Klimaplan for 2021-2030

Med dette innspillet vil Forbrukerrådet løfte frem forbrukernes rolle i sektorene som omhandles i meldingen. Forbrukerrådet ønsker også å understreke viktigheten av et samlet forbrukerperspektiv i alle de sentrale klima- og miljøstrategier som er under arbeid. I tillegg til Klimaplanen gjelder dette spesielt den planlagte nasjonale strategien for sirkulær økonomi, samt den nasjonale handlingsplanen for bærekraftsmålene.

Flere av de utslippsreduserende tiltak omtalt i klimaplanen har en direkte eller indirekte kobling til forbrukere og forbruket vårt. Endringer i forbruksmønstre og redusert forbruk er avgjørende for å oppnå målene både for kvotepliktige og ikke-kvotepliktige sektorer. Forbrukerperspektivet er helt sentralt for at en omstilling til et mer sirkulært og ressurseffektivt samfunn skal lykkes. Klimapolitikken må spille på lag med forbruker, og forbruker ønsker å bidra, men opplever det som vanskelig. Det må bli enklere å ta gode miljøvalg som forbruker. Dette forutsetter målrettete tiltak. Forbrukerrådet mener dette må tydeliggjøres som en integrert del av Klimaplanen. For å integrere forbrukerperspektivet i klima- og miljøpolitikken, mener Forbrukerrådet at:

• Klimapolitikken må spille på lag med en strategi for sirkulær økonomi: det må bli enklere å ta klima- og miljøvennlig valg. Siden mye av forbruket vårt er produsert utenlands, skjer nesten halvparten av Norges forbruksbaserte utslipp utenfor Norges grenser. En helhetlig klimapolitikk bør derfor også omfatte utslipp som følge av vårt forbruk av importerte varer.
• Det trengs flere tiltak for å oppnå et bærekraftig boligmarked og sirkulær byggenæring. For å muliggjøre sirkulasjon av bygg- og vedlikeholdsmaterialer, trengs det utvikling av modulbaserte bygg- og vedlikeholdsprodukter og systemer for å benytte eksisterende bygg som materialbanker.
• Det trengs nye virkemidler for å sikre forbruksendringer som indirekte kan gi utslippsreduksjoner i jordbrukssektoren. Forbrukerrådet etterlyser en mer offensiv tilnærming til tiltak som kan endre kostholdet i befolkningen.
• For at det grønne skiftet skal lykkes, er det viktig at finansnæringen er en pådriver for omstilling. Både private og offentlige pengestrømmer må i større grad vris over til å finansiere bærekraftige og grønne løsninger.

Klimapolitikken må spille på lag med strategien for sirkulær økonomi: det må bli enklere å ta klima- og miljøvennlige valg.

En helhetlig klimaplan bør også omfatte utslipp som følge av vårt forbruk av importerte varer. En stor del av forbruksbaserte utslipp skyldes produksjon av importvarer i utlandet. Selv om systemet for utslippskutt under EUs system for ikke-kvotepliktige sektorer legger ansvaret for oppnåelse av de satte utslippsmål på enkelte medlemsland, så er det viktig i nasjonal sammenheng å sikre en helhetlig tilnærming som også bidrar til minimering av forbruksbasert utslipp utenfor Norges grenser. Integrering av forbrukerperspektivet nært knyttet til elementer som:

• Etablering av et forbruksbasert klimaregnskap. Det vil i seg selv bidra til større bevissthet om sammenhengen mellom forbruk og klima.
• Strengere krav til produkter
• Pris og tilgjengelighet på reparasjoner
• God informasjon om både miljøavtrykk og antatt levetid
• Godt fungerende bruktmarked og støtte til nye forretningsmodeller som leasing
• Strengere tiltak mot grønnvasking: forbrukere trenger klar, pålitelig og relevant informasjon

Et bærekraftig boligmarked og sirkulær byggenæring

Som det blir nevnt i Klimaplanen, så oppstår den største andelen av utslipp relatert til bygg i Norge fra selve byggeaktiviteten. Forbrukerrådet mener at for å muliggjøre sirkulasjon av bygg- og vedlikeholdsmaterialer, trengs det utvikling av modulbaserte bygg- og vedlikeholdsprodukter og systemer for å benytte eksisterende bygg som materialbanker. Vi støtter tiltak som blir foreslått i Klimaplanen, men ønsker å fremheve flere konkrete tiltak for å oppnå dette målet:

• Det bør stilles krav om at en større andel byggematerialer er modulbaserte løsninger som enkelt kan demonteres og gjenbrukes.
• Sirkulærøkonomi bør med som kriterium ved offentlige anskaffelser, og slik påvirke tilgang på produkter også ved private innkjøp.
• Reklamasjonsretten på ny bolig etter bustadoppføringslova bør økes fra fem til ti år for å sikre lengre holdbarhet på materialer.

Nye virkemidler trengs for å sikre forbruksendringer som indirekte kan gi utslippsreduksjoner i jordbrukssektoren

Forbrukerne ønsker å ta mer bærekraftige matvalg av hensyn til egen helse, klima og miljø. I strategien som regjeringen legger opp til mangler en helhetlig tilnærming til hvordan produksjon og etterspørsel henger sammen. Etter hvert som forbrukerne legger om til et mer plantebasert kosthold, som også regjeringen vil arbeide for, risikerer landbruket overproduksjon av husdyrprodukter. Forbrukerrådet ser det som viktig at forbrukernes ønske om å kunne velge mer klimavennlig og bærekraftig støttes av incentiver. Regjeringen presiserer at løsningen på de globale klimaendringene vil kreve kollektive atferdsendringer. Det bør reflekteres i tiltak og virkemiddelbruk. Forbrukerrådet etterlyser flere nye, målrettete tiltak og virkemidler for å realisere forbruksendringer som indirekte vil gi utslippsreduksjoner i jordbrukssektoren:

• Myndighetene bør ta i bruk virkemidler som bedrer rammevilkårene for produsenter som ønsker å satse på grøntproduksjon og bruk av subsidier som stimulerer en ønsket dreining.
• Økte bevilgninger til effektive og målrettede informasjonskampanjer som fremmer et sunt og bærekraftig kosthold, for eksempel på «5 om dagen».
• Utarbeide og innføre obligatorisk, kvalitetssikret merking som gjengir det totale miljøfotavtrykket til en matvare.
• Innføre differensiert bruk av merverdiavgiften på mat utfra matvarens ernæringsprofil og miljøbelastning, for eksempel å redusere mva satsen på frukt og grønnsaker.
• Forbrukerrådet mener matbransjen må får større ansvar for det som kastes på husholdningsnivå. Det bør innføres føringer i produksjons- og detaljistledd som får ned matsvinnet hos forbruker, slik som bedre emballasjeløsninger og mindre forpakninger.

 Bærekraftig finans er avgjørende for å redusere klimaendringene

For at det grønne skiftet skal lykkes er det viktig at finansnæringen er en pådriver for omstilling. Både private og offentlige pengestrømmer må i større grad vris over til å finansiere bærekraftige og grønne løsninger.

Bankene har en spesielt viktig rolle når det gjelder å formidle kapital på en måte som både kanaliserer økonomiske ressurser til prosjekter og investeringer som medvirker til reduserte klimaendringer og lavere karbonavtrykk, og som også understøtter overgangen fra en lineær til en sirkulær økonomi. Forsikringsforetak har en viktig rolle knyttet til å redusere klimarisiko både for husholdninger og for næringslivet, og pensjonsforetak har et ansvar for å sikre at forbrukere og investorer i større grad kan velge grønne og bærekraftige investeringer. 

• Forbrukerrådet mener at forbruker- og investorbeskyttelsen må forsterkes, blant annet for å unngå grønnvasking. Det er avgjørende at finansielle produkter som selges og formidles av finansforetak som bærekraftige blir formidlet på en sannferdig måte. Dette forutsetter at det etableres tydelige merkeordninger, standarder for grønne finansielle produkter og referanseindekser for bærekraftige investeringer.
• Norske myndigheter bør aktivt støtte opp under det arbeidet som pågår i Europa knyttet til etablering av en taksonomi, som er en av grunnpilarene i EUs handlingsplan for bærekraftig finans, og sikre at dette regelverket også innføres i Norge. Taksonomien vil bidra til å omdirigere kapitalflyten til bærekraftige investeringer på bekostning av investeringer som ikke er bærekraftige.

Norske Havner viser til regjeringens melding til Stortinget om klimaplan for 2021-2030. Norske Havner har følgende innspill til meldingen: 

Klimautfordringen er en global utfordring. Norske Havner vil derfor innledningsvis fremheve viktigheten av at en norske myndigheter følger aktivt opp de initiativ som kommer fra bla. EU og IMO når det gjelder mål og tiltak for å sikre en mer bærekraftig transportsektor. 

Nasjonalt står transportsektoren står for betydelige utslipp i ikke-kvotepliktige sektor (60%). Mens utslippstallene fra industrien har blitt redusert siden 1990 tallet, har det økt med 37 prosent innen veitrafikk. Norske Havner er derfor enig med regjeringen i at innsatsen innen transportsektoren vil være helt avgjørende for å nå klimamålsetningene.  

Når så store deler av klimameldingen er avhengig av Nasjonal transportplan for å nå målene i Paris-avtalen, betyr det at transportsektoren spiller en nøkkelrolle for om en vil nå målene i eller ikke. Da er det også helt avgjørende at Nasjonal transportplan endrer seg fra å være en tradisjonell utbyggingsplan til å bli et strategisk verktøy for å realisere klimaforpliktelsene. Målstrukturen i arbeidet med den nye transportplanen er god. Utfordringen ligger derimot i at transportetatene i liten grad klarer å forholde seg til dem i sine analyser. Da får en heller ikke gode nok insentiver til å justere politikken.   

Klimaplanen peker på viktigheten av å innføre mer biodrivstoff og elektrifisere bilparken, herunder også mindre varebiler. Elektriske vogntog ligger derimot lenger fremme i tid. Grunnlagsanalysene NTP viser en økning i antall tunge lastebiler med hele 70 prosent de neste 30 årene. Her ligger noe av kjernen i problemet. Mens trafikkveksten vil øke drastisk frem mot 2030, går innfasing av null- og lavutslipps-teknologi for sakte. Dersom det ikke settes i verk sterke tiltak på transportsiden vil utslippene mest sannsynlig øke, i beste fall blir tiltakene bare «skadelindrende». Da vil Norge trolig heller ikke klare å oppfylle Paris-avtalen.  

I forlengelsen av dette etterlyser Norske Havner tydeligere virkemidler for at godset skal transporteres mer klimavennlig. Her er det verdt å merke seg at sjøfarten ligger i front i den grønne omstillingen («Tempo på grønn omstilling i norsk næringsliv», EY Nov 2019). En grønnere skipsfart i kombinasjon med overføring av gods fra vei til sjø vil således være sentralt og må prioriteres i neste NTP.  

Vi vil peke på følgende områder som må styrkes for at havn og sjøtransporten skal bidra til klimamålsettingene: 

• Forurenser betaler prinsippet må gjelde fullt ut i transportsektoren. De ulike transportformene må betale for de kostnadene de påfører samfunnet. Det gjelder alle transportformene, men veitransporten er i dag favorisert i forhold til sjøtransporten. Norske Havner mener at et godt virkemiddel vil være å innføre veiprising av tungtransporten. Slik vil en bedre utnytte de ulike transportformenes fortrinn og få ned utslippene. 
• Det skal koste å slippe ut klimagasser. Karbonprisingen skal øke fra dagens 590,- til 2000 i 2030. Norske Havner mener at skal en legge til rette for mer miljøvennlige drivstoff i transportsektoren, må karbonprisen heves raskere til et høyere nivå. Så må det i tillegg vurderes om inntektene bør gå inn i et CO2fond, eller at det får en binding mot Klima- og energifondet, slik at det bidrar til reelle omstillinger. 
• I samfunnsøkonomiske analyser prises karbon til “lavpris”. I Sverige prises dette sju ganger høyere enn i Norge. Det medfører at investeringer i veiinfrastruktur i Norge premieres på bekostning av mer klimavennlige tiltak.  
• Sikker og effektiv transport på kjøl trenger en robust kystforvaltning. Kystverkets budsjetter har over tid blitt nedprioritert. Kystverket påpeker selv at om denne trenden fortsetter blir det en etat som må gjøre harde prioriteringer og bygge ned tjenestetilbudet. Det vil ikke fremme en miljøvennlig sjøtransport.  
• Mange havner har prosjekter som vil stimulere mer sjøtransport og grønn omstilling. Mange av disse prosjektene krever ekstern finansiering for å realiseres. Tilskuddsordningen for effektive og miljøvennlig havner er et viktig verktøy for å realisere slike prosjekter og bør styrkes fra dagens nivå. Vannveiene (farledene) til havnene må utbedres og vedlikeholdes for å være effektive grønne transportårer for fremtidens skipsfart da skipene trolig blir større.   

• Havnenes tilknytning til vei- og banenettet må utvikles og vedlikeholdes, slik at en får mest mulig sømløs og effektiv transport mellom sjø og land. 
• Det må settes tydelige mål og krav til reduksjoner av klimagassutslipp i NTP 2022-2033, bla. klimaregnskap for alle infrastrukturutbygginger og vedlikehold.   
• ENOVA må brukes aktivt i å realisere havnene som energihuber. 
• Grønt Skipsfartsprogram, som en viktig aktør for å redusere utslippene fra sjøtransporten og å skape en grønn maritim industri, må videreføres  

Klimautfordringen er global og må møtes med tiltak som henger sammen nasjonalt og internasjonalt. Norske Havner mener at regjeringen må være proaktiv i samarbeidet med i EU og IMO for å finne hensiktsmessige virkemidler som bidrar til en mer bærekraftig samfunnsutvikling som ikke forringer den naturlige internasjonale konkurransen. Samtidig har Norge tatt på seg forpliktelser som må oppfylles gjennom nasjonale tiltak.  

Vi har nå knapt 9 år igjen på å oppfylle klimamålene og det påhviler derfor et stort ansvar på nasjonale myndigheter å utforme en politikk som er hensiktsmessig og effektiv nok for å nå målene. Det fordrer også en ny og tydelig transportpolitikk. 

Med vennlig hilsen 
 

Kjell-Olav Gammelsæter 
Direktør                                                                                                     Arnt-Einar Litsheim  
                                                                                                                  Fagdirektør 

Boligprodusentenes Forening gir med dette innspill til Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030.

Vårt innspill går til kapittel 7.2 klimakrav til bygg.

Vi støtter meldingen i at vi må se på klimagassutslippene knyttet til hele livssyklusen til bygninger, inkludert produksjon av byggevarer, transport, oppføring, drift og framtidig riving og avhending.

Vi støtter meldingen i at digitalisering spiller en nøkkelrolle. Digitalisering er helt avgjørende for å kunne innføre klimagassregnskap i byggenæringen. Vi må ha et felles system for standarder og krav til spesifikasjoner. Meldingen påpeker at dette vil kreve endringer i både TEK og dokumentasjonsforskriften. Det er da gledelig at meldingen signaliserer tett samarbeid mellom myndighetene og byggenæringen om disse digitaliseringsutfordringene.

I en digital prosess må alle begreper være éntydig definert. All informasjon om klimagassutslipp knyttet til de ulike livsløpsfasene må være tilgjengelig på en strukturert og maskinlesbar form.

Vi vil vise til det pågående arbeidet knyttet til digital produktinformasjon. Sammen med Standard Norge utvikler nå byggenæringen standardiserte produktdatamaler for byggevarer med omforente sett av egenskaper. Egenskapene inkluderer også informasjon om klimagassutslipp. Datamalene følger de internasjonale standardene fra ISO og CEN.

Når vi fyller ut datamalene med informasjon om egenskapene til konkrete produkter, får vi et maskinlesbart produktark. Disse produktarkene angir på en éntydig måte egenskapene til produktene, og er de digitale byggesteinene vi trenger i en digital prosess. De maskinlesbare produktarkene gjør av vi kan utveksle informasjon om produkter på tvers av landegrenser, systemer og programvare. Dette sikrer vi transparent og effektiv informasjonsutveksling.

Med digital produktinformasjon vil datamaskinene raskt kunne utføre klimagassregnskapet. Digital produktinformasjon gir derfor grunnlag for mer effektive prosesser, lavere klimagassutslipp og økt seriøsitet ved at det blir enklere å kontrollere at produktene tilfredsstiller spesifiserte ytelser.

Med vennlig hilsen

for Boligprodusentenes Forening

Per Jæger

Administrerende direktør

Statkrafts innspill til regjeringens Klimaplan 2021-2030  

Dersom verden skal nå målene i Parisavtalen vil det kreve en rask og omfattende omstilling. Statkraft mener derfor det er positivt at regjeringen legger frem en klimaplan som viser hvordan Norge skal klare å nå 2030-målene.

Statkraft er Europas største produsent av fornybar energi. Som produsent av fornybar energi og fjernvarme, og gjennom å satse på hydrogen, biodrivstoff og elbillading, bidrar vi til utslippskutt og grønn omstilling i Norge. Gjennom vår internasjonale satsing på vannkraft, vindkraft og solkraft bidrar vil også til utslippskutt i andre markeder.

Oppsummert har vi følgende innspill til klimameldingen:

• Statkraft støtter en gradvis økning av CO2-avgiften fram mot 2030.
• Vi er positive til at det innføres et årlig utslippsbudsjett i ikke-kvotepliktig sektor.
• Vi er også positive til bruk av CO2-avgift på forbrenning av fossilt avfall, men mener at eksport av avfall også bør pålegges en avgift om CO2-avgiften skal fungere effektivt i denne sektoren.
• En effektiv karbonpris vil være viktig for økt bruk av hydrogen. I en oppbyggingsfase vil det være behov for støtte, eksempelvis i form av investeringsstøtte til elektrolysører. For hydrogen i kvotepliktig sektor kan også en ordning med differansekontrakter for hydrogenproduksjon være egnet.

1. Om karbonpris og regjeringens forslag til CO2-avgift

Statkraft støtter at det i klimaplanen legges opp til høyere CO2-avgifter, og til at EUs kvotesystem er et hovedvirkemiddel i kvotepliktig sektor.

Alle klimagassutslipp har en kostnad for samfunnet. Ved å innføre en karbonpris flyttes kostnaden fra felleskapet og over på den som forurenser. Når den som står for utslippene også må betale kostanden, gir det insentiv til å gjennomføre utslippskutt. Det er ikke gitt hvilke teknologier og hvilke metoder som er de mest effektive for å nå klimamålene. En avgift slik regjeringen foreslår vil gjøre at alle tiltak som reduserer utslipp blir mer lønnsomme. Dermed legger det opp til innovasjon og utvikling av nye løsninger vi ikke har tenkt på i dag. Med en gravis økning av avgiften skapes det forutsigbarhet som gjør det mulig å gjennomføre langsiktige investeringer i nullutslippsløsninger.

Alle omstillinger har kostnader. Ved å bruke en avgift som virkemiddel reduseres kostnadene til et lavere nivå enn ved bruk av andre virkemidler. Samtidig som det gir staten inntekter som kan brukes til å kompensere de som taper på omstillingen.

For å nå klimamålene vil det også være behov for andre virkemidler utover en CO2-avgift. Dette vil for eksempel være viktig for å utvikle nye teknologier og redusere risikoen ved å være først inne i et nytt marked.

1. Utslippsbudsjett gir forutsigbarhet i klimapolitikken

Statkraft mener årlige utslippsbudsjett vil være en styrke for norsk klimapolitikk. Hvis langsiktige mål skal være realistiske må de følges opp av virkemidler og delmål på veien. Gjennom samarbeidet med EU har Norge frem mot 2030 nå fått tildelt et karbonbudsjett i ikke-kvotepliktig sektor. Skal vi lykkes med å nå klimamålene, må næringsliv og forbrukere endre sine investerings- og forbruksmønster. For mange aktører vil det innebære store kostnader, men også risiko.

Et årlig budsjett vil være en tydelig retningsgivende politisk forpliktelse til å nå langsiktige mål. Dette kan medføre at aktører som skal ta små og store investeringsbeslutninger i årene fremover, vil oppleve at risikoen ved å investere på grunnlag av klimapolitiske virkemidler blir mindre. Dette vil bidra til større investeringer i utslippsreduserende tiltak. Utslippsbudsjettet kan dermed bidra til at kostnadene ved utslippsreduksjonene blir lavere.

1. Elektrifisering er det viktigste klimatiltaket i Norge

Takket være vannkraften har Norge tilgang på sikker og ren energi, og med vindkraften under bygging har Norge et kraftoverskudd i lang tid fremover. For at Norge skal kutte utslipp er derfor det aller viktigste å fase ut den fossile energibruken gjennom å ta denne kraften i bruk. Økte klimamål, med tilhørende utslippsbudsjett og CO2-avgift, gjør dette enklere.

En samlet strategi for elektrifisering kan bidra til denne omstillingen i Norge. Vi må kutte utslipp i flere sektorer de neste årene og dette kan bidra til en helhetlig tilnærming til nedbygging av barrierer og virkemiddelbruk.

1. Hydrogen vil være nødvendig for å nå klimamålene

  I enkelte sektorer er direkte bruk av elektrisitet dyrt eller umulig, og her kan hydrogen spille en viktig rolle som energibærer. I transportsektoren vil eksempelvis tungtransport og skip kunne bruke hydrogen, eller ammoniakk produsert fra hydrogen.

 Økt CO₂-avgift og et styrket kvotesystem vil gjøre utslippsfritt hydrogen vesentlig mer konkurransedyktig. Dette bør være bærebjelken for en styrket satsing på hydrogen, men kan ikke være det eneste virkemiddelet.

Det finnes produksjonsteknologi for grønt hydrogen i dag og elektrolysører har vært produsert i 90 år. De lages imidlertid i liten skala og er forholdsvis dyre. Kostnadene forventes å falle betydelig med økende skala. Investeringsstøtte i en startfase vil derfor bidra til å redusere kostnadene og gjøre hydrogen konkurransedyktig.

Et system med differansekontrakter har vært utredet av myndighetene og det bør vurderes om dette bør introduseres for hydrogenproduksjon. I tillegg bør myndighetene stille krav om utslippsfrie løsninger i flere offentlige innkjøpsprosesser. Også andre virkemidler kan være nødvendig, for eksempel støtte til fylleinfrastruktur for lastebiler og skip som går på hydrogen og ammoniakk.

1. Forutsigbare rammevilkår for biodrivstoff

Statkraft støtter også de tiltakene som beskrives i meldingen for biodrivstoff. Utvidelsen av kravet om innblanding av biodrivstoff i ordinært drivstoff til flere sektorer er viktig for å redusere utslippene betydelig. Vi støtter også et økt fokus på at det biodrivstoffet som brukes i Norge, skal være produsert på en bærekraftig måte.

1. Avgift for avfallsforbrenning

Statkraft eier og drifter et avfallsforbrenningsanlegg som er lokalisert på Heimdal i Trondheim. Avfallsforbrenningsanlegget håndterer restavfallet for store deler av regionen. Plast og andre materialer som er produsert fra olje og gass utgjør en betydelig andel av avfallet, og forbrenningen av dette medfører utslipp på 80 000 tonn CO2 årlig.

Dagens innretning på CO2-avgift for avfallsforbrenning øker kostnadene ved utslipp, men kan føre til at en større andel av avfallet eksporteres til forbrenning i andre land. CO2-avgiften vil derfor ikke påvirke de som produserer avfallet til å redusere avfallsmengden, for eksempel ved å gjenvinne en større andel av plasten.

Statkraft mener derfor at CO₂-avgiften på avfallsforbrenning må suppleres med en avgift på eksport av avfall, etter modell fra Nederland. Da kan CO₂-avgiften på avfallsforbrenning bli et effektivt klimapolitisk virkemiddel i avfallssektoren og bidra til en utvikling i retning av en sirkulærøkonomi. 

Med vennlig hilsen

Julie Wedege

Vice President, Politikk, eierskap og klima

Statkraft AS

Innspill til Meld. St. 13 (2020 – 2021) Klimaplan for 2021– 2030 

Sjømat Norge viser til Energi- og miljøkomiteens behandling av Meld. St. 13 (2020 – 2021) Klimaplan for 2021– 2030.

Sjømatnæringen er svært godt posisjonert til å kunne bidra til å løse Norges viktigste utfordringer. En raskt økende global befolkning har behov for sunn og trygg mat produsert på bærekraftig vis med lave CO2-avtrykk. Å høste og dyrke mer fra havet samt dreie kostholdet mer mot mat fra havet blir fremsatt som et viktig bidrag til å løse klimautfordringene.

Vår visjon er at:

Den norske sjømatnæringen skal være en globalt ledende produsent av sunn mat. Vi skal levere sjømat, marine ingredienser, produksjonskompetanse og teknologi i verdensklasse.

Gjennom bærekraftig produksjon, et seriøst arbeidsliv og verdensledende på innovasjon skal norsk sjømatnæring være ett av Norges viktigste bidrag til å nå FNs bærekraftsmål.

For at sjømatnæringen skal nå de forventingene som stilles til bærekraft, nye arbeidsplasser, økt matproduksjon og økte eksportinntekter må vi ha forutsigbare rammebetingelser.

Skatter- og avgifter må harmoniseres internasjonal

Som nevnt over, ligger sjømatnæringen godt an i det grønne skiftet, og Sjømat Norge er positive til regjeringens offensive tilnærming til klimakutt. Samtidig må vi ikke føre en politikk som svekker norsk konkurransekraft. Sjømatnæringen er internasjonalt konkurranseutsatt og skatte- og avgiftsnivået må derfor harmoniseres internasjonalt. Det er avgjørende, som regjeringen understreker, at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal økes. Myndighetskrav må også harmoniseres internasjonalt og stå i forhold til det som er teknologisk mulig og samtidig følges opp med forholdsmessige tilsvarende støtteordninger.

En mangedobling av CO2-avgiften frem til 2030 kan svekke konkurransekraften til norske virksomheter betydelig.  Hvis avgiftsøkningene gjennomføres må de økte inntektene fra CO2-avgiften finne veien tilbake til bedriftene i form av lettelser i andre avgifter, eller gjøres tilgjengelig for investering i utslippsreduserende tiltak. Vi er positive til at klimaplanen åpner for dette, og mener miljøavtaler med CO2-tiltaksfond kan være en god måte å sikre dette på. Vi støtter her NHOs arbeid, og det gjelder også NOx-fondet og at miljøavtalen om NOx må videreføres for en ny periode og forlenges frem til 2027.

Nedtrapping av kompensasjonsordning for fiskeflåten må ikke skje for raskt

Også for fiskefartøyene vil økte CO2-avgifter være svært utfordrende dersom de norske fiskefartøyene blir vesentlig sterkere avgiftsbelagt enn våre utenlandske konkurrenter. Sjømat Norge organiserer fiskeindustrien, og vi er svært bekymret for at effekten av økte CO2-avgifter kan føre til bortfall av enkelte fiskerier, mer sesongfiske, redusert råstofftilgang for industrien og økte landinger i utlandet. Vi er derfor kritiske til den varslede nedtrappingen av den nye kompensasjonsordningen for CO2-avgift i fiskeflåten. Ambisjonene i fiskeripolitikken og ambisjonene i klimapolitikken må harmoniseres. Vi frykter at en nedtrapping av kompensasjonsordningen vil føre til mindre aktivitet i fiskeindustrien, redusert bearbeiding og at fiskerier som er sentrale for fiskeindustrien rett og slett blir ulønnsomme for fartøyene og dermed velges bort.

En velfungerende kompensasjonsordning var en forutsetning for at Sjømat Norge var positive til økte CO2 avgifter for fiskefartøyene. Nedtrappingen av kompensasjonsordningen kommer alt for raskt, og Sjømat Norge mener derfor at den må forlenges og at opptrappingen av CO2-avgiften må skje i samsvar med at lavutslipps- eller nullutslippsteknologi blir tilgjengelig.

Utvikling av lav- og nullutslipps fartøy innen havbruksnæringen

Det er mye sjøtransport i tilknytning til sjømatnæringen. Alt fra service, og vedlikehold til interntransporter og transport av produktene til markedene. I de siste årene har det vært en betydelig nybyggingsaktivitet innen flere av disse fartøyskategoriene. Hybride og nullutslippsløsninger er innført og under utprøving flere steder. Dette er båter som krever store investeringer, og det er derfor urealistisk at en forholdsvis ny flåte skal byttes ut allerede innen 2024.

Et krav om utslippsfrie fartøy er urealistisk for alle "servicefartøy" allerede fra 2024. Innenfor kategorien servicefartøy, som er begrepet brukt i meldingen, er det et stort spekter av størrelser og typer arbeidsoperasjoner. Nybygg av de mindre lokalitetsbåtene (arbeidsbåtene) vil nok kunne nå et slikt mål tidligere enn nybygg av servicebåter. Det er også på arbeidsbåter vi ser de fleste eksemplene på null- og lavutslippsløsninger i dag, men også her vil det være store variasjoner fra lokalitet til lokalitet. Servicebåtene, enten i selvstendige rederi eller i havbruksselskapene, skal ha et større operasjonsområde, og utføre større og mer energikrevende arbeidsoperasjoner. For denne kategorien vil det ta lengre tid.

Sjømat er sunn og klimavennlig mat

Meldingen fokuserer også på effekter av et sunt og klimavennlig kosthold. Sjømat Norge jobber for en forlengelse av Intensjonsavtalen for et sunnere kosthold, hvor målet bl.a. er å øke sjømatkonsumet og inntak av grovt, frukt og grønt. Ved å følge de nasjonale kostholdsrådene og spise mer sunn sjømat fremover vil alle bidra til et lavere klimafotavtrykk. Sjømat Norge synes det er positivt at regjeringen vil styrke arbeidet med å følge de nasjonale kostholdsrådene og redusere matsvinn. I 2019 var matsvinnet fra sjømatnæringa kun 3%.

Fokusområder for 2021 er fortsatt oppfølging av tiltak rettet mot barn og unge, hvor også idrettsarrangement vil inngå. Sjømat Norge vil bl.a. fortsette samarbeidet med Ungt Entreprenørskap om Sunn ungdomsmat, som nå blir et #MerAv prosjekt, hvor målet er å øke kunnskapen om sjømat i skolen og engasjere elevene til å finne løsninger som bidrar til å øke sjømatkonsumet og inntak av grove kornprodukter og frukt og grønt blant de unge.

Økt produksjon av fôrråvarer i Norge vil redusere klimautslipp

60-70 prosent av klimagassutslippene i havbruksproduksjonen er relatert til fôringredienser. Derfor har Sjømat Norge satt i gang et prosjekt som heter «Råvareløftet» sammen med Bellona og syv selskap innen produksjon av fôr- og fôringredienser. I dag består fiskefôret av en stor andel vegetabilske fôrråvarer, som kan brukes direkte til humant konsum. Målet er derfor  å øke tilgjengeligheten av alternativer til disse, ved blant annet å fangste, prosessere og ta i bruk flere ingredienser fra lavere trofisk nivå i havet, som igjen kan redusere klimautslippene. Bioproduksjonen i havet er omtrent like stor som på landjorda, men kun 12 prosent av verdens proteiner kommer i fra sjømat. Lykkes vi med dette kan det også bidra til å skape ny industri og nye arbeidsplasser i Norge. Det bør derfor etableres et eget industriprogram for utvikling og oppskalering av fôrråvarer med lave miljøfotavtrykk.

_________________________________________________________________________

Sjømat Norge dekker hele verdikjeden, fra fjord til bord i norsk sjømatnæring. Medlemmene består av nærmere 800 bedrifter med over 16 000 ansatte innen fiskeindustri, havbruk, fôrproduksjon, biomarin industri, teknologi og service.

For ytterligere informasjon ta kontakt med:

Adm. direktør Geir Ove Ystmark, tlf. 481 27155,

Dir. samfunnskontakt Aina Valland, tlf. 971 45 777, ava@sjomatnorge.no.

Dette notatet er Bellonas høringsnotat ifm. høring om Meld. St. 13 (2020-2021): Klimaplan for 2021-2030.

Planen inneholder en rekke gode grep. Satsingen på videre utslippskutt i veitransport er riktig og legger til rette for videre utslippskutt. Også for ferger og hurtigbåter tas det gode grep som vil kutte utslipp gjennom 2020-tallet. Her har vi sett tydelig hvordan offentlige anskaffelser kan drive gjennom endring, som både kan være miljømessig god og økonomisk lønnsom. Økt CO2-avgift er også et sterkt signal som vil bidra til omstillingen.

Norge trenger en miljørettet næringspolitikk og næringsrettet klimapolitikk – også for kvotepliktig sektor. Paris-avtalen, IPCCs 1,5-gradersrapport og EUs klimamål har gjort utslippsreduksjoner og lavere miljøpåvirkning over tid obligatorisk, som en license to operate. Bellona mener meldingen i for liten grad tar konsekvensen av dette. Utvikling av industrielle løsninger for nullutslipp og negative utslipp globalt krever investeringer i dag som høyere enn kvotepris. Investering i et hjemmemarked for slike teknologier vil legge grunnlaget for ny verdiskaping når kvoteprisen er ventet å stige betydelig frem mot 2030 – opp mot €90 per tonn CO2, ifølge Platts. Derfor trengs en helhetlig politikk og plan for både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

I Norge har vi alle forutsetninger for å bli ledende på områder sentralt i den grønne omstillingen, men det krever en aktiv næringspolitikk som staker ut en overordnet kurs og støtter næringslivet i å finne de teknologiske løsningene. Bellona mener Regjeringen må gå lenger enn å «støtte og legge til rette for ytterligere teknologiutvikling i kvotepliktig sektor». Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen om å legge frem en plan for en næringspolitikk som i langt større grad legger til rette for innovasjon på klima- og miljøløsninger med globalt markedspotensial. Bellona anbefaler også å be Regjeringen om å åpne for at Enova kan gi støtte til utslippsreduserende tiltak også i kvotepliktig sektor.

Karbonfangst og –lagring trenger fortsatt støtte. En klimaplan frem til 2030 burde inkludere en plan for utrulling i stor skala av karbonfangstprosjekter, som oppfølging av denne regjeringens store klimasatsing. Både EU og Nederland har finansieringsordninger for fullskala utbygging av CO2-fangst både i og utenfor kvotepliktig sektor. Også i Norge er det behov for midler til utvikling av nye fangstprosjekter og en finansieringsordning for de neste prosjektene – f.eks. gjennom et CCS-fond – utover økning av CO2-avgiften. Bellona anbefaler derfor Stortinget be Regjeringen om konkrete virkemidler for hvordan realisere 8-10 nye fangstanlegg innen 2030.

Negative utslipp må adresseres tydeligere. I Klimaplanen er karbonnegative løsninger fragmentarisk omtalt. Planen mangler et helhetlig perspektiv på hva slike løsninger kan bidra med for å nå nasjonale klimamål, hvordan slike løsninger skal realiseres og anbefalinger til tiltak og satsinger for å utvikle og implementere karbonnegative løsninger. Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen opprette et utvalg for å analysere og anbefale virkemidler som kan legge til rette for negative utslipp.

En ny mulighet for negative utslipp er hydrogenproduksjon på biogass med CCS. Med tilgang på nok biogass til riktig pris, kan man kombinere produksjon av en energibærer med å ta store mengder CO2 ut av kretsløpet. Med Langskip på plass kan en rekke slike løsninger utvikles fremover.

Videre har naturlig karbonbinding i jord og i terrestrisk og akvatisk vegetasjon betydelig potensial. Selv om klimaplanen inneholder tiltak for økt karbonbinding i norsk skog, mener Bellona potensialet for annen karbonbinding ikke kommer godt nok frem gjennom meldingen. Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen om mer spesifikke tiltak for å øke karbonlagringen i naturlige økologiske systemer.

Økt biodieselbruk er et kostbart og usikkert tiltak i mange sektorer. Bellona mener nye omsetningskrav for biodiesel, f.eks. til bygg og anlegg, er feil vei å gå. Erfaringene med bruk av biodrivstoff de siste 15 årene har vist at mange biodrivstoff har gitt usikker eller tvilsom klimaeffekt. Samtidig har bio-ressurser til energiformål ofte ikke blitt brukt der de kan gi størst miljøeffekt i overgangen til et nullutslippssamfunn. Frem mot 2030 vil det være viktig at norsk biodrivstoff-politikk er harmonisert med oppdatert kunnskap om miljøeffekter av ulike kilder til biodrivstoff. Bærekraftig biomasse må også behandles som en høyst begrenset ressurs, som må brukes der den gir størst miljøgevinst, og i sektorer som er hard to decarbonize.

Planen nevner også usikkerheter om tilgang og prisbilde for biodiesel. Bellona mener en videre satsing på biodiesel er problematisk siden det ikke gir noen teknologisk omstilling som sikrer utslippsreduksjoner også på lengre sikt, og som derfor er sårbart for svingninger i tilbud og etterspørsel. Det er også betydelig risiko knyttet til endring i hvordan utslipp fra bio-basert materiale regnes, noe som det nå ses nærmere på i EU-systemet.

Luftfarten, derimot, har begrensede muligheter for avkarbonisering på kort sikt. Som en sektor med en langsiktig investeringshorisont, er det positivt at klimaplanen er tydelig på at det skal stimuleres til innfasing av lav- eller nullutslippsteknologi, og at det skal legges til rette for at Norge skal bli en arena for testing og utvikling av lav- og nullutslippsfly. Ettersom biomasse er en begrenset ressurs og må brukes der få alternativer eksisterer, stiller Bellona spørsmål ved planen for omsetningskrav i skipsfart og bygg og anlegg, og ingen plan for prioritering av mer biodrivstoff til luftfarten.

Skipsfarten trenger mange flere tiltak. Utover ferger og hurtigbåter er det få virkemidler tilgjengelig for skipsfarten. Ambisjonen om å halvere utslipp innen sjøfart og fiske står fast, sier meldingen, men tar ingen videre grep for å realisere denne ambisjonen. Planen har heller ikke effektberegnet dette. Kystfiskeflåten gis ingen insentiver til ombygging eller nybygg av utslippsfrie løsninger, selv om teknologien er demonstrert og fungerer. CO2-avgift er en effektiv pisk, men sektoren trenger også støtte for å kunne bære store investeringer. Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen om å komme tilbake med konkrete virkemidler, f.eks. investeringsstøtte, for omstilling av sjøfart og fiske.

Bellona vil også fremme et tiltak med potensial for utslippskutt opp mot 15 prosent, avhengig av tilstand. Et begrodd skrog er langt mer energikrevende å skyve gjennom vannet, og krav til rengjøring av skrog kan derfor redusere energiforbruk betydelig. I tillegg har skrogrengjøring et viktig miljøaspekt, ved at det reduserer potensialet for spredningen av fremmede arter. Dette er av betydning både langs norskekysten og ved internasjonal skipsfart.

Havbruk som vekstnæring må vokse bærekraftig. Gitt Norges rolle som havnasjon og sjømatnasjon, og statsministerens initiativ til et internasjonalt havpanel, mener Bellona at klimaplanen tar altfor få grep for omstilling av både skipsfart og havbruksnæringen. I havbruket vil Regjeringen «ta sikte på» å innføre krav om nullutslipp for servicefartøy «der forholdene ligger til rette for det». Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen sette et tydelig nullutslippsmål for alle havbruksanlegg, hvor anlegg som er mer utfordrende å elektrifisere tilgodeses med en lengre innfasingsperiode.

Fotavtrykket til norsk laks er i svært liten grad knyttet til produksjonsutslipp i Norge – fôr og flytransport er de to store driverne. Sammen med Sjømat Norge og en rekke aktører innen fôr har Bellona startet Råvareløftet, for å finne løsninger på fôrproblemet. Det vil kreve store investeringer i FoU for å realisere potensialet for norskprodusert lavutslippsfôr. Meldingen nevner også industripotensialet i biogent karbon fra alger og annen akvatisk virksomhet. Bellona anbefaler Stortinget be Regjeringen om å sette av forskningsmidler spesifikt til ny industriutvikling på fôr og biogent karbon.

Innspill fra Natur og Ungdom til Klimaplan for 2021 - 2030

Det finnes ikke nok natur, metaller eller fornybar energi til at alle skal velge en så energikrevende og arealkrevende klimaløsning som regjeringa gjør i klimaplanen for 2021 - 2030.

Natur og Ungdom har valgt å fokusere på transportsektoren i dette innspillet, og under følger tiltak vi mener må til for en klimaplan som kutter nok utslipp på riktig måte. Vi kan diskutere valg av tiltak i det uendelige, men det viktigste nå er at tiltakene kommer i gang raskt. Jo raskere vi kutter utslipp, jo større positiv klimaeffekt har det. 

Generelle innspill utover transportsektoren er mangel på tiltak for energisparing i bygg og mangel på jordbruks- og fiskeripolitiske virkemidler for omlegging til produksjon som utnytter ressursene bedre og med lavere utslipp. 

Et forsterket nullvekstmål 

I dag sier klimaforliket kun at man skal ha nullvekst i de store byene, men i denne klimaplanen lover regjeringa at dette skal gjelde alle byområdene. Dette er gledelig og helt nødvendig for å kunne fortette og skape klimasmarte byer hvor bilene tar alt for mye plass i dag.

• Nullvekstmålet kan likevel forsterkes ytterligere. Nullvekstmålet for privat persontransport med bil må gjelde hele landet, og i de store byene må målet være en reduksjon på 20 % - 30 %.
• Det må innføres køprising i byene, sammen med økt bevilgning til bymiljøavtaler, også for mindre byområder. 
• Det må ikke bygges nye, kapasitetsøkende motorveier i Norge, særlig der hvor det eksisterer jernbane i dag. Dette er et særs billig miljøtiltak.
• Veibruksavgiften må ikke reduseres som følge av økt CO2-avgift
• Fartsgrensen på motorveier burde reduseres. 

Følg opp økt CO2-avgift for luftfarten med tiltak for redusert flytrafikk

Flyreiser står for 55 prosent av nordmenns utslipp fra transportsektoren, til tross for å utgjøre bare 1 prosent av reisene (Borgar Aamaas, 2017). Flyreiser utenfor EØS-området er ikke kvotepliktige. Uavhengig av hvor raskt vi får på plass nullutslippsfly må trafikken reduseres, og de energi- og resssurskrevende løsningene må forbeholdes der det ikke finnes alternativer. 

• De politiske insentivene som stimulere til vekst i flytrafikken må vekk. Avinors vekstmål bør oppheves, samt deres bonusordning for trafikkvekst.
• Planleggingen av en tredje rullebane på Gardermoen må skrinlegges
• Innføre en flyseteavgift som gjør det mer lønnsomt å fylle alle flyets seter
• Still krav til flyselskap om reduserte utslipp og redusert antall avganger på strekninger med konkurrerende toglinjer
• Avvikle ordninger som belønner flypassasjerer, som bonuspoeng og taxfree.

Jernbanen er mest energi- og arealeffektiv

Høsten 2019 var det omtrent aldri noen ledige sovevogner Oslo-Trondheim, og rundt 90 % var fyllt på Bergensbanen og Sørlandsbanen. 

• Flytt godstransport over på jernbane ved å innføre støtteordning. 
• Et pålitelig og stabilt banenett er en forutsetning for at folk og næringsliv vil bruke toget både i persontransporten og for godstransport. Det eksisterer i dag et vedlikeholdsetterslep i jernbanen, som burde prioriteres å redusere.

Et taktskifte i klimapolitikken krever et taktskifte i naturforvaltninga

• Biodrivstoff må ikke virke for å utsette omstilling vekk fra forbrenning i transportsektoren. Vi håper at klimaplanen følges opp med en plan for hvordan Norge bidrar til bruk av bioressursene på den måten som er mest bærekraftig.
• Veiutbyggingen fører til store naturinngrep, vi ønsker konkrete tiltak for å stanse bit-for-bit nedbygging av natur. Klimaplanen bør følges opp med vedtak om arealnøytralitet med nasjonale grenser for naturtap og mål for restaurering. 

På vegne av Natur og Ungdom

Therese Hugstmyr Woie, leder
Sandra Butoyi, sentralstyremedlem

Skriftlig innspill til Energi- og miljøkomiteen: Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030

Norsk Folkehjelp er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon. Vi har om lag 100 lokallag over hele Norge og jobber i mer enn 35 land. Norsk Folkehjelp ble stiftet i 1939 som fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Vårt mål er å bedre folks levekår og bidra til et demokratisk, rettferdig og trygt samfunn.

I Norge jobber Norsk Folkehjelp på to områder: Førstehjelp og redningstjeneste, i tillegg til flyktnings- og inkluderingsarbeid. Internasjonalt jobber Norsk Folkehjelp på tre områder: Humanitær mine- og eksplosivrydding, utviklingssamarbeid og humanitær respons ved konflikt og kriser. Norsk Folkehjelp ønsker å dele innspill på områder som er sentrale for vårt arbeid.

Innspill til Klimaplan for 2021-2030
Stortingsmeldingen kommer med en konkret plan for hvordan Norge skal redusere sine utslipp. Meldingen kunne stått enda sterkere om den inkluderte en plan for det norske internasjonale engasjementet på klima, og spesifikt for den norske klimafinansieringen.

Norge var et av landene som i 2009 lovte å bidra med opptil 100 milliarder USD årlig i klimafinansiering til lavinntektsland for å bidra til at de kan oppfylle sine forpliktelser under Paris-avtalen; redusere klimautslipp og tilpasse seg klimaendringenes negative konsekvenser.

Siden da har norsk klimafinansiering svingt i både størrelse og ulike type tiltak. Det er behov for en større forutsigbarhet og ikke minst langsiktighet i dette arbeidet på tvers av politiske skillelinjer. En plan vil også konkretisere hva Norge ønsker å oppnå med klimafinansieringen, og legge føringer på hvilke sektorer som skal prioriteres, geografisk nedslagsfelt, finansieringsmekanismer og nivå på finansieringen.

Planen vil også kunne ta høyde å innrette finansieringen i en retning som ikke skaper økt ulikhet eller forverrer situasjonen for de mest utsatte og sårbare befolkningene i verden, men bidrar til rettferdig omstilling.

Norsk Folkehjelp vil derfor anbefale energi- og miljøkomiteen om å be regjeringen om å fremlegge en egen plan for norsk klimafinansiering - og at dette inkluderes i denne klimameldingen.

Norsk Folkehjelp anbefaler at:

• Energi- og miljøkomiteen ber regjeringen om å fremlegge en egen plan for norsk klimafinansiering og at dette inkluderes i denne klimameldingen.

Lykke til med behandlingen av klimameldingen,

Mvh.
Henriette Westhrin
Generalsekretær
Norsk Folkehjelp

Det neste tiåret skal klimakuttene fra transportsektoren halveres. All veitransport står i dag for rundt 8,5 millioner tonn CO2 (ned fra 9,5 i 2005). Dette tallet skal ned til 4,8 innen 2030.

Personbilen har vært en nøkkel for få ned klimautslippene fra norske veier. Siden 2005 har utslippene fra all veitrafikk (personbiler, tungtransport, busser mv.) gått ned med ti prosent. Omtrent hvert eneste tonn kutt av klimagasser innenfor veitrafikk skyldes reduserte utslipp fra personbilen. Isolert sett har personbilene kuttet 20 prosent av sine egne utslipp siden 2005. Og det samtidig som at antall biler på norske veier har økt med 40 prosent, fra rundt 2,0 til 2,8 millioner personbiler.

Elbilpolitikken har vært en klimasuksess. Det store spørsmålet er hvordan det er mulig å fortsette å kutte utslipp når man samtidig skal gjøre elbilen dyrere, slik flere partier tar til orde for i programutkastene for neste periode. Svaret ser i økende grad ut til å være å dreie bilpolitikken kraftig i retning av pisk de neste ti årene:

• For å kompensere for dyrere elbiler vil det bli enda dyrere å kjøpe bensin- og dieselbiler, samtidig som avgiftene på drivstoff stiger, slik regjeringen beskriver i Klimaplanen.
• I byene blir det mye høyere bompenger for alle typer biler, parkeringsplasser i byene vil forsvinne, samt at gater blir stengt for biltrafikk, slik regjeringen sier de vil vurdere

Dreiingen fra gulrot til pisk risikerer å bli det neste tiårets signatur for norsk bilpolitikk. Dette er ikke en klok politisk vei å gå. Den beste klimapolitikken er når man får folk med seg, som dagens elbilpolitikk viser. Bompengeopprøret i 2019 demonstrerte at det går en grense for hvor mye mange mennesker godtar av økende avgifter på bil og nødvendig kjøring, og at det er sprengstoff nok i temaet til å endre det politiske landskapet i valg.

En kraftig økning av CO2-avgiften kommer til å merkes hardest i distriktene. Innbyggerne i de minste kommunene har den eldste bilparken, med en snittalder på 13 år. Tilsvarende tall for storbyene er 8,5, og alderen stiger i småkommunene, mens den synker i byene (2015-2019). Under ti prosent av alle elbilene befinner seg i de små kommunene, mens innbyggerne utgjør rundt 20 prosent av befolkningen. Tilsvarende tall for storbyene er 40 prosent av alle elbiler og 22 prosent av befolkningen (kilde: NBF/OFV, tall for 2019).

NAF foreslår fem tiltak for å få ned klimautslippene fra transportsektoren

1. Vente med å starte innfasingen av moms på elbiler til tidligst 2024. Beregninger som Transportøkonomisk institutt (TØI) har gjort for NAF viser at det kan være så mye som to millioner nullutslippsbiler på norske veier i 2030. Det tilsvarer to tredjedeler av bilparken. Flere nullutslippsbiler vil bidra til en stor del av de utslippskuttene som myndighetene jobber for. For å få til en slik elbilvekst, skriver TØI, forutsetter de ikke bare teknologisk utvikling, i form av stadig billigere batterier og økt rekkevidde, men også at elbilen beholder avgiftsfordelene de har i dag. NAF mener partiene bør forplikte seg i behandlingen av Klimaplanen til å tidligst innføre moms på elbilene fra 2024, og da kun på de dyreste modellene først. Det vil gi forbrukerne etterlengtet forutsigbarhet som strekker seg lenger fram enn til nyttår 2021/2022.
2. Bygge ut et ladenettverk som står i sammenheng med den økende elbilparken. Det gjør det ikke i dag. De siste tallene fra SSB viser at veksten i antall elbiler er raskere enn veksten i antall ladere. Større batterier gjør at biler kan kjøre lengre uten å lade, men det betyr også at de står lenger og lader når de først lader. Resultatet er kø og mer venting på ladestasjonene. En NAF-undersøkelse fra mars 2019 viser at 45 prosent av bensin- og dieselbileiere oppgir manglende hurtiglading som et hinder for å skaffe seg elbil. Konkret etterlyser NAF tre lade-tiltak i Klimaplanen: 1) At regjeringen utarbeider en nasjonal hurtigladestrategi, som kan peke ut hvor i landet vi mangler ladestasjoner og hvor man trenger større ladehubber (store ladeplasser), slik at ladeinfrastrukturen følger bilparken. 2) At regjeringen etablerer støtte til kommunene som ikke har hurtigladestasjon i dag. 3) At regjeringen følger opp regjeringserklæringens punkt om økonomisk støtte til ladestasjoner i borettslag, sameier og garasjelag i revidert statsbudsjett for 2021.
3. Myndighetene må gjøre noe med belønningen for å vrake en eldre bil. Den norske bilparken blir gradvis eldre og eldre. I dag belønnes de som har råd til å kjøpe nye elbiler, mens det finnes ikke noen ekstra belønning for å vrake en gammel bil. Her må det komme nye og rausere løsninger på plass.
4. Byene må få på plass mye bedre kollektivtransport, slik at dette blir et mer naturlig førstevalg for flere, framfor at bompengeskruen fortsetter. TØI gjennomførte i 2019 en nasjonal reisetidsundersøkelse på oppdrag fra NAF. Undersøkelsen viser at nesten halvparten av innbyggerne i og rundt de største byene har for dårlig kollektivtilbud, og mer enn en av tre har ikke et reelt alternativ til bil. "For dårlig kollektivtilbud" er definert som at det tar mer enn to ganger opplevd reisetid med bil. Kollektivreisende som vil bruke mer enn 2,5 ganger reisetiden med bil er definert som at de ikke har et reelt alternativ til bil.
5. Tungtransporten må ta sin del av ansvaret. Ansvaret for kutt i transportsektoren kan ikke være personbilistens alene. De siste femten årene er det personbilen som har tatt alle kuttene innen veitrafikk, mens tungtransporten nesten ikke har kuttet et eneste CO2-molekyl (SSB kildetabell 08940).

Tekna – Teknisk-naturvitenskapelig forening har 87 000 medlemmer på masternivå innen teknologiske og naturvitenskapelige fag og er den største medlemsforeningen i Akademikerne. 

Nye løsninger innen teknologi og naturvitenskap er avgjørende for å omstille til et lavutslippssamfunn og nå klimamålene. Klimaplanen og målene om å halvere Norges utslipp innen 2030 i tråd med internasjonale avtaler og forpliktelser forutsetter satsing på forskning og kunnskap. I framtidige revisjoner av klimaplanen må det tas høyde for våre skjerpede mål om reduksjoner i klimautslipp på 55 prosent. 

Ytterligere satsing på forskning og utvikling i årene fremover er avgjørende for å nå klimamålene. Tekna har sett gode insentiv til dette i krisepakkene i 2020, og vi forventer at regjeringen fortsetter å vise vilje til å satse på forskning og utvikling av ny teknologi for lavere klimautslipp. 

CO2-utslipp må prises globalt 

Tekna støtter en gradvis og forutsigbar opptrapping av den norske CO2-avgiften. Tekna mener at Norge bør følge utviklingen av CO2 avgifter i EU, og samtidig arbeide for global prising av CO2.  Det er viktig å støtte EUs arbeid med å øke prisen for å slippe ut CO2, og støtte arbeidet med å få på plass en egen toll på import av industrivarer som er produsert uten CO2-avgifter i andre land. Det er ikke god klimapolitikk å forskyve industriproduksjon ut av Norge og EU og over til andre land uten strenge klima- og miljøkrav. 

Store klimainvesteringer og effektive tiltak krever lang tidshorisont 

Vi er positive til den konkretiseringen av klimapolitikken som kommer til uttrykk i klimaplanen og de forpliktelsene Norge nå må oppfylle i klimaavtalen med EU. Det langsiktige tidsperspektivet gir forutsigbarhet for industrien til å planlegge og investere i nye løsninger.   

Beslutningen i Stortinget sist høst om en verdikjede for fangst, transport og lagring av CO2 gjennom Langskip-prosjektet viser næringslivet at offentlige myndigheter mener alvor med å nå klimamålene og gir forutsigbarhet for norsk og utenlandsk prosessindustri som ønsker å fange sine utslipp og deponere disse under Nordsjøen. Vi forventer at også avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud får tilstrekkelig finansiering til å fange og deponere sine utslipp. To karbonfangstanlegg gir nødvendig robusthet i verdikjeden, spesielt i de første, kritiske årene før driften er stabil på de nye anleggene. Det internasjonale energibyrå (IEA) estimerer at man kan redusere verdens klimagassutslipp med opptil 28 prosent med bruk av denne teknologien, så gevinstene ved investeringene er store.  

Tekna mener at klimaplanen må bidra til å utnytte potensialet som ligger i næringslivets veikart for lavere klimautslipp innenfor ulike sektorer. Vi ser fram til varslede strategier og planer med tydeligere tiltak, men forventer at disse ses i sammenheng med tidligere og kommende stortingsmeldinger. Politikken kan ikke være usammenhengende og motsetningsfylt. Langsiktige og helhetlige tiltakskjeder er nødvendige. 

Petroleumsnæringen 

Det å erstatte fossil energi med ren energi er i mange sektorer den mest effektive måten å redusere utslipp av klimagasser på. Omstillingen for å sikre at Norge blir et lavutslippssamfunn i 2050 har startet, men endringene og tilpasningen som nå skjer må intensiveres. Petroleumsnæringen er et kunnskaps- og teknologilokomotiv for norsk næringsliv, og kan bidra ytterligere med kompetanse og teknologiske løsninger for å utvikle mer bærekraftig energi. Arbeidet med å redusere utslipp av klimagasser under produksjon av olje og gass på norsk sokkel må fortsette og intensiveres. Tekna mener at elektrifisering av norsk sokkel kan redusere klimagassutslippene fra sektoren, avhengig av beliggenhet og ved bruk av fornybare energikilder. Kost/nytte må vurderes i hvert tilfelle.  

Bygg-og anleggsnæringen 

Bygg- og anleggssektoren står for en stor del av energibruk og klimautslipp i Norge, direkte og indirekte. Tekna mener det må satses mer på å få ned utslipp og energibruk knyttet til eksisterende bygg, samtidig som det satses på klima- og miljøvennlige løsninger og materialer i utbygging av nye bygg. Tekna har merket seg arbeidet mot utslippsfrie byggeplasser gjennom elektrifisering av byggtørkere og anleggsmaskiner som klimaplanen omtaler. Men det er et stort behov for å utvikle politikk og tiltak for mer sirkulære materialstrømmer med mindre klimautslipp og ombruk av bygg i stedet for riving. Regjeringen er selv inne på at næringen er raske til å tilpasse sin virksomhet til endringer i teknisk forskrift (TEK) og Tekna forventer at den kommende strategien for sirkulærøkonomi vil konkretisere flere tiltak for å nå skjerpede klimamål. Bransjen er fragmentert og består av mange ulike aktører og komplekse verdikjeder.  De etterspør selv klar politikk og tiltak for å kunne dra sammen i riktig retning.   

Transport 

På transportområdet inneholder klimaplanen en rekke gode tiltak for elektrifisering, bruk av hydrogen og biodiesel på vei og sjø. I tillegg videreføres satsing på kollektivtrafikk, sykkel og gange i byområdene. Tekna savner en satsing for å overføre godstrafikk til bane og sjø som del av klimaplanen. Dette vil gi mindre kø og slitasje på infrastrukturen og samlet gi et lavere energiforbruk. Ordninger for landstrøm må videreutvikles der det er hensiktsmessig. 

Kunnskap og kompetanse 

Kompetente fagmiljøer er en forutsetning for å ta i bruk eksisterende klimavennlige løsninger og teknologi, og slike miljøer er nødvendige for å utvikle nye løsninger. Tekna er bekymret for oppsplittingen av fagmiljøer som har skjedd på vei og jernbane gjennom ulike reformer de siste årene.  

Kunnskap og kompetanse om klimatilpasning er nødvendig når vi nå tar i bruk nye løsninger på mange samfunnsområder for å redusere klimafotavtrykket. Stigende temperatur, mer nedbør og flere skred gir konsekvenser. Klimatilpasning er avgjørende for å demme opp for store ødeleggelser i lokale områder. Tiltak og løsninger som velges nå kan ikke kun ta høyde for dagens situasjon, men må også tåle klimaet vi får i fremtiden. Klimaplanens tiltak må være kunnskapsbaserte og forankret i fagmiljøer som har tilstrekkelige ressurser og bredde til å frambringe gode beslutningsunderlag for våre politiske myndigheter. 

Behov for politiske beslutninger som viser vei 

Tekna er utålmodig etter å få tatt i bruk eksisterende teknologi på nye områder for å begrense klimautslipp. Noen ganger er det ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt å ta i bruk teknologiske løsninger som vil være hensiktsmessige i et videre samfunnsperspektiv. Tekna er glad for de politiske beslutningene om elektrifisering av transportsektoren og om karbonfangst og –lagring. Gjennom skatteinsentiver, offentlige investeringer i infrastruktur og offentlige innkjøp er det mulig å få fram teknologi og markeder som er nødvendige i et framtidig lavutslippssamfunn. Tekna ser fram til at det blir tatt politiske beslutninger som er tilpasset EUs hydrogenstrategi og posisjonerer Norge som energinasjon i framtiden. Tekna forventer at stortingsmeldingen om verdiskaping fra norske energiressurser, herunder hydrogen, er offensiv og gir en tydelig retning. 

EU har med sin Green Deal satt fart og retning for grønn omstilling, og medlemslandenes nasjonale klimaplaner var på plass for et år siden. De har med andre ord et forsprang. Norge har kunnskapsmiljøene, teknologien og ressursene til å konkurrere med næringslivet i andre land i overgangen til et lavutslippssamfunn. Den norske modellen innebærer at vi er omstillingsdyktige og at fellesskapet er med og bærer de sosiale kostnadene for den enkelte arbeidstaker. Men det haster med å komme i gang.  

Hovedbudskap

Naturvernforbundet setter pris på at regjeringen endelig har lagt fram en plan for utslippskutt og finner flere positive grep i meldingen. Men planen er ufullstendig, og særlig savner vi følgende – som vi kommenterer nærmere med konkrete forslag til forbedringer:

• En plan for utslippskutt i alle sektorer, der ambisjonsnivået økes
• Virkemidler somfrigjør fornybar energi gjennom energieffektivisering for å erstatte fossil energi og spare naturen for kraftutbygginger
• Klare rammer for at transportpolitikken prioriterer infrastruktursom reduserer klimagassutslipp og bidrar til andre natur- og miljøforbedringer
• Virkemidler som reduserer kjøttforbruket og gjør kjøttproduksjonen mer bærekraftig
• Virkemidler som reduserer klimafotavtrykket fra forbruk og avfall
• Virkemidler som reduserer olje- og gassutvinningen og fører til omstilling
• Sterkere innsats for å øke karbonlagring i naturlige økosystemer og hindre arealinngrep som forstyrrer naturlige karbonlagre
  
  

Klimamålet

Målet for utslippskutt følger ikke opp EUs oppdaterte klimamål eller Parisavtalen på en tilstrekkelig måte.

Våre forslag:

• Målet økes til 55 prosents reduksjon for alle Norges utslipp i 2030 sett i forhold til 1990-nivå.
• Tiltak og virkemidler i klimaplanen må være i tråd med dette målet.
  
  

Generelle virkemidler

Det er positivt at regjeringen ønsker å trappe opp CO₂-avgiften (i kvotepliktig sektor: den totale CO₂-prisen) til 2000 kroner/tonn innen 2030. Vi understreker at CO₂-avgiften bare er ett av flere virkemidler, og at mer styringseffektive grep som forbud og påbud må brukes der det er hensiktsmessig.

Våre forslag:

• Økt CO₂-avgift må ikke resultere i en reduksjon i andre avgifter med miljøvirkning, som veibruksavgiften og flypassasjeravgiften.
• En ordning med klimaavgift til fordeling bør utredes som en mulighet som kan skape større begeistring for rask opptrapping av CO₂-avgiften, på en måte som ikke gjør staten avhengig av høye inntekter fra miljøavgifter.
  
  

Energibruk 

Den fossile energibruken må fases ut. For å oppnå dette uten stort behov for ny kraftproduksjon som øker presset på naturen, må vi utnytte energien mer effektivt. I tillegg må vi unngå at bruk av knappe bioressurser ødelegger naturmangfoldet og hindrer naturlig karbonlagring.

Våre forslag:

• Det trengsen plan for å nå målet om 10 TWh redusert energibruk i bygg innen 2030.
• Støtteordningene i Enova til energieffektivisering må styrkes.
• Det må innføres hvite sertifikater (energispareforpliktelser) som nytt virkemiddel for å realisere det store potensialet for redusert energibruk.
• Det må innføresforbud mot bruk av fossil energi på flere områder, for eksempel byggvarme og bygge- og anleggsplasser, tilsvarende forbudet mot fossil oppvarming, slik at det gir forutsigbarhet.
• Vi trenger en helhetlig plan for de knappe bioressursene som viser hvor mye som kan høstes på bærekraftig vis, uten at det svekker naturens naturlige opptak og lagring av CO₂, og som angir hvordan ressursene kan brukes på best mulig måte i et miljøperspektiv.
• Norge bør ikke gjøre seg avhengig av importert biodrivstoff. Til gjengjeld bør avfallsbasert biogassproduksjon få en større plass.
  
  

Transport

For å oppnå tilstrekkelig raske kutt i klimagassutslipp og samtidig redusere hele spekteret av miljøutfordringer på transportområdet – på en energieffektiv måte med minst mulig bruk av biodrivstoff – må veksten i de mest energikrevende og miljøbelastende transportformene som veitransport og luftfart snus.

Våre forslag:

• Målet om nullvekst i personbiltransporten i byene må videreføres og skjerpes. De større byene må få et mål om at trafikken reduseres med minst 20 prosent innen 2030.
• Målet om at 30 prosent av godstransporten med lastebil over 300 kilometer skal flyttes til sjø og bane, må innfris innen 2030, og Nasjonal transportplan (NTP) må følge opp med virkemidler.
• Prosjektene i NTP må bidra til raske utslippskutt og miljøforbedringer og må baseres på kunnskap om blant annet nyskapt trafikk og klimakonsekvenser av bygging og arealbruksendringer.
• Luftfarten må ikke få vokse tilbake til gamle høyder. Avinors mandat må tydeliggjøres slik at selskapet ikke skal jobbe for trafikkvekst, og planene om en tredje rullebane på Gardermoen må legges bort. Klimaplanens punkt om en felles nordisk avgift på flydrivstoff må realiseres.
  
  

Jordbruk

Vi må utvikle et bærekraftig jordbruk som gir signifikante kutt klimagassutslipp og stanser tapet av naturmangfold. For å få til dette må statlige kostholdsråd innfris, noe som betyr at kjøttforbruket må reduseres. I tillegg må kjøttproduksjonen legges om til å bli mer klimavennlig og bidra til økt naturmangfold gjennom mindre bruk av kunstgjødselbasert og importert kraftfôr og mer bruk av lokale ressurser, blant annet naturbeitemark.

Våre forslag:

• Vi trenger sterkere virkemidler for å redusere kjøttforbruket ned til det nivået som statlige kostholdsråd sier. Om ikke mer informasjonstiltak er tilstrekkelig, må flere virkemidler innføres, for eksempel forbruksavgift på kjøtt.
• Gjennom jordbruksoppgjøret må det på plass virkemidler som stimulerer en mer bærekraftig kjøttproduksjon basert på bruk av lokale ressurser.
  
  

Forbruk

Produksjon av forbruksvarer står for en stadig større andel av klimafotavtrykket vårt, og en betydelig del av dette gir utslipp i land med en svakere klimapolitikk. Denne trenden må brytes. Beregninger viser at en overgang til en sirkulær økonomi i Norge kan gi mer enn 100 000 nye arbeidsplasser.

Våre forslag:

• Reklamasjonsretten må forsterkes for å øke tings levetid.
• Innbyggerne må få en rett til å få reparert produkter gjennom strengere krav til reparerbarhet og tilgang til reservedeler og manualer.
• Det må stilles krav om CO₂-merking av forbrukerprodukter.
• Reparasjon og utleiemå fritas for merverdiavgift.
• Skatte- og avgiftssystemet må gjennomgås for å finne de beste og mest effektive virkemidlene som fremmer en sirkulær økonomi.
  
  

Avfall

Størsteparten av fossilt karbon i norsk avfall kommer fra plast. Vi trenger tiltak og virkemidler, gjerne tidlig i verdikjeden, som reduserer mengden plastavfall og øker utsorteringsgraden av plast fra husholdninger og næringsliv.

Våre forslag:

• CO₂-avgiften på forbrenning av avfall må suppleres med flere virkemidler som blant annet hindrer at avfallet isteden eksporteres, og avgiften bør deretter økes.
• Avgiften må følges opp med utvidet produsentansvar for produsenter og importører av all plast.
  
  

Olje og gass

Petroleumssektoren, med store utslipp i Norge og som bidragsyter til betydelige klimagassutslipp globalt, omfattes i hovedsak ikke av klimaplanen. Økt CO₂-pris er imidlertid et godt virkemiddel også her. Forbud mot fakling nevnes som fungerende politikk. Fakling pågår likevel i stor grad og utgjør alene 1,6 prosent av Norges klimagassutslipp.

Våre forslag:

• Det må ikke tildeles nye utvinningstillatelser, og kommende vedtak må redusere utvinningsomfanget.
• Forbudetmot fakling og andre utslipp (som NMVOC) må håndheves.
  
  

Naturlig karbonlagring

En intakt natur er avgjørende for å redde artsmangfoldet, kutte klimagassutslipp og dempe de negative konsekvensene av klimaendringene. Arealinngrep i form av nedbygging av myr, skog og andre økosystemer gir store klimagassutslipp og reduserer det naturlige lageret og opptaket av CO₂. Vi trenger derfor bedre arealplanlegging og et strengere vern om naturen, foruten tiltak som restaurerer natur.

Våre forslag:

• Nye torvuttakmå forbys. Inntil dette er på plass, må det innføres avgift på torv (primært i form av forbruksavgift på både norskprodusert og importert torv).
• Stortinget må understreke at strategien for å hindre nedbygging av myr må komme raskt og inneholde effektive virkemidler.
• Skogplantingpå nye arealer og gjødsling av skog må ikke bli en del av klimaplanen, da dette har en usikker klimaeffekt og er negativt for naturmangfoldet.
• Krav om minstealder for hogst er bra og må suppleres med virkemidler som tar vare på gammelskogen og stimulerer alternativer til flatehogst som øker skogens karbonlager og naturmangfold.

Med vennlig hilsen
Naturvernforbundet

Silje Ask Lundberg (sign.)
leder

LOs innspel til komitéens høyring om regjeringas "Klimaplan 2021-2030"

LO er glad for at regjeringa no endeleg har lagt fram klimameldinga "Klimaplan 2021-2030". Vi vil likevel påpeike at denne meldinga ifølge klimalova, skulle vore lagt fram for Stortinget og medført nye vedtak i 2020 (jfr klimalova § 5). Krava til årlege reiegjeringar for Stortinget ligg òg fastsett i klimalova (§6), og er såleis ikkje noko nyvinning - som ein kan få inntrykk av frå regjeringas framlegging av denne planen.

LO har merka seg at regjeringa meiner at det er regjeringas politikk som fører til at utsleppa har gått noko ned siste året. Vi vil minne om at regjeringa på si vakt ikkje har sørga for at Norge møtte 2020-måla som klimaforlika frå 2008 og 2012 la til grunn. Det er elles LOs oppfatning, at nemnde klimaforlik har lagt føringar for opptrapping av CO₂-avgifta, og at dette var eit venta tiltak. Klimaplanen er informativ, men inneheld etter vårt syn lite nytt. LOs arbeid for å fremje ei kraftfull og heilheitleg norsk CCS-satsing er vel kjent, og LO har gjentatte gonger understreka at regjeringa prioriterer dette altfor lågt. – Denne planen endrar ikkje vårt syn på det. Her vil vi berre kort minne om at ei kraftfull CCS-satsing er ei utgift til inntekts erverving, og at dette kan vere Norges viktigaste omstillingsnæring.

Regjeringa nemner "omstilling" og "grøn omstilling" fleire gonger, og til og med i ein eigen del, "Del 3 Grøn omstilling av Noreg". Men regjeringas definisjon av omstilling er einsidig knytt til finansiering, kostnader, forretningsmodellar og investeringar, - og nytte (og for så vidt kostnad) sosialt og samfunnsmessig er ikkje medrekna.

LO er skuffa over at regjeringa nok ein gong neglisjerer rettferdig omstilling. I Paris-avtalen har rettferdig omstilling ein sentral plass, og dette omgrepet er utelukkande knytt til viktigheita av å involvere arbeidslivet, anstendig arbeid og skaping av trygge og gode arbeidsplassar. Rettferdig omstilling betyr at arbeidslivets partar er med i planlegginga, utforminga og gjennomføringa av omstillinga, slik at arbeidstakarar vert ivaretatt. Dette har vi god tradisjon for i Norge, gjennom partssamarbeid og trepartssamarbeid, og svært mange meiner at nettopp denne sosiale dialogen er ein av hovudgrunnane til stabiliteten og suksessen for det norske samfunnet. Til og med regjeringa lovprisar dette samarbeidet no og då. – Då vert det uforståeleg for oss at rettferdig omstilling vert totalt oversett i regjeringas klimaplan.

Regjeringa vil setje ned eit ekspertutval som skal følgje opp Stortingets oppmoding om å sjå på dei samla rammevilkåra for å fremje klimavenlege investeringar i Norge. LO føreset at arbeidslivets partar har plass i utvalet.

LO vil understreke at det er eit stort behov for å formalisere og systematisere arbeidslivets medverknad i nasjonalt klimaarbeid, noko mangelen på dette i regjeringas klimaplan tydeleg synleggjer. LO foreslo då klimalova var på høyring og skulle vedtakast, at dette burde inkluderast i klimalova,  Dette forslaget vart fremja av opposisjonen, men vart nedstemt av dei borgarlege partia. Vi meiner framleis at det er sterkt behov for ei slik formalisering gjennom klimalova.

LO vil vidare vise til øvrige innspel til komitéen frå LOs forbund. Vi vil elles kome tilbake med eit samla innspel med LOs syn på eit noko seinare tidspunkt.

Ytterlegare kommentarar vil òg verte given i høyringa.

Med venleg helsing

LO Norge

Anne-Beth Skrede

Rådgivar

På vegne av LO-sekretær Are Tomasgard

Viken fylkeskommune vedtok «Veien til et bærekraftig Viken. Regional planstrategi 2020-2024» i desember 2020. Viken vil være et lavutslippssamfunn der det ikke slippes ut mer klimagasser enn det tas opp gjennom karbonlagring og naturlige prosesser. Omleggingen skal skje på en rettferdig og sosialt inkluderende måte.

Viken fylkeskommune mener at Klimaplanens virkemidler på sektorer som industri- og avfall, jordbruk, skog- og arealbruk og transportsektoren må være mer ambisiøse enn det regjeringen legger opp til.

Vi trenger ikke flere påbud – nå trenger vi forutsigbare virkemidler som stimulerer til handling og omstilling til lavutslippssamfunnet, samt en konkret virkemiddelplan.

• Et klimavennlig Norge i 2030 ikke må øke de sosiale og økonomiske ulikhetene i samfunnet
• Enova må brukes til å stimulere til rask og inkluderende omstilling til lavutslippssamfunnet
• Klimasats må videreføres og få betydelig økt ramme for klimatiltak i kommunal sektor
• Støtteordning for ladeinfrastruktur for hele landet
• Biogass er et drivstoff med god klimaeffekt som bør tas i bruk umiddelbart
• Bruke offentlige innkjøp for null- og lavutslippsløsninger i transportsektoren for å redusere utslipp fra anleggsplasser i transportsektoren
• Jord- og skogbruk er en viktig del av løsningen på klimautfordringene og viktige for sirkulærøkonomien
• Arealplanlegging og plan- og bygningsloven er verktøy for klimatiltak

Viken fylkeskommune mener meldingen burde vært tydelig på at et klimavennlig Norge i 2030 ikke skal øke sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet.

For å nå klimamålene må det gjennomføres storskala omstilling av hele samfunnet. Det holder ikke å legge til rette for forskning, innovasjon og pilotfase. Vi må sikre at hele samfunnet er med på en omfattende og rettferdig endringsprosess. I støtteordninger må både miljømessig og sosial bærekraft være et kriterium. Dette forutsetter en aktiv stat, med vilje til å prioritere grønne næringer. Næringsnøytralitet vil ikke kunne bidra til at nye næringer blir kommersialisert, og vi trenger en bro fra pilotfase til markedet fungerer for disse løsningene.

Regjeringens klimaplan legger ikke til rette for omlegging til lavutslippssamfunnet i tilstrekkelig grad. Viken fylkeskommune mottar mange tilbakemeldinger, særlig fra de små aktørene, om at dagens støttesystem oppleves unødvendig vanskelig og ressurskrevende.

Enova må støtte omstilling for alle

CO2-avgiften skal utløse den ikke-innovative omstillingen, mens Enova skal innrettes mot innovasjon. Mange små kommuner og SMB erfarer at de ikke har anledning til å søke støtte fordi Enova har regler for hvor små tiltak det kan søkes om. Det er uheldig at kun de største aktørene kan få tilgang på disse midlene.

Klimasats må videreføres og få betydelig økt ramme for klimatiltak i kommunal sektor

Klimasats gir støtte til merkostnader for innkjøp av klimaløsninger. I tillegg åpnes det for innovative prosjekter. Dette åpner for innovasjon i kommunesektoren, slik Enova uheldigvis ikke gjør. Klimasats må videreføres som en permanent ordning og styrkes med betraktelig økt ramme.

Støtteordning for ladeinfrastruktur i hele landet

På tross av tydelige behov og løfter i Granavolden, har regjeringen ennå ikke etablert støtteordning for lading i borettslag og sameier. Viken har i en periode videreført en slik ordning fra tidligere Akershus, og har i 2020 støttet 9500 ladestolper i borettslag i hele fylket. Det er fortsatt et stort behov for en slik ordning, men fylkeskommunen har ikke økonomi til å bære dette ansvaret alene.

Biodiesel og biogass

Regjeringen foreslår, på tross av mange protester, å beholde veibruksavgiften for biodrivstoff. Som følge av denne avgiftsøkningen har allerede Brakar gått over fra biodiesel til fossil diesel. Ruter vurderer nå å gå tilbake til fossil diesel for å håndtere den økte kostnaden. Dette gjør det utfordrende å nå regjeringens krav om at bybusser og en stor del av langdistansebussene skal være utslippsfrie eller lavutslippsbusser innen 2025 og 2030. Viken fylkeskommune mener biogassens rolle må løftes. Bærekraftig biogass, el og hydrogen er alle prioriterte drivstoff i nullutslippssamfunnet. Det trengs mer målrettede virkemidler for å få i gang norsk produksjon av biogass til drivstoff basert på avfallsfraksjoner som i dag ikke blir utnyttet.

Landbruk

Viken fylkeskommune ber om at jordbruket sikres en totaløkonomi som gjør små og store jordbruksbedrifter økonomisk i stand til å legge om drift og ta i bruk klimavennlig teknologi. Fylkeskommunen påpeker at rammene for Regionale Miljøtilskudd-tiltak bør økes betydelig for å følge opp bøndenes interesse for å forbedre ytelser, miljø og klimastatus på egen gård.  Landbrukets Klimaplan skisserer hvordan jordbruket kan innfri sin klimaforpliktelse uten at det går på bekostning av matproduksjon og arbeidsplasser. Viken fylkeskommune understreker at kostnadene ved omstilling i landbruket ikke kan bæres av jordbruksoppgjørene alene.  Landbruket er, i likhet med andre næringer, avhengig av ekstraordinære midler for å stimulere klimaarbeidet og redusere risiko for produsentene.

Det er viktig å følge opp rapportering og videreutvikling av bokføringsreglene i klimaregnskapssystemene. Regjeringen signaliserer støtte til forskning og utvikling, og landbrukssektoren vil kunne få gevinster av en slik satsing. Arbeidet med å ta tiltakene til jordbruket inn i det offisielle arbeidet må intensiveres. De reelle utslippsreduksjonene må telles med i hele perioden.

Skog og myr 

En aktiv og bærekraftig skognæring er viktig for klimaarbeidet, og Viken fylkeskommune er tilfreds med at regjeringen vektlegger skogens rolle. Det trengs tiltak for å sikre kvalitet og karbonbinding, plante tilstrekkelig skog eller sørge for naturlig foryngelse og styrke ungskogpleien.

Regjeringen påpeker uheldige konsekvenser ved nedbygging av myr, men foreslår ingen nye tiltak. Viken fylkeskommune mener man bør vurdere en ordning for frivillig vern av myr etter modell av frivillig skogvern.

Arealbruk

Nedbygging av karbonrike areal må reduseres. Staten må forsterke dette hensynet som et samfunnsmål for konseptvalgutredninger for samferdselsinfrastruktur og i statlig utbygging. Staten må også legge vekt på ikke-prissatte konsekvenser som nedbygging av matjord og andre karbonrike arealer ved valg av infrastrukturløsninger. Fylkeskommunens regionale rolle i planleggingen er ikke nevnt i regjeringens melding, og det mener vi er uheldig. Regionale planer for areal og mobilitet blir svært viktige for å nå klimamålene. Klimaplanen burde også adressere plan- og bygningsloven og kommunenes adgang til å stille klimakrav i reguleringsplaner.

Industri og avfallsforbrenning

De foreslåtte tiltakene er ikke tilstrekkelig for å sikre den nødvendige omstillingen av kvotepliktig industri og energiproduksjon. To store avfallsforbrenningsanlegg i Viken faller mellom to stoler; FREVAR og Sarpsborg avfallsenergi. Begge er kvotepliktige, men omtales ikke sammen med avfallsforbrenningsanlegg i kvotepliktig sektor. Vi antar at det forutsettes at kvoteprisen og eventuelle EU-midler skal bidra til at de, sammen med partnerne sine i CCS/U-samarbeidet Borg CO2, realiserer CO2-fangst og lagring. Dette vil ikke være tilstrekkelig. Det må utformes støtte for en bredde av CCS-anlegg i kjølvannet av Langskip, inkludert industri og avfallsforbrenningsanlegg på tvers av kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

Karbonfangst og lagring av biogent CO2 (BECCS) nevnes kort, uten at virkemidler presenteres. Siden slike negative utslipp ikke er inkludert i det europeiske kvotesystemet, er det behov for ytterligere virkemidler. Borregaard  og Norske Skog Saugbrugs står for betydelige utslipp av biogent CO2. Karbonfangst og -lagring vil kunne gi klimabidrag tilsvarende utslippsreduksjonen fra Norcems fangstprosjekt som mottar statsstøtte, dersom de lykkes i nevnte Borg CO2. I tillegg kommer fangsten av fossil CO2 i Borg CO2-prosjektet som kan utgjøre om lag 200 000 tonn CO2.

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim

fylkesråd for plan, klima og miljø

Systematisering av klimapolitikken  

For første gang er det satt tak på årlige utslipp og en liste med tiltak og virkemidler som skal brukes for å få ned utslippene. Denne klimaplanen bør utvides til å gjelde alle sektorer. En systematisk tilnærming til klimapolitikken vil gjøre det lettere å prioritere og ta de valgene som er nødvendige for å bli et samfunn uten utslipp i løpet av få tiår. Budsjettering er imidlertid ikke en nøytral administrativ prosess, og finanspolitikken kan og bør støtte overgangen til et samfunn uten utslipp. Derfor må klimameldingen følges opp med prioriteringer og kroner i statsbudsjettet. 

Det foreslåtte målet om 45% kutt ble satt før EU hevet sin ambisjon. Det er ikke tilstrekkelig.  

Stortinget må sørge for at: 

• Klimamålet justeres til 55% i 2030 i forhold til 1990, og utslippskuttene tas nasjonalt.
• Alle sektorer fåregne utslippsmål, årlige utslippstak, og inngår i klimaplanen for 2030. 
• Klimaplanen følges opp med penger og prioriteringer i statsbudsjettet i form av et tallfestet klimabudsjett.
• Det gjennomføres enårlig klimadebatt i stortinget for å vurdere den årlige klimalovsredegjørelsen. 

Økt CO₂-avgift  

WWF støtter en opptrapping på CO₂-avgiften til 2000kr per tonn i 2030, da dette vil gi gode insentiver for klimaomstilling basert på prinsippet om at forurenser betaler. Dog er det betydelige svakheter i at meldingen ikke inneholder en forutsigbar opptrappingsplan for avgiften, og at det åpnes for at avgiftsøkningen kan kompenseres med lavere veibruksavgift. En CO₂-avgift vil kunne ha konsekvenser for utvalgte deler av befolkningen, og for å sikre aksept for klimatiltak er det nødvendig å finne måter å kompensere de som rammes utilbørlig av avgiften, uten å svekke utslippskuttene. En klimaavgift til fordeling vil være en god løsning, hvor deler av det innsamlede provenyet fra avgiften redistribueres tilbake til befolkningen, justert for forutsetninger som husholdningsstørrelse og geografisk beliggenhet. 

Stortinget må sørge for at: 

• CO₂-avgiften fåren forutsigbar, årlig og lineær opptrappingsplan, fra 590 kr i 2021, til 2000 kr i 2030. 
• Avgiftsøkningen ikkekompenseres med lavere veibruksavgift, eller andre avgiftskutt som svekker utslippseffekten. 
• Det utredes en fordelingsordning som redistribuererdeler av provenyet fra CO₂-avgiften tilbake til befolkningen som en fast årlig utbetaling. 

Omstillingsavgift og grønn konkurransekraft 

Klimaomstillingsutvalget advarer mot at Norge er utsatt for klimarisiko grunnet overeksponering mot olje og gass-sektoren og en lite differensiert økonomi. Endringene i petroleumsskatteregimet som ble vedtatt av stortinget i 2020 øker risikoen ytterligere for at det investeres i prosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme. CO₂-avgiften i klimaplanen dekker kun utslippene fra norsk sokkel, men ikke klimarisiko som kommer på grunn av at viktige oljemarkeder i fremtiden innfører tilsvarende CO₂-avgifter. En avgiftsøkning på 2000 kr i 2030 vil isolert sett gi et minimalt påslag på marginalkostnaden (ca. 14kr BoE gitt dagens gjennomsnitt utslipp per BoE). Sammenliknet med estimert kostnadsreduksjon på 77kr BoE fra Petroleumsskatten gir derfor CO₂-avgiften lite for å dempe klimarisikoen. Den er heller ikke nok for å bidra til nødvendige incentiver for omstilling, da eksempelvis elektrifisering av olje- og gass- installasjoner ofte ligger opp mot 5000kr per tonn CO₂.  

For å senke klimarisiko og forsere grønn omstilling i Norge bør det derfor innføres en omstillingsavgift på all produksjon av olje og gass fra norsk sokkel. En avgift på 100kr per tonn CO₂ per produsert oljefat vil i 2020 kunne gi inntekter til staten tilsvarende 9 milliarder kroner som igjen kan investeres i nye bærekraftige næringer som grønt hydrogen, havvind eller sirkulær økonomi. Det vil i tillegg bidra til at man senker klimarisikoen. Kun de mest konkurransedyktige prosjektene på norsk sokkel vil bli prioritert. Med et påslag på 40kr per BoE vil den samlede effekten av omstillings- og CO₂-avgiften heller ikke være utilbørlig, da den ligger langt under de innførte skattelettene til petroleumsnøringen.  

Stortinget må sørge for at: 

• Det utredes en omstillingsavgift for petroleumssektoren som presenteres i forslaget til statsbudsjett for 2022. 

Styrke klimainnsatsen lokalt  

Klimakur2030 understreker at kommunene har flere roller av betydning for arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp, blant annet som myndighetsutøver og lokal planmyndighet, grunneier og bygg- og anleggseier, samfunnsutvikler, innkjøper av varer og tjenester, og tjenesteleverandør. Kommuner sitter også i førersetet med å utvikle styringsverktøy som klimabudsjett, som kan ha overføringsverdi til andre forvaltningsnivåer og virksomheter. Klimakur anbefaler derfor at staten stiller tydeligere krav til kommunene, blant annet gjennom klarere krav til rapportering og integrering av klimahensyn, og å klargjøre og øke det juridiske handlingsrommet. 

Støtteordningen «Klimasats» har utløst i overkant av 1300 prosjekter og stort engasjement i kommunene. En fersk evaluering viser at ordningen utløser kostnadseffektive tiltak med god klimaeffekt. Hver krone fra staten har utløst minst en krone ekstra fra kommunene. Ordningen er imidlertid ikke varslet videreført etter 2021.  

Stortinget må sørge for at: 

• Regjeringensetter i gang en prosess for å få på plass en klimalov for kommunene som skal tydeliggjøre kommunens ansvar for klimakutt, og gi kommunen styringsverktøy for å sire utslippsreduskjon i tråd med klimamålene, der alle større beslutninger må vurderes i forhold til klimaeffekt. Den bør bygges etter samme lest som dagens klimalov, men med stedlig virkeområde for kommuner og fylkeskommuner.  
• Klimasats videreføres til 2030, og at rammen gradvis økes til en milliard kroner årlig.

Naturlig karbonlagring  

Globalt bindes over halvparten av menneskeskapte klimautslipp opp i naturen hvert år, og Norge har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet av verdens landområder (NINA 2020). Bevaring og restaurering av karbonrike økosystemer som fjellområder, våtmark, skog, åpent lavland, og tareskoger er derfor en forutsetning for å bevare og styrke naturens evne til å ta opp og lagre karbon, og slike naturbaserte løsninger vil være avgjørende for å begrense global oppvarming til 1,5 – 2 grader. Likevel mangler meldingen helhetlige tiltak for dette. I skog ligger dessuten opptil 80% av karbonet i jordsmonnet, men tiltakene i meldingen inkluderer ikke bevaring av disse lagrene. Når klimatiltak i skog ikke inkluderer effekten på karbonopptak og -lager i jorda, risikerer de å bli kontraproduktive. 

Stortinget må sørge for at: 

• Det utarbeides en Naturkur- en omfattende utredning som gir beslutningsgrunnlaget vi trenger for å sikre karbonlagrene i norsk natur. Utredningen bør sammenstille kunnskap og foreslå løsninger som ser klima og naturmangfold i sammenheng, og fremmer begge. 
• Det settes et eget mål om å øke naturlig karbonlagring i alle sektorer og økosystemer.
• Det lages en strategi med delmål og virkemidler for ulike sektorer og naturtyper, der både arealforvaltning, tiltak i skog- og jordbruk,og restaurering av natur inngår. 
• Effekten av karbonlagring og -opptak for hele økosystemet legges til grunnnår klimanytten av tiltak i skog og andre økosystemer vurderes, og at den totale effekten for klima og naturmangfold skal være positiv for at de skal iverksettes. For tiltak med faglig uenighet rundt klimanytten og negativ effekt på naturmangfoldet - som for eksempel grøfterensk, skoggjødsling og treplanting på nye arealer - må føre vàr-prinsippet gjelde, og utvikling av kunnskapsgrunnlaget prioriteres. 
• Det utarbeides et forslag om hvordan en naturavgift på arealbrukkan innføres som virkemiddel for å begrense nedbygging, der inntektene går til å restaurere samme type natur som blir ødelagt.
• Det utarbeides belønningssystemer i skog- og jordbruket som gjør det lønnsomt for bønder og skogeiere å drive på en måte som gjør at den naturlige karbonlagringen i jordsmonnet øker. 

Svanemerket og tilsvarende miljømerket, gjør det enkelt å gjøre gode miljøvalg. I dette notatet fokuserer vi på offentlige innkjøp og bransjene bygg, drivstoff og finans - eksempler på områder hvor miljømerking har effekt, men hvor den kan bli vesentlig større.

Klimakutt uten å flytte byrden
Det er viktig at våre klimatiltak ikke flytter miljøbelastningen over på andre områder («burden shift»). Vi må – samtidig – redusere tapet av biologisk mangfold, fase ut miljøgifter, etablere en sirkulær økonomi og kutte utslippene av CO2. 

De offisielle miljømerkene stiller krav som gir både direkte og indirekte klimaeffekt. Vi stiller krav om bærekraftig produksjon, bruk av resirkulerte materialer, kildesortering og produktkvaliteter som sikrer lang levetid. Våre krav bidrar til redusert energiforbruk, økt bruk av fornybare ressurser, redusert forbruk og mindre avfall. Mange etterspør klimatall; vi mener det er like viktig å gjennomføre tiltak som gir reelle utslippskutt.

En dansk analyse av svanemerkede kontormøbler dokumenterer en reduksjon i CO2-utslipp på over 30%¹, et funn som er representativt for miljømerkede produkter.

Det offentlige må stille krav om sertifisering av bygg og byggematerialer
Klimameldingen omtaler energieffektivisering og gode materialvalg uten å konkretisere hvordan innkjøpere og byggherrer skal komme i mål med gode klima- og miljøvalg. Svanemerket sertifiserer bygg og byggevarer. De to svanemerkede skolene i Asker: Sydskogen og Torvbråten skoler har oppnådd klimagass-reduksjon på 56% og 60% sammenlignet med referansebygg. Vår oppfordring er derfor: Sørg for at offentlige innkjøpere og byggherrer i stat og kommune krever miljømerking av renovering, nybygg og byggevarer.

Bruk miljømerking som kravstandard for drivstoff
Biogass fra matavfall er sirkulær økonomi og kan være et godt klimatiltak. En enkel måte å sikre klimaeffekt av en dårlig utnyttet ressurs er å benytte miljømerking som kravstandard i offentlige innkjøp. Da unngår man også soya, palmeolje og sukkerrør som råvare, sikrer sporbarhet, menneskerettigheter og at drivstoff-standarder er oppfylt – samtidig som klimagassutslippene reduseres med 70%.

Stimuler til mer bærekraftige investeringer
Svanemerkede fond var tidlig ute med å ekskludere investeringer i kull og olje, og styrer nå kapitalstrømmer over i klimariktige næringer. I dag er nærmere 200 milliarder NOK plassert i svanemerkede fond. LO tilbyr allerede svanemerkede fond til sine ansatte. Myndighetene kan her påvirke både offentlige aktører og næringsaktører.

Lag verdens mest ambisiøse innkjøpsstrategi
Miljømerkingsordninger benyttes av offentlige innkjøpere, som da slipper å utvikle egne miljøkrav og evaluere dokumentasjon. Den danske staten beskriver i en ny innkjøpsstrategi at offentlige innkjøp, innenfor utvalgte områder, skal være miljømerket innen 2030² og UNEPs eksperter på grønne innkjøp oppfordrer Norge til å bruke merkeordninger mer aktivt.

¹ www.svanemerket.no/aktuelt/nyheter/svanemerket-gir-merkbar-klimaeffekt/

^{2 https://www.regeringen.dk/media/10081/groenne_indkoeb_for_en_groen_fremtid.pdf}

28.01.2021 /02.02.2021

Stortingets høring om St.mld. 13 – Klimaplanen

Sjømatklyngen Senja avgrenser oss til å kommentere nivået på CO2-avgift for fiskeflåten.

Stortinget må be om Regjeringens beregning av effekter for fiskeflåten og næringa.

Tiltak med for store kostnader for fiskeflåten, på kort tid i lys av tiden det tar å fornye fiskeflåten, må unngås.

Stortinget bør bringe klarhet i hvilket nivå naboland vurderer i tidsrommet.

Andre tiltak som kan gi tilsvarende klimaeffekt må vurderes.

Sjømatklyngen Senja har tidlig vedtatt at Sjømatregionen Senja skal være verdens mest bærekraftige sjømatregion, og flere medlemsbedrifter har allerede tatt grep for å bidra i denne retning. Det er derfor viktig å understreke at Sjømatklyngen Senja stiller seg bak bærekraftsmålsettingene. Vi ser bærekraft som et salgsargument i vårt arbeid for å bidra til å levere mer sjømat av høy kvalitet til verdensmarkedene og skape arbeidsplasser i distriktene.

Når vi likevel finner å måtte advare mot dette konkrete tiltaket er det fordi tidshorisonten er for kort, i lys av tiden det tar å fornye flåten, alternativer finnes ikke og utslagene for fiskeriene vil bli for dramatisk, og ramme distriktene, arbeidsplasser og norsk sjømateksport, uten at den samlede klimagevinsten er sikker.

I klimameldingen slås fast at Regjeringen står fast på ambisjonen om en halvering av utslipp fra innenlandsk sjøfart og fiske fra 2005 til 2030 (side 85). Videre slås fast at (side 86) at

forventet levealder for fiskefartøy ligger på 25-30 år. Videre slås fast at innenriks skipsfart er dekket av CO2-avgiften, og det er stor variasjon mellom fartøysegment, næringsgrunnlag og operasjonsmønster.

Sjømatklyngen Senja har ikke selv beregnet kostnadsøkningen for fiskerfartøyene, men har sett at organisasjonen Fiskebåt har pekt på en økning på 5,32 per liter drivstoff mot slutten av perioden.

Flåtefornying er bra, men fortsatt er diesel eneste alternativ i kombinasjon med energibesparende tiltak. Problemet er at det ikke finnes noe alternativ til diesel som energibærer. Gass er et alternativ, men for betydelig større fartøy da det kreves store volum. 

Hva avgiften blir i våre naboland for fiskeflåten er også interessant; i verste fall går de største båtene i en stor bue utenom Norge til og fra fiskefeltene i Barentshavet. 

En konsekvens kan bli at marginale fiskerier blir begrenset og fiskeriene konsentrerer innsatsen om toppsesongene. Sannsynligvis vil det føre til nedbemanning og slutt på skift/avløserordning. 

Noen fartøy har investert betydelig i energibesparende tiltak uten at det hensyntas, med noe differensiering. Noen fiskerier krever mye kjøring over lange avstander (sild, makrell) og for reketråling er det vanskelig å se for seg lønnsomhet utenom aller beste tiden i Barentshavet. 

For rekenæringen som er svært energiintensiv vil åpenbart en kraftig økning i CO2 avgiften slå meget uheldig ut. I denne næringen er det p.t. i realiteten ingen alternative drivstoffkilder tilgjengelig.

For havgående rekeflåte er nok forbruket rundt 15 000 liter diesel pr. dag i forbruk. Med andre ord økes driftskostnadene på hver båt med over 80.000 kroner pr. dag. På en reketur på ca 30 dager utgjør dette nær 2,5 mill. kroner.

Ser vi litt annerledes på det så brukes det ca. 1 liter diesel for å fange 1 kg reker. Med andre ord vil råstoffet til fabrikkene måtte koste nær 5,5 kroner mer pr. kg for at fartøyet skal ha samme driftsmargin. Norsk rekenæring er sterkt konkurranseutsatt når 95 prosent går til eksport.

Ettersom det i dag ikke er mulig å komme opp med et skifte i drivstofftype for rekeflåten vil dette kunne være en reell trussel mot næringa, både flåte og landindustri.

Om Sjømatklyngen Senja

Sjømatklyngen Senja er en næringsklynge med om lag 50 medlemsbedrifter i sjømatregionen Senja innenfor fangst og fiskeri, havbruk, fiskeindustri, marin ingrediensindustri og leverandørnæring, samt salg, eksport og transport av sjømat. Omsetningen til bedriftene i Sjømatklyngen Senja ligger på om lag 10 milliarder kroner og det pågår for tiden investeringer i sjømatbedriftene på Senja for om lag to milliarder kroner som vil gi flere arbeidsplasser.

Sjømatklyngen Senja fikk 3. desember fra konsulent- og analyseselskapet Menon sammenstilt verdiskapningen samlet av fiskeri, oppdrett og fiskeindustrien i Senja kommune og andre.

Sammenstillingen viser at Senja i 2019 hadde den største samlede verdiskapningen i landet av alle kommuner med disse tre sidene av sjømatvirksomheten. 

Dette reflekterer først og fremst at det er gjort en formidabel innsats av aktører innen fiskeri, havbruk og fiskeindustri på Senja over mange år. Det er første gang Senja er Norges største.

INNSPILL: KLIMAMELDINGEN (Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030)

Fortum: I Norge er Fortum et ledende selskap innen fornybar og ren energi. Vi leverer strøm , ladeanlegg og ladetjenester for elbil, fjernvarme, kjøling, avfallsforbrenningstjenester, materialgjenvinning (blant annet av plast og batterier) og vindkraft. I tillegg utvikler vi et av prosjektene innenfor satsingen på karbonfangst og lagring (CCS) i Norge.

Hovedpunkter i vårt innspill til klimameldingen

I notatet gir vi innspill på følgende områder:

1. Økning i CO2-avgiften
2. CCS
3. Negative utslipp må premieres
4. Virkemidler innenfor transportsektoren for å oppnå reduserte klimautslipp
5. Fjernvarmens rolle
6. Ny avgift på avfallsforbrenning

Nedenfor gis et utdrag av våre synspunkter (eget brev gir en full versjon)

1.Økning i CO2-avgiften: Fortum mener følgende:

- Det er riktig å øke CO2-avgiften da det vil gjøre det mer lønnsomt å velge elektriske, utslippsfrie løsninger både i transportsektoren, industrien og på andre områder.

-Det er et virkemiddel som vil treffe riktig for å omstille til fornybare energiløsninger og helt i tråd med prinsippet om å gjøre det dyrere å forurense og rimeligere å velge klimavennlig teknologi.

-Det er imidlertid et virkemiddel som p.t.  ikke er egnet for å redusere utslipp fra avfallsforbrenning. Her må virkemidler settes inn tidligere i verdikjeden for det som til slutt ender opp som fossilt avfall, i hovedsak plast.

2.CCS: Fortum mener CCS - prosjektet Langskip må forsterkes hvis vi skal nå klimamålene som er presentert i klimameldingen. Vi har tidligere presentert dette synspunktet. Den klimamessige begrunnelsen er veldig sterk både med henvisning til FNs klimapanel oktober 2018 (IPCC) og senere rapporter som underbygger at CCS er avgjørende å treffe under en global oppvarming på 1,5 grader.

Den klimamessige begrunnelsen underbygges sterkt av det industrielle rasjonale om at Norge kan bli en ledende aktør innenfor CCS, som vil utløse oppdrag til et betydelig antall leverandørbedrifter og skape nye grønne arbeidsplasser. En sterkere satsing vil spille en helt sentral rolle i bygge ny klimaindustri i Norge.

3.Negative utslipp må premieres (CCS)

Vi ber med dette komiteen om å gjøre et vedtak der dere ber departementet utrede mulighetene for premiering av fangst av biogent CO2 i norske anlegg. Foruten å fremme CCS ved avfallsforbrenning, kan dette anspore utvikling av CO2-fangst også ved forbrenning av rene biofraksjoner (BECSS).

4.Virkemidler innenfor transportsektoren for å oppnå reduserte klimautslipp

Fortum mener: Selv om Regjeringen har lagt frem en rekke forslag til tiltak i transportsektoren, så mener vi dette ikke er tilstrekkelig.

Transportsektorens utslippsmål

Regjeringens mål er å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030. Transport står for 60 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor, og uten kraftig utslippsreduksjon er det ikke mulig å nå målet om 45 prosent reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp innen 2030.

Fortum mener: Dersom det ikke skal innføres nye tiltak for å sikre overgangen til lav- og nullutslippsbiler, er det av stor viktighet at den viktigste av dagens støtteordninger videreføres.

Fortum mener: Det er fortsatt mange steder i Norge der det er et rent tapsprosjekt å etablere hurtigladestasjoner. Vi støtter derfor en markedsbasert utbygging av ladeinfrastruktur, men det vil være mange år til at markedet alene kan holde bransjen i gang, og videre støtte fra Enova er derfor påkrevd. Vi støtter at kommunene oppfordres til å etablere strategier for ladeinfrastruktur.

5.Fjernvarmens rolle

Fortum mener det er viktig at Regjeringen i meldingen peker på fjernvarme som et av tiltakene for å nå klimamålene, gjennom blant annet å erstatte fossil energi, utnytte spillvarme og overskuddsressurser, avlaste strømnettet og slik legge til rette for nødvendig elektrifisering (s. 18).

6.Ny avgift på avfallsforbrenning

På side 128 står det følgende: Regjeringa vil innføre avgift på forbrenning av avfall frå 2021, jf. Prop. 1 LS (2020–2021) Skatter, avgifter og toll 2021 og Innst. 3 S (2020–2021). For at næringa ikkje skal bli belasta med ein stor ekstrakostnad utan at ho får tid til å tilpasse seg, har regjeringa foreslått at avgiftssatsen i 2021 skal vere på 149 kroner per tonn CO2.

Fortum mener den vedtatte avgiften og Regjeringens plan om å øke forbrenningsavgiften ikke er styringseffektiv med tanke på verken økt materialgjenvinning eller reduserte CO2-utslipp.
Fortum ønsker først å understreke at avfallsforbrenning primære hensikt er trygg sluttbehandling av restavfall som ikke kan, bør eller skal materialgjenvinnes, herunder miljø- og smittefarlig avfall. Dette er en samfunnskritisk tjeneste.  CO2-utslipp fra avfallsforbrenning skyldes forbrenning av fossil plast, og der spesielt forbrenning av plast som burde og kunne ha vært materialgjenvunnet er et viktig punkt. Det er et «oppstrøms» plastproblem som grunnleggende må løses, og en avgift på sluttbehandlingsleddet er et tiltak i feil ende. Meldingen er mangelfull på dette punktet og behandler ikke de reelle årsakssammenhenger som er nødvendig for å redusere disse utslippene. Plast er ikke et ønsket eller nødvendig fraksjon i et avfallsforbrenningsanlegg, men anleggene kan i praksis ikke styre eller endre på avfallets sammensetting.

Fortum mener at avgiften kun vil gi et proveny uten klimaeffekt, men med alvorlige økonomiske konsekvenser for forbrenningsanleggene. Dette bekreftes også i meldingen kapittel 3.7.4 der faren for karbonlekkasje til Sverige er tydelig beskrevet. 

Fortum mener at man heller øker, gjennomfører og styrker allerede foreslåtte og/eller vedtatte tiltak som er målrettet høyere opp i avfallshierarkiet, der de også har størst klimaeffekt. Spesielt vil Fortum fremheve en bedre produsentansvarsordning for plast og tiltak i avfallskjeden som vil gi reduserte mengder med usortert avfall til forbrenning. Slike tiltak vil i praksis gi reelle og varige utslippsreduksjoner. 

NIBIO takker for anledningen til å gi innspill til Komitéens behandling av Klimaplanen.

Vi i NIBIO har med utgangspunkt i forskning, bidratt til utredninger og beregninger som inngår i det faglige grunnlaget for Klimaplanen både for jordbrukssektoren og skog- og arealsektoren. Vi er glade for å se at bidragene er synlige i meldinga. Det er inspirerende å ha bidratt til et så viktig dokument.

Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser

Ett av hovedmålene for landbrukspolitikken er «et bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser». Utvikling av Klimakur som viktig kunnskapsgrunnlag for /Klimameldinga har, delvis grunnet tidspress, manglet helhetsperspektiver på hva som er bærekraftig jordbruk i Norge. Reduserte utslipp er en viktig forutsetning for bærekraft, men klimatiltakenes effekter er ikke vurdert helhetlig verken i forhold til miljømessig, økonomisk eller sosial bærekraft.

Flere tiltak i meldinga kan ha betydelige konsekvenser for naturmangfold, økonomi i jordbruket og for å muligheten til å opprettholde bærekraftige lokalsamfunn. Meldinga svarer ikke fullgodt på hvilken effekt summen av tiltak har på muligheten for å oppnå det landbrukspolitiske målet om bærekraftig landbruk i alle deler av landet. For eksempel er konsekvenser av flere tiltak som kan påvirke målet om økt matproduksjon med økt utnytting av norske fôrressurser og styrket matsikkerhet ufullstendig belyst i meldinga.

Kunnskap og kommunikasjon om sunn, bærekraftig og klimavennlig mat

Meldinga legger vekt på at informasjonen om sunne, bærekraftige og klimavennlige kosthaldsvaner, skal være helhetlig, konsistent og vitenskapelig dokumentert.

Mye tyder på at det er en utbredt forvirring knyttet til hva som faktisk er bærekraftig og klimavennlig jordbruksproduksjon i en norsk kontekst.  Et grunnleggende krav til troverdig og sann forbrukerinformasjon er at man ikke underkommuniserer mangel på kunnskap og usikkerhet. Dette er særlig viktig når man ved hjelp av forenklet metodikk generaliserer eller oppskaler resultater fra små, lokale enkeltstudier, eller nedskaler fra grove globale estimat til nasjonal eller regionalt nivå. En faglig forsvarlig kommunikasjon om sammenhenger mellom sunt kosthold, bærekraftig og klimavennlig mat, må derfor sett med vårt faglige perspektiv skille tydelig mellom:

1. Råd basert på entydig ernæringsfaglig kunnskap og dokumentasjon
2. Råd basert på hva som er optimalt ut fra klimahensyn (utslipp og tilpasning for langsiktig matsikkerhet)
3. Råd basert på helhetlig kunnskap om hva som er bærekraftig matproduksjon i norsk kontekst - der alle bærekraftsdimensjoner vektes likeverdig

Å utvikle helhetlig kunnskap for kommunikasjon om disse hensynene kan redusere bærekraftsforvirringen. Men, dette forutsetter kunnskapsutvikling der klimatiltak i langt større grad sees i sammenheng med de helhetlige samfunnseffektene av tiltakene. Dette er antakelig viktigere i stedsspesifikke næringer som jordbruket enn i de fleste andre næringer.

Klimatiltak skaper overgangsrisiko

Klimapolitikken og arbeidet for å redusere klimagassutslippene i Norge må bygge på god forståelse av særskilte nasjonale forutsetninger.  NIBIO pekte i sin høringsuttalelse til Klimakur 2030 på mangler ved omtalen av tiltak med potensielt stor effekt på grasbasert husdyrproduksjon i Norge. Slike tiltak kan, avhengig av dimensjonering, ha store konsekvenser for matsystemets verdikjeder, jordbruksmiljøenes bærekraft og ringvirkninger for lokalsamfunn. Klimameldinga erkjenner mangler ved kunnskapsgrunnlaget, og dermed behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget.

Klimameldinga legger vekt på at endringer i kosthold skal bidra til reduserte utslipp fra jordbrukssektoren. Uten å gå inn på de konkrete tiltakene vil vi minne om at det fortsatt er stort behov for bedre kunnskap om de faktiske effektene under norske forhold. Ikke minst om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av eventuelle vesentlige og raske endringer jordbruksproduksjonen sammensetning og lokalisering. I den sammenheng vil vi også understreke risikoen for at enkelte kostholdsendringer kan bidra til å øke en allerede betydelig karbonlekkasje.

Raske endringer i systemer som er bygget opp over lang tid, i godt samspill med lokalt klima og andre naturgitte lokale forutsetninger, medfører betydelig overgangsrisiko. Dette perspektivet er ikke belyst i Klimakur og lite vurdert i Klimaplanen.

Raske og systemiske endringer bør avveies mot en alternativ strategi med gradvise og målrettede forbedringer. Norsk jord- og skogbruk har over årtier vist sterk framgang i produktivitet, f.eks både økte kornavlinger, økt tilvekst og avdrått i husdyrholdet og tilvekst i skogbruket, og samtidig oppnådd reduserte miljøbelastninger. Vår faglige vurdering er at skrittvis endring med støtte i ny kunnskap og en rivende teknologiutvikling, kan bidra til god progresjon i utslippsreduksjoner og økt karbonlagring. Produktivitetsøkningen i norsk melkeproduksjon  er et godt eksempel på slike miljøforbedringer,

Et illustrerende eksempel: Dagens kornsorter har betydelig større avlingspotensiale enn det som tas ut. Dette kan gi grunnlag for store meravlinger dersom avlingsbegrensende faktorer løses. Det er estimert et potensial for økte avlinger ved fortsatt sortsframgang på 0,5 % per år, og i tillegg en økning på 3 % på grunn av økt høstkorndyrking og bedre utnyttelse av sorter med bedre toleranse mot vannmetning. Dette indikerer at vi kan produsere mer mat på samme areal. Dette er svært relevant for vurdering av Klimameldingas forslag om å utrede avgift for å begrense bruk av nitrogengjødsel. Valg av klimapolitiske strategier bør i lys av slik kunnskap avveies i lys av hvordan ulike agronomiske tiltak bidrar til produktivitetsutvikling, endret arealbehov og dermed også reduserte utslipp..

Forbedret utslippsregnskap for jordbruket

Klimameldinga legger til grunn at Klimaavtalen med jordbruket, er sentral for å oppnå utslippsreduksjoner i jordbrukssektoren. Flere klimatiltak i Jordbrukets klimaplan forutsetter utvikling av kunnskap for å kunne inkluderes i det offisielle klimagassregnskapet og dermed kunne bidra til både oppfyllelse av avtalen og Klimameldingas mål.

Det er blant annet store forventninger til økt karbonlagring i jord, jf 4 promille-initiativet. Vi vil understreke betydningen av å styrke kunnskapsgrunnlaget både om tiltak for å øke karboninnholdet og for å utvikle metoder for å måle endringer av karbonlagrene i jordbruksarealer. Dette er eksempel på tiltak hvor det er særlig viktig å utvikle kunnskap som grunnlag for å fastsette utslippskoeffisienter for norske forhold.

Avslutningsvis vil vi minne om det selvsagte. Fotosyntesen den mest velprøvde teknologi for å binde karbon på landarealene. I et langsiktig klimaperspektiv bør dette være førende for utviklingen av et bærekraftig jordbruk med lave klimagassutslipp, så vel som for skogbruket.

VKE – Foreningen for ventilasjon, kulde og energi, er en arbeidsgiverforening som organiserer
ventilasjons-, kulde- og varmepumpebedrifter. VKE har i dag 227 medlemsbedrifter i hele
verdikjeden. VKE er en bransjeforening i Byggenæringens landsforening (BNL) og tilsluttet
NHO.

VKE takker komiteen for anledningen til å komme med innspill til meldingen. Som meldingen
viser kan omkring 15 % av de norske CO₂-utslippene tilskrives aktiviteter innen bygg, anlegg
og eiendom. Velfungerende og klimasmarte installasjoner i bygg kan i stor grad redusere
klimapåvirkningen fra bygg.

I likhet med BNL er VKE generelt positiv til forslagene i meldingen og vil med dette utdype
virkningsfulle klimatiltak som vår bransje kan bidra med.

HFK er en gruppe syntetiske fluorholdige klimagasser. HFK benyttes primært som
kuldemedier i kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper. HFK har et høyt globalt
oppvarmingspotensial og defineres som sterke klimagasser. Bruk av HFK er regulert i fgassforordningene som er innarbeidet i produktforskriften.

Det er installert 2,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter HFK i norske næringsbygg. I tillegg
kommer over 1 million varmepumper og kuldeanlegg i private hjem. Disse anleggene benyttes
til klimakjøling, ventilasjonskjøling, oppvarming med varmepumpe, dataromskjøling, og kjøle
og fryserom for næringsmidler og medisiner.

På oppdrag for Nasjonal handlingsplan for bygg- og anleggsavfall gjennomførte COWI i 2018
en utredning om fluorholdige gasser i næringsbygg. Resultatene fra denne utredningen viste
at utslippet av f-gasser i 2016 utgjorde 3,2 % av Norges totale klimagassutslipp. 2,6 % er
relatert til HFK som benyttes i kuldeanlegg og varmepumper. Utfordringen knyttet til reduksjon
av f-gasser i Norge hviler således primært på HFK benyttet som kuldemedium.

For næringsbygg skjer 75 % av lekkasjene fra løpende drift av anlegg og 25 % er lekkasje ved
sanering av anlegg.

Tilsyn med virksomheter har vist at anleggseiere har relativt liten kunnskap til kravene i f-gassforordningen og mange virksomheter har ikke gjennomført vedlikehold/ lekkasjetesting i henhold til kravene.

Forslag til tiltak:

• Reduser utslipp av fluorholdige klimagasser gjennom målrettet informasjon, økt avgift og
  bedre refusjonsordninger for HFK.
• Rett fokus og informasjonen mot bygg/anleggseiere og bygg/rive-entreprenører for å
  samle opp og returnere HFK fra kassert utstyr.
• Styrk kunnskapen knyttet til bruk av klimavennlige kuldemedier hos bygg- og
  anleggseiere, hos nøkkelpersonell i kulde- og varmepumpebransjen og i
  utdanningssektoren.
• Stimuler til økt bruk av naturlige kuldemedier med støtteordninger.
• Hev kompetansen og styrk fagutdanningen for kulde- og varmepumpemontører, spesielt
  med fokus på å håndtere miljøvennlige alternativer til HFK på en sikker måte pga.
  brannfarlighet, høyt trykk og giftighet.
• Lovreguler yrker som arbeider med kuldemedier, slik som kulde- og varmepumpemontør, for å ivareta helse, miljø og sikkerhet.

Med hilsen

for VKE – Foreningen for ventilasjon, kulde og energi

Thor E. Lexow (sign.)

Administrerende direktør

Fagforbundet støtter meldingens intensjoner, men mener ambisjonene er for små sett i lys av Parisavtalens 4.3.  Stortingsmeldingens mål om 45% kutt i ikke-kvotepliktig sektor kan ikke sies å være uttrykk for den «høyeste mulige ambisjon» slik det står i avtalen. Følgelig bør målet styrkes - ideelt sett opp mot 100% og minst til 55%. Kraftigere kutt vil også gjøre målet om klimanøytralitet i 2030 mer realistisk. 

Fagforbundet har lenge tatt til ordet for betydningen av at vi må kutte i egne utslipp, og ikke basere oss på kvotekjøp og er glad for at meldingen bygger på dette prinsippet og bare åpner for dette untaksvis. Men samtidig mener vi meldingen i for liten grad diskuterer både negative og positive virkninger av innenlandske tiltak på utenlandske utslipp. for eksempel kan biodrivstoff gi økte utenlandske utslipp, selv om det gir kutt her hjemme. Og motsatt, redusert konsum av importvarer vil gi kutt i utlandet, også enkelte typer innkjøp vil kunne gi kutt i utslipp i andre land. Når tiltak og støtteordniger skal utvikles i tiden framover bør dette perspektivet innarbeides i større grad enn tilfellet er i dag.

Fagforbundet savner også grep for å redusere ressursbruken generelt og energibruken spesielt. Særlig savner vi en plan for å nå målet om 10 twh energireduksjon i bygg.

Energieffektivisering er etter Fagforbundets mening viktig både fordi det reduserer behovet for å importere strøm basert på kull og gass, men ikke minst fordi det redusrer behovet for nye kraftutbygginger. Da ungår vi utslipp fra anleggsperioden og sparer verdifull natur. Ikke minst kan det bidra til å dempe det høye konfliktnivået vi har i dag når det gjelder kraftutbygginger.

Kommunene
Styrket kommuneøkonomi er en forutsetning for at kommunenorge kan få iverksatt de nødvendige klimatiltakene.  Som det går frram av meldingen kan offentlig innkjøp benyttes som et virkemiddel for å begrense klimagassutslipp, stimulere til innovasjon og utvikling av nye norske arbeidsplasser.

Norske kommuner eier og forvalter en stor byggningsmasse. Om Stortingets mål om 10twh redusert energibruk i bygg innen 2030 skal realiseres kommer man ikke utenom å gjøre mye med denne byggningsmassen. I en situasjon med stort vedlikeholdsetterslep vil også energieffektivisering kunne være en del av sårt tiltrengt vedlikehold.

I en spørreundersøkelse gjennomført av Sentio Analyse på oppdrag fra Fagforbundet i desember 2020 er svarene bl.a :

• 42 % av kommunene forventer underskudd i 2020
• 75 % av kommunene har vurdert, planlagt eller gjennomført reduksjoner i kommunale tjenester.
• 40 % av kommunene har vurdert, planlagt eller gjennomført oppsigelser.
• 50 % av kommunen har vurdert, planlagt eller gjennomført ansettelsesstopp.

I stortingsmeldingen fremsnakkes arbeid som er gjort i mange kommuner allerede. Det bemerkes også at Regjeringen vil kompensere kommunesektoren for eventuelle merkostander som følge av innføring av nye krav til nye personbiler, mindre varebiler og bybusser – men det tas samtidig forbehold om budsjettmessig dekning (s. 78). Med en svak kommuneøkonomi, som beskrevet ovenfor, vil en stor andel kommuner ikke ha økonomisk handlingsrom til å prioritere og gjennomføre tiltak i klimaplanen.

Det er derfor behov for støtteordninger i et helt annet omfang enn det har blitt operert med så langt. Disse må gis en utforming som i tillegg til å sikre at tiltak blir gjennomført også bidrar til at det utvikles ny teknologi og nye arbeidsplasser i landet.

Fagforbundet mener det er særlig viktig at det sikres ressurser til:

• Energieffektivisering, enten gjennom ENOVA eller Klimasats. Sistnevnte bør ikke bare videreføres – men også styrkes ytterligere.
• Ladeinfrastruktur
• Kompetanseheving
• Klimavennlige innkjøp
• Utslippsfrie offentlige byggeplasser
• Utslippsfri avfallshåndtering

Avgifter

Fagforbundet er positive til en opptrapping av Co2-avgiften til 2000kr i 2030, samtidig som vi vil understreke behovet for at det iverksettes tiltak som sikrer at ikke lavinntektsgrupper rammes uforholdsmessig hardt. Prinsippet om at forurenser betaler må ikke ende opp med at de som har råd kan forurense. Å finne velfungerende skjermings og kompensasjonsordninger er en krevende øvelse, vi vil derfor understreke at mer styringseffektive virkemidler som subsidier og reguleringer må brukes for å sikre at klimapolitikken både er effektiv og rettferdig. For å kunne få til en mest mulig helhetlig politikk som befolkningen oppfatter som holdbar og rettferdig, må det skapes nye, grønne arbeidsplasser, samtidig som arbeidstakerne blir ivaretatt. Omstillingen må ikke ramme usosialt eller skape et utrygt arbeidsliv.

Transport

Fagforbundet vil igjen påpeke at dagens anbudsregime gir mindre fleksibilitet og styringsmuligheter enn et offentlig eid og drevet system ville gjort. Dette har vært og er en hemsko i omstillingen til mer klimavennlige løsninger. Fagforbundet mener også at:

• Målet om nullvekst i personbiltransporten i byene må videreføres og skjerpes.
• Målet om at 30 prosent av godstransporten med lastebil over 300 kilometer skal flyttes til sjø og bane, må innfris innen 2030, og Nasjonal transportplan (NTP) må følge opp med virkemidler.
• Biogass-potensialet må realiseres
• Det må på plass systemer som sikrer reel bærekraft i alt biodrivstoff.

Sirkulær økonomi
Det påpekes i Klimaplan 2021-2030 at sirkulær økonomi er nødvendig for klimaet og viser til den kommende nasjonale strategien og digitale satsningen som EU står i bresjen for, men Fagforbundet skulle ønske at regjeringen var konkrete på tiltakssiden. For eksempel kunne man kuttet momsen på repprasjoner av klær, sykler sko m.m

Renovasjon og gjenvinning har en sentral rolle i den sirkulære økonomien og er blant næringene i Norge som øker mest i sysselsetting og verdiskapning. Ansatte i denne bransjen er viktige aktører i arbeidet for å håndtere avfall på en mest mulig miljøvennlig, trygg og ressurseffektiv måte.

Fagforbundet vil samtidig påpeke behovet for og fordelene med offentlig styring. Skal man utvikle denne sektoren gjennom nytenkning og kompetanseheving, kreves det at hvert ledd i kjeden kobles sammen for å hente ut den beste effekten. En nasjonal strategi for avfallshåndtering ville kunne forhindre at avfallet behandles stykkevis og delt, i et lappeteppe av aktører. Offentlig eierskap og drift vil forhindre oppsplitting og konkurranse mellom profittorienterte private leverandører, og i stedet legge til rette for en helhetlig og systematisk avfallsbehandling basert på samarbeid.

Viser til anmodning om høringsinnspill til Stortingets behandling av Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030 (heretter kalt klimameldinga). Med dette sender Felleskjøpet Agri SA våre innspill til komiteen.

Mer, bedre og renere må være målet og strategien
Samvirket Felleskjøpet Agri (FKA) er totalleverandør og største leverandøren av maskiner, utstyr, kraftfôr og andre innsatsfaktorer til norsk jordbruk. Felleskjøpet Agri er også den største kjøperen av norsk korn og ansvarlig for regulering av kornmarkedet. 
FKA har konkrete mål og ambisjoner om både å bidra til økt matproduksjonen og selvforsyning basert på bruk av norske ressurser, og samtidig gjøre jordbruk og matproduksjon mer bærekraftig og klimasmart. 
Skal bonden, FKA og alle de andre aktørene i landbruket og verdikjeden lykkes med det, er vi avhengig av et Storting og en Regjering som tror det er mulig, og vil bidra til å støtte en omstilling i Norge. Å forbedre jordbruksproduksjon i retning av mer klimasmart produksjon må være vårt felles mål. Et mål vi skal nå samtidig som de andre målene for jordbrukspolitikken også ligger fast.
Dette er også hva som lå til grunn for avtalen som sier at jordbruket skal redusere klimagassutslippene og øke karbonopptaket i jord fra jordbruket med 5 mill. tonn fra 2021 til 2030. Avtalen legger til grunn at mål skal nås på en måte som ikke skaper karbonlekkasje, og at en stor andel av reduksjonene skal innfris gjennom tiltak i jordbruket gjennom å forbedre matproduksjonen.
Felleskjøpet Agri ber om at Stortinget i sin behandling av meldingen holder fast på disse premissene. Det er bare på den måten at vi samtidig som vi reduserer klimagassutslippene, også leverer på bærekraftig jordbruk og matproduksjon samlet sett, som må være det overordnede målet vi alle jobber imot.

Mer klimasmart og bærekraftig jordbruk er mulig
Et viktig premiss i klimasmart og bærekraftig jordbruk og matproduksjon er å produsere jordbruksråvarer og mat med minst mulig bruk av innsatsmidler. Helt avgjørende for å lykkes med det er friske dyr som har det godt, og en jord i god hevd.
Felleskjøpets viktigste jobb er å hjelpe bonden med å hver dag bli litt bedre i å dyrke jord og holde dyr, gjennom å tilby gode produkter og teknologi, og dele av vår kunnskap. Slik gjør FKA det mulig for bonden å få det beste ut av gården, og de norske jordbruksarealene.  Med tanke på en mer klimasmart og bærekraftig jordbruksproduksjon ser vi særlig store muligheter innenfor følgende områder:

• Fôr og fôring: 
  Et godt, effektivt og klimasmart grovfôr og kraftfôr inklusiv bruk av tilsetningsstoffer. 
  Dette punktet vil vi kommentere nærmere under komiteens høring.
• Husdyrgjødsel: 
  Tiltak for mer bedre lagring, spredning og bruk av husdyrgjødsel samt økt bruk av husdyrgjødsel i biogassproduksjon
• Fossile utslipp: 
  Utfasing av fossil energi til oppvarming, samt reduksjon forbruk i maskinparken gjennom blant annet presisjonsjordbruk, og deretter overgang til biodiesel og i siste trinn innfasing av elektriske maskiner.
• Økt karbonbinding i jord
  Mange av tiltakene går hånd i hånd med god og effektiv bruk av ressursene, og vil ha både en samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomiske gevinst. I tillegg vil tiltakene gi lavere utslipp pr enhet produsert, og en mer bærekraftig jordbruksproduksjon. 

Støtte til omstilling nødvendig
En omstilling til mer klimasmart produksjon, og samtidig ivareta de andre målene for jordbrukspolitikken, vil ikke gå av seg selv. Det vil være behov for tilpassede virkemidler i og utenfor jordbrukspolitikken. Det er behov for støtte til utvikling av ny teknologi, og for eksempel en klimafondsordning som gir bonden skattefordel og reduserer risiko. Støtte til omstilling er et behov jordbruket har på lik linje med store deler av norsk næringsliv ellers.

Svakt kunnskaps- og metodegrunnlag er ikke et argument for lavere ambisjoner
Det er allment kjent at kunnskapen om enkelte sider ved de biologiske klimagassutslippene og metoden som ligger til grunn for utslippsregnskapet er under utvikling. Dette er viktige årsaker til at dagens regnemetoder ikke fanger opp alle klimatiltak i jordbruket. Det er derfor helt riktig av Regjeringen i sin klimamelding å peke på behovet for intensivere arbeidet med et bedre utslippsregnskap. 
Det faktum at kunnskap og metode er under utvikling, må likevel ikke hindre at ny teknologi og metoder som faktisk reduserer utslipp ikke anerkjennes. Et eksempel her er forskningsbaserte metoder som reduserer produksjon av metan i vom hos drøvtyggere.  Det vil svekke kraften i omstillingen av norsk jordbruk dersom nye metoder ikke kan anerkjennes. Felleskjøpet Agri forventer at Stortinget i sin behandling forsterker de kreftene som jobber for omstilling til et mer ressurseffektivt, klimasmart og bærekraftig jordbruk og matproduksjon i Norge.

Ledende på klimasmart produksjon er målet
Meldingen anerkjenner at biologiske produksjoner, som jordbruk er, alltid vil ha noe utslipp. En logisk konsekvens av det, er at vår felles oppgave blir å legge til rette for at norske bønder kan produsere jordbruksråvarer med lavest mulig utslipp klimagasser pr enhet. 
Å jobbe for en omstilling i Norge vil også ivareta Regjeringens premiss om at Norge ikke når sine klimamål ved at utsleppene øker i andre land. Slik sikrer vi effekt av innførte tiltak og sikrer norsk verdiskaping og sysselsetting. Ambisjonen må derfor være at norske bønder bør dekke mest mulig av det norske markedet. 

Høringsinnspill Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030

Greenpeace vil med dette takke for å komme med innspill til Klimaplanen for 2021-2030.

Manglende ambisjoner for sektorer og prosentmål

Vårt hovedinnspill er at ambisjonsnivået i klimaplanen er for lavt, både når det gjelder det prosentvise målet, og hvilke sektorer som berøres.
Norge har meldt inn til FN og Parisavtalen at vi skal redusere våre klimagassutslipp med 50-55 prosent innen 2030. Likevel legger regjeringen opp til kun å kutte 45 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor, som dekker omtrent halvparten av norske klimagassutslipp.
Ambisjonsnivået bør også sees i sammenheng med den hurtige utviklingen i EUs klimapolitikk. EU er nære ved å sluttføre prosessen med å styrke sine klimaambisjoner, og samtidig viske ut skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Den norske klimaplanen risikerer å fort bli utdatert.  

Vårt forslag

• Oppskalere målet til å kutte minst 55 prosent av de samlede utslippene i Norge innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå.

Ingen plan for omstilling av oljeindustrien

Greenpeace mener det er svært problematisk at klimaplanen ikke tar for seg oljeindustrien, en av klimaverstingene i Norge. Klimarisikoen for Norges viktigste næring øker, samtidig som norske oljeinvesteringer øker og utslippene holder seg konstante. Det er uholdbart, både av hensyn til oljeindustriens negative klimapåvirkning, og jobbsikkerheten til arbeiderne tilknyttet oljeindustrien. Der det er utslipp er det muligheter, og både klimarisiko-utvalget og klimaomstillingsutvalget peker på mulighetene som ligger i grønn omstilling. Men for å realisere mulighetene for grønn, norsk industri må man ta tak oljeindustrien. Dagens politikk er en bremsekloss for faktisk omstilling. 

Våre forslag 

• Fjerne skattefordelene oljeindustrien har sammenlignet med andre næringer. 
• Utrede om nye oljelisenser er i tråd med Parisavtalens mål. Finner man at de ikke er det, kan ikke lisensene deles ut. Dette er også i tråd med Høyesteretts dom i det såkalte Klimasøksmålet. 
• Stille strengere klimakrav i plan for utbygging og drift (PUD) enn det som gjøres i dag, for eksempel et krav om utredning av eksporterte utslipp. Dette er også i tråd med Høyesteretts dom. 

Naturlig karbonlagring kan styrkes

Vi savner at klimaplanen tar for seg naturlige karbonlagre i Norge, og viktigheten av å beskytte og restaurere viktige økosystemer. Som Norsk institutt for naturforskning har påpekt, er det mulig å øke lagringen i flere økosystemer. Ikke minst kan vi unngå større utslipp gjennom å begrense utbygging av nye naturområder.
I klimameldingen tar regjeringen steg på veien for å sikre myra bedre, gjennom å utrede en avgift på torvuttak, og vurdere forbud mot nye torvuttak. Vi vil oppfordre Stortinget til å være mer offensive enn som så, ved å ikke bare utrede og vurdere men gå inn for slike tiltak, samtidig som restaureringen av karbonholdige økosystemer styrkes.

Våre forslag

• Styrke restaureringen av karbonholdige økosystemer gjennom økte midler til restaureringsprosjekt
• Styrke nasjonale retningslinjer mot nedbygging av karbonholdige økosystemer
• Innføre et forbud mot nye torvuttak og bygging på myr
• Innføre avgift på produkter med torv

Nye motorveier og flyplassutvidelser må skrinlegges

Klimaplanen tar heller ikke tak i store infrastruktur-planer. Et mål om 55 prosent kutt innen 2030 må få konsekvenser for en rekke infrastrukturprosjekter. Eksempler er Hordfast og 3. rullebane på Gardermoen. Å redusere motorveibyggingen i Norge vil ha stor betydning for å ta vare på naturlige karbonlagre.

Våre forslag

• Stanse planlagte nye kapasitetsøkende motorveier og flyplassutvidelser, for heller å prioritere forbedringer av tog og annen kollektivtrafikk. 

De gode tiltakene, med forslag til forbedringer

Av de gode elementene fra planen, vil vi særlig trekke fram forslaget om å øke CO2-avgiften, og årlige CO2-budsjetter. Begge deler vil gi solid klimaeffekt, og er etterlengtede tiltak. Vi vil imidlertid påpeke at tempoet i avgiftsøkningen må skrus ytterligere opp om Norge skal kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. På s. 53 i klimaplanen siteres SSB-rapporten Climate cure på at en halvering av ikke-kvotepliktige utslipp fordrer en CO2-avgift på 3700-4100 kroner. 

Det er også svært viktig at en økning i CO2-avgiften ikke kompenseres med å redusere andre miljøavgifter. Staten bør i stedet bruke inntektene fra den økte CO2-avgiften til for eksempel å støtte næringslivet i den nødvendige omstillingen, kompensere innbyggernes økte utgifter gjennom å øke bidrag til energieffektivisering og bygge ut ladeinfrastruktur i hele landet.

Våre forslag

• Støtte den foreslått økningen av CO2-avgiften, men gå inn for en sterkere opptrapping for kraftigere klimakutt
• Gå mot at økt CO2-avgift kompenseres med for eksempel redusert veibruksavgift
• Be regjeringen komme med en plan for bruk av økt CO2-avgift til finansiering av klimatiltak som kommer både næringsliv og innbyggere til gode.
• Stramme til de årlige utslippsbudsjettene, slik at vi når et mål om 55 prosent utslippskutt innen 2030

Det er bra at det åpnes for lokale lavutslippssoner, og at nullvekstmålet for personbiltrafikken utvides til å omfatte alle byområder, og ikke bare storbyområder. Greenpeace mener målet også kunne vært sterkere: at man skal ha en nedgang i biltrafikk og overgang til kollektiv, sykkel og gange i de største byene. 

Våre forslag

• Øke midlene til bygging av sykkelveier og kollektivprosjekter i storbyene, samtidig som det innføres en belønningsordning for mindre byer og tettsteder slik at det blir lettere å reise miljøvennlig i hele landet, slik Innlandet fylkeskommune har tatt til orde for.

Lofotrådet viser til klimameldingen fra regjeringen som nå er til behandling i Stortinget. Lofotrådet oversender med dette våre vurderinger av meldingen og tillater oss å komme med noen konkrete forslag som vi mener bør vedtas når Stortinget vedtar klimaplanen. Regjeringens klimaplan for 2021- 2030 er et ambisiøst dokument med mange gode og riktig prioriteringer med konkrete virkemidler for fremtidens Norge. Det er gledelig å se at Norge skal være i front i det grønne skiftet, og at vi kutter utslippene, men ikke utviklingen. Lofotrådet er enige i at klimapolitikk er summen av alt vi gjør. Stort og smått. Men det forutsetter at vi som bor i distriktene og representerer de små, også nyter godt av de offentlige stimuleringsordningene og FOU-midlene som skal bane veien for det grønne skiftet. Et enkelt eksempel er punktet i meldingen om «elbil skal være det naturlige valget» og «at alle i distriktene skal ha gode muligheter for lading», det er ikke tilfellet i Lofoten i dag. Skal næringslivet i Lofoten oppnå grønn vekst og konkurransekraft ved å for eksempel kunne transportere skreien og tørrfisken mer effektivt og miljøvennlig i fremtiden, må rammebetingelsene være riktige, og midlene til omstilling tilrettelegges slik at de faktisk treffer regioner som Lofoten.

Lofoten er en unik merkevare for Norge. Samtidig har Lofoten i dag en rekke kjente utfordringer knyttet til bærekraftig forvaltning av naturressursene, vekst i reiselivet, slitasje i naturen, negativ befolkningsvekst, behovet for helårlige arbeidsplasser og økt næringsutvikling. Det er behov for en grønn vekststrategi for å være i førersetet til å sikre grønn og bærekraftig vekst og konkurransekraft i Lofoten når verden omstiller seg til lavutslipp.

Derfor rigger Lofoten seg nå for grønn vekst. Med forprosjektstøtte fra Miljødirektoratet/KLIMASATS, Statsforvalteren i Nordland og Nordland Fylkeskommune har Lofotrådet i tett samarbeid med det regionale nettselskapet Lofotkraft og destinasjonsselskapet Destination Lofoten i løpet av 2020 utviklet en vekststrategi for Lofoten- «Lofoten de grønne øyene 2030» som svarer ut regionale, nasjonale og internasjonale klimamål og sørger for en grønn og bærekraftig vekst for kommunene i Lofoten. Vekststrategien definerer 6 konkrete programområder som skal bidra til å omstille de ulike sektorene i Lofoten som region frem mot 2030 gjennom bruk av det offentlige virkemiddelapparatet og samarbeid med næringslivet. Programområdene for omstilling omfatter offentlig budsjettering og anskaffelse, transport, reiseliv, kystfiske, landbruk og havbruk, samt luftfart.

Klimameldingen er en fantastisk mulighet til å gjøre dette vakre og unike øyriket til en nasjonal grønn pilot og et utstillingsvindu for klima og energieffektiv verdiskaping i Norge. Vi er et egnet sted for satsing, fordi det er vilje til omstilling og utvikling, i tillegg har vi lokale fortrinn ved gjennomføring av tiltak fordi det er mindre forhold og kortere vei til beslutning og derigjennom en glimrende måte å få demonstrert pilotprosjekter i micro før de rulles ut i macro. Målet er å omstille Lofoten til å bli et lavutslippssamfunn i 2030 og legge til rette for grønn og bærekraftig vekst. Vi må få klima og miljøkrav inn i offentlige innkjøp, og tilrettelegge for et miljøvennlig næringsliv. Viktigst av alt må vi omstille både fiskeflåten og reiselivet og rigge oss for fremtiden. Lofoten mottok høsten 2020 merket for bærekraftig reisemål. Det forplikter. Også nasjonalt.

Ved å etablere en nasjonal pilot på grønn omstilling, vil Lofoten kunne bidra til oppnåelse av målene i klimameldingen.  Vekststrategien gir strategisk retning, fremmer samhandling og stimulerer til at alle i regionen arbeider for å nå det samme målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2030 gjennom kompetanseheving, kunnskapsdeling og læring. En nasjonal pilot på grønn omstilling, vil videre bidra til at regionen bygger opp under FNs bærekraftsmål, stimulerer næringslivet til omstilling og grønn konkurransekraft og samtidig utvikler et bærekraftig lokalsamfunn ved å bidra til et godt og livskraftig bosted for Lofotens innbyggere for framtiden.

Klimameldingen sier at Norge skal gå foran, og til det trengs nyskapende virksomheter. Vi mener Norge også trenger nyskapende regioner, også i distriktene. Skal vi i fremtiden kunne selge verdens reneste torsk til internasjonale markeder og til våre turister, må vi få hjelp til å omgjøre hele verdikjeden slik at den blir grønn fra kyst til marked.

Lofotrådet foreslår derfor at følgende punkt inkluderes når Stortinget vedtar Klimaplan 2021-2030:

Vekstrategien «Lofoten De Grønne Øyene 2030» etableres som et nasjonalt pilotprosjekt der Lofoten skal bli en foregangsregion for grønn omstilling både nasjonalt og internasjonalt. Prosjektet skal bidra til at Lofoten når FNs bærekraftsmål. Dette skal sikre at Lofoten blir en bærekraftig foregangsregion: Som en innovasjonsplattform for nye grønne løsninger og fremtidens arbeidsplasser. Det skal legges til rette for at offentlige støtteordninger bidrar til å etablere Lofoten som et grønt regionalt pilotprosjekt som kan overføres til tilsvarende regioner i Norge.

Vennlig hilsen

Remi Solberg

Leder for Lofotrådet (Vågan kommune, Vestvågøy kommune, Flakstad kommune, Moskenes kommune, Værøy kommune og Røst kommune).

Finans Norge takker for muligheten til å levere innspill til Energi- og miljøkomiteens høring om Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030. Finans Norge er positive til å gi norsk næringsliv forutsigbare rammevilkår, og en helhetlig klimaplan er en viktig brikke i dette arbeidet.

Finansnæringen som pådriver

Det er gledelig at regjeringen anerkjenner finansnæringen som en viktig pådriver i overgangen til et lavutslippssamfunn, og vektleggingen av behovet for å styrke næringslivets rapportering om bærekraft og klimarisiko støttes av Finans Norge.

Nasjonal koordinering av EUs regelverksarbeid på bærekraftig finans

Sammen med NHO og Rederiforbundet, har Finans Norge foreslått for Finansdepartementet at det opprettes et nasjonalt forum for bærekraftig finans, med aktører fra norske myndigheter, finansnæringen, akademia, organisasjoner og næringsliv. Formålet med et slikt forum er å sikre god dialog og samspill mellom de nevnte parter, slik at viktige nasjonale hensyn fanges opp og kunnskap og kompetanse deles på tvers av sektorer og kompetanseområder.

EUs regelverksarbeid innenfor bærekraftig finans vil få konsekvenser utover finansnæringen, og med hensiktsmessig implementering vil dette både kunne akselerere omstillingen til et bærekraftig samfunn og gi Norge en konkurransefordel i det grønne skiftet.

Dette ble også spilt inn av Finans Norges i forbindelse med Energi- og miljøkomiteens behandling av statsbudsjettet høsten 2020, og Finans Norge takker for at flertallet i komiteen støttet vårt forslag. Vi er klar over at forslaget er til behandling i Finansdepartementet, men vil allikevel benytte anledningen til å poengtere viktigheten av forslaget, samt at dette haster.

EUs forordning om et klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter

Finans Norge støtter regjeringens forslag om å følge EUs regelverksarbeid for bedre klima- og miljørapportering tett, samt se på endringer i regnskapsloven slik at investorer og andre aktører kan få relevant og sammenlignbar klima- og miljøinformasjon. I dette arbeidet vil EUs forordning om et klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter (klassifiseringsforordningen og såkalte taksonomien), samt TCFD-rapportering være sentralt.

Som regjeringen selv påpeker, anbefaler Finans Norge selskap å ta i bruk TCFD-rammeverket for sin selskapsrapportering, og det er svært velkomment at regjeringen gjør det samme.

I finansnæringens og andre næringers arbeid med å tilpasse seg EUs regelverk for bærekraftig finans, herunder klassifiseringsforordningen, er det blitt identifisert en rekke praktiske hindringer og problemstillinger, som for eksempel mangel på norske definisjoner av sentrale begrep i klassifiseringsforordningen, behov for gjennomgang av nasjonale lovgivning opp mot EU-lovgivning som klassifiseringsforordningen refererer til, samt manglende datatilgang. Selv om de endelige kriteriene i klassifiseringsforordningen ikke foreligger, mener Finans Norge at man bør starte arbeidet med å lage nasjonale definisjoner, gjennomgå nasjonal lovgivning opp mot relevant EU-lovgivning og se på hvordan myndigheter, finansnæringen og næringslivet sammen kan sikre god datatilgang så raskt som mulig. Det nevnte nasjonale forumet for bærekraftig finans vil kunne være en arena for dette arbeidet.

Akademikerne representerer mer enn 220 000 arbeidstakere som er viktige i omstillingen av Norge – ingeniører, økonomer, samfunnsvitere, naturvitere for å nevne noen.

I fjor meldte Norge inn et forsterket klimamål for 2030 på 50 prosent utslippskutt. Klimaplan opererer med et mål om 45 prosents kutt. Norge vil profitere på å være tidlig ute i omstillingsarbeidet, og tiltakene må bidra til å nå det forsterkede målet.

Styrken i regjeringens Klimaplan er at den gir utslippsmål for hver sektor, og lister opp hvilke tiltak som skal til for å nå målene. Den tematiserer det offentliges mange roller i omstillingen mot lavutslippssamfunnet og ser virkemidler som avgifter, offentlig innkjøp og utslippskrav i sammenheng. Det er bra.

Akademikerne vil understreke at omstillingen er kunnskapsintensiv. Omstilling i næringslivet krever forsknings- og utviklingsarbeid, innovasjon og forståelse av markeder i endring. Det krever høy kompetanse i det offentlige å etterspørre innovasjon og klimavennlige løsninger, fremme sirkulær økonomi, motvirke markedssvikt, planlegge og treffe beslutninger i klimaets favør. Med EUs Grønne giv vil markeder for nye grønne løsninger åpne seg. Norge har gode muligheter til å lykkes, der jobber trygges og nye skapes på veien mot lavutslippssamfunnet.

Forskning og utvikling

En forutsigbar opptrapping av CO2-avgiften vil gi viktig insentiv for utslippskutt, men vil ikke alene kunne tvinge gjennom den omstillingen vi trenger. Et slikt krav må følges opp av investering i forskning og utvikling og en satsing på innovasjon, slik at de nye løsningene faktisk ser dagens lys. Norge investerer mye i forskning, men er langt unna målet om en samlet forskningsinnsats på tre prosent av BNP. Akilleshælen er forskningsinnsatsen i næringslivet.

Regjeringens hovedsatsing på grønn omstilling, Grønn plattform, er derfor velkommen. Spørsmålet er om en milliard kroner over tre år bidrar tilstrekkelig. For å stimulere omstilling i næringslivet foreslår Akademikerne at Stortinget ber regjeringen:

• oppskalere innsatsen gjennom Grønn plattform dersom volumet og kvaliteten på innkomne søknader er høy.
• styrke grunnfinansieringen av instituttsektoren slik at de kan konkurrere på like fot med institutter internasjonalt og samarbeide med næringslivet, inkl SMBer
• Kompensere forskningsinstituttene for utgifter ved deltakelse i det europeiske samarbeidet Horisont Europa.

Be næringslivet levere nye løsningene

Regjeringen legger i meldingen opp til en økt satsing på grønne offentlige anskaffelser for eksempel krav om nullutslipp fra varebiler og bybusser innkjøpt av det offentlige. Bedre innkjøp reduserer ikke bare utslipp. Det er bra. Det offentlige kan skape hjemmemarkeder for nye grønne løsninger og teknologier. Dette gir næringsutvikling og arbeidsplasser.

Her har vi et stort og uforløst potensial. I Norge finnes det om lag 3000 offentlige innkjøpere. Kun 1,4 prosent av anskaffelsene er innovative anskaffelser.[1] Én av tre har i dag en plan for å innrette innkjøpene sine i tråd med miljø og klimakrav som loven setter. 30 prosent mener de i liten grad har tilstrekkelig kompetanse på anskaffelser som fremmer innovasjon, 22 prosent mener det samme om egen klima- og miljøkompetanse.[2]

Regjeringen sier i Meld. St. 22 (2018-2019) Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser at det er nødvendig med en «profesjonalisering av innkjøpene» og at den vil satse på kompetanse, bedre styring, ledelse og organisering og på mer samordning.

Regjeringen sier i Stortingsmelding 22 (2018-2019) Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser at det er nødvendig med en «profesjonalisering av innkjøpene» og at den vil satse på kompetanse, bedre styring, ledelse og organisering og på mer samordning. For å stimulere omstilling i næringslivet foreslår Akademikerne at:

• Stortinget ber regjeringen legge frem status, måloppnåelse og videre satsing på dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2022. Satsingen må inkludere kommunene.

Sats på kommunene                                              
Klimaplan løfter frem at kommuner og fylkeskommuner har viktige roller i klimaarbeidet. Som samfunnsplanleggere, innkjøper og planmyndighet kan kommunene påvirke transportbehov, energibruk, sikre viktige karbonlager i naturen og forebygge skred- og flomskader. Flere kommuner ligger helt i front, men det er stor strekk i laget.

Mange, ikke minst de minste kommunene, møter utfordringer med å rekruttere og beholde kompetansen de trenger.^[3] 38 prosent har ikke klima- og miljøfaglig kompetanse på universitets-/høyskolenivå, fire av ti mangler juridisk kompetanse og en av fire mangler kompetanse på arealplanlegging. Fire av ti opplever at det er vanskelig å rekruttere og beholde sivilingeniører. [4]  Kompetanseutfordringene er noe regjeringen selv anerkjenner i sin kommuneprop for 2021.

Kommunene er viktige klima- og omstillingsaktører, og godt samarbeid mellom kommuner og statlig veiledning er viktig. For å ivareta klimahensyn, vurdere klimarisiko og utløse potensialet i privat sektor, må vi investere i kompetanse og legge til rette for solide fagmiljøer i offentlig sektor. Her kunne klimameldingen vært sterkere. Forslaget fra Distriktsnærings-utvalget om at opplæringsprogrammene for folkevalgte bør legge mer vekt på nærings- og samfunnsutvikling, er interessant. Det vil kunne styrke kommunenes arbeid med klima og omstilling.

Vi mener som Econa at klimaregnskap for den enkelte virksomhet gir økt kunnskap og at det er behov en tydelig standard for klimaregnskap som på sikt gjøres til en obligatorisk del av årsregnskapet for alle regnskapspliktige virksomheter.

[1] Menon (2017). https://innovativeanskaffelser.no/wp-content/uploads/2017/11/midtveisevaluering-av-nasjonalt-program-for-leverandorutvikling-menon-13.pdf

[2] Difis modenhetsundersøkelse (2018) https://www.anskaffelser.no/sites/anskaffelser2/files/difi_modenhet_i_anskaffelser.pdf

[3] Kommunesektorens arbeidsgivermonitor (2019) https://www.ks.no/globalassets/arbeidsgivermonitoren/KS-arbeidsgivermonitor2019-F36.pdf

[4] Sentio Research (2021, upublisert).

Høringsinnspill til Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030

AMCAR viser til Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030 som er til behandling i Energi- og miljøkomiteen, og gir med dette sine innspill. AMCAR representerer 44.000 mennesker som er opptatt av bil og er dermed Norges største bilentusiastorganisasjon.

AMCAR mener regjeringens klimaplan som ble fremlagt 8. januar vil virke mot sin hensikt på enkelte områder. Planen introduserer for første gang forbud og tvang som tiltak for å nå målet om at det kun skal selges nullutslippsbiler i 2025. Etter vår mening vil det svekke folks tillit til regjeringens miljøpolitikk. AMCAR mener det er viktig å jobbe for lavere utslipp, men på en måte som opprettholder entusiasme for utslippsreduksjoner gjennom insentiver uten å gjøre hverdagen vanskelig folk.

I Norge er vi avhengige av bilen. Salget av elbiler øker, men andelen av bilparken er fremdeles godt under 10 prosent. Bensin- og dieselbiler vil derfor dekke behovene til privatpersoner og næringsliv i mange år fremover. Bilen gir bevegelsesfrihet og økte muligheter på tvers av inntektsnivå og geografi. Det må vi ta høyde for i klimapolitikken.

Nullutslippssoner

Det er urovekkende at det i klimaplanen åpnes for innføring av såkalte nullutslippssoner, noe som i praksis er et forbud mot bruk av bensin- og dieselbiler i utvalgte områder. AMCAR har merket seg at dette er noe byrådene både i Bergen og Oslo har ønsket seg, til tross for at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at slike soner har en positiv klimaeffekt. AMCAR vil sterkt fraråde et slik tiltak.

I Meld. St. 13 fastslår regjeringen at 2025-kravet om salg av bare nye elbiler ligger fast. Om målet ikke ligger an til å nås legger meldingen opp til å stramme til tiltakene, eksempelvis ved tiltak som forbudssoner for bensin- og dieselbiler. AMCAR ber Stortinget fastslå at det ikke skal være nullutslippssoner som hindrer folk i å kjøre sin bensin- eller dieselbil i deler av norske byer.

2025-målet om nysalg av elbiler

AMCAR ber Stortinget i behandlingen av meldingen fastslå at det ikke er et absolutt mål at 100 prosent av nybilsalg i 2025 må være såkalte nullutslippsbiler. En høy elbilandel, men ikke nødvendigvis 100 prosent, er også et resultat man kan være godt fornøyd med.

AMCAR merker seg at regjeringen vil følge opp mot EU om det er mulig å forby salg av bensin- og dieselbiler. AMCAR ber Stortinget slå fast at man ikke går videre med arbeidet med å forby salg av bensin- og dieselbiler.

Avgifter og innblandingskrav

AMCAR vil påpeke at mange er avhengig av sin bensin- og dieselbil for å få hverdagen til å gå opp, og selv med tilnærmet 100 prosent elbilandel av nybilsalget i 2025 vil fortsatt nesten 70 prosent av bilparken gå på bensin eller diesel.

AMCAR merker seg at Meld. St. 13 legger opp til en voldsom avgiftsøkning på bensin- og dieselbiler. CO2-prisen per tonn foreslås økt opp til 2000 kroner etter dagens kroneverdi. Det betyr isolert sett avgiftsøkninger for bensin og diesel på hhv. 4,10 og 4,70 kroner per liter inkludert merverdiavgift. Krav til innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel som selges fra pumpene fordyrer drivstoffet ytterligere.

AMCAR ber Stortinget fastslå at økninger i CO2-avgiften kompenseres gjennom redusert veibruksavgift, slik at avgiftsbyrden på drivstoff ikke øker.

Ved økninger i innblandingskrav for biodrivstoff som har en dyrere råvarepris, har Stortinget tidligere kompensert gjennom å redusere veibruksavgiften. AMCAR mener dette er en praksis som bør videreføres dersom ikke bensin og diesel unntas fra avgiftsøkningen. AMCAR vil påpeke at bilister allerede betaler en pris på utslipp per tonn CO2 på 13 000 kroner når man regner med CO2-avgiften i engangsavgiften ved nybilkjøp. Det er derfor ikke rimelig å øke avgiftsbelastningen videre.

AMCAR merker seg at regjeringen i Meld. St. 13 skriver at økte avgifter på utslipp av klimagasser skal gi tilsvarende skattelettelser for de som rammes. Problemet med en slik vridning er at de som ikke har råd til å anskaffe en ny elbil, og er avhengig av dieselbil, fortsatt vil sitte igjen med avgiftsregningen. AMCAR mener bilavgiftene ikke bør økes fra dagens nivå.

Biodrivstoff og sikringskvalitet

Mange gamle biler tåler ikke drivstoff med høy andel biodiesel. Å stå over vinteren med slikt drivstoff på tanken kan ødelegge en entusiastbil. Ved økt innblanding av biodiesel mener AMCAR det blir stadig viktigere å innføre sikringskvalitet E0, dvs. at drivstoff gamle biler tåler er tilgjengelig over hele landet. AMCAR ber Stortinget i klimameldingen fastslå at det nå skal innføres krav om sikringskvalitet, slik at eldre biler har riktig drivstoff tilgjengelig med god dekning over hele landet. Og at salg av sikringskvalitet ikke inngår i omsetningskravet til biodrivstoff.

Bilhobby og importforbud

AMCAR er også opptatt av at det skal være mulig å drive bilhobby og anskaffe entusiastbiler, nye som gamle, og at det fortsatt skal være mulig å importere brukte bensin- og dieselbiler. AMCAR ber Stortinget uttrykkelig fastslå at det ikke skal innføres forbud mot import av bensin- og dieselbiler, verken nye eller brukte.

Veibruksavgift for elbiler og veiprising.

AMCAR merker seg at satellitt-basert veiprising ikke er trukket frem i klimaplanen 2021-2030 som et særlig tiltak for et bedre klima og miljø. Det er vi fornøyd med. Det Klimaplanen derimot trekker frem er at såkalte nullutslippsbiler ikke betaler eksterne kostnader ved bruk av bil, slik som ulykker, kø, støy, mv. Bompengeutvalget har konkludert med at elbiler gir minst like stort utslipp av svevestøv, de er tyngre og elbiler har de samme kø-, ulykkes- og støyeffektene som andre kjøretøy. Det er kostnader som burde prises for elbiler på lik linje med andre kjøretøy, men AMCAR ønsker ikke at dette gjøres gjennom satellitt-basert veiprising.

Selv om Datatilsynet har uttalt at satellitt-basert veiprising under visse forutsetninger kan innføres uten at det går utover personvern, mener AMCAR fortsatt at et slikt system innebærer for stor grad av overvåkning. Vi frykter dessuten at et slikt system blir for uoversiktlig for bilistene, at det blir dyrt å innføre og at det kan bli sårbart for manipulering. AMCAR frykter også at et slikt system øker tilbøyeligheten til å øke avgiftsnivået uten dokumentert klima- og miljøeffekt.

AMCAR ber Stortinget si nei til satellitt-basert veiprising.

AMCAR vil til sist minne om at bilistene har levert godt på miljø, og har i det store valgt biler som slipper ut stadig mindre. Dette har bidratt godt til en nyere, sikrere og tryggere bilpark. AMCAR tror på insentiver for å lykkes i miljøpolitikken, ikke tvang.

Oppsummering

• Stortinget ber regjeringen stanse videre arbeid med nullutslippssoner som hindrer folk i å kjøre sin bensin- eller dieselbil i deler av norske byer.
• Stortinget fastslår at en høy elbilandel er god måloppnåelse for 2025-målet om andel nullutslippsbiler i nybilsalget, og at 100 prosents elbilsalg ikke er et absolutt mål.
• Stortinget ber regjeringen stanse videre arbeid med å forby salg av bensin- og dieselbiler.
• Bilavgiftene bør ikke økes fra dagens nivå.
• Avgiftsbelastningen må ikke øke på drivstoff.
• Økt innblanding av dyrere biodiesel kompenseres gjennom redusert veibruksavgift.
• Stortinget ber regjeringen innføre krav om sikringskvalitet for drivstoff for landets bensinstasjoner, slik at eldre biler har riktig drivstoff tilgjengelig med god dekning over hele landet.
• Stortinget ber regjeringen om ikke å innføre forbud mot import av bensin- og dieselbiler, verken nye eller brukte.
• AMCAR ønsker ikke satellitt-basert veiprising fordi det blir for stor grad av overvåking.

Vennlig hilsen AMCAR

Hilberg Ove Johansen

General Manager

N2 Applied (N2) har utviklet en løsning som øker produksjonen, og reduserer utslippene. Maskinen bruker kun luft og strøm for å behandle husdyrgjødsel. Maskinen, som er på størrelse med en liten traktor, plasseres lokalt på gårdsbruket. Miljø- og avlingseffekt er dokumentert gjennom omfattende forsøk av anerkjente institusjoner i flere land. Drift kan tilpasses svingninger i lokal strømproduksjon, og fungerer sammen med biogass. En dansk LCA-analyse har anslått effektene til å gi en reduksjon i klimagassutslipp på 27% per kg melk (2.-0 LCA Consultants). Løsningen er omtalt i Klimameldingen, boks 3.22, s.114. Hovedbetydningen for miljø og klima kan kort oppsummeres slik.

• Redusert klimaavtrykk og luftforurensing - Stopper utslipp av ammoniakk og metan i husdyrgjødsel og biorest
• Økt innhold av fornybart nitrogen i gjødsla – bedre vekst, mindre kunstgjødsel
• Tilnærmet fjerning av lukt fra gjødsellagring og spredning
• Riktig næring til rett tid for planter - redusert overgjødsling og forurensingsutfordring

Årlig utslippsreduksjon: 200.000 tonn CO₂-ekv (25% av gjødsla)

Utslippskutt  2021-2030: 550.000  tonn CO₂-ekv

Anslått tiltakskostnad: 500-700 kr./tonn

Erfaringen til N2 er at det er sterkere virkemiddelbruk for å redusere utslipp i jordbruket i andre land. Norsk landbruk er lite i verden, men akkurat som i bilsektoren – stort nok til å ta i bruk ny teknologi. N2 Applied jobber internasjonalt, og har fått anerkjennelse gjennom støtte fra Horizon - European Green Deal. Med utgangspunkt i testsenteret i Flesberg (ovenfor Kongsberg) har N2 Applied drevet omfattende utvikling i samarbeid med forskningsinstitusjoner over hele verden. Behovet for løsninger som kan gjøre matproduksjon mer bærekraftig er stort, og løsningen er derfor dokumentert og testet i Norden, Storbritannia og Sør-Afrika. Selskapet har hovedkontor i Asker, og kontorer i England og Nederland.

Reduksjon av klimagassutslipp er knyttet til gjødselhåndtering, klimaavtrykket til kunstgjødsel som erstattes, med fratrekk for utslipp knyttet til strøm som brukes. Behandling av 25% av husdyrgjødsla i Norge med N2 enhet vil gi en årlig reduksjon av klimagasser på ca. 200.000 tonnCO₂-ekv. Med en anslått utrullingshastighet mot målet i 2030 vil den akkumulerte utslippseffekten for perioden 2021-2030 være på ca. 550.000 tonn CO₂-ekv.

Oppfølging gjennom konkrete virkemidler er avgjørende for troverdigheten og fortsatt fokus. Klimakutt må gjøres lønnsomt for bonden. Dette kan ikke være et tema isolert til jordbruksforhandlingene, men være sentralt for all utforming av virkemidler (herunder skatter og avgifter), offentlige anskaffelser og et bredt virkemiddelapparat. Klimameldingen bør ikke legge opp til å begrense virkemiddelutforming til jordbruksforhandlingene eller legge begrensninger på støtte og avgifter slik det kan tolkes av melding; «Tiltaka og verkemidla for å følgje opp klimaarbeidet skal vi vurdere i dei årlege jordbruksforhandlingane» og «Klimatiltak i jordbruket skal ikkje medføre auka subsidiar».

Investeringskostnad er ikke hovedutfordringen for bonden, dersom tiltaket er lønnsomt i drift. Investeringskostnaden for N2 Applied sin maskin, og energieffektiviteten som er avgjørende for driften vil bli bedre i årene framover. Dagens situasjon gir økte strømkostnader, men verdien av utslippsreduksjonene og miljøeffekter gir liten gevinst for bonden. Med dagens kunstgjødselkostnad og strømkostnad for bonde vil løsningen være dyrere enn å kjøpe fossilbasert kunstgjødsel. Investeringsstøtte har dermed ingen effekt. Dersom virkemiddelapparatet hadde mulighet til å se kostnader for investering og drift samlet, og totale utslippsreduksjoner over tid vil dette kunne gi riktigere og større utslippskutt per støttekrone.

Det eksisterer flere ordninger som skal bidra til å redusere utslipp. Disse er utformet for å støtte spesifikke teknologier og ikke rettet mot konkrete utslippsreduksjoner. Nye og bedre teknologier kan ikke dra nytte av eksisterende støtteordninger. Fokus på mål framfor teknologi vil være positivt for innovasjon, konkurranse og større utslippskutt.

I dag gis det støtte til å behandle husdyrgjødsel for biogass for å bidra til reduserte utslipp uavhengig av hvor store reduksjonene blir. Behandling med N2 Applied, som har større utslippsreduksjon kvalifiserer ikke til støtte i dagens system. Støtte til miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel støtter spesifikt utslipp som delvis reduserer ammoniakkutslipp fra husdyrgjødsel. N2 Applied sin metode stopper ammoniakkutslipp fra lager og spredning, men kvalifiserer ikke til støtte. Det finnes også andre teknologier og løsninger som faller utenfor støtte når ordningene er utformet for å støtte spesifikke teknologier, og ikke formål om utslippsreduksjoner.

N2 Applied sin behandling av husdyrgjødsel bidrar både til reduksjon av utslipp fra gjødsla og til redusert bruk av fossilbasert kunstgjødsel. Til dette trengs det strøm, og avhengig av lokal produksjon vil bondens strømregning være større enn kunstgjødselbesparelsen. Dersom prosessen ble gjennomført av industriaktører, eller gjennom bruk av grønn hydrogen, ville aktøren fått tilgang på rimelig strøm og mindre avgift. Når det skjer lokalt på gård, - med utslippsreduksjoner også for husdyrgjødsel, må bonden betale full pris uten avgiftslettelser.

Kontaktpersoner:

Kåre Gunnar Fløystad, tlf. 951 80 221,  

Trond Grønhovd Lund, tlf. 928 57 222,  

Til Stortingets energi- og miljøkomite

NOTAT FRA NORGES BYGDEUNGDOMSLAG I FORBINDELSE MED
HØRING PÅ MELD. 13 KLIMAPLAN 2021 – 2030

Om Norges Bygdeungdomslag

Norges Bygdeungdomslag er en landsdekkende bygde- og kulturorganisasjon av og for ungdom, arbeider for levende bygder over hele landet og for å gi våre medlemmer alle muligheter. Organisasjonen skaper møteplasser for ungdom på bygda. NBU har litt over 5000 medlemmer fordelt på 100 lokallag og 11 fylkeslag.

Landbrukets klimaavtale må ligge til grunn

Sommeren 2019 inngikk Regjeringen og jordbrukets organisasjoner en klimaavtale med jordbruket. Denne avtalen er en viktig garanti for få bonden med på klimadugnaden og gir forutsigbarhet for næringa. Når klimaavtalen med jordbruket ligger til grunn i Klimameldinga vil også være med å trygge levende bygder og landbruk over hele landet, også i framtiden, på grunn av landbrukets viktige rolle for arbeidsplasser, spesielt i distriktet.

Norges Bygdeungdomslag ser det som svært viktig at landbrukets klimaavtale legges til grunn for klimameldingen og ber Stortinget se til at dette er tilfellet når de vedtar den.

Klimameldinga må ikke gå på bekostning av bønders inntektsgrunnlag

I kapittel 1.3.4 i klimameldinga skriver Regjeringa at tiltak og virkemidler i landbruket skal vurderes over jordbruksforhandlingene og at det ikke skal med føre økte subsidier. Er det bare landbrukets ansvar å sørge for at et mer klimavennlig landbruk og matproduksjon i landet? Bøndene er de som i dag merker klimaendringene på kroppen, og det er allerede en stor omstilling til et mer klimavennlig landbruk. Men det kan ikke være bare landbrukets ansvar å sørge for at folket i Norge har mat. Dette er et samfunnsansvar og alle må ta en del å sørge for at vi har matproduksjon over hele landet, også i framtiden med et endra klima.

For å nå Parisavtalens mål trengs det større summer til klimainvestering i landbruket. Om dette utelukkende skal komme over jordbruksforhandlingene vil det gå direkte ut over bønders inntektsgrunnlag, og vil dermed ikke stå i stil med Stortingets vedtak om at bønder skal ha lik inntektsvekst med andre yrkesgrupper, krone for krone. Det er et nasjonalt ansvar å sørge for mat til egen befolkning, og ikke minst at en drifter ressursene en har på en bærekraftig måte. Da må også staten styrke klimaverktøykassen til jordbruket, både innenfor og utenfor jordbruksforhandlingene. Ønsker man en bærekraftig forvaltning av ressursene våre innebærer også dette at bønder over hele landet har mulighet til å drive jorda på en bærekraftig måte. Da vil det være direkte uklokt å legge press på inntektsutviklingen til bønder i jordbruksforhandlingene. Det er også viktig å huske på at arbeidet med å omstille jordbruket til mer klimavennlig drift krever forutsigbarhet for den enkelte bonden.

Norges Bygdeungdomslag ser det som svært uklokt og kritisk at landbrukets klimaarbeid
skal vurderes og finansieres kun gjennom de årlige jordbruksforhandlingene. Investeringene
jordbruket må gjøre krever en annen og mer forutsigbar finansiering. Norges
Bygdeungdomslag ber Stortinget styrke satsinga på klimavennlig jordbruk ved å åpne for økt
støtte til klimatiltak i jordbruket, både i og utenfor jordbruksoppgjøret, uten at det må gå på
bekostning av andre satsinger i norsk jordbruk

Framtidsrettet og klimavennlig distrikt

Alle deler av samfunn må omstilles til å bli mer klimavennlig, og det er de folkevalgtes ansvar å sørge for at dette er mulig i hele landet. Klimameldinga skriver fine ord om klimatiltak i distriktene, men det krever en større satsning nettopp dette. Om man forutsetter at også folk i distriktet skal kjøre el-bil må det være gode lademuligheter i hele landet.

Kollektivtransport vil også være med på å forme fremtidens distrikter. Vi trenger gode løsninger som er tilpasset distriktet for at folk faktisk skal kunne bruke tjenestene. God brebåndsdekning over hele landet vil også være med på å gjøre distriktene mer klimavennlige. Det fører til at vi kan pendle mindre, men likevel har gode arbeidsmuligheter for alle som bor i distriktene.

Norges Bygdeungdomslag ber Stortinget vurdere klimaarbeidet ut ifra mer enn bare CO2
ekvivalenter og ha en helhetlig bærekraftstenkning. Dette vil være med på å nå stortingets
mål om at det skal bo folk i hele landet. Da trenger vi også en klimapolitikk for hele landet.

Vennlig hilsen
Norges Bygdeungdomslag v/
Inger Johanne Brandsrud                                                                      Henrik Nordtun Gjertsen
Styreleder                                                                                                        Bygdepolitisk nestleder

Norges Rederiforbund viser til videokonferansehøring av Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030 den 2. februar 2021, og takker for muligheten til å komme med våre innspill.

Norges Rederiforbund er den ledende arbeidsgiver-, beredskaps- og interesseorganisasjonen for norsktilknyttede rederivirksomheter. Våre 130 medlemmer har 1 800 skip og rigger verden over. Transportsektoren og skipsfart er pekt ut som viktig for å nå målene i Paris-avtalen om kutt i klimagassutslipp. Etterspørsel etter sjøveis transport vurderes å øke med 3-4 prosent årlig og utslipp per skip må reduseres med opptil 70-90 prosent. Slike reduksjoner vil kreve overgang til nullutslippsdrivstoff.

Norges Rederiforbunds medlemmer har vedtatt en svært ambisiøs klimastrategi. Denne fastslår følgende:

• Norske rederier skal halvere sine utslipp fra 2008 til 2030
• Fra 2030 skal norske rederier kun bestille skip basert på nullutslippsteknologi
• Fra 2050 skal den norske flåten være klimanøytral
• Norge skal jobbe mot et internasjonalt forbud mot drivstofftyper som ikke er klimanøytrale, fra 2050.

Skip kan elektrifiseres i noen grad og elektrisk motor, batteri og landstrøm vil sannsynligvis være komponenter i de fleste skip i fremtiden. Batterier er per i dag store og tunge, og vil ikke være et godt alternativ for de store skipene. 65 prosent av klimagassutslippene kommer fra den femtedelen av flåten med størst motoreffekt. Derfor jobber næringen med å finne løsninger for de store skipene. Flere er i gang med grensesprengende prosjekter, blant annet innen hydrogen og ammoniakk. Denne teknologien utvikles og skaleres fra mindre fartøy.

Norges Rederiforbund mener regjeringen må satse på nullutslippsteknologi innen skipsfarten for å utvikle Norge som maritim nasjon. Blant annet bør utvikling av hydrogen og ammoniakk stimuleres gjennom forsknings- og utviklingssatsinger, bruk av offentlig innkjøpsmakt og samarbeid mellom vareeiere og rederier. Norges Rederiforbund mener regjeringen også bør vurdere hvordan utbygging av havvind kan ses i sammenheng med produksjon av grønt hydrogen.

Norges Rederiforbund viser til EUs hydrogenstrategi som ble lagt frem sommeren 2020. Satsingen på hydrogen blir sett på som viktig for å nå EUs klimamål. EU setter konkrete mål gjennom tre faser frem til 2050, og også andre europeiske land har satt konkrete mål for produksjon av hydrogen. For eksempel har Tyskland mål om 5 GW innen 2030, Portugal har mål om 1 GW og Nederland har mål om 3-4 GW. Regjeringen bør vurdere om også Norge bør sette et slikt mål.

Det må være et mål at produksjon av hydrogen skjer utslippsfritt. Produksjon av hydrogen ved dampreformering kan gi storskala produksjon og har en høy energieffektivitet, men gir høye CO2-utslipp. Fangst og lagring av CO2 må derfor integreres i produksjonen, dersom det skal satses på økt blå hydrogenproduksjon. Norges Rederiforbund er svært glad for vedtaket om økonomisk støtte til prosjektene Langskip og Northern Lights, som kan videreutvikle teknologi for karbonfangst, -transport, og -lagring, som er viktig for å kunne realisere storskala hydrogenproduksjon.

Regjeringens hydrogenstrategi viser til at flytende hydrogen kan være aktuelt, blant annet for fartøyer. I Europa finnes det i dag kun tre anlegg for flytendegjøring av hydrogen. Norges Rederiforbund antar at antall anlegg må opp for å tilgjengeliggjøre hydrogen som alternativ energibærer for større deler av skipsfarten.

Norges Rederiforbund påpeker at en overgang fra fossilt drivstoff til nullutslippsenergi krever at annen energi er tilgjengelig, i store volumer og i flere geografiske områder. For at hydrogen skal være konkurransedyktig mot fossilt drivstoff må alternativet sikre tilnærmet samme operasjonelle fleksibilitet. Norges Rederiforbund mener regjeringen bør jobbe for å etablere en infrastruktur for distribusjon av hydrogen både i Norge og internasjonalt.

Norges Rederiforbund oppfordrer norske myndigheter til å;

• Resultatene for 2018 og 2019 viser at NOx-avtalen har fungert godt. For at næringen og staten skal nå sine klimamål, må ordningen forlenges. Nullutslippsløsninger som hydrogen og ammoniakk vil komme hovedsakelig etter 2025. NOx-fondet kan være et viktig virkemiddel også i denne omstillingen. Vi mener at NOx-avtalen må forlenges til 2027.
• Klimaplanen legger opp til en firdobling av CO2-avgiften på diesel. I dette foreslår vi at samme avgift knyttes opp til et eget CO2-fond på lik linje med NOx-fondet. Dette vil fungere som et incentiv for utvikling av grønn teknologi, og dra på suksessen som NOx-fondet har vært.
• GIEK og Eksportkreditt er det største garantiverktøyet for finansiering, og derfor viktige virkemidler for grønn omstilling. I dag er GIEK sin nedbetalingsprofil på opptil 12 år på grønn teknologi for bratt. Det må derfor utarbeides og godkjennes en beskrivelse av «Grønn Skipsfart» og GIEKs skipsfinansieringstilbud inn under CCSU – Klimasektoravtalen. Prosjekter herunder har en forlenget ramme på 18 år.
• Klimaplanen må utvide mandatet til virkemiddelet og investeringsfondet Nysnø til også å gjelde investeringer i maritime bedrifter og eller selskap, som bygger nye skip og investerer i klimateknologi som bidrar til å redusere klimagassutslippene på flåten. Dette vil styrke ordningene, samt bidra til at målene i Klimaplanen nås
• Vurdere å fastsette en tydelig nasjonal målsetting for produksjon av hydrogen i Norge. Det vises til klare produksjonsmål i bl.a. Tyskland, Nederland og Portugal
• Sørge for at Sjøfartsdirektoratet og Kystverket har god kapasitet og kompetanse for nye løsninger innenfor grønn skipsfart, herunder utvikling av regelverk for bruk av hydrogen i maritime næringer
• Stimulere til utvikling og testing av nullutslippsteknologi gjennom forsknings- og utviklingsmidler, samt mellom- og toppfinansiering av konkrete pilotprosjekter
• Bruke offentlig innkjøpsmakt til å fremme utvikling og bruk av nullutslippsteknologi
• Gi incentiver for samarbeid mellom vareeier og rederier til å fremme utvikling og bruk av nullutslippsteknologi
• Vurdere hvordan havvind kan ses i sammenheng med produksjon av hydrogen
• Legge til rette for små- og storskala karbonfangst, -transport og -lagring
• Jobbe for etablering av flere anlegg for flytendegjøring av hydrogen egnet til bruk på større skip, både i Norge og internasjonalt
• Jobbe for å etablere en infrastruktur for distribusjon av hydrogen både i Norge og internasjonalt
• Fortsette å bidra til å senke kostnadsnivået for hydrogen slik at det kan bli konkurransedyktig i forhold til andre energibærere, for eksempel ved videreføring av fritak for elavgift på elektrisitet brukt til produksjon av hydrogen ved elektrolyse
• Føre en energipolitikk som gir tilgang på fornybar energi til konkurransedyktige betingelser
• Etablere et nasjonalt mål for produksjon av havvind
• Etablere rammeverk som sikrer bredt aktørmangfold og markedsmessige rammebetingelser som gjør det attraktivt å investere i havvind i Norge
• Nedsette et hurtigarbeidende utvalg som skal foreslå rammevilkår som gjør det like lønnsomt å investere i fornybar energi som i fossil energi

Våre ambisjoner er globale, og vi ser at skjerpede klimakrav gir interessante internasjonale muligheter. For å få dette til, er vi avhengig av internasjonale avtaler. Internasjonalt arbeid for å etablere overnasjonale klimaambisjoner og globalt regelverk gjennom IMO, andre FN-organer og tilsvarende organisasjoner er tidkrevende. Til tross for det mener vi at utfallet er gitt og at det er mer snakk om tid enn retning; det kommer nye, kraftige innstramminger i utslippstillatelser for maritim næring. Dette gir unike muligheter til å utvikle ny og lønnsom teknologi i Norge som på sikt vil hevde seg i internasjonal konkurranse. Vår erfaring er at det nasjonale regelverket sammen med et positivt Sjøfartsdirektorat og en bred innovativ, norsk maritim klynge gir oss gode muligheter til å utvikle, teste og høste driftserfaring nasjonalt på grønne, fremtidsrettede maritime løsninger.

Med hilsen

Norges Rederiforbund

Econa er interesse- og arbeidstagerorganisasjon for mer enn 25 000 økonomer. Vi ønsker å bidra med vår kompetanse til å løse klimautfordringene på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte.

Klimameldingen gir et godt bilde på utfordringene Norge og verden står overfor og presenterer en verktøykasse som i hovedsak er god. Econa vil særlig trekke frem planen for forutsigbar økning av CO₂-avgiften til 2 000 kr/tonn som et virkningsfullt tiltak. En CO₂-avgift med så bredt grunnlag som mulig er det økonomisk mest effektive tiltaket for å redusere utslippene av klimagasser i ikke-kvotepliktig sektor.

Econa vil peke på to tiltak som vi gjerne hadde sett tydeligere i klimameldingen:

• Klimaregnskap som en del av årsregnskapet
• Klimatoll på importerte varer

Klimaregnskap som en del av årsregnskapet

Klimaregnskap for den enkelte virksomhet gir økt kunnskap og er et nyttig verktøy for bevisstgjøring og påvirkning på virksomhetsnivå. Kunnskap hos ansatte i egen virksomhet om egne utslipp bevisstgjør de ansatte til å innføre tiltak som hjelper virksomheten til å bli mer bærekraftig. Kunnskap hos kunder og andre interessenter om virksomhetens utslipp gir mulighet til å påvirke virksomheten til å ta riktige klimavalg.

Som regjeringen skriver i klimameldingen, har de store bedriftene oversikt over sine klimagassutslipp. Men det er mindre vanlig blant de mindre bedriftene, og det er ikke én tydelig standard for klimaregnskap. Econa mener at det må utvikles en tydelig standard for klimaregnskap som på sikt gjøres til en obligatorisk del av årsregnskapet for alle regnskapspliktige virksomheter.

Utviklingen av en standard for klimaregnskap må skje i lys av de kommende EU-direktivene, og legges opp slik at de mindre bedriftene ikke påføres en urimelig administrativ byrde.

Klimatoll på importerte varer

Norske klimaavgifter hviler på prinsippet om at forurenser skal betale. Det er imidlertid et smutthull for importerte varer. For disse varene er det opp til produsentlandet å bestemme om det skal betales klimaavgifter. I de fleste tilfeller er disse klimaavgiftene lavere enn hva produsenter i Norge vil måtte betale. Dette er et smutthull i norsk klimapolitikk.

Smutthullet blir større når CO₂-avgiftene i Norge økes. Econa mener derfor at regjeringen snarest må berede grunnen for innføring av klimatoll på varer som importeres til Norge, slik at smutthullet kan tettes.

Når en vare ankommer Norge bør det stilles krav om deklarering av tilhørende miljøutslipp og klimagassutslipp, og en deklarering av hvilke avgifter som er betalt for å kompensere for dette. Dersom det ikke er betalt tilstrekkelige avgifter bør norske myndigheter ilegge en importtoll for varen. Først da får vi like konkurransevilkår mellom land som tar miljø- og klimautfordringene på alvor, og land som lukker øynene fordi egen økonomi nyter godt av klima- og miljøødeleggelser.

Et slikt system krever et omfattende forarbeid og internasjonalt samarbeid. EU har i sin «Green Deal» varslet at en slik CO₂-grensetilpasningsmekanisme skal legges frem i 2021 og omfatte utvalgte sektorer som stål, glass og sement. Det er en start, men Econa mener at Norge må ta lederskap sammen med EU for å bringe arbeidet fremover i full bredde.

Til slutt vil vi trekke frem forskning som en viktig drivkraft for grønne løsninger, slik også Akademikerne har pekt på. Grønn plattform er et godt virkemiddel for å få frem forsknings- og innovasjonsdrevet grønn vekst, om enn med beskjeden ramme. Econa har særlig forventninger til at Grønn plattform kan bidra til økt kommersialisering av forskningsresultater.

Framtiden i våre hender takker for muligheten for å komme med innspill. Klimaplanen inneholder tiltak som vil få betydelige resultater, men bør forsterkes på flere områder. 

Overordnet mener vi at regjeringen i Klimaplanen ikke besvarer behovet for helhetlige og grunnleggende endringer i produksjon, transport og forbruk for at vi skal nå målene i Parisavtalen. Det er høyst utydelig hvordan regjeringen vil få med seg folk på klimadugnaden. Vi etterlyser også et tallfestet klimabudsjett som viser hvordan regjeringen skal kutte utslipp i tråd med de årlige utslippsbudsjettene. 

Ta kuttene i Norge og fordel kuttene jevnere mellom sektorer 

Norge har meldt inn en målsetning om 50-55 % kutt innen 2030. Målsetningen skal i henhold til Paris-avtalen oppjusteres i 2025 og regjeringen planlegger å tilslutte seg en ny og mer ambisiøs europeisk målsetning. I tillegg vil det oppdaterte europeiske rammeverket potensielt flytte sektorer fra ikke-kvotepliktig til kvotepliktig sektor. Da går det norske klimamålet ut på dato. 

Framtiden i våre hender foreslår derfor at: 

• Stortinget ber regjeringen planlegge for 55 % kutt i Norge – også i ikke-kvotepliktig sektor. 

Skap forutsigbarhet for CO2-avgiften, men evaluer i 2025 

Klimaplanens primære virkemiddel, en tredobling av CO2-avgiften innen 2030, er et stort steg framover i klimapolitikken. Næringslivet har behov for forutsigbarhet, og det er derfor viktig med en bred forpliktelse på Stortinget til det planlagte avgiftsnivået. Imidlertid vil det kunne hende at avgiftsnivået blir utilstrekkelig i møte med økte forpliktelser.  

Framtiden i våre hender foreslår derfor at Stortinget forplikter seg til: 

• målet om at CO2-avgiften skal ligge på 2000 kr pr tonn CO2e i 2030 
  å evaluere nivået på CO2-avgiften i lys av Norges fornyede forpliktelser under Parisavtalen i 2025 der det åpnes for å oppjustere regjeringens opptrappingsplan om 2000 kroner per tonn CO2e i 2030.  

Økninger i CO2-avgiften bør øremerkes klimaformål og/eller sosial og geografisk kompensasjon 

Nye funn i befolkningsundersøkelser gjort av Menon Economics1 viser at den folkelige oppslutningen rundt økte klimaavgifter vokser vesentlig dersom avgiftsinntektene øremerkes klimatiltak. Menon Economics anbefaler på bakgrunn av undersøkelsen og egne utredninger at avgiftsinntekter øremerkes klimatiltak og fordeles tilbake til folk og næringer etter sosiale og geografiske indikatorer for å skape nødvendig aksept for høyere klimaavgifter. Regjeringen har varslet at provenyen fra avgiftsinntekter skal utlignes gjennom skattekutt. Dette er ikke bare en fordelingsmetode som høster mindre oppslutning enn øremerking, den skaper også en statlig finansiell interesse for fortsatt forurensing for å kompensere for varig tapte inntekter. 

Framtiden i våre hender foreslår derfor at: 

• økningen i CO2-avgiften bør øremerkes (a) klimatiltak etter for eksempel CO2-fondsmodeller og (b) å kompensere sosialt eller geografisk utsatte grupper og virksomheter som er spesielt sårbare.  

Ingen mat på tanken - 100 prosent avansert biodrivstoff og trafikkreduserende tiltak 

Kutt i utslippene fra transportsektoren bør først og fremst tas med trafikkreduserende tiltak fremfor med biodrivstoff. Regjeringens baserer seg i klimaplanen i altfor stor grad på biodrivstoff som løsning for utslippskutt – også der elektrifisering er et fullgodt alternativ. I dag består konvensjonelt biodrivstoff i all hovedsak av spiselige landbruksvarer. Det er en ineffektiv og gal prioritering av ressurser i en verden hvor 9 prosent av verdens befolkning lider av sult. Selv om det finnes stort nasjonalt vekstpotensial, er kun 1 % av biodrivstoffet som omsettes i Norge basert på norsk produksjon. Vår etterspørsel etter biodrivstoff bidrar sammen med andre lands etterspørsel til et globalt press på avgrensede ressurser som kan tjene flere viktige formål. Dette gjelder også for avansert biodrivstoff. Norge trenger en helhetlig plan for hvilke formål som skal prioriteres. 

Framtiden i våre hender foreslår derfor at: 

• Biodrivstoff som omsettes i Norge bør være avansert og i størst mulig grad produseres på norske ressurser, og omfanget av biodrivstoff som klimaløsning bør nedjusteres deretter.
• Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg for å kartlegge, konsekvensutrede og prioritere norsk bruk av bioressurser i et internasjonalt bærekraftsperspektiv
• Stortinget ber regjeringen om følgende trafikkreduserende tiltak: 1) Forsterk nullvekstmålet slik at store byområder kan inngå avtaler om større reduksjon i personbiltrafikken og at nullvekstmålet kan utvides til nye byområder.  2) Bevar godsoverføringsmålet til sjø og bane og følg opp med nødvendige tiltak for å sikre best mulig utnyttelse av eksisterende infrastruktur og kjøretøy og lavest mulig klima og naturbelastning. 3) Det må stilles krav om at nye investeringsprosjekter i transportsektoren bidrar til å redusere klimagassutslipp, også når man inkluderer arealbruksendringer, og der hvor utbyggingsprosjekter innebærer nedbygging av natur eller matjord må trafikkreduserende tiltak vurderes først.  

Klarspråk om jordbruk – matkastelov og proteinplan 

Klimaplanen lener seg tungt på frivillighet og sektorinitiativ når det gjelder noen av tiltakene i Klimakur med størst potensial for utslippskutt – nemlig redusert kjøttforbruk og redusert matsvinn. Svakheten ved Bransjeavtalen mot matsvinn er at kun enkelte aktører er med, samt at konkurranselovverket setter grenser for hvor dypt aktører kan samarbeide for å kutte de vanskelige prosentene av matsvinnet.  

Framtiden i våre hender foreslår derfor at: 

• Stortinget ber regjeringen om at matkasteloven regjeringen utarbeider forplikter hele verdikjeden til å forebygge matsvinn og at deltagelse i bransjeavtalen gjøres obligatorisk. 

Klimaplanen beskriver en målsetning om å redusere konsumet av rødt kjøtt, men utydelighet om virkemidler for hvordan dette skal skje, gir grunn til bekymring. Tilpasningen til redusert kjøttkonsum i landbruket må ikke skje på like smertefullt vis som de plutselige kuttene i melkekvoter de siste årene har skjedd på. Jordbruksoppgjørene må gjøre grønn omstilling til en vinnersak for bøndene, og skape en forutsigbar overgang til grønt- og kornproduksjon over alt hvor jordsmonnet tillater dette.  

Framtiden i våre hender foreslår derfor at:  

• Stortinget ber regjeringen utarbeide en norsk proteinplan etter modell fra Sverige og Frankrike, som staker ut veien til økt produksjon og konsum av planteproteiner i Norge, både direkte til folk og som innsatsfaktor i husdyrholdet. 

Kontakt: 

Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender, anja@framtiden.no  

Johan Hermstad Reinertsen, politisk rådgiver, johan@framtiden.no  

Positivt at stortingsmeldinga legger Klimaavtalen til grunn
Den 21. juni 2019 inngikk jordbrukets organisasjoner og regjeringa en avtale om å redusere klimagassutslippene og øke karbonopptaket i jord fra jordbruket med 5 mill. tonn innen 2030. Avtalen legger til grunn at forpliktelsen skal nås uten at det går på bekostning av andre landbrukspolitiske mål og på en måte som ikke skaper karbonlekkasje. I klimameldinga heter det at «Regjeringa vil leggje til grunn intensjonsavtalen mellom organisasjonane i jordbruket og regjeringa for klimaarbeidet i jordbruket framover».  Norges Bondelag mener det er svært positivt at Klimaavtalen legges til grunn for videre arbeid, da det gir nødvendig forutsigbarhet for næringa. Vi oppfordrer Stortinget til å gi sin støtte til dette punktet.

Klimameldinga svekker klimaomstillinga i norsk jordbruk
I regjeringas klimamelding er det flere momenter som samla sett svekker klimaarbeidet i jordbruket. For det første fastslås det i klimameldinga at: «Klimatiltak i jordbruket skal ikkje medføre auka subsidiar». I praksis vil dette innebære at man blir tvunget til å velge mellom klimaomstilling og andre mål for jordbruket, som støtte til små og mellomstore gårdsbruk, bondens inntektsutvikling og et landbruk over hele landet. Klimaomstilling kan fort bli til bruksnedlegging.

Dagens offisielle utslippsregnskap for jordbruket har ikke en ferdigstilt metode for å fange opp alle klimatiltak i jordbruket. I klimameldinga heter det derfor at: «Regjeringa vil intensivere arbeidet med å betre utsleppsrekneskapen for jordbruket». Dette er et viktig behov som også Klimaavtalen mellom partene setter som mål. I lys av denne anerkjennelsen framstår det som svært merkelig at regjeringa i sin klimaplan legger til grunn at jordbrukets utslippsregnskap ikke vil forbedres mot 2030. I klimameldinga heter det at: «Det er likevel usikkert i kor stor grad dette arbeidet gir resultat i utsleppsrekneskapen innanfor tidsramma for 2030. Vi planlegg difor at vi når måla med grunnlag i dei metodane og den kunnskapen vi har i dag.» Dette vil ramme mange pågående satsinger på ny klimateknologi i landbruket, herunder blant annet biokull, avl på kyr med genmateriale som gir lavere metanproduksjon i vom og tilsetningsstoffer i fôr for å redusere metanproduksjon i vom. Dersom bruk av klimaløsninger uten ferdig bokføringsmetodikk ikke rapporteres til Stortinget, vil det også skape grunnlag for feilaktige slutninger om framdrift i arbeidet med å innfri klimamålet for jordbruket.

Norges Bondelag ber Stortinget åpne for økt støtte til klimatiltak i jordbruket, både i og utenfor jordbruksoppgjøret, og uavhengig av om det vil øke det totale støttenivået. Vi ber videre Stortinget om å avvise regjeringas forsøk på å avskrive nye klimaløsninger i jordbruket begrunnet med at bokføringsmetodikken ikke er ferdig utviklet.

Klimaomstillinga må gi styrket selvforsyning og konkurransekraft
I klimameldinga heter det at: «Det er ikkje ønskjeleg å nå klimamåla våre på ein slik måte at vi bidreg til at utsleppa aukar i andre land.» Dette er et viktig prinsipp for å sikre at klimatiltakene i jordbruket gir en reell klimaeffekt, samt forhindre økt grensehandel og import, samt utflagging av norske arbeidsplasser. Stortinget bør fastslå at en økt norsk matproduksjon med formål om å dekke mest mulig av eget marked er ønskelig selv om det isolert sett kan føre til økte, norske klimagassutslipp.

Regjeringa varsler i klimameldinga at de vil utrede en avgift på bruk av mineralgjødsel. En slik avgift ble vurdert senest i 2016. NIBIO uttalte den gang at «En avgift blir dermed et lite treffsikkert virkemiddel for å oppnå reduserte utslipp av nitrogen fra jordbruket». NIBIO pekte også på at avgift på mineralgjødsel ville gi svakere avlinger og økt behov for import av mat (NIBIO 2016, Dagsavisen, 9.3.2016).

Norges Bondelag oppfordrer Stortinget til å fastslå at økte utslipp som følge av økt matproduksjon for å styrke norsk markedsdekning og selvforsyning ikke kan bidra til å svekke måloppnåelse av Klimaavtalen.

For å hindre karbonlekkasje, redusert selvforsyning og økt grensehandel må økte kostnader som følge av økt i CO2-avgift og omsetningskrav for biodrivstoff kompenseres. Utredningen om innføring av mineralgjødselavgift bør skrinlegges.

Stortinget bør avvise bruk av andre virkemidler som vil føre til karbonlekkasje, som bruk av avgift på animalske produkter som kjøtt og ost eller økt matmoms på kjøtt.  

Behov for nye verktøy for klimaomstilling i jordbruket
En satsing på klimaomstilling i norsk jordbruk krever flere nye virkemidler, både for å styrke utvikling av ny klimateknologi i jordbruket og bondens reelle muligheter til å ta nye klimaløsninger i bruk. Norges Bondelag har derfor foreslått en ny tiltakspakke for utvikling av grønn landbruksteknologi. Grønt landtransportprogram vil også være en viktig satsning for å få til mer for en fossilfri maskinpark også i landbruket. I klimameldinga presenteres en handlingsplan for biogass. Norges Bondelag mener denne må forsterkes med blant annet et tydelig produksjonsmål for biogass mot 2030, en egen FoU-satsing på grønn CO₂ og økt verdiskaping av bioresten og en og utredning av et produksjonstilskudd for biogass etter modell fra Sverige.

Norges Bondelag mener det bør etableres en egen tiltakspakke for grønn landbruksteknologi som inkluderer ei klimafondsordning for bonden. Handlingsplanen for biogass må styrkes med ytterligere delmål og virkemidler.

Forbedret jordbruksproduksjon må fortsatt være hovedstrategi i klimaarbeidet
I Landbrukets klimaplan viser ei samla landbruksnæring hvordan vi kan redusere utslipp og øke karbonopptak i jord tilsvarende 4-6 mill. tonn CO2-ekv. innen 2030 uten å svekke norsk matproduksjon. I klimameldinga løftes Landbrukets klimaplan opp som et viktig grunnlagsdokument for myndighetenes klimaarbeid.

Likevel er kutt i forbruk og produksjon av norsk kjøtt er regjeringas hovedstrategi for å nå klimamålet i jordbrukssektoren. Regjeringa estimerer et utslippskutt gjennom forbedret jordbruksproduksjon på mellom 1,6-1,9 mill. tonn CO₂-ekv. inkl. utfasing av fossil energibruk. Bakgrunnen for at potensialet for utslippskutt er nedskalert sammenlignet med potensialet skissert i Landbrukets klimaplan, er at regjeringa mener at klimatiltak i jordbruket som ikke har ferdig utviklet bokføringsmetodikk i klimaregnskapet, heller ikke kan tas høyde for mot 2030, jfr. tidligere avsnitt.

I klimameldinga heter det at: «Desse tala tyder på at det arbeidet regjeringa gjer med kosthald og matsvinn trengst i tillegg for å oppnå måltalet i avtalen med jordbruket.» Regjeringa legger dermed opp til at satsing på redusert kjøttforbruk og mindre matsvinn vil være hovedstrategien for å innfri utslippsmålet i jordbrukssektoren på 5 mill. tonn CO2-ekv. innen 2030. Vi er positive til arbeidet med redusert matsvinn og deltar i bransjesamarbeidet Matvett hvor målet er å halvere norsk matsvinn innen 2030. Vi anerkjenner også regjeringas arbeid med et sunnere kosthold. Begge disse satsingene kan ha en indirekte effekt for nivået på norsk matproduksjon og dermed jordbrukets klimagassutslipp. Men nordmenns snittforbruk av rødt kjøtt i dag samsvarer imidlertid med dagens kostholdsråd. Vi forutsetter derfor at arbeidet med kostholdsrådene rettes mot de delene av befolkningen som sannsynlig vil ha en signifikant helsegevinst av å redusere inntaket av rødt kjøtt. I klimameldinga varsler imidlertid regjeringa at de vil satse på flere virkemidler for å redusere kjøttforbruket på generell basis. Blant annet gjennom bruk av offentlige innkjøp og informasjon til skoler og barnehager.

Norges Bondelag ser positivt på klimameldingas vekt på bærekraftig matforbruk heller enn et ensidig fokus på ulike matvarers klimaavtrykk. 

Norges Bondelag ber Stortinget bør stadfeste at utslippskutt gjennom forbedret matproduksjon og reduserte klimagassutslipp per enhet fortsatt er hovedstrategi for klimaarbeidet i jordbruket – ikke et generelt kutt i norsk kjøttforbruk- og produksjon.

Spire takker for muligheten til å komme med innspill til Klimaplanen. Planen inneholder flere gode tiltak, og vi er glad det kommer en langsiktig plan. Samtidig mangler planen en helhetlig løsning. Den legger opp til overordnede usikre teknologiske løsninger, og lite rettferdige utslippskutt. Planen benytter også flere fine begrep, som ‘bærekraftig økonomi’ eller ‘akseptable konsekvenser’, men uten å definere disse. Det er svært problematisk, og skaper en usikkerhet over hva som menes. 

Økonomisk vekst

I klimameldingen påpekes det at pandemien kan føre til langsiktige, strukturelle endringer som kan kutte utslipp på lengre sikt. Dette mulighetsrommet griper ikke regjeringen med denne klimaplanen. 

Klimaplanen legger ‘grønn økonomisk vekst’ til grunn som et nødvendig premiss, men viser ikke til noen kilder om at dette er mulig. Empiri viser derimot at dette ikke lar seg gjøre verken på global skala eller over lengre tid. Det er derimot grundigere bevist, og som FNs naturpanel konkluderer med, at det er en klar korrelasjon mellom vekst og miljøødeleggelse. Tanken om evig vekst er den grunnleggende årsaken til at vi er i krisen vi er i dag, og det er der her vi må sette inn støtet. 

Spire stiller seg også kritiske til at regjeringen gjentar mantraet “kutte i utslipp, ikke i utvikling” som et argument for videre økonomisk vekst. Økonomisk vekst sier ingenting om fordeling av ressursene, og derfor lite om menneskers levevilkår.  Klimaplanens mål er nødt til å være å sikre alle mennesker, i all framtidig, gode levevilkår innenfor jordas tåleevne. 

Teknologioptimisme

Spire  stiller seg kritisk til at klimaplanen medregner en forventet teknologisk utvikling, og har dette som et underliggende premiss. Som klimaplanen også fremhever kan den teknologiske utviklingen og implementeringen gå saktere enn forutsatt, og kostnadsbarrierer kan være en stor utfordring. Vi kan risikere å ikke ha de forventede løsningene i 2027, og det vil da være umulig å oppnå målene planen har lagt opp til.

Det er også viktig å anerkjenne at utvinning av mineraler og produksjon av de tekniske løsningene  ofte får negative konsekvenser for menneskerettigheter og miljø i det globale sør. I et klimarettferdighetsperspektiv er det dermed både usikkert og ikke rettferdig å basere utslippskutt på teknologi i så stor grad som denne klimaplanen gjør. 

Norsk olje- og energi

Spire stiller seg også kritiske til at en stor del av utslippene skal skje gjennom elektrifisering av petroleumssektoren. Parisavtalens mål forutsetter at mesteparten av kjente reserver skal bli liggende og investeringene i fossil energi skal kraftig og hurtig ned. Da holder det ikke med små justeringer i en sektor som må utfases. Klimameldinga ser bort fra at Norge må ta et større  ansvar for skadevirkningene fra eksport av norsk olje og gass. 

Som Klimaplanen selv påpeker er forskning og kunnskap svært viktige ressurser i tiden framover. For både klimaet og naturen, men også norske arbeidsplasser, økonomi og trygghet, er det helt nødvendig med en planlagt utfasing av norsk petroleum. Det må legges en tydelig plan for nye klimavennlige arbeidsplasser og omskolering for arbeidere.  

Naturhensyn

Spire mener at planen ikke tar nok hensyn til naturen. Rapporten ‘naturens tilstand’ fra 2020 viste tydelig hvordan Norge ligger langt bakpå med å oppnå sine mål for naturen. Klimatiltak må ikke gå på bekostning av et levelig miljø eller naturmangfold - da forflyttes problemet istedenfor å løses. Derfor må klima, natur og menneskers velferd betraktes helhetlig. 

I 2020 meldte regjeringen Norge inn i initiativet ‘4 per 1000’ for å sikre økt lagring av karbon i jorda. Dette er nettopp et slikt helhetlig tiltak. Vi savner konkrete tiltak for å følge opp initiativet og mener regjeringen ikke tar mulighetene som ligger i naturlig karbonfangst- og lagring. Vern av myr og skog er andre viktige tiltak som bør styrkes. Dette er både billigere, tryggere og gir flere positive ringvirkninger enn industriell CCS. 

Jordbruk

Et klimasmart og bærekraftig norsk jordbruk er nødvendig for å kutte utslipp i tråd med våre internasjonale forpliktelser og for å sikre matsikkerheten også i framtida. Spire savner derfor tilstrekkelig finansiering av fossilfrie omstillingstiltak i jordbruket, samt økt bevilgning til nødvendig kunnskapsbygging og omlegging av gårdsdrift for å sikre økt opptak av karbon i jorda. Kutt i import av fôrråvarer som fører til store utslipp globalt og legger beslag på areal i det globale Sør nevnes heller ikke.. 

Dessverre legger klimameldingen opp til utslippskutt innenfor et matsystem som i seg selv ikke er bærekraftig og hvor import, outsourcing av foredling og storskala industriell produksjon preger landbruket. Vi savner derfor reelle tiltak som tar problemene ved roten, ser potensialet i jordbruket til å redusere klimagassutslipp, og fører til en bærekraftig og fossilfri omstilling av norsk matproduksjon. 

Klimarettferdighet i Norge

Det er positivt at planen legger opp til en økning i karbonavgiften gradvis mot 2000 kroner. Samtidig er det viktig at klimatiltak ikke rammer sosialt skjevt og skaper større ulikhet blant befolkningen når prinsippet om forurenser betaler er sentralt. Det er derfor avgjørende at klimapolitikken, fra karbonavgift til pris av reparasjon av varer, har en tydelig omfordelings profil. Det bør derfor innføres en flat karbonavgift for husholdninger og bedrifter som finansieres av skatteinntektene fra CO₂-avgiften. Videre må Norge også innføre karbontoll på importerte varer. 

Transport

Elbil framheves som et viktig tiltak for å kutte utslipp i transportsektoren. Selv om elbiler har mindre utslipp i bruk, bidrar også produksjonen av elbiler til utvinning av begrensede mineraler samt fossil produksjon. Kun 2% av bilreparasjonene i Norge blir utført med brukte deler i stedet byttes hele bilen ut da dette er billigere. Skal elbilene vare i flere år, og på den måten redusere utslipp, må det stilles krav og muligheter til reparasjon og gjenbruk. Det må også legges til rette for bilkollektiv og fellesordninger i stedet for privatbilisme. 

Sammen med elbilsatsingen blir biodrivstoff trukket frem som en vesentlig del av Norges innsats for å nå klimamålene tilknyttet transportsektoren. Regjeringen forklarer i klimaplanen at det antakelig er konvensjonelt biodrivstoff som kommer til å erstatte fossil diesel etterhvert som CO₂-avgiften øker. Konvensjonelt biodrivstoff har svært negative konsekvenser for matsikkerheten i land i det globale sør, og har en uheldig kobling til avskoging og landran. Til tross for dette synes tiltakene i klimaplanen for å øke andelen avansert biodrivstoff vage og utilstrekkelige. 

Videre nevnes tog knapt. For å få mennesker til å velge tog fremfor fly er vi nødt til å utvide jernbanenettet, bygge ut lyntog og redusere prisene på togavganger. Å bygge ut 3. rullebane på Gardermoen, men ikke bygge ut toglinjene er bakstrebersk. Her må Norge få på plass en framtidsretta transportssatsing. 

Oppsummering

I et klimarettferdighetsperspektiv gir ikke denne klimaplanen tilstrekkelige og rettferdige utslippskutt. Flere av løsningene som presenteres, som elbilsatsingen og biodrivstoff, har store konsekvenser for det globale sør. Vi savner et sterkere fokus på naturlig karbonfangst i jord og myr, samt bevaring og ikke kun restaurering av natur. Det er slike tiltak, som har en rekke positivt forsterkende effekter, vi virkelig trenger i møte med både en klima- og naturkrisen. 

Med vennlig hilsen, 

Julie Rødje, Leder i Spire
Elise Åsnes, Nesteleder i Spire

SAS viser til regjeringens klimaplan for 2021-2030 (Meld.St.13). Helt overordnet står SAS bak NHO Luftfarts innspill i høringsprosessen, men vi vil også herved kommentere noen viktige forhold til regjeringens forslag om tiltak, og det vi mener er vesentlig når det gjelder virkemiddelbruk overfor luftfarten i Norge for å redusere utslippene fra fly

Luftfarten er en del av EUs kvotehandelssystem (EU ETS) og det globale kvotesystemet CORSIA. Disse virkemidlene er de mest effektive for å frembringe nye og gjennomgående teknologiske løsninger på sikt for å redusere utslippene fra luftfarten. SAS mener at de eksisterende internasjonale systemene kan forsterkes ytterligere med enda høyere ambisjonsnivå, og utfylles med eventuelt nye tiltak for å gi sterkere insentiver til ytterligere teknologiutvikling.

EU ETS/CORSIA-systemene kompletterer, men overlapper også hverandre, og de har ulike ambisjonsnivå for kutt. I følge målene i EU ETS skal utslippene i 2030 være 43 % lavere enn i 2005. Dersom luftfarten ikke evner å gjennomføre tilsvarende kutt i utslipp, må flyselskapene kjøpe kvoter innen handelssystemet slik at målsatte reduksjoner i utslipp likevel oppnås. På denne måten blir de mest lønnsomme tiltakene til enhver tid gjennomført for å oppnå 43% utslippskutt.

Den særnorske CO₂-avgiften som kommer på toppen av dette kvotesystemet, vil ikke over tid bidra til å redusere utslippene av klimagasser, siden andre kvotepliktige virksomheter kan benytte de frigjorte kvotene. Utslippene flyttes, og kvotesystemet blir mindre effektivt. Til tross for at regjeringen også sier i meldingen at en avgift på kvotepliktige utslipp ikke vil bidra til reduserte utslipp, så foreslår regjeringen likevel å øke den norske CO₂ avgiften for innenriks luftfart til en samlet karbonpris i 2030 på NOK 2 000 per tonn, målt i faste priser.

SAS er av den grunnleggende holdningen at den som forurenser skal betale for sine utslipp. Fly som starter og lander i Norge betaler i forskjellige omfang for sine karbonutslipp i EU-ETS, via den norske CO₂ avgiften, via omsetningskravet og via flypassasjeravgiften. For flyvninger til utlandet er det EU-ETS, CORSIA, omsetningskravet og flypassasjeravgiften som gjelder.

Regner man ut skatte- og avgiftsuttaket per tonn karbon, er det i Norge allerede mer enn de NOK 2 000 per tonn CO₂ som foreslås i 2030.

Vi mener at fire virkemidler for samme utslipp er helt feil, og at fiskale virkemidler som flypassasjeravgiften ikke er hensiktsmessige for å styre mot lavere klimagassutslipp. Hvis man setter èn pris på klimagassutslipp, så må flyselskapet kunne påvirke sine kostnader gjennom å bruke miljøvennlig energi og teknologi som fører til lavere utslipp. Vi mener at en spesifikk flyvning ikke skal reguleres av mer enn ett system per klimagass av gangen. Om man f.eks. mener at karbonprisen er for lav i EU-ETS bør man velge å påvirke det regelverket omkring EU-ETS, hvilket SAS som nevnt innledningsvis tar til orde for.

Det totale avgiftstrykket på luftfarten i Norge, svekker selskapenes økonomiske evne til å investere i de mest klimavennlige løsningene. Disse løsningene er de dyreste, som nyeste teknologi (fly/motorer) og miljøvennlig drivstoff (bærekraftig drivstoff i dag og i fremtiden muligens hydrogen), som koster opptil fem ganger mer enn det fossile.

Å bruke bærekraftig drivstoff er et effektivt middel for å redusere karbonutslippene og med det redusere karbonkostnadene. SAS har mål om å fylle bærekraftig drivstoff tilsvarende hele innenriksproduksjonen i Norge, Sverige og Danmark innen 2030. Når myndighetene setter omsetningskrav så kan dette føre til at prisen på det miljøvennlige drivstoffet blir enda dyrere. Dette er en stor risiko som må overvåkes når man evaluerer systemet.

Det er også slik i dag at flyselskapene ikke får dokumentasjon fra drivstoffleverandørene som kan anvendes i vår egen revisjon av utslippsdata, ei heller mot EU-ETS eller CORSIA. Med andre ord ser man ingen utslippsreduksjon som kan tilregnes luftfarten, til tross for store investeringer i klimavennlig drivstoff. Dette kan vel ikke være hensikten?

Flypassasjeravgiften er en konjunkturavgift som ble innført i gode tider, og rammer spesielt flygninger innenriks med begrenset trafikkgrunnlag, og har indirekte konsekvenser også for andre ruter med nyttetransport i SAS’ nettverk. Den dyre flypassasjeravgiften må ikke gjeninnføres etter koronakrisen. Den fungerer kontraproduktivt i miljøsammenheng, tas ikke inn over flybillettene som vi ser det påstås, men store deler absorberes i realiteten av flyselskapene selv, og med det svekkes selskapenes økonomiske evne til kostbare miljøinvesteringer.

Det bør etableres en fondsløsning etter modell av NOx-fondet med alle midler fra CO₂avgiften, for å framskynde produksjon og bruk av avansert biodrivstoff. Det kan også brukes midler til å støtte utvikling av klimavennlige teknologier i luftfarten, om det/disse kan gi en dokumentert reduksjon av klimagasser.

Mål og insentiver. Det må settes klare mål for sivil kommersiell flytrafikk når det gjelder klimapåvirkende utslipp. Metode og teknologivalg for å håndtere den nødvendige omstillingen når det gjelder selve flyene og deres energiforsyning, må med fordel forvaltes av operatørene selv. I den utstrekning utslippsreduksjonene ikke oppnås som forutsatt, så kan en dimensjonerende virkemiddelbruk introduseres. Enten som et dyrt alternativ, eller fremfor alt som et insitament for å gjøre kloke valg.

SAS har et samarbeid med Airbus i samband med elektrifiseringen av fly, godt egnet for det skandinaviske markedet. Broen fra i dag til disse null- og lavutslippsflyene er på vingene heter miljøvennlig drivstoff, SAF. Derfor må arbeidet med større tilgang på dette dyre alternativet prioriteres og intensiveres.

Forutsetningen for at norsk luftfart skal ligge i fremste rekke i den grønne utviklingen, er at bransjen har finansiell evne til å ta i bruk de mest klimavennlige alternativene. Vi støtter klimameldingens intensjon som er i samsvar med SAS’ egne ambisiøse mål om reduserte utslipp på veien mot bærekraftige flygninger til det beste for alle. Sammen skal vi gjøre skandinavisk luftfart til den grønneste i verden.

Vennlig hilsen

Knut Morten Johansen

Direktør for samfunnskontakt i SAS

Innledning

Osloregionen interkommunalt politisk råd er et strategisk samarbeid som består av 65 kommuner inkludert Oslo kommune og representerer et stort geografisk område, med ca 2,2 millioner innbyggere. Osloregionen jobber for at hovedstadsregionen skal være en bærekraftig og internasjonalt konkurransedyktig region. I 2019 stod regionen for ca. 24 % av totale klimagassutslippene i Norge og ca. 51 % av de nasjonale utslippene innen veitrafikk. Kommunene i Osloregionen kan i kraft av sin størrelse bidra betydelig til å nå nasjonale klimamål, forutsatt gode rammebetingelser. Dette notatet presenterer Osloregionens innspill til Stortingets behandling av klimaplanen. Forbedringene vil øke sannsynligheten for at kommunene i Osloregionen kan bidra til å nå nasjonale klimamål.

Innspill til Klimaplan 2021-2030

Osloregionen mener at regjeringen har lagt frem en klimaplan som vil bidra til at Norge oppfyller egne klimamål og forpliktelsene i Paris-avtalen, men at den bør forsterkes på en del områder for å være robust nok.

Osloregionen vil innledningsvis spesielt nevne at vi støtter følgende i klimameldingen:

• Det er positivt at det varsles at CO2-avgiften økes til 2000 kr/tonn i 2030. Dette er potensielt det aller viktigste klimatiltaket. Det er viktig at den økte avgiften ikke kompenseres med andre avgiftskutt som svekker effekten.
• Fastsetting av et tallfestet, innenlandsk utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor.
• Bruke offentige innkjøp for å redusere utslipp i transportsektoren og fra anleggsplasser.
• Det er positivt at regjeringen åpner for pilotprosjekter med nullutslippssoner i utvalgte byer.

Osloregionen har følgende innspill til tema/områder som bør forbedres i Stortingets behandling:

1. Klimasats må bli en permanent ordning og potten bør økes betydelig

Klimasats er en kostnadseffektiv ordning for å drive fram klimatiltak og konkrete prosjekter i kommunene. Økonomisk drahjelp er viktig, men Klimasats sikrer at det gjøres en årlig vurdering av nye klimatiltak og at tiltakene prioriteres.

Stortinget bør fastslå at Klimasats skal videreføres til 2030, med flere utlysninger i året og med en vesentlig høyere økonomisk ramme.

2. Areal- og transportplanlegging

Samordnet areal- og transportplanlegging er avgjørende for å nå klimamål, og byvekstavtaler er et virkemiddel for utslippsreduksjon. Forpliktende avtaler på tvers av forvaltningsnivåer bør innføres for flere byområder og tettsteder med sikte på kompakt arealplanlegging, økt kollektivtransport, sykkel og gange.

Stortinget bør fastslå at nullvekstmålet opprettholdes og at forpliktende avtaler på tvers av forvaltningsnivåer også innføres for mindre og mellomstore byområder og tettsteder. Dette må følges opp i kommende NTP.

3. Mål for transport

Osloregionen mener at regjeringens mål om halvering av utslippene fra transportsektoren bør være førende for ny NTP. Det må være tydelig at klimamålet brukes i prioriteringene mellom prosjektene. De samfunnsøkonomiske analysene til NTP må oppdateres med CO2-pris i tråd med 2030-målet om 2000 kr per tonn CO2.

Stortinget bør be regjeringen om oppdatere analyser gjort til NTP med en CO2-pris som er i tråd med 2030-målet. Det må etterstrebes å utforme tiltak som bidrar til å nå klimamål parallelt med trafikkreduksjonsmål.

4. Mer kraftfulle virkemidler for reduserte utslipp fra de tyngre kjøretøyene

Det er behov for krafttak for infrastruktur for nullutslipp/fornybart drivstoff, spesielt for tyngre kjøretøy. For en raskere omlegging må det iverksettes tiltak og virkemidler for utbygging av infrastruktur for nullutslipp og biogass.

Stortinget bør be regjeringen innføre flere tiltak for omstilling til nullutslipp og lavutslipp for de tyngre kjøretøyene.

5. Biodrivstoff

Virkemidlene for drivstoff må innrettes slik at etterspørsel etter flytende, høyinnblandet biodrivstoff i offentlige anskaffelser og større transportselskaper har en reell klimaeffekt. Dette er ikke omtalt i klimaplanen. Denne utfordringen må adresseres og rettes opp. Det er uheldig at det er innført veibruksavgift for avansert biodrivstoff.

Stortinget bør be regjeringen fjerne veibruksavgift på bærekraftig avansert biodrivstoff og innrette virkemidler for drivstoff som sikrer reell klimaeffekt ved kjøp av 100% biodrivstoff, forutsatt bærekraftig og palmeoljefritt.

6. Fossilfrie-/utslippsfrie anleggsplasser

Klimaplanen sier at det skal legges fram en handlingsplan for fossilfrie anleggsplasser i transportsektoren. Vi etterlyses tilsvarende fokus på anleggsplasser i byggsektoren. Det bør også vurderes krav om mer samordnet etterspørsel fra stat og kommuner for fossilfrie og utslippsfrie løsninger.

Stortinget bør be regjeringen inkludere byggsektoren i arbeidet med fossilfrie og utslippsfrie anleggsplasser. Videre bør Stortinget bør fokusere mer på utslippsfrie løsninger slik at fossilfrie løsninger bare blir et første skritt.

7. Plan- og bygningsregelverket

Ved å stille klimakrav til alle utbyggere kan utslippene fra bygge- og anleggsvirksomheten kuttes betydelig. Det er en svakhet at plan- og bygningsloven og kommunenes adgang til å stille klimakrav i reguleringsplaner ikke blir tydeligere vektlagt i klimaplanen.

Stortinget bør be om at regjeringen gjennomgår plan- og bygningsloven og underliggende forskrifter, slik at de styrkes som klimaverktøy. Innstillingen bør oppfordre kommuner til å stille klimakrav i reguleringsplaner. 

8. CCS på Klemetsrud

Klimameldingen gir ingen nye signaler om økt statlig støtte til CCS på Klemetsrud. Anlegget på Klemetsrud har stor betydning, da avfallsforbrenning er en stor utslippskilde. Teknologien kan overføres til andre avfalls-forbrenningsanlegg i og utenfor Norge, inkludert anlegg i kvotepliktig sektor, noe som ikke fremgår i klimaplanen.

Stortinget bør gå inn for økt statlig finansiering av karbonfangst på Klemetsrud-anlegget. 

9. Avfall og sirkulær økonomi

Det er behov for økt satsing på sirkulærøkonomi. Forbrenning av plastavfall gir betydelige utslipp av klimagasser. Klimameldingen inneholder ingen konkrete tiltak for å redusere mengden avfall som går til forbrenning.

Stortinget bør utvide og styrke produsentansvaret slik at produsentene betaler en større andel av kostnadene for håndtering av plastavfall, samt stille strengere krav til avfallshåndtering og utnyttelse av avfall som ressurs. Regjeringen bør utrede plastavgift, eller trappe opp CO2-avgiften på avfallsforbrenning. 

10. Økte utslipp som følge av arealbruksendringer

Utbygging av grønne areal (skog, myr, dyrka mark), gir utslipp av klimagasser. Kommunene har et hovedansvar for arealplanleggingen. Regjeringen vil legge til rette for god veiledning og verktøy slik at kommuner kan ta hensyn til karbonrike områder i arealplanleggingen. Klimaplanen viser til flere parallelle prosesser for dette.

Stortinget bør be regjeringen sikre at ulike verktøy til kommuner i arealplanleggingen koordineres. Stortinget bør be regjeringen igangsette grundig vurdering av en avgift for klimagassutslipp ved nedbygging av grøntareal.

11. Klimastatistikk og -verktøy

Det er store svakheter med utslippsstatistikken til Miljødirektoratet. Dette gjør at kommunene ikke har sikkerhet for hvilke utslippskilder som er viktigst eller hvor godt klimatiltakene i kommunene faktisk virker. Videre trenger kommunene verktøy for å lage utslippsframskrivinger. Det er også behov for bedre data på avfall og energi.

Stortinget bør be regjeringen sikre nødvendige data og verktøy i klimaarbeidet og forutsette en mer treffsikker klimastatistikk fram mot publiseringen ved årsskiftet 2021/2022.

Maritimt Forum hilser den nye klimameldingen velkommen, og ønsker med dette å gi innspill til stortingsmeldingen, og høring i Energi- og miljøkomiteen 2. februar 2021.  Norge har i dag verdens mest komplette maritime klynge, og vi er verdensledende i utviklingen av grønne maritime teknologier. I en rapport fra Menon viser de til et enormt potensialt, hvor maritim næring kan skape nærmere 60.000 nye grønne arbeidsplasser, opp i fra nesten 90 000 kvinner og menn som er sysselsatt i klyngen i dag.

Det er derfor gledelig at vi nå får en plan og klimapolitikk som kan bidra til å ytterligere styrke vår posisjon og våre fremtidsmuligheter. Norge ligger helt i front i utviklingen av grønne maritime løsninger for utslippskutt og miljøforbedringer. Ved å fortsette med denne omstillingen, kan vi bidra til å redusere klimagassutslippene, samt nå de ambisiøse målsetningene i Paris-avtalen. Klimaplanen er derfor viktig å fylle med langsiktige ambisjonene og konkret innhold som muliggjør at vi utvikler skalerbar teknologi og iverksetter tiltak, som støtter den positive utviklingen vi har hatt siden lanseringen av Ampere i 2015.

Vi vil vektlegge følgende satsingsområder for den langsiktige kursen frem mot 2030:  

• Resultatene for 2018 og 2019 viser at NOx-avtalen har fungert godt. For at næringen og staten skal nå sine klimamål, må ordningen forlenges. Nullutslippsløsninger som hydrogen og ammoniakk vil komme hovedsakelig etter 2025. NOx-fondet kan være et viktig virkemiddel også i denne omstillingen. Vi mener at NOx-avtalen må forlenges til 2027.

• Klimaplanen legger opp til en firdobling av CO2-avgiften på diesel. I dette foreslår vi at samme avgift knyttes opp til et eget CO2-fond på lik linje med NOx-fondet. Dette vil fungere som et incentiv for utvikling av grønn teknologi, og dra på suksessen som NOx-fondet har vært.

• Klimaplanen bør fokusere på offentlige anbud og tildelingen til fylkene, eller opprette et fond som er øremerket satsningen på hurtigbåter på nullutslipp (hydrogen). Dette vil bidra til å få opp et tilstrekkelig volum på fornybare energikilder, samtidig som det også bidrar til etablering av en infrastruktur. Klimaplanen bør også styrke den grønne maritime innovasjonsutviklingen ved å styre offentlige anbudskontrakter mot norsk verdiskaping. Vi foreslår derfor også å etablere en ekspertenhet med høy kompetanse på offentlige anbud.

• GIEK og Eksportkreditt er det største garantiverktøyet for finansiering, og derfor viktige virkemidler for grønn omstilling. I dag er GIEK sin nedbetalingsprofil på opptil 12 år på grønn teknologi for bratt. Det må derfor utarbeides og godkjennes en beskrivelse av «Grønn Skipsfart» og GIEKs skipsfinansieringstilbud inn under CCSU – Klimasektoravtalen. Prosjekter herunder har en forlenget ramme på 18 år.

• Sikre sjøtransporten konkurransedyktige rammevilkår, slik at vi oppnår målet om mer godsoverføring fra land til sjø. Vi mener at avgifts- og gebyrregimet for sjøtransporten må gjennomgås og forenkles. Stortinget bør vedta at alt offentlig innkjøp, i den grad det er mulig, skal skje via sjøveien.

• Klimaplanen må utvide mandatet til virkemiddelet og investeringsfondet Nysnø til også å gjelde investeringer i maritime bedrifter og eller selskap, som bygger nye skip og investerer i klimateknologi. Dette vil bidra til fornyelse, som igjen vil bidra til til å redusere klimagassutslippene på den flåten. Gjennom endring og styring av ordningen, vil vi kunne lykkes til å levere på ambisjonsnivået i og målene i Klimaplanen.

• Eksisterende kondemneringsordning for utrangerte offshorefartøy, sammen med en forsert ombygging av eksisterende offshoreflåte til grønn hybrid, må treffe næringen. Dette vil bidra til å bygge bro mot en grønnere fremtid, og bidra til sysselsetting og grønn teknologiutvikling.

***

Med vennlig hilsen

Ivar Engan

Daglig leder

1) Jernbanen er viktig for næringslivet og godstransport

Klimaplanen omtaler jernbanen ved flere anledninger. Det er viktig. Samtidig er det et ensidig fokus på jernbanen som en transportform for pendlere. Det er uheldig at jernbanetenkningen i denne planen i liten grad er knyttet til industriutvikling og frakt av gods. I Nord-Norge har vi to jernbanestrekninger som er avgjørende viktige transportårer både for havbruk- og mineralnæringen. Ofotbanen er Norges viktigste godsjernbane. Vi mener at behovet for dobbeltspor på Ofotbanen bør omtales i denne planen.

Videre vises det til at Nordlandsbanen er viktig både for personbefordring og godstransport. Nordlandsbanen er Norges lengste dieselbane. Det vil være svært store miljøgevinster ved elektrifisere, eller delelektrifisere denne jernbanestrekningen. Fylkesrådet viser videre arbeidet med Nord-Norgebanen. Dette vil bli den tredje jernbanestrekningen i de norske nordområdene som frakter mye gods. Vi ber komiteen bemerke svakheten ved at frakt av gods på jernbane er fraværende i denne klimaplanen. 

2) Overgangsordning for ferge- og hurtigbåt

I klimaplanen heter det at: «Regjeringa tek sikte på å innføre nasjonale låg og nullutsleppskriterium i nye anbod for ferjer og hurtigbåtar, høvesvis frå 2023 og 2025, der det ligg til rette for det.»

Nordland fylke er et stort kystfylke som er sterkt knyttet til den maritime næringen. Vi har sterke ambisjoner innen det grønne skiftet. Utbygging, ny teknologi og drift av kollektivtrafikk er et av de viktigste virkemidlene for å redusere klimagassutslipp i fylkeskommunal regi. Hurtigbåter- og ferger er en stor utslippssektor i alle kystfylkene. Det er positivt at regjeringen har et særskilt fokus på denne sektoren i meldingen. Samtidig vil vi advare mot at Stortinget følger opp dette uten at det følger med særskilte bevilgninger i en overgangsfase til fylkeskommunene. Hvis ikke vil fylkeskommunene rett og slett måtte velg bort investeringer til videregående skoler og veier. Eller laste økte utgifter over på de reisende.

Nordland har 23 fergesamband. For å fase inn null- og lavutslippsløsninger på alle fergesambandene ligger det en investeringskostnad på om lag 1,2 milliarder. I Nordland fylkeskommune har vi fattet vedtak om å fase inn tre elektriske fergesamband de nærmeste årene. Ladeinfrastrukturen for de tre sambandene har en utgift på 163 millioner. Nordland har mottatt ENOVA-støtte på 50 millioner til disse sambandene. Det vi si Nordland fylkeskommune har en særskilt utgift på 113 millioner knyttet til det grønne skiftet på disse tre sambandene. I Nordland har 23 fergesamband og 21 hurtigbåtsamband.

3) Fravær av nordområdepolitikk

Nordområdene omtales av regjeringen som «Norges viktigste strategiske ansvarsområde» i Granavolden-plattformen. Fylkesrådet stiller spørsmål ved at nordområdene i svært liten grad er omtalt i denne meldingen. Det er uheldig. Vi ber om at komiteen sikrer at den norske nordområdepolitikken i større grad gjøres helhetlig. Det er viktig at nordområdepolitikken fanges opp i denne type stortingsmeldinger, statlige planer og i de ulike statsbudsjettetene. I tillegg til at underliggende statlige etater/direktorater gis tydeligere rolle i nordområdepolitikken. Vi ber blant annet om at Klima- og miljødepartementet gjennom sine tildelingsbrev sikrer at aktører som Miljødirektorat, Enova og Sjøfratsdirektoratet utarbeider egne nordområdestrategier.    

4) For lite industriell tenkningen

Det er viktig at det grønne skiftet både har fokus på utslippsreduserende tiltak, men også på verdiskaping. Gjennom den norske elbilsatsningen har vi i stor grad bidratt til industriutvikling i USA og flere asiatiske land. Gjennom byggingen av eksempelvis elektriske ferger ser vi at flere oppdrag havner utenfor Norge. Vi ber om at komiteen sikrer at grønne skiftet sikrer ny industriutvikling i Norge. Tysklands hydrogenstrategi ble lagt frem omtrent samtidig som den norske. Det fremstår som om man i Tyskland har et større fokus knyttet til verdikjeder og industriutvikling enn i den norske hydrogenstrategien.    

5) Luftfart

I meldingen kommer det frem at luftfarten i Norge sto for klimagassutslipp på 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalentar i 2019. Det er derfor viktig å stimulere til en mer miljøvennlig luftfart. Samtidig må nasjonale tiltak sikre at byrden ikke fordeles skjevt ut ifra hvor i landet man bor. Vi registrerer at regjeringen tar til orde for å: «auke CO2-avgifta på innanriks kvotepliktig luftfart i takt med auken i avgifta på ikkje-kvotepliktige utslepp, slik at den samla karbonprisen (avgift + kvotepris) i 2030 er om lag 2 000 kroner per tonn CO2, målt i faste 2020-kroner. Den totale karbonprisen skal ikkje overstige 2 000 kroner i perioden 2021–2030.»

Vi minner om at Norge er langstrakt. Flytrafikk internt i Nord-Norge og til og fra landsdelen er avgjørende viktig for kollektivtrafikk, pasientreiser og næringslivsutvikling. Vi ber om en regional differensiert CO2-avgift. Det er stor forskjell på befolkningen bosatt i Nord-Norge og andre deler av Norge som kan benytte alternative kollektivløsninger til og fra hovedstaden.

Fylkeskommunene overtar FOT-rutene fra 2022. Markedet er ikke modent for kommersielle null- og lavutslippsløsninger fra dette tidspunktet. Like fullt ønsker Nordland fylkeskommune å lyse ut de kommende anbudene med mulighet for å fase inn null- og lavutslipp i løpet av perioden. Det vises til NOU 2019:22 Fra statussymbol til allemannseie – norsk luftfart i forandring.

«Det bør etableres en tilskuddsordning til fylkeskommuner for å dekke merkostnadene et slikt krav kan forventes å gi i en overgangsfase. Det bør i tillegg etableres en bonusordning som gir positivt utfall for leverandører dersom de faser inn lav-/nullutslippsteknologi i løpet av kontraktsperioden.»

Nordland fylkeskommune ber om at komiteen legger til rette for etableringen av en slik ordning.  

6) Nasjonalt senter for null- og lavutslippsteknologi

I den ovennevnte til NOU 2019:22 Fra statussymbol til allemannseie – norsk luftfart i forandring samt i rapporten Forslag til program for introduksjon av elektrifiserte fly i kommersiell luftfart, utarbeidet fra Luftfartstilsynet og Avinor argumenteres det for at:

«Det bør etableres et senter/en arena for innovasjon knyttet til lav- og nullutslippsteknologi og bærekraftig luftfart. Dette kan organiseres virtuelt eller fysisk og skal være en arena for samarbeid mellom industrielle aktører på forskjellige områder (fly, motor, batterier, flyselskap, flyplass, mv.) og andre interessentgrupper.»

Nordland fylkeskommune støtter Avinor og Luftfartstilsynets anbefaling om å etablere et nasjonalt senter for innovasjon knyttet til lav- og nullutslippsteknologi og bærekraftig luftfart. Vi mener samtidig at det vil være naturlig å lokalisere dette senteret til nordområdene og til flybyen Bodø. Det er flere argumenter for dette. Bodø har en lang historie med virksomhet innen militær og sivil luftfart og hele verdikjeden er representert i Bodø i dag. Samtidig er viktige aktører som Widerøe, Luftfartstilsynet og Avinor allerede etablert i byen og de besitter kompetanse og har sammenfallende interesser i at næringen lykkes med å utvikle mer klimavennlige løsninger. Det er viktig å minne om at Avinor også har etablert Remote Towers Control Center i Bodø. I tillegg skal staten etablere en helt ny og bærekraftig flyplass i løpet av få år. Nordland fylkeskommune har også en toårig utdanning innen flyfag til videregående elever som også vil kunne spille en rolle i et fremtidig kompetansemiljø for denne næringen i Bodø. I tillegg har First Scandinavia, i samarbeid med Boeing, etablert Newton Flight Academy i Bodø med fokus på læring innen aerodynamikk, navigasjon og meteorologi.

7) Ladestasjoner i hele landet

Samtidig ber vi om at komiteen påpeker viktigheten av at Enova tilføres tilstrekkelig med midler til å bygge ut ladestassjoner i hele landet.  

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for boligbyggelag. 41 boligbyggelag er tilsluttet NBBL. Disse har over 1.085.000 medlemmer og forvalter 550.000 boliger i over 14.000 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4 000 boliger i 2019.

Boligsektoren både vil og kan bidra til å realisere regjeringens klimamålsetninger.  NBBL vil først og fremst påpeke energieffektivisering i eksisterende bygg som konfliktfri frigjøring av energi, som alternativ til ny og omstridt utbygging av eksempelvis vind- og vannkraft. Spart strøm i byggsektoren kan benyttes til å fase ut fossil energibruk innen transport og industri, uten behov for utbygging av ny kraftproduksjon. Dernest har lokalisering av boliger stor effekt på fremtidige klimagassutslipp. Det er klimasmart å bygge energieffektive boliger konsentrert nær kollektivknutepunkt. NBBL og boligbyggelagene bygger og forvalter borettslag og sameier med disse kjennetegn. Vi har også utviklet en bærekraftstrategi for eksisterende bebyggelse, og jobber for ENØK og utslippskutt i boligsektoren.

Stort potensiale i bolig og bygg

NTNU/ZEN har beregnet at energibruken i byggsektoren kan reduseres med hele 39 TWh frem til 2050, der elektrisitet utgjør 31 TWh.[1] Redusert energibehov til bygg vil gjøre det mulig å elektrifisere hele transportsektoren fram mot 2050, og dermed også redusere klimagassutslippene for transport. Lavere forbruk av elektrisitet gir redusert behov for utbygging av ny kraft og nettkapasitet, som bidrar til lavere utslipp som følge av ny utbygging.

Hvis myndighetene vil legge til rette for en større satsing på sektoren, kan vi oppnå gode resultater. NBBL mener det er beklagelig at bolig og byggsektorens bidrag til klimakutt i begrenset grad er omtalt i meldingen. NBBL savner konkrete tiltak som realiserer klimakutt i sektoren.

Det er høy bevissthet og mye kunnskap om potensialet for energieffektivisering og reduserte klimagassutslipp i eksisterende bygg, men det mangler målrettede virkemidler som kan utløse potensialet. En bærekraftig boligsektor vil framover handle om delingsøkonomi, felles bolig- og utearealer, felles tjenester, ENØK og lavere strømforbruk.

Regjeringen har varslet at den vil legge frem en langsiktig strategi for rehabilitering av bygg, i tråd med kravene i EUs energieffektiviseringsdirektiv og bygningsenergidirektiv, som del av oppfølging av EUs klimamål.

NBBL mener regjeringen må forplikte seg sterkere med innhold og fremdrift for en slik strategi i Klimameldingen. Enova har nylig varslet avvikling av sin satsing innenfor bygg. Det haster derfor med å utvikle nye virkemidler på området.

Meldingen omtaler flere former for redusert klimautslipp i bolig- og byggesektoren vi støtter. NBBL mener at betydelige utslippskutt kan realiseres ved å stimulere utbygging av elbil-landing i blokkbebyggelsen, lokal energiproduksjon og lokale energisamfunn. Meldingen omtaler ikke dette potensialet eller forslag til konkrete tiltak.

NBBL mener det må satses på følgende tiltak sortert etter direkte og indirekte virkning på klimautslipp:

Tiltak som både har direkte og indirekte virkning på klimautslipp:

Regjeringens arbeid med en langsiktig strategi for rehabilitering av bygg

• Regjeringen må lage en nedtrappingsplan for redusert energibruk i bygg som også svarer på Stortingets mål om minimum 10 TWh energisparing fram til 2030. Det er beklagelig at dette målet ikke er omtalt i klimaplanen.

Tiltak som har direkte virkning på klimautslipp:

Dokumentavgift for riving må fjernes

• I dag er det fritak for dokumentavgift ved salg av nye boliger bortsett fra tomtekostnad. Men det er full dokumentavgift når man totalrehabiliterer et bygg eller lar deler av bygget bestå. Det kan gjøre det lønnsomt å rive. Dette stimulerer ikke til ivaretagelse av eksisterende bygg og gjenbruk, og gir betydelige klimautslipp. Dokumentavgiften må derfor fjernes ved totalrehabilitering og når deler av bygget består

Vurdere bruk av avgiftssystemet for reduserte materialutslipp

• Bruk av alternative materialer til stål og betong, slik som massivtre, vil redusere klimagassutslipp. Det bør vurderes reduserte avgifter for bruk av materialer med lave utslipp.

Tiltak med indirekte virkning på klimautslipp:

Enova må styrkes – ikke svekkes i arbeidet med energieffektivisering i bolig.

• Borettslag og sameier må bli en egen målgruppe i Enovas program. Det er behov for skreddersydde og målrettede støtteprogram, og rettighetsbaserte ordninger, også for denne målgruppen. En for liten andel av det husholdningene innbetaler i Enova-avgift går tilbake til husholdningen som støtte. Det svekker avgiftens legitimitet.

Tilskudd til infrastruktur til el-billading

• Etablering av ladeplasser i borettslag og sameier er et viktig bidrag til kutt av klimautslipp. NBBL ber derfor om at det etableres en nasjonal støtteordning, som lovet i regjeringserklæringen.

Avgifter og tariffer på elektrisitet som stimulerer boligeiere til klimaløft

• NVEs forslag til nye netttariffer kan ødelegge lønnsomheten og motivasjonen for forbrukerne som ønsker å investere i enøk, solstrøm og elbiler. Kompleksiteten i effektstyring mellom enkeltabonnenter og fellesforbruk i borettslag og sameier er høy, og barrierene er mange, noe som hindrer borettslag og sameier i å redusere nettbelastningen. Regjeringen bør forkaste NVEs forslag.
• Borettslag og sameier som vil etablere lokal produksjon av solstrøm straffes i dag med høyere avgifter og nettleie enn andre kunder. NBBL ber om at borettslag og sameier slipper elavgift ved å bli plusskunde, som andre kunder.

[1] https://www.sintef.no/siste-nytt/stor-effekt-av-energiforskning-pa-bygg-og-omrader/

Landbrukets klima og energisenter ble etablert ved Mære landbruksskole i 2015 og har fått tildelinger over Statsbudsjettet siden 2017. Dette er midler som har gitt oss mulighet til å bygge opp en arena for FoU der forskere, gårdbrukere, næringsliv forøvrig, studenter og elever er sammen om å lete de gode klimaløsningene. Senterets visjon er NULLUTSLIPPSGÅRDEN og bygger på tre hovedpilarer; utvikling av demonstrasjonsanlegg, en arena for FoU og kunnskapsformidling. Landbrukets klima og energisenter skal være et sted der praktiske klimaløsninger utvikles, testes og formidles, men også et nettverk av FoU-miljø, landbruksnæring, forvaltning og næringsliv regionalt og nasjonalt.

Vi er spente og har forventninger til at Klimaplan for 2021-2030 legger til rette for ei fortsatt tung satsing på forskning, utvikling og innovasjon i og for landbruket, og samtidig sikrer rammebetingelser som gjør klimasmarte løsninger til forretningsmuligheter.

Støtten over Statsbudsjettet og fylkeskommunale tilskudd har bidratt til at Mære er blitt et viktig nav i arbeidet med klimatiltak i vår region, men har også fått en nasjonal posisjon. Vår erfaring er at en naturbruksskole er en etterspurt arena og en spennende partner for FoU-miljøer og næringsliv, og en viktig kobling mellom landbruk, elever/studenter og FoU-miljøer. Vi mener derfor at det vil gi gode effekter i regionene om naturbruksskoler landet rundt får et større ansvar som arena for utvikling og kunnskapsformidling for å løse klimautfordringer i landbruket. Dette er også foreslått av Norges Bondelag.

Pr 2021 er Mære arena og/eller partner i ca 20 FoU-prosjekter. Mange av disse prosjektene belyser muligheter og barrierer for gode klimatiltak i landbruket. Eksempel på dette er prosjektene Fornybar diesel i landbruket (RURALIS) der vi testet bruk av fornybar diesel hos oss og hos gårdbrukere, ZEC -Zero Emission Cowshed (SINTEF og Nord universitet) som tester utvinning av metan fra fjøslufta, Tangbasert foring av storfe (Nord universitet) og Utredning av mulige klimatiltak på åker og i fjøs ved Mære (NIBIO og NMBU).

Trøndelag fylkeskommune og Mære har etablert en stor satsing på biokullproduksjon og testing av hvordan biokull kan brukes på en gård for mest mulig effektivt å bidra til reduserte klimautslipp og binde karbon. Sammen med SINTEF, NIBIO og NGI starter vi nå RESTORE, finansiert av Norges Forskningsråd, som fokuserer på utnyttelse av de organiske ressursene/avfallet på en gård og hvordan dette kan utnyttes på en bærekraftig måter. Vi jobber også med forretningsmuligheter med utgangspunkt i biokull. En av de store utfordringene for å få tatt i bruk biokull som klimatiltak er liten lønnsomhet i landbrukets verdikjede pr i dag.

Vi samarbeider også med industribedrifter og FoU-aktører for å bidra til utvikling av ny bærekraftig klimateknologi. Vi satser nå videre på å utnytte vår arena til mer innovasjon og etablerer i år en innovasjonslab. . Sammen med Val vgs har Mære også etablert Blue-green living lab der målet er å teste og demonstrere praktiske løsninger for å redusere klimagassutslipp og støtte utvikling av et sirkulært næringsliv. Hovedmålet er å etablere en LivingLab hvor man gjennom produktutviklingsprosesser, testing og demonstrering av nye løsninger, skal skape samhandling i hele verdikjeden og ta forskningsresultater og nyskapende klimatiltak til næringslivet. Delmålet er å bidra til grønn vekst og bærekraftig utvikling med å skape ny produkter og løsninger i samspill med sluttbrukere, innovasjonsmiljøer, næringen og grundere.

Vi leter klimaløsninger bredt, naturligvis også løsninger som ikke gir landbruket kreditt i bokføringsmetoden i dagens klimaregnskap. Vi tror det er viktig at flere mulige løsninger blir kreditert da dette har en viktig signaleffekt til de mange som satser på disse løsningene.

I «Klimaplan for 2021-2030» slår Regjeringen fast at «Skog […] har ei viktig rolle i klima-samanheng». NORSKOG er tilfreds med at dette blir fastslått. Skogen leverer karbonbinding direkte gjennom vekst, trevirke som erstatter andre byggematerialer med større klimaavtrykk og biomasse til produksjon av drivstoff med lavere karbon-utslipp enn de fossile alternativene. Det er svært positivt at Regjeringen anerkjenner at skogforvaltning har effekt på klimaet først og fremst på lang sikt og at bruksendringer slik som nedbygging er en stor trussel mot skogens bidrag i klimakampen. Dette er viktig når man skal beslutte hvordan skogarealet skal forvaltes og hvilke tiltak som skal nyttes for å styre forvaltningen i ønsket retning. Framtidas skog skapes i dag.

De områdene innen skogbruk der Regjeringen ønsker å sette inn tiltak eller forsterke eksisterende tiltak, er viktige og Klimaplanens vurderinger og forslag er i hovedsak gode. NORSKOG synes det er fornuftig å utnytte tiltak og ordninger som allerede er på plass. Vi har kommentarer til noen av de konkretene forslagene fra Regjeringen.

Regjeringen vurderer å «innføre krav til minstealder for hogst i skogbrukslov med tilhøyrande berekraftforskrift, i tråd med dagens krav i PEFC Skogstandard». Dette vil ikke ha noen praktiske konsekvenser for skogbruket i Norge i den formen forslaget foreligger, men vi vil påpeke at frihet under ansvar og fravær av detaljstyring fra det offentlige har vært et viktig og velfungerende prinsipp i norsk skogbruk. Dersom argumentet for å innføre krav til minstealder for foryngelseshogst er karbonbinding og Regjeringen ønsker strengere krav enn PEFC, er det viktig å huske at slike krav kan medføre tap for skogeier som bør kompenseres. Før det innføres strengere krav til minstealder ved foryngelseshogst er det viktig å forstå årsakene til at noen skogeiere velger å avvirke tidlig og gi konkret og god informasjon om konsekvensene av tidlig hogst.

Treslagsskifte og blandingsskog er aktuelt både med tanke på redusert skade på skogen fra råte og som tiltak for å skape robust skog ved klimaendringer. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om hvilke arealer som har behov for treslagsskifte og hvilke treslag som skal nyttes i blandingsskog, spesielt dersom det skal innføres offentlige tiltak som styrer skogeierne på dette området. Det er også viktig at alle konsekvenser blir utredet fordi treslagene har store ulikheter når det gjelder å produsere virke til industrielt bruk. Beslutninger basert på feil eller mangelfull kunnskap vil få store konsekvenser for skogarealet og for skogeier, og kan på sikt føre til lavere karbonopptak og mindre klimaresistent skog.

På områdene rett treslag ved foryngelse, optimalt treantall, grøfterensk, ungskogpleie og planting på nye arealer er det eksisterende og gode ordninger i dag. NORSKOG skal, sammen med de andre private aktørene i verdikjeden for skog, bidra til at det gode samarbeidet med det offentlige kan fortsette for å bedre innsatsen på disse områdene. Det er naturlig og viktig med dialog når eventuelle ordninger på disse områdene skal utformes.

For biodrivstoff viser vi til høringsuttalelse fra Norges Skogeierforbund.

Nedenfor følger NHO Mat og Drikkes innspill til regjeringens forslag til Klimaplan for 2021-2030, hvor vi i hovedsak kommenterer reduksjon av utslipp gjennom kostholdsendringer. Vi viser til NHOs innspill på øvrige områder.

Oppsummert mener NHO Mat og Drikke at:

• Tiltak for å redusere utslipp av klimagasser fra matproduksjon må ha som målsetning å redusere utslippet per produsert enhet, ikke gjennom å redusere norsk matproduksjon.
• Stortinget må støtte opp under videreføring av de eksisterende samarbeidsavtalene som sentrale klimatiltak på matområdet.
• Klimakuttene som ligger i avtalen mellom jordbruket og regjeringen, men som ikke faller inn under dagens etablerte utslippsregnskap, må anerkjennes.  
• Enova må tilby mer risikoavlastning ved omlegging til bærekraftige energikilder i industrielle prosesser i mat- og drikkenæringen.
• Avgiftsfritaket for biodrivstoff må opprettholdes for å stimulere til økt bruk av biodrivstoff og reduksjon av klimagassutslipp, særlig innenfor tungtransport.
• CO2-avgiften for naturgass reduseres der bruk av gass gir klimamessig effekt i industrielle prosesser.

Økt bærekraft innebærer å ivareta flere dimensjoner

I Klimaplanen legges det til grunn at en betydelig andel klimautslipp skal kuttes gjennom å redusere forbruket og produksjonen av rødt kjøtt. Økt bærekraft innebærer imidlertid at flere hensyn må ivaretas. FN legger til grunn at alle nasjoner må utnytte sine muligheter til å produsere mat. Høyest mulig mat- og drikkeproduksjon skal skje innenfor både klima- og miljømessige, sosiale og økonomiske bærekraftige rammer. Dette betyr best mulig utnyttelse av norske jord-, beite- og skogarealer.

Klimaplanen har derfor etter NHO Mat og Drikkes mening en ensidig og feil innretting av tiltakene for å øke den samlede bærekraften i norsk mat- og drikkeproduksjon. Endringene i kosthold som Klimaplanen legger opp til, vil føre til blant annet redusert utnyttelse av jordbruksareal, redusert sysselsetting, økt grensehandel, karbonlekkasje og økt import av vegetabiler. Samlet svekker dette konkurranseevnen til den norske mat- og drikkenæringen.

NHO Mat og Drikke mener at tiltakene for å redusere utslipp fra matproduksjon må ha som målsetning å redusere utslippet per produsert enhet, ikke kutt gjennom å redusere norsk matproduksjon.

Igangsatt samarbeid må videreføres

Det er allerede igangsatt en rekke tverrsektorielle samarbeid som bidrar til at klimamålene kan nås. Videre er industrien i gang med tiltak for å redusere utslipp fra produksjon og transport av mat og drikke. NHO Mat og Drikke mener disse tiltakene er effektive, og må videreføres og styrkes. Mat- og drikkenæringen vil bidra aktivt i dette arbeidet, og oppfordrer Stortinget til å gi sin støtte videreføring av de eksisterende samarbeidsavtalene som sentrale tiltak i klimaplanen.

Intensjonsavtalen mellom jordbruket og regjeringen

Avtalen stadfester at jordbruket er en viktig bidragsyter til det grønne skiftet, og målfester et redusert utslipp av 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-2030. NHO Mat og Drikke mener det er positivt at Klimaplanen legger den inngåtte klimaavtalen mellom regjeringen og jordbrukets organisasjoner til grunn for det videre arbeidet. Vi mener klimakuttene som ligger i avtalen, men som ikke faller inn under dagens etablerte utslippsregnskap, må anerkjennes. 

Intensjonsavtale om tilrettelegging for et sunnere kosthold

Folkehelsearbeidet krever systematisk tilnærming og samarbeid på tvers av samfunnssektorer for å kunne løses. NHO Mat og Drikke tok derfor i 2016 initiativ til et forpliktende samarbeid mellom helsemyndighetene og aktører i matbransjen gjennom en intensjonsavtale, hvor det er satt mål på bl.a. reduksjon av mettet fett, økt inntak av frukt, grønt, bær, grove kornprodukter, fisk og sjømat, samt påvirkning av forbrukeradferd. Disse innsatsområdene bidrar sammen til å realisere kostholdstiltaket som beskrives i Klimaplanen. Det arbeides med å fornye avtalen for perioden 2022-2025.

Bransjeavtale om reduksjon av matsvinn

Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn ble inngått i 2017 mellom myndighetene og en samlet matbransje. Det er satt mål om å halvere matsvinnet i Norge innen 2030. Kartlegging av arbeidet viser at partene er godt i rute med å nå første delmål i avtalen, og det legges gode planer for ytterligere tiltak både i ulike deler av matbransjen og for å motivere forbrukerne til fortsatt innsats.

Reduserte utslipp fra produksjon og transport av mat og drikke

Mat- og drikkeindustrien har et potensial for å redusere utslipp av klimagasser gjennom omlegging til fornybare energibærere og gjenvinning av energi. Omleggingen krever imidlertid tilrettelegging gjennom tiltak for økt lønnsomhet og tilgang på kapital og kompetanse. NHO Mat og Drikke ber derfor om Stortingets støtte til at:

• Enova må tilby mer risikoavlastning ved omlegging til bærekraftige energikilder i industrielle prosesser i mat- og drikkenæringen.
• Avgiftsfritaket for biodrivstoff må opprettholdes for å stimulere til økt bruk av biodrivstoff og reduksjon av klimagassutslipp, særlig innenfor tungtransport.
• CO2-avgiften for naturgass må reduseres der bruk av gass gir klimamessig effekt i industrielle prosesser.

Konsekvenser av tiltak for endret kosthold i befolkningen

Jordbruksarealet vil reduseres

Redusert produksjon av rødt kjøtt betyr redusert landbruksareal som i dag benyttes til å dyrke korn til dyrefôr og beite. Av arealet som benyttes til grasproduksjon vil kun 5 % kunne omdisponeres til dyrking av planter direkte til humant konsum.  Dersom forbruket av rødt kjøtt reduseres med 14 prosent, vil det samlede jordbruksarealet reduseres med 25 %  og dermed gå ut av produksjon.

Sysselsettingen vil reduseres og sentraliseringen øke

Nedgangen i sysselsetting som følge av endret kosthold estimeres til 5000 årsverk i 2030 i Klimaplanen. Dette estimatet er beregnet på grunnlag av antall årsverk i primærproduksjonen. Redusert sysselsetting i den øvrige verdikjeden for mat er ikke medregnet. Beregninger fra Oslo Economics  viser til et betydelig høyere anslag for samlet tap i verdikjeden for mat, i størrelsesorden 10-20 000 årsverk, ved reduksjon av husdyrproduksjon fra 18-30%.

Økt grensehandel

Dersom norske kjøttprodukter blir mindre tilgjengelige, eller dyrere i innkjøp, vil det ytterligere øke handelslekkasjen. Kjøtt er identifisert som den største matvaren i den allerede omfattende grensehandelen , som i 2019 var på seksten milliarder.

Karbonlekkasje og økt import av vegetabilier

Redusert norsk kjøttproduksjon vil føre til lavere klimagassutslipp innenfor Norges landegrenser, men vil ikke nødvendigvis ha en positiv klimaeffekt. Om husdyrproduksjonen tas ned uten at kostholdet endres, vil det føre til økt grensehandel og import. Utslippene flyttes dermed til andre land med sannsynlig høyere klimagassutslipp. Økt forbruk av plantebasert kost vil kunne resultere i økende import, som igjen gir redusert norskandel og at potensialet for verdiskaping i Norge ikke utnyttes.

Kostråd og forbrukeradferd

Erfaringen fra arbeidet i intensjonsavtalen for sunnere kosthold viser at forbruksendring krever påvirkningsarbeid over lang tid. Vi mener derfor at forventet effekt av endret kosthold på klimagassutslipp i 2030 er for optimistiske og at kostnadene er underestimert. Det langsiktige og forpliktende samarbeidet mellom myndighetene og matbransjen bør fortsatt være det viktigste tiltaket for at flere skal kunne spise sunt og i tråd med kostrådene. NHO Mat og Drikke legger til grunn at de nasjonale kostråd er kunnskapsbaserte og balanserte, også som resultat av de kommende nordiske ernæringsanbefalingene varslet i 2022.

Solenergiklyngen er bekymret for at fremtidens viktigste energiteknologi ikke nevnes i klimameldingen og at regjeringen dermed viser at de ikke kjenner til hvordan solkraft kan bidra til grønn omstilling og flere norske arbeidsplasser.

Solkraft er kongen av elektrisitet

Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har utropt solkraft til å bli «kongen av elektrisitet» i fremtidens kraftsystem. Solkraft er på god vei til å bli den billigste og mest brukte formen for kraftproduksjon i store deler av verden. Elektrifisering av energisektoren sår helt sentralt i energiomstillingen og lavutslippssamfunnet, og behovet for kraft vil øke fremover. Med solkraft som den største kraftleverandøren går verden fra en «fossil-økonomi» til en «sol-økonomi».

I Klimameldingen gjengir regjeringen IEAs oversikt over teknologier som er i rute i forhold til grønn omstilling. Her er bare 5 av 38 teknologier i rute og én av disse teknologiene er solkraft. Derfor er det ekstra merkelig at solkraft ikke er omtalt andre steder i meldingen.

Forskning ved ZEB- og ZEN-senteret (Zero Emission Buildings/Neigbourhoods) viser at solceller er en sentral teknologi for å oppnå nullutslippsbygg og -områder. Solkraft er dessuten sentralt i fremtidens smarte nett.  Solkraft på bygg er en relativt enkel, konfliktfri og rimelig kilde til økt kraftproduksjon og samspiller godt med både vind- og vannkraft. Det er for eksempel alltid sol på vindstille og kalde vinterdager og det er mer sol i nedbørsfattige år. Solkraft har en sentral rolle i elektrifiseringen av samfunnet og i utslippsfrie bygg.

Hjemmemarkedet er viktig for internasjonal vekst

Norge har tøffe rammebetingelser for solkraft sammenlignet med våre naboland. Vi har lave kraftpriser, lite offentlig støtte, usikkerhet knyttet til nettleia for privatboliger og mindre solinnstråling enn Syd-Europa. Til tross for dette hadde Norge en installasjonsvekst på 100 % i 2019 med totalt ca. 52 MWp ny installert effekt. Omtrent 60 % av dette volumet hadde ikke offentlig støtte og solkraft er  i ferd med å bli kommersielt konkurransedyktig og forventer videre vekst.  

FME SUSOLTECH og Solenergiklyngens rapport «Veikart for den norske solkraftbransjen mot 2030» viser hvordan den norske solnæringen kan bidra med økt innenlands kraftproduksjon på 2-4 TWh/år innen 2030 uten å legge beslag på nye naturområder. Dette tilsvarer det årlige strømforbruket til mellom 100 000 – 200 000 eneboliger. På norske bygg kan det produseres totalt 30 TWh/år med solkraft tilsvarerende 75% av energiforbruket til alle norske privatboliger. Det er med andre ord god plass til videre rask vekst etter 2030. I dag sysselsetter den norske solenergibransjen 2 000 personer, men veikartet viser at dette kan vokse til minst 10 000 direkte sysselsatte personer i 2030.

Solkraft er den energiteknologien som vokser raskest internasjonalt og dette representerer et svært interessant eksportmarked for Norge. Multiconsults kartlegging av de norskbaserte fornybarnæringene for 2019 viser at solkraft er den nest største av Norges eksportrettede fornybarnæringer. Off-shore vindkraft utgjør den største eksporten av norske fornybarnæringer, med solkraft på en god andreplass. Eksport innen vannkraft er 3,5 ganger mindre enn solkraft.

Den norske Solenergiklyngen er en bedriftsklynge som organiserer mer enn 100 medlemsbedrifter med vekstambisjoner innen verdens mest spennende og raskest voksende energiteknologi. Selskapene satser innen flere segmenter av solenergimarkedet, og både det norske hjemmemarkedet og eksportmarkedet er representert. Flere selskaper har bygget seg opp sterk kompetanse hjemme før de har ekspandert internasjonalt. Et velfungerende norsk marked for solkraft er derfor viktig for å skape grobunn for det som skal bli fremtidens energikjemper.

Kunnskapsmangel og regulatoriske barrierer

Regjeringens Klimamelding gir viktige signaler i en omstillingsprosess hvor økonomisk vekst skal frakobles utslipp av klimagasser. Innholdet i klimameldingen er viktig, men vel så viktig er det som ikke er nevnt. Solenergiklyngen er bekymret for at fremtidens viktigste energiteknologi ikke nevnes i klimameldingen og at regjeringen dermed viser at de ikke kjenner til hvordan solkraft kan bidra til grønn omstilling og flere norske arbeidsplasser.

Dagens regulatoriske rammeverk er designet for store vannkraftverk og ikke tilpasset ny teknologisk virkelighet. I byggeteknisk forskrift (TEK) bør energistandarden defineres som «nesten nullenergibygg» med lokal energiproduksjon, mens energiloven bør tilpasses plussenergibygg og områdeløsninger.  

Solenergiklyngen har identifisert manglende kompetanse om solkraft som den viktigste barrieren for videre vekst. Det er derfor nødvendig at den kommende stortingsmeldingen om «Langsiktig verdiskapning av norske energiressurser» inkluderer solkraft på en slik måte at man kan bygge videre på det som allerede er Norges nest største fornybareksport.

Kraftunderskudd i fremtiden

Fordi målene i både regionale og nasjonale klimaplaner skal nås innen 2030 (ikke 2040), må elektrifiseringen i stor grad skje før 2030. Vår bekymring er at vi vil komme i en underskuddssituasjon i Norge allerede før 2030, dersom vi ikke raskt sørger for utbygging av mer fornybar kraft. For å klare veksten som trengs må vi altså sikre fremveksten av selskapene som skal stå for denne allerede i dette tiåret.

NVE er selv klar over risikoen forbundet med en vellykket elektrifisering: «Det vi ser er at dersom alle nye planer for nye kraftkrevende industri kombinert med utstrakt elektrifisering blir realisert kan vi havne i en situasjon med kraftunderskudd etter 2030» (NVEs kraftmarkedsanalyse 2020-2040).

Vi mener derfor det er god grunn til å basere mye av den økte elektrifiseringen frem mot 2030 på solkraft. Dette vil raskt gi økt tilgang til fornybar kraft. Det vil også være med på å sikre at kraftprisene ikke blir så høye at hele elektrifiseringen bremser eller stopper opp.

Gavepakke til Parisavtalen

Norske silisiumprodusenter lager materialer til bruk i solcellepaneler med verdens laveste CO2-utslipp. Allerede i dag inngår silisiumprodukter fra norske fabrikker i solcellepaneler med en samlet kapasitet på rundt 7 GWp. Disse står hvert eneste år for en reduksjon i CO2 på mellom 3,5 - 7 millioner tonn .

Norsk solcelleindustri vil innen 2030 (om kun ti år) spare verden for 30-60 millioner tonn CO2 i året. Omtrent det samme som det samlede utslippet for Norge i 2019 (SSB: 50,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter).

Oppsummert ønsker vi å poengtere følgende;

• Vi mener derfor det er god grunn til å basere mye av den økte elektrifiseringen frem mot 2030 på solkraft. Dette vil raskt gi økt tilgang til fornybar kraft. Det vil også være med på å sikre at kraftprisene ikke blir så høye at hele elektrifiseringen bremser eller stopper opp.
• Det er på tide å fjerne regulatoriske hindre, som ble formet da vannkraft var den eneste form for strømproduksjon vi hadde her i landet. Lovene er ikke teknologinøytrale, de er laget for vannkraft og sentralisering. Utviklingen har gått fra lovverket. I dag har vi behov for mer lokalt produsert strøm.
• Vi har behov for en oppheving av begrensninger på plusshus, borettslag og nabolagsstrøm
• Det er i dag noe uklart hvordan myndighetene skal bruke resultatene fra Enovas piloter og demoprosjekter i beslutningsgrunnlaget om fremtidens tariffstruktur.Vi ber politikerne sette ned et utvalg, med bred representasjon også fra brukersiden og andre interessenter, som får som mandat å samle kunnskap og berede grunnen for forbedringer i nettleiestrukturen.
• Bransjen har nå samlet seg om et foreløpig veikart. Det er nå behov for en nasjonal handlingsplan og en nasjonal prioritering. Hvordan skal Norge som nasjon få mest mulig verdiskapning og arbeidsplasser gjennom satsning på solkraft?
• Det er god grunn til å basere mye av den økte elektrifiseringen frem mot 2030 på solkraft. Dette vil raskt gi økt tilgang til fornybar kraft.

Elbilforeningen jobber for at elbil skal bli for alle, uansett hvor du bor og hva du tjener. 2025-målet om at alle nye personbiler og lette varebiler i 2025 skal være nullutslippsbiler forutsetter forsterket virkemiddelbruk utover det klimameldingen foreslår. Men målet kan også nås før tiden dersom de riktige politiske vedtakene gjøres. Da kan elbil bidra til større utslippskutt i årene fremover og være med og sikre målet om halvering av utslippene fra transportsektoren innen 2030.

2025-målet kan nås, men trenger ny virkemiddelbruk

I 2020 endte elbilandelen i nybilsalget for på 54 prosent og veksten var størst i typiske distriktsfylker. Det er viktig å bevare den gode virkemiddelbruken nå når salget endelig tar av i hele Norge. Nå kommer det en rekke nye elbilmodeller som kan forsterke den positive utviklingen.

Forslag til merknader:

Komiteen mener at elbilsatsingen trengs for å nå klimamålene. Elektrifiseringen av bilparken er ett av klimatiltakene med størst potensial til å kutte utslipp fram mot 2030.

Komiteen viser til målet om 100 prosent utslippsfrie personbiler og lette varebiler i nybilsalget i Norge i 2025. Målet fikk tilslutning av et enstemmig Storting i behandlingen av Energimeldingen i 2016 samt i behandlingen av Nasjonal transportplan.

Komiteen viser til at fritak for kjøpsavgifter har vært en av de viktigste bærebjelkene i den norske elbilsatsingen til nå. Den videre utformingen av bilavgiftssystemet må støtte opp om målsetningen om at alle nye biler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Da er det avgjørende at miljøprofilen i engangsavgiften styrkes.

Komiteen mener at kjøpsavgiftene for bil bør sikre ladbare hybrider med lang rekkevidde premieres over ladbare hybrider med kort rekkevidde, samt at rammevilkårene sikrer at rene nullutslippsbiler øker konkurransekraften fram mot 2025.

Komiteen viser til at en av de største barrierene for å nå 2025-målet er at nullutslippsbiler konkurrerer dårligere i firma- og leasingmarkedet. Dette markedet utgjør om lag halve nybilsalget, og denne barrieren må det derfor gjøres noe med. I 2020 var andelen av elbiler i personbilmarkedet 72 prosent, mens andelen av elbil for leasing og firmabil bare var 36 prosent. Komiteen mener at skattereglene til biler med utslipp i leasingmarkedet må gjennomgås slik at vi også sikrer en helektrifisering av leasing- og næringsmarkedet.

Komiteen viser til at en annen barriere for å nå 2025-målet er at elbilandelen i nybilsalget for lette elvarebiler kun var på 8,5 prosent i 2020. Her trengs styrket innsats. Komiteen mener derfor det bør innføres en nasjonal regel om nullsats i bom for elvarebiler fram til de utgjør 25 prosent av varebilpasseringene i det aktuelle bomsnitt. Komiteen peker videre på en skjerpet miljøprofil for engangsavgiften for varebiler samt støtteordninger også kan bidra.

Komiteen viser til at regjeringen tar sikte på å innføre krav som sikrer nullutslipp i offentlige kjøp av personbiler og mindre varebiler fra 2022 og støtter dette. Mange kommuner har startet omleggingen, og erfarer at elbiler i offentlig drift ofte gir en økonomisk gevinst. Nye bilmodeller med lang rekkevidde og firehjulstrekk gjør at alle kommuner over hele Norge kan finne elbiler som passer i alle typer kommunal drift.

Forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket for leasing for å sikre at ulike skatteregler i personbilmarkedet og næringsmarkedet ikke er et hinder for å nå målet om at nybilsalget skal være nullutslipp i 2025.

• Stortinget ber regjeringen etablere en nasjonal regel om at elvarebiler får fritak i bom fram til de utgjør 25 prosent av varebilpasseringene i det aktuelle bomsnitt.

Det trengs en ladestrategi

For å nå 2025-målet trengs det en kraftig utbygging av ladeinfrastruktur i Norge. Norsk elbilforening har beregnet at Norge trenger om lag 9 600 hurtigladere i Norge ved utgangen av 2025, og i dag er bare 3 300 av disse på plass. Det trengs rammevilkår som sikrer utbyggingen.

I dag er det en ladejungel av apper og prismodeller. Man kan ikke bruke vanlige betalingsmidler som bankkort. For å sikre at man kan lade når behovet oppstår, må elbilistene i snitt opprette om lag ti kundeforhold og laste ned like mange apper. I flere andre land er dette regulert sterkere enn i Norge, og dette vurderes også på EU-nivå.

Forslag til merknader:

Komiteen viser til at det trengs en omfattende utbygging av hurtigladenettverket i Norge for å holde tritt i økningen av antall elbiler når man trapper opp mot målet om at alle nye personbiler og lette varebiler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Dette skal hovedsakelig skje gjennom kommersiell utbygging, men det offentlige må bidra gjennom rammevilkår som sikrer utbygging og gjennom statlig regulering og koordinering av innsatsen. I tillegg må offentlige støtteordninger supplere for å sikre nødvendig infrastruktur i hele landet der utbyggingen ikke er kommersiell lønnsom.  For å sikre utbygging av hurtiglading i hele landet ser komiteen frem til at nye regler for effekttariffer i nettleien som Norges vassdrag- og energidirektorat har foreslått, vedtas av regjeringen.

Komiteen mener at det bør utarbeides en nasjonal ladestrategi. Ladestrategien må kartlegge hvor mye utbygging av infrastruktur som trengs og adressere hvordan vi løser de kjente utfordringene rundt nettariffer, anleggsbidrag, mangel på tilgjengelig areal og lang saksbehandlingstid. Ladestrategien må sikre bedre koordinering mellom offentlige myndigheter. Dette gjelder spesielt veg- og energimyndighetene. Arbeidet må omfatte alle transportsegmenter som skal elektrifiseres. Dette kan sikre at vi får den ladeinfrastrukturen vi trenger til lavest mulig kostnad.

Komiteen viser til at det i dag er svært uoversiktlig, vanskelig og lite brukervennlig for elbilister å finne og betale for hurtigladetjenester. Lading må gjøres enklere, for eksempel gjennom roaming og kortbetalingsløsninger og hvor forbrukerne skjønner prismodellene. Derfor trengs det utvikling av en forbrukerpolitikk som regulerer den nye bransjen.

Komiteen mener videre at en ladestrategi også må se på behovet for å bygge ut ladeinfrastrukturen i landets borettslag og sameier, og hvorvidt høye anleggsbidrag er et hinder for å få til dette. Komiteen etterlyser den lovede nasjonale støtteordningen for lading i borettslag, sameier- og garasjelag.  

Komiteen viser til at klimameldingen varsler at nye bygg skal bygges ladeklare og stiller seg positive til dette. Ved at byggeforskriftene innarbeider at bygg skal være ladeklare, sikrer man at nye bygg er framtidsrettede og tilpasset kravet fra forbrukerne.

Forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen snarest revidere regelverket for effekttariffer i nettleien med sikte på å gjøre hurtiglading kommersielt lønnsomt i hele landet.

• Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en nasjonal ladestrategi. Strategien må sikrer nok utbygging av ladeinfrastruktur i tråd med den opptrappingen Norge planlegger av elbil, sikre bedre koordinering mellom offentlige myndigheter og bidra til at infrastrukturen kommer på plass til lavest mulig kostnad. Ladestrategi må også sikre god forbrukerpolitikk for at det skal være enkelt å lade.

• Stortinget ber regjeringen innfri løftene og få på plass en nasjonal støtteordning for lading i borettslag og sameier.

Det er flere aktører i Norge som jobber aktivt med utvikling og produksjon av biokull og utnyttelse av biprodukter fra produksjonen. I dette arbeidet er det er stort næringspotensial. For å utvikle nye verdikjeder er det et behov for å samle aktører for å skape synergier, sørge for grønn verdiskapning og ta en ledende rolle i sirkulærøkonomien.

Norsk Biokullnettverk samler aktører fra verdikjeden for biokull i Norge, fremmer biokull som en viktig del av den sirkulære bioøkonomien og jobber for at Norge skal bli ledende i verdiskapning knyttet til produksjon og anvendelse av biokull.

Norsk Biokullnettverks høringsnotat består av følgende hovedpunkter:

• Det er bra at klimameldinga omtaler biokull som en del av klimaløsningene. Nå må det på plass bedre virkemidler for produksjon og anvendelse av biokull og biokarbon i metallurgisk industri. Verdikjeden for biokull har potensial til å skape mange nye grønne arbeidsplasser, styrke norsk bioøkonomi og bidra til økt verdiskapning av norske bioressurser.
• Norsk Biokullnettverk har en forventning til at arbeidet med å utvikle en nasjonal beregningsmetode for karbonbinding med biokull prioriteres slik at tiltaket innen kort tid kan bokføres i nasjonale utslippsregnskap.
• Det bør i større grad stimuleres til tilførsel av biokull i matjord gjennom styrkede virkemidler.
• Biokarbon er et viktig tiltak for å redusere utslipp fra norsk metallurgisk prosessindustri ved å erstatte fossile karbonkilder. For å fremme grønn omstilling av industrien er det behov for investeringsstøtte til etablering av anlegg for produksjon av biokarbon, samt nødvendig investeringsstøtte for ombygging av anlegg og infrastruktur for å tilrettelegge for økt bruk av biokarbon i metallurgisk prosessindustri.

Biokull som karbonbindende tiltak

Karbonbinding i biokull er et viktig karbonbindende tiltak med et stort teoretisk potensial. Både i «Landbrukets klimaplan 2021-2030» og Klimakur 2030 kommer tiltaket «Karbonbinding i biokull» fram som et av tiltakene med høyest potensial for utslippsreduksjoner og en lav tiltakskostnad.

Karbonbinding i biokull er et tiltak som i dag ikke kan bokføres i nasjonale utslippsregnskap fordi det ikke foreligger en beregningsmetode for norske forhold. I 2019 kom IPCC (IPCC 2019 Refinement to the 2006 IPCC Guidelines) med et forslag til metode å regne på karbonbinding med biokull i jorda.  
Norsk Biokullnettverk har en forventning til at arbeidet med å utvikle en nasjonal beregningsmetode for karbonbinding med biokull prioriteres, uavhengig av andre karbonbindende tiltak, slik at tiltaket innen kort tid kan bokføres i nasjonale utslippsregnskap.

Tilførsel av biokull i jord har en positiv effekt på jordkvalitet og jordhelse. Biokull bidrar blant annet til å øke jordas karboninnhold, vannholdnings- og filtreringsevne, forhindrer avrenning av næringsstoffer, reduserer jorderosjon, økt mikrobiell aktivitet, bedre rotutvikling og gir bedre jordstruktur og stabilitet. Det bør stimulerer til tilførsel av biokull i matjord gjennom styrkede virkemidler.

Det er på få år blitt etablert flere pyrolyseanlegg i Norge for biokullproduksjon av høy kvalitet som kan tilføres norsk mat- og landbruksjord. Fra 2019 til 2020 ble produksjonskapasiteten i Norge doblet, og flere nye anlegg er prosjektert i løpet av 2021 og 2022. Biokull er i dag tilgjengelig for norske bønder og det må i større grad stimuleres til at biokull som karbonbindende tiltak gjennomføres i norsk landbruk

Biokarbon er en nøkkelbrikke for grønn omstilling av norsk prosessindustri

Norsk prosessindustri er leverandør av mineraler og råstoff som er nødvendige i en rekke grønne produkter i Norge og internasjonalt, og er derfor en nøkkelbrikke for grønn omstilling.
Prosessindustriens utslipp er betydelig redusert siden 1990 (-40 prosent) til tross for økt produksjon. For deler av norsk prosessindustri som er helt avhengige av fast karbon i sine prosesser er økt anvendelse av biokarbon eller biokull som erstatning for fossile karbonkilder et vesentlig tiltak.

Etablert industri består av eksisterende infrastruktur som ikke er tilrettelagt for økt bruk av biokarbon. Det kreves betydelig ombygging og tilleggskonstruksjon gjennom hele verdikjeden for å kunne nå de mål som settes for bransjen. Dette er en av de største begrensningene for økt bruk av biokarbon i en rekke metallurgiske produksjonsanlegg i landet. Investeringsstøtte for ombygging av eksisterende anlegg og infrastruktur er essensielt for å tilrettelegge for økt bruk av biokarbon i metallurgisk prosessindustri. Det er også nødvendig med investeringsstøtte til etablering av pyrolyseanlegg for produksjon av biokarbon fra norske skogressurser.

Med vennlig hilsen

Alexandra Rassat
Prosjektleder Norsk Biokullnettverk

Forum for Miljøteknologi (FFM) består av en rekke av de største bedriftene i Norge innen prosessindustri, papirproduksjon, energiproduksjon og byggenæringen. Våre medlemmer har egne prosjekter innen miljøteknologi og fornybar energi. FFMs ambisjon er at norske bedrifter skal være verdensledende i utvikling og bruk av miljøteknologi.

Med regjeringens klimaplan når vi ikke klimamålene i 2030

Norges forpliktelse under Parisavtalen innebærer kutt i klimagassutslippene på 50-55 prosent fram mot 2030 og 90-95 prosent mot 2050. Ved å basere seg på målene i klimaavtalen med EU på 40-43 prosent reduksjon innen 2030 vil ikke Norge nå utslippsmålene nasjonalt. FFM mener Norge må etablere en plan for å nå klimamålene gjennom nasjonale tiltak og utslippskutt.

Ved å realisere potensialet for utslippskutt i fastlandsindustrien når vi Parismålet

Klimaplanen og Enovas nye mandat viser at regjeringen ikke har ambisjoner om å realisere utslippskutt i industrien fram til 2030. Fastlandsindustrien står for klimagassutslipp som tilsvarer 11-12 millioner tonn CO2, hvorav 10-11 millioner tonn i kvotepliktig sektor. I regjeringens utslipppsframskrivninger er fastlandsindustriens  utslipp forutsatt tilnærmet uendret de neste årene. Men vi vet at opp mot halvparten av de gjenværende utslippene i fastlandsindustrien kan kuttes fram mot 2030 med kjent teknologi og tilgjengelige løsninger, altså ca 10 prosent av Norges totale utslipp. Ved å inkludere en realisering av dette potensialet vil Norge dermed kunne nå målet om utslippskutt på 50 til 55  prosent innen 2030.

Fastlandsindustrien har ambisjoner og løsninger for å realisere dette potensialet blant annet ved 

• Elektrifisering og bruk av hydrogen (erstatte fossil forbrenning/fossile prosessutslipp)
• Erstatte fossile innsatsfaktorer i metall- og sementproduksjon med biokull
• Energigjenvinning og produksjon av el, fjernvarme og/eller damp basert på høytemperatur-spillvarme i industri og næring
• Økt resirkulering

I tillegg vil karbonfangst og -lagring kunne tas i bruk i stort omfang i prosessindustrien.

Med Enovas mandat mangler vi virkemidler for utslippskutt og energieffektivisering

Det reviderte mandatet til Enova spisser Enovas rolle ytterligere mot ikke-kvotepliktig sektor - og dermed bort fra utslippskutt i industrien. I tillegg er energieffektivisering fjernet som målekriterium for Enovas virksomhet.

I Klimaplan for 2021-2030 gjøres det et klart skille mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. Dette begrunnes med at regjeringen ønsker å fortsette samarbeidet med EU. Utgangspunktet er at kvotepliktige utslipp reduseres dersom det er lønnsomt for bedriftene når kvoteprisen tas i betraktning. Problemet er at dette ikke samsvarer med hvordan EUs kvotesystem er utformet og praktisert. Landene i EU har egne tiltak også rettet mot kvotepliktige utslipp. Og gjennom markedsstabiliseringsreserven er kvotesystemet tilpasset for å ta hensyn til nasjonale tiltak. Der nasjonale tiltak for utslippskutt i kvotepliktig sektor kan gjennomføres med en kostnadsmessig fordel, bør det gjøres. I Norge gjøres det i oljesektoren gjennom CO2-avgiften. I fastlandsindustrien bør det gjøres gjennom støtte til omstilling til lavutslippsløsninger.

Enova har gjennom den siste mandatperioden gradvis beveget seg bort fra ordninger som er tilpasset industriens arbeidsmetodikk basert på kontinuerlige forbedringer. Resultatet er at fastlandsindustrien nå i liten grad anvender ordningene. Det nye mandatet adresserer ikke dette problemet.

Energieffektivisering er ikke lenger en del av Enovas mål. Det er fortsatt et stort potensial for energiøkonomisering i form av redusert kraftforbruk i fastlandsindustrien, hvor deler forbruker store kraftvolumer, og i bygg. Norge trenger store volumer av elektrisitet framover for å kunne legge til rette for utslippskutt i andre sektorer, for eksempel transport og olje. Enova skal i henhold til det nye mandatet bidra til å få fram ny fornybar kraft. Det er vanskelig å se noen grunn til at ikke energieffektivisering fortsatt skal være et sentralt mål. 

Virkemidler for utslippskutt i industrien fram mot 2030

For å nå klimamålene og for å bevare en konkurransedyktig industri må klimaplanen inneholde virkemidler som sikrer store utslippskutt i fastlandsindustrien fram mot 2030. Dersom virkemidlene skal forvaltes av Enova, må mandatet endres. Industrien trenger virkemidler hvor målet er utslippskutt og energieffektivisering og som er tilpasset industriens arbeids- og utviklingsmetode, slik Enova har forvaltet tidligere.

I Klimaplan for 2021-2030 er det en omtale av differansekontrakter for utslippsreduksjoner (DDfD). Differansekontrakter kan være et aktuelt virkemiddel for å legge til rette for at industrien tar i bruk lavutslippsløsninger som er tilgjengelige, men foreløpig ikke lønnsomme. Slik sett kan differansekontrakter være med på å realisere de utslippskuttene som er mulige i fastlandsindustrien, men som i dag ikke blir realisert som en følge av begrensningene i Enovas mandat. Det framgår av meldingen at Enova er i gang med å vurdere om differansekontrakter kan supplere eksisterende virkemidler. Siden differansekontrakter brukes for å redusere kvotepliktige utslipp, og Enova i henhold til mandatet ikke har som mål å redusere kvotepliktige utslipp, må enten mandatet endres eller forvaltningen plasseres utenfor Enova.

En konkurransedyktig industri som skaper verdier og arbeidsplasser

Norsk fastlandsindustri har en miljømessig god posisjon som en følge av tilgang på ren energi og gjennom flere tiår med tunge investeringer i lavutslippsløsninger og energiøkonomisering. Etter hvert som de globale markedene etterspør produkter med lave klimaavtrykk, er dette svært viktig for norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser. Posisjonen svinner raskt om vi ikke har ambisjoner om utslippskutt i industrien de neste ti årene. Men kvotesystemet er ikke tilstrekkelig til at ytterligere investeringer og realisering av potentialet for videre utslippskutt mot 2030 er lønnsomme for bedriftene. Regjeringens framskrivninger viser nettopp at videre tiltak ikke vil bli utløst med kvotesystemet og uten ytterligere virkemidler. Det er viktig å være klar over konsekvensene av ikke å legge til rette for å ta i bruk lavutslippsløsninger i industrien for industriens konkurranseevne, arbeidsplasser og verdiskaping.

Norsk Varmepumpeforening sitt hovedinnspill til Klimameldingen er følgende:

Regjeringen har lagt frem en plan for 45 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030 – men gir ingen svar på hvordan Norge skal få nok fornybar strøm til å gjennomføre dette.

Regjeringen skriver følgende i klimameldingen som vi støtter fullt ut:

«Frigjord energi i byggsektoren kan nyttast i andre sektorar for å erstatte fossil energi og kan hjelpe til med å avgrense både behovet for ny kraftproduksjon og inngrepa i urørt natur.»

I tillegg kan frigjort energi i byggsektoren brukes til etablering av ny industri i Norge. Norsk Varmepumpeforening leverte sammen med 14 andre organisasjoner i desember 2020 innspill til den varslede meldingen om langsiktig verdiskapning fra norske energiressurser. I vårt innspill omtalte vi hvordan frigjort energi kan bidra til verdiskapning og arbeidsplasser:

«Energisparing i bygg kan frigjøre nok strøm til 15 batterifabrikker av samme
størrelse som Northvolt i Sverige, eller 6 aluminiumsverk av størrelse som Sunndal
(et av verdens største). I omstillingen til lavutslippssamfunnet vil det være stort
behov for både batterier, aluminium og mange andre energikrevende
industriprodukter.»

Klimaplanen mangler virkemidler for økt satsing på energieffektivisering

Bygg er den sektoren som bruker mest energi (80 TWh) og mest strøm (65 TWh) i Norge. NTNU har beregnet at det frem til 2050 er mulig å redusere energibruken i byggsektoren med 39 TWh, og å redusere elforbruket med 29 TWh.

Vi mener det er helt avgjørende med en styrket satsing på energieffektivisering for å nå mål om 50 – 55 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030, og for å omstille Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. Det er store mengder fossil energi som skal fases ut, og en elektrifisering av transport og industri krever tilgang på fornybar strøm. Energieffektivisering kan gi store mengder konfliktfri strøm i en tid der det er betydelig motstand mot å bygge ut vindkraft i Norge. 

Statnett har beregnet at behovet for elektrisk kraft i Norge vil øke med 64 TWh mellom 2020 og 2050, med følgende fordeling mellom sektorer: ny næring (9), datasentre (12), hydrogen (15), petroleum (1), kraftintensiv industri (10) og elektrisk transport (17).

Sveinung Rotevatn har uttalt etter fremleggelsen av klimameldingen at Norge har mer enn nok kraft for å kutte klimagassutslipp frem mot 2030, og signaliserer ikke noe behov for å satse på energieffektivisering eller ny kraftproduksjon. Vi mener dette er en kortsiktig og lite framtidsrettet strategi. Hvis vi bruker opp dagens kraftoverskudd vil det medføre høyere elpriser i Norge for husholdninger og næringsliv. I et tørrår vil vi kunne få et kraftunderskudd og veldig høye elpriser. Dette vil ikke bare medføre at Norge blir et mindre attraktivt land med tanke på å tiltrekke seg nye industriprosjekter, men kan sette arbeidsplasser innenfor eksisterende industri i fare. Denne strategien vil også gjøre det vanskeligere å kutte klimagassutslipp etter 2030, og å omstille Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. 

Vi mener Stortinget gjennom behandlingen av klimameldingen må lage en plan for hvordan Norge i 2030 ved normal nedbør har et kraftoverskudd som er om lag like stort som i dag (20 TWh). Et slikt kraftoverskudd kan sikres gjennom en satsing på energieffektivisering og økt fornybar kraftproduksjon (vann, vind og sol).

Teknisk byggforskrift
Multiconsult har laget framskrivninger av energibruk i nye boligbygg og yrkesbygg i Norge fra 2023 til 2050 på oppdrag fra Norsk Varmepumpeforening som viser at disse bygningene totalt vil bruke 22 TWh i 2050 med elektrisk oppvarming. Dette energiforbruket kan reduseres betydelig hvis det stilles krav til lavere redusert energiforbruk når det i nye byggeforskrifter skal innføres krav til nesten nullenerginivå i 2021. 

Ved å erstatte elektrisk oppvarming i nye bygg med varmepumper vil energibruken kunne reduseres inntil 10 TWh i 2050. Til sammenlikning vil en oppgradering av norske vannkraftverk kunne gi 5 TWh i økt strømproduksjon. 

Norge er i dag eneste land i Europa hvor det ikke er et insentiv i byggeforskriftene for å bruke varmepumper til oppvarming. Begrunnelsen for å ta bort disse insentivene ved revidering av byggeforskriftene i 2016 var at vi i Norge har fornybar kraftproduksjon, og at redusert energibruk ved bruk av varmepumper derfor ikke gir noen miljøgevinst. Når regjeringen i klimameldingen erkjenner at frigjort kraft fra byggsektoren kan brukes til å fase ut fossil energibruk innenfor transport og industri, er det rimelig at regjeringen ser at bruk av energieffektive varmepumper i bygg vil gi en klimagevinst.

Varmepumper og energieffektivisering
Varmepumper bidrar årlig med om lag 10 TWh fornybar energi i bygg, industri og fjernvarme. Mer enn én million norske boliger har installert varmepumpe. Økt bruk av varmepumper til romoppvarming og tappevann inngår i NTNU sin analyse hvor de har beregnet at energibruken i byggsektoren kan halveres frem til 2050. 

Positive tiltak i Klimaplan 2030
Norsk Varmepumpeforening støtter forslag til utfasing av fossil energi i alle sektorer. Varmepumper kan erstatte fossil gass til oppvarming i bygg, og bruk av olje og gass i flere industrielle prosesser, i landbruk, og i fiskeri og havbruksnæringen. Varmepumper kan også brukes til fossilfri og utslippsfri byggtørk.

Konklusjon
Stortinget vedtok i 2016 i forbindelse med behandlingen av Energimeldingen et mål om 10 TWh energisparing i bygg innen 2030. Regjeringen har fem år senere fortsatt ikke laget en handlingsplan med konkrete virkemidler for å nå dette målet. Stortinget må ved behandling av Klimameldingen være tydelige på at haster å få ferdig denne planen.

28.01.2021

 Økologisk Norges innspill til Stortingshøringen om regjeringens klimamelding

Da EU-kommisjonen la fram sin biomangfold og bærekraftstrategi i mai i 2020 ble klima, miljø og biologisk mangfold satt i en sammenheng. Økologisk landbruk ble her anerkjent som en viktig del av løsningen på klima og miljøproblemene, og det ble satt konkrete mål for satsingen.  Klimameldingen regjeringen nå har lagt fram har et mere ensidig fokus på klimautslippskutt og mister med det viktig kunnskap og perspektiv. Mere frukt og grønt må inn i norsk kosthold, men produksjonen må baseres på de ressursene vi har i Norge og produseres på en måte som gjør matjorda mere klimarobust og øker evnen til å binde karbon. Norge har enorme beiteressurser. Den fordelen må vi utnytte.  På disse områdene sitter forskere, veiledere, økobønder og småskalaprodusenter med viktig kunnskap og erfaring. Økologisk landbruk bør derfor også ha en viktig og større rolle i klimaomstillingen enn det regjeringen legger opp til.  

Naturbaserte klimatiltak

Kutt i CO2 utslippene, spesielt de fossile, er viktig, men vi må ikke glemme de naturbaserte klimatiltakene. De siste årene har FNs klimapanel og Det internasjonale Naturpanelet beregnet at naturbaserte klimatiltak utgjør en betydelig del av løsningen på klimautfordringen og at økt karbonlagring i matjord er et viktig tiltak i landbruket. Rapporten «Carbon storage in Norwegian Ecosystems», skrevet av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), er den første til å presentere et klimaregnskap for norsk natur. Rapporten beskriver karbonlagre, opptak og utslipp fra ulike naturtyper. Den viser at naturområdenes opptak og utslipp av karbon påvirkes av hvordan landskapene forvaltes, og gir anbefalinger om hvordan evnen til naturlig karbonlagring kan sikres og økes i framtiden.

Fastlands-Norge har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet for verdens landarealer. Vi har 0,18 prosent av verdens globale karbonlager, på bare 0,07 prosent av arealet. Det skyldes de naturtypene Norge har mye av: skoger, myr og frodige fjellområder. I de fleste av disse naturtypene vokser de naturlige karbonlagrene for hvert år.

Beregningene i rapporten viser at bare fjellområdene våre, med lyng, busker og gras, har et årlig netto opptak av 19 millioner tonn CO2. Det tilsvarer snaut 37 prosent av norske klimautslipp. Tareskogene langs kysten binder over 13 millioner tonn CO2 i årene.

Økt karbonlagring i matjord, skog og beitemark handler om å utnytte naturens egen oppskrift for karbonfangst og -lagring. Denne siden av klimaarbeidet vil bare bli viktigere i årene som kommer. Norske politikere bør benytte debatten rundt den nye klimameldingen til å sette retningen for en helt nødvendig utvikling.

Trenger belønningssystemer

 Prinsippet om at forurenser skal betale er viktig, og regjeringens klimamelding har mange gode tiltak for å få til det. For å sikre et klimarobust og økologisk bærekraftig landbruk må imidlertid rett adferd belønnes. Landbruket kan bidra med økt naturlig karbonlagring i matjord og beitemark. Økologisk Norge har sammen med Norges Bondelag, WWF, FIVH, Spire, Utviklingsfondet og Sabima nylig sendt brev til klima og miljøvernminister Rotevatn og bedt om at det utredes belønningssystemer for dette slik at det vil mobilisere bønder som ønsker å bidra. Økt bruk av fangvekster, kompost og biokull til karbonlagring i matjord samt beitesystemer som øker karbonbindingen er gode eksempler på aktuelle tiltak i Norge som det bør stimuleres til ytterligere. Det vil gi mere biologisk mangfold i jorda og styrke karbonlagringen. De som jobber med økologisk landbruk sitter på verdifull kunnskap og erfaring på dette området. Økt satsing og konkrete mål for norsk økologisk produksjon vil sette fart på dette arbeidet. Det vil også begrense importen av økologiske mat og fôrvarer som kan produseres i Norge.

Sett mål basert på reell klimaeffekt

 Mål, tiltak og insentiver for økt langsiktig karbonlagring i jord må baseres på reell samlet klimaeffekt og må kunne omfatte tiltak som per i dag ikke omfattes av rapporterings -bestemmelser under internasjonalt klimasamarbeid. I jordbrukets klimaavtale foreligger det en klar ambisjon om at utslippseffektene av klimaløsninger i jordbruket som ikke fanges opp i dag skal inngå i offisielle utslippsregnskapet over tid. Det er viktig at Stortinget følger opp denne ambisjonen.

Forskningsinnsatsen og innsamling av aktivitetsdata for å dokumentere effekt av ulike tiltak for karbonlagring i jord må styrkes. Det må også legges ressurser i å utrede klimaoptimal forvaltning av beitemark og kulturlandskap, med sikte på å identifisere forvaltning og bruk som gir gunstige effekter for både klima, naturmangfold og matproduksjon.

Konkrete tiltak i Norge

 Økt karbonlagring i matjord er et viktig naturbasert klimatiltak i landbruket. Det internasjonale initiativet 4 per 1000 ble etablert etter Paris-avtalen for å fremme nettopp karbonlagring i matjord, et initiativ som Økologisk Norge, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Utviklingsfondet, Spire og norske regjering nå har sluttet seg til. Mål om økt naturlig karbonlagring i jord må derfor vektlegges her hjemme, og integreres i bistanden som et virkemiddel for økt matsikkerhet og reduserte klimagassutslipp. Regjeringens tilslutning og generelle arbeid er nevnt i meldingen, men Økologisk Norge etterlyser et mere konkret arbeid i Norge for å følge opp våre forpliktelser samtidig som vi får nytte av den kunnskapen som utvikles internasjonalt. Viktig at vi arbeider i et helhetlig matsystemperspektiv og at vi får forbrukerne med på laget. Økologisk Norge har tatt initiativ til å etablere en fast møteplass for de som har meldt seg inn i initiativet der en drøfter konkrete tiltak for å følge opp 4 per 1000 målene i Norge og melde dette inn til initiativet. Vi har også samordnet norsk deltakelse i de arbeidsgrupper initiativet har opprettet. Nå haster det å få på plass en konkret norsk satsing. Vi må få oversikt over hva som er gjort i Norge og hvilke erfaringer og løsninger i andre land som bør prøves ut i Norge. Det må settes inn ressurser til utprøving av løsninger under norske forhold i større skala. Vi ber Stortinget gi regjeringen tydelige signaler om at det forventes en konkret og offensiv norsk satsing for å følge opp Norges forpliktelse på dette området.

Med vennlig hilsen
Børre Solberg
Daglig leder
Telefon: (+47) 412 19 505

Innspill fra KS til komiteens høring om Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030

1.

Klimasats er en ubyråkratisk og effektiv støtteordning for kommunesektorens klimaarbeid. Den dekker et manglende ledd i det øvrige virkemiddelapparatet og har på den måten utløst både store lokale utslippskutt, nye verdifulle initiativer, som fylkeskommunenes hurtigbåtprosjekt og flere kommuners arbeid med en veileder for klimabudsjettering, og økt samarbeid mellom kommuner. Nytten av ordningen er også blitt tydelig dokumentert gjennom flere uavhengige evalueringer.

Midlene i ordningen ble halvert i statsbudsjettet for 2021. Samtidig gis det ingen signaler i klimaplanen om videreføring av ordningen etter 2021. Etter KS’ oppfatning er det lite samsvar mellom denne manglende oppfølgingen av Klimasats og den viktige betydningen som kommunesektoren tillegges i klimaplanen for oppnåelsen av felles klimamål. For mange kommuner er dette deres viktigste støtteordning for klimaarbeid.

KS oppfordrer derfor Stortinget til å beslutte at Klimasats skal videreføres utover 2021 og styrkes.

2.

I løpet av året vil det være rundt 60 el-ferger i drift her i landet. Dette er dermed en av de største suksesshistoriene for norsk klimapolitikk, også omtalt av statsministeren i forbindelse med lanseringen av klimaplanen. Majoriteten av disse fergene er bestilt av et fåtalls fylkeskommuner, som har fått betydelige, godt dokumentere merkostnader. Disse kostnadene ligger fast i ti år framover.

Med henvisning til nye krav om lav- og nullutslippsferger fra 2023 og tilsvarende hurtigbåter fra 2025, slås det i klimaplanen fast at fylkeskommunene vil bli kompensert for merutgifter som følger av slike krav og at det vil bli gitt konkrete forslag om dette i de årlige budsjettene.

Slik kompensasjon vil være helt avgjørende for om regjeringens krav kan oppfylles. Med beregnede merkostnader på nesten 500 millioner kroner årlig for allerede inngåtte kontrakter, må kompensasjonen også omfatte disse kontraktene.

KS oppfordrer derfor Stortinget til å be regjeringen legge til rette for at kommunesektoren får dekket sine merkostnader ved innfasing av el-ferger og utarbeide en plan for dette.

3.

I Klimakur 2030 påpekes det at kommunenes bruk av plan- og bygningsloven for å redusere klimagassutslipp kan styrkes. Derfor oppfordrer Klimakur statlige myndigheter til å tydeliggjøre hvordan reguleringsbestemmelser etter plan- og bygningsloven kan stille konkrete krav ut fra klimahensyn.

En slik hjemmel vil utvilsomt kunne være et kraftfullt verktøy for kommunene. Blant annet vil den kunne gi et tydelig grunnlag for å stille krav i reguleringsplaner om fossil- eller utslippsfri anleggsdrift. Den vil også gi et tilsvarende grunnlag for å stille krav til materialbruk.

KS oppfordrer derfor Stortinget til å be regjeringen legge fram forslag til hjemmel i plan- og bygningsloven som gjør at kommuner kan stille klimabegrunnede krav i reguleringsplaner.

4.

Ifølge Klimakur 2030 kan det kuttes utslipp på fire millioner tonn CO2 innen 2030 fra ikke-veigående maskiner. Utslipp fra anleggsmaskiner utgjør en viktig del av dette. Regjeringen signaliserer i klimaplanen at den vil stille krav om fossilfrie offentlige anleggsplasser innen 2025 og den skal sette i gang statlige pilotprosjekter for slike anleggsplasser.

Flere kommuner har i flere år gjennomført slike prosjekter og er nå godt i gang også med krav om utslippsfri drift, som må være målet. Det er nå økende interesse i anleggsbransjen for utslippsfrie løsninger. Samtidig er bransjen avhengig av et større markedsgrunnlag for å kunne gjøre de nødvendige investeringer. Det finnes også uavklarte spørsmål om dette, først og fremst om framføring av tilstrekkelig el-kraft. Norske kommuner ligger langt fremme på dette feltet. Samtidig er dette en betydelig utslippskilde også i internasjonal sammenheng. Derfor vil det ha stor betydning om også staten vil utlyse anbud med krav utslippsfrie anleggsdrift.

KS oppfordrer derfor Stortinget om å be regjeringen legge til rette for at statlige aktører igangsetter prosjekter med utslippsfri anleggsdrift.

5.

I klimaplanen vektlegges offentlig innkjøpsmakt som en viktig driver for grønn omstilling. I Klimakur 2030 og i regjeringens lavutslippsstrategi for 2050 er også samarbeidstiltak mellom offentlige og private aktører – staten, fylker og kommuner, næringsliv, forskning og organisasjoner – løftet fram som avgjørende for å lykkes med bred klimaomstilling i samfunnet. Dette kommer dette mindre til syne i klimaplanen.

Det viktigste virkemiddelet for å sikre grønne og innovative løsninger gjennom offentlige anskaffelser finnes i partnersamarbeidet Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP). Programmet eies i dag av KS, NHO, Innovasjon Norge, Forskningsrådet og DFØ. Det har også et bredt partnerskap av kommuner, fylkeskommuner og statlige etater. Dette likestilte samarbeidet mellom kjøper, selger og virkemiddelapparatet har vist seg å ha stor effekt, og det har også har vakt internasjonal oppmerksomhet. Når vi vet at omstilling og klimakutt i stor grad er en innovasjonsutfordring, er det avgjørende for kommunesektoren å ha tilgang til slik tilrettelegging, koordinering og kompetanse.

KS oppfordrer derfor Stortinget til å vektlegge Leverandørutviklingsprogrammet som en viktig struktur å bygge på i arbeidet med å realisere ambisjonene i Klimaplan.

Oppsummering

Takk for at vi får gi innspill i høringen. Vi støtter den overordnede retningen i klimaplanen om å kutte utslippene, ikke stanse utviklingen. Norsk luftfart har behov for stabile rammevilkår som sikrer sunn konkurranse og økonomisk bærekraft – og som gir økt konkurransekraft til selskaper som går foran og tar grønne investeringsbeslutninger. For å sikre like konkuransevilkår og unngå karbonlekkasje er det avgjørende at bærekraftstandarder og nasjonale virkemidler er teknologinøytrale og i harmoni med utviklingen utenfor våre landegrenser. Regjeringens klimaplan bidrar til å skape forutsigbarhet. For å forsterke forutsigbarheten ser vi behov for betydelig økt innsats på fire områder:

1. Forenkle flytrafikken og realisere et felleseuropeisk luftrom 
2. Bygge et enkelt rammeverk for klimarelaterte skatter og avgifter som gir målbare utslippskutt
3. Utvikle målrettede virkemidler som øker produksjonen av bærekraftige drivstoff i Norge og reduserer prisdifferansen mellom bærekraftig og fossilt drivstoff
4. Innføre objektive og internasjonalt harmoniserte standarder for måling, rapportering og verifisering av faktiske klimagassutslipp

Innledning 

Norsk luftfart er svært viktig for verdiskaping og næringsliv i vårt langstrakte land. Flyet knytter familier, venner og næringsliv sammen på en rask og effektiv måte. Ifølge Avinor kunne 99,5 prosent av Norges befolkning reise til Oslo og hjem igjen i løpet av en dag i 2014. Norwegian har de siste 20 årene bidratt til en sunn konkurranse og lave priser som de fleste nordmenn har råd til. Å sikre et godt flytilbud til lave priser i hele landet gir både geografisk og sosial utjevning.

Men luftfarten kommer også med en klimakostnad som må reduseres. Norwegian har lang erfaring med å kutte utslipp. Fra 2010 til 2019 reduserte vi utslippene med 28 prosent målt i CO2 per passasjerkilometer, hovedsakelig gjennom innfasing av nye og mer drivstoffeffektive fly og mer ressurseffektiv drift. Norwegians lavprismodell med punkt-til-punkt flyvninger og lave priser fyller flysetene og gjør at utslipp per passasjer reduseres. Forretningsmodellen har bidratt til å utvikle luftfarten, både i Norge og internasjonalt.

Fremover må og skal vi gjøre enda mer. Vår forretningsplan for de neste ti årene er å bygge en mønsterbedrift innen fremtidens klimavennlige mobilitet. I september 2020 lanserte vi vår klima- og miljøstrategi, med mål og tiltak frem mot 2030 i tråd med Parisavtalen. Og i oktober 2020 overrakte vi sammen med øvrige i bransjen et veikart for en fossilfri norsk luftfart innen 2050 til samferdselsministeren. Under følger en nærmere forklaring av våre innspill.

1. Forenkle flytrafikken og realisere et felleseuropeisk luftrom

Å kutte utslippene uten å stanse utviklingen krever en økning i karbonproduktiviteten. Et godt mål for karbonproduktivitet i transportsektoren er utslipp per passasjerkilometer – altså hvor mange kilometer vi klarer å frakte en passasjer per gram karbonutslipp. Det viktigste et flyselskap gjør for å øke karbonproduktiviteten sin i dag er å investere i nye fly.

Det nest viktigste er å ta i bruk digitale virkemidler for å fly enda mer ressurseffektivt. Her har myndighetene og de som styrer europeisk luftrom et hovedansvar mht forenkling og å sikre lavest mulig utslipp. Vi etterlyser et mye sterkere engasjement fra norske myndigheter for å realisere utslippsbesparelsene fra et felleseuropeisk luftrom. Ved å gjennomføre disse tiltakene kan vi kutte flere millioner tonn CO2-utslipp allerede nå. Ved norske flyplasser er det mulig å kutte en betydelig mengde utslipp gjennom bedre innflygingstraseer.

2. Bygge et enkelt rammeverk for klimarelaterte skatter og avgifter som gir målbare utslippskutt

Videre bør den norske regjering bygge et enkelt rammeverk for klimarelaterte skatter og avgifter som gir målbare utslippskutt. FNs kvotehandelssystem for luftfarten (CORSIA) og EUs kvotehandelssystem er svært styringseffektive og rettferdige virkemidler, med liten konkurransevridning mellom flyselskaper og karbonlekkasje over landegrenser.

For å sikre forutsigbarhet og hindre utilsiktede konsekvenser bør nye endringer i særnorske klimarelaterte avgifter for luftfarten utredes nøye, i tett samråd med myndigheter på nordisk-, europeisk- og FN-nivå, samt at bransjen må konsulteres

3. Utvikle målrettede virkemidler som øker produksjonen av bærekraftige drivstoff i Norge og reduserer prisdifferansen mellom bærekraftig og fossilt drivstoff

Selv med tiltakene over vil luftfarten ha betydelige CO2-utslipp det neste tiåret, på lik linje med annen transport som går på fossilt drivstoff. Å fly på elektrisitet har et potensiale på kortere strekninger i Norge, med et godt utbygd kortbanenett og høy produksjon av fornybar strøm. Utviklingen av hydrogendrevne fly er også i sin spede start.

Teknologiutviklingen går rett vei, men det meste tyder på at den store majoriteten av flyvninger de neste to tiårene vil foregå med eksisterende teknologi og fossile jetmotorer. Norwegians moderne flyflåte kan i dag benytte opp til 50 prosent bærekraftig drivstoff. Vi kan med andre ord nå klimamålene for de neste ti årene ved å fylle betydelige mengder bærekraftig drivstoff på tankene våre.

Norge har store konkurransefortrinn når det kommer til utvikling og storskala produksjon av bærekraftig drivstoff. Vi har høyt utdannede ingeniører med lang erfaring fra oljenæringen og prosessindustrien. Og vi har store mengder naturressurser, både når det kommer til fornybar energi og resirkulerbart råmateriale. I Norwegian ønsker vi å bruke vår innkjøpsmakt til å øke produksjonen av bærekraftig drivstoff i Norge. Ved å inngå langsiktige kontrakter kan vi gjøre investeringen mer attraktiv for investorer som ønsker å satse på nye markeder. Vi er allerede i dialog med flere norske aktører.

Hovedutfordringen er at dagens markedspris for bærekraftige drivstoff er svært mye høyere enn fossilprisen, medregnet dagens norske CO2-avgift og EUs kvotepris. Ifølge våre estimater vil produksjonsprisen for bærekraftig drivstoff fortsatt være høyere enn fossilprisen i 2030, medregnet stordriftsfordeler og regjeringens karbonpris for 2030. Økt karbonpris vil derfor ikke alene gjøre det lønnsomt å ta i bruk bærekraftig drivstoff.

Regjeringen har innført et volumbasert omsetningskrav for leverandører av drivstoff på norske flyplasser. Innretningen svekker både produsentenes insentiv til å utvikle bedre produkter og flyselskapenes forhandlingsmakt. Vi mener at omsetningskrav, hvis innført, bør legges på flyselskapene og være basert på reduksjonsplikt. Som et minimum bør produsenter og leverandører pålegges å gjøre informasjon om opprinnelse og kvalitet på sine produkter åpent tilgjengelig iht internasjonalt aksepterte bærekraftsstandarder.

Den høye prisen på bærekraftig drivstoff er et resultat av lavt tilbud og høye produksjonskostnader. Tilbudet er svært begrenset, med kun èn større europeisk produsent av bærekraftig drivstoff til luftfarten. En økning i omsetningskrav for bærekraftig drivstoff uten en økning i produksjonen vil kun presse prisen enda høyere, og dermed forsterke markedssvikten ytterligere. Flere produsenter vil gi økt tilbud, økt konkurranse og lavere priser.  

4. Innføre objektive og internasjonalt harmoniserte standarder for måling, rapportering og verifisering av faktiske klimagassutslipp

For at næringslivet skal ta gode investeringsbeslutninger må vi først sammenlikne kostnadseffektivitet og avkastning på tvers av teknologier og løsninger. En grunnleggende forutsetning er derfor at vi har et felles utgangspunkt for hvordan utslipp skal telles og regnskapsføres.

Vi ser et sterkt behov for felles datainnsamling og målemetoder for utslippsfaktorer fra ulike energikilder, standardisering av regnskapsregler. Her gjenstår det mye usikkerhet og næringslivet har behov for god og tydelig veiledning. Norwegian vil gjerne fortsette dialogen for å øke forutsigbarheten på dette området fremover slik regjeringen inviterer til.  

Med vennlig hilsen

Anders Fagernæs

Bærekraftssjef   

Innspill fra Norsk Eiendom: Klimaplan for 2021-2030

Norsk Eiendom er bransjeforeningen for ca. 250 eiendomsutviklere og -forvaltere i hele landet, og er deres viktigste talerør og pådriver. Vi forvalter Eiendomssektorens veikart sammen med Grønn Byggallianse, som er en del av arbeidet med “Grønn konkurransekraft”.

Den skjulte utslippskjempen

Byggenæringen er den største fastlandsnæringen og ikke minst er vi den skjulte utslippskjempen. Elbilsatsingen lyktes fordi den satset på bestilleren (altså bilkjøperen). Eiendomsbransjen bestiller 40 % av materialene, transport til/fra byggeplasser og påvirker folks miljøvaner der de jobber, lever og bor. Det er en stor klimagevinst i grønne bygg fordi vi også skaper en snøballeffekt til resten av næringslivet og til folks liv.

Vi er glade for at vår nærings bestillermakt anerkjennes, og vi som næring skal gjøre vårt, men vi er skuffet over at regjeringen ikke legger bedre til rette og gjør klima mer lønnsomt.

Vi er positive til at:

• Det stilles klimakrav i byggteknisk forskrift (TEK).
• Dokumentasjonsforskriften og TEK skal justeres for å sikre digitalisering.
• CO2-avgiften skal bidra til omstilling i ikke-kvotepliktig sektor, ved at vi får bedre konkurransevilkår for bedrifter som velger miljøvennlige løsninger.
  
  

Fem tiltak

Norsk Eiendom har fem konkrete grep som vi savner i Klimaplanen.

1) Fossilfri byggeplass for alle

Byggeplasser er en viktig utslippskilde i mange kommuner. Vi har anbefalt at det stilles krav om fossilfri byggeplasser i flere år. Regjeringen har lovet det siden Granavolden og gjentar det i vage ordelag, men har kun konkrete planer for samferdselssektoren. Vi ber komiteen foreslå følgende:

• Stille et generelt krav som gir forutsigbarhet om fossilfri byggeplass.
• Frem til det blir et universelt krav, sikre nødvendige justeringer av plan- og bygningsloven for å tillate kommuner å stille krav om fossilfri byggeplass.

2) Grønn eiendomsskatt

Kommunen bør få lov til å bestemme om de vil gi rabatt i eiendomsskatt til miljøvennlige bygg. I Eigedomsskattelova er det en “kan unntas”- og “skal unntas”-liste. Vi ber om at det tilføyes i “kan unntas”-lista, slik at kommunen gis et verktøy. Tiltaket er provenynøytralt for staten og kan gjøres provenynøytralt lokalt gjennom innretting - for de kommunene som ønsker det. Et slikt kraftfullt insentiv som kan gjøres med et pennestrøk bør være med. I samarbeid med kommuner og næringsliv kan miljøbygg defineres nærmere gjennom forskrift og/eller veiledning. Vi kan bidra med forslag for å unngå grønnvasking. Vi ber komiteen foreslå følgende:

• Tilføye miljøbygg som formål i § 7 i Eigedomsskattelova, slik at kommunen får hjemmel til å gi insentiver for grønne bygg gjennom helt eller delvis fritak fra eiendomsskatt.

3) Fjerne dokumentavgift grunnmuren og bærende konstruksjoner

I dag er det billigere å rive alt og bygge nytt heller enn å gjenbruke grunnmur og andre bærende konstruksjoner på grunn av dokumentavgiften. Stål og betong er en klimaversting, og det bør skapes insentiver for gjenbruk. Vi ber komiteen:

• Skape insentiver for å unngå riving ved å fjerne dokumentavgift på grunnmur og andre bærende konstruksjoner.

4) Enova-midler til den skjulte utslippskjempen

På tross av at pengene til Enova har økt, er støtteordninger rettet mot   eiendom svekket. Når næringens bestillermakt endelig blir anerkjent, er det rart at de ikke vil skape noe som tilsvarer en elbilrevolusjon i vår bransje. Vi er positive til klimakrav i det nye oppdragsbrevet, men støtte til energieffektivisering er betydelig nedprioritert. De fleste bygg som står om 100 år er bygget, og det er fortsatt et betydelig klimapotensial i energieffektivisering av bygg. Vi ber komiteen:

• Gi politiske signaler til Enova om at ordningene må lages i dialog med bransjen for å sikre programmer som effektivt kan rulles ut, og at energieffektivisering ikke nedprioriteres.

5) Regelendringer for å gjøre rehabilitering og gjenbruk enklere

Norsk og europeisk regelverk hindrer gode miljøgrep i eksisterende bygg og til gjenbruk av byggevarer. Klimakrav i TEK er bra, men vi trenger flere regelendringer for å gjøre miljø lønnsomt. Da trenger vi justeringer i TEK/nasjonal veileder e.l. for å gjøre rehabilitering enklere enn å rive. I dag er det krevende å rehabilitere funksjonelle gamle bygg fordi det er vanskelig å møte kravene i byggteknisk forskrift (TEK).

Norge må også være pådriver i arbeidet med å revidere EUs byggevareforordning. Dokumentasjonen av tekniske kvaliteter ved gjenbruksmaterialer må forenkles. Et viktig praktisk hinder for ombruk av byggematerialer oppstår når det anses som omsetning selv når materialet brukes innen samme konsern, og man i tillegg må ha dokumentasjon om hvordan det er produsert. Vi ber komiteen:

• Endre TEK/lage en nasjonal veileder slik at det blir enklere å rehabilitere og unngå riving.
• Være pådriver for endring av EUs byggevareforordning.

Avslutning

Det skal lønne seg for bedrifter og forbrukere å velge miljøvennlig. Vi er glade for anerkjennelsen av bestillermakten til eiendomsbransjen, men vi mener flere tiltak må til for å sikre gode konkurransevilkår for bærekraftige løsninger.

Med vennlig hilsen

Tone Tellevik Dahl

Adm.dir. Norsk Eiendom

Innledning

Nelfo takker for anledningen til å gi våre innspill til behandlingen av  Meld. St. 13 Klimaplan for 2021– 2030 (Klimaplanen).

Nelfo støtter Klimaplanens ambisjonsnivå og mål om utslippskutt. Vi er således positive til etableringen av et utslippsbudsjett for ikke-kvotepliktige sektorer. Vi er også fornøyd med at meldingen i stor grad vektlegger mulighetene for verdiskaping og fremtidig sysselsetting som kan knyttes til realiseringen av Norges klimamål.

For at Norge skal kunne utnytte mulighetene som ligger i grønn fremtidig verdiskaping må det lønne seg å investere i klimavennlige løsninger. Således støtter vi meldingens plan om et grønt skatteskifte. Særlig viktig er det at CO2-avgiften økes betraktelig. Avgifter på utslipp fungerer som en effektiv og teknologinøytral katalysator for utslippsfrie løsninger på tvers av alle sektorer.

Vi savner dog en ytterligere konkretisering av øvrige virkemidler og rammevilkår som vil være nødvendige for å holde utslippsbudsjettet. Klimaplanen er mest konkret på rammevilkår for transport, men selv her mangler vi et strategisk rammeverk som vil sikre at vi får på plass nødvendige investeringer i elektrisk infrastruktur. Vi savner også en redegjørelse for ambisjoner knyttet til energieffektivisering og egenproduksjon av strøm sammen med potensialet for verdiskaping og sysselsetting som ligger i å levere klimaløsninger til sluttbrukermarkedet.

I det følgende utdyper vi disse to innspillene ytterligere.

Vi trenger en nasjonal elektrisk transportplan

Klimaplanen identifiserer store muligheter for utslippsreduksjoner og verdiskaping knyttet til elektrisk transport. Klimaplanen viser også til en rekke virkemidler som vil kunne bidra til at potensialet realiseres, herunder gunstige avgiftsvilkår for utslippsfrie transportløsninger, bruk av forskningsmidler, krav i offentlige anskaffelser, samt økonomisk støtte gjennom Enova.

Nelfo etterlyser imidlertid en større grad av struktur i det politiske rammeverket knyttet til elektrifisering av transportsektoren. Som Klimaplanen også refererer til, er elektrifisering av transport omtalt i mange andre offentlige planer og stortingsmeldinger. Eksempelvis er elektrisk sjøtransport et viktig tema i stortingsmeldingen om morgendagens maritime næring, Handlingsplanen for grønn skipsfart fra 2019, kommende stortingsmelding om Nasjonal transportplan (NTP) 2022–2033 og kommende stortingsmelding om langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser. Ingen av disse dokumentene evner å fange opp helheten rundt muligheter, utfordringer, mål og virkemidler tilknyttet elektrisk maritim transport. Når deler av samme tema blir behandlet i så mange ulike stortingsmeldinger og handlingsplaner, øker risikoen for at virkemiddelbruken blir uoversiktlig, uforutsigbar, usystematisk og lite målrettet. Videre risikerer vi at virkemidlene ikke alltid vil treffe de reelle barrierene, noe som kan trenere utviklingen av næringskjeder innen elektrisk transport i Norge.

Etter vår mening representerer manglende tilgang til nødvendig infrastruktur den største barrieren mot å utvikle hjemmemarkedet for elektrisk transport. Også Klimakur 2030 nevner spesielt utfordringer knyttet til manglende ladeinfrastruktur (både innen veitransport og marin sektor), samt behovet for nettinvesteringer på alle nettnivå. I likhet med Klimakur 2030 er også vi i Nelfo særlig bekymret over den lange tiden det vil ta for å få de nødvendige investeringene på plass.

Norge skal nå for aller første gang bygge ut de elektriske føringsveiene som skal betjene transportsektoren i all overskuelig fremtid. Det innebærer at det må gjøres tilgjengelig tilstrekkelig nettkapasitet, samt at alle havner og transportkorridorer gjøres ladeklare.

Infrastrukturen må på plass før eller senere dersom Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Jo tidligere vi får på plass infrastrukturen, dess bedre forutsetninger har norske bedrifter for å utvikle eksportrettede produkter og tjenester til et globalt marked.

Nelfo anbefaler derfor at Stortinget ber regjeringen utforme en nasjonal elektrisk transportplan. Et slik plan bør inneholde et nasjonalt kart for nødvendig infrastruktur til fremtidig elektrisk kysttransport og elektrisk landtransport. Planen bør også adressere kjente utfordringer tilknyttet finansiering av infrastrukturen og potensielle disinsentiver i den økonomiske reguleringen av nettforetak, herunder regler for nettariffering og anleggsbidrag.

Vi må utnytte mulighetene i som ligger i klimaløsninger hos sluttbrukerne

Nelfo mener at Klimaplanen undervurderer den potensielle utfordringen som ligger i en fremtidig anstrengt kraftbalanse. NVEs enkle langtidsanalyse av fremtidig kraftbalanse står i sterk kontrast til eksempelvis Statnetts beregninger av fremtidig kraftbehov i et fullelektrisk Norge. Ifølge Statnett vil vi få vi en økning i kraftforbruket på 30-50 TWh dersom vi skal erstatte det meste av dagens fossile energibruk med elektrisitet. Økt produksjon av kraft vil trolig utløse massive miljøinngrep og konflikter.

Nelfo er derfor skuffet over Klimaplanens manglende omtale av energieffektivisering og andre klimaløsninger hos husholdninger andre mindre energiforbrukere i sluttbrukermarkedet. Energieffektivisering, installasjon av solceller, samt installasjon av styringssystemer og batterier kan skape mange tusen arbeidsplasser både på kort og mellomlang sikt. Disse mulighetene fortjener derfor omtale i en Klimaplan som ønsker å utnytte potensialet for grønn konkurransekraft hos norske virksomheter.

Klimaplanens manglende vurderinger av potensialet i sluttbrukermarkedet står i sterk kontrast til vurderinger gjort av eksempelvis IEA og EU-kommisjonen. Vi opplever det slik at alle vestlige land, foruten Norge, setter sluttbrukerløsningene i sentrum av sine strategier for grønn omstilling og verdiskaping. I regi av EU-initativet «Green Deal» skal 35 millioner bygninger renoveres de neste 10 årene, noe som vil skape 160 000 nye grønne arbeidsplasser. I IEAs «sustainable recovery plan» (2020) viser man til energieffektivisering som den viktigste kilden til utfasing av fossile brensler i verden, med et potensial på 5,4 millioner arbeidsplasser de kommende tre årene.

I praksis opplever vi dessverre at insentivene til både solstrøm og energieffektivisering i ferd med å svekkes betydelig i Norge. Enova er i ferd med å fase ut støtten til både energieffektivisering og egenproduksjon av strøm. Samtidig har Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) foreslått nye nettariffer som reduserer insentivene i energieffektivisering ytterligere.

Nelfo anbefaler derfor at Stortinget ber regjeringen utforme en nasjonal handlingsplan for energieffektivisering. Videre anbefaler vi at Stortinget ber regjeringen revidere avtalen med Enova. Avtalen må sikre økt grad av energieffektivisering i yrkesbygg, samt at det må settes av minimum 500 millioner kroner til en rettighetsbasert ordning for energieffektivisering og egenproduksjon av strøm i husholdningene.

Vennlig hilsen

Nelfo

Andreas Strømsheim-Aamodt

Fagsjef næringspolitikk

NHO takker for anledningen til å gi våre innspill til energi- og miljøkomiteens behandling av Klimaplan for 2021-2030. NHO har vært en sterk pådriver for klimasamarbeid med EU. Vi er glade for at vi nå har fått en klimaplan som baserer seg på at Norge er en del av EUs klimarammeverk, og at vi skal gjennomføre klimaforpliktelsen for 2030 i samarbeid med EU. Dette gir forutsigbarhet og like konkurransevilkår med våre handelspartnere, og ikke minst en sterkere forpliktelse til gjennomføring. Gitt betydelig økte ambisjoner i EU både med skjerpet klimamål for 2030 og implementering av European Green Deal er imidlertid klimarammeverket under revisjon. Det innebærer at vår klimaplan må justeres tilsvarende.  

I klimaplanen legger regjeringen til grunn et mål om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene av klimagasser med 45 prosent fra 2005-2030. Målet er en overoppfyllelse av gjeldende forpliktelse overfor EU på 40 prosent, og tar noe høyde for at Norge og EU nylig har meldt inn forsterkede klimamål til FN på 50 og opp mot 55 prosent utslippskutt fra 1990-nivå innen 2030. NHO tror ikke summen av mål, tiltak og virkemidler i klimaplanen er tilstrekkelig for å nå 50-55 prosent. Vi ser behov for å styrke innsatsen ytterligere med flere virkemidler og økt samarbeid mellom myndighetene og næringslivet.

I august 2020 lanserte NHO "Neste trekk – Veikart for fremtidens næringsliv" (nho.no/tema/neste-trekk). Veikartet viser veien ut av krisen og inn i en digital, global og grønnere fremtid. En av veikartets 10 ambisjoner er å redusere CO₂-utslippene med 50 prosent fra 1990-nivå i samarbeid med EU. Dette er ambisiøst og vil kreve kraftfulle tiltak, men næringslivet står klart til å bidra. Samarbeidet med EU gir noe fleksibilitet, men uansett vil en stor del av norske kutt måtte skje i Norge gjennom utfasing av fossil energibruk, elektrifisering og bruk av biobaserte løsninger. I veikartet foreslår vi å iverksette en rekke klimatiltak som virker raskt og øker konkurransekraften (nho.no/tema/neste-trekk/politikken). Disse vil være avgjørende for at vi også realiserer mulighetene for ny jobb- og verdiskaping i fremtidens bærekraftige næringsliv. Vi håper veikartet kan være til inspirasjon for komiteens arbeid med klimaplanen.

NHO ser flere positive trekk i klimaplanen. Utslippsframskrivingen peker nå nedover, og utslippsgapet har krympet betydelig bare siden Klimakur-utredningen fra 2020. Samtidig er det usikkerhet knyttet til både framskriving av eksisterende politikk, effekten av nye tiltak og kompenserende tiltak for konkurranseutsatte bedrifter som rammes særlig hardt av økte avgifter. Utslippsframskrivingen for transportsektoren synes optimistisk, med anslag på 27 prosent nedgang i utslipp fra 2019-2030, uten nye tiltak og virkemidler. Økt CO2-avgift, krav i offentlige anbud, og omsetningskrav for biodrivstoff skal ifølge regjeringen sikre at halveringsmålet for transportsektoren innfris innen 2030. Her mener NHO det trengs flere grep. Eksempelvis bør bærekraftig biodrivstoff brukes mer målrettet til å redusere utslippene fra næringstransporten.

NHO støtter CO2-prising. Gradvis økning av CO2-avgiften til 2000 kroner per tonn CO2 i 2030 gir et langsiktig signal til berørte bransjer, og et kraftig insentiv til omstilling. Samtidig vil vi advare mot at økt pris på utslipp i Norge sammenliknet med andre land kan svekke konkurransekraften til norske virksomheter. Særlig dersom alternativene mangler eller har høy tiltakskostnad. Luftfarten, fiskeri og mindre industribedrifter utenfor kvotesystemet er eksempler på bransjer som krever ekstra oppmerksomhet og tilpasning. Vi minner om at olje- og gassbransjen, som er en del av kvotepliktig sektor, har lagt fram klimamål om å redusere sine utslipp med 40 prosent i 2030 og videre til nær null i 2050.

Vi oppfordrer til at økte inntekter fra CO2-avgiften finner veien tilbake til bedriftene i form av lettelser i andre avgifter, eller gjøres tilgjengelig for investering i utslippsreduserende tiltak. Vi er glade for at klimaplanen åpner for dette og mener miljøavtaler med CO2 -tiltaksfond er en god måte å sikre dette på, både for næringstransport, offshore, sjømatnæring og industri. NHO ber om at NOx-fondet og miljøavtalen om NOx må videreføres for en ny periode og forlenges frem til 2027. Vi er også beredt til å starte samtaler om flere miljøavtaler for å sikre tempo i måloppnåelsen.

NHO er svært glad for at regjeringen og Stortinget har gitt klarsignal til å gjennomføre CCS-satsingen Langskip. Vi gjentar budskapet om at begge fangstanleggene må tas med, både Norcem Brevik og Fortum Oslo Varme. Fortum vil gi utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor, og hjelpe oss å innfri klimaforpliktelsen for 2030. Realiseringen av Langskip må følges opp med målrettet arbeid for å rekruttere kunder til CO2 -lageret i Nordsjøen, både nye norske og europeiske fangstanlegg.

Videre er vi glade for at regjeringen har bevilget oppstartmidler til etablering av et offentlig-privat samarbeid om Grønt landtransportprogram, og at programmet er omtalt i klimaplanen sammen med Grønt skipsfartsprogram. Vi ber om at programmet følges opp med nødvendige bevilgninger.

Klimapolitikk og næringsutvikling henger tett sammen. Det er behov for å satse strategisk på verdikjeder med stort eksportpotensial. Arbeidet både med veikartet og "Norske muligheter i Grønne elektriske verdikjeder" viser at det er et stort potensial for å utvikle eksportorienterte forretningsområder som grunnlag for industriell vekst på mange områder, som havvind, hydrogen, batterier, i bioøkonomien og i maritim sektor.

Vellykket klimaomstilling krever at vi bygger videre på det som har vært en suksessoppskrift for Norge tidligere, samarbeid og partnerskap mellom myndighetene og næringslivet. Her tror vi Norge har en del å lære av Danmark (kefm.dk/klima-og-vejr/regeringens-klimapartnerskaber-og-groent-erhvervsforum). Vi må kombinere ambisiøse klimamål med ambisiøse jobbskapingsmål innenfor områder der vi har fortrinn og kompetanse. Næringslivet er klare til å samarbeide om felles mål og utfordringer i klimapolitikken fremover.

Vennlig hilsen

Næringslivets Hovedorganisasjon

Område Politikk

Mari Sundli Tveit

Direktør

Norsk Hydrogenforum (NHF) er en nasjonal bransjeforening for hydrogen som representerer store og viktige deler av industrien, transportsektoren og forsknings- og utdanningsmiljøene i Norge. NHF takker for muligheten til å komme med innspill til Klimaplanen for 2021-2030.

Hydrogen som en viktig del av løsningen - et skritt i riktig retning

Det er veldig positivt at regjeringen i Klimaplanen anerkjenner at hydrogen har et betydelig potensial til å redusere utslippene og til å skape verdier for norsk næringsliv, særlig innenfor maritim sektor, industri og tungtransport. NHF ser fram til regjeringens veikart for hydrogen som blant annet vil støtte opp under etableringen av infrastruktur. Vi mener imidlertid at klimaplanen bør gi enda tydelige føringer for utviklingen, gitt den sentrale rollen hydrogen vil spille for at målet om halvering av utslippene innen 2030 skal nås. Klimaplanen bør i så måte konkretiseres med hensyn til tiltak og virkemidler, slik at satsingen på hydrogen gir maksimal effekt i form av reduksjoner av klimagassutslipp fram mot 2030.

Positivt at det lønner seg å velge nullutslipp

Avgiftssystemet er et virkningsfullt instrument, og NHF støtter at C0₂-avgiften i perioden økes fra dagens 590 kroner til 2 000 kroner per tonn C0₂. Dette vil i større grad bidra til at det lønner seg å velge nullutslippsløsninger som hydrogen. For å gi den nødvendige forutsigbarheten for næringslivet, imøteser vi at det i Klimaplanen etterspørres en offensiv og konkret opptrappingsplan for C0₂-avgiften i statsbudsjettet for 2022. Når det gjelder transportsektoren, fremgår det i Klimaplanen at regjeringen ikke har tatt stilling til om økt CO₂-avgift bør kompenseres med redusert veibruksavgift. NHF er bekymret for at en reduksjon av veibruksavgift vil undergrave effekten av økt CO₂-avgift. Dette kan forsinke omstillingen til utslippsfri transport og føre til at målsettingene i NTP ikke nås.

Bruk av hydrogen kan eliminere store punktutslipp fra landbasert industri, og bidra til at norske bedrifter kan eksportere viktige produkter som for eksempel armeringsstål og kunstgjødsel med svært lave CO₂-fotavtrykk. I tidlig fase er det imidlertid store merkostnader ved å erstatte fossil energi. I Klimaplanen vises det til utredningen fra ekspertgruppen for differansekontrakter for utslippsreduksjoner (CCfD), der det fremkommer at det er få områder som peker seg ut som aktuelle per nå. NHF mener Norge her bør være et foregangsland, og etablere differansekontrakter for utslippsreduksjoner for hydrogenproduksjon, fangst og lagring av CO₂, samt utslippsreduserende tiltak i prosessindustrien.

Nullutslipp i flere offentlige anskaffelser

Det er veldig positivt at regjeringen løfter fram og tydeliggjør krav til nullutslipp i offentlige anskaffelser. Fylkeskommunene og en rekke kommuner går her i front og påføres en økonomisk belastning. Der er derfor viktig at klimaplanen gir føringer for økt statlig støtte både til investering og drift av utslippsfrie løsninger i en tidlig fase.

I tillegg til krav om nullutslipp ved offentlige innkjøp av personbiler og lette varebiler fra 2022 og bybusser fra 2025, bør det også stilles krav til nullutslipp for tyngre kjøretøy, slik som Oslo kommune nå gjør. Med tanke på Norges posisjon innenfor maritim næring, er det viktig at det stilles krav til lav- og nullutslipp for ferger, hurtigbåter og supplyfartøy. Hydrogenteknologiene er i rask modning og NHF ber om at kravene innføres raskt, og at det legges til rette for nullutslipp også i flere av de maritime fartøyssegmentene.

Behov for ytterligere styrking av støtteordninger

Som det påpekes i Klimaplanen for 2021-2030, er høye kostnader i en introduksjonsfase en barriere for hydrogen. NHF støtter derfor at Enovas mandat forsterkes som verktøy for å finansiere klimakutt. I tillegg til en tydeligere styringsavtale, er det imidlertid avgjørende at det allokeres betydelig midler som kan støtte opp om den reviderte styringsavtalen. Skal vi nå klimamålene for 2030, må det etableres infrastruktur for hydrogen. EUs lovgiving og direktiver sammen med Europas hydrogensatsing viser at særlig tungtransporten raskt vil ta i bruk hydrogen som drivstoff. For å sikre at transport over landegrensene kan gjøres utslippsfritt, og for å sikre norsk konkurranseevne i det europeiske markedet, er det viktig at Enova etablerer et konkret støtteprogram for hydrogenstasjoner, tilsvarende programmet for ladeinfrastruktur.   

NHF arbeidet intensivt for å få Norge med på IPCEI Hydrogen, og vi er glade for at regjeringen har besluttet å delta. Enova gjør nå en god og viktig jobb med interessekartleggingen. Det er imidlertid en utfordring at det foreløpig ikke er avsatt øremerkede midler til IPCEI. NHF er derfor bekymret for at det ikke vil være tilstrekkelig rom for å støtte gode hydrogenprosjekter som vil bidra til betydelige utslippskutt, ikke bare i Norge, men også med positive ringvirkninger gjennom synergier med europeisk næringsliv.

Selv om hydrogenteknologiene på flere områder anses som tilstrekkelig modne, er det fremdeles behov for forskning- og utviklingsprosjekter. På teknologiområdet vil det være behov for kontinuerlig forbedring av de ulike løsningene. Det er derfor ønskelig at Klimaplanen i større grad etterspør en helhetlig strategi for støtte til forskning og kompetanseutvikling gjennom Norges forskningsråds programmer. Dette er avgjørende for at Norge skal kunne beholde sitt forsprang på de områder der vi har spisskompetanse.

Oppsummert

Norsk Hydrogenforum anmoder Energi- og miljøkomiteen om å be regjeringen om:

• Å legge fram en offensiv og konkret opptrappingsplan for C0₂-avgiften i statsbudsjettet for 2022, som ikke kompenseres med redusert veibruksavgift
• Å etablere differansekontrakter for utslippsreduksjoner for hydrogenproduksjon, fangst og lagring av CO₂, samt utslippsreduserende tiltak i prosessindustrien
• Stille krav til nullutslipp i offentlige anskaffelser for tyngre kjøretøy og flere av de maritime fartøyssegmentene
• Å etablere et konkret støtteprogram for hydrogenstasjoner
• Å komme tilbake til Stortinget med øremerkede midler for IPCEI i 2022
• En helhetlig støttestrategi for forskning og kompetanseutvikling gjennom Norges forskningsråd sine programmer

Med vennlig hilsen

Norsk Hydrogenforum

Ingebjørg Telnes Wilhelmsen

Generalsekretær

ForUM er glad for klimaplanen med tydelige mål for utslippsreduksjoner fram til 2030. Vi er positive til økt CO2-avgift som vil bety mye for å få ned utslippene. Det er likevel mangler ved klimameldingen som vi vil påpeke: 

Klimaplanen må forsterke arbeidet med de andre bærekraftsmålene. Riksrevisjonen har nylig påpekt at Norge har store utfordringer med bærekraftsmål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon og mål 14 og 15 om natur. Flere av tiltakene i Klimaplanen kan være i konflikt med disse målene, som f.eks biodrivstoff, mens andre som energieffektivisering i Norge ikke er omtalt. 

Klimaplanens 2030-mål synes utilstrekkelige og oppnåelsen er usikker

Å kutte utslippene fra ikke-kvotepliktig sektor som skissert i Klimaplanen vil gi ca 15,5 millioner tonn i utslippsbudsjett for sektoren i 2030. Samlede norske utslipp skal da være under 23,2 mill tonn for å nå en 55% reduksjon i forhold til 1990. Da er det igjen 7,7 mill tonn til kvotepliktig sektor, noe som krever en reduksjon for kvotepliktige utslipp på 70% i forhold til 1990. Klimaplanen har ingen konkrete tiltak for hvordan dette skal nås, med unntak av økt CO2-avgift. 

Klimaplanen har en forventet teknologisk utvikling som premiss. Ny teknologi er nødvendig for å kutte utslipp, men teknologisk utvikling og implementering kan gå saktere enn forutsatt. Det er også viktig å anerkjenne at teknologiske løsninger kan få negative konsekvenser for menneskerettigheter og miljø i det globale sør. Det er dermed både usikkert og urettferdig å basere utslippskutt på teknologi i så stor grad som klimaplanen gjør.

Behov for sterkere tiltak i olje- og gassnæringen

Parisavtalen forutsetter at mesteparten av kjente reserver skal bli liggende og investeringene i fossil energi skal hurtig ned. Da er det ikke rom for å lete etter ukjente reserver, spesielt ikke i Arktis. Klimaplanen ser bort fra at Norge må ta større ansvar for skadevirkningene fra eksport av norsk olje og gass, og at produksjonen står for omtrent 30% av utslippene i Norge. Det er umusikalsk av Norge å gjemme seg bak forurenser-betaler prinsippet, når salg av olje og gass har gitt oss store inntekter, og mulighet til å gjøre langt mer med omstilling og klimatiltak.

Vi ber om:

• Årlige utslippsmål for alle sektorer 
• Et tallfestet klimabudsjett for at klimaeffekten av prioriteringene i statsbudsjettet er i tråd med klimaplanens sektorvise utslippsmål
• En tydeliggjøring av at ved Klimaplanens mål for ikke-kvotepliktig sektor, må kvotepliktig sektor kutte med 70%.
• Samskriving av klimaplanen med en strategi for hvordan Norge blir et nullutslippssamfunn i 2050 
• En plan for kutt i kvotepliktig sektor som en del av klimaplanen, slik at denne blir helhetlig
• Eksporterte utslipp fra norsk olje- og gasseksport bør synliggjøres i utslippsregnskapet 
• En omstillingsavgift for olje og gass for å redusere økonomisk klimarisiko og vri omstillingen til nye grønne næringer
• Et initiativ til en avtale mellom olje- og gassproduserende land om frivillig redusert produksjon og eksport som et supplement til Parisavtalen, for å forhindre karbonlekkasje ved ensidig kutt i produksjonen. Norge må gå foran ved å kutte i sin produksjon.

Energieffektivisering og sirkulærøkonomi

IPCCs 1,5 graders rapport understreker nødvendigheten av energieffektivisering, men energieffektivisering nevnes ikke i planen. En Twh energi spart er den mest klima- og miljøvennlige energiformen.

For å kutte klimagassutslipp med 50-55% innen 2030, trenger vi virkemidler for mindre forbruk. Forbruket må baseres på mindre bruk og kast. Circularity Gap Report Norway viser at Norsk økonomi er bare 2,4% sirkulær. Dette er en viktig indikator på hvordan vi i Norge forbruker fornybare og ikke-fornybare ressurser, og henger sammen med energieffektivisering og klimafotavtrykk. Sirkulærøkonomien skaper også nye arbeidsplasser. 

Vi ber om:

• Tiltak for energieffektivisering med økte midler til Enova og andre tilskuddsordninger
• En satsing på delings- og bytteøkonomi og at hele økonomien blir gjennomsyret av sirkulærøkonomiske prinsipper 
• En avgiftspolitikk som vrir forbruket bort fra unødvendig materielt forbruk og som stimulerer til reparasjon og gjenbruk

Meldingen hopper over vanskelige transportspørsmål 

Transportsektoren står for 25 prosent av klimagassutslippene. Utbygging av mer vei gir økt bilbruk, samtidig som nye motorveier gir omfattende nedbygging av natur og matjord med karbontap og skader på natur, landskap og rekreasjon. Det står lite om jernbanesatsing, og ingenting om planen om en ny rullebane på Gardermoen.

Vi ber om å:

• Tydeliggjøre satsingen på jernbanen
• Ta avstand fra planen om en ny rullebane på Gardermoen
• Integrere klima- og miljømål i NTP
• Legge kapasitetsøkende veiprosjekter på is

Naturlig karbonlagring

Globalt bindes over halvparten av menneskeskapte klimautslipp opp i naturen hvert år. Norge har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet av verdens landområder (NINA 2020). Bevaring og restaurering av karbonrike økosystemer som fjellområder, våtmark, skog, åpent lavland og tareskoger er viktige bidrag til å bevare og styrke naturens evne til å lagre karbon og begrense global oppvarming. Likevel mangler klimaplanen helhetlige tiltak for dette. Det samme gjelder karbonlager i jordsmonnet i skog, som utgjør 80% av karbonlageret i boreale skoger.

Vi ber om:

• Et klimamål om økt naturlig karbonlagring i økosystemer, samt en egen strategi for å følge opp målet i sektorer med arealforvaltning, tiltak i skog- og jordbruk og restaurering av natur 
• En styrking av beslutningsgrunnlaget for en slik strategi ved en Naturkur, hvor aktuelle tiltak og virkemidler for økt naturlig karbonlagring også sikrer naturmangfoldet
• En naturavgift på utbygginger for å begrense nedbygging av naturlige karbonlagre, der inntektene går til å restaurere samme type natur som det som blir beslaglagt
• Økte midler, forsterket lovverk for vern av naturlige karbonlagre og økte insentiver for tiltak som bygger karbonlagre i jord og i havet

Et klimatilpasset jordbruk

Klimaplanen er basert på at utslippskutt av klimagasser i landbrukssektoren skal skje gjennom jordbruksforhandlingene. 

Vi ber om å: 

• Sette et klart mål om redusert bruk av fossilt drivstoff og andre ikke-fornybare innsatsfaktorer som mineralgjødsel 
• Fremme tiltak som øker karbonbinding i jord gjennom ulike støtteordninger, og sikre at karbonbinding i jord blir kvantifisert og inkludert i klimaregnskapet
• Sette inn tiltak som reduserer import av fôrråstoffer som fører til avskoging og tap av karbon og naturmangfold, bla. i Brasil. Lage et klimaregnskap som inkluderer importerte fôrråstoffer for å synliggjøre effekten av å produsere dette i Norge
• Fjerne kommunenes mulighet til å gi dispensasjon fra forbudet mot nydyrking av myr 

Staten må stille tydeligere krav til kommunene ved økte krav til rapportering, integrering av klimahensyn, og økt juridisk handlingsrom (ref. Klimakur). 

Vi ber om at regjeringen setter i gang en prosess for å få på plass en en klimalov for kommunene, bygd på samme lest som dagens klimalov. 

Loven bør omfatte:

• Tydeliggjøring av kommunenes ansvar for klimakutt
• Klimastrategier og klimabudsjetter som sikrer utslippsreduksjon i tråd med klimamålene
• Klimarapportering som viser hvordan kommunen leverer på kravene i klimaloven
• Krav om at alle større beslutninger må vurderes i forhold til klimaeffekt
• Statsforvalteren og Miljødirektoratet skal følge opp kommunenes innsats

Internasjonale tiltak

Norges ansvar for å kutte klimagassutslipp er langt større enn det vi kan kutte nasjonalt. Parisavtalen forplikter oss i tillegg til å støtte klimatiltak i utviklingsland og kan ikke nås uten omfattende internasjonale tiltak fra rike land som Norge. Dette perspektivet savnes i klimameldingen. 

Vi ber om at:

• Regjeringen fremlegger en egen stortingsmelding om norsk klimafinansiering med en forpliktende opptrappingsplan.

Sist men ikke minst vil ForUM minne om at barn har et stort klimaengasjement og at Klimaplanen bør tilgjengeliggjøres for barn og unge. 

                                                                                                                                 Oslo, 28. januar 2021

Til høring om Klimameldingen
Norges Bygdekvinnelags innspill til Meld. St. 13 (2020-2021):
Klimaplan for 2021-2030

Norges Bygdekvinnelag mener det fins mange gode betraktninger og formuleringer i forslaget til klimaplan for 2021-2030, men at det trengs flere konkrete tiltak for å få til en bærekraftig matproduksjon fra jord til bord. Vi mener at både matjorda og forbrukerne trenger å spille en viktigere rolle i planen.

Bærekraftig matproduksjon og forbruk = best mulig bruk av norske ressurser
Gjennom en bærekraftig matproduksjon og forbruk, forvalter og bruker vi ressursene på en så god måte som mulig langs hele verdikjeden, fra maten dyrkes i jorda til den havner på tallerkenen hos forbrukeren. Det handler ikke bare om hva slags mat vi skal spise, men hvor og hvordan denne maten er produsert. Klimameldingen fokuserer mye på det første, og lite på det siste.

I et globalt perspektiv har vi et ansvar for å bruke de ressursene vi har i Norge så godt som mulig. Alle land må ta ansvar for å produsere mat til egen befolkning. Det er ikke klimavennlig å importere store deler av den maten vi kan produsere selv, eller være avhengig av fôr fra andre land når vi kan bruke våre egne beiteressurser. Det er heller ikke ressurseffektivt å fôre dyr med mat som kunne gått direkte til mennesker. Vi har et betydelig potensial for å øke matproduksjonen på egne, miljøvennlige og kortreiste ressurser. Eksempler på dette er økt grønnsaksproduksjon, økt bruk av utmarksbeite, og økt produksjon av bygg til mat.

Den beste måten å kutte utslipp fra matproduksjonen på, er ved å utnytte de ressursene vi allerede har produsert på en bedre måte. Matsvinn bidrar til store klimagassutslipp, og vi sløser med ressurser og energi når sunn og helt spiselig mat blir kastet i husholdningen, eller aldri når butikkhyllene på grunn av krav til norsk standard som for eksempel utseende, og som derfor ender opp som avfall eller dyrefôr.

Forbrukerne må med på laget
Det er forbrukerne som til syvende og sist skal spise maten, og derfor må også forbrukerne spille en stor rolle i klimaplanen. Forbrukerne må få informasjon om de miljømessige fordelene ved å velge for eksempel norsk bygg framfor langreist ris og pasta, hvorfor det er bra for miljøet at vi spiser norske grønnsaker i sesong og ellers som frossen vare, og hvordan vi kan nyttiggjøre oss flere deler av slaktet. En spørreundersøkelse gjort på oppdrag fra Norges Bygdekvinnelag viser at ungdom og unge voksne er svært positive til å bruke flere deler av dyret i matlagingen. Men for kunne ta gode valg, trenger man både kunnskap og mulighet til å velge bærekraftig. Å fremme de norske kostholdsrådene vi har i dag er en god plan fra regjeringen, og vi er glade for at undervisningsopplegg for barn og unge skal vektlegges. I et slikt opplegg bør kunnskap om hvor maten kommer fra, bruk av lokale råvarer, matkultur og praktisk matkunnskap, være en naturlig del av pensum.

Matjord må inn i klimaplanen
Matproduksjon og matjord bidrar til klimagassutslipp, men matjorda bidra også til et betydelig opptak av CO2. Som det nevnes i meldingen, kan man utlikne nivået av årlige CO2-utslipp til atmosfæren ved å satse på gode rutiner i jordbruket som øker karboninnholdet i jorda. Dette vil ikke bare motvirke klimagassutslipp, men vil også gi økte avlinger og bedre klimatilpasning. Med andre ord har vern og satsing på matjord et svært stort potensial, et potensial som understrekes av Norges tilslutning til det globale Fire promille-initiativet.

Klimameldingen har et eget kapittel som omhandler virkemidler for karbonfangst i skog, men virkemidler for satsingen på karbonfangst i jord blir ikke synliggjort. Vi trenger langt flere og sterkere virkemidler i verktøyboksen for å stimulere til karbonlagring i dyrket jord og beite. Når klimameldingen i stor grad synliggjør biologiske utslipp fra jordbruket, men ikke det biologiske opptaket som finner sted i jorda, blir virkeligheten  skjevt framstilt.

Finansiering
Norges Bygdekvinnelag mener at tiltak for en bærekraftig matproduksjon og forbruk må få en større rolle i Norges omstillingsplan mot et klimavennlig samfunn. Dette krever en omfattende plan med ambisiøse og tydelige virkemidler innenfor hele verdikjeden for mat fra jord til bord, og inkludere både forbrukere, produksjonsleddet, omsetningsleddene og arealforvaltningen. «Landbrukets klimaplan» og jordbruksavtalen kan ikke finansiere dette alene, men må sees i sammenheng med den øvrige norske innsatsen for klima og miljø.

Norges Bygdekvinnelag mener at klimameldingen må:

• Synliggjøre at bærekraftig mat forutsetter en bedre utnyttelse av norske ressurser langs hele verdikjeden
• Ha forbrukerne i fokus og legge fram tiltak som bedrer deres kunnskap om fordelene ved norske, bærekraftige råvarer og utnytting av alle ressursene
• Ha som mål at nordmenn i tillegg til å spise mat i tråd med kostholdsrådene fra Helsedirektoratet, også spiser på en måte som er i tråd med best mulig bruk av norske ressurser
• Ha som mål at staten vil gå foran med et godt eksempel ved å kjøpe sunn, bærekraftig mat produsert i Norge og på norske ressurser.
• Synliggjøre biologiske opptak fra jordbruket på lik linje med biologiske utslipp
• Legge like stor vekt på CO2-opptak fra jord som CO2-opptak fra skog
• Legge fram en tydelig plan med tiltak og friske midler for å stimulere til økt opptak av CO2 i jord.
• Det nasjonale jordvernet må styrkes, med mål om en nullvisjon for nedbygging av dyrka og dyrkbar mark.
• Stille krav til tydelig merking av hvor maten er produsert slik at forbrukerne kan ta informerte valg
• Legge fram en tiltakspakke for å tilrettelegge for økt bruk av norske beiteressurser

Elektronisk godkjent, uten underskrift

Jorun Henriksen                                                                 Cesilie Aurbakken
Leder, Norges Bygdekvinnelag                                         Generalsekretær, Norges Bygdekvinnelag

Det er avgjørende at Regjeringen velger å øke CO₂-avgiften frem mot 2030, slik at vi er et steg i riktig retning for å gjøre det dyrt å skade miljøet. Likevel fremstår klimaplanen i stor grad som en idéskisse, heller enn en handlingsplan. Det vises til ulike uavhengige initiativ til gode måter å kutte klimagassutslipp på, men Regjeringen er nødt til å integrere disse i en helhetlig klimapolitikk som trengs for å kunne oppnå våre klimamål. Mye blir opp til forbrukeren i en verden der vi trenger systemendring.

Utilstrekkelighet
Som det står spesifisert i klimaplanen må verden være klimanøytral i 2050. Dette følger ikke Norge ved å ha mål om å kutte 90-95% utslipp innen 2050.

Norge har sendt inn et mål til FN om å kutte 55% av utslippene våre, sammenlignet med 1990-nivå, innen 2030. Slik som klimameldingen er nå, er den ikke dekkende; den tar utgangspunkt i et utslippskutt på 45% innen 2030 sammenlignet med 2005-nivå i ikke-kvotepliktig sektor. 

Norge må:

• sette som mål å bli et nullutslippssamfunn innen minimum 2050
• sørge for at klimameldingen forholder seg til 55% utslippskutt sammenlignet med 1990-nivå, som er det målet vi har sendt inn til FN
• inkludere et mål og en plan for kvotepliktig sektor
• sørge for at utslippskuttene må skje i Norge
• sørge for at planen reflekterer det overordnede målet om at vi skal være et nullutslippssamfunn i 2050

Olje og energi
Klimameldingen legger frem hvordan Norsk olje- og gassindustri skal redusere utslippene med 50 prosent innen 2030. Planen for reduksjon i Norsk oljesektor mangler internasjonal kontekst. Reduksjon i produksjonen er vel så bra, men det neglisjerer faktumet at eksportert olje fører til utslipp i andre land når det forbrukes. 

Punkt 2.2 i klimaplanen peker på at Norges innsats i klimaarbeidet står i en global sammenheng for å nå 1,5-gradersmålet verden er enige om gjennom Parisavtalen. Norge skal både kutte hjemme og bidra med økonomisk støtte til utviklingsland for å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringer, for å implementere paragraf 9.5 i Parisavtalen. Ut ifra hvor mye FNs klimapanel i 1,5-gradersrapporten legger frem at atmosfæren tåler, må omtrent 80% av oljereserver i verden forbli i bakken. Norge viser seg som en dobbeltsidig aktør gjennom å bidra med milliarder årlig til utslippskutt samtidig som vi investerer milliarder av skattepenger i oljenæringen. På det tidspunktet verden slutter å være oljeavhengig vil hundretusenvis av arbeidstakere stå uten jobb og staten har kastet bort milliarder på en en næring som har gått ut på dato, i stede for å ha skapt jobber for fremtiden. Norge bidrar aktivt til å bruke større oljereserver enn verden kan tåle. Norge må lage en samstemt plan for klimaarbeidet som ikke saboterer vårt eget klimaprosjekt.

Norge må:

• sette en sluttdato for produksjon av olje
• avvikle leterefusjonsordningen umiddelbart
• Inkludere eksporterte utslipp fra norsk olje- og gasseksport i utslippsregnskapet
• investere i grønne jobber for fremtiden

Transport

Det er helt avgjørende å omstille transportsektoren for å nå våre klimamål. I dag er det ofte både enklere og billigere å reise med fossildrevne kjøretøy, som fly, og fossilbil, enn å reise kollektivt med buss, tog eller å kjøre elbil. Utfordringen er særlig gjeldende i distriktet.

Norge må:

• Sørge for særlig utbygging og oppskalering av ladeinfrastruktur i distriktet
• Sørge for at det alltid vil være billigere å ta tog eller buss enn fly
• Sette opp flere bussavganger slik at kollektivtransport blir et reelt alternativ for forflytning i distriktet. 

Naturlig karbonlagring
Naturlig karbonlagring binder mer enn halvparten av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Norge har store områder skog, myrer og fjellområder som fungerer som en slik karbonlagring. Bevaring og restaurering av disse vil være viktig for å begrense den globale oppvarmingen, men dette er noe klimaplanen mangler helhetlige tiltak for.

Norge må:

• lage et mål og deretter en strategi for tiltak som bidrar til å bevare og øke den naturlige karbonlagringen, noe som også er viktig for å bevare naturmangfoldet.
• sikre myrområder ber vi om at kommuner ikke har mulighet til å gi dispensasjon fra forbudet om nydyrking av myr.

• få på plass en konkret strategi for å hindre nedbygging av myr som må innebære et forbud mot utbygging av vei, hyttetomter eller annet på myrområder.

Økt bruk av norske fôrressurser

Det er viktig at klimameldingen legger opp til å øke bruken av norske forressurser. For å oppnå dette trengs det konkrete rammer og insentivordninger for å skape forutsigbarhet for bonden.

Norge må:

• Innføre tiltak som begrenser import av fôrråstoffer som er produsert på bekostning av sårbare regnskogsområder og biologisk mangfold. Soya som kan knyttes til avskoging av regnskogen må forbys.
• Sørge for at det er økonomisk gunstig for norske bønder å benytte seg av utmarksbeite framfor importerte fôrressurser.

Redusert kjøttproduksjon

Klimameldinga vektlegger samsvaret mellom et klimavennlig kosthold og et sunt kosthold i tråd med Helsedirektoratets kostråd. Dette innebærer et lavere inntak av rødt kjøtt. Mindre forbruk av rødt kjøtt er et av Regjeringens tiltak for utslippskutt i jordbruket. For å endre forbruks- og kostholdsvaner hos folket, trengs det økonomiske virkemidler som gjør det attraktivt for forbrukeren å velge mer klimavennlig. Det er også viktig å gjøre det enklere for bønder å produsere klimavennlige matvarer. Klimakur 2030 anslår at nedtrapping i produksjonen av rødt kjøtt vil stå for et kutt på 2.9 tonn CO₂. Samtidig går i dag 96% av landbrukssubsidiene til kjøttproduksjon. 

Norge må:

• Flytte subsidier i landbruket bort fra kjøttproduksjon og over i mer klimavennlige matvarer.
• Gjøre en ny vurdering av anbefalt mengde kjøtt i kostholdet, som i større grad tar hensyn til kostholdets klimaeffekt, og la oss inspirere av for eksempel Danmarks råd om 350g rødt og hvitt kjøtt i uka, 50g om dagen.

Redusert matsvinn

Store klimagassutslipp er knyttet til produksjon av matvarer som systematisk blir kastet. Klimameldingen trekker frem gode initiativer som på ulike måter distribuerer og gjør bruk av feilproduserte matvarer eller mat utgått på dato. For å få slutt på matsvinn må vi systematisk legge til rette for at dette blir enklere for flere.

Norge må:

• Innføre en matkastelov som pålegger matbutikker, restauranter og serveringssteder å redistribuere spiselig mat.
• Gi fritak for alle avgifter på mat som kan gis bort til veldedige formål

Det pågående smitteutbruddet og håndteringen av dette har ført til at vi ikke har hatt anledning til å gjennomgå klimaplan for 2021 – 2030 i detalj. Dette høringsinnspillet vil derfor i hovedsak belyse organisasjonens synspunkter på virkemiddelbruk på et overordnet nivå.

Et av Norges Lastebileier-Forbund (NLF) sine strategiske mål er bærekraftig transport. Vi stiller oss bak myndighetenes mål om kutt i klimautslipp, og ønsker å bidra til å nå disse.

Teknologinøytrale og modne grønne løsninger

For oss er det viktig at de politiske målsettingene om innfasing av nullutslippsteknologi i transportnæringen er teknologinøytrale. I vår næring finnes en hel rekke ulike bransjer med ulike behov. Likevel opplever vi i stor grad at kun to teknologier blir løftet fram som løsningen på å oppnå store utslippskutt: Batteri- og hydrogenelektriske lastebiler. Det virker å være en oppfatning at disse teknologiene allerede er tilgjengelige for tungtransporten, og at det kun handler om investeringsvilje. Dette er ikke tilfellet. Riktignok kan enkelte lokale transporter løses med bruk av batterielektriske lastebiler i dag, men denne teknologien er fremdeles utilgjengelig for de aller fleste segmenter i vår næring. Før vi kommer dit må tre viktige faktorer oppnås:

Teknologisk modenhet

• I dag finnes det noen få batterielektriske lastebiler kommersielt tilgjengelig. Bruksområdet på disse er begrenset til korte lokale transporter, og innlagte ladepunkter må benyttes gjennom dagen. Hydrogenelektriske lastebiler er fremdeles på førsøksstadiet, og er ikke kommersielt tilgjengelig. Først når lastebilprodusentene tilbyr ulike kjøretøymodeller tilpasset de ulike segmentene i vår næring, er den teknologiske modenheten kommet langt nok til at dette er et faktisk alternativ.

 Driftsmessig modenhet

• Selv om dagens batterielektriske lastebiler kan fungere i enkelte sammenhenger, er det fremdeles knyttet stor usikkerhet til driftssikkerheten. Norsk transportnæring er dominert av små og mellomstore bedrifter med 2- 5 lastebiler og svært lave driftsmarginer. Dermed er det for de fleste knyttet en enorm risiko til å investere i ny, uprøvd teknologi. Dersom disse bedriftene opplever langvarig driftsstans i kun ett av kjøretøyene, vil det få enorme konsekvenser. Inntil disse utfordringene er løst vil det for de fleste være uaktuelt å gjøre investeringer i slik teknologi.

 Økonomisk modenhet

• Innkjøpspris på en batterielektrisk lastebil sammenlignet med en konvensjonell lastebil er i dag om lag tre ganger så høy. Etter all sannsynlighet vil dette regnestykket være likelydende når hydrogenelektriske lastebiler blir introdusert i markedet. I tillegg vil restverdien på en førstegenerasjons batteri-/hydrogenelektrisk lastebil sannsynligvis være lik null når denne er ferdig nedbetalt. Dagens støtteordninger er ikke i nærheten av å kompensere for dette.

Det er vanskelig å spå hvor fort teknologiutviklingen innen tungbil går. Men lite tyder på at vi innen overskuelig framtid vil få nullutslippslastebiler som kan brukes i langtransport eller som er like effektive som konvensjonelle lastebiler i f.eks. bygg og anlegg og massetransport. Utviklingen er også svært avhengig av om andre land er like ambisiøse. Norge er et marginalt marked for lastebilprodusentene, og det er lite trolig at de er villige til å bruke enorme summer på utvikling av kjøretøy spesifikt tilpasset norske ambisjoner. I tillegg vil det kreve en enorm utbygging av lade- og fyllestruktur i forkant dersom batteri- og hydrogenelektriske lastebiler skal kunne fases raskt inn når disse er tilgjengelige. De europeiske lastebilprodusentene erklærte nylig at de vil fase ut biler med forbrenningsmotorer i 2040, i stedet for 2050 som de tidligere la opp til. Selv om dette er et signal om at ny teknologi vil bli tilgjengelig, er det også et tydelig signal om at produsentene ikke forventer at dieseldrevet tungtransport kan fases ut før etter 2040.

NLF mener at ambisjonene om overgang til grønne løsninger innen tungtransporten ikke henger sammen med teknologiutviklingen, og vi er tvilende til om de ambisiøse nasjonale (NTP) og lokale målsettingene (for eksempel Oslo) er oppnåelige.

Biodrivstoff

Vi opplever at gode lavutslippsalternativer, som biogass og bruk av avansert biodiesel, i mer eller mindre grad har blitt tatt ut av likningen når utslippskutt diskuteres. I 2019 kuttet norsk transportsektor CO₂-utslippene med 1,3 millioner tonn gjennom bruk av fornybart, flytende drivstoff. Dette tilsvarer fire ganger så stor reduksjon som elbilflåten bidro med. Tungtransporten alene fylte samme år om lag 200 millioner liter biodrivstoff på tankene sine, noe som bidro til en reduksjon på 500.000 tonn CO₂. Vi mener disse alternativene også må få spille en viktig rolle i arbeidet med å kutte klimautslippene fram mot 2030. Spesielt må dette gjelde for tungtransporten, som inntil videre ikke har andre alternativ.

CO2-avgiften – uheldige konsekvenser

Vi er på bakgrunn av dette bekymret for at den foreslåtte økningen i CO₂-avgiften isolert sett kan føre til karbonlekkasje til andre europeiske land. Selv om avgiftsøkningen blir fulgt av gode støtteordninger vil det ikke hjelpe, dersom det reelt sett ikke finnes nullutslippsteknologi å få investeringsstøtte til. I verst fall kan resultatet bli at norske transportbedrifter prises ut av konkurransen, og at transportoppdragene i større grad enn i dag blir utført av utenlandske transportselskaper. Disse vil operere under et helt annet avgiftsnivå enn norske transportbedrifter, og dermed få store fordeler i konkurransen. Vi vil minne om at den norske lastebilparken er en av verdens mest moderne og utslippsvennlige. Blant NLFs medlemmer blir nå over 9 av 10 kjørte kilometer utført med en Euro VI-bil, som nærmest har eliminert lokale utslipp. Denne motorteknologien bidrar også lavere CO₂-utslipp sammenlignet med eldre lastebiler gjennom mer effektiv forbrenning. En særnorsk CO₂-avgift vil dermed kunne føre til at andelen utenlandske vogntog på norske veier, med drivstoff kjøpt i utlandet, vil øke betydelig. Det samme vil CO₂-utslippene fordi utenlandske vogntog i gjennomsnitt er eldre enn de norske.

Nullutslippssoner

NLF er skeptisk til klimanytten av nullutslippssoner i byene før teknologien er mer moden. I dagens situasjon måtte dette enten innebære å skille på type drivstoff, eller at en konvensjonell lastebil blir tvunget til å kjøre en omvei rundt byen for at lasten skal flyttes over til et nullutslippskjøretøy, som så kjører tilbake til bysentrum. Et skille på type drivstoff vil være nærmest umulig å kontrollere, og den sistnevnte løsningen vil kunne medføre høyere klimautslipp i tillegg til en rekke praktiske og økonomiske utfordringer.

Grønt Landtransportprogram

Vi vil til slutt vise til vår deltagelse i prosjektet Grønt Landtransportprogram. Prosjektet har som formål å stimulere til et bredt teknologiskifte i transportsektoren og bidra til realisering av vedtatte nasjonale klimamål. Prosjektet skal samle verdikjeden, dele kunnskap, utvikle verktøy, bistå myndighetene i utforming av rammebetingelser, motivere til grønne valg og stimulere til verdiskaping og næringsutvikling. Prosjektet skal arbeide for at virksomheter i Norge gjennomfører utslippsreduserende tiltak i landtransporten raskt og kostnadseffektivt. Et av programmets formål er å bistå myndighetene med å utarbeide rammebetingelser som bidrar til det grønne skiftet i næringslivets transporter og at utslippene reduseres på en samfunnsøkonomisk effektiv måte. Vi håper myndighetene ser nytten av dette programmet, og aktivt innhenter kunnskap derfra i utarbeidelsen av tiltak.

Programmet fikk i desember 2020 en oppstartbevilgning på 1 million kroner, og vi håper at dette følges opp i RNB for 2021 og at det får plass i statsbudsjettet fra 2022.

Industri Energi støtter opp om de forpliktelsene Norge har for å gjennomføre utslippsreduksjon slik at vi bidrar til å begrense den globale temperaturstigningen i tråd med Parisavtalen.

Forbundet er tilfreds med at klimaplanen legger opp til omfattende utslippskutt i alle sektorer basert på grønn omstilling. Dette er i tråd med industriens egne mål om utslippskutt med økning i verdiskapingen.

Det såkalte grønne skiftet skjer hver eneste dag i norsk næringsliv. Vår utgangspunkt er endringene og viljen til endring som finnes i landindustrien og olje- og gassindustrien. Våre medlemmer og tillitsvalgte bidrar til denne omstillingen ved blant annet ved å ta i bruk nye teknologier, energisparende prosesser, organisasjons- og arbeidsendringer, mm.

Våre medlemmer produserer verdens reneste varer med ren kraft og energi, og vår offshore olje- og gassvirksomhet er i toppsjiktet når det gjelder sikker og effektiv klima- og miljøvennlig produksjon. Flyttes virksomhetene ut av landet, mister vi denne muligheten. Industri Energi mener at alle klimatiltak må ha en reell positiv klimaeffekt i en global kontekst. Enten direkte gjennom utslippskutt, eller mer indirekte gjennom teknologiutvikling. Tiltak som iverksettes må vurderes mot eventuell karbonlekkasje og redegjøre for globale virkninger.

Industri Energi oppfordrer partiene om å fremforhandle et bredt forlik om klimapolitikken i Stortinget. Et forlik som sikrer et grønt skifte med flere nye jobber og økt eksport. En forutsetting for at det tas investeringsbeslutninger til et grønt skifte i næringslivet er at det er forutsigbarhet i klimapolitikken.

Det norske virkemiddelapparatet og EUs virkemidler må virke sammen og forsterke hverandre. Forbundet vil fremheve at utslippsreduksjoner gjennom avtaler mellom myndigheter og industrien har vist seg å være et svært styringseffektivt virkemiddel. Vi trenger målrettede tiltak som gir stor klimaeffekt i Norge og globalt, og som samtidig bygger/sikrer lønnsomme eksportarbeidsplasser.

Derfor vil vi som et utgangspunkt peke på de forskjellige vegkart og klimamål næringene selv har utarbeidet, som eksempel «Veikart for prosessindustrien» og «Veikart for norsk sokkel». Disse veikartene og målsetningene er et resultat av partsammensatt arbeid. Derfor peker vi også på viktigheten av godt partsamarbeid på alle nivå, det vil være helt nødvendig for å komme frem til riktige planer, virkemidler, tiltak og målsetninger.

Med klimaplanens hovedsatsing på å øke CO2-avgiften til 2000 kroner er det samtidig viktig at en økning av CO2-avgiften skjer gradvis og at staten bidrar som risikoavlaster gjennom virkemiddelapparatet og anskaffelser til å drive utviklingen. CO2 avgiften bør ikke overstige kvoteprisen og inntekter fra CO2 avgifter bør brukes til utvikling og investeringer som skal til for å nå klimamål og da bør et CO2 fond vurderes.

Industri Energi er glad for at det ble tatt investeringsbeslutning knyttet til karbonfangst og -lagring (CCS) før jul. Uten CCS er det urealistisk å nå målene i Parisavtalen. Norsk prosessindustri har punktutslipp fra Lista i sør til Hammerfest i nord. Neste fase av CCS-prosjekter bør starte opp, slik Klimakur også legger opp til. En offensiv satsing på CCS som inkluderer Fortum Oslo Varmes energigjenvinningsanlegg på Klemetsrud samt punktutslipp vil de neste årene bli et viktig klimatiltak, lagringsinfrastrukturen er avgjørende å få på plass først, samt et forpliktende samarbeid mellom næringsliv og stat videreføres.

Klimautfordringen gir nye industrielle muligheter. Økt ressursknapphet og fokus på gjenvinning har aktualisert sirkulærøkonomien stadig mer. Når vi går inn i sirkulærøkonomien blir fokus på effektiv ressursutnyttelse, produktdesign og gjenvinning stadig viktigere. Industri Energi mener myndighetene må ha et økt fokus på gjenvinning som en industriell mulighet. De som setter seg i førersetet på dette området vil komme til å ha et konkurransefortrinn. Forbundet har store forventninger til den nasjonale strategien for sirkulærøkonomi som er lovet lagt frem i løpet av våren 2021

Enova skal stimulere til og løfte fram utvikling av teknologier og produksjon i Norge som kan ha en global utslippsreduserende effekt. I mandatet er risikoavlastning for tiltak i kvotepliktig sektor som tar i bruk tilgjengelig teknologi nedprioritert. Dette gjør det vanskeligere å få gjennomført smarte klimatiltak som gir rask effekt, samtidig som det styrker norsk industris konkurranseevne. Tilskudd og annen risikoavlastning må stimulere til kvalitet og seriøsitet i arbeidslivet.

Norge må i større grad få gevinster av å investere i forskning, innovasjon, test og piloter. Da må vi ha nye virkemidler som bidrar til at vi får realisert de store industriprosjektene i Norge. Her er det mye å lære av den tilnærmingen EU velger for oppfølging av Green Deal og ikke minst hvordan vi selv har bygget en verdensledende olje- og gassnæring. Konkrete mål og tiltak for industriell verdiskaping i sektorer hvor Norge har særlige komparative fortrinn må følges av målrettede virkemidler for å sikre realisering av verdiskapingspotensialet.

I EU tas det nå i bruk offentlig-privat samarbeid på område etter område, blant annet i form av såkalte IPCEI-samarbeid. Norge bør delta i IPCEI-samarbeid hvor vi har særlige forutsetninger for å lykkes, slik som hydrogen, lavkarbonindustri og CCS. Bruk av differansekontrakter for ny kraftproduksjon og CO2 tiltak, kombinert med kvalitetskrav, krav til HMS og ringvirkninger vil gi forutsigbarhet og sette fart i investeringene for å bygge nye lønnsomme verdikjeder i Norge.

Norsk industri er verdensledende på klima- og miljøteknologi, at industriproduksjon foregår i Norge er i seg selv med på å redusere verdens klimagassutslipp. Fra prosessindustrien har utslippene av klimagasser blitt redusert med mer enn 40 % siden 1990, samtidig som produksjonen har økt med nær 40 %. Produksjon av olje- og gass på norsk sokkel har blant verdens laveste utslipp.

Norsk industri er en del av klimaløsningen. Vi mener en industripolitikk som sikter på å øke produksjonen i Norge, også er god klimapolitikk. Industrien må derfor gis rammevilkår som legger til rette for vekst i norsk industriproduksjon.

Både produkter og klimatiltak bør vurderes i et livssyklusperspektiv for å bidra til faktabaserte beslutninger.

Uno-X Energi er Norges nest største aktør på veidrivstoff med energistasjonskjedene Uno-X, YX, YX 7-Eleven og YX Truck. Vår ambisjon er å selge bare fornybar energi innen 2040. Vi takker for muligheten til å komme med innspill til Klimaplan 2021 - 2030.

Elbilpolitikken er viktig i omstillingen mot et lavutslippssamfunn, samtidig mener vi at flytende fornybart drivstoff (f.eks. biodrivstoff og syntetisk drivstoff) har en helt nødvendig rolle å spille for å sikre at utslippene fra veitransporten halveres frem mot 2030.

En sentral del av vår satsing er å bidra til å redusere utslipp fra eksisterende bilpark som har forbrenningsmotor og benytter flytende drivstoff. Gjennom å stadig øke andelen bærekraftig avansert biodrivstoff i vårt drivstoff fortrenger vi CO2 og bidrar til at 90% av den totale bilparken kan være med på omstillingen. Vi bruker ikke palmeolje eller soya i vårt drivstoff.

Vi ønsker med dette innspillet å gjøre oppmerksom på en praksis i markedet for omsetning av 100% biodrivstoff som gjør at Norge går glipp av vesentlige utslippsreduksjoner fra veitransporten. I tillegg foreslår vi at det utredes en overgang fra et volumbasert omsetningskrav for biodrivstoff til en CO2-reduksjonsplikt for vår bransje, slik både Sverige og Danmark har valgt. Vi mener dette vil bidra til raskere utslippsreduksjon fra transportsektoren.

Dagens praksis for omsetning av 100% biodrivstoff

Fra 1. januar 2021 er omsetningskravet for biodrivstoff som alle omsettere skal tilfredsstille på 24,5% av totalomsetningen. 9% av dette skal være avansert biodrivstoff, dvs. laget av avfall og rester.

En omsetter i drivstoffmarkedet kan oppfylle omsetningskravet ved å blande inn biodrivstoff i diesel/bensin som selges på stasjoner, hvilket vi oppfatter som intensjonen bak norsk biodrivstoffpolitikk. I stedet for å blande inn biodrivstoff på stasjoner kan imidlertid en omsetter oppfylle omsetningskravet ved å selge 100% biodrivstoff (HVO 100) til store offentlige og private aktører innen vare- og tungtransport, f.eks. gjennom anbudsordninger. Da reduseres andelen biodrivstoff omsatt på stasjoner tilsvarende. Biodrivstoff er dyrere enn fossilt, og kundene som kjøper HVO 100 betaler en høy pris. Omsetterens margin i dette markedssegmentet er også høyere enn om det samme biodrivstoffvolumet blandes inn i diesel og omsettes til personbiler på stasjoner. Når HVO 100 som selges til store offentlige og private aktører kan benyttes til å oppfylle omsetningskravet, undergraver dagens regelverk det klimabidraget disse aktørene ønsker å gi ut over omsetningskravet ved å kjøpe 100% biodrivstoff.

Uno-X selskapene har valgt å ikke gå inn dette markedssegmentet fordi vi mener det strider mot intensjonen bak norsk biodrivstoffpolitikk.

Merkostnader for innkjøperne

I notat om klimaeffekten fra biodrivstoff i offentlige anskaffelser skriver Miljødirektoratet [1]:

Flytende biodrivstoff omsettes både via innblanding i vanlig fossilt drivstoff og via salg av 100 %- biodrivstoffprodukter til private og offentlige enkeltkunder. Formålet med kjøp av 100 %-produkter er å redusere den enkelte virksomheten sine klimagassutslipp med mer enn det som følger av omsetningskravet. Offentlige aktørers etterspørsel etter flytende biodrivstoff via offentlige anskaffelser utgjør en betydelig andel av total omsetning av flytende biodrivstoff i Norge. Bare i bussmarkedet ble det i 2019 brukt ca. 40 millioner liter flytende biodrivstoff, og bruken er estimert å øke til ca. 60 millioner liter i 2021, ifølge NHO Transport. Totalt ble det omsatt i overkant av 600 millioner liter flytende biodrivstoff i Norge i 2019. Flytende biodrivstoff blir også benyttet til blant annet offentlig avfallstransport.

Vår vurdering:

• Vi kan gå ut fra at de oppgitte 40 mill. liter til busstransport er HVO 100, kjøpt av det offentlige.
• Prisforskjellen mellom diesel og HVO 100 kan estimeres til ca. 3 kr. pr. liter.
• Merkostnaden for det offentlige er over 120 mill. kr., uten klimaeffekt ut over omsetningskravet.
• I tillegg til busstransport nevner MDIR at det offentlige også kjøper HVO 100 til blant annet avfallstransport, drosjenæring og andre former for tungtransport. Samlet er det derfor større merkostnader uten reell klimanytte.

Vårt løsningsforslag for omsetning av 100% biodrivstoff (HVO 100)

MDIR utreder en forskriftsendring som regulerer at omsetning av HVO 100 ikke kan benyttes til å oppfylle omsetningskravet, men må rapporteres utenfor. Sverige har en lignende løsning. Slik vi har forstått det krever en utredning et oppdrag fra Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet, noe vi håper vil komme.

Vårt løsningsforslag tilrettelegger for økte utslippsreduksjoner i Norge. Det skjer ved at HVO 100 benyttet til vare- og tungtransport både i privat og offentlig sektor kommer i tillegg til utslippsreduksjoner som følger av omsetningskravet. Omsetningskravet må da oppfylles kun gjennom innblanding av biodrivstoff på stasjoner.  

Reduksjonsplikt

Til slutt vil vi spille inn at vi mener en overgang fra et volumbasert omsetningskrav for biodrivstoff til en CO2 reduksjonsplikt for bransjen, hvor alle teknologier teller med, vil bidra til raskere og mer effektiv utslippsreduksjon i veitrafikken. (Teknologier som biodrivstoff, syntetisk flytende drivstoff, hydrogen, el, biogass mv.) Innføring av objektive kriterier for beregning av klimaeffekt i et livsløpsperspektiv, inklusive ILUC (indirekte arealbruksendringer), er en forutsetning for at reduksjonsplikt skal fungere. Både Sverige og Danmark har en løsning med reduksjonsplikt.

Vennlig hilsen

Torild Bråthen                                                             Alex Guindos

Dir. kommunikasjon og samfunnskontakt                Daglig leder

Uno-X Energi AS                                                         Uno-X Forsyning AS

[1] https://www.miljodirektoratet.no/myndigheter/klimaarbeid/kutte-utslipp-av-klimagasser/klima-ogenergitiltak/transport/klimavennlige-kjoretoy/

Hensynet til miljø og klima griper inn i alle bransjene Fellesforbundet organiserer og mange av disse bransjene er omtalt i meldingen. Hver dag bidrar Fellesforbundets medlemmer til at industri og næringsliv utvikler seg i mer bærekraftig retning med et lavere miljø- og klimaavtrykk. For å få til dette er partnerskap mellom industri og stat viktig. Klimapolitikken må ses i sammenheng med næringspolitikken. I tillegg er bruk av den norske modellen med partsamarbeid en forutsetning for å få til omstillingen som trengs for både å nå klimamålene og styrke industrien med økt verdiskaping og flere arbeidsplasser.

Nedleggelser, omstilling og utvikling av næringslivet er ikke noe nytt for våre medlemmer.  Vi kan bidra til å kutte utslipp i virksomheter som ligger i Norge. Flyttes de ut av landet mister vi denne muligheten. Det er derfor avgjørende å legge til rette for den omstillingen vi alle er enige om at må til. Med klimaplanens hovedsatsing på å øke CO2-avgiften til 2000 kroner er det samtidig viktig at en økning av CO2-avgiften skjer gradvis og at staten bidrar som risikoavlaster gjennom virkemiddelapparatet og anskaffelser til å drive utviklingen. Inntekter fra økte avgifter brukes best til utviklingen som skal til for å nå klimamål og her vil særlig CO2-fond treffe godt. 

Fastlandsindustri

For å sikre kraft til både å elektrifisere eksisterende industri, samt bygge ny industri, er det behov for økt produksjon av fornybar kraft. Både klima og industri må ivaretas og da må utvikling, ikke avvikling, legges til grunn for politikken framover. En CO2-avgift på minst 2 000 kroner per tonn med mål om å utløse en større andel av konverteringstiltakene, vil kunne knekke konkurranseutsatt industri dersom ikke europeiske og helst internasjonale konkurrenter har tilsvarende kostnad. Utslipp må kuttes og ikke eksporteres til andre land. Økningen i avgift må skje gradvis og det bør også lages en klimaavtale som kan bidra til å nå utslippsmål uten at arbeidsplasser forsvinner ut av landet. For kvotepliktig industri er EUs kvotesystem rett virkemiddel.

 Bærekraftig samferdselspolitikk

Transportpolitikken må bidra til trygge og gode arbeidsplasser med kvalitet, kompetanse og klimavennlige transportløsninger. For godstransport er det viktig å skille mellom nærdistribusjon og langtransport. Nærtransport er ofte egentransport der for eksempel, matgrossister transporterer matvarer til egne butikker. Her vil det være mulig å bruke el-motor både fordi kjøretiden er relativt kort og man kan etablere egne ladestasjoner på egen terminal eller ute hos butikkene der det er mulig. Dette skjer allerede i dag. For langtransport vil bruk av el-motor være vanskeligere. Her vil det være naturlig å se på drivstoff som for eks. biodiesel, naturgass og hydrogen. Dette bør hensyntas i avgiftspolitikken. For næringstransporten bør miljøavtale og CO2-fond vurderes. Krav til utenlandske kjøretøy bør også vurderes. I dag er det mange kjøretøy med eurostandard 3 og 4 som krysser grensa. Kjøretøy som utfører kommersiell godstransport på vei må fylle kravene til eurostandard 5 som et minimum, som også vil gjelde for norskregistrerte biler.

Ved anbudsutsatt persontrafikk må i større grad vektlegge kvalitet, kompetanse, arbeidsvilkår, HMS og miljøkrav. De må bidra til å utvikle næringen slik at klimamålene kan nås. Det er fortsatt er viktig med gode insentiver for å stimulere til valg av el-bil framfor fossilbil. Samtidig må kollektivtransporten prioriteres i kollektivfeltet. For å flytte mer gods fra veg over til sjø og bane må infrastrukturen i tilknytning til havnene forbedres. Det må satses på et begrenset antall knutepunktshavner med god adkomst til veg og bane der det er mulig. Det må også være tilstrekkelig areal i havneområdet til mellomlagring og rangering av kontainere.

Grønne offentlige anskaffelser er viktig for å skape et hjemmemarked for miljøvennlige og innovative produksjonsprosesser. Innovasjon og miljø må prioriteres i innkjøpspolitikken slik at industribedrifter som vinner leveranser til det offentlige også styrker seg i det globale teknologikappløpet som nå pågår. Vi ser behov for en styrking av Klimasats-programmet, slik at staten i enda større utstrekning kan bidra med risikoavlastning ved offentlige innkjøp som vektlegger innovasjon og miljø. Det bør også legges opp til muligheter for å sende søknader løpende, i stedet for at dette begrenses av søknadsfrister. Offentlige støttetiltak og anbud bør kun gis til aktører som overholder seriøse lønns- og arbeidsvilkår.

Ambisjonen om nullutslippsferger fra 2022 og nullutslipp fra hurtigbåter fra 2025 er bra, men under halvparten av de el-fergene som leveres nå bygges i Norge (4 av 10), 1 av 10 bygges i et annet EU/EØS-land, mens hele 5 av 10 bygges i land utenfor EU/EØS. Når vi bruker offentlig støtte til bygging av el-ferger må vi få mer aktivitet i Norge. Våre skattepenger går nå vel så mye til å bygge opp grønne konkurrenter i Tyrkia, det begrenser utviklingen av grønn skipsfart i Norge. Det er dårlig politikk for industriutvikling i den maritime klyngen. Å stille krav til bygging i EØS-område bør være innenfor handlingsrommet.

Strategisk satsing på skog og tre er en del av klimaløsningen og framtidig verdiskaping

Selv om vi er fornøyde med at LULUCF gir oss rom for mer fleksibilitet, må vi klare å utnytte handlingsrommet regelverket gir i forhandlingene med EU. Det er avgjørende at norsk industri og næringsliv likebehandles med vår viktigste handelspartner. Flere av våre bransjer har lagt frem sektorspesifikke veikart mot lavutslippssamfunnet i 2050 hvor økt bruk av skogen er helt vesentlig for å lykkes. Det er avgjørende for norske klimamål, bioøkonomi, verdiskaping og arbeidsplasser i det grønne skiftet at vi utnytter det fulle handlingsrommet LULUCF regelverket gir. Fellesforbundet forventer samtidig at Skog22 følges opp med aktiv politikk.

Bygg: Det må jobbes videre mot målet om utslippsfrie bygg og byggeplasser både av hensyn til klima og luftkvaliteten i og rundt byggeplassene. Vi er skuffet over manglende oppfølging av Stortingets vedtak om å spare 10 TWh gjennom energieffektivisering av den eksisterende bygningsmassen. Dette er tiltak som i tillegg vil kunne gi mange nye arbeidsplasser. Tiltak innen bygg vil også kunne frigjøre elektrisitet til bruk på andre områder. Enova må bidra.

CCS: Fellesforbundet er glad for at investeringsbeslutning ble tatt før jul. Framover bør neste fase av prosjekter starte opp. En offensiv satsing på CCS fra punktutslipp vil de neste årene bli et viktig klimatiltak, lagringsinfrastrukturen er avgjørende å få på plass først, samt et forpliktende samarbeid mellom næringsliv og stat videreføres. Tiltak som differansekontrakter må vurderes.

Sirkulærøkonomi: Det må realiseres en gjenvinningsindustri slik at samfunnet kan bli mer klimavennlig og bærekraftig. Det må lages en nasjonal strategi for økt kunnskap, bevissthet og realisering av betydningen av gjenbruk og gjenvinning i Norge. Dette vil gi et stort potensial for arbeidsplasser, verdiskaping og bedre ressursutnyttelse.

Enova skal bidra til utvikling av teknologier og produksjon i Norge som kan ha en global utslippsreduserende effekt. I mandatet er risikoavlastning for tiltak i kvotepliktig sektor som tar i bruk tilgjengelig teknologi nedprioritert. Dette gjør det vanskeligere å få gjennomført smarte klimatiltak som gir rask effekt, samtidig som det styrker norsk industris konkurranseevne. Tilskudd og annen risikoavlastning må stimulere til kvalitet og seriøsitet i arbeidslivet.

Miljøteknologiordningen: Søknadsmengden overskrider og rammen og det er mange uforløste miljøprosjekter i industrien som kan bli realisert gjennom en økning av budsjettposten, og ved å øke tilskuddsgraden opp til de rammer som konkurranseregelverket og EØS setter. Det er særlig pilot- og demonstrasjonsanlegg som er viktig for å holde vår internasjonale konkurransekraft oppe. Virkemidler som fremmer utvikling av automatisering og ny teknologi som digitalisering bør prioriteres.

Vi viser til Meld. St. 13 (2020-2021) som er Regjeringens klimaplan for 2021-2030.

• Vi er glade for at Regjeringen i meldingen peker på fjernvarme som et av tiltakene for å nå klimamålene, gjennom blant annet å erstatte fossil energi, utnytte spillvarme og overskuddsressurser, avlaste strømnettet og slik legge til rette for nødvendig elektrifisering (s. 18).
  
  
• Vi støtter det vi oppfatter som meldingens hovedgrep; den gradvise opptrappingen av CO₂-avgiften. Det vil gi lønnsomhet til fornybare, karbonnøytrale og, på sikt, karbonnegative alternativer til fossilbruk.
  
  
• Vi støtter derimot ikke den vedtatte avgiften på avfallsforbrenning. Den vil i liten grad føre til utslippskutt, med mindre den suppleres med en tilsvarende avgift for avfall som sendes til forbrenning i utlandet.

Fjernvarmens rolle

Det meste av fjernvarme- og kjøling i Norge er basert på overskuddsenergi fra andre sektorer som gjenbrukes som en del av den sirkulære økonomien. Norge har store mengder rimelige, fornybare spillvarme-ressurser, som NVE er i gang med å dokumentere i en ny kartløsning. Utnyttelse av disse ressursene kan bidra sterkt til oppnåelse både av bærekraftmål og klimamål.

Fjernvarmesystemene i norske byer er samtidig gode eksempler på sektorintegrering i energisystemet, som EU-kommisjonen i sommer la fram en strategi for.  

Gjenbruk av varme frigjør elektrisitet, styrker nødvendig elektrifisering og bidrar til innovasjon i flere næringskjeder. Klimakur 2030 har en grundig gjennomgang av muligheter og utfordringer ved etablering av ladeinfrastruktur i transportsektoren, både innen landstrøm og lading av kjøretøy. Fjernvarme- og kjøling her bidra til både forsyning av skip ved kai og avlastning av strømnettet for å få mer plass til ladeinfrastruktur.

Fjernvarmen har vært avgjørende for at forbudet mot bruk av fyringsolje til oppvarming kunne innføres. Samtidig viser utviklingen de siste årene at infrastruktur for fjernvarme og -kjøling kan brukes til både direkte og indirekte utslippskutt også andre steder i enn i drift av bygninger.  Vår næring har, gjennom innovative løsninger og markedsarbeid, rapporter og samarbeid med andre organisasjoner, vært aktiv i arbeidet for å utvide oljefyringsforbudet til også å gjelde byggeplasser. Annen innovasjon er knyttet til utvikling av sesonglagring av varme, gjenbruk av varme fra datasentre og etter hvert gjenbruk av varme fra hydrogenproduksjon.

CO₂-prising må gi utslippskutt

Vi støtter helhjertet prinsippet om at forurenser betaler og at en økning av CO₂-avgiften generelt sett er et treffsikkert tiltak for å kutte utslipp.  Det samme kan dessverre ikke sies om den vedtatte avgiften på avfallsforbrenning, som foreløpig avventer godkjenning fra EØS-tilsynet ESA før den blir innført.

Klimaplanen kaller ikke avgiften en CO₂-avgift, men den er basert på CO₂-utslippet fra de fossile fraksjonene som leveres til norske avfallsforbrenningsanlegg og har til hensikt å

«gi insentiv til å redusere utsleppa frå forbrenning av materiale med fossilt opphav, mellom anna gjennom auka utsortering og materialattvinning.» (s. 131).

Denne hensikten oppnås ikke med dagens innretning på den vedtatte avgiften.

Formålet med avfallsforbrenning er ikke primært energiproduksjon, men en lovpålagt sluttbehandling av restavfall, altså destruksjon av et produkt samfunnet ikke ønsker og som det er forbudt å deponere. Avfallsforbrenning er en miljøløsning for restavfall som ikke kan eller bør materialgjenvinnes, altså en forbrenningstjeneste. Spillvarmen fra prosessen er en ressurs i energisystemet, som f.eks. kan utnyttes til fjernvarme.

Problemet med den norske forbrenningsavgiften er at markedet for forbrenningstjenester ikke er norsk, men europeisk. Bare rundt halvparten av restavfallsplasten forbrennes i Norge, mens resten sendes ut av landet for forbrenning. I praksis settes prisen på slike tjenester i det (store) svenske markedet, som har andre rammevilkår enn det norske. De norske forbrenningsanleggene har derfor liten mulighet til å øke sine priser – og dermed gi den ønskede effekten av avgiften.

Avgiften vil isteden være en ren fiskal avgift som svekker de norske forbrenningsanleggenes lønnsomhet og dermed også muligheter til å gjennomføre andre klimatiltak.

For å oppfylle hensikten, må den vedtatte avgiften gjelde alt restavfall som genereres i Norge, også det som sendes ut av landet. Bare slik vil markedsprisen kunne økes for å stimulere verdikjedene forut for forbrenningen til å sortere ut og materialgjenvinne de fossile fraksjonene.

Den vedtatte avgiften må derfor kombineres med en tilsvarende avgift som omfatter avfall som sendes ut av landet. Dette er en utprøvd modell i Nederland og ikke i strid med EØS-avtalen.

En avgift som gjelder alt restavfall som sendes til forbrenning vil kunne sende et prissignal i riktig retning i tråd med hensikten, men det mest treffsikre for å redusere fossile utslipp vil være målrettet tiltak i selve verdikjeden for plast. Det kan gjøres ved for eksempel å styrke produsentansvarsordningen og avgiftsbelegge selve fossilinnholdet i produkter før de blir til avfall, samt mer standardiserte og bedre innsamlings- og sorteringsløsninger.

Negative utslipp må premieres

For å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, er verden nødt til å få på plass løsninger for karbonfangst og lagring (CCS). Det samme gjelder også for å nå norske mål for kutt av klimagasser.

Både klimameldingen og Klimakur 2030 trekker frem CCS ved avfallsforbrenningsanlegg i Oslo, Bergen og Trondheim som blant de mest realiserbare tiltakene – og problematiserer samtidig FN og EUs manglende regelverk for å kunne bokføre negative når utslippskutt skal summeres. Siden nær halvparten av utslippene fra avfallsforbrenningsanlegg kommer fra biogent CO₂, vil det være verdifullt å få godskrevet også de negative utslippene i regnskapene.

Da det i praksis er tilnærmet umulig å oppnå netto nullutslipp i alle sektorer innen 2050, vil bokføring av negative utslipp trolig være helt avgjørende for å nå slike mål. Det vil også styrke lønnsomheten ved etablering av CCS ved avfallsforbrenningsanlegg.

I påvente av en eventuell endring av internasjonale bokføringsprinsipper, vil vi oppfordre departementet til å utrede mulighetene for premiering av fangst av biogent CO₂ i norske anlegg. Foruten å fremme CCS ved avfallsforbrenning, kan dette anspore utvikling av CO₂-fangst også ved forbrenning av rene biofraksjoner (BECSS). Foruten et viktig klimatiltak, kan BECCS være et viktig bidrag til økt verdiskaping og næringsutvikling innenfor skogbruk og landbruk.      

Med vennlig hilsen 

Trygve Mellvang Tomren-Berg
Daglig leder 

Heidi Juhler
Seniorrådgiver

28.01.21

Vår ref. Robert Nyheim-Jomisko 

Innspill til Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030

NITO – Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon, er landets største organisasjon for ingeniører og teknologer. Vi organiserer over 93.000 medlemmer i alle sektorer og i hele landet. Medlemmene våre spiller en nøkkelrolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet.

NITO har tidligere foreslått er rekke tiltak for hvilke områder som er viktige for å få til et grønt skifte. Vi har pekt på viktigheten av å ta i bruk kunstig intelligens og nødvendigheten av å ha tilgang til gode data. Det må være samsvar mellom framtidens kompetansekrav og kvalifikasjonene til arbeidsstyrken. Samtidig må vi utvikle infrastruktur og teknologi som bidrar til å redusere miljøbelastning og klimagassutslipp. Trepartssamarbeidet kan brukes til å finne de gode løsningene ut av klimakrisen. Dette må vektlegges i det videre arbeidet.

Med klimaplanen ønsker regjeringen å legge til rette for å velge det klimavennlige, slik at vi skaper mer frihet og muligheter for alle. For å lykkes med å bremse klimaendringene mener NITO det er nødvendig å sikre rettferdig omstilling for de som arbeider i utsatte næringer. Det er behov for en konkret plan for hvordan vi skal omstille kompetansen i olje- og gassnæringen, blant annet for å hindre en mulig nedgang i sysselsettingen. Ansatte trenger forutsigbarhet. Selv om rettferdighet og rettferdig omstilling er noe som nevnes i mange politiske styringsdokumenter, er det få av disse som skisserer hvordan rettferdig omstilling kan skje i praksis. Dette er hensyn som må ivaretas dersom vi skal få til klare de store utslippskuttene.

Kompetansefond rettferdig omstilling

EU planlegger å opprette et eget fond som skal bidra til rettferdig omstilling i regionene som vil møte de tøffeste endringene. Norge bør gjøre det samme. Det er store regionale forskjeller i kompetansebehov. NITO anbefaler å opprette regionale kompetansefond, som forvaltes av fylkeskommunene i samarbeid med arbeidslivets parter og utdanninginstitusjonene. Flere land, inkludert Tyskland, Canada, Kina og USA, har også etablert omskoleringsprogrammer som skal muliggjøre glidende overganger for arbeidstakere i fossil industri til fornybarnæringer og annen industri. NITO mener det er avgjørende å etablere slike programmer også i Norge.

Kompetansefondet kan utformes på følgende måte:

• Det nedsettes en styringsgruppe, med representasjon fra arbeidslivets parter og
utdanningsinstitusjoner i regionen
• Styringsgruppen kartlegger regionens nåværende og framtidige kompetansebehov
• Med bakgrunn i kartleggingen, utvikles utdanningsprogrammer i samarbeid med universiteter
og høgskoler og andre tilbydere av utdanning

Konsekvenser som må vurderes nøye ved økt CO2-avgift

En økning av CO2-avgift har både fordeler og ulemper. Oljeselskapene har rygg til å bære en ensidig, men trinnvis og forutsigbar økning av CO2-avgiften. Det kan stimulere næringen til å sette i gang ytterligere forbedringsprosjekter som kan redusere utslipp. Vår erfaring er at selskapene ikke igangsetter ombygginger og modifikasjoner med mindre det er forretningsmessig lønnsomt. Dette er iht. lønnsomhetskrav fra eierne, inkludert staten. Økt CO2-avgift kan være det som skal til for at det «lønner» seg å ta kostnadene med et ombyggingsprosjekt. Samtidig kan høy CO2-avgift bli problematisk for mindre virksomheter og industri innen eksportmarkedet, spesielt prosessindustri. Markedspris har historisk trumfet klimavennlighet og mange selskaper står svakt konkurransemessig allerede i dag. En økning av avgiften vil også ramme forbrukerne. Dette er konsekvenser som må vurderes i det videre arbeidet med planen. Det er viktig at avgiften ikke anses som en straff, men som stimulans til konkrete klimatiltak.

CO2-fangst og lagring
Karbonfangst og lagring er en viktig for å nå klimamålet. Det gir grobunn for etablering av arbeidsplasser innen prosessindustri, avfallsbehandling, forbrenningsanlegg, logistikk, energi, teknologileverandører og forskningsmiljøer.

Kommunenes arealplanlegging - nøkkelen til en klimasmart framtid
En kommunes forvaltning av arealer innenfor sin kommunegrense, påvirker i stor grad også utenfor kommunegrensene. Det er behov for vern av karbonrike arealer, slik som fjell, skog og myr. Særlig redusert omdisponering av myr vil kunne bidra til utslippsreduksjoner mot 2030. Nedbygging av myrområder er tiltak som ofte dukker opp i ulike hytteplaner i fjellområdene, men også boligområder i mer sentrale områder. Et viktig tiltak vil være endringer i plan- og bygningsloven hvor det gis strengere hjemler eller forbud mot omdisponering/nedbygging av områder som inneholder store karbonlagre, eksempelvis myr. Det er et betydelig press på arealer til hytteutbygging i fjellområdene, og et slikt forbud vil derfor ha stor betydning.

Biomasse fra skog kan brukes til å redusere fossile utslipp

Konverteringstiltak der man erstatter fossile råvarer med biomasse spiller en stor rolle, og står samlet sett for 18 prosent av det totale utslippsreduksjonspotensialet som er utredet. Mange av tiltakene baserer seg på bruk av rester og avfall fra skognæringen, blant annet for å produsere avansert biodrivstoff til bruk i veitrafikk, skipsfart og anleggsmaskiner. Videre kan biomasse benyttes til å erstatte fossile innsatsfaktorer i industri, fjernvarmeproduksjon og på byggeplasser. Selv om biomasse teknisk sett skal kunne erstatte alle fossilbaserte produkter, er biomasse en begrenset ressurs. Optimal utnyttelse av ressursen er derfor viktig, noe som også er trukket fram i Klimakur 2030.

Miljøvennlig teknologiutvikling innen maritim sektor
Selv om det satses stort på teknologiutvikling innen maritim sektor har oppdragene i stor grad tilfalt utenlandske verft. NITO mener regjeringen må ta ansvar for å tilrettelegge for flere arbeidsplasser i Norge og samtidig sikre at norske kompetansemiljøer utvikler seg videre. Vi må få en uavhengig juridisk gjennomgang med sikte på mulighet for å plassere offentlige oppdrag ved norske verft, altså en gjennomgang av handlingsrommet i offentlige anskaffelser. Det bør også nedsettes en ekspertenhet på offentlige innkjøp med kompetanse på teknologi, EØS og OECD for å utnytte handlingsrommet som vi vet finnes. Enheten kan gi råd om hvordan offentlig innkjøp kan gi aktivitet i Norge gjennom blant annet å kreve norsk språk, HMS-regler og tilstedeværelse i Norge.

Med vennlig hilsen

Trond Markussen, president i NITO

Steinar Sørlie, generalsekretær i NITO

NHO Luftfart viser til regjeringens fremlegg til klimaplan for 2021-2030 (Meld.St.13), og vil kommentere noen forhold knyttet regjeringens forslag om tiltak på luftfartsområdet.

Luftfarten er, med noen mindre unntak, en del av EUs kvotehandelssystem (EU ETS) og det globale kvotesystemet CORSIA. Disse systemene utfyller hverandre, men har ulikt ambisjonsnivå for kutt. EU ETS setter et ambisiøst tak for utslipp, og i 2030 skal utslippene være 43% lavere enn i 2005. Dersom luftfarten ikke evner å gjennomføre tilsvarende kutt i utslipp, må flyselskapene kjøpe kvoter fra andre sektorer slik at målsatte reduksjoner i utslipp likevel oppnås. På denne måten blir de mest lønnsomme tiltakene til enhver tid gjennomført for å oppnå 43% utslippskutt.

Regjeringen sier i meldingen (s. 158) at en avgift på kvotepliktige utslipp vil ikke over tid bidra til å redusere utslippene av klimagasser. Dette skyldes at en slik avgift på toppene av kvoteplikten betyr at andre kvotepliktige virksomheter kan benytte de frigjorte kvotene. Man flytter rett og slett utslippene og kvotesystemet blir mindre effektivt.

Til tross for dette foreslår likevel regjeringen å øke den nasjonale CO2 avgiften for innenriks luftfart i takt med økningen i avgiften for ikke-kvotepliktige utslipp. Den samlede karbonprisen i 2030 skal bli ca 2000 kroner per tonn CO2, målt i faste priser.

NHO Luftfart mener at dette er symbolpolitikk, og bidrar til å svekke norsk luftfart. Med en slik avgift på toppen av kvotesystemet vil ikke de samlede utslippene innen EØS reduseres ytterligere utover de målsatte 43%. Resultatet blir akkurat som før, selv om norsk luftfart i tillegg betaler en økt CO2 avgift.

Regjeringen hevder at en slik avgiftsøkning vil gi bransjen et insentiv til å ta i bruk lav- og nullutslippsteknologi. Antakeligvis vil resultatet dessverre være motsatt. Et slikt særnorsk tiltak vil svekke kvotesystemet ved at Norge frigjør kvoter til andre land, kvoteprisen internasjonalt reduseres, og insentivene internasjonalt til å utvikle og ta i bruk ny teknologi svekkes. Og så er det slik at ny luftfartsteknologi i det alt vesentligste utvikles i de store EU landene, samt USA, som alle i prinsippet får svakere insentiver for teknologiutvikling med slike norske særavgifter på toppen av kvotesystemet. I tillegg vil selvfølgelig norske selskaper svekkes finansielt, og evnen til å ta i bruk slik ev ny teknologi blir vanskeliggjort. Dette betyr at insentivene for utvikling-, og evnen til å ta i bruk ny klimateknologi, blir svekket snarere enn styrket.

Særlige høye nasjonale avgifter på drivstoff vil i tillegg kunne medføre betydelig tanking av drivstoff i andre land enn Norge, som fraktes inn i Norge på gjennomgående flyruter, og bidrar til en betydelig "karbonlekkasje". Dette vil i seg selv utgjøre en miljøskadelig tilpasning, noe som spesielt selskaper fra andre land kan utnytte i sin drift i Norge. Dette vil også kunne gi ulike konkurransevilkår, spesielt i forhold til norske selskaper som har mindre internasjonal virksomhet.

NHO Luftfart er enig i at luftfarten skal betale for sine utslipp, og støtter Norges deltakelse i EU ETS. Vi mener imidlertid at forslaget om å øke CO2 avgiften på toppen av deltakelsen i EUs kvotesystem er lite effektivt, og snarere bidrar til å redusere muligheten til å utvikle en mer klimavennlig luftfart i Norge. Etter vår vurdering bør ev særlige miljøavgifter som dagens CO2 avgift eventuelt settes i et fond, som deretter kan anvendes for å finansiere klimatiltak i luftfarten. På denne måten kan deler av merkostnadene ved å ta i bruk eksempelvis biodrivstoff dekkes av avgifter fra bransjen selv, og bidra til en raskere oppskalering og etter hvert kommersialisering av bærekraftige drivstoff, gjerne produsert i Norge på skogråstoff, og etter hvert makro- og/eller mikro alger.

En samlet karbonpris på kr 2000 per tonn betyr isolert sett en årlig skattelegging på norsk innenriks luftfart på godt over 2 milliarder kroner. Dette vil først og fremst slå ut i et dyrere og dårlige flytilbud i distrikter i Norge med et svakt trafikkgrunnlag. Dette gjelder spesielt kystruter, samt flyruter i Nord-Norge. For internasjonale flyruter ligger kvotekostnaden i EU ETS i dag på om lag kr 300 per tonn, men selv med en forventet økning i kvoteprisen vil likevel skatteleggingen av innenriks luftfart ligge betydelig over kvotekostnaden utenfor Norge.

NHO Luftfart støtter at Norge arbeider for et høyere ambisjonsnivå for EU ETS og CORSIA. Forslaget om økte nasjonale CO2 avgifter kan etter vår vurdering virke motsatt, og viser liten lojalitet til de internasjonale avtaler Norge på samme tid støtter. En helt marginal forbedring i de internasjonale kvotesystemene vil på europeisk eller globalt nivå gi en enormt mye større effekt på de samlede internasjonale klimagassutslippene for luftfarten, og vi er derfor undrende til at disse mest effektive virkemidlene kun gis en kort og uforpliktende omtale i meldingen. Vi anbefaler at norske myndigheter legger en tydelig strategi for hvordan man kan styrke de internasjonale forpliktelsene til å iverksette ikke-diskriminerende og effektive tiltak som virkelig gir insentiver internasjonalt for en mer klimavennlig luftfart.

NHO Luftfart støtter at man forsterker samarbeidet mellom norske luftfartsmyndigheter og EASA, og at Avinor tilrettelegger for testing mv av nullutslipps fly, men vil bemerke at slike tiltak i seg selv har begrenset betydning for å fremme utvikling av ny klimavennlig teknologi.

Oppsummert mener NHO Luftfart prinsipielt at den kvotepliktige norske luftfarten bør fritas for CO2 avgiften, og at norske myndigheter bør legge en strategi for å forsterke EU ETS, gjerne i tett samarbeid med våre nordiske naboland. Alternativt bør CO2 avgiften videreføres på dagens nivå og provenyet anvendes for å (del)finansiere i første omgang innblanding av bærekraftig drivstoff i norsk luftfart, og senere nye klimavennlige teknologier.

Til Stortingets energi- og miljøkomité

Undertegnede organisasjoner viser til regjeringens forslag til Klimaplan for 2021-2030 og vil formidle følgende felles innspill til Stortingets behandling av denne:

Klimakrisen handler om vår alles framtid. Klimaendringene kjenner ingen landegrenser og rammer mennesker vilkårlig. Likevel er det utviklingsland og verdens fattige som rammes hardest og ofte i den grad at deres livsgrunnlag trues. Dette til tross for at de nesten ikke har bidratt til krisen.

Dette ser og jobber våre organisasjoner med hver eneste dag. Vi søker å gjøre det mulig for mennesker å tilpasse seg de klimaendringene som vi vet kommer og som det er for sent å stoppe. Vi hjelper også mennesker som allerede har blitt rammet av flom, tørke eller orkaner, katastrofer som ofte fører til at hele lokalsamfunn mister muligheten til å produsere det som trengs for å brødfø seg og sine familier.

Denne klimameldingen handler også om dette. For det er hver enkelt nasjonalstat som sammen kan skape de endringene som må til for å stoppe den globale oppvarmingen på 1,5 grader. Dette er selve fundamentet i Parisavtalen. Alle land må stille opp og gjøre den innsatsen som trengs nasjonalt og internasjonalt. Et rikt land som Norge er naturligvis intet unntak.

Flere enkelttiltak i denne klimameldingen er gode, presise og nødvendige. Derimot savner vi et internasjonalt fokus. Norges medansvar for å kutte utslipp er i en så stor størrelsesorden at det langt overgår det vi kan gjøre nasjonalt. I tillegg forplikter Parisavtalen oss til å støtte utviklingsland med klimafinansiering for at disse landene skal kutte sine utslipp, men ikke minst også for at de skal være i stand til å tilpasse sin befolkning et endret klima. Derfor kreves omfattende internasjonale tiltak fra rike land som Norge. Parisavtalen vil ikke nås uten.

Norge bevilger flere milliarder kroner til klimafinansiering årlig, men er langt unna det nivået som trengs. I tillegg har disse bevilgningene gått mye opp og ned de siste ti årene, og vi ser et behov for mer langsiktighet og forutsigbarhet i dette arbeidet, på tvers av politiske skillelinjer og prioriteringer. Norge trenger en plan for hva vi ønsker å oppnå med vår klimafinansiering. Blant spørsmålene som må besvares i en slik plan er hvilke tematiske områder vi ønsker å satse på, hvilke samarbeidsland vi vil fokusere på og ikke minst hvordan bevilgningene kan trappes opp i årene fram mot 2030.

Denne planen finnes foreløpig ikke.

Derfor ber vi energi- og miljøkomitéen i behandlingen av denne klimameldingen be om at regjeringen fremlegger en egen sak om norsk klimafinansiering med en forpliktende opptrappingsplan.

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Bernt G. Apeland, generalsekretær i Norges Røde Kors

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen

Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær i Caritas

Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna

Henriette Killi Westhrin , generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Kirkens Nødhjelp vil takke komitéen for muligheten for å gi innspill til meldingen.

Økt CO2-avgift

En økning i CO2-avgiften fra dagens nivå på 590 kroner til 2000 kroner i 2030 er uten tvil det viktigste enkelttiltaket som ligger i meldingen. Dette er avgjørende å få på plass for at Norge skal klare å nå sine forpliktelser under Parisavtalen, og det er viktig med bred støtte i komitéen til dette tiltaket.

• Derfor oppfordrer vi energi- og miljøkomitéen til å støtte forslaget om at CO2-avgiften økes til minimum 2000 kroner innen 2030.

Plan for norsk klimafinansiering fram mot 2030

Norge har et ansvar for å kutte klimagassutslipp i en størrelse som langt overgår hva som er mulig å kutte nasjonalt. I tillegg forplikter Parisavtalen oss til å støtte utviklingsland med klimafinansiering til både utslippskutt og tilpasning. Derfor kreves omfattende internasjonale tiltak fra rike land som Norges side. Parisavtalen vil ikke nås uten.

Norge trenger derfor ikke kun en plan for hvordan vi skal kutte våre nasjonale utslipp fram mot 2030, men også hvordan vi skal innrette norsk klimafinansiering dette tiåret. Dette perspektivet savner vi i denne klimameldingen. Norsk klimafinansiering har gått mye opp og ned de siste ti årene, og vi ser et behov for mer langsiktighet og forutsigbarhet i dette arbeidet. Norge tenger en plan for hva vi ønsker å oppnå med vår klimafinansiering. Blant spørsmålene som må besvares i en slik plan er hvilke tematiske områder vi ønsker å satse på, hvilke samarbeidsland vi vil fokusere på og ikke minst hvordan en nødvendig opptrapping av bevilgningene kan skje i årene fram mot 2030. Rapporten «How Norway can deliver its fair share of international climate finance», utarbeidet av Vista Analyse for Kirkens Nødhjelp (2020), er et eksempel på hvordan klimafinansieringen kan økes kraftfullt, uten at det skjer på bekostning av nødvendige bevilgninger til utviklingshjelp.

• Derfor ber vi energi- og miljøkomitéen i behandlingen av denne klimameldingen be om at regjeringen fremlegger en egen stortingsmelding om norsk klimafinansiering.

Lykke til med behandlingen av klimameldingen.

Med vennlig hilsen

Lisa Sivertsen, leder i avdeling for kommunikasjon og politikk

Håkon Grindheim, seniorrådgiver, klima

UNICEF Norges merknader til «Klimaplan for 2021-2030»^[1]

Introduksjon

UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF Norge jobber med å sikre ivaretakelsen av FNs barnekonvensjon både globalt og i Norge. 

FNs barnekonvensjon, som Norge ratifiserte i 1991, slår fast at alle barn har rett til et sunt livsmiljø, med ren luft, rent drikkevann og nok næringsrik mat (artikkel 24).^[2] Klimaendringer kan potensielt undergrave disse grunnleggende rettighetene, samt nulle ut mesteparten av framgangen verden har gjort hva gjelder barns overlevelse og utvikling de siste 30 årene.^[3] 

Ambisiøse mål og tiltak for å holde den globale oppvarmingen under 1,5°C sammenlignet med førindustriell tid vil komme flere hundre millioner barn til gode. Det kan utledes av bl.a. FNs klimapanels spesialrapport fra 2018 at en to grader varmere verden representerer en uholdbar trussel mot svært mange barns grunnleggende rettigheter.^[4] Klimaendringene utgjør en betydelig risiko for barns overlevelse, helse og velvære. Økt risiko for sykdom, svekket matsikkerhet, forverrede sanitærforhold og dårligere tilgang på trygt vann utgjør den mest direkte klimarelaterte trusselen mot verdens barn, særlig de yngste og mest sårbare.^[5] Det er med dette som bakteppe at UNICEF Norge engasjerer seg i klimaspørsmål.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til regjeringens klimaplan for 2021-2030. I det følgende retter UNICEF Norge merknader til utvalgte aspekter ved klimaplanen. At øvrig innhold i klimaplanen ikke berøres i merknadene, må ikke tas til inntekt for hverken tilslutning til eller motstand mot nevnte innhold.

Positive merknader

Det er gledelig å se at regjeringen gir prioritet til arbeidet med å oppfylle Norges forpliktelser under Parisavtalen og redusere klimagassutslippene. Klimaplanen inneholder en lang rekke positive tiltak, og målbærer ambisjoner som, dersom de innfris, vil kunne bidra til bedre ivaretakelsen av barns rettigheter over hele verden.

UNICEF Norge vil særlig berømme klimaplanens sektorovergripende karakter, samt regjeringens ambisjon om jevnlig oppfølging av planen og justering av virkemiddelbruken for å sikre måloppnåelse underveis. Vi vil oppfordre regjeringen til å følge opp og justere planen i tråd med til enhver tid beste tilgjengelige kunnskap om alvoret i den globale klimakrisen.

Vi vil også berømme klimaplanens styrkning av arbeidet med sunt, klimavennlig og bærekraftig kosthold og redusert matsvinn i barnehage, skole og skolefritidsordningen.^[6] Artikkel 29 e) i FNs barnekonvensjon slår fast at barns utdanning skal fremme respekten for det naturlige miljø. Ethvert aktivitetsopplegg i skolen som øker barns praktiske og teoretiske kunnskap om et sunt og bærekraftig kosthold, som fremmer deres evne og vilje til å spise klimavennlig, og som bygger opp om økt matglede og forståelse av den globale sammenhengen kostholdet vårt inngår i, vil følgelig være i tråd med barnekonvensjonen.  

Utvalgte forbedringsmuligheter

Barns medvirkning

Klima angår barn – nå, og i framtiden. Menneskeskapte klimaendringer påvirker allerede barn og truer barns grunnleggende rettigheter, særlig de mest vanskeligstilte, og vil i stor grad innvirke på de økologiske, økonomiske og sosiale rammene for barns framtidige utvikling og livsvilkår. Barn kan også virke som pådrivere for forandring i retning bærekraft, både lokalt, nasjonalt og globalt, og har de siste årene utvist stadig større engasjement i klimaspørsmål. Over 14 millioner mennesker har hittil deltatt i «Fridays for Future»-bevegelsens markeringer til støtte for klimahandling, initiert og ledet av barn og unge.^[7]

FNs barnekonvensjon fastslår i artikkel 12 barns rett å kunne gjøre seg opp og si sin mening i alle saker som angår dem, samt partenes plikt til å ta barns meninger på behørig alvor.^[8] Følgelig bør enhver nasjonal klimaplan inneholde eksplisitte henvisninger til barns medvirkning, både hva gjelder utarbeidelsen av planen (hvordan har barns synspunkter blitt tatt høyde for?) og implementeringen av den (hvordan vil barn og unge involveres og konsulteres i norsk klimapolitikk fram mot 2030 og forbi?).

UNICEF Norge anbefaler:

• At klimaplanen uttrykkelig, og for hvert tiltak, demonstrerer hvordan barns synspunkter har blitt hensynstatt og hvordan barn og unge kan involveres i utvikling og implementering av norsk klimapolitikk fram mot 2030, f.eks. i forbindelse med eventuell justering av virkemiddelbruk.
• At den endelige klimaplanen, for hvert tiltak, redegjør for hvordan tiltaket hensynstar barns rettigheter.
• At klimaplanen tilgjengeliggjøres for barn og unge, for eksempel ved at det også fremstilles en lettlest, barnevennlig oppsummering av planen.

Vennlig hilsen,

Camilla Viken,
generalsekretær 
UNICEF Norge

KONTAKTPERSONER

Lage Nøst, politisk rådgiver med fagansvar for bærekraft
lage.nost[a]unicef.no
+47 951 08 480

Kristin Oudmayer, direktør Barns rettigheter og bærekraft 
kristin.oudmayer[a]unicef.no
+47 902 51 866

SLUTTNOTER/REFERANSER

[1] Meld. St. 13, Klimaplan for 2021-2030 (Klima- og miljødepartementet, 2020-2021). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-13-20202021/id2827405/.

[2] FN, FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller (norsk oversettelse): Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989, Ratifisert av Norge 8. januar 1991, Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller (Barne- og familiedepartementet, 1989), 19-20. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf.

[3] Henrietta H. Fore, An open letter to the world’s children: 8 reasons why I’m worried, and hopeful, about the next generation. (New York: United Nations Children’s Fund (UNICEF), 2019). https://www.unicef.org/child-rights-convention/open-letter-to-worlds-children.

[4] IPCC, Global warming of 1.5°C: An IPCC Special Report on the impacts of global warming of 1.5°C above pre-industrial levels and related global greenhouse gas emission pathways, in the context of strengthening the global response to the threat of climate change, sustainable development, and efforts to eradicate poverty, ed. Masson-Delmotte et al. (In press, 2018).

[5] UNICEF, For Every Child, Every Right: The Convention on the Rights of the Child at a crossroads (New York: United Nations Children’s Fund (UNICEF), 2019), 24. https://www.unicef.org/media/62371/file/Convention-rights-child-at-crossroads-2019.pdf.

[6] Meld. St. 13, Klimaplan for 2021-2030, 118.

[7] "Strike Statistics," Fridays for Future, updated 28.01.2021, 2021, accessed 28.01.2021, https://fridaysforfuture.org/what-we-do/strike-statistics/.

[8] FN, FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller (norsk oversettelse): Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989, Ratifisert av Norge 8. januar 1991, Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller, 13.

Norsk olje og gass takker for anledningen til å gi innspill til stortingsmeldingen Klimaplan for 2021-2030. Norsk olje og gass organiserer selskaper som produserer olje og gass, leverandørbedrifter til virksomheten på norsk sokkel, samt bedrifter innen havbasert, fornybar energiproduksjon og mineralutvinning til havs.

Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Parisavtalen og EUs "European Green Deal" vil legge føringer for utviklingen i Norge både direkte og indirekte. Klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon er blant de laveste i verden. Olje- og gassindustrien har likevel satt seg høye klimaambisjoner, vist i rapporten “Framtidens energinæring på norsk sokkel – Klimastrategi mot 2030 og 2050” som ble lagt fram av KonKraft i januar 2020.

Olje- og gassindustrien har som mål å redusere utslippene til nær null i 2050. Klimamålet for 2030 er å redusere utslippene med 40 prosent sammenlignet med 2005. Det innebærer at utslippene fra norsk sokkel skal reduseres fra 13,7 millioner tonn i 2019 til 8,1 millioner tonn i 2030. KonKraft vil hvert år publisere en statusrapport for progresjonen mot klimamålene, den første 4. februar 2021.

Da Stortinget vedtok midlertidige endringer i petroleumsskatteloven, ba Stortinget regjeringen, sammen med industrien, om å lage en plan for å redusere klimagassutslippene med 50 prosent sammenlignet med 2005. Dette arbeidet er i gang.

Store deler av det norske samfunnet må elektrifiseres for å nå de nasjonale klimamålene. Reduksjon i industriens utslipp er en viktig del av dette, og kraft fra land er et helt sentralt tiltak. Det må derfor være en prioritert oppgave for myndighetene å sikre tilstrekkelig produksjons- og distribusjonskapasitet av kraft i overgangen til lavutslippssamfunnet.

Oppnåelse av klimamålene krever at selskapene har et langsiktig perspektiv på virksomheten i Norge. Konkurransedyktige rammebetingelser som sikrer lønnsom produksjon på norsk sokkel og som stimulerer til teknologiutvikling og innovasjon vil være avgjørende for å sikre industriens konkurransekraft. Dette er svært viktig for å gi trygghet til å foreta langsiktige klima- og teknologiinvesteringer knyttet til produksjon av olje og gass, CO2-fangst og lagring (CCS), produksjon av hydrogen fra naturgass og utbygging av havvind.

NHO har initiert et arbeid som inkluderer de relevante arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, og et stort antall selskaper fra flere sektorer hvor målet er å samle aktørene om hvilke tiltak som best realiserer energiomstillingen av Norge, hvordan kritisk infrastruktur bør videreutvikles, og hvilke industripolitiske rammebetingelser som er nødvendig.  

Økning i CO2-avgiften/CO2-tiltaksfond
Norsk olje og gass er enig i at en tilstrekkelig høy karbonpris er hovedvirkemiddelet både for å redusere utslipp og for å stimulere til investeringer i lavkarbonteknologier.

I klimameldingen foreslår regjeringen å øke CO2-avgiften på kvotepliktige utslipp fra olje- og gassutvinningen i takt med økningen i avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp, slik at den samlede karbonprisen (CO2-avgift + kvotepris) i 2030 er om lag 2 000 kroner per tonn CO2, målt i faste 2020-kroner.

Den foreslåtte økningen vil medføre en betydelig kostnadsøkning og ettersom regjeringen legger opp til en slik vesentlig økning i CO2-avgiften foreslår Norsk olje og gass at de økte inntektene øremerkes virkemidler som bidrar til raskere utslippsreduksjoner og som samtidig legger grunnlaget for nye kommersielt lønnsomme verdikjeder med utgangspunkt i norske energiressurser. Dette kan for eksempel gjøres gjennom et CO2-tiltaksfond som kan bidra til å redusere utslipp på tvers av flere sektorer og støtte utviklingen og implementering av nye null- og lavutslippsteknologier som CO2-fangst og -lagring, hydrogen og havvind.  Et CO2-tiltaksfond kan bygge på modellen fra NOx-fondet hvor økningen av CO2-avgiften kan danne grunnlag for fondet.

Petroleumsnæringen i Norge er blant de næringene som i dag betaler høyest samlet CO2-pris globalt gjennom CO2-avgift og kvoter. Det er viktig å unngå at norsk sokkel utkonkurreres med særnorske avgifter og at investeringene flyttes andre steder.  Økt CO2-pris vil også kunne ha effekt på felt i haleproduksjon og føre til lavere ressursutnyttelse av disse feltene ved tidligere nedstenging. 

Maritime utslipp
I arbeidet med klimastrategien har olje- og gassnæringen identifisert en lang rekke tekniske og operasjonelle tiltak som kan bidra til ytterligere utslippsreduksjoner.

• Det må legges til rette for gode støtteordninger og virkemidler for investeringer til utvikling, produksjon og implementering av teknologi til lav- og nullutslippsfartøy.
• Det bør ikke settes krav som hindrer effektive logistikkoperasjoner.
• Offshore fartøyer opererer globalt og det må derfor unngås særkrav som hindrer fartøy i å operere på tvers av sokkelgrensene.
• For å stimulere til at offshorefartøy og annen innenriks flåte skal kunne drives av nye null og lavutslippsdrivstoff (som hydrogen/ammoniakk) er en etablert infrastruktur og verdikjede som sikrer distribusjon og bunkringsfasiliteter for slike drivstoff, sentralt.

Langskip

CCS er en nøkkelteknologi for å redusere utslipp fra energiproduksjon og industrielle prosesser basert på fossile energikilder. Investeringen i Langskip legger til rette for en industriell infrastruktur som vil sikre både eksisterende arbeidsplasser og eksportinntekter, samtidig som det vil skape nye næringer og inntekter til Norge i framtiden. I tillegg representerer fangstanleggene i Norge to industrier som ikke kan avkarboniseres uten CCS, og spredningspotensialet og eksportmulighetene for norske aktører til både avfallsanlegg og sementproduksjon i verden er betydelig. Transport av CO2 på skip gir norsk skipsfart og skipsindustri et viktig nytt segment og et ekstra ben å stå på.

Norsk olje og gass ønsket og ønsker fortsatt en løsning hvor begge fangstanleggene får full støtte fra staten da det vil gi et bedre grunnlag for å lykkes. Støtte til begge fangstanleggene vil skape flere nye arbeidsplasser og styrke den norske kompetansen og gjennomføringsevnen til å bygge slike anlegg. Hele prosjektet ville også blitt mer robust og billigere per lagret tonn CO2.

Norsk olje og gass oppfordrer derfor myndighetene til å dekke differansen dersom tilstrekkelig støtte fra EU uteblir.

Virkemiddelapparatet
Det offentlige virkemiddelapparatet er viktig når bransjen skal nå ambisiøse klimamål i 2030 og 2050.  Klimameldingen legger opp til at staten skal støtte og legge til rette for teknologiutvikling i kvotepliktig sektor. For Norsk olje og gass er flere ordninger særlig viktige i dette arbeidet:

• Økningen i CO2-avgift øremerkes i form av et CO2-tiltaksfond etter modell av NOx-fondet som anvendes til tiltak som bidrar til raskere og ytterligere reduksjoner av utslippene av klimagasser og til etablering av nye verdikjeder som havvind, CCS og hydrogen.
• Styrke Enova slik at det kan gis støtte til implementering av tiltak basert på eksisterende teknologi for kvotepliktige utslipp. Dette vil redusere risiko og bidra til kostnadsreduksjoner for teknologier med spredningspotensial. På den måten bidrar støtten til bredere implementering av teknologi som er ferdig kvalifisert, men hvor kostnadene er for høye for enkeltselskaper.
• Sikre videreføring NOx-fondet etter 2025.
• Sikre videre utvikling av teknologi og utrulling av CO2-fangst og -lagringsprosjekter for å redusere kostnader.
• Sikre videre utvikling av teknologi- og demonstrasjonsprosjekter for hydrogen, inkludert tidlig etablering/stimulering av markeder gjennom offentlige innkjøp og tallfestede målsetninger.
• Styrke FoU midler gjennom Forskningsrådets programmer for lav- og nullutslippsteknologi og -drivstoff.

Med vennlig hilsen

Norsk olje og gass

Hildegunn T. Blindheim

Direktør klima og miljø

NHO Transport er en bransje- og arbeidsgiverforening for persontransportbedrifter. Medlem-mene leverer kollektivtrafikktjenester på offentlige kontrakter eller som billettfinansierte reiser i hele Norge. Regjeringen foreslår i Klimaplanen at klimagassutslippene fra transportsektoren skal halveres i perioden frem til 2030. Foreningen har tre kommentarer og innspill til politikken på dette området.

Kollektive løsninger er best for klimaet

Klimaplanen er for ensidig konsentrert rundt tiltak for å redusere utslippene per kjøretøy og kilometer. Det er like viktig og i tillegg rimeligere å gjøre grep som bidrar til at den totale transportmengden blir redusert, samtidig som det er god mobilitet i samfunnet. Slik blir også samfunnets skadekostnader fra transport i form av utslipp, støy, støv, kø og ulykker redusert. Bussene har eksempelvis langt lavere skadekostnader enn elbiler per passasjerkilometer, noe Transportøkonomisk institutt har dokumentert.

Det tyske Miljødirektoratet konkluderer i en stor klimastudie med at økt kollektivtrafikk og bildeling, sammen med overgang til nullutslippskjøretøy, er nødvendig for å nå klimamålene i 2050. NHO Transport anbefaler dermed at følgende momenter blir tydeliggjort og vektlagt i klimapolitikken for transportsektoren:

• All persontransport må bidra til en sirkulær økonomi og i fremtiden ha null eller lave utslipp gjennom livsløpet.
  
  
• Den offentlige virkemiddelbruken bør dreies fra å stimulere til økt privat bilhold og over på løsninger som fører til mer sykling og gange, deling av personbiler og effektiv bruk av et økt og enda mer attraktivt kollektivtilbud. Slik kan kollektivtrafikken overta en langt større del av det samlede transportbehovet i byområder.
  
  
• Kollektivtrafikken bør gjenvinne og styrke sin rolle etter covid-19. Flere kollektive reiser er den mest effektive måten å veksle inn mobilitet med høye skadekostnader til mobilitet med lave skadekostnader for samfunnet. 

Bærekraftig biodrivstoff bør brukes mer målrettet

Biodrivstoff er essensielt for kollektivtrafikkens fornybarandel. Utslippene av klimagasser fra norske busser er sterkt redusert siden 2013 fordi fossilt drivstoff er erstattet med 100 prosent biodrivstoff, typisk HVO. For tunge kjøretøyer, som skal kjøre over lange distanser, er elektriske energibærere lite tilgjengelige eller konkurransedyktige. For disse blir fossilt drivstoff det mest relevante alternativet til biodrivstoff i en periode fremover.

Dessverre er viktige virkemidler for å nå målet om fossilfri kollektivtrafikk fjernet i Klimaplanen. Full veibruksavgift på alt biodrivstoff fra 01.07.20 økte driftskostnadene for busstransporten vesentlig, og biodrivstoff skal ikke lenger anbefales i offentlige innkjøp, men reguleres gjennom omsetning i massemarkedet. Dette er svært beklagelig, fordi biodrivstoff effektivt kan bidra til å redusere utslippene fra næringstransporten. 17 aktører har i en uttalelse anbefalt at bruk av 100 prosent biodrivstoff telles/registreres utenfor omsetningskravet.

Stortinget bør anmode regjeringen om å foreslå insentiver eller omlegginger av dagens ordninger, slik at det også i fremtiden vil være attraktivt og hensiktsmessig å bruke bærekraftig biodrivstoff i tungtransporten, inkludert kollektivtrafikken, for å oppnå reelle klimagevinster. En mulig løsning er fritak for veibruksavgift for avansert biodrivstoff, sertifisert for lav avskogings-risiko, omsatt i tillegg til omsetningskravet[1].

Klimaplanens forslag om å øke kostnadene per tonn CO₂ til 2000 kroner per tonn CO₂ innen 2030, vil gjøre investeringer i tunge null- og lavutslippskjøretøy enklere å forsvare. Men dette må følges opp med gode offentlig finansierte støttetiltak til omstilling også for private transportører som ikke kjører på offentlige kontrakter.

Sats på Grønt landtransportprogram

20 bransjeorganisasjoner har, med NHO i spissen, etablert Grønt landtransportprogram. Dette samarbeidet mellom næringslivet og myndighetene skal bidra til konkrete løsninger for å kutte klimautslippene fra næringstransporten. Programmet bør følges opp med bevilgninger fra Stortinget, i tillegg til næringslivets eget bidrag kunnskapsmessig og økonomisk. Et CO₂-fond for næringslivets transporter er et aktuelt virkemiddel.

NHO Transport er tilgjengelig for spørsmål og utfyllende informasjon:

• Jon H. Stordrange, administrerende direktør, jon.stordrange@transport.no, 415 06 770
• Jofri Lunde, næringspolitisk sjef, jofri.lunde@transport.no, 411 61 944

[1] Dette forslaget kan gjennomføres med endringer i særavgiftforskriften og tilslutning til kriteriesettet for lav avskoging i EUs reviderte fornybarhetsdirektiv, Red II, som iverksettes i EU-landene 01.07.21.

Våre innspill oppsummert

• Det må utarbeides en elektrifiseringsstrategi som svarer på hvordan vårt energisystem skal utvikles for å nå våre klimamål for 2030 og bli et lavutslippssamfunn i 2050.
• Vi støtter en økning av CO2-avgiften.
• Klimamålet det skal styres mot må være i tråd med et mål på 55 prosent kutt i klimagassutslipp til 2030, målt mot 2005.
• Støtteordninger og offentlige anbud må siktes inn mot nullutslippsløsninger, lavutslipp kan bare aksepteres der nullutslipp er umulig.

Elektrifiseringsstrategi
Infrastruktur og nett er et premiss for å lykkes med elektrifiseringen. Et fullelektrisk samfunn forutsetter at det norske energisystemet blir modernisert og videreutviklet. Dagens energisystem er ikke i stand til å levere på de behov som en grønn energiomstilling utløser. Skal vi oppnå målene om utslippskutt og utvikling av nye grønne næringer må strømforsyningen holde tritt med utviklingen. Økt andel av uregulert produksjon og store endringer i kraftflyten til nye næringer som batterifabrikker, hydrogen- og amoniakkproduksjon og datasentre krever at både infrastruktur og regelverk oppdateres.
Vårt innspill: Det må utarbeides en elektrifiseringsstrategi som svarer på hvordan vårt energisystem skal utvikles for å nå våre klimamål for 2030 og bli et lavutslippssamfunn i 2050.

CO2-avgiften
Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er en avgift på CO2 det mest effektive virkemiddelet for å oppnå utslippskutt. Når prisen for utslipp må medregnes av alle, vil det utløse store utslippskutt, og igjen gi økt konkurransekraft i møte med et verdensmarked med høye klimaambisjoner. Inntektene staten får fra avgiften, kan benyttes til å senke andre skatter og avgifter, men også til å lette omstillingen gjennom støtte til infrastruktur, teknologiskift og omfordeling.
Vårt innspill: Vi støtter en økning av CO2-avgiften.

Klimamålet
Vi trenger forutsigbarhet i klimapolitikken, og alt tyder på at et mål om 55 prosent kutt i 2030 vil bli retningsgivende for all relevant EU-regulering. Det meste av dette vil også gjelde for Norge.
Vårt innspill: Klimamålet det skal styres mot må være i tråd med et mål på 55 prosent kutt i klimagassutslipp til 2030, målt mot 2005.

Nullutslipp vs. lavutslipp
Lavutslipp bør ikke støttes der nullutslipp er mulig, da det bremser utviklingen og krever to omstillinger. Ved å legge til rette for, og gi incentiver for nullutslipp sikrer man nødvendig tempo på veien mot lavutslippssamfunnet og klimamål. Kommuner og fylkeskommuner må gis risikoavlastning der krav om nullutslipp fører til økte kostnader i forhold til konvensjonell teknologi.
Vårt innspill: Støtteordninger og offentlige anbud må siktes inn mot nullutslippsløsninger, lavutslipp kan bare aksepteres der nullutslipp er umulig.

Om BKK
BKK er Vestlandets største fornybarselskap. Med 100 års erfaring engasjerer vi oss aktivt og bredt i energiomstillingen som trengs for å nå klimamål og skape verdier. Fornybarnæringen gjør bærekraftig omstilling mulig i andre sektorer, som transport, olje og gass, maritim og oppdrett. Et fullelektrisk samfunn forutsetter at det norske energisystemet blir modernisert og videreutviklet. Både energimengde og reguleringsevne må økes for sikker og stabil tilgang til fornybar energi i framtidens energisystem. BKK tar ansvar for hele energisystemet. Vi er til stede i hele verdikjeden, fra produksjon av fornybar energi via distribusjon til utvikling og leveranse av kundeløsninger. Vi er et offentlig eid selskap, og vår virksomhet er sterkt og godt regulert. Vår evne til å bidra like godt i fremtiden som i de 100 årene som ligger bak oss, avhenger av rammebetingelser som legger til rette for elektrifisering og energiomstilling.

Vennlig hilsen
BKK AS

Jannicke Hilland

konsernsjef

Drivkraft Norge viser Energi- og miljøkomiteens behandling av til Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030. Vi takker for muligheten til å komme med våre innspill.

Drivkraft Norge er bransjeforeningen for selskaper som selger flytende drivstoff og energi. Våre medlemmer skal være en del av løsningen for å redusere klimagassutslippene slik at Norge når klimamålene. Våre medlemmer har en ambisjon om å levere klimanøytrale løsninger innen 2050 og på veien dit oppfylle et mål om 45 prosent reduksjon innen 2030. For å oppnå dette, er bransjen avhengig av teknologinøytrale, forutsigbare og langsiktige virkemidler. Det vil legge til rette for lønnsomme investeringer for økt produksjon og bruk av bærekraftige og fornybare løsninger.

Teknologinøytralitet innebærer at klimapolitikken ikke ensidig velger gitte teknologier slik det legges opp til i Klimaplanen, men heller tar høyde for å inkludere alle fornybare teknologier gjennom likest mulige vurderingskriterier og vilkår. Slik likestilling av de ulike tiltakene er sentral for å nå nødvendige utslippsreduksjoner så effektivt som mulig. I Klimaplanen er biodrivstoff nærmest et residual; det skal fange opp det som de andre tiltakene ikke klarer å oppfylle. Til tross for at dette er det viktigste klimatiltaket i transportsektoren i dag og kan brukes i dagens teknologi og landsdekkende distribusjonsnett. Vi noterer oss at regjeringen i Klimaplanen skaper et rom for at NTP-målene om innfasing av batteridrevne kjøretøy nødvendigvis ikke skal nås 100 %. Det overordnede målet er ikke å få inn antall elektriske kjøretøy, men å redusere utslippene.

Sikre teknologinøytralitet ved innføring av reduksjonsplikt

Istedenfor å telle antall liter biodrivstoff slik dagens virkemidler legger opp til, og som regjeringen ønsker å forsterke gjennom forslag til Klimaplan, så bør virkemidlene rettes direkte mot det som er målet; antall reduserte tonn med CO₂. Drivkraft Norge mener en overgang fra omsetningskrav for biodrivstoff til en reduksjonsplikt som omfatter alle fornybare energibærere (biodrivstoff, elektrisitet, hydrogen, biogass, syntetiske drivstoffer og fremtidige nye drivstoff) vil sikre teknologinøytralitet ved at de blir vurdert ut ifra like kriterier som direkte klimanytte gjennom livsløpsanalyser av drivstoffet. Et slik system ble tatt i bruk i Sverige i 2018, men der er oppfyllelse av kravet foreløpig begrenset til kun biodrivstoff. Vi mener en utvidelse av den svenske modellen med alle fornybare energibærere vil sikre teknologinøytralitet ved at alle fornybare energibærere blir stilt overfor like krav, og samtidig vil kunne bidra til mest mulig effektiv reduksjon av utslipp fra veitransporten.

Økt CO₂-avgift

Klimaplanen kommer inn på mange av effektene ved økt CO₂-pris. Økt CO₂-pris vil blant annet gjøre biodrivstoff mer konkurransedyktig med fossilt drivstoff. Økt CO₂-avgift vil samtidig føre til økte kostnader for sluttbruker, spesielt forbrukere uten tilstrekkelig med alternativer. Klimaplanen kommer dessverre mindre inn på hvilke konsekvenser dette kan ha for næringer i internasjonal konkurranse, som tungtransporten og industri som er avhengig av gass som innsatsfaktor. Dersom myndighetene ønsker en overgang til fornybare energibærere til både transport og industri må derfor flere incentiver på plass. Drivkraft Norge vil ellers vise til NHOs oppstart av Grønt landtransportprogram om hvordan transportnæringen skal redusere sine utslipp fram mot 2030 og 2050, samt til tidligere forslag om å etablere et CO₂-fond for næringstransporten. Et CO₂-fond kan finansiere en raskere overgang til mer klimavennlige løsninger for næringstransporten enn det dagens nullutslippsfond i Enova har fått til.

Se de ulike omsetningskravene i sammenheng

Bransjen er positiv til å innføre et omsetningskrav for biodrivstoff til anleggsbransjen, og at det skal bli felles med kravet for veitrafikken. Det vil bidra til raskere og mer hensiktsmessig bruk av fornybar energi. Vårt primære innspill er imidlertid å gå over til et krav om reduksjonsplikt, slik vi har beskrevet over, og at dette kommer til erstatning for dagens omsetningskrav på biodrivstoff. I en overgang og for å sikre en effektiv bruk av allerede etablert infrastruktur for flytende drivstoff, er det viktig at egne omsetningskrav for veitrafikk og anlegg sees i sammenheng, på samme måte som det gjøres i dag for effektiv distribusjon av drivstoff til veitrafikk og anlegg. Vi støtter også å utvikle et omsetningskrav for marine gassolje, hvor tilsvarende hensyn må ivaretas. Drivkraft Norge er positive til økte krav til flytende fornybart drivstoff i transportsektoren, ved at det tas hensyn til nytt regelverk, teknologisk utvikling, tilgang og pris.

Krav og offentlige anskaffelser

Et annet hovedtiltak i Klimaplanen er bruk av krav og offentlige anskaffelser til å fremme mer klimavennlig teknologi og fornybare energibærere. Klimaplanen legger blant annet opp til krav til økt bruk av fornybare energibærere gjennom kjøp av transporttjenester, som kollektivtilbud. Sammen med økende omsetningskrav for alle transportformer, vil det blant annet kunne bidra til økt bruk av bærekraftig biodrivstoff. Da er det et paradoks at Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) samtidig har fremmet forslag om å endre veilederen for offentlige anskaffelser av drivstoff til å ikke vektlegge biodrivstoff som et klimatiltak i en offentlig anskaffelse når biodrivstoff omfattes av et omsetningskrav. Biodrivstoff blir dermed sidestilt med fossilt drivstoff i en offentlig anskaffelse, hvis DFØs anbefaling tas til følge. Dette er en uønsket effekt av motstridende tiltak, og Drivkraft Norge mener at det må finnes en løsning slik at offentlige anskaffelser av biodrivstoff fremdeles blir anbefalt som et klimatiltak i offentlige anskaffelser, og at rammevilkårene legger til rette for at biodrivstoff forblir et relevant alternativ til fossilt drivstoff for næringstransporten.

Behov for bedre tilrettelegging for etablering av hurtiglading

Drivkraft Norge stiller seg undrende til regjeringens påstand om at ladekø indikerer lønnsomhet for investering i ytterlige hurtigladere. En ladekø over et kort tidspunkt et par dager i uken er alene ikke en god indikasjon på at det er økonomisk grunnlag for å sette opp nye ladere. Det er den jevne trafikken over hele uken som er avgjørende for om det er tilstrekkelig kundegrunnlag for nye investeringer. På toppen av dette opplever mange ladeaktører høye etableringskostnader gjennom anleggsbidrag og en nettariff som ikke tilstrekkelig tar inn over seg at hurtiglading krever en annen struktur enn det som er lagt opp til i NVEs nye forslag. I tillegg er det en utfordring med ulike kommunale krav og lang saksbehandling. Enovas rolle i dag har vist at den ikke er tilstrekkelig for å sikre landsdekkende ladetilbud.

Treindustrien er bransjeforening for produsenter av byggematerialer i tre. Produksjonen til bedriftene i treindustrien er basert på fornybart og bærekraftig forvaltet råstoff, norsk skog. Treindustrien er en del av byggenæringen og kan bidra til mer klimavennlige bygg og lagring av karbon. Sidestrømmer og biprodukter fra produksjonen går til annen industri og er en del av klimaløsningen for andre sektorer som prosessindustri, innen transport og til energiformål. Treindustrien har dermed en sentral rolle i å bidra til å nå klimamålene, og det er viktig at tiltakene i klimaplanen treffer vår bransje for å utløse mulighetene. Det handler både om hvordan bedriftene i treindustrien kan bedre sitt eget klimafotavtrykk, og om løsningene som kan tilbys markedet for å bidra til reduserte klimagassutslipp i samfunnet som helhet.  

Treindustrien vil på generelt grunnlag påpeke at det viktigste for å få til nødvendig omstilling og kutt i klimagassutslipp er forutsigbare rammebetingelser. Det gjør det mulig med omstilling og gir en tydelig retning å navigere etter. Slik utløses også investeringer og det legges til rette for at næringslivet kan bidra på beste måte for å nå målene. Bedriftene må se på hva de selv kan gjøre, men er avhengig av at myndighetene også følger opp sin rolle slik at forutsetningene gjennom rammebetingelser kommer på plass. Det er helt avgjørende at vedtatt politikk og planer følges opp, slik som NTP. Videre må tiltak velges på en slik måte at norske bedrifter ikke får konkurranseulemper mot utenlandske aktører, og slik at like konkurransevilkår er ivaretatt. Både lovverk, offentlige anskaffelser og virkemiddelapparatet må målrettes og brukes aktivt for å drive markedet framover.

Byggenæringen

Byggenæringen er treindustriens viktigste marked. I Klimakur ble byggenæringen lite synlig fordi utslippene fra næringen ligger under andre kategorier, som produksjon av materialer, industri og transport. Det er svært positivt at bygg, anlegg og eiendom er sett i en sammenheng i Klimaplan 2021-2030. Meldingen peker på at innovative klimavennlige løsninger og produkter kan fremmes gjennom krav eller insentiver til klimavennlig materialbruk i bestillingen. Det er listet opp flere konkrete punkter knyttet til det offentliges rolle som bestiller for å utløse mulighetene. I tillegg er det omtalt muligheter for å stille klimakrav til bygg og materialer i Teknisk Forskrift, men dette er ikke konkretisert som et "vil gjøre"- punkt. Treindustrien mener byggeregelverket må benyttes til å stille klimakrav til bygg, der materialer inngår. Dette vil hjelpe til med å skape marked for produkter og løsninger med godt klimafotavtrykk. Helhetlige klimakrav til bygg, inkludert materialbruk, kan med fordel konkretiseres som et punkt i Klimaplan 2021-2030. Selve kravene må utvikles i tett samarbeid med næringen, og det kan gjerne legges opp til gradvise og forutsigbare innstramminger. Klimagassreduksjoner i byggenæringen må også ses i sammenheng med sirkulær økonomi.

• Det må stilles helhetlige klimakrav i TEK, hvor materialer/byggevarer inngår.
• Byggeregelverket og forskrifter må gjøre det enklere å rehabilitere og unngå riving.
• Levetid på dagens bygg må forlenges gjennom tilpasninger på dagens bygningsmasse.
• Stimulere byggenæringen til nyskaping og bruk av tre som byggemateriale.
• Det må legges til rette for kompetanseløft i hvordan klima- og sirkulære krav skal stilles og dokumenteres.
• Myndighetene må støtte opp om enhetlige dokumentasjonsløsninger for å hindre at det innføres mange ulike ordninger som vil være kostnadsdrivende og kan gi grønnvasking. I byggenæringen er miljødeklarasjonen EPD godt innarbeidet.
• Digitale hjelpemidler vil være sentrale og disse må utvikles i et samarbeid mellom næring og myndigheter.
• Offentlige anskaffelser må brukes til innovasjon for å nå klima- og miljømål
• Det må tas i bruk virkemidler for skrittvise tiltak for økt energieffektivisering av bygninger

Transport 

Transport er viktig for treindustrien, som skal ha råvarer inn til produksjonen og ferdigvarer ut i markedet. Det er positivt at Klimameldingen har fokus på insentiver for overgang til nullutslippskjøretøy og introduksjon av ny teknologi og løsninger, der blant annet virkemidler i Enova skal benyttes. Det er nødvendig med risikoavlastning i tidlig fase og pilotsatsinger. Ordningene bør også legge til rette for bredere utrulling av ny teknologi og kjøretøy. Treindustrien er en del av Grønt Landtransportprogram som har til hensikt å forsere overgangen til utslippsfrie transportløsninger - og ber Stortinget støtte opp om dette. 

For den tyngste transporten der teknologiutviklingen er umoden pr. nå er logistikk og effektiviseringstiltak som mer last pr. kjøretøy viktig. Det samme gjelder satsing på gods på bane.  Det krever at staten følger opp ansvaret for infrastruktur som veinett og jernbane som gjør det mulig for bedriftene å effektivisere transporten. Treindustrien vil derfor understreke viktigheten av forutsigbar oppfølging av Nasjonal Transportplan og Jernbaneverkets Handlingsprogram for å støtte opp om halveringsambisjonen i transportsektoren.

Biodrivstoff 

Selv med en utstrakt elektrifiseringsstrategi vil det i 2030 være behov for betydelige mengder flytende drivstoff for å dekke opp transportsektoren. Biodrivstoff og biobrensler gir betydelige utslippsreduksjoner, forutsatt at det er produsert bærekraftig og ikke forårsaker negative indirekte effekter lokalt og globalt. Det er også viktig at produksjonen av biodrivstoff i stor grad skjer nasjonalt med korte transportavstander, særlig på råvaresiden. Det er avgjørende for norsk økonomi at den grønne omstillingen gir grunnlag for økt verdiskaping i norsk industri. Det er flere norske initiativer i prosess for produksjon av avansert biodrivstoff basert på restråstoff fra skog- og treindustri. Investering forutsetter forutsigbare rammebetingelser, og det er derfor viktig at klimaplanen støtter opp om omsetningskrav for biodrivstoff.

Avgifter

Regjeringen legger opp til en kraftig økning i CO2-avgift for ikke-kvotepliktig sektor som et av de viktigste tiltakene i Klimaplanen. Treindustriens bedrifter har i dag svært lite bruk av fossil energi i produksjonen, som for det meste baserer seg på bioenergi, men vil merke avgiftsøkningene på transport. CO2-avgifter er et sentralt virkemiddel for å redusere klimagassutslippene innen ikke-kvotepliktig sektor. Det er imidlertid en forutsetning at midlene kommer tilbake til sektoren i form av kompenserende tilskudd og andre tiltak for å kutte CO2-utslipp, både i industrien og for transport. Det må også innrettes slik at det ikke gir konkurransevridning mot import for norske bedrifter.

Skog og arealbruk

Stabil råvaretilgang er viktig for utvikling i industrien. Det er positivt at Regjeringen i meldingen legger opp til at skogen skal tas i bruk i klimasammenheng. Handlingsrommet og rammene Norge er enige med EU om for sektoren må benyttes. Det foreslås samtidig flere tiltak som økt skogplanting og styrket ungskogpleie for å øke CO2-opptaket i skogen og som Treindustrien stiller seg positive til.

Kraftfylka er en interesseorganisasjon for fylkeskommunene Troms og Finnmark, Nordland, Vestland, Rogaland, Agder, Vestfold og Telemark og Innlandet.

Kraftfylka ønsker velkommen en helhetlig plan for reduksjon av klimagassutslipp. Vi vil fokusere på elektrifisering som et stort tiltak for reduksjon av klimagassutslipp.

I planen foreslås det blant annet:

• Krav om at personbiler og lette varebiler som kjøpes inn offentlig må være nullutslippsbiler fra 2022. Fra 2025 gjelder tilsvarende for bybusser.
  
  
• Krav om lav- og nullutslipp for nye fergeanbud fra 2023 «der det ligger til rette for det» og noe senere for alle nye hurtigbåtanbud. Samme krav vil også gradvis innføres for servicefartøy i havbruksnæringen fra 2024.
  
  
•  Vurdere muligheten for nullutslippssoner i enkelte byer.
  
  
• Utfase fossilt brensel til energiproduksjon i industrien utenfor kvotesystemet.

Dette er ambisiøse tiltak og mål. Vi vil minne om NVEs rapport Elektrifiseringstiltak i Norge (2020), som viser at dersom vi oppnår potensialet for elektrifisering i Norge vil vi forbruke 23 TWh ny elektrisitet i 2040. Dette vil kreve nettinvesteringer på 9-16 milliarder kroner. Det vil også kunne øke kraftprisen i med 10 ø/kWh og øke nettleien med 0,6 ø/kWh for vanlige kunder og 0,2 ø/kWh for kraftkrevende industri, med anleggsbidrag fra aktørene på 30 %. Oppgradering av infrastruktur til samferdsel til regional og distribusjonsnettet vil alene koste 4-5 milliarder kroner. Det er derfor behov for å belyse finansieringen som er nødvendig for å nå denne planens innhold.

Kraftfylka har i denne sammenhengen følgende innspill:

• Krav til fylkeskommunenes anskaffelser av elektriske samferdselsløsninger må finansieres tilstrekkelig av staten. Erfaringer fra anskaffelser for elektrisk fergedrift har vist seg å være svært kostbar, og det er ikke holdbart at fylkeskommunene blir tvunget til å ta inn kostnadene fra kundene. Dette gjelder også finansiering av anleggsbidrag til lading ved fergekai.
  
  
• Utbygging av nett og kraftbehov må ses i sammenheng. Vi ønsker en regionvis vurdering av kraftbehov og nettutbygging, som vurderer det regionale potensialet i sammenheng med de nasjonale overordnede behovene for kraft og nett. Fylkeskommunene må involveres i arbeidet, slik at de kan dele sin regionale kompetanse.
  
  
• Nettleien må utjevnes i større grad. Den enorme veksten i nettleie som forventes er ikke bærekraftig i områder med mye kraftproduksjon. Elektrifiseringsbehovene fører til at områdene må finansiere mer regional nettutbygging, samtidig som prisen til transmisjonsnettet øker. Vi forventer at utjevningsmekanismene for nettleie styrkes, samtidig som regionale nettselskapene får beholde innmatingstariffen fra kraftprodusenter som mater inn strøm på regionalt nettnivå. Disse tiltakene vil fordele de økte nettkostnadene mer jevnt på landets innbyggere.
  
  
• Mer elektrifisering krever investeringer i kraftproduksjon. For å få til dette må statens andel av skatteinntektene reduseres til fordel for lokalt og regionalt nivå. Dette kan gjøres ved at naturressursskatten til kommuner og fylkeskommuner økes med 50 %, unntas fra inntektsutjevningen og gjøres teknologinøytral. Dette vil gi økte intensiver til å legge til rette for mer kraftproduksjon.

Aud Hove,

Varaordfører i Innlandet og styreleder i Kraftfylka

Niklas Kalvø Tessem

Daglig leder Kraftfylka

Høringsuttalelse fra Kystrederiene - Meld. St. 13 (2020–2021) - Klimaplan for 2021–2030

Viser til stortingsmeldingen om Klimaplan for 2021-2030 og høring i Energi- og miljøkomiteen 2. februar 2021.

Føringer for transportpolitikken
Klimatiltakene er en global utfordring. Kystrederiene ser positivt på at norske myndigheter følger opp tiltakene i EU og fra IMO på det maritime område. Nasjonalt står transportsektoren for rundt 60 prosent av CO2-utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.

Klimaplanen vil gi vesentlige føringer for transportpolitiske valg for lang tid framover og legge viktige premisser for samfunnsutviklingen. Kystrederiene vil påpeke at Klimaplanen bør knyttes sterkere opp til Nasjonal transportplan 2022-33, som også er en rammeplan for samfunnsutviklingen. Målene i klimaplanen er god, men da må også transportetatene videreføre disse målene i sine prioriteringer.

Sjøtransport en del av løsningen
Kystrederiene mener å se en bred rolle for bruk av kysten som maritim infrastruktur i klimapolitikken. Vi mener at sjøveien i større grad kan inngå i tverrsektorielle transportkjeder over sjø og land, primært over lengre avstander, men også på kortere distanser.

Sjøtransportens stordriftsfordel, lavt utslipp/kostnad per lasteenhet, vil kunne utviklet mot et bærekraftig transportsystem gjennom fornyelse av flåten med lav- og nullutslipps fartøyer.

Etter prognosene i forarbeidet til den gående NTP forventes det fram mot 2050 nær en dobling av godstransport på vei, etterfulgt av 85% for jernbane og 58% for sjøtransport.

Klimaeffekten ved godsoverføring fra vei til sjø er godt dokumentert. Et lasteskip slipper ut mindre CO2, NOx og andre klimagasser enn om tilsvarende last blir sendt på semitrailere. Et eneste lasteskip kan flytte last tilsvarende 300 lastebiler. Samfunnet kan oppnå store besparelser og store fordeler ved å legge til rette for bruk av mer sjøtransport, bl.a. gjennom offentlige anskaffelser.

Et CO2-fond er løsningen!
Klimaplanen legger opp til en firedobling av CO2-avgiften på diesel. Det er svært beklagelig at forslaget ikke samtidig følges opp med etableringen av et CO2-fond for maritime transporter. Samtidig med økningen i CO2-avgiften, har veibruksavgiften blitt redusert i de senere år, noe som svekker sjøtransportens konkurranseevne i forhold til veitransport. Dette er i strid med stortingsvedtak om økt godsoverføring fra veg til sjø, og med målet om reduserte klimagassutslipp.

Et CO2-fond for maritime transport, etter dagens Nox-fond modell, for kan kutte klimagassutslippene betraktelig frem mot 2030. Transportsektoren er den sektoren i Norge som bidrar med størst utslipp av klimagasser, og næringstransporten står for 2/3 av disse utslippene.

Næringslivet er klar til å ta ansvar og forplikte seg til utslippskutt i næringstransporten i en bindende miljøavtale med myndighetene. Forutsetningen er at vi kan bruke pengene næringen selv betaler i CO2-avgift til utslippsreduserende tiltak.

Flåtefornyelse
For de rederier som vurderer å investere i nyere tonnasje, og i denne prosessen også må ta valg om fremdriftssystem og teknologivalg, er det klart at langsiktige rammevilkår er svært viktig. Pris og tilgjengelighet på drivstoff, ikke bare i dag men fremover i tid, blir da viktige faktorer for valg av fremdriftssystem og teknologivalg.

Nyere løsninger med moderne dieselmotorer og LNG gir betydelig lavere CO2-utslipp. I kombinasjon med batterier, biogass og eventuelt hydrogen kan CO2-utslippene reduseres ytterligere. Det arbeides med konkrete planer om skip med fremdriftssystem på blant annet diesel/batteri, LNG/batteri og hydrogen.

Kostnadene for nybygg med lav- eller null-utslipps fremdriftssystem er høye, men skipene vil ha en levetid på 30 år eller mer. Det er da klart at langsiktige rammevilkår og forutsigbarhet er svært viktig for hvilke fremdriftssystem og teknologivalg rederen til slutt velger. Kondemneringsordningen for skip i nærskipsfart bør bli en varig ordning, med kriterier som treffer næringen bedre.

Kystrederienes anbefalinger
Skipsfarten er den mest miljøvennlige transportformen i dag, og godsoverføring fra veg til sjø er et utslippsreduserende tiltak i seg selv. Vi vil her peke på områder som må styrkes for at sjøtransporten skal kunne bidra effektivt til klimamålene:

• Prinsippet ”forurenser betaler” må gjelde fullt ut i hele transportsektoren. Transportformene må betale for ulempene de påfører samfunnet. Veiprising vil være et naturlig virkemiddel for å få mer rettferdige konkurranseforhold mellom transportformene.
• Effektiv transport og bruk av kysten krever en kompetent kystforvaltning. Vi ser med uro på at Kystverkets budsjetter og organisasjon blir nedprioritert, samtidig som Norge har en ambisiøs Havromsstrategi. Bruk av havet krevet robust infrastruktur på land; også for transport.
• Fornyelse av frakteflåten med nye skip med lav/nullutslipps fremdriftssystemer krever både gode og langsiktige rammevilkår og incentivordninger.
• Kondemneringsordningen for skip i nærskipsfart må treffe næringen bedre.
• ENOVA og Grønt Skipsfartsprogram er viktige aktører for å redusere utslipp og skape en grønn maritim industri.
• Næringen er avhengige av at virkemidlene drar i samme retning.

Med vennlig hilsen

Kystrederiene

MELD. ST. 13 (2020 – 2021) KLIMAPLAN FOR 2021 – 2030.

Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er en bransje- og arbeidsgiverorganisasjon som representerer 2 250 entreprenører. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. Samlet sysselsetter medlemsbedriftene mer enn 40 000 arbeidstakere.

MEF er positive til at regjeringen setter mål til å redusere utslippene i anleggsbransjen, og samtidig er det viktig at kravene er både miljømessig og økonomisk bærekraftige.

1. Valg av teknologi – anleggsmaskiner. Leverandørdialog nødvendig.

Regjeringens klimaplan legger til grunn 70 pst. elektrisk drift av anleggsmaskiner i 2030. En vellykket omstilling skjer i nært samarbeid med offentlige byggherrer, det internasjonale leverandørmarkedet og entreprenørene, og i takt med teknologien markedet kan levere.    

De få elektriske maskiner som leveres på markedet i dag er dieselmaskiner ombygget i Norge, dvs. en beskjeden serie med prototyper, og ikke serieproduserte fra fabrikk. Kostnadene er i tillegg omkring 2 – 3 ganger mer enn for konvensjonelle maskiner koster. Maskingrossistenes forening (MGF) opplyser til MEF at i 2020 ble det levert ca. 30 elektriske maskiner over 10 tonn på det norske markedet.

Det omsettes rundt 4 000 gravemaskiner i Norge årlig. Markedet for anleggsmaskiner er internasjonalt. De tallene MEF har fått referert for leveranser av elektriske gravemaskiner på fra 2025, er på rundt 100-200 maskiner årlig i 2025 som utgjør 2,5-5 pst.

Produsentene JCB og Hyundai har signalisert at de planlegger å levere hydrogenmaskiner på sikt. Foreløpig finnes det en prototype globalt som MEF kjenner til. Anslag for når denne teknologien vil kunne begynne å leveres er usikker og at det vil først kunne skje fra tidligst 2023. Vi kjenner foreløpig ikke til noen realistisk plan for leveranser i stort volum.

Den tilgjengelige teknologien for nullutslippsmaskiner tilgjengelig for anleggsbransjen er derfor høyst usikker. Utrangeringstakten på gravemaskiner er 7-8 år, og følgelig er det ingen realistisk plan for at 70 pst. av maskinparken skal kunne være nullutslipp i 2030 slik MEF ser markedssituasjonen.

Bruk av avansert biodrivstoff er derimot et tiltak som raskt kan tas i bruk i vår sektor. Ren biodiesel er et tiltak som reduserer klimagassutslippene med hele 75 – 90 %. MEF er enig i forslaget om et omsetningskrav for biodiesel i anleggsdiesel, slik det er for vei-gående kjøretøy i dag.  Økt bruk av ren biodiesel i offentlige kontrakter er en enkel måte for alle entreprenører å kutte i utslipp, uten å skifte ut hele maskinparken. Dagens maskinpark er i stor grad klar for å ta i bruk 100 pst. biodiesel. Det er i tillegg en miljømessig effekt å bruke velfungerende maskiner ut sin levetid.

Biodiesel er en god løsning på kortere eller mellomlang sikt. Dette vil også sikre like konkurranseforhold for alle entreprenører. Prisen på biodiesel er pr. i dag ca det dobbelte av anleggsdiesel. MEF forutsetter at offentlige byggherrer som stiller dette kvalitetskravet også priser inn dette i sine kontrakter.

De fleste entreprenørene i anleggsbransjen er små og mellomstore bedrifter. Omstillingen må skje slik at ikke bare de største bedriftene får anledning til å regne på offentlige kontrakter. Videre må kravene tilpasses klima og geografi. Det må sikres tilgang på nok trafokapasitet til å kunne lade fremtidige batteridrevne anleggsmaskiner, også på anlegg i distriktene.

Skal en lykkes i å nå klimamålet bør en velge raskeste vei, som er på kort og mellomlang sikt

å stille krav om bruk av biodiesel på bygge- og anleggsplasser. På lengre sikt og i nær dialog med leverandørene når teknologien er på plass, stille gradvis krav om utslippsfrie maskiner når disse serieproduseres. I tillegg kan en vurdere klima-bonus i kontrakter i en tidligere fase for å sikre at den tilgengelige teknologien tas raskt i bruk og blir lønnsom for entreprenørene.

1. Klimaarbeidet må allerede starte i planleggingen av prosjektene

De offentlige byggherrenes forventninger retter seg i hovedsak for vår del mot de utførene entreprenørenes maskinpark og drivstoff. Skal en lykkes med å kutte utslipp i hele byggeprosjektet, må dette gjøres allerede i planleggingsprosessen (se meldingens pkt. 4.1).

Det er i planleggingsprosessen det må tas stilling til hvilke krav som skal stilles til valg av teknologi ved utførelsen, etablering av infrastruktur for levering av elektrisitet til anleggsplassen, hvordan massene skal håndteres for å redusere transporten. I tillegg til valg av materialer. Dette må være på plass tidlig i fasen før arbeidene igangsettes.

1. Massehåndtering

I dag må masser i til og fra anlegg transporteres unødvendig mye og for langt. Dette bidrar til økte klimagassutslipp. Grunnen er det ikke er etablert tilstrekkelig med varige og midlertidige massedeponi i forhold til planlagte bygge- og anleggsprosjekter i kommunene. I tillegg medfører dette økte kostnader, økt slitasje på veinettet og lavere trafikksikkerhet.

I flere regioner har myndigheter og bransjen utarbeidet gode verktøy for å redusere massetransporten, men løsningene uteblir da det stopper opp i planprosessen.

Tiltak for å redusere massetransport er helt nødvendige for å redusere klimagassutslippene.

Men de virkemidler regjeringen foreslår, er for svake og vil ikke løse problemet. En vesentlig reduksjon av massetransport krever at regjeringen innfører tydelige krav i de statlige planretningslinjene hvor kommunene i sitt planarbeid etablerer gode løsninger for etablering av massedeponi (både midlertidige og varige deponi) for å redusere unødvendig massetransport slik at en kan redusere utslippene i takt med utbyggingsprosjektene i kommunene.

Med vennlig hilsen,                               

Julie Brodtkorb                                        Fredrik Tronhuus

Administrerende direktør                        Kommunikasjonssjef                           

Meld. St. 13 (2020-2021) ”Klimaplan 2021-2030” fremstår som en helhetlig plan for å kutte utslipp og øke opptak i Norge de kommende ti årene. Norges Skogeierforbund er positive til at skogen og skog- og trenæringen vektlegges som viktige klimaløsninger i meldingen. Det er likevel viktig at Stortinget gir tydelige føringer om følgende:

• Eksisterende klimatiltak i skog må styrkes, samtidig som de nye omtalte tiltakene (ungskogpleie og råtebekjempelse) stimuleres med sikte på å realisere den klimagevinsten som er beskrevet i Klimakur og i meldingen.
• Satsingen på skogplanting på gjengroingsarealer trappes opp slik at det fra 2023 kan tilplantes minst 50.000 dekar pr år.
• Det innføres krav om klimafotavtrykk for byggematerialer i byggetekniske forskrifter og stilles krav om bruk av klima- og miljøvennlige materialer i offentlige byggeprosjekter.
• Innføring av et omsetningskrav for biodrivstoff i landbruket og økt CO₂-avgift kobles mot etablering av et utslippsreduksjonsfond som kan stimulere til et teknologiskift i næringen.
• Virkemidlene for å øke investeringene i fastlandsindustrien forsterkes bl.a. ved at det stilles risikovillig kapital til disposisjon gjennom en garantiordning eller tilsvarende.

Skogens avgjørende rolle for klimaet

Skog i vekst binder og lagrer klimagassen CO₂. Den norske skogen binder i dag CO₂ tilsvarende omtrent halvparten av de årlige norske klimagassutslippene. Skogen produserer også tømmer som kan brukes som klimavennlige byggematerialer og bidra til forlenget karbonlagring i bygg. Bruk av biomasse fra skogen, enten som byggematerialer eller som råstoff i andre produkter, kan også bidra til å redusere utslipp dersom det erstatter andre fossilbaserte produkter. Økt bruk av biomasse vil føre til økt etterspørsel av skogprodukter. Det er derfor positivt og riktig at det i klimameldingen legges til rette for økt skogproduksjon og økt bruk av produktene fra skogen.  

Klimaoptimal skjøtsel av skogen

Klimameldingen viser store gevinster på langsiktig opptak i skog ved å videreføre og forsterke de eksisterende klimatiltakene i skog og gjennom å styrke øvrige skjøtselstiltak i skog, som ungskogpleie og råtebekjempelse. Samlet viser meldingen at det er mulig å øke det årlige opptaket med 6,5-8 millioner tonn CO₂ frem mot 2100, avhengig av omfanget på tiltakene og når de blir iverksatt. Det er derfor avgjørende at en gjennomfører disse tiltakene nå og i det omfang som er beskrevet i Klimakur, slik at kan oppnå den nødvendige balanse mellom opptak og utslipp i andre halvdel av dette århundre. Disse tiltakene er viktige både for opptak, men også for å sikre høy kvalitet på tømmeret slik at en høyere andel kan brukes i langlevde produkter med høy klimanytte.

Skogplanting på gjengroingsarealer

Skogplanting på gjengroingsarealer øker opptaket av CO₂ og gir samtidig økt produksjon av kvalitetstømmer med høy klimanytte. Utvidelse av skogarealet er et viktig karbonnegativt tiltak. Tiltaket er grundig utredet og Norge har betydelige gjengroingsarealer som egner seg for skogplanting uten vesentlige konsekvenser for naturmangfoldet. I dag bygges det ned store arealer med skog hvert år. Skogeierforbundet mener at skogplanting på gjengroingsarealer bør brukes som et tiltak for å motvirke effektene av denne nedbyggingen. Som et minimum bør det tilplantes tilsvarende arealer som bygges ned hvert år. Miljødirektoratet har tidligere konkludert med at det det er mulig å tilplante 1 million dekar i løpet av en 20 års periode uten å komme i konflikt med miljøhensyn. I statsbudsjettet for 2021 er det avsatt 5 millioner kroner til tiltaket. Denne satsingen bør trappes opp med sikte på å tilplante 50.000 dekar allerede i 2023.

Bruk av tre i bygg

Byggsektoren er en av sektorene som står for høyest utslipp globalt. Over 80 prosent av utslippene er knyttet til byggematerialene. Bruk av tre kan bidra til å redusere utslipp gjennom hele livsløpet til et bygg. I tillegg bidrar trevirket til forlenget lagring av karbon. Byggebransjen og skogbruket har over tid etterlyst krav til klimafotavtrykk i TEK-forskriftene basert på materialenes totale livsløp inkludert gjenvinning til energi. I tillegg må offentlig innkjøpsmakt benyttes aktivt for å fremme klima- og miljøvennlige produkter i byggesektoren.

Biodrivstoff og CO₂-avgift

Bruk av biodrivstoff er viktig for å redusere utslippene fra transportsektoren i Norge. Regjeringen vil fram mot 2021 øke innblandingskravet for biodrivstoff slik at minimum dagens omsetningsvolum opprettholdes. Det tas sikte på å innføre et omsetningskrav for skipsfarten og for anleggsdiesel fra 2022. I tillegg legger Regjeringen opp til å øke CO₂-avgiften frem mot 2030. Innføring av omsetningskrav for anleggsdiesel og økt CO₂-avgift må skje gradvis og hensynta tilgangen på teknologiske løsninger for reduksjon i utslippene. En aktuell løsning for å stimulere til et teknologiskift i sektoren er å etablere et utslippsreduksjonsfond for maskiner i landbruket etter modell fra Nullutslippsfondet for transportsektoren. De kostnadene som påføres næringen gjennom et innblandingskrav og økt CO₂-avgift, må som et minimum tilbakeføres gjennom en slik insentivordning.

Investeringene i norsk industri er for lave til å gi et grønt skifte

I tillegg til å redusere egne utslipp, bidrar industrien til det grønne skiftet ved å levere materialer, teknologi og løsninger som muliggjør utslippsreduksjoner i andre virksomheter og sektorer både i Norge og internasjonalt. Skogindustrien er et godt eksempel på dette. Likevel utgjør de årlige investeringene i fastlandsindustrien bare omkring 1/7 av investeringene i petroleumsindustrien. Investeringsnivået i fastlandsindustrien er så lave at kapasiteten bygges ned. Dersom vi skal få til et grønt skifte i Norge, må investeringene i fastlandsindustrien øke radikalt. Vi har en stor og økende skogressurs i Norge med potensial til å øke uttaket fra den norske skogen. Dessverre eksporteres mye av den norske tømmerressursen hvert år. Skogeierforbundet mener dagens virkemidler rettet mot fastlandsindustrien må forsterkes og at det i særlig grad må stilles risikovillig kapital til disposisjon for denne industrien.

Med vennlig hilsen

NORGES SKOGEIERFORBUND

Per Skorge, Adm. direktør

1.      Mål og anbefalinger

Klimagassutslippene fra norsk landbasert industri (eksl. raffineriene) utgjør om lag 11,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (2019). Størsteparten av utslippene (> 93%) kommer fra kvotepliktig sektor (10,7 millioner tonn CO₂), mens en mindre andel (< 7%) stammer fra ikke-kvotepliktig industri (0,8 millioner tonn CO₂). De største kvotepliktige utslippene fra industrien kommer fra ulike typer prosessindustri, som aluminium, ferrolegering, mineralgjødsel, sement og kjemisk industri. Kilder til utslippene er bl.a. bruk av kull som reduksjonsmiddel i metallindustri, og bruk av fossile råvarer og brensler. Innen ikke-kvotepliktig industri kommer ca. 70% av utslippene fra bruk av fossile brensler mens ca. 30% stammer direkte fra industrielle prosesser. I tillegg bidrar avfallsforbrenning til årlige utslipp på ca. 0,9 millioner tonn CO₂. 

Norsk Industris mål for klimaomstilling i landbasert industri er:

• Realisering av utslippsreduksjoner fra kjente prosjekter, tilsvarende 2,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030, slik at industriens utslipp reduseres med mer enn 50% sammenlignet med 1990.
• Realisere potensialet for utslippskutt innen stasjonær forbrenning.
• Utvikling av nye innovasjonsprosjekter, som bidrar til ytterligere klimakutt, herunder etablering av karbonfangst på større industrielle punktutslipp utover det som i dag ligger inne i Langskip.
• Omfattende utvikling og etablering av ny lavutslippsindustri i Norge frem mot 2030.
• Den landbaserte industrien skal være karbonnøytral senest innen 2050.

Stortingsmeldingen legger opp til et skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri mht. virkemiddelbruk. CO₂-avgiften trekkes frem som det viktigste virkemiddelet for ikke-kvotepliktig sektor. For kvotepliktig industri er det prismekanismer knyttet til EUs kvotehandel som primært skal utløse utslippsreduksjoner. I den nye styringsavtalen mellom Klima- og miljødepartementet og Enova prioriteres utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor. For å nå utslippsmålene er det imidlertid nødvendig med en helhetlig virkemiddelpakke for klimaomstilling i både kvotepliktig- og ikke kvotepliktig industri.

Norsk Industri anbefaler derfor at Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en helhetlig virkemiddelpakke for klimaomstilling og industrivekst. En virkemiddelpakke må bidra til utslippskutt i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig industri. Konkret anbefales følgende virkemidler:

• Inngåelse av en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, med konkrete utslippsmål.
• Enova må likebehandle støtte til reduksjon i kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp.
• Etablering av et system for såkalte differansekontrakter, som et supplement til Enova.
• Etablering av et eget CCS-fond, som utfyller EUs støtte- og lånefinansieringsordninger.
• Aktiv deltagelse i Europeiske støtte- og lånefinansieringsordninger.

I tillegg er det nødvendig at miljø og innovasjon vektlegges tyngre ved offentlige innkjøp enn i dag.

2.      Klimapolitikken må legge til rette for ny industriutvikling og grønne arbeidsplasser

Klimapolitikk er industripolitikk. I Stortingsmeldingen heter det bl.a. at i 2030 er målet at Norge skal ha en konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp. Regjeringen arbeider for at klimapolitikken skal skape vekst, og ikke bidra til at virksomheter og aktivitet skal flyttes ut av landet. Dette er politikk vi er enige i. En god klimapolitikk reduserer utslipp globalt, nasjonalt og lokalt samtidig som den tiltrekker investeringer i eksportrettet lavutslippsindustri til Norge. Vi har globale konkurransefortrinn innen prosessering av råmaterialer og metaller, integrasjon i maritim sektor, produksjon og resirkulering av batterier, produksjon av hydrogen, havvind, ny teknologi innen karbonfangst og lagring, etc. Der andre land bruker fossil energi som innsatsfaktor, har Norge tilgang til store mengder fornybar kraft som kan brukes til industribygging. I tillegg har vi i Norge fordelen av å ha en arbeidsstyrke som er høyt utdannet, teknologisk kompetent og med lang industriell erfaring.

3.      Prising av klimagassutslipp fra industrien

Norsk industri opererer i konkurranseutsette markeder med mange globale aktører. Slik det heter i Stortingsmeldingen er rammevilkårene industrien opererer under viktig for om de klarer å konkurrere globalt. For kvotepliktig sektor prises utslipp gjennom kvoteprisen. Kvoteprisen har nå passert 300 kr/tonn CO₂. I meldingen beskrives en utvikling der kvoteprisen øker til mellom 450 og 900 kr/tonn CO₂ i 2030. For ikke-kvotepliktig sektor varsler Regjeringen økt CO₂-avgift opp til 2000 kr/tonn CO₂ i 2030.

For kvotepliktig industri er EUs kvotesystem rett virkemiddel. En særnorsk avgift på CO₂-utslipp, i tillegg til kvoteplikt, vil svekke norsk industris konkurransekraft og kan føre til karbonlekkasje. Kvotepliktig industri må likebehandles med konkurrenter i Europa og ikke utsettes for doble virkemidler (både kvotekostnader og CO₂-avgift). I finansinnstillingen i 2020 påpekte flertallet at norsk fastlandsindustri i utgangspunktet ikke bør være ilagt både kvoteplikt og CO₂-avgift (Innst. 3 S (2019-2020), kap. 10.9). Ifm. Klimaforliket i 2012 understreket Stortingets energi- og miljøkomité at man skal unngå ytterligere CO₂-avgift for virksomheter i fastlands-Norge som er pålagt kvoteplikt (Innst. 390 S (2011-2012)). EUs kvotehandelsdirektiv åpner for å kompensere påslaget i kraftprisen som følge av at fossilt baserte kraftleverandører må kjøpe klimakvoter. CO₂-kompensasjon er nødvendig for å hindre karbonlekkasje.

Industribedrifter med lavt effektbehov er skjermet fra EUs kvotesystem fordi de i mindre grad er i stand til å bære kostnadsbyrden klimakvotene utgjør. Opptrapping av CO₂-avgiften utover kvotepris vil gi ikke-kvotepliktig eksportindustri en stor konkurranseulempe, både sammenlignet med kvotepliktige bedrifter og konkurrenter i Europa som ikke betaler klimakvoter og har lav/ingen CO₂-avgift. For ikke-kvotepliktig industri vil rett virkemiddel være en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, der industrien forplikter seg til konkrete utslippsreduksjoner, kombinert med at CO₂-avgiften trappes opp til å følge kvoteprisen, men ikke overstiger denne. Opptrapping av CO₂-avgiften må følge en forutsigbar og langsiktig plan og være basert på en klimaavtale. En klimaavtale og opptrappingsplan må ivareta industriens konkurransekraft og se hen til hvordan klimagassutslipp fra industri prises i andre EU-land.

Vi har oversendt komiteen vårt innspill, med et vedlegg som redegjør nærmere for virkemidler. 

Med vennlig hilsen 

Norsk Industri

Etter kongelig resolusjon, er Norges Røde Kors anerkjent som humanitær støtteaktør for norske myndigheter. Røde Kors har rundt 43 000 frivillige som er organisert i om lag 380 lokalforeninger og er dermed en landsdekkende beredskapsaktør som støtter kommunal beredskap, bistår helseforetakene og inngår i totalforsvaret.

Klimakrisen rammer menneskers liv, helse og livsgrunnlag i alarmerende grad, og den påvirker det totale beredskaps- og responsbehovet. Klimatilpasning og kutt av klimautslipp er avgjørende for å sikre en trygg framtid. Klimaplanen er et sentralt verktøy for å redusere Norges klimautslipp.

Røde Kors er takknemlig for muligheten til å kommentere Klimaplan 2021-2030. Dette er en viktig stortingsmelding med mange positive elementer. På noen områder bør den likevel bli både mer ambisiøs og mer konkret. Røde Kors vil særlig trekke frem følgende:

• Klimaplanen bør i sterkere grad synliggjøre katastrofale, humanitære konsekvenser. Dersom klimautviklingen fortsetter som nå, vil dobbelt så mange mennesker som i dag trenge akutt hjelp etter klimarelaterte katastrofer innen 2050»[1]. Konsekvensene av klimakrisen vil øke drastisk dersom vi ikke klarer å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.
• Klimaplanen tar i liten grad høyde for sosiale- og kunnskapshindre for utslippsreduserende valg på husstandsnivå. Planen mangler også forslag om tiltak som kan senke disse hindrene. Et tiltaksapparat for å heve enkeltpersoners evne til å motvirke klimakrisen bør inkluderes, inkludert en beskrivelse av sivilsamfunnets rolle i dette arbeidet. 
• Dersom Norge skal nå klimakuttmålene i Paris-avtalen, må samfunnet mobiliseres umiddelbart. Hovedpunktene i planen og informasjon om fremdrift må være tilgjengelig og forståelig for alle aktører. Særlig gjelder dette utslippsregnestykket, hva som er de største truslene mot gjennomføring, og hvordan ulike samfunnsaktører kan bidra.
• Betydningen av et internasjonalt fokus for å oppfylle Parisavtalen. Det er behov for en tilsvarende plan for Norges internasjonale klimafinansiering.

1. Uklar beskrivelse av klimakrisens humanitære konsekvenser

Ekstremvær og klimarelaterte katastrofer har rammet 3,9 milliarder mennesker de siste 20 årene, og minst 510 000 mennesker har mistet livet i mer enn 6 600 ekstremværhendelser og klimakatastrofer[2]. Klimakrisen forverrer og forlenger dessuten humanitære kriser i områder med krig og konflikt[3]. Beregninger fra Det internasjonale Røde Kors-forbundet viser at innen 2050 vil minst 200 millioner mennesker ha behov for akutt, internasjonal nødhjelp hvert år på grunn av klimarelaterte katastrofer dersom utviklingen fortsetter som nå.[4]. I Norge forventes økt skred-, stormflo- og regnflomfare i store deler av landet innen år 2100 dersom de høye utslippene fortsetter[5].

Bærekraftmålene, Parisavtalen, og Sendai-rammeverket om katastrofeforebygging vektlegger viktigheten av å redusere klimarelaterte tap av menneskeliv, helse, og verdier. Global reduksjon av klimagassutslipp må til for å hindre menneskelig nød og lidelse. Røde Kors etterlyser at klimaplanen i større grad viser hvor kritisk viktig utslippsreduksjon er for å sikre bærekraft og hindre humanitære kriser i Norge og verden. Dette for å sikre bedre forståelse i befolkningen for behovet for umiddelbar atferdsendring.

Røde Kors ber derfor komiteen om å fremheve klimakrisens humanitære konsekvenser som årsak for behovet for omfattende og umiddelbar handling.

1. Manglende strategi for mobilisering av befolkningen og sivilsamfunnet.

Klimaplan 2021-2030 framhever verdien av individuelle valg, og foreslår en rekke tiltak som skal gjøre det enkelt og billig å ta klimasmarte valg i hverdagen. Det er imidlertid ikke kun økonomi, men også sosiale og politiske faktorer som spiller inn for at husholdninger skal gjennomføre utslippsreduserende tiltak[6].

Det er svært positivt at norske myndigheter ønsker å redusere de strukturelle og økonomiske hindrene for at enkeltpersoner og husholdninger skal velge grønt. Men klimaplanen mangler et tiltaksapparat for å styrke kunnskap og positiv oppførsel knyttet til utslippsreduksjon. Kunnskap om klimaendringene, utslippsreduksjon og hva individer kan bidra med, er anerkjent som et viktig ledd i å stoppe klimaendringene – jamfør Bærekraftmålenes delmål 13.3.

Røde Kors vil derfor sterkt anbefale at klimaplanen inkluderer konkrete tiltak for å styrke kunnskapsbygging i befolkningen. Røde Kors vil også anbefale at disse tiltakene bygger på partnerskap med sivilsamfunnet, hvis rolle i gjennomføring av klimaplanen er svært tynt beskrevet. De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i norske lokalsamfunn, og skaper arenaer der klimavennlig atferd og betydningen av enkeltpersoners valg kan fremmes.

Røde Kors ber derfor komiteen om å fremheve behovet for at regjeringen gjennomfører tiltak som oppfordrer og stimulerer til enkeltpersoners og husholdningers «grønne valg». 

1. Forpliktelsen om å nå 50-55 prosent utslippsreduksjon

Beskrivelsen av hvordan Klimaplan for 2021-2030 skal sikre at Norge når sin forpliktelse i Parisavtalen om 50-55 prosent utslippsreduksjon, fremstår som utilstrekkelig. Ønsket om å legge felles planer med EU er forståelig, men verdenssamfunnet har knapt med tid til å forhindre katastrofale klimaendringer. Det er derfor svært skuffende at norske myndigheter ikke legger opp til minst 50 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor allerede nå i klimaplanen, uavhengig av usikkerhet knyttet til EUs reviderte regelverk basert på netto innenlands CO₂^-utslipp. Klimaplanen bør understreke at umiddelbare klimakutt i mye større grad vil begrense de langsiktige negative klimakonsekvensene enn tilsvarende klimakutt som gjennomføres flere år frem i tid.

Det er positivt at klimaplanen legger opp til jevnlige klimameldinger, og vi setter pris på beskrivelsen av de ulike nasjonale og internasjonale rammeverkene Norge rapporterer sin fremdrift under. For å ytterligere transparens, vil Røde Kors anbefale at planen også beskriver konkrete tiltak som gjør det mulig for befolkningen og sivilsamfunnet å følge gjennomføringen av planen. Tydelig kommunikasjon er viktig, særlig om Norges fremdrift for å nå forpliktelsene i Parisavtalen, endringer i planen som følge av EUs nye regelverk, hvorvidt utviklingen av teknologiske løsninger lever opp til forventningene som planen er bygget på, og hvordan enkeltpersoner og ulike aktører kan bidra til å oppnå målene.

Røde Kors ber derfor komiteen om å understreke viktigheten av de fremtidige klimameldingenes inkludering av konkrete, målbare og kommuniserbare tiltak som gjør det enklest mulig for befolkningen å følge effekten av egen og fellesskapets innsats.

1. Betydningen av et internasjonalt fokus for å oppfylle Parisavtalen

Parisavtalen er bygget på internasjonal solidaritet, både med tanke på kutt i egne utslipp og støtte til utviklingslands klimatiltak. Det er derfor behov for en tilsvarende plan for Norges klimafinansiering, en plan som inkluderer tematisk fokus, samarbeidsland og hvordan bevilgningene skal trappes opp i dette tiåret.

Røde Kors ber komiteen anmode regjeringen om å legge frem en egen stortingsmelding om klimafinansiering

Mvh

Bernt G. Apeland,

Generalsekretær
Norges Røde Kors

[1] IFRC (2020). The cost of doing nothing: The humanitarian price of climate change and how it can be avoided.

[2]CRED og UNDRR (2020). Human cost of disasters: An overview of the last 20 years. 2009-2019.

[3] Norges Røde Kors (2019). Overlapping vulnerabilities. The impacts of climate change on humanitarian needs.

[4] IFRC (2020). The cost of doing nothing: The humanitarian price of climate change and how it can be avoided.

[5] Norges Røde Kors (2019). Norges klima 2071-2100.

[6] Stankuniene, Streimikiene, og Kyriakopoulos (2020). Systematic Literature Review on Behavioral Barriers of Climate Change Mitigation in Households.

Regjeringens forslag til klimaplan inneholder to viktige tiltak som det er avgjørende at videreføres og forsterkes gjennom innstillingen: Økt CO2-avgift og nullutslippssoner. Ut over dette er meldingen etter vårt syn ikke ambisiøs nok og tar ikke inn over seg at storbyene kan skape tidlige og omfattende utslippskutt og betydelige bidrag til å oppnå Norges klimamål.

Vi foreslår derfor følgende forsterkninger :

1.CO₂-avgift: Det er positivt at det varsles at CO₂-avgiften økes til 2000 kr/tonn i 2030. Dette er det viktigste klimatiltaket i meldingen og kan gi et utslippskutt på 7,5 mill tonn i tiårsperioden. Meldingen inneholder desverre ikke en forutsigbar opptrappingsplan for avgiften og det åpnes for at avgiftsøkningen kan kompenseres.

Stortinget bør beslutte at avgiftsøkningen ikke kompenseres med lavere veibruksavgift, eller andre avgiftskutt som svekker utslippseffekten. Stortinget bør etablere en forutsigbar opptrappingsplan for økningen fra 590 kr i 2021 til 2000 kr i 2030. 

2.Pilotprosjekter med nullutslippssoner: Det er svært positivt at regjeringen åpner for pilotprosjekter med nullutslippssoner i utvalgte byer, herunder Oslo. Foruten lokal betydning for luftkvalitet, vil slike soner øke hastigheten i omstillingen til utslippsfri mobilitet og transport i byene. Oslo kommune utreder nå mulig avgrensning og innretning av slik sone, med sikte på etablering i 2022. Erfaringene fra pilotene kan brukes som grunnlag for å etablere et nasjonalt regelverk på sikt.

Stortinget bør slutte seg til regjeringens forslag på dette punktet.

3.Ambisjonsnivået må løftes: De globale klimagassutslippene har fortsatt å øke, til tross for gjennombruddet i Parisavtalen i 2015. Det er behov for et taktskifte i norsk og internasjonal klimapolitikk. Det foreslåtte målet om 45% kutt ble satt før EU hevet sin ambisjon. Dagens klimamål for 2050 slik det er beskrevet i Klimaloven er ikke tilstrekkelig, og bør framskyndes til feks 2035.

Stortinget bør fastsette et forsterket mål for ikke-kvotepliktig sektor til minst 60 prosent utslippskutt i 2030, sammenliknet med 2005.

4.Klimasats: Støtteordningen Klimasats har utløst i ca 1300 prosjekter og stort engasjement i kommunene. Hver krone fra staten har utløst minst en krone ekstra fra kommunene. En fersk evaluering viser at ordningen utløser kostnadseffektive klimatiltak . Ordningen er imidlertid ikke varslet videreført etter 2021.

Kommune-Norge trenger forutsigbarhet i klimapolitikken. Stortinget bør fastslå at Klimasats skal videreføres til 2030 og at rammen gradvis økes til en milliard kroner årlig.

5.CCS på Klemetsrud: Meldingen gir ingen nye signaler om økt statlig støtte til CCS på Klemetsrud. Regjeringen viser til at økt CO2-avgift kan gjøre avfallsforbrenning med CCS lønnsom uten mer støtte. Dette krever imidlertid at innretningen på avgiften endres slik at tiltak for å øke klimagevinsten ved CCS gir uttelling. Klimagevinsten ved CCS på avfallsforbrenning øker når andelen fossilt materiale (i hovedsak plast) i avfallet som forbrennes, reduseres og andel organisk øker (fordi fangst og lagring av slikt «organisk karbon» bidrar til såkalte «negative utslipp»).

Stortinget bør be regjeringen sørge for insentiver som forsterker lønnsomheten av CCS på avfallsforbrenning, inkludert kreditering av karbonfangst på biogene CO₂-utslipp (forbrenning av organisk materiale). Dersom Oslo ikke når opp i søknadsprosessen til EU, vil Klemetsrudanlegget stå uten fullfinansiering for CCS. Stortinget bør peke på viktigheten av økt statlig finansiering av Klemetsrud og be regjeringen om fullfinansiering dersom EU sier nei til Klemetsrud. 

6.Biodrivstoff: Regjeringen har innrettet virkemidlene for drivstoff slik at klimaeffekten av at Ruter, Asko og andre kjøper100% biodrivstoff blir nullet ut: Omsetningskravet gjør at forhandlerleddet kan bruke salg av rent biodrivstoff til å selge mer fossilt drivstoff til andre kunder, liter for liter. Det er uforståelig at regjeringen vil ødelegge klimaresultater som kommuner, fylkeskommuner og private aktører investerer i, og som gir utslippskutt utover det som oppnås med omsetningskravet. Oslo og 16 andre aktører har foreslått en enkel løsning på dette problemet: At det etableres et system for å registrere salg av 100% biodrivstoff (bærekraftig og palmeoljefritt) utenfor omsetningskravet.

Stortinget bør be regjeringen om å komme tilbake med et opplegg som sikrer klimaeffekten når aktører kjøper 100% biodrivstoff, forutsatt bærekraftig og palmeoljefritt, for alle sektorer med omsetningskrav.

7.Mål for transport: Det er positivt at det står at regjeringen gjennom NTP skal bygge opp under målet om halvering av utslipp fra transport, men det bør forsterkes.

Stortinget bør be regjeringen gjøre klima til et grunnleggende premiss i en ny nasjonal transportplan, både for hvilke prosjekter som prioriteres og hvordan prosjekter gjennomføres. De samfunnsøkonomiske analysene gjort til NTP bør oppdateres med en CO₂-pris som er i tråd med 2030-målet om 2000 kr per tonn CO₂. Det må etterstrebes å utforme tiltak som bidrar til å nå klimamål samtidig med trafikkreduksjonsmål.

8.Plan- og bygningsregelverket: Utslipp fra bygge- og anleggsvirksomhet står for 20% av Oslos klimagassutslipp og en betydelig del også i andre kommuner. Ved å stille klimakrav til alle utbyggere, vil disse utslippene kunne kuttes betydelig. Klimakur anbefalte en klargjøring av kommunenes handlingsrom til å stille slike krav etter plan- og bygningsloven. Det er en svakhet ved meldingen at plan- og bygningsloven som verktøy for utslippskutt ikke blir tydeligere vektlagt. Klimaplanen adresserer ikke plan- og bygningsloven og kommunenes adgang til å stille klimakrav i reguleringsplaner.

Stortinget bør be om at regjeringen gjennomgår plan- og bygningsloven, og underliggende forskrifter bør gjennomgås og styrkes som klimaverktøy. Innstillingen bør oppfordre kommuner til å stille klimagrav i reguleringsplaner. 

9.Fossil- og utslippsfrie bygge- og anleggsplasser: Mens Oslo kommunes anleggsplasser har vært fossilfrie i 3-4 år, varsler Regjeringen i meldingen at den skal starte med pilotprosjekter av det samme. Først i 2025 skal alle statlige prosjekter skal være fossilfrie.

Stortinget bør be regjeringen kreve fossilfrie anlegg fra 2022, for eksempel forutsette at alle prosjekter i ny NTP bygges fossilfritt eller utslippsfritt.  Stortinget bør også utvide punktet til å gjelde byggeplasser og sikre at for eksempel regjeringskvartalet og andre statlige prosjekter bygges fossil- eller utslippsfritt. Stortinget bør tydeliggjøre at fossilfrie løsninger bare er et første skritt, og at målet er en rask overgang til utslippsfrie løsninger.

10.Klimastatistikk: Det er store svakheter med utslippsstatistikken til Miljødirektoratet. Resultatet er at Oslo og andre kommuner ikke har full sikkerhet for hvilke utslippskilder som er viktigst og heller ikke får trygg informasjon om hvor godt klimatiltakene i kommunene faktisk virker. Slik kan det ikke fortsette: Norges klimamål er avhengig av at kommune-Norge jobber seriøst og målrettet for utslippskutt. Da må de nasjonale systemene levere basisinformasjonen vi trenger for å gjøre jobben.

Stortinget bør forutsette at regjeringen sikrer en mer treffsikker klimastatistikk for kommunene fram mot publiseringen ved årsskiftet 2021/2022.

11.Areal- og transportpolitikk: Det er positivt at meldingen legger vekt på en samordnet areal- og transportpolitikk som bidrar til å nå nullvekstmålet. Utbyggingen av et stadig bedre motorveinett bidrar imidlertid til det motsatte; en utflytende arealbruk, hvor det blir stadig mer attraktivt å pendle med bil. Selv om bilparken blir renere, er trafikkaos og kø et problem i storbyene.

Stortinget bør be om at regjeringen i ny nasjonal transportplan legger til rette for nullvekstmålet. Dette kan skje ved at store motorveiprosjekter inn mot storbyene prioriteres ned, mens utbygging av jernbanen mellom byene og styrking av kapasiteten i den lokale kollektivtrafikken i de store byene prioriteres langt høyere.

Landbrukets klimaselskap vil med dette gi høringsinnspill til Stortingets behandling av Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030 (klimameldinga).

Landbrukets klimaselskap er en sammenslutning av 17 landbruksorganisasjoner og favner bredden i landbruket. Formålet er «.. å bidra til klimaløsninger for å redusere klimaavtrykk fra norsk matproduksjon og legge til rette for klimatilpasninger i landbruket, samtidig som næringas konkurransekraft ivaretas.» Som viktigste verktøy er det laget en klimakalkulator med to hovedhensikter; å dokumentere utslipp på gårdsnivå og gi bonden grunnlag for beslutninger om klimatiltak på gårdsnivå. Kalkulatoren ble lansert 15. oktober 2020 for melk, korn og gris. De andre produksjonene kommer suksessivt. Målsettingen er at alle gårdsbruk skal ta i bruk kalkulatoren etter hvert som den blir ferdig.

 Klimaavtalen mellom regjeringa og jordbrukets organisasjoner ligger til grunn

Vi viser til klimaavtalen fra juni 2019 mellom regjeringa og landbruket. Avtalen sier at en vesentlig andel av denne forpliktelsen skal innfris gjennom tiltak i jordbruket. Flere mulige klimaløsninger for å kutte utslipp gjennom å forbedre matproduksjonen er en grunnplanke i avtalen. Landbrukets klimaselskap konstaterer at klimameldinga følger opp dette. Det gir nødvendig forutsigbarhet og rammer for dette arbeidet. Vi ber Stortinget gi sin støtte til dette punktet i behandlinga av klimameldinga.

Tiltak på gårdsnivå avgjørende

Oppfølging av avtalen er konkretisert i Landbrukets klimaplan fra 2020, som lister opp åtte tiltaksområder. Landbrukets klimaplan viser at man gjennom forbedring av norsk matproduksjon kan redusere utslipp og øke karbonopptak i jord tilsvarende 4-6 mill. tonn CO2-ekv. innen 2030. Innføring av klimakalkulatoren med tilhørende rådgiving er tiltak nr én.

De fleste spesifikke tiltakene må iverksettes på gårdsnivå. Gjennom forskning, utredninger og erfaringer vet vi at det er store forskjeller på utslippsnivå mellom sammenlignbare gårder. Derfor er det mulig å kutte utslipp gjennom å bedre driften på gårdsnivå, bl.a gjennom at bonden får større kunnskap om klima i egen drift. Det ligger et stort potensial i dette, synliggjort i Landbrukets klimaplan. God agronomi er bra for klimautslipp. Gjennom erfaringer vet vi at bonden har interesse i og vilje til å forbedre produksjonen.

Vi er derfor bekymret når regjeringa skriver: «Det er likevel usikkert i kor stor grad dette arbeidet gir resultat i utsleppsrekneskapen innanfor tidsramma for 2030. Vi planlegg difor at vi når måla med grunnlag i dei metodane og den kunnskapen vi har i dag.» Når regjeringa definerer svært mange nye og viktige klimaløsninger i jordbruket ut, vil det neppe motivere bonden til klimainnsats.

Det vil i tillegg ramme pågående satsinger på ny klimateknologi i landbruket, blant annet avl på kyr som gir lavere metanproduksjon og tilsetningsstoffer i fôr for å redusere metanproduksjon i vom, samt satsing på biokull.

Tiltak som inspirerer bonden og som gir forbedringer i drifta må være sentrale i videre klimaarbeid i landbruket. Da vil vi kunne øke matproduksjon på norske ressurser, uten å øke utslippene. Dette innebærer bl.a å fortsette å kunne bruke norske gras- og beitearealer til matproduksjon.

Vi ber Stortinget om å gi støtte til nye klimaløsninger i jordbruket, og avvise begrunnelsen om at bokføringsmetodikk for å registrere utslippskutt ikke er ferdig utviklet.

Økt kunnskap bidrar

Det foregår mye forskning, utredning og utvikling på feltet. Videre satsing vil kunne gi bedre grunnlag for hvilke tiltak som gir klimaeffekt og som samtidig støtter agronomien. Bergeningsmetodikk som brukes i bl.a klimakalkulatoren utvikles stadig, og vil kunne bidra til mer kunnskap om korrekte utslippstall og bedre grunnlag for utslippsregnskap. Aggregerte reelle tall på gårdsnivå kan også bli nyttig som korrektiv til sjablonmessige beregninger når landbrukets klimabidrag skal følges opp. Vi ber Stortinget legge føringer for økt satsing på FoU knyttet til landbruk og klimautslipp.

Målkonflikter kan oppstå

Det kan ikke være slik at gode klimatiltak må gå på bekostning andre politisk vedtatte målsettinger for næringa. Som for andre næringer, vil klimatiltak innebære kostnader. Det blir ikke gode klimatiltak av røde regnskapstall. I møte med bønder erfarer vi nettopp bekymring for dette. Derfor mener Landbrukets klimaselskap at Stortinget må åpne for økt støtte til klimatiltak i jordbruket, både i og utenfor jordbruksoppgjøret, uten at det skal gå på bekostning av andre satsinger i norsk jordbruk. Det er svært positivt at det i år ble fastsatt støtte til opplæring av klimarådgivere gjennom jordbruksavtalen, jfr meldinga. Å sikre at bønder også kan ta i bruk klimakalkulatoren uten store kostnader ville også være et viktig bidrag.

Klimaomstilling i norsk jordbruk krever flere nye virkemidler. Det handler om å styrke utviklinga av ny klimateknologi i jordbruket og at bonden kan ta i bruk ta nye klimaløsninger. Et «grønt landtransportprogram» vil også kunne bidra til en fossilfri maskinpark også i landbruket. Slik satsing kan bidra til å styrke konkurransekrafta til norsk mat og landbruk, samtidig som vi får reduserte klimagassutslipp og grunnlag for flere arbeidsplasser.

Landbrukets klimaselskap mener det må åpnes for støtte til utvikling og innføringa av grønn landbruksteknologi. Dette kan bestå av flere elementer, i forbindelse med jordbruksoppgjøret og knyttet til f.eks landbruksprogram i ENOVA, fondsordninger og andre nye investeringsløsninger.

Med vennlig hilsen

Bjørn Gimming                                                                        Tony Barman

Styreleder                                                                                 Daglig leder Landbrukets Klimaselskap

Landbrukets klimaselskap vil med dette gi høringsinnspill til Stortingets behandling av Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030 (klimameldinga).

Landbrukets klimaselskap er en sammenslutning av 17 landbruksorganisasjoner og favner bredden i landbruket. Formålet er «.. å bidra til klimaløsninger for å redusere klimaavtrykk fra norsk matproduksjon og legge til rette for klimatilpasninger i landbruket, samtidig som næringas konkurransekraft ivaretas.» Som viktigste verktøy er det laget en klimakalkulator med to hovedhensikter; å dokumentere utslipp på gårdsnivå og gi bonden grunnlag for beslutninger om klimatiltak på gårdsnivå. Kalkulatoren ble lansert 15. oktober 2020 for melk, korn og gris. De andre produksjonene kommer suksessivt. Målsettingen er at alle gårdsbruk skal ta i bruk kalkulatoren etter hvert som den blir ferdig.

 Klimaavtalen mellom regjeringa og jordbrukets organisasjoner ligger til grunn

Vi viser til klimaavtalen fra juni 2019 mellom regjeringa og landbruket. Avtalen sier at en vesentlig andel av denne forpliktelsen skal innfris gjennom tiltak i jordbruket. Flere mulige klimaløsninger for å kutte utslipp gjennom å forbedre matproduksjonen er en grunnplanke i avtalen. Landbrukets klimaselskap konstaterer at klimameldinga følger opp dette. Det gir nødvendig forutsigbarhet og rammer for dette arbeidet. Vi ber Stortinget gi sin støtte til dette punktet i behandlinga av klimameldinga.

Tiltak på gårdsnivå avgjørende

Oppfølging av avtalen er konkretisert i Landbrukets klimaplan fra 2020, som lister opp åtte tiltaksområder. Landbrukets klimaplan viser at man gjennom forbedring av norsk matproduksjon kan redusere utslipp og øke karbonopptak i jord tilsvarende 4-6 mill. tonn CO2-ekv. innen 2030. Innføring av klimakalkulatoren med tilhørende rådgiving er tiltak nr én.

De fleste spesifikke tiltakene må iverksettes på gårdsnivå. Gjennom forskning, utredninger og erfaringer vet vi at det er store forskjeller på utslippsnivå mellom sammenlignbare gårder. Derfor er det mulig å kutte utslipp gjennom å bedre driften på gårdsnivå, bl.a gjennom at bonden får større kunnskap om klima i egen drift. Det ligger et stort potensial i dette, synliggjort i Landbrukets klimaplan. God agronomi er bra for klimautslipp. Gjennom erfaringer vet vi at bonden har interesse i og vilje til å forbedre produksjonen.

Vi er derfor bekymret når regjeringa skriver: «Det er likevel usikkert i kor stor grad dette arbeidet gir resultat i utsleppsrekneskapen innanfor tidsramma for 2030. Vi planlegg difor at vi når måla med grunnlag i dei metodane og den kunnskapen vi har i dag.» Når regjeringa definerer svært mange nye og viktige klimaløsninger i jordbruket ut, vil det neppe motivere bonden til klimainnsats.

Det vil i tillegg ramme pågående satsinger på ny klimateknologi i landbruket, blant annet avl på kyr som gir lavere metanproduksjon og tilsetningsstoffer i fôr for å redusere metanproduksjon i vom, samt satsing på biokull.

Tiltak som inspirerer bonden og som gir forbedringer i drifta må være sentrale i videre klimaarbeid i landbruket. Da vil vi kunne øke matproduksjon på norske ressurser, uten å øke utslippene. Dette innebærer bl.a å fortsette å kunne bruke norske gras- og beitearealer til matproduksjon.

Vi ber Stortinget om å gi støtte til nye klimaløsninger i jordbruket, og avvise begrunnