Lov om barn og foreldre (barnelova)

I 2021 bestemte Familiekomiteen og deretter Stortinget å sette Barnekonvensjonens artikler 3, 12 og 16 tydelig inn i barnevernloven, som artikkel §1-3 og §1-4. Nå har dere i dagens Familiekomité muligheten til å sikre det samme for alle barn i Norge. Samtidig kan dere følge opp vedtak 637, 28. mai 2020 (se under)

FN-konvensjonen om barnerettane – ny barnevernslov og ny barnelov
Stortinget fattet i mai 2020 et enstemmig vedtak. Der het det at:
«Stortinget ber regjeringen sikre at forslagene til ny barnevernlov og ny barnelov er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til informasjon, til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.» (Vedtak 637, 28. mai 2020)

I de foreslåtte lovparagrafene til ny barnelov mangler to viktige ting:

• barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.
• barns rett til å informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til, hvem som kan få innsyn i disse opplysningene og at barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles. Dette er del av rettigheten barn har til privatliv.

Forslag til merknader dere kan legge inn
Lovinnspillene under er skrevet bygd på synspunkter fra grupper av barn og i samarbeid med noen av juristene i FFs faglige råd for barns rettigheter.

• det som er skrevet i kursiv foreslås inn. 
• det som har understrek foreslås ut.
  
  

Kapittel 1 Grunnleggjande rettar for barn

Merknad 1 

Barneloven § 1-1 skal lyde:
I alle avgjerder og handlingar etter denne lova skal kva som er best for barnet vere eit grunnleggjande omsyn. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste. 

Disse medlemmer viser til at barnevernsloven § 1-3 har en likelydende bestemmelse. Barnets beste er en fanebestemmelse som skal være utgangspunktet både for foreldrenes omsorgsansvar, for fagfolk i tjenestene som arbeider med barneloven og for barn selv. Høyesterett har i dom HR-2021-475 avsnitt 62 fremhevet at “barnas mening skal tillegges vekt i samsvar med Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12 og inngår som et sentralt element i fastleggelsen av hvilken løsning som vil være den beste for barnet.” Vurderingen skal gjøres etter at barnet har fått informasjon, mulighet til å uttale seg fritt og at barnets respekt for privatliv er sikret. Å legge til rette for at barn får uttale seg fritt, er sentralt i vurderingen av hva som er til barnets beste. Derfor bør bestemmelsen i barneloven på lik linje som barnevernsloven § 1-3 presisere at det er nødvendig å snakke med barnet når det skal tas avgjørelser eller handlinger som angår barnet. 

Merknad 2

Barneloven § 1-3 første ledd og nytt annet ledd skal lyde:
Barn som er i stand til å gjere seg opp eigne meiningar, har rett til å medverke i alt som gjeld dei sjølve etter denne lova. Barn har rett til å uttale seg uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtaler på forhånd. Barn skal få tilstrekkeleg og tilpassa informasjon, og skal få ytre meiningane sine fritt. Det skal leggjast vekt på meiningane deira i samsvar med alder og modning.

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Disse medlemmer viser til at lovteksten fra bvl. § 1-4(2) inntas i barneloven § 1-3(2) Kunnskap fra barn og unge viser at de ikke får fortalt det viktigste til voksne, meklere eller andre, fordi det ikke oppleves trygt nok å fortelle. En av hovedårsaken til dette er at de ikke vet hva som skjer hvis de forteller, eller hvem som får vite det de forteller. Dermed må barneloven sikre at barn 1. før samtaler får informasjon om hva som skjer med det de forteller, og hvem som får vite det, 2. at de får uttale seg fritt og si meningen sin om hvorvidt det de har fortalt skal deles eller ikke og 3. at mekleren/dommeren eller andre samarbeider med barnet om hva/når/hvordan noe eventuelt skal deles.

Merknad 3 

Barneloven § 1-4 skal lyde:
Barn har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt. Barnets rett til kontakt med begge foreldra skal ivaretakast, så langt det er til det beste for barnet.

Disse medlemmer viser til at § 1-4 skal lovfeste både barnets rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. I tråd med med Stortingsvedtak fra 2020 og FNs barnekonvensjon artikkel 16 bør barnets rett til respekt for sitt privatliv tas inn som en av de grunnleggende rettighetene for barn i kapittel 1. Mange barn har opplevd at voksne snakker over hodet på dem, og de har mistet tilliten til voksne. Dersom den nye barneloven ikke tar dette på alvor, kan det gjøre at avgjørelsene ikke treffes til barnets beste fordi sakene ikke er godt nok opplyst - barnet har potensielt ikke fortalt om viktige ting som kan være avgjørende for utfallet av foreldretvisten. 

Kap 7 Bosted og beslutningsmyndighet

Merknad 1

Barneloven §6-1 andre ledd skal lyde:
Foreldre som separerer eller skil seg eller flytter frå kvarandre, har framleis felles foreldreansvar, dersom det vurderes å være til det beste for barnet. Men dei kan avtale at den som bur saman med barnet skal ha foreldreansvaret aleine. Barnet får uttale seg om dette før det vurderes hva som er til barnets beste jf. §§1-1 og 1-3. (...)

Disse medlemmer viser til barns grunnleggende rettigheter. For å kunne vurdere hvem som skal ha foreldreansvaret må barn få informasjon, få uttale seg fritt og barnets mening skal være et sentralt moment i vurderingen av vurderingen av fordelingen. 

Merknad 2

Alternativ 1:

Barneloven §7-2 i sin helhet vedtas ikke 

Disse medlemmer viser til at for å vurdere hva som er til det beste for et barn, må dette gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. Å lage en standard om at myndighet til å ta daglige avgjerder skal være likt, med begrunnelse om likestilling bryter med FNs barnekonvensjon.  

Alternativ 2:

Barneloven §7-2 første og tredje ledd skal lyde:
Den eller dei som har dagleg myndigheit for eit barn, har ein rett og ei plikt til å ta dei viktigaste avgjerdene om dagleglivet til og omsorga for barnet. Foreldre som budde saman da barnet vart født, og som seinare flyttar frå kvarandre. Hvem som skal ha daglig myndighet må vurderes individuelt ut fra barnets beste jf. §§1-1,1-3. har dagleg myndigheit. 

Er foreldra ueinige, avgjer retten om begge eller ein av dei skal ha dagleg myndigheit. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn jf. §§1-1,1-3. Retten kan setje vilkår for dagleg myndigheit.

Disse medlemmer viser til FNs barnekonvensjon og Norges menneskerettslige forpliktelser. For å kunne vurdere hvem som skal ta de daglige avgjørelsene i et barns liv må barn få informasjon, få uttale seg fritt og barnets mening skal være et sentralt moment i vurderingen av om beslutningen vil være til barnets beste. Barnekonvensjonen “Artikkel 3, paragraf 1 kan ikke anvendes riktig dersom kravene i artikkel 12 ikke er oppfylt. Likeledes forsterker artikkel 3, paragraf 1 funksjonaliteten til artikkel 12, ved å tilrettelegge avgjørende rolle for barn i alle beslutninger som påvirker deres liv” (Fns barnekomité, Generell kommentar nr 12 avnsn. 70)

Barneombudet viser til Prop. 117 L (2024-2025) som skal behandles av familie- og kulturkomiteen, og har følgende innspill:

• Vi støtter ikke forslaget om en ny hovedregel om delt daglig myndighet
• Vi mener forslagene om referatføring fra foreldretvistmekling og barnesamtale ved mekling må utredes nærmere
• Vi støtter forslaget om et innledende kapittel om grunnleggende rettigheter for barn

Ny hovedregel om delt daglig myndighet:

Vi mener det ikke bør tas inn en hovedregel om delt daglig myndighet i ny barnelov.

Vurderingen av hvem som har daglig myndighet for barnet må baseres på en konkret vurdering av hva som er til det beste for barnet i den enkelte saken. Departementet beskriver at daglig myndighet omfatter beslutninger knyttet til skole, barnehage og fritidsaktiviteter, og kan være innmelding i en idrettsforening og oppfølging av dette, valg av barnehage, deltakelse på et skolearrangement, deling av bilder på barnehagens nettsider og signering på informasjon fra skolen. Disse eksemplene må tas inn i loven, slik at det er tydelig hva dette innebærer.

Når departementet foreslår et lovregulert utgangspunkt om delt daglig fullmakt, vil denne løsningen pekes ut som den førende, og kan dermed tolkes som den beste. Vi erfarer at de som jobber nærmest barna ved familievernkontorene er svært bekymret for konsekvensene lovendringen vil ha for barna. Det omfatter barn som lever i familier hvor konfliktnivået mellom foreldrene er høyt, familier hvor det er vold, overgrep og rus, og familier som etter lovforslaget blir tvunget til å bli enige om flere ting enn de må i dag.

Vi merker oss at departementet velger å gjøre andre endringer i barneloven som sikrer at avgjørelser som berører barn tas med utgangspunkt i en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste. Ett eksempel er at definisjonen av hva som er «vanlig samvær» tas ut. Formålet med denne definisjonen har blant annet vært å bidra til å dempe konflikter mellom foreldrene. Begrunnelsen for at definisjonen nå tas ut er blant annet at en slik definisjon kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket samværsomfang som er til barnets beste og at «vanlig samvær» kan gi inntrykk av at dette omfanget er det beste for de fleste barn.

De samme hensynene gjør seg gjeldende når det gjelder vurderingen av delt daglig myndighet, og ber om at lovens §7-2 annet ledd første setning endres til at foreldrene må bli enige om hvem som skal ha daglig myndighet og at delt daglig myndighet ikke kan avtales med mindre det er til det beste for barnet. Slik forslaget foreligger er vi bekymret for at barn som allerede opplever høy konflikt rundt seg vil oppleve enda mer av dette. For barn er dette skadelig.

Dersom Stortinget likevel velger å fastholde forslaget om delt daglig myndighet i § 7-2 annet ledd, ber vi om at:

• Ordlyden i § 7-2 andre ledd endres
• Forutsetningene for delt daglig myndighet tas inn i § 7-2 første ledd
• Delt daglig myndighet tidsbegrenses

Endring i ordlyden

Vi ber om følgende tillegg i § 7-2 annet ledd:

Foreldre som bodde sammen med barnet da barnet ble født, og som senere flytter fra hverandre, har daglig myndighet, med mindre delt daglig myndighet ikke er til det beste for barnet.

Hensynet til barnets beste skal være grunnleggende ved alle beslutninger som berører barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Det er det enkelte barns behov som skal være i sentrum for avgjørelser som tas om barnet. For å finne ut hva som er til det beste for barnet, må det tas hensyn til barnets egen mening, jf. barnekonvensjonens artikkel 12. Barnekomiteen er tydelig på at barnets mening er en sentral del av vurderingen av barnets beste.

Det er nødvendig å ta inn formuleringen om barnets beste i bestemmelsen for å understreke og synliggjøre for private parter at hensynet skal være grunnleggende ved vurderingen av alle avtaler og avgjørelser om daglig myndighet.

Forutsetningene må inn i loven:

Departementet oppstiller flere forutsetninger for å utøve daglig myndighet sammen. Blant annet at foreldre ikke kan forplikte den andre, beslutninger som krever at begge foreldre bidrar bør tas i fellesskap, at foreldre som utøver daglig myndighet må tilbringe tid sammen med barnet for å kunne ta slike avgjørelser og at foreldre ikke må stenge for beslutninger som er viktige for barnets dagligliv og utfoldelse.

Disse forutsetningene er relevante for den konkrete vurderingen av hva som er til det beste for barnet og må komme tydelig frem av loven for å sette klare rammer for utøvelsen av delt daglig myndighet.

Delt daglig myndighet tidsbegrenses

I utgangspunktet har barn rett til et familieliv med begge foreldre, også når foreldrene ikke bor sammen, jf. barnekonvensjonen artikkel 16 og artikkel 9 nr. 3. Samtidig har barn også rett til å få så gode utviklingsvilkår som mulig, jf. barnekonvensjonen artikkel 6, og at de har rett på beskyttelse mot vold, overgrep, og annen hensynsløs atferd, jf. barnekonvensjonen artikkel 19 og 34.

For å sikre kontinuitet i barnets rett til familieliv og for å unngå posisjonering fra foreldrenes side, foreslår vi at delt daglig myndighet er utgangspunktet kun frem til foreldrene har blitt enige om de skal ha daglig myndighet sammen eller hver for seg ut fra en vurdering av hva som er til det beste for barnet. En slik endring forutsetter at det inntas en bestemmelse om at foreldrene må bli enige om hvem som skal ha den daglige myndigheten for barnet, at meklingen skjer innen tre uker fra foreldrene har begjært mekling, antallet obligatoriske meklingstimer øker og at familievernet styrkes.

Referatføring fra foreldretvistmekling og barnesamtale i mekling:

Vi mener at forslagene om å skrive referat fra foreldretvistmekling og barnesamtale i mekling må utredes før endringene kan lovfestes.

Barneombudet mener det bør være en annen innretning på obligatorisk og frivillig mekling. Obligatorisk tilbud om flere timer vil kunne bidra til at flere foreldre kommer til enighet før eventuell sak reises for domstolen.

Mekling skal bidra til å finne gode løsninger for barnet. Vi er bekymret for at en times mekling på dette stadiet, og med krav om å skrive referat, vil presse frem en løsning som ikke er til det beste for barnet. Vi står fast ved tidligere innspill om at alle foreldre får tilbud om flere timer, og ikke bare de som er uenige.

Vi støtter forslaget om en barnesamtale uten samtykke fra foreldrene. Dette vil styrke barnets selvstendige rett til å bli hørt og til å kunne medvirke i en sak som er av stor betydning for dem selv.

Lovforslagets krav om å skrive referat fra barnesamtalen, og at denne kan bli oversendt retten dersom det reises sak, er gitt en for svak begrunnelse i lovforslaget. Vi ber om at departementet utreder dette nærmere, og da særlig hvordan barn kan sikres å trygt kunne gi uttrykk for sin opplevelse av sin situasjon og sine synspunkter i tråd med FNs barnekomité sine grunnleggende krav til gjennomføringen av barnets rett til å bli hørt, før en eventuelt lovfester krav om at det skal skrives referat.

Et innledende kapittel om grunnleggende rettigheter for barn

Vi støtter at barns grunnleggende rettigheter tas inn i et innledende kapittel.

Om medvirkning og aldersangivelse

Vi støtter forslaget om at det ikke inntas en aldersangivelse for når barn kan uttale seg i foreldretvistsaker, i bestemmelsen om barnets rett til en egen samtale med mekler eller en generell aldersgrense for selvbestemmelse. Vi støtter også forslaget om å ta ut bestemmelsen om at når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Vi er enig med departementet i at hvor mye vekt som skal legges på barnets mening, må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Barnekomiteen har frarådet aldersgrenser ettersom det vil begrense barnets rett til å bli hørt. De har uttalt at en vurdering av når barnet anses å være i stand til å gi uttrykk for egne synspunkter krever en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokalforeninger over hele landet. Vi eier og drifter et stort antall ideelle virksomheter i spennet fra store sykehus som leverer til spesialisttjenesten til kommunale omsorgsboliger. Vi er også en stor nasjonal beredskapsorganisasjon med 5500 beredskapsfrivillige. Sanitetskvinnene har flere aktiviteter for å styrke voldsutsatte kvinner. Vi jobber forebyggende og med voldsutsatte som har vært på krisesenter. Vi er en del av alliansen Rød Knapp og driver tilbudet Ressursvenn. 

Vi er bekymret for at det nye lovforslaget vil ramme kvinners råderett over eget liv og er spesielt bekymret over hvordan forslaget vil ramme kvinner som har barn med partnere som utøver ulike former for vold. Vold kan ta mange former; den kan være fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk. I de fleste tilfeller blir partnervold aldri anmeldt eller på andre måter avdekket av myndighetene. 

Svært mange kvinner som forlater en voldelig partner opplever dessverre at volden ikke tar slutt når de bryter ut av forholdet, men at trusler, kontroll og vold fortsetter. I mange tilfeller blir omsorgen for felles barn blir et verktøy til fortsatt volds- og maktbruk.  

Sverige endret sin barnelov 1. januar i år. I forkant av denne endringen ble det gjort en omfattende kartlegging av foreldretvistsaker i alle svenske tingretter, hvor 814 saker ble gjennomgått. Sakene var avgjort både ved rettsforlik og dom, og det viste seg at det forelå informasjon om vold eller andre overgrep i 64 prosent av sakene.1 Dette medførte at ordlyden «barnets behov for en nær og god kontakt med begge foreldrene» ble tatt ut av den svenske loven i 2025. 

Sanitetskvinnene mener det er en svakhet at det ikke er gjort tilsvarende kartlegging iI Norge i forkant av en så omfattende endring. Vi mener det er grunn til å tro at det også i Norge er vold involvert i mange foreldrefordelingssaker. En hovedregel om delt foreldrefullmakt vil derfor kunne gi voldsutøver utstrakt kontroll over hverdagen til den utsatte gjennom å kunne bestemme hvilken skole eller barnehage barnet skal gå i og hvilke fritidsaktiviteter de får delta i. 

Loven bør ikke pålegge et utgangspunkt om delt bosted og samvær. Her skal barnets beste (inklusive dets behov for trygge foreldre) alltid være førende. Full avtalefrihet mellom partene, og fri anledning for domstolene til å falle ned på en ordning som er best for barnet, bør derfor være utgangspunktet.   

Vi frykter at når felles foreldreansvar legges til grunn og dette innebærer rett til å ta viktige avgjørelse for barnet, jfr ny paragraf 6-5 vil det innebære en alvorlig innskrenkning i autonomien til den som har hovedomsorg. Beslutningsmyndighet bør henge sammen med omfanget av omsorg og tid tilbragt med barnet. En slik rett vil gi samværsforelderen en urimelig stor råderett over ekspartners liv også når de selv faktisk ikke er involvert i omsorgen i særlig stor grad. Det vil åpenbart kunne utgjøre en kilde til økt konflikter mellom foreldrene. Vi mener det er rimelig, og til barnets beste, at foreldrenes faktiske omsorgsutøvelse står i forhold til deres beslutningsmyndighet. 

Lovforslaget er ment som et likestillingstiltak for å sikre menn og kvinner likere mulighet til foreldreskap. Men vi ønsker å innvende at siden det oftere er kvinner som har hovedomsorg, vil forslaget ramme kjønnene svært ulikt. Vi mener det bedre må utredes om en slik endring av loven i for stor grad vil negativt påvirke kvinners råderett over eget liv etter samlivsbrudd. 

 vh 
Malin Stensønes
Generalsekretær

Barns rett til besteforeldre arbeider for at barn skal få en lovfestet rett til kontakt med sin nærmeste familie, herunder sine besteforeldre, og en like selvsagt rett til å kjenne sine røtter.

Viser til departementets forslag om barns grunnleggende rettigheter hvor barnets rett til familieliv er fremhevet.

Barne- og familiedepartementet har nå levert sin lovproposisjon 117L(2024-2025) som vi langt på vei er enige i. Likevel, Barns rett til besteforeldre mener at EMK artikkel 8 som departementet vektlegger er viktig, men for generell. Derfor er det nødvendig å tydeliggjøre i barneloven at barnet har en selvstendig rett til kontakt/samvær med sine besteforeldre og familie, samt kjenne sine røtter. «Departementet legger til grunn at det er ulike grupper mennesker som tilkjennes samvær etter § 8-9. Det kan være alt fra mindreårige søsken til godt etablerte og erfarne besteforeldre». Det sier seg selv at det er besteforeldrene som må sørge for retten til samvær med barnebarn der kontakten ubegrunnet er opphørt, da de ikke klarer det selv. Men det er barnet som har en åpenbar rett til kontakt med nære besteforeldre hvor det har vært, eller er en nær relasjon, - som må lovfestes. Det er nettopp i slike situasjoner hvor nær tilknytning til besteforeldre ubegrunnet opphører som er skadelig for barnet. Barns rett til besteforeldre mener at denne tydeliggjøringen vil også være til hjelp for domstolen, og ikke minst kunne virke preventivt. Det ble nylig avsagt en dom i Maltas Family Court som peker i nettopp denne retningen. Saken gjaldt et italiensk besteforeldrepar som kjempet for sin rett til samvær med et mindreårig barnebarn på Malta. Kjernen i dommen er gjengitt slik i Times of Malta:

 “Minors do not have an independent voice. The interest of the parents, who have parental authority over their children, are not always in tune.” 

Having said that, the court clearly stated that the judgment did not imply that “grandparents can interfere in their grandchildren’s upbringing,” but to provide an “opportunity” for grandparents to seek contact with a minor grandchild. 

Given the right circumstances, “the minor will undoubtedly reap benefits from keeping contact with his ascendants,” the judges observed.”

Departementet viser også til dommer i EMD hvor det er viktig at et familieliv/familiebånd blir opprettholdt.

Det er foreldrene som bestemmer hvem barnet skal være sammen med, men foreldrene har også plikt til å sette barnets behov foran egne behov. Foreldre kan ikke nekte barnet ubegrunnet, kontakt med sine besteforeldre som de har en nær relasjon med. Dette er i tråd med departementets argumentasjon om at det skal være en kontakt der det tidligere har vært en nær tilknytning.

Barns rett til besteforeldre har arbeidet mye med å skaffe kunnskap om skadene disse barna påføres når nære relasjoner plutselig og ubegrunnet blir brutt, men også hva som ligger bak når foreldrene agerer som de gjør.

 Det kan ikke være tvil om at slike saker faller inn under WHOs definisjon av barnemishandling: «Alle former for fysisk eller psykisk mishandling benevnes av WHO under begrepet barnemishandling».

Legeforeningens beskrivelse er denne: «Barnemishandling er å utsette barn for fysisk eller psykisk vold».

 I oktober 2017 gjorde vi et intervju med psykiater, førstelektor ved Oslo Met, Anne Kristine Bergem. Vi oppsummerer her essensen av synspunktene hennes.

Bergem sier at et brudd der besteforeldre blir borte fra en dag til den neste er vanskelig å forstå for et barn. Det brå tapet av kontakt kan gi samme tapsopplevelse som ved sykdom og død, og barna vil oppleve sorg. Reaksjonene kan ligne på dem som oppstår ved andre tap, men i disse tilfellene mangler som regel hjelpen til å bearbeide det som har skjedd. Tapsopplevelsen kan dermed bli en følelsesmessig belastning som barn må håndtere på egen hånd. Å miste noen en er glad i ung alder, øker risikoen for psykiske og fysiske helseplager senere i livet. Skal en bearbeide tap, må en dele opplevelsen og snakke om den. Lidelsen må gjøres forståelig, og det må skapes en «mening» i det som har skjedd.

Bergem sier videre at et viktig utgangspunkt i barnekonvensjonen er at vi voksne skal prioritere til beste for barn. Det betyr at vi skal håndtere våre egne behov og kunne sette dem til side for å prioritere barna.

Barne- og familiedepartementet har foreslått pliktig mekling, og Barns rett til besteforeldre har foreslått det samme i vårt høringsinnspill til departementet. 

 Barns rett til besteforeldre er helt enig i at en rettsliggjøring bør unngås. Saken bør forsøkes løst på lavest mulig nivå. Det bør naturligvis være anledning til å bringe saken inn for domstolen, men det mest hensiktsmessige for alle parter er en flerfaset konfliktløsningsmodell der rettslig prøving er siste utvei. Vi foreslår denne modellen:

1. Barnet gis en selvstendig rettighet til samvær med besteforeldre som det allerede har en nær relasjon til.

Noen vil mene at en slik endring ikke løser problemet siden det er vanskelig å gjøre noe med årsakene til familiefiendtlighet. Det kan så være, men målet er å minske skadeomfanget for barnet, og en lovbestemmelse vil kunne virke preventivt. Terskelen for grunnløst å nekte barnet kontakt med besteforeldre er høyere om barnet har en lovfestet rett til samvær.

1. Foreldre som vil nekte kontakt, må dokumentere at samvær med besteforeldrene ikke er forenlig med barnets beste. (Jfr. praksis i Family Court, UK)

1. Løsningen må ikke være en «sikkerhetsventil»

Saksbehandlingen må skje på lavest mulig nivå og involvere kompetente fagpersoner som for eksempel barnepsykologer, pensjonerte dommere med lang erfaring og barnerettsadvokater som har erfaring fra familiesaker. I praksis snakker vi om en nemnd som er opprettet for formålet.

Ordningen må innrettes slik at besteforeldre selv har anledning til å reise saken for nemnden og om nødvendig også for domstolen.  Partene har plikt til å delta i alle meklingsforsøk. Det understrekes at samværshindring må få konsekvenser, og Barns rett til besteforeldre foreslår erstatningssamvær.

Det er mange fordeler med en nemnd, både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Et slikt lavterskeltilbud vil dessuten være sosialt rettferdig da domstolsbehandling innebærer en stor økonomisk byrde for mange besteforeldre, spesielt de enslige.

Sluttkommentar

Vi har ikke tall som beskriver omfanget, men det finnes statistikk som gir en pekepinn. Ifølge SSB var det i 2016 opp mot 46 000 barn i Norge som etter samlivsbrudd ikke hadde kontakt med den ene av foreldrene. Det er god grunn til å tro at også kontakten med besteforeldrene er brutt i disse tilfellene. Problemet er skambelagt og derfor underkommunisert i det offentlige rom. De aller fleste sakene Barns rett til besteforeldre arbeider med gjelder ikke fraskilte, men der en av foreldrene manipulerer og kontrollerer den andre forelderen, samt at barna ofte lever under et strengt regime med negativ sosial kontroll. Vi har grunn til å tro at så mange barn som 70 000 til 100 000 barn i Norge er ubegrunnet nektet kontakt med sine besteforeldre. Dette fører til at barnet mister halve familien sin fordi den ene siden raderes ut.

Nå håper vi at lovgiver setter seg grundig inn i konsekvensene for barn som utsettes for psykisk vold, og vurderer hva som er barnets beste!

Samfunnet kan ikke lenger tolerere at mange barn utsettes for vilkårlig samværsnekt, ofte ledsaget av feilaktige begrunnelser, for eksempel at det er besteforeldrene som ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Disse sakene er svært vanskelige for alle involverte. Det forhindrer ikke at samfunnet må gjøre sitt ytterste for å hjelpe og beskytte

 dem som rammes. Noe annet vil være en fallitterklæring. Hensynet til barnets beste er ikke ivaretatt om vi viker unna. Det kan aldri bli til barnets beste.

Odd Egil Nordanger og Synnøve Engeset

Leder og nest leder Barns rett til besteforeldre

Høringsinnspill fra Balanse til Barne- og familiedepartementet om prop. 117 L (2024-2025), Lov om barn og foreldre (barnelova), forslag til ny barnelov. Det understrekes at 8000 tegn på langt nær er nok for å komme med utdypende innspill til de endringer vi mener er nødvendige, men henviser også til tidligere høringssvar til Høringsutkast av 18.06 om «Ny barnelov – Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd». Der forslaget til ny barnelov ikke er endret fra høringsutkastet vil innspillene fra høringsutkastet fortsatt være relevante.

Foreldreansvaret:

I forslaget til ny barnelov står §1-5 og § 6-1 i kapittel 1 i direkte konflikt med hverandre.

En endring i loven, som foreslått i § 6-1,  slik at far ikke får foreldreansvar på lik linje med mor når barnet blir født er ikke i samsvar med § 1-4, som sier at barnet skal sikres kontakt med begge foreldre så langt det er til det beste for barnet.

De senere års forskning viser tydelig at både mor og medforelder, om dette er far eller en annen, er viktig for et barns utvikling og at barn nyter godt av et lovverk som i størst mulig grad sikrer barnet god kontakt med begge foreldre.

BALANSE mener derfor at forslaget til endring som er foreslått i § 6-1 ikke er til barnets beste og motstrider direkte med § 1-4 og mandatet til utarbeidelse av ny lov som spesifiserer et mål om mer likedelt foreldreskap i den nye barneloven.

Hvor barnet skal bo:

Nytt lovforslag innfører i § 7-2 «Daglig myndigheit» som et nytt begrep og § 7-3 formuleres det at «Den eller dei som har dagleg myndigheit for barnet, har rett til å ta avgjerd om kor i landet barnet skal bu. Der begge foreldre har dagleg myndigheit, må dei bli einige om slik flytting.» ..

Samtidig i § 7-1, så beholdes i stor grad dagens formulering om at der foreldrene er uenige om hvor barnet skal bo «avgjer retten om barnet skal bu hos begge eller hos ein av dei.»

Dette fremstår som motstridende og gjør forslag til ny barnelov potensielt enda mer uklar enn dagens barnelov og gir et minst like stort rom for at personlige preferanser vil farge kjennelsen hos den som tar den rettslige avgjørelsen.

Resultatene av en pågående omfattende undersøkelse av avgitte kjennelser i foreldrekonflikter viser at det er store variasjoner av hvordan det dømmes fra tingrett til tingrett og at 'barnets beste' i dag i stor grad avgjøres av tilfeldigheter avhengig av hvilken tingrett som behandler saken.

Slik forslaget til den nye barneloven er utformet fremstår dette rommet for å dømme basert på personlige preferanser enda større enn i dag og vil være en enda større trussel mot barns rettssikkerhet enn det dagens barnelov allerede er.

Enda mer alvorlig er det at forslag til ny barnelov viderefører dagens barnelov som ved samlivsbrudd der foreldrene ikke greier å bli enige opphever en rettstilstand uten å innføre en ny før retten har kommet med en beslutning.

Er forelderen som utfører selvtekt alltid den beste omsorgspersonen?

I praksis er forslaget til ny barnelov en forverring av dagens barnelov der dagens rettspraksis i stor grad lar selvtekt fungere som første rettsinstans der foreldrene ikke greier å bli enige. Bakgrunnen for denne påstanden er at den som utfører selvtekt i stor grad blir belønnet med å vinne makten over barnet grunnet vektlegging av «status quo» argumentet uavhengig av om den som har utført selvtekten blir vurdert som den mest skikkede forelder.

En av de store konflikdriverne i dagens barnelov blir altså videreført i forslag til ny barnelov, stikk i strid med intensjonene om at den nye barneloven skal senke konfliktnivået sammenlignet med i dag. Risikoen for at en betydelig andel av de som bestemmer seg for å utføre selvtekt ikke nødvendigvis heller er den beste omsorgspersonen må sies å være betydelig, med de konsekvenser dette kan få for barnets oppvekst. 

En lov som initierer selvtekt og økt konfliktnivå er ikke til barnets beste!

Barneloven synes å være den eneste som aktivt opphever en rettstilstand i en gitt situasjon uten å erstatte den med en ny når man mest trenger det. Det vil si der foreldrene ikke greier å komme til enighet. I stedet for å innføre en ny rettstilstand innfører man noe som for mange av de som blir utsatt for dette mer ligner på anarki.

Der foreldrene greier å komme til enighet er dette derimot ikke et problem, men i disse tilfellene havner man sjelden i rettssystemet, og har med det også liten bruk for lovverket. 

Kort oppsummert kan man si at dagens barnelov i all hovedsak bare fungerer for de som ikke trenger den.

Selvtekt er en kraftig driver for eskalering av konfliktnivå, og med det vil en videreføring av en uavklart rettstilstand etter samlivsbrudd, slik forslaget til ny barnelov legger opp til, også videreføre det høye antallet høykonfliktsaker i foreldrekonflikter etter samlivsbrudd som vi ser dagens barnelov har resultert i.

BALANSE mener derfor at ny barnelov må ha som utgangspunkt i loven en tydelig formulering som likestiller foreldrene frem til en eventuell rettslig avgjørelse i de tilfeller der foreldrene ikke greier å bli enige.

I tillegg bør man sikre seg mot selvtekt ved å gjøre dette straffbart ihht §261 i straffeloven. En slik ending i straffeloven kombinert med en tydelig formulering som gir et tydelig utgangspunkt i loven vil i stor grad fjerne dagens muligheter for selvtekt og de skadelige konsekvenser dette har for barna som blir utsatt for dette.

Samværssabotasje/samværshindring:

Departementet har valgt å ikke inkludere disse begreper eller liknende i lovteksten. En formulering om at retten kan ta en midlertidig avgjørelse der «…der det er ein vesentleg reduksjon i samværet samanlikna med det som er avtalt, fastsett eller praktisert» er ikke tilstrekkelig for å sikre barnets rett til kontakt med begge sine foreldre og «ein vesentlig reduksjon» i samværet fremstår som lite konkret og lite egnet som eneste virkemiddel for å begrense dagens omfang av samværssabotasje og er ikke til barnets beste. 

En barnelov som ikke i størst mulig grad sikrer barnet kontakt med minst en forelder med tilfredsstillende omsorgskompetanse er ikke til barnets beste.

Barnebidrag:

Både tidligere Barne- og Familieminister Kjell Ingolf Ropstad og NAV direktør Hans Christian Holte har ønsket tydeliggjøringer i barneloven vedrørende barnebidrag velkommen. Forslag til ny barnelov har ingen slike og med det er de økonomiske insentivene for utøvelse av samværssabotasje beholdt i forslaget til ny barnelov og er sammen med selvtekt og samværssabotasje med på å opprettholde det store konfliktnivået man har i dag i mange foreldrekonflikter.

En barnelov som gir insentiver til å begrense kontakt med en av foreldrene er ikke til barnets beste.

Oppsummering:

De tiltak som kunne bedret rettsikkerheten til barn som i dag ender hos den minst kompetente omsorgspersonen uten kontakt med den andre forelderen er tilnærmet i sin helhet unnlatt i forslag til ny barnelov. Dette gjelder både likestilling av foreldrene som utgangspunkt i loven til retten har bestemt noe annet, sanksjonsmuligheter mot samværssabotasje og bidragsregler som gir økonomiske insentiver til å forsøke å tilrane seg mest mulig tid med barnet uavhengig av om dette er barnets beste eller ikke.

En av målsettingene uttrykt i mandatet til Barnelovutvalget var at «Loven skal utformes i et klart og godt språk, og være informativ og brukervennlig for alle grupper i samfunnet.» BALANSE sin vurdering er at graden av måloppnåelse på dette punktet er svært liten. Loven fremstår ikke som klar, hverken i språk rent juridisk, med mangelen på et utgangspunkt i loven der foreldrene ikke greier å bli enige som det grelleste eksempelet.

BALANSE mener derfor at forslag til ny barnelov ikke tilfredsstiller det mandat Barnelovutvalget i sin tid ble gitt om å utforme en mer tidsriktig lov som i større grad likestiller foreldre enn i dag og ivaretar barnets beste. Forslag til ny barnelov burde derfor forkastes i sin helhet og sendes tilbake for ny utarbeidelse slik at den er i samsvar med proposisjonens mandat.

Vi viser til nevnte lovforslag, og ønsker med dette å komme med vårt skriftlige innspill. I tillegg viser vi til vårt høringssvar til NOU 2020:14 Ny barnelov og Forslag til endringer i barneloven mv. - Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.

Redd Barna arbeider nasjonalt og internasjonalt for oppfyllelse av barns rettigheter slik de er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Redd Barnas Norgesprogram arbeider for styrking av barns rettigheter og overvåker og bekjemper brudd på barnerettighetene i Norge med særlig fokus på barn i sårbare livssituasjoner. Når det gjelder spørsmålene denne høringen reiser, så gjelder flere av disse barn som risikerer å havne i en sårbar livssituasjon. De fleste foreldre samarbeider godt, også etter samlivsbrudd. Der dette ikke er tilfelle, så har vi bred kunnskap om at dette påvirker barna negativt. Det bør derfor være et overordnet mål å skape et regelverk som i størst mulig grad demper konflikt av hensyn til nettopp de involverte barna.  

Innledende bemerkninger

Redd Barna berømmet i 2020 Barnelovutvalget for sin grundige og gode utredning, som vi mente at beredte grunnen for en tidsriktig barnelov, med barns rettigheter i fokus. Mye av det vi mente at var positivt, er videreført. Redd Barna støtter blant annet helhjertet et eget kapittel om barns rettigheter. Vi er også glade for at barns rett til privatliv eksplisitt skal gis plass i en egen bestemmelse, til tross for at vi etterlyser en håndhevingsadgang.

Redd Barna er imidlertid bekymret for at det helt grunnleggende synet på barn som rettighetsbærer ikke i tilstrekkelig grad gjennomsyrer loven, slik det burde. Manglende håndhevingsadgang ved brudd på en rettighet, er etter vår mening et slikt utslag. I tillegg mener vi at foreldres «rett til barnet» har fått gjennomslag, på bekostning av barnets selvstendige rett til at dets beste blir konkret, individuelt og ikke minst fritt vurdert i hver enkelt sak. Vi kommer tilbake til dette.

Mange av bestemmelsene i barneloven retter seg direkte mot barn, og setter i noen tilfeller de rettslige rammene for deres liv både innad i familien og i samfunnet for øvrig. Redd Barna ber om at det utarbeides en egen barnevennlig versjon av barneloven, og at det iverksettes informasjonstiltak, og at informasjon er tilpasset ulike grupper barn med tanke på bl.a. alder, språk og funksjonsevne.

Helhetlig utredning av barn prosessuelle stilling

Her viser vi til barnelovutvalgets uttalelse i utredningens punkt 15.12.3. Redd Barna støtter utvalgets vurderinger knyttet til barns prosessuelle stilling, og ber om en helhetlig utredning av dette.

4.6.3 Barnets rett til medvirkning

Redd Barna støtter forslaget til ny overordnet bestemmelse om barnets rett til medvirkning i § 1-2, men anbefaler at barnelovutvalgets foreslåtte formulering «…rett til medverknad i alt som vedkjem dei» tas inn i ny lov fremfor «rett til å medverke i alt som gjeld dei sjølve» slik det foreslås i lovproposisjonen. Redd Barna anser barnelovutvalgets foreslåtte formulering å være mer i overensstemmelse med barnekonvensjonens artikkel 12, «alle forhold som vedrører barnet» Barnelovutvalgets formulering er også mer i tråd med barnevernlovens overordnede bestemmelse om barnets rett til medvirkning.

6.6 Barns selvbestemmelse og medvirkning og foreldreansvaret

Redd Barna støtter forslaget til ny bestemmelse om foreldres plikt til å oppfylle barnets selvråderett og rett til medvirkning i § 6-6, men anbefaler at barnelovutvalgets foreslåtte formulering «… før dei tek avgjerder som gjeld barnet» tas inn i ny lov fremfor «…før dei tek avgjerder som gjeld personlige forhold for barnet» som departementet foreslår. Dette er slik vi ser det i større grad i samsvar med barnekonvensjonens artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt i alle forhold som vedrører barnet. Vi foreslår også at «..foreldre skal høyre på kva barnet har å seie» endres til «…foreldre skal høyre på kva barnet uttrykkjer» da dette i større grad anerkjenner og hensyntar non-verbal kommunikasjon. Her viser vi også til departementets egen begrunnelse for foreslått bestemmelse om rettens plikt til å informere og gi barnet anledning til å uttale seg ved domstolsbehandling av tvistesaker i 11.9.4.  

6.7 Medlemskap i foreninger

Redd Barna er svært positive til at departementet velger å gå videre med barnelovutvalgets forslag om å senke aldersgrensen for inn- og utmelding i foreninger til 12 år, samt å lovfeste barnets rett til å nekte innmelding i en forening.

6.8 Foreldres ansvar for barns personvern

Redd Barna støtter forslaget til ny § 6-7 om barns rett til personvern og foreldres plikt til å ivareta og respektere dette. Vi støtter også departementets forslag om barns nektelsesrett, hva gjelder bilder, film og lydopptak. Redd Barna savner imidlertid en tilfredsstillende håndhevingsordning for de tilfellene der barnets rett til privatliv blir krenket, utover straffelovens anvendelsesområde.

7.7.3 Hovedregel om daglig myndighet ved samlivsbrudd

Som nevnt i innledningen, er Redd Barna skuffet over at det vi mener er et slags rettferdighetsperspektiv mellom foreldre har fått forrang fremfor barneperspektivet.

Barnets beste i den enkelte sak, må vurderes åpent og fritt. En hovedregel danner et utgangspunkt for vurderingen, og selv om den kan fravikes, så skal dette alltid noe til. Redd Barna mener at det gjør vurderingen mindre fri, og at det er barnet som skal stå i sentrum. I de aller fleste tilfeller, vil det være nettopp til barnets beste med delt daglig myndighet, og da burde det være tilstrekkelig at loven viser til nettopp dette.  Vi deler også Barneombudets bekymring knyttet om barnets rett til å bli hørt, jf. art. 12, i praksis blir innskrenket av at man har dannet et utgangspunkt, eller en «normal». De viser til sin erfaring om at barn er opptatt av rettferdighet mellom foreldrene og er redde for å såre dem.

Det er igjen grunn til å minne om at dette gjelder saker der foreldrene ikke klarer å bli enige. Å legge flere beslutninger på disse i fellesskap, kan dessuten virke prosessdrivende. Og som departementet selv er inne på; konflikt er skadelig for barnet.

Redd Barna er som nevnt helt enige i at barns rett til familieliv, tolket i lys av barnets beste, i de aller fleste tilfeller vil lede til at delt daglig myndighet er et gode. Men for foreldre i konflikt, er ikke dette like opplagt.

10.5 Barnesamtale i mekling

Redd Barna er svært positive til at departementet går videre med barnelovutvalgets forslag om å lovfeste at mekler skal tilby barnet en egen samtale i forbindelse med mekling, også uten samtykke fra foreldre med foreldreansvar jf. foreslått § 10-4.

11.9 Barnets rett til å få informasjon og uttale seg ved behandling av foreldretvister i domstolene

Redd Barna støtter departementets forslag til bestemmelse som tydeliggjør rettens plikt til å informere og gi barn anledning til å uttale seg.  Vi er imidlertid skuffet over at departementet ikke følger opp barnelovutvalgets forslag om endring i formuleringen av vilkår for å oppnevne en representant for barnet. Etter vår mening er utvalgets foreslåtte formulering «der hensynet til barnet tilsier det» mer i tråd med barnets beste som et grunnleggende hensyn etter BK art. 3 og Grl. § 104 fremfor nåværende formulering «i særlege høve». I denne sammenheng viser vi også til vår anbefaling om en helhetlig utredning av barn prosessuelle stilling.     

Om ratifisering av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll

Redd Barna finner avslutningsvis grunn til å gjenta at vi støtter ratifikasjon av tilleggsprotokollen om individklageordning. Dette ville styrket norske barns rettsstilling betraktelig, da rettigheter må kunne håndheves for å gi et tilstrekkelig vern.

Med vennlig hilsen

Redd Barna

Amund Røhr Heggelund                                                                  Grete Vandvik

kst. seksjonsleder kunnskap og nasjonal politikk                            seniorrådgiver barns rett til å bli hørt

Sara Eline Grønvold

advokat og spesialrådgiver barns rettigheter

 Komitéhøring i familie- og kulturkomiteen vedrørende Prop. 117 L (2024-2025) Lov om barn og foreldre (barnelova)

VID vitenskapelige høgskole,

Margunn Bjørnholt, Professor Fakultet for sosialvitenskap

VID vitenskapelige høgskole er glad for muligheten til å komme med innspill til lovforslaget, men vil bemerke at det foreslås endringer med vidtrekkende konsekvenser med kort frist for å komme med innspill. Vi viser også til vårt tidligere innspill til høringsnotatet.

Her begrenser vi oss til å peke på det som vi ser som særlig viktig for familier som faller inn under våre ansvarsområder, det vil si familier som lever med vold eller andre alvorlige problemer som konflikter, rus og omsorgssvikt. Vi har i dag mye forskning og vet mye om disse familiene, men denne kunnskapen er ikke reflektert i lovforslaget. Dette er bekymringsfullt. Det er viktig at lovendringer bygger på et mest mulig oppdatert kunnskapsgrunnlag, og vi vil hermed formidle vår bekymring om det manglende kunnskapsgrunnlaget for lovendringen, samt peke på mulige negative konsekvenser av noen av de foreslåtte endringene utfra forskningsbasert kunnskap. Det imidlertid et viktig forbehold at det ikke er mulig å kompensere for det manglende kunnskapsgrunnlaget gjennom at vi som forskere deltar i høring.

Vold i parforhold, vold mot barn og vold i nære relasjoner er et betydelig problem i det norske samfunnet, noe som er godt dokumentert i forskning, blant annet gjennom flere representative omfangsstudier[1]. I Norge har vi de siste ti årene hatt en betydelig satsing på forskning om vold i nære relasjoner, blant annet gjennom et tiårig forskningsprogram finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet, fordelt på de to forskningsmiljøene Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stresss (NKVTS) og NOVA/OsloMet, samt en rekke andre prosjekter om vold og overgrep i nære relasjoner, finansiert av ulike myndigheter, Norges forskningsråd og andre. Alt i alt har det vært en betydelig styrking av voldsforskningen, både empirisk og når det gjelder teori og forståelse av vold. Grunnlaget for en kunnskapsbasert politikkutforming er derfor godt. Dessverre reflekteres dette ikke i lovforslaget og proposisjonen. Det gis tvert om inntrykk av at loven primært skal gjelde for folk flest, mens vold forekommer kun unntaksvis i foreldretvistsaker. Det er imidlertid godt dokumentert at det er vold i et betydelig antall av disse sakene. I Norge har Kristin Skjørtens forskning på lagmannsrettsdommer over en tyveårsperiode vist dette. Vi har færre studier av omfang av vold i foreldretvistsaker på tingrettsnivå og i hjelpetjenester, men også her viser de studiene som er gjort at det er vold i en betydelig andel av sakene. Den svenske likestillingsmyndigheten (Jämfo) gjennomførte nylig en gjennomgang av tingrettsdommer[2] og fant at det var vold i 64% av sakene. Ny norsk forskning på familievernet fant også at vold var en stor del av bekymringsgrunnlaget i 61% av i alt 74 høykonfliktsaker meldt til barneverntjenester ved utvalgte kontorer 2020-22.[3]

Det er en underliggende premiss for lovforslaget at de foreldrene som loven vil få konsekvenser for er i stand til å samarbeide bedre om barna. De aller fleste foreldre i Norge i dag samarbeider om barna og finner løsninger etter samlivsbrudd. Loven vil imidlertid først og fremst få konsekvenser for det mindretallet av foreldre som ikke klarer å samarbeide. Der det er så høyt konfliktnivå at foreldrene ikke klarer dette uten rettens hjelp vil det ofte være betydelige problemer som gjør at de ikke klarer det. Det kan være vold, omsorgssvikt, rus eller annet. Det å legge opp til økt samarbeid mellom disse foreldrene vil kunne være direkte skadelig for mange av dem det gjelder, herunder voldsutsatte.

Ny forskning på fortsettelsesvold[4] finner både i Norge og internasjonalt at volden ikke nødvendigvis slutter med samlivsbrudd, men at mange lever med fortsatt vold fra voldsutøver, samt at dårlig håndtering i hjelpeapparat og rettsvesen kan bidra til å videreføre og forverre konsekvensene av volden. Vi har ikke norske omfangstall for fortsettelsesvold, men en ny svensk omfangsstudie[5] fant at 37% av dem som hadde brutt med en voldsutøver hadde opplevd vold også etter samlivsbrudd og 14% av dem som hadde barn i forbindelse med barns samvær med voldsutøver. Studier av voldsutsatte som oppsøker hjelp finner enda høyere tall, og tyder på at det er vanlig at volden fortsetter også etter brudd.

Det er ikke lett å avdekke vold, tilbudet til voldsutsatte er mangelfullt og det mangler tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om vold i ulike tjenester.[6] Det er derfor særlig viktig at det ikke innføres lovendringer som forverrer situasjonen for voldsutsatte.

Utfra forskning på voldsutsatte familier vet vi i dag mye om hvordan det er å leve med vold. Allerede i dag lever voldsutsatte foreldre og barn med konsekvensene av en sterk norm om likestilt foreldreskap og prioritering av kontakt med begge foreldre, også der det har vært vold. En del voldsutsatte mødre opplever allerede i dag at fortsatt foreldresamarbeid og tilrettelegging for voldsutøvers foreldreskap påfører dem store belastninger.⁴

Vi er derfor særlig bekymret for konsekvensene av innføring av felles foreldremyndighet. Økt rett til å bestemme over hverdagsbeslutninger for foreldre som ikke bor sammen med barnet vil kunne ytterligere vanskeliggjøre omsorgsforelderens og barnets liv og hverdag. Der det er vold vil dette muliggjøre fortsettelsesvold ved at den voldsutøvende forelderen får flere muligheter for å fortsette å utøve kontroll og makt mot ekspartner og barn også når de er hos den andre forelderen. Fortsettelsesvolden rammer også barna, både direkte og som medutsatte til vold mot omsorgsperson. Fortsettelsesvold utøves også i stor grad nettopp gjennom foreldresamarbeidet. Vi vet at det i dag lever barn i Norge som ikke får pass eller ikke får nødvendig helsehjelp fordi den ene forelderen motsetter seg det. Og at barn lever med en omsorgsforelder som blir systematisk motarbeidet av den andre forelderen selv når det gjelder helt vanlige aktiviteter i en norsk oppvekst, som at barnet skal gå i barnehage eller skole, eller delta i konfirmasjonsforberedelser og når det gjelder alminnelige hverdagsrutiner som leggetid og grenser for dataspilling. Det er disse familiene loven vil gjøre det enda vanskeligere for.

Videre er det å legge flytting innenlands under den nye felles foreldremyndigheten som foreldre må være enige om svært problematisk, og vil det gjøre det enda vanskeligere for voldsutsatte foreldre å flytte bort fra en voldsutøver.

I tillegg til mangelfullt forskningsmessig kunnskapsgrunnlag er uheldig at lovarbeidet i liten grad bygger på andre relevante prosesser og utredninger, herunder Partnerdrapsutvalgets forslag om beskyttelse av voldsutsatt forelder ved barns samvær med voldsutøver, herunder å utrede «om barnelovas regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytte voldsutsatt forelder» (NOU 2020:17, kap 16.14).

Oppsummert: Lovforslaget bygger på et svakt og til dels manglende kunnskapsgrunnlag, og de forslåtte lovendringene er ikke vurdert utfra konsekvensene for dem som loven vil får betydning for. Det vil kunne forverre situasjonen for foreldre og barn der det er vold og andre alvorlige forhold som gjør at det er vanskelig å samarbeide.

[1] Frøyland, L. R., Lid, S., Schwencke, E. O., & Stefansen, K. (2023)

Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. (2019)

Dale, M. T. G., et al. (2023)

[2] Jämställdhetsmyndigheten (2022)

[3] Samsonsen, et al. (2025)

[4] Bjørnholt, M. (2024) 

Bjørnholt, M. (2021) 

Bredal, A., & Stefansen, K. (2022) 

[5] Strid, S., Ekbrand, H., Westerstrand, J., & Carsbring, A. (2023) 

[6] Jahnsen, S. Ø., Kårtveit, B., Lundeberg, I. R., Sivertsen, K., Bergman, S., Sandmoe, A., ... & Øverlien, C. (2022) 

Innledning

Norsk psykologforening takker for muligheten til å gi innspill til Prop. 117 L (2024–2025) om ny barnelov. Vårt innspill bygger på vårt tidligere høringssvar fra juni 2024.

Departementets mål om mer likestilt foreldreskap er et godt ideal. Samtidig er vi bekymret for at enkelte av forslagene i proposisjonen ikke ivaretar hensynet til barnets beste i tilstrekkelig grad, særlig for barn i familier preget av vold og/eller høyt konfliktnivå. Vi mener at forslaget om delt daglig myndighet som hovedregel kan virke konfliktdrivende og risikabelt i slike saker.

Delt daglig myndighet

Departementet foreslår en hovedregel om delt daglig beslutningsmyndighet etter samlivsbrudd, som del av et likestilt utgangspunkt for foreldreskap. For foreldre som klarer å samarbeide, vil endringen ha liten betydning. Det er verdt å merke seg at departementet selv anslår at om lag én tredjedel av meklingssaker årlig klassifiseres som risiko- eller høykonfliktsaker. Det er i disse sakene at rettsreglene settes på prøve, og hvor barnets rettssikkerhet og trygghet står på spill.

Forslaget om delt daglig myndighet har møtt betydelig motstand. Omtrent halvparten av høringsinstansene støtter ikke innføringen av delt daglig myndighet som hovedregel. Det fremheves særlig at ordningen kan skape "voldsfremmende rom" og virke konfliktdrivende. Dette har også vi meldt fra om, og er noe som bekymrer våre medlemmer i familievernet sterkt. I praksis vil en norm om delt myndighet kunne gi utøvende foreldre større handlingsrom for å utøve kontroll, vold eller psykisk press etter bruddet. FNs barnekomité slår fast at all vold mot barn er uakseptabelt.

Vold har et stort skadepotensial og er en risikofaktor for psykisk uhelse og for å oppleve vold senere i livet[1]. 1 av 10 kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk partnervold, og omtrent 1 av 10 barn har opplevd at én eller begge foreldre har vært utsatt for fysisk vold av partner. Vold forsvinner ikke nødvendigvis etter et samlivsbrudd; tvert imot er det godt dokumentert at vold og psykisk mishandling ofte vedvarer[2][3][4]. Et standardisert regime for delt myndighet, uten skille mellom lav- og høykonfliktsaker, kan utilsiktet styrke den voldsutøvende parts makt og svekke beskyttelsen av barnet og den utsatte forelderen.

Det vises i proposisjonen til at delt daglig myndighet i slike tilfeller ikke nødvendigvis vil innebære større risiko enn gjeldende rett. Denne vurderingen er etter vårt syn for svak, og hviler på en forutsetning om at foreldre i høy konflikt like fullt kan samarbeide om barnets dagligliv, hvilket i praksis ofte ikke lar seg realisere. Departementets tillit til at spesialregler, meldeplikt og domstolsprøving vil fange opp slike tilfeller er etter vårt syn ikke tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsene etter barnekonvensjonen og Grunnloven § 104.  

Lovforslaget bygger blant annet på en undersøkelse fra FHI[5], som ikke inkluderer barn med erfaring fra vold i hjemmet. Dette svekker kunnskapsgrunnlaget betydelig, da de mest utsatte barna ikke er representert i utredningen. Vi advarer derfor sterkt mot å gjennomføre delt daglig myndighet som hovedregel, uten at det foreligger tilstrekkelig forskningsstøtte for at dette ivaretar barnets beste, også for barn som lever i familier med høykonflikt og eller vold.

Sentrale hensyn må være barnets rett til trygghet og beskyttelse, jf. barnekonvensjonen artikkel 19. I en barnelov må barns rettigheter og behov ha forrang over prinsipper om foreldrelikestilling. Prinsippet om barnets beste må være reelt vurdert og ivaretatt både lovens formål og konkrete bestemmelser. Den svenske regjeringen fjernet nylig formuleringen om barns behov for kontakt med begge foreldre, etter at 64 % av foreldretvistsaker viste tegn til vold eller overgrep. Det er en erfaring som må ta på høyeste alvor, og taler for at delt daglig myndighet ikke bør være hovedregel i en barnelov.

Styrende ordlyd

Det er viktig å være bevisst på at begreper kan være styrende for hvordan vi tenker. Begrepet «samværshindring» insinueres en intensjonell handling fra en av partene om hindring, hvor en er «sabotør» og en er «offer».

Våre medlemmer i familievernet formidler at det er sjeldent forekommende at en forelder hindrer samvær hos samværforelder for å skade vedkommende. Derimot kan et slikt ønske henge sammen med å sikre trygghet for barnet sitt. Samværsvegring blant barn har ofte sammenheng med reelle faktorer som vold, rus, psykisk uhelse, eller konflikt mellom foreldrene[6]. Et lovverk som forutsetter samarbeid der det i realiteten er utrygt, kan forverre barnets situasjon.

Begrepet «samværshindring» er ikke nøytralt, og flytter fokuset bort fra barns rettigheter og over på foreldres rettigheter. Fremfor begrepet «samværshindring» vil vi foreslå et mer nøytralt og beskrivende begrep som «stans i samvær» eller «samværsreduksjon» som er mer barneivaretagende.

Rettssikkerhet og sakkyndighet

Departementet foreslår at retten skal realitetsbehandle begjæringer om samværsreduksjon og treffe midlertidig avgjørelse innen 6 uker. Etter barnelovens § 48 skal det tas hensyn til at barnet ikke utsettes for vold eller skade på helse ved avgjørelser om blant annet bosted og samvær. Saker om samværsreduksjon er ofte komplekse og tidkrevende, og det kan være vanskelig for tingretter å finne kvalifiserte sakkyndige med kapasitet. En behandlingsfrist på 6 uker virker derfor urealistisk for å sikre en forsvarlig behandling. Medlemmene våre rapporterer at vold ofte ikke blir tilstrekkelig belyst i domstolsbehandlingen, selv i saker der det foreligger tidligere voldsdommer.

Psykologforeningen mener at rettssikkerheten i foreldretvister må styrkes. Det finnes i dag ingen kvalitetssikring av prosessen for innhenting og vurdering av sakkyndige rapporter. Vi anbefaler at det oppnevnes to sakkyndige i slike saker, som arbeider uavhengig av hverandre. Dette vil kunne sikre et bedret beslutningsgrunnlag, og redusere faren for feilvurderinger og konfliktdrivende utfall.

Familievern og samtaletilbud

Familievernets rolle i saker med samværsproblematikk er sentral. Samtaletilbud til familier hvor samværsstans eller -reduksjon er aktuelt, kan bidra til å øke forståelsen for barnets behov, styrke foreldrefungeringen og avklare videre kontakt. I situasjoner der samvær ikke er trygt, bør familievernet støtte foreldrene i å håndtere dette på en måte som begrenser videre konflikt og fremmer stabilitet for barnet.

Kompetanse og tverretatlig innsats

Vi vil understreke behovet for økt voldskompetanse i både rettssystemet, familievernet og alle tjenester som møter barn og deres familier. Alternativ til vold (ATV) bør gjøres landsdekkende, og bedre rutiner for tverretatlig samhandling må utvikles for å fange opp risiko i tide.

Avslutning

Foreldrelikestilling og rettferdighet er viktige prinsipper, men de må aldri gå på bekostning av barns sikkerhet, helse og utvikling. En ny barnelov må først og fremst sikre barnets rett til vern, trygghet og medvirkning – ikke foreldrenes rett til lik innflytelse. Vi anmoder komiteen om å sikre at det nye lovverket ikke svekker barns rettssikkerhet i sårbare situasjoner, og at prinsippet om barnets beste gis reell forrang i alle vurderinger.

Vi advarer mot å innføre delt daglig myndighet som hovedregel, da dette sender signaler om at foreldrerettferdighet veier tyngre enn hensynet til det enkelte barns beste.

Med vennlig hilsen 

Håkon K. Skard, President i Norsk psykologforening

Referanser

Pga at innspillet kan inneholde maks 8000 tegn ble referansene fjernet, men de ettersendes om det er ønskelig for komiteen. 

Prop.117L (2024-2025) målbærer idéen om likestilt foreldreskap. De fleste familier trenger ikke at dette tydeliggjøres mer enn eksisterende lov. De finner selv gode løsninger for seg og barna sine. Nesten 50 % av foreldrene avtaler i dag en 50/50 løsning for barna sine.

Lovginingen kommer på spissen i de tilfellene hvor foreldrene ikke kommer til enighet. Barneloven skal først og fremst regulere de sakene som kommer til retten. Problemet er de tilfellene hvor barna lever med rus, alvorlig psykiatri, seksuelle overgrep og vold og hvor foreldrene de facto ikke er og ikke skal være likestilte. De fleste av sakene som kommer til retten omfatter nettopp slike saker. 

Det er allerede vanskelig å bli trodd med dagens lovgivning. Barneadvokatene undersøkte i 2024 alle foreldretvistavgjørelsene i lagmannsretten de siste fem årene der det var mistanke om seksuelle overgrep. I 80% av sakene fant lagmannsretten at det ikke var risiko for overgrep. Les mer om undersøkelsen her: https://www.barneadvokatene.no/overgrepsundersokelse 

"Barnets beste"- vurdering skal være individuell. Vår opplevelse som barneadvokater er at det allerede i dag er vanskelig å skjerme barn mot uheldige omsorgsbetingelser. Samværsretten står allerede svært sterkt. Vi frykter at rettsapparatet skal bli mer opptatt av likestilling enn av barnets beste.

Vi ønsker ikke at dette skal bli en kjønnskamp på bekostning av barna. Fokuset skal være barnets behov og foreldrenes omsorgsevne. 

Lov om barn og foreldre har betydning for familielivet til ansatte i Forsvaret. BFO opplever at intensjonen i lovforslaget, med hensyn på å sikre barnets beste og redusere foreldrekonflikter, generelt er god.

Tjeneste i Forsvaret skiller seg på enkelte punkter fra andre profesjoner i Norge. Militært tilsatte kan etter Forsvarsloven beordres til stillinger i Norge og i utlandet i samsvar med Forsvarets behov. Denne særlovgivningen går utover arbeidsmiljøloven og gjelder dermed ikke for individer med et tilsetningsforhold som bygger på denne.

Balanse mellom rettigheter og plikter er av stor betydning for militære profesjonsutøvere. Dersom plikter i sum overstiger rettigheter, oppstår det ubalanse som vil utfordre evnen til å rekruttere og beholde personell.

Tjenestemønsteret i Forsvaret medfører gjennom karrieren ofte fravær fra hjemmet, pendling og flytting. Disse forholdene påvirker både forsvarsansatte og deres familier.

Utover tjenestemønster, medfører geografi og forsvars- og sikkerhetspolitiske hensyn at Forsvaret er lokalisert på steder i Norge som det kan være utfordrende å rekruttere til. Rekrutteringsutfordringen er ikke isolert til den militært tilsatte, men gjelder også eventuelle medflyttere i den militært tilsattes husstand, siden det ikke alltid finnes relevant arbeid for medflytter. Særlovgivning som gjelder for den militært tilsatte vil i liten grad kunne gjøres gjeldende for et medlem av husstanden som ikke har et tilsettingsforhold under samme lov. Dette utløser i mange tilfeller at den militært tilsatte ender opp med å pendle, med de følger dette får for familien – enten gjennom lite samvær og/ eller samlivsutfordringer.

Det ligger til grunn i Prop 117L at beslutning om hvor i landet barnet skal bo, for foreldre som sammen har daglig myndighet for barnet, skal skje ved enighet. Da Forsvaret er gitt beordringsadgang for hvor arbeidsplassen for den militære arbeidstakeren vil kunne være, vil endringer i tjenestested ofte kunne medføre at barn blir boende hos den av foreldrene som ikke har et tilsettingsforhold til Forsvaret. I de aller fleste tilfeller, vil dette finne sin løsning uten utfordringer – men det vil kunne være tilfeller der dette vil oppleves som et tap for både barn og den av foreldrene som ikke vil kunne opprettholde et ønsket nivå av samvær. Likevel erfarer BFO at det årlig forekommer et ikke ubetydelig antall barnefordelingssaker blant ansatte i Forsvaret.

Der hvor foreldrene ikke evner å bli enige i spørsmålet om flytting, innebærer utfordringen med Forsvarets beordringsadgang, at tredjepart vil kunne utfordre den militært tilsattes bosted, herunder pendling eller flytting, eller at det ikke lar seg gjøre å opprettholde et tilsettingsforhold til Forsvaret. I ytterste konsekvens kan dette påvirke forsvarsevnen gjennom at Stortingets intensjon i Forsvarsloven ikke er bærekraftig, dersom ikke et tilsettingsforhold til Forsvaret er forenlig med den ansattes familieliv.

Evnen til å rekruttere og beholde personell i Forsvaret står sentralt i arbeidet med å styrke forsvarsevnen jf Prop 87 S (2023-2024), Innst 426 S (2023-2024). Den nye langtidsplanen etablerer ytterligere militært nærvær på flere steder med stor geografisk avstand til sentrale strøk. Dette innebærer at i kommende år, så er det rimelig å anta at dagens utfordringer vil vedvare og trolig tilta i omfang.

Som følge av Forsvarets særlige behov, er det viktig å sikre at balansen mellom rettigheter og plikter for militært tilsatte, og barn av militært tilsatte, ikke forringes. Der det er etablert plikter som medfører en ulempe, så må dette kompenseres med tilpassede rettigheter.

BFO finner ikke at forholdene som berører de særlige utfordringene som gjelder Forsvaret og ambisjonene i den nye langtidsplanen er vurdert i forarbeidene til ny lov.

Endringene som følger av Prop 117 L (2024-2025) som moderniserer barneloven for blant annet å sikre barnets beste og redusere foreldrekonflikter, har et grensesnitt mot rettigheter og plikter som følger av særlovgivning for militært tilsatte. Ivaretakelsen av militært tilsatte, og barn av militært tilsatte er av betydning for å sikre at Forsvaret kan rekruttere og beholde sine ansatte.

BFO vurderer at utfordringene som ligger i ubalanse mellom rettigheter og plikter for militært tilsatte, trolig vil øke i omfang som følge av den forestående ambisjonen i ny langtidsplan for Forsvaret.

Dersom det er behov, stiller vi gjerne opp for å utdype våre synspunkt i saken.

JURK er et uavhengig rettshjelpstiltak som gir gratis juridisk bistand til kvinner. Hvert år behandler vi i underkant av 1000 saker som omhandler barnerettslige spørsmål, og vi uttaler oss på bakgrunn av de erfaringer vi har gjort oss gjennom dette arbeidet.

Vi er prinsipielt positive til tiltak som kan bidra til å forebygge foreldrekonflikter og fremme likestilt foreldreskap. Samtidig ser vi at hensynet til barnets beste og hensynet til likestilt foreldreskap ikke alltid lar seg forene. For de foreldrerelasjonene hvor samarbeidet er godt og hvor begge parter ønsker et likestilt foreldreskap, står foreldrene i dag fritt til å avtale de ordningene som passer for dem. I disse sakene kommer ofte ikke barnelovens bestemmelser på spissen.

I vår saksbehandling møter vi imidlertid kvinner med barnerettslige spørsmål som opplever en foreldrerelasjon preget av vold, kontroll, trusler eller store konflikter. I disse sakene er det ikke bare illusorisk å få til en ordning mellom foreldrene som bygger på likestilling og gjensidig respekt, men vi ser også at en slik intensjon vil kunne føre til at barnet blir direkte skadelidende. JURK vil derfor understreke at det er helt avgjørende at barneloven er et verktøy som skal bidra til løsninger som ivaretar hensynet til barnets beste – også der foreldrenes relasjon er preget av stor konflikt.

Hovedregel om daglig myndighet til begge foreldrene etter samlivsbrudd

I proposisjonen er det foreslått en ny hovedregel om daglig myndighet til begge foreldre etter et samlivsbrudd. Etter dagens regler ligger retten til å ta større beslutninger om barnets dagligliv hos den eller de barnet bor hos. Etter departementets forslag vil denne myndigheten som hovedregel tilfalle begge foreldrene ved et samlivsbrudd, uavhengig av hvor barnet faktisk bor eller hvilken forelder som i realiteten har omsorg for barnet.

I høringsrunden om likestilt foreldreskap i 2024 kom det innspill fra store deler av fagmiljøet, inkludert tingrettsdommere, domstoladministrasjonen og den internasjonale juristkommisjon. Ingen av de ovennevnte var positive til delt bostedsmyndighet som hovedregel.

JURK er svært bekymret for at endringen vil bidra til å øke konfliktnivået ytterligere i de tilfellene hvor foreldrene allerede har store utfordringer med samarbeidet rundt barnet. Vi erfarer at det er i disse sakene det er størst behov for at den daglige beslutningsmyndigheten legges til kun én forelder.

En ordning med delt myndighet forutsetter at foreldrene klarer å bli enige og komme til fornuftige løsninger i flere spørsmål knyttet til barnets dagligliv. Det gjelder blant annet beslutninger knyttet til barnets skole, barnehage og fritidsaktiviteter, samt hvor i landet barnet skal bo. Når foreldre som har store problemer med samarbeidet også må bli enige om dagligdagse avgjørelser om barnet, vil en slik ordning kunne være svært konfliktdrivende. I ytterste konsekvens vil en slik endring også tilrettelegge for fortsettelsesvold etter samlivsbruddet der det har vært partnervold i bildet. Vi frykter i likhet med store deler av fagmiljøet at hensynet til en rettferdig myndighetsfordeling mellom foreldrene i disse situasjonene vil gå på bekostning av barnet.  

JURK mener at dagens ordning, hvor utgangspunktet er at daglig myndighet ligger hos en av foreldrene, er ordningen som er best egnet for å ivareta hensynet til barnets beste. JURK ber komiteen om å ikke vedta endringsforslagene på dette punktet.

Flytting med barnet innenlands

Selv om departementet har lyttet til høringsinstansene og besluttet å ikke legge retten til å avgjøre hvor i landet barnet skal bo til foreldreansvaret, innebærer kravet om samtykke ved flytting innenlands etter forslagets § 7-3 at det i realiteten vil være liten forskjell mellom å legge myndigheten til foreldreansvaret eller til den daglige myndigheten, særlig når forslaget ses i sammenheng med forslaget om en hovedregel om daglig myndighet for begge foreldrene etter samlivsbrudd. De fleste foreldre har vært gift eller samboere når felles barn blir født og vil trenge samtykke for å flytte med barnet innenlands, selv om barnet bor hos én av foreldrene som i praksis er alene om omsorgen.

At det vil kreves samtykke for å flytte med barn innenlands i flere situasjoner gjør at det vil bli vanskeligere for barn og foreldre å komme seg unna risikofylte situasjoner. Vi ser allerede gjennom vår saksbehandling eksempler på at tilbakeholdelse av samtykke kan bli brukt som maktmiddel mot den andre forelderen der foreldrene har delt fast bosted eller felles foreldreansvar. Det kan for eksempel være samtykke til medisinsk behandling eller pass til barnet. JURK har hatt flere saker hvor mor har hatt behov for å flytte på grunn av frykt for sin egen og barnets sikkerhet, men hvor de er forhindret fra å gjøre dette på grunn av manglende samtykke fra far.

JURK frykter at forslaget vil svekke handlefriheten til foreldre og barn som allerede er sårbare, og det vil legge til rette for fortsettelsesvold fordi man på grunn av systemet blir tvunget til å forbli i vanskelige, og potensielt farlige, situasjoner. JURK savner også en vurdering av Grunnloven § 106 og andre regelverk av betydning opp mot departementets forslag. Vi ber komiteen om å ikke vedta foreslått lovendring.

Beskyttelse av barn mot vold eller overgrep ved samvær og samværshindring

JURK er positive til forslaget om å presisere uttrykkelig at utgangspunktet er at barn og foreldre har gjensidig rett til samvær, så lenge det er til barnets beste. I lys av at barnets beste skal veie tyngst, støtter vi at det skal komme tydelig frem at barnets sikkerhet og beskyttelse skal gå foran foreldrenes samværsrett.

Samtidig vil vi understreke at grensen mellom rettmessig stans av samvær og det som anses som samværshindring er svært krevende i praksis. Dette er en problemstilling vi ofte møter i vår saksbehandling og hvor vi ser behovet for nærmere utredning. Særlig gjelder dette i saker som håndteres utenfor rettssystemet. I vår saksbehandling ser vi tilfeller der klientene kontakter politiet, barnevernet, familievernkontoret og andre med spørsmål om hvordan dette skal løses. Det er usikkerhet rundt hvilken instans som er riktig å henvende seg til i akutte situasjoner, og JURK savner at forslaget til barneloven bidrar med mer konkret veiledning for foreldre som er bekymret for å overlate barnet til samværsforelderen.  

Gjennomføring av samvær

Vi er positive til at departementet foreslår å videreføre at foreldrene selv som hovedregel avtaler omfanget av og de praktiske spørsmålene knyttet til gjennomføring av samvær. Vi stiller oss likevel kritiske til at både utvalget og departementet sier seg enige i at momentlisten knyttet til samværsvurderingen tas ut av loven. JURK bemerker at loven skal være forutberegnelig også for ikke-jurister som ikke har oversikt over rettskildebildet. Oppregning av momentene har vært veiledende og betryggende for kvinner som tar kontakt med oss i forbindelse med saker om fast bosted og samvær. Derfor mener vi at en tydelig momentliste i lovteksten vil bidra til å gjøre det lettere for foreldrene å avklare spørsmål rundt samvær.

Aleneforeldreforeningen vil takke departementet for mulighet til å nok engang gi innspill til forslag til ny Lov om barn og foreldre (barnelova). Vi har valgt å fokusere på de områdene av loven som i størst grad angår våre medlemmer og deres barn i lys av samlivsbrudd. Videre vil vi vise til våre tidligere høringssvar NOU 2020:14 Ny barnelov Til barns beste, samt høringssvar til Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd i 2024.

Vi er opptatt av barn og unge skal sikres en tryggest mulig oppvekst, og at deres rettigheter ivaretas både i hverdagen og via lovverket.

Kapittel 7 Bosted og beslutningsmyndighet

Aleneforeldreforeningen ser departementets sterke ønske om å likestille begge foreldre etter samlivsbrudd, og vi mener at målet om likestilt og likeverdig foreldreskap er et godt ideal. Samtidig er vi opptatt av viktigheten i at lovverket først og fremst skal ta hensyn til barns behov og rettigheter, og ikke rettferdighet mellom foreldre. Vi mener at en for stor vekting av likestilt myndighet for foreldre kan gå negativt utover barn som vokser opp i familier hvor høykonflikt, manglende kontakt og vold er en aktualitet.

Forslaget om å innføre delt daglig myndighet over barn ved samlivsbrudd uavhengig av fast bosted og samværsprosent anser vi fortsatt som problematisk. Vi frykter at dersom lovforslaget om daglig myndighet som hovedregel vedtas, kan dette øke konfliktnivået mellom foreldrene. Om foreldre som er i konflikt må ta enda flere valg i fellesskap uavhengig av hvor barnet tilbringer mest tid, kan dette gå utover barnets hverdag i enda større grad enn tidligere.

Vi viser igjen til tidligere høringssvar fra domstolene, ved blant annet Oslo Tingrett som anerkjenner at ved å innføre dette i lovverket vil det kunne føre til mer konflikt. Som nevnt i Aleneforeldreforeningens tidligere høringssvar om barnelova, har vi liten tiltro til at forslaget om delt daglig myndighet vil tvinge foreldre til samarbeid etter et samlivsbrudd.

Vi støtter departementets vurdering om at det ikke skal gis føringer i lovverket om delt fast bosted som hovedregel, og at det fortsatt skal være opp til foreldrene å bli enige om bosted og samværsprosent. At det innføres en tilføyelse under omsorgsplikten som presiserer at foreldre må ta hensyn til at det som er best for barnet kan endre seg gjennom barnets oppvekst, blant annet ut fra alder og modenhet, ser vi som svært positivt.   

Kapittel 8 Regler om samvær

At departementet viderefører og tydeliggjør bestemmelsene om barn og foreldres gjensidige rett til samvær og samværets omfang ser vi som positivt. Vi mener at jevn og tett kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd er svært viktig – der dette er til barns beste. Samtidig er vi glade for at det presiseres at retten til samvær ikke er ubetinget, og at det ikke skal være samvær dersom det ikke er til barnets beste.  At det legges føringer i lovverket om at det ikke automatisk skal være samvær i tilfeller hvor det har vært vold og overgrep mot barn ser vi som svært positivt, og dette samsvarer blant annet med artikkel 19-1 i FNs konvensjon om barns rettigheter.

Vi anerkjenner departementets ønske om å videreføre punktet om å ikke lovfeste plikt til samvær for forelder som ikke oppfyller samværsplikten denne har til barnet. Vi er enige i at det vil være problematisk å tvinge en fraværende forelder til å ha samvær – men vi ber departementet ha dette i tankene med tanke på hvilke vanskeligheter en «fraværende» forelder kan gi i forhold til lovforslaget om automatisk felles daglig myndighet uavhengig av fast bosted og omfang av samvær.

Kapittel 10 Regler om mekling

Aleneforeldreforeningen stiller seg positiv til at departementet ønsker å videreføre lovbestemt mekling og at det foreslås at tre underkategorier av mekling kalt familiesamtale, foreldretvistmekling og flyttemekling skal innføres. Vi har tiltro til at dette vil gjøre meklingen mer målrettet for familiene.

At barn skal tilbys egen samtale med mekler i forbindelse med foreldrenes mekling, uten samtykke fra de med foreldreansvar er vi i utgangspunktet positive til, og vi ser klart forslagets intensjon med at det skal referatføres fra barns samtaler med mekler. Samtidig stiller dette krav til meklers kompetanse med tanke på samtaler med barn. Spesielt i konfliktfylte brudd, især der det er mistanke om vold eller manipulasjon, er det ikke gitt at barn tør eller opplever de kan uttale seg fritt selv om foreldrene ikke er til stede. Det er viktig at meklere er særs vaktsomme slik at barn ikke blir en utilsiktet aktør for den ene forelderens posisjon i en eventuell konflikt.

 Det at barnet vet at samtalen referatføres og kan fremlegges i retten kan også gjøre det vanskelig. Vi mener ikke at dette nødvendigvis betyr at det vil være feil å referatføre samtaler med barn, men at om dette skal inn i lovverket som en fast praksis må meklere kunne håndtere samtalene til barns beste og kunne ta riktige vurderinger underveis i samtalene. Barna må ivaretas slik at de skal føle seg trygge og få god informasjon om hva som referatføres og grunnen til dette. Departementets vurdering om at det anses trygt for barnet med slike enesamtaler grunnet krav om politiattest for meklere er vi usikre på. En politiattest alene fører ikke automatisk til psykologisk trygghetsfølelse for barnet i den vanskelige situasjonen som samlivsbrudd er. Politiattest sier noe om meklers vandel, men ikke om meklers kompetanse eller egnethet for å ivareta sårbare barn i en vanskelig livssituasjon. Det bør være flere kompetansekrav enn dette som ligger til grunn. Det bør også vurderes om barnet burde få anledning til å stille med en tillitsperson (åpenbart ikke noen av foreldrene eller andre familiemedlemmer med egeninteresse) i en slik samtale, slik barn eksempelvis har mulighet til i samtaler med barnevernstjenesten.

Kapittel 11 Behandling av foreldretvister i domstolene

Vi stiller oss positive til innføring av en ny bestemmelse om at retten kan innhente notat fra mekler, samt referat fra barnesamtale i foreldretvistsaker. At rettens adgang til å innhente politidokumenter forslås tilføyd i loven mener er på høy tid, med tanke på barns sikkerhet i utfall av foreldretvistsaker.

Vi er også positive til at rettens plikt til å gi barnet informasjon og anledning til å uttale seg er presisert i egen bestemmelse i lovverket. Vi støtter også den nye bestemmelsen i saker om midlertidig avgjørelse om at retten får plikt til å treffe en avgjørelse innen seks uker, så vidt dette er mulig. Dog er vi usikre på om dette vil være praktisk mulig ref synspunkter fra domstolene i tidligere høringssvar. At det er lagt inn et nytt punkt om rettens plikt om å treffe midlertidig avgjørelse etter krav fra en av partene i tilfeller der det er påstander om samværshindring er vi i utgangspunktet enig i, men vi er usikre på hvorvidt seks uker er nok tid for å avgjøre om det er samværshindring eller andre faktorer som har stoppet samværet.

At det innføres ny bestemmelse om saksføring og plan for saksbehandling i retten, samt at retten får en plikt til å vurdere om det vil være tjenlig å sende saken tilbake for mekling i familievernet, anser vi som fornuftig. Vi mener at det burde være flere saker som ender i enighet ved hjelp av familievernet.

Forslag om å fjerne «særlige grunner» som vilkår for at domstolene skal kunne fastsette delt fast bosted støtter vi helt og holdent. I de sakene hvor begge foreldre anses å ha tilstrekkelig omsorgskompetanse, og domstolene vurderer at barnets beste er like vilkår hos begge foreldre, mener vi at fastsettelse av fast delt bosted er en riktig beslutning.

Aleneforeldreforeningen

v/Cathrine Austrheim, leder

 1. Om Krisesentersekretariatet

Krisesentersekretariatet (KSS) er en paraplyorganisasjon for krisesentre som jobber mot vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og menneskehandel, og for å styrke krisesentertilbudet. KSS administrerer ROSA, en nasjonal hjelpelinje for personer utsatt for menneskehandel, og VO-linjen, en nasjonal hjelpelinje for personer utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner.

2. Manglende hensyn til vold

I likhet med Barneombudet støtter vi forslaget om et innledende kapittel om grunnleggende rettigheter for barn.

KSS er veldig bekymret over mangelen på hensyn til vold i lovforslaget. Dette medfører at forslaget vil få negative konsekvenser for voldsutsatte barn og deres foreldre.

Artikkel 31 i Istanbul-konvensjonen er tydelig på at norske myndigheter skal sikre at det tas hensyn til vold ved avgjørelser om omsorg og samværsrett for barn, og for å sikre at utøvelse av samværs- eller omsorgsrett ikke skal sette rettighetene og tryggheten til offeret eller barna i fare.

Barneloven vil være et viktig verktøy for å sikre oppfyllelse av disse pliktene. Loven er sentral i situasjoner hvor samarbeidet mellom foreldre ikke fungerer. I en del slike saker er vold en viktig årsak til at samarbeid mellom foreldre er vanskelig.

1 av 5 barn har opplevd fysisk vold fra en voksen i hjemmet minst én gang. 1 av 20 barn har opplevd alvorlig fysisk vold, som å bli sparket eller banket opp av en voksen i hjemmet. 1 av 5 barn har opplevd psykisk vold fra foreldre.[1] Dette er veldig mange barn!

Vi vil også understreke at barn er voldsutsatt ikke bare i situasjoner hvor de selv er direkte utsatt for vold fra foreldre, men også i sitasjoner hvor de lever med vold i hjemmet.[2] Vi vet at dette er svært skadelig for barn.

Også fortsettelsesvold påvirker barn svært negativt. Dette er vold som fortsetter også etter et samlivsbrudd, ofte i forbindelse med kontakt mellom foreldre om deres felles barn.[3] Eksempler er kontroll, seksuelle overgrep, og at voldsutøver mobiliserer rettsvesen og hjelpeapparat som ledd i volden. Dette er vold, men blir tolket som en foreldrekonflikt i hjelpeapparat og rettsvesen.

Krisesentrene vet av lang erfaring at det er saker som meldes inn som familievoldssaker til barneverntjenestene, som omdefineres og håndteres som likeverdige konflikter mellom foreldrene om barnefordeling. Da flyttes fokuset fra barna til relasjonen mellom foreldrene. Den voldsutsatte forelderen risikerer å få hjelpeapparatet mot seg og bli gjort til en utilstrekkelig omsorgsutøver, og voldsutøver kan bruke slike situasjoner til å utøve fortsettelsesvold. Dette får alvorlige konsekvenser for barna. Det er viktig at systemet, og barneloven, ikke legger til rette for denne typen vold.

3. Samvær og vold

3.1 Generelt om samvær og vold

Samvær mellom foreldre og barn må først og fremst være knyttet til barnets behov, ikke foreldrenes, jf. prinsippet om barnets beste i barnekonvensjonen artikkel 3.

Krisesentrene erfarer at muligheten for å holde tilbake samvær er viktig for å sikre at barn ikke utsettes for vanskelige og farlige situasjoner.

En situasjon som dessverre ikke er uvanlig, er at forelder 1 som har utøvd vold, får samværsrett. Forelder 2 må derfor sende barn på samvær, selv om det er kjent voldshistorikk, og selv om barnet ikke vil. Dersom forelder 2 ikke sender barnet på samvær, vil det regnes som samværshindring, som kan slå negativt ut for forelder 2. Samtidig som det vil slå negativt ut for forelder 2 dersom barnet faktisk blir utsatt for vold under samvær hos forelder 1, og forelder 2 har visst at det er en risiko for dette og sendt barnet på samvær, for å ikke bli beskyldt for samværshindring. Dette er en helt umulig – og uholdbar – situasjon.

Vi vet av erfaring at barn ofte ikke tør å fortelle at de har blitt utsatt for vold, i frykt for at de i etterkant av å ha fortalt om volden, må være alene med voldsutøver, som vet at de har fortalt om volden.

Vi vet også at barn opplever å ikke bli trodd når de forteller om vold, og at de derfor blir presset til kontakt og samvær med en forelder som har utøvd vold mot dem eller den andre forelderen. Barn skal ikke tvinges til samvær med voldelige foreldre. Vi viser også til barnekonvensjonen artikkel 12 om at barn skal lyttes til, og barnekomiteen er tydelig på at barns mening er sentral ved vurderingen av hva som er det beste for barnet.

3.2 Opphold på krisesenter

Ca. 1 av 3 barn på krisesenter har samvær med forelder som ikke er på krisesenter, og i mange tilfeller er dette voldsutøver.[4] Det er ofte ikke til barnets beste, og kan også være en risiko for forelder som bor på krisesenter.

Vi mener at Norge bør se til Danmark. Der kan det treffes en midlertidig avgjørelse om at det ikke skal være samvær hvis barn bor på krisesenter sammen med en forelder, og det kan godtgjøres at oppholdet skyldes vold eller trusler om vold. Utgangspunktet i loven er at det er best for barn på krisesenter å ikke ha samvær. Hvis det derimot blir vurdert at det beste for barnet er å ha kontakt med den andre forelderen, har barnet samvær.[5]

I desember 2023 ble det også enighet om å endre lovgivningen i Danmark slik at kommunene ikke har plikt til å orientere begge foresatte om skolebytte hvis den ene oppholder seg på krisesenter. På denne måten kan barn på krisesenter bytte skole hvis dette er nødvendig av hensyn til barnas eller foresattes trygghet.[6]

3.3 Kontakt- og besøksforbud

Vi må få en barnelov som beskytter barn som er utsatt for vold. I likhet med Stine Sofies Stiftelse mener vi derfor at det er en mangel at § 8-7 ikke har forbud mot samvær der en forelder har kontakt- eller besøksforbud mot den forelderen som barna bor sammen med. Dette betyr altså at barn risikerer å måtte ha samvær med en forelder som har utsatt den andre forelderen for vold. Det er også en mangel at det ikke er foreslått bestemmelser som særlig ivaretar barn som lever under beskyttelsestiltak fra politiet.

4 Daglig myndighet, flytting og vold

Vi er i likhet med Stine Sofies Stiftelse bekymret over innføringen av begrepet «dagleg myndigheit».

Hvis begge foreldre må bli enige og samarbeide om flere avgjørelser som handler om barna etter samlivsbrudd, kan det få svært uheldige konsekvenser for både barn og foreldre i situasjoner hvor den ene forelderen har vært utsatt for vold av den andre forelderen. Vi viser til det vi har skrevet over om fortsettelsesvold.

Vi frykter at lovforslagets forsterking av foreldrenes ansvar for å samarbeide, kan brukes mot de foreldrene som har behov for å beskytte barn eller seg selv mot vold og trusler.

Vi er bekymret over at det legges opp til at der begge foreldre har daglig myndighet for barnet, må begge bli enige om flytting, og forslaget om at i situasjoner hvor den ene forelderen har daglig myndighet og vil flytte med barnet, og det er en avtale eller foreligger en avgjørelse om samvær, må den andre forelderen varsles senest tre måneder før flytting. I situasjoner hvor det har vært vold i familien før samlivsbrudd, kan flytting være helt nødvendig. Utgangspunktet i forslaget er at begge foreldre har daglig myndighet etter samlivsbrudd. Dette betyr at foreldre i utgangspunktet må være enige om flytting. Dette kan rett og slett være farlig for den forelderen som vil flytte og for barna. Her trengs det ordninger som sikrer trygghet for barna.

[1] https://www.reddbarna.no/vart-arbeid/barn-i-norge/vold-og-overgrep/vold-mot-barn/vold-fakta-om-vold-mot-barn/.

[2] https://www.reddbarna.no/vart-arbeid/barn-i-norge/vold-og-overgrep/vold-mot-barn/vold-fakta-om-vold-mot-barn/.

[3] https://www.scup.com/doi/10.18261/tfv.27.1.1.

[4] https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/krisesenterveileder_faglig_veileder_for_innholdet_i_krisesentertilbudet/.

[5] Prop. 122 L (2024–2025) - regjeringen.no.

[6] Prop. 122 L (2024–2025) - regjeringen.no.

Vi ønsker en ny barnelov velkommen og synes lovforslaget på mange punkter er godt. På ett viktig punkt vil vi likevel oppfordre Stortinget til å justere lovforslaget i tråd med våre anbefalinger. Våre innvendinger knytter seg til kompetansen som i dag ligger hos bostedsforelder. Den er foreslått endret til “daglig myndighet” som skal ligge hos begge.

Vi er bekymret for at likestillingen mellom foreldrene går på bekostning av barnet, til tross for at det i proposisjonen er satt fokus på barnets medbestemmelsesrett.  

Daglig myndighet og frikobling av myndigheten og barnets faktiske bosted:

Det er foreslått at begge foreldre som hovedregel skal ha «daglig myndighet» etter samlivsbrudd med mindre noe annet er avtalt eller fastsatt, jf. § 7-2. Myndigheten gjelder oppfølging av barnet i det daglige og de viktigste beslutningene som gjelder dagliglivet til og omsorgen for barnet, uten at lovgiver  ønsker å angi innholdet i myndigheten uttømmende.[1]  Bestemmelsen skal forstås slik at foreldrene etter samlivsbruddet beholder denne myndigheten sammen, og at begge foreldrene i utgangspunktet vil kunne ta viktige beslutninger om barnets dagligliv, hver for seg. [2] Faggruppen er i tvil om det er gjort en bred nok barnets beste-vurdering når «daglig myndighet» innføres slik som foreslått, også når det gjelder barn som gruppe. Samarbeid mellom foreldre som evner å samarbeide er ønskelig. Men lovforslaget innebærer at foreldre som har vist at de i liten grad evner å samarbeide, likevel tvinges til å ta en rekke beslutninger sammen. Dette kan gjelde så enkle ting som å ta i bruk mobil, nettbrett, elsparkesykkel, påmelding til aktiviteter/idrett mv. Selv foreldre som bor sammen har ofte ulike oppfatninger om slike spørsmål. Å kreve samarbeid om slike dagligdagse ting etter samlivsbrudd vil invitere til konflikter. Det er ikke til barnets beste.

Videre er begrepet «daglig myndighet» i seg selv ganske forvirrende. Det hjelper lite at loven kun viser at den som har daglig myndighet for barnet, har ein rett og ei plikt til å ta dei viktigaste avgjerdene om dagleglivet til og omsorga for barnet. Lovens ordlyd gir inntrykk av at begge foreldrene har en lik rett til å ta de viktige avgjørelsene i barnets hverdag, og at denne myndigheten frikobles helt fra hvor barnet faktisk bor. Man må til forarbeidene for å forstå at dette kun er ment som et utgangspunkt, og at de beslutningene som ligger til daglig myndighet krever at forelder tilbringer tid sammen med barnet som gjør at den kommer i posisjon til å ta slike beslutninger. Departementet nevner at «en naturlig konsekvens av dette blir at den forelderen som er mest sammen med barnet de facto vil ta flere beslutninger, både gjennom den myndigheten som følger av å være sammen med barnet og gjennom å være i posisjon til å ta og følge opp de fleste viktige beslutninger om barnets dagligliv.»[3] En slik forståelse av innholdet i daglig myndighet gir ikke lovens ordlyd. Den typen diskrepans mellom lovtekst og forarbeider er lite heldig. Om reglene skal fungere etter hensikten, vil både hovedregel og ulike unntak måtte fremkomme av lovteksten. 

Vi spør: hvorfor skal det innføres en hovedregel om felles daglig myndighet, når man i forarbeidene påpeker at barnets beste ligger i at den forelderen som bor mest med barnet, skal ta flest beslutninger om barnet?

Videre understrekes det i proposisjonen at beslutningsmyndighet til begge foreldre ikke vil passe for alle.[4] Departementet viser til at det fortsatt vil være avtalefrihet, noe som igjen vil skape utfordringer for de foreldrene som ikke evner å samarbeide. Hvordan skal de komme til enighet om noe annet?

Det savnes en utredning av helt praktiske tilfeller når foreldrene ikke klarer å komme til enighet om enkeltspørsmål. Skal meklere gis myndighet til å overstyre den ene forelderen og gi «medhold» til den andre forelderen i det konkrete tilfellet? Skal mekler gå inn som en tredjepart og ta en beslutning for barnet? Vil barnets forhold på dette stadiet være utredet i stor nok grad til at det kan tas en beslutning på vegne av barnet?

Flytting med barn innenlands:

Det fremstår som «daglig myndighet» er innført som en lovteknisk løsning for å regulere flytting med barn innenlands, med den følgen at begge foreldrene må være enige om flyttingen jf. § 7-3 (1). På den måten skilles det mellom foreldreansvar, som etter gjeldende rett er vanskelig å få alene, og den daglige myndigheten. Departementet har presisert at i tilfeller der barnet må beskyttes fra samvær med den andre forelderen på grunn av vold og overgrep, er det den forelderen som vil flytte, og dermed ta barnet ut fra sitt nærmiljø, som må fremme sak for retten.[5]  Dermed er søksmålsbyrden flyttet til den forelderen som ønsker å beskytte barnet. Det er meget uheldig. Lovforslaget forskyver denne byrden over på forelderen som faktisk trenger å flytte med barnet, ved at denne må gå til søksmål for å overbevise om at flyttingen vil være til det beste for barnets omsorgssituasjon. Denne byrden pålegges enhver bostedsforelder der samværsforelderen ikke samtykker, også der samværsforelderen ikke har evne eller vilje til å ha barnet boende fast hos seg. Dette vil inkludere også samværsforeldre som av vond vilje vil motsette seg flyttingen. Prosessøkonomisk gir lovforslaget en risiko for flere rettslige prosesser, som vil gå ut over barnefamiliers økonomi. Etter vårt syn er det ikke til barnets beste at den barnet bor fast hos, pålegges en faktisk og økonomisk byrde med å fremme sak om flytting. Det er mer hensiktsmessig at søksmålsbyrden ligger hos den andre forelderen.   

Heller ikke i dette konkrete lovforslaget er barnets perspektiv tatt med i vurderingen. Det er gjentatte ganger vist til barnets rett til samvær og betydningen av denne retten som argument til støtte for forslaget om enighet om flytting innenlands. To sentrale aspekter ved flyttediskusjonen er likevel utelatt. Det første er betydningen av barnets rett til samvær når samværsforelder ønsker å flytte. Det er mangelfullt at barnets samværsrett ikke gis noen plass når samværsforelders flytting medfører brudd eller store endringer i den etablerte ordningen. Hvorfor kreves det ikke at foreldrene går til mekling i den forbindelse og at barnets synspunkter blir tatt med i vurderingen? Det er påfallende at samværsforelders privatliv skal være uberørt av barnets samværsrett, mens bostedsforelders privatliv skal påvirkes av den samme retten. Det andre aspektet er at de menneskerettslige sidene ved et slikt krav om samtykke fra samværsforelder for at bostedsforelder skal kunne flytte, ikke er utredet godt nok. Dette gjelder både rekkevidden av bostedsforelders rett til privatliv og adgangen til å gjøre inngrep i bostedsforelders og barnets frihet til å velge bosted som en del av bevegelsesfriheten ved kollisjon med samværsretten.

Vårt forslag oppsummert går ut på at det departementet foreslår som “daglig myndighet” heller bør kobles til hvor barnet bor fast, enten det er hos den ene eller begge, slik loven er i dag. Vi mener også at myndigheten til å bestemme hvor i landet barnet skal bo bør ligge til bostedsforelder.  Dette innebærer at foreldre som har delt bosted må bli enige om flytting, mens dette ikke kreves der barnet bor fast hos den ene. Vi mener også at spørsmålet om flytting innenlands bør kunne reises for domstolene som et separat spørsmål, slik en kan med flytting utenlands. 

Våre innvendinger vil berøre iallfall §§ 7-1 – 7-3. Det er likevel ikke uoverkommelig å gjøre disse justeringene i forslaget dersom flertallet i komiteen ønsker det. En kan her bygge på dagens ordlyd samt innstillingen fra Barnelovutvalget (mindretallet der).

Prof.em. Kirsten Sandberg, prof. Katrine K. Fredwall, stip. Kirsten Kvalø og stip. Iram Ali (UiO) og prof. Elisabeth G. Stang (OsloMet)

[1] Prop. 117 L 129 Lov om barn og foreldre (barnelova) (2024-2025) s. 128-129

[2] Prop. 117 L (2024-2025) s. 264

[3] Prop. 117 L (2024-2025) s. 130

[4] Prop. 117 L (2024-2025) s. 130

[5] Prop. 117 L (2024-2025) s. 133

STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) samler religioner og livssyn til dialog for et inkluderende, likebehandlende og livssynsåpent samfunn hvor alle kan kjenne seg trygge. Vi takker for muligheten til å svare på denne høringen.

Våre tilbakemeldinger gjelder kap. 4 og kap. 6, hhv. rettighetene som trekkes frem i innledende kapittel og foreldreansvar sammen med barns rett til selvbestemmelse og medvirkning.

Kort oppsummert:

• STL støtter å fremheve grunnleggende rettigheter i et innledende kapittel.
• STL savner en eksplisitt begrunnelse for at retten til kulturell og religiøs identitet ikke er foreslått inn, og mener det er flere fordeler enn ulemper ved å inkludere den i loven.
• STL er betrygget av at hensyn til religiøs identitet understrekes som et element i barnets beste-hensyn, men er samtidig bekymret for håndhevelsen av dette.
• STL ønsker en helhetlig utredning av aldersgrenser i særlovgning, inkludert retten til å melde seg inn og ut av tros- og livssynssamfunn velkommen.

1. Nytt innledende kapittel

STL er positive til at sentrale rettigheter trekkes frem i et innledende kapittel. Vi opplever dette som et godt pedagogisk grep.

1.2 Ikke-diskriminering

Vi er enige med departementet i vurderingen at det ville vært verre ikke å ta med dette grunnprinsippet fra barnekonvensjonen, når de andre hovedelementene er med. Selv om det er et generelt vern som er dekket i annet lovverk, opplever vi at en understreking av at det gjelder barn eksplisitt bidrar til tydeliggjøring og et viktig signal. 

Det bør være tydelig at retten til ikke-diskriminering både gjelder overfor foreldre, verger, myndigheter og andre. I tillegg bør det være tydelig at det både gjelder fravær av diskriminering som er religiøst begrunnet og diskriminering på grunnlag av religiøs identitet og utøvelse.

1.3 Omsorg, utvikling og vern mot vold

Religions- og livssynsledere i STL gikk sammen i april 2023 med en felles fordømmelse av voldsbruk i familien og i nære relasjoner. Tros- og livssynssamfunnsledere i STL tar avstand fra alle former vold og tilfeller hvor kultur og religion misbrukes til å legitimere slik vold. Det oppfordres i stedet til å søke inspirasjon til kjærlighet, respekt og likeverd. Lederne oppfordret også politikere til å sette dette samfunnsproblemet på dagsorden, og vi ønsker dermed denne nye paragrafen velkommen.

1.4 Barnets beste

Når det gjelder barnets beste-hensyn, er vi mest opptatt av håndhevingen. Her er det minst to elementer som kan vekke bekymring: Hensynet til religiøs identitet og offentlige tjenestefolks tolkning av dette i sin anvendelse av loven.

1.4.1 Rett til språklig, kulturell og religiøs identitet

En egen paragraf om rett til bl.a. religiøs identitet er diskutert av utvalget. Det er riktignok ikke foreslått tatt inn i loven, verken av utvalget eller departementet. Begrunnelsen fremkommer ikke i proposisjonsnotatet, til forskjell fra de øvrige, til tross for at Barneombudet anbefaler den inkludert. Vi må tilbake til NOU 2020:14 (8.5.9.3) for begrunnelsen, hvor hovedpoenget virker å være at det regnes under «barnets beste»-vurdering.

Vi mener det ville være flere fordeler enn ulemper ved å inkludere en slik bestemmelse i barneloven. Vi finner det svært positivt at en lignende bestemmelse er kommet inn i barnevernloven (§1-9), og det kunne med fordel tydeliggjøres at dette hensynet også gjelder i annet enn barnevernssaker. Dette har vist seg relevant i EMD-saken “Abdi Ibrahim mot Norge” (gjengitt i kap. 8.5.9.2 i NOU 2020:14).

Den norske kirke, som er medlem i STL, uttrykte i høringssvar til NOU 2020:14 bekymring for at «barns rett til religionsfrihet ofte nedprioriteres i forbindelse med barns beste-vurderinger og at barns rett til religionsutøvelse ikke ivaretas for eksempel i forbindelse med foreldretvister eller omsorgsovertakelse». Dette henger sammen med neste poeng (1.4.2 nedenfor).

Vi vil også understreke poenget fra barnekomiteen (gjengitt på s.40): «ved vurdering av et fosterhjem eller plassering for et barn, skal det tas hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn». Dette tydeliggjør viktigheten av det arbeidet som f.eks. gjøres av Bufdir for å rekruttere et større mangfoldig av fosterhjem.

1.4.2 Offentlig ansattes kompetanse

Bekymringen blant tros- og livssynssamfunn for at retten til religiøs identitet ikke i tilstrekkelig grad blir prioritert i barnets beste-vurderinger kommer fra reelle, uheldige erfaringer. Disse erfaringene relateres til saksbehandlere og andre offentlige ansatte som kan ha fordommer om ulike tros- og livssynssamfunn og/eller mangel på kunnskap om hvilken grunnleggende viktighet tro og livssyn kan ha i enkeltes liv.

En barnets beste-vurderinger kan i verste fall bidra til diskriminering dersom den tolkes snevert ut fra bestemte ideer om hva som utgjør et godt liv, basert på et smalt majoritetsperspektiv, med manglende minoritetsforståelse. Vernet mot slike fordomsbaserte handlingsmønster er mer kunnskap og åpenhet. F.eks. det å være religiøs er ikke alltid positivt eller alltid negativt, om overhode relevant. Det må vurderes i hver enkelt sak. Eksempelvis kan det at en ungdom bærer hijab av noen tolkes som undertrykkende uansett kontekst, og dermed være belastende for barnet. I realiteten kan det være f.eks. et selvstendig, feministisk begrunnet valg i møte med en sexistisk kultur, og dermed å anse som en styrke i barnet selv. Dette understreker viktigheten av å lytte til barnet i hver, unike sak og å være åpen for at religion og livssyn kan spille en viktig og positiv rolle i folks liv.

1.5 Medvirkning

Vi støtter å fremheve medvirkningsretten som sentral. Individets rett til å gjøre seg sine egne meninger og påvirke sitt eget liv er grunnleggende. Dette er sant, akkurat som at barnet også er del av en familie, hvor foreldrene har en oppdragelsesrett til å oppdra barnet innen sin tradisjon. Dette henger, etter vårt syn, tett sammen med retten til identitet, som diskutert i 1.4.1 ovenfor.

Man skal, etter vår forståelse, både ha rett til å bli kjent med foreldrenes tradisjon og å utvikle sin egentro eller livssyn. Tros- og livssynsfriheten innebærer også retten til å endre og å forlate en tro eller et livssyn. Dette involverer kompliserte avveininger mellom både foreldrenes kollektive rett og barnets individuelle rett, sammen med barnets gradvise utvikling og modning. Det kan skape flere praktiske og prinsipielle dilemmaer, men dette løses primært med andre midler enn detaljert lovgivning (veiledningstjenester, mv.). Vi opplever paragrafen som tydelig og god.

2. Medbestemmelse og aldersgrenser

I kap.6.7 i proposisjonen foreslås det å senke aldersgrensen for foreningsfrihet fra 15 til 12 år. Samtidig presiseres det at aldersgrensen på 15 år for å melde seg inn og ut av tros- og livssynssamfunn er regulert i trossamfunnsloven. Dermed tolkes det slik at registrerte trossamfunn (om så registrert som forening) ikke omfattes, og fortsatt har en 15 års aldersgrense.

Når det gjelder myndighetsalderen for inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn, er det ulike syn på dette i vårt råd. Samtidig kan vi forstå innvendingene om at det overordnet kan gjøres tydeligere og mer konsekvent. Aldersgrensen på 15 år er noe vi i STL regelmessig informerer i foredrag og seminarer. Vi opplever det som lite kjent, og begrunnelsene av ulike aldersgrenser kan fremstå uklare.

For tros- og livssynssektoren er det uansett en relevant faktor at det i Norge er en sterk tradisjon for konfirmasjon – på tvers av mange ulike religioner og livssyn – som skjer i 14-15 års alderen. Dette oppfattes ofte som et naturlig øyeblikk for et mer bevisst valg. Det skjer likevel en avveining mellom barnets egne ønsker og samvittighet på en side, og foreldrenes ønske om å gi en grundig introduksjon til sin religion eller livssyn på den andre. Vi ønsker derfor en helhetlig utredning av aldersgrenser velkommen.

Mvh. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn v/

Birte Nordal, generalsekretær

Oppsummering av MannsForums kommentarer til utkast til ny barnelov (kapittel 1–10)

Grunnet tekniske begrensninger ved innsending av tilsvar før fristen 29.04.2025 kl 23:59 lot det seg ikke gjøre å levere et utfyllende svar til høringen. 

Vi leverer derfor en AI-generert og forkortet oppsummering av våre innspill, og vil tilgjengeliggjøre hele tilsvaret for komitéen.

Sammendrag:

MannsForum har levert omfattende og systematiske innspill til utkastet til ny barnelov. Kommentarene retter seg primært mot behovet for styrket rettssikkerhet, reell likeverdighet mellom foreldre og et bedre vern av barns rettigheter. Nedenfor følger en tematisert oppsummering:

1. Barnets beste og medvirkning
   MannsForum etterlyser tydeligere definisjoner av "barnets beste" (§1-1), for å unngå vilkårlig tolkning. De er bekymret for at barn kan bli utsatt for lojalitetspress i medvirkningssaker (§1-2) og krever virkemidler mot manipulering. De viser til Barneombudets veiledning og kampanjen "Ordene dine påvirker deres sinn". Organisasjonen understreker også behovet for klare kriterier for når barnet skal skjermes, støttes eller beskyttes (§1-3).
2. Foreldreskap og slektskapsavklaring
   MannsForum ønsker at morskap og farskap behandles likeverdig (§2-2), og at foreldreskap fastsettes med obligatorisk slektsavklaring ved DNA (§2-3, §2-4). De mener dette sikrer barnets rett til å kjenne sitt opphav og reduserer konflikter og kostnader. Dagens praksis med utpeking er ifølge dem rettsusikker. De foreslår å overføre enkelte bestemmelser til adopsjonslovgivningen.
3. Offentlig fastsettelse og folkeregister
   MannsForum peker på at Folkeregisteret ikke har plikt til å registrere slektskap (§3-1). De krever at slektsavklaring skal erstatte utpeking. Dette vil ifølge dem gjøre rettslige prosesser unødvendige og sikre barnets rettigheter på en mer forutsigbar og fremtidsrettet måte.
4. Rettargang og foreldreskapssaker
   MannsForum mener mange av dagens rettssaker om foreldreskap (§4-1) vil kunne bortfalle ved innføring av obligatorisk slektsavklaring. Tidsfrister og formuleringer som "medmorskap" (§4-5) bør strykes for å fremme barnets interesser. Rettslig behandling skal være nødvendig kun ved uenighet om tolkning av fakta, ikke ved uklar eller foreldet lovgivning.
5. Foreldreansvar og registrering
   MannsForum mener at dagens regler gir mor fortrinn i foreldreretten (§6-1) og at registreringsplikten må styrkes (§6-3). De etterlyser sanksjonsmuligheter for foreldre som ikke oppfyller sine plikter og foreslår at barnets rettigheter styrkes også ved uenighet. Flytting ut av landet (§6-9) skal bare kunne skje dersom det er dokumentert som utviklingsfremmende for barnet.
6. Barnets bosted og daglig myndighet
   MannsForum foreslår at barnet skal ha rett til likeverdig tilgang til begge foreldre (§7-1). Ved uenighet skal retten sikre denne tilgangen inntil dom foreligger. Forslaget begrunner viktigheten av stabilitet og konfliktforebygging. De er kritiske til bestemmelser som gir én forelder forrang ved fødsel.
7. Samvær og rett til familieliv
   MannsForum foreslår at begrepet "samvær" erstattes med "familieliv" (§8-1) og at barnets rett til kontakt med begge foreldre sikres gjennom klare rettigheter og sanksjoner (§8-2, §8-3). De etterlyser erstatning ved brudd, og foreslår sivilrettslige og økonomiske tiltak for å sikre gjennomføring. De peker også på uheldige konsekvenser av kostnadsdeling ved lange reiseavstander (§8-8).
8. Samvær under spesielle forhold
   Ved kontaktforbud og tilsyn (§8-5–8-7) må staten sikre rettferdig behandling og høyt rettssikkerhetsnivå. MannsForum er kritiske til at departementet kan utforme forskrifter uten høring. Det må være mulig å gjenopprette familieliv med tiltak som går lengre enn dagens praksis.
9. Bidrag og forsørgelse
   MannsForum etterlyser objektive kriterier for behov (§9-1) og tydeligere rammer for barnebidrag. Det foreslås heving av terskel for bidragsendring (§9-5) og at midlertidig bidrag skal kunne fastsettes raskt ved saksbehandlingstid (§9-11). De er kritiske til at departementet gis vide forskriftsfullmakter uten høring (§9-2).
10. Mekling og barns deltakelse
    MannsForum mener at én times mekling (§10-1) er utilstrekkelig, særlig i høykonfliktsaker. Mekling bør være tilpasset sakens kompleksitet og ledes av fagpersoner med relevant kompetanse. Foreldrefremmedgjøring må kunne identifiseres og håndteres. Det foreslås også krav til dokumentasjon fra meklingssamtaler (§10-3), og barns deltakelse i mekling må skje uten press, tilpasset alder og modenhet (§10-4).

Oppsummering

MannsForum fremmer forslag som søker å sikre barns rett til å kjenne sitt opphav, likeverdig behandling av begge foreldre, samt konsekvente og rettssikre prosedyrer. Særlig vektlegges obligatorisk slektsavklaring som verktøy for å avklare foreldreskap, likeverdig foreldreskap fra fødsel, og sanksjoner ved brudd på retten til familieliv. De er tydelige på at mange nåværende konflikter og rettsprosesser kan forebygges ved lovendringer som fremmer forutsigbarhet, rettferdighet og barnets beste.

MannsForum takker for muligheten til å bidra til en bedre og sikrere fremtid for våre barn!

Innspillsnotat til åpen høring i Familie- og kulturkomiteen, ang.

Lov om barn og foreldre (barnelova), Prop. 117L (2024-2025)

Hovedpunkter fra F2F:
1.    F2F mener primært at «daglig myndighet» (delt bosted) bør være utgangspunktet for alle foreldre uavhengig av samlivsstatus, for å trygge barns behov og rett til å utvikle en omsorgsrelasjon og ha regelmessig samvær med begge foreldre.
2.    F2F støtter sekundært at «daglig myndighet» (delt bosted) gjøres til hovedregel ved samlivsbrudd og at betegnelsen «fast bosted» fjernes. Felles «Daglig myndighet» bør være regelen når foreldre bor sammen når barnet unnfanges, ikke ved fødselen.
3.    F2F er kritisk til at regjeringen ikke foreslår en lovregel om likeverdig foreldreskap som utgangspunkt for å trygge barns omsorgsrelasjon til begge foreldre når disse ikke bor sammen. Det er klart flertall i Stortinget for delt bosted som hovedregel i barneloven.
4.    F2F støtter lovforslagets skille mellom foreldrenes beslutningsmyndighet og samværsfordeling.
5.    F2F støtter videreføring av automatisk foreldreansvar for begge foreldre. 
6.    F2F stiller seg negativ til at foreldre med «daglig myndighet» alene skal ha en kategoriske rett til å flytte felles barn innenlands uten samværsforeldres samtykke. En videreføring av denne regelen er sterkt konfliktdrivende og vil føre til mange foreldretvister.
7.    F2F støtter at avtalefriheten mellom foreldre opprettholdes.
8.    F2F støtter fjerning av kravet til «særlige grunner» for at domstolene skal kunne idømme delt bosted. 
9.    F2F er kritisk til at det ikke foreslås noen konkrete sanksjoner mot samværshindring uten saklig grunn. Som F2F tidligere har påpekt fungerer reglene om tvangsmidler per i dag ikke tilfredsstillende da ingen sikrer at det etterleves, i motsetning til barnebidrag som innkreves av det offentlige med hard hånd.
10.    F2F støtter innføringen av en frist på seks uker for å treffe raskere midlertidig avgjørelser i retten etter krav fra en part, i tilfeller der det er påstand om samværshindring.

Kapittel 7 – Bosted og beslutningsmyndighet (delt bosted)

Regjeringen foreslår ikke delt bosted som hovedregel i barneloven. Kun i tilfeller der foreldrene formelt er gift eller samboere når barnet blir født, vil «daglig myndighet» være felles. En svært stor andel av denne foreldregruppen vil, gitt utviklingen på området, velge «delt bosted» ved samlivsbrudd uansett.

F2F mener primært at «delt bosted» eller felles «daglig myndighet» bør være utgangspunktet i barneloven i alle tilfeller der foreldrene ikke bor sammen. Hovedbegrunnelsen er at barn har rett til å utvikle, etablere og videreføre en omsorgsrelasjon og regelmessig samvær med begge sine foreldre. Barns behov for at denne retten ivaretas og beskyttes bygger på at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barn født utenfor ekteskap eller samboerskap har ikke mindre behov eller rett til å få utvikle en nær omsorgsrelasjon til begge foreldre, enn barn som er født av foreldre som bor sammen. 

Regjeringen foreslår i sitt forslag at delt bosted ikke bør være barnelovens hovedregel. En stor del av de potensielle gevinstene ved delt bosted som generelt utgangspunkt vil derfor utebli. 
Forslaget er tydelig i strid med stortingsflertallets politiske posisjon basert på partiprogrammene. Høyre, Sp, Venstre, MDG og Fremskrittspartiet har programfestet at delt bosted bør være barnelovens hovedregel eller utgangspunkt. I en spørreundersøkelse gjennomført av IPSOS svarer også 2/3 av et representativt utvalg nordmenn at delt bosted i betydningen juridisk likeverdig foreldreskap bør være barnelovens hovedregel. Stortinget utøver folkets makt, og departementets lovforslag er klart i strid med flertallet i Stortinget og folket. F2F håper et av disse partiene vil foreslå delt bosted som ny hovedregel i barneloven, og at det kreves avstemning om dette. 

Likeverdig foreldreskap gir barna en tryggere hverdag
Det aller meste av nyere forskning viser en positiv sammenheng mellom lik botid hos foreldrene og barns livskvalitet og helse. Juridisk likeverdig foreldreskap legger til rette for omfattende samvær med begge foreldre, og det støtter opp under barns trygghet at barna har flere primæromsorgspersoner å forholde seg til.

Proposisjonen argumenterer overbevisende for at mer likeverdig foreldreskap vil forebygge konflikter mellom foreldrene og bedre ivareta barnas behov. Regjeringen understreker at «Det er normalt ingen motstrid mellom hensynet til barnets beste og å sikre barnets rett til kontakt med og omsorg fra begge foreldrene. Ved motstrid vil hensynet til barnets beste være det grunnleggende hensynet, jf. lovforslaget § 1-1. I saker der det er risiko for vold eller annen risiko, som høyt konfliktnivå, er det behov for egne og treffsikre regler for å beskytte disse barna.» F2F slutter seg til denne tilnærmingen.

Hovedprinsippet i gjeldende barnelov, om at ulikeverdig foreldreskap alltid skal være den foretrukne bostedsordningen når én av foreldrene ikke ønsker likeverdig foreldreskap (i form av delt bosted), er svært konfliktdrivende. Det eksponerer barn for risiko for redusert samvær eller å miste kontakten med den andre forelderen. Blant annet har bostedsforeldre i dag en kategorisk rett til å flytte felles barn innenlands uten den andre forelderens samtykke. De økonomiske incentivene for å redusere den andre forelderens samvær innebærer også en risiko for barna. F2F støtter at regjeringen nå foreslår felles «daglig myndighet» i hvert fall for en stor gruppe foreldre som får et samlivsbrudd fra felles bostedsadresse. 

Mange motstandere av likeverdig foreldreskap fokuserer på vold som et motargument. Mødre og fedre begår omtrent like mye fysisk og psykisk vold mot barna (NOVA-undersøkelsen 2023). Faktisk viser NOVA-undersøkelsen at mødre  jevnt over utøver mer vold mot barn enn fedre (tabell s.30), og det harmonerer dårlig med at 86 prosent bor fast hos mor, mens bare 14 prosent bor fast hos far. 
For øvrig må politiet, barnevernet og helsetjenestene ha en sentral rolle for å beskytte voldsutsatte barn, her vil barneloven utgjøre en begrenset det del av myndighetenes innsats, som proposisjonen understreker.

Samværshindring (punkt 8.7):
Samværssabotasje eller sabotasje av samvær nevnes kun 4 ganger. Det presiseres at andre mildere begrep skal brukes som samværshindring eller stans i samvær, men det foreslås ingen nye konkrete sanksjoner mot dette. Vi observerer at samværssabotasje skjer i noen tilfeller hvor en av foreldrene bevisst prøver å svekke og forhindre den andre forelderens kontakt med barnet, også ved normalt fastsatt samvær, inkludert der retten allerede har fastslått samvær til det beste for barna. 

Det nevnes i punkt 2.4.2 at det ikke finnes noen samlet oversikt over antall foreldre som opplever samværshindring. Her må det gjøres en bedre utredning av disse sakene for å hindre langvarig tap av kontakt og sikre barns rettigheter til kontakt med begge foreldrene om dette skyldes stans i samværet/samværssabotasje uten saklig grunn, noe som også kan føre til foreldrefremmedgjøring. Ordet foreldrefremmedgjøring er kun nevnt i forbindelse med dansk lovgivning, til tross for at det finnes et stort antall fagfellevurderte vitenskapelige studier som viser dette. Alvorlig grad av samværssabotasje er heller ikke et kjønnet problem da det finnes tall både fra Europa (UK og Frankrike) og USA på at nærmere 50% foreldre som utsettes for dette er mødre i motsetning til de som hevder at kun voldelige fedre bruker dette begrepet for å få tilgang til barna.

Vi vil utdype våre synspunkter på proposisjonen i den muntlige høringen 5. mai. 

30. april 2025

Rune H. Rækken           Even Stormoen
Leder F2F                     Nestleder F2F

Aldri Alene er en frivillig organisasjon for og av voldsutsatte kvinner, deres barn og pårørende. Vi jobber aktivt for å bedre hjelpen og støtten voldsutsatte kvinner og deres pårørende får ved brudd med voldsutøver og i tiden etter brudd.

Vi støtter ikke lovendringsforslagene om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. 

Våre medlemmer opplever at den volden de og barna opplever blir behandlet som en konflikt. En konflikt er noe som blir drevet at to personer, slik er det ikke i voldelige forhold. I meklingsrom med en voldsutsatt og en voldsutøver er maktforholdet i ubalanse. For mange voldsutsatte kan en slik situasjon virke re traumatiserende og farlig. De opplever at meningene deres ikke kommer frem og de får liten støtte i sin bekymring. Man risikerer da å inngå avtaler som man ikke ønsker og som ikke beskytter barna for ny vold. Vi er også for innføring av journalplikt ved mekling i saker der det er opplysninger om vold. 

Vi mener begrepsbruk er viktig, og er skeptiske til hvordan fagfeltet benytter begreper som høykonflikt, foreldrefiedtliggjøring og samværssabotasje i saker der det forekommer vold. Det bør brukes andre måter å snakke om foreldre som «bruker» barna i konflikten eller skader barnas forhold til den andre forelderen. 

Voldsutsatte mødre må, med dagens lovverk, gå via domstoler for å beskytte seg selv og barna. Dagens regelverk beskytter ikke voldsutsatte kvinner og barn på en god nok måte og vi ser at med dette lovforslaget vil beskyttelsen bli enda dårligere. 

Foreslåtte lovendring tror vi vil føre til flere saker for domstoler. Loven må dermed utformes slik at voldsutsatte kvinner ikke må ta opp dyre lån for å beskytte seg selv og barna sine. 

Likestilt foreldreskap 

Likestilt foreldreskap er ikke er en ordning som uten videre egner seg for foreldre som ikke selv kommer til enighet. For voldsutsatte mødre vil likestilt foreldreskap bli en videreføring av det voldsregimet man har levd i. Voldsutøver vil da kunne fortsette voldsregimet ved å mobilisere en konflikt om barna. Lovverket må ta bedre hensyn til voldsutsatte kvinner.

Likestilt foreldreskap vil også gå ut over barna, som ikke blir beskyttet mot fremtidig vold. 

Barnets beste og barnas opplevelser 

Det er viktig at ny lov ivaretar voldsutsatte barn bedre enn dagens lov. Fokuset kan ikke være på hvem som har «rett» på barnet, men ta hensyn til barnets beste.

Voldsutøvers evne til å ha fokus på barnets beste og finne gode løsninger er ofte svært begrenset. Den voldsutsatte forelderen kan også ha, av naturlige årsaker, store utforinger med å sende barn på samvær til voldsutøver. Ansvaret for barnets fysiske og psykiske helse ved samvær blir ikke godt nok kartlagt og ivaretatt. En voldsutsatt mor møter to motstridende lovverk, der barneloven krever samvær og barnevernloven setter føringer for at mor skal stanse samvær med mistanke om vold og/eller overgrep. 

Saksgangen i samværssaker der det foreligger mistanke og/eller bevis for vold og overgrep blir ofte en langvarig prosess. Det er for lite samhandling mellom etatene og små barn får lite eller ingen mulighet til å påvirke sitt eget samvær. Vi har eksempler på at små barn som har blitt fysisk og seksuelt mishandlet av sin far etter en tid må på samvær. Slike saker er rystende og noe man ikke skulle tro skjedde i dagens samfunn. Men det skjer i aller høyeste grad, da med bakgrunn av at foreldreretten er så sterk i Norge. Det skal mye til for at domstoler fradømmer foreldrerett og dømmer null samvær. Når en barnelovsak kommer for retten er det ikke en barnesak, da er det en foreldrekonflikt. Vi er redd for at foreslåtte lovendring vil føre til at flere barn må ha samvær og i verste fall måtte bo 50% hos en voldsutøver. 

Det er lite som tyder på at barnets beste vil bli hensyntatt ved en likestilt foreldremyndighet. Vi ønsker en presisering av hvem som skal ha myndighet til å fastsette null samvær ved mistanke eller risiko for vold eller annen omsorgssvikt før en eventuell sak for domstol. Om ansvaret skal ligge hos familievernkontoret bør det også presiseres når i prosessen dette kan/bør fastsettes. I dag kan man kreve separat mekling ved vold og vi tenker at det allerede i første møte kan inngås en avtale der det fastsettes null samvær. 

Samvær

Vi er enig i ny ordlyd i §8-1 «Dersom det ikkje er til barnets beste, skal det ikkje være samvær»

Vår erfaring er at det legges opp til samvær mellom barn og voldsutøver, der det i hovedsak blir begrunnet med fars «rett til familieliv». Vi ser at barnas og mors rett til beskyttelse ikke blir ivaretatt eller blir satt under press.

Når det blir fastsatt samvær med tilsyn må staten utpeke hvem som skal inneha denne rollen og hvordan tilsynet skal utføres.

Vi har mødre som leverer barn til samvær med mobil voldsalarm i hånden og kontaktforbud ved dom. Dette er skadelig og farlig. Vi vet at partnerdrap ofte skjer etter brudd, det er da viktig å skjerme voldsutsatte for treffpunkt med utøver. 

Ansvaret for hvordan barnet/barna blir ivaretatt hos en voldelig forelder skal ikke ligge på den utsatte forelderen. Det er viktig å presisere at om en voldsutsatt mor må godta en samværsavtale i strid med hennes bekymringer må ansvaret i langt større grad legges på systemet. I dag kan mor risikere å miste omsorgen for barnet i en sak etter barnevernsloven med begrunnelse «mor klarer ikke å skjerme barna fra konflikten med far». Dette til tross for at mor har ført sak etter barneloven, anmeldt vold og bedt om besøksforbud. 

Fortsettelsesvold

Vi ønsker å få belyst begrepet fortsettelsesvold. Vi vil gjerne at loven tar mer høyde for fortsettelsesvold, direkte videreføring av volden fra voldsutøver, systemfasilitert vold, som er voldsutøverens bruk av hjelpeapparatet og rettsvesenet, og systemisk vold som ikke direkte er foranlediget av voldsutøver. 

Vi ser at det er mye vold etter samlivsbrudd. Flere forteller at den volden som skjer etter brudd med voldsutøver er den som er mest skadelig for helsen til den utsatte og barna. Det å ha felles barn med en voldsutøver gjør at mødrene må ha kontakt og legge til rette for voldsutøvers foreldreskap, og dermed risikerer å bli utsatt for fortsatt vold og kontroll. Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd fører til helsebelastninger, dårlig livskvalitet og utstøtning fra arbeidslivet for voldsutsatte mødre.

Det å forstå at volden er intendert og systematisk og handler om makt og kontroll, er viktig for å forstå hvordan volden kan fortsette etter samlivsbrudd. Den manglende hjelpen og systemsvikten overfor voldsutsatte kan ses på som invalidering eller ugyldiggjøring av voldsutsatte kvinners erfaringer og hjelpebehov.

Ny terminologi 

Vi er kritiske til foreslåtte begrep «Foreldrefullmakt», fordi det kan blandes sammen med foreldreansvar. Daglig omsorg og fast bosted/delt fast bosted er innarbeidet og er enkelt å forstå.

Tvangsfullbyrdelse

Når det foreligger bekymring, mistanke eller bevis for vold mot barnet skal det ikke brukes tvangsfullbyrdelse. Man skal ikke tvinge barn til samvær med en voldelig forelder eller pålegge en voldsutsatt mor å medvirke til gjennomførelse av samvær.

Sakkyndig arbeid

Vi er for et sentralt register (oversikt) over sakkyndige i barne- og familiesaker. 

Nyere studier av sakkyndigvurdering i foreldretvister viser store utforinger med den sakkyndige sitt arbeid/mandat i saker der det har vært vold/påstander om vold. I mange av sakene der det er dokumentert vold fra far mot mor, skriver sakkyndig at barnas omsorgsituasjon er preget av «konflikter», «negative ting som skjer mellom voksne», «gjentatte opphissete krangler» og liknende. Denne begrepsbruken nøytraliserer og forskjønner virkelighetsopplevelsen og usynliggjør asymmetriske maktforhold. Studien viser også at fars kriminalitet og rusbruk blir bare nevnt kort, mens mødrenes foreldreskap blir nøyere gransket.

En sakkyndig vurdering er ofte avgjørende i saker etter barneloven. Det er da særs viktig at dette arbeidet utføres av sakkyndige med spisskompetanse på vold i nære relasjoner. 

Lovforslaget oppfyller ikke formålet: Vi i Hjelp meg stoppe volden har vanskelig for å se at lovforslaget oppfyller formålet om en moderne lov som balanserer menneskerettigheter og ivaretar barns vern mot vold. Vi representerer både voldsutsatte mødre og fedre.

Forslaget passer ikke for de familiene der én forelder utøver vold mot den andre og barna, enten direkte mot barna eller ved at barna er vitne til vold i alle dens former.

Lovforslaget passer først og fremst for trygge foreldre uten risiko, og kan passe for de mest åpenbare, grove voldssakene, hvor det foreligger en dom fra en straffesak, men ikke for resten av voldssakene. Det er kun et lite mindretall av voldssaker som ender med en straffedom (mindre enn 1% ifølge SSB), og alle sakene uten dom blir ikke ivaretatt i forslaget. Det er disse vanskelige sakene som trenger en ny og moderne lov.

Små justeringer er ikke nok: Lovforslaget må sendes tilbake.

Endringene som kreves handler om

1. hvordan barnas vern mot vold skal ivaretas før foreldrene går fra hverandre 
2. hvordan vold skal avdekkes når foreldrene går fra hverandre
3. hvordan samvær og bosted skal fastsettes for de sakene det er påstander om vold eller annen risiko. Mekling fungerer ikke i de sakene.

Istanbulkonvensjonen er ikke listet opp som en relevant konvensjon som barneloven må oppfylle. I den er det beskrevet hvordan samvær med barn må fastsettes slik at samvær ikke er til skade for den voldsutsatte forelderen.

Lovforslaget er i realiteten bare mer av det praksis viser at ikke fungerer i dag.

En lang rekke funn fra forskning, utvalg etc, viser at praksis ikke følger internasjonale konvensjoner og/eller  lovgivers intensjoner, for barnevernets, familievernets, politiets og/eller domstolens håndtering av saker med vold i nære relasjoner og vold mot barn. Dessverre er ikke disse funnene tatt med i proposisjonens fakta- og kunnskapsdel.

Ut fra funn i forskning/undersøkelser av praksis kan vi konstatere følgende svikt: 

• Brudd på konvensjoner: Uskyldpresumsjonen virker stå sterkere enn barnets vern mot vold når samvær og bosted skal fastsettes, noe som er feil. Det kreves i praksis betydelige mengder bevis og volden må være “alvorlig nok” for at den tas hensyn til, enda absolutt all vold mot barn er forbudt. Istanbulkonvensjonen brytes ofte når samvær fastsettes.

• Brudd på lovgivers intensjoner: I  NOU 2024:13  “Lov og frihet” kom det fram at høyesterett har satt terskelen for høyt for hva som skal regnes som (straffbar) psykisk vold. Det er all grunn til å tro at denne høye terskelen også preger andre instansers behandling av saker om vold.
• Kunnskap om voldsutøvere er mangelfull: Forskning ved Alternativ til vold identifiserer typiske tenkemåter hos voldsutøvere, som virker være lite kjent: Utøverne ser på seg selv som gode foreldre og evaluerer seg selv ut fra sine intensjoner og ikke hva de faktisk gjør. Med dette tankesettet er det naturlig at en del utøvere tror de utsettes for samværshindring, når stans i samvær i realiteten er godt begrunnet. Ifølge proposisjonen og barnelovutvalget forekommer det stans i samvær i 3% av sakene (ikke alle disse er reell samværshindring), mens det forekommer vold i 15% av meklingssakene. Vold er et mye større problem enn samværshindring. Det vil ofte være naturlig å se på reell samværshindring (der det ikke er grunn til stans i samvær) som en fortsettelse av vold som foregikk mens foreldrene bodde sammen. Delt bosted er dermed ikke en god løsning for å “forebygge” samværshindring, mens tidlig avdekking av vold, lenge før foreldrene går fra hverandre, er det.

• Vold mot den utsatte foreldreren er frakoblet volden mot barna: Vold i nære relasjoner, både når det forekommer fysisk vold og når det ikke forekommer, er preget av at den voldelige forelderen kontrollerer resten av familien ved bruk at det som kalles tvingende kontroll. Volden mot forelderen kan da ikke frakobles volden mot barna, men må behandles samlet. Dette gjøres i straffesaker, men ikke i foreldretvister når bosted og samvær skal fastsettes. I altfor mange tilfeller anses volden mot den ene forelderen som irrelevant når voldsutøverens omsorgsevner skal vurderes.

• Systemisk vold og systemfasilitert vold gir voldsutøver stor mulighet til å fortsette volden etter samlivsbrudd: Så lenge man ikke bruker en tverrfaglig tilnærming og spesialiserte team, er det stor risiko for at voldsutøver greier å snu saken på hodet og får framstilt seg selv som den omsorgsfulle forelderen, mens den voldsutsatte blir sett på som et psykisk vrak med lite ressurser. Desto flere fagfolk som er involvert, og jo bredere kompetanse de har til sammen, desto vanskeligere er det for voldsutøver å lykkes i sin omsnuing av saken. Så lenge norske myndigheter og politikere ikke anerkjenner at systemisk vold forekommer, så vil man fortsette å skade barn ved å “dømme dem” til et liv i vold, med bosted hos voldsutøver eller betydelig samvær, helt uten at volden er anerkjent og lagt til grunn i vurderingene.  En moderne lov må anerkjenne fenomenet systemisk vold (dvs. at systemene ugyldiggjør informasjon om vold) og må ha mekanismer for å forhindre at voldutsatte barn og foreldre utsettes for slik vold av myndighetene/domstolen.

En moderne lov må inneholde følgende elementer for å være i tråd med samfunnsutviklingen og forskningsfronten, og med hva som gjøres i andre land:

• Barneloven må lovfeste alle foreldres/omsorgspersoners rett og plikt til opplæring: Forskning og erfaringer fra utlandet viser at alle foreldre har godt av opplæring i hvordan man skal gi barna god omsorg. Mer enn 30 land har tatt i bruk det som kalles “Triple P”-programmet, som gir grunnopplæring til alle foreldre, gir videre opplæring for foreldre med risiko for vold/rus etc, og ytterligere forløp for familier der barna allerede er utsatt for vold/rus etc. Forskning har vist at programmet har positiv effekt for alle tre kategorier, og som det står på nettsiden “Triple P takes the guesswork out of parenting”, https://www.triplep.net/glo-en/home/ Programmet vil være en mer sikker kilde for foreldre enn sosiale medier er i dag. Alle foreldre i f.eks. Tyskland får opplæring i hvordan man best gir omsorg til sine barn. Hvorfor skal ikke foreldre i Norge lære det samme?

• Barneloven må lovfeste hvordan barn og foreldre skal følges opp (mens foreldrene fortsatt bor sammen) for å avdekke vold eller annen risiko så tidlig som mulig: Mekanismene for å verne barn mot vold også før foreldrene går fra hverandre må komme fram i loven - ingenting skjer av seg selv, minst av alt om det ikke er lovfestet. Departementet skriver selv at vold bør avdekkes tidlig, men har ikke lagt inn mekanismer for dette. Dette må endres.
• Barneloven må lovfeste at alle foreldre som skal gå fra hverandre skal gjennomgå en obligatorisk screening, for å avdekke underkommunisert risiko for vold. I Australia har de utviklet et digitalt screening-verktøy for dette formålet. Vi mener et slikt verktøy må tas i bruk i Norge, og at screeningen skal foregå før man setter i gang mekling. Ifølge lovforslaget skal det ikke stå i loven at formålet med mekling er å avdekke vold, og da tenker vi at avdekkingen av vold må foregå før meklingen.

• Barneloven må lovfeste et eget løp for de sakene der den obligatoriske screeningen avdekker risiko for vold. Vi foreslår at slike saker skal utredes av tverrfaglige team hos Statens barnehus, som må få nytt mandat og plasseres organisatorisk under helsedepartementet (slik det er i Finnland) istedenfor under justisdepartementet. Disse teamene må inneholde eksperter på vold i nære relasjoner, typiske reaksjoner på vold, jurister etc, og de lager forslag til bosted og samvær i slike saker, istedenfor at sakkyndige oppnevnt av domstolen gjør det. Dersom foreldrene ikke er enige i forslaget kan de ta saken til retten, men saken løses da på en annen måte (som må beskrives i loven) enn en foreldretvist. Man må slutte å se på saker med påstander om vold som foreldretvister, fordi det handler om barns vern mot vold, og ikke om en konflikt mellom foreldrene

Overordnede kommentarer:

Vi vil peke på at lovforslaget har store mangler knyttet til å ta barnets perspektiv og barnets behov for beskyttelse på alvor. Dette er mer en lov som først og fremst sikrer foreldres rettigheter, og ikke en lov som beskytter de barna som trenger hjelp av samfunnet i en god barnelov.

Lovutkastet tar ikke utgangspunkt i det som er en riktig virkelighetsbeskrivelse av dagens utfordringer. Lovens formål må være å bidra til å gi reguleringer som fanger opp og hjelper barn som er i risiko for latent vold, indirekte vold, direkte vold og overgrep, høyt konfliktnivå, rus, alvorlig psykisk uhelse og dertil manglende omsorg. Det gjør ikke denne loven.

Loven må også søke å sikre både de foreldre som blir utsatt for vold og trakassering av den andre forelderen og de foreldre som ikke får bidra slik de ønsker med sine barn. I forslaget som komiteen skal ta stilling til sikrer loven kun de foreldre som opplever det som av noen grupper er blitt kalt foreldrefiendtliggjøring. Dette er ikke en lov som er laget for fremtiden.

Likestilt foreldreskap er vi alle enig om er et gode, og noe som gjerne kan stå som en intensjon i barnelovens kapittel 1. Men dette kan ikke være viktigste og nesten eneste hovedformålet med lovens reguleringer. Loven skal ikke først og fremst bekrefte idealet.

Siktemålet om helhetlig omsorgsutøvelse og samarbeid er gode intensjoner, men der det har vært vold og høyt konfliktnivå vil den voldsutsatte forelderen bli utsatt for kontroll og fortsatt vold i et videre samarbeid som det vil bli svært vanskelig å få hjelp til utenfor rettssystemet hvis delt beslutningsmyndighet blir hovedregelen. Delt beslutningsmyndighet i de saker hvor foreldre ikke selv beslutter dette vil ikke forebygge konflikt, det vil øke konflikt.

Dette vil også frata barn omsorg da den voldsutsatte forelderen vil ha mindre kapasitet til å være en god forelder.

Nytt begrep –foreldremyndighet i ot.prop’en: daglig myndighet her i lovforslaget

Det at foreldre – uten hensyn til hvor mye samvær de har og hvordan de oppfører seg – skal kunne bestemme like mye over et barn og ha kontroll over hvor den som gir barnet omsorg skal bo er i beste fall svært spesielt. Loven legger heller ikke opp til noen sanksjonsmuligheter for de foreldre som misbruker sin daglige myndighet utover at man da må gå rettens vei. Grensene for hvem som får fri rettshjelp er 350 000,- året, og det er svært sjelden at man blir idømt motpartens saksomkostninger i disse sakene om du taper et søksmål. Det at samfunnet vil pålegge den forelderen som har omsorgen og som kanskje også har vært utsatt for kontroll, vold og trakassering også byrden ved å betale advokat i saker hvor du har en forelder som trakasserer eller gjør livet vanskelig vil sette barn i en utsatt posisjon og kan være i strid med menneskerettighetene.

Dersom meklingsinstituttet skal bygges ut forutsettes det at historikken rundt begge foreldre og samlivsbruddet gis plass, i tillegg til at meklere må få kompetanse på vold i nære relasjoner. Og hva skal være meklernes handlingsrom når alt annet enn lik fordeling av makt og tid vil bli sett på som feil? Hvis mekling skal bidra til å løse noe må lovens ordlyd tas utgangspunkt i at det skal gjøres en konkret vurdering av hva som vil bidra til DETTE barnets beste med utgangspunkt i noen kriterier. Meklerinstituttet bør på andre måter også bygge ut slik at vi både sikrer den voldsutsatte forelderen og vi sikrer at barns trygghet blir ivaretatt uavhengig av de foresattes krefter til å gjøre dette.

Der det er påstander om vold og foreldrefiendtliggjøring må det igangsettes grundige utredninger - raskt. Dette må også rettighetsfestes med ressurser.

I lovforslaget er det ikke konkludert med hvilke administrative og økonomiske konsekvenser loven vil ha for behandling av foreldretvister i domstolene §§ 11-1 til 11-4 og §§ 12-1 til 12-15. Dersom det innføres frister for midlertidige avgjørelser må det medfølge økte ressurser for å sikre riktige avgjørelser. For øvrig er det urealistisk å tro at familievernet og meklerne skal klare å løse de oppgaver de her tildeles uten større økonomiske konsekvenser enn det som er skissert i forslaget. Det er heller ikke riktig at innarbeidelsen av rettighetene i § 1-1 til § 1-5 kan effektivisere rettsprosesser og saksbehandling slik som anført. Rettsanvendere vil ta utgangspunkt i § 2-1 til § 8-9, og slike intensjoner vil kun ha betydning for det fåtall av saker som kommer til hovedforhandling og på ingen måte effektivisere rettsprosesser eller saksbehandlingen. Intensjonsbestemmelser er viktigere for politikkutforming enn for praktiske juss-håndtering.

For øvrig vises til tidligere skriftlige innspill fra Norsk Kvinnesaksforening og eget fra advokat Gunhild Vehusheia.

Oppsummert: Lovforslaget bygger på et svakt og til dels manglende kunnskapsgrunnlag, og de forslåtte lovendringene er ikke vurdert utfra konsekvensene for dem som loven vil får betydning for. Loven bør sendes tilbake for endring i tråd med høringsinnspill og for ytterligere konsekvensutredning.

På vegne av Norsk Kvinnesaksforening og på vegne av meg selv som advokat

Gunhild Vehusheia

Ny barnelov må ivareta flere viktige hensyn. I tillegg til barnets beste, er tre spørsmål særlig viktige for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO):

• Hensynet til likestilt foreldreskap.
• Et regelverk som forebygger og forhindre at kvinner (og i noen tilfeller menn) utsettes for vold fra tidligere partner.
• Likebehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par.

Slik vi ser det, må de to første spørsmålene ses i sammenheng.

Utgangspunkt: Likestilt foreldreskap

Ombudet støtter videreføringen av felles foreldreansvar, og i utgangspunktet også regjeringens forslag om å innføre daglig myndighet ved samlivsbrudd. Dette vil også bidra til å sikre mer likestilte foreldreskap.

Vi støtter også forslaget til ny § 7-1 om å fjerne kravet om «særlige grunner» for at retten skal kunne fastsette delt bosted.  

Voldspotensialet må i større grad adresseres

Ombudet er bekymret over at en relativt stor andel av sakene om barnefordeling for retten er høykonfliktsaker, og mange involverer vold og overgrep. Dette er et betydelig samfunnsproblem. NKVTS’ siste omfangsundersøkelse viser at 10 prosent av alle kvinner utsettes for alvorlig/grov fysisk vold. Regelverket må derfor utformes med mål for øyet å redusere risikoen for konflikt og vold i nære relasjoner.

Vi er særlig bekymret for om forslaget om felles daglig myndighet kan være mer konfliktdrivende enn departementet har sett for seg, og at dette spesielt vil gjelde i familier der det allerede er høykonflikt/vold. Vi frykter at en slik løsning i større grad kan misbrukes til å utøve kontroll og vold mot en tidligere partner. Vi kan ikke se at dette er tilstrekkelig vurdert, og heller ikke at det er foreslått hvordan en slik situasjon eventuelt skal løses.  

I de tilfeller der det avdekkes vold, er delt daglig myndighet en dårlig løsning. Det bør derfor være et unntak fra hovedregelen om at de ikke er delt daglig myndighet når den ene partner utsettes for vold. Tilsvarende må gjelde dersom den ene forelderen har liten eller ingen kontakt med barnet. Også i slike tilfeller vil medbestemmelse fra en lite deltagende forelder være konfliktfremmende. Vi savner derfor klarere og tydeligere kriterier for hva som skal til for å fradømmes daglig myndighet. Ombudet ønsker også klarere og tydeligere kriterier for hva som skal til for å få tilkjent daglig myndighet, for de fedre som ikke er gift/samboende ved barnets fødsel.

Særlig om flytting i høykonfliktsaker uten vold

Ombudet støtter regjeringens forslag om at flytting krever enighet mellom foreldre med delt daglig myndighet. Dette er spørsmålet i mange tilfeller er kilden til konflikten mellom foreldrene, og bidrar til at den eskalerer.   

Etter dagens regelverk (der retten til å flytte ligger hos den som har fast bosted), erfarer ombudet at mange saker ender i retten, der begge foreldre har god omsorgsevne, men de kjemper en kamp for å sikre seg mot flytting.

Reglen om daglig myndighet vil trolig gjøre konfliktpotensialet mindre, men det vil allikevel være tilfeller der den egentlige konflikten gjelder flytting, ikke de øvrige beslutninger som ligger under daglig myndighet. Det kan for eksempel være tilfeller der far ikke bodde sammen med mor da barnet ble født (og mor har daglig myndighet alene), men deltar aktivt i barnets liv og har samvær med barnet. Vi mener derfor det må vurderes om flyttespørsmålet kan avgjøres særskilt, uten at far får (eller ønsker) delt daglig myndighet.

Særlig om vold og samvær

Ombudet er også bekymret for vold knyttet til at (i de fleste tilfelle fars) samvær med barnet blir en arena for vold mot mor, for eksempel overlevering av barnet. Departementet foreslår flere tiltak for å forhindre vold i slike situasjoner, men ombudet vil i tillegg foreslå en regel etter modell fra Danmark: Samvær bortfaller dersom en av partene kommer på krisesenter. Her må hensynet til å beskytte den andre parten mot vold veie tyngre enn retten til samvær.

Mekling, styrking av tiltaksapparatet og evaluering av loven

Barneloven er et viktig verktøy for å hindre vold. Det er imidlertid avgjørende at det apparatet som er rigget for å hindre og håndtere konflikt og vold, har tilstrekkelig kompetanse, ressurser og myndighet.

Meklingsordning  

Ombudet er svært positive til departementet skal gjennomgå meklingsordningen for å sikre at denne ivaretar voldsutsatte. Vi vil her fremheve viktigheten av å gjøre endringer i tråd med anbefalingene fra GREVIO. Ombudet støtter ikke forslaget om å ta informasjon om økonomiske konsekvenser av avtalen ut av formålsbestemmelsen om mekling. Vi mener det er viktig at mekler informerer om dette for å forebygge senere konflikt mellom foreldrene. Kravet om obligatorisk megling må heves til minimum to timer.

Styrke tiltaksapparatet  

Forslåtte tiltakene innen mekling, barnevern, politi og domstolene for å forebygge og hindre vold, og vil fremheve viktigheten av et helhetlig perspektiv på dette. Vår erfaring er at disse etatene ikke er gode nok på samarbeid og samhandling. Det er også viktig at det gis nok ressurser til dette arbeidet.  

Evaluering 

Ombudet mener det er behov for en evaluering av hele sakskomplekset om vold i nære relasjoner og samlivsbrudd etter 3 år. Vi mener at departementet også må sette ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal følge opp voldsproblematikken i nære relasjoner etter at lovendringen er innført. Ombudet ber også om at departementets fagdirektorat får et oppdrag om å følge opp hvordan de ulike instansene samhandler og fungerer etter at endringene i lovforslaget er iverksatt. 

Kjønnsnøytral pater-est 

Ombudet mener at pater est-regelen i barneloven § 3 må gjøres kjønnsnøytral. Per i dag er det forskjellsbehandling mellom medmødre og fedre. Fedre får foreldreskap til barnet etter den såkalte pater est-regelen. I kontrast må medmødre oppfylle en rekke tilleggsvilkår. Forskjellsbehandlingen får alvorlige og langvarige konsekvenser for både barnet og foreldrene. Etter ombudets syn er vilkårene som pålegges medmødre til dels vilkårlige, og ikke tilstrekkelig begrunnet. Stortinget bør i denne saken se til Sverige, som i 2022 innførte en kjønnsnøytral pater est-regel. Den svenske lovgivningen anerkjenner at situasjonen for likekjønnede og ulikekjønnede par ikke kan begrunne forskjellbehandling. 

Etablering av foreldreskap i tråd med personens juridiske kjønn 

Barneloven mangler tilstrekkelig regulering av etablering av foreldreskap for personer som endrer juridisk kjønn. Dette er i dag regulert i Lov om endring av juridisk kjønn, og innebærer at det er «fødselskjønn» som legges til grunn for foreldreskapet. For eksempel vil en juridisk mann som føder barn, bli betegnet som barnets mor. En konsekvens av manglende sammenheng i regelverket er at Folkeregisteret utleverer informasjon om registrert foreldreskap til offentlige myndigheter og andre som har hjemmel. Fordi det er fødselskjønnet som bestemmer foreldreskapet, fører det til at Folkeregisteret deler opplysninger om endringer i juridisk kjønn.  

Det er vesentlig at lovverket bidrar til at opplysninger om kjønnsidentitet ikke kommer på avveie. For å hindre praksiser som nevnt over bør barneloven gjøre det mulig å registrere og/eller konvertere foreldreskapet i henhold til det juridiske kjønnet personen har.  

Innspill - Lov om barn og foreldre (barnelova) Prop. 117 L (2024 – 2025)

Norges Kvinnelobby takker for muligheten til å komme med innspill til Prop 117 L om barnelova.

Om Norges Kvinnelobby

Norges kvinnelobby (NKL) er en paraplyorganisasjon for norske organisasjoner som jobber for å fremme jenters og kvinners menneskerettigheter. NKL jobber for å avskaffe alle former for diskriminering av jenter og kvinner, og for å integrere jenters og kvinners perspektiver i alle politiske, økonomiske og samfunnsmessige prosesser. Vårt arbeid er basert på CEDAW (Kvinnekonvensjonen), Istanbulkonvensjonen, the Beijing Platform of Action og andre internasjonale avtaler. Lobbyen har ni medlemsorganisasjoner. 

Våre innspill

Overordnet mener Norges Kvinnelobby det er positivt at det i proposisjonen er mer fokus på voldsutsatte barn og voldsutsatte foreldre enn i tidligere forslag.

Lobbyen mener likevel dette ikke er hensyntatt nok.

Lobbyen er kritisk til hovedregelen om delt daglig myndighet etter samlivsbrudd der foreldre har bodd sammen. 

Dette kan være en god løsning for mange familier, men i de tilfeller der det foreligger eller er risiko for voldsutøvelse mot mor eller barn, vil en slik regel få svært store konsekvenser for de berørte individene, og dermed også for kostnadene på individ- og samfunnsnivå.

En slik hovedregel kan føre til at kvinner som utsettes for psykisk, fysisk, økonomisk og andre former for vold, erfarer nok en barriere mot å forlate personen som utøver volden. 

En slik hovedregel legger også til rette for fortsettelsesvold, altså der vold fortsetter etter samlivsbrudd. 

Ofte skjer slik vold i forbindelse med kontakt mellom foreldre på grunn av felles barn, for eksempel ved følging av barn til samvær med den andre forelderen. 

I situasjoner hvor det har vært vold i familien før samlivsbrudd, kan flytting være avgjørende for å ivareta trygghet og helse. At det skal være enighet om slik flytting mellom partene, kan utgjøre en stor risiko overfor voldsutsatte. Loven sikrer i dette henseende ikke trygghet for hverken voldsutsatte barn eller voksne. 

Norges Kvinnelobby mener at avgjørelsen om flytting med barn innenlands bør ligge hos forelderen med hovedomsorgen for barnet i tilfeller hvor foreldrene ikke greier å komme til enighet om noe annet. 

Teksten i proposisjonen er flere steder svært tydelig på at det ikke er til barns beste at det gjennomføres samvær ved risiko for vold eller overgrep, også i situasjoner hvor barnet er vitne til vold mellom foreldre og vold mot søsken. 

Det må anerkjennes i større grad at fysisk samvær ikke er den eneste arenaen å utøve vold på, men at vold også kan utøves som feks psykisk vold gjennom kontroll av avgjørelser på vegne av barn og medforelder gjennom felles daglig myndighet, da dette kan ha store konsekvenser for dagliglivet for både barn og forelder som er utsatt for vold. 

I likhet med Stine Sofies Stiftelse og Krisesentersekretariatet mener vi at det er en mangel at § 8-7 ikke har forbud mot samvær der en forelder har kontakt- eller besøksforbud mot den forelderen som barna bor sammen med. Det er også en mangel at det ikke er foreslått bestemmelser som særlig ivaretar barn som lever under beskyttelsestiltak fra politiet.

Vi mener også at det må ses nærmere på mekling og meklingsplikt i saker der barn og/eller foreldre lever med beskyttelsestiltak fra politiet. 

Videre viser vi til høringssvar fra Krisesentersekretariatet som påpeker at ca. 1 av 3 barn på krisesenter har samvær med forelder som ikke er på krisesenter, som i mange tilfeller er dette voldsutøver. KSS peker på at det i Danmark er et utgangspunkt om at det er best for barn på krisesenter å ikke ha samvær. Vi mener dette også bør ses på i Norge.

For Norges Kvinnelobby

Sara Rydland Nærum,

daglig leder

Oslo tingrett er landets største domstol. Flere domstoler har sluttet seg til våre innspill.

• Fragmentert høringsprosess med korte frister påvirker muligheten for gode innspill.
• Forslaget tar ikke nok hensyn til at loven skal være tilgjengelig. Den er vanskelig å forstå for vanlige folk, og gode forklaringer og eksempler i dagens lov er foreslått tatt ut. Vi oppfordrer komiteen til å flytte gode forklaringer fra forarbeidene inn i lovteksten. Uklarhet er konfliktdrivende, og ett av formålene med ny lov er å bidra til å forebygge eller dempe konflikter mellom foreldre.
• I hovedsak mener vi at forslaget ellers ivaretar de tre øvrige overordnede formålene; oppdatering i tråd med samfunnsutviklingen, ivaretakelse og balansering av menneskerettslige forpliktelser, og ivaretakelse av barns rett til beskyttelse. 

Kapittel 6, Foreldreansvar og barns rett til selvbestemmelse og medvirkning 

Vi gir i hovedsak vår tilslutning til forslaget, som i stor grad innebærer en videreføring av gjeldende rett.  Vi er enige med departementet i at det ikke bør lovfestes at retten kan gi foreldreansvar til én av foreldrene bare der det foreligger «særlige grunner», og anser at en konkret vurdering, der hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn, er en god regel. 

Vi er enige i at beslutninger om flytting innenlands ikke bør legges til foreldreansvaret, men bør forbli på et lavere beslutningsnivå. 

Vi mener at bestemmelsen om foreldreansvar (forslagets § 6-5) bør inneholde eksempler på de personlige forholdene bestemmelsesretten omfatter. Det er lite brukervennlig å ikke dele i loven at det omfatter bl.a. navn, religiøse forhold, større medisinske spørsmål, flytting utenlands, adopsjon og passutstedelse.  

Kapittel 7, Bosted og beslutningsmyndighet 

Vi gir vår tilslutning til at det innføres et navn – daglig myndighet – på det som tidligere har vært  navnløst, men omtalt som «bostedsmyndighet».  Vi er imidlertid ikke enige i at det er et godt grep å ikke lenger ha med i lovens ordlyd (forslagets § 7-2) hvilke beslutninger dette skal omfatte. Det er gode definisjoner i dagens lov. Det er også gode oppsummeringer i proposisjonen under kapittel 7.7.3. Disse bør inn i lovteksten.

Vi har innvendinger til at det foreslås å skille mellom daglig myndighet og bosted. Det er vanskelig å forstå begrunnelsen, og grepet er etter vårt syn forvirrende, og tilslørende for hva konsekvensene av reglene faktisk blir. Ved samlivsbrudd foreslås at foreldre med daglig myndighet sammen, skal fortsette å ha myndigheten sammen, inntil annet avtales eller bestemmes. Samtidig er det ingen regulering av hvem som ved samlivsbrudd får barnets bosted hos seg om de ikke er enige. Retten til å bestemme over barnets bosted ligger i et slikt tilfelle åpenbart under daglig myndighetsnivået. Den som vil at det skal være delt bosted ved samlivsbruddet kan dermed iverksette dette inntil den andre eventuelt vinner fram i retten med krav om noe annet. Forslaget innebærer i realiteten at én part kan velge delt bosted ensidig,- og at dette blir løsningen om den andre ikke går til sak.  Samtidig skriver departementet uttrykkelig at det ikke foreslås delt bosted som hovedregel. At delt bosted faktisk er den reelle konsekvensen av forslaget lar seg ikke lese ut av lovteksten. Her må det enten klargjøres at både delt bosted og delt daglig myndighet faktisk er utgangspunktet etter et samlivsbrudd, eller det bør klargjøres hva som i realiteten menes å være forskjell på begrepene og deres innhold, og hva som skjer med bostedet ved samlivsbrudd. Det kan ikke være uklart hva disse sentrale størrelsene innebærer. Det er etter vårt syn en riktigere og mer tilgjengelig regel om det opprettholdes at bosted og daglig myndighet hører sammen. 

Det er uansett pedagogiske problemer med et skille mellom daglig myndighet og bosted. Dette kan virke konfliktdrivende. Foreldre vil ha en krevende utfordring når de skal ta stilling til hva de skal reise sak om. Ved den uenigheten domstolene oftest møter i dagens foreldretvister, vil tvistetemaene i saker etter forslag til ny lov være hvem som skal ha daglig myndighet, eventuelle betingelser som skal stilles for den daglige myndigheten, samt omfang av samvær.

I en «standard» foreldretvist etter brudd vil det være mest nærliggende for likestilte foreldre som ikke er enige, å reise sak med krav om at retten avsier dom for bosted hos seg, betinget daglig myndighet for den andre (tilsvarende det som i dag faller inn under samværsmyndigheten), og samvær i passende omfang for den andre.  Betydningen av dom for «bosted» etter forslaget vil, slik vi forstår det, ikke ha noen betydning for formaliteter eller bestemmelsesrett. Hva det betyr i praksis vil måtte fastslås negativt utfra avgrensinger som følger av delt daglig myndighet med eventuelle vilkår, samt av de tidsmessige avgrensinger som følger av fastsatt samvær. Formell betydning av «bosted» ses kun i forhold til andre lovverk som benytter begrepet «bosted».

Vi er ellers enige i at samfunns- og rettsutviklingen, kan gjøre det akseptabelt å ikke lenger kreve «særlige grunner» for at domstolene skal kunne idømme delt bosted.

Kapittel 8, Samvær 

Vi gir vår tilslutning til at gjeldende rett i hovedsak foreslås videreført. Vi advarer mot å ta ut av lovteksten (forslagets § 8-2) de relevante momentene som i dag skal tas i betraktning når det gjøres avtale eller tas avgjørelse om omfang og nærmere innretning av samvær. Konkrete momenter, som ikke er verken omstridte eller utdaterte, har stor pedagogisk og normgivende effekt. Om noen av momentene på et tidspunkt skulle framstå utidsmessige kan bestemmelsen enkelt revideres.  

Tilsvarende ville det vært heldig om den beslutningsmyndigheten som ligger til den som har samvær (forslagets § 8-4 andre ledd) kan forklares med eksempler, som; avgjerder om aktivitet, regler, kosthold og kortere reiser innafor samværstida». 

Vi gir ellers, i tråd med rettsutviklingen i EMD, vår tilslutning til forslaget om en viss utvidelse av personkretsen som i gitte tilfeller vil kunne reise sak med krav om samvær (forslagets § 8-9).

Kapittel 10, Mekling 

Vi gir i hovedsak vår tilslutning til forslaget, og er enige i at det bør skrives journal/referat under foreldretvistmekling, i hvert fall om hva partene er uenige om og i hvilken grad saken egner seg for videre mekling, og at referatet skal kunne gjøres tilgjengelig for retten. Vi er ellers ikke enige i at det skal være betinget av foreldrenes samtykke om retten for å opplyse en sak vil innhente referat fra meklingen (forslagets § 12-5).  

Vi mener det er en god regel at referat fra barnesamtale under mekling skal kunne innhentes av retten. Og det er svært positivt at det foreslås å lovfeste at det ikke lenger skal avhenge av samtykke fra foreldre å gi barn tilbud om samtale under mekling.   

Kapittel 11, behandling av foreldretvister i domstolene 

Vi gir vår tilslutning til forslaget som i stor grad viderefører gjeldende rett.

Vi er enige i at det ikke lenger er nødvendig å ha en konkret aldersgrense for barns rett til medvirkning i ulike spørsmål, eller for når barnets mening skal tillegges stor vekt.   

Vi er skeptiske til en tidsfrist for midlertidige avgjørelser i de tilfellene der retten har plikt til å ta en midlertidig avgjørelse.  Vi forstår at det ønskes understreket at sakene må prioriteres høyt. Vi er likevel bekymret for at en frist vil kunne gå bekostning av en forsvarlig opplysning av saken, og mener det er uheldig hvis det vedtas en regel som i hovedsak ikke vil kunne etterleves. En slik frist kan også komme i veien for en meklingsbasert tilnærming der det ellers er grunnlag for dette.

1. Definisjon av psykisk vold

Lovforslaget nevner barnets rett til beskyttelse mot vold, men psykisk vold er ikke godt nok definert i loven. 

Forslag til nytt tredje ledd i § 1-3 Barnets rett til vern mot vold:

• «Med psykisk vold forstås alle typer kontrollerande, manipulerande eller nedverdigande åtferd»

2. Barnets rett til å bli tatt på alvor

Vi støtter lovforslagets vektlegging av barnets rett til å bli hørt. Samtidig mener vi at loven ikke tar høyde for at mange barn blir utsatt for psykisk vold i form av press, trusler og manipulering. Dagens formuleringer forutsetter at barnet fritt kan uttrykke sin mening. Men virkeligheten er at mange barn ikke tør eller evner å si hva de egentlig mener. I verste fall sier barnet det den voldelige eller manipulerende forelderen krever. Dette fører til at mange barn bor hos en forelder som utøver psykisk vold mot barnet.

Foreningen Mot Psykisk Vold foreslår derfor fire konkrete lovtilføyelser som sikrer at barn som uttrykker sin reelle vilje blir tatt på alvor, samtidig som retten ikke gir barnet bosted hos en forelder som ikke evner å sette barnets beste i sentrum. 

Forslag til nye lovformuleringer:

Til § 1-2 Barnet sin rett til medverknad (nytt tredje ledd):

«Barnet si meining skal vere gitt fritt og utan utilbørleg påverknad. Dersom det er grunn til å tru at barnet er utsett for press eller manipulering frå ein forelder eller andre, skal den som skal ta avgjerda særleg leggje vekt på å avdekkje barnet si eigen meining, og vurdere meininga i lys av kva som er best for barnet.»

Til § 7-1 Barnet sin bustad (nytt tredje ledd):

«Når retten skal avgjere kvar barnet skal bu, og det er sannsynleg at barnet er påverka av manipulering eller press frå ein av foreldra, skal retten leggje avgjerande vekt på å verne barnet mot slik påverknad. Barnet skal som hovudregel bu hos den forelderen som best sikrar at barnet si frie meining blir respektert og at barnet ikkje blir utsett for vidare manipulering.»

Til § 12-11 Representant for barnet (nytt andre ledd):

«Når det er grunn til å mistenkje lojalitetskonflikt eller annan utilbørleg påverknad frå ein av foreldra, skal retten oppnemne ein uavhengig representant for barnet. Representanten skal verne barnet sine interesser og sikre at barnet fritt kan gi uttrykk for si meining.»

Til § 10-3 Gjennomføring av mekling (nytt fjerde ledd):

«Meklaren skal dokumentere barnesamtalen i eit standardisert referat som
a) gjengir barnet si meining så langt råd er i barnet sitt eige språk,
b) inneheld meklaren si vurdering av eventuelle teikn til påverknad

Disse tilleggene vil bidra til at barnets rett til å bli hørt får reell betydning også i saker preget av psykisk vold, og at barn ikke blir utsatt for beslutninger basert på feilaktige eller påvirkede uttalelser.

3. Daglig myndighet må følge barnets faktiske liv

Forslaget om at begge foreldre som hovedregel skal ha daglig myndighet – uavhengig av hvor mye tid de tilbringer med barnet – er dypt problematisk i saker der samvær er begrenset på grunn av alvorlige bekymringer. Det kan ikke være slik at en forelder uten reell kontakt med barnet skal ha like stor beslutningsmyndighet som den som bærer det daglige ansvaret.

Departementet skriver at dette vil gi et likestilt utgangspunkt, men overser dermed at barnet allerede har en asymmetrisk virkelighet. Beslutninger tatt av en forelder som barnet knapt ser, kan føre til mer konflikt, ikke mindre, og brukes som et middel for fortettelsesvold.

Forslag:
Vi ber om at dere ser til advokat Ingunn Alvik på dette punktet, hun jobber med barnefordelingssaker og ser hvordan dette fungerer i praksis.

4. Vilkåret om «særlige grunner» må opprettholdes

Vi er sterkt bekymret for at kravet om «særlige grunner» for å tilkjenne delt bosted er fjernet. I de mest komplekse barnefordelingssakene skjules ofte psykisk vold. 

Forslag:

Vi anbefaler at departementet ser til advokat Ingunn Alvik på dette punktet.

5. Kompetanse og rettssikkerhet i foreldretvistsaker

Manglende kunnskap om psykisk vold og manipulasjon fører til at barn bor hos foreldre som ikke evner å ta hensyn til barnets beste, mens de blir avskåret fra foreldre som er gode omsorgspersoner. I Foreningen Mot Psykisk Vold har vi kontakt med mange psykologer som tidligere har jobbet som sakkyndige, og de sier selv at det er svært krevende å avdekke manipulasjon og psykisk vold. Dette viser at det er nødvendig å sikre både tilstrekkelig kompetanse og at sakkyndige ikke kan manipuleres.

Vi foreslår derfor en samlet pakke av tiltak som kan lovfestes og gjennomføres uten å forsinke saksgangen. Dette vil sikre barns rettssikkerhet og styrke kvaliteten på vurderingene i foreldretvister:

Til § 11-11 Sakkyndige:

(3)
«Sakkyndige som skal vurdere barnet sin situasjon, skal ha sertifisert kompetanse i psykisk vold og manipulasjon.»

(4)
«Ved påstandar om psykisk vold, manipulering eller høg konflikt skal retten oppnemne to sakkyndige som gjennomfører undersøkingane uavhengig av kvarandre før dei utarbeider felles konklusjon.»

(5)
«Alle samtalar og observasjonar som sakkyndige gjer med barnet, foreldra eller andre sentrale personar, skal så langt råd er takast opp med lyd og bilete. Opptaket skal følgje saka og vere tilgjengeleg for retten og partane, med mindre tungtvegande omsyn til barnet talar mot opptak.»

(6)
«Sakkyndige skal nytte den nasjonale sjekklista* for psykisk vold og lojalitetskonflikt fastsett av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Skåringar og vurderingar skal gå fram av rapporten.»

Med dette styrkes barnets rettsvern i saker der psykisk vold og manipulering kan være vanskelig å oppdage. Samtidig blir vurderingene mer etterprøvbare og mindre sårbare for påvirkning fra ressurssterke foreldre med egen agenda.

*I tillegg til kravet om sertifisert kompetanse hos sakkyndige, ser vi et stort behov for et felles verktøy som systematisk fanger opp psykisk vold og lojalitetskonflikt. Det finnes i dag ingen nasjonal sjekkliste for dette, og vi mener det er nødvendig at Bufdir får i oppdrag å utvikle et slikt verktøy.

En nasjonal sjekkliste bør:

• inneholde indikatorer på psykisk vold
• inkludere tegn på lojalitetskonflikt og manipulasjon (f.eks. at barnet totalt avviser én forelder og hele familien på den forelderens side)
• legge opp til systematisk skåring og vurdering, samt åpne felt for faglig skjønn
• dokumenteres i rapporten slik at retten ser hvilke vurderinger som ligger til grunn

Vi foreslår at verktøyet utformes som et AI-basert beslutningsstøtteverktøy, som kan  identifisere mønstre, vurdere risiko og generere strukturert dokumentasjon.

Det er avgjørende at brukerrepresentanter inkluderes i utviklingen av et slikt verktøy, slik at erfaringene til dem som har stått i systemet – både barn og foreldre – får reell innflytelse på hvordan verktøyet fungerer.

6. Problematisering av konflikt- og forsoningsmodellen

Konflikt- og forsoningsmodellen fungerer godt i saker med lavt eller moderat konfliktnivå. Samtidig har vi over tid sett alvorlige svakheter når modellen brukes i saker med psykisk vold, manipulasjon og lojalitetskonflikter. I slike saker blir barnets behov for beskyttelse og trygghet ofte underordnet ønsket om forsoning, og forelderen som fremsetter alvorlige bekymringer kan bli presset til å «se fremover» uten at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Forslag til tillegg i § 61 nr. 1 (nytt fjerde punktum):

«Konflikt- og forsoningsmodellen skal ikkje nyttast i saker der det er opplyst om vald, psykisk vald, manipulasjon, lojalitetskonflikt, eller andre forhold som gjer at det er tvil om barnet sin frie vilje eller tryggleik. Retten skal då prioritere full utgreiing og rask handsaming etter § 61 nr. 3.»

Med vennlig hilsen,

Elisabeth Hatlem
Foreningen Mot Psykisk Vold

Stiftelsen Kirkens Familievern deler intensjonen om at den nye barneloven skal sikre barns situasjon og rettigheter når foreldrene går fra hverandre.  Ny lov må ikke være konfliktdrivende, men faktisk fører til bedre samarbeid om foreldreskap. Forslag til ny barnelov har regler som vil føre til mer konflikt og lar barnet bli en del av konflikten i større grad enn i dag. Slike forslag bør endres.

Lovproposisjonen dokumentere at foreldre som går fra hverandre i stor grad finner gode løsninger for samarbeid om barn. En oppdatert lov som etablerer hovedregel om delt daglig myndighet mellom foreldre som går fra hverandre vil fungere godt i de aller fleste tilfeller.

Vi er bekymret for konsekvensene av forslaget i tilfeller hvor det er svært høyt konfliktnivå mellom foreldre. Likestilling av foreldres beslutningsansvar og myndighet, fungerer ikke godt for barn der foreldre ikke klarer å samarbeide og utøve ansvaret i fellesskap. Om lag 30 % av alle samlivsbrudd anses som høykonfliktsaker, og 10 % av disse har element av rus og psykiatri ved seg. Vold er tema i ca. 20% av meklingene. 

Opp mot 10 000 barn er omfattet av slike høykonfliktsaker hvert år. Mange barn lever med vedvarende konflikter, opplever rigiditet i praktisering av avtalene og involveres i for stor grad i foreldrekonfliktene. Vår bekymring er for disse barna.

Ideelt sett ønsker vi derfor at foreldrene må avtale om de skal ha delt daglig myndighet. Om hovedregelen i lovforslaget likevel vedtas, mener vi at  en bør vedta justeringer i lovforslaget som i større grad er konfliktdempende til det beste for barna.

1. Særlig om familievernets rolle

Familieverntjenesten er en lovpålagt og gratis lavterskeltjeneste med par- og familiespørsmål som spesiale.  Vi tilbyr samtaler for alle typer par og familier som ønsker hjelp til å mestre familiesituasjonen. 

Familievernet er i utpreget grad en forebyggende tjeneste. Styrking av familievernet vil bidra til at par og familier holder sammen, klarer å samarbeide godt om barn ved samlivsbrudd, og ved at en fortsatt kan få hjelp etter samlivsbruddet om foreldresamarbeidet ikke går så bra.  Vårt arbeid er et stort bidrag for å hindre konflikt og vold, og avlaster andre deler av hjelpeapparatet. 

Par som skal flytte fra hverandre, og som har barn under 16 år, må møte til lovbestemt mekling. Målet med meklingen er å få en god start på det videre foreldresamarbeidet, og å lage en avtale om hvordan foreldrene vil fordele foreldreansvar, bosted og samvær med  barn. Avtalen skal legge vekt på hva som vil være den beste ordningen for barna. 

Foreldrene bestemmer selv innholdet i dette samarbeidet. Familievernet sin rolle er bistå med å få til en god dialog og relasjon, og bidra til at en kommer fram til en avtale om veien videre. Denne terapi- og relasjonskompetansen familievernet har, er avhengig av tillit og at det som skjer i terapirommet blir der. Av den grunn blir det heller ikke ført journal fra meklinger.

2. Lovforslagets forslag om skriftlig journal fra mekling

Proposisjonen fastslår at et høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan ha alvorlige negative konsekvenser for barn.  Forslaget til endret meklingsordning må derfor bidra til konfliktdemping. SKF mener at deler av forslaget ikke gjør det.

Lovforslaget innfører journalplikt og utarbeidelse av notat til domstolen for å forenkle og legge et bedre grunnlag for en rettssak i foreldretvistsaker. 

Dette endrer grunnleggende trekk ved meklingsordningen og er ikke begrunnet i forskning eller erfaring fra familieverntjenesten.

Vi mener det  blir stor sannsynlighet for at meklingstimen i større grad blir brukt «taktisk» av partene som en forberedelse til rettssak. Dette vil høyne konfliktnivået heller enn å dempe det. Partene ser for seg hva som skal nedfelles i journalen heller enn å vurdere hvordan de kan komme fram til en god løsning på konflikten.  Journalplikt har potensial i seg til å ødelegge tillitsforholdet til tjenesten fordi konsekvensen av en feiltolkning av det som skjer i meklingstimen, eller ulik hukommelse av hva som ble sagt i en konfliktsituasjon, i seg selv kan føre til eskalering av konflikten.

Den forslåtte journalplikten nærmer seg å være en form for rettsmekling og vil dermed rettsliggjøre meklingsinstituttet. SKF kan ikke se at det er en god løsning at loven legger mer vekt på effektivisering av domstolens arbeid heller enn å bidra til mekling og konfliktdemping.

Forslag

Vi foreslår derfor at § 10-3, 3. ledd blir strøket.

Vi antar at også § 12-5, 1. ledd må strykes og/eller omformuleres som følge av strykning i § 10-3.

Alternative forslag

a. Lovforslaget viser til at det skal være enkelt for domstolen å kunne henvise konflikten tilbake til familievernet til flere meklingstimer. Det antar vi vil kunne skje i flere saker, særlig fordi skriftlig journal etter vår mening er konfliktdrivende. 

For å hindre at mange saker blir sendt fram og tilbake mellom familievernet og domstolen, foreslår SKF i stedet at det innføres krav om inntil 3 timer obligatoriske meklingstimer før saken kan fremmes for retten.

Det gir familievernet mulighet til å bidra til konfliktdemping, og sørge for at barnas stilling blir styrket ved samlivsbruddet.

De lovtekniske sidene av dette må vurderes nærmere.

b. I proposisjonen framgår det at det skal utarbeides ny meklingsforskrift. Det vises også til at det skal utarbeides forslag til ny lov om familieverntjenesten. I og med at meklingsinstituttet er en så viktig del av familievernets arbeid, kan et alternativ være å ikke si noe konkret om innretningen på mekling ved samlivsbrudd i barneloven.

 3. Særlig om barns rettigheter og skriftlig journal fra barnesamtale

I lovproposisjonen foreslås det at det skal føres journal fra barnesamtaler. Journalen skal følge saken og legges fram for retten.  

SKF støtter ikke dette forslaget.

SKF viser til at det allerede i dag er krevende å få barn med i meklingssamtaler. En formalisering av samtalen ved at den skal journalføres mener vi kan føre til at færre barn blir hørt enn i dag. Det er ikke ønskelig.

Barnesamtalen vil trolig i større grad blir preget av at referatet vil inngå i en vurdering for retten. Barnets foreldre kan direkte eller indirekte påføre barnet et press både for å delta, til ikke å delta eller til hva barnet bør si i denne samtalen og i langt større grad bli en del av foreldrenes konflikt. Vi ser allerede i dag tendenser til dette.   Det er en stor svakhet ved lovforslaget at det ikke er belagt med et dokumentert kunnskapsgrunnlag.

Barnet skal kunne bestemme hva som skal journalføres, men det kan være svært vanskelig for barnet å forstå rekkevidden hva de sier og hva som blir journalført. Barnet må informeres om at det de sier kanskje skal brukes i en rettssak. Det er kanskje første gangen de hører om dette, og det kan i seg selv være skremmende for barnet i tillegg til at det legger en stor byrde på barnet.

Det vil alltid gå en viss periode mellom tidspunktet fra når barnesamtalen gjennomføres til saken kommer for retten. Barnets situasjon og meninger kan ha endret seg mye i denne perioden, og retten må derfor uansett høre barnet. En journal fra barnesamtalen i familievernet vil dermed ha begrenset verdi, og kanskje heller føre til en dårligere samtale med retten enn uten en slik journal.

Det er svært uklart for oss hvordan departementet ser for seg at barnesamtalen skal gjennomføres når det bare er satt av én meklingstime. Vårt alternative forslag om inntil 3 timer mekling før en sak kan fremmes for retten, gir langt bedre mulighet til å høre barn og hva de mener om sin situasjon ved foreldrenes samlivsbrudd.

Vi foreslår derfor at § 10-4, 2. ledd utgår.

5. Særlig om forholdet til ny lov om familietjenesten.

I 2019 kom NOU 2019:20 En styrket familietjeneste. SKF mener at ny barnelov og lov om familietjenesten burde vært fremmet samtidig.   Nå foreslås endringer i barneloven som på avgjørende måte endrer innretningen på hele meklingsinstituttet, og dermed også på resten av familievernet, uten at dette blir sett i sammenheng. Det er beklagelig.

 Innledning

Takk for muligheten til å gi innspill. Det er på høy tid med en gjennomgang av barneloven, men slik lovforslaget nå ligger, løses ikke de mest alvorlige utfordringene barn og familier står i. Flere grunnleggende problemer blir fortsatt ikke anerkjent.

Fremmedgjøring og samværssabotasje må anerkjennes

Lovforslaget går bevisst utenom å bruke ordene fremmedgjøring og samværssabotasje. Det er et alvorlig valg. Dette er ikke teoretiske begreper, men reelle fenomener som skader barns forhold til en av sine nærmeste.

Vi vet at både fremmedgjøring og samværshindring er alvorlige former for psykisk vold. Å late som om dette ikke finnes, hjelper ingen. Det forsterker bare skadene. Å benekte dette, og å påstå at det er «psykologiske pseudobegreper», skader både mødre og fedre – men aller mest barna.

Omfattende forskning viser at fremmedgjøring rammer både kvinner og menn, nesten i like stor grad (nyere forskning fra Storbritannia og Frankrike). Samtidig vet vi at kvinner som blir utsatt for fremmedgjøring ofte møter et enda sterkere stigma: En mor som mister kontakt med barnet sitt blir møtt med langt større mistenksomhet og skam enn en far. Det gjør opplevelsen enda mer isolerende for dem som rammes, men opplevelsen er like vond for begge kjønn, og aller mest for barna. At det også rammer mødre betyr imidlertid at argumentet om at kun voldelige fedre hevder at mangel på samvær skyldes foreldrefremmedgjøring bortfaller. Det er ikke et kjønnsproblem, men et alvorlig familieproblem uansett kjønn.

Danmark har nylig vedtatt en lovendring som gjør det motsatte av hva som nå foreslås i Norge: De anerkjenner fremmedgjøring og samarbeidssabotasje i loven, og de stiller krav om at det skal få konsekvenser. Norge bør lære av dette og følge etter.

At begrepet foreldrefremmedgjøring kun nevnes én gang i forarbeidene, og da kun i referanse til dansk forskning, viser hvor marginalisert temaet fortsatt er i norsk sammenheng. En viktig årsak til dette kan være Barne- og likestillingsdepartementets informasjonshefte «Barnefordelingssaker der det er påstander om vold – psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige» (2008), som på sidene 36–37 advarer mot det de omtaler som «myter og stereotypier» knyttet til Parental Alienation Syndrome. Denne advarselen har hatt langvarig innflytelse og bidratt til at et dokumentert og alvorlig fenomen har blitt ignorert i tiår, på bekostning av barns rett til kontakt med begge foreldre. Når ideologiske føringer går foran vitenskapelig dokumentasjon, rammes barna først og hardest.

Delt bosted som utgangspunkt

Lovforslaget åpner for delt bosted, men det er for vagt. Uten tydelige føringer i lovverket vil dette ikke få praktisk betydning og vi vil fortsette å se at maktforholdet avgjøres av hvem som først tar kontroll over barnet.

Delt bosted som hovedregel er ikke bare rettferdig og konfliktdempende i seg selv, det er nødvendig for å skape balanse og trygghet for barnet og sikre kontakt med begge foreldre der begge er gode omsorgspersoner. Ikke minst vil det dempe bruk av selvtekt.

Mangel på virkemidler mot samværssabotasje

I dag finnes det sanksjoner mot samværsforeldre som ikke leverer tilbake barnet – det kan føre til straff og tvangshenting. Men det finnes ingen tilsvarende konsekvenser for bostedsforeldre som hindrer samvær. Det er en ubalanse som skaper maktovergrep og urett mot både barn og den andre forelderen.

Når en samværsforelder ikke leverer barnet tilbake til bostedsforelderen etter samvær, behandles det som en form for barnebortføring, og kan medføre alvorlige rettslige konsekvenser, inkludert fengselsstraff. Det reageres raskt og strengt – og med rette – for å beskytte barnets rett til stabil omsorg. Men når det motsatte skjer, altså at en bostedsforelder saboterer fastsatt samvær og nekter å overlevere barnet til samværsforelderen, er reaksjonene ofte langt svakere eller fraværende. Dette skaper en rettslig ubalanse som må rettes opp. Barnets rett til begge foreldre må beskyttes like konsekvent, uavhengig av hvilken forelder som bryter loven.   Lovens konfliktperspektiv forsterker problemet

Mange av lovforslagets bestemmelser bygger på en tanke om at konflikt alltid ligger i bunnen. Det skaper en negativ spiral. Lovverket burde først og fremst oppmuntre til samspill og samarbeid. Brudd på avtaler skal naturligvis få konsekvenser, men man må ikke bygge hele loven på antagelsen om konflikt.

Manglende konsekvensanalyse

Departementet bruker mye tid på å diskutere fysiske tiltak som politi og henting, men unnlater å gå inn på de reelle løsningene for å forebygge samværssabotasje.

Det finnes allerede effektive lover mot ulovlig tilbakehold av barn. Problemet er at de bare brukes mot samværsforeldre. Løsningene ligger rett foran oss, men de blir ikke tatt i bruk.

Noen positive endringer i lovforslaget

Selv om vi mener lovforslaget har store mangler, vil vi også løfte frem enkelte forbedringer. Det er positivt at det legges opp til kortere tidsfrister for midlertidige avgjørelser ved samværshindring/stans i samvær. Dette kan bidra til å redusere den usikkerheten barn og foreldre i dag blir stående i altfor lenge og dermed hindre langvarig tap av kontakt.

Vi ser også at det er en styrke at loven forsøker å tydeliggjøre mer likeverdig foreldreskap som utgangspunkt, selv om det dessverre mangler nødvendige virkemidler for å realisere dette i praksis.

At samværsrett for andre nære personer enn foreldrene nå foreslås lovfestet, er også et skritt i riktig retning for å ivareta barnets helhetlige familieforbindelser. Kontakten med besteforeldre og annen nær familie tapes ofte også ved samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring.

Avslutning

Barn har rett til å ha begge sine foreldre i livet sitt. Foreldre har rett til å bli behandlet likt. Norge trenger en barnelov som tør å si det som det er: Fremmedgjøring og sabotasje finnes. Selvtekt ødelegger barneliv. Straff må kunne brukes mot begge foreldre dersom det foreligger hindring av samvær uten gyldig grunn, uavhengig om de er bostedforelder eller samværsforelder, ikke bare mot den ene.

Vi trenger et lovverk som bygger opp under samarbeid og fellesskap – og som handler om det viktigste: barnets rett til kjærlighet fra begge foreldrene sine.

Innspill fra Stine Sofies Stiftelse

Proposisjonen fremhever at barneloven skal være en lov som forebygger konflikt mellom foreldre. I tillegg skal barneloven være en lov som ivaretar barns rett til beskyttelse.

Vår hovedbekymring er at forslaget til endringer i barneloven har en hovedregel om likestilt foreldreskap og ikke barnets beste. Loven mangler tydelige mekanismer som bidrar til å styrke beskyttelsen av barn i risiko. Kapittel 1 i forslaget endrer ikke dette.

Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem som berører altfor mange barn i Norge i dag. Behovet for en partnerdrapskommisjon vitner om det. Barna betaler en høy pris for foreldrenes omsorgssvikt. Hvert enkelt av disse barna fortjener en barnelov som setter barnets behov fremst og lar barnets stemme bli hørt.

Vi har levert et lengre skriftlig høringsinnspill og viser til dette. Under følger våre viktigste synspunkter i forkortet versjon:

1. Forslag til ny barnelov vil gjøre det enda vanskeligere å sette hensynet til barnets beste foran hensynet til foreldres rettigheter som blir styrket i denne loven.  
2. Det er ingen mekanismer i loven som bidrar verken til å hindre urettmessig stans i samvær eller å beskytte barn mot skadelige samvær.
3. Det er uforsvarlig og risikofylt å vedta en hovedregel om delt daglig myndighet uten å ha utredet hvordan dette kan ramme barn i familier med vold/overgrep, eller andre alvorlige utfordringer som rus og psykiatri. Dermed svekkes barns rett til beskyttelse.
4. Det er uforsvarlig og risikofylt å vedta at barn kan flyttes med fysisk makt til en annen forelder. Vi mener det er et stort inngrep i barnas autonomi og i strid med de menneskerettslige prinsippene. Det må vedtas bruk av andre virkemidler enn at politiet skal bære ut redde barn, med fysisk makt.
5. Loven må ikke åpne for at domstolen skal kunne idømme delt bosted uten særlige grunner. Det finnes ikke noe kunnskapsgrunnlag som berettiger dette, kun forskning på hvordan delt bosted fungerer der foreldre er enige, ikke der foreldre er uenige.
6. Forslaget om at begge foreldre med daglig myndighet må bli enige om flytting vil bli et alvorlig hinder for barn i risiko.
7. Grundige barnets beste-vurderinger, i tråd med FNs barnekomité sine anbefalinger, må gjøres i alle avgjørelser som berører barn. I komplekse saker med opplysninger eller påstander om alvorlige forhold som vold, overgrep, rus og psykiatri, kreves det grundigere vurderinger enn i dag. Loven mangler mekanismer som sikrer at barna blir hørt på trygge måter og få saken grundig opplyst. Vi anbefaler tverrfaglige team i slike saker.
8. Loven må ha egne bestemmelser for barn med beskyttelsestiltak, inkludert barn som bor på krisesenter.

Med endringene som nå er foreslått, med mer myndighet til begge foreldre, også knyttet til valg av bosted og flytting, må vi legge til grunn at enda flere familier og barn i risiko, er henvist til å betale dyrt for advokat og stå i langvarige rettsprosesser. Det mener vi ikke er til det beste for barn som loven skal beskytte.

Vi må erkjenne og ta innover oss både at noen foreldre ikke evner å være gode foreldre og at barn er ulike og opplever foreldre ulikt. Svaret på hva som er best for det enkelte barn når det gjelder spørsmål om foreldrenes myndighet til å bestemme over, og kontakt med egne barn, krever grundige og komplekse vurderinger.  
 
Derfor mener vi at det for barn i risiko må være et tilbud om bedre og grundigere vurderinger. Vårt forslag er å pilotere et tilbud om tverrfaglig vurderinger. Det kan f.eks. være et tilbud via familievern som foreldre kan be om eller som retten kan henvise til. Det håper vi kan gi et mye bedre grunnlag for en ta stilling til hva som er best for barnet. I tillegg vil det kunne avdekke behov for mer hjelp og veiledning til foreldre.  

Før det er på plass en ordning som sikrer bedre utredninger for barn i risiko, mener vi ny barnelov i realiteten vil bety en ytterligere svekkelse av barns rettsvern og vi er bekymret for konsekvensene loven nå vil få for de særlig sårbare barna.  
 

Konklusjon:  

1. Behandling av forslag til ny barnelov må utsettes.  

2. Det må gjøres en grundig kartlegging av barns erfaring med dagens ordning.  

3. Barneloven må sikre at barns beste blir det viktigste hensynet, ikke foreldres rettigheter. 

4. Det må innføres ordninger som sikrer bedre og grundigere vurderinger av barn i risiko. 
Barn med beskyttelsestiltak må ha egne bestemmelser.

Forslag til endringer i barneloven kan få stor betydning for barns psykiske helse og livskvalitet etter samlivsbrudd. I praksis er barneloven en lov som regulerer konflikter ved samlivsbrudd. Der loven kommer til anvendelse vil det ofte foreligge konflikt mellom foreldrene eller alvorlige og komplekse problemstillinger knyttet til vold, overgrep, psykiske lidelser, rus eller andre årsaker til at saken ikke er forlikbar.  

Barnets beste i saker preget av høykonflikt, vold eller overgrep må derfor løftes frem tydeligere og det må være et klart skille mellom vold og høykonfliktsaker. Vi ber om bedre presiseringer med konkrete mekanismer som en konsekvens der foreldrene ikke klarer å bli enige. Vi trenger også en tydeliggjøring for å sikre at lovendringene ikke bidrar til at økt konfliktnivå eller at barn blir sittende fast i skadelige situasjoner. Disse endringene må også omfatte familievold/partnervold der barn er vitne til vold da dette i praksis er vold mot barna.

Det er viktig å styrke ivaretakelsen av barns beste gjennom å forebygge foreldrekonflikter og å blant annet legge til rette for likestilt foreldreskap. Fra et psykisk helseperspektiv er det allikevel mye som tyder på at det er kvaliteten på foreldre-barn-relasjonen og graden av foreldrenes involvering i barnas liv som er avgjørende for barnas helseutvikling, ikke kvantifiseringen av dager og timer. I tillegg kan en deling av beslutninger om dagligdagse ting som gjelder barnet, medføre risiko for økt konfliktnivå for barna der foreldrene allerede er i konflikt og ikke klarer å samarbeide.

De foreldrene som oftest står i situasjonene vil også oftest være i posisjon til å ta beslutninger, og her kan ønsket om en lik rettighet fort bli uforenlig med den faktiske situasjonen. Vi er bekymret for om endringen her vil utløse flere konflikter på et lavere nivå som vil medføre risiko for å vokse seg store.

Det foreslås ikke noen hovedregel om samværsbrøk, noe vi mener er et klokt forslag. Fremfor å anta at lik fordeling mellom foreldre som en hovedregel er best, må foreldre – gjerne med hjelp – foreta en vurdering utfra situasjon, person og samarbeidsklima i sin spesifikke familie. Da vedvarende konflikter er svært skadelige for barna må disse da håndteres, legges til side eller den av foreldrene som har de dårligste samarbeidsevnene og forutsetningene for å skåne barna fra konflikt, tåle at samværet er mer begrenset inntil konflikten er parkert. Vi mener det bør vurderes å utvide familievernets mandat til å kunne pålegge mer mekling i saker der det er nødvendig i stedet for å gå rett til retten.

Familievernet vil også tidligere kunne påpeke skadeligheten i konflikten for å gi foreldrene bedre grunnlag og motivasjon til å løse den før den vokser eller forstenes. Som en del av verktøykassa trenger vi økt satsing på foreldrestøttende tiltak og kunnskapsspredning, og et sammensatt apparat som også støtter foreldrene gjennom vanskelige situasjoner slik at de får bedre forutsetninger for å komme på banen for å utøve sitt foreldreskap innenfor egen kapasitet der dette vil styrke barnets oppvekst.

Avslutningsvis ønsker vi å understreke at en barnelov for barnets beste må favne mangfoldet av familiesituasjoner og beskytte barn i familier preget av høykonflikt, vold eller overgrep, samt gir rettsapparatet og fagpersoner handlingsrom til å vurdere hvert enkelt barns behov.

Rådet for psykisk helse

Tove Gundersen, generalsekretær

Lovforslaget tar utgangspunkt i at det er best for barn at foreldre bestemmer sammen. Alternativ til Vold (ATV) mener at barneloven skal regulere tilfeller der foreldre ikke greier å bestemme sammen til barnets beste, som etter partnervold. Partnervold som fenomen er ikke omtalt i lovforslaget. Vold nevnes i forbindelse med at barn ikke må utsettes for vold under samvær – dette er en annen problemstilling. Barneloven må inneha bestemmelser som omtaler hva som skal gjelde i familier der det har vært partnervold før bruddet. Loven bør bidra til at de langsiktige skadevirkninger av slik vold blir synliggjort. ATV mener at en hovedregel om delt daglig myndighet ikke vil ivareta voldsutsatte barns behov for beskyttelse og sikre at barn får helsehjelp i slike tilfeller, og at en ny barnelov må være tydeligere på når forsøk på foreldresamarbeid ikke vil være til barnets beste. Lovforslaget vil kunne bidra til at de skadelige konsekvensene av partnervold for barn og foreldre blir oversett i saker hvor det er samlivsbrudd. Over 90% av voldsutsatte foreldre er bekymret for hvordan barnet deres har det under samvær. Bekymringen handler ikke nødvendigvis om at man er redd for at barnet blir utsatt for fysisk vold, men at barnets utrygghet blir bagatellisert, og at barnet i stor grad må tilpasse seg den forelderen som har utøvd partnervold. Samarbeid vektlegges som formålet ved mekling, og det er tatt inn under omsorgsplikten i foreldreansvaret. Det er risikabelt at loven legger opp til at foreldre skal «settes i stand til samarbeid» uten å spesifisere hva som forventes av partene i familier der det har vært vold. Loven legger til rette for at det blir lettere å fraskrive seg ansvar for konsekvensene partnervold har for utsatte foreldre og barn. ATV er også bekymret for at barn blir dratt inn i et destruktivt samarbeid og tar skade av det.

Kliniske erfaringer og forskning

• 1) En utfordring med partnervold er at utøver ofte ikke opplever sine handlinger som like skadelige eller alvorlige som de utsatte. Som regel mangler en forståelse for voldens langtidsvirkninger.
• 2) Vold mot en forelder destabiliserer omsorgsbasen for spesielt små barn over tid, selv etter at volden opphører. Dette har alvorligere konsekvenser for (sped- og små) barns utvikling enn vold mot barn direkte. Den manglende forståelsen og ansvarstaking hos den som utøvde volden bidrar til at den som ble utsatt for vold ikke kan «gå videre» og inngå i et samarbeid med ekspartner.
• 3) Mange utøvere av partnervold ser ikke volden som relevant for barnet, og opplever seg selv som en god forelder. Utsatte kan derimot være usikre på sin virkelighetsforståelse og tvile på om deres omsorg er god nok - når den faktisk er det. Etter partnervold er følgelig den forelderen som har svak forståelse for barnets behov overbevist om å være en god forelder, mens den forelderen som har en adekvat forståelse av barns behov er usikker på sin omsorgsevne. Her blir et krav om samarbeid med stor sannsynlighet skadelig for barnets totale omsorgssituasjon. Lovens utforming styrker utøverens rettighetstenkning gjennom en hovedregel om delt daglig myndighet heller enn å tydeliggjøre hva utøver bør gjøre for å motvirke effektene volden har hatt på barn og eks-partner.
• 4) Barn husker volden og tilpasser seg den som har utøvd volden for å ivareta sin egen, sine søskens og den utsatte forelderens sikkerhet. Dette fører ofte til at de opptrer blid og fornøyd hos den som har utsatt familien for vold, men viser sterke emosjonelle reaksjoner hos den utsatte forelderen. Disse reaksjoner kan ofte misforstås som at barnet er trygt på den som har utøvd vold, men vil i realiteten kunne kreve profesjonell hjelp. Den utøvende forelderen, som ikke får tilgang til barnets strev, vil kunne være uforstående til og motsette seg dette. Lovutkastet legger til rette for at en som har utøvd vold kan stanse hjelp til barnet, med negative konsekvenser for barnets mentale helse.

Etter ATV sitt syn og erfaring vil et trygt og konstruktivt samarbeid forutsette

• At den som utøvde volden spør «Hva kan jeg gjøre for å gjøre dere trygg igjen?»
• Innrømmelse av vold av den som har utøvd volden
• Interesse for hvordan volden har påvirket den andre forelderen og barnet
• Et ønske om hjelp slik at vold ikke skjer igjen, og la andre i familien ta imot hjelp rettet inn mot voldens konsekvenser

Et slikt perspektiv bør tydeliggjøres in en lov som skal gi rettsvesenet hjelp til å finne «treffsikre» intervensjoner, i tråd med barns rett til hjelp ifølge barnekonvensjonen §39. Det finnes ikke noe i lovforslaget om hvordan retten skal håndtere saker med tidligere partnervold.

Manglende samhandling og motstridende lovverk

I lovforslaget side 132 står det «at lovgivningen generelt og barneloven spesielt utgjør en begrenset del av myndighetenes innsats for å beskytte barn, der det forebyggende arbeidet i politiet, barnevernet og helsetjenestene er helt sentralt.» Dette mener vi er misforstått. Hvis hjelpeapparatet ikke har noe å støtte seg på i lovverket, så er konsekvensen fragmentering av hjelpetiltak og dårligere samarbeid. Hjelpeinstansene kan ikke sette seg over barneloven.

Opptrappingsplanen mot vold og overgrep sier «Systemet er sektorbasert, hvilket fører til fragmentering og at man ikke ser saker i sammenheng. Barns rettssikkerhet blir dermed ikke ivaretatt på en tilfredsstillende måte». I dag er det ingen samordning i saker hvor barneloven, straffeloven og barnevernloven griper samtidig. I saker med felles barn etter vold og samlivsbrudd stiller disse lovene motstridende krav til en voldsutsatt forelder. Det er utydelig hvor stor belastning samvær med en forelder som har utøvd vold kan utgjøre for et barn, innen det blir alvorlig nok for å begrense samværet. Slike familier er i kontakt med mange deler av hjelpeapparatet samtidig. På side 131 gis det et inntrykk av at andre tjenester har en viktigere rolle enn barneloven for å legge opp til at barn skjermes for konsekvensene av familievold: «Departementet mener at for de tilfellene der det er særskilt problematikk som kan gå ut over barnet, er det regelverk og systemer som skal legge til rette for håndtering av dette, til barnets beste.»

Lovutkastet har ingen forslag til bedre samhandling mellom lovverk, eller mellom familier og hjelpeapparatet. Det legges opp til at etatene skal være mindre involvert, og foreldrene selv må samarbeide om å finne løsninger på et komplekst problem: langtidskonsekvensene av partnervold for barn. Barneloven kan ikke overlate til andre «regelverk og systemer» å ivareta barnets beste– den må være sentral i forebyggingen av at barn preges ytterligere negativt etter familievold og brudd. Barneloven må være selve premisset for at aktørene i hjelpeapparatet kan yte bedre beskyttelse.

Lovgiver bør etter vårt syn legge tydelige føringer slik at risiko for barn som har levd med foreldrenes partnervold minimeres etter samlivsbrudd. Lovteksten må tydeliggjøre hvem som bærer ansvaret for vold som har skjedd, og dens konsekvenser. Barneloven bør fremme en forståelse av at samarbeid ikke er til barnets beste i familier der voldens skadevirkninger underkjennes av den som utøvde volden. Dette vil kunne skape holdninger om at utøvere av vold har et ansvar for å forstå, anerkjenne og trygge både barn og den utsatte forelderen. Til sammenligning har et forbud mot å slå barn ført til en atferds- og holdningsendring i befolkningen mot å bruke vold i oppdragelsesøyemed.  

Referanser:

Mohaupt, H. (2020). Farsrollen hos menn som har brukt vold mot barnets mor. https://www.mellanrummet.net/nr40-2020/artikel-Farsrollen-bruktvold.pdf

Mohaupt, H., & Duckert, F. (2023). Partner-violent and non-violent fathers' descriptions of co-parenting. Journal of Gender-Based Violence, 7(1), 38-54.

Nonomura, R., Zamfir, D., Scott, K., Jaffe, P., Bukhari, S., & Heslop, L. (2024). Engaging fathers who commit family violence: Issues and challenges for family courts. Family Court Review, 62(1), 97–111. https://doi.org/10.1111/fcre.12768