Samfunnssikkerhet i en usikker verden

Den kanskje viktigste forutsetningen for sikkerheten i trygge og stabile demokratiske rettsstater er tillit. Derfor er det ikke overraskende at nettopp dette begrepet er en gjenganger i den foreliggende stortingsmeldingen. Tillit mellom ulike samfunnsinstitusjoner og tillit mellom samfunnsinstitusjoner og borgere er avgjørende for at samfunnet skal fungere og at de instansene og mekanismene som skal beskytte borgerne kan gjøre jobben sin. Forsvinner denne tilliten, så forsvinner også tilliten mennesker imellom. Da går det gjerne raskt mot enten diktatur og overvåking, eller mot lovløshet og anarki.

Den siste tiden har vi fått solid og skremmende dokumentasjon på hva som skjer når mistilliten får spre seg, selv i verdens kanskje mest rotfestede demokrati. USA rystes nå i sine grunnvoller, på grunn av en polarisering som har skapt en fundamental mistillit i det amerikanske samfunnet. Det påfallende er at mistilliten er dyrket frem av landets leder; en president som konsekvent har omtalt de redaktørstyrte seriøse mediene som «fake news» og også på en rekke andre måter har forsøkt å så tvil om legitimiteten til sentrale samfunns-institusjoner.

I Norge er vi langt unna et slikt scenario, både fordi våre ledende politikere forstår medienes rolle, men også fordi vi har medier som gjennomgående har oppsiktvekkende høy tillit hos publikum, en tillit som sågar har vært økende den siste tiden. Ikke minst har den pågående pandemien bidratt til å stadfeste medienes sentrale rolle i krisesituasjoner og hvor viktig det er for publikum å kunne ha pålitelige kilder for informasjon. Derfor er det ikke unaturlig at mediene inkluderes på den permanente listen over samfunnskritiske institusjoner under pandemien, slik det også fremgår av meldingen.

Også ellers viser den foreliggende stortingsmeldingen at regjeringen har stor forståelse for medienes demokratiske funksjon. Temaet er gitt ganske grundig omtale under kapittelet om sammensatte trusler, hvor de redaktørstyrte mediene, med det juridiske og etiske rammeverket som gjelder for disse, fremheves som garantister for kvalitetssikret informasjon i en verden hvor hvem som helst kan publisere nårsomhelst og med rike muligheter for å spre desinformasjon og å bedrive manipulering.

Vi er enige i mange av de vurderingene som gjøres i dette kapittelet. Samtidig mener vi det er grunn til å se medienes rolle i et større perspektiv enn det som er knyttet til desinformasjon og manipulering som egne fenomener, altså det vi gjerne kaller sammensatte trusler. Etter vårt syn bør komiteen, overordnet, bidra til å tydeliggjøre viktigheten av frie, redaktørstyrte medier også i en krisesituasjon, ja ikke minst i krisesituasjoner.

Som en naturlig følge av dette mener vi komiteen bør slå fast at mediene bør inn på den permanente listen over samfunnskritiske virksomheter, uavhengig av hvilken type krise vi står overfor. Å sørge for at det finnes troverdige kilder til uavhengig informasjon vil være et effektivt mottrekk mot de krefter som står klare til å benytte andre kanaler for å destabilisere samfunnet og skape utrygghet.

Det bør videre slås fast at mulighetene for å kunne drive fri og uavhengig journalistikk i en krisesituasjon ikke må innskrenkes, men snarere utvides og det offentlige legger planer for dette. Vi har, under pandemien, dessverre sett eksempler på at de grunnlovsfestede prinsippene for offentlighet og innsyn ikke har blitt fulgt opp i tråd med lovgivers intensjon. Vi har sett at offentlige etater har hindret tilgang til relevant informasjon og også muligheten for å dokumentere hjelpeapparatets håndtering av pandemien. Det vil, både for den akutte og pågående krisen, men også i et lengre perspektiv, kunne bidra til å bryte ned den tilliten som vi som vi alle, både hver for oss, men ikke minst som samfunn, er helt avhengige av.

Bellonas innspill til meldingen om samfunnssikkerhet

Bellona takker for muligheten til å komme med innspill til Meld. St. 5 (2020-2021): Samfunnssikkerhet i en usikker verden.

Behandling og vurdering av klimaendringer og –trusler overordnet

Bellona mener konsekvenser av klimaendringer vurderes for enkelt og overfladisk. Meldingen behandler temaet under «Utfordringsbildet» i løpet av en knapp side, med en svært overordnet beskrivelse av mulige direkte og indirekte konsekvenser.

Meldingen slår fast at klimaendringer vil gi direkte virkninger som mer ekstremvær, i form av hetebølger, styrtregn og sterk vind, flere skred- og flomhendelser, og endringer «i havet, tilgang på dyrkbare arealer og andre naturressurser», uten å gå nærmere inn på det. Dette er en distansert beskrivelse av et problem som virker å skje med noen andre, langt unna. Bellona vil advare sterkt mot en slik tilnærming.

Rapporten Worldwide Threat Assessment of the U.S. Intelligence Community fra 2019 går et stykke lenger, når den sier at:

 Forringelse av miljø og økosystemer globalt vil føre til en konkurranse om ressurser, økonomisk nød og store sosiale omveltninger globalt
 Ekstremvær, havnivåstigning, forringelse av matjord og forsurede hav truer infrastruktur, helse og vann- og matsikkerhet
 Irreversible skader på økosystemer og habitater vil undergrave økonomiske fordeler

Det er noe som angår oss alle. Klimaendringer må regnes som en trussel-multiplikator. Klimaendringer representerer ikke bare en trussel i seg selv, men øker styrken av en rekke andre trusler, for eksempel manglende tilgang på mat, vann og energi, økt migrasjon, terrorisme, med mer. Forståelsen av klimaendringer er ikke godt nok beskrevet og vi mener politikken som presenteres i meldingen ikke adresserer temaet godt nok.

Klimaendringer og konsekvenser for Norge

Bellona stiller også spørsmål ved vurderingen for norske forhold. Meldingen sier at «Klimaendringer har også konsekvenser for Norge», men den videre beskrivelsen handler kun om økt temperatur og nedbør. Her virker meldingen å konkludere med at klimaendringer gjelder Norge i liten grad. Det er ingen sense of urgency å spore tilsvarende Worldwide Threat Assessment, og Bellona mener det ikke godt nok reflekterer det reelle sikkerhets- og trusselbildet.

En betydelig unnlatelse for en nasjon med en kystlinje som vår er å ikke redegjøre tydeligere for konsekvensen av havstigning på det norske samfunnet. Og hvordan påvirker klimaendringer norske økosystemer? Her bør det gjøres vurderinger endringer i forhold som erosjon, avrenning, dyrkingsforhold, forflytning av arter, fortrengning av arter ved endrede miljøforhold, nye sykdommer på ville og kultiverte vekster. Tilgang og priser på biobaserte ressurser som mat og fôr, og den sårbarheten som f.eks. norsk landbruk og havbruk er utsatt for, bør også vurderes konkret.

I tillegg bør det gjøres vurderinger av hvordan vi i dag bygger vår fysiske infrastruktur i lys av klimaendringer. Når vegdirektøren tar til orde for å bygge mer kostnadseffektivt ved å kutte antall broer og tunneler, må det veies opp mot potensielle konsekvenser. Også når det gjelder infrastruktur for vann og avløp er det behov for eksplisitte klimarelaterte vurderinger.

Bellona mener meldingen i for liten grad adresserer klimaendringers konsekvenser for samfunnssikkerheten. Mens klima nevnes som en risikofaktor i mange sammenhenger, er det lite i regjeringens politikk som faktisk håndterer slik risiko. Meldingen strekker det vel langt når den omtaler – i et eget underkapittel – kommunene som «den aller viktigste aktøren som skal (…) håndtere konsekvenser av klimaendringene», og dermed gjør kommune- og regionreformene til et klimarelatert tiltak.

Kjernekraft og levetidsforlengelser

I meldingen refereres det til DSBs «Analyser av krisescenarioer 2019», som blant annet omtaler risiko for radioaktivt nedfall over Norge som følge av en ulykke ved et kjernekraftverk/atomanlegg. Analysen estimerer 65% sannsynlighet for at en slik hendelse inntreffer i løpet av 100 år.

Bellona vil gjøre oppmerksom på en underkommunisert risiko i denne sammenhengen. Svært mange kjernekraftverk i Europa og Russland er i dag enten nær eller passert sin design-levetid. Disse kraftverkene spiller ofte en sentral rolle i energiforsyningen og er særdeles kostbare både å avvikle og erstatte, og mange verk har derfor fått godkjent levetidsforlengelse med mangelfulle pålegg om endringer eller vedlikehold. Enkelte komponenter er i tillegg praktisk umulig å erstatte, slik som reaktortanken. Dette er et element som sterkt øker risikoen for en ulykke, da disse anleggene er inne i en ny fase som vi vet for lite om. Bellona mener dette er et tema som i langt større grad fortjener oppmerksomhet, og Norge -- som fortsatt sliter med effektene av radioaktivt nedfall – bør i langt større grad involvere seg i pågående internasjonale prosesser og stille strengere krav til overvåkning og oppfølging av slike anlegg.

Kontakt
For spørsmål, ta kontakt med fagsjef Christian Eriksen på chrise@bellona.no eller +47 98 48 83 98.
Høringssvar – Miljøstiftelsen Bellona

Bellona in brief
The Bellona Foundation is an international environmental NGO working on the major climate and environmental problems. Founded in 1986 as a direct action protest group, Bellona has become a recognised technology and solution-oriented organization with offices in Oslo, Brussels, UK, St. Petersburg and Murmansk, and representatives in USA and several EU Member States. Frederic Hauge, founder of Bellona, was named a TIME Magazine Hero of the Environment in the award’s inaugural year 2007. In addition to Hauge, some 60 engineers, ecologists, biologists, economists, lawyers, political scientists and journalists work at Bellona. Our websites are in Norwegian, English and Russian.

Nedre Romerike brann og redningsvesen IKS (NRBR), brann og redningssjef Arne Stadheim.

Bakgrunnen for et ønske om innspill til høringen er våre tanker om hva som skal til for . Beredskap er et dynamisk begrep, som endres i takt med samfunnet. Hvilke tenker vi er relevante å diskutere og hvilke er det verdt å fokusere på?

• Til liks med øvrige beredskapsaktører, kreves det stadig bedre og mer treffsikre metoder for å håndtere brann- og redningsoperasjoner.
• Vi har fremdeles over 200 brannvesen i Norge. Fellesnevneren for de fleste er at de er små organisasjoner med et begrenset finansielt grunnlag. Det er utfordrende for disse å dykke ned i fagområder og spisse beredskapen inn mot risikoområder.
• Vi mener at komplekse redningsoperasjoner krever spesialisering og dybdekunnskap innenfor flere fagområder. Foruten kompetanse, er det behov for særskilt materiell som bidrar til styrket oppdragshåndtering.
  • USAR, CBRNE (kjemikaliehåndtering), redningsdykker-tjeneste, dronesystem mm er eksempel på særskilte områder som krever mye kompetanse og kostbart materiell.
• NRBR er et av de største brann og redningsvesen i Norge, og har et finansielt grunnlag som gjør det mulig å bli gode innenfor viktige og prioriterte fagområder. Vi har 5 fremtidsrettede eierkommuner, som har gitt oss muligheten til å utvikle oss og bygge kompetanse innenfor sentrale fagområder.
• Dette kom til uttrykk under skredet i Gjerdrum, hvor et betydelig antall spesialtrente og spesialutrustede mannskaper fra NRBR, Oslo, Bergen og Trondheim bidro og bidrar i søk og redningsoperasjonen.
• Fellesnevneren for alle de største bidragsyterne på Gjerdrum er at de har et finansielt grunnlag som gjør spesialisering mulig.
• For NRBR sin del hadde ikke en slik kompetanse og beredskapsbygging vært mulig, uten et bredt interkommunalt samarbeid.
• Vi oppfordrer derfor komiteen til å i større grad legge til rette for samarbeid på tvers av brann- og redningsvesen. Dette mener vi styrker muligheten til å håndtere fremtidens utfordringer. Vi inviterer også komiteen til å ta kontakt med oss, for å få en mer inngående begrunnelse for våre synspunkt.

KS

Møte med Justiskomiteen vedrørende Meld. St. 5 (2020-21) Samfunnssikkerhet i en usikker verden

Først vil jeg takke for at vi får anledning til å møte komiteen.

Trusselbilde og utfordringer – i koronaens tid
Sist vi møtte komiteen for å gi innspill til samfunnssikkerhetsmeldingen for knappe 4 år siden, var det under tittelen Risiko i et trygt samfunn, nå er tittelen Samfunnssikkerhet i en usikker verden. Dette viser etter vår oppfatning, at vår sårbarhet og sikkerhet i økt grad må sees i sammenheng med den verden vi er en del av og som på mange områder, relativt sett, stadig blir mindre gjennom økt globalisering.

Et mer synlig bevis på det enn den pandemien vi faktisk er inne i nå, er vanskelig å se for seg. Koronakommisjonen skal levere sin evaluering av myndighetenes håndtering av pandemien 1 april. Den rapporten er nok også et bedre grunnlag for å foreslå forbedringer i den nasjonale beredskapen mot framtidige pandemier – som vi selvsagt håper vi slipper å oppleve. Vi kan nok trygt konkludere allerede nå at beredskapen ikke var god nok på noen myndighetsnivåer. Men det må også være lov å si at når denne tragedien først inntraff, har kommunene vist evne nok en gang til rask reaksjon, til å sette i gang omfattende tiltak, til raskt å kunne iverksette nasjonalt bestemte tiltak, og til selv å møte store lokale smitteutbrudd med resolutt handling. 

I sin tale til de kommunale helse- og omsorgstjenestene forrige uke, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie følgende:

«2020 var året der Norge holdt smitten lavere og samfunnet åpnere enn de fleste andre land i en verdensomspennende pandemi. Det fikk vi til takket være dere som står i første linje.»

Vi vet at det fortsatt er en del å utsette på bredden og dybden i beredskapsplaner i kommunene. Men evnen til å reagere raskt er dokumentert tydelig i året vi har bak oss.

Digitalisering og digitale trusler
Kommunesektoren satser på økt digitalisering for å kunne gi tilfredsstillende velferdstjenester i framtiden med minst samme kvalitet som i dag. Under pandemien har vi sett hvordan teknologiske løsninger på kommunikasjon har hatt en kraftig utvikling og en utbredelse i bruk som var utenkelig for 10 måneder siden.

Digitale verktøy som kan gjøre hverdagen enklere og som hjelper oss å løse våre oppgaver på en smartere måte, kan også brukes til destruktive formål og kriminelle krefter langt utenfor våre landegrenser. Det har dessverre et av våre medlemmer, Østre Toten kommune, fått oppleve for vel ei uke siden. Her ser vi at alle data, også sensitive, samt deres back-up, er blitt kryptert og fratatt kommunen av kriminelle, slik at de nå har måttet gå tilbake til papir og blyant. Et annet aspekt ved dette er sårbarheten tjenestetilbudet utsettes for ved å gjøre seg avhengig av digitale verktøy.  Vi kan også forvente at tillit til kommuners ivaretakelse av innbyggers personvern i kjølvannet av denne hendelsen blir diskutert og potensielt svekket ut over kommunen som er rammet.

Det er derfor svært viktig at datasikkerhet inngår som en sentral del av digitaliseringsarbeid og alternative verktøy/metoder er gjennomtenkt og planlagt som del av beredskapsarbeidet.

Ikke alle enkeltkommuner i Norge er foreløpig fullt ut i stand til å ha nok kompetanse for å kunne ivareta datasikkerheten i egen organisasjon. Vi er derfor glade for at regjeringen signaliserer økt satsing på datasikkerhet og at kommunesektoren også inngår i dette arbeidet.

Vi støtter også initiativ som Kommune-CSIRT, som er et etablert av Lillehammer og Gjøvik kommuner i samarbeid med Innlandet fylkeskommune.

Sikring mot naturskader gir økt trygghet
Hendelsen fra Gjerdrum der store deler av kommunesenteret ble satt ut av spill, og 10 mennesker (og et ufødt barn) mistet livet, viser hvor hardt katastrofen kan treffe og hvor utsatt vi kan være for naturskader og hvor sårbare vi er. Med klimaendringene kommer økt ekstremvær med påfølgende naturhendelser med fare for både liv og helse samt store materielle tap. At vi må leve med farer og usikkerhet på mange steder i landet vårt, kan vi ikke unngå. Ofte vet vi heller ikke nok til å forutsi farene.

Men vi spør: Er det akseptabelt å leve med de farer vi vet vi kan gjøre noe med og som vi i tillegg vet er samfunnsøkonomisk lønnsomt å forebygge?

Vi mener – og vi håper at komiteen samlet mener – at det er et sterkt behov for faktisk å ta politiske konsekvenser av den kunnskapen vi har på dette området. Og en åpenbar konsekvens burde være å følge opp kunnskapen fra Norges Vassdrags- og energidirektorat om at de høyest prioriterte forebyggende flom- og skredsikringstiltakene her i landet vil ha en prislapp (pr 2019) på 4 mrd kroner. Denne satsingen er ment å sikre eksisterende bebyggelse og infrastruktur. NVE sier at det er usikkert hvor mange boliger som i dag ligger i usatte områder, men at det minst er 160 000 enheter. For det vi allerede har bygd, har skjerpende krav gjennom endringer i Plan- og bygningsloven ingen betydning.

Vi anmoder sterkt komiteen om å understreke at det nå mer enn noen gang tidligere er et sterkt behov for å minst doble bevilgningene til forebyggende flom- og skredsikringstiltak i statsbudsjettene de kommende år, og også legge inn ekstra midler når inneværende års budsjett skal revideres.  Vi vet at  mange lokalsamfunn kan unngå betydelige skader og farer for liv og gjennom en forsert satsing.

Advokatforeningen er enig i at det å sørge for innbyggernes sikkerhet, er en av statens viktige oppgaver. Det er forståelig at meldingen legger størst vekt på å beskrive hvordan denne oppgaven skal ivaretas, fremfor å utpensle hvilke verdier det er tale om å verne.

Det grunnleggende mål er blant annet beskrevet i meldingen pkt. 1.6: "Samfunnssikkerhet handler om samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter live og helse i fare".

Hva som er de "grunnleggende verdier" tas i meldingen langt på vei for gitt. "Rettsstat" er bare nevnt et sted i meldingen, og da som ledd i en drøftelse av økende sosial ulikhet i pkt. 3.3.4. Rettssikkerhet er i meldingen særlig omtalt som en begrensning eller kostnad som tiltak må veies opp mot. I pkt. 4.3 behandles dette i tilknytning til "prioriteringsavveininger", under et avsnitt som innledes med at det kan være krevende å avveie "kostnad mot nytte".

For Advokatforeningen er det avgjørende å understreke at vår rettsstat og borgernes rettssikkerhet i seg selv er slike grunnleggende verdier som må omfattes av arbeidet for samfunnssikkerhet. Etter Advokatforeningens syn er det en vesensforskjell mellom å erkjenne betydningen av at vår rettsstat er et av de godene som i seg selv skal vernes, og å betrakte rettssikkerhetshensyn som kostnader ved eller grenser for tiltak.

Kritikken mot hastepreget kriselovgivning har vist at slik lovgivning i seg selv kan innebære en risiko for at rettsstatlige prinsipper uthules. Forebygging av hendelser som innebærer risiko for grunnleggende verdier er kjernen i det arbeidet som beskrives i meldingen. Det ville være paradoksalt om hastepreget lovgivning senere viser seg å være en slik "hendelse" som har negative virkninger for grunnleggende verdier.

Den mest nærliggende måte å forebygge en slik særegen risiko på, er en tydelig og klar fremheving av at samfunnssikkerhet og kriselovgivning til enhver tid skal bygge på etablerte rettsstatlige prinsipper. Advokatforeningen ber derfor komiteen følge opp Meld. St. 5 (2020-2021) ved å bes regjeringen utarbeide en egen stortingsmelding om rettsstaten.

11.12.2020 Magnus Langseth

KOMMENTARER OG INNSPILL FRA SIMLab, NTNU

I Meld. St. 5 (2020-2021) er Regjeringen særlig opptatt av å styrke det forebyggende arbeidet for å avverge utilsiktede uønskede hendelser som ulykker, og tilsiktede uønskede handlinger som for eksempel terrorhandlinger. Noen av virkemidlene er utvikling av regelverk og videreutvikling av kunnskap og kompetanse. Utvikling av regelverket setter rammene for det forebyggende arbeidet.

Nøkkelen er den nye sikkerhetsloven som trådte i kraft i 2019. Den skal styrke nasjonens evne til å forebygge, avdekke og motvirke tilsiktede uønskede handlinger som kan ramme verdier som har betydning for vår nasjonale sikkerhet. Her ligger det flere utfordringer: Sikkerhetsloven krever at virksomheter som har behov for å sikre mulig utsatte objekter og infrastruktur, selv må vurdere risiko og sørge for nødvendige tiltak for å opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå. Loven angir ingen retningslinjer for hvordan et forsvarlig sikkerhetsnivå skal oppnås.

Norsk standard med begrensninger

Troverdige sikringsrisikoanalyser er krevende. De må baseres på at man er i stand til å bestemme konsekvensene fra en tilsiktet uønsket handling eller ulykke. Til det trengs kunnskap om hvordan materialer og konstruksjoner oppfører seg når de utsettes for ekstreme belastninger. Det viktigste hjelpemiddelet for virksomhetene er gjeldende norske standarder. Disse gir anbefalinger om hvordan sikringstiltak mot tilsiktede, uønskede handlinger skal planlegges på en effektiv måte. De siste årene er det utarbeidet en rekke slike - som NS 5830, NS 5831, NS 5832, NS 5833 og NS 5834. De gjeldende standardene gir begrenset informasjon om dimensjoneringsprinsipper for ekstreme belastninger, som for eksempel eksplosjoner, støt, kollisjon, beskytning, etc.

Regjeringen har diskutert regelverk i Meld. St. 5 (2020-2021), men henviser utelukkende til sikkerhetsloven. Loven angir kun at et forsvarlig sikkerhetsnivå skal opprettholdes. Dette betyr at Meld. St. 5 (2020-2021) mangler føringer for å få på plass et regelverk som også dekker respons av konstruksjoner utsatt for ekstreme laster.

Dagens regelverk er meget mangelfullt når det gjelder materialer og konstruksjoners respons ved for eksempel et tenorangrep. Sivile konstmksjoner, som offentlige bygg, dimensjoneres gjerne med bakgmnn i regler for militære onstruksjoner. Dette er ofte en utfordring, fordi arkitektur og måten å bygge på er ulik. Sivile bygg har gjerne et lettere konstruksjonssystem og inkluderer mye glass.

Samtidig er de mere sammensatt enn militære konstruksjoner og har en annen oppførsel. Dermed trenger slike bygg andre dimensjoneringsregler, for eksempel når man skal beregne hvordan de
reagerer på ekstreme belastninger.

Behov for kunnskap og presist regelverk

Sikring av samfunnskritiske funksjoner krever en balansert sammensetning av kompetanse og relevante tiltak. I dag settes prosjektering ofte ut til fagmiljøer med manglende helhetlig sikringskompetanse. Dette kan resultere i utilstrekkelig sikring og lite kostnadseffektive løsninger.

Sett i lys av hvordan vi ruster norsk samfunnssikkerhet i en usikker verden, trengs ny, mer helhetlig kunnskap og et mer presist regelverk. Et slikt arbeid må kobles med langsiktig forskning, utvikling og undervisning. Det finnes ingen fullverdig utdanning i Norge på dette feltet i dag. Dette er en utfordring.

Et eksempel: Norsk Standard NS 5834:2016 (Beskyttelse mot tilsiktede uønskede handlinger. Planlegging av sila·ingstiltak i bygg, anlegg og eiendom) definerer hvilken kompetanse som forventes av en teknisk sikringsrådgiver innen konstruksjoner. Denne bør ha ingeniørkompetanse innen sikring mot angrep med våpen, mot eksplosjonseffekter, angrep fra kjøretøy, osv. Videre kreves kompetanse på hvordan materialer og konstruksjoner oppfører seg under ekstreme belastninger. Vi utdanner ikke folk med slik helhetlig ingeniørkompetanse i Norge. For virksomheter som skal trygge ansatte, verdier og infrastruktur er det derfor utfordrende å finne rådgivere som fyller kravene som er angitt. Norske bygningsingeniører kan mye om hvordan et bygg oppfører seg når det utsettes for tradisjonelle laster som vind og snø. Et bygg utsatt for en eksplosjon eller våpenangrep, oppfører seg helt annerledes. Å synliggjøre denne forskjellen er viktig.

Ønsker nasjonal satsing

Forskningsgruppen SIMLab (Structural Impact Laborato1y) på NTNU er internasjonalt ledende på kunnskap om materialer og konstmksjoners oppførsel under slike ekstreme belastninger. Miljøet utvikler datamodeller som kan simulere oppførselen. De er blant de få i verden om å både kunne levere verktøyene og utdanne spesialister som kan bruke dem. Ingeniørene herfra er trenet i å dimensjonere og vurdere ulike sikkerhetsløsninger.

SIMLab ønsker å stå i spissen for en nasjonal satsing på dette feltet. I 2019 søkte gruppen Justis og beredskapsdepartementet (ID) om støtte til å opprette et tiårig forsknings - og . undervisningsprogram organisert som et senter med oppstart i 2023. NTNU forpliktet seg til å stille med betydelig egeninnsats. Hovedfokus vil være materialer og konstruksjoner i stål, aluminium, betong, tre og glass, og kombinasjoner av disse, utsatt for ekstreme laster.

Allerede i Meld. St. I 0 (2016-2017) Risiko i et trygt samfimn, jf Innst. 326 S (2016-2017) påpekte komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet at et senter ved NTNU vil gi «samfunnet betydelig bedre forståelsefor hvordan konstruksjoner utsatt for ekstreme laster skal dimensjoneres når det gjelder sabotasje og terrorhandlinger, men også ulykker i industrien, ved transport av farlig gods, ved utvikling av ny infrastruktur langs norske veier og kollisjoner mellom lgøretøyer (")».

Nødvendig med internasjonalt samarbeid

I Meld. St. 5 (2020-2021) understreker JD betydningen av å « .. sikre en langsiktig og forutsigbar situasjonfor forskningsmiljøer i Norge innen samfimnssikkerhet .. ». Viktigheten av å fremme bedre
samarbeid mellom forskning, utdanning og praksisfelt vektlegges.
Videre konkluderer Meld. St. 5 (2020-2021) med at « .. arbeidet med samfunnssikkerhet ikke kan
betraktes i et avgrenset, nasjonalt perspektiv. De trusler og risikoer Norge står ove1for, er i stor
grad knyttet til utviklingstrekk utenfor våre grenser. Det er nødvendig med et tett samarbeid med
andre land for både å forebygge og håndtere samfimnssikkerhetsutfordringene».
Innen forskning krever dette solide norske fagmiljø med internasjonal annerkjennelse. De beste
internasjonale fagmiljøene er meget selektive. Derfor er det viktig at det offentlige i Norge bidrar
til å bygge opp, og bevare, gode miljø innen samfunnssikkerhetsforskning. Søknader til EU
programmet Horizon Europe - Civil Security for Society krever eksempelvis dokumentasjon på at
man er internasjonalt fremragende.

Bedre grunnsikring og økt samfunnssikkerhet

SIMLab er ve1iskap for sitt andre Senter for Forskningsdrevet Innovasjon innen fysisk sikkerhet, SFI CASA (Senter for Avanse1ie konstruksjonsanalyser)(www.ntnu.edu/casa). Teknologien er generisk, og kan brukes på ulike felt og på tvers av departementer. CASA samarbeider med JD gjennom Nasjonal sikkerhetsmyndighet, med Forsvarsdepaiiementet gjennom Forsvarsbygg, og med Samferdselsdepartementet gjennom Statens vegvesen. Kommunal- og moderniseringsdepa1iementet er paiiner i senteret på bakgrunn av arbeidet med nytt regjeringskvaiial. CASA har et utstrakt internasjonalt samai·beid, og en rekke andre, solide samarbeidspa1inere: DNV GL, Multiconsult, Equinor, Hydro og Benteler, samt bilprodusentene Audi, BMW, Honda, Renault og Toyota. SINTEF er forskningspartner. Finansieringen via Forskningsrådet opphører etter 8 år, og senteret avsluttes i 2023.

