Lov om e-helse (e-helseloven)

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) takker for invitasjonen til å komme med innspill. Vi synes det er viktig med standardisering av terminologi. Særlig i forhold til informasjonsutveksling mellom ulike aktører og nivåer i helsetjenesten ser vi klart behovet for standardisering og utvikling av en helhetlig ernæringsterminologi. Uten entydige, klart definerte begreper og fagtermer, kan misforståelser oppstå og ernæringsbehandling skje på sviktene grunnlag.

KEFF utredet i 2014 i hvilken grad ernæringstermer fra den internasjonale ernæringsterminologien NCPT (Nutrition Care Process Terminology) var dekket i kodeverkene ICD-10 og NCMP. Innenfor ernæring er eksisterende kodeverk for uspesifikk til å sikre informasjonsutveksling både innad i og mellom profesjoner og sektorer i helsetjenesten. I kodeverket ICD-10 var for eksempel bare 5 % ernæringsproblemene som kliniske ernæringsfysiologer utreder dekket, og i NCMP var bare 1 av 332 ernæringsintervensjoner inkludert. I rapporten levert til Helsedirektoratet på bakgrunn av utredningen ble det konkludert at eksisterende kodeverk ikke var dekkende for ernæringsfaget. NCPT ble derfor foreslått tatt inn som en helhetlig nasjonal ernæringsterminologi.

Det kan nevnes her at ICNP som er nevnt som et eksempel på standardisert terminologi som kan understøtte samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ikke har det detaljeringsnivået som er nødvendig for å ordinere en presis ernæringsbehandling. ICNP vil derfor ikke kunne benyttes som terminologi for samhandling om ernæringsplaner mellom primær og spesialisthelsetjenesten. Med de utfordringene helsevesenet står overfor med underernæring vil et presist språk som i NCPT har kunne gi gevinster i form av bedret kvalitet, samhandling og pasientsikkerhet.

NCPT er mappet til SNOMED CT og grunnlaget for å ta inn NCPT i utviklingen av elektroniske pasientjournalsystem er derfor lagt. I arbeidet i Midt-Norge med utvikling av Helseplattformen er pasientjournalsystemet Epic strukturert med terminologien i NCP (Nutrition Care Process). KEFF ber om at NCPT får nasjonal status som ernæringsterminologi og bli tilgjengelig i norsk oversettelse gjennom Direktoratet for eHelse og i SNOMED CT.

Vi viser til vårt høringssvar innlevert sammen med Kreftforeningen, FFO, Forbrukerrådet og Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Vi vil bekrefte at vi fortsatt støtter dette og at det grunnleggende synet om at borgernes perspektiver må med inn i utviklingen og sørge for brukermedvirkning er viktigere enn noen gang.

Pårørende over hele landet er i dag i realiteten mange ganger garantister for riktig behandling, riktig medisinbruk og informasjon, da de sørger for at dette blir formidlet i ulike situasjoner. Det kan sågar være kritisk, som ved at det skal settes i gang antibiotikabehandling men pårørende forteller at vedkommende pasient er allergisk, noe som ikke er kjent da de ikke har journalen der. Banalt men tydelig nok eksempel.

Dette er situasjonen i 2020. Våre alliansepartnere i denne saken sender inne flere gode innspill til dere som vi støtter. Vårt hovedfokus er at pasienter og pårørende (evt. verger) skal føle seg trygge på at det som skjer og som finnes av informasjon om pasienten skal være oppdatert, sikret og tilgjengelig , uansett hvor og når du behandles i dette landet.

Vi håper nå på fortgang i dette og i utviklingen, og at det vi kaller et Koronatempo i innovasjon får prege prosessene fremover. Vi har nå sett at vi ikke trenger 5-10 år for å få gjennomført saker!

Med det ønskes en god saksbehandling.

Med vennlig hilsen
Anita Vatland

Et digitalt samfunn er et samfunn som har mulighet til å sørge for at alle har tilgang og at alle kan delta. Det er derfor helt avgjørende at en ny e-helselov sikrer digitale løsninger som er tilgjengelighet for alle.

Krav til universell utforming

E-helseloven må stille krav til universell utforming. I Helse- og omsorgsdepartementets forslag til ny e-helselov er ikke begrepet «universell utforming» nevnt.

Det er ingen tekniske problemer med å gjøre digitale løsninger universelt utformet og det er lite kostnadsdrivende så lenge dette tas med i fra planleggingsstadiet. Allikevel viser gjentatte undersøkelser at mange løsninger ikke er tilgjengelige. En undersøkelse som ble gjennomfør i fjor viser at nesten 1/3 av synshemmede arbeidstakere har måttet slutte i stillingen sin pga. IKT-barrierer.

Norske myndigheter har fått kritikk av FNs overvåkningsorganer for manglede tilgjengelighet til digitale løsningene, senest fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-komitéen). De uttrykker bekymring over at et stort antall synshemmede har sluttet eller vurderer å avslutte sine arbeidsforhold på grunn av teknologiske barrierer. Videre understreker de viktigheten av universell utforming av digitale løsninger – også i jobbsituasjoner.

Norges Blindeforbund ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til universell utforming av alle e-helsesystemer. Dette kan gjøres ved:

• et nytt punkt g) under § 5: «Sikre inkluderende prosesser og at alle digitale løsninger er universelt utformede»
• krav til universell utforming under § 6 1. ledd 2. punktum: «Norsk Helsenett SF skal på et egnet sikkerhetsnivå gjøre følgende nasjonale e-helseløsninger universelt utformet og tilgjengelige for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten:»

Brukermedvirkning

For å sikre e-helseløsninger som kan brukes av alle må det gjennomføres inkluderende prosesser og brukermedvirkning. Her må organisasjoner av funksjonshemmede spille en viktig rolle i å teste e-helseløsningene. Plikten til brukermedvirkning går blant annet frem av norske myndigheters forpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Norges Blindeforbund ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til brukermedvirkning. Dette kan gjøres ved:

• Enten å tydeliggjøre og understreke at dette skal gjøres gjennom forskrift i henhold til forslagets § 6 siste ledd
• Eller å flytte brukermedvirkning

Menneskerettighetsforpliktelser

I Norges dialog med ØSK-komitéen fremhevet norske myndigheter at menneskerettighetsforpliktelsene tas med i vurderingene av alle lovutviklingsprosesser.

Vi ber Stortinget etterspørre hvordan departementet, i prosessen med å utarbeide ny e-helselov har vurdert våre forpliktelsene etter menneskerettighetskonvensjonene. Hvorfor er f.eks. ikke Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet inkludert som høringsinstanser?

Med vennlig hilsen
Norges Blindeforbund

Den norske helsesektoren har en kompleks og fragmentert organisering. Pasienter, pårørende og innbyggere kjenner på kroppen konsekvensen av dagens manglende samhandling, mangelfull informasjonsflyt og sammenhenger i tjenester og behandlingsforløp. En nasjonal styring og utvikling av digitale tjenester er helt nødvendig for pasienter og innbyggere – både av hensyn til pasientsikkerhet, kvalitet i behandling og bruk av ressurser i form av tid og ressurser.

En ny e-helselov tydeliggjør og stiller krav om nasjonal styring og utvikling. Samtidig tydeliggjør den sektorens plikt til å gjøre løsningen tilgjengelig for innbyggerne, uavhengig av bosted. Dette er en forutsetning for å kunne realisere de ambisjoner og forventninger som både sektoren og innbyggerne har for fremtidig digitalisering.

Rett informasjon til rett tid og til rett person/instans

Manglende samhandling og mangelfull deling av informasjon har en rekke negative effekter for samfunnet som helhet. Det er dokumentert betydelige samfunnsøkonomiske gevinster av økt nasjonal utvikling av digitale løsninger i sektoren. Dagens situasjon fører til unødvendig bruk av ressurser ved at undersøkelser må gjøres på nytt flere steder, pasienter må kalles inn til nye timer fordi informasjonen man sitter på er mangelfull, og helsepersonell må bruke tid på å finne frem informasjon om pasientene. Ikt-løsninger som ikke snakker sammen eller som kan utveksle nødvendig informasjon utgjør en stor risiko for pasientene.

Helsetjenestene må ha både plikt og ansvar for at løsningene tas i bruk, inkludert informasjon og opplæring. I rapporten «Digital modenhet ved norske fastlegekontor» (Rambøll og Forbrukerrådet, 2018) fremkommer det at e-konsultasjon er blant de nyeste digitale tjenestene som er blitt tatt i bruk ved norske fastlegekontor. I undersøkelsen framkommer det at 65 % har muligheten for e-konsultasjon (skriftlig, enveis), men når innbyggerne ble spurt om de selv vet om fastlegekontoret tilbyr e-konsultasjon, svarer kun 37 prosent av innbyggerne ja. Det viser viktigheten av å informere innbyggerne om de digitale tilbudene som gis.

Forbrukerrådet ønsker fortgang

Slik vi ser det er en e-helselov helt nødvendig for å sikre innbyggernes pasientsikkerhet. Loven vil være et virkemiddel for å få opp farten i digitaliseringsarbeidet, legge grunnlag for nasjonal samordning og legge et grunnlag for hvordan driften av nasjonale e-helseløsninger skal finansieres.

Lovforslaget er en forutsetning for å kunne realisere en sterkere nasjonal samordning og felles nasjonale og digitale løsninger. Et behov som for mer enn noen, er viktig for innbyggere, pårørende og pasienter.

En ytterligere utsettelse av e-helseloven vil kunne medføre at helsesektoren blir liggende enda lenger etter i den digitale utviklingen. Samtidig er en økt digitalisering av helsevesenet helt nødvendig for å kunne håndtere det økte presset  i fremtiden. Vi mener derfor at det nå er på høy tid å få på plass en e-helselov, for å sikre trygge helsetjenester for innbyggerne.

Anne Kristin Vie, Fagdirektør offentlige tjenester og helse

Aysha Hussain, Seniorrådgiver offentlige tjenester og helse

IKT-Norge er IKT-næringens interesseorganisasjon og organiserer Norsk forum for eHelse.

IKT-Norges arbeid har særlig fokus på:

• Økt samarbeid mellom leverandører og helsevesen
• Øke forståelse for - og brukervennlighet av IKT i helsevesenet
• Bidra til at standardarbeidet innen helse og IKT gir de beste løsningene for helsevesenet og for næringslivet
• Være en høringspart i det offentliges utvikling av helse
• Bidra til seminarer og konferanser innen helse og IKT

IKT-Norges innspill:

Helse er et område som vil gå gjennom store transformasjoner i årene fremover. IKT-Norge mener at det derfor er svært viktig å velge riktig organisasjonsmodell for å engasjere flest mulig ressurser og kompetanse inn i denne store omstillingen. Digitalisering av  helsesektoren er et stort prosjekt som trenger et godt samspill mellom offentlig og privat. I Helsenæringsmeldingen legges det også vekt på godt samarbeid mellom offentlig og privat. E-helseloven nevner Også samarbeid med leverandører, men i tilbakemeldingen vi får fra næringen er det mange som mener at den nye loven gjør det motsatte.

IKT-Norge mener at det er bra med en tydelig retning som skaper forutsigbarhet for næringen.
Samtidig vil en for sterk offentlig aktør være en hindring for mange norske og utenlandske aktører å bruke ressurser på utvikling av løsninger, hvis veien inn i markedet blir for vanskelig. Vi er derfor enige med Legeforeningen og andre i noen av de mest problematiske sidene ved forslaget:

• Forslaget baserer seg på udokumenterte påstander om at nasjonale standardiserte IKT-løsninger vil være det beste, når nasjonal og internasjonal erfaring og vitenskapelig dokumentasjon peker på det motsatte.
• Forslaget bryter med norsk tradisjon for maktfordeling innenfor statsforvaltningen gjennom vide fullmakter fra departementet til et direktorat. Fullmaktene omfatter reguleringer, betalingsordninger og godkjenningsordninger i samme forvaltningsorgan , og samme organ skal gi og håndheve reglene.
• Forslaget skaper liten grad av tilrettelegging og forutsigbarhet for aktørene utenfor forvaltningen.
• Forslaget angir en modell for pålagt finansiering av nasjonale løsninger som ikke er tilsekkelig utredet.

Med vennlig hilsen

Fredrik Syversen
Konstituert administrerende direktør
Acting CEO
IKT-Norge
Mob: +47 92032470
www.ikt-norge.no

Til Helse- og omsorgskomiteen                                                                  28. September 2020

Innspill til Stortingets høring om Prop. 65 L (2019-2020) Lov om e-helse (e-helseloven)

Innledning
Norway Health Tech er Norges største nasjonale helseklynge med 270 medlemmer fra hele verdikjeden innen helsenæringen. Klyngen har svært mange medlemmer som blir berørt av forslaget til ny ehelselov, blant annet helseindustri som lager digitale helseløsninger, kommuner, sykehus, pasienter, pasientforeninger og FoU.

Bakgrunn
Helse er en av sektorene i Norge med størst behov for innovasjon og omstilling. Utgifter til den offentlige norske helsetjenesten øker i takt med utfordringene og en økende aldrende befolkning. Norway Health Tech støtter derfor Regjeringen i behovet for økt satsing på digitalisering i helsesektoren. Digitale prosesser, innovasjon og transformasjon er helt nødvendig for utvikling av fremtidens bærekraftige helsetjeneste, og det vil være behov for mobilisering av hele økosystemet av helseaktører, inkludert helseindustrien, dersom Norge skal lykkes med den nødvendige transformasjonen. Norge er med sin unike kompetanse innen teknologi og evne til omstilling og digitalisering godt rustet til å møte utfordringene dersom vi evner å organisere oss, drive digitaliserings- og omstillingsprosesser og implementere nye løsninger og helsetjenester på en klok, fremtidsorientert og innovativ måte.

Vi er likevel bekymret for at innrettingen av lovforslaget kan gi utilsiktede negative konsekvenser for innovasjon, for konkurranse i markedet og derigjennom muligheten for å lykkes med omstilling i helsetjenesten.

Styringsmodellen i lovforslaget
Riksrevisjonens rapport om styring av IT-utviklingen i helsesektoren legges frem våren 2021. Denne vil beskrive deler av utfordringen denne loven er blitt mest kritisert for, nemlig styringsmodellen. Se også kommentar til lovforslagets §§ 8 og 9. Norway Health Tech mener det derfor vil være naturlig å fremme et nytt lovforslag i etterkant av behandlingen av Riksrevisjonens rapport med eventuelle endringer i lys av denne.

Lovforslagets §§§ 3, 4 og 5 - Næringsutvikling
Dersom Norge skal lykkes med den nødvendige omstillingen i helsesektoren, er det avgjørende for Norge å trekke på kunnskapen, kraften og omstillingsevnen som ligger i ny innovasjon, helseindustriens evne til å utvikle ny teknologi, produkter og løsninger, metodikk som innovative innkjøpsprosesser, helsetjenestens evne til å endre organisering og implementere nye løsninger – og samspillet mellom alle disse faktorene. Konkurranse mellom industriaktører og en tydelig krevende kunde som en tydelig bestiller, gir nødvendig dynamikk og innovasjon. Dette står i sterk kontrast til lovforslagets § 4, som etter vår mening ikke er egnet til å stimulere til den nødvendige næringsutviklingen. Norway Health Tech mener det er viktig at Direktoratet for ehelse varsles om de utviklingsprosjekter som er på gang i helse- og omsorgssektoren. Vi er derimot ikke enige i at direktoratet på et tidlig tidspunkt skal beslutte om tiltaket skal inngå i den nasjonale e-helseporteføljen. En slik statlig styring og forhåndsgodkjenning vil hemme utvikling, innovasjon og omstilling, og sende svært uheldige signaler til investorer som ønsker å investere i helseinnovasjon. En nasjonal samordning og etablering av en nasjonal e-helseportefølje vil i praksis bety en nasjonalisering av deler av e-helsemarkedet, med lukking av eksisterende markeder som konsekvens.

Norway Health Tech vil påpeke at dette står i direkte motstrid til mål og intensjoner i helsenæringsmeldingen og Stortingets behandling av denne i november 2019.

Norway Health Tech foreslår derfor at bestemmelsen erstattes med en varslingsbestemmelse.

Reguleringen i § 5 har en detaljeringsgrad som både vil kreve at direktoratet må sikre seg en svært omfattende kompetanse og i tillegg pådra seg betydelig arbeid som antakelig ikke vil være særlig formålstjenlig. Det bør settes krav til nasjonale standarder, men det bør ikke ligge til et direktorat alene blant annet å utrede og foreslå nasjonale e-helsestrategier, planer og tiltak samt å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale veiledere og retningslinjer om standarder, kodeverk, klassifikasjoner, terminologi, arkitektur, informasjonssikkerhet mv.

Norway Health Tech ber derfor Stortinget om å avvise denne bestemmelsen.

Lovforslagets §§ 8 og 9 – Plikt til tilgjengeliggjøring og betaling
Regjeringens forslag til e-helselov vil pålegge helseforetak, kommuner og fylkeskommuner, private og andre aktører som yter helsetjenester å ta i bruk og betale for løsninger som ikke er ferdig utviklet. Lovforslaget gir all makt til et direktorat som ikke har tillit hos helseaktørene, samtidig som forslaget fratar helseaktørenes evne og mulighet til å prøve ut nye løsninger, og påvirke innovasjon og næringsutvikling innen ehelse i Norge.

Norway Health Tech mener at Stortinget bør sende loven tilbake til helse- og omsorgsdepartementet med bestilling om en bedre utredning av forslagets økonomiske konsekvenser og en modell som kan gi kommunene rom for utprøving av helseløsninger og tjenester. Det må en tydelig arbeids- og finansierings deling til mellom stat og kommune, som ivaretar behov for innovasjon og utvikling, styring og finansiering på en god og balansert måte. Sekundært – dersom loven ikke sendes tilbake, må det gjøres betydelige endringer som ivaretar helsetjenestenes selvråderett, sikrer innovasjon og tjenesteutvikling lokalt og en fornuftig finansieringsmodell.

Data og datadeling
Norges tilgang og eierskapet til-, og strategi for forvaltning av helsedata er svært avgjørende for utformingen av vår fremtidige helsetjeneste og utvikling av norsk helseindustri. Et lovforslag om ehelse burde vært omtalt i lovproposisjonen.

Det vises i denne sammenheng til den varslede stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon neste vår, og ber Stortinget vurdere om ikke forslag til ehelselov bør utformes og fremlegges i etterkant av behandlingen av denne stortingsmeldingen.

Det vises for øvrig til kronikk av professor Bendik Bygstad og leder av Norway Health Tech med innspill til en videre farbar vei for AKSON, som også er svært relevante for behandlingen av Prop. 65 L (2019 – 2020) Lov om e-helse: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2020/09/23/med-de-riktige-grepene-kan-akson-programmet-lykkes/

Norway Health Tech vil avslutte med å takke for muligheten til å komme med innspill 

Med vennlig hilsen,

Kathrine Myhre,
CEO, Norway Health Tech

Den norske Dataforening er en forening av personer som er ansatt i IT-relaterte yrker i alle bransjer, næringer og innen offentlig sektor, både på leverandør- og kundesiden. Foreningen har et landsdekkende nettverk med over 60 ulike faggrupper som dekker hele IT-spekteret faglig sett.

I denne høringen representerer jeg Dataforeningens IT-politisk råd. Rådet avga høringsinnspill i høringsrunden i starten av 2020, og foreningen har både arrangert og deltatt i ulike arrangementer der e-helseloven har vært tema.

Foreningens hovedbudskap er at e-helseloven ikke bare er unødvendig – men at den også kan skape nye hindere for en ønsket utvikling innenfor ehelseområdet. Rådet mener det er det siste som trengs. Dette er også uttrykt i Stortingsmeldingen om Helsenæringen.

Det synes å være en tendens til å foreslå nye lover – uten å utnytte potensialet i eksisterende lov og forskrift. Vi oppsummerte dette i høringssvaret vårt: "Lovforslaget står i fare for å skape flere problemer enn det løser – og bør således trekkes." Her følger hovedbegrunnelsene for dette.

1. Lovgrunnlaget for å kreve at aktørene på helseområdet skal "gå i takt" – i betydningen bruke de standarder og felles IT-komponenter som er tilgjengelige – er allerede til stede i "Forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgssektoren" eller IKT-forskriften som den kalles.
2. Lovforslaget legger opp til en rokkering ved den etablerte ansvarsdeling innen helsesektoren, ved at direktoratet for ehelse tillegges en rolle i forhold til helsetjenester.
3. Det er et paradoks at det kan synes som at motstanden mot dette lovforslaget er størst blant de som kjenner direktoratet best, inkludert de som har sentrale roller den i nasjonal styringsmodell for e-helse som nå søkes lovfestet. I flere kronikker kommer det fram at deres tette erfaringer med direktoratet har svekket deres tillit til at direktoratets virkemidler – herunder e-helseloven – vil virke etter hensikten. Det er altså ikke bare selve loven, men også de som har stått sentralt i utformingen av den – som det stilles spørsmålstegn ved
4. Betalingsmodellen for de nye IT-komponenter som loven legger opp til å påtvinge aktørene tilhører også en strategisk fortid. Vi som har levd en stund husker hvordan ulike betalingsmodeller for bruk av kartsystemer, grunnregisteret for eiendom og bygninger (GAB, nå Matrikkelen) og folkeregisteret – for å nevne noen – utgjorde streke motkrefter mot en rask innføring av IT-løsninger innen offentlig og privat sektor.
5. Lovforslaget synes å legge til grunn en foreldet definisjon av begrepet "e-helse" med hovedvekt på elektronisk samhandling, og således snevrer det inn potensialet ved helseteknologi som også er utdypet i Stortingsmeldingen om Helsenæringen

Oppsummert:

Det er oppsiktsvekkende at lærdommen fra digitaliseringsinitiativer i Norge ikke er anvendt for å sikre en bærekraftig utvikling av helsevesenet og verdiskaping gjennom eksisterende lover, forskrifter og fora for offentlig-privat sektorutvikling. Helsenorge har det siste halvåret gjennomgått en sjokkdigitalisering. Dette har vært mulig fordi sektor og IT-næring i fellesskap har funnet gode løsninger. Dette hadde ikke vært mulig dersom den rigide styringsmodellen som nå søkes lovfestet hadde vært fulgt.

Vi ber Stortinget om å sende e-helseloven tilbake.

Nasjonalt senter for e-helseforskning[1] takker for muligheten til å gi høringsuttalelse til Stortingets helse- og omsorgskomité angående ny lov om e-helse. Vi viser også til vårt høringssvar til Helse- og omsorgsdepartementet 15. januar 2020[2]. Senteret er i likhet med flere andre forsknings- og kunnskapsmiljø kritiske til lovforslaget[3], og mener at dersom det skal vedtas en lov om e-helse må den revideres betydelig i henhold til våre kommentarer.

En ny lov om e-helse bør signalisere at beslutninger må være kunnskapsbaserte. Nasjonale løsninger og den nasjonale porteføljen må bygge på den kompetansen som finnes i de norske fagmiljøene, spesielt i forskningsmiljøene og de regionale IKT-foretakene.

Utilstrekkelig forståelse av utfordringsbildet

Forslaget til lov om e-helse bygger på en mangelfull forståelse av utfordringene sektoren står i. Vårt senter stiller seg kritisk til flere av de faglige vurderingene, konklusjoner og valg som tar utgangspunkt i disse. Vi savner en tydelig beskrivelse av hva som fremmer og hemmer gjennomføring av overordnede mål og strategier for digitalisering av helsesektoren. Forslaget analyser verken nåsituasjonen eller erfaringene med den eksisterende sentraliseringen (Direktoratet for e-helses mandat av 2016).

Ikke sikkert at sterkere styring bidrar til bedre implementering

Lovforslaget vil bidra til en sterkere toppstyring av e-helsefeltet. Internasjonal erfaring tilsier at for sterk toppstyring innen e-helse ikke bidrar til vellykket implementering av nasjonale storskala løsninger. Forskning viser derimot at brukermedvirkning og situasjonsbetingede tilpasninger i et samspill mellom organisasjoner og teknologi er nødvendig for en vellykket realisering av nasjonale mål.

Lovforslaget gir Direktoratet for e-helse myndighet til å bestemme kriterier for inkludering av prosjekter i den nasjonale porteføljen. Vi er positive til nasjonal koordinering og gjennomføring av den nasjonale porteføljen, men det må forskes på hvordan denne i praksis fungerer for de ulike virksomhetene i sektoren.

Sentralisering demper innovasjon

Sentralisering av beslutninger i e-helsefeltet vil ha flere ugunstige effekter (§§ 3 og 4): det vil legge en demper på innovasjon både ute i helseinstitusjonene og blant leverandørene; lokale løsninger og leverandører klarer ikke nå frem i prosessen, deres erfaringer, løsninger og kunnskap blir ikke tatt med; og det kan føre til langsom fremdrift i beslutningsprosessene.

Innovasjon har ofte sitt utspring i brukernes behov. Autonomi og opplevelse av kontroll over egne ideer og implementering bidrar til motivasjon og gode resultater. Det er uklart hvordan en nasjonal toppstyring klarer å balansere sterk styring med behovet for regional/lokal autonomi. Følgeforskning kan bidra til at partene får løpende innspill som kan sette dem i stand til å se «det store bildet» når motsetninger mellom aktørene eventuelt tilspisser seg i prosessene.

Beskytte og tilgjengeliggjøre innbyggernes data

Lovforslaget stiller ikke krav til nasjonal kontroll på helsedata. Lov om e-helse må slå fast at leverandører eller e-helse aktører skal gjøre våre helsedata tilgjengelig for sekundærbruk. Det er svært viktig at leverandører av e-helseløsninger ikke kan skape situasjoner som vil gjøre det dyrt eller praktisk umulig å få tak i data eller eksportere data til nye løsninger eller til forskning. Dette vil være en fare ved å velge proprietære løsninger. Det er uklart hvordan den nye loven vil gi forskere tilgang til data og tilrettelegge for systematisk forskning på prosessene for utvikling av og erfaringer med/effekter av nye e-helseløsninger.

Sentralisering av styring truer gjennomføringskraften

Styringsrollen til Direktoratet for e-helse blir betydelig utvidet i det nye lovforslaget. Det kan true gjennomføringskraften når Direktoratet for e-helse både får en rolle som regulator for digitaliseringen, som stiller krav til løsninger, og samtidig rollen med å pålegge helseforetakene og kommunene å betale for disse gjennom etablering av en ny finansieringsordning. Direktoratet for e-helse skal vise retning og tilrettelegge for effektive styrings- og beslutningsprosesser innenfor gjeldende politikk. Dersom for mange prosesser styres inn mot sentrale organer er det fare for at det blir flaskehalser og dårlig kvalitet fordi beslutningene ikke tas nært de det gjelder.

Lovteksten foreslår en prosess for å beslutte hva som skal være en nasjonal e-helseløsning, hvor aktørene selv skal melde inn e-helsetiltak som involverer en eller flere kommuner eller helseforetak. Det finnes imidlertid knapt et eneste tiltak som ikke vil være aktuelt for mer enn én kommune eller helseforetak. En løsning som gjelder én diagnosegruppe eller ett helseproblem, vil overstige organisatoriske grenser. Prosessen for å beslutte hva som skal inngå i en nasjonal portefølje synes uklar og med uklare kriterier. En prosess som ikke er i tråd med aktørenes prioriteringer og behov, gir risiko for motvilje og liten grad av innovasjon i sektoren. Det er svært viktig med åpenhet og transparens i prosesser for utvelgelse av nasjonale løsninger.

Følgeforskning reduserer risiko

Forskning, og særlig følgeforskning på tiltak, bidrar til å redusere risiko og bør tas i bruk i så stor grad som mulig. En ny e-helselov bør inneholde krav om tilrettelegging for forskning.  Både Direktoratet for e-helse, Norsk helsenett (NHN) og leverandører bør pålegges et ansvar for å bruke og tilrettelegge for forskning. Dette er viktig med tanke på å evaluere resultater, og for å ha en prosess og en helsesektor, som er kunnskapsbasert og informert.

Innbyggerperspektiv og brukermedvirkning

Befolkningen må ha full tillit til at digitalisering av helsetjenestene og innføringen av nye digitale verktøy, tjenester og endringer i arbeidsform og arbeidsmåte skal bidra til kvalitet, effektivitet, samt personvern og sikkerhet på brukernes premisser. Pasienter og innbyggeres stemmer må ivaretas gjennom reell brukermedvirkning, noe som må komme klarere fram i loven.

Med vennling hilsen
Stein Olav Skrøvseth
Senterleder, Nasjonalt senter for e-helseforskning

[1] https://ehealthresearch.no/om-oss
[2] https://www.regjeringen.no/contentassets/2cc94248f15b4838b469a05190941cb1/nasjonalt-senter-for-e-helseforskning.pdf?uid=Nasjonalt_senter_for_e-helseforskning
[3] https://www.dagensmedisin.no/artikler/2020/05/06/norge-trenger-en-kunnskapsbasert-e-helselov/

Innspill til Stortingets høring om Prop. 65 L (2019-2020)
Lov om e-helse (e-helseloven)

Abelia er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter med over 2400 medlemmer og 50.000 ansatte over hele landet. Medlemmene dekker ulike bransjer som IKT/med.tech., innovasjonsselskaper og næringsklynger, undervisning, forskning, rådgivning, kreative virksomheter og ideelle organisasjoner. I sum spiller disse virksomhetene avgjørende roller for innovasjon og for videreutvikling av helse- og omsorgstjenesten.

Bakgrunn
Helse er Norges største sektor, og er blant sektorene med aller størst behov for omstilling og innovasjon. Det er bred enighet om at det økende presset på helse- og omsorgstjenesten ikke kan løses gjennom stadig økende bevilgninger, men gjennom å se på hvordan oppgavene kan løses på nye og bedre måter. Digitale prosesser og innovasjon vil derfor stå i sentrum for fremtidens helsetjeneste, og utviklingen av ehelse-løsninger har et stort eksportpotensial. Men e-helseloven er ikke svaret. Tvert i mot. Allerede i høringsrunden i vinter møtte lovforslaget massiv motstand, fra nær sagt alle kanter: Legeforeningen, helsepersonell, pasienter og et samlet næringsliv var nær samstemte: Dette var feil medisin, og forslaget vil i stedet kunne gi lavere innovasjonsevne, flere forsinkelser og tregere digitalisering. Likevel ble forslaget oversendt Stortinget, nærmest uten endringer.

Styringen av IT-utviklingen i helsesektoren er for tiden under ekstern evaluering. Riksrevisjonen jobber med en bred gjennomgang som ventes lagt frem over jul. Den nåværende strategien – med mye detaljstyring, silotenkning og ovenfra-og-ned-perspektiv gir ikke de gode løsningene som skal fungere i praksis lokalt der tjenestene utføres og pasientene er og bor.

Abelia mener:

• Lovforslaget vil gi utilsiktede negative konsekvenser for innovasjon, for konkurranse i markedet og derigjennom muligheten for å lykkes med omstilling i helsetjenesten. 
• Lovforslaget er dårlig begrunnet og mangelfullt utredet, og må sendes tilbake og utredes på et bredere faglig grunnlag. Det finnes langt mer effektive tilnærminger til måloppnåelse.
• Alternativt bør paragrafene 4, 5 og 9 tas ut av lovforslaget, samtidig som det følger merknader som begrenser de potensielle skadene loven vil få for muligheten til å lykkes godt med digitalisering av helse- og omsorgstjenesten.

Nærmere om innholdet

Ved første blikk kan formålet med lovforslaget synes tilforlatelig: Det sies at formålet er å styrke digitalisering i helse- og omsorgssektoren; at loven skal bidra til å sikre at systemer snakker sammen slik at data følger pasienten; at den skal bidra til tydeligere nasjonal kontroll med e-helseløsningene osv. I tillegg synes det å være et særlig formål å lovfeste Direktoratet for e-helse og Norsk helsenett sine mandater og styringsmidler. Ved nærmere ettersyn fremstår lovforslaget problematisk, med vidtrekkende negative konsekvenser for fremtidig innovasjon og næringsutvikling.

E-helse og helseteknologi er i en rivende utvikling, og mye av innovasjonen oppstår nettopp nedenfra og utenfra. Loven skal gi Direktoratet for e-helse mandat til å kunne forplikte både offentlige og private avtaleparter til helsetjenesten om å ta i bruk gitte systemer og tjenester. Det er etter vårt syn en utdatert tilnærming til digital utvikling.

Bruk av lov som virkemiddel for å tvinge igjennom styring er et drastisk grep all den tid det finnes bedre og mer effektive tilnærminger til måloppnåelse. Det er i så fall demokratisk problematisk om Stortinget ledes hen til å fatte såpass vidtrekkende beslutninger, uten at alternative tilnærminger til måloppnåelse er godt nok drøftet.

Lovforslagets § 3 og § 4 om nasjonal samordning og etablering av en nasjonal e-helseportefølje vil i praksis kunne bety en nasjonalisering av deler av e-helsemarkedet, med lukking av eksisterende markeder som konsekvens. Det er ikke diskutert hvilke konsekvenser en slik rigiditet vil ha på innovasjon, anskaffelse og investering. Det gjelder særlig i kommunene, men vel så mye i øvrige deler av sektoren.

Lovforslaget definerer videre "e-helsetiltak av nasjonal betydning" svært bredt, og langt bredere og dypere enn det som normalt har vært karakterisert som "nasjonale felleskomponenter". Det medfører at store deler av helsetjenesten vil måtte “forelegge planer” for og rapportere til Direktoratet for e-helse.

I forslag til lovens § 5, bokstav f), legges det opp til å lovfeste at Direktoratet for e-helse skal "sikre en konsensusbasert styringsmodell". Det er uklart hva som ligger i en "konsensusbasert styringsmodell" og det er også uklart om det lar seg gjøre å sikre dette ved lovs form. Slike formuleringer er allerede hyppig brukt for å beskrive den statlige e-helsepolitikken, men fremstår i realiteten villedende da verken næringslivsaktører, ideell sektor eller øvrige forsknings- og innovasjonsmiljøer verken tar del i eller er invitert inn i denne "konsensusbaserte" modellen.

Forslaget om innføring av finansieringsordninger for medfinansiering av etablerte nasjonale e-helsetjenester (§ 9 i lovforslaget) vil videre påvirke kommunenes investeringsmuligheter- og vilje. Heller ikke for dette forslaget følger det noen analyse av hvilke konsekvenser det vil få for konkurranse og innovasjon i leverandørmarkedet. Vi anbefaler at finansieringsansvaret for statlige løsninger fortsatt finansieres av staten.

Selv om vi stiller oss kritisk til selve loven og måten lovforslaget er innrettet på, støtter vi selvsagt opp om behovet for økt nasjonal innsats. Men anbefalingene om økt nasjonal koordinering, styring av e-helseutviklingen og felles innsats om nasjonale digitaliseringstiltak må funderes på en bredere prinsipiell diskusjon av hvordan myndigheter, tjenesteytere og næringsliv spiller sammen. I dette ligger det også behov for en tydeliggjøring av roller og oppgaver i digitaliseringsarbeidet, og særlig knyttet til rolledelingen mellom offentlige og private aktører.

Det er for øvrig bred enighet om behovet for å styrke utviklingen av det nasjonale “grunnmursarbeidet”. Det er derfor et lyspunkt i lovforslaget at “utvikling av nødvendig underlag for å fastsette standarder, kodeverk, terminologi og felles arkitektur skal prioriteres”. Det følger av dette at det å fastsette standarder er en viktig myndighetsoppgave og et betydningsfullt virkemiddel for å legge til rette for digital innovasjon.

Høringsnotat fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)

Den norske helsesektoren har en kompleks og fragmentert organisering. Pasienter, pårørende og innbyggere kjenner på kroppen konsekvensen av dagens manglende samhandling, mangelfull informasjonsflyt og sammenhenger i tjenester og behandlingsforløp. En nasjonal styring og utvikling av digitale tjenester er helt nødvendig for pasienter og innbyggere – både av hensyn til pasientsikkerhet, kvalitet i behandling og bruk av ressurser i form av tid og ressurser.

En ny e-helselov tydeliggjør og stiller krav om nasjonal styring og utvikling. Samtidig tydeliggjør den sektorens plikt til å gjøre løsningen tilgjengelig for innbyggerne, uavhengig av bosted. Dette er en forutsetning for å kunne realisere de ambisjoner og forventninger som både sektoren og innbyggerne har for fremtidig digitalisering.

FFO har klare forventninger til økt digitalisering av helsesektoren slik at innbyggerne kan få bedre samhengende og helhetlige helsetjenester. Vi mener at E-helseloven er et viktig virkemiddel for få opp farten i digitaliseringsarbeidet.

Kap.4 Formålet med loven

FFO er tilfreds med at det legges betydelig vekt på at loven skal bidra til effektive og trygge pasientforløp og helse og omsorgstjenester av god kvalitet ved å legge til rette for digitaliseringen i helse og omsorgstjenesten.

En av de største utfordringene i dagens helsetjeneste er overgangene mellom de ulike tjenestene innad og mellom nivåene. Det er i disse overgangene det ofte glipper. Mangel på trygg og god samhandling utgjør risiko for pasientene ved at de ikke får den oppfølgingen de trenger.  Gode digitale løsninger der helsepersonell har tilgang til oppdatert informasjon om pasientene vil bidra til mer effektive og trygge pasientforløp som gjør overgangene mindre sårbare. FFO støtter derfor fullt og helt formålet med loven.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Medisinsk behandling innebærer ofte at pasientene får behandling og oppfølging fra aktører på ulike steder og nivåer i helsetjenesten. Uavhengig av om hvor pasientene befinner seg er det helt avgjørende at helsepersonellet til enhver tid og i sanntid har tilgang til oppdatert informasjon om pasienten. Mangel på dette utgjør en stor risiko og medfører store ressurser menneskelig og økonomisk. I sin ytterste konsekvens går det på liv og helse løs. Det er derfor et stort behov for utvikling og innføring av sammenhengende og nasjonale digitale løsninger.  Løsningene må derfor være sammenhengende og nasjonale. 

Manglende samhandling og mangelfull deling av informasjon har en rekke negative effekter for samfunnet som helhet. Dagens situasjon fører til unødvendig bruk av ressurser ved at undersøkelser må gjøres på nytt flere steder, pasienter må kalles inn til nye timer fordi informasjonen man sitter på er mangelfull, og helsepersonell må bruke tid på å finne frem informasjon om pasientene. Ikt-løsninger som ikke snakker sammen eller som kan utveksle nødvendig informasjon utgjør en stor risiko for pasientene. Lovforslaget er en helt nødvendig forutsetning for å kunne realisere en sterkere nasjonal samordning og felles nasjonale og digitale løsninger. Et behov som for mer enn noen, er viktig for innbyggere, pårørende og pasienter.

 Kap.5 Direktoratet for E-helse – oppgaver og rolle

Det foreslås i lovforslaget at Direktoratet for E-helse rolle og sentrale oppgaver lovfestes. Departementet mener at det er behov for større samordning og rollefordeling i digitaliseringsarbeidet. FFO er positiv til en slik lovfesting av oppgaver og rolle, fordi det er nødvendig at Direktoratet for e-helse får en klar myndighetsrolle når det gjelder å sikre samordning av standardisering, arkitektur og felleskomponenter.

Kap.6 Nasjonal E-helseutvikling

Departementet foreslår en av lovregulering nasjonal samordning av den nasjonale
e-helseporteføljen. Videre ønsker man å lovregulere at alle e-helseprosjekter og tiltak av nasjonal betydning skal meldes til Direktoratet.

FFO mener det er fornuftig å lovregulere nasjonal e-helseutvikling for å sikre god samordning av
e-helsetiltak som er av nasjonal interesse. Det understrekes i lovforslaget at tiltaket ikke innebærer pålegg om at alle tiltak skal ha samme programvare eller benytte samme leverandør. FFO oppfatter at noe av kritikken mot en lovregulering på dette området har vært knyttet til om behovet for et mangfold av programvarer og leverandører. Vi mener lovforslaget imøtegår noe av denne kritikken.

Kap.7 Plikt til å gjøre tilgjengelig og betale for nasjonale e-helseløsninger

Det er noen e-helseløsninger som allerede er i bruk, slik som e-resept, kjernejournal og helsenorge.no. dette er løsninger som er viktige for alle innbyggere og brukes i stort omfang. E-resept har gitt økt pasientsikkerhet ved sikrere og bedre kvalitet til legemiddelhåndteringen ved at risikoen for feil i forskrivning og utlevering av legemidler. Kjernejournal er kilden for kritisk informasjon i en akuttsituasjon. Helsenorge.no er innbyggernes plattform hvor en finner informasjon om helse og helsetjenester, resepter, innsyn i egn journal. På helsenorge.no får innbyggerne mulighet til å følge med på egne helseopplysninger, samt at det er en viktig kilde til kvalitetssikret informasjon om diagnoser, helsetjenester, vaksiner, regelverk osv.

 Departementet foreslår at det skal være en plikt til å gjøre tilgjengelig og betale for e-helseløsninger. FFO støtter at det må være en plikt å gjøre e-helseløsningene tilgjengelig.  FFO støtter også departementets forslag om at regionale helseforetak og kommune skal betale for forvaltning og drift, det samme gjelder for apotekene når det gjelder bruk av e-resept. Vi mener det er rimelig at de som bruker løsningene også er med å betale.

Kap 8. Pålegg

Departementet foreslår å gi Direktoratet for e-helse hjemmel til å gi pålegg om innsending av planer om e-helse prosjekter som er av nasjonal betydning. FFO mener det er et viktig forslag som sørger for at Direktoratet får oversikt over hvilke planer de ulike aktørene har inne e-helseløsninger. Pålegget vil gi en mulighet for at alle relevante tiltak blir inkludert i porteføljen.

Kreftforeningens høringsinnspill
Prop. 65 L (2019–2020)
Helse- og omsorgskomiteen
28.09.2020

Innspill til Stortinget: Lov om e-helse

Kreftforeningen har forstått at E-helseloven nå sannsynligvis ikke vedtas og sendes tilbake til departementet. Kreftforeningen var blant dem som applauderte at forslaget ble lagt frem og er nå bekymret for hva en utsettelse kan bety for kreftpasienter og pårørende.

Dagens system innebærer at de ulike forvaltningsorganene – kommuner, helseforetak og private leverandører av helsetjenester har stor frihetsgrad til å utvikle og finansiere egne løsninger. Den norske helsesektoren har en kompleks og fragmentert organisering med sterke interessenter både innenfor ulike forvaltningsnivåer, profesjoner og næringer. Vi er nå engstelige for at det er pasienter, pårørende og innbyggere som vil oppleve konsekvensene av nye utsettelser. 

Dagens situasjon er uholdbar, og medfører i enkelte tilfeller en fare for pasientsikkerheten. Den fører til unødvendig bruk av ressurser ved at undersøkelser må gjøres på nytt flere steder, pasienter må kalles inn til nye timer fordi informasjonen man sitter på er mangelfull, og helsepersonell må bruke tid på å lete frem informasjon om pasientene. Ikt-løsninger som ikke snakker sammen og ikke kan utveksle nødvendig informasjon utgjør en stor risiko for pasientene, og kan i verste fall fører til død eller skade.

For Kreftforeningen er det ikke tilstrekkelig at loven bare sendes tilbake, uten at Stortinget samtidig forplikter seg til å løse pasientenes utfordringer: Pasientene blir behandlet både av fastlege, kommune, spesialisthelsetjeneste og av private aktører, og har et stort behov for sammenhengene tjenester.

Kreftforeningens omverdenundersøkelse fra 2018, utført av Kantar TNS, viser at 28% av et landsrepresentativt befolkningsutvalg har opplevd at helsepersonell sitter med ikke-oppdaterte opplysninger om dem (n=1117). For helsepersonell vet vi at det medfører mye ekstraarbeid og utrygghet at ulik informasjon må hentes på ulike steder. For pasient, pårørende og innbygger er dette en trussel mot liv og helse.

OECD har i sin rapport Helse i det 21. århundre konkludert med at helse- og omsorgssektoren ligger 10-15 år bak andre sektorer og bransjer når det gjelder å utnytte potensialet i elektroniske data og digital teknologi. Strukturer som ble etablert i den før-digitale tiden trekkes av OECD frem som en forklaring. Lover, organisering, finansierings- og styringsmodeller er ikke tilpasset en digital virkelighet, og OECD anbefaler fundamentale endringer og modige politiske beslutninger.

Vårt ønske var at e-helse loven skulle være et virkemiddel for å få opp farten i digitaliseringsarbeidet, legge et grunnlag for nasjonal samordning og legge et grunnlag for at nasjonale løsninger tilgjengeliggjøres. Samtidig er det behov for å få avklart en finansieringsløsning, slik at arbeidet sikres fremdrift.

Vi minner om at det er helt tilbake til 2012 at Stortingsmeldingen om Èn innbygger - èn journal lagt frem. Det er nå 8 år siden. Både de teknologiske mulighetene og innbyggernes forventninger er endret siden da. Sannsynligheten er stor for at den teknologiske utviklingen vil ligge foran vår evne til å styre og regulere samfunnsutviklingen. Dette betyr likevel ikke at samfunnet kan la være å ta et ansvar,

Vi er glade for at regjeringen signaliserer store ambisjoner for digitaliseringen av helse- og omsorgssektoren. Det er derfor flott at bevilgningene til forvaltning og drift er styrket gjennom statsbudsjettet i 2019 og 2020. Vi mener det er nødvendig med en klar satsning på e-helse slik at innbyggerne kan oppleve gode digitale helsetjenester, og at helsesektoren «henger med» på utviklingen vi opplever i andre sektorer. Skal vi få dette til mener vi at det er viktig at sektoren samler seg og slutter opp om de samme ambisjonene. Vi tror at et viktig virkemiddel for å få partene med kan være å gå inn med friske midler. Vi anbefaler derfor at øremerkede midler må vurderes for å få interessentene til å bli med på felles nasjonale løsninger.

Fra Legeforeningen møter: Marit Hermansen, president og Kjartan Olafsson, leder av Legeforeningens IT-utvalg

Lovforslaget er svakt fordi det ikke tar utgangspunkt i helsetjenestens hovedformål, nemlig å yte sikker og effektiv helsehjelp. Forslaget om ny e-helselov handler primært om å lovregulere en styringsmodell som helsesektoren over mange år har erfart ikke virker som forutsatt. Vår vurdering er at innretningen på modellen for styring og samordning av e-helsetiltak vil være til hinder for en effektiv og riktig utvikling på området. Legeforeningen mener derfor at lovforslaget ikke bør vedtas i sin nåværende form.

Riksrevisjonen er i gang med en forvaltningsrevisjon av e-helseområdet som er varslet offentliggjort 16.02.2021. Vi anbefaler sterkt at Stortinget avventer disse vurderingene før det tas stilling til hvordan en lov på området bør utformes, herunder organiseringen av myndighetsstyringen.

Hvorfor er Legeforeningen kritisk til lovforslaget?

Lovforslagets hovedinnretning er å kodifisere den såkalte nasjonale konsensusbaserte styringsmodellen. "Styringsmodellen" består av ulike råd og utvalg som gir råd til Direktoratet for e-helse, som deretter beslutter. Også Nasjonalt e-helsestyre er kun et rådgivende organ. Modellen har skapt en opplevelse av skinnprosesser hos mange i helsetjenesten og har bidratt til at e-helseområdet er preget av mangel på tillit hos helsepersonell.

Helse- og omsorgssektoren har flere års erfaring med modellen, som ikke leverer i tråd med intensjonen, men heller synes å forsinke nødvendig utvikling og redusere gjennomføringsevnen.

Styringsmodellen fremmer ikke innovasjon, men har bidratt til svært omfattende og kostbare utredninger. Dette står i skarp kontrast til statsrådens ønske om at "loven skal sørge for at e-helseløsninger raskere kan tas i bruk". Et eksempel på dette er "Én innbygger - én journal", hvor man i snart åtte år etter vedtatt stortingsmelding fortsatt er i en forprosjektfase for å utvikle det som nå blir en begrenset kommunal journalløsning ("Akson journal"), Forbedring av de nasjonale samhandlingskomponentene er i all hovedsak tatt helt ut av Akson, og skal bli et eget prosjekt ("Akson samhandling").

Et annet viktig eksempel, som illustrerer at heller ikke konsensus fører frem, er arbeidet med Pasientens Legemiddel Liste (PLL). Det har vært bred konsensus i hele sektoren om at dette er den aller viktigste digitale samhandlingsfunksjonaliteten og som derfor haster mest. Styringsmodellen har allikevel ikke ført til "noen troverdig plan for hvordan programmet skal oppnå målene og realisering av PLL". Dette illustrerer godt hvorledes konsensusmodellen ikke leverer på pasientenes og helsetjenestens viktigste behov.

Lovforslaget og "styringsmodellen" løser ikke hovedårsaken til hvorfor IKT er vanskelig i helsetjenesten, men kan derimot forsterke utfordringene. Det er lagt opp til en top-down-styring der helsetjenestens behov er underordnet.

Statlig styring eller tjenestedrevet innovasjon?

Legeforeningen støtter prinsipielt sett en lovregulering på e-helseområdet. Vi anerkjenner at det er behov for reguleringer av en koordinerende myndighetsinstans med mandat til å gi føringer for overordnet infrastruktur, funksjonelle standarder, incentivbruk m.v.

Hovedformålet for IKT i helsetjenesten må defineres som støtte til personer og virksomheter som mottar og yter helsehjelp. Da er det avgjørende at utvikling av IKT-løsningene er basert på behovene til pasientene og helsepersonell.

Det foreliggende lovforslaget bærer preg av for sterk tro på stordriftsfordeler og sentralt styrt standardisering av arbeidsprosesser i en av Norges største – og mulig mest komplekse sektor. Loven forutsetter at alle helsevirksomheter i Norge skal melde inn sine e-helseprosjekter til et direktorat som er plassert langt utenfor helsetjenesten fysisk og kompetansemessig, men som loven foreslår skal gis svært omfattende makt og påleggsmyndighet.

Lovforslagets modell vil føre til at gode e-helseprosjekter med nasjonalt potensiale, ender i en nasjonal prosjektportefølje. Porteføljen er allerede lang, og preget av gul og rød risiko, i stor grad på grunn av pengemangel, men også på grunn av manglende enighet om prioritet og nytte.

Endringsviljen i helsetjenesten er stor, og myndighetene må la helsetjenesten og industrien sammen skape de gode løsningene. På den måten blir det dynamisk, trinnvis utvikling med løsninger som har klinisk nytte. Det er relevant her å se til erfaringene fra Covid-19 pandemien. Disse viser hvordan helsetjenesten, sammen med industrien, raskt kan omstille seg og ta i bruk løsninger, når behovet er til stede. Alle kjenner til eksemplene med videokonsultasjoner og deling av prøvesvar via kjernejournal.

Lovforslaget bygger også på påstander om at nasjonale helsefaglig standardiserte IKT-løsninger er det beste. Dette til tross for at erfaring og vitenskapelig dokumentasjon peker på at stram helsefaglig standardisering gjennom stor-systemer reduserer effektivitet og øker risiko for utbrenthet hos helsepersonell, mens økt pasientsikkerhet ikke er vist.

Hovedformålet med e-helseløsninger er å støtte helsepersonell bedre i utøvelsen av sikre, effektive og omsorgsfulle helse- omsorgstjenester. Pasientens rett til journalinnsyn, samvalg, og respekt for pasientens egne verdier og preferanser er sentrale elementer. Dette hovedformålet – som det burde være bred enighet om - krever en kursendring og en flytting av ressurser fra statlig styring til tjenestedrevet innovasjon med kompenserende insentivmekanismer.

Staten har en meget viktig rolle i å etablere og vedlikeholde internasjonalt anerkjente åpne tekniske standarder (meldinger og "API-er") som gjør samhandling og informasjonsdeling mellom helsevirksomheter mulig, samt å bidra til at disse faktisk tas i bruk gjennom styring, stimulering og sanksjonsvirkemidler.

Helsetjenestens egen kompetanse og eierskap til systemer og data må sikres, og det må avsettes ressurser til helsetjenesten som bidrar til nødvendig kompetanse innen drift, utvikling og klinisk informatikk.

Finansieringsmodellen understøtter ikke raske steg fremover

Legeforeningen mener at sektorens utfordringer må forstås ut fra en erkjennelse av manglende insentiver i helsetjenesten til å sikre dataflyt. Det må være både faglig og finansielt hensiktsmessig å være "first movers" og utvikle/implementere forbedrede samhandlingsverktøy og journalsystemer. En finansieringsmodell må også ta høyde for at det ofte vil være slik at de aktørene som gjør investeringer, ikke er de samme som kan ta ut gevinstene av investeringene.

Legeforeningen mener det må sørges for insentiver slik at både kommuner, RHF-er og små helsevirksomheter opplever reelle gevinster ved å samordne seg og ta i bruk nye løsninger som gir bedre dataflyt. Tvungen samfinansiering av nasjonale felleskomponenter for samhandling vil ikke føre oss raskere mot målet. Med den manglende tillit på området vil aktørene ha vanskelig for å forholde seg til og utvikle videre samfinansieringsmodellen i loven. Man risikerer at store ressurser vil gå med til posisjonering og forhandlinger, til hinder for samarbeid og istedenfor at ressursene settes inn på et reelt utviklingsarbeid som feltet sårt trenger.

Med lovforslaget forsøkes det tilsynelatende å løse problemet med manglende forretningsinsentiver for helseaktørene gjennom styring og pålegg. Legeforeningen vil bemerke at styring kan understøtte, men ikke erstatte forretningsinsentiver.

Oppsummering

Stortinget må unngå å lovfeste en styringsmodell som ikke er evaluert. Riksrevisjonen evaluerer dette nå. Dette poenget må spesielt vektlegges når modellen det er snakk om i betydelig grad er omstridt og området i stor grad preget av manglende tillit. Legeforeningen ber derfor helse- og omsorgskomiteen om å anbefale at regjeringen kommer tilbake med et revidert lovforslag etter offentliggjøringen av Riksrevisjonens rapport.

Fagforbundet støtter en styrkning av digitaliseringen i helse- og omsorgssektoren. Fagforbundet har i underkant av 400.000 medlemmer og organiserer over 250 forskjellige yrkesgrupper. Mange av disse arbeider innenfor helsesektoren. Det er viktig med gode og effektive helse- og omsorgstjenester, spesielt med tanke på den forventede mangelen på kvalifisert helsepersonell framover. Gode arbeidsprosesser der samhandling kan skje digitalt vil frigi tid til pasientkontakt. 
 
Fagforbundet støtter imidlertid ikke det lovforslaget som nå er sendt på høring. Det er uheldig at de konkrete finansieringsordningene er skilt ut til en senere høringsprosess knyttet til ny forskrift. Dette gjør at det er vanskelig å ta stilling til helheten i lovforslaget Vi har flere betenkeligheter med å gjennomføre et lovvedtak som har uklare økonomiske konsekvenser og hvor de viktigste nasjonale e-helseløsningene foreløpig ikke er i nærheten av ferdigutviklet. Akson, som vil være den dominerende e-helseløsningen, er foreløpig bare i en forprosjektfase. Vi mener at lovvedtaket ikke er godt nok utredet. 
 
I lovutkastet § 8 pålegges helseforetak, kommune og fylkeskommune å gjøre nasjonale e-helseløsninger tilgjengelige i sine virksomheter. I § 9 pålegges de å betale for disse løsningene. Dette innebærer at det oppstår en plikt både til å ta i bruk løsningene og til å betale for disse. Kommunalt selvstyre innebærer at kommunene har frihet når det gjelder å disponere egne midler etter lokale prioriteringer, og lovutkastet innebærer således en innskrenking av denne friheten. Slike inngrep bør bare skje etter en meget bred og grundig vurdering. Lovforslaget er, med hensyn til eventuelle rettslige og økonomiske konsekvenser for kommunene, ikke godt nok utredet. Fagforbundet ønsker å understreke at både primær- og spesialisthelsetjenesten allerede er hardt presset økonomisk, og det vil være uforsvarlig å innføre krav om nye systemer uten å samtidig tilføre midler. Skjerpede krav i e-helseloven må ikke gå ut over tjenestetilbudet i kommuner og helseforetak. Fagforbundet anser dessuten en robust statlig grunnfinansiering av nasjonale e-helseløsninger som en grunnforutsetning for en vellykket digitalisering av helsesektoren. 
 
Myndighetsrollen til Direktoratet for e-helse skal styrkes jf. lovutkastet § 4. Våre erfaringer med arbeidsprosesser i dette direktoratet har vært noe varierende. Det er sentralt at dette direktoratet styrkes kompetansemessig, samt at arbeidsprosessene preges av klare målsetninger og åpenhet. Det er viktig at Direktoratet for e-helse er lydhøre for tilbakemeldinger fra sektoren, og vi stoler på at de framover utformer arbeidsmønstre som legger godt til rette for involvering og faglig diskusjon. En lovfesting av nasjonal e-helseportefølje er positivt jf. lovutkastet § 3. Vi ønsker større deling av gode e-helseløsninger på tvers av helseforetak. 
 
Vi ønsker også å understreke behovet for bred involvering av de ansatte ved utformingen av e-helseløsninger i den enkelte virksomhet, samt at tilstrekkelige midler blir avsatt til opplæring og tilpassing av løsningene etter implementering. Det er også viktig at kommunene får tydelige signaler på hvilke e-helseløsninger som bør prioriteres, når disse er ferdigutviklet. Det er en forutsetning at alle yrkesgrupper i helsesektoren får tilstrekkelige tilganger i e-helseløsningene for å gjøre et forsvarlig arbeid.

Direktoratet for e-helse skal i sin nye rolle «sikre en konsensusbasert styringsmodell for e-helse med bred sektordeltagelse som skal gi direktoratet råd i saker om e-helsetiltak med nasjonal betydning» jf. lovutkastet § 5 bokstav f). Fagforbundet oppfatter dette som en kodifisering av tidligere praksis og at det med «konsensusbasert» også menes ivaretakelse av arbeidstakerperspektivet. Fagforbundet har ønsket plass i Norsk e-helsestyre, men vi har tidligere fått negativt svar på dette. Vi forventer at arbeidstakerperspektivet blir ivaretatt gjennom Fagforbundet i Norsk e-helsestyre og andre relevante organer i fremtiden. Slik kan arbeidstakernes perspektiver komme tydelig frem, slik at digitaliseringsprosessene blir gode både for helsepersonellet og brukerne. 
 
Departementet uttaler at det er behov for å «tydeliggjøre rolle- og oppgavefordeling mellom direktorat, leverandør og kunde.» Dette er Fagforbundet enige i. Men vi er ikke enige i at «[m]arkedet skal, i størst mulig grad, benyttes til utvikling av nye tjenester og løsninger.» Vi har tidligere sett, blant annet i med uautorisert tilgang til pasientjournaler i  Helse Sør-Øst og situasjoner tilknyttet Nødnettet, at private leverandører av IKT-tjenester ikke makter å levere tjenester samtidig som hensynet til datasikkerhet ivaretas. Det private leverandørmarkedet er i dag ikke modent for landsomfattende e-helseleveranser. Det er derfor behov for å etablere en offentlig leverandør av IKT-tjenester på e-helseområdet. Det er det offentlige som bør drifte systemer som inneholder informasjon som det offentlige samler inn om den enkelte borger. Dette sikrer også at tjenesteleverandøren blir en integrert del av helsevesenet, og dermed raskt kan gjøre endringer i takt med nye arbeidsmetoder og endrede behov. 

• KS mener at lovforslaget må utsettes og utredes ytterligere.
• KS mener loven gir for vide fullmakter til departementet og direktoratet. KS mener at det er Stortinget som gjennom lov som bør fastsette rammer for en eventuell medfinansiering fra kommunenes side, hvilke merkostnader kommunene skal kompenseres for og hvilke forutsetninger som skal være til stede for at kommunene skal kunne pålegges å ta i bruk nasjonale e-helseløsninger.
• KS støtter ikke at departementet gis fullmakt til å pålegge kommunene å ta i bruk nasjonale e-helseløsninger uten at kommunene er sikret reell medinnflytelse.
• KS støtter ikke at departementet gis svært vide fullmakter til å kunne pålegge kommunene å betale og finansiere store deler av kostnader til nasjonale e-helse løsninger, og finner det særlig betenkelig at det er lagt opp til at kommunene også skal betale for løsninger de selv ikke er brukere av.
• KS støtter heller ikke at kommunene skal bære kostnadene for nasjonale e-helseløsninger, uten at kommunene kompenseres for sine merkostnader ved dette.

Uten nærmere utredninger av konsekvensene av e-helselovens innretning er det en stor risiko for at reformen ikke blir vellykket. KS kan, med bakgrunn i dette, ikke støtte det lovforslaget som nå legges frem for Stortinget. 

KS er en sterk tilhenger av bedre samordning på e-helseområdet
Covid-19-pandemien har vist at digitale løsninger i helsesektoren er kritisk viktige. At den digitale samhandlingen mellom de ulike aktørene i helsetjenesten i dag ikke fungerer tilfredsstillende, er til stor frustrasjon for både helsearbeidere og pasienter. Mye ressurser brukes unødvendig, og det kan oppstå feil og pasientskader grunnet mangel på informasjon. En lovfesting av plikt til å ta i bruk standarder for å støtte samhandling, kan derfor være hensiktsmessig. Men må ikke strekkes lenger enn at det gjøres på en måte som fremmer, ikke hemmer, innovasjon.  Standarder og felles infrastruktur for samhandling i helsetjenesten bør i likhet med annen felles infrastruktur, bekostes av staten.

Merkostnader må kompenseres, konsekvenser må være kjent, og prinsipper må være logiske og rettferdige
Lovforslaget flytter i stor grad finansieringsansvaret for drift og forvaltning av nasjonale e-helsetjenester fra staten til kommunesektoren. KS mener at økonomiske og administrative konsekvenser, samt viktige føringer og prinsipper, må utredes nærmere og redegjøres for i forarbeider.

Det er KS’ vurdering at et pålegg om å ta i bruk «motorveien» som helsenettet, nasjonale e-helseløsninger, felleskomponenter, grunnmur og andre felles løsninger dette representerer, er samfunnskritisk infrastruktur som må bekostes av staten på lik linje med annen nasjonal infrastruktur.

Det må videre utredes nærmere hvilke prinsipper som skal gjelde for betaling og fordeling av kostnader mellom aktørene (der det er naturlig å hensynta gevinstene man har av løsningene), og hvilke typer tjenester/andel av løsninger det er naturlig at kommunal sektor kan pålegges å betale for. Slike sentrale prinsipper bør være nedfelt i selve lovforslaget slik at det er klart hvordan kostnadsfordelingen skal være på nasjonale fellesløsninger.

Det må også gjøres nærmere beregninger av sannsynlige kostnader, herunder kostnadsfordeling. Eksempelvis er vurderinger som er gjort for innføringskostnader basert på omtrentlige anslag. KS er ikke prinsipiell motstander av fakturabasert finansiering, slik loven legger opp til. KS ønsker imidlertid å fremheve at slike finansieringsmodeller først og fremst gir mening dersom fakturaene er knyttet til tjenester som kommunene faktisk har behov for, og som de bruker i egen virksomhet, slik at de både har et nært forhold til tjenestene som leveres, og til de gevinstene de kan hente ut av løsningene i egen drift. Det er videre en forutsetning at eventuelle merkostnader kompenseres i tråd med de prinsipper som gjelder for nye oppgaver eller pålegg til kommunene.

KS støtter ikke at lovforslaget legger opp til at kommunene skal måtte betale en andel av økte kostnader til drift- og forvaltning av nasjonale innbyggertjenester levert av statsforvaltningen, særlig gitt at disse i liten grad er til nytte eller er i bruk i kommunenes tjenesteproduksjon. KS støtter heller ikke kommunene skal faktureres for fastlegers og andre private med avtales bruk av nasjonale e-helseløsninger. 

KS er kritisk til de vide fullmaktene lovforslaget legger til departementet
Lovforslaget gir departementet svært vide fullmakter. Departementet gis i stor grad fullmakt til, basert på eget skjønn, å fastsette både omfanget og innholdet i betalingsplikten, hvordan kostnader skal fordeles mellom aktørene (primært sykehus og kommuner), fra hvilket tidspunkt kommunene skal pålegges å ta i bruk tjenestene, og på hvilke forutsetninger, og langt på vei også bestemme grad av økonomisk kompensasjon for kommunesektoren. Forslaget bryter dermed med norsk tradisjon om kommunene skal kompenseres økonomisk for nye oppgaver pålagt i lov, og at Stortinget gjennom vedtakelse av lov slik også fastsetter rammene for økonomisk finansiering. Her er det lagt opp til at prinsippene er opp til departementet.

Forslaget bryter videre med norsk tradisjon for maktfordeling innenfor statsforvaltningen ved at det vil bli gitt vide fullmakter fra departementet til ett direktorat.

Det henvises i forarbeidene til en konsensusbasert styringsmodell i lovforslaget, men dette dreier seg om en rådgivende administrativ struktur som det er fritt opp til direktoratet og deretter departementet, å ta stilling til anbefalingene fra. Kommunal sektor som selvstendig forvaltningsnivå vil i praksis ha begrensede muligheter til å påvirke. Gitt at departementet også er eier av og har en aktiv styringsdialog med både sykehusene og Norsk Helsenett SF er dessuten makten i utgangspunktet ubalansert.  Kommunene vil slik bli pålagt betalingsplikt for løsninger uten å være sikret reell medinnflytelse, verken på utvikling av e-helsetjenester tilpasset kommunens behov, prioriteringer eller utvikling av strategier som direkte berører kommunesektoren».  

KS mener at loven må formuleres slik at den gir kommunene tilstrekkelig innflytelse på de valg som tas innen standarder og felles infrastruktur. Det er kommunene som kjenner behovet. De må dermed også ha direkte innflytelse på de valg som foretas. KS foreslår derfor å utrede en konsultasjonsplikt mellom stat og KS/kommunesektoren, hvor siktemålet er å gi kommunesektoren en mer reell innflytelse i tilknytning til beslutningsprosessene både på utvikling av e-helsetjenester, prioriteringer, mv.

Oppsummering - Lovforslaget må utredes videre
KS mener at forslaget til ny e-helselov må utredes nærmere og at viktige prinsipielle forhold må rammes inn av selve lovforslaget. Flere av de nasjonale e-helseløsningene er heller ikke ferdig utviklet, eller vesentlig infrastruktur mangler – slik at det i dag – selv for de delene av løsningene som kommunal sektor skal ta i bruk - ikke er tilrettelagt for bred innføring. Et pålegg om å ta i bruk «motorveien» som bl.a. nasjonale fellesløsninger er samfunnskritisk infrastruktur som må bekostes av staten på lik linje med annen nasjonal infrastruktur.

KS foreslår at det samtidig med ny lovutredning igangsettes/videreføres arbeid med utprøving av løsninger som kan gi et bedre grunnlag for å fastsette både forutsigbare og rettferdige betalingsordninger, beregne hva som blir det økonomiske merkostnadene for kommunene som følge av innføring av loven, og også få en bedre vurdering av fra hvilket tidspunkt tiden er moden for å pålegge kommunesektoren å ta i bruk de nasjonale e-helseløsningene. Det vil slik KS ser det samlet gi en langt bedre sikkerhet for en vellykket reform.

Innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av forslag til ny e-helselov (Prop 65 L (2019 – 2020))

Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon som jobber med folkehelse, forskning på hjerte- karsykdommer og demens, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende.

Nasjonalforeningen for folkehelsen vil takke for muligheten til å komme med innspill til Helse- og omsorgskomiteens behandling av forslaget om ny e-helselov. Da Regjeringen hadde saken på høring tidligere i år stod vi sammen med FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon), Kreftforeningen, Forbrukerrådet og Pårørendealliansen om et felles høringsinnspill. Dette for å tydeliggjøre de forventinger og behov som innbyggere, pasienter og pårørende har til den nye loven. Vi er glade for å se at flere av våre felles innspill fra høringsrunden er ivaretatt i lovforslaget, og det er spesielt gledelig at vårt innspill til endret formålsparagraf er ivaretatt slik at kvaliteten i pasientforløpene vektlegges sterkere.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Det er av stor betydning for pasienter og pårørende at loven nå vedtas. I vårt felles høringsinnspill understreket vi at en slik lov er helt nødvendig for å sikre innbyggernes pasientsikkerhet. Medisinsk behandling innebærer ofte at pasientene får behandling og oppfølging fra aktører på ulike steder og nivåer i helsetjenesten. Uavhengig av hvor pasientene befinner seg er det helt avgjørende at helsepersonellet til enhver tid og i sanntid har tilgang til oppdatert informasjon om pasienten. For helsepersonell vet vi at det også medfører mye ekstraarbeid og utrygghet at ulik informasjon må hentes på ulike steder. For samfunnet vil loven vil være et virkemiddel for å få opp farten i digitaliseringsarbeidet, legge grunnlag for nasjonal samordning og legge et grunnlag for hvordan driften av nasjonale e-helseløsninger skal finansieres. Lovforslaget tydeliggjør sektorens plikt til å arbeide for felles løsninger og gjøre løsningene tilgjengelige for innbyggerne, uavhengig av behandlende instans og bosted. Dette er en forutsetning for å kunne realisere de ambisjoner og forventninger som både sektoren og innbyggerne har gjennom «En innbygger - en journal».

Vi understreker også vårt viktige poeng fra tidligere høringsinnspill der vi sammen med FFO, Forbrukerrådet, Pårørendealliansen og Kreftforeningen mener at det bør tas inn et punkt om brukermedvirkning i videreutviklingen av tjenestene fra Norsk Helsenett SF, som er en av hovedaktørene med ansvar for veldig viktige innbyggertjenester. Det bør lovfestes at foretaket skal sikre at relevante løsninger skal være tilgjengelige for innbyggerne.

Utover dette støtter vi opp om og stiller oss bak Kreftforeningens høringsinnspill til behandlingen i Stortinget. Det gjelder blant annet en tydeliggjøring av alle aktørenes ansvar under § 3, at Norsk Helsenett gis informasjons- og opplæringsansvar for både helsepersonell og befolkningen under § 6 og § 8, og at det legges opp til evalueringer av f.eks. finansieringsordningen etter ett til to år istedenfor å utsette hele loven.

Friske og øremerkede midler må til

Til slutt ønsker vi å gjenta vårt tidligere budskap om at det er nødvendig med en klar satsning på e-helse slik at innbyggerne kan oppleve gode digitale helsetjenester, og at helsesektoren «henger med» på utviklingen vi opplever i andre sektorer. Skal vi få til dette, er det viktig at loven blir vedtatt og at sektoren slutter opp om de samme ambisjonene. Vi tror at et viktig virkemiddel for å få partene med kan være å gå inn med friske midler. Vi anbefaler derfor på lik linje med Kreftforeningen at det åpnes opp for at de øremerkede midlene kan vurderes gitt i en lenger periode enn det som er planlagt, og at dette kan bidra til større motivasjon fra interessentene til å bli med på felles nasjonale løsninger.

Med vennlig hilsen  

Mina Gerhardsen                                                                                                Eli Gunhild By

Generalsekretær                                                                                                 Fagsjef

Tekna – Teknisk naturvitenskapelig forening er den største masterforeningen i Norge, og den største fagforeningen i Akademikerne med over 85 000 medlemmer. Våre medlemmer har mastergrad eller mer fra tekniske og naturvitenskapelige fagområder. 

Mange av våre medlemmer blir berørt av forslaget til ny E-helselov. Det dreier seg om utviklere av digitale og teknologiske løsninger, programmere, ansatte på IT-siden i offentlig sektor, IT-sikkerhetseksperter, forskere, gründere med flere.

Tekna støtter intensjonene bak både E-helseloven og Akson. Vi trenger få opp farten på digitaliseringen og levere på oppdraget gitt av Stortinget.

Teknas hovedanliggende i denne saken er knyttet til noen utvalgte områder som vi mener loven ikke ivaretar på en god og tilstrekkelig måte.

Styringsmodellen i lovforslaget

Riksrevisjonens rapport om styring av IT-utviklingen i helsesektoren legges frem våren 2021 – denne vil beskrive deler av utfordringen denne loven er blitt mest kritisert for, nemlig styringsmodellen.

Tekna mener det derfor vil være naturlig å fremme et nytt lovforslag i etterkant av behandlingen av Riksrevisjonens rapport med eventuelle endringer i lys av denne.

Lovforslagets §§ 4 og 5 - næringsutvikling

Tekna mener næringsutvikling innen e-helse er et svært viktig område hvor nasjonale aktører vil kunne ta en større del av markedet nasjonalt og internasjonalt. Innovasjon, mulighetene for vekst og et tett samspill mellom helse og teknologi vil kunne gi mange viktige arbeidsplasser og bidra til nasjonal kompetanseheving på et svært viktig område.

Tekna mener bestemmelsen i § 4 ikke er egnet til å stimulere til slik næringsutvikling. Tekna mener det er viktig og riktig at direktoratet varsles om de utviklingsprosjekter som er på gang i helse- og omsorgssektoren. Vi er derimot ikke enige i at direktoratet på et tidlig tidspunkt skal beslutte om tiltaket skal inngå i den nasjonale e-helseporteføljen. En slik statlig styring og forhåndsgodkjenning vil svekke motivasjonen for utviklere og tjenesteleverandører, samt sende svært uheldige signaler til investorer som ønsker å gå inn på dette området. Det vil bli svært krevende å gjøre bruk av offentlige innovative anskaffelser. Bestemmelsen slik den foreligger vil, slik vi ser det, svekke muligheten til å reise kapital og til å drive utviklingsarbeid. Tekna finner grunn til å påpeke at dette står i direkte motstrid til det Stortinget behandlet i helsenæringsmeldingen for kun ett år siden.

Tekna vil derfor foreslå å erstatte bestemmelsen med en varslingsbestemmelse.

Innovasjon og utvikling av digitale løsninger innen et så stort område som helse og omsorg vil skje gjennom at en rekke aktører kommer opp med mange ulike løsninger. Tekna mener reguleringen i § 5 i lovforslaget har en detaljeringsgrad som både vil kreve at direktoratet må sikre seg en svært omfattende kompetanse og i tillegg pådra seg betydelig arbeid som antakelig ikke vil være særlig formålstjenlig. Tekna mener man bør sette krav til nasjonale standarder, men det bør ikke ligge til et direktorat alene blant annet å utrede og foreslå nasjonale e-helsestrategier, planer og tiltak samt å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale veiledere og retningslinjer om standarder, kodeverk, klassifikasjoner, terminologi, arkitektur, informasjonssikkerhet mv. Det må vurderes om det er hensiktsmessig å ruste direktoratet med slik kompetanse. I tillegg bør man gjøre en vurdering av om nasjonale retningslinjer på et slikt detaljeringsnivå vil kunne virke svært hemmende og byråkratiserende for utviklere og tjenesteleverandører.

Tekna ber Stortinget avvise denne bestemmelsen.

Data og datadeling

Det sies at data er vår nye olje. Særlig er vår tilgang til helsedata alene og i kombinasjon med annen data et konkurransefortrinn vi er nødt til å hegne om nasjonalt. Tekna viser til diskusjonen om Akson, og mulighetene for at det velges én stor utenlandsk aktør til utvikling og drift av digitale helseløsninger. En slik beslutning kan få negative konsekvenser ved at man mister tilgang til data som denne ene leverandøren bruker i utvikling og drift av sin løsning. Tekna mener lovforslaget ikke svarer på denne utfordringen. Tekna mener også eierskapet til data burde vært omtalt i lovproposisjonen.

Tekna viser til den varslede stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon neste vår, og mener lovforslaget burde vært utformet og fremlagt i etterkant av behandlingen av denne stortingsmeldingen.

Digital sikkerhet

Forvaltning av helsedata faller inn under det vi kaller nasjonal kritisk infrastruktur. Datasikkerhet for den enkelte pasient og/eller omsorgsmottaker er svært viktig, men i tillegg må man se hvordan et digitalisert helsevesen også er en del av det internasjonale trusselbildet mot Norge som nasjon. Dette er to sider av IT-sikkerhet innen E-helseområdet som burde vært omhandlet i proposisjonen og som også kunne vært bedre ivaretatt i lovforslaget.

Tekna viser i den sammenheng til høringsinnspillet fra justisdepartementet hvor man ber om en tydeligere presisering av IT-sikkerhet i loven. Kravet til sikkerhet, lagringsløsninger og lokalisering av lagret data mm, burde vært omtalt i proposisjonen.

Tekna viser til innspillet fra justisdepartementet og ber Stortinget foreslår at det tas inn et krav om «forsvarlig sikkerhetsnivå» i loven, slik at det også stilles krav til informasjonssikkerheten hos Norsk Helsenett SF, som skal stå for implementeringen av de nasjonale e-helseløsningene.

Det er et nasjonalt mål at digitalisering og IKT skal bidra til en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste, effektive og trygge pasientforløp og helse- og omsorgstjenester av god kvalitet.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) støtter formålet med den nye loven, og vi mener den vil bidra til å tydeliggjøre digitalisering og e-helse som et viktig virkemiddel for å oppnå bedre helse- og omsorgstjenester.

NSF har i mange år etterspurt bedre samordning på e-helsefeltet, da dette er nødvendig for å få til god samhandling og bedre helsetjenester. NSF støtter derfor at offentlige og private helsevirksomheter skal få krav om å ta hensyn til nasjonal samordning og utvikling på e-helsefeltet.

NSF støtter også at e-helsetiltak skal planlegges og gjennomføres for å muliggjøre digital samhandling med andre virksomheter i helse- og omsorgstjenesten. Utvikling og bruk av nasjonale e-helseløsninger er avgjørende i denne sammenheng.

NSF støtter at virksomheter på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten – RHFer, helseforetak, fylkeskommuner og kommuner, ved siden av den øvrige helseforvaltningen – skal legge fram sine planer for e-helsetiltak for Direktoratet for e-helse, som i sin tur vurderer om det aktuelle tiltaket skal inngå i den nasjonale e-helseporteføljen. Hensikten med dette må være å sørge for bedre oversikt, samordning, prioritering og finansiering av nasjonale e-helsetiltak på tvers av nivåer og virksomheter i hele helse- og omsorgstjenesten.

NSF mener likevel det må klargjøres hva som menes med «tiltak av nasjonal betydning». Det må i denne sammenheng utdypes i hvilken grad, og på hvilke måter, planlagte tiltak kan ha betydning for andre helseforetak eller kommuner, eller betydning for andre nasjonale e-løsninger.

Det må også tydeliggjøres hvordan e-helsetiltak i den nasjonale porteføljen skal utredes, dokumenteres, prioriteres og finansieres. NSF forutsetter at dette ikke medfører mer byråkratisering og økt dokumentasjons- og rapporteringsbyrde for virksomhetene.

NSF støtter at alle offentlige helsevirksomheter, og private helsevirksomheter som har avtale med offentlige virksomheter, skal ha plikt til å gjøre de nasjonale e- helseløsningene som er beskrevet i § 5 tilgjengelig i virksomheten. I denne plikten må det også ligge at brukerne av e-helseløsningene skal gis nødvendig og tilpasset opplæring. Dette for å sikre at løsningene tas i bruk, og at de blir brukt på riktig måte.

Direktoratet for e-helse har fått skissert en rekke oppgaver i den nye loven. En av disse oppgavene er å etablere en konsensusbasert styringsmodell for e-helse, med bred sektordeltakelse. NSF stiller spørsmål om hvilken reell styringsmulighet Direktoratet får gjennom den nye loven. Mange av aktørene og virksomhetene, som fastlegene og kommunene, er ikke direkte underlagt myndighetene og er selvstyrte. Forslaget til ny lov endrer ikke dette. NSF mener det må utredes hvordan beslutninger i Direktoratet for e-helse kan bli forpliktende overfor disse selvstyrte virksomhetene.

NSF vil også understreke at for å få en bred sektordeltakelse må også deltakelse fra fag- og profesjonsforeninger inngå i den nasjonale styringsmodellen. Forskning viser at bred involvering av brukerne av digitale løsninger er avgjørende for å lykkes. NSF representerer over 119.000 sykepleiere, som alle vil være berørt av de nasjonale e-helsetiltakene. For å kunne hente ut gevinstene av e-helsetiltak, i form av økt kvalitet og effektivitet i tjenestene, er det vesentlig at sykepleiere er representert i den nasjonale styringsmodellen. Sykepleiere er nøkkelpersonell, med daglig kontakt med pasienter og pårørende. Deres refleksjoner og vurderinger må synliggjøres og ivaretas, dersom e-helseløsningene skal fungere optimalt ute i virksomhetene.

NSF mener derfor loven må inkludere en bestemmelse om at fag- og profesjonsforeninger skal delta i styringsmodellen. Vi mener også det er avgjørende å invitere pasient- og pårørendeorganisasjoner inn i dette arbeidet. NSF er for øvrig glad for at vi nå har blitt invitert til å representere sykepleiere i det nasjonale e-helsestyret.

NSF støtter at departementet bruker flere virkemidler for å styrke innføringsarbeidet i kommunene i samarbeid med KS, herunder videreutvikling av og støtte til KS kompetansenettverk for e-helse (e-Komp).

Loven foreslår at virksomhetene skal være forpliktet til å betale for nasjonale e-helseløsninger. Det er opprettet et teknisk beregningsutvalg sammensatt av deltakere fra de regionale helseforetakene, kommuner/KS, Legeforeningen, Apotekforeningen, Norsk Helsenett SF, og Direktoratet for e-helse. Utvalget skal vurdere kostnader for dagens løsninger og estimere kostnader for fremtidige løsninger. Slike beregninger vil være grunnlag for prioriteringer av nye e- helseløsninger som vil ha betydning for profesjonsutøvelsen. NSF mener derfor at det i utvalget også bør sikres en bredere representativitet av profesjoner, og at også en sykepleier er med i utvalget. Det kan skje gjennom representasjon via de regionale helseforetakene eller KS/kommuner.

NSF mener at for å lykkes med målsettingene for innføring av nye nasjonale e-helseløsninger, må alle aktører ta dem i bruk. NSF mener imidlertid at kostnadene for disse løsningene må tas over statsbudsjettet. Dette for å hindre økt byråkratisering og saksbehandling som medfører unødvendige merkostnader for samfunnet.

I tillegg må aktørene ha positive insentiver til å ta i bruk de nasjonale løsningene. Det kan være direkte økonomiske stimuleringsmidler. Videokonsultakst for legene er ett eksempel; velferdsteknologitilskuddet et annet. Det kan også være statlig finansierte kompetanseutviklingstiltak eller enklere tilgang på kompetansenettverk.  Tydelige og realistiske gevinstmuligheter for virksomhetene, knyttet til blant annet ulike former for effektivisering av arbeidsverktøy og -prosesser er erfaringsmessig også gode insentiver. Dette innebærer likevel at både virksomheter, pasienter og helsepersonell må være tungt involvert i utvikling, anskaffelse, innføring, drift og forvaltning av løsningene som både er etablert og skal etableres.

Innledning

Den norske tannlegeforening (NTF) takker for muligheten til å komme med innspill til Helse- og omsorgskomiteen.

Formålet med e- helseloven er å styrke digitaliseringen i helse- og omsorgssektoren. Dette støtter NTF, men vi savner et sterkere søkelys på pasientene og på klinikernes behov for samhandling i praksis.

Om tannhelsetjenesten

Tannhelsetjenesten står i en særstilling i forhold til resten av helse- og omsorgstjenesten. Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) er forankret på fylkeskommunalt nivå. Privat tannhelsetjeneste utgjør 2/3 av tannhelsetjenesten og har ansvar for å gi tannhelsetjenester til hele den voksne befolkningen. Tjenesten er helt privat. Tannlegene har ingen avtale med offentlig sektor og mottar ingen driftsstøtte. Tannhelsetjenesten en viktig del av norsk helsetjeneste, og NTF mener det er svært viktig at det legges til rette for samhandling på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Tannhelsetjenesten har lenge vært opptatt av god samhandling, og både DOT og størstedelen av tannlegene i privat sektor har i mange år vært tilknyttet helsenettet, uten at det er andre tjenester tilgjengelig for tannlegene enn å sende direkteoppgjør til HELFO.

Elektronisk samhandling med den øvrige helsesektoren mangler for tannhelsetjenestens del, og det utgjør en betydelig utfordring i forhold til effektiv helsehjelp til det beste for pasientene. Vi har i mange år blitt lovet tilgang til funksjonalitet som meldingsutveksling og e-resept uten at dette har kommet. Tannhelsetjenesten har eksempelvis behov for tilgang til sentral forskrivningsmodul, pasientens legemiddelliste og kjernejournal for å sikre en god helsehjelp til pasientene.

I tannhelsetjenesten er det få alternative journalløsninger, og det er lite konkurranse i markedet. Det fører til liten utvikling av gode kommunikasjonsløsninger og videreutvikling av eksisterende løsninger. Tannhelsetjenesten samhandler tett med helse- og omsorgssektoren i kommunene, og det er også en stor utfordring med kommunikasjon mellom journalsystemene i disse to sektorene. Dette har vært kjente utfordringer i mange år. Det bidrar til å svekke pasientsikkerheten og det gjør også at mange pasienter ikke får de rettighetene de har krav på. NTF har i utallige høringer samt i dialog og møter med helsemyndighetene understreket nødvendigheten av bedre tjenester for tannlegene, men lite har skjedd.

Det vil være helt nødvendig at tannhelsetjenestens behov understøttes i ny lov. NTF vil understreke at det ikke kommer godt nok frem i det fremlagte lovforslaget.

 Utdyping av kommentarer - ny lov

NTF er kritiske til forslaget om at større lokale eller regionale e-helsetiltak skal meldes til direktoratet for vurdering og eventuell innlemmelse i en nasjonal portefølje. Det vil kunne føre til økt byråkrati og forsinke utvikling og nyskaping. Nasjonale e-helsetiltak bør bidra til bedre kvalitet i helse- og omsorgstjenestene og sikre pasientsikkerhet og personvern.  NTF vil understreke at helsetjenestens hovedformål er å yte sikker og effektiv helsehjelp til enkeltpasienter, og at dette må ivaretas bedre i lovforslaget. For å sikre bred forankring og få oversikt over de ulike behovene i helse- og omsorgs-sektoren, er det nødvendig med involvering av alle aktører i sektoren inkludert tannhelsetjenesten.

Lovforslaget omhandler i stor grad bruk av de eksisterende løsninger som helsenettet, e-resept, kjernejournal og helsenorge.no. Dette er viktige tjenesteområder også for tannhelsetjenesten, og det er nødvendig med tilgang til tjenestene for å kunne samhandle med andre aktører i helse- og omsorgssektoren slik at pasientene får en sikker og god helsehjelp. Det er dessverre fortsatt slik at tannleger ikke kan benytte e-resept på grunn av utfordringer med journalsystem for tannleger.

Høringsnotatet viser til at «helhetlige systemer gir bedre kommunikasjon om pasientene, bedre mulighet til å forebygge og oppdage sykdom, og mer effektiv helsehjelp». Det er ikke utdypet hva som menes med «helhetlige systemer».  NTF mener at det må kunne stilles krav til funksjonalitet i forhold til viktige samhandlingsløsninger for å sikre hva og hvordan virksomhetene skal kommunisere med omverdenen. Krav knyttet til funksjonalitet og ikke til system, sikrer at helsetjenesten får fleksibilitet til å modernisere teknologikomponenter uten ny lovendring. Det bør videre kreves at alle systemer må kunne sende og motta alle relevante meldingstyper og forskrive e-resepter. Videre bør   det kunne etableres overordnede funksjonelle krav til EPJ-systemer.

Innspill knyttet til finansieringsmodell, forvaltning og drift av e-helseløsningene.

Samhandlingsløsninger som er avgjørende for utvikling, forvaltning og drift, må som utgangspunkt finansieres av staten direkte. Manglende finansiering og mangel på insentiver kan være en årsak til at digitalisering på tvers er krevende.

Norsk Helsenett finansieres delvis gjennom medlemsavgiften for virksomhetene som bruker nettet, og medlemsavgiften er basert på hvilke tjenester som tilbys. Departementet foreslår at man må vurdere å justere medlemsavgiften for gruppen øvrige aktører, som den private delen av tannhelsetjenesten tilhører. NTF er svært kritisk til dette. Vi har ved flere anledninger gjennom en årrekke spilt inn at kostnadene ikke står i forhold til de tjenestene som leveres. I en helprivat sektor som ikke får noen form for støtte er det er ingen selvfølge at behandlerne velger å fortsatt være tilknyttet, hvis dette ikke endrer seg. NTF mener at man må man sørge for insentiver slik at alle virksomheter opplever reelle gevinster ved å samordne seg og ta i bruk nye løsninger som gir bedre dataflyt. Det må etterstrebes å finne finansieringsordninger som gir mest mulig digitalisering for ressursene, og det må utvikles en finansieringsmodell for investeringer i digitale systemer for hele helsetjenesten som gir insentiver for digital kvalitet og samhandling.

 Innspill knyttet til store prosjekter

I høringsnotatet skrives det flere steder om store prosjekter med en leverandør, som for eksempel Akson, men det er ikke redegjort for risiko knyttet til store og langvarige prosjekter. Når det gjelder omtalen av en felles plattform, er NTF er enig i at det er viktig med en felles plattform, men tannklinikkene må selv kunne velge leverandør eller programvare som kan kommunisere med den felles plattformen.

Forskrift om IKT-standarder

NTF mener at forskriften først og fremst skal rettes mot understøttelse av helsetjenestens primærbehov som er å yte forsvarlig helsehjelp. Departementet angir at krav til bruk av felles standarder, kodeverk og terminologi mv. er viktige forutsetninger for å sikre god samhandlingsevne mellom systemer og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten. NTF er enig i at bruk av tekniske standarder for kommunikasjonsgrensesnitt mellom systemer er viktig. Det gjør det mulig for IKT-leverandører å gjenbruke teknologi slik at helsetjenesten får løsninger raskere og billigere. Tekniske standarder må imidlertid ikke komme i veien for god klinisk praksis, og teknologien må ikke sette premisser for hvordan helsetjenesten skal utøves. Teknologien skal legge til rette for gode helsetjenester, ikke styre hvordan helsetjenestene utføres.                                                                                     

Ved eventuelle spørsmål kan følgende kontaktes:

President Camilla Hansen Steinum 99 69 71 20/chs@tannlegeforeningen.no

Fagsjef Kirsten Ahlsen 99 44 16 62/ka@tannlegeforeningen.no

HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) takker for muligheten til å komme med innspill til forslaget til ny e-helselov, Prop. 65L (2019-2020).

HLFs hovedpunkter:

• HLF ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til universell utforming av alle e-helsesystemer, inkludert teksting av alt talebasert innhold.
• HLF ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til brukermedvirkning
• HLF ber Stortinget etterspørre hvordan departementet, i prosessen med å utarbeide ny e-helselov, har vurdert Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene.

Universell utforming

Det norske samfunnet gjennomgår for tiden en rask digitalisering. For å sikre at alle borgere kan delta i samfunnet må digitale løsninger være universelt utformet. Utkastet til ny e-helselov nevner ikke universell utforming. HLF mener det er helt nødvendig at e-helseloven stiller krav til universell utforming. Det er ingen tekniske problemer med å gjøre digitale løsninger universelt utformet, og det er lite kostnadskrevende så lenge dette tas med allerede i planleggingsstadiet.

For hørselshemmede er mangelen på teksting av tale og/eller skrivetolking i digitale plattformer et stort problem. Koronasituasjonen har vist at det er store mangler når det gjelder å gjøre teknologi mulig å bruke for alle. Digitale møtetjenester som Zoom, Teams og andre har utfordringer knyttet til teksting. Hensyn til smittevern og personvern gir barrierer for digital tilgjengelighet. For eksempel er det ikke tillatt å ha med skrivetolk eller annen støtte i videokonferansesamtaler med lege. For hørselshemmede er ikke automatisert chat (chatbot) og koronatelefon en likestilt tilgang til helsetjenesten. Derfor må den nye loven ha krav om universell utforming som inkluderer teksting/skrivetolking av alt talebasert innhold, uten unntak. Universell utforming er helt nødvendig for noen, men gir bedre og likestilte tjenester for alle.

HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til universell utforming av alle e-helsesystemer. Dette kan gjøres ved:

• et nytt punkt g) under § 5: «Sikre inkluderende prosesser og at alle digitale løsninger er universelt utformede»
• krav til universell utforming under § 6 1. ledd 2. punktum: «Norsk Helsenett SF skal på et egnet sikkerhetsnivå gjøre følgende nasjonale e-helseløsninger universelt utformet og tilgjengelige for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten:»

Brukermedvirkning

For å sikre e-helseløsninger som kan brukes av alle må det gjennomføres inkluderende prosesser og brukermedvirkning. Her må funksjonshemmedes organisasjoner involveres og spille en viktig rolle i å teste e-helseløsningene. Plikten til brukermedvirkning går blant annet frem av norske myndigheters forpliktelser etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

HLF ber Stortinget sikre at ny e-helselov stiller krav til brukermedvirkning. Dette kan gjøres ved:

• enten å tydeliggjøre og understreke at dette skal gjøres gjennom forskrift i henhold til forslagets § 6 siste ledd
• eller å flytte brukermedvirkningsbestemmelsen fra forskriftsnivå inn i lovens § 6.

Menneskerettslige forpliktelser

Norske myndigheter har fått kritikk av FNs overvåkningsorganer for manglede universell utforming av digitale løsninger. Norge ble eksaminert for første gang for sin oppfølging av CRPD våren 2019. FN-komiteen kritiserte blant annet Norge for manglende lovkrav til universell utforming av varer og tjenester. Videre har norske myndigheter fått kritikk av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-komitéen) for ikke å sikre universell utforming av digitale løsninger. I dialogen med FN-komiteen fremhevet norske myndigheter at menneskerettighetsforpliktelsene tas med i vurderingene av alle lovutviklingsprosesser. HLF lurer derfor på hvorfor eksempelvis Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke er inkludert som høringsinstans?

HLF ber Stortinget etterspørre hvordan departementet har vurdert Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene i prosessen med å utarbeide ny e-helselov.

Apotekforeningen mener det er viktig at det lages en helhetlig strategi for å styrke det nasjonale e-helsearbeidet. Vi støtter lovforslagets formål om å styrke digitaliseringen i helse- og omsorgssektoren, for å legge til rette for gode og effektive helse- og omsorgstjenester.

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår at private tiltak, som apotekenes nye bransjeløsning Eik, ikke omfattes av plikten til å forelegge e-helsetiltak med nasjonal betydning for direktoratet for e-helse. Apotekforeningen støtter dette.

Plikt til å betale for nasjonale e-helseløsninger

I lovproposisjonen foreslås det å regulere en plikt for apotek og bandasjister til å betale for e-resept. Videre foreslås det at denne betalingen knyttes til virksomhetens nytte av løsningen. Apotekforeningen mener myndighetene med dette forslaget innfører et nytt prinsipp som bryter med prinsippet om likebehandling av private aktører som skal bruke myndighetspålagte løsninger:

• Privatpraktiserende leger bruker e-reseptløsningen uten at det er foreslått at disse skal betale for bruken. Det blir derimot foreslått at kommunene skal ta kostnadene på vegne av fastlegene. Andre nye aktører som tannleger, jordmødre og helsesykepleiere er ikke omtalt.
• Apotek har ikke mulighet til å finne inndekning for sine økte kostnader gjennom økte priser til sluttbruker slik andre aktører som f.eks. tannleger har mulighet til. Dette skyldes at reseptpliktige legemidler er pris- og avanseregulert av myndighetene.
• Staten har gjennom utvikling av forskrivningsmodulen finansiert utvikling av den funksjonaliteten rekvirentene trenger for å bruke e-resept. Forskrivningsmodulen er i bruk av en stor andel av rekvirentene. Apotek har hatt betydelige kostnader knyttet til egenutvikling av systemer for å kunne bruke e-reseptløsningen. Dette er ikke hensyntatt i lovforslaget.

E-resept er en nasjonal e-helseløsning som apotekbransjen er pålagt å bruke. Apotekforeningen er enig i at også apotekbransjen har hatt nytte av e-resept. E-resept har vært et viktig tiltak for å bedre kvalitet og pasientsikkerheten i legemiddelhåndteringen. Vi mener en nasjonal e-helseløsning som innføres for å ivareta pasientsikkerheten og som private aktører pålegges å bruke, må finansieres av det offentlige. Apotekforeningen støtter derfor ikke forslaget om at apotek og bandasjist som eneste private aktører skal betale for e-resept.

Som nevnt over, kan ikke apotekene kompensere for økte utgifter ved å øke prisene. Dersom apotekene pålegges å betale for e-resept, må Stortinget sikre at slike nye lovpålagte oppgaver blir kompensert gjennom en tilsvarende økning i apotekenes regulerte maksimalavanse på reseptbelagte legemidler. Apotekavansen beskrives av Statens legemiddelverk på følgende måte: «Apotekavansen skal dekke kostnader apoteket har i forbindelse med lovpålagte oppgaver og plikter knyttet til resept- og varehåndteringen. Disse oppgavene er utdypet i lover, forskrifter og rundskriv mv.»[1]

Plikt til å betale for Helsenettet

Apotekforeningen viser til at departementet opprettholder forslaget om at alle virksomheter som faktisk benytter Helsenettet skal betale en medlemsavgift. Departementet foreslår at prinsippet for betaling av medlemsavgiften videreføres som en flat sats uavhengig av bruk. Apotekforeningen mener at apotekenes betaling av medlemsavgiften for Helsenettet må stå i forhold til bruken av tjenester, og støtter ikke en betalingsmodell der apotek pålegges å betale for tjenester og komponenter man ikke bruker.

[1] https://legemiddelverket.no/Documents/Offentlig%20finansiering%20og%20pris/Pris/Apotekavanse/Evaluering%20apotekavanse%20og%20trinnpris%2020161201.pdf