Midlertidige endringer i smittevernloven (oppholdssted under innreisekarantene mv.)

Karantenehotellordningen ble innført ved kongelig resolusjon 6. november 2020 om endringer i covid-19-forskriften. Endringsforskriften inneholdt en ny § 5 om krav til de som skal være i innreisekarantene, § 5a om krav til de som skal være i smittevernkarantene og § 20 om myndighet til justisdepartementet til å fastsette krav til gjennomføringen av karanteneordningen. I tillegg ble det gjort noen endringer i henvisninger i  § 15 om frisørvirksomhet og lignende. Forskriften ble hjemlet i smittevernlovens § 4-3, § 4-3a og § 7-12. Innreisekarantene er hjemlet i § 4-3 og smittevernkarantene er hjemlet i lovens § 4-3a.

Endringsforskriften ble gitt med hjemmel i smittevernloven § 7-12. Etter smittevernloven § 7-12 skal bestemmelser regjeringen gir etter denne hjemmelen fremmes for Stortinget som forslag til lov dersom de skal vare ut over 30 dager. Det må bety at regjeringen ikke har kompetanse til endre eller videreføre reglene når de har vart over 30 dager, men må overlate dette til Stortinget.

I utgangspunktet er det neppe noe i veien for å gi lovmessig hjemmel til regjeringen til å gi bestemmelser om hvordan en karanteneplikt skal gjennomføres, herunder at den skal skje på et anvist oppholdssted. Spørsmålet er likevel om dette kommer i en annen stilling når bakgrunnen for et slikt forslag er at regjeringen har brukt unntaksbestemmelsen i § 7-12, som er en type unntaks- og beredskapshjemmel. Etter mitt syn har departementet her valgt en modell som står i et problematisk spenningsforhold til den gjeldende lovgivningen. Bestemmelser som regjeringen vedtar i medhold av § 7-12 er midlertidige og underlagt parlamentarisk kontroll. Dette følger av bestemmelsens henvisning til beredskapslovens §§ 3 og 4. Beredskapsloven § 3 annet ledd sier at «Bestemmelser gitt av Kongen med hjemmel i denne paragraf skal snarest mulig meddeles Stortinget». I tredje ledd sier den at «såfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, skal de snarest mulig legges fram som lovforslag.»

Dette innebærer at dersom regjeringen legger frem forslag til en fullmaktsbestemmelse i stedet for å legge frem bestemmelsene som lovforslag, så legger den i realiteten frem et forslag som endrer innholdet av smittevernloven § 7-12. Etter mitt syn er det prinsipielt sett problematisk at regjeringen foreslår å endre på de grunnleggende spillereglene midt under en pågående kritisk situasjon. Generelt sett er dette en dårlig ide. De reglene vi har for å håndtere akutte situasjoner er gitt under rolige forhold og etter en ordinær lovbehandling med offentlig utredning, bred høring med vanlige høringsfrister og vanlig lovbehandling i Stortinget. Nå foreslås en endring av dette, under et sterkt tidspress, uten en forutgående utredning og med svært knappe frister og mulighet til å overskue konsekvenser. Til dette kommer at forslaget er vidtgående, idet det ikke bare innebærer hjemmel til et inngrep i grunnleggende rettigheter, men også inneholder en fullmakt til å fravike forvaltningslovens saksbehandlingsregler, som skal vareta enkeltpersoners rettssikkerhet i enkeltsaker.

Departementet anfører reelle hensyn og behovet for å kunne vedta endringer i en krisesituasjon raskt som begrunnelse for ikke å legge ordlyden i bestemmelsen i beredskapsloven til grunn, samt at dette er gjort ved et par tidligere anledninger i løpet av 2020. Hvis Stortinget skulle fortsette å legge en slik forståelse til grunn, uthules hele ordningen som ble vedtatt etter grundige overveielser i beredskapsloven. Det er neppe mindre behov for å agere raskt i slike kriser som beredskapsloven gjelder for enn i smittevernsituasjoner. Hvis ikke Stortinget griper inn nå vil det forholdet mellom Stortinget og regjeringen i krisesituasjoner som har bestått i sytti år, være endret uten at det har vært gjenstand for noen bred prinsipiell behandling. Stortinget bør derfor be om at reglene om smittevernhotell som er vedtatt i medhold av smittevernloven § 7-12 snarest legges frem for Stortinget som forslag til lov.

Oslo 04. januar 2021

Hans Petter Graver, Professor dr. juris.