Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk)

Preventio

Preventios høringssvar – Prop. 112 L (2024–2025) Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk)

Preventio er en paraplyorganisasjon for sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å levere politikk og løsninger som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende, inkluderende og forankret i menneskerettighetene. Vi bygger vårt høringssvar på grundige innspillsprosesser både blant våre medlemmer og fra relevante fagmiljø.

Vi er grunnleggende kritiske til regjeringens forslag. Det hevdes å være en helse- og forebyggingsreform som skal redusere stigma, diskriminering og utenforskap. Samtidig er det straff – nettopp en hovedårsak til disse fenomenene – som foreslås videreført som virkemiddel. Dette er bakvendt og faglig uforståelig. Straff produserer stigma. Straff rammer urettferdig. Straff skaper avstand mellom mennesker og hjelpesystemer. Dette er veldokumentert, men ignoreres i forslaget.

Forslaget viderefører et strafferegime forkledd som reform. Det strammer til rammeverket, gir politiet nye tvangshjemler og introduserer et uklart og rettsusikkert skille mellom ulike typer rusbrukere. Dette vil ikke redusere utenforskap – det vil forsterke det. Vi mener at bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk må avkriminaliseres, og at hele forslaget må avvises. Dette handler ikke om kompromissløshet, uten heller at det blir feil å forhandle om grunnleggende sivile rettigheter og menneskerettigheter for en allerede marginalisert målgruppe i samfunnet.

Regjeringens argumentasjon er selvmotsigende

Regjeringen påstår at lovforslaget skal redusere stigma, diskriminering og utenforskap blant personer som bruker illegale rusmidler. Men det er straff som historisk har produsert nettopp disse effektene. Det er ikke bare dårlig politikk – det er bakvendt logikk. Man kan ikke møte mennesker med bot, rulleblad og politi, for forbrytelser mot egen kropp, og samtidig hevde at man ivaretar deres verdighet. Det gir verken tillit, trygghet eller helse.

Samtidig sier regjeringen at man ønsker å motvirke diskriminering, men foreslår en strukturert forskjellsbehandling mellom brukere. Noen skal møtes med hjelp, andre med straff. Dette er ikke bare selektivt – det er direkte diskriminerende. En rettsstat kan ikke bygge politikk på moralsk vurdering av hvem som “fortjener” hjelp.

Rushåndhevingsutvalget, som regjeringen selv nedsatte, konkluderte med at det ikke lar seg gjøre å gi en nyttig juridisk avgrensning mellom rusmiddelavhengige og rekreasjonsbrukere. Det er et glidende spekter – ikke to adskilte kategorier. Likevel åpner forslaget for at politiet, uten medisinsk eller annen relevant fagkunnskap, skal gjøre dette skillet på gaten. Skiller som best blir beskrevet som trynefaktor. Det innebærer grov rettsusikkerhet og risiko for at skjønn, utseende og fordommer avgjør utfallet.

Det er også alvorlig at regjeringen foreslår å fravike forholdsmessighetsprinsippet for én spesifikk gruppe: personer som bruker rusmidler. Dette innebærer at grunnleggende rettsvern svekkes for en allerede stigmatisert minoritet. Det er et kraftig signal fra staten om at noen borgere ikke fortjener samme rettigheter som andre – og det er i seg selv stigmatiserende. Samtidig overprøver regjeringen Riksadvokatens presiseringer om hvordan straffeloven skal tolkes i mindre alvorlige narkotikasaker til egen befatning.

Straff skader – og det vet vi

Regjeringens påstand om at dette er en helseorientert reform er ikke troverdig. Forslaget innebærer fortsatt bøter, fortsatt kriminalisering og fortsatt mulighet for rulleblad. Det åpner for spyttprøver, tvangsmessig rusmiddeltesting og nye hjemler for politiet. Det krever at personer må dokumentere sin sårbarhet for å slippe straff. Dette er ikke hjelp – det er kontroll. Det skaper ikke trygghet – det skaper redsel.

Straff fører til at folk unngår hjelpeapparatet. Det fører til sosial isolasjon, tap av bolig og arbeid, og redsel for å involvere seg i samfunnet. Straff fører til økt overdoserisiko, økt psykisk uhelse og økt mistillit. Det er veldokumentert at kriminalisering ikke reduserer rusbruk, men at det forsterker skadevirkninger – både for individet og samfunnet.

Dette forslaget fjerner ikke straffen – det strukturerer den på nytt, og det senker terskelen for kontroll. I praksis flyttes enkelte elementer fra straffeloven til legemiddelloven, men virkemiddelet er det samme. Å kalle dette en reform er misvisende. Dette er en kosmetisk flytting av paragrafen – ikke en politisk nyorientering.

Rettssikkerheten svekkes

Lovforslaget introduserer nye hjemler for spyttprøver og kroppslige undersøkelser. Dette innebærer alvorlige inngrep i personlig integritet. Det strider med prinsippet om at tvangsmidler skal brukes unntaksvis, og med tungtveiende begrunnelse. Når slike midler foreslås brukt i bagatellsaker om rusbruk, svekkes grunnlovens prinsipp om forholdsmessighet. Det skaper også fare for vilkårlighet og forskjellsbehandling.

I tillegg legger forslaget opp til at personer kan presses til å dokumentere omfattende rusmiddelbruk for å få mildere reaksjoner. Det reiser spørsmål om selvinkriminering – retten til å ikke måtte bidra til egen domfellelse. I praksis kan en bruker måtte velge mellom å tie og bli straffet, eller snakke og risikere at opplysningene senere brukes mot dem. Dette er uholdbart i et rettsstatlig perspektiv.

Forslaget åpner også for at politiet skal gjøre helsebaserte vurderinger på stedet – som om det å være rusavhengig er noe man kan se på kroppen. Det er faglig useriøst og rettssikkerhetsmessig farlig. Når staten lager lover som baserer seg på at politiet skal skille mellom «gode» og «dårlige» brukere, uten objektive kriterier, legger man opp til en praksis der ulikhet og mistillit kan feste seg i systemet.

Barn og unge straffes fortsatt

Barn og unge skal beskyttes mot skade, ikke straffes for symptomer. Forslaget viderefører bruk av bøter og rulleblad også for ungdom, med mulighet for pålegg om oppmøte. Dette er ikke forenlig med barnekonvensjonen. Straff virker ikke preventivt – det virker ekskluderende. Barn må møtes med tillit, støtte og hjelp – ikke som lovbrytere. Å introdusere tvangstiltak forkledd som omsorg, under straffetrussel, er et alvorlig feilgrep.

Vår anbefaling

Vi anbefaler at Justiskomiteen ikke vedtar Prop. 112 L. Forslaget vil ikke redusere stigma, utenforskap eller overdoser – det vil forsterke dem. Det representerer ikke en kunnskapsbasert eller menneskerettslig orientert reform. Det viderefører straff, men fjerner grunnleggende prinsipper som likhet for loven, forholdsmessighet og rett til helse og verdighet.

Vi oppfordrer komiteen til å:

- Forkaste forslaget i sin nåværende form
- Støtte en modell som bygger på hjelp fremfor straff
- Sikre at alle – uavhengig av bruksmønster – har rett til helsehjelp uten frykt for straff
- Begrense politiets adgang til tvangsmidler i små russaker
- Sikre at barn og unge møtes med hjelp – ikke reaksjoner fra justissektoren
- Avkriminalisere alle illegale rusmidler til egen befatning

En rettferdig rusreform må bygge på kunnskap, menneskerettigheter og solidaritet. Vi trenger en politikk som styrker tillit, ikke kontroll – og som faktisk gjør noe med stigma og utenforskap, i stedet for å forsterke disse fenomen.

Normal Norge vil takke for muligheten til å gi innspill i denne saken. Rusreform har vært et viktig tema for oss som organisasjon og for våre medlemmer i mange år. Spørsmålet om hvordan 
myndighetene skal møte personer som bruker cannabis og andre ulovlige rusmidler er noe som opptar oss fordi vi i flere tiår har blitt utsatt for systematisk diskriminering og gjort til gjenstand for 
uforholdsmessige overgrep og ulovlige tvangsmiddelbruk.
Nettopp fordi vi representerer en gruppe som har vært stigmatisert så lenge i det norske samfunn, som har opplevd at våre rettigheter blir skjøvet til siden til fordel for en følt opplevelse av politisk 
handlekraft i forebyggingens navn, er vi både kritisk og skuffet over at straff og tvangsmidler fortsatt skal spille hovedrollen når norsk ruspolitikk skal reformeres. 

Normal Norge har de siste årene jobbet systematisk med å kartlegge opplevelsen av å være bruker av cannabis i møte med offentlige tjeneste og instanser. Da vi i fjor kartlagte effekten av å bli utsatt for ulovlige tvangsmidler av politiet fant vi at dette bidrar til å svekke livskvalitet, svekke tillit til politi og myndigheter og fungerer som en barriere for å tilkalle nødetater i nødsituasjoner der ulovlig rusbruk har funnet sted av frykt for å bli straffet. Vi fant også at type tvangsmiddel en ble utsatt for hadde mindre å si for hvilket utslag dette hadde på den enkelte. Dette peker på at det i mindre grad handler om tvangsmidlene, men heller det å bli gjort til gjenstand for politiets bruk av makt. Å bli kriminalisert og møtt med tvangsmidler og straffereaksjoner fører også stor grad til økt bruk av rusmidler i perioden etterpå. En del fikk også symptomer på post traumatisk stresslidelse.

Straffens negative effekter på individet er godt dokumentert og virker klart mot sin hensikt som er å redusere bruk og skader knyttet til bruk av ulovligerusmidler. Likevel satser denne regjeringen på tvang, spytt, blod og urinprøver samt høyst tvilsomme metoder som “tegn og symptomer” og en symbolsk reduksjon av strafferammen for brukersaker som er så marginal at det knapt er mulig å ta seriøst. Som organisasjon har vi et ansvar for å være tydelig når vi skal gi innspill til politikk som handler om oss og derfor vil vi være helt klar på at denne politiske kursen er noe vi tar sterk avstand fra og er dypt kritisk til. Vår innstilling er at dette forslaget bør skrotes og heller vise til en fjellvettregel som også gjelder for politikken: Det er ingen skam å snu. I dette tilfellet ville det faktisk vært hederlig å gjøre akkurat det.

André Nilsen
Styreleder
Normal Norge

Innledning

Blå Kors jobber med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, samt behandling, oppfølging etter behandling og ulike inkluderingstiltak. Vi driver behandlingsinstitusjoner (TSB) over hele landet, lavterskel tilbud for mennesker med rusutfordringer og pårørende, forebyggende arbeid for barn og unge, gatenære tiltak, boligtiltak med mer.

Blå Kors har lenge etterlyst nødvendige tiltak for å forebygge bruk av illegale rusmidler og styrke helsehjelpen til dem som allerede er rammet. Dette har vi tydelig fremhevet i våre innspill til forebygging- og behandlingsreformen del 1 (Meld. St. 5 (2024–2025), samt kvalitetsløftet i barnevernet (Prop. 83 L 2024–2025).

Samfunnsutviklingen går i feil retning når det gjelder rusmidler. Ungdata-undersøkelsen fra 2024 viser en økning i bruk av ulovlige rusmidler blant unge. Økt digitalisering gjør at barn og unge oftere eksponeres for slike stoffer, samtidig som kriminelle nettverk får større handlingsrom for salg.

Regjeringens forslag til endringer i straffeloven og legemiddelloven er viktige skritt i riktig retning for å sikre at personer med rusmiddelavhengighet, samt barn og unge i risikosonen, får den hjelpen de trenger. Blå Kors støtter forslaget om å samle den strafferettslige reguleringen av illegale rusmidler til egen bruk i legemiddelloven. Vi må styrke beskyttelsen av barn og unge mot ulovlige rusmidler og deres skadevirkninger.

Mengdegrenser (kap. 4.6)
Vi støtter at departementet har vurdert risikoen ved både lave og høye mengdegrenser. Grensene må balansere hensynet til personer med avhengighet og behovet for å begrense spredning av illegale rusmidler.

Av den grunn er det positivt at departementet har justert ned mengdegrensene for enkelte rusmidler, som amfetamin, GHB og MDMA. Imidlertid mener vi at grensen for cannabis, på 15 gram, fortsatt er for høy.

Blå Kors har tidligere oppfordret regjeringen til å ta hensyn til Folkehelseinstituttets (FHI) høringssvar til Rusreformutvalget (NOU 2019:26) og senke de foreslåtte terskelverdiene for cannabis. Regjeringen bør her vurdere spredningsrisikoen som i dag er stor. En tredjedel av befolkningen har testet cannabis, og andelen som bruker det regelmessig, øker (FHI, 2024).

Bruk av flere stoffer (kap. 4.7)

Blå Kors er positive til regjeringens forslag om at den nye straffebestemmelsen skal gjelde for befatning med inntil tre rusmidler samtidig, og at full mengdegrense skal gjelde for hvert enkelt stoff. Som det påpekes i lovproposisjonen, er mange som bruker rusmidler blandingsbrukere. I denne sammenhengen er det viktig å huske at mange dødelige overdoser ofte involverer fire eller flere ulike rusmidler. Blandingsbrukere vil derfor sannsynligvis bli påvirket av en begrensning på tre stoffer.

Aldersgrensen bør høyes til 23 år (kap. 4.9)

Ifølge forslaget til lovproposisjon skal "normalreaksjonen" ved første gangs overtredelse for barn og unge mellom 15 og 18 år være påtaleunnlatelse med særvilkår om oppmøte ved rådgivende enhet for russaker. 

Blå Kors støtter at barn og unge henvises til hjelp, og de rådgivende enhetene spiller en viktig og forebyggende rolle. Dette er særlig viktig for å sikre at barn og unge som har behov for helsehjelp får tilgang til nødvendige helsetjenester.

Blå Kors mener fortsatt at aldersgrensen bør heves til 23 år for å harmoniseres med helsevesenets praksis. I helsetjenesten har personer under 23 år som sliter med psykiske lidelser eller rusavhengighet, rett til rask vurdering av sin helsetilstand. Det er kommunen som har ansvar for ungdomsarbeid og førstelinjetjenesten. Flere kommuner har også økt aldersgrensen til mellom 23 og 26 år når de lager tilbud til unge med psykiske helse- og rusutfordringer. En nasjonal heving av aldersgrensen til 23 år vil derfor skape større samsvar mellom forebyggende arbeid, helsetjenestene og kommunale tilbud.

Personer med rusmiddelavhengighet (kap. 5.6.2)

Blå Kors er positive til at personer med rusmiddelavhengighet, etter forslaget, normalt skal møtes med ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall. Dette betyr at personer med rusmiddelavhengighet ikke skal straffes med bot eller fengsel for mindre alvorlige narkotikalovbrudd.

Vi er også positive til at rusmiddelavhengige, der det er hensiktsmessig, kan henvises til rådgivende enheter. Dette har vi tidligere etterspurt, da det kan bidra til at flere får nødvendig støtte og behandling – også de som ikke selv oppsøker hjelp.

Barn og unge (kap. 5.6.3)

Ifølge forslaget skal personer under 18 år holdes utenfor den foreslåtte reaksjonsordningen for rusmiddelavhengige. Blå Kors er positive til at voksne med rusavhengighet og barn og unge med tyngre rusbruk skal behandles på ulike måter. Imidlertid mener vi at aldersgrensen også her skal heves til 23 år.

Det er bra at denne gruppe skal henvises til rådgivende enheter for russaker. Som det påpekes i proposisjonen, er det avgjørende at denne gruppen raskt får tilgang til helsehjelp. Blå Kors er enige i at dersom barn og unge allerede er i kontakt med, og får behandling for, rusmiddelavhengighet, vil behovet for oppmøte hos rådgivende enheter være mindre eller falle bort.

Det kan også være tilfelle at barn og unge er i kontakt med andre aktører, som for eksempel FACT-ung. I så fall mener Blå Kors at oppmøte hos rådgivende enheter for russaker bør inkludere samarbeid med FACT-ung team eller andre aktører, for å sikre et helhetlig hjelpetilbud i stedet for et fragmentert system med flere ulike tjenester.

Avdekke illegale rusmidler (kap. 6.2.7)

Blå Kors har lenge etterspurt at politiet må sikres ressurser og rammer rundt sitt arbeid for å avdekke besittelse og bruk av ulovlige rusmidler. Vi er positive til at utvalget foreslår nye verktøy for at politiet skal kunne avdekke bruk av illegale rusmidler dersom dette er en forutsetning for at barn og unge skal kunne henvises til enhet for rådgivende russaker.

Rådgivende enheter for russaker (kap. 7.1.4)

Blå Kors er positive til at rådgivende enheter for russaker foreslås benyttet i større grad enn i dag, for eksempel ved at politiet får mulighet til å henvise barn og unge dit utenfor straffesporet. Imidlertid mener vi at også andre instanser, som skolehelsetjenesten og psykologer, bør kunne henvise. Vi støtter forslaget om tre oppmøter innen tre måneder.

Imidlertid mener Blå Kors at det fortsatt er behov for en tydelig nasjonal forskrift og en minstestandard for oppfølgning. Dette er avgjørende for å sikre et enhetlig tilbud til unge over hele landet. En nasjonal forskrift vil gi tydelige regler for arbeidet ved enhetene blant annet gjennom å stille krav til kompetanse og definere tjenestens innhold. Her mener vi at det er avgjørende at enhetene er utstyrt med en bred og tverrfaglig kompetanse for å kunne for å gi tilpasset hjelp til barn og unge i sårbare livssituasjoner.

For å sikre at forslaget treffer riktig og at disse enhetene har en forebyggende effekt på bruk av ulovlige rusmidler, mener vi at det er viktig at rådgivende enheter følges opp over tid blant annet gjennom følgeforskning.

Økonomiske konsekvenser (kap. 8)

Regjeringen mener at forslaget ikke vil føre til vesentlige merkostnader, til tross for forventet økning i patruljers arbeidstid og antall anmeldelser. Blå Kors mener at politiets arbeid ikke må begrenses på grunnlag av budsjett, og at prioriteringer i statsbudsjettet bør følge politiets egne prognoser. I tillegg bør politiet få et tydelig mandat til å prioritere arbeidet med å avdekke illegale rusmidler.

Det er også viktig å understreke at det forebyggende arbeidet ved rådgivende enheter for russaker er avhengig av politiets innsats med å avdekke rusbruk. Uten en proaktiv innsats fra politiet kan enhetenes arbeid bli sterkt begrenset.

Videre mener vi at kommunene må tildeles tilstrekkelige ressurser for å sikre enhetenes kapasitet. Lovendringene vil sannsynlig medføre et behov for økt kapasitet ved rådgivende enheter for russaker. Avhengig av barn og unges bakgrunnshistorie, kan det også være nødvendig med spesifikke kompetansesatsinger.

Til Justis- og beredskapskomiteen

 Innledning
FFHR representerer mennesker med erfaring fra rusutfordringer, deres pårørende og fagfolk som arbeider for å støtte mennesker som ønsker, eller har gjort, en positiv endring i eget liv. Vi vet at veien ut av rus er krevende, og at tiltak som oppleves kontrollerende eller mistenkeliggjørende kan undergrave motivasjon, tillit og håp. Vårt høringsinnspill bygger på erfaringene til dem som kjenner utfordringene på kroppen.

Vi minner om at den typiske «rusavhengige» som samfunnet ofte ser for seg, utgjør en liten andel av dem som lever med rusavhengighet. Rusavhengige finnes også som foreldre, naboer, kollegaer og venner – mennesker som av ulike grunner bruker rusmidler, men som like fullt har behov for å bli møtt med hjelp, støtte og verdighet.

Vi støtter en reform som skal bidra til tidlig hjelp, redusert straff og bedre oppfølging, men understreker at tiltakene må utformes slik at de støtter – ikke hindrer – mennesker som prøver å skape en ny start.

Oppfølging gjennom rådgivende enhet
For at rådgivende enhet skal fungere som et reelt hjelpetiltak, må oppfølgingen være fleksibel, individuelt tilpasset og meningsfull. En nasjonal standard må ikke bli et minimumstak; tilbudet må være basert på behov, ikke budsjettrammer.

Rådgivende enhet må kunne bidra med veiledning videre til helsehjelp, sosiale tiltak, skole- og arbeidsstøtte og aktiviteter som bygger nettverk og fellesskap. For mange er det avgjørende å komme inn i trygge miljøer som støtter endring.

Vi mener også at henvisningsretten til rådgivende enhet må utvides til flere yrkesgrupper, som helsesykepleiere, miljøarbeidere, lærere, barnevern og andre som har daglig kontakt med unge og sårbare.

Kroppslige undersøkelser og spyttprøver
Vi er bekymret for at bruk av spyttprøver og kroppslige undersøkelser kan oppleves som mistenkeliggjørende og kontrollerende, særlig for dem som allerede jobber for å bli rusfrie. Det er ikke selve spyttprøven som er problemet, men opplevelsen av å bli sett som en lovbryter, uavhengig av hvor langt man har kommet i egen prosess.

Kroppslige undersøkelser bør bare brukes der det er strengt nødvendig for etterforskning, og aldri som et standardgrep i saker som kun gjelder bruk. Spor av rusmidler alene bør ikke utløse straff, men heller føre til tilbud om veiledning og oppfølging.

Vi er kritiske til bruk av bøter. Mange som strever med rus har ikke økonomi til å betale, og ender i verste fall med bøtesoning. Mens de med ressurser kan betale seg ut av situasjonen, rammes de mest sårbare hardest. Vi mener bøter bør erstattes med plikt til oppmøte for veiledning, uavhengig av alder eller livssituasjon.

Politiets rolle og kompetanse
Vi mener politiets rolle i oppfølging av rusbruk må være preget av forståelse og respekt. Politiet trenger sosialfaglig kompetanse for å møte mennesker i sårbare livssituasjoner på en måte som ikke oppleves som straffende, men som støttende.

Vi foreslår at det opprettes egne team i politiet med spesialisert kunnskap om rus og psykisk helse, som kan samarbeide med helse- og sosialtjenester. Erfaringer fra våre prosjekter viser at slikt samarbeid bygger tillit, reduserer mistenkeliggjøring og kan være en ressurs i rehabiliteringsprosessen.

Påtaleunnlatelse med vilkår
Vi ser positivt på at personer tilbys hjelp fremfor straff, men påtaleunnlatelse med vilkår må være reelt frivillig. Mange føler seg presset til å samtykke uten å forstå konsekvensene. Det må sikres at alle får uavhengig veiledning og tydelig informasjon om rettigheter og plikter før de samtykker.

Dokumentasjon av lovlig medisinbruk
Vi ser dokumentasjon av lovlig medisinbruk som en avgjørende utfordring. Mange vi representerer bruker foreskrevne medisiner som kan gi utslag på spyttprøver – inkludert ADHD-medisin, opioider og benzodiazepiner. En positiv prøve kan føre til krav om blod- eller urinprøve, selv om bruken er lovlig, og dette kan oppleves som ydmykende og belastende, særlig for personer som har sluttet med rus og ønsker å leve rusfritt. Opplevelsen av å bli behandlet som en lovbryter skaper mistillit og kan i verste fall bidra til tilbakefall.

Vi vil også peke på at begrepsbruken i lovforslaget er forvirrende og uklar. Narkotika, illegale rusmidler, legemidler, foreskrevne stoffer og andre begreper brukes om hverandre uten presisjon. Dette kan føre til retts- og praksisusikkerhet: når er et stoff ansett som lovlig, og når anses det som ulovlig? For den enkelte er det vanskelig å navigere hva som faktisk gjelder.

Vi mener det må utvikles tydelige prosedyrer som gjør det enkelt å dokumentere lovlig bruk uten å påføre den enkelte mistillit, kontroll eller unødvendig byråkrati. Det må også foretas en nasjonal kartlegging av hvor mange som kan rammes av denne problemstillingen, for å sikre at regelverket fanger opp dette mangfoldet og ikke utilsiktet rammer personer som følger lovlig behandling.

Brukermedvirkning og implementering

Vi understreker viktigheten av reell brukermedvirkning i utvikling og gjennomføring av reformen. De som har levd erfaring må ha en sentral plass i utforming av retningslinjer, praksis og oppfølgingstiltak.

Avslutning

Vi støtter intensjonen om å hjelpe fremfor å straffe, men reformen må utformes slik at den bygger tillit, fremmer håp og støtter mennesker som ønsker, eller er på vei mot, en ny start. Rettssikkerhet, individuell tilpasning og verdighet må være grunnpilarer i alle tiltak.

Med vennlig hilsen

Henrik Larsen

Daglig leder

FFHR foreningen for helhetlig ruspolitikk

A-larm er en bruker- og pårørendeorganisasjon på rusfeltet med virksomhet i 11 regioner fra Agder til Trøndelag, og med nasjonalt, administrativt hovedkontor i Kristiansand. Vår hovedaktivitet er brukermedvirkning, lavterskeltilbud og likepersonsarbeid.

A-larm ønsker en dreining fra straff til hjelp for mennesker som bruker og besitter illegale rusmidler (til egen bruk), men vi vurderer ikke at lovproposisjon 112 er i tråd med dette ønsket.
Vi opplever ikke at det som fremkommer i lovproposisjonen til del 2 av forebyggings- og behandlingsreformen er i samsvar med de intensjonene regjeringen løftet frem i del 1.

Vi har fremholdt i tidligere uttalelser at vi ikke har tro på en hybridløsning i sjiktet mellom straff og hjelp. Og at en kategorisering av hvem som eventuelt er rusmiddelavhengig og derfor ikke skal oppleve en følbar strafferettslig reaksjon, og hvem som ikke er rusmiddelavhengig og fremdeles skal straffes, vil være en umulig oppgave. Vi har fått forståelsen av at regjeringen har hatt et ønske om å klargjøre rettstilstanden, men vi mener denne lovproposisjonen er lite oppklarende. Vi mener rammene som presenteres i lovproposisjonen, for hvem som er verdig å i praksis gå straffri for bruk av illegale rusmidler, i seg selv oppleves stigmatiserende og er av en fordomsfull karakter. En sondering mellom rusmiddelavhengige med «lavt funksjonsnivå» og de «mer velfungerende rusmiddelavhengige» jfr. s 84 står etter vårt skjønn i direkte motstrid med bakgrunnen for lovforslaget, hvor det bemerkes at «mennesker med rusmiddelproblem har rett til nødvendig helsehjelp og et verdig liv uten diskriminering».

Vi ser med bekymring på ønsket om å innføre en hjemmel for bruk av spyttprøve, subsidiært urin- eller blodprøve, ved mistanke om rusbruk, jfr. ny § 33 i legemiddelloven. Vi er bekymret for de eventuelle konsekvensene dette virkemiddelet vil få for enkeltindivider, da denne typen maktanvendelse for noen vil kunne oppleves krenkende og traumatiserende. Dette gjenspeiles også i Helsedirektoratets høringsuttalelse i forbindelse med NOU 2024:12, hvor de skriver at «Helsedirektoratet vurderer at bruk av spyttprøver på stedet er en til dels upålitelig metode for å avdekke bruk av rusmidler. Det fremstår også som en unødvendig intervensjon som vil kunne øke mistilliten til politiet. Vi vurderer at fordelene ved bruk av spyttprøver ikke veier opp for de ulempene slik testing kan medføre. Helsedirektoratet anser det heller ikke som et nyttig (politi) forebyggende tiltak for å bygge tillit og for å komme i konstruktiv dialog rundt bruk av rusmidler.»
Mange barn og unge vil også kunne ha en opplevelse av at dette er straff, til tross for at jurister fort vil påpeke at det ikke er en straffereaksjon.
Vi i A-larm er generelt kritisk til bruk av kontrolltiltak som ikke er særskilt godt faglig begrunnet. Dette gjelder også innenfor helse- og omsorgstjenesten, hvor vi ser at det tidvis forventes at man for eksempel skal avlegge urinprøve under oppsyn på grunn av tidligere rusproblematikk når man er under utredning for andre diagnoser.  

A-larm ønsker på ingen måte å undergrave den preventive effekten av lovbestemmelser, men mener hensynet til skadepotensialet ved fastholdelse av straff ved rusbruk veier tyngre enn den mulig preventive effekten av lovbestemmelsen. Etter vårt syn bidrar ikke en videreføring av straff til økt hjelpesøkende adferd, og vi er bekymret for at vi fremover vil fortsette å se en økning i overdosetallene og ytterlige skyve mennesker ut i utenforskap.

A-larm støtter forebyggingstiltak som skaper tilhørighet, mestring og positive nettverk.  Det er det våre ansatte og frivillige arbeider med hver dag, blant annet gjennom våre lavterskeltilbud og mentortjenester Vi mener et godt forebyggingsarbeid innebefatter tilgang på trygge boliger, helsefremmende mat, sysselsetting, gode velferdsordninger og rusfrie fritidsaktiviteter.

Etter vårt syn hadde det vært mer ønskelig at oppmøte hos rådgivende enhet for russaker var normalreaksjon i saker der det dreier seg om befatning med mindre mengder illegale rusmidler til egen bruk. Imidlertid ser vi at dette ønsket ikke deles av regjeringen på nåværende tidspunkt. Vi skulle likevel gjerne sett at alderskategorien som fremstilles i proposisjonens punkt 4.9, i det minste strakk seg fra 15 til 24 år, da unge voksne kan være i sårbare situasjoner hvor helse- og sosialfaglig oppfølging kan være særskilt nyttig.

Som vi påpekte i vårt høringsinnspill til del 1 av forebyggings- og behandlingsreformen, anerkjenner vi at det er bekymring knyttet til den økte bruken av kokain blant unge, men vi synes det er viktig å minne om at 95 % av unge oppgir å ikke ha brukt kokain. Vi ønsker åpenbart ikke å se en fortsatt økt rusbruk blant ungdom, og skulle derfor ønske man i større grad brukte ressurser på å avdekke årsakene til økningen vi har sett de siste årene, slik at man bedre kunne innrette målrettede tiltak.
Alkohol er det rusmiddelet som skader flest og har store negative personlige og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Til tross for dette hører vi sjelden at det blir tatt til orde for en kriminalisering av rødvinsglasset mange hygger seg med en fredagskveld.

«Trygghet, fellesskap og verdighet» er undertittelen på reformen vi har blitt forespeilet skal ta et endelig oppgjør med skam og stigma. Dessverre opplever vi det lite verdig at vi skal utsettes for en objektiv klassifisering for å avgjøre om vi skal straffes eller ikke – i avstigmatiseringens navn.  

Norsk Sykepleierforbund (NSF) mener gevinsten vil være stor ved å lykkes med en god og human ruspolitikk. Mennesker med rusmiddelproblemer, uavhengig av alder og grad av avhengighet, skal i hovedsak ikke blir møtt med straff. De bør møtes med god helse- og sosialfaglig hjelp i form av råd, informasjon, omsorg, behandling og rehabilitering.

Innledende kommentarer – barn og unge

NSF har en særlig bekymring med tanke på barn og unge. Barn og unge bør primært bli møtt med tillit, relasjonsskapende arbeid og trygghet fremfor kontroll, sanksjoner og straff. Lovforslagene innebærer at politiet skal få flere «egnede virkemidler» til å avdekke erverv, oppbevaring eller bruk av mindre mengder narkotika ved mistanke.

NSF har en bekymring knyttet til om det i praksis vil innebære økte ransakelser, kontroll og straffeforfølgelser, noe som i verste fall vil kunne forsterke utenforskap og sosial ulikhet hos barn i særskilt sårbare livssituasjoner. 

Rusreform del 1 og del 2 i en sammenheng

NSF legger til grunn at mennesker som utsetter seg for risikofylt rusmiddelbruk først og fremst har et helse- og sosialfaglig problem og ikke et strafferettslig, juridisk problem. I oktober 2024 la regjeringen fram stortingsmeldingen Meld. St. 5 (2024–2025) Tryggleik, fellesskap og verdighet, som del I av forebygging og behandlingsreformen på rusfeltet. Regjeringen skriver innledningsvis i meldingen at det er «et overordnet mål å utjevne sosiale forskjeller og sosial ulikhet i helse». Videre står det at regjeringen «vil føre en helsepolitikk der rusmiddellidelser prinsipielt betraktes og behandles på samme måte som andre lidelser» og legger derfor til grunn en «normalitetsperspektiv» på behandling og oppfølging av rusmiddelproblemer.

NSF mener, som regjeringen, at er viktig å se meldingene i sammenheng. NSF har en betenkning knyttet til at regjeringen ser ut til å videreføre «straffesporet», med bruk av sanksjoner, prøver og kontroll. Det er litt uklart for oss hvordan rusreformens del 1 henger sammen med rusreformens del 2. Førstnevntes intensjon er hjelp fremfor straff, mens sistnevnte tydeliggjør at befatning med narkotika er kriminelt og straffbart. Praktisering av straffesporet kan stå i motsetning til gode vilkår i en human og kunnskapsbasert ruspolitikk.

Befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk

NSF støtter at den strafferettslige regulering av befatning med narkotika til egen bruk skal samles i legemiddelloven (§ 24). Regulering i legemiddelloven vil tydeligere markere befatning mellom narkotika til eget bruk og salgsvirksomhet. Plasseringen forsterkes gjennom at legemiddelloven er en «helselov». Vi er likevel svært usikre på om det i praksis vil bety en endring med tanke på konsekvenser ved lovovertredelse.

Strafferammer

NSF støtter at for mennesker med et omfattende og alvorlig rusproblem, skal reaksjon normalt være ubetinget påtaleunnlatelse. Dette vil understøtte intensjonen om hjelp fremfor straff for mennesker som har alvorlige rusmiddellidelser. 

NSF er i utgangspunktet skeptisk til å kriminalisere mennesker som har eller står i fare for å utvikle alvorlige rusmiddellidelser. En særlig bekymring knyttes til stigmatisering og forsterking av utenforskap hos unge, som er i en oppstartsfase i livet. Samtidig mener NSF at det er grunn til bekymring rundt den kriminelle virksomheten som er knyttet til salg av illegale rusmidler.

Derfor mener NSF at det vil være viktig at tidlig innsats overfor unge som befinner seg i sårbare og risikoutsatte miljøer fortsatt skal være en prioritert oppgave hos politiet. Politiets forbyggende arbeid og tilstedeværelse blant barn og unge må videreføres og bygge på tillitsskapende arbeid i tett samarbeid med barn og unge, deres familie og samarbeidspartnere innen helse og sosial.

Bevissikring

NSF støtter regjeringen i at politiet i utgangspunktet skal benytte minst mulig inngripende metoder og bruk av tvangsmidler, spesielt i møte med barn og unge. Terskelen for undersøkelser av individer skal være forholdsmessig, særlig når undersøkelsene omfatter narkotika til eget bruk.

NSF mener implementering av metoden «tegn og symptomer» krever grundig opplæring og en kunnskapsbasert tilnærming til de tjenestemenn- og kvinner som skal praktisere dette. Metoden er omstridt, både innad i politiet og utad. Lovfesting av dette som et nytt verktøy vil kunne føre til feil bruk og en uheldig praksis. Samtidig fremstår metoden som uforholdsmessig mindre inngripende enn kroppslige tester. Evaluering og følgeforskning av metoden er viktig for å etablere en god og hensiktsmessig praksis.

Rådgivende enhet

NSF støtter regjeringens mål om at de kommunale rådgivende enhetene for russaker bør benyttes i større grad enn i dag – og mener at det bør etableres en nasjonal standard for innhold og krav til kompetanse i de rådgivende enhetene.

NSF støtter henvisning til enhetene som en særreaksjon for barn under 18 år fremfor bruk av straffeforfølgelse gjennom bøter og trussel om fengsel. NSF støtter at det hjemles for oppmøte inntil tre ganger. NSF støtter at politiet kan henvise en person til frivillig oppmøte hos kommunal rådgivende enhet for russaker der det er grunn til å tro at personen har brukt, ervervet eller oppbevart narkotika til eget bruk uavhengig av aldersgrense.

 NSF mener at særreaksjoner knyttet til ruskontroll og urinprøver ikke er tilstrekkelig verifisert som kunnskapsbaserte eller god praksis. Konsekvensene kan i verste fall føre til at vedkommende under kontroll bytter til andre rusmidler og eventuelt utvikler et mer alvorlig rusmiddelbruk. Bruk av ruskontroll og urinprøver må derfor være gjenstand for individuell vurdering, og bør i hovedsak være frivillig og basert på tillit. All bruk av ruskontroll og urinprøver bør følges opp med følgeforskning for å styrke et godt kunnskapsgrunnlag for anvendelse.

FO støttet rusreformen slik den ble foreslått av Rusreformutvalget i NOU 2019:26. Vårt utgangspunkt er at personer med rusproblemer skal møtes med hjelp og behandling – ikke straff. Målsettingen om å overføre samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til helse- og sosialtjenesten i kommunen mener vi var og er riktig. FO deler Rusreformutvalgets konklusjon om at straffeforfølgning har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting – og at dette kan ha stått i veien for adekvat hjelp og oppfølging. Derfor støttet FO lovforslaget om avkriminalisering.

Når det gjelder regjeringas nye forslag til rusreform, ser vi en rekke viktige intensjoner vi støtter. Det foreslås tiltak for å sikre at personer med omfattende rusmiddelproblemer i større grad skal møtes med hjelp fremfor straff, samt tiltak som skal styrke rådgivende enheter og gjøre bruken av rusmiddeltesting mer målrettet. Regjeringa foreslår også innføring av mengdegrenser fremfor terskelverdier og justerer reaksjonsformer overfor ungdom.

Samtidig videreføres forbudet mot narkotika, og det legges opp til at bruk og besittelse til eget bruk fortsatt skal være straffbart, men med lavere strafferammer.

FOs hovedinnvendinger mot regjeringas forslag:

Dobbelt budskap og fortsatt straffespor

Regjeringa sier de vil redusere stigma og møte rusavhengige med hjelp, samtidig som forslaget opprettholder et straffespor – med bruk av straff, rusmiddeltesting og tvangsmidler. Dette er et dobbelt budskap. Politiet gis en sentral rolle i vurderingen av rusmiddelbruk og avhengighet. Det mener FO er en feil inngang. Sosial- og helsefaglige instanser bør spille hovedrollen i dette arbeidet.

Vil ikke oppleves som «lite inngripende» for ungdom

At regjeringen tillater bruk av spytt-, urin- og blodprøver – også med tvang – framstår som svært inngripende, særlig for ungdom. Samtidig er det en betydelig reduksjon i forebyggende tilbud i kommunene. Unge mennesker i risikosoner trenger tillit, trygghet og tett oppfølging – ikke kontroll og straff.

Rådgivende enheter

Forslaget setter stor lit til de kommunale rådgivende enhetene. Det er avgjørende at disse enhetene får tilført nødvendig kompetanse, ressurser og faglig forankring. FO mener dette må være sosialfaglige tjenester – med ansatte som barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. De må ha kompetanse innen rus, ungdomspsykologi og motiverende samtaler.

Målet med samtaler i rådgivende enheter må ikke være ren informasjon om rusmidler, men refleksjon og motivasjon til endring. Dette krever kompetanse i relasjonsarbeid og sosialfaglig tilnærming – ikke kun juridisk oppfølging.

FO vurderer at regjeringas forslag i realiteten ikke representerer reell systemendring. Politiet får flere virkemidler, mens kommunale tjenester opplever kutt. Mange forebyggende tiltak bygges ned samtidig som kontrollsporet styrkes. Dette kan føre til økt utenforskap, kriminalisering og forverring av rusproblemer, særlig for ungdom.

Forslaget legger opp til at politiet skal gjøre skjønnsmessige vurderinger av alvorlighetsgrad, avhengighet og «samfunnsnormer». Dette er svært problematisk. FO stiller spørsmål ved om politiet har nødvendig kompetanse til å vurdere komplekse sosiale og helsemessige forhold.

FOs anbefalinger:

• Bruk og besittelse til eget bruk bør ikke være straffbart. FO fastholder sin støtte til Rusreformutvalgets forslag I NOU 2019:26 om avkriminalisering.
• Det må investeres betydelig mer i kommunale tjenester, inkludert rådgivende enheter, lavterskel helsetilbud og forebyggende arbeid blant ungdom.
• Tvangsmidler som rusmiddeltesting med makt bør ikke være del av helhetlige hjelpetiltak. Dette virker mot sin hensikt, særlig overfor sårbare unge.
• Rådgivende enheter må være sosialfaglig forankret, og bemannet med kompetanse til å møte personer med rusproblemer med tillit og støtte, ikke mistro og kontroll.
• Det må sikres tverrfaglig samarbeid mellom politi, helse og sosialtjeneste – der sosialfaglig og helsefaglig kompetanse får størst tyngde i oppfølgingen.

Avslutningsvis vil FO uttrykke bekymring over at regjeringa ikke tydeligere markerer en reell endring i narkotikapolitikken, men i stor grad viderefører et straffebasert og kontrollorientert regime. En vellykket rusreform krever politisk vilje til å sette helse og sosialfag i førersetet.

Med vennlig hilsen

Marianne Solberg                                                   Inger Karseth
forbundsleder                                                  seniorrådgiver  

Samling av den strafferettslige reguleringen av befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk i en ny straffebestemmelse i legemiddelloven. 

Norsk psykologforening vil fremholde at det ikke finnes dokumentasjon for at straff virker allmennpreventivt eller forebyggende. Snarere finnes det evidens for at mange mennesker som sliter med rusmiddelproblemer unnlater å kontakte hjelpeinstanser blant annet av frykt for at politi eller andre offentlige etater skal varsles. En ny straffebestemmelse i legemiddelloven vil ikke endre på dette.  

Vi er også opptatt av at personer som bruker rusmidler ikke skal settes i situasjoner der det kan lønne seg å bidra til egen domfellelse, ved å avgi forklaring eller gi tilgang til andre bevis.  Å ha en avhengighet er forbundet med skam for de aller fleste. Det vil ikke være mulig å skape objektive kriterier for vurdering av avhengighet, som ikke skal basere seg på innhenting av informasjon fra den det gjelder. Om konsekvensen av å oppgi sannferdig informasjon vil være at man klassifiseres som avhengig, mener vi det vil være sannsynlig at enkelte vil velge straff, fremfor det stigmaet en avhengighetsdiagnose kan innebære. Det er på den andre siden også problematisk at enkelte vil befinne i situasjoner, der det å “snakke på seg” et avhengighetsproblem vil kunne føre til at en slipper å måtte utsettes for kroppsvisitasjon eller potensiell straff.  I sum risikerer man å skape incentiver for ulike typer uhensiktsmessig atferd i møte med hjelpeapparatet. 

Lovfesting av en særskilt reaksjonsordning for personer over 18 år med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer og en ny bestemmelse om rusmiddeltesting og undersøkelse av tegn og symptomer på ruspåvirkning 

I forslaget står det: 

Rusmiddelavhengighet forutsetter ifølge Høyesterett «omfattende bruk av narkotika, både med hensyn til omfang og varighet», samt at personen har hatt vanskeligheter med å kontrollere den. Hvorvidt dette er tilfellet, beror på en «objektiv vurdering», hvilket innebærer at personens subjektive oppfatning av egen avhengighet ikke er avgjørende. Samtidig kan det heller ikke kreves at personen er diagnostisert av en lege. Vurderingen må foretas av retten, der sentrale momenter er tidligere rushistorikk og eventuell behandlingshistorikk. I tillegg vil tidligere straffereaksjoner for narkotikarelaterte forhold og personens «generelle livssituasjon» være av betydning. 

Vi mener at kompleksiteten knyttet til fenomenet avhengighet forutsetter at denne diagnosen vurderes av helsepersonell som har de faglige kvalifikasjoner som er nødvendige. Profesjonsstudiet i psykologi og medisinstudiet kvalifiserer for diagnosesetting innen psykisk helsevern. Norsk psykologforening er svært kritisk til at personer uten denne kompetansen eventuelt skal bli satt til å avgjøre om et individ oppfyller juridiske kriterier for avhengighet.   

Det er stor individuell variasjon knyttet til utvikling av avhengighet. At ulike rusmidler er avhengighetsskapende er ikke ensbetydende med at alle som inntar dem utvikler avhengighet. Et samspill mellom forhold som blant annet rusmidlenes avhengighetspotensiale, hyppighet og varighet knyttet til inntak, individuell sårbarhet (knyttet til genetiske og psykososiale faktorer) og samtidige psykiske og/eller somatiske lidelser, påvirker enkeltindividets utvikling. Psykiske lidelser er et vesentlig forhold som må vurderes i en avhengighetsutredning. Det er en stor overhyppighet av avhengighetslidelser blant personer med psykiske lidelser blant annet fordi psykiske lidelser kan lede til selvmedisinering med rusmidler. Bruken av rusmidler kan også føre til utvikling av psykiske lidelser. Det kan også være bakenforliggende faktorer, genetikk eller traumer som gir økt sårbarhet både for avhengighet og psykiske lidelser.   

 Adgang til å pålegge inntil tre oppmøter ved rådgivende enheter for russaker i løpet av en periode på inntil tre måneder og en hjemmel for at politiet skal kunne henvise personer til enheten utenfor straffesak 

Vi er i utgangspunktet positive til at det utvikles rådgivende enheter for russaker med høy kompetanse på hvordan man kan jobbe med endringsarbeid og motivasjon. Vi stiller oss tvilende til at pålegg om å møte frem til rådgivende enheter vil virke motiverende og legge til rette for godt samarbeid og dialog. Politi, barnevern og andre instanser som kommer i kontakt med ungdommer som bruker rusmidler bør ha som hovedintensjon å utvikle relasjoner basert på tillit om målet skal være økt motivasjon for å avslutte rusmiddelbruken. Bruk av ransakelse og andre tvangsmidler svekker mulighetene for å etablere en trygg relasjon og reduserer muligheten til å drive effektiv forebygging av rusmiddelbruk blant unge. Politiet kan med fordel initiere alternative virkemidler for å avdekke narkotikabruk, heller enn å utføre ransaking og andre inngripende tiltak. Vi er opptatt av at politiet bør være til stede der unge oppholder seg og strekke seg mot å etablere gode relasjoner og dialog med unge som bruker illegal rusmidler, fremfor å avdekke og sanksjonere rusbruk. Målet må være å komme i posisjon til å gi informasjon og støtte til barn og unge gjennom godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.   

INNSPILL FRA  

FORANDRINGSFABRIKKEN TIL PROPOSISJON 112 L Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk)

Om Forandringsfabrikken (FF): FF henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehager, skole, helsetjenester, barnevern, politi og rettssystem. Barn og unge med erfaring fra de ulike systemene, inviteres med i nasjonale, kvalitative undersøkelser. De inviteres til å dele erfaringer og råd. Svar som går igjen fra mange barn på mange ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn. Dette kaller vi kunnskap direkte fra barn. Målet med FF sitt arbeid er at barn og unge opplever barnehage, skole, hjelpetjenester, politi og rettssystem som er trygge og nyttige. 

Rus har vært et tema som har gått igjen i mange av Forandringsfabrikkens undersøkelser på helsefeltet, justisfeltet og barnevernfeltet. Siden 2016 har Forandringsfabrikken systematisk hentet inn erfaringer og råd fra unge som har strevd med rus. Innspillene vi gir under bygger på svarene fra barn og unge og barns prosessrettigheter etter FNS barnekonvensjon

Vi har valgt å gi følgende innspill

• Ny merknad til straffeloven §231 om å sikre barnekonvensjonens artikkel 3, 12 og 16 når reaksjon skal fastsettes
• Stoppe bruk av rusmiddelkontroll (ruskontrakt) for barn under 18 år 

Overordnet innspill: Barns rettigheter på systemnivå

FNs barnekonvensjon art. 12 og Grunnloven § 104 er tydelig på at barn under 18 år har rett til å uttale seg og bli hørt. Dette gjelder både barnet som individ i saker som gjelder barnet, og ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn som gruppe. FNs barnekomité skriver:

Prosedyren for å vurdere og fastsette det beste for barn som gruppe er til en viss grad forskjellig fra den som gjelder et enkelt barn. Når hensynet til et stort antall barn står på spill, må statsinstitusjonene finne måter å høre synspunktene til et representativt utvalg av barn på, og ta tilbørlig hensyn til deres meninger ved planlegging av tiltak eller gjør lovgivende beslutninger som direkte eller indirekte angår gruppen, for å sikre at alle grupper av barn er dekket. (Generell kommentar nr. 14, avsnitt 91). 

I proposisjonen er det ikke beskrevet hvordan departementet hentet inn synspunkter fra barn som blir påvirket av lovforslagene, altså unge under 18 år som strever med rus eller står i fare for å streve med rus. Det beskrives heller ikke hvordan synspunktene til barn under 18 år er vektlagt. Det er ikke tydelig for oss hvordan JD har sikret forpliktelsen i barnekonvensjonen i utarbeidelsen av denne proposisjonen

I 2018 fikk Norge kritikk fra barnekomiteen om hvordan myndighetene sikret denne forpliktelsen. Staten ble anbefalt å:

• etablere klare kriterier angående barnets beste for alle myndigheter som treffer beslutninger som berører barn
• sikre at denne rettigheten blir behørig innarbeidet og tolket og anvendt konsekvent i alle lovgivningsprosesser, forvaltningssaker og rettssaker, og i all politikk, alle programmer, alle prosjekter og alt internasjonalt samarbeid som er av relevans for og har innvirkning på barn

Om få uker skal barneministeren til Geneve for å rapportere på hvordan Norge sikrer blant annet denne forpliktelsen. Vi tror at kritikken kommer til å bli den samme. Justiskomiteen kan nå ta ansvar og stoppe lovforslagene som påvirker barn, frem til dere får beskrivelser fra JD om hvordan forpliktelsen i barnekonvensjonen artikkel 12 er sikret. Dersom dere ikke velger å gjøre dette ber vi dere om å vedta følgende anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen beskrive hvordan de har hørt representative grupper barn og unge under 18 år i arbeidet med stortingsmelding, og hvilken vekt synspunktene har fått.

Ny merknad til straffeloven §231

Når en reaksjon ovenfor barn skal bestemmes, er dette en handling som berører barn. Da har barn rett til Informasjon (BK art.12), til uttale seg fritt (BK art.12), til å få informasjon før opplysninger om dem deles (BK art. 16) og til at beslutningene tas til deres beste (art.3). Vi ber dere om å vedta følgende merknad til straffeloven, for å sikre at rettighetene barn har, blir sikret i praksis

Forandringsfabrikken ber om at Stortinget vedtar følgende merknad:

• Når reaksjon for erverv og oppbevaring av en mindre mengde narkotika til egen bruk skal fastsettes etter § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd i straffeloven, skal barns prosess rettigheter i barnekonvensjonen til informasjon, til å uttale seg fritt, til privatliv og til at beslutninger tas til deres beste sikres.

Stoppe bruken av ruskontroll gjennom urinprøvetaking

I proposisjonen løftes det tydelig at barn skal beskyttes mot narkotika. Tiltakene som foreslås som beskyttelse for barn og unge er blant annet kontrolltiltak som ruskontrakt.

Både i undersøkelsen “Ikke slem det handler om noe” og i fordypningsrapporten “Bak rusen” har Forandringsfabrikken spurt barn og unge om erfaringer ved bruk av ruskontrakt og om effekt sett fra barn og unge. 

• 95% sluttet ikke med rusmidler etter ruskontrakt (Ikke slem det handler om noe)
• 21/22 hadde negative erfaringer med ruskontrakt (Bak rusen)

Departementet skriver i proposisjonen at “kunnskapsgrunnlaget for effekten av bruk av særvilkår om ruskontroll likevel fortsatt begrenset” og at de “vil derfor på sikt vurdere en evaluering av ordningen som kan danne grunnlag for økt kunnskap og empiri.” Vi ber dere i justiskomiteen om å stoppe regjeringen fra å bruke barn som prøvekaniner. Forandringsfabrikken har i snart ti år, hørt erfaringer fra ungdommer som har blitt utsatt for ruskontroll.

I undersøkelse Forandringsfabrikken har gjennomført med barn som har hatt ruskontroll svarer de fleste av barna at ruskontrakt føltes lite nyttig. Kontrakten har bare hatt fokus på å stoppe rusen, ikke stoppe grunnen til at barna ruset seg. Noen av barna har sluttet med stoffer som slår ut på prøven, og begynt å ruse seg på andre ting som ikke synes. Noen har sluttet i de månedene de har gått på kontrakten, og begynt å ruse seg samme dag de er ferdige. For noen har prøvene vært så ubehagelige at de har blitt enda en ting barna har måttet ruse vekk. 

Mange ungdommer har i undersøkelsene til Forandringsfabrikken har beskrevet som ekkelt og krenkende. De har måttet ta ned buksa og tisset foran voksne de ikke kjente og som sjeldent visste hva de hadde vært utsatt for tidligere i livet. For noen har de ubehagelige følelsene fra ruskontrakten blitt enda en grunn til å ruse seg. Når svarene fra barn viser at ruskontrakt er krenkende og kan lage alvorlige skader inni barn og myndighetene selv sier at det ikke finnes dokumentasjon på effekt, så kan ikke dette være et tiltak som fortsettes å brukes.

Psynapse takker for anledningen til å avgi vårt høringsinnspill til behandlingen av del 2 av «forebyggings- og behandlingsreformen».

Psynapse er en organisasjon som jobber for at ruspolitikken skal være grunnet i forskning, kunnskap og respekt for menneskerettighetene. Vårt fokus er på mennesker som bruker psykedelika eller MDMA til rekreasjonelle, terapeutiske eller spirituelle formål.

Generelle betraktninger

Vår vurdering er at forslaget som foreligger fra regjeringen utelukkende er en innstramming av gjeldende praksis og en reversering tilbake til det som var tidligere praksis, slik at den i stor grad slår i hjel alle de flotte ordene fra fremleggingen av den “reformens” del 1 i fjor høst. I den grad det kan kalles en «reform», er det derfor en omdreining mot klokka. 

Som resultat av rusreformdebatten ble det klart at politiet lenge hadde overskredet sine fullmakter i narkotikasaker, der mistanke om bruk eller besittelse av mindre mengder ulovlige rusmidler kunne lede til urin- og blodprøver, husransakelse og gjennomgang av mobiltelefon. Ofte besluttet av politiet på stedet. I et brev 9. april 2021 klargjorde Riksadvokaten de rettslige rammene for tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, der han slo fast at mistanke om slike lovbrudd ikke alene utgjorde saklig grunn for husransakelse og gjennomgang av mobiltelefon, og at kroppslige undersøkelser i form av urin- og blodprøver ikke var forholdsmessig for å oppklare et mindre alvorlig forhold som bruk av ulovlige rusmidler. Og Høyesterett tok signalene fra lovgiver om at rusmiddelavhengige ikke skulle straffes, og satte presedens for at det skulle gis straffeutmålingsfrafall i slike saker. 

Forslaget innebærer at politiet skal få «tilbake» muligheten til å avkreve, i første rekke spytt-, men også urin- og blodprøve, for å oppklare mistanke om bruk av ulovlige rusmidler. Denne straffeprosessuelle hjemmelen skal legges til Legemiddelloven, som må sies å være et underlig sted å plassere en straffeprosessuell bestemmelse, og er dertil en særhjemmel spesifikt for rusmiddellovbrudd. Dette for å markere at spytt-, urin- og blodprøver skal vurderes som forholdsmessig for å oppklare rusmiddellovbrudd, selv om objektive forhold – slik som straffeutmåling og det faktum at lovbruddet ikke direkte går ut over tredjeparter, samt den inngripende karakteren av slike kroppslige undersøkelser – tilsier det motsatte.  

Forslaget innebærer altså en reversering tilbake til politiets tidligere (ulovlige) praksis. Igjen skal politiet kunne, kanskje basert på at noen oppfører seg rart eller «mistenkelig», eller at de virker å ha store eller små pupiller, kunne lyse folk i øynene med lommelykt og dra de med til legekontoret eller politistasjonen for å tisse i en kopp eller stikkes med nåler. Riktignok legger forslaget opp til at de først skal forsøke å få personen til å samarbeide om å ha en vattpinne i munnen i 10 minutter, men der personen ikke samarbeider, eller det er grunn til å tro at personen har tatt et rusmiddel som ikke avdekkes med spyttprøve, er det likevel urin og blod som gjelder. 

I tillegg til å legge opp til en tilbakeføring til tidligere praksis med urin- og blodprøver, foreslår også regjeringen en innstramming i gruppen av folk som skal slippe straff sammenlignet med det som var Høyesteretts vurdering. Nå skal man ikke lenger «avkriminalisere rusavhengige» – slik Kjerkol uttrykte det i 2021 da det opprinnelige rusreformforslaget ble fremlagt –  men folk med «omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer» skal få påtaleunnlatelse eller straffeutmålingsfrafall. At de er avhengige av et rusmiddel er ikke lenger sentralt – andre faktorer, som sosiale utfordringer, er viktigere. Regjeringen vurderer det slik at det ikke vil være vanskelig å vurdere – heller ikke for politi på gaten – hvem dette gjelder.

Les: det er de slitte og stakkarslige, som lever på gaten, med knekk i knærne og i stemmen.  Dem det er synd på. Slik vi ser det, sier regjeringen med dette at vi bare skal slutte å straffe dem det fremstår usympatisk å straffe. Da holder det ikke at noen har et sterkt avhengighetsforhold til et rusmiddel, og ikke klarer å slutte, om de ikke dertil har et såpass tydelig vanskelig liv at det åpenbart er synd på dem. 

Det er vanskelig å se hvordan man med dette forslaget skal redusere stigma eller gjøre livet lettere for folk som i varierende grad sliter med sitt forhold til rusmidler. For det eneste man gjør er å legge opp til mer bruk av straff og tvang, som vi vil minne om at man fortsatt ikke har dokumentasjon for at fungerer, hverken for å begrense rusmiddelbruk eller for å hindre at folk utvikler rusmiddelproblemer. Forslaget virker nesten utelukkende å handle om å imøtekomme ønsker fra deler av politiet som er snurte for at de ikke lenger kan utsette folk for integritetskrenkende tvangsmidler, eller «hjelpe» dem med sin helt særegne form for omsorg. At rusreformprosessen skulle lede til et forslag som utelukkende gir politiet større fullmakter enn de i utgangspunktet hadde, må sies å være et tragisk utfall for rusreformen. Riktignok foreslås det også å samle alle mindre alvorlige narkotikalovbrudd til en egen bestemmelse i Legemiddelloven, noe vi vurderer som riktig, men det vil ha liten praktisk betydning annet enn å gjøre det lettere å føre statistikk for denne lovbruddsgruppen.  

Vi vil derfor anbefale komiteen å avvise forslagene fra regjeringen, med et mulig unntak om forslaget om å flytte straffebestemmelsen for denne lovbruddsgruppen til Legemiddelloven, dersom det kan gjøres uten å også innføre de øvrige bestemmelsene. Alt annet vil være en endring til det verre, mens en slik liten forbedring i det minste vil være et passende antiklimatisk utfall av rusreformprosessen. 

Særlig om de foreslåtte mengdegrensene

Dersom man skulle gå videre med disse forslagene, har vi enkelte kommentarer til de foreslåtte mengdegrensene for det som vurderes å være «mindre mengder» ulovlige rusmidler.

For det første vurderer vi at den foreslåtte normen på at de aktuelle grensene gjelder befatning med inntil tre rusmidler som altfor begrenset. Det er ikke uvanlig at personer med «omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer» har, for eksempel, noen tabletter benzodiazepiner, en liten klump med hasj, et halvt gram heroin og tilsvarende mengde amfetamin. Altså godt under de foreslåtte mengdegrensene, men etter det foreliggende forslaget skal denne personen – som altså er en av dem vi synes såpass synd på at det fremstår usympatisk å straffe – fortsatt straffes i henhold til den strengere bestemmelsen i §231 av straffeloven. Tilsvarende for en rekreasjonsbruker som blir tatt med, for eksempel, 1 gram hasj, et par gram psykedelisk sopp, 0,2 gram MDMA og én tablett med 2c-b. Om man ønsker å overholde intensjonen i forslaget, må det med andre ord være en åpning for at når det er snakk om svært små mengder av de enkelte stoffene, så gjelder ikke den foreslåtte grensen på at det må være snakk om inntil tre stoff. Ellers vil både folk med rusmiddelproblemer og folk uten straffes etter den strengere bestemmelsen for det som i realiteten er rester. 

Videre mener vi at foreslåtte grensene generelt er for lave, og vil anbefale å heller bruke Rusreformutvalgets terskelverdier. Når det uansett ikke er snakk om å avkriminalisere, er det ingen absolutt grunn til å legge seg på et lavere nivå så lenge øvrige forhold tilsier at rusmidlene er ment til egen bruk. Det er også dårlig sammenheng mellom den foreslåtte mengdegrensen for LSD målt i henholdsvis blottere og i virkestoff. Mens 2 blottere bare tilsvarer 2 brukerdoser, tilsvarer 2 mg virkestoff rundt 20 brukerdoser. Ettersom LSD er noe de aktuelle brukerne kjøper sjelden og gjerne oppbevarer over lengre tid, er en mer realistisk mengdegrense for «egen bruk» 10 blottere tilsvarende 1 mg virkestoff. 

Med vennlig hilsen

Jørn Kløvfjell Mjelva

Styreleder i Psynapse

NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR) takker for muligheten til å komme med innspill. SPoR representerer sykepleiere og spesialsykepleiere innen fagfeltet psykisk helse, rus og avhengighet, som strekker seg gjennom hele livsløpet, fra barn og unge til voksne og eldre innen både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Sykepleiere og spesialsykepleiere utgjør den største faggruppen innen både psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert behandling og i kommunale psykisk helse- og rustjenester.

Overordnede betraktninger:

Vi ønsker å gi våre innspill til Prop. 112 L (2024–2025) der vårt hovedbudskap er at ruspolitikken må være kunnskapsbasert og fri for fordommer. Vi mener at det er flere aspekter ved den foreslåtte lovendringen som kan forbedres for å sikre en mer rettferdig, human, menneskerettighetsbasert og verdig ruspolitikk. I del 1 av forebygging og behandlingsreformen innen rusfeltet vektla SPoR at vi anerkjenner regjeringens ambisjon om å skape trygghet, fellesskap og verdighet i rusmiddelfeltet. Vi ønsker igjen å påpeke at for å lykkes med disse ambisjonene er det avgjørende at helsepersonell, inkludert sykepleiere, gis de verktøyene og ressursene de trenger. Hovedtrekkene i meldingens del 1 støttes, samtidig er vi fremdeles bekymret for underfinansiering av tjenestene, knallharde økonomiske prioriteringer og at ambisjonene med anti-stigma og styrkede menneskerettigheter ikke følges godt nok opp i lovproposisjonen og reformens del 2. Vi opplever at de to trekker i ulik retning, og er bekymret for hvordan målene beskrevet i del 1 vil kunne være mulige å oppnå med de føringer som settes i del 2. 

Målet med ruspolitikken må være at folk ikke blir møtt med straff, men med helsehjelp i form av råd og veiledning, informasjon om, samt behandling og oppfølging av god kvalitet for de som trenger det, og som støtter opp om personens individuelle endrings- og mestringsarbeid.

Rusmiddelproblemer eller avhengighet har ofte sammensatte bakenforliggende årsaker. Personer med utfordringer knyttet til sin rusbruk er funnet å kunne ha traumehistorikk, og statistikk viser at to av tre som mottar behandling for rusmiddelavhengighet har slike livserfaringer.

Kunnskapsgrunnlaget med hensyn til hvorvidt straff eller trussel om straff er virksomt ved psykososiale problemsstillinger vet vi er svakt. Straff er samfunnets strengeste virkemiddel, som vi vet at bidrar til økt stigma for en allerede marginalisert og ofte utsatt gruppe medmennesker.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at rusproblemer ikke møtes med straff eller straffetrussel, men med tilbud om helsehjelp. SPoR stiller seg bak WHO’s anbefaling. Alternative reaksjonsformer med fokus på lett tilgang til rett hjelp vurderes derfor som helt nødvendig.

Helhetlig helsefaglig

En human ruspolitikk må prioritere retten til helse, inkludering og verdighet for personer med rusmiddelproblemer. Selv om intensjonen om å møte personer med alvorlige rusmiddelproblemer med hjelp og behandling i stedet for straff er god, er det vanskelig å se hvordan de foreslåtte endringene i proposisjonen vil ha en positiv innvirkning på hverdagen til disse personene. Lovforslaget opprettholder en strafferettslig tilnærming til mindre alvorlige narkotikaovertredelser, noe som kan bidra til å opprettholde stigma og negative holdninger knyttet til rusmiddelbruk. Imidlertid mener vi at lovforslaget ikke går langt nok i å sikre at alle personer med rusmiddelproblemer får den hjelpen de trenger. Det er viktig at loven tydeliggjør at personer med rusmiddelavhengighet skal møtes med helsehjelp og støtte, uavhengig av hva de har befatning med.

Stigmatisering og diskriminering

Kriminaliseringen består for flertallet av de av oss som bruker rusmidler og vil fortsatt skape barrierer mot helsehjelp og opprettholde stigmatisering. Klassifisering av «person med alvorlig rusmiddelavhengighet» er skjønnspreget og vil gi ulik praksis – som igjen er et rettssikkerhets- og likebehandlingsproblem og som det er grunn til å kunne anta at vil treffe skjevt.

SPoR støtter at riktig språkbruk er viktig for å motvirke diskriminering og utenforskap, å snakke om personer fremfor lidelser eller problemer er noe vi har vært og er svært opptatt av. Her har vi alle et ansvar, og særskilt i politiske og juridiske dokumenter, og vi vil understreke også media sitt ansvar.

En fordomsfri ruspolitikk må unngå stigmatisering og diskriminering av personer med rusmiddelproblemer. Vi er bekymret for at den foreslåtte lovendringen vil opprettholde en strafferettslig tilnærming til mindre alvorlige narkotikaovertredelser. Dette mener vi bidrar til å opprettholde også negative holdninger og stigma knyttet til rusmiddelbruk og avhengighet. Nasjonalt, og internasjonalt er det vist at kriminalisering gjennom bruk av straff og sanksjoner fører til økte problemer for den det gjelder, og er til hinder for god helsehjelp. Samtidig er det i samfunnet en bekymring for at avkriminalisering vil føre til økt bruk av illegale rusmidler, særlig hos de unge.

Kunnskapsbasert ruspolitikk

En kunnskapsbasert ruspolitikk må bygge på forskning og kunnskapsbaserte tiltak. Vi mener at det er behov for en grundigere evaluering av effekten av flere av de foreslåtte tiltakene. For eksempel foreslås det i lovtekst bruk av «tegn og symptomer», som kjent har svak evidens. Også dette vil kunne ramme skjevt, og basert på skjønn. For å unngå nettopp det, vil dette kunne kreve et kraftig kunnskapsløft og fokus i utdanningen hos den som skal utøve.

Et tett samarbeid på tvers av fagområder mener vi må til for å utvikle kunnskapsbasert tilnærming i møte med mennesker med ruserfaringer.

Det må settes krav til rådgivende enheter – både krav til rett kompetanse og til kvalitet i tjenesten. Det er viktig at tiltakene som iverksettes, har dokumentert effekt og ikke medfører unødvendige belastninger for personer med rusmiddelproblemer eller de som står rundt, pårørende og nettverk. Vi oppfordrer til å inkludere flere kunnskapsbaserte tiltak som skadereduksjon og avhengighetsbehandling, og til å sikre at loven er fleksibel nok til å tilpasse seg ny kunnskap og forskning.

Konkrete forslag til forbedringer

Helsefokus: Lovforslaget bør tydeliggjøre at personer med rusmiddelproblemer skal møtes med helsehjelp og støtte, uavhengig av mengden narkotika de har befatning med.

