Miljøkriminalitet

NOAH – for dyrs rettigheter vil med dette komme med innspill til høring i Energi- og miljøkomiteen den 13. oktober 2020 av Melding om miljøkriminalitet fremmet av Klima- og miljødepartementet tidligere i år. Oppsummert mener NOAH at Melding om miljøkriminalitet har flere gode forslag. Meldingen vil være et viktig bidrag i å avdekke og forebygge miljøkriminalitet fremover.

1. Om forholdet mellom naturkriminalitet og dyrevelferdskriminalitet

NOAH vil først påpeke at selv om departementet har skrevet at dyrevelferdskriminalitet ikke omfattes av meldingen (s 6) er dyrevelferdskriminalitet fortsatt håndtert i noen grad i flere steder i meldingen. NOAH mener at det er dermed ikke helt riktig å påstå at dyrevelferdskriminalitet ikke omfattes av meldingen og ordlyden bør endres.

Etter norsk regelverk oppfattes ville dyr – som utgjør en god del av naturmangfoldet - ikke bare som viltressurser, men også som levende vesener som har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker, jf. § 3 i dyrevelferdsloven. Dyrevelferdshensyn gjør seg gjeldende på tvers av sektorlovgivning og kan ikke nektes pga. den faktiske ansvarsfordelingen mellom forskjellige etatene.

NOAH mener at det er viktig å anerkjenne i meldingen at en slik overlapp kan eventuelt oppstå i mange tilfeller. Vi mener at meldingen bør redegjøre nærmere for tiltak for å sikre at dyrevelferdskriminalitet fanges opp av politiet og påtalemyndigheter og at det legges til rette for tett samarbeid mellom de ansvarlige myndighetene. Departementet har under punkt 3 foreslått tettere samarbeid mellom miljømyndighetene og politiet og påtalemyndigheten. I den forbindelse vil NOAH bemerke at det er nødvendig at politiet/påtalemyndigheten foretar sin egen vurdering om handlingens straffbarhet, og at den vurderingen ikke bør overlates til forvaltningsmyndighetene.

1. Aktiv forebygging gjennom informasjon og holdningsskapende aktiviteter

NOAH er enig med departementet i at allmennprevensjon er særlig viktig på miljøkriminalitetsfeltet og at velfungerende tilsyn og aktiv forebygging i form av blant annet informasjon og holdningsskapende aktiviteter spiller en svært viktig rolle. Meldingen fremmer en rekke tiltak knyttet til informasjon og holdningsskapende arbeid.

NOAH mener at en slik informasjons- og holdningsskapende arbeid bør få mye mer fokus fremover enn det har fått inntil nå, og at det ikke er kun de som «jobber på feltet», men også departementene, Miljødirektoratet og regionale/lokale viltmyndigheter som bør engasjere seg i dette arbeidet.

NOAH vil understreke at holdningsskapende arbeid må være kunnskapsbasert. Treves og Bruskotter legger vekt på at dersom man har et mål om å minske omfanget av ulovlig jakt på rovdyr er det viktig å øke aksept for rovdyr. Dette innebærer først og fremst at det informeres om fordeler av å ha rovdyr i naturen.[1] Når det tillates lisensjakt på rovdyr, kan dette ifølge studien fra 2020 føre til «facilitated poaching»:[2]

Support for the facilitated poaching hypothesis suggests the increase (11–34%) in disappearances reflects that poachers killed more wolves and concealed more evidence when the government relaxed protections for endangered wolves.

Når det gjelder felling av dyr i reproduksjonstiden er NOAH svært bekymret over det at staten tillater skadefelling av ulv til slutten av mai og at det er åpnet for skadefelling av andre ville dyr i yngletiden. NOAH mener at forvaltningen signaliserer med dette at ynglefredningsprinsippet ikke er viktig og bidrar med dette å svekke respekt både for regelverket og for ville dyr og deres leveområder. Det samme hensynet gjelder forvaltningens praksis om omfattende dispensasjoner fra eller forbudte jaktmetoder som bruk av løs på drevet halsende hund ved skadefelling av ulv, bruk av helikopter ved «ekstraordinært uttak» av rovdyr, bruk av kunstig lys, bås og feller ved jakt på villsvin, osv. Dersom man tar holdningsskapende arbeid på alvor, er det viktig at staten ser nærmere på sammenheng mellom statens politikk og myndighetenes handlinger og naturkriminalitet begått av privatpersoner.

Under «Reaksjoner på regelbrudd» er det omtalt at Miljødirektoratet kan med hjemmel i rovviltforskriften § 15 administrativt sperre adgangen for jegere til å registrere seg som lisensjeger i Jegerregisteret. Slik registrering er et vilkår for å delta i lisensfelling av gaupe, jerv, bjørn eller ulv. NOAH foreslår at når personen er blitt idømt for ulovlig felling eller for annet brudd på regelverket om jakt etter viltloven eller naturmangfoldloven (eller dyrevelferdsloven), bør en slik sperring være obligatorisk/automatisk og ikke et skjønnsvedtak som kan fattes Miljødirektoratet.

NOAH mener at det er svært viktig å heve alminnelig strafferamme fra fengsel i inntil ett år til fengsel i inntil to år i viltloven og strafferammen for grove overtredelser i samme lov fra fengsel i inntil to år til fengsel i inntil seks år, som foreslått av departementet.

1. Ulovlig jaktutøvelse – lovbrudd under ellers lovlig jakt

Departementet har foreslått å styrke forebyggende arbeid mot ulovlig avliving av vilt opp mot jegermiljøer (p 4.3.2). NOAH mener det er et skritt mot riktig retning, men vil uttrykke bekymring over de tette båndene mellom jegermiljøer og myndighetene i noen områder.

Etter NOAHs oppfatning oppstår det tilfeller der miljølovgivningen anvendes på en måte som om andre lover (dyrevelferdsloven) ikke er gjeldende for miljømyndighetene. Dette er ikke akseptabelt og en slik fragmentert tilnærming kan føre til avkriminalisering av eventuelle brudd på dyrevelferdsloven (og ikke minst naturmangfoldloven § 15), og svekke respekt for ville dyr og dyrevelferdsregelverket generelt.

Når det gjelder tilsyn og etterforskning trenger vi langt mer ressurser til kontroll av ulovlig jakt. I tillegg mener vi at det er problematisk at noen av de ansatte i Statens Naturoppsyn kan være nært knyttet til de lokale jaktmiljøene de har ansvar for å kontrollere. Dette kan eventuelt påvirke hvorvidt det opprettes en sak om mulige ulovligheter rundt jakt på de truede artene. I denne forbindelse mener NOAH at det også er svært problematisk at SNO selv gjennomfører jakt på de truede rovdyrartene og kaller det for ekstraordinært uttak.

1. Skade av dyr – brudd på naturmangfoldlovens § 15

Her vil NOAH videre kommentere håndhevelse av naturmangfoldlovens § 15 ved hogst av trær i fuglenes hekke- og yngletid. Dette er nevnt i meldingen under punkt 4.5: «Det følger av naturmangfoldloven § 15 at unødig skade på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås ved enhver aktivitet. Bestemmelsen kan innebære at trær hvor vilt har sitt reir i yngletiden ikke hugges unødig. ...». NOAH mener at det er det i strid både med naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven og drive med hogst i fuglenes hekketid / dyrs yngletid. NOAH mener at dette spørsmålet må utdypes og skogsindustrien må gjøres ansvarlig for sine aktiviteter utover det minimum som finnes i PEFC-standard.

Med vennlig hilsen

NOAH – for dyrs rettigheter

v/

(sign.)                                       (sign.)

Siri Martinsen                           Katrin Vels

Leder og veterinær                   Jurist/fagmedarbeider (ville dyr)

[1] Treves, A., & Bruskotter, J. (2014). Tolerance for predatory wildlife. Science, 344(6183), 476-477.

[2] Santiago-Ávila, F. J., Chappell, R. J., & Treves, A. (2020). Liberalizing the killing of endangered wolves was associated with more disappearances of collared individuals in Wisconsin, USA. Scientific reports, 10(1), 1-14.

Takk for muligheten til å komme med høringsinnspill. Vi synes det er gjort et veldig solid arbeid. Her er våre anbefaler. Vi må ha et lovverk som 

1. Sikrer en plikt til aktivt etterforske miljøkriminalitet 
2. Lovfeste eier som strafferettslig ansvarlig i bedrifter, og den politiske ledelsen i det offentlige 
3. Lovfestet plikt til å restaurere/rette opp skade, fremfor økonomisk erstatning til eier
4. Gi politiet rett til granskning på lik linje med forurensningsmyndigheten jf forurensningsloven § 50, og rett og plikt til å granske dispensasjoner og tillatelser til alvorlig forurensning, og ødeleggelser av sårbar natur der avgjørelsene får store konsekvenser for miljøet og man mistenker det er økonomiske hensyn som har vært avgjørende

I tillegg oppfordrer vi til: 

1. Vesentlig økt straffenivå 
2. Inndraging av all økonomisk gevinst av lovbrudd
3. Interngranskning når alvorlig miljøkriminalitet ikke forfølges rettslig
4. Stoppe all praksis med å gi dispensasjon fra forbud på grunn av: 

• sedvane
• at lovlydig drift er vanskelig

Strafferammene bør heves fordi de påvirker:

1. Politiet prioriterer saker med høy strafferamme
2. Mulighet til etterforskning jf Straffeprosessloven § 50 (rett til gransking). Politiets adgang til pågripelse, varetektsfengsling og ransaking. Jamfør straffeprosessloven § 171 (høyere straff enn fengsel i 6 måneder), og straffeprosessloven § 102 (frihetsstraff)
3. Allmennpreventive hensyn

Strafferammene bør også heves for å sende signaler om alvorlighetsgrad. Allmennpreventive hensyn må veie tungt, straffen må virke avskrekkende.

Særdeles grov miljøkriminalitet bør ha samme strafferamme som terrorisme. Grunnloven $ 112 presiserer at man ikke bare skal ha et nåtidig offer i mente, men også fremtidige offer.

Straffeloven § 240 er en lite anvendt paragraf, men det er ikke vektig argument for fjerne den, da den ikke er sovende, og inkluderer lovbrudd som ikke er dekket av andre lover. Vi er mot å oppheve straffeloven § 240, selv om det er riktig å heve strafferammene for grove overtredelser i naturmangfoldloven og forurensningsloven, for dette oppveier ikke hverandre. 

Å fjerne lover om miljøkriminalitet sender feil signaler. Grunnlovens §112 dekker mer enn særlovgivningen, og dette bør utdypes i straffeloven. Miljøkriminalitet har ingen enkeltperson som fornærmede, men miljøkriminalitet er en forbrytelse mot befolkningen. Straffenivået og viljen til å straffeforfølge burde derfor prinsipielt være høyt på grunn av antall ofre i saken.

Det er en svakhet i lovverket at  miljøkriminalitet av lav / middels / alvorlig / særdeles grov / irreversibel alvorlighetsgrad er lite differensiert. Dette gjelder også skillet mellom aktsomt og uaktsomt lovbrudd. Vi kan sammenligne det med straffelovens §§ 355/356 om fare for allmennheten. 

Økonomisk vinning bør være straffeskjerpende. Det samme med varigheten og omfang på skaden. 

Forurensningsloven blir ikke håndhevet strengt nok. Lovbrudd unngår straffeforfølgelse etter sedvane i mange sektorer, og dispensasjon gis for ofte. Befolkningen har gjerne følelser omkring brudd på miljølover som en unnlatelsessynd og ikke kriminalitet, noe som begrenser varsling. Det er behov for forebyggende arbeide.

Forurensningsloven har spesielt en stor svakhet. Den presiserer at man skal ta økonomiske hensyn  jf § 2, 4 ledd : Avfall skal tas hånd om slik at det blir minst mulig til skade og ulempe. Det skal gjenvinnes, fortrinnsvis ved at det forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, med mindre gjenvinning ikke er berettiget ut fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold. Forurensning er nesten alltid bedre for økonomiske forhold om man ser på kortvarig gevinst.

Loven tar ikke tilstrekkelig hensyn til det enorme miljøproblemet ressurser på avveie er. Samfunnsnytte på sikt for framtidige generasjoner bør veie tyngre enn økonomisk kortsiktig vinning. En rask overgang til sirkulær/økologisk økonomi er en forutsetning for omstilling til et lavutslipps­samfunn og reduksjon i biologisk mangfold. 

Vi ønsker derfor, i forurensningsloven § 2, 4 ledd, å stryke “og økonomiske forhold”, samt legge til “om dette kan gjøres når det tas hensyn til reduksjon i biologisk mangfold og til fremtidige generasjoner”.

Man må lovfeste en plikt til sirkulær ressurshåndtering der produsent er ansvarlig for at produktet kan gjenvinnes på en forsvarlig måte. Her oppfordrer vi til en modernisering av syn på avfall. Spesielt med tanke på energiproduksjon, der man trenger en lovfestet plikt for produsentene til forskning, spesielt på gjenbruk av energiproduksjon som vindmøller, solceller og installasjoner fra petroleumsindustrien. 

Forurensningsloven § 8 bruker begrepet “Vanlig forurensning fra” som er lovlig. Dette er et problematisk begrep da «vanlig» har forandret seg. Dagens “vanlige forurensing” er en for stor belastning på miljøet, og er ikke nødvendigvis identisk til det antatt akseptable «vanlig» i datidens samfunn. Vi må sette skillet mellom lovlig og ulovlig på et vitenskapelig holdbart sted. Der kravet til å begrense restavfall stilles til produsentene, ikke forbrukerne. 

Man bør ansvarliggjøre kommunene og gi pålegg om å reversere dagens “vanlige forurensning fra” husholdninger etc. tilsvarende naturens tålegrense i området. Eksempelvis utfordringene i Oslofjorden.

Vi trenger et proaktivt politi som ikke er basert på varsling fra publikum, men arbeider forebyggende og oppsøkende. Geografisk sett er det ofte områder med lav befolkningstetthet, og med tilsvarende lav bemanning som har størst behov. Hvor det skjer mye kriminelt må telle når ressursene blir fordelt.

I straffeloven § 152 b står det at forurensningskriminalitet som har medført noens død eller betydelig skade på legeme eller helbred, kan straffes med inntil 15 år. Særdeles grov, overlagt miljøkriminalitet bør ha et straffenivå som tilsvarer Straffelovens § 102 dvs fengsel inntil 30 år.

Regjeringen vil prioritere alvorlig miljøkriminalitet/bistand til politi / påtalemyndighet. Vi forventer at det betyr mer ressurser til ØKOKRIM da lokalt politi sliter med slike saker og bør få mulighet til å sende kompliserte lokale saker til ØKOKRIM fremfor henlegge.

En styrket miljøavdeling i ØKOKRIM, med ressurser til å utføre sine oppgaver vil være mer effektivt, få ned antall henleggelser, og fremme bedre samarbeid mellom aktørene. Om man likevel vil ha miljøkriminalitet behandlet lokalt, må man aktivt kvalitetssikre arbeidet.

Regjeringen vil at politiet gjennom samhandling skal bidra til at miljøkriminalitet forebygges. Eksempelvis, i nordområdene har i praksis Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet ikke en god nok faglig dialog. Her må ansvaret tas på departementsnivå, og ikke gjøre det til en politioppgave å fremme faglig dialog.

Man bør rutinemessig ha felles aksjoner mellom politi og miljømyndigheter da dette feltet er særs utfordrende. Å legge opp til at politimesteren skal gjøre en ressursallokering som sikrer de prioriterte sakene er urealistisk. Fagområder som allerede er underbemannet, der saken har et menneske som offer vil da bli prioritert. Det er derfor essensielt med tilstrekkelig kapasitet for å bekjempe miljøkriminalitet, og det gjøres best på nasjonalt nivå.

Når det gjelder forholdet mellom straffeloven §§ 240 og 242 og særlovgivningen på miljø- og kulturarvområdet mener vi det er best å holde dette adskilt. Uten særlovgivning kan lovverket vannes ut. 

Det bør være en forskjell på å ødelegge områder som bør stå helt urørt, og kulturminner. Selv om å ødelegge kulturminner bør være straffbart, er vi ikke enig i at det bør ha like høy strafferamme.

Vårt viktigste budskap er at miljøkriminalitet:

1. Må straffes hardere
2. Politi og forurensningsmyndigheter må få tilstrekkelige ressurser til forebygging og etterforskning
3. Må bli lettere å etterforske bl.a ved å gi politiet større lovhjemmel og tydeliggjøre strafferettslig ansvar
4. Ansvarsforholdet mellom politi og forurensningsmyndigheter må tydeliggjøres 

Først vil vi takke for muligheten til å komme med innspill. Som en global miljøorganisasjon arbeider WWF med å få bukt med miljøkriminalitet verden over. 

Denne stortingsmeldingen er en god gjennomgang av utfordringene som finnes med de forskjellige formene for miljøkriminalitet i dag, både nasjonalt og internasjonalt. WWF skulle imidlertid ønske at løsningene regjeringen foreslår på mange av disse utfordringene i større grad faktisk adresserte disse utfordringene. Miljøkriminalitet er en stor og omfattende trussel mot naturmangfoldet i verden i dag, en av de fem store drivkreftene for tap av natur, og det er begrenset hvor langt man kommer med informasjonstiltak. Dessverre fokuserer denne Stortingsmeldingen i stor grad på informasjonstiltak og samarbeid mellom etater og myndigheter for å forebygge lovbrudd, mens det er altfor lite fokus på økt tilsyn og økte ressurser hos respektive myndigheter hvis ansvar det er å faktisk avdekke og følge opp mulige lovbrudd. Det er i tillegg – tross fokus på informasjonstiltak rettet mot utvalgte grupper der det er dømt relevant – lite i meldingen om å øke kunnskapen om miljøkriminalitet som en reell trussel for befolkningen som helhet, og om hvordan hver enkelt av oss kan bidra til å motvirke miljøkriminalitet gjennom våre valg og engasjement i hverdagen.  

Selv med endringene som foreslås i denne meldingen, fortsatt vil være alt for enkelt å komme unna med alvorlig miljøkriminalitet. Det er vil også fortsatt være alt for lett å komme unna et lovbrudd uten spesielt sterke reaksjoner eller straffer. Vi mister natur raskere enn noensinne, og miljøkriminalitet er en direkte årsak til det. Da holder det ikke med en dask på hånda når man begår et lovbrudd, det å begå miljøkriminalitet må få noen reelle konsekvenser. Det er positivt at regjeringen ønsker å sikre at ØKOKRIM har kompetanse og ressurser til å utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte, og å heve strafferammene for brudd på naturmangfoldloven og viltloven. Men det er ikke nok. Dersom vi skal klare å stanse tapet av natur må det også svi å kjøre ulovlig i utmark, å innføre en fremmed art, og å ulovlig forurense elvene og fjordene våre. 

Stortingsmeldingen spesifiserer at det for enkelte typer miljøkriminalitet er lavt kunnskapsnivå. Det kunne derfor vært hensiktsmessig med en offentlig utredning av omfang av miljøkriminalitet i Norge, inkludert en kartlegging av hvilke arter/naturtyper/brudd som er mest hyppige, hvilke deler av landet som er mest utsatt for ulike typer lovbrudd, samt hvilke tiltak som kan trenge å iverksettes for å ta tak i dette. 

Miljøkriminalitet må anerkjennes som noe som går ut over både natur, mennesker og samfunn, på lik linje med andre typer kriminalitet, både nasjonalt og globalt.  Det er positivt at regjeringen vil løfte miljøkriminalitet som et tema i CBD-arbeidet. Norge må imidlertid følge opp dette ved å stille egne forslag om å styrke den internasjonale innsatsen mot miljøkriminalitet under CITES, ikke bare støtte andres forslag under konvensjonen.  

Norge må også prioritere miljøkriminalitet langt høyere i bistandsarbeidet, blant annet for å bekjempe organisert miljøkriminalitet. Gjennom NORAD har vi en mulighet til å aktivt bidra til utvikling av alternative og bærekraftige levegrunnlag, bygging og styrking av nasjonale institusjoner, og opplæring av myndighetspersonell bekjempelse av korrupsjon. 

Et godt eksempel på dette var nyheten om at norske myndigheter skal gjøre satellittbilder av tropisk regnskog tilgjengelig for alle. Dette er veldig positivt, og kan være et viktig hjelpemiddel for å overvåke avskoging og bekjempe ulovlig hogst. En oppfølging av dette med eksempelvis opplæring for myndigheter, sivilsamfunn og urbefolkning/lokalsamfunn i bruk av denne teknologien, vil være et godt eksempel på hvordan en løfter miljøkriminalitet gjennom bistand. 

I tillegg er det viktig at norske myndigheter også arbeider for at andre lands myndigheter tar miljøkriminalitet på høyeste alvor, og det er positivt at dette omtales i stortingsmeldingen gjennom utenriksstasjonenes arbeid med grenseoverskridende kriminalitet.  

Stortingsmeldingen er svak når det gjelder hvordan man kan bidra til bekjempelse av miljøkriminalitet gjennom tiltak i verdikjeder, spesielt med tanke på investeringer og norske bedrifters aktiviteter i utlandet. Vi har allerede sett hvor viktig små endringer i Oljefondets investeringer kan være. Her mener WWF norske myndigheter burde gå foran og utvikle konkrete retningslinjer som et ledd av eksisterende rammer for offentlige investeringer og innkjøp, inkludert ved investeringer i selskaper som omsetter miljøsertifiserte produkter og selskaper som har implementert verktøy for å unngå miljøkriminalitet i egen virksomhet. 

Det er også viktig å jobbe med ikke-statlige bedrifters investeringer og oppkjøp, samt hvordan disse kan bidra til bedre beskyttelse av aktører som jobber i utlandet med å avdekke og vitne om miljøkriminalitet. Her mener WWF norske myndigheter burde foreslått et initiativ for å sikre at norske bedrifter med utenlandsinvesteringer, særlig i sektorer der det er risiko for negative effekter på sårbare økosystemer, setter krav til, og rapporterer på, hvordan hensynet til naturmangfold og økosystemtjenester ivaretas i sin virksomhet, inkludert gjennom verktøy og retningslinjer for å unngå at de bidrar til miljøkriminalitet. Jamfør siste tiltakspunkt i stortingsmeldingen er det vel og bra med veiledning for bedrifter gjennom et forventningsdokument, men dette er utilstrekkelig for å møte utfordringene med naturkrise og naturtap. 

For å avslutte så stiller WWF seg positiv til at regjeringen ønsker å ta tak i de utfordringene miljøkriminalitet utgjør – nasjonalt og internasjonalt. Men da kreves det flere konkrete tiltak, både knyttet til strafferamme, etterforskningskapasitet og oppsynskapasitet. 

Norge har rundt 450 elver med unike bestander av atlantisk laks. Denne fisken har vært sentral i å bygge Norge som turistdestinasjon og har lagt grunnlaget for vår store oppdrettsindustri. Det er den eneste arten, med unntak av isbjørn, som har en egen internasjonal konvensjon.

Men villaksen er truet. På landsbasis er det kun en tredjedel av elvene som har et naturlig høstbart overskudd av laks. Da er det viktig med en forvaltning som tar hensyn til de svakeste bestandene etter et føre-var-prinsipp.

I en fjord kan det være mange lakseelver. Noen står det bra til med, mens andre kan være stengt for fiske på grunn av lite laks. Da er det viktig ikke å beskatte de få laksene som er igjen, noe som fort kan skje om man setter en not og garn i sjøen og fanger tilfeldige fisk som svømmer forbi. Dette kalles fiske på «blanda bestander», og kan ikke aksepteres i en moderne naturforvaltning. Garn og not i sjø fanger alt for effektivt og vilkårlig til at det er forsvarlig å opprettholde dette fisket. Å stoppe dette fisket vil også være i tråd med internasjonale føringer som Norge har forpliktet seg til. Norge er nå eneste land som driver et omfattende sjøfiske på blandede bestander. Her kan du se en kort animasjonsfilm om sjølaksefiske på blanda bestander:

Norske Lakseelver er derfor også bekymret over det store omfanget av ulovlig laksefiske som skjer i sjøen. Dette skjer i ly av det lovlige fisket, og mye villaks omsettes utenom regulerte salgskanaler. I høringen til nye straffebestemmelser for ulovlig laksefiske, viste en del av høringssvarene fra sjølaksefiskere at de ikke tar inn over seg behovet for å ha et strengere strafferegime på området. NL frykter at dette er holdninger som lett kan omsettes i lemfeldig holdning til fisketidsregler, noe som styrker behovet for oppsyn. SNO må derfor gis tilstrekkelig midler til å styrke oppsynsvirksomheten.

Fra Norges rapport til NASCO i 2018 (The North Atlantic Salmon Conservation Organisation) anslås det at de urapporterte/ulovlige fangstene i sjø utgjør 197 tonn. Det er hele 61 % av den rapporterte fangsten på 323 tonn. Deler av denne fangsten skjer i ly av det lovlige sjølaksefiske. Så lenge det er åpnet for et lovlig fiske på blanda bestander i sjøen, er det derfor vanskelig å få bukt med det ulovlige fisket. Denne ukontrollerte beskatningen må få konsekvenser i form av strengere reguleringen av det lovlige fisket i sjø.

For å vanskeliggjøre uregulert omsetting av villaks fanget i sjø, mener Norske Lakseelver at det må stilles krav om at all laks innleveres til godkjente fiskemottak, og at direktesalg til forbruker forbys.

Det er i denne sammenheng et poeng at det i perioden 2008-2019 var i snitt 17,8 % av de som betalte avgift for å fiske i sjø som ikke rapporterte inn til SSB. Miljødirektoratet får ikke data på hvilke fiskere dette er av SSB, og kan følgelig ikke følge opp manglende rapportering.
NL mener at personvernhensyn ikke kan benyttes som argument i slike saker og ber om at praksis endres, slik at myndighetene kan følge opp brudd på rapporteringsplikten.

Norske Lakseelver mener i tillegg at det må være et krav at det rapporteres digitalt fortløpende fra sjølaksefisket. Dette som et ledd i å forebygge og avdekke miljøkriminalitet. Prøveforsøk fra Miljødirektoratet med frivillig digital registrering, har vist seg å ikke virke, ettersom det ikke benyttes av fiskerne. Da må det bli obligatorisk og en forutsetning for å få rett til fornyet fiskerett i kommende år. Dataene som rapporteres må være tilgjengelige på fjordnivå, slik at elveforvalterne kan få en samlet oversikt over fangsttall i sjø når fiske i elv skal reguleres/fredes.

Om Norske Lakseelver
Norske Lakseelver representerer elveeierlag og forvaltningslag i 107 medlemsvassdrag. Dermed representerer vi indirekte om lag 10 000 grunneiere med fiskerett i elv, og er den største private aktøren i forvaltningen av norsk villaks. Medlemskap i Norske Lakseelver er frivillig.

For mer info, kontakt:

Torfinn Evensen, generalsekretær på 45 02 16 37 eller torfinn@lakseelver.no

Pål Mugaas, kommunikasjonsansvarlig på 91 56 82 29 eller paal@lakseelver.no

Vi viser med dette til Videokonferansehøring: Meld. St. 19 (2019-2020) Miljøkriminalitet, den 13.10.2020.

En stortingsmelding som treffer

RENAS AS er Norges fremste aktør innen håndtering av produsentansvaret for elektrisk og elektronisk avfall (EE) med om lag 3000 kunder over hele landet. Vi er en nonprofit-organisasjon eid av Norsk Industri og EFO. Vi jobber hver dag for å forvalte produsentansvaret for både produsenter og detaljister innenfor EE-segmentet – og sørger for landsdekkende innsamling og behandling av EE-avfall.

Over en lengre periode har vi pekt på et stadig økende gap mellom den totale mengden EE-avfall samlet inn og mengden elektriske produkter som settes på markedet. Som det også har kommet frem i blant annet NRK Brennpunkts dokumentar «Søppelsmuglerne», som også henvises til i meldingen, har vi over tid mistenkt – men ikke kunnet håndfast bevise – at en større andel av det som går ut av den regulerte og organiserte håndteringen har havnet på avveie og blant annet endt opp i internasjonale, organiserte kriminelle avfallsstrømmer. Derfor er vi positive til regjeringens tydelige signaler om å gripe inn for å stanse utførsel av både miljøskadelig avfall og potensielt store verdier for norsk næringsliv.

Sikre verdier som glipper

For RENAS må det overordnede målet med stortingsmeldingen være å stramme inn på ulovlig virksomhet – herunder også tydeliggjøre ressursbruk i både politi- og tolletat, samt sette påtalemyndighet og andre i stand til å rettslig forfølge brudd på straffeloven som relaterer seg til miljøkriminalitet. Vi opplever at det over tid har etablert seg en form for aksept for at man innen eks. håndtering av EE-avfall alltid vil ha en viss andel svinn. Det er en passiv holdning til kriminelle handlinger, som både gjør oss skyldig i brudd på Baselkonvensjonen om eksport av avfall og som drenerer bort viktige ressurser fra vårt hjemlige marked. Det er skadelig for så vel økonomien som for miljøet og gagner kun bakmennene i organiserte, kriminelle nettverk.

Kunnskap, struktur og standardisering

Den aktuelle stortingsmeldingen beskriver deler av problemstillingene som vi står ovenfor godt. RENAS mener at det også er avgjørende å ha kunnskap om Norges behov for råvarer for å etablere en problemforståelse der man ser farene ved at store volumer av potensielt lønnsomt avfall forsvinner. Derfor har vi i vår dialog med politikere og myndigheter etterlyst en tilsvarende ordning som EUs kartlegging av kritiske råvarer. Kunnskapen om hva vi som nasjon har behov for må være med å danne grunnlaget for hvilke tiltak vi setter inn. Videre vil det være viktig, som også meldingen påpeker, å sørge for en standardisering av anlegg som skal motta og bearbeide EE-avfall.

Forebygging mot miljøkriminalitet

Stortingsmeldingen trekker frem at forebyggende arbeid skal være primærstrategien i bekjempelse mot miljøkriminalitet. I den forbindelse trekkes informasjonstiltak frem som en viktig komponent. RENAS deler synet om at forebygging er viktig for å lykkes med dette arbeidet, men mener det er hensiktsmessig å spesifisere ytterligere hva som innbefattes i de foreslåtte tiltakene. Basert på det vi vet om de ulovlige veiene EE-avfall tar, er det viktig å stanse den enkle tilgangen på EE-avfall og industriavfall fra produsenter, forhandlere og oppsamlingsplasser. Bedre informasjon til avfallsbesittere om deres plikt til å sikre avfallet og konsekvensene av mangelfull sikring, kan være et godt tiltak.

Produsentansvarsordningen må håndheves 

EE-avfall står i en særstilling ettersom det karakteriseres av både høye behandlingskostnader og høy verdi av materialet i avfallet. Metaller som foredles i EE-produkter er en knapp ressurs, og som har høy verdi i eksportmarkeder som ikke har strenge krav til avfallshåndtering. Høye kostnader forbundet med håndtering av denne type avfall kombinert med at EE-produkter inneholder verdifulle metaller er ikke incentivkompatibelt med forsvarlig avfallshåndtering. Dette er underbygges av tallmaterialet som trekkes frem i denne meldingen, herunder at kun 35 % av EE-avfall samles inn for forsvarlig håndtering i Europa. RENAS er derfor av den oppfatning at internkontroll og egenrapportering ikke er tilstrekkelig for å håndtere dagens omfang av miljøkriminalitet. Med dette bakteppet kan tiltakene i meldingen konkretiseres ytterligere ved å foreslå at produsentansvarsordningen må styrkes for å bekjempe ulovlig behandling og omsetning av EE-produkter, samt at en kartlegging av ressursene i omløp en nødvendig forutsetning for å kunne bekjempe denne formen for miljøkriminalitet.

Norsk Friluftsliv representerer de 18 største frivillige friluftslivsorganisasjonene i Norge med til sammen rundt 950.000 medlemskap og rundt 5.000 lokale lag og foreninger. En av hovedoppgavene til Norsk Friluftsliv er å ivareta allemannsretten og det enkle og naturvennlige friluftslivets vilkår i Norge, herunder saker som har betydning for forvaltningen av natur- og friluftsliv.

 Norsk Friluftsliv ønsker å innlede vårt innspill med å påpeke at den største driveren for tap av natur- og miljøverdier er arealinngrep og nedbygging av natur, som følge av statlige, regionale og kommunale vedtatte areal- og reguleringsplaner. Desto mer bekymringsfullt er det at, til tross for alarmerende rapporter fra verdens fremste forskere om naturens tilstand og tydelige anbefalinger om å styrke areal-forvaltningen, gjør dagens regjering det motsatt. De siste årene har vi vært vitne til en rekke lov- og forskriftsendringer som svekker naturens rettsvern, blant annet gjennom større kommunalt selvstyre og reduserte innsigelsesmuligheter for fylkesmannen.

1. Behov for styrket strafferettslig forfølging

Norsk Friluftsliv støtter regjeringens forslag om å styrke den strafferettslige forfølgingen av miljø-kriminalitet, ved blant annet å ved å styrke anmeldelsespraksis, å heve strafferammer i naturmangfoldloven og viltloven og arbeide for økt bruk av inndragning. Samtidig er det svært viktig med et velfungerende tilsyn og med aktiv forebygging i form av blant annet informasjon og holdningsskapende aktiviteter.

1. Liberalisering av motorferdselloven og forskrift

Totalbildet for motorisert ferdsel i naturen er omfattende, med over 90.000 registrerte snøskutere ved utgangen av 2019 (19 % vekstøkning siden 2014)[1], en million fritidsbåter og stadig flere vannscootere langs kysten. Samtidig åpner lovverket stadig opp for mer motorisert ferdsel. Våren 2015 ble det åpnet for at kommuner kan fastsette rekreasjonsløyper for kjøring med snøscooter, og ifølge rapport fra Menon Econonmics har det blitt etablert 2150 km slik løyper fordelt på 30 kommuner per. 2019 [2]. SSBs oversikt over tilsvarende utvikling viser langt høyere tall ettersom de tar forbehold om manglende innrapportering av rekreasjonsløyper fra kommunene[3]. Videre ble det i 2017 innført en prøveordning for catskiing og i september 2020 fjernet regjeringen kravet om at hytter må ligge minst 2,5 km fra brøyta vei for at det skal kunne gis tillatelse til bruk av snøskuter for transport av bagasje og utstyr. Denne endringen er problematisk ettersom man ikke har oversikt over hvor mange av fritidsbygg/hytter som ikke har veitilgang vinterstid og som dermed kan føre til økt snøskuterbruk i utmark.

Da det i 2015 ble tillatt med kommunale løyper for fornøyelseskjøring med snøscooter var argumentet blant annet at etablerte løyper ville dempe den ulovlige kjøringen. Men både Politi og SNO opplever at den ulovlige kjøringen ikke har blitt mindre, men heller økt i omfang. I 2017 viste en undersøkelse fra Transportøkonomisk institutt at nesten en av fire snøscooterkjørere kjørte ulovlig[4]. En landsrepresentativ

undersøkelse gjennomført av Ipsos, på vegne av Norsk Friluftsliv, viser at sju av ti er helt eller delvis enig at det må blir mer og bedre kontroll av scootere[5].

• Kommentarer til stortingsmeldingen

Norsk friluftsliv mener at det er viktig å heve strafferammen i motorferdselloven § 12 fra kun bøtestraff som vi har i dag, til en strafferamme med fengsel inntil 2 år ved grove overtredelser. Motorferdselloven behøver oppdatering slik at den samsvarer med den utvikling som ellers har vært på miljøområdet, der det har vært en vesentlig skjerping av strafferammene de siste 25 årene. En hevet strafferamme vil kunne gi et tydelig signal om samfunnets syn på alvorligheten ved lovbruddet og dermed ha en viktig allmenn-preventiv virkning. En slik strafferamme kan brukes ved grove og gjentatte overtredelser.

Vi ber også om en evaluering av dagens praksis, hvor Statens naturoppsyn (SNO) nå kan ilegge overtredelses­gebyr jamfør § 12 b. ved overtredelses av motorferdselloven. Formålet med dette virke-middelet er å kunne løse enkle; og mindre alvorlige saker uten å gå til politiet. Tanken er god, men det er en praksis som fører til forskjellsbehandling, avhengig av om man blir tatt av politiet eller SNO. Fra politiet vil reaksjonen være et relativt høyt forelegg og registrering i politiets registre, med alt det medfører. Dette gjelder ikke hvis du blir tatt av Statens naturoppsyn og får overtredelsesgebyr. Det er uheldig med en slik forskjellbehandling på et så viktig miljøkriminalitetsområde, hvor allmennpreventive hensyn veier tungt.

1. Ulovlig fysiske naturinngrep og arealendringer i strandsonen

Til tross for en sterk beskyttelse i loven har det tilsynelatende vært manglende politisk vilje, både sentralt og lokalt, til å håndheve regelverket som skal beskytte strandsonen. I en del områder kan det være vanskelig få tilgang til strandsonen ved kyst og vassdrag på grunn av private veier, hus og hytter, men også ulovlige oppsatte bygninger og stengsler. Sivilombudsmannens pågående gransking av strandsone-praksis i Kragerø, Mandal og Askøy viser at over 90 % av søknadene i perioden 2016-2019 ble innvilget. Sivilombudsmannens rapport viser til en gjennom-gående tendens der flertallet av de innvilgede dispensasjonsvedtakene inneholder ufullstendige vurderinger. Sivilombudsmannens foreløpige rapport viser langt på vei en utbredt utbygging i strandsonen som er lovstridig. SSB-tall støtter opp under en generell utbredt dispensasjons-praksis i strandsonen (omtrent 64 % av alle søknader om nye byggetiltak i strandsonen har blitt innvilget som dispensasjon de siste fem årene)[6].  

•  Kommentarer til stortingsmeldingen

Norsk Friluftsliv mener regjeringen er inne på et riktig spor når det foreslås å styrke veiledning til kommunene om tilsynsvirksomhet og kommunenes ansvar ift. ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven. Norsk Friluftsliv vil imidlertid påpeke at mangel på natur- og planfagligkompetanse og kapasitet hos kommunene viser seg å være hovedgrunnene for at strandsonen bygges ned av en høy andel dispensjoner i strandsonen og at kommuner ikke anmelder flere lovbrudd på byggeforbudet i strandsonen.

Regjeringen bør både stramme inn lovverk og kommunenes dispensasjonsmuligheter og samtidig bevilge midler til kompetanse- og kapasitetsheving hos kommunene.  

Med vennlig hilsen Siri Meland, fungerende generalsekretær og Peter Oma, friluftsfaglig rådgiver

[1] https://www.ssb.no/bilreg

[2] https://www.menon.no/wp-content/uploads/2019-42-Deskriptiv-statusrapport-Sn%C3%B8skuter.pdf

[3] https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/miljo_kostra/aar

[4]https://www.toi.no/getfile.php?mmfileid=47328

[5]https://norskfriluftsliv.no/sju-av-ti-onsker-bedre-kontroll-av-scootere/

[6]https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/strandsone

Natur og Ungdom representerer om lag 9000 ungdommer under 25 år, som jobber for å ta vare på naturen og stanse klimaendringene. Vi vil kommentere kapittel “5.4 Ulovlig forurensning fra petroleumsvirksomheten til havs.” Vi håper Stortinget tar kampen mot miljøkriminalitet på alvor, også når det går på tvers av næringsinteresser. 

Petroleumsaktivitet foregår ofte i sårbare og verdifulle havområder. Samfunnet må kunne stole på at slik aktivitet skjer med de strengeste krav til miljøhensyn, og innenfor norsk lov. Derfor er det viktig at brudd på regelverket blir avdekket, og at brudd straffes. Gjennom vårt arbeid har Natur og Ungdom sett flere eksempler på olje- og gasselskaper som enten tøyer eller bryter regelverket. Vi håper Stortinget vil gjennomføre tiltak som kan forhindre slike situasjoner, i større grad enn slik regjeringens forslag legger opp til. 

Det må settes en stopper for utslippstillatelser med tilbakevirkende kraft
I august 2017 gjennomførte Miljødirektoratet undersøkelser som viste at det forekommer utslipp fra sjøvannspumper som ble antatt å være tette. Det vil si at plattformene har sluppet ut smøreolje i rød og svart kategori i flere år, og at utslippene ikke har vært omsøkt. Smøreoljene er klassifisert i svart og rød kjemikalieklasse fordi oljene er lite nedbrytbare og har bioakkumuleringspotensial. Miljødirektoratet responderte på funnet ved å be operatørene om å søke om utslippstillatelser etter forurensningslovens § 11. Natur og Ungdom mener det ikke bør være mulig å få godkjent utslippstillatelser etter forurensningslovens § 11 etter at utslippet har skjedd. Dette er i praksis en tillatelse med tilbakevirkende kraft, og vi mener det undergraver Miljødirektoratets rolle. 

Enda opererer plattformer med sjøvannspumpen som høyst sannsynlig lekker smøreolje, uten forurensningstillatelse. De fleste har imidlertid søkt, hvorav samtlige har blitt godkjent av Miljødirektoratet. En utredning gjort av advokatselskapet Wahl-Larsen har vist at hendelsene var i strid med Forurensningsloven 78 annet ledd, jf. første ledd, jf. § 7. Natur og Ungdom anmeldte 11. mai 2020 Equinor, Wintershall DEA, Vår Energi og Aker BP for forholdet. Vi har ikke fått noen indikasjoner på at Politiet arbeider med saken. 

Hendelsen vi har politianmeldt er ikke unik. Stortingsmeldingen viser at 54 av 66 gjennomførte tilsyn av petroleumsvirksomhet til havs de siste fire årene, har vist ett eller flere avvik. Av disse var 7 prosent alvorlige avvik. Av 3 528 utslipp de siste 15 årene, hvor 492 er store, har Miljødirektoratet kun anmeldt elleve til politiet. Dette er bare utslippene som selskapene selv har rapportert.

Lovbrudd på sokkelen må følges opp strengere
Det er oppsiktsvekkende og skremmende at 82 prosent av gjennomførte tilsyn de siste fire årene har vist avvik, og at svært få av de ikke-omsøkte utslippene blir politianmeldt. Natur og Ungdom mener Miljødirektoratet bør anmelde ulovlige utslipp i langt større grad enn i dag, og at det bør være kompetanse og ressurser i Politiet til å følge opp hendelsene. Videre vil vi trekke frem at operatørene som er blitt dømt de siste årene, har fått bøter av en størrelse som er små sammenlignet med omsetning i selskapet. Straffen må være av en størrelse som faktisk virker innskjerpende ovenfor operatørene. 

Natur og Ungdoms anbefaling er i tråd med bekymringen fra ØKOKRIM, som fremkommer i Stortingsmeldingen: “I sin trusselvurdering for 2018 fremhever ØKOKRIM at anmeldelsene fra forvaltningsmyndighetene er blitt færre de siste årene, og gir uttrykk for bekymring for en utvikling hvor forvaltningen ikke anmelder miljøkriminalitet” (side 86). 

Det er også i tråd med Riksrevisjonens undersøkelse av Petroleumstilsynets oppfølging av helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten fra 2019: “Undersøkelsen viser at den tillitsbaserte modellen for oppfølging av petroleumsvirksomheten byr på utfordringer for Petroleumstilsynet når selskapene ikke tar tilsynets påpekninger på alvor” (side 12).

Aksept av miljøkriminalitet undergraver Miljødirektoratets rolle
I tillegg til å være et eksempel på miljøkriminalitet, illustrerer hendelsen med sjøvannspumpene et dilemma Miljødirektoratet havner i: Hvordan kan de begrense forurensning når det ikke lar seg praktisk gjennomføre å hindre det? Miljødirektoratet legger til grunn for sin behandling at utdelt konsesjon skal benyttes, og arbeider for at best tilgjengelige teknologi blir brukt. Natur og Ungdom mener dette er et problematisk utgangspunkt. Næringsaktivitet må skje innenfor norsk lov, og være miljøfaglig forsvarlig. Om operatøren ikke evner dette, bør de instrueres om å stanse aktiviteten til de eventuelt kan operere innenfor loven igjen. Vi tror en slik holdning vil bidra til den nødvendige innskjerpende effekten vi trenger. 

Forslaget fra regjeringen svarer ikke til det systemiske problemet vi har med kjemikalieutslipp fra norsk sokkel. Vi håper Stortinget vil vise handlekraft mot miljøkriminalitet. 

Natur og Ungdom mener stortingsmeldingen bør:

• Legge til rette for at Miljødirektoratet og Petroleumstilsynet politianmelder flere brudd på forurensningsloven, at Politiet har ressurser til å følge dem opp, og at bøtene er av en størrelse som virker avskrekkende. 
• Tydeliggjøre overfor Miljødirektoratet at det ikke kan gis utslippstillatelser med tilbakevirkende kraft. 
• Legge til rette for at Miljødirektoratet kan be operatøren avslutte produksjonen i perioder hvor operatøren ikke kan operere innenfor norsk lov, for eksempel når det viser seg at et kjemikalie er mer skadelig enn først antatt, eller kjemikalier som er omsøkt som forbruk ender som kontinuerlig utslipp. 

Energi Norges innspill til høring i Stortingets Energi og miljøkomité 13. oktober 2020

Stortingsmeldingen om miljøkriminalitet tar opp et særdeles viktig tema i en verden med økende press på naturressurser og miljø. Sårbare fellesressurser trenger regulering og vi mener at det er viktig at det blir slått ned på brudd på bestemmelser og tillatelser.

Energi Norge er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for norsk fornybarnæring. Energi Norge representerer cirka 300 medlemsbedrifter som produserer, transporterer og selger strøm og varme. Medlemsbedriftene står for nesten all kraftproduksjonen og dekker cirka 90 prosent av nettkundene i Norge. Energi Norge jobber for bedre klima, sikker forsyning og grønn vekst. Energi Norges medlemmer utnytter energien i vann og vind for kraftproduksjon. Virksomheten er godt regulert og selskapene følges tett og godt opp av energi- og miljømyndighetene.

Stortingsmeldingen om miljøkriminalitet omfatter både nasjonale og internasjonale forhold. Som medlemsbedrift for selskaper med virksomhet i Norge har vi fokus på nasjonale forhold. Energi Norges innspill er avgrenset til kapittel 4.8 om Miljøkriminalitet innenfor vassdrags- og energisektoren.

Miljøkriminalitet innenfor vassdrags- og energisektoren

Kapitlet omfatter virksomhet som er regulert i a) vannressursloven, slik som vannkraftanlegg og vannuttak til fiskeoppdrettsanlegg, vannforsyning, vannuttak for snøproduksjon og masseuttak, b) vassdragsreguleringsloven, som gjelder regulering og overføring av vann, samt større vannkraftverk, og c) energiloven, som skal sikre samfunnsmessig god produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. I meldingen blir det presisert at det dokumenteres relativt få ulovlige handlinger i vassdrags- og energisektoren, og at miljøkriminaliteten i stor grad består av brudd på forutsetninger for konsesjonsfrihet eller brudd på vilkår gitt i vassdrags- og energikonsesjoner.

Energi Norge og foreningens medlemsbedrifter har god og tett dialog med energi- og miljømyndighetene om blant annet internkontroll og rapportering, forståelse av bestemmelser, ordlyd i konsesjoner for å legge til rette for felles forståelse og for å redusere sannsynligheten for brudd. Likevel forekommer det brudd på lov, forskrift eller enkeltvedtak. I meldingens Figur 4.5 (se vedlegg), vises en oversikt over fordeling av vedtak knyttet til brudd på miljøforhold ved vassdragsanlegg der det er skilt mellom tiltakstyper. Brudd knyttet til vannkraft utgjør det største antallet, men det blir ikke gitt informasjon om hva slags hendelser som ligger bak bruddene. For å få god forståelse av tallgrunnlaget og forbedringsmuligheter har vi hatt god dialog med NVE for å forstå hva slags brudd som har skjedd ved ulike typer anlegg. Av bruddene som er fulgt opp med retting, stans og tvangsmulkt, det vil si Reaksjonsgruppe 1, er bare sju av cirka 65 brudd i perioden 2010-2019 knyttet til stor vannkraft. For bruddene som har medført anmeldelse eller overtredelsesgebyr er andelen relatert til store vannkraftanlegg med reguleringsmuligheter større. De store vannkraftanleggene, som produserer over 75 prosent av norsk vannkraft, står bak 10 av de 22 alvorligste bruddene. Dette er hendelser som har medført brudd på krav om vannstand i magasin, krav om minstevannføring og brå vannstandsendring. Vi forventer at eventuelle tiltak fra forvaltningen tar utgangspunkt i dette faktagrunnlaget.

Vi registrerer at Regjeringen ikke anbefaler nye eller endrede virkemidler for å få bedre kontroll med brudd på miljøbestemmelser innen vassdrags- og energisektoren. Vi støtter denne vurderingen.

Eiere av vannkraftanlegg er ansvarlige og opptatt av å utvikle og drifte anleggene i samsvar med bestemmelser, og har allerede diskutert tallene, underlaget og forbedringspunkter. Vannkraftverk utnytter uforutsigbare naturressurser og er ofte vanskelig tilgjengelig i deler av året. Absolutte krav til vannføring og vannstand er derfor krevende og fører mange steder til tapt produksjon. Energi Norge anbefaler derfor at energimyndighetene i større grad stiller krav om middelverdier i nye og reviderte manøvreringsreglement.

Vennlig hilsen
Energi Norge

Vedlegg

Se Stortingsmeldingens Figur 4.5 Fordelingen av vedtak knyttet til brudd på miljøforhold ved vassdragsanlegg etter vassdragslovgivingen i perioden 2010–2019. Reaksjon gr. 1 er vedtak om retting, stans eller tvangsmulkt. Reaksjon gr. 2 er anmeldelser og vedtak om overtredelsesgebyr. 

Norsk Industri takker for muligheten for å gi innspill til Stortingets behandling av Meld. St. 19 om miljøkriminalitet. Stortingsmeldingen gir en god gjennomgang av miljøkriminalitetsfeltet (bredden, type områder, etc.) og myndighetenes prioriteringer og oppfølging. Hovedbildet i norsk industri er at utslippene av klimagasser og miljøfarlige stoffer går ned, at den tekniske kvaliteten på anlegg stadig forbedres og at bedriftenes internkontroll og risikovurderinger gjennomgående holder god kvalitet. Slik vi ser det er omfanget av systematiske overtredelser av regelverket hos industri som har tillatelse iht. forurensningsloven lavt. En undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at bedrifter som følges opp av Miljødirektoratet i stor grad retter avvik som avdekkes i et tilsyn. Det er få saker som går til vedtak om tvangsmulkt, og enda færre saker hvor tvangsmulkt inndrives. De aller fleste avvik blir lukket før anmeldelse blir vurdert.

Lovbrudd blir som hovedregel rettet av bedriftene uten andre sanksjoner enn at bruddet blir konstatert av tilsynsmyndighetene. Norske industribedrifter er opptatt av å være lovlydige.

Samtidig er det områder som bør prioriteres sterkere av tilsynsmyndighetene. I Økokrims trusselvurdering for 2018 ble ulovlig avfallshåndtering vurdert til å utgjøre den største trusselen innenfor forurensningskriminalitet. Økokrim mente at det er en reell risiko at avfall som blir eksportert, ender opp i andre land enn det som er angitt som sluttdestinasjon. Trusselvurderingen fra 2018 pekte også på at det er grunn til å tro at det legges frem falske dokumenter ved import av produkter (f.eks. fra utenlandske nettbutikker), at det omsettes produkter med innhold av miljøfarlige stoffer, i strid med produkt- og kjemikalieregelverket.

I trusselvurderingen for 2020 ble illegal handel med elektrisk og elektronisk avfall trukket frem som et prioritert område mht. grensekryssende kriminalitet. Innen landbasert industri ble b.la. tankanlegg og avfallshåndtering vurdert til å ha stor risiko for ulovlige utslipp. Videre mente Økokrim at en betydelig del av den marine forsøplingen sannsynligvis kan innebære brudd på forurensningsloven, og at dette bør behandles som alvorlig miljøkriminalitet.

Norsk Industri er opptatt av at tilsyn på miljøområdet prioriteres utfra risiko for helse- eller miljøskade. Dette er også utgangspunktet for dagens tilsynsmyndigheter. Risiko vurderes ut fra sannsynlighet for regelbrudd og miljøkonsekvens av regelbruddene. Vurderinger fra Økokrim vil gjerne være ett av utgangspunktene for videre prioriteringer hos myndighetene.

Et tilsynsområde som bør prioriteres sterkere er å sørge for at forurensningslovens regler om forsøpling og håndtering av næringsavfall overholdes. Et annet risikoområde med behov for økt myndighetsoppfølging er ulovlig eksport av EE-avfall, batterier, etc. som er stjålet fra avfallsmottak, næringsliv og kommuner. Det er nødvendig at politi og påtalemyndighet prioriterer kriminalitet knyttet til tyveri av EE-avfall og returmetaller langt høyere enn i dag.

Videre er vår erfaring at tilsynsmyndigheter gjerne prioriterer store bedrifter fremfor mindre bedrifter og at virksomheter som faller utenfor forurensningslovens krav til tillatelse svært sjelden prioriteres for tilsyn. En slik prioritering kan neppe forsvares utfra en risikobasert tilnærming. F.eks. kan ulovlig eksport av avfall være knyttet til personer eller bedrifter utenfor gjenvinningsbransjen med koblinger til organisert kriminalitet som strekker seg over landegrenser. Ifm. NOU 2010:9 - Et Norge uten miljøgifter ble det utført en undersøkelse om organiseringen av kjemikalieforvaltningen. Ifølge NOUen var det et gjennomgående problem at små virksomheter i mindre grad enn store virksomheter følger eller har kunnskap om regelverket. Det kunne synes som om myndighetenes svar på dette var å foreta tilpasninger i tilsynet, f.eks. ved at tilsynet i stor grad bestod av veiledning. Dette reiser bl.a. spørsmål om hvorvidt små og store virksomheter behandles likt. Stortinget bør fastslå en forventning om at små og store virksomheter, som skal etterleve samme regler, behandles likt og at også bedrifter som faller utenfor forurensningslovens krav om tillatelse prioriteres for tilsyn.

Strenge miljøkrav er en del av norske industribedrifters hverdag. Dette er akseptert. Men, det stilles ikke tilsvarende krav når det gjelder utslipp fra aktiviteter som veibygging, jordbruk, avløp og akvakultur. Ulike sektorer behandles ulikt selv om loven er den samme. Industrien ber om større grad av likebehandling mellom bransjer mht. regulering av utslipp.

Tidligere undersøkelser av kommunens myndighetsutøvelse på miljøområdet (i 2008 og 2010) viser at mange kommuner ikke forvalter sitt ansvar som miljømyndighet på en tilfredsstillende måte. Oppfølgingen er dårligst i mindre kommuner. Resultatene viser også at en stor andel av kommunene ikke følger opp forsøplingsområdet, der de har ansvar for tilsyn og oppfølging. Det samme går frem av en ny tiltaksvurdering om marin forsøpling fra Miljødirektoratet, der ett av de foreslåtte tiltakene er å følge opp kommunene som forsøplingsmyndighet gjennom tilsyn og veiledning. NHO, LO, Norsk Industri og flere andre organisasjoner har også foreslått å styrke kommunenes håndhevelse av forurensningslovens forsøplingsforbud, for å ansvarliggjøre den/de som faktisk forsøpler. Stortinget bør uttrykke en forventning om at kommunene prioriterer håndhevingen av forsøplingsforbudet sterkere.

Forvaltningen har stor mulighet til å velge mellom ulike reaksjoner ved lovbrudd, alt etter hva som er mest hensiktsmessig. Stortinget har nylig vedtatt endringer i forurensningsloven og produktkontrolloven, som gir forvaltningen hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, samt innført økt strafferamme for lovbrudd. Mulighet for å ilegge overtredelsesgebyr gjør at det vil bli mulig å sanksjonere en del lovbrudd som ikke har blitt fulgt opp som følge av begrenset kapasitet i strafferettsapparatet. Lovens forarbeider presiserer at overtredelsesgebyr er et inngripende virkemiddel og bør kun brukes der det er et reelt behov for det. Norsk Industri legger til grunn at forvaltningen vil bruke muligheten til å ilegge overtredelsesgebyr med godt skjønn og at alvorlige lovbrudd vil bli politianmeldt og forfulgt i det ordinære straffesporet. De strengeste reaksjonsformene må fortsatt forbeholdes de mest alvorlige lovbruddene.

Vi mener at er det grunn til å tro at det er større risiko for systematisk miljøkriminalitet hos foretak som også driver arbeidsmiljøkriminalitet eller økonomisk kriminalitet. Stortinget bør ta til orde for at det vurderes tiltak som gir god informasjonsflyt mellom myndighetenes innsats på disse kriminalitetsområdene. De varslede endringene i forvaltningsloven om informasjonsdeling mellom forvaltningsorganer vil kunne et viktig skritt i denne retningen. Strategien mot arbeidsmiljøkriminalitet gjennomføres i dialog med hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Vi anbefaler at Stortinget tar til orde for at samme arbeidsmetodikk og partssamarbeid tas i bruk også ifm. oppfølgingen av Stortingsmeldingen om miljøkriminalitet.