Et nytt nasjonalt senter ved NTNU vil bidra til å bedre grunnsikkerheten spesielt, og norsk samfunnssikkerhet generelt. Senteret vil supplere både Nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg (NKSB) og privat industri som jobber med fysisk sikring og beskyttelse. NTNU kan sørge for verktøyene og kompetansen disse aktørene trenger. Universitetet vil utdanne flere master- og doktorgradskandidater trent til å både tenke helhetlig rundt sikkerhet og i å bruke verktøyene som utvikles. Ved å tilby etterutdanning vil senteret kunne heve sårt tiltrengt bestillerkompetanse i offentlige etater og i privat sektor.

Med vennlig hilsen
Professor Magnus Langset

tsatt for ekstreme laster. Postadresse Org.nr. 974 767 880 Besøksadresse Telefon Saksbehandler Richard Birkelands

Høringsinnspill til Meld. St. 5 (2020–2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden

Telenor Norge ser det som veldig positivt at meldingen gir en tydelig beskrivelse av sammenhengene/ avhengighetene som blir stadig viktigere for samfunnets sikkerhet, og nødvendigheten av å se helhetlig på hvordan man jobber med tiltak og gjennomføring av disse.

Meldingen viser at vi som samfunn har modnet i synet på samfunnssikkerhet og behovet for klargjøring av ansvar. Samtidig skrives det mye om samordning og koordinering, men lite om styring utover sektorene, ansvarsprinsippet, og nødvendig presisering i denne om risikoansvar/-aksept.

- Robusthet, motstandsdyktighet og evne til håndtering

Det er viktig at vi fokuserer på et mer robust og motstandsdyktig samfunn. Den samfunnssikkerhetsutviklingen vi ser gjør at vi i større grad må ta inn over oss viktigheten av bedre tverrsektoriell konsekvensforståelse og hypoteseutvikling. Det er meget positivt med tiltak knyttet til utvikling av trussel- og situasjonsforståelse (omtalt i kapittel 6.6.2 Situasjonsforståelse samt kapittel 9 Sammensatte trusler). Telenor støtter at det i meldingen legges opp til å videreutvikle «evnen til å etablere, vedlikeholde og analysere et tverrsektorielt situasjonsbilde på strategisk nivå på sivil side».

Slik vi også har påpekt i rapporten Digital Sikkerhet 2020, mener vi det er nødvendig at Norge har evne til å kontinuerlig se helhet og utlede tverrsektorielle hypoteser og konsekvenser. Vi vil særlig understreke at «tverrsektoriell situasjonsforståelse og evne til å utlede hypoteser, og mulige konsekvenser, så vel som å forsvare oss må gjøres tverrsektorielt.»
Vi vil anbefale at man ikke kun videreutvikler evnen til å etablere, vedlikeholde og analysere et tverrsektorielt trusselbilde på strategisk nivå på sivil side. Dette handler ikke kun om å dele mer og bedre, men også at man legger til rette for at man kan forstå, beslutte og agere. Da må innsatsen være koordinert og effektiv. Vi mener det bør utredes nærmere hvordan dette kan realiseres, med fokus på nasjonale strategiske behov for bedre robusthet, motstandsdyktighet og evne til håndtering.

Forebygging står sentralt i meldingen og det legges vekt på videreutvikling av kunnskap og kompetanse, og formidling for å øke sikkerhetsbevisstheten i samfunnet. Telenor mener det er en god og viktig ambisjon. For å lykkes med dette er det viktig at man bygger tilstrekkelig kapasitet til å faktisk nå ut til både enkeltindivider, mindre virksomheter og kritiske virksomheter slik at faktisk innsats kan prioriteres dit risikoen er størst. Vår erfaring er at sikkerhetsbevisstheten i samfunnet er for lav i forhold til det trusselbildet vi står overfor.

- Sikkerhet bør vektes i offentlige anskaffelser

Sikkerhet handler om forebygging, robusthet og evne til å håndtere og normalisere. Sikkerhet kan dermed ses på som en forsikring, og her har de offentlige virksomhetene en sentral rolle å bidra til at virksomheter som leverer til det offentlige utvikler god sikkerhet og beredskap. Dette handler ikke kun om direkte sikkerhetsanskaffelser, men også alle andre anskaffelser hvor sikkerhet understøtter leveransen. Et eksempel på dette er
telekommunikasjonstjenester. Myndighetenes skjerpede forventninger på sikkerhetsområdet over tid gjenspeiles etter vår erfaring i liten grad i offentlige virksomheters innkjøpspraksis.

Vi anser at de områdene som vektlegges i kapittel 8.4.3 om offentlige anskaffelser er både relevante og riktige. Meldingen peker på at man bør være varsomme med kompleksitetsdrivende krav. Det er viktig at man har en tydelig rolle som bestiller, kompetanse til å utøve rollen, samt bedrede avtaleverk. Vi anser imidlertid at meldingen burde gått lenger vedrørende å sette krav til at sikkerhet vektes i offentlige anskaffelser, og ikke kun at det stilles sikkerhetskrav. Det betyr også at sikkerhet må vektes i rimelig grad i forhold til eksempelvis pris. Man bør ha en løpende vurdering av om dette bør lovfestes, i lys av utviklingen på feltet.

- Felles nordisk samarbeid om sikkerhetsklarering og autorisasjon

For Telenor er godt internasjonalt samarbeide avgjørende for å levere telekommunikasjonstjenester. Som eier av kritisk infrastruktur har vi behov for sikkerhetsklarerte ressurser, gjerne med en kompetanse det er betydelig knapphet av. Det er bred enighet om at saksbehandlingstiden for klarering av ulike årsaker er for lang.

Det har lenge vært et politisk mål å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Norden, gjennom multilaterale avtaler. Blant annet har samarbeidet gjennom NORDEFCO lagt grunnlaget for større sikkerhetspolitisk tillit på tvers av landegrensene i Norden. Telenor mener at et nærmere samarbeid i Norden også når det gjelder sikkerhetsmessige vurderinger av personell, klarering (ref. §8-7) og autorisasjon (ref. §8-9), vil kunne bidra til å effektivisere sikkerhetsmyndighetens vurderinger på tvers av sektorer.

Telenor håper derfor komiteen vil vurdere vårt forslag om å be regjeringen vurdere et felles nordisk samarbeid om klarering og autorisasjon av nordiske statsborgere, med den hensikt at det skal være enklere å kunne benytte personellressurser på tvers av grensene mellom våre nordiske naboland.

- Kostnadsdeling ved særskilte krav om robusthet eller sikkerhet i ekomnett

Samfunnets avhengighet av en solid ekominfrastruktur er stadig økende. Kommersielle virksomheter sørger for en stor grad av robusthet og arealdekning, og en solid digital grunnmur. Fremtidens mobilnett (5G) bygges langt mer robust enn tidligere generasjoners ekomnett. I den grad særskilte samfunnsbehov krever ytterligere robusthet eller dekning, som for eksempel ved bruk av kommersielle nett for neste generasjons nødnett, eller full redundans i alle deler av infrastrukturen, må det offentlige være forberedt på å bidra i finansieringen av dette. Fremover blir det viktig at myndighetene finner en god balanse mellom virkemidler for å få slike behov dekket, med på den ene side kjøp av tjenester og på den annen side myndighetspålagte tiltak med tilhørende finansiering.

- Endring av fartsområder og krav til radioutstyr mellom Bjørnøya og Svalbard, og til/fra Jan Mayen

Staten har i 2020 investert i ny HF-dekning for Kystradioen, med sendere og mottakere på Svalbard og Hammerfest. HF-dekningen er integrert i Kystradioens utsyr som overvåkes 24/7/365 og gir umiddelbar respons ved nødhendelser. Med økt ferdsel i de arktiske havområdene og med ny dekning på plass, vil det være naturlig å følge opp med en endring av kravene til fartøy som ferdes i arktisk fra dagens krav til radioutstyr til at fartøyene også må ha HF-utstyr (de fleste fartøy som ferdes i området har allerede aktiv HF-radio). Vi anbefaler at myndighetene vurderer å endre fartsområder og krav til radioutstyr for maritim ferdsel mellom Bjørnøya og Svalbard (fra A2 til A3 med HF-krav), samt hele området rundt Jan Mayen (fra A1/A2 til A3). En regelendring vil berøre et titalls fartøy og innebære en begrenset kostnad for fartøyene, men en betydelig oppgradering av muligheten til kommunikasjon i en nødsituasjon.
Vi takker for muligheten til å komme med innspill, og bidrar gjerne med mer informasjon om komiteen ønsker det i sin videre behandling av saken.

Med vennlig hilsen
Telenor Norge AS
Ragnhild Mathisen
Leder Corporate Affairs
/sign/

Næringslivets Sikkerhetsråds høringsinnspill Meld.St.5 Samfunnssikkerhet i en usikker verden

Innledning

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) viser til ovennevnte melding. Våre innspill har til hensikt å styrke samfunnets evne til å beskytte seg selv mot dagens og morgendagens sammensatte trusler. Uten effektiv samfunnssikkerhet svekkes også grunnlaget for statssikkerheten.

NSR skal legge til rette for effektivt og tillitsfullt samarbeid på tvers av sektorer og bransjer. Formålet med virksomheten er å gjøre næringslivet best mulig rustet til å kartlegge, forebygge og bekjempe moderne trusler for å sikre verdiskapning og vekst for samfunn og næringsliv. Endringene i det sikkerhetspolitiske bildet, klimaendringer, globalisering, den teknologiske utviklingen, pandemier og migrasjon påvirker evnen til verdiskapning og vekst. Hyppigheten og bredden av utfordringer, kombinert med stramme økonomiske rammer, krever vilje til risikoaksept og evne til prioritering.

Totalforsvarskonseptet er modernisert, og handler om å kunne mønstre alle tilgjengelige ressurser, militære, sivile, offentlige og private, når det kreves. Slik styrkes både statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Konseptet er utviklet i takt med samfunnsutviklingen, og er egnet for å møte et vidt spekter av utfordringer, fra fred til krise og krig. Nøkkelen ligger i tillit, og evnen til planlegging, koordinering og samvirke.
Samfunnssikkerhetsmeldingen gir et godt grunnlag for styrket samfunnssikkerhet, men vi vil trekke frem tre områder som bør prioriteres høyt i det forestående politiske og praktiske arbeidet med implementering av denne meldingen:

Digitalisering

I en tid der sammensatte trusler preger utfordringsbildet, og der disse truslene bevisst ligger under et nivå som vil utløse NATOs allianseforpliktelser, bør dette også vises i prioriteringene. Samfunnskritiske funksjoner finnes i alle sektorer, og digitalisering preger utviklingen, uavhengig av sektor. Digitalisering og teknologiutvikling er utviklingsmål vi bør nå for å løse store samfunnsutfordringer, og nå bærekrafts målene. Når samfunnet derfor i økende grad tar i bruk, og gjør seg avhengig av internett og digital infrastruktur, bør det gjenspeiles i samfunnssikkerhets-messige grep og prioriteringer.

Spesielt i en tid preget av sammensatte trusler, slik vi opplever nå. Vi må forsterke vårt digitale forsvar av Totalforsvaret.
Næringslivets Sikkerhetsråd mener Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) bør ytterligere styrkes for å kunne være et sterkere tverrsektorielt verktøy for situasjonsbildebygging og daglig hendelseshåndtering. Etablering av et slikt felles situasjonsbilde må skje i tett samarbeid med næringslivet. Styrkingen bør innebærer å øke senterets evne til å utvikle det offentlig-private samarbeidet, og slik sikre samfunnet et effektivt digitalt totalforsvar. Nasjonalt bør vi også sørge for tett oppfølging av utformingen av EUs nye cybersikkerhetspakke som bl.a. introduserer endringer i NIS-direktivet.

Uønskede investeringer i norske virksomheter

Norge er et åpent, fritt og demokratisk land. Vår velstand er bygget på handel. Vi er avhengige av tilgang på varer, tjenester og kapital, og behøver nasjonale og internasjonale investorers vilje til å investere i norske foretak og virksomheter. Det gjør oss sårbare for aktører som bruker økonomiske virkemidler til annet enn forretninger. Kunnskapen om at enkelte stater bruker investeringer og oppkjøp som strategiske virkemidler, gjør at vi, som andre vestlige land, bør vurdere tiltak for å redusere risikoen forbundet med utenlandske investeringer.
Meldingen beskriver screening som en løsning på slike utfordringer. Dette er et viktig spørsmål som bør utredes nærmere. Dersom myndighetene bestemmer seg for screening, og eventuelt annen form for kontroll, bør den foretas av et myndighetsorgan. Et slikt screeningregime kan suppleres med informasjon fra rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven (banker, forsikringsselskap etc). Rapportering etter hvitvaskingsloven skjer til Enheten for finansiell etterretning i ØKOKRIM. En forutsetning for å dele informasjon utenfor den aktuelle virksomhet, er at det finnes grunnlag for melding om mistenkelige forhold til ØKOKRIM i medhold av hvitvaskingsloven § 26. Denne enheten samarbeider tett med PST og Kripos.

Begrunnelsen for å tillegge NSM en sentral rolle i arbeidet med slike risikoreduserende tiltak fremstår som uklar. Det gis ikke noen konkret begrunnelse, og det sies heller ikke noe om NSMs mandat i denne sammenheng. Det vises også til lov om register over reelle rettighetshavere. I hvilken grad dette registeret vil ha nytteverdi i denne konteksten, er det vanskelig å ha noen oppfatning om. Loven har ikke trådt i kraft, og forskrifter er ikke ferdigstilt. Under høringsrunden til forskrifter om loven, fremkom det en rekke kritiske kommentarer. En grunnleggende bekymring er knyttet til at registeret, med de foreslåtte regler, vil ha begrenset troverdighet.

NSR mener at en screeningfunksjon som foreslått, harmonerer ganske dårlig med NSMs øvrige oppgaveportefølje. Vi mener det vil være naturlig å vurdere om andre statlige organer har bedre forutsetninger for å fylle en slik rolle. Meldingen sier ikke noe konkret om NSMs eventuelle mandat, eller hvem som er tiltenkt beslutningskompetanse ved f. eks nektelse av investeringer. Screening og eventuell godkjenning eller nektelse av investering eller eiendomskjøp, vil kunne ha betydelige rettslige, økonomiske, og i noen tilfeller også politiske konsekvenser. Norge må søke deltakelse i relevant internasjonalt samarbeid for utvikling av screening- og kontrollmekanismer, utveksling av informasjon og eventuell samordning av tiltak. NSR er enig i at dette er en samfunnssikkerhetstrussel som må tas alvorlig, og bidrar gjerne i arbeidet med å utvikle en nasjonal struktur på dette området.

Forebyggende nasjonal sikkerhet

Arbeidet med samfunnssikkerheten må tilpasses den verden vi lever i, og utfordringsbildet vi står overfor. Grunnlaget er tillit mellom mennesker, organisasjoner, bedrifter og institusjoner. Økende påvirkning fra "trollfabrikker" og statlige og ikke-statlige aktører, svekker tilliten mellom oss. Tillit sikrer effektivitet, trivsel og trygghet. Forebygging sikrer forankring, forståelse og engasjement. Gjennom totalforsvarskonseptet muliggjøres en rasjonell utnyttelse av samfunnets ressurser.

I næringslivet finnes maskiner og utstyr, mennesker og kompetanse som samfunnet er avhengig av i fred, krise og krig. Men innsatsen kan ikke bare komme fra næringslivet. Myndighetene må også bidra gjennom å tilrettelegge for gjensidig samarbeid, oppdaterte og nyttige situasjonsvurderinger og god tverrsektoriell koordinering.
For å sikre kunnskap om behovene og at ressursene raskt finner hverandre, bør næringslivet inviteres til deltakelse i nasjonale, regionale og lokale beredskapsråd og –utvalg. Samarbeids-arenaer bør styrkes/revitaliseres, og det bør øves mer i fellesskap. Gjennom å utvikle og innlemme næringslivet i det pågående nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet, styrkes evnen til å håndtere både daglige og ekstremsituasjoner. Slik bygger vi samfunnssikkerhet for vår tid tilpasset våre utfordringer.

Næringslivets Sikkerhetsråd bidrar gjerne i det videre arbeidet for styrket Samfunnssikkerhet.
Vennlig hilsen
Odin Johannessen Direktør

PROFESSOR ODD JARL BORCH, NORD UNIVERSITET
INNSPILL HØRING JUSTISKOMITEEN: MELD. ST. 5 (2020–2021). SAMFUNNSSIKKERHET I EN USIKKER VERDEN

Risikoområder og behovet for forebygging

Det er prisverdig at den nye stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet har et spesielt fokus på forebygging og reduksjon av risiko. Dette gjelder spesielt nye eller mer toneangivende risikoområder som klimaendringer og naturkatastrofer, økt globalisering og sårbarhet, pandemier og leveransesikkerhet knyttet til særlig helseutstyr og legemidler, utfordringer knyttet til forsyningssikkerheten forøvrig, trusler i cyberdomenet, samt de utfordringer som ligger i gråsoneproblematikk og hybride eller sammensatte trusler.

Det er viktig at en i større grad gjør oppmerksom på og fordeler ansvar for forebyggende arbeid innenfor et bredt sett av områder av betydning for samfunnets sikkerhet. Dette arbeidet må samtidig følges opp med forpliktende tiltak og ressurser regionalt, i lokalsamfunn og kommuner. Meldingen er på disse områdene vag, utover å peke på gjennomføringen av tiltak planlagt langt tilbake i tid. Det er derfor behov for et bredere fokus på både gamle og nye trusler og risikoområder, og på hvordan den samlede beredskapen bør styrkes gjennom både kortsiktige og langsiktige tiltak.

Et helhetlig og langsiktig fokus på forebyggings- og beredskapsressurser i det sivile beredskapssystemet

Regjeringen påpeker at de utfordringer en står overfor krever en stor grad av samordning mellom beslutningsnivåer, sivile og militære virkemidler, og mellom offentlig og privat sektor. I meldingen er det et spesielt fokus på den nasjonale samordningsrollen. Meldingen kunne hatt et større fokus på hvordan forebygging og og samordningsbehov skal møtes regionalt og lokalt, og konsekvensene når det gjelder ressursoppbygging og langsiktig strategisk tekning. Det er i begrenset grad fokusert på hvilke ressurs-gap som er til stede og hvilke løft som er nødvendig både innen forebygging og beredskap, med et langsiktig, strategisk perspektiv for innsats på alle nivå. En kan her lære av det strategiarbeidet som finner sted innenfor den militære delen av det nasjonale beredskapssystemet, der en har institusjonalisert det langsiktige planleggingsarbeidet gjennom blant annet Forsvarssjefens råd, Forsvarets langtidsplaner med investeringsforpliktelser og ulike forsvarskommisjoner. Det er behov for en tilsvarende helhetlig og strategisk tilnærming knyttet det
sivile beredskapssystemet. Det bør derfor vurderes å sette ned en sivil beredskapskommisjon samtidig med den av Stortinget vedtatte Forsvarskommisjonen.
Militære ressurser tilpasses og tilknyttes det sivile beredskapssystemet

Regjeringen har i meldingen lagt vekt på å se sivil og militær beredskap i en sammenheng, og blant annet fokusere på totalforsvarstenkningen. Det er behov for å sikre at den sivile delen av det nasjonale beredskapssystemet får det nødvendige løft for å kunne være balansert i et totalforsvarsperspektiv. En Sivilberedskapskommisjon bør se den sivile og militære beredskapen i en sammenheng, klargjøre responsmål og kapasiteter, og foreslå investeringssatsinger. Det er i denne sammenheng grunn til å se nærmere på investeringsprogrammene i Forsvaret og hvordan disse i størst mulig grad kan tilpasses behovene innen sivil beredskap. Det er også grunn til å vurdere om en er i ferd med å få en ubalanse mellom sivil og militær beredskap, der den sivile beredskapen ikke utvikles fort nok i forhold til blant annet nye trusselbilder og gråsoneproblematikk. På disse områdene vil det være den sivile sikkerheten og beredskapskapasiteten som er avgjørende for en god nok respons. Strenge økonomiske rammer gjør at det kan være grunn til å se nærmere på hvordan en kan bygge opp en kriseberedskap lavere i krisespekteret, og sikre en ekstra sivil kapasitet for de større hendelsene og totalforsvaret. Dette gjelder for alle nødetatene og ikke minst for politiet som bør styrkes både regionalt og lokalt.

Det er svært positivt at en i meldingen har et fokus på en styrking av geografiske driftsenhetene (lokale lensmannskontor og politistasjoner) som en oppfølging av politimeldingen. Både politidistriktene og i de geografiske driftsenhetene bør i tillegg styrkes for å kunne ivareta ansvaret knyttet til sammensatte (hybride) trusler og gråsoneproblematikk, inklusiv sikkerheten til kritisk infrastruktur og leverandørkjeder, som i stor grad vil være et sivilt anliggende. Dette krever både spesialutdannet personell og utstyr og sees som et ledd i styrkingen av totalforsvaret.

Styrking av prehospitale tjenester og ambulansekapasiteten

Kravet til ekstra kapasitet gjelder også innenfor de prehospitale tjenestene. Disse tjenestene er en viktig del av samfunnssikkerheten og burde fått en mer grundig behandling i meldingen. Dette gjelder ikke minst når det gjelder de akuttmedisinske kapasitetene i distriktene. Utbygging av ambulansetjenestene bør fortsatt ha en sentral plass, både knyttet til kapasitet, utstyr og kompetanse. Det bør blant annet vurderes hvordan en kan å få ned responstiden i legevakt og ambulansetjenesten. Statistikken viser at en ikke klarer å nå veiledende responstid på 25 minutter
for ambulansetjenester i distriktene med dagens ambulansetetthet. Gjennomsnittlig responstid er i noen distrikter mer enn det dobbelte. En bør her se nærmere på behovet for en lovfestet responstid for primærlege – og ambulansetjenesten i distriktene med en forpliktende opptrappingsplan.

I meldingen er det et fokus på et tettere samarbeid mellom ambulansetjenesten og brann- og redningsetaten. Brann og redningsetaten er i dag ofte først på stedet og gir blant annet livreddende førstehjelp før helsepersonell kommer fram. Det er uheldig at andre etater er nødt til å ivareta helsetjenester uten de nødvendige ressurser. Det er som påpekt i meldingen et sterkt fokus på betydningen av et tettere samvirke mellom operasjons- og vaktsentraler i nødetatene gjennom blant annet samlokalisering. Her bør en se nærmere på det tette samvirket som er utviklet mellom nødetatene i Nordland, og deres samspill med kompetansemiljøene.
I meldingen diskuteres en tettere kobling mellom ambulansetjenesten, politi og brann- og redningsetaten på skadestedsnivå. Å styrke særlig brann- og redningsetaten med relevant utstyr og kompetanse og sikre større overlapp kan være et viktig beredskapsvirkemiddel for distriktene. Ikke minst kan en tenke seg at en integrasjon av brann og redning og ambulansetjenesten kan gi en bedre dekningsgrad ute i lokalsamfunnene. Det primære bør imidlertid være en fortsatt styrking av kapasiteten innenfor de enkelte tjenestene.

Bemanning og kompetanse i brann og redningsetaten

For brann- og redningsetaten er det viktig å se på kapasitet og kompetanse i en sammenheng.
I meldingen foreslår man at dagens krav til bemanning, tidskrav og vaktordninger for beredskap videreføres. Dette står i sterk kontrast til de behov som sektoren uttrykker, en sektor som i svært stor grad er bygd på frivillige mannskaper. En styrking av ledelseskapasiteten både når det gjelder forebygging og beredskap og spesielt å sikre heltids brannsjefer i alle brannvesen bør prioriteres.
Brann- og redningsetatens forankring i lokalsamfunnene gjør at de gjennomfører en rekke oppdrag som egentlig er oppgaver knyttet til de andre nødetatene. Det bør her gjøres en helhetlig vurdering de tre tjenestenes kapasiteter og arbeidsdeling. Skal brann og redningsetaten fylle andre nødetaters oppgaver, er det nødvendig å tilføre både utstyr, og ikke minst den nødvendige tverrfaglige kompetanse og de personellressurser for en bredere beredskapsrolle knyttet til blant annet livredning og opprettholdelse av ro og orden.

Samlokalisering av nødetater og utviklingsressurser

Meldingen har et fokus på det lokale samvirket for økt sikkerhet og beredskap. Det er positivt at det legges vekt på samlokalisering av nødetatene. Her har Nordland vært i fronten når det gjelder samlokalisering og fellestiltak, og man er nå inne i fase 2 av den regionale samvirkesatsingen. Det er viktig at arbeidet med samlokalisering videreføres, og at det i det videre arbeidet settes av utviklingsmidler knyttet til felles satsinger, nye tiltak blant annet på kompetansesiden, og innovasjon knyttet til samvirke og tjenesteutvikling.

Styrking av kommunenes ressurser innenfor samfunnssikkerhetsarbeidet

I meldingen understrekes kommunenes nøkkelrolle i samfunnssikkerhetsarbeidet. Det legges vekt på at Regjeringens sentrale virkemidler er kunnskap, regulering og veiledning. En argumenterer her for kommunesammenslåinger eller tettere samarbeid, felles kunnskapsbaser og rådgivning fra sentralt hold. Dette kan være positive virkemidler. Meldingen mangler imidlertid et fokus på kommunenes bemanning både i forebyggende sikkerhetsarbeide og når det gjelder koordinering av beredskap. Kommunene mangler i dag ressurser til å ivareta Regjeringens ambisjoner. I meldingen understrekes det blant annet at et fåtall kommuner har klarlagt risiko og sårbarhet knyttet til hele krisespekteret i det norske totalforsvaret. Svært mange kommuner mangler beredskapskoordinatorer i full stilling som kan ivareta arbeidet med ROS-analyser, støttefunksjoner i kriseberedskapen, samarbeid med andre offentlige beredskapsaktører og andre kommuner, og kontakt med sivilsamfunnet. Begrenset bemanning gjelder også for de større regionsentra, som ivaretar en god del fellesfunksjoner på vegne av et ofte stort omliggende distrikt. Koronapandemien har vist betydningen av å ha tilstrekkelig faglig-administrativ kapasitet som kan ivareta sikkerheten til alle og ivareta samordningsrollen og bredden i beredskapstjenester regionalt.

Satsing på sterke kompetanseutviklingsmiljøer innen beredskap

For alle sektorer gjelder at det er et stort behov for økt kunnskap om risikoområder og utvikling av gode kompetansetilbud til alle. Det er prisverdig at den lenge planlagte fagutdanningen for brann og redningsetaten kommer på plass om en stund. Fortsatt mangler imidlertid brannetaten en profesjonsutdanning på høgskole og universitetsnivå som de andre nødetatene. En bør vurdere hvordan dette arbeidet kan forseres.
Det er behov for å bredde ut kompetansen i alle etatene for å styrke samarbeidet og mulighetene for dekke opp for hverandre. Det kreves en bred forståelse og i mange sektorer en mer dyptgående kunnskap om hverandres oppgaver blant annet for å kunne avhjelpe hverandre i kritiske situasjoner. Det er behov for tverrfaglige utdanningsmiljø som kan utvikle gode trenings- og øvingskonsepter med god helhetlig kriseforståelse og beredskapsinnsikt. Det er behov for styrke kompetansen knyttet til samarbeid over sektor-, region- og landegrenser, som påpekt i meldingen. Her bør en vurdere hvordan en kan bygge videre på den etablerte kapasitet og kompetanse etter mønster av utdanningen i prehospital medisin/paramedics.

FORSLAG:
1. Det settes ned en Sivilberedskapskommisjon som arbeider parallelt med den nylig vedtatte Forsvarskommisjonen. De to kommisjonene bør særlig vurdere hvordan en kan bygge opp den sivile beredskapen og hvordan de store investeringsprogrammene i Forsvaret kan tilpasses behovene innenfor sivil sikkerhet og beredskap, og sikre en balansert nasjonal beredskapskapasitet.
2. Politidistriktene og særlig de geografiske driftsenhetene lokalt bør styrkes, og blant annet settes i stand til å møte sammensatte (hybride) trusler og gråsoneproblematikk, samt forvalte ressurser i et tett samarbeid med og gjerne på vegne av forsvaret.
3. De nye trusselområdene og spesielt digital angrep og hybride trusler krever særlig oppmerksomhet. Det er bygd opp ressurser sentralt for å møte disse truslene. Det er svært viktig at det etableres fagressurser regionalt og lokalt for både å kartlegge og møte disse truslene.
4. Kommunenes kapasitet innenfor sikkerhets- og beredskapskapsarbeid bør styrkes. Alle kommuner bør ha minst en fulltids beredskapskoordinator. Regionsentraene bør få avsatt ressurser til å ivareta fellesoppgaver både knyttet til risikobildet, forebyggende arbeid og beredskapen i regionen.
5. Samlokalisering av nødetatene er viktig og må prioriteres. Det må settes av nødvendig utviklingsmidler i tilknytning til denne prosessen.
6. Brann og redningsetatens ressurser må styrkes, blant annet med heltidsansatte ledere i distriktene. Det er også svært viktig at det etableres et desentralisert, bredt og fullverdig utdanningstilbud på høgskole/universitetsnivå for å styrke lederutdanningen i etaten, så vel som samvirkekompetansen.
7. De veiledende responstidene for nødetatene i distriktene bør vurderes lovfestet og med en forpliktende opptrappingsplan. Her vil mulighetene for tett samvirke og overlapp mellom de
ulike nødetatene og utviklingen tverrfaglig kompetanse kunne bidra til en bedre ressursutnyttelse.
8. Sammensatte eller hybride trusler vil i stor grad berøre lokale aktører først, og både situasjonsforståelsen og førstelinjerespons er avhengig av at de lokale myndigheter settes i stand til å følge opp denne type trusler. Dette gjelder ikke minst kommuner og politi. Det bør derfor kanaliseres tilstrekkelig ressurser til kompetanseoppbygging og lokal beredskap mot disse trusselområdene, med både personell og det nødvendige utstyr. Et tett samspill med Forsvarets ressurser må her etterstrebes.
9. Regjeringen bør styrke bredde- og samvirkekompetansen i alle beredskapsetater både i sivil og militær sektor. Det er viktig at det bygges opp en universitets/høgskoleutdanning for brann og redningsetaten som er knyttet opp mot utdanningstilbud som har et bredt fokus på beredskapssamvirke både sivilt og militært. En bør vurdere om en kan utvikle studietilbud for innsatspersonell som inneholder felles fagplattformer for helse, brann og politi og forsterkningsressurser. Her bør en satse på de universitetene som har fokus på beredskap for å kunne få den nødvendige breddekompetanse og som vil gi god utnyttelse av eksisterende undervisnings- og forskningsinfrastruktur.

Bergen brannvesen og Oslo brann- og redningsetat

Nasjonale beredskapsordninger innen USAR og CBRN

USAR(eng) – urban redning

CBRN(eng) – kjemisk, biologisk, radioaktivt, nukleært

Brann- og redningsvesenet er kommunalt organisert og vi tar utgangspunkt i at dette kommunale ansvaret vil bli videreført i fremtid. Kommunal organisering gir kunnskap om lokal risiko og korte responstider, men sikrer ikke optimal organisering regionalt og sikrer i seg selv ingen nasjonal beredskap ved de største eller mest utfordrende ulykkeshendelsene.

Brann- og redningsvesenet er den viktigste tekniske redningsressursen og vil måtte gjøre førstinnsatsen ved nærmest enhver ulykkeshendelse som kan tenkes å oppstå, derfor er vi så opptatt av at vi er godt forberedt nasjonalt.

Beredskapssamarbeidet mellom 18 kommuner i Vest brann- og redning/Bergensalliansen kan stå som modell for regionalt samarbeid i brann- og redningsvesenene. Tilsvarende organisering nasjonalt vil sikre at hver region kan dekke de fleste beredskapsoppgaver.

Selv med en regional organisering tilsvarende Vest brann- og redning, kan det ikke forventes at alle regioner med tilsvarende størrelse skal kunne besitte tilstrekkelig kompetanse på alle beredskapsområder. På noen beredskapsområder må det være forberedte nasjonale ressurser og det må være gode systemer for samhandling mellom regionene. Det vil være tilstrekkelig at en nasjonal spesialkompetanse finnes i noen regioner og gjerne fordeles mellom regionene. Det tar tid og ressurser å bygge høy kompetanse.

Det finnes tre nasjonale beredskapsordninger i dag på områder der brann- og redningsvesenet gjør innsats; helikopterberedskap ved skogbrann med tilhørende obligatorisk lederstøtte(DSB), RITS-Redningsinnsats til sjøs(DSB, syv brannvesen) og RITS-kjem(Kystverket, Bergen brannvesen/Oslo brann- og redningsetat).

Den nasjonal skogbrannberedskapen er et eksempel på en godt organisert beredskapsordning og den blir benyttet hyppig. Store og/eller vanskelige USAR- og CBRN-oppdrag er mer sjeldne. Vi mener likevel at det er behov for å ta nasjonale grep for å sikre forutsigbar og god beredskap også på disse områdene.

Anbefaling;

• Det er behov for at det plasseres et ansvar for rutineutvikling, standardisering og koordinering mellom aktuelle ressurser innen USAR- og CBRN-beredskapen nasjonalt.
• Det er behov for å ha et forutsigbart system for hvilke ressurser det er mulig å rekvirere, hvordan de skal varles ut og hvordan de skal organiseres. Spesialister må være raskt tilgjengelig.
• Det er behov for å definere et nødvendig kompetansenivå for beredskapsressursene.
• Det er behov for å ha øvings-sentere der det er mulig å øve realistisk på disse spesielle hendelsene. Det kan skje på noen utvalgte regionale øvingssentere, gjerne i kombinasjon med fasilitetene på Norges brannskole.
• Det er behov for standardisering av beredskapsmateriell for de ressursene som skal bidra sammen i store innsatser.

Oslo brann- og redningsetat deltok tidligere i beredskapssmarbeidet NORSAR(Norwegian Search and Rescue Team). NORSAR var spesialdesignet for å lete etter overlevende og redde dem ut av sammenraste bygg. NORSAR ble oppløst etter innsatsen etter jordskjelvet i Nepal. NORSAR var godkjent i INSARAG-nettverket under FN-paraplyen. Teamets beredskapsmateriell, som var finansiert av Utenriksdepartementet, ble værende igjen i Nepal. Oslo brann- og redningsetat fremmet i 2016 en sak overfor Direktoratet for samfunnssikkerhet(DSB) med anbefaling om reetablering av en nasjonal USAR-beredskap som også kunne benyttes inn i internasjonale operasjoner. I juni 2016 oversendte DSB et notat til Justis- og beredskapsdepartementet angående urban søk og redningskapsitet og mulig fremtidig konsept for Norwegian Search and Rescue Team(NORSAR). Dette har så langt ikke ført til konkrete initiativ.

Meldingen omtaler EUs ordning for sivil beredskap (UCPM) og RescEU, EUs nye spesialreserve for krisehjelp ved store og uønskede hendelser med lav sannsynlighet, men stor konsekvens. Her er CBRN-beredskap er ett av satsingsområdene, mens skogbrann og akuttmedisin er de to andre. En ny nasjonal kapasitet innen USAR og CBRN ville trolig falle utenfor reglene for opprettelse av en spesialreserve under rescEU, men det vil være mulig å melde inn en nasjonal CBRN og eller USAR-kapasitet i den frivillige ordningen European sivil protection pool og søke økonomisk støtte til kompetansetiltak, øvelser og materiell.

Bergen brannvesen og Oslo brann- og redningsetat vil fremdeles ha ambisjoner om å kunne levere inn i et nasjonalt beredskapssystem på USAR og CBRN-området.

15/1-2021

Leif Linde, brannsjef i Bergen

Jon Myroldhaug, brannsjef i Oslo

Justiskomiteen , Stortinget                                                                                                                                                                                                                                                                                                                  MELD.ST. 5 (2020-2021) SAMFUNNSSIKKERHET I EN USIKKER VERDEN - HØRINGSINNSPILL                  Norsk TotalforsvarsForum (tidl. Kvinners Frivillige Beredskap) er et landsdekkende, forsvarsrelatert samarbeids-og interesseorgan for organisasjoner og enkeltpersoner som er opptatt av samfunnssikkerhet og beredskap. Organisasjonen ble stiftet på Stortinget den 9.april 1951 etter initiativ fra HKH Kronprinsesse Märtha.  Norsk TotalforsvarsForum (NTF) har i dag mer enn 30 000 medlemmer.                                      Norsk TotalforsvarsForum (NTF), har som formål å styrke landets beredskap, og skal arbeide for å gjøre det norske samfunnet mer robust og mindre sårbart i en krisesituasjon. Med utgangspunkt i totalforsvars-konseptet arrangeres  årlig en rekke konferanser og seminarer hvorav «Totalforsvarskonferansen», «Krisespill», «Sårbarhetskonferansen og «Verdikonferansen» er de mest sentrale. I tillegg inviteres det til åpne møter om aktuelle temaer i sentral og lokal regi. NTF tilbyr også kurs som «Samfunnssikkerhet og beredskap – en innføring i totalforsvaret». NTF utgir tidsskriftet «Trygge Samfunn» som fremstår både i papirbaserte og digitale utgaver hvor aktuelle temaer innen totalforsvaret blir tatt opp. Organisasjonen stiller opp på øvelser og ved reelle hendelser.  NTF brukes som høringsinstans for myndighetene og er bl.a. representert i Landsrådet for Heimevernet. NTF støtter opp om et helhetlig og moderne totalforsvars-konsept basert på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Trussel- og risikobilde har endret seg raskt og fremstår i dag helt annerledes enn for få år siden, og preges dessuten av større uforutsigbarhet. Vi har opplevd en pandemi, mer ekstremvær med hyppigere tilfeller av flom, skogbranner og skred, økt migrasjonsstrøm til Europa, flere alvorlige terroraksjoner, digitale angrep, foruten en mer ustabil sikkerhetspolitisk situasjon. Hvilket etter vår mening bidrar til en aktualisering av totalforsvarskonseptet. NTF mener det er viktig å se dagens situasjon i et helhetlig perspektiv og forene våre samlede ressurser, både de militære og sivile, til et effektivt redskap for å møte morgendagens utfordringer. Optimal ressursbruk med tanke på mannskaper og materiell er dessuten god samfunnsøkonomi. NTF finner den fremlagt stortingsmelding 5 (2020-2021) aktuell, omfattende og godt gjennomarbeidet. Vi ser meget positivt på at meldingen har vært tett koordinert med Forsvarsdepartementets langtidsplanen for Forsvaret. I forbindelse med denne stortingsmeldingen vil NTF kort få fremme noen punkter som etter vår mening bør vektlegges med sikte på å kunne oppnå en bedre sikkerhet.                                                          Distriktsinndelinger I dag har vi bl.a. 11 fylker, 12 politidistrikter, 11 HV distrikter (som ikke er sammenfallende med fylkes-inndelingene) og 20 sivilforsvarsdistrikter. I tillegg er det fire helseregioner. Dette er lite rasjonelt etter vår mening med tanke på etterlevelse av det 4. beredskapsprinsippet – samvirke. Hvilket vi også har fått flere tilbakemeldinger om på våre konferanser i løpet av de to siste årene. NTF mener at det vil være en klar fordel om man har sammenfallende distriktsinndelinger slik at det blir færre å forholde seg til – eksempelvis ett politidistrikt, ett HV distrikt osv.. Da kan det utarbeides distriktsvise ROS-analyser og beredskapsplaner som alle aktørene kjenner til. Myndigheter, virksomheter og etater vil få en bedre oversikt over hva det respektive distriktet besitter av ressurser med hensyn til mannskaper og materiell. Det vil kunne oppnås en mer effektiv informasjonsflyt og kommunikasjon, mannskapene vil arbeide etter de samme retningslinjene, kunne bygge et fagmiljø, øve sammen og bli bedre kjent med hverandre.                                                                                                                                                Interkommunalt beredskapssamarbeid Kommunene er pålagt et samfunnssikkerhetsansvar gjennom loven om kommunal beredskapsplikt. Mange av landets kommuner har én beredskapsansvarlig i en 5 % stilling. Da sier seg selv at det ikke er lett å utarbeide risiko og sårbarhetsanalyser (ROS), beredskapsplaner og gjennomføre øvelser. NTF er av den oppfatning at det legges for mye ansvar på kommunene sett i forhold til hva de har av kapasitet. Mange greier ikke å følge opp ROS, og har dessuten ikke evne til å håndtere en krise godt og raskt nok. Nå er det slik at ved en større hendelse vil det være nødvendig å be om bistand fra nabo-kommunene. Det erfares imidlertid mange steder ar at kommunene har forskjellige prosedyrer for hvordan beredskapsarbeidet skal gjennomføres. I slike tilfeller kan resultatet bli at man mister verdifull tid på å få til et rasjonelt samarbeid. Vi vil oppfordre til etablering av interkommunalt beredskapssamarbeid. Ved at flere kommuner samarbeider vil det kunne oppnås gevinster ved en bedre utnyttelse av ressursene. Videre bedre kjennskap til den enkelte kommunes utfordringer, slik at man kan bistå hverandre raskere og mer effektivt. Det oppnås en bedre oversikt over hva kommunene har av ressurser både i form av mannskaper og materiell, det er lettere å gjennomføre øvelser og mannskapene får anledning til å  bli bedre kjent med hverandre.Under pandemien har vi sett et stort behov for at nabokommunene samarbeider om retningslinjer for håndtering av smittesituasjonen med utgangspunkt i at flere har innbyggerne som daglig krysser grensenei forbindelse med arbeid og skole. Det kan oppleves forvirrende og lite tillitskapene med forskjellige regler.                                                                              Øvelser og hendelser NTF er opptatt av at det øves - ikke minst sivilt-militært, og finner det meget positivt at dette er vekt- lagt i stortingsmeldingen. De siste års sivil-militære øvelser, ikke minst Trident Juncture, viste at dette var noe åbygge videre på. Det er viktig at det nå i større grad skal være en målsetting om integrering av sivil støtte til Forsvaret i øvingsvirksomhet. Vi imøteser imidlertid en nærmere diskusjon rundt dette temaet i en krigssituasjon. I tillegg må det være et økonomisk grunnlag for å kunne ha årlige øvelser interkommunalt eller distriktsvis. På de siste konferansene NTF har gjennomført ser vi at «viktigheten av felles situasjons-forståelse» stadig dukker opp. Dette kan best oppnås ved at alle som vil møte hverandre i en hendelse også har fått anledning til å øve sammen. NTF ser det som helt essensielt at det tas lærdom av de øvelsene som gjennomføres og at erfaringer implementeres i nytt regelverk.                                              Egenberedskap Når samfunnet rammes av en stor hendelse eller krise er det mange som vil kunne trenge hjelp. Hvis flere var i stand til å ta vare på seg selv og sine nærmeste kan hjelpen settes inn der behovet er størst. På den måten er alle en del av totalforsvaret. Vi må ha med oss grasrota, og spesielt de unge voksne, hva gjelder forståelsen for å måtte greie seg selv i første fase til systemene er på plass.                            Avslutning Beredskap er ferskvare. Samfunnet vil bli utsatt for nye hendelser som vi ikke har øvd på, men ved kontinuerlig å arbeide med sikkerhet og beredskap har vi et godt utgangspunkt for å takle uforutsette situasjoner. Med vennlig hilsen Norsk TotalforsvarsForum v/ Signe Øye (s)   Hanne Guro Garder (s)                                                                                                                 

Skriftlig innspill til Justiskomiteen: Meld. St. 5 (2020-2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden

Norsk Folkehjelp er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon. Vi har om lag 100 lokallag over hele Norge og jobber i mer enn 35 land. Norsk Folkehjelp ble stiftet i 1939 som fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Vårt mål er å bedre folks levekår og bidra til et demokratisk, rettferdig og trygt samfunn.

I Norge jobber Norsk Folkehjelp på to områder: Førstehjelp og redningstjeneste, i tillegg til flyktnings- og inkluderingsarbeid. Internasjonalt jobber Norsk Folkehjelp på tre områder: Humanitær mine- og eksplosivrydding, utviklingssamarbeid og humanitær respons ved konflikt og kriser. Norsk Folkehjelp ønsker å dele innspill på områder som er sentrale for vårt arbeid.

Innspill til Samfunnssikkerhet i en usikker verden
Norsk Folkehjelp mener den frivillige redningstjenesten bør ha en bredere omtale, og inkluderes i flere deler av omtalen, enn det som ligger i dokumentet fra regjeringen. Redningsaksjonen på Gjerdrum re-aktualiserer behovet for et bredere og mer integrert diskusjon om frivillighetens rolle i norsk samfunnssikkerhet, og mer spesifikt gjennom norsk frivillig beredskaps/-redningstjeneste.

Den betydelige innsatsen frivillige, ikke-statlige aktører bidrar med hvert år må komme tydeligere frem, og bør følges opp med klare forslag til videreutvikling og satsing.

I tillegg til den frivillige redningstjenesten vil Norsk Folkehjelp løfte frem noen grunnleggende utfordringer og mulige løsninger knyttet til økt ulikhet, vaksinasjon, pandemi, inkluderings og integrasjonstiltak. Vi ønsker også å belyse koplingen mellom internasjonale erfaringer og nasjonal utvikling.

Frivillige beredskapsorganisasjoner rolle i samfunnssikkerhet
De frivillige beredskapsorganisasjonene er av flere beskrevet som bærebjelken i den Norske redningstjenesten. Ressursene er lokale, har kort responstid, og bistår hvert år ved langt over 1000 redningsoppdrag. I tillegg er organisasjonene en viktig del av beredskapen ved katastrofer og større hendelser. Norsk Folkehjelp har over flere år understreket betydningen av å styrke de frivillige ressursene i redningstjenesten. Gjennom stortingsmelding 10 (2016-2017) anmodet regjeringen Nasjonalt Redningsfaglig Råd (NRR) om å utrede de frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonenes rolle I dagens samfunn. Videre fikk Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF) oppdraget med å lede dette arbeidet, med en bredt sammensatt arbeidsgruppe. Rapporten ble overlevert myndighetene i februar 2019.

Ved årsskiftet 20/21 er det fremdeles ikke iverksatt tiltak knyttet til de utfordringene som fremkommer i rapporten fra FORF. Det beskrives heller ikke i denne stortingsmeldingen hvordan rapporten skal følges opp, eller ambisjoner for dette feltet.

De senere årene har man både sett en stabil økning I redningsoppdrag, samt at samfunnet har blitt rammet av flere store hendelser. Viking Sky, Koronapandemien og raset i Gjerdrum er alle eksempler på hendelser der de frivillige beredskapsorganisasjonene har spilt en viktig rolle i håndteringen. Gjennom FORF rapporten viser vi også til at vi må forvente økt forekomst av denne type hendelser fremover. For å kunne møte dette er det avgjørende viktig at man får iverksatt nødvendige tiltak, og bidrar til å styrke de frivilliges rolle og evne til å yte bistand.

Statens som oppdragsgiver må ta et større ansvar enn man gjør i dag.

Norsk Folkehjelp ønsker særlig å løfte frem følgende konkrete forslag:

• Samhandling og øvelser med offentlige redningsetater og frivillige ressurser må prioriteres.
• Nødnett (abonnement og radioer) må fullfinansieres av staten. 
• Digitalisert samhandlingsverktøyet må eies, driftes og utvikles av staten. 
• Grunnbevilgningen til frivillig redningstjeneste få en egen post med forutsigbar, høy grunnfinansiering.
• Staten må fjerne moms og andre statlige avgifter på redningskjøretøy og redningsutstyr. 
• Staten bør utrede og etablere en lønnskompensasjonsordning for frivillig redningsinnsats under kriser.    

Vaksinasjon & Covid 19
Høyinntektslandene (12% av verdens befolkning) har sikret seg mer enn halvparten av tilgjengelige vaksiner. Norges innsats i å etablere det internasjonale vaksineinitiativet Covax er viktig, men Covax er underfinansiert og dekker ikke lavinntektslandenes behov utover 20% av befolkningen. Land som utelukkende baserer seg på vaksiner gjennom Covax, vil kun få vaksinert 1 av 10 innbyggere innen 2022.

Pandemien kan kun stanses gjennom vaksinering og flokkimmunitet.  Norges engasjement i Covax er derfor ikke nok.

I tillegg til engasjementet i Covax bør Norge ta en proaktiv rolle WTOs TRIPS råd for å styrke kompetansen og produksjonskapasiteten av vaksiner med ansvarlig prising. Norge bør også ta rollen som brobygger i WTOs TRIPS råd og for å sikre unntak fra patenter til legemidler til behandling av Covid-19 for å sikre en bedre global tilgang. til spesielt vaksiner mot Covid19. Store offentlige investeringer har satt legemiddelselskapene i stand til å utvikle vaksiner i et høyt tempo. Nå blir utfordringen å sikre rettferdig tilgang til vaksinene slik at viruset ikke blir endemisk i utviklingsland.

Norge må opprettholde og stille krav til CEPIs avtaler med vaksineprodusenter og legemiddelindustrien for å sikre størst mulig samfunnsnytte i norske offentlige investeringer i utvikling og oppkjøp av vaksiner, herunder åpenhet i kontraktbetingelser, kostpris på vaksiner til lavinntekts og lavere mellom-inntektsland, og krav til kunnskaps og teknologi-deling. Norge må også ha en aktiv politisk pådriver rolle i WTOs TRIPS for å sikre global tilgang og fordeling av vaksiner.

Inkludering som forebyggende tiltak
Regjeringen fremhever internettfora, og betydelig migrasjon som en mobiliseringsfaktor for høyreekstremisme og kan føre til misnøye og økt politisk polarisering i europeiske land. Dette uten å nevne hvordan inkludering er et av de viktigste verktøy for å forhindre radikalisering. I regjeringens egen Handlingsplan mot radikalisering og voldelig polarisering (Revisjon 2020), blir inkludering og samarbeid på tvers av fagområder fremhevet som en sentral nøkkel til suksess.  Innvandring er ikke ekvivalent med radikalisering og økt politisk polarisering. Vi må forebygge utenforskap, og alle må få grunnleggende behov som trygghet, relasjoner og mestringsopplevelser, dekket. Dette må skje på både lokalt og nasjonalt nivå, og frivillige organisasjoner spiller en sentral rolle i dette arbeidet.

Økt ulikhet
En grunnsten i det norske samfunnet og i all from for samfunnssikkerhet er stor grad av sosial tillit. Konkret betyr det tillit til at de riktige beslutningene blir tatt og at brede og samlende samfunnshensyn blir ivaretatt av myndighetene. Nasjonalt og Internasjonalt øker forskjellene mellom de som har mye og de som har lite, mellom de som tar beslutninger og de som erfarer konsekvensene. Også klimaendringer rammer de fattigste hardest og bidrar til økte ulikheter. Konsekvensene av økt ulikhet er økt sosial uro, konflikt, migrasjon og fremmedfrykt/ekstremisme. Samfunnssikkerhet i Norge står i en direkte sammenheng med utviklingen internasjonalt. Stortingsmeldingens analyse av norsk samfunnssikkerhet vektlegger i for liten grad økende ulikhet og sammenhengen mellom nasjonal og internasjonal utvikling og politikk.              

Anbefalinger til stortingsmeldingen – samfunnssikkerhet i en usikker verden.

Norges Politilederlag i Parat registrerer at det er gjort mye for å styrke samfunnets evne til å forebygge kriser og håndtere alvorlige hendelser. Sett fra politiets ståsted har vi vært gjennom en omfattende reform, hvor ny struktur, nye investeringer og innføring av nye arbeidsmetoder har vært en stor del av endringene. Politiets hovedstrategi er forebyggende, og vi støtter opp om et utvidet og styrket tverretatlig samarbeid med andre nødetater og Forsvaret. Samtidig ber vi om arbeidsro til å sluttføre endringene i politireformen.

I det forebyggende arbeidet vil vi i Politiet fremheve SLT-arbeidet i kommunen hvor politikontakten og utvikling av politiråd i alle kommuner vil være et suksesskriterium for utvikling av samarbeidet med å forebygge og håndtere alvorlige hendelser. I politiet må vi utvikle digitale tjenester som gjør at politi og innbyggere kommer tettere på hverandre.

Vi støtter regjeringens forslag om å øke bemanningen i politiet ved å gjøre 400 politistillingene som ble tildelt som forsterkningsstillinger i virusutbruddet om til faste. Vi ser at dette tiltaket vil støtte opp om å opprettholde 2 politiansatte per 1000 innbygger, og styrke de geografiske driftsenhetene. Vi anbefaler at Politidirektør og politimestre blir gitt det nødvendige handlingsrom slik at politiet får utviklet gode lokale ordninger tilpasset den geografiske driftsenhetens behov.  

Vi er opptatt av å ha forutsigbarhet, og det har over tid blitt for mye detaljstyring av politiet. Vi støtter arbeidet med å gi langsiktighet i styring og utvikling av politiet, og vil anbefale at det innføres en langtidsplan i politi- og lensmannsetaten, etter mal fra Forsvaret.

Mvh

Marit Ellingsen
Forbundsleder
Norges Politilederlag i Parat
Pb 9029, Grønland
0133 Oslo
Telefon: +47 916 71 720
E-post: 
www.npl.no

Meldingen fremhever hvordan internett og sosiale medier bidrar til å skape nye utfordringer for samfunnssikkerheten. Stormingen av den amerikanske kongressbygningen 6. januar 2021 er et urovekkende eksempel på sammenhengen mellom desinformasjon og samfunnssikkerhet. Konspirasjonsteorier på nett spredte raskt falske påstander om at presidentvalget ble rigget. Oppildnet av presidentens Twitter-meldinger brukte opprørerne sosiale medier til å planlegge tid og sted for demonstrasjoner, men også detaljer om hvordan de skulle komme seg inn i kongressbygningen, og hvilke verktøy og våpen de skulle ta med seg.  

Kapittel 9: Sammensatte trusler
Meldingen slår fast at økt digitalisering gir statlige og ikke-statlige aktører nye verktøy og arenaer til å forfølge egne strategiske interesser. Desinformasjon, påvirkning av valg og digitale angrep er eksempler på virkemidler som tas i bruk.

Regjeringen vil hovedsakelig videreutvikle samarbeid og situasjonsforståelse og styrke unges evne til å utøve kildekritikk. Vi mener utviklingen i trusselbildet gjør det nødvendig å vurdere ytterligere tiltak, slik andre myndigheter nå gjør.

Psykologisk forsvar: 
I Sverige har et regjeringsoppnevnt utvalg foreslått å opprette et psykologisk forsvar, som skal ha som oppgave å «beskytte det åpne og demokratisk samfunn, fri meningsdannelse og Sveriges frihet og uavhengighet.» En viktig del av dette skal være styrking av evnen til å identifisere og møte informasjonspåvirkning og annen spredning av desinformasjon. Motstandskraft mot slik påvirkning må bygges både i befolkning og samfunnet generelt.

Det foreslås helt konkret å opprette en egen myndighet for det psykologiske forsvaret. På samme måte som i Norge, er det mange ulike myndigheter og aktører som har oppgaver relatert til samfunnssikkerhet og beredskap. I Sverige ser man nå behov for å bedre samordne oppgaver innenfor det psykologiske forsvaret, og etablere tydeligere styring og ansvarsfordeling. Dette vil også gi bedre ressursutnyttelse og operative fordeler når flere tiltak må koordineres i en akuttsituasjon. 

Regulering av digitale plattformer:  
I desember 2020 lanserte EU-kommisjonen forslag til ny regulering av digitale tjenester i det indre markedet, Digital Services Act. Dette er også relevant for Norge. 

Reguleringen skal bidra til et felles rammeverk for hvordan ulovlig og skadelig innhold skal håndteres, og tydeliggjøre hvilket ansvar plattformene har. Det er fortsatt domstolene i hvert enkelt land som bestemmer hva som er ulovlig – for eksempel oppfordring til vold eller rasisme. Plattformene kan i sine vilkår fortsatt sette strenge regler i noen tilfeller, for eksempel deling av bilder med nakenhet. 

For særlig store plattformer (brukertall på mer enn 45 millioner) kommer det i tillegg strengere krav til kartlegging av hvilke potensielt skadelige effekter tjenestene kan bidra til, som at algoritmene sprer desinformasjon eller forskjellsbehandler brukere med ulik bakgrunn. 

Forslaget skal nå diskuteres i medlemslandene, og behandles videre i EU-parlamentet og ministerrådet.

Flere land har allerede tatt grep for å tydeliggjøre sosiale medieselskapers juridiske ansvar for innhold som publiseres og deles på deres plattformer. I Tyskland gir en lov fra 2017 mulighet til å bøtelegge selskaper som ikke fjerner falskt eller ulovlig innhold. Loven stiller også krav til responstid for fjerning av ulovlig innhold, stort sett innen 24 timer. Kritikk mot slik regulering har blant annet handlet om at også lovlig innhold, som satire, fjernes i prosessen, og at ytringsfriheten dermed kan innskrenkes.

Påvirkning av valg
I 2021 er det stortingsvalg i Norge. Dette gjør det ekstra viktig med effektive tiltak mot manipulering og informasjonspåvirkning. 

I Australia er det opprettet en egen «Election Integrity Task Force». Gruppen skal identifisere og respondere på trusler mot gjennomføringen av valg. Italia har opprettet en digital portal hvor innbyggerne kan rapportere tilfeller av desinformasjon knyttet til valgkamp og valg. 

I forbindelse med EU-valget i 2019 gikk flere aktører fra internettøkonomien, etter sterkt press fra EU, sammen om å formulere en Code of Practice on Disinformation. Her stilles det krav til åpenhet om politiske annonser, samt publisering av statistikk om koordinerte påvirkningsaksjoner og sletting av kontoer. 

Denne selvreguleringen har ført til noe endring, men utfordringene er fortsatt store. Som en del av EUs European Democracy Action Plan vil kommisjonen derfor lansere en ny versjon av retningslinjene, der myndighetene kan stille krav til de digitale tilbyderne. Kommisjonen ønsker blant annet mulighet til å kontrollere om plattformene i realiteten følger retningslinjene man har blitt enige om. De nye retningslinjene skal være ferdige våren 2021, og vil også være aktuelle for Norge. 
    

Energi Norge takker for muligheten til å kommentere på denne viktige Stortingsmeldingen. Samfunnssikkerhet og kriseberedskap generelt er høyt på agendaen hos oss og våre medlemmer, fornybarnæringen. Vi har videre et spesielt fokus på vår viktigste samfunnskritiske infrastruktur, strømnettet.

De siste månedene har vært utfordrende for alle, også for våre medlemmer.  Til denne stortingsmeldingen vil Energi Norge i hovedsak kommentere det varslede arbeidet med organisering av elsikkerhetsarbeidet.

Energi Norge støtter å utrede forvaltningen av elsikkerhetsområdet

Energi Norges visjon er at Norge skal bli det første fornybare og fullelektriske samfunn i verden, hvor Norge også kan ta en global lederrolle. Avkarbonisering av samfunnet gjennom blant annet elektrifisering av fossilt energibruk øker naturlig nok samfunnets avhengighet av strømnettet og kraftsystemet, og gir økte krav og forventninger til oppetid for strømnettet. Fornybarnæringen har en viktig rolle i at denne utviklingen ikke går på bekostning av elsikkerheten.

Det er viktig at regulering av strømnettet sees i sammenheng med økt bruk av digitale plattformer og IKT-sikkerhet. Det kommer inn ny teknologi som gjør at det meste av elektriske apparater til forbrukerne trådløst kan kobles til internett og fjernstyres. Nytten av denne utviklingen, men også utfordringene er potensielt store. Elektrifisering, digitalisering og økte krav til forsyningssikkerhet er viktige parametere som må tas hensyn til i arbeidet med elsikkerhet. 

God koordinering av forvaltningen av fornybarnæringen og ekom sektoren må stå sentralt i det videre arbeidet, og vi har ikke alle svar i dag på hvordan dette bør organiseres og operasjonaliseres. Vi støtter derfor at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal fremme forslag til en helhetlig og kostnadseffektiv forvaltning av elsikkerhetsområdet.

Energi Norge ber komiteen støtte nedsettelsen av en arbeidsgruppe med dette oppdraget.

Kostnadseffektiv forvaltning som bidrar til god elsikkerhet

Fornybarnæringen har ulike myndigheter (regulatorer) å forholde seg til, og opplever til dels "overlapp" mellom regulatorer som ikke nødvendigvis har samme retning og målsetting. Samtidig kan det være viktige områder som faller mellom to stoler. Dagens organisering og finansiering når det gjelder tilsyn av nettselskapene bidrar etter vårt syn heller ikke til at samfunnet får en mest mulig elsikkerhet for de ressursene som settes inn.

Energi Norge mener det er viktig at arbeidsgruppen i sitt mandat også får oppdrag om å gjennomgå dagens regelverk på dette området og å se dette i sammenheng med muligheten til å oppnå kostnadseffektiv forvaltning på området. Dagens finansiering av myndighetenes tilsyn må sikre at myndighetene gis insentiver til å utføre et risikobasert tilsyn. Dette er ikke status i dag hvor DSBs gebyrer er innrettet slik at noen få store nettselskaper får tilsyn og belastes alle kostnader, mens de fleste nettselskaper ikke får tilsyn.

Når det gjelder organisering og ansvar for å oppnå god elsikkerhet er det også viktig å se på samordning av kvalifikasjonskravene til utførende enheter.

Det stedlige eltilsyn (DLE) har i dag en mer uformell rolle noen steder når det gjelder å oppdage arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Dette kan trolig formaliseres noe mer og samordnes bedre med andre myndigheter. Dette tilsynet er viktig at da vi må være trygge på at de som skal arbeide på vår viktigste samfunnskritiske infrastruktur har de kvalifikasjonene som er nødvendig.

Energi Norge ber komiteen om å gi føringer til arbeidsgruppens mandat om at gjennomgang av lov og forskrifter skal forbedre og koordinere organisering og ansvar, samt finansiering av myndighetenes tilsyn, slik at formålet om en kostnadseffektiv forvaltning kan oppnås.

Energi Norge deltar gjerne i arbeidsgruppen

Utvikling av både regelverk, teknologi, kundeforventninger og krav går raskt, og det er derfor kritisk at fornybarnæringen og øvrig næringsliv er tett involvert i dette arbeidet.

Elektrifiseringen er en viktig nøkkel til lavutslippssamfunnet. Dette innebærer også at det skal gjøres betydelige investeringer i kraftsystem og strømnett, noe som også må kreve betydelig økt fokus på elsikkerheten. Samtidig må vi sikre at dette arbeidet gir samfunnet mest mulig elsikkerhet til en lavest mulig kostnad. Det handler både om organisering, regulering og tydeliggjøring av ansvar.

Elektrifiseringen og den teknologiske utviklingen går nå så raskt at det er krevende for myndighetene/regulatorene å utvikle regelverk i tråd med behovet. En bedre organisering og/eller samordning av ansvaret for de ulike områdene vil være kritisk viktig for å trygge fremtidig forsyningssikkerhet.

Energi Norge har en naturlig plass i arbeidsgruppen da vi representerer flere av de som utfører elsikkerhetsarbeidet, DLE, og nettselskapene som har ansvaret her og er gjenstand for tilsyn fra myndighetene. Subsidiært ønsker vi å delta i en referansegruppe for arbeidet som skal utføres i arbeidsgruppen.

Energi Norge ber komiteen legge føringer på at representanter fra næringslivet får delta i arbeidsgruppen. Vi mener dette vil gi økt verdi til arbeidet med en helhetlig og kostnadseffektiv forvaltning.

Fremtidig verdiskaping for Norge - grønne arbeidsplasser

Vi benytter også anledningen til å trekke fram at optimalisering av kraftsystemet vil kunne gi Norge en betydelig økning i verdiskaping da det internasjonale markedet for tjenester og systemer på området er stort (NHO m/ 15 partnere i prosjektet Grønne elektriske verdikjeder. Rapporten finnes på NHOs hjemmesider nho.no/publikasjoner/veikart/gronne-elektriske-verdikjeder/ . For at vi skal kunne utvikle disse grønne arbeidsplassene i norsk leverandørindustri er vi avhengige av at markedet oppfatter at norsk  elsikkerhet er god.

Energi Norge er en landsomfattende interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, som representerer selskapene som produserer, transporterer, bygger og leverer fornybar energi i Norge. Energi Norges cirka 300 medlemsbedrifter står for nesten all kraftproduksjonen i Norge og sørger for daglige leveranser til cirka 90 % av landets strøm- og nettkunder.

Fra: Effektiv Altruisme Norge

Til: Stortingets Justiskomité
Sak: Høring om Stortingsmelding om samfunnssikkerhet i en usikker verden, 19.01.2021

Framtidsombud - et forebyggende tiltak for nasjonal sikkerhet

Mange av risikoene omtalt i Stortingsmeldingen gjelder framtidige generasjoner. For å sikre sterk nok representasjon av deres interesser, anbefaler vi å be regjeringen utrede etablering av et eget Framtidsombud.

Som viser, og som vi opplevde i 2020, kan globale katastrofale kriser ha store konsekvenser for liv, helse, natur, økonomi og samfunnsstabilitet. Mange av disse vil trolig først inntreffe langt frem i tid - kanskje ikke engang i vår egen levetid. Hva dagens politikere gjør for å forebygge og redusere risikoen for kriser kan ha enorme implikasjoner på framtidige generasjoners liv og velvære.

Det er vanskelig for oss som beslutningstagere å ta hensyn til interessene til de som skal leve 80 eller 150 år fram i tid. Dette er personer som ikke har noen politisk stemme i dag og dermed ikke kan tale sin egen sak. Det er også vanskelig og tidkrevende for departementer å inkludere langsiktige konsekvenser i deres vurderinger og prosesser.

Et godt alternativ til å hjelpe oss å tenke langsiktig er å opprette en ombudsperson for framtidige generasjoner. Lignende institusjoner har vist seg å være relativt effektive i andre land, deriblant Wales og Ungarn, og vi har god tradisjon med ombudspersoner i Norge. En ombudsperson skal sikre en gruppe av befolkningen som er marginalisert og som ikke blir hørt på nok i politiske prosesser i dag. Framtidige organisasjoner er en slik gruppe.

Ombudspersonen bør ha et bredt mandat, for det kan dukke opp temaer og utfordringer vi ikke kjenner til i dag. Men det er naturlig å tenke at en slik institusjon vil arbeide med blant annet:

Rent konkret vil et Framtidsombud eller en lignende institusjon:

• Fremme framtidige generasjoner sine interesser og følge med på at disse blir ivaretatt i lovgivning og politikkutvikling.
• Være et selvstendig og faglig uavhengig forvaltningsorgan.
• Ikke begrenses til ett område, men kunne tilpasses til framtidige utfordringer, og til enhver tid drøfte også utilsiktede konsekvenser av politiske vedtak og tiltak.
• Bidra til demokratisk debatt ved å bevisstgjøre og engasjere befolkningen.
• Foreta langsiktige utredninger og rådgi beslutningstakere.
• Bidra til en samstemt og helhetlig politikk for framtidige generasjoner både i Norge og i resten av verden.

Vi anbefaler derfor Justiskomiteens medlemmer å be regjeringen utrede en etablering av et Framtidsombud etter modell av Barneombudet, likt det dagens regjering har gjort for et Eldreombud. En slik anmodning kan for eksempel gjøres under meldingens kapittel 7.

Med vennlig hilsen

Eirin Evjen, generalsekretær

Effektiv Altruisme Norge

Gjerne ta kontakt på +47 47855007 eller eirin@effektivaltruisme.no.

Fra: Effektiv Altruisme Norge

Til: Stortingets Justiskomité
Sak: Høring om Stortingsmelding om samfunnssikkerhet i en usikker verden, 19.01.2021

Framtidsombud - et forebyggende tiltak for nasjonal sikkerhet

Mange av risikoene omtalt i Stortingsmeldingen gjelder framtidige generasjoner. For å sikre sterk nok representasjon av deres interesser, anbefaler vi å be regjeringen utrede etablering av et eget Framtidsombud.

Som viser, og som vi opplevde i 2020, kan globale katastrofale kriser ha store konsekvenser for liv, helse, natur, økonomi og samfunnsstabilitet. Mange av disse vil trolig først inntreffe langt frem i tid - kanskje ikke engang i vår egen levetid. Hva dagens politikere gjør for å forebygge og redusere risikoen for kriser kan ha enorme implikasjoner på framtidige generasjoners liv og velvære.

Det er vanskelig for oss som beslutningstagere å ta hensyn til interessene til de som skal leve 80 eller 150 år fram i tid. Dette er personer som ikke har noen politisk stemme i dag og dermed ikke kan tale sin egen sak. Det er også vanskelig og tidkrevende for departementer å inkludere langsiktige konsekvenser i deres vurderinger og prosesser.

Et godt alternativ til å hjelpe oss å tenke langsiktig er å opprette en ombudsperson for framtidige generasjoner. Lignende institusjoner har vist seg å være relativt effektive i andre land, deriblant Wales og Ungarn, og vi har god tradisjon med ombudspersoner i Norge. En ombudsperson skal sikre en gruppe av befolkningen som er marginalisert og som ikke blir hørt på nok i politiske prosesser i dag. Framtidige organisasjoner er en slik gruppe.

Ombudspersonen bør ha et bredt mandat, for det kan dukke opp temaer og utfordringer vi ikke kjenner til i dag. Men det er naturlig å tenke at en slik institusjon vil arbeide med blant annet:

Rent konkret vil et Framtidsombud eller en lignende institusjon:

• Fremme framtidige generasjoner sine interesser og følge med på at disse blir ivaretatt i lovgivning og politikkutvikling.
• Være et selvstendig og faglig uavhengig forvaltningsorgan.
• Ikke begrenses til ett område, men kunne tilpasses til framtidige utfordringer, og til enhver tid drøfte også utilsiktede konsekvenser av politiske vedtak og tiltak.
• Bidra til demokratisk debatt ved å bevisstgjøre og engasjere befolkningen.
• Foreta langsiktige utredninger og rådgi beslutningstakere.
• Bidra til en samstemt og helhetlig politikk for framtidige generasjoner både i Norge og i resten av verden.

Vi anbefaler derfor Justiskomiteens medlemmer å be regjeringen utrede en etablering av et Framtidsombud etter modell av Barneombudet, likt det dagens regjering har gjort for et Eldreombud. En slik anmodning kan for eksempel gjøres under meldingens kapittel 7.

Med vennlig hilsen

Eirin Evjen, generalsekretær

Effektiv Altruisme Norge

Gjerne ta kontakt på +47 47855007 eller eirin@effektivaltruisme.no.

Fylkeskommunene er i liten grad omtalt i meldingen. Det er uheldig ettersom fylkeskommunene har en viktig rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet. Nordland fylkeskommune er både en stor vegeier og har ansvar for ferger, hurtigbåter i tillegg til andre kritiske samfunnsfunksjoner. Vi ber om at fylkeskommunene gis en tydeligere omtale i Stortingets behandling av denne meldingen.  

Bodø som beredskapshovedstad

 Bodø har de gjennom en rekke år utviklet en særskilt rolle som beredskapshovedstad. Bodø er vertskommune for Forsvarets operative hovedkvarter, NAOC samt Beredskapsdirektøren for Hovedredningssentralen i tillegg til å huse miljøer som 330-skvadronen og Luftfartstilsynet.

I tillegg til dette er Nord universitet et av Norges mest tydeligere akademiske miljøer med fokus på beredskap. Ved Nord universitet er det blant annet utviklet en kompetanseplattform i tett samarbeid med både sivile og militære beredskapsaktører med fokus på breddeforståelse og samvirke, der også samarbeid over landegrensene står sentralt. Øvelse Nord er i dag Norges største sivile samvirkeøvelse som arbeider tett sammen med  NORDLAB, et unikt senter for simulatorbasert etter- og videreutdanning. Fagmiljøet har et bredt faglig samarbeidsnettverk nasjonalt og internasjonalt.

• Det er behov for å sikre en permanent nasjonal finansiering av både Øvelse Nord og NORDLAB. Vi ber om at Stortinget sikrer denne finansieringen.

Samlok 2

I 2016 ble operasjonssentralen og nødmeldingssentralen i Nordland politidistrikt flyttet ut av bygningen hvor Bodø politistasjon er lokalisert, og etablert på egen tomt på Albertmyra i Bodø.  Politiets nødmeldingssentral flyttet sammen med nødmeldingssentralene til brann og helse, og ved oppstart var dette den eneste samlokaliseringen i Norge. Nå arbeides det med en større samlokalisering av alle nødetatene i Nordland gjennom prosjektet Samlok 2.

• Det er viktig at Stortinget understreker viktigheten av på at prosessen med nytt politihus sikrer at nødetatene kan samlokaliseres gjennom prosjektet SAMLOK 2.

Politihøgskolens avdeling i Bodø

Fylkesrådet understreker viktigheten av Politihøgskolens ulike avdelingene i Oslo, Bodø og Stavern har en jevn fordeling av etter- og videreutdanning, forskning og mastergardsgivende kurs. I dag foregår det meste av denne type aktivitet ved Politihøgskolens avdelinger i Sør-Norge. Dette til tross for at Politihøgskolens avdeling i Bodø er den ensete som deler campus med et universitet.

• Det er viktig at politihøgskolen i Bodø i større grad tildeles midler og ressurser til å ha etter- og videreutdanning, forskning og mastergardsgivende kurs.

I stortingsmelding St. 29 (2019-2020) et politi for fremtiden heter det at:

«Det skal utvikles et nytt masterprogram innen sikkerhet og beredskap for å sikre samarbeid og felles forståelse mellom ulike sektorer. Videre skal det vurderes om nye lederutdanninger skal opprettes ved PHS eller om det er mest hensiktsmessig å benytte andre aktørers tilbud fra om lederutdanning. Det skal vurderes å videreutvikle forskerutdanningen ved skolen.»

Nord universitet er blant Norges ledende universitet knyttet til sikkerhet- og beredskap i nordområdene.

• Vi mener mener det å utvikle denne typen masterprogram ved Politihøgskolens avdeling i Bodø, i samarbeid med Nord universitet, er godt eksempel på hvordan det å styrke alle avdelingene vil gi en merverdi for Politihøgskolen.

 Analyseenhet ved Hovedredningssentralen i Bodø

Hovedredningssentralen i Nord-Norge er lokalisert i Bodø. HRS i Bodø er også sete for beredeskapsdirektøren.

HRS Nord-Norge er en avgjørende aktør i det norske samfunnsikkerhetsabeidet, det er spesielt viktig i den norske nordområdepolitikken. HRS N-N har gjennom de siste årene blitt en viktig kunnskapshub. I 2019 ble eksempelvis Hovedredningssentralen Nord-Norge, gjennom EU-programmet HORIZON 2020, bevilget 35 mill. kr. over en 5-års periode til prosjektet ARCSAR – søk og redning, og oljevern i arktiske farvann. ARCSAR-prosjektet har 21 partnere fra i alt 13 land; Island, Færøyene, Storbritannia, Irland, Italia, USA, Russland, Tyskland, Finland, Sverige, New Zealand, Canada og Norge.

Hovedredningssentralene har i dag i for liten grad en strategisk stab som kan analysere og evaluere hendelser i det daglige samfunnsikkehtesarbeidet.

• Vi ber om at Hovedredningssentralene gis midler til å bygge opp en permanente analyseenheter.

Våpenforvaltning

En overordnet målsetting for våpenforvaltningen er å ha kontroll med og forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen i Norge. Flere rapporter har synliggjort svakheter ved norsk våpenforvaltning, jf. Datatilsynets kontroll av våpenregisteret i 2008, rapporten fra 22. juli-kommisjonen, våpenutvalgets gjennomgang av gjeldende våpenlovgivning ved forslag til ny våpenlov, i tillegg til Riksrevisjonens rapport fra 2017 om politiets behandling av våpensaker. Det er derfor uheldig at våpenforvaltning ikke er berørt i denne stortingsmeldingen.

I 2018 utarbeidet Politidirektoratet (POD) en konseptutredning for våpenforvaltningen i politiet. Et tydelig funn er at det vil være svært lønnsomt med full digitalisering av søknadsprosessen for våpenforvaltning. POD skriver selv at:

«Det anses at digitalisering av søknadsprosessen vil gi betydelige effektivitetsgevinster og kvalitetsgevinster. Med en digital søknadsprosess forventes saksbehandlingen å ta vesentlig kortere tid.»

Gjennom flere år har Mosjøen Politistasjon, som en del av Nordland politidistrikt, samarbeidet med Brønnøysundregistrene for å utvikle en modell for et nasjonalt digitalt våpenregister. De svært store besparelsene som fremkommer i utredningen fra Politidirektoratet, viser at det vil være riktig og viktig for det norske politiet at det etableres et nasjonalt digitalt våpenregister ved forvaltningsenheten i Nordland politidistrikt ved Mosjøen politikontor.

• Vi ber om at det etableres et nasjonalt digitalt våpenregister ved forvaltningsenheten i Nordland politidistrikt ved Mosjøen politikontor.

Norsk forsvarsindustri er verdensledende på flere teknologi- og produktområder. Det styrker forsvarsevnen og sikrer verdiskapning, arbeidsplasser og eksportinntekter i et betydelig antall store og små bedrifter i hele landet. Av en omsetning på om lag 18 mrd. kr. kommer ca. 13 mrd kr., 75%, fra salg til utenlandske kunder.  Forsvarsteknologisk utvikling, produksjon og støttevirksomhet i mer enn 150 norske bedrifter beskjeftiger om lag 7000 årsverk.

En viktig årsak til at forsvarsindustrien har lykkes er at Forsvaret, akademia og forsvarsindustrien gjennom mange tiår har utviklet et tett samarbeid om å ta frem effektive løsninger på operative problemstillinger og utfordringer som Forsvaret har erfart i forbindelse med operasjoner og øvingsvirksomhet. Dette såkalte trekantsamarbeidet har resultert i at Forsvaret har fått tilført kosteffektivt materiell og systemer, at Forsvaret og industrien har bygget unik kompetanse og lagt grunnlaget for lønnsomme høyteknologiske industrimiljøer i Norge. Disse miljøene har evnet å gjenbruke resultatene fra utvikling av teknologi for forsvarsformål, bl.a. på samfunnssikkerhetsområdet som f.eks. til miljøovervåking, cybersikkerhet, luftkontroll, overvåkings- kommando- kontroll- og kommunikasjonssystemer, romteknologi m.m.

Regjeringen har nylig, både i Langtidsplanen for Forsvaret og Nordområdemeldingen, tatt til orde for å legge til rette for økt samarbeid mellom brukermiljøene i Forsvaret og næringslivet for å fremme innovasjon.  Dette omfatter også å avklare hvilket potensial teknologi/produkter som er utviklet for sivile formål har for å styrke forsvarsevnen gjennom tilpasninger og videreutvikling for militære formål. Dette skyldes bl.a. erkjennelsen av at på mange teknologiområder er det ikke lenger militære, men kommersielle og sivile krefter, som driver utviklingen, og at tempoet i denne utviklingen gjør det nødvendig å legge til rette for å optimalisere gjenbruk av teknologi utviklet for andre formål i militære applikasjoner for å sikre at Forsvaret kan forbli teknologisk relevant.  Tilsvarende mener vi gjelder også innenfor flere sektorer som er kritiske for samfunnssikkerheten.

En annen konsekvens av utviklingen er at det ikke alltid er slik at det er krav og konsepter utviklet med utgangspunkt i erfaringer fra tidligere og pågående operasjoner som er det beste grunnlaget for å utvikle eller introdusere en ny kapasitet. I en del tilfeller kan det være slik at ny teknologi, og det faktum at den ofte er lett tilgjengelig, gjør at behovene raskt kan endres uten at det er forankret i omstendelig utviklede operative konsepter og taktikker.  Brytningsteknologier, og deres potensial for å etablere nye paradigmer, tilsier at det i økende grad vil være teknologi som kommer til å drive utviklingen av Forsvarets operative kapasiteter, dersom disse skal forbli relevante i et stridsmiljø der en motstander må forutsettes å spille på hele registeret av tilgjengelig teknologi, uavhengig av opprinnelig formål. M.a.o. skillet mellom militær og sivil teknologi blir stadig mindre, og omfanget av det som benevnes som flerbruksteknologi blir større.  De samme utviklingstrekkene gjelder innenfor samfunnssikkerhet på områder der trusler og utfordringer i stor grad er teknologisk definert.

• Vi mener det er et betydelig potensial for innovasjon og for å ta frem kosteffektive løsninger for samfunnssikkerhetsformål i Norge, som også kan ha betydelig eksportpotensial. Det forutsetter at relevante brukermiljøer på samfunnssikkerhetsområdet blir satt i stand til å delta i eksperimentering og konseptutvikling i tett samarbeid med norske teknologibedrifter. Metodikken har vist seg godt egnet til å finne gode løsninger på operative problemstillinger som krever en teknisk løsning. Noen aktuelle tiltak meldingen peker på som kan være relevante å vurdere i denne sammenheng er bl.a.: 

1. Evne til å etablere, vedlikeholde og analysere et tverrsektorielt situasjonsbilde på strategisk nivå på sivil side
2. Effektiv og sikker (gradert) kommunikasjon mellom totalforsvarsaktørene
3. Nødkommunikasjonen i nordlige farvann
4. Bredbåndskapasitet for både sivile og militære brukere i Arktis fra 2023
5. Nye redningshelikoptrene (vedlikeholdskonsepter)
6. Kystradiotjenesten

Modellen for trekantsamarbeid i forsvarssektoren bør i stor grad kunne gjenbrukes.

Det forutsetter:

• flerårige FOU planer/bevilgninger til teknologisk FOU
• materiell og personell med rett kompetanse gjøres tilgjengelig for å delta i utviklingsaktiviteter
• at relevante etater incentiveres til å bruke handlingsrommet som bl.a. offentlige innovasjonskontrakter og bestemmelsene i Forskrift om Forsvars -og sikkerhetsanskaffelser (som favner langt videre enn forsvarssektoren) gir for å samarbeide med industrielle aktører.

Dette bør vies betydelig oppmerksomhet når FoU-strategien for samfunnssikkerhet skal evalueres og behovet for en ny strategi vurderes.

• Innen totalforsvaret eksisterer det et betydelig mulighetsrom for å realisere ytterligere gevinster gjennom tettere samarbeid mellom det offentlige og næringslivet. Forsvaret inngår i økende omfang strategiske samarbeidsavtaler med norske bedrifter, herunder leverandører i forsvarsindustrien. Disse avtalene, som inngås på kommersielle vilkår, har som formål å sikre Forsvaret leveranser av tjenester, herunder kompetanse, for å understøtte Forsvarets operative virksomhet og å kunne integrere næringslivets ressurser i Forsvarets operasjoner i krise og krig.  Avtalene innebærer at industrien i stor grad utfører de samme oppgavene i fred som forutsatt i krise og krig og bedriftenes ressurser og kompetanse kan derfor hurtig legges under militær kommando dersom situasjonen skulle kreve det. Erfaringene med disse avtalene, bl.a. i forbindelse med vertslandsstøtte til storøvelsen Trident Juncture i 2018, er svært gode.  At leverandørene, som en del av avtalene, på daglig basis deltar i Forsvarets operative planlegging, var helt avgjørende for resultatet.

Regjeringen har bl.a. i Langtidsplanen for Forsvaret tilkjennegitt ambisjon om å utvide bruken av strategiske samarbeidsavtaler for å effektivisere og sikre tilgang til tjenester og leveranser som ikke er kjernevirksomhet i Forsvaret. Vi mener at å ta i bruk denne type avtaler også innenfor andre relevante sektorer på samfunnssikkerhetsområdet har et betydelig gevinstpotensial for offentlig sektor og representerer en stor mulighet for å legge til rette for at styrking av samfunnssikkerheten kan bidra til industriell utvikling og verdiskapning.

• Rombaserte tjenester blir stadig viktigere for å ivareta samfunnssikkerheten. Som det fremgår av meldingen, bidrar dette både til å øke og redusere samfunnets sårbarhet.

Innen romteknologi er det allerede betydelig grad av overlapp mellom rom- og forsvarsindustri i den forstand at en stor andel av norske virksomheter som utvikler romteknologi og leverer produkter for romrelatertvirksomhet, også utvikler forsvarsteknologi. Dette inkluderer de største norske forsvarsleverandørene som også er ledende i Norge innenfor romteknologi.

Romteknologi er et område der vi mener det ligger godt til rette for å kunne realisere synergier gjennom bedre koordinering av sivile og militære behov. Av særlig interesse er romrelatert virksomhet som er direkte knyttet til å utnytte fordelene tilgangen til lokasjoner i Nordområdene gir, men også å ta frem løsninger for å håndtere de spesielle utfordringene som følger av Norges geografiske beliggenhet i Nordområdene.  Tydelige ambisjoner og tilhørende tiltak for å sikre at nasjonal romindustri skal kunne levere løsninger som bidrar til å dekke nasjonale behov for rombaserte tjenester for å ivareta samfunnsikerheten, vil kunne bidra til en betydelig styrking av den nasjonale kompetansen innenfor romteknologi og romrelatert virksomhet.  Det vil både styrke forsvarsevnen og samfunnssikkerheten samtidig som det legger til rette for å videreutvikle og styrke nasjonal romrelatert industri.

Meld. St. 5 (2020–2021)
Samfunnssikkerhet i en usikker verden
Justiskomiteen

Kreftforeningen takker for muligheten til å stille på høring.

Selv om dette naturligvis er en midlertidig vurdering av situasjonen vi fremdeles står i opplever vi at meldingen beskriver godt den enorme innvirkningen covid-19 pandemien har hatt på det norske samfunnet. «Covid-19 pandemien er den alvorligste krisen Norge har opplevd siden andre verdenskrig. Pandemien og smitteverntiltakene som ble iverksatt, har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet.»

I vårt høringsinnspill ønsker vi likevel å fokusere på et område som vi opplever får for liten plass. Det handler om oppfølging av risikogruppene, og de ideelle organisasjonenes plass som en del av pandemiberedskapen.

Det sivile samfunnet står sterkt i Norge, og vi har lang tradisjon for at ideelle og frivillige organisasjoner samarbeider med myndighetene om viktige beredskapsoppgaver. Vi har likevel et stort uforløst potensiale når det kommer til å styrke samarbeidet mellom det offentlige og frivilligheten på helsefeltet. Helsefrivilligheten bidrar med viktig hjelp når kriser inntreffer, både i form av akutt hjelp og langsiktig oppfølging av utsatte mennesker.

Koronapandemien har rammet alle deler av samfunnet, men noen har blitt hardere rammet enn andre. Mennesker som befinner seg i risikogruppene med forhøyet sannsynlighet for et alvorlig sykdomsforløp ved smitte har måtte leve enda mer isolert enn oss andre, og mange har opplevd å måtte utsette behandlinger for andre alvorlige tilstander. Det å få en kreftdiagnose er tøft under normale omstendigheter, å rammes av en alvorlig sykdom samtidig som en pandemi herjer landet er en betydelig tilleggsbelastning – hvor usikkerheten og informasjonsbehovet blir større enn noen gang. Og samtidig som brukerne trengte tilbudene våre mer enn noen gang tidligere, måtte vi som alle andre stenge ned alle fysiske møteplasser.

Kreftforeningen var sammen med en rekke andre organisasjoner på helsefeltet raskt i kontakt med helsedirektoratet og andre myndigheter i tiden etter 12. mars, og vi tok tidlig på oss ansvaret for å støtte myndighetene i arbeidet med å informere om Korona og kreft.  Vi utviklet raskt digitale møteplasser for isolerte og opprettet en kjøretjeneste for kreftpasienter som skulle til behandling. Nettsidene til Kreftforeningen var i perioden fra mars til juni i praksis en digital portal for informasjon om Covid-19 og kreft. Dette er eksempler på viktige bidrag frivilligheten leverer til det offentlige i møte med en krise, og vi fikk til mye. Men vi kunne fått til enda mer.

Kapasiteten til helseorganisasjonene må inkluderes i fremtidige beredskapsplaner, slik at myndighetene har oversikt over hvilke ressurser som er tilgjengelig når krisen inntreffer. Bidraget fra frivilligheten må komme i tillegg til, og ikke som en erstatning for kapasiteten til det offentlige helsevesenet. Helsefrivilligheten må være med når vi skal trene på beredskap, og vi må ha klare planer for hvordan helsefrivilligheten kan skalere opp sine tilbud i møtet med kriser.

Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i NCD-alliansen, som består av 5 store organisasjoner på helsefeltet som jobber med ikke-smittsomme sykdommer. Dette er organisasjoner som representerer det store flertallet av dem som er i risikogruppene for et alvorlig forløp knyttet til en pandemi. Det er også organisasjoner som har et stort profesjonelt apparat, som kan sikre stabilitet og kontinuitet i samarbeidet med offentlige myndigheter. Det er organisasjoner som sitter tett på brukerne, som raskt fanger opp behovene som oppstår, og som har stor evne til å tilpasse tilbud og allokere ressurser der hvor de trenges mest.

Dette kan bidra til en betydelig avlastning for det offentlige, uten at det koster mye penger, samtidig som de mest utsatte kan stå tryggere i krisen – både i det private møtet med isolasjon og i møtet med helsetjenesten. Det er viktig å understreke at et beredskapssamarbeid med helsefrivilligheten vil være profesjonelt drevet, samtidig som det kan gi tilgang til et betydelig antall frivillige som kan bistå i krisen ved behov.

Målet må være at vi er bedre forberedt når den neste krisen treffer oss.

        Kreftforeningen ber derfor Stortinget om å anmode regjeringen om sikre et bedre og tettere samarbeid mellom myndighetene og de store ideelle organisasjonene på helsefeltet i fremtidens pandemiberedskap.

Stortingsmelding om samfunnssikkerhet - høringsinnspill fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening

Norsk Presseforbund er paraplyorganisasjon for frie redaktørstyrte medier, herunder redaktører, journalister og utgivere, som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Norsk Redaktørforening er en landsomfattende sammenslutning av redaktører i alle typer medier.

Den pågående pandemien viser viktigheten av frie, uavhengige medier i krisetider. Den viser også hvor viktig det er at myndighetene gir mediene en reell mulighet til å oppfylle samfunnsoppdraget, noe som dessverre ikke har vært tilfelle for alle deler av krisen, særlig ikke i den innledende, akutte fasen. 

Våre standpunkt kan oppsummeres i følgende hovedpunkter: 

• Offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet må inn i beredskapsplaner for kommende kriser. 
• Offentlige organer og domstoler må  få utstyr som sikrer den grunnlovsfestede møteoffentligheten.
• Mediene må defineres som “kritisk samfunnsfunksjon” under alvorlige hendelser og kriser, slik Norsk Journalistlag framhever i sitt notat til denne stortingsmeldingen.

Offentlighetsprinsippet inn i beredskapsplanene:

I Stortingsmeldingen heter det at regjeringen gjennom hele krisen har vært opptatt av rask og aktiv informasjonsdeling. Det legges vekt på at representanter fra regjeringen og helsemyndighetene hyppig har deltatt på pressekonferanser, og at regjeringen

og helsemyndighetene har deltatt i løpende diskusjoner. Likevel hadde man tilsynelatende ingen plan for hvordan den enorme pågangen fra mediene skulle håndteres - og hvordan åpenhet og offentlighetsprinsippet skulle ivaretas. 

Både i den akutte fasen av pandemien og i de siste månedene har pressen opplevd at det ikke har vært nok ressurser til å håndtere innsynsbegjæringer så raskt og så godt som offentleglova krever. Pressens offentlighetsutvalg dokumenterte en økning i antall innsynskrav på flere hundre prosent i flere etater, uten at det ble satt inn ekstra ressurser for å håndtere dem før vi var langt inne i krisen.  Og på tross av at det ble slått fast at offentlighetsloven skulle gjelde uinnskrenket, var realiteten at det var mer krevende for journalister å få innsyn. 

I meldingen understrekes det at åpenhet bygger tillit, noe som er viktig for at for eksempel smitteverntiltak skal aksepteres og følges, og i kampen mot desinformasjon. Vi er helt enige i det. Det krever også at innsynsmulighetene er reelle. 

Da krisen traff i mars 2020 skjøt bruken av redaktørstyrte medier i været. Behovet for uavhengig informasjon og kritisk journalistikk har vært enormt. Da må pressen få muligheten til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

Grunnlovsstridig utestengning

I krisens mest akutte fase ble medier og allmennhet - i strid med grunnloven - i en del tilfeller stengt ute fra kommunestyremøter og rettsmøter. Både domstolene og kommunene har siden den gang fått bedre muligheter for pressen og allmennheten til å følge med via video. Men når teknikken svikter, blir praktiske hensyn fortsatt satt foran allmennhetens. 

Vi utdyper gjerne ved behov. 

Kontaktpersoner: 

Arne Jensen, generalsekretær Norsk Redaktørforening

Elin Floberghagen, generalsekretær Norsk Presseforbund

Norsk Journalistlag (NJ) er organisasjonen for redaksjonelle medarbeidere, herunder ledere og frilansere, som har journalistikk som yrke. Vi ber om at komiteen, i sine merknader til meldingen, understreker betydningen av medienes kritiske samfunnsfunksjon under kriser og alvorlige hendelser.

Før koronapandemien hadde som kjent regjeringen en etablert liste over 14 kritiske samfunnsfunksjoner. Disse ble definert som funksjoner hvor et avbrudd i syv døgn eller kortere ville få uakseptable konsekvenser for befolkningen og samfunnet. Listen baserte seg på kartlegginger utført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Presseorganisasjonene var kritiske til at medienes samfunnsrolle ikke stod på denne listen.

Vi er derfor glade for at det i foreliggende stortingsmelding (side 47) understrekes at regjeringen har utarbeidet en utvidet liste over hvilke funksjoner som anses som kritiske knyttet til koronapandemien. Ansatte i disse funksjonene har behov for særskilte unntak for å holde samfunnet i gang. Mediene står heldigvis oppført her. Dette har betydning for journalisters arbeidsbetingelser.

Pandemien er noe vi i nyere tid aldri har opplevd, og vi håper myndighetene kan ta større lærdom av denne erfaringen. Ikke bare videre i koronasituasjonen, men også i eventuelle fremtidige krisesituasjoner.

Det gjelder for det første måten slike lister blir kommunisert til ansatte i disse funksjonene. Vår erfaring er at den utvidede listen ikke vært godt nok informert om til ansatte i mediebransjen.

For det andre mener vi den oppdaterte listen bør tjene som grunnlagsdokument og veiledning for videre arbeid innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Vi støtter derfor initiativet fra Justis- og beredskapsdepartementet om en gjennomgang og mulig videreutvikling av den etablerte listen(side 149).

Erfaringer fra håndteringen av koronakrisen danner en solid basis for å anføre at medienes samfunnsrolle har vært avgjørende for å opprettholde befolkningens trygghet og velferd. Det inkluderer ikke bare pressens mulighet til å legge til rette for at myndighetene kan nå ut til innbyggerne med informasjon, men også behovet for journalistikk om krisesituasjonen.

Befolkningen har hatt høy tillit til redaksjonelle virksomheter under pandemien. En landsomfattende undersøkelse av desember 2020 utført av Respons Analyse, på oppdrag av Nordiske Mediedager, viser at hele 94 prosent av de spurte sier at de har brukt mediene for å informere seg om koronakrisen. 85 prosent mener at den journalistiske dekningen har gjort dem flinkere til å hindre smittespredning (se særlig spørsmål 3 og 9g.) Undersøkelsen er laget i samarbeid med Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag.

Myndighetene må legge forholdene til rette for å sikre journalistikken som en sentral kilde for viktig informasjon. Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, desto større behov er det for at forholdene legges til rette for at journalistene kan spre korrekt informasjon til publikum. For å forebygge kriser og til å håndtere alvorlige hendelser gjennom helhetlig og koordinert arbeid, er journalistenes samfunnsoppdrag særlig viktig. Dette ber vi komiteen tydeliggjøre i sine merknader til meldingen.

For øvrig mener vi offentlighetsprinsippet må inn i beredskapsplaner for kommende kriser, og offentlige organer og domstoler må få utstyr som sikrer den grunnlovsfestede møteoffentligheten, slik Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening påpeker i sitt innspill til meldingen.

Redningsselskapets innspill til Meld. St. 5 (2020-2021) Samfunnssikkerhet i en
usikker verden

Redningsselskapet (RS) viser til justiskomiteens høring om Meld. St. 5 (2020-2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden. I det følgende redegjør vi for vårt innspill til stortingsmeldingen.

Forebyggende sjøsikkerhet og beredskap – styrket samhandling på alle nivå

 RS mener Stortinget bør be regjeringen om at druknings- og skadeulykker på sjøen og i vann reduseres gjennom holdningsskapende arbeid. Stortinget bør videre be regjeringen redegjøre for hvordan forebyggende sjøsikkerhet kan oppnå et tilsvarende fokus og resultater som det har vært innen forebyggende trafikksikkerhet på vei.

RS mener stortingsmeldingen i større grad kunne belyst og tildelt den operative frivillighetens ansvar i en forebyggende kontekst. Stortinget bør derfor adressere den forebyggende aktiviteten til organisasjonene i den frivillige redningstjenesten og hvordan det offentlige kan nyttiggjøre seg av denne i større grad. For eksempel kan det i større grad inngås samarbeid og lokale avtaler mellom RS og kommuner der holdningsskapende og forebyggende arbeid for barn som sjøvett og livredning gjennomføres. RS ønsker å synliggjøre at vi også har mulighet til å innta en mer aktiv rolle innen redningstjenesten på land ved f.eks. flom og skred. Vi mener videre det er relevant å utrede og å ta i bruk digitale verktøy knyttet til forebyggende arbeid og styrking av kystberedskapen.

RS har et tett samarbeid med Politidirektoratet og vår samarbeidsavtale med politiet gir dem blant annet tilgang til våre 52 redningsskøyter. Politiavtalen gir økt samhandling og samarbeid lokalt og en felles forståelse for hverandres handlingsmønster. Avtalen bidrar til kortere responstid og en bedre utnyttelse av samfunnets samlede ressurser.

RS mener det bør inngås tilsvarende avtaler med de andre beredskapsaktørene i Norge, som brann- og redning og helse. Vi har f.eks. flere av de samme oppgavene og spisskompetansen som brann- og redningstjenesten. Eksempler på dette er redningsteknisk kompetanse, dykking og båter med brannslukningskapasitet. I dag er det flere gode lokale samarbeid, men ikke i hele landet. RS ønsker derfor å peke på at beredskapsavtaler med flere av nødetatene vil spare samfunnet for store kostnader og kan redde flere liv. Det bør derfor etableres flere forpliktende avtaler mellom aktørene i beredskaps-Norge der det stilles krav om samhandling, øving og bedre bruk av hverandres ressurser.

En bedre samhandling mellom statlig, kommunal og privat beredskap er nødvendig for en best mulig utnyttelse av beredskapsressursene. RS ser behov for at alle departement som har ansvar for beredskap og sjøsikkerhet blir bedre koordinert, samt en bedre og mer koordinert samhandling i sjøsikkerhetsarbeidet på tvers.

Norge er helt avhengig av frivillige i arbeidet for bedre beredskap og for å styrke tryggheten i det norske samfunnet. De frivillige ressursene er til stede i lokalsamfunnene med kunnskap, kompetanse og tilpasset utstyr. De lokale ressursene kjenner lokal risiko og sårbarhet, vær og føre, folk og vaner. Derfor er det også av avgjørende viktighet at rammevilkårene for de frivillige som deltar i beredskapsarbeidet styrkes, blant annet gjennom å sikre full erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og ved å øke tilskuddet til frivillige organisasjoner i redningstjenesten.

Samfunnssikkerhet og beredskap i nordområdene

 RS mener Stortinget bør be regjeringen om å utrede muligheten for å ivareta den kystnære beredskapen rundt Svalbard.

Den lokale beredskapen på Svalbard er ikke dimensjonert for å håndtere større eller samtidige hendelser over tid. RS styrker nå tilstedeværelsen i nord gjennom ny redningsskøyte i Vardø. Vår økte tilstedeværelse i nord vil gi både oss og samfunnet økt kompetanse som vil bidra til økt motstandsdyktighet og redusert sårbarhet. Likevel er det behov for en enda sterkere beredskap langs kysten og RS er beredt for å ta en enda større rolle i sjø- og kystberedskapen, særlig i nordområdene og på Svalbard.

Mesteparten av den totale skipsfarten i hele Arktis går i dag i norske farvann og trafikken er økende. Fritidsbåter og fiskeflåten trekker stadig nordover, cruisetrafikk i polare områder er i vekst. Denne økte maritime aktiviteten øker også risiko for ulykker. Med den økte aktiviteten i nord har Norge et ansvar for å tilrettelegge for en sikker trafikk til sjøs.

RS har ressurser som er særlig godt egnet i nord – med en kombinasjon av profesjonelle og frivillige – og er dermed godt tilpasset lokale forhold. RS ønsker derfor å ta til orde for et styrket samarbeid mellom myndigheter, regionale og lokale aktører om beredskapen i nordområdene. RS mener Stortinget bør be regjeringen opprette en egen nasjonal klasse for redningsfartøy som kan gjøre verktøyet bedre tilpasset redningstjenesten enn det forskriftene for lastefartøy er, blant annet med tanke på mulig krav til eskortefartøy til cruisetrafikk i nordområdene.

Totalforsvaret – behov for en totalberedskapskommisjon og en bredere involvering

 RS mener Stortinget bør be regjeringen nedsette en totalberedskapskommisjon som gjennomgår hele beredskapen i Norge. Hvordan samhandlingen mellom ressursene fungerer og hvordan de ulike kapasitetene kan utnyttes bedre.

Stortingsmeldingen beskriver overordnede forhold som legger føringer for utvikling av det norske totalforsvaret. RS ønsker å peke på at Norges farvann og maritime ressurser er en stadig viktigere del av beredskapsbildet.

Som nasjon vil vi fremover bli utsatt for ulike typer trusler og hendelser som øker behovet for bedre samspill mellom ressursene og et økt behov for å vite hvem som skal gjøre hva i ulike situasjoner. Så langt har RS stått utenfor de ulike totalforsvarsforum. Siden RS har et vesentlig ansvar for samfunnssikkerheten knyttet til den kystnære beredskapen mener vi Stortinget bør be regjeringen om å innlemme RS i den samordningen som skjer, herunder i DSBs koordineringsutvalg.

RS forvalter kritisk infrastruktur som våre redningsskøyter og personell, som kan gi beslutningstakere en best mulig situasjonsforståelse ved kystnære hendelser. Dette fordrer gode og rettidige rapporterings- og koordineringsrutiner, både mellom sektorer og forvaltningsnivåer. På samme måte er RS avhengig av formidling av trussel og risikoinformasjon for å kunne fatte tidsriktige og gode beslutninger. RS vil derfor understreke behovet for økt oppmerksomhet om gradert kommunikasjon, særlig på regionalt og lokalt nivå, og med private aktører.

Gjensidig støtte gjennom sivilt-militært samarbeid, og totalforsvaret, er avgjørende for å utnytte samfunnet samlede ressurser på best mulig måte. RS mener det er svært viktig at vi klarer å videreutvikle evnen til å etablere, vedlikeholde og analysere et tverrsektorielt situasjonsbilde på strategisk nivå på sivil side.

RS ønsker å understreke viktigheten av et styrket grunnlag for planlegging, gjennomføring, evaluering og oppfølging av øvelser tilpasset et dynamisk risiko- og trusselbilde. Samfunnssikkerheten er avhengig av et godt offentlig-privat samarbeid. Derfor er det relevant at beredskapsaktører som RS i større grad deltar i øvelser i offentlig regi.

Vi takker Stortinget for muligheten til å komme med innspill i denne viktige saken for å styrke beredskapen og sikkerheten for samfunnet vårt og oss som bor her.

Med vennlig hilsen
Redningsselskapet
Rikke Lind
Generalsekretær

Tekna vil trekke frem tre områder Stortinget særskilt bør drøfte i behandlingen av meldingen.

Helseområdet og samfunnssikkerhet

Helseområdet er en del av nasjonal kritisk infrastruktur. Også helsetjenesten baserer sine tjenester på digitale løsninger. Enorm mengde informasjon må til enhver tid være korrekt og tilgjengelig.

God, effektiv og sikker pasientbehandling er svært viktig og et kritisk område, noe siste året har vist oss. Utfall, hacking, manipulering og informasjon på avveie, er en løpende trussel. Tekna mener man ikke har vært god nok til å se disse utfordringene innen helseområdet, og har påpekt et stort behov for kompetanse, sterkere styring og tettere oppfølging fra justisdepartementet når man nå utvikler E-helseområdet. Tekna mener det er stort rom for tydeligere føringer og krav om sikkerhet i helsesektoren.

Tekna viser til Riksrevisjonens undersøkelse av helseforetakenes forebygging av angrep mot sine IKT-systemer[1]. 

I tre av de fire helseregionene fikk gruppen gjennom angrepssimuleringen høy grad av kontroll over viktige IKT-systemer, og derigjennom tilganger som kunne utnyttes til å volde stor skade. Med de tilganger som ble oppnådd i disse tre helseregionenes systemer kunne en reell angriper blant annet ha:

• stjålet store mengder sensitive helse- og personopplysninger
• slettet eller utilgjengeliggjort opplysninger som er nødvendige for pasientbehandlingen
• stoppet og utilgjengeliggjort systemer og utstyr som er kritisk for driften av sykehusene
• manipulert opplysninger om pasientene

Dette er svært alvorlig.

Tekna viser også til lovforslaget regjeringen i fjor høst la frem for Stortinget om en ny E-helselov[2]. Tekna mente lovproposisjonen sviktet i å behandle sikkerhet og sårbarhet knyttet til utvikling og bruk av IKT-systemer og digitale løsninger. Det ser ut til å være en gjennomgangstone at man ikke jobber aktivt med IT-sikkerhet innen helse før det avdekkes grove feil og mangler, en blir utsatt for angrep eller man opplever at data er på avveie.

Tekna mener Stortinget må understreke at IT-sikkerhet må ivaretas på en mer systematisk måte og få langt høyere prioritet enn det vi ser i dag innen helsesektoren.

Avansert IT-sikkerhetskompetanse

Tekna er bekymret over rekrutteringen til studier som sikrer avansert teknologisk og realfaglig kompetanse. Det er en betydelig overrepresentasjon av utenlandske kandidater innen matematikk, naturvitenskap og teknologi i våre doktorgradsprogrammer. Samfunnssikkerhetsområdet rekrutterer i stor grad fra disse fagområdene. Det er urovekkende at man ikke har klart å få opp rekrutteringen av norske kandidater. Det svekker vår evne til å håndtere IT-sikkerhet nasjonalt, det svekker våre fagmiljøer og det svekker vårt tilbud i universiteter og høyskoler.

Tekna registrerer at man i meldingen viser til en større digital kompetansesatsing, men har behov for å nyansere dette bildet.

Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet i 2019 en nasjonal strategi for kompetanse innenfor digital sikkerhet[3].

I meldingen henvises det til at om lag 800 mill. kroner er adressert til å styrke digital sikkerhetskompetanse, blant annet innenfor utdanning og forskning (sit.). Tekna har på forespørsel til departementet blitt orientert om at dette dreier seg om absolutt alt som er gjort på utdanningsområdet.

Departementet svar viser oss at det kun er en liten del av denne satsningen som er rettet mot IT-sikkerhet – i beløpet ligger så godt som all satsning på forskning og rekrutteringsstillinger, som ikke er direkte koblet mot IT-sikkerhet.

Tekna mener det er en sterk overdrivelse å si at man har satset tungt på IT-sikkerhetskompetanse. Tekna viser i den sammenheng til NIFU-rapport om det kompetansegapet vi har på området[4].

Tekna ber Stortinget be regjeringen om en redegjørelse av hvordan Nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse er blitt fulgt opp, hvor mange kurs og studieplasser samt forskningsstipendiater som er opprettet på dette særskilte området.

Tekna viser til den offentlige oppmerksomhet som er reist i senere tid om forskere som utvises, datainnbrudd, spionasje og ubudne gjester på laboratorier ved norske høyskoler og universiteter[5]. Det hevdes at antallet utenlandske forskere og akademikere som havner i norske myndigheters søkelys, har økt kraftig de seneste årene. Det handler både om spionasje og ulovlig kunnskapsoverføring til land Norge ikke har noe sikkerhetssamarbeid med.

Tekna er svært opptatt av at vi skal orientere oss internasjonalt når det gjelder utdanning, men det er også behov for å trekke opp sikkerhetsrutiner og sørge for at de er etterlevbare for de områdene i akademia hvor vi sitter på kritisk informasjon av stor nasjonal betydning. «Overføring av kunnskap» defineres som en klar trussel av norske myndigheter. Fagområder som PST anser har flerbrukspotensial omfatter både elektronikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, fysikk, matematikk, romfartsteknologi, bygg og anlegg, olje og gass materialteknologi, metallurgi, mekatronikk. Og veterinærstudier.

Tekna mener Stortinget i meldingen må adressere økt innsats fra regjeringen for å møte de utfordringer vi har knyttet til mangel på avansert nasjonal kompetanse innen disse kritiske fagområder samt utfordringer med internasjonalisering innenfor disipliner og områder overføring av kunnskap defineres som en klar trussel av norske myndigheter.

Skytjenester

Tekna viser til pågående arbeid og diskusjoner både nasjonalt og internasjonalt om bruk av skytjenester. I meldingen foreslår regjeringen å etablere en markedsplass for skytjenester hos Digitaliseringsdirektoratet. Markedsplassen skal gjøre det enklere for virksomheter i offentlig sektor å anskaffe sikre, lovlige og kostnadseffektive skytjenester. Dette forslaget oppfatter vi dithen at regjeringen avviser forslag om å etablere en nasjonal skyløsning.

Tekna kan ikke se at markedsplassen er et svar på sikkerheten knyttet til bruk av skytjenester. Den bidrar ikke til å sikre "nasjonal kontroll" over samfunnskritiske funksjoner. De store aktørene som Google, Amazon eller Microsofts vil måtte bli liggende her. De har definitivt de beste løsningene og det er få andre aktører som vil kunne konkurrere med disse. Derfor mener vi at markedsplassen kan være nyttig for kunder som skal kjøpe skytjenester, men at den ikke "løser" den større beredskapsproblematikken rundt å bruke skytjenester til å drifte samfunnskritiske tjenester.

Men Tekna mener likevel det er svært krevende å etablere en nasjonal skyløsning som vil fylle funksjonen til en kommersiell nettsky. De store aktørenes skytjenester består ikke bare av datalagring og beregninger, men også av tjenester, f.eks. tilgangsstyring (hvem som skal kunne legge inn og hente ut data), driftsovervåkning og mange andre tjenester (f.eks. for analyse). Innovasjonstakten innenfor de dominerende skytjenesteplattformene er enorm, og vil aldri kunne matches i en eventuell nasjonal sky. En nasjonal sky er nødt til å ha gode grensesnitt både mot de tre store skyleverandørene, men også mot mer spesialiserte skyløsninger, f.eks. helse, politi etc. Alt dette må kontinuerlig overvåkes, testes og videreutvikles. Det er antakelig ikke mulig for staten å utvikle og drifte en slik tjeneste.

Tekna mener Stortinget bør adressere utfordringer knyttet til en skylagring og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan man skal håndtere de sikkerhets- og sårbarhetsutfordringer bruk av skytjenester bidrar til.

[1] https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2020-2021/undersokelse-av-helseforetakenes-forebygging-av-angrep-mot-sine-ikt-systemer.pdf

[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-65-l-20192020/id2696053/

[3] 3 Nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse.

[4] https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2490041/NIFUrapport2017-32.pdf?sequence=6&isAllowed=y

[5] https://www.dn.no/magasinet/dokumentar/politiets-sikkerhetstjeneste/ntnu/tekna/pst-hudfletter-universitetene-fullstendig-blaoyde-og-veldig-veldig-naive/2-1-919171

Røde Kors er en landsdekkende beredskapsaktør og er sentral i redningstjenesten, støtter kommunal beredskap, bistår helseforetakene og en del av totalforsvaret. Samfunnsikkerhetsmeldingen berører flere områder Røde Kors har særlig kunnskap og erfaring med. Vi takker for muligheten til å komme med innspill.

Etter kongelig resolusjon er Norges Røde Kors anerkjent som humanitær støtteaktør til norske myndigheter. Støtteaktørrollen er en avtale om at vi skal samarbeide om å yte humanitet overfor sårbare og vanskeligstilte grupper i samfunnet, og har blitt svært aktualisert under koronapandemien. Røde Kors har rundt 43 000 frivillige som er organisert i ca. 380 lokalforeninger.  

Røde Kors har lang erfaring i å samarbeide med norske myndigheter i forbindelse med større hendelser i Norge som massevaksinasjonen i 2009, 22. juli, flyktningsituasjonen høsten 2015, korona-pandemien og senest ved kvikkleireskredet i Gjerdrum. Rundt 235 kommuner har undertegnet lokale beredskapsavtaler med oss med mål om å bidra til en styrking av lokal og bærekraftig beredskap i hele Norge. Røde Kors er sammen med andre frivillige organisasjoner en sentral del av redningstjenesten. Godt trente frivillige som bor i hele landet, gir Røde Kors mulighet til å respondere raskt og bidra med viktig lokalkunnskap.  

Hovedinnspill

• Samfunnsikkerhetsmeldingen peker på økte beredskapsutfordringer blant annet på grunn av klimaendringene, men mangler et helhetlig blikk på, og tiltak for, hvordan den kommunale beredskapen og samarbeidet skal styrkes. Røde Kors har tidligere pekt på viktigheten av økt støtte til kommunenes klimatilpasningsarbeid. I tillegg har vi lenge etterspurt at sentrale myndigheter tar et større økonomisk ansvar i å legge til rette for mer øvingsaktivitet mellom beredskapsressursene lokalt.
• Viktige beredskapsaktører som politiet, Sivilforsvaret og Heimevernet har fått betydelig økte ressurser den siste tiden, mens det samme ikke er tilfelle for den frivillige beredskapen på tross av solid innsats og økende forventinger. Dette gjenspeiles i samfunnsikkerhetsmeldingens manglende helhetlige beskrivelse av rollen frivillige beredskapsorganisasjoner har i å støtte kommuner, helseforetak, bidra til kunnskap om egenberedskap i befolkningen, som sentral aktør i redningstjenesten og totalforsvaret.
• Samfunnsikkerhetsmeldingen mangler en god beskrivelse av hvordan regjeringen skal føre en tydeligere fremtidsrettet politikk som sikrer at den lokale søk- og redningsberedskapen ivaretas også i fremtiden. Herunder ønsker vi særlig å løfte støtte til nødnetterminaler, digitalisering av felles aksjonsstøtteverktøy og avgiftsfritak for kjøretøy brukt i redningstjenesten.

1. Betydelig gap mellom risiko og satsingen på lokal beredskap
Samfunnssikkerhetsmeldingen viser at det er et utfordrende risikobilde vi står i. Røde Kors er enig i behovet for å rette fokus mot de farer som klimaendringer utgjør mot lokalsamfunn i Norge. Når ekstremvær skjer oftere og på større geografiske områder, vil flere trenge den samme hjelpen samtidig. Det øker presset på både den nasjonale og den lokale beredskapen, viser Røde Kors-rapporten «Norges klima og beredskap»[1]. Variasjonene i hendelsene vil være store, og mer vil skje samtidig. Da er det helt avgjørende med nok mannskaper, utstyr og kompetanse til både å redde liv og sikre kritiske samfunnsfunksjoner når nabolaget rammes av kriser. Røde Kors etterspør derfor en tydeligere satsing på å bygge opp lokalsamfunn som vil kunne håndtere konsekvensene av klimaendringene.

Røde Kors mener at støtten til kommunene må styrkes. Hele 40 % av kommunene har bebyggelse som ligger på steder som gjør at de ikke tilfredsstiller kravene til sikkerhet mot naturfare, og 35 % av kommunene er usikre på om de har bebyggelse i et slikt område[2]. Vestlandsforsking (2019) konkluderer med at det er nødvendig med en vesentlig styrking av statlige midler til nødvendige lokale sikringstiltak innen klimatilpasning[3]. Kommunene selv peker på lav bemanning, økonomi, kunnskap og kompetanse, og svakheter ved organisering av arbeidet som de største barrierene[4]. For flere år siden var hovedkonklusjonene i en Røde Kors- rapport at beredskapsansvarlige i kommunene erkjenner at det øves for lite og at beredskap ikke blir prioritert i kommunene – hverken økonomisk eller i form av nok ansatte[5]. DSB trekker frem at kommuner som samarbeider bredt med andre har bedre samfunnssikkerhetsarbeid[6]. Røde Kors har tidligere pekt på viktigheten av økt støtte til kommunenes klimatilpasningsarbeid. I tillegg har vi lenge etterspurt at regjeringen tar et større ansvar for å sikre mer øvingsaktivitet mellom beredskapsressursene lokalt.

2. Manglende satsing på frivillige beredskapsorganisasjoner
Når krisen inntreffer, står frivilligheten klar til å bistå. Dessverre tar ikke samfunnssikkerhetsmeldingen høyde for frivillighetens samlede beredskapskapasitet som støtte til kommunene, beredskapsambulanser som avlaster helseforetakene og pådriver for å øke befolkningens kunnskap om egenberedskap. Frivillige organisasjoners rolle i redningstjenesten blir derimot beskrevet godt, men ikke fulgt opp med konkrete tiltak for styrking. Røde Kors responderer på om lag fem søk- og redningsoppdrag daglig på oppdrag fra Hovedredningssentralen og politi. Disse oppgavene blir ivaretatt til tross for utfordrende rammevilkår i en tjeneste som krever mye kompetanse og utstyr.

I 2019 overrakte Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) en rapport[7] til Justis- og beredskapsdepartementet med tiltak for å styrke de frivilliges forutsetninger og rammevilkår slik at beredskapen ivaretas også i fremtiden. Tiltakene omhandlet blant annet økte tilskudd til organisasjonsdrift og digitalisering, avgiftsfritak for kjøretøy brukt i redningstjenesten og full økonomisk dekning av flere nødnetterminaler og abonnement. Røde Kors kan ikke se at regjeringen har tatt noen av forslagene til følge eller at de omtales i samfunnssikkerhetsmeldingen.

Meldingen trekker frem at regjeringen vil se nærmere på samhandlingen mellom nødetatene. Gitt frivillige organisasjoners viktige rolle og tette samarbeid med nødetatene bør også disse aktørene inkluderes når man ser på samhandling. Ikke minst er det behov for å øve mer sammen.

3. Totalforsvaret og bruk av sivile
Internasjonal humanitærrett skal bidra til å redusere lidelser i væpnet konflikt og beskytte dem som ikke deltar i strid. Økte avhengigheter mellom Forsvaret og det sivile samfunn fordrer en innretning på samarbeidet som ikke utfordrer motpartens vilje og evne til å etterleve humanitærretten. Røde Kors vil berømme regjeringen for å være tydelige på ivaretakelse av krigens folkerett og beskyttelse av sivile som skissert i boks 6.4 Krigens folkerett og beskyttelse av sivile. Vi ser frem til et fortsatt godt samarbeid om denne tematikken.

Mvh

Bernt G. Apeland,

Generalsekretær
Norges Røde Kors

Anders Thorheim,

Enhetsleder Samfunnssikkerhet og beredskap
Norges Røde Kors

KILDER

[1] Røde Kors (2020) Norges klima og beredskap. Er vi forberedt?

[2] DSB (2019), Kommuneundersøkelsen, s. 33

[3] Vestlandsforsking (2019), Kartlegging av erfaringer fra arbeidet med klimatilpasning i små og mellomstore kommuner.

[4] Vestlandsforsking (2019), ibid, og Wang, L. (2018), Klimatilpasning i kommunene – nasjonal spørreundersøkelse for KS høsten 2017

[5] Røde Kors (2015), Det skjer ikke her- felles beredskap felles ansvar II

[6] DSB (2019), Kommuneundersøkelsen

[7] Forf (2019) De frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonenes rolle i dagens samfunn. Utfordringer og tiltak for en styrket redningstjeneste

Høringsinnspill til Justiskomiteens høring om Samfunnssikkerhetsmeldingen
– behov for stortingsmelding for brann og redning

Samfunnsbedriftene Brann og redning organiserer brann- og redningsmedlemmer som har ansvaret for brannforebygging og beredskap i ca halvparten av alle kommunene i landet og gir trygghet for ca 2,7 millioner innbyggere. 
Brann- og redningstjenesten og 110-sentralene i Norge sørger for lokal beredskap over hele landet i alle kommuner og lokalsamfunn.

Samfunnssikkerhetsmeldingens omtale av brann- og redningstjenesten oppfatter vi sombeskrivende og mindre analyserende med tanke på de overordnete utfordringene brann- og redningstjenesten har. Vi er fornøyde med at det varsles
en gjennomgang av oppgavefordelingen mellom nødetatene i meldingen. Likevel ønsker våre medlemmer en ny stortingsmelding om brann og redning. Den forrige kom i 2008 og det har skjedd svært mye innen organisering og
planverk av samfunnssikkerhet og beredskap siden den gang. En ny stortingsmelding bør bla adressere utfordringene som ble omtalt i Brannstudien fra 2013 i sin helhet og ikke bare i bruddstykker og enkeltelementer som vi har sett
i de ulike samfunnssikkerhetsmeldingene de siste ti årene. Andre temaer som må belyses er bla:

o Hva skal tjenesten levere av forebyggingstjenester og beredskap i framtiden?

o Hvordan bør tjenesten se ut i med tanke på organisering og struktur for å løse nåværende og framtidige
oppgaver?

o Hvordan få på plass nasjonale og regionale styrings- og støttestrukturer for brann og redning som
nok engang ble aktualisert etter skredulykken i Gjerdrum

Nærmere omtale av hovedutfordringene

Brann og redningstjenesten er lokalt eid og organisert. Det er denne tjenesten som sørger for trygghet og beredskap i alle lokalsamfunn over hele landet. Det er kommunene som har ansvaret denne samfunnskritiske tjenesten og dette
er på mange måter også tjenestens styrke. To tredjedeler av de over 12.000 som jobber i brann og redning jobber deltid. Det vil si at de har en hovedjobb som lærer, rørlegger, sykepleier og annet og rykker ut når alarmen går. Dette
er en typisk organisering av tjenesten ute i distriktene. De som jobber i brann og redning er godt kjent i sine lokalmiljøer og er klare til å rykke ut med kort varsel. Dette er også en av årsakene til at brann og redning stadig oftere er
første nødetat på ulykker andre hendelser. Der hvor vi ser at andre nødetater og beredskapsaktører rasjonaliserer og til en viss grad sentraliserer står brann og redning igjen som garantisten for at befolkningen får nødvendig hjelp når
det trengs.

Hva skal brann- og redningstjenesten levere av forebyggingstjenester og beredskap

Brann og redningstjenesten er i ferd med å bli samfunnets vaktmester. Tjenesten blir tillagt stadig nye oppgaver både av egne eiere, kommunene, og av andre samfunnsaktører innenfor helse, politiet, miljø- og klima utfordringer mm.
Mange av disse oppgavene ender opp hos brann uten at det er foretatt noen faglige og politiske vurderinger på om dette er oppgaver brann bør løse, om det følger ressurser med i form av penger og om brann har riktig kompetanse
for å løse disse oppgavene. Noe av dette skal vurderes gjennom to varslede utredninger i samfunnssikkerhetsmeldingen, men vi savner en overordnet og prinsipiell vurdering av hva brann- og redningstjenesten skal levere på andre
områder enn dagens kjernetjenester innen forebygging og brann- og redningsberedskap.

Hvordan bør tjenesten se ut i med tanke på organisering og struktur for å løse nåværende og framtidige oppgaver?

Det er 205 brann- og redningstjenester i landet. Det er flere samarbeid på tvers av kommuner så dette tallet har vært på vei nedover, særlig de siste 10 årene.

Det gjøres mye bra arbeid også i de mindre brann og redningstjenestene rundt i landet. Likevel er DSBs brannstudie fra 2013 er dessverre fortsatt aktuell når det gjelder å opprettholde og utvikle god operativ beredskap. Tilsvarende er
mange av de samme utfordringene mht til å rekruttere og beholde god kompetanse på forebyggingsområdet (se vedlegg med oppsummering av Brannstudien). Dette skyldes i hovedsak at det er for mange små og sårbare brann- og redningstjenester i landet som har utfordringer knyttet til rekruttering av riktig kompetanse, teknologi, nye oppga-ver og utstyr. Svaret på disse utfordringene i mange kommuner har vært å inngå samarbeid med nabokommuner for å styrke brann og redningstjenesten. Dette skjer i form av etablering av interkommunale brannselskaper, vertskom-muneløsninger og som vi ser i Hordaland med Vest brann og redningsregion. Slike prosesser møter mye motstand mange steder og mange er redde for sentralisering av en samfunnskritisk tjeneste. Et samarbeid over kommunegren-sene for å løse disse beredskapsoppgavene dreier seg ikke sentralisering. Folk, stasjoner og utstyr må være lokali-sert der hvor folk bor for å opprettholde forskriftskrav til responstid. Et samarbeid bidrar derimot til en profesjonalise-ring av tjenesten, særlig på ledernivå. Gjennom samarbeid blir det mulig å få på plass heltidsstillinger på ledernivå noe som vil styrke kompetansen betraktelig. DSB foreslo krav til heltidsledelse i den nye Brann- og redningsvesenfor-skriften, men Justis- og beredskapsdepartementet valgte å se bort fra denne faglige tilrådningen når forskriften ble sendt ut på høring.

Behov for regionale og nasjonale styrings- og støttestrukturer ved større hendelser

Selv om det lokale eierskapet er en styrke for brann og redning kan det også i større ulykker som den vi nå har vært vitne til på Gjerdrum være en hemsko. De to brannsjefene på hhv Øvre og Nedre Romerike brann og redning peker på noe svært viktig i håndteringen av større ulykker og det er mangelen på regionale og nasjonale styrings- og støtte-strukturer som kan tre støttende til når det inntreffer hendelser som er for store til at den enkelte brann- og rednings-tjeneste skal kunne håndtere dette alene eller i samarbeid med naboen. Innenfor helse og politiet finner vi slike sty-ringsstrukturer med regional og nasjonal støtte gjennom for eksempel politidistrikter og helseforetak og direktorater. Slikt er stort sett fraværende i brann og redning. Et nasjonalt og regionalt koordinerende ledd for brann og redning bør også vurderes i en slik ønsket stortingsmelding.

Vedlegg:
Oppsummering av hovedutfordringer fra DSBs «Brannstudie» fra 2013

Brannforebygging:
• Det er utfordringer knyttet til kompetanse på områder som er viktige for å løfte kvaliteten på det brann-forebyggende området videre, for eksempel analyser, forvaltning og brannforløpsvurdering.
• Mange steder er det for små fagmiljøer, eller kompetansen finnes rett og slett ikke.
• Det er gjennomgående for lite systematikk knyttet til erfaringslæring.
• Videre er det fortsatt for mange som dør i brann, og mange av disse omkommer i egen bolig.
• Utviklingen i retning av flere hjemmeboende eldre stiller store krav til det brannforebyggende arbeidet rettet mot boliger.

Beredskap:
• Evnen til å håndtere store eller komplekse hendelser er varierende, og det er krevende for mindre deltids-brann- og redningstjenester å opprettholde nødvendig spesialkompetanse knyttet til beredskap.
• Spesialkompetanse og -utstyr dekker ikke nødvendigvis alle geografiske områder i dag, og det mangler en overordnet struktur for hvor slik kompetanse er plassert.
• Infrastruktur i form av lange tunneler i mange deler av landet og den teknologiske utviklingen utfordrer både kompetanse og dels økonomi i mindre brann- og redningsvesen.
• Utviklingen de siste årene har videre gått i retning av at brann- og redningsvesenet bruker en stor del av ressursene på andre hendelser enn brann.

Vennlig hilsen,
Samfunnsbedriftene Brann og redning
Øistein Gjølberg Karlsen
Direktør
3

Nelfo takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av meldingen. Våre innspill er avgrenset til kap. 10 Forebygging og beredskap, forvaltning av elsikkerhetsområdet og kap. 8 Digital sikkerhet. To områder for samfunnssikkerhet som også henger sammen.

Nelfo støtter den varslede gjennomgangen av forvaltningen av elsikkerhetsområdet

Det er 20 år siden sist forvaltningen av elsikkerhetsområdet ble gjennomgått og vurdert av Stortinget. Det har skjedd mye siden den gang og Nelfo støtter initiativet i meldingen.

Nelfo ber komiteen gi tilslutning til oppdraget og nedsettelse av en arbeidsgruppe, og også følge opp at arbeidet har god fremdrift. Vi ber også komiteen sikre at arbeidslivets parter blir involvert slik som er vanlig og naturlig i trepartssamarbeidet.

Elektrifisering og digitalisering krever nye oppdrag og bredere myndighetssamordning

Elektrisitet er avgjørende for alt i det moderne samfunnet. Krav til elsikkerhet sikrer at produksjon, overføring og bruk av elektriske anlegg og utstyr er trygt – for oss alle.

Storsamfunnets behov for klima- og miljørelaterte investeringer driver etterspørselen etter elektrifisering, automatisering og digitalisering. Digitaliseringen gir også muligheter for å leve bedre liv og økt produktivitet, samtidig må vi forbygge og håndtere nye digitale sårbarheter.

DSB og NEK (standardiseringsorganisasjon) gjennomførte i 2016 og 2017 utredningsarbeider om vår elektriske fremtid der bl.a. myndighetsrollene ble vurdert. Høringer og møter ble gjennomført, men er dessverre ikke fulgt opp etter anbefalinger Nelfo og andre da kom med.

Nelfo har lenge etterlyst at elsikkerhetsarbeidet skal tilføres økte ressurser for å være i front av utviklingen med økt elektrifisering. Myndighetene må også få - og bruke - kraftigere sanksjonsmidler ved alvorlige brudd på regelverk. Kontrollvirksomheten til DSB og det lokale eltilsyn (DLE) må styrkes og målstyres. DLE ordningen må også kost/nytte vurderes. En ev.  ny organisering av myndighetene vil kreve en ny ordning som bedre følger opp regelverket.

Nelfo ber Stortinget forankre oppdraget og slik sikre at vi får en grundig og helhetlig vurdering av hvordan elsikkerhet og digital sikkerhet skal ivaretas. Markedsbarrierer må løses opp for å bygge under de seriøse bedriftenes konkurransekraft i det grønne skiftet.

Den teknologisk og markedsmessige utviklingen krever regelverk som balanserer ulike forhold og interesser bedre. Nelfo ber komiteen gi en føring om at oppdraget skal gi en vurdering av fordeler og ulemper og kost/nytte av å overføre og samle myndighetsansvaret for elsikkerhet og digital sikkerhet i et felles infrastruktur-sikkerhetsdirektorat.

Bedre samordning av kvalifikasjonsregimer er helt nødvendig

Nelfo vil også anføre betydningen og nødvendigheten av en økende grad av samordning mellom de ulike kvalifikasjonsregimene som i dag ligger til ulike departementer. Elektrofagene er i all hovedsak underlagt kvalifikasjonsforskrift som følger av eltilsynsloven, mens på områdene brann, ledelys og heis er markedsaktørene også underlagt ansvarsrettsystemet i Plan- og bygningsloven, som forvaltes av KMD og Direktoratet for byggkvalitet (DiBK). På ekom og digital sikkerhet er det kvalifikasjonsreglene som følger av Ekomloven og forskrifter som gjelder, som forvaltes av KMD og Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Disse kvalifikasjonssystemene er helt forskjellig innrettet. Det er byråkratiserende og bidrar til frustrasjon blant markedsaktørene. Her er det behov for forenkling og samordning. I en utredning bestilt av KMD (Byggkvalitetutvalget) gav Nelfo og flere andre innspill om at samordning kunne løses ved at DSBs kvalifikasjonskrav legges til grunn også for de øvrige områdene. Dessverre ble ikke innspillet realitetsbehandlet av Byggkvalitetutvalget.

Nelfo ber komiteen gi en føring om at oppdraget skal inkludere en vurdering av hvordan de ulike kvalifikasjonsregimer som markedsaktørene må forholde seg til kan samordnes. I den forbindelse mener vi det er viktig at representanter fra DiBK inkluderes i arbeidsgruppen.

Elsikkerhetsmyndighetene må involveres i arbeidet mot arbeidskriminalitet 

Nelfo er glade for at politi og øvrige kontrolletater har styrket innsatsen mot akrim de senere årene, som oppfølging av regjeringens strategi mot arbeidskriminalitet.

Nelfo har lenge etterlyst at DSB og DLE systematisk skal engasjere seg ytterligere i arbeidet mot akrim. I dag oppleves prioriteringen som lav og noe tilfeldig. Arbeid uført av ikke-kvalifisert personell kan få store konsekvenser for liv, helse og materielle verdier, i tillegg er de samfunnsøkonomiske tapene av svart arbeid og unndragelse av skatter og avgifter store.

Nelfo ber komiteen gi en føring om at oppdraget må sikre at elsikkerhetsmyndighetene også prioriterer arbeidslivskriminalitet og ulovlig arbeid i sin kontrollvirksomhet. 

Næringslivet og arbeidslivets parter må involveres

Nelfo kan ikke uttrykke sterkt nok betydningen av at næringslivet og arbeidslivets parter må involveres i arbeidet med å vurdere forbedring og fornyelse av elsikkerhetsmyndigheten.

Nelfos primære standpunkt, som vi også ber komiteen støtte med en merknad, er at arbeidsgruppen må bygge på trepartssamarbeidet. Det betyr at, i tillegg til de aktuelle sektormyndighetene, må arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene som har kompetanse og autoritet på elsikkerhet og IKT-sikkerhet (les: Nelfo og EL og IT – Forbundet) tas inn som likeverdige deltakere i arbeidsgruppen.

Sekundært, dersom komiteen velger å støtte departementets forslag om at næringslivet skal involveres gjennom en referansegruppe, må det gis føringer som sikrer at arbeidslivets parter reelt blir involvert og hørt. Det er helt avgjørende for å forankre mål og prosesser.

Regulatoriske rammer for egenproduksjon og lagring av strøm må moderniseres

Ny teknologi legger til rette for et grønt skifte der sluttbrukere går sammen i lokale energisamfunn som bygges med solcelleanlegg, batterier og felles nettilkobling. De nye lokale energisamfunnene utfordrer den eksisterende reguleringen med tanke på hvem som skal eie og drifte nett, og hvilke rettigheter sluttbrukerne har for egen energihverdag.

Nelfo ber komiteen gi et oppdrag til arbeidsgruppen, om å finne løsninger på regulatoriske barrierer som begrenser lokale energisamfunn med egenproduksjon og lagring av strøm.

Høring i Justiskomiteen 19. januar 2021

Kommentarer til Meld. St. 5 (2020-2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden

LO organiserer 966 000 medlemmer og er opptatt av at den samlede beredskapen skal trygge alle i
møte med store og små kriser, og at vi evner å opprettholde de viktige samfunnsfunksjoner for å
ivareta innbyggernes liv, helse og grunnleggende behov under ulike former for påkjenninger. Et bredt
spekter av virkemidler er nødvendig for å unngå uønskede hendelser, kriser og krig, og redusere
mulige konsekvenser.

Norge er et av verdens tryggeste land, og vi har et sterkt beredskapsapparat. Mange av de ansatte
innen dette beredskapsapparatet er organisert i LO. Trusselbildet og alvorlige hull som de siste årene
har fremkommet i vår samlede beredskap taler likevel for at styrking av beredskapen bør være en
politisk prioritering. Samfunnssikkerhetsmeldingen er etter LOs syn for passiv, og svarer bare i svært
begrenset grad på utfordringene. I det videre vil vi kommentere viktige momenter i meldingen, samt
viktige momenter som har uteblitt fra meldingen.

Totalberedskap som overordnet tilnærming

Samfunnssikkerhetsmeldingen gir et godt overordnet blikk på trusselbildet Norge står overfor. Blant
annet står vi overfor en mer ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, økende ulikhet i Norge og
internasjonalt, klimaendringer som også rammer Norge og nye utfordringer knyttet til økende
globalisering og digitalisering. Hybride trusler søker å ramme oss der vi er mest sårbare. Et så
sammensatt og krevende trusselbilde skaper økt behov for å se trusler i sammenheng og
beredskapsressurser i sammenheng, i tillegg til behovet med å vurdere forholdet mellom det totale
trusselbildet og den samlede mengden beredskapsressurser vi rår over. Disse behovene besvares bare
i begrenset grad i samfunnssikkerhetsmeldingen. LO etterlyser en overordnet beskrivelse og vurdering
av samfunnets samlede totalberedskap, og har en rekke ganger, over flere år, tatt til orde for å
nedsette en totalberedskapskommisjon med denne begrunnelsen. Totalforsvarsprogrammet har
styrket det sivil-militære samarbeidet, men svarer ikke på behovet for en helhetlig tilnærming til all
beredskap og samordning av beredskapsressurser også utover totalforsvarets samordning av det sivilmilitære
samarbeidet. Behovet for en helhetlig tilnærming til beredskap understrekes ytterligere av
muligheten for at flere kriser kan inntreffe samtidig, slik vi har sett for eksempel med kvikkleireskredet i
Gjerdrum og korona-pandemien. Sårbarheten for flere samtidige hendelser kan også utnyttes av
aktører som ikke vil oss vel, gjennom hybride angrep.

LO støtter samfunnssikkerhetsmeldingens ambisjon om å videreutvikle de nasjonale
trusselvurderingene, men savner en beskrivelse av retningen for en slik videreutvikling. Styring av
beredskapsressurser og arbeid med sårbarhetsbegrensning skjer med et fragmentert
kunnskapsgrunnlag, i siloer og med for dårlig sammenheng mellom det sivile og det militære
perspektivet. Heller enn etatsvise trusselvurderinger og analyser av krisescenarioer kunne man ha
gjennomført en samlet trusselvurdering som behandlet alle relevante aspekter i de ulike scenariene.
DSBs analyser av krisescenarioer har de siste årene gått i denne retning, men fokuserer tungt på
utilsiktede sivile krisescenarier relativt til andre trusler. Det at flere etater må samarbeide om en
helhetlig vurdering vil kunne styrke vektleggingen av samvirke og aktørenes utfyllende funksjoner. LO
vil også påpeke at det i myndighetsregi ikke eksisterer en enhetlig, omforent analyse av trender i
trusselbildet eller rapporter til Stortinget om helheten av beredskapen oftere enn de fireårige
samfunnssikkerhetsmeldingene. LO mener det kunne ha vært en god idé at Regjeringen i de årlige
statsbudsjettene gir et oppdatert trusselbilde og status på totalberedskapen.

Økt vekt på forebygging

LO stiller seg bak meldingens vektlegging av det forebyggende perspektivet. Å effektivt forebygge kriser
er langt å foretrekke foran å håndtere kriser som inntreffer, både menneskelig og økonomisk. Innen
områder som alvorlige smittsomme sykdommer, naturhendelser, den sikkerhetspolitiske situasjonen
og det digitale, kan og bør mer gjøres for å forebygge at kriser inntreffer og for å redusere samfunnets
sårbarhet i møte med kriser.

Økt vekt på forebygging begrunnes i samfunnssikkerhetsmeldingen særlig med økt risiko for hendelser.
Når det er en økt risiko for hendelser på et felt er det ikke gitt at økt vekt på forebygging alene vil kunne
motsvare den økte hendelsessannsynligheten. Økt risiko må også motsvares med styrket kapasitet i
resten av krisekjeden – beredskap, håndtering, gjenoppretting og læring.

LO savner tiltak som svarer til behovet for forebygging av naturhendelser.
Samfunnssikkerhetsmeldingen peker blant annet på at et flertall av kommunene ikke har kapasitet i
overvannssystemet til å håndtere framtidens nedbør. Skadeomfanget knyttet til overvann er beregnet
til å bli i størrelsesorden 45-100 milliarder kroner de neste 40 årene, ifølge det regjeringsoppnevnte
Overvannsutvalget. Rådgivende ingeniørers forening anslår at vedlikeholdsetterslepet på norske vannog
avløpsanlegg er på 170 milliarder kroner. Ledningsnettet er dels veldig gammelt, ofte er kloakk og
vann lagt i samme grøft, og det finnes eksempler hvor kun overtrykket i vannledningen gjør at det ikke
siver kloakk inn i vann. En undersøkelse fra klimastiftelsen Cicero viser at det er store forskjeller i hvor
langt kommunene har kommet i klimatilpasningsarbeidet. En tilnærming til denne utfordringen kan
være å utvide de nasjonale ordningene for klimafond. En annen kan være en forsikringspool for
naturskade, for eksempel slik KS FoU-rapporten Fornyelse av finansieringsordninger ved naturskade,
tilpasset kommunenes behov tar til orde for. Behovet for midler til klimatilpasningstiltak i kommunene er
svært omfattende, knyttet til tiltak som skredsikring, åpning av bekkeløp og omlegging av veier, i tillegg
til kostnadene knyttet til reparasjoner etter naturhendelser.

LO savner også en bredere forståelse av forebyggingsbegrepet enn det Samfunnssikkerhetsmeldingen
legger til grunn. Forebygging av tilsiktede hendelser, som skoleskyting og terrorisme, må blant annet
gjøres gjennom å sikre barn og unge gode oppvekstmuligheter, og redusere risiko for at
enkeltpersoner faller utenfor storsamfunnet. Utenforskap, ensomhet og manglende tilhørighet er
kjennetegn ved flere av de som har utført terrorangrep og lignende angrep som skoleskyting med store
og omfattende konsekvenser i Norge og andre land de siste årene. Vi må sikre et inkluderende
samfunn, gode lokalsamfunn og en sterk velferdsstat som fanger opp mennesker som er i ferd med å
falle ut. Ansatte med kompetanse og helhetlig forståelse er helt nødvendig.

LO støtter intensjonen bak å presisere ansvarsprinsippet til også å pålegge ansvarlig instans å ta stilling
til hva som er akseptabel risiko. Å øke bevisstheten rundt risiko og sårbarhet i virksomhetene er viktig,
og innføringen av et endret ansvarsprinsipp kan tenkes å bidra til en slik bevisstgjøring. LO vil likevel
advare mot en situasjon hvor man skyver ut ansvar for vurdering av akseptabel risiko til aktører som
ikke er satt i stand til å utføre dette krevende arbeidet. I mange virksomheter, offentlige som private, vil
kampen for bunnlinja gjøre det vanskelig å prioritere et grundig arbeid med risiko og sårbarhet. At
ansvaret for å vurdere hva som er akseptabel risiko flyttes nærmere virksomheten kan også tenkes å gi
uheldige insentiver til å vurdere terskelen for akseptabel risiko i lys av eget budsjett, heller enn i lys av
samfunnets samlede beredskapsbehov og samlede beredskapsressurser. Det er helt avgjørende at
vurderingen av akseptabel risiko svarer til samfunnsoppdraget. Dette gjelder hele krisespekteret, men
konsekvensene blir størst ved mangelfulle vurderinger for hendelser i de øvre delene av krisespekteret
og i bidraget til totalforsvaret. Det er en forutsetning at presiseringen av ansvarsprinsippet følges opp
av ressursene og virkemidlene som skal til for at intensjonen om større bevisstgjøring faktisk blir
realisert.

Øvelser og samvirke

LO er svært kritisk til mangelfulle tiltak i samfunnssikkerhetsmeldingen knyttet til gjennomføringen av
øvelser. Det må være en satsning for beredskapsarbeidet å styrke øvelsenes kvalitet og øke antallet
øvelser. Læring gjennom og etter øvelser bedrer evnen til å håndtere hendelser. I
Samfunnssikkerhetsmeldingen heter det at «Det øves mye på ulike forvaltningsnivåer og i forskjellige
sektorer». Det er likevel grunn til å advare om at det øves for lite i flere deler av beredskapsapparatet.
For Sivilforsvaret beskriver Samfunnssikkerhetsmeldingen øvingsnivået som «for lavt til å vedlikeholde
grunnleggende ferdigheter». I DSBs kommuneundersøkelse for 2020 fremgår det at noe over en tidel
av kommunene ikke har øvd overordnet beredskapsplan de siste to årene, og bryter dermed de
lovpålagte minimumskravene. Bare noe over halvparten av kommunene har øvd sammen med andre
kommuner, halvparten sammen med frivilligheten, en tredel sammen med henholdsvis private aktører,
Sivilforsvaret og Forsvaret. LO vil også advare om at mange av øvelsene som gjennomføres – på ulike
forvaltningsnivåer og i ulike sektorer – bærer preg av å være i liten skala og, for ofte, rene
skrivebordsøvelser. En ambisjon om å løfte kvaliteten på beredskapen i Norge må innebære et løft for
øvelser i alle øvelsens faser. En egen nasjonal pott for samvirkeøvelser kunne bidratt til å skape
insentiver til flere øvelser med en tydeligere samvirkedimensjon.

LO har ved en rekke tilfeller etterlyst konkrete tegn på at felles trenings- og øvingsfasiliteter vil bli
realisert innen rimelig tid. Antallet samvirkeøvelser bør øke fra dagens nivå, men det er også behov for
å etablere et regionalt, utøvende ledd for å videreutvikle og gjennomføre opplærings- og
øvingsaktiviteter innenfor samvirke. Allerede i 2015 ble Justis- og beredskapsdepartementet forelagt
Mulighetsstudien fra DSB, som anbefalte å etablere ett kompetanse- og øvingssenter i hver landsdel. 2-4
slike treningsbaser på landsbasis bør være et godt utgangspunkt for effektiv og god trening på
tverrsektorielt samvirke.

Det norske beredskapssystemet har grunnleggende problemer med samvirke. 22. juli-kommisjonen
identifiserte dette som ett av sine hovedfunn. Til tross for innføringen av et eget samvirkeprinsipp for
beredskapen vedvarer disse samvirkeutfordringene. Det store forskningsprosjektet NEXUS ved NTNU,
som evaluerte oppfølgingen av 22. juli, har som viktigste konklusjon at de «ikke finner noen tegn til at
samordningsproblemet er løst». LO er bekymret over konsekvensene samvirkeutfordringene har for
befolkningens trygghet og at det ikke ligger betydelige nye tiltak i samfunnssikkerhetsmeldingen for å
bøte på dette. Slike tiltak vil måtte innebære et betydelig løft for samvirkeøvelser og at ledere på alle
nivå i forvaltningen må styrke egne og sine organisasjoners holdninger og kultur til samhandling, slik
22. juli-kommisjonen anbefalte.

Styring og ledelse

LO er bekymret for konsekvensene av omfattende og detaljert mål- og resultatstyring på
beredskapsområdet, og kritisk til at samfunnssikkerhetsmeldingen ikke omtaler dette. Styringen er
preget av detaljerte og spesifikke målsetninger, hvor mål legges oppå mål. Antallet mål i
departementenes tildelingsbrev på samfunnssikkerhetsfeltet er økende, og dokumentasjonskravene
har også økt i kommunene etter innføring av den kommunale beredskapsplikten. Andelen prosessmål
er gjennomgående stor. De omfattende kontrollsystemene tar tid fra det operative arbeidet, flytter
avgjørelser oppover i systemet, vekk fra fagpersoner tett på potensielle hendelser. Samvirke og
helheten i arbeidet blir undergravd av smal mål- og resultatstyring innenfor den enkelte silo. Det skjer
en målforskyvning i retning av det som er enklest å måle, men ikke nødvendigvis det som er viktigst.
Det bør gjøres en gjennomgående opprydning i hvordan målstyringen praktiseres, og hvordan
detaljstyring kan begrenses for å gi plass til faglighet og samvirke.

LO ser verdien av et tydelig toppnivå/toppnode – som kan prioritere på tvers, og mellom sektorene og
etatene. Etableringen av en egen samfunnssikkerhetsminister skulle svare ut en del av dette behovet,
men når denne statsrådsposten ikke ble videreført etter siste endring i Regjeringens sammensetning,
fremstår det som usikkert hvordan dette skal løses i praksis i fremtiden.

Sivile beskyttelsestiltak

Samfunnssikkerhetsmeldingen oppsummerer de sivile beskyttelsestiltakene som «samlet sett
mangelfulle og utdaterte, og tiltakene vil ikke kunne beskytte befolkningen på en tilfredsstillende
måte». LO er sterkt kritisk til at samfunnssikkerhetsmeldingen ikke gjør grep som står i stil med denne
situasjonsbeskrivelsen.

Sivilforsvaret, som har det overordnede ansvaret for de sivile beskyttelsestiltakene, har vært utsatt for
en systematisk politisk nedprioritering over tid og lider under et stort etterslep på ressurssiden. I tillegg
til utilstrekkelige særlige bevilgninger er Sivilforsvaret, som del av DSB, underlagt samme ostehøvelkutt
som alle øvrige statlige virksomheter. LO er bekymret for sikkerheten til Sivilforsvarets mannskaper og
for Sivilforsvarets evne til å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Utstyret i Sivilforsvaret bærer preg av å være
utdatert og det øves mindre enn et kritisk behov. Samfunnssikkerhetsmeldingen virker å legge til grunn
nullalternativet i DSBs konseptutredning for Sivilforsvaret, og dermed velge bort alternativene 1)
nødvendig styrking, 2) tilpasset fremtidens samfunnsbehov og 3) spisset. Konseptutredningen
anbefalte alternativ 2, med en vesentlig endret utdanningsmodell og en stående beredskap med
kasernerte mannskaper. Totalforsvarskonseptet, LTP for Forsvaret, den sikkerhetspolitiske situasjonen
og klimaendringene tilsier en styrking av Sivilforsvarets kapasitet. De ulike elementene i
totalforsvarskonseptet må sees i sammenheng og dimensjoneres i forhold til hverandre.

LO er bekymret for konsekvensene av samfunnssikkerhetsmeldingens forslag om å avvikle dagens
ordning for tilfluktsrom. FFI-rapporten Vurdering av samfunnets behov for sivile beskyttelsestiltak (2016)
heter det at «Varsling, evakuering og tilfluktsrom er fremdeles relevante og nødvendige tiltak for
sivilbefolkningen under en væpnet konflikt», og at «Det finnes ingen andre alternativer som kan
erstatte de nåværende tiltakene og samtidig gi en tilsvarende grad av beskyttelse» og har til
hovedanbefaling at dagens beskyttelseskonsept videreføres, herunder en videreføring av
tilfluktsrommene. Samtidig er det liten tvil om at tilfluktsrommene i dag ikke fullt ut ivaretar den
funksjonen de var tiltenkt. Den samlede geografiske fordelingen av tilfluktsrom er ikke tilpasset
behovene, og en stor del av anleggene er ikke tilfredsstillende vedlikeholdt eller utrustet. Om dagens
sivile beskyttelsestiltak skal legges om til å inkludere en ordning for «trygge oppholdssteder»,
forutsetter LO at opprustede tilfluktsrom spiller en rolle i dette konseptet.

Kommunens beredskapsansvar

Alle større og små kriser skjer i en kommune. Kommunen og dens ansatte og folkevalgte har dessuten
særlig kunnskap om lokale forhold som nasjonale beredskapsaktører har begrensede forutsetninger
for å tilegne seg. Gjennom lov og forskrift om beredskapsplikt har kommunene siden 2010 vært pålagt
et ansvar for helhetlig og systematisk samfunnssikkerhetsarbeid med et tverrsektorielt perspektiv og
samarbeid med andre samfunnssikkerhetsaktører. LO er bekymret for etterlevelsen av den
kommunale beredskapsplikten og kvaliteten på arbeidet med samfunnssikkerhet i kommunene sett
under ett. DSBs kommuneundersøkelse viser at rundt 40 prosent av kommunene bryter med minst ett
av de forskriftsfestede kravene til risiko- og sårbarhetsanalyse og at rundt 40 prosent av kommunene
bryter med minst ett av de forskriftsfestede kravene til overordnet beredskapsplan. Rundt 10 prosent
av kommunene bryter med minimumskravet om øvelser hvert annet år. Dette er bekymringsfullt i seg
selv, men brudd på svært beskjedne minimumskrav indikerer også at kvaliteten på beredskapsarbeidet
som helhet ikke er god. Ressurssituasjonen i mange kommuner er svært krevende, systematikken i
beredskapsarbeidet er ikke god nok og risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner er ikke godt
nok forankret. Særlig i de øvre delene av krisespekteret vil hendelser kunne få svært alvorlige
konsekvenser med en tynnslitt kommunal beredskapskapasitet. Et av hovedfunnene fra
forskningsstudiene i prosjektet NEXUS ved NTNU er at ressursøkningen til samfunnssikkerhet og
beredskap etter 22. juli har kommet på departements- og direktoratsnivået, mens de kommunale og
regionale ressursene ikke har økt. Dette til tross for at forventningene, oppgavene og
rapporteringskravene til det lokale nivået har økt gjennom innføringen av den kommunale
beredskapsplikten. Selv om den kommunale beredskapsplikten har bidratt til oppmerksomhet om
beredskap, men det mangler ressurser i kommunene for å være i stand til å drive beredskapsarbeid på
en god måte. I mange kommuner er arbeidet hendelsesdrevet og avhengig av ildsjeler.

Sentio har i perioden 4.-21. desember 2020 gjennomført en undersøkelse som viser at nesten 3 av 4
kommuner har vurdert, planlagt eller gjennomført reduksjon i kommunale tjenester, og 24 prosent har
vurdert oppsigelser. I 2020 opplevde 83 prosent av kommunene nedgang i frie inntekter, dette til tross
for en hardt prøvet sektor pga pandemien. I tillegg kreves det mer av kommunene som må styrke sitt
beredskapsarbeid.

LO er sterkt kritisk til at det ikke gjøres betydelige grep for å bedre den kommunale beredskapen i
samfunnssikkerhetsmeldingen. Innføringen av kommunal beredskapsplikt har ikke vært fulgt av midler.
De frie midlene til kommunene bør økes for å sikre at Stortingets intensjoner ved innføring av
kommunal beredskapsplikt kan bli ivaretatt. Fylkesmannens pådriver- og veilederfunksjon på
beredskapsområdet bør også styrkes. I tillegg bør alle kommuner pålegges å etablere et bredt
sammensatt kommunalt beredskapsråd.

Brann- og redningstjenesten

De siste årene har BRIS-statistikken til DSB vist at brann- og redningstjenesten får stadig flere typer
oppgaver og høyere antall uttrykninger. I tillegg til en massiv økning i helserelaterte oppdrag er det
flere eksempler på at brann- og redningstjenesten ender opp med å løse flere og flere oppdrag som i
utgangspunktet hører til politiet. Dette er resultatet av en feilslått nærpolitireform der politiet i mange
deler av landet har en svært lang responstid. Brannvesenet derimot er lokalt til stede og stadig oftere
først på åstedet når alle nødetatene varsles. Dersom brann- og redningstjenesten beveger seg inn på
politiets område reiser det en rekke prinsipielle spørsmål. Det er også fare for at brannvesenets tillit i
befolkningen, som i dag er svært høy, vil svekkes. Innbyggere over hele landet har samme krav på
beskyttelse og det er et politisk ansvar å sørge for at politiet er til stede, istedenfor at andre etater uten
tilstrekkelig kompetanse eller legitimitet overtar politiets oppgaver. Økningen i uttrykningen på
helseoppdrag utgjør også en utfordring fordi deltidsbrannfolk oftere må forlate hovedarbeidsplassen
sin, noe som gjør det vanskeligere å kombinere jobb som deltidsbrannkonstabel med øvrig arbeid.
Deltidsbrannvesen har dessuten lave stillingsprosenter, som skal dekke øvingstimene i løpet av året.
Når brann og redning får nye oppgaver krever det øving, noe som reduserer øvingskapasiteten til de
tradisjonelle oppgavene. Også klimaendringene er en av grunnene til flere og mer komplekse
oppgaver.

Regjeringen skriver i meldingen at DSB og Helsedirektoratet skal foreta en gjennomgang av ulike
aspekter ved brann- og redningstjenestens helseoppdrag. I tillegg har DSB og Politidirektoratet fått i
oppdrag å se på samhandlingen mellom etatene. LO mener partene i arbeidslivet bør involveres i
arbeidet som skal foretas.

Endringen og økningen i oppgaver i brann og redning har skjedd gradvis uten noen overordnet plan.
Det trengs derfor en prinsipiell gjennomgang av hva slags oppgaver det er ment at brann- og
redningstjenesten skal løse. LO mener det bør løses ved en egen stortingsmelding om brann- og
redningstjenestens.

Parallelt med flere nye oppgaver for andre etater med påfølgende merkostnader, blir brann- og
redningstjenestens økonomi utfordret. Abonnementskostnader til Nødnett og oppgradering av teknisk
utstyr er kostnader som er lagt til kommunene. LO mener abonnementsordningen for Nødnett må
revideres for å rydde opp i de høye kostnadene for distriktskommuner. Dagens abonnementsordning
rammer deltidsbrannvesen uforholdsmessig hardt. Samfunnssikkerhetsmeldingen omtaler ikke
utfordringene med abonnementsordningen for Nødnett.

Det er behov for ytterligere tiltak for å styrke kompetansenivået i brann- og redningstjenesten. LO er
svært positiv til at lovnadene om etablering av fagskolen for brann og redning endelig ble fulgt av
midler i statsbudsjettet for 2021. Vedtaket om å innføre en lederutdanning på høyskolenivå har
imidlertid ikke blitt fulgt opp. Brannstudien (2013) og evalueringen av de tre storbrannene i Lærdal,
Flatanger og på Frøya vinteren 2014 viste blant annet at brann- og redningstjenesten mangler
strategisk kompetanse på ledelsesnivå som kreves for å håndtere store og komplekse hendelser.

I forslaget til ny brann- og redningsvesenforskrift, som DSB utarbeidet på oppdrag fra Justis- og
beredskapsdepartementet i 2017, lå det inne et krav om heltidsstillinger i de tre øverste
lederposisjonene i alle brann- og redningstjenester. I utkastet som DSB sendte på høring i oktober 2020
var dette kravet fjernet igjen, til tross for at forslaget hadde bred støtte i landets brannmiljø. LO mener
dette er beklagelig, og at det tvert imot er viktig å innføre kravet om heltidsledelse. Dette vil sikre at
ledelsen i mindre brann- og redningstjenester styrkes og at hele Norge får en brann- og
redningstjeneste som er tilpasset morgendagens behov.

Spesialisthelsetjenesten

LO er opptatt av at sykehusene og de prehospitale tjenestene har kapasitet og kompetanse på å ivareta
folks tillit og trygghet når de måtte trenge det. Derfor er vi opptatte av at sykehusene og
ambulansetjenesten har en nærhet til befolkningen der de bor. Bil- og båtambulansene får flere og
flere oppdrag hvor de må ta raske og komplekse avgjørelser slik at pasientene får optimal behandling
på rett sted til rett tid.

Færre ambulansebåter og en altfor liten økning i ambulansebiler i forhold til antall oppdrag svekker
tryggheten for befolkningen i distriktene og i øysamfunn. Den stadig økende oppdragsmengden som
ikke i tilsvarende grad følges opp med flere ambulanser, er utfordrende – særlig i et
beredskapsperspektiv.

Sykehusene dreier mer og mer over fra døgn- til dagbehandling. Det er viktig at kommunene settes i
stand til å ta imot pasienter som har mange komplekse sykdomstilstander. Forventninger om økte
pasientstrømmer må møtes med flere ansatte som har riktig kompetanse.

Luftambulansetjenesten må ses på som en integrert del av de samlede ambulansetjenestene (luft-, bilog
båtambulanse). Nye behandlingsmetoder, økende behov for selektering og lengere transport til
spesialisert behandling stiller økende krav til kompetanse, men utfordrer også kapasiteten til
ambulansetjenesten. Sentralisering av avanserte behandlingstilbud som PCI, traumesentre og
hjerneslagbehandling samtidig med en sentralisering og sammenslåing av legevaktsdistrikter,
medfører at ambulansetjenestens rolle som en kritisk helse- og samfunnsaktør blir stadig viktigere.

Privat sektor og privatisering

Samfunnssikkerhetsmeldingen viser til at det er regjeringens politikk å «finne gode løsninger for å
inkludere privat sektor i beredskapsarbeidet i hele krisespekteret». Private aktører spiller en nødvendig
og viktig rolle innenfor tanken om totalberedskap: Målsetningen er å bruke de samlede ressursene i
samfunnet for å møte det helhetlige trusselbildet. Da må vi dra nytte av beredskapsressursene som
ligger i, for eksempel, oljenæringens helikoptre eller landbruksnæringens maskiner. Imidlertid er det et
grunnleggende skille mellom de tilfellene hvor private aktører og frivillighet komplementerer
beredskap i offentlig regi, og de tilfellene hvor oppgaver som tidligere var offentlige settes ut til private
(privatisering). I hele beredskapssektoren har det over tid vært en tendens i retning av økt vekt på
anbud, outsourcing og offentlig-privat samarbeid. Ulempene er særlig den økte sårbarheten som
oppstår ved mer komplekse verdikjeder med sviktende sikkerhetsstyring, de økte utfordringene med
samvirke som oppstår ved at relasjoner stykkes opp, og de særlige utfordringene anbudsprosesser
skaper i å drive langsiktig beredskapsarbeid. Samfunnssikkerhetsmeldingen forholder seg ikke til disse
problemstillingene, og tar heller ikke opp utfordringene knyttet til konkrete eksempler på privatisering
av beredskap, som luftambulansen, renholdet i Forsvaret, eller drift, vedlikehold og beredskap innen
jernbane. Beredskap og sikkerhet må ilegges større vekt i spørsmål om oppgaver skal løses i offentlig
eller privat regi. Samfunnsberedskap er en offentlig kjerneoppgave på linje med forsvar, politi og
rettsvesen. Beredskapsarbeid er derfor et offentlig ansvar. Erfaringene har vist at det er betydelige
styringsutfordringer i beredskapsarbeidet knyttet til å få til godt samvirke mellom ulike enheter og
nivåer i den offentlige organisasjon. Å benytte private aktører til å utføre oppgaver i
beredskapsarbeidet vil øke styringsutfordringene. Dette er tema som ikke er drøftet i
samfunnssikkerhetsmeldingen

Ostehøvelkutt i beredskapen

Gjennom den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) har alle statlige
virksomheter vært utsatt for ostehøvelkutt av varierende størrelse – mellom 0,5 og 0,8 prosent av
budsjettet – siden 2015. Ostehøvelkuttene svekker kvaliteten på arbeidet i flere av de statlige
virksomhetene som er del av beredskapsapparatet. I en undersøkelse gjennomført av Fafo svarer 75
prosent av tillitsvalgte og ledere i statlige virksomheter generelt at aktivitetsnivået og tjenestetilbudet
har blitt redusert som følge av ostehøvelkuttene. Eksempler på kutt i beredskapen inkluderer
Folkehelseinstituttet, som blant annet har finansiert ABE-reformen gjennom å kutte antall
smittevernansatte i årene fram til korona-pandemien traff landet. I Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap har alle ekstrabevilgninger som ble gitt for å styrke beredskapen etter 22. juli blitt spist
opp av kutt. Konsekvensene av ostehøvelkutt i DSB, i kombinasjon med manglende bevilgninger til
vedtatt politikk, har blant annet vært avlysning og nedskalering av øvelser, utsetting av prosjektet med
massevarsling av befolkningen på sms, reduksjon i kontrollen med kjemikalier som kan brukes til
bomber og kutt i satsning på totalforsvaret i Nord-Norge. Både forvaltningsoppgaver og spissere deler
av beredskapen er organisert i statlige etater og rammes av kuttene. Desentraliserte oppgaver er særlig
utsatt, slik også evaluering av tilsvarende kutt i andre land viser. I Kriminalomsorgen har ABE-reformen
ført til pålagte innsparinger på vel en kvart milliard kroner, per 2021. Kuttene her har mer enn noe
medført lavere bemanning, som igjen fører til tøffere arbeidshverdag for de ansatte, dårligere
soningstilbud for de innsatte; forverret sikkerhet for ansatte og innsatte – og til sjuende og sist:
dårligere samfunnssikkerhet for oss alle. LO er svært kritisk til ostehøvelkuttene, som bør avvikles, og til
at denne betydelige delen av regjeringens beredskapspolitikk ikke er omtalt i
samfunnssikkerhetsmeldingen.

Frivillighet

Over hele landet spiller frivilligheten en viktig rolle i beredskapen. LO er kritisk til at
samfunnssikkerhetsmeldingen ikke inneholder tiltak for å styrke den frivillige beredskapen. Den
fleksible og desentraliserte beredskapen den organiserte frivilligheten representerer, blir satt under
press gjennom at klimaendringene, at stadig flere oppsøker ekstreme naturopplevelser og at
profesjonaliseringen av nødetatene stiller større krav til frivillighetens utstyr. Grunnfinansieringen til de
frivillige beredskapsorganisasjonene bør styrkes for å svare på dette behovet. LO vil også påpeke at
utrullingen av Nødnett blir begrenset av at frivilligheten får dekket kostnadene til et lavere antall
terminaler enn hva behovet tilsier.

Logistikkberedskap

Kriser og beredskapssituasjoner av et stort omfang vil kreve en massiv logistikkunderstøttelse. Flere
viktige problemstillinger knyttet til logistikkberedskap er ikke behandlet i
samfunnssikkerhetsmeldingen. Et viktig spørsmål er om samfunnet har den logistikkberedskapen som
trengs. Tilgjengelige og tilstrekkelige logistikkressurser er kritisk å ha på plass under kriser og andre
beredskapssituasjoner, og det kunne ha vært formålstjenlig å få vurdert hvilken rolle Forsvarets
logistikkberedskap bør ha i et totalberedskapsperspektiv og hvilken rolle eventuelle andre
leverandøravtaler og beredskapsavtaler skal spille i slike situasjoner?

Digital sårbarhet

LO er kritisk til forslaget om etablering av en markedsplass for skytjenester som hovedløsning på
utfordringene knyttet til skytjenester i offentlig sektor. Stadig mer av informasjonen i offentlig sektor
lagres i skyen, og en fortsatt ensidig satsning på private løsninger betyr at skytjenestene i all hovedsak
vil befinne seg på serverne til store selskaper som Microsoft og Amazon. Viktige deler av offentlig
sektors data er det ikke ønskelig at lagres på servere i utlandet. Utenlandsk lagring innebærer at data
krysser andre staters avlyttingssystemer og at norske sikkerhetsmyndigheters mulighet til å ettergå
infrastrukturen er begrenset. Det er smartere å bygge opp skytjenester for det offentlige på statlig eide
servere i Norge, slik man gjør iblant annet Tyskland, Frankrike og Nederland. Da unngår man også
utfordringen med at data på utenlandske selskapers servere potensielt kan være underlagt utenlandsk
lovgivning og dermed utleveres. Løsninger for oppbevaring av særlig sensitiv informasjon på statlige
servere bør prioriteres først. LO vil også i denne sammenheng påpeke at Nasjonal sikkerhetsmyndighet
i sin siste trusselvurdering beskriver den samlede avhengigheten av internasjonale skyleverandører
som en særlig digital sårbarhet for Norge.

LO mener det bør stilles tydelige IKT-sikkerhetskrav ved alle offentlige anskaffelser. Digitalisering er i
økende grad en del av kjerneoppdraget for offentlige virksomheter. Det betyr at det ikke i det enkelte
tilfelle er åpenbart riktig å kjøpe inn IKT som en tjeneste fra private leverandører. Offentlige
virksomheter vil også måtte bygge og opprettholde sin egen digitale kompetanse og løsninger. Gode
innkjøp forutsetter god egen kjernekompetanse. Likevel kan sikkerhetsutfordringer også være
vanskelige å forutse og krevende for små innkjøpere å selv forhandle frem. Det bør derfor pålegges å
stille strengere og felles krav gjennom anbudskontraktene fra offentlige innkjøpere. Også kravene til
IKT-sikkerhet ved tjenesteutsetting kan med fordel strammes inn. Et utgangspunkt for tydeligere
regulering bør være de ulike standardavtalene, kontraktsmalene og veilederne som finnes på området,
som kan være utgangspunkt for absolutte krav.

LO vil også understreke viktigheten av å fullføre etableringen av alternativt kjernenett. Bortfallet av
kjernenettet vil få svært store konsekvenser for all elektronisk kommunikasjon i Norge, og vi viser til
Lysne I-utvalgets beskrivelse av at «den totale summen av samfunnsverdier [Telenors kjernenett]
bærer, er uakseptabelt høy». Pilotprosjektet for alternativt kjernenett har foreløpig ikke ført til konkrete
resultater.

LO er kritisk til den geografiske variasjonen i tilgang på tele- og datakommunikasjon. I tettbygde strøk
har 98 prosent tilgang på høyhastighetsbredbånd med fiber, mens 59 prosent har det samme i
distriktene med spredt bosetting. Om lag 20 prosent av det norske landarealet er uten dekning for 4G
mobildata, med lavest dekning for Sogn og Fjordane og Troms. Tilgang på bredbånd og mobildekning
er avgjørende for tilgang på informasjon og kommunikasjon i krisesituasjoner og arbeidet med å
utbedre tilgangen på dette bør styrkes gjennom økte midler. Midler til flere alternative ekom-linjer med
geografisk atskilte traseer vil dessuten bidra til å redusere sårbarheten for regionale eller lokale bortfall
ved naturhendelser, strømbrudd eller graveskader på kabler.

Den fundamentale avhengigheten av kraft, både for digitale løsninger og for samfunnet generelt, tilsier
særskilte tiltak her, som uteblir i samfunnssikkerhetsmeldingen. Det bør legges opp til flere øvelser for
langvarige strømbrudd, og nødstrømkapasiteten for vitale samfunnsfunksjoner må kartlegges og
styrkes. For særlig den regionale og lokale forsyningssikkerheten av kraft er det en forutsetning med
lokalkunnskap og å være raskt til stede ved et strømbrudd. Konsolidering i færre, større selskaper
og/eller redusert bemanning i de lokale nettselskapene er konsekvensen av innføring av bestemmelsen
om selskapsmessig og funksjonelt skille i energiloven. Det vil svekke lokalkunnskapen og den lokale
tilstedeværelsen av montører som kjenner terreng og strømnett. Begge deler er viktig for
strømberedskapen. Sentraliseringen og oppsplittingen av kraftsektoren bør begrenses, gjennom å
unnta nettselskap med færre enn 100.000 kunder fra bestemmelsen om selskapsmessig og funksjonelt
skille, slik også EØS-avtalen åpner for.

En lang rekke systemer og mye funksjonalitet – også samfunnskritiske systemer og funksjonalitet – er i
økende grad avhengig av satellittbaserte posisjonerings-, navigasjons- og tidssystemer (PNT). Bortfall
og forstyrrelser av PNT-systemer kan både knyttes til utilsiktede hendelser som romvær og tilsiktede
hendelser som jamming og spoofing. Robustheten i PNT-systemene bør styrkes gjennom aktiv norsk
deltakelse i de europeiske satellitt-programmene, gjennom å opprettholde og sikre installasjoner for
visuell og radarbasert navigasjon langs kysten og ved å utrede ytterligere back up-løsninger for
satellittbortfall.

Norge er et av de landene hvor digitale betalingsmidler utgjør størst andel av økonomien. Overgangen
fra kontanter representerer en økende sårbarhet, og – eksempelvis – et omfattende digitalt angrep
som rammer betalingsløsningene vil kunne medføre store sosiale, økonomiske og psykologiske
konsekvenser for befolkningen. Presiseringen av kontantplikten i finansforetaksloven i 2019 er ikke
tilstrekkelig for å bøte på denne sårbarheten, som også blant annet må møtes med øvelser.

Politiet

Samfunnssikkerhetsmeldingen peker på at politiets nye beredskapssenter er operativt i 2020. Det er
viktig at dette har kommet på plass. Samling av bistandsressurser og en arena for samtrening vil
forsterke evnen til å forebygge, avverge og håndtere ekstraordinære hendelser.
Samfunnssikkerhetsmeldingen viser også til at det har blitt bevilget midler til trening ved senteret for
500 innsatspersonell fra politidistriktene årlig. Det er grunn til å spørre hvor langt midlene for trening
rekker, utover de spisseste mannskapene. Det vil være en styrke for Politiet om alle kategorier av
innsatspersonell får anledning til å trene ved beredskapssenteret.

Samfunnssikkerhetsmeldingen beskriver påplussinger i økonomiske bevilgninger til politiet. Likevel
opplever LO at budsjettene i politidistriktene aldri har vært trangere. Regjeringens politikk har i stor
grad bestått i øremerking og detaljstyring, og dessuten ostehøvelkutt som har blitt skjøvet ut til
politidistriktene fra sentralt hold i Politiet.
Samfunnssikkerhetsmeldingen viser til at Politiet er styrket med over 3100 årsverk, hvorav over 2000 er
politiårsverk. Målet om 2 politifolk per 1000 innbyggere har gitt et sterkt fokus på politiårsverk over
andre ansattgrupper i Politiet, og eksempler på at den økonomiske situasjonen har gjort at
resultatmålet har blitt oppnådd gjennom å erstatte sivilt ansatte med politiansatte. Omrokkering av
ansattgrupper med en slik kvantitativ begrunnelse innebærer en risiko for en svekking av kvaliteten på
arbeidet.

Nærpolitireformen har gitt en sentralisering av politiet. Flere undersøkelser av reformen viser at den
har svekket politiets lokale tilstedeværelse. Forskningsprosjektet Ledelse, implementering, effekter og
resultater av nærpolitireformen viser for eksempel at 4 av 5 politifolk mener henholdsvis det
forebyggende politiarbeidet og beredskapen blir dårligere eller den samme som før, og bare 1 av 5
mener reformen gir mening. En annen forskningsrapport – Nærpolitireformen og politiets relasjon til
publikum – viser at nesten halvparten av lederne i politiet mener forebygging i mindre grad har blitt
prioritert etter nærpolitireformen ble igangsatt, og 7 av 10 politiansatte har en dårlig følelse ved
arbeidsdagens slutt på grunn av tids- og ressursmangel. LO er positive til at statsbudsjettet for 2021
viderefører de 400 politistillingene som ble opprettet i forbindelse med korona-pandemien, men
forventer at betydelige utfordringer for politidistriktenes handlingsrom likevel vil vedvare.

Kriminalomsorg

Kriminalomsorgen er ikke omtalt i samfunnssikkerhetsmeldingen. LO vil på det sterkeste advare mot å
ikke se kriminalomsorgen som en aktiv del av våre felles ressurser for samfunnssikkerheten. God og
rehabiliterende straffegjennomføring er både sanksjonerende og forebyggende. Kriminalitet skaper
usikkerhet, og undergraver det tillitsbaserte samfunnet. Forebygging av tilbakefall – av gjentatte
lovbrudd – er en helt nødvendig prioritering for å redusere alvorlig kriminalitet og øke sikkerheten.
Soningens innhold skal bidra til å bekjempe kriminalitet. Soning for lovbrudd må derfor være mer enn
straff, noe mer enn frihetsberøvelse. Den skal beskytte samfunnet mot ny kriminalitet, imøtekomme
krav om allmenn rettsfølelse og yte ofrene en form for rettferdighet. Men soning må samtidig være
rehabilitering av den domfelte, og forebygging av ny kriminalitet.

Kriminalomsorgen er truet av økonomiske kutt. Disse kuttene har ført til at fører til at førstelinja
svekkes, hverdagen blir tøffere i fengslene og tjenesten blir farligere. Resultatet er mindre
innholdsarbeid, mindre rehabilitering og svakere tilbakeføring for den enkelte til samfunnet.
Friomsorgen arbeider målrettet med de ulike straffegjennomføringene i samfunnet, men er på lik linje
med fengslene rammet hardt av ABE-kuttene. Det utfordrer muligheten til å oppfylle
samfunnsoppdraget og økt samfunnssikkerhet når faglig arbeid erstattes med samlebåndmentalitet.
LO krever at disse utfordringene erkjennes, kriminalomsorgens samfunnsverdi må anerkjennes. En god
kriminalomsorg som er i stand til å levere på samfunnsoppdraget er et bolverk mot blant annet
radikalisering, økonomisk kriminalitet, gjengkriminalitet, vold og overgrep.

Tillit og økende ulikhet

LO er svært bekymret for den økende økonomiske ulikheten i Norge. I en beredskapssammenheng er
dette viktig fordi økonomisk ulikhet svekker tilliten mellom folk og mellom folk og myndigheter. Tillit er
grunnpilaren for all beredskap. Når befolkningen har tillit til myndighetene følger vi myndighetsråd.
Korona-krisen har vist oss verdien av dette i praksis. Svært mange har fulgt myndighetenes anvisninger
– mens de som har hatt lavest tillit til myndighetene i minst grad har fulgt anvisningene. Tilliten til
hverandre gjør også at vi stoler på at andre følger myndighetenes anvisninger, og at vi stiller opp for
hverandre, enten om det er en pandemi som rammer oss, en flom eller en væpnet konflikt.

Matsikkerhet

LO er kritisk til at samfunnssikkerhetsmeldingen ikke behandler tilgangen på mat i krise. Vi er sårbare
for en mer ustabil situasjon internasjonalt, fordi vår matforsyning i stor grad avhenger av import fra
andre land. Det bør gjøres mer for å sikre komplette verdikjeder for mat i Norge. Da er vi mindre
sårbare for kriser og ustabilitet internasjonalt. Vi bør ha et ambisiøst mål om at minst 50 prosent av
maten som spises i Norge, skal være produsert i Norge. Vi må få på plass en norsk fôrindustri som kan
erstatte den ikke-bærekraftige soyaen vi importerer. Vi må foredle mer av den fisken vi tar opp av havet
selv, heller enn å sende den til utlandet som ubearbeidet fisk. Dette vil kreve blant annet et
kompetanseløft for ansatte innen foredlingsindustrien. Primærproduksjonen må i større grad baseres
norsk kompetanse i fremtiden. Det er derfor viktig med kompetanseutvikling for ansatte i verdikjeden
for mat, samt gjøre de mer attraktive. Matproduksjon er basis for at et samfunn skal kunne klare seg,
med økende befolkningsvekst og i krisetider.

Ras og skred

Ras og skred er blant naturhendelsene som tar flest liv i Norge. I tillegg til kommunenes ansvar knyttet
til blant annet klimatilpasning og arealplanlegging, spiller NVE en viktig rolle blant annet i å kartlegge
risiko og forebygge og begrense skader. Samfunnssikkerhetsmeldingen viser til at regjeringen har
bevilget ekstra midler til NVE i 2020, til arbeid med flom- og skredsikring. LO vil likevel påpeke at
avstanden er stor mellom de faktiske behovene og de faktiske ressursene i NVE. NVE har i flere år
fremmet satsingsforslag om midler over statsbudsjettet til forebygging av naturskader under et klima i
endring. I 2019 viste NVE til udekte behov for nær 4 milliarder knyttet til tiltak mot flom og skred.
Klimaendringene gjør at dette pengebehovet vokser. LO vil også vise til at ABE-kutt i NVE har ført til at
virksomheten har blitt mer avhengig av eksterne konsulenter. Det er sårbart når det er relativt få egne
ansatte fagpersoner på hvert fagfelt.

LO mener det er et presserende behov for kartlegging av kvikkleire i Norge. Kvikkleireskred i bebygd
område vil kunne ha enorme konsekvenser for liv og helse, slik blant annet DSBs kvikkleirescenario fra
Trondheim i Analyser av krisescenarioer tegner opp, og som skredet i Gjerdrum har vist i praksis. Å
bygge opp kompetanse og kapasitet på dette i Norge vil trygge befolkningen, og kan også tenkes å ha
positive ringvirkninger også for norsk næringsliv, med sin kompetanse innen blant annet
petroleumsgeologi og romteknologi, som kan bygges videre på.

Kraftigere nedbør knyttet til klimaendringene vil også føre til økt risiko for skred og ras som treffer
bilveier. Statens vegvesen kartla i 2019 etterslepet knyttet til sikring av skredpunkt med høy til middels
rasfaktor til 70 milliarder kroner. LO mener det må settes av økte midler til ras- og skredsikring av veier
både på nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt. LO har gjennom flere år etterlyst en kartlegging av
særskilt utsatte veistrekninger med tanke på skred- og tunellsikring, med henvisning til Stortingets egen
målsetting om et skredsikkert veinett innen 2030.

De ti siste årene har flom, skred og andre værrelaterte vannskader (overvann) gjort skader for mer enn
15 milliarder kroner, ifølge Klimarapport fra Finans Norge (2019). Uten forebygging og tilpasning til
klimaendringene vil skadeomfanget øke. De store skadekostnadene for samfunnet tilsier at
forebyggende tiltak vil være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Koronapandemien

Et eget kapittel i samfunnssikkerhetsmeldingen tar for seg koronapandemien, regjeringens strategi og
organisering og koordinering av regjeringens arbeid. LO er innforstått med at det er
koronakommisjonen som skal gjøre en helhetlig gjennomgang og evaluering av myndighetenes
håndtering av koronapandemien. Vi vil likevel her løfte fram noen sentrale momenter knyttet til
korona-håndteringen som ikke er tilstrekkelig belyst i samfunnssikkerhetsmeldingen.
For det første oppstod det mangel på smittevernutstyr. Personlig smittevernsutstyr (PPE), som
munnbind, øyebeskyttelse, frakk med lange ermer og hansker, produseres ikke i Norge.
Lagerkapasiteten var begrenset, og mange land ville holde på eget utstyr, prisene steg og de de aller
fleste norske kommuner manglet munnbind og annet smittevernsutstyr. Den 20. mars ble Norge hasteinnmeldt
Norge i EUs felles innkjøpsordning for legemidler, medisinsk materiell og verneutstyr, tre
dager for sent til å være med på et stort fellesinnkjøp av respiratorer og smittevernsutstyr. Som følge
av manglende lagre og forsinkede innkjøp ble mangelen på utstyr betydelig både i
spesialisthelsetjenesten og i helse, omsorg, utrykning og andre tjenester. Fordi personlig
smittevernutstyr var nødvendig for å ivareta smittevern gjorde manglene at kapasiteten ved mange
sykehus ble lavere enn den ellers kunne vært. Som følge av manglende utstyr sendte Helsedirektoratet
ut en oppfordring til alle landets kommuner om å rasjonere smittevernutstyr, tiltak som blant annet
medførte at engangsutstyr ble brukt flere ganger. Fra flere sykehus, andre institusjoner og i alle deler
av kommunehelsetjenesten ble det i løpet av hele våren 2020 rapportert om stor mangel på
grunnleggende smittevernsutstyr.

For det andre er LO bekymret over risikoen for legemiddelmangel, og særlig over tilgangen på
legemidler under en pandemi. I 2019 ble det rapportert om 1245 tilfeller av at et legemiddel ikke kan
leveres i Norge til Legemiddelverket, mot 684 tilfeller i 2018. Problemet vil typisk forsterkes i en
helsekrise. I 2010 konkluderte et offentlig utvalg nedsatt av Helse- og omsorgsdirektoratet at Norge
ville kunne stå uten tilstrekkelig tilgang på vaksiner ved en pandemisk influensa. De aller fleste
legemidler som brukes i Norge er produsert i utlandet. Produksjon av legemidler er ofte konsentrert
innenfor bestemte geografiske områder, og til få produsenter av virkestoff. Helsedirektoratet ble i 2018
bedt om å utrede nasjonal legemiddelberedskap. Helsedirektoratet påpekte i sin påfølgende analyse at
«I en tid med økende politisk ustabilitet er det også uheldig å være avhengig av forsyning fra et fåtall
land, som det globale markedet for legemidler må forholde seg til.» Etter LOs syn er det nødvendig
med økt nasjonal kontroll over tilgangen på legemidler, og korona-pandemien er en påminning om
viktigheten av dette. Vi har i Norge sterke helseforskningsmiljøer og tilgrensende fagmiljø innen
livsvitenskap, tilgang på verdifullt restråstoff og etablert produksjonskapasitet blant annet i
prosessindustri og vaksiner av fisk som til sammen utgjør et godt grunnlag for ytterligere norsk
produksjon av legemidler.

For det tredje var det betydelige uheldige sider ved stengningen av landets skoler. Stengningen kom
ikke etter råd fra faglige myndigheter og erfaringer fra tidligere epidemier har ikke påvist effekter av å
stenge skoler på smittespredning. Det er liten tvil om at hjemmeskole øker de sosiale forskjellene
mellom skolebarn. Etter LOs syn ble det heller ikke satt inn tilstrekkelige tiltak for store grupper av
sårbare barn som ble stående uten et tilbud. Når skolen forsvinner, er det ikke bare læring som
svekkes, men også skolens mulighet til å oppdage og undersøke sosiale utfordringer. Mange skoler har
også hatt store ekstrakostnader forbundet med krisehåndtering. Det var også avgjørende mangler i
listen over yrkesgrupper definert som del av virksomheter med samfunnskritisk funksjon.
Yrkesgruppene på denne listen kunne etter Helsedirektoratets vedtak av 12. mars få tilbud om
barnehage og skole. Blant annet kom ansatte i barnevernet, renholdere og saksbehandlere i NAV først
inn på listen over samfunnskritisk personell etter sterkt påtrykk fra blant andre LO og forbund i LOfamilien.
For det fjerde er LO kritisk til de betydelige forskjellene i smitteverntiltak mellom kommuner. Allerede
under evalueringen av svineinfluensaepidemien i 2009 ble det påpekt av DSB at det er problematisk at
kommunene ikke har ensartede smitteverntiltak under en pandemi. I evalueringen heter det at
«Håndteringen av pandemien viste at det kan være ulike oppfatninger om bruken av smittevernlovens
fullmaktsbestemmelser hos de mest sentrale aktørene. DSB mener at pandemisk influensa er en
hendelse som i størst mulig grad bør møtes med ensartede smitteverntiltak over hele landet eller i det
minste regionalt, og at smittevernlovens fullmaktsbestemmelser derfor i dette tilfellet kan fremstå som
noe uhensiktsmessige.» Likevel tok det tid før norske myndigheter kom på banen med tydelige
nasjonale råd.

For det femte er LO kritisk til manglende åpenhet rundt avgjørende sider ved korona-håndteringen. En
rapport om sårbare barn og hvordan de ble rammet av krisen ble først offentliggjort ni dager etter at
den ble overlevert regjeringen. De daglige statusrapportene Helsedirektoratet sender til forvaltningen,
er hemmelige med henvisning til «interne saksforberedelser» og «nasjonale forsvars- og
sikkerhetsinteresser». Et brev fra FHI om «Smitterisiko ved åpning av videregående skoler» til
departementet 20. april ble unntatt offentlighet «for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser».
Et notat om «kommunenes kapasitet til å håndtere koronaviruset», ble unntatt offentlighet fordi
«dokumentet er utarbeidet for intern saksbehandling». Da Helse Sør-Øst skrev brev om
«Testsituasjonen i Norge – hvordan øke den?», ble saken unntatt offentlighet av direktoratet for å sikre
«forsvarlig ivaretagelse av det offentliges interesser». FHIs redegjørelse «om arbeidet med håndtering
av koronavirus 31.1.2020», som kaster lys over hvordan koronaviruset ble håndtert i starten, er unntatt
offentlighet av departementet «av hensyn til intern saksbehandling». Tall over «helsetap på grunn av at
Covid-19 fortrenger annen aktivitet i helsetjenesten» ble unntatt offentlighet «av hensyn til forsvarlig
ivaretagelse av det offentliges interesser». Det er LOs syn at dokumenter og faktagrunnlaget som har
vært grunnlag for regjeringens tiltak burde vært tilgjengelige for offentligheten og gjenstand for politisk
debatt, og at det ville styrket pandemihåndteringen og tilliten til den. En må anta at regjeringens tiltak
er basert på en avveining mellom ulike hensyn. Uten innsyn i regjeringens beslutningsgrunnlag,
herunder faktagrunnlag og faktiske avveininger, tapes den demokratiske kontrollen med regjeringens
krisehåndtering. Det er en farlig utvikling, som på sikt vil svekke befolkningens tillit til tiltakenes
begrunnelse og oppslutningen om krisetiltakene.

For det sjette er LO svært bekymret for hvordan utsatte grupper har blitt rammet av koronapandemien
og av smitteverntiltak og hvilken støtte de har fått fra fellesskapet. Barn og unge med
særskilte behov har blitt rammet gjennom skole- og barnehagestengning, men også gjennom stengte
fritidsklubber, idrettsaktiviteter og biblioteker. Skolehelsetjenesten har vært mindre tilgjengelig enn
normalt. Familier som allerede har hatt konflikter har fått økt konfliktnivå, uten at Familievernet har
kunnet bidra med mekling. Samtidig har eldre vært særlig utsatt for smitte og dødelighet, og er
dessuten sårbare i møte med mange av smitteverntiltakene. På sykehjem har ikke eldre fått møte sine
nærmeste, og mange har måttet forholde seg til nye og skiftende pleiere og personell. Hovedårsaken til
dette er at mer enn 60 % av ansatte innen pleie og omsorg jobber deltid. Gamle har måttet møte døden
alene. For personer med behandlingsbehov har operasjoner, utredninger og kontrolltimer blitt utsatt
som følge av pålegg om økt kapasitet for koronapasienter, og etter hvert også som følge av manglende
smittevernsutstyr ved sykehusene. 320 000 færre pasienter fikk behandlingen de skulle hatt i mars og
april 2020 sammenliknet med samme periode året før. Kreftpasienter ble hardt rammet. Tall fra
Helsedirektoratet viser at 622 færre pasienter fikk et pakkeforløp med utredning, diagnose eller
behandling sammenliknet med 2019, en nedgang på 30 prosent. Også avtaler innen rus og psykisk
helse har blitt utsatt. Smitteverntiltak i kriminalomsorgen har for mange gått ut over både livskvalitet
og tilbakeføring til livet etter soning. Samtidig hadde også fengslene redusert bemanningskapasitet.
Nødhjelptelefonene for voldsutsatte opplever nedgang i antall som tar kontakt, selv om man vet at
kriser øker sannsynligheten for vold. Tilbud er redusert for eksempel ved at dagtilbud, samtaletilbud og
advokathjelp gis over telefon, et alternativ som ikke nødvendigvis er tilgjengelig i et voldelig hjem.
Behovet for informasjon i krise og tilgjengelig for alle, og på flere språk, har også blitt tydelig illustrert
av korona-pandemien, hvor en sannsynlig årsak til økt smitte i enkelte minoritetsmiljøer kan knyttes til
språkutfordringer.

Med vennlig hilsen
LO Norge
Are Tomasgard
(sign.)
Dette brevet er godkjent elektronisk i Landsorganisasjonen i Norge og har derfor ingen signatur.

Vår nyeste utfordringen i beredskapssammenheng er klimaendringene. De fører til mer omfattende naturskader fra storm, flom og ras, og lokalsamfunn kan rammes svært hardt. Det nyeste eksempelet er kvikkleireskredet i Gjerdrum og den stille miljøkatastrofen da det var flom i Akerselva nå nylig.

Lange tørkeperioder fører til skogbranner. Smelting av breer fører til ustabile forhold i fjellet. Orkaner og tropisk regn kan føre til jordskred. Med våtere og villere klima vil flom komme hyppigere, og med større intensitet. Vi støtter at man må ta slik faren for skade på folk og infrastruktur alvorlig.

Likevel. At nedbørsrekorder og flom gir vann i kjellere og perioder med uframkommelighet har vi klart for oss, mens konsekvenser for insekts, dyr og fugleliv, for fisk og vanndyr, og for vegetasjon blir gjerne glemt. Og den er ofte høy. 

Naturberedskap i forhold til klimaendringer er et relativt nytt område for de fleste land, og det er derfor et stort behov for mer informasjon og kunnskap, ikke minst med tanke på de mest sårbare områdene. Vi må omstille vår måte å tenke beredskap på, slik at vi også ser at økosystemene og alt liv i naturen rammes, ikke bare mennesker og infrastruktur. 

Vi må tilpasse oss naturkreftene, vi kan ikke kontrollere dem. Ikke minst er økosystemene under stadig større press, og den nordiske fauna er ikke skapt for villere og våtere vær. Ønsker vi å beholde faunaen i Norge som vi kjenner den, må vi forstå at bevare ikke bare betyr å la være å skade, men at man faktisk må foreta aktive handlinger for å beskytte under uønskede hendelser. For å beholde vår egenartede nordiske fauna, må den sikres ved beredskap.

Beredskapsplaner for områder utsatt for klimaendringer må ta i betraktning at urbanisering etterlater en sårbar natur. Nedbygging av myr forsterker klimaendringer, snauhogst gir fare for jordskred. Endring i strandsonen ødelegger gyteområder. Bl.a torsk i Oslofjorden. Forebygging handler også om restaurering av natur der økosystemene står i akutt krise. 

Naturmangfoldlovens formål er at naturen tas vare på. Riktignok har den et fokus på hvordan mennesket aktivt ikke skal skade den, men klimaendringene fører til skader som indirekte  er menneske-forskyldt, og er det vår plikt etter lovens formål å planlegge beredskap som beskytter, ikke rammer økosystemene. 

For å beskytte infrastruktur kan ubetenksomt bli gjort på bekostning av økosystemene. Det ser vi blant annet ved flomsikring som har lagt elvene døde. Livet i naturen og bevaring av økosystemer må med i beredskapsplaner på lik linje med mennesker og infrastruktur. 

Kystverket er forurensningsmyndighet i forbindelse med akutt forurensning, Man får derfor inntrykk at at per dags dato har man kun fokus på akutte utslipp til havs. Skade på forurensende infrastruktur kan også skje på land. Selv om Norge ikke har mye erfaring med akuttberedskap for økosystemer i innlandet, er det tid for å se at dette behovet i høyeste grad er tilstede. Spesielt med tanke på skogbrann. NGOs med fokus på dyr bør vurderes som sammarbeidspartnere for beskyttelse av dyreliv rissikoområder for skogbrann.

Resipirentene nær de store byene er særlig utsatt. Bysentrum, veier og industriområder gir svært farlig overvann,  “urban runoff” som er giftig og bør pumpes opp. Brann- og redningsvesen og Sivilforsvaret har samlet sett lite pumpekapasitet, og mange av pumpene egner seg ikke til å suge opp forurenset vann. Det er heller ingen praksis på å forsøke å utøve slik sikring på linje med skogbrannslukking, som kan være en god sammenligning.

Kombinasjonen av ufullstendige beredskapsplaner og manglende kunnskap om hvor farlig dette overvannet er, er katastrofal. Det fører til, som i Oslo, at ukontrollerte mengder av overvann iblandet byjord er en stor fare for livet i resipienten, hver gang vi har flom. Noe som skjer flere ganger i året. Om man går på detaljnivå må eksempelvis ekstraordinær håndtering av sandfang og rensedammer inn beredskapsplanen for byer med tanke på beredskap for for de nærliggende resipientene.

Gjennom dugnad har vi ofte gode forutsetninger for å vare på naturen under uønskede hendelser. Man må sikre samarbeid mellom beredskapsmyndigheter, humanitære og andre samfunnsnyttige organisasjoner som ivaretar beredskaps- og redningsfunksjoner i samfunnet, også innenfor naturberedskap. Det er derfor viktig å tenke nytt, og ikke bare ha fokus på tradisjonelle beredskapsorganisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp.