Statsbudsjettet 2026

1
Oslo, 20.10.25
Legeforeningens skriftlige innspill til helse-omsorgskomiteen, statsbudsjettet 2026
Helsetjenesten har vært underfinansiert og på strekk i mange år. Legeforeningen har over tid påpekt at etterslepet er stort og behovene i tjenesten er betydelige. Det er flere negative trender i den offentlige helsetjenesten: Det er mangel på helsepersonell og vi sliter med å beholde og rekruttere fagfolk. Ventetidene er lange, sykehusøkonomien er svært trang og store digitaliseringsprosjekter har alvorlige feil og mangler.
Kommunene har ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester. Legeforeningen er bekymret for at svak kommuneøkonomi vil øke presset mot de lovfestede pasientrettighetene. Det er helt nødvendig å sikre økonomien til helsetjenesten i kommunene.
Kap. 732 Regionale helseforetak
Dette budsjettforslaget vil ikke gi sykehusene det nødvendige handlingsrommet for å kunne investere eller øke kapasitet for å ta ned ventetider. Det er lite som gjenstår av frie driftsmidler når effektiviseringstiltak, underregulering av enkelte refusjoner og kostnader til aktivitetsvekst trekkes fra. Samtidig styrer sykehusene mot store underskudd og et økonomisk etterslep som har bygget seg opp over tid på grunn av effektiviseringskrav og underdekning av driften. Flere sykehus må bruke driftskreditten for å dekke underskudd og økte pensjonspremier – som igjen genererer rentekostnader.
Fremover vil sykehusene belastes ytterligere med store kostnader knyttet til renter og avdrag på lån. Renter og avdrag på investeringslån vil totalt utgjøre 4,5 mrd. kroner i 2026. Det er en økning på i overkant 1,2 mrd. kroner. Dette må tas fra driftsbudsjettene. Det er viktig at regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak (Vedtak nr. 692, 4. juni 2024) om avskrivninger og rentekompensasjon for sykehusbygg.
Legeforeningen ber Stortinget om å:
•
Øke de frie driftsbevilgningene til sykehusene med 2,2 mrd. kroner tilsvarende sykehusenes innbetaling av renter på investeringslån i 2026, i påvente av en kompensasjonsordning for kapitalkostnader ved investeringer i sykehusbygg.
•
Avvikle rentekravet på driftskredittordningen.
•
Anmode regjeringen om å legge fram en ekstraordinær investeringspakke for å gjøre sykehusene i stand til å dekke inn investeringsetterslepet for bygg og medisinskteknisk utstyr.
Kap. 783 Personell
Regjeringen foreslår å avvikle øremerkede bevilgninger til leger i spesialisering (LIS1-stillinger), og at de regionale helseforetakene overtar finansieringsansvaret. Dette svekker den nasjonale styringen av kapasitet og forutsigbarhet i spesialistutdanningen, og kan bidra til regionale forskjeller. Opprettelse av LIS1-stillinger er et nasjonalt ansvar og en øremerking av midler ivaretar dette hensynet.
2
Det er et stort behov for spesialister i hele landet, samtidig som veldig mange nyutdannede leger ikke får kommet i gang med spesialiseringsløpet. LIS1 forblir en flaskehals i systemet og uten nok LIS1-stillinger vil spesialistmangelen øke i årene fremover. Fraværet av tilstrekkelige midler fører videre til at "LIS1-ventere" og studenter ansettes i midlertidige stillinger som krever høyere kompetanse.
Legeforeningen ber Stortinget om å:
•
Anmode regjeringen om å øremerke midler til minimum 30 nye LIS1-stillinger i påvente av en varslet og oppdatert framskrivning av behov i 2026.
•
Sørge for at LIS1-ordningen forblir en nasjonal ordning finansiert over statsbudsjettet.
Kap. 2711, post 70 Avtalespesialistordningen
Det legges ikke midler i statsbudsjettet til en økning i antallet avtalespesialister. I en situasjon med allerede lange ventelister er det uheldig at det ikke legges til rette for å opprette flere hjemler som kan øke effektiviteten og kvaliteten i spesialisthelsetjenesten.
Legeforeningen ber Stortinget om å:
•
Styrke avtalespesialistordningen ved å anmode regjeringen om å legge til rette for at det opprettes flere hjemler der det er behov i alle de fire regionale helseforetakene.
Kap. 2755 helsetjenester i kommunene mv, post 70 fastlegeordningen, legevakt
Rekrutteringen til fastlegeordningen har vært positiv de siste årene, men fremdeles står om lag 122 000 innbyggere uten fastlege. Legeforeningen savner en konkret satsing som stabiliserer og øker rekrutteringen slik at flere innbyggere sikres fastlege. Fastlegemangel øker bruk av legevakt, flere innleggelser og mindre koordinerte helsetjenester. Det taper alle på, men rammer hardest de eldste og sykeste.
Legeforeningen er sterkt kritisk til å utvide forsøket med kommunal nettlege (65 mill. kroner). Dette undergraver fastlegeordningen og legevakten som vi mener kun skal brukes til øyeblikkelig hjelp.. Ressursene burde heller vært brukt på å utvikle fastlegenes egen digitale tilgjengelighet og styrke pasienttilgangen i eksisterende ordning.
Det er positivt med økt tverrfaglighet i fastlegekontorene, mellom fastleger og pleie- og omsorgstjenestene i kommunene, og tilrettelegging for økt aktivitet. Innretningen på refusjonsordningen regjeringen foreslår er imidlertid sterkt problematisk. Finansieringssystemet bør i stedet legge bedre til rette for både sykepleiere og helsesekretærer gjennom egne takster og tydelig ansvarsfordeling.
Legeforeningen ber Stortinget om å:
•
Omfordele midler fra nettlegepilot til å styrke digitale tjenester hos fastlegen, rekruttering av flere fastleger og ALIS-stillinger
•
Styrke tilskuddsordningen for kommunale legevakter med formål å redusere vaktbelastningen, og legge til rette for at legevaktslege ikke er alene på vakt.

Kap. 0761 post 70 – Psykisk helse og livskvalitet: kjønns- og seksualitetsmangfold (LHBT+)
HBRS ber om at prosjektmidlene vi mottar fra ordningen Psykisk helse og livskvalitet – kjønns- og seksualitetsmangfold (LHBT+) økes fra 750 000 kroner til 1,2 millioner kroner.

Behovet for vårt arbeid har vokst kraftig de siste årene. Vi står midt i et felt som i økende grad preges av polarisering, utrygghet og sterke meninger. Dette gjør situasjonen krevende – ikke bare for organisasjoner som HBRS, men også for foreldre, fagpersoner og personer som opplever kjønnsinkongruens. Mange forteller at de savner et sted der de kan snakke åpent og trygt – uten å bli møtt med press eller ferdige svar.

HBRS har i snart tre tiår vært en trygg, kunnskapsbasert og tilgjengelig ressurs. Vi forener solid faglighet med trygge og støttende fellesskap, og gir mennesker tid og rom til å utforske hvem de er, uten press til raske konklusjoner. Hos oss kan foreldre, ungdom og fagpersoner være åpne om alle typer bekymringer og spørsmål. Vi legger ingen føringer – vi lytter, støtter og bygger tillit.

Gjennom prosjektmidlene har vi utviklet lavterskeltilbud og kurs med nasjonal rekkevidde, som når både familier og fagmiljøer. Vi samarbeider med kommuner, helseforetak og kompetansemiljøer for å heve kompetansen om kjønns- og seksualitetsmangfold i tjenestene. HBRS håndterer mange henvendelser som ellers ville gått til helsevesenet, og bidrar dermed til å avlaste offentlige tjenester og styrke forebyggingen på psykisk helsefeltet.

Evalueringer og tilbakemeldinger viser at tilbudene våre skaper trygghet, reduserer minoritetsstress og styrker foreldres mestring. Dette er forebygging i praksis – med høy kostnadseffektivitet. Små midler gir stor effekt for livskvalitet, psykisk helse og sosial trygghet.

Dagens tilskuddsnivå dekker ikke lenger etterspørselen eller de reelle kostnadene ved å gjennomføre og videreutvikle tiltakene. En økning til 1,2 millioner kroner vil gjøre det mulig å:
- møte økningen i henvendelser fra foreldre, ungdom og fagfolk,
- videreutvikle kurs og faglig materiell,
- og opprettholde tilgjengelighet og kvalitet i et felt med stor samfunnsbetydning.

HBRS er en liten organisasjon – men vi har stor betydning. Vi er et trygt midtpunkt i et felt som ofte oppleves som utrygt. Vi gir familier, fagmiljøer og enkeltpersoner et sted å finne kunnskap, støtte og fellesskap – uten press, uten polarisering, og med rom for å være menneske.

Vi ber derfor om komiteens støtte og forståelse for at HBRS bør få økte midler under kapittel 0761 post 70, slik at vi kan fortsette å bidra til bedre psykisk helse og livskvalitet for berørte, pårørende og fagpersoner i hele landet.Med vennlig hilsen,

Mikael Scott Bjerkeli
Daglig leder, HBRS

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) er bransjeforeningen for rådgivende ingeniørfirmaer i Norge. Vi representerer over 15 000 ingeniører og rådgivere som hver dag planlegger, prosjekterer og utvikler noen av samfunnets viktigste verdier: veier, jernbane, vann- og avløpssystemer, energi og offentlige bygg som skoler, barnehager og sykehus.

Stramme prioriteringer – men store behov

Dere politikere står i en krevende, men avgjørende oppgave. Helsevesenet er under press – både økonomisk og bemanningsmessig. Etter flere år med effektiviseringskrav, utsatte investeringer og økte driftskostnader står mange sykehus uten rom til å ta igjen etterslepet. Regjeringens forslag om 3,4 milliarder kroner ekstra gir et nødvendig, men begrenset handlingsrom.

Legeforeningen har pekt på at bevilgningene i budsjettforslaget ikke dekker de reelle kostnadene knyttet til renter og avdrag, og at store investeringsbehov presser driften ytterligere. RIF deler bekymringen. Sykehusene trenger stabile rammer og en plan som sikrer både investeringer, vedlikehold og modernisering. En forpliktende langtidsplan for bygg, teknologi og utstyr vil gi bedre ressursutnyttelse og et mer bærekraftig helsevesen over tid.

Norske sykehus i forfall

RIF er glad for at regjeringen foreslår lånerammer til fem nye sykehusprosjekter i 2026, blant annet Mjøssykehuset, nytt somatikkbygg ved Ahus og ny stråle- og somatikkavdeling i Østfold. Det viser vilje til å bygge opp kapasiteten. Samtidig er det like viktig å ta vare på de sykehusene vi allerede har. Mange bygg er i så dårlig stand at manglende vedlikehold nå går ut over både pasientsikkerheten og beredskapen.

Siden 2010 har RIF dokumentert tilstanden på norsk infrastruktur og offentlige bygg gjennom rapportserien Norges tilstand. Vår siste rapport fra 2025 viser at 47 prosent av norske helsebygg har alvorlige tekniske mangler, mens 11 prosent er i svært dårlig stand. Mange operasjonsstuer, akuttmottak og sengeposter har dårlig ventilasjon, utdaterte tekniske systemer og mangelfull energistyring. Det svekker både pasientsikkerheten og arbeidsmiljøet. Frem mot 2035 peker rapporten på en dobbel utfordring: en aldrende befolkning øker behovet for helsetjenester – samtidig som bygningsmassen forfaller, klimatilpasningen henger etter, og driften blir stadig mer krevende. Riksrevisjonens undersøkelse fra 2021 viser det samme bildet: Tilstanden i bygningsmassen i et flertall av helseforetakene har forverret seg over tid, og kun fire av tjue helseforetak har bygg som oppfyller kravene i Nasjonal helse- og sykehusplan.

En kartlegging som helseforetakene selv har gjort, referert i svar på budsjettspørsmål nr. 988 fra Høyre til statsbudsjettet for 2025, viser at vedlikeholdsbehovet for sykehusbygg i Norge er på hele 19 milliarder kroner de neste fem årene og 48 milliarder totalt. Tilstandsgraden er i snitt på 1,5, mens målet er 1,2 – et nivå som gir lavest kostnader over byggenes levetid.

Samtidig legger helseforetakenes langtidsplaner for 2025–2029 opp til investeringer på 108 milliarder kroner i bygg, vedlikehold, IKT og utstyr. Når nesten halvparten av dette beløpet allerede trengs til å dekke vedlikehold alene, sier det seg selv at dagens rammer ikke strekker til. Resultatet er en ond sirkel der bygg forfaller raskere, kostnadene øker, og nødvendige oppgraderinger skyves ut i tid. Det betyr svekkede muligheter for sykehusene til å tilby likeverdige og forsvarlige helsetjenester, med dårligere kvalitet på tilbudet, mindre effektiv ressursbruk og økt press på helsepersonellet.

Sykehusene trenger stabile økonomiske rammer og en ekstraordinær investeringspakke for bygg

Regjeringens endring i inneværende års budsjett, der sykehusene får dekket renteutgifter og avskrivningskostnader, er et skritt i riktig retning. Det kan gi mer handlingsrom til investeringer. Men dette er bare et første steg. Utfordringene er fortsatt store, og mange bygg er dårlig tilpasset dagens krav til helseberedskap, smittevern og energibruk. Stortinget bør derfor styrke rammene for investering og vedlikehold i 2026-budsjettet, og ta initiativ til en forpliktende langtidsplan for sykehusene – med en ekstraordinær investeringspakke for bygg, teknologi og utstyr. Uten dette blir det krevende å sikre tilstrekkelig kapasitet, kvalitet og gode arbeidsvilkår for fagfolkene som skal levere tjenestene.

Kostnadsdekkende husleiemodell for sykehusene 

Samtidig må vi tenke langsiktig. Helsepersonellkommisjonen har advart om at helsevesenet kan bryte sammen hvis vi fortsetter som i dag. Derfor må hver krone brukes riktig – gjennom investeringer i teknologi, kompetanse og oppgradering av bygg. Riksrevisjonen har understreket at investeringer nå er avgjørende for å redusere framtidige behov for arbeidskraft i sykehusene. En kostnadsdekkende husleiemodell, der midler øremerkes til vedlikehold, kan være en del av løsningen. Statsbygg har allerede vist at en slik modell fungerer – den sikrer at penger settes av til vedlikehold, så vi slipper dyre nødløsninger senere.

Allerede i 2016 konkluderte Kvinnsland-utvalget med at en slik ordning ville gi bedre kontroll på hva det faktisk koster å drifte og vedlikeholde sykehusbyggene. Når kostnadene synliggjøres, blir det også lettere å planlegge og prioritere riktig. Helseforetakene utredet derfor i 2018 en egen internhusleiemodell, der flertallet anbefalte at ordningen innføres i hele sektoren. De pekte særlig på at den vil gi bedre forutsigbarhet, mer effektiv arealbruk og bidra til å hindre forfall. Noen helseforetak, som Helse Sør-Øst, har begynt å innføre en husleiemodell. Det er positivt. Evalueringen viser at ordningen har gitt bedre oversikt over arealer, økt kostnadsbevissthet og tydeligere rollefordeling. Samtidig er vedlikeholdsnivået fortsatt for lavt, og byggene forfaller videre.

For at modellen skal fungere etter hensikten, må den kobles tettere til budsjettene og følges opp med nok midler og tydelige økonomiske insentiver til vedlikehold. Uten en slik forpliktelse blir nødvendige oppgraderinger skjøvet nedover på prioriteringslisten. Da vokser problemene, kostnadene øker, og verdiene forringes. Men med en husleiemodell som brukes aktivt og støttes av tilstrekkelig finansiering, kan helseforetakene få bedre oversikt, mer forutsigbarhet og sikre at vedlikeholdet faktisk blir gjort. På den måten kan samfunnet unngå større utgifter senere – og pasientene få trygge og moderne sykehus der de får den beste behandlingen.

Konkrete tiltak i 2026-budsjettet

·        Lag en forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet i sykehusene, med mål om å nå en tilstandsgrad på 1,2 innen 2030. Planen bør inneholde en ekstraordinær investeringspakke for bygg, teknologi og utstyr som minst dekker det dokumenterte vedlikeholdsbehovet på 19 milliarder kroner de neste fem årene, og samtidig gir rom for nødvendige oppgraderinger og modernisering.

·        Innfør en kostnadsdekkende husleiemodell for sykehusene, og koble den tydelig til budsjettene slik at midlene faktisk settes av til vedlikehold. Det vil gi mer forutsigbare rammer, hindre kortsiktige kutt og sikre at byggene holdes i forsvarlig stand uten at pasienter og ansatte rammes.

Stortinget Norsk logopedforbund
Helse- og omsorgskomiteen

post@logopedforbundet.no
PB 1331 Vika, 0112 Oslo
+47 403 47 265
Org.nr.: 975 590 623
1
Oslo, 21.10.2025

1. Autorisasjon av logopeder etter helsepersonelloven kap. 9. §48 er nødvendig for å sikre
pasientsikkerhet, kvalitet, likeverdige tjenester og et helhetlig pasientforløp i Norge.
2. Manglende lovfesting av logopedtjenestene skaper store geografiske forskjeller og bryter
med prinsippet om likeverdig tilgang til helsehjelp uavhengig av bosted og økonomi. NLF
mener derfor at logoped må lovfestes i helse- og omsorgstjenesteloven, kap. 3. § 3-2.
Autorisasjon av logopeder
Autorisasjon vil gjøre logoped til en beskyttet tittel og sikre at kun personer med riktig
kompetanse kan utøve yrket. Dette vil styrke kvalitet, pasientsikkerhet og rettssikkerhet. I dag
kan ufaglærte arbeide som logoped uten krav til formell utdanning. Det er dokumentert at
ufaglærte utøver yrket både i kommuner og i helseforetak/spesialisthelsetjenesten.
Logopeder arbeider med medisinske diagnoser (bl.a. fra ICD-10) og yter tjenester både i helseog
utdanningssektoren. Hovedvekten av europeiske land har autoriserte logopeder.
Yrket innebærer kartlegging, behandling og rådgivning til pasienter med komplekse medisinske
behov, inkludert svelgevansker. Svelgevansker kan føre til alvorlige helsekonsekvenser uten riktig
behandling.
Det finnes ingen offentlige systemer for tilsyn, klagebehandling eller tilbakekalling av rettigheter
ved uforsvarlig praksis for logopeder. Myndighetene har heller ingen fullstendig oversikt over
logopeddekningen nasjonalt. Autorisasjon vil gi bedre grunnlag for planlegging, styring,
finansiering, kontroll og evaluering av tjenesten.
Autorisasjon vil gi logopeder myndighet til å stille diagnoser innen språk-, tale- og
kommunikasjonsvansker, og dermed avlaste leger og annet helsepersonell. Dette vil også være
med på å sikre at pasienter får riktig kompetanse til rett tid.
Logoped som en lovpålagt tjeneste
Regjeringen foreslår å bruke 206 millioner på et nasjonalt leseløft, og har flere ganger
understreket at tidlig innsats er avgjørende for å forebygge utenforskap, styrke læring og
redusere senere behov for hjelp og trygdeytelser. Samtidig bygger kommunene ned
logopedtjenestene over hele landet fordi logoped fortsatt ikke er en lovpålagt
tjeneste. Resultatet er at alle de med lese- og skrivevansker, språkforstyrrelser, tale- og
kommunikasjonsvansker, samt svelgevansker, får dårligere tilgang på logopedhjelp.
Med vennlig hilsen
Katrine Kvisgaard
Leder Norsk logopedforbund

Pårørendesenteret sin øremerking er helt tatt bort. Vårt arbeid med både pårørende og fagpersoner henger derfor helt i løse luften uten finansiering over Statsbudsjettet. Tilskuddet var i 2025 på 9,2 mill. Dette tilsvarer 9,5 mill i 2026. Dette er tilskudd som dekker en hjelpetelefon (Pårørendelinjen), og nettsider for både pårørende, fagpersoner og for barn som er pårørende.
Dette er et alvorlig løftebrudd. Både fra Hurdalsplattformen og Aps egne partiprogram 2025-2029. Der står det blant annet dette:
«Pårørende er viktig. Både for sine nærmeste og for helse- og omsorgstjenesten kan de være helt avgjørende. Det viktigste for oss er at de pårørende ikke står alene. Skal pårørende kunne hjelpe sine nærmeste over tid, må de bli tilbudt avlastning, opplæring og støtte. De må involveres, informeres og inkluderes. Pårørende og frivillige som ønsker å gjøre en innsats, skal anerkjennes, respekteres, gis forutsigbarhet og gode rammer.»
Videre står det at Arbeiderpartiet vil:
• gjøre hverdagen som pårørende bedre ved å øke bruken av pårørendeavtaler, mer avlastning, mer opplæring og bedre støtte for de pårørende • sikre at helsepersonell har støtte og kompetanse til å ta de vanskelige samtalene med pasienter og pårørende • gi opplæring om godt pårørendesamarbeid både i tjenesten og i utdanningene, og ta i bruk metodikken «bedre pårørendesamarbeid» • gi pårørende en større mulighet til å gi systematiske tilbakemeldinger til helse og omsorgstjenesten • inkludere pårørende når det gjennomføres forebyggende hjemmebesøk • sette et mål om at pårørendes omsorgsinnsats er likt fordelt mellom kjønnene • innføre en prøveordning med korttidspermisjon for pårørende, etter modell for omsorgspenger for barn under 12 år
Det er særlig de tre øverste punktene som er Pårørendesenteret sine kjerneoppgaver, og som nå er tatt ut av Statsbudsjettet.
Om Pårørendesenteret sin situasjon står det Statsbudsjettet at: Pårørendesenteret kan søke om tilskudd over konkurransebaserte ordninger som omfatter deres aktiviteter. Vi erfarer at de tilskuddsordningene som blir lyst ut har kriterier som enten favoriserer avgrensa brukergrupper eller har kriterier vi ikke innfrir, som f.eks å være medlemsorganisasjon. Vi er verken medlemsorganisasjon, brukerorganisasjon eller interesseorganisasjon. Og vi er et diagnoseuavhengig tilbud. Det var nettopp derfor vi kom inn igjen som øremerking etter samme «utkastelserunde» i Statsbudsjettet for 2023.
Vi skjønner at dere skal følge likebehandlingsprinsippet. Likebehandlingsprinsippet i budsjettarbeid handler om rettferdig og konsekvent behandling av aktører og tiltak når offentlige midler fordeles. Det bygger på det juridiske og etiske prinsippet om at "like tilfeller skal behandles likt", med mindre det finnes saklige grunner for forskjellsbehandling. Og det er den saklige grunnen for forskjellsbehandling som her gjelder. For når det likevel er lov å prioritere enkelttiltak, så er det fordi forskjellbehandlingen er begrunnet i relevante hensyn, som f.eks samfunnsnytte, måloppnåelse eller lovpålagte oppgaver.
Når prinsippet om likebehandling har et unntak som handler om relevant hensyn, så er det dette som gjelder for oss. Fordi vi kan ikke sammenlignes med noen andre. Det er ingen i vår kategori, som er nasjonale, som gir støtte til pårørende i hele landet, og som gir kompetanse og veiledning til kommuner og sykehus, som gir månedlig kompetanse i et nettverk for
pårørendeansvarlige (over 500 stk) i kommunene over hele landet, som arrangerer årlig digital Pårørendekonferanse med 10000 deltakere, osv.
Det nevnte nettverket brukes endatil av Helsedirektoratet til å nå ut med kunnskap og til å hente inn erfaringer. Vi har også i samråd med Helsedirektoratet bemannet vår hjelpetelefon med fagpersoner, ikke frivillige – nettopp fordi vi skal være et høyere kvalifisert tilbud som gir veiledning til fagpersoner som kontakter oss når de står fast eller har et spørsmål ift hvordan de skal forberede sitt pårørendearbeid. Det er flott at det gis mer penger til kommunene, men det er ingen automatikk i at dette går til kommunenes satsing på pårørendearbeid. Og uansett: de enkelte pårørendeansvarlige i kommunene må ha et sted de kan henvende seg til når de trenger det, og det er oss. Det er hos oss de vet de får nyeste kunnskap, samlet oversikt, nettverk, veiledning og kompetanseheving. Våre tjenester er med og gir måloppnåelse for flere av Arbeiderpartiet sine egne mål for pårørendearbeid. Ideelt sett skulle vi hatt merkelapp nasjonalt kompetansesenter med direkte finansiering. For det er som kompetansesenter vi blir sett og brukt over hele landet.
Samfunnsnytten som Pårørendesenteret utgjør, kan ikke måles i kroner. Men den viser igjen i engasjement på sosiale medier etter at nyheten ble kjent i dag.
Pårørendearbeid er per i dag ingen lovpålagt tjeneste, og derfor er den heller ikke et stort satsingsområde i kommunene. Enda. Men det kommer, fordi kommunene blir helt nødt til å få til godt pårørendesamarbeid og pårørendemedvirkning. Framtidens helsepersonell vil ha pårørendemedvirkning som en kjerneoppgave, fordi det er nødvendig. Og vi vil være der for å bistå fagpersonene, for vi har gjennom snart 30 år «skodd oss» for oppgaven. Det er en kompetanse som nå står i fare.
Dette kan vi ikke la bli stående i en tid der pårørendearbeidet blir viktigere og mer påtrengende enn noen gang. Vi kommer til å møte dere i komitéen under budsjettinnspill, og da håper vi på konkrete spørsmål, og at dere har satt dere godt inn i hva dette betyr.
Mvh
Unn Birkeland
Daglig leder

 Notat til budsjetthøring vedrørende Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026 fra de Regionale Brukerstyrte Sentrene i Norge (RBS): Bikuben, Vårres, Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT), ROM-Agder og Sagatun Recovery.

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 71 Brukere og pårørende mv.

Vi i de Regionale Brukerstyrte Sentrene (RBS) setter stor pris på at det frem til nå har vært bred politisk enighet om å bevare RBSene og vår rolle som samfunnsaktør. Vi har i flere år mottatt tilskudd gjennom en overgangsordning, og er lettet over at regjeringen nå foreslår å opprette en ny tilskuddsordning for «Brukerstyrte tiltak og aktiviteter».

Samtidig er det foreløpig uklart hva den nye ordningen innebærer, og hvor mange aktører som skal kunne søke. Vi ber komiteen om å sikre at overgangen fra overgangsordning til fast tilskuddsordning ikke fører til nedprioritering av RBSene, og at forutsigbarheten ivaretas.

RBSene har eksistert i nærmere 20 år med statlig finansiering og har bygget opp verdifull kompetanse som må videreføres. Et system basert utelukkende på konkurranse, uten hensyn til oppnådde resultater, risikerer å svekke denne kompetansen. Dersom tilskuddene ikke lønns- og prisjusteres, vil kapasiteten til å spre kunnskap om reell brukermedvirkning og recovery i kommuner, helsevesen og utdanning bli redusert.

Dersom flere aktører enn dagens fem RBSer skal omfattes av ordningen, må totalbeløpet økes. Vi anbefaler at framtidige tildelinger skjer gjennom mer langsiktige kontrakter, for eksempel treårige, med tydelige krav og rapportering.

RBSenes rolle og samfunnsoppdrag
De Regionale Brukerstyrte Sentrene er ideelle aktører som arbeider på individ-, tjeneste- og systemnivå. Vårt felles mål er å styrke mennesker med psykiske helse- og rusutfordringer, samt deres pårørende, gjennom bedring, mestring og verdige livsvilkår. 

RBSene fungerer som brobyggere mellom fagkunnskap og erfaringskompetanse, og som viktige samarbeidspartnere for kommuner, helsetjenesten, utdanningssektoren og organisasjonslivet. Vi bidrar til bedre samhandling ved å koble brukererfaringer med tjenesteutvikling, og blant annet å støtte kommuner og andre aktører i etablering av brukerstyrte tiltak og recovery-orienterte tilbud. 

Samskaping og brukerstyring som bærebjelker
Samskaping mellom offentlige tjenester, sivilsamfunn og ideelle aktører er avgjørende for å møte framtidens helse- og velferdsutfordringer. RBSene har lang erfaring med å utvikle tjenester i samarbeid med brukere, pårørende og fagpersoner og er eksempler på hvordan samskaping kan gi mer relevante og virkningsfulle tilbud.

Brukerstyring handler om å gi mennesker reell innflytelse over tjenester som angår dem. RBSene har utviklet metoder og arenaer for dette, og bidrar til å styrke likepersonsarbeid og lokal forankring.

 
Recovery som rammeverk for tjenesteutvikling
Recovery handler om å støtte mennesker i å leve meningsfulle liv. Det handler om håp, tilhørighet, identitet og muligheten til å bidra i samfunnet. RBSene bygger tjenester som styrker individets egne ressurser og evne til å mestre hverdagen, og som reduserer avhengighet av helsepersonell.

Brukerstyrte lavterskeltilbud har vist seg å redusere ensomhet, styrke livskvalitet og avlaste helsevesenet. Dette er tjenester som utvikles nedenfra, i lokalsamfunnet og i tett samarbeid med dem som trenger dem. Dette gir mulighet for å nå flere med mindre ressursbruk, og skaper tjenester som er mer relevante og virkningsfulle for dem de er ment for.

Oppfordring til komiteen
Vi ber komiteen sikre at den nye tilskuddsordningen gir forutsigbarhet og utviklingsmuligheter for RBSene, og at ideell sektor inkluderes i samhandlingstilskudd og framtidig tjenesteutvikling. RBSene har kompetanse og erfaring som kan bidra til å styrke samhandling mellom kommuner, helseforetak og sivilsamfunn – og bør være en sentral del av løsningen på framtidens helseutfordringer.

Med vennlig hilsen

Kårhild Husom Løken, på vegne av de Regionale Brukerstyrte Sentrene. 
Tlf. 97978456. 
E-post: karhild@sagatun.no. 
www.sagatun.no 

www.recoveryknutepunkt.no

 
​Notat til Stortingets helse- og omsorgskomite​  

Statsbudsjettet 2026 

Bevilgninger til spesialisthelsetjenesten  

Sykehusenes budsjettramme økes med 3,4 milliarder, men effektiviseringstiltak gjør at det reelle tallet er 3,1 milliarder. Regjeringen viser til at midlene skal gå til arbeidet med å holde ventetidene nede samt bedre samhandling mellom kommunene og sykehusene. Deltas bekymring er at bevilgningene knapt tar høyde for de demografiske endringene i befolkningene og at det derfor blir lite rom for omstilling og økt pasientbehandling. 

Det er betydelige økonomiske utfordringer i sykehusene allerede og våre tillitsvalgte melder om nedbemanning i flere helseforetak.  Det er et paradoks all den tid det fortsatt er mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. 

Delta ser at Regjeringen anerkjenner behov for omstilling og endring. Samtidig vil bevilgningene det nå er lagt opp til i sykehusene ikke gi sykehusene handlingsrom for å drive nyskaping og omstilling. Midlene vil gå til å opprettholde dagens drift og knapt nok det.

Delta ønsker velkommen det varslede helsereformutvalget skal se på mange av utfordringene som gjelder organisering av helsetjenestene. Vi minner likevel i den forbindelse om at både Helsepersonellkommisjonen og Sykehusutvalget i fjor også kom med ulike forslag som bør følges opp. 

Investeringer er viktig for omstilling i tjenestene. Investering i utstyr og bygg letter arbeidsprosessene og bidrar til bedre og raskere pasientbehandling. Det er fortsatt mye gammel og upraktisk bygningsmasse som oppleves krevende for arbeidsmiljøet for helsepersonell. Men det er også viktig at det investeres i nytt utstyr og i å utvikle enklere og bedre arbeidsformer. 

Ventetidsløftet

Delta ønsker en fortsatt satsing på å redusere ventetidene og at dette skjer i et godt samarbeid med de aktuelle partene i helsetjenestene slik ventetidsløftet la opp til.

Delta har til nå vært bekymret for at pengene i ventetidsløftet i hovedsak har gått til å betale ut overtid, ikke til å ta tak i organisering av tjenestene. Det er ikke bærekraftig framover å bruke en stor del av pengene på overtid og såkalte fritidsklinikker. Det er utredet bl.a. økt bruk av digitalisering, fjerning av tidstyver samt bedre og mer hensiktsmessig oppgavedeling mellom yrkesgruppene. Vi trenger mer fokus på endringer slik som å bruke rett person på rett plass.  

Dårlig kommuneøkonomi 

Den krevende kommuneøkonomien gjør det vanskelig å omstille og utvikle helse-og omsorgstjenestene. Stadig flere kommuner går med underskudd, samtidig sliter kommunene med å få tak i nok helsepersonell. Prioritering av kommuneøkonomien ville hatt stor positiv betydning for helsetjenestene totalt sett.   

Det ligger store utfordringer i samhandlingen mellom kommunene og sykehusene. Vi imøteser et økt samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi er positive til utprøving og etablering av kombinerte stillinger og andre forsøk som kan skape mer sømløs pasientflyt. Vi håper likevel den stadig mer svekkede kommuneøkonomien ikke presser fram mer statliggjøring eller sentralisering av tjenestene. Det vil gi et feil premiss for arbeidet med helhetlige helsetjenester.     

Satsing på kompetanse, oppgavedeling og heltid  

Delta er savner opptrapping av midler til TØRN. Her gjøres viktig utviklingsarbeid i helse- og omsorgstjenestene som er avgjørende for å sikre bedre bruk av kompetansen og jobbe for å sikre flere i hele stillinger.  Dette arbeidet ble utvidet til spesialisthelsetjenesten i fjor. Regjeringen foreslår at også samhandling innlemmes i arbeidet.. Likevel er det bare en marginal økning i midler til TØRN. Vi er positive til en utvidelse, men det må også følges opp med midler.  Helsepersonellkommisjonen foreslo at det burde settes av 300 mill til en utvidelse av TØRN. Vi ber derfor om en ytterligere opptrapping av dette arbeidet framover. Arbeidet er viktig for å sikre nok og riktig bruk av kompetansen i tjenestene og er et avgjørende tiltak for å møte behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.  

Heltid

Det er viktig å holde trykket oppe på arbeidet med heltidstidskultur. Det er særlig omsorgstjenestene som preges av høy deltidsbruk.  I 2024 var 31 prosent av de utlyste helsefagarbeiderstillingene i kommunene er heltid. Av nesten 16000 utlyste helsefagarbeiderstillinger i år er bare 26 prosent lyst ut i heltid. Det går ikke bare for sakte, men det går feil vei. Situasjonen er dessverre ikke særlig mye bedre i sykehusene. Det viser Deltas heltidsmonitor som måler stillingsutlysningene månedlig.  Delta er positiv til bruk av langvakter i omsorgstjenestene så lenge dette er forsvarlig for brukerne og frivilling for de ansatte.

Hørselsomsorgen

Vi står i en varslet krise i hørselsomsorgen, og det er lange ventetider for å få høreapparat. Mange med nedsatt hørsel som er i utdanning eller er yrkesaktive, er sykemeldt mens de står i ventetidskø for å få time hos en audiograf. Men også eldre opplever forringet livskvalitet. 

Oslo Economics har beregnet at direkte kostnader i helse- og omsorg samt kostnader knyttet til redusert yrkesdeltakelse og sykefravær som følge av nedsatt hørsel årlig utgjør omlag 2 mrd kroner (2020-tall).

Vi tror det er veldig ambisiøst å greie å gi alle pasienter høreapparat innen 4 måneder slik regjeringen varsler, men vi er selvfølgelig glade for at det endelig kommer en satsing på dette området.  

Vi vil framheve at vi er glade for at det nå kommer noe penger til økning i studieplasser ved audiografutdanningen i NTNU. Dette er et sårbart fag og vi er veldig opptatt av at det nettopp er bachelorutdanning som styrkes og at det er et tiltak vi har etterspurt. 

Andre aktuelle tiltak for å redusere ventetidene for høreapparat er å revidere krav til manuell vurdering av papirsøknader om høreapparat for førstegangsbrukere og gjenanskaffelse etter 6 år. Dette vil redusere saksbehandlingstiden i NAV. Digitaliseringen vil også kunne fremme tverrsektoriell samhandling, og forbedre et fragmentert tjenestetilbud.  

Prehospitale tjenester  

Pasientene opplever i dag svært ulikt tilbud og en standardisering må ha som mål at flere kan føle seg trygge både på at ambulansen kommer i tide og at den har tilstrekkelig utstyr og riktig kompetanse. Totalberedskapskommisjonen anbefaler også innføring av responstider i ambulansetjenesten. 

Det er økende press også på de prehospitale tjenestene. Når det blir lengre til legevakt og akuttmottak, er rask tilgang på ambulanse ekstra viktig.  

Kontaktinformasjon:  

Forbundsleder Trond Ellefsen trond.ellefsen@delta.no telefon 920 37 770 

Spesialrådgiver Else Marie Brodshaug emb@delta.no telefon 908 22 984  

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for full deltakelse og likestilling, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessene til mennesker med utviklingshemming og deres familier ovenfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har rundt 8500 medlemmer. 

Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser benyttes av kommunene for blant annet å investere i samlokaliserte boliger til grupper av funksjonshemmede. Sammen med kommunenes egne midler og startlån fra husbanken finansierer dette byggingen av bofellesskap for utviklingshemmede og andre funksjonshemmede.

Forutsetningene for at Husbanken innvilger et investeringstilskudd er iflg. Veiledende retningslinjer at boenhetene i prosjektene ikke skal ha et institusjonslignende preg og at de bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.

Mange personer med utviklingshemming venter lenge på tildeling av bolig, noe som fører til at de bor i foreldrehjemmet lenger enn de ønsker. Mange opplever ikke å få valgmuligheter når det gjelder hvor og hvordan deres egen bolig skal være. Problematikken er godt belyst i NOU 2016:17 – På lik linje og NOU 2023:13 – På høy tid.

Norge har gjennom ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne forpliktet seg til at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform, i tråd med artikkel 19 og retten til selvstendig liv.

Det er ofte vanskelig for funksjonshindrede å få tilgang til egen kommunal utleiebolig. Her er det kommunale forskjeller, men det er ofte lange ventelister, slik at det kan gå mange år før man får tilbud om bolig. Når man får tilbud om bolig, kan disse være i svært dårlig stand, uten at kommunen har en plan for å pusse opp eller vedlikeholde boligene. Det er heller ikke sikkert at boligen som blir ledig når det er din tur i den kommunale boligkøen, er egnet for deg med tanke på tilgjengelighet, bomiljø, geografisk beliggenhet, osv. Dermed ser ofte familier seg nødt til å ha sine voksne barn boende hjemme, fordi det kommunale tilbudet oppleves som svært mangelfullt. Dette er i strid med CRPD, som understreker individets rett til å velge bosted.

Stadig flere kommuner satser på store samlokaliseringer av boliger som øremerkes funksjonshemmede. Veien til tidligere tiders institusjoner for funksjonshemmede er stadig kortere, og i flere kommuner er institusjonaliseringen av funksjonshemmede så å si komplett.

Fra ansvarsreformen i 1991 og frem til i dag har antall beboere per bofellesskap økt fra 3,8 til 9,1.

CRPD-komiteen er bekymret for at Norge mangler en handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede, med klare tidsfrister og budsjett, samt for Norges utilstrekkelige innsats for å bevilge ressurser til å utvikle støttetjenester, spesielt til brukerstyrt personlig assistanse. Komiteen anbefaler Norge å lage en slik plan, samt at ressursene flyttes fra institusjoner til samfunnsbaserte tjenester og øke tilgjengeligheten til personlig assistanse.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, må sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo.

På bakgrunn av dette ber vi komiteen avgi følgende merknad:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken .»

Kap. 748, post 01 – Statens Helsetilsyn - Driftsutgifter

Norsk Forbund for Utviklingshemmede er bekymret for alvorlige mangler med kvalitet og tilsyn i tilbudet til mennesker med utviklingshemming, barn i barneboliger og avlastningsinstitusjoner.

Statens helsetilsyn og statsforvalter har sammen ansvaret for utføring av tilsyn innenfor helse- og omsorgstjenestene.

Nylig ble det gjennomført tilsyn ved Sørlandet Sykehus HF, avd. Arendal.

I tilsynet kommer det frem:
"Sørlandet sykehus HF har ikke oversikt over praktiseringen av tvungen somatisk helsehjelp ved gynekologisk avdeling i Arendal. Sørlandet sykehus HF sørger ikke for tilstrekkelig opplæring og etterlevelse av rutiner ved avdelingen, slik at pasienter som mangler samtykkekompetanse og som får gjennomført undersøkelse og/eller behandling i narkose, får vurdert om dette skal gjøres med hjemmel i et vedtak etter pbrl. kap. 4A. Dette kan føre til at pasienter blir utsatt for uhjemlet tvangsbruk."

Tilsynet bekrefter hva vi lenge har mistenkt, men sjeldent får bevist. At uhjemlet tvangsbruk foregår i et større omfang enn hva som er kjent.

Vi er avhengig av at Statens Helsetilsyn og Statsforvalter har kapasitet og ressurser til å gjennomføre tilsyn for å avdekke feil og mangler i tjenestene.

NFU er kjent med at også Barneombudet har innspill på denne posten.

Det er alvorlige mangler til tilbudet til barn som oppholder seg på barneboliger og avlastningsinstitusjoner. Likevel føres det som hovedregel ikke statlig tilsyn. FNs barnekomite har nylig rettet kritikk mot Norge for manglende tilsyn i barne- og avlastningsboliger. Der ber Norge styrke tilsynet gjennom å sikre tilstrekkelige ressurser.

Barneombudet har innhentet og gjennomgått statistikk på antall tilsyn gjennomført i perioden 2017 - 2024. Tallene viser at det årlig er gjennomført tilsyn hos omtrent 1 prosent av boligene og at kun 10 prosent av boligene overhode har fått tilsyn gjennom denne perioden. Dette betyr at tilbudet til de fleste barna aldri blir kontrollert.

Det eneste nasjonale tilsynet som er gjennomført de siste 15 årene har avdekket lovbrudd i 76 prosent av institusjonene i tilsynet, blant annet på grunn av manglende faglig styring.

På bakgrunn av dette understreker NFU behovet for umiddelbare, og mer langsiktige, tiltak.

Vi ber Stortinget tildele økte ressurser til tilsyn innenfor tjenester til utviklingshemmede, barneboliger og avlastningsinstitusjoner.
Anmoder regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag for å sikre økt kvalitet og rettsikkerheten i tilbudene.
Kap. 761, post 65 – Andre kompetansetiltak

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) skal bidra til å utvikle og styrke det faglige grunnlaget i tjenestetilbudene til personer med utviklingshemming ved å forene forskning, utdanning og praksis. NAKU har gjennomført flere tiltak for å øke kompetanse og kvalitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og drifter Kunnskapsbanken, som helse- og omsorgspersonell kan bruke som støtte og veiledning i sitt daglige arbeid.

Undersøkelser og tilsyn viser at det er stort behov for kunnskaps- og kompetanseheving i tjenester til personer med utviklingshemming. Offentlige utredninger og statlige tilsyn har avdekket grove avvik i tjenestene og menneskerettighetsbrudd.

En av hovedoppgavene til Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) er å gi tjenestestøtte til feltet og bidra med å spre fag, forskning og gode eksempler fra praksis.

NAKUs bevilgning må betegnes som lav sammenlignet med størrelsen på tjenestefeltet og de store utfordringene som er avdekket.

I 2023 ble det bevilget et ekstraordinært tilskudd til NAKU på 3 millioner. Vi anmoder Stortinget om å igjen ta inn denne økningen i budsjettet.

Preventio takker for muligheten til å gi innspill til komiteens behandling av statsbudsjettet for 2026. Vi er en paraplyorganisasjon for aktører i sivilsamfunnet som arbeider på tvers av rus-, psykisk helse-, sosial- og justisfeltet. Våre innspill skal være kunnskapsbaserte, inkluderende og avstigmatiserende, og bygger på erfaringer fra fagfolk, profesjonelle aktører, brukere og pårørende.
De siste årene har regjeringen lansert flere sektorovergripende prosesser – Forebyggings- og behandlingsreformen, Opptrappingsplanen for psykisk helse, Handlingsplan mot overdoser, og reformer innen barnevern og kriminalomsorg. Disse vil forme rus- og psykisk helsefeltet i mange år fremover. Preventio støtter målene om samordning og kunnskapsbasert politikk, men understreker at reformene må bygge på anbefalingene fra norske offentlige rapporter.
Riksrevisjonen, NIM, Sivilombudet og flere ekspertutvalg har påvist alvorlige mangler i tjenestene for mennesker med rus- og psykiske helseproblemer. Dersom slike funn ikke følges opp med reelle prioriteringer og midler, svekkes tilliten til at staten lærer av egne evalueringer. Statsbudsjettet for 2026 bør bli et vendepunkt – der politiske ambisjoner støttes av reelle investeringer i forebygging, behandling og menneskerettighetsforankret praksis.
Preventio legger til grunn at folkehelsearbeid må omfatte både forebygging og skadereduksjon. For oss handler forebygging ikke bare om å redusere rusbruk, men også om å forebygge mot tap av liv, helse og menneskerettigheter. En moderne og menneskerettsforankret ruspolitikk må derfor bygge på en bred forståelse av forebygging, der tiltak som reduserer skade, risiko og stigma er en integrert del av samfunnsoppdraget.
Tilskuddsordninger under kapittel 765
Tilskuddsordningene under kapittel 765 er avgjørende for å opprettholde et sterkt sivilsamfunn. Bevilgningene må speile det ansvaret ideelle aktører har for forebygging, kompetanse og brukermedvirkning.
Paraplyorganisasjoner
Vi er positive til at ordningen videreføres og nominelt økes fra 7 til 12,4 mill. kroner, men økningen finansieres i sin helhet ved at driftstilskuddet til Rådet for psykisk helse avvikles. Det gir ingen reell opptrapping. Preventio har erfart at ordningens rammer har medført kutt. En reell styrking krever en økning til minst 16 mill. kroner, prisjustering og flerårige tilsagn.
Bruker- og pårørendeorganisasjoner
Bevilgningen til bruker- og pårørendearbeid reduseres med 9,5 millioner kroner som følge av at tilskuddet til Pårørendesenteret avvikles. Regjeringen viser til at midlene skal ses i sammenheng med tiltak innen psykisk helse og eldreomsorg, men omdisponeringen innebærer i realiteten et kutt i selve brukerstemmens infrastruktur.
Bruker- og pårørendeorganisasjonene utgjør et fundament i velferdssystemet – de formidler erfaring, fremmer rettigheter og bidrar til å korrigere systemsvikt. Når disse miljøene svekkes økonomisk, reduseres også myndighetenes evne til å få kunnskapsbaserte tilbakemeldinger fra dem som står nærmest konsekvensene av politikken.
Riksrevisjonen har påpekt at brukermedvirkning fortsatt er svakt utviklet i mange deler av helse- og sosialtjenestene. NIM har understreket at reell deltakelse fra sivilsamfunn og pårørende er en forutsetning for å oppfylle retten til helse. Når rammen reduseres, svekkes dermed også Norges evne til å oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser etter både Grunnloven § 104 og FNs konvensjoner.
Preventio anbefaler derfor at bevilgningen til bruker- og pårørendearbeid opprettholdes på minimum 2025-nivå justert for inflasjon, og at ordningen videreføres som en egen post atskilt fra prosjekt- og aktivitetsmidler. Dette er avgjørende for å sikre kontinuitet, faglig utvikling og representativ medvirkning i tjenesteutforming og politikk.
Lavterskeltiltak og ideelle aktører
Regjeringen foreslår 30 mill. kroner til lavterskeltilbud drevet av ideelle organisasjoner. Ordningen er positiv, men kriteriene utelukker i praksis flere utsatte grupper. Aktører som arbeider med mennesker med erfaring fra salg av seksuelle tjenester eller marginaliserte brukere faller ofte utenfor. Det bør etableres tydeligere retningslinjer som favner bredere målgrupper og sikrer stabil finansiering.
I tillegg bør tilskuddsordningen under kap. 765 post 73, som omfatter helsefremmende arbeid rettet mot særlig utsatte grupper – blant annet personer med erfaring fra salg av seksuelle tjenester og migranter med rusutfordringer – ses i sammenheng med post 72. Ordningene bør samordnes bedre, slik at ingen målgrupper faller mellom ansvarsområder.

Preventio er bekymret for utviklingen i forvaltningens praksis, der Helsedirektoratet i enkelte ordninger har lagt til grunn at tiltak som reduserer skade eller risiko ikke skal være støtteberettiget. Dersom dette blir normen, vil det undergrave regjeringens mål om forebygging av overdoser og redusert rusrelatert dødelighet. En slik praksis er i strid med både nasjonale strategier for folkehelse og de menneskerettslige forpliktelsene Norge har til å beskytte liv og helse. Stortinget bør derfor tydeliggjøre at skadereduksjon er en del av folkehelsearbeidet, og at tilskuddsordninger må legge til rette for tiltak som forebygger både helseskader, sosiale konsekvenser og menneskerettighetsbrudd. Å utelukke skadereduksjon som finansieringsgrunnlag vil i praksis svekke tilliten mellom myndigheter og de mest utsatte gruppene, og gjøre overdoseforebygging mindre effektivt.
Helhetlig tilskuddsforvaltning
Preventio ser store forskjeller i kriterier og tildelingspraksis mellom direktorater. Dette strider mot myndighetenes mål om rettferdig forvaltning. Vi foreslår at Stortinget ber regjeringen gjennomføre en samlet gjennomgang av statlige tilskudd til ideelle aktører, med felles prinsipper for regelverk og kriterier.
Anbefalinger
• Øk paraplyordningen til minimum 16 mill. kroner, prisjustert og flerårig.
• Oppretthold bevilgningen til bruker- og pårørendeorganisasjoner på minst 2025-nivå.
• Etabler underordning for helsefremmende og skadereduserende lavterskeltiltak.
• Samordn post 72 og 73 slik at ingen utsatte grupper faller utenfor.
• Gjennomfør helhetlig gjennomgang av statlige tilskuddsordninger.
• Tydeliggjør at skadereduksjon er en støtteberettiget del av folkehelsepolitikken.
Kommunalt rusarbeid, lavterskeltilbud og primærhelsetjenesten
Kommunene er førstelinjen i forebygging og behandling. De skal gi hjelp til mennesker som ikke fanges opp av spesialisthelsetjenesten. For at nasjonale reformer skal virke, må kommunene ha stabile rammer, kompetanse og personale.
Regjeringen foreslår å slå sammen og omdisponere tilskudd fra kommunalt rusarbeid til nye samleposter for “psykisk helse og rus”. 44 mill. kroner flyttes inn i en bredere ramme for lavterskeltilbud og FACT-team. Dette svekker den målrettede innsatsen mot
rusproblemer, særlig i små kommuner som mister kapasitet til oppfølging og samordning.
Riksrevisjonen har dokumentert store mangler i kommunenes evne til å gi sammenhengende tjenester til personer med ROP-lidelser. Uten økonomisk forutsigbarhet svekkes det lokale arbeidet som forebygger sosial uro og dårligere levekår.
Primærhelsetjenesten står ved et kritisk punkt med mangel på fagfolk, høyt arbeidspress og flere utskrivningsklare pasienter. Statsbudsjettet må styrke primærhelsetjenesten som grunnmur for forebygging og tidlig innsats – med både frie og øremerkede midler.
Anbefalinger
• Gjenopprett særordningen for kommunalt rusarbeid, prisjustert.
• Øremerk midler til tverrfaglige kommunale team.
• Styrk primærhelsetjenesten med målrettede midler til rekruttering og fagutvikling.
Tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) og spesialisthelsetjenesten
Tilgang til TSB er avgjørende for å redusere dødelighet og sikre menneskerettighetsforankret helsehjelp. For mange pasienter er døren fortsatt stengt.
Riksrevisjonen (2024) dokumenterte omfattende svikt i tilbudet til personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Tjenestene er geografisk ujevne, samhandlingen med kommunene svikter, og mange faller mellom nivåene. NIM har pekt på at mennesker med ruslidelser har rett til likeverdig helsehjelp, og at barn og unge i praksis mangler TSB-tilbud. De plasseres i barnevernsinstitusjoner uten nødvendig helsefaglig innhold.
Regjeringen viderefører kun styringssignaler om å prioritere ROP-pasienter, uten økonomisk oppfølging. Når sykehusenes bevilgninger øker mindre enn kostnadsveksten, betyr det reelt kutt. Presset på personell og økende kapitalkostnader gjør det umulig å styrke pasienttilbudet uten økte rammer.
Anbefalinger
• Øremerk midler til TSB i alle helseregioner.
• Etabler et nasjonalt TSB-tilbud for barn og unge.
• Sørg for at barn ikke plasseres i institusjoner uten helsefaglig grunnlag.
• Følg opp styringssignaler med tydelige krav og indikatorer.
Overdoseforebyggende arbeid
Overdoser er et alvorlig folkehelse- og rettighetsspørsmål. 2023 var det mest alvorlige overdoseåret i moderne norsk historie – også for alkoholrelaterte dødsfall. Til tross for planer og handlingsprogrammer fortsetter dødeligheten å øke.
Regjeringens nye handlingsplan for overdoseforebygging inneholder få konkrete virkemidler, og i 2026 bevilges bare 14,9 mill. kroner – hvorav om lag 10 mill. til nalokson. Dette står i sterk kontrast til problemets omfang. Innsatsen er fragmentert, og mange kommuner mangler faste rutiner for oppfølging etter ikke-dødelige overdoser. Riksrevisjonen har vist at personer med høy overdoserisiko ofte ikke fanges opp i overgangene mellom nivåene.
Anbefalinger
• Øk bevilgningen til overdoseforebygging til minst 50 mill. kroner årlig.
• Etabler en nasjonal ordning for oppfølging etter ikke-dødelige overdoser.
• Sikre fast finansiering av nalokson-tiltak.
• Innfør krav til helseforetak og kommuner om rapportering og oppfølging.
• Integrer overdoseforebygging i folkehelse- og rusreformpolitikken.
Akuttinnsats og beredskap
Akutt- og beredskapstjenestene utgjør samfunnets siste sikkerhetsnett for personer i alvorlige rusrelaterte kriser. Kapasiteten er presset, og helsepersonell håndterer situasjoner uten nok ressurser eller opplæring i skadereduksjon.
Mange kommuner mangler døgnåpne lavterskel- og ettervernstilbud. Personer sendes tilbake til usikre omgivelser etter livreddende behandling uten systematisk oppfølging. Dette er et strukturelt problem som krever investeringer i mennesker, kompetanse og stabile driftsrammer.

Anbefalinger

• Styrk akutt- og beredskapstjenestene med opplæring i skadereduksjon og økt kapasitet.
• Utarbeid nasjonale retningslinjer for oppfølging etter overdoser og rusrelaterte akuttinnleggelser.
• Etabler faste samarbeidsrutiner mellom legevakt, ambulansetjeneste, TSB og kommunale tjenester.
Forebygging, barn og ungdom
Forebygging blant barn og unge er blant de mest lønnsomme investeringene samfunnet kan gjøre. Likevel mangler en samlet og forpliktende satsing. Den varslede “forebyggingspakken” er ikke fulgt opp, og det finnes ingen samordnet plan for tiltak på tvers av sektorer.
Riksrevisjonen har dokumentert at barn og unge med psykiske vansker og rusproblemer ikke får tilstrekkelig hjelp. NIM og ekspertutvalg for barnevern har advart mot uklar ansvarsdeling og manglende koordinering. Regjeringen har ikke fulgt opp anbefalingene med avbøtende tiltak. Tiltakene preges i stedet av justispolitiske virkemidler som er kontrollerende og tvangsbaserte.
Forebygging må forstås som et felles samfunnsansvar som krever samarbeid mellom skole, helse, barnevern, politi, ideell sektor og nærmiljø. Det handler om stabile tjenester og levevilkår som fremmer helse og trygghet.
Anbefalinger
• Etabler en nasjonal forebyggingsplan med forpliktende mål og årlig rapportering.
• Sikre at barn og unge får helsehjelp i TSB og psykisk helsevern, ikke plasseres i barnevern uten faglig begrunnelse.
• Øremerk midler til lokale forebyggingstiltak i samarbeid mellom kommuner og ideell sektor.

Innledning

Norsk Sykepleierforbund (NSF) mener regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 ikke i tilstrekkelig grad svarer på de utfordringene helse- og omsorgstjenesten står overfor. Budsjettet mangler reell styrking av sykehusene, vilkårene for helsetjenesten i kommunene, og tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere og jordmødre. Mangelen på helsepersonell er den største utfordringen i norsk velferd. Skal vi lykkes, må Stortinget bidra til et tverrpolitisk forlik om en langtidsplan for helse. NSF ber om at forhandlingene om SB2026 brukes til å ta de første, nødvendige grepene.

Konkrete forslag til endringer i budsjettet:

1. Sikre bærekraftig sykehusøkonomi

Kapittel 732 (Regionale helseforetak)

Styrk de regionale helseforetakenes driftsrammer med +1,7 mrd. kr. for å dekke økte rente- og kapitalkostnader og videreføring av aktivitetsveksten fra Ventetidsløftet.
Øremerk midler til utdanningsstillinger for sykepleiere og jordmødre innenfor RHF-enes rammer (minimum 250 mill.kr).

2. Sett kommunene i stand til å tilby verdig eldreomsorg 

Kapittel 760 (Kommunale helse- og omsorgstjenester)

Øk kompetansetilskuddet til kommunene gjennom statsforvalterne med 100 mill. kr. (post 60)
Etabler en nasjonal satsing på avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) i kommunene – med økt lønnstilskudd med minst 34 mill. kr. til 50 mill.kr. (post 60)
Utvikle pilot for ALIS-lignende ordning for avansert klinisk sykepleiere/spesialister (AKS) (post 60)
Prioriter midler til tverrfaglig ledelsesutdanning (utvide nasjonal lederutdanning i primærhelsetjenesten fra 30 til 60 studiepoeng). (post 21)
Etabler et nytt tverrdepartementalt Kompetanseløft 2030 med særskilt vekt på utdanning, rekruttering og videreutdanning av sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre. 
Kapittel 701 (Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten)

·Helseteknologiordningen – den søkbare delen av ordningen bør økes til 150 millioner, dvs en økning på 77 mill. kr. utover regjeringens forslag (post 60).

3. Øk tempoet i opptrappingsplanen for psykisk helse

Kapittel 765 (Psykisk helse, rus og vold)

Øk bevilgningen med +460 mill. kr. utover regjeringens forslag, fordelt slik:
Døgnkapasitet, overgangsboliger og sikkerhetspsykiatri: 250 mill. kr. 
ACT/FACT-team og ambulante tjenester: 100 mill. kr. (post 60)
Lavterskeltilbud i kommunene: 105 mill. kr. (post 60)
Lønnstilskudd til videreutdanning/master i psykisk helse og rus: 5 mill. kr.

4. Sikre helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Kapittel 760 (Kommunale helse- og omsorgstjenester), samt BLDs forebyggingstilskudd

Oppretthold et øremerket tilskudd på minimum 600 mill. kr. til helsestasjons- og skolehelsetjenesten uten å blande midlene inn i nye tverrsektorielle ordninger. (post 61)
Utred stabil og forutsigbar finansiering for denne lovpålagte tjenesten.

Begrunnelse for forslagene

Sykehusene må kunne opprettholde kapasitet og kvalitet:
Sykehusene har over flere år blitt pålagt stadig nye oppgaver uten tilstrekkelig finansiering. Det er positivt at regjeringen bevilger mer penger til drift og investeringer, men økte kapitalkostnader som følge av nye byggeprosjekter reduserer handlingsrommet betydelig. Realveksten i bevilgningene til RHFene dekker knapt den demografiske kostnadsveksten, og når aktivitetsveksten fra Ventetidsløftet videreføres uten ekstra midler, skapes en reell underfinansiering. Dette gir høyere belastning på ansatte og svekker kvaliteten i pasientbehandlingen. Flere helseforetak har varslet innstramminger og stans i nyrekruttering. Skal Ventetidsløftet opprettholdes og helsereformen regjeringen varsler bli reell, må økonomien sikres. En styrking på 1,7 milliarder kroner er et nødvendig første steg for å bevare kapasitet og sikre kvalitet. 

Det har en periode vært øremerkede midler til utdanningsstillinger i helseforetakene, men den føringen er nå tatt bort. Antall stillinger er som følge av dette kraftig redusert.

Kommunehelsetjenesten under press
Kommunene står midt i et historisk press med flere eldre, flere med kroniske sykdommer og økende psykisk uhelse. Samtidig svekkes handlingsrommet. Det meste av økningen i sektorens frie inntekter i 2026 går med til å dekke rene demografikostnader. Konsekvensen er kutt i hjemmetjenester, sykehjem og helsestasjonstilbud.
Bemanningskrisen er akutt. Nær én av fem sykepleiervakter i sykehjem og hjemmesykepleie står ubesatt. Kommunene bruker milliardbeløp på innleie av vikarer – ofte fra utlandet – uten at dette bygger kompetanse eller beredskap lokalt. Dette er verken økon. bærekraftig eller forsvarlig i et beredskapsperspektiv. Det er positivt av regjeringen har et fagarbeiderløft, men det er ikke tilstrekkelig. Økt kompleksitet i hva kommunene skal håndtere krever langt flere sykepleiere og spesialsykepleiere. Et nytt Kompetanseløft 2030 må derfor rettes inn mot å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere med tiltak som lønnstilskudd, fleksible utdanningsløp og bedre lederutdanning.
Kommunene må også gis rom til å utvikle nye arbeidsformer. Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) har dokumentert effekt internasjonalt ved å styrke kontinuitet, redusere reinnleggelser og øke pasienttilfredshet. En målrettet satsing på AKS vil både frigjøre legetid og bidra til at pasienter får helsehjelp nærmere der de bor. Allmennsykepleiere vil også spille en sentral rolle i utviklingen av en tverrfaglig allmennhelsetjeneste. 

Dagens helseteknologiordning er for liten og for rigid. For at digital hjemmeoppfølging og velferdsteknologi skal frigjøre tid til pasientkontakt, må den søkbare delen styrkes vesentlig. Investeringene må kobles til kompetanseheving og faglig ledelse, ikke bare teknisk infrastruktur.

Psykisk helse og rus – behov for raskere opptrapping
Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse er et viktig grep, men dagens tempo er altfor lavt. OTP utgjør i snitt en årlig økning på 300 mill. kr. NSF mener det beløpet minimum må dobles. Både døgnkapasitet og ambulante tjenester er underdimensjonert. Til tross for at NAPHA har beregnet et behov på 500 mill kr årlig for ACT/FACT-team, foreslår regjeringen betydelig mindre. Det gir lengre ventetid, flere reinnleggelser og større belastning på øvrige tjenester.
Også barn og unge rammes: psykisk uhelse er en av de største årsakene til utenforskap. Et løft på 460 millioner kroner, slik NSF foreslår, vil styrke døgnkapasitet, ACT/FACT-team og lavterskeltilbud – og sikre flere videreutdanningsstillinger for sykepleiere innen psykisk helse og rus.

Helsestasjon og skolehelse – bærebjelke for barn og unges helse
Forslaget om å slå sammen tilskuddet til HS/ SHT i et nytt tverrsektorielt fond svekker forutsigbarheten dramatisk. 4 av 10 årsverk i tjenesten er finansiert av dette øremerkede tilskuddet. En usikker finansieringsmodell vil føre til kutt i tjenesten, lengre ventetider og lavere kvalitet i oppfølging av barn og unge – med særlig risiko for de mest sårbare.
Et stabilt og øremerket tilskudd på minimum 600 millioner kroner er en investering i fremtidig helse, ikke en utgift.

Behov for en tverrpolitisk langsiktig plan:
NSF er dypt bekymret for at svak investering i den offentlige helse- og omsorgstjenesten vil redusere tilbudet til befolkningen og svekke tilliten til velferdsstaten. Mangelen på helsepersonell og presset i tjenestene lar seg ikke løse med ettårsbudsjetter. Perspektivmeldingen viser at det finnes økonomisk handlingsrom de nærmeste årene – men uten politisk vilje til å prioritere helse og personell, vil det handlingsrommet forsvinne. NSF ber Stortinget bidra til et bredt forlik om en nasjonal langtidsplan for helse og beredskap, og at det legges inn startbevilgninger i budsjettet for 2026 som reelt endrer kursen.  Helse- og omsorgsbudsjettet må da sees i sammenheng med Kommunal- og distriktsbudsjettet og Kunnskapsbudsjettet.

Statsbudsjettet 2026 - Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold
Det viktigste først - Status for feltet
Når vi snakker om psykisk helse, rus og utenforskap, handler det ikke bare om tjenester og budsjetter, men om mennesker. Mange av oss som i dag arbeider som erfaringskonsulenter har selv stått i utfordringer vi nå hjelper andre ut av. Vi vet verdien av å bli sett, og hvor mye håp som skapes når erfaringskompetanse brukes til å løfte andre.
Erfaringskompetanse har fått økende anerkjennelse, men feltet preges fortsatt av ujevn praksis, uklare rammer og manglende støtte. SINTEF (2024) viser at kun 37 % av kommunene har ansatt erfaringskonsulenter og mange står alene uten veiledning, nettverk eller mangler tydelig ramme for egen stilling, ifølge våre egne undersøkelser (EK-undersøkelsen). Vi setter pris på regjeringens satsing og videreføring av tilskuddsordningen for erfaringskompetanse i budsjettet for 2026. Men for å sikre varige resultater må kommuner og helseforetak forpliktes til å bruke og utvikle erfaringskompetanse i partnerskap med feltet.
Verdien av erfaringskompetanse
Erfaringskonsulenter bidrar til å styrke den pågående omstillingen mot økt brukermedvirkning og forbedrer tjenestenes evne til å møte sosiale behov (Åkerblom, Mohn-Haugen & Agdal, 2023). Yrkesgruppen bringer unik kunnskap om håp, mestring og bedringsprosesser. De bygger broer mellom system og bruker, reduserer stigma og styrker tilliten til tjenestene. Forskning i Norge og utenland bekrefter stadig at at samarbeid mellom fag- og erfaringskunnskap fører til bedre relasjoner, mer menneskeorientert praksis og økt livskvalitet for brukerne.
Funn fra ny forskning
Rapporten Barrierer, utfordringer og dilemma ved erfaringskonsulentrollen (Åkerblom, Veseth & Mohn-Haugen, 2025) viser at:
•
Rammer og forventninger er ofte uklare.
•
Mange mangler systematisk veiledning og kollegastøtte.
•
Skepsis og stigma forekommer fortsatt.
Når organisasjoner investerer i opplæring og forankring, øker både effekt og trivsel. Som forsker Kristina Åkerblom sier: «Det vi trenger mest nå, er opplæring i tjenestene – ikke bare av erfaringskonsulentene, men av hele organisasjonen.»
Våre anbefalinger
1. Ressurser og forankring
•
Øremerk midler til kommuner og helseforetak for ansettelse av erfaringskonsulenter.
•
Inkluder krav i styringsdokumenter om bruk av erfaringskompetanse.
•
Utarbeid nasjonale kvalitetsindikatorer for feltet.
2. Kunnskap, rammer og mandat
•
Utarbeid nasjonale retningslinjer for rollen, i samarbeid med feltet.
•
Tilby opplæring for ledere og arbeidsgivere.
•
Styrk regionale nettverk og faglige møteplasser, som vår konferanse Sterkere Sammen.
3. Støtte og arbeidsmiljø
•
Gi alle erfaringskonsulenter tilgang til veiledning og kollegastøtte.
•
Oppfordre til minst to erfaringskonsulenter per tjeneste for trygghet og kvalitet.
Tilskuddsordningen må bevares
Vi er glade for tilskuddsordningen, men bekymret for Helsedirektoratets forslag om å begrense midlene slik at de ikke kan brukes til drift eller systemarbeid. Det vil i praksis ramme Erfaringssentrum , som landets eneste interesseorganisasjon for erfaringskonsulenter og potensielt svekke hele feltet.
Vi ber komiteen sikre at ordningen beholder sitt opprinnelige formål når det tildeles midler til ordningen: å styrke og videreutvikle erfaringskompetanse gjennom drift, fagutvikling og systempåvirkning.
Behov for økt og langsiktig støtte
For å møte økende etterspørsel etter veiledning og opplæring foreslår vi at bevilgningen økes fra 4 til 7 millioner kroner, og at ordningen får flerårig finansiering. Langsiktighet gir kvalitet, stabilitet og bedre rekruttering. Vi håper å bidra til å rydde opp de neste årene og gjøre et så godt stykke arbeid at vi kanskje gjør oss unødvendige til slutt.
Erfaringssentrum som nasjonal ressurs
Erfaringssentrum er nasjonal interesseorganisasjon for erfaringskonsulenter og deres nettverk. Vi har i flere år bidratt til kunnskap, veiledning, nettverksbygging og dratt feltet framover gjennom påvirkningsarbeid. Etterspørselen etter vår kompetanse øker, men kapasiteten er begrenset. Økte og forutsigbare ressurser vil gjøre oss i stand til å støtte flere tjenester over hele landet og gjøre vårt i arbeidet for å styrke feltet, dette sammen med helsemyndighetene.
Oppsummering
Vi ber komiteen om å:
•
Sikre at tilskuddsordningen videreføres med opprinnelig formål.
•
Øke rammen fra 4 til 7 millioner kroner og vurdere flerårig støtteordning.
•
Bidra til nasjonale retningslinjer for erfaringskonsulenter og opplæringsprogrammer gjennom at det prioriteres i budsjettet.
•
Støtte etablering av regionale nettverk og veiledningstilbud.
Erfaringskompetanse er ikke et supplement, men en nøkkel til bedre tjenester, tillit og livsmestring. Vår visjon er enkel: et system der menneskelig erfaring verdsettes som kunnskap til det beste for alle.

Innledning
Tvillingforeningen er den aktøren i Norge som ivaretar flerlinggravide, flerlinger og deres familiers
flerlingspesifikke behov. Vi har mer enn 40 års profesjonell kompetanse og erfaring på området.
Flerlingsvangerskap og omsorg for flerlinger medfører økt fysisk og psykisk helserisiko for foreldrene
og barna. Behovet for kunnskap og støtte medførte blant annet at flerlingforeldre selv organiserte
seg og dannet vår landsdekkende interesseorganisasjon i 1984. Selv etter over 40 år er behovet for
kunnskap og støtte stadig økende, både blant gravide, foreldre og ikke minst i første- og andre
linjetjenesten.
Som medlem i International Council of Multiple Birth Organisations (ICOMBO) medvirker
Tvillingforeningen til internasjonale studier og kartlegginger som er relevante for flerlinggravide,
flerlingforeldre og flerlinger, dette, sammen med erfaring fra vårt nasjonale arbeid og
tilbakemeldinger fra flerlingforeldre, gir et meget godt grunnlag for våre innspill og anbefalinger
Bakgrunn
I det fremlagte forslaget til statsbudsjett for 2026 skriver regjeringen et viktig satsningsområde er
god helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn.
Videre skriver regjerningen at Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er den viktigste tjenesten rettet
mot barn, unge og deres familier, gravide og barselfamilier. Universelle tiltak og tidlig innsats i
helsestasjon- og skolehelsetjenesten er viktig for å bl.a. utjevne sosial ulikhet i helse, og utgjør en
viktig del av en helhetlig innsats i barnets første 1 000 dager. Tvillingforeningen støtter denne
intensjonen, men opplever dessverre at tvillingforeldre tar kontakt med oss fordi de ikke opplever å
bli møtt på sine behov som tvillingforeldre.
Tvillingforeldre har høyere risiko for barseldepresjon, og den kan komme så mye som 5 år forsinket1,
likevel er det ikke noen målrettet oppfølging av tvillingforeldres psykiske helse i løpet av barnets
første 1 000 dager for å forebygge eller fange opp dette. Tvillingforeningen kontaktes jevnlig av
fortvilte foreldre som i beste fall lider under omsorgstretthet, da det å bli foreldre til tvillinger er en
mye større omsorgsbelastning enn foreldrene har sett for seg.
1 file:///C:/Users/Tvillingforeldrefore/Downloads/trond,+Journal+manager,+2014(1)+32-Ystrom.pdf
2
Kommentarer
Kommunale helse- og omsorgstjenester, kap. 760 (erstatter kap. 761 og 761)
Regjerningen skriver at gode og tverrfaglige tjenester i fødsels- og barselomsorgen, inkludert
helsestasjons- og skolehelse-tjenesten skal omfatte tilgjengelig foreldrestøtte og oppfølging av
familier som har behov for det.
Som nevnt ovenfor opplever mange tvillingforeldre at de ikke får den foreldrestøtte og oppfølgning
de har behov for i barselomsorgen og helsestasjons- og tidvis også skolehelsetjenesten.
Foreldrene har behov for støtte, veiledning og oppfølgning innen:
- Dobbeltamming
- Samkjøring
- Hvordan sikre best mulig tilknytning til to (eller flere) spedbarn?
- Hvordan løse søvnutfordringer med to (eller flere) spedbarn, som etter hvert blir småbarn?
- Hvordan finne tid nok i døgnet til å ta hånd om to (eller tre) like gamle små barn, samtidig
som resten av familien ivaretas, og hvordan ivareta foreldres arbeid?
- Bør tvillinger gå sammen eller hver for seg i barnehage og skole?
- Hvordan legge til rette for god identitetsutvikling for tvillinger/flerlinger som alltid
sammenlignes?
Listen over tvilling relaterte spørsmål er på ingen måte uttømmende, men dette er eksempler på de
vanligste spørsmålene Tvillingforeningen bistår foreldre med, nettopp fordi det ikke er nok kunnskap
på alle landets barselavdelinger og helsestasjoner.
Tvillingforeningen innehar en helt unik erfaringsbasert kompetanse på de utfordringer
tvillingforeldre møter, både psykiske og praktiske utfordringer. Og vi strekker oss langt for å hjelpe
foreldre som trenger det, men vi finansieres i hovedsak av foreldrene selv. Vi har ikke ressurser til å
arrangere gratis kurs, eller ha åpen veiledningstelefon for alle tvillingforeldre som trenger noen å
snakke med, vi må dermed prioritere våre medlemmer og velge ut de som trenger det mest.
I mange år har vi etterlyst midler for å kunne ivareta kunnskapsmangelen på tvillinger og flerlinger og
tilby et ansvarlig tilbud innen helse- og omsorgstjenesten. En forutsigbar og forsvarlig støtte til
Tvillingforeningen, sikrer at vi kan bidra som det landsdekkende kompetansesenteret vi er – nå og i
fremtiden.
Med vennlig hilsen
Trude I. Karlsen Molvik
generalsekretær

Høring Helse- og omsorgskomiteen

PION er interesseorganisasjon for sexarbeidere av alle kjønn som jobber i Norge, og vi jobber for en rettighetsorientert og inkluderende sexarbeiderpolitikk
Sexarbeidere er en samfunnsmessig marginalisert gruppe. Vi ønsker å spille inn at en god seksuell helse for sexarbeidere ikke bare handler om tilgang til smittevern, men også rettigheter og beskyttelse mot stigma, vold, utnyttelse og andre utilsiktede virkninger av kriminaliseringen.
PION har siden 1990 vært eneste representant for sivilt samfunn og samarbeidspartnere med helsemyndighetene i arbeidet for å forebygge smitte av hiv- og seksuelt overførbare infeksjoner.
Hovedmålet for vår virksomhet er å sikre sexarbeideres helse og styrke sexarbeideres rettigheter. PIONs arbeid er fundamentert i skadereduksjonstenkningens prinsipper. Helse og rettigheter er gjensidige variabler. Retten til helse er en forutsetning for å realisere andre rettigheter, og andre rettigheter er en forutsetning for å realisere retten til helse.
Det er i tråd med Verdenshelseorganisasjons definisjon på seksuell helse som vektlegger at det krever «en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet og seksuelle forhold, herunder muligheten til å ha lystfylte og trygge seksuelle opplevelser, frie for tvang, diskriminering og vold. For å oppnå og opprettholde seksuell helse må det enkelte individs rettigheter respekteres, beskyttes og oppfylles».
I Helse- og omsorgsdepartementets nye strategi for seksuell helse «God seksuelle helse – vårt felles ansvar», formidles det innledningsvis at første sentrale forutsetninger for å nå målet er å fremme seksuelle rettigheter, ha respekt for mangfoldet og ha positive holdninger til seksualitet. Ifølge strategien skal grupper med dårligere helse enn majoriteten skal identifiseres, slik at man kan hjelpe dem med størst behov med tiltak tilpasset målgruppen.
Bortsett fra styrking av smittevern som kondomutdeling og forslaget om å utrede økt tilgjengelighet til hivforebyggende medikamenter PrEP (Preeksponeringsprofylakse), som også kommer sexarbeidere til gode, avdekker budsjettforslaget at sexarbeideres seksuelle rettigheter ikke anses som nasjonal helsepolitikk.
Vi vet at kriminalisering forsterker stigma, og at stigma er hovedårsaken til at det er en barriere mellom sexarbeidere og ansatte i offentlige hjelpetiltak. Det gjør det både vanskelige å be om hjelp og å yte hjelp. Mennesker unngår å fortelle om sexsalgserfaringer, og ansatte i helse- og omsorgstjenester synes det er vanskelig å spørre om personen har sexsalgserfaringer.
PION, Postboks 6851, St.Olavs Plass, 0130 Oslo, Kontoradr. Torg gata 10, Tlf: +47 90063558, E-post: pion@pion-norge.no,
www.pion-norge.no
Det påvirker også tilliten til helsetjenester. I PIONs undersøkelse fra 2019 «Sårbarhet og samhold» formidler en betydelig andel av respondentene at de har liten tillit til helsevesenet
Det gjelder ikke bare voksne sexselgere som Pro Sentrets undersøkelse om unges erfaring med salg og bytte sex viser, er ikke bare stigma og skam et hinder for å snakke med ansatte i hjelpetiltak, de unge vet heller ikke hvor og hvem de kan henvende seg til.
Vi vet at sexarbeidere som gruppe er mer utsatt for både fysisk, psykisk og seksualisert vold enn den øvrige befolkningen. Det gjelder både i arbeidssituasjonen og fordi man er sexselger.
I PIONs undersøkelse fra 2019 «Sårbarhet og samhold» formidler en betydelig andel av respondentene at de har opplevd trakassering, fysisk vold og trusler om vold og drap fra fremmede, bekjente, venner, familie eller partner. Altså ikke kunder, men vi vet også at både kunder og kriminelle spekulerer i at terskelen for å anmelde vold og ran er høy.
Vi vet også at sexselgere er mer utsatt for sårbarhetsfaktorer som øker psykisk helseproblemer deriblant isolasjon og hemmelighetholdelse av sexsalgserfaringer. Vi vet også at salg av sex er løsningen for mange som ikke kan stå i ordinær jobb grunnet somatisk og psykisk funksjonsnedsettelse. I ovennevnte undersøkelse om unges erfaring med salg og bytte av sex, svarer 76 prosent [N: 197] av respondentene bekreftende på spørsmålet om de har en eller flere psykiske lidelser.
Vi vet at politisk berøringsangst, taushet og tabu sementerer stigma og skam og er et hinder for at sexarbeidere får adekvat helsehjelp.
Det betyr at selv om helselovgivningen sikrer likeverdig tilgang til helsetjenester, bidrar strukturelle og samfunnsmessige forhold til at tilgangen ikke er likt for alle. Det er et folkehelseproblem at sexarbeidere ikke har tilgang på likeverdige helsetjenester. PION mener derfor at sexarbeiders rettigheter og rett til likeverdige helsetjenester må settes sentralt på den helsepolitiske dagsordenen. For å sikre at rettigheter ivaretas må sexarbeidere identifiseres som en spesielt utsatt gruppe og inkluderes i folkehelseplaner og politiske budsjettposter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
Oslo, 20. oktober 2025
Lilith Staalesen
Feltarbeider på PION

Utfordringene innenfor psykisk helsevern løses ikke i 2026
Regjeringen har lovet en særskilt satsing på psykisk helse. Istedenfor ser vi et løftebrudd fra regjeringen som lovet 3 milliarder over 10 år. 140 millioner kroner i 2026 til Opptrappingsplanen for psykisk helse er langt fra en opptrapping. Regjeringen foreslår 200 millioner kroner mindre enn i 2025. Mental Helse er svært bekymret for at de gode tiltakene i planen ikke vil gjennomføres raskt nok.
430 nye døgnplasser i løpet av 15 år er heller ikke en reell satsing. Mental Helse har i flere år bedt om at det etableres minst 1000 nye døgnplasser for å reversere nedbyggingen av psykisk helsevern. Regjeringen har heller ikke prioritert handlingsplanen for selvmordsforebygging, og viser dermed at de ikke tar de høye selvmordstallene på alvor.
Gjennomgående er regjeringen opptatt av å behandle mer, reparere mer og investere mer for kortsiktig gevinst. Det gjelder på flere samfunnsområder, ikke bare helse. De fleste er enige i at det er viktig med forebygging av psykiske helseutfordringer, men det blir vanskelig med en gang man skal gjøre noe med det i praksis. For gevinstene fra forebygging høster vi ikke før om 20-30 år. Ifølge Arne Holte starter halvparten av de psykiske lidelsene før tenåringsalder, tre fjerdedeler før midten av 20-årene, blant unge uføretrygdede, er to av tre trygdet på grunn av en psykisk lidelse. Vi mener derfor at det må satses mer på forebyggende tiltak, også på helse- og omsorgsbudsjettet. Arbeidet med å lovfeste lavterskeltibud i kommunene bør prioriteres.
Satsing på FACT, ACT og FACT-ung må fortsette. FACT er en brobygger mellom helsevesenet og pasientene, og de har en unik metode som de jobber etter. I FACT får pasientene tilgang til en rekke aktiviteter, som musikkterapi, kreative aktiviteter, gåturer, men først og fremst er målet å få hjelp til det de selv trenger og ønsker i hverdagen for å kunne ha et godt liv.
Velferds- og helsetjenestene må organiseres slik at det lønner seg å samhandle til det beste for pasienten. Den tverrfaglige tilnærmingen til psykiske og fysiske helseproblemer må styrkes, og vi må se på hvordan vi kan bruke andre faggrupper enn leger, sykepleiere, psykiatere og psykologer inn i forebyggende helsearbeid.
Når kommuneøkonomien er trang, bør det legges til rette for flere interkommunale samarbeid for å oppnå en minstestandard for psykiske helsetjenester i alle kommuner. Sist, men ikke minste må samhandlingsavtalene mellom helseforetakene og kommunene styrkes innenfor psykisk helse.
Regjeringen har lansert ventetidsløftet som ser ut til å virke på flere områder, og de har fått utallige ekspertutvalg til å undersøke hvordan vi kan løse utfordringene innenfor psykisk helsevern. Det er nok utredninger og rapporter nå. Vi trenger faktisk handling, slik at de som er syke og trenger behandling, får nok behandling og i tide.
Kap. 714 Folkehelse, post 79 Andre tilskudd
Bevilgningen til Verdensdagen for psykisk helse foreslås uendret. Regjeringen foreslår å videreføre bevilgningen med 5,8 mill. kroner i 2025. Det er ikke pris- og lønnsjustert. Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje om psykisk helse.
Innspill – statsbudsjett 2025 – Helse- og omsorgskomiteen
3300 har markert Verdensdagen for psykisk helse i år. Aldri har så mange engasjert seg for varige forebyggende tiltak for psykisk helse. Kampanjen bør styrkes og utvides til å inkludere flere kunnskapshevende tiltak. Dette er et soleklart eksempel på at frivillige får mye ut av hver krone som investeres. Regjeringen mener at tiltaket har høy måloppnåelse.
Mental Helse ber komiteen om at tilskuddet til Verdensdagen for psykisk helse økes til 7,8 mill. kroner, og reduserer tilskuddsordningen til ABC-kampanje for god psykisk helse, Kap. 714 Folkehelse, post 60 Kommunale tiltak fra 20,3 mill. til 18,3 mill.
«Psykisk helse i skolen» foreslås videreført med 14,1 millioner. Tilskuddet ble nesten halvert i 2023, fordi regjeringen ønsker å satse på en kompetansepakke for folkehelse og livsmestring. En pakke som først er klar høsten 2026 ifølge Utdanningsdirektoratet. En kompetansepakke som skal lages uten involvering av organisasjoner som har erfaring og kompetanse på forebygging av psykiske helseutfordringer for barn og unge, og legge enda mer ansvar og oppgaver på lærerne. Dagens unge fortjener bedre. Med dagens nivå på tilskuddene må vi si nei til veldig mange skoleklasser og vi vet at behovet er stort.
Mental Helse ber komiteen om å øke tilskuddsordningen «Psykisk helse i skolen» med 10 mill.
Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold
60 mill. kroner i økt bevilgning til utvikling, tilpasning og etablering av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse- og rusmiddelfeltet er veldig positivt.
Imidlertid mener vi at Rask Psykisk Helsehjelp (RPH) bør bli et landsdekkende tilbud som finnes i alle kommuner og tilbudet må inkludere økonomisk rådgivning og støtte. Ordningene bør utvides.
Post 71 Brukere og pårørende mv.
Tilskuddsordningene for bruker- og pårørendeorganisasjoner bør økes og ikke minst forenkles. Tilskuddsordningene må utformes slik at de samsvarer med oppgavene som er lagt til brukerorganisasjonene. Det er derimot positivt at tilskuddene blir flerårige. Det skaper forutsigbarhet og trygghet, men samtidig øker forventningsnivået til rapporteringen.
Vi ønsker å påpeke viktigheten av at rapporteringskravene knyttet til tildeling av midler ikke blir så omfattende og arbeidskrevende at de påfører organisasjonene store ekstrakostnader, spesielt når det gjelder regnskapsførsel og revisjon.
Vi må i tillegg ha på plass regelstyrt momskompensasjon, øke skattefradragsgrensen på gaver til frivillige og ideelle organisasjoner, og gi mer av de offentlige tilskuddene som driftsmidler.
Mental Helse ber komiteen om å øke tilskuddsordningen for bruker- og pårørende organisasjoner med 20 mill. kroner
Innspill – statsbudsjett 2025 – Helse- og omsorgskomiteen
Post 72 Frivillig arbeid, hjelpetelefoner mv
15 mill. kroner i økt bevilgning til tilskuddsordningen til hjelpetelefoner og chat er positivt, men det legges ikke opp til stor nok økning. Tjenestene under denne ordningen opplever et stort trykk og klarer ikke å svare alle som trenger hjelp. I dag har Hjelpetelefonen 116 123 en svarprosent på rundt 40. Det vil si at 6 av 10 som ringer ikke får svar. For å kunne øke svarprosenten til 80 prosent er behovet minst 45 millioner kroner.
Mental Helses svartjenester er døgnåpent hele året. Tjenestene består av ansatte med god kompetanse, lang erfaring og mengdetrening i å håndtere samtaler hvor det står fare for liv. Svartjenestene er del av behandlingsplaner for pasienter og brukere.
Slik ordningen fungerer i dag må Mental Helse konkurrere om midlene med tjenester som ikke har mulighet til å levere den samme kvaliteten. Små tilbud henviser videre til Mental Helse og Kirkens SOS når de ikke klarer å håndtere vanskelige samtaler.
Det bør bli strengere retningslinjer for hvem som kan søke ordningen.
Mental Helse ber komiteen om å øke tilskuddsordningen for hjelpetelefoner og chat med 20 mill. kroner slik at alle som henvender seg får svar og den hjelpen de trenger, og at retningslinjene for hvem som kan søke bør strammes inn.
Verbalforslag
Selvmordsforebygging
Youth Aware of Mental health (YAM), som på norsk kan oversettes til «Ungdoms kunnskap om psykisk helse», fremmer samtale og diskusjon, utvikler ferdigheter for å møte livets vanskeligheter og øker kunnskap om psykisk helse. Elevene lærer å håndtere og snakke om temaer som stress, kriser, depresjon og selvmord.
Siden de første instruktørene ble utdannet i 2019 har 2000 skoleelever i Norge gjennomgått undervisningen, med gode tilbakemeldinger. Bedre klassemiljø og mer åpenhet blir trukket frem som positive effekter fra skolene. «Nasjonalt forum for forebygging av selvmord» har anbefalt et eneste tiltak fra Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord; YAM.
Et samlet fagmiljø anbefaler dette som et tiltak som bør iverksettes.
Mental Helse foreslår: Helse- og omsorgskomiteen ber regjeringen om å vurdere innføring av YAM eller tilsvarende programmer for forebygging av psykiske helseutfordringer i alle ungdoms-/videregående skoler.
Tvangsbegrensningsloven
Et år til er gått og regjeringen har fremdeles ikke iverksatt tvangsbegrensningsloven. I 2019 kom forslaget om en felles tvangsbegrensningslov som samler «Lov om spesialhelsetjenesten» og «Lov om pasientrettigheter», samt all tvangslovgivning innenfor
Innspill – statsbudsjett 2025 – Helse- og omsorgskomiteen
helse- og sosialtjenesten, i en felles lov. Det er på høy tid at tvangsbegrensningsloven innføres, og at helsetjenesten samtidig settes i stand til å forebygge tvangsbruk. Kommuner, institusjoner og virksomheter må tilføres ressurser for å settes materielt og personalmessig i stand til å oppfylle lovens intensjon om plikt til forebygging og retten til et tilrettelagt tjenestetilbud. Herunder må medisinfire alternativer utbygges.
Det må tilføres ressurser til opplæring av personell for å kunne jobbe med frivillige og tillitsskapende tilbud både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Utviklingen går i feil retning hvis det ikke satses mer på dette området. Det brukes fremdeles for mye tvang innenfor psykisk helsevern i dag.
Mental Helse foreslår: Helse- og omsorgskomiteen ber om at regjeringen iverksetter tvangsbegrensningsloven, med anbefalingene fra tvangsbegrensningsutvalget, og at det avsettes ressurser til kompetanseheving og implementering.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) organiserer ansatte i statlig sektor og alle departementer, herunder virksomheter underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. NTL organiserer også i statlige foretak og andre virksomheter som mottar statlig finansiering. 

Vi har følgende innspill til det videre arbeidet med statsbudsjett for 2026. Kommentarene er utarbeidet i nært samarbeid med våre lokale organisasjonsledd i virksomhetene.  

Innledende kommentarer 

For å sikre oss i urolige tider mener NTL det er helt avgjørende med en sterk offentlig sektor med tjenester som fungerer i hele landet. Det nært overståtte covid-pandemien er et godt eksempel på hvor viktig det er med en beredskap utover Forsvarsløftet. 

Det kan gjerne kuttes gjerne i konsulentbruk, men ikke i ekte tjenester og folk. Det er på tide med en omfattende gjennomgang av statens konsulentbruk.

Helsedirektoratet

Budsjettforslaget innebærer et kutt Helsedirektoratets driftsbevilgning. Kuttet vil gå ut over kvaliteten på enkelte leveranser. For å oppfylle de prioriterte oppgavene i samfunnsoppdraget, jamfør målene med omorganiseringen av den sentrale helseforvaltningen besluttet i forbindelse med RNB 2023, blir det trolig nødvendig å refordele ressurser internt. Det er et åpent spørsmål om direktoratet klarer å løse alle sine oppdrag som forventet av Helse- og omsorgsdepartementet. NTL er bekymret for at et kutt i budsjettet kan medføre oppsigelser.

En særskilt utfordring er at det tidligere har vist seg vanskelig å få aksept fra departementet for å avvikle arbeidsoppgaver tillagt Helsedirektoratet, selv om budsjettet ikke strekker til. NTL oppfatter at det er en viss aksept fra departementet for en "godt nok"-tilnærming til oppgaveløsningen. Mindre grundig arbeid med ulike høringer er blant de mest åpenbare tiltakene. Dette er en tilnærming vi vil advare mot og legger til grunn at det faglige kravene ikke nivelleres. 

Helsedirektoratet har en omfattende portefølje, blant annet beredskapsfunksjoner samt omfattende forvaltnings- og rettighetsoppgaver som må skjermes. Et eventuelt kutt i budsjettet vil få konsekvenser for direktoratets brede samfunnskontakt, for faglige utviklingsoppgaver og for intern koordinering. 

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet (FHI) har fått store budsjettkutt og som følge av dette gjennomgått nedbemanninger og oppsigelser de siste årene. FHI er sårbare og ble satt under kraftig press i forbindelse med pandemien. 

I 2024 ble alle helseregistrene samlet under FHI, herunder Kreftregistret. Et av målene var å utnytte helseregistrene bedre, tette kunnskapshull, produsere mer og bedre helsedataforskning og øke statistikkproduksjonen på det feltet. Dette et omfattende og krevende felt som krever ressurser og store investeringer over tid. Forslag til statsbudsjett medfører mest sannsynlig at FHI må nedbemanne og således nedprioritere mange viktige oppgaver. Et av hovedmålene etter siste reformen var bedre utnyttelse av ressursene i helseforvaltningen. Mindre penger, færre ansatte og flere oppdrag uten fullfinansiering gir ikke bedre utnyttelse av ressursene, men dårligere kvalitet på tjenester og samfunnsoppdrag. 

FHI har fått et foreslått budsjettkutt på 50 millioner kroner. NTL mener at de foreslåtte kuttene svekker FHIs evne til å levere på deres samfunnsoppdrag og krever at FHIs budsjettramme må økes med tilsvarende 50 mill.

Med hilsen

Norsk Tjenestemannslag

Thomas Sandvik

forbundssekretær

Høring helse- og omsorgskomiteen, budsjett 2026. Innspill fra Standard Norge
Standard Norge ønsker å fremme to innspill i høringen på kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen.
1: Innspill til Kap. 701 – Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten.
I omtaler av kunstig intelligens i helsetjenesten er ikke EUs forordning om kunstig intelligens nevnt. EU-kommisjonen har bestilt ti standarder som skal harmoniseres med forordningen. Standardene skal sikre at KI-loven kan implementeres på en måte som ivaretar sikkerhet og tillit og gir virksomheter mulighet til å dokumentere samsvar på en enkel, effektiv og rimelig måte. Det er flere mål og tiltak på standardisering i Felles KI-plan for trygg og effektiv bruk av KI i helse og omsorgstjenesten 2024 – 2025.
2026 blir et svært viktig år for dette arbeidet. Det er innspurt i arbeid med flere av standardene, men fortsatt mulig å for norske fagpersoner å bidra i skrivingen som skjer i internasjonale arbeidsgrupper. Videre er det viktig med kompetansebygging, rådgivning og veiledning om de kommende standardene, slik at virksomheter kan være forberedt. Og etter hvert som innholdet i de europeiske standardene blir klart, er det også mulig å kartlegge hvilke behov for tilleggsdokumenter den enkelte sektoren kan ha.
Standard Norge drifter en tverrsektoriell komite (SN/K 586 Kunstig intelligens), som følger arbeidet internasjonalt. Men i tillegg til dette arbeidet, er det behov for oppfølging mot enkeltsektorer. Dette ligger utenfor mandatet til denne komiteen og kan være omfattende arbeid. I 2025 brukte Standard Norge noen ressurser til å følge opp helsesektorens arbeid med kunstig intelligens og standardisering, med støtte i Standard Norges sektorstyret for helse og omsorg. Vi mener det er behov for å styrke denne innsatsen i 2026 og vil derfor be om egne midler til dette.
Vi viser her til departementets Samarbeidsmodell for internasjonale standarder, som beskriver roller og ansvar. Modellen peker på standardiseringsorganisasjonenes rolle innen rådgivning, kompetansebygging og veiledning. Vi viser også til oppdraget til Standard Norge under Helseteknologiordningen, som har utløst flere tiltak. Vi har ideer til tiltak på kunstig intelligens, men ønsker å utforme disse i dialog med myndighetene og sektoren.
I tillegg til å forberede sektoren på de nye standardene, er Standard Norge opptatt av å dokumentere erfaringer med implementering av standardene. Og, i tilknytning til dette, så er vi også opptatt av dialog med sektoren om behovet for sektorspesifikke standard-dokumenter, tillegg, veiledninger osv. I 2025 ble det startet opp en ny strategisk rådgivende gruppe på helseområdet under CENs tekniske styre. Gruppen skal jobbe i to år og skal blant annet gi råd om sektorstorspesifikk standardisering.
Forslag
Vi foreslår at under Kap. 701 – Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten, Post 21 Spesielle driftsutgifter, settes av en særskilt bevilgning med tekst som lyder: «Tilskudd til Standard Norges
arbeid med deltakelse, kompetansebygging, rådgivning og veiledning på standarder innen kunstig intelligens». Standard Norge ber om 300 000,- i støtte til dette arbeidet for 2026.
2. Innspill om aldersvennlige boliger
Regjeringens satsing på mer aldersvennlige boliger er positiv, og Standard Norge støtter målsettingen om at flere skal kunne bo trygt og selvstendig hjemme lengre.
Vi viser til Standard Norges innspill til Eldreboligalliansen 5. september 2025. Standard Norge mener at regjeringens mål om flere nye og ombygde boliger, vil kreve standarder for å sikre kvalitet og trygghet samt gjøre det mer forutsigbart og enklere for bestillere og leverandører av aldersvennlige løsninger.
I rapporten som ble oversendt HOD, Flere aldersvennlige boliger. Tiltak med anbefalinger fra den hurtigarbeidende arbeidsgruppen i eldreboligalliansen, 6. oktober, er det mange innspill som handlet om standardisering.
I arbeidet med aldersvennlige boliger vil det både være behov for å se på hva som fins av relevante standarder og behovet for nye. Standard Norge forvalter en bred portefølje av standarder for universell utforming og tilgjengelighet, for eksempel standarder for universell utforming av bygninger, uterom, skilting og grafisk utforming, akustikk, IKT, hjelpemidler og et aldersvennlig samfunn. Standard Norge anbefaler at det gjøres en gapanalyse av eksisterende standarder opp mot behov i regjeringens planer.
Både for å vurdere eksisterende standarder og utvikle nye standarder, kan Standard Norge bruke vårt nettverk av fagpersoner som tidligere eller nå arbeider med relevant standardisering. Her er det personer som kjenner standardene godt og som kan bidra å utforme mandat for nye standardiseringsprosjekter.
Standard Norge kan gjøre en gapanalyse i tett dialog med eldreboligprogrammet og bidra til kompetansebygging hos relevante aktører. Vi søker derfor om midler til dette. Det er per nå uvisst når det er modent å starte arbeid med nye standarder, men vi legger til grunn at det er aktuelt å starte utredninger i 2026.
Ettersom HOD og KDD sammen står bak Eldreboligalliansen, er Standard Norge usikre på hvilket budsjett og post vi bør be om en bevilgning.
For 2026 ber vi om 250 000,- i støtte til Standard Norge for å gjøre en kartlegging av eksisterende standarder samt utrede nye standardiseringsprosjekter som kan støtte opp om regjeringens mål om flere aldersvennlige boliger. Arbeidet skal både se til internasjonale og nasjonale standarder.

LO støtter regjeringens forslag om å styrke sykehusene og helse- og omsorgstjenestene, men mener bevilgningene må økes ytterligere for å sikre gode og likeverdige helsetjenester i hele landet. En sterk offentlig helsetjeneste er avgjørende for å møte økende behov, sikre beredskap og redusere sosiale helseforskjeller.

1. Rekrutteringsprogram og helsepersonellplan (Kap. 760, post 71)

LO støtter regjeringens rekrutteringsprogram for unge og helsepersonellplanen. Det er avgjørende å sikre nok og riktig kompetanse i hele helsetjenesten, og tiltakene må følges opp med tilstrekkelige ressurser og involvering av partene i arbeidslivet.

2. Økte bevilgninger til sykehusene (Kap. 732, Post 72-76)

LO mener at sykehusene må få en reell økning i driftsmidler, slik at de kan opprettholde og utvikle tilbudet til pasientene. Underfinansiering og effektiviseringskrav har ført til kutt i viktige tjenester, særlig innen psykisk helsevern. Dette må snus. LO støtter også utredning av et nytt finansieringssystem for sykehusene, og understreker behovet for forutsigbar finansiering og at regnskapsregler fra privat sektor ikke skal overføres til offentlig virksomhet.

3. Kvinnehelsestrategi (Kap. 781, Post 21)

LO støtter Regjeringens Kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse, som følger opp NOU 2023: 5 Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. Det er viktig å følge opp de tre hovedmålene i strategien i det videre arbeidet.

4. Papirløse og rett til helsetjenester (Kap. 714)

Papirløse mennesker har i dag kun rett til nødvendig helsehjelp. Dette fører til at mange venter til situasjonen blir akutt, med økt lidelse og dårligere behandlingsresultat som konsekvens. LO mener at rett til helsetjenester må springe ut fra individets behov, og at papirløse må få likeverdig tilgang til offentlige helsetjenester.

5. Nøytral merverdiavgift (Kap. 732, Post 80)

Nøytral merverdiavgift i helseforetakene fører til oppsplitting av tjenester som naturlig hører sammen, og svekker insentivene til å bruke egne ansatte. LO mener denne ordningen bør avvikles for å bygge et helhetlig og sterkt offentlig helsevesen.

6. Privat helseforsikring

Økningen i privat helseforsikring fører til økt sosial ulikhet og utfordrer rekruttering og kompetanse i offentlig sektor. Dette behandles ikke i helse- og omsorgsbudsjettet men påvirker arbeidet. LO ønsker innføring av merverdiavgift på private helseforsikringer for å motvirke denne utviklingen.

Helse og omsorgskomiteen

Et budsjett som ikke svarer på utfordringene til psykiske helsetjenester

Skal psykisk helsevern være et eksklusivt tilbud for de få? Flere tilbud innen psykisk helsevern er blitt foreslått lagt ned. Psykisk helse er vår største helseutfordring, og rammer mange, både eldre og spesielt de unge. Psykisk og fysisk helse er tett vevd sammen. Forslag til Statsbudsjett må justeres og styrkes betydelig så det gjenspeiler både det reelle behovet og fremtidige muligheter. Vi forventer at prioriteringsregel fra Nasjonal helse og samhandlingsplan 23/24 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nasjonal-helse-og-samhandlingsplan-2024-2027-kortere-ventetider-og-en-felles-helsetjeneste/id3028011/ etterfølges. 

·        Psykisk og fysisk helse må likestilles.

·        Helse må forstås helhetlig, som et samspill mellom somatiske, psykiske og sosiale faktorer. 

·        Barrierer som pasienter kan møte i psykisk helsevern, som reduksjon av trygd, må fjernes.

·        Sikre både forebyggende arbeid og tverrfaglig psykiske helsetjenestetilbud i kommunene, som inkluderer psykolog, når kommunenes rammer blir strammere og tidligere øremerkende midler samtidig legges inn i rammen.  

Spesialisthelsetjenesten

Psykologforeningen mener psykisk helse skal likestilles med fysisk helse, det løftet ser vi ikke i dette budsjettet. 

Når det gjelder døgntilbudet til barn og unge ved Oslo Universitetetssykehus og Regionalt seksjon spiseforstyrrelse (RASP) har fått forslag om å kutte budsjettet med 20 mill. Dette er med på å gjøre foreldre og foresatte usikre på om helseforetakene greier å ivareta de mest alvorlig psykisk syke barn, unge og pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse.

Det skal også etableres egne sikkerhetsposter for unge med mistanke om eller avdekket alvorlig psykisk lidelse og samtidig alvorlig voldsatferd. Det er et særdeles viktig grep at barn ikke lenger skal sone sammen med voksne og det haster.

Psykisk helsevern har ikke tilstrekkelig kapasitet eller passende avdelinger til å ta imot alvorlig syke innsatte og det er stor risiko for at de ikke får forsvarlig helsehjelp. Psykologforeningen vil understreke at de de foreslåtte tiltakene i NOU 2025:2 medfører behov for tilførsel av ekstra midler. Satsningen på innsatte kan ikke ta ressurser fra andre pasienter. Pr i dag opplever sykehusene at de mange oppgavene som er overført fra justis til helse ikke er finansiert godt nok. Et helhetlig ansvar som beskriver hvordan, hvem og under hvilke rammer må på plass. Videre er behovet for sikre gode tilbud som gir samtidige tjenester helt avgjørende. Psykologforeningen mener at det er behov for å ruste opp allerede gode modeller som er tilpasset lokale forhold blant annet de ulike variantene av FACT team som er godt evaluert og bør breddes ut. 

Programkategori 10.30 Spesialisthelsetjenesten; kap. 732 Regionale helseforetak og kap. 733 Habilitering og rehabilitering.

I forslag til statsbudsjett, under opptrappingsplanen for psykisk helse vises det til den langvarige nedbyggingen av døgnkapasitet er redusert og at de regionale helseforetakene i 2025 skal levere en konkret og tidfestet plan for økning av døgnkapasitet i tråd med framskrivingene, tilsvarende omtrent 430 døgnplasser.

Stortinget vedtok (14. oktober) Forslag nr. 21 på vegne av Arbeiderpartiet «Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for å øke døgnkapasiteten innen psykisk helsevern i tråd med faglige framskrivninger.»

Vi forventer at forslag til statsbudsjettet justeres og styrkes så det gjenspeiler både det reelle behovet, fremtidige muligheter og planer. Det vil si også finansiering av eventuell planer om økt døgnkapasitet. Samtidig bør en sikre at døgntilbudet har en god samhandling med tjenestene nærmest pasient, herunder FACT team. Dette kan være med å forankre tilbudene både i de kommunale tjenestene og i spesialisthelsetjenesten.  

Vi vil også minne om at eldre i mindre grad har tilgang til psykologisk behandling i spesialisthelsetjenesten (og kommunehelsetjenesten.) Det er en myte at eldre ikke ønsker psykologisk behandling.

Det er positivt at regjeringen innen områdene habilitering og rehabilitering (kap .733) legger til grunn at målgruppene har behov for koordinerte tjenester og samarbeid på tvers av fag, nivåer og sektorer, og at brukermedvirkning står sentralt. Videre at for helhetlig oppfølging, både på kort og lang sikt, må tjenester på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten ses i sammenheng. Også positivt at Helsedirektoratet nå skal lage en nasjonal handlingsplan for rehabilitering og en nasjonal handlingsplan for habilitering.

Forslag:

Psykisk og fysisk helse må likestilles økonomisk i budsjettet. 

Norsk psykologforening håper Helse- og omsorgskomiteen kan foreslå at det anmodes om:

-            Stortinget ber regjeringen legge til grunn at helse påvirkes av somatiske, psykiske og sosiale faktorer som må sees i sammenheng. Denne uløselige helheten bør kommer tydelig frem eksempelvis i sykehusenes oppdragsdokumenter. Eksempelvis sto det 10. mars 2016 i innstillingen fra Stortingets helse- og omsorgskomite (s.28) til Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019): «Komiteen viser til at bare et fåtall av barne- og ungdomsmedisinske avdelinger ved norske sykehus har stilling for psykolog/psykiater direkte knyttet til sengepost og poliklinikk. På grunn av en bekymringsfull økning i psykososiale utfordringer mener komiteen at alle barne- og ungdomsmedisinske avdelinger knyttet til somatisk sengepost og poliklinikk skal ha tilknyttet psykologkompetanse.» En tydelig og mer presis formulering.

Norsk psykologforening håper også at Helse- og omsorgskomiteen kan foreslå at det anmodes om:

-            Stortinget ber regjeringen snarlig følge opp følgende fra Helse- og omsorgsdepartementets handlingsplan Bedre helsehjelp – flere gode år (2025-2033): «Mange pasienter i døgnbehandling innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling skriver seg ut grunnet frykt for reduksjon av trygdeytelser og tap av bolig. Det er unntak fra reduksjonsreglene for at pasienter skal kunne gjennomføre behandling uten frykt for å miste boligen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil gjennomgå disse reglene for å vurdere om regelverket og praksis i tilstrekkelig grad sikrer dette formålet. I den forbindelse vil det også gjøres en gjennomgang av andre sider ved regelverket om reduksjon i ytelser ved institusjonsopphold, blant annet reduksjonsgradene. Dersom gjennomgangen viser at det er behov for endringer, vil departementet ta initiativ til nødvendige justeringer.»

Programkategori 10.60 Kommunetjenesten - Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold

Regjeringen foreslår 140 millioner kroner til styrking av psykisk helsetjenester, 60 millioner av dette til tilskuddsordning for etablering og utvikling av kunnskapsbaserte lavterskeltjenester. Dette er et målrettet tiltak, men er ikke en styrking av kommunale psykiske helsetjenester. Vi erfarer at kommuner i hele landet kutter i de allerede etablerte lavterskeltjenestene. 

Det er en stor utfordring at lovpålagt psykisk helsehjelp utelukkende finansieres gjennom rammebevilgninger til kommunene. Når kommunenes rammer blir strammere og tidligere øremerkende midler samtidig legges inn i rammen kan det få negative konsekvenser for forebyggende arbeid og tverrfaglig psykiske helsetjenestetilbud som inkluderer psykolog i kommunene

For å sikre en reell styrking av forebygging og behandling av psykiske helseplager i landets kommuner, bør statlig tilskuddsordning for lavterskeltilbud styrkes betraktelig.  

Med vennlig hilsen,
Norsk psykologforening

Håkon K. Skard
President

Innspill til Statsbudsjettet for 2026
Statsbudsjettet 2026 – innspill fra Hovedorganisasjonen KA, arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige og ideelle virksomheter
Tilskudd til Frivillig arbeid, hjelpetelefoner, m.m. (Kap. 765 Post 72)
Hjelpetelefoner er et lavterskeltilbud innen psykisk helse som avlaster det øvrige helsevesenet ved å være en samtalepartner for mennesker i eksistensielle kriser og nød. Tilskuddene virksomheter som Kirkens SOS får i dag, er ikke nok til å ta unna behovet. I 2024 besvarte Kirkens SOS over 23 000 samtaler om selvmordstanker. I besvarte de over 130.000 henvendelser om andre typer livskriser. Men totalt antall henvendelser som kom inn var 279 000. Det var altså over 120 000 henvendelser de ikke hadde kapasitet til å besvare.
Kirkens SOS, med 50 ansatte og nesten 1 000 frivillige, er en svært billig tjeneste å finansiere i forhold til hva som leveres. I tillegg til krisetelefonen har organisasjonen i dag en egen tilrettelagt samisk tjeneste, egen kriselinje for personell i Forsvaret og veteraner, og samt et samarbeid med fengselsvesenet om å gjøre krisetelefonen tilgjengelig for innsatte. I sum er derfor denne tjenesten en viktig ressurs for totalberedskapen i samfunnet.
KA er tilfreds med at regjeringen foreslår en økning i tilskuddsordningen til denne typen virksomheter. Videre viser vi til Kirkens SOS’ eget budsjettinnspill.
Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak: Historiske pensjonsforpliktelser på kommunal sektor
Vi viser til omtalen av Stortingets vedtak nr. 82, 3. desember 2018, om ideelle organisasjoners pensjonskostnader. Det er etablert en tilskuddsordning til dekning av ideelle og andre virksomheters historiske pensjonskostnader knyttet til offentlig tjenestepensjonsordning for tjenester levert på statlig sektor, under budsjettets kap. 737, post 70. I merknadene til posten i statsbudsjettet for 2020 stod det:
Dette har stor prinsipiell betydning, ettersom det er offentlige myndigheter som i utgangspunktet har påført de ideelle aktørene disse forpliktelsene, gjennom krav stilt i driftsavtaler mv. Dette prinsipielle forholdet gjør seg også gjeldende på kommune- og fylkeskommunenivå, og flertallet vil derfor peke på nødvendigheten av å få fortgang i å lage et rammeverk for hvordan ideelle aktører som har levert tjenester på vegne av kommuner og fylkeskommuner, også kan få sine historiske pensjonsforpliktelser kompensert.
KA er derfor svært skuffet over at regjeringen i dette forslaget til statsbudsjett foreslår å oppheve anmodningsvedtaket, uten at det følges opp. Særlig fordi departementets eget utredningsarbeid viser at det å dekke ideelle organisasjoners pensjonskostnader for velferdstjenester levert på kommunal- og fylkeskommunal sektor vil kunne være i størrelsesordenen kr 1,1 milliard, om man skulle dekket det med et engangstilskudd.
Regjeringen foreslår altså å dytte kr 1,1 milliard i pensjonskostnader de har pålagt ideell sektor å ta på seg, over på organisasjonene selv.
Dette rammer ikke bare viktige diakonale organisasjoner, som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, men også landets over 50 menighetsbarnehager, som alle ble startet i en tid da Den norske kirke var
notat
Side 2 av 2
statskirke, og de ansatte dermed måtte ha offentlig tjenestepensjon. Mange kirkelige fellesråd som
har lagt ned sine barnehager, betaler i dag store reguleringspremier til KLP for ansatte i barnehager
de har drevet. For dem har dette anmodningsvedtaket innebåret et håp om en like rettferdig ordning
som vi har fått på statlig sektor.
Vi ber komiteen i sin behandling av statsbudsjettet om å legge inn en merknad om at
anmodningsvedtaket bør følges opp, og midlene tildeles, ikke som et engangstilskudd, men som et
årlig tilskudd på samme vis som på statlig sektor.
Nærmere om Hovedorganisasjonen KA og våre medlemmer
Tros- og livssynssektoren med sine mange ideelle virksomheter er en samfunnsskapende kraft. I
forarbeidene til ny tros- og livssynssamfunnslov oppsummeres betydningen av denne kraften på
følgende måter: Som kultur- og verdibærere som vedlikeholder «fellesverdier», som bygger naturlige
fellesskap og velferdssamfunn nedenfra, som bidrar til integrering og inkludering og som motvirker
polarisering og konflikt.
Som eneste hovedorganisasjon i Norge med spisskompetanse på kirke, tro og livssyn, bidrar KA til
at virksomhetene på denne sektoren kan være profesjonelle arbeidsgivere, ha riktig og oppdatert
kompetanse, oppleve at samfunnsbidraget deres anerkjennes bredt, få de økonomiske og rettslige
rammene som trengs og få kunnskapsbasert rådgivning og bistand til å løse sine oppdrag. Kirkens
SOS er blant KAs medlemsvirksomheter.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse vil gratulere alle i helse- og omsorgskomiteen med valget, og vi ser frem til et godt samarbeid de neste fire årene. Vi vil med dette sende over våre innspill til komiteen.

1.      Utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap og styrke samfunnsberedskapen i samarbeid med ideelle organisasjoner

Vi viser til omtale i kap 760 vedrørende akuttmedisinske tjenester og samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. 
Totalberedskapsmeldingen må følges opp med en plan for å styrke den sivile beredskapen/helseberedskapen, også for hendelser som skjer i fredstid. Den sivile beredskapen må tilpasses slik at den kan støtte militære ressurser i en konfliktsituasjon. Videre trengs det avklaringer av rammebetingelser for luftambulansetjenesten i en konfliktsituasjon. 

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener at det er avgjørende at befolkningen får grunnleggende kunnskaper som gjør at man kan ivareta seg selv og andre. Dette kan gjøres ved å satse videre på å gi befolkningen grunnleggende førstehjelpskunnskap, bl.a i hjerte- og lungeredning. Akutthjelperordningen bør utvides og forsterkes i et samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. Videre bør staten ta opp igjen samarbeidsprosjektet «Sammen redder vi liv» der myndigheter og frivillige organisasjoner samarbeider om å styrke førstehjelpskunnskaper i befolkningen.

2.      Opprette regionale beredskapssentre, og starte med Kirkenes

Kap 732 Spesialisthelsetjenesten, post 70
Norge trenger regionale beredskapssentre, for å sikre samtrening og koordinering mellom lokale, regionale, statlige og ideelle aktører. Forholdene ligger til rette for at man kan starte med et slikt i Kirkenes, men det vil kreve at det prioriteres raskt. Vi er glade for at regjeringen vil satse på en beredskapshub i Kirkenes, men dette må utvides til å gjelde også å samordne ambulanse, brann, luftambulanse og andre lokale beredskapsressurser. Ambulanse, brann og luftambulansetjenesten har alle fått pålegg om nye basefasiliteter. En samordning her vil kunne skape et godt beredskapssenter i Kirkenes.

3.      Sikre norsk eierskap i luftambulansetjenesten gjennom offentlig-ideelt samarbeid

Det er viktig for den nasjonale beredskapen at samfunnskritiske tjenester som luftambulansetjenesten er i norske hender. Det må jobbes videre med direktetildeling av kontrakt for flyambulansetjenesten. Det er viktig at luftambulansetjenesten har norsk eierskap, slik at tjenesten forblir operativ og tilgjengelig i en krisesituasjon.

4.      Opprette bedre drivstofflager for rednings- og luftambulansehelikopter

Både redningshelikopter- og luftambulansetjenesten har behov for tilgang til drivstoff fra egne lager. Det er i dag flere sykehus som ikke har drivstoffanlegg for helikopter, og flere steder er kapasiteten så liten at det kan være tomt før man rekker å etterfylle drivstoff. For å sikre opprettholdelse av beredskap bør man samarbeide med private for at tjenesten skal ha en forutsigbar og sikker tilgang til drivstoff. Dette er en oppgave som trenger samarbeid mellom helse- og omsorgsdepartementet og justisdepartementet.

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber for at alle som er akutt syke og alvorlig skadde skal få raskere og riktigere medisinsk hjelp, uansett hvor i Norge de er. Vi er en ideell organisasjon som jobber for å flytte avansert livreddende medisinsk behandling ut til pasienten. I snart 50 år har vi talt pasientenes sak og sørget for nye løsninger. Over 300 000 støttespillere og 4000 støttebedrifter er med på folkedugnaden om å utvikle luftambulansetjenesten til å bli enda bedre.

Om oss

Ungdom og Fritid – Landsforeningen for fritidsklubber i Norge – er interesseorganisasjonen for deltakere, ansatte og frivillige i kommunalt støttede fritidsklubber, ungdomshus og åpne møteplasser. Med 700 medlemsklubber, 3000 ungdomsarbeidere og 120 000 barn og unge på landsbasis representerer vi et bredt nettverk som sikrer trygge og inkluderende fritidstilbud for ungdom.

Fritidsklubbene spiller en viktig rolle som lavterskel, rusfrie møteplasser der ungdom kan oppleve tilhørighet og trygghet. På grunn av presset kommuneøkonomi kutter mange kommuner i tilbudet, særlig siden slike arenaer ofte nedprioriteres i lokale budsjetter når de ikke er lovpålagte. Dette reduserer unges tilgang til støttende miljøer som fremmer fellesskap og forebygger utenforskap.

Våre innspill til helse- og omsorgskomiteen

For å sikre at fritidsklubbene kan fortsette sitt helsefremmende og rusforebyggende arbeid, ber Ungdom og Fritid helse- og omsorgskomiteen om følgende:

1. Merknad til kap. 846, post 63:

«Komiteen ber regjeringen om å etablere en permanent tilskuddsordning for drift- og etableringsstøtte til kommunalt drevne fritidsklubber i ny tverrsektoriell tilskuddsordning til forebyggende tiltak for barn og unge under kapittel 846, post 63. Ordningen skal ikke være prosjektbasert eller tidsbegrenset.»

1. Kap. 714, post 21:

Avsett 2 millioner kroner til et kompetanseløft for ungdomsarbeidere innen helsefremming og forebygging.

Kap. 846, post 63 – Tverrsektorielt tilskudd til forebyggende tiltak for barn og unge

Regjeringen vil etablere en ny tverrsektoriell tilskuddsordning for kommuner for å styrke det forebyggende arbeidet for barn og unge på tvers av sektorer. Målet er å legge til rette for en målrettet og helhetlig innsats der tiltakene både kan rettes mot utsatte barn og unge og være universelle og forebyggende tilbud rettet mot alle barn og unge.

Som regjeringen foreslår, skal tilskuddsordningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten avvikles som følge av opprettelsen av den nye tverrsektorielle ordningen. 420 millioner kroner foreslås flyttet fra kap. 760, post 61 Forebyggende helse- og omsorgstjenester til kap. 846, post 63.

Som det ble lagt fram i NOU 2025:8 Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering, anbefaler utvalget å erstatte smale tilskuddsordninger med bredere programmer, for eksempel rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår. Utvalget anbefaler at det igangsettes et arbeid for å samordne eksisterende tilskuddsordninger rettet mot kommunene i større programmer. Et nærliggende eksempel er å samle tilskuddsordninger for barn og unge i et bredt program for bedre oppvekstsvilkår. Slike programmer gir kommunene større mulighet til å prioritere ut fra lokale utfordringer og behov, og kan bidra til å styrke organiseringen av det lokale folkehelsearbeidet.

I denne sammenheng er det derfor nødvendig at en slik tilskuddsordning faktisk treffer behovene i feltet. For at fritidsklubber skal kunne fortsette å være en sentral del av det universalforebyggende arbeidet i kommunene og bidra til å redusere utenforskap blant barn og unge, er det essensielt at ordningen innrettes slik at fritidsklubber kan søke om drift- og etableringsstøtte som ikke er prosjektbasert eller tidsavgrenset. Dette vil bidra til å svare ut intensjonene i ordningen slik den er beskrevet i statsbudsjettet for 2026, og sikre forutsigbarhet og kontinuitet for klubbene, som i dag er særdeles utsatt på grunn av presset kommuneøkonomi.

Kap. 714, post 21 – Kompetanseløft for ungdomsarbeidere

I mai 2017 kom Europarådet med sin anbefaling om ungdomsarbeid. Det anbefales at ungdomsarbeidet får en lovmessig forankring, at det utvikles et rammeverk for utdanning av ungdomsarbeidere, metoder for evaluering samt politisk og økonomisk støtte. I tråd med dette er Ungdom og Fritid opptatt av et fleksibelt, kompetansebasert rammeverk for utdanning og opplæring av ungdomsarbeidere. Rammeverket skal ta hensyn til eksisterende praksis, nye trender og arenaer, og til mangfoldet i ungdomsarbeidet. Derfor har vi utviklet et kompetanseprogram for ungdomsarbeidere – Ungdomsledelse.

Dette er et program støttet av Helsedirektoratet på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet. Programmet ivaretar og styrker ungdomsarbeideren i sin rolle som tilrettelegger for gode medvirkningsprosesser med ungdom, setter psykisk helse på agendaen og følger feltets trender. Programmet er prosjektfinansiert, og vi ser behov for en styrking og varig finansiering av kompetanseprogrammet.

Vi ønsker å styrke vårt kompetanseprogram ytterligere med ulike kursrekker som kan gi sertifisering for ungdomsarbeidere, på lignende måte som dette er løst i Østerrike. Dette vil gi ungdomsarbeideren et større begrepsapparat og bedre evne til tverrfaglig tilnærming, ungdomsmedvirkning og arbeid med god psykisk helse.

Kartlegging blant ansatte i våre medlemsklubber viser at kompetansebehovet innen konflikthåndtering og rusforebygging er akutt. I vår siste undersøkelse svarte 51 % av 275 klubber at de ønsker metodikk og kurs i konflikthåndtering. Denne etterspørselen understreker behovet for en nasjonal innsats for å styrke klubbene som helsefremmende arenaer.

Vi ber derfor komiteen om at det settes av 2 millioner kroner til å videreføre og styrke Ungdomsledelse som en fast post på statsbudsjettet over kap. 714, post 21.

FFOs Merknad til Prop. 1S 2025 -2026 Stortingets helse- og omsorgskomite

Kap. 733 Habilitering- og Rehabilitering

I budsjettproposisjonen står det at regjeringen følger opp Stortingets behandling av Nasjonal helse- og omsorgsplan med en rekke tiltak for å forbedre tilbudet innen habilitering og rehabilitering. «Formålet med bevilgningen er å bidra til fortsatt styrking av habilitering- og rehabiliteringsfeltet i tråd med nasjonale målene om at alle med behov for habilitering og rehabilitering skal gis et tilbud, og at tjenestene skal tilbys nærmest mulig pasientens vante miljø.» Dessverre følger det lite penger med planen, der kun en prosent økning er foreslått i statsbudsjettet for 2026. Det som imidlertid er positivt, er at de to riksrevisjonsrapportene skal følges opp i forbindelse med planarbeidet. Disse rapportene pekte på at rehabiliteringsfeltet har store svakheter på en rekke punkter., Det er på sin plass at rapportene fra Riksrevisjonen følges opp. FFO merker seg at rehabilitering skal skje nærmere der brukerne bor. Vi leser dette slik at  det  er kommunene som skal sørge for rehabilitering til de aller fleste brukerne. Vi setter store spørsmålstegn om kommunene faktisk er i stand til å gi tilstrekkelige rehabiliteringstjenester. Vår erfaring er at de i liten grad har økonomi, personell og kompetanse til å kunne levere tjenester som sykehusene så langt har hatt ansvar for. 

Likevel FFO vil imidlertid si at det pågående arbeidet med en Nasjonal handlingsplan for habilitering- og rehabilitering tegner godt ut utfordringbilde, mulighetsrom og klare forbedringstiltak. Vi har stor tro på planen i seg selv, men er redd for at dette blir nok en plan som havner i skuffen. Planen må politisk behandles, slik at Stortinget får anledning til å ta stilling til de prioriteringer og føringer som skal ligge til grunn for planen.

FFO ber komiteen bidra til at Stortinget får den nasjonale handlingsplan for habilitering- og rehabiliteringsplan til politisk behandling.  

 Kap. 732 Regionale Helseforetak

FFO ser av budsjettproposisjonen at de regionale helseforetakene styrkes med 3,4 milliarder kroner sammenlignet med saldert budsjett. Av dette er det avsatt 2,9 milliarder kroner til økt aktivitet som følge av endret demografi, noe som igjen øker behovet for helsetjenester. Til tross den økte bevilgningen, står Helseforetakene i en krevende situasjon der de skal gi gode tjenester til de som trenger det, samtidig som budsjettene ikke gir sykehusene tilstrekkelig finansiering til å løse de oppgavene de pålagt å gjennomføre. I den norske spesialisthelsetjenesten har det utviklet seg utfordringer med lån og investeringer som gjør at bevilgningene ikke er av stort nok omfang til å dekke økninger i renter og avdrag. Det store etterslepet på bygg, teknologi og utstyr vil fortsette å tære på driften, noe som fører til at sykehusene blir sittende høy gjeld som må betjenes.  FFO mener at sykehusøkonomien trenger en ytterligere styrking dersom sykehusene skal ha tilstrekkelig rammer for sin drift. Det bør lages en ekstraordinær handlingsplan for sykehusene og ekstraordinær investeringspakke, slik at sykehusene får det nødvendige handlingsrommet til å drifte sykehusene på en effektiv god måte. FFO mener at det bør vurderes å skille mellom investeringer i sykehusbygg og drift og pasientbehandling i bevilgningen til de regionale helseforetakene.

Da vil sykehusene ha mer forutsigbare rammer å forholde seg til når det gjelder helseforetakenes primæroppgaver- pasientbehandling. FFO ber komiteen anmode regjeringen om å vurdere et skille mellom investeringer i bygg og utstyr og driften av sykehusene.

1.3 Ventetidsløftet

 FFO har fått tilbakemeldinger fra noen av våre medlemsorganisasjoner at tilgangen til oppfølging i poliklinikk for kronikergruppper opplever lengre ventetid fordi ventetidsløftet kun retter seg mot ny- henviste pasienter. Kapasiteten til legespesialistene som både skal sikre rask helsehjelp til nyhenviste samt følge opp pasienter i poliklinikk, strekker ikke til. Konsekvensen er at pasientene som skal følges opp i poliklinikk må vente mye lengere enn de gjorde før innføring av ventetidløftet.  Det er alvorlig når pasientene ikke får den oppfølgingen de trenger, noe som kan medføre forverring av tilstanden.  FFO mener at regjeringen må sikre at alle kronikergruppene som har behov for jevnlig oppfølging i poliklinikk får dette, uavhengig av om de er omfattet av ventetidløftet eller ikke.. Vi ønsker ikke å kritisere ventetidsløftet som vi mener er et bra tiltak, men vi påpeker at det har fått den konsekvens at noen kronikergrupper må vente lenger på time enn tidligere. Vi mener at pasienter utenfor ventelistegarantien ikke må skyves bakover i køen fordi ventetidsløftet skal oppfylles. 

FFO ber komiteen i sine merknader påpeke de utfordringer ventetidsløftet medfører for pasienter med oppfølging i poliklinikk

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.  Vårt oppdrag er å avdekke, lindre og påvirke. 

Kirkens Bymisjon driver ulike lavterskeltiltak, TSB og ettervern med sosial og helsefaglig kompetanse for mennesker som sliter med rus og psykiske helseutfordringer.  

Kirkens Bymisjon mener det er behov for mer forebygging og skadereduksjon, og bedre behandling og oppfølging av mennesker som sliter med rusproblemer og psykiske helseutfordringer. Det trengs tiltak som sikrer et sammenhengende tilbud og helhetlige løsninger for den enkelte. 

Kap 765 – Psykiske helse, rus og vold 

Forebyggings- og behandlingsreformen 

Kirkens Bymisjon er positive til flere av tiltakene i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform som ble lansert høst 2024 og vår 2025. Vi savner dog konkrete midler til gjennomføring og implementering av tiltakene i statsbudsjettet 2026. Dette var også en av hovedpoengene til Kirkens Bymisjon i høringsrundene; det må følge nok midler med til en så omfattende reform.  

Tilskuddsordninger til ideelle og frivillige organisasjoner 

Kirkens Bymisjon er positive til at bevilgningen til de tre tilskuddsordningene Grunntilskuddet, Aktivitetstilskuddet og Oppfølgingstilskuddet foreslås videreført med 489,1 mill. kroner i 2026. 

Skadereduksjon og brukerrom, post 62 

Endringer i brukerromsforskriften som bl.a. gir hjemmel for å gjøre unntak fra enkelte av kravene til brukerromsordningens innhold og bemanning, trådte i kraft 1. juli 2025. I tillegg åpner forskriften for å tilby rusmiddelanalyse til registrerte brukere. Det er også varslet endringer i brukerromsloven for å gjøre det enklere for kommunene å etablere brukerrom. 

Kirkens Bymisjon er positive til disse endringene i forskriften og loven. Vi er likevel bekymret for at kommuner ikke vil kunne prioritere brukerrom når det ikke er avsatt øremerkede midler til dette. I regjeringens budsjettforslag må kommuner søke om midler til etablering av brukerrom og rusmiddelanalysetjeneste i brukerrom, gjennom ordningen Tilskudd til rusarbeid i kommunen (post 62 Rusarbeid). 

Når denne ordningen, og da det kommunale rusarbeidet kuttes med 44 mill, (til 448 mill) begrunnet med; ‘for å styrke andre prioriterte tiltak’ er vi bekymret for at skadereduksjon og forebygging ift overdoser, inkl brukerrom blir nedprioritert.  

Ift etablering av brukerrom er Oslo i en spesiell situasjon. I Oslo budsjettet er det avsatt 15 mill til etablering og drift av brukerrom nr 2. Det er naturlig og forventet at staten bidrar til skadereduserende tiltak i hovedstaden, inkl etablering av bruerrom.  

Overdoser, post 21 

Norge ligger i Europatoppen i overdosedødsfall. I 2024 minst 303 dødsfall og over 400 alkoholutløste dødsfall. Det er laget en handlingsplan for å redusere antall dødsfall. Tidligere i 2025 kom det også faglige råd for overdoseforebygging i kommunene. Likevel følger det lite penger med til dette arbeidet, kun 14,9 mill.  

Vi blir også her bekymret for at kommunene ikke vil kunne prioritere dette – når så mye av rusarbeidet blir et kommunalt ansvar og legges på et kommunalt nivå 

Kommunale tjenester, post 60 

I POST 60: kommunale tjenester foreslås det å avvikle to tilskuddsordninger. Og heller etablere to nye; tilskuddsordning for etablering av ACT-, FACT- og FACT ung-team og tilskuddsordning for utvikling, tilpasning og etablering av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rusmiddelfeltet. Til dette arbeidet omdisponeres det 369 millioner kroner i tilskuddsmidler og legges til ca 60 millioner kroner i friske midler, totalt 429 millioner kroner I tillegg 30 millioner kroner i tilskuddsmidler til frivillige organisasjoner som driver lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. 

Vi er positive til at regjeringen vektlegger at kommunenes tilbud skal være både kunnskapsbasert og lavterskel. Samtidig er det oppsiktsvekkende med nevnte kutt i (44 millioner) i søkbare midler fra kommunalt rusarbeid. 

Vi etterlyser også hvor regjeringen er i arbeidet med å utrede om slike lavterskeltilbud i kommunene skal lovfestes (et tiltak i statsbudsjettet 2025). 

Behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner med ruslidelse 

Vi er positive til at det i statsbudsjettet fra 2024 ble prioritert å opprette behandlingstilbud for voldsutsatte kvinner med ruslidelse i spesialisthelsetjenesten. Vi er dog bekymret for om tilskuddene som gis er nok. Eksempelvis i Helse Sør-Øst RHF har Oslo universitetssykehus HF fått i oppdrag å etablere et behandlingstilbud innenfor en økonomisk ramme på 10 millioner kroner årlig. Tilbudet skal omfatte 3-4 døgnbehandlingsplasser, ambulant og poliklinisk aktivitet og samhandle tett med Oslo kommune for å nå målgruppen. 

Vi er bekymret for at tilskuddet er for lavt. I tillegg trengs det midler og tiltak for hvordan man skal nå målgruppen, og derav også behov for styrking av lavterskel tjenester. 

Kirkens Bymisjon mener: 

• Det må bevilges mer midler til å implementere tiltakene i forebyggings- og behandlingsreformen. 

• Psykisk helse og rus må ses mer i sammenheng og prioriteres sterkere og tydeligere i helsebudsjettet 

• Sosial og helsefaglig kompetanse anerkjennes som viktig i lavterskeltiltak innenfor rus og psykisk helse. 

• Lavterskeltiltak i rusfeltet drevet av ideelle aktører (som Kirkens bymisjon) i sikres forutsigbar og langsiktig finansiering. 

• Arbeidet med å forebygge overdoser må styrkes 

• Staten bidrar med midler til brukerrom i Oslo (og hvis behov i andre store byer).  

• Når mye av rusarbeidet legges på kommunalt nivå må kommuneøkonomien styrkes og staten må bidra med øremerkede midler til tiltak for de mest utsatte rusmiddelavhengige 

Kap 760 - Kommunale helse- og omsorgstjenester  

Seksuell helse 

Kirkens bymisjon har flere tiltak innen seksuell helse og hiv arbeid; Nadheim – for mennesker med erfaring fra salg av seksuelle tjenester, Aksept – for mennesker som lever med hiv, Helsesenteret for papirløse migranter og flerkulturelle ressurssentre. I disse tiltakene er størstedelen av brukerne migranter hvorav mange i sårbare og marginaliserte livssituasjoner.  

Regjeringen lanserte i 2025 en ny strategi for seksuell helse, ‘God seksuell helse – vårt felles ansvar’, med tilhørende tilskuddsordning seksuell helse. I 2025 utgjorde de to tilskuddsordningene totalt 68,3 mill. kroner. Det foreslås å styrke tilskuddet ved å avvikle øremerket tilskudd til Stiftelsen Amathea (24,4 mill). Videre foreslås det å flytte 4 mill. kroner til kap. 760, post 21 knyttet til seksuell helse. Det foreslås 90,3 mill. kroner til tilskudd til seksuell helse for 2026.  

Kirkens Bymisjon er positive til at tilskuddet styrkes og økes. Samtidig er vi opptatt av at fokuset på sårbare grupper (se innspill fra Kirkens Bymisjon på strategien og regelverk tilskuddsordningen) ikke svekkes og at midler til ideell og frivillig sektor til arbeid med sårbare grupper ikke reduseres. 

Spesielt er dette viktig ift til våre tiltak som jobber med ivaretagelse av mennesker som lever med hiv (Aksept Oslo, Aksept Trondheim, Aksept Bergen) iom at hiv arbeid tilskuddsordningen nå legges inn under seksuell helse ordningen. Kirkens Bymisjon hiv-arbeid er helt avhengig av langsiktige driftsmidler fra nasjonale tilskuddsordninger for å kunne ha drift.  

Kirkens Bymisjon mener:  

• Det er stort behov for forutsigbarhet og langsiktighet i rammevilkårene for ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon – også innen seksuell helse feltet.   

• Tildelingstidspunkt bør være så tidlig på året som mulig for å sikre forsvarlig drift.  

• Kirkens Bymisjon ber om at det åpnes for å tildele midler til treårige prosjekter og ikke bare til ettårige prosjekter. Treårig tilskudd vil gi mer forutsigbarhet og stabilitet.  

Notat til Helse- og omsorgskomite:

Landsforeningen 1001 dager jobber med psykisk helse under graviditet og etter fødsel for hele familien. Det er 1001 dager fra befruktning til barnet fyller to år. Forskning viser at dette er en særlig viktig periode for barns utvikling og helse i et livsperspektiv. Psykiske reaksjoner i denne tiden er den vanligste komplikasjonen som oppstår. Norge følger ikke helseorganisasjons anbefalinger og vi har ikke oppdatert helsetjenestenestene i tråd med forskning. Vi takker for muligheten til å sende notat og har følgende kommentarer:

Tillegg: Kommentar til Kap. 846, post 63 – Tilskudd til psykisk helsearbeid i barnevernsinstitusjoner

Vi registrerer at regjeringen foreslår 140 millioner kroner til psykisk helse i statsbudsjettet 2026, hvorav 56 millioner kanaliseres gjennom Kap. 846, post 63 til etablering av ambulante helseteam i barnevernsinstitusjoner. Dette er et viktig tiltak for en sårbar gruppe, og vi støtter intensjonen om bedre tilgang til psykisk helsehjelp og styrket kompetanse i institusjonene.

Samtidig vil vi understreke at denne satsingen ikke utgjør en helhetlig opptrapping av psykisk helsefeltet, og at perinatal mental helse og tidlig innsats i de første 1001 dagene er fullstendig fraværende i budsjettforslaget.

Vi viser til forslaget om å etablere en programfinansiering av det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Vi er i utgangspunktet positiv til dette, under noen forutsetninger. Den viktigste forutsetningen er at ikke helsestasjons- og skolehelsetjenesten svekkes, men at den reelt styrkes. Helst bør bevilgningene øremerkes over kommunerammen

Vi anbefaler at komiteen:

• Supplerer Kap. 846, post 63 med en ny post for perinatal mental helse, med øremerkede midler til opprettelse av en nasjonal perinatal mental helse strategi, inkludert utdanningsmuligheter for fag- og helsepersonell.
• Sikrer at tidlig innsats prioriteres i tråd med Oppvekstmeldingen og WHO-anbefalinger rundt identifisering og psykososial støtte.

 Tillegg: Kommentar til kap. 765, post 60 – Utvikling av kunnskapsbaserte lavterskel

Det foreslås å tildele 60 millioner kroner til utvikling av kunnskapsbaserte lavterskel tilbud. Vi er positive til utvikling av nye tilbud, men kritiske til at nye tilbud opprettes uten å ha en nasjonal strategi eller et formelt utdanningsløp innen perinatal mental helse for helsepersonell som skal jobbe med mødre /foreldres psykiske reaksjoner i denne tiden. Kunnskapsbaserte lavterskeltilbud må ha rett kunnskap i bunn.

Vi anbefaler sterkt å følge WHO sine anbefalinger fra 2022 som nevnt i global veileder for perinatal mental helse og opprette et eget kompetansesenter som tillegg i ny budsjettpost.

Kommentar til anmodningsvedtak nr. 518, 3. mai 2022

Oppfølging og hjelpeapparat for forebygging av Fødselsdepresjon «Stortinget ber regjeringen sikre bedre oppfølging og hjelpeapparat i forbindelse med svangerskap og barseltid for å forebygge og behandle fødselsdepresjon.»

Landsforeningen anser ikke anmodningen som kvittert ut, verken i Meld.St 4 (2025-25) eller i budsjettet da vi ikke har:

• Nasjonal perinatal mental helse strategi.
• Et formelt utdanningsløp.
• Følger WHO sine anbefalinger fra 2022 som nevnt i global veileder for perinatal mental helse.
• Ikke har øremerkede midler rettet spesifikt mot perinatal mental helse.
• Ikke har øremerkede midler til Hjernehelsestrategien.

Forskning viser at svangerskaps- fødsel og barseldepresjon har høy prevalens i Norge, til tross for gode velferdsordninger. Det finnes ingen evidens som tallfester at regjeringen eller tjenestene har sikret bedre oppfølgning og kunnskapsbasert behandling for kvinner med fødselsdepresjon. Vi ber Helse- og omsorgskomiteen etterlyse status fra Helse- og Omsorgsdepartementet.

Landsforeningen 1001 dager, Lena Yri Engelsen

Akademikerforbundet er en fagforening som til hører UNIO. Vi organiserer ulike profesjoner, og mange arbeider innenfor velferdstjenestene. Innspillet er utformet av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet.

Barnevernspedagogenes samfunnsmandat er at barn og ungdom skal tas på alvor i sin hverdag, i sin kontekst. Med utviklingsøkologisk tilnærming og barnevernsfaglig kompetanse er barnevernspedagogen sentral i det tverrfaglige arbeidet rundt barn og unges oppvekst, og jobber særlig med å styrke barn og unges livs- og omsorgsbetingelser i samarbeid med barn, ungdommer og foreldre og familier.

Barndom og oppvekst

I Norge er vi i utgangspunktet godt rustet – vi har mange ulike instanser utover barn og unges hverdagsarenaer barnehage og skole, men den samtidige og effektfulle hjelpen virker vanskelig å få til overfor barn og unge og deres familier som har sammensatte, alvorlige og langvarige vansker. Det er viktig med en sterk offentlig helsetjeneste, som gir alle et likeverdig tilbud.

Barn og unges helse påvirkes av mange faktorer. Det er viktig at nasjonale myndigheter legger til rette for at rammer og ressurser prioriteres for å bygge en grunnmur i det kommunale apparatet som kan sikre identifisering og oppfølging av særlig utsatte barn og familier, og sikre tilgang til kunnskapsbaserte tiltak og bygge et tilbud som sikrer at hjelpen som gis henger sammen, er helhetlig og koordinert. Vi mener dette budsjettet ikke sikrer dette godt nok. 

Behov for å styrke grunntjenestene 

Generelt er det en gedigen utfordring i regjeringens budsjettforslag at innsatser settes inn som tilskuddsordninger og at mer spesialiserte tilbud bygges opp – samtidig som det universelle tilbudet sine rammebetingelser svekkes. Grunntjenestene i kommunene sin mulighet for å forebygge omsorgssvikt, atferdsvansker, rusbruk, kriminalitet og fysisk og psykisk uhelse vanskeliggjøres. Barnehager, skoler, fritidstilbud, utekontakter, kulturarbeid, helsetasjonen osv. vil dermed ha færre forutsetninger for å fange opp, følge opp, sette inn innsatser og initiere samarbeid med andre om barn som er utsatt av ulike årsaker. Flere barn vil dermed trenger mer spesialisert hjelp, fordi den forebyggende innsatsen ikke er satt inn. Dette er på sikt dyrere økonomisk og menneskelig.

Vi ser også det vi kan kalle grunntjenestene innenfor 2. linjen, barnevernsinstitusjoner og BUP, har utfordringer med sine rammebetingelser. Det er et press på kapasitet og kvalitet som påvirker hjelpen de kan tilby.

Vi syns det er viktig at de ambulante helseteamene som skal støtte opp om arbeid for barn og unge i barnevernsinstitusjoner kan komme på plass. Det er bra at tilbud som ACT, FACT og FACT Ung gjøres tilgjengelig, men for at kommunene og tjenestene der barn og unge bor, i kommunene skal kunne bidra i tilskudds-søking og nyttiggjøre seg tilbudet må de sikres en viss grunnkapasitet.

Videre utvikling av forbygging og behandling

Det er behov for sterkere virkemidler for å sikre samarbeid i kommunene mellom psykiske helsetjenester og barnevernet om nasjonalt forløp for barnevern. Barnevernet har hovedansvaret for å iverksette og følge opp og avslutte forløpet, mens helsetjenestene har ansvar for kartlegging og å delta på de ulike arenaene som følger av forløpet, og å følge opp behov for helsehjelp. Det kan virke som både det kommunale barnevernet og de psykiske helsetjenestene kan trenger mer konkret støtte i form av avsatte ressurser for å jobbe systematisk med dette. Selv om direktoratene er gitt midler for å jobbe med implementering, kan det være barrierer i kommunene i form av manglende ressurser i tjenestene for å følge opp lovpålgte oppgaver, som gjør at det nasjonale forløpet ikke realiseres i sin opprinnelige hensikt, og derav at barnevernets barn ikke allikevel får den helsehjelpen de er i behov av. 

Det kommunale nivået må styrkes for å sikre at koordineringsansvar er avklart, styrke det familiebaserte støttesystemet, og sikre samhandling med spesialistnivå knyttet til de ulike lidelsene. Det er særlig komplekst når barn trenger samtidige tjenester fra kommunenes helse- og omsorgstjenester, barnevern, statlig barnevern og spesialisthelsetjenester, og når familier ikke kan ivareta egne barn. 

Bruk av riktig kompetanse og samtidighet i samhandling og tiltak er viktig, og derav sømløshet mellom ulike nivåer. Vi mener det er særlig viktig å styrke arbeid med foreldreskap og nære relasjoner (forebygging) i kommunene. Videre at det finnes kompetanse og tiltak som møter barn og unge som får vansker i senere alder (12-20 år), både familiestøttende tiltak og behandlingsrettede tiltak. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må gjøre dette sammen

Det bør sikres at de som har det verst får bedre hjelp, for eksempel i form av «green card», som stimulerer løsninger med barnet i fokus uavhengig av systemutfordringer. Det er ulikt sektoransvar for de som trenger mest. Det er viktig å samordne dette bedre, slik at en får utnyttet kompetansen og handlingsrepertoaret i begge sektorer på en bedre måte. 

Barnevernspedagoger med kliniske mastere og godkjenninger bør inn i helsetjenestene for å bidra til at det utviklingsøkologiske perspektivet, medvirkningsperspektivet og omsorgsperspektivet ivaretas for barns beste. I den barnevernsfaglige kompetansen er god samhandlingskompetanse og å bygge bro mellom barns ulike arenaer for å sikre en god hverdag.

Generelt kan helsetjenestene tjene på mer barnefaglig, barnevernsfaglig og sosialfaglig kompetanse. Dette for å fange opp barns utviklingsbehov, sosiale ferdigheter og vansker og sikre fokus på familiens totale livssituasjon og sosioøkonomiske forhold (økonomi, bolig, marginalisering mv.) Stillasbyggerne (Ahus) Stillasbyggerne og NMT NMT på familieavdelingen - Østbytunet (ostbytunet.no) er eksempler på tiltak og tilnærminger som integrerer helsefaglig og barnevernsfaglig kompetanse, der psykologer og barnevernspedagoger jobber side om side. Slik bør det også være i FACT-Teamene.

Systemisk endring i oppbygging av tiltak og ansvar:

Tidlig innsats og forebygging er et viktig kommunalt ansvar. Men, det kan være vanskelig å forebygge alt, fordi en del tilstander debuterer sent og kommer første til syne i tenårene, eksempelvis spiseforstyrrelser, rus, psykiske lidelser og kognitiv svikt. Derfor trengs det spesialiserte og differensiert tiltakskjeder, som henger sammen: 

• Kommunale tobasesentre med fokus på familiestøtte, som kan samarbeide tett med foreldre, enten hjemme eller på et senter, for trening og gi avlastning. Eller samarbeide med fosterhjem eller institusjon.
• Styrke tverrfaglige ressurser knyttet til barnehager og skoler, deriblant at barnevernspedagoger jobber i barnehager og skoler for å hjelpe og støtte barn og unge i deres hverdag, støtte og veilede opplæringspersonell for at de skal kunne løse sine oppgaver, og støtte og veilede foreldre
• Bygge tverrfaglig kompetanse i begge sektorer og sikre oppfølging og utvikling av funksjonene som helsefaglige ansvarlig i barnevernet og barnevernsfaglige ansvarlige i helsetjenestene
• Nasjonal standard for Fact-team i kommunene: kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste - og barnevernstjenesten, bør jobbe tett sammen.
• BUP må kunne jobbe ambulant
• Familiebehandling på døgn i spesialisthelsetjenesten  
• Oppbygging av døgnenheter for barn og unge innenfor helse

Vi har kunnskap om de barna, ungdommene og familiene som har det verst. Vi vet hva som virker. Den faglige og politiske oppgaven fremover er å ta valg som gjør at innsatsen gir merverdi i form av bedre livskvalitet for den enkelte og bedre ressursutnyttelse. 

Takk for at dere leste, lykke til videre med viktig arbeid.

Mvh. Ellen Galaasen, Leder av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, elleng@akademikerforbundet.no, Tlf. 98 61 9828

Skriftlig høringsinnspill – Statsbudsjettet 2026 (Helse- og omsorgskomiteen)

Innledende kommentarer

Autismeforeningen i Norge (AiN) takker for muligheten til å gi innspill til høring om Statsbudsjettet 2026, ref. kapitlene tildelt helse- og omsorgskomiteen. Foreningen er en landsdekkende interesseorganisasjon som representerer personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Foreningens formål er å fremme rettigheter, levekår og inkludering for personer med ASD.

Til tross for at årets statsbudsjett inneholder flere positive tiltak, så innfrir den ikke forventningene til en regjering som ved flere anledninger har løftet likestilling og mangfold i helsetjenestene som et viktig satsingsområde.

Det er positivt at regjeringen styrker satsingen på psykisk helse generelt, og for våre brukere er det positivt at det bevilges midler til en nasjonal prøveordning som gir helsesykepleiere henvisningsrett til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Samtidig er det skuffende at budsjettet ikke prioriterer økte midler til å styrke opplæring og kompetansen i helse- og omsorgstjenestene for personer med psykiske funksjonsnedsettelser. Vi ser også med bekymring på enkelte usosiale kutt, blant annet innen tannhelse, som kan ramme våre brukere negativt.

Autister har også en psykisk helse (inkl. kap. 760, post 21 & post 60)

Vi er som nevnt positive til den generelle økningen i bevilgninger til psykisk helse, og særlig midlene som settes av til en prøveordning der helsesykepleiere får henvisningsrett til BUP. Vi håper dette vil bidra til raskere utredninger av barn og unge med autisme, særlig ettersom lange ventetider for utredning fortsatt er en stor utfordring for mange av våre brukere. Videre ønsker vi at det bevilges ekstra midler til BUP, øremerket utredning av våre brukergrupper, som kan gi bedre kapasitet til å behandle våre saker. Mange autister har behov for rask utredning og oppfølging av BUP, men må i dag vente lenge før de får den hjelpen de trenger.

Samtidig vet vi at det er store forskjeller i tilbudet innen psykiske helsetjenester for personer med autisme, både når det gjelder tilgang til tjenester og faglig kompetanse, noe som blant annet ble dokumentert i NOU 2020:1. Personer med autisme har også behov for god psykisk helsehjelp, og forskningen viser at autister har økt risiko for å utvikle psykiske tilleggslidelser dersom de ikke får den oppfølgingen de trenger.

Det er derfor skuffende at statsbudsjettet ikke inneholder en tydelig, målrettet satsing for å styrke kompetansen om psykiske funksjonsnedsettelser blant helse- og omsorgspersonell, både innen psykisk helse og i helsetjenesten generelt. Mange av våre brukere forteller om svært mangelfull oppfølging fra helsetjenesten og store forskjeller i kompetansen mellom behandlere og tjenester. Det er derfor tydelig at det fortsatt må satses mer midler på opplæring og kompetanse om autisme i helsetjenesten, for å sikre bedre forståelse, tilrettelegging og oppfølging av personer med autisme.

De kommunale helsetjenestene bærer ansvaret for store deler av tjenestetilbudet til autister, og det er derfor skuffende at kommunene også står overfor kutt som kan komme på bekostning av helsetjenester og støtten til denne gruppen. Vi viser blant annet her til FFOs kommentarer om økningen av innslagspunktet for ressurskrevende helsetjenester.  Det er godt kjent at mange kommuner i dag har en presset økonomi, noe som skaper store geografiske forskjeller og svekker kommunenes evne til å gi et godt tjenestetilbud til personer med psykiske funksjonsnedsettelser.

Det er positivt at psykisk helse prioriteres i dette statsbudsjettet, men det forutsetter at alle skal ha likeverdig tilgang til tjenestene – også personer med autisme. Vi minner regjeringen om Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og oppfordrer en økt innsats på kompetanse og opplæring som sikrer at personer med autisme får likeverdig tilgang til psykiske helsetjenester.

Kutt i tannhelse rammer særlig personer med autisme (kap. 2711, post 72)

Videre ønsker vi å rette oppmerksomheten mot at det ikke sikres en reell oppfølging av tannhelsereformen i årets statsbudsjett. Det er skuffende at det også foreslås å avvikle stønadene til personer med sterkt nedsatt evne til egenomsorg, da dette vil ramme mange i vår brukergruppe med de største behovene.

Utfordringer knyttet til tannhelse er et svært aktuelt problem for våre brukergrupper, grunnet flere av diagnosetrekkene som kjennetegner ASD. Sensitivitet for sanseinntrykk, motoriske vansker og utfordringer med å opprettholde daglige rutiner m.m. kan gjøre egen tannpleie og tannbehandlinger ved klinikk krevende for mange med autisme.

Dette gjør at enkelte personer med autisme har særskilte utfordringer med tannhelse og dermed får økte utgifter, både på grunn av større behandlingsbehov og behov for tilrettelagt oppfølging. Disse utfordringene forsterkes av at mange autister og deres familier allerede har en presset økonomi, ofte som følge av frafall fra arbeidslivet og ekstra utgifter knyttet til oppfølging av autister med større oppfølgingsbehov.

Den foreslåtte avviklingen av stønadsordningen til tannbehandling for personer med sterkt nedsatt evne til egenomsorg kan derfor få uheldige konsekvenser og ramme våre brukere hardt. Avviklingen av ordningen begrunnes med at den overlapper med andre rettigheter og støtteordninger, samt helseøkonomiske vurderinger. Men helseøkonomiske vurderinger bør ikke veie tyngre enn de reelle behovene som sårbare brukergrupper har når det gjelder tannhelse. Vi advarer derfor mot å avvikle denne stønadsordningen og anmoder regjeringen til å reversere dette forslaget.

Avsluttende kommentar

Autismeforeningen i Norge takker for muligheten til å gi innspill til årets statsbudsjett, og ønsker å bidra konstruktivt i det videre arbeidet med budsjettet. Vi ser behov for en tett dialog med helse- og omsorgskomiteen om hvordan helsetjenestene kan bli mer inkluderende og likeverdige for personer med autisme, og ser frem til å utdype våre synspunkter i den kommende høringen.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) takker for muligheten til å gi innspill på Statsbudsjettet 2026 (Prop. 1 S), herunder kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen.  

Programkategori 10.10 Folkehelse mv.: Samordninga må fjernes 

Samordning av tilskudd til avløser ved sjukdom og fødsel mot inntekt og ytelser fra NAV fra annet arbeid er en usosial ordning. Den gjør at de 88 pst. av bøndene som har annet arbeid ved siden av gården må velge å bruke annen inntekt til å betale for sykemelding og fødselspermisjon fra gården, eller å gå i fjøset selv. Ordningen forlenger sykdomsperioden og er et hinder for rekruttering og god dyrevelferd.  

Samordningen hindrer bønder i å kunne ta ut fødselspermisjon, og gjør at kvinner og syke bønder må stelle dyr og ta tunge tak i fjøset lenge før kroppen er klar for det. At dette fører til slitasje og forkorter perioden disse kan stå i arbeid synes å være klart. Det kan antas at penger brukt på å fjerne samordningen vil være spart inn i bedret helse hos bønder.  

NBS mener at fjerning av samordning for tilskudd til avløser vil bidra til å nå Regjeringens og Stortingets målsettinger på en rekke områder. I regjeringens Strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2025-2030 er et av delmålene knyttet til God familie-jobb-balanse og fordeling av foreldrepengeperioden. Dette målet må gjelde for gårdbrukere også.  

Meld. St. 28 (2024-2025) Tro på fremtiden – Uansett bakgrunn legger vekt på betydningen av de første 1000 dagene i et barns liv. Å fjerne samordninga av tilskudd til avløser og sikre tilstrekkelig foreldrepermisjon for gårdbrukere er et viktig tiltak for å legge til rette for gode oppvekstvilkår for barn som vokser opp på gård, og for foreldre som skal ha kapasitet til å ta ut foreldrepermisjon i de første ukene og månedene av sitt barns liv. Et forsterket innsatsområde i oppvekstmeldinga handler om arbeid og økonomisk trygghet, og bør knyttes til usikkerheten dagens samordningsregel skaper for foreldre som driver gård og har annet arbeid ved siden av.  

Det foreslås en post på Barne- og familiedep. budsjett for å fjerne samordning for fødselspermisjon, og en post på Helse- og omsorgsdep. budsjett for fjerning av samordning ved sykdom.  

Ifølge en rapport som vurderte velferdsordningene i jordbruket fra i fjor, fordelte tilskudd til foreldrepermisjon og sykemelding seg slik i 2023;  

- Foreldrepermisjon tilsvarte 25 490 avløste dager, som i en gj.sn. per sak tilsvarte det i gjennomsnitt 67 dager og om lag 57 000 kroner. Dagsats i 2023 for foreldrepenger var 857 kroner per dag, mens med fjerning av samordning ville dette tilsvart 1 602 kr.  

- Sykemelding tilsvarte tilskudd til sykdomsperioder som varte i 16 dager for 42 961 dager. I 2023 ble det utbetalt tilskudd til avløsning ved sykdom i 112 799 dager for sykdomstilfelle etter dag 16. 

• NBS ønsker fjerning av samordning av tilskuddet til avløser, og ønsker å samarbeide om å finne riktig innretning for post i statsbudsjettet for fjerning av ordningen.  
• NBS ber helse- og omsorgskomiteen om å støtte fjerning av samordninga i statsbudsjettet 2026, med ytterligere 250 mill. kr. til tilskudd til avløsing ved sjukdom og fødsel. 

Med vennlig hilsen,  

Tor Jacob Solberg, Styreleder
Anders Bakke Klemoen, Generalsekretær

Norsk Bonde- og Småbrukarlag 

Stiftelsen Dam støtter helse- og forskningsprosjekter i frivilligheten. Stiftelsen har eneansvar for å fordele andelen av tippeoverskuddet som er øremerket helse og rehabilitering. Overskuddet til utdeling i 2025 er 454 millioner kroner. Stiftelsens innspill gjelder Kapitlene 714, 717, 746, 780.  

Manglende publisering av klinisk forskning

Norge har forpliktet seg overfor Verdens helseorganisasjon til å publisere alle forskningsresultater. Likevel blir resultatene fra en betydelig andel av påbegynte kliniske studier aldri kjent. En rapport utgitt av TranspariMed i 2024 viser at 94 studier startet i perioden 2016 til 2019 ikke er blitt publisert. Nesten 12.000 pasienter har deltatt til ingen nytte, og store summer går tapt.

Målet for den nasjonale handlingsplanen for kliniske studier 2021-2025 var å doble antallet kliniske studier. Det er et naturlig mål å øke antall studier, men det er like viktig at resultatene fra påbegynte studier faktisk blir publisert. Stiftelsen Dam oppfordrer derfor komiteen til å be om tiltak for økt publisering i den kommende reviderte handlingsplanen.

Dam foreslår å følge Storbritannia og:

• Tildele en aktør ansvar for å kontrollere at forskningsresultater blir publisert. Direktoratet for medisinske produkter kan ta denne rollen.
• Innføre krav om publisering av resultater innen en gitt tidsfrist etter at studien er fullført, med tilhørende sanksjoner til forskningsinstitusjoner hvis dette ikke skjer.

Potensial for mer forskingsmidler fra stiftelser

I 2025 deler Dam ut 161 millioner kroner til forskningsprosjekter. Det gjør Stiftelsen Dam til den største private aktøren som støtter helseforskning, men vi ønsker oss mer konkurranse om den posisjonen.

I våre naboland Sverige og Danmark gir private stiftelser milliarder til forskning hvert år. Skal Norge nå målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning og utvikling, må flere norske eiere etablere stiftelser som finansierer forskning. Den politiske oppgaven er å gi potensielle opprettere stabile nok rammevilkår og insentiver til å legge penger i forskningsstiftelser.

Det er stort behov for mer midler til forskning. Dam opplever et stort og stigende press på vårt forskningsprogram i form av søknader. Dette har økt som følge av Forskningsrådets karanteregler. Vi oppfordrer derfor komiteen til å engasjere seg for tiltak som kan utløse mer private midler til forskning.

Dam kan bistå tilskuddsordningen for aktivitet blant eldre

Regjeringen foreslår i budsjettets kapittel 760 post 70 å bevilge 60 millioner kroner til en ny tilskuddsordning for aktivitet for eldre. Tilskuddet skal blant annet “mobilisere og gi forutsigbare rammer for frivillige og ideelle aktører innen et bredt spekter av aktivitet, fra kultur til livslang læring, trening og sosiale aktiviteter”.

Skal intensjonen med tilskuddet lykkes, blir det viktig å få frem midler til de riktige aktørene i frivilligheten. Stiftelsen Dam kan vise til 30 år med erfaring med å fordele prosjektmidler til helse og rehabiliteringsformål, og støtter de aller fleste organisasjonene som jobber med aktivisering av eldre.

Stiftelsen drev Frivillighetens program for besøk og aktivitet for eldre på vegne av Helsedirektoratet i forbindelse med pandemien, og kan bistå myndighetene også med den nye ordningen. Dams løsninger er kostnads- og tidseffektive, holder høy faglig kvalitet, og er kvalitetssikret (se rapporten Bedre søknadsbehandling (2025).

 Økning i pengespill blant unge krever tiltak

Ferske tall fra Norsk Tipping viser at unge menn mellom 18 og 25 spiller tre ganger så mye kasinospill som resten av befolkningen (NRK 17. oktober). Kasinospill er den mest avhengighetsskapende formen for pengespill. I en nyhetssak fra tidligere i år (Aftenposten 13. juli) uttaler medarbeidere ved Blå Kors Spillavhengighet at de unge møter pengespill-lignende elementer i dataspill, og at de starter med spillingen der.

Norsk Tipping og lotteritilsynet har satt inn tiltak, og eventuelle regulatoriske tiltak overfor norske og utenlandske spillselskaper faller inn under Kulturministerens myndighet. Det Helse- og omsorgskomiteen bør være oppmerksom på, er de helsemessige følgene av flere spillavhengige unge, og Stiftelsen Dam oppfordrer komiteen til å fremme forslag som øker offentlige og ideelle aktørers kapasitet til å følge opp denne gruppen.

Kap. 700, 2711, og 2755.

Osteopater utgjør sammen med naprapater og fysioterapeuter, en stor gruppe behandlere innen førstelinjetjenesten. Alle innehar nødvendige kvalifikasjoner for å kunne kartlegge, vurdere, og behandle muskel og skjelettplager, og virker som primærkontakter, men mangler tilgang til supplerende undersøkelser som radiologi og henvisning til spesialist.

Muskelskjelettplager koster samfunnet milliarder hvert år, bidrar til økende sykefravær og fyller opp ventelistene. I førstelinjen innen muskelskjeletthelse er det til sammen mange tusen autoriserte helsepersonell, bestående av osteopater, naprapater, fysioterapeuter m.fl. En stor andel av disse har ikke noen form for refusjon eller annen offentlig støtte, og i sum tilfører de helt nødvendig valgfrihet og kapasitet til store pasientgrupper i form av mange hundre tusen konsultasjoner årlig. Pasienter som ellers ville ha stått i kø hos fastlegen eller avtalefysioterapeuten. Yrkesgruppene leverer helsehjelp basert på faglig forsvarlighet og må oppfylle en rekke plikter som følger av autorisasjon, lover og forskrifter. Samhandling og kommunikasjon med annet helsepersonell er også en naturlig del av praksis.

Innen muskel- og skjelettplager har i over 20 år kiropraktorer og manuellterapeuter kunnet henvise til bildediagnostikk og til spesialisthelsetjenesten, med gode resultater. Det kommer tydelig frem av de vurderinger HOD og HDIR gjort i forbindelse med utredninger omkring autorisasjon og om muskel-skjeletthelse generelt, at alle de nevnte profesjoner har tilsvarende rolle og kompetanse som førstekontakter. Disse verktøyene bør i tillegg gjøres likt tilgjengelige for alle kvalifiserte primærkontakter, som fysioterapeuter, naprapater og osteopater.

Det at pasienten må gå til annet helsepersonell, som regel fastlege, for å komme til riktig undersøkelse, både forsinker og fordyrer helsehjelpen. Vi vet også at ventetid vesentlig øker risikoen for langvarig sykemelding og at man faller ut av arbeidslivet. Yrkesgruppene kjenner til og vil naturlig etterleve relevante fagstandarder, og følge de gode råd som ligger i «Gjør kloke valg».  Ved å sette av tilstrekkelig tid og inneha kompetanse til å gjøre grundig kartlegging, vil man unngå å sende pasienten til dyre og unødvendige undersøkelser, men også kunne vurdere når røntgen eller MR er nødvendig.

Av hensyn til pasientenes rettmessige forventning om god helsehjelp, uten unødig venting og henvisning mellom ulike aktører, mener vi det er riktig å gi alle de nevnte gruppene henvisningsrett til bildediagnostikk og til spesialisthelsetjenesten. Vi ønsker å være tydelige på at vi her snakker om henvisninger til supplerende undersøkelser som bildediagnostikk og spesialistvurderinger, og ikke sykemeldingsrett.  

Dette forslaget er også fremmet av kollegaforbundene i vår sektor. Fordelene kan sammenlignes med f.eks. mulighet til å få vaksine på sitt lokale apotek, at optikere gjør prosedyrer som kan avlaste allmennlege- og spesialisthelsetjenesten, og bedre oppgavedeling mellom lege og sykepleier på et sykehus. Vinneren er først og fremst pasienten som får rask og riktig helsehjelp, men vil også bidra til bærekraft i helsetjenesten ved oppgavedeling som tar i bruk og gjør nytte av kompetansen til eksisterende grupper av helsepersonell.

Vi ber derfor komiteen om å legge inn merknad om å gi osteopater, fysioterapeuter og naprapater samme henvisningsrett som manuellterapeuter og kiropraktorer.

Vennlig hilsen,

Tomas Collin, leder NOF

Forslag til merknader

Barn og sjekk av syn

Stortinget ber regjeringen utrede en ordning der sjekk av syn hos barn gjøres hos optikere med henvisning fra helsepersonell og finansiert av det offentlige.

Hønen gård, bo- og mestringssenter

Stortinget ber regjeringen utarbeide en ordning for statlig grunnfinansiering av dette lavfrekvente tilbudet, som gjør at personer med behov for slike tjenester og som ønsker å bo ved senteret, får mulighet til det.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70 Tilskudd

Stortinget ber regjeringen sikre at tildelingene ivaretar føringer fra Stortinget og at mottakere som tidligere har mottatt direktetildelinger blir prioritert.

Anmodninger

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70 Tilskudd

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å øremerke kr. 4,5 mill. til Norges Blindeforbunds rehabiliteringskontakter.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70 Tilskudd

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å øke bevilging på posten til kr. 35 mill.

Utdyping av forslag til merknader og anmodninger

Barn og sjekk av syn

I en rapport fra Menon pekes det på stor effektivitetsgevinst ved å inngå avtale med optikere om sjekk av syn hos barn, finansiert av det offentlige. I dag er det gratis å sjekke synet hos øyelege for barn. Men hos optiker må man selv betale kostnadene. De aller fleste undersøkelsene er unødvendig å gjøre hos øyelege, og dermed kan mange timer frigjøres hos øyeleger hvis det inngås avtale med optikere om sjekk av syn dekket av det offentlige. Dette vil også gi en raskere oppfølging og kjapp tilgang til briller som er ett behov for mange barn.

Hønen gård, bo- og mestringssenter

Personer med synsnedsettelser kombinert med utfordringer som gir stort hjelpebehov, har i dag et godt tilbud ved Hønen gård bo- og mestringssenter. Personer i yrkesaktiv alder kan også få arbeid ved en VTA-bedrift som er lokalisert ved siden av senteret. Kommunenes bruk av tilbudet går imidlertid ned, blant annet som følge av kostnaden for de sammensatte tjenestene som er nødvendige.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70 Tilskudd.

Norges Blindeforbund har i en årrekke mottatt et øremerket tilskudd til sin ordning med rehabiliteringskontakter. Rehabiliteringskontakter er likepersoner som foretar hjemmebesøk hos personer som har mistet synet og trenger bistand til å starte rehabiliteringsprosessen. I statsbudsjettet 2023 ble denne øremerkede bevilgningen omgjort til en tilskuddsordning, som kunne søkes av flere organisasjoner.

Omleggingen har ført til at Blindeforbundets tilskudd er betydelig redusert. Dette har fått konsekvenser for Blindeforbundets muligheter til å hjelpe personer som får redusert syn. En forsinkelse i rehabiliteringsprosessen kan medføre at personer faller ut av arbeidsmarkedet, og at behovet for andre tjenester øker.

Det er i forslaget til statsbudsjett lagt opp til øremerkede midler til flere formål. Vi mener derfor Stortinget må se på muligheten for å reversere omleggingen som ble gjort i 2023. Subsidiært må bevilgningen til tilskuddsordningen økes til minimum kr. 35. mill. og vilkårene for tildeling må ivareta Stortingets føringer der formål som tidligere fikk direktebevilgning skal prioriteres.      

Oslo, 20.10.25 

Med vennlig hilsen
Norges Blindeforbund

Per Inge Bjerknes                    Stian Innerdal
Generalsekretær                     Interessepolitisk leder

Helse- og omsorgskomiteen

STATSBUDSJETT 2026

Vi lever i en mer uforutsigbar tid, noen saker preger mediebildet, som lederlønninger innen helsesektoren, forsvar, økte kostnader innen trygdeytelser osv. Da er det lett å miste fokus på det som ikke er så synlig. Her er noen saker som bekymrer, men vi har også noen mulige løsninger.

Tre bekymringer:

1. Inaktiviteten øker:

Helsedirektoratet oppgir i sin årsrapport for 2024 at FHI ikke har greid å snu utviklingen innen økningen i fedme og diabetes, samt nedgang i fysisk inaktivitet og saltinntak.

En befolkningsundersøkelse gjennomført av Ipsos i februar 2022 på oppdrag av M-dir og Norsk Friluftsliv avdekker store endringer i barns vaner for utelek: Basert på svar fra foreldre viser undersøkelsen at antall barn som leker ute 5-7 ganger i uka har blitt redusert fra 41 prosent til 18 prosent fra 2015 til 2022.

1. Vi må ha god nok helse til å stå lengre i jobb.

Perspektivmeldingen (2021) er tydelig på bekymringen over at vi ikke har nok hender til å løse kommende arbeidsoppgaver, noe av denne bekymringen har grunnlag i uhelse.

1. Manglende satsing på brede helsefremmende og forebyggende tiltak:
2. september la utvalget om prioritering av folkehelsetiltak frem NOU 2025: 8 -Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering. Utvalget fremhever at folkehelsearbeidet først og fremst skal gi folk bedre livskvalitet, ikke å avlaste helsetjenesten.

Utvalget trekker frem at fysisk aktivitet som et tiltak kan både ha en klar helseeffekt som kan gi redusert sykelighet, og samtidig påvirke andre dimensjoner av livskvalitet, som trivsel, ensomhet, og mestring. Utover dette kan tiltaket ha annen samfunnsnytte, i form av redusert forurensing, økt arbeidsdeltakelse, bedre skoleprestasjoner, mindre kriminalitet med mer.

En av anbefalingene fra utvalget er å erstatte smale tilskuddsordninger med bredere programmer, for eksempel rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår.

Samtidig foreslår regjeringen fattige 1,1 million til oppfølging av Handlingsplan for fysisk aktivitet.

Her trengs et løft!

Løsninger:

Friluftsliv er ikke løsningen på alt, ei heller innen folkehelse, men for å stimulere til økt fysisk aktivitet er det en uslåelig medisin. Friluftsliv er det folk ønsker å gjøre mer av, også de inaktive. Det styrker både fysisk og psykisk helse, fremmer sosial inkludering og forebygger sykdom. Det er en kostnadseffektiv og tilgjengelig aktivitet for alle, som kan tilpasses individet og er helt uten prestasjonspress. Dette er noen av grunnene til at dere bør prioritere aktiviteter i nærmiljø og natur som en del av en bred folkehelsesatsing.

De frivillige friluftslivsorganisasjonene har giret opp i friluftslivets år, og ønsker å videreføre de gode aktivitetene. De står klare for å gi flere grupper gode friluftslivsopplevelser, og lære vekk den kulturelle kompetansen som gjør at du føler deg trygg i naturen. En kompetanse du tar med deg resten av livet.

For deg og meg er aktivitet i naturen glede, mestring og økt livskvalitet. For myndighetene er dette et verktøy for å få ned inaktiviteten, og øke livskvaliteten. Bare 15 minutter i naturen reduserer stresshormonene/gir bedre humør/velvære/bedre konsentrasjon og mindre uro. Blir du med som frivillig kan enda flere effekter legges til. Det er et Kinderegg pluss!

I forslaget til budsjett for 2026 er 15 millioner av aktivitetsmidlene over Klima- og miljødepartementet ikke foreslått videreført, til tross for at det er et mål at Friluftslivets år skal ha varig endring i aktivitetsvaner. Uten midler kan vi ikke fortsette å invitere ikke medlemmer ut på tur som vi har gjort i 2025.

Det lønner seg:

Tja, kan det lønne seg å gi 15 millioner til friluftslivsaktivitet? Kalkulatoren til Helsedirektoratet, beregner at hvis 1500 barn og unge i aldersgruppen over 10 år,og like mange over 40 år går fra fysisk inaktiv til delvis aktiv per år, er de sparte helsetjenestekostnader det samme året 80 millioner, og det gir svimlende 22.717 leveår ekstra med god helse. Helsetjenestekostnadene fordeles med 54 % som betales av staten, 32 % av kommunen og 14 % av husholdningene (Helsedirektoratet (2025b). https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/forebygging-og-levevaner/fysisk-aktivitet/kalkulator-helseeffekter-av-fysisk-aktivitet 

Folkehelse skapes stort sett alle andre steder enn i helse- og omsorgssektoren. Helse- og omsorgskomiteen må derfor være en pådriver til at også andre departementet og instanser øker fokus på temaet.

Merknad:

1. Vi ber komiteen påpeke overfor Klima- og miljødepartementet (KLD) deres ansvar til å få flere ut i varig aktivitet, ved å styrke friluftslivsorganisasjonene evne til å rekruttere flere inn i friluftslivet ved å styrke kap.1420 post 78 friluftslivsaktivitet i KLD med 15 millioner. Det vil bidra til varig effekt av Friluftslivets år 2025.

1. Vi ber komiteen om at Helse- og omsorgsdepartementet kommer tilbake til Stortinget med en bred innsats på fysisk aktivitet for å følge opp Handlingsplan for fysisk aktivitet og NOU 2025: 8 -Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering slik utvalget anbefaler.

Med vennlig hilsen

Norsk Friluftsliv

Bente Lier

Generalsekretær

I statsbudsjettet 2026 skriver regjeringen vil bidra med Eldreløftet hvor bolig er et av fem innsatsområder.  

Regjeringen skal etablere en tilskuddsordning for oppgradering av egen bolig til alderdommen.

Vi støtter forslaget og mener det offentlige bør stimulere til flytting blant senior-befolkningen, samt legge til rett for at eldre i blir boende hjemme i egnede boliger så lenge de kan.

En lettstelt sentralt plassert bolig kan være et positivt bidrag både til seniorbefolkningens livskvalitet og for å redusere kommunale utgifter til omsorgsboliger- og tjenester. Det er viktig for eldrebølgen som vi nå er i.

Større mobilitet gir samfunnsøkonomisk gevinst

Demografene snakker ofte om at folk over førti-år er ferdig flyttet og flyttemønstrene i Norge er påfallende stabile, og følger et mønster hvor unge voksne mellom 20 og 40 flytter hyppig.

Etter fylte 40 år faller flyttefrekvensen markant og gruppen 60 pluss er de som flytter minst av alle aldergruppen. Flytter man ikke før man er 60 år er det liten sannsynlighet for at man flytter før man er nødt til det, grunnet behov for omsorgsbolig.

Støre mobilitet i gruppen 60 pluss vil være svært positivt for dynamikken i boligmarkedet og en mer samfunnsøkonomisk lønnsom utnyttelse av den eksisterende boligmassen.

Boligene må være tilpasset

Mange seniorer blir boende i store boliger og bor på et areal som de ikke lenger trenger fordi barna har flyttet ut. Det er mer fordelaktig om flere seniorer flyttet i alders-vennlige mindre boliger, og frigjorde store boliger for barnefamilier.

I takt med at gruppen 60 pluss vil bli større på grunn av eldrebølgen vil større mobilitet i denne gruppen være positivt for samfunnet i stort. Det vil både frigjøre familieboliger, samtidig som det vil gjøre det enklere for eldre å bo hjemme lengre.

Større mobilitet i gruppen 60 pluss fordrer at det finnes et marked med boliger tilpasset denne gruppens behov. Det er derfor vesentlig at kommunene som markedsregulator i boligmarkedet tar høyde dette for ved regulering, og at finnes tilskuddsordningen for lavterskel alderstilpassing av eksisertende boliger.

Flytt før det er for sent

Mange eldre bor allerede i egnet bolig som mangler tilgjengelighet. Derfor er vi positive til regjeringens Eldreløft slik dette er planlagt i statsbudsjettet for 2026, men vi savner heisskudd som ble fjernet fra statsbudsjettet og Husbankens tilskuddsordninger i 2023.

Heistilskuddet var et målrettet tiltak for innstallering heis i lavblokker, og vi mener det  bør gjeninnføres. Dette er også et godt motkonjunktur-tiltak mot boligkrisen - det største tilbakeslaget for boligbyggingen og boliginvesteringene siden 1946 med fall på rundt 50 prosent fra sommeren 2022. Boligkrisen er på ingen måte over, og vil vare i mange år fremover og definere tilbud og etterspørsel i boligmarkedet i lang tid fremover.

Eldrebølgen er godt i gang. Dette betyr at kommunene må bistå flere syke eldre, men sannsynligvis uten at antallet ansatte eller økonomien i kommunene øker tilsvarende. Det kan bety høyere terskel for å få sykehjemsplass, omsorgsbolig, hjemmesykepleie eller hjemmehjelp. Eldre må klare seg selv i større grad. Boligtypen spiller inn på muligheten for å få det til.

Kommunen vil ha mye å tjene på å dulte unge eldre til å flytte i tide før det er for sent. Mye at dette handler om rådgivning til å kjøpe en ny bolig for eksempel under bygging også hjelp til salg av egen bolig. Gi eldre en bolig- og eiendomsrådgiver!

Vi er tilgjengelige for ytterligere kommentarer.

Arbeidsgiverforeningen Spekter er opptatt av at vi skal videreføre en offentlig finansiert helsetjeneste, med god kvalitet og et likeverdig tilbud til alle uavhengig av blant annet bosted og sosial tilhørighet.

En grunnleggende utfordring i helse- og omsorgssektoren framover vil være hvordan vi skal få mest mulig ut av arbeidskraften vår. Samtidig må vi forberede oss på en situasjon der statsfinansene settes under press.

Budsjett 2026

Det er positivt at det er foreslått å gi klarsignal til fem nye byggeprosjekter gjennom lånebevilgninger. Medregnet disse er hovedtyngden av de investeringsprosjektene det har vært planlagt for de siste årene ferdigstilt eller i prosess.

Sykehusbudsjettet foreslås økt med 3,4 mrd. kroner, som reduseres til 3,1 mrd. kroner når det tas hensyn til effektiviseringskrav. Av effektiviseringskravet omtales 194 mill. kroner som et effektiviseringskrav på administrasjon som ikke skal påvirke pasienttilbudet, og 79 mill. kroner er underregulering av refusjoner innenfor offentlige laboratorie- og radiologiske undersøkelser. Det heter i budsjettforslaget at den foreslåtte økningen tar hensyn til videreføring av høyere aktivitet i 2025 som tilsvarer om lag 0,5 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i saldert budsjett.

Økte kostnader fra 2025 til 2026 som følge av demografiske endringer oppgis i budsjettforslaget til om lag 2,8 mrd. kroner. Sammenlignet med det som nå¨er anslaget for aktivitet i 2025, vil budsjettforslaget for 2026 ikke dekke disse kostnadene uten effektivisering/kutt. Av veksten på 3,1 mrd. kroner er som beskrevet over 0,5 mrd. kroner videreføring av økt aktivitet inneværende år.

Budsjettforslaget stiller enda større krav til omstilling og effektiv ressursbruk i sykehusene. Sykehusene vil dermed gå tøffere tider i møte. 

I en kartlegging Spekter har gjort av den økonomiske situasjonen i medlemsvirksomhetene, fremkommer det at om lag halvparten av helseforetakene i noen eller stor grad må utsette større planlagte innkjøp av utstyr. Over 70 prosent av helseforetakene svarer at de i noen eller stor grad vil måtte utsette eller redusere rehabilitering eller vedlikehold av bygninger som en følge av den økonomiske situasjonen i år. 

Behov for omstilling i sektoren  

I nasjonalbudsjettet heter det at det i løpet av de neste ti årene kan være behov for 55 000 flere sysselsatte i helse- og omsorgssektoren, og at det vil legge beslag på nesten tre firedeler av den forventede veksten i arbeidsstyrken. Fra 2030 anslås behovet for mer arbeidskraft i helse og omsorg å overstige veksten i arbeidsstyrken.

Det er nødvendig å ta grep om utviklingen. Ved inngangen til en ny stortingsperiode er det naturlig å trekke fram betydningen av forutsigbare rammevilkår og langsiktig tenkning.

For det første må vi de nærmeste årene legge større vekt på å øke bruken av andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft: IKT, utstyr og bygg. Slik infrastruktur bidrar til at arbeidet i sykehusene generelt kan effektiviseres og produktivitetsveksten kan gå opp. I dag går det unødvendig mye tid og personell med til gamle arbeidsformer. Behovet for å øke investeringene må få konsekvenser for budsjettene. Budsjettforslaget for 2026 legger i liten grad til rette for et slikt skifte, jf. omtale over. Den økonomiske situasjonen for helseforetakene neste år og videre framover er også påvirket av høye renteutgifter, spesielt ettersom nye bygg tas i bruk. Denne utfordringen kan løses gjennom høyere basisbevilgninger, og krever ikke et skille mellom drift og investeringer, slik flere tar til orde for.

For det andre må arbeidskraften brukes på en mer effektiv måte, tilpasningen kan ikke utelukkende skje gjennom økte bevilgninger. Som flertallet i Helsepersonellkommisjonen påpekte, ville en tilpasning av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven til helse- og omsorgsvirksomhetenes driftsbehov være av stor betydning. Dagens arbeidstidsordninger i Arbeidsmiljøloven er i for liten grad tilpasset driften i døgndrevne helseinstitusjoner. Dette forsterker knappheten på personell.

Sykefravær, høy kostnadsvekst og endringer i de økonomiske rammebetingelsene har gjort styringen i sektoren utfordrende de siste årene. Skal vi løse de utfordringene vi står overfor, må helseforetakene ha forutsigbarhet i budsjettforutsetninger og styringskrav, og ryggdekning fra Stortinget til å gjennomføre de omstillingene som er nødvendige.  

Omstillingsbehovet er massivt, og det sykehusbudsjettet som er lagt fram vil øke omstillingstrykket, ikke ta det ned. For å lykkes med nødvendig omstilling må lederne gis handlingsrom og tillit, og politikerne må styre i stort og ikke i smått. Det må være samsvar mellom det som uttrykkes av politiske mål og ambisjoner, og de økonomiske og styringsmessige rammebetingelsene ledere og tillitsvalgte gis. Hvis det gis uttrykk for at et politikkområde er prioritert, og det budsjettmessig ikke er det, eller det ikke er nok arbeidskraft til å realisere ambisjonen, så blir det selvsagt reaksjoner når omstillingene fører til at et tilbud blir redusert eller flyttet.

Ventetidsløftet  

Gjennom arbeidet med Ventetidsløftet er ventetidene i sykehusene vesentlig redusert, og de er nå kortere enn før pandemien. Dette er viktig for pasientene og for tilliten til den offentlige helsetjenesten. Dette viktige arbeidet har vært ressurskrevende, i form av økte kostnader og stor belastning på personellet. Det er nå viktig å komme over i en normalsituasjon, og hindre at ventetidene igjen øker. Dette krever bevilgninger i tråd med behovene, og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Igjen vil vi trekke fram behovet for investeringer i IKT, utstyr og bygg, som viktige forutsetninger for en langsiktig stabil utvikling. 

Det blir viktig å finne en god balanse mellom å øke aktiviteten for å få ned ventetidene, sikre høy kvalitet på all behandling og å unngå at den samlede belastningen på de ansatte blir for høy.

Styringsmodellen

Budsjettopplegget dekker ikke fullt ut den beregnede økningen i merkostnader knyttet til demografi fra i år til neste år, når det tas utgangspunkt i aktivitet i 2025 slik den anslås nå. Konsekvensene av dette vil av enkelte kunne bli brukt som argumenter mot foretaksmodellen. Det er en feilslutning. Det er lett å blande sammen ressursknapphet og modellsvakhet. Men en slik sammenblanding gjør ikke debatten god.

Ønsker og krav om endring kommer nå med stor tyngde fra mange kanter. Spekter oppfordrer til at evt. beslutninger om å endre styringsmodell er basert på grundige vurderinger og fakta om hvilke utfordringer som kan tilskrives styringsmodellen, og hva som skyldes mangel på først og fremst arbeidskraft og kompetanse, men også bevilgninger. Endringer i bosettingsmønster, med befolkningsnedgang, aldring og rekrutteringsproblemer i deler av Distrikts-Norge, gjør utfordringene ekstra store her. Generelt vil det være slik at ikke alle tilbud kan og bør opprettholdes akkurat som før.

Debatten om styringsmodell som pågår nå er i for stor grad basert på myter, blant annet om størrelsen på de administrative stabene, og antall ansatte i de regionale helseforetakene. Det er om lag 160 000 ansatte i helseforetakene. Av disse jobber om lag 500 i de regionale helseforetakene, dvs. om lag 0,3 pst.

Etter Spekters syn bør det videre arbeidet med eventuelle justeringer i styringsmodellen baseres på en bred evaluering av foretaksmodellen. Hvis det etter evalueringen så skal tas endringsbeslutninger, må disse baseres på fakta, og ikke myter og anekdoter.

Regjeringens har lagt frem et forslag til statsbudsjett med flere viktige forskningssatsinger for vår tid; satsing på tungregning, forsvarsevne, sikkerhet og beredskap, kvanteteknologi og Polhavet2050. Dette er viktige satsinger på forskning for konkurransekraft, motstandskraft og samfunnsutvikling.  

Av hele budsjettforslaget for 2026 beregner regjeringen at til sammen 51,3 milliarder kroner går til FoU. Det er en nominell økning på om lag 2,6 milliarder kroner fra 2025-budsjettet, og innebærer en realøkning på 1,8 prosent. FoU som del av BNP blir beregnet til 0,95 prosent ekskludert Skattefunn. 

Det er positivt at norske offentlige FoU-investeringer er nær måltallet på 1 prosent av BNP, men utfordringsbildet tilsier et behov for vekst. Forskningsrådet opprettholder derfor rådet fra tidligere års budsjettforslag om at offentlige FoU-investeringer må økes til minst 1,2 prosent av BNP over en femårsperiode. Våre naboland har vedtatt storstilte offentlige FoU-satsinger som begrunnes i behov for bærekraftig økonomisk vekst, verdiskaping og konkurransekraft.  

Med vekst i de generelle FoU-budsjettene bør andelen av de offentlige midlene som kanaliseres gjennom Forskningsrådets konkurransearenaer over tid økes til 30 prosent. En nasjonal konkurransearena av et betydelig omfang og volum vil gjøre det mulig å få til en balansert og strategisk integrasjon av nasjonale forskningsmidler og internasjonale forskningsmidler, spesielt knyttet til neste Horisont Europa. 

Satsing forsvarsevne, sikkerhet og beredskap 

Den nye satsingen på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap har en ramme på 660 millioner kroner over fem år. Satsingen skal lyses ut gjennom Forskningsrådet og skal bidra til å styrke forsvarsevnen, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig, og styrke Norges økonomiske sikkerhet og konkurranseevne. Dette er en svært viktig satsing som er i tråd med de anbefalingene vi har gitt. Satsingen innebærer et behov for bred mobilisering av sivile forskningsmiljøer, også inn på skjermingsverdige områder. De siste årene har vi også fått store samfunnsmessige utfordringer og trusler knyttet til kunstig intelligens og kommersielle algoritmer. En viktig dimensjon i denne nye satsingen vil være å gjøre det demokratiske samfunnet mer motstandsdyktig i en rivende teknologisk utvikling, som innebærer store samfunnsendringer. Forskningsrådet vil fra 1.januar ha et nytt porteføljestyre for å legge til rette for dette  

Satsing tungregning 

Regjeringen foreslår 380 millioner kroner over to år til nasjonal infrastruktur for tungregning. Denne investeringen vil øke Norges konkurransekraft og må sees i sammenheng med de andre store forskningssatsningene, blant annet på KI-milliarden og kvanteteknologi. Dette vil øke forskningsmiljøenes tilgang til nødvendig regnekraft og være med på å flytte forskningsfronten, fremme innovasjon og bidra til å utvikle banebrytende løsninger på komplekse samfunnsutfordringer.  

Satsing kvanteteknologi 

Regjeringen foreslår også en satsing på 150 millioner kroner årlig over minst fem år for ytterligere styrking av forskningen på kvanteteknologi. Satsningen skal gå gjennom Forskningsrådet. Kvanteteknologi gir store muligheter for helt nye produkter, tjenester og arbeidsformer både for næringslivet og offentlige tjenester. Her er det viktig at Norge er fremoverlent med en kraftfull satsing.   

Satsing polhavet 2050 

Regjeringen forplikter seg til å finansiere programmet Polhavet 2050 med 1 milliard kroner, fordelt over de neste 10 årene, med oppstart i 2026. I en tid der forskning og kunnskap er under press, er det viktigere enn noen gang å investere i langsiktig, tverrfaglig forskning. Polhavet 2050 vil gi oss verdifull innsikt i endringer som skjer i polare nord, og hvordan de henger sammen med globale prosesser. Samarbeid mellom forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt er avgjørende, og Polhavet 2050 vil være et internasjonalt program.  

Friluftslivets betydning for folkehelse (kap 714)

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) er paraplyorganisasjon for 29 interkommunale friluftsråd. 246 kommuner, med 83% av befolkningen, er medlem av et friluftsråd. 

Friluftsrådene sikrer og utvikler store friluftsområder, hytter, stier og andre turmål, med nærnatur i fokus.
Friluftsrådene organiserer årlig tusenvis av friluftsaktiviteter og arrangementer for befolkningen.
Våre målgrupper er blant annet barn og unge, eldre, innvandrere og personer med nedsatt funksjonsevne. Økt rekruttering av passive grupper til friluftsliv er en viktig målsetning.

Folkehelseutfordringen

Statsbudsjettet fra HOD peker på mange utfordringer, blant annet økt skjermbruk, psykisk uhelse, inaktivitet, livsstilssykdommer, ensomhet og mangel på bolignære turområder.

Det er sosial ulikhet i helse. Økende antall eldre gir økende behov for helse- og omsorgstjenester. Lav fysisk aktivitet i alle alderstrinn gir mer overvekt og mer livsstilsrelaterte sykdommer.

• Selv moderat økning av fysisk aktivitet har betydelig effekt på egen helse. (Helsedirektoratet, 2024)
• Friluftsliv er den vanligste formen for fysisk aktivitet (St.meld 18, 2015-2016)
• Deltakelse i friluftslivet er ujevnt fordelt i befolkningen og korrelerer blant annet med inntekt, utdannelse, funksjonsevne og etnisitet. (SSB rapport: Friluftsliv i Norge, Status og historisk utvikling; 2023)

Vårt arbeide

Friluftsrådene, sammen med resten av friluftslivs-Norge, driver et gigantisk folkehelseprosjekt, med kraftig og dokumenterbar effekt på befolkningen.

Vi jobber ekstra hardt for å få med grupper og individer som ikke er delaktige i friluftslivet, og har et spesielt søkelys på lavterskelaktiviteter i nærmiljøet.
Sammen skaper vi en enorm aktivitet med en målbar og kraftig effekt på folkehelsen, en effekt som høyst sannsynlig også er svært kostnadseffektiv.

Våre løsninger som drives med begrensede budsjetter er samfunnsøkonomisk lønnsomme og de er skalerbare!

Hva med forebygging?

Det er i budsjettet betydelig ubalanse mellom behandling av og forebygging mot uhelse. Folkehelse nevnes 331 ganger. Legemidler, som også er viktig, nevnes 150 ganger. Fysisk aktivitet, sentralt i folkehelsearbeidet, nevnes 18 ganger mens friluftsliv – vår vanligste form for fysisk aktivitet og derved en sentral del av folkehelsearbeidet ikke nevnes med ett ord.
Dette fremstår som et paradoks, gitt at forebygging gjennom aktivitet og naturkontakt kan redusere både sykdomsbyrde og helseutgifter.

Vår oppfordring:

Det første av regjeringens fem hovedmål i helse- og omsorgspolitikken er:

1. God helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn.

Gitt dette målet oppfordrer vi stortinget til å anerkjenne friluftsrådene og frivillig sektor som nasjonale samarbeidspartnere!

Friluftsråd og -organisasjoner sitter på kompetanse og ideer som raskt kan omsettes til effektive tiltak. Tiltakene skaper varige endringer i befolkningen som gir økt antall sykdomsfrie leveår. Dette kan spare samfunnet for betydelige kostnader.

Vi oppfordrer Helse- og omsorgskomiteen til å styrke det forebyggende folkehelsearbeidet å ved sette av midler til friluftsliv som et folkehelsetiltak, som en egen nyopprettet post under kapittel 714 Folkehelse.

Kontaktperson: Paul Waaler, paul@friluftsrad.no. Tlf 950 32 734

 732 Regionale helseforetak post 70 Senefekter.

For fire år siden, den 24. juni 2021, fikk de regionale helseforetakene et tydelig oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om å bygge opp regional kompetanse på seneffekter og sikre behandlingstilbud til pasienter med komplekse seneffekter etter kreft i barne- og voksenalder. Barnekreftforeningen ba 17. mars 2025 om status for dette arbeidet, og departementet innhentet da svar fra de fire regionale helseforetakene. Tilbakemeldingene viser at oppfølgingstilbudet for tidligere barnekreftpasienter fortsatt er kritisk svakt, og at svært lite har skjedd siden oppdraget ble gitt. Flere helseforetak rapporterer at de ikke har kapasitet eller ressurser til å etablere et forsvarlig tilbud – et klart brudd på regionsansvaret.

Til tross for at det i 2010 ble anbefalt en nasjonal, systematisk oppfølging av kreftoverlevere, står Norge i dag langt bak våre naboland som Sverige, Finland og Island, der slike strukturer allerede er på plass. To av tre voksne barnekreftoverlevere lever med alvorlige og sammensatte seneffekter, men i Norge finnes det ingen helhetlig oppfølging for denne gruppen. Dette er uakseptabelt, både faglig og etisk, og krever en umiddelbar politisk og økonomisk opptrapping for å sikre et forsvarlig, likeverdig tilbud i hele landet.

732 Regionale helseforetak post 70 Persontilpasset medisin Persontilpasset medisinering

Kreft hos barn og unge er sjelden og kompleks. I 2024 fikk kun 204 barn under 18 år en kreftdiagnose, og sykdomsbildet skiller seg markant fra kreft hos voksne. For å gi riktig behandling trengs avansert diagnostikk. Gjennom InPreD (Infrastruktur for presisjonsdiagnostikk, kreft) har Norge de siste årene bygget en unik nasjonal kapasitet som kobler forskning, diagnostikk og klinisk praksis – i tett samarbeid med barnekreftmiljøene ved universitetssykehusene.

At InPreD nå er tatt ut av statsbudsjettet vil være et alvorlig tilbakeslag for utviklingen av persontilpasset medisin, særlig for barn og unge med aggressiv kreft. InPreD har allerede gitt konkrete resultater:

1. Utvidet genpaneltesting (TSO500)
2. Etablert nasjonalt molekylært tumorboard for barnekreft (PED-Mol-MDT)
3. Metodevurdering og pilotering av helgenomsekvensering og DNA-metylering
4. Testet helgenomsekvensering for barn med aggressiv kreft

Gjennom InPreD får diagnostikkmiljøene ved universitetssykehusene utviklet avanserte metoder på en bærekraftig måte – i små pasientgrupper der ny teknologi kan prøves ut trygt og justeres før oppskalering. Slik kan metodene senere brukes for større pasientgrupper, som voksne kreftpasienter, eller legges ned dersom de ikke gir nytte.

En videreføring av InPreD er avgjørende for å gi barn og unge i Norge tilgang til diagnostikk og behandling på internasjonalt toppnivå, redusere risiko for seneffekter og sikre at Norge forblir en del av fronten innen internasjonal presisjonsmedisin.

Forslag til merknad: Komiteen viser til at Norge gjennom InPreD (Infrastruktur for presisjonsdiagnostikk, kreft) har bygd opp en unik nasjonal kapasitet som kobler forskning, diagnostikk og klinisk praksis, i tett samarbeid med barnekreftmiljøene ved universitetssykehusene. Komiteen mener at InPreD kan fungerer som en nasjonal pilot for utvikling og innføring av persontilpasset medisin. Erfaringene fra barneonkologien viser at modellen har stor overføringsverdi og kan skaleres opp til hele kreftfeltet – og på sikt til andre sykdomsområder – slik at nye diagnostiske metoder kan prøves ut trygt og implementeres trinnvis i helseforetakene.

Etabler barnepalliative team i alle helseforetak

Barn med livstruende og livsbegrensende sykdommer og deres familier har behov for et helhetlig og samordnet tilbud. I dag er det store forskjeller mellom regionene. Mange kommuner står alene med oppfølgingen, uten støtte fra spesialisthelsetjenesten.

Stortinget vedtok i 2023 at regjeringen skal utarbeide en forpliktende handlingsplan for lindrende behandling og omsorg (vedtak 91), og sikre at helseforetakene har planer for samarbeid med kommunene om pasientforløp i palliasjon. Videre ber vedtak 92 (2023) regjeringen om å gjennomgå finansieringsordningen slik at ambulerende palliative team ikke hindres i å gi nødvendig oppfølging.

For å virkelig oppfylle Stortingets intensjoner må helseforetakene pålegges å etablere barnepalliative team. Disse teamene må støtte og veilede de kommunale palliative teamene og bidra til likeverdige tjenester for alvorlig syke barn – uavhengig av hvor i landet de bor.

At satsingen Palbu ble tatt ut av statsbudsjettet (Prop. 1 S 2024–2025), gjør behovet for et tydelig politisk grep enda mer akutt. Uten barnepalliative team risikerer barn og familier å stå alene i livets mest sårbare fase.

 Barnekreftforeningen ber derfor Helse- og omsorgskomiteen sikre at etablering av barnepalliative team blir en forpliktelse for alle helseforetak.

Generalsekretær                                               Ansvarlig samfunnskontakt

trine@barnekreftforeningen.no                     espen@barnekreftforeningen.no   

Mobil: +47 908 27 217                                               Mobil: +47  97151986              

Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon. Vår største omsorgsaktivitet i Norge er besøkstjenesten. Gjennom besøkstjenesten møter nærmere 10.000 frivillige rundt 25.000 personer årlig. En stor del av dem som får besøk er eldre, og mange er brukere av kommunale omsorgstjenester – både sykehjem og hjemmetjenester.  

Ny tilskuddsordning for aktivitet til eldre 
Formålet med besøkstjenesten er å tilby meningsfylt sosial kontakt og forebygge ensomhet. På bakgrunn av erfaringene fra våre frivillige mener vi det er et stort behov for å styrke innsatsen mot ensomhet blant eldre og å sikre at alle eldre får tilbud om meningsfylt aktivitet.  

Røde Kors vil derfor berømme regjeringens forslag om å opprette en tilskuddsordning for å bidra til at eldre kommer i aktivitet (kapittel 760, post 70). Vi mener satsingen svarer på et reelt behov i eldrebefolkningen. Røde Kors-rapporten «Omsorg under press», som blant annet bygger på en spørreundersøkelse gjort blant 190 sykehjemsbeboere, tyder på at mangel på sosial kontakt og fysisk aktivitet er de formene for forsømmelse som forekommer hyppigst på sykehjem. I Røde Kors-rapporten «Glemt i eget hjem» sier tre av ti hjemmeboende eldre at de ønsker å være mer aktive enn de er.  

Vi er også positive til at det er et særskilt formål med ordningen å støtte opp om aktivitet der eldre selv deltar som frivillige. Mange av våre frivillige er selv eldre som ønsker å bidra. Eksempelvis er 1 av 4 som administrerer aktiviteten besøkstjenesten 70 år eller eldre.  

Den foreslåtte tilskuddsordningen kan utløse et betydelig potensial for å øke den frivillige innsatsen for å få eldre i aktivitet. Frivillig innsats er rimelig, men ikke gratis. Ordningen Frivillig arbeid mv. / Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. har de siste årene vært den eneste statlige tilskuddsordningen som har truffet Røde Kors’ besøkstjeneste. Til sammen har frivillige organisasjoner søkt for langt mer midler enn det har fantes i ordningen de siste årene, og det store flertallet av organisasjoner har fått søknaden helt avslått.  

Samtidig har disse tilskuddsmidlene utgjort en svært begrenset del av det Røde Kors bruker på besøkstjenesten, og fra våre lokal- og fylkesledd meldes det om at behovet er større enn den finansieringen vi har til rådighet. Det viser at det finnes et betydelig potensial for å oppskalere den frivillige innsatsen våre lokal- og distriktsforeninger gjør for den norske eldrebefolkningen. 

Vi appellerer til komiteen om å tydeliggjøre at tilskuddsordningen ikke utelukkende bør støtte opp om nyvinning. Siden behovet for aktivitetstiltak for eldrebefolkningen øker, mener vi det er viktig at ordningen gir mulighet til å utvide allerede eksisterende aktiviteter som fungerer godt. 

Røde Kors ber Stortinget:  

• Vedta den foreslåtte tilskuddsordningen Aktivitetstiltak til eldre på 60 millioner kroner (kap. 760, post 70) 

• Tydeliggjøre i merknads form at hensikten med tilskuddsordningen også skal være å utvide omfanget til allerede eksisterende aktiviteter som fungerer godt etter formålet.  

Bemanning i omsorgstjenesten 
Våre frivillige som besøker brukere av omsorgstjenester erfarer at lav bemanning og tidspress blant de ansatte truer kvaliteten på omsorgstjenestene. 

I rapporten «Omsorg under press» oppga halvparten av sykehjemsbeboerne at de har opplevd eller vært vitne til minst ett tilfelle av omsorgssvikt det siste året. Den hyppigste forklaringen på at beboere unnlot å varsle om omsorgssvikt, var at de ansatte var fraværende eller for travle. Sykehjemsbeboernes fremste anbefaling for å forebygge omsorgssvikt, var bedre bemanning og mindre tidspress. 

Rapporten «Hvem får omsorg i morgen?» bygger på en kunnskapsoppsummering utført av Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag fra Røde Kors. SSB påpeker at det allerede i dag er geografiske forskjeller i kvaliteten og tilgangen på omsorgstjenester, basert på inntektsnivået til kommunen. Ifølge SSB kan de geografiske forskjellene ventes å vokse i fremtiden, ettersom det er de minst sentrale kommunene som både vil ha høyest andel eldre og størst problemer med å rekruttere helsepersonell.  

SSB mener forutsetningen til Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4), om at andelen årsverk i helse- og omsorgstjenestene ikke kan øke vesentlig, er «urealistisk og kan føre til alvorlige konsekvenser». De mener en politikk basert på denne forutsetningen kan «resultere i et todelt helsevesen der de med høyere inntekt får tilgang til rask og effektiv behandling i den private sektoren, mens de med lavere inntekt må nøye seg med et underfinansiert og overbelastet offentlig helsevesen». Vi deler denne bekymringen. 

Vi merker oss at det er foreslått bevilget 125 millioner kroner til et rekrutteringsprogram for unge utenfor arbeid og utdanning, særskilt med tanke på de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Røde Kors ønsker dette tiltaket velkommen. Samtidig er vi utålmodige på å se en satsing som faktisk vil gi flere stillinger i den kommunale omsorgstjenesten. 

Røde Kors ber Stortinget:  

• Øke bemanningen i omsorgstjenesten (kap. 760, post 21)  

Lenker til omtalte rapporter
Glemt i eget hjem: https://www.rodekors.no/globalassets/_rapporter/nasjonal-omsorg/rk_eldredagen-rapport_digital.pdf

Omsorg under press: https://www.rodekors.no/globalassets/_rapporter/nasjonal-omsorg/240412-omsorg-under-press-rapport-v.2-uu.pdf

Hvem får omsorg i morgen?: https://www.rodekors.no/globalassets/_rapporter/nasjonal-omsorg/2025_hvem-far-omsorg-i-morgen_uu.pdf

Sex og samfunn takker for muligheten til å gi innspill til Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026 (kapitler fordelt helse- og omsorgskomiteen).

Om Sex og samfunn

Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse.

I 2024 var vi i kontakt med over 40 000 unge gjennom vår poliklinikk, vår chat-tjeneste og seksualitetsundervisningen vi holder for 9. trinn i Oslo. I tillegg holder vi kurs og undervisning for helsepersonell og studenter innen helsefag over hele landet.

Vårt innspill

Sex og samfunn ønsker å gi innspill til Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, herunder Post 21 Spesielle driftsutgifter, 61 Forebyggende helse- og omsorgstjenester og Post 70 Tilskudd samt Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold.

Post 21 Spesielle driftsutgifter og Post 70 Tilskudd

I høst lanserte regjeringen ny strategi for seksuell helse, God seksuell helse – vårt felles ansvar¹. Midler knyttet til strategien er plassert i Post 21 Spesielle driftsutgifter og Post 70 Tilskudd, hvor sistnevnte forvaltes gjennom en tilskuddsordning via Helsedirektoratet. Dette er en lite forutsigbar ordning, og Sex og samfunn står bak innspillet sendt av Nasjonalt SRHR-nettverket som omhandler dette.

Post 21 Spesielle driftsutgifter viser til tiltak som ble lansert samtidig med ny strategi for seksuell helse ble lansert, og vi ønsker å kommentere på følgende:

• Utarbeide kompetansepakke om seksuell helse: Denne skal Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet utvikle. Det finnes allerede en støtteressurs², og skolene og undervisere selv etterlyser at skoleledelsen og utdanningsmyndighetene må være tydelige og stille tydelige krav til at alle elever får helhetlig seksualitetsundervisning, ifølge en rapport fra Redd Barna³.
• Pilotere medikamentell abort utenfor sykehus: I august startet Sex og samfunn et aborttilbud, hvor vi som første tilbyder i primærhelsetjenesten tilbyr medikamentell abort til uke 10. Vi er glade for at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede hvordan et tilbud kan se ut, men vi vil be komiteen følge arbeidet slik at direktoratets anbefalinger følges opp av regjeringen.

Post 61 Forebyggende helse- og omsorgstjenester

Sex og samfunn jobber tett med helsestasjon for ungdom over hele landet, blant annet gjennom vår hospiteringsordning, Nasjonalt nettverk for ansatte ved helsestasjon for ungdom, samt initiativ som Digital HFU-skole, et samarbeid med Helsesykepleierne NSF. Vi vet at den økonomiske situasjonen mange steder er utfordrende, og derfor er vi bekymret for at regjeringen nå foreslår å fjerne øremerkingen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten er lovpålagt og den viktigste helsetjenesten for barn, unge og deres familier, og vi har vanskelig for å forstå hvorfor det nå legges opp til at disse tjenestene skal måtte søke midler til drift. Dette vil føre til stor ulikhet mellom kommuner, og gjøre tilgang til et viktig lavterskeltilbud vanskelig.

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold

Sex og samfunn mener også helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en viktig rolle i innen arbeid med psykisk helse, rus og vold. Vi viser til følgende i forslaget til Prop. 1 S (side 199):

Det er viktig at tjenester som møter barn og unge og deres familier har kompetanse på å forebygge, avdekke og avverge vold, og at barn og unge som har blitt utsatt for vold får den hjelpen og oppfølgingen de trenger.

Forebyggende tjenester for barn og unge trekkes også frem i Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle⁴ og i Meld. St. 23 (2022-2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033)⁵ hvor det begge steder blant annet står at en vil «styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, faglig og økonomisk».

Vi håper å få utdype våre innspill i møte med komiteen.

¹ Helse- og omsorgsdepartementet (2025): God seksuell helse – vårt felles ansvar. Strategi for seksuell helse: https://www.regjeringen.no/contentassets/07f9c48c3037429d947ff8a3749e9051/no/pdfs/seksuell-helse-strategi.pdf

² Utdanningsdirektoratet m.fl. (2022): Støtte til undervisning om kjønn og seksualitet: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/stotte/Stotte-til-undervisning-om-kjonn-og-seksualitet/

³ Redd Barna (2025): «For det er noe med at alle bør kunne stå i det.» Læreres perspektiver på helhetlig seksualitetsundervisning i skolen: https://www.reddbarna.no/content/uploads/2021/01/Redd-Barna-rapport-Laereres-perspektiver-pa-helhetlig-seksualitetsundervisning-i-skolen-2025.pdf

⁴ Justis- og beredskapsdepartement (2023): Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle: https://www.regjeringen.no/contentassets/9f13c290967946d9b9ccf721bcfa58b8/no/pdfs/prp202320240036000dddpdfs.pdf

⁵ Helse- og omsorgsdepartementet (2022): Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033): https://www.regjeringen.no/contentassets/0fb8e2f8f1ff4d40a522e3775a8b22bc/no/pdfs/stm202220230023000dddpdfs.pdf

Løvemammaene er en organisasjon for barn og unge med alvorlig sykdom og funksjonshindring, og deres pårørende. Vi har over 9300 medlemmer. Vi lever midt i konsekvensene av helse- og omsorgspolitikken, og vet hvor skoen trykker. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 rommer gode intensjoner, men for våre familier fremstår det som et budsjett som viderefører status quo, i stedet for å rette opp i de systemfeilene som gjør hverdagen ulevelig for mange.

Løvemammaene

I 2024 mottok Pasient- og brukerombudet 17723 nye henvendelser med 68 ansatte. Til sammenligning besvarte Løvemammaene hele 109700 henvendelser samme år uten én eneste fast ansatt. Vi drives utelukkende av frivillig innsats fra foreldre som selv har erfaring med alvorlig syke og funksjonshindrede barn. Mange av våre frivillige har både erfarings- og fagkompetanse innen helse, juss, pedagogikk og sosialfag.

Vi besvarer daglig henvendelser fra familier som ikke får hjelp andre steder. Vi får jevnlig saker fra Pasient- og brukerombudet, NAVs pleiepengetelefon, spes.helsetjeneste, fordi systemene vet at vi har unik kompetanse og gir raske, presise svar. Når familier i krise oftere får hjelp hos en frivillig organisasjon enn i det offentlige, viser det hvor kritisk nødvendig Løvemammaene er som del av velferdsstrukturen. Vi fyller et tomrom staten ellers måtte dekket.

Vi ber Stortinget om en årlig bevilgning over statsbudsjettet. Vi er ikke et supplement til systemet – vi er systemet for mange familier der systemet har sviktet. En fast bevilgning er samfunnsøkonomisk klok politikk, og nødvendig for å sikre bærekraft, kontinuitet og kvalitet i det omfattende støttetilbudet vi gir.

Barnepalliasjon

Løvemammaene var glade for at regjeringen i 2023 øremerket midler til etablering og drift av de regionale barnepalliative teamene (PALBU) i spesialisthelsetjenesten. Disse teamene driftes av helseforetakene, og har vært finansiert gjennom en øremerket bevilgning (30 mill. i 2023, 31,8 mill. i 2024). Dette har vært en nødvendig satsing for å sikre tverrfaglige, barnepalliative team i alle helseregioner, og de utgjør en kritisk forskjell for familier som lever med barn med livsbegrensende sykdom, og bidrar til trygghet, samhandling, psykososial oppfølging og en verdig død.

Vi er bekymret for at statsbudsjettet 2026 ikke øremerker midler til de barnepalliative teamene. Stortinget må sikre at midlene ikke forsvinner i de frie helseforetaksrammene, men heller videreføres som fast, øremerket finansiering.

Barnepalliasjon handler ikke bare om den siste tiden, men om å gi barn med livstruende sykdom et så godt liv – og en så god død – som mulig. Uten stabile PALBU-team forvitrer den tryggheten som familiene har begynt å kjenne på de siste årene.

Vi ber Stortinget:

• Sikre fast, øremerket finansiering til barnepalliative team i alle helseregioner
• Sikre systematisk sorgstøtte til familier etter tap av barn

Omsorgsstønad

Det er store kommunale forskjeller når det gjelder tildeling av omsorgsstønad. I dag er omsorgsstønad kun noe kommunen er pliktig å tilby, men det er ikke en rettighet pårørende har. Det er en paradoksal bestemmelse all den tid omsorgsstønad er ment å være en stønad man kan få “dersom man utfører særlig tyngende pleie- og omsorgsoppgaver som kommunen ellers måtte ha gjort”. Det vil være langt mer kostbart for kommunene og staten om det offentlige skulle gjøre det arbeidet som pårørende gjør, ergo er omsorgsstønad en rimelig løsning. Det er behov for bedre vilkår for omsorgsstønad.

Vi ber Stortinget:

• Omsorgsstønad må rettighetsfestes
• Satser til å leve av
• Som mottaker av omsorgsstønad bør man også innmeldes i kommunens pensjonsordning

BPA & avlastning

For mange familier med barn som har store og sammensatte behov, er BPA og avlastning avgjørende for å få hverdagen til å gå rundt. Disse ordningene skal gi barn og familier frihet, trygghet og mulighet til å leve så vanlige liv som mulig.

Avlastning er en lovpålagt tjeneste, men altfor mange får avslag med begrunnelser som lav alder, omsorgsplikt mv. Foreldre står igjen alene med døgnkontinuerlig omsorgsansvar på bekostning av helse, jobb og familieøkonomi.

BPA skulle være et likestillingsverktøy, men har i praksis blitt et lappeteppe av ulik praksis og avslag. Barn og unge får ofte ikke BPA til skole og barnehage, og helsehjelp regnes ikke som en del av assistansen. Dermed mister mange barn retten til å delta på lik linje med andre.

Dette handler om barns rett til livskvalitet og foreldres rett til å kunne være foreldre. Vi mener at systemet må snus: det er tjenestene som må tilpasses barnet, ikke familien som skal tilpasse seg systemet. Ingen barn skal isoleres pga. holdninger, eller fordi kommunen mangler penger eller kapasitet til å gi hjelp. Og ingen foreldre skal bli utslitt fordi systemet svikter.

Vi ber Stortinget:

• Gjennomfør BPA-reform i 2026, med tydelige nasjonale kriterier, inkludert rett til BPA i barnehage og skole, og rett til nødvendig helsehjelp innen ordningen.
• Øremerk midler til fleksible og stabile avlastningstilbud, slik at familier faktisk får den støtten de har krav på.

Spesialisthelsetjenesten

Budsjettet inneholder 140 mill. til hele feltet psykisk helse, men uten tallfestet del til BUP. Ventetidene for barn ligger fortsatt på flere måneder - noen steder opp mot ett år. Familier står i knestående i ventetiden.

Våre medlemmer må ofte reise til andre sykehus. Etter forskriftsendringen 3. mars dekkes kun 711 kr. per døgn i hotellrefusjon. Det finnes ingen hoteller til den prisen og mange familier må legge ut tusenlapper for hver tur. Flere fortvilte foreldre forteller at de må avlyse/utsette behandlinger fordi de ikke har råd. En overlege ved Rikshospitalet bekrefter at barn ikke møter til kontroll pga. dette. Når økonomi avgjør om barn får nødvendig helsehjelp, bryter vi med prinsippet om lik tilgang til helsetjenester. Ingen foreldre må tvinges til å velge mellom økonomi og barnets helse.

Vi savner også tiltak for kompetanseheving i ASK på sykehus. Barn som bruker ASK har rett til å forstå og bli forstått i alle deler av helsevesenet.

Vi ber Stortinget:

• Innføre sats for hotellrefusjon som dekker reelle kostnader
• Øremerk midler til BUP
• Innføre egne ventetidsmål for barn i spes.helsetjenesten
• Midler til ASK-tiltak

Saksbehandlingstid

I 2024 behandlet Statsforvalterne 8 958 klager på helse- og omsorgsvedtak. Regjeringen foreslår 40,5 mill. kr. ekstra til SF, men det hjelper lite når kommunene fortsatt bruker måneder på å fatte førstevedtak, og ingen frister gjelder. Når kommunen bruker 6–12 mnd. på å behandle en søknad, får barnet i praksis nektet skolegang, fritidsdeltakelse og hvile for familien i et helt år. Når klagen så ligger hos Statsforvalteren i ytterligere 8 mnd, er barnet kanskje blitt for dårlig til å nyttiggjøre seg hjelpen som endelig innvilges – eller i verste fall dør barnet i klagekø.

Vi ber Stortinget:

• Innføre lovfestede frister for kommunal saksbehandling
• Gi SF mandat til å prioritere saker som gjelder barn

Digital utenforskap

Når barn fyller 12 år, mister foreldre digital tilgang til barnets journal på Helsenorge, uten at barnet selv kan logge inn med BankID. Foreldre får dermed ikke vite om prøvesvar og timer. Mange får brev i posten etter timen skulle vært og ilegges gebyr for «ikke møtt». Dette er et brudd på barns rett til trygg og koordinert helsehjelp.

Vi ber Stortinget:

• Finansiere utvikling av “representert tilgang” på Helsenorge for foreldre/verger til barn over 18 år.
• Fjerne grensen på 12 år i HelseNorge slik at foresatte for barn under 16 år har full tilgang til sine barn i helsetjenesten.

Til slutt vil vi minne om at vi ikke ber om privilegier, men om muligheten til å ta vare på barna våre uten å bli utslitt, ruinert eller mistet i systemet. Det handler ikke om «ekstra tjenester». Det handler om barns rett til liv, helse og deltakelse – og foreldres rett til å være nettopp det.

Et helsebudsjett som ikke ser barn med komplekse behov, eller foreldrene som bærer systemet på skuldrene, er ikke bærekraftig – verken menneskelig eller økonomisk.

Nasjonalt SRHR¹-nettverk takker for muligheten til å komme med innspill til Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen).

Om Nasjonalt SRHR-nettverk 

Nasjonalt SRHR-nettverk har siden 2016 samlet aktører som jobber innenfor feltet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vårt felles mål er at alle i Norge skal få oppfylt sine seksuelle og reproduktive rettigheter og alle skal ha best mulig seksuell og reproduktiv helse, uavhengig av alder, kjønn, status, geografi, funksjonsevne eller lignende. 

Nasjonalt SRHR-nettverk vil:  

• Likestille seksuell helse med fysisk og psykisk helse,
  med vekt på positiv seksualitet 
• Øke kompetanse om seksuell helse, kjønn og seksualitet 
• Bedre tilbudet og rettigheter for utsatte grupper

Vårt innspill 

3. september i år ble endelig ny strategi for seksuell helse, God seksuell helse – vårt felles ansvar², lagt frem, flere år forsinket. Nasjonalt SRHR-nettverk har jobbet for å få på plass en ny strategi, og vi er derfor skuffet over den stille lanseringen. Kun én sak bak betalingsmur i Dagsavisen³ varslet om at strategien var ute.

Den nye strategien gir en oppdatert situasjonsbeskrivelse på feltet, en viktig oversikt over hvilke utfordringer vi må løse. Samtidig savner vi konkrete planer for å møte disse utfordringene og er derfor positive til tiltakspakkene som regjeringen har varslet. Disse skal svare «på ny kunnskap og identifiserte behov innenfor de prioriterte innsatsområdene» i strategien. Vi er tydelige på at tiltakspakkene må inkludere ansvarsfordeling og medfølgende midler, ellers er vi bekymret for at vi ikke vil nå målene i strategien.

9 ministre har signert den nye strategien, som med sin tittel signaliserer at arbeidet for å bedre befolkningens seksuelle helse skal være tverrdepartemental. Det er vi glade for. Likevel opplever sivilt samfunn at det i stor grad er vi som forventes å skulle finne løsninger på utfordringer vi står overfor, og det med utrolig lite forutsigbarhet.

Vi vil gjerne utdype våre synspunkter dersom vi får møte komiteen.

Fotnoter:

¹ SRHR står for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

² Helse- og omsorgsdepartementet (2025): God seksuell helse – vårt felles ansvar. Strategi for seksuell helse: https://www.regjeringen.no/contentassets/07f9c48c3037429d947ff8a3749e9051/no/pdfs/seksuell-helse-strategi.pdf

³ Dagsavisen 03.09.25: Beskjed til helseministeren: - Unge må lære mer om seksuelle grenser: https://www.dagsavisen.no/nyheter/beskjed-til-helseministeren-unge-ma-laere-mer-om-seksuelle-grenser/9933636

Behov for øremerking av midler til utarbeidelse av nasjonal øyehelseplan (Budsjettkapittel 762)

 Norsk Glaukomforening ønsker med dette å rette komiteens oppmerksomhet mot den økende utfordringen knyttet til øyesykdommer i befolkningen, og ber om at det i statsbudsjettet for 2026 settes av øremerkede midler under Budsjettkapittel 762 – Forebyggende helsetjeneste til utarbeidelse av en nasjonal øyehelseplan.

 Antallet personer som rammes av øyesykdommer som glaukom, aldersrelatert makuladegenerasjon, diabetisk retinopati og grå stær vil øke betydelig i årene fremover. Dette skyldes i hovedsak den demografiske utviklingen med en stadig eldre befolkning. Øyesykdommer rammer ofte personer over 60 år, og tidlig diagnostikk og behandling er avgjørende for å unngå unødvendig synstap, redusere behovet for kostbare trygdeytelser og sikre god livskvalitet.

 Samtidig ser vi en økende mangel på kompetente øyeleger, noe som medfører lang ventetid og risiko for at alvorlige øyesykdommer ikke blir oppdaget og behandlet i tide. Dette er en utfordring både i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, og det er behov for en helhetlig strategi for å sikre tilstrekkelig øyehelsekompetanse i hele landet. En bedre arbeidsdeling og økt samarbeid mellom ulike helseprofesjoner som optikere, øyesykepleiere, øyeleger mm. både for å oppdage flere og tidligere, og å effektivisere og løfte pasientbehandlingen, vil kunne systematiseres gjennom en øyehelseplan.

 En nasjonal øyehelseplan vil kunne bidra til:

• Bedre oversikt over forekomst og risikofaktorer
• Styrking av tilbudet om tidlig diagnostikk og behandling
• Kompetanseheving blant helsepersonell
• Økt fokus på forebygging og informasjon til befolkningen
• Effektiv ressursbruk på tvers av helsetjenesten

Vi mener dette er et tiltak som vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt og bidra til å sikre bedre helse og livskvalitet for store grupper i befolkningen.

 Norsk Glaukomforening ber om at Stortinget øremerker midler under kapittel 762 Forebyggende helsearbeid i statsbudsjettet for 2026 til utarbeidelse av en nasjonal øyehelseplan.

Med vennlig hilsen

Norsk Glaukomforening

Asle Haukaas                         Ivar Bostad

Styreleder                               Styremedlem

NHO Geneo er landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst, og representerer nærmere 2.500 bedrifter med 34.500 årsverk i hele Norge. Bransjeforeningene i NHO Geneo består av Legemiddelindustrien (LMI), Melanor (bransjeorganisasjonen for medtek og lab), Helse og Velferd, og Barnehagebransjen.

NHO Geneo mener dette er et budsjettforslag som ikke setter pasientene først, og som ikke evner å prioritere de store utfordringene Norge står overfor i helse- og velferdssektoren. Vi oppfordrer Stortinget innstendig om å legge bedre til rette for konkurransedyktige rammevilkår for helsenæringen i Norge, sikre konkurranse på like vilkår, legge til rette for forutsigbare og langsiktige avtaler med private aktører, bedre tilgangen på effektive legemidler, og gjøre nødvendige investeringer i medisinsk utstyr og teknologi.

Kap. 740 Helsedirektoratet, refusjon for laboratorieanalyser:
Forslaget om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate behandlere uten offentlig avtale, innebærer en betydelig svekkelse av pasientenes rettigheter og tilliten til helsepersonells faglige vurderinger. Ved å flytte kostnaden fra staten til den enkelte pasient, øker risikoen for at pasienter avstår fra å ta nødvendige prøver. Dette kan føre til forsinket diagnostisering av alvorlig sykdom, med potensielt livstruende konsekvenser.

Tiltaket er anslått å gi en innsparing på inntil 258 millioner kroner. Denne antatte gevinsten er høyst usikker. Mange pasienter som i dag bruker private tilbydere, vil i praksis bli tvunget over til fastleger og avtalespesialister, ordninger som allerede er under betydelig press. Det vil øke belastningen på det offentlige helsevesenet, føre til lengre ventetider og kan i realiteten øke kostnadene fremfor å redusere dem.

NHO Geneo mener kuttforslaget ikke er konsekvensutredet godt nok, undergraver legers medisinske dømmekraft og vil svekke folkehelsen. Vi ber derfor Stortinget om å beholde refusjonen for laboratorieanalyser.

Kap. 746 Betalingsvillighet for legemidler:
De fire legemiddelpolitiske målene skal ifølge Stortinget vektes likt, men i dag trumfer lavest mulig pris de andre målene om rask og lik pasienttilgang, legge til rette for forskning og innovasjon, og kvalitet i behandlingen.

Norge er det eneste landet som har som legemiddelpolitisk mål at legemidler skal ha «lavest mulig pris». Eksempelvis har Tyskland som sitt mål at legemidler skal ha «riktig pris». Norske legemiddelpriser er betydelig lavere enn andre europeiske land, lavest i pris av våre skandinaviske naboland og senest i legemiddeltilgang for pasienter gjennom det offentlige helsevesenet. I 2024 var ventetiden på innføring av et nytt legemiddel 524 dager i snitt i Norge.

Helseindustrien har lenge slitt med at Norge har vært et lite attraktivt land for investering, forskning og utvikling på grunn av vår legemiddelprising og mangel på insentiver, men det er viktig å understreke at det alvoret industrien opplever nå er på et helt annet nivå enn det vi har sett tidligere.

En svært lav betalingsvilje kan ikke fortsette å stå i veien for innovasjon og tilgangen pasienter i Norge har på livsnødvendige medisiner. Dersom Norge ikke tar grep i løpet av kort tid er det vanskelig å se for seg at Norge vil være et attraktivt land for kliniske studier og forskningsinvesteringer i fremtiden. Vi frykter også at helseindustriarbeidsplasser flyttes ut av landet, og at legemiddeltilgangen for norske pasienter forverres.

NHO Geneo ber derfor Stortinget om å bedre tilgangen på effektive legemidler for pasienter i Norge, understreke at legemiddelmålene må vektes reelt likt.

Investeringer i medisinsk-teknisk utstyr og teknologi:
Medisinsk-teknisk utstyr (MTU) er en viktig innsatsfaktor i helsevesenet. Dette kan være alt fra blodgassmålere og sårbandasjer til teknologi, røntgen- og MR-maskiner. MTU er også viktig for pasientsikkerheten og en viktig bidragsyter til å avlaste helsepersonell.

I en rapport fra Riksrevisjonen fra 2021 med kritikknivå alvorlig, påpekes det at det investeres for lite i MTU og at tilstanden på MTU-parken i Norge er dårlig. Over halvparten av medisinsk-tekniske utstyr på norske sykehus er i ferd med, eller har allerede, gått ut på dato og bør skiftes ut. Det setter pasientsikkerheten i fare.

Dette er en sak NHO Geneo og bransjeorganisasjonen Melanor har tatt opp gjentatte ganger med Stortinget, med regjeringen og gjennom prosjektet Ventetidsløftet. I august lovet helseminister Jan Christian Vestre (Ap) i et intervju 3 milliarder kroner årlig til investeringer i medisinsk utstyr og teknologi, og at dette var en del av Arbeiderpartiets 10-punktsplan. Derfor er det enda mer kritisk at det ikke er lagt inn noen midler til investering i MTU eller teknologi i budsjettforslaget.

NHO Geneo ber derfor Stortinget om å bidra til avlasting av helsepersonell, øke effektiviteten i helsevesenet og øke pasientsikkerheten gjennom å bevilge 3 milliarder kroner til investering i medisinsk utstyr og teknologi, samt opprette en nasjonal strategi for medisinsk utstyr.

Kap. 900, post 81 Leverandørutviklingsprogrammet (LUP):
LUP er et offentlig/privat samarbeid, og har gjennom 15 år informert, motivert, mobilisert og samlet offentlige innkjøpere til å utfordre markedet med sine uløste behov, mobilisert markedet og bidratt til utviklingen av flere hundre nye produkter og tjenester som både har spart inn milliarder, skapt nye arbeidsplasser og bedre løsninger for borgerne.

For å bygge en bærekraftig helsenæring trenger næringen a) å kunne utvikle nye løsninger i tett samspill med behovseierne og b) et hjemmemarked som tar løsningene i bruk. LUP som aktør bidrar på begge områder. NHO Geneo anmoder Stortinget til å øke bevilgningen til Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) til 10,3 millioner kroner for å videreføre det viktige nasjonale arbeidet med innovative anskaffelser.

NHO Geneo viser også til høringsinnspill fra Helse og Velferd og Legemiddelindustrien.

Vennlig hilsen

Reidar Holst Christensen                                                     Ola Eloranta
Næringspolitisk direktør                                                        Fung. kommunikasjonsdirektør

NHO Geneo                                                                             NHO Geneo

Kreftforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til Prop. 1 S (2025–2026) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) – kapitler fordelt til Helse- og omsorgskomiteen. 

Kreftforeningen viktigste innspill: 

• Følge opp ambisjonene i Kreftstrategien med konkrete tiltak og finansiering, Kap. 728 Kreftregisteret / Kap. 732 Regionale helseforetak 

• At det etableres et varig gratis nasjonalt røykesluttprogram finansiert ved å utvide den eksisterende sektoravgiften på tobakksindustrien, kap 5572, post 75. Det er anslått at det vil koste 85 millioner kroner i oppstartsåret. 

• Pakkeforløpene må prioriteres, Kap. 762 Primærhelsetjeneste 

• Øke tildelingen til Livmorhalsprogrammet og 5 millioner kroner til Mammografiprogrammet, kap 745, post 21 

Følge opp ambisjonene i Kreftstrategien med konkrete tiltak og finansiering 

Regjeringens nasjonale kreftstrategi har klare og ambisiøse mål: færre skal rammes av kreft, flere skal overleve, og pasienter og pårørende skal leve gode liv med høy livskvalitet. Strategien er et helhetlig rammeverk som dekker forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging, og den gir et tydelig signal om at kampen mot kreft er en nasjonal prioritet. Den peker også på nødvendige tiltak som en tobakks- og nikotinfri generasjon, styrkede og målrettede screeningprogrammer, og økt tilgang til kliniske studier. 

Statsbudsjettet for 2026 illustrerer imidlertid et klart sprik mellom ambisjon og handling. Forslaget viser at regjeringen ikke prioriterer tiltakene og midlene som kreves for å realisere strategiens mål. Mangelen på konkrete investeringer i forebygging, diagnostikk og pasientoppfølging gjør at ambisjonene forblir teoretiske, snarere enn operative. Uten tydelig finansiering risikerer man at pasienter ikke får tilgang til kliniske studier, og at forebyggende arbeid ikke når ut til de som trenger det mest.  

Gapet mellom strategi og budsjettering sender et bekymringsfullt signal. For at strategien skal ha reell effekt, må regjeringen sikre nødvendige ressurser, slik at målsetningene om bedre forebygging, høyere overlevelse og bedre livskvalitet ikke bare forblir ambisjoner på papiret, men blir konkrete resultater som faktisk kommer pasienter og samfunnet til gode. Derfor løfter Kreftforeningen inn de tiltakene vi mener er helt nødvendige å gjennomføre til Stortingets helse- og omsorgskomitee i forbindelse med behandlingen av foreslått statsbudsjett for 2026.   

Nasjonalt røykesluttprogram finansiert av tobakksektoren 
Konservative anslag gjort av Oslo Economics viser at lungekreftbehandling er 100 ganger dyrere enn deltakelse i et røyksluttprogram. Finansiering av røykeslutt er en rimelig investering. Regjeringen har ikke innfridd løftet om å innføre et nasjonalt røykesluttprogram basert på pilotprosjektet i Vestre Viken. Piloten var en stor suksess i røykesluttsammenheng, og beviste at gratis hjelp i seg selv motiverer til røykeslutt. Tobakksbruk er i dag den viktigste driveren for forskjeller i helse basert på sosioøkonomisk status.  

Helsedirektoratet har beregnet at den årlige kostnaden for en nasjonal utrulling av et gratis røykesluttprogram er på 85 millioner kroner (inkludert oppstartskostnader som vil bli mindre etter hvert). Det er også beregnet at samfunnsgevinsten per prosentpoeng nedgang i andelen røykere utgjør 2-3 milliarder kroner i fremtidig besparte utgifter til helsebudsjettet. Røykesluttprogrammet er foreslått finansiert via sektoravgiften på tobakk. 

Pakkeforløpene må prioriteres  
Resultatene fra dagens pakkeforløp viser at målene fortsatt ikke nås. Pasienter opplever forsinkelser i diagnostikk og behandling, og det er fortsatt store variasjoner mellom sykehusene. Dette tydeliggjør at pakkeforløpene ikke prioriteres tilstrekkelig, til tross for deres sentrale rolle i å sikre rask, koordinert og lik behandling for kreftpasienter. Manglende ressurser og oppfølging gjør at strategiens ambisjon om tidlig diagnose og effektiv behandling ikke realiseres fullt ut.  

Pakkeforløp hjem som skal sikre oppfølging og behandling i pasientens eget hjem er fortsatt underprioritert. Uten tydelig prioritering og tilstrekkelig finansiering risikerer man at pasientene faller mellom ulike nivåer i helsetjenesten, og at gevinstene ved helhetlige pakkeforløp ikke realiseres. 

Det er derfor avgjørende at både pakkeforløpene får tydelig prioritet og tilstrekkelige ressurser, slik at strategiens mål om raske, koordinerte og kvalitetssikrede pasientforløp faktisk oppnås. 

IKT-systemer Livmorhalsprogrammet og Mammografiprogrammet  

Et utdatert IKT-system og manglende funksjonalitet med Helsenorge hindrer i dag utsendelse av HPV-hjemmetest. Oppdatering av Mammografiprogrammets IKT-system er også kritisk. 

Kreftforeningen mener at foreslått tildeling i år på 3,8 millioner kroner til Livmorhalsprogrammet og 5 millioner kroner til Mammografiprogrammet, post 21, kap 745, må økes betydelig for å kunne ferdigstille oppgraderingene og sikre velfungerende IKT-systemer.  

Med vennlig hilsen  

Thomas Axelsen 
Seksjonsleder Politikk og samfunnskontakt  

Kreftforeningen  

Helsesektoren er under hardt press og samfunnet trenger helsetjenester som kan bære etterspørselen i takt med den demografiske utviklingen. Dette oppnås ikke uten et paradigmeskifte i helse- og velferdstjenestene, hvor innsats som fremmer mestring og selvstendighet prioriteres i mye større grad. Tjenestene må derfor dreies mot forebygging, habilitering og rehabilitering, og dette må reflekteres i statsbudsjettet.

Prioritering av rehabilitering

Riksrevisjonens gjennomgang av rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten konkluderte med kritikkverdige forhold. Innbyggerne er ikke sikret rehabiliteringen de trenger, det er dårlig samhandling, det er mangelfull styring på alle nivåer og dette gir konsekvenser for helse, arbeidsevne, familieliv og fritid. Likevel har stram økonomi medført ytterligere forverring, også etter Riksrevisjonens gjennomgang. Kommunal hverdagsrehabilitering har blitt nedlagt flere steder, helseforetak legger ned rehabiliteringstjenester og kommuner kutter i rehabiliteringsstillinger. Ulikheten i helsetilbud fortsetter å øke.

Tjenesten hverdagsrehabilitering finnes i omlag 75% av landets kommuner. Et ferskt kunnskapsnotat, bestilt av Innovasjons- og samskapingsutvalget, viser at hverdagsrehabilitering bedrer fungering i aktiviteter i hverdagslivet, bidrar til redusert bruk av tjenester, bidrar til økt deltakelse og gir kulturendring/bedrer mestringsfokus i tjenestene.

Samlet gir manglende prioritering av rehabiliteringstjenester og rehabiliteringskompetanse konsekvenser for innbyggernes helse og livskvalitet og utfordrer bærekraften i helsesektoren.

Norsk Ergoterapeutforbund mener statsbudsjettet må prioritere:

• Kap. 733, post 21: Styrking av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet.
  Minimum 500 millioner kroner, til oppfølging av de nasjonale handlingsplanene for habilitering og rehabilitering når de legges frem i 2026.
• Kap. 760, post 21: Etablering av hverdagsrehabilitering i alle kommuner.
  100 millioner kroner, som en start, for de rundt 90 kommunene som ikke tilbyr tjenesten i dag.
• Kap. 760, post 60 eller 71: Rekrutteringstilskudd til ergoterapeutstillinger, for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på mestring og tilrettelegging.
  Minimum 40 millioner kroner, for opprettelse i kommunene som ikke har ergoterapeut.

Rett kompetanse til rett tid – også i fremtiden

I SSB-rapporten Arbeidsmarkedet for helsepersonell frem mot 2040 (2023) er det beregnet en stor økning i etterspørselen etter ergoterapeuter. Det må derfor opprettes flere studieplasser i ergoterapi, for å sikre helt nødvendig mestrings- og tilretteleggingskompetanse.

Om det ikke gjøres tiltak nå, vil minst 1/6 ergoterapeutstillinger stå tomme i 2040. Dette gir konsekvenser for innbyggere i hele landet, særlig i rurale strøk, i form av unødvendige innleggelser på sykehus, lengre sykehusopphold, behov for hjelp til daglige aktiviteter som kunne vært mestret, unødvendig sykefravær og flere personer i utenforskap.

Norsk Ergoterapeutforbund anmoder helse- og omsorgskomiteen om å:

• Samarbeide med Utdannings- og forskningskomiteen om å sikre opprettelse av flere studieplasser innen ergoterapi.
  
  

Med vennlig hilsen

Tove Holst Skyer                                  
Forbundsleder

4,9 milliarder kroner er foreslått bevilget av lånerammen til Nye Oslo Universitetssykehus i 2026.

Redd Ullevål sykehus har tatt ut søksmål mot staten, foreningen mener at de statlige reguleringsplanene for Nye Aker og Nye Rikshospitalet er ugyldige på grunn av brudd på EUs plandirektiv. Oslo tingrett har oversendt spørsmålet til EFTA-domstolen for en uttalelse i forkant av rettssaken i tingretten. Saken er nå til behandling i EFTA-domstolen. Vi mener at videre investeringer på sykehusområdene på Aker og Gaustad er beheftet med stort risiko. Arbeidene kan bli stoppet i tingretten og videre investeringer bør settes på pause frem til lovligheten av utbyggingen er avgjort.

Kostnadene har økt betydelig
Videre er det stor usikkerhet knyttet til de økonomiske forutsetningene i prosjektet. Dette gjelder både investeringskalkylene og gevinstkalkylene. De beregnede kostnadene for etappe 1 av Nye Rikshospitalet og Nye Aker har økt fra 36 milliarder til rundt 55 milliarder Stortinget innvilget lånegaranti til prosjektet.

Oslo Universitetssykehus mangler den forutsatte egenkapitalen
Prosjektet er lånefinansiert etter gammel modell med 70 prosent av P85. Resterende 30 prosent skal Oslo Universitetssykehus finansiere med egenkapital. Sykehus skal frem til 2031 spare opp 6 milliarder for å dekke egenkapitalbehovet. Hvert år som har gått siden 2020 har sykehuset levert dårligere økonomiske resultater enn det som er nødvendig til tross for store kutt i pasientbehandlingen. Det har ikke lyktes Oslo Universitetssykehus å spare om egenkapital i henhold til planen. I 2026 budsjetterer sykehus for å gå med 800 millioner i overskudd for å forsøke å bedre investeringsevnen betydelig og ta igjen noe av etterslepet. De vil deretter måtte øke nivået på overskuddet år for år fremover for å fremskaffe nødvendig egenkapital. Dette forutsetter svært stor effektivisering i byggeperioden som er en periode med krevende arbeidsforhold, midlertidige løsninger og store driftsulemper.

Planlegger med omfattende effektivisering og urealistiske gevinster
Finansieringsmodellen for nye sykehusbygg vil deretter, etter innflytting, kreve ytterligere effektivisering for at sykehuset skal ha mulighet til å betjene de store kapitalkostnadene som vil påløpe når virksomheten har flyttet inn i nybyggene. Oslo universitetssykehus har utarbeidet en gevinstrealiseringsplan som legger til grunn gevinster 1,9 milliarder årlig i forkant av innflytting i nye bygg og deretter ytterligere 1,5 milliarder kroner når de nye byggene tas i bruk. De tillitsvalgte ved både Oslo Universitetssykehus og Helse Sør-Øst RHF har i mange år pekt på at begge disse forutsetningene er urealistiske. 

Vi har de siste årene sett at helseforetak som har hatt store investeringer i nye bygg har kommet i en svært krevende økonomisk situasjon når renter og avdrag skal betales og de budsjetterte gevinstene blir lavere enn forventet. Oslo Universitetssykehus har investert i og planlegger investeringer i flere prosjekter enn Nye Aker og Nye Rikshospitalet og har allerede pådratt seg kapitalkostnader knyttet til nybygg på Radiumhospitalet og Storbylegevakten. De neste årene kommer kapitalkostnader knyttet til innflytting i det nye Livsvitenskapsbygget og nye bygg for sikkerhetspsykiatri i tillegg. Frem til 2031 vil Oslo Universitetssykehus etter planen ha investert for rundt 64 milliarder kroner og de vil måtte fortsette å investere rundt 10 milliarder i etappe 2 av prosjektet for å kunne frigjøre Ullevåltomta for salg. På toppen av dette kommer store investeringer i IKT. De store gevinstene som er nødvendig er stor grad forutsatt av nye IKT-løsninger. Til sammen har Oslo Universitetssykehus et investeringsplan på 80-90 milliarder frem mot 2040.

Nybygg reduserer ikke kostnadene i sykehusene viser ny rapport
6. oktober i år offentliggjorde Terje P. Hagen og Kjartan Sarheim Anthun rapporten "Sykehusenes kostnadsnivå før og etter investeringer i bygningsmassen". 

Terje P. Hagen og Kjartan Sarheim Anthun har kartlagt Investeringer i bygningsmasse ved sykehusene som ble gjennomført i perioden 2003-2023. Forventningene om kostnadseffektivisering ble ikke oppnådd ved noen av investeringene. Dette gir grunnlag for å stille spørsmål ved realismen i de regionale helseforetakenes investeringskalkyler. Tvert imot viser funnene til Hagen og Anthum at investeringer i bygningsmassen var assosiert med kostnadsøkninger på kort sikt. Kostnadsøkningene startet året før iverksettelsen av investeringene og var 4,9 % over kostnadsnivået i referanseperioden, året etter iverksettelsen av investeringene. Fra og med år fire etter investeringen var det gjennomsnittlige kostnadsnivået tilbake på referansenivået.

Dette er alvorlige funn for prosjektet Nye Oslo Universitetssykehus. Hvis kostnadsnivået etter innflytting i nybygg gir store kostnadsøkninger de første årene for deretter å stabilisere seg på samme nivået som før utbyggingen startet vil den økonomiske krisen bli svært dyp og det vi ser i dag i sykehus landet rundt vil være små problemer til sammenligning.

Vi ber Stortinget be regjeringen om snarest å gjennomføre en uavhengig gjennomgang og kvalitetssikring av de investeringskalkylene og gevinstkalkylene som ligger til grunn for investeringsbeslutningene fra 2022 for Nye Aker sykehus og Ny Rikshospitalet. Dette bør helst skje før det bevilges ytterligere midler til prosjektet, eller i det minste som en forutsetning. En slik gjennomgang kan for eksempel gjennomføres av Riksrevisjonen.

Store kutt planlegges til neste år
Vi vil også peke på at det planlagte overskuddet på 800 millioner i 2026 som Oslo Universitetssykehus er avhengig av for å sikre investeringsevnen, vil få store konsekvenser for pasienter og ansatte. Ikke minst gjelder dette for psykisk helsevern. Planene OUS har lagt om å kutte 100 millioner i psykisk helsevern hvorav 19 millioner til barne- og ungdomspsykiatrien er ikke i tråd med vedtak i Stortinget. Sykehusene får store overføringer over statsbudsjettet for å gi pasienter forsvarlig behandling. Pasientbehandling er sykehusenes primæroppgave. Stortinget må pålegge Oslo Universitetssykehus å unnlate å gjennomføre  de store kuttene i psykisk helsevern i 2026. Pasientbehandlingen må prioriteres over oppsparing av egenkapital.

Redd Ullevål sykehus presenterte i sommer idéskissen "Veien ut av uføret for Nye Oslo Universitetssykehus".  I dokumentet presenterer vi en plan som tar hensyn til arbeidet som er gjennomført. Vi presenterer en løsning for den situasjonen vi vil stå i når det blir bråstopp i arbeidene,
enten som en følge av en rettslig avgjørelse eller en politisk beslutning. Løsningen vi presenterer er langt rimeligere og vil kunne ferdigstilles raskere. Den gir romsligere arealer, tomtereserver og bedre helsefaglige løsninger og forutsetter heller ikke tomtesalg.

Vi ber komiteens medlemmer å se på denne løsningen som vi sender i separat e-post. En stans i planene for Nye Oslo Universitetssykehus er fullt mulig og forsvarlig.

Vi ønsker Helse- og omsorgskomiteen lykke til med behandlingen Statsbudsjettet.

Med vennlig hilsen
Redd Ullevål sykehus

Lene Haug

4,9 milliarder kroner er foreslått bevilget av lånerammen til Nye Oslo Universitetssykehus i 2026.

Redd Ullevål sykehus har tatt ut søksmål mot staten, foreningen mener at de statlige reguleringsplanene for Nye Aker og Nye Rikshospitalet er ugyldige på grunn av brudd på EUs plandirektiv. Oslo tingrett har oversendt spørsmålet til EFTA-domstolen for en uttalelse i forkant av rettssaken i tingretten. Saken er nå til behandling i EFTA-domstolen. Vi mener at videre investeringer på sykehusområdene på Aker og Gaustad er beheftet med stort risiko. Arbeidene kan bli stoppet i tingretten og videre investeringer bør settes på pause frem til lovligheten av utbyggingen er avgjort.

Kostnadene har økt betydelig
Videre er det stor usikkerhet knyttet til de økonomiske forutsetningene i prosjektet. Dette gjelder både investeringskalkylkene og gevinstkalkylene. De beregnede kostnadene for etappe 1 av Nye Rikshospitalet og Nye Aker har økt fra 36 milliarder til rundt 55 milliarder Stortinget innvilget lånegaranti til prosjektet.

Oslo Universitetssykehus mangler den forutsatte egenkapitalen
Prosjektet er lånefinansiert etter gammel modell med 70 prosent av P85. Resterende 30 prosent skal Oslo Universitetssykehus finansiere med egenkaptial. Sykehus skal frem til 2031 spare opp 6 milliarder for å dekke egenkapitalbehovet. Hvert år som har gått siden 2020 har sykehuset levert dårligere økonomiske resultater enn det som er nødvendig til tross for store kutt i pasientbehandlingen. Det har ikke lyktes Oslo Universitetssykehus å spare om egenkapital i henhold til planen. I 2026 budsjetterer sykehus for å gå med 800 millioner i overskudd for å forsøke å bedre investeringsevnen betydelig og ta igjen noe av etterslepet. De vil deretter måtte øke nivået på overskuddet år for år fremover for å fremskaffe nødvendig egenkapital. Dette forutsetter svært stor effektivisering i byggeperioden som er en periode med krevende arbeidsforhold, midlertidige løsninger og store driftsulemper.

Planlegger med omfattende effektivisering og urealistiske gevinster
Finansieringsmodellen for nye sykehusbygg vil deretter, etter innflytting kreve ytterligere effektiviserting for at sykehuset skal ha mulighet til å betjene de store kapitalkostnadene som vil påløpe når virksomheten har flyttet inn i nybyggene. Oslo Universitetssykehus har utarbeidet en gevinstrealiseringsplan som legger til grunn gevinster 1,9 milliarder årlig i forkant av innflytting i nye bygg og deretter ytterilgere 1,5 milliarder når de nye byggene tas i bruk. De tillitsvalgte ved både Oslo Universitetsykehus og Helse Sør-Øst RHF har i mange år pekt på at begge disse forutsentingene er urealistiske. 

Vi har de siste årene sett at helseforetak som har hatt store investeringer i nye bygg har kommet i en svært krevende økonomisk situasjon når renter og avdrag skal betales og de budsjetterte gevinstene blir lavere enn forventet. Oslo Universitetssykehus har investert i og planlegger investeringer i flere prosjekter enn Nye Aker og Nye Rikshospitalet og har allerede pådratt seg kapitalkostnader knyttet til nybygg på Radiumhospitalet og Storbylegevakten. De neste årene kommer kapitalkostnader knyttet til innflytting i det nye Livsvitenskapsbygget og nye bygg for sikkerhetspsykiatri i tillegg. Frem til 2031 vil Oslo Universitetssykehus etter planen ha investert for rundt 64 milliarder kroner og de vil måtte fortsette å investere rundt 10 milliarder i etappe 2 av prosjektet for å kunne frigjøre Ullevåltomta for salg. På toppen av dette kommer store investeringer i IKT. De store gevinstene som er nødvendig er stor grad forutsatt av nye IKT-løsninger. Til sammen har Oslo Universitetssykehus et investeringsplan på 80-90 milliarder frem mot 2040.

Nybygg reduserer ikke kostnadene i sykehusene viser ny rapport
6. oktober i år offentligjorde Terje P. Hagen og Kjartan Sarheim Anthun rapporten "Sykehusenes kostnadsnivå før og etter investeringer i bygningsmassen". 

Terje P. Hagen og Kjartan Sarheim Anthun har kartlagt Investeringer i bygningsmasse ved sykehusene som ble gjennomført i perioden 2003-2023. Forventningene om kostnadseffektivisering ble ikke oppnådd ved noen av investeringene. Dette gir grunnlag for å stille spørsmål ved realismen i de regionale helseforetakenes investeringskalkyler. Tvert imot viser funnene til Hagen og Anthum at Investeringer i bygningsmassen var assosiert med kostnadsøkninger på kort sikt. Kostnadsøkningene startet året før iverksettelsen av investeringene og var 4,9 % over kostnadsnivået i referanseperioden, året etter iverksettelsen av investeringene. Fra og med år fire etter investeringen var det gjennomsnittlige kostnadsnivået tilbake på referansenivået.

Dette er alvorlige funn for prosjektet Nye Oslo Universitetssykehus. Hvis kostnadsnivået etter innflytting i nybygg gir store kostnadsøkninger de første årene for deretter å stabilisere seg på samme nivået som før utbyggingen startet vil den økonomiske krisen bli svært dyp og det vi ser i dag i sykehus landet rundt vil være små problemer til sammenligning.

Vi ber Stortinget be regjeringen om snarest å gjennomføre en uavhengig gjennomgang og kvalitetssikring av de investeringskalkylene og gevinstkalkylene som ligger til grunn for investeringsbeslutningene fra 2022 for Nye Aker sykehus og Ny Rikshospitalet. Dette bør helst skje før det bevilges ytterligere midler til prosjektet, eller i det minste som en forutsetning. En slik gjennomgang kan for eksempel gjennomføres av Riksrevisjonen.

Store kutt planlegges til neste år
Vi vil også peke på at det planlagte overskuddet på 800 millioner i 2026 som Oslo Universitetssykehus er avhengig av for å sikre investeringsevnen vil få store konsekvenser for pasienter og ansatte. Ikke minst gjelder dette for psykisk helsevern. Planene OUS har lagt om å kutte 100 millioner i psykisk helsevern hvorav 19 millioner til barne- og ungdomspsykiatrien er ikke i tråd med vedtak i Stortinget. Sykehusene får store overføringer over Statsbudsjettet for å gi pasienter forsvarlig behandling. Pasientbehandling er sykehusenes primæroppgave. Stortinget må pålegge Oslo Universitetssykehus å unnlate å gjennomføre  de store kuttene i psykisk helsevern i 2026. Pasientbehandlingen må prioriteres over oppsparing av egenkapital.

Redd Ullevål sykehus presenterte i sommer idéskissen "Veien ut av uføret for Nye Oslo Universitetssykehus".  I dokumentet presenterer vi en plan som tar hensyn til arbeidet som er gjennomført. Vi presenterer en løsning for den situasjonen vi vil stå i når det blir bråstopp i arbeidene,
enten som en følge av en rettslig avgjørelse eller en politisk beslutning. Løsningen vi presenterer er langt rimeligere og vil kunne ferdigstilles raskere. Den gir romsligere arealer, tomtereserver og bedre helsefaglige løsninger og forutsetter heller ikke tomtesalg.

Vi ber komiteens medlemmer å se på denne løsningen som vi sender i separat e-post. En stans i planene for Nye Oslo Universtitetsykehus er fullt mulig og forsvarlig.

Vi ønsker Helse- og omsorgskomiteen lykke til med behandlingen Statsbudsjettet.

Med vennlig hilsen
Redd Ullevål sykehus

Lene Haug

Høringsnotat til Helse- og omsorgskomiteen

Kommentarer og innspill til statsbudsjettet for Helse- og omsorgsdepartementet

Innledning

Personskadeforbundet er en landsdekkende, frivillig og politisk uavhengig interesseorganisasjon som skal ivareta dem som rammes av ulykker og personskader. I over 40 år har vi bistått mennesker som har blitt skadet som følge av trafikkulykker, arbeidsulykker, feilbehandling i helsetjenesten, fritidsulykker og voldshendelser.

Dette høringsnotatet er utarbeidet med bakgrunn i statsbudsjettet for Helse- og omsorgsdepartementet, og er ment som et innspill til Helse- og omsorgskomiteens videre behandling av budsjettet. Personskadeforbundet er medlemmer av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Hjernerådet og stiller oss bak deres innspill.

Generelt om budsjettet
Vi finner lite fokus på helse i statsbudsjettet som helhet, men tar med oss de gode signalene knyttet til satsningen på flere ut i arbeid som går igjen hos flere departementer. Flere med funksjonsnedsettelser i arbeid er god økonomi og god helse, og Personskadeforbundet ønsker velkommen et sterkere samarbeid mellom helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren.

I budsjettet for helse ser vi fortsatt fokus på ventelister, pakkeforløp og «ferdigbehandling». Mennesker med kroniske lidelser har et livslangt forhold til helsevesenet, og de blir svært ofte taperne i dette fokuset. Det må settes et tydelig og reelt fokus på livsløpet også. Dette er også god økonomi da de vil være friskere lenger, trenge mindre bistand og kunne bidra mer i arbeidslivet.

Om tiltak vedrørende uønskede pasienthendelser

Personskadeforbundet ser at et nasjonalt register for uønskede pasienthendelser er et viktig arbeid for å ivareta pasientsikkerheten og det vil kunne bidra til å redusere feilbehandlinger og unngå svikt i helsetjenesten. Dette vil igjen spare samfunnet for store kostnader. Fordi dette er et så viktig arbeid som igjen også vil være økonomisk gunstig ved at færre feil gjøres, bør arbeidet fullfinansieres med friske midler og ikke gjennom en bevilgning til modernisering av Folkehelseinstituttet. Godt registerarbeid krever ressurser, og vil gi det beste grunnlaget for læring.

Om evaluering av Norsk pasientskadeerstatning

Stortinget ga regjeringen i oppdrag å gjennomføre en evaluering av Norsk pasientskadeerstatning. Regjeringen oppnevnte en ekspertgruppe som la fram sin anbefaling i august 2024, og regjeringen kvitterer ut anmodningsvedtaket. Personskadeforbundet ser derimot at etatene ikke har fulgt godt nok opp vedtaket. For eksempel bel det anbefalt at Norsk pasientskadeerstatning skal etablere en ordning med ledende sakkyndig fora alle relevante fagområder. Dette er ikke på plass, og etter hva vi erfarer er fortsatt praksisen at sakkyndig ikke har noen som helst kontakt med den skadde pasienten. Personskadeforbundet ber om at ekspertgruppens anbefaling blir fulgt opp videre.

Om kapittel 733 Habilitering og rehabilitering.  

Det pågår nå et arbeid med en Nasjonal habilitering- og rehabiliteringsplan, som tegner godt ut utfordringsbilde, mulighetsrom og klare forbedringstiltak. Vi har stor tro på planen i seg selv, men er redd for at dette blir nok en plan som havner i skuffen. Planen må politisk behandles, slik at stortinget får anledning til å ta stilling til de prioriteringer og føringer som skal ligge til grunn for framtidens habilitering- og rehabiliteringstjenester.

For mennesker med komplekse og sammensatte behov, bekymrer det at det skal fokuseres på oppfølging i kommuner som ikke har kompetanse til å bistå. Våre medlemmer beskriver overgangen fra spesialisthelsetjenesten til hjemkommunen som å være i fritt fall. Spesialisthelsetjenesten må styrkes i sitt veiledningsansvar, og det må opprettes ambulante rehabiliteringsteam som kan sikre gode overføringer og opplæring. For de som går fra barn til voksen innenfor disse systemene er det særlig viktig.

Personskadeforbundet mener at det uavhengig av diagnose må være en forløpskoordinator som følger mennesker fra de er innlagt i sykehus til de kommer til hjemkommunen og har helse- og omsorgstilbud på plass. Dette vil lette byrden både for de som er skadet, men også for pårørende som igjen vil være mindre utsatt for å falle ut av arbeidslivet grunnet omsorgsbelastninger.

Om kapittel 743 Norsk pasientskadeerstatning

Personskadeforbundet opplever Norsk pasientskadeerstatning som en etat med betydelige utfordringer. Som det står skrevet i budsjettforslaget er saksbehandlingstiden for lang og staten mottok i 2024 hele 161 stevninger.  Dette er et tegn på at sakene ikke er godt nok behandlet i første omgang. Hele 53 saker ble forlikt i tillegg til at Pasientskadenemnda tapte 12 av 35 saker.

Med så store utfordringer er det urimelig at det foreslås en reduksjon i driftsmidler. Når man i tillegg ser at etaten har brukt saksbehandlingsressurser til å utvikle nytt saksbehandlingsverktøy framstår det enda mer uforståelig.

Om kapittel 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester.

Personskadeforbundet har erfaring med at skillet mellom skole og helse blir stort og uoverkommelig når man egentlig har behov for større grad av samarbeid og fleksibilitet. Vi er bekymret for at tilskuddsordningen til helsestasjon og skolehelsetjeneste flyttes over til barne- og familiedepartementets budsjett da vi mister et viktig bindeledd for barnet. Skolen er en stor del av barns hverdag og svært viktig for tilhørighet. Godt samarbeid og riktig fokus kan gi store gevinster for barn med funksjonsnedsettelser.

Til avsnittet om unge mennesker som bor i sykehjem, ønsker vi en gjennomgang av kriteriene i ordningen. I tråd med andre strategier innenfor helse satses det på at flere skal bo hjemme lenger. Dette fører også til at beboere i sykehjem blir stadig eldre og sykere, og grensen på 49 år er utdatert.

HelseOmsorg21-rådet (rådet) er en nasjonal dialogarena og møteplass om forskning, innovasjon og helsenæring. Rådet er det eneste permanente organet der alle sektorer som jobber med helse er representert. 

Helse- og omsorgstjenestene står under stort press, og tiltakene i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett bør støtte opp under en bærekraft og inkluderende helsetjeneste. Vi trenger reelle prioriteringer i helse- og omsorgstjenestene og en åpen diskusjon om ressursbruk, forventninger, involvering og samarbeid. Vi må blant annet frigjøre ressurser gjennom smartere organisering, bedre samhandling mellom nivåer, økt digitaliseringstakt, større satsing på forebygging og rehabilitering, og bedre bruk av helsedata og datadrevet beslutningsstøtte slik at vi kan bruke mer på å forbedre den generelle helsen i befolkningen og å redusere sosiale ulikheter i helse. Dette er spesielt viktig som følge av årets budsjett, gitt effektiviseringstiltak i den sentrale helseforvaltningen og i helseforetakene.

Vi befinner oss i en tid med økende mangel på helsepersonell. Det er behov for smartere arbeidsprosesser, nye modeller for oppgavedeling og bruk av teknologi som gir mer tid til pasientnær omsorg. Ledere og ansatte må få verktøy, insentiver og frihet til å lede endringsarbeidet som kreves med begrensede ressurser og den demografiske utviklingen med en stadig mer mangfoldig og eldre befolkning. Også kompetansen i helsetjenestene må styrkes for å sikre at de som jobber i tjenestene har relevant kunnskap og ferdigheter til å gi likeverdige tjenester.

Det er positivt at det er flere tiltak knyttet til digitalisering i helse- og omsorgstjenesten i budsjettet. Det foreslås blant annet 187 mill. kroner til digital samhandling, inkludert tilskudd gjennom helseteknologiordningen på samme nivå som i fjor (kap. 701). Rådet mener imidlertid at bevilgingen kunne vært større gitt omstillingsbehovet i helse- og omsorgssektoren.

Rådet er glad for at regjeringen ønsker økt bruk av helsedata i helseforskning, i tjenesten og i helsenæringen. Rådet ønsker også å påpeke at helsedata spiller en sentral rolle i beredskapssammenheng. Kunnskapsberedskap handler om å bygge en sterk kunnskapsbase som kan brukes både i krisesituasjoner og i det langsiktige arbeidet med å fremme helse og rettferdighet. En nasjonal satsing på kunnskapsberedskap må inkludere forskning, formidling, politikk og hele helsetjenesten. Solid grunnforskning som inkluderer kommunene, vil være nødvendig for å gi tilstrekkelig fleksibilitet og muligheter til å utvikle fremtidige løsninger på utfordringer vi ennå ikke vet hva er når neste krise rammer.

I statsbudsjettet står det at det i 2026 er en prioritert oppgave å «legge til rette for mer og bedre bruk av helsedata» og at «data og statistikk raskere skal ut til brukerne». Rådet tolker denne teksten som en intensjon om økt innsats, men kan ikke se at dette gjenspeiles i budsjettet selv om det er bevilget noe midler til å lage skreddersydd statistikk.

Rådet er i gang med en rekke intervjuer med brukere av helsedata for å klargjøre hva de opplever er flaskehalser for å få rask tilgang til helsedata. Flere av brukerne rådet har snakket med trekker frem behov for økte ressurser i Helsedataservice og i helseregistrene som det aller viktigste for raskere og bedre tilgang til helseregisterdata. Rådet er derfor bekymret for videreutviklingen av Helsedataservice og derved tilgang til helseregisterdata.

Rådet noterer seg også at bevilgningen til NORTRE (samfinansiert mellom HOD og KD) blir videreført på KDs budsjett fra 2026. Rådet vil gjenta det vi spilte inn i fjor at bevilgningen er en god start, men at det er nødvendig med en økning fremover dersom NORTRE skal bli en reell nasjonal infrastruktur for personsensitive data.

Kommunenes samarbeidsarena for forskning (KSF) er en viktig struktur som er under oppbygging. KSF vil bidra til at kommunene blir tydeligere på hva kommunenes kunnskapsbehov er, hvilken forskning kommunene trenger og hvordan forskningen kan tas i bruk og spres. Dette er spesielt viktig med tanke på de store utfordringene kommunene står overfor. Rådet registrerer at bevilgningen til KSF er videreført med 5,4 mill. kroner (kap.780, post 71), men mener at det bør satses sterkere på en videreutvikling av KSF i årene som kommer. Da trengs også økte budsjetter. 

Regjeringen har med veikartet for helsenæring og etablering av helseindustri som eksportfremmesatsing tydeliggjort næringens betydning for helsepolitiske mål og verdiskaping i Norge. Tilskuddet til et akseleratorprogram for helsenæringen gjennom Innovasjon Norge er videreført, ellers ser rådet få spor av satsing på helsenæring i budsjettet for 2026. 

Tilgang på kapital for oppstartsbedrifter i helsenæringen er i dag svært begrenset. For å nå de ambisiøse målsettingene som legges frem både i veikartet for helsenæringen og i eksportsatsingen, er det nødvendig å styrke tilgangen på kapital i tidlig fase.

Helseteknologi er en av Norges mest gründerintensive sektorer, men mangler skalerbarhet og bred implementering. Rådet mener det er viktig at helsekatapult-ordningen (for legemiddelproduksjon, medisinsk utstyr og digital helse) som SIVA, Forskningsrådet og Innovasjon Norge utredet i 2024, blir realisert. En slik nasjonal test- og implementeringsarena i samarbeid med næringsliv, sykehus og kommuner, vil bidra til å øke takten i innføring av nye løsninger. Rådet mener at en styrket katapult-ordning for helse bør følges av friske midler gjennom både Helse- og omsorgsdepartementets og Næring -og fiskeridepartementets budsjetter.  
 

Forandringsfabrikken (FF) takker for muligheten til å gi innspill til Helsekomiteens behandling av Statsbudsjettet for 2026

FF gir innspill til:
kap. 1.7 Opptrappingsplan for psykisk helse 
Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold
Kap. 734 Særskilte tilskudd til psykisk helse og rustiltak
Kap. 780 Forskning

Forandringsfabrikken heier på regjeringen for:

• Satsing på lavterskeltilbud for barn. Hovedsvar fra barn er at psykisk helsehjelp må være lett tilgjengelig, nær barn og sjelden på sykehus. Hjelpen i kommunen oppleves mer “normal”.
• Rushjelp i lavterskeltilbud. Barn ønsker lett tilgjengelig hjelp i kommunen av voksne som forstår at rus er et uttrykk for at noe er vanskelig eller strevsomt. Dette avgjør for mange om hjelpen blir nyttig. Spesialisthelsetjenesten mangler ofte fokus på dette, når symptomet rus skal behandles. 
• Brukermedvirkning i hele forsknings- og innovasjonsprosessen. Dette trengs for at forskning og innovasjon blir mer treffsikker, når de som får hjelp er med. 

INNSPILL 1: FF BER OM STØTTE PÅ STATSBUDSJETTET 

FF har i 20 år bidratt med til innhenting av synspunkter fra barn
FF henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med helsetjenester, barnehager, skole, barnevern, politi og rettssystem. Barn og unge med egen erfaring inviteres til å dele erfaringer og råd, i nasjonale, kvalitative undersøkelser. Svar som går igjen fra mange barn på ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn som FF kaller kunnskap direkte fra barn. Målet til FF er at barn opplever at systemene har god kvalitet, med indikatorer som inkluderer det barn synes er viktig. 

Siden 2014 har helsemyndighetene tatt imot kunnskap fra FFs undersøkelser med barn og unge med erfaring fra helsetjenester. Over 5000 barn og unge har bidratt i over 20 rapporter og bøker, for å gi myndigheter og ledere kunnskap og dermed bidra til kunnskapsgrunnlaget for beslutninger som angår barn og unge. Kunnskapen har bidratt til endringer i helselover, retningslinjer, praksis og på utdanninger.

FF vurderer nå om det er mulig å fortsette arbeidet på helsefeltet
FF har i 20 år bidratt med kunnskap som nasjonale myndigheter er avhengig av, for å sikre barnekonvensjonen og forbedre tjenester. FFs arbeid er unikt, også i Norden og Europa. Dette ble svært tydelig på en irsk konferanse våren 2025 der tema var barns rett til å bli hørt i beslutninger, etter FNs barnekonvensjon. Forskere fra ulike deler av verden deltok og FFs arbeid ble løftet frem. 

FF støtte på statsbudsjettet 2016-2022: 

• FFs arbeid ble en egen post på statsbudsjettet for 2016, etter merknad i Helsekomiteen. Helseministeren førte støtten videre. I 2016-2022 var FF egen post på statsbudsjettet (post 23 utviklingstiltak) med 4-7,3 mill. 

FF vært uten støtte 2023-2025

• I 2023 mistet FF all støtte på helsefeltet, da ca 100 organisasjoner ikke lenger fikk øremerkede midler. FF var samtidig under gransking. 
• For 2024 fikk FF avslag på søknad om driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner, med begrunnelse om at søknaden hadde for stort fokus på å hente inn synspunkter fra barn. Helsedirektoratet mente at dette ikke var brukermedvirkning. 
• For 2025 ble driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner lukket for ideelle stiftelser. Det kom som et sjokk hos oss. FF søkte støtte i fem andre tilskuddsordninger hos Hdir, med avslag på fire av fem. FF skrev deretter til HOD for å be om støtte til 2025, uten svar. 

FNs barnekomité ba Norge sikre barn i helsetjenesters rett til å bli hørt
FF ber om støtte til et prosjekt der vi gjennomfører tre undersøkelser på helsefeltet i 2025, med barn under 18 år med erfaring fra helsetjenester. Barna inviteres til å dele erfaringer og konkrete løsningsforslag til hvordan sikre best mulig kvalitet i helsetjenestene. Dette vil bidra til at Norge følger barnekomiteens merknader. Forslaget sendes i egen epost. 

INNSPILL 2: KNYTTET TIL 1.7 OPPTRAPPINGSPLAN FOR PSYKISK HELSE

Det foreslås å styrke lavterskeltilbud i kommunene og tilbud drevet av ideelle og frivillige organisasjoner. Barn svarer gjennomgående at de ønsker rask hjelp nær seg som tar utgangspunkt i det de selv vil ha hjelp for og utenfor et “sykehus”. BUPs rammer med fokus på symptomkartlegging og symptombehandling gjør det vanskelig for barn å få hjelp til det som er vondt eller strevsomt. Det brukes mye ressurser på å gi psykisk helsehjelp i BUP uten at effekten for barn er målt. 

Hvilke tilbud lavterskeltilbudene skal gi blir nå viktig. Norge er etter barnekonvensjonen forpliktet til å ta utgangspunkt i synspunktene fra de grupper av barn det gjelder, når dette skal bestemmes.

FF foreslår derfor at Stortinget gjør dette:

• ber regjeringen inkludere grupper av barn under 18 år sine synspunkter for å bestemme rammene for lavterskeltilbud for barn under 18 år
• ber regjeringen jobbe for økt samarbeidet mellom ideelle/frivillige organisasjoner og lavterskeltilbud i kommunene, for å sikre at tilbudene til de frivillige og ideelle blir viktig del av lavterskeltilbudene i Norge 

INNSPILL 3: KNYTTET TIL KAP. 765 PSYKISK HELSE, RUS OG VOLD

Det er bra at regjeringen satser på lavterskeltilbud og oppsøkende arbeid, og at tiltak skal bygge på kunnskapsbaserte tilnærminger. Uten systematisk innhenting av barn synspunkter er det vanskelig å vite om tiltakene har nytte for barn som får tiltaket. For å sikre treffsikre tiltak må synspunkter fra barn under 18 år som beslutningen gjelder, innhentes, vurderes og vektlegges. Uten dette kan man stå i fare for å bruke tid og ressurser på tiltak som ikke er nyttige for barn og unge.  

FF foreslår at Stortinget gjør dette:

• ber regjeringen sikre forpliktelsen til barnekonvensjonen ved å innhete og vekte barn under 18 år sine synspunkter som del av kunnskapsgrunnlaget for kunnskapsbaserte tilnærminger

INNSPILL 4: KNYTTET TIL KAP. 780 FORSKNING

HOD stiller krav til NFR om brukermedvirkning i hele forsknings- og innovasjonsprosessen, inkludert formidling og implementering. Prosjekter skal vurderes ut fra nytte for sluttbruker. BRA!!!!!! FFs erfaring er at myndighetene har for lite direkte kunnskap fra barn i utsatte livssituasjoner. FF har gjennom et tiår hentet inn synspunkter fra disse gruppene. Staten har plikt til å sikre innhenting av barn som gruppe sine synspunkter og at deres synspunkt vektlegges i beslutninger som angår dem, dette følger av barnekonvensjonen.

FF foreslår at Stortinget gjør dette:

• ber regjeringen utarbeide krav om innhente synspunkter fra et større utvalg utsatte grupper barn under 18 år, i tråd med barnekonvensjonen, i forsknings- og innovasjonsprosjekter som omhandler barn

INNSPILL 5: TILBUD TIL BARN OG UNGE MED RUSMIDDELPROBLEMER

Hovedsvar fra barn viser at det må finnes flere muligheter for ungdommer som ønsker å bo et annet sted mens de får rusbehandling og at ideelle aktører må ha en viktig rolle. Mange har fått god hjelp etter fylte 18 år på behandlingssteder drevet av ideelle, med tydelig verdigrunnlag. Dette opplevdes menneskelig og ikke så sterilt. De ansatte hadde ulik bakgrunn, inkludert egen erfaring med rus.

Unge som strever med rus har forklart tydelig at det er en grunn til at de strever med rus. Unge beskriver rus som et smerteuttrykk, som andre uttrykk som å skade seg selv, stoppe å spise eller isolere seg selv. De ber om at rushjelp for de fleste ungdommer gis gjennom lavterskeltilbud i kommunen. Når RHF-ene får stort ansvar for rushjelp, blir rammene sykehus - og ikke rammene de fleste barn og unge sier sikrer god kvalitet og hjelpsomme tjenester. 

FF foreslår at Stortinget gjør dette:

• ber regjeringen øke kapasiteten til lavterskeltilbud for unge som strever med rus får lavterskel hjelp i sin kommune
• ber regjeringen legge til rette for at ideelle aktører kan gi tilbud om rusbehandling til unge under 18
• ber regjeringen sikre at synspunkter til grupper av barn med ruserfaring innhentes og bidrar i utvikling av rushjelp i kommune- og spesialisthelsetjenester

NHO Geneo er landsforeningen for helsenæringen, velferd og oppvekst, og består av bransjeforeningene Legemiddelindustrien (LMI), Melanor, Helse og Velferd, og barnehager. Bransjeforeningen Helse og Velferd representerer blant annet små, mellomstore og store ideelle og private virksomheter innen barnevern, heldøgns bemannede omsorgsboliger, hjemmebaserte tjenester, private sykehjem, private sykehus og klinikker, legetjenester, kiropraktikk, arbeidsinkludering, rehabiliteringsvirksomheter, treningssentre og brukerstyrt personlig assistanse. Bransjen Helse og Velferd omfatter litt over 1557 virksomheter, og om lag 16886 årsverk

Generelt om Statsbudsjettet for 2026:
Helse og Velferd understreker innledningsvis at det ikke bare er størrelsen på bevilgninger som betyr noe, men også hvilke føringer som følger midlene. Uten klare krav til måloppnåelse, samhandling og ansvar for bruk av midlene, risikerer man at større rammer ikke gir bedre pasienttilbud.
Helse og Velferd oppfordrer Stortinget til tydeligere styring og målbare krav om resultater, og tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Våre medlemmer bidrar - og kan i større grad enn i dag bidra med - både med kompetanse, kapasitet og bedre løsninger, både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Regjeringen foreslår at sykehusenes budsjettramme styrkes med 3,4 milliarder kroner i 2026. Her oppfordres det sterkt til økt bruk av privat kapasitet og kompetanse når det gir bedre pasienttilbud og god samfunnsøkonomi for det offentlige.

Det er videre foreslått 3.365 millioner kroner i tilsagnsramme for investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser, noe som tilsvarer ca. 1500 plasser. I tillegg er det satt av midler til botilskudd, og tilrettelegging for å bo trygt hjemme. Her kan private aktører bidra med løsninger både på kapasitet, bygg og kompetanse i samarbeid med kommunene.

Kap. 740 Helsedirektoratet, refusjon for laboratorieanalyser:
Regjeringens forslag om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate behandlere uten offentlig avtale, innebærer en betydelig svekkelse av pasientenes rettigheter og tilliten til helsepersonells faglige vurderinger. Leger, uavhengig av arbeidsgivers eierform, handler ut fra medisinskfaglige vurderinger og i tråd med helsepersonelloven. Når en laboratorieanalyse blir rekvirert, skjer det på bakgrunn av en vurdering av medisinsk behov, ikke av økonomiske hensyn. Ved å flytte kostnaden fra staten til den enkelte pasient, øker risikoen for at pasienter avstår fra å ta nødvendige prøver. Dette kan føre til forsinket diagnostisering av alvorlig sykdom, med potensielt livstruende konsekvenser.

Tiltaket er anslått å gi en innsparing på inntil 258 millioner kroner. Denne antatte gevinsten er høyst usikker. Mange pasienter som i dag bruker private tilbydere, vil i praksis bli tvunget over til fastleger og avtalespesialister, ordninger som allerede er under betydelig press. Det vil øke belastningen på det offentlige helsevesenet, føre til lengre ventetider og kan i realiteten øke kostnadene i stedet for å redusere dem.

Selv om regjeringen legger opp til en offentlig høring om hvordan tiltaket skal gjennomføres, er kuttet allerede budsjettert inn. Det vitner om at beslutningen i praksis er tatt, før høringen har funnet sted. Dette er alvorlig, all den tid det ikke foreligger noe solid kunnskapsgrunnlag for effekten av et slikt tiltak.
Private aktører har lenge vært klare til å rapportere helsedata i tråd med nye krav. Når Folkehelseinstituttet (FHI) nå etablerer mottak for data fra private aktører, vil dette gi et helt annet beslutningsgrunnlag for å vurdere verdien av laboratorieanalyser rekvirert fra privat sektor. Helse og Velferd mener dette forslaget er et prematurt kutt på sviktende grunnlag som undergraver legers dømmekraft og vil kunne gå ut over folkehelsen.

Kap. 740 Helsedirektoratet, Fristbruddordningen:
Regjeringen foreslår å overføre kontraktsansvaret for fristbruddordningen fra Helfo til de regionale helseforetakene (RHF). Helfos bevilgning reduseres med 8 mill. kroner knyttet til kostnadene for å forvalte dette ansvaret. De regionale helseforetakene må dekke sine kostnader innenfor gjeldende rammer.
Betalingssatsen for kommunene for utskrivningsklare pasienter prisjusteres til 6 172 kroner i 2026. Helse og Velferd kan ikke se hvordan det er godtgjort at fristbruddordningen sikres, og at midler er avsatt, all den tid fristbruddordningen er ment å sikre at pasientene får sikret sine pasient- og brukerrettigheter hjemlet i lovverket, herunder også behandling og oppfølging innen rimelig tid.

Videre konstaterer vi også at det samme organet som skal levere rettighetsbasert behandling og oppfølging av pasienter også da blir organet som skal kontrollere at pasient og brukerrettigheter blir oppfylt. Dette kan føre til en «bukken-passer-havresekken»-tilnærming, mens man i dag har adskilt dette, ved at Helfo som eget organ har ansvaret for fristbruddordningen.

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering:
Regjeringen foreslår å øke rekrutterings- og samhandlingstilskuddet med 40 millioner kroner i 2026 slik at det samlet foreslås 334,2 millioner kroner i tilskudd til hele landet. Rekrutterings- og samhandlingstilskuddet skal stimulere til forpliktende samarbeid mellom kommuner og helseforetak for å utvikle tjenester, skape gode pasientforløp, og understøtte tiltak som bidrar til rekruttering og god bruk av personell.

Helse og Velferd er positive til forslaget, men savner både omtale og forpliktende føringer for hvordan privat sektor skal involveres. I dag utgjør private og private ideelle tverrfaglige rehabiliteringsinstitusjoner om lag 65 prosent av kapasiteten i pasientreisen mellom sykehus og kommuner gjennom avtaler med de regionale helseforetakene. Likevel involveres de lite, og de er fortsatt ikke innlemmet i helsefelleskapene, selv om de har et ansvar for svært mange pasienter i samhandlingen mellom sykehus og kommuner.
Helsedirektoratet jobber for tiden med en oppdatert fagplan for rehabilitering og habilitering, men også her er kapasiteten og kompetansen de tverrfaglige private og private ideelle rehabiliteringssentrene besitter i liten grad involvert. Helse og Velferd oppfordrer derfor Stortinget til å inkludere privat sektor i planverk og avtaler for å sikre et bedre pasienttilbud.

Kap. 760 Post 61 Forebyggende helse- og omsorgstjenester
Helse og Velferd mener Statsbudsjettet mangler en satsning på forebyggende helse, spesielt innen enkle og effektive tiltak som trening og mosjon. Selv om proposisjonen poengterer verdien av fysisk aktivitet i et folkehelseperspektiv, er det ingen satsning på å tilrettelegge for økt fysisk aktivitet. Ved å ikke gjøre grep nå, vil kostnaden for folkehelsen øke betraktelig i fremtiden.

Kap. 760 Post 73 Kiropraktorbehandling
Etter tidligere forsøk på å avvikle refusjonsordningen for kiropraktorbehandling, velger regjeringen i dette budsjettforslaget å fastholde refusjonstaksten på 4 kroner for å sikre data til kommunalt pasient- og brukerregister. Det er svært skuffende at regjeringen ikke ønsker å prioritere utredning og behandling av muskel- og skjelettplager som er den vanligste årsaken til sykefravær i Norge, ved å gjeninnføre en bærekraftig takst. Helse og Velferd henstiller derfor Stortinget til å øke refusjonstaksten for kiropraktorbehandling.

Vennlig hilsen,
Torbjørn Furulund
Bransjedirektør
NHO Geneo, Helse og Velferd

Notat til Helse- og omsorgskomiteen
i forbindelse med komiteens høring om forslag til statsbudsjett for 2026,
23.–24. oktober 2025

Vår henvendelse gjelder Camphill Landsbystiftelsen i Norge sitt foreslåtte tilskudd, kapittel 760, post 70.

Camphill Landsbystiftelsen i Norge – et unikt tilbud

Hvem er vi?

• Camphill Landsbystiftelsen i Norge er en ideell stiftelse som siden 1966 har utført helse- og omsorgstjenester på vegne av kommunene, og som årlig mottar et rammetilskudd som delfinansierer tilbudet.
• Gjennom et langsiktig og forutsigbart samarbeid med kommunene og Helsedirektoratet er vi anerkjent som et viktig alternativ og supplement til kommunenes egne tjenester.
• Stiftelsen består av seks virksomheter: Vidaråsen Landsby (Sandefjord), Camphill Solborg (Ringerike), Hogganvik Landsby (Vindafjord), Jøssåsen Landsby (Malvik), Camphill Rotvoll (Trondheim) og Vallersund Gård (Ørland).
• Til sammen rommer landsbyene om lag 80 familiehus og 30 verksteder innen håndverk, matproduksjon, jordbruk og service – blant annet veveri, bakeri, snekkeri, osteproduksjon, butikk, vaskeri, safteri, sykkelverksted. økologisk gartneri og økologisk gårdsdrift.
• Vi tilbyr plass til 125 beboere med ulike funksjonsvariasjoner.
• Rundt 250 personer arbeider hos oss, hvorav om lag 150 bor og arbeider i landsbyene sammen med beboerne, mens omkring 100 er eksternt ansatte.
• Landsbystiftelsen er en del av den internasjonale Camphill-bevegelsen, som bygger på Rudolf Steiners antroposofi og et menneskesyn forankret i fellesskap, respekt og gjensidig utvikling.

Vår egenart

• Stiftelsen er ideell, så absolutt alle midler brukes til drift og videreutvikling av tilbudet til våre beboere, vi har intet annet økonomisk formål.
• Landsbyene er levende fellesskap der medarbeidere og beboere skaper gode hverdager ved å dele livene sine, slik at alle har både et hjem, et meningsfylt arbeid og et rikt fritidstilbud – vi mener vi skaper “Team Pølsa” hver dag for våre beboere.
• Vi legger til grunn at alle mennesker kan og vil bidra, og vi sørger for at det skjer i praksis, hver dag, for alle beboere.
• Vår særegne organisering, med boende medarbeidere, unge praktikanter og eksternt ansatte fagpersoner, gir høy fleksibilitet, meget lavt sykefravær, lav gjennomtrekk av beboere og medarbeidere, god kompetanseutvikling og sterk eierskapsfølelse.
• Landsbyene ligger i naturskjønne omgivelser uten institusjonspreg, der økologisk gårdsdrift med bærekraftig dyrehold og dyrking av økologisk mat er en viktig og naturlig del av hverdagen.
• Vi har over mange år etablert og opprettholdt en tydelig miljøprofil med fokus på økologisk produksjon, bruk av nesten bare økologiske matvarer, gjenbruk, bilkollektiv, egne vannrensingsanlegg og dermed lavest mulig miljøbelastning.

Våre største utfordringer

• Camphill Landsybstiftelsen er meget takknemlig for å få et årlig statstilskudd, og vi mener vi representerer et tilbud som i sum koster det offentlige – stat og kommune - langt mindre enn de fleste alternativ, både private og offentlige.
• Vår lønnsandel er ca. 60% av samlede utgifter, og når det årlige tilskudd vi mottar år etter år ikke kompenserer for prisstigningen – og dermed heller ikke inkluderer mulighet for reallønnsutvikling – så dekker heller ikke årets foreslåtte økning i tilskuddet lønnsvekst og prisstigning. Over tid svekker dette dessverre både kvalitet og omfang av det tilbud vi klarer å tilby våre beboere – vår evne til å gi kommunene tilgang til et kostnadseffektivt og kvalitetsmessig viktig supplement svekkes gradvis.
• Vi utsettes i stadig økende grad for arbeidstidsbestemmelser og tariffbindinger som svekker vår fleksibilitet til å yte et kvalitetsmessig best mulig tilbud til beboerne – vi får stadig økende lønns- og pensjonskostnader.
• I tillegg er den ramme vi mottar fra Helsedirektoratet per beboer lavere enn hva kommunene mottar per beboer – og vi mottar ikke investeringstilskudd for utbygging av våre fasiliteter.
• Vi har i mange år fått støtte over Statsbudsjettet fordi vi ikke har institusjonspreg, og man mener vi representerer et verdifullt alternativ til offentlige tilbud. Vi skulle svært gjerne bidratt til at enda flere får opppleve den livskvalitet vi mener landsbyene representerer, og vi tror vi i sum samtidig ville kunne spare det offentlige for betydelige beløp.

Hva ønsker vi å formidle til komiteen?

Gjennom vårt arbeid representerer vi en gruppe mennesker som ofte mangler sterke talspersoner i den offentlige debatten. Derfor ser vi det som viktig å løfte deres stemme.
Det er ikke tilfeldig at en av våre beboere har fått antatt 6 portretter til årets Høstutstilling på Kunstnernes Hus, eller at den prisbelønnede dokumentarfilmen “Filmen om Ola – en vanlig uvanlig fyr” som har vært vist på kino og i NRK i 2023/24   - har berørt mange. Vi representerer mer enn tjenester – vi representerer et menneskesyn som gir alle mulighet til å utvikle sitt potensial og oppleve tilhørighet.

Til tross for stor dugnadsånd blir det imidlertid mer og mer krevende å opprettholde vårt unike tilbud. Finansieringen over statsbudsjettet dekker en stadig mindre andel av kostnadene. Økningen i våre tilskudd har i mange år vært lavere enn både pris- og lønnsvekst.

Vår modell sparer kommunene for betydelige kostnader. Tilbakeføring av beboere til hjemkommunen vil som regel være dyrere og kan stride mot individets rett til selvbestemmelse. Tilbudet vårt er derfor både verdifullt og kostnadseffektivt – noe vi ønsker å dokumentere i et planlagt forskningssamarbeid med NTNU.

Økende krav til levestandard og til fysisk utforming av verksteder og boliger binder stadig større deler av inntektene. Uten en reell styrking av tilskuddet blir det vanskelig å opprettholde både kvalitet og kapasitet.
Vi er ikke en produksjonsbedrift – vi kan og vil ikke stenge det som for mange er deres sosiale nettverk og eneste hjem.

Vi håper komiteen vil vurdere å øke vårt tilskudd over kapittel 760, post 70 med 15 millioner kroner, slik at vi kan fortsette å tilby et bærekraftig, inkluderende og verdig liv for våre beboere.

Takk for tilliten vi har fått i snart 60 år!

Hommelvik, 19. oktober 2025

Tom O. Collett,                                        Hanna Schmeding,
hovedstyreleder                                      generalsekretær

Sykehusklovnene takker for muligheten til å komme med innspill til komiteens arbeid med statsbudsjettet for 2026, og for komiteens interesse for vårt arbeid.

Sykehusklovnene er en ideell stiftelse med 50 profesjonelle sykehusklovner som møter barn og unge i alder 0-18 år uavhengig av diagnose innlagt på sykehus eller i behandling hjemme med formål om å lete frem det friske i barnet, skape mestringsfølelse og tenne livsgnist. Sykehusklovnene gjennomførte i 2024: 35 578 pasientmøter på sykehus, 523 hjemmebesøk for barn i palliative førløp og hadde over 1500 sykehusdager. Sykehusklovnene er til stede på 20 sykehus, i alle 4 helseregioner. Sykehusklovnene har en kulturell og en terapeutisk verdi. Sykehusklovnene er verdens beste reseptfrie medisin!

Vedtak nr. 534, 1. april 2025. Evaluering av tvangsbruk i helse- og omsorgstjenesten.

Å minske eller forebygge traumer handler ikke kun om fravær av tvang, men også om nærvær av gode opplevelser. Når barn må gjennom noe uunngåelig skaper Sykehusklovnene et sted der alvor og lek, kontroll og kaos, eksisterer side om side. Sykehusklovnene jobber i barnets perspektiv og møter barnet med støtte, forståelse og tillit – slik at det ikke fester seg frykt, men gir barnet opplevelse av mestring. Sykehusklovnene har en viktig rolle i de nasjonale føringene for en mer traumebevisst praksis – der trygghet, medvirkning og relasjon er grunnleggende for god behandling.

I 2023 ble det gjennomført en studie med hensikt å kartlegge sykepleieres erfaringer med tvangsbruk på barneavdelinger i Norge. 43% av sykepleierne benyttet tvang ukentlig. Studien trekker frem viktigheten av avledning som reduserende faktor. I 2020 gjennomførte Oslo Universitetssykehus en kvalitetsstudie for å dokumentere effekten av samarbeidet mellom helsepersonell og sykehusklovner i medisinske prosedyrer. Studien viser at tilstedeværelsen til Sykehusklovnene gir signifikant mindre bruk av tvang. I flere helseforetak sine fagprosedyrer løftes viktigheten av den psykososiale ivaretagelsen av barn og unge gjennom mestring og avledning i forbindelse med krevende, smertefulle eller traumatiske medisinske prosedyrer frem. Resultater fra forskning på Sykehusklovnenes viktige tilstedeværelse i tverrfaglige helsemiljøer følger opp FNs barnekonvensjon artikkel 3 om barnets beste som grunnleggende hensyn, sammen med FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt.

Sykehusklovnene jobber i barnets perspektiv, samtidig som vi skaper etterlengtede pusterom for pårørende, søsken og helsepersonell. Sykehusklovnene kan ikke forandre situasjonen, men vi kan gjøre noe med opplevelsen. Slik kan et sykehusopphold også bli preget av latter, smil og positive minner. Sykehusklovnene støtter en tverrfaglig evaluering av praksis knyttet til hyppigheten av tvangsbruk og påvirkende faktorer for å kunne redusere bruken av tvang.

Vedtak nr. 704, 20. mai 2025. Palliativ medisin som påbygginsspesialitet. Vedtak nr. 705, 20. mai 2025. Videreutvikling av palliativ medisin.  Samt del 2, Budsjettomtaler: Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt – videreutdanning i palliasjon til barn og unge.

Sykehusklovnene har barneperspektivet i møte med livet og døden. En helhetlig barnepalliasjon søker å ivareta hele mennesket og miljøet rundt, da må også kunstfeltet sykehusklovning anerkjennes som en ressurs som stimulerer livskraft. «Kunst spiller en betydelig rolle for menneskers fysiske og psykiske helse», slår Verdens helseorganisasjons fast i rapport fra 2020. Et samlet helsevesen står sammen om en snuoperasjon med en tabubelagt kultur rundt barnedød til å omhandle livskvalitet, identitet og mestring for barn og unge i palliative forløp.

Sykehusklovnene har 10 års erfaring og kompetanse med palliativ behandling hos barn, og understreker viktigheten av å anerkjenne tverrfaglige ressurser. Regjeringen understreker behovet for bedre bruk av helsedata gjennom forskning og innovasjon i samarbeid med ideelle aktører. Sykehusklovnene støtter å videreutvikle den nasjonale handlingsplanen for kliniske studier. Helsepersonellkommisjonens NOU og Folkehelsemeldingen peker på samarbeid som en viktig faktor for våre felles utfordringer i dagens og morgendagens helsevesen. Sykehusklovnene etterlyser et tverrfaglige initiativ som styrker kunnskap, kompetanse og kvalitet i barnepalliasjons arbeidet.

Så lenge vi har pust kan vi skape. Sykehusklovnene jobber med våre aller mest sårbare, barn og unge. Vi hjelper barnet å stå i egen situasjon, også i møte med døden. Lekens kraft skaper viktige og minneverdige møtepunkt og har ringvirkninger lenge etter barnets bortgang.

Sykehusklovnene bidrar til et likeverdig tjenestetilbud ved å møte barn på sykehus og i behandling i hjemmet, uavhengig av bosted. Et inkluderende helsevesen plikter å sørge for at geografiske og sosiale forskjeller ikke forsterker utenforskapet sykdom kan medføre. Regjeringens ambisjon om god helse og mestring i befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn møter regjeringens erkjennelse av at den knappeste ressursen er helsepersonell med riktig kompetanse. I opptrappingsplanen for psykisk helse foreslås å styrke tilbud drevet av ideelle og frivillige organisasjoner. Dette må gjelde helsevesenet i sin helhet. Sykehusklovnene sitt arbeid styrker det offentlige helsevesenets rolle og bidrar til et effektivt, inkluderende og varmt samfunnsregnskap for velferdssamfunnet. 

Sykehusklovnene ber Stortinget:

1. Sikre midler til en tverrfaglig evaluering av praksis knyttet til hyppigheten av tvangsbruk, og påvirkende faktorer for å kunne redusere bruken av tvang.
2. Sikre midler til tverrfaglig initiativ som styrker kunnskap, kompetanse og kvalitet i barnepalliasjons arbeidet.

Blå Kors jobber med forebygging og inkludering spesielt rettet mot barn og unge, rusbehandling og oppfølging etter behandling. Vi har avtaler om å levere tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) med alle de regionale helseforetakene, både poliklinikk, kort- og langtidsbehandling. Vi er den største ideelle aktøren på feltet.

Innledning

Vi er glade for at Helse- og omsorgsdepartementet i styringskrav til regionale helseforetak ber om at rusbehandlingen styrkes.

Rusbehandling for barn og unge (kapittel 732)

Blå Kors jobber for bedre behandlingstilbud for barn og unge med rusproblemer. Det pågår et viktig utviklingsarbeid for bedre rusbehandling for barn og unge gjennom å utarbeide en nasjonal plan for utbygging av tjenestetilbudet for barn og unge med rusmiddelproblemer, og for barn og unge som mottar omsorg fra barnevernet.

Vi ser frem til å bidra i arbeidet med nasjonal plan, og med tverrfaglig helsekartlegging for barn i barnevernet. Vi anerkjenner regjeringens forslag om til sammen 77,4 mill. kroner til dette arbeidet, fordelt mellom helse (21 mill. kr.) og barnevern (56,4 mill. kr.), og 40 millioner kroner til helseteam tilknyttet alle barnevernsinstitusjoner.

Blå Kors har et godt rusbehandlingstilbud i vår barnevernsinstitusjon Blå Kors barnevern Malvik. Behandlingstilbudet skjer i samarbeid med vårt rusbehandlingstilbud på Blå Kors klinikk Lade som er i nærheten.

Vi understreker at ideelle organisasjoner må ha mulighet til å bidra i utviklingen av helsetjenester til barn og unge generelt, og i barnevernet spesielt, og kunne drive disse tjenestene. En klar fordel er at vi har tilbud i flere sektorer og forvaltningsnivåer samtidig, og har dermed mindre siloutfordringer sammenliknet med offentlig sektor.

Vi ber komiteen presisere at ideell sektor skal inkluderes i utviklingen av nasjonal plan for rusbehandling for barn og unge, og i utvikling av modell for samarbeid mellom barnevern og spesialisthelsetjeneste. 

Ideelle aktørers andel av rusbehandling må sikres (kapittel 732)
Helse- og omsorgsdepartementet ber i sin styringsdialog om at helseforetakene skal tilby basistjenester innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i egen regi.

Blå Kors mener at et godt samarbeid må bygge på respekt, gjensidighet og stabile vilkår for ideelle aktører, og at det må være en arbeidsdeling av oppgaver og funksjoner etter kompetanse og funksjonalitet.

Rusbehandling i regi av det offentlige utgjør ca. 40 prosent av tilbudet, mens de ideelle aktørene står for 60 prosent. Denne andelen bør opprettholdes, fremfor å bygge opp nye parallelle strukturer, eller i verste fall at helseforetakene overtar ideelle aktørers behandlingstilbud.

Vi ber Helse- og omsorgskomiteen anmode Helse- og omsorgsdepartementet om at de i sin styringsdialog med de regionale helseforetakene ber dem gå bort fra at alle helseforetak skal bygge opp egne basistjenester innen rusbehandling dersom det går på bekostning av allerede godt etablerte og fungerende tilbud hos ideelle aktører, og at nye tilbud kan opprettes hos ideelle aktører.

Kostnadsveksten rammer behandlingstilbudet til personer med rusavhengighet  

Blå Kors ønsker at deflator dekker lønns- og prisvekst for både offentlige og ideelle spesialisthelsetjenester. Vi ser at manglende kompensasjon svekker kvaliteten og tilgjengeligheten på behandlingstilbud for de som trenger det mest.

Det er lagt til grunn lønns- og prisvekstanslag, deflator, for spesialisthelsetjenesten på 3,2 prosent i 2026. Deflatoren for 2026 er endret ved at også prisvekst på bruttoinvesteringer er innarbeidet. Omleggingen innebærer at vektingen i deflatoren endres fra 70/30 mellom lønn og varer og tjenester til 56,6/43,4.

De regionale helseforetakene regulerer årlig avtaleparter i henhold til deflator. Endring av kriteriene på deflator vil kunne øke og forsterke skjevheten for ideelle aktører. Historiske tall viser dette tydelig. Vi har tidligere påpekt overfor de regionale helseforetakene at pris- og lønnsvekstkompensasjonen er for lav og må settes opp.

Deflator for kommunene er i 2026 satt til 3,5 prosent, og regjeringen argumenterer for at sykehusene har store innkjøpsavtaler som en del av forklaringen på at spesialisthelsetjenesten har lavere deflator i 2026. Denne fordelen har imidlertid ikke ideelle aktører. Dermed taper ideelle aktører ytterligere. Deflator bør settes til samme nivå som kommunesektoren.

Vi ber om at ideelle aktører som har avtaler med de regionale helseforetakene skal deflatorjusteres i henhold til statsbudsjettets deflator for kommunesektoren som et minimum.

Lavterskeltilbud for pårørende til personer med rusavhengighet (Kap. 781, post 79)

Lokale lavterskeltiltak bør suppleres med nasjonale digitale tilbud, spesielt for barn og unge som har stort behov for lett tilgjengelig hjelp. Digitale helsetjenester gir raskere tilgang til støtte, uavhengig av bosted.

Denne erfaringen har Blå Kors kompasset, som tilbyr gratis terapi og rådgivning til unge mellom 13–35 år som vokser opp med rusproblemer i familien. Tiltaket er unikt i Norge og dekker et betydelig behov. 90 000 barn og unge vokser opp i hjem med rus.

For å styrke tilbudet og nå flere barn og unge som vokser opp i hjem med rus, ber vi om kompensasjon for pris- og lønnsvekst for de siste tre årene for å opprettholde tilbudet, med en økt bevilgning på 4,5 millioner kroner i statsbudsjettet for 2026.

Vi mener at også andre tilskuddsordninger på rusfeltet må kompenseres for lønns- og prisvekst, for å unngå reduksjon i tilbudene. Dette gjelder særlig kap. 765, post 72, tilskudd til aktivitets- og oppfølgingstilbud som gatenæretilbud for mennesker med rusavhengighet.

Økt satsing på chattetjenester (Kap. 765 post 72)

Stortinget anerkjente i behandlingen av forebyggings- og behandlingsreformen lavterskeltilbud for psykisk helse og rus. Vi er veldig glade for forslaget fra regjeringen om å øke bevilgningen til hjelpetelefon- og chattetjenester med 15 millioner kroner. Dette er avgjørende for å møte unges behov, og sikre et likeverdig tilbud i hele landet.

Blå Kors chat-senter, som inkluderer SnakkOmMobbing.no og SnakkOmPsyken.no, tilbyr barn og unge i alderen 9–24 år å chatte anonymt og gratis med fagpersoner om mobbing, vanskelige tanker og vonde følelser. Nytt av året er at senteret svarer ut mobbe-spørsmål for Ung.no.

I 2024 mottok vi om lag 11 815 henvendelser fra barn og unge, samtidig ble 20 prosent av henvendelsene ubesvart på grunn av for lav bemanning. I dag holder vi åpent 5 dager i uka, og er stengt på helligdager. Med økningen på 15 millioner kroner så kan Blå Kors søke om en økning på 4,5 millioner kroner som muliggjør at chattesenteret kan ha åpent hver dag, hele året.

Historiske pensjonskostnader må kompenseres

Det er på høy tid at det kommer en løsning på de historiske pensjonskostnadene for kommunal og fylkeskommunal sektor, slik det gjøres på statlig nivå (kap. 737, post 70).

Vi er svært skuffet over at regjeringen i oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 82 3. desember 2018, ikke prioriterer å dekke historiske pensjonskostnader. Anmodningsvedtaket var en viktig anerkjennelse av sektorens innsats, og sektoren har ventet på oppfølgingen i snart sju år.

Blå Kors mener ideelle organisasjoner som delvis i avtaler med kommuner og fylkeskommuner har vært pålagt å gi ansatte offentlig tjenestepensjonsordning, men også tilbudt dette på eget initiativ, for å sikre ansatte gode pensjonsvilkår, ikke skal straffes for dette.

Historiske pensjonskostnader har konkurransevridende effekt ved at vi i konkurranser stiller dårligere enn virksomheter uten slike kostnader.

Vi ber komiteen prioritere at ideelle virksomheter får dekket historiske pensjonskostnader.

Gynkreftforeningen ser et stort behov for økt satsing innen gynekologisk kreftomsorg, og ønsker å løfte frem to spesielt viktige områder for våre medlemmer:

 Satsing på senskadepoliklinikker ved sykehusene - Denne satsingen vil særlig berøre budsjettkapittel 732 – Regionale helseforetak, samt kapittel 762 – Landsdekkende helsetjenester.

1. Mange kvinner som har gjennomgått behandling for gynekologisk kreft, opplever senskader som påvirker livskvaliteten betydelig. Tilbudet om oppfølging og behandling av senskader er i dag svært varierende, og altfor få kvinner får et helhetlig tilbud som ser de ulike senskadene de plages med i en sammenheng. Gynkreftforeningen mener det er avgjørende at det etableres flere og gis økte ressurser til senskadepoliklinikker ved sykehusene, slik at pasientene får nødvendig spesialisert oppfølging og behandling med en helhetlig tilnærming. Noen sykehus har opprettet slike senskadepoliklinikker, men ressursene er alt for lave så alle som trenger det får ikke et tilbud, og det er forskjeller mellom helseforetakene slik at dette ikke er et landsdekkende tilbud.
   
   
2. Bedre tilgang til blant annet hormonbehandling for kvinner som har hatt gynekologisk kreft - Dette vil berøre kapittel kap. 2751, post 70
   Mange kvinner som har gjennomgått kreftbehandling, har behov for hormonbehandling for å motvirke plager og langtidsvirkninger etter sykdom og behandling. Per i dag opplever altfor mange utilstrekkelig tilgang til denne typen behandling, både når det gjelder kunnskap hos helsepersonell og faktisk tilbud. Det er behov for en systematisk satsing for å sikre at kvinner får tilgang til nødvendig behandling og oppfølging, uavhengig av bosted.

 Vi står gjerne til disposisjon for spørsmål, og ser frem til muligheten til å bidra i komiteens arbeid.

På vegne av Gynkreftforeningen

 Jorun Stallemo

Leder

Høringsinnspill til Statsbudsjettet 2026 (kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen)
Prop. 1 S (2025-2026)

Vi takker for muligheten til å gi innspill til den muntlige høringen i helse- og omsorgskomiteen. Aleris er Norges største private helseforetak med 13 sykehus og medisinske sentre over hele landet. Vi behandler pasienter på oppdrag fra de offentlige sykehusene og er et privat alternativ.

2.1 Driftsbevilgninger til sykehus
«Det foreslås å avvikle refusjon for laboratorieanalyser når analysene er rekvirert av helprivate behandlere som ikke har avtale med det offentlige fra 1. mai 2026. Det vil være en offentlig høring om hvordan tiltaket gjennomføres. Tiltaket forventes å føre til en innsparing på statsbudsjettet gjennom reduserte refusjonsutgifter til sykehusene på inntil 258 mill. kroner i 2026. Gitt at kostnadsdekkende betaling innføres, vil forslaget ikke redusere sykehusenes handlingsrom.»

Aleris vil anmerke:
Når pasienter velger å bestille en privat time for eksempel hos en urolog, hudlege eller gynekolog, gjør de det av en grunn. De kan ha symptomer på prostatakreft, ha oppdaget endringer i en ny føflekk som kan være kreft eller ha blødninger i underlivet som iht. faglige retningslinjer i mange tilfeller bør undersøkes bl.a. med laboratorieprøver. En avgjørende motivasjon for å benytte seg av et privat tilbud, er at ventetiden for hjelp i den offentlige helsetjenesten er lang.

Regjeringens forslag om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate, vil gå sterkt utover dem helsebudsjettet er til for: pasientene.

Dersom en lege i forbindelse med konsultasjon kommer til at det skal tas en PSA-prøve eller en vevsprøve av prostata, at en mistenkelig føflekk bør fjernes for å sendes til vevsundersøkelse eller at det skal tas en livmorhalsprøve for å avdekke eventuelle celleforandringer, gjøres det det ut ifra medisinskfaglige vurderinger og i tråd med helsepersonelloven. Vurderingene av om det skal eller ikke skal tas prøver for laboratorieanalyse, påvirkes ikke av om legen jobber offentlig eller privat.

Regjeringens forslag om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser rekvirert av helprivate, skyver i praksis regningen over på pasientene. Når en pasient blir tvunget til å betale for prøvene selv, kan det føre til at prøver ikke blir bestilt, selv om legen anbefaler det. Det kan igjen føre til sen diagnostisering av alvorlig sykdom, med potensiell livstruende konsekvens.

Tiltaket er anslått å gi en innsparing på inntil 258 millioner kroner. Den antatte gevinsten er høyst usikker. Økt press på den offentlige helsetjenesten kan i realiteten øke kostnadene i stedet for å redusere dem. Det er heller ikke realistisk at det offentlige kan overta oppgavene. Tiltaket vil føre til større press på fastleger og avtalespesialister. Private som Aleris, som i dag avlaster en presset offentlig helsetjeneste uten tilstrekkelig kapasitet, bør derfor fortsatt få bidra til å hjelpe pasientene.

Å kunne avdekke sykdom tidlig er bra for personen som trenger medisinsk hjelp og for oss som samfunn. Det reduserer totalkostnaden til behandling, holder oss friskere og reduserer fravær fra jobb, utdanning og skole. Muligheten for å teste seg raskt og uten tilleggskostnader er også viktig for folkehelsen. Det motvirker for eksempel spredning av allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Vi ber Stortinget forkaste Regjeringens forslag om å avvikle refusjon for laboratorieanalyser når analysene er rekvirert av helprivate behandlere som ikke har avtale med det offentlige.


3 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak
Vedtak nr. 693: "Stortinget ber regjeringen vurdere å overføre kontraktsansvaret for fristbruddordningen til de regionale helseforetakene."

"Helse- og omsorgsdepartementet tar sikte på å overføre kontraktsansvaret til de regionale helseforetakene for å sikre bedre kontroll med kvaliteten i tilbudet og kostnader og har derfor i tillegg til oppdragsdokument for 2025 gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å vurdere hvordan overtakelse av kontraktsansvaret i fristbruddordningen kan innrettes, herunder hvordan arbeidet kan organiseres i de regionale helseforetakene og om gjeldende avtaler inngått av Helfo kan overdras til de regionale helseforetakene. Frist for oppdraget er 1. november 2025. Ansvaret for formidlingen av fristbruddpasienter til behandling skal fortsatt ivaretas av Helfo. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.»

Aleris vil anmerke:
Et fristbrudd oppstår når et offentlig sykehus ikke klarer å tilby nødvendig helsehjelp til en pasient innen en fastsatt frist. I slike tilfeller skal pasienten få et alternativt tilbud.

Aleris støtter viktigheten av å sikre medisinske kvalitet. Vi er også opptatt av at fellesskapets midler skal brukes fornuftig og at aktører som behandler fristbrudd-pasienter på oppdrag fra den offentlige helsetjenesten skal levere tjenester helt iht. avtalen.

Vi er imidlertid bekymret for konsekvensen av å organisere en fristbruddordning hvor «bukken passer havresekken» slik departementet foreslår. Det vil være svært uheldig om aktøren som ikke har kapasitet til å levere på ansvaret for å levere helsetjenesten i utgangspunktet, skal kontrollere seg selv samt sørge for at pasienter som ikke har fått behandling innen den medisinske fristen, får det et annet sted.

Selv om den gjennomsnittlige ventetiden for behandling har gått ned, er det fortsatt svært lange ventetider på flere områder, for eksempel opptil 93 uker for en grå stær-operasjon, opptil 70 uker for en operasjon pga. hull på trommehinnen, opptil 80 uker for å få hofteprotese og opptil 72 uker for operasjon etter fødselsskade. Når presset på den offentlige helsetjenesten er stort, øker risikoen for at sykehusene ikke klarer å behandle pasientene innen behandlingsfristen.

Det må tilrettelegges for en upartisk fristbruddordning hvor pasienter som opplever fristbrudd er sikret forsvarlig helsehjelp. En ordning som også ivaretar krav til medisinsk kvalitet og fornuftig bruk av fellesskapets midler. Et reelt sikkerhetsnett.

Vi ber Stortinget forkaste forslaget om å overføre kontraktsansvaret for fristbruddordningen til de regionale helseforetakene.


Vennlig hilsen

Anita Tunold
administrerende direktør i Aleris

Innspill til statsbudsjettet for 2026 om vaksinering – budsjettkapittel 710 - vaksiner

 For pasienter med blodkreft er det ekstra viktig å holde seg friske, og derfor er tilgang til vaksiner helt avgjørende. Regjeringen ga lovende signaler om finansiering og forbedring av tilgang til nødvendige vaksiner for risikopasienter, men signalene følges ikke opp i budsjettet og satsingen på vaksiner går heller ned enn at den styrkes. Pasienter som har gjennomført benmargstransplantasjon eller CAR-T-behandling har i all hovedsak fått visket ut den immunitet de har opparbeidet med tidligere vaksiner, og har behov for å friske opp alle tidligere vaksiner der det lar seg gjøre. Generelt har blodkreftpasienter sterkt nedsatt immunforsvar, og vaskinasjon er et viktig forebyggende tiltak både mot sykdommene det gjelder, men også for deres evne til å stå imot kreftsykdommen.

En ekstra beskyttelse for sesonginfluensa, korona og pneumokokksykdom er derfor svært viktig for denne gruppen, men også vaksiner mot andre sykdommer må prioriteres. Vaksinen mot helvetesild er for eksempel anbefalt finansiert av helsemyndighetene, men er ennå ikke innført. Blodkreftpasienter er overrepresentert med risikoen for å få helvetesild på grunn av sterkt redusert immunforsvar.  Det er i forslag til statsbudsjett for 2026 ikke bevilget penger til vaksine mot helvetesild til pasienter med spesielt økt risiko, til tross for en klar medisinsk anbefaling fra FHI og anbefaling om finansering fra DMP i mai 2023.

 Vi ber derfor om at det i statsbudsjettet for 2026 avsettes øremerkede midler til dette formålet, slik at helseforetakene har mulighet til å tilby vaksinen til de som trenger det aller mest. Dette vil være et viktig grep for å styrke forebyggende helsearbeid, redusere unødvendig lidelse og bidra til et mer rettferdig helsetilbud.

 Vaksinen mot helvetesild som er anbefalt av helsemyndighetene, er fanget i systemet med 3,5 års saksbehandlingstid så langt – og vi venter fortsatt. Vi venter, ifølge helse- og omsorgsministeren, på en metodevurdering fra FHI som til nå har hatt en saksbehandlingstid på godt over 1.000 dager, og vi spør både dere i Helse- og omsorgskomiteen og Jan Christian Vestre: Hvor lang tid skal det ta? Skal vi nå måtte vente på nye byråkratiske prosesser, i ulike etater, forskriftsendringer og nye budsjettprosesser neste år?

 I 13 land som Norge kan sammenligne seg med, er vaksinen refundert for risikopasienter og i de fleste av disse landene er vaksinen inkludert i et voksenvaksinasjonsprogram. I Norge må de som har råd kjøpe vaksinen selv, mens mange ikke har råd. Dette skaper et vaksineklasseskille.

 Finansiering av vaksiner er en politisk beslutning som må tas i ordinære budsjettprosesser.

 Med vennlig hilsen

Sigrid Matthes

Leder Blodkreftforeningen

Innspill til kapittel 765 (Psykisk helse, rus og vold), post 72 (Frivillig arbeid mv.):

I antall som er med, organiserer Fotballstiftelsen og våre gatelag i dag ett av landets største rusprosjekt, samtidig som måloppnåelsen bekreftes som særdeles høy.

Veien fra utenforskap, med rusutfordringer og ofte et liv uten fast adresse, tilbake til arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse er en av de største utfordringene på rusfeltet. Det er en løype som ikke kan følges uten forutsigbare, trygge rammer og tett oppfølging. Det er nettopp her Fotballstiftelsen og gatelagene spiller en stadig større rolle. 

Vår satsing er godt dokumentert i forskning og lovprist av de offentlige tjenestene. I disse dager fullfører Oslo Economics årets samfunnsregnskap for Fotballstiftelsen, der den samfunnsøkonomiske gevinsten summeres til 677 millioner kroner årlig.

I dag gjennomføres det ukentlig mer enn 110 faste treninger og fellesarrangementer i Fotballstiftelsens 33 gatelag over hele landet. Rundt 1 500 personer med rusutfordringer var en del av tilbudet i 2024. Tallet vil øke ytterligere i år. Drivkraften som ligger i fotballglede, mestring og fellesskap, sørger for mer enn 5 500 rusfrie timer hver uke. Det gir samtidig stadig flere starten på en trygg vei fra utenforskap til aktiv samfunnsdeltagelse. Bare i 2024 oppnådde gatelagene våre 307 «overganger» til jobb og skole. Det er en fantastisk bekreftelse på idrettens, fellesskapets og fotballens kraft - i en velutviklet modell.

- Gatelagsfotball er sannsynligvis landets mest effektive tiltak for mennesker med sammensatte problemer, har seniorforsker Lars Ueland Kobro ved USN / SESAM uttalt, en av mange forskere som har fulgt oss i lang tid.

I høst startet USN, i samarbeid med NTNU, på en ny og utvidet studie der de skal følge gatelagene i halvannet år, og se dypere på gatelagsmodellen og effekten av samfunnsinklusjon.

Fotballstiftelsen og våre gatelag skaper ikke resultatene alene. Noe av suksessen i satsingen er en velutviklet samskapingsmodell. Veien fra utenforskap til aktiv samfunnsdeltagelse skjer gjennom et godt samarbeid med offentlige tjenester og næringsliv – der fotballens og klubbenes unike posisjon i samfunnet er en enestående døråpner for enkeltmenneskers muligheter.

- Deltagelse på Gatelaget skaper en tilhørighet til lokalsamfunnet som kommunale tiltak ikke gir mulighet for, har Lise Størkersen, fagrådgiver rus i Asker kommune blant annet beskrevet.

677 millioner kroner i samfunnsøkonomisk gevinst

Oslo Economics’ samfunnsregnskap for Fotballstiftelsen i 2025 kalkulerer den samfunnsøkonomiske gevinsten av gatelagenes virksomhet til 677 millioner kroner årlig. Det er et fantastisk tall og en økning på mer enn 40 millioner kroner fra fjorårets rapport. 40 millioner kroner er alene det dobbelte av tilskuddet Fotballstiftelsen mottar i 2025 fra herværende post.

I budsjettforslaget tekstdel, står det at Helsedirektoratets vurdering av den samlede måloppnåelsen for aktuell post, vurderes som middels. Det finner vi litt underlig, da Fortballstiftelsen alene kan dokumentere en høyere samfunnsøkonomisk gevinst enn hele denne tilskuddsposten til sammen!

Negativ utvikling av Fotballstiftelsens tilskudd

Samtidig er Oslo Economics tydelige på at potensialet til ytterligere samfunnsøkonomiske gevinst er stort. Økte tilskudd til gatelagssatsingen vil gi ytterligere gevinster. Da er det frustrerende å oppleve at Fotballstiftelsens tilskudd går motsatt vei. Enda mer så når vi ser på den økte aktiviteten.

I 2020 organiserte Fotballstiftelsen 22 gatelag og søkte om støtte med basis i totalt 633 spillere i 2019. Det samlede tilskuddet fra statlige myndigheter var da 19,75 millioner kroner. KPI-justert tilsvarer det drøyt 24,5 millioner kroner.

I 2025 organiserer Fotballstiftelsen 33 gatelag og søkte tilskudd med basis i rundt 1500 spillere i 2024. I år er tilskuddet 20,6 millioner kroner. Sammenlignet med det KPI-justerte tallet nevnt ovenfor, er det mao en reell og stor nedgang.

Når antall gatelag i Fotballstiftelsen er økt med 50 prosent, er den statlige støtten til hvert av våre gatelag i snitt redusert med rundt 250.000 kroner, før KPI-justering.

Vi legger til at antall spillere er mer enn doblet og antall overganger til arbeid og skole i perioden er nær tredoblet – fra tall som allerede i 2020 ble ansett som enestående på rusfeltet.

Reduksjonen i tilskudd gjør arbeidet særdeles krevende – og er nå vår største begrensende faktor. Ja, det finnes stordriftsfordeler i en velutviklet satsing som vår, og vi vil fortsette å bruke tid og krefter på å få flere med på spleiselaget. Men det at finansieringen ikke følger med gjør også det arbeidet ekstra vanskelig. Det er relevant å påpeke at vi jevnlig kontaktes av kommuner og klubber som ønsker etablering gatelag i sin region, vel vitende om de dokumenterte effektene.

Fotballstiftelsen er selvfølgelig takknemlig for det tilskudd vi mottar, men vi er tydelige på at behovet for en solid økning er meget stort. Den reelle reduksjonen i tilskudd vi har sett de siste årene får konsekvenser både for enkeltmennesker og for det samfunnsøkonomiske regnestykket. 

Under regjeringen Solberg kom Fotballstiftelsen inn på øremerket plass på Statsbudsjettet. Den forutsigbarheten det ga er nå fjernet for vårt, som flere godt dokumenterte prosjekter. Samtidig opplever vi altså at tilskuddet reduseres.

Vi vet at vi kan gjøre mer.  Vi vet at vi kan nå flere enkeltmennesker som lever i en svært utfordrende situasjon. Vi vet vår modell er etterspurt – og skalerbar. 

Effekten av tilskuddene til Fotballstiftelsen er godt dokumenterte. Oslo Economics er samtidig tydelige på at økte tilskudd vil gi ytterligere gevinst. For enkeltpersoner, for pårørende og for de offentlige budsjettene.

Vi ber derfor om tydelige politiske føringer, der Fotballstiftelsen igjen får en øremerket plass på statsbudsjettet, og at tilskuddet settes til minimum 30 millioner kroner for 2026.

NHO Byggenæringen representerer bedrifter i bygg-, anlegg- og eiendomsbransjen. Byggenæringen er Norges største fastlandsnæring og bidrar til å bygge det samfunnet trenger av bygg og infrastruktur.  

I 2031 er vi flere eldre enn unge i landet vårt. Selv om eldre er mye friskere enn før, vil utfordringene være betydelige. Et viktig mål for å sikre et bærekraftig helse- og omsorgstilbud for alle, er å legge til rette for at flere eldre kan bo trygt hjemme, utenfor institusjon.  

I dag er andelen egnede boliger for eldre svært lav sammenlignet med fremtidig behov. Derfor må det legges til rette for bygging og tilpassing av flere aldersvennlige boliger. På oppdrag fra regjeringen har NHO byggenæringen og KS, med Husbanken som sekretariat, utarbeidet 11 konkrete anbefalinger på bakgrunn av 287 innsendte forslag til hvordan vi sikrer at flere kan bo hjemme lengre.

Av anbefalingene vil vi trekke fram tre av forslagene her:  

1. Bygg trygghetsboliger 
Trygghetsboliger er boliger tilpasset eldre med fellesfunksjoner. Når en sammenligner driftskostnaden ved å ha et heldøgns omsorgstilbud opp mot trygghetsboliger med fellesfunksjoner, gir dette en betydelig reduksjon i driftskostnadene uten at det nødvendigvis går på bekostning av bo- og livskvalitet for målgruppen. Konseptet er grundig utredet av Husbanken, men mangler finansiering. Flere kommuner peker på at de bygger heldøgns omsorgstilbud fordi det ikke finnes nok egnede boliger for eldre. 

NHO Byggenæringen foreslår at det åpnes for at investeringstilskuddet til bygging av heldøgns omsorgsplasser også inkluderer bygging av trygghetsboliger med fellesfunksjoner, at tilskuddspotten økes og at Husbanken gis økt fleksibilitet til å bruke forsøksordning for ulike tilskudd for å kunne bygge flere aldersvennlige boliger.  

2. Mva-kompensasjon for trygghetsbolig og andre aldersvennlige boligkonsepter 
Som et incentiv for å realisere flere aldersvennlige boliger der eldre kan bo trygt hjemme fremfor i heldøgns omsorgsinstitusjon, bør det også gis mva-fritak eller mva-refusjon for bygging av boliger som er aldersvennlige, lavere i omsorgstrappa enn sykehjem- og omsorgsboliger, både i kommunal og privat regi. 

Byggekostnadene har steget mye de senere årene, og nye boliger ligger for enkelte vesentlig høyere enn prisen eldre kan forvente ved salg av egen bolig. Mva-fritak vil redusere prisen på ny, aldersvennlig bolig med 25 prosent. Kommunene bør samtidig legge opp til at bygging av disse boligene planlegges i tilknytning til eller i nærheten av helse- og omsorgstjenester. 

3. Heistilskudd for trinnfri adkomst 
For at flere eldre skal kunne bo trygt hjemme lengre i egen bolig, er det viktig at barrierene for å bo hjemme reduseres mest mulig. Mange eldre er i praksis «innelåst» i blokker uten heis, og kostnadene er for høye til at borettslag og sameier i stor skala investere i dette. Et nytt heistilskudd vil åpne opp tusenvis av eksisterende boliger, gjøre bomiljøene mer aldersvennlige og gi eldre mulighet til å bli boende trygt og selvstendig lengre. Tiltaket er kostnadseffektivt sammenlignet med at eldre flytter inn «for tidlig» på institusjonsplasser, og reduserer presset på kommunale tjenester.  

Tilskuddet bør ligge på 50 millioner og forvaltes av Husbanken, slik at øvrige virkemidler i Husbanken kan benyttes der det er formålstjenlig.  

ANSA er samskipnaden og interesseorganisasjonen for norske studenter i utlandet. Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill til forslag til statsbudsjett for 2026.

Kap. 714 Folkehelse

Post 79, Andre tilskudd

ANSA mottar årlig rundt 1 million kroner fra tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk». Ettersom midlene ANSA får tildelt er prosjektbasert, er det en uforutsigbar og sårbar finansiering av våre svært viktige velferdstilbud. Det er ikke mulig å planlegge langsiktig, eller investere i utvidelsen og utviklingen av tilbudet. Midlene som blir tildelt ANSA er for små, og sikrer ikke et godt nok lavterskel tilbud innen psykisk helse, arbeid med rusforebygging, kurs og veiledning. Tilbudet vi har i dag er ikke godt nok rustet til å ivareta studenter med psykiske lidelser, sammensatte behov eller behov for langsiktig oppfølging.

ANSA er den eneste leverandøren av velferdstilbud til norske studenter i utlandet. Tilbudet inkluderer Trygghet i ANSA-kontakter, sosialveiledning og en gratis, digital psykologtjeneste på norsk. I tillegg sørger ANSA for selvhjelpsverktøy med kurs for forebygging av psykisk uhelse. Norske utenlandsstudenter er fordelt på over 1000 institusjoner verden over, i mer enn 90 land. Velferdstilbudet de møter i utlandet er naturligvis svært variert. Norske studenter i utlandet er også en del av den norske velferdsstaten, og det er et samfunnsansvar at alle nordmenn skal ha et verdig liv. Studenter i Norge har et helt annet tilbud enn utenlandsstudentene, ANSA sørger for å sikre likt tilbud også til dem.

I motsetning til andre samskipnader har ikke ANSA mulighet til å samarbeide med kommunesektoren eller spesialhelsetjenesten når det kommer til tilbud av helsetjenester, noe som gjør at vi må være selvstendig i bruken av midler og tilgangen på ressurser for å kunne tilby de tjenestene vi gjør i dag. Vi finansieres og styres heller ikke som tradisjonelle samskipnader, som har inntekter fra blant annet kantine og bolig, i tillegg til semesteravgift.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022 viste en dobling i antall norske studenter i utlandet som oppgir at de søkte hjelp for psykiske plager, sammenlignet med resultatene i SHoT 2018 [1, 2]. Videre viste undersøkelsen fra 2022 en firedobling i antall studenter i utlandet som søkte hjelp, men ikke fikk det, sammenlignet med resultater fra 2018. Behovet for et velferdstilbud for norske studenter i utlandet, slik som det ANSA tilbyr, er økende og nødvendig. 

ANSA ber om forutsigbarhet i tilskuddet til psykisk helse, og ønsker samtidig en betraktelig økning, slik at vi kan videreutvikle og sikre et helhetlig velferdstilbud til alle norske studenter i utlandet. Det er et tydelig signal om at behovet for et lavterskel tilbud for utenlandsstudentene er nødvendig. 

ANSA ber om at:

• tilskuddet til ANSAs psykisk helse- og velferdstilbud til norske studenter i utlandet skilles ut fra tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk» og økes med 2 millioner kroner, slik at tilskuddet tilsvarer 3 millioner kroner årlig.

Noter:

[1] Sivertsen B, Johansen MS. “Studentenes helse- og trivselsundersøkelse 2022". [Students’ Health and Wellbeing Study 2022]. Oslo: Studentsamskipnaden SiO, 2022. 

[2] Knapstad M, Heradstveit O, Sivertsen B. “Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse 2018". [Students’ Health and Wellbeing Study 2018]. Oslo: SiO (Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus, 2018.

Regjeringen foreslår å avslutte tilskuddet til det nasjonale opplæringsprogrammet Musikkbasert miljøbehandling (MMB) fra 2026 og redusere post 71 med 5,5 mill. kroner, begrunnet med «lite etterspørsel» og henvisning til nytt aktivitetstilskudd på post 70. MMB har siden oppstarten gitt opplæring til over 7 500 helsearbeidere og studenter i kunnskapsbasert bruk av musikk og sang i pleie og omsorg – metoder med dokumenterte positive effekter. Ut fra dokumenterte resultater og effekter av satsingen mener vi at MMB bør videreføres og videreutvikles som et målrettet kompetansetiltak i kommunal sektor. Et generelt aktivitetstilskudd, jf. Post 70, kan ikke erstatte et nasjonalt kompetanseprogram. Avvikling vil svekke kompetansebygging og kvalitet i kommunale tjenester.

Hvorfor MMB bør videreføres

MMB er et kunnskapsbasert opplærings- og implementeringsprogram med klinisk relevans – langt mer enn et trivselstiltak. Programmet gir struktur for kartlegging, målsetting, journalføring og evaluering av musikkbaserte tiltak i daglig pleie og omsorg. Denne metodikken sikrer systematisk og kvalitetssikret bruk av musikk som en del av helsefaglig praksis. Satsingen samsvarer med nasjonale føringer om kvalitet, kompetanse og bærekraft i helse- og omsorgstjenestene, og bidrar til å styrke faglig standard og personsentrert omsorg i kommunal sektor.

Samsvar med nasjonale strategier

MMB er forankret i og understøtter:

• Kompetanseløft 2025 – regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i kommunal helse- og omsorgstjeneste, som fremhever behov for systematisk kompetansebygging, personellbesparende arbeidsformer og kvalitet i tjenestene.
• Demensplan 2025 – som vektlegger personsentrert omsorg og miljøtiltak for helse og livskvalitet, og der kultur- og aktivitetstiltak er sentrale virkemidler. MMB svarer på planens mål om bedre, tilpassede tjenester og økt deltakelse.
• Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 (Meld. St. 9 (2023–2024)) – som peker på tre hovedutfordringer: personellmangel, manglende sammenheng og ulik tilgang. Løsningene er kompetanse, nye arbeidsformer, samhandling og bedre utnyttelse av ressursene. MMB er et lavrisiko, kompetansebasert tiltak som frigjør personelltid og reduserer uro, medikamentbruk og tvang.
• Leve hele livet – kvalitetsreformen for eldre – der miljøbehandling (inkl. musikkbaserte tiltak) løftes frem som en av løsningene under innsatsområdet «Helsehjelp».
• Tiltaket i tråd med Folkehelsemeldingen (Meld.St.15 (2022-2023) om psykisk helse og livskvalitet – kompetansesenteret har sidan 2015 vidareutvikla opplæringsprogram i MMB for tilsette i helse- og omsorgstenestene og bidratt til utvikling av systematiske kunst- og kulturtiltak som fremjar helse og livskvalitet hos brukarar av helse- og omsorgstenestene.

Dokumentert effekt

Norske evalueringer (NTNU 2019) viser økt kompetanse, bedre arbeidsmiljø og mindre medikamentbruk. Internasjonale oversikter (WHO 2019, Cochrane 2025) bekrefter effekter på depresjon, uro og livskvalitet.

Kompetansesenterets praksiserfaringer og fagressurser viser at MMB-metodikken er personsentrert, systematisk og journalførbar, og at den kan redusere uro og unødig legemiddelbruk og bidra til bedre samhandling med pårørende. En norsk RCT (2024) har ikke påvist langtidseffekt av MMB på smerte, men rapporterer tydelige humør- og miljøgevinster i praksis. Dette illustrerer at musikkbaserte tiltak ikke er en universalløsning, men et målrettet, trygt supplement i verktøykassen – særlig for atferds- og psykologiske symptomer ved demens, kommunikasjon og miljø. «Vi kan løse de viktigste utfordringene med noe så enkelt som sang» sier helsearbeidere i en kvalitativ studie (2025).

Hans musikk fungerte helt fantastisk. En pleier tok stellet alene, tidvis må de være tre personer. – Helsefagarbeider, sykehjem

Gjennom jobben min ser jeg at bruk av musikk, sang og bevegelse bidrar til å gjøre arbeidshverdagen enklere for ansatte og brukerne våre mer fornøyde. F.eks. blir morgenstellene både enklere og hyggeligere med musikk, og det at vi beveger oss i takt med musikken gjør forflytninger lettere. – Aktivitetskoordinator

Etterspørsel og kapasitet

Forslaget begrunnes med «lite etterspørsel», men pågående kurs, videreutdanning og veiledning i 2025 viser aktiv implementering. Kompetanseheving som ikke er lovpålagt er vanskelig å prioritere for pressa kommuner, men etterspørselen er stabil og langsiktig. Det er lange tradisjoner for behandling/medisinering i helse- og omsorgstjenesten som det tar tid å endre. Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg har en nasjonal ressursbank og fagmiljø som leverer opplæring og metodeutvikling. Historisk er flere tusen ansatte opplært gjennom MMB-programmet. Etterspørsel måles ikke kun i antall kursdeltakere, men i langsiktige implementeringsløp.

Kompetansesenteret utvikler digitale veiledere i MMB som blir åpent tilgjengelige i tillegg til åpne kurs. Å kutte den nasjonale «motoren» i et slikt arbeid (MMB-tilskuddet) vil bremse implementering, redusere kvalitet og skape kompetansegap i førstelinjen.

For oss ansatte har det også gjort hverdagen lettere. Vi har et verktøy som faktisk virker – og det gir oss mestringsfølelse. – Miljøterapeut

Sang og musikk setter oss i stand til å gjøre ting vi ellers ville hatt vansker med, og det har også en enorm effekt på glede, mestring og samhold. –Miljøarbeider og helsekordirrigent

Jeg bruker stort sett de samme metodene i min jobb som kulturskolelærer, som jeg gjør i omsorgen for en person med demens. – Fagleder kulturskole og vikar hjelpepleier

Samfunnsøkonomisk gevinst

I en sektor preget av personellknapphet, høyt sykefravær og presset økonomi må tiltak som reduserer uro, medikamentbruk og tvang, og som styrker mestring, kommunikasjon og arbeidsmiljø, prioriteres fordi de frigjør tid og øker kvaliteten per brukt ressurs. MMB er i kjerne et kostnadseffektivt kompetansetiltak – lav investering, lav risiko, høy relevans – og står i stil med WHO-rapportens vurdering av kunst- og kulturtiltak som multi-modale lavkost-innsatser med dokumentert helsegevinst.

Musikken bidrar til å senke roen på avdelingen, noe som er viktig på en skjermet avdeling hvor pasientene ofte har utfordringer med uro og angst. – Helsefagarbeider

Hun trengte ikke smertestillende når hun hadde fått musikk. – Aktivitør, sykehjem

Konsekvenser ved avvikling

• Kompetansetap: Uten nasjonal finansiering svekkes opplæringskapasiteten, veiledningen og kvalitetssikringen. Dette rammer kommunene ulikt og kan forsterke uønsket variasjon.
• Tilbaketrekking av implementering: Lokale enheter som har integrert MMB-metoder risikerer å miste fremdrift uten faglig støtte, videre-/etterutdanning og oppfølging.
• Fragmentering og ulikhet: Avvikling kan føre til at kunnskapsbasert bruk av musikk blir tilfeldig og personavhengig, i strid med nasjonale mål om likeverdige tjenester. 

Forslag til Stortinget

1. Videreføre og spisse MMB-tilskuddet (post 71) i perioden 2026–2028, med klare mål og indikatorer for effekt (antall kommuner, kursdeltakere, reduksjon i bruk av psykofarmaka, trivsel og arbeidsmiljø).
2. Samordne – ikke erstatte – med aktivitetstilskudd (post 70), slik at ordningene utfyller hverandre og sikrer både aktivitet og kompetanse.
3. Bestille følgeevaluering og forskningsbasert dokumentasjon 2026–2028 for å styrke kunnskapsgrunnlaget og sikre kontinuerlig forbedring.

Musikk virker – la den forbli en kunnskapsbasert del av norsk omsorgspolitikk!

Jeg har mange sterke opplevelser med å bruke musikk. Jeg har opplevd personer med demenssykdom uten språk, som våkner til lyden av musikk. Jeg har opplevd at urolige situasjoner mellom beboere har blitt avverget ved bruk av piano og sang. Ikke bare ble en urolig situasjon avverget, men beboerne beholdt verdigheten, ble sett og slapp å få en dårlig opplevelse pga. uro – Trivselskoordinator

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• sikre at midlene til skolehelsetjenesten og helsestasjon imøteser behovet i kommunene.
• styrker bevilgningene til tilbud om psykisk helsehjelp i kommunene og det spesialiserte psykiske helsevernet.
• ber regjeringen sette inn tiltak for å redusere ventetiden i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og stiller krav til helseforetakene om å sikre rask og likeverdig tilgang til behandling.
• tildeler økte ressurser til tilsyn i barneboliger og avlastningsinstitusjoner.
• anmoder regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag for å sikre økt kvalitet og rettsikkerhet i barneboliger og avlastningsinstitusjoner.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn

Barneombudet arbeider for å sikre barns rettigheter og interesser i all offentlig politikk og lovgivning. Grunnloven og FNs barnekonvensjon krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for alle beslutninger, tiltak og prioriteringer som berører barn. Dette gjelder også for statsbudsjettet.

Mangel på ressurser i tjenester som helsestasjon, skolehelsetjenesten, psykisk helsehjelp og rusoppfølging fører til at barn ikke får hjelp tidlig nok. Økende press knyttet til demografi og økonomi i kommunene forsterker utfordringene og gjør det avgjørende at budsjettet og prioriteringer bygger på kunnskap om barns behov og at barnets beste blir vektlagt som et grunnleggende hensyn.

Derfor anbefaler vi helse- og omsorgskomiteen å bemerke seg FN barnekomités anbefalinger om å^[1]:

• tildele tilstrekkelige ressurser, basert på en omfattende vurdering av barns behov, særlig barn I utsatte situasjoner.
• styrke budsjettprosessene gjennom tydelige tildelinger, indikatorer og sporingssystemer for å evaluere nytten og effektiviteten av tildelinger

Barneombudet oppfordrer Stortingets komiteer til å se barns oppvekst helhetlig i statsbudsjettet og prioritere forebyggende tiltak.

Sikre at helsestasjon- og skolehelsetjenesten styrkes

De første leveårene er avgjørende for barns utvikling og framtidige muligheter. Likevel får mange barn i sårbare situasjoner ikke hjelp tidlig nok. Regjeringen erkjenner i Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) at forebygging og beskyttelse av de minste barna må styrkes, og peker spesielt på støtte rundt graviditet og de første leveårene.^[2]

Helsestasjonen har en unik rolle gjennom 14 faste konsultasjoner fra fødsel til skolestart, men er mange steder presset på kapasitet og ressurser.^[3] Uten tilstrekkelig bemanning svekkes muligheten til å gi tidlig og god forebyggende hjelp.

Barneombudet hadde håpet at regjeringen ville øke de øremerkede tilskudd, herunder tilskudd til styrking og utvikling av helsestasjon- og skolehelsetjenesten i kapittel 760, post 61. Regjeringen foreslår å samle dagens tilskuddsordning for helsestasjon- og skolehelsetjenesten i én ny tverrsektoriell ordning under Barne- og familiedepartementet. Barneombudet viser til at kommunene søkte om over 1 milliard kroner i 2025, mens kun 451 millioner ble utbetalt. ^[4]Dette illustrerer at kommunenes behov er vesentlig større enn de bevilgede midlene.

Dette kunne bidratt til å sikre viktige forebyggende og helsefremmende tilbud som er avgjørende i barnas første 1000 dager.

Øk bevilgningene til lavterskel psykisk helsehjelp og det spesialiserte psykiske helsevernet for barn og unge

Barneombudet er positive til at resultatmålene i Opptrappingsplanen for psykisk helse følges opp med konkrete tiltak. Innføringen av vurderingssamtale ved henvisning til psykisk helsevern for barn og unge er et viktig skritt i riktig retning.

Barneombudet mener likevel at innsatsen for barn og unges psykiske helse ikke er tilstrekkelig. Folkehelserapporten viser at stadig flere barn får en psykisk lidelse, også i ung alder.^[5] Henvisningene til spesialisthelsetjenesten øker, alvorlighetsgraden blir høyere, problemene starter tidligere og ventetidene er fortsatt lange. Lange ventetider kan føre til alvorligere og mer komplekse tilstander.

FN barnekomité bemerker at det har vært en økning i rapporterte psykiske helseplager blant unge og selv om tiltak er iverksatt, er de bekymret for at ikke alle barn har reell og lik tilgang til gode psykisk helsetjenester. Komiteen ber Norge sette av flere og øremerkede ressurser for å sikre at alle barn får samme tilbud^[1]. Komiteen understreker videre behovet for lik tilgang til psykisk helsehjelp for alle barn.

Styrke tilsyn og rettsikkerhet for barn i barneboliger og avlastningsinstitusjoner (Program 10.40 Sentral helseforvaltning)

Det er alvorlige mangler i kvaliteten og tilsynet med barneboliger og avlastningsinstitusjoner. FNs barnekomité har kritisert Norge for dette, og ber staten styrke tilsynet gjennom å sikre tilstrekkelige ressurser.^[7]Det eneste nasjonale tilsynet som har vært gjennomført de siste 15 år avdekket lovbrudd i 76 prosent av institusjonene. Barneombudets gjennomgang av tilsyn med barneboliger og avlastningsinstitusjoner i perioden 2017 - 2024 viser at bare om lag 1 prosent av disse institusjonene for barn kontrolleres årlig, og kun 10 prosent har hatt ett tilsyn i hele perioden.^[8] Dette betyr at de aller fleste barn aldri får omsorgstilbudet sitt kontrollert^.[9]

Mangelen på nasjonal kontroll er ikke i tråd med barnekonvensjonens artikkel 25, som skal sikre barns rett til jevnlig vurdering av tilbudet. Barn som oppholder seg i institusjonene er en svært sårbar gruppe. Tilsyn er den sikkerhetsmekanismen vi har for å sikre at disse barna får trygg og god oppfølging, der grunnleggende behov for beskyttelse, omsorg og habilitering blir ivaretatt.

Barneombudet utrykker stor støtte til at man viderefører det landsomfattende tilsynet med barnevernstjenestenes arbeid i 2026, og understreker betydningen av å opprettholde dette arbeidet for å sikre kvalitet og rettssikkerhet i tjenestene. Men mener samtidig at dette må sikres for alle barn i Norge som er plassert i institusjon.

 Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Samfunnskontakt Simon Johnsen, e-post simon.johnsen@barneombudet.no , tlf: 97 46 26 15

[1] CRC/C/NOR/CO/7

[2]https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-36-s-20232024/id3018905/

[3] https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/organisering-og-tjenestetilbud/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/bemanningsbehov-i-helsestasjon-0-5-ar?utm_source=chatgpt.com

[4]https://www.helsedirektoratet.no/tilskudd/styrking-og-utvikling-av-helsestasjons-og-skolehelsetjenesten

[5] Bang, L. m.fl. (2024). «Psykiske plager og lidelser hos barn og unge», Folkehelseinstituttet

[6] CRC/C/NOR/CO/7 Punkt 28 b

[7] CRC/C/NOR/CO/7, Punkt. 26 h og 27 g

[8] Se også brev til HOD med varsel om manglende tilsyn og generell bekymring (med gjennomgang av  de rettslige forpliktelsene etter barnekonvensjonen. (For å få et inntrykk av den ordinære tilsynvirksomheten har vi sett bort i fra tilsyn gjennomført i forbindelse med Landsomfattende tilsyn 2022-2023. Tilsyn med tvang og makt ovenfor enkeltpersoner er heller ikke omfattet)

Redd Barna er en barnerettighetsorganisasjon som arbeider for at barn skal få innfridd sine rettigheter i henhold til FNs barnekonvensjon. Vi jobber særlig med barns rett til en trygg oppvekst med beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep. Våre innspill handler i hovedsak om hvordan det primærforebyggende arbeidet mot overgrep kan styrkes, i tråd med vedtatte planer og anbefalinger i offentlige utredninger.

Vold og overgrep - et alvorlig folkehelseproblem

Én av fire ungdommer rapporterer om å ha blitt utsatt for seksuell vold i løpet av oppveksten, ifølge NOVAs omfangsstudie om vold og overgrep. Mange av overgrepene skjer mellom jevnaldrende, og barn utsettes for betydelig risiko på digitale arenaer. Vold og overgrep utgjør et alvorlig folkehelseproblem med omfattende konsekvenser for barns fysiske og psykiske helse. Som det framgår av Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) Trygghet for alle, er det behov for helhetlig og tverrfaglig innsats. Redd Barna vil særlig understreke viktigheten av å styrke det primærforebyggende arbeidet, blant annet gjennom helsestasjoner og skolehelsetjenesten, samt å trappe opp innsatsen med å styrke unges seksuelle helse i tråd med ny strategi for God seksuell helse - vårt felles ansvar: Strategi for seksuell helse.

Styrke helhetlig og alderstilpasset seksualitetsundervisning i skolen

Redd Barna mener at arbeidet med å sikre at alle barn får helhetlig og alderstilpasset seksualitetsundervisning i skolen må skaleres opp. Den varslede kompetansepakken om folkehelse og livsmestring, som inkluderer temaer knyttet til kjønn og seksualitet er et svakt virkemiddel og adresserer ikke i tilstrekkelig grad de omfattende behovene i skolen og lærerutdanningene. Lærere må rustes bedre for å kunne gi unge økt forståelse for egne og andres grenser, og for å håndtere stadig nye trusler knyttet til digitale overgrep. I Redd Barna rapporten, Vi må lære hvordan man spør. Ungdoms perspektiver på samtykke, voldtekt og kjønnsroller, understreker unge selv at de trenger opplæring i hvordan man snakker om samtykke og grensesetting i praksis. Den nye samtykkeloven er ikke tilstrekkelig for å redusere antall voldtekter, mener Redd Barna.

Viktigheten av å styrke helhetlig seksualitetsundervisning som et ledd i arbeidet for å forebygge seksuelle overgrep og skadelig seksuell atferd, er understreket i en rekke styringsdokumenter og offentlige utredninger som blant annet Opptrappingsplan mot vold og seksuelle overgrep, Stortingsmelding om seksuell trakassering, og Strategi God seksuell helse - vårt felles ansvar: Strategi for seksuell helse. I tillegg har Voldtektsutvalget etterlyst et massivt forebyggingsløft og Kvinnehelseutvalget etterlyser styrking av seksualitetsundervisning i skolen og satsing i lærerutdanningen.

Redd Barna anbefaler:

• Økte økonomiske rammer for seksuell helse for å styrke unges seksuelle helse, spesielt til alderstilpasset og helhetlig seksualitetsundervisning i skolen (Kap. 760, post 21)
• Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet må samarbeide om et kompetanseløft på seksualitet, seksuelle overgrep og vold mot barn hos ansatte i skoler og barnehager på kr 50 millioner (BFD, Kap. 840, post 21)

Sikring av det helseforebyggende arbeidet i BFDs tilskuddsordning til kommuner for forebyggende tiltak

I årets budsjett har regjeringen erstattet tilskuddsordning til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, med en ny tilskuddsordning til kommuner for forebyggende tiltak. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten spiller en sentral rolle i arbeidet med å forbygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn, gi opplæring om seksuell helse i skolen og være et lavterskeltilbud som gir barn hjelp, veiledning og støtte.  Selv om BFDs tilskuddsordning potensielt kan styrke helsestasjons- og skolehelsetjenestenes arbeid og rolle lokalt, mener vi at en slik omlegging må evalueres. Det må evalueres i lys av hvilke konsekvenser ordningen vil ha for helseforebyggende arbeidet lokalt, og om det virkelig treffer der det er størst behov blant barn.

Videre er det et problem med tilgang til helsesykepleiere. I dag blir det ikke utdannet nok helsesykepleiere til å dekke framtidens behov. Redd Barna mener det er viktig å få på plass kandidatmåltall for utdanning av helsesykepleiere. Dette målet sier hvor mange helsesykepleiere utdanningsinstitusjonene har plikt til å utdanne og vil være et viktig virkemiddel for å sikre stabil rekruttering. Samtidig er det avgjørende å tilføre utdanningsinstitusjonene tilstrekkelig midler.

Redd Barna anbefaler

• Det må settes av midler til å evaluere overføring av tilskuddsordning til helsestasjoner og skolehelsetjenesten til BFDs tilskuddsordninger til kommuner for forebyggende tiltak (kap 846, post 63)
• Bevilge 20 millioner til å opprette flere studieplasser for utdanning av flere helsesykepleiere (KD, kap. 260, post 50) og lage en flerårig plan for opptrapping av studieplasser for helsesykepleierutdanningen og innføre såkalt kandidatmål for denne utdanningen.

Tilsyn for barne- og avlastningsboliger

Funn fra Helsetilsynets landsomfattende tilsyn for barne- og avlastningsboliger viser at det er alvorlige mangler i tilbudet til barn som bor og oppholder seg der. Tilsynet avdekket lovbrudd i 76 % av institusjonene, blant annet på grunn av manglende faglig styring. Tall fra 2017-2024 som Barneombudet har hentet inn viser at det årlig er gjennomført tilsyn ved 1 % av boligene og at kun 10% av boligene overhode har fått tilsyn gjennom denne perioden. Mangelen på nasjonal kontroll og tilsyn utgjør en alvorlig rettssikkerhetsutfordring for barna som bor og oppholder seg på barne- og avlastningsboliger. Redd Barna henviser til Barneombudets innspill til Helsekomiteen om økte ressurser til tilsyn under Kap. 3748 Statens helsetilsyn og støtter dette.

Ta gjerne kontakt med, dersom dere ønsker mer informasjon.

Med vennlig hilsen

Redd Barna

 Thale Skybak                                                         Kaja Hegg                                                           Seksjonsleder                                                        Spesialrådgiver

Regjeringen varsler i Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester og i Meld. St. 23 (2024–2025) Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus at den vil arbeide for å fornye og modernisere fastlegetjenesten. Innsatsen for innbyggerne skal styrkes bl.a. gjennom god oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid i fastlegekontorene. Som et første skritt åpner regjeringen for at det kan utløses refusjon for sykepleier som gjennomfører oppgaver på delegasjon fra lege.

Norsk Manuellterapeutforening støtter målet om bedre oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid, og vil peke på at manuellterapeuter er en ressurs som allerede har nødvendig kompetanse, fullmakter og plassering i helsetjenesten til å kunne supplere fastlegetjenesten.

Sykdom og skade i muskel- og skjelettapparatet er den hyppigste årsaken til konsultasjon i primærhelsetjenesten og er hovedårsaken til sykefravær i Norge. Dette er et område hvor manuellterapeuter har avansert kompetanse, og hvor målrettet oppgavedeling kan gi betydelig gevinst for både pasienter og samfunnet.

Manuellterapeuter har mastergradsutdanning innen muskelskjeletthelse og er kvalitetssikret som yrkesgruppe gjennom egen autorisasjon. Mange har i tillegg videreutdanning i ultralyd og injeksjonsbehandling.

Manuellterapeuter kan henvise til spesialisthelsetjenesten og bildediagnostikk, sykmelde inntil 12 uker. De har dermed lignende fullmakter som fastleger innenfor sitt fagområde og kan håndtere pasienter med muskelskjelettplager fra første kontakt til eventuell henvisning.

Hovedtyngden av manuellterapeutene arbeider med kommunale avtaler i primærhelsetjenesten. Manuellterapeutenes virksomhet er regulert en stønadsforskrift og en funksjons- og kvalitetsforskrift. Egenandelene fastsettes etter forhandlinger mellom staten, KS og yrkesorganisasjonene. Pasientens utgifter til manuellterapi inngår i frikortordningen, på samme måte som utgifter til fastlegetjenester.

Erfaringer fra England – First Contact Practitioner (FCP)
I England har man de siste årene etablert First Contact Practitioner (FCP)-ordningen. Når pasienter med muskel- og skjelettplager henvender seg til allmennpraksis, får de valget mellom første konsultasjon hos FCP eller lege. Manuellterapeuter har lignende fullmakter som FCP, med har grundigere utdanning. Manuellterapeuter kan dessuten sykmelde. Evalueringene fra England viser:

• I en studie over fire år med 12 000 inkluderte konsultasjoner ble 86,4 % av pasientene håndtert i primærhelsetjenesten uten behov for videre henvisning, mens bare 8,5 % ble henvist til poliklinisk fysioterapi og 5,1 % til ortopedi[1].
• Pasienttilfredsheten er høy – over 80 % rapporterte at de var «svært fornøyd» med behandlingen.
• Fastlegene rapporterer redusert arbeidsbelastning og bedre pasientflyt.
• Betydelige helseøkonomiske besparelser[2]

FCP-modellen er nå innført som nasjonal standard i NHS, og vurderes som en nøkkel for å sikre bærekraft i primærhelsetjenesten.

Forslag til tiltak i Norge
En helseøkonomisk analyse overført til norske forhold viser at man kan oppnå store samfunnsøkonomiske besparelser ved innføring av en tilsvarende modell som i England.[3]

For å utnytte tilsvarende gevinster i norsk helsevesen må det legges til rette for oppgavedeling på muskelskjelettområdet i fastlegetjenesten.

NMF ber komiteen bidra til at det åpnes for at fastlegekontor kan kreve refusjon når helsesekretær/resepsjon setter opp konsultasjon hos manuellterapeut. Dette vil bidra til raskere pasientforløp, mindre trykk på fastlegene og mer effektiv bruk av helsepersonell.

Noter: 

[1] Michael Henning et a.: FCP: A 4-Year Service Evaluation of UK Primary Care Data. Musculoskeletal Care 2024 Dec;22(4):e1961. doi: 10.1002/msc.1961.

[2] Walsh et al.: Clinical and cost-effectiveness of first contact physiotherapy for musculoskeletal disorders in primary care: the FRONTIER, mixed method realist evaluation Health and Social Care Delivery Research, No. 12.49

[3]Svor P.: Økonomiske gevinster ved raskere og mer målrettet behandling av muskel- og skjelettpasienter. Tidsskriftet Muskel&Skjelett 3/2023 https://www.manuellterapi.no/wp-content/uploads/2025/10/Helseokonomisk-analyse.pdf

FFHR arbeider for en helhetlig ruspolitikk som setter mennesket i sentrum.
Vi ønsker å bidra konstruktivt i budsjettprosessen og vil her løfte frem punkter der vi ser positive utviklingstrekk – og områder der vi mener det kreves tydeligere prioriteringer for å styrke rus- og psykisk helsefeltet.

Kapittel 732, post 70 – Regionale helseforetak: særskilte tilskudd og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)

Kapittel 732 omhandler de regionale helseforetakenes rammer. Under post 70 («Særskilte tilskudd, kan overføres, kan nyttes under postene 72–75») foreslås videreføring av enkelte psykisk helse-tiltak, som styrking av helsehjelp til barn i barnevernet.
Derimot er det ingen eksplisitt øremerking av midler til rusbehandling eller Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i budsjettet for 2026.

Dette skjer i en tid der helseforetakene – særlig i Helse Sør-Øst – kutter i døgnplasser og akutt- og avgiftingskapasitet, blant annet som følge av finansieringsendringer og prosjekter som Nye Aker sykehus. Slike kutt får direkte konsekvenser for pasienter med alvorlige ruslidelser og fører til flaskehalser videre i behandlingskjeden.

Mangelen på synliggjorte midler til TSB gjør det vanskelig å følge med på om bevilgninger faktisk når frem til rusfeltet, og svekker tilliten til at Stortingets intensjoner blir oppfylt.

FFHRs anbefaling:

• Øremerk midler til TSB i spesialisthelsetjenesten for å sikre stabil døgn- og avgiftingskapasitet.

• Innfør krav om rapportering fra RHF-ene på hvordan rusfeltet finansieres og prioriteres i de regionale budsjettene.

• Sørg for at investeringer i sykehusprosjekter ikke fører til ytterligere kutt i rusbehandling og lavterskeltjenester.

Kapittel 761, post 21 – Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet

I Prop. 1 S (2025–2026) foreslås bevilgningen til kapittel 761, post 21 («Spesielle driftsutgifter, kan nyttes under post 72») satt til 205,6 millioner kroner. 
Til tross for at regjeringen i Meld. St. 5 (2024–2025) – Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet lanserte en ambisiøs reform for å styrke forebygging, behandling og ettervern, er det ikke satt av egne, øremerkede midler til gjennomføring i statsbudsjettet for 2026.

Manglende finansiering står i sterk kontrast til reformens intensjon om å sikre helhetlige og likeverdige tjenester for personer med rusmiddelproblemer.
Kommunene melder allerede om betydelige utfordringer i rusarbeidet, og spesialisthelsetjenesten reduserer døgnkapasiteten, særlig innen Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Uten et økonomisk løft risikerer reformen å forbli symbolpolitikk uten reell effekt for brukerne.

FFHRs anbefaling:

• Bevilg øremerkede midler til reformen, med tydelig fordeling mellom forebygging, behandling og ettervern.

• Sett krav om årlig rapportering på fremdrift, resultater og brukermedvirkning.

• Involver bruker- og pårørendeorganisasjoner i implementeringen for å sikre faglig og praktisk forankring i feltet.

Kapittel 765, post 71 – Tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner

FFHR er bekymret for reduksjonen på 15,8 millioner kroner i driftstilskudd, selv om dette begrunnes med en overgangsordning for de regionale brukerstyrte sentrene. Dette står i motstrid til det nasjonale målet om økt brukermedvirkning og styrket frivillig innsats. Organisasjonene må gis reelle muligheter til å vokse, bygge kapasitet og bidra i utviklingen av tjenestene.

Frivillighet og brukermedvirkning er ikke gratis – det krever opplæring, organisering og koordinering. Uten tilstrekkelig finansiering risikerer vi at brukerstemmen svekkes, ikke styrkes. Samtidig forventes det økt brukermedvirkning i alle deler av helse- og omsorgstjenestene, i tråd med de nasjonale faglige rådene.

FFHRs anbefaling:

• Reverser reduksjonen og vurder en moderat økning i tilskuddet.

• Sørg for at organisasjonene har ressurser til opplæring, koordinering og representasjon.

Kapittel 765 – Kommunalt rusarbeid og brukerstøtte

Under kapittel 765 foreslås flere tilskudd på psykisk helse- og rusfeltet, men ordningen for kommunalt rusarbeid er redusert med nær 40 millioner kroner. Midlene er delvis omdisponert til lavterskeltilbud for barn og unge, noe som kan svekke tilbudet til voksne i aktiv rus og personer med sammensatte behov.

I tillegg hersker det usikkerhet om hvordan kommunene faktisk bruker midlene. Til tross for strenge tilskuddskriterier viser tilbakemeldinger fra feltet at midler ofte benyttes til generelle helse- og velferdstiltak fremfor målrettet rusarbeid.
Dette undergraver hensikten med ordningen og gjør det vanskelig å vurdere faktisk effekt av statlige bevilgninger.

FFHRs anbefaling:

• Gjennomfør en nasjonal evaluering av kommunalt rusarbeid for å sikre at midlene når riktig målgruppe og formål.

• Gjenopprett bevilgningen til 2025-nivå, og vurder økning for kommuner med særskilt høy rusrelatert belastning.

• Etabler klar rapporteringsplikt for kommuner om bruk av midlene og resultater av tiltakene.

• Sørg for bedre samhandling mellom kommunale tjenester, ideelle aktører og spesialisthelsetjenesten slik at ressursene gir størst mulig effekt.

Kapittel 430, post 70 – Frivillige organisasjoner i kriminalomsorgen

Vi støtter regjeringens satsing på grunnbemanning og opplæring i kriminalomsorgen.
Dette gir bedre oppfølging av innsatte og ansatte, men rus- og rehabiliteringsarbeidet må styrkes parallelt.

FFHRs anbefaling:

• Øremerk en andel av midlene til rusbehandling, ettervern og samhandling mellom fengsel, kommuner og helseforetak.

• Involver frivillige og brukerstyrte organisasjoner i tilbakeføringsarbeidet.

Momskompensasjon for frivillig sektor

Regjeringens forslag om over 3 milliarder kroner til full momskompensasjon, en økning på 430 millioner fra i fjor, er et svært positivt tiltak.
Dette gir bedre økonomisk forutsigbarhet for organisasjoner og styrker frivillighetens rolle i helse- og omsorgsfeltet.

FFHRs anbefaling:

• Støtt forslaget om full momskompensasjon, men arbeid for at ordningen gjøres regelstyrt for å sikre langsiktig stabilitet.

FFHRs verdigrunnlag – individet først

Bak de nevnte budsjettposter står mennesker med rusproblemer, psykiske lidelser og utenforskap.
Når døgnplasser kuttes og tilskudd reduseres, får det direkte konsekvenser for enkeltmennesker.
Et samfunn som vil redusere rusproblemer, må investere i relasjoner, trygghet og tilgjengelighet – ikke bare i strukturer og midlertidige tiltak.

Sammendrag av våre hovedanbefalinger

1. Øremerk midler til TSB i spesialisthelsetjenesten (kap. 732 post 70).

2. Bevilg egne midler til forebyggings- og behandlingsreformen (kap. 761 post 21).

3. Evaluer kommunalt rusarbeid og gjenopprett kutt (kap. 765).

4. Reverser reduksjonen i tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner (kap. 765 post 71).

5. Øremerk midler til rusoppfølging i kriminalomsorgen (kap. 430 post 70).

6. Oppretthold full momskompensasjon for frivillig sektor.

Med vennlig hilsen
FFHR - Foreningen for helhetlig ruspolitikk

Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (SDL) takker for muligheten til å delta på høring.

Lovisenberg er en stor ideell stiftelse med over 150 års erfaring innen helse, omsorg og utdanning. Lovisenberg diakonale høgskole var første profesjonelle sykepleierutdanning i Norge. Lovisenberg Omsorg har driftsansvar for 10 sykehjem med drift i Tønsberg og Oslo. Lovisenberg Diakonale Sykehus er landets største lokalsykehus med et opptaksområde på over 220 000 innbyggere. På Jessheim har Stiftelsen eget sykehus innenfor spesialisert hjerte- og lungerehabilitering. I 2021 etablerte stiftelsen «Livslosen», et landsdekkende lavterskeltilbud for personer i livskrise med selvmordstanker.

Prioriter konkrete tiltak i kampen mot høye selvmordstall i 2026

I Norge har antallet selvmord holdt seg stabilt høyt gjennom mange år, med en svakt økende trend de siste årene. I 2024 tok 727 personer sitt eget liv. Majoriteten av dem som tar sitt eget liv er i aldersgruppene 30–49 år og 50–69 år. Tre av fire som tar livet sitt er menn.

Det er behov for ny metodikk og flere konkrete tiltak for å fange opp flere personer i selvmordsfare. Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord (2020-2025) understreker viktigheten av å endre utviklingen. Nå arbeider regjeringen med utformingen av en ny og spisset handlingsplan for forebygging av selvmord. Det selvmordsforebyggende arbeidet må følges opp med konkrete budsjettforpliktelser i statsbudsjettet for 2026.

Statistikken viser at så mange som 50 prosent av dem som begår selvmord ikke har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten i det siste året. For mange av dem som sliter kan det handle om spesifikke hendelser og livskriser som oppleves som så omfattende at de blir vanskelige å håndtere alene, eksempelvis tap av anseelse og karriere, tap av livspartner, alvorlig sykdom eller gjeldsproblematikk. Ønske om å nå flere i denne gruppen var bakgrunnen for etableringen av Livslosen i 2021.

Det unike tilbudet Livslosen
Livslosen er et gratis lavterskeltilbud for personer med selvmordstanker og omfatter et kortvarig botilbud på inntil fem døgn. Livlosen er lokalisert på Lovisenberg-området i Oslo, der helse- og omsorgsvirksomheter dominerer. Personer som får opphold på Livslosen, «sjekker inn» som «gjest». Det skrives ikke journal og stilles ingen diagnose. Her tilbys det faste samtaler, faste rutiner, måltidsfellesskap og rådgivning. Gjesten bor som i et hjem, men omgitt av en «storfamilie» av ansatte og frivillige støttespillere. Tilbudet er ikke en helsetjeneste, men er beregnet på personer i livskrise som ikke er tungt inne i behandling innen psykisk helsevern eller rusomsorgen. Det brukes ikke begreper som pasient, innleggelse eller utskrivning. Noe av poenget med Livslosen er å ikke definere personer i livskrise som pasienter, men snarere å hjelpe dem til å ta tak i eget liv, se egne kvaliteter og eventuelt yte hjelp til å få kontakt med hjelpeapparatet, herunder juridisk og økonomisk rådgiving, kontakt med NAV, fastlege mm.

Prosjektet har 11 ansatte, inklusiv prosjektleder og frivillighetsleder samt ca. 40 frivillige. Ingen av medarbeiderne i Livslosen er ansatt i kraft av profesjon eller utdanning, men som medmennesker som skal være til støtte for gjestene på deres egne premisser.

Høy måloppnåelse. Brukerundersøkelser
470 gjester har hatt opphold på Livslosen siden oppstart. Gjestene kommer fra hele landet og 40 prosent er menn. Alle gjester blir bedt om å fylle ut anonymisert spørreskjema før hjemreise. Tilbakemeldingene er som følgende:
- 98% sier det gikk kort tid fra de fikk informasjon om Livslosen til de fikk plass.
- 96% sier tilbudet hjalp på sin situasjon.
- 79 % sier selvmordstankene har blitt mindre under oppholdet, 1% verre og 20 % uendret.

Livslosen mottok tidligere øremerkede midler over statsbudsjettet, men har de siste årene søkt og fått innvilget tilskudd fra Helsedirektoratets tilskuddsordning «Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold» over kap.765, post 72. I regjeringens budsjettforslag for 2026 omtales tilskuddsmottakernes måloppnåelse på denne konkrete tilskuddsordningen, som høy.

Følgeforskning gir unik innsikt
PhD-stipendiat er i gang med å drive følgeforskning av Livslosen i regi av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging (NSSF). Forskningen gir ny kunnskap og unik innsikt om hvilke situasjoner som øker risiko for selvmordstanker og sikrer kvalitet og forbedring av prosjektet.

Behovet for satellitter tilknyttet flere helseregioner
Selv om Livslosen startet som et prosjekt i Oslo, har vi fra dag én tatt imot mennesker fra hele Norge. Noen gjester har satt seg på fly eller tog fra Nord-Norge i ren desperasjon. Det forteller oss to ting: For det første at behovet er landsdekkende. For det andre at reiseveien for noen kan være et hinder i seg selv. Alle i selvmordskrise fortjener å få hjelp raskt – kort tid er livreddende. Derfor ønsker vi å etablere “satellitter” av Livslosen i hele Norge. Hvis Livslosen finnes i nord, vest, sør, øst – ja, da kan vi nå ut til langt flere, tidligere. Selv helseministeren bemerket under sitt besøk hos oss at “det burde være flere Livsloser”. Vi er klare til å gjøre det til virkelighet.

Etablering av satellitt i Nord-Norge i 2026
På denne bakgrunn ber vi om at tilskuddsordningen «Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold» over kap.765, post 72 økes med 15 mill.kr for å komme i gang med etablering av den første Livslos-satelitten til neste år – i Nord-Norge. Selvmordsraten ligger generelt høyere enn landsgjennomsnittet i Nord-Norge. En satellitt i Nord vil gjøre tilbudet tilgjengelig for langt flere og senke terskelen for opphold ytterligere.

Fullfinansiering av etablert tilbud
Vi ber også om at tilskuddsordningen over kap. 765, post 72 økes med 5 mill.kr for å fullfinansiere dagens Livslosen i Oslo, og viser til at Livslosen årlig har mottatt 10 mill.kr til driften, først ved øremerket tilskudd og deretter gjennom Helsedirektoratets tilskuddsordning. Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg har selv bidratt med betydelige egne midler, 5 millioner det siste året, for å holde driften og forskningen i gang. Skal vi opprettholde og styrke dette livsviktige tilbudet, så er det behov for at bevilgningen på posten økes.

• Oppsummert så ber Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg om at helse- og omsorgskomiteen i behandlingen av Prop 1 S (2025-2026) styrker bevilgningen til tilskuddsordningen «Rådgivnings-, støtte- og veiledningstjenester innen psykisk helse, rus og vold» over kap.765, post 72 med totalt 20 millioner, herunder for å gi rom for etablering av en satellitt i Nord- Norge (15 millioner), samt fullfinansiering av eksisterende lavterskeltilbud (5 millioner).

Kap 714 – Folkehelse 

NIF mener:  

• At verdien av norsk idrett sett fra et folkehelseperspektiv, må anerkjennes også utenfor idrettens tradisjonelle finansieringskilder. Derfor må idretten også finansieres over helse- og omsorgsdepartementets budsjett. (kap. 7.14 folkehelse) 

Ingen aktører bidrar mer til å styrke folkehelsen i Norge enn norsk idrett. Idrett er folkehelse. Deltakelse i idrett er gunstig for den enkelte, og for samfunnet. Ifølge FHI er om lag 25% av den voksne befolkningen i for lite fysisk aktivitet. FHI har også en egen kalkulator som beregner mulig reduksjon i helsekostnader ved at folk blir mer aktive. Den viser at samfunnet kan spare 43 millioner dersom tusen personer går fra være inaktive til å bli aktive. 

Som Norges største folkehelseaktør mener Norges idrettsforbund det både er galt og underlig at det forebyggende helsearbeidet som vi bidrar til, ikke også blir finansiert over helsebudsjettet. Å investere i forebygging er tross alt langt billigere enn å behandle skader.  

Med eldrebølgen på vei, er det viktig at vi klarer å utvikle tilbud for flere målgrupper - også for voksenidretten og eldre. Dette er vanskelig å prioritere når idrettslagene allerede i dag varsler om full kapasitet i hallene og må si nei til at barn og unge kan være med. Det hjelper heller ikke at det mangler strukturelle tiltak som styrker mulighetene for å være fysisk aktiv. Derfor bør utviklingen av nye boligområder ha som krav at det tilrettelegges og planlegges for idrettsaktivitet, skolegårder og barnehager bør være aktivitetsvennlige, og gang- og sykkelveier bør planlegges til og fra idrettsanlegg. 

KAP 760, post 70, tilskudd 

NIF mener:  

• Det er bra at ordningen er etablert og at bevilgningen må øke ved behov 

I regjeringens forslag til statsbudsjett er det opprettet en ny post, aktivitetstilskudd til eldre som retter seg mot frivillige og ideelle aktører som tilbyr aktiviteter for eldre. Idretten er svært positive til at folkehelsearbeidet som idretten bidrar til nå blir anerkjent i kroner og ører. Det gjør det lettere å etablere gode, lokale aktivitetstilbud for eldre over hele landet.  
 
I regjeringens budsjettforslag er det satt av 60 millioner til denne posten. NIF mener denne ordningen har et stort potensial for å bidra til at flere eldre blir aktive. Hele 59 prosent av personer over 60 år ønsker, eller kan tenke å delta i fysisk aktivitet gjennom et idrettslag dersom tilbudet er relevant, tilgjengelig, og tilpasset deres behov. Idretten er på generelt grunnlag negative til søknadsbaserte ordninger da dette tar verdifulle timer fra frivilligheten.  Derfor er det viktig at denne ordningen ikke blir for byråkratisk, og at man bruker allerede etablerte ordninger i idretten for tildelingen av midlene. Samtidig er det viktig at potten ikke begrenser mulighetene til å utvikle tilbud. 

Kap 765 – Psykisk helse, rus og vold. Post 72 frivillig arbeid.  

NIF mener:  

• Posten må økes til 700 millioner.  

Å kunne tilby idrettsaktiviteter også til personer med rusrelaterte utfordringer har vist seg å gi store personlige og samfunnsmessige gevinster. En rapport fra Oslo Economics på oppdrag fra Fotballstiftelsen viser at den årlige samfunnsverdien fra gatelagene er på 677 millioner kroner. Det er en god investering for de rundt 20 millionene som gikk til fotballstiftelsen i fjor.  

Organisasjonene Idretten skaper sjanser benytter modellen fra Fotballstiftelsen for å kunne gi tilbud om sine idretter til den samme målgruppen. Det gjør at idretten kan nå enda bredere ut i samfunnet med forskjellig idrettslig innhold. Skal arbeid overfor personer med rusutfordringer kunne fortsette, og aller helst utvides til nye klubber og nye steder, er økonomisk forutsigbarhet det aller viktigste.   

Økt fysisk aktivitet i skolen   

NIF mener:   

• At Stortinget må sikre finansiering av en time daglig fysisk aktivitet i skolen.  

• At samarbeidet mellom skole og idrett må systematiseres.  

Gode vaner og fysisk aktivitet er avgjørende for å skape bedre folkehelse. Grunnlaget for god folkehelse etableres i barne- og ungdomsårene, fordi levevaner som etableres tidlig preger helsen resten av livet. Tallene i folkehelsemeldingen fra 2023 viser at kun 40 prosent av 15-årige jenter og 50 prosent av 15-årige gutter er aktive nok. Nedgangen i aktivitet starter allerede i niårsalderen.  

Samtidig vet vi at fysisk inaktivitet rammer sosialt skeivt, og fører til økte helseforskjeller mellom grupper i befolkningen. Andelen av befolkningen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status. Skolen når alle barn og unge uavhengig av økonomi, kjønn og etnisitet. Nettopp derfor er skolen helt avgjørende for å sikre gode vaner og positive opplevelser knyttet til fysisk aktivitet. Her kan et mer systematisk samarbeid med idretten bidra til bedre kvalitet, flere aktive, og mindre arbeid for skolene. 
  

Med vennlig hilsen  

Zaineb Al-Samarai                                                                    Kjell Bjarne Helland  
Idrettspresident                                                                        Generalsekretær  

Om MEF
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer over 2 400 medlemsbedrifter med en samlet omsetning på om lag 115 mrd. kroner. Våre medlemmer sysselsetter over 40 000 ansatte og utfører primært maskinell anleggsvirksomhet. Forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere, og gjenvinnings- og avfallsbedrifter.

MEF har egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og Fellesforbundet. MEF står utenfor NHO, men er medlem av Bygge-, anleggs- og eiendomsrådet (BAE-rådet). MEF har i tillegg hovedavtale og tariffavtale med YS/Parat.

Betydelig etterslep krever store investeringer

Norsk Vanns rapport 294/2025 anslår et kommunalt investeringsbehov for vann og avløp på mellom 411 og 535 milliarder kroner for perioden 2025 – 2045. Ledningsfornyelse er den dominerende delen av investeringsbehovet, og utgjør mer enn halvparten av totalen. Et aldrende ledningsnett, strengere rensekrav og økt oppmerksomhet rundt forsyningssikkerhet for vann er de største driverne bak investeringsbehovet.

Å opprettholde samme nivå på tjenestene vil innebære omfattende oppgraderinger og utbygging av ny infrastruktur, med betydelige økonomiske forpliktelser.

De kommunale VA-gebyrene øker kraftig

Norsk Vann antar at investeringsbehovet vil doble det gjennomsnittlige vann- og avløpsgebyret. Økningen er estimert til å være prosentvis størst i fylkene Østfold, Møre- og Romsdal og Nordland.

Huseierne melder om en økning i kommunale VA-gebyrer på 57 prosent fra 2020 til 2025, og at ytterligere økninger ventes. Flere kommuner kan passere 20 000 kroner i årlige VA-gebyrer innen 2028.

Samtidig melder våre medlemmer om at VA-markedet har bremset opp. Det er færre kommunale VA-prosjekter å regne på, lavere priser og pressede marginer. Renteøkninger og stramme kommunebudsjetter samt at prosjektene blir dyrere enn planlagt, fører til at kommunene utsetter mange av investeringene.

Kommunalt byråkrati og kommunale særkrav gjør det dyrere og mer krevende enn nødvendig

Per i dag har hver kommune sin egen VA-norm med forskjellige tekniske krav, prosedyrer og dokumentasjonsformer. Konsekvensen er at våre medlemmer må forholde seg til mange ulike lokale bestemmelser når de bygger VA-anlegg. Det fører til unødvendige økte kostnader, lengre prosjekttid og i verste fall dårligere kvalitet på anleggene.

Norsk Vann har lansert en Vannstandard som skal erstatte den den forrige VA-normen som ble lansert i 2003. Den nye vannstandarden inneholder mye bra. Problemet er at standarden er frivillig og at kommunene ikke trenger å følge den. Kommunene tar som oftest utgangspunkt i den, men gjør egne tilpasninger med innføring av egne kommunale særkrav. Dermed oppnås ikke en nasjonal harmonisering. Nå har det gått 22 år uten at vi har kommet dit at vi bygger likt på tvers av kommunegrensene.

Vi står overfor betydelige nasjonale oppgaver i årene fremover; forbedring av Oslofjorden, implementering av det nye avløpsdirektivet som innebærer omfattende kommunale investeringer i renseanlegg, samt håndtering av det betydelige vedlikeholdsetterslepet på det kommunale vann- og avløpsnettet hvor nødvendige oppgraderinger må gjennomføres.

I tillegg kommer de 130 000 boligene regjeringen har lovet innen 2030 som også krever utbygging av vann- og avløpsinfrastruktur hvor kommunale særkrav vil gjøre også dette dyrere enn hva som er nødvendig.

Vi har hverken råd eller tid til å vente på at alle kommuner frivillig adopterer standarden uten lokale særtilpasninger.

Det må etableres en nasjonal teknisk forskrift for VA

Regjeringen må innføre nasjonale tekniske krav som sikrer en enhetlig bygging av vann- og avløpsanlegg i hele landet. Det vil bidra til å redusere kostnadene betydelig samtidig som risikoen for feil på anlegg reduseres

 MEF ber om at:

• Det etableres en nasjonal teknisk forskrift for bygging av Vann- og avløp’
• Dokumentasjons- og byråkratikrav for VA-sektoren forenkles

Vannbransjens hovedutfordringer

Det er kommunenes ansvar å sikre innbyggerne trygge vann- og avløpstjenester, både i fred og i krisesituasjoner. Samtidig står vann- og avløpssektoren overfor store utfordringer, som det er krevende å håndtere for kommunene alene: Skjerpede rensekrav, mer ekstremvær, og nye handels- og sikkerhetspolitiske trusler. Overvann er også en dimensjon som blir stadig tydeligere med økte nedbørsmengder. 

Dette krever store investeringer, mer omfattende drift og løpende vedlikehold. Mange kommuner har begrenset økonomisk og operasjonell kapasitet. Til tross for at vann- og avløpstjenestene er et selvkostområde, ser vi viktige investeringer bli utsatt fordi lokale politikere vil unngå å belaste innbyggerne med høyere gebyrer.  

Situasjonen er på enkelte områder svært alvorlig. Det gjelder kommunenes evne til å håndtere overvann og forurensende overløp som følge av styrtregn og flom. Nye krav til avløpsrensing vil påføre enkeltkommuner enorme kostnader, større enn de i realiteten vil kunne bære med begrenset befolkningsgrunnlag. De samlede investeringene som skal gjøres vil også bidra til markedspress og virke unødig prisdrivende om man ikke får etablert en samlet prioriteringsmekanisme.

Kap. 702 Beredskap

Med dagens forvaltningsmodell er kommunene alene ansvarlig for å sikre tilstrekkelig drikkevann til befolkningen. Det innebærer blant annet å distribuere nødvann til egne abonnenter i en krisesituasjon. Ved avgrensende hendelser vil de fleste kommuner i dag kunne håndtere dette. Ved mer langvarige eller omfattende hendelser, eksempelvis som følge av sabotasje eller langvarig tørke, vil man være avhengig av utstyr og bistand fra andre regioner eller et nasjonalt beredskapslager.  

NATOs krav til medlemslandenes sivile infrastruktur tilsier at sentrale myndigheter tar et overordnet ansvar for koordinering av nødvannsdistribusjon ved større regionale og nasjonale hendelser. Dette bør omfatte depoter med nødvannsutstyr og koordinering av ressurser og innsats. Samarbeid med Sverige og evt. andre europeiske land bør inngå i planene, på dette som på andre beredskapsområder.

Norsk Vann mener at Stortinget i merknad må be regjeringen om å ta et overordnet ansvar for nødvannsdistribusjon ved større regionale og nasjonale hendelser. Dette bør omfatte depoter med nødvannsutstyr og koordinering av ressurser og innsats.

Programkategori 10.10 Folkehelse/Post 21 Spesielle utgifter

Digital rapportering av drikkevannsdata

Norsk Vann har ved flere innspill til regjeringen og i stortingshøringer om statsbudsjettet løftet frem behovet for et nytt og moderne rapporteringsverktøy for norske vannverk til Mattilsynet. Derfor er vi veldig fornøyde med at det fra regjeringens side foreslås 6 millioner kroner til dette viktige tiltaket.

Vi mener derimot at disse midlene bør komme inn som friske midler, og er uenige i at midlene tas fra program for teknologiutvikling, som da foreslås nedlagt.

Norsk Vann mener derfor at Stortinget må legge inn 6 millioner kroner i friske midler for utvikling av digital rapportering av drikkevannsdata, for at programmet både videreføres og utvides til å omfatte avløpsområdet. 

Post 60 Kommunale tiltak

Utvidelse av program for teknologiutvikling i vannbransjen

Norsk Vann mener at program for teknologiutvikling i vannbransjen må videreføres for å sikre trygg vannforsyning, men at det også må utvides for å sikre en mer bærekraftig, kostnadseffektiv, miljø- og helsemessig trygg overvanns- og avløpshåndtering. Vi mener dette må kobles til arbeidet med oppfølgingen av nasjonale mål for vann og helse.

Med de enorme investeringene som skal gjennomføres på avløpsområdet fremover, grunnet myndighetskrav som nitrogenrensing i Oslofjorden og EUs reviderte avløpsdirektiv, er behovet for kunnskapsbygging og potensialet for gevinster ved å utvikle, tilpasse og prøve ut ny teknologi minst like stort på avløpsområdet. Det er derfor ønskelig med en lavterskel støtteordning også på avløpsområdet, og vi ber om at programmet utvides til dette.

I regjeringens forslag til statsbudsjett er det nå foreslått å legge ned program for teknologiutvikling i vannbransjen, under post 60 kommunale tiltak. Midlene vil regjeringen flytte over til Mattilsynets arbeid med digital rapportering av drikkevannsdata.

Norsk Vann er ikke kjent med resultatet av regjeringens evaluering av programmet. Vår erfaring er imidlertid at dette er et effektivt og velfungerende lavterskeltilbud som gir insentiv for teknologiutvikling da det muliggjør utvikling og test av ny teknologi i samarbeid med leverandørindustrien.  

Norsk Vann mener derfor at Stortinget må legge inn 6 millioner kroner i friske midler for utvikling av digital rapportering av drikkevannsdata, for at programmet både videreføres og utvides til å omfatte avløpsområdet

Virke Helse og velferd er arbeidsgiver- og bransjeorganisasjon for tyngden av private ideelle helseaktører, samt en rekke private kommersielle virksomheter. Våre medlemmer leverer sentrale tjenester på oppdrag fra det offentlige, til mennesker med sammensatte behov som ofte faller utenfor det ordinære velferdstilbudet.

Statsbudsjettet for 2026 gir ikke de nødvendige forutsigbare rammevilkår for at ideelle aktører kan opprettholde og videreutvikle sitt samfunnsoppdrag. Vi ber komiteen bidra med tydelige merknader og anmodninger som sikrer likeverdige rammebetingelser og forutsigbar drift. Virke kan bidra hvis ønskelig.

Overordnede rammevilkår – en varslet krise for ideelle

Manglende dekning av historiske pensjonskostnader (kap. 760 post 62 og kap. 765) og endringer i deflator for spesialisthelsetjenesten (kap. 732, s. 105–106) er to svært viktige saker som setter ideelle virksomheter i en svært krevende økonomisk situasjon. Endringene som er foreslått budsjettet innebærer manglende dekning av påløpte og fremtidige kostnader som ikke vil være mulig å hente ut gjennom effektivisering. Over tid vil dette ikke være bærekraftig

Virke vil utrykke sterk bekymring for de økonomiske rammevilkårene for ideell sektor, og ber Stortinget sikre dekning av historiske pensjonskostnader og revurdere deflatorberegningen for spesialisthelsetjenesten slik at ideelle virksomheter ikke påføres helt urimelige tap.

Et tredje poeng er at statlige foretak og kommuner ofte setter lavest mulig pris foran kvalitet som viktigste kriterium ved anbud, så bidrar det til å svekke ideelle mulighet for å levere gode kvalitative tjenester over flere år. 

Historiske pensjonskostnader for ideelle og frivillige organisasjoner – Kap. 765

Regjeringen foreslår å oppheve anmodningsvedtak nr. 82 (2018–2019) om å kompensere ideelle virksomheter for historiske pensjonskostnader (s. 222–223). Stortingets intensjon var at en skulle utrede kostnadene med sikte på å dekke dem.

• Virke ber om at det fremmes forslag om dekning av ideelle virksomheters historiske pensjonskostnader i kommunal og fylkeskommunal sektor i statsbudsjettet for 2026. Dette kan løses med en tilsvarende ordning som for de statlige, med en søknadsordning og tilskudd fordelt over flere år.

Spesialisthelsetjenesten – Kap. 732 – endring i deflator

Regjeringen foreslår en endring i deflator, hvor lønnsandelen reduseres. Konsekvensen er at den prisjusterte bevilgningen blir lavere enn faktiske lønnskostnader. Dette utgjør i realiteten et kutt.

Den foreslåtte endringen i deflator for spesialisthelsetjenesten (s. 105–106) vil slå særlig hardt ut for ideelle virksomheter med høy andel personalkostnader. Virke mener departementet ikke har overskuet konsekvensene for ideelle sykehus og institusjoner som har andre finansieringsmodeller enn offentlige foretak.

• Virke ber komiteen om å sikre at ideelle virksomheter ikke påføres urimelige økonomiske tap som følge av endringer i deflator og anmoder komiteen om å avvise endringene. Eventuelt at komiteen sikrer at ideelle skal kompenseres dersom deflator slår urimelig ut.

Regjeringen skal komme tilbake til beregningen av hvordan sykehusene skal få dekket endringene i pensjonen som følge Stortingets vedtak om blant annet livsvarig AFP.

• Virke mener Stortinget må sikre at både de private ideelle avtaleparter også får dekket kostnadene på lik linje med de offentlige instanser.

Habilitering og rehabilitering – Kap. 733

Private aktører står for om lag 60 prosent av rehabiliteringstilbudet i Norge. Etter anbudsutlysningene i Helse Sør-Øst og Helse Midt reduseres nå tverrfaglig spesialisert rehabilitering uten tilsvarende oppbygging i offentlig regi (s. 112–114). Det er tydelig at kommunene verken har kapasitet eller kompetanse til å tilby forskningsbasert og spesialisert rehabilitering. Det er fortsatt et stort behov for intermediærnivåer mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, der private ideelle miljøer inngår som kompetansepartnere.

• Virke ber komiteen følge opp tidligere vedtak Innst. 329 S (2024–2025) og sørge for at rehabiliteringstilbud innen spesialisthelsetjenesten ikke legges ned før kommunene har nødvendig kapasitet, og at det etableres intermediærnivåer for spesialisert rehabilitering hvor ideelle virksomheter inngår som del av helsefellesskapene.

Kommunale helse- og omsorgstjenester – Kap. 760 / 761

Ideelle aktører må sikres reell adgang til statlige tilskudd til investeringer og utvikling. Dette gjelder særlig kap. 760 post 63 (investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser, s. 179–180) og post 68 (kompetanse og innovasjon, s. 184).

• Virke ber komiteen sikre at ideelle aktører får adgang til statlige tilskudd til bygging og drift av helse- og omsorgstjenester, herunder investeringstilskudd (kap. 760 post 63) og kompetanse- og innovasjonsmidler (post 68).

Apotek: 

Regjeringen har ikke fulgt opp Direktoratet for medisinske produkter sin anbefaling om å styrke apotekøkonomien. Dette innebærer etter vårt syn å overlate fullstendig til det private å gjøre vurderinger av strukturen for apotek og åpningstider, basert på hva som gir best lønnsomhet. Dersom en desentralisert og tilgjengelig apotekstruktur fortsatt skal være en helsepolitisk målsetting må apotekavansen økes. Det offentlige må være villige til å betale prisen for tjenestene de ønsker utført av private.

• Vi ber komiteen sikre at regjeringen nå følger opp DMPs anbefaling om å styrke apotekenes økonomi, for å styrke de apotekansattes mulighet til å avlaste det offentlige helsevesenet og bedre norsk folkehelse.

Avslutning

Dersom dagens forslag blir stående, vil det føre til en gradvis nedbygging av ideell sektor innen helse og omsorg. Det er ikke bærekraftig – verken for brukerne, pasientene eller for staten.

Virke ber komiteen sikre at ideelle virksomheter får forutsigbare rammer og likebehandling med offentlige leverandører. Dette krever konkrete merknader og anmodningsvedtak i tråd med forslagene over.

Kapittel 765 – Psykisk helse, rus og vold | Post 72 – Frivillig arbeid mv.

Stiftelsen Back in the Ring (BITR)

Innledning

Back in the Ring representerer et verdibasert alternativ til en stadig mer fragmentert rus- og psykisk helsepolitikk. Vi bringer erfaring fra frontlinjen – fra fengsel, rusmiljø og gjenoppbygging av liv.Vi ber om å bli hørt fordi vi ser hva som faktisk virker: ansvar, fellesskap og ærlighet.

Mennesker kan endre seg – men bare når de blir møtt med både kjærlighet og krav.

Vi ber om å bli hørt da vårt arbeid står midt i krysningspunktet mellom rus, kriminalitet, psykisk helse og sosial inkludering – områder som nå preges av økende utfordringer drevet fram av organisert kriminalitet og rekruttering av ungdom.

BITR ble etablert i 2012 og har utviklet et landsdekkende nettverk som samarbeider med kriminalomsorgen, friomsorgen, NAV, kommuner og frivillig sektor. Vi arbeider med verdibasert rehabilitering for tidligere innsatte, rusavhengige og unge i risikosonen. Gjennom fellesskap, fysisk aktivitet, arbeidstrening og personlig ansvar hjelper vi mennesker å bygge seg selv opp igjen innenfra – med verdighet og retning.

Samfunnsutfordringen vi møter

Norge står i en ny fase der psykisk uhelse, rus og sosial uro henger tett sammen med organisert rekruttering av unge – særlig gutter – til kriminelle miljøer.

Dette er ikke et spørsmål om straff, men om forebygging, tilhørighet og fellesskap. Når unge mister troen på seg selv og samfunnet, oppstår et tomrom som fylles av rus, vold og tilhørighet i feil miljøer.

BITR står midt i denne virkeligheten. Vi ser hvor avgjørende det er å lukke glippsonene mellom fengsel, helse og NAV. Overgangen fra institusjon til samfunn er fortsatt et av de svakeste leddene i hele kjeden. Her faller mange mellom stoler, og konsekvensen blir ofte tilbakefall, ny rusbruk og tap av tro på endring.

Vår metode – verdibasert rehabilitering i praksis

BITR bygger på fire pilarer:

1. Verdibasert fellesskap– verdighet, ærlighet, tillit og ansvar leves i praksis, ikke bare i ord.
2. Kropp og sinn– yoga, fysisk aktivitet og struktur skaper disiplin, ro og mestring.
3. Arbeidstrening og rutiner– deltakerne tilegner seg ferdigheter, ansvar og vei mot arbeid eller utdanning.
4. Mentorskap og fellesskap– tidligere deltakere blir veiledere og skaper et støttende miljø som varer.

Denne metoden er dokumentert i over 20 kommuner og 15 fengsler. Resultatene viser redusert tilbakefall, bedre psykisk helse og sterkere livsmestring. Mange får arbeid, utdanning eller egen bolig – for første gang på mange år.

Hvordan vi avlaster systemet

BITR fungerer som et mellomledd mellom system og menneske. Vi tar imot mennesker som ellers ville falt mellom behandling, tiltak og etat.

Gjennom lav terskel og høy tilstedeværelse avlaster vi helsevesen, kriminalomsorg og NAV.

En stabil deltaker hos oss sparer samfunnet for betydelige utgifter til rusbehandling, fengselsopphold og sosialtjenester – men viktigst av alt: han eller hun får livet tilbake.

Vi erfarer at mange tiltak stopper ved symptombehandling. BITR bidrar med det som ofte mangler: et verdibasert fellesskap der ansvar, handling og relasjon kommer før teori.

Behov for langsiktighet og struktur

Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til psykisk helse med 140 millioner kroner og styrke post 72 med 41,3 millioner. Samtidig reduseres post 62 – de kommunale rusmidlene – med 30 millioner.

Dette understreker behovet for å styrke og sikre frivillige aktører som står tett på målgruppen og bidrar med helhetlig oppfølging.

Vår erfaring viser at relasjonsbasert arbeid krever tid og kontinuitet, ikke kortsiktige prosjektmidler. Vi oppfordrer derfor komiteen til å legge til rette for langsiktig finansiering av frivillige tiltak med dokumentert effekt, som Back in the Ring.

Vi stiller gjerne til høring for å dele konkrete erfaringer, resultater og forslag til hvordan staten, helsevesenet og frivilligheten sammen kan bygge et system som virkelig får mennesker tilbake i livet.

Helse- og sosialkomiteen                                                                             18/10 2025

Prop. 1 S Prop. 1 S (2025-2026)

Høringsnotat fra Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn.

Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn (Nettverket) er et nasjonalt og tverrfaglig nettverk av leger, farmasøyter og sykepleiere som sammen arbeider for at barn skal få hensiktsmessig og trygg legemiddelbehandling.

Vi takker for at bevilgningene til drift av Nettverket videreføres i forslag til statsbudsjett. Gjennom de siste årene har Nettverket blitt en statdig mer integrert del av av landets helsetjeneste. I en mer usikker verden er beredskap viktig, og Nettverket bidrar nå aktivt inn i arbeidet knyttet til legemiddelmangel, både ved deltakelse i møter i regi av  det nasjonale Mangelsenteret og gjennom samarbeid med DMP, industri og klinikk. Nettverket har også samarbeidspartnere i Norden, blant annet knyttet til innovative prosjekter så som 3D-printing av legemidler.

Det er klart at barns legemidler er en spesielt sårbar del av legemiddelmarkedet. Små barn har problemer med å svelge tabletter og er avhengig av miksturer. Dette er en legemiddelformulering som er mer komplisert å produsere, transportere og oppbevare. Når man samtidig vet at salget er lite, vil inntjeningen for legemiddelindustrien bli svært begrenset. Dette har over de siste årene ført til at man har mistet en rekke legemidler i egne barneformuleringer.

Det har vært forsøkt å bøte på dette, og DMP har i noen tilfeller tillatt høyere pris på produkter med barneformuleringer. Dette til ført til at vi har fått noen nye produkter på det norske markedet, noe som er svært bra. Samtidig ser vi at prisen i noen tilfeller blir så høy at mange leger kvier seg for å skrive dette ut.

Et godt eksempel er Flukloxacillin mikstur som er anbefalte behandling mot stafylokokk infeksjoner i hud og bløtvev. En flaske på 100 ml koster nå 1056,30. Ofte trengs to flasker og regningen blir da stor. Mange leger vil derfor føle seg tvunget til å skrive ut billigere og mer bredsektret antibiotika, noe som vil bidra til økt resistens. Til sammenligning kan voksne behandles med Dicloxacillin tabletter der kuren koster 239,30.

Med dagens regelverk er det kun legemidler brukt til behandling av kroniske og langvarige sykdommer som kan få forhåndsgodkjent refusjon (Blåreseptordningen). Det betyr at en rekke dyre miksturer ikke vil kunne finansieres gjennom denne ordningen.

Andre land har løst dette ved å gjøre legemiddel behandling til barn gratis eller sterkt subsidiert. I Sverige vil Flukloxacillin mikstur skrevet ut til barn under 18 år være gratis, mens det er sterkt subsidiert i Danmark.

Vi ber derfor Stortinget om å se på muligheten av å gjøre legemidler til de minste barna gratis. Dette vil sørge for at behandlingen ikke styres av foreldres økonomi. Det vil også bidra til at det blir lettere å velge den beste behandling både for individ og samfunn.

Likepersonstøtte til oppfølging av berørte etter 22.juli – behov for styrking av midler i statsbudsjett 2026

Bakgrunn

Støttegruppen etter 22. juli bidrar gjennom arbeid med likepersonstøtte til samfunnsoppdraget i kjølvannet av det største terrorangrepet i Norge etter andre verdenskrig.

 Støttegruppen driver likepersonstøtte og arbeid på nasjonalt nivå og i ni fylkeslag, med midler fra Helse- og omsorgsdepartementet. Støttegruppen har 2000 medlemmer, som alle er berørte av terrorangrepene 22. juli 2011.

Deler av midlene som tildeles via Helsedirektoratet til Støttegruppens nasjonale styre fordeles ut til våre ni fylkeslag. Hvert fylkeslag forvalter midler etter egne arbeidsplaner og budsjett vedtatt på egne årsmøter.

 Siden 2011 har Støttegruppen arrangert samlingen for berørte etter terrorangrepet 22.juli 2011. Alle landsdekkende samlinger har mange påmeldte og stor deltagelse. Tilbakemeldingene fra medlemmene viser at det er stort behov for denne type møteplasser.

 Støttegruppen arrangerer samlinger for etterlatte og overlevende annethvert år. Siden 2023 Støttegruppen også hatt egne samlinger for berørte søsken.

Nåværende behov for likepersonstøtte og tilbud til berørte etter terrorangrepet 22.juli 2011

Det er ingenting som tyder på at behovet for likepersonstøtte og møteplasser vil bli mindre i de kommende årene. Behovet for egne søskensamlinger vokste frem over år, og har blitt en del av de samlingene som gjennomføres annethvert år.

Tilbakemeldingen fra medlemmene er at samlingene er et sted hvor de kan snakke med andre som forstår dem, om deres utfordringer og sorg. De berørte får også faglig oppfølging fra helsepersonell med traumekompetanse, som medlemmene opplever er kvalifiserte til å gi dem hjelp, råd og veiledning i hverdagen. Dette må ses i lys av at det fortsatt er store variasjoner i både tilbud til og oppfølging av berørte i kommunene.

Det arbeidet Støttegruppen etter 22.juli utfører med likepersonstøttemidler sparer samfunnet for potensielt store kostnader. Samtidig betyr det at de som deltar på ulike samlingen, enten landsdekkende eller i fylkeslag, får hjelp og støtte de ikke ellers får fra andre.

 Etter landsdekkende samlinger i 2023 og 2024 har fagpersonene gitt skriftlige tilbakemeldinger som beskriver at de berørte fortsatt sliter med store utfordringer i hverdagen: Dette gjelder altfor mange etterlatte og overlevende og deres familier.

Tilbakemeldingene er blant annet:

• Bildet som blir stadig tydeligere er at deres naturlige helingsprosesser i stor grad har blitt forstyrret og forsinket av den store offentlige oppmerksomheten og det de opplever som forsøk på å styre hvordan de skal reagere og ikke reagere på hva som skjedde med dem. At de skulle være sterke, ikke la seg knekke, ikke vise aggresjon, men vise forståelse osv., synes å ha forvirret deres forhold til egne reelle reaksjoner.
• De framstår med stort strev i forhold til å tro på og ta eierskap til sin egen sorgprosess, ta sine egne signaler og symptomer på alvor.
• Også deres behov for å få validert disse som «gyldige» og forståelige er tegn på dette. Samlet sett framstår mange som en gruppe som er i behov av mer helsehjelp enn de de nå gir uttrykk for at de har tilgang til i offentlig helsevesen.

«Nye behov» som oppstår

I 2024 kom det sterke ønsker fra foreldre til overlevende etter 22.juli om å også få muligheter til å samles og snakke om egne opplevelser og psykososiale utfordringer. Mange opplever fremdeles krevende situasjoner, både for egen del og for å ivareta sine egne familiemedlemmer som overlevde terrorangrepet.

 Med det store antallet overlevende (fra Utøya alene nesten 500 familier) vil det være best å kunne arrangere slike samlinger regionsvis. Det vil medføre kostnader Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli ikke har hverken økonomi eller kapasitet til å gjennomføre med dagens nivå på likepersonstøtte som bevilges i statsbudsjettet.

 Det er i tillegg utfordrende å arrangere samlinger, både i fylkene og landsdekkende som inkluderer alle som ønsker å delta, med de midlene som nå bevilges. Det er lagt inn en form for indeksregulering i midlene som bevilges årlig. Denne justeringen samsvarer ikke med de økte kostnadene Støttegruppens fylkeslag og Støttegruppen landsdekkende ser, når kostnader til moderat hotell og reisedekning på økonomiklasse skal dekkes.

 Budsjettmessige konsekvenser

Gjennomføringen av en landsdekkende samling, slik prisnivået er i 2025, medfører en kostnad på 1,3 – 1,5 mill. Da har vi 80-100 deltagere med fagpersonale til stede hele helgen. Med samlinger for foreldre til overlevende er personkretsen mye større, samlinger må organiseres regionsvis, og det må frigjøres kapasitet for å organisere samlingene. I lys av dette, må bevilgningen økes med det angitte beløpet. Det vil gi Støttegruppen mulighet til å få en bedre oversikt over hvor mange som faktisk ønsker å delta.

 Langvarig og økt uhelse og vedvarende psykososiale konsekvenser av terrorangrepet 22.juli 2011 har store samfunnsøkonomiske konsekvenser, i tillegg til, og ikke minst, personlige og individuelle konsekvenser for livskvalitet.

 For å kunne utvide tilbud til grupper vi til nå ikke har hatt midler eller kapasitet til å nå, er det behov for en økning i bevilgningen – Helse- og omsorgsdepartementet

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold, post 75 – Vold og traumatisk stress med 2,5 mill.

Virke Aktiv Helse organiserer treningssentre, behandlings- og helsetilbydere over hele landet. Medlemsmassen består av både store kjeder og enkeltstående aktører, som sammen tilbyr tjenester innen trening, rehabilitering og kostholdsveiledning. Virke Aktiv Helse arbeider for gode rammevilkår og like konkurransevilkår for bransjen, og har som mål å bidra til bedre folkehelse og økt fysisk aktivitet i befolkningen.

Kap 714 Folkehelse
Virke Aktiv Helse viser til Stortingets vedtak nr. 746, 5. juni 2023; Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar, jf. Innst. 398, om å legge til rette for økt bruk av grønn resept og utrede nye oppfølgingsmodeller, herunder mer veiledet aktivitet og kosthold. Helsedirektoratet fikk i 2024 i oppdrag om å utrede ulike måter å følge opp ordningen med grønn resept på og jobber nå med oppfølgingen av dette.

Vi ber om at komiteen følger opp dette ved å be regjeringen om å åpne for at grønn resept også kan benyttes hos private og ideelle aktører som tilbyr aktiv helse og kostholdsveiledning. Dette vil bidra til at grønn resept blir et reelt og effektivt virkemiddel for bedre folkehelse og redusert sykefravær, og vil i tillegg redusere urimelig forskjellsbehandling av private og ideelle.

Kap 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester

Post 61:
Det foreslås å bevilge 34,4 mill. kroner til Frisklivs-, lærings- og mestringstilbud ved frisklivssentralene i 2026. Evaluering fra Helsedirektoratet viser at deltakerne får god støtte til endring av levevaner, og oppnår bedre kondisjon, økt livskvalitet og redusert risiko for sykdom.

Post 70:
Regjeringen foreslår å bevilge 60 mill. kroner til en tilskuddsordning rettet mot frivillige og ideelle aktører for å stimulere til aktivitetstiltak for eldre. Målet er å styrke eldres helse, motvirke ensomhet og bidra til økt livskvalitet gjennom fellesskap og mestring.

Vi mener at også private treningstilbud bør inkluderes ordningen om aktivitetsstimulerende midler rettet mot eldre, og at private treningstilbud bør anerkjennes som en folkehelseaktør som kan benyttes på en lignende måte som frisklivssentralene (ref. avsnitt over om grønn resept).

Det finnes over tusen treningssentre i Norge, og bransjen har betydelig helsekompetanse og erfaring med å tilrettelegge for fysisk aktivitet for ulike målgrupper. Helsedirektoratets kartlegging viser at mange treningssentre har helsepersonell ansatt, og flere har allerede samarbeidsavtaler med kommuner og helsetjenester. Dette viser et stort, uutnyttet potensial for å nå flere eldre og andre grupper med tilpassede aktivitetstilbud.

Helse og omsorgsdepartementets nylig lanserte Handlingsplan for å heve levealderen hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller alvorlige rusmiddelproblemer, peker på at samarbeid med private aktører kan bidra til å styrke det samlede tilbudet, og at trening i privat regi kan være avgjørende for at flere får et tilbud som passer deres behov og interesser. Rapporten understreker også at samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor gir bedre ressursutnyttelse og økt fleksibilitet i tjenestene.

Vi ber derfor komiteen be regjeringen åpne for at også private aktører kan omfattes av tilskuddsordningene, slik at flere eldre og andre målgrupper får tilgang til gode, tilpassede aktivitetstilbud – uavhengig av om tilbudet gis i offentlig, ideell, frivillig eller privat regi. Dette vil bidra til å styrke folkehelsen, redusere ensomhet og avlaste pårørende, i tråd med formålet for ordningene.

HivNorge takker for muligheten til å komme med innspill til Helse- og sosialkomiteen i forbindelse med statsbudsjettet.  

Kapittel 760, post 73 – tilskudd til hiv og seksuelt overførbare infeksjoner og tilskudd til seksuell helse 

HivNorge er særlig opptatt av bevilgningen over Kapittel 760, post 73 som nå omfatter midler som tidligere var i egen post for hiv og seksuelt overførbare infeksjoner, der vi fikk størstedelen av våre drifts- og prosjektmidler. I noen år har det pågått en prosess for sammenslåingen av denne ordningen med posten for seksuell helse. Fortsatt er ikke denne ordningen klar, men på statsbudsjettet er nå alle disse tilskuddene under post 70, med betegnelsen “tilskudd”.  

I et tidligere utkast var driftsmidler fjernet fra ordningen for seksuell helse. Vi er fortsatt bekymret, ettersom vi tidligere fikk driftsmidler fra posten for hiv og seksuelt overførbare infeksjoner, og om det ikke åpnes for driftsmidler i ordningen som kommer, vil det gå hardt ut over vår mulighet til å bistå våre medlemmer og brukere.  

Vi er derfor glad for at departementet i proposisjonen fastslår at tilskuddet skal innrettes slik at det både ivaretar forutsigbarhet for søkere og stimulerer til nye prosjekter/utvikling. Vi legger til grunn at dette innebærer at driftsstøtte vil kunne gis i den nye ordningen, der tilskuddsregelverket skal fastsettes i løpet av høsten. Vi regner med at komiteens medlemmer forstår at det er vanskelig å leve med en slik uvisshet, over år, og vi mener det er uheldig at departementet ikke klarer å få dette regelverket klart tidligere. Vi vet nå ingenting om hvilke midler vi har om drøye to måneder.  

Hiv bærer med seg et enormt stigma. Dette skyldes til dels ugrunnet smittefrykt, velbehandlet hiv kan ikke smitte, og tildels at hiv er knyttet til nøkkelpopulasjoner, nemlig injiserende rusbrukere, menn som har sex med menn, sexarbeidere og transpersoner. Det gjør at svært mange av de som lever med hiv holder diagnosen hemmelig for sine nærmeste, mange til og med for sin fastlege. Det gjør at det er nødvendig med langsiktig arbeid for å opparbeide tillit i befolkningen som lever med hiv. Vi har slik tillit.  

Hiv er i ferd med å bli en importsykdom, der få smittes mens bosatt i Norge og blant disse er en stor andel smittet på reise i utlandet. Derimot er det fortsatt en jevn gruppe mennesker som innvandrer til Norge med hiv, de fleste av disse er kjent med diagnosen før de kommer til Norge. Særlig i enkelte migrantmiljøer er stigma stort, for noen så kraftig at det blir invalidiserende. Det tar vi høyde for i vårt arbeid, der vi har særlige tiltak rettet mot personer med migrasjonserfaring.  

Det er slik særlig viktig å ha et interseksjonelt utgangspunkt når man arbeider med hiv. De aller fleste som lever med hiv tilhører også en eller flere andre minoriteter.  

Vi frykter at vårt kompetansemiljø, med frivillige, ansatte, tillitsvalgte og likepersoner vil forsvinne eller løses opp om ikke driftsmidler videreføres i ordningen for seksuell helse, hiv og seksuelt overførbare infeksjoner.  

Vi ber derfor komiteen legge til en merknad om at tilskudd til seksuell helse også må kunne gis som driftsmidler til organisasjoner som har fått dette tidligere.  

Kapittel 710, post 23 – vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper 

HivNorge er glad for at Regjeringen har etablert et slikt vaksinasjonsprogram. Forebygging av allmenfarlige smittsomme sykdommer er etter smittevernloven et kommunalt ansvar. For mange slike sykdommer er dette hensiktsmessig, folkehelsearbeid gjøres godt lokalt. Men for allmenfarlige smittsomme sykdommer som ikke får veldig stor utbredelse, slik som mpox (tidligere apekopper) er dette lite hensiktsmessig. De fleste kommunene i Norge vil ha ingen eller noen få kandidater for slik vaksinasjon. Da er det lite hensiktsmessig å bygge opp en egen organisasjon for disse få menneskene. De fleste som er i målgruppen for slik vaksine er allerede i kontakt med spesialisthelsetjenesten, enten fordi de lever med hiv eller får den hivforebyggende medisinen PrEP. Hertil kommer at den viktigste gruppen, menn som har sex med menn og har flere seksualpartnere, ofte vil vegre seg mot å kontakte helsepersonell i en liten kommune, og opplyse om at de har sex med menn, og at de, typisk på reise til storbyer eller utlandet, har sex med mange og vekslende seksualpartnere.  Vi håper derfor at også vaksiner mot allmenfarlige smittsomme sykdommer som har begrenset målgruppe kan inkluderes i et nasjonalt vaksinasjonsprogram, i stedet for at alle kommuner må legge til rette for vaksinasjon som for mange vil gjelde ingen eller et lite antall mennesker.  

Kap 760 post 21 – Spesielle driftsutgifter, “Utrede hvordan god tilgang til forebyggende medikamentell behandling (PrEP) kan sikres uavhengig av bosted” 

HivNorge er svært glad for at regjeringen gir Helsedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan PreP – hivmedisiner som gis forebyggende og hindrer hivsmitte, bedre kan sikres. Tidligere var dette tilgjengelig på blå resept, men anbudet på hivlegemidler førte til at det ble overført spesialisthelsetjenesten. Det er god helseøkonomi i å frigjøre spesialistenes tid til andre oppgaver, og bra for de som er bosatt i distriktene, som slipper å oppsøke sykehusene for å få disse billige og effektive medisinene.  

Kapittel 2751, post 70, næringsmidler på blå resept 

For noen år siden fastslo departementet at morsmelkerstatning til hivnegative barn av kvinner som lever med hiv allerede var omfattet av kommunenes plikter etter smittevernloven, og at kommunene skulle stå for dette.  

Det fødes 20-30 barn av kvinner som lever med hiv årlig i landet, og det betyr at Oslo har en del hvert år, de største kommunene har en eller to, år om annet, og de små kommunene vil sjelden eller aldri oppleve dette. Det er derfor upraktisk at helsestasjonene må bygge opp en infrastruktur, sikre at dette gjøres tilstrekkelig diskret så fødekvinnens hivstatus ikke blir kjent  osv. Dette kan løses ved at morsmelkerstatning til barn av hivpositive fødekvinner inkluderes som næringsmidler som kan foreskrives på blå resept. Da kan legen på fødeklinikken eller fastlegen foreskrive dette, og fødekvinnen kan hente dette på apotek, ganske enkelt.  

Et varig løft for helsevesenet – en nasjonal nødvendighet 

Helsevesenet er samfunnets ryggrad og avgjørende for beredskap i både hverdag og kriser. Vi står overfor en kritisk situasjon som krever langsiktig og tverrpolitisk innsats. Det er behov for et varig løft i helse- og omsorgstjenestene, men regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 møter ikke dette behovet.  

Unio ber stortinget ta initiativ til et bredt, tverrpolitisk helsepolitisk forlik som grunnlag for en nasjonal langtidsplan for helse- og omsorgssektoren. Formålet er å sikre langsiktig og helhetlig styring, bærekraftig ressursbruk og koordinert innsats på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Planen skal bidra til å møte demografiske endringer, kompetanseutfordringer og økende behov i befolkningen, og samtidig styrke tilliten til velferdsstatens evne til å levere tilgjengelige og kvalitetssikrede helsetjenester over tid. 

Sykehus 
Regjeringen ønsker økt aktivitet i helsesektoren, men kutter samtidig i ulike tjenester, noe som truer kvalitet og pasientsikkerhet og skaper et ytterligere ressurspress som undergraver målet.  

Mye av veksten, 3,143 millioner kroner, i sykehusbudsjettene spises opp av økte kostnader (beregnet til 2,8 milliarder, kap. 732). Unio mener at driftsrammen til de regionale helseforetakenes må styrkes +1,7 mrd. kr. for å dekke økte rente- og kapitalkostnader og videreføring av aktivitetsveksten fra Ventetidsløftet. Sykehusene har over flere år blitt pålagt stadig nye oppgaver uten tilstrekkelig finansiering. Det er positivt at regjeringen bevilger mer penger til drift og investeringer, men økte renter, avdrag og kapitalkostnader som følge av nye byggeprosjekter reduserer handlingsrommet betydelig. Realveksten i bevilgningene til de regionale helseforetakene dekker knapt den demografiske kostnadsveksten, og når aktivitetsveksten fra Ventetidsløftet videreføres uten ekstra midler, skapes en reell underfinansiering. Dette gir høyere belastning på ansatte og svekker kvaliteten i pasientbehandlingen. Flere helseforetak har varslet innstramminger og stans i nyrekruttering.  Skal Ventetidsløftet opprettholdes og helsereformen regjeringen varsler bli reell, må økonomien i spesialisthelsetjenesten sikres.  

Helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende tjenester 
Helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende tjenester må styrkes for å redusere presset på helsevesenet. Denne nødvendige dreiningen synes ikke i budsjettet.  

Helsedirektoratet er i gang med å utarbeide nasjonale handlingsplaner for habilitering og rehabilitering. Unio er opptatt av at denne planen må følges av konkrete tiltak som sikring av nok kompetanse, forpliktende styringsverktøy og tilstrekkelig finansiering. Det er derfor avgjørende at de nye handlingsplanene ikke bare blir intensjonserklæringer, men reelle verktøy for utvikling og styrking av feltet. Unio mener derfor at området må styrkes med 500 millioner kroner, herunder kap.714, post 60 og kap.733, post 21. Unio mener at midlene må brukes på flere ansatte med relevant kompetanse, generell styrking av folkehelsearbeidet i kommune, og styrking av frisklivsentralene. Midlene må øremerkes.  

Unio er imot forslag om å fjerne stønadspunkt 14 i folketrygden, som gir refusjon til pasienter med sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Vi mener forslaget vil ramme sårbare grupper og blant annet øke ulikhet i tannhelse.  

Psykisk helse 

Riksrevisjonen kritiserer staten for sviktende oppfølging av pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer. Årets budsjett ikke møter disse behovene.   
Opptrappingen innen psykisk helse (kap. 765) er foreslått til bare 140 mill. kroner. Det står i sterk kontrast til Unios krav om minimum 600 mill. kroner dersom pasienter som lever med utfordringer med psykisk helse og rusutfordringer skal få den hjelpen de har krav på. 

Barn og unge 
Universelle helsefremmende tiltak er viktig for å forebygge utenforskap og uhelse hos barn og unge. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er presset på kapasitet og kompetanse. Regjeringen foreslår å legge tilskuddet til tjenesten på 472 mill. inn i et nytt tverrsektorielt tilskudd til kommuner for forebyggende tiltak for barn og unge, inkludert fokus på utsatte grupper. Den eneste lovpålagte forebyggende og universelle tjenesten til barn og unge må dermed konkurrere med en rekke andre tiltak og formål. 

Regjeringen foreslår å fjerne egenandeler for 16- og 17-åringer hos fastlege og legevakt. Det er allerede et egenandelsfritak opp til 26 år innen psykisk helsevern. Unio mener at all helsehjelp må være gratis opp til 18 år.  

Utdanning og kompetanse 
For å sikre bærekraftige tjenester må det være nok personell med riktig kompetanse. Det krever en prioritering av helseforskning, i tråd med langtidsplanene for forskning og høyere utdanning, og en styrking av bevilgningene til universitetene og høyskolene.

Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokalforeninger. Vi eier og driver et stort antall virksomheter i spennet fra sykehus til veiledningssenteret for pårørende innen rus og psykisk helse. Over hele landet driver Sanitetsforeninger frivillige kvinnehelseaktiviteter og vi er en stor kvinnehelseforskningsaktør. 

Kvinnehelsehus ny post

Sanitetskvinnene driver kvinnehelsehus i Drammen, Oslo, Bergen og Kristiansand. Vi ber om midler til å sikre videre drift av tilbudet. Kvinnehelsehusene er et lavterskel tilbud, der kvinner kan finne fellesskap, øke egen helsekompetanse, få hjelp og veiledning. Fordi tilbudet er særlig rettet mot kvinner, og ikke krever henvisning eller forkunnskaper, ser vi at det treffer mange sårbare grupper. Våre kvinnehelsehus tilbyr alt fra celleprøver, samtaler med veiledere til foredrag der kvinner kan lære mer om egen helse, måltidsfellesskap og språktrening. Mange av husene samarbeider med kommunen, og har feks ansatte fra krisesenter eller jordmor til stede enkelte dager. Vi treffer grupper som det offentlige ikke når, og vi kan hjelpe dem videre i systemet. Det er få lignende tilbud, som jobber med kvinnehelse i et bredt og forebyggende perspektiv. Nå er tilbudet i en kritisk fase og mangler videre finansiering. Det finnes få, om ingen, tilskuddsordninger, som treffer denne typen helsetilbud for kvinner. Vi ber om 22 millioner øremerkede midler til NKS Kvinnehelsehus på statsbudsjettet. Som et alternativ, ber vi om at det opprettes tilskuddsordninger i Helsedepartementet som målrettes mot kvinnehelse og forebyggende arbeid.

Etablere en nasjonal faglig komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv Kap. 740 post 21 

Sanitetskvinnene er glade for at Stortinget med viktige vedtak blant annet i Helse- og Samhandlingsplanen og regjeringen med sin Kvinnehelsestrategi har vist god situasjonsforståelse og fremmet ambisjoner. Vi mener likevel at ambisjonen ikke gjenspeiles i satsningen i budsjettet. 

Det er gjort flere viktige anmodningsvedtak om kvinnehelse fra Stortinget i forrige periode som i budsjettet rapporteres som fulgt opp. Vi er kjent med at arbeidet er igangsatt på enkelte områder, som endometriose og osteoporose, men framdriften er ekstremt langsom.

Implementering av kjønnsperspektiv i retningslinjer og i klinisk praksis er ikke et enkelt vedtak som løses i et tildelingsbrev til direktoratet eller helseforetakene, men lange omstillingsprosesser som krever kunnskap og nytenkning. I dag er mye av ansvaret gitt til Helsedirektoratet som i dette budsjettet har fått et drastisk budsjettkutt.

Vi er redd for at oppfølgingen av tiltakene fra kvinnehelseutvalgets NOU på denne måten blir fragmentert, at ansvaret blir pulverisert og framdriften lavt prioritert. Vi mener regjeringen bør følge opp tiltak en i kvinnehelseutvalgets anbefalinger og «etablere en nasjonal faglig komite for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv» for å sikre at det finnes et kompetent organ som kan koordinere arbeidet. Vi ber om at det settes av midler til opprettelsen av en slik komité for å sikre den helhetlige oppfølgingen av NOU og kvinnehelsestrategien og for å sikre at Stortingets vedtak blir fulgt opp slik de var ment.

Finansiering av kvinnehelse i regionale helseforetak kap. 732

Kvinnehelse taper i sykehusenes finansieringsordninger. Særlig innen fødselsomsorgen har det vært bred enighet om at systemet er lite egnet da det skaper en situasjon der komplikasjoner og medisinske inngrep er mer lønnsomt enn forbyggende tiltak. I dag har sykehusene store driftsproblemer innen gynekologi og fødselsomsorg fordi finansingsordningen skaper et så høyt arbeidspress at fagfolk slutter.

Vi etterspør tiltak som vil øke behandlingskapasiteten innen kvinnehelse i helseforetakene og sikre bedre rammer for føde- og barselomsorgen.

Kvinnehelseforskning

Kvinnehelseutvalgets rapport slo fast at kjønnsnøytralitet er til hinder for likeverdige helsetjenester.  Vi er glade for at regjeringen fortsetter å sikre at kvinnehelse og kjønnsperspektivet blir prioritert og rapportert på i helseforskning.

Vi viser til kvinnehelseutvalgets NOU som anbefaler at øremerkede bevilginger til kvinnehelseforskning i Norsk forskningsråd økes til 10% av bevilgningen fra Helsedirektoratet, og at bevilgningene økes til i de allmennmedisinske forskningsenhetene og Senter for kvinnehelseforskning, og friske midler til et forskningsprogram om eldre kvinners helse. 

Overgangsalder medisiner på blå resept Kap. 2751 post 70

Årlig er 27 500 norske kvinner i overgangsalderen, og en tredjedel har store plager. Dette er en betydelig årsak til sykefravær. I dag er det få muligheter for å få legemidlene dekket på blå resept eller individuell refusjon. Det er bred politisk enighet om å øke kvinners tilgang til hormonbehandling i overgangsalderen og vi er kjent med at departementet har bestilt en utredning fra DMP. Vi ber om at det avsettes midler til innfasing av dette i andre halvdel av 2026 for å sikre framdrift.

Flerkulturell doula kap. 781 post 79

Vi er glade for videreføringen av bevilgningen på 4,4 mill. til Flerkulturell Doula, etter en økning i fjorårets budsjett. Vi gjør oppmerksom på at budsjettdokumentet inneholder en tekstfeil, og har avklart med departementet at bevilgingen blir videreført som den er i dag. Bevilgningen er et skritt i opptrappingen til å gjøre tiltaket nasjonalt. 

Veiledningssenter for pårørende kap. 765 post 72

Sanitetskvinnene driver Veiledningssenter for pårørende, et landsdekkende tilbud for pårørende til mennesker med rus og psykiske helseutfordringer. Nå drives Veiledningssenteret med flerårig støtte fra tilskudd til frivillig arbeid innen psykisk helse og rusarbeid. Vi er glade for at denne potten økes. Over flere år har vi bedt om øremerkede midler til Veiledningssenteret for pårørende. I dette budsjettet er det en tendens til å fjerne øremerking til fordel for generelle tilskudd. Vi vil understreke behovet for forutsigbarhet for drift for slike tilbud gjennom øremerking eller flerårige tilskudd, og advare Stortinget om at mer tilskudd vil gjøre det lettere åk utte på et senere tidspunkt. Vi er bekymret for kutt til Pårørendesenter og Helhetlig støtte til pårørende med krevende omsorgsoppgaver.

Habilitering og rehabilitering, kapittel 733

Sanitetskvinnene er sterkt bekymret for manglende satsning på rehabilitering. Våre virksomheter innen rehabilitering forteller at de får færre henvisninger, og at avtaler med RHF avsluttes. Et av landets beste rehabiliteringstilbud for MS-syke, NKS Helsehus Akershus legger nå ned driften. Vår erfaring er at tilsvarende tilbud ikke bygges opp i verken kommunehelsetjenesten eller RHF. Departementet skriver i budsjettproposisjonen at bevilgningen i post 21 skal “bidra til en fortsatt styrking av habilitering- og rehabiliteringsfeltet”. Imidlertid ble det her brukt mindre penger i 2025 enn 2024, og bevilgningen i årets budsjettforslag er lavere enn tilsvarende post var i 2024.

Helseberedskap kap. 702 post 70 

Vi ber sammen med Røde Kors og Norsk Folkehjelp om at det bevilges 30 millioner til helseberedskap. Pandemier vil ramme oss igjen, og det vil være behov for frivilligheten når neste helsekrise inntreffer. Sanitetskvinnene er en av landets store beredskapsorganisasjoner, med 5500 beredskapsfrivillige og samarbeid i 160 kommuner. Våre frivillige bidro under pandemien og bidrar nå i covid- og influensavaksinering. Å sikre at frivillige helseberedskapsorganisasjoner har en grunnstøtte for å kunne bistå helsetjenesten også i fremtidige helsekriser er en lønnsom investering.

Satsning på eldre kap. 760 post 70

Sanitetskvinnene har en rekke frivillige aktivitetstilbud som treffer den eldre befolkningen. Vi ser et stort behov for hos denne gruppa, i takt med en aldrende befolkning og presset kommuneøkonomi. Regjeringas eldreløft er et velkomment tiltak og vi vil trekke frem aktivitetstilskuddet på 60 millioner. Det har vært få tilskudd for eldrefrivillighet, og vi håper denne potten videreføres.

UiT Norges arktiske universitet takker for muligheten til å gi innspill til kapitlene i Prop. 1 S (2025-2026) som er fordelte til helse- og omsorgskomiteen. I innspillet gjør vi komiteen oppmerksom på at:

1. Befolkningsundersøkelsens verdi for politikk, praktisk folkehelsearbeid og forskning forutsetter regelmessig fornyelse gjennom nye datainnsamlinger. Disse trenger mer forutsigbar finansiering enn i dag.
2. Finansieringen av Senter for samisk helseforskning er for svak til at senteret, med fem ansatte, kan ivareta sine nasjonale oppgaver og møte forpliktelser overfor de samiske og kvenske befolkningene.

Langsiktig og forutsigbar finansiering av befolkningsundersøkelsenes datainnsamlinger

NOU 2025: 8 Folkehelse - verdier, kunnskap og prioriteringer sier at «god kunnskap om folkehelseutfordringer er avgjørende for prioriteringsarbeidet». Folkehelsemeldinga sier at de systematiske befolkningsundersøkelsene er «nødvendige for å sikre gode helsedata». På denne bakgrunnen må den uforutsigbare og usikre finansieringen av de nødvendige datainnsamlingene i befolkningsundersøkelsene kalles et helsepolitisk paradoks.

Dersom regjeringens forslag i kapittel 714, post 79 blir vedtatt i desember, er Tromsøundersøkelsens åttende datainnsamling, Tromsø8, sikret fullfinansiering ni måneder etter oppstart. Først da kan Universitetet i Oslo, NTNU, Universitetet i Bergen, UiT Norges arktiske universitet, Folkehelseinstituttet og Universitetssykehuset i Nord-Norge være sikre på at de kan gjennomføre de 32 planlagte forskningsprosjektene med data fra Tromsø8.

I tillegg kan vi i desember bekrefte til norske helsemyndigheter at vi vil levere oppdaterte data til det nasjonale, kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet. Dette illustrerer tydelig at de regelmessige datainnsamlingene i de store befolkningsundersøkelsene trenger mer langsiktig og forutsigbar finansiering enn de har i dag. Det vil styrke folkehelseforskningen på fire måter.

For det første får institusjonen som står for datainnsamlingen, tid til å bygge opp en driftsorganisasjon, skaffe lokaler og rekruttere kvalifiserte ansatte som skal gjennomføre datainnsamlingen.

For det andre får forskere den nødvendige tiden på å planlegge forskningsprosjekt med data fra befolkningsundersøkelsen, søke nasjonal og internasjonal forskningsfinansiering og tilsette vitenskapelige og tekniske ansatte i de enkelte forskningsprosjektene.

For det tredje ligger befolkningsundersøkelsenes store verdi i at de har tidsseriedata som gjør det mulig å følge utviklingen i befolkningens levekår, levevaner, helse og sykdom over flere tiår. Siden starten i 1974 er Tromsøundersøkelsen gjennomført sju ganger og rekrutterer svært godt i Tromsøs befolkning hver gang. Et omfattende markedsføring og rekrutteringsarbeid ligger bak, men også det krever tid.

For det fjerde ligger det et potensial for mer synergi og samarbeid mellom datainnsamlingene i de store befolkningsundersøkelsene som Tromsøundersøkelsen og SAMINOR i regi av UiT og HUNT i regi av NTNU. En forutsigbar finansiering av datainnsamlingene kan skape en rytme mellom dem som gjør det mulig å bruke infrastruktur og personell langt mer effektivt enn i dag, noe som vil løfte kvaliteten på innsamlingene ytterligere. 

I dag har de store befolkningsundersøkelsene en stabil grunnfinansiering som sikrer drift og forvaltning av allerede innsamlede data. I tillegg kommer det ekstraordinære midler over statsbudsjettet til nye datainnsamlingener, som sikrer at befolkningsundersøkelsene bevarer sin verdi. NOU 2025: 8 tar til orde for en strategi for en mer langsiktig og forutsigbar finansiering. En mulig modell kan være å øke den årlige grunnfinansieringen med en forpliktelse for institusjonene selv å prioritere midler til nye datainnsamlinger.

Komiteen kan understreke at befolkningsundersøkelsens verdi for politikk, praktisk folkehelsearbeid og forskning forutsetter nye datainnsamlinger og at disse trenger mer forutsigbar finansiering enn i dag.

For svak finansiering av Senter for samisk helseforskning

I kapittel 760, post 71 foreslår regjeringen 13,9 millioner kroner til den samiske helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR3. Denne tildelingen er nødvendig og vil i sin helhet gå til det omfattende arbeidet med kvalitetskontroll og sikre etisk bruk av sensitive data fra 49 kommuner i sør-, lule- og nordsamiske områder.

Regjeringen foreslår videre å finansiere driften av Senter for samisk helseforskning (SSHF) med 8 millioner kroner. Denne finansieringen er for svak for at senteret skal kunne ivareta sine nasjonale oppgaver. Finansieringen gjør det heller ikke mulig å møte forpliktelser overfor de samiske og kvenske befolkningene, som har forventninger om oppfølging etter at de har vært med i en omfattende befolkningsundersøkelse. I Mánočalbmi-erklæringen peker også sametingsrådet på at SSHF må få styrket sin kapasitet med økt basisbevilgning over statsbudsjettet.

Et samisk og kvensk folkehelseinstitutt

Budsjettforslagets kapittel 760, post 71 oppsummerer noen av de de mange oppgavene til SSHF, som har 3,9 vitenskapelige årsverk og én administrativt ansatt. SSHFs nasjonale ansvar kan best oppsummeres med at senteret er det samiske og kvenske folkehelseinstituttet. Det er kun SSHF som gir norske helsemyndigheter og helsevesenet informasjon på gruppenivå om helse og levekår for urfolk og nasjonale minoriteter.

Direktorat, departement, helseforetak, fylkeskommuner og kommuner bruker senterets ansatte som rådgivere og ber om analyser basert på data fra tre omfattende helse- og levekårsundersøkelser i samiske og kvenske områder. De ansatte ved senteret får også mange forespørsler om å delta i utredninger og sitte i referansegrupper. Mange av disse forespørslene kommer i kjølvannet av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og kommisjonens oppfordring om at «offentlige institusjoner i alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivåer bør vurdere hvordan de kan bidra til forsoning». Slike oppgaver kommer i tillegg til kjerneoppgaven til senterets ansatte, som er å forske på data fra tre helse- og levekårsundersøkelser i samiske og kvenske områder.

Lokal forventning og etterspørsel

Etter SAMINOR 3 skal SSHF nå lage 49 kvalitetssikrede kommunerapporter og fire fylkesrapporter. Svært mange kommuner og frivillige organisasjoner har lagt til rette for SAMINOR 3 på lokalt nivå, og ønsker at SSHF formidler funn på andre arenaer og på andre måter enn bare ved å sende dem en kommunerapport. SSHF trenger økte ressurser i årene fremover for å møte etterspørselen og på den måten bevare tilliten i samiske og kvenske lokalsamfunn. SSHF virker i en region der også helsesektoren og vitenskapelige institusjoner har gjort stor urett i møte med urfolk og minoriteter. Tillit er helseforskningens kapital i møte med samiske og kvenske samfunn, men denne tilliten er sårbar og bygges gjennom tettere dialog og oppfølging enn SSHF har kapasitet til med dagens budsjett.

Komiteen kan understreke viktigheten av at Senter for samisk helseforskning gir norske helsemyndigheter og helsevesenet råd og kunnskapsbaserte analyser om helse og levekår for Norges urfolk og nasjonale minoriteter. Komiteen kan også understreke at SSHF bør ha kapasitet til å møte ønsker om oppfølging og dialog med de samiske og kvenske befolkningene. På denne bakgrunnen kan komiteen uttrykke sin bekymring for at finansieringen av Senter for samisk helseforskning er for svak til å iverata sine nasjonale oppgaver og bevare tilliten i samiske og kvenske lokalsamfunn.

Høringsinnspill Statsbudsjett 2026 (Kapitler fordelt til Helse- og omsorgskomiteen)

Den norske jordmorforening (Dnj), Norges eneste profesjonsfagforening for jordmødre, takker for muligheten til å komme med innspill til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026.

Regjeringen fremhever at målet for helse- og omsorgspolitikken er helsetjenester av høy kvalitet, tilgjengelig for hele befolkningen. Dette innebærer god helse og mestring uavhengig av sosial bakgrunn, gode pasientforløp, rask tilgang til tjenester og et attraktivt arbeidsmiljø. Dnj støtter disse målene og vil peke på tiltak som kan bidra til å nå dem innen svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, samt tjenester for barn og unge.

De første 1 000 dagene er avgjørende for barns helse og utvikling. Foreldres fysiske og psykiske helse påvirker barnet direkte, både i svangerskapet og etter fødsel. I budsjettforslaget foreslås det å etablere en programfinansiering av det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Dette kan være positivt, men forutsetter at noen rammer er på plass for å sikre en styrket helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Jordmortjenesten, sammen med helsesykepleiere, leger og psykologer, er sentral i dette arbeidet. Forebygging er kostnadsbesparende, og innsatsen må starte i svangerskapet.

Likeverdige tjenester i hele landet og et attraktivt arbeidssted for jordmødre krever målrettede tiltak og forutsigbar finansiering:

• Fødeavdelinger må drives som akuttavdelinger med forutsigbar grunnbemanning. Budsjettforslaget peker på at helseforetakene jobber med å implementere Helsedirektoratets retningslinjer for fødselsomsorgen, inkludert anbefalingen om kontinuerlig tilstedeværelse av jordmor i aktiv fase av fødselen. Alle helseforetakene arbeider for å legge til rette for dette, men samtidighetskonflikter og uforutsette hendelser kan medføre avvik fra anbefalingen. Disse utfordringene skyldes i stor grad at grunnbemanningen i landets fødeavdelinger er for lav.
• Barselomsorgen må tilpasses både mor og barns individuelle behov. I dag regnes mor og barn som én pasient, noe som utfordrer ressurs- og bemanningsfordelingen. Vi foreslår at helseforetakene innfører modeller som anerkjenner mor og barn som separate individer. Barselavdelingene er ofte salderingsposter i sykehusbudsjettene. Bemanningen i barselavdelingene er for lav, og en stor andel av de ansatte mangler formell kompetanse i ammeveiledning og barselomsorg. Dette rammer både kvinner og nyfødte; barselomsorgen er også den delen av omsorgen kvinner i Norge er minst fornøyd med. Det er positivt at budsjettet satser på Ammehjelpen.

• Det må være god oppgavedeling mellom barnepleiere, leger og jordmødre, og støttefunksjoner som merkantilt og rengjøringspersonale hele døgnet må sikres.

For å drive helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, som fremdeles er et politisk mål, trenger vi nok jordmødre. En betydelig andel av jordmødrene i Norge er 55 år eller eldre, og Helsepersonellkommisjonen har anslått at landet vil mangle rundt 600 årsverk for jordmødre innen 2040. Behovet for rekruttering vil variere i helseforetakene og kommunene, så det må tilpasses lokalt. Vi savner mer konkrete tiltak og midler for å beholde jordmødre i helsetjenesten.

Konkrete forslag til tiltak:

• Femårig jordmorutdanning på masternivå for å sikre kompetanse, tidligere rekruttering til faget og økt stabilitet i yrket.
• Økt grunnbemanning for å sikre forsvarlige og kontinuerlige tjenester, og for å beholde jordmødre i helsetjenesten.
• Et system som sikrer mer fleksibel turnusplanlegging, da senior- og livsfasepolitikk i dag mangler. Planleggingen må også ta høyde for ferie, sykdom og permisjoner.

Konkrete innspill til to anmodningsvedtak:

Vedtak nr. 520, mai 2022: Rettighetsfesting av hjemmebesøk av jordmor
Vi etterlyser fremdeles at hjemmebesøk av jordmor etter fødsel blir en rettighetsfestet tjeneste. Antallet familier som mottar hjemmebesøk innen tre dager etter hjemkomst fra sykehuset, har gått ned siden 2024 og var i 2025 på 60%. Selv med gode politiske føringer, som i ulike helse- og samhandlingsplaner, kan vi ikke se at tilstrekkelig helsefaglig oppfølging etter fødsel og hjemmebesøk av jordmor er realisert eller prioritert.

Vi mener at argumentet for å ikke rettighetsfeste hjemmebesøk av jordmor etter fødsel, med henvisning til risiko for et dårligere tilbud til familier med behov for ekstra oppfølging, er uheldig da det setter ulike grupper opp mot hverandre. Vi mener alle skal ha hjemmebesøk, da dette er et godt forebyggende tiltak, og at de som har ekstra behov for oppfølging må få dette i tillegg.
Vi reagerer på at regjeringen mener at anmodningsvedtaket er oppfylt i budsjettforslaget. Basert på våre erfaringer fra praksis i kommunene, vurderer vi at det fortsatt er en lang vei å gå for at alle fødende skal få tilstrekkelig oppfølging i barseltiden. Hvis hjemmebesøk av jordmor ikke blir rettighetsfestet, blir det for lett for kommunene å prioritere det bort.

Vedtak nr. 1034, 12. juni 2025: Fødetilbud med lavere intervensjon
Vi er ikke enige i at anmodningsvedtaket er fulgt opp, og etterlyser konkrete tiltak og finansiering for innføring av fødetilbud med lavere intervensjon. Prosjektet «Min jordmor» i Drammen har en usikker fremtid etter prosjektperioden, og enkelte av de eksisterende lavrisikoenhetene må ofte sommerstenge eller er stadig truet av nedlegging.

Henvisning til et fremtidig tilbud ved Oslo universitetssykehus, som ennå ikke er bygget, er ikke godt nok.

En modell for hjemmefødselstilbud i offentlig regi kunne bidratt til et fødetilbud med lavere intervensjon. En norsk studie viser at organisering hvor en gruppe hjemmefødselsjordmødre følger en gruppe gravide også er et godt alternativ i et kost-nytteperspektiv.

Fødetilbud med lavere intervensjon blir ikke realisert uten øremerkede midler.

Pårørendealliansen representerer 49 medlemsorganisasjoner som favner et bredt spekter av pårørendegrupper i Norge, og uansett hvem man er pårørende til. 
Om lag 800 000 voksne står i en aktiv pårørendesituasjon, i tillegg til minst 150 000 barn og unge.

Den samlede innsatsen tilsvarer 140 000 årsverk – nær halvparten av all hjelp som ytes til pasienter og brukere. Verdiskapningen er anslått til minst 63,4 milliarder nok, hvorav pårørende selv tar størstedelen av kostnadene men samfunnet også får det som sykefravær eller uhelse (se parorendealliansen.no/kunnskap) 

Pårørende er anerkjent som en av tre bærebjelker i helse- og omsorgstjenesten. Samtidig øker forventningene til dem: kommuner og myndigheter forutsetter i økende grad at pårørende skal kompensere for personellmangel og tjenestekutt. Dette ser vi tydelig i økende henvendelser fra pårørende som opplever å måtte ta over oppgaver som tidligere lå til tjenestene. 

Med dette notatet løfter Pårørendealliansen tre alvorlige utfordringer i forslaget til statsbudsjett for 2025, med særlig vekt på kap. 760 – Helse- og omsorgsdepartementet.

1. Pårørendestrategien – ingen oppfølging, alvorlig svekkelse av feltet

Etter ti år med Pårørendeprogrammet og fem år med nasjonal pårørendestrategi foreslår regjeringen nå å avslutte arbeidet uten å legge fram en overordnet plan for pårørendefeltet fremover. Dette er svært bekymringsfullt i en tid der både regjeringen og helsemyndighetene tydelig sier at pårørende skal være en enda viktigere ressurs i helse- og omsorgstjenestene. Man har altså ingen samlet plan som kan følges med og følges opp, for hvem er korrekt part å følge opp med , og som har en samlet oversikt?  Dette rimer dårlig for en gruppe innbyggere man sier er viktige og hvis innsats man skal støtte seg (mer) på fremover.

At man heller ikke har satt av midler til eller laget en konkret plan for hvordan pårørendemedvirkning skal integreres i tjenestene og på systemnivå, er vanskelig å forstå. Pårørendeavtalen er nå ferdigstilt, men uten finansiering, veiledning eller implementeringsansvar, så er det vanskelig å se hvordan denne systematisk skal inegreres i tjenestene.  I stedet velger regjeringen å kutte 20 millioner kroner ved å fjerne øremerking og redusere tilskuddene til kommuner og bruker-/pårørendeorganisasjoner.

Dette innebærer i praksis at ingen aktør har eller får et tydelig faglig ansvar for hvordan helse- og omsorgstjenestene skal ivareta pårørende.

Dermed risikerer vi at femten års systematisk arbeid med å løfte pårørendeperspektivet blir pulverisert, og at pårørende igjen overlates til tilfeldige initiativer uten systematikk, som fort blir nedprioritert.

Merknad / forslag til endring

Gjeninnfør 20 mill. kr. på kap. 761, post 21 – Spesielle driftsutgifter, fordelt slik:

• 5 mill. kr til hurtigarbeidende prosjekt om hvordan få til faglig ansvar for pårørendearbeid.
• 10 mill. kr til implementering av Pårørendeavtalen i kommunene.
• 5 mill. kr til diagnoseuavhengige pårørendeorganisasjoner som støtter tjenestene.

2. Bo trygt hjemme – manglende oppfølging av anmodningsvedtak 147/23

Pårørende til eldre gjør en uvurderlig innsats. Mange er voksne barn, svigerbarn eller andre nære som gjør det mulig for eldre å bo trygt hjemme i flere år før de trenger kommunale tjenester.

Når tilbud og tjenester kuttes, forventes det at pårørende tar over mer ansvar – ofte i egen arbeidstid.

De blir bedt om å følge til lege og møter med ulike tjenester, ordne transport og praktiske oppgaver, og får ofte beskjed om at «hvis du ikke gjør det, blir det ikke gjort».

For dem med turnus, skift eller lav fleksibilitet betyr dette ofte ulønnet fravær og tapt pensjon. At regjeringen nå foreslår å oppheve anmodningsvedtak 147/23 som helse og omsorgskomiteen fremmet i desember 2023, og som skulle sikre bedre permisjonsordninger for pårørende, er derfor helt uforståelig, også i en tid hvor man leter etter årsaker til hvordan redusere sykefraværet.

Vedtaket skulle gi like rettigheter til å kombinere arbeid og omsorg, uavhengig av yrke/stilling – slik foreldre har i dag. Å oppheve det sender et signal om at de som har minst fleksibilitet, heller ikke skal ha rettigheter. Det er verken rettferdig, bærekraftig eller forenlig med et aldersvennlig samfunn der pårørende skal være en ressurs, ikke en reserve. 

Merknad / forslag til endring
Komiteen bør ikke godkjenne opphevingen av anmodningsvedtak 147/23 som kom fra helse og omsorgskomiteen i skutten av 2023 . Komiteen må be regjeringen dokumentere forskningsgrunnlaget som de viser til som grunnlag. De må gjøre arbeidet med å likestille ved å  sikre at alle yrkesgrupper får like rettigheter til å kombinere jobb og pårørenderollen uansett stilling eller arbeidsplass!

3. Barn og søsken som pårørende – en glemt gruppe i opptrappingsplanen

Barn og søsken som pårørende er helt utelatt fra regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033)

Dette er en særlig sårbar gruppe barn som lever med foreldre eller søsken med alvorlig sykdom, psykiske lidelser eller rusproblemer. Mange tar på seg omfattende omsorgsoppgaver og lever med belastninger som kan gi varige konsekvenser for helse, skole og deltakelse i samfunnet.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene er betydelige – det anslås at om lag 30 000 barn står i risiko for et varig utenforskap. Likevel mangler målrettede tiltak og øremerkede midler.

Utfordringen forsterkes av at ansvaret skyves mellom departementer og direktorater: det vises til at BFD og Bufdir har hovedansvaret, mens det i praksis er barneansvarlig personell i helse- og omsorgstjenesten som skal følge opp disse barna. Uten tydelig finansiering og samordning faller mange barn  mellom stolene.

Når barn og søsken som pårørende ikke engang nevnes i opptrappingsplanen, svekkes et allerede underprioritert område ytterligere.

Merknad / forslag til endring

1. Inkluder barn og søsken som pårørende eksplisitt i opptrappingsplanen.
2. Sett av egne midler på kap. 765, post 60 til tiltak for denne gruppen.
3. Etabler nasjonale føringer og kompetansetiltak som sikrer at lovpålagte plikter etterleves.

Vi ser frem til muntlig høring,

For Pårørendealliansen  , generalsekretær Anita Vatland

Oppsummering:

I notatet kommenteres (1) intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold (2) kommunikasjonstiltak på kostholdsområdet og (3) mat og helse-faget i skolen.

Prop. 1 S (2025-2026) Helse- og omsorgsdepartementet
Kapittel 714, Post 21 Spesielle driftsutgifter

Kommunikasjon og tilrettelegging for et sunnere kosthold
Et sunt og variert kosthold er viktig for å fremme god fysisk og psykisk helse og for å forebygge sykdom.[1] Dersom flere i befolkningen har et kosthold i tråd med Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger[2] kan dette bidra til de nasjonale folkehelsemålene, herunder at flere i befolkningen skal få oppleve flere gode leveår med god helse og livskvalitet samt betydelige økonomiske gevinster på samfunnsnivå. Helsedirektoratet har tidligere anslått at de mulige samfunnsgevinstene av at den norske befolkningen følger de norske kostrådene er totalt 154 mrd. kr per år.[3]

Å bidra til god helse i befolkningen er en del av mat- og drikkenæringens samfunnsansvar. Det er også stor interesse og etterspørsel fra forbrukerne etter sunnere og mer bærekraftige mat- og drikkeprodukter. Næringen møter denne etterspørselen ved å utvikle nye produkter og måltidsløsninger, i tillegg til å forbedre de produktene som allerede finnes på markedet i en sunnere retning. Over mange år, helt siden 2015, har aktører i matbransjen og helsemyndighetene også hatt et helhetlig folkehelsesamarbeid på kostholdsområdet. Først gjennom Saltpartnerskapet (2015-2021) og deretter gjennom Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold (2016-2021 og 2022-2025).[4] Intensjonsavtalens formål er å øke andelen i befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med kostrådene. Det er satt ambisiøse og konkrete mål for reduksjon av salt, tilsatt sukker og mettet fett, samt økt forbruk av grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og sjømat. Det er også en målsetning å arbeide for å få forbrukeren til å endre adferd i retning av sunnere matvalg, blant annet gjennom å benytte merkeordningene Nøkkelhullet[5] og Brødskala`n[6] som virkemidler.

Det er positivt at regjeringen i forslaget til statsbudsjett 2026 fremhever videreføring av intensjonsavtalesamarbeidet i en ny periode f.o.m. 2026 under sin omtale av prioriterte folkehelsetiltak. Vi mener at en systematisk tilnærming samt langsiktig og forpliktende samarbeid på tvers av samfunnssektorer gir de beste forutsetningene for å løse utfordringer med usunt kosthold og økende fedme i befolkningen.

For å nå de avtalte målene i avtalen, må alle avtaleparter bidra til å oppnå disse i fellesskap. Mat- og drikkeprodusentenes viktigste bidrag er gjennom å utvikle, tilby og markedsføre sunnere mat- og drikkevarer i det norske markedet. Blant Helsedirektoratets oppgaver er påvirkning av forbruker gjennom kommunikasjon og iverksette andre systematiske tiltak som gjør det lettere å ta sunnere valg. Dette forutsetter høy kjennskap, kunnskap og tillit til helsemyndighetenes kostråd, samt motivasjon og vilje i befolkningen til å etterleve disse i praksis.

Ulike synspunkter knyttet til hva som bør inngå i et sunt kosthold har alltid vært, og vil alltid være, en del av samfunnsdebatten. De siste årene har imidlertid debatten, både i redaktørstyrte og i sosiale medier, fremstått som mer intens, til dels aggressiv og i noen grad også med en undertone der ulike aktørers hensikter og motiver mistenkeliggjøres. Særlig har fremleggelsen av de nordiske næringsstoffanbefalingene i 2023 og de etterfølgende norske kostrådene høsten 2024 skapt engasjement. Også det siste året har troverdigheten til Helsedirektoratet og de nasjonale kostrådene blitt trukket i tvil. Vi merker oss i denne sammenheng at Helsedirektoratet har orientert intensjonsavtalepartene om at de vil lansere en ny kampanje, Tillit til kunnskap, senere denne måneden som ett svar på den pågående debatten om sunt kosthold. De har også hatt tilbud om ulike seminarer knyttet til implementering av kostrådene gjennom 2025.

NHO Mat og Drikke og flere medlemsbedrifter er bekymret over hvilken konsekvens den pågående samfunnsdebatten kan få for folkehelsearbeidet i Norge, og for hvordan denne påvirker muligheten til å oppnå det overordnede målet om å øke andelen av befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med myndighetenes kostråd.

Vi merker oss at det er foreslått å videreføre 22,7 mill. kroner til Helsedirektoratets arbeid med kommunikasjon om levevaner og helse. Den videreførte bevilgningen ble betydelig redusert fra statsbudsjettet i 2024 til statsbudsjett 2025, noe vi pekte på som svært utfordrende i vårt innspill til fjorårets budsjetthøring. Bevilgningen må fordeles til kommunikasjon på alle levevaneområdene, det vi si tobakk, alkohol, psykisk helse og fysisk aktivitet i tillegg til kosthold. I praksis er det derfor meget beskjedne midler som kan øremerkes målrettede kommunikasjonstiltak for sunt kosthold i tråd med kostrådene.

Vi mener at Helsedirektoratet må settes i stand til å nå frem til forbrukerne med relevant og kunnskapsbasert informasjon om hva som bør inngå i et sunt kosthold, og dermed bidra til å styrke deres muligheter til å være en foretrukket kilde til opplysning om sammenhengen mellom kosthold og helse. For ønsket effekt mener vi derfor at bevilgningen må styrkes betydelig og øremerkes kommunikasjon om kosthold. Som et minimum mener vi bevilgningen må legges på samme nivå som den videreførte bevilgningen til befolkningskampanjen ABC for god psykisk helse som ble startet opp i 2025, og som for 2026 er tallfestet til 20,3 mill. kroner (jf. Kap. 714, post 60).

NHO Mat og Drikke mener at bevilgningen til Helsedirektoratets kommunikasjonstiltak på kostholdsområdet må økes betydelig, i størrelsesorden min. 20 mill. kroner, for å legge til rette for at flere befolkningen vil ha kunnskap og ønske om å etterleve helsemyndighetenes kostråd, og med dette bidra til de nasjonale folkehelsemålene og forebygge sykdom.

Mat og helsefaget i skolen
Vi kan ikke se at faget Mat og helse i grunnskolen er nevnt i forslaget til statsbudsjett for 2026. Vi vil peke på at dette faget også er en viktig bidragsyter for å redusere sosial ulikhet i helse og for å forebygge sykdom. Grunnleggende kunnskap om sammenhengen mellom sunt kosthold og helse, sammen med praktiske ferdigheter innen matlaging, er en forutsetning for gode levevaner, også i voksen alder. Vi mener at det må utdannes og rekrutteres flere lærere med den nødvendige kompetansen i faget, og at faget må prioriteres høyere enn i dag med flere timer og økte ressurser til innkjøp av utstyr og råvarer.

NHO Mat og Drikke anmoder komiteens medlemmer om å medvirke til at faget Mat og helse i grunnskolen, og fagets betydning som folkehelsetiltak, kan styrkes i 2026.

Referanser:
[1] FHI (2024), Sykdomsbyrde i Norge

[2] Helsedirektoratet (2024), Helsedirektoratets kostråd

[3] Helsedirektoratet (2016), Samfunnsgevinster av å følge Helsedirektoratets kostråd

[4] Helsedirektortatet (2025), Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold 2022-2025

[5] Helsenorge (2025), Merkeordningen Nøkkelhullet

[6] Baker- og Konditorbransjens Landsforening (2025), Brødskala`n - spis litt grovere

KEFFs innspill til statsbudsjett 2026 

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) arbeider for at klinisk ernæring integreres i norsk helsearbeid. Vårt mål er at alle innbyggere har tilgang til nødvendig og likeverdig ernæringsbehandling i helse- og omsorgstjenesten. 

KEFF ønsker å gi innspill på kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 60 kompetanse rekruttering og innovasjon og på kap. 3 Oppfølging av anmodnings og utredningsvedtak.  

God ernæring er en svært kostnadseffektiv investering i helse- og omsorgstjenestene og i samfunnet som helhet. Ifølge Menon Economics (2022) koster sykdomsrelatert underernæring samfunnet anslagsvis 32 milliarder kroner årlig, hvorav 13 milliarder påløper i helse- og omsorgstjenestene alene. Beregninger viser at systematisk ernæringsarbeid og bedre kompetanse kan redusere disse kostnadene betydelig – særlig gjennom færre sykehusinnleggelser, kortere liggetid og mindre behov for pleie- og omsorgstjenester. 

Usunt kosthold er den største enkeltstående risikofaktoren for sykdom og tidlig død i Norge, og bidrar til økt forekomst av kroniske lidelser som diabetes, hjerte- og karsykdom, KOLS, kreft og fedme. Høy kroppsmasseindeks er nå blant de viktigste årsakene til sykdomsbyrde. Omtrent en tredjedel av sykdomsbyrden i Norge skyldes påvirkbare risikofaktorer, der kosthold er sentralt. Dette gir store samfunnsøkonomiske kostnader i form av behandling, sykefravær og redusert livskvalitet. Den samlede ressursbruken knyttet til helse- og omsorgstjenester som kan tilskrives overvekt og fedme var om lag 36 milliarder kroner i 2022. 

Å styrke ernæringsarbeidet er derfor et av de mest effektive folkehelsetiltakene vi har – et økonomisk smart grep som kan gi betydelige besparelser og bedre helse for hele befolkningen. Likevel mangler mange kommuner nødvendig ernæringskompetanse for å forebygge og behandle underernæring og kostholdsrelaterte sykdommer. Kliniske ernæringsfysiologer, med fem års profesjonsutdanning, er spesialister på å utrede, diagnostisere og behandle ernæringsrelaterte sykdommer. De er en nøkkelressurs i arbeidet med å forebygge og behandle både underernæring, overvekt og kroniske sykdommer – fra svangerskap til livets slutt, og en etterspurt kompetanse i det tverrfaglige samarbeidet i kommunen.  

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 60 kompetanse rekruttering og innovasjon 
KEFF er svært positive til at regjeringen har videreført tilskuddsordningen for modellutvikling av kliniske ernæringsfysiologer i helse- og omsorgstjenesten i statsbudsjettet for 2026. En ekstern evaluering (2025) viser at alle prosjektene har bidratt til økt systematisering av ernæringsarbeidet, styrket ernæringsfaglig kompetanse og bedre og mer effektive tjenester for brukerne. Tilskuddsordningen har vist seg å være et godt virkemiddel for varig kapasitets- og kompetansebygging i kommunene. Gjennom prosjektmidlene har kommunene fått mulighet til å prøve ut og erfare hvordan kliniske ernæringsfysiologer styrker tverrfaglig samarbeid, forbedrer pasientforløp og bidrar til mer effektiv forebygging og behandling. Kommuner som har deltatt i modellutviklingsprogrammet opplever å ha fått veldig mye igjen for å innlemme klinisk ernæringsfysiolog i tjenestene, og 80 prosent har valgt å videreføre stillingene i ordinær drift etter prosjektperioden. Dette viser at ordningen fungerer etter hensikten. Den nylige utvidelsen av modellen til å omfatte alle aldersgrupper har gjort det mulig å styrke innsatsen mot blant annet barn og unge, personer med levevanesykdommer og psykiske lidelser.  

Kommunenes engasjement og vilje til å styrke ernæringskompetansen er tydelig, men dagens rammebetingelser begrenser mulighetene for å gjennomføre tiltak som kan gi bedre oppgavefordeling, høyere kvalitet og mer effektiv bruk av ressurser i helsetjenesten. Til tross for meget god måloppnåelse har bare én av fem søkere fått tilskudd. For at flere kommuner skal få tilgang på nødvendig ernæringskompetanse må ordningen styrkes betydelig. 

KEFF ber derfor om at komiteen i sitt innspill til statsbudsjett 2026 foreslår at modellutviklingsprogrammet klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten styrkes fra 5,9 til 30 millioner per år som er mer i tråd med behovet til kommunene. 

Kap. 3 Oppfølging av anmodnings og utredningsvedtak 
KEFF ser frem til stortingsmeldingen om allmennlegetjenesten og støtter ekspertutvalgets anbefalinger om profesjonsnøytrale takster eller andre finansieringsordninger slik at innbyggerne får tilgang til riktig kompetanse til rett tid. For at dette skal ha ønsket effekt, må kliniske ernæringsfysiologer inkluderes i slike ordninger i kommunene – på samme måte som de allerede er omfattet av polikliniske takster i spesialisthelsetjenesten. Uten et kommunalt ernæringstilbud øker risikoen for sosial ulikhet og uforsvarlige helsetjenester. Ved å inkludere kliniske ernæringsfysiologer i allmennlegetjenesten, sikres etterlevelse av faglige anbefalinger og kvaliteten blir bedre; det vil avlaste fastlegen og bidra til en mer bærekraftig helsetjeneste 

KEFF ber derfor om at komiteen i det videre arbeidet med utredning og innføring av profesjonsnøytrale takster i allmennlegetjenesten sikrer at også klinisk ernæringsfysiolog omfattes av denne ordningen. 

Bedre ernæring gir færre innleggelser, lavere behandlingskostnader og økt mestring hos pasientene. Dette er god politikk – både for folkehelsen og for statsbudsjettet. 

Over 700 000 personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Antall unge uføre øker kraftig og truer bærekraften i velferdssamfunnet. Med tidlig støtte og målrettet oppfølging kunne mange vært rustet til større grad av selvhjulpenhet, og dermed også til utdanning og arbeid. Ifølge Bufdir (2020) ønsker 105 000 personer med funksjonsnedsettelser å jobbe – et stort, uutnyttet potensial.

Evalueringer viser tydelig behov for økt kompetanse og kapasitet innen rehabilitering både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen (2024) avdekket at seks av sju kommuner mangler lovpålagt rehabiliteringskompetanse, og mange brukere opplever å bli overlatt til seg selv etter utskrivelse fra sykehus. Dette skaper et gap mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. For pasientene betyr det større behov for pleie- og omsorgstjenester, lavere selvhjulpenhet og økt risiko for psykiske helseplager.

Sunnaasstiftelsen veldokumenterte modell for Aktiv Rehabilitering møter flere av disse utfordringene. Her forenes helsefaglig kompetanse med kunnskapen til likepersoner (mentorer). Modellen retter seg først og fremst mot personer med ervervet ryggmargs- eller hjerneskade, men er gjennom årene forsterket med stiftelsens eget Mentorprogram og likepersonstjenester. I tillegg er det utviklet tilbud for pårørende (Partners in Spine) og et eget program for barn som pårørende. Modellen med tilhørende programmer bidrar til å tette gapet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Det gir deltakerne kunnskap og ferdigheter som styrker mestringsevnen, forebygger utenforskap, styrker psykisk helse og får flere tilbake til skole og arbeid.

Modell for Aktiv Rehabilitering – en effektiv og forskningsbasert metode

Modellen for Aktiv Rehabilitering gir mennesker med funksjonsnedsettelser kunnskap, ferdigheter og nettverk som gjør dem bedre rustet til å mestre hverdagen, forebygge psykiske plager, delta i samfunnet og finne veien tilbake til utdanning, arbeid og sosiale fellesskap.

Mentorene spiller en avgjørende rolle som forbilder og veiledere. Gjennom et ettårig program har stiftelsen utdannet og sertifisert 120 personer med ryggmargs- eller hjerneskade som mentorer, og rundt 25 nye sertifiseres hvert år. Deltakerne utvikler lederkompetanse og kvalifikasjoner for å komme inn i arbeidslivet eller veilede andre, og bruker sin egen erfaring til å inspirere og støtte nyskadde.

Stiftelsen har særlig fokus på personer som fra én dag til den neste må lære seg å leve med helt nye forutsetninger etter å ha fått en ryggmargs- eller hjerneskade som følge av alvorlig ulykke eller sykdom. Stiftelsen vant nylig Nordic Spinal Cord Society (NoSCoS)-prisen for utvikling av modellen med bruk av likepersoner, som nå benyttes i 20 land.

Aktiv Rehabilitering gir økt inkludering og samfunnsgevinst

Deltakere i våre programmer rapporterer økt livsmestring og sosial deltakelse, bedre psykisk helse og selvfølelse, samt redusert behov for pleie- og omsorgstjenester. Forskning viser at modellen reduserer utenforskap, gir økt selvhjulpenhet, bedre psykisk helse, høyere arbeidsinkludering og bedre gjennomføring av utdanning. En rapport fra Menon Economics dokumenterer betydelig samfunnsøkonomisk gevinst. Kombinasjonen av likepersonsoppfølging og faglig støtte reduserer risikoen for passivitet, isolasjon og utenforskap.

Aktiv Rehabilitering og psykisk helse

Å klare seg mest mulig selv og føle seg nyttig – til tross for funksjonsnedsettelse – er avgjørende for den mentale helsen. Psykiske lidelser er blant de største folkehelseutfordringene i Norge, en betydelig årsak til redusert livskvalitet, høyt sykefravær, uførhet og store samfunnskostnader. Personer med funksjonsnedsettelser har særlig høy risiko for psykisk uhelse.
Sunnaasstiftelsens modell fremmer psykisk helse gjennom en kombinasjon av faglig støtte, hverdagsmestring, fysisk aktivitet og likepersonserfaring, som skaper livsglede og fremtidstro. Dette er avgjørende både for den enkelte og for bærekraften i velferdsstaten.
I dag kvalifiserer vi ikke til tilskudd innen psykisk helsevern fordi våre brukere ikke har psykiske lidelser som primærdiagnose – et meningsløst skille, da fysisk og psykisk helse henger uløselig sammen, og fordi en stor andel av våre deltakere opplever psykisk uhelse som direkte følge av skaden. Mange hadde allerede en psykisk lidelse som var direkte årsak til den fysiske skaden. For de som får en alvorlig fysisk skade, men i tillegg har psykiatri som tilleggsdiagnose, blir den psykiske lidelsen ofte overskygget av fokuset på de fysiske traumene. Vi opplever at mange sliter med sine psykiske helseplager etter at den fysiske rehabiliteringen er avsluttet. Det er derfor viktig at personer med store fysiske traumer også får hjelp med sine psykiske helseutfordringer. Vår erfaring er at mestring, fysisk aktivitet og et støttende nettverk bidrar til å redusere byrden og styrke den psykiske helsen. Her spiller våre mentorer en viktig rolle som nav i nettverk som ellers ikke eksisterer.

Behov for styrket lavterskel rehabilitering mellom sykehus og kommuner

Stiftelsen tilbyr deltakelse på programmene for Aktiv Rehabilitering og Mentortjenester til rundt 200 personer med hjerne- og ryggmargsskade hvert år. Behovet er på cirka 400 plasser årlig, men vi har ikke økonomi til å ta imot flere. Tilbudet er spesialtilpasset og gir god effekt, og er et naturlig supplement til rehabilitering i den offentlige helsetjenesten. For barn med ervervet hjerneskade er Brain Camp Yng et fase-5 tilbud i Helse Sør-Øst, men mangler bærekraftig finansiering.

Vårt mål: hjelpe flere

Våre programmer for Aktiv Rehabilitering drives i dag innenfor en kostnadsramme på 16 millioner kroner årlig. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 viderefører 3,6 millioner kroner (kap. 733, post 79) til Camp Spinal og Brain Camp, noe vi er svært glade for. Forslaget dekker imidlertid kun vel 20 prosent av de reelle kostnadene. Resten finansieres gjennom kortsiktige tilskudd, gaver og prosjektmidler som vi hvert år må søke på nytt.

Til tross for denne uforutsigbare finansieringen har vi i over 15 år levert dokumenterte resultater. Våre programmer er forskningsrettede, evaluert og viser bl.a.: Brukerne rapporterer økt livskvalitet, mestring og deltakelse i utdanning og arbeid. Samtidig melder helse- og velferdstjenestene om redusert behov for oppfølging og bedre overganger fra sykehus til hjem. Det er bra for den enkelte, og det er samfunnsøkonomisk gunstig.

Vårt utdanningsprogram for mentorer og mentortjenester representerer en unik ressurs, men drives i stor grad på frivillig basis uten offentlig finansiering. Våre program for pårørende mangler finansiering fra 2026 og står i fare for å måtte nedlegges. 

Våre tilbud fyller et tomrom i dagens rehabiliteringstjeneste og bidrar til verdifull kompetanseheving blant helsepersonell i både spesialist- og primærhelsetjenesten. Studenter fra helsefagutdanningene får praksis i våre programmer og tar med seg denne kunnskapen videre i yrkeslivet.

Behovet for våre tjenester øker. Liggetiden på sykehusene er kortere enn før, og mange pasienter skrives ut med lavere funksjonsnivå. Det øker behovet for våre tjenester. Hvert år må vi dessverre avvise halvparten av dem som søker plass hos oss, selv om vi har kapasitet til å hjelpe flere.

For å sikre videre drift og kunne møte det økende behovet, er det nødvendig å finansiere opp programmene til et bærekraftig nivå. Dette vil sikre at et dokumentert og effektivt tilbud kan videreføres, styrkes og gjøres tilgjengelig for flere barn, unge og voksne med ryggmargs- eller hjerneskade.

Vårt forslag

Vi anmoder Helse- og omsorgskomiteen om å utvide støtten til Aktiv Rehabilitering til 10 millioner kroner i statsbudsjettet. Det vil bidra til at flere kan få tilbud om Aktiv Rehabilitering, og det vil sikre større forutsigbarhet, ikke bare for Camp Spinal og Brain Camp, men også til vår mentorutdanning, mentortjenester og tilbud til pårørende i samspill med kommuner og sykehus over hele landet.

FO er fagforeningen for 38 000 sosialarbeidere, og organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Vi representerer sentrale profesjoner i helse- og omsorgssektoren, og vil med dette gi våre innspill til helsebudsjettet for 2026.

Regjeringens varslede helsereform skal både møte utfordringene med mangel på personell og manglende sammenheng i tjenestene. FO mener økt vektlegging av sosialfaglig kompetanse vil være avgjørende for å lykkes bedre på begge områder. I tillegg må det satses helhetlig på forebygging på tvers at alle sektorer.

Fordi helsepersonell vil være en knapphetsressurs framover er det svært viktig å innlemme den kompetansen som sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere besitter. Derfor mener FO at sosialfaglig kompetanse må inngå som en naturlig del av grunnbemanningen i hele helsesektoren i langt større omfang enn i dag. Flere av enkeltsatsingene som gjøres i dette budsjettet bør tydeligere løfte fram at sosialfaglig kompetanse inngår i tverrfagligheten. Sosialarbeidere, som sykehussosionomer, kan bidra til økt vektlegging av forebygging og mer helhetlige behandlingsløp som ivaretar både medisinske og sosiale faktorer. En større vektlegging på tverrfaglighet og sosialfaglig kompetanse vil dessuten kunne bidra til å frigjøre tid for annet helsepersonell, besparelser ved færre svingdørspasienter og korte ned ventetid.

FO hadde forventet en rød tråd av forebygging gjennom dette statsbudsjettet, og mener det nå trengs en helhetlig forebyggingspakke på tvers av departementer og tjenester. Behovet for å satse mer på forebyggende barne- og ungdomsarbeid har blitt understreket av svært mange, og er sterkt vektlagt i både rusreformen, opptrappingsplanen for psykisk helse og i folkehelsearbeidet. Vi finner flere gode enkeltelementer i budsjettet, som for eksempel satsningen på lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene og styrkingen av ambulante team til barn på barnevernsinstitusjoner, og at regjeringen legger vekt på at disse tjenestene må legges til der barna og de unge er.

For å lykkes med regjeringens intensjoner på folkehelseområdet og innenfor rusarbeidet mener FO at kommunenes handlingsrom til å jobbe forebyggende blir helt avgjørende. Det er kommunene som kan sørge for at tiltakene når helt fram til der folk bor og at helsebegrepet kan breies ut i møte med de lokale utfordringene og ressursene. En stabil og trygg kommuneøkonomi er helt avgjørende for å lykkes med regjeringens satsninger på helseområdet.

Konkrete forslag til helse- og omsorgskomiteen:

Kap. 714 Folkehelse

Se over om kommuneøkonomi

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering

Helsedirektoratet arbeider med en nasjonal handlingsplan for habilitering og rehabilitering, som skal være ferdig i løpet av 2025. Planen skisserer utfordringsbilde, mulighetsrom og forslag til forbedringstiltak. FO mener handlingsplanen må behandles politisk så Stortinget får mulighet til å ta stilling til prioriteringer og føringer for planen. Videre må det settes av midler til å gjennomføre denne.

FO anbefaler:

• Sørg for at handlingsplan for habilitering og rehabilitering følges opp og at det avsettes tilstrekkelige midler for å implementere og gjennomføre planen.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester 

Mange av FOs medlemmer jobber med tjenester til personer med utviklingshemming. Vi får mange bekymringsmeldinger fra ledermedlemmer og tillitsvalgte i tjenestene om nedskjæringer og kompetanseutfordringer. To undersøkelser gir god dokumentasjon på manglende kompetanse i tjenestene til utviklingshemmede[1]. Utfordringen med lav tjenestekvalitet er strukturell og handler blant annet om rammevilkår, stor andel ansatte uten formell utdanning, høy vikarbruk og turnover. FO dokumenterte at 20.000 vernepleiere mangler. En helhetlig opptrappingsplan for systematisk forbedring av tjenester til personer med utviklingshemming, som også inkluderer rekrutteringstiltak, må derfor utarbeides.

Det mangler koordinerende sosialfaglige enheter i mange kommuner, noe som gjør samarbeidet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten vanskelig. Sykehussosionomer i helseforetakene fyller en viktig rolle, men tilsvarende funksjon mangler i kommunene. Det er positivt at allmennlegetjenestene skal gjøres mer tilgjengelige med flere oppgaver til sykepleierne. FO vil påpeke at inngangen til kompetanse bør breddes ut og at sosialarbeidere vil være svært viktige for eksempel fastlegens oppfølging av personer med rusmiddelavhengighet.

FO anbefaler:  

• Utarbeid en helhetlig opptrappingsplan for å styrke levekår og tjenester til personer med utviklingshemning, inkludert målrettede tiltak for å rekruttere og beholde kompetanse i tjenestene.

• Etabler prosjekt der primærhelseteamene og fastlegekontorene utvides med sosialfaglige ressurser

Kap. 732 Regionale helseforetak

FO mener at helseforetakene i for liten grad benytter sosialfaglig kompetanse. Sosialarbeidere, som sykehussosionomer, kan bidra til helhetlige behandlingsløp som ivaretar både medisinske og sosiale faktorer, som økonomi, bolig og psykisk helse og kan korte ned ventetider [2] millioner kroner, men må ses i sammenheng med besparelser ved målsetting om færre svingdørspasienter.

FO støtter regjeringens satsning på psykisk helse og rusfeltet, men understreker at sosialfaglige profesjoner er avgjørende for å sy sammen helhetlige behandlingsløp som tar hensyn til somatiske, psykiske og sosiale forhold samtidig.

FO anbefaler:

• Øk antallet sykehussosionomer for å sikre helhetlig pasientbehandling.
• La minst ett av de nye «Prosjekt X»-tiltakene dreie seg om hvordan økt bruk av sosialfaglige profesjoner innen sykehusene kan gi bedre pasientforløp, innen somatikk, rus og psykisk helse, og mellom kommunale helse- og spesialisthelsetjenester.

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold

Lavterskeltilbud handler ikke bare om forebygging av rus og psykiske lidelser, men bidrar også til å bygge tillit og trygghet og forebygge kriminalitet. FO mener kommunene både bør få rom til å utvikle nye lavterskeltilbud, men også videreføre gode eksisterende tiltak. FO vil påpeke at de samlede midlene knyttet til rusfeltet ikke tilsvarer de forventningene vi har til regjeringens varslede innsatser på rusforebyggings- og rusbehandlingsfeltet.

FO anbefaler:

• Øk satsningen forebygging, oppsøkende virksomhet og tiltak mot overdoser.

Kap. 783 Personell

Offentlige spesialistgodkjenninger må romme flere profesjoner enn det som er signalisert i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Dette ble diskutert i forbindelse med behandling av rusreformens del 2[3], og det var generell enighet blant komiteens medlemmer om at det må etablere en offentlig spesialistgodkjenning innen psykisk helse, rus og avhengighet for sosialfaglige yrkesgrupper. Dette må følges opp siden det er en fare for kvaliteten på tverrfaglige, helhetlige tilbud dersom ikke barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere også er omfattet av spesialistgodkjenningsordningen. Problemet oppstår når godkjenninger skal begrenses til kun en profesjon i et tverrfaglig felt.

FO anbefaler:

• Det må settes av midler for å etablere en offentlig spesialistgodkjenning innen psykisk helse, rus og avhengighet for sosialfaglige yrkesgrupper.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

Det er positivt at det skal være gratis for 16- og 17-åringer å gå til fastlege og å få hjelp hos legevakt. Samtidig er det lagt til en prisjustering på egenandelstaket, noe som er en økning på 128 kroner. FO vil påpeke at for å redusere sosial ulikhet i helse så er egenandelen i seg selv i barriere, og det hjelper ikke å øke egenandelen år etter år.

[1] https://www.fo.no/nyheter/nyhetsarkiv/norge-trenger-flere-vernepleiere/ 

[2]https://www.regjeringen.no/no/statsbudsjett/2024/svar-pa-budsjettsporsmal/id2994713/?expand=3009658&page=37  

[3]https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2024-2025/inns-202425-155s/?all=true 

Melanor er bransjeorganisasjonen for kompetansebedrifter som utvikler og leverer medisinsk utstyr, laboratorieutstyr, måleutstyr, og hjelpemidler i det norske markedet. Melanor representerer om lag 90 medlemsbedrifter og over 3000 medarbeidere over hele landet. Sammen med medlemsbedriftene bidrar Melanor til at innbyggere, pasienter, og helsepersonell får tilgang til de beste løsningene.

Melanor er skuffet over statsbudsjettet for 2026. Budsjettet mangler satsningen på medisinsk utstyr og teknologi som regjeringen tidligere har lovet. Melanor mener budsjettet er reaktivt og ikke rigger helse-Norge for fremtiden.

Manglende satsing på medisinsk utstyr og teknologi

Bransjeorganisasjonen for medisinsk utstyr og laboratorieutstyr har hatt klare forventninger til helseminister Jan Christian Vestres løfte om tre milliarder kroner til investeringer i medisinsk utstyr og teknologi, som blant annet ble inkludert i Arbeiderpartiets tipunktsplan for helsevesenet 27. august 2025.

Gjennomgangen av budsjettet viser at løftet ikke er fulgt opp med nye, øremerkede midler. I stedet foreslås det å øke driftsbevilgningen til sykehusene med 3,4 milliarder kroner, hvorav 2,9 milliarder er knyttet til økt aktivitet som følge av demografiske endringer. Dette inkluderer tiltak som skal bidra til bedre samhandling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, omtalt som «Prosjekt X». Prosjektet får kun 40 millioner kroner. Melanor mener det er for lite. 

Melanor ser dette som en reaktiv budsjettøkning, ikke en proaktiv satsning for å rigge helsetjenester for fremtiden. Når vi vet at landets helsetjenester har et enormt investeringsetterslep på medisinsk utstyr og teknologi kan vi ikke forstå hvorfor regjeringen ikke benytter mulighetene i statsbudsjettet til å øremerke midler til investeringer som øker kvaliteten og produktiviteten i helsetjenestene.

For lite til beredskap og forsyningssikkerhet

Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til Direktoratet for medisinske produkter (DMP) med 10 millioner kroner i 2026. Midlene er knyttet til gjennomføring av EUs forordning 2022/123 om utvidet mandat for Det europeiske legemiddelbyrået.

Melanor mener ti millioner ikke er nok til å møte det akutte behovet i en verden preget av internasjonal uro og økende beredskapsutfordringer.

Flere områder som må følges opp

Melanor mener det er flere sentrale områder som må følges opp i budsjettet: 

• Det er et stort behov for å utarbeide et kunnskapsgrunnlag som viser hvordan medisinsk utstyr som innsatsfaktor kan bidra til å styrke helsetjenesten. Dette er blant annet avgjørende for arbeidet med helsepersonellplanen regjeringen har varslet de vil legge frem i 2026.
• Deler av Nansen-midlene bør øremerkes norsk helseindustri for å støtte gjenoppbygging av helsetjenester i Ukraina.
• Oppfølging av veikartet for helsenæringen.

Disse tre tiltakene vil bidra til innovasjon, næringsutvikling og en mer effektiv helsetjeneste. Fraværet av slike prioriteringer viser at regjeringen ikke utnytter potensialet som ligger i norsk helseindustri.

Ett av områdene Melanor ønsker å rose regjeringen for, er satsingen på hjelpemiddel, hørsel og høreapparatgaranti.

Regjeringen vil innføre en høreapparatgaranti, som sikrer at eldre får tilgang til høreapparat innen fire måneder. Dette er et godt og nødvendig tiltak som vil bidra til bedre pasientforløp og styrket kompetanse i helsetjenesten. Samtidig er det et behov for å se helhetlig på tidsbesparende løsninger for tildelings- og betalingsrutiner, slik at leverandørene av høreapparater får betalt til rett tid. Det skjer ikke i dag.

Vi ser frem til den videre dialogen.

Med vennlig hilsen

Jan Ivar Nygårdsvold Ingebrigtsen
Daglig leder Melanor

Catherine Capdeville
Direktør bransjepolitikk

MS-forbundets innspill statsbudsjettet for 2026

MS-forbundet er den landsdekkende frivillige organisasjonen som skal fremme og ivareta interessene for de 15 000 som lever med multippel sklerose (MS). MS-forbundet er en organisasjon for alle med MS, pårørende, helsepersonell og andre interesserte. Vi jobber med å; arrangere kurs, webinarer og arrangementer i hele landet, interessepolitisk for å sikre best mulig oppfølging av personer med MS, gi råd gjennom vår sosionom – og likepersonstjeneste, gi god og oppdatert informasjon om MS i alle kanaler og støtte og initiere forskningsprosjekter

 Den foreslåtte økningen fra budsjett i 2025 på 3,7 % for spesialisthelsetjenesten, er alt for lite i forholdet til behovet i en hardt presset sykehusøkonomi. Det er økt arbeidspress på helsepersonell i sykehus, og vi er bekymret for personellflukt og rekrutteringsvansker. Oppfølgingen av kronikere som har MS teller ikke i ventetidsløftet og er tapere i interne prioriteringer. Tall fra MS-registeret viser at oppfølgingen av MS-pasienter er dårligere. Det er behov for tydelige prioriteringer og forpliktende satsinger på kroniske sykdommer som MS.

Det er svært skuffende at Hjernehelsestrategien ikke omtales i statsbudsjettet. En betydelig andel av kommende økning i behov for helse- og omsorgstjenester er knyttet til hjernesykdommer. Forslag til ny hjernehelsestrategi er overlevert til Helse- og omsorgsdepartementet, og det er et stort behov for å få den satt ut i live. Vi viser til Hjernerådets høringsinnspill, som vi stiller oss bak.

Kap. 732 Regionale helseforetak  

• postene 70-78 for de fire regionale helseforetakene

Den krevende hverdagen for helsepersonellet utfordrer både kvalitet og likebehandling. MS er en sykdom som må håndteres på alle landets 18 nevrologiske avdelinger. Derfor er det nødvendig med et nasjonalt støtteapparat for å veilede, oppdatere og sikre likt helsetilbud for MS-pasienter uansett hvor de bor i landet. Det er ikke kapasitet til å få til dette lokalt. Nasjonalt kvalitets - og kompetansenettverk for MS utfører dette oppdraget i dag gjennom nyhetsbrev, webinarer, fagmøter og drift av msveileder.no. MS-forbundet anser nettverket som svært viktig, og dette må presiseres i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for å sikre videreføring. MS-nettverket er ett av 18 nettverk som helseforetakene drifter, og Helsedirektoratet kvalitetssikrer det.  

Norsk MS-register og biobank har status som nasjonalt kvalitetsregister, og er også svært sentralt for å sikre lik kvalitet i hele landet. Norske MS-nevrologer slutter gjennomgående godt opp om registeret, men arbeidet er tungvint, og det er stort behov for å effektivisere driften gjennom automatisk datafangst fra sykehusjournalene. Dette krever ekstra prosjektmidler til registeret og større kapasitet i Helse Midt IT (HEMIT). Per i dag er det for lite i budsjettmidler og for lange ventetider for teknisk støtte.

MS-forbundet ber komiteen be Regjeringen om at helseforetakene må videreføre finansieringen av Nasjonalt kvalitets - og kompetansenettverk for MS, og forsere arbeidet med automatisk datafangst i helseregistrene.

 Kap. 780 Forskning

• post 70 Norges forskningsråd

Forskningssentrene for klinisk behandlingsforskning (FKB) er finansiert av Kunnskapsdepartementet gjennom Forskningsrådet, med regel om tidsavgrenset finansiering. Neuro-SysMed FKB for de fire alvorlige nevrodegenerative sykdommene MS, ALS, Parkinsons og demens har finansiering som utløper i 2027, og da må helseforetakene videreføre finansiering av senteret. Neuro-SysMed er også NorTrials-senter for industristudier. Både Neuro-SysMed og NorTrials er hjørnestener i foreslått ny hjernehelsestrategi og handlingsplanen for å øke antall kliniske studier.

MS-forbundet ber komiteen be Regjeringen om at helseforetakene må planlegge videreført finansiering av FKB-sentrene dersom kriterier for behov og kvalitet er oppfylt.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester

• post 70 Tilskudd: Informasjons- og kontaktskapende arbeid m.v.

Helse- og omsorgssektoren vil fremover stå ovenfor store omstillingsbehov, og vi viser til Perspektivmeldingen, Helsepersonellkommisjonen og andre utredninger knyttet til helse og velferdsstatens bærekraft. Helsepersonellkommisjonen pekte på helsefrivilligheten som viktig bidragsyter for å supplere og avlaste kommune- og spesialisthelsetjenesten, og anbefalte forpliktende samarbeidsavtaler med frivillige brukerorganisasjoner for å fremme helsekompetanse i befolkningen. Dette er viktig aktivitet med behov for offentlig finansiering.

Tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer». Med regjeringens forslag for 2026 har ordningen blitt redusert fra ca 32 millioner til 25,5 millioner kroner. Totale søkebeløp er betydelig større enn tilskuddsrammen, noe som tydelig viser behovet for å øke denne rammen.

MS-forbundet ber komiteen øke tilskuddsrammen til “Informasjons- og kontaktskapende arbeid” til minimum 35 millioner kroner for 2026.

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering

Regjeringen anser anmodningsvedtak om rehabilitering som fulgt opp. MS-forbundet er ikke enig i denne vurderingen, og er også bekymret for svak involvering av fagmiljø og brukere i det videre arbeidet med Helsedirektoratets handlingsplaner.

MS-forbundet ber komiteen sikre at nasjonal handlingsplan for rehabilitering fremlegges for politisk behandling i Stortinget.

De siste 20 årene har det vært fast politikk at fagmyndigheten, Direktoratet for medisinske produkter (DMP) skal foreta en overordnet vurdering av apotekenes avansenivå og strukturen på avansen minst hvert fjerde år, jf. St. meld. Nr. 18 (2004-2005).

Da DMP avga sin vurdering til Helse- og omsorgsdepartementet i desember 2024 ble det for første gang gitt råd om at apotekenes avanse burde styrkes.  

Apotekforeningen er derfor svært overrasket over at statsbudsjettet for 2026 ikke inneholder tiltak som følger opp vurderingen fra DMP av apotekenes rammevilkår. At budsjettdokumentet heller ikke inneholder noen vurderinger eller signaler om hvordan regjeringen vil sikre apotekenes forsvarlige rammevilkår i tiden fremover, mener vi er neglisjering av det viktige arbeidet mer enn 8 000 helsepersonell gjør i møte med 200 000 kunder og pasienter i apotek hver dag.

Statsbudsjettet gir et signal om at departementet ikke har noen interesse i å mobilisere helsepersonell i apotekene. Dette er alvorlig – i en tid der vi må ta alle deler av helsevesenet i bruk for å håndtere eksisterende og kommende utfordringer i sektoren. 

Apotekforeningen foreslår derfor følgende merknad for komiteen: 

Stortinget ber regjeringen om å følge opp DMPs anbefaling om å styrke apotekenes økonomi, for å sikre de apotekansattes mulighet til å avlaste det offentlige helsevesenet og styrke folkehelsen.  

Merknaden støttes av: 

• Norges Astma- og Allergiforbund 

• Norges Farmaceutiske Forening (som organiserer farmasøytene i Norge) 

• Farmasiforbundet (som organiserer apotekteknikerne i Norge) 

• Hovedorganisasjonen Virke 

• Hovedorganisasjonen Spekter 

Om apotekenes økonomi 

Apotekene i Norge utgjør en kritisk del av førstelinjen i helsevesenet, som skaffer til veie og leverer ut medisiner, veileder i riktig legemiddelbruk, samt tilbyr helsetjenester som inhalasjonsveiledning, medisinstart og vaksinasjon. Apotekene bidrar til å forebygge feil bruk av legemidler som er en stor belastning for helsetjenesten: En studie fra 2022 viser at én av fem akuttinnleggelser i Norge skyldes feil legemiddelbruk.  

Apotekene har gjennom flere år fått dårligere og dårligere økonomiske rammevilkår, og i dag går ett av tre norske apotek med underskudd. DMP leverte en evaluering av de norske apotekenes økonomi til HOD. Evalueringen viste kraftig vekst i utgifter – eksempelvis hadde lokalkostnader i et gjennomsnittlig apotek økt med over 40 prosent fra 2020-23. Derfor anbefalte DMP en moderat økning av apotekenes avanse, dvs. betalingen apoteket kan ta pr pakning reseptlegemidler de ekspederer.  

I sin oppsummering til departementet skriver DMP bl.a. at det har vært en kostnadsvekst i viktige kostnadsposter for apotek i perioden 2020 til 2023. DMP foreslo økning i apotekenes kronetillegg og kjølevaretillegg, men samtidig en reduksjon i apotekenes avanse ved salg på legemidler uten markedsføringstillatelse. Samlet sett la DMP til grunn at det kan være behov for en moderat økning i apotekavansen, og pekte på at en slik økning knyttes til bl.a. delvis kompensasjon for økte kostnader og merarbeid ifm. mangelsituasjoner og forfalskningsdirektivet.

I mange år har apotekene klart å kompensere manglende prisjustering med å øke fortjenesten på andre varer. DMP erkjenner i evalueringen at dette ikke lenger er mulig, og konkluderer med at apotekene møter stadig sterkere konkurranse fra andre utsalgssteder og netthandler på salget av handelsvarer noe som fører til tiltakende press på prisene og dermed lavere marginer.  

Evalueringen var bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet, men departementet har ikke fulgt opp denne anbefalingen i sitt forslag til statsbudsjett for 2026.  

Avansen i dag – en kort innføring 

Når man kjøper et vanlig reseptlegemiddel på apoteket, så er det Helse- og omsorgsdepartementet og DMP som bestemmer både hva legemidlet kan koste inn til apoteket, og honoraret apoteket får for å skaffe til veie, utlevere og veilede om legemidlet. Det er dette siste som kalles apotekavansen.

I dag er apotekenes avanse på utlevering av reseptpliktige legemidler 29 kroner, pluss et påslag på 2 prosent på apotekets innkjøpspris av reseptlegemidlet. I tillegg kommer et kjølevaretillegg på 0,5 prosent av innkjøpsprisen, samt et tillegg for A/B-preparater (vanedannende og narkotiske legemidler) på 19 kr.

De faste kronetakstene i apotekenes avanse har ikke vært inflasjonsjustert siden 2018. Siden 2018 har inflasjonen redusert verdien av det faste kronetillegget på 29 kroner med 19 prosent. De 29 kronene staten mente apotekene burde få i 2018, var i 2024 redusert til 23,53 kroner, altså mer enn 5 kroner mindre enn tiltenkt i 2018. 

Svekkelsen av apotekenes avanse gjennom inflasjon har skapt et svært kraftig press på apotekenes økonomi. Tidligere har apotekene likevel kunnet ha en bærekraftig økonomi pga. salg av handelsvarer og ikke-reseptpliktige legemidler. Nå er imidlertid konkurransen på handelsvarer - som hudkrem, sårpleie og hygieneartikler – blitt kraftig skjerpet de siste årene fra lavpriskjeder som Normal, og fra nettbutikker som blivakker.no. Resultatet er at i dag går om lag en tredjedel av norske apotek med underskudd. 

Hva skjer dersom apotekenes økonomi ikke blir styrket? 

En svekket apotekøkonomi vil for årene fremover gi et svekket apotektilbud i Norge, der ansatte har mindre tid til veiledning, der vi ikke utnytter kompetansen og potensialet i apotekene til å gi lavterskel helsehjelp, styrke folkehelsen, avlaste resten av helsevesenet, og nå norske legemiddelpolitiske mål.

Vi vil også få svekkelser i apotekenes beredskapsfunksjon. Under Covid-pandemien ble denne verdien tydelig når apotekenes autoriserte helsepersonell raskt ble mobilisert til å vaksinere.  

Flere sammenlignbare europeiske land, som England, Tyskland og Polen, har de siste årene hatt tilsvarende utfordring med høy kostnadsvekst og sviktende inntekter. I disse landene har det vært omfattende apotek-nedstenginger.

I Sverige ble apotekenes avanse økt med over 600 mill. kr som konsekvens av sviktende apotekøkonomi og fare for apoteknedleggelser. Apotekforeningen ber derfor om en avansestyrking for å unngå dette i Norge.   

Apotekene kan bidra til bedre folkehelse 

Vi registrerer at Regjeringen anser at de har fulgt opp behovet for en intensivering av det forebyggende vaksinasjonsarbeidet gjennom etableringen av et voksenvaksinasjonsprogram. Det etablerte voksenvaksinasjonsprogrammet er på ingen måte nok!

Norge er ikke på målsatt nivå for vaksinasjonsdekning, og Apotekforeningen mener at programmet både må utvides og at apotekene må inkluderes for å gjøre det enkelt for innbyggerne. 

Apotekforeningen mener det er bekymringsfullt at ikke regjeringen følger utviklingen i andre land og iverksetter flere aktiviteter innen vaksinasjon både for å redusere sykdom for den enkelte, men også å redusere antall årlige innleggelser på sykehusene og redusere bruken av antibiotika. Alle vaksinene FHI anbefaler bør inkluderes i programmet og alle farmasøyter i apotek må få rekvirere de anbefalte vaksinene.  Det vil bidra til en høyere vaksinasjonsdekning og bedret folkehelse. 

Normal Norge: Høringsinnspill til regjeringens forslag til Statsbudsjettets kapittel 765 for 2026  

Først vil Normal Norge takke for muligheten til å gi innspill til regjeringens forslag til Statsbudsjettets kapittel 765 for 2025. Normal Norge er en brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi representerer brukerstemmen til personer som bruker cannabis. Dette er en gruppe som har vært gjenstand for systematisk stigmatisering i flere tiår. Det har vært et uttalt mål for regjeringen før og under valgkampen at det skal satses på arbeid som bekjemper stigmatisering mot personer som bruker ulovlige rusmidler. 

Statsbudsjettet reflekterer ikke denne ambisjonen og det er det grunn til å påpeke. Dersom man ønsker å bekjempe stigmatisering må man løfte de som har akkurat den kjernekompetansen og som jobber med slikt arbeid hver eneste dag. Brukerorganisasjonene besitter kunnskap, erfaringer og innsikt som er uvurderlig når det offentlige har bestemt seg for å ta et oppgjør med egne holdninger. Samtidig er hele rusfeltet under press fra systematisk nedbygging av helsetilbud og behandlingsplasser og stadig mindre ressurser både for det offentlige og sivilsamfunnet. 

Regjeringen ønsker et oppgjør med stigma på et felt de selv stadig nedprioriterer. Overdose- og selvmordstatistikken tilsier et behov for et enormt løft for feltet, men de eneste rekordene som settes er antallet døde. Dersom regjeringen mener alvor med sine uttalte mål for å bekjempe stigmatisering må dette følges opp med et tydelig økonomisk løft for organisasjoner som har akkurat dette som sitt daglige virke.  

Lenge har det blitt snakket varmt om regjeringens planer for rusfeltet, nå er det på tide å vise at det også ligger handling bak disse ordene og ikke bare tomme løfter. 

Med vennlig hilsen 

André Nilsen 

Daglig leder 

Normal Norge 

Innledning

Det viktigste virkemiddelet for å styrke helse- og omsorgstjenestene i kommunene er å sørge for en god grunnfinansiering. Det betyr at den generelle kommuneøkonomien må styrkes ellers vil det gå utover velferdstjenestene. Styrking av frie inntekter til kommunene vil også gi mulighet for å se de ordinære tjenestene i sammenheng med forebyggende tiltak hvor behovene vil være forskjellige fra kommune til kommune. Det må ikke hoppes bukk over grunnfinansieringen, det er det viktigste for kommunene. Kommunene har hatt en sterk kostnadsvekst innenfor pleie og omsorg, og særlig for tjenester til yngre så ser vi at kostnadene fortsetter å øke.

Kap. 760, post 63 Investeringstilskuddsordningen for sykehjem og omsorgsboliger.

KS registrerer at av 3 365 mill. kroner i tilsagnsramme for investeringstilskudd til om lag 1 500 heldøgns omsorgsplasser i 2026 så skal 1 mrd. kroner forbeholdes plasser som gir netto tilvekst i kommunene som mottar tilskudd. Dette er svært uheldig. KS var negative til innføring av krav om netto tilvekst når det kom, når det nå foreslås gjeninnført er det et klart brudd med den fleksibiliteten og forutsigbarheten som kommunene trenger for å realisere flere boliger. Kommunene trenger langsiktige, forutsigbare rammer for ordningen for å få til de investeringene som trengs på feltet. Å planlegge og dimensjonere behovene for heldøgns omsorg tar tid, og da trengs en stat som gir forutsigbare investeringsrammer.  Regelverket for denne tilskuddsordningen blir umulig å håndtere hvis det stadig endres, gitt den tiden det tar å realisere disse prosjektene. I tillegg til heldøgns omsorg er det behov for differensierte boligløsninger med fellesareal. Et ledd i dette er trygghetsboliger. Det er ikke gitt signaler om når trygghetsboliger vil inkluderes i investeringstilskuddsordningen, her ber vi om at komiteen i merknadsform vektlegger behovet for en snarlig inkludering av trygghetsboliger i investeringstilskuddsordningen. Vi ber altså om to ting, føringen om netto tilvekst fjernes, og i tillegg ber vi om at trygghetsboliger inkluderes i ordningen.  Vi er redd utviklingen går for sakte fordi staten ikke støtter kommunene på riktig måte.

Det er positivt at det foreslås forenklinger for kommunene ved at bindingstiden for disponering av plassene reduseres fra 30 til 20 år og at differensiert sats knyttet til lokalt produksjonskjøkken avvikles.  Vi er også positive til at det etableres en tilskuddsordning til eldre for oppgradering av egen bolig.

Kompetanseløft 2025

Kompetanseløft 2025 skal videreføres i 2026 før det endres neste år, og vi registrer at kompetanseløftet foreslås videreført inntil ny helsepersonellplan foreligger i 2026.

KS har tidligere pekt på behovet for at deler av tilskuddene som er kommunerettet, med unntak av rene utviklingsprosjekter, kan tilpasses fleksibelt til det behovet kommunene har, enten i form av rekrutteringsbehov eller kompetansebehov, og gjerne programfinansieres. Kommunenes behov på dette feltet er forskjellige.

Det er viktig at kommunesektoren ved KS er tett på arbeidet med den varslede helsepersonellplanen som legges frem i løpet av 2026. Det pågår forskningsprosjekter, som KS er involvert i, som skal benytte nye fremskrivningsmetoder som vil være nyttig i arbeidet med planen. Arbeidet må ta utgangspunkt i realistiske scenarier som tar hensyn til behovene i helse og omsorgstjenestene.

Regjeringen peker på at det er behov for å tenke nytt om hvordan vi kan rekruttere inn i helse- og omsorgssektoren, og at helse- og omsorgssektoren har et stort behov for arbeidskraft fremover. Dette støtter KS opp om. Vi er samtidig svært enige i utfordringsbildet med at flere unge står utenfor arbeid og utdanning. Regjeringens forslag om å etablere et rekrutteringsprogram, med oppstart i 2026, der innsatsene rettes mot å redusere utenforskap og inkludere til arbeid i en sektor som har stort behov for arbeidskraft fremover er viktig. Men målgruppen for programmet er unge. Målgruppene må bli bredere, og kan ikke bare være unge. Vi ber derfor om at komiteen peker på behovet for å utvide målgruppen. Siden dette ligger både på denne komiteens budsjett- og arbeids og sosialkomiteens har vi foreslått likelydende også der. 

Døgnplasser i psykisk helsevern 

Den mangeårige nedbyggingen av døgnplasser innen psykisk helsevern har ført til at kommunene har fått ansvar for bolig og tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser, omfattende rusmiddelproblemer og i en del tilfelle en vurdert høy potensiell voldsrisiko. En rapport fra Sifer [1]peker på at døgnkapasiteten i sykehusbasert psykisk helsevern og i det sikkerhetspsykiatriske tjenestetilbudet bør økes med minst 15 %. Dette kan bedre tjenestetilbudet og pasientforløpene for pasientgruppen, men også være en forebyggende faktor for å bremse økningen av pasienter som er i behov av behandling i sikkerhetspsykiatriske avdelinger. Vi oppfatter at dette arbeidet er i gang jfr at regjeringen legger til grunn en vekst av døgnkapasitet i psykisk helsevern for voksne på 12,9 pst. frem mot 2040 og at de regionale helseforetakene i 2025 skal levere en konkret og tidfestet plan for økning av døgnkapasitet i tråd med fremskrivingene, tilsvarende omtrent 430 døgnplasser. Men veksten i døgnplasser innenfor psykisk helsevern lar vente på seg, og vi er derfor tvilende til om budsjettforslaget vil kunne prioriteres tilstrekkelig inn mot behovene til de mest alvorlige syke innenfor området psykisk helse og rus. Det vil bety en fortsatt utfordrende situasjon for feltet i kommunal sektor, vi ber derfor komiteen understreke behovet for fortsatt opptrapping i kommende budsjetter. Mangel på døgnkapasitet i psykisk helsevern gir store oppgaver i kommunene som går på bekostning av andre kommunale tjenester. KS er bekymret for at regjeringens satsing på sikkerhetspsykiatri og døgnplasser i sykehus ikke blir gjennomført i praksis.

Digitalisering i den kommunale helse- og omsorgssektoren. 

Regjeringen foreslår å videreføre viktige satsinger i samarbeidet mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS for digitalisering innen helse og omsorg. Dette er en anerkjennelse av arbeidet som gjøres av KS i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner. 

Helseteknologiordningen videreføres på samme med nivå som 2025. KS er tilfreds med innretningen av ordningen, men vektlegger samtidig at det på langt nær er nok midler for den nødvendige omstillingen kommuner må gjøre på helse- og omsorgsområdet. Derfor ser KS frem til en betydelig videreutvikling av ordningen i årene som kommer.  

[1] Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri, SIFER, september 2023.

Kort om SSE:

Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) er Norges eneste høyspesialiserte epilepsisenter og har et nasjonalt ansvar for pasienter med kompleks og vanskelig behandlingsbar epilepsi – en pasientgruppe som utgjør ca. 1/3 av de 40 000 epilepsirammede i Norge. SSE tilbyr utredning og behandling på nivå med ledende internasjonale sentre («Specialized epilepsy centers») og er fullverdig medlem i det europeiske referansenettverket (ERN) for sjeldne diagnoser. Senteret tar imot pasienter fra hele landet. Det er betydelig variasjon i epilepsikompetanse på norske nevrologiske- og barneavdelinger. SSE dekker et kritisk kompetansegap i spesialisthelsetjenesten og er avgjørende for lik tilgang til avansert epilepsiomsorg.

Dette gir norske pasienter tilgang til den fremste ekspertisen i Europa, når det er behov for det. Fagpersoner fra SSE deltar i utstrakt internasjonalt samarbeid om diagnostikk, behandling og utvikling av helsetjenester. SSE gjennomfører også forskning. SSE tilbyr tverrfaglig vurdering i team med blant annet nevrologer, EEG-teknikere, psykologer, nevropsykologer, sosionomer, ernæringsfysiologer og spesialpedagoger. Det gir en helhetlig tilnærming som pasientene ikke får andre steder i landet. SSE gir også undervisning, pasientopplæring og kompetanseoverføring til helsetjenesten ellers. 

Kritisk tid fremover for SSE
Ledelsen ved Oslo Universitetssykehus har lagt planer om å flytte det nasjonale epilepsisykehuset fra Bærum til det nye Rikshospitalet. Allerede 5. november 2025 skal prosjektinnrammingen for etappe 2 landes. Det er da for ventet et flyttevedtak. Da kan styret i OUS vedta å splitte og dele opp spesialsykehuset for Epilepsi, da det ikke foreligger noen politiske føringer. Slik planene fra ledelsen ved OUS foreligger i dag for spesialsykehuset, legges det opp til noe, som vil bety en klar svekkelse og fragmentering av fagmiljøet og det helhetlige og integrerte tilbudet.


Den 18.desember skal Helse Sør-Øst ha styremøte og spesialsykehusets fremtid kan bli avgjort.
I behandlingen av Prop 1.S (2019-2020 Kap.732 post 70 kom helse- og omsorgskomiteen med følgende enstemmig merknad: «Komiteen mener det er viktig å ivareta den nasjonale høyspesialiserte spydspissen innenfor epilepsifeltet som særlig ivaretar feltet kompleks epilepsi i et tverrfaglig perspektiv. Komiteen viser til at spesialsykehuset spiller en viktig rolle for å heve kompetansen og omsorgsnivået både nasjonalt og i regionene. Komiteen mener det er viktig at spesialsykehuset ikke fragmenteres, og at spesialsykehuset bevares.»

Vi støttet flyttingen basert på denne merknaden fra helse- og omsorgskomiteen.

Samlet SSE på Gaustad er helt avgjørende for et godt pasienttilbud
Forbundet, referansegruppa (Nevrologer fra alle nevrologiske klinikker I Norge) Norsk Epilepsiselskap (landsdekkende fagorganisasjon til fagpersoner) og fagmiljøet ved SSE vurderer at det er avgjørende at SSE forblir i en samlet organisatorisk enhet, med egne lokaler på Gaustad. Det må forbli et tydelig mandat om videreføring av den nasjonale kompetansesenterfunksjonen. Gjør vi dette på rett måte tror vi at fagmiljøet på Gaustad kan bli et av de største i verden innen epileptologi. Dette sier og referansegruppen. De og forbundet mener synergieffektene epilepsi feltet vil ha ved å komme inn på Gaustad er så store, at forbundet ser svært mange fordeler av det. Det fordrer derimot at man gjør det på rett måte.   

Epilepsiforbundet ber komiteen sende et klart politisk signal i overensstemmelse med tidligere signaler.

Med vennlig hilsen

Espen Lahnstein

Leder Epilepsiforbundet

Daniar Ramak

Politisk rådgiver

Innspill til helsebudsjettet 2026 fra Stine Sofies Stiftelse

Om oss:

Stine Sofies Stiftelse er et av Norges fremste kompetansemiljøer på vold og seksuelle overgrep mot barn. Vi er ca. 70 ansatte som jobber på mange ulike arenaer, bl.a. med å lære opp helsepersonell.

Vårt senter, Stine Sofie Senteret, er Norges eneste kurs- og mestringstilbud for voldsutsatte barn og unge. Tilbudet er fullfinansiert av staten og tar imot 500 barn og deres trygge omsorgspersoner hvert eneste år. Både reise og opphold er kostnadsfritt for familien, og finansieres over statlig driftstilskudd. Om lag 4000 barn har hatt opphold på Senteret i Grimstad siden 2016. Sammen med FHI forsker vi på barna (Trippel-S-studien), for å se på hvordan det går med dem over tid.

Vi viser til tilsendt invitasjon fra Stine Sofies Stiftelse, Folkehelseinstituttet og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) om å besøke senteret for å få mer informasjon om studien, i tillegg til andre relevante sider ved vår drift.

Kap. 760 – Kommunale helse- og omsorgstjenester

Det er foreslått en omlegging der tilskudd til helsestasjoner og skolehelsetjenesten legges inn under en ny programfinansiering under BFD. Selv om dette nye programtilskuddet på mange måter kan være positivt for det forebyggende arbeidet, er vi også bekymret. Ifølge NSF er 4 av 10 årsverk ved landets helsestasjoner finansiert via tilskuddsmidler ut 2025. Så lenge midlene ikke er øremerket, er det stor risiko for at barns grunnleggende rett til helsehjelp blir svekket. Det er avgjørende at dette ikke skjer.

Stine Sofies Stiftelse viser til at det er godt dokumentert at de tusen første dagene i barns liv, fra unnfangelse til to års alder, er kritiske for barns helse og utvikling gjennom livsløpet, med konsekvenser for neste generasjoner. Foreldres fysiske og psykiske helse virker direkte inn på barnet, både gjennom svangerskapet og i tida etterpå.

De tusen første dagene er en sårbar periode for alle foreldre, og ekstra sårbar for familier som har alvorlige og/eller mange belastninger i livene sine. Foreldrestress, for eksempel på grunn av dårlige levekår, utenforskap, relasjonsproblemer, vold eller andre belastende livshendelser, har stor innvirkning på både barn og parforhold. Foreldres mentale helse har særlig stor betydning for barn.

Familiestress som gir negativ utvikling for barn og familier bør derfor forebygges ved at alle (vordende) foreldre og deres barn blir tilstrekkelig godt ivaretatt, tidlig nok, med hjelp som står i forhold til problemene de opplever. God og effektiv forebygging starter i magen.

I den forbindelse viser vi til vedtak 614, fattet i forbindelse med opptrappingsplanen mot vold og overgrep i 2024:

Vedtaket lyder:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024 igangsette et prøveprosjekt i minst ti kommuner av ulik størrelse, med sikte på å innføre et universelt intervensjonsprogram rettet mot førstegangsforeldre i løpet av første halvdel av planperioden. Regjeringen bes komme nærmere tilbake til finansieringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2025.»

Dette har ikke skjedd.

Stine Sofies Stiftelse mener at dette er svært alvorlig og en forspilt mulighet til å komme inn så tidlig som mulig med forebygging vi vet hjelper, og som er svært lønnsomt (se for eksempel Heckmans Smart Investment Curve). Stortinget må instruere regjeringen om å gjennomføre vedtaket. 

Hjelpetilbud:

Stine Sofies Stiftelse er videre svært opptatt av at det må bygges opp gode hjelpetilbud til barn og unge som er utsatt for vold og overgrep. Barna som kommer til vårt senter har ofte vært utsatt for flere typer alvorlig vold og overgrep, men kun halvparten av barna og ungdommene opplever at de får den hjelpen de har behov for. Mange har selvskadet seg, og mange strever på skolen, med søvn, konsentrasjon og psykiske problemer. Samtidig viser politiets analyser at de barna og ungdommene som begår alvorlig, gjentatt kriminalitet i stor utstrekning har vært utsatt for vold og overgrep tidligere i livet. Det er behov for å ta tak i dette raskt!

Oppsummert foreslår vi at Stortinget fatter følgende vedtak:  

1. Stortinget ber regjeringen påse at helsestasjonene og skolehelsetjenesten ikke svekkes, men tvert imot styrkes. Regjeringen bes rapportere tilbake til Stortinget på egnet måte.
2. Stortinget ber regjeringen legge føringer for den nye programfinansieringen som sikrer at de kritiske tusen første dagene i barns liv, fra unnfangelse til to års alder, vektlegges særskilt i vurderingene av hvem som skal få støtte.
3. Stortinget ber i den forbindelse om at regjeringen benytter omleggingen av tilskuddene til å sørge for at Stortingets tidligere vedtak nr. 614 blir gjennomført, slik at et intervensjonsprogram etter modell av Nye familier i Oslo blir testet ut i ti kommuner for deretter å rulles ut i hele Norge.
4. Stortinget ber regjeringen sikre at barn utsatt for vold og overgrep får raskt tilbud om hjelp, og vurdere hvordan det nye tilskuddet kan bidra til dette formålet.

Kap. 732 Regionale helseforetak

Til slutt ber vi dere følge opp et annet viktig vedtak fra opptrappingsplanen:

«Stortinget ber regjeringen påse at overgrepsutsatte barn gis rett til et akuttilbud og et likeverdig helsetjenestetilbud som voksne overgrepsutsatte.»

Regjeringen legger nå opp til at dette skal munne ut i en retningslinje. Vi i Stine Sofies Stiftelse mener at det ikke er troverdig at en retningslinje skal endre situasjonen for disse barna. Vi ber komiteen ta grep og sørge for at voldtatte barn i Norge får like god hjelp som voldtatte voksne. Noe annet vil være uhørt og et brudd på barns grunnleggende rettigheter. I mai 2024 samlet vi på kort tid inn nesten 15 000 underskrifter for å få slike mottak for barn, etter at Voldtektsutvalget avslørte hvor dårlig tilbudet er til disse barna. Vi følger alle nøye med på hva som nå skjer.

Dersom komiteen likevel velger å stole på at en retningslinje skal endre situasjonen, ber vi Stortinget fatte et vedtak som sikrer at barna faktisk opplever at de blir ivaretatt. For eksempel slik:

Stortinget ber regjeringen melde tilbake til Stortinget senest et år etter at retningslinjen for ivaretakelse av voldtatte barn er iverksatt, om hvordan den har virket. I rapporteringen skal det også framgå om barn har blitt avvist eller på annen måte fått dårligere hjelp enn voldtatte voksne/eldre barn.   

RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet som arbeidet for at personer med rusutfordringer skal få styrket og oppfylt rettighetene sine.

Vi har lenge vært bekymret for situasjonen til personer med rus- og psykiske helseproblemer og er mer bekymret i dag.

Både Norges institusjon for menneskerettigheter og Riksrevisjonen peker på alvorlige og systematiske svikt i tjenestene til personer med samtidig rus- og psykiske lidelser (ROP). NIM dokumenterer at denne gruppen i dag har betydelig dårligere tilgang til grunnleggende helse- og velferdstjenester, og at manglende oppfølging innebærer klare menneskerettslige utfordringer. Riksrevisjonen bekrefter dette bildet gjennom sin revisjon av statens innsats, og konkluderer med at myndighetene ikke sikrer nødvendig behandling, samordning og oppfølging. Riksrevisoren betegner situasjonen som «sterkt kritikkverdig» som er den strengeste vurderingen han kan gi.

Samlet sett viser disse rapportene at svikten ikke primært handler om faglig uenighet eller enkelttiltak, men om strukturelle og vedvarende mangler i styring, prioritering og finansiering. Statsbudsjettet må derfor møte dette som en rettighetssvikt og ikke bare som et helsepolitisk forbedringsområde. Det innebærer øremerkede midler, tydelig ansvarliggjøring og tiltak som sikrer sammenhengende og tilgjengelige tjenester på tvers av nivåene.

Regjeringen foreslår å sette av midler til lavterskeltilbud i kommunene, ambulerende helseteam, uten at det er øremerket for rusfeltet. Samtidig foreslås kutt i kommunale rusmidler.

I 2024 hadde vi 303 overdosedødsfall og 400 alkoholutløste dødsfall i Norge, og vi fikk en handlingsplan og nye faglige råd for å forebygge dette. Det meste av dette arbeidet tilfaller allerede eksisterende og pressede tjenester, både økonomisk og menneskelig ressurs pressede tjenester. Det er bevilget 14,9 millioner til dette arbeidet, der 10 millioner går til kun innkjøp og utdeling av Naloxone nesespray.

Med mindre det gjøres en satsing nå, på behandling, kommunale rustilbud, lavterskeltilbud, teststasjoner, trygge sted å bruke for å nevne noe er vi redd for at helsesituasjonen til rusavhengige vil forverres i tiden som kommer.

RIO har noen konkrete forslag vi mener burde inn i dette budsjettet:

- Økte investeringer i lavterskel- og behandlingsplasser for rusavhengige.

- Øremerkede midler til etablering av brukerrom og teststasjoner i alle store byer.

- Egne ambulante team og oppsøkende arbeid innenfor rusomsorg som standard i alle helseregioner.

- Tydelig oppfølging av menneskerettighetsforpliktelser, spesielt retten til helse etter ØSK artikkel 12.

- Et nasjonalt ROP-program med dedikerte midler og klare resultatmål.

- Styrking av ettervern og oppfølging etter behandling – bolig, arbeid og sosial inkludering.

Vi håper på myndighetene vil prioritere rusfeltet.

Vi vil bidra med erfaring, faglig innsikt og våre erfaringer i det videre arbeidet med regjeringens arbeid med å utrede fremtidens rusbehandling og opptrappingsplanen for psykisk helse.

Programkategori 30.50 Legehjelp, legemidler mv
Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

Optikerbransjens innspill til statsbudsjett 2026

• Synsundersøkelser for barn utført hos optiker bør være en del av det offentlige helsetilbudet.

Synsundersøkelser til barn bør dekkes av det offentlige

En rapport utarbeidet av Oslo Economics på oppdrag fra Arbeids – og inkluderingsdepartementet, viser at hele 1 av 5 av norske skolebarn trenger briller. Dette utgjør over 140 000 barn i skolealder. Av disse er det kun 10 % som fanges opp. Det betyr at 90 % ikke får den hjelpen de trenger. Dette kan gå ut over både læring, konsentrasjon og trivsel i skolen.

På 4-års kontrollen undersøkes barnas syn av helsesykepleier for synstruende tilstander. Formålet med testingen er ikke primært å avdekke om barnet har et ordinært behov for briller. Dette kan bidra til å gi både barn og foreldre en falsk trygghet.

Etter denne 4-års kontrollen er det ingen obligatorisk undersøkelse som gjøres av barns syn. Helsesykepleiere kan på indikasjon under helsesamtalene med elever på 1.- og 8. trinn, gjøre en enkel testing av avstandssynet. Vi er bekymret for at denne testingen kan gi en falsk trygget, da det verken testes for samsyn eller hvordan lesesynet er, som er det viktigste for barn når de er på skolen.

Dersom det avdekkes et behov under helsesamtalene, kan barnet enten henvises til spesialisthelsetjenesten, eller skolehelsetjenesten kan anbefale en synsundersøkelse hos optiker.

Ulempen med dette systemet er at mange friske barn opptar kapasitet i spesialisthelsetjenesten, som heller burde vært prioritert til de pasientene med behov som ikke kan løses andre steder i helsetjenesten. Dette er dårlig utnyttelse av ressursene i helsevesenet vårt, både på samfunnsnivå og på individnivå for de barnene som må vente unødvendig lenge for å få undersøkt synet sitt.

Ved å gjennomføre systematiske synsundersøkelser hos optiker i 1.- og 8. trinn i forbindelse med helsesamtalene, kan samfunnet fange opp barn som har ukorrigerte synsfeil. Barns syn er i stadig utvikling, og tidlig testing gjør det mulig å oppdage synsproblemer før de får konsekvenser for læring og trivsel. Siden synet endrer seg gjennom oppveksten, er det viktig med undersøkelser på flere tidspunkt, slik kan vi oppdage og hjelpe flere barn som trenger synskorrigering. Dette vil bidra til at enda flere barn kan komme seg gjennom skoleløpet med best mulig forutsetninger.

Inntil en systematisk testing av barns syn er etablert, bør optikere kunne motta refusjon etter henvisning fra helsesykepleier eller fastlege. Slik sikrer vi en trinnvis utbygging av systemet og sørger for en effektiv utnyttelse av ressursbruken i helsevesenet, uten å belaste spesialisthelsetjenestene ytterligere.

Konklusjon

Alle barn bør ha like muligheter til læring, utvikling og lek. Synsundersøkelser for barn bør derfor være et offentlig anliggende og det bør dekkes av det offentlige på lik linje med andre helsetjenester.

Formål med innspill

Nettverk for helsefremmende samfunn (Fremsam) ønsker med dette å vise til overnevnte post og fremlagte forslag til statsbudsjett, hvor det foreslås et driftstilskudd på kr. 800 000 til vårt arbeid. Vi vil rette oppmerksomheten mot det forebyggende og helsefremmende arbeidet i norske kommuner og belyse det vi mener er et svært lavt tilskudd, samt vår bekymring for vår fremtidige støtte fra Helsedirektoratet.  

Om Fremsam

Fremsam (tidligere Sunne kommuner) er et nettverk av og for kommuner og fylkeskommuner, og del av WHO Healthy Cities. Nettverket jobber for å skape sosialt bærekraftige lokalsamfunn over hele landet.

Dette gjør vi ved å støtte norske kommuner og fylkeskommuners folkehelsearbeid ved å tilby verktøy og prosjekter, avholde kurs og sørge for deling av god praksis. Foruten tilbud til nettverket har vi blitt en synlig aktør på folkehelseområdet i Norge ved vårt utadrettede arbeid og vår oversetterrolle fra WHO og akademia til kommunal praksis. Fremsam bidrar også til nasjonalt folkehelsearbeid ved å arrangere konferanser og kurs, ha regelmessig undervisning på de største universitetene og drive strategisk opplysningsarbeid om forebygging og helsefremming. I inneværende strategiperiode er våre prioriterte temaer:

• Gode levekår, fordi dette er grunnlaget for god helse og livskvalitet
• Oppvekstvilkår og forebygging av utenforskap, fordi en god barndom varer livet ut
• Stedsutvikling, fordi de fysiske omgivelsene påvirker hvordan vi har det

Fremsam har en unik posisjon som et nettverk med både faglig og politisk forankring. Hver kommune og fylkeskommune har både en administrativ og en politisk kontaktperson, noe som styrker helhet og forståelse mellom nivåene. Vi har et eget opplæringsprogram for politikere, som viser hvordan kommuner og fylkeskommuner kan bruke lovverk og planlegging som virkemidler for bedre helse og livskvalitet i befolkningen. Denne politikeropplæring er tatt videre i Europa av WHO Healthy cities.

Vi er et kunnskapslaboratorium som utforsker og tester. Våre medlemmer får delta i nye forskningsprosjekter, både nasjonalt og internasjonalt. Slik utvikles ny kunnskap i samspill mellom kommune og de største akademiske institusjonene i Norge; UiO, NTNT og NMBU. Som del av WHO Healthy cities er vi tett på den internasjonale kunnskapsutviklingen, og tilfører ressurser og inspirasjon fra andre land.

Behov for støtte til kommuner og fylkeskommuners folkehelsearbeid

Nå står mange kommuner og fylkeskommuner i en vanskelig økonomisk posisjon. Vi har en samfunnsutvikling med økende sosiale forskjeller og utenforskap, og står i en demografisk endring som gjør at presset på offentlige tjenester vil øke i årene fremover. Det blir derfor enda viktigere fremover å prioritere og fremme god helse og livskvalitet, ikke bare reparere uhelse. Et godt systematisk folkehelsearbeid vil både kunne avlaste presset på helsetjenestene og ha effekter utover innbyggernes helse, som bla reduksjon av ensomhet, rusbruk, kriminalitet og vold.

Det foregår mye godt folkehelsearbeid i norske kommuner. Samtidig er det å drive et systematisk folkehelsearbeid en krevende jobb. Vi ser også at det settes i gang mange enkeltinitiativer som kanskje ikke får den langvarige effekten man håpet på. Det er behov for å øke kompetansen på systematisk arbeid, evaluering og implementering av effektive forebyggende og helsefremmende tiltak.

Mange kommuner har svært små stillingsressurser til folkehelsearbeidet. Det betyr at én person ofte skal koordinere et bredt og komplekst fagfelt, i tillegg til andre oppgaver. Gjennom Fremsam får man støtte som gjør det mulig å arbeide mer kunnskapsbasert og effektivt. Nettverket gir også fylkeskommunale folkehelsekoordinatorer et forum for samhandling og erfaringsutveksling på tvers av regioner.

Folkehelsefeltet er i kontinuerlig utvikling og Fremsam følger med. Revidert folkehelselov trer i kraft 1.1.2026 og nye, større tverrsektorielle satsinger settes i gang fra statlig hold. Fremsam har utviklet et kurs for å bedre mål og resultater av lokalt folkehelsearbeid, og et annet kurs om konkret samskaping for å løse komplekse problemstillinger som kommuner og fylkeskommuner står i, som eks ungt utenforskap.

Lavt tilskudd på stedet hvil

Fremsam har i mange år mottatt et tilskudd fra Helsedirektoratet til vårt mangfoldige folkehelsearbeid. I alle år har tilskuddet vært beskjedent sammenlignet med omfanget av arbeidet vi gjør og andres aktørers tilskudd. Fra 2022 til 2026 har det vært stabilt på kr 800 000, uten å følge pris- og lønnsvekst i samme periode. De siste fire årene har medlemstallet doblet seg, og med mål om å være tett på kommuner og fylkeskommuners har dette gitt travle dager for en liten stab.

Sekretariat og styret har prioritert hardt for å opprettholde kvalitet og følge opp kommunenes behov. For å imøtekomme de siste årenes stramme økonomiske situasjonen, vedtok generalforsamlingen i 2025 å redusere medlemsavgiften til de største kommunene. Dette medfører et betydelig inntektstap for oss.

De senere årene har det statlige tilskuddet til Fremsam kommet fra tilskuddsordningen for Program for folkehelsearbeid i kommunene. 2026 er siste år for det nasjonale folkehelseprogrammet, og deretter går midlene fra tilskuddsordningen inn i rammen til fylkeskommunene. Dette skaper en ytterligere usikkerhet rundt den eneste stabile, eksterne finansieringen til vårt nettverk. Vi vil allerede nå formidle vår bekymring for den økonomiske situasjonen til nettverket fra neste års statsbudsjett.

Vi ber helse- og omsorgskomitéen både øke driftstilskuddet til Fremsam for å opprettholde vårt kunnskapsbaserte folkehelsearbeid overfor kommuner og fylkeskommuner, samt sikre fremtidig støtte etter 2026 i en tid hvor det forebyggende og helsefremmende arbeidet er under sterkt press i kommuner og fylkeskommuner.

Manglende tiltak på kvinnehelse

Det er godt dokumentert at vi mangler kunnskap om kvinners helse. Tradisjonelt har både forskning og behandling vært tilpasset mannekroppen, hvilket gjør at vi har store kunnskapshull knyttet til kvinnekroppen. Sviktende kunnskap om kjønnsforskjeller i helse og sykdom kan lede til ulikhet i tjenestetilbud, forsinket diagnose og mangelfull behandling og omsorg. Dette kan igjen resultere i ulik deltakelse i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Dette er et likestillingsproblem.

Etablere en nasjonal faglig komite for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv: Kap. 740. Post 21.

Ombudet savner en satsning på kvinnehelse i budsjettforslaget for 2026. Ombudet er bekymret for at oppfølgingen av Kvinnehelseutvalgets NOU 2023: 5 treneres, er lavt prioritert og at ansvaret pulveriseres. Vi støtter Sanitetskvinnene i at et viktig tiltak som bør få høy prioritet er å etablere en nasjonal faglig komite for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv (tiltak 1 i Kvinnehelseutvalgets rapport). I sammenheng med dette bør det også opprettes et brukerutvalg for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv (tiltak 24). Stortinget har kommet med viktige vedtak på kvinnehelse i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027, og Regjeringen har fremmet viktige ambisjoner i Regjeringens kvinnehelsestrategi fra 2024. Nå må dette følges opp i budsjettene i tiden fremover.

Øremerkede midler til forskning på kvinnehelse til Norges Forskningsråd: Kap. 780 Forskning. Post 70 Norges forskningsråd mv.

Ombudet mener det er behov for en økning i øremerkning av midler til forskning på kvinners helse til Norges forskningsråd (tiltak 6 i Kvinnehelseutvalgets rapport). I tillegg bør bevilgningene økes til i de allmennmedisinske forskningsenhetene, Senter for kvinnehelseforskning, og friske midler til et forskningsprogram om eldre kvinners helse (tiltak 57 i Kvinnehelseutvalgets rapport). 

Økt forskning på helsekonsekvenser av vold: Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold. Post 75 Vold og traumatisk stress.

Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem, og rotårsaken til en rekke store utfordringer som for eksempel psykisk uhelse, rus, problemer i skolen for barn som lever i voldsutsatte familier og somatisk sykdom. De samfunnsmessige kostnadene knyttet til vold i nære relasjoner er på over 93 milliarder årlig. Vi håper at komiteen vil se på tiltak 49 i Kvinnehelseutvalgets rapport, om å øke forskning på helsekonsekvenser av vold mot kvinner i tilknytning til samlivsbrudd. Vi vet alt for lite om sammenhengen mellom vold og helse, og i tillegg hvordan dette påvirker arbeidslivet. Vi håper komiteen vil prioritere forskning på denne problemstillingen, da det står følgende om tiltaket i Regjeringens kvinnehelsestrategi: Med forbehold om prioritering i framtidige budsjettprosesser. Dette vil også bidra til å følge opp tiltak 38 i Kvinnearbeidshelseutvalgets NOU 2025: 5.

Sikre papirløse gravide rett til helsetjenester i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel: Ny satsning.

Det står i Regjeringens kvinnehelsestrategi om tiltak 44: Sikre papirløse gravide rett til helsetjenester i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel: Tiltaket må utredes nærmere. Ombudet ber komiteen be Regjeringen om å prioritere dette viktige arbeidet.

Mannshelseutvalg: Ny satsning.

I tillegg mener Ombudet at et kjønnsperspektiv i helse er viktig for begge kjønn, og danner grunnlag for en mer målrettet helsepolitikk. Med referanse til tiltak 20 i Mannsutvalgets NOU 2024: 8, mener Ombudet at det bør prioriteres å nedsette et mannshelseutvalg.

Manglende satsning på seksualitetsundervisning: Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det trengs et nasjonalt løft for seksualitetsundervisningen. Dette har sivilt samfunn stått sammen om i årevis. I tillegg har tre viktige, nylige rapporter og meldinger understreket det samme behovet; Kvinnehelseutvalgets NOU 2023: 5, Voldtektsutvalgets NOU 2024: 4, og Stortingsmeldingen om seksuell trakassering Meld. St. 7 (2024–2025). Innføringen av en «Bare ja betyr ja»-modell som et nytt første ledd i voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 (samtykkeloven) har gjort dette enda viktigere og mer presserende; vi trenger tiltak knyttet til holdninger, undervisning og kompetanse om samtykke og grenser. Seksualitetsundervisningen i skolen må nedfelles i tydelige og forpliktende retningslinjer som bør utarbeides i samråd med relevante forskningsmiljøer, barn og unge selv, samt organisasjoner med erfaring fra seksualitetsundervisning. Læringsmål knyttet til seksualitet, grenser og seksuell vold og voldtekt bør tydeliggjøres og kravfestes, her også spesielt knyttet til innføring av den nye samtykkebestemmelsen. Aktuelle rammeplaner må gjennomgås og oppdateres for å sette lærere i barnehager og skoler i stand til å gi god og alderstilpasset seksualitetsundervisning. Undervisningen må speile alle barn og unge, uavhengig av faktorer som kjønn, seksualitet, funksjon og annen minoritetstilhørighet. Det må sikres at alle får delta i seksualitetsundervisningen. I budsjettet står det at Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet utvikler en nasjonal kompetansepakke som skal støtte skolens arbeid med seksualitetsundervisning.

- Det bør sikres at den nasjonale kompetansepakken utvikles i samarbeid med fagmiljøet i sivilt samfunn.
- Det bør sikres at det settes av midler til kompetanseheving til alle som jobber med seksualitetsundervisning.

Bekymring om avvikling av tilskuddsordning til helsestasjons- og skolehelsetjenesten: Programkatergori 10.50 Kommunetjensten. Post 61.

Det foreslås i budsjettet å flytte 472,2 millioner kroner fra tilskuddsordningen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten til en ny tversektoriell tilskuddsordning til kommuner for forebyggende tiltak for barn og unge over Barne- og familiedepartementets budsjett. Ombudet er bekymret for veksten i psykisk uhelse og utenforskap blant barn og unge. Utenforskap har store konsekvenser både for den enkelte, og for samfunnet som helhet. Å løse denne utfordringen krever innsats på tvers av sektorer og samfunnsaktører. Vi mener også det er særlig viktig å ivareta gravide, og familier i barseltiden. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten har en uvurderlig rolle i forebyggende arbeid på mange områder. Blant annet står det i Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) at helsestasjon- og skolehelsetjenesten skal styrkes både faglig og økonomisk. Vi er bekymret for at helsestasjon- og skolehelsetjenestens viktige og særegne rolle forsvinner når de blir flyttet inn i en mer generell tilskuddsordning.

- Det må understrekes en ambisjon om å ivareta helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og om å sikre en reell opptrapping av tilskuddene som dedikeres til disse tjenestene.

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at

• «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform».
• Funksjonshemmede skal ha «tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,»

Viktige virkemidler for nødvendige tjenester i selvvalgt bolig

Kapittel 760 – Post 63 – Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsboliger

Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser benyttes av kommunene for å investere i samlokaliserte boliger til blant annet grupper av funksjonshemmede. Sammen med kommunenes egne midler og startlån fra Husbanken, finansierer dette byggingen av bofellesskap for utviklingshemmede og andre funksjonshemmede.

Forutsetningene for at Husbanken innvilger et investeringstilskudd er iflg. Veiledende retningslinjer at boenhetene i prosjektene ikke skal ha et institusjonslignende preg og at de bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.

 Prinsipielt mener SAFO at utviklingshemmede og funksjonshemmede generelt skal kunne motta nødvendige tjenester uansett omfang, i egen bolig uten institusjonspreg. Det innebærer tilgang til det ordinære boligmarkedet og at Husbankens ordinære boligsosiale virkemidler utvikles og benyttes uten at boligene knyttes til helse- og omsorgstjenester. Imidlertid er etterslepet på boliger stort, ikke minst for utviklingshemmede. Siden investeringstilskuddet pr. i dag bidrar til finansiering av boliger for mange funksjonshemmede med store omsorgsbehov, må rammen gi rom for å møte dagens etterslep knyttet til funksjonshemmedes boligbehov.

Realitetene de senere årene viser at

Effekten av «Ansvarsreformen» som skulle få utviklinghemmede ut av institusjon og hjem til egen kommune, er i ferd med å forvitre.

• Samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene følges ikke.
• Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt ^[1] .
• Tvangsflytting: Mange funksjonshemmede med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester, og da særlig utviklingshemmede, tvangsflyttes ofte inn i store bofellesskap.
• Standardiserte tjenester som gir liten eller ingen mulighet til selvbestemmelse i eget liv, er gjerne normen i store bofellesskap. Livssituasjonen for mange kan sammenlignes med tidligere tiders institusjoner.

Kapittel 760 – Brukerstyrt personlig assistanse – Anmodningsvedtak 742, juni 2023

Regjeringen har nå nedsatt et ekspertuvalg som skal vurdere om, og eventuelt hvordan BPA-ordnngen skal forankres i eget lovverk.

SAFO er skuffet over at Regjeringen i mandatet ikke inkluderer at det skal formuleres et forslag til statlig løsning for Brukerstyrt personlig assistanse.

SAFO  er også skuffet over å ikke bli inkludert i utvalget på lik linje med FFO, da utvalgets mandat også er å vurdere personkrets. SAFO besitter i særlig grad brukerkompetanse knyttet til hvordan BPA-ordningen positivt påvirker bruk av tvang og makt, og kompetanse om hvordan ordningen positivt kan bidra til selvbestemmelse og selvstendighet også for personer med medarbeidsledelse, sam hvordan en god BPA-ordning i større grad gir muligheter for arbeidsdeltakelse for pårørende med funksjonshemmede barn.

Statsbudsjettet for 2026 – SAFO ber komitéen om følgende:

Kap. 760 – post 63 - Investeringstilskudd:

Statsbudsjettet rommer tilsagn for 450 plasser som skal forbeholdes netto tilvekst i kommunene som mottar tilskudd. Målgruppen er omfattende, og omfanget av tilskudd svært begrenset i forhold til reelt behov. SAFO ber helse- og omsorgskomiteen om å:

• Øke bevilgningen til investeringstilskudd
• be Regjeringen om å videreutvikle ordninger gjennom Husbanken som bidrar til finansiering av boliger som ikke knyttes til tjenestetilbud, men som blir virkemiddel for en variert boligportefølje hvor funksjonshemmede kan leve selvstendige liv og lokaliseres i ordinære bomiljø.

Kap 760 -  Brukerstyrt personlig assistanse – Anmodningsvedtak 742, juni 23

SAFO ber komiteen fatte følgende vedtak knyttet til behandlingen av statsbudsjettet 2026:

• Stortinget ber regjeringen utvide mandatet for ekspertutvalget, som utreder lovreguleringen knyttet til brukerstyrt personlig assistanse, til også å lage et alternativ som viser hvordan statlig overtakelse av ansvaret for BPA kan gjennomføres.
• Stortinget ber Regjeringen inkludere også representasjon fra SAFO i det oppnevnte ekspertutvalget.

Psykisk helse

Kapittel 714 – Post 79 – Folkehelse, andre tilskudd

Satsning på bedre psykisk helse i skolen er grunnleggende og avgjørende for mange elever sin framtid. Det som er foreslått av midler til dette feltet er utilstrekkelig og feltet både bør og må styrkes ytterligere både med tanke på den enkelt elevs framtid og samfunnsutfordringer.

Det samme gjelder satsning på studenter og det som er avsatt til psykisk helse og rus for denne gruppen. I tillegg bør også andre avhengigheter enn rus vektlegges. Dette kan være spillavhengighet, skjermavhengighet, mm.

Kapittel 765 – Post 60– Kommunale tjenester og post 72 – Frivillig arbeid – Psykisk helse

Det er meget bra at recovery og egenmestring skal prege tjenestene. Samarbeidet mellom bruker- og pårørendeorganisasjoner, fagfeltet og myndighetene bør styrkes ytterligere gjennom økte overføringer til bruker- og pårørendeorganisasjoner.

SAFO er fornøyd med at brukerorganisasjoner trekkes fram som betydningsfulle aktører. Midler til sosial støtte, inkludering og felleskap bør styrkes ytterligere og bli enda mer forutsigbar med vekt på langsiktighet. En slik langsidighet må trygges gjennom overføringer av midler som strekker seg over flere år.

Viktigheten av hjelpetelefoner og samtalegrupper må gjenspeiles sterkere gjennom økte bevilgninger og overføringer til brukerorganisasjonene som leverer disse tjenestene.

God brukermedvirkning er av avgjørende betydning for å skape gode og effektive systemer og tjenester som treffer både den enkelte brukers behov og løser samfunnsutfordringer.

Det må satses vesentlig mer på psykisk helsetjenester for barn og unge og skape trygge rom og møteplasser for unge som sliter med psykisk helse. Vi i Angstforeningen ser hvordan mange barn og unge sliter med angst, dette er noe vi kan sammen med myndigheter, faginstanser og fagmiljøer kan gjøre mye for å rette på, men det må avsettes tilstrekkelig med økonomiske midler.

[1] Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – Jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)

Kapittel 760, post 63 Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser 

Antallet sykehjemsplasser har stått på stedet hvil i snart tjue år, til tross for at den forventede veksten i antall eldre er i gang. Mange av dagens over én million pensjonister vil ha behov for sykehjemsplass i løpet av overskuelig fremtid. I dag er det over 100 000 personer med demens i Norge. Dette tallet er forventet nær doblet innen 2040. Rundt 84 prosent av dem som har langtidsplass i sykehjem i dag, har demens. Det er en politisk målsetting at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, men for personer med demens er det ofte ikke et alternativ å bli boende hjemme til livets slutt.  

Det er heller ikke forsvarlig overfor de pårørende, fordi omsorgsbehovet er for omfattende. I perioden før innleggelse på sykehjem mottar denne gruppa hele 160 timer bistand fra pårørende, i tillegg til hjelpen de får fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tidligere i sykdomsforløpet er gjennomsnittet til sammenlikning 60-85 timer pårørendebistand. Det er derfor behov for oppskalering av sykehjemkapasiteten, ikke minst av hensynet til pårørende. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen er glad for at det er foreslått 3 365 mill. kroner i tilsagnsramme for heldøgns omsorgsplasser, og at 1000 mill. kroner av dette, tilsvarende om lag 450 plasser, er forbeholdt netto tilvekst i kommunene. Dette er et nødvendig grep for å sikre reell kapasitetsvekst. Vi er likevel bekymret for at rammen ikke er tilstrekkelig til å møte det anslåtte behovet for 18 000 nye sykehjemsplasser innen 2035, slik regjeringen selv pekte på i Eldreløftet. For å følge opp ambisjonen, må det bygges ut 1800 nye plasser hvert år.  

I tillegg kan tilskuddsordningen nyttes til sykehjemsplasser, omsorgsboliger og dagsenter. Fordelingen av hva det gis tilskudd til varierer, men andelen som har gått til å bygge sykehjemsplasser har i perioden 2018-2022 variert fra 35 til 61 prosent. For personer med demens vil det ofte ikke være tilstrekkelig omsorgsnivå på andre heldøgns omsorgstilbud, enn sykehjem. Vi ber om at komiteen fremmer følgende merknad:  

• Komiteen ber regjeringen vurdere hvordan investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser kan innrettes på en måte som sikrer en reell økning i antallet sykehjemsplasser, i tråd med det behovet regjeringen selv har pekt på 

Demensplan 2025, Kap. 760, post 21. 

Vi er glade for at det gjennom Demensplan 2025 er bevilget 1 million kroner til arbeidet med kampanjen demensvennlig samfunn, og 1 million kroner i tilskudd til lokalt informasjons- og veiledningsarbeid. Samtidig ønsker vi å påpeke at nivåene på tilskuddene har vært uforandret siden 2015. Det innebærer at det i praksis har vært en årlig reduksjon i ti år på et område der behovet øker år for år, med økt antall pasienter.  

• Vi ber om at hvert av disse tilskuddene økes til 1,5 millioner kroner for 2025.   

Kap. 760, post 70, Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. 

Økt innstas fra pårørende og mer samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten pekes på som del av løsningen på det økte presset i helsetjenestene som følge av flere eldre. Dessverre gjenspeiles ikke dette behovet i bevilgningene i forslag til statsbudsjett for 2026. 

Frivilligheten er avhengig av stabile og forutsigbare rammevilkår. Tilskuddene til frivilligheten har blitt redusert etter omleggingen i 2023, da to ordninger ble slått sammen. Siden sammenslåingen har ordningen blitt redusert fra snaue 31,9 mill. kroner til foreslåtte 25,5 mill. kroner for 2026. Gitt at deler av ordningen er øremerket, er dette en betydelig reduksjon i løpet av få år. I 2025 var det totale søknadsbeløpet om lag 114,8 mill. kroner fordelt på 77 søknader. Om det virkelig er et politisk ønske at frivillig innsats på helsefeltet skal økes, må midlene følge med.  

• Nasjonalforeningen ber komiteen øke tilskuddsrammen til «Informasjon- og kontaktskapende arbeid» til minimum 35 millioner kroner for 2026.  

Vi etterlyser også en styrking av pårørendearbeidet. Pårørendestrategien løper ut i 2025, og det foreligger ingen planer om en ny eller forlenget strategi. I stedet pekes det på «ulike tiltak» uten at disse er konkretisert eller med medfølgende midler. Vi er også svært skuffet over at regjeringen har valgt å oppheve anmodningsvedtaket om å gjennomgå og forbedre permisjonsrettighetene for pårørende slik de ble pålagt å gjøre i anmodningsvedtaket som ble fattet i forbindelse med behandling av Bo trygt hjemme-reformen. 

• Nasjonalforeningen ber komiteen styrke bevilgningene til støtte til pårørendearbeid, herunder tilskuddsordningen Helhetlig støtte til pårørende med krevende omsorgsoppgaver 

Vi ønsker også å kommentere at vi er glade for at det foreslås opprettet en tilskuddsordning på 60 mill. kroner rettet mot frivillige og ideelle aktører som tilbyr aktiviteter for eldre. Vi er imidlertid opptatt av at dette ikke må komme i veien for kommunenes lovpålagte dagaktivitetstilbud til mennesker med demens. Ifølge Helsedirektoratets kvalitetsindikatorer var det i 2024 kun 16,2 prosent av hjemmeboende med demens som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester som har et tilbud.  

Støtte til Nasjonalforeningen for folkehelsen som pasientorganisasjon 

Nasjonalforeningen for folkehelsen er den eneste pasient- og brukerorganisasjonen for personer med demens og deres pårørende, og at vi fortsatt ikke mottar driftsstøtte. På grunn av vårt sammensatte mandat, faller vi utenfor kriteriene i Forskrift om tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner. I mange år har vi jobbet for en unntaksbestemmelse i forskriften. Dette har imidlertid vist seg å være vanskelig.  

Vi opplever at det er politisk enighet om at interesseorganisasjonen for personer med demens fortjener offentlig støtte på linje med andre interesseorganisasjoner. Det har altså over mange år har vist seg at det, på tross av politisk vilje, ikke har vært mulig å gjøre unntak i ordningen for driftstilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner. Vi ber derfor om at Nasjonalforeningen for folkehelsen i stedet får et øremerket tilskudd over statsbudsjettet, slik at vi sikres likebehandling med de andre organisasjonene.  

• Vi ber nå om en bevilgning på 10 millioner kroner i øremerket driftstilskudd til Nasjonalforeningen for folkehelsen over kap. 760, post 70 

Innføring av skolemat 

Til slutt vil gjøre komiteen oppmerksom på en sak som ligger i et skjæringspunkt mellom Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde: nemlig en skolematordning. 

I behandlingen av «Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn» vedtok Stortinget at regjeringen i forslag til statsbudsjett skulle legge frem en plan for innføring av et sunt, daglig skolemåltid. I Kunnskapsdepartementets budsjettforslag er en slik plan presentert, men uten avsatte midler.   

• Vi ber komiteen i budsjettdialogen med kolleger i Utdannings- og forskingskomiteen sikre at det avsettes midler til innføring av en skolematordning i 2026 i tråd med intensjonen i vedtak nr. 63, 28. november 2024 

Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) arbeider for å bremse den økende utviklingen av astma, allergi og overfølsomhetssykdommer, og for at de som har sykdommene skal kunne leve best mulig. Astma og allergi er kroniske sykdommer med stadig økende forekomst, særlig blant barn og unge. Dette er et folkehelseproblem som medfører store belastninger både for den enkelte og for samfunnet. Tidlig diagnose og riktig behandling er avgjørende for å sikre god livskvalitet og redusere behovet for helsetjenester over tid.

Kap. 714 Folkehelse, post 79 Andre tilskudd

NAAF ønsker å uttrykke bekymring over at støtten til Pollenvarslingen de siste ti årene ikke har blitt justert i henhold til konsumprisindeksen (KPI). Hadde støtten blitt KPI-justert, inkludert regjeringens prognose på 2,2 prosent for 2026, ville støtten i dag vært på om lag 5,6 millioner kroner. Dette står i kontrast til den foreslåtte bevilgningen på 4,2 millioner kroner, som ikke reflekterer de reelle kostnadsøkningene.

Pollenvarslingen er en nasjonal helse- og opplysningstjeneste utviklet og driftet av NAAF siden 1975. Tjenesten gir daglige varsler gjennom media, nettsider og apper, og bidrar til en mer forutsigbar hverdag for rundt 1,5 million nordmenn med pollenallergi. Allergien medfører betydelige samfunnskostnader i form av medisiner, legebesøk, sykefravær og redusert arbeidskapasitet. Varslingen gjør det mulig for den enkelte å tilpasse hverdagen og gjennomføre forebyggende tiltak som reduserer både helsemessige og økonomiske belastninger.

Dagens pollenfeller opereres manuelt, og prøvene må sendes med post til analyse. Dette er tidkrevende og sårbart for forsinkelser, særlig med redusert postgang flere steder i landet. For å sikre mer presise og oppdaterte varsler er det behov for å digitalisere og øke antallet pollenfeller. Dette vil gi raskere og mer nøyaktige data, og dermed bedre varslingstjenester for befolkningen.

Norge har i mange år deltatt i European Aeroallergen Network (EAN), som bidrar med data om pollenspredning på tvers av landegrenser. Våre naboland Finland, Sverige og Danmark har allerede tatt i bruk automatiserte pollenfeller. Danmark har etablert tre slike feller. Norge risikerer å falle bak i denne utviklingen, noe som kan svekke både folkehelsen og det internasjonale samarbeidet.

Prisen per automatiserte pollenfelle er anslått til to millioner kroner inkludert service og vedlikehold. Støtten vi mottar dekker i dag ikke halvparten av de faktiske utgiftene til drift og vedlikehold, og reelt sett har støtten blitt redusert med 1,4 millioner kroner de siste ti årene.

For å sikre at Pollenvarslingen kan videreutvikles i takt med dagens behov, ber Norges Astma- og Allergiforbund om en økning i tilskuddet til 8 millioner kroner. Dette vil bidra til å styrke en velfungerende og samfunnsnyttig helsetjeneste.

Forebygging – en investering i fremtidens helse og velferd

NAAF tok initiativ til oppropet «Forpliktelse til et forebyggingsforlik», som nå har samlet 64 organisasjoner fra hele helse- og frivilligsektoren. Samtlige partier på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, har sluttet seg til oppropet. NAAF ber partiene om å huske dette og sikre at forebygging gis høyere prioritet i helsepolitikken.

Om noen år står Norge overfor et vendepunkt, der veksten i utgiftene vil være høyere enn veksten i inntektene. Dette gjør det nødvendig å tenke nytt om ressursbruken i helse- og velferdssektoren. Den mest virkningsfulle og bærekraftige endringen vi kan gjøre, er å satse mer på forebygging.

Norge er blant de landene som bruker mest penger på helse per innbygger, men ligger likevel under gjennomsnittet i Europa når det gjelder investeringer i forebygging. EU-land bruker i gjennomsnitt 5,5 prosent av helseutgiftene på forebygging, mens Norge ligger over én prosent lavere. Samtidig har de samlede helseutgiftene i Norge økt med over 100 milliarder kroner på under ti år.

I dag brukes om lag 97 prosent av helsekronene på behandling, mens kun 3 prosent går til forebygging. Flere studier viser at investeringer i forebygging gir høy samfunnsøkonomisk gevinst, i enkelte tilfeller opptil 14 kroner spart per investert krone.

For å møte framtidens helseutfordringer ber Norges Astma- og Allergiforbund om at en større del av helsebudsjettene rettes mot forebyggende arbeid. Det trengs en tydelig politisk og økonomisk satsing på forebygging for å sikre bedre helse, redusert sykdomsbyrde og en bærekraftig utvikling av helse- og velferdstjenestene.

Cerebral parese-foreningen ser flere gode tegn og tendenser i dette helsebudsjettet som vi tror vil komme mange mennesker med CP til gode. Dette inkluderer økt tverrfaglighet i fastlegekontorene, og at det satses på bedre samhandling. Likevel må vi si oss enige med de stemmene som påpeker at budsjettet ikke er skalert til å møte de utfordringene som helsevesenet står overfor i dag. Våre medlemmer melder i dag om et helsevesen som er mindre responsivt til deres behov enn tidligere. De får flere avslag, og må kjempe hardere for de helsetjenestene som hjelper dem å opprettholde funksjonsnivå og forhindre smerter. Dette gjelder både innenfor kommunale helsetjenester og i spesialisthelsetjenesten.

For våre medlemmer, som har behov for helsetjenester fra fødsel til død, har ikke ventetidsløftet vært et løft av deres tjenester. Snarere har det bekreftet et inntrykk av at deres helsetjenester blir systematisk nedprioritert på alle nivåer, både i statsbudsjettet, i RHF-enes og spesialisthelsetjenestenes budsjetter og i kommunebudsjetter. Dette er særlig åpenbart innen habilitering og rehabilitering.

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering

Dette kapittelet beskriver regjeringens arbeid for å imøtekomme Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene (2024). Med tanke på rapportens knusende konklusjoner om tilstanden på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i Norge, kan det ikke herske noen tvil om at det trengs et stort løft, både når det gjelder ressurser og status. Siden CP er en medfødt eller tidlig ervervet diagnose, er vi spesielt opptatt av å styrke habiliteringsfeltet.

CP-foreningen er fornøyde med at Helsedirektoratet skal utvikle en nasjonal plan for rehabilitering og en nasjonal plan for habilitering, og at disse skal sees i sammenheng.
Helsedirektoratet har hatt en god og bred innspills- og forandringsprosess høsten 2025, men vi er usikre på hva som skjer etter at Helsedirektoratet har overlevert sine forslag til Helsedirektoratet. Vi er redd for at dette blir nok en plan som havner i skuffen.

CP-foreningen er opptatt av at kronikere fortsatt skal prioriteres i spesialisthelsetjenesten.
CP er en kompleks diagnose og våre medlemmer trenger spesialisert rehabilitering og habilitering. Derfor er vi er opptatt av å styrke habiliteringstjenestene i helseforetakene (HABO) og (HAVO) og overgangene mellom disse. Vi har i lang tid arbeidet for en systematisk oppfølging av voksne med CP, og i 2024 ble det utviklet retningslinjer for behandling og diagnostisering i et livsløp. Målet for disse retningslinjene er å skape en mer likeverdig helsetjeneste. For å få det til, er det nødvendig at tilbudet i voksenhabiliteringene styrkes.

CP-foreningen venter også spent på resultatene av anbudsprosessene i Helse Midt og Helse Sør-Øst. Det er også svært viktig at også kronikere får et tilbud om spesialisert rehabilitering. Dessverre er det mange av våre medlemmer som får avslag, pga. at de skal få hjelp i kommunen. Men det er svært få kommuner som har et godt utviklet rehabiliteringstilbud (inkludert fysio/ergoterapitjenester).

Vi er svært bekymret over manglende politisk styring på dette området, og spør oss om det finnes andre helsefelt hvor man kan dokumentere så store mangler som Riksrevisjonen har gjort uten at det utløser noen form for investeringsvilje. Vi mener det er viktig at Stortinget tar ansvar i denne saken, og i første omgang betyr det å sørge for at de bebudede handlingsplanene om habilitering og rehabilitering blir behandlet politisk, slik at Stortinget får anledning til å ta stilling til de prioriteringer og føringer som skal ligge til grunn for framtidens habilitering- og rehabiliteringstjenester. I neste omgang betyr det å sikre at handlingsplanene følges opp med penger. Vi mener også det må klarere føringer til fra Stortinget til RHF-er og kommuner om at habilitering og rehabilitering skal prioriteres i deres interne budsjetter for å hente inn etterslepet.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70

Tilskudd til Hjernerådet og tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv.

CP-foreningen er glade for å se at regjeringen vil videreføre tilskuddet til Hjernerådet. Hjernerådet spiller en svært viktig rolle i å samordne faglige og frivillige kunnskapsmiljøer innen hjernehelse og å fremme samarbeid på feltet. Vi er imidlertid enige med Hjernerådet om at budsjettet for 2026 bør økes til samme nivå som andre sammenlignbare paraplyorganisasjoner.

Tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer». Med regjeringens budsjettforlik med SV for 2025, ble ordningen blitt redusert totalt sett fra 31 892 000 til 25 000 000 kroner på to år. I 2024 var det totale søknadsbeløpet om lag 87 mill. kroner fordelt på 81 søknader.

Vi foreslår en økning av tilskuddsrammen til minimum 35 millioner kroner. Det er også behov for styrke prioriteringen av organisasjoner som jobber med nevrologiske sykdommer i tilskuddsordningen.

Rådet for psykisk helse er en ideell paraplyorganisasjon med over 30 medlemsorganisasjoner som samler erfaring, interesseorganisasjoner og ulike fag- og profesjonsmiljøer innen psykisk helse. Sammen med våre medlemsorganisasjoner jobber vi for å fremme god psykisk helse i befolkningen gjennom kunnskapsutvikling og -formidling.

Kap. 765 – Psykisk helse, rus og vold

Dimensjonere etter behov

Vi etterlyser en totalpakke som gir intensjonene i opptrappingsplanen realistiske vilkår. De ekstra bevilgningene tar ikke innover seg det utfordringsbildet vi står overfor, og den samlede innsatsen på psykisk helse- og rusfeltet er fortsatt utilstrekkelig. Alt kan ikke forebygges, folk blir syke. Dette forutsetter tilgjengelige, kvalitative gode tjenester hvor opptrapping, ikke nedbemanning og besparelser i kommuner og spesialisthelsetjenesten, blir en realitet.

Riksrevisjonen har påpekt svak oppfølging av pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer – en kritikk som fortsatt står ved lag.

I 2026 foreslås det 140 millioner kroner ekstra til opptrappingsplanen for psykisk helse, slik at totalen blir 1,2 milliarder kroner. Det er positivt, men det fremgår ikke hvordan midlene skal bidra til bedre kapasitet og dimensjonering i tjenestene. 140 millioner mer til psykisk helse holder heller ikke når vi og flere av våre medlemsorganisasjoner allerede har varslet behovet for en selvmordsmilliard. 

Til tross for politiske mål om å stanse nedbygging av døgnplasser, går kapasiteten fortsatt ned. Fra 2013 til 2024 er antallet døgnplasser redusert, og det var 3275 plasser i 2024 – 21 færre enn året før (SSB). Av disse opptas 398 plasser av pasienter under dom til tvungent psykisk helsevern.

Vi etterlyser også konsekvenser når sykehusene ikke følger styringsdokumentene. Vi erfarer at eksempelvis Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) blir skadelidende når sykehusets innsparinger og prioriteringer går på bekostning av dimensjoneringen og kvaliteten på behandlingen av barn og unge. Det er nødvendig at regjeringen tar styringsgrep for å sikre pasientsikkerheten til barn og unge.

Selvmordsforebygging i overgangene

Vi har tidligere etterlyst finansiell prioritering av en spesifikk gruppe; pasienter innlagt i eller nylig utskrevet fra psykisk helsevern er særlig utsatt for selvmordsrisiko. Her har sykehusene og kommunene et enormt selvmordsforebyggende potensial. Det er i dag store hull i sikkerhetsnettet ved utskriving; 45 prosent av de som tar livet sitt har vært i kontakt med psykisk helsevern i løpet av siste leveår (NSSF). De første 30 dagene etter utskrivelse er en høyrisikoperiode for selvmord, og for å forebygge må vi ha konkrete tiltak som tetter gapet og bygger opp et sterkere sikkerhetsnett slik at folk får oppfølging også etter utskriving. Skal vi redde flere er det i overgangene vi har størst mulighet til å utgjøre en forskjell. Vi har allerede viktige samhandlingsverktøy som må tas i bruk, vi vet bl.a. at sikkerhetsplan er en metode med selvmordsforebyggende effekt. Her foreslår vi en planlagt målbar økning i bruk av sikkerhetsplaner på 20% per år.

Frisklivssentralene

Frisklivssentralene spiller en sentral forebyggende rolle i å redusere byrden av ikke-smittsomme sykdommer, og bør være et tilbud som omfatter mennesker med rus- og psykisk helseproblematikk på lik linje med den øvrige befolkningen. Økt innsats inn mot frisklivssentralene er et viktig bidrag til å skape en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Det er lovpålagt å tilby befolkningen forebyggende helsetjenester, frisklivssentraler er ikke spesifikt omtalt i lovverket. I en presset kommuneøkonomi vil dette påvirke prioriteringen i kommunene. Derfor mener vi at dette tilbudet bør være lovpålagt. Det bør også være et tydelig minstekrav til innhold, ressurser og kompetanse. 11 millioner ekstra over årets budsjett gir rundt regnet 11 stillinger. Beregninger gjort av Hdir viser at det koster for en fulltidsstilling i Frisklivssentralen om lag 1 million kroner per år, og denne hjelper i gjennomsnitt cirka 100 personer med å endre levevaner. Dersom bare én person per stilling oppnår varig endring i fysisk aktvitetsnivå, kan det utgjøre en gevinst på mer enn tolv ganger stillingskostnaden.

Rask psykisk helsehjelp

For å sikre tidlig innsats, redusere presset på spesialisthelsetjenesten og gi likeverdig tilgang til psykisk helsehjelp (RPH) over hele landet, bør regjeringen prioritere Rask psykisk helsehjelp også i statsbudsjettet for 2026.

RPH bidrar til å forebygge alvorlige psykiske lidelser, reduserer behovet for sykehusinnleggelser og gir kortere ventetid for dem med mest omfattende behov. Ordningen er også samfunnsøkonomisk lønnsom, ved å redusere skolefrafall, sykefravær og uføretrygd, og dermed holde flere i arbeid og utdanning. Vi må sikre at kommunene har et handlingsrom i 2026 som blir stort nok for å kunne styrke sine tjenester innen psykisk helse og rus.

Gjeldsproblematikk og psykisk helse

Økonomiske belastninger, gjeldsproblemer og dårlig økonomisk styring kan føre til eller forverre psykiske helseplager. Vi må sikre samtidig hjelp til å løse kombinasjonsproblemer knyttet til psykiske lidelser og uhåndterlig gjeld. Forskning viser at effekten av psykisk helsehjelp er begrenset dersom de psykiske helseproblemene opptrer sammen med økonomiske problemer. Uhåndterlig gjeld utløser en betydelig større selvmordsrisiko. Anslagene i Europa varierer fra halvannen til fem ganger høyere sannsynlighet. Det er behov for tverrsektorielle tiltak og koordinering mellom helse-, sosial- og økonomiområder.

Styrke egenberedskap

Psykisk beredskap. Vi må øke egen helsekompetanse slik at vi tidlig tilegner oss kunnskap om egen psykiske helse og får verktøy til å ta dem i bruk. Vi må lære grep for gode vaner og rutiner i hverdag, skole og på jobb. Målrettede programmer må inn i grunnskolen. Slik vil vi avverge psykisk skjevutvikling, forebygge for selvmord og utenforskap, noen av våre største folkehelseproblemer i dag. 

Aktivitet. Vi må trene og holde oss i aktivitet. Vi vet også at det gir langt flere gode leveår og høyere livskvalitet. Trening er på vei inn i behandling, men vi må også sørge for flere arenaer som tilrettelegger for lavterskelaktivitet og aktiv livsstil samt kunnskap om hvorfor det er viktig og hvordan vårt eget bidrag kan være avgjørende for egen helse. Dette er investering av tid og energi som også vil styrke vårt psykiske immunforsvar.

Frivilligheten er en sentral bærebjelke i samfunnet. Tilbudene favner bredt og treffer bredt i variasjon på innhold og målgrupper. Usikre driftsbetingelser i det sivile samfunn utløser at organisasjonene får dårligere evne til å håndtere kriser. Det haster å ruste opp og finansiere for å sikre skalerbarhet hvis og når nye kriser oppstår. Da vil mye av den spesialiserte helsehjelpen bli dirigert mot akutte kriser, og frivillighetens tilbud kan ivareta en større andel av behovene vi vet gjør seg gjeldende når samfunnet er preget av økt uro, som ved pandemi og konflikt/krig.

Kap. 2711 Spesialisthelsetjenester mv. Post 72 Tannbehandling

Tannbehandling for sårbare og utsatte pasienter

Regjeringen foreslår avvikling av folketrygdens stønadspunkt 14 - Sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Som vår medlemsorganisasjon Den Norske Tannlegeforening (NTF) er vi sterkt kritisk til forslaget om å avvikle stønadspunkt 14, som vil innebærer at det ikke lenger gis stønad til tannbehandling begrunnet i sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Vi er svært bekymret for de pasientene som vil miste rettigheter til stønad etter dette stønadspunktet, og som NTF vil på det sterkeste anmode om at dette forslaget ikke vedtas. Gjennomføres dette forslaget vil de mest sårbare og utsatte pasientene miste rettigheter til stønad til helt nødvendig tannhelsehjelp, og den sosiale ulikheten i tann- og munnhelse vil forsterkes.

Helsefrivilligheten – et nødvendig supplement til det offentlige helsevesen

Det er med bekymring vi ser at helsefrivilligheten igjen glimrer med sitt fravær i det kommende Statsbudsjettet. Med et stadig mer presset helsevesen, er det offentlige helt avhengig av frivillige initiativ, spesielt innen helse. Dette beskrives også i Meld St. nr. 10 (2022–2023) – Frivillighetsmeldingen.

Velferdssystemet har hull som gjør at noen faller utenfor. Mange vi i Ønsketransporten (ØT) møter, trenger hjelp til sosial deltakelse pga. sykdom eller skade – noe det offentlige ikke kan tilby grunnet begrensede ressurser. Her er vi et supplement, med kompetanse og omsorg for både brukere og pårørende.

Tilbudet er gratis for brukerne, men innebærer kostnader for oss – dog langt lavere enn det ville vært i offentlig regi. Vi dekker også behov som egentlig ligger under det offentliges ansvar. Vi har blant annet hjulpet flere med liggende transport ved flytting mellom kommuner for å komme nærmere pårørende – et behov som ikke dekkes av Pasientreiser, da det ikke regnes som behandling. Dette utfordrer verdighetsgarantien, som skal sikre retten til selvbestemmelse i forhold til hvor man ønsker å bo (Forskrift om en verdig eldreomsorg 2011).

Vi har også bistått en flyktningfamilie med et handikappet barn som trengte liggende transport – et behov som ble avvist av Pasientreiser, og hvor alternativet som ble foreslått var å ta barnet på fanget, som er ulovlig og farlig.

Flere har fått avslag på Pasientreise grunnet tidlig behandlingstid utenom Pasientreisers åpningstid, eller ønske om second opinion hvor retten bortfaller. Da har vi stilt opp. Det er forståelig at Pasientreiser må ha sine rammer for hva som skal falle innenfor tilbudet, men eksemplene vi viser til understreker at rammene er for rigide. Vårt tilbud må derfor anerkjennes som et nødvendig supplement til det offentlige.

Ønsketransporten - helsefrivillighet i praksis

Vi er en bidragsyter til helsefrivilligheten med våre nesten 1000 frivillige. En meningsfylt aktivitet og møteplass og sosial arena for mange. Vi er en liten organisasjon sammenlignet med noen av de store aktørene innen frivillighet, som Norsk Folkehjelp og Røde Kors, som også mottar stor økonomisk offentlig støtte.

ØT opplever at anmodningsvedtakene om å styrke frivillighetens rolle i helseberedskapen – vedtak nr. 543 (kap. 702) og vedtak nr. 907 (kap. 732) – i praksis favoriserer store organisasjoner. Selv om vedtakene anses som oppfulgt, er mindre aktører som oss utelatt fra avtaler, planverk og øvelser. Vi opplever også diskriminering ved registrering av beredskapskjøretøy, som svekker vår evne til å bidra i akuttberedskap og lavterskel helsetjenester.

I sommer avviklet Røde Kors «Ferie for alle». Dessverre manglet transportmulighet for flere av barna, grunnet busser uegnet for rullerstoler. Én hadde også behov for liggende transport. Kommunene kontaktet oss etter tips fra Røde Kors. Vi bidro selvsagt, men paradokset er stort når bevilgningen for prosjektet «Ferie for alle» var i mange-millionersklassen (46 MNOK) uten å klare å inkludere alle. ØT som ikke mottar støtte, fikk en kostnad på ca kr. 100.000,- for å bidra til at også disse barna fikk være med. Eksempelet viser behovet for vårt tilbud, og vi mener det offentlige må anerkjenne det og bistå med økonomiske midler for å sikre organisasjonens drift og videre utvikling.

Et meningsfylt aktivitetstilbud for eldre, og andre

Vi ser med glede på at det i kommende budsjett, Kap 760 rettes søkelys på tilrettelegging av aktivitetstilbud til eldre, sammen med frivilligheten. Det er viktig i arbeidet med å ivareta eldres helse, og redusere eller utsette behov for offentlige helsetjenester. Det samme gjelder for ensomhet, som er et tema som prioriteres i folkehelsearbeidet, og anses som et stort folkehelseproblem. I kap. 714 vises det til flere anmodningsvedtak fattet av Stortinget, om arbeid for og tiltak mot ensomhet, samt bedre samarbeid med blant annet frivilligheten, som forebyggende tiltak. Det nevnes også at HOD skal lage en handlingsplan for ensomhet, og at Hdir i 2026 vil utvikle forebyggende anbefalinger og tiltak mot ensomhet. Til tross for dette avvikles tilskuddsordningen mobilisering mot ensomhet, og innlemmes i den planlagte tilskuddsordningen rettet mot aktivitet for eldre i kap. 760. Vår bekymring er at ensomhetsfokuset da vil rettes primært mot eldre, og at midlene vil bli søkbare kun for kommuner og ikke frivillige organisasjoner.

Ensomhet blant eldre er et kjent problem, men forekommer også blant yngre. Vi møter mange som opplever ensomhet relatert til sykdom og nedsatt funksjonsevne. De favnes ikke av den foreslåtte nye tilskuddsordningen, som er et eksempel på hvordan tilskuddsordningene er for differensierte og langt på vei diskriminerende.

ØT har frivillige i alle aldre. Av de er 127 personer over 65 år og 162 er mellom 55-65 år. Våre godt voksne frivillige er en stor ressurs via sin livserfaring og engasjement i forbindelse med oppdrag, og via gjennomføring av sosiale arrangement som håndarbeidskafé o.l. hvor andre eldre rekrutteres. De opplever frivillighetsarbeidet i ØT som meningsfylt og viktig, og får brukt sin erfaring og kompetanse, et grunnleggende psykologisk behov (https://psycnet.apa.org/record/2020-22875-001). Vi har også frivillige som har falt utenfor arbeidslivet av ulike årsaker, som også har behov for aktivitet med mening, og å føle at de gjør noe nyttig. I ØT besitter de lokalråd, deltar på oppdrag, har bilansvar o.l. og er en stor og viktig ressurs. ØT er derfor en meningsfylt sosial arena for både eldre og yngre, i eller utenfor arbeidsliv.

Søknadsbaserte tilskudd på like vilkår?

Som nevnt de siste tre årene, opplever vi at tilskuddsordningen ikke fungerer som tenkt. Dette er ytret i innspillsmøte til videreutvikling av tilskudd i Hdir. Den er for fragmentert, hvor de søkbare tilskuddene har for spesifikt fokus. Mange tiltak kvalifiserer derfor ikke, slik som ØT. De øremerkede tilskuddene er ønsket fjernet, men oppleves vedlikeholdt, nå kamuflert som søkbare tilskudd, tilpasset enkeltvise allerede etablerte tilbud. Et eksempel er tilskudd til opprettelse og drift av Fontenehus med deres unike ordning.

I samtale 15.03.24 med daværende avdelingsdirektør Husum i Hdir, fremkom det at organisasjoner hadde fått veiledning, men at de ikke kunne veilede oss da det manglet passende tilskuddsordninger for ØT. Er det ønsket at kun allerede etablerte skal få plass? Vi påstår at det aldri vil kunne utvikles nye tilbud om det ikke våges å satse på små ildsjel-prosjekter. 

Vi har flere ganger vært nær å måtte avvikle, men har klart å opprettholde drift ved hjelp av pengegaver, sponsorer og fundraising. Dessverre gir dette ingen forutsigbarhet, da det kun fungerer som midlertidig brannslukking. Vi er helt avhengig av å kunne utvikle organisasjonen videre for å kunne drifte på en forsvarlig og fremadrettet måte. Det koster også penger å drive frivillighet. Med nesten 1000 frivillige, er vi en stor bidragsyter til helsefrivilligheten, men opplever at dette ikke får den anerkjennelsen det fortjener. Etter en snart fire år lang kamp for ØT´s opprettholdelse, en kamp kjempet for ønskerne med sine familier og alle våre frivillige, er det ved å bli nok. Vi har derfor besluttet at om vi nå ikke blir hørt, og ØT´s tilbud ikke anerkjennes med økonomisk støtte og forutsigbarhet, vil vi gå til Årsmøtet med anmodning om å avvikle organisasjonen.

P.d.d. er det kun publisert noen søkbare tilskudd for 2026, men budsjettpostene viser til foreslåtte bevilgninger og planlagte søkbare tilskudd. Vi har derfor fremdeles et håp om at vår tjeneste anses som så viktig at den ønskes opprettholdt og videreutviklet, og at ØT´s unike kompetanse innen helsefrivillighet ivaretas.

Vi anmoder derfor om et øremerket tilskudd, ev. at det opprettes et søkbart tilskudd hvor Ønsketransporten kan søke om flerårige bevilgninger, for størst mulig forutsigbarhet, med mindre Hdir kan veilede oss til hvilke tilskudd vi faller inn under.

Vi viser til St.Prop 1 S (2025/2026) og kommer herved med følgende henvendelse Helse- og omsorgskomiteen vedrørende forsterkning av forskning på ME og behandling av ME-syke pasienter:

ME-foreningen ber Helse- og omsorgskomiteen om følgende:

1. En ny, velfungerende, nasjonal informasjons-tjeneste for ME og ME-lignende Long Covid. Midler til å opprette tjenesten, og sikre god brukermedvirkning i utarbeidelse av mandat, og også i tjenestens videre arbeid.
2. Midler til å gjennomføre et stort kunnskapsløft innen Helsevesenet i forbindelse med lansering av nye retningslinjer for ME og annen utmattelse i 2026
3. Øremerkede midler til forskning på ME

Bakgrunn for anmodning:

Nyere prevalensforskning på ME anslår prevalens for ME til 0,79%, før pandemien, som gir nærmere 45.000 pasienter i Norge. Mye tyder på at tallet er økende etter pandemien. Forskning antyder at 50% av personer med senskader etter Covid tilfredsstiller diagnosekriterier for ME. ME er i de fleste tilfeller invalidiserende, gir stor sykdomsbyrde og lav livskvalitet. De sykeste pleies av pårørende, og står uten egnet helse- eller pleietilbud (Sommerfelt et al 2024). Tid fra sykdomsstrat til diagnose er i gjennomsnitt 6 år for voksne og 8 for barn. Samfunnskostnaden er svært stor.

De syke har i dag dårlige helsetilbud, og kompetansen på ME i helsevesenet er lav. (Sintef, FAFO, ME-foreningens brukerundersøkelser). Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME (NKT) har ikke tillit hos de ME-syke, og formidler utdatert kunnskap som ikke stemmer med pasientenes erfaringer.

Internasjonalt anerkjennes ME nå som en reell sykdom, kjennetegnet av anstrengelsesutløst sykdomsforverring (Post Exertional Malaise, PEM), og det er tilstrekkelig evidens for biologiske virkemekanismer. PEM er objektivt påvist i en rekke studier. NKT har, i kontrast, nettopp fjernet all informasjon om PEM fra sine nettsider, og sprer et budskap om at ME primært er psykologisk betinget, og kan kureres ved å tenke annerledes og å trene.

Dette budskapet er uetisk, siden det hindrer tilgang til riktig helsehjelp for alle med ME som har fysisk sykdom. Alle i Norge har rett på forsvarlig helsehjelp, i dag har ikke de ME-syke det.

Helsedirektoratet arbeider nå med nye retningslinjer for langvarig utmattelse inklusive CFS/ME.

Behov for fungerende, kompetansehevende tjeneste, forankret i pasientenes erfaringer

Ifølge informasjon fra Helse Sør-Øst skal NKT «omorganiseres» i løpet av 2026, når nye retningslinjer foreligger. Den nye tjenesten skal ha et nytt mandat.

Det er essensielt at pasientene og deres erfaringer tas på alvor, både i utarbeidelse av mandat og i opprettelsen av tjenesten. Det er viktig at en ny tjeneste samarbeider med og lytter til de syke, slik at den har tillit blant pasientene den skal omfatte fra første dag. Det må gis midler som sikrer en god og inkluderende prosess, der brukernes syn og erfaringer settes i sentrum. Tjenesten må også få tilstrekkelige bevilgninger til å kunne bemannes slik at den vil kunne utføre de kompetansehevende oppgaver den har.

Vi ber at man ser til Island for utformingen av en slik ny tjeneste. Den nye ME-klinikken i Akureyri har som oppgave både å diagnostisere og følge opp pasienter, i tillegg til å drive nasjonal kompetansehevende virksomhet. I Norge i dag er det ingen i spesialisthelsetjenesten som følger opp voksne pasienter med ME, og spesialisthelsetjenesten mangler helt denne kompetansen.

Kap 732 post 70 og 20 mill

Implementering av nye retningslinjer

ME-foreningen forventer at de nye retningslinjene fra Helsedirektoratet for langvarig utmattelse inklusive CFS/ME, forventet i 2026, vil føre til endringer i praksis når det gjelder diagnostisering og oppfølging av pasienter. ME-foreningen ber Stortinget om å bevilge tilstrekkelige midler til et omfattende kompetanseløft i både primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi ser for oss både kurs, konferanser og utarbeidelse av digitale ressurser.

 Kap 732 post 72-75 30 mill

ME-forskning:

Kreftavdelingen ved Haukeland har nå kommet i gang med en ny klinisk studie, Reset ME, på immunmodulerende behandling av ME-syke med Daratumumab. Studien baserer seg på en svært lovende case-serie. Studien omfatter 66 pasienter, 44 som får Daratumumab og 22 som får placebo. Teamet på Haukeland har forsket på ME i mer enn 20 år, og er verdensledende.

Selv om dette er en studie som får stor internasjonal oppmerksomhet har den ikke fått tildelt offentlige midler. Studien er beregnet til å koste 26 millioner kroner, og finansieres av innsamling hos de syke selv, og av donorer. ME-foreningen har bidratt med 4 millioner innsamlede midler, men studien mangler fremdeles 4 millioner på å være fullfinansiert.

ME-foreningen ber om at Stortinget bevilger penger til studien over statsbudsjettet.

Vi ber også om at Stortinget bringer tilbake de årlige bevilgningene over statsbudsjettet til å opprettholde våre få forskningsmiljøer på ME, eller at det gis føringer til forskningsrådet om å prioritere forskning på sykdommer som rammer flest kvinner, og som i dag er underfinansiert. Dette gjelder både ME og senskader etter Covid, som begge rammer langt flere kvinner enn menn, og som i dag sliter med å rekruttere forskere til feltet, og vedlikeholde forskningsmiljøer.

Dette øremerkes under kap 780, eller at man setter føringer til Forskningsrådet

Den norske NCD-alliansen består av Diabetesforbundet, Kreftforeningen, Rådet for psykisk helse, Nasjonalforeningen for folkehelsen og LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag. Vi samarbeider i kampen mot ikke-smittsomme sykdommer, fordi vi representerer de store sykdomsgruppene diabetes, kreft, psykiske lidelser, hjerte- og karsykdommer og kroniske lungesykdommer. Vi ønsker å gi følgende innspill:

Kap 760 Post 61 Forebyggende helse- og omsorgstjenester

Nasjonalt røykesluttprogram finansiert av tobakksektoren

Rundt halvparten av de som røyker ønsker å slutte, men mange trenger hjelp. Resultater fra et pilotprosjekt i Vestre Viken var uvanlig godt i røykesluttsammenheng, og viste dessuten at gratis hjelp i seg selv motiverer til røykeslutt. Frisklivssentralene i pilotkommunene opplevde en økning på over 500 % i personer som ønsket hjelp til å slutte å røyke (sammenliknet med året før piloten startet). Piloten nådde også de med lavere utdanning /sosialt utsatte grupper. NCD-alliansen foreslår å etablere et nasjonalt røykesluttprogram med en ramme på 85 millioner kroner (den årlige kostnaden for en nasjonal utvidelse av røykesluttpiloten beregnet av Helsedirektoratet), finansiert av en sektoravgift på tobakksnæringen. Tobakksindustrien (tobakksimportører) har en dokumentert superprofitt, og det er rimelig at de bidrar til å finansiere de helseskadene produktene deres påfører samfunnet og den enkelte. Forurenser betaler-prinsippet sikrer at det er tobakksindustrien og ikke skattebetalerne sine penger som finansierer røykeslutt. Dette vil være et av de mest målrettede og samfunnsøkonomisk lønnsomme folkehelsetiltakene Norge kan innføre.

Ny folkehelsemelding i regjeringsperioden

NCD-alliansen foreslår å starte arbeidet med en folkehelsemelding som kan legges frem i regjeringsperioden, med en tydelig strategisk og prioriterende rolle. Dette for å sikre helhet, langsiktighet, kunnskapsbasert politikk og åpenhet i folkehelsearbeidet, som anbefalt av utvalg for prioritering av folkehelsearbeid.

Styrking av frisklivssentralene

Frisklivssentralene fremstår som et kostnadseffektivt virkemiddel for å redusere byrden av ikke-smittsomme sykdommer, ifølge en rapport fra september 2025 – som evaluerte effekten av frisklivstilbud i Norge. De bidrar til positive endringer i fysisk og psykisk helse hos dem som deltar. NCD-alliansen ønsker derfor at alle kommuner har en frisklivssentral som gir støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Dessverre er ikke dette tilfelle, som departementet selv viser til i sin omtale av dem i budsjettet. Vi registrerer at departementet øker bevilgningene til frisklivssentralene med 11,2 millioner kroner i budsjettforslaget, men mener det trengs betydelig mer for at frisklivssentralene skal kunne gjøre en reell forskjell i folkehelsearbeidet. Vi ber Stortinget øke bevilgningen til 100 millioner kroner for budsjettåret 2026, for å sikre at alle landets kommuner har en frisklivssentral.

Med vennlig hilsen,

Britt Inger Skaanes, Generalsekretær Diabetesforbundet

Ingrid S. Ross, Generalsekretær Kreftforeningen

Tove Gundersen, Generalsekretær Rådet for psykisk helse

Bo Gleditsch, Generalsekretær Nasjonalforeningen for folkehelsen

Magne Wang Fredriksen, Generalsekretær LHL, Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag

Muntlig høring: Statsbudsjett 2026 – Stortingets Helse-og Omsorgskomite

Farma Norge (FN) er bransjeforeningen for generiske og biotilsvarende leverandører i Norge. Generiske og biotilsvarende legemidler har Ca. 80 % av volumet av alle legemidler som brukes på sykehus eller resepter som hentes ut på norske apotek, til en svært lav kostnad for norske betalere. Når det gjelder kritiske og sårbare legemidler viser undersøkelser fra EU direktoratet HERA at 9 av 10 legemidler er generiske legemidler. Det dokumenterer viktigheten av disse legemidlene i Europa og Norge.

Legemiddelbransjen er global, er mer fragmentert en tidligere, en krevende pandemi, geopolitisk uro, trusler om «Trump Tariffs». Europa har vært en trygg havn for legemiddelproduksjon i flere 10 år, men den er nå truet. Vi er stadig mer avhengig av ferdigvare og API produksjon fra andre kontinent, spesielt Asia.

Behovet for tiltak for antimikrobielle legemidler er blitt påpekt av en samlet legemiddelindustri, og i forskjellige internasjonale fora som WHO,HERA,CMA og AMR strategien fra regjeringen. Utfordringene med tilgang av antibiotika gjelder spesielt for eldre antibiotika (særlig smalspektrede). Men det er også viktig å styrke incentivene for å utvikling og gi tilgang til nye antimikrobielle legemidlermidler.

DMP har tidligere gjennomført generelle prisøkning på maks AIP nivå for antibiotika (15 oktober 2023), samt justering av minstepriser for enkelte legemidler (15 februar 2024). Intensjonen for prisøkningen var svært tydelig fra DMP og HOD, prisøkningen skal gå til legemiddelprodusentene. DMP sin rapport, «Evaluering av apotekavansen med tilleggsoppdrag» (desember 2024), påpeker nettopp at intensjonen om prisøkningene ikke gikk til legemiddelprodusentene i sin helhet. Rapporten viser til at grossisten tok en betydelig del av prisøkningen. Behovet for nye anskaffelser ble dermed dokumentert.

AMR (746, 3.5 Stortingssesjon (2020-2021), vedtak 5):

«Under pandemien fattet Stortinget vedtak om at regjeringen skulle utarbeide økonomiske modeller for utvikling av nye, virksomme antibiotika. (Vedtak nr. 5, 6 oktober 2020). Målet var å belønne medikamentutvikling – ikke salg og bruk – og å vurdere både belønningsmekanismer og avgift/skatt som virkemidler».

Regjeringen skriver i statsbudsjett forslag at vedtaket er kvittert ut. Begrunnelsen er at DMP arbeider med å utrede nye anskaffelsesmodeller for antibiotika, kritiske og sårbare legemidler. DMP skal levere sin utredning til HOD innen 31.12.2025. FN peker på at arbeidet fortsatt ikke er ferdigstilt, men under arbeid. Markedet for anskaffelser av antibiotika er uforandret, med de konsekvenser det kan få for norske pasienter i 2026.

FN ønsker at komiteen må be HOD om å videreføre arbeidet med nye anskaffelsesmodeller, med mål om innføring av en ny anskaffelsesmodell i 2026. Budsjettmidler må avsettes på statsbudsjett for 2026.

Modeller som utredes fra DMP – Antibiotika, kritiske og sårbare legemidler

DMP gjør i dag et meget viktig arbeid for norsk beredskap og de har utviklet mye kompetanse og har meget god dialog med industrien og andre myndighetsaktører. Sykehusinnkjøp (SHI) har en viktig rolle i innkjøp av legemidler. SHI har mye kompetanse som profesjonell innkjøper, og har etablert nye anbudskriterier (kvalitetsanbud) for blant annet antibiotika. Kvalitetsanbud for kritiske og sårbare legemidler vektlegges pris lavere enn tidligere. Andre kriterier som miljø og leveringssikkerhet vektlegges høyere. Resultatene er positive, det bidrar til flere tilbydere, høyere priser og færre mangelsituasjoner. Norge blir et mer attraktivt marked for legemiddelleveranse til norske sykehus.

DMP har 3 modeller som utredes, og er omfattende. Utredningen inneholder både juridiske og økonomiske vurderinger.

Det er svært mange elementer som ligger i en nye anskaffelsesmodeller, men jeg trekker frem de viktigste forskjellene i DMP sitt pågående arbeid.

1. Offentlig anskaffelse modell – DMP og SHI i samarbeid

• DMP og Sykehusinnkjøp (SHI) samarbeider om innkjøp. Begge aktører har erfaring fra tidligere innkjøpsordninger som f.eks. fra vaksiner og H-resept.
• Det utvikles dynamiske innkjøp, med fokus på SHI sin kompetanse som profesjonell innkjøper. Modellen må inneholde flere vinnere for å redusere legemiddelmangel og sikre levering i krisetid. Og med kontrakter som sikrer Norge legemidler over tid.

2. Prisgaranti modell – utføres av DMP

• Modell brukes i Sverige og UK som fungerer som en forsikringsordning. Man betaler en premie og får produktene når behovet er der.
• Staten betaler for tilgang av antibiotika eller kritiske og sårbare legemidler som har lavt volum og lave priser, men som er viktig for god pasientbehandling.

3. GIP modell – utføres av DMP

• DMP har i dag ansvaret for prisfastsettelse av maks AIP, trinnpris og skjønnsmessig vurdering av maks AIP.
• GIP modell gir DMP direkte mulighet til å gi leverandørene høyere GIP nivå som sikrer legemiddelleveransen i krise og fredstid. Men modellen har utfordringer å få flere tilbydere.

Nasjonale grep må gjøres, men for å ha en total beredskap av legemidler må Norge samarbeide tett med EU og Norden. Det gjelder for alle kritiske og sårbare legemidler, samtidig sikre samarbeidsavtaler som totalt sett styrker norsk legemiddelberedskap. EU har mange prosesser under arbeid, som Norge kan lære mye av.

Kort oppsummert: Komiteen må be HOD ferdigstille og innføre ny anskaffelses modell for kritiske og sårbare legemidler, herunder antibiotika, implementering i 2026 og med avsatte budsjettmidler i Statsbudsjett 2026.

MVH

Kjetil Berg

GM Farma Norge

Norsk Folkehjelp har 2000 trente frivillige som står i beredskap for samfunnet. Døgnet rundt, året rundt. Disse frivillige utgjør en sentral del av Norges totale beredskap og helseberedskap. De bidrar med beredskapsambulanser som støtter helseforetakene i mange deler av landet, de rykker ut når ekstremvær rammer, bistår i store redningsaksjoner og har vært en viktig ressurs i håndteringen av kriser som pandemien og leirskredet i Gjerdrum. 

Vår erfaring er tydelig. Når noe skjer, er frivilligheten der – raskt, fleksibelt og med høy kompetanse. Samtidig ser vi at potensialet for hva frivilligheten kan bidra med, er langt større enn det som realiseres i dag. For å utnytte dette potensialet kreves det tydelige prioriteringer, forutsigbare rammer og et systematisk samarbeid mellom frivillig sektor og helsemyndighetene. 

Et tydelig politisk signal – men manglende oppfølging 
I Meld. St. 5 (2023–2024) slår regjeringen fast at frivillig sektor bør integreres bedre i helseberedskapen – gjennom regulering, avtaler, planer og øvelser. Det samme understrekes i flere sentrale utredninger, blant annet evalueringen av koronapandemien, som peker på et betydelig uutnyttet potensial i frivillighetens bidrag til helseberedskapen. 

Til tross for dette vurderer regjeringen at oppfølgingen er ivaretatt gjennom ett årlig dialogmøte mellom departementet og frivillig sektor. Norsk Folkehjelp vil understreke at dette ikke er tilstrekkelig til å bygge en strukturert og forutsigbar frivillig beredskap. God beredskap bygges i hverdagen – gjennom samarbeid, opplæring, planlegging, samtrening og øvelse – ikke først når krisen har oppstått. 

Frivilligheten leverer – og kan levere mye mer 
Frivilligheten utfyller det offentlige med kapasitet, kompetanse, fleksibilitet og utstyr som samfunnet ellers ikke ville hatt tilgang til. Våre frivillige: 

• Bemanner beredskapsambulanser og bistår helseforetakene i akutte situasjoner
• Stiller opp med kompetent mannskap i redningsaksjoner, evakueringer og større hendelser
• Bistår i helse- og omsorgstjenester når ordinære ressurser er presset
• Er en viktig del av beredskapen i lokalsamfunn over hele landet

Dette er en beredskap som er bygget opp over mange år – basert på kompetanse, erfaring og lokal forankring. Det er også en beredskap som kan bli enda viktigere for samfunnet i årene som kommer. For å utløse hele potensialet kreves: 

• Kvalitetssikring og kompetanseheving: Opplæring, samtrening og felles øvelser med helseforetak og nødetater 
• Kapasitetsbygging: Rekruttering, utrustning og fornyelse av utstyr
• Utviklingsarbeid: Nye løsninger for samhandling, teknologi og logistikk, i tråd med endringer i risiko- og trusselbildet 

En investering i totalberedskap 
Samfunnet står overfor betydelige utfordringer de neste tiårene. Mer ekstremvær, en aldrende befolkning, økende mangel på helsepersonell og endringer i den geopolitiske situasjonen stiller helt nye krav til vår evne til å håndtere kriser og sikre velferdstjenester. 

I tillegg ønsker vi som samfunn at folk skal kunne bo i og bruke hele landet. Da må det også finnes beredskap i hele landet. Nettopp her er frivilligheten en nøkkelressurs: Vi har lokal tilstedeværelse, høy fleksibilitet og evne til rask respons, og kan mobilisere både kompetanse og utstyr der det trengs.

Å satse på frivilligheten er derfor ikke et bidrag til én organisasjon – det er en strategisk investering i Norges totalberedskap. Det handler om å gjøre samfunnet mer robust og sikre at vi kan håndtere både det vi vet kommer, og det vi ikke kan forutse.

Vårt forslag 
Norsk Folkehjelp ber – sammen med Røde Kors og Norsk Kvinners Sanitetsforening – om 30 millioner kroner i årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Dette vil gi frivilligheten forutsigbare rammer og mulighet til å: 

• Videreutvikle helseberedskapen i tråd med nasjonale mål
• Sikre nødvendig opplæring og kvalitet i tjenestene
• Styrke kapasiteten og rekrutteringen lokalt
• Bidra enda mer målrettet og effektivt når samfunnet trenger oss 

Dette er en moderat investering med stor effekt – og et konkret virkemiddel for å følge opp både ambisjonene i Meld. St. 5 og anbefalingene fra pandemievalueringen. 

Høringsinnspill til Stortingets Helse- og Omsorgskomite
Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026

13–20 i Bærum – et livreddende samtaletilbud for utsatt ungdom
13–20 er et gratis, lavterskel samtaletilbud for ungdom i Bærum i alderen 13 til 20 år. Her møter ungdom trygge, profesjonelle voksne med tid til å lytte. Mange som oppsøker 13–20, står alene i vanskelige livssituasjoner preget av psykiske utfordringer, familieproblemer, mobbing, vold, overgrep, selvskading eller selvmordstanker. For mange er dette det første og eneste stedet de tør å snakke om det som er vanskelig.

Tilbudet krever ingen henvisning, har kort ventetid og er gratis. Ungdommen kommer frivillig, og tilbudet er ubyråkratisk, lett tilgjengelig og fleksibelt. Dette gjør 13–20 til et lavterskeltilbud i ordets beste betydning, og en helt avgjørende ressurs i forebygging av alvorlig psykisk uhelse, skolefrafall og utenforskap.

13–20 fyller et tomrom i dagens hjelpesystem. Mange ungdommer faller mellom to stoler – for friske for spesialisthelsetjenesten, men for syke for å klare seg uten hjelp. 13–20 gir støtte i denne sårbare mellomfasen, og samarbeider tett med skole, helsesykepleier, barnevern og andre instanser – alltid med ungdommens tillit og samtykke i sentrum.

Resultatene er tydelige
Ungdom rapporterer økt livsmestring, redusert psykisk uhelse og bedre relasjoner til familie og skole. Mange sier at tilbudet har «reddet livet deres». Foreldre og lærere forteller om ungdom som får styrket selvfølelse, og som orker å møte hverdagen igjen. For hver ungdom som får hjelp tidlig, sparer samfunnet store kostnader knyttet til behandling, frafall og trygd.

I rapporten Menon rapport 7/2024 heter det at den nåverdien for samfunnsøkonomisk kostnad ved langvarig utenforskap per ungdom (fra ca. 20 år til 65 år) ble beregnet til omtrent 14 millioner 2023 kroner. Den samme rapporten sier at “årlig verdi … for dem som opplever utenforskap i samfunnet” anslås til omtrent 600 000 kroner i året, under visse forutsetninger (effekter fra ca. 20 år til 67 år) for de som er langvarig utenfor.

Store samfunnsøkonomiske besparelser
13-20 i Bærum følger opp rundt 120 ungdommer årlig, og merker nå betydelig pågang. Med forsiktig estimat på 5% hjelper de minst 6 ungdommer årlig fra å havne i utenforskap. Det gir en direkte samfunnsmessig besparelse, bare i Bærum, på 3,6 millioner årlig, og en nåverdi av langvarig økonomisk besparelse for samfunnet på 84 millioner kroner - hvert eneste år.

Siden oppstarten i 2001 har Bærum kommune vært en foregangskommune med fullfinansiering av tilbudet. Nå er støtten halvert. Det betyr færre ansatte, lengre ventetid og færre ungdommer som får hjelp. I verste fall må tilbudet avvise unge i krise. Dette er et paradoks når behovet for psykisk helsehjelp aldri har vært større.

Forebygging virker
13–20 er et eksempel på forebygging som virker – både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Å svekke et slikt tilbud er ikke bare uheldig, det er kortsiktig. 13-20 i Bærum er skaper og har utviklet et konsept som flere og flere fellesråd nå ser verdien av.

I tillegg til denne søknaden om engangsstøtte over Statsbudsjettet vil vi søke videre andre steder om ressurser til å videreutvikle konseptet og bidra til at flere fellesråd over hele landet kan starte egne 13-20 avdelinger, for å støtte lokale ungdommer der de er.

Oppsummering
Vi ber Stortingets helse- og sosialkomité om å anerkjenne den unike rollen 13–20 spiller, og sikre finansiering frem til annen langsiktig finansiering er på plass.

Helt konkret ber vi om kr 2.000.000 på årets Statsbudsjett. Det vil gi 13-20 tid til å skaffe tilstrekkelig annen langsiktig finansiering.

Ungdom i krise kan ikke vente.
www.13-20.no

Vennlig hilsen
Samtaletilbudet 13-20
Kirkelig fellesråd i Bærum
Morten Berge, rådsleder  

Friluftsliv er folkehelsepolitikk i praksis. Det er et av de mest kostnadseffektive virkemidlene vi har for å fremme fysisk og psykisk helse, motvirke ensomhet og skape inkluderende fellesskap. Likevel ser vi at friluftsliv fortsatt er underprioritert i helsepolitikken, og at det er et betydelig gap mellom politiske mål og faktisk ressursbruk.

Kap. 714 Folkehelse, post 21 og post 60
Friluftsliv som arena for fysisk og psykisk helse 

Friluftsliv er nordmenns viktigste kilde til fysisk aktivitet, og den formen for mosjon flest kan tenke seg å gjøre mer av. Det er tilgjengelig, rimelig og krever lite utstyr. Organisert friluftslivsaktivitet driftes i stor grad av frivillige og er dermed svært kostnadseffektivt. 

DNT representerer en arena der man kan gjøre noe aktivt, noe sammen og noe meningsfylt – i tråd med ABC-kampanjen for god psykisk helse. Likevel nevnes ikke frivilligheten i kampanjens budsjettbeskrivelse, og det finnes ingen søkbare tilskuddsordninger for organisasjoner på nasjonalt nivå som ønsker å bidra. 

Vi merker oss at regjeringen foreslår å videreføre 1,1 millioner kroner til oppfølging av Handlingsplanen for fysisk aktivitet 2020–2029. Dette er et viktig signal, men midlene er langt fra tilstrekkelige for å innfri målene i planen. Skal vi lykkes med å øke aktivitetsnivået i befolkningen, må frivillige organisasjoner som DNT få bedre rammevilkår og mulighet til å bidra systematisk og langsiktig. 

Friluftsliv er en nøkkel til å nå bredt ut – både til dem som allerede er aktive og til dem som står utenfor. Det er en arena for mestring, fellesskap og tilhørighet, og har dokumentert effekt på både fysisk og psykisk helse. Med riktig støtte kan vi nå enda flere. 

DNT ber Stortinget: 

• Opprette en ny tilskuddsordning for frivillige organisasjoner på nasjonalt nivå med mål om å skape et mer aktivitetsvennlig samfunn og øke andelen fysisk aktive. 

• Etablere en ny tiårig satsing basert på Folkehelseprogrammet for å styrke frivillige organisasjoners arbeid med å fremme helse og livskvalitet. 

• Øke bevilgningen til ABC-kampanjen og gjøre den søkbar for frivillige organisasjoner på nasjonalt nivå. 

 
Kap. 760, post 70
Ny tilskuddsordning for aktivitet for eldre 

DNT er svært positive til etableringen av en ny tilskuddsordning på 60 millioner kroner rettet mot frivillige og ideelle aktører for å skape aktivitetstilbud for eldre. Dette er et viktig og etterlengtet grep som kan bidra til mer lavterskel fysisk og sosial aktivitet. Vi håper ordningen blir lyst ut på en måte som gir frivillige organisasjoner reell tilgang til midlene, uten for sterke føringer om formelt samarbeid med kommunene. Samarbeid er ofte ønskelig – særlig for å spre informasjon om tiltakene – men det er ikke alltid hensiktsmessig eller mulig å etablere formelle partnerskap. Frivillige organisasjoner som DNT har allerede etablerte strukturer og tilbud som kan nå ut bredt og effektivt, og vi står klare til å bidra. 

DNT ber Stortinget: 

• Sørge for at den nye tilskuddsordningen for aktivitet for eldre blir tilgjengelig for frivillige organisasjoner uten krav om formelt samarbeid med kommunene. 

 
Kap. 765, post 60
Ny tilskuddsordning for psykisk helse og rus 

Vi ser med stor interesse på den foreslåtte tilskuddsordningen på 30 millioner kroner til frivillige organisasjoner som driver lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. DNT har gjennom flere år utviklet og driftet en rekke slike tilbud for personer i målgruppen i samarbeid med offentlige tjenester og andre frivillige organisasjoner. Erfaringene viser at friluftsliv fungerer svært godt som arena for mestring, fellesskap og tilhørighet, og at naturen i seg selv har en terapeutisk effekt. Vi har lenge ønsket å kunne tilby dette til enda flere og håper den foreslåtte tilskuddsordningen kan bli tilgjengelig for oss – til tross for at vi en organisasjon som tilbyr ferie- og fritidsaktiviteter, og ikke rene helsetjenester. 

DNT ber Stortinget: 

• Sørge for at den nye tilskuddsordningen for psykisk helse og rus inkluderer friluftslivsorganisasjoner som tilbyr lavterskelaktiviteter med dokumentert effekt. 
  
   

DNT står klar til å bidra – men vi trenger politisk vilje og økonomisk støtte for å kunne gjøre det. Vi håper komiteen og Stortinget vil bidra til å sikre at friluftslivet får den plassen det fortjener i helsepolitikken. 

Rusfeltets hovedorganisasjon er landet største paraplyorganisasjon på rusfeltet. Vi har 155 ulike virksomheter og organisasjoner som medlemmer. Et stort fellesskap og mangfold i rusfeltet; offentlige, ideelle, private og frivillige tiltak og organisasjoner som arbeider innen behandling, forebygging, rehabilitering, skadereduksjon og forskning. Vi har et nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner.

Disse virksomhetene og organisasjonene kommer fra alle deler av rusfeltet og fra hele landet. Vi har medlemmer i alle landets fylker.

Vår visjon og ambisjon er mangfoldige, tilgjengelige og helhetlige tjenester i et samlet rusfelt.

Rusfeltets hovedorganisasjon samler og formidler kunnskap om rus fordi rus påvirker menneskers liv.

Det er intet annet dokument som påvirker enkeltmennesker mer enn statsbudsjettet sa finansminister Jens Stoltenberg under sin pressekonferanse.

For mennesker med rusrelaterte problemer og lidelser så gir ikke statsbudsjettet noen grunn til å tro at disse menneskene får styrket tjenestetilbudet tvertom foreslås det kutt på enkelte områder.

Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) har følgende kommentarer.

1. Tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer har vært gjenstand for revisjon fra Riksrevisjonen. De leverte en rapport i februar 2025. Riksrevisjonen gav sterk kritikk til tre departementer for deres mangelfulle innsats. Sterkt kritikkverdig er den sterkeste kritikken Riksrevisjonen bruker.

• - Helsetilbudet er ikke tilpasset personer med ROP-lidelser
• - Kommunene klarer ikke å skaffe egnede boliger til disse
• - Arbeidsrettet oppfølging og aktivitetstiltak er lite tilrettelagt
• - Pårørende involverer og ivaretar pårørende i liten grad
• - Dårlig samhandling mellom tjenestene

Rapport ble behandlet i Stortinget før ferien og alle partier var enig om at dette måtte gjøres bedre.

RHO merker seg at rapporten omtales et sted og at regjeringen mener anmodningsvedtaket om å styrke innsatsen ovenfor mennesker med ROP-lidelser er oppfylt ved at departementet har bedt helseforetakene styrke innsatsen gjennom supplerende oppdragsdokument. Så langt vi kan er det ikke gitt midler til helseforetakene får å gjøre den jobben.

Kommunal- og distriktsdepartementet og Arbeid- og inkluderingsdepartementet som var de to andre som fikk kritikk, har så langt vi kan se ikke en gang svart på Riksrevisjonens rapport i sine budsjettforslag.

Vi vet at dette er en pasientgruppe som trenger omfattende hjelp i helsevesenet både med sengeplasser og med ambulant virksomhet.

Så langt finner vi ingen særlig vilje til å styrke innsatsen overfor mennesker med ROP-lidelser.

RHO ber komiteen minimum skrive en merknad hvor de ber regjeringen rapportere tilbake på hvordan helseforetakene har eller vil styrke innsatsen overfor mennesker med ROP-lidelser. Dette knyttes til kap 732.

1. Regjeringen foreslår å kutte 44 millioner kroner i tilskudd til kommunalt rusarbeid. Posten som reduseres har som formål å stimulere tjenesteutvikling på rusmiddelfeltet i kommunene og understøtte nasjonale og overordnede mål.

Kuttet kommer året etter at regjeringens forebyggings og behandlingsreform er vedtatt i Stortinget. RHO kritiserte den gang at lå ingen økonomiske forpliktelser i planen. Her ser dere konsekvensen av dette.

Kommunene har fått, og får, ytterligere ansvar innenfor rusmiddelarbeid. Flere utvalg vurderer organisering og finansiering. En rekke kommuner melder om svært trange tider, kutt i ikke-lovpålagte tjenester og redusert i lovpålagte tilbud.

Innenfor tilskuddsordningen som foreslås kuttet ligger også tjenester og tilbud som trekkes fram i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform som forebygging, tidlig intervensjon, skadereduksjon, aktiv og meningsfull tilværelse (se over om Riksrevisjonens kritikk), rusmiddelanalyse og brukerrom.

RHO ber komiteen reversere kuttet i kap 765 post 62. Posten må tilføres minimum 44 millioner kroner.

1. Overdosearbeidet må styrkes ytterligere. Norge er i Europatoppen når det gjelder overdosedødsfall. I 2023 hadde vi de høyeste antall dødsfall på 20 år, nesten 400 døde og ca 450 av alkoholutløste dødsfall. Tallene for 2024 kommer om få dager, men foreløpige tall ligger noe under 2023.

Regjeringen skriver selv at strategien mot overdoser ikke har fungert og det ble i august lansert en ny handlingsplan mot overdoser. Til tross for at regjeringen skriver at det strategien ikke har hjulpet og ny plan er lansert er bevilgningen på samme nivå, 14,9 millioner kroner. Når vi vet at nesten 10 millioner går til ett tiltak, utdeling av nalokson, er det fortvilende.

En satsing på det overdoseforebyggende arbeidet krever en opptrapping av de særskilte midlene til arbeidet. En fordobling til 30 millioner i 2026 og ytterligere 15 millioner i 2027 til arbeidet med å redusere overdosedødsfall gjennom å styrke kap 765 post 21.

Helsetjenestens viktigste rolle er å redde liv og forebygge skader. Overdosearbeidet må styrkes.

1. Driftstilskudd til paraplyorganisasjoner (side 260)
   Vi tar også med vår egen situasjon. Vi har forståelse for at det ses på at vi «snakker for vår syke mor». Fra 2025 ble det etablert en egen tilskuddsordning for paraplyorganisasjoner. I potten for 2024 ble det bevilget 7 mill kroner. Det var noen mindre enn de to organisasjonene som var der (RHO og Preventio) allerede fikk. RHO fikk 600 000 kroner mindre i 2024. Nå foreslås det at Rådet for psykisk helse inngår og potten økes til 12,4 millioner kroner. Det kompenserer ikke en gang for lønns og prisvekst. Beløpet bør økes med 1,3 millioner kroner til 13,7 millioner kroner i 2026.

Avslutningsvis vil vi minne komiteen på det opplagte, en prioritering av rusfeltet og forebygging gir stor samfunnsmessig gevinst, ha stor betydning for brukerne og ikke minst deres pårørende.  

Høringsnotat fra Norges Handikapforbund

Norges Handikapforbund er funksjonshemmedes egen interesseorganisasjon. Vi jobber for likestilling og menneskerettigheter.

Statsbudsjettet for 2026, Kapitler under helse- og omsorgskomiteens område

Kap 2771, post 72 – tannbehandling

Regjeringen foreslår å kutte dekning av tannbehandling for mennesker som ikke er i stand til å ivareta egen tannhelse. Dette rammer svært utsatte mennesker. Eksempler er folk med Parkinson eller folk som sliter med tannhelsestell grunnet amputasjon.

Regjeringens forklaring gir inntrykk av at det kan være dobbel dekning for noen av mottakerne. Ingen får dekket tannlegeregningen to ganger, det er fastslått i retningslinjene for ordningen. Regjeringen gir et uriktig inntrykk for å legitimere kuttforslaget. Norges Handikapforbund oppfordrer Stortinget ikke å vedta dette kuttet.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 72 aldersvennlige boliger

Handikapforbundet ser at funksjonshindrede også nevnes blant gruppene som kan ha fordeler av denne ordningen, men at den synes å planlegges målrettet mot eldre. Det er bra med alle ordninger som gir støtte til å kunne bo hjemme, og til å ha et hjem som gir trygghet og egenstyrt liv. Det som ikke er bra, er ordninger som aldersdiskriminerer eller lager kunstige skiller blant potensielle mottakere.

Det mangler samtidig et viktig element i arbeidet for tilgjengelige boliger. Mange leiligheter ligger i eldre blokker uten heis, eller med dårlige heiser. Tidligere eksisterte det et heistilskudd der man kunne søke om delfinansiering av heisprosjekter for å gjøre utilgjengelige boliger tilgjengelige, både for funksjonshindrede og for at eldre skal kunne bo hjemme lengre. Den samfunnsmessige nytten er åpenbar. Det gamle tilskuddet hadde forbedringspotensial, men i stedet for å satse på det og justere på utfordringer er tilskuddet borte. Dette svekker arbeidet for et aldersvennlig og likestilt samfunn.

Handikapforbundet anbefaler at Stortinget klargjør at ordningen må være tilgjengelig for alle med behov, og ber helse- og omsorgskomiteen ta til orde for å innføre et heistilskudd for sameier og borettslag, som del av arbeidet med å sikre at folk kan bo hjemme. Ordningene bør samles i Husbanken, komiteen bør be regjeringen legge fram forslag til en slik endring i neste års budsjettframlegg.

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering 

Habilitering og rehabilitering får lite oppmerksomhet i statsbudsjettet. Det er bra at det pågår en prosess knyttet til nye nasjonale handlingsplaner om habilitering og rehabilitering.

En gruppe det er viktig å fremheve er polioskadde. Selv om Polio er nær utryddet, lever tusenvis med polioskader, og opplever et helsevesen som har stadig mindre kunnskap. Med tiden kommer senskadene. Da trenger vi en helsetjeneste med relevant kunnskap om polio, senskader og rehabilitering. Det har vi for lite av nå.

Norges Handikapforbund oppfordrer Stortinget til å fatte følgende vedtak:

• Stortinget ber regjeringen undersøke om polioskadde får den rehabiliteringen de har behov for, og om den samlede helsetjenesten opprettholder et tilstrekkelig kompetansenivå for å ivareta polioskadde livet ut.

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering, post 70 behandlingsreiser til utlandet

Behandlingsreiser til utlandet er en viktig ordning knyttet til rehabilitering or funksjonshindrede og kronisk syke. Regjeringens forslag til statsbudsjett er i realiteten et kutt i ordningen. Det virker som om tilgangen til behandlingsreiser strammes sakte, men sikkert, inn og at flere risikerer å falle utenfor.

Ordningen bør styrkes. Norges Handikapforbund anbefaler helsekomiteen be regjeringen komme tilbake med en forsterket ordning i statsbudsjettet for 2027, og minst prisjustere årets forslag til bevilgning.

Norges Handikapforbund oppfordrer Stortinget til å gjøre følgende:

• Posten for behandlingsreiser økes med anslaget for prisvekst.

Og til å fatte følgende vedtak

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en betydelig økonomisk styrking av ordningen med behandlingsreiser i forslaget til statsbudsjett for 2027.

Oppfølging av anmodningsvedtak om brukerstyrt personlig assistanse

Arbeidet med bedre lovgivning knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har nå fått et nytt utvalg. Norges Handikapforbund ser nytten av at man får gjort et skikkelig arbeid knyttet til regelverket, inkludert vurdering av egen BPA-lov, men er skuffet over at regjeringen velger å avgrense utvalgets mandat ved å hindre dem i å lage forslag om en statlig løsning for brukerstyrt personlig assistanse.

I tillegg ser vi at det er ekstreme prisforskjeller mellom kommunene. Der noen kommuner sørger for gratis BPA, velger andre å ta over 10 000 kroner i måneden, for praktisk bistand som er helt avgjørende for å leve et vanlig liv. Stortinget bør be regjeringen komme tilbake med et forslag om makspris på BPA. Egenandelene er i realiteten en ekstra skattlegging av funksjonshindring. Det gjør at en person som får en alvorlig skade, for eksempel i en bilulykke, får en ekstraregning fra kommunen som «straff» for skaden sin. Det er uverdig. 

Norges Handikapforbund oppfordrer Stortinget til å fatte følgende vedtak:

• Stortinget ber regjeringen utvide mandatet for ekspertutvalget, som utreder lovreguleringen knyttet til brukerstyrt personlig assistanse, til også å lage et alternativ som viser hvordan statlig overtakelse av ansvaret for BPA kan gjennomføres.
• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at egenandelen for BPA ikke skal kunne overstige 2 000 kroner per måned, senest i forbindelse med forslaget til statsbudsjettet for 2027.

Kontaktpersoner i Norges Handikapforbund

Forbundsleder Tove Linnea Brandvik, tove.linnea.brandvik@nhf.no  og generalsekretær Bjarne Kristoffersen, bjarne.kristoffersen@nhf.no 

Kap. 2755 Helsetjenester i kommunene mv.

Egenandelsfritak

Fysioterapeutforbundet ber Stortinget:

• Innføre fritak for egenandeler til fysioterapibehandling for 16- og 17- åringer.

Regjeringen foreslår å fjerne egenandeler hos fastlege og legevakt for 16- og 17- åringer.

Fysioterapeutforbundet er positive til dette tiltaket, og mener det er et viktig skritt for å redusere sosiale helseforskjeller. Vi mener at egenandelsfritaket også må gjelde når unge går til fysioterapeut. Unge som trenger fysioterapi bør slippe å møte økonomiske barrierer som egenandeler.  Ungdom skal ikke være nødt til å velge bort fysioterapi på grunn av dårlig økonomi. Derfor må egenandeler for alle under 18 år fjernes også på fysioterapi.

Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester

Henvisningsrett

Fysioterapeutforbundet ber Stortinget:

• Innføre henvisningsrett for fysioterapeuter til spesialisthelsetjenesten og bildediagnostikk.

Fysioterapeutforbund ber komiteen prioritere tiltak som styrker pasientflyten og avlaster fastlegeordningen. Henvisningsrett for fysioterapeuter er et konkret og kostnadseffektivt grep som vil gi bedre helsetjenester til befolkningen. Fastlegeordningen er under stort press, og ventetidene til spesialisthelsetjenesten er lange. Fysioterapeuter kan vurdere behov for videre utredning og behandling, særlig innen muskel- og skjelettlidelser. Henvisningsrett vil redusere unødvendige mellomledd, gi raskere tilgang til behandling og forebygge langvarige plager og sykefravær. Internasjonale erfaringer viser at henvisningsrett gir bedre pasientforløp og avlaster primærhelsetjenesten.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten

Fysioterapeutforbundet ber Stortinget:

• Innføre tilbud om en times fysioterapi for alle kvinner etter fødsel. En bevilgning til dette formålet er beregnet vil koste om lag 45 mill. kroner. 
• Sørge for en målrettet satsning på tiltak og tjenester, som forebyggende og helsefremmende helsetjenester som skolehelsetjeneste på yrkesfaglig utdanning. 
• Videreføre gjeldene tilskuddsordning for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Gravide og barselkvinner med muskel og skjelettplager trenger god og trygg oppfølging. Fysioterapeutens kompetanse er essensiell for å gjøre dette. Svangerskap og barsel medfører ofte fysiske endringer og utfordringer som ikke nødvendigvis krever medisinsk behandling, men målrettet fysioterapi. Bekkenleddsmerter, bekkenbunnsdysfunksjon og ryggplager er eksempler på områder hvor fysioterapeuten både har kunnskap og verktøyene.

Fysioterapi tilbys ikke i dag til barselkvinner som en del av tilbudet til helsetasjonene. Fysioterapeutforbundet mener nybakte mødre bør få tilbud om 1 time med fysioterapeut med kompetanse i kvinnehelse 6-12 uker etter fødsel.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal være en tverrfaglig tjeneste som ivaretar barn og unges helse gjennom helsefremmende og forebyggende arbeid. Likevel viser tall at det kun er 283 årsverk fysioterapi i denne tjenesten – et tall som ikke har økt de siste to årene. Dette står i kontrast til behovet for økt innsats og tidlig innsats for barn og unge.

Vi uttrykker sterk bekymring for at tverrfagligheten i tjenesten svekkes ytterligere dersom den eksisterende tilskuddsordningen ikke videreføres. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 er det foreslått å flytte midlene til en ny tverrsektoriell tilskuddsordning, noe som kan føre til at fysioterapitjenesten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten blir ytterligere marginalisert.

Kap. 783 Personell- Spesialistgodkjenning

Offentlig spesialistgodkjenning  

Fysioterapeutforbundet ber Stortinget:

• Anmode regjeringen om å igangsette arbeidet med å forskriftsfeste offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter, i tråd med Meld. St.9 (2023 -2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

I Meld. St.9 (2023 -2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan viser regjeringen til at de skal utrede offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter, og en rekke andre helsepersonellgrupper. I budsjettforslaget for 2026 kommer det frem at regjeringen arbeider med å forskriftsfeste offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere (ABIOK-sykepleiere), jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere innen psykisk helse, rusmiddel- og avhengighetsfeltet. Det vises også til at det er satt i gang et arbeid for å utrede offentlig spesialistgodkjenning for psykologer.

Fysioterapeutforbundet etterlyser fremdrift i arbeidet med offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter, og forventer at regjeringen følger opp dette slik det er gjort for andre helsepersonellgrupper. Offentlig spesialistgodkjenning sikrer at fysioterapeuter har den nødvendige kompetansen og kvalifikasjonene for å behandle komplekse og sammensatte tilstander. Dette fører til bedre behandlingsresultater og økt pasientsikkerhet.

Kap 733 Habilitering og rehabilitering

Helsedirektoratet er i gang med å utarbeide nasjonale handlingsplaner for habilitering og rehabilitering – Fysioterapeutforbundet er opptatt av at planene må følges av konkrete tiltak, forpliktende styringsverktøy og tilstrekkelig finansiering. Det er derfor avgjørende at de nye handlingsplanene ikke bare blir intensjonserklæringer, men reelle verktøy for utvikling og styrking av feltet. Rehabilitering og habilitering er ikke et tilleggsgode, men en forutsetning for likeverd, mestring og deltakelse.

Forskerforbundet har en generell kommentar knyttet til behovet for økt forskningsinnsats og vil deretter gi kommentarer knyttet til noen utvalgte programkategorier og kapitler.  

Styrk den totale forskningsinnsatsen

Perspektivmeldingen er tydelig på at Norge står overfor store samfunnsutfordringer. Utviklingen av ny kunnskap gjennom forskning, ikke minst den langsiktige grunnforskningen, utgjør mye av grunnlaget vi står på når vi skal håndtere utfordringer og kriser. For å sikre bærekraft, vekst, samfunnssikkerhet og beredskap kreves derfor en kraftig satsing på forskning og innovasjon. Forslag til statsbudsjett innebærer en realøkning av FoU-innsatsen på 1,8 prosent. Veksten skyldes imidlertid i stor grad økt kontingent for deltakelse i europeiske utdannings- og forskningsprogrammer.

For å nå målene som omtales i perspektivmeldingen, er det nødvendig med et tverrpolitisk forlik for å øke den offentlig forskningsinnsatsen i likhet med våre naboland. Forskning er ikke først og fremst en utgift, det er lønnsomme investeringer som skaper verdier for hele samfunnet. Eksempelvis er det anslått at EUs investeringer i Horisont 2020-programmet gir en fem ganger så høy verdi for EUs BNP fram mot 2040.

• Offentlig investeringer i forskning og innovasjon må økes til 1,25 prosent av BNP fram mot 2030 for å sikre kunnskapsutvikling og stimulere til forskning, utvikling og innovasjon (FoUI).

Programkategori 10.40 Sentral helseforvaltning

Kapittel 745, post 01, driftsutgifter til Folkehelseinstituttet                         

God organisering og oppgavedeling i helseforvaltningen, samt sterke fagmiljøer, er avgjørende for både folkehelsen og samfunnsberedskapen. Forskerforbundet er svært kritisk til kuttene som Folkehelseinstituttet (FHI) ble utsatt for før koronapandemien og i etterkant av pandemien. FHI har de siste årene vært gjennom store budsjettkutt som har medført omstillinger og nedbemanninger. FHI har et helt sentralt oppdrag i den nasjonale og globale helseberedskapen, og som kunnskapsprodusent og kunnskapsstøtte for nasjonale myndigheter og kommuner. Koronapandemien viste med all tydelighet betydningen av Folkehelseinstituttets virksomhet. I lys av dette er det urovekkende at regjeringen foreslår å redusere driftsbudsjettet til FHI med 40,1 mill. kroner som et effektiviseringstiltak. I tillegg legger budsjettet opp til igangsetting av to nye tiltak, henholdsvis nasjonalt register for uønskede pasienthendelser og skreddersydd statistikk på legemiddelområdet, uten at det følger tilstrekkelig med midler med til å fullfinansiere tiltakene. Noe som vil gå på bekostning av andre av FHIs aktiviteter. Kutt i FHIs driftsbudsjett er ikke kutt i byråkrati, men vil innebære kutt i forebygging, kutt i forskning for bedre helse, kutt i beredskap for helsekriser og kutt i infrastruktur for helsedata. FHIs omdømme og tillit i befolkningen er avgjørende for å møte trusler mot kunnskapsbasert informasjon.

Forskerforbundet ber komiteen avvise det foreslåtte kuttet i driftsbudsjettet til FHI. FHI må sikres rammebetingelser slik at beredskapsfunksjonen og forskningsaktiviteten kan ivaretas, og at ytterligere nedbemanning ikke blir nødvendig.

• Reverser forslaget om å kutte 40,1 millioner i FHIs driftsutgifter

Programkategori 10.60 Kommunetjenesten

Kapittel 760, post 60

Siden 2021 har det i statsbudsjettene vært bevilget midler til Modellutviklingsprogram klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for omsorgstjenesten. Erfaringen fra tilskuddet er udelt positive. Regjeringen skriver selv at prosjektene har bidratt til at ernæringsarbeidet er mer systematisk og til økt ernæringsfaglig kompetanse. Alle prosjektene har vektlagt tverrfaglig samarbeid, og de ulike modellene oppleves å bidra til bedre tjenester for målgruppene. Over 80 kommuner har søkt om tilskudd tilsvarende 93 milllioner siden oppstart i 2021. Dette i sterk kontrast til de om lag 5 millioner årlig som er bevilget. En videreføring og styrking av modellutviklingsprogrammet vil gi flere kommuner muligheten til å kvalitetssikre og styrke ernæringsarbeidet.

• Modellutviklingsprogrammet for klinisk ernæringsfysiologi for omsorgstjenesten må videreføres og økes til 30 millioner i 2026.

Programkategori 10.80 Kunnskap og kompetanse

Kapittel 780, post 70 

For å videreutvikle helse- og omsorgstjenestene, er vi avhengige av å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Helseforskning har en sentral og avgjørende rolle for å sikre et kvalitativt godt, effektivt, rettferdig og treffsikkert helsetilbud. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er helse løftet frem som et prioritert område. Regjeringen legger opp til en svak vekst i Helse- og omsorgsdepartementets bevilgning til Norges forskningsråd. Dette er langt fra den kraftfulle satsingen som trengs for å følge opp ambisjonene i langtidsplanen.

• Helse- og omsorgsdepartementets bevilgning til Norges forskningsråd må styrkes

Høringsinnspill fra Psoriasis- og eksemforbundet (PEF) – statsbudsjett 2026

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering – Post 70 Behandlingsreiser til utlandet

Nok et skuffende statsbudsjett for pasienter med kronisk hud- og leddsykdom som er avhengige av tilbudet om behandlingsreiser til utlandet. I 2022 ble bevilgningen til ordningen redusert med over 30 millioner kroner. Dette kuttet medførte en betraktelig reduksjon i tilbudet som rammet hardt, og tilbudet er i årene siden blitt ytterligere negativt påvirket av prisendringene. Økningen i bevilgning er langt under antatt prisvekst, i realiteten betyr det at antallet som får dette tilbudet reduseres ytterligere i 2026.

Behandlingsreiser er et tre-fire ukers opphold i utlandet. Det er et supplement til behandlingsmulighetene som finnes i Norge. Dette er et tilbud for blant annet pasienter med blant annet psoriasis, revmatiske lidelser og barn med atopisk eksem. Avhengig av diagnose består en behandlingsreise av gruppetrening på land og i basseng, individuell fysioterapi, soling og bading i saltvann, undervisning og helsefaglig oppfølging. Et rehabiliteringsopphold i Norge kan aldri gi samme effekt, på grunn av klima og temperatur. Effekten er godt dokumentert i forskningen.

Behandlingsreiser er et tilbud til blant annet de pasientene som av ulike grunner ikke kan benytte seg av eller oppnår god effekt av de tilgjengelige legemidlene og andre behandlingsalternativer som finnes tilgjengelig i dag. Mister de tilbudet om en behandlingsreise til utlandet, står de helt uten et reelt behandlingstilbud. Pasienten mister en behandling som gjør dem i stand til å fungere i hverdagen – gå på jobb, følge opp barna og ha et fullverdig liv. Alternativet for mange er sykemelding, og etter hvert uføretrygd.

Dette er spesielt problematisk etter at Riksrevisjonen i feb. -24 kom med en knusende over rehabiliteringstilbudet i Norge. Når tilbudet blir stadig dårligere, får det store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid.

PEF ber om at rehabiliteringsfeltet styrkes betraktelig, og spesifikt at bevilgingen til behandlingsreiser til utlandet økes med kr. 10 mill. for 2026. I tillegg ber vi om at voksne med moderat til alvorlig atopisk eksem får tilgang til behandlingen.

 Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling, post 72

Dette statsbudsjettet skal gi trygghet til folk sies det, men det gjelder ikke kronikere. At egenandelen nok en gang økes rammer kronisk syke hardt. De gruppene som har høye kostnader knyttet til egen helse opplever en kostnadsvekst som mange ikke klarer å stå i.

Egenandelstaket er foreslått økt fra kroner 3278,- til kroner 3406,-. Altså en økning på 128 kroner. Dette er en økning som rammer personer med kronisk sykdom hardt, da det er denne gruppen som oftest når egenandelstaket. 128 kroner høres kanskje lite ut, men siden 2021 har egenandelstaket økt fra 2460,- til 3406,- kroner.

Resultatet blir at man firer på egen helse og underbehandler seg. I verstefall opplever man progresjon i diagnosen og faller utenfor samfunnet. Vi vet at mange fremdeles må prioritere mellom å holde diagnosen i sjakk, legebesøk og andre nødvendige utgiftsposter som mat. En hverdag bestående av stress og bekymring, øker sykdomsaktiviteten til mange med hudsykdom og psoriasisartritt. PEF er bekymret for hvilke konsekvenser dette vil ha for kronikerne. Det er dog positivt med egenandelsfritak for 16- og 17-åringene.

I tillegg til egenandelstaket bruker personer med diagnosene psoriasis, atopisk eksem og andre hudsykdommer store summer på nødvendige produkter som for eksempel fuktighetskrem. Refusjonsordningen i Folketrygdloven paragraf 5-22 som handler om refusjon av særlige høye sykdomsutgifter. Ordningen betyr at du kan få refundert 90 prosent av kostnader over 2 213 kroner (2025-tall) for utgifter til bandasjemateriell, forbruksmateriell og reseptfrie legemidler. Ordningen er mangelfull, komplisert og tungvint. Den enkeltes bidrag økes også årlig og nullstilles ved nytt år. For hudpasienten hadde man derfor i 2025 en egenandel på 5 491 kroner, ikke 3278 kroner.

PEF ber om at egenandelen ved bruk av helsetjenester ikke økes for budsjettåret 2025.

Vennlig hilsen

Psoriasis- og eksemforbundet

Hilde Mellum, forbundsleder       

Mari Øvergaard, generalsekretær                                  

Folkehelseutvalget er et utvalg i Motvind Norge (org nr. 932421068), en demokratisk og landsomfattende organisasjon med ca 24 tusen medlemmer. Vi er et bredt sammensatt utvalg med kompetanse
innen folkehelse, samfunns- og miljømedisin, veterinærfag og samspillet mellom natur
og helse. Vi har gjennom flere år skrevet en rekke høringsinnspill til vindkraftprosjekter
og samlet omfattende kunnskap fra personer utsatt for negativ påvirkning rundt
eksisterende anlegg i Norge, og fra forsknings- og kompetansemiljøer internasjonalt.
Folkehelseutvalget henvender seg til helse- og omsorgskomiteen i dag for å gi uttrykk for
en sterk bekymring for folkehelsearbeidet framover. Det må snart kommer et klart signal
fra Stortinget om at det ikke er akseptabelt å fortsette med konsesjoner for utbygging av
vindkraft, når det er så stor mangel på kunnskap om helsepåvirkninger fra slik utbygging.
Vi har kommunisert tett med Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet (Hdir) om
de alvorlige helsefaglige manglene ved NVEs behandling av konsesjonssøknader.
Etter vår vurdering, brytes både intensjonen og kravene i folkehelseloven og forskrift om
miljørettet helsevern for å beskytte befolkningen mot helseskade. Ut fra en «føre var»-
holdning, burde det blitt tatt hensyn til Folkehelseutvalgets anbefalinger, og ikke bli gitt
ytterligere konsesjoner før det foreligger akseptable helsekonsekvensutredninger fra
helsefaglige kompetansemiljøer. Vi hadde godtatt om våre innspill ble avvist om de
bevislig ikke var faglig relevante, men opplever dessverre at manglende og foreldet
kunnskap er begrunnelsen for at våre helsefaglige anbefalinger ikke blir akseptert.
Regjeringen har som mål at det skal bygges ut store mengder fornybar kraft, og peker på
vindkraft på land som den raskeste og rimeligste måten for å få dette til. Med de
konsekvensene dette får for miljø og helse, blant annet på grunn av mangel på kunnskap
hos forvaltningen, bør en slik målsetting utløse midler til å oppdatere kunnskapen i
forhold til helse- og miljøpåvirkninger.
Vi ser i forslaget til det nye statsbudsjettet, at det i Programkategori 10.80, Kunnskap og
kompetanse, foreslås en økning på 4,2 % i midler til forskning. Dette er en økning som
fort blir spist opp av inflasjon og lønnsøkninger, og vil derfor ikke bidra særlig til økt
forskning. Midlene disponeres av Norsk forskningsråd, som er underlagt Kunnskapsdep. Det er altså ingen selvfølge at deler av de avsatte midlene til forskningsrådet, vil bli brukt
på forskning innenfor miljø og helse. Vi mener at det i statsbudsjettet bør ligge
øremerkede midler til forskning og kartlegging på dette området, slik at
helsekonsekvenser ut fra ny kunnskap, norske forhold og topografi, kan ivaretas bedre
ved kommende utbygginger av vindkraft.
Formålet med utredning av miljø- og helsekonsekvenser er å sørge for god beskyttelse
av miljø og helse gjennom høyt nivå på konsekvensutredningene. Vindkraft påvirker folk
og miljø på mange måter med støy, skyggekast, lysblink, visuell forurensning/dominans
og verditap på eiendom og bolig. Per i dag finnes det ikke anerkjent metodikk for
helsekonsekvensutredning (HKU) i forbindelse med vindkraft. Folkehelseutvalget har
påpekt at de konsekvensutredninger som utbyggere har fått utarbeidet fra
konsulentfirmaer, ikke bygger på helsefaglig kompetanse, og tar heller ikke høyde for den
kumulative effekten av de mange negative påvirkningene fra vindkraftverkene.
Da Folkehelseutvalget tidligere i år tok kontakt med Helsedirektoratet og etterlyste
arbeidet med felles rammeverk for konsekvensutredninger, hvor retningslinjer og krav til
utredninger må oppdateres, fikk vi følgende svar: «Vi erkjenner behovet for mer
systematisk arbeid med HKU, herunder styrket veiledning. Folkehelse er et bredt felt og
omfatter mange tema innen både areal- og samfunnsplanlegging. Vi trenger mer
kunnskap om innretningen av en slik veiledning, herunder egnet metodikk. … Vi ser at
dere har lagt ned et godt stykke arbeid i forslag til metodikk ift. vindkraft, men vi har
dessverre ikke tilstrekkelig kunnskap til å vurdere dette.» 

Våre hovedinnvendinger til dagens praksis er tredelt:
1. Støy: Når det gjelder støy, kan ikke beregninger for årsgjennomsnitt av støy benyttes
som grunnlag for å utelukke helseskader. Amplitudemodulert støy, den såkalte
«svisjelyden» fra roterende vindkraftvinger, er den typen støy som de fleste naboer
reagerer mest på. Verken den eller infralyd eller lavfrekvent støy blir målt, beregnet eller
vektlagt ved dagens støyutredninger. Men infralyd passerer gjennom tykke vegger/tak og
over svært lange avstander, noe som kan forklare at også beboere opptil 10 km unna
vindkraftverk reagerer (NVE operer med en avstand på 800 m for å utelukke helseskade).
2. Manglende oppfølging av eksisterende vindkraftverk: Det er kun gjort 2 offentlige
helsekartlegginger av naboer til vindkraft i Norge (Lista 2015 og Tysvær 2023), og begge
viser at over 40 % av den kartlagte befolkningen innenfor 2km fra nærmeste vindturbin er
sterkt plaget, i motsetning til hva som har ligget til grunn for å gi konsesjon fra NVEs side.
Vi mangler kunnskap om hvorfor NVEs beregninger har så stort avvik fra realitetene. FHIs
avdeling for luftkvalitet og støy sier de har verken ressurser eller kunnskap til å utarbeide
anerkjent metodikk for utredninger forbundet med helse og vindkraft.
3. Oppdatert kunnskapsbase: Nyere studier (2022-2024) viser at også infralyd kan
påvirke helsen negativt, blant annet med sensorisk stress og annen påvirkning av
hjernen. Dette ble presentert i et foredrag på Lillestrøm i år av Dr. Håkan Enbom. Vi
vedlegger referanse til hans foredrag, samt en av de mange nyere forskningsartiklene
som dokumenterer de helseskadelige virkningene av eksponering for infralyd (og som
ikke FHI ser ut til å ha tatt til seg ennå).
Det haster altså med å sikre Helsedirektoratet og FHI ressurser til både forskning og
kartlegging på dette området.
Folkehelseutvalget i Motvind Norge
Ørn Terje Foss (sign) Raine Olaf Ørsnes (sign) Siri Fjeseth (sign)

Referanser:
Dr. Håkan Enbom, ØNH-spesialist/otoneurolog. Foredrag 27.05.2025: The impact of
infrasound on the human nervous system. https://www.youtube.com/watch?v=SPYodXfl34&t=193s

Xia, L., Ci, L., Chunying, S., Shuwei, S., Yiqun, F. (2025). Advancements in Elucidating the
Mechanisms of Central Nervous System Damage Induced by Infrasound
Exposure. American Journal of Life Sciences, 13(1), 7-13.
https://doi.org/10.11648/j.ajls.20251301.12

Ammehjelpens innspill til høring – Statsbudsjettet 2026: Post 79 Andre tilskudd

Ammehjelpen takker for forslaget om økning på 2,2 millioner i driftstilskudd for 2026. Vi ber om at tilskuddet opprettholdes og videreføres på minst 5 millioner i kommende år.

Vi trenger et stabilt økonomisk grunnlag for å få ro til å planlegge langsiktig og sikre en bærekraftig drift av organisasjonen i årene som kommer. 

Ammehjelpen er en partipolitisk uavhengig, frivillig, humanitær organisasjon. Vi jobber for at alle som ønsker å amme skal få den støtten de trenger. Vi er to fast ansatte i administrasjonen, i til sammen 1,6 årsverk.

Ammehjelpen er et sikkerhetsnett for den offentlige helsetjenesten. Denne rollen har vi hatt i snart 60 år, og den er grunnleggende viktig - spesielt nå som vi lever i en stadig mer usikker verden.

I fjor svarte frivillige ammehjelpere på ca 40 000 henvendelser pr år via telefon, epost og sosiale medier. Nettsiden vår har nærmere 600 000 brukere pr år, og Ammehjelpsgruppen på Facebook har over 50 000 medlemmer. 

Hva er status for ammeveiledning i den offentlige helsetjenesten?

Det er viktig for både folkehelse, økonomi, bærekraft og matsikkerhet at mødre får den hjelpen de trenger til å amme så lenge de ønsker. Offentlige helsetjenester må derfor ha kunnskapen og ressursene som trengs for å sikre at mødre får kvalifisert ammeveiledning.

Dette er dessverre ikke tilfelle i dag.

Ammeveiledning er et neglisjert område i den norske barselomsorgen. Ingen yrkesgrupper har hovedansvaret. Det er svært varierende kompetanse på ammeveiledning blant helsepersonell som arbeider med barselkvinner. Det fører til sprikende råd, frustrasjon, og psykisk uhelse i form av unødvendig ammestrev og uønsket ammeslutt.

Enhet for amming ble nedlagt fra 1. januar 2024. Dette var et resultat av omorganisering i den statlige helseforvaltningen. De ansatte ble delt mellom FHI og Helsedirektoratet.

I Helsedirektoratet ble det opprettet et team som har det faglige ansvaret for amming og ernæring for mor og barn 0-2 år. De jobber med overordnede tiltak, men med et annet mandat og betydelig færre ressurser enn det «Enhet for amming» hadde. Både veiledningstelefonen for helsepersonell, ammeveiledningskurs og videreutdanning i ammeveiledning ble dermed avviklet.

Jordmødre og helsesykepleiere har altså pr i dag ingen muligheter til videreutdanning i ammeveiledning i Norge på universitets- og høgskolenivå. De har ingen dedikert instans å kontakte hvis de står i kompliserte ammecaser utenfor deres kompetanseområde.

En god del jordmødre og helsesykepleiere kontakter derfor Ammehjelpen i stedet.

Vi hjelper gjerne der vi kan, men vi er en frivillig organisasjon som gir mor-til-mor-støtte. Vi er ingen spesialisthelsetjeneste.

Dette har vi nevnt før.

Hvorfor har det nå blitt enda viktigere at dere tar dette på alvor?

Verden rundt oss er dessverre mer utrygg enn på lenge. Vi etterlyser derfor en beredskapsplan for hvordan det skal sikres at de minste og mest sårbare innbyggerne våre har tilgang til trygg og tilgjengelig ernæring i krisesituasjoner.

Tilgangen til kyndig ammeveiledning både før, under og etter en krise må være sentral i en slik beredskapsplan.

Hvis krisen rammer Norge, er det grunnleggende viktig for sped- og småbarns liv og helse at så mange mødre som mulig kan amme barna sine.

Amming, som i morsmelk rett fra puppen, er den tryggeste kilden til mat og beskyttelse mot infeksjoner for sped- og småbarn. Og dette gjelder spesielt hvis tilgangen på vann blir begrenset, hvis strømmen går og det blir vanskelig å sterilisere flasker og annet utstyr, og hvis det blir mangel på morsmelkerstatning i butikkene.

Det er alltid viktig å sikre at mødre har tilgang til den kvalifiserte veiledningen de har behov for knyttet til å mestre amming. Men dette er ekstra viktig i den tiden vi lever i nå.

Samfunnet har dermed alt å vinne på å legge til rette for at alle mødre har mulighet til å følge de nasjonale anbefalingene omkring amming – uansett hva de jobber med, hvor de jobber, og hvilken sosial og økonomisk status de har.

Hva skal til for å sikre at flest mulig får nødvendig ammeveiledning?

• Amming, melkeproduksjon og ammeveiledning må anerkjennes som et eget fagområde. Ansvaret er i dag delt mellom jordmødre, barnepleiere, helsesykepleiere leger, sykepleiere og annet helsepersonell. Det må opprettes egne stillinger til ammespesialister ved barselavdelinger og helsestasjoner.
  
  
• Alt helsepersonell som er i kontakt med ammende mødre må ha en grunnleggende, oppdatert kunnskap om amming. Utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere, barnepleiere og leger må inneholde mer undervisning om amming, melkeproduksjon og ammeveiledning, og det må stilles krav til vedlikehold og oppdatering av kunnskap etter endt utdanning. 
  
  
• Alle norske sykehus må oppfylle kravene til «Mor-barn-vennlig standard», og alle helsestasjoner må være godkjent som ammekyndige. Pr. august 2024 var det kun ca 40 prosent av kommunene som hadde godkjente ammekyndige helsestasjoner. Helsedirektoratet har ansvar for å følge opp dette.
  
  
• Teamet som jobber med amming og spedbarnsernæring på et overordnet nivå i Helsedirektoratet må styrkes. Det må øremerkes midler til flere ressurser, slik at de får kapasitet til videreutvikling og implementering av eksisterende undervisningsopplegg, og til oppfølging og evaluering av Mor og barn vennlig standard både i sykehus og helsestasjon.
  
  
• Helsepersonell må få tilbake muligheten til å rådføre seg med ammespesialister via telefon eller epost i sitt daglige arbeid. Dette kan for eksempel skje via barsel-/ammepoliklinikkene ved de store sykehusene, men det krever at poliklinikkene oppbemannes med ammekyndig helsepersonell.
  
  
• Universitets-og høgskolesektoren må få i oppdrag å etablere en videreutdanning i ammeveiledning. Dette er pr i dag kun tilgjengelig på fagskolenivå.
  
  
• Ammeveiledning må anerkjennes som nødvendig helsehjelp. Mødre skal kunne forvente å få kyndig hjelp til amming når de henvender seg til primærhelsetjenesten, og kunne bli henvist videre til en spesialisthelsetjeneste for ammehelse ved behov. Ammeproblemer er ofte akutte, og mødre skal kunne forvente hjelp innen rimelig tid, også utenom helsestasjonens åpningstid.
  
  
• Ammefri må bli en reell rettighet. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om ammefri er pr i dag ikke etterlevd av store deler av norsk arbeidsliv, spesielt der hvor mange kvinner i reproduktiv alder er ansatt i turnusordninger.
  
  
• Ammeveiledning skal være gratis og ikke avhengig av sosioøkonomisk status. Slik situasjonen er nå finnes de aller fleste ammespesialister med IBCLC-sertifisering i det private helsevesenet. Dette mener vi både er bekymringsverdig og grunnleggende feil. Denne ekspertisen må være tilgjengelig for ALLE mødre.

Dette er punkter som ikke er umulige å oppfylle, men som krever politisk vilje og nok øremerkede ressurser.

Og fram til dette blir virkelighet, er det essensielt at Ammehjelpen finnes.

Vi fungerer per i dag både som en grunnleggende tjeneste og som en «spesialisthelsetjeneste» når primærhelsetjenesten kommer til kort.

Vi har pr i dag i overkant av 300 ammehjelpere over hele Norge. Vårt nettverk av ammehjelpere vil i en krisesituasjon kunne være en del av en beredskapsplan knyttet til matsikkerhet for sped- og småbarn.

Å sørge for et framtidig stabilt og tilstrekkelig tilskudd til Ammehjelpen vil legge til rette for at mødre og barn i hvertfall får et minimum av den hjelpen de trenger og har krav på, uansett hva som skjer, både i den norske offentlige barselomsorgen og ute i den store verden.

I 2023 fikk vi vår første offentlige utredning om norsk tegnspråk, NOU 20:2023 Tegnspråk for livet, Forslag til en helhetlig politikk for norsk tegnspråk. Utredningen peker på mange viktige tiltak vi som brukerorganisasjon kjenner oss godt igjen i. Den understreker tydelig at flere av tiltakene haster, som for øvrig er en vurdering vi kan bekrefte.

Etter at Norges Døveforbund (NDF) gjentatte ganger har etterspurt oppfølging, har regjeringen lagt frem en statusrapport i august 2025. Det var svært skuffende å se at kun 6 av 65 foreslåtte tiltak følges opp. Mange av de mest akutte tiltakene, som også fikk bred støtte i høringsrunden, er satt til side.

To av tiltakene som direkte berører helse- og omsorgssektoren, er særlig viktige å følge opp:

1. Tiltak 11.5.1 i NOU 20:2023 («Tilby informasjon om tegnspråk tidlig») er ikke fulgt opp med egne midler i budsjettet – dette gir risiko for mangelfull og tilfeldig informasjon til foreldre.
2. Tiltak 11.5.3 («Tegnspråktilbud må iverksettes tidlig») er ikke finansiert eller konkretisert – kritisk periode for barns språkutvikling kan gå tapt.

 1. Tiltak 11.5.1 – Tilby informasjon om tegnspråk tidlig

Utvalget foreslår at familier som får barn med hørselstap, tidlig skal få god og lett tilgjengelig informasjon om språk- og begrepsutvikling, tospråklighet og mulighetene med tegnspråk.
Regjeringen viser til at tiltaket ivaretas av eksisterende ordninger. I praksis betyr det at det er nevnt i nasjonale handlingsplaner for habilitering og rehabilitering, men uten at det følger egne midler i statsbudsjettet 2026.

NDF mener at dette ikke er tilstrekkelig. Foreldre trenger trygg og balansert informasjon helt fra starten, formidlet av helseaktører som møter familien umiddelbart etter diagnosen. Uten dedikerte ressurser risikerer man at informasjonen blir tilfeldig, og at foreldre ikke får et reelt grunnlag for å ta valg som ivaretar barnets språkutvikling.

 2. Tiltak 11.5.3 – Tegnspråktilbud må iverksettes tidlig

Utvalget foreslår at døve og hørselshemmede barn skal få rask og tidlig tilgang til tegnspråk, og at alle aktører som møter barnet og familien får tydelige oppdrag, veiledere og rutiner for samhandling på tvers.
Regjeringen hevder at dette ivaretas av eksisterende ordninger, men tiltaket er ikke konkretisert i statsbudsjettet 2026.
«Nasjonal faglig retningslinje for utredning og oppfølging av hørsel hos små barn (0–3 år)» fra Helsedirektoratet, må endres på og løfte inn norsk tegnspråk.

Hørselsscreening av nyfødte gjør at barn med hørselshemming kan identifiseres tidlig. Men uten en systematisk og finansiert opplegg for å sikre tegnspråklig kompetanse i oppfølgingen, mister man den kritiske perioden for språkutvikling. Dette er en alvorlig svakhet som kan gi livslange konsekvenser.

Anbefaling til komiteen

Vi ber Helse- og omsorgskomiteen sikre at Kap. 733 Habilitering og rehabilitering post 21 Spesielle driftsutgifter styrkes med øremerkede midler til oppfølging av tiltakene 11.5.1 og 11.5.3 i NOU 20:2023.

Konkret foreslår vi en varig bevilgning som gjør det mulig å utvikle nasjonale retningslinjer, veiledere og opplæringstilbud til helsepersonell, samt å etablere et tidlig og helhetlig tegnspråktilbud til familier med hørselshemmede barn. Arbeidet må deretter løftes opp og forankres politisk, slik at forpliktende tiltak sikres.

Tidlig innsats er avgjørende for barns språkutvikling. Ved å sikre reell oppfølging av NOU 20:2023 i helsebudsjettet, vil Norge kunne gi døve og hørselshemmede barn og deres familier en langt bedre start. Dette er en investering i livskvalitet, like muligheter og i å oppfylle våre forpliktelser etter CRPD.

Med vennlig hilsen

Petter Noddeland                                                           Elisabeth Frantzen Holte

Generalsekretær                                                            Interessepolitisk rådgiver

Norges Døveforbund                                                    Norges Døveforbund

Hørselsforbundet er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse og har 68 000 medlemmer. Medlemmene bruker høreapparat, cochlea implantat, har tinnitus, Ménières eller andre hørselsutfordringer. Hver femte nordmann har hørselsutfordringer, og stadig flere rammes. Vi arbeider for en enklere hverdag for personer med hørselsutfordringer og forebygging av hørselsskader i befolkningen. Målet er et samfunn som gir like muligheter for oss alle, uansett hørsel.

Hørselsomsorgen er løftet høyt opp som et prioritert felt fra Helse- og omsorgsdepartementet og statsministeren. Mange gode tiltak er på gang for å løfte hørselsomsorgen. Det tegens ut et klart utfordringsbilde om hvordan hørselsomsorgen skal forbedres i spesialisthelsetjenesten, både med tanke på ventetider og kvalitet i tjenesten. Satsing på opprusting av kommunale lavterskeltilbud, bruk av frivilligheten og viktigheten av rehabilitering- og habilitering er det mindre fokus på. Dette er alle tjenester som vil avlaste spesialisthelsetjenesten med en rekke oppgaver. Ikke minst er disse tjenestene viktige for å optimalisere bruk av høreapparat og nytteeffekten av apparatet i dagliglivet. Dette er også hovedfunnet i en nylig publisert rapport av Agenda Kaupang, utarbeidet på vegene av Hørselsforbundet, «Hvordan få flere til å ta bruk i høreapparatet» (2025)[1].Sett opp mot alle politiske føringer på helse- og omsorgsfeltet må vi bygge sammenhengende tjenester for å kunne ha en bærekraftig hørselsomsorg, også når eldrebølgen når sin topp.

[1] https://www.hlf.no/slik-jobber-vi/prosjekter/hvordan-fa-flere-til-a-ta-i-bruk-horeapparatet

Lavterskeltilbud der bruker bor

Hørselskontakt

Hørselskontakt er kommunens lavterskeltilbud, og er det enestes kommunale helsetilbudet til personer med hørselsutfordringer. Hørselskontaktene skal være et bindeledd mellom Nav Hjelpemiddelsentral og den som har nedsatt hørsel. De skal ha kunnskap om hørselstap, aktuelle hjelpemidler, ulike mestringstilbud og mulighetene for tilrettelegging. Hørselskontakter skal kunne hjelpe bruker der den bor, og også veilede i stell og bruk av høreapparat. Hørselskontaktenes rolle er viktig for et helhetlig tjenestetilbud, og bidra til å redusere presset på spesialisthelsetjenesten. Ordningen er i dag dessverre tilfeldig organisert og underdimensjonert.

Hørselskontakt er i dag ikke en lovpålagt tjeneste og det er derfor ingen krav til hørselsfaglig kompetanse eller stillingsprosent. En undersøkelse utført av Hørselsforbundet (2024) viser at kun 1% av landets kommuner har ansatt en hørselskontakt med hørselsfaglig kompetanse, omtrent halvparten har en 10% stilling. Oppgaven som hørselskontakt er ofte pålagt en allerede full stilling, noe som gjør det vanskelig å kunne utføre og prioritere denne oppgaven. Kun 36 prosent av kommunene mener innbyggerne kjenner til tilbudet.

Hørselsforbundet mener hørselskontakt må bli en lovpålagt stilling. Det må stilles krav til hørselsfaglig kompetanse og stillingsprosenten må dimisjoners ut fra innbyggertallet.

Likepersoner (hørselshjelpere)

Skal vi sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste må alle bidra, slår NOU 2023:4 Tid for handling fast. Her fremheves viktigheten av å mobilisere sivilt samfunn og frivilligheten.

En viktig del av Hørselsforbundet frivillige arbeid er likepersonsordningen. Disse benevnes også som hørselshjelpere. Vi har 585 skolerte og sertifiserte likepersoner, som i 2024 utførte 28 000 enkeltoppdrag. De hjelper med stell, rens og vedlikeholde av høreapparat og ekstra utstyr. Hørselshjelperne har kunnskap om hvem som kan hjelpe med hva, og hjelper nye høreapparatbruker å finne frem i systemet. De er gode støttespillere under tiden med tilpassing og tilvenning, og kan gi råd om det å leve med en hørselsutfordring. Hørselshjelperne er skolert og sertifisert for å gjøre denne jobben, ordningen har i dag en statlig støtte på kr 1. 850 000.  Dette gir en oppdragspris på 73 kr, inkludert sertifisering og andre kostander. Hørselsforbundet har mange flere som ønsker å bli likepersoner, men på grunn av kutt i finansiering av ordningen har vi ikke kapasitet til å utdanne og følge opp flere.

I lanseringen av Høreapparatgarantien løfter Helseministeren betydningen av hørselshjelpordningen og viktigheten av å styrke den. I det pågående arbeidet sees det likevel ingen tydelig prioritering om å løfte finansieringen av dette.

Hørselsforbundet mener hørselshjelpsordningen må 3 millioner i øremerkede midler i statsbudsjett eller en merknad om forventninger i prioritering av dette tiltak i midlene til kompetansehevende tiltak innen hørselsomsorgen.

Hørselsfaglig kompetanse hos hjelpepersonell

En del seniorer har behov for hjelp fra helsepersonell i hjemmet eller på institusjon for å kunne bruke, lade, vedlikeholde og stelle høreapparat og tilleggsutstyr. Hørselsforbundet vet at kunnskap om dette er for lav i hjelpeapparatet, og mange høreapparat brukes derfor ikke slik de skal eller i det hele tatt. Tilbake sitter personer som blir drevet inn i ensomhet, som utsettes for økt fare fall og demens[1].  Hørsel er også den siste sansen som forankrer et menneske til livet, i livets siste fase.

Hørselsforbundet mener det bør utvikles en egen modell for hørsel i den etablerte modellen for kommunalopplæring ABC -modellen, og gjøre modulen obligatorisk.

[1] https://www.aldringoghelse.no/darlig-horsel-blant-de-viktigste-risikofaktorene-for-demens-hos-eldre/

Habilitering og rehabilitering

Riksrevisjonens rapport om rehabilitering i 2024 var klokkeklar. Nesten ingen ting hadde bedret seg siden 2012. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024-2027 ga ingen klare føringer for utvikling av feltet. Den første store satsingen kom i oppdragsdokumentet til Helsedirektoratet fra departementet, om å utrede, kartlegge og lage en Nasjonal habilitering- og rehabiliteringsplan. For hørselsomsorgen ligger det klare føringer om at dette arbeidet skal sees i sammenheng med Høreapparatgarantien og de andre oppdragene gitt på hørselsfeltet.

Det pågående arbeidet med en Nasjonal habilitering- og rehabiliteringsplan, tegner godt ut utfordringsbildet, mulighetsrommet og klare forbedringstiltak. Vi har stor tro på planen i seg selv, men er bekymret for at dette blir nok en plan som havner i skuffen. Dette på grunn av manglende føringer for politisk behandling og prioritering av midler.

Hørselsforbundet mener planen må politisk behandles, slik at stortinget får anledning til å ta stilling til de prioriteringer og føringer som skal ligge til grunn for fremtidens habilitering- og rehabiliteringstjenester.

Hørselsforbundet

Generalsekretær, Inger Helene Venås                            Leder samfunn og politikk, Ragnhild S. Støkket

Endometrioseforeningen viser til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026, og ønsker med dette å gi sine merknader til budsjettforslaget. Foreningen ønsker særlig å belyse behovet for økt prioritering av kvinnehelse, samt den vedvarende mangelen på statlig støtte til Endometrioseforeningens arbeid for personer med endometriose og adenomyose. 

Manglende prioritering av kvinnehelse og uteblitt støtte til Endometrioseforeningen 

Endometrioseforeningen ønsker å uttrykke sin bekymring og skuffelse over at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 fortsatt ikke prioriterer kvinnehelse på en tydelig og forpliktende måte. Til tross for gjentatte innspill og økende politisk oppmerksomhet om utfordringene knyttet til endometriose og adenomyose, er foreningen igjen utelatt fra de statlige støtteordningene som mange andre pasientorganisasjoner mottar midler fra. 

Mangelen på slik støtte gjør det krevende å opprettholde et tilbud som i dag fyller et viktig tomrom i helsetjenesten, og som bidrar direkte til bedre folkehelse. 

Endometriose og adenomyose – kroniske sykdommer med store konsekvenser 

Endometriose og adenomyose er kroniske sykdommer som rammer en betydelig andel kvinner, transpersoner og ikke-binære. Tilstandene kan føre til kraftige smerter, nedsatt funksjonsevne og redusert livskvalitet. Mange opplever at sykdommen påvirker arbeidsevne, psykisk helse og deltakelse i utdanning og arbeidsliv. 

Det anslås at om lag 10 prosent av kvinner i Norge har endometriose, og 20 prosent har adenomyose, men sykdommene er fortsatt underdiagnostisert og mangelfullt forstått. Dette fører til forsinket diagnose og utilstrekkelig oppfølging for mange, og representerer både en individuell og samfunnsøkonomisk belastning. 

Foreningens rolle i samfunnsbildet 

Endometrioseforeningen har i en årrekke vært en viktig ressurs for personer som lever med endometriose og adenomyose, samt for helsepersonell, forskere, pårørende og samfunnet for øvrig. Foreningen tilbyr informasjon, veiledning og støtte gjennom kurs, seminarer, digitale kanaler og direkte rådgivning. 

Et sentralt element i virksomheten er likepersonsarbeidet – et tilbud der personer med egenerfaring støtter andre i samme situasjon. Dette arbeidet bidrar til økt mestring, sosial tilhørighet og bedre psykisk helse, og fungerer som et verdifullt supplement til det offentlige helsevesenet. Likepersonsarbeidet reduserer samtidig belastningen på helsetjenesten og bidrar til å styrke pasientenes tillit til systemet. 

Frivillighet kan ikke bære kvinnehelse alene 

Til tross for økende etterspørsel etter våre tjenester, drives foreningen i hovedsak gjennom frivillig innsats, medlemskontingenter og begrenset støtte fra Bufdir. Dagens finansieringsmodell gir ikke bærekraftige rammer og gjør det vanskelig å opprettholde nødvendig kontinuitet og bemanning. 

Andre pasientorganisasjoner mottar tilskudd gjennom etablerte ordninger i Helsedirektoratet og andre statlige organer, mens Endometrioseforeningen fortsatt står utenfor disse ordningene. Dette skaper en urettferdig og uholdbar situasjon, der en stor pasientgruppe ikke får den støtten som trengs for å sikre et likeverdig helsetilbud. 

Det er ikke realistisk at frivilligheten alene skal bære ansvaret for å sikre pasientinformasjon, veiledning og støtte på et felt som i økende grad er anerkjent som et folkehelseproblem. 

Kvinnehelse må følges opp i praksis 

Regjeringen har de siste årene varslet en historisk satsing på kvinnehelse gjennom den nasjonale kvinnehelsestrategien og oppfølgingen av NOU-en «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse». Endometrioseforeningen ser imidlertid at denne satsingen foreløpig ikke gjenspeiles i budsjettene. 

Det er behov for en mer målrettet innsats for å styrke kvinnehelsefeltet, både gjennom økt forskningsinnsats, bedre behandlingstilbud og stabile rammer for pasientorganisasjoner som bidrar med kunnskap og støtte der helsevesenet ikke strekker til. 

Behov for stabil og forutsigbar finansiering 

Endometrioseforeningen utfører et arbeid som direkte bidrar til bedre helse, økt kunnskap og redusert belastning på offentlige tjenester. For å kunne videreføre, utvikle og styrke dette arbeidet, er det avgjørende med stabile økonomiske rammer. 

Endometrioseforeningen ber derfor om en årlig statlig bevilgning på 2 millioner kroner for å sikre videreføring av normal drift, styrking av likepersonsarbeidet og opprettholdelse av våre informasjons- og veiledningstjenester. En slik finansiering vil gi foreningen mulighet til å bidra aktivt i arbeidet med å forbedre kvinnehelse, og sikre bedre støtte til de mange som lever med endometriose og adenomyose. 

Høringssvar til statsbudsjettet 2026 – Kapittel 765, Post 72 og 71
Fra: Det Hjelper

Det Hjelper samarbeider tett med kommuner og arbeider på individ-, gruppe-, system- og organisasjonsnivå. Vi legger stor vekt på å omsette erfaringer fra brukere, pårørende og fagfolk til konkrete forbedringer i praksis. Vi ser positivt på at kommuner kan søke om kommunale rusmidler i samarbeid med interesse- og brukerorganisasjoner, da dette bidrar til helhetlige og lokalt tilpassede tjenester.

Hovedbudskap

Det Hjelper støtter regjeringens satsing på kunnskapsbaserte lavterskeltilbud og oppfølgingen av Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023–2033). Samtidig uttrykker vi bekymring for foreslåtte reduksjoner i rusarbeid og tilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner. For å sikre helhet, kontinuitet og reell brukermedvirkning anbefaler vi at disse kuttene reverseres. Økt samspill mellom kommuner, ideelle aktører og frivillig sektor er en forutsetning for å nå målene i opptrappingsplanen.

Innledning

Det Hjelper samarbeider tett med kommuner over hele landet og arbeider på individ-, gruppe-, system- og organisasjonsnivå for å styrke psykisk helse- og rusfeltet. Vi legger stor vekt på å omsette erfaringer fra brukere, pårørende og fagfolk til konkrete forbedringer i praksis. Det er svært positivt at kommuner har anledning til å søke om kommunale rusmidler i samarbeid med interesse- og brukerorganisasjoner, da dette bidrar til helhetlige og lokalt tilpassede tjenester.

Støtte til lavterskeltilbud

Vi støtter regjeringens satsing på kunnskapsbaserte lavterskeltilbud og økningen på 60 millioner kroner til utvikling, tilpasning og etablering av slike tilbud. Tidlig innsats og tilgjengelige tjenester er avgjørende for å forebygge alvorlige psykiske plager og rusmiddelproblemer, og for å redusere presset på spesialisthelsetjenesten. Økningen til hjelpetelefoner, chat- og mestringstilbud, samt satsingen på digitale selvhjelps- og behandlingstilbud, er også positive tiltak.

Reduksjon i tilskudd til kommunalt rusarbeid

Den foreslåtte reduksjonen på 44 millioner kroner i tilskudd til kommunalt rusarbeid kan ha negative konsekvenser for lokale tjenester. Spesielt når spesialisthelsetjenesten har redusert døgnplasser, er det avgjørende at kommunene har ressurser til å tilby helhetlige og tilgjengelige tjenester. Vi oppfordrer derfor til en vurdering av behovet for å opprettholde eller styrke disse tilskuddene.

Reduksjon i driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner

En reduksjon på 9,5 millioner kroner i driftstilskudd til Pårørendesenteret kan svekke den viktige rollen disse organisasjonene spiller. Bruker- og pårørendeorganisasjoner er essensielle for å sikre brukermedvirkning, kontinuitet og kvalitet i tjenestene. Vi mener støtten til disse organisasjonene må opprettholdes eller styrkes.

Styrking av omsorgsinstitusjoner

Det er viktig å styrke omsorgsinstitusjonene, særlig fordi spesialisthelsetjenesten har redusert antallet døgnplasser. Kommunale og ideelle omsorgsinstitusjoner blir dermed mer sentrale for å ivareta personer med komplekse behov. Treårige grunntilskudd til institusjonsbaserte tilbud gir forutsigbarhet og mulighet for å planlegge drift, bemanning og kompetanseutvikling. Vi oppfordrer til å videreføre og utvide slike tiltak for å sikre kontinuerlige og gode tjenester.

Recovery-orientert tilnærming og medikamentfrie tilbud

Vi mener det er viktig å fremme en recoveryorientert tilnærming, der pasientens egne ressurser, håp og mestring står i sentrum. Dette innebærer også at medikamentfrie behandlingsalternativer må tilbys, da ikke alle pasienter responderer optimalt på medikamentell behandling. Spesialisthelsetjenesten bør tilrettelegge for et bredt spekter av tilbud og unngå en overvekt av spesialistbaserte, medisinske intervensjoner, slik at behandlingen blir mer helhetlig og individuelt tilpasset.

Referanser:

• Slade, M. (2009). Personal Recovery and Mental Illness: A Guide for Mental Health Professionals. Cambridge University Press.

• Kjølseth, I., et al. (2022). Recovery og medikamentfrie tilbud i psykisk helsevern – rapport fra Helsedirektoratet.

Trosbaserte institusjoner som alternativ

Trosbaserte institusjoner tilbyr ofte helhetlige og verdibasert behandlingstilbud som kan være et godt alternativ for enkelte pasienter. Slike institusjoner bidrar til mangfold og valgfrihet i behandlingstilbudet og kan styrke pasienters mestring, sosialt fellesskap og recovery.

Referanser:

• Bartkowiak, B. (2018). Faith-based addiction treatment programs. Journal of Religion and Health, 57(6), 2452–2466.

• Thoresen, C. E. (2007). Spirituality and Health: Empirical Evidence for a Relationship. Journal of Behavioral Medicine, 30, 21–47.

Styrking av pårørende og ideelle aktører

Når døgnplasser og omsorgstilbud i spesialisthelsetjenesten legges ned, får pårørende i økende grad ansvar for å følge opp personer med rus- og psykiske helseutfordringer. Dette innebærer en betydelig økning i både praktiske og emosjonelle oppgaver, og pårørende bidrar dermed med en omfattende samfunnsinsats. For å sikre at pårørende kan ivareta denne rollen uten å bli overbelastet, er det nødvendig å styrke både kommunale tjenester og tilskudd til pårørendeorganisasjoner.

Vi ser samtidig at spesialisthelsetjenesten har hatt økning i administrasjon og direktørlønninger, samtidig som tilbudet til pasientene reduseres. LEON-prinsippet (Lavest Effektive OmsorgsNivå) tilsier at pasienter behandles på lavest mulig omsorgsnivå, men dette skaper ofte behov for at ideelle og frivillige organisasjoner fyller hullene. Slike aktører leverer betydelig lavterskeltilbud, boligoppfølging, mestringstiltak og oppsøkende arbeid, og bidrar til å sikre at mennesker med sammensatte utfordringer ikke faller utenfor systemet.

Forebygging av rusbruk blant unge og medikamentbruk i alle aldre

Vi er bekymret for økende rusbruk blant barn og unge, og ser også en økende medikamentbruk i alle aldersgrupper. Ifølge Folkehelseinstituttet har ungdommens tilgjengelighet til narkotika økt, og studier viser at antall reseptbelagte psykofarmaka øker blant voksne og eldre (FHI, 2023; OECD Health Statistics, 2023). Dette krever styrket forebyggende arbeid og tydelige rammer og grenser for bruk. Vi var uenige i liberaliseringen av rusreformen og mener forebygging, beskyttelse av unge og kunnskapsbaserte tiltak fortsatt må prioriteres høyt. Forebygging må integreres på tvers av tjenester, sektorer og frivillig sektor for å være effektivt.

Avslutning

Det Hjelper anbefaler at regjeringen:

• Opprettholder og styrker lavterskeltilbud,

• Reverserer reduksjoner i rusarbeid og støtte til pårørende- og brukerorganisasjoner,

• Styrker omsorgsinstitusjoner med forutsigbare grunntilskudd,

• Fremmer recoverybasert og medikamentfrie tilbud,

• Anerkjenner trosbaserte institusjoner som et viktig alternativ,

• Og anerkjenner den betydelige samfunnsrollen ideelle og frivillige aktører og pårørende spiller.

• Styrke forebyggende arbeid mot rusbruk blant unge og overforbruk av medikamenter i alle aldersgrupper 

• Kvalitetssikrere LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering), og forebygge lekkasje til andre sårbare mennesker og videre overdoser i LAR (grunnet blandingsmisbruk). 

Dette vil sikre helhetlige, tilgjengelige og kvalitetsbaserte tjenester som ivaretar de mest sårbare gruppene.

For Det Hjelper

Marte Yri

Daglig leder

Norsk Sykepleierforbund Student takker for muligheten til å delta på høring i Helse- og omsorgskomiteen. Vi representerer over 90% av alle sykepleierstudenter i Norge, med over 14 000 medlemmer. 

Løsninger på fremtidig sykepleiermangel  

Kap. 760, post 60 

Det er positivt at Regjeringen ønsker å gi tilskudd for veiledning av praksisstudenter, nyutdannede og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. God veiledning, spesielt i praksis, er avgjørende for at flere studenter skal gjennomføre studiene og bli værende i yrket. 

Etter endt utdanning er det også viktig med mentorordninger. Som nyutdannet i helsevesenet kan man stå i krevende situasjoner hvor faglig støtte er nødvendig. Midlene som er tiltenkt mentorordninger tror vi kan bidra til trygghet, bedre faglig utvikling og redusert frafall i yrket.  

Det er behov for at det satses på tilskudd for veiledning i hele helsevesenet. Mange studenter opplever i dag manglende oppfølgning fra praksisveileder, som ofte skyldes tidspress, fravær eller manglende kompetanse. God veiledning er ikke bare viktig for studentenes læring, men også for rekruttering av helsepersonell, økt pasientsikkerhet og kvaliteten i tjenestene. En god praksisperiode kan virke rekrutterende, da god veiledning er sentralt for å sikre at studenter opplever læring, mestring og samhold der de gjennomfører praksisperioden. 

Mangel på praksisplasser  

Kap. 732, post 72-75, Kap. 760, post 21 

I dag er det kun spesialisthelsetjenesten som får økonomiske subsidier for å ta imot studenter i praksis. Kommunale, private og ideelle aktører får ikke den samme støtten. Vi ønsker derfor en likestilling av finansieringen for de ulike praksisperiodene, slik at tilbudet kan være likt uavhengig hvor praksisperioden finner sted.  

Vi ser at det mangler praksisplasser ved flere institusjoner, og ønsker at det prioriteres midler til de regionale helseforetakene og kommunene i første omgang for å stimulere til at flere studenter tas imot i praksis. Dagens mangel gjør at flere studenter ofte må reise langt for å kunne gjennomføre sine praksisperioder, ofte på kort varsel. På enkelte institusjoner fører dette også til at studentene ikke får praksisperioden som de ordinært skulle hatt, noe som kan påvirke både studentens mulighet til å oppnå læringsutbyttene og opprettholde normal studieprogresjonen.  

Vi anmoder dermed komiteen til å se på muligheten til å øremerke midler til dette formålet, og vurdere å overføre de midlene som er foreslått kuttet i en avbyråkratiseringsprosess av helsetjenesten, til å sikre at kommunale, private og ideelle aktører får subsidier for å ta imot studenter i praksis.  

Psykisk støttetilbud for studenter  

Kap. 734 

Investeringer i bedring av studenters psykiske helse er ikke bare et velferdstiltak, men også en investering i landets fremtid. Uten trygghet og støtte risikerer man frafall, og kan miste potensielt verdifulle ressurser i flere sektorer.  

Vi støtter derfor videreføringen av 19,8 millioner kroner til studenters psykiske helse og rusmiddelbruk, som blant annet går til lavterskeltilbud. Disse tilbudene er viktige for å gi studenter den støtten de trenger gjennom studiene og forebygge frafall fra utdanningene.  

En svak studentøkonomi, en krevende studiehverdag og arbeid ved siden av studiene, er alle faktorer som bidrar til at studenter kan oppleve å være i en krevende psykisk situasjon. Sykepleierstudenter kan være spesielt utsatt, særlig ettersom praksis utgjør rundt 50% av utdanningen og ofte må kombineres med ordinært arbeid, noe som kan føre til et høyt arbeidspress på den enkelte. Ser vi til studiebarometeret viser det at sykepleierstudenter i snitt jobber over 50 timer i uken. 

Vi anmoder komitéen til å se på en ytterligere styrkning av psykisk helsetilbud for studenter, med særlig fokus på gruppen i praksisintensive utdanninger som sykepleie.  

Henriette Karlsen Brenna  

Studentleder – Norsk Sykepleierforbund

«Øye» har vært et eget satsningsområde i Ventetidsløftet. Alle de regionale helerforetakene (RHF) har «øyesykdommer» i fagområdene med flest ventende og lengst ventetid. Ventetidene har gått ned, men fremdeles er det lang ventetid innen øye på grunn av vedvarende kapasitetsutfordringer og mangel på koordinert samarbeid innen øyehelsetjenesten. Dette rammer folk med syns- og øyehelseutfordringer. Ventetidsløftet har satset på tiltak internt på sykehus og hos avtalespesialist, ikke på varige endringer med effekt over tid utenfor øyelegens kontor. Optikerne er øyehelsens førstelinje, og kan avlaste øyelegene, fastlegene og legevakt. Det krever samarbeid mellom tjenestenivåene og helsepersonellet på feltet, men også politisk vilje og gode avgjørelser for fremtidens øyehelsetjeneste.

Mange venter på øyehjelp

Ifølge regjeringens egne tall stod 16 097 på ventelistene i september for hjelp hos øyelege. Øye er fremdeles på alle RHF’enes «topp-5 fagområder» med utfordringer. De to største helseforetakene, HSØ og HV hadde en økning i antall vente-dager fra august til september 2025 og HMN har siden Ventetidsløftet begynte sin registrering september 2024 øket ventetiden med 24 dager.

Nettsiden ventetid.no viser for Vestfold august 2025 gjennomsnittlig ventetid hos optiker på tre (3) dager. Hos øyelegene i fylket er ventetiden 375 dager. Lengst ventetid hos øyelege er ifølge nettsiden Lillehammer med en ventetid hos en øyelege på 714 dager. Folk mister syn mens de står på venteliste.

Nøkkelen er bedre samarbeid

Samarbeidet lokalt bør styrkes. Helsesykepleiere og fastleger bør oftere samarbeide direkte med lokal optiker, for eksempel ved mistanke om at et skolebarn ser dårlig. Optiker kan i større grad avlaste øyelegene. Dette er arbeidsformer som er fremtidsrettet og nødvendige.

Optikere er på Helsenett og kan kommunisere trygt og sikkert med annet helsepersonell. Pasientforløpene kan kortes ned og pasientene får raskere tilgang på rett behandling. Unødvendig overforbruk av helsetjenester og unngå at samme undersøkelser stadig gjentas på ulike nivå i helsetjenesten reduserer byrden på helsetjenestene og ulempene for pasientene.

For få hender – alle må bidra

Det er en økende mangel på helsepersonell. Bedre bruk av kompetanse på tvers av dagens helsetjenestestrukturer og fjerne silo-baserte helsetjenester er nødvendig. Helsepersonellets kompetanse må benyttes målrettet, uten å gå på bekostning av tilgjengelighet, behandlingskvalitet og arbeidsmiljøet i helsetjenestene.

Øye-pasientene må få en raskere vei fra de oppdager et synsproblem til de får riktig hjelp på rett sted. Øyelegene må ha tid til pasientene som trenger dem mest, de med alvorlig øyesykdom.

Med enkle grep kan optikere ivareta langt flere pasientgrupper.  Slik kan optikerne avlaste spesialisthelsetjenesten og redusere kapasitetsproblemene innen øyefeltet og sørge for gode helsetjenester nært der folk bor.

Tiltaket med størst effekt, terapeutiske medikamenter

Optikere i flere sammenliknbare land benytter i dag behandlende medisiner (terapeutiske medikamenter). Bruk av behandlende medisiner hos kompetente optikere også i Norge er det enkelttiltaket som vil ha aller størst effekt på oppgavedeling og avlastning i helsetjenesten.

Da kan vi avlaste øyelegene, fastlegene og legevakt med mer enn en million pasientkonsultasjoner årlig, og kan tilbys uten ventetid og nærmere der folk bor.

Andre tiltak:

• Barn og syn: Optikere kan utføre flere synsundersøkelser på barn, via tettere samarbeid med helsesykepleier og fastlege. Barn som henvises fra disse til optiker bør få undersøkelsen dekket av det offentlige. Dagens unaturlige aldersgrense for bruk av diagnostiske medikamenter på 5 år bør fjernes eller senkes.
• Diabetes: Optikere kan følge syn og øyehelse hos pasienter med ingen eller mild skade på netthinnen (retinopati). Man kan stille spørsmål om slik oppfølging av ellers friske mennesker, hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, slik flere helseforetak nå legger opp til.
• Karatakt, glaukom og AMD:
• Grå stær (katarakt): Optikere kan ta større ansvar for pasientene før operasjon og etter operasjon ved standard kirurgi.
• Grønn stær (glaukom): Optikere kan følge pasienter med mistanke om grønn stær, eller med godt regulert grønn stær, i samarbeid med øyelege etter fastsatte oppfølgingsmål.
• Forkalkning på øyebunnen (AMD): Optikere kan følge opp pasienter med tørr type (som i dag ikke behandles som standard). Optiker henviser hvis det endres fra tørr til våt type, som kan behandles.
• Synsrehabilitering (for eksempel etter hjerneslag): Optiker kan undersøke og følge opp pasienter som trenger oppfølging og synsrehabilitering, der behovet ikke er betydelig eller svært avansert.

Små endringer i helsepersonells muligheter og fornuftig oppgavedeling har stor effekt på avlastning.

Forslag til merknad:

Norges Optikerforbund foreslår følgende merknad inn i budsjettbehandlingen som et første skritt på veien: Barn som vurderes for brillestøtte, og som henvises fra helsesykepleier eller fastlege til optiker, bør få dekket synsundersøkelsen.

Statsbudsjettet for 2026 legger ikke til rette for raskere pasienttilgang til legemidler, bedre tilgang til vaksiner eller styrket legemiddelberedskap. Lav betalingsvilje svekker både pasientenes tilgang til ny behandling, Norges beredskapsevne og vår posisjon i den internasjonale konkurransen om investeringer og arbeidsplasser. Dersom dagens utvikling fortsetter, kan en «nei-kultur» føre til at norske pasienter får dårligere behandlingstilbud, at beredskapen svekkes i kriser, og at Norge havner bak naboland og resten av Europa. EU satser nå satser sterkt på livsvitenskap som en vekstindustri for å møte konkurransen fra USA og Kina. 

LMI anmoder komiteen om å bidra til følgende grep i behandlingen av budsjettforslaget:   

• Legemiddelberedskap (746): Legemiddelberedskapen følges i dag opp av Direktoratet for medisinske produkter (DMP), som gjør viktig arbeid med mangelhåndtering og lagerstyring. Det er positivt med økte bevilgninger til gjennomføring av forordning (EU)2022/123, men det er avgjørende at DMPs arbeid med nasjonal beredskap videreføres – selv om det ikke er foreslått særskilte midler til dette i budsjettforslaget. I motsetning til andre næringer følges legemiddelberedskapen ikke opp av Næringsdepartementet, og industrien involveres derfor i liten grad. Norske legemiddelfabrikker kan imidlertid produsere kritisk viktige legemidler og bidra i EUs beredskapssystem (HERA). Denne muligheten er i dag ikke en etablert del av DMPs beredskapsarbeid. LMI oppfordrer derfor komiteen til å legge føringer for at norsk produksjon inkluderes som del av legemiddelberedskapen, og at staten vurderer langsiktige produksjonsavtaler med norske fabrikker som del av beredskapsstrategien. Innenfor eksisterende rammer bør DMP gis mandat til å videreføre og utvikle sitt beredskapsarbeid.
• Vaksiner (746): Det haster å inkludere alle vaksiner som Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaler i voksenvaksinasjonsprogrammet. Dette er nødvendig for å sikre høy vaksinasjonsdekning, forebygge sosiale helseforskjeller og avlaste helsetjenesten. En frisk befolkning er god beredskap – og vaksiner er et av de mest kostnadseffektive og virkningsfulle tiltakene vi har. Helse- og omsorgskomiteen viste våren 2025 til at vaksiner er blant våre viktigste forebyggende helsetiltak, og Stortinget fattet 5. mai 2025 vedtak nr. 631 om å intensivere innsatsen på forebyggende tiltak, inkludert vaksinasjonsprogrammer. Regjeringen mener vedtaket er fulgt opp i sitt forslag til statsbudsjett for 2026, men LMI mener dette ikke er tilfelle, ettersom det ikke er satt av midler til å utvide voksenvaksinasjonsprogrammet. I en tid med aldrende befolkning haster det å få på plass forebyggende tiltak for å forhindre sykehusinnleggelser. LMI oppfordrer komiteen til å følge opp Stortingets vedtak og sikre finansiering slik at FHIs anbefalte vaksiner inkluderes i voksenvaksinasjonsprogrammet.
• Betalingsvillighet for legemidler (746): Norske myndigheter krever noen av de laveste prisene i Europa. Når Norge lar andre land betale for innovasjonen, får det konsekvenser for hvor raskt nye legemidler lanseres og tas i bruk her i landet. De fire legemiddelpolitiske målene skal ifølge Stortinget vektes likt, men i praksis trumfer lavest mulig pris de andre målene om rask og lik pasienttilgang, legge til rette for forskning og innovasjon, og kvalitet i behandlingen. LMI ber komiteen understreke at målene må vektes reelt likt – eller at målet om lavest pris fjernes dersom det ikke lar seg kombinere med de øvrige målene. En svært lav betalingsvilje kan ikke fortsette å stå i veien for innovasjon og tilgang. Terskelverdien for vurdering av nye behandlingsmetoder har stått stille på 275 000 kroner i ti år. Stortinget ba i vår, i forbindelse med behandlingen av Prioriteringsmeldingen, regjeringen om å gjennomføre en hurtig pris- og produktivitetsjustering før årsskiftet. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt DMP i oppdrag å utrede dette innen 30. desember. LMI ber komiteen sikre at justeringen implementeres i helsetjenesten så snart den foreligger. 
• Helsedata (745): Norge har blant verdens beste helsedata. Regjeringen sier helsedata skal prioriteres, men har ikke satt av midler til oppfølging. Samtidig kuttes det i FHI, som fikk ansvar for samordning og tilgjengeliggjøring av helsedata i 2024. Uten tilstrekkelig finansiering vil ikke tilgangen til data bedres, og potensialet for forskning og innovasjon gå tapt. LMI ber komiteen sikre at FHI har midler til å prioritere tilgang til helsedata.
• Kliniske studier (732.78): NorTrials har gitt pasienter raskere tilgang til ny behandling og styrket norsk forskningskompetanse. LMI er svært positive til at dette tiltaket har fått videreført sine midler i forslaget til budsjett for 2026, og ber komiteen støtte denne satsingen. 
• AMR (746): Under pandemien fattet Stortinget vedtak om at regjeringen skulle utarbeide økonomiske modeller for utvikling av nye, virksomme antibiotika. (Vedtak nr. 5, 6 oktober 2020). Målet var å belønne medikamentutvikling – ikke salg og bruk – og å vurdere både belønningsmekanismer og avgift/skatt som virkemidler. Regjeringen mener vedtaket er utkvittert, fordi DMP har fått i oppdrag å utrede nye anskaffelsesmodeller. LMI peker på at arbeidet fortsatt ikke er ferdigstilt, og at det ikke finnes bærekraftige modeller for finansiering av antibiotika på plass. LMI oppfordrer komiteen til å be regjeringen videreføre arbeidet og sikre midler til utvikling og utprøving av nye modeller i 2026. 

Verdighetsenteret er et nasjonalt, tverrfaglig kompetansesenter som formidler og utvikler kunnskap innen eldreomsorg. Vi har et særlig fokus på sårbare gamle, etikk og den økende andelen personer med demens. Vi arbeider for en verdig alderdom for alle gjennom å heve kompetansen til helsepersonell og alle som jobber med frivillighetskoordinering og aktivitet i eldreomsorgen.

Vi viser til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026, hvor det foreslås å redusere bevilgningen til Verdighetsenteret med 2 millioner kroner. Dette er midler som ble lagt til i statsbudsjettet for 2025, og som har hatt stor betydning for Verdighetsenterets arbeid for å heve kvaliteten i eldreomsorgen i hele landet.

Bevilgningen har gjort det mulig å:

• Redusere deltakeravgiften med 1/3 på våre kompetansehevingstilbud. Dette har hatt en tydelig og dokumenterbar effekt på rekrutteringen til etterutdanninger og kurs for helsepersonell, frivillighetskoordinatorer og ansatte som arbeider med aktivitet i eldreomsorgen. I tillegg har vi utvidet tilbudet om gratis digital kunnskapsformidling betydelig til samme målgruppe.
• Styrke den geografiske tilgjengeligheten til våre kompetansetilbud, spesielt i distriktene, gjennom økt reiseaktivitet.
• Etablere ett ekstra årsverk, som har muliggjort en nasjonal satsing på folkeopplysningskurset Sistehjelp.

Stortingsmeldingen Lindrende behandling og omsorg — Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve (2019–2020) understreker behovet for større åpenhet om døden og viser til Sistehjelp som et sentralt tiltak for å øke befolkningens kunnskap om livets siste fase. Kurset ble dessverre ikke organisert på en bærekraftig måte av de involverte aktørene, noe som førte til at det ble faset ut.

Verdighetsenteret har derfor tatt initiativ til å integrere Sistehjelp i vår virksomhet og har inngått samarbeid med det internasjonale fagmiljøet bak Last Aid. Vi innehar i dag lisens for Sistehjelp-kurset i Norge, og har etablert en nasjonal modell for implementering.

Under behandlingen av statsbudsjettet for 2025 anerkjente både helse- og omsorgskomiteen og familie- og kulturkomiteen behovet for å gjøre Sistehjelp tilgjengelig nasjonalt, og fremmet merknader til daværende budsjettforslag. I denne sammenhengen ble Verdighetsenteret løftet frem som en sentral aktør i dette arbeidet.

Sistehjelp er et gratis kurs for alle, som gir trygghet og innsikt i hvordan mennesker kan støtte hverandre i livets sluttfase. Kurset bygger bro mellom helsevesenets tilbud og den ressursen og omsorgen som finnes i familier, nabolag og lokalsamfunn.

Demografiske endringer, endret bosettingsmønster og mangel på helsepersonell vil skape betydelige utfordringer for helse- og omsorgstjenestene fremover. Å mobilisere frivillige ressurser og styrke kunnskapen i befolkningen er derfor helt nødvendig.

Pandemien viste hvor avgjørende slike lokale ressurser er for samfunnets samlede beredskap. Målet med Sistehjelp er å styrke den psykologiske tryggheten hos både den døende, pårørende og lokalsamfunnet. God psykologisk beredskap gir bedre beredskap ved neste krise.

Satsingen på Sistehjelp har allerede gitt tydelige resultater, og tall fra 2025 viser at:

• Over 100 deltakere har gjennomført kurset og kan nå bidra som «sistehjelpere» i sine lokalsamfunn.
• Ni kurslederkurs er gjennomført, og over 100 nye kursledere er sertifisert til å spre Sistehjelpskurs videre i hele landet.

Dette er et lavkostnadstiltak med høy samfunnsverdi, som styrker både lokalsamfunn, frivillighet og helseberedskap.

Et kutt i tilskuddet vil få konkrete og merkbare konsekvenser:

• Redusert tilgjengelighet på kompetansetilbud nasjonalt, særlig som følge av presset kommuneøkonomi.
• Færre fysiske kurs og lavere geografisk spredning, spesielt i distriktene.
• Manglende mulighet til å videreføre satsingen på Sistehjelp i Norge.

Tilskuddet på 2 millioner kroner fikk bred politisk støtte, og både helse- og omsorgskomiteen og familie- og kulturkomiteen understreket Verdighetsenterets nasjonale betydning. Vi har over tid fått gode tilbakemeldinger fra Helsedirektoratet for høy måloppnåelse. Vår rolle og vårt mandat er ikke mindre relevant i 2026 – snarere tvert imot.

Vi ber derfor helse- og omsorgskomiteen om å få inn en merknad til statsbudsjettet for 2026 som sikrer videreføring av tilskuddet. Dette vil gjøre det mulig for Verdighetsenteret å videreføre og styrke arbeidet med kompetanseheving for helsepersonell og frivillighetsledelse i eldreomsorgen, samtidig som samfunnets beredskap styrkes gjennom implementeringen av Sistehjelp i hele landet.

En slik merknad vil være i tråd med komiteens tidligere vurderinger, og med de nasjonale målsettingene om å styrke både kompetanse, frivillighet og beredskap i eldreomsorgen.

Vi viser til Prop. 1 S Helse- og omsorgsdepartementet kap. 1.5, kap. 2.3 Bo trygt hjemme-reformen, programkategori 10.60 Kommunetjenesten, kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 72 Aldersvennlige boliger  

Regjeringen foreslår å opprette et nytt tilskudd til privatpersoner for å oppgradere egen bolig ved å gjøre den mer aldersvennlig. Dette mener Huseierne er gledelig.  

Ni av ti eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig.  En egnet bolig er en forutsetning for at eldre skal kunne bo lenge hjemme. Huseierne mener det er viktig at det legges til rette for at eldre kan bo lengst mulig hjemme i tråd med deres egne ønsker. 

Om Huseierne 

Forbrukerorganisasjonen Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten politiske bindinger og jobber for alle som eier sitt eget hjem. Vi har 290.000 medlemmer som utgjør mer enn 10 prosent av alle landets husholdninger.   

Den norske boligmodellen, hvor folk flest får mulighet til å eie boligen sin, bidrar til mindre formuesforskjeller og mindre ulikhet. Huseierne mener eierskap til eget hjem er en viktig pilar i velferdssamfunnet.  

Aldersvennlige boliger 

Huseierne har i flere år arbeidet for at det legges til rette for at eldre kan bo lengst mulig i eget hjem i tråd med deres egne ønsker. Huseierne ønsker at det blir lettere å få lån og støtte til alderstilpasning av eksisterende bolig fra Husbanken. De fleste boligene vi skal bo i er allerede bygget, derfor er det viktig å gjøre eksisterende boliger aldersvennlige.  

Regjeringen foreslår derfor en ny tilskuddsordning for privatpersoner til oppgradering av egen bolig.  Privatpersoner kan få inntil 75.000 kroner i tilskudd for å gjøre egen bolig mer aldersvennlig. Ifølge forslaget til statsbudsjett skal staten dekke 25 prosent av kostnadene, og totalt er det satt av totalt 98 millioner kroner til dette formålet i 2026, hvorav 89 millioner kroner er tilskuddsmidler.   

Dette mener vi i Huseierne er gladelig nytt. Huseierne mener 75.000 kroner er et så høyt beløp at det monner og at det gir et signal til befolkningen om at dette er viktig. 

Eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig  

Huseierne har i flere år samarbeidet med Pensjonistforbundet om å kartlegge eldres boligbehov. En spørreundersøkelse (Ipsos 2023) blant medlemmer i Huseierne og Pensjonistforbundet viser blant annet at 9 av 10 eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig.  

Regjeringen viser til at en egnet bolig kan bidra til at flere som ønsker det kan bli boende hjemme lenger, også når helsen blir dårligere. Det vil videre kunne gi gevinster som redusert ressursbruk for tjenestene gjennom utbedring av fysiske hindre og kunne utsette behovet for heldøgns omsorgsplass ved at eldre klarer seg lengre i egen bolig. Huseierne støtter dette. Mange eldre bor i en bolig som ikke er tilpasset med tanke på endring i funksjonsnivå eller bevegelighet.   

Å bo hjemme lengst mulig kan være bra for den enkelte eldre og gi store besparelser for samfunnet. Huseierne vil gjerne påpeke at en egnet bolig er en forutsetning for at eldre skal kunne bo lenge hjemme. 

Store besparelser for kommunene  

Alderstilpassing av eldres boliger kan gi store besparelser for kommunene. Det viser beregninger fra Husbanken (Arendalsuka 2024).  

Beregninger fra Husbanken, eksempel:  

Alternativ 1: Boligen blir tilpasset (investering)  
Startlån til oppgradering (30 år nedbet.tid) 1 000 000 kr  
Tilskudd fra kommunen til tilpasning       100 000 kr  
Egenkapitel        100 000 kr  
Totalt 1 200 000 kr  

Alternativ 2: Boligen blir ikke tilpasset  
Brukeren bor på sykehjem, noe som gir en årlig driftskostnad på: 1 300 000 kroner/år.  
Kan føre til behov for nye sykehjemsplasser med investeringskostnad på: 4 500 000 kroner.  

Heistilskudd  

Heistilskuddet bidro til flere eldre kunne bli boende lengre i sitt eget hjem og derved redusere kostnadene til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Målet med tilskuddet til prosjektering og innstallering av heis var økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bygg slik at flere kunne bo hjemme lenger. Dessverre ble heistilskuddet gradvis redusert. Heistilskuddet ble avviklet fra 2023, i tråd med statsbudsjettet og det er derfor ikke lenger mulig å søke om tilskudd til dette formålet.   

Huseierne er skuffet over at forslaget til statsbudsjett ikke inneholder midler til heistilskudd.  Huseierne mener heistilskuddet bør gjeninnføres med en bevilgning på 60 millioner kroner i 2026 og og deretter en satsing på 250 millioner kroner over 10 år. Dette vil gi forutsigbarhet for ordningen. 

Kraftig økning i boutgifter – vi bruker 32 % av inntekten på å bo  

Husholdningenes boutgifter har skutt i været de siste årene. I perioden 2020-2025 har bokostnadene for landets boligeiere økt med nesten 90 prosent. Det betyr at en husholdning med medianinntekt bruker 32 prosent av inntekten på bokostnader. I 2020 var dette rundt 20 prosent.   

Dette er utgifter som boligeiere ikke kan velge bort, og prognosene viser at husholdningene kommer til å ha vedvarende høye bokostnader i årene fremover.   

Tallene kommer fra Bokostnadsindeksen som lages for Huseierne av Samfunnsøkonomisk Analyse. Bokostnadsindeksen viser hvor mye det koster å eie og bo i en standard enebolig på 120 m2, og inneholder rentekostnader, kommunale avgifter, vedlikehold, energikostnader, eiendomskatt og forsikring.   

Mange eldre har nedbetalt boliglånet og betaler ikke rentekostnader. De andre bokostnadene har imidlertid økt kraftig de siste årene. De tynger dermed også de eldres økonomi. 

Vann og avløp 

I Norge er det tilfredsstillende sanitærforhold og god tilgang på rent drikkevann, men 30 prosenht av det rensede drikkevannet lekker ut før det når forbrukeren. Dette bekymrer oss i Huseierne. Vann- og avløpssektoren har et enormt investeringsbehov og Huseierne frykter at vann- og avløpsgebyrene i flere kommuner kan bli uhåndterlige for husholdningene de kommende årene. 

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO og representerer mer enn 2.800 virksomheter i Norge. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen teknologi, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. I sum spiller disse virksomhetene sentrale roller for innovasjon og for videreutvikling av helse- og omsorgstjenesten. 

Helse er ikke bare Norges største sektor – det er også en sektor med store utfordringer knyttet til omstilling og innovasjon. Utgiftene til helse øker, og behovet for helsepersonell vokser i takt med at befolkningen blir eldre og sykdomsbildet endrer seg. Samtidig stilles det stadig høyere krav til kvalitet og effektivitet i tjenestene.

Svaret på disse utfordringene kan ikke være å tilføre mer penger til kjente problemer, men å utløse innovasjonskraften som ligger i forskning, teknologi, digitalisering og ny arbeidspraksis – samtidig som brukerne involveres bedre. Det krever at det bygges inn aktive, innovasjonsfremmende mekanismer i styringsstrukturer og finansieringssystemer. Redusert fremtidig behov for arbeidskraft må være et særlig viktig mål. 

Regjeringen viser noen positive tendenser i forslaget til statsbudsjett. Det legges til rette for økt samhandling og digitalisering. Nye effektiviseringstiltak og utprøving av prosjekter som «Prosjekt X», der kommuner og sykehus tester ut nye løsninger, viser en vilje til å tenke nytt. Regjeringen har også satt i gang et arbeid med en fremtidig helsereform. Likevel står innsatsen for innovasjon ikke i forhold til de store utfordringene sektoren står overfor. Det fremmes få virkemidler som virkelig kan snu trenden. Norge trenger et tydeligere grep for å utløse innovasjonskraften som allerede finnes i forskningsmiljøene, teknologinæringen og blant helsegründere over hele landet. 

Nærmere om enkelte kapitler

Kap. 701 Digitalisering i helse- og omsorgstjenesten

Digital samhandling

Det foreslås 187 mill. kroner til digital samhandling i 2026, inkludert tilskudd gjennom helseteknologiordningen. Bevilgningen skal blant annet gå til å gjøre pasientens prøvesvar digitalt tilgjengelig, gi digital oversikt over pasientens legemidler (pasientens legemiddelliste), og dele pasientens journaldokumenter på tvers av helsetjenesten. Dette virker fornuftig, så lenge innsatsen dreies mer mot regulering av standarder og krav til funksjonalitet i motsetning til etablering av store programaktiviteter.

Helseteknologiordningen

Det foreslås samlet 179,1 mill. kroner til helseteknologiordningen. Helseteknologiordningen skal stimulere til innføring av helseteknologi og samhandlingsløsninger i kommunene. Ordningen inkluderer blant annet søknadsbaserte tilskuddsordninger og en veiledningstjeneste som skal utvikles til en godkjenningsordning innenfor helseteknologiområdet. Dette er viktige tiltak, samtidig som det må påpekes at ordningen i mindre grad treffer næringslivet direkte.  

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold

Abelia støtter HODs mål om at ideelle og frivillige organisasjoner skal kunne søke om flerårige tilskudd i flere tilskuddsordninger. Dette er spesielt viktig ettersom flere organisasjoner som tidligere fikk øremerket støtte i statsbudsjettet er henvist til å søke ulike støtteordninger. Det skaper større uforutsigbarhet for organisasjonene.

Abelia registrerer at HOD i statsbudsjettet for 2026 foreslår at ytterligere to støtteordninger i kap 765 kan åpne for flerårige søknader. Vi stiller oss spørrende til det lave tempoet i endringstakten.
Abelia mener alle tilskuddsordninger som ikke av natur kun omfatter årlige enkelttilskudd, bør åpne for flerårige søknader for å sikre organisasjonene forutsigbarhet.  

Abelia stiller seg også spørrende til at de ordningene som er endret og åpner for flerårig støtte, likevel krever at organisasjonene må sende Helsedirektoratet detaljerte søknader om støtte hvert år i hele perioden de har fått tilsagn om støtte for. Dette rimer dårlig med regjeringens forenklingsambisjoner.  

Disse poengene kan med fordel bemerkes i komiteens merknader. I proposisjonen er dette kun omtalt i kap. 765, mens det også er mange tilskuddsordninger for ideelle og frivillige organisasjoner f.eks. i kap. 760.  

Vi merker oss også at det i alle tilfeller tas forbehold om årlige bevilgninger. Hensikten med flerårige tilskudd er, i tillegg til å redusere risikoen for omfattende årlige endringer, å unngå at tilskuddsmottakerne må vente i mange måneder av budsjettåret på søknadsutlysninger og lange søknadsbehandlingsprosesser.

Hva mangler i budsjettet – hva bør skje videre?

Abelia mener at videre politikkutvikling for omstilling av helse- og omsorgsektoren bør konsentrere seg særlig om følgende: 

Utvikle en digital og datadrevet helsetjeneste: Øke investeringen i helsedata, kunstig intelligens og pasientstyrte løsninger som gir bedre ressursbruk, kvalitet og pasientsikkerhet. 

Takst- og refusjonsordninger som fremmer innovasjon: Innføre nye takst- og refusjonsordninger som stimulerer til mer pasientvennlig og effektiv behandling gjennom bruk av ny teknologi. Dette inkluderer blant annet revisjon av DRG-takster for fastleger og utvikling av insentivordninger som premierer innovative arbeidsmetoder blant helsepersonell. 

Videreutvikling av klyngene og inkubatorsystemet: Økosystemet som er bygd opp rundt helseklynger og inkubatorer gjennom flere tiår har utviklet seg til å bli internasjonalt anerkjente kompetansemiljøer. Disse miljøene bør spille en sentral rolle i omstillingen av helsetjenesten, og det er avgjørende at de knyttes tettere til det øvrige omstillingsarbeidet, gjennom et særlig engasjement fra HOD. 

Frigjør helsepersonellets tid gjennom smartere arbeidsprosesser: Innfør nye modeller for oppgavedeling, bruk av teknologi og ledelse som gir mer tid til pasientnær omsorg. Gi ledere og ansatte verktøy, insentiver og frihet til å lede endringsarbeidet som eldrebølgen og knappere ressurser krever.

Bedre samspill med næringslivet for skalering av helseteknologi: Helseteknologi er en av Norges mest gründerintensive næringer, og det er allerede mange gode ideer og piloter i omløp. Den største utfordringen ligger i å sikre skalerbarhet og innpass i hjemmemarkedet, slik at innovative løsninger raskt kan innføres i helsetjenesten. For å møte dette behovet bør det etableres en helsekatapult – en test- og implementeringsarena for ny teknologi i samarbeid mellom næringslivet, sykehus og kommuner, i tråd med anbefalingene fra bl.a. SIVA-utredningen i 2024.  

Åpne opp forskningen utenfor helseforetakene: En større andel av helseforskningsmidlene bør fordeles utenfor de lukkede helseforetakene, gjennom bruk av åpne konkurransearenaer, slik som Forskningsrådets ordninger, som bidrar til mer mangfoldig forskning og innovasjon.

Med vennlig hilsen

Kjartan Almenning /s/                                                             Tarje Bjørgum /s/
Næringspolitisk direktør                                                         Leder bærekraft og helse

Jordmorforbundet NSF takker for muligheten til å komme med innspill til høring. 

Vi mener kommuner og helseforetak må få vesentlig bedre rammer enn foreslått. 

Jordmortjenesten må tydeligere prioriteres, en satsing må i større grad fremgå av budsjettene som øremerkede midler. 

         Jordmorforbundets 3 viktigste punkter til innspill:

• Øremerkede midler til bemanningstiltak for jordmortjenesten: beholde og rekruttere.  
• 100 utdanningsstillinger øremerket jordmødre og 50 nye studieplasser i Master Jordmorfag.   
• Bemanningsnorm som sikrer en-til-en i aktiv fødsel. 

 Jordmorforbundet mener fødsels- og barselomsorgen ikke er tilstrekkelig prioritert i budsjettforslaget. Den manglende økonomiske satsingen på kommuneøkonomi, sykehus og psykisk helse som vil svekke fødselsomsorgen og pasientsikkerheten på kort og lang sikt.     

Kutt i tilskuddsmidler for kommunehelsetjenesten kan hindre nødvendig jordmorbemanning i denne delen av tjenesten, og gå ut over både nye ansettelser og beholde ansatte jordmødre. 

I budsjettforslaget som er lagt frem savnes det konkrete tiltak for å beholde og rekruttere jordmødre i spesialisthelsetjenesten. Bemanningsnorm vil bidra til å sikre at det er nok jordmødre ansatt og på vakt ut fra forventet behov og beredskap, og hensynta pasientsikkerheten. Handlingsrommet for sykehusene blir ikke vesentlig styrket i budsjettet. Jordmorforbundet frykter at helseforetakene fortsatt vil måtte kutte i driften og fødetilbudet for å kunne bære de økende kapitalkostnadene. 

Jordmorforbundet NSF hadde forventet øremerking til jordmortjenesten gjennom det særskilte tilskuddet for å beholde og rekruttere i helse Nord, og har klare forventninger om at dette brukes til utdanningsstillinger for jordmødre og til rekruttering og beholde jordmødre i denne regionen. Vi er derimot skuffet over at det ikke foreligger konkrete øremerkede midler for å møte jordmormangelen. 

Ellers i Norge er det også store utfordringer både i spesialist- og kommunehelsetjenesten når det kommer til å beholde og rekruttere jordmødre. Midler for å øke utdanningskapasitet så vel som praksisplasser for jordmorstudenter er nødvendig for å sørge for nok jordmødre for fremtiden.  

NAV anslår det mangler 132 antall jordmødre i kommune- og spesialisthelsetjenesten i 2021. Det utdannes fortsatt for få jordmødre. Det mangler tiltak for å beholde jordmødre i kliniske stillinger. Fortsatt arbeider jordmødre ufrivillig deltid.  

I Oslo kommune fikk kun 64 prosent hjemmebesøk av jordmor 1-3 dager etter fødsel i 2024 følge SSB.

Vi er glade for at det bevilges penger gjennom rekrutterings- og samhandlingstilskudd til Prosjekt X på Voss: Samhandling og senter for kvinnehelse, hvor målet er at innbyggerne skal få sømløse tverrfaglige helsetjenester innen blant annet fødsel, barsel, gynekologi og psykiatri. Vi stusser imidlertid over at sømløse tjenester i andre regioner trues med nedleggelse på grunn av nedprioritering og tilsynelatende økonomiske hensyn. God Start er et slikt tilbud i Lærdal og på Nordfjordeid som fungerer etter hensikt, men er i spill og besluttet nedlagt. Det er paradoksalt å bygge ned ett sted og investere for å etablere det samme et annet sted.  

Jordmorforbundet mener at regjeringen bør legge bedre til rette for økonomiske ordninger gjennom øremerkede bevilgninger til jordmortjenesten som gir sømløse tjenester, bedre pasientsikkerhet og kvalitet. Det er ønskelig med en pilot på forløpsfinansiering for svangerskap-, fødsel-, og barselomsorgen, da dagens finansieringsordning ikke fungerer optimalt. 

Hele faste stillinger er en ny standard i helsetjenesten. En bemanningsnorm som sikrer dette, og tilstrekkelig bemanning for jordmortjenesten må på plass. For føde- og barsel avdelingene vil dette sikrer en-til-en omsorg i aktiv fødsel, og for barselavdelingene sikre nok jordmødre for å gi forsvarlig og riktig observasjon, oppfølging og tiltak til mor og barn. Slik det er i dag klarer man ikke innfri disse faglige krav- og forventningene i stor grad hverken på føde eller barselavdelingene, og jordmødre erstattes av personell uten jordmorkompetanse. Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse fra 2025 viste at barselavdelingene var stedet kvinner gav lavest tilfredsscore, hvilket kan tenkes å ha direkte sammenheng med at færre jordmødre jobber på barsel enn tidligere og derav spesialistkompetansen til jordmødre er mindre tilgjengelig for barselkvinnene.  

Vi er positive til arbeidet med profesjonsnøytrale takster i den kommunale helsetjenesten. 

Jordmorforbundet mener følgende punkter tydeligere bør fremheves med øremerkede midler for å sikre prioritering:

• 100 utdanningsstillinger for jordmødre, øremerkede midler.   
• Øke bevilgninger til universiteter og høyskoler for å finansiere 50 nye studieplasser i master Jordmorfag.   
• Bevilgning til ny jordmorutdanning i Ålesund (under NTNU) for å imøtekomme økende jordmormangel + etterslep.
• Gratis oppfølging etter spontan- og provosert abort.  
• Bevilgning til pilot: abort igangsatt og fulgt opp av jordmor i primærhelsetjenesten.
• Økt jordmorbemanning i helsestasjon. Jordmortjenesten må finansieres på lik linje med fastlegetjenesten.   
• Tilskuddsordningen for styrking og utvikling av helsestasjoner og skolehelsetjenesten, og at tilskuddet videreføres i 2026.  Forebyggende helsearbeid må prioriteres i tider med stramme kommunale budsjett. 
• Økt bemanning i sykehus – normering av jordmødre ref fødepopulasjonsrapporten.
• Jordmødre får sykemeldingsadgang. 
• Jordmødre får henvisningsrett. 
• Jordmødre får rekvisisjonsrett på medikamenter knyttet til plager i overgangsalder   

        Følge opp Kvinnehelsestrategien (NOU 2023:5):  

• Gratis prevensjon for alle under 25   
• Sikre trygg og god svangerskaps-, fødsels-, og barseloppfølging uavhengig av bosted   
• Sikre papirløse gravide rett til helsetjenester i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel 
• Prioritere elektronisk helsekort for gravide  

Nordmenn handler på Systembolaget

Regjeringen sier at hovedprioriteringene i den nasjonale alkoholstrategien skal videreføres til 2030. De mest effektive virkemidlene som inngår i den norske alkoholpolitikken, skal opprettholdes. I et folkehelseperspektiv er Vinmonopolet et sentralt og viktig tiltak. Da er det kjedelig at salget på Vinmonopoletnå er minus 2,5 % og at grensehandelen øker.Økt grensehandel første halvår – SSB

Høyt avgiftsnivå

Skal vi beholde flest mulig av kundene, arbeidsplassene, norsk produksjon og verdiskaping - må vi gjøre noe med avgiftsnivået på alkohol; det viser den vedvarende interessen for grensehandling og lekkasjene fra Vinmonopolet. Antakelig selges ca. 30 millioner vin og brennevin til nordmenn i Systembolagsbutikker, men Systembolaget hemmeligholder sin salgsstatistikk (Vinmonopolet er helt transparente). Det er en svakhet for kunnskapsbaserte beslutninger på folkehelseområdet, at norske myndigheter ikke har tilgang på svensk alkoholsalgs-statistikk når vi vet at nordmenn er hyppige kunder over grensen.

Siden 2021 har alkoholavgiftene i Norge økt med ca. 14 %, i Sverige er de uendret.

Vinmonopolet går med underskudd

Situasjonen eskalerer ytterligere nå fordi Vinmonopolet i 2025 og i 2026, vil levere et negativt driftsresultat som følge av økte kostnader som er påført selskapet gjennom pensjonsvedtak gjort i Stortinget – uten at dette kompenseres. Vinmonopolet økte avansen 1. mai i år, og har varslet ytterligere økning fra 1. januar 2026. Selskapet vil ikke kunne levere noen overskuddsandel til staten i år eller neste år. Overskuddsandelen var 92 mill. kr. i 2024. Det blir å bite seg selv i halen, programmessig å øke både alkoholavgiftene og avansen hvert eneste år. Prisbevisste nordmenn drar til Systembolaget og handler, dette svekker Vinmonopolet. Vinmonopolet kan ikke levere hverken ønsket overskudd og resultat, eller være det alkoholpolitiske instrumentet vi vil det skal være, når politiske vedtak bidrar til lavere salg og mindre oversikt over nordmenns handlevaner.

Regjeringen erkjente i sin tid utfordringene med grensehandel gjennom Hurdalsplattformen, men har ikke fulgt opp, snarere det motsatte når avgiftene øker hvert eneste år.

VBF mener at det norske avgiftsnivået på grensehandelsutsatte varer, gradvis må harmoneres med det svenske for å motvirke handelslekkasjer og styrke Vinmonopolet – både økonomisk som det trenger, og på lengre sikt det omdømmemessige.

Åpningstider

For å bevare og opprettholde Vinmonopolets legitimitet, bør åpningstidene utvides og likestilles med ølsalget. Det er konkurransevridende med ulike åpningstider for alkohol, og folk blir noe oppgitt når det eneste som er stengt på handlesenteret, er Vinmonopolet.

Kap. 703 Internasjonalt samarbeid

For produsenter og importører av alkohol i Norge, er det av vesentlig betydning at lover og regler for import og eksport er harmonisert, og at det ikke tar for lang tid med implementering av relevant EU-regelverk. Blant annet er bestemmelser innenfor EUs vinregelverk ikke gjennomført i norsk rett ennå, på tross av at det snart er to år siden ikrafttreden i EU. Norske myndigheter må prioritere harmonisering i større grad for å sørge for like konkurransevilkår. Dette gjelder også informasjonsmuligheter til forbrukere (internett kjenner i liten grad grenser) og merkeregler. Det meste av det som selges på Vinmonopolet er importert (93 %).

Myndighetene bør også tilstrebe et mer forpliktende nordisk samarbeid gjennom Nordisk Råd. Blant annet kunnet man der blitt enige om transparens i salgsdata for de ulike salgsmonopoler av alkohol. Det kunne gitt mer kunnskap om salgsmønstre og konsum, noe som burde gi et bedre grunnlag for beslutninger og tiltak innenfor folkehelseområdet i Norden.

VBFs anbefaling:

• Styrke Vinmonopolet ved at avgiftsforslaget på alkohol reverseres; ingen økning
• Kompensere Vinmonopolets økte pensjonsforpliktelser
• Se på tiltak som kan få ned grensehandelen
• Likestille åpningstidene på alkoholsalget i dagligvarebutikkene og Vinmonopolet
• Nordisk samarbeid om transparente salgsstatistikker i alkoholmonopolene
• Harmonisering og raskere implementering av EU-regelverk
• Konkret oppfølging av utredning av utvidet salg av alkohol hos alkoholprodusenter
• Gjennomgå Alkohollovens reklamebestemmelser for relevante justeringer rundt informasjonsmuligheter overfor forbruker

Oslo, 17. oktober 2025

Om stiftelsen CRUX

CRUX er en landsomfattende ideell og diakonal stiftelse med over 600 ansatte og 170 frivillige. CRUX er en av de større ideelle leverandørene innen barnevernsinstitusjoner, og vi har spesialiserte fosterhjem og hjelpetiltak. CRUX har også institusjoner innen rus- og avhengighetsbehandling (TSB) og psykisk helsevern, samt oppfølgingssentre for mennesker utenfor samfunns- og arbeidsliv.  

Innspill til statsbudsjettet: Ideelle må prioriteres i satsingen på lavterskeltilbud
Det er bra at statsbudsjettet gir økt støtte til lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Regjeringen vil på sikt vurdere lovfesting av slike tilbud – noe vi i CRUX støtter.

Samtidig savner vi en tydelig vilje til å satse på ideell sektor. Ideelle organisasjoner som CRUX tilbyr helhetlige tjenester for mennesker som står langt utenfor arbeids- og samfunnsliv.

Vi mener det er avgjørende å bevare mangfoldet av tilbud i kommunene, og å prioritere kunnskapsbaserte tjenester som ser hele mennesket – arbeid, økonomi, fellesskap og meningsfulle aktiviteter.

Mennesker som faller mellom stoler
CRUX driver oppfølgingssentre som er rusfrie arenaer med aktiviteter, arbeidstrening og tett oppfølging. Mange av deltakerne lever med psykiske helseutfordringer.

Vi er bekymret for at oppfølgingssentrene, og dermed tilbudet til deltagerne, faller mellom flere stoler i dagens finansieringssystem. Finansieringsordningene er fragmenterte, og med svak kommuneøkonomi står flere ideelle tilbud i fare.

I 2025 måtte CRUX legge ned CRUX Vindfanget, som var et oppfølgingstilbud for deltagere med helseutfordringer eller rusproblematikk.

På Hamar står tilbudet hos CRUX Arbeideren i fare, selv om senteret hvert år gir et meningsfullt tilbud til over hundre rusmiddelavhengige. Det virker som ideelle virksomheter – som kombinerer fagkompetanse med frivillig engasjement – blir nedprioritert.

Kommentarer til budsjettpostene

Kap. 765 post 62
Det er positivt at posten tilføres 60 millioner kroner i ferske midler. Kommunene kan søke, og innretningen er vid. Samarbeid med frivillige og ideelle nevnes, men vi savner tydeligere føringer fra regjeringen for samspill med ideelle aktører og sikring av ideelle tilbud.

Kap. 765 post 72
Denne posten ser ut til å være lite endret. For mennesker som står langt utenfor arbeids- og samfunnsliv er det utfordrende å lykkes med aktivitetstilbud uten tilhørende oppfølging, slik det legges opp til. For denne målgruppen trengs det faglig forankrede tilbud der de opplever mening, mestring og fellesskap.


Vi ber Helse- og omsorgskomiteen se nærmere på søknadsordningene, som i dag er svært fragmenterte. Søknadsprosesser tar mye tid for organisasjonene, og ordningene er for lite innrettet mot helhetlig oppfølging av mennesker.

CRUX ber også om en nasjonal strategi for ideell sektor, og om tydeligere føringer for å sikre ideelle tilbud.

Med vennlig hilsen

Ruth Ingrid Ulstein Bøe, direktør for mestring og felleskap i stiftelsen CRUX
Ingvill Elvestad Meltvedt, leder for kommunikasjon og samfunnskontakt i stiftelsen CRUX

Frivillig sektor er en sentral samfunnsaktør og en nødvendig partner for å nå helse- og omsorgspolitiske mål, og det er knyttet store forventninger til frivillighetens bidrag i de store nasjonale løftene vi står ovenfor. Målene om en felles innsats for bedre folkehelse, et aldersvennlig Norge og bedre helsetilbud til befolkningen kan ikke nås uten at frivillig sektor involveres i økende grad. 

Bo trygt hjemme-reformen, Folkehelsemeldingen, Helsepersonellkommisjonen og Totalberedskapsmeldingen understreker alle behovet for tett samarbeid mellom det offentlige og frivillig sektor. Det samme gjør nye prosesser som samfunnsoppdraget for inkludering av barn og unge, Totalberedskapsmeldingen og Innovasjons- og samskapingsutvalget, som blant annet skal vurdere frivillighetens rolle i framtidas velferdstjenester. 

Samtidig preges frivilligheten selv av økte kostnader, økonomisk usikkerhet og samfunnsmessige endringer som påvirker organisasjonenes bærekraft. Frivillige organisasjoner gjør en stor innsats, men vi trenger også at staten legger til rette og gir gode rammebetingelser. For å lykkes med å involvere frivillig sektor er det behov for mer ressurser og bedre tilrettelegging, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. 

Møteplass Folkehelse og kommunal frivillighetspolitikk 

Deltagelse i frivilligheten har stor verdi for enkeltmennesker, både de som er med som frivillige og de som bruker frivillige tilbud og aktiviteter. For frivillige er den aller største verdien at de føler seg til nytte og at de bidrar med noe. Det er viktig for livskvaliteten vår at vi opplever tilhørighet, mestring og kan være med på å forme vårt eget liv og samfunnet vi er en del av. I frivilligheten skapes nettopp fellesskap og arenaer hvor vi kan ta del i opplevelser som fremmer god livskvalitet. Derfor gir satsning på frivilligheten i seg selv en folkehelsegevinst. 

Regjeringen foreslår å opprettholde, men ikke øke, støtten til Frivillighet Norge for å drive Møteplass Folkehelse. Midlene går til to årlige møteplasser som bidrar til dialog og samarbeid mellom forvaltningen, politikere og frivillige organisasjoner med mål om å fremme folkehelsen. Frivillighet Norge bidrar også gjennom vårt prosjekt “Frivillighetsløftet” til å veilede kommuner som vil utvikle en kommunal frivillighetspolitikk og styrke kommunenes tilrettelegging for, og samarbeid med, frivillige organisasjoner. Dette arbeidet er også støttet via Helsedirektoratet gjennom program for folkehelsearbeid i kommunene, som går inn i sitt siste år i 2026. 
 
Frivillighet Norge vil gjerne fortsette og forsterke arbeidet med å styrke dialogen og samarbeidet mellom frivillig og offentlig sektor knyttet til folkehelse. Bevilgningen til Møteplass Folkehelse har ikke blitt justert for pris- og lønnsvekst siden tiltaket ble innført i 2014 og vi opplever stor etterspørsel fra kommuner og fylker som ønsker veiledning og samarbeid med oss. Vi ber derfor komiteen om å øke bevilgningen til 1 million kroner, med mål om å styrke samarbeidet mellom frivillig og offentlig sektor på folkehelseområdet. 

Frivillighet Norge ber om at: 

• Kapittel 714, post 21 spesielle driftsutgifter, folkehelseprogrammet:  
  Støtten til Møteplass Folkehelse økes til 1 million kroner og ses i sammenheng med Frivillighet Norges arbeid med å fremme kommunal frivillighetspolitikk. 

Tiltak for eldre 

Regjeringen vil legge til rette for gode aktivitetstilbud til eldre i hele landet i samarbeid med frivilligheten. Kap. 760, post 70 foreslås derfor økt med 60 mill. kr til ny tilskuddsordning for aktivitet til eldre. 

Tilskuddsordningen opprettes for å fremme fysisk og sosial aktivitet og samtidig gi flere eldre muligheten til å delta og bidra som frivillige i lokalsamfunnet. Dette er Frivillighet Norge svært positive til, og vi er glade for at ordningen skal forbeholdes frivillige organisasjoner. Vi mener det er viktig at ordningen også støtter tiltak for å rekruttere flere eldre som frivillige. 
 
Frivillighet Norges befolkningsundersøkelse Frivillighetsbarometeret viser at den ivrigste gruppen frivillige er de over 60 år. En rapport fra Senteret for et aldersvennlig Norge viste i 2022 at eldre sin deltakelse i frivillige organisasjoner tilsvarer over 15 000 årsverk, med over 26 millioner timer frivillig innsats. Å styrke de frivillige organisasjoners evne til å legge til rette for nettopp eldre sin innsats i frivilligheten er svært velkomment.  

Historiske pensjonskostnader for ideelle aktører 

Regjeringen rapporterer i budsjettproposisjonen tilbake på Stortingets Vedtak nr. 82 fra 3. desember 2018 om å utrede dekning at ideelle aktørers pensjonskostnader for kommunal og fylkeskommunal sektor med mål om at disse skulle dekkes. Det er svært skuffende at regjeringen nå har konkludert med at disse kostnadene ikke vil bli dekket. Disse kostnadene skyldes at de ideelle aktørene i sin tid ble pålagt å ha samme gode pensjon som det offentlige, og Frivillighet Norge mener at det offentlige må ta ansvaret for å dekke dem. Regjeringens forslag rammer de ideelle aktørene sin mulighet til å bidra overfor sårbare mennesker som faller utenfor i vårt samfunn. 

Kap. 732, Sykehusøkonomien

Regjeringen legger opp til en økt finansiering av sykehusdriften i 2025. Dessverre oppleves ikke forslaget til bevilgning som tilstrekkelig for å ta unna behandlingskøer og økt innbyggertall i Norge. Ei heller dekker økningen i bevilgningene forventet lønnsvekst og renter på lån til bygging av nye sykehus.

Vi ser at det er nedskjæringer i tilbudet til pasienter og innenfor brukermedvirkning, samt fortsatt svært restriktive holdninger til nye behandlingsmetoder som preger spesialisthelsetjenesten når det er for lite penger til en forsvarlig drift og modernisering.

Stram økonomi som helsebyråkratene gjerne omtaler det som, betyr i realiteten at det er de variable kostnadene som må ta støyten i størst grad. Tradisjonelt sett er det kostnadene til medikamentelle og tekniske behandlingsmetoder som har det store fokuset når det snakkes om sykehusbehandling og nye metoder, men dette utgjør kun noen få prosenter av kostnadene ved sykehusdriften. Vi har en velbegrunnet uro når det gjelder effekten av kuttene i sykehusbevilgningene og kostnadsøkningene som også Staten pålegger helseforetakene.

Vi ser for oss at det vil være store besparelser ved å kunne fastslå de molekylærbiologiske særtrekkene ved sykdommen hos den enkelte pasient, og hvilke behandlinger som har potensial for effekt, fremfor standardbehandlinger som gis uten at pasienten opplever annet enn bivirkninger i mange tilfeller. Det er stadig nye opplevelser som gjøres innenfor kreftområdet hvor det er klart at det i større grad er genmutasjoner som er driverne bak sykdommen, og at det kreves nye måter å behandle disse på.

Når det gjelder kostnader til medikamenter ved sykehusene, så er dette en kostnad som utgjør ca. seks % av kostnadene. Pasientene bidrar med økt ventetid og tapt livskvalitet for å spare disse om lag syv mrd kr som rabatt etter prisforhandlinger utgjør, og vi foreslår at det bevilges en mrd kr for å få raskere tatt i bruk nye behandlingsmetoder ved sykehusene.

Kreftforeningen har bidratt med midler til studiesykepleiere innenfor nevroonkologi som har gitt sykehusene mulighet til å øke satsningen på flere og mer effektive behandlingsmetoder. Disse midlene er nå snart brukt opp, og det trengs sikring av disse stillingene, samt enda flere studiesykepleiere som kan bidra til gjennomføring av kliniske studier og utprøvende behandling. Vi foreslår her 100 MNOK for å sikre 100 studiesykepleierstillinger ved sykehusene.

Forskning og høyere utdanning innenfor helse

Regjeringens Meld. St. 5 – Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2032 ble gjort offentlig samme dag som statsbudsjettet høsten 2022. Ut av denne leser vi i kapittel 3.2 at det er bekymringer knyttet til FoU innenfor helseområdet, og at det er forventet at flere nye og store komplekse helseutfordringer vil komme i fremtiden. Disse komplekse helseutfordringene «kan ikke løses uten at forskjellige fagområder, metoder og ideer nærmer seg hverandre og skaper en helhet. En slik faglig konvergens må ta hensyn til disse sammenhengene i en annen skala enn vi hittil har klart.»

Vi så ikke tegn til at dette ble forsøkt operasjonalisert gjennom budsjettet for 2023, 2024 eller 2025. Hjernesvulster er svært ofte sjeldne diagnoser, og som en konsekvens av dette er det også gjerne mer kostbare behandlingsmetoder og forskning/utprøvende behandling som trengs for å komme videre. Vi foreslår en mrd til økt forskning ved sykehusene.Vi foreslår derfor at det bevilges en milliard ekstra til grunnforskning og kliniske studier for sikre at Norge ikke henger etter i utviklingen av nye behandlingsmetoder eller overlevelse hos alvorlig syke mennesker.

Forskning styrker kvaliteten på tjenestene, og stortingsmeldingens oversikt over hvor mye det enkelte departement tildeles til FoU, samt viderebevilges til Forskningsrådet, viser at det er alt for lite som bevilges til forskning på helse. Vi finner også behov for å understreke at Norge gjennom økt fokus på innovasjon innenfor helse vil få styrket samfunnsøkonomi og evne til å hjelpe andre land som ikke har tilgang på FoU- og helsekompetanse i samme grad som oss.

Kap. 2752, post 72, Endringer i egenandelsordningene

Vi har fremmet forslag til Finanskomiteen om at egenandelsordningen fjernes og erstattes av en generell beskatning gjennom å underregulere person-/minstefradrag. Dette vil medføre, slik vi har beregnet det med tilgjengelige tall, at skattebetalerne vil betale under kr 1000,- for at medisiner på blå resept og undersøkelser blir uten egenandeler. Regjeringen har allerede foreslått å øke aldersgrensen til 18 år for egenandeler. Hvis det ikke finnes budsjettmessig dekning for å fjerne den for alle, ber vi om at det innføres en ordning hvor de som i de to foregående årene har mottatt frikort vil få dette automatisk ved årets start for å skjerme kronikerne.

Kap. 760, post 21/70/71, tidligere kap. 761 post 71, Tilskudd under Helsedirektoratet

I statsbudsjettet for 2023 var det et poeng å fjerne øremerkede tilskudd. Til tross for dette ser vi at det i år er en navngitt organisasjon som er inne i posten. Vi ser av Helsedirektoratets behandling av søknader i fjor og i år, og de føringene som de fikk fra HOD, at det er en rekke organisasjoner som har fått tilskudd som går over flere år og som gjør at potten i praksis er brukt opp. Organisasjonenes informasjonsarbeid er en viktig del av samfunnet, og det må sikres at flere kommer inn i ordningen.

Vi ser at det er beskrevet at det settes av noe midler, totalt 25,5 MNOK, men at Hjernerådets foreslåtte bevilgning på 2,6 MNOK inngår i denne potten også for 2026. Dette er slik vi forståer det også den potten som Pårørendesenteret som tidligere har mottatt øremerket tilskudd på 9,2 MNOK skal søke midler fra. I realiteten er dette altså en reduksjon av potten, Vi ber derfor om at potten økes til 35 MNOK, eksklusiv Hjernerådets øremerkede tilskudd som også bør økes med minst en million.  Hjernerådet er svært sentralt i arbeidet med revidert hjernehelsestrategi, og videre arbeid med oppfølging av denne når den kommer. Vi vil også benytte anledningen til å uttrykke vår skuffelse over at det nå er snart et halvt år siden forslaget til revidert strategi havnet på statsrådens bord, uten at HOD har publisert den nye strategien.

Kap. 733, post 21, Rehabilitering

Vi støtter Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og andre som trekker frem økte bevilgninger til rehabilitering. Det er langt mellom de med nevrologisk sykdom/skade som får nevropsykologisk utredning og tilpasset rehabilitering. Dette gjelder langt flere enn vår pasientgruppe, og det er heller ikke noe som kan gjennomføres i kommunene.

Kap. 745 Folkehelseinstituttet, herunder Kreftregisteret

Kutt i bevilgningene til Folkehelseinstituttet som nå også omfatter Kreftregisteret er en farlig utvikling. Det er flere nye kvalitetsregistre under Kreftregisteret som ligger i løypen for å få nasjonal status. Hjernesvulstregisteret er et slikt og det trengs penger for å sikre at billed- og vevsdatabank blir en del av registeret, likeså at det utvikles videre med pasientrapporterte data fra flest mulig av de mange hjernesvulstdiagnosene og deres behandlingsmetoder. Vi foreslår 25 MNOK til økt bevilgning for Kreftregisterets virksomhet.

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) arbeider for en aktiv og bærekraftig bolig- og bygningspolitikk som sikrer alle en god bolig i et godt bomiljø.
Våre 36 medlemslag har 1 300 000 medlemmer og forvalter om lag 650 000 boliger i 17 000 boligselskap over hele landet.  I 2024 bidro boligbyggelagene til at det ble bygget ca. 2 000 boliger. NBBL arbeider med saker som opptar både boligbyggelag, borettslag og beboere.

Gode boliger – avgjørende for at eldre kan bo trygt i egen bolig 

Det er ønskelig at eldre kan bo trygt og godt hjemme lengst mulig, samtidig som satsing på eldreboliger kan redusere kommunenes omsorgsutgifter.

NBBL støtter regjeringens arbeid med et eldreboligprogram som oppfølging av Bu trygt heime og etableringen av Eldreboligalliansen. Samtidig savner vi virkemidler som faktisk gir flere egnede boliger. De få tiltakene som fantes, ble fjernet i statsbudsjettet for 2023. Det nye tilskuddet til tilpasning for enkeltpersoner er positivt, men har liten betydning for eldre i blokker. Boligbyggingen er nå på et historisk lavt nivå, og kun halvparten av behovet dekkes. Nødvendige virkemidler må derfor inn i statsbudsjettet for 2026.

Regjeringens forventninger til omstilling er etter NBBLs syn for optimistiske. Mange eldre har hverken mulighet eller økonomi til å flytte eller oppgradere til en egnet bolig. I mange områder finnes det rett og slett ikke egnede alternativer. Mange med lav inntekt bor i eldre blokker uten heis eller i distrikter der boligprisene er lavere enn byggekostnadene. Selv i byene er det vanskelig å bytte enebolig til ønsket leilighet uten å ta opp lån – derfor velger mange å bli boende.

Fallet i boligbyggingen gjør at det nå finnes ledig kapasitet til å bygge trygghetsboliger, omsorgsboliger og andre tilrettelagte boliger. Dette vil både dekke behovet for utsatte grupper og bidra til å opprettholde aktivitet og kompetanse i byggenæringen.

Under følger NBBLs konkrete innspill til en politikk til beste for eldre, og til beste for kommuneøkonomien: 

• Innføre en ordning med investeringstilskudd til Trygghetsboliger tilrettelagt for eldre med fellesareal og ekstra service uten heldøgns omsorg

Det er et stort behov for trygghetsboliger i kommuner over hele landet, så det er viktig at pilotarbeidet startes opp og også omfatter boliger bygd av boligbyggelag og andre private aktører. Sverige har gitt tilskudd til trygghetsboliger i mange år, og det er bygget ca. 10 000 boliger

NBBL ber komitéen legge inn midler til igangsetting av én pilot med investeringstilskudd til Trygghetsboliger – inkludert trygghetsborettslag etablert av boligbyggelag - totalt kroner 200 mill. Midlene kan spares inn på investeringstilskudd til omsorgsboliger med heldøgns omsorg kap. 760 post 63.

• Tilskudd til tilgjengelighetstiltak i eldre blokkbebyggelse

Regjeringen avviklet tilskuddsordningen til heis (kap 581 post 79 på KDDs budsjett) i 2023. Dette tilskuddet var helt avgjørende for etterinstallering av heis i eldre blokkbebyggelse. Heis bidrar til at eldre kan bo hjemme lenger. Forskning fra Finland viser at eldre kan bo sju år lenger i boligen med heis.  

Kommunene sparer betydelige investeringskostnader til nye omsorgsboliger, og store driftskostnader i boligene. Ttilskuddet gikk til noen av de rimeligste boligene der svært mange beboerne er eldre i lavinntektsgrupper. Boligene kan også være et godt tilbud til eldre i eneboliger som kan flytte til en egnet blokkbolig.

NBBL anmoder Helse- og omsorgskomiteen til å be regjeringen om å opprette ordningen med tilskudd til tilpasningstiltak i eldre blokkbebyggelse på KDD budsjettområde så også eldre i blokk kan bli boende i egen bolig.

• Utviklingshemmede må få mulighet til å eie egen bolig

NBBL mener investeringstilskudd til omsorgsboliger er et viktig virkemiddel for at unge funksjonshemmede og andre grupper med omsorgsbehov, kan eie egen bolig, jf. prioritering av denne gruppen i Boligmeldingen. 

I perioden 1997-2005 ble det i regi av boligbyggelag bygd ca. 6 000 omsorgsboliger – de fleste er omsorgsborettslag. I de senere årene har det vært bortimot umulig for boligbyggelag og andre private å etablere omsorgsboliger i borettslag, selv om det har vært ønskelig at også psykisk utviklingshemmede kan eie egen bolig.  

I dag er regelen slik at slike boliger må etableres av kommunene fordi det kun er kommuner som kan motta investeringstilskuddet. Dette har vist seg å være en lite egnet modell for samarbeid mellom kommuner og private for å etablere omsorgsborettslag. 

Omsorgsboliger som eies av beboerne, har bidratt til mange flere omsorgsboliger enn det kommunene ellers hadde bygd, jf. Sintef-rapport: «Kartlegging av og erfaringer med omsorgsboliger bygd i regi av boligbyggelag», desember 2014.  

NBBL ber komitéen anmode Helse- og omsorgsministeren om at kommuner kan videretildele investeringstilskuddet (kap. 760, postene 63) til omsorgsborettslag bygd av private aktører som boligbyggelag, forutsatt en avtale med kommunen om samarbeid.  

I regjeringens statsbudsjett for 2026 blir voksenvaksinasjonsprogrammet inkludert. Helse- og omsorgsdepartementet understreker i sitt budsjett at dette programmet vil «gi bedre beskyttelse for eldre og utsatte mot alvorlige infeksjoner, redusere sykeligheten og innleggelser, samt utjevne sosiale forskjeller ved å sikre likeverdig tilgang til anbefalt vaksinasjon».

Voksenvaksinasjonsprogrammet som var på høring i 2025 inkluderer kun tre vaksiner. Dette ivaretar ikke risikopasienter i tilstrekkelig grad, da flere av de anbefalte vaksinene for denne gruppen ikke er inkludert i programmet. Det kommer videre frem i forskriftsendringen til voksenvaksinasjonsprogrammet at det vil legges til en ramme for å vurdere eventuelle nye vaksinasjonstilbud og videre utvikling av programmet. Dette er det ikke holdt av penger til i statsbudsjettet for 2026.

Videre ser vi at regjeringen velger ikke å godkjenne vaksinen mot Herpes Zoster (helvetesild), til tross for at denne har blitt metodevurdert av Direktoratet for Medisinske Produkter (DMP) (tidligere Statens Legemiddelverk) med en anbefaling om å godkjenne vaksinen på blå resept for pasienter med alvorlig immunsuppresjon. Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT) representerer organtransplanterte pasienter, som er en av de nevnte risikogruppene for alvorlig sykdom ved smitte av helvetesild.

I 2023 anbefalte DMP at vaksine mot helvetesild føres opp i tabell for stønad til vaksiner, immunglobuliner og immunsera til forebygging og behandling av smittsomme sykdommer for særlige sårbare grupper under blåreseptforskriften §4. Denne anbefalingen gjelder for voksne pasienter med høy risiko for infeksjoner som krever kostbar behandling. «Helvetesild reduserer livskvaliteten hos allerede sårbare pasienter og kostnaden ved vaksinering er lav sammenlignet med annen behandling disse pasientene får», står det i anbefalingen fra DMP.

Det er svært problematisk at denne vaksinen fortsatt ikke er godkjent for risikogruppen. Anbefalingen fra DMP har vært klar i over to år. Til tross for dette, venter vi på en generell metodevurdering. Det er dermed mange pasienter i Norge som ikke får likeverdig tilgang til anbefalt vaksinasjon. Vi har tall på hvordan denne prosessen har ført til et todelt helsevesen, der pasienter med god økonomi kan kjøpe vaksinen i det private helsevesenet. Denne vaksinen koster rundt 4000 kr for pasienter, og det er et klart økonomisk skille på personer i Norge som tar denne vaksinen. Dessverre er det slik at mange av de pasientene som virkelig trenger denne vaksinen, ikke har råd til den.

Sosiale ulikheter i helse løftes selv fram som et viktig satsningsområde i det nasjonale folkehelsearbeidet, med bakgrunn i at «de som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblemer enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi». Å ikke innføre vaksinen mot Herpes Zoster på blå resept for pasienter med alvorlig immunsuppresjon, fremstår derfor som motstridende til regjeringens uttalte mål om å redusere sosiale helseforskjeller. Når vaksinen kun er tilgjengelig mot full egenbetaling, vil det i praksis være de med svakest økonomi som oftest må avstå, til tross for høy sykdomsbyrde og økt risiko. Dette bidrar til å forsterke, snarere enn å utjevne, eksisterende sosiale forskjeller i helse og levekår.

Argumentet fra helse- og omsorgsministeren har vært at de venter på metodevurderingen for den generelle befolkningen over 65 år, før vaksinen kan innlemmes i voksenvaksinasjonsprogrammet. I mellomtiden vil flere uvaksinerte risikopasienter gjennomgå alvorlige sykdomsforløp som følge av helvetesild. Argumentet fra helse- og omsorgsministeren om at det er behov for en helhetlig vurdering av denne vaksinen for at den skal kunne inngå i vaksinasjonsprogrammet, oppleves som en enkel utvei. Det finnes flere vaksiner som er godkjent under blåreseptforskriften §4 for pasienter i risikogruppen. Det er fullt mulig å innlemme flere vaksiner i et vaksinasjonsprogram ved behov, gjennom § 4 i blåreseptforskriften.

Metodevurderingen for om helvetesild skal inngå i voksenvaksinasjonsprogrammet har tatt over 1000 dager. Til tross for at flere land vi sammenligner oss med har inkludert vaksinen i voksenvaksinasjonsprogrammet og tall fra internasjonale analyse viser at voksenvaksinasjonsprogram som inkluderer helvetesild, kan gi samfunnet opptil 19 ganger investeringen tilbake i sparte kostnader.

Allerede før det hadde gått 365 dager var metodevurderingen fra DMP klar på at vaksinen anbefales godkjent på blå resept for pasienter med immunsuppresjon. Et tregt og lite løsningsvillig byråkrati har sørget for at de mest sårbare i samfunnet må gjennomgå alvorlige sykdomsforløp, sykehusinnleggelse og i noen tilfeller død, til tross for at anbefalingen fra myndighetene har vært klare lenge.

For å sikre at voksenvaksinasjonsprogrammet oppnår sitt formål om «å gi bedre beskyttelse for eldre og utsatte mot alvorlige infeksjoner, redusere sykeligheten og innleggelser, samt utjevne sosiale forskjeller ved å sikre likeverdig tilgang til anbefalt vaksinasjon», ber LNT om at det vaksinen mot Herpes Zoster inkluderes i blåreseptforskriften § 4 for risikopasienter etter anbefaling fra DMP. Vi ber om at det settes av 30 millioner i statsbudsjettet for 2026 for vaksinering av risikopasienter mot Herpes Zoster.

Tilskuddsordninger (Statsbudsjettet kap 765, post 72)

Aktiviteter
Frelsesarmeens rusomsorg har et bredt aktivitetstilbud for mennesker i målgruppen spredt over hele landet. Disse aktivitetene spenner fra gatefotball og musikk-grupper til turgrupper, samtalegrupper, skriveverksted arbeidstreningstiltak med mer. Disse aktivitetene gir en viktig motivasjon til rusfrihet for mange av deltakerne våre. Vi vil spesielt trekke fram rollen disse aktivitetene har i etterkant av rusbehandling. Å fylle hverdagen med nytt innhold er en viktig del av å klare å holde seg rusfri. Derfor er det viktig å prioritere midler til dette arbeidet blant annet for å hjelpe mennesker å holde seg rusfrie etter endt døgnbehandling.

Hovedtilskuddene til drift av aktivitetene er hentet fra ordningen «Tilskudd til ideelle og frivillige organisasjoner som driver aktivitetstilbud innen psykisk helse- og rusfeltet mv.». Over denne ordningen ble det i 2025 utbetalt totalt ca 262 mill kr. For 2026 er det, forbeholdt godkjenning av statsbudsjettet, lagt til grunn en sum på ca 270 mill kr. Dette tilsvarer en økning på ca 3%.

Frelsesarmeens rusomsorg mottok kr 25 452 350,- over denne ordningen i 2025, fordelt på 30 tildelinger. I 2024 mottok vi kr 24 880 000 fordelt på 29 søknader. Økningen fra 2024 til 2025 er på ca 2,4%, noe som heller ikke holder følge med lønns- og prisstigning. På denne måten blir tilbudene svekket over tid.

Det er stort press på denne ordningen, og stort gap mellom omsøkt sum og tildelinger – noe det også pekes på i statsbudsjettet.

Gatehospitalene
Frelsesarmeens rusomsorg driver landets eneste spesialiserte sykehustilbud for mennesker i aktiv rus. Etter at regjeringen valgte å avvikle ordningen med direktetilskudd over statsbudsjettet, har forutsigbarheten i tilskuddene blitt redusert. I dialogen med Helsedirektoratet har vi fått opplyst at man ved flerårige tilskudd kan forvente en økning tilsvarende økningen i tilskuddspotten.

Tilskuddene til Gatehospitalet i Oslo og Gatehospitalet i Bergen kommer fra tilskuddsordningen «Grunntilskudd til institusjonsbaserte tilbud for personer med rusmiddelproblemer og/eller erfaring fra salg og bytte av seksuelle handlinger».  I 2025 ble det tildelt ca 173 mill kr over denne ordningen. For 2026 er det, med forbehold om godkjenning av statsbudsjettet, lagt til grunn en sum på ca 176 mill nok. Dette tilsvarer en økning på 1,9%.

Frelsesarmeen løper en stor økonomisk risiko ved å drive de to gatehospitalene. Totalt mottar vi kr 92 354 000,- i tilskudd for 2025. Lønnsmidler er svært kostnadsdrivende for alle tiltak. Når det er et såpass stort gap mellom antatt økning i tilskudd og antatt lønnsvekst (ifølge SSB er antatt lønnsvekst 4%) betyr dette i praksis en risiko for å måtte nedskalere tilbudet. Dette er svært uheldig.

I forslaget til statsbudsjett er den samlede summen for disse tre ordningene økt fra 480,2 mill kroner for 2025 til 489,1 mill kroner for 2026. Dette tilsvarer en økning på 1,9% - noe som ikke dekker lønns- og prisstigning i samfunnet for øvrig. Dette er derfor å regne som et de facto kutt i tilkuddsordningene.

Frelsesarmeen foreslår at økningene i tilskuddsordningene følger lønns- og prisvekst i henhold til KPI.

Frode Woldsund (sign)                                        Benjamin Brekke-Nærstad (sign)
Seksjonsleder                                                      Områdeleder
Frelsesarmeens rusomsorg                               Frelsesarmeens rusomsorg

Kap. 760 Kommunetjenesten 
Generelt: For at eldre skal få nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester er det nødvendig at kommuneøkonomien forsterkes og det gis virkemidler som bidrar til at eldre kan bli boende trygt hjemme, så lenge det er til det beste for dem selv og deres pårørende.  Riksrevisjonens rapport fra 2024 gir en sterk beskrivelse av hvor dårlig det står til på rehabiliteringsfeltet. Kommunene mangler viktig kompetanse, det er stor variasjon i tilbudet og manglende samarbeid mellom kommune- og spesialisthelse-tjenesten. Pårørende er en viktig ressurs og bidrar til at eldre får en tryggere og bedre hverdag. I dag er presset altfor stort på pårørende. Det er viktig med et godt vern av pårørende med forpliktende planer i trygge økonomiske rammer. 
 
Post 63 Investeringstilskuddet heldøgns omsorgsplasser 

Det er og vil være et økende behov for flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgns helse- og omsorgstjenester. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2026 en tilsagnsramme på 3,365 milliarder kroner, som skal gi rom for om lag 1 500 heldøgns omsorgsplasser. Av dette er om lag 1 milliard kroner øremerket netto tilvekst, tilsvarende kun 450 nye plasser. 
Resten av midlene går til rehabilitering og utskifting av eksisterende bygg. Dette er altfor lavt, sett i lys av befolkningsutviklingen og behovene fram mot 2040. Kapasiteten i sykehjem og omsorgsboliger har i praksis stått stille i over 15 år, mens antallet eldre øker raskt. 
De 450 nye plassene utgjør i realiteten bare om lag en tredel av de 1 500 plassene regjeringen viser til. Kapasiteten i sykehjem og omsorgsboliger har i praksis stått stille i over 15 år. Bygge- og driftskostnadene øker, og mange kommuner har ikke råd til å betale sin andel. Pensjonistforbundet har foreslått en dobling i rammen, men vi frykter kommuner vegrer seg for å bygge nytt fordi driftsutgiftene også stiger. Staten må derfor løfte finansieringen og ta en større andel av regningen, dersom eldreomsorgen skal holde tritt med økte behov og befolkningsutviklingen.  

Merknad: Stortinget må styrke investeringstilskuddet betydelig slik at kan kommunene bygge ut nok sykehjem og omsorgsboliger til en aldrende befolkning.  

Post 70 Tilskudd Aktivitetstiltak for eldre 
Pensjonistforbundet vil takke regjeringen for 60 millioner kroner knyttet til ny tilskuddsordning for aktivitet til eldre. Pensjonistforbundet ber om at tilskuddet bevilges til aktivitet gjennom organisasjoner som fremmer eldre i utviklingen av et aldersvennlig samfunn.  

Merknad: Stortinget støtter bevilgningen og opprettelsen av tilskuddsordningen. 

Post 72 Tilskudd til aldersvennlige boliger 
Skal Bo trygt hjemme reformen lykkes må det settes av mer ressurser til forebyggende og helsefremmende tiltak i kommunene, og kommunene må sørge for å nå de eldre som trenger det mest. God demensomsorg, avlastning- og dagsenterplasser for hjemmeboende eldre og flere sykehjemsplasser må prioriteres høyere. Pensjonistforbundet er positiv til at regjeringen foreslår opprettet et nytt Eldreboligtilskudd på 89 mill. kroner, som et første steg i en Bo trygt hjemme-satsing. Ordningen vil bidra til at flere tilpasser egen bolig. Det bør styrkes og videreutvikles til å omfatte flere boligtyper og boformer. 

Merknad: Stortinget støtter bevilgningen til Eldreboligtilskudd.  

Programkategori 10.60 Tannhelse Kap. 770 Tannhelsetjenester  
Pensjonistforbundet mener at den offentlige tannhelsetjenesten må styrkes og utvikles til en universell tannhelsetjeneste for alle, uansett alder. Mange eldre dropper tannlegebesøk på grunn av høye kostnader. Vi mener derfor at munn- og tannhelsen må integreres i helsetjenestene og inngå i egenandelstaket for å nå målet om en universell tannhelsetjeneste. Det er helt nødvendig å utjevne de sosiale og økonomiske helseforskjellene når det gjelder munnhelsen. Vi mener at forebyggende tannhelsetjenester til gruppen eldre må prioriteres. God munn- og tannhelse bidrar til bedre generell helse som igjen øker livskvaliteten og muligheten for å kunne bli boende lengre hjemme. Gode tannhelsetjenester må sees i sammenheng med bo trygt hjemme-reformen.  

Merknad: Stortinget ber regjeringen om å følge opp Stortingets vedtak fra våren 2025 om tannhelse og fremme en stortingsmelding om oppfølging av anbefalingene i NOU 2024:18 En universell tannhelsetjeneste, med særlig fokus på å redusere geografiske, sosiale og økonomiske forskjeller og gradvis utvide det offentlige ansvaret for tannhelsetjenester.  

Programkategori 10.10 Folkehelse mv. Kap. 710 Vaksiner, post 23  
Vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper.  
Pensjonistforbundet er for et vaksinasjonsprogram for voksne, dette for å oppnå bedre oppslutning om vaksinasjonsanbefalinger, bedre sykdomsforebygging, og redusere negative samfunnskostnader som følge av sykdom og sykefravær.  

Vi mener at regjeringen må være mer offensiv i å utvide vaksinasjonsprogrammet for voksne og, følge opp rådene fra Folkehelseinstituttet med å inkludere flere vaksiner i programmet og at det bør være gratis. Egenbetaling skaper sosiale helseforskjeller og bidrar til lavere dekningsgrad. Vaksinen mot helvetesild, og som også kan ha en effekt mot demens, er et eksempel på en vaksine som skaper en ulikhet i vaksinasjonsgraden i befolkningen basert på økonomi, på grunn av den høye kostnaden.  

Merknad: Stortinget ber regjeringen fremme en plan for utvidelse av vaksinasjons-programmet for voksne og risikogrupper uten egenbetaling.   

Kap. 765 Psykisk helse, rus og vold - TryggEst (og KUD kap. 351)            

TryggEst er en modell for voksne i sårbare livssituasjoner som utsettes for vold og overgrep, som rundt 100 kommuner er med på. Budsjettforslaget vil ikke gi midler til videreutvikling og kan innebære en drastisk nedjustering av ambisjonsnivået om å nå alle kommuner. Flere tusen voldsutsatte sårbare voksne har fått hjelp av TryggEst og fagfeltet er i stadig utvikling. Vi mener at det å ha et voksenvern som TryggEst ikke skal være valgfritt for kommunene, men obligatorisk på linje med et barnevern der staten må følge opp de gode intensjonene med tilstrekkelige midler. 

Merknad: Stortinget ber regjeringen fremme en plan for utvidelse av TryggEst, slik at flere kommuner kan ivareta voldsutsatte voksne i sårbare livssituasjoner.  

Psykisk helse i skolen

MOT Norge er en ideell, non-profit organisasjon som ble stiftet i 1997. Vårt oppdrag er å utvikle robuste ungdommer som inkluderer alle. Vi tilbyr forebyggende og holdningsskapende programmer til grunnskole og videregående skole, med mål om å styrke barn og unges robusthet, skape trygge klassekulturer og forebygge mobbing, utenforskap og psykiske vansker. Programmene er forankret i skolens verdigrunnlag og læreplanverk, og gjennomføres i tett samarbeid med skoleledelse, ansatte, foresatte og lokalsamfunn.

MOT er et verktøy som fremmer inkluderende kulturer ved å styrke unges følelse av aksept og tilhørighet. Gjennom systematisk arbeid bidrar MOT til å styrke den psykiske folkehelsen. MOTs programmer fokuserer på å skape trygge og inkluderende skolemiljøer, noe som er essensielt for å hindre frafall fra skolegang og utenforskap. Ved å legge til rette for at ungdom får mulighet til å ta bevisste valg, samtidig som de trenes i å reflektere over hvordan de påvirker og påvirkes av andre, styrkes klassekulturen. Dette bidrar til å redusere stigmatisering og ekskludering, spesielt for de som står i fare for å falle utenfor på grunn av økonomiske eller sosiale utfordringer. Utenforskap er en stor samfunnsutfordring. Ensomhet og mangel på tilhørighet er sterkt knyttet til psykiske helseproblemer, og mange unge opplever å falle utenfor fellesskapet. MOTs arbeid fokuserer på å skape en skolekultur der alle blir sett, inkludert og anerkjent, noe som er avgjørende for at barn og unge skal kunne oppleve mestring og føle seg verdifulle i samfunnet. Dette arbeidet er også viktig for å forebygge at ungdom senere faller utenfor arbeid, utdanning og andre samfunnsarenaer. Ved å styrke bevisstheten hos ungdom og skape inkluderende fellesskap på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer, bidrar prosjektet til at alle barn og unge får muligheten til å delta og lykkes i samfunnet. Overordnet del av læreplanverket er en forskrift til opplæringsloven som beskriver hvilke verdier og prinsipper som skal gjelde i all opplæring og gjennom hele utdanningsløpet. Verdigrunnlaget er selve grunnmuren for alt arbeidet med å gi barn og unge den opplæringa de har krav på.

 MOT har et helhetlig og aldersdifferensiert programtilbud:

• SUPER!! (1.–4. trinn): Program for småskolen som styrker fellesskap og tilhørighet allerede fra skolestart.
• Robust ungdom: Forebyggende og helsefremmende program for ungdomsskole og videregående skole som styrker ungdoms motstandskraft og livsmestring.
• Skolen som samfunnsbygger: Program rettet mot skolens ansatte, foreldre og lokalsamfunn, som bygger en felles kultur og forankrer arbeidet rundt elevene.

I tillegg er vi i gang med å utvikle et nytt program for mellomtrinnet (5.–7. trinn). Piloteringen på 20 skoler er i gang, og programmet skal etter planen ferdigstilles i 2028 og gjøres tilgjengelig nasjonalt. Dette vil sikre en helhetlig satsing på psykisk helse og robusthet gjennom hele skoleløpet – fra 1. til 13. trinn.

MOT er i dag en nasjonal aktør innen forebyggende psykisk helsearbeid i skolen. Vi har samarbeidsavtaler med over 320 skoler, og når årlig rundt 75 000 elever, over 10.000 skoleansatte og tusenvis av foresatte og andre viktige voksne. Programmene er helhetlige og langsiktige, og brukes som systemverktøy i kommunenes folkehelsearbeid. Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere løftet MOT frem som et eksempel på et godt verktøy i det lokale psykiske folkehelsearbeidet.

Tilskuddsmidlene fra Helsedirektoratet har i mange år vært en viktig del av finansieringen. Midlene har bidratt til at vi har kunnet holde kostnadene nede for skolene, samtidig som de har vært et tydelig signal om statlig anerkjennelse. Denne forankringen har gjort det enklere for kommuner å prioritere psykisk helsearbeid i sine budsjetter. De siste årene har tilskuddene imidlertid blitt redusert år for år, og i 2025 mottok vi ingen midler. I tillegg har den tidligere merknaden om MOT i statsbudsjettet falt bort. Den statlige anerkjennelsen som følger med tilskuddet, har stor betydning både for legitimiteten til programmene våre og for kommunenes vilje til å prioritere psykisk helse i egne budsjetter.

 Konsekvensene av dette er merkbare:

• Flere skoler og kommuner mister viktig grunnlag for å opprettholde tiltakene.
• Forebyggende arbeid som er bygd opp over tid svekkes eller faller bort.
• Sårbare barn og unge mister et strukturert og dokumentert tilbud som bidrar til bedre psykisk helse, inkludering og livsmestring.

MOT er ikke et kortvarig prosjekt, men en integrert del av skolers og kommuners arbeid med psykisk helse, livsmestring og skolemiljø. Vårt arbeid treffer hele elevgruppen uten å stigmatisere enkeltpersoner, og bidrar til å bygge robuste barn og unge før utfordringene blir store.

En av tilbakemeldingene fra HDIR for avslag var at de valgte prosjekter som kunne vise til effekt. Vi har tatt dette på alvor, og Vegard Renolen Litlabø, mastergrad i psykologi, satte i fjor høst i gang et doktorgradsprosjekt på MOTs program Robust ungdom. Det skal gjennomføres en treårig(2024-2027) longitudinell studie, som vil si forskning der man følger et individ eller en gruppe av individer over en lengre periode, ofte over flere år. Hensikten er å studere utvikling og endring. Målet er da at forskningen til slutt skal sammenligne MOT-skoler med kontrollskoler for å kunne kartlegge MOTs påvirkning på ungdoms robusthet, motivasjon og trivsel. Viktig mål er også at resultatene skal benyttes til å forsterke MOTs program. Vi vil se hvor vi treffer og hvor vi må bli bedre.

Gjennomført: Undersøkelse 1:
Pre-test 8.trinn august/september 2024, gjennomføres før/i starten av første MOT-økt. 7500 svar

Gjennomført: Undersøkelse 2:
 Post-test 8.trinn mai/juni 2025, gjennomføres etter fullførte 6 MOT-økter. 4200 svar.

Les mer om forskning (randomisert kontrollert studie) på en av MOTs økter «I can» her: mot.no/aktuelt/gutters-pagangsmot-styrkes-etter-en-mot-okt-i-can

Forskning tar tid. Vitenskapelige artikler tar tid å publisere. Er det slik at vi må være uten støtte mens vi venter på resultater? Vi har fulgt ungdom gjennom 28 år, og får årlig over 7000 svar fra avgangselevene våre etter tre år med MOT gjennom egne undersøkerlser.

Elevenes opplevelse av MOT-programmet ser slik ut:

81 % av elevene sier MOT bidrar til et klassemiljø der ingen er utenfor. På en skala fra 1-6, er gjennomsnittet 4,48

79% sier MOT HJELPER MEG TIL Å TA EGNE OG BEVISSTE VALG. På en skala fra 1-6, er gjennomsnittet 4,37

 71% SIER MOT BIDRAR TIL AT DET ER LETTERE FOR MEG Å SI NEI. På en skala fra 1-6, er gjennomsnittet 4,07

 79% sier MOT BIDRAR TIL AT JEG VISER MER MOT TIL Å VÆRE MEG SELV. På en skala fra 1-6, er gjennomsnittet 4,31

Når vi snakker om feltet psykisk helse, så er det de kvalitative svarene vi ønsker oss. Ikke bare ved at ungdom svarer ja eller nei, men de forteller med sine egne ord hva MOT har betydd for dem. Dette sier forskerne er avgjørende for at vi skal jobbe godt på feltet psykisk helse. Vi har tusenvis av slike svar. Her er to eksempel:

«Eg syntes MOT har funket bra fordi de har vist oss at de fleste går igjennom noe dumt og da vet vi at vi aldri er alene om noke." 

Sund ungdomsskule

«MOT har vært veldig gøy. Det er de timene jeg gleder meg mest til og har det gøyest i. Jeg tør å snakke høyt og å være meg selv. Det har fungert godt fordi jeg har blitt tryggere i klassen min og det har bygd et bedre klassemiljø»

Giske ungdomsskole

Vi ber komiteen om å:

• gjeninnføre og styrke støtten til MOT Norge
• sikre en mer forutsigbar og langsiktig finansiering som gjør at skolene kan planlegge forebyggende arbeid over tid,
• og anerkjenne verdien av forebyggende aktører som bidrar til å bygge trygge skolemiljø og bedre psykisk helse for barn og unge.

En gjeninnført og styrket statlig støtte vil sikre at MOT fortsatt kan bidra til å nå nasjonale mål for psykisk helse i skolen, i tett samspill med kommuner og skoler over hele landet.

Hjernerådet er en paraplyorganisasjon for fag-/forskningsmiljøer og brukerorganisasjoner som jobber med hjernen og hjernesykdom. Vi arbeider for bedre hjernehelse i befolkningen gjennom mer forskning på hjernen, og bedre forebygging og behandling av hjernesykdom. Vi består i dag av 80 medlemsorganisasjoner, og representerer mer enn 200 000 enkeltmennesker om lag 5000 fagpersoner. 

Ny nasjonal hjernehelsestrategi (Kap. 781 Forsøk og utvikling mv.)

Hjernerådet er svært skuffet over at informasjon om regjeringens arbeid med å ferdigstille ny nasjonal hjernehelsestrategi ikke er omtalt i regjeringens budsjettforslag. Norge fikk i 2018, som verdens første land, en nasjonal hjernehelsestrategi – et arbeid som har fått internasjonal anerkjennelse. Strategien hadde virketid ut 2024. Regjeringen har tidligere uttalt at ny strategi skulle være klar våren 2025. Helsedirektoratet har overlevert et utkast med bakgrunnsrapport til ny strategi til Helse- og omsorgsdepartementet. Forslaget er utarbeidet med innspill og bistand fra relevante fagmiljøer, Partnerskapet for hjernehelsestrategien, kliniske miljøer og brukerorganisasjoner som har bidratt med betydelig innsats.

Regjeringen uttaler i budsjettforslaget at behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke de neste tiårene. Vi vet at store deler av denne økningen er knyttet til hjernesykdommer. Hjernesykdommer representerer i dag 29 prosent av det totale helsetapet i Norge, samtidig som nevrologi og psykiatri er de to mest kostnadskrevende helseområdene for samfunnet.

Selv om statsbudsjettet legger vekt på både opptrappingsplan for psykisk helse og rus, og demensplan, er ikke dette offensivt nok eller dekkende for å møte de faktiske utfordringene vi står overfor knyttet til hjernesykdom. Med unntak av demensområdet, omtales ikke nevrologi i særlig grad. Vi viser til nylig lansert rapport fra WHO (Global status report on neurology) som etterlyser umiddelbare, kunnskapsbaserte og samordnede tiltak for å prioritere hjernehelse og styrke nevrologisk behandling.

• Vi ber komiteen merke seg at ny nasjonal hjernehelsestrategi ikke er lansert slik regjeringen tidligere har forespeilet. Strategien er heller ikke omtalt i budsjettforslaget. Utkast til ny strategi er utarbeidet av Helsedirektoratet med bred involvering fra brukerorganisasjoner og fagmiljøer. Hjernesykdommer representerer i dag 29 prosent av det totale helsetapet i Norge, samtidig som nevrologi og psykiatri er de to mest kostnadskrevende helseområdene for samfunnet. Hjernehelsestragien er et nødvendig og viktig verktøy for å imøtekomme den store og voksende sykdomsbyrden knyttet til hjernesykdom.

Tilskudd til Hjernerådet og tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. (Kap. 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester, post 70)

Det er gledelig at regjeringen viderefører tilskuddet til Hjernerådet med 2,6 millioner kroner. Vi er glade for anerkjennelsen og forutsigbarheten dette gir oss i arbeidet for hjernesaken. Vi mener derimot at nivået på tilskuddet ikke er tilstrekkelig for å dekke innsatsbehovet Hjernerådet søker å imøtekomme for å bedre norsk hjernehelse. Hjernerådet har som paraply svært begrenset mulighet til å søke andre offentlige tilskuddsordninger, og er derfor avhengig av driftstilskuddet.

 Tilskuddsordningen Informasjons- og kontaktskapende arbeid mv. ble etablert i 2023 etter en sammenslåing av de to tidligere ordningene «Frivillig arbeid mv.» og «Informasjons- og veiledningsarbeid om nevrologiske skader og sykdommer». Med regjeringens forslag for 2026 har ordningen blitt redusert totalt sett fra cirka 32 millioner til 25,5 millioner kroner. I 2025 ble det registrert 99 søknader, hvorav 25 ble tildelt midler. Det totale søknadsbeløpet var på 113 millioner kroner, som tydelig indikerer behov for å øke tilskuddsrammen. Det er behov for styrke prioriteringen av organisasjoner som jobber med nevrologiske sykdommer i tilskuddsordningen. Vi viser til Helsedirektoratets tildelingskriterier og punktet Tillegg og presiseringer.

• Vi ber komiteen foreslå å øke tilskuddet til Hjernerådet for å sikre involvering og koordinering av fag, forsknings og brukerperspektiver i arbeidet for bedre hjernehelse i Norge.
•  Vi ber komiteen øke tilskuddsrammen til “Informasjon- og kontaktskapende arbeid” til minimum 35 millioner kroner for 2026.

 Videre finansiering av forskningssentre for klinisk behandlingsforskning (Kap. 780 Forskning, post 70 Norges forskningsråd og Kap. 732 Regionale helseforetak)

I budsjettforslaget viser regjeringen til at de etablerte forskningssentrene for klinisk behandlingsforskning (FKB-sentrene) og at stor andel av forskningen i dag skjer innenfor området relatert til hjernen og nervesystemet på 28 prosent, etterfulgt av psykisk helse og kreft på 21 prosent. Det vises også til at den høye innsatsen innenfor hjernen og nervesystemet skyldes hovedsakelig Neuro-SysMed og NorHead.

FKB-sentrene finansieres av Forskningsrådet, og for Neuro-Sysmed utløper tildelningen allerede i 2027. Helseforetakene må overta ansvaret og få midler som sikrer den videre driften ved forskningssentrene. Det må utarbeides kriterier for behov og kvalitet som kan legges til grunn for videreføring. Planleggingen av videreføringen av FKB-sentrene må forankres i ny nasjonal hjernehelsestrategi og den kommende handlingsplanen for kliniske studier.

• Vi ber komiteen sørge for at Regjeringer planlegger for videreføring av finansiering av FKB-sentrene dersom kriterier for behov og kvalitet er oppfylt. 

Kap. 733 Habilitering og rehabilitering

Helsedirektoratets pågående arbeid med plan for rehabilitering og habilitering er regjeringens tiltak for å organisere faget og tilbudet til pasienter og brukere. Hjernerådet etterlyser at planarbeidet får politisk forankring i Stortinget. Vi har følgende merknad:

• Vi ber komiteen merke seg at arbeidet i Helsedirektoratet med en nasjonal handlingsplan for rehabilitering og en nasjonal handlingsplan for habilitering er i gang, men at planene ikke er sikret politisk forankring i Stortinget. Vi gjør komiteen oppmerksom på bekymring i fag og brukermiljøer knyttet til involvering og at planene ikke vil bidra til nødvendig styrking av tjenestene, og ber komiteen sikre at planene fremlegges politisk behandling i Stortinget.

Tekna er fagforeningen for 116 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge, både i offentlig og privat sektor.

Effektivisering og omstilling i helsesektoren (Programkategori 10.40)

I kjølvannet av Helsepersonellkommisjonens rapport er det bred enighet om at Norge må tenke nytt for å møte befolkningens framtidige behov for helse- og omsorgstjenester. Et mer effektivt administrativt system må på plass, og det varslede kuttet i helsebyråkratiet krever både omstilling og effektivisering.

Mange oppgaver kan løses gjennom utvikling av digitale løsninger, blant annet basert på kunstig intelligens. Dette forutsetter økt teknologisk kompetanse, bedre teknologiforståelse ved anskaffelser, og innsikt i hvordan eksisterende arbeidskraft kan brukes mer effektivt. Det krever også tett samarbeid med de tillitsvalgte i forvaltningen.

Det er samtidig et stort behov for å gjøre tjenestenivået mer effektivt og robust. For å lykkes må vi rekruttere riktig kompetanse til de ulike oppgavene. Det ligger et betydelig potensial innen bioteknologi, legemiddelutvikling og smittevern: oppgaver som krever bioteknologer, farmasøyter, kjemikere og fysikere. Dette er høyt utdannet realfagspersonell som i dag ikke defineres som helsepersonell.

Tekna mener det er urovekkende at rekrutteringen til disse fagene i høyere utdanning svekkes, og at helsesektoren i liten grad investerer i denne kompetansen. Vi advarer mot en utvikling der man unnlater å rekruttere og beholde slike faggrupper fordi de ikke gir en umiddelbar gevinst. Deres kompetanse er avgjørende for en bærekraftig og framtidsrettet helse- og omsorgstjeneste.

Tekna viser til det nyoppnevnte Helsereformutvalget og håper utvalget anerkjenner verdien av realfaglig kompetanse som en sentral del av en ny reform i helse- og omsorgssektoren.

Tekna ber komiteen understreke behovet for en målrettet realfagssatsing for å sikre at helse- og omsorgssektoren får den kompetansen som trengs for å møte framtidens utfordringer.

Finansieringsmodell for helseteknologi (Kap. 701/post 21 – Kap. 746/post 01)

Helseteknologi er et raskt voksende og strategisk viktig satsingsområde. Norge har sterke fagmiljøer, rikelig tilgang på helsedata og gode forutsetninger for å utvikle teknologi som kan bidra til å møte mangelen på helsepersonell i framtiden.

Ordningene Nye metoder og Helseteknologiordningen skal sikre trygg og kunnskapsbasert bruk, men systemene oppleves som fragmenterte og har ulikt tempo og støttegrad.

For å forbedre dette bør saksbehandlingstiden kortes ned gjennom bedre koordinering. Ikke-legemidler må vurderes etter egne kriterier som vektlegger brukervennlighet og implementering. I tillegg trengs styrket faglig og organisatorisk støtte, særlig for kommunene, gjennom nasjonale kompetansemiljøer og deling av erfaringer. Det bør etableres sterkere referansegrupper og prosessveiledere, og det er behov for bedre integrering av persontilpasset medisin og KI-baserte løsninger. Tekna mener at regelverket må forenkles, og det må gis bedre støtte til innovative anskaffelser.

Det er behov for en helhetlig tilnærming som gir raskere og tryggere innføring av ny teknologi, styrker helsetjenesten og Norges rolle som innovasjonsnasjon.

Tekna ber Stortinget be regjeringen starte arbeidet med å utrede en ny og forbedret finansieringsmodell for utvikling, godkjenning og implementering av helseteknologi i helse- og omsorgstjenesten.

Høringsinnspill fra Norges Parkinsonforbund til Helse- og omsorgskomiteen

Kap 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester

Post 70 Tilskudd

Styrking av tilskuddet til informasjons- og kontaktskapende arbeid

Tilskuddsordningen for informasjons- og kontaktskapende arbeid er viktig for at vi kan tilby rådgivningstjeneste for personer med parkinson og pårørende. Personer med parkinson har som regel konsultasjon med nevrolog 1-2 ganger i året, men har mange spørsmål i tiden mellom konsultasjoner. Pågangen på våre rådgivningstjenester er svært høy. Denne tilskuddsordningen er derfor svært viktig for oss og vår målgruppe, men potten er lav i forhold til behovet den skal dekke.

Norges Parkinsonforbund ber om at tilskuddsordningen til informasjons- og kontaktskapende arbeid økes til 30 millioner kroner.

Kap 732 Regionale helseforetak

Nasjonal handlingsplan for kliniske studier

Neuro-SysMed er det første norske forskningssenteret for klinisk behandlingsforskning, og står for svært viktig forskning på blant annet Parkinsons sykdom og annen parkinsonisme. Det er viktig med forutsigbare rammer for forskningen, og vi er bekymret for at senteret foreløpig kun har finansiering ut 2027.

Norges Parkinsonforbund ber om at komiteen etterlyser handlingsplanen for kliniske studier.

Kap 733 Habilitering og rehabilitering

Nasjonale handlingsplaner

Vi ber komiteen merke seg at arbeidet i Helsedirektoratet med en nasjonal handlingsplan for rehabilitering og en nasjonal handlingsplan for habilitering er i gang, men at planene ikke er sikret politisk forankring i Stortinget. Vi gjør komiteen oppmerksom på bekymring i fag- og brukermiljøer knyttet til involvering og at planene ikke vil bidra til nødvendig styrking av tjenestene, og ber komiteen sikre at planene fremlegges politisk behandling i Stortinget.

Fokus på hjernehelse

Over 30 % av befolkningen har eller vil få en hjernesykdom i løpet av livet. Parkinsons sykdom er kronisk og progredierende, det finnes ingen kur, og forekomsten øker fra år til år. Norges Parkinsonforbund savner et større fokus på hjernehelse i Statsbudsjettet.

Norges Parkinsonforbund ser frem til lansering av ny Hjernehelsestrategi, men for at en strategi skal ha effekt, er det også nødvendig at det settes av ressurser til den i Statsbudsjettet.

Vi ber komiteen merke seg at ny nasjonal hjernehelsestrategi ikke er lansert slik regjeringen tidligere har forespeilet. Strategien er heller ikke omtalt i budsjettforslaget. Utkast til ny strategi er utarbeidet av Helsedirektoratet med bred involvering fra brukerorganisasjoner og fagmiljøer. Hjernesykdommer representerer i dag 29 prosent av det totale helsetapet i Norge, samtidig som nevrologi og psykiatri er de to mest kostnadskrevende helseområdene for samfunnet. Hjernehelsestragien er et nødvendig og viktig verktøy for å imøtekomme den store og voksende sykdomsbyrden knyttet til hjernesykdom.

Kap 2751 Legemidler mv.

Post 70 Legemidler

Norges Parkinsonforbund stiller seg kritisk til flytting av finansieringsansvar for enkelte legemidler ved Parkinsons sykdom til de regionale helseforetakene. Vi er bekymret for at dette kan påvirke retten til lik behandling og behovet for persontilpasset behandling, og vil følge med på hvilke konsekvenser dette eventuelt vil få.

Kap. 733, sum: Habilitering og rehabilitering  

Unge funksjonshemmede (UngFunk) er ikke enige i regjeringens uttalelse om at bevilgningen bidrar til “en fortsatt styrking av habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i tråd med de nasjonale målene om at alle med behov for habilitering og rehabilitering skal gis et tilbud, og at tjenestene skal tilbys nærmest mulig pasientens vante miljø”. I realiteten ser vi en nedgang. Riksrevisjonen er tydelige på at rehabilitering er ett av helsetjenestens svakeste områder, og både kommune- og spesialisthelsetjenesten mangler nødvendig kapasitet og kompetanse. Skal handlingsplanen for feltet ha effekt trengs det friske midler til gjennomføring av tiltakene. 

UngFunk ber komiteen: Be regjeringen sikre tilstrekkelig finansiering av rehabiliteringsfeltet i 2027. 

140 millioner mer til Psykisk helse 

UngFunk er glade for at budsjettet gjenspeiler en opptrapping i tiltak for god psykisk helse. Vi er særlig positive til økningen til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud, etableringen av flere ACT, FACT og FACT ung-team, og videreføringen om å styrke kompetansen på spiseforstyrrelser i kommunen.  

UngFunk støtter bevilgningene tilhørende styrking av psykisk helse, og spesielt følgende poster: Kap. 765, post 60, Kap. 714, sum, Kap. 765, post 21, Kap. 732, post 72-75. 

Likevel savner vi et fokus sammenhengen mellom psykisk og somatisk helse og en styrking av psykisk helsetilbud til barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer. 

UngFunk ber komiteen: Beholde bevilgningene tilhørende psykisk helse.  

Tilskudd til helsefrivilligheten  

UngFunk mener det er behov for en styrking av tilskudd til helsefrivilligheten. Økningen i kap. 760, post 70 skyldes primært at organisasjoner som tidligere fikk øremerket tilskudd nå skal søke over tilskuddsordningen Seksuell helse på lik linje med andre organisasjoner. Når flere aktører konkurrerer om de samme midlene er det behov for økt bevilgning for å bidra til bedre vilkår for helsefrivilligheten.  

UngFunk er positive til den nye tilskuddsordning for brukerstyrte tiltak og aktiviteter, men mener det er nødvendig å se på innretningen av alle tilskuddene tilknyttet kap. 765, post 71. Ordningene må åpne for at organisasjoner kan motta tilskudd med bakgrunn i at man jobber med temaene psykisk helse, rus og vold, fremfor at man er en aktør på dette feltet. 

UngFunk er svært positive til bevilgningen tilhørende kap. 765, post 21, og styrkingen med 15 mill. kr. til hjelpetelefon- og chattetjenester og samtale- og mestringstilbud.  

UngFunk ber komiteen: Be regjeringen revidere tilskuddsordningene på feltet med mål om bedre rammevilkår og forutsigbarhet for helsefrivilligheten, og sikre brukermedvirkning i prosessen. Be regjeringen øke bevilgningen til tilskuddsordningene utover prisjustering i 2027.  

Kap. 706, post 61: Forebyggende helse- og omsorgstjenester:  

UngFunk støtter bevilgningen til styrkingen av Frisklivs-, lærings- og mestringstilbud i kommunen.  

UngFunk ber komiteen: Beholde bevilgingen tilhørende kap. 760, post 61.  

Egenandeler 

UngFunk anerkjenner endringen i beregningsmåten for egenandeler på blå resept (kap. 2765, post 70). Vi har tro på at endringen kan bidra til at utgiftene til legemidler spres mer utover kalenderåret. Samtidig forventer vi at ordningen evalueres etter ett år, og at evalueringen inkluderes brukermedvirkning. Vi er også positive til egenandelsfritaket for fastlege og legevakt for unge opp til 18 år.  

Samtidig mener UngFunk det er usosialt å øke egenandelstakene tilhørende kap. 2752, post 72, og kap. 732, post 72-75.  

UngFunk ber komiteen: Beholde forslaget om å endre beregningsmåten for egenandeler på blå resept, og avvise forslaget om å økning i egenandelstakene.  

UngFunk støtter Den Norske Tannlegeforening sin bekymring tilknyttet avvikling av folketrygdens stønadspunkt 14. Gjennomføres forslaget vil de mest sårbare og utsatte pasientene miste rettigheter til stønad til helt nødvendig tannhelsehjelp. 

UngFunk ber komiteen: Avvise forslaget.  

Samskipnadsrådet takker for muligheten til å uttale oss i Helse- og omsorgskomiteens høring om Statsbudsjett for 2026. Studenthelse er et særlig relevant tema for oss. 1 av 3 studenter opplever alvorlige psykiske plager, ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022*. SSBs analyse av livskvalitetsundersøkelsene** fra 2022 og 2023 viser at studenter har større sannsynlighet for å oppleve psykiske plager enn unge voksne i arbeid. Samskipnadsrådet ber derfor om en økt satsing på studenters psykiske helse i neste års statsbudsjett: 

• Kapittel 714 Folkehelse, post 79 Andre tilskudd (HoD)
  Bevilgningen til prosjektmidler gjennom tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk» økes til 50 millioner kroner. 

Økt satsing på studenthelse

I 2023 ble tilskuddsordningen for psykisk helse og rus i budsjettet til helse- og omsorgsdepartementet halvert, sammenlignet med 2022. I både statsbudsjett for 2024, 2025 og 2026 er halveringen fra 2023 opprettholdt. I statsbudsjett for 2026 er det foreslått 19,8 millioner kroner til tilskuddsordningen «Studenter – psykisk helse og rusmiddelbruk». I fjor ble ordningen også endret slik at det nå gis ettårige midler, ikke treårige slik det har vært tidligere. Samskipnadsrådet er bekymret for at ordningen ikke skaper forutsigbarhet og langvarige effekter, nå som den er ettårig. 

Regjeringen har påpekt både gjennom opptrappingsplan for psykisk helse, i Folkehelsemeldingen, under pandemien og i statsbudsjett for i år hvor viktig denne tilskuddsordningen er. Tilskuddsordningen er spesielt betydningsfull for utviklingen av helsetilbudet til studentene. Ordningen legger til rette for pilotprosjekter og samarbeid på tvers av samskipnader, og er derfor en stor del av utviklingen av gode forebyggende tiltak for psykisk uhelse og rusmisbruk. 

Eksempler på prosjekter som har fått støtte gjennom ordningen er blant annet «Studenter spør», en gratis, anonym og digital spørretjeneste for studenter i hele landet som drives av studentsamskipnadene, «Lykkepromille», et prosjekt som skal redusere de negative konsekvensene av alkohol i studentmiljøene, og «Felles kursportefølje mellom samskipnadene», der samskipnadene samarbeider om å utvikle en nasjonal kurskatalog med nye tilbud innen blant annet psykisk helse, seksuell helse og livsmestring. 

Forebygging er en avgjørende faktor i arbeidet med psykisk helse, både på individ- og samfunnsnivå. Ved å prioritere tidlig innsats og støtte til studentene, kan vi redusere alvorlige psykiske plager før de utvikler seg til kroniske lidelser. Dette har ikke bare positive konsekvenser for den enkelte students livskvalitet, men også for samfunnet som helhet. En god psykisk helse hos studentene legger grunnlaget for deres evne til å fullføre studiene, delta i arbeidslivet og bidra aktivt til fellesskapet. Gjennom disse midlene har samskipnadene vist seg å være fremoverlente og innovative i det forebyggende arbeidet, og tilskuddsordningen har vært en nøkkel til å utvikle nye løsninger.

For å sikre forutsigbarhet og langsiktighet i arbeidet ber Samskipnadsrådet Stortinget om å øke prosjektmidlene til 50 millioner kroner og gjøre ordningen flerårig.

På vegne av Samskipnadsrådet,

Rita Hirsum Lystad
Styreleder

*https://studenthelse.no/shot-2022/

**https://www.ssb.no/utdanning/hoyere-utdanning/artikler/psykiske-plager-blant-studenter 

Norsk Revmatikerforbund (NRF) har tre innspill til statsbudsjettet 2026.

Opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet

Rehabiliteringsfeltet har over tid blitt nedprioritert og ført til mangel på kapasitet i kommunale tjenester, redusert tilbud i spesialisthelsetjenesten og ubenyttet kapasitet hos ideelle og private aktører. Dette må snus med en helhetlig og strategisk opptrappingsplan. Planen må være langsiktig, tiltakene finansiert og målbare, og innsatsen må samordnes mellom kommunene, spesialisthelsetjenesten, ideelle organisasjoner og private aktører.

En opptrappingsplan for rehabilitering må bidra til følgende:

• Økt tilgjengelighet og kapasitet i kommunene og spesialisthelsetjenesten.
• Styrket tverrfaglig innsats for å hjelpe mennesker tilbake til jobb og aktivt samfunnsliv.
• Optimal ressursutnyttelse ved bruk av kapasitet hos ideelle og private aktører.
• Redusert sykefravær og utenforskap og økt arbeidsdeltakelse

For å oppnå målene foreslår vi å prioritere følgende:

Finansiering av tiltak som er målbare og oppfølges årlig:

• Bevilgninger som sikrer at tiltakene kan gjennomføres, med faste årlige oppfølginger for å evaluere resultater og justere strategien der det er nødvendig.

Kommunale tjenester

• Opprettelse av dedikerte rehabiliteringsteam i kommunene som kan jobbe tverrfaglig
• Styrke tilbudet som sikrer tidlig innsats for å redusere behovet for langvarig behandling i spesialisthelsetjenesten
• Alle kommuner skal ha velfungerende frisklivssentraler
• Statsbudsjettet må gi øremerkede midler som sikrer de lovfestede oppgavene i kommunehelsetjenesten, ref. Riksrevisjonen.
• Varmtvannstrening prioriteres som en del av rehabiliteringstilbudet. Tilbudet bør være lett tilgjengelig og finansiert slik at flere kan delta regelmessig.

 Spesialisthelsetjenesten:

• Økt kapasitet for å sikre rask tilgang til spesialisert rehabilitering for pasienter med mer komplekse behov.
• Forbedret samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten for sømløse overgangsløp.

Ideelle og private aktører:

• Bruk av ledig kapasitet hos ideelle organisasjoner og private leverandører gjennom langsiktige avtaler.
• Innføring av tilskuddsordninger som gjør det mulig for disse aktørene å bidra stabilt.

Evaluerings- og oppfølgingsmekanismer

• Det bør etableres et nasjonalt koordineringsteam som sikrer implementering, oppfølging og evaluering av rehabiliteringstiltakene
• Oppfølging med årlige statusrapporter til Stortinget som inkluderer indikatorer på kapasitet, kvalitet, pasienttilfredshet og samfunnsøkonomiske effekter.

Manglende prioritering av pasientforløp for muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer

Det må etableres et pasientforløp (pakkeforløp) for alle med muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser, uavhengig av alder og om sykdomsbildet er avklart eller uavklart. I dag inkluderes ikke pasienter som allerede har en diagnose. Vi viser til erfaringer med andre pasientforløp basert på nasjonale faglige retningslinjer for behandling og rehabilitering. 

Et pasientforløp for muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer må sikre:

• Adekvate rehabiliteringstilbud på riktig nivå.
• Tilstrekkelig omfang og kvalifisert personell.
• Likeverdig behandling uavhengig av bosted.

Mål med pasientforløp:

• Standardisert utredning og behandling. Sikre en helhetlig tilnærming for pasienter med uavklarte smerter.
• Bedre koordinering mellom tjenestenivåer. Oppnå styrket samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
• Redusert ventetid. Minimer risikoen for irreversible skader og tilhørende kostnadsøkning.
• Regionale forbedringer. Redusere geografiske forskjeller i tilgangen til spesialister og behandlingstilbud.

Utfordringer i dagens system er lange ventetider, ujevnt tilbud i ulike deler av landet, mangel på samhandling og ikke nok prioritering av kvinnehelse.

NRFs anbefalinger:

• Opprettelse av pakkeforløp. Etablere et nasjonalt pakkeforløp for muskel-, skjelett- og revmatiske sykdommer, med rom for uavklarte og komplekse sykdomsbilder.
• Kompetanseheving i kommunehelsetjenesten. Opprusting av primærhelsetjenesten med fokus på samhandling og tidlig intervensjon.
• Involvering av fastleger. Fastlegen skal være en sentral aktør gjennom hele pasientforløpet og aktivt involveres fra starten.
• Styrking av smerteklinikker. Sikre ressurser til spesialiserte klinikker som kan gi rask og adekvat hjelp innenfor definerte tidsrammer.
• Satsing på kvinnehelse. Kvinnehelse må sikres gjennom konkrete tiltak og finansiering. NOU-ene om kvinnehelse og kvinners arbeidshelse har tydelig pekt på behovet for å styrke kunnskap, forebygging og behandlingstilbud for kvinner gjennom hele livsløpet. Regjeringen må følge opp anbefalingene med målrettede tiltak i statsbudsjettet.

Statens behandlingsreiser må styrkes

Individuell behandling og tilrettelagt trening i varmt klima er et effektivt tiltak for mange av våre pasientgrupper. Dokumentasjon viser klare helsegevinster fra slike opphold. Gjennom målrettet trening reduseres smerte, bevegeligheten økes, og pasientene kan delta mer aktivt både i arbeids- og dagligliv.

I dag får mindre enn halvparten av de som trenger behandling dette tilbudet. Finansieringen i statsbudsjettet er ikke tilstrekkelig. Statens behandlingsreiser ble behandlet i Stortinget etter NOU nr. 2 i 2000. Forskning og erfaring viser at ordningen er moden for revisjon. Både varigheten av oppholdene, hvilke diagnosegrupper som får tilbud om reiser, og ikke minst finansieringen av tilbudet bør vurderes på nytt.

Merknad.

Det pågår nå et viktig arbeid med en Nasjonal habiliterings- og rehabiliteringsplan. Planen tegner et godt og helhetlig bilde av utfordringsbildet, mulighetsrommet og nødvendige forbedringstiltak for å sikre bedre tjenester til pasienter og brukere i årene som kommer.

Vi har stor tro på planen i seg selv, men frykter at den kan bli nok en plan som blir liggende i en skuff uten reell effekt. For å sikre politisk forankring, prioritering og forpliktelse må planen behandles av Stortinget.

Vi ber derfor komiteen om å sørge for at Nasjonal habiliterings- og rehabiliteringsplan legges fram for Stortinget til politisk behandling, slik at nasjonale mål, prioriteringer og føringer for framtidens habiliterings- og rehabiliteringstjenester fastsettes og følges opp over tid.

 Ann Kristin Bakke, fagsjef interessepolitikk Norsk Revmatikerforbund

Overordnet: En økning på 100 millioner (2 680 593 kr, 2025 ->2 780 373 kr, 2026) er ingen satsing på psykisk helse, det er såvidt en oppjustering på 1 % realvekst etter forventet inflasjonsjustering (2,6 %).  Vi stiller derfor spørsmål ved hvordan regjeringens lovnader om å satse på psykisk helse skal gjennomføres, når midlene ikke følger.

Hvem vi representerer
Bipolarforeningen er den eneste organisasjonen som jobber spesielt for mennesker med bipolar lidelse og deres pårørende sine interesser. Bipolar lidelse er en alvorlig psykisk lidelse som rammer om lag 160 000 mennesker i befolkningen. I tillegg kommer de hundretusenvis av pårørende. Gruppen vi representerer har 20 til 30 ganger høyere risiko for selvmord enn den øvrige befolkningen. 

Post 21 Spesielle driftsutgifter og Post 75 Vold og traumatisk stress
Forebygging og tidlig diagnostisering: I dag går det for mange år tapt før pasienter med bipolar lidelse får riktig diagnose og behandling. Tidlig innsats gir dokumentert høy samfunnsøkonomisk gevinst og er i tråd med regjeringens egne helsepolitiske mål. Altfor mange opplever at hjelpen først kommer når krisen allerede har utviklet seg. Vi etterlyser øremerkede midler til kommuner og spesialisthelsetjenesten for å styrke utredning og tidlig oppfølging. Kompetanseheving er også avgjørende for å få til dette.

Selvmordsforebygging: Regjeringen viser til nullvisjonen for selvmord, men foreslår i realiteten ingen reell økning i midlene til Handlingsplanen for forbygging av selvmord (2020-2025). Når selvmordstallene er de høyeste på over 20 år, kan man ikke møte krisen med en budsjettrevisjon som i praksis justeres under inflasjon. Vi etterlyser en femdobling av bevilgningen til selvmordsforebygging. Vi ønsker at det særlig prioriteres tiltak rettet mot risikogrupper (som personer med bipolar lidelse), samt bedre oppfølging etter utskriving.

Bipolarforeningen ber om: 

• Post 21 (eller 74): Øremerking av 10 mill. til kompetanseheving og psykoedukasjonsprogrammer for personer med alvorlige psykiske lidelser
• Post 75: En økning på minst 70 mill. kr til tidlig innsats og diagnostisering
• Post 21 og 75: Øk postene om selvmordsforebygging fra 18,4 mill. til minst 92 mill. kr for å sikre reell gjennomføring av tiltakene i handlingsplanen
  
  

Post 71 Bruker- og pårørendeorganisasjoner innen psykisk helse, rus- og voldsfeltet
Bruker- og pårørendemedvirkning: Regjeringen viser til viktigheten av medvirkning, men foreslår samtidig å kutte driftstilskuddet til brukerorganisasjoner på psykisk helse, rus og voldsfeltet. I 2025 var det bevilget 124 mill. til driftstilskuddet. Den foreslås nå redusert til 110,3 millioner for 2026. Dette er en nominell nedgang på 11 %. 15,8 mill foreslås flytta fra organisasjoner til en ny, åpen og konkurransebasert tilskuddsordning for drift av brukerstyrte tiltak og aktiviteter. Det er ikke riktig plass å kutte i driftstilskuddet hos organisasjonene. Organisasjonene må gjøres i stand til å tilrettelegge for og drive reell medvirkning. 

Den sammenlagte potten til bruker- og pårørendeorganisasjoner må økes. Dette dreier seg spesielt om lavterskeltilbudene i organisasjonene, og sikring av medvirkning til brukerens beste. 

Bipolarforeningen ber om: 

• Post 71: Reversering av kuttet på 6,5 mill., samt flytting av 15,8 mill. kr til ny tilskuddsordning og i stedet øke ordningen med 10,5 mill. kr.
  
  

Med vennlig hilsen Bipolarforeningen ved
Nina Antonov, generalsekretær

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 40 medlemsorganisasjoner. Vi jobber med å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Overordnet om statsbudsjettet

Actis støtter den tydelige prioriteringen av tilbud som bidrar til å bedre den psykiske helsen og øker midlene til lavterskeltiltak på rus- og psykisk helsefeltet. Vi savner likevel en oppfølging av forebyggings- og behandlingsreformen og midler til å gjennomføre tiltakene i reformen ute i kommunene. Dette, i kombinasjon med kutt i tilskuddsordningen til helsestasjon- og skolehelsetjenesten, mener vi er en svekking av det rusmiddelforebyggende arbeidet.

Lyspunkter

Actis støtter følgende prioriteringer i årets budsjett:

• 5 millioner til oppfølging av nasjonal alkohol strategi og at Helsedirektoratet i 2026 utvikler verktøy og støtte til forvaltning av Alkoholloven (kapittel 714 post 21)
• 205,7 millioner til ideelle kapasitet i TSB i Helse Sør-Øst (kapittel 732 post 70). Vi foreslår at dette brukes på å veie opp for deler av prisøkningen som har vært siden dagens avtaler ble signert i 2012 frem til resultatet av en ny anbudsrunde blir avklart.
• 40 millioner til helseteam i barnevernet (kapittel 732 post 72-75)
• 20 millioner til lønnstilskudd til utdanning av helsesykepleiere (kapittel 760 post 71)
• Ny tilskuddsordning til ACT, FACT og FACT ung-team og til utvikling av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse- og rusmiddelfeltet (kapittel 765 post 60)
• 30 millioner i økt tilskudd til tilskuddsordningene under kapittel 765 post 72

Ideelle aktører i rusomsorgen

Mennesker med rusmiddelavhengighet er like forskjellige som alle andre mennesker.

Actis opplever at det i dag legges opp til at alle skal behandles i poliklinikk først, så kortest mulig i døgnbehandling og deretter i poliklinikk igjen. Slik vi ser det er det på høy tid at det anerkjennes at menneskers ulike utfordringer krever ulike løsninger, over ulik tid. Det er viktig at personer med rusmiddelavhengighet får den behandlingen de trenger, over så lang tid det kreves, og at ikke alle presses inn i et pakkeløp som ikke nødvendigvis passer for dem.

I dag sikrer ideelle aktører i rusomsorgen mangfoldet som må til for å møte de ulike behovene mennesker med rusmiddelavhengighet har. Kvinner som ruser seg har ofte hatt negative erfaringer med menn, som for eksempel gjennom vold eller seksuelt misbruk. For at disse kvinnene skal kunne nyttiggjøre seg av rusbehandling må de oppleve trygghet. Da er det helt nødvendig at det finnes egne behandlingsenheter for kvinner. I tillegg er behovene til en tjueåring som har kort historikk med rusmiddelavhengighet, helt annerledes enn behovene til en 50-åring som har hatt rusmiddelavhengighet i flere tiår. For at motivasjonen til å motta behandling skal bestå, og for at behandlingen skal ha effekt, må tilbudet føles relevant. Stortinget må derfor presisere behovet for mangfoldet i behandlingstilbud slik at helseforetakene er forpliktet til å sikre dette.

For at de ideelle aktørene skal kunne fortsette å sikre disse tilbudene i fremtiden må de gis stabile, og forutsigbare økonomiske vilkår. Dette gjør at de kan videreutvikle tilbud, at pasientene er sikret oppfølging og at de kan bygge opp og beholde kompetanse.

Kapittel 760 Kommunale helse- og omsorgstjenester Post 61 Forebyggende tjenester (Helsestasjon- og skolehelsetjenesten)

Actis mener:

• At tilskuddet til helsestasjon- og skolehelsetjenesten må flyttes tilbake til Kapittel 760 post 61 og økes med 80 millioner til 500 millioner.
• At tilskuddsordningen må bli flerårig.

Actis er sterkt kritisk til at tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten kuttes og flyttes inn i en ny tilskuddsordning under Barne- og familiedepartementet. Dette kan føre til en nedprioritering av helsestasjon- og skolehelsetjenesten i norske kommuner og fylker. Forebygging er jobber nummer én, og helsestasjon- og skolehelsetjenesten spiller en helt avgjørende rolle i det forebyggende arbeidet.

Mens helsestasjon- og skolehelsetjenesten i sin natur er en universell tjeneste med sterk vektlegging av primærforebygging, er dette nedtonet i teksten som omhandler mål for den nye ordningen. Dermed er ikke den nye tilskuddsordningen bare en flytting av penger, men også en omprioritering. Allerede er det lav dekning av helsesykepleiere i norske skoler, og mye tid blir brukt på administrasjon og byråkrati. Actis mener det bør legges til rette for at helsesykepleiere kan bruke mer tid på kjerneoppgavene, ikke på å sette seg inn i ny finansiering. Regjeringen skriver selv at ordningen har fungert etter hensikten. Da mener vi det er unødvendig å forsøke å fikse noe som allerede fungerer.

Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold Post 21 Driftsutgifter (Overdosearbeid)

Actis mener:

• At det må bevilges 30 millioner til overdosearbeid

Som det påpekes i Statsbudsjettet er overdosetallene i Norge stabilt høye, og tiltakene som er gjennomført ser ut til å ha hatt liten effekt på tallene.

Actis ba om 30 millioner til overdosearbeid i innspillene til Helse- og omsorgsdepartementet til statsbudsjettet 2026. I revidert nasjonalbudsjett 2024 ble det flyttet 6 millioner fra overdosearbeidet under kapittel 765 post 21 til å opprette overdosekoordinatorerer ved KORUSene under post 74. Selv om overdosekoordinatorer er viktig, har overdosearbeidet under post 21 i praksis blitt kuttet siden pengene har blitt tatt fra eksisterende overdosearbeid og overført til nye tiltak.

Den nye dynamiske handlingsplanen skal med nye tiltak redusere antallet overdoser. Samtidig tilføres ingen nye midler. Det er for oss uforståelig hvordan en ny plan, uten nye penger, skal gi bedre resultater.

Actis mener dette ikke holder i møte med et stort samfunnsproblem. Flere tiltak krever økte midler. Vi er åpne for at de 30 millionene vi foreslår delvis kan brukes til overdosekooordinatorer ved KORUSene, men mener at friske midler må på plass.

Kapittel 714 Folkehelse Post 70 Frivillig rusforebyggende arbeid og Kapittel 765 Psykisk helse, rus og vold Post 71 Bruker og pårørende og Post 72 Frivillig arbeid, hjelpetelefoner mv.

Actis mener:

• At tilskuddsordningene bør økes minst i takt med lønns- og prisvekst for å styrke frivillig og ideell sektor

De siste årene har vært preget av lite forutsigbarhet og stadig nye regelverk og tilskuddsordninger på rusfeltet. Selv om flere ordninger nå er flerårige og det ser ut til å bli mer stabilitet rundt tilskuddsordninger, har de stadige endringene siden 2023 ført til uro i frivilligheten.

I Statsbudsjettet 2026 er det flere tilskuddsordninger som ikke følger forventet prisvekst på 2,2 prosent. Dette gjelder blant annet tilskuddene til frivillig rusmiddelforebyggende og spillavhengighetsforebyggende innsats (kap. 714 post 70), tilskudd til forebyggende innsats på rusmiddel-, doping- og spillområdet (kap. 714 post 70), driftstilskudd til bruker- og pårørendeorganisasjoner (Kap. 765 post 71), tilskuddsordning for paraplyorganisasjoner innen psykisk helse-, rusmiddel- og voldsfeltet (kap. 765 post 71) og tilskudd til institusjonsbaserte tjenester, aktivitetstilbud og oppfølgingstilbud (kap. 765 post 72). Dermed blir tilskuddsordningene i realiteten kuttet, og det viktige arbeidet organisasjoner gjør lider under dette. 2,2 prosent er et konservativt prisvekstanslag, og dermed kan underskuddet i realiteten bli større dersom prisveksten øker.

Med vennlig hilsen

Inger Lise Hansen,

Generalsekretær

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan

Min kamp mot ALS begynte 16 mai 2007 kl. 14.45 da min pappa fikk diagnosen ALS, en dag som har brent seg fast i mitt sinn og mine barn sinn. Jeg lovet min pappa at dette var en sykdom jeg ikke kunne sitte rolig og se på, at det ikke var noe forskning, ikke noe fokus på ALS i Norge. For å gjøre min kamp mot ALS kort vil jeg si at jeg har jobbet 24 -7 og samlet inn over 20 millioner kroner til forskningen i Norge og fått i gang all forskning i Norge. Vi jobber for økt livskvalitet, for ALS syke, pårørende, barn og unge som pårørende og forskningen i Norge. Forskning gir håp og gjør det også mulig for ALS syke og delta i forskning studier. Noe som er viktig, vi samarbeider med ALS organisasjoner i hele EU. Vi har aldri fått 50 øre i driftstøtte og har en hjelpetelefon i samarbeid med spesialisthelsetjenesten hvor vi har et lavterskel tilbud og avlaster spesiallisthelstjenseten. I 2024 hadde stiftelsen ALS Norge 616 samtaler, så at vårt tilbud er viktig ser vi tydelig.

Vi merker godt at folk har dårlige råd og det er vanskeligere å få inn midler til forskning.

ALS kan fint knyttes til psykiatri og der satses det mye penger, men vi klarer ikke og finne ut hvor ALS står/ nevnes eller passer inn?

Vi ønsker svar på 3 spørsmål som handler om drift og forskning midler og hvor ALS passer inn?

Etter snart 20 års kamp mot ALS føler jeg at det nå er på tide at ALS prioriteres. Dette ønsker jeg å belyse inne hos dere.  

ALS rammer hard og brutalt og ikke bare den som rammes av denne alvorlige sykdommen det ikke finne kur mot. Den rammer også helsepersonell som jobber i ALS team, ALS kan ramme hvem som helst og når som helst i livet, ingen er beskyttet mot denne grusomme lidelsen. Den rammer også barn, vi har 2 barn i Norge med barne- ALS og det er 70 barn i Europa. ALS setter alt av følelser ut av spill. Og mange etterlatte kommer seg aldri helt opp igjen etter å ha sett og stått i ALS. Vi vet også at mange har helse angst om ALS. Vi har bred erfaring.

ALS gir livskrise, Ventesorg, og alt av følelse man ikke trodde man hadde blir snudd opp ned, tårer man trodde ikke man hadde så mye av flommer over, livskvalitet blir meget, redusert/ ødelagt, nattesøvn blir ødelagt, matlysten, det sosiale livet, ensomheten, angsten, sinne, personforandringer, livskrise, kaoset, hjemmet fult av folk, tap av privat liv, hvordan håndtere sorgen? dette er noe vi kan nevne som kommer med ALS diagnosen. Noen får i tillegg kognitiv svikt som igjen gjør pårørende rollen svert vanskelig. Vi i stiftelsen ALS Norge er mange helsepersonell og har gått veien før dem, vi har taushetsplikt og jobber hele tiden for økt livskvalitet. At man tar vare på dagene sammen og bygger gode minner, det er viktig når man har fått en dødsdom uten kur.

Vi håper vi er velkommen inn til dere.

 Høringsinnspill til Statsbudsjett 2026, Prop. 1 S (2025-2026)

1.     Kap. 2711 Spesialisthelsetjenester mv. Post 72 Tannbehandling

1.1    Avvikling av folketrygdens stønadspunkt 14 - Sterkt nedsatt evne til egenomsorg

NTF er sterkt kritisk til forslaget om å avvikle stønadspunkt 14 innenfor folketrygdstønad til tannbehandling fra 1. juli 2026. Forslaget innebærer at det ikke lenger gis stønad til tannbehandling begrunnet i sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Halvårseffekten til forslaget innebærer en innsparing på om lag 35 mill. kroner i 2026.

NTF er svært bekymret for de pasientene som vil miste rettigheter til stønad etter dette stønadspunktet og vi stiller oss helt uforstående til argumentasjonen som brukes.

1.2    Pasientene

Pasienter som har fått stønad til helt nødvendig tannhelsehjelp etter stønadspunkt 14 er de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt. Dette er mennesker med varig somatisk eller psykisk sykdom, og/eller varig nedsatt funksjonsevne.

Disse menneskene har utfordringer med å ta vare på sin egen munnhelse og har ofte dårligere tann- og munnhelse enn resten av befolkningen. Det gis bare stønad i de tilfellene der sykdommen eller tilstanden har ført til sterkt nedsatt evne til egenomsorg over tid, minimum ett år. Før tannbehandlingen igangsettes, skal det foreligge en skriftlig erklæring fra en lege eller psykolog.

De som nå mister sine rettigheter til stønad, er blant annet:

• mennesker med ulike psykiske diagnoser, gjerne også kombinert med rusproblematikk,
• personer med Parkinson eller andre sykdommer som gjør det utfordrende å utføre det daglige munnstellet,
• pasienter som må amputere deler av fingre/armer eller pasienter med dysmeli.

Stønadspunktet krever mye dokumentasjon siden det også kreves skriftlig erklæring fra lege eller psykolog, men det medfører at de som til slutt får rettigheter er de som virkelig har et behov for stønad. Det er det eneste stønadspunktet som ivaretar deler av pasientgruppen med psykiske lidelser.

At punktet er krevende i bruk er ikke et godt argument for å fjerne rettigheter til en utsatt og sårbar pasientgruppe uten at disse ivaretas på annen måte.

1.3    Statsbudsjett 2026, Prop. 1 S

Regjering skriver i proposisjonen:
«Det er grunn til å tro at ordningen overlapper med andre rettigheter og budsjettstyrte ordninger: Personer med rusmiddelavhengighet fikk lovfestet rett til gratis tannhelsetjenester fra fylkeskommunal tannhelsetjeneste fra 1. juli 2024. Det samme fikk innsatte i fengsel fra 1. juli 2024. I tillegg kommer at bevilgningene til fylkeskommunenes tverrfaglige tann/psykologtilbud (TOO) er styrket. I alt 2 200 personer mottok dette tilbudet i 2025.»

NTF er helt uenig i dette. Pasienter med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven og i TOO-tilbudet har ikke rettigheter etter stønadspunkt 14. Dette punktet ivaretar de menneskene som ikke har rettigheter etter annet lovverk.

Regjeringen skriver videre:
«Om lag 7 000 pasienter mottok stønad pga. sterkt redusert egenomsorg i 2024, i snitt omkring 10 000 kroner per pasient. Ved en avvikling antas det at 50–80 pst. av pasientene mister rett til stønad, mens 20–50 pst. av pasientene opprettholder stønad pga. bl.a. munntørrhet eller andre tilstander som gir rett til folketrygdrefusjon.»

Det finnes ingen tall som understøtter disse grove anslagene. Hvis noen av pasientene som får stønad etter stønadspunkt 14 likevel skulle også har rettigheter etter stønadspunktpunkt 10 hyposalivasjoner (munntørrhet) er det viktig å understreke at denne dekningen er vesentlig dårligere enn under stønadspunktpunkt 14. Pasientene etter stønadspunkt 14 får stønad etter honorartakst (høy takst) mens de i stønadspunkt 10 vil få stønad etter refusjonstakst (lav takst).

1.4    Målet er å utjevne den sosiale ulikheten i tann- og munnhelse

Regjeringen har tidligere uttalt at de ønsker en økt offentlig finansiering av tannhelsetjenesten, og at tannhelsetjenesten er en viktig del av helsetjenesten. Målet er å utjevne den sosiale ulikheten i tann- og munnhelse. Dette forslaget undergraver denne målsetningen, og rammer noen av de mest sårbare og utsatte menneskene i samfunnet vårt.

Avviklingen av stønadspunkt 14 kommer overraskende gitt anmodningsvedtak nr. 929, 16. juni 2023; «Stortinget ber regjeringen sikre at pasienter med psykiske helseplager som etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til tannbehandling § 1 nr. 14 har rett til stønad til tannbehandling, beholder rettighetene i seks måneder etter at de sterkt nedsatte evnene til egenomsorg er gjenopprettet.»

Vedtaket viser at Stortinget ville sikre denne sårbare pasientgruppen sterkere rettigheter.

NTF vil på det sterkeste anmode om at dette forslaget ikke vedtas. Gjennomføres dette forslaget vil de mest sårbare og utsatte pasientene miste rettigheter til stønad til helt nødvendig tannhelsehjelp, og den sosiale ulikheten i tann- og munnhelse vil forsterkes.

For ytterligere informasjon ta kontakt med:
President Heming Olsen-Bergem, 45 02 72 78 / heming@tannlegeforeningen.no
Spesialrådgiver Christian P. Fjellstad, 90 09 23 09 / cf@tannlegeforeningen.no

Høringsuttalelse – Helse - og omsorgskomiteen 

 Fotterapeutforbundet er en yrkesorganisasjon for autoriserte fotterapeuter i Norge. Medlemmene er underlagt Helsepersonelloven. Vår visjon er at fotterapeuter skal bli en naturlig del av den offentlige og private helsetjenesten for derigjennom bistå pasienter som i dag ikke får nødvendig helsehjelp.

 I Norge blir behandlingen hos fotterapeut per. i dag ikke dekket av Helfo, det vil si at alle pasienter må betale fotsjekk og behandling selv. Konsekvensen er at denne viktige helsetjenesten er opp til privat initiativ og pasientens økonomi. Dette kan i ytterste konsekvens føre til amputasjoner hos pasienter med diabetes.

500 nordmenn med diabetes får årlig amputert en tå, fot eller ben pga sårdannelser som ikke gror. Disse koster i snitt en million pr amputasjon. I tillegg kommer kostnadene med sårbehandling som koster 150 – 180.000 kr. pr behandlingsløp.  

 Å flytte penger fra amputasjon til forebygging vil kunne spare helsevesenet for store beløp. Ikke minst vil det spare den enkelte pasient for smerter og tidligere død. 

Hver dag må minst en person amputere foten på grunn av diabetes. Norge bruker mellom fire og syv milliarder kroner på behandling av diabetes årlig. 70% av dette brukes på fotsår og annen behandling i helsevesenet, samt at det er mellom 20.000 og 40.000 pasienter som får fotsår og trenger behandling.  

Personer med diabetes utvikler over tid dårlig blodsirkulasjon i føttene, de kan få nevropati og feilstillinger. Det kan oppstå sår som pasienten selv ikke ser eller føler. Det som er realiteten idag er at kun en av fire personer med diabetes får nødvendig fotsjekk hos fastlegen sin.

 Dette kan man forstå når man kjenner fastlegens pressede arbeidsdag, men hvem skal da ta ansvar for denne sterkt voksende gruppa? 

Vi kan også lese av Folkehelserapporten, publisert av FHI, at fotproblematikk ikke nevnes som en konsekvens av diabetes. Kan en slik unnlatelse av informasjon være årsaken til at dagens amputasjonsrate bare fortsetter? 

I dag mangler Norge et systematisk fothelseprogram i forebygging av fotlidelser for denne pasientgruppa. Med en bedre organisering og rett kunnskap på rett sted, kan Norge halvere antall amputasjoner. 

Våre naboland har klart det! 

I Sverige har man gjennom Värmlandsmodellen halvert antall amputasjoner ved å systematisere fotundersøkelsene. 

I Danmark har man satt fotundersøkelser for denne gruppa i et system, innført en årlig obligatorisk fotsjekk hos fotterapeut og etablert en refusjonsordning slik at alle har råd til å gå til en fotterapeut. Dette sparer mange føtter og er samfunnsøkonomisk klokt. 

I Norge er vi opptatt av å forhindre ulikhet i helse. For denne pasientgruppa er det nettopp ulikhet i helse som er gjeldende. Når en pasient oppsøker fastlegen og får diagnosen diabetes, blir vedkommende automatisk sendt til sjekk av øyne, hjerte mm på sykehuset. Ikke alle fastleger sier at pasienten også bør oppsøke fotterapeut for sjekk av føtter. Men dersom de sier det, er det mange pasienter som ikke har økonomi til å betale for en sjekk og behandling hos fotterapeut.  

Dette skaper stor ulikhet i helse og rammer den delen av befolkningen som i forveien er mest sårbar. 

Vi trenger en bedre samhandling og organisering av fotomsorgen slik at pasienter med diabetes lettere kan komme til rett helsepersonell til rett tid.  

Samhandlingsreformen sier noe om å forebygge framfor å reparere og å få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen. Kanskje det nå er på tide å vie mer oppmerksomhet til dette området av kroppen? 

Vi må endre balansen mellom å bruke 97% av helsebudsjettet på behandling og kun 3% på forebygging.  

Det finnes mange eksempler på at jobbglidning eller oppgaveglidning er viktig for at helsevesenet skal fungere best mulig. Man kan flytte oppgaver internt eller mellom yrker. Fotterapeutforbundet mener det er interessant å se på mulighetene for oppgaveglidning innenfor diabetes-fothelse. Dette betyr ikke nødvendigvis at fotterapeuter bedrer fothelsen alene, men det bør være vilje til å se på dagens utnyttelse av ressursene innen omsorgen som vil være til det beste for pasientene

Fotterapeutforbundet mener at den årlige fotsjekken kan ligge hos autoriserte fotterapeuter. Dette vil avlaste en hardt presset fastlegeordning, kvalitetssikre pasientenes lovpålagte årlige fotsjekk og videre oppfølging. I nasjonale retningslinjer for diabetes kommer det også frem at fotterapeuten bør ha en sentral rolle i dette arbeidet.

Sang og musikk er dokumenterte helsefremmende ressurser som bidrar til livskvalitet, fellesskap og psykisk helse, særlig hos eldre og personer med demens. Fellessang fremmer sosial tilhørighet, trygghet og opplevelse av mening, og tiltakene bidrar samtidig til å redusere uro, depresjon og ensomhet.

En internasjonal Cochrane-gjennomgang (van der Steen et al., 2018) viser at musikkbaserte tiltak reduserer angst og depresjon og styrker livskvalitet hos personer med demens. Norsk forskning peker i samme retning: Studien av Demenskoret (Stensæth et al., 2023), kjent fra NRK-serien, viste signifikant bedring i deltakernes humør. Følgeforskning på Sang i eldreomsorgen (Batt-Rawden & Stedje, 2020) viste at sang i hverdagsomsorgen gir økt trivsel, ro og bedre kommunikasjon mellom ansatte og beboere.

Sang i eldreomsorgen

Sang i eldreomsorgen, etablert i 2015, er et landsdekkende fag- og utviklingsprogram som støtter institusjoner med å integrere sang og musikk som en naturlig del av personsentrert omsorg. Gjennom kurs, veiledning og en digital ressursportal, et velferdsteknologisk verktøy med innspilte sangstunder, sanger og sangtrim-programmer, får ansatte tilgang til praktiske ressurser som kan brukes direkte i hverdagsomsorgen.

Programmet er en del av Stiftelsen Krafttak for sang (støttet av Kultur- og likestillingsdepartementet), som arbeider for å styrke sangens plass i helse, utdanning og samfunn.

Sang i eldreomsorgen er omtalt som et godt tiltak i kvalitetsreformen Leve hele livet og samsvarer med målene i Statsmelding 24 – Fellesskap og meistring. Flere institusjoner har også deltatt i Kraftak for sang sine prosjekter Generasjonssang (støttet av Sparebankstiftelsen) og Sangstunder for personer med demens (støttet av Helsedirektoratet). Tiltakene involverer ansatte, frivillige, pårørende og elever i helse- og oppvekstfag, og bidrar til å styrke kompetanse og fellesskap på tvers av generasjoner.

Over 180 eldreinstitusjoner deltar i dag, og interessen øker. Programmet drives med kun 1,5 stilling, og med begrensede ressurser er kapasiteten langt lavere enn etterspørselen. En nasjonal styrking er nødvendig for å møte behovet i kommunene. 

Dette arbeidet bygger på anbefalingene i Nasjonal faglig retningslinje om demens, der sang og musikk fremheves som virkningsfulle miljøbehandlingstiltak. I praksis brukes sangen i mange sammenhenger, fra rolige øyeblikk under stell og måltider til fellessang og konserter. Sangen fungerer både som kommunikasjonsform og som støtte i bevegelse og samhandling, og bidrar til trygghet, mestring og trivsel i hverdagen.

Erfaringene fra demenskor i Norge har tydelig vist hvordan sang kan styrke identitet, mestring og sosial tilhørighet hos personer med demens. Programmet Sang i eldreomsorgen bygger på de samme prinsippene, og er en relevant aktør for miljøer som arbeider med demenskor og musikkbaserte tiltak i eldreomsorgen. 

Virkning og samfunnsgevinst

Forskning og praksis viser at sang og musikk i eldreomsorgen øker livskvalitet, trygghet og sosial kontakt for eldre, og gir ansatte bedre arbeidsmiljø og lavere stressnivå. Når helse og trivsel styrkes, blir omsorgstjenestene mer bærekraftige og helsevesenet mindre belastet.

Tiltaket er kostnadseffektivt og har dokumentert helseeffekt. Sangaktivitet opprettholder identitet og sosial funksjon hos personer med kognitiv svikt, og forebygger ensomhet.

Forslag til bevilgning

For å sikre nasjonal implementering og gi flere institusjoner tilgang til programmet, ber vi om en statlig bevilgning på 3 millioner kroner over Statsbudsjettet 2026 til Sang i eldreomsorgen.
Midlene skal benyttes til å
• gi alle landets  eldreinstitusjoner tilgang til kurs, veiledning og digital ressursportal
• utvikle og videreutvikle digitale kurs og fagressurser basert på forskningsbasert kunnskap og erfaring fra  praksisfeltet
• tilby fleksible opplæringsløsninger for ansatte i helse- og omsorgssektoren, både nettbaserte og praktiske

Kulturhelse som nasjonal satsing

Sang i eldreomsorgen bidrar til målsettingene i Statsmelding 24 – Fellesskap og meistring og Leve hele livet-reformen, der kultur og sosial deltakelse løftes fram som virkemidler mot ensomhet og utenforskap. Antallet eldre i Norge vil øke betydelig i årene som kommer, og Folkehelseinstituttet anslår at antall personer med demens vil dobles innen 2050. Dette understreker behovet for tiltak som fremmer livskvalitet og reduserer belastningen på helse- og omsorgstjenestene. Sang og musikk vil spille en stadig viktigere rolle i et aldrende samfunn, som virkemidler for kontakt, mestring og fellesskap.

Sang i eldreomsorgen representerer en modell for hvordan kultur og helse kan forenes i praksis. Programmet bygger samarbeid mellom fag, frivillighet og forvaltning, og viser hvordan musikk kan inngå som en naturlig og systematisk del av omsorgstjenestene. En styrket satsing på Sang i eldreomsorgen vil bidra til verdighet, livskvalitet og bærekraftige helsetjenester for framtiden.

Med vennlig hilsen
Jarle Flemvåg, leder - Krafttak for sang og Karoline Gjertsen, leder - Sang i eldreomsorgen

Faglig grunnlag: Innspillet bygger på forskning innen musikk og helse, blant annet Stensæth et al. (2023), Batt-Rawden & Stedje (2020) og van der Steen et al. (2018), samt praksiserfaring fra Sang i eldreomsorgens nasjonale programarbeid.