Evaluering av tiltak: Det bør gjennomføres en grundig evaluering med følgeforskning av effekten bruk av rådgivende enhet, for å sikre at tiltakene har dokumentert effekt.

Krav til innhold i tjenesten: Det må settes tydelige krav til rådgivende enheter – både krav til tverrfaglig og sykepleiefaglig kompetanse og kvalitet i tjenesten.

Skadereduksjon: Lovforslaget bør inkludere flere forskningsbaserte tiltak som skadereduksjon og avhengighetsbehandling.

Fleksibilitet: Det bør sikres at loven er fleksibel nok til å tilpasse seg ny kunnskap og forskning.Vi ber om at våre innspill blir tatt til etterretning og at lovforslaget justeres for å sikre en mer human, fordomsfri og kunnskapsbasert ruspolitikk.

Med vennlig hilsen

Espen Gade Rolland

Leder

NSFs Faggruppe innen psykisk helse og rus

Til Justis- og beredskapskomiteen 

                                                                                                                                         Oslo 05.05.2025 

Helsesykepleierne NSF takker for muligheten til å komme med innspill til  Prop. 112 L (2024-2025) Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk). Vår målgruppe er barn, unge og deres foreldre, våre innspill representerer det forebyggende helseperspektivet og vi er opptatt av at dette ikke må forsvinne i denne delen av reformen.  

Våre viktigste innspill: 

• Rådgivende enheter 
• Rusforebyggende undervisning 

Overordnede innspill på reformen 

Helsesykepleierne NSF setter pris på at regjeringen er tydelig på at narkotika er og fortsatt skal være ulovlig. Forbudet mot illegale rusmidler har i seg selv en preventiv og forebyggende effekt vi mener det er viktig å ta vare på. 

Rusmiddelbruk blant barn og unge rammer hardt og bredt. Familier, nettverk og samfunnet rundt blir berørt. Barn og unge har rett til beskyttelse mot illegale rusmidler og vi savner en tydeligere stemme for hvordan vi best mulig kan forebygge rusmiddelbruk.  

Et rusforebyggende arbeid må nå alle og starte lenge før barnet/ungdommen har et rusproblem. Det må bygges på eksisterende lavterskeltilbud i kommunene og i samarbeid med barnas egen helsetjeneste i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.  

Rådgivende enhet 

Regjeringen skriver i høringen: Hensikten er at de rådgivende enhetene skal få en viktigere forebyggende funksjon enn i dag, og at flere personer skal få hjelp. Det er vi fornøyd med. 

Vi mener det må komme på plass en nasjonal minstestandard for oppfølging i de rådgivende enhetene i kommunen, med finansiering. På denne måten vil barn og unge få tilgang til mer likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Enhetene må være tverrfaglige og det må stilles krav til kompetanse på ungdom og rus.  Vi er positive til at de rådgivende enhetene ikke bare er knyttet til påtaleunnlatelse, men at politiet også kan henvise basert på bekymring. Helsesykepleierne NSF mener det også må være mulig for andre yrkesgrupper å henvise til rådgivende enhet, spesielt tenker vi da på helsesykepleiere, barnevern og lærere. I tillegg bør foreldre og pårørende kunne ta direkte kontakt.  

Vi er fornøyd med at det er utvidet til tre møter over maksimalt tre måneder. Dette gjør at de rådgivende enhetene vil kunne følge opp bedre og sette inn riktige tiltak og hjelp knyttet til helseutfordringer, oppfølging av skole, hjelp til å komme ut i jobb og deltagelse i fritidsaktiviteter. Dessverre er dagens situasjon slik at helsesykepleiere avdekker mye, men det er for stor variasjon i kommunene med hensyn til hvilke tiltak som finnes når utfordringer avdekkes. Dette kan være tiltak knyttet til psykisk uhelse, utenforskap, vold og overgrep i nære relasjoner og/eller vanskelige oppvekstvilkår.   

Vi er positive til innholdet i ny §33 i legemiddelloven. Vi støtter regjeringens forslag om at politiet skal kunne ta i bruk spyttprøver som middel for å avdekke bruk av illegale rusmidler når det er nødvendig.  Vi anser det som det minst inngripende tiltaket. På denne måten vil politiet kunne avdekke ungdom som ruser seg og sluse de videre til rådgivende enhet hvor de kan få helsehjelp.  

Rusforebyggende undervisning 

Helsesykepleiere NSF mener det må komme på plass et universelt nasjonalt rusforebyggende program som har til hensikt å gi økt kunnskap til alle barn og unge om både de legale og de illegale rusmidlene. Vi vet at alkohol spiller en rolle i bruken av illegale rusmidler og derfor må inkluderes i større grad enn det som nå gjøres. Undervisningen bør starte opp på slutten av barneskolen og gis flere ganger gjennom grunnskolen. Det bør også legges opp til informasjon og undervisning til foresatte på foreldremøter. Et tverrfaglig forpliktende samarbeid med andre kommunale tjenester som for eksempel helsesykepleier, politi, SLT koordinator, rådgivende enhet og barnevern er ønskelig. Dette gjøres allerede i mange kommuner, men er for tilfeldig og personavhengig.  

Med Vennlig hilsen 

Ann Karin Swang 

Leder Helsesykepleierne NSF 

NNF takker for anledningen til å gi høringssvar til forslagene i Prop. 112 L (2024–2025) om endringer i straffeloven og legemiddelloven. Med ca. 2000 medlemmer fra politi, toll, kriminalomsorg, påtalemyndighet, Forsvaret og andre naturlige samarbeidspartnere, representerer vi fagfolk som daglig står i frontlinjen mot narkotikarelatert problematikk.

Overordnet om proposisjonen

Vi støtter i hovedsak regjeringens forslag og at forbudet mot narkotika opprettholdes med reell håndheving og at avdekkingsrisikoen videreføres. Samtidig mener vi enkelte deler av proposisjonen bør utdypes og justeres, særlig med hensyn til mengdegrenser, ransakingsadgang og konsekvenser for politiattest og førerkort. 

NNF anerkjenner regjeringens vektlegging av sammenhengen mellom bruk av narkotika og den organiserte kriminalitetens innflytelse. Vi deler målsettingen om å holde narkotikabruken på et lavest mulig nivå.

Narkotikamarkedet er tett sammenvevd, og antallet brukere har betydning for etterspørsel og antallet selgere, med påfølgende konsekvenser som trusler, vold og utrygghet. Regjeringens forslag om å opprettholde muligheten for rusmiddeltesting sikrer en reell avdekkingsrisiko. Dette kan virke normdannende og preventivt. 

Det er positivt at proposisjonen skiller mellom mindreårige, rusmiddelavhengige og andre voksne brukere. Dette gjenspeiler ulike behov for oppfølging og reaksjon, og er i tråd med synspunkter NNF lenge har fremmet.

Ny straffebestemmelse i legemiddelloven

NNF har ingen innvendinger til at den nye straffebestemmelsen plasseres i legemiddelloven. Dette bidrar til å markere forskjellen i straffverdighet mellom bruk og mer alvorlig narkotikakriminalitet, og er i tråd med intensjonene bak reformen.  

Endringen av strafferammen på den nye legemiddelloven § 31 i forhold til dagens forbud mot bruk og besittelse fremstår imidlertid som unødvendig. Den nye bestemmelsen vil omfatte kriminalitet som i dag har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler (legemiddelloven § 31) og bot eller fengsel inntil 2 år (straffelovens § 231). Dette er en straffenedsettelse i mindre narkotikasaker. Det å endre strafferammen i legemiddelloven § 31 til 6 måneder fengsel eller bøter tilfører derfor lite til intensjonene i reformen og gjør den praktiske bruken og opplæringen rundt straffeprosessloven unødvendig komplisert ved at man må lage unntak i enkelte bestemmelser som blir ivaretatt etter dagens legemiddellov. 

Konsekvenser for politiattest og førerkort

Vi merker oss at flere høringsinstanser, herunder Rogaland statsadvokatembeter, Vest politidistrikt og Trygg Trafikk, uttrykker bekymring for at lovendringen kan svekke mulighetene for informasjonsformidling via politiattest og førerkortsystemet. Dersom overtredelser etter ny bestemmelse ikke fremgår av politiattest, kan dette ha utilsiktede konsekvenser, spesielt for yrker som innebærer ansvar for sårbare grupper. Også tilfeller der opplysninger i slike saker har sammenheng med vurdering av edruelighet. Etter vår vurdering bør departementet vurdere nærmere om de samlede forvaltningsmessige konsekvensene er tilstrekkelig belyst. Personer som bruker narkotika jevnlig, viser en holdning til lovverket og rus som kan øke risikoen for uønskede hendelser. Disse kan også være utsatt for utpressing gjennom regelmessig kontakt med kriminelle. Erverv og oppbevaring av en mindre mengde narkotika til eget bruk og bruk av narkotika etter den nye bestemmelsen bør derfor inkluderes i slike sikkerhetsvurderinger.

Innførsel og tilvirkning

Vi er enig i at innførsel og tilvirkning av narkotika ikke skal omfattes av den nye straffebestemmelsen. En slik avgrensning er nødvendig for å ivareta effektiv tollkontroll og begrense tilgangen på narkotika inn til Norge.

Beviskrav og etterforskning

Det er positivt at regjeringen legger til grunn det alminnelige strafferettslige beviskravet ved vurderingen av om befatningen er til eget bruk. Samtidig er det viktig at politiet fortsatt har adgang til tvangsmidler ved skjellig grunn til mistanke om at formålet er salg. Dette sikrer muligheten for å avdekke og etterforske mer alvorlige forhold.

Mengdegrenser

NNF er tilfreds med at regjeringen har lyttet til høringsinstanser og senket grenseverdiene for flere stoffer. Vi er imidlertid kritiske til forslaget om at full mengdegrense skal gjelde for inntil tre ulike stoffer samtidig. Dette kan i praksis innebære mengder som tilsier en reell spredningsfare, og svekke innsatsen mot omsetning. Vi mener det bør vurderes begrensninger i dette forslaget, spesielt for brukere som ikke er rusmiddelavhengige. Disse mengdegrensene bør innføres i en forskrift for å sikre tilgjengelighet og fleksibilitet. Vi er ikke enig med regjeringen i at det kun er særlig farlige stoffer det skal være hjemmel til å lage forskrift for og at denne i stedet bør være generell.

Reaksjonsfastsettelse for ungdom

Vi støtter at betinget påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte ved rådgivende enhet for russaker skal være normalreaksjonen overfor ungdom mellom 15 og 18 år. Ideelt sett bør dette gjelde opp til 23 år. Dette gir et tydelig signal om at narkotikabruk får konsekvenser, og gir samtidig ungdommen en reell mulighet til endring. Ved gjentatte overtredelser eller sammensatte utfordringer som viser et reelt oppfølgingsbehov er det viktig å vurdere hvorvidt ungdomsoppfølging er en mer egnet reaksjon. Vi mener videre at betinget påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte ved rådgivende enhet for russaker i enkelte tilfeller bør kunne benyttes overfor unge voksne. Ruskontroll som særvilkår bør forskriftsfestes med tydelige rammer for å sikre forholdsmessighet. Erfaringer fra TIUR-modellen i Ringsaker, Lik praksis i Trøndelag og Tidlig ute-tiltaket i Bergen er relevante.

Reaksjonsfastsettelse for rusmiddelavhengige

Vi støtter at rusmiddelavhengige som hovedregel skal møtes med ubetinget påtaleunnlatelse eller straffeutmålingsfrafall. Det bør fremgå av lovteksten hvilke kriterier som legges til grunn for å avgjøre hvem som faller inn under denne gruppen. Dette vil gi bedre forutberegnelighet og støtter politiets arbeid.

Tvangsmidler

Avgjørende at politiet har tilgang til nødvendige etterforskningsverktøy. Vi støtter at spyttprøver skal være foretrukket metode, men at det også skal være adgang til å benytte urin- eller blodprøve.

Adgang til kortvarig pågripelse i særlige tilfeller, bør videreføres. Dette gjøres enklest uten å endre strafferammen i legemiddelloven § 31.

Rådgivende enhet for russaker

I tillegg mener vi at også andre aktører slik som helsesykepleiere, psykologer og sosialarbeidere bør kunne henvise ungdom og unge voksne til tilbudet.

Andre innspill

Det er etter NNFs vurdering behov for ytterligere avklaringer knyttet til politiets adgang til bruk av tvangsmidler, spesielt ransaking av mobiltelefoner. Etter riksadvokatens brev av 9. april 2021 har det oppstått usikkerhet knyttet til politiets handlingsrom ved etterforskning av mindre narkotikalovbrudd. Dette svekker muligheten for å avdekke omfanget av narkotikaomsetning.

Etterforskning av erverv av narkotika vil fortsatt ha den nødvendige strafferammen og det burde være et saklig etterforskningsmål i slike saker å avklare fra hvem man har kjøpt narkotika, når og hvilke mengder. Riksadvokaten har i sitt brev lagt begrensinger på etterforskning av ervervet og uttrykt at etterforskning av hvem en ukjent selger er må skje som tredjemannsransaking. Slike ransakinger har økte krav og må besluttes av påtalemyndigheten eller retten i alle tilfeller, noe som gjør det lite praktisk når politiet arbeider på stedet og kan bli avslørt av selgeren eller lignende. I slike situasjoner finnes det gode unntaksbestemmelser som skal hindre bevisforspillelse, men disse gjelder ikke for tredjemannsransaking.

Til slutt vil vi påpeke at politiet må gis i oppdrag fra Storting og regjering om å jobbe forebyggende og prioritere tidlig avdekking av barn og unge. Dette kan for eksempel tas inn i tildelingsbrevet til politiet og/eller andre styringsdokumenter.

Tryggere Ungdom er en ruspolitisk ungdomsorganisasjon for unge mellom 15 og 30. Vi jobber for en evidensbasert og menneskerettighetsfundert ruspolitikk, der man møter rusproblemer med forebygging og helsehjelp, ikke straff. 

Det er ikke er noen empirisk sammenheng mellom straff for bruk og besittelse, og lavere bruk eller reduserte overdosedødsfall. Samtidig vet vi at straff kan ha en rekke utilsiktede konsekvenser, slik som sosial utfrysning, stigmatisering og reduserte muligheter på arbeidsmarkedet og økt terskel for å oppsøke hjelp. Kostnadene ved å straffe bruk og besittelse er i det hele tatt høye, og gevinstene er tvilsomme. 

Selv om vi har dette grunnsynet, er vi overbevist om at det finnes noen måter å innrette straffebudet på, som er mer skadelige enn andre. I høringssvaret vil vi forsøke å gi uttrykk for noe av det vi mener kan gjøres for å redusere den negative belastningen av stigma og straff som medfølger forbudet. 

1. Om tvangsmidler

Departementet foreslår en lovendring som gir hjemmel til bruk av spyttprøver, samt tvungen urin- eller blodprøvetakning dersom mistenkte motsetter seg dette. Dette er begrunnet blant annet i hensynet til “tidlig avdekking av narkotikabruk blant unge”. 

Dette ser vi på som svake begrunnelser for å åpne for mer utstrakt bruk av tvangsmidler. Det er egnet til å bryte ned tilliten til politiet og voksne autoriteter, og det er verdt å påpeke den særlige negative effekten dette kan ha på barn og unge med alvorlige traumer. Vi vet at mennesker med traumer knyttet til vold og overgrep er sterkt overrepresentert blant de som utvikler rusmiddelavhengighet. Disse vil kunne oppleve det som særlig belastende å bli utsatt for fysisk tvang av voksne. Det er ikke, etter vårt syn, tatt tilstrekkelig hensyn til potensialet som tvungen rusprøvetaking har til å forverre tilstanden til denne gruppen. 

Vi er også bekymret for rettsikkerheten ved disse tvangsmidlene. Med spyttprøver vil for eksempel en som ikke har brukt rusmidler kunne få positivt utslag dersom hen har kysset med en som har brukt et ulovlig rusmiddel. Dette er en sannsynlig problemstilling for eksempel ved russetreff eller i utelivet. 

2. Skillet mellom brukergrupper

Departementet skriver i proposisjonen at den særegne reaksjonsformen for rusmiddelavhengige skal være forbeholdt de med et “omfattende og alvorlig rusmiddelproblem”, og at “det i de fleste saker vil være forholdsvis enkelt å ta stilling til om vilkåret er oppfylt”. Vi tror ikke tilstandens alvorlighetsgrad er noe som kan avgjøres så enkelt av politiet basert på overfladiske trekk. Når det i tillegg legges opp til at mistenkte selv må tilkjennegi å være i denne kategorien (noe vi ikke kan legge til grunn at de selv er klar over) for at dette skal bli hensyntatt, tror vi det er stor sjanse for at mange med et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem blir utsatt for tvangsmidlene de var ment å skjermes fra. Det er etter vårt syn lite rettsikkert å operere med så stor grad av skjønn i spørsmål om hvem som skal utsettes for straff og tvang, og hvem som skal få slippe. 

3. Reaksjonsformer overfor barn og unge 

FNs barnekomité har tidligere bedt den norske staten om å påse at barn som bruker ulovlige rusmidler behandles som ofre og ikke som kriminelle. I forslaget framgår det at unge som straffes i mindre alvorlige narkotikasaker normalt skal idømmes betinget påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte i rådgivende enhet, i noen tilfeller også med et omstridt særvilkår om urinprøvetaking. Vi tolker språket i proposisjonen dithen at det ved senere overtredelser ikke vil være en tilsvarende orientering mot å skulle benytte samme reaksjon. Videre er vi bekymret for at det foreslås at barn som ikke møter til rådgivning skal få gjenopptatt straffesak mot seg, da dette vil gå uforholdsmessig utover de mest sårbare barna som ikke klarte å overholde forpliktelsene.  

Det er også svært problematisk at i prosessen med å oppklare bruk- og besittelsessaker kommer barn og unge til å bli utsatt for inngripende tvangsmidler som har potensiale til å medføre stor skade, til tross for barnets grunnlovsfestede rett til et særskilt integritetsvern. Det er uholdbart. Som vi tidligere har kommet med innspill på, kunne man unngått denne problematikken ved å innføre en sivilrettslig påleggshjemmel som gjelder bekymringsfull rusmiddelbruk hos barn, ikke bare narkotikalovbrudd. Med en slik påleggshjemmel medfølger et lavere beviskrav. Det vil være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for bekymringsfullt rusmiddelbruk. Der unge påtreffes og politiet ser at de er ruspåvirket har de adgang til å pålegge dem rådgivning. De som pålegges rådgivning må få mulighet til å avlegge en rettstoksikologisk spyttprøve for eventuelt å avkrefte mistanken, hvor resultatet sendes til rådgivningsenheten. Dersom den er negativ, vil rådgivningsenheten la være å innkalle til møte. De som har brukt rusmidler ville da hatt et påskudd for å akseptere reaksjonen, noe som også sparer ressurser. 

Med en slik sivilrettslig hjemmel følger flere fordeler; (1) man unngår å behandle barna som kriminelle, i tråd med Barnekomiteens anbefaling, (2) man slipper å måtte utfordre barns særlige integritetsvern ved å utsette dem for tvungen rusprøvetaking i prosess med å oppklare saken (3) politiet havner i en situasjon der å oppklare saker er mindre ressursskrevende, og langt viktigere, får mulighet til å hjelpe mange flere ved at terskelen senkes for å kunne ilegge rådgiving. 

Avslutningsvis er vi sterkt kritiske til urinprøver som del av strafferekasjonen i de rådgivende enhetene. Urinprøvetaking oppleves av mange som nedverdigende og stigmatiserende. Det kan bryte ned tilliten til de voksne, og gjøre det vanskeligere å nå gjennom. Dessuten vil noen velge å omgå utslag ved å bruke andre rusmidler som ikke dukker opp på testen, som ofte er farligere enn rusmidlene de hadde befatning med i utgangspunktet. Noen aktører rapporterer om positive erfaringer med bruk av urinprøvekontrakter. Det finnes holdepunkter for at de som drar nytte av urinprøvetakingen sannsynligvis hadde respondert tilsvarende på oppfølging uten urinprøver, men at det for den andre gruppen er stor risiko for negative konsekvenser som følge av dette faglige mangelfulle tiltaket. 

4. Samaritanerbestemmelse

Da Solberg-regjeringens rusreform ble stemt ned, ba Stortinget regjeringen å sikre innføringen av en samaritanerbestemmelse som hindrer straffeforfølging av personer som tilkaller nødetatene eller ved anmeldelse av andre straffbare forhold. Dette vil være ukontroversielt og vi stiller oss uforstående til at dette er fullstendig utelatt i proposisjonen. 

40% av unge som har vært i en nødsituasjon tilknyttet ulovlig rus oppgir at ambulanse ikke ble tilkalt. Den viktigste grunnen til dette var frykt for politiet. Det er nødvendig med en samaritanerbestemmelse som garanterer at straffeforfølgelse utelukkes. Uten dette kommer liv til å gå tapt. En slik bestemmelse må omfatte bruk og besittelse, men også oppbevaring. Dette er for eksempel viktig fordi at det på fester kan være en såpass mengde ulovlige rusmidler til stede at det vil gå utover mengdene for besittelse, og ved en overdose i en slik sammenheng må nødetatene kunne tilkalles.

IOGT i Norge er en rusforebyggende medlemsorganisasjon. Vi driver ruspolitisk påvirkningsarbeid, forebyggende tiltak og et utstrakt sosialt arbeid for rusavhengige og for barn og unge. Vi jobber for at det skal være lett å ta rusfrie valg, og vil bidra til et trygt og inkluderende samfunn.

IOGT støtter en forsterket innsats overfor rusbrukere gjennom mer helsehjelp, mer omsorg og mer rehabilitering. Dette må kombineres med et lovverk, og en håndhevelse av et lovverk, som sender tydelige signaler om at salg og bruk av narkotika er forbudt. Vi mener det mest humane samfunnet kan gjøre i en tid hvor bruken av narkotika øker, er å holde fast i en politikk som ikke legaliserer og normaliserer, men som forebygger bruk og reduserer tilgangen på narkotika.

Loven forebygger – mål om lav bruk og at færrest mulig bruker 
I Cann21-undersøkelsen fra Folkehelseinstituttet  ble ungdom blant annet spurt om grunner til ikke å bruke cannabis. Det at foreldrene ikke ville like det (66 prosent) og det å ikke gjøre noe ulovlig (64 prosent) er noen av argumentene som kom høyest opp i undersøkelsen for ikke å bruke cannabis. Dette viser at et forbud gir ungdom en “legitim grunn” til å si nei når presset kommer. Det er ikke alltid lett å være den som står imot, men tydelige grenser fra samfunnet hjelper. Vi mener et tydelig lovverk og kommunikasjon fra myndighetene er god forebygging, noe tallene i Cann21 viser, og at forslaget som nå er kommet bygger opp om dette. 

Vi er derfor glade for tydelig kommunikasjon fra regjeringen om at narkotika er forbudt. Vi mener forslaget fra regjeringen møter det som har vært, og fortsatt er, målsetningen med norsk narkotikapolitikk: lav bruk av narkotika og at færrest mulig bruker narkotika. For at forbudet skal oppfattes som et forbud, og slik være forebyggende, er det viktig at lovbrudd blir avdekket og møtt med en reaksjon. Vi støtter derfor at betinget påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte ved rådgivende enhet for russaker skal være normalreaksjonen for ungdom.

Differensiert modell og ulike reaksjoner 
Det er positivt at proposisjonen skiller mellom mindreårige, rusmiddelavhengige og andre voksne brukere. Dette gjenspeiler ulike behov for oppfølging og reaksjon. Vi mener den differensierte modellen som foreslås vil fungere, og støtter momentene som er listet opp for å avgjøre hvem som anses å ha alvorlige og omfattende rusproblemer. 

Avdekking 
Vi mener at lovforslaget har en god tilnærming til avdekking av narkotika, og at det vil bli en forbedret situasjon sammenlignet med i dag. Det er bra at Regjeringen slår fast at kroppslige undersøkelser, som for eksempel spyttprøver, ikke er uforholdsmessig i seg selv og at det kan bli brukt for å avdekke bruk. 
Det er også viktig at politiet fortsatt har adgang til tvangsmidler ved skjellig grunn til mistanke om at formålet er salg. Dette sikrer muligheten for å avdekke og etterforske mer alvorlige forhold.

Mengdegrenser
IOGT er positive til senket grenseverdier for flere stoffer. Vi er imidlertid kritiske til forslaget om at full mengdegrense skal gjelde for inntil tre ulike stoffer samtidig. Dette kan i praksis innebære mengder som tilsier en reell spredningsfare, og svekke innsatsen mot omsetning.

Kommunale rådgivende enheter 
Vi er positive til en tydeligere rolle gitt til de kommunale rådgivende enhetene i regjeringens forslag, og at enhetene ikke utelukkende er knyttet til påtaleunnlatelse. Vi mener det er viktig at også andre yrkesgrupper enn politi kan henvise til enhetene, for eksempel helsesykepleiere eller lege. 

Videre vil vi vise til Actis sitt høringssvar, der de foreslår nasjonale minstestandarder for enhetene, samt ber komiteen fremme følgende anmodningsvedtak: 

«Derfor ber Actis komiteen fremme følgende anmodningsvedtak: Stortinget ber regjeringen sørge for at oppfølgingstilbudet i rådgivende enheter skal involvere foresatte og at alle som kommer inn får kartlagt behovet for hjelp til å mestre underliggende problemer, hjelp til å fullføre skolegang eller komme i jobb og insentiv til å delta på fritidsaktiviteter». 

Hanne Cecilie Widnes 
Generalsekretær IOGT i Norge 
iogt@iogt.no 
Tlf: 48 23 16 60 

Innledning

Tryggere Ruspolitikk er en landsdekkende ideell ruspolitisk medlemsorganisasjon med cirka 3500 medlemmer og ni fylkeslag som jobber for en kunnskapsbasert ruspolitikk der skadeforebygging, inkludering og respekt for menneskerettighetene står i sentrum. Vi takker for muligheten til å avgi høringsinnspill.

Felles bestemmelse i legemiddelloven

Det er positivt at erverv og oppbevaring til egen bruk flyttes fra straffeloven til legemiddellovens narkotikabestemmelse, slik at alle handlingsalternativene knyttet til bruk endelig kan få lik strafferamme og likestilles ved utstedelse av politiattest. Vi kan imidlertid ikke se at bestemmelsens plassering i seg selv vil ha noen vesentlig avstigmatiserende effekt, da straff for narkotikabruk allerede er regulert i legemiddelloven og har vært det i over 50 år. 

Vi forutsetter for øvrig at departementet går videre med den tidligere varslede endringen i politiregisterforskriften om sperring av gamle opplysninger på uttømmende politiattest når det ikke foreligger gjentakelse. Dersom lovendringen i proposisjonen her vedtas, bør den nye regelen om sperring utvides til også å gjelde forelegg og påtaleunnlatelser for oppbevaring og erverv etter straffeloven § 231 som er blitt ilagt forut for flyttingen av disse handlingsalternativene til legemiddelloven.

Vern mot straffeforfølgning i nødsituasjoner

Det er skuffende at Arbeiderpartiet ikke vil lovfeste et vern mot straffeforfølgelse av mindre alvorlige ruslovbrudd som oppdages fordi nødetatene kontaktes. Uten en lett tilgjengelig lovbestemmelse som utvetydig slår fast at man ikke kan straffes, vil mange fremdeles nøle med å ringe nødnummeret i nødsituasjoner knyttet til ulovlig rus. En “samaritanerlov” lik den Canada har, burde være uproblematisk å kopiere. Ideelt sett burde denne da også utvides til å gjelde all befatning med mindre stoffmengder uansett hensikt, da det i overdosesituasjonene ofte vil være noen på stedet som har overdratt stoffet.

Adgangen til å beslutte og foreta blodprøvetaking med makt

I proposisjonen foreslås det at politiet skal kunne ta blodprøve med makt når det er forholdsmessig og nødvendig, og dette skal kunne besluttes av påtalemyndigheten. Ettersom EMD i Buck mot Tyskland slår fast at forholdsmessigheten vurderes strengere når tvangsmiddelbruken ikke besluttes av retten, og Riksadvokaten og domstolene tidligere har vurdert blodprøvetaking som uforholdsmessig ved etterforskning av bruk som selvstendig lovbrudd, antar vi at adgangen til å ta blodprøve med makt i praksis vil være svært snever, selv i tilfeller hvor siktede ikke samarbeider om prøvetaking.

Vi savner da en avklaring av hvilke typetilfeller blodprøvetaking med makt vil kunne sies forholdsmessig i, samt hvordan politiet skal motivere siktede til å avlegge spytt- eller urinprøve i det store antallet saker hvor blodprøvetaking med makt er utelukket. (Politiet har tross alt ikke lov til å true med ulovlig maktbruk.)

Vi ønsker også klarere føringer for prøvetaking overfor unge, etter at justisministeren på Dagsnytt 18 uttalte at unge under 18 år kan “måtte” avlegge spyttprøve. Skal unge som ikke vil avlegge prøve, kunne holdes fast av politiet og stikkes med sprøyte? Etter vårt syn utfordrer dette Barnekonvensjonen, men det er ikke opplagt hvordan regjeringens modell ellers kan gjøre det lettere for politiet å håndheve forbudet mot bruk blant unge.

Vi ønsker også bedre redegjørelse for adgangen til å ta rusprøve når mistenkte har tilstått. Ifølge Rushåndhevingsutvalget bør dette gjøres på grunn av muligheten for at tilståelsen senere trekkes, hvilket normalt vil føre til henleggelse dersom mistenkte hevder å ha tilstått for å slippe ubehaget ved prøvetaking. Utvalgets løsning er imidlertid vanskelig å forsvare straffeprosessuelt, da et tvangsmiddel kun skal benyttes i den grad det er nødvendig for å oppklare en konkret sak, og ikke som en generell forsikring mot mulig fremtidig bevissvikt. Frem til tilståelsesbeviset eventuelt svikter, må saken anses som oppklart.

Samtidig har utvalget rett i at muligheten til å trekke tilståelsen vil kunne misbrukes systematisk hvis det ikke tas rusprøve ved tilståelse, og vi regner med at denne strategien fort vil bli kjent blant brukere og forsvarsadvokater. All den tid det ikke er lett å se noen gode løsninger på dette dilemmaet innenfor reaksjonsmodellen som regjeringen foreslår, mener vi at lovgiver er nødt til å ta konkret stilling til dette punktet før modellen eventuelt vedtas.

Spyttprøver og muligheten for oversmitte

Muligheten for positive prøver grunnet oversmitte i spytt – som Antidopingorganet WADA nylig gikk ut i media og advarte idrettsutøvere mot – er etter vårt syn mangelfullt drøftet i proposisjonen. Én ting er muligheten for at uskyldige straffes som følge av uvitende oversmitte, men en enda mer aktuell problemstilling er skyldige som krever å få bevise sin uskyld ved å avlegge en hårprøve når spyttprøveresultatet omsider foreligger. (Det vil da være for sent å ta urin- eller blodprøve.) Dette vil medføre mange uriktige frifinnelser, da hårprøver normalt bare fanger opp gjentatt bruk – i hvert fall hos personer med lyst hår. Etter hvert som denne strategien blir kjent blant brukere og forsvarsadvokater (noe vi regner med at fort vil skje), vil de fleste skyldige trolig prøve lykken slik. Politiets evne til å håndheve forbudet mot bruk vil i så fall svekkes kraftig, samtidig som ressursbruken knyttet til analyser av både spytt- og hårprøver vil bli betydelig.

Stoffmengder til egen bruk

Vi er positive til at eventuell oppdatering av mengdegrensene skjer i rettspraksis fremfor forskrift, og de foreslåtte grensene er akseptable selv om de med hell kunne ha vært høyere. Vi mener imidlertid at grensen på tre ulike stoffer er urimelig, da en del personer med store rusmiddelutfordringer kan bruke for eksempel heroin, opioide legemidler, benzodiazepiner, amfetamin, metamfetamin, GHB, crack-kokain og cannabis om hverandre. Hvis det skal settes en grense, bør denne bare gjelde på offentlig sted og/eller settes vesentlig høyere. Vi mener også at forslaget om “nullgrenser” for særlig farlige stoffer fremstår lite hensiktsmessig, både grunnet utfordringene med å bevise forsett og grunnet konsekvensene dette vil få for personer med opioidavhengighet der forsett kan bevises.

Frivillig henvisning vs. pålegg om rådgivning overfor unge

Avvisningen av vårt forslag om en forpliktende påleggshjemmel på s. 81 i proposisjonen underslår at det er fullt mulig å utforme en slik hjemmel for personer under 18 år – så lenge en endrer bevistemaet fra bruk av narkotika (som kan være problematisk å konstatere med et sivilrettslig beviskrav) til for eksempel rusmiddelbruk som tilsier alvorlig bekymring for barnets helse og utvikling, à la politiloven § 13. En slik “rusmiddelagnostisk” løsning ville ikke bare gå klar av uskyldspresumsjonen og i tillegg fange opp problematisk alkoholbruk; den ville også gjøre det mulig for politiet å ilegge en reaksjon ved unges bruk av ikke-narkotikaregulerte stoffer som ketamin, pregabalin og lystgass.

Forenklede forelegg

Det er gledelig at regjeringen omsider utreder forenklede forelegg, men vi har liten forståelse for at det skjer så sent og kan ikke se at videre utredning er nødvendig. Dette er alt blitt utredet av Sanksjonsutvalget og byr neppe på store utfordringer – så lenge en godtar at de aller minst alvorlige narkotikaovertredelsene behandles likt som mindre alvorlige tollovertredelser i dag, dvs. ikke registreres. Dette ville gi skyldige mistenkte uten store rusmiddelutfordringer et sterkt incentiv til å vedta forelegget på stedet, og dermed dramatisk redusere behovet for (særlig tvungen) rusprøvetaking. Det kunne da også settes egne, lave mengdegrenser i forskrift. Kombineres dette med en påleggshjemmel for personer under 18 år, en “samaritanerlov”, en standardisert oppreisningsordning ved uberettiget prøvetaking og flytting av kompetansen til domstolene ved tvungen prøvetaking, kan problemene ved regjeringens modell løses.

Høringsuttalelse vedr. Prop. 112 L (2024-2025)

Vi i FMR: Fellesskap-Menneskeverd-Rusfrihet takker for denne muligheten til å gi høringsuttalelse vedr. Prop. 112 L (2024-2025).

Erfaringer med ruskontroll i kommunene

Bakgrunnen for etableringen av rådgivningsenhetene i kommunene har vært det tidligere samarbeidet mellom politi og kommunens helsetjeneste gjennom arbeidet med de såkalte ruskontraktene. Her har politiet gitt påtaleunnlatelse på vilkår av en kontrakt hvor den enkelte ungdom forplikter seg til å holde seg unna narkotika i et antall måneder. Forutsetningen er selvsagt at oppfølgingskontakten videreføres over noe tid. Vi viser f.eks. til det s.k. TIUR-prosjektet i Ringsaker kommune, hvor samarbeidet mellom politiet og kommunens helsetjeneste viste seg positivt for en rekke ungdommer, hvor politiet hadde en avdekkende og henvisende rolle, og hvor kommunens helsetjenester hadde oppfølgingsansvaret. Mer om TIUR-prosjektet finner du her: Erfaringer med ruskontrakter i TIUR, Tidsskriftet Rusfri nr. 118-2023, eller Marianne Ihle, «TIUR-modellen: Ruskontrakter for ungdommer i praksis i Ringsaker», Tidsskriftet Rusfri nr. 116-2021

Regjeringen har nå foreslått at politiet skal ha som oppgave å henvise til rådgivningsenhetene i kommunene med inntil 3 oppmøter for et tidsrom på inntil 3 måneder. Dette støtter vi. Denne henvisningen skal kunne skje frivillig, eller som en påtaleunnlatelse på vilkår av at den unge møter hos rådgivningsenheten minimum 3 ganger, for å få informasjon, råd og veiledning, og i tillegg kan straffevilkåret være rusfrihet med eller uten ruskontroll. Vi mener at også andre fagfolk enn politiet skal kunne henvise til rådgivningsenheten, og dessuten bør den unge selv kunne søke informasjon og hjelp og også kunne bli med på frivillig ruskontroll. Dette både for å motstå jevnaldringspress og dessuten for å kunne rette opp tillit overfor lærere, fritidsledere eller foreldre.

Enkelte har hevdet at ruskontrakter ikke har dokumentert effekt. I alle fall for de yngste, narkotikabrukere under 18 år, er det vist at påtaleunnlatelse på vilkår av f.eks. en 6 måneders ruskontrakt har en langt sterkere effekt i form av oppnådd rusfrihet og lavere tilbakefall enn en bot fra politiet. Se f.eks. «Forebygging av fremtidig kriminalitet hos unge narkotikalovbrytere» Tidsskriftet Rusfri nr. 118, 2023.  

Regjeringen foreslår at «Gjennomføring av møte ved enhetene anses ikke som helsehjelp etter helselovgivning og enhetene skal ikke selv utøve helsehjelp for eksempel i form av kartlegging eller samtaleterapi. Dersom lovbryteren ønsker videre helsehjelp, skal enhetene henvise lovbryteren videre til relevante aktører i helsevesenet». Regjeringen ser her bort fra at mange av de ressursene som sitter i rådgivningsenheten f.eks. i mindre kommuner, er de eneste kompetente aktørene som kan bidra til å hjelpe den unge i en kommune. FMR mener arbeidet i rådgivningsenheten kan være en straffegjennomføring, dersom den unge blir henvist via dom eller betinget påtaleunnlatelse, men politiet skal også kunne henvise unge utenfor straffesporet, etter Regjeringens forslag. Da er det ikke så lett å kalle oppfølgingen en straffegjennomføring.

Og ruskontrollen, som rådgivningsenheten skal gjennomføre, vil være til stor nytte for det videre helsearbeidet for den unge i kommunen, for å vise om det er framgang i arbeidet, eller om det må bygge opp sterkere ressurser eller andre tiltak rundt hver enkelt ungdom.

I Helsedirektoratets veiledende materiale «Rådgivende enhet for russaker» framkommer det at vilkåret om oppmøte er oppfylt etter at lovbryteren har møtt én gang.  Regjeringen har heldigvis foreslått inntil 3 oppmøter, men hensikten må jo også være å skape en endring hos den unge. De tre oppmøtene sammen med den unge må derfor brukes til relasjonsbygging, til kartlegging av eventuelle hjelpeønsker og -behov, og til å legge opp til videre arbeid sammen med den unge, ikke å slippe vedkommende ut uten at noen endring har skjedd.

Hvilke fullmakter skal politiet ha?

Oppgaven for politiet er for de yngste, å avdekke narkotikabruk blant unge og stoppe den.  Regjeringen har foreslått at den enkelte polititjenesteperson selv skal kunne avgjøre om vedkommende kan bruke metoden «Tegn og symptomer», hvor man ut fra en del kroppslige kjennetegn kan styrke eller avkrefte mistanken om at den unge enten bruker narkotika, eller opptrer påvirket.  FMR har selv drevet med opplæring i «Tegn og symptomer», og mener at den polititjenestepersonen som skal bruke denne metoden må ha både opplæring og trening.

Ved skjellig grunn til mistanke om illegal rusmiddelbruk bør man også kunne bruke spyttprøver, som en lite inngripende avdekkingsmetode. Regjeringen mener at dette kan være forholdsmessig, men krever at en påtalejurist godkjenner tiltaket. I noen tilfeller kan dette ta noe tid, mens minuttene teller i en mulig brukersituasjon. FMR mener derfor at polititjenestepersonen i hastetilfeller må kunne avgjøre om spyttprøve skal tas, hvis påtalejuristen ikke kan nås. Slike tillatelser må i alle fall nedskrives og dokumenteres skriftlig i etterkant. Dersom prøvetillatelse blir gitt, og den mistenkte personen nekter å avgi spyttprøve, bør vedkommende kunne bringes inn til urin- eller blodprøve. Hensikten med disse prøvene er naturligvis på et så tidlig tidspunkt som mulig å få ungdommen inn i et hjelpespor gjennom rådgivningsenheten i kommunen, og å bidra til avslutning av bruk av illegale stoffer.

Veldig mye av omsetningen og anskaffelsen av narkotika skjer gjennom mobiltelefonen. Selv overfor en brukersituasjon kan ikke politiet vite om det er en kjøper eller en selger man har foran seg. Via spor på mobiltelefonen kan det avdekkes andre selgere. Av hensyn til å begrense den illegale omsetningen av narkotika bør politiet kunne innhente fullmakter til å ransake mobiletelefoner. Ransaking av mobiltelefoner er ikke omtalt i regjeringens forslag. Vi mener det er et forholdsmessig tiltak, tatt i betrakting den store skaden illegal rusmiddelomsetning kan gjøre både overfor brukerne selv, de pårørende og andre unge som rekrutteres inn i narkotikabruk de kanskje ikke kommer seg ut av.

Endringer i legemiddelloven

Regjeringen foreslår å endre legemiddellovens §31, slik at overtredelser av mindre mengder illegale narkotika til eget bruk straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder , slik at tillegget «eller begge deler» faller bort. Dette er et tillegg som hjemler at pågripelse i noen tilfeller kan være aktuelt, f.eks. hvor den mistenkte kan tenkes å unndra seg reaksjoner eller ødelegge bevis. Det vil oppleves mest hensiktsmessig at § 31 fortsett dekker hele spekteret i Legemiddelloven, selv om det er sjelden dette tillegget vil bli brukt, og slik at pågripelse i alle fall er mulig gjennom forslaget om nytt tillegg i Lov om rettergangsmåten i straffesaker § 171. Det vises dessuten til §31 i Legemiddelloven, siste ledd, som omhandler dopingmidler, hvor tillegget «eller begge deler» er foreslått beholdt. Det er liten grunn til å skille narkotikas og dopingmidlers straffeverdighet.

Maksimumsgrense for innehav til egen bruk

Det vil være lurt å ha en maksimumsgrense for hvor mye illegale rusmidler den enkelte kan ha på seg uten straffereaksjon. Mengdegrensen for innehav av narkotika til eget bruk er i regjeringens forslag satt til 2 gram for Heroin, Kokain og Amfetamin/Metamfetamin/MDMA mens grensen etter FMRs oppfatning bør være 1 gram, hvilket for vanlige brukere er ca. 4 rusdoser.  For cannabis er mengdegrensen 15 gram. den samme mengden som ble utarbeidet etter Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2014. Imidlertid er cannabis blitt vesentlig sterkere og dermed farligere siden den gang, med THC-innhold langt over 50 prosent. På denne bakgrunnen hadde Solbergregjeringen foreslått 10 gram, men FMR mener man godt kan gå enda lenger ned.

FMR mener dessuten at lystgass bør tas inn på narkotikalista, og at arbeidet med å redusere bruk av lystgass som rusmiddel må gis en plass blant nye oppgaver på narkotikafeltet.

Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform skal ta et endelig oppgjør med stigmatisering og diskriminering. Den baserer seg på behovet for et juridisk skille mellom den rusavhengige og de som ikke er det. Den har laget et mål om at ingen barn og unge skal begynne med ulovlige rusmidler og den vil gi politiet økte fullmakter mot personer som er mistenkt for bruk og besittelse av ulovlige rusmidler til eget bruk.

Høyesterett kom i 2022 frem til at rusavhengige ikke kan straffes for bruk av ulovlige rusmidler. I og med at høyesterett ikke lagde noen nedre terskel for rusavhengighet, ga regjeringen Rushåndhevingsutvalget i oppdrag om å utrede et slikt skille, slik at de som ikke er rusavhengige skal kunne straffeforfølges. 

Det har ikke latt seg gjøre å lage et slikt skille. Derfor legger regjeringen opp til at det skal dannes rettspraksis for hvem den rusavhengige er. 

Dette fremstår for oss som lite klokt, men også som stigmatiserende og belastende. Det finnes ingen grunn til å tro at det vil hjelpe regjeringen med å oppnå sine mål når det kommer til bruksprevalens, behandlingsoptimisme eller stigma. Derimot er det dyrt. 

Det legges dessuten opp til at personer som ikke kan straffes for lovbruddet de er mistenkt for å ha begått, utsettes for invaderende tvangsmidler for å oppklare dette lovbruddet.

Under debatten om Solberg II-regjeringens forslag til rusreform, argumenterte politiet mot avkriminalisering fordi de mente de ville miste adgangen til de straffeprosessuelle tvangsmidlene de hadde hatt for vane å bruke for å oppklare brukersaker: kroppslige undersøkelser og ransaking av bolig og data eller mobiltelefon. 

Riksadvokaten presiserte overfor politiet at de ikke hadde denne adgangen. Fordi invaderende ransakinger er uforholdsmessig for å oppklare straffesaker som løses med bot, og fordi ransaking av bolig for å etterforske folk for forhold de ikke er mistenkt for er usaklig. 

Basert på undersøkelser i politidistriktene konkluderte Riksadvokaten med at politiet systematisk hadde feilpraktisert regelverket. Norges Institusjon for Menneskerettigheter har bedt om at det vurderes oppreisning for ofrene.

I Forebyggings- og behandlingsreformen Del I viser Regjeringen til bestemmelsen om at barn skal beskyttes mot narkotika i FNs Konvensjon for beskyttelse av barns rettigheter. Av denne bestemmelsen utleder de et mål om at ingen barn og unge skal begynne med ulovlige rusmidler i Norge. For å oppnå det målet skal det benyttes kroppslige undersøkelser (spyttprøver, urinprøver eller blodprøver) for å bevise rusbruk, slik at barnet kan straffes. Deretter kan det gis påtaleunnlatelse med vilkår om å underlegge seg kroppslige undersøkelser (ruskontroll) og delta i samtaler med kommunen.

Barnekomiteen har uttalt at barn ikke skal kriminaliseres og at barn skal ha tilgang på evidensbasert behandling og oppfølging og korrekt informasjon om rusmidler.

Ifølge Helsedirektoratet er ikke ruskontrakter en kunnskapsbasert behandlingsmetode. Dessuten advares det spesifikt mot kroppslige undersøkelser som spyttprøver. Mange av ungdommene som havner i politiets søkelys har negative erfaringer i oppvekst, deriblant seksuelle overgrep.

Straff er ment belastende og er svært stigmatiserende. Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å hevde at straff fører til redusert rusbruk.  

I 2023, arrangerte vi et side-event under FNs 67. Narkotikakommisjon sammen med helse- og omsorgsdepartementet, Kontoret for FNs Høykommissær for Menneskerettigheter og Pompidou-gruppen i Europarådet med temaet: Barrierer og løsninger for å bygge ned stigma innenfor gjeldende internasjonalt regelverk. Ifølge Zaved Mahmood (OHCHR) er kriminalisering en barriere for å bygge ned stigma. Løsningen på dette er avkriminalisering. 

Ettersom regjeringen ønsker at politiet skal ha en avdekkende funksjon, at tiltak er forholdsmessige og i tråd med internasjonalt regelverk, at menneskerettighetene og barns rettigheter oppfylles, anbefales det å avkriminalisere bruk og besittelse til eget bruk. Dette vil sikre at personer pålegges oppmøte for nevnte rådgivende enheter i tråd med regjeringens mål med reformen. Utvidede fullmakter til politiet vil ikke være nødvendige ettersom beviskravet senkes. 

Vi støtter regjeringen i at det er viktig å hjelpe sårbar ungdom. Men vi advarer mot å benytte integritetskrenkende, straffende og stigmatiserende virkemidler. Regjeringen bør heller tilføre ressurser til oppsøkende sosialt arbeid.

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. 

Om plassering av lovbestemmelsen

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon er positive til at lovbestemmelsen plasseres i legemiddelloven. Det er symbolsk riktig, både av hensyn til at det er ‘helselov’ samt straffenivået.
• Kirkens Bymisjon er enig i at andre narkotikaovertredelser, som salg og store mengder fortsatt skal straffes etter straffeloven § 231.

Strafferamme

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon er positive til at ‘eller begge deler’ tas ut av strafferammen.
• Kirkens Bymisjon støtter påtaleunnlatelse med særvilkår for ungdom 15-18 år, og påtaleunnlatelse for de med «omfattende og problematisk bruk».
• Vi ønsker imidlertid å understreke at det vil være svært krevende å fastslå hvem som har «omfattende og problematisk bruk» og stiller spørsmål ved hvordan dette skal vurderes. Av den grunn mener vi det er mer hensiktsmessig å avkriminalisere befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk for i større grad å sikre likhet for loven og hindre diskriminering og stigmatisering. .

Mengdegrenser (tidl kalt terskelverdier)

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon mener at mengdegrensene ikke må være for lave. Lave mengdegrenser vil medføre at rusmiddelavhengige vil måtte oppsøke salgsmiljøer ofte, og på den måten utsette seg oftere for farlige situasjoner. Vi viser til at både Sverige og Danmark har høyere mengdegrenser enn det som foreslås her.

Når flere stoffer:…gjelde for befatning med inntil tre stoffer samtidig, og at full mengdegrense skal gjelde for alle stoffene.

Kirkens Bymisjon mener:

• Vi er enige i dette

 Reaksjonsfastsettelse barn og unge

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon er positive til påtaleunnlatelse for ungdom, men ønsker å understreke at det gjelder under forutsetning av at oppmøte ikke er det eneste tiltaket som settes inn, spesielt for ungdom med alvorlig rusmiddelavhengighet.
• Oppmøte i rådgivende enhet må kombineres med andre tilbud, som inkluderer at tverrfaglig team og annen oppfølging i kommunene kobles på. Kirkens Bymisjon advarer mot å innføre generelle straffereaksjoner som “eneste” tiltak i denne rusreformen, uten å sikre at forebyggingsarbeid forsterkes parallelt. Det er nødvendig for å sikre at “svaret” i sakene kun knyttes til justissporet og ikke helhetlig hjelp.
• Vi ber også om at både ruskontroll og oppmøte som tiltak evalueres, da det i dag finnes begrenset kunnskapsgrunnlag for om og hvordan det fungerer, og at det er en forutsetning at det iverksettes kartlegging.

Norges forpliktelser ift barnekonvensjonen

Kirkens Bymisjon mener:

• For barn og unge må andre tiltak prøves før straff. Kirkens Bymisjon henviser til forpliktelser i FNs Barnekonvensjon om blant annet rett til medvirkning rett til optimal helse, barnets beste prinsippet, og statens plikter til å beskytte mot narkotika. Barnekonvensjonen artikkel 33 pålegger staten å beskytte barn mot narkotika gjennom forebyggende tiltak, adekvat behandling og skadereduserende tjenester.
• Barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 3 bokstav b oppfordrer til å finne andre tiltak enn straff for barn. Barnekomiteen advarer mot negative konsekvenser av straff og anbefaler andre virkemidler. Staten må iverksette effektive forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak for å redusere rusbruk blant barn. I alle avgjørelser som har betydning for et barn plikter staten å gjøre vurderinger av hva som er til det enkelte barnets beste. Kirkens Bymisjon mener det er avgjørende at dette følges opp.

 Reaksjonsfastsettelse rusmiddelavhengige

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon er positive til påtaleunnlatelse i tilfeller med mindre mengder der man kan redegjøre for et «omfattende og problematisk bruk». Vi ønsker imidlertid å påpeke at det er krevende å definere ‘omfattende og problematisk bruk’. Vi stiller også spørsmål ved hva det betyr at ‘rusmiddelavhengig skal være en rettslig standard, og at de nærmere nyansene skal utvikles gjennom rettspraksis’, samt at ‘reaksjonsordningen ikke bør gjelde for enhver person med rusmiddelavhengighet i medisinsk forstand’. Vi stiller også spørsmål om hva det betyr og hvordan skal man kunne vurdere ‘en livsstil og helsetilstand som preges av langvarig bruk. Kirkens Bymisjon mener at å overlate vurderingen av ‘problematisk bruk’ til politiet og/eller domstolen vil være utfordrende på grunn av manglende helse- og sosialfaglig kompetanse. Vi mener derfor at en avkriminalisering av det som gjelder befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk vil være mer hensiktsmessig, for i større grad sikre likhet for loven og hindre diskriminering og stigmatisering.

Tvangsmidler og rusmiddeltesting

Kirkens Bymisjon mener:

• Dersom det kun er mistanke om bruk av narkotika, bør en kroppslig undersøkelse anses å være uforholdsmessig.
• Vi mener at tiltaket med spytteprøver[JJ1][MB2]  kan være inngripende i forhold til borgernes autonomi.
• Kirkens Bymisjon påpeker at det er tydelig at departementet primært ønsker å kunne avdekke narkotikabruk blant unge, [JJ3] samt rekreasjonsbrukere, som ruser seg av og til, med denne bestemmelsen. Vi ønsker å påpeke at det blir problematisk når bestemmelsen skal praktiseres av den enkelte tjenesteperson på gata (jf. at departementet antar at prøvetaking normalt ikke vil være forholdsmessig overfor mistenkte som omfattes av den foreslåtte reaksjonsordningen for rusmiddelavhengige). Vi stiller spørsmål ved om når det vurderes som forholdsmessig å gjennomføre en kroppslig undersøkelse og når vil det ikke være det, og ønsker å utfordre hvordan en polititjenestepersonen kan vurdere hvem som er rusmiddelavhengige og hvem som ikke er det.
• Kirkens Bymisjon mener at flere spørsmål står uavklart (f.eks. om spyttprøver er pålitelige nok, at tegn og symptomer-metoden skal praktiseres i tråd med enhver tid gjeldende kunnskap og om metoden er å anse som kroppslig undersøkelse eller personransaking), og Derfor mener derfor at det er prematurt å lovfeste metoden nå.
• Vi ønsker imidlertid å understreke at vi mener det likevel er positivt at det foreslås et vilkår om «skjellig grunn» til mistanke sml. «rimelig grunn» (slik utvalget foreslo) for at undersøkelse av tegn og symptomer kan gjennomføres.

Departementet argumenterer for at bruk av rusmiddeltesting blant annet ved bruk av analyse av spytt, vil redusere risikoen for forskjellsbehandling.

Kirkens Bymisjon mener

• Vi tviler på dette da det er kjent at borgere fra mindre ressurssterke og /eller marginaliserte grupper i samfunnet av mange ulike årsaker har større risiko for å bli anholdt av politiet enn ressurssterke borgere. 
• Det er også begrenset hvilke stoffer man har anledning å teste for, og vi er bekymret for at det vil innebære risiko for at brukere vil eksperimentere med stoffer man vet ikke vil gi utslag på spyttprøve, men som kan innebære en ukjent og/eller større helserisiko. 

Henvisning til rådgivende enhet for russaker utenfor straffesak

Kirkens Bymisjon mener:

• Kirkens Bymisjon er enig i at politiet skal ha denne muligheten. Samtidig viser vi til vårt innspill over om reaksjonsfastsettelse ungdom 15-18 år, og understreker viktigheten av at dette følges opp med andre forebyggende tiltak.
• Kirkens Bymisjon er enig i at oppmøte kan økes til tre møter. Vi understreker viktigheten av at møtene fylles med innhold som er til hjelp for ungdommene.
• Kirkens Bymisjon vil påpeke at ungdom i denne situasjonen ofte lever svært kompliserte og uforutsigbare liv - som naturligvis påvirker oppmøte. Det er derfor viktig å få forstå eventuelt manglende oppmøte som et uttrykk for en krevende livssituasjon.

Vi har tidligere gitt flere innspill til arbeidet med forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet. I våre uttalelser har vi særlig understreket behovet for å:

• Styrke det forebyggende og skadereduserende tilbudet til barn og unge som står i fare for eller allerede bruker rusmidler.
• Sikre at andre aktører enn politiet kan identifisere rusbruk gjennom ordinære tjenester, uten bruk av straffetrusler. Dette bør være hovedtilnærmingen for å oppfylle forpliktelsene i FNs barnekonvensjon artikkel 33 om å beskytte barn mot narkotika.

Savner konkrete tiltak for å oppfylle barns rett til beskyttelse mot narkotika

Del 1 av reformarbeidet gir en god situasjonsbeskrivelse og viser til kunnskapsbaserte tilnærminger - og gode intensjoner - for å styrke rusarbeidet rettet mot barn og unge. Vi er særlig glade for at ansvaret for rusbehandling av barn er tydeliggjort. Likevel innfrir ikke proposisjonen vårt ønske om en ambisiøs, helhetlig reform med konkrete tiltak for å sikre et reelt av løft av det forebyggende- og skadereduserende rustilbudet til barn og unge. Det er fortsatt grunn til å tro at dagens mangler i kommunenes og spesialisthelsetjenestens tilbud til barn og unge med rusutfordringer – og de store geografiske forskjellene i tilgang til hjelp – vil vedvare. I vår supplerende rapport til FNs barnekomité anbefaler vi at én tjeneste har det overordnede ansvaret for forebygging og oppfølging av rusbruk, og at denne tjenesten får ansvar for å involvere og koordinere andre tjenester.

Straff er fortsatt det primære virkemiddelet for å beskytte barn mot narkotika

Regjeringen ønsker å videreføre dagens lovgivning for mindre alvorlige narkotikalovbrudd, med fokus på allmennprevensjon og å redusere rusbruk blant barn og unge. Dette innebærer fortsatt bruk av straffeprosessuelle virkemidler som statens foretrukne tilnærming for å forebygge og avdekke rusbruk blant barn – noe Barneombudet mener er problematisk og i strid med FNs barnekomités anbefalinger. Vi savner et tydeligere skille mellom forebygging og avdekking. Når et barn kommer i politiets søkelys på grunn av rusbruk er det neppe første gang barnet er i befatning med illegale rusmidler. Etter vårt syn mangler regjeringens rusreform konkrete tiltak som bedre kunne bidratt til å forebygge rusbruk – og særlig utsette rusdebut – blant barn og unge. Avslutningsvis i vårt innspill utdyper vi hvilke forebyggende innsatser som etter vårt syn bør styrkes.

Barneombudet synes det er positivt at departementet åpner opp for at politiet kan henvise til rådgivende enhet utenfor straffesporet. Dette er et skritt i riktig retning. Samtidig mener vi det er uheldig at det i forslaget understrekes at tiltaket er ment å være et supplement til straffeordningen og dermed kun skal brukes unntaksvis. Barneombudet mener lovgiver burde gitt tydeligere signaler om at den nye hjemmelen i politiloven § 9 burde vært et foretrukket virkemiddel i politiets når politiet påtreffer et barn der det er bekymring for rusbruk. Slik forslaget nå er formulert i forarbeidene, er vi i tvil om politiet vil ta initiativ til å prioritere utvikle – og/eller å bruke eksisterende - polisiære virkemidler for å håndheve forbudet i utstrakt grad.

Særvilkår om ruskontroll overfor ungdom

Departementet foreslår at påtalemyndigheten kan ilegge påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontroll. Det har vært reist spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget for effekten av ruskontroll. Departementet viser til forskning som antyder at påtaleunnlatelser med vilkår om oppfølging og/eller rustesting kan bidra til å opprettholde rusfrihet og redusere risikoen for tilbakefall til narkotikakriminalitet. Barneombudet vil understreke at den forskningen det vises til, i hovedsak peker på betydningen av støtte fra foreldre og andre nære relasjoner som forklaring på positive effekter – ikke rustestingen i seg selv. Den samme forskningen problematiserer også ruskontrollens inngripende karakter.

Både Barneombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har tidligere påpekt at de rådgivende enhetene for russaker vil ha bedre forutsetninger enn politiet til å kartlegge og vurdere om ruskontroll kan være egnet tiltak for barn og unge. Vi mener departementets begrunnelse for å ikke følge opp denne anbefalingen er utilstrekkelig. På bakgrunn av den store usikkerheten rundt effekten av ruskontroll som tiltak, mener vi at dette skjerper behovet for at det foretas en individuell vurdering av fagpersoner med relevant kompetanse. Dette er også formålet med de rådgivende enhetene – å kartlegge og vurdere hvilke hjelpetiltak som best kan bidra til å opprettholde rusfrihet.

Savner helhet

En svakhet ved Regjeringens proposisjon er at den i liten grad prioriterer å utvikle en bred tiltakskjede med mindre inngripende tiltak for å avdekke og gi hjelp til barn og unge som bruker rusmidler. En slik tilnærming ville i større grad ivaretatt barns rettigheter og gjort det mulig å identifisere og følge opp barn med begynnende rusproblemer på et tidlig stadium.

Barneombudet mener det har vært uheldig å dele reformarbeidet i to separate løp. Dette har etter vårt syn svekket muligheten til å se barn og unges behov i en helhetlig sammenheng – der forebygging, avdekking og oppfølging henger sammen. Når del 2 utelukkende handler om straffeprosessuelle virkemidler, reduseres spørsmålet om hvordan vi kan forebygge narkotikabruk, til et spørsmål om politiets bruk av tvangsmidler.

Dersom målet er tidlig intervensjon og utsatt rusdebut, må også andre tjenester – som helse, barnevern og skole – få et større ansvar for å avdekke og følge opp rusbruk. Vi ønsker å gjenta at det er problematisk at barn under 15 år ikke var en del av mandatet til Rushåndhevingsutvalget. Vi mener dette preger forslagene i proposisjonen og svekker treffsikkerheten i arbeidet. Forskning viser tydelig at tidlig rusdebut øker risikoen for senere rusproblemer og utenforskap. Det er beklagelig at mandatet ikke åpnet for en bredere utredning av mindre inngripende, og mulig mer effektive virkemidler, innenfor andre lovverk og sektorer. Kommunenes mulighet til å avdekke og forebygge rusbruk er også en sentral del av det mer generelle forebyggende arbeidet norske kommuner bør ha. Barneombudet savner en bedre omtale av dette i proposisjonen og håper at komiteen vil påpeke viktigheten av å ha en bred tiltaksvifte i kommunenes forebyggende arbeid.

Barneombudet håper at justiskomiteen kan bli enige om å anmode Regjeringen om å utvikle en bredere tiltakskjede for å beskytte barn og unge mot narkotika. Vi mener det er behov for å se nærmere på hvordan andre aktører enn politiet kan avdekke rusbruk gjennom ordinære tjenester som bygger på tillit og frivillighet, og at dette bør være hovedveien inn til hjelp for barn og unge som har behov for rusoppfølging. Et konkret tiltak som kan vurderes – og som Barneombudet tidligere har spilt inn til departementet – er om andre tjenester bør få anledning til å henvise barn og unge til de rådgivende enhetene for russaker.

ProLAR Nett er en brukerorganisasjon for folk i LAR - personer med rusavhengighet og deres pårørende. Vi takker for muligheten til å gi innspill.

Vi støtter på det sterkeste en avkriminalisering av bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk. Det er på høy tid at vi går bort fra straffesporet og over til hjelp og støtte. Det handler ikke om å bagatellisere rusbruk. Det handler om å møte det med et helse- og kunnskapsperspektiv, ikke med politi og straff.

Våre medlemmer formidler tydelig at dagens straffebaserte tilnærming fører til stigmatisering, utenforskap og svekket tillit til hjelpeapparatet. Formålet med forslagene i proposisjonen er å sikre at personer som har omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer, normalt skal møtes med hjelp og behandling i stedet for straffereaksjoner. Og det er fint. Men vi er usikre på hvordan vurderingen av om «lovbryteren» har et «omfattende og alvorlig rusmiddelproblem» praktisk sett vil fungere og hvordan den ikke vil videreføre stigmatisering og karikering av hvem som er rusmisbrukere og hvem som ikke er det.

Vi er også bekymret over forslaget om at politiet skal kunne tvinge mennesker de mistenker har brukt et rusmiddel til spyttprøver. At dette ikke regnes som sterkt inngripende er helt uforståelig for oss. Spyttprøver, og bruk av tegn-og-symptom-metoden, er tvangsmidler som oppleves som krenkende og ikke er kunnskapsbaserte. Vi har medlemmer som har blitt stoppet, testet, og uthengt på åpen gate – ikke fordi de har solgt, ikke fordi de har gjort skade, men fordi de lever med avhengighet. Om idéen er mindre stigmatisering og at folk skal ha tillit til hjelpeapparatet, så er det imot sin hensikt at disse metodene fremmes, mener vi.

Vi mener:

• At bruk og besittelse til eget bruk ikke skal straffes, verken med bøter, rulleblad eller fengsel.
• At politiets bruk av tvangsmidler må strammes inn og i dette tilfellet fjernes helt.

Skal vi lykkes med forebygging, behandling og skadereduksjon, kan ikke folk anses som kriminelle, noe som bare gjør det vanskeligere for folk å søke eller få hjelp.

Vi håper justiskomitéen vil bruke denne anledningen til å ta et tydelig steg bort fra en politikk som straffer og stigmatiserer, og i retning av en politikk som støtter og hjelper.

Fra Ruspolitisk fellesråd Østlandet (RfØ)
post@ruspolitiskfellesrad.no

Til Justiskomiteen på Stortinget

Høringssvar, Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv.

Oslo, 5.mai 2025

Prop. 112 L (2024-2025) - Forebyggings- og behandlingsreformen del 2
Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv.

Ruspolitisk fellesråd Østlandet (RfØ) er en sammenslutning av organisasjoner, foreninger og lag som vil mobilisere til frivillig innsats for å redusere bruken og dermed skadene av alkohol, narkotika og spilleavhengighet. Vi takker for muligheten til å komme med innspill til høringen «Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv».

Vi synes reformen har satt fokus på utfordringen med at unge som ruser seg ikke blir fanget opp, og er spesielt glad for at Regjeringen ønsker å prioritere et godt rammeverk for å komme tidlig inn og hjelpe unge ut av rus.
Vi synes også at reformen er tydelig på at rusavhengige ikke skal få straff for sin bruk, og støtter at Regjeringen ønsker å redusere stigma ved rusmiddellidelser og at det er ønskelig å sikre at personer som har omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer, normalt skal møtes med hjelp og behandling i stedet for straff.

Forebygging  og tjenestetilbud i kommunene

Som kjent fra totalkonsummodellen reduseres den skadelige bruken av alkohol og illegale rusmidler når konsumet i befolkningen som helhet går ned. Derfor mener vi at en forebyggingsreform bør ha et overordnet mål om å redusere rusbruken i sin helhet. Og når vi nå ser at bruken av alkohol, cannabis og kokain øker blant unge, blir vi bekymret.
Helsetilbudet til barn og unge er svært ulikt fra kommune til kommune. RfØ er derfor glad for at Regjeringen ønsker å komme tidligere inn med hjelp og oppfølgning, og at tjenestetilbudet skal være tilgjengelig og nært der folk bor.
RfØ støtter at henvisning til rådgivende enhet blir normalreaksjon i saker som omhandler barn og unge. At det nå blir lagt opp til tre oppmøter over maksimalt tre måneder gjør oppfølgingen forpliktende og mer langvarig enn dagens retningslinjer med kun ett oppmøte. Derfor foreslår vi følgende:

• Det må settes minstekrav til kvalifikasjoner hos de som utgjør rådgivende enhet i kommunene.
• Få på plass nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen som unge som blir avdekket for rusbruk møter - en nasjonal minstestandard for oppfølging som innebærer rådgivende samtaler, hjelp til å mestre underliggende problemer, hjelp til å fullføre skolegang eller komme i jobb.
• En minstestandard bør inneholde tre oppmøter hos rådgivende enhet når man blir tatt for bruk og
  besittelse av narkotika.
• Foresatte bør involveres, og ungdom bør få hjelp til å stå i jobb eller skole, samt incentiver til å delta på fritidsaktiviteter.
• Frivillig henvisning til rådgivende enhet (utenfor straffesporet) også for andre yrkesgrupper enn politiet.

Hjelp til mennesker med rusproblemer

RfØ støtter Regjeringens signal om å ønske å redusere narkotikabruken i samfunnet. Vi er også glade for at Regjeringen er tydelige på at bruk og besittelse av narkotika er forbudt og at det ikke er aktuelt å avkriminalisere befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Dersom forbudet skal være reelt, må man møte reaksjoner ved brudd.
RfØ støtter også at mennesker med omfattende og alvorlig rusmiddelproblematikk ikke får en strafferettslig reaksjon, men får påtaleunnlatelse uten vilkår og møtes med helsehjelp og tilbud om behandling eller annen oppfølging. Vi støtter også momentene som er listet opp for å avgjøre hvem som anses å ha alvorlige og omfattende rusproblemer og vi tror de gjør det mulig å ivareta Stortingets intensjon om at personer med omfattende rusproblemer ikke skal straffes, men få oppfølging og helsehjelp. Derfor foreslår vi følgende:

• Stortinget bør gi Politiet et tydelig mandat til å jobbe forebyggende.
• Politiet bør ha mulighet til å avdekke narkotikabruk innenfor tydelige rammer og kun ved begrunnet
  mistanke om narkotikabruk. Kroppslige undersøkelser er aldri et mål i seg selv, men kan være et middel for å få ungdommer inn i et oppfølgingsløp hvor de får hjelp til å håndtere egne rusproblemer. Det skal skje innenfor klare rammer.
• Det er positivt at man nå vil kunne ta spyttprøver ved mistanke om bruk av illegale rusmidler.

Rusbruk rammer andre

Rusbruk rammer ikke bare den som bruker rusmidler, men også venner, familie og samfunnet. Særlig ser vi at pårørende til personer med rusproblemer sliter med både fysisk og psykisk helse, livskvalitet og stigma. Vi mener det er viktig at komiteen påpeker konsekvensene narkotikabruken har både for den enkelte, for pårørende og samfunnet.

Avslutningsvis bemerker vi at reformen vil måtte medføre økte ressurser og dermed også kostnader. Det vil gjelde både til de rådgivende enhetene i kommunen,  Politiet og til helsevesenet som skal behandle rusavhengige.

Med vennlig hilsen                                                              

Tom Aune/s.                                                           
Styreleder    
Ruspolitisk fellesråd Østlandet                                         
post@ruspolitiskfellesrad.no

Fra Rusfri Oppvekst

post@rusfrioppvekst.no

Til Justiskomiteen på Stortinget

Høringssvar, Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv.

Bergen, 2.mai 2025

Prop. 112 L (2024-2025) - Forebyggings- og behandlingsreformen del 2
Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv.

Rusfri Oppvekst jobber for trygge og gode oppvekstsvilkår for barn og unge ved å styrke voksne som møter dem i hverdagen.
Vi takker for anledningen til å komme med innspill til høring om Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del 2, Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv.

Rusfri Oppvekst synes reformen har satt fokus på utfordringen med at unge som ruser seg ikke blir fanget opp, og er spesielt glad for at regjeringen ønsker å prioritere et godt rammeverk for å komme tidlig inn og hjelpe unge ut av rus.

Forebygging  og tjenestetilbud i kommunene – Minstestandard for oppfølging av ungdommer

Vi mener at en forebyggingsreform bør ha et overordnet mål om å redusere rusbruken i sin helhet. Som kjent fra totalkonsummodellen reduseres den skadelige bruken av alkohol og illegale rusmidler når konsumet i befolkningen som helhet går ned. Og når vi nå ser at bruken av alkohol, cannabis og kokain øker blant unge, blir vi bekymret.

Helsetilbudet til barn og unge er svært ulikt fra kommune til kommune. Rusfri Oppvekst er derfor glad for at regjeringen ønsker å komme tidligere inn med hjelp og oppfølgning, og at tjenestetilbudet skal være tilgjengelig og nært der folk bor.

Rusfri Oppvekst støtter og mener at det må være lavterskel for at henvisning til rådgivende enhet blir normalreaksjon i saker som omhandler barn og unge. At det nå blir lagt opp til tre oppmøter over maksimalt tre måneder gjør oppfølgingen forpliktende og mer langvarig enn dagens retningslinjer med kun ett oppmøte. Dette er svært positivt. Vi ønsker:

• Å få på plass nasjonale faglige retningslinjer for den kommunale oppfølgingen som unge som blir avdekket for rusbruk møter.
• Å få på plass en nasjonal minstestandard for oppfølging som innebærer rådgivende samtaler, hjelp til å mestre underliggende problemer, hjelp til å fullføre skolegang eller komme i jobb.

• At foresatte bør involveres, og ungdom bør få hjelp til å stå i jobb eller skole, samt incentiver til å delta på fritidsaktiviteter.

Hjelp til personer med rusproblematikk

Rusfri Oppvekst støtter regjeringens signal om å ønske å redusere narkotikabruken i samfunnet. Vi er også glade for at regjeringen er tydelige på at bruk og besittelse av narkotika er forbudt og at det ikke er aktuelt å avkriminalisere befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Dersom forbudet skal være reelt, må man møte reaksjoner ved brudd.

Rusfri Oppvekst synes reformen er tydelig på at rusavhengige med omfattende og alvorlig rusmiddelproblematikk ikke får en strafferettslig reaksjon, men får påtaleunnlatelse uten vilkår og møtes med helsehjelp og tilbud om behandling eller annen oppfølging. Vi støtter også momentene som er listet opp for å avgjøre hvem som anses å ha alvorlige og omfattende rusproblemer og vi tror de gjør det mulig å ivareta Stortingets intensjon om at personer med omfattende rusproblemer ikke skal straffes, men normalt skal møtes med oppfølging og helsehjelp. Vi ser også positivt på at regjeringen ønsker å redusere stigma ved rusmiddellidelser.

Pårørende

Rusbruk rammer ikke bare den som bruker rusmidler, men også familie, venner og samfunnet. Særlig ser vi at pårørende til personer med rusproblemer sliter med både fysisk og psykisk helse, livskvalitet og stigma. Vi mener det er viktig at komiteen påpeker konsekvensene narkotikabruken har både for den enkelte, for pårørende og samfunnet.

Med vennlig hilsen                                                                                                  

Marit Fosså/sign.                                          Marit Barene
Styreleder                                                       Daglig leder

 1.      Innledning

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gir med dette innspill til justiskomiteens behandling av Prop. 112 L (2024-2025).

NIM noterer at proposisjonen i hovedsak viderefører gjeldende rett, hvor straff fortsatt er hovedreaksjonen på rusmiddelbruk. En del forslag er i hovedsak kodifisering, justering eller innstramming av gjeldende praksis slik det følger av HR-2022-731-A, samt en utvidet adgang til rustesting sammenliknet med i dag. Enkelte av NIMs anbefalinger er fulgt opp av departementet, og behandles ikke nærmere her.

2.      Overordnet om proposisjonen og menneskerettighetene

Strafferettslige virkemidler i møte med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Selv om det ikke er noe menneskerettslig krav om å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk, anbefaler en rekke internasjonale organer avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse.

Forslaget innebærer at en stor andel av de som bruker ulovlige rusmidler, også med ulike grader av rusmiddelavhengighet, fortsatt skal straffes. Dette kan ha flere negative effekter på retten til helse, som utgjør en sentral del av Meld. St. 5 (2024-2025). Det er etter NIMs syn viktig at stortingsmeldingen og proposisjonen ses i sammenheng, og at negative effekter av straff motvirkes slik at dette ikke hindrer realisering av retten til helse.

NIM antar videre at regjeringens mål om å sikre en mer kunnskapsbasert tilnærming på rusfeltet også vil gjelde for strafferettslige virkemidler. NIM vil i denne sammenhengen påpeke at flere av forslagene i proposisjonen ikke begrunnes med empirisk effekt. NIM mener derfor det er viktig med forskning på effekten av ulike tiltak, særlig rettet mot barn, slik at lovgivning, praksis og tiltak eventuelt kan justeres.

3.      Stigma

Straff kan stå i veien for realisering av retten til helse på ulike måter. En av disse er stigmaet som uunngåelig følger av at noe er straffbart.

NIM publiserte i fjor undersøkelsen «Du har ikke noe her å gjøre», hvor det ble innhentet erfaringer fra rusmiddelavhengige og offentlige tjenester om stigma i møte med tjenesteapparatet. Rapporten fant at rusmiddelavhengige risikerer å oppleve stigma og diskriminering i møte med helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester, og at dette blant annet kan føre til forverret helsetilstand, utenforskap og redusert hjelpesøkende atferd. En oppfølgingsundersøkelse om befolkningens holdninger til rusmiddelavhengige fra samme år bekrefter at mange har negative holdninger til gruppen.

Departementet skriver at et viktig formål med regjeringens forebyggings- og behandingsreform er å redusere stigma ved rusmiddellidelser. NIM mener dette er positivt. Samtidig er potensielle stigmaeffekter i liten grad vurdert eller omtalt i proposisjonen for øvrig, og det fremstår derfor noe uklart hvordan målsetningen om reduksjon av stigma skal oppnås i praksis i tilknytning til de foreslåtte lovforslagene.

NIM vil i denne sammenhengen påpeke at regjeringen i Meld. St. 5 (2024-2025) har varslet at den vil utarbeide en handlingsplan for å motarbeide stigmatisering av personer med rusmiddelproblemer. NIM mener at de foreslåtte lovendringene må sees i sammenheng med handlingsplanen, og at planen bør inneholde tiltak for å redusere stigma som følge av strafferettslige virkemidler på rusfeltet.

4.      Reaksjonsordningen

Reaksjonsordningen med påtaleunnlatelse vil etter forslaget ikke omfatte alle med rusmiddelavhengighet, og det legges til grunn en nokså høy terskel for å omfattes. Forslaget vil trolig gjelde kun de med mest uttalt eller «synlig» avhengighet, og innebære at mange med rusmiddelavhengighet dermed vil straffes for sin rusbruk. NIM mener hensynene som begrunner påtaleunnlatelse – straffens manglende individualpreventive virkning og at strafferettslige reaksjoner kan innebære en urimelig tilleggsbelastning – kan gjøre seg gjeldende for en større gruppe enn departementet legger til grunn. Som NIM har påpekt tidligere er også grensedragningen for avhengighet vanskelig å trekke i praksis. Rusmiddelproblemer er ikke nødvendigvis noe som kan observeres ved en person, og det kan være glidende overganger mellom ulike former for rusmiddelbruk.

Departementet skriver at forslaget ikke innebærer at politi og påtalemyndighet skal foreta medisinske vurderinger. Kriteriene i merknadene i lovforslaget vil likevel kreve innsyn i private og helsemessige forhold, og forutsetter en viss grad av kompetanse på rusmiddelproblematikk.

5.      Tvangsmidler

Det foreslås en ny bestemmelse som vil åpne for rustesting i større grad enn i dag, selv om prøvetaking fortsatt må være et forholdsmessig inngrep. Dette legger føringer for når og hvordan prøve kan innhentes, og må vurderes konkret i hver sak. NIM har påpekt at det ikke finnes praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) om dette i rene brukssaker. Dette betyr at spørsmålet foreløpig er rettslig uavklart. EMD har imidlertid i en rekke saker uttalt at alvorlighetsgraden i lovbruddet spiller inn i forholdsmessighetsvurderingen av tvungen kroppslig prøve. 

Rustesting av personer som ikke skal straffes grunnet rusmiddelavhengighet, skal ifølge proposisjonen anses som uforholdsmessig. Dette reiser spørsmål om hvordan en slik vurdering skal kunne gjøres betryggende av påtalemyndigheten, for å forhindre uforholdsmessig maktbruk. Dette besvares ikke tydelig i proposisjonen.

NIM mener videre at det ikke er godt nok begrunnet hvorfor man avviker fra straffeprosesslovens regler om beslutningskompetanse, hvor utgangspunktet ellers er at retten ved kjennelse skal beslutte kroppslig prøve uten mistenktes samtykke. Dette gir svakere rettssikkerhet enn i dag, og går lenger enn utvalgets forslag, og burde etter NIMs syn grunngis nærmere.  

6.      Barns rettigheter

Barnekonvensjonen har en rekke bestemmelser som gjelder straff, helse og rusmidler. Etter artikkel 33 skal staten treffe «egnede tiltak» for å beskytte barn mot narkotika.

Henvisning til rådgivende enhet for russaker skal være den foretrukne reaksjonen overfor barn. Det foreslås også en adgang til å henvise til enhetene uten at det opprettes straffesak. Det er positivt at det dreies bort fra tradisjonelle strafferettslige virkemidler overfor barn. NIM mener det vil kunne være mindre inngripende for barn å henvises etter politiloven enn å bruke tvangsmidler og betinget påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte, og at det bør vurderes om dette bør brukes som en «førstereaksjon».

Det er viktig at enhetene har nødvendig kompetanse og ressurser, slik at de kan være et «egnet tiltak» etter barnekonvensjonen. Innholdet i enhetene bør kunne tilpasses med ny kunnskap, slik også proposisjonen legger til grunn.

Når det gjelder ruskontroll er det enighet om at tiltaket har usikker effekt. Forskning indikerer at det kan være oppfølging av kommunalt hjelpeapparat og foreldre, og ikke nødvendigvis rustesting i seg selv, som leder til positiv effekt. At tiltaket har usikker effekt generelt skal ifølge proposisjonen repareres ved at påtalemyndigheten eller domstolen kan vurdere at tiltaket er egnet i enkeltsaker. NIM har stilt spørsmål ved om påtalemyndigheten er rett instans til å vurdere dette, ettersom det krever kunnskap både om tiltaket generelt og det enkelte barnets situasjon.

I proposisjonen besvares dette med at dette er alminnelig praksis for straffereaksjoner. Etter NIMs syn skiller imidlertid disse sakene seg fra andre straffesaker ved at straffens formål i hovedsak ikke skal være pønalt, men et hjelpetilbud, slik NIM forstår det. Hva som er vanlig for strafferettslige reaksjoner generelt er ikke nødvendigvis det mest effektive dersom straffen skal være et reelt hjelpetiltak rettet mot barn. Det bør derfor iverksettes forskning og evaluering dersom tiltaket skal benyttes. NIM mener også at det må fastsettes nærmere regler i forskrift, og at denne bør sendes på høring.

Oslo, 6.5.25,

Høringssvar- prop 112 L (2024-2025) – Endringer i straffeloven og legemiddelloven m.v.

Innledning

Vi takker for muligheten til å gi innspill på et viktig arbeid som et grunnlag for en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet. Norges Politilederlag (NPL) er en fagforening som organiserer politiledere på alle nivåer og virksomhetsområdet i alle deler av landet. Vi er en del av Parat. Vi har behandlet proposisjonen blant våre tillitsvalgte og vil gi følgende tilbakemelding:

Norges Politilederlag hadde i sin tid også innspill til høringen NOU 2019:26 – fra straff til hjelp og til NOU 2024:12 – Håndheving av mindre alvorlige narkotikasaker.  I høringen NOU 2019:26 framkom det at Norges Politilederlag anerkjente rusreformutvalgets problembeskrivelse, men var uenige i forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika.

Norges Politilederlag problematiserte i høringssvaret faren ved at politiet ved foreslått tilnærming ble fratatt nødvendige verktøy, både i kriminalitetsbekjempelsen og i utøvelsen av forvaltningsoppgaver. Rusreformutvalgets forslag ble nedstemt i Stortinget, men nye retningslinjer fra ulike hold, kombinert med prioriteringer har ført til svekket innsats fra politiet i håndtering av mindre alvorlige narkotikaovertredelser. Svekkelsen vurderer vi som bekymringsfull, gitt utviklingen vi ser både med hensyn til rusmiddelbruk spesielt og med hensyn til ungdomskriminalitet generelt.

I høringssvaret knyttet til NOU 2024:12 omtalte vi også at antall straffesaker innen bruk, besittelse og oppbevaring i mindre alvorlige narkotikasaker har gått betydelig ned. Vi omtalte også tilbakemeldinger om at kommunale rådgivningsenheter i liten grad blir brukt.  Det syntes å være en sammenheng mellom politiets oversendelse av narkotikasaker til kommunene, og nedgangen i politiets egen aktivitet.  

Overordnet vurdering

Overordnet vil vi uttrykk anerkjennelse for at regjeringen i prop 112 L foreslår løsninger som kan bidra til bedre forebyggende innsats og bedre håndheving knyttet til mindre alvorlige narkotikasaker, enn det vi har pr dags dato. Med innretningen mener vil dette vil ha særlig betydning for det forebyggende arbeidet rettet mot ungdom.

 Konkrete vurderinger

Norges Politilederlag støtter løsningen om å plassere straffebestemmelse om bruk og besittelse i legemiddelloven. Det er et balansert signal og tydeliggjør at bruk og besittelse fortsatt er straffbart, men samtidig plasseres i legemiddelloven som et uttrykk for at dette også er en helsemessig utfordring.

Vi støtter også forslaget om å innføre spyttprøver som et alternativt og mindre inngripende tiltak for å avdekke bruk av narkotika, samt regulering i bruk av metoden tegn og symptomer. Det er også bra for effektiv håndheving at straffeprosessloven § 171 endres i lys av endring i strafferamme på legemiddelloven. Så merker vi oss at regjeringen velger å ikke gå videre med flere forslag fra NOU 2024:12 som kunne bidratt til effektiv håndheving i denne type saker.

Dette gjelder bl.a. presisering av forholdsmessighetskravet, presisere krav til saklig ransakingsformål og forslag om endringer knyttet til beslutningskompetanse. Vi oppfatter at regjeringens forslag er en konkret balansering knyttet til målet med reformen om å sikre reell håndheving av forbudet mot befatning med mindre mengder av narkotika, vurdert opp mot forholdsmessighet ved bruk av tvangsmidler i denne type saker. Dette er en vurdering vi respekterer og som vi legger til grunn er vurdert opp mot de begrensninger og fravær av effekter dette kan gi sett opp mot forslagene i 2024:12. En evaluering av effekter på løsningene som nå foreslås bør planlegges innen rimelig tid.

Terskelverdier for eget bruk

Vi støtter departementets forslag om å redusere terskelverdier for hva som anses å være til eget bruk for en rekke type narkotiske stoffer. Dette balanserer mulighetene for å kamuflere pågående salg, gjennom å hevde besittelse til eget bruk, opp mot rusmiddelavhengiges egne behov.

Forsterking av rådgivende rusenheters rolle

NPL opplever at utvalget på en meget god måte peker på muligheter for å styrke bruk av rådgivende rusenheter i kommunene. Både gjennom henvisning som del av en straffesak, men også i et forebyggende spor utenfor straffesak. Det er også positivt at det kan legges opp til flere oppmøter for å sikre effekt. Dersom forslaget blir stående vil det være viktig at alle kommuner har troverdige tilbud alene, eller i samarbeid med andre kommuner på dette feltet.

Prioriteringer

Klargjøring og nye virkemidler kan gi positive effekter i innsatsen for å forebygge at flere, og særlig unge mennesker, eksperimenter med illegale rusmidler. Dette forutsetter også at politiet nå får miljøer som for tid og anledning til å bygge og beholde kompetanse som kan jobbe effektivt mot relevante miljøer. Isolert sett er mindre alvorlige narkotikasaker, nettopp dette – mindre alvorlige i den store sammenhengen av straffesaker. Signaler om prioritering av innsats som i en større sammenheng virker forebyggende vil derfor ha betydning. Kapasitet til å følge opp er en annen faktor, i en situasjon hvor politiet har en rekke utfordringer på andre områder innen samfunnsoppdraget. Men dette er til syvende og sist et politisk spørsmål.

Avslutning

Vi vil gi ros til regjeringen for et grundig og godt arbeid innenfor et krevende tema. Slik vi ser det vil dette kunne være et godt grunnlag i en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet. En reform som bør forebygge at færrest mulig eksperimenterer med illegal rus og at færrest mulig utvikler et helseskadelig misbruk. Samtidig må vi ha en innsats som gir hjelp, mer enn opplevd straff og ikke minst et godt tilbud til de som ønsker seg ut av et misbruk.  På denne måten kan vi både bidra til god folkehelse, redusere handlingsrommet for kriminalitet og markedet for kriminelle nettverk. Dette trengs i Norge i årene som kommer.

Med hilsen

Frank Magne Sletten

​Styremedlem NPL

Høringsnotat fra Barn av Rusmisbrukere (BAR) til Prop. 112 L (2024-2025), Del II av forebyggings- og behandlingsreformen 

Barn av Rusmisbrukere (BAR) takker for muligheten til å gi innspill til Prop. 112 L (2024-2025).  

Vårt høringssvar bygger på erfaringskunnskap fra barn som pårørende til foreldre med rusmiddelproblemer, Våre erfaringer viser at barn i denne situasjonen ofte kan bære en dobbel byrde: de håndterer foreldres rusproblemer, samtidig som de selv kan utvikle risikoadferd som følge av ustabile oppvekstvilkår, mange med egne utfordringer knyttet til rus, psykisk helse og utenforskap.  
Disse barna lever i miljøer preget av ustabilitet og emosjonell utrygghet, noe som krever en ruspolitikk som prioriterer deres rett til omsorg, tilhørighet og medvirkning, i tråd med FNs barnekonvensjon.  

 Vi anerkjenner Prop. 112 Ls intensjon om å møte rusmiddelproblemer med behandling, som kan lette belastningen på barn ved å støtte foreldres rehabilitering. Frivillige henvisninger til rådgivende enheter og fokus på alternative reaksjoner er positive skritt. Vi deler Barneombudets bekymring for manglende helhetlig tilnærming og regionale ulikheter i rustiltak, og støtter deres vektlegging av barns rett til å bli hørt (art. 12). 

Generelle bemerkninger 

Vi anerkjenner at Prop. 112 L tar sikte på å nå et bredt spekter av unge gjennom forebyggende tiltak med tidlig avdekkende funksjon. Samtidig medfører økt polititilstedeværelse i dette arbeidet et større omsorgsansvar, som reformen må ta på alvor. 

Kommentarer

Loven spesifiserer ikke hvordan politiet skal vurdere «grunn til å tro» eller hvor sterk mistanken må være. For barn uten bevis kan dette oppleves som en belastning, særlig hvis de allerede er i en sårbar situasjon som barn med oppvekstbelastninger. For mange barn er det støttende at verger involveres, men dette forutsetter at foreldrene eller andre verger er i stand til å ivareta barnets interesser. 

For barn uten bevis er det ingen spesifikk beskyttelse i den aktuelle loven mot uriktige henvisninger, utover retten til å uttale seg slik vi leser den. 

Politiloven § 9a og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9c har som mål å hjelpe barn fremfor å straffe, noe som er positivt for barn i sårbare situasjoner..

Politiloven § 9a krever at verger involveres uten unntak, noe som ikke tar tilstrekkelig hensyn til tilfeller der foreldre er rusavhengige, fraværende, eller i konflikt med barnet.

Verken politiloven § 9a eller helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9c gir barnet tilstrekkelig kontroll over hvordan informasjon deles mellom instanser. Dette er en betydelig svakhet for barn som frykter at sensitiv informasjon når foreldre, barnevern, eller andre. 

Lovene legger opp til en hjelpeorientert tilnærming, men mangler retningslinjer for hvordan enheten skal bygge tillit hos sårbare barn. For barn som pårørende eller under barnevernstiltak er tillitsrelasjoner avgjørende, og loven tar ikke eksplisitt hensyn til deres behov for trygghet og autonomi. Vi er tydelige på at det I en sånn vurdering bør det være i et helsefaglig perspektiv, spesielt når det berører barn og unge  

Hvis enheten oppleves som en forlengelse av kontroll, kan tiltaket motvirke sitt formål 

Barnets mening bør ikke bare høres før henvisning, men også i enhetens arbeid. Politiet og  Enheten bør dokumentere barnets synspunkter og vurdere dem i tråd med alder og modenhet, som Barneloven § 31 krever. 

Lovforslaget antar at kommunene kan finansiere rådgivende enheter innenfor eksisterende budsjetter (§ 8), noe som skaper usikkerhet. Vi opplever at kommunenes pressede økonomi truer barns tilgang til fritidstilbud og lavterskelstøtte. Når justissektoren får betydelige midler, mens kommunene bærer økt ansvar, blir vi bekymret.

Anbefaling:

• Innfør klare, objektive kriterier for «grunn til å tro» og kreve helsefaglige barnets beste-vurderinger før henvisning.
• Legg til en unntaksregel i § 9a som tillater at andre støttepersoner (f.eks. fosterforeldre, lærere) erstatter verger når foreldreinvolvering er uhensiktsmessig.
• Tydeliggjør regler for informasjonsdeling, med krav om barnets samtykke der det er mulig, for å styrke barns autonomi og tillit.

Avslutning

Prop. 112 Ls intensjon om å prioritere behandling er et viktig skritt, men reformen må styrkes for å ivareta barn som pårørende. Vi støtter de positive elementene, men oppfordrer til helsefaglige vurderinger, beskyttelse av barns autonomi, og direkte støtte for å forebygge stigma og marginalisering.

Med vennlig hilsen,
Barn av Rusmisbrukere (BAR)

Mental Helse ønsker mindre bruk av rusmidler og mindre skadevirkninger i samfunnet som følge av rusbruk. Derfor er det bekymringsfullt at utvalget og regjeringen tviholder på en straffelinje. I 2023 hadde Norge 363 overdoser, det høyeste siden 2001. Norge ligger i toppen av overdosestatistikken i Europa med 66 dødsfall per 1 million innbyggere. Snittet i EU i 2021 var 18 pr 1 million innbyggere. Vår politikk rundt rus har ikke ført til en ønsket utvikling.

Vi er redd for at forslagene, kan føre til økt utenforskap, dårligere psykisk helse, og mer farlig rusbruk. Mental Helse legger vekt på respekt, åpenhet, likeverd, inkludering og forståelse for å
fremme god psykisk helse og redusere utenforskap. Forslagene kan motvirke dette ved å opprettholde en form for kriminalisering som skaper frykt, stigmatisering, og unngåelse av nødvendige
helse- og omsorgstjenester. Mental Helse mener at mennesker med psykiske helseutfordringer bør få støtte og behandling fremfor straff.

Økt stigmatisering og utenforskap

Fortsatt kriminalisering: Departementet tar utgangspunkt i at bruk av mindre mengder narkotika til egen bruk fortsatt skal være straffbart, inkludert for rusavhengige. Selv om det legges opp til at
rusavhengige ikke skal ilegges "følbare straffereaksjoner", vil fortsatt kriminalisering bidra til stigmatisering. De fleste unge som bruker eller prøver ulovlige rusmidler vil ikke bli definert som
rusavhengig og dermed møtt med politi og strafferegister. Stigmatisering og utenforskap er spesielt sårbart for unge, og fører til økt psykisk uhelse og enda mer skadelig rusbruk.

Manglende differensiering: Forslaget differensierer ikke mellom rusbruk som selvmedisinering for psykiske lidelser og annen type rusbruk. Dette kan føre til at personer med psykiske
helseutfordringer ikke får den nødvendige forståelsen eller støtten, men i stedet opplever økt marginalisering. En stor andel av de med alvorlig rusutfordringer er avhengige av legemidler som
Benzodiazepiner og Smertestillende opiater, som de kjøper ulovlig på det svarte markedet. Vi må satse mer på forebyggende arbeid mot den økende bruken av narkotiske stoffer som
rekreasjonsmiddel.

Negative psykiske konsekvenser av tvangsmidler: Bruk av tiltak som ransaking, personransakelse, og rusprøver kan oppleves som svært belastende og traumatiserende for unge, særlig de som allerede har psykiske helseproblemer. Dette kan bidra til angst, depresjon og en følelse av avmakt. Det er spesielt problematisk at politiet tidligere har brukt tvangsmidlene uforholdsmessig mye i Oslo øst, mot unge menn med innvandrerbakgrunn, på tross av at rusbruken ikke er høyere blant unge der enn i andre bydeler. Diskriminerende praksis skaper en mistro til politiet i en gruppe som er spesielt utsatt for utenforskap.

Utilstrekkelige behandlingstilbud: Vi må i større grad følge helsesporet, fremfor straffesporet for å få ned rusbruken i samfunnet.

Økt risiko for farlig rusbruk

Manglende tillit til hjelpeapparatet: Når politi og straffetiltak brukes i forebyggende arbeid, kan det skape mistillit til offentlige instanser. Unge kan bli redde for å søke hjelp fra helsepersonell
eller andre støttetjenester av frykt for konsekvenser eller fordi de kan bli, eller allerede har blitt møtt med tvangsmidler og straffetiltak tidligere. Dette fører i dag til at unge vegrer seg for å søke
hjelp ved overdoser eller farlige situasjoner.

Strafferettslige tiltak og rusatferd: Fortsatt bruk av strafferettslige tiltak kan gjøre at rusbrukere unngår kontakt med helsevesenet eller andre støttende tjenester og føre til flere overdosesituasjoner. Dette kan også føre til mer skjult og dermed mulig farligere rusbruk, inkludert bruk av stoffer av ukjent kvalitet eller i farlige mengder.

Negativ påvirkning av terskelverdier: Forslaget nevner terskelverdier for hva som anses som «egen bruk», men slike grenser kan gjøre at brukere bytter til farligere stoffer som er mer potente og farligere, som Fentanyl eller syntetiske rusmidler.

Fortsatt bruk av tvangsmidler og strafferettslige virkemidler overfor unge rusbrukere, er ikke i tråd med hva vi mener vil hjelpe. I stedet burde vi sette søkelys på helsefremmende tiltak, åpen dialog, og lavterskeltilbud, som kan bidra til å styrke unges psykiske helse og redusere risikoatferd uten bruk av straff og sanksjoner. 

Actis er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 39 medlemsorganisasjoner. Vi jobber med å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Overordnet om reformen

Actis mener regjeringens reform vil bidra til å løse at ungdommer som bruker illegale rusmidler ikke blir fanget opp. Samtidig presiserer reformen at personer med omfattende rusproblemer ikke skal få en strafferettslig reaksjon for narkotika til eget bruk. Regjeringen tar innover seg de store ringvirkningene rusbruk har og hvordan etterspørsel og kjøp bidrar til organisert kriminalitet. Det trengs et lovverk som både setter oss i posisjon til å hjelpe og støtte personer med omfattende rusproblemer, og til å komme tidlig inn i møte med ungdommer og hjelpe dem ut av rusbruken.

Barn og unge har etter Barnekonvensjonen rett til beskyttelse mot illegale rusmidler. Actis støtter regjeringens mål om å redusere narkotikabruken i samfunnet og at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være forbudt. Dersom forbudet skal være reelt, må lovbrudd avdekkes og man må møte reaksjoner ved brudd. Reaksjonen må først og fremst ha en forebyggende effekt.

Rusmiddelbruk har størst konsekvenser for den som bruker rusmidler og som kjenner utfordringene på kroppen. Det rammer likevel ikke bare brukeren selv, men også venner, familie og samfunnet rundt. Særlig ser vi at pårørende til personer med rusproblemer sliter med fysisk og psykisk helse, redusert livskvalitet og stigma. Actis mener det er viktig at komiteen påpeker konsekvensene narkotikabruk har både for den enkelte, for pårørende og for samfunnet.

Hjelp til personer med rusproblemer

Actis støtter at personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer får påtaleunnlatelse uten vilkår og at denne gruppen ikke får en strafferettslig reaksjon. Personer med rusproblemer skal møtes med helsehjelp og få tilbud om behandling eller annen oppfølging. Vi støtter momentene som er listet opp for å avgjøre hvem som anses å ha alvorlige og omfattende rusproblemer og tror de gjør det mulig å ivareta Stortingets intensjon om at personer med omfattende rusproblemer ikke skal straffes, men få oppfølging og helsehjelp.

Minstestandard for oppfølging av ungdommer

Det er positivt at Regjeringen nå legger opp til økt bruk av rådgivende enheter og at enhetene ikke utelukkende er knyttet til påtaleunnlatelse. Actis leser dette som en ivaretakelse av forebyggings- og behandlingsreformen del 1 hvor Regjeringen skriver at også andre yrkesgrupper må kunne henvise. Vi skulle imidlertid sett at også andre yrkesgrupper kan henvise direkte og ikke utelukkende via Politiet. Det er likevel et avgjørende steg i rett retning at politiet skal kunne henvise til rådgivende enheter basert på bekymringsmeldinger uten å måtte etterforske eller opprette sak.

Videre støtter vi at henvisning til rådgivende enhet blir normalreaksjonen i saker som omhandler barn og unge, men mener at dette bør gjelde opp til 23 år for å være i tråd med helsetjenestenes praksis. Tre oppmøter over maksimalt tre måneder gjør oppfølgingen forpliktende og mer langvarig enn dagens retningslinjer med kun ett oppmøte.

Å bruke de rådgivende enhetene i oppfølgingen av ungdommer, er et skritt i retning av et mer likeverdig tilbud over hele landet, men Actis mener likevel at det burde kommet tydeligere retningslinjer for hva oppfølgingen skal inneholde og at ansatte i enheten skal ha tverrfaglig kompetanse på ungdom og rus.

Actis foreslår en nasjonal minstestandard for oppfølging som innebærer rådgivende samtaler, hjelp til å mestre underliggende problemer, hjelp til å fullføre skolegang eller komme i jobb, insentiv til å delta på fritidsaktiviteter og involvering av foresatte i saker som gjelder mindreårige. Det handler ikke bare om krav til ungdommene, men hva ungdommene kan forvente av hjelpeapparatet.

I forslaget til Regjeringen, vil de som kommer inn via straffesak og blir vurdert til å trenge mer langvarig oppfølging, bli henvist til ungdomsoppfølging i Konfliktrådet hvor de kan få en ungdomsplan som inneholder flere av elementene fra minstestandarden. Dette betyr at ungdommer som kommer inn etter henvisning fra politiet uten straffesak, ikke nødvendigvis vil få samme tilbud. Alle ungdommer som kommer inn, må få vurdert hva de har behov for av tilbud. Det er viktig at de rådgivende enhetene kan koordinere oppfølgingen ungdommene får og at det ikke blir mange instanser å forholde seg til.

Derfor ber Actis komiteen fremme følgende anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen sørge for at oppfølgingstilbudet i rådgivende enheter skal involvere foresatte og at alle som kommer inn i får kartlagt behovet for hjelp til å mestre underliggende problemer, hjelp til å fullføre skolegang eller komme i jobb og insentiv til å delta på fritidsaktiviteter.

Politiets forebyggende rolle

Actis støtter ny §33 i Legemiddelloven og innholdet i denne. Det er positivt at departementet legger opp til en teknologinøytral lovparagraf som nevner eksempler på kroppslige undersøkelser, men ikke utelukker andre undersøkelser dersom det skulle komme ny teknologi som gjør undersøkelsen mindre inngripende.

Kroppslige undersøkelser er aldri et mål i seg selv, men kan være et middel for å få ungdommer inn i et oppfølgingsløp hvor de får hjelp til å håndtere egne rusproblemer. Actis mener det er bra at Regjeringen uttrykker at kroppslige undersøkelser, som for eksempel spyttprøver, ikke er uforholdsmessig i seg selv og at det derfor kan brukes for å avdekke, men at det likevel skal skje innenfor klare rammer, være avklart med påtalemyndigheten og være skriftlig begrunnet.

Det forebyggende arbeidet skjer i hovedsak utenfor justissektoren, gjennom blant annet helsesykepleiere, miljøarbeidere og oppsøkende tjenester. Det er likevel viktig at Politiet har en forebyggende rolle og prioriterer å avdekke rusbruk og bidra til at ungdommer kommer inn i et oppfølgingsløp. Stortinget må gi Politiet i oppdrag å jobbe forebyggende og prioritere avdekking.

Øvrige kommentarer til reformen

• Actis støtter endringer i strafferammen og mener dette svarer godt ut anmodningsvedtak 1114 fra 3. juni 2021. Svært få kommer i fengsel utelukkende for bruk eller besittelse av mindre mengder narkotika, og slik bør det fortsette å være.
• Actis mener de foreslåtte terskelverdiene kun skal gjelde for ett stoff av gangen og en lavere mengde for andre stoffer slik som Jahre- utvalget foreslo. Det vil bedre ivareta balansen mellom hensynet til personer med rusmiddelavhengighet og hindre at man kan besitte rusmidler til videresalg.
• Terskelen for å bruke tvangsmidler skal være høy. Actis ønsker likevel å påpeke at noen av tvangsmidlene har blitt brukt for å avdekke tilførselskanaler til ungdomsmiljøer. Regjeringen må evaluere hvordan restriksjoner på bruk av tvangsmidler i møte med den enkelte påvirker arbeidet for å avdekke organisert kriminalitet og komme tilbake til Stortinget med forsterkede tiltak dersom det blir store utfordringer knyttet til etterforskning.
• Effekten av det som vedtas bør evalueres for å se om de iverksatte tiltakene bidrar til å nå målene Regjeringen har satt i del 1 og del 2 av reformen.  Forebyggings- og behandlingsreformen som helhet burde hatt flere tiltak på primærforebygging. En evaluering bør spesielt se på om regjeringen har nådd målet med å redusere rusbruken og forhindre at flere begynner å bruke illegale rusmidler

Med vennlig hilsen,

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

Frelsesarmeen vil med dette gi innspill på Proposisjon 112 L (2024-2025).

Generelle betraktninger

Frelsesarmeen mener at forebyggings- og behandlingsreformen bør ha ytterligere styrket fokus på det forebyggende arbeidet. Redusert bruk av rusmidler, både legale og illegale, vil ha stor positiv samfunnseffekt.

 Frelsesarmeen er positive til forslaget om en samlet straffebestemmelse for regulering av befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk og at denne bestemmelsen legges til legemiddelloven.

 Frelsesarmeen mener det er viktig at rammene for regulering for mengdegrenser utformes på en slik at måtte at det er de er praktiske å forholde seg til for den enkelte bruker og for politiet. Vi er derfor positive til at det foreslås en mer forenklet ramme for regulering av mengdegrenser.

 Frelsesarmeen mener det er behov for mer forskning og kunnskapsinnhenting på bruk av ruskontroller for ungdom og metoden «tegn og symptomer» ved avdekking av rusbruk.

 Rådgivende enhet

• Frelsesarmeen er positive til økt bruk av og henvisning til de rådgivende enhetene i kommunen, likevel er det enkelte momenter vi savner. For å sikre et mest mulig likt og helhetlig tilbud uavhengig av geografi, mener Frelsesarmeen at det bør utformes en minstestandard for hva oppfølging ved de rådgivende enhetene skal inneholde. Det kan inkludere en konkretisering av rollen enheten skal ha, samarbeid med andre deler av hjelpeapparatet, og kompetansekrav til de ansatte ved enheten. Videre er koordineringen opp mot andre deler av hjelpeapparatet et viktig aspekt ved bruken av rådgivende enheter.

 Frelsesarmeen mener at andre deler av hjelpeapparatet, i tillegg til politiet, bør kunne henvise personer i målgruppen til kommunenes rådgivende enheter. Ved å involvere andre instanser og yrkesgrupper (f.eks. helsesykepleiere, utekontakter, etc.), vil kontaktflaten for tilbudet kunne utvides, og muligheten for å komme i kontakt med personer i målgruppen på et tidligere tidspunkt, styrkes.

• Videre mener Frelsesarmeen at aldersgrensen for henvisning til og oppfølging fra rådgivende enhet bør utvides til å gjelde opp til 23 år.

 På sikt bør det gjennomføres en evaluering av ordningen for å se om tilbudet har hatt reell effekt/bidratt til forebygging av videre rusbruk for unge.

MIO – Minoritetenes interesseorganisasjon – takker for muligheten til å gi høringssvar på del II av forebyggings- og behandlingsreformen. Som en organisasjon som representerer mennesker med minoritetsbakgrunn i Norge innen ROP feltet, ønsker vi å løfte frem våre erfaringer og synspunkter i lys av hvordan reformen påvirker våre målgrupper – både ungdom og voksne med rus- og psykiske helseutfordringer.

Reformen berører hele befolkningen, men vi er særlig opptatt av at tiltakene må tilpasses de som står i større fare for å falle utenfor – blant annet personer med minoritetsbakgrunn, lav sosioøkonomisk status, språklige barrierer, lav tillit til systemet, og de med kognitive funksjonsnedsettelser, inkludert personer med psykisk utviklingshemming (PU), både diagnostiserte og udiagnostiserte.

Våre hovedinnspill 

1. Tidlig innsats må være tilgjengelig og tilpasset

Tidlig intervensjon er helt avgjørende for å hindre rusproblemer i å utvikle seg videre, spesielt hos ungdom. Mange unge med minoritetsbakgrunn lever i krysspress mellom ulike kulturer, ofte kombinert med manglende kjennskap til rettigheter og hjelpesystemet. Derfor må tiltak for tidlig innsats være lavterskel, flerspråklige, og ha kultursensitiv tilnærming.

2. Vi støtter at rusavhengige ikke straffes for bruk og besittelse til eget bruk

Dette er et nødvendig prinsipp for å møte mennesker med rusproblemer som trenger hjelp, ikke straff. Straffeforfølgelse har vist seg ineffektivt og særlig ødeleggende for ungdom i sårbare situasjoner. For mange i våre målgrupper vil en straffereaksjon være starten på varig marginalisering.

3. Forbudet mot bruk og besittelse må være reelt – men reaksjonene må være rettferdige

Det er viktig med et tydelig signal om at rusbruk ikke er uproblematisk. Men dersom ungdom ikke møter til oppfølgingssamtaler, må ikke reaksjonen være økonomisk straff. Bøter vil ramme skjevt, særlig de som allerede lever i økonomisk sårbarhet – noe som ofte gjelder våre målgrupper. Gjeld forverrer livssituasjonen og reduserer sjansen for mestring. Alternative reaksjonsformer bør vurderes.

4. Tre oppmøter er for lite – det må gis rom for mer oppfølging

Vi mener tre samtaler ikke er nok til å komme til kjernen av utfordringene mange ungdommer sliter med. Det kreves tid for å bygge tillit og forstå sammenhengen mellom rus og underliggende psykisk uhelse, traumer eller sosialt utenforskap. Oppfølging må derfor være fleksibel og behovstilpasset, ikke rigid og standardisert.

5. Rusbruk rammer hele familier – særlig i tett sammensveisede miljøer

I mange minoritetskulturer spiller familien en sentral rolle i livet. Rusproblemene til ett familiemedlem påvirker ofte hele husholdningen. Derfor er det viktig å gi støtte også til pårørende, på språk de forstår og med respekt for kultur og rollefordeling i familien. Foreldrene må ikke holdes utenfor, men inviteres inn som en ressurs i oppfølgingen – særlig der ungdommen bor hjemme.

6. Flere enn politiet må kunne henvise til rådgivende enhet

Mange av våre medlemmer og målgrupper har lav tillit til politiet. Dersom politiet er eneste inngang til oppfølging, risikerer man å miste kontakten med de som trenger hjelpen mest. Derfor støtter vi at helsesykepleiere, lærere, NAV, fritidsledere og andre relevante fagpersoner også skal kunne initiere henvisning. Det øker tilgjengeligheten og tryggheten.

7. Nasjonal minstestandard er nødvendig for lik behandling

Ulik praksis i ulike kommuner svekker rettssikkerheten og tilliten til systemet. Vi støtter forslaget om nasjonal standard, men denne må være reell og helhetlig: rådgivende samtaler, hjelp til å mestre psykiske og sosiale utfordringer, oppfølging i skole eller arbeid, og insentiv til deltakelse i fritidsaktiviteter. Det må også stilles krav til kultursensitiv kompetanse i alle ledd.

8. Kroppslige undersøkelser er tillitsundergravende og bør begrenses kraftig

Vi er kritiske til bruk av kroppslige undersøkelser. Mange minoritetsungdommer har allerede erfaringer med stigmatisering og uforholdsmessig kontroll. Å bli kroppsvisiterte eller pålagt testing uten tydelig og begrunnet mistanke vil forsterke mistillit og opplevelse av forskjellsbehandling. Slike inngrep må kun benyttes i helt spesifikke tilfeller, og aldri basert på antakelser eller «utseende».

9. Politiets rolle må være tydelig avgrenset og forebyggende

Vi anerkjenner at politiet kan spille en viktig rolle i forebygging, men denne rollen må være klart definert. Det må ikke åpnes for vilkårlig kontroll eller bred bruk av makt. Forebygging må handle om samarbeid, støtte og trygghet – ikke sanksjoner og overvåking.

Avslutning

MIO stiller seg delvis bak Actis sitt høringssvar, men ønsker å fremheve de særskilte perspektivene som gjelder minoritetsbefolkningen, og spesielt de som har utfordringer innen rus og psykisk uhelse, vi vil trekke ekstra frem en gruppe som vi ser det blir fler av i siste årene, ungdom og voksne som med PU diagnose. Disse gruppene trenger tydelige, tilpassede og rettferdige løsninger – ikke bare på papiret, men i praktisk gjennomføring.

Forebyggings- og behandlingsreformen er den viktigste reformen på rusfeltet på mange år. Den må bli et verktøy for reell sosial rettferdighet og bedre helse for alle – også dem som ofte ikke blir sett eller hørt.