Endringar i krisesenterlova (tydeleggjering av det kommunale ansvaret og grunnlag for behandling av personopplysningar m.m.)

Høringen om endringer i krisesenterloven reiser viktige spørsmål om hvordan man kan sikre et likeverdig og forsvarlig krisesentertilbud over hele landet. Dagens modell, der kommunene har hovedansvaret for finansiering og drift, har ført til betydelige forskjeller i 

Konsekvenser for krisesentrene

Etter at ansvaret for krisesentrene ble overført til kommunene i 2010, har flere mindre sentre blitt lagt ned på grunn av utilstrekkelig finansiering. Dette har resultert i at mange voldsutsatte må reise lange avstander for å få hjelp, noe som kan være en betydelig barriere i krisesituasjoner. For eksempel har innbyggere i enkelte kommuner over fem timers reisevei til nærmeste krisesenter .

Mangelen på øremerkede midler har ført til at krisesentrene må konkurrere om kommunale ressurser, noe som kan gå utover kvaliteten på tjenestene. Kommuner med presset økonomi kan ha vanskeligheter med å prioritere krisesentertilbudet, noe som undergraver intensjonen om et likeverdig tilbud .

Behov for statlig tilskudd og kommunalt ansvar

For å sikre et likeverdig krisesentertilbud over hele landet, er det nødvendig med en kombinasjon av statlig tilskudd og kommunalt ansvar. Statlige midler bør øremerkes for å sikre grunnfinansiering av krisesentrene, mens kommunene fortsatt har ansvar for lokal tilpasning og drift. Dette vil bidra til å redusere geografiske forskjeller og sikre at alle voldsutsatte får tilgang til nødvendig hjelp.

Det er også viktig at lovverket spesifiserer krav til bemanning og kompetanse ved krisesentrene. Uten klare retningslinjer kan det oppstå store variasjoner i tjenestetilbudet, noe som igjen kan føre til ulik behandling av brukere avhengig av bosted.

Anbefalinger

1. Øremerking av statlige midler: Gjeninnfør øremerkede statlige midler til krisesentrene for å sikre stabil finansiering og redusere avhengigheten av kommunale prioriteringer.
2. Lovfesting av bemanningskrav: Innfør nasjonale standarder for bemanning og kompetanse ved krisesentrene for å sikre et forsvarlig og likeverdig tilbud.
3. Kombinert finansieringsmodell: Etabler en modell der staten bidrar med grunnfinansiering, mens kommunene har ansvar for lokal drift og tilpasning.
4. Styrket tilsyn og oppfølging: Øk tilsynet med kommunenes oppfyllelse av krisesenterloven for å sikre at lovpålagte tjenester faktisk tilbys.

Ved å implementere disse tiltakene kan man styrke krisesentertilbudet i Norge og sikre at alle voldsutsatte får den hjelpen de trenger, uavhengig av hvor de bor.

Actis er ein paraplyorganisasjon på rusfeltet med 39 medlemsorganisasjonar. Me jobbar med å førebygge og redusere skadane nytt til alkohol, narkotika og pengespel.

Personar i aktiv rus treng eit krisesentertilbod

Personar med rusavhengigheit er ei av dei mest valdsutsette gruppene i Noreg. Det som særpregar valdsutsette rusavhengige er at dei ofte har ei dobbelt avhengigheit, både avhengigheit til rusmiddel, men òg til at valdsutøver forsyner dei med desse rusmidla.

Det finst lite heilskapleg statistikk om gruppa, men undersøkingar frå både Sverige, Bergen og Oslo viser at prosentdelen i rusmiljøet som er valdsutsette er høg. I den svenske undersøkinga kom det fram at fire av ti hadde vore på legevakta på grunn av skadar som resultat av vald, og ein av tre hamna på sjukehus. Ei undersøking frå Bergen viser at 77 prosent av kvinnene og 71 prosent av mennene i rusmiljøet i byen hadde blitt utsette for vald. Undersøkingar frå Thereses hus i Oslo viser at så mange som 90 prosent hadde blitt utsette for vald i løpet av livet og 50 prosent den siste veka. Vald er dessverre ein normalisert del av rusmiljøet, og derfor er det òg ei utfordring å få den valdsutsette til å sjå på seg sjølv om som eit valdsoffer som har behov for vern.

Trass i det store omfanget av vald, er personar med kjent rusproblematikk den gruppa som oftast blir avvist ved norske krisesenter, og talet på krisesenter som seier nei til å ta imot personar med kjent rusproblematikk går opp. I 2022 var det tre krisesenter for kvinner og sju for menn som sa nei. For kvinner gjekk talet opp til fem i 2023 medan talet for menn var stabilt på sju. Samstundes har talet på krisesenter som tar imot utan atterhald gått ned frå 12 i 2021 til 9 i 2023 for kvinner og frå 9 i 2022 til 7 i 2023 for menn. Resten vurderer i kvart enkelt tilfelle.

At talet på krisesenter som tar i mot går ned, viser at det ikkje har lukkast å gi utsette grupper, og særleg ikkje personar med rusproblematikk, betre tilgang til krisesenter. Dette er eit problem Krisesenterlova må løyse.  

Samfunnet kan ikkje akseptere at personar i aktiv rus har eit svakare vern mot vald i nære relasjonar enn andre grupper i samfunnet. Gjennom å ikkje sikre dei tilgang til eit krisesentertilbod, er ein indirekte med på å akseptere normaliseringa av vald i rusmiljøet. Det er eit brot på menneskerettane til denne gruppa.

Klare forbetringar i proposisjonen

Då Regjeringa la fram sitt forslag til ny lov sommaren 2024, meinte Actis at lovforslaget ikkje ville løyse utfordringa med at utsette grupper ikkje får eit godt nok krisesentertilbod. I proposisjonen som er lagt fram nå, er nokre av desse problema løyst, men det er rom for forbetringar.

Actis støttar at regjeringa i forslag til ny §3 første ledd byttar ut ordet «butilbod» med «krisesentertilbod». Då det første forslaget til lovendringar kom i 2024, var Actis bekymra for at lovforslaget la opp til at kommunane kunne rutinemessig bruke rusomsorga i kommunane til å huse valdsutsette personar med rusproblem. Dette hadde vore svært problematisk og hadde ført til at ein plasserte valdsoffer i ein rusomsorg, som ifølgje Riksrevisjonen, allereie tar seg av svært sjuke pasientar, deriblant pasientar med høg valdsrisiko. I tillegg er det mangel på kapasitet og bustadar, og berre 12 prosent av kommunane har heildøgns helse- og omsorgsplassar retta spesifikt mot kvinner med rusavhengigheit.  

Derfor er det svært bra at Regjeringa nå gjer det tydeleg at kommunane ikkje rutinemessig kan nytte seg av alternative tilbod og at det alternative tilbodet må vere eit krisesentertilbod med det som det inneber av kompetanse, tryggleik og tilgjengelegheit.

«Så langt råd er» må fjernast frå §3

Likevel er Actis skuffa over at formuleringa «så langt råd er» blir verande. Som både NIM og Varde og Hartmark har påpeikt, bidreg denne formuleringa til at kommunane får rom til å nedprioritere utsette grupper. Actis meiner derfor desse orda burde strykast i ny lov slik at det i §3 første ledd står «Kommunen skal sørgje for at tilbodet blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte».

Definisjon av nære relasjonar

Actis merkar seg òg at proposisjonen ikkje tek opp korleis «nære relasjonar» skal definerast. Me har fleire gonger fått tilbakemelding på at «nære relasjonar» blir tolka for snevert og kan gjere det vanskeleg for personar i rusavhengigheit å oppsøke krisesenter.

Som Maria Therese Haug er inne på i si masteroppgåve om valdsutsette menn i rusmiljøet, blir «nære relasjonar» i dag tolka ut frå kva som er nære relasjonar i ein tradisjonell familie. Dermed passar ikkje gatefamiliediskursen inn i Krisesenterlova sin definisjon, og vald utført av vener, kjente eller andre i rusmiljøet gir dermed ikkje automatisk rett til vern, dette trass i at «Gatefamilie og nære relasjoner i rusmiljøet kan ha mange av de samme verdiene som man forbinder med familie og nære relasjoner ellers i samfunnet. Tillit, gjengjeldelse av tjenester, tilhørighet, å «backe» hverandre, arbeide og bo sammen som er alle verdier som kan være til stede i disse familiediskursene.»[1]

Actis meiner at ny rettleiar til krisesenterlova må utvide definisjonen av nære relasjonar slik at han òg er tilpassa personar med rusavhengigheit og ber komiteen vere tydelege på behovet for dette.

Krisesentertilbod eller behandlingstilbod?

Til slutt vil me påpeike at Regjeringa har skapt usikkerheit rundt skiljet mellom krisesentertilbod og behandlingstilbod. Det er bra at proposisjonen slår fast at «Departementet legg til at krisesentera er, og skal vere eit lågterskeltilbod for dei som er utsette for vald i nære relasjonar, og ikkje behandlingsinstitusjonar.» Då statsråden i mars svarte Raudt på kva regjeringa vil gjere for å auka talet på krisesenter som seier ja til å ta i mot personar i aktiv rus og sikre denne gruppa eit krisesentertilbod, viste ho til at dei regionale helseføretaka har fått i oppdrag å bygge opp kapasitet i helseføretaka til valdsutsette kvinner. Dette oppdraget kom i etterkant av at Dok 8:82 S (2023-2024) som omhandla tverrfagleg spesialisert rusbehandling blei behandla.

Det er eit viktig signal at krisesentertilbodet er noko anna enn eit behandlingstilbod, og me håpar at Departementet framover ikkje vil vise til behandlingstilbod i spesialisthelsetenesta når krisesentertilbodet til personar i aktiv rus blir diskutert.

Actis vil likevel påpeikte at eit godt krisesentertilbod kan vere eit viktig steg på vegen for fleire til å bygge tillit til systemet og gi dei som treng det hjelp til å kome i behandling for rusavhengigheit.

Med venleg helsing,

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

[1] Haug, 2023, s. 48

Barneombodet viser til Prop. 122 L (2024 -2025) som skal behandlast av Familie- og kultur-komiteen og har desse innspela:

• Vi er kritiske til at departementet ikkje har lagt fram eit forslag som sikrar barn eit likeverdig tilbod om krisesenter, uavhengig av kjønna til foreldra.
• Vi ber om at § 2. Krav til krisesentertilbodet femte ledd, om at butilboda til kvinner og menn skal vere fysisk skilde, blir fjerna for å sikre moglegheit for fleksible løysningar som varetar familiar med barn.
• Vi støttar departementet sitt forslag om å lovfeste eit krav om likeverdige alternative tilbod i krisesenterlova § 3 første ledd, nytt andre punktum.

Tilbodet i krisesenter må reflektere at barn er ein stor del av brukargruppa

Barn er sjølvstendige brukarar av krisesentertilbod og skal få varetatt rettane sine uavhengig av kjønna eller kjønnsidentiteten til foreldra.

 Barneombodet meiner det er behov for at tilbodet i krisesenter i større grad reflekterer at barn er ein stor del av brukargruppa.

 Departementet viser til at 

«Etter krisesenterlova er § 3 andre ledd skal kommunen sørgje for å ta vare på barn på ein god måte som er tilpassa deira særskilde behov, og òg sørgje for at barn får oppfylt dei rettane dei har etter anna regelverk.» (s.36) 

 Slik lova er i dag, blir det stilt krav til kjønnsdelt krisesentertilbod. 

I Menon Economics si undersøking av 2024 om kostnader ved tilpassing av krisesenterbygg kjem det fram at to tredelar av sentera meiner at dei ikkje kan tilby likeverdig butilbod til menn. Barneombodet er bekymra for konsekvensane dette har for barn som følgjer med fedrane sine til krisesenter. Departementet viser til at forsøk med integrert krisesenter ved Romerike krisesenter har ført til eit betydeleg betre tilbod til barn som kjem med far. Vidare skriv departementet at kommunane framleis skal ha sjølvråderett i å vurdere kor og i kva måte dei skal organisere og tilby tenesta. 

Samstundes vel departementet å ikkje fjerne kravet om kjønnsdelt krisesentertilbod. Slik vi les grunngjevinga, peikar departementet på behovet for meir forskingsbasert kunnskap om moglege konsekvensar av eit felles butilbod for kvinner og menn, og at den erfaringsbaserte kunnskapen til krisesentera er sprikande.  

Det beste for barn skal vere eit grunnleggjande omsyn i alle saker som vedkjem barn, og deira meining skal tilleggjast særleg vekt. Det skal mykje til dersom andre omsyn enn omsynet til det beste for barn skal gå føre. Skal det på generelt grunnlag leggjast større vekt på andre omsyn enn omsynet til det beste for barn, må dette grunngjevast.

I vårt høyringssvar 16. september 2024 har vi spelt inn at ulikt tilbod kan verke diskriminerande og bryte med prinsippet om at barn skal ha likeverdige tenester. Her skriv vi vidare at i tilfelle der eit barn blir tilbydd dårlegare tenester enn andre barn, må dette grunngjevast. I tillegg må vilkåra for ikkje å bryte forbodet mot diskriminering vere at forskjellsbehandlinga er nødvendig, forholdsmessig og har eit legitimt formål. Vi kan ikkje sjå at omsynet til det beste for barn er tilstrekkeleg vurdert opp i mot behovet for meir kunnskap i denne lovproposisjonen.  

Krisesenterlova har ikkje blitt revidert sidan 2010. No er tida inne for å leggje til rette for at barn får likeverdig tilgang til krisesenter, uavhengig av kjønna eller kjønnsidentiteten til foreldra. Barn har ikkje tid til å vente, dei har krav på å få varetatt behovet sitt for ein best mogleg oppvekst her og no. Barn skal ikkje oppleve å få eit dårlegare tilbod fordi dei kjem dit med far eller ein forelder med annan kjønnsidenitet, eller måtte vere på skilde krisesentertilbod fordi eit av syskena over 18 år er gut. Dette meiner vi kjem i strid med barn sin rett til familieliv. Vi minner samstundes om at lovproposisjonen viser til artikkel 2 nr. 1 i FNs barnekonvensjon. Den slår fast at «ein person som blir diskriminert på grunn av tilknytinga si til ein annan person og denne sine eigenskapar, til dømes ein forelder, òg er forboden.» (s.16) 

Ved å fjerne kravet om kjønnsdelt butilbod, vil gje tilgang til meir erfaringsbasert kunnskap som vil kome kommunane til gode når dei skal vareta sitt ansvar som eigarar av krisesentertilbodet til sine innbyggarar.  

Ved å fjerne kravet om førehandsbestemt kjønnsdelt krisesentertilbod, får kommunane moglegheit til å organisere og tilby eit meir fleksibelt, tilpassa og medrekna individuelt tilpassa krisesentertilbod som samsvarar med eigne kommunale behov. I tillegg vil det gi rom for konkrete vurderingar av det beste for barn.

Barneombodet kan ikkje sjå at omsynet til det beste for barn er tilstrekkeleg vurdert i spørsmålet om kjønnsdelt krisesentertilbod.  Vi kan heller ikkje sjå at grunngjevinga som her blir gitt er tilstrekkeleg. 

Vi meiner at eit ulikt tilbod kan verke diskriminerande, og bryte med prinsippet om at barn skal ha likeverdige tenester. 

Barneombodet kan derfor ikkje støtte departementsforslaget om eit kjønnsdelt tilbod, og vi tilrår at departementet gjer ei ny vurdering av konsekvensane av ein kjønnsnøytral lov, der det beste for barn inngår i vurderinga.

Krav om likeverdige alternative tilbod 

Barneombodet støttar forslaget til ny § 3 første ledd, og nytt andre punktum i krisesenterlova i at

 «Kommunen skal sørgje for at tilbodet så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte. Er tilrettelegging ikkje mogleg, skal kommunen sørgje for likeverdige alternative krisesentertilbod for brukarar som ikkje kan nytte det vanlege tilbodet ved krisesenteret.»  

Departementet argumenterer for at ved bruk av alternative krisesentertilbod må kommunen vurdere konsekvensane for barn, og sørgje for god oppfølging uansett kva krisesentertilbod dei blir plassert i. Det beste for barn skal alltid vurderast og vere eit sentralt omsyn. 

Vi har i vårt høyringssvar 16. september 2024 bedt om at kravet om alternativt tilbod bør inn i loven. Her viste vi til grunngjevinga til departementet om at det med dette blir klarare at det er kommunen, og ikkje kvart enkelt krisesenter, som skal sørgje for å gi eit tilbod til dei som ikkje kan opphalde seg på krisesenteret. Barneombodet meiner at slike alternative tilbod vil kunne styrkje tryggleiken og behovet barn har for ro og stabilitet. Samstundes meiner vi at dette forslaget støttar oppunder tilrådinga om å fjerne kravet om kjønnsdelt krisesentertilbod.

Med vennleg helsing

Mina Gerhardsen
barneombod

Lise K. Raffelsen Hope
seniorrådgivar

Innledning

Vold i nære relasjoner er en stor samfunnsutfordring og det er positivt at meldingsdelen av proposisjonen peker på den positive utviklingen både når det gjelder innhold og kvalitet i tilbudet. Alle kommuner har et krisesentertilbud, enten i egen kommune eller i samarbeid med andre kommuner. Mange krisesentre er godt integrert i den kommunale virksomheten og flere kommuner har investert i nye bygg tilrettelagt for et mangfold av brukere.

Om forsøk med integrerte krisesentertilbud.

Departementet redegjør i prp. for at de ikke har gått inn for å endre loven med hensyn til kjønnsdelt botilbud. Forsøksprosjekt med felles botilbud for kvinner og menn ble støttet via vedtak i kommunestyrene i alle eierkommunene, de 12 kommunene på Romerike: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Enebakk, Gjerdrum, Hurdal, Lillestrøm, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen og Ullensaker. 

Regjeringen ønsker til tross for positive resultater fra forsøket med forbedret situasjon for barn med far og mer likeverdig tilbud for menn i felles botilbud, å opprettholde dagens lovverk med fysisk kjønnsdeling på krisesentre. Det henvises til at det er behov for mer utredning før loven eventuelt endres. De aktuelle kommunene peker på at det kan være enkelte mer krevende sider ved organiseringen. Det er likevel uheldig at muligheten for integrerte krisesenter stanses all den tid forsøket i all hovedsak gir gode faglige og økonomiske effekter. 

Om ikke loven i denne omgang åpnes for integrerte løsninger så burde det gis mulighet til fortsatt forsøk for integrerte krisesenter. Det vil også imøtekomme argumentet om å sikre bedre kunnskap med og forskning om effektene. 

En slik løsning vil åpne opp for økt kunnskap og innsikt om effektene om integrerte krisesentertilbud og det vil også være i tråd med det politiske målet om å underbygge en politikk for kommunene der de gis handlefrihet til å løse sine oppgaver på best mulig vis og med mindre grad av nasjonal overstyring. 

Økonomiske og administrative endringer.

Departementet redegjør for at det ikke er nye plikter til kommunene i lovendringene, men kun presiseringer med unntak av endringen om tilbud til kommuner med samisk befolkning. KS er opptatt av at endringer i det kommunale ansvaret må fullfinansieres, særlig fordi kommunene allerede i dag bruker mer midler enn hva som ble lagt inn i kommunerammen i 2011, justert for inflasjon på krisesentertilbudet.

En av presiseringene handler om plikt til individuelt tilbud. Vår erfaring er at en presisering i retning av mer individuelt tilbud kan føre til økte kostnader fordi det fortolkes ulikt av ulike instanser, tilsynsmyndigheter o.l. Departementet peker blant annet på at:» Tilstanden og utforminga på krisesenterbygga er ein viktig faktor for å kunne tilpasse tenester til dei ulike behova valdsutsette har». Det er vi enig i, men hvis presiseringen da i realiteten medfører behov for ombygging så vil kostnadene øke. Det savner vi en vurdering av. Departementet peker på at kommunens plikt vil være å gi et likeverdig tilbud til grupper som ikke kan benytte seg av tilbudet på krisesenteret. Vår kjennskap til kommunene tilsier ikke at dette er tilbud som står klart og venter.

Sektoren bruker allerede mer penger på krisesentertilbud enn hva som ble lagt inn i kommunerammen i 2011. En oppjustering av det øremerkede tilskuddet i tråd med kommunal deflator tilsier at om lag 350- 400 mill. kroner av rammetilskuddet skal gå til å dekke kostnader for krisesenter i 2023. Ifølge våre beregninger brukte kommunesektoren om lag 484 millioner på krisesenter i 2023. Kostnadsveksten for krisesentertilbudet er altså betraktelig større enn beløpet som ble innlemmet i 2011.

Det er ikke rom innenfor dagens rammer for å utvide tilbudet ytterligere, uten at dette går ut over andre tjenester.

Samfunnsbedriftene vil med dette gi innspill til behandlingen av Prop.122L (2024-2025) om «Endringer i krisesenterloven». Samfunnsbedriftene organiserer kommunale virksomheter, inkludert krisesentre.

Samfunnsbedriftene ber om:

• En lov som tar hensyn til ulike brukere ved dagens krisesentre. Samfunnet vårt er i endring, noe som tilsier at krisesentrene må få muligheten til å tilpasse sitt tilbud. Lovforslaget fra regjeringen som ligger til behandling låser organiseringen av krisesentrene til et delt tilbud mellom kvinner og menn.
• Forslaget vårt er derfor å fjerne femte ledd i §2, i praksis innebærer det å ta ut setningen «Butilbodet til kvinner og butilbodet til menn skal vere fysisk skilde».
• Ved å gjøre dette vil kommunene ha større fleksibilitet i organiseringen av tilbudet og få muligheten til å tilrettelegge for individuelle behov for alle voldsutsatte, og ikke minst barna som må bo på et krisesenter. Om femte ledd i §2 fjernes vil fortsatt de kommunene som ønsker det kunne tilby delt løsning for kvinner og menn.

Samfunnsbedriftene har bred støtte for sitt forslag
22 av 40 krisesentre, som har svart på en undersøkelse fra Nordlandsforskning, ønsker å fjerne lovkravet om kjønnsdelt tjeneste. Å tvinge krisesentrene (og kommunene) til å ha et kjønnsdelt tilbud er ikke nødvendig for å ivareta voldsutsattes sikkerhet og trygghet. Empirisk erfaring tilsier at mer fleksibel tilrettelegging kan gi en bedre tjeneste, og være trygt.

Samfunnsbedriftene vil fremheve at Sverige, Danmark og Finland ikke har en lovpålagt kjønnsdeling av krisesentertjenesten. Vi undrer oss over hvilket kunnskapsgrunnlag som er brukt for å konkludere annerledes i Norge.

Samfunnsbedriftene vil også påpeke at kravene som stilles i §3 i lovforslaget om individuell tilrettelegging i krisesentrene tilsier at kommunene må få muligheten til å velge best mulig løsning for brukerne lokalt der tilbudet skal gis. Lovforslaget som ligger til behandling tar ikke hensyn til dette, tvert om låses handlingsrommet til krisesentrene til et kjønnsdelt tilbud, med lite mulighet for fleksibilitet.  

Samfunnsbedriftene vil også påpeke at kommuner som ønsker å opprettholde et delt tilbud for kvinner og menn fortsatt vil kunne gjøre det, selv om loven endres.

Positive erfaringer med fleksibelt tilbud
Romerike Krisesenter har som eneste krisesenter i landet fått tillatelse til å prøve ut en krisesentertjeneste som ikke er kjønnsdelt. Forsøksprosjektet «Integrert Krisesenter» startet i februar 2022 og pågår fremdeles. I prosjektperioden deler brukerne stue, kjøkken og fellesarealer, men beboere som har behov for det kan benytte en enhet med egen stue og kjøkken hvor de selv kan velge å skjerme seg fra felleskapet.

Evalueringen av prosjektet viser at både kvinner, menn og barn opplever å få god hjelp og støtte under oppholdet, og de har følt seg trygge. Situasjonen til barn som kommer til krisesenteret med far er betydelig bedret, og menn har fått et mer likeverdig tilbud. Det har ikke oppstått utfordringer når det gjelder beboernes sikkerhet i forsøksperioden. Det har heller ikke vært et problem at personer med innvandrerbakgrunn ikke har søkt hjelp hos Romerike Krisesenter.

Krisesentrenes rolle
Krisesentertjenesten skal være et lavterskeltilbud til alle mennesker utsatt for vold i nære relasjoner. Til grunn for krisesentrenes opprinnelige utforming ligger et kjønnsperspektiv på volden: kvinner er i større grad utsatt for den mest alvorlige volden, og den utøves i stor grad av menn. Dette støttes av den nasjonale omfangsundersøkelsen fra 2023, som viser at kvinner i større grad enn menn er utsatt for det som betegnes som «alvorlig» partnervold, den volden med størst fysisk skadepotensiale. Her er 11 % av kvinner utsatt, og 3% av menn.
Samlede omfangstall av all partnervold viser imidlertid en betydelig mindre kjønnsforskjell: 17 % av kvinner og 15% av menn har opplevd vold fra partner i løpet av livet.

Selv om kvinner i større grad utsettes for alvorlig partnervold, mener vi kjønnsdeling av krisesenteret ikke er nødvendig for å ivareta deres sikkerhet, og tvert imot kan det bidra til en falsk trygghet. Dette er fordi det ikke tar høyde for at voldsutøver kan ha samme kjønn som den voldsutsatte, eller sende inn noen andre på sine vegne.

Krisesenteret skal også være for skeive, transpersoner og ikke-binære utsatt for partnervold. Det skal videre inkluderer alle som opplever vold i andre relasjoner enn fra partner: det kan være vold fra foreldre, utvidet familie, barn, søsken, eller andre nærstående.

Hva den enkelte voldsutsatte trenger fra krisesenteret for å føle seg trygg og være trygg vil variere. Et kjønnsperspektiv på volden er viktig, men ikke nok alene. Voldsutsatte kvinner er ikke en ensartet gruppe med like behov. Lovverket må derfor bygge på en interseksjonell forståelse av vold i nære relasjoner, der ulike sårbarhetsfaktorer og diskrimineringsgrunnlag sees i sammenheng. Da kan krisesenteret gi best mulig hjelp ut ifra den enkelte voldsutsattes faktiske behov.

Lovens utgangspunkt må være at krisesentertjenesten skal gi en god og likeverdig tjeneste for alle voldsutsatte – uavhengig av om de utgjør en stor eller liten andel av statistikken.

Samfunnsbedriftene gjentar derfor budskapet om at loven må gi nødvendig handlingsrom i fremtiden. Derfor er det nødvendig med en endring av lovforslaget som ligger til behandling.

Kontaktinformasjon
Ved spørsmål til vårt innspill, ta kontakt med Pia Farstad von Hall, direktør samfunnskontakt, phall@samfunnsbedriftene.no, eller mobil 97100904

Som daglig leder ved Gjøvik krisesenter IKS har jeg arbeidet tett på krisesenterfeltet i mange over 40 år, både før og etter at krisesenterloven trådte i kraft i 2010.

Gjennom dette arbeidet har jeg sett hvordan finansieringsendring påvirket tilbudet i praksis: For eksempel ble ansvaret for finansiering overført fra staten til kommunene i 2011, da statens øremerkede støtte (80 %) forsvant Denne erfaringen gir meg unik innsikt i konsekvensene av regelverket i den daglige driften.

• Økonomiske rammer og ujevnt tilbud: Manglende øremerking av midler har ført til store forskjeller mellom kommunen. kommunekartlegging viser at tilskuddene kommunene gir varierer sterkt, noe som skaper ulik standard og kapasitet ved krisesentreneamnesty.no,stortinget.no. I praksis ser vi at kommuner som ikke øremerker nok, gjerne henviser sine innbyggere til andre krisesentre. Dette svekker tilbudet lokalt. Krisesentersekretariatet melder at flere små sentre er lagt ned fordi de ikke klarte kravene med knappe ressurser, og kommuner kjøper nå tjenester hos større sentre langt unna . Resultatet er lenger reisevei og dårligere tilgjengelighet for brukerne. Fra i 2010 er 10 krisesentre lagt ned, mens pågangen til krisesentrene og omfanget av vold øker
• Statlig finansiering og bemanningskrav: For at alle krisesentre skal kunne tilby likeverdig hjelp, må staten gå inn med medfinansiering og sikre forutsigbarhetstortinget.no. I representantforslaget fra Stortinget pekes det på at omleggingen fra 2010 slo negativt ut, og at det er «på tide å … gjeninnføre 80 %. statlig øremerket finansiering av krisesentrene»stortinget.no. Videre er det dokumentert at noen sentre ikke har døgnbemanning (dvs ansatte fysisk til stede) og departementets egne brev understreker behovet for å klargjøre døgnbemanning i loven stortinget.no I praksis ser jeg at uavklarte krav tvinger oss til å drive defensivt: Uten klare bemanningsnormer kan brukerne møte stengte dører. Forskning og fagmiljøer mener derfor at tilbudet må «innbefatte en bemanningsnorm» med krav om døgnbemanning, fri valgt krisesenter og at særlig sårbare grupper får et tilpasset tilbud
• Betydningen av kjønnssegregerte botilbud: Jeg er overbevist om at egne kvinneavdelinger må opprettholdes for å ivareta sikkerheten til voldsutsatte kvinner. Krisesentrene sprang ut fra kvinnekampen på 1970-tallet, med prinsippet om at mishandlede kvinner trenger «et trygt husvære og støtte fra andre kvinner» regjeringen.no. Nyere evalueringer viser at felles botilbud kan oppleves belastende for noen kvinner, særlig de som har vært utsatt for alvorlig eller seksualisert vold.  Selv om forsøket med felles botilbud viser at dette kan  styrke tilbudet for menn og barn, understreker forskere at det også er risiko for at enkelte kvinner kan oppleve felles innkvartering som utrygt eller retraumatiserendebufdir.noforskning.no. Også menn uttrykker utfordringer med kjønnsdelte tilbud. Det illustrerer at kjønns- og kulturspesifikke hensyn må tas på alvor. Derfor må vi sikre at loven ikke svekker de egne trygge boligtilbudene for kvinner, slik dagens regelverk legger opp til. Jeg tillater meg å minne om at kjønnsnøytrale krisesentertilbud ikke er i samsvar med prinsippene  og standardene nedfelt i Istanbul-konvensjonen»

• Konsekvenser for brukere og ansatte: Jeg har selv erfart at når lovverk og finansiering ikke henger sammen med driften, blir det brukerne og de ansatte som taper. Mange krisesentre går i økonomisk underskudd og må kutte tjenester eller bemanning, noe som svekker det faglige tilbudet. Amnestys gjennomgang konkluderer med at mange sentre sliter med stramme budsjetter og uforutsigbar økonomi, at ressursbruken ofte ligger på rundt 60 % av det som er nødvendig for et minimumstilbud, og at det «er mye overarbeid blant ansatte» og liten mulighet til å ansette nødvendig kompetanse. Disse funnene kjenner jeg igjen fra hverdagen: Vi har tynne vaktplaner, personalet løper mellom ulike oppgaver, og de mest sårbare får ikke alltid oppfølgingen de trenger. Samtidig påpeker krisesenterfeltet at lovens krav er for vage – kommuner oppgir at de «tar ikke ansvar» etter loven uten konkrete retningslinjer, og at prioriteringene ofte handler mer om lave driftskostnader enn om brukernes behovnordlandsforskning.no. Dette skaper en situasjon hvor systemet ikke gir helhetlig støtte til de som trenger det mest.

Avslutningsvis vil jeg fremheve at jeg har sett disse utfordringene på nært hold gjennom mitt arbeid ved Gjøvik krisesenter. Mine erfaringer viser at lovendringene må følges opp av tydelige økonomiske rammer og kvalitetskrav, slik at krisesentertilbudet virkelig blir lavterskel og likeverdig. Jeg ber om å få bidra med dette perspektivet i høringen, slik at Stortinget kan fatte beslutninger som styrker sårbare brukere og de dyktige ansatte i feltet. Takk for oppmerksomheten.

Endringar i krisesenterlova (tydeleggjering av det kommunale ansvaret og grunnlag for behandling av personopplysningar m.m.)

Reform – ressurssenter for menn har lang erfaring med å gi hjelp til menn utsatt for vold i nære relasjoner, og til gi krisesentrene støtte og kompetanse til å gi et tilbud til denne målgruppen.

Reform er uenig i departementets forslag om at bestemmelsen i loven om atskilte botilbud for kvinner og menn videreføres i Endringar i krisenterlova.

Det er på det rene at krisesentertilbudet til menn, og barn i følge med menn, mange steder i landet er av dårligere kvalitet enn tilbudet til kvinner. At det er slik, henger i sterk grad sammen med denne lovbestemmelsen. Forbudet mot at kvinner og menn kan bo under samme tak, rammer også grupper av skeive voldsutsatte. 2/3 av krisesentrene oppgir at de ikke har et likeverdig tilbud til menn, og samme undersøkelse viser at 17 botilbud til menn ikke er i tråd med forskrift om sikkerhet i krisesentertilbudet. Innholdet i botilbudet til menn og barn har ofte en vesentlig lavere standard i form av sikkerhet, tilbud om deltakelse på aktiviteter, og mindre bistand under bo-oppholdet. Disse manglene er utdypet i Reforms høringssvar til Forslag til endringer i krisesenterloven (2024).

En konsekvens av bestemmelsen er at barn som kommer til krisesenteret i følge med far får et dårligere tilbud enn barn som kommer i følge med mor.

Dette var også bakgrunnen for forsøk med integrert krisesenter ved Romerike krisesenter, som er evaluert av NOVA. Reform er uenig i vurderingen departementer har gjort av forsøket og NOVA-evalueringen. Både erfaringene fra Romerike krisesenter og NOVas evaluering, viser at tilbudet til menn og barn i følge med far er blitt betydelig bedret ved Romerike krisessenter. Både kvinner og menn har følt seg trygge og ivaretatt. Det har ikke vært noen utfordringer med sikkerhet i prosjektperioden. I høringsnotatet underslår departementet at NOVA-evalueringen dessuten viser at kvinner og barn har opprettholdt et godt, trygt og kanskje forbedre tilbud i perioden et integrert krisesentertilbud er prøvet ut, enn hva som ellers ville vært tilfelle.

I forslaget til lovendring fester departementet seg ved noen forhold ved et felles botilbud, som ved Romerike krisesenter må ta høyde for. Dette gjelder kvinner fra svært kjønnssegregerte kulturer og kvinner som har vært utsatt for særlig omfattende vold fra menn. For en mer detaljert beskrivelse av hvordan behovene til de ulike gruppene kan ivaretas samtidig, viser vi til høringsnotatet til komiteen fra Romerike krisesenter/Samfunnsbedriftene.

Reform er uenig i at kunnskapsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig for at kommunene og krisesentrene selv kan utforme tilbudet slik at det blir best for sine beboere. Dette vil være i tråd med departementets øvrige linje i lovforslaget, der de framhever at de ikke ønsker å detaljstyre kommunene i utformingen av sine tjenester.

Det er viktig med en videre kunnskapsutvikling av krisesentertilbudet og hvordan behovene til ulike grupper kan møtes. Vi ser imidlertid ikke at det er behov for en ytterligere evaluering, for å fjerne bestemmelsen om et atskilt botilbudet til menn og kvinner.

Til grunn for vår vurdering legger vi også at det ikke bare er Romerike krisesenter som har gode erfaringer med et integrert krisesenter. Gjennom vårt arbeid er vi kjent med at det er flere krisesentre i Norge, der menn og barn i følge med menn tidvis bor sammen med kvinner på krisesenter. Disse krisesentrene vurderer barnas behov som viktigst, og har erfart felles boform som en god løsning.

Av landets krisesentre er det ifølge NOVA-evalueringen over 50 % (22 av 43) som deler vårt syn, og som mener at botilbudet for kvinner og menn bør være felles. Lovforslaget er med andre ord i utakt med synet til flertallet av krisesentrene. Vi mener det er urimelig at ikke disse krisesentrene skal kunne drives som felles botilbud, dersom forholdene tilsier det.

Lovverket bør åpne for ulike måter å organisere tjenesten på, slik at kvinner, menn og deres barn skal ha mulighet til å bo sammen på krisesenter.

Vi vil også imøtegå kritikken fra enkelte hold, som hevder at vi som argumenterer for et felles botilbud har et kjønnsnøytralt syn på vold, og ved det skulle overse at det er flere kvinner som utsettes for grov og gjentatt vold, og at kvinner oftere frykter for å bli drept eller skadet av partner. Dette medfører ikke riktighet.

Det er viktig å erkjenne at vold er et sammensatt og interseksjonelt fenomen hvor ulike sårbarhetsfaktorer og diskrimineringsgrunnlag virker sammen. Dette visker ikke ut kjønnsdimensjonen. Det er ikke å overse kvinners særlige stilling på dette område når vi har inkludert nye perspektiver og nye grupper i krisesentertilbudet (innvandrere, barn, personer med nedsatt funksjonsevne, utsatte for tvangsekteskap, negativ sosial kontroll med flere). Å gå inn for et felles botilbud har heller ikke med noen undervurdering av vold mot kvinner å gjøre. En slik endring i loven vil derimot gi et bedre tilbud til menn, og barn i følge med menn, når de er utsatt for vold i nære relasjoner, med mange av de samme konsekvensene som slik vold har for kvinner. 

Vi vil utdype våre synspunkter i den muntlige høringen for komiteen.

Oslo, 12. mai 2025

Are Saastad /s/                                                               Ole Bredesen Nordfjell
daglig leder                                                                       fagsjef

Myndighetene har en klar menneskerettslig forpliktelse til å sikre at det finnes et tilstrekkelig antall gode, likeverdige og tilgjengelige krisesenter som kan gi trygge husrom til alle utsatte. Det er ingen tvil om at myndighetene er forpliktet til å sette av tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser til dette arbeidet.

Ombudet mener derfor at det er positivt at departementet har gjennomgått krisesenterloven. Etter vår vurdering vil imidlertid ikke lovforslaget sikre at krisesentertilbudet blir godt, likeverdig og tilgjengelig for innbyggere i alle kommuner. Vi mener det er flere alvorlige svakheter ved lovforslaget. Vi ber komiteen om:

• Å sikre økte ressurser til krisesentrene ved å endre til en statlig finansieringsmodell med tilstrekkelige øremerkede midler.
• Å lovfeste krav til en bemanningsnorm ved krisesentrene og krav til lengste tillatte reisevei til nærmeste senter.
• Å ikke vedta en lovfesting av krav om alternative botilbud, men heller lovfeste krav til fysisk utforming av krisesentre.
• Å sikre at lovteksten synliggjør de særskilte forpliktelsene krisesentrene har til å tilrettelegge og sikre likeverdige tilbud for beboere uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse
• Å sikre at kommunens forpliktelser i rehabiliteringsfasen i større grad tydeliggjøres i lovteksten.

Behov for økte ressurser til krisesentrene

Mangelfull finansiering av krisesentrene vil etter ombudets vurdering klart være i strid med forpliktelsene etter kvinnekonvensjonen og Istanbul-konvensjonen. Lovforslagene bidrar ikke til å styrke krisesentrenes ressurssituasjon, hverken økonomisk eller bemanningsmessig. Dette er alvorlig.

Vi mener at nåværende finansieringsmodell må endres fra at man utelukkende finansierer krisesentrene gjennom kommunerammen, til at hele eller deler av bevilgningen blir statlig øremerket. Dette vil bidra til å skape bedre forutsigbarhet i bevilgningene, hindre at kommunene velger tilbud først og fremst ut fra pris og ikke ut fra kvalitet og tilgjengelighet, og også sikre at krisesentrene, uavhengig av kommunens økonomi, kan klare å oppfylle lovens krav til kompetanse, bemanning og tilgjengelighet.

I tillegg til en endret finansieringsmodell, savner ombudet fortsatt et lovendringsforslag om bemanningsnorm, som kan sikre at alle krisesentre har tilstrekkelig bemanning gjennom hele døgnet. For eksempel kan det stilles krav i loven til antall ansatte ved et krisesenter per innbygger.

Vi mener videre at det bør lovfestes et krav om lengste tillatte reisevei til nærmeste krisesenter, for å forhindre at kommuner legger ned sentre, som igjen vil skape barrierer for voldsutsatte som trenger hjelp. Det er i tillegg nødvendig å sikre dekning av reiseutgifter, også i tilfeller der krisesenteret er langt unna for eksempel barnehage, skole og jobb, og det er nødvendig med dekning av utgifter for at beboere skal kunne fortsette i sin barnehage, skole og lignende.

Kritiske til forslaget om å lovfeste et krav til likeverdige, alternative botilbud

Ombudet er enig i at det er nødvendig å tydeliggjøre kommunens ansvar for å sikre at alle beboere får et likeverdig krisesentertilbud. Vi er fortsatt kritiske til forslaget om å lovfeste et krav til likeverdige, alternative botilbud, som etter forslaget kan være botilbud andre steder i kommunen enn på krisesenteret. Vi er bekymret for at forslaget kan bli en “sparepost” for kommunene, ved at eksempelvis rusavhengige henvises til andre midlertidige botilbud som rusinstitusjoner, uten spesialkompetanse på vold eller tilrettelegging for særskilte behov voldsutsatte kan ha, framfor at krisesentertilbudet styrkes slik at de faktisk har mulighet til å ivareta alle brukergrupper. Dette er alvorlig fordi det er på krisesenteret spisskompetansen på vold finnes, her finnes det tilpassede aktiviteter og tilbud for voldsutsatte, og det er krisesenteret som skal hjelpe til i reetableringsfasen. Plasseres brukere et annet sted i kommunen, er det etter vår oppfatning stor fare for at de ikke får et likeverdig tilbud.

Fysisk utforming av krisesentrene

For å hindre at noen brukergrupper avvises fra krisesentrene, mener ombudet at man i stedet bør lovfeste krav til fysisk utforming av lokalene; at alle krisesentre må ha lokaler som gjør det mulig å skjerme enkelte brukere, samt at sentrene gjennom eksempelvis en lovfestet bemanningsnorm sikres tilstrekkelig bemanning med nødvendig kompetanse. Med dette må det selvsagt følge økte ressurser.

Vi mener altså at det må lovfestes et krav om fysisk utforming av krisesentre, som blant annet sikrer adskilte boområder og oppholdsområder for kvinner og menn, skjermede avdelinger/områder for personer som ikke kan eller ønsker å oppholde seg sammen med andre (eksempelvis kvinner i aktiv rus) og krav om at lokalene er tilgjengelige for personer med fysiske funksjonsnedsettelser.

Særskilte forpliktelser til å tilrettelegge og sikre likeverdige tilbud

Ombudet mener det er uheldig at lovteksten ikke synliggjør de særskilte forpliktelsene krisesentrene har til å tilrettelegge og sikre likeverdige tilbud for beboere uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6, § 8 og § 24. Det er positivt at loven fremhever plikten til å sikre samers rettigheter, men uten en konkretisering av hva dette faktisk innebærer, er vi bekymret for at forslaget ikke får praktisk betydning.

Tilbudet til voldsutsatte er for dårlig i reetableringsfasen

Vi støtter at det presiseres i loven at krisesentrene har en særlig plikt og rolle når det gjelder å gi brukere støtte, veiledning og hjelp i kontakt med andre deler av tjenesteapparatet, også i reetableringsfasen. Dette følger imidlertid allerede av lovkravene, men blant annet manglende økonomisk forutsigbarhet for krisesentre gjør det vanskelig å oppfylle dette i praksis. Voldsutsatte etterlyser også en koordinatorfunksjon i reetableringsfasen, en person med voldskompetanse som kjenner deres sak og kan sette dem i kontakt med de aktuelle instanser, og som kan følge opp kontakten. For at den foreslåtte lovendringen skal få betydning i praksis, må derfor plikten også følges opp med økte midler til dette arbeidet.

Vi savner også at kommunens forpliktelser tydeliggjøres. Forskning viser for eksempel at det er ulike forståelser av hva reetableringsfasen er, at de kommunale tjenestene ikke følger opp slik de skal og at hjelpen fra kommunale tjenester er avhengig av at krisesentrene er pådrivere overfor kommunen. Det er et stort behov for at nasjonale myndigheter avklarer forventninger til det kommunale tjenestetilbudet i reetableringsfasen.

Lovendringen svarer heller ikke ut utfordringen ved at oppholdet på krisesenter er ment å være kortvarig, samtidig som behovene til voldsutsatte i reetableringsfasen kan være langvarige. Når det gjelder ansvaret for å samordne det mer langsiktige tjenestetilbudet i reetableringsfasen er dette kommunenes, og ikke krisesentrenes, hovedansvar. Lovteksten bidrar ikke til å synliggjøre dette, og tydeliggjør heller ikke ansvarsfordelingen mellom krisesentrene og det øvrige tjenestetilbudet. Det er til sist behov for mer overordnede strukturer for koordinering av langsiktig oppfølging, som også når ut til voldsutsatte personer som ikke har benyttet overnattingstilbudet eller som er i kontakt med andre deler av det kommunale tjenesteapparatet.

1. Innledning

NIM noterer at proposisjonen i hovedsak viderefører gjeldene rett, og ikke innebærer omfattende endringer i styringen av krisesentrene. NIM og en rekke ulike aktører har over lengre tid pekt på mangler ved dagens krisesentertilbud. Flere av disse kan utfordre voldsutsattes menneskerettigheter etter Istanbulkonvensjonen. Selv om proposisjonen omtaler disse utfordringene, følges mange av dem i liten grad opp med konkrete tiltak. Samlet sett er det etter NIMs vurdering derfor behov for ytterligere tiltak for å styrke krisesentertilbudet, særlig til utsatte grupper.

For ytterligere utdypning om problemstillingene under, viser vi til vårt tidligere høringssvar i saken til Barne- og familiedepartementet.

2. Meldingsdel

Etter NIMs vurdering dreier de fleste menneskerettslige utfordringene i krisesentertilbudet seg ikke primært om utformingen av dagens lovverk, men ressursmessige og organisatoriske forhold. Dette anerkjennes også i proposisjonen. Utover revisjonen av krisesenterloven, mener vi derfor at man bør vurdere å styrke finansieringen av krisesentertilbudet.

Internkontroll og tilsyn med krisesentertilbudet er viktig for å avdekke og korrigere svakheter ved tilbudet og sikre at det er i tråd med krisesenterloven og menneskerettslige krav. NIM stiller seg positiv til at regjeringen vurderer tiltak for å sikre at kravet til internkontroll av krisesentertilbudet blir fulgt opp, inkludert utvikling og oppdatering av veiledere om internkontroll og tilsyn. NIM mener også at statsforvalterens oppdrag om å prioritere tilsynet av krisesentertilbudet, herunder internkontroll og kommunenes oppfølging av voldsutsatte i reetableringsfasen, bør videreføres.

Lang reisevei kan utgjøre en barriere mot å ta i bruk krisesentertilbudet. Departementet foreslår enkelte tiltak for å imøtegå dette. NIM vil understreke viktigheten av å sikre tilgjengeligheten til krisesenter i hele landet, og behovet for særlig innsats for å redusere reiseveien i områder som i dag har store avstander.  

3. Lovproposisjon

Flere av forslagene i høringsnotatet av 14. juni 2024 følges ikke opp av departementet i proposisjonen, med begrunnelse av behov for ytterligere utredninger. Flere av disse omhandler barrierer som kan hindre voldsutsatte fra å oppsøke krisesenter. NIM mener derfor det er viktig at videre utredning av disse problemstillingene prioriteres av departementet.

Departementet foreslår ikke endringer i dagens lovkrav om kjønnsdelte krisesentertilbud. NIM anser at både kjønnsdelte tilbud og fellestilbud vil ligge innenfor statens menneskerettslige handlingsrom. NIM mener samtidig at det er uheldig at tilbudet til menn i dag er mangelfullt, og i mange tilfeller dårligere enn tilbudet til kvinner. NIM minner om at Norge har erklært at Istanbulkonvensjonens bestemmelser også skal gjelde for voldsutsatte menn. Uavhengig av spørsmålet om kjønnsdeling er det derfor viktig at det iverksettes tiltak for å styrke menns krisesentertilbud.

3.1 Et individuelt tilpasset tilbud

3.1.1 Likeverdige alternative krisesentertilbud

I proposisjonen foreslås det å tydeliggjøre at kommunene har plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det ordinære krisesentertilbudet, der tilrettelegging ikke er mulig. NIM mener lovendringen er en viktig klargjøring av at alle som utsettes for vold skal ha et reelt krisesentertilbud. NIM noterer at departementet følger opp NIMs anbefaling om å endre formuleringen fra «butilbod» til «krisesentertilbod», for å tydeliggjøre at det alternative tilbudet skal organiseres som et krisesentertilbud, med alle medfølgende lovkrav. Videre støtter NIM at alternative krisesentertilbud skal begrenses til tilfeller der tilrettelegging ikke er mulig, og at det må gjøres en konkret individuell vurdering av den voldsutsattes situasjon. NIM mener det er viktig at lovendringen ikke bidrar til at kommunene rutinemessig henviser grupper med tilleggsutfordringer til alternative tilbud, eller svekker tilretteleggingen som gis på ordinære krisesentre. For å unngå en slik utvikling, bør departementet påse at intensjonen med lovendringen oppfylles i praksis.

Regjeringen har varslet i Meld. St. 5 (2024-2025) at den vil styrke behandlingstilbudet til voldsutsatte kvinner med rusmiddellidelser i spesialisthelsetjenesten. Mange voldsutsatte med rusmiddelproblemer har et samtidig behov for både beskyttelse mot vold og spesialisert behandling innen somatikk eller psykisk helsevern. NIM mener derfor at oppbyggingen av alternative krisesentertilbud i regi av kommunen og behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten bør ses i sammenheng, for å sikre et helhetlig og samordnet hjelpetilbud.

3.1.2 Tilretteleggingsplikten

Departementet foreslår ikke endringer i plikten i krisesenterlova § 3 første ledd om at kommunen «så langt råd er» skal legge til rette for å komme brukernes individuelle behov i møte.

NIM har forståelse for departementets vurdering av at en fullstendig tilrettelegging for hver enkelt bruker i praksis vil være vanskelig, og at det derfor er behov for at tilretteleggingsplikten i krisesenterlova har en grense. Etter NIMs syn etterlater imidlertid formuleringen «så langt råd er» for stor grad av skjønn til kommunene i ivaretakelsen av voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk, og gir adgang til å nedprioritere et differensiert tilbud til disse. Forarbeidene til krisesenterlova angir ikke nærmere hvor langt plikten strekker seg, utover at kommunen har «høve til å vurdere krava til individuell tilpassing i kvart enkelt tilfelle». Dette kan bidra til å vanskeliggjøre oppfyllelsen av sikringsplikten til å beskytte mot vold i nære relasjoner, som er særlig sterk overfor sårbare personer.

Etter NIMs vurdering gir dagens tilretteleggingsplikt i krisesenterlova større grad av fleksibilitet til kommunene enn tilretteleggingsplikten som kan utledes av likestillings- og diskrimineringsloven (ldl). Dette er uheldig. NIM mener derfor krisesenterlova § 3 bør harmoneres med ldl kapittel 3 om universell utforming og individuell tilrettelegging. Dette vil innebære at tilretteleggingsplikten først blir angitt generelt, og at det legges til en unntaksbestemmelse om at plikten ikke gjelder tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Videre er det mulig å oppliste særskilte momenter som skal vektlegges i vurderingen, og utfylle dette videre i forarbeidene. En slik løsning vil kunne bidra med å tydeliggjøre hvilke vurderinger som skal foretas ved tilretteleggingsbehov på krisesenter. Etter NIMs vurdering vil dette i stor grad være en videreføring av gjeldende rett, all den tid kommunene allerede har en slik plikt overfor personer med funksjonsnedsettelser gjennom ldl og FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD). Både ldl og CRPD har en vid definisjon av funksjonsnedsettelse, og omfatter blant annet psykiske lidelser og etter forholdene rusmiddelavhengighet.

3.2 Tydeliggjøring av samiske rettigheter

NIM støtter forslaget om å synliggjøre samer som gruppe i krisesenterloven, noe som tydeliggjør kommunenes allerede eksisterende ansvar. NIM understreker at det finnes et betydelig behov for å heve kompetanse om samisk språk og kultur blant tjenesteytere, som et ledd i å oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser overfor samiske voldsutsatte.

3.3 Oppfølging i reetableringsfasen

NIM støtter departementets tydeliggjøring av ansvarsfordelingen mellom ulike aktører i reetableringsfasen i § 2 andre ledd bokstav d. I tillegg ser NIM at begrepet «reetableringsfasen» er bedre utpenslet i denne proposisjonen enn det har vært tidligere. For at lovendringen og presiseringen skal avhjelpe usikkerheten rundt ansvarsforhold i kommunene, mener NIM at det er behov for ytterligere tiltak som bidrar til formalisering av samarbeid og rutiner for samarbeidet mellom ulike tjenesteytere i reetableringsfasen.

Innledende bemerkninger 

Redd Barna takker for muligheten til å kommentere på endringer i krisesenterloven. Redd Barnas frivillige møter årlig opp mot 500 barn tilknyttet krisesenter i store deler av landet. De frivillige arrangerer ulike aktiviteter sammen med barn som bor eller har bodd på krisesenter med utgangspunkt i barns rett til lek og fritid. Redd Barna har de siste årene snakket med 30 barn med erfaring fra krisesenter, og skrevet rapporten “Barn med erfaring fra krisesenter forteller” [1] som omhandler barns egne erfaringer med å bo på krisesenter i Norge. 

Manglende barneperspektiv

Årlig bor det rundt 1500 barn på krisesenter i Norge. Mange bor på sentrene over lengre tid, noen i over ett år. Dette er barn som har opplevd vold og kriser i sine hjem, og som trenger et trygt sted å bo. Norge har et ansvar for, og er forpliktet til å sikre at alle barn, uansett hvor de bor, har det samme mulighetene for en trygg og god oppvekst. Redd Barna er skuffet over at loven fremdeles har et svakt barneperspektiv, og mener at både lov og praksis gjennomgående må anerkjennes barn som en egen brukergruppe og ikke som vedheng til sine foreldre.

Redd Barna mener det er avgjørende at krisesenterloven i større grad konkretiserer hva tilbudet til barn på krisesenter skal inneholde og styrker den barnefaglige kompetansen. Redd Barna ber Stortinget rydde opp slik at barn på krisesentre får innfridd sine særskilte rettigheter til både beskyttelse, oppfølging og lek og fritid.

Barnets beste og barns rett til medvirkning

Det er avgjørende at det i krisesenterloven kommer enda tydeligere fram at beslutninger som angår barn på krisesenter, skal ta utgangspunkt i barnets beste, og at barna selv må få mulighet til å uttrykke seg i saker som angår dem. Redd Barna mener at selv om prinsippet om barnets beste er nedfelt både i Grunnloven og i Barnekonvensjonen, er det viktig at dette også synliggjøres i krisesenterloven. Dersom prinsippene om barnets beste og retten til medvirkning skal få reell betydning må de tydeliggjøres også i særlovgivningen. Det er denne loven de ansatte på krisesentrene forholder seg til i sitt arbeid, og denne loven som slår fast hvilket ansvar kommunen som eier av krisesentrene har.

Krav til kompetanse og bemanning

Redd Barna mener at en ny krisesenterlov må ha tydeligere krav til hvilke tjenester krisesentrene skal tilby barn og deres familier, herunder krav om at alle krisesentre har barnefaglig ansvarlige, slik at det ikke er kommuneøkonomien som bestemmer kvaliteten på tilbudet til barna. Redd Barna mener det må stilles flere kompetansekrav til ansatte på krisesentre, særlig å sikre barnefaglig kompetanse for de som jobber spesielt med barn. Krisesentrene må også ha ressurser til å ha ansatte på jobb til enhver tid. Det bør fastsettes en konkret bemanningsnorm med kompetanse som sikrer de ulike funksjonene det er behov for.

Når vi vet at barn på krisesentre ofte opplever traumatiske situasjoner og lever i en krisesituasjon, er det viktig å stille tydelige krav til kapasitet og kvaliteten på tilbudet for å særlig ivareta barns rettigheter. Vårt arbeid med barn på krisesenter viser at tilbudet barn får på krisesenter varierer i stor grad. Der noen kommuner prioriterer ressurser til krisesenter, er det andre steder svakere tilbud.

Flere av de ansatte på krisesenter som Redd Barna har snakket med, fremhever at det er for få ansatte som har barnefaglig kompetanse på jobb på krisesenter. I vår rapport etterspør flere av barna enda mer tid sammen med ansatte, både til samtaler, lek, aktivitet og i miljøet.

Rett til barnehage, lek og fritid

FNs barnekonvensjon, artikkel 31, slår fast at alle barn har rett til fritid, hvile og lek. I lek og aktiviteter opplever barn fellesskap og mestringsfølelse, og det er av stor betydning for god utvikling av hjernen. Men mange av barna vi har snakket med forteller at de ikke får oppfylt disse rettighetene, og at det er store variasjoner i tilbudet på de ulike sentrene: «Alt er låst om kvelden - både mat og lekerom. Det er veldig dumt», forteller et barn. Krisesentrenes utforming, bemanning og ressurssituasjon gir ulike rammer for lek og aktivitet for barn. På noen av krisesentrene finnes det aktivitetsrom tilpasset ulike aldre, og ungdommene har sitt eget sted å være. I arbeidet med rapporten møtte vi mange barn som savnet leker, utstyr og rom tilpasset deres alder, spesielt gjaldt det de eldre barna.

Mange barn opplever avbrudd i barnehage eller skolegang under oppholdet på krisesenteret. Avstand og manglende transport oppgis i stor grad som årsak for fravær hos barnehagebarn. Fordi skoleplikt ikke gjelder for barnehagebarn, resulterer det i at barnehagebarn stort sett har større fravær enn skolebarn. Videre er det slik at skoleskyssen som tilbys kun omfatter ordinært skoletilbud, ikke SFO, aktiviteter eller leksegrupper. Kommunen og krisesentrene må få ressurser til å sikre at barn kan opprettholde flest mulig av sine vanlige rutiner med skole, barnehage og fritidsaktiviteter, der det er sikkerhetsmessig og praktisk mulig. Alle barn på krisesenter må få rett til gratis og trygg transport til tilbud som fritidsaktiviteter, SFO og barnehage.

Behov for mer fleksibilitet for individuell tilrettelegging

Alle barn som trenger det må sikres et godt krisesentertilbud uavhengig av om de er i følge med mor eller far. Ifølge krisesenterlovens §3 skal tilbudet så langt som mulig legges til rette for å imøtekomme de individuelle behovene til brukerne, herunder barns særskilte behov. Redd Barna mener at det viktigste for å sikre et godt tilbud til barn er en individuell tilpasning og tilrettelegging, herunder en konkret vurdering av hvert enkelt barns beste. Videre er det viktig at krisesentrene har muligheten til fleksibilitet for å løse dette på best mulig måte for de beboerne og barna som til enhver tid bor på krisesenteret. Redd Barna mener da at loven ikke kan ha en paragraf som på forhånd sier at tilbudet skal legges opp på en bestemt måte, slik §2 femte ledd nå gjør. Redd Barna mener at det er bør være opp til de ulike krisesentrene å ta en vurdering ut fra hver situasjon.

Redd Barna ber om at Stortinget ber regjeringen igangsette flere forsøksprosjekter slik som Romerike Krisesenter har hatt, og eventuelt teste ut andre mulige løsninger for å sikre at barn på krisesenter får et like godt tilbud uavhengig av hvilken forelder de kommer med. Disse forsøkene må evalueres godt med et tydelig barneperspektiv.

Reetablering – oppfølging av barn og deres familier etter krisesenteroppholdet

Redd Barna støtter forslag til endring i loven som tydeliggjør at oppfølging i reetableringsfasen skal være i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet. Både i arbeidet med vår rapport og i vårt frivillige arbeid med barn på krisesenter, har vi møtt mange barn i etterkant av krisesenteroppholdet. Redd Barna er bekymret for at barn i familier med vold får ulik type oppfølging og hjelp i ulike kommuner. En rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet utført av NKVTS i 2021 slo fast at mangel på rutiner i kommunene ved oppfølging av utsatte etter endt krisesenteropphold, er påtagelig både i små og store kommuner.[2]

Redd Barna mener Nav bør ha en fast kontaktperson for familier etter endt krisesenteropphold. Redd Barna er kjent med at flere kommuner har opprettet kontaktpunkter i kommunen etter krisesenteropphold, slik som for eksempel familieveiviser. Likevel er det mange kommuner som mangler slike kontaktpunkter. Redd Barna mener at krisesenterloven må tydeliggjøre kommunens forpliktelser og krisesenterets ansvar på dette i ny lov. Likevel mener Redd Barna at presisering i lovteksten ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å sikre gode reetableringer for alle familier med barn.

[1] Redd Barna (2024) Barn med erfaring fra krisesenter forteller, https://resourcecentre.savethechildren.net/pdf/Rapport-om-barns-stemmer-fra-krisesenter_Redd-Barna-2024.pdf/ 

[2] NKVTS (2021) Kommunenes helhetlige arbeid med vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

 1. Om Krisesentersekretariatet

Krisesentersekretariatet (KSS) er en paraplyorganisasjon for krisesentre som jobber mot vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og menneskehandel, og for å styrke krisesentertilbudet. 18 krisesentre er medlemmer i KSS.

KSS administrerer også ROSA, det nasjonale hjelpetiltaket og kompetansesenteret mot menneskehandel, og VO-linjen, den nasjonale hjelpelinjen for personer utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill.

2. Våre innspill

2.1 Overordnet

Et godt krisesentertilbud i hele landet er avgjørende for at Norge skal oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser om å beskytte innbyggerne mot vold og overgrep. Dagens krisesentertilbud er underfinansiert, noe som får store konsekvenser for tilbudet. Samtidig øker henvendelsene til krisesentrene. Vi ønsker en krisesenterlov som bidrar til bedre rammevilkår for krisesentertilbudet, slik at voldsutsatte får det tilbudet de har krav på.

2.2 Finansiering

Departementet uttaler at forslaget ikke medfører nye plikter for krisesentrene, og det foreslås ikke å øke finansieringen. Vi mener det er umulig å styrke krisesentertilbudet uten å øke finansieringen. Selv om forslaget ikke innebærer nye plikter, trengs det økt finansiering for at kommunene i tilstrekkelig grad oppfyller pliktene de har i dag. Se nærmere om dette nedenfor – en rekke av våre øvrige innspill er knyttet til krisesenterøkonomien.

Vi mener krisesentertilbudet må være et nasjonalt ansvar, hvor staten går inn med øremerkede midler. Slik kan vi sikre et likeverdig tilbud til alle voldsutsatte over hele landet.

Vi merker oss at det kommer en tilskuddsordning til oppgradering av krisesenterbygg i regi av Barne- og familiedepartementet. Det er veldig bra, men det er behov for statlig støtte til krisesentrene også ut over dette.

2.3 Tilgjengelighet

Norge er forpliktet av Istanbulkonvensjonen til å ha et lett tilgjengelig krisesentertilbud. Mange kommuner kjøper krisesentertilbud fra andre kommuner. En viktig årsak er økonomi. Dette fører til at det i noen deler av landet er mange timers reisevei til nærmeste krisesenter. Lang reisevei gjør at terskelen for å oppsøke krisesenter blir høy, og da er ikke krisesenteret lett tilgjengelig.

For at Norge skal oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser mener vi at krisesenterloven må legge opp til at antallet krisesentre skal økes. Samtidig må vi også sikre mulighet for økonomisk dekning av transport til krisesenter.

2.4 Bemanning og kompetanse

Den store økningen i antall henvendelser de siste årene har ikke nødvendigvis ført til økt bemanning på sentrene. Etter dagens lov skal krisesentertilbudet være «heildøgns». Det må presiseres i loven at dette innebærer at tilbudet skal være døgnbemannet, ikke bare døgnåpent, ettersom krisesentertilbudet er et viktig sikkerhets- og beredskapstilbud. Mange ansatte på krisesentre er alene på jobb på grunn av lav bemanning, som igjen har sammenheng med økonomi.

Vold i nære relasjoner er et komplisert fagfelt. Derfor er det viktig at krisesentrene har noen ansatte med sosialfaglig kompetanse på høyskolenivå, for å sikre god faglig og etisk praksis i møte med voldsutsatte og samarbeidende instanser. Det bør stilles kompetansekrav til alle ansatte. Dette kan sikres gjennom jevnlig opplæring og kompetanseheving i tråd med behovene på krisesentrene. Det bør derfor settes av egne ressurser til kompetanseheving.

For å styrke tilbudet til barn på krisesenter, er det også behov for flere ansatte, og nok ansatte med barnefaglig kompetanse.

2.5 Styrke tilbudet til flere grupper

Det må sikres i lovtekst at utsatte for menneskehandel i prostitusjon gis et trygt oppholdssted ved krisesentrene. Her viser vi til ROSAs innspill i sin helhet.

Vi støtter at det i krisesenterloven kommer inn en bestemmelse om at rettighetene til den samiske befolkningen skal ivaretas i krisesentertilbudet, for å tydeliggjøre kommunenes ansvar.

Tilbudet til menn og deres barn må styrkes. Når krisesenterøkonomien er presset, kan en enkel og rimelig måte å gjøre det på, være å innføre felles botilbud for kvinner og menn. Men dette kan heve terskelen for at kvinner, som utgjør 90 % av beboerne på krisesenter, oppsøker hjelp.

Det er positivt at det ikke foreslås å åpne for felles botilbud for kvinner og menn på krisesenter. Departementet viser til NOVAs evaluering av Romerike Krisesenters forsøk med felles botilbud, og at denne evalueringen viser at menn og barn som kommer sammen med fedre har fått et bedre tilbud, men at bildet for kvinner er mer komplekst. Vi er glade for at departementet har forstått denne rapporten på samme måte som oss.

Departementet mener det per i dag finnes for lite forskningsbasert kunnskap om konsekvensene av felles botilbud for kvinner og menn, og viser også til at den erfaringsbaserte kunnskapen til krisesentrene er sprikende. Departementet uttaler også at det er behov for flere utredninger før det kan vurderes om lovens krav om kjønnsdelte botilbud skal endres, og at det er nødvendig å vurdere og utrede andre tiltak for å styrke tilbudet til menn, transpersoner, ikke-binære og barn som kommer sammen med disse brukerne.

Felles botilbud er heller ikke i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, som sier at vi må ha kjønnsdelte botilbud på krisesentre. Istedenfor felles botilbud mener vi at det må på plass flere ansatte, og bedre tilrettelagte og fleksible bygg med mulighet for skjerming. For å få til dette, må krisesenterøkonomien styrkes.

2.6 Individuell tilrettelegging

Individuell tilrettelegging er også avgjørende, i form av universell utforming og egne skjermede enheter for dem som har behov for det, for eksempel personer i aktiv rus. Det er også nødvendig med personale med kompetanse på blant annet personer i aktiv rus, LHBT-personer, og etniske minoriteter. Da trengs økte økonomiske og menneskelige ressurser.

3. Avslutning

Det er på høy tid at krisesentertilbudet får et skikkelig løft i form av bedre rammevilkår. Særlig økonomiske og menneskelige ressurser er sentralt. Det vil si at vi må ha en bedre finansieringsordning med større krav til kompetanse og bemanning. En slik investering vil spare samfunnet for enorme kostnader på sikt, og ikke minst redde liv. Vi mener derfor krisesentertilbudet må være et nasjonalt ansvar, hvor staten går inn med øremerkede midler. Dette er avgjørende for å sikre et likeverdig tilbud, uavhengig av hvilken kommune man bor i eller hvilken bakgrunn man har.

Vi støtter også innspillene fra ROSA, Gjøvik Krisesenter, Krisesenteret for Tromsø og omegn og LDO i sin helhet.

Krisesenteret for Tromsø og omegn er en del av Tromsø kommune, og gir krisesentertilbud til 9 kommuner i Troms.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill.

Overordnede kommentarer

Vi har sett fram til en revidering av krisesenterloven. Vi merker oss at flere problemstillinger som ble løftet i høringsnotatet ikke blir fulgt opp i proposisjonen.

Når det gjelder spørsmålet om felles krisesentertilbud for kvinner og menn, støtter vi vurderingen som er gjort. Vi støtter for øvrig å videreføre fysisk atskilte botilbud for kvinner og menn. En viktig begrunnelse er å gi et særlig vern for kvinner, fordi de er mest utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner. Over 90% av beboerne på krisesenter er kvinner, og majoriteten er kvinner med innvandrerbakgrunn. Felles botilbud vil heve terskelen for at den største og mest utsatte brukergruppen vil bruke tilbudet. En videreføring av fysisk atskilte botilbud vil også være i tråd med plikter etter FNs kvinnekonvensjon og Istanbul-konvensjonen. Vi støtter at krisesentertilbudet til menn og deres barn må styrkes. Det gjøres best ved å styrke krisesentrene slik at det er nok bemanning og ressurser til å ivareta fysisk atskilt botilbud. Vi har god erfaring med et samlokalisert tilbud, der bygget er tilrettelagt for et fysisk atskilt botilbud. Vi legger til rette for felles møteplasser og fellesskap mellom beboere, både voksne og barn, med ansatte til stede. Tilbudet til kvinner og menn er ikke helt likt utformet, men vi mener det er et likeverdig tilbud.

En annen viktig problemstilling som ikke blir fulgt opp, er spørsmålet om samvær for barn når forelder er på krisesenter. Vi mener dette er en stor og viktig problemstilling som ikke kan vente til neste revisjon av krisesenterloven med å følges opp. Vi mener særlig at det kan være relevant å se til erfaringene fra Danmark om at det skal treffes en midlertidig avgjørelse om at barnet ikke skal ha samvær mens det oppholder seg på krisesenter, dersom det kan godtgjøres at oppholdet skyldes vold eller trusler om vold.

Økonomi

Vi merker oss også at de fleste endringene som er foreslått ikke er reelle endringer, men presisering av rettigheter som allerede ligger i loven. Dette reflekteres også gjennom at man mener lovforslaget ikke har noen økonomiske konsekvenser.

De økonomiske rammene for krisesentrene er fortsatt svært utfordrende. Krisesentrene har en ideell historie, og mange krisesentre strekker seg langt for å gi et best mulig tilbud innenfor svært knappe rammer. Krisesentertilbudet ble lagt inn i kommunenes rammetilskudd før det mange steder hadde foregått en profesjonaliseringsprosess, som har medført mye høyere kostnader enn da loven ble innført. Vi mener kommunene ikke har fått kompensert de reelle utgiftene til krisesenterdrift.

Vi vil særlig peke på at dagens finansieringsmodell har en tydelig distriktsulempe. Der det er lange avstander og lav befolkning, vil utgiftene for hver kommune bli større hvis man skal drive krisesenter med god kvalitet og rimelig reisevei. Selv om det ikke er satt noe minimumskrav til kostnader/ bemanning for å drive krisesenter, kreves det et visst nivå for å kunne drive et døgnåpent tilbud. Vi ser at det særlig gjelder krisesentre i Nord-Norge. 10 av 13 sentre med samlet budsjett under 6 millioner ligger i Nord-Norge. Vi mener det bør arbeides videre med hvordan en slik distriktsulempe kan kompenseres for, for eksempel gjennom søkbare midler, eller ekstra tilskudd til krisesentre i distriktene ut fra gitte kriterier.

Tilbud til den samiske befolkninga

Vi støtter å tydeliggjøre rettighetene til den samiske befolkninga, og det er behov for kunnskap om og tilrettelegging for samiske brukere på alle krisesentre. Det er imidlertid også behov for et samisk krisesentertilbud (gjerne kombinert med incestsentertilbud), og vi mener dette må finansieres på andre måter enn gjennom kommuneøkonomien. Det må være en statlig finansiering. Nettopp fordi undersøkelser viser at flere i den samiske befolkninga er utsatt for vold, trengs det et samisk krisesenter, som både jobber med utsatte, men som også bør være en viktig stemme for å jobbe med spørsmål knytta til vold og overgrep i det samiske samfunnet. Krisesentrene har også en forebyggende rolle. Å ha et samisk krise- og incestsenter vil være av stor betydning for forebyggende arbeid mot vold og overgrep i det samiske samfunnet.  

Svalbard

Et tema som ikke er tatt opp i forslaget, men som vi etterlyser vurdering av, er at krisesenterloven ikke gjelder på Svalbard. Vårt krisesenter har ved flere anledninger hatt brukere fra Svalbard, og vi tar sjølsagt imot. Vi vil imidlertid rette fokus på signaleffekten ved at krisesenterloven ikke gjelder på Svalbard. Vi vil også rette fokus mot utfordingene ved at utlendingsloven ikke gjelder på Svalbard, noe som gjør at kvinner som er utsatt for vold mangler muligheten til å få opphold på bakgrunn av mishandling, slik man ville fått på Fastlands-Norge. Dette hever terskelen for å oppsøke hjelp betraktelig, og vi stiller spørsmål ved hvordan man kan ivareta forpliktelsene Norge har etter Istanbul-konvensjonen også på Svalbard.

Behandling av personopplysninger

Vi støtter forslaget om å lovregulere behandling av personopplysninger. Vi mener det vil være behov for å fastsette en forskrift med utdyping av lovteksten, og at det i forlengelsen av en slik forskrift må gis god, klar og tydelig veiledning til krisesentrene.

Dette er et komplisert felt, hvor man må ha med seg krisesentrenes spesielle rolle som lavterskeltilbud. Vi vil særlig peke på at det fortsatt må være mulig å bruke krisesenterets tilbud anonymt og at det må være mulig å reservere seg. Dette må også gjelde arkivering.  

Det er også særegne problemstillinger knyttet til barn som brukere, hvilke personopplysninger som skal behandles og hvem som skal ha tilgang til dem. Det er vesentlig at det er mulig for barn å snakke med ansatte på krisesenteret uten at voldsutøver skal ha tilgang til hva barna har sagt.

Språkbruk i lovens formålsparagraf

Vi vil også påpeke at formuleringen i lovens formålsparagraf bør ses på. I dag står det at «Formålet med denne lova er å sikre eit godt og heilskapleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar.» Selv om det er presisert i veilederen til krisesenterlova at transpersoner og ikke-binære er i målgruppa, og at det ved forrige lovarbeid var viktig å påpeke at krisesentertilbudet var for både kvinner og menn, kan det oppfattes som at særlig personer med en ikke-binær kjønnsidentitet ikke er inkludert.

Personer utsatt for menneskehandel

Vi støtter innspillet fra ROSA om at personer utsatt for menneskehandel gis eksplisitt rett til botilbud gjennom krisesentrene, og at dette tydeliggjøres i lovteksten.

Vi støtter også innspillene fra Krisesentersekretariatet, ROSA og Gjøvik krisesenter i sin helhet.

Norges Kvinnelobby takker for muligheten til å komme med innspill til endringer i krisesenterloven.

Om Norges Kvinnelobby

Norges kvinnelobby (NKL) er en paraplyorganisasjon for norske organisasjoner som jobber for å fremme jenters og kvinners menneskerettigheter. NKL jobber for å avskaffe alle former for diskriminering av jenter og kvinner, og for å integrere jenters og kvinners perspektiver i alle politiske, økonomiske og samfunnsmessige prosesser. Vårt arbeid er basert på CEDAW (Kvinnekonvensjonen), Istanbulkonvensjonen, the Beijing Platform of Action og andre internasjonale avtaler. Lobbyen har ni medlemsorganisasjoner, herunder Krisesentersekretariatet.  

Våre innspill

Norge har menneskerettslige forpliktelser om å beskytte innbyggerne mot vold og overgrep. Krisesentrene er et av de viktigste tiltakene i dette henseende. 

Henvendelsene til krisesentrene øker, og teksten i Prop. 122 L (2024 – 2025) tydeliggjør at krisesentertilbudet må styrkes. 

Norges Kvinnelobby støtter Krisesentersekretariatet i at krisesentertilbudet må ha en bedre finansieringsordning med større krav til kompetanse og bemanning. Videre at det er avgjørende for å sikre et likeverdig tilbud, uavhengig av geografisk tilhørighet, at krisesentertilbudet bør være et nasjonalt ansvar, med øremerkede midler fra staten.

Like tjenester uavhengig av hvor man bor

Reiseveien til nærmeste krisesenter kan for noen være flere timers kjøretur unna, avhengig av hvor man bor i landet. Lang reisevei kan føre til at det for enkelte blir umulig å oppsøke krisesenter når man trenger det - for eksempel på grunn av manglende transportmidler eller økonomi. Norges Kvinnelobby mener det må bygges flere krisesentre rundt om i landet for å sikre at alle har tilgang på et lett tilgjengelig krisesenter - slik Norge er forpliktet til jfr Istanbulkonvensjonen.

Så lenge situasjonen er som i dag, at det er lange distanser mellom krisesentrene i deler av Norge, mener Lobbyen at må det sikres mulighet for at transport til krisesentertilbud dekkes økonomisk. 

§ 2 omtaler at krisesentertilbud skal være gratis - dette bør inkludere at transport dekkes når lang reisevei er til hinder for tilgjengeligheten.

Samisk befolkning

Det er positivt at lovforslaget tydeliggjør samers behov og rettigheter som et ledd i å bedre krisesentertilbudet til den samiske befolkningen. Det er stort behov for dette, og Norges Kvinnelobby støtter dette forslaget. 

Samtidig mener vi det er verdt å merke seg at dette er en av flere foreslåtte endringer i loven som fører til et behov for kompetanseheving og kunnskap blant ansatte og tilknyttede fagfolk på krisesentrene. Det krever midler. 

Samvær for barn når forelder er på krisesenter

Omtrent 1 av 3 barn på krisesenter har samvær med forelder som ikke er på krisesenter - i mange tilfeller vil dette være voldsutøver.

I Danmark ble det i 2023 vedtatt flere lovforslag for å verne barn mot vold. Som følge av dette kan det i Danmark treffes en midlertidig avgjørelse om at det ikke skal være samvær hvis barn bor på krisesenter sammen med en forelder, og det kan bevises at oppholdet skyldes vold eller trusler om vold. 

Utgangspunktet i loven er at det er best for barn på krisesenter å ikke ha samvær. Blir det derimot vurdert at det beste for barnet er å ha kontakt med den andre forelderen, har barnet samvær.

Artikkel 31 i Istanbul-konvensjonen, som Norge har ratifisert, er tydelig på at norske myndigheter skal sikre, ved lov eller på andre måter, at det tas hensyn til vold ved avgjørelser om omsorg og samværsrett for barn, og for å sikre at utøvelse av samværs- eller omsorgsrett ikke skal sette rettighetene og tryggheten til den voldsutsatte eller barna i fare. Vi mener Norge bør se på lovgivningen og erfaringen fra Danmark vedr. dette temaet. 

Kjønnsdelt botilbud

Norges Kvinnelobby er positiv til at lovens krav om kjønnsdelte botilbud forblir uendret. 

Sara Rydland Nærum

daglig leder, Norges Kvinnelobby

MannsForum takker for muligheten til å bidra med våre synspunkter i forbindelse med revisjon og oppdatering av krisesenterloven.
Sammendrag av våre inntrykk og tanker:
Samers spesifikke rettigheter er godt ivaretatt, men også her ønsker vi å ytre stor skepsis. Vi kommer tilbake til begrunnelsen. Utover det ser vi  ingen nevneverdig forbedring i forslaget. 

I vårt opprinnelige høringssvar av høsten 2024 påpekte vi en rekke svakheter med dagens krisesenterløsning, gitt at et krisesenter har som formål å være - et senter for mennesker i krise. Vi delte av våre erfaringer med menn i krise, vår oppfatning av kjønnslikeverdige løsninger slik Romerike har fått til, og hvilken kompetanse og mandat et krisesenter bør ha og ikke ha.
Ingen av våre erfaringer har blitt hensyntatt i forslaget slik det fremstår. Det står i grell kontrast til behovene som skildres i historiene fra de rundt 18.000 anropene vi hadde gjennom telefonsystemet vårt i 2024 alene.

Det vi derimot ser, er at krisesentrene av en eller annen grunn skal gis innsyn i folkeregisteropplysninger. 

Basert på vurderingene som er gjort og begrunnelsene som er gitt, har man tilsynelatende ikke tilstrekkelig kunnskap om så mye når det kommer til de kritiske punktene vi omtalte i vårt tilsvar. Basert på det som fremstår som en generell kunnskapsmangel om flere kritiske punkter, kan vi ikke se at krisesentrene uten forskriftsfestede kompetansekrav kan gis noen ytterligere mandater eller fullmakter utover det de allerede har.

Vi har basert på våre observasjoner et tydelig budskap til komitéen. Det holder ikke med “et så godt som mulig tilbud” når man allerede i forarbeidene stiller spørsmål om tilbudet i det hele tatt er forsvarlig. Vi kjenner til at tilbudet varierer mellom kommuner og landsdeler, og hvorvidt man har et tilbud når man står i krise er å anse som ren Lotto.

Begrunnelsen for at kjønnsdelte tilbud ikke behandles er etter vårt syn så inkonsekvent at vi klør oss i hodet mens vi prøver å forstå hva som egentlig forsøkes formidlet.  Man har altså her utelatt å legge kjønnsnøytrale krisesenterløsninger inn i loven basert på at man ikke vet hvordan det oppleves for enkelte kvinner, uten å samtidig ta innover seg hvordan det oppleves for mange menn å ikke ha noe reelt tilbud i det hele tatt.

Ifølge NKVTS (2023) er kjønnsfordelingen mellom voldsutøvere i nære relasjoner noenlunde jevnt fordelt, 50 +/- 4%. 

Forarbeidene tar høyde for at den som møter opp på krisesenteret er den antatt voldsutsatte, og den som blir igjen hjemme som er voldsutøvende. Det vil statistisk sett si at for hver kvinne som får tilbud og mulighet for å møte opp, med eller uten barn, så er det en mann som skulle hatt et likeverdig tilbud - av samme kvalitet. “Likeverdig” og “av samme kvalitet” kommer ikke av definisjonen “så godt som mulig”. Vi kjenner til flere tilfeller hvor menn som har stått i alvorlige voldssituasjoner har blitt avvist på krisesentere fulle av kvinner, fordi senteret ikke har hatt like gode tilbud for menn. Et hotellrom uten videre oppfølging, isolert fra omverdenen, med barna. Det er virkeligheten for noen av de vi har hatt kontakt med. Og om de er heldige nok blir de henvist til en bakgård eller en annen lokasjon, slik at barna lærer at deres egen far er så farlig at han ikke kan behandles likeverdig, og at de derfor må leke alene med dårligere fasiliteter. Vi undres om loven, komitéen og de kritiske høringsinstansene tar høyde for hvilke signaler vi generelt gir til barn på krisesentrene. 

I Bufdirs tall fra 2023 finner vi at krisesentrene hadde ca 2200 voksne beboere i løpet av året. 1 av 10 var menn, og nesten 2000 kvinner var innom. Legger vi NKVTS sine tall til grunn, kan vi grovt regne oss fram til at nesten 2000 menn står i lignende situasjoner, men bare litt over 200 oppsøkte krisesentrene og samtidig ble registert som beboere. Det kan i ytterste konsekvens bety at nesten 1800 menn ikke fikk tilgang på et godt nok tilbud. 

Likevel legger altså vurderingen til grunn at enkelte kvinner kanskje ikke vil ta i bruk kjønnslikeverdige krisesentre. Dette mener vi er en svært uverdig begrunnelse for å ikke videreføre konseptet fra Romerike. Manglende vilje til å åpne krisesentrene for menn undergraver samfunnets ansvar for å ta menns utfordringer på alvor.

Om den samiske befolkningen: Samiske menn har den samme retten til beskyttelse som samiske kvinner. Vi anser derfor presiseringen av samiske rettigheter som et “skinngrep” i revisjonen. Det er lite i revisjonen som tilsier at samiske menn vil få noe bedre tilbud enn norske, sammenlignet med kvinner.

Vi har utallige ganger erfart å avverge episoder med reactive abuse fra menn som har stått i progressive abuse fra partner over lang tid. Dette er menn som tar kontakt med oss fordi de ikke finner adekvat hjelp andre steder, og som desperat søker hjelp for å komme seg ut av en voldelig situasjon. Mangel på tilbud til voldsutsatte menn ville ellers kunne føre til at voldelige kvinner antas å være de voldsutsatte på bakgrunn av reactive abuse.

Kamerathjelpen består av likemenn (og -kvinner). Gjennom denne komme vi i kontakt med mennene som ikke får få hjelp av krisesenteerne. Selv om glassbitene hagler rundt dem, eller de har havnet på glattcelle med “Donald-kul” i bakhodet fordi politiet gjerne antar at det er mannen som er voldsutøver.

Mange har fått akutte verktøy av oss for å selv unngå å reagere med vold på den volden de blir utsatt for. Men de som ikke kontakter oss kan lett havne i en situasjon de ikke lenger klarer å håndtere, når progressive abuse får gå langt nok. Resultatet er at kvinnen, etter å ha oppnådd sitt ultimate trumfkort i form av et blått øye, kan ta barna med seg og rømme til et krisesenter. 

Vi viser til publikasjonen “Den mannlige smerte” fra 2017, som beskriver en rekke aspekter om menns utfordringer, blant annet omsnudde voldsanklager. Lenke til publikasjonen: https://kudos.dfo.no/dokument/32716/den-mannlige-smerte-menns-erfaringer-med-vold-i-naere-relasjoner

5 mai 2025 var vi til stede under behandling av ny barnelov. Dagen ble for oss et merkelig skue, hvor voldsnarrativet særlig fra kvinnesiden ble tydelig - menn og fedre ble fremstilt som farlige, og vold fra mødre ble forsøkt underslått av forskningskilden selv. For vår del er slike grep relativt enkle å gjennomskue. I andre land og regioner hvor likeverdig barnelov har blitt innført, hvor alle konfliktkriterier unntatt vold har blitt ryddet vekk fra lovverket, har voldsanklagene økt dramatisk. Samtidig har andelen frikjennelser for vold økt tilsvarende. Konklusjonen har vært at mødrene har spilt voldskortet for å posisjonere seg inn mot en barnefordelingssak for å “vinne” barna. Dette dokumenteres godt i rapporten fra IZA etter endringer i spansk barnelov. 

Vi er kjent med at norske mødre benytter denne metoden til en viss grad, og krisesentrene er en av de hjelpeinstitusjonene som bevisst brukes for en slik posisjonering. Når disse sakene havner i retten, brukes gjerne “Abuse Index”-test fra krisesenter frem som bevis i barnefordelingssaker.

En revisjon av krisesenterloven må stille krav til sikker metodikk for å avdekke denne formen for systemisk vold.

Dette gir oss grunnlag for å konkludere med at lovendringen er verdiløs for de store massene, samtidig som alle tilførte mandater må reverseres. Med en slik lovrevisjon tillates absolutt alle signifikante svakheter å fortsatt eksistere, både på tross og på grunn av kunnskap man har og ikke har - alt på samme tid. 

Vi anbefaler revideringen forkastet slik den foreligger i dag, og at det settes ned en arbeidsgruppe som kan etablere nødvendig helhetlig kunnskap om behov fra begge kjønn.

MannsForum er en naturlig del av løsningen, og vi sitter med mye erfaringskompetanse og tusenvis av observasjoner som kan bidra i prosessen.

Takk for at MannsForum fikk bidra!

Ole-Petter Olsen                                                                   Tommy Karlsen

Leder                                                                                        Nestleder