Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløftet i barnevernet)

Fagforbundet organiserer bredt i hele barnevernstjenesten; både i stat og kommune, i 
det offentlige og i det private. Blant våre medlemmer finner man universitets- og 
høyskoleutdannede, fagarbeidere, ansatte uten formell utdanning, og fosterforeldre. 
Dette gjør at vi ser helheten i tjenesten, og hvordan de ulike delene fungerer sammen. 
Vi mener at Regjeringen foretar en rekke viktige og etterlengtede grep i Kvalitetsløftet 
for barnevernet. Overordnet så vil vi påpeke at arbeidstakerne må sikres gode 
rammer for yrkesutøvelsen slik at barnevernet blir en god arbeidsplass som lykkes i å 
rekruttere, utvikle og beholde ansatte.

Beslutningsmyndighet, rammevilkår og klageadgang for fosterforeldre
Fagforbundet mener det er viktig at fosterforeldre gis gode og forutsigbare 
rammevilkår slik at de settes i stand til å ivareta det som er et av samfunnets aller 
viktigste oppdrag. Vi har i dag en stor utfordring med rekruttering av nye fosterhjem, 
og mange av de som i dag er fosterforeldre ville ikke gjort det igjen ei heller anbefalt 
det til andre. Dette er alvorlig, og det krever handling. Vi støtter derfor forslagene om 
økt beslutningsmyndighet, klageadgang på vedtak om flytting, og lovfesting av faglige 
og økonomiske rammevilkår. Videre stiller Fagforbundet seg bak departementets 
forslag om at det ikke bør være en nedre grense for hvem som omfattes av opptjening 
av tjenestepensjon, og at det vil være opptjening fra første dag med frikjøp. Dette 
foreslås gitt som en økonomisk kompensasjon, men vi mener at frikjøpte 
fosterforeldre må få pensjonsopptjening i den etablerte og lovfestede ordningen for 
spesialiserte fosterhjem/beredskapshjem. Dette vil sikre frikjøpte fosterforeldre en 
dekning tilsvarende offentlig ansatte ellers, og også dekke rettigheter ved 
uførhet/dødsfall i tillegg til opptjening til alderspensjon.

Kompetanse i barnevernet
Fagforbundet mener at kvalitet i tjenesten best oppnås når ansatte med ulik 
fagbakgrunn jobber sammen om barnets beste. Det er partene lokalt som best 
kjenner til hvilken kompetanse de har behov for. Da må de ha tilstrekkelig 
handlingsrom i lovverket til å kunne rekruttere den kompetansen. De må også ha 
mulighet til å satse på spisset kompetanseheving av ansatte som allerede jobber i 
tjenesten. Vi mener Regjeringens forslag til ny kompetansemodell, med sin satsing 
på kompetanseutvikling gjennom yrkeslivet, vil bidra til å heve kvaliteten i tjenesten. 
Fagforbundet støtter derfor de foreslåtte endringene i kompetansekravene i 
barnevernloven. 

Vi er ikke enige i at man ved å justere kompetansekravene vil redusere kvaliteten i 
tjenesten. Barnevernet ivaretar sårbare barn og familier, og håndterer 
problemstillinger med høy kompleksitet. Derfor er tjenesten underlagt et omfattende 
lovverk som setter tydelige krav til tjenesteutøvelsen. Her vil vi særlig trekke frem 
forsvarlighetskravet i barnevernlovens §1-7. Der tilsyn har påpekt svikt, så er 
årsakene sammensatte, noe som tilsier at man må ta grep på flere områder og se 
disse i sammenheng. Fagforbundet mener proposisjonen har en slik helhetlig tilnærming, og at hvis man lykkes så vil mye ligge til rette for å øke kvaliteten i 
tjenesten. Blant annet fokus på lederutvikling, faglig samhandling på tvers av 
tjenester, og ny innretning av institusjonstilbudet.

Forslag om at krav om utdanning på masternivå i det kommunale barnevernet 
kun skal gjelde leder og stedfortredere
Fagforbundet støtter at masterkrav for ansatte som utøver kjerneoppgaver i 
barnevernet fjernes. Relevant utdanning er en viktig forutsetning for å mestre jobben 
som saksbehandler i barnevernet, og utdanning på masternivå er verdifullt inn i en 
barnevernstjeneste. Samtidig så mener vi det ikke er hensiktsmessig med et absolutt 
krav for alle ansatte. Vi mener departementet gjør kloke vurderinger i høringsnotatet, 
og vil særlig trekke frem vurderingene som gjøres av verdien av erfaring fra tjenesten. 
Vi vil også påpeke at videreutdanningene som Bufdir tilbyr er gode, og oppleves som 
svært relevante for yrkesutøvelsen. Disse må det satses videre på. Fagforbundet 
mener departementets forslag til endringer i kompetansekravet vil gjøre det enklere 
for kommunene å beholde og satse på flere av fagfolkene som i dag jobber i 
tjenesten. Man vil også ha større mulighet til å sette sammen en personalgruppe med 
bredde i kompetanse og erfaring, for å møte de ulike problemstillingene barnevernet 
må håndtere.

Forslag om justeringer av kompetansekrav i institusjonsbarnevernet
Fagforbundet støtter de foreslåtte justeringene, og mener det er fornuftig at det nå vil 
være flere måter å oppfylle kompetansekravet på. Personalet på en 
barnevernsinstitusjon møter barn med mange ulike behov og bakgrunner. Dette er 
den aller spisseste enden av barnevernet, og hoveddelen av de ansatte har 
universitets- og høyskoleutdanning. Dette er viktig for å sikre den faglige 
forsvarligheten i tjenesten. Da bachelorkravet kom, var det ikke lenger plass til 
fagarbeideren. Dette selv om en ikke ubetydelig del av ansatte i 
barneverninstitusjoner er nettopp fagarbeidere, eller personer uten formell 
utdanningsbakgrunn. Vi mener at det er en styrke med tverrfaglig innsikt, hvor ulike 
kompetanser, metoder og erfaringer utfyller hverandre. Fagarbeiderens kompetanse 
og praktiske tilnærming er en naturlig del av arbeidet på en barnevernsinstitusjon. Et 
godt relasjons- og miljøarbeid utformes og utføres av de fagpersonene som best 
fungerer for det enkelte barn, og for institusjonen som helhet.

Muligheter for kompetanseutvikling for alle ansatte
Vi vil understreke viktigheten av at alle ansatte får mulighet til kompetanseutvikling, 
og eventuelt etter- og videreutdanning. Midlene som er avsatt i statsbudsjettet må 
videreføres og styrkes; og gjøres tilgjengelig også for ansatte i det statlige 
barnevernet. Dette for å stimulere til etter- og videreutdanning selv om 
kompetansekravene justeres. Man må fortsette å utvikle praksisnære 
videreutdanningsløp. Vi mener det er viktig at det igjen blir mulig å ta 
barnevernspedagogutdanningen på deltid. Det bør også utvikles et fagskoleløp,
spesielt rettet inn mot arbeid i barnevernsinstitusjon. Dette vil være et konkret og
viktig grep for å løfte kompetansen og kvaliteten i tjenesten.

Røde Kors takker for mulighet til å komme med innspill til proposisjonen fra regjeringen om endringer i barnevernsloven.

Vi er positive til at regjeringen ønsker styrket tillit til barnevernet og et kvalitetsløft i statlig og kommunalt barnevern. Vi støtter også regjeringens mål om at barn og familier skal motta tidlig og tverrfaglig hjelp som møter deres behov.

Forslagene i Prop. 83 L bygger blant annet på anbefalingene i Barnevernsutvalgets NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid[1]. Vi savner at regjeringen følger opp Barnevernsutvalgets anbefaling om å overføre omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet, for å sørge for at alle barn i Norge får likeverdig omsorg. Røde Kors ber Stortinget, i tråd med utvalgets anbefaling, innlemme enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i barnevernsloven kapittel 11 om omsorgssentre.

I forbindelse med at det ble vedtatt et eget kapittel i barnevernsloven om omsorgssentre for mindreårige asylsøkere under 15 år, uttalte Jens Stoltenbergs andre regjering allerede i 2008 at den tok sikte på at ansvaret for barna mellom 15 og 18 år skulle overføres til barnevernet så raskt det var praktisk mulig. Regjeringen uttalte i statsbudsjettet for 2008 at den tok sikte på at ansvaret for denne gruppen skulle overføres i løpet av 2009.[2] Det har aldri skjedd.

Får ikke likeverdig omsorg

Røde Kors-frivillige er til stede på asylmottak rundt omkring i landet, og gir støtte og positive opplevelser til barn og voksne som har måtte flyktet fra hjemlandet.[3] Vi erfarer at barn som har flyktet alene til Norge er i en særlig sårbar situasjon. Mange av barna bærer med seg traumer fra hjemlandet og flukten, og har et stort behov for forutsigbarhet, trygge voksne og god omsorg. Mottakelsen og den første tiden i Norge er viktig, og vi er derfor bekymret for den sviktende omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

Barnevernet har omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) har omsorgsansvaret for barna mellom 15 og 18 år. Dette innebærer at barna over 15 år plasseres i asylmottak med færre ansatte og lavere kompetansekrav til ansatte enn i institusjoner barnevernet har ansvaret for (omsorgssentertilbudet følger de samme kravene til kvalitet i tilbudet som ordinære barnevernsinstitusjoner).[4] Det utgjør ifølge Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) forskjellsbehandling og diskriminering av barn i Norge[5]. Omsorgen for enslige mindreårige er regulert i forskrift[6] hjemlet i utlendingsloven, mens omsorgen for andre barn er hjemlet i barnevernsloven[7]. Det gir barna ulike rettigheter.

I 20 år har Norge fått kritikk fra FN for manglende omsorg for enslige mindreårige asylsøkere. Kritikken har kommet fra FNs barnekomité, FNs torturkomité, FNs menneskerettighetskomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.[8] Menneskerettighetskomiteen har blant annet uttalt:

^{…the Committee is concerned that unaccompanied minors seeking asylum aged between 15 and 18 years are cared for by reception centres with lower levels of care, staffing and accommodation conditions, while other children are cared for by the Child Welfare Services, ensuring higher levels of care … The State party should eliminate differential treatment of unaccompanied asylum-seeking minors aged between 15 and 18 and provide them with the same level of care as that provided by the Child Welfare Services.[9]}

Avdekket lovbrudd

I 2022 ble det opprettet en statlig tilsynsordning for omsorgen med enslige mindreårige som bor i asylmottak.[10] Det er siden avdekket lovbrudd ved 8 av 11 asylmottak hvor det er gjennomført tilsyn.[11] I tilsynsmeldingen 2025 skriver Helsetilsynet:

^{Statsforvalteren er svært bekymret for barnas situasjon på mottakene. Deres innsikt viser at barn og ungdom i en allerede sårbar situasjon, etter flukt og alene i landet, kan oppleve omsorgssvikt, overgrep, manglende sikkerhet og forsvinning fra mottak. [12]}

Etter tilsynene, konkluderer Statsforvalteren at mottakene ikke har nok bemanning og kompetanse for å gi barna forsvarlig omsorg. Funn fra tilsynene er at mottakene gjennomgående ikke har nok barnefaglig kompetanse, og at organisering av bemanning ikke sikrer kontinuitet og stabilitet for barna. Statsforvalteren har også avdekket at mottakene ikke har tilfredsstillende systemer og praksis for arbeid med kartlegging av barnas behov og tiltaksplan.[13]

Barnevernsutvalgets anbefaling

Barnevernsutvalget refererer til Norges internasjonale forpliktelser:

^{BK gir enslige mindreårige asylsøkere et særskilt vern. Det følger blant annet av konvensjonens artikkel 22 at partene skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus får behørig beskyttelse og humanitær hjelp. Dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller andre familiemedlemmer, skal barnet gis samme beskyttelse som ethvert annet barn som av en aller annen grunn permanent eller midlertidig er uten sitt familiemiljø. Videre følger det av artikkel 20 at et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.}

I utredningen foreslår de, «i tråd med likebehandlingsprinsippet og BK artikkel 2 om ikke-diskriminering, at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år skal få samme rettigheter og behandling som de som er under 15 år».[14] Barneombudet sier det samme i sin siste rapport til FNs barnekomité.[15] Ifølge NIM vil å flytte omsorgsansvaret til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) «både løse utfordringene med ulovlig forskjellsbehandling, og sikre at kravet til periodiske vurderinger etter barnekonvensjonen artikkel 25 ivaretas for denne gruppen».[16] Bufetat mener selv at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år bør være under barnevernet.[17]

Dersom overføringen til barnevernet starter med de yngste barna som er 15 år, utgjorde denne gruppen per mars 2025 kun 35 barn.[18]

[1] NOU 2023: 7.

[2] Ot.prp. nr. 28 (2007-2008).

[3] Aktiviteter for beboere på asylmottak - Røde Kors.

[4] Omsorgssenter: Retningslinjer for kvalitet og godkjenning | Bufdir; Krav til drift av plasser for enslige mindreårige.

[5] Temarapport-2016-Omsorg-for-enslige-mindreårige-asylsøkere.pdf (nhri.no).

[6] Forskrift om omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak - Lovdata.

[7] https://lovdata.no/lov/2021-06-18-97/§11-1.

[8] 20 år med kritikk fra FN.

[9] tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CCPR/C/NOR/CO/7&Lang=En

[10] Tilsyn med omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere i asylmottak | Helsetilsynet.

[11] NIM ber om at myndighetene ivaretar rettssikkerheten til barn på mottak - Norges institusjon for menneskerettigheter (nhri.no).

[12] Hva viser tilsyn med omsorgen for barn i norske asylmottak? | Helsetilsynet

[13] Hva viser tilsyn med omsorgen for barn i norske asylmottak? | Helsetilsynet.

[14] NOU 2023: 7.

[15] Barneombudets supplerende rapport til FNs barnekomité 2024 – Barneombudet.

[16] NIM ber om at myndighetene ivaretar rettssikkerheten til barn på mottak - Norges institusjon for menneskerettigheter

[17] Høring - forslag til ny barnevernslov - regjeringen.no; Høring - forslag til ny barnevernslov - regjeringen.no.

[18] Informasjon fra Utlendingsdirektoratet mottatt i e-post av 6.3.2025.

Satsingen på å sikre og utvikle kvaliteten i barnevernet må fortsette

FO organiserer tusenvis av barnevernsarbeidere som følger opp barn og foreldre. Vi er opptatt av at kvaliteten i barnevernet ikke kan hvile på den enkelte ansattes kompetanse. For å sikre kvalitet, må systemet og strukturene rundt barnevernet være på plass. Kunnskapen som lå til grunn for barnevernsreformen og kvalitetsløftet, samt Riksrevisjonens rapport av 24.04.25 understreker at det fortsatt er store utfordringer. Barnevern er et krevende og sammensatt fagområde hvor god kompetanse nærmest dem det gjelder er viktig. FO er positive til et bredere fokus på hva som skaper kvalitet i barnevernet. Vi vil samtidig understreke at det er barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som innehar kjernekompetansen i barnevernet. Gjennom grunnutdanningene blir disse kvalifisert til å utøve skjønn, ta faglig forsvarlig beslutninger og jobbe miljøterapeutisk.

En fortsatt styrking av ledelseskompetanse gjennom kompetansekrav, kombinert med læringsnettverk og veiledning er etter FOs mening helt avgjørende for å sikre god faglig utvikling i barnevernet. God internkontroll er et annet viktig grep for å sikre kvalitet i tjenesten. Videre mener FO det er behov for å vurdere hvorvidt forsvarlighetskravet og relevante veiledere er tydelige nok når det gjelder forsvarlig kompetanse.

Satsningen som foreslås på veiledning for nyansatte er god og støttes. Samtidig mener vi at systematisk veiledning har et mye større potensiale, og at det derfor må styrkes for alle ansatte.

Utdanning skal lønne seg, også i barneverntjenesten

Masterkravet i kommunalt barnevern har vært ett av flere verktøy for å utvikle kompetansen i kommunalt barnevern. Andre viktige verktøy er satsning på kliniske spesialiseringer og relevante videreutdanninger der det er lagt til rette for å kombinere utdanning og arbeid.

FO har medlemmer som både støtter og ikke støtter gjeldende masterkrav. Samtidig er det bred enighet om at det fortsatt er behov for å styrke kompetansen. Det er fortsatt viktig å stimulere til at ansatte får ta master og får lønnsuttelling for dette. FO forutsetter derfor at dagens tilskuddsordning ikke bare blir videreført, men også styrket i det videre utviklingsarbeidet. FO anbefaler i samarbeid med KS at det utvikles nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling, tilsvarende ordningen for skolesektoren[1].

Utdanning skal lønne seg. Vi har mange medlemmer som har tatt master, men som enda ikke er løftet til masterkoden. Med dagens økonomiske situasjon for kommunene, og det reduserte masterkravet, er det mange som ikke vil få uttelling for en masterutdanning, en kompetanse alle er enig i at det er behov for i barnevernet. Når økonomiske konsekvenser av å redusere masterkravet beskrives i proposisjonen vises det til at kommunene kun skal kompenseres for masterlønning til leder og stedfortreder. Det tas ikke høyde for de økte utgiftene kommunene får for å lønne ansatte som allerede har master og de som er i ferd med å ta master. Det mener vi er uheldig, og går ut over ansatte som har fulgt tidligere politiske anbefalinger og tatt master med tro på lønnsmessig uttelling.

Vi anbefaler at komiteen vedtar følgende merknader:

Stortinget ber regjeringen i samarbeid med partene å:

A) Komme tilbake med budsjettforslag som sikrer bedre statlig støtte til kompetanseutvikling i det kommunale barnevernet, etter modell av det nye statlige kompetanseordningene for ansatte i skole og barnehage. Kompetansetiltakene må ta utgangspunkt i kommunenes, tjenestenes og ansattes ulike behov, og bidra til praksisnær og variert kompetanse.

B) Kartlegge antall ansatte i barnevernet som har master eller som er i ferd med å ta en master, og kompensere kommunene med lønnsmidler slik at disse får opprykk til masterkode og lønn iht. kompetanse

C) Utforme et forslag til nytt forsvarlighetskrav i barnevernlovens § 1-7 i tråd med prinsippene for kompetanse i helse- og omsorgstjenestelovens § 4. Videre å komme tilbake til Stortinget med forslag til nytt forsvarlighetskrav.

Forsvarlighet i institusjonene sikres ved en kombinasjon av utdanning og erfaring

FO er ikke enig i forslaget om at tre års erfaring i minst 50% stilling kan sidestilles med bachelorutdanning. Institusjonsbehandling og omsorg er en balanse mellom maktbruk, terapi og omsorg som både krever inngående kunnskap og god skjønnsutøvelse. Ungdom får ofte hjelp under tvang for utfordringer de selv ikke nødvendigvis erkjenner, eller er enige i at de har. Et flertall av de ansatte må derfor ha spesialisert kompetanse i miljøterapeutisk behandling og endringsarbeid for å kunne ivareta de gjeldende kravene til forsvarlighet.

FO mener at ansatte i barnevernsinstitusjoner uten bachelor er et viktig supplement til ansatte med bachelor. Vi vil samtidig understreke at det er barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som må utgjøre kjernekompetansen i institusjonene.

D) Vi ber om at komiteen sikrer at tre års arbeidserfaring betyr erfaring tilsvarende 3 år i full stilling, jf foreslått § 10-8, tredje ledd, og tilsvarende for omsorgssentre (jf. dagens § 11-5).

Kommunale botiltak er et positivt tilskudd, men forsvarligheten må sikres

FO støtter at kommunale botiltak skal kunne brukes som hjelpetiltak. Ungdom som får hjelpetiltak etter barnevernsloven, har et særlig hjelpebehov. Av det følger at unge i botiltakene også vil ha behov for miljøterapeutisk hjelp. Å planlegge og legge til rette for god omsorg, utvikling og et godt oppvekstmiljø i botiltak vil dermed kreve miljøterapeutisk kompetanse. FO mener det må stilles mer spesifiserte krav til kompetanse i de kommunale botiltakene.

Vi ber komiteen vedta følgende tillegg i § 9 A-5:

E) Botiltaket skal ha en skriftlig plan for sin virksomhet og føre internkontroll for å sikre forsvarlig drift.

F) Botiltaket skal ha en leder og en stedfortreder for leder med de samme krav til kompetanse som gjelder for barnevernsinstitusjon etter § 10-18

Øvrige lovforslag

Det er skuffende at man ikke senker aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år, eller innfører en ny advokatordning for barn fra 12 år i saker for nemnda og domstolen.

Vi støtter at barnevernstjenesten skal kunne stanse samvær dersom det er fare for at barnet blir skadelidende.

Det foreslås flere endringer i barnevernslovens kapittel 10 for å sikre forsvarlig omsorg, beskyttelse og rettsikkerhet for barn og unge som bor på institusjon. Det er viktig å endre dagens regelverk slik at ansattes handlingsrom for å gi hjelp til barn og unge som bor på barneverninstitusjon tydeliggjøres. Barn og unges rettigheter må samtidig være i tråd med barnekonvensjonen.

Vi mener det er foreslått flere gode endringer når det gjelder fosterhjemstiltak, blant annet retten til pensjon for frikjøpte fosterforeldre. Vi er likevel bekymret for at det blir store ulikheter i pensjon når det er opp til den enkelte kommune til å bestemme nivå på pensjonen.

Støtter ikke endring av tverrfaglig helsekartlegging

FO støtter ikke foreslåtte endringer når det gjelder tverrfaglig helsekartlegging. Ny organisering vil kreve mer ressurser, og føre til en økt belastning for barnet gjennom flere oppmøtepunkter. Tverrfagligheten forsvinner ved at man ikke gjør felles kartlegging eller drøfting underveis før man skriver rapport. Medlemmer hos oss opplever at det tverrfaglig samarbeidet har fungert godt og burde styrkes.

Bekymret for utrulling av ny retning for institusjonsbarnevernet

FO er enig i at det er viktig at en omstilling av institusjonsbarnevern gjøres over tid, men vi er bekymret for presiseringen om at utrulling vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet.

Vi ber derfor om at komiteen vedtar følgende merknad:

G) Stortinget ber regjeringen i samarbeid med partene om å utarbeide en forpliktende plan for utrulling av ny retning for institusjonsbarnevernet som sikrer at alle gjeldende krav til forsvarlighet og kvalitet opprettholdes eller styrkes.

[1] Om videreutdanning for lærere studieåret 2025–2026 | udir.no

Blå Kors støtter å tydeliggjøre at barnevernsinstitusjonenes formål er å gi omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse, mens ansvaret for behandling og helsehjelp skal ligge hos helsetjenestene. Vi støtter også endringer i reglene om rettigheter og inngrep som skal gi ansatte i barnevernsinstitusjoner bedre forutsetninger for å ivareta barnas rett til omsorg og beskyttelse.

Vi er samtidig bekymret for at flere av endringene knyttes til fremtidige budsjetter, handlingsrom innen eksisterende rammer eller behov for kostnadskutt. Det er nødvendig å etablere et omforent målbilde og fagforståelse før det vurderes hva som er mulig å få til.

Til de konkrete tiltakene vil vi særlig trekke frem:

Samarbeid og samhandling mellom barnevernsinstitusjon og helsetjeneste

Slik regjeringen viser til er det stort behov for å etablere en felles tverrfaglig forståelse av god behandling, omsorg og beskyttelse for barn med rusmiddelproblemer. Vi vil også fremheve at det er behov for tverrfaglig forskning og fagutvikling på feltet.

I presentasjonen av ny modell for helsekartlegging, der spesialisthelsetjenesten overtar ansvaret, er det fremdeles uklart hvordan samarbeidet mellom barnevernsinstitusjon, ambulant helseteam, allmennhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal sikres, når behovet er kartlagt.

Vi forventer at hele rusfeltet, inkludert ideelle organisasjoner, er med i utviklingen av et tilbud for barn og unge, og ser frem til å delta på de planlagte konsensuskonferansene om dette. 

Blå Kors anbefaler at det bygges opp en egen spesialisert rusbehandling for barn og unge.

Rusbehandling for barn og unge

Blå Kors er den største ideelle aktøren innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og har 120 års erfaring på feltet. Vårt barnevernstilbud bygger på dette.

Vi har i tre år drevet en barnevernsinstitusjon for å ta imot barn og unge med egne rusutfordringer. Behandlingen er utviklet i nært samarbeid med våre egne klinikker innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og kunnskapsbaserte metoder.

Vi ser at behandling for denne gruppen må tilpasses den enkeltes mottakelighet for terapi og veiledning. Det er vanskelig å legge et fast tidsskjema for behandlingen.

I denne perioden har vi også gjentatte ganger møtt utfordringer med å få den helsehjelpen ungdommer i vår institusjon trenger fra spesialisthelsetjenesten. Slik det beskrives i proposisjonen handler det om uklare ansvarslinjer, oppgavebeskrivelser og forventninger til hva barnevernsinstitusjonen skal kunne håndtere.

Blå Kors støtter at spesialisthelsetjenesten skal ha ansvaret for helsetjenester generelt, og for spesialisert rusbehandling (TSB) spesielt. Vi forventer at det stilles tydelige krav og forventninger til spesialisthelsetjenesten slik at barn som bor på barnevernsinstitusjon får den helsehjelpen de trenger.

Særlig må spesialisert rusbehandling innrettes slik at ansatte på barnevernsinstitusjonen der barnet bor, får kompetanse til å støtte opp om behandlingen i det miljøterapeutiske arbeidet.

Helsetilbudet skal utvikles i de kommende årene. Kunnskapsgrunnlaget for hvilken behandling som hjelper ungdom med egne rusutfordringer er lite. Det er derfor viktig at dette utviklingsarbeidet får tilstrekkelig tid og ressurser.

Mer fleksibelt institusjonstilbud

Regjeringen følger opp NOU 2023:24 med å anbefale mer fleksible institusjoner, der barna kan få det tilbudet de trenger uavhengig av bakgrunnen for at de trenger et opphold i en barnevernsinstitusjon.

Vi støtter denne utviklingen og ønsker at oppholdet ikke knyttes til en bestemt avdeling og godkjenningen avdelingen har, slik det er nå, men til et helhetlig tilbud der lokaler og ansatte kan utnyttes best mulig.

Dette er fullt mulig å få til i vår institusjon og bygningsmassen denne har. Vi trenger fleksibilitet slik at vi kan bruke de byggene vi har. Vi støtter også at det gis mulighet til skoletilbud i barnevernsinstitusjon. Blå Kors har flere videregående skoler godkjent som § 2.1.a og f i privatskoleloven, og har til enhver tid elever med tiltak fra barnevernet.

Vi bidrar gjerne til å utrede konkrete tiltak for å gi den ekstra støtten noen av disse barna trenger for å kunne fullføre skolegangen, basert på vår kunnskap og gode erfaringer. 

Bygge videre på senter for foreldre og barn

For sped- og småbarn er det stor faglig enighet om at tidlig intervensjon er svært viktig og at det vil ha stor betydning for barnets utvikling. Hvis utfordringer blir oppdaget og håndtert tidlig, kan det redusere behovet for mer drastiske og inngripende tiltak i senere fase, som omsorgsovertakelse eller langvarige spesialtilbud.

Blå Kors har i 30 år drevet Senter for foreldre og barn etter barnevernsloven. Vi ser at tidlig intervensjon og veiledning til foreldre gir resultater og har store samfunnsmessige besparelser.

Barnevernsutvalget (NOU 2023:24) anbefalte at kommunenes hjelpetiltak bygger videre på denne modellen. Vi støtter dette, og er også klare til å være med på å utvikle tilbudet på senter for foreldre og barn til å nå flere.

Barnevernsloven § 1-10 sier at barnevernet skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og atferdsvansker. Senter for foreldre og barn bidrar til å forebygge alvorlig omsorgssvikt og atferdsvansker ved å tilby frivillige, tidlige og forebyggende tiltak som styrker relasjoner, gir foreldrene nødvendige verktøy, og samarbeider tett med andre tjenester for å oppdage og følge opp familier i risikosonen tidlig.

Bufetat har en ubetinget plikt til å finne en egnet institusjonsplass eller fosterhjem når kommunen ber om dette. Tilbudet ved Senter for foreldre og barn hører dessverre ikke inn under bistandsplikten. I dag bryter Bufetat bistandsplikten knyttet til fosterhjem og institusjon. Som en konsekvens av sparetiltak og en oppbygging av disse tiltakene, frykter vi reduksjon i plasser på sentre for foreldre og barn.

Blå Kors foreslår å utvide kunnskapsgrunnlaget for hva senter for foreldre og barn bidrar med, og særlig om det forebygger mer inngripende og omfattende tiltak for barn og familier senere, gjennom for eksempel en pilotstudie.

Kompetansekrav

Regjeringen foreslår reduserte kompetansekrav for ansatte i barnevernet, og ønsker å erstatte formell inngangskompetanse med egnethet, erfaringskompetanse og veiledning underveis. Samtidig understreker alle instanser at utfordringsbildet er mer komplekst, og at barnas hjelpebehov er større enn tidligere.

Dersom det antas at dette behovet ikke kan møtes med mer kompetanse, ville det vært ønskelig med et analysearbeid som gikk dypere inn i hvilken tilnærming som kan gi bedre omsorg og utviklingsstøtte. Det er ikke trolig at strukturelle grep og større krav til samarbeid mellom instansene alene kan føre til den utviklingsstøtten barna trenger.

Samtidig er vår erfaring at utover en grunnkompetanse og forståelse for barnas utfordringer, er det behov for et bredt sammensatt team, og ha mulighet til å være fleksibel både i sammensetning og endring av teamet ut fra barnas behov.

Blå Kors mener det er uheldig at reduserte krav til kompetanse presenteres som en kostnadsbesparelse for det offentlige i form av redusert utdanningstilbud og lavere lønn, uten at det er sannsynliggjort at barna får bedre utviklingsstøtte.

SOS-barnebyer mener at det er fremmet flere gode forslag som vil medvirke til et bedre barnevern. Særlig vil vi fremheve fosterhjemsområdet som klart trengte et solid løft. 

Vi ønsker særlig å bemerke følgende:  

KOMPETANSE I BARNEVERNET 

Den kommunale barneverntjenesten 

SOS-barnebyer er kritisk til at regjerningen ønsker å fjerne kravet om master i de kommunale barneverntjenestene. Det er nært et samlet fagfelt samt departementets eget direktorat som mener at master kravet bør opprettholdes. 

De ansatte i de kommunale barneverntjenestene gjør daglig krevende vurderinger som er av vesentlig betydning for barns liv og helse, deres rettsvern og familiers mulighet for å fungere til barns beste. De kommunale barneverntjenestene innehar også en av samfunnets få mandater for å utøve myndighet ovenfor personers private liv. Satt i sammenheng med at Norge i flere omganger er dømt i EMD for utilstrekkelig arbeid og flere erstatningssaker mot kommuner for manglende inngripen i barns liv for å forhindre omsorgssvikt - så finner vi det underlig at regjeringen mener det er tilstrekkelig med bachelor. Vi ønsker videre å påpeke at staten har i sin statusrapport til FN’s barnekomite fremhevet at Norge styrker barnevernet ved å ha innført krav om master. Dette ble også frmhevet i staens redgjørelse til Europarådets ministerkomite om oppfølgingen av EMD-dommene. 

De kommunale barneverntjenestene er dessverre preget av høy turnover og sykemeldingsandel. Ansatte rapporterer om sterkt arbeidspress til tross for at det har vært en nedgang i antall saker pr. Saksbehandler. En master vil bidra til at den enkelte kan bli tryggere i sine vurderinger og vil ha et bredere kunnskapsgrunnlag. 

Det er investert vesentlige midler og ressurser inn i kommunene og utdanningen for å nå målet om master. Det vil være synd om dette er å betrakte som nærmest bortkastet. Vi er på god vei til å nå målet - vi kan ikke stoppe når målet er i syne. 

Institusjonsbarnevernet 

På institusjonene er det er klar fordel at det blant miljøpersonalet er en bredde i både kompetanse og erfaringer. Samtidig er det vesentlig at det er en klar overvekt av personer med generell og spesialisert kompetanse rettet mot ungdom og deres strev. Vi mener derfor det ikke er tilstrekkelig at 3 årig erfaring innen omsorg kreves, uten at det spesifiseres at målgruppen var barn og unge. 

KOMMUNALE BOTILTAK 

Vi vurderer det som positivt at det tilrettelegges for at kommunene kan opprette egne botiltak som hjelpetiltak.  

Våre bekymringer knytter seg til at kravene til kompetanse framstår svakere enn ved institusjoner selv om det fremmes mulighet for at botiltakene og kan benyttes ved omsorgsovertakelse på et senere tidspunkt, særlig sett sammen med at det ikke framstår svært tydelig hvilke barn som er målgruppen for tiltaket utover paragraf. Det knyttes også bekymring til om kommunene kan ha et sterkere økonomisk insentiv til å bruke egne tiltak, dersom ikke en målgruppepresisering gjøres. Det bør stilles tydelig krav til kompetanse hos personalet på lik linje med institusjonene, og de kommunale botiltakene bør har en tydelig målgruppe definering som sikrer at barn og unge med behov for institusjonsplass gis rett hjelp.  

NY INNRETNING PÅ INSTITUSJONENE 

Barn som kommer på institusjon, har ofte flere brudd bak seg med forsøk på flere hjelpetiltak og fosterhjemsplasseringer. Flere av dem har flere strev. Samtidig er det langt fra tilstrekkelig med døgnplasser over lenger tid innenfor psykisk helse. Vi observerer også at barn med svak kognitiv funksjon kan befinne seg på barnevernsinstitusjoner og vi er usikre på om det er et egnet sted, eller om institusjonene får tilstrekkelig med støtte fra relevante tjenester. 

Vi stiller oss positive til at helse forpliktes i en langt større grad enn det som er tilfelle i dag.  

Når det gjelder tun-modellen så mener vi at det kan være positivt at ungdom får mulighet til å være innen samme institusjon/driver selv om behov skulle endre seg. Det vil også kunne innebære at det er det samme personalet som følger opp ungdommen. Dette medfører færre brudd. 

Vi er kjent med at det kan være utfordrende å finne gode lokasjoner og at det snakkes om at enhetene ikke bør ligge mer enn 1 times kjøring unna hverandre. SOS-barnebyer mener det bør presiseres at det er barnets skoletilhørighet og fritidsaktiviteter som bør styre avstand slik at de kan opprettholdes. Knyttet til både aktiviteter og skole danner barnet også nettverk og tilhørighet som er verdifulle. I praksis slik det tenkes nå så kan allerede skolen ligge et stykke unna, og dersom barnets flytter i motsatt ende så er plutselig reiseveien svært lang.  

ØVRIGE FORSLAG 

- Endring av tverrfaglig helsekartlegging og helseteam 

Vi stiller oss selvsagt positive til at flere barn faktisk får TFH. Samtidig er SOS-barnebyer bekymret for at kvaliteten går på bekostning av kvantitet. Barn på institusjon kan ha et bredt spekter av strev som forutsetter grundig utredning hvor tjenestene består av koordinerte spesialister. Vi er skeptiske til at barnet får flere treffpunkter.  

 Vi savner også en drøfting rundt hvordan all informasjon og forståelse av barnet settes i sammenheng og resulterer i konkrete målrettede tiltak og tilrettelegginger. Hvem skal stå som faktisk koordinator? Bufetat eller barneverntjenesten? Hvem har ansvaret for at den samlede kunnskapen sammenfattes og resulterer i konkret støtte og hjelp for barnet? 

- Partsrettigheter 

SOS-barnebyer er skuffet over at partsrettighetene ikke senkes til 12 år eller innfører en ny advokatordning for barn fra 12 år i saker for nemnda og domstolen. 

Barns rettsvern er særlig viktig da barn i utgangspunktet er den svakere part. 

 - Barneverntjenestens mulighet til å stanse samvær 

SOS-barnebyer støtter dette. 

 - Fosterhjem 

Vi synes det er svært positivt at fosterhjem og fosterforeldre nå får bedre betingelser og rettigheter. Vi er likevel noe bekymret over at det er opp til hver enkelt kommune å fastsette pensjonsnivå. 

 - Barns adgang til klage 

SOS-barnebyer benytter anledningen til å påpeke at det var uheldig at Stortinget valgte å ikke ratifisere tilleggsprotokollen som hadde sørget for barns mulighet til å klage og dermed økt deres rettsvern. Begrunnelsen var blant annet at Norge allerede hadde sikret barns klageadgang på en slik måte at den mer enn nok sikret barns rettsvern. Det er da av vesentlig betydning at Norge følger dette opp. 

Vi synes det er positivt at barnet får utvidet klagerett, men ønsker samtidig å understreke at det må sørges for at denne retten er reell. Det vil si at det kan dokumenteres at barnet er informert og har forstått både sin rett til å klage, hvordan det gjøres og hvem som kan bistå barnet i dette. 

 SOS-barnebyer oppfordrer Stortinget til å etterspørre om klageadgangen faktisk blir brukt. Dersom den ikke blir det i særlig grad, så er det lite sannsynlig at det er fordi barn ikke ønsker å klage. 

 - Søskenplassering i fosterhjem 

SOS-barnebyer savner enda tydeligere fokus på søskenplasseringer i fosterhjem når vi vet hvor viktig det er for en stor majoritet at de får holde sammen. Vi mener at dette er i henhold til retten til familieliv. 

Proposisjonen har som mål å styrke kvalitet i barnevernet. Proposisjonens forslag lykkes med dette til en viss grad gjennom at barn, foreldres og fosterforeldres rettigheter styrkes og prosessuelle forhold forbedres. Når det gjelder forslag om rammebetingelsene for barnevernets arbeid og krav til kompetanse, samt ansvar for barn og unge med rusvansker, mener vi forslagene undergraver barnevernet. Jobben blir vanskeligere for de som skal sørge for at barn og foreldre får riktig hjelp til rett tid.

Kompetansekrav for barnevernet må bevares og utvikles

Vi mener det er svært kritisk at kompetansekravene raseres, både for det kommunale barnevernet, for aktører som tilbyr tiltak og utredninger og for institusjonsbarnevernet.

Vedtaket fra et samlet storting for fire år siden om kompetansekrav var etterlengtet, faglig velbegrunnet og godt dokumentert. Ulike rapporter og utredninger de siste årene underbygger behovet, senest fra 2025 med evaluering av barnevernsreformen, evaluering av kompetansestrategi for barnevernet og riksrevisjonens nylige kritiske rapport.

Vi håpet AP/SP-regjeringen ville bidra til å styrke kompetanse i barnevernet i tråd med erkjente behov i etterkant av vedtaket i stortinget. Vi har anbefalt en nasjonal plan for å etablere samarbeid lokalt og regionalt mellom kommuner, barnevernsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner og statsforvaltere for å oppnå målene. Vi har videre anbefalt at barnevernspedagogutdanningen gjøres til en klinisk master. Det er trist å erkjenne at regjeringen ikke har lagt til rette for noen nye tiltak eller nye ressurser etter at de tok over ansvaret for barnevernsfeltet.

Tidligere og ny statsråd for barnevernet begrunner raseringen som nå foreslås med at dette gir økt fleksibilitet og handlingsrom til kommunen. Det begrunnes ikke med at dette er til barns beste, eller at dette samlet sett vil styrke kompetansen i barnevernet. De har heller ikke sett hen til Bufdirs utredning som konkluderte med at det ikke vil være noen gevinster i å redusere kompetansekravene.

Regjeringens forslag gir derimot svært bekymringsfulle konsekvenser. Forslaget innebærer at det i fremtiden ikke vil stilles noen kompetansekrav til ansatte som skal jobbe som saksbehandler/barnevernskonsulent, sakkyndige eller ansatte i kommunale botiltak. Vi kan videre lese i kapittel 24 at regjeringen vil spare inn opp mot en milliard på forslaget:

• Utdanningstilbud som er opprettet i master i barnevern og barnevernsarbeid kan nedlegges fordi færre vil ha behov for master (kapittel 24.2.9)
• Det blir billigere for kommunene ved at ansatte ikke skal ha masterlønn, en kan spare inn 550 millioner kroner (kapittel 24.1)
• Barnevernsinstitusjonene kan spare penger ved at ansatte ikke trenger en relevant bachelorutdanning (kapittel 24.2.8)
• Det kan spares 13 millioner kroner ved at ansatte i Bufetat som foretar utredninger i foreldre-barnsentre ikke trenger master

Dette gir svært kritiske konsekvenser: Det støtter ikke de som har ansvar for å sikre faglig forsvarlighet i barnevernet og vanskeliggjør arbeidet som skal komme barn og unge som lever i belastende livs- og omsorgssituasjoner til gode. Barnevernsfeltet tappes med dette for ressurser og viktige virkemidler, som det er dokumentert at trengs for å drive gode og robuste barnevernstjenester.  

Regjeringen sier de er opptatt av god kompetanse i barnevernet, men viser gjennom forslaget at de reelt sett ikke støtter videre kompetansebygging for fremtidas barnevern. Vi er videre svært bekymret for at dette i enda større grad skaper mer forskjeller i kvalitet i landets barnevernstjenester og dermed hemmer målet om likeverdige tjenester for barn, unge og deres familier.

Regjeringen sier de skal legge til rette for økt samarbeid mellom kommuner, bedre opplæring, bedre tilgang på veiledning og styrket bistand fra Bufetat i komplekse saker, for at kommunene skal kunne sikre faglig forsvarlighet. Vi mener det er åpenbart at dette kan oppnås ved å fortsette å styrke kompetansen i kommunen og bevare kompetansekravene, da vil dette bli ivaretatt implisitt. Vi kan ikke se hvordan regjeringen ser for seg dette ivaretatt med deres forslag: Hvem er aktørene som har midler og kompetanse til å gjøre dette? Hvorfor kan ikke dette gis kommunene direkte?

Regjeringens forslag gir kommunene og institusjonseiere mindre handlingsrom og fleksibilitet, økonomisk og faglig. Vi advarer stortinget sterkt mot å rasere barnevernet på denne måten.

Vi stiller oss for øvrig bak innspill fra UNIO, Norsk Barnevernsamband, Barneombudet og mange andre aktører som kritiserer raseringen av kompetansebyggingen i barnevernet. Her er også et innlegg i Kommunal Rapport om temaet: Regjeringen svekker kvaliteten i barnevernet

Andre innspill

Proposisjonens kapitler som ikke omhandler kompetanse løfter mange sentrale tema. Det legges frem mange forslag vi stiller oss fullt bak.

Vi mener samtidig at profesjonsutøvelse i barnevernet er svært komplekst, med mange hensyn som skal tas, med høye krav til relasjonsbygging og innholdet i vurderinger, beslutninger og dokumentasjon. Føringene som legges an i denne proposisjonen, både for det kommunale barnevernet og institusjonsbarnevernet, underbygger ytterligere behovet for god barnevernsfaglig og miljøterapeutisk kompetanse, og derav behovet for å beholde og videreutvikle dagens kompetansekrav. Det må sikres at ansatte i barnevernet innehar relevant barnevernsfaglig kompetanse for at intensjonene i lovforslagene kan innfris.

Rusbehandling for barn og unge

Vi har tidligere vært kritisk til at spesialisthelsetjenesten skal gis ansvar for behandling av barn og unge med rusmiddelproblemer. Vi er fortsatt svært kritiske til dette og forslaget som fremlegges i kapittel 8.3.5. Etter vårt syn er alvorlig og vedvarende rusmisbruk hos ungdommer et symptom på multisystemiske utfordringer hos ungdommen som svært sjeldent handler sjeldent om «helseutfordringer» isolert sett.

Forslaget innebærer at Bufetat sine rusbehandlingsinstitusjoner (LBR) legges ned. Disse har i 15 år vist seg å være blant verdens beste innenfor rusbehandling for ungdom med vedvarende og alvorlige rusproblemer. Å løfte ansvaret til spesialisthelsetjenesten, som må bygge opp dette tilbudet fra bunnen av, virker uhensiktsmessig. Det vil skape nye barrierer i å bygge kontinuitet for barn og unge som har det vanskelig, og gi utfordringer knyttet til terskel for når ungdom må flytte fra et botilbud til et annet. Det vil også stoppe opp det utviklingsarbeidet Bufetat over mange år har lagt ned i å gi et godt tilbud til disse ungdommene.

Mer om arbeidet på barnevernsinstitusjoner

Barneverninstitusjonene mottar ungdommer med de mest sammensatte og komplekse utfordringer og behov. Mye av arbeidet dreier seg om å kunne forstå sammenhengene og kompleksiteten i de utfordringene ungdommen har og står i. Man må kunne forstå hva driverne til utfordringene er, og derav hvorfor en må gjøre det ene og ikke det andre.

Relasjonskompetanse er generelt viktig i arbeid med mennesker, men står seg ikke alene når det kommer til de oppgaver som skal løses av en miljøterapeut i en barnevernsinstitusjon. Dette må også sees i lys av de behov og forventninger både ungdom, familien og samfunnet ellers har til barneverninstitusjonene og den primære miljøterapeutiske oppgaven som skal løses.

Forventningene og kompleksiteten i oppgavene har økt kraftig de siste 10 årene. Den barnevernsfaglige, miljøterapeutiske og sosialpedagogiske kompetansen være sterk for å skape et robust tilbud for de som har det vanskeligst. De barnevernsfaglige kompetansekravene må derfor beholdes også for barnevernsinstitusjonene.

Utdyping av våre synspunkter

Tidligere høringssvar fra oss som utdyper vårt syn på kompetanse https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/offentlig-horing-av-forslag-til-endringer-i-barnevernsloven-mv/id3033092/?uid=c3392d34-7a1c-49b9-85d1-c654102504bd samt om rusbehandling for unge https://www.regjeringen.no/contentassets/abe0cc9b767c4db2b71fded7f02ec62b/akademikerforbundet.pdf?uid=Akademikerforbundet (side 14).

 1.      Innledning

Flere av forslagene i stortingsmeldingen og proposisjonen innebærer etter NIMs syn et reelt kvalitetsløft. I dette innspillet kommenterer vi et utvalg problemstillinger fra både meldingsdelen og proposisjonen med særlig menneskerettslig relevans.

NIM er tilgjengelig for ytterligere avklaringer.

2.      Fosterforeldres klagerett på oppheving av omsorgsovertakelse

I noen tilfeller har fosterforeldre og barn etablert en rett til familieliv som er vernet etter EMK artikkel 8 og Grl. § 102. Det kan for eksempel tenkes tilfeller hvor et lite barn blir plassert hos fosterforeldre, og blir boende der over flere år. Vi ber komiteen merke seg at NIM mener det bør utredes om fosterforeldre i visse, avgrensede tilfeller også skal ha en klagerett. Vi viser til begrunnelsen i NIMs høringssvar.[1]

3.      Varig opphold i fosterhjem (kapittel 14)

Departementet foreslår en ny § 5-12 der barneverns- og helsenemnda kan vedta varig opphold i fosterhjem. Tiltaket gjelder barn som er under barnevernets omsorg, men der gjenforeningsmålet er forlatt med den følge at det ikke er noe formål om at barnet skal flytte tilbake til foreldrene. Forslaget skal bidra til at barnet får mer ro og normalitet i fosterhjemmet.

Tiltaket er inngripende overfor både barn og foreldre, og spørsmålet er om tiltaket følger kravene etter EMK artikkel 8. Slik NIM vurderer det, vil forslaget som et utgangspunkt generelt neppe være i strid med EMK artikkel 8, men kan volde problemer i enkelttilfeller. Det medfører behov for noen presiseringer, samt føringer om hvilket behov tiltaket skal dekke. Vi viser til en lengre versjon av NIMs høringsuttalelse til komiteen, der våre anbefalinger kan oppsummeres:

• En presisering i innstillingen om at totaliteten av inngrep kan skjerpe kravene til begrunnelse og beslutningsgrunnlag.
• En presisering i innstillingen om at adgangen til å oppheve et vedtak om varig opphold i fosterhjem retter seg mot tilfeller der det foreligger opplysninger om vesentlig endrede forhold.
• En tydeliggjøring i komiteens innstilling om hvilke situasjoner tiltaket er ment for.
• En evaluering av tiltaket etter en viss tid.

4.      Rettigheter og inngrep på institusjon (kapittel 15)

4.1       Menneskerettslige utgangspunkter

Departementet foreslår å lovfeste at institusjonen kan bruke fysisk makt utover milde former når det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade, jf. utkastet § 10-11 bokstav b.

Barn har et sterkt vern mot statens maktbruk, og som hovedregel skal staten avstå fra å bruke makt mot barn. Maktbruk må være nødvendig og forholdsmessig, og begrenses til det nødvendige minimum, jf. særlig FNs barnekonvensjon artikkel 19 og EMK artikkel 3 og 8, jf. også Grunnloven §§ 102 og 104.[2]

Samtidig har statene positive plikter til å beskytte barn, for eksempel beskyttelse etter EMK artikkel 2 (retten til liv) og 3 (forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling).

4.2       Terskelen for fysisk maktbruk mot barn

Den viktigste forskjellen mellom gjeldende rett og departementets forslag, er etter det NIM forstår tidsmomentet.

EMD bygger på at fysisk makt bare kan benyttes som siste utvei, og når det er eneste tilgjengelige tiltak for å forhindre «immediate or imminent harm» mot pasienten selv eller andre.[3] «Imminent» kan bety «coming or likely to happen very soon», altså «nært forestående». Sett i lys av EMK artikkel 2 og 3, mener vi derfor at en regulering av maktbruk som omfatter nært forestående fare for alvorlig skade på barnets liv eller helse, kan være forenlig med EMK.

NIM mener at lovteksten bør være tydeligere, for å få frem hvor nært i tid faren må være. Bokstav b kan utformes slik:

«b.          nært forestående fare for at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade.»

Departementet skriver i særmerknaden at det må foreligge konkrete holdepunkter for at faren for alvorlig skade «med stor sannsynlighet vil oppstå» innen kort tid dersom institusjonen ikke griper inn. NIM mener det må være rom for å variere kravet til sannsynlighet ut fra alvorlighetsgraden av type skade i det konkrete tilfellet. NIM anbefaler at dette nyanseres i innstillingen.

4.3       Kunnskapsgrunnlaget

Det er vanskelig for NIM å overskue konsekvensene av lovforslaget, blant annet fordi det er mangel på forskning om langsiktige konsekvenser av tvang overfor barn på institusjon.[4]

NIM anbefaler følgende:

For det første bør barn og voksne med erfaring med maktbruk på institusjon involveres i utarbeidelsen av retningslinjer for praktiseringen av regelverket.

For det andre bør endringene i kapittel 10 evalueres etter at loven har virket en tid. Allerede nå bør det legges opp et løp for en systematisk kunnskapsinnhenting.

For det tredje bør komiteen vurdere å gi føringer om evaluering av dagens § 10-4 (forslagets § 10-5) om forebygging av tvangsbruk og andre inngrep på institusjon. I Helsetilsynets gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet, fremgår det at inngrepene i liten grad ble brukt til læring og forebygging.[5]

For det fjerde bør prinsippet om barns gradvis økende selvbestemmelse reflekteres bedre i loven enn det forslaget nå legger opp til. Departementet ønsker å bygge på barnelovens regler, der også barns selvbestemmelse er regulert.[6] Vi viser til begrunnelsen i NIMs høringssvar.[7]

Barnets gradvis økende selvbestemmelse kan for eksempel reguleres i loven § 10-2 annet ledd slik: «Institusjonen skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen».

Vennlig hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Gro Nystuen         Pernille Borud

Konst. direktør      Seniorrådgiver

[1] https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2024/08/NIM-horingsuttalelse-Forslag-til-endringer-i-barnevernsloven-kvalitetsreform.pdf s. 14.

[2] For mer om dette, se NIMs utredning om politiets maktbruk overfor mindreårige: https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2021/03/Innspill-%E2%80%93-behov-for-utredning-av-mer-presis-regulering-av-politiets-maktbruk-overfor-mindrea%CC%8Arige.pdf

[3] F.eks Lavorgna mot Italia (8436/21), avsnitt 115.

[4] https://www.fhi.no/publ/2023/bruk-av-tvang-og-grensesetting-i-barnevernsinstitusjoner-og-fosterhjem/

[5] https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2023/barnevernsrapport_til_bfd_med_vedlegg_2023.pdf s. 30 og 31.

[6] Se også videreføring i forslag til ny lov: Utkastet § 6-6 i Prop. 117 L (2024-2025) Lov om barn og foreldre (barnelova).

[7] Pkt 5.2.2 i NIMs høringssvar: https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2024/08/NIM-horingsuttalelse-Forslag-til-endringer-i-barnevernsloven-kvalitetsreform.pdf

Proposisjonen inneholder gode analyser av utfordringsbildet, og flere gode forslag som vil bidra til å øke kvaliteten i barnevernet. Det er imidlertid behov for flere tiltak for å lykkes med å gi barn og unge gode oppvekst- og barneverntjenester. Det viktigste er å styrke kommuenes ressurser til å drive gode forebyggende tjenester og barnevernstjenester i barnets nærmiljø, bedre nasjonale støtteordninger for kompetanseutvikling og en sterkere grunnberedskap i det statlige barnevernet. 

Kommunale tjenester

Det er positivt at det foreslås en tydeligere hjemmel som regulerer kommunale botiltak. Dette vil være et godt alternativ for mange barn, som trenger et trygt botilbud utenfor familien, i nærmiljøet sitt. KS vil imidlertid påpeke at dersom man skal lykkes med barneverns/oppvekstreformens mål om å sikre tidligere og bedre hjelp til barn og unge i deres nærmiljø, må kommunene settes i bedre stand til å bygge opp kommunale tiltak og tjenester. Kommunene er i en presset økonomisk situasjon, der 6 av 10 kommuner hadde negative netto driftsresultater i 2024. Høye egenandeler for statlige tiltak og ekstrakostnader som følge av brudd på statens bistandsplikt forsterker utfordringene for barnevernsfeltet, slik det også fremgår av Menons evaluering av barnevernsreformen. Det er avgjørende at nasjonale myndigheter sørger for at kommunene har bedre økonomiske rammer for å ivareta sitt ansvar for å styrke oppvekstjenestene, herunder barnevernet, primært gjennom økte rammeoverføringer.

KS mener samtidig at omstilling er nødvendig, herunder tiltak for bedre helhet og sammenheng i det kommunale tjenestetilbudet til barn, unge og familier. Dette krever blant annet mindre sektorisert og fragmentert regulering, og KS vil derfor utrede om en felles oppvekslov for ulike kommunale tjenester kan bidra et mer sammenhengende tilbud til barn og familier.  

God kompetanse og gode relasjonelle ferdigheter er avgjørende for et godt barnevern. Dette kan imidlertid opparbeides på flere måter enn gjennom masterutdanning, for eksempel gjennom etter- og videreutdanning som er bedre tilpasset ulike behov. Det kan samtidig innsnevre synet på hvilken kompetanse barnevernet trenger, og forhindre mulighet for å sette sammen lag av fagfolk med ulik kunnskap. Kommunesektoren erfarer også at rigide krav om høy akademisk kompetanse forsterker rekrutteringsutfordringer i en tid med økende mangel på kompetent arbeidskraft i mange sektorer. Et bredt flertall på Stortinget har i Innst. 163 S (2024-2025) pekt på behovet for å begrense statlig detaljstyring, blant annet når det gjelder kompetansekrav. Det er ble fattet vedtak om en gjennomgang av den statlige styringen av kommunene, for å bidra til økt lokalt handlingsrom. KS støtter regjeringens forslag om å lempe på masterkravet i det kommunale barnevernet, men vil peke på at det i stedet er behov for å forsterke andre kompetansetiltak i sektoren også med statlige midler. Stortinget bør her se hen til nasjonale ordninger for etter- og videreutdanning på utdanningsområdet. Opplæringsloven med forskrifter åpner for ansettelse i lærerstillinger med bakgrunn i ulike utdanninger av ulik lengde, ikke bare masterutdannede. Det gis samtidig omfattende statlig tilskudd til kompetansehevning i en rekke fag og på ulike nivå. Regjeringen har varslet en utvidelse av ordningene til å omfatte flere grupper av ansatte i skole og barnehage, etter godt samarbeid med partene i sektoren. De nasjonale ordningene supplerer, støtter og stimulerer den kompetanseutviklingen som kommunene som arbeidsgiver har hovedansvar for. KS og Fellesorganisasjonen (FO) anbefaler at det utvikles nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling i barnevernet, tilsvarende ordningen for skolesektoren. Det foreslås at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med budsjettforslag som sikrer bedre statlig støtte til kompetanseutvikling i det kommunale barnevernet, etter modell av det nye statlige kompetanseordningene for ansatte i skole og barnehage. Kompetansetiltakene må ta utgangspunkt i kommunenes, tjenestenes og ansattes ulike behov, og bidra til praksisnær og variert kompetanse.

KS støtter at veiledning av nyutdannede er et svært viktig tiltak for å trygge ansatte, kvaliteten i arbeidet og begrense turnover i sektoren. Sammen med NTNU har vi utarbeidet en forskningsrapport med anbefalinger om veiledning.[1] Partene i utdanningssektoren, herunder KS, har utarbeidet felles prinsipper og anbefalinger for god veiledning av nyutdannede lærere, som har gitt positive resultater for omfang og kvalitet i veiledningen. Dette bør vurderes som et alternativ til en statlig forskriftsregulering på barnevernsfeltet. Ved en fastsettelse av forskrift om veiledning, må kostnader til nye krav beregnes og fullfinansieres fra statens side.

Forutsigbare rammer for fosterhjem

KS støtter videre opp om forslag som bidrar til mer stabilitet og økt forutsigbarhet i fosterhjem. Det er positivt at fosterforeldre får klagerett på flytting av barnet og økt beslutningsmyndighet på vegne av barnet for å kunne ivareta barnas behov i det daglige.

KS har i tidligere høringssvar også støttet opp om en plikt for kommunen til å yte godtgjøring og utgiftsdekning til fosterforeldre. Det er positivt at regjeringen mener at nivået på denne godtgjøringen vurderes best i kommunen basert på en samlet vurdering av forsterkning og behov hos barnet og i fosterfamilien. Dersom ytelsen skal standardiseres og underlegges ytterligere statlig regulering, mener KS at dette tilsier at ytelsen blir en statlig finansiert og forvaltet ordning.

Bedre tilbud til barn som bor på institusjon

KS støtter retning og tiltak som foreslås for å styrke institusjonsbarnevernet, og mener dette kan bidra til bedre og mer stabile tilbud. Det viktigste er imidlertid en økt, stabil grunnberedskap i det statlige barnevernet som sikre et tilbud til barn og unge når de trenger det. De omfattende og vedvarende bruddene på statens bistandsplikt innebærer en uholdbar situasjon for barn og familier i svært utsatte situasjoner. Det innebærer også et betydelig økt press på kommunalt ansatte, og store ekstrakostnader for kommunene som må finne alternative, og ofte utilstrekkelige tilbud i kommunal regi.  KS vil her påpeke at det også er viktig å få en bedre avklaring av ansvarsforhold mellom stat og kommune, herunder presisering av ansvar for merkostnader ved eventuelle brudd på bistandsplikten eller ved tildeling av et mer omfattende tiltak enn det kommunen har etterspurt. En forskrift for avklaring av ansvarsforhold var på høring frem til februar 2023, og er fortsatt under behandling. Stortinget bør be Regjeringen sørge for fortgang i saken.

[1] Sluttrapport-LedVei-13-januar-2025-m-omslag-.pdf

Hovedorganisasjonen Virke er den største arbeidsgiverorganisasjonen for ideelle barnevernsaktører og leverer tjenester i hele barnevernskjeden over hele landet. Deres bidrag er avgjørende for å møte behovene i samfunnet, og de har et klart ønske om å fortsette å ta vare på sårbare barn som trenger omsorg. Som deres arbeidsgiverorganisasjon er Virke opptatt av at de skal ha rammevilkår til å kunne fortsette å levere tjenester på en god måte. Det er avgjørende at de får kontrakter og avtaler som det er mulig å leve av og som minsker den økonomiske risikoen for den enkelte virksomheten.

Prop. 83L (2024 – 2025) er omfattende og har mange forslag. Virke vil kommentere det som er mest avgjørende for våre medlemmer og tar ikke stilling til alle forslagene. Gjennomgående mener Virke at de fleste forslagene er gode og støttes fra vår side. Virke har ingen store motsigelser mot helheten i lovforslagene. Vi har derimot noen bekymringer som vi ønsker at skulle vært bedre ivaretatt og som vi ber komiteen ivareta i sin behandling.

Om barnevernsinstitusjoner

Virke støtter at tilbudet skal tilpasse seg barnets behov og at man skal hindre unødvendige flyttinger. Virke mener dog at det viktigste fremover er å sikre nok kapasitet på området. Det må bygges en beredskap slik at barn slipper å vente, eller få dårligere tiltak enn ønsket, fordi det ikke er tilgjengelige plasser på institusjon. Departementet viser til at det er nødvendig med mer fleksible avtaler med private aktører (kap 8.4.3). Virkes medlemmer er svært bevisst sitt arbeidsgiveransvar. De ønsker å ha fast ansatte med gode arbeidsvilkår og pensjonsrettigheter. Da er det er avgjørende at avtalene med det offentlige ivaretar dette ansvaret den enkelte aktør har. Våre medlemmer mener at de beste tjenestene kommer av trygge, faste og kompetente voksne som har det godt på jobb. Fleksible avtaler som justeres opp og ned hyppig, vanskeliggjør faste ansattgrupper. Bufdir har gitt garantikjøpavtaler til en del ideelle aktører over noen år. Dette er en god løsning både for myndighetene og de privat ideelle aktørene.  

Videre vil Virke peke på at endringer i krav til institusjoner må sørge for at eksisterende bygningsmasse fortsatt kan brukes uten for store og omfattende endringer. Det er mange mulige måter å løse tun-modellen på uten at det trengs å etablere helt nye bygg. Alternativt må det tilgjengeliggjøres midler til endring av bygningsmasse.

Departementet foreslå at de fleste barn skal få tilbud i egen region. Virke ser viktigheten av tilknytning til hjemsted. Virke tror likevel at det vil være vanskelig å anslå behov på regionalt nivå. Hvis det offentlige ønsker å bruke privat ideelle aktører i utbygging av kapasitet må oppdatert forsyningsstrategi og planer for behov deles, slik at det er mulig å etablere nytt tilbud der det er behov for det. Dette gjelder også om det blir regionalt ansvar.

Virke støtter at ansatte på barnevernsinstitusjoner får adgang til inngrep for å beskytte barna. Institusjoner har et stort ansvar for barna det gjelder og deres medbeboere. Muligheten til å begrense sosiale medier kan være et viktig tiltak for å sikre barnas trygghet.

Virke mener at det er viktig å være observant på at rusatferd er en stor problemstilling på mange institusjoner. Eventuell flytting av spesialisert rusbehandling til spesialisthelsetjenesten må ikke medføre at ruskompetanse på institusjoner reduseres. Våre medlemmer melder også om at rusbruk ikke alltid er kartlagt godt nok i forkant av inntak og slik kan komme som et behov som melder seg underveis i opphold. Det er flere ideelle aktører som per i dag har rusbehandling. Virke ber om at de involveres i arbeidet med overføring av ansvar.

Kompetansekravet for barneverninstitusjoner er særlig begrunnet i at det kreves god kompetanse for å jobbe med endringsarbeid i barneverninstitusjonene. Virke ser stadig mer komplekse utfordringer hos barn og unge som bor på institusjon, noe som etter vår vurdering krever høy grad av faglig kompetanse hos de ansatte. Behovet for spesialisert omsorg og utviklingsstøtte, kompleksiteten i arbeidsoppgavene, adgangen til tvang og konsekvenser ved svikt tilsier at det faglige personalet i barneverninstitusjonene i hovedsak bør bestå av ansatte med relevant utdanning på bachelorgradsnivå. 

Forslaget om mindre justeringer som legger til rette for økt bruk av ansatte uten relevant bachelorutdanning støttes delvis. Justeringene må etter vår vurdering fremkomme som et unntak. Hovedregelen er at ansatte på barneverninstitusjon skal ha relevant utdanning på bachelornivå. Etter vår vurdering skal unntaket komme til anvendelse ved rekrutteringsutfordringer der det ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig bredde i kunnskap og personlig egnethet samlet sett for en personalgruppe. Det må legges til grunn at dette gjelder søkere som kan dokumentere relevant arbeidserfaring i minst tre år slik departementet foreslår, samt studenter under relevant utdanning. Forslaget som innebærer at det vil være unødvendig å søke Bufetat om unntak fra kompetansekravet ved ansettelse av personell som allerede har opparbeidet seg solid erfaring fra arbeid i en barneverninstitusjon, støttes.

Videre støtter Virke endring av ordbruk med hensyn til plassering, atferd med mer.

Virke er glad for at vårt forslag om at alle barnevernsinstitusjoner, uavhengig av eierskap, skal få tilgang på fagstøtte og kompetansetiltak.

Om fosterhjem

Virke støtter i hovedsak forslagene som ligger på fosterhjemsområdet. Virke støtter styrking av fosterforeldres stilling og økonomiske rettigheter. Også her er Virke opptatt av å styrke kapasitet og beredskap. Rammevilkår for fosterhjemmene og eventuelle leverandører av fosterhjem er avgjørende for kapasitet. Virke er skuffet over at spesialiserte fosterhjem ikke har fått mer oppmerksomhet i kvalitetsreformen. Virke gjentar innspillet om bistandsplikt på spesialiserte fosterhjem som er meldt komiteen tidligere.

Øvrige forslag

Kommunale botiltak med døgnbemanning kan være et godt tiltak for enkelte barn. Virke er opptatt av at dette ikke blir et rimeligere alternativ som tas i bruk for å spare midler i kommuners trange budsjetter. Videre er det avgjørende at dette ikke blir en «B-barnevernsinstitusjon» som ikke har samme kvalitetssikring og rammer som andre tiltak i barnevernet.  

Virke ønsker å løfte muligheten for at privat ideelle kan levere en større del av barnevernstjenesten, eksempelvis kommunale botiltak med døgnbemanning. Videre viser Virke til at tiltaket støttehjem, som er utviklet av noen av Virkes medlemmer, kan fortsette å være en viktig del av barnevernstiltak kjeden, også for ideelle aktører. Det samme gjelder etterverntiltak som mange allerede har god erfaring med.

Virke savner omtale av senter for foreldre og barn. Virke mener at dette er et sentralt tiltak for noen familier og skulle ønske at det fikk mer oppmerksomhet i meldingen. Virke er bekymret for signaler som er sendt vedrørende fortsatt avtaler og ønsker å presisere viktigheten av å ha dette tiltaket i barnevernskjeden fremover.

Innledende bemerkninger 

Redd Barna syns regjeringen løfter mange viktige problemstillinger og belyser på en god måte flere av utfordringene barnevernet står i. Redd Barna mener at flere av de foreslåtte endringene i barnevernloven vil bidra til å ivareta barn som er i kontakt med barnevernet på en bedre måte. Av kapasitetsgrunner kommenterer vi kun på utvalgte områder.

Redd Barna støtter flere av forslagene rundt omstilling av institusjonsbarnevernet. Redd Barna mener at omstillingen innretter institusjonstilbudet til å i større grad tilpasses barnets behov og barnets beste. Redd Barna håper og tror at dette vil føre til større stabilitet, ro og forutsigbarhet for barn og ungdommer som bor på institusjon. En slik omstilling vil ta tid, og vil kreve tilstrekkelig ressurser og at de ansatte får tilbud og mulighet til kompetanseheving slik at de kan utøve god omsorg og møte de ulike behovene til de som bor på institusjonen.

Barn og unges rett til medvirkning på tjenestenivå

Redd Barna viser til proposisjonens 4.5.1 Brukerforum for barn og pårørende. Vi mener at barn og unges rett til å medvirke på tjenestenivå bør tydeliggjøres i loven gjennom en egen bestemmelse. Dette er et ansvar som allerede påligger de som utvikler tjenester som retter seg mot barn, men i en undersøkelse gjennomført av SOS-barnebyer i 2020 påpekte alle barnevernslederne som deltok at det i dag er stor ulikhet mellom barnevernstjenestene når det gjelder hvorvidt og i hvor stor grad de legger til rette for at barn og unge får medvirke i utviklingen av tjenestene. Styrket medvirkning fra barn og unge vil gjøre tjenestene bedre, mer treffsikre og mer tilpasset de som tjenestene er til for.  

Barns prosessuelle rettigheter

Redd Barna er svært skuffet over at departementet i denne proposisjonen ikke går lenger i å styrke barns prosessuelle rettigheter. Vi viser til vårt svar på høring av endringer i barnevernsloven, 2. juli 2024, hvor vi både støttet høringsnotatets alternativ 1 som ga barn partsrettigheter fra fylte 12 år, med visse begrensninger, og anbefalte departementet å ta inn en bestemmelse som gir barn under 12 år rett til advokat i saker for nemnda, i tråd med høringsnotatets alternativ 2. Vi uttalte videre at dette forutsatte at ordningene som skulle støtte og veilede barn i utøvelsen av sine partsrettigheter også ble styrket slik at de fungerte i praksis og i tråd med intensjonen. Vi vil imidlertid understreke at dette ikke er et argument for å unnlate å gi barn partsrettigheter, men tvert imot fremhever viktigheten av å styrke ordningene. Redd Barna mener at barn må få partsrettigheter fra 12 år, og at alle barn under 12 år bør få oppnevnt egen advokat i saker for barneverns- og helsenemnda. Dette mener vi er viktig for en reell styrking av barns mulighet til å hevde sine rettigheter, og kunne ta eierskap i og påvirke egen sak.    

Vi støtter departementets forslag om å gi alle barn klagerett på vedtak om hjelpetiltak utenfor hjemmet og klagerett på flyttevedtak etter vedtak om omsorgsovertakelse, samt at statsforvalterens ansvar for å behandle muntlige og skriftlige henvendelser fra barn og foreldre skal tydeliggjøres. Men det er ikke tilstrekkelig for å bidra til en reell styrking av barns prosessuelle rettigheter i barnevernet. (Viser også til Barneombudets skriftlige innspill.)

Begrensninger i barns digitale rettigheter

Redd Barna støtter de foreslåtte endringene i kapittelet om barnevernsinstitusjoner som styrker beskyttelsen av barn mot digitale trusler, i tråd med generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter relatert til digitale medier. Vi mener at manglende innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon kan føre til at barn på institusjon ikke får nødvendig omsorg og beskyttelse. Samtidig må barns rett til digital deltakelse for informasjon, offentlige tjenester og utdanning ivaretas, spesielt med tanke på §10-12.

Rapporten "Internett er et stort mørkt rom" viser behovet for å tydeliggjøre ansvaret for barns beskyttelse på nett, uten å gå på bekostning av deres rett til samfunnsdeltakelse og et normalt ungdomsliv.

Vi støtter at grensesetting inngår i omsorgsansvaret, inkludert bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett. §10-3 bør vektlegge hensynene bak digital grensesetting og barns medvirkning. Innsikt i barnets individuelle behov og hensiktsmessige grenser forutsetter aktiv dialog med barna. Å bruke foreldre som standard for digital grensesetting er uklart på grunn av varierende restriksjoner og generasjonskløft. Informasjon og dialog om nettrisikoer er avgjørende for at barn skal forstå og ha tillit til grensene.

Redd Barna støtter forslaget om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon ved mistanke om fare eller skade (§10-10). Innsyn kan avdekke digitale trusler uten at barn mister digital deltakelse. Dette bør inkludere mistanke om kjøp av rusmidler, salg av seksuelle tjenester, overgrep, selvskading, selvmord og rekruttering til kriminalitet. Tillit er nødvendig for at innsyn skal være effektivt, da kommunikasjon kan foregå på flere plattformer og med ulike identiteter.

Vi støtter også adgang til inngrep i barnets rettigheter (§10-12) ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, inkludert nektelse av bruk og inndragning, dersom strenge vilkår er oppfylt. Vi mener at vedtak om inngrep for inntil fire uker og deretter maksimum 14 dager er for lenge i dagens digitaliserte samfunn, hvor digital deltakelse er nødvendig for tilgang til informasjon, klageordninger, utdanning og kontakt med familie og venner.

Omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere over15 år

Redd Barna er svært skuffet over at regjeringen ikke har fulgt opp Barnevernsutvalgets forslag om å endre § 11-1 slik at opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere også gjelder for barn over 15 år.

Barnekonvensjon regner alle under 18 år som barn, og konvensjonens artikkel 2 slår fast at rettighetene skal gjelde for alle barn og at ingen skal diskrimineres. Barn som står uten omsorgspersoner, har rett på omsorg og beskyttelse. Redd Barna har ved flere anledninger utdypet hvorfor vi mener enslige mindreårige asylsøkere er en svært sårbar gruppe barn, som har behov for og rett på forsvarlig omsorg. Dagens praksis innebærer en usaklig forskjellsbehandling, som strider med FNs barnekonvensjon, og har blitt kritisert av flere menneskerettighetskomiteer. Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) har uttalt at det er et av de mest eksplisitte og tydeligste menneskerettighetsbruddene vi har i Norge i dag. Barn som er uten omsorgspersoner har etter barnekonvensjonens artikkel 20 rett til alternativ omsorg fra myndighetene. Myndighetene skal også sørge for at barn på flukt får oppfylt rettighetene sine etter barnekonvensjonen, jf. artikkel 22.

Helsetilsynet har avdekket lovbrudd ved åtte av elleve mottak for barn de har undersøkt. Barn uten tilstrekkelig omsorg, vil være i større fare for å bli utsatt for overgrep, menneskehandel og forsvinninger fra mottak. Den klart beste og mest naturlige løsningen for å sikre alle barn under offentlig omsorg i Norge et likeverdig omsorgstilbud er å overføre omsorgsansvaret til barnevernet. Ved å lovfeste omsorgsansvaret i barnevernsloven på lik linje med andre barn i Norge, vil man sikre at barna får et likeverdig omsorgstilbud som andre barn, med de samme rettslige rammene.

Redd Barna anbefaler at Stortinget ber regjeringen lage en opptrappingsplan for overføring av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år fra UDI til barnevernet.

Avsluttende bemerkninger

Forskning viser at det er store variasjoner mellom de ulike barneverntjenestene. Endringer i lovverket som førstelinjen i barneverntjenesten skal jobbe etter forutsetter veiledninger og rundskriv som tydeliggjør og veileder tjenestene i deres arbeid. God veiledning sikrer at lovens hensikter og intensjoner ikke blir offer for stort tolkningsrom og varierende praksis, og sikrer at barn får like gode tilbud og oppfølging uavhengig av hvor i landet de bor.

Innledning 
Norsk Fosterhjemsforening anser proposisjonen som ett steg på veien fremover mot en 
kvalitetsreform. Særlig positivt er forslag barnevernstjenesten mulighet til å stanse samvær 
midlertidig, fosterforeldre gis rett til å klage på vedtak om flytting til en annen omsorgsbase, 
lovfestede økonomiske rammevilkår for fosterforeldre, fosterforeldre gis utvidet 
beslutningsmyndighet, tiltak om varig fosterhjem og at barnevernstjenesten skal ha plikt til å 
tilby foreldreoppfølgning etter opphevelse av omsorgsovertakelse. 

Likevel har regjeringen valgt å utelate flere sentrale forslag, som vil være med å styrke 
forutsigbarheten og forbedres rettsikkerhet for barn i fosterhjem og fosterforeldre. 
Fosterhjemskrisen har den siste tiden økt drastisk, med 360 barn og unge i kø per april 2025. 
Kvalitetsløftet er Stortingets mulighet til å innføre etterlengtede tiltak for å sikre bedre 
rekruttering av nye fosterhjem og ivaretakelse av allerede eksisterende fosterhjem. Vi håper 
partiene, tverrpolitisk, benytter denne muligheten. 

Tiltak som bør inkluderes i Kvalitetsløftet i barnevernet Prop. 83 L (2024-2025):
• Senke aldersgrensen for partsrettigheter fra 15 til 12 år. Barns rettssikkerhet og 
medvirkning er i liten grad styrket når regjeringen har valgt å utelate dette tiltaket som 
var med i tidligere høringsforslag. Det foreslås heller ikke at barn får rett til egen 
advokat, slik regjeringen foreslo som et alternativt. Dette et alvorlig 
rettssikkerhetsproblem, og tiltaket var et sentralt forslag fra Skivenes-utvalget for å 
sikre barna bedre rettssikkerhet. Det er helt nødvendige å innføre flere tiltak for å sikre 
at barn får økt mulighet til medvirkning og bestemmelse i egen sak.

• Vi ber stortinget sikre klare rettigheter for fosterforeldre til godtgjøring, 
utgiftsdekning og tjenestepensjon som konkretiseres i forpliktende regelverk. For 
å sikre forutsigbarhet i fosterhjemsoppdraget er det nødvendig å etterstrebe lik praksis 
i landet. Derfor er det viktig at fosterforeldres rett til ulike økonomiske ordninger ikke 
bare lovfestes, men også få på plass et rettighetsbasert regelverk for innholdet i 
rettigheten. 
- Lovfestede økonomiske rammevilkår må rettighetsfestes til et konkret nivå 
med frihet til å legge seg høyere. Vi ser allerede en praksis der kommuner som 
frikjøper fosterforeldre halverer godtgjøringen med begrunnelse at det er 
praksis i den kommunen. Hva skal statsforvalter gjøre med en slik klage når 
det ikke er noe rettighetsfestet innhold i de økonomiske rammevilkårene? Uten 
rettighetsfestet minimum nivå vil samarbeidet mellom fosterforeldre og 
barneverntjenesten fort kunne utfordres, og både rettsikkerheten og stabiliteten 
til barna i fosterhjemmet svekkes.
- Det er satt av midler på statsbudsjett for 2025 til at frikjøpte kommunale 
fosterhjem skal få kompensert for tap av tjenestepensjon. Men det mangler 
regelverk og pensjonsordninger for fosterforeldre som ivaretar at beløpet ikke 
beskattes som vanlig lønnsinntekt. Slik vi forstår det vil det være opp til den 
enkelte barnevernstjeneste å velge hvor mange prosent fosterforeldre skal 
kompenseres i forhold til tap av tjenestepensjon, selv om Stortinget har 
bevilget og forutsatt 5%. Mange kommuner sliter økonomisk, og fosterforeldre 
opplever hensyn til innsparing medfører kutt. Uten et rettighetsbasert regelverk 
og statlige føringer på hvordan kompensasjon for tjenestepensjon for frikjøpte 
fosterforeldre skal innrettes, vil det skape store forskjeller mellom kommunene 
og lite økonomisk sikkerhet og forutsigbarhet for de frikjøpte fosterforeldrene.

Vi foreslår at frikjøpte fosterforeldre i et kommunalt oppdrag, innlemmes i 
eksisterende ordning som er for spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem. 
For at dette skal skje må en tilpasning av lov om pensjonsordning for 
oppdragstakere skje, slik at de kan omfatte også kommunale frikjøpte 
fosterhjem. Oslo kommune innlemmer sine kommunale beredskapshjem i 
denne ordningen fra juli 2025, så dette bør kunne gjøres også for frikjøpte 
kommunale fosterhjem. 

• Behold masterkrav for fagansatte: Barnevernet forvalter stor makt og fatter 
komplekse avgjørelser. Likevel fjernes masterkravet for fagansatte, og beholdes kun 
for ledere og nestledere. Dette er et tilbakeskritt og svekker fagligheten i tjenesten. 
Norsk Fosterhjemsforening er en av over 50 aktører som har signert oppropet mot 
reverseringen av masterkravet.

• Vi ber Stortinget sikre at forslag til varig opphold i fosterhjem justeres til å møte 
barnas behov. Mange barn bor som langvarig i fosterhjemmet og i midlertidighet, har 
behov for tiltak som sikrer ro og stabilitet. Vi støtter forslaget i § 5-12, men ber 
Stortinget sikre at tiltaket kan benyttes uten de strenge forutsetninger som 
departementet legger opp til om at tiltaket skal ligge tett opp mot vilkår for adopsjon. 
I motsetning til adopsjon kuttes ikke juridiske bånd mellom barn og foreldre og tiltaket 
må det ha mye lavere terskel. Det må tydeliggjøres i lovteksten at fosterforeldre har 
samme krav på oppfølging og støtte fra barnevernstjenesten som før tiltaket. 

• Fosterforeldre må anses som part i saker om flytting av barnet. Vi er glade for at 
fosterforeldre skal få en ubetinget klagerett på flytting ut av fosterhjemmet. Vi ber 
samtidig stortinget tilføye i lovteksten at fosterforeldre skal anses som part i slike 
saker da en flytting av barnet ut av fosterhjemmet og opphør av fosterhjemsforholdet 
alltid vil angår dem i så stor grad at de må anses som part. Det vil medføre at saken 
blir bedre opplyst for de som skal ta beslutningen. Fosterforeldre må få rett til innsyn i 
sakens relevante dokumenter og dermed uttale seg til barnevernstjenesten på et opplyst 
og informert grunnlag før flyttevedtak treffes. Subsidiært: Dersom de ikke gis rett til å 
være part i saken må de uansett gis en innsynsrett i sakens relevante dokumenter for de 
uttaler seg iht § 9-8

Abelia er NHOs forening for kunnskaps‑ og teknologivirksomheter samt ideell sektor, deriblant ideelle velferdsaktører som driver fosterhjems‑ og barnevernsinstitusjoner i omtrent 25 avdelinger.

Abelia arbeider for et bærekraftig, kunnskapsbasert og innovativt samfunn hvor ideelle og frivillige organisasjoner har sentrale roller. Vi ønsker et velfungerende samspill mellom offentlig sektor, ansvarlige og nyskapende private aktører samt et organisasjonsliv med virksom frihet og uavhengighet. Barnets beste skal alltid være styrende for valg av løsninger på barnevernsfeltet, både kortsiktig og langsiktig.

Vårt utgangspunkt er som arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for private, ideelle tilbydere av institusjoner og spesialiserte fosterhjem.

Generelle merknader

Proposisjonen gir etter vår vurdering en presis situasjonsbeskrivelse og foreslår treffende og nødvendige grep.

Vi støtter de foreslåtte tiltakene om en ny innretning for barnevernsinstitusjoner. Det er nødvendig med mer fleksible institusjoner og et mer individuelt tilpasset institusjonstilbud som er rustet til å møte barns sammensatte behov og som kan redusere antall flyttinger.

Vi støtter forslagene om styrking av barns rettigheter ved å gi klageadgang på vedtak om flytting.

Kap. 13 Stabilitet i fosterhjem

Det foreslås å gi fosterforeldre økt myndighet til å ta avgjørelser på barnets vegne. Abelia støtter disse forslagene og mener økt beslutningsmyndighet er et riktig grep som gjør fosterforeldre bedre i stand til å løse oppdraget og gi barna i fosterhjem en best mulig hverdag. Praktiske forhold – som utstedelse av pass, bankløsninger, identifikasjonspapirer, innsyn i helseopplysninger og samtykke til helsehjelp – krever i dag mye administrasjon fra fosterforeldre, støtteapparat og barnevernstjeneste, og behandles heller ikke likt overalt. Forslaget ivaretar barnevernstjenestens overordnede ansvar, gir nødvendig fleksibilitet og legger til rette for dialog mellom fosterhjem og barnevernstjeneste..

Det foreslås videre å lovregulere fosterforeldres økonomiske rammevilkår. Gode og stabile vilkår er avgjørende for rekruttering av fosterhjem og for at private, ideelle tjenesteytere innen spesialiserte fosterhjemstjenester kan beholde fosterforeldre i sine nettverk over tid. Vi støtter lovfestet plikt til godtgjøring og utgiftsdekning, kompensasjon for manglende tjenestepensjon og klagerett på flyttevedtak.

Vi mener imidlertid at av hensyn til rekrutteringen burde kompensasjonen vært rettighetsbasert, forskriftsfestet. En slik modell ville sikret fosterfamilier et økonomisk fundament uavhengig av geografi, som også er viktig for nettverkene rundt familiene. Vi beklager at departementet ikke går videre med dette forslaget.

Kap. 15 Barnevernsinstitusjon – rettigheter og inngrep

Det foreslås en rekke endringer for å styrke forsvarlig omsorg og beskyttelse for barn og unge på institusjon, samtidig som rettssikkerheten ivaretas. Vi støtter i hovedsak disse tiltakene, men har noen merknader.

Forslaget om å tydeliggjøre rammene for omsorgsansvaret i barnevernslovene er særlig viktig. Dette vil løse noe av det som oppleves som det største hinderet for at barnevernsinstitusjoner forvalter barns rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse på en bedre måte enn i dag, nemlig at grenser, rammer og dokumentasjonskrav praktiseres ulikt av ulike statsforvaltere og andre forvaltningsledd.

Begrepet «kortvarig», brukt flere steder i utkastet (bl.a. §§ 9 a‑3 og 10‑3 tredje ledd), kan tolkes ulikt – som Barnevernsutvalget også pekte på. Ved uenighet om tvangsbruk mellom barn og ansatte er det avgjørende å definere tydelige kriterier for hva som regnes som kortvarig og når tiltak skal opphøre.

Det foreslås flere endringer om barns digitale kommunikasjon, herunder en oppheving av forbudet mot at institusjonen kan føre kontroll med barnets korrespondanse, at vedtakskompetansen om slikt innsyn tilligger institusjonens leder og at slikt vedtak kun skal kunne fattes ved begrunnet mistanke jf. forslag til ny § 10-10. Abelia støtter dette, også at vedtak om innsyn i kommunikasjon bør treffes for inntil 14 dager av gangen, som vil hindre at slike begrensninger blir for byråkratiserende.

Det er uheldig at mens forslaget om adgang til innsyn i barnets kommunikasjon jf. ny § 10-10 skal gjelde alle barn i institusjon, så vil adgangen til inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og tilgang til internett, herunder nekting av bruk, fortsatt være forbeholdt barn på akutt- og atferdsplasseringer, og ikke omsorgsplasseringer, jf. forslag til ny § 10-12 første ledd bokstav d. Adgang til innsyn i kommunikasjon og adgang til inngrep i bruk av kommunikasjonsmidler vil henge sammen, og det er lite hensiktsmessig å skille hjemlene etter målgrupper. Vi viser også til satsingen på fleksible institusjoner og dagens situasjon der et stort og økende antall barn på omsorgsinstitusjoner kunne fylt kriteriene for plassering på atferdsinstitusjon.

Abelia støtter også kravet om å vurdere summen av tvangstiltak. Dette bør ses i sammenheng med innretningen av krav til kompetanse for både ledere og ansatte i barnevernsinstitusjoner, ettersom myndighet til å vurdere begrensninger og inngrep må være knyttet til klare kompetansemål.

Kap. 17 Alternative tiltak utenfor hjemmet

Det foreslås et nytt kapittel i barnevernsloven om botiltak med heldøgns bemanning. Vi har tidligere uttrykt bekymring for at ordningen kan gi lavere kvalitet for enkelte ungdommer og ulik standard mellom kommuner. For å unngå et A‑ og B‑tilbud bør kommunale botiltak underlegges samme kontrollsystem som institusjonene, med jevnlig tilsyn og standardisert rapportering, og vi støtter at Bufetat får godkjenningsmyndighet.

Videre reagerer vi på at botiltak gis hjemmel til å begrense barnets frihet og bruke fysisk makt for å sikre forsvarlig omsorg uten at § 9 a‑5 stiller tydelige kompetansekrav til ansatte. Institusjoner med tilsvarende hjemmel må oppfylle strenge kompetansekrav nettopp for å kunne vurdere det juridiske grunnlaget og konsekvensene av slike inngrep.

Kap. 18 Kompetansekrav i barnevernsinstitusjon mv.

Abelia har siden Prop. 133 L (2020–2021) støttet kompetansekrav for ansatte i barnevernsinstitusjoner. Kravene er nødvendige for kvalitet og rettssikkerhet for barna, sterk ledelse, robust internkontroll og god implementering av institusjonsplaner. De bidrar til profesjonsbygging og rekruttering av dyktige kandidater, og understreker betydningen av formell utdanning, særlig for å håndtere komplekse juridiske og psykologiske spørsmål. Kravene gir også tydelige forventninger til arbeidsgivere og ansatte.

Imidlertid mente Abelia at en skjerping av kravene fra i praksis at 50 prosent skulle ha relevant utdanning, til krav om bachelorgrad for 100 prosent av nyansatte, ville medføre utfordringer for rekruttering og sammensetning, med for lite handlingsrom i ansettelsesprosesser tilpasset behov på den enkelte institusjon. Vi foreslo derfor et krav på 80 prosent, og selv dette viser seg i dag å være høyt i en overgangsfase med behov for nyetableringer og oppskalering. Bekymringene viser seg å være riktig. Selv om det i praksis lar seg gjøre å få innvilget unntak fra kompetansekravene i dag, er det uheldig når institusjonene i praksis "drifter på avvik".

Det er også bekymringsverdig at barn og unge nå møter en mer homogen gruppe ansatte, mens det er et sterkt behov for bredde i erfaring, kunnskap, etnisitet, kjønn og alder for å møte dem på ulike premisser. Det er likevel viktig at endringene ikke skal medføre en reversering, men en justering til realitetene og at målet på sikt skal være høyere formell kompetanse.

Abelia støtter derfor forslagene til endringer i kap. 18 i proposisjonen, som i all hovedsak er i tråd med våre innspill om hvor utfordringene med implementering av kompetansekravene oppstår.

Norsk barnevernsamband mener at masterkravet bør opprettholdes og at det er et viktig løft for fagfeltet.

Kompleksiteten ansatte i barneverntjenestene står overfor i møte med barna, familiene og samarbeidspartnere, tilsier et behov for høy kompetanse.

Et viktig mål med barnevernsreformen og lovendringene på barnevernsfeltet er at rettssikkerheten til barn og familier skal bli godt ivaretatt. For å ivareta rettssikkerheten, er tilstrekkelig kompetanse i barnevernet avgjørende. Riksrevisjonen viser i sin rapport «Riksrevisjonens undersøkelse av årsaker til utfordringer ibarnevernet» til at både barnevernsledere og ansatte i det kommunale barnevernet ser verdien av masterutdanning, som vil gi kompetanse innenfor metode, analyse og dokumentasjon (s.23)  

Den analytiske kompetansen et masterløp gir, vil bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet. Et masterkrav for de som skal saksbehandle jfr. Lov om barnevern er altså svært viktig for barnevernsfeltet som helhet, og den økte kompetansen vil styrke sårbare barns rettigheter.

Høy turnover og kommuner som allerede før kravet inntreffer strever med å få tak i ansatte med tilstrekkelig kompetanse, gir grunn til å se på vilkårene for ansatte i barneverntjenestene. Svaret på høy turnover og manglende rekruttering handler om mer enn utdanning. Det er flere andre grep som bør tas i stedet for å gi avkall på masterkravet; praksis og veiledning må styrkes, lønnen må stå i forhold til de viktige arbeidsoppgavene, og barnevernledelse må i fokus.

1. Olkowska, A. Østertun Geirdal og P. Nerdrum viser i sin forskningartikkel om psykisk helse blant ansatte i barnevernet til at ansatte i barnevernet rapporter om mer stress og dårligere psykisk helse enn andre helse- og sosialfaglige profesjoner. Den psykiske helsen hos ansatte i barnevernet knyttes til arbeidsmengde, arbeidsrelaterte krav, utfordrende rutiner og manglende erfaring (Psykisk helse hos ansatte i barnevernet –barnevernsansattes opplevelser av belastninger knyttet til arbeid i barnevernet)

 Når ansatte melder om manglende status og manglende kompetanse i møte med svært krevende og belastende saker, er det en dårlig idé å lempe på det som faktisk kan bidra til å øke status, lønn og kompetanse, nemlig et masterkrav. I andre enden vil masterkompetanse, systematisk veiledning over tid og relevant praksis kunne øke statusen og tilliten til barnevernet.

Norsk barnevernsamband mener det heller ikke må lempes på kompetansekravet på institusjonsområdet. Dette med bakgrunn i kravet om faglig forsvarlighet. Det kreves god kompetanse for å jobbe med endringsarbeid i barnevernsinstitusjoner, da vi ser stadig mer komplekse utfordringer hos barn og unge som bor på institusjon. Det kan oppstå behov for å gi unntak fra kompetansekravet i tilfeller der det er rekrutteringsutfordringer og hvor det ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig bredde i kunnskap og personlig egnethet samlet sett for personalgruppen. Dette bør i såfall gjelde søkere som kan dokumentere relevant arbeidserfaring i minst tre år, samt studenter under relevant utdanning. Samtidig vil Norsk barnevernsamband understreke viktigheten av at også ansatte i barnevernsinstitusjoner stimuleres til å gjennomføre videreutdanning.

Det kan være en idé å forlenge overgangsperioden, da det kan virke som målet ikke vil være nådd innen 2031. For å lette oppnåelsen av masterkravet kan det også være klokt å legge alle de prioriterte videreutdanningene i barnevern på masternivå, slik at de senere kan inngå i en mastergrad.  For å sikre at det er mulig for barneverntjenestene å legge til rette for videreutdanning med den stramme kommuneøkonomien som er bør ordningene som benyttes til Bufdir-utdanningene, hvor barneverntjenestene kan søke om midler til vikar og utgifter knyttet til studiet, bør utvides til å gjelde mastergrad.

Ved å ha en mer fleksibel og rausere overgangordning vil man kunne sikre følgende;

1. Tid til tilpasning: En overgangsordning gir barneverntjenestene og institusjonene tid til å tilpasse seg de nye kravene. Dette inkluderer å gi ansatte muligheten til å gjennomføre nødvendig videreutdanning uten at det går utover tjenestens daglige drift.
2. Sikre kompetanseheving: Ved å ha en lengre overgangsperiode, kan barneverntjenestene sikre at alle ansatte får den nødvendige kompetansen. Dette er spesielt viktig for å opprettholde kvaliteten på tjenestene og sikre at de ansatte er godt rustet til å møte de komplekse utfordringene de står overfor.
3. Redusere stress og belastning: En gradvis innføring av nye krav kan redusere stress og belastning på de ansatte. Dette kan bidra til å opprettholde et godt arbeidsmiljø og forhindre høy turnover, som ofte er et resultat av for høye krav på kort tid.
4. Økonomisk støtte og ressurser: Overgangsordningen bør inkludere økonomisk støtte og ressurser for å dekke kostnader knyttet til videreutdanning, som vikarutgifter og studieavgifter. Dette gjør det mer gjennomførbart for barneverntjenestene å sende ansatte på videreutdanning.
5. Rekruttering og stabilitet: En lengre overgangsperiode gir også tid til å rekruttere nye ansatte med den nødvendige kompetansen, samtidig som det gir eksisterende ansatte muligheten til å oppnå de nye kravene. Dette bidrar til stabilitet og kontinuitet i tjenestene.
6. Kvalitetssikring: Ved å gi tid til en grundig implementering av de nye kravene, kan man sikre at kvaliteten på barneverntjenestene opprettholdes og forbedres. Dette er avgjørende for å sikre at sårbare barn og familier får den hjelpen de trenger.

En godt planlagt overgangsordning er derfor essensiell for å sikre at innføringen av masterkravet skjer på en måte som er bærekraftig og fordelaktig for både ansatte og brukere av barneverntjenestene.

Først og fremst vil vi minne om høringen 7. november hvor vi løftet opp det helt essensielle samarbeidet, altså samarbeidet mellom de voksne rundt barnet. Foreldre, fosterforeldre og barnevernstjenestene. Når vi ser hvor ofte barna, blir stående i midten av en svært belastende og krevende lojalitetskonflikt, hadde vi ønsket oss en mer helhetlig tilnærming til denne utfordringen.

 Vi savner en melding med en helhetlig tilnærming av flere av utfordringene barnevernet står ovenfor, som fosterhjemskøene, høy turn-over, manglende tiltaksapparat, manglende samarbeid på tvers av tjenestene i kommunen, rettssikkerhet, manglende kompetanse i tjenestene, vanskelige samarbeidsforhold mellom foreldre, fosterforeldre og barnevernsansatte og manglende tillit til barnevernet.

 Mange av forslagene kan muligens ha god effekt på deler av utfordringsbildet, men uten at man tilnærmer seg dette langt mer helhetlig, vil vi peke på de samme utfordringene også de neste 10 årene.

 Vi ser stor variasjon i hvordan de ulike barnevernstjenestene vi er i kontakt med jobber med nye føringer, hvor godt noen adopterer nye tankesett og hvordan noen kjemper imot med alt de har, muligens fordi det oppleves skummelt eller utrygt. Vi må sammen bidra til at også disse kommer seg ut av gamle tanke- og handlemønstre.

At inkludering er veien å gå blir mer og mer tydelig for oss, jo lengre ned i tjenestene vi dykker. Vi må inkludere alle som kan bidra med noe, smått eller stort, fordi alle har ressurser i seg.

 Vi vet at mange barn fortsatt oppsøker sine foreldre eller familier etter endt plassering. Vi skylder de unge voksne at vi som står rundt foreldrene har gjort vårt aller ytterste for å inkludere, ivareta og støtte foreldrene gjennom plasseringen. Sånn at når de unge voksne banker på døra hjemme, møter de trygge, varme og rause foreldre som står klare til å støtte barna sine inn i voksen livet. Jo mer inkludering vi får til jo mindre konflikt og kamp blir det mellom partene.

 For OBF er det viktig at barn som har behov for fosterhjem, opplever tiden i fosterhjemmet trygg og god, så lenge det er behov for det. At foreldrene opplever seg inkludert og ivaretatt mens barna bor utenfor hjemmet. At fosterforeldrene får den støtten og hjelpen de har behov for mens barna våre bor der. Og at de ansatte i barnevernet klarer å stå i jobben sin over tid. Slik at kompetansen, erfaringen og kunnskapen beholdes der den trengs. Ingen av partene rundt barnet kan få til disse endringene alene, vi må alle dra i samme retning.

Sist vil vi bare nevne eksempler på kommuner som drive godt utviklingsarbeid:

- Frogn har spesialisert seg på familieråd

- Drammen jobber godt med tillit og relasjon mellom foreldre og fosterforeldre

- Haugalandet og deres arbeid med omsorgspakken

- Søndre Nordstrand og Stover som jobber godt med forebygging av akuttplasseringer

- Læringsnettverket i Nedre Romerike, de arbeider for å få brukergruppenes kunnskaper og erfaringer inn i tjeneste utviklingen, særlig Lillestrøm bvjt har jobbet godt med dette

- sist men ikke minst Landsbymodellen til Øygarden

Barneombudets innspill til Prop. 83 L (2024-2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløftet i barnevernet)

Vi viser til familie- og kulturkomiteens behandling av Prop. 83 L (2024-2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløftet i barnevernet).

Barneombudet mener regjeringen i proposisjonen foreslår flere viktige tiltak, som adgangen til å stanse samvær for å beskytte barnet, økt beslutningsmyndighet til fosterforeldre, samt lovfesting av at barnevernstjenesten etter omsorgsovertakelse skal vurdere behov for tiltak som kan gi barnet ro og stabilitet. Barneombudet støtter også regjeringens nye retning for barnevernets institusjonstilbud. Vi mener at arbeidet med å realisere institusjonsstrategien haster.  

For Barneombudet er det imidlertid uforståelig at nevnte tiltak foreslås innført, samtidig som regjeringen går inn for å lempe på kravet til kompetanse i både kommunalt og statlig barnevern. Dette vil i vesentlig grad kunne svekke kvaliteten på barnevernets tjenester til barn og deres familier. Vi vil begrunne dette nærmere i det følgende.

Masterkravet i kommunalt barnevern må beholdes

Barneombudet er svært kritisk til regjeringens forslag om å begrense kompetansekravet i kommunalt barnevern til barneverntjenestens ledelse. Vi mener dette vil føre til at barnevernets tjenester blir av dårligere kvalitet, hvilket vil kunne gå på bekostning av barns utvikling og rettssikkerhet.  

Bufdir har i sin vurdering konkludert med at oppheving av masterkravet «vil gi en klar overvekt av store negative konsekvenser», og at de positive virkningene er «kortvarige og derfor av liten betydning». [1] Forslaget mottok også omfattende motstand i høringsrunden. Barneombudet synes det er høyst urovekkende at regjeringen går mot den klare anbefalingen fra eget fagdirektorat og et tilnærmet samlet fagmiljø, samtidig som det i foreliggende proposisjon legges ytterligere oppgaver og ansvar på kommunalt barnevern.  

Regjeringen begrunner forslaget med at kommunene må få handlingsrom til selv å vurdere egne kompetansebehov, samt hvilken utdanning og bakgrunn de ansatte som utfører kjerneoppgavene i barnevernet skal ha. Dette samsvarer svært dårlig med regjeringens innledende uttalelse i proposisjonen, hvor det anerkjennes at sakene ansatte i barnevernet håndterer ofte er kompliserte og at feil kan få store konsekvenser, hvilket nødvendiggjør høye krav til kvalitet.[2]

Barneombudet vil for øvrig påpeke at Barne- og familiedepartementet nylig har fremhevet kompetansekrav i barnevernet som «avgjørende» for å forbedre kvaliteten på barneverntjenestens arbeid.[3] Departementet har i sin redegjørelse til Europarådets ministerkomité om oppfølgingen av EMD-dommene uttalt at krav til mastergrad eller annen relevant utdanning er introdusert i barnevernsloven, og at dette skal gjelde for ansatte som skal utføre kjerneoppgaver, i tillegg til leder og nestleder. Regjeringen har også i sin statsrapport til FNs barnekomité vist til hvordan master i barnevern gir studentene inngående kunnskap om bl.a. FNs barnekonvensjon.

Riksrevisjonens nylige undersøkelser viser at både ledere og ansatte i kommunalt barnevern ser verdien av masterutdanning, og at de som tar videreutdanning opplever at deres individuelle kompetanseheving bidrar til at arbeidet de gjør i barnevernstjenesten blir bedre og mer grundig, som igjen fører til bedre og riktigere tjenester til barn og familier.[4]

Barneombudet oppfordrer derfor komiteen til å videreføre dagens kompetansekrav i kommunalt barnevern, slik dette fremgår av barnevernloven § 15-6.

Barns prosessuelle rettigheter i barnevernet må styrkes

Barneombudet er skuffet over at regjeringen i proposisjonen ikke styrker barns prosessuelle rettigheter i større grad. Regjeringens forslag er begrenset til å gi alle barn klagerett på vedtak om hjelpetiltak utenfor hjemmet, og flyttinger mellom barnevernstiltak etter et vedtak om omsorgsovertakelse. Statsforvalterens ansvar for å behandle henvendelser fra barn og foreldre skal også tydeliggjøres. Barneombudet støtter forslagene, men understreker at dette ikke bidrar til en reell styrking av barns medvirkning i barnevernssaker.

Regjeringen har hverken foreslått å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år, eller å innføre en ny advokatordning for barn fra 12 år i saker for nemnda og domstolen. Dette ble presentert som de to hovedalternativene i høringsnotatet. Regjeringen begrunner i liten grad hvorfor ingen av forslagene videreføres, utover å vise til at høringsinstansene var delt i synet på forslagene, og at de som var imot mente det ville påføre barn urimelige belastninger.

Barneombudet mener barn fra fylte 12 år må få partsrettigheter, og at alle barn under 12 år bør få oppnevnt egen advokat i saker for barneverns- og helsenemnda. Dette er en svært viktig rettssikkerhetsgaranti for å sikre at barn og unge gis en reell og effektiv mulighet til å medvirke i egen sak. Det bidrar til at barn i større grad kan gjøre sine rettigheter gjeldende, og at avgjørelsene som treffes er til barnets beste.

FNs barnekomité mener at medvirkning fra barn bidrar til å beskytte dem. Barnekomiteen har tidligere anbefalt at Norge øker sin innsats for å styrke den praktiske overholdelsen av barnets rett til å bli hørt, særlig blant yngre barn.[5] Vi bemerker for øvrig at også på dette punkt har regjeringen overfor FNs barnekomité vist til at det er foreslått å styrke barns partsrettigheter i barnevernssaker.

Barnekomiteen har utformet ni prinsipper for en god og reell medvirkningsprosess[6]. For å sikre barns medvirkning i en barnevernsprosess, vil to av prinsippene være viktige forutsetninger for at rettighetene skal fungere. Medvirkningsprosessene må være barnevennlige og de som gjennomfører medvirkningen må få nødvendig opplæring. Det må derfor gjøres tilpasninger i samarbeid med domstolene og nemnda for å sikre at prosessene blir barnevennlige og det må stilles særlige krav til kompetansen til advokatene som skal representere barna.

Barneombudet oppfordrer derfor komiteen til å senke aldersgrensen for partsrettigheter og endre barnevernslovens § 12-3 slik at første setninger lyder; Barn som er fylt 12 år, er part i saken.

[1] Bufdir «Konsekvenser av å oppheve krav om master i barneverntjenesten» s. 2

[2] Prop. 83 L (2024-2025) s. 11

[3] Brev av 15. desember 2024 fra Barne- og familiedepartementet til Europarådets sekretariat for ministerkomiteen s. 29

[4] Dokument 3:10 (2024−2025) Rapport s. 116

[5] CRC/C/NOR/CO/5-6 avsnitt 14a

[6] CRC/C/GC/12 avsnitt 134 bokstav e og g

Actis er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 39 medlemsorganisasjoner. Vi jobber med å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Et helhetlig ansvar

De siste årene har vi fått flere nedslående rapporter om det norske barnevernet. Helsetilsynet konkluderte høsten 2023 med at samarbeidet mellom aktørene ikke fungerte, det manglet oppfølging fra psykisk helsevern, det var lite samsvar mellom behovet til barna og tiltakene som ble valgt og det var vanskelig for barnevernet å ivareta barnas behov på institusjon. Også Barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport pekte på flere av de samme utfordringene.

Alt for ofte har de som er involvert tegnet opp klare grenser for hvilket ansvar de har. Disse grensedragningene gjør at barn med store og sammensatte problemer plutselig befinner seg i et slags ingenmannsland. Alle har tatt ansvar for litt, men ingen tar ansvar for helheten.

Derfor mener Actis at forslagene som presenteres i proposisjonen og lovendringene Regjeringen har lagt frem, er et stort skritt i rett retning.

Omsorgsansvaret i barnevernsloven

Actis støtter styrkingen av omsorgsansvaret i Barnevernsloven og at dette knyttes opp til foreldrenes omsorgsansvar i Barneloven. Både serien Instukids på NRK og Barnevernsinstitusjonsutvalget viser at det må tydeliggjøres at barnevernsinstitusjoner kan sette grenser for barnet innenfor visse rammer. Vi støtter derfor endringene i kapittel 10 i Barnevernloven.

Store deler av et barns liv foregår i dag i sosiale medier. I Medietilsynets undersøkelse kommer det frem at 34 prosent mellom 9 og 18 år bruker én til tre timer av mobiltiden i løpet av en dag på å være på sosiale medier. 22 prosent bruker tre til fem timer på sosiale medier. 72 prosent oppgir at de chatter med venner hver dag. Det er viktig at barn på barnevernsinstitusjoner ikke opplever at de har begrenset tilgang til sosiale medier utelukkende fordi de bor på institusjon.

Samtidig har det kommet frem at sosiale medier også har destruktive sider og at barn på barnevernsinstitusjoner har blitt utnyttet på sosiale medier eller brukt sosiale medier for å få tilgang til rusmidler. I Medietilsynets rapport om barn og unges mediebruk rapporterer nesten én fjerdedel (23 prosent) at de har sett salg av narkotika én eller flere ganger de siste tolv månedene. Sør-Øst Politidistrikt påpekte i sine rapporter om kriminalitet og utviklingstrekk fra 2023 og 2024 at sosiale medier har blitt «en utbredt arena for narkotikaomsetning, og gjør det enkelt for selger og kjøper å opprette kontakt».[i]

Dette er særlig alvorlig når ungdommene i andre enden allerede befinner seg i en sårbar posisjon. NRK viste i sin dokumentarserie om barnevernsinstitusjoner i 2024 hvordan barn som ikke har prøvd rusmidler før blir introdusert for rusmidler på barnevernsinstitusjonene.[ii] 35 prosent av de NRK var i kontakt med oppga at de brukte illegale rusmidler for første gang under barnevernets omsorg.

På bakgrunn av dette støtter Actis oppheving av forbudet mot innsyn i korrespondanse og vilkårene for innsyn som er foreslått. Det er avgjørende at innsynet i et barns korrespondanse ikke blir systematisk eller langvarig, men at det gjøres i kortere perioder i saker hvor man opplever at korrespondansen er til skade for barnet. Barnevernet har et ansvar for å hindre at barn under deres omsorg blir avhengige av rusmidler. Barnekonvensjonen artikkel 33 sider tydelig at barn har rett til beskyttelse mot narkotiske stoffer. Siden sosiale medier de siste årene har blitt en viktig kanal for tilgang til narkotiske stoffer, mener Actis at muligheten til å få innsyn i korrespondanse bidrar til å oppfylle statens forpliktelser ut fra Barnevernskonvensjonen.

Samtidig vil vi også påpeke, i likhet med Helsetilsynet, at barn i dag har stor digital kompetanse og kan bruke denne til å omgå reglene. Derfor må §10-10 i den nye loven ikke bli en hvilepute. Samfunnet trenger en større diskusjon om hvordan barns rettigheter og integritet kan beskyttes i møte med mektige sosiale medie-plattformer som har bidratt til psykisk uhelse, mobbing, utestenging, netthets, fake news, og, i verste fall, vold og overgrep.

Helsehjelp i barnevernet

Actis støtter tiltakene Regjeringen jobber med for bedre koordinering mellom helsetjenestene og Barnevernet og mener det er viktig at barn med store helseproblemer får hjelp av helsetjenestene. Dessverre går rusbruk blant unge alt for ofte under radaren. I en rapport fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging kom det frem at 24,1 prosent av dem som hadde tatt selvmord etter å ha vært i Barne- og ungdomspsykiatrien, hadde vært i kontakt med TSB under ett år før de tok selvmord.[iii] Dette er et symptom på at tjenestene ikke i tilstrekkelig grad fanger opp rusproblemer.

Derfor er det positivt at regjeringen nå legger opp til et kartleggingssystem som kutter unødvendige mellomledd og legger opp til at barn med rusproblemer kommer raskere inn i helsehjelp. Vi mener også det er positivt at Regjeringen nå nevner rus under hva som skal kartlegges i den tverrfaglige helsekartleggingen. Da Helsedirektoratet lagde sine retningslinjer for tverrfaglig helsekartlegging, var ikke kompetanse på rus eller kartlegging av rusproblemer nevnt. Rusproblemer er ikke bare et «underbruk» av psykiske helseproblemer. Det henger tett sammen, men kompetanse på det ene betyr ikke nødvendigvis kompetanse på det andre.

Vi håper derfor at satsingen på helsehjelp for barnevernsbarn betyr at Regjeringen ser viktigheten av å opprette tverrfaglig spesialisert rusbehandling for unge og at barn med langvarige og omfattende rusproblemer fremover får bedre helsehjelp.

Actis mener likevel det mangler tydelige føringer på hvordan helsehjelp skal foregå når barn fremdeles kan bo i en institusjon. Det er viktig å sikre stabilitet og unngå for mye flytting. Tjenestene må oppsøke barna der de er i stedet for at barna må fraktes til tjenestetilbudet. Barn som har behov for samtaler hos BUP eller andre tjenester som ikke kan tilbys av barnevernstjenesten, bør i størst mulig grad få tilbud om dette på institusjonen. Det kan heller ikke være slik at rusbruk diskvalifiserer til å få hjelp av for eksempel BUP. Actis har hørt historier om dette og mener det potensielt kan være et brudd på Barnekonvensjonens artikkel 24.  

Vi støtter også forslaget om ambulante helseteam. Dette kan sikre mer stabilitet, bedre samhandling og tettere bånd mellom barnevernet og helsetjenestene.

Med vennlig hilsen,

Inger Lise Hansen,

Generalsekretær

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

[i] Sør-Øst Polidistrikt. (2025). Kriminalitet og utviklingstrekk 2024

[ii] Mikalsen, K. S., Bjørke, C. N. & Tønset, T. S. (2024). NRK avslører: Barn kommer for å få hjelp – blir rusavhengige

[iii] Walby, F.A., Astrup, H., Myhre, M.Ø. & Kildahl A.T. (2022). Selvmord under og etter kontakt med psykisk helsevern for barn og unge 2008 til 2018 – en nasjonal registerstudie. Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

SYNSPUNKTER FRA BARN I BARNEVERNET 2011-2025

Siden 2011 har barn i barnevernet presentert synspunkter fra grupper av barn for norske myndigheter. Når beslutningen handlet om hjelpetiltak presenterte barn i hjelpetiltak, om institusjonene presenterte barn i institusjon osv. FF har i mer enn 15 år gjort dette, fordi barn i barnevernet har sagt at voksne som bestemmer MÅ vite fra barn og bruke synspunktene når de skal bestemme og at barnekonvensjonen forplikter statene til å ta utgangspunkt i synspunktene og løsningsforslagene fra barn. Noen få viktige endringer har kommet i lover og annet rammeverk. Retningslinjer for praksisfeltet har ofte ikke fulgt etter. Svært få av utdanningene har vi opplevd at har vært nysgjerrige på barns innspill til utdanningene.

ENDRINGER I BARNEVERNLOVEN 2025

Barnekonvensjonen forplikter dere i Stortinget til å vise åpent hvilke synspunkter dere har fra grupper av barn det gjelder knyttet til hvert av forslagene dere skal vedta. Dere skal vekte disse synspunktene. Dersom dere velger å gå mot synspunktene fra barna, må dere åpent vise hvorfor og hva dere da vektlegger tyngre og skrive hvilke konsekvenser det kan få for barn.

KOMMUNALE BOTILTAK OGSÅ SOM OMSORGSTILTAK

• Tilsynsrapporter, forskning og rapporter med synspunkter fra barn viser at det er store utfordringer med dagens institusjoner.
• NOU 2023:24 påpekte at det ikke finnes noe godt alternativ for de barna som ikke kan eller vil bo i fosterhjem eller bør/trenger å bo på institusjon 
• Råd fra undersøkelser med barn som er eller har vært i barnevernsinstitusjon, har i årevis vært å gi barn mulighet til å bo i normale omgivelser og gjerne nært hjemstedet sitt. Ungdommene i FF heiet derfor på utvalgets forslag. 
• Kommunale botiltak bidrar til at: barn får bo i noe som kjennes mer normalt, de kan fortsette på skolen sin og på fritidsaktiviteter, de kan holde nær kontakt med familie og nettverk. Det sparer ressurser ift å sende barn på institusjon.

KONKLUSJON: Kommunale botiltak er VIKTIG bygd på oppsummerte synspunkter fra barn. Regjeringen har foreslått dette som frivillig hjelpetiltak. Barn mener det også MÅ være et omsorgstiltak. 

PARTSRETTIGHETER SENKES NED TIL 12 ÅR

• Svært mange rapporter har gjennom mange år vist at barnevernet ikke klarer å ta gode nok beslutninger for barn og samtidig sikre barns prosessrettigheter. Konsekvensene av dette har blitt store. 
• Barnekomiteen skriver i GK nr 13, avsnitt 63 at å involvere barn er en viktig del av det å beskytte dem. 
• Partsrettigheter fra 12 år vil gi barn rett til informasjon, til å uttale seg om opplysninger fra ulike voksne og til å fortelle det som er viktig. Når barn er godt informert, kan de lettere fortelle og voksne kan fatte bedre beslutninger for barn.  

KONKLUSJON: Sett fra oppsummerte synspunkter fra barn vil partsrettigheter fra 12 år bidra til at beslutningene blir mer treffsikre for barn.

BARN MÅ FÅ EN SELVSTEDING RETT TIL Å STANSE SAMVÆR

• Fosterhjemsforeningen, Barneombudet m.fl. har uttalt at barn må kunne be om at samvær stanses. Barn skal ikke presses til samvær som gjør dem vondt. Foreldre tvinges ikke til samvær, og det skal heller ikke barn
• Danmark har gått foran og gitt barn mulighet til å stanse samvær i opp til 8 uker

KONKLUSJON: Å gi barn en selvstendig rett til å stanse samvær i en kort periode vil sikre at barn ikke presses eller blir skadet av samvær. Det gir barnevernet mulighet til å lage bedre løsninger for barnet.

BARNEVERNTJENESTER MÅ HA VOKSNE MED ULIK KOMPETANSE

• Å bestemme kompetansekravene for barnevernstjenestene må vurdere barnets beste. Synspunkter fra grupper av barn under 18 år, skal være utgangspunkt og skal åpent vektes opp mot andre hensyn. FF har ikke sett dette gjøres. Det lyttes mye mer til direktorat, universiteter, fagforeninger, eksperter osv.
• FF har gjennom 15 år hentet inn synspunkter fra barn i barnevernet. Av 110 barn 6-12-år svarte 4 av 5 at de ikke får til å fortelle det viktigste til barnevernet, fordi de mangler tillit. Flere undersøkelser viser lignende tall. Barn opplever at  veldig mange barnevernsarbeidere vet hva som er best for barn, uten å samarbeide med dem. Barn forteller ikke det viktigste og får ikke riktig hjelp. Avstanden til hjelperen kjennes stor. 
• Masterkravet vil med dagens type utdanning bety mer teori om barn og opplæring i at de voksne er ekspertene. Det blir vanskeligere for barnevernsarbeidere å møte barn med normalitet og likeverd. 

KONKLUSJON: Oppsummerte synspunkter fra barn i barnevernet har i mer enn 10 år vist at barn ber om å møte voksne med ulik bakgrunn. De som jobber tettest på barna, må først og fremst raskt kunne lage trygghet og å kunne samarbeide med dem. Uten dette forteller ikke barn det viktige. Masterutdannede voksne som oppleves som eksperter, vil gjøre avstanden større og IKKE hjelpe for å få til et trygt og rettssikkert barnevern for barn. Vedtak om at alle skal ha master vil være en katastrofe, sett fra de barna dette aller mest handler om. 

Barnevernet trenger voksne med ulik bakgrunn til ulike oppgaver. Lange teoretiske utdanninger trengs KUN i lederjobber. Barnevernet kan ansette pedagoger, helsearbeidere, mangfoldsarbeidere, kulturarbeidere osv. Det kan lettere lage et barnevern som er trygt for barn. Å fjerne masterkravet vil bidra til et bedre barnevern som lettere får tillit hos barn og ta gode beslutninger.

INSTITUSJONER MÅ FÅ MULIGHET TIL Å ANSETTE ULIKE VOKSNE MED ULIK KOMPETANSE 

• Oppsummerte svar fra barn i institusjoner har siden 2009 vist at institusjonene må ha en mangfoldig ansattgruppe. I FFs siste undersøkelse fra 2025 svarer et klart flertall av barna at det er umulig å bo på institusjon med for mange ansatte som er lært opp til å komme med løsningene på utfordrende problemstillinger. 
• Dagens bachelorkrav har gitt mer homogene personalgrupper, krevende rekrutteringssituasjon, høyere turnover, mindre mangfold og utfordret muligheten for å opprettholde forsvarlig drift (fra Prop 83L)

KONKLUSJON: Hovedsvar fra FF og Barneombudet viser at barn i institusjon barn ber om en blanding av ufaglærte og folk med ulike utdanninger. Aller viktigst: voksne med ulike interesser, ferdigheter og kunnskaper. Dette kan voksne ha lært/erfart gjennom utdanning, veiledning og opplæring.

INSTITUSJON, KAP 10 MÅ STOPPES

• Flere rapporter viser at fysisk makt har laget stor skade i barn. I FHIs oversikt “Bruk av tvang og grensesetting i barnevernsinstitusjon og fosterhjem” (2020) viste en nederlandsk studie at barn i lukkede institusjoner følte på avmakt, mening og dehumanisering. Barneombudet sin rapport Grenseløs omsorg (2015) viste at mange barn opplever fysisk fastholdelse som skremmende og krenkende. Flere barn sidestilte det med å bli utsatt for vold. I FFs undersøkelser “De tror de vet best” (2021) og “Hvis jeg var ditt barn” (2019) var hovedsvaret at barn mister tillit og det lager stor skade der og da og i livet senere. I Gro Ulsets forskning Tvang i barnevernsinstitusjoner, ungdommenes perspektiver (2013) sa ungdommene at tvangstiltak kunne oppleves skremmende og krenkende og avle mer tvang.
• Kapittel 10 ble sterkt menneskerettslig kritisert i stortingsbehandlingen i 2021 for å åpne for altfor mye maktbruk og for ikke å være rettssikkert. I realiteten foreslår nå BFD enda flere utvidelser. 
• I mer enn 15 år har hundrevis av barn i institusjon forklart om skadene de har fått av å bli brukt fysisk makt på og av å måtte være på steder som ikke kjentes trygge. De har gitt råd om hvordan disse rammene ikke kan gi trygge institusjoner.

KONKLUSJON: Norge har 0 rapporter som viser gode resultater i institusjon. Norske myndigheter har gjennom 15 år fått presentert oppsummerte synspunkter direkte fra mer enn 1000 barn i institusjoner. Institusjonene er IKKE utviklet i den retningen barn har ment var riktig.

Bygd på synspunkter fra mer enn 1000 barn, ber vi Stortinget nå YDMYKT om å stoppe kap 10. Et kap 10 må: 1) være i tråd med barns menneskerettigheter 2) bygge på oppsummerte synspunkter fra grupper av barn med erfaring fra institusjon.