Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jonas Gahr Støre, Ingvild Kjerkol, Tore Hagebakken, Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland og Kari Henriksen om å stoppe privatisering og forhindre en todelt helsetjeneste

Frykt for en suboptimal helsetjeneste
Kry er en privat helsetjeneste som leverer lege- og psykologhjelp til folk over hele landet. Tjenestene våre er tilgjengelig via app og web og vi fungerer på mange måter som en digital legevakt. Vi behandler medisinske problemer som det haster for pasienten å få behandling for, men som ikke er akutte.

I forbindelse med høringen ønsker vi å synliggjøre hvordan vi som privat aktør jobber med innovasjon, ressurseffektivitet, legemiddelforskrivning samt å unngå overbehandling.

Når Arbeiderpartiet nå maner til bekjempelse av en todeling av helsetjenesten, er vår bekymring at man samtidig kan hindre utviklingen av en samlet, koordinert og fremtidsrettet helsetjeneste tilpasset brukerne.

Vi i Kry er i likhet med Arbeiderpartiet opptatt av å bevare en sterk offentlig helsetjeneste. 

Arbeiderpartiets representantforslag foreslår blant annet å avvikle Fritt behandlingsvalg, gå private helseaktører etter i sømmene og dessuten sørge for at helsepersonell ansatt ved offentlige sykehus ikke kan ta på seg private tilleggsjobber.

Vi må anerkjenne bidragene fra de private
I forslaget viser Arbeiderpartiet til viktigheten av en sterk offentlig helsetjeneste i møte med koronakrisen. Det er hevet over enhver til at et sterkt offentlig helsetilbud har vært avgjørende for å kunne takle pandemisituasjonen. Vårt anliggende er derfor ikke å snakke ned viktigheten av et sterkt offentlig tilbud, men vi savner en større anerkjennelse av bidragene også fra private, og gjerne digitale, aktører i koronakampen. For vi har også stilt opp.

I mars, da legevakttilbudet i flere deler av landet ikke strakk til, da fastlegekontorene ikke kunne åpne dørene for personer med koronasymptomer. Da mange av fastlegene selv ble forhindret fra å møte på jobb, meldte en rekke leger, pensjonerte eller offentlig ansatte, seg til dyst hos oss, slik at de med våre verktøy kunne bidra mer aktivt og digitalt i kampen. Da ble digitale plattformer og tjenester, levert av private aktører, en del av løsningen på et akutt problem.

Under pandemien har vi som privat aktør også deltatt i dugnaden ved at vi har klart å mobilisere leger. I tillegg har vi brukt vår medisinske kompetanse til å starte covid-19-testing på østkanten av Oslo. Private aktørers innsats og rolle som supplement til det offentlige er derfor også noe vi ønsker å understreke.

Slik sett er det interessant at forslaget fra Arbeiderpartiet kommer nå, i et tidsrom hvor vi fortsatt bryner oss på den samme pandemien. Samtidig syns vi frykten for private aktører fremstår overilt også i en normalsituasjon.

Vi kan supplere
Vårt hovedpoeng er at et privat helsetilbud ikke nødvendigvis er noen motsetning til det offentlige. Vi som private aktører skal ikke ta over for det offentlige, eller tappe det offentlige for slagkraft og kompetanse. Vi skal supplere, avlaste og være til stede der det er behov for oss. Behovet for et slikt supplement har vist seg å være helt nødvendig under denne pandemien.

Utgangspunktet: Hva er best for pasienten?
Deler av forslaget til Arbeiderpartiet virker basert på ideen om de private aktørene ikke styres av faglig ærgjerrighet, men av jakten på profitt. Det er et galt utgangspunkt. Vår bekymring er at den vante dikotomien offentlig-privat kan føre til en forenkling som ikke bidrar til en best mulig helsetjeneste for alle. Vårt utgangspunkt er alltid: Hva er det pasienten har behov for, og hvordan tilpasser vi våre tjenester best til det? Det kan handle om kapasitet, eller tilgjengelighet. Og det kan handle om informasjonsløpet før, under og etter behandling av pasienten.

Det utgangspunktet savnes i deler av det offentlige helsetilbudet.

Still krav om åpenhet
Arbeiderpartiets forslag peker på flere viktige problemstillinger, som overbehandling av pasientene og lemfeldig bruk av antibiotika. Tøffe krav, tydelige reguleringer og transparens er viktig i møte med disse problemstillingene. Vi kan enkelt vise hvordan vår virksomhet i Kry etterlever de strenge kravene som skal og bør stilles alle som jobber på dette feltet.

Det finnes åpenbart private aktører i ulike deler av verden som driver useriøst. Akkurat som eksemplene er mange på offentlige aktører som ikke lever opp de kravene som stilles. Vi ønsker derfor full transparens og åpenhet om ulike helsevirksomheter velkommen. Samtidig som offentlige og private får mulighet til å utfylle hverandre. Noen ganger går de private aktørene foran, for eksempel med digitale videokonsultasjoner. Andre ganger går det offentlige foran. Mer enn å utfordre hverandre, kan vi være med å styrke pasientens helsetjeneste gjennom samarbeid.     

Vi er stolte av å være en del av en næring som lykkes med å utvikle tilbudet vårt med pasientens behov som utgangspunkt. Vi er stolte av vårt bidrag i et tidsrom hvor helsetjenesten er satt under et enormt press.

Vi mener det er både plass og behov for aktører som oss når den norske helsetjenesten skal utvikles videre i fremtiden.

Forutsetninger og utfordringsbildet
Spekter mener de store utfordringene innenfor helse- og omsorgssektoren fremover vil kreve løsninger i form av en helse- og velferdsmiks, med bidrag fra et mangfold av aktører, både offentlige, ideelle og private. I tillegg til kapasitet, vil det bidra til den innovasjon og tjenesteutvikling som er nødvendig for å dekke behovet når ressurstilgangen begrenses. Ikke fordi de private eller ideelle nødvendigvis er mer innovative enn offentlige, men fordi mangfold gir ulike innganger til oppgaveløsningene, mulighet for læring og forbedringer.

I likhet med forslagsstillerne, ser Spekter økt sosial ulikhet i helse og et todelt helsevesen som en utfordring. Svaret, slik vi ser det, er ikke å begrense muligheten til bidrag fra private og idelle aktører. Spekter mener Norge skal ha en sterk offentlig helsesektor tuftet på verdier som likhet, trygghet og kvalitet. Innen denne rammen kan private og idelle sykehus og institusjoner benyttes mer, på oppdrag fra det offentlige, enn i dag. Slik kan bruken av disse virksomhetene bidra til å redusere ventetider, gi flere tilgang til behandling og redusere sosiale forskjeller i helse. En slik tilnærming vil også sikre at det er helseprioriteringer og ikke betalingsvillighet som gir raskest behandling, slik forslagsstillerne er opptatte av.

Spekter mener derfor bruk av private og ideelle virksomheter som en del av det offentlig finansierte tjenestetilbudet, bidrar til å redusere risikoen for et todelt helsevesen.

I beskrivelsen av bakgrunnen for forslaget, skriver representantene at «Forslagsstillerne viser til at det var samfunnets felles offentlige helsetjeneste som stilte opp i forbindelse med koronakrisen». Det er riktig, men beskrivelsen er ikke dekkende uten at bidragene fra private og ideelle sykehus og institusjoner tas med. Bidrag fra slike virksomheter har vært svært betydningsfullt for beredskapskapasitet, og for å sikre nødvendig kapasitet til koronatesting i større byer, for rehabilitering og andre viktige pasienttilbud.

Pandemien har gitt spesielle utfordringer, men utfordringene for velferdsstatens bærekraft og helsetjenesten er av varig karakter. Alders- forskyvningen i befolkningen øker behovet for helsetjenester, og den medisinske utviklingen høyner forventningene. Samtidig minsker den yrkesaktive delen av befolkningen. Vi kan vente knapphet på personell og kompetanse. Med reduserte petroleumsinntekter ventes også budsjettveksten å avta. En lærdom fra pandemien er at helsetjenesten av beredskapshensyn må ha kapasitet til omprioriteringer og mulighet til å avsette store ressurser til intensivbehandling. Derfor trenger vi en helse- og velferdsmiks av offentlige, ideelle og private som kan bidra i helse- og omsorgstjenesten.

Kommentarer til enkeltforslag
Spekters medlemmer på helseområdet er både offentlige helseforetak og private og ideelle virksomheter i sektoren. Vi kommenterer nedenfor noen av forslagene.

Forslag 2. Stortinget ber regjeringen sørge for at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus, ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling og de samme pasientene som de har ansvar for i det offentlige.

Spekter mener behovet for å regulere bierverv er dekket av Helsepersonelloven § 19, som gir konkrete regler om dette. Den ansatte skal «av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser o.l. i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser». Dette gjelder altså bierverv den ansatte selv mener kan komme i konflikt med helseforetakets interesser.

Helseforetaket kan imidlertid i tillegg kreve at den ansatte opplyser om bierverv uavhengig av hvordan den enkelte selv vurderer en eventuell interessekonflikt.  Det er viktig at denne opplysningsplikten følges opp.

Forslag 3. Stortinget ber regjeringen utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling og om disse aktørene i større grad bør bære risikoen for komplikasjoner og skader ved inngrep som ikke er prioritert i den offentlige helsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.

I tråd med utredningsinstruksen bør et problem avklares og beskrives før en utredning igangsettes. Spekter vil ikke utelukke at det forslagsstillerne tar opp kan være et problem, men ser ikke at det finnes dokumentert i bakgrunnen for forslaget. For ikke å legge beslag på knappe utredningsressurser bør dette etter Spekters syn dokumenteres før et utredningsarbeid igangsettes.

Forslag 5. Stortinget ber regjeringen gjennomgå private aktørers praksis med å holde av plasser for kunder som betaler, og fremme forslag til regulering som sikrer at det er helseprioriteringer og ikke betalingsvillighet som gir raskest behandling.

Private sykehus som driver etter avtale med regionale helseforetak, gjør det etter nærmere angitte antallsbegrensninger og tider for når behandlingen gis. Når antallet behandlinger i en avtale er oppnådd, må henviste pasienter vente til sykehuset igjen kan ta inn avtalepasienter. Samtidig kan sykehuset ha ledig behandlingskapasitet. Det er ikke slik at det er praksis for «å holde av plasser» for kunder som betaler, slik man kan oppfatte forslagsstillerne. Dette er kapasitet de private sykehusene uansett har.

Forslagsstillerne ønsker en regulering som sikrer at det er helseprioriteringer og ikke betalingsvillighet som gir raskest behandling. Slik Spekter ser det, behøves det ikke noen regulering for å oppnå dette, det kan oppnås med å bruke kapasiteten som finnes i de aktuelle sykehusene og utvide avtalevolumet i tråd med behovene.

Forslag 7. Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring i Norge, og foreslå tiltak for å forhindre en todelt helsetjeneste.

Velferdstjenesteutvalget ledet av Kåre Hagen la 1. desember frem utredningen «Private aktører i velferdsstaten», som beskriver aktørbildet og gir en godt dokumentert kartlegging av pengestrømmer og lønnsomhet hos kommersielle, og råd om en mer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Spekter mener at denne utredningen svarer opp noe av det forslagsstillerne ønsker å få belyst.

Representantene Kjerkol, Gahr Støre, Henriksen, Mørland, Hagebakken og Moflag, alle Arbeiderpartiet, fremsatte 19. juni d.å. et representantforslag hvor de frykter en «todelt helsetjeneste».

Det norske helsevesenet står overfor store utfordringer med demografisk skifte, økning i kroniske sykdommer og flere andre større endringer. Det er faglig og tverrpolitisk enighet om at dagens helsevesen ikke er rustet for å møte utfordringene. Vi har ikke råd, vi har ikke nok plass og vi har ikke nok hender. Skal vi likevel overkomme utfordringene må vi sette alle kluter til, og i alle fall sørge for å samle alle gode krefter. Det er umulig å ikke være enig med representantene i viktigheten av et godt og velfungerende helsevesen for alle. Men vi mener forslagene er farget av enkle politisk poenger fremfor helhetlige tanker om vårt helsevesen. Forslagene differensierer ikke mellom ulike deler av de private helsetjenestene, og inkluderer heller ikke det offentlige helsevesenet. Hjemmelegene er imidlertid enige i at vi må se nærmere på enkelte av problemstillingene som løftes frem.

Dette notatet kommenterer både forslagene og de innledende betraktningene. Vi ser frem til å presentere og utdype synspunktene under høringen i januar.

Et godt supplement som ble helt avgjørende under pandemien

I Norge er det nærmere 16 millioner konsultasjoner hos fastlege og legevakt hvert år. De «kommersielle engangslegene» utgjør kun noen få prosent av totalvolumet. Private aktører jobber på nye måter, bruker ny teknologi, tilbyr andre tjenester og vokser veldig raskt – og det uten offentlig støtte. Det sier kanskje litt om behovet. Tjenestene utgjør et godt supplement, og tilfører sektoren innovasjon. I saksdokumentet vises det til at «det var samfunnets felles offentlige helsetjeneste som stilte opp i forbindelse med koronakrisen». Dette er faktisk feil. På oppdrag fra Oslo kommune har Hjemmelegene stått for testingen av ca. 9% av alle påviste koronatilfeller i Oslo i år. Vi ble bedt om å rykke inn da det brant som mest. Få dager etter oppstart hadde vi om lag ti ganger så stor kapasitet for hjemmetesting som hos det offentlige fordi vi har utviklet teknologi spesielt for dette. Teknologien ble en meget viktig brikke under pandemien. Vi har stått for all testing utenfor teststasjoner – alle eldre, kroniske syke og sårbare innbyggere i Oslo Kommune som ikke kan eller bør dra til en teststasjon.

En beskrivelse av leger og aktører som vi ikke kjenner oss igjen i

Hjemmelegene tar avstand fra begrepet «kommersielle engangsleger», og insinuasjonen om at privatpraktiserende leger i Norge jobber etter incentiver om å holde «kundene fornøyde». Paradokset i argumentasjonen er at dette beskriver fastlegeordningen like godt, hvor leger blir belønnet ut fra antall pasienter på listen og takstbruken. Påstanden utgjør en grov undervurdering av faglig integritet blant oss leger. Helsetjenester er dessuten strengt regulert, og underlagt fungerende kontrollfunksjoner. Flere av forslagene antyder at leger som tilhører den private delen av helsevesenet ikke tar ansvar for at de tjenestene som tilbys holder den kvaliteten som forventes. Hjemmelegene kjenner seg ikke igjen, og tror forslagsstillerne tilskriver både leger og aktører holdninger de ikke har.

Det antydes videre at aktørene ikke tar grep for å sørge for at de er forsvarlige tilbydere av helsetjenester. Heller ikke her kjenner Hjemmelegene seg igjen. Vi følger samme praksis som legevakter og fastleger, og ofte også strengere. Vi stiller krav til leger hos oss om at de skal ha minimum tre års klinisk erfaring, i tillegg til autorisasjon og en lang rekke andre krav. Vi har egne systemer for pasienttilbakemeldinger som går utover det som finnes av kvalitetssikring ved legekontorer ellers. Legene som jobber hos oss er for øvrig de samme legene man treffer på fastlegekontor, legevakt og sykehus. Det antydes at de i kraft av roller som «kommersielle engangsleger» tar helt andre valg enn de ville gjort i sin daglige jobb. Heldigvis har vi leger høy faglig integritet, uansett hvilken stol vi sitter på. Jeg velger å tro at alle leger setter pasienten først, uansett arbeidsplass.

En todeling av helsetjenesten kan og bør unngås

Forslagsstillerne frykter en todeling av helsevesenet. Hjemmelegene deler bekymringen. Vårt helsevesen er bygget på prinsipper om god og lik tilgang til nødvendige helsetjenester. Men, i den grad det stemmer at det forekommer en todeling som gir en fordel for folk med penger, så skjer dette fordi refusjonene er forbeholdt legevakt og fastleger. Det betyr at det private tilbudet får en høyere kostnad enn det hadde fått hvis pengene fulgte pasienten i større grad. Dette blir spesielt uheldig når den private aktøren tilbyr noe det offentlige ikke kan eller vil tilby – slik som hjemmelegetjenester. Hadde man gjort som innen utdanning og barnehager, så hadde alle pasienter hatt anledning til å benytte alle tilbud på lik linje. Når vi i Hjemmelegene benytter oss av teknologi som ikke det offentlige eller den enkelte fastlege har, så innebærer det at tilbudet kun er tilgjengelig for den som har anledning til å betale. Vi risikerer ikke bare todeling, men også at innovasjonen og tilbudet ikke kommer den brede befolkningen til nytte.

Samle alle gode krefter, og få en helsenæring på kjøpet

Avslutningsvis ønsker vi å stille spørsmål ved om allmennhelsetjenestene har utviklet seg i tråd med befolkningenes forventninger og krav. Mens selve medisinen har tatt sjumilssteg, har tjenestene stått på stedet hvil, og ikke evnet å fornye seg. Nye tjenester i helsevesenet vokser frem som et konkret svar på dette, og noen velger altså å benytte seg av dem. Dette representantforslaget er et feilrettet angrep som til syvende og sist rammer tilbudet til pasienter og ikke minst den sårt tiltrengte innovasjonen vi trenger. Norge går i forlengelsen av dette glipp av en helsenæring. I Sverige har man digitalisert allmennlegetjenestene på rekordtid. Gjennom å sikre refusjon til alle tjenester, sørget man for lik tilgang for pasientene. Med på kjøpet fikk svenskene en helsenæring som skaper arbeidsplasser i tusentalls, og som eksporteres til Europa. De norske aktørene har ikke et hjemmemarked, og mister verdifull innsikt og vesentlige muligheter for FoU-virksomhet. Det er tverrpolitisk enighet om at Norge trenger en helsenæring, men incentivene er enda ikke gode nok.

Norge står ovenfor store utfordringer som følge av demografi, mangel på fysisk plass og hender, kronisk sykdom og ny teknologi. Vi trenger politikk som som samler alle krefter for å finne de nødvendige løsningene. Klarer vi ikke dette vil det gå utover pasienter, helsepersonell og norsk helsevesen.

Hjemmelegene ber om at Representantforslag 154 S (2019–2020) ikke vedtas. Samtidig støtter vi at det bør undersøkes i hvor stor grad overbehandling er et problem i det norske helsevesen som helhet. Praksis for legemiddelutskriving og henvising i helsevesenet kan likeledes undersøkes nærmere. Hvis nødvendig bør det fremmes forslag om strengere regulering.

Representantforslaget omhandler en rekke problemstillinger. Våre innspill omhandler primært spesialisthelsetjenester, og de privat drevne sykehusene som tilbyr tjenester på oppdrag fra og finansiert av det offentlige. I debatten om å «stoppe privatisering og forhindre en todelt helsetjeneste» ønsker vi å løfte frem følgende: 

Et voksende gap krever pragmatiske løsninger
•    I de kommende årene vil etterspørselen etter helsetjenester øke betydelig. Dette skyldes både demografiske og epidemiologiske forhold. Samtidig er finansieringen av helsetjenestene er under sterkt press. 
    I fremtiden blir det avgjørende at vi har en helsetjeneste som gir gode tjenester til pasientene, og som samtidig er bærekraftig for samfunnet. 
    Utfordringene er så store og omfattende at det kreves gode og pragmatiske løsninger. 

Det offentlige er bærebjelken
•    Vi deler representantenes engasjement for å forhindre en todelt helsetjeneste i Norge. Den offentlige helsetjenesten er og bør være bærebjelken i tjenestetilbudet. 
•    Samtidig er både pasientene og helsetjenesten best tjent med at det finnes et supplement og et alternativ til den offentlige helsetjenesten. 
•    Fra vårt perspektiv er det derfor mer interessant med en diskusjon om hvordan vi kan bruke private tilbydere best mulig, heller enn å diskutere hvordan vi skal stoppe «privatiseringen». 

En lang tradisjon for samspill mellom det offentlige og private tilbydere
•    Private tilbydere av helsetjenester er ikke noe nytt i Norge. Helt siden 1800-tallet har vi hatt private tilbydere, i første fase ideelle og frivillige, senere også kommersielle. 
•    Det er vanskelig å se for seg at det offentlige kan klare å tilby tjenester innenfor eksempelvis rus, psykisk helsevern, rehabilitering, laboratorier og røntgen uten tjenester fra private tilbydere. 
•    I dag utgjør private tilbydere en viktig ressurs i helsetjenesten. Det offentlige kjøper og finansierer tjenester, og sikrer offentlig kontroll ved å stille krav både til tilbyderen og til tjenestene (kvalitet, pris, volum). 

Fordeler med et godt samspill 
    For å møte fremtidige utfordringer i spesialisthelsetjenesten på en offensiv måte, trenger vi en tjeneste der vi har både offentlige sykehus og private drevne sykehus, som kan hjelpe hverandre, men også utfordre, inspirere, og lære av hverandre. 

En viktig kapasitet
•    For å møte den økende etterspørselen etter tjenester i tiden fremover, er det behov for å ta i bruk og utnytte den totale kapasiteten hos de offentlige sykehusene og i de privat drevne sykehusene, best mulig. Dette er også en forutsetning for å sikre likeverdig tilgang til helsetjenester, noe som er en grunnleggende verdi i norsk helsetjeneste. 
•    Også ved situasjonsavhengige eller uforutsette økninger i etterspørselen, representerer de privat drevne sykehusene en viktig kapasitet. Dette har blitt tydelig gjennom koronapandemien. De privat drevne sykehusene kan snu seg raskt om og har bidratt både med testkapasitet, og har stilt øvrig kapasitet til rådighet for å unngå at ventetider og helsekøer skal bli uhåndterlige i de offentlige sykehusene.

Viktig driver for utvikling av kvalitet og kostnadseffektivitet
•    En helsetjeneste med både offentlige sykehus og private drevne sykehus gir et større mangfold. Det øker mulighetene for utvikling av innovative løsninger og arbeidsformer. 
•    Dette er en viktig driver for å utvikle tjenester med høyere kvalitet og for å bruke ressursene mer effektivt. Det betyr at det samlede tjenestetilbudet kan styrkes gjennom godt samspill mellom offentlige sykehus og privat drevne sykehus.  

Mer helse innenfor de økonomiske rammene 
•    De privat drevne sykehusene kan i mange sammenhenger tilby tjenester til en lavere kostnad enn de offentlige sykehusene. Dette har ulike forklaringer og handler blant annet om ulike forutsetninger hos de offentlige sykehusene og de privat drevne sykehusene.  
•    Dette gir samtidig en mulighet for at det offentlige kan få mer helse innenfor de økonomiske rammene som står til rådighet, dersom de private sykehusene brukes på en god måte. 

Bedre bruk av private tilbydere. 
    I Norge er det bred enighet om at vi skal ha en offentlig styrt og finansiert helsetjeneste som sikrer best mulig helsehjelp til alle som trenger det, når de trenger det, innenfor de økonomiske rammene vi har til rådighet. 
•    Privat tilbydere er ikke en trussel, men et viktig middel for å oppnå dette. Det krever at vi finner løsninger som gjør at kan bruke de private tilbyderne best mulig og få et best mulig samspill mellom den offentlige helsetjenesten og de private tilbydere. 

Strategiske anskaffelser
    Pr. i dag er bruken av offentlige anskaffelser den viktigste ordningen for samarbeid mellom offentlige sykehus og privat drevne sykehus. 
    Et konkret forslag er at de offentlige sykehusene må bruke anskaffelsene mer strategisk enn tilfellet er i dag: På hvilke områder er det behov for økt kapasitet, for å unngå ventetider og helsekøer? På hvilke områder kan de privat drevne sykehusene tilby tjenester av høy kvalitet – eller mer kostnadseffektivt enn de offentlige sykehusene? 
    Brukes anskaffelsene strategisk, kan vi få kortere ventetider og helsekøer. Vi kan styrke tjenestetilbud samlet sett. Ikke minst kan vi bruke milliardene som går til helse mest mulig effektivt. 

Lykkes vi å bruke private tilbydere på en bedre måte, vil det være et viktig grep for å styrke oppslutningen om en offentlig styrt og finansiert helsetjeneste – og forhindre en todelt helsetjeneste i Norge. 

Vi ser frem til å delta i høringen, og utdype dette ytterligere. 

Oslo 7. desember 2020
Med vennlig hilsen

Per Helge Fagermoen                        Mille Celine Henriksen
Stilling/kontaktinformasjon                    Stilling/kontaktinformasjon

Volvat-gruppen har helt siden starten for 30 år siden vært kompromissløse på at tjenestene våre skal holde høy kvalitet og at pasientene skal ha korte ventetider. Vi er landsdekkende og har i dag avtaler med tre av de fire regionale helseforetakene og er også en del av fritt behandlingsvalg. Pasientene har henvisning eller rett til behandling, og tjenester vi kan tilby, til hvilken kvalitet, til hvilken pris og i hvilket volum er fastsatt av det offentlige. 

Innspill til Representantforslag 154 S (2019–2020), 7. desember 2020

Dr.Dropin er et tilgjengelig og moderne privat helsetilbud som tilbyr de aller fleste legetjenester til fast pris, og med kort ventetid. Vårt mål er å gjøre legehjelp enklere, rimeligere og bedre for de som trenger det. Vi viser til representantforslag 154 S (2019–2020), og benytter anledningen til å komme med et innspill til behandlingen i Stortinget.

Vi startet Dr.Dropin i 2017, og har siden den gang behandlet mer enn 150.000 pasienter. Rundt 70 leger jobber hos oss, i tillegg til en håndfull sykepleiere, helsesekretærer og et tech- og administrasjonsteam. Ved inngangen til 2021 har vi til sammen 18 klinikker i Oslo, Asker, Trondheim, Bergen og Stavanger.

Representantforslaget består av åtte konkrete forslag. Våre innspill rettes i hovedsak mot forslagene som omfatter førstelinjen i det offentlige helsetilbudet (fastlege og legevakt) og de tjenestene som fungerer som supplement til disse.

• ▪ Problemet: Den norske fastlegeordningen er betydelig overbelastet

Den norske fastlegeordningen står i en utfordrende posisjon. Arbeidsoppgavene til en fastlege har blitt mange og arbeidsdagene lange. Få ønsker å forbli i en situasjon de opplever som uhåndterbar. I tillegg bidrar belastningen til at færre vil bli fastleger. Konsekvensen blir i ytterste konsekvens svekket kvalitet på de tjenestene fastlegene leverer og misfornøyde pasienter som ikke får oppfylt sine behov. I 2018 fikk Folkehelseinstituttet i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre en undersøkelse om brukererfaringer med fastlegen. Evalueringen viste blant annet at opplevd tilgjengelighet fikk relativt lav score, og ikke minst at desto mer omfattende behov brukeren har, desto mindre fornøyd er brukeren.

• ▪ En del av løsningen: Private helsetjenester avlaster det offentlige helsevesenet

Private helsetilbud som Dr.Dropin bidrar til å lette presset på fastlegeordningen, utvikling av ny teknologi og arbeidsmåter, og kan dermed være et verdifullt bidrag til den offentlige helsetjenesten. Forutsetningen er selvsagt at det det private tilbudet drives i tråd med de reguleringene som er lagt på yrkesutøvelsen vår i helsepersonelloven. I alle byene vi har virksomhet opplever vi at fastleger og legevaktsleger refererer til Dr.Dropin sitt tilbud, og sender pasientene vår vei. Coronaepidemien er også et godt eksempel på en situasjon der det offentlige har vært helt avhengig av bidrag fra det private helsevesenet for å både kunne teste store befolkningsgrupper på kort tid, og samtidig opprettholde sine forpliktelser ovenfor kommunens innbyggere. Dr.Dropin har siden Corona brøt ut bidratt med å teste flere 10.000 pasienter på vegne av Oslo kommune, og opplever samarbeidet ledet av Arbeiderpartiets byråd som veldig godt.

I stedet for å se på oss som et problem, bør også de politiske helsemyndighetene heller tenke på hvordan de private helsetilbudene i førstelinjen kan bidra til en bedre pasientopplevelse uavhengig av hvilket tilbud pasienten velger. Det ligger for eksempel et stort forbedringspotensial hva gjelder bedre samhandling om pasientinformasjon mellom fastleger, legevakt og leger i private helsetilbud, og ikke minst hvordan helsemyndighetene tilrettelegger for at leger som jobber hos private aktører innen primærhelse kan få en del av sitt arbeid tellende på videreutdanningen som spesialist i allmennmedisin. Still de samme kravene til det private som det offentlige, så vi i enda større grad får anledning til å bidra til godt utdannede leger til hele befolkningen. 

• ▪ Like lite eller mye overbehandling i offentlig som privat primærhelsetjeneste

Det er ingen grunn til at legene i førstelinjen i private helsetilbud i større grad skal drive med overbehandling eller overdiagnostisering enn offentlige leger. I motsetning til fastlegene – som får mer betalt dess mer de tilbyr pasienten av prøver, tester, behandling og undersøkelser – har Dr.Dropin en fast pris per konsultasjon. Det vil si at Dr.Dropins fortjeneste er uavhengig av pasientens behov, og at en lege hos oss ikke har noen insentiver om å behandle annet enn det det er indikasjon for å gjøre for den enkelte pasient. Graveredaksjonen NRK Brennpunkt stilte i mai 2018 spørsmål ved finansieringsordningen i det offentlige, etter å ha avslørt hvordan fastleger og sykehus systematisk misbrukte refusjonsordningen.

Forslagsstillerne ber regjeringen utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling enn leger i den offentlige helsetjenesten. Dr.Dropin er positiv til en slik utredning, og mener mer kunnskap om dette vil kunne bidra til å nyansere debatten om overbehandling i det private helsetilbudet hva gjelder primærhelsetjenester. Leger har høy faglig integritet og virket er strengt regulert. Det er de samme legene som jobber privat, som man møter på fastlegekontorer og legevakten. Det bør ikke være noen systematisk forskjell i grad av overbehandling.

• ▪ Spørsmål om resepter og henvisning bør utredes både i offentlig og privat sektor

Forslagsstillerne hevder, i forbindelse med at private leger også kan skrive ut medisiner og henvise til spesialister, at balansen mellom fornøyde pasienter og rollen som forvalter av offentlige midler er for vanskelig. Av forslaget kan det til og med fremstå som om dette er begrunnelsen for en vaklende fastlegeordning. Det virker urimelig all den tid vår yrkesutøvelse er strengt regulert i helsepersonelloven, og det, såfremt vi er kjent med, ikke har vært ett eneste tilfelle med brudd på denne lovgivningen fra private aktører i førstelinjen.

Videre foreslår forslagsstillerne at regjeringen gjennomgår private aktørers praksis for legemiddelutskriving og henvising. Dette forslaget støtter Dr.Dropin, og anbefaler at fastleger sin praksis med legemiddelutskriving og henvising blir inkludert i utredningen, så man får et solid sammenligningsgrunnlag. Det er viktig at en eventuell sammenligning inkluderer nok data om variasjon i pasientpopulasjon og diagnoser til at den kan si noe om faktiske forskjeller. Dr.Dropin er for øvrig positive til et lovpålagt krav om årlig rapportering av legemiddelutskriving, sykemelding og henvising til et felles register for landets tilbydere innen primærhelsetjenester, offentlig og privat. Det er ingen grunn til å lage særregulering for private helsetjenester, all den tid man ønsker lik praksis i det offentlige og private.

• ▪ Ja til et offentlig utvalg som foreslår tiltak for en mer fremtidsrettet helsetjeneste

Førstelinjen i det offentlige helsetilbudet får ikke bedre kvalitet ved at den private knebles. I representantforslaget foreslås det at «Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring i Norge, og foreslå tiltak for å forhindre en todelt helsetjeneste». Vi mener Stortinget er på overtid når det gjelder å utrede hvordan private helsetilbud kan være et bidrag til storsamfunnet, og tror det er et stort uforløst potensial med et tettere samarbeid. For til syvende og sist handler debatten om helsetjenester om hva som er best for pasienten, gitt de ressursene vi har tilgjengelig. Dr.Dropin foreslår derfor at flertallet vedtar at «Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helsetilbudene som fungerer som alternativer til den offentlige helsetjenesten, og foreslå tiltak der disse to bedre kan utfylle hverandre enn det de gjør i dag».

     Daniel Sørli
     Medisinsk ansvarlig og grunnlegger
     + 47 988 57 530 | daniel@drdropin.no

     Dr.Dropin AS

Innledning:

NHO Service og Handel organiserer private og private ideelle virksomheter innen en rekke tjenesteområder under helse og velferdsbransjen vår. Blant annet innen spesialisert rehabilitering, rus/psykiatri og klinikker/ virksomheter innen spesialisthelsetjeneste. Mange av disse har avtaler gjennom anbud med de regionale helseforetakene, og noen gjennom godkjenningsordningen til HELFO i FBV-ordningen. Medlemmene våre leverer hovedsakelig i det offentlige finansierte og lovpålagte helse og velferdstilbudet med lik tilgang for alle uavhengig den enkeltes lommebok. 

Slik sett er vi forundret over forslagstillernes problemstilling. I Norge har vi ingen utstrakt privatisering, men vi har over mange tiår hatt et pragmatisk og hensiktsmessig oppgavesamarbeid mellom offentlige sykehus og ulike private virksomheter som har supplert og utfylt det offentlige helsetilbudet med lik tilgang for alle. Det offentlige har satt premisser og rammer for styring og hva som skal leveres, og ulike private og ideelle aktører har utført pasientbehandling som del av det offentlige helsetilbudet. Denne modellen har ikke minst Arbeiderpartiet tradisjonelt sluttet opp om.

I representantforslaget fra Arbeiderpartiet fremsettes det åtte forslag til vedtak i Stortinget.
Her gjengis de, med våre svar på de enkelte punktene.

«Stortinget ber regjeringen avvikle privatiseringsreformen Fritt behandlingsvalg og beholde Fritt sykehusvalg.»

Ordningen Fritt behandlingsvalg (FBV) innebærer at pasienter får mulighet til å velge hvor de ønsker å motta behandling, både i det offentlige og blant godkjente private virksomheter. Helfo (Helsedirektoratets ytre etat) er ansvarlig for å godkjenne og følge opp de private virksomhetene som ønsker å bli leverandører med godkjenning (Helfo, fritt behandlingsvalg). 

Godkjenningsordningen omfatter:

Psykisk helsevern.
Tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
Tjenester innen somatikk.
Tjenester innen habilitering og rehabilitering .

I 2019 var det registrert om lag 15 800 pasienter som benyttet seg av tjenester i godkjenningsordningen i Fritt behandlingsvalg. Dette er en økning på 7 100 pasienter sammenlignet med 2018. De aller fleste pasientene fikk behandling for somatiske tilstander. Den største delen av utbetalingene på 289 millioner kroner i 2019 gjaldt imidlertid pasienter som benytter døgntilbud innenfor rusbehandling. (Årsrapport for Fritt behandlingsvalg 2019, Helsedirektoratet).

De som leverer i FBV-ordningen må som sagt godkjennes av HELFO, og for å få muligheten til å søke seg til et sted som er under ordningen, må en offentlig ansatt spesialist først gjøre en rettighetsvurdering. Det er dessuten det offentlige som bestemmer hvilke behandlinger som skal tilbys fra private tilbydere i FBV.

Fritt behandlingsvalg er derfor ikke en «privatiseringsreform», all den tid ordningen er utformet slik at tilgangen er lik for alle uavhengig av egen økonomi. Den er del av et offentlig tilbud. På denne måten er fritt behandlingsvalg en pasientrettighet som er med å redusere en todelt helsetjeneste.

Det er først og fremst gjennom anbud våre medlemmer leverer i spesialisthelsetjenesten. FBV-ordningen er et supplement, som sørger for at ledig kapasitet kan benyttes til beste for pasientene og/ eller det bidrar med innovasjon og skreddersydde pasienttilbud som ikke finnes i det offentlige.

«Stortinget ber regjeringen sørge for at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus, ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling og de samme pasientene som de har ansvar for i det offentlige.»

Med premissene som legges inn i forslaget («samme type behandling» og «de samme pasientene»), er dette er en løsning på et problem som nesten ikke eksisterer. For å utelukke at dette kan skje, kan en komme i fare for å sette grensen ved bierverv som sådan. I så fall tettes et viktig skott for samarbeid, kompetanse- og erfaringsutveksling mellom offentlige og private behandlingstilbud, samt at en også gjør en rasjonell allokering og prioritering av helseressursene mer krevende.

«Stortinget ber regjeringen utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling og om disse aktørene i større grad bør bære risikoen for komplikasjoner og skader ved inngrep som ikke er prioritert i den offentlige helsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

Som sikkert forslagsstillerne er kjent med, er alle som skal drive pasientbehandling i Norge med godkjent helsepersonell og etter lovverk, pålagt å betale avgift til Norsk Pasientskadeerstatning og er ansvarlige for eventuelle feilbehandlinger, enten de leverer et helt privat tilbud i markedet eller på vegne av det offentlige som del av et offentlig tilbud.

I prosessen med å godkjenne tjenester i FBV-ordningen er overbehandling et av flere kontrollpunkter som avsjekkes. Det er svært vanskelig slik FBV-ordningen er lagt opp å overbehandle, ettersom de som inngår i ordningen heller ikke får vurderingskompetanse. 

I den grad overbehandling eksisterer som en stor utfordring bør dette gjennomgås i helsetjenesten totalt sett. I stedet for å utrede om «private helseaktører i større grad utfører overbehandling», bør en gjøre en sektornøytral gjennomgang av det samme – altså studere om det finnes overbehandling i offentlige og private behandlingstilbud.

"Stortinget ber regjeringen gjennomgå kommersielle engangslegers praksis for legemiddelutskriving og henvising, og fremme forslag om strengere regulering hvis praksisen tilsier at det er systematiske forskjeller.»

Dette er et forslag som ikke er spesielt relevant for norsk helsevesen, men som ville vært mer naturlig å fremme hvis man skulle studere forholdene i USA. Det er vanskelig å få tak på hva forslagstillere her har ment. Dersom dette er et reelt problem, noe vi tviler på, er mer kunnskap om dette selvsagt interessant og nyttig.

Stortinget ber regjeringen gjennomgå private aktørers praksis med å holde av plasser for kunder som betaler, og fremme forslag til regulering som sikrer at det er helseprioriteringer og ikke betalingsvillighet som gir raskest behandling.»

Dette punktet har vi ikke tilstrekkelig kunnskaper eller forutsetninger for å mene noe om. Dersom dette er et reelt problem, bør det fremskaffes kunnskap og åpenhet om det.

«Stortinget ber regjeringen innføre en omsetningsavgift på private helseforsikringer for å styrke den offentlige helsetjenesten.»

Utfordringen med helheten i forslaget er at en begrensning av private innslag skal sørge for at vi ikke får en todelt helsetjeneste, mens realiteten er at det er omvendt. Ettersom helprivate tilbud vil bestå, også etter en eventuell fjerning av fritt behandlingsvalg, vil en prisøkning av helseforsikringene ytterligere sørge for at private tilbud er forbeholdt de med råd til det.

"Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring i Norge, og foreslå tiltak for å forhindre en todelt helsetjeneste.»

NHO Service og Handel er positiv til en slik gjennomgang. Vi og våre medlemmer er opptatt av å bidra til å unngå en todelt helsetjeneste, og mener et pragmatisk og fornuftig oppgavesamarbeid offentlig/privat sikrer nettopp lik tilgang uavhengig av den enkeltes økonomi. Mandatet for et slikt oppdrag må være åpent og fordomsfritt og søke svar på reelle problemstillinger og utfordringer.

«Stortinget ber regjeringen innføre pristak på tannhelsetjenester i de tilfeller der offentlige stønadsordninger skal dekke hele eller deler av tannhelsebehandlingen.»

NHO Service og Handel organiserer ikke tannleger og har ikke synspunkter på dette punktet.

Oppsummert:

NHO Service og Handel deler ikke forslagsstillernes oppfatninger og premisser for flere av spørsmålene som stilles. Der kunnskap og åpenhet kan belyse reelle problemstillinger og utfordringer, stiller vi oss positive til at dette gjennomgås nærmere, gjennom et åpent og minst mulig fordomsfullt mandat.

NSF innspill til Dokument 8:154 S (2019-2020)  om å stoppe privatisering og forhindre en todelt helsetjeneste

NSF vil takke representantene for å reise viktige prinsipielle spørsmål knyttet til velferdsstatens fremtid.

NSF mener at helse- og omsorgstjenester skal være et offentlig ansvar. Tjenestene må være underlagt politisk styring og kontroll som klargjør både målsettinger, prioriteringer, ressurstildeling og tilgjengelighet. Med for dårlig offentlig finansiering ser vi en fare for at pasientenes lommebok blir avgjørende for  hvilke tjenester de får. NSF er bekymret for at det er i ferd med å utvikle seg  et todelt helsevesen, både i spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjenester. Vi viser i den forbindelse til de siste års statsbudsjett, som  ikke har tatt høyde for økte kostnader til behandling og utstyr, og en raskt økende eldrebefolkning^[1].

Helsesektoren har over år blitt underlagt stramme budsjettbegrensninger og tøffe prioriteringer. En systematisk underfinansiering over tid har gjort helsesektoren mindre rustet til å håndtere befolkningsveksten og en aldrende befolkning, og til å møte en krise som koronapandemien. En ny rapport fra Menon Economics[2] viser at selv om bevilgningene har økt, har veksten i stor grad blitt «spist opp» av demografiske endringer, lønns- og prisvekst og tilførsel av nye oppgaver. Investeringstakten i både kommuner og spesialisthelsetjeneste har gått ned. NSF mener de trange økonomiske rammene som sektoren har vært underlagt, truer vår beredskapsevne. Det er på tide å spørre om de politiske prioriteringene er samfunnsøkonomisk riktige og lønnsomme. Å sikre at helsesektoren rustes til å håndtere både pandemier og løpende og planlagte oppgaver, er en av de viktigste tiltakene for norsk økonomi, slik at vi unngår nedstengning av samfunnet og dyre næringslivspakker.

Vi støtter forslagene i sin helhet, men savner omtale av den virkelige store privatiseringsreformen til denne regjeringen, som er varslet stortinget i vårsesjonen, knyttet til godkjenningsmodell for fritt brukervalg. Denne lovendringen regjeringen har planer om å fremme kan også bidra til en todeling knyttet til tilgang på tjenester hvis man ser på erfaringer fra Sverige, der lignende grep ble gjort i 2010. Erfaringer er at det ofte blir minimumstjenester knyttet til vedtak om helsehjelp, som blir gitt og der brukerne får tilbud om å kjøpe tilleggstjenester. NSF er bekymret for at en slik system endring utfordrer ideen med velferdsstaten om å yte etter evne, men få etter behov. NSF er opptatt av at disse ordningene sees i sammenheng og utreder mulige utilsiktede konsekvenser ordningen kan ha, særlig knyttet til tilgang på nødvendige helse- og omsorgshjelp til de aller sykeste uten pårørende til å hjelpe dem med å navigere i systemet.

Dette forslaget om fritt brukervalg må ikke forveksles med fritt behandlingsvalg, som dreier seg om en beskjeden del av spesialisthelsetjenesten.  NSF er opptatt av at vi verner om befolkningens lik rett til velferdsgoder, også i fremtiden. Det dreier seg om å bruke ressursene riktig, sikre akutthjelp, beredskap og grunnleggende trygge tjenester til de aller sykeste og døende.

NSF har vært kritisk til reformen fritt behandlingsvalg, som representantene ønsker å reversere. Vi mener begrunnelsen for ordningen var svak og at det var stor fare for uønskede endringer både mht prioritering, fragmenterte behandlingsforløp, økte kostnader og personellknapphet. Kjøp av tjenester fra private bør være målrettet og gjelde bestemte pasientgrupper og prosedyrer, inngå i «sørge-for» ansvaret til de regionale helseforetakene og oppfylle krav i prioriteringsforskriften og tilhørende veiledere. Grunnen til at vi ikke har sett de store negative konsekvensene av denne reformen enda er at den ikke er sluppet helt fri. Fremdeles gjelder den for svært begrensede områder. Regjeringen har likevel berede grunnen for massiv privatisering av spesialisthelsetjenester i fremtiden. Mye av denne regningen vil måtte tas med økte egenandeler fra befolkningen

Reformer som fritt brukervalg og fritt behandlingsvalg kan virke forlokkende da de begrunnes med flere og bedre tjenester til befolkningen. I realiteten er de gambling med fremtidige inntekter, som vil overføre store verdier fra fellesskapet til internasjonale selskap, skape større sosial ulikhet, svekke beredskapsevnen, svekke samfunnets økonomiske bærekraft og svekke oppslutningen om velferdsstaten.

Dersom ikke etterspørselen etter helsetjenester imøtekommes av offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester, vil etterspørselen få utløp gjennom andre kanaler. Det vil si at innbyggere med tilstrekkelig ressurser vil dekke eget behov med privatfinansierte helsetjenester. Hvis vi ønsker oss et samfunn med systematisk overbehandling av de bemidlede og systematisk underbehandling av de sykeste og fattige, så er dette veien å gå.

NSF støtter derfor forslaget om å reversere reformen fritt behandlingsvalg. NSF støtter også forslagene om å se på ulike problematiske tilknytninger og rammeverk for avtaler og økonomiske goder. Vi vet at dagens regler knyttet til prioriteringsforskrift, aktivitetsfinansiering, blanding av roller mellom selvstendig næringsdrift og offentlig ansatt i helseforetak har potensialet i seg til å bidra til negative prioriteringsvridninger. Overbehandling kan være en av mange negative konsekvenser av dagens system.

En slik gjennomgang bør ha effektiv ivaretagelse av RHFenes sørge for ansvar for å gi befolkningen nødvendige spesialisthelsetjenester, som utgangspunkt, herunder tilstrekkelig beredskap og akutthjelp i hele landet, samt forsvarlig samhandling og overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene.

[1] Bruker vi for mye penger på helse? Menon Economics, 2017

[2] Skogli, E. m.fl.: Forberedt på neste krise? Menon-publikasjon 142/2020.

Fagforbundet deler bekymringen til forslagsstillerne om at økende bruk av private helseaktører fører oss i retning av et todelt helsevesen. Vi støtter derfor forslagene i representantforslaget om å stoppe privatisering og forhindre en todelt helsetjeneste. Nedenfor omtales ordninger, som etter vår mening fører til økt bruk av private helseaktører og en mer todelt helsetjeneste.

 Fritt behandlingsvalg

Innføringen av fritt behandlingsvalg gir pasienter rett til å velge hvor de vil behandles – offentlig eller privat – innen definerte behandlingsområder. De private tilbyderne håndteres helt utenfor de regionale helseforetakenes kontroll. Men det offentlige sykehuset rammes dobbelt ved valg av private aktører. Det offentlige sykehuset får regningen for pasienter som velger behandling på privat institusjon samtidig som sykehuset mister inntektene ved ikke å behandle disse pasientene selv. Utbetalte refusjoner i godkjenningsordningen har steget fra 8,3 millioner kroner i 2015 til 289 millioner kroner i 2019. I 2020 er ordningen ytterligere utvidet.

Det kan også registreres en betydelig skjevfordeling innen ordningen. Pasienter som får døgnbehandling innenfor rusbehandling og psykisk helsevern står for 82 prosent av utbetalingene, men bare 8 prosent av pasientene i 2018. Hele 92 prosent av pasientene i ordningen får somatisk behandling. I tillegg registreres en geografisk skjevfordeling med en klar overvekt av brukere av ordningen i det sentrale østlandsområdet og Vestlandet (Hordaland og Rogaland).

Sykehuset Telemark estimerer alene å bruke opp til 40 millioner kroner på refusjon til private aktører gjennom ordningen fritt behandlingsvalg i 2020. Sykehuset mener at den gjennomsnittlige liggetiden er betydelig lengere hos private aktører innen psykiatri- og rusbehandling enn tilsvarende behandling i egen regi. Våre tillitsvalgte er kjent med at pasienter har over 600 liggedøgn sammenhengende ved privat behandlingsinstitusjon. For Sykehuset Telemark må denne kostnaden spares inn og hindrer sykehuset i å bygge opp tilsvarende tjenester i egen regi.

Fagforbundet vil fjerne ordningen med fritt behandlingsvalg og bruke de frigjorte midlene i de offentlige sykehusene.

Nøytral moms

I januar 2017 ble nøytral merverdiavgift i helseforetakene innført. Helseforetakene mistet dermed en avgiftsmessig fordel ved å drive tjenester i egen regi. Regjeringa skal i alle fall ikke beskyldes for å skjule motivet. I høringsnotatet til ordningen hevdes det at "merverdiavgiften kan motivere helseforetakene til å produsere tjenester med egne ansatte framfor å kjøpe disse tjenestene fra private leverandører” og at dette ”gjøres for å motvirke helseforetakenes insentiv til å eie framfor å leie fast eiendom". Nøytral merverdiavgift i helseforetakene er først om fremst en trussel om konkurranseutsetting av de såkalte støttetjenestene i sykehusene (f.eks. renhold, vaskeritjenester, kjøkken- og kantinedrift og vektertjenester). Vi har registrert et økt press på konkurranseutsetting av slike tjenester.

I diskusjonen etter Helse Sør-Øst sitt vedtak om å konkurranseutsette IKT-infrastruktur, har flere stilt spørsmål om hvor grensen går mellom hva som må oppfattes som en vesentlig og sentral del av virksomheten med en stadig økende integrering av elektroniske løsninger. Vi vet også at infeksjoner er den konkrete årsaken til flest sykehuspåførte dødsfall. Sykehus i hele landet kjemper en kamp hver dag mot at multiresistente bakterier skal få fotfeste. Sykehuset i Stavanger har understreket hvor viktig kompetente renholdere i egen regi er for å bekjempe koronapandemien. Det blir derfor meningsløst å hevde at renhold ikke er en del av kjernevirksomheten til sykehusene.

Fagforbundet mener nøytral moms fører til oppsplitting av tjenester som hører naturlig sammen. Konkurranseutsetting skjer i hovedsak på bakgrunn av endringer i de ansattes lønn- og pensjonsordninger. Mye tyder på at framtidas utfordringer løses best og uten vesentlig høyere kostnader ved at sykehusene driver disse tjenestene i egen regi. Inndelingen i støttetjenester og kjernetjenester er kunstig og konstruert. Fagforbundet mener derfor at ordningen med nøytral merverdiavgift i helseforetakene må reverseres.

Konklusjon

Fagforbundet støtter forslagene i Representantforslag 154 S om å stoppe privatisering og forhindre en todelt helsetjeneste.

Aleris er Norges klart største private helseforetak, med sykehus og medisinske sentre over hele landet. Vi er den eneste private leverandøren som behandler pasienter innenfor rammen av ytelsesavtaler med samtlige regionale helseforetak, i tillegg til pasienter som betaler selv eller bruker sin helseforsikring. Derfor ønsker vi å bidra til høringen av representantforslaget ved å spille inn fakta og synspunkter omkring følgende:

Begrensninger på bierverv

I Aleris jobber det totalt sett i underkant av 300 leger, noe som utgjør under én prosent av landets leger. Vi skulle ønske at mobiliteten mellom offentlige og private sykehus var enda større enn den er i dag. Dette fordi vi mener det beriker norsk helsetjeneste om det finnes flere enn én arbeidsgiver for helsearbeidere i Norge. Det øker attraktiviteten til helsetjenesten og bidrar til økt rekruttering til helseutdanningene. Helsepersonell som jobber både i offentlig og privat helsetjeneste skaper mulighet for læring, samhandling og forståelse på tvers. I tillegg gir det rom for økt utnyttelse av den samlede kompetansen i landet. Summen blir bedre helsetjenester til befolkningen. Alle leger som vil ha bierverv i Aleris må få samtykke fra sin offentlige arbeidsgiver før de starter hos oss. Det er en selvfølge at legens arbeid i det private ikke skal komme i konflikt med hensynet til pasienten eller en fornuftig forvaltning av fellesskapets interesser.

Kriseberedskap

Vi mener at koronapandemien har styrket argumentet for at Norge trenger ansvarlige private aktører for å kunne bevare både tilgjengelighet til helsetjenester og fylle reelle behov som det offentlige selv ikke makter å fylle. Da norske kommuner ikke klarte å etablere tilstrekkelig testkapasitet, stilte vi opp – sammen med flere andre private aktører –og opprettet på rekordtid teststasjoner på vegne av kommunene. Aleris etablerte teststasjoner i Oslo og Bergen på én dags varsel. Et tilsvarende eksempel er da øyeklinikken ved Ullevål sykehus ble stengt ned: Vi stilte opp og tok over pasientene som hadde behov for behandling.

Todelt helsevesen

Helt siden pandemien først brøt ut har vi tilbudt oss å hjelpe de offentlige sykehusene. Dessverre har de brukt oss i svært liten grad. Resultatet har vi sett de siste månedene gjennom en økt pågang fra pasienter som enten bruker sin private helseforsikring, eller som selv betaler for behandlingen. Dette sikrer aktivitet ved våre sykehus, men det er etter vår mening feil at pasienter uten helseforsikring eller med mindre betalingsevne skal være taperne. Den beste medisinen for å unngå å få en todelt helsetjeneste vil være at det offentlige kjøper mer ledig kapasitet hos Aleris og andre private aktører, som et tilbud til alle pasienter. Debatten om et todelt helsevesen bør ikke handle om hvem som utfører tjenesten, om det er en offentlig eller privat virksomhet. Den bør handle om å sikre alle pasientene god og forsvarlig behandling.

Køer hos private

Vi kjenner oss ikke igjen i påstanden om at private helseaktører som har avtaler med helseforetakene, holder av plasser og tilbyr henviste pasienter raskere behandling mot betaling. Vi har god kapasitet og som regel ingen ventetid. Det er tvert imot slik at vi holder av plasser til våre offentlige pasienter, i tråd med avtalene som er inngått med de regionale helseforetakene. Våre oppdragsgivere kjøper et bestemt antall undersøkelser og behandlinger som vi er forpliktet til å fordele jevnt utover et kalenderår. Når regionene har brukt opp «kvoten» for én måned, må de pasientene det offentlige betaler for, vente til de påfølgende månedene.

Overbehandling og håndtering av komplikasjoner

Årlig gjennomfører vi i Aleris rundt 50 000 operasjoner og behandlinger på vegne av det offentlige. Tall fra i fjor viser at komplikasjoner kun oppstod i 0,2 prosent av våre kirurgiske inngrep, og de fleste av disse komplikasjonene håndterte vi selv. Både rapport fra Riksrevisjonen og Helseatlas fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) viser at det er uønsket variasjon i forbruket av en rekke spesialisthelsetjenester mellom helseforetakenes opptaksområder. Det har vært til dels store forskjeller i forbruket mellom de ulike offentlige sykehusene. En gjennomgang av andelen som utføres av de private aktørene, og størrelsen på variasjonen, viser at det samlet ikke er en klar sammenheng mellom privat tilbud og forbruk av helsetjenester. Vi reagerer derfor sterkt på forslagsstillernes påstand om at kommersielle helseaktørene har et sterkt incentiv til å tilby overbehandling. En grunnleggende plikt for alle helsetjenesteytere er plikten til å yte forsvarlige helsetjenester – uansett om de er ansatt i privat eller offentlig helsetjeneste. Videre er naturligvis de etiske reglene for leger de samme uavhengig av arbeidsgiver.

Helseforsikring

Helseforsikring er i dag et forsikringsprodukt som i stor grad finansieres av arbeidsgiver og som dermed allerede fordelsbeskattes. Kun 10 % av helseforsikringene er i dag tegnet av privatpersoner. Bedrifter som velger å inkludere helseforsikring i forsikringsordningene for sine ansatte gjør dette for hele organisasjonen, ikke som tidligere kun for nøkkelpersoner. For bedriftene er dette et av flere virkemidler for å redusere sykefravær gjennom raskere utredning og eventuelt rask behandling. Det reduserer utgiftene til både bedriften og det offentlige. Eksempelvis for små håndverksbedrifter kan det være avgjørende å få en snekker raskere tilbake i arbeid, versus å være sykemeldt grunnet en ryggplage og stå i utredningskø i det offentlige.

Oppgavene er mange: Ta i bruk alle gode krefter!

Ny kunnskap, ny teknologi og nye medisiner gir oss muligheten til å hjelpe stadig flere. Det utfordrer den offentlige helsetjenesten. Det samme gjør kriser som den vi står midt oppe i.

Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å sikre gode helsetjenester til befolkningen. Men skal vi møte dagens og framtidens utfordringer må vi ta i bruk alle gode krefter, private som offentlige. Vi trenger nytenking og innovasjon. Hvis vi fortsetter å jobbe som vi alltid har gjort vil de økonomiske og menneskelige ressursene rett og slett ikke strekke til. Vi i Aleris vil bidra.

Anita Tunold
Administrerende direktør
Aleris Helse AS

En av velferdsstatens viktigste bærebjelker er den offentlige helsetjenesten. Et tilbud som sørger for helsehjelp og trygghet for hele befolkningen, uavhengig av hvem du er eller hvor du bor.

Legeforeningen støtter det overordnede målet i forslaget fra representantene Kjerkol, Gahr Støre, Henriksen, Mørland og Moflag om å forhindre en todelt helsetjeneste. Representantforslaget inneholder en rekke underforslag, og Legeforeningen har bemerkninger til enkelte av disse.

Todeling av helsetjenesten

I følge Helsepolitisk barometer for 2020 opplever 62 % av den norske befolkningen at vi har en todelt helsetjeneste der personlig økonomi har betydning for hvor god behandling du får. Norge har over flere år brukt mindre penger på den offentlige helsetjenesten enn land det er naturlig å sammenligne seg med[1]. Det har gitt grobunn for private helseforsikringer og nye (mer kommersielle) private helsetjenester. Dette er tendenser som på sikt kan undergrave vår offentlige helsetjeneste, og som kan føre til en større todeling.   

Legeforeningen mener den private helsetjenesten skal være et supplement til den offentlige, med ordnede arbeidsforhold for de ansatte, klare avtaler med det offentlige og kvalitetskrav til behandlingen. En sterk offentlig helsetjeneste med høy kvalitet skal fortsatt være førstevalget for leger og pasienter. Da må myndighetene også være villige til å investere i kompetanse, tjenlige bygg og nødvendig utstyr. Menon Economics har påpekt at for å unngå en todeling av helsetjenesten, så er det helt nødvendig at myndighetene er villige til å investere mer over tid[2].

Fritt behandlingsvalg

Forslagsstillerne foreslår å avvikle ordningen med Fritt behandlingsvalg (FBV). Da FBV-reformen ble innført i 2015 var Legeforeningen avventende positive til ordningen. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at den delen av FBV som er gjenstand for politisk diskusjon er svært liten i omfang, nemlig de private leverandørene som kun har HELFO-godkjenning og ikke avtale med helseforetakene,. I 2019 ble det behandlet 15 753 pasienter og utbetalt 287 mill. kroner til ordningen[3] .  Det er i alt 50 leverandører innen denne delen av FBV, og 36 av disse er i Helse Sør-Øst. Det er helseforetakene som selv må betale for den behandlingen som FBV-leverandørene tilbyr, og for enkelte sykehus kan dette ramme økonomien hardt[4]. Det er etter Legeforeningens menig avgjørende at FBV ikke går utover de offentlige sykehusenes økonomi.

FBV har eksistert i fem år, og vi har lite kunnskap om ordningen har oppnådd målsetningene om økt valgfrihet, reduksjon i ventetidene og økning av offentlige sykehusenes effektivitet. Det foregår nå en evaluering av FBV som ledes av Institutt for Helse og Samfunn ved UIO, der det blant annet skal vurderes hvordan ordningen påvirker ventetid, aktivitet, effektivitet, kostnadskontroll og prioriteringer i sykehusene. Denne evalueringen skal være ferdig 31.12.20. Legeforeningen mener det er grunn til å vente disse resultatene fra evalueringen før det tas stilling til FBV-reformens fremtid.

Private bierverv

Legeforeningen er ikke enige i forslaget om å sørge for at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus, ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling og de samme pasientene som de har ansvar for i det offentlige. Dette er allerede lovregulert, og Legeforeningen oppfatter dagens regulering som tilfredsstillende.

Utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling

Legeforeningen er opptatt av at kvaliteten som tilbys av den private helsetjenesten må være lik den i det offentlige. Det eksiterer per dags dato ingen oversikt over forekomsten av overbehandling i den private helsetjenesten, og vi støtter en utredning om omfanget av overbehandling.

Gjennomgang av kommersielle "engangslegers" praksis for legemiddelutskriving og henvising

Representantene foreslår at regjeringen skal gjennomgå kommersielle "engangslegers" praksis for legemiddelutskriving og henvising, og fremme forslag om strengere regulering hvis praksisen tilsier at det er systematiske forskjeller. Legeforeningen viser til at offentlige instanser som NAV og Statens Helsetilsyn jevnlig foretar stikkprøver og kontrollerer leger som mistenkes å feilaktig sykemelde pasienter, som rekvirerer store mengder medisiner eller henviser unødig. Det kan i tillegg være behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om denne gruppens praksis. Videre vises det til avsnittet overfor der forslaget om overbehandling kommenteres.

Den beste motvekten til en fragmentert privat legetjeneste, er en investering i fastlegeordningen. Legeforeningen ønsker i denne sammenheng å understreke fastlegens funksjon i å regulere bruken av henvisninger og medisinering av norske pasienter. Fastlegene sørger for at pasienter som ikke trenger videre utredning og behandling, utover det fastlegen selv kan tilby, ikke henvises til spesialisthelsetjenesten. Dermed sparer de samfunnet for store kostnader knyttet til overbehandling, samtidig som de letter belastningen på spesialisthelsetjenesten. Dersom en for stor del av pasientbehandlingen flyttes vekk fra fastlegene og til ulike kortvarige legekonsultasjoner undergraves fastlegens viktige portvokterfunksjon.

Offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring

Representantene foreslår at regjeringen nedsetter et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring i Norge, og foreslå tiltak for å forhindreen todelt helsetjeneste. Debatten om utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring er i stor grad ideologisk drevet, og vi mangler kunnskap om hvilke mekanismer som fører til todeling av helsetjenesten. Legeforeningen støtter tiltak som kan bidra til økt kunnskap på området, og mener den delen av forslaget bør vedtas. Den viktigste motvekten til helseforsikringer er imidlertid en sterk offentlig helsetjeneste som gir befolkningen trygghet for at de får gode behandling når de trenger det.

[1] OECD (2017): An OECD analysis of health spendings in Norway

[2] Menon Economics (2017) Bruker vi for mye på helse?

[3] Helsedirektoratets årsrapport for Fritt behandlingsvalg 2019

[4] Se blant annet bekymringer fra Adm. dir. ved Sykehuset Telemark, Tom Helge Rønning, i Varden 25.09.20

Hjernesvulstforeningen er for et sterkt offentlig helsevesen, men er samtidig ikke mot et privat tilbud av en viss størrelse. Et todelt helsevesen med en privat kapasitet gir også adgang til at pasienter som i dag nektes behandling pga kostnad kan få livsforlengende og kurativ behandling gjennom private forsikringer eller egenbetaling. Det å forby tilbud om behandlinger som Beslutningsforum vil ta i bruk, men ikke finner økonomisk bærekraftig for en hel gruppe er feil vei å gå inn i tiden som ligger foran oss med økt fokus på persontilpasset medisin. Det er etter vårt syn i strid med menneskerettigheter å nekte noen behandling.

Det todelte helsevesenet er i realiteten innført ved etableringen av Nye metoder. Nye metoder har i 2020 sagt nei til å fremme MR-veiledet laserablasjon, en teknikk som er minimalt invasiv og skånsom for pasienten, for beslutning. Det kreves i Norge en egen klinisk studie for at denne teknikken som i ett år har blitt anvendt ved Karolinska universitetssjukehuset og andre sykehus det er naturlig å sammenligne den norske spesialisthelsetjenesten med, skal tas i bruk i Norge. Videre har Nye metoder sagt nei til å ta i bruk elektrisk feltterapi (Optune) som behandling for høygradige gliomer, som er en diagnose med kortest overlevelse i Norge, utelukkende basert på at prisen er for høy.  

Hjernesvulstforeningen har medlemmer som gjennom sine forsikringer har nytt godt av kortere ventetid på utredninger og med dette redusert sykdomsbyrde. Dette til en for dem akseptabel pris. Medlemmenes behov for medisinske tjenester kan ikke alltid løses av det offentlige helsevesenet, spesielt er dette synlig når det f.eks. pga. koronapandemien settes en effektiv stopper for enkelte typer undersøkelser og behandlinger. Avtalespesialister innenfor flere områder har også opplevd at det ikke har blitt kjøpt like stort volum av timer hos dem, slik at de også har lengre ventetid. For mange av dem som opplever kroniske hodepinesykdommer eller andre smertefulle lidelser, er det en enorm påkjenning å skulle vente 3-9 måneder lengre på en offentlig time når det finnes ledig kapasitet hos akkurat samme lege ved f.eks. Sandvika Nevrosenter. Gjennom private avtaler vil det også være mulig for pasienter å i større grad kunne få tilgang til utprøvende behandling med forventet god effekt, enn i det offentlige. F.eks. botox som i dag kun dekkes av det offentlige ved et fåtall indikasjoner kan man lettere få behandling med hos en privat nevrolog som også deler av tiden er avtalespesialist.

Hjernesvulster har det til felles at de til tross for svært heterogen biologi, gjerne har de samme tilleggsutfordringene. Vi som pasientforening kan ikke se at det er etisk rett å sette begrensinger for behandling av disse og best mulig livskvalitet for noen, selv ikke de som er villig til å betale for det selv gjennom privat forsikring eller direkte betaling. Private helsetjenester er også en solid inntektskilde for det offentlige med skatter og avgifter. At noen får tilgang på ledig kapasitet når den finnes, er også en mulighet for besparelse av utgifter til sykepenger og undersøkelser ved den offentlige helsetjenesten.

Når det gjelder forslaget om å sette et pristak på tannhelsetjenester som har offentlig stønad, så er Hjernesvulstforeningen for dette. Vi er imidlertid opptatt av at et slikt pristak og satsen for dekning harmonerer, slik at dette ikke medfører at det er et fåtall tannleger som er villige til å påta seg slike oppdrag. Som en hovedregel frem til full dekning av tannhelsetjenester er mulig, må det være slik at det offentlige tilskuddet til behandling innenfor det som dekkes, dekkes fullt ut innenfor ordningen med egenandeler som i resten av helsetjenesten.

Representantforslag 154 S (2019-2020)

Dokument 8:154 S (2019-2020)

Den norske tannlegeforening (NTF) takker for muligheten til å gi våre innspill til Stortingets Helse- og omsorgskomite om Representantforslag 154 S (2019-2020) .

Representantforslaget viser til at det var samfunnets felles offentlige helsetjeneste som stilte opp under koronakrisen. NTF vil påpeke at dette ikke er en dekkende beskrivelse når det gjelder tannhelsetjenester. Da landet ble stengt ned i mars 2020, ble den private tannhelsetjenesten pålagt å holde åpent og tilby nødvendig akuttbehandling for å avlaste helsetjenesten, samtidig som man bidro til å begrense smittespredningen i samfunnet. All ordinær behandling ble midlertidig utsatt. Den private tannhelsetjenesten hadde således en viktig rolle da pandemien rammet landet, og har gjennom hele pandemien tatt ansvar for å tilby helt nødvendig behandling til den norske befolkning og hindre smittespredning.

Den offentlige tannhelsetjenesten har på sin side hatt ansvaret for etablering og drift av beredskapsklinikker til behandling av smittede/antatt smittede og syke pasienter. Samarbeid mellom sektorene har vært avgjørende for å kunne gi befolkningen et godt tannhelsetilbud.          

Privat tannhelsetjeneste kunne søke kompensasjonsordningen, men ordningen var dårlig tilpasset helsetjenesten og privat tannhelsetjeneste fikk kun dekket noen helt uunngåelige utgifter og ikke tapt inntekt eller nødvendige lønnsutgifter i den perioden de ble pålagt å holde åpent uten å ha inntekt.

Tannhelse

Forslagsstillerne mener det må tas en rekke grep for å stagge privatiseringen og forhindre en todeling, for å sikre at Norge fortsatt har en av verdens beste helsetjenester, der det er faglige vurderinger, ikke betalingsvilje, som styrer.

Tannhelsetjenesten i Norge er i dag todelt og består av, en offentlig del som yter lovpålagte tjenester til utvalgte grupper i befolkningen, og en privat del som har ansvar for tannhelsetjenester til den voksne befolkningen. Den private delen av tannhelsetjenestetilbudet utgjør om lag 70% av de samlede tannhelsetjenestene og har ingen form for offentlig støtte eller finansiering til etablering eller drift.

Den norske tannhelsemodellen er en vellykket modell hvor den offentlige tannhelsetjenesten gir et godt grunnlag for barn og unge til å ivareta god munnhelse og videreføre disse vanene gjennom livet. Den private tannhelsetjenesten er en velfungerende tjeneste hvor det har vært en hovedvekt av små og mellomstore tannlegeeide virksomheter, spredt over hele landet. Organiseringen i tannhelsetjenesten med små og mellomstore tannlegeeide virksomheter har bidratt til å holde kostnadene nede. Det er derfor viktig å sikre at tannlegen fortsatt har mulighet til å eie og drive egen virksomhet også fremover.

Tannhelsetjenesten skiller seg fra resten av helsetjenesten ved at de voksne pasientene stort sett selv betaler for sin egen behandling. Kun en liten andel av den voksne befolkningen har krav på stønad til tannbehandling fra folketrygden, til enkelte typer av behandling basert på lite utvalg av diagnoser og sykdomskriterier, men og også disse pasientene betaler i dag en egenandel ved behandling.

NTF har forståelse for at tannbehandling kan være en økonomisk utfordring for mange. Det er svært problematisk at nødvendig tannbehandling utsettes av økonomiske årsaker. NTF har i flere år etterspurt en helhetlig gjennomgang av både tannhelsetjenesteloven og folketrygdens stønadsordning. Vi ønsker en tilstrekkelig finansiering  av den offentlige tannhelsetjenesten og en styrking av folketrygdens stønadsordning for å sikre at nødvendige tannhelsetjenester er tilgjengelige for hele befolkningen, og at midlene brukes på riktig måte slik at de  bidrar til utjevning av sosial ulikhet i tannhelse.

Vi er derfor glade for at Stortinget i november 2020 vedtok å be regjeringen om en helhetlig gjennomgang av folketrygdens refusjonsordning for tannbehandling med forslag til forbedring og forenkling av ordningene. NTF stiller seg også bak forslagsstillernes ønske om at regjeringen snart må komme tilbake til Stortinget med en egen sak om styrking av norsk tannhelsetjeneste  jf. vedtak 20, Innst. 39 S (2018–2019). Vi ber regjeringen sette i gang dette arbeidet så raskt som mulig.

Private helseforsikringer

Forslagsstillerne peker på at det har vært en kraftig økning i private helseforsikringer. NTF opplever den samme økningen i tannhelseforsikringer. Det har trolig sammenheng med lite offentlig finansiering av tannhelsetjenesten. Det kan føre til en enda sterkere sosial ulikhet i tannhelse i Norge.

 Kompetanse

Forslagsstillerne påpeker at kompetente fagfolk er landets viktigste ressurs. Det er vi naturligvis helt enig i.  Landets tannleger er høyt kvalifiserte fagfolk. Allmenntannlegen er ryggraden i tannhelsetjenesten. Tannlegespesialistene arbeider i hovedsak i privat tannhelsetjeneste og det er også i dag rimelig god spredning av spesialister i hele landet. Andelen spesialister i den offentlige tannhelsetjenesten er liten og omfatter i hovedsak spesialister i barnetannpleie.

Private helseaktører

Forslagstillerne ser det som nødvendig å utrede om private helseaktører i større grad ufører overbehandling. Tannlegene i Norge legger faglige vurderinger til grunn for valg av behandling og NTF er ikke kjent med at organiseringen av tannhelsetjenesten slik den er i Norge, fører til overbehandling. NTF er imidlertid kjent med at det på noen klinikker foregår kosmetisk behandling som ikke er å anse som nødvendig helsehjelp, og vi har støttet forslaget som ble fremlagt i høst om moms på kosmetisk behandling som ikke er helsefaglig indisert.

NTF vil understreke at faglige vurderinger og pasientens behov skal styre behandlingsvalg, også i privat helse- og tannhelsetjeneste, og NTF har egne etiske regler og er også engasjert i for eksempel «Gjør kloke valg»-kampanjen, nettopp for å bidra til dette, også i en helprivat tjeneste. Tannhelse er en viktig del av helsetjenesten og tannleger er helsepersonell, selv om mange arbeider i en helprivat sektor.