___________________________________________________________________________________________
Vipps AS www.vipps.no
Dronning Eufemiasgate 11, Oslo
0134 Oslo, Norway

Høring i Justiskomiteen 17.09.2020

Vipps om forslag til ny finansavtalelov

Vi står midt oppe i den kraftigste digitaliseringsbølgen noe land noe sted i verden har opplevd. Vi
er blant verdens beste på digitalisering, både i det offentlige og det private. I Norge klarte vi å
bygge en løsning der bedrifter som mistet levebrødet fikk utbetalt støtte fra staten bare noen
uker etter at ordningen var vedtatt. 90 % velger å bruke BankID når de skal utføre tjenester innen
det offentlige, for å ordne alt fra skatt og skilsmisser, til sosialytelser og koronatesting. Ingenting
av dette hadde vært mulig uten en gjensidig anerkjent elektronisk ID med høy tillit og utbredelse.
Ingenting av dette hadde vært mulig uten BankID.

Det har vært en del oppmerksomhet rundt misbruk av BankID – og vi kommer tilbake til hva vi og
bankene jobber med for å løse dette.

I all oppmerksomheten som har vært rundt svindel har det blitt skapt et inntrykk av at tjenesten i
seg selv ikke er trygg. Det er synd, og det gir rett og slett et feil bilde. BankID er det sikreste vi har
og et av verdens mest brukte elektroniske ID-system. BankID er på høyeste sikkerhetsnivå, i
samsvar med norsk Lov om elektroniske tillitstjenester med tilhørende forskrifter, med strenge
krav til revisjoner og beredskap. Våre utstedere av BankID står på tillitslisten hos nasjonale
kommunikasjonsmyndigheter, og utstedere av BankID eSignatur på EUs tillitsliste for
anerkjente eSignaturer, noe som gjør oss klare for grenseoverskridende avtaleinngåelser. Dette
er en investering som krever store ressurser, men det er en investering som gjør Norge til en del
av det digitale samarbeidet mellom bedrifter og forbrukere i Europa.

At løsningen i seg selv er noe av det sikreste som finnes, betyr dessverre ikke at den ikke kan
svindles med. Noen gir fra seg BankID etter press, andre lures av falske bankansatte på telefon.
Svindel blant nærstående er også noe som dessverre forekommer. Vi har like sterk forståelse
som komiteen for den dype fortvilelsen det er å bli frastjålet sin identitet eller svindlet av sine
nærmeste. Og vi erkjenner, sammen med bankene, at vi ikke har vært gode nok til å tette disse
hullene med «tilgivende teknologi» og bedre rutiner. Informasjonen er gitt, men er vi sikre på at
innehaver av BankID forstår risikoen? Vi må forutsette at ikke alle vil kunne forstå hva det
innebærer å beskytte BankID-en sin, og derfor må løsningen bli enda bedre på å hjelpe kundene
til økt sikkerhet «by design».

Dette gjør vi nå:
Som eier av tjenesten utvikler vi BankID kontinuerlig og gjør svindel vanskeligere, og bankene og
Nordic Financial Cert utgjør en viktig del av brannkorpset. Det siste året har vi sammen med
bransjen, Bits og Finans Norge sett på hvordan bedre prosedyrer, som ekstra sjekk av kundens
identitet ved opprettelse av nye kundeforhold, og ekstra kontroller før større lån utbetales, vil
kunne begrense svindel. Det jobbes for å få på plass offentlig tilgjengelige registre, og vi ser frem
til at disse prosedyrene blir innført på tvers av bankene i vår felles kamp mot svindel.

Vipps har nettopp lansert en app som erstatter kodebrikken fra bankene og som gjør det
tryggere å ha BankID. Mobilen har man alltid med, og kundene vil få bedre kontroll over hva som
skjer når de må bekrefte innlogging og signering på mobilen. Appen åpner for mange
muligheter som sikrer brukerne bedre. Vi vurderer å lage en varslingstjeneste hvor brukeren blir
varslet hver gang BankID brukes, og vi utforsker hvordan nye funksjoner kan øke
sikkerheten i noen sammenhenger.

Appen gir allerede økt beskyttelse ved at du må bekrefte en signering på mobilen din, og vi
oppfordrer alle bankene til å tilby appen til kundene sine for å gjøre BankID enda tryggere for
kundene.

Til slutt – BankID har gitt Norge et ekstremt sterkt fortrinn sammenlignet med nesten alle andre
land, og den store utbredelsen har gjort det mulig å digitalisere sektor etter sektor med suksess.
Da blir det både gammeldags og bakvendt å regulere BankID som en finansiell tjeneste –
elektroniske signaturer bør reguleres i Lov om elektroniske tillitstjenester, og for øvrig bør det
være Avtaleloven som gjelder, uansett om vi har signert på papir eller elektronisk. Vi tror ikke
lovforslaget fører til bedre sikkerhet, men ser heller en fare for at digitaliseringen bremser
opp, og reguleringen kan bidra til å lukke det store mulighetsrommet vi har til å
digitalisere avtaleinngåelser.

Vi appellerer til at komiteen ber om en grundigere utredning av konsekvensene av regulering
av eSignatur i finansavtaleloven, konsekvenser for Norges digitale utvikling, og for Norges
deltagelse i eIDAS og EUs nettverk av tillitstjenester. Vi ber om at formuleringene som
gjelder eSignatur tas ut av forslaget inntil dette er gjort.

Det offentlige Norge som kjøper ID-tjenester fra oss, og som får utbredelse for digitale tjenester
med BankID, bør ha tillit til at vi og bransjen sammen klarer å begrense svindel gjennom bedre
prosedyrer og gjennom utvikling av selve tjenesten.

På denne måten vil digitaliseringen kunne fortsette i samme fart og med forutsigbare
rammebetingelser. Vi har på vår side intensivert arbeidet med å sikre løsningen mot svindel,
fordi vi ønsker at Norge skal ha verdens beste og tryggeste infrastruktur for elektronisk ID og
signatur. Det gjør vi uansett, lov eller ikke lov.

Forslaget til ny Finansavtalelov regulerer elektronisk signering på en måte som kan få store
konsekvenser for tilliten til digitale løsninger i Norge, og dermed for digitaliseringen av i Norge.

Forslag om ny finansavtalelov

HØRINGSINNSPILL 16.09.2020

DNB mener at et sterkt forbrukervern bidrar til tillit til finansnæringen, og ønsker velkommen en modernisering av finansavtaleloven. Forslaget Stortinget har fått forelagt, er imidlertid mangelfult utredet, og har betydelige svakheter. Stortinget bør derfor gå varsomt frem i behandlingen av forslaget og sette av god tid til konsultasjoner med forbrukere og næringen.
Etter DNBs syn er det behov for en tydelig lov som gir et sterkt vern for forbrukerne av finansielle tjenester og fremmer innovasjon og konkurranse. Dagens finansavtalelov stammer fra 1999 – en fjern fortid i en teknologiintensiv næring som finanstjenester. En modernisering av lovverket er betimelig og noe DNB og næringen for øvrig har etterspurt i mange år, ikke minst for å gjennomføre viktige EU-regelverk. Imidlertid har vi betydelige bekymringer knyttet til det forslaget som ligger på bordet.

1. En omfattende og viktig lov fortjener en grundig prosess
Justis- og beredskapsdepartementet sendte høsten 2017 på høring et forslag til ny finansavtalelov. Forslaget innebar en svært ambisiøs nyskrivning av loven, der man i tillegg til å innarbeide tre omfattende EU-direktiver, blant annet foreslo omfattende endringer i struktur og virkeområde.
Finansnæringen utarbeidet den gang et felles høringssvar på 178 sider som påpekte svakhetene ved forslaget: «Lovforslaget er utilstrekkelig utredet og med få konsekvensutredninger. I likhet med det som er vanlig ved andre lovrevisjoner av denne karakter, burde det vært nedsatt lovutvalg.» Finans Norge fikk støtte fra bla. Regelrådet, som skrev i sitt høringssvar at «forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, jf. kravene i utredningsinstruksen punkt 2-1 og 2-2. Regelrådet vil særlig fremheve den manglende beskrivelsen av berørte aktører og næringer, og deres struktur. Videre vil Regelrådet påpeke at den manglende beskrivelsen av konsekvensene ved et utvidet materielt virkeområde er alvorlig.» Finansdepartementet pekte i sitt høringssvar selv på behovet for å unngå «dobbeltregulering av forhold som også er regulert i finansforetaksloven», og pekte på flere områder som heller kunne ha vært regulert i offentligrettslig lovgivning. Finansdepartementet fant «gode grunner til å involvere berørte instanser i oppfølgingen av høringen». Disse vurderingene av forslaget fra 2017 beskriver etter DNBs syn dessverre også det lovforslaget som ble oversendt Stortinget før sommeren. Proposisjonen viderefører mange av svakhetene ved 2017-forslaget.
Med hele 179 bestemmelser fordelt på 729 sider med proposisjon, har forslaget et omfang og en kompleksitet som burde tilsi svært grundige utredninger og konsekvensvurderinger før de vedtas. Vi mener utredningen av dette forslaget derimot er mangelfull. Det er svært krevende, selv for eksperter, å sette seg inn i hva forslaget i realiteten vil innebære, ikke minst for forbrukerne.
En kompleks lovteknikk, nye begreper, et utvidet virkeområde og en blanding av implementert EU-lovgivning og særnorske forbrukervernregler, gjør at det er svært tidkrevende å sette seg inn i konsekvensene av forslaget. En arbeidsgruppe sammensatt av noen av Norges ledende jurister på det finansmarkedsregulatoriske området fra norske banker har arbeidet siden 2017 med å tolke og konsekvensutrede forslaget. Finans Norges høringssvar beskriver godt de svakhetene denne gruppen har identifisert og påpekt, og som ikke lar seg gjengi innenfor rammene av dette høringssvaret.
Finansavtaleloven er blant de viktigste lovene som regulerer norske bankers virksomhet. Som Norges største bank, nedsatte DNB før sommeren et eget konsernprosjekt der 35 jurister og representanter fra berørte forretningsområder forsøker å forstå det foreslåtte lovverket og vurdere konsekvensene for våre produkter, tjenester, distribusjonsmodeller, opplæring, IT-systemer mv. Dette hurtigarbeidende prosjektet har som mål å ferdigstille en første analyse innen utgangen av 2020.
All den tid finansavtaleloven er et lovverk av stor betydning for forbrukere og leverandører av finansielle tjenester, konsekvensene av forslaget er såpass uoverskuelige, og prosessen forut for proposisjonen har hatt svakheter, mener DNB at representantene i Stortingets justiskomité bør sette av tilstrekkelig tid til god dialog med næringen og forbrukersiden. Selv inviterer vi gjerne komiteens medlemmer til DNB for å diskutere de problematiske sidene ved lovforslaget i større detalj, etter hvert som vi selv har dannet oss en tydeligere formening om detaljene i forslaget.
2. Kommentarer til lovforslagets innhold
Mediedebatten om lovforslaget har i stor grad handlet om misbruk av e-signatur. En styrking av forbrukerbeskyttelsen på dette området er i utgangspunktet positivt, og kan bidra til nødvendig innovasjon fra næringens side. Kravene til hvilke beviser som kan legges til grunn i en misbrukssak bør dog presiseres tydeligere, kravet til kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å bevise en omstendighet medfører at tjenesteytere ofte ikke vil ha mulighet til å kunne føre tilstrekkelige bevis til å vinne frem, og det er grunn til å spørre om reglene for bruk av e-signatur heller burde reguleres i lov om elektroniske tillitstjenester. Forholdet til EU-forordningen eIDAS ser ikke ut til å ha vært vurdert.
Det er verdt å merke seg at finansnæringen i Norge løpende arbeider med forbedring av regelverket og utvikling av bransjenormer for BankID-misbrukssaker, innenfor rammen av Finans Norge og næringens felles teknologiselskap Bits. I tillegg arbeider bankene gjennom Vipps for forbedringer av sikkerheten i BankID. Dette arbeidet innebærer at bankene i Norge selv tar grep for å sikre økt trygghet for forbrukerne ved bruk av elektronisk signatur.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at e-signatur kun utgjør en liten del av lovforslaget, og at det også skjuler seg flere uklarheter og mulige svakheter i proposisjonen. Disse er godt redegjort for i Finans Norges høringssvar og supplerende notater som er oversendt komiteen. Hovedpunktene:
→ Lovens virkeområde må presiseres tydeligere.
→ Tjenesteyters ansvar for kunders tap som følge av tredjeparters handlinger bør tydeliggjøres.
→ Direktekrav mot underleverandører bør droppes.
→ Lovforslagets prinsipp om digitalt førstevalg er svært positivt og kan bidra til effektivisering og innovasjon, men dette målet undergraves av enkeltbestemmelser som legger mer risiko på bankene for at meldinger kommer til kundens kunnskap, enn det offentlige selv har i sin digitale kommunikasjon med borgerne.
→ Kontraheringsplikt for næringsdrivende finnes ikke i våre naboland og setter bankene i en posisjon hvor man kan komme i konflikt med andre regelverk som hvitvaskingsloven.
→ Forslaget om avslagsplikt fremfor plikt til fraråding begrenser bankenes mulighet til å utøve skjønn og godt kreditthåndverk, kan begrense adgangen til kreditt for enkelte grupper som gjennomgår vanskelige faser i livet og i ytterste konsekvens virke konjunkturforsterkende.
Én side ved lovforslaget fremstår imidlertid som krystallklar: Uavhengig av utfall vil det være behov for at norske banker – små og store – gjennomfører omfattende tilpasninger av produkter, tjenester, tekniske løsninger og IT-systemer, i tillegg til opplæring av egne ansatte og kommunikasjon til kundene. Det er også viktig at supplerende forskrifter er på plass i god tid før lovendringene trer i kraft. Ikrafttredelse bør derfor tidligst skje 1. januar 2022.

DNB ønsker en debatt om disse sidene ved lovforslaget velkommen, og supplerer gjerne med mer utfyllende redegjørelser og vurderinger i den form komiteen måtte ønske.

Advokat Stensland & Co AS - Tlf. 922 100 27 - Org. nr. 989 930 958 MVA - www.stenslandco.no
Postadresse Pb. 1473 Vika, 0116 Oslo
Besøksadresse Stortingsgaten 30
Høringsnotat til justiskomiteen Oslo, 15. september 2020
Prop. 92 LS (2019-2020) Finansavtaleloven

1 INNLEDNING
I lovforslaget foreslås det å videreføre § 45 i Finansavtaleloven om overdragelse av lån fra en bank til en annen bank uten samtykke fra skyldner, se utkast til § 2-13.
Overdragelsen av lån etter bestemmelsen gjelder både:
- forfalte lån og
- ikke forfalte lån
2 KJØP AV FORFALTE LÅN
a. Banker som kun driver slik virksomhet
b. Overdragelse av forbrukslån (usikrede lån)
c. Prisen er fastsatt på forhånd og lavere enn lånets pålydende (FORWARD FLOW AVTALER)
d. Inndrivelsen settes bort til andre
3 PROBLEMET
a. Inkassovirksomhet ikke bankvirksomhet
b. Krav til samtykke fra skyldner - personvernforordningen fra 2018, artikkel 6 nr. 1. (tredjemannsavtaler)
c. Prisen som betales er støtende
d. Ulik egeninteressen - ny bank og opprinnelige bank
e. Undergraver forbrukslånsbankenes lånesaksbehandling, kravet til godbankskikk – forward flow avtalens betydning
4 SPØRSMÅLET
a. Krav til aktivt samtykke fra skyldner, personvernforordningen art 6. nr. 1 bokstav a.
b. Styrke kundeforholdet mellom skyldner og forbrukslånsbanken (opprinnelige banken)
c. Samfunnsøkonomisk - redusere antall misligholdte lån –
d. Gode betalingsløsninger
5 KONSEKVENSER
a. Bankene må følge opp egne kunder til lånet er innfridd – bedre løsninger og reduserte saker for namsmannen – redusert antall med gjeldsproblemer
b. Bransjen - kjøper lån billig for så kreve inn hele lånet vil reduseres
c. Tradisjonell inkasso
Side 2 av 2
6 STYRKET FORBRUKERVERN
a. Vern av personopplysninger
b. Hindre spekulasjon om forbruker misligholder lånet eller ikke
c. Oversiktlig saksbehandling – en kreditor hele tiden
7 LØSNING
Overdragelse av lån fra en bank til en annen bank uten samtykke fra skyldner må kun gjelde ikke forfalte lån.
For overdragelse av forfalte eller misligholdte lån må det innføres et krav til forhåndssamtykke fra skyldner ihht personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a.
I praksis betyr det at lovlig samtykke fra skyldner til overdragelsen må gis samtidig med selve overdragelsen, og kan ikke f eks gis i forbindelse med inngåelse av låneavtalen.
Med vennlig hilsen
Joakim Stensland
Advokat
Tlf. 92210027
E-post: js@stenslandco.no

Innspill til Prop 92 LS (2019-2020) fra Marte Eidsand Kjørven, Universitetet i Oslo

• særlig om ansvarsfordeling ved tap etter misbruk av digitale signaturer

• For utdypende kommentarer, se skriftlig innspill 8. mai 2020 (12 sider)
• Regler om erstatningsansvar ved misbruk av BankID i dag: den som forsettlig eller uaktsomt påfører en annen et tap, må betale erstatning (ulovfestet regel).
  • Banker har i stor utstrekning påberopt seg denne ulovfestede erstatningsregelen for å kreve erstatning for det tapet som har oppstått når banken har betalt ut penger til en svindler basert på en låneavtale med falsk digital signatur.
  • Eksempler på handlinger som har blitt ansett erstatningsbetingende uaktsomt:
    • Sitte i sofaen og betale regninger ved siden av samboer/ektefelle
    • Skrive ned BankID-passord, selv om du er 93 år og lider av alzheimer
    • Å ikke forhindre ektefelle som utsetter deg for vold i å misbruke BankID’en. (Kvinne saksøkt av bank etter å ha rømt på krisesenter med to små barn og fått hemmelig navn og adresse. Mannen strafferettslig dømt for omfattende familievold.)
  • Lovforslaget § 3-20 (4), om ansvar ved forsettlig pliktbrudd
    • «Rettighetshaveren kan holdes ansvarlig for hele tapet i samsvar med ellers gjeldende rettsregler dersom rettighetshaveren forsettlig har misligholdt en eller flere av sine plikter etter § 3-19 første og annet ledd.»
      • Pliktene etter § 3-19: «skal bruke de elektroniske signaturfremstillingsdataene i samsvar med vilkårene for utstedelse og bruk». Med andre ord: brudd på plikter i BankID-avtalen.
    • Uklart hva dette skal bety og hvordan det forholder seg til alminnelig erstatningsrett.
    • Tre alternativer
      • 1) ansvar inntrer ved ethvert brudd på plikter i BankID-avtalen som kunden gjør «med vilje» (noen av kommentarene i proposisjonen tilsier en slik forståelse)
      • 2) ansvar inntrer dersom forsettlig brudd på BankID-avtalen innebærer ansvarsgrunnlag etter alminnelig erstatningsrett (lovforslagets ordlyd og andre kommentarer i proposisjonen tilsier denne forståelsen)
      • 3) ansvar inntrer bare dersom det foreligger «forsett» som ansvarsgrunnlag i erstatningsrettslig forstand, dvs. at forsettet også må dekke skadefølgen
    • Hvis alternativ 1 velges:
      • Strengere ansvar enn i dag
      • Finansnæringen kan gjennom BankID-avtalen regulere når kunden er ansvarlig.
      • Finansnæringen kan innta følgende i avtalen:
        • Du skal aldri bruke BankID i samme rom som andre.
        • Du skal oppbevare BankID-brikke i en safe hjemme.
        • Du skal aldri skrive ned passordet – selv om du har alzheimer.
        • Personer som ikke følger disse kravene i avtalen, har brutt avtalen med forsett (med vilje), og blir erstatningsansvarlig for fullt beløp.
        • Vi rykker tilbake til start…
      • Hvis alternativ 2) velges
        • Uklar rettstilstand med uklart resultat.
        • Sannsynlig med mange tvister om når forsettlig brudd på BankID-avtalen innebærer ansvarsgrunnlag.
      • Hvis alternativ 3) velges
        • Klar rettstilstand.
        • God beskyttelse.
      • Forbud mot lemping i § 3-21
        • Lemping (dvs. nedsettelse av erstatningsbeløpet) «kan ikke skje hvis tapet skyldes at rettighetshaveren har opptrådt svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle sine plikter etter § 3-19»
        • En generell lempingsregel i skadeserstatningsloven § 5-2, som gjelder absolutt alle erstatningskrav.
        • Høyesterett har i Rt. 2004 s. 165 lempet en ung manns erstatningsansvar etter at han hadde tent på et eldresenter. Ansvaret ble satt ned fra 1,5 millioner til 750.000 kroner.
        • Forbudet mot lemping fremstår som et arbeidsuhell i lys av formålet med ny finansavtalelov.
      • Varslingsfrist i § 3-19
        • «Rettighetshaveren taper sin rett til å gjøre gjeldende krav etter § 3-20 mot tjenesteyteren på grunn av misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata dersom tjenesteyteren ikke varsles om kravet uten ugrunnet opphold etter at rettighetshaveren ble kjent med misbruket, og senest 13 måneder etter at misbruket fant sted.»
        • Bestemmelsen gir ikke mening all den tid rettighetshaveren (forbrukeren/BankID-innehaveren) ikke har noe krav mot tjenesteyteren. Tvert imot er det tjenesteyteren som eventuelt har et krav mot rettighetshaveren.
        • Umulig å forstå hva bestemmelsen skal bety, og hva konsekvensene av overskridelse av fristen skal være.
      • Problemer som ikke løses av ny finansavtalelov
        • Ved ukjent gjerningsperson legges det nesten alltid til grunn som mest sannsynlig at BankID-innehaveren har vært med på svindelen (signert selv). Dvs. avhengig av politietterforskning, men sakene henlegges ofte.
        • Tilgang til bevis
        • Manglende rettshjelp

Finansavtaleloven

Regjeringen legger opp til en omfattende og nødvendig revisjon av finansavtaleloven. Justis- og beredskapsdepartementets forslag til ny lov vil gi norske forbrukere et bedre vern innenfor finansielle tjenester enn de har i dag.

Stortinget bør i all hovedsak støtte forslaget til ny lov, men det er nødvendig å gjøre lovforslaget mer forbrukervennlig på enkelte områder. Samtidig er det viktig at Stortinget bidrar til at departementet gir prioritet til forskriftsarbeidet som omhandler markedsføring av kreditt.

Justisdepartementets forslag til ny finansavtalelov inneholder viktige endringer som Forbrukerrådet støtter, og som vil styrke forbrukernes rettslige vern. I så måte rettes det opp i flere skjevheter som i en årrekke har vært til forbrukernes ugunst. Lovforslaget vil gi et sterkere vern for kredittkunder, forbrukernes erstatningsrettslige vern styrkes, og tjenesteyternes plikter klargjøres.

 Forbrukerrådet er spesielt tilfreds med at eksisterende frarådingsplikt – som ikke fungerer – erstattes med en avslagsplikt, som også åpner for at finansforetak som innvilger kreditt som ikke burde vært gitt, kan komme i erstatningsposisjon.

Lovforslaget sikrer også tilgangen til moderne konto- og betalingstjenester, som er ment å gi flere tjenester til forbrukere. Kredittytere må også forsikre seg om at kundene har forstått vilkårene og at opplysningene som gis om lån tilpasses låntakernes individuelle forutsetninger.

Lovrevisjonen skal i tillegg sørge for at loven blir mer brukervennlig. Regelverket og terminologien skal bli enklere tilgjengelig for brukerne av de tjenester loven regulerer, og da særlig for kundene. Den nye loven tar også inn over seg at vi lever i en digitalisert bankverden.

Forbrukerrådet ønsker samtidig å gjøre Stortinget oppmerksom på enkelte uheldige sider ved lovforslaget, i hovedsak knyttet til bestemmelsene om misbruk av identifiseringsverktøy/Bank ID. Et sentralt mål må etter Forbrukerrådets syn være å beskytte forbrukere mot det økonomiske ansvaret de kan påføres i disse sakene. Reglene må utformes på en måte som gjør at få tvister oppstår og at forbrukerne som får slike krav rettet mot seg kan forholde seg til tydelige regler.

Slik lovforslaget er utformet kan det i praksis vise seg å være en fordel for forbrukere som har blitt utsatt for misbruk av Bank ID at hendelsen ikke omfattes av loven. Dette har sin bakgrunn i at forslagets bestemmelser § 3-19 til § 3-21 om forbrukers ansvar, lemping og varslingsfrister er strengere enn det som gjelder i dag.

Når det gjelder ansvar for tap ved misbruk av elektronisk signatur foreslår derfor Forbrukerrådet følgende endring av § 3-20:

(1) Tjenesteyter bærer tap som oppstår etter misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata når ikke annet følger av reglene i annet til tredje ledd.

(2) Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for en egenandel på 450 kroner dersom rettighetshaveren kunne oppdaget misbruket. Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for inntil 12.000 kroner dersom tapet er voldt ved grov uaktsomhet. Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren ansvarlig for hele tapet når dette er voldt forsettlig eller rettighetshaveren har opptrådt svikaktig. Rettighetshaveren er bare ansvarlig etter første til tredje punktum så langt slikt ansvar følger av alminnelige erstatningsrettslige regler. 

(3) Rettighetshaveren svarer ikke for tap som skyldes tjenesteyteren selv, noen som opptrer på tjenesteyterens vegne, eller noen som tjenesteyteren selv representerer. Med mindre rettighetshaveren har opptrådt svikaktig, svarer rettighetshaveren heller ikke for tap som nevnt i andre ledd i følgende tilfeller:

1. a) når tap oppstår etter at rettighetshaveren har varslet tilbyderen eller tjenesteyteren om misbruk eller fare for misbruk i samsvar med § 3-19 annet ledd.
2. b) når plikten til å tilrettelegge for varsling etter § 3-17 eller § 3-18 er misligholdt.
3. c) når det ikke er benyttet sikkerhetsnivået «høyt» til et elektronisk identifikasjonsmiddel, herunder de tekniske minstespesifikasjonene, minstestandardene og minstekravene for fremgangsmåter som er fastsatt i medhold av forordning (EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked artikkel 8 nr. 3 bokstav c.
4. d) når tjenesteyteren ikke har krevd sterk kundeautentisering hvis dette er relevant.

Forbrukerrådet støtter for øvrig endringsforslagene som er fremmet av førsteamanuensis Marte Kjørven til § 3-19 og § 3-21. Dette innebærer blant annet følgende endringer:

• 3-19: Paragrafens 3. ledd slettes.
• 3-21: Paragrafens 3. ledd endres til å lyde: «Selv om vilkårene etter første og annet ledd ikke er til stede, kan rettighetshaverens ansvar alltid lempes dersom de alminnelige vilkårene i skadeserstatningsloven § 5-2 er oppfylt.»

Endringsforslagene som er foreslått ovenfor sikrer at forbrukere ikke stilles dårligere enn etter gjeldende rett i dag og at rettsanvender forstår at det ikke har vært meningen å gjøre forbrukers ansvar strengere. I tillegg vil regelen være rettsteknisk enklere å praktisere. I forholdet mellom bank, forbruker og svindler, er forbrukeren alltid det svake leddet.

Lovforslaget løser heller ikke problemet med tilleggsfordeler knyttet til kredittkortbruk. Eksempler på dette er opptjening av bonuspoeng og rabatter på varekjøp hvis - og bare hvis - man betaler med kreditt. BLD (nå: BFD) fikk utredet det rettslige grunnlaget for markedsføringsregulering i oktober 2016, og utredningen ga en klar anbefaling om å etablere et forbud mot denne typen kredittsalg. Forbrukerrådet vil oppfordre Stortinget til å sørge for bestemmelser om dette.

Lovforslaget tar heller ikke for seg regulering av markedet for leasing av personbiler. Regjeringen legger her opp til et separat lovarbeid i etterkant av ny finansavtalelov. Stortinget må bidra til at dette arbeidet kommer i gang. Leasing har vokst kraftig de siste årene, og utgjorde over 13 mrd. kroner i 2018. Leasing som marked er underregulert og fører til mange forbrukerklager, f.eks. hvilke rettigheter kundene har når de må tre ut av en leasingavtale (debitorskifte), hvilke skader som må utbedres ved innlevering etter leasingperiodens utløp (påkost) samt garantiforhold. Det er viktig at forbrukerne har tillit til leverandørene og at avtalene er enkle å forstå.

HØRING FINANSAVTALELOVEN
Finansforbundet er det største fagforbundet i finansnæringen med 32 000 medlemmer. Finansforbundet er opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for finansnæringen samtidig som kundenes rettigheter ivaretas. Vårt fokus i denne høringen er konsekvensene ny finansavtalelov vil kunne få for ansatte innen finans. Oppsummert er vi bekymret for at dette ikke er tilstrekkelig utredet.
Vi vil spesielt kommentere bestemmelsene om erstatning, bevisbyrde og profesjonsansvar, i tillegg til regulering av tittelen «finansrådgiver».

Erstatning, bevisbyrde og profesjonsansvar
Finansforbundet er bekymret for konsekvensene forslaget vil få for de ansatte i finans.
Vi viser særlig til de foreslåtte bestemmelsene om rett til erstatning (§ 3-49), pliktnormer (§ 3-1) og bevisbyrde (§ 3-5) sett i sammenheng.
Etter forslaget plikter tjenesteyteren blant annet å opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder, og det som ellers er avtalt.
Slik vi forstår forslaget blir tjenesteyter ansvarlig for økonomisk tap som oppstår som følge av brudd på dennes plikter, og som tjenesteyter «med rimelighet» kunne forutse. Etter forslaget stilles det ikke noe krav til skyld ut over selve pliktbruddet.
Departementet foreslår samtidig at tjenesteyteren alltid skal ha bevisbyrden for at pliktene etter lov og forskrift er oppfylt. Dette vil gjelde for alle forpliktelser, også de skjønnsmessige, som plikten til å opptre faglig forsvarlig. Tjenesteyter vil også ha bevisbyrden i tilfeller hvor kunden er den som har best mulighet og oppfordring til å sikre bevisene.
Finansbransjen er avhengig av at befolkningen har tillitt til at vi opptrer profesjonelt og faglig forsvarlig. Det stilles også i dag høye krav til ansatte i finans.
Slik disse forslagene er utformet, er vi bekymret for konsekvensene de vil få for ansatte i finans og deres arbeidshverdag. Selv om det er foretakene som vil være direkte ansvarlige overfor kunden, vil disse bestemmelsene få betydning for ansatte. Det er gjerne de ansatte som er foretakets representant overfor kunden. Når bevisbyrden for at kravene i loven, forskriftene og eventuelle avtaler er oppfylt legges til foretakene, innebærer det også i praksis at den legges til de ansatte. Vi kan ikke se at konsekvensene av disse regelendringene og den innvirkningen de vil få for de ansatte i finans, er tilstrekkelig utredet.
I tillegg kommer risikoen for at de foreslåtte reglene vil kunne føre til en økning i rettsprosesser, hvilket vil være negativt både for næringen og de ansatte og belastende for rettssystemet.

Bruk av tittel «finansrådgiver»
Finansforbundet er tilfreds med forslaget knyttet til retten til bruk av tittelen finansrådgiver. Departementet har gått bort fra forslaget om å innføre begrensninger i adgangen til å bruke tittelen «finansrådgiver» og i stedet stille krav til de faglige kvalifikasjonene til den som yter finansiell rådgivning mot vederlag.
Dette forslaget er i tråd med Finansforbundets innspill tidligere i prosessen og bygger godt på arbeidet som blant annet er gjort gjennom sertifiseringsordningen i Finansnæringens autorisasjonsordning (FinAut). Ordningen omfatter i dag 129 bedrifter, og nærmere 6000 ansatte og ledere har gjennomgått utdanning, bestått eksamen og fått tittelen «autorisert finansiell rådgiver».

Med vennlig hilsen
FINANSFORBUNDET
Vigdis Mathisen
forbundsleder

Høringssvar – gjennomføring av deler av boliglånsdirektivet 2014/17/EU i norsk rett

Vi viser til høringsbrev fra Finansdepartementet gjennomføring av deler av boliglånsdirektivet.

Eiendom Norge er positive til at boliglånsdirektivet innføres i norsk rett, og vi ønsker å støtte
Finanstilsynet i sitt forslag i høringsnotatets punkt 19.3. Her foreslår Finanstilsynet å ikke lovregulere
standarder for prisvurderinger av eiendom. Snarere mener de dette bør overlates til bransjen
gjennom selvregulering. Men Finanstilsynet går like fullt inn for at det i finansforetaksforskriften
fastsettes at finansforetak skal ha interne retningslinjer for å fastsette forsvarlig verdi for boliger som
skal stilles som sikkerhet for lån.

Dagens standard for prisvurdering av bolig er E-takst. En E-takst er utarbeidet av eiendomsmegler,
som med sitt skjønn i kombinasjon med et prisestimat fra Eiendomsverdi AS (basert på Eiendom
Norge sine boligprisdata), gjør en verdivurdering. Dette er en meget presis og etterprøvbar standard
som de aller fleste banker krever ved fastsettelse av forsvarlig verdivurdering. Gode statistiske
verktøy i kombinasjon med markedskunnskap gir betydelig bedre presisjon i verdisetting enn å
regulere kunnskap og krav til den enkelte utøver av taksering. Norge er på dette området
verdensledende.

Eiendom Norge ønsker også å støtte Finanstilsynets forslag i punkt 20.3 hvor Finanstilsynet ikke anser
at det er et behov for noen særskilte regler knyttet til statistisk overvåkning av boligmarkedet, da
Statistisk sentralbyrå og Eiendom Norge (i samarbeid med Finn.no og Eiendomsverdi) utgir
prisstatistikk for hele Norge.

Vi viser forøvrig til Finans Norges høringssvar og støtter deres synspunkter om helhetlig innføring av
direktivet og at direktivet kun skal omfattes boliglån.

Det vises til justiskomiteens høring om Prop. 92 LS (2019-2020). Finans Norge har omfattende kommentarer til forarbeidet og enkeltparagrafer i dette svært omfattende og kompliserte lovverket. Av hensyn til begrensningen på to siders høringsnotat, vil vi i denne omgang prioritere våre hovedsynspunkter på lovforslaget.

Store svakheter i lovarbeidet

Finansavtaleloven er det viktigste lovverket som regulerer forholdet mellom kunder, brukere, og tilbydere av finansielle produkter og tjenester. Dagens lovverk er gammelt, og har trengt fornyelse lenge. Området er komplisert med krav til høyt presisjonsnivå. Endringer vil kunne gi store og uforutsette konsekvenser.

Det er en stor svakhet med lovarbeidet at det ikke har vært gjenstand for ordinær lovbehandling eller konsekvensutredning i tråd med utredningsinstruksen. Dette ble påpekt blant annet av regelrådet og advokatforeningen under høringen høsten 2017.

Forslagene i proposisjon er sterkt omarbeidet jfr. struktur i loven og i enkeltbestemmelser sammenlignet med forslaget som var på høring. Nye forslag er inntatt uten at disse har vært på høring.

Konsekvensen av dette er et lovverk som har uklar begrepsbruk og uklare definisjoner, har bestemmelser med uklar rekkevidde og innhold, og er til dels inkonsekvent og selvmotsigende.

Det vil oppstå stor usikkerhet rundt lovgivers og lovens intensjoner, som vil åpne for en rekke juridiske uklarheter og unødvendige tvister. I tillegg vil det påløpe unødvendig høye systemutviklingskostnader som følge av at finansområde er i høy grad er digitalisert og dermed krever et klart og tydelig definert lovverk.

Vi mener Stortinget må konsentrere seg om å innføre de reglene som MÅ innføres for å implementere EU-direktivene, mens man tar seg bedre tid med resten av loven.

Uklare konsekvenser for digitaliseringen

Norge er verdens mest digitaliserte samfunn. Det er et viktig konkurransefortrinn og et gode både for det offentlige, privat sektor og ikke minst forbrukerne selv. Digitaliseringen er dessuten en avgjørende forutsetning for den omstillingen Norge skal gjennom, og for å ta ut de effektiviseringspotensialer og gevinster dette gir. Finansnæringen ligger helt i front i det digitale skiftet i Norge.

Det er avgjørende at man ikke innfører regulering som medfører uforutsette konsekvenser. Det er i liten grad vurdert hvordan lovforslaget vil ha innvirkning på utviklingen av gode, effektive og forbrukervennlige digitale løsninger. Når disse sentrale spørsmål ikke er vurdert, risikerer vi å innføre regulering som vil bremse eller være til hinder for denne positive utviklingen.

Det bør nedsettes et ekspertutvalg som kan gå nøye gjennom hvordan lovforslaget kan endres for å ta høyde for den digitale utviklingen.

Enkeltparagrafer

Lovproposisjonen er på nærmere 800 sider, og med 179 paragrafer. Finans Norge har synspunkter på en rekke av lovparagrafene, men har måttet prioritere synspunkter på nedenstående tema. Vi vil komme tilbake til komiteen med mer utfyllende og konkrete kommentarer og forslag vedrørende enkeltparagrafene knyttet til disse:

Hvem gjelder loven for? (§ 1-2 m.fl.): Det er flere uklarheter i loven om hvilke tjenesteytere, tjenester og oppdrag loven dekker og ikke dekker. Uklar begrepsbruk. Dette må det ryddes opp i.

Digitalisering (§§ 3-1 og 3-2): De foreslåtte paragrafene vil ha negative konsekvenser for muligheten for digital kommunikasjon mellom tjenesteyter og kunde, og sterkt begrense det digitale førstevalget.

Tjenesteyters ansvar for tredje personer (§ 3-49): Det foreslås regler om ansvar for tjenesteyter for kunders tap som følge av tredjeparters handlinger. Slikt ansvar er allerede dekket gjennom den alminnelige lojalitetsplikten, og gjennom forskrift om systemer for betalingstjenester. Lovforslaget er uklart. Dette vil medføre unødvendig økte kostnader for tjenestetilbyderne med tanke på sikring mot å komme i ansvar. Kostnader som naturlig nok vil bli lagt på forbrukerne.

Direktekrav mot underleverandører (§ 3-49): Lovens § 3-49 annet ledd åpner for at kundene skal kunne rette direkte erstatningskrav mot tjenesteyters underleverandører. Bestemmelsene vil gi liten reell ekstra beskyttelse for kundene, men kun skape ekstra komplikasjoner.

Kontraheringsplikt (§ 4-1): Med innføring av kontraheringsplikt for næringslivskunder hva gjelder betalingstjenester, legger Norge seg på annen lovgivning enn det som er gjennomført i våre naboland. Dette vil kunne tiltrekke kunder til Norge som andre land ikke ønsker å ha. Dette vil gi særskilt hvitvaskingsrisiko for norske finansforetak.

Avslagsplikt (§ 5-1, jf. § 6-1): I stedet for en frarådningsplikt ved kredittavtaler foreslås en avslagsplikt. Forslaget vil redusere handlingsrommet for godt bankhåndverk. Det vil også være vanskelig å opprettholde den fleksibiliteten som blant annet boliglåns- og forbrukslånsforskriftene ønsker å gi.

Ansvar for misbruk av elektronisk signatur (Kap. 3 del III): Lovforslaget regulerer ansvar for tap ved misbruk av elektronisk signatur. Det er positivt. Reglene er imidlertid for dårlig begrunnet og utredet, og ha implikasjoner og konsekvenser som ikke kommer frem i lovproposisjonen, og som Finans Norge er i tvil om vil gagne forbrukerne og samfunnet som helhet. Regulering av elektronisk signatur burde vært omfattet av lov om elektroniske tillitstjenester, hvor dette temaet hører naturlig inn under.

Vedlagt følger høringsnotat fra Jussbuss.

Med vennlig hilsen, for Jussbuss

Husleie- og gjeldsgruppen

Jenny Klem
Miriam Drag Eiring
Oscar Farseth Berg
Ellen Bennin Brataas
Andreas Pettersen Heio
Christoffer Saltnes Gundersen
Mari Storholt
Ole Martin Juul Slyngstadli
Line Utne Norland

1. Om Jussbuss

Jussbuss er et gratis rettshjelptiltak tilknyttet Universitetet i Oslo. Tiltaket drives av jusstudenter, og er i stor grad basert på frivillighet. Vi bistår klienter som er utsatt for ID-tyveri. Våre bemerkninger til forslaget er basert på erfaringene vi har gjort oss gjennom vår saksbehandling, og vårt møte med finansnæringen.

1. Merknader til lovforslaget

Til forslagets § 3-6 og § 3-7 om bevisbyrde og beviskrav for elektronisk avtaleinngåelse og for betalingstransaksjoner

Departementet foreslår at bruken av elektronisk signatur eller betalingsinstrument ikke i seg selv skal anses som tilstrekkelig bevis for at kunden har gitt sin signatur, samtykket til en betalingstransaksjon eller ved grov uaktsomhet unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter §§ 4-23 første ledd eller 4-24 første ledd. Dette er en videreføring av beviskravet etter gjeldende rett.

Banker anfører som hovedregel at kunden automatisk har brutt sine forpliktelser når BankID er brukt og kunden bestrider avtalen. Det blir i praksis avgjørende om kunden kan sannsynliggjøre et alternativt hendelsesforløp. Kunden er avhengig av informasjon fra banken som kan være med på å oppklare det som ofte er kompliserte saksforhold.

Kunden får imidlertid ofte ingen informasjon fra bankene, eller så er informasjonen som gis svært begrenset. Det gjør det vanskelig for kunden å ta stilling til bankens anførsler, og det blir svært vanskelig å kartlegge hvordan svindelen faktisk har skjedd. Svindelofre blir således fanget i en slags Kafka-prosess.

Til sammenligning kan det sees hen til hvilke opplysninger «The Financial Ombudsman Service» i Storbritannia krever fra banker i saker om identitetstyveri. Bankene må fremlegge lånesøknad, ID-dokumenter, kopi av interne undersøkelser og kundenotater, teknisk informasjon om hvilken IP-adresse som ble benyttet og detaljer rundt ID-godkjenning. Bankene blir også etterspurt transaksjonshistorikk, kort og pin-historie, samt detaljer fra kundens melding om tyveri.

Det burde lovfestes tilsvarende krav i saker om identitetstyveri hvor kunden holdes ansvarlig, hvor banken har bevisbyrden for oppfyllelsen av denne plikten. Bankene må i langt større grad bistå med å opplyse saksforholdet i disse tilfellene.

Til forslagets § 3-20 og 4-30 om ansvar for tap ved misbruk av elektronisk signatur og ansvar for egenandeler ved ikke godkjente betalingstransaksjoner

En av de viktigste endringene fra dagens rettstilstand er at lovforslaget likestiller kundens ansvar for misbruk av elektronisk signatur, jf. § 3-20 og uautoriserte betalingstransaksjoner, jf. § 4-30.

I dagens lovgivning går det et vilkårlig skille mellom bruken av «betalingsinstrument» og signering av avtaler om finansielle tjenester. Kundens pliktbrudd er i alle tilfeller det samme. Det er på høy tid at de to tilfellene nå likestilles. Det må bli presisert eksplisitt at tilfellene hvor pseudounderskriver ved avtaleinngåelse ikke har et allerede eksisterende kundeforhold med finansinstitusjonen også omfattes av den nye lovens vern.

En innehaver av BankID, som på en eller annen måte har røpet sitt passord, har svært få muligheter til å gardere seg, om ikke misbruket av BankID avdekkes umiddelbart. Idet en BankID er åpnet for misbruk, har innehaver hverken kontroll over beløp, tid eller hvem man pådrar seg ansvar overfor. Dette innebærer at ansvaret er ubestemt i tid, personkrets og omfang. Dette har klare likhetstrekk med de tilfeller som i den alminnelige erstatningsretten ikke oppfyller vilkåret til adekvans, oppstilt i f.eks. Rt. 2007 s. 172 (Schizofreni).

Samfunnet er blitt avhengig av bruk av elektroniske identifikasjonsverktøy. Verktøyene brukes både opp mot offentlige tjenester og ved inngåelse av finansielle tjenester. Skadepotensialet ved misbruk opp mot offentlige tjenester er begrenset, mens skadepotensialet ved inngåelse av avtaler om finansielle tjenester er potensielt livsvarig ruinerende.  

Det er banken som kan treffe de beste tiltakene for å forhindre svindel. Bankene burde lete etter svindelmønstre og få på plass bedre tekniske systemer for å forhindre misbruk. Bankene burde kreve sterkere autorisering for å ta opp lån, og for å overføre transaksjoner som overstiger et visst beløp. Det bør også sendes varsel til kunden deres når det tas opp lån i deres navn.

Selv om digitaliseringen av bankvesenet har klare fordeler for bankkunden, er det hovedsakelig finansinstitusjonene som sitter med profitten. Med store inntjeningsmarginer har bankene mulighet til å pulverisere tapet på andre inntekts- og utgiftsposter. Til forskjell fra bankens kunder, som etter dagens praksis risikerer hele sin økonomiske fremtid ved å bruke BankID. Det er rimelig at banken tar større ansvar for risikoen for misbruk av BankID.

Ved å innføre BankID har finansnæringen selv skapt risikoen for misbruk av elektronisk signatur. Løsningen for å motvirke misbruk er ikke utelukkende å kreve at kundene endrer handlingsmønster, men at finansinstitusjonene innfører tiltak for å sikre at bruker av BankID faktisk er eieren av den.

Til forslagets §§ 3-21 og 4-31 om lemping av rettigheters ansvar og lemping av kundens ansvar etter § 4-30

Etter bestemmelsenes tredje ledd kan lemping ikke skje når rettighetshaveren har opptrådt forsettlig eller svikaktig. Hva som etter loven regnes som forsettlig vil være avgjørende for innholdet i bestemmelsen. Vi mener departementet har lagt til grunn en for streng terskel for å konstatere forsett.

I vår saksbehandling møter vi stadig klienter som ikke har teknisk kompetanse til å forstå risikoen som følger av å bryte sine plikter med forsett, for eksempel ved å dele passordet sitt med noen. Dette kan eksempelvis omfatte eldre mennesker eller folk med dårlige norskkunnskaper, som har godtatt standardvilkår som de ikke innser rekkevidden av. Forsettskravet bør tilsvare den danske løsningen, som vist til i proposisjonen på side 186, slik at subjektive forhold også spiller inn i vurderingen.

Dette får konsekvenser for lempningsreglene i §§ 3-21 og 4-31. I det tilfelle en person ikke selv innser rekkevidden av pliktbruddet, og gode grunner taler for lemping i det konkrete tilfellet, vil det ramme urimelig hardt om disse personene er avskåret fra å få kravet lempet.

Departementets løsningsforslag avviker fra alminnelige erstatningsrettslige regler. Etter alminnelig erstatningsrett er ikke lemping avskåret for personer som har handlet med forsett. Jussbuss kan ikke se hvorfor løsningen skal være en annen etter Finansavtaleloven.

Jussbuss foreslår at ordet «forsettlig» sløyfes fra bestemmelsene, slik at lemping kun er avskåret i de svikaktige tilfellene.

Til forslagets §§ 5-1 til 5-5 og § 6-1 om kredittyterens forklaringsplikt, kredittvurderingsplikt og avslagsplikt overfor kredittkunder og kausjonister.

Det er viktig at lovforslaget skjerper tjenesteyters plikter til å vurdere kredittsøkerens økonomiske forutsetninger før innvilgelse av kreditt. En grundigere vurderingsplikt vil effektivt gjøre det vanskeligere for svindlere å gjennomføre svindelen. Plikten vil være vel så viktig for alle tilfeller som ikke er svindel, da veksten av usikret kreditt gjennom flere år har vært høyere enn den generelle kredittveksten.

Markedsføring av usikret kreditt

Forskriften om markedsføring av kreditt § 3 forbyr i dag markedsføring av kreditt ved dørsalg. Det vil være hensiktsmessig å innta et tilsvarende forbud mot markedsføring av kreditt i sosiale medier på internett. Det er hovedsakelig gjennom sosiale medier at usikret kreditt blir markedsført. Det er snakk om kyniske markedsføringsstrategier som bidrar til å føre sårbare mennesker inn i varige gjeldsproblemer.

Verdipapirfondenes Forening er en bransjeorganisasjon for forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Forvaltningsselskapene har som sin hovedoppgave å forvalte verdipapirfond, men de kan også tilby tegning og innløsning av fondsandeler («kjøp og salg») direkte til kunder, herunder forbrukere. Dette skjer med hjemmel i verdipapirfondloven, ikke verdipapirhandelloven. I tillegg til forvaltningsselskaper kan enkelte andre aktører stå for tegning og innløsning i tråd med verdipapirfondloven § 9-1 uten å være verdipapirforetak. Tegning og innløsning er ingen investeringstjeneste slik dette er definert i verdipapirhandelloven eller på EU-nivå etter MiFID II-direktivet.

Kravene til tegning og innløsning av verdipapirfond hos forvaltningsselskaper er harmonisert gjennom EUs UCITS-regelverk, og skjer som hovedregel uten rådgivning eller veiledning av kunder. UCITS-regelverket fastsetter i stedet en rekke informasjonsplikter for forvaltningsselskapers ved håndtering av tegning og innløsning av fondsandeler. Disse er gjennomført i verdipapirfondlov- og forskrift. Investorbeskyttelse (forbrukervern) er et grunnleggende hensyn bak reglene.

Forvaltningsselskaper kan velge å søke konsesjon til å kunne tilby kunder investeringsrådgivning etter regelverket i verdipapirhandelloven, på linje med verdipapirforetak. Slike tjenester vil være underlagt ny finansavtalelov, med de unntaksbestemmelser som er foreslått for virksomhet regulert etter bestemmelsene i verdipapirhandelloven. Det er vi innforstått med.

Videre forstår vi høringsnotatet slik at individuell pensjonssparing vil bli omfattet av ny finansavtalelov, inkludert slik pensjonssparing tilbudt av forvaltningsselskaper. Det finner vi naturlig ettersom dette produktet allerede er underlagt krav til nærmere veiledning og avtaleinngåelse, hvor de foreslåtte bestemmelsene i ny finansavtalelov i stor grad kan ses på som en videreføring av eksisterende rett.  Det er samtidig viktig å huske på at ordinær tegning og innløsning av fondsandeler skiller seg vesentlig fra slik individuell pensjonssparing.

Da ny finansavtalelov var på høring, oppfattet vi høringsnotatet slik at tegning og innløsning i verdipapirfond ikke var ment å være omfattet. Departementet uttalte på side 43 i høringsnotatet at «avtale om innskudd i verdipapirfond [vil] falle utenfor» slik definisjonene i forslagets § 1 og § 30 var utformet. Vi fant dette naturlig, og så ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i vår høringsuttalelse.

Utformingen og definisjonen i lovforslaget i proposisjonen er imidlertid vesentlig annerledes. Etter vår vurdering er det vanskelig å avgjøre om loven med sin foreslåtte ordlyd «alle tjenester som gjelder investering» i § 1-3 andre ledd, vil omfatte tilfeller der kunder tegner og innløser fondsandeler direkte hos fondsforvaltningsselskaper. En slik uklarhet er naturlig nok uheldig.

Departementet ser ikke ut til å ha gjort noen vurdering av konsekvenser dersom tegning og innløsning hos forvaltningsselskapene blir omfattet av forslaget i proposisjonen. Fondsforvaltningsselskap er ikke nevnt i noen vurdering fra departementet tilknyttet lovens virkeområde, eller andre konkrete bestemmelser i proposisjonen. Man har heller ikke vurdert fondsforvaltningsselskaper i forbindelse med unntaket som er gitt i forslagets § 3-7 (6) for de foretakene som reguleres av verdipapirhandelloven. Dersom man mente at ordinær tegning og innløsning skulle være omfattet av loven, hadde det vært naturlig å gi samme unntak for forvaltningsselskaper som ikke er regulert av verdipapirhandelloven. Det ville dessuten vært naturlig å redegjøre for vurderinger knyttet til dette i proposisjonen.

Departementet har heller ikke problematisert forholdet til UCITS-direktivet under behandlingen av lovvalgsspørsmålet. Gitt hjemstatsprinsippet i UCITS-regelverket, som også gjelder for tegning og innløsing av andeler jf. direktivets artikkel 19 3. (b), er det påfallende at dette ikke er omtalt ved behandlingen av lovvalgsspørsmålet, dersom man mente at ordinær tegning og innløsning av fondsandeler skal være omfattet. Å la finansavtaleloven få anvendelse på verdipapirfondlovens område, uten at konsekvensene er vurdert på forhånd, gir en dobbeltregulering av som kan gi opphav til uklarheter og atskillige praktiske problemer. Dette vil heller ikke tjene kundenes interesser.

Departementet ser ikke ut til å ha foretatt noen vurdering av behovet for, eller konsekvensene av, å utvide virkeområdet til å omfatte ordinær tegning og innløsning av andeler i verdipapirfond. Når departementet heller ikke har skrevet noe som tilsier at det er tilsiktet å utvide lovens virkeområde konkret til å gjelde tegning og innløsning av verdipapirfondsandeler, taler dette etter vårt syn mot at departementet har ment å gjøre en slik markant utvidelse av virkeområdet sammenliknet med forslaget som var sendt på høring.

Det er også uheldig, rent prinsipielt, om en slik utvidelse skulle komme etter høringsrunden, uten at man i tilstrekkelig grad har gitt berørte parter anledning til å uttale seg om detaljene i forslaget. Dette taler også mot å gi loven et utvidet virkeområde på dette feltet, selv dersom en slik utvidelse skulle være tilsiktet fra departementets side.

Etter vårt syn bør man derfor sikre at loven ikke vil tolkes slik at forvaltningsselskapers ordinære tegning og innløsning av fondsandeler er omfattet, for eksempel ved at dette inntas i komiteens merknader til § 1-3, eller ved at man ber departementet klargjøre dette i forskrift.

Dersom man ønsker å la loven komme til anvendelse for fondsselskapenes tegning og innløsning av fond, er det behov for tilsvarende unntak som man har gitt til selskap som er underlagt verdipapirhandelloven i foreslått § 3-1 (6). I motsatt fall vil forvaltningsselskapene måtte følge § 3-1 annet til femte ledd som går lenger enn verdipapirhandellovens bestemmelser ved kjøp og salg av enkle produkter som fondsandeler.

Om fondsforvaltningsselskap skal måtte følge strengere rutiner enn verdipapirforetak for å utstede eller innløse andeler i sine egne fond, vil dette etter vårt syn gi en uheldig konkurransevridende effekt. I tillegg vil fondsforvaltningsselskap neppe kunne innrette seg etter tredje ledd uten å krysse grensen for konsesjonsbelagt investeringsrådgivning. Som nevnt er det ikke alle forvaltningsselskaper som har en slik tilleggskonsesjon, og på den bakgrunn er underlagt verdipapirhandelloven.

Dersom man legger til grunn at ordinær tegning og innløsning av fondsandeler skal være omfattet av ny finansavtalelov, oppfordrer vi komiteen til å be departementet sørge for et tilsvarende unntak for tegning og innløsning av fondsandeler etter verdipapirfondloven, som tjenester underlagt verdipapirhandelloven har fått i forslagets § 3-1 (6). Vi antar dette kan gjøres i forskrift med hjemmel i § 1-1 (2). Et unntak kan gis en tilsvarende utforming, for eksempel: «Finansavtaleloven § 3-1 annet til femte ledd gjelder ikke for tegning og innløsning av fondsandeler i tråd med reglene i verdipapirfondloven.»