forslagets § 68 Klageinstansens behandling av klagesaken, tredje ledd

I proposisjonen foreslår departementet at statlige klageorganer ved vurdering av det frie skjønn skal legge «stor vekt» på det kommunale selvstyre, jf. forslagets § 68 tredje ledd. NFU mener terskelen for å overprøve det kommunale frie skjønn er alt for høy etter dette forslaget, og etter dagens regelverk.

Vi mener først og fremst at klageorganet må kunne foreta en alminnelig rimelighetsvurdering av vedtak truffet av kommune eller fylkeskommune, særlig på områder som er av stor velferdsmessig betydning for den enkelte. Hvis ikke, mener vi hvert fall at det i bestemmelsen burde stå at klageinstansen skal legge «vekt» på det kommunale selvstyre, og ikke «stor vekt» - altså slik forslaget til mindretallet Backer og Solli i forvaltningslovsutvalget lyder.

På mange områder fatter kommunene vedtak som gjelder personers helt grunnleggende behov i dagliglivet, og helt grunnleggende menneskerettigheter. For mange av våre medlemmer, så har kommunens utøvelse av det frie skjønn alt å si for hvordan de kan leve livet sitt. Dette gjelder særlig i saker om helse- og omsorgstjenester, saker på det boligsosiale området, og i saker om opplæring. I disse sakene vil en uheldig skjønnsutøvelse ramme like hardt som feil rettsanvendelse – og vi ser at våre medlemmer ofte rammes svært hardt under utøvelsen av kommunens frie skjønn.  I saker som handler om enkeltpersoner sine rettigheter og tilgang til tjenester må klageinstansen ha adgang til å legge mindre vekt på det kommunale selvstyret.

Sivilt samfunns rapport til FN-komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fra 2019 viser at det kommunale selvstyre fører til store geografiske ulikheter ved tildeling av tjenester og ytelser. Å legge strenge føringer for overprøvingen av kommunenes skjønnsutøvelse vil kun forsterke disse forskjellene, og er ikke godt egnet til å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter CRPD.

Om forslagets § 69 Sakskostnader

I proposisjonen foreslår departementet at adgangen til å få tilkjent sakskostnader i klagesaker skal gjelde når et enkeltvedtak blir endret til gunst for parten. I departementets vurderinger skriver de at dette også skal gjelde når klageinstansen opphever førsteinstansens vedtak, og det endelige utfallet av saken er til gunst for parten. Dette vil altså gjelde i tilfeller hvor klageinstansens opphevelse av vedtaket fører til at en plikt eller byrde oppheves for parten, og i tilfeller hvor klageinstansen sender saken tilbake til førsteinstansen for ny behandling, og førsteinstansen så gir parten et gunstigere vedtak enn det opprinnelige.

NFU mener at man uansett burde få tilkjent sakskostnader i saker hvor klageinstansen opphever førsteinstansens vedtak. Dette må ses i lys av den begrensede omgjøringsadgangen klageinstansen har på viktige velferdsområder, som følge av det kommunale selvstyre. I klagesaker om helse- og omsorgstjenester hvor kommunen har gjort feil, erfarer vi at klageinstansen stort sett alltid velger å oppheve kommunens vedtak. Det skjer ytterst sjeldent at klageinstansen velger å omgjøre et vedtak i disse sakene. Saken blir sendt tilbake til kommunen, og i mange tilfeller kan parten da få nytt avslag, bare på et annet grunnlag. I disse sakene virker det urimelig og lite forutberegnelig for parten om han ikke skal få tilkjent sakskostnader. I tillegg, kan disse prosessene strekke seg over flere år, og selv om parten til slutt får medhold i saken sin, vil det være svært belastende å ikke få tilkjent sakskostnader underveis i prosessen.

Vi minner om at det her kan være snakk om saker som er av stor velferdsmessig betydning for den enkelte, og at det på disse områdene er viktig at kommunene holdes ansvarlig. NFU mener derfor at man skal kunne få tilkjent sakskostnader i alle saker hvor kommunen opphever vedtaket.

Med vennlig hilsen, 

Hedvig Ekberg 

Generalsekretær

Inga Marie Tronsaune 

Juridisk rådgiver 

Jussbuss er et studentdrevet rettshjelptiltak tilknyttet Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Vi har over 50 års erfaring med rettshjelpsarbeid og oppsøkende virksomhet. Gjennom vår saksbehandling har vi tilegnet oss omfattende erfaring med forvaltningsloven og hvordan denne utøves ovenfor våre klienter. På bakgrunn av våre erfaringer innenfor rettsområdene vi arbeider med ønsker vi å komme med innspill til Prop. 79 L.

1. Overordnede synspunkter

Forvaltningsloven skal legge til rette for effektiv, god og tillitsskapende saksbehandling. Folk skal kunne stole på deres rettsikkerhet ivaretas, og at forvaltningen gir god og korrekt rettighetsinformasjon og at forvaltningen fatter korrekte vedtak. Tillitten til forvaltningen, og at rettferdighet skjer, er en bærebjelke i vår rettsstat og demokrati.

Jussbuss er overordnet positiv til lovforslaget. Etter vårt syn vil ny lovtekst være mer pedagogisk enn sin forgjenger. Loven vil på denne måten kunne være enklere å forstå både for privatpersoner, men også forvaltningen selv. Samtidig er vår erfaring at dagens problemer ved forvaltningen ikke stammer fra en uklar og lite pedagogisk forvaltningslov, men manglende etterlevelse av forvaltningsloven. Vi ser gjentatte brudd på veiledningsplikten, plikten til å begrunne vedtak, svikt i veiledningstjenesten og uriktige vedtak som må påklages gjentatte ganger, eller tas til retten, før de rettes opp.[1]

Mange av henvendelsene Jussbuss mottar er spørsmål som faller inn under forvaltningens veiledningsplikt. Vi bruker dermed en god del tid og ressurser på å hjelpe folk som ikke har fått god nok veiledning fra forvaltningen. Dette er uheldig, både når det gjelder vår ressursbruk og at det må antas at mange fler enn de vi er i kontakt med har behov for mer og bedre veiledning enn de får.

Når det gjelder Nav ser vi at avstanden mellom klienten og forvaltningen har blitt større på grunn av den økte digitaliseringen og automatiseringen. Samtidig har man også kuttet ned på åpningstider, og det har derfor blitt vanskeligere å få kontakt med saksbehandleren sin per telefon. Dette kan medføre at vedtak blir fattet på feil grunnlag fordi man ikke får sendt de nødvendige opplysningene i saken, eller at man ikke får søkt på ytelser fordi man ikke er i stand til å nyttiggjøre seg av det digitale systemet. Når tilgjengeligheten innskrenkes på denne måten, medfører det at veiledningsplikten i stort omfang ikke overholdes.

At det er store mangler ved forvaltningens veiledning støttes også av offentlige rapporter som har vist at «enkeltpersoner får for lite eller feilaktig informasjon om sine rettigheter» fra det offentlige.  I tillegg til at «rettighetene i dagens velferdsstat ikke er like tilgjengelige for de ressurssvake som for de ressurssterke».[2] Et annet eksempel på mangler i forvaltningen belyses i den nylig fremlagte særskilte meldingen fra Sivilombudet om manglende svar og lang saksbehandlingstid i forvaltningen. Etter Sivilombudets syn kan lang saksbehandlingstid og manglende svar se ut til å være en systemsvikt som kan «utgjøre en trussel mot rettsikkerheten», og at dette svekker «respekten for lover og regler og ikke minst tilliten til myndighetene».[3] Til Sivilombudet var forvaltningsorganene vanligste forklaring på lang saksbehandlingstid og manglende svar at de har for lite ressurser og problemer med å rekruttere kvalifiserte ansatte.  

Jussbuss vil understreke at det ikke er tilstrekkelig med en god lovtekst dersom lovtekstens intensjon ikke blir fulgt opp av forvaltningen. For å sikre rettsikkerhet i møte med forvaltningen må den sannsynligvis styrkes både med ressurser og kompetanse. Rettsikkerhetsutfordringene må også sees i sammenheng med arbeidet med å forbedre ordningen for fri rettshjelp. En økt satsing på fri rettshjelp kan være et tiltak som er egnet til å avlaste forvaltningen, ved å sikre folk rettighetsveiledning av høy kvalitet. Vi viser for øvrig til vårt innspill til Endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.) - Prop. 103 L, samt det samlede innspillet fra Rettshjelpsalliansen.

2. Dekning av sakskostnader

Gjennom vår erfaring med forvaltningsorganer opplever vi at det fattes et ikke ubetydelig antall uriktige vedtak. Våre klienter har ofte behov for veiledning og bistand for å klage på et vedtak, og deres behov dekkes i mange tilfeller ikke av forvaltningens veiledningsplikt. Derfor er det mange som har behov for advokatbistand for å hevde sine rettigheter i en klageprosess. Jussbuss er derfor positiv til forslaget om å videreføre muligheten til å få dekket kostnader en part har pådratt seg for å få endret et forvaltningsvedtak.

Vi er imidlertid kritiske til forslaget om at utgifter til advokatbistand kun kan dekkes opp til den offentlige salærsatsen. Jussbuss m.fl. har i høringsrunden ytret bekymring for at det kan være vanskelig å finne advokater som vil påta seg oppdraget med pris tilsvarende den offentlige salærsatsen, og at den klagende part bare får delvis dekning for sine utgifter. I saker som faller utenfor den offentlige rettshjelpsordningen må parten selv finne frem til en advokat som kan bistå i klageprosessen. Parten må betale «markedspris» for juridisk bistand. I motsetning til saker som faller innenfor ordningen om fri rettshjelp, er det ingen garanti for at det er advokater som vil ta oppdraget på offentlig sats. Dette kan i verste fall føre til at enkelte ikke kan ta risikoen ved å klage, da de ikke har økonomiske forutsetninger for å sitte igjen med deler av utgiftene til rettslig bistand. I ytterste konsekvens fører dette til at enkelte er økonomisk avskåret fra å kunne hevde sine rettigheter.

Etter vårt syn bør klagerens muligheter til å få dekket utgifter til advokatbistand ikke begrenses opp til den offentlige salærsatsen, men at klageren kan få dekket sakskostnadene så lenge de er «nødvendige» for å endre vedtaket. Nødvendighetsvilkåret vil forhindre at klageren kan få dekket kostnader ved å engasjere en advokat som tar en unødvendig høy timespris. Dersom departementet har rett i at det ikke er vanskelig å rekruttere advokater til å ta oppdrag som kompenseres etter den offentlige salærsatsen, vil nødvendighetsvilkåret som oftest medføre at klagerens mulighet til å få dekket utgifter til advokatbistand begrenses opp til den offentlige salærsatsen. Samtidig vil en slik regulering være fleksibel nok til å forhindre at den klagende part bare får delvis dekning for sine «nødvendige» utgifter, og vi slipper situasjoner der enkelte kan bli økonomisk avskåret fra å kunne hevde sine rettigheter.

[1] Se Jussbuss’ høringssvar til NOU 2019:5 for en nærmere redegjørelse for svakhetene ved forvaltningens veiledningsplikt, manglende begrunnelse av vedtak og lang saksbehandlingstid

[2] NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov - Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning punkt 17.3.4 på side 248

[3]Særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid, Dokument  4:2 (2024-2025) på side 5.

Norsk Redaktørforening (NR) er en landsomfattende sammenslutning av redaktører i alle typer medier. Vi har for øyeblikket rundt 820 medlemmer. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og redaksjonell uavhengighet er blant våre viktigste arbeidsområder.

 Vi vil kort kommentere de delene av lovforslaget som berører de redaktørstyrte medienes interesseområder direkte, og for øvrig vise til innspill fra Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag.

1) Lovens virkeområde

NR er svært skeptiske til å innskrenke lovens virkeområde. Vi har fornøyde med at departementet vil gjøre endringer i kommuneloven og IKS-loven, slik at interkommunale selskaper og samarbeidsorganer uttrykkelig blir omfattet av loven. Vi er like fullt uenige i departementets organisatoriske tilnærming til lovens virkeområde, blant annet fordi dette kan bli et element i vurderingen av hvilken organisasjonsform det offentlige velger for ulike organer. Etter vårt syn bør forvaltningslovens virkeområde samordnes med offentleglova og arkivloven. Vi viser for øvrig til Norsk Presseforbunds innspill på dette punkt.

2) Taushetsplikt for opplysninger om noens personlige forhold

NR støtter forslaget om å videreføre formuleringen om taushetsplikt for «noens personlige forhold».

Vi er fornøyde med at det i forarbeidene listes opp typiske eksempler på hvilke opplysninger som vil omfattes av taushetsplikten. Sammenholdt med den ikke-uttømmende listen med eksempler på hva som ikke er taushetsbelagt, gir dette en god anskueliggjøring av grensene for hva som kan regnes som «noens personlige forhold». Vi nevner at samtidig med at listen foreslås utvidet, så er opplysning om «fødested» utelatt. Det kan og bør rettes opp. For øvrig kunne man tenkt seg en utvidelse av opplistingen, slik at den også omfatter for eksempel adressehistorikk, vergemål, ektefelle/registrert partner, barn, foreldreansvar, nettoinntekt, nettoformue, skatt, eierskap til aksjer, eierskap til eiendom og dødsdato. Uansett bør det tydeligere fremgå av lovteksten at listen ikke er uttømmende.

 Vi registrerer at departementet ikke har fulgt opp utvalgets forslag om å unnta «straffbare forhold i verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste» fra taushetspliktens virkeområde. Begrunnelsen er en frykt for at «bestemmelsen vil tolkes antitetisk, slik at oppfatningen blir at opplysninger om lovbrudd i andre sammenhenger alltid omfattes av taushetsplikten». Dersom det skulle være aktuelt å ta dette punktet inn igjen må det i så fall understrekes at regelen ikke skal tolkes antitetisk. Det vil også være i tråd med departementets argumentasjon.

 Vi mener departementets vurdering av utstrekningen av taushetsplikten for slike opplysninger gir en god beskrivelse av dagens rettstilstand, blant annet med henvisning til Justisdepartementets egen veileder til offentleglova.

 Det er avgjørende at grensene her ikke trekkes for snevert. Hva som vil omfattes av taushetsplikten vil kunne variere ut fra flere forhold, blant annet vedkommendes verv eller stilling, relevansen og sammenhengen mellom opplysningene og vedkommendes posisjon, og – ikke minst – allmennhetens legitime interesse i å bli kjent med opplysningene.

 Når det gjelder departementets forslag til § 30, (2), andre setning viser vi til innspill fra Norsk Journalistlag (NJ). Vi er dypt bekymret for konsekvensene av departementets forslag og støtter fullt ut NJs innvendinger på dette punktet.

3) Taushetsplikt for forhold av konkurransemessig betydning

Vi er fornøyde med at departementet langt på vei har sett bort fra utvalgets forslag om å kutte ut kriteriet om opplysninger «av konkurransemessig betydning» og erstatte dette med opplysninger «som det er grunn til å verne om.»

 Utvalget begrunnet sitt forslag med at kriteriet «konkurransemessig betydning» er «krevende i praksis» og at en endring som foreslått ville innebære «en forenkling og en rendyrking av dagens regel.» Dette var og er NR helt uenige i.  Det er ingen grunn til å tro at utvalgets forslag ville bli enklere å praktisere – snarere tvert imot. I tillegg, selv om det ikke var utvalgets intensjon, så ville den praktiske konsekvensen vært en betydelig utvidelse av området for taushetsplikten. 

 Etter vårt syn er dagens rettstilstand ganske presis og begripelig. Kriteriet om at det må være opplysninger som det vil være «av konkurransemessig betydning å hemmeligholde», må selvsagt, som alle juridiske standarder, måtte gjøres til gjenstand for avveininger og skjønnsmessige vurderinger. Men dersom en legger Justisdepartementets egen veileder til grunn så er det ikke så vanskelig å se hva som vil omfattes av begrepet.

 Utfordringen er at forvaltningen ofte tolker taushetsplikten altfor vidt. Dette gjelder både opp mot «noens personlige forhold» og forhold «av konkurransemessig betydning». I sistnevnte tilfelle er det imidlertid et problem at forvaltningen kan bli utsatt for et betydelig press fra ressurssterke aktører for å unnta mer enn det som lovens tekst og intensjon tilsier. Nettopp derfor er det viktig å holde på en rettstilstand som gir en så presis, avgrenset og forutsigbar taushetsplikt som mulig.

 Vi oppfatter departementets forslag til ny formulering om taushetsplikt for forretningshemmeligheter som en mer pedagogisk kodifisering av gjeldende rett, og vil på denne premiss støtte forslaget. Opplistingen under § 32, (2) oppfatter vi som en forklaring på hva som i dagens lov ligger i begrepene «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold…».

4) Taushetsplikt og informasjonsfriheten

Forvaltningslovutvalget foreslo i sitt utkast til § 36 et eget punkt om deling av taushetsbelagte opplysninger av hensyn til «fare for liv og helse» eller for å unngå «vesentlig skade eller tap». Dette skulle møte blant annet Ytringsfrihetskommisjonens (YFK) forslag om en egen henvisning til EMK artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet. I høringsrunden ble det påpekt at dette var en altfor snever tilnærming til EMK artikkel 10.

 Departementet har lagt forslaget til side, og synes å mene at hensynet til EMK artikkel 10 på ulike måter er ivaretatt gjennom utformingen av de enkelte regler. Det er vi helt uenige i. Vi fremmer derfor forslag til et nytt ledd (4) i departementets forslag til § 34:

 «Opplysninger som er taushetsbelagte kan deles med andre, i tråd med prinsippene for ytrings- og informasjonsfrihet i Grunnlovens § 100 og EMK artikkel 10. Det skal tas særlig hensyn til om det er redaktørstyrte medier som ber om innsyn.»

 Subsidiært ber vi om at komiteen, i en merknad, understreker behovet for at praktiseringen av taushetsplikten ikke bryter med våre forpliktelser etter EMK og vår egen grunnlov. Det kan gjøres etter samme mønster som kulturdepartementets påpekninger i Prop 104 L (2016-2017), side 20, punkt 2.7 om ny åndsverklov. I en lett omskrivning kan det se slik ut:

 «…dersom tolkningen av forvaltningslovens taushetspliktregler i en konkret sak ikke ivaretar vernet av ytringsfriheten i tilstrekkelig grad, slik at EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at ytringsfriheten må gis forrang, legger komiteen til grunn at nevnte regler vil kunne gripe inn som selvstendige avgrensninger av taushetsplikten.»

5. Forskriftshjemmel

Departementet foreslår i § 31, (3) en hjemmel til å gi forskrift «om hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikt etter denne paragrafen».  Dette gjelder altså hva som skal regnes som «noens personlige forhold.» Vi er svært skeptiske til å gi så vide fullmakter på et område som berører helt sentrale prinsipper for det åpne demokratiet. Vi vil derfor be komiteen stryke dette punktet.

Oslo, 2025-04-25 

for Norsk Redaktørforening

Reidun Kjelling Nybø (sign.)                                           Arne Jensen (sign.)

generalsekretær                                                              seniorrådgiver

Formålsbestemmelse og digital rettssikkerhet (§ 1) 

Formålsbestemmelsen i § 1 reflekterer ikke digitaliseringens betydning for rettssikkerheten godt nok. Loven skal bidra til en «effektiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning», men digitalisering og teknologinøytralitet bør nevnes eksplisitt for å gjenspeile virkeligheten i offentlig sektor. Juristforbundet foreslo i 2019 å synliggjøre digital rettssikkerhet og brukermedvirkning, noe som fortsatt mangler i § 1.  

Sakskostnader ved klage (§ 69) 
Lovforslagets § 69 viderefører retten til dekning av sakskostnader, men setter tak ved offentlig salærsats (1 315 kr/t). Dette skaper en reell ubalanse i likhet for loven, da staten selv benytter dyrere juridiske tjenester.  

Beredskapshjemmelen (§ 6) 
Erfaringene fra pandemien, krigen i Ukraina og økt fokus på totalberedskap har tydelig vist behovet for slike hjemler. En sektorovergripende bestemmelse gir raskere og mer samordnet respons på tvers av samfunnssektorer, og ivaretar samtidig forutberegnelighet, ansvarliggjøring og demokratisk legitimitet i større grad enn å basere seg på ulovfestet nødrett. Mange særlover henviser til forvaltningslovens regler, og det forutsettes ofte at det eksisterer en generell hjemmel som kan fravikes ved krise. 

Samtidig reiser en så vidtrekkende fullmakt spørsmål om rettssikkerheten. For å hindre vilkårlig maktutøvelse må det stilles klare vilkår for når hjemmelen kan tas i bruk, som eksplisitt formålsangivelse og konkret vurdering av om det er fare ved opphold. Det er risiko for at grunnleggende rettigheter, som klageadgang, kontradiksjon og innsyn, kan settes til side i en krisesituasjon – og derfor må bruk av hjemmelen alltid være skriftlig begrunnet, dokumentert og underlagt etterfølgende kontroll. Departementet har påpekt behovet for tydelige avgrensninger både når det gjelder formål, varighet og beslutningsmyndighet, og det er helt avgjørende at slike rammer nå integreres i den endelige lovteksten. Det bør også fremgå eksplisitt at det kun er Kongen i statsråd som kan aktivere bestemmelsen, og at fullmakten ikke kan delegeres til underliggende forvaltningsnivåer. Videre bør det stilles krav om at forskrifter fattet med hjemmel i § 6 har en klart avgrenset varighet, og at Stortinget orienteres uten unødig opphold dersom hjemmelen tas i bruk. 

Når krisevedtak treffes, må de også kunne etterprøves – av offentligheten, Stortinget og domstolene. Det handler ikke bare om god forvaltningsskikk, men om borgernes rettssikkerhet.Det ville være en uheldig gjentakelse dersom man – slik som under behandlingen av lovforslaget om sivil arbeidsplikt – igjen ender opp med å overlate for vide fullmakter til regjeringen uten tilstrekkelig rettslig og politisk kontroll. I den saken unnlot man å tydelig avgrense anvendelsesområdet, definere prosessuelle garantier og sikre demokratisk forankring i ettertid. Det bør ikke gjenta seg. Skal beredskapshjemmelen videreføres som foreslått, må den forankres tydelig i rettsstatens prinsipper – med klare vilkår, avgrenset varighet, skriftlig begrunnelse og etterfølgende evaluering. 

Forslag til tillegg i lovteksten: 

"Adgangen til å fravike forvaltningslovens regler etter denne bestemmelsen kan kun utøves av Kongen i statsråd." 

"Beredskapshjemmelen kan bare benyttes når det foreligger en situasjon som utgjør en alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet, liv eller helse, og hvor det foreligger fare ved opphold i å følge vanlig saksbehandling. Formålet med bruken skal fremgå eksplisitt av beslutningsgrunnlaget." 

"Enhver beslutning om å ta i bruk denne bestemmelsen skal inneholde en skriftlig begrunnelse som redegjør for hvilke vilkår som er oppfylt og hvilke samfunnshensyn som begrunner unntak fra ordinær saksbehandling." 

"Forskrifter fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen skal gjelde i maksimalt tre måneder, og kan kun forlenges etter ny vurdering og beslutning i statsråd." 

"Forlengelse utover seks måneder skal meddeles Stortinget uten unødig opphold." 

"Departementet skal etter bruk av hjemmelen uten unødig opphold orientere Stortinget om hvilke beslutninger som er truffet med hjemmel i bestemmelsen. Det skal gjennomføres en evaluering av bruken innen seks måneder etter at krisesituasjonen er avsluttet." 

Om sammenhengen mellom ny forvaltningslov og ny arkivlov 

Justiskomiteens medlemmer bes om å følge den pågående behandlingen av Prop. 52 L (2024–2025) Lov om dokumentasjon og arkiv (arkivlova) i familie- og kulturkomiteen.  (2024–2025). Forvaltningsloven er direkte relevante for arbeidet med ny arkivlov, særlig: 

• § 9 om skriftlig saksbehandling, 

• § 10 om digital kommunikasjon, 

• og § 11 om automatisering. 

Spørsmål om dokumentasjonsplikt og sporbarhet må må ses i sammenheng med kravene til arkivering og offentlighet. Det samme gjelder § 5 og § 6 i det pågående arbeidet med datadelingsloven, som omhandler formater, tilgjengeliggjøring og metadata. 

Forslaget til arkivlov møter ikke behovet for dokumentasjon i en digital og automatisert offentlig sektor. Det mangler både ambisjoner og økonomiske investeringer, og kunstig intelligens omtales knapt – til tross for at teknologien allerede brukes i stor skala i saksbehandlingen.  

Et nytt forslag til arkivlov bør inneholde en generell plikt til automatisk dokumentasjon, inkludere krav om dokumentasjon av automatisert saksbehandling, og legge til rette for både demokratisk kontroll og en mer effektiv oppgaveløsning. Dette er avgjørende for å møte dagens utfordringer knyttet til det stadig økende volumet av digital informasjon, omfattende arkivtap, tidkrevende og manuelle arbeidsprosesser, samt den begrensede innsynsmuligheten i dokumentasjonen som faktisk finnes i offentlige systemer. 

 Forvaltningsloven krever en ny satsing på digital juridisk kompetanse 

Digitaliseringen endrer hvordan forvaltningen jobber – og hvordan rettssikkerhet må sikres. Når saksbehandling i økende grad skjer automatisk, når beslutningsgrunnlag bygger på algoritmer og dataflyt mellom systemer, og når kontakt med innbyggerne skjer digitalt, må også juristens rolle utvikles. 

Det krever at jurister har kunnskap om teknologi, forståelse for hvordan systemene påvirker rettslige vurderinger, og ferdigheter til å stille de riktige spørsmålene – ikke bare etterpå, men før løsningene implementeres. I dag er dette kompetansegapet for stort, og det svekker både rettssikkerheten og kvaliteten i offentlig forvaltning. 

Vi oppfordrer derfor Stortinget til å ta initiativ til en nasjonal satsing på digital kompetanse for jurister: 

• Det må inn som en større del av utdanningen ved juridiske fakulteter. 

• Det må tilbys systematisk etter- og videreutdanning for jurister i offentlig sektor. 

• Juridisk kompetanse må integreres i digitaliseringsprosjekter – fra start til slutt. 

Uten denne satsingen risikerer vi at forvaltningsloven forblir et godt juridisk rammeverk – uten god nok effekt i en digital hverdag.  

Med vennlig hilsen

Sverre Bromander-president Juristforbundet

Benedicte Gram-Knutsen-visepresident Juristforbundet

André Oktay Dahl-politisk seniorrådgiver Juristforbundet

Høringsnotat Ny forvaltningslov – Prop. 79 L (2024–2025)
   
Stiftelsen Rettferd ønsker med dette å rette fokus mot forslag til ny § 14 og §15 Forvaltningens veiledningsplikt, samt § 69 Sakskostnader.
 
Innledningsvis ønsker Stiftelsen Rettferd å berømme særlig arbeidet med klarspråk i arbeidet med forslag til ny forvaltningslov. Vår stiftelse mener det er av avgjørende betydning å utforme lover og regler med et slikt språk som muliggjør for flest mulig i samfunnet å forstå innholdet i disse.
 
Veiledningsplikten. Et vakkert ideal.
 
Det offentliges veiledningsplikt fungerer i dag åpenbart ikke slik lovgiver i sin tid tenkte da dagens forvaltningslov ble til. Samfunnet var adskillig mindre sammensatt og spesialisert og de ulike rettighetene man hadde – etter både daværende trygdelovgivning og andre offentlige ordninger var adskillig mindre utbygd og omfattende. I tiden fra loven ble vedtatt synes det dessuten som om man har fokusert på å få personell til å levere mer tjenester enn å holde tritt med forvaltningslovens akk så vakre ideal.
 
I forslag til ny forvaltningslov §14 og § 15 oppfatter Stiftelsen Rettferd veiledningsplikten som mer utfyllende enn i dagens lovverk, men fortsatt lite forpliktende for forvaltningsorganene. Når forvaltningsorganene selv skal bestemme hvordan veiledningen skal gis, frykter stiftelsen dette potensielt kan ramme særlig utsatte som i liten grad selv evner å tilegne seg informasjon om sine rettigheter. Et godt eksempel på dette er dersom en NAV-ansatt ved henvendelse viser til NAV sine egne nettsider.
 
Det hjelper ikke å ha flotte rettigheter og ordninger når helt vanlige folk ikke kjenner til dem. Rettferdsvederlagsordningen er et eksempel på dette.
 
Sakskostnader. Unngå urimelighet.
 
Problemet med å endre dagens § 36 er at vi ikke har noen samlet oversikt over hvor mange kroner som utbetales, til hvem og fra hvem.
 
Dette samlede beløpet – som må inkludere alle utbetalinger fra alle som omfattes av forvaltningsloven § 36 – må sees i sammenheng med all øvrig bistand til rettshjelp, inkludert fritt rettsråd, fri rettshjelp, fri forsvarer i enkelte straffesaker, penger brukt til å støtte spesielle retttshjelpstiltak m.m.
 
Vi deler i utgangspunktet flertallets bekymring for at gjeldende sakskostnadsregel bidrar til å øke kostnadsnivået i forvaltningssaker og er dessuten bekymret for at det offentlige ikke tør å gripe inn i saker av frykt for et mulig uforholdsmessig stort ansvar iht. dagens § 36.
 
På den annen side er det ikke tvil om at dagens ordning er viktig for mange svakerestilte klienter som ikke hadde hatt muligheten til å ta sjansen på å hevde sin rett overfor forvaltningen uten § 36.
 
På den tredje side er det igjen svært mange klienter som aldri kommer i posisjon til å få i gang noen sak mot forvaltningen uansett hvor stor urett de har blitt utsatt for. De har simpelthen ikke råd til å kjøpe juridisk bistand.
 
Oppsummert mener vi at utgiftene iht. dagens § 36 og fordelingen av dem må analyseres før man gjør endringer i ordningen. Subsidiært mener vi at § 36 eller en tilsvarende ordning må opprettholdes på trygde- og sosialrettens område.  
 
Om Stiftelsen Rettferd.
 
Stiftelsen Rettferd sine brukere representerer på mange måter "Norges dårlige samvittighet". Stiftelsen skal, med bakgrunn i historikk og samfunnsposisjon, være et trygt og faglig tungt uavhengig "ombud" for enkeltpersoner som faller utenfor. Stiftelsen Rettferd har gjennom mange år opparbeidet seg en posisjon som et sterkt talerør for noen av de mest utsatte menneskene i Norge. Vårt arbeid fungerer som en motvekt til maktubalansen mellom enkeltpersoner og det offentlige.
 
Ved å bistå i saker der mennesker føler seg urettferdig behandlet av offentlige myndigheter eller systemer, bidrar stiftelsen til å styrke tilliten til samfunnet og rettssystemet. Når enkeltpersoner opplever at de får rettferdighet gjennom stiftelsens hjelp, øker tilliten til at institusjonene kan rettes opp og gjøres mer ansvarlige.
 
Våren 2020 startet «Hjelp med NAV». «Hjelp med NAV» er en gratis NAV- og kriserådgivningstjeneste for de som trenger litt ekstra bistand knyttet til NAV og/eller privatøkonomisk rådgivning. Tjenesten har i dag ingen økonomisk bistand fra det offentlige.

Om NOAS

NOAS er en uavhengig, ideell organisasjon som arbeider for respekt og rettssikkerhet for asylsøkere, statsløse og flyktninger og familiemedlemmene deres. NOAS’ oppdrag er å forsvare og fremme asylinstituttet, og å sikre respekt og rettssikkerhet for den enkelte asylsøker i asylprosessen, inkludert etter endelig avslag. NOAS bygger sitt arbeid på FNs flyktningkonvensjon, Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen og andre relevante menneskerettighetsforpliktelser.

NOAS gir informasjon, veiledning og rettshjelp i enkeltsaker. Av de sakene vi engasjerer oss i, ved for eksempel å skrive klage, tillegg til klage eller en omgjøringsanmodning, får vi endret utfallet til gunst for våre klienter i over 50% av sakene.

Overordnet

Vi viser til og opprettholder våre innspill gitt i høringssvar til NOU 2019:5 Ny forvaltningslov. Vi vil konsentrere dette innspillet til å omhandle dekning av sakskostnader.

Sakskostnader

NOAS støtter ikke forslaget om innskrenkning i dekningen av sakskostnader som fremmes i proposisjonen.  Vi mener innholdet i gjeldende forvaltningslov § 36 må videreføres uendret.

Vi vil begrense oss til å uttale oss om saker knyttet til utlendingsforvaltningen og utlendingslovens bestemmelser. Utlendingssaker er ofte komplekse. De krever forståelse for nasjonalt og internasjonalt regelverk samt landkunnskap, kulturforståelse og bruk av tolk. NOAS erfarer regelmessig at advokatbistanden som dekkes av det offentlige i utlendingssaker ikke er tilstrekkelig. Vi bistår ofte klienter som allerede har fått advokatbistand til å skrive en klage og ser at stykkprisfroskriftens tidsrammer ikke strekker til. I noen saker skriver vi da tillegg til advokatklagen hvor vi belyser relevant landkunnskap eller internasjonale rettskilder.

NOAS høye gjennomslagsprosent er et eksempel på at rettshjelp virker og bidrar til flere riktige utfall hos forvaltningen. NOAS frykter at innskrenkningen i dekningen av sakskostnader vil medføre at personer med nødvendig rettshjelpsbehov ikke får dekket dette behovet og at uriktige vedtak og beslutninger blir stående.

Innenfor utlendingsforvaltningen kan et rettstap medføre at personer uriktig blir nektet opphold i Norge og i ytterste konsekvens at personer blir returnert tilbake til forfølgelse og at Norge således bryter sine internasjonale forpliktelser.

NOAS mener det er av avgjørende betydning for å sikre tilstrekkelig og nødvendig rettshjelp for asylsøkere og personer som får vedtak etter utlendingsloven at ordningen med dekning av saksomkostninger, i samsvar med dagens bestemmelse i fvl. § 36, videreføres i ny forvaltningslov.

Vi viser for øvrig til Advokatforeningens høringsinnspill som vi støtter fullt ut.

Med vennlig hilsen for
Norsk organisasjon for asylsøkere

(sign.)
Mads H. Almaas
generalsekretær

Innledning
Norsk Journalistlag (NJ) viser til Justis- og beredskapsdepartementets forslag til ny forvaltningslov, og vil kommentere forslagene knyttet til begrensninger i taushetsplikten - omtalt i proposisjonen kapittel 12.3.3.4 og forslag til § 31 andre ledd, andre setning primo i lovutkastet.

Vi støtter Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening i deres innspill om øvrige sider ved forslagene til taushetsplikt og lovens virkeområde.

Når det gjelder det kritiske behovet for å se den nye forvaltningsloven i sammenheng med både ny arkivlov og ny datadelingslov – et perspektiv som helt mangler i proposisjonen – viser vi til innspillene fra Juristforbundet, Foreningen INIO og vårt tidligere innspill til familie- og kulturkomiteen i tilknytning til ny arkivlov i Prop. 52 L (2024-2025).

Som Forvaltningslovutvalget peker på i NOU 2019:5 kapittel 19.1, er dagens regler om taushetsplikt «innfløkte» og medfører praktiske tolkningsproblemer. Det fører ofte til at forvaltningen er «mer tilbakeholden med å utveksle opplysninger enn det hensynet til parten eller samfunnsmessige hensyn tilsier».

Overordnet kommentar: Forslaget innebærer en betydelig innstramming

Etter NJs vurdering innebærer forslaget til ny forvaltningslov § 31 andre ledd, andre setning primo en markant og ubegrunnet innstramming i gjeldende rett.

13 a nr. 3 i dagens forvaltningslov slår fast at taushetsplikten ikke gjelder «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Denne bestemmelsen har vært en sentral sikkerhetsventil for å hindre uberettiget hemmelighold.

Forvaltningslovutvalget foreslo i utkast § 35 første ledd, bokstav a) primo å fjerne den skjønnspregede vurderingen knyttet til informasjon som er «berettiget interesse», men ønsket å videreføre unntaket for «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig».

Departementet støtter fjerningen av førstnevnte formulering, men strammer samtidig ytterligere inn ved å erstatte resten av bestemmelsen med følgende forslag til § 31 andre ledd, andre setning primo: «Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten» og «opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort».

Denne innsnevringen fjerner et etablert og praktisk anvendelig unntak, og erstatter det med en vag og mer skjønnsbasert regel. Det vil føre til økt hemmelighold, svekket rettssikkerhet og dårligere vilkår for kritisk og undersøkende journalistikk – stikk i strid med Forvaltningslovutvalget mandat om å «klargjøre» taushetsplikten. Resultatet er en lovtekst som riktignok er kortere, men som har mistet sitt viktigste innhold og praktiske funksjon.

Dagens § 13 a nr. 3 må videreføres – eller utvalgets forslag vedtas

Bestemmelsen i dagens § 13 a nr. 3 har i flere tiår hatt en viktig funksjon: Å forhindre urimelig bruk av taushetsplikten når opplysninger uansett er allment kjent eller lett tilgjengelige.

Departementet foreslår nå at unntaket for «alminnelig tilgjengelige» opplysninger skal fjernes helt. Dette er en innstramming med vidtrekkende konsekvenser. Begrunnelsen – at det kan være vanskelig å avgjøre hva som er «allment tilgjengelig» på internett – er utilstrekkelig. Slike utfordringer må møtes med tydeligere veiledning, ikke med rettslige innstramminger.

NJ mener det både er mulig og ønskelig å videreføre dagens bestemmelse, eventuelt vedta utvalgets forslag – med eksempler som veileder forvaltningen i praktisk bruk.

Begrepet «offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten» er for snevert

At taushetsplikten ikke skal gjelde for opplysninger i «offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten», er i seg selv positivt. Men NJ reagerer på at dette brukes som argument for å fjerne unntaket for andre kilder som er allment tilgjengelige.

I tillegg er definisjonen av hva som regnes som «offentlig register» for snever. Mange viktige kilder for journalistikken – som domstolenes pressemappe, rettighetshaverregisteret og sannsynligvis det kommende sanntids aksjeeierregisteret – faller utenfor, fordi allmennheten ikke har direkte tilgang. Mediene har imidlertid slik tilgang nettopp for å ivareta offentlighetens behov for informasjon.

Departementet fremholder at innsynsretten til redaktørstyrte journalistiske medier etter EMK artikkel 10 skal ivaretas «ved utformingen av de ulike unntakene fra taushetsplikt». Dette hensynet er ikke tilstrekkelig reflektert i forslag til ny § 31 andre ledd, andre setning primo.

Også andre åpne kilder må omfattes av unntaket

I tillegg til offentlige registre finnes det en rekke kilder som naturligvis fortsatt må føre til begrensning av taushetsplikten. For eksempel:

• Tilgjengelige rettsavgjørelser og åpne rettsforhandlinger
• Offentlige dokumenter og rapporter
• Aksjebøker
• Medieomtale.

Formuleringen "at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort" er for vag

Forslaget om at taushetsplikten ikke gjelder når «grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort», er etter NJs syn for skjønnsmessig og uforutsigbar. Det gir forvaltningen for stort rom for tolkning, og åpner for ulik praksis og svekket rettssikkerhet.

Videre er det problematisk at opplysninger som tidligere har vært offentlig tilgjengelige – men som ikke er lett søkbare, for eksempel bak betalingsløsninger – skal underlegges taushetsplikt. Dette strider mot grunnleggende prinsipper om åpenhet og informasjonsfrihet.

Norsk Journalistlag fremmer følgende forslag til vedtak og merknad fra komitéen om begrensninger i taushetsplikten:

Forslag til prinsipalt vedtak fra komiteen:

«Ny forvaltningslov § 31 andre ledd, andre setning primo skal lyde: «Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder, (…).»

Forslag til prinsipal merknad:

«Komiteen viser til § 31 andre ledd, andre setning primo i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Journalistlag. Komiteen deler bekymringen for at forslaget representerer en betydelig innstramming sammenlignet med dagens § 13 a nr. 3, som har hatt stor betydning for innsyn og kontroll med forvaltningen.

Komiteen understreker at også andre åpne kilder enn offentlige registre – som tilgjengelige rettsavgjørelser, åpne rettsforhandlinger, offentlige dokumenter og medieomtale – fortsatt må begrense taushetsplikten.

Komiteen ber Stortinget vedta å videreføre dagens lovtekst, med veiledende eksempler for praktisk bruk. Komiteen peker også på at det må utvikles en bredere forståelse av hva som utgjør et «offentlig register», slik at pressens reelle tilgang til informasjon sikres.»

Forslag til subsidiært vedtak fra komiteen:

«Ny forvaltningslov § 31 andre ledd, andre setning primo skal lyde: «Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige, (…)»

Forslag til subsidiær merknad:

«Komiteen viser til § 31 andre ledd, andre setning primo i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Journalistlag. Komiteen deler bekymringen for at forslaget representerer en betydelig innstramming sammenlignet med dagens § 13 a nr. 3, som har hatt stor betydning for innsyn og kontroll med forvaltningen.

Komiteen understreker at også andre åpne kilder enn offentlige registre – som tilgjengelige rettsavgjørelser, åpne rettsforhandlinger, offentlige dokumenter og medieomtale – fortsatt må begrense taushetsplikten.

Komiteen ber Stortinget å vedta Forvaltningslovutvalgets forslag i NOU 2019:5 utkast § 35 første ledd, bokstav a) primo, med veiledende eksempler for praktisk bruk. Komiteen peker også på at det må utvikles en bredere forståelse av hva som utgjør et «offentlig register», slik at pressens reelle tilgang til informasjon sikres.»

Vennlig hilsen

Dag Idar Tryggestad
leder

Ina Lindahl Nyrud
advokat

Høringssvar i sak om ny forvaltningslov fra Kontoret for fri rettshjelp

Vi viser høring med svarfrist i dag.

Kontoret for fri rettshjelp ble opprettet i 1893 og kontoret er i dag organisert under Oslo kommune. Vi har over 130 års erfaring med å yte rettshjelp og i 2024 behandlet vi over 3600 saker. Pr i dag har vi ansatt 15 advokater i deltidsstillinger og en advokatfullmektig i 100 % stilling, i tillegg til administrasjon og resepsjon. All vår bistand er gratis.

Vi behandlet over 3.600 saker i 2024, og en stor andel av sakene dreier seg om forvaltningssaker, da både generelle spørsmål om regelverk og forespørsler om bistand i klagesaker. Som Norges eneste offentlige rettshjelpskontor finner vi det derfor naturlig å komme med noen kommentarer i høringen.

De som oppsøker oss, er i stor grad personer som faller mellom stolene for rettshjelp ellers. En svekking av andre ordninger vil følgelig føre til økt pågang hos oss.

Vi registrerer at det er foreslått å innskrenke retten til å få dekket saksomkostninger, altså advokatutgifter, slik at denne skal begrenses til offentlig salærsats. Problemet avhjelpes ikke av å henvise til forvaltningens veiledningsplikt.

Den offentlige salærsatsen har gjennom mange år vært underregulert, og dagens sats ligger godt under salærrådets anbefaling. Satsen ligger også godt under normal markedspris for advokattjenester. Om forslaget blir vedtatt, frykter vi at dette vil føre til økt pågang hos oss fordi muligheten til å få dekket advokatutgifter ellers innskrenkes. 

Det er også noe vanskelig å se den reelle begrunnelsen for den foreslåtte innskrenkningen annet enn å skulle spare penger i saker hvor forvaltningen har omgjort vedtak etter å ha innrømmet at det opprinnelige vedtaket var feil.

Her må det bemerkes at dagens regel på ingen måte er en ubetinget rett til å få dekket advokatkostnader. Forutsetningen for at forvaltningen dekker advokatkostnader, er nettopp at det opprinnelige vedtaket var feil. Hvis det gis medhold i en klage grunnet nye opplysninger, ny dokumentasjon eller endrede forhold, gis det normalt ikke dekning av saksomkostninger. Det er kun når omgjøringen kommer av at forvaltningen gjør en ny og annerledes vurdering av faktum som allerede var kjent da forvaltningen fattet det opprinnelige vedtaket, at det gis dekning etter dagens forvaltningslovs § 36. Dagens regel gir altså sterke begrensinger i retten til å få dekket saksomkostninger, det er kun i tilfellene hvor forvaltningen anerkjenner at det opprinnelige vedtaket, på grunnlag av informasjon som forelå på vedtakstidspunktet, var feil at det innvilges dekning av advokatkostnader.

Videre ligger det allerede i dagens regel en mulighet for forvaltningen til å sette ned for eksempel urimelig høye timepriser for advokat. Det som dekkes er kun nødvendige kostnader, og om det da er benyttet advokat som krever langt mer enn normal timepris for den aktuelle typen oppdrag, er det hjemmel for å nedsette timeprisen med henvisning til at så høy timepris ikke kan anses å ha vært nødvendig for å få endret vedtaket.

Vi er negative til å innskrenke retten til å få dekket advokatkostander etter forvaltningsloven § 36 og frykter dette vil føre til økt pågang hos oss.

Det er også vist til forvaltningens veiledningsplikt flere steder i proposisjonen. Her må vi bemerke at vår erfaring er det rettsøkende publikum har svært varierende erfaring med hvor godt denne fungerer. Det å henvise til veiledningsplikten i klagesaker, er å henvise til at den instansen som har fattet et negativt vedtak, skal veilede i klageomgangen. Det er vanskelig å beskrive dette som noe annet enn «bukken og havresekken». Det sier seg selv at en instans som har fattet et vedtak instansen vil forsvare, ikke er rett instans for å bistå i klageomgangen.

Også på søknadsstadiet opplever vi at en rekke mennesker har behov for advokatbistand etter å ha henvendt seg til forvaltningen for å få hjelp. Vi opplever at en person kan ha fått mange forskjellige svar på konkrete spørsmål ved henvendelser til forvaltingen. Det er da vanskelig for vedkommende å vite hvilke av de forskjellige svarene som er riktig.

At svært mange mennesker ikke en gang får svar når de henvender seg til forvaltningen, er også nylig tatt opp i Sivilombudets særskilte melding til stortinget av 1. april i år, https://www.sivilombudet.no/wp-content/uploads/2025/04/Sivilombudet-2025-%E2%80%93-Saerskilt-melding-til-Stortinget-om-manglende-svar-og-lang-saksbehandlingstid.pdf , som ikke kun tar for seg uholdbar lang saksbehandlingstid, men at mange som henvender seg overhode ikke får svar.

Kort oppsummert kan ikke rettshjelp eller mulighet til dekning av advokatkostander avspises med henvisning til forvaltningens veiledningsplikt.

For øvrig er vi kjent med advokatforeningens innspill, og vi stiller oss bak deres merknad om automatiserte avgjørelser. Dette må utredes grundigere.

Ved eventuelle spørsmål kan undertegnede kontaktes på telefon 97727252 eller e-post: georg.hansen@vel.oslo.kommune.no

Med vennlig hilsen

Kontoret for Fri rettshjelp

Georg Schjerven Hansen

Seksjonsleder og advokat

Rettspolitisk forening (Rpf) er en uavhengig forening bestående av jurister, studenter i juridiske fag og andre interesserte. Rpf arbeider blant annet for å forsvare rettsstatlige verdier og for å bedre den rettslige situasjonen til sosialt vanskeligstilte grupper.

Vi er overordnet positive til vedtakelse av en ny forvaltningslov, som vil kunne bidra til å øke befolkningens tillit til forvaltningen. Loven kan bidra til forutberegnelighet gjennom oppdaterte og tydeligere bestemmelser. Det er imidlertid flere forslag i proposisjonen vi mener komiteen bør revurdere.

Til forslagets § 14 og § 15 om veiledningsplikten 

Veiledning er for mange det første møtet med forvaltningen, og avgjørende for at innbyggere skal kunne forstå og ivareta sine rettigheter. Foreningen støtter at veiledningsplikten skal strekke seg så langt en erfaren medarbeider på saksområdet kan veilede med sin eksisterende kunnskap. God veiledning kan redusere antallet unødvendige saker, forbedre kvaliteten på innsendt informasjon og dermed bidra til mer effektiv saksbehandling.

Det er derfor uheldig å fremstille veiledning og effektivitet som motsetninger. Tvert imot vil god veiledning kunne gjøre at enkelte brukere avstår fra å sende inn søknader de ikke har grunnlag for, mens andre får hjelp til å levere bedre dokumenterte saker. I tillegg styrker tilgjengelig og forståelig veiledning tilliten til forvaltningen og gjør det enklere for brukerne å etterkomme krav og oppfordringer underveis.

Foreningen mener derfor at forvaltningens adgang til å nedprioritere veiledning av hensyn til egne ressurser bør være klart begrenset og kun gjelde i unntakstilfeller. I vurderingen av om og hvor mye veiledning som skal gis, må det også tas hensyn til brukerens egne forutsetninger. Likebehandling må ikke forstås som identisk behandling – reell tilgang til rettigheter krever at veiledningen tilpasses den enkelte, særlig for personer med begrensede ressurser, språkbarrierer eller lav digital kompetanse.

Når det gjelder veiledningens form, støtter foreningen en lovfestning av at borgere kan kreve muntlig veiledning. Dette er særlig viktig for eldre og personer med flerkulturell bakgrunn. I saker av stor velferdsmessig betydning – som gjelder helse, livssituasjon eller økonomisk trygghet – bør det også innføres en plikt til å tilby tolk allerede på veiledningstidspunktet. Det må sikres at viktig informasjon formidles på et språk brukeren forstår, slik at vedkommende får en reell mulighet til å ivareta egne interesser fra starten av prosessen.

Til forslagets § 44 (3) om borgernes medvirkningsplikt

Foreningen mener at en ny forvaltningslov bør sikre at en lovfestet medvirkningsplikt ikke begrenser forvaltningens utredningsplikt. 

Vi er positive til de endringene departementet har foretatt i bestemmelsens ordlyd. Bestemmelsen er imidlertid fortsatt utformet generelt, og foreningen frykter at dette kan gå ut over de svakestilte.  

Forslaget legger opp til at forvaltningen skal “veilede om medvirkningsplikten”. I de sakene der svakerestilte enkeltindivider søker til forvaltningen om vedtak av stor velferdsmessig betydning, mener vi forvaltningen bør angi veiledningsplikten gå lenger til å omfatte hvilke opplysninger som kan få betydning for en avgjørelse. Mangeårig erfaring fra rettshjelptiltakene tyder på at førstelinjekommunikasjonen fra forvaltningen i disse sakene ikke alltid viser til hvilke opplysninger det forventes at parter skal komme med. 

Det virker derfor å være en fare for, dersom regelen utformes slik som departementet foreslår, at forvaltningsorganer fortsatt vil kunne forstå regelen som innskrenkning av sin plikt til å veilede og opplyse i saker om f.eks. stønad etter sosialtjenesteloven, se sostj. § 43 første ledd. Flere av uttalelsene som departementet forutsetter i proposisjonen, mener vi derfor bør komme frem i lovteksten.

Til forslagets § 69 (2) om dekning av sakskostnader ved feil i vedtaket

Rettspolitisk forening er bekymret for forslaget om å fjerne muligheten for å få dekket sakskostnader, og mener at departementet ikke har vurdert konsekvensene av en så vidtgående endring. Vi mener det er viktig for borgernes rettssikkerhet at man fortsatt kan få dekket nødvendige kostnader i klagesaker, spesielt når forvaltningen har gjort feil i vedtakene sine.

Forslaget kan føre til at personer med begrensede ressurser ikke får reell tilgang til å klage på vedtak eller fremme sine rettigheter overfor forvaltningen. Når forvaltningen gjør feil, bør ikke borgeren pålegges å betale for å få rettet opp feilen. En slik ordning vil kunne føre til at færre mennesker klager på feilaktige vedtak, noe som svekker kontrollen med forvaltningens beslutninger. Det vil også føre til at flere personer og virksomheter kan bli pålagt å rette seg etter feil vedtak.

Videre mener Rettspolitisk forening at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å hevde at forvaltningens veiledningsplikt alene kan ivareta borgernes rettssikkerhet i saker der de må møte forvaltningen som motpart. Erfaringer fra rettshjelpsfeltet viser at veiledningen fra forvaltningen ofte er utilstrekkelig, og at manglende muligheter for dekning sakskostnader kan føre til at personer uten ressurser ikke får fremmet nødvendige klager.

***

Eventuelle spørsmål kan rettes til styret i foreninga på e-post styret2@rpf.no.

Med vennlig hilsen

Ermal Veliqi
Rettspolitisk forening

Ombudet hjelper pasienter, brukere og pårørende med råd, veiledning og bistand i møte med helsetjenesten. I Oslo hjelper vi også brukere innenfor barnevernet og Nav sosialtjenesten. Våre tilbakemeldinger er på bakgrunn av våre erfaringer i dette arbeidet.

Veiledningsplikten er ikke oppfylt før informasjonen er mottatt og forstått av bruker

Ombudet er for å lovfeste en generell veiledningsplikt.

Vi må huske på at det er i forbindelse med veiledning at de aller fleste møter forvaltningen. Ombudet er opptatt av at forvaltningen ikke har oppfylt sin veiledningsplikt før informasjonen som er gitt, faktisk er mottatt og forstått av brukeren eller pasienten i andre enden. Her er det viktig med klarspråk, bruk av tolk og oversettelse av dokumenter der det er nødvendig.

Det er ingen motsetning mellom veiledning og effektiv saksbehandling. Eksempelvis kan en bruker få veiledning om at hen ikke har noen sak, eller hva som er relevant - og irrelevant - å ha med i en søknad. Slik kan forvaltningen med gjennom veiledning spare ressurser både for seg selv og brukeren i neste fase av saken.

Ombudet mener også at der hensynet til forvaltningens ressurser vektes opp mot brukernes behov, bør brukernes behov veie tyngst. Det gjelder både behovet for veiledning og veiledningens form.  Dette kan tydeliggjøres ved at "den enkeltes behov" plasseres foran "forvaltningsorganets kapasitet" i lovteksten i forslaget til ny § 14 tredje ledd. Både av hensyn til eldre og borgere med flerkulturell bakgrunn er det viktig at forvaltningen tilbyr veiledning utover digitale kanaler og skriftlig tilbakemelding.

En lovfestet medvirkningsplikt må ikke begrense forvaltningens utredningsplikt

Selv om vi ser fordelene med å lovfeste at parten må medvirke til sakens opplysning, er det viktig at en medvirkningsplikt ikke blir en begrensning i forvaltningens egen utredningsplikt. Det må være tydelig for brukeren hva slags medvirkning som kreves.

Det er vår erfaring av enkelte pasienter og brukere trolig ikke vil forstå omfanget av en slik medvirkningsplikt, og heller ikke er i stand til å bidra slik det er forventet av dem under saksgangen.

Ombudet frykter at, dersom regelen utformes så generelt som det er foreslått, vil forvaltningsorganet kunne forstå regelen som innskrenkning av sin plikt til å veilede og opplyse i saker. Ombudet mener derfor at det må stilles derfor høye krav til at veiledningen som blir gitt er tilpasset den enkelte bruker, slik at man faktisk settes i stand til å kunne medvirke slik bestemmelsen plikter brukeren til.

Klagefristen bør utvides fra 3 uker til 4 uker

Vi erfarer at mange har behov for hjelp i klageprosessen. For at den enkelte skal ha reell adgang til å hevde sin rett, mener ombudet at klagefristen bør forlenges.

For mange tar det tid å forstå, fordøye og mobilisere en klage over et avslag. Ofte må det innhentes viktig informasjon og dokumentasjon.

En utvidelse av den alminnelige klagefristen fra tre til fire uker vil ha stor betydning for den enkelte bruker, og utgjør ingen nevneverdig realitetsforskjell for forvaltningsorganets daglige drift. Det at brukerne vil få bedre tid til å forberede saken, vil også kunne være ressursbesparende ved at klagen er bedre forberedt.

Ombudet bistår på flere rettsområder hvor klagefristen er forskjellig. Klagefristen etter pasient- og brukerrettighetsloven er på 4 uker. Erfaringen vår med denne ordningen er god. Vi opplever at mange tar kontakt med oss etter å ha områdd seg i noen uker, for eksempel etter å ha fått et nedslående enkeltvedtak som har stor helsemessig betydning. Likevel rekker de fleste å klage på vedtaket før fristen går ut. De positive erfaringene med dette tilsier at en ordning med fire ukers klagefrist bør utvides til å gjelde hele forvaltningen.

Generelle synspunkter

KS støtter i det all vesentlige forslag til ny forvaltningslov, og vil generelt gi ros for et grundig og godt arbeid.

KS er for det første positiv til at loven beholdes som en rammelov, også omtalt som «minimumslov». KS støtter at de ulovfestede generelle prinsippene ikke lovfestes, heller ikke saklighetskravet. KS vil blant annet vise til at lovfesting av et enkelt prinsipp like gjerne skaper usikkerhet om innholdet i gjeldende rett.

KS er videre positiv til at regjeringen på flere måter følger opp de senere års rettsutvikling i forholdet mellom stat og kommune, hvor Stortingets vedtak både av Grunnloven § 49 annet ledd og kommuneloven er sentral. KS viser blant annet til at regjeringen foreslår å fjerne statlige klageorganers omgjøringsadgang utenom klagesaker, som da eventuelt må fastsettes i særlov. Dette forslaget, som det også fremgår av lovforslaget, er en konsekvens både av Grunnloven § 49 andre ledd og kommuneloven, men også det ansvaret som Stortinget i mange særlover har valgt å gi til kommuner og fylkeskommuner.

Særlig om statlig klagebehandling av kommunale vedtak

KS har imidlertid innvendinger til regjeringens forslag til klageregler, selv om KS om er positiv til at regjeringen på to viktige punkter endret utvalgets forslag.

KS mener det prinsipielt er uriktig at statlige klageorganer skal kunne tilsidesette kommunens frie skjønn, dvs sette til side det valg som en kommune har gjort når den har valgt mellom to eller flere lovlige alternativer. KS vil her også vise til Europarådets tilsynskomite i 2024 uttalt at norsk rett på dette punktet ikke er i samsvar med statens folkerettslige forpliktelser etter charteret for lokalt selvstyre. KS konstaterer at regjeringen er uenig i Europarådets rettslige vurdering.

Gitt at statlige klageorganer skal kunne overprøve kommunens frie skjønn, er KS positiv til at regjeringen foreslår å videreføre Stortingets lovvedtak fra 2017 om at statlige klageorganer skal legge «stor vekt» på det kommunale selvstyret. KS støtter også at begrunnelsesplikten for å sette til side det frie skjønn presiseres, sammenholdt med dagens regel og utvalgets forslag, for å bidra til bedre etterlevelse av bestemmelsen om vekting av hensynet til det kommunale selvstyret.

KS ser med interesse at regjeringen eksemplifiserer hva som typisk menes med å legge «stor vekt» på det kommunale selvstyret. Det er bra at regjeringen fremhever kommunenes ansvar for en helhetlig og samordnet politisk og økonomisk styring, og at statlige klageinstanser må ta hensyn til kommunenes økonomiske ansvar. Statlig overprøving av det frie skjønnet kan i tillegg til større økonomiske belastninger også ha personellmessige konsekvenser. KS viser i den forbindelse til blant annet Perspektivmeldingen, som viser at behovet for arbeidskraft bare i helse- og omsorgssektoren ligger an til å øke mer enn det dobbelte av samlet sysselsetting. KS ber derfor Stortinget i tillegg fremheve at statlige klageinstanser må ta hensyn til kommunens tilgang til arbeidskraft. KS vil også understreke at kommunenes helhetlige og samordnede ansvar handler om at kommunen har et ansvar for alle innbyggerne i kommunen, og må ha tilstrekkelig fleksibilitet til å hensynta dette med de ressurser kommunen har tilgjengelig.  

Det fremgår av KS FoU-rapport nr. 244023; «Det rettslige innholdet i det kommunale selvstyret, sett i lys av nyere lovgivning» på s. 97 at forvaltningen ofte bruker veiledere som kilde for å finne svar på hvordan lover og regler skal tolkes og anvendes. Dersom statsforvalter opphever eller endrer et kommunalt vedtak på grunnlag av den lovtolkning som fremgår av en statlig veileder, vil veilederen de facto kunne bli normerende. Dette kan være en utfordring for etterlevelse av det kommunale selvstyret i praksis. KS ser derfor gjerne at Justiskomiteen gjentar merknaden som en enstemmig Kommunal- og forvaltningskomité hadde ifm Innst. 23 L (2024-2025) om oppgavetildeling, hvor det uttales:

«Komiteen vil også trekke fram at lovkravet innebærer at statsforvaltningen ikke kan pålegge kommunene oppgaver eller plikter i statlige rundskriv, veiledere, retningslinjer eller tolkningsuttalelser. Det er lover og forskrifter som er bindende for kommunene, og ikke annen informasjon som måtte komme fram av veiledere og rundskriv.»

KS synes det er uheldig at verken utvalget eller regjeringen har utredet alternative ordninger til dagens statlige klagebehandling over kommunale vedtak. Når det er bred politisk enighet om at kommuner har ansvar for en helhetlig og samordnet politisk og økonomisk styring, er en naturlig konsekvens at det også utredes alternativer til dagens statlige klagebehandling. KS vil derfor be Stortinget om å anmode regjeringen om utredning om alternativer til statlig klagebehandling. KS vil understreke det selvsagte at alternative klageordninger også skal ivareta hensynet til rettssikkerhet for innbyggerne.

Saksomkostningsregelen

KS støtter regjeringens forslag til videreføring av en regel om dekning av saksomkostninger med de innstramminger og klargjøringer som foreslås. KS viser her til regjeringens begrunnelse, og synes regjeringen her balanserer de ulike hensyn på en god måte. KS kan heller ikke se noen saklig grunn for hvorfor advokater som bistår i saker mot forvaltningen, skal kunne kreve vesentlige høyere satser enn strafferettsadvokater.

Nærmere om personalsaker i forvaltningsloven

KS har flere ganger tidligere tatt opp at det er uheldig at personalsaker i kommunesektoren både reguleres av forvaltningsloven og av arbeidsmiljøloven, og at det slik gjelder et tosporet saksbehandlingssystem i personalsaker. KS vil ettersende et notat hvor vi ber Stortinget anmode regjeringen om å utrede behovet for endringer i dette tosporede saksbehandlingssystemet i forvaltningssaker.                                                                                              

1. Innledning

Barneombudet viser til Prop. 79 L (2024–2025) som skal behandles av justiskomiteen. Vi er i utgangspunktet positive til en revidering av forvaltningsloven.

Formålet med forvaltningsloven er å sikre grunnleggende prinsipper for offentlig saksbehandling med tanke på rettssikkerhet, grundighet og upartiskhet.  Forvaltningsloven er derfor en grunnleggende forutsetning for at innbyggeres rettssikkerhet kan ivaretas. Ved revidering av hele loven har Stortinget nå en unik mulighet til å forbedre rettsstillingene for innbyggere, særlig barn. Dette vil bidra til bedre sikring av menneskerettigheter og økt tillitt til forvaltningen.

I forbindelse med høring av NOU 2019:5 2019 Ny forvaltningslov løftet Barneombudet en del bekymringer knyttet til mangelfulle utredninger, spesielt med hensyn til barns rettsstilling.^[1] Barneombudet mener fortsatt at utredningsarbeidet som er utført i forbindelse med Prop. 79 L (2024–2025) er mangelfullt, særlig når det gjelder problemstillinger knyttet til barns rettsstilling.  

Vi ønsker derfor å fremheve noen særlige forhold for komiteen:

1. Formålsbestemmelsen må styrkes

Departementet foreslår å innta en henvisning til rettssikkerhetshensynet i formålsbestemmelsen. Barneombudet støtter dette forslaget.

Imidlertid mener Barneombudet at det er behov for en presisering av de menneskerettslige rammene som forvaltningen er bundet av. Når forvaltningsloven er det mest grunnleggende verktøyet for hele forvaltningen, er det etter Barneombudets vurdering sentralt å fremheve de menneskerettslige forpliktelsene. Ved å innta de menneskerettslige forpliktelsene for både jurister og ikke-jurister som skal anvende forvaltningsloven i det praktiske liv.

Barneombudet foreslår derfor ny § 1:

(1) Loven skal fremme rettssikkerhet for den enkelte og legge til rette for en effektiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning. Loven skal også bidra til respekt og sikring av menneskerettighetene.

1. Hensynet til barnets beste må inn i forvaltningsloven § 57

Barneombudet er positive til at barns prosessuelle rettigheter samles i en bestemmelse. Imidlertid mener vi at barns rettsstilling kan styrkes ved at komiteen vedtar om å ta inn hensynet til barnets beste inn i forvaltningsloven. Departementet skriver under punkt 17.4 at det ikke er behov for lovfesting av hensynet til barnets beste i forvaltningsloven. Vi mener at en slik løsning er svært uheldig.

3.1 Lovfesting styrker gjeldende rett

Lovfesting av hensynet til barnets beste i forvaltningsloven er ikke nødvendig for at hensynet skal gjelde i enkeltsaker, da det allerede følger av Grunnloven og menneskerettighetsloven. Forvaltningen, uavhengig av nivå, er allerede forpliktet til å ivareta barnets beste som et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og beslutninger som berører barn. Barneombudet har over flere år sett at dette ikke skjer i praksis. Ved å lovfeste hensynet til barnets beste i forvaltningsloven, vil gjeldende rett styrkes og barns rettsstilling sikres bedre.

Forvaltningsloven er sektovergripende lov, slik at det som ikke kommer frem av sektorlovgivningen, gjelder fremdeles for det aktuelle forvaltningsorganet eller sektoren. Barneombudet i flere omganger påpekt manglende implementering av barns rettigheter i NAV, og mener at manglende lovfesting i NAV-lovfesting i NAV-lovgivning er en årsak til dette. Derfor er utilstrekkelig av departementet å henvise til sektorlovgivningen.[2]

3.3 Rettspedagogiske hensyn tilsier lovfesting

Barneombudet erfarer at når prinsippet om barnets beste fremgår av lovteksten, øker det bevisstgjøring hos rettsanvenderen og bidrar til gode vurderinger og prosesser i saker som berører barn. Av rettspedagogiske hensyn er det sterkt behov for lovfesting av hensynet til barnets beste i forvaltningsloven, spesielt fordi ikke alle rettsanvendere er jurister. Det er grunn til å tro at rettsanvendere sjeldent bruker andre lover enn de som er mest sentrale for saksbehandling i sin sektor, men mindre det finnes eksempelvis rutiner eller rundskriv som utdyper dette. Gode rutiner eller rundskriv forutsetter prioritering hos forvaltningsorganet.

Barneombudet foreslår nytt første ledd i foreslått § 54:

(1) I saker om enkeltvedtak som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste. 

1. Barns rett til medvirkning må også gjelde i enkeltsaker som angår dem

Barneombudet støtter departementets forslag om justering av formuleringen i foreslått ny § 54 andre ledd, slik at barn kan uttale seg fritt. Dette er i mer samsvar med FNs barnekonvensjon art. 12.

 FNs barnekonvensjon artikkel 12 andre ledd og Grunnloven § 104 første ledd at barn skal særlig gis rett til å bli hørt all saksbehandling som angår barnet.[3] Departementet forslag om at retten til å bli hørt kun skal gjelde barn som er «part» i saken, innsnevrer barns rett til å bli hørt. For å sikre samsvar med barnekonvensjonen og Grunnloven, må lovteksten justeres.  

Barneombudet foreslår ny § 54 andre ledd:

(2) Et barn som er i stand til å danne seg meninger om en sak barnet er part i, eller som indirekte angår barnet, skal [SH12] [SH13] fritt få gi uttrykk for disse meningene. Barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

For ytterligere spørsmål, ta kontakt med Uzma Sarwar på epost uzma.sarwar@barneombudet.no eller telefon 456 88 546. 

[1] Barneombudets svar på høring - NOU 2019:5 Ny forvaltningslov, 02.12.19

[2] Til eksempel er det i Lov om sosiale tjenester ikke henvist til barnets beste eller barns rett til å bli hørt, til tross for at NAV fatter enkeltvedtak som berører barn.

[3]FNs barnekomite Generell kommentar nr. 12 (2009), avsnitt 32-33

Bakgrunn

Klageinstanser slik som Markedsrådet, Personvernnemnda og Konkurranseklagenemnda fatter endelige vedtak i klager på vedtak fra tilsynsmyndigheter som Forbrukertilsynet, Datatilsynet og Konkurransetilsynet. Innklagde kan få prøvd gyldigheten av vedtaket for domstolen, mens tilsynsmyndigheten (utenom Konkurransetilsynet) ikke har en slik mulighet.

Problembeskrivelse

At uavhengige tilsynsmyndigheter, som skal ivareta innbyggernes rettigheter på sine områder, ikke har anledning til å få prøvd viktige og prinsipielle saker for domstolene, innebærer en skjevhet som truer forbrukernes rettigheter. Det kan dessuten være uheldig at dette praktiseres ulikt på ulike tilsynsområder.

Relevans til saken

I prop. 79 L (2024–2025) s. 374 er departementet enig i at søksmålskompetanse bør vurderes ved opprettelsen av nye uavhengige organer. Departementet peker på at utvalget og Regjeringsadvokaten har vist til flere eksempler der det er gode grunner til å gi en slik adgang.

Argumentasjon

Forbrukerrådet mener at gode grunner tilsier at også eksisterende uavhengige tilsyn som Forbruker- og Datatilsynet gis søksmålskompetanse i viktige prinsipielle saker. 

Tilsynsmyndighetene har spisskompetanse på sine felt, og bruker store ressurser når det fattes vedtak om sanksjoner. Klageorganene har i flere tilfeller mindre sekretariat og beslutningene fattes av personer som er nemndsmedlemmer på deltid. Når klageorganet opphever vedtak, skaper det presedens. Dersom tilsynene mener vedtaket bygger på feil rettslig forståelse, er det derfor viktig at de kan prøve prinsipielle saker for domstolene.

Dersom næringsdrivende har større mulighet til å få overprøvd vedtak de er uenige i, og i større grad får avklart prinsipielle saker i domstolene enn tilsynsmyndigheter som skal ivareta forbrukerinteresser, er det en stor risiko for at forbrukernes rettigheter over tid blir uthult. Av hensyn til tilsynsmyndighetenes uavhengighet, må de kunne ta saker til domstolene på egenhånd, uten å gå via departementet. 

Både Forbrukertilsynet og Datatilsynet har tidligere bedt om slik søksmålskompetanse.[1] Forbrukertilsynets forslag ble avvist av departementet, blant annet med begrunnelse om at Konkurransetilsynet ikke hadde søksmålskompetanse.[2] Siden den gang har imidlertid Konkurransetilsynet fått søksmålskompetanse.[3]

En viktig begrunnelse for at Konkurransetilsynet fikk søksmålskompetanse, er at det er nødvendig for å sikre at Norge ivaretar sine EØS-rettslige forpliktelser. Søksmålsadgang for Konkurransetilsynet i prinsipielle saker[GN2]  er sentralt for å sikre at det finnes effektiv kontroll med konkurranselovgivningen. Tilsvarende hensyn gjør seg også gjeldende på andre områder der EØS-retten stiller krav om effektiv håndheving for å sikre forbruker- og personvern, og hvor håndhevingen er lagt til uavhengige forvaltningsorganer som Datatilsynet og Forbrukertilsynet.

Vedtak gjort av uavhengige klageinstanser kan ikke overprøves eller styres av overordnet forvaltningsorgan, og det finnes derfor ingen umiddelbar demokratisk kontroll eller styring med avgjørelser fra uavhengige klageinstanser/nemnder. Det er derfor ekstra viktig at det finnes en reell domstolskontroll med uavhengige klageinstansers vedtak.

Totalt sett mener Forbrukerrådet at det er nødvendig å gi søksmålskompetanse til uavhengige tilsynsmyndigheter som Forbrukertilsynet og Datatilsynet i prinsipielle saker.  

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/ffa32286a3da496694699c54fd1df280/datatilsynet.pdf?uid=Datatilsynet, s. 12 og https://www.forbrukertilsynet.no/om-forbrukertilsynet/horingsuttalelser/forbrukerombudets-horingsuttalelse-til-forslag-om-endringer-markedsforingslovens-handhevingsbestemmelser.

[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/8ba38c94411a4edda86d971ff745568a/horingsnotat.pdf, s. 37.

[3] Prop. 63 L (2022-2023), Endringer i konkurranseloven.

NHO ser i hovedsak positivt på forslaget om en ny og modernisert forvaltningslov. Forvaltningslovutvalget og departementet har lagt opp til god dialog underveis i lovarbeidet.

Det må understrekes at bedrifter og næringsliv ser på forvaltningsloven som en viktig lov. Hver eneste dag er det kontaktflater mellom virksomheter og forvaltningsapparatet som styres av den sektorovergripende forvaltningsloven.

Forvaltningsloven skal fremme rettssikkerhet, effektivitet, forutberegnelighet og god forvaltningsskikk. For bedriftene er dette svært viktig. Offentlig myndighetsutøvelse på sitt beste bidrar til å løfte konkurranseevnen til norske bedrifter, og skape tillit mellom bedrift og forvaltningsapparat i alle faser av en forvaltningssak. 

Det er positivt at vi har fått en totalrevisjon av forvaltningsloven. Vårt hovedinntrykk er at lovforslaget er gjennomarbeidet og ført i et klart språk. Nytt forslag til forvaltningslov fremstår som både enklere og mer tilgjengelig enn gjeldende lov.

NHO vil i denne høringen særlig trekke frem en grunnleggende rett som bør styrkes: Retten til å få dekket nødvendige sakskostnader når en klagesak tas til følge.

Det er positivt at hovedprinsippet om dekning av nødvendige sakskostnader er slått fast i lovutkastet § 69 første ledd.

Men, NHO mener det blir feil å begrense retten til å få dekket kostnader til advokat opp til rettshjelpsatsen (kr 1315 kr per time). Gjeldende forvaltningslov gir rett til dekning av nødvendige sakskostnader, og inneholder ingen slik beløpsbegrensning for timesatsen. Utmålingsregelen uthuler hovedregelen, og det er meget uheldig.

NHO ber komiteen fjerne denne begrensningen. Det kan enkelt gjøres ved å stryke lovforslaget i § 69 andre ledd om at "kostnader til advokat dekkes opp til satsen fastsatt i rettshjelploven §3."

For en sak er fortsatt sikkert: Forvaltningsorganer tar fra tid til annen feil og endrer vedtak etter klage. Kompleksiteten i samfunnet er stadig økende og preger rettsutviklingen. Gjeldende rett gir i slike tilfeller klager rett til å få erstattet nødvendige sakskostnader. Det gjelder både individer og bedrifter. Vi mener denne retten er en viktig rettsikkerhetsgaranti som må videreføres.

Uriktige vedtak innskrenker partens rettigheter, ofte i strid med lover og forskrifter. For å rette opp i feilene, er det nødvendig å kunne klage på slike vedtak. I mange tilfeller vil det være nødvendig for klager å bruke advokatressurser på å påvise feilene som er gjort. Og advokatkostnader i forvaltningssaker er gjennomgående høyere enn rettshjelpsatsen. Det er nærliggende at forvaltningen holdes økonomisk ansvarlig i de tilfellene der den har påført klager denne ressursbruken.

NHO oppfordrer Stortinget til å beholde substansen i dagens ordning om krav på sakskostnader i klagesaker som vinner frem. Det er derfor viktig at begrensningen om dekning opp til rettshjelpsatsen fjernes. Vissheten om at nødvendige sakskostnader dekkes, er en sentral rettssikkerhetsgaranti for både bedrift og borger.

Bakgrunn

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Kirkens Bymisjons visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.  

Rettshjelptiltakene Gatejuristen, Ung rettshjelp, Rettshjelp A-krim og Legal Aid er del av vårt landsdekkende rettshjelpstilbud. Rettshjelptiltakene gir rettshjelp til bestemte sårbare målgrupper som ikke har krav på rettshjelp andre steder. Gatejuristen Tromsø stiller seg bak uttalelsen, men er ikke en del av Kirkens Bymisjon. Tiltakene er landsdekkende og behandler samlet flere tusen saker årlig.

Digitalt utenforskap

I forslaget til ny § 10 overlates det til Kongen i forskrift å gi regler om elektronisk kommunikasjon og saksbehandling i forvaltningen. Vi ønsker i den forbindelse å anmode komitéen om å følge tett med på regelverksutviklingen på dette feltet for å forhindre digitalt utenforskap.

Rundt 600 000 personer i Norge fra 16 år og oppover oppgir at de er «ikke-digitale». Stadig flere av samfunnets funksjoner blir overført fra analoge til digitale flater. Innbyggerne er i økende grad avhengige av å mestre digitale verktøy. Selv om digitaliseringen av samfunnets offentlige funksjoner bidrar til forenklede og mer effektive prosesser for de fleste, kan digitaliseringen for mange bli en barriere mot å ivareta egne rettigheter. For eksempel kan det innebære at man ikke får tilgang til tjenester man har rett på, ikke mottar økonomiske stønader man har rett på osv. At tjenester og tilbud ikke er tilgjengelig for alle, er et rettssikkerhetsproblem da et mindretall blir avhengig av et formelt eller uformelt hjelpeapparat for å delta i samfunnet på lik linje som flertallet[1].

Kirkens Bymisjon ønsker med dette å fremheve viktigheten av at det både nå og i fremtiden legges til rette for analog kommunikasjon med forvaltningen, både på søknads- og vedtaksstadiet.

Saksbehandlingstid

Kirkens Bymisjon støtter departementets forslag om å videreføre et generelt krav om at saken skal behandles «uten ugrunnet opphold» og at det ikke bør innføres en bestemt frist som skal gjelde hele forvaltningen, og i alle typer saker. Vi ber imidlertid komitéen vurdere om det bør innføres konkrete frister for hvor raskt et krav om innsyn i saksdokumentene fra en part bør behandles. Å få innsyn i en sak er viktig for at privatpersoner skal kunne ivareta sine rettigheter i saksbehandlingen og manglende innsyn fører til at den private part lenge vil måtte gå i uvisse om hvilken dokumentasjon forvaltningsorganet har lagt til grunn for sin avgjørelse og vil også kunne bidra til at den private part ikke får fremskaffet supplerende saksdokumenter tidsnok. Vi opplever for eksempel at NAV i dag sender ut en generell melding i trygdesaker om at forventet saksbehandlingstid for et innsynskrav er 19 uker. Vi forstår at det ikke er ønskelig fra NAVs side med en så vidt lang saksbehandlingstid, men ved stort sakstrykk opplever vi at krav om innsyn gjerne er noe som nedprioriteres fra forvaltningens side. Dette er uheldig.

Rett til å opptre som fullmektig

Departementet foreslår i proposisjonen ikke å følge opp utvalgets forslag om å fjerne regelen om at organisasjoner kan opptre som fullmektig. I den forbindelse trekkes særlig de spesielle rettshjelptiltakene frem som eksempel hvor det kan være hyppig utskiftning av medarbeidere, noe som gjør det krevende å sørge for oppdaterte fullmakter til enhver tid. Disse organisasjonene er ikke medlemsbaserte og dagens praksis om å gi disse organisasjonene anledning til å opptre som fullmektig som organisasjon, er ikke i samsvar med lovens ordlyd. Departementet foreslår derfor at kravet om at parten må være medlem av organisasjonen tas ut, slik at bestemmelsen åpner for at organisasjoner kan være fullmektiger dersom saksforholdet ligger innenfor organisasjonens formål og virkeområde. Dette er ment å omfatte de ideelle rettshjelpsorganisasjonene, i tillegg til fagforeninger og interesseorganisasjoner som allerede er omfattet av bestemmelsen. Kirkens Bymisjon støtter departementets forslag og begrunnelse.

Automatiserte avgjørelser

Automatiserte avgjørelser kan være et gode ved at flere får utløst rettigheter de kanskje ellers ikke kjente til eller var i stand til å kreve. I tillegg fører det til mer effektiv saksbehandling. Samtidig ligger det også en sårbarhet i automatiserte avgjørelser ved at det kan bidra til masseproduksjon av feil eller at åpenbare avkrysningsfeil fra søker ikke vil bli oppdaget og følgelig føre til feil vedtak. Forskning viser også at de som av en eller annen grunn ikke får en ytelse automatisk, får en lengre vei til denne, noe som svært ofte rammer dem med lavest inntekt [2]. Ettersom automatiserte beslutningsprosesser i begrenset grad er prøvd i Norge, støtter vi Advokatforeningens anmodning om at det må foretas en evaluering av virkningene av lovendringene knyttet til automatisert saksbehandling og automatiserte avgjørelser innen tre år etter lovens ikrafttredelse.

Dekning av sakskostnader

Departementet foreslår som utgangspunkt at det ikke gis kostnadsdekning dersom klageinstansen opphever vedtaket og sender saken tilbake til underinstansen. Kirkens Bymisjon støtter ikke dette forslaget og kan i den forbindelse slutte seg til Skattedirektoratets høringsinnspill som det vises til i proposisjonen og hvor det uttales:

«En oppheving betyr normalt at det hefter betydelige mangler ved vedtaket eller den saksbehandlingen som har ledet fram til det. Dette vil gjerne være feil som medfører at en sak ikke kan sies å være behandlet på forsvarlig måte. For en part vil det å få saken forsvarlig behandlet i seg selv være av betydning, uavhengig av hva det endelige utfall av saken måtte bli.»

Videre har departementet foreslått å videreføre retten til å få dekket nødvendige kostnader som en part har pådratt seg for å få endret et forvaltningsvedtak, men med visse innskrenkninger sammenlignet med dagens § 36. Blant annet skal det ikke lenger gis full erstatning for de nødvendige utgiftene vedkommende har hatt for å få endret vedtaket. I stedet settes det et tak som samsvarer med den offentlige rettshjelpssatsen. Kirkens Bymisjon støtter ikke dette forslaget og anmoder om at innholdet i dagens § 36 beholdes uendret. Vi viser i den forbindelse til Advokatforeningens høringsinnspill som vi stiller oss bak i sin helhet.

Dersom departementets forslag vedtas er vi bekymret for at mange advokater i fremtiden vil unngå å ta forvaltningssaker. Videre mener vi departementets forslag potensielt vil kunne premiere advokater som mangler spesialkompetanse og som bruker lengre tid på en sak, men da til en i utgangspunktet lavere timepris. Ved høy timepris forventes det på generelt grunnlag for eksempel i dag en høy grad av spesialkompetanse fra advokaten og en forventning om lavere tidsbruk enn det som kanskje vil være tilfelle for en advokat med lavere timepris. Dette er også en antagelse som legges til grunn av domstolene ved beregning av salærkrav. Høy timepris har i større grad blitt akseptert dersom tidsbruken vurderes å være moderat. Dersom advokaten ikke får dekket sin alminnelige timepris er det grunn til å tro at mange spesialiserte advokater vil miste et viktig incentiv for å jobbe så effektivt som mulig med saken.

[1] Se blant annet Sivilsamfunnets rettsstatsmelding 2024, s. 27 sivilsamfunnets_rettsstatsmelding_2024_nett_enkeltside.pdf

[2] Tidsskrift for velferdsforskning, Årgang 27, Nr. 2-2024 5

Høring om ny forvaltningslov – Prop 79 L (2024-2025)

Norsk Presseforbund (NP) er paraplyorganisasjon for frie redaktørstyrte medier.

Vi har innspill knyttet til lovens virkeområde, samt om bortfall av taushetsplikt.

1) Lovens virkeområde

Vi er fornøyd med departementets forslag om ny bestemmelse i lov om interkommunale selskaper, som sikrer at forvaltningsloven skal gjelde for interkommunale selskaper som er omfattet av offentleglova. Dette er organer som utøver viktige oppgaver på vegne av samfunnet, og det er positivt at departementet ser at forvaltningsloven også må gjelde i de tilfeller hvor organer og selskaper som dette er organisert som samarbeid mellom kommunene. 

Vi er også fornøyd med at departementet foreslår nye bestemmelser i kommuneloven, som sikrer at interkommunale politiske råd og oppgavefelleskap omfattes av loven.

Vi mener samtidig at en tilsvarende bestemmelse som foreslås i lov om interkommunale selskaper, om at selskaper som er omfattet av offentleglova også omfattes av forvaltningsloven, også må tas inn i kommuneloven. Dette fordi mange kommuner setter ut ulike lovpålagte oppgaver også til kommunalt eide aksjeselskaper, ikke bare kommunale foretak eller interkommunale selskaper. 

Vi mener også at alle selskaper og virksomheter som utfører lovpålagte oppgaver må være omfattet av både forvaltningsloven og offentleglova. 

Forslaget til ny § 2 er, som det slås fast i merknaden til bestemmelsen, en viss innsnevring av lovens virkeområde for virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter. Denne innsnevringen foreslås samtidig som departementet i proposisjonen (pkt. 5.4.4) har understreket at formålet med endringene i ordlyden om hvem som er omfattet av forvaltningslovens virkeområde ikke er å begrense hvilke virksomheter som skal være omfattet av loven, men å sørge for en klarere regulering av spørsmålet.

Vi mener Stortinget ikke bør godta en slik innsnevring. At færre virksomheter omfattes av loven, fører til at borgerne og allmennheten får færre rettigheter når de forholder seg til virksomheter som er organisert utenom de tradisjonelle forvaltningsorganene, også når disse virksomhetene utfører lovpålagte oppgaver. Disse rettssubjektene vil derfor for eksempel ikke ha veiledningsplikt overfor borgere som trenger dette. 

Vi mener som et minimum at forvaltningsloven må gjelde for alle organer, selskaper, stiftelser som er omfattet av offentleglova. Dernest mener vi at Stortinget bør sørge for at begge lovene gjelder for alle rettssubjekter som utfører lovpålagte oppgaver for fellesskapet.

Departementet mener at forholdet til forvaltningsloven selvstendige rettssubjekter bør  reguleres i «særlovgivningen, selskapenes vedtekter eller stiftelsesdokumenter, slik at det kan tas stilling til det reelle behovet for saksbehandlingsregler ut fra en konkret vurdering av rettssubjektets virksomhet». I proposisjonens pkt. 5.4.4.1 presiserer departementet at det er viktig at hvert departement foretar en gjennomgang av sine virksomheter med sikte på en klarlegging av forholdet til forvaltningsloven og vurderer behovet for særskilt regulering. Vi mener dette er uheldig, fordi det er en åpenbar risiko for at dette ikke følges opp, og vi risikerer å sitte igjen med virksomheter som burde ha vært underlagt forvaltningsloven, men som ikke er det, fordi det ikke blir vurdert. 

Norsk Presseforbund fremmer følgende forslag til vedtak og merknad fra komitéen om lovens virkeområde:

Forslag til prinsipalt vedtak:

«Komiteen fremmer følgende forslag:

«Ny forvaltningslov § 2 (1) bokstav b. skal lyde: Forvaltningsloven gjelder for andre rettssubjekter som er omfattet av offentleglova.»»

Forslag til prinsipal merknad:

«Komiteen viser til § 2 (1) bokstav b. i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Presseforbund. Komiteen ønsker ingen innsnevring av virkeområdet for forvaltningsloven. Forvaltningsloven bør gjelde alle rettsubjekter som løser offentlige oppgaver og er omfattet av offentleglova.»

Subsidiært ber vi komiteen sette som en klar forutsetning at alle departementer foretar en gjennomgang og vurdering av sine virksomheter i løpet av den neste stortingsperioden, og at dette rapporteres til komiteen på egnet måte. 

Forslag til subsidiær merknad:

«Komiteen viser til § 2 (1) bokstav b. i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Presseforbund. Komiteen ber regjeringen sikre at hvert departement foretar en gjennomgang av sine virksomheter med sikte på en klarlegging av forholdet til forvaltningsloven og vurderer behovet for særskilt regulering innen utløpet av 2027, og at resultatet foreligges Stortinget på egnet måte.»

2) Taushetspliktens bortfall

Departementet foreslår en bestemmelse om bortfall av taushetsplikt etter 100 år etter at opplysningen oppstod, eller 20 år etter personen opplysningen gjelder døde (ny § 33 (1)) og 60 år etter at opplysningen oppstod for forretningshemmeligheter (ny § 33 (2)). 

Dette fører til et uforholdsmessig inngrep i retten til innsyn. Vi mener primært Stortinget heller må innføre en bestemmelse som åpner opp for at taushetsplikten kan oppheves når grunnlaget for den svekkes eller ikke lenger er til stede. Subsidiært mener vi at taushetsplikt må opphøre 10 år etter dødsfall og etter at de aktuelle opplysningene om forretningshemmeligheter oppstod.

Forslag til prinsipalt vedtak:

«Komiteen fremmer følgende forslag:

«Ny forvaltningslov § 33 (1) skal lyde: Taushetsplikten etter § 31 skal falle bort når grunnlaget for taushetsplikten svekkes eller ikke lenger er til stede.»

Forslag til prinsipal merknad:

«Komiteen viser til § 33 (1 og 2) i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Presseforbund. Når behovet for vern med taushetsplikt ikke lenger er til stede, bør vernet opphøre. En for langtrekkende taushetsplikt i tid kan være et inngrep i retten til informasjon og innsyn.»

Forslag til subsidiært vedtak:

«Ny forvaltningslov § 33 (1) skal lyde: Taushetsplikt etter § 31 faller bort 60 år etter at opplysningene oppstod, eller når det er klart at personen opplysningene gjelder, har vært død i minst 10 år.

Ny forvaltningslov § 33 (2) skal lyde: Taushetsplikt etter § 32 faller bort 10 år etter at opplysningene oppstod.»

Forslag til subsidiær merknad:

«Komiteen viser til § 33 (1 og 2) i lovforslaget og merknader fra blant andre Norsk Presseforbund. Når behovet for vern med taushetsplikt ikke lenger er til stede, bør vernet opphøre. En for langtrekkende taushetsplikt i tid kan være et inngrep i retten til informasjon og innsyn.»

Vi viser ellers til Norsk Redaktørforenings høringsinnspill om taushetsplikt for opplysninger om noens personlige forhold og forhold av konkurransemessig betydning, samt informasjonsfrihet, og Norsk Journalistlags høringsinnspill om begrensninger i taushetsplikten for opplysninger som fremgår av offentlig register og grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort.

For Norsk Presseforbund,

Sindre Granly Meldalen, jurist/rådgiver

 Merknader til Justiskomiteens behandling av Prop. 79 L - Forvaltningsloven

 Innledning

Norges Bondelags juridiske avdeling har 10 advokater, og fem økonomer. Vi mottar hvert år flere tusen henvendelser fra både medlemmer i Bondelaget og landbrukets rådgiverapparat. Dette medfører til at vi har svært god oversikt over de problemstillinger som bønder og andre grunneiere står overfor i driften og forvaltningen av sine eiendommer, og utøvelsen av sin virksomhet for øvrig.

Noen saker følger vi opp selv, herunder forvaltningssaker der vi mener at det foreligger feil. Øvrige saker henvises til 40 samarbeidende advokatkontor i hele landet, utvalgt på grunn av sin særlige kompetanse på rettsområder som medlemmene etterspør. Vi får oppdateringer og erfaringer fra disse advokatkontorene, både fortløpende og i forbindelse med en årlig samling.

Lovforslaget inneholder en bestemmelse om sakskostnader i § 69. Første og andre ledd lyder slik:

«(1) Når et enkeltvedtak blir endret til gunst for en part på grunn av feil ved vedtaket som ikke skyldes partens eget forhold, skal parten få dekket kostnader som var nødvendige for å få endret vedtaket. I vurderingen av om kostnadene var nødvendige, skal det legges vekt på hva en aktsom part hadde rimelig grunn til å gjøre for å få endret vedtaket.

 (2) Kostnader til advokat dekkes opp til satsen fastsatt i medhold av rettshjelploven § 3.»

 Rettshjelpsatsen er som kjent kr. 1 315,- fra 1. januar 2025. Timeprisen for de advokater Norges Bondelag anbefaler varierer, men for Bondelagets medlemmer ligger satsene for det meste i intervallet kr. 1 600,- til 3 500,-, avhengig av sakstype og advokatens erfaringsnivå. Prisen er høyest i krevende saker som forutsetter høy kompetanse.

 Behovet for full dekning av sakskostnader

Norges Bondelag vil med styrke fremholde den rettssikkerhetsutfordring som følger av å knytte kostnadene i klagesaker til rettshjelplovens salærsats. For våre medlemmer er mange saker både rettslig og faktisk kompliserte. Dette er som regel saker med stor økonomisk betydning for de det gjelder, eksempelvis i form av tillatelser, tilskudd, erstatninger og pålagte ekstrakostnader i forbindelse med tiltak som det offentlige krever gjennomført. Når saken er kompleks og komplisert trenger de fleste medlemmer advokatbistand, fordi de ikke selv har den kompetanse som kreves. Samtidig opplever vi at forvaltningens veiledning er av blandet kvalitet. Dette har dels sammenheng med at forvaltningen kvier seg for å gi råd eller konkret veiledning fordi man er redd for å gjøre feil, dels har noen organer utfordringer i form av begrenset kapasitet eller kompetanse. I tillegg har næringslivets regelverk blitt så komplisert at ansatte i forvaltningsapparatet mangler den helhetlige tverrsektorielle oversikten som er nødvendig for å gi tilfredsstillende veiledning i en del sakstyper.

 Riktig og presis veiledning er særlig viktig i forkant av større investeringer, for å sikre at investeringen gir grunnlag for økt produksjon. Et eksempel her kan være at husdyrbygninger må innrettes i tråd med de krav som gjelder for dyrevelferd, antallsbegrensninger og lignende. Et annet eksempel er veiledning om offentlig erstatning ved nedslakting av besetninger som følge av uforskyldt dyresmitte. Her har vi to saker der bøndene først ble tilkjent erstatninger på henholdsvis kr. 1.6 og 1.1 mill. Senere ble disse erstatningene krevet tilbakebetalt fordi overordnet myndighet mener vedtaksorganet har tolket reglene feil.

 Vi minner også om at forvaltningsapparatet trenger å utfordres fra tid til annen, for å utvikle seg i tråd med samfunnet for øvrig. Ikke sjelden kommer det ny rettspraksis som har overføringsverdi til andre saksfelt, og som forvaltningen ikke har fått med seg. Det forekommer videre at reglene tolkes feil eller at det er forskjellsbehandling mellom forvaltningsorganer. Fra tid til annen ser vi at ansatte i forvaltningen ikke har den grad av objektivitet som man vanligvis forventer i Norge. Når det gjelder forskjellsbehandling viser vi til behandlingen av søknader om naturskadeerstatning i Jølster i 2020, der like saker behandlet av samme direktorat, fikk ulik erstatning avhengig av saksbehandler.

 Vi vil også fremholde en sak der statsforvalteren krevde tilbakebetalt tilskudd fra en jordbærbonde i perioden 2018 til 2023, under henvisning til at dokumentasjonskravene etter skatteloven og regnskapsloven ikke var oppfylt. Hverken revisor eller skattemyndighetene hadde innsigelser mot dokumentasjonen. Flere advokater med ulike spesialfelter var inne i denne saken før det ble inngitt klage, som fikk fullt medhold i Landbruksdirektoratet.

 I noen tilfeller endres regelverket når vi kan dokumentere disharmoni i, regler som gir urimelige utslag eller forskrifter og retningslinjer i strid med overordnet regelverk. Slike endringer oppstår gjerne i kjølvannet av klagesaker og ender med at opprinnelig vedtak omgjøres etter endringene. Eksempler på dette er muligheten for å avskrive mangeårige plantekulturer (frukt og bær), og helt eller delvis skattefritak for solcelleanlegg til privat bruk.

 Felles for alle de eksempler som er nevnt foran, er at det har vært behov for å benytte advokater med særlig kompetanse innen de spørsmål som sakene reiser.

 Norges Bondelag erfarer innimellom at advokater uten kompetanse på landbruk håndterer saken på en mangelfull måte. Mange saker krever inngående kompetanse ikke bare om sektorjussen, som i seg selv er ukjent for de fleste advokater, men også om helheten i regelverket og innsikt i og forståelse for de særskilte forhold i landbruket. Eksempler på slike faktiske forhold er kunnskap om drift, driftsmetoder og annen praksis i næringen.

 Våre samarbeidsadvokater har den dybdekunnskap og kompetanse som medlemmene trenger. Det er imidlertid ingen advokater behersker hele behovsspekteret alene, behovet er sammensatt og alle har sine spesialområder. På grunn av sin kompetanse er disse advokatene ettertraktet både innenfor og utenfor medlemsmassen. En begrensning av salæret til den offentlige salærsatsen vil føre til at slike advokater velger bort klagesaker i forvaltningsapparatet. Skulle det skje, ville våre medlemmer stå svakere enn tidligere, og rettssikkerheten ville bli svekket.

 Vi ser allerede i dag at mange medlemmer kvier seg for å benytte advokat av økonomiske årsaker i landbruksnæringen. En reduksjon av kostnadsdekningen i forvaltningssaker vil utvilsomt medføre at enda færre benytter advokat, selv om dette er nødvendig for å nå frem med klagen. Det er også de medlemmer som i utgangspunktet er vanskeligst stilt, og som vil lide størst rettstap uten juridisk bistand, som først kutter ut advokatkostnader.

1. Innledning

Vi viser til Prop. 79 L (2024-2025) og planlagt høring i Stortinget 29. april 2025. Nedenfor følger Sivilombudets innspill.

2.  Saksbehandlingstid og plikten til å svare

Sivilombudet la 1. april 2025 frem en særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid. Meldingen illustrerer tydelig at saksbehandlingstiden på en rekke områder i forvaltningen er ulovlig lang og med store konsekvenser for dem det gjelder. I svært mange tilfeller får ikke innbyggerne svar når de henvender seg til forvaltningen, heller ikke etter purringer.

Lovforslaget legger i all hovedsak opp til en videreføring av gjeldende rett på dette punktet (jf. lovforslaget § 17). Som ombudets særskilte melding viser, er det imidlertid alvorlige mangler i hvordan flere forvaltningsorganer praktiserer gjeldende regler. Dette er en alvorlig rettssikkerhetsrisiko.  Nåværende lovforslag gir lite håp om en bedring av situasjonen. Dette krever blant annet en mer systematisk holdningsendring og balanse mellom oppgaver og ressurser.

Dersom et forvaltningsorgan ikke klarer å overholde lovens krav, plikter det å iverksette interne tiltak for forbedring og varsle overordnet forvaltningsorgan dersom problemene vedvarer. Overordnet forvaltningsorgan må følge opp overfor det underordnede forvaltningsorganet med nødvendige tiltak som budsjettjusteringer, organisasjonsendringer eller endrede prioriteringer. Dersom overordnet forvaltningsorgan ser at lovbruddene på tross av tiltak vedvarer, må det forventes at det informeres videre om – i siste instans overfor Stortinget.

I den særskilte meldingen har vi konkretisert mulige tiltak og virkemidler for å redusere saksbehandlingstiden i forvaltningen. Konkret ber vi komiteen:

a) understreke alvoret i kravene om saksbehandlingstid og plikten til å svare og til å iverksette interne tiltak og varsle overordnet organ der problemene vedvarer.

b) be Regjeringen aktivt følge opp manglende overholdelse av forvaltningslovens bestemmelser.

c) vurdere endringer i loven, eventuelt be om at departementet kommer tilbake med konkrete forslag. Det gjelder blant annet fristen til foreløpig svar i § 17 og plikt til å varsle når saken først etter lang tid faktisk tas opp til behandling. Det vises for øvrig til Sivilombudets særskilte melding.

 3. Tilgang og kommunikasjon med forvaltningen

Sivilombudet er positiv til bruk av digitale løsninger. Dette kan blant annet redusere saksbehandlingstiden i mange forvaltningsorgan. En utfordring er at disse løsningene stort sett er tilpasset flertallet, uten at tilstrekkelige analoge løsninger er på plass der noen faller utenfor. I tillegg opplever mange problemer med å motta tjenester eller informasjon fordi mange forvaltningsorganer krever eID på høyeste sikkerhetsnivå, for eksempel BankID, for å få tilgang. Samtidig er det mange personer i Norge som ikke får utstedt slik eID, på grunn av vilkårene som stilles. Den offentlige løsningen MinID brukes ofte ikke fordi den kun har sikkerhetsnivå 3. En undersøkelse fra Forbrukertilsynet fra 2022 viser at ca. 180.000 personer i Norge ikke har BankID. Dette gjelder blant annet eldre og personer med funksjonsnedsettelser.

Vi ber Stortinget understreke problemet og forvente at Regjeringen sikrer at det snarest etableres innloggingssystemer til offentlige digitale tjenester som er tilgjengelige for alle. Videre ber vi Stortinget understreke at forvaltningen må ha alternative løsninger for å ivareta rettighetene også til den som ikke kan eller vil ta i bruk digitale løsninger.

4. Automatisert saksbehandling

Etter lovforslaget § 12 første ledd bokstav b skal et forvaltningsorgan som treffer automatiske avgjørelser gjennomføre tiltak for å sikre at avgjørelsene ikke «diskriminerer». Men «diskriminering» i juridisk forstand dekker ikke all usaklig forskjellsbehandling – for eksempel ikke forskjellsbehandling basert på bosted eller inntekt.

En alternativ formulering kan være å benytte begrepet «usaklig forskjellsbehandling». Dette vil favne videre enn diskrimineringsbegrepet, i hvert fall slik det er definert i likestillings- og diskrimineringsloven § 6.

Etter § 12 andre ledd har den registrerte rett til en forklaring av automatiserte avgjørelser omfattet av personvernforordningen artikkel 22. Rett til forklaring etter § 12 vil ikke omfatte beslutningsstøtte, inkludert såkalte halvautomatiserte avgjørelser. Men behovet for forklaring er også stort ved bruk av beslutningsstøtte, blant annet fordi det er en risiko for at saksbehandleren uten nærmere utredning legger systemets forslag til grunn.

Vi mener forklaringsplikten bør utvides til å omfatte også slike delvis automatiserte prosesser.

5. Krav til begrunnelse

Gjennom vår behandling av klager ser vi jevnlig at vedtak kan oppleves som lite forståelig for parten. I 2023 undersøkte også Sivilombudet av eget tiltak begrunnelsene i vedtak om avslag på sykepenger og uføretrygd fra Nav. Der avdekket vi at selv om mange av vedtakene oppfylte lovens minimumskrav til begrunnelse, var de likevel uforståelige for parten. Vedtakene ivaretok heller ikke formålet med at begrunnelsen skulle gi søkeren mulighet til å vurdere om det var grunn til å klage.

I lovforslaget § 57 er det nå tydeliggjort at begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten. Dette er positivt. Etter vårt syn er det imidlertid ikke tilstrekkelig for å sikre at vedtak begrunnes på en måte som partene faktisk forstår. Vi ønsker på denne bakgrunn å presisere viktigheten av klarspråk ved begrunnelse av vedtak, slik at vedtaket blir forståelig for parten. Dette er avgjørende for å sikre at den enkelte forstår hva forvaltningen ønsker å kommunisere og gi parten en reell mulighet til å vurdere hva man skal gjøre videre.

Vi oppfordrer derfor Stortinget til å vurdere om det skal gjøres tydelig i lovteksten, eventuelt understreke at bestemmelsen også innebærer at begrunnelsen må være forståelig.

Henvisninger

• Særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid, 1. april 2025
• Begrunnelser i vedtak fra Nav – rapport fra undersøkelse av eget tiltak, 21. september 2023 (2022/5350)
• Forbrukerrådet, Utanforskap i forbrukarmarknadene (2022)

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) er et uavhengig rettshjelptiltak som gir gratis rettshjelp til de som identifiserer seg som kvinner. JURK jobber for at likestilling praktiseres, og at alle kvinner er bevisst sin rettsstilling. JURK drives av jusstudenter i samarbeid med daglig leder og fagrådgiver. Vårt arbeid består av rettsinformasjon, rettspåvirkning og bistand i konkrete saker.

Vårt tilbud gjelder for kvinner over hele landet og all hjelp er gratis. Vi bistår i saker innenfor en rekke rettsområder av velferdsmessig betydning for kvinner, og er svært ofte i kontakt med ulike forvaltningsorganer, herunder NAV, utlendingsmyndighetene, politi, kriminalomsorg og ulike lavterskel tvisteløsningsorganer. Vi uttaler oss på bakgrunn av de erfaringer vi har gjort oss gjennom dette arbeidet.

Om forvaltningens veiledningsplikt

JURK har lang erfaring med å bistå personer i møte med offentlige forvaltningsorganer. Selv om lovteksten som foreslås i ny § 14 er mer pedagogisk og tydelig enn nåværende bestemmelse, er vår vurdering at det snarere er praksisen knyttet til veiledningsplikten – og ikke nødvendigvis lovbestemmelsen i seg selv – som er mangelfull.

Parallellt med behandlingen av denne proposisjonen, foregår behandlingen av proposisjonen knyttet til utvidelse av rettshjelsploven. Et grunnleggende prinsipp i dagens rettshjelpslov er at behovet for juridisk bistand først og fremst skal forsøkes dekket gjennom andre ordninger, blant annet gjennom forvaltningens veiledningsplikt. Dette prinsippet bygger på en forutsetning om at offentlig forvaltning er tilgjengelig, gir tilstrekkelig og tilpasset veiledning, og dermed utgjør et reelt alternativ til juridisk bistand. Våre erfaringer viser at dette i mange tilfeller ikke stemmer overens med virkeligheten, og at at veiledningsplikten, slik den praktiseres i dag, ikke i tilstrekkelig grad sikrer enkeltpersoners mulighet til å forstå og hevde sine rettigheter.

For at enkeltpersoner skal kunne gjøre krav på sine rettigheter, må de først og fremst kjenne til dem, og de må få veiledning som er både tilgjengelig og tilpasset deres forutsetninger. Vi ser at begrensede åpningstider, lange telefonkøer, utilgjengelige kontaktflater, lang saksbehandlingstid og mangelfull kvalitet på den veiledningen som gis, gjør det svært krevende formange av våre klienter å forstå og ivareta sine rettigheter i møte med offentlig forvaltning. Flere rapporter, herunder rapporten fra arbeidsgruppen for førstelinjetjeneste, understøtter det samme. I rapporten er noen av problemene med forvaltningens veiledningplikt påpekt at «forvaltningens veiledningsplikt ikke er en dekkende form for rettshjelp, blant annet på grunn av omfang, tillit, uavhengighet og at tilbudet til enhver tid avhenger av forvaltningens ressurssituasjon»[1]

Den svikten vi ser i forvaltningens veiledning fører til at de spesielle rettshjelpstiltakene i praksis overtar oppgaver som burde vært ivaretatt av forvaltningen. Dette gjelder blant annet forklaring av forvaltningsvedtak, rettighetsinformasjon, bistand med søknadsprosesser og klagebehandling, samt å videreformidle viktig informasjon om klientenes situasjon til forvaltningen. JURK drives av frivillige jusstudenter som gir praktisk og rettslig bistand til våre klienter. Når forvaltningen ikke ivaretar sin veiledningsplikt på en måte som gjør at borgerne faktisk forstår og får tilgang til rettighetene sine, er det i realiteten frivillige studenter som ivaretar en helt avgjørende rettssikkerhetsfunksjon. Et tydelig uttrykk for at veiledningsplikten ikke fungerer tilfredsstillende, er at hele 10 prosent av JURKs klienter blir henvist til oss av forvaltningen selv.

Dette illustrerer behovet for at staten i langt større grad sikrer tilgangen til kvalifisert rettshjelp gjennom en styrket offentlig rettshjelpsordning. Selv om forslaget til rettshjelpslov inneholder enkelte forbedringer, vil den foreslåtte utvidelsen ikke være tilstrekkelig til å dekke det omfattende behovet for rettslig bistand som vi ser i vår daglige saksbehandling. Når forvaltningens veiledningsplikt ikke er et verktøy som sikrer borgernes rettsikkerhet i den grad det er tiltekt, bør staten som et minimum sørge for at borgerne har krav på profesjonell rettshjelp i møte med forvaltningen.

Et annet forhold som skaper betydelige utfordringer for mange av våre klienter, er den omfattende digitaliseringen av forvaltningen. Digitalisering kan for mange gi en mer effektiv kontakt med forvaltningen, men skaper samtidig betydelige barrierer for store grupper. Mange av våre klienter – for eksempel innvandrerkvinner, eldre og personer med funksjonsnedsettelser – har lav digital kompetanse og liten kjennskap til offentlig forvaltning. For eksempel peker flere rapporter om innvandrerkvinners møte med offentlig sektor peker på utfordringer som språkbarrierer, lav byråkratisk og digital kompetanse, manglende koordinering mellom tjenestetilbydere, og utilgjengelighet i utforming og oppbygning av tjenestene.

Forpliktelsene etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner understøtter behovet for bedre informasjonstiltak. FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen) har i sine anbefalinger til norske myndigheter understreket behovet for å intensivere innsatsen for å bevisstgjøre kvinner om deres rettigheter etter konvensjonen. I sine konkluderende merknader fra 2012 uttaler komiteen at Norge må iverksette proaktive tiltak, herunder utvikling av målrettede programmer og strategier, for å styrke bevisstheten blant kvinner fra etniske og minoritetsgrupper og migrantkvinner om og tilgang til utdanning, helse- og sosialtjenester, rettshjelp, opplæring og arbeid.[2]

Tilsvarende krav følger av Istanbulkonvensjonen. Ifølge artikkel 19 skal myndighetene sikre at voldsutsatte får tilstrekkelig og tilgjengelig informasjon om sine rettigheter og tilgjengelige støttetjenester, inkludert juridisk bistand. Informasjonen skal være adekvat, gis til rett tid og på et språk de forstår.

Disse forpliktelsene tydeliggjør at det er statens ansvar å sikre at befolkningen har kunnskap om sine rettigheter, og at informasjonstiltak må utformes slik at de faktisk når frem til særlig til sårbare grupper, herunder innvandrerkvinner. JURK mener at bruken av digitale verktøy, som automatiserte løsninger og chatboter, kan aldri erstatte den muntlige, relasjonelle og tilpassede veiledningen som mange av våre klienter har behov for.

Forvaltningens veiledningsplikt er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Når denne plikten ikke oppfylles, svekkes rettsstaten. Når veiledningsplikten i praksis ikke gir borgerne reelle muligheter til å ivareta sine rettslige interesser, er det avgjørende at staten sørger for tilgang til kvalifisert rettshjelp for dem som trenger det. JURK ber komiteen om å se proposisjonen om rettshjelpsloven i sammenheng med forvaltningens veiledningsplikt.

Om forslaget om å innskrenke retten til å få dekket sakskostnader av det offentlige etter fvl. § 36

JURK anmoder komiteen om å avvise departementets forslag til ny § 69, som begrenser borgernes rett til dekning av nødvendige utgifter for å få endret et forvaltningsvedtak. Vi stiller oss bak Advokatforeningens synspunkt om at gjeldende rett etter forvaltningsloven § 36 må videreføres uendret. Å pålegge enkeltpersoner selv å bære kostnadene ved å få rettet opp feil begått av forvaltningen, vil kunne svekke borgernes rettssikkerhet, redusere antall klager og nedskalere den nødvendige kontrollen med forvaltningens praksis. Ordningen slik den foreslås innebærer en klar svekkelse av rettssikkerheten og bør derfor ikke vedtas.

For Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Åsne Solberg

fagrådgiver

[1] «Førstelinjetjeneste for rettshjelp» (2023), Larsen og Tønnessen, s. 9-10.

[2] FNs kvinnediskrimineringskomité. Concluding observations: Norway (2012) avsnitt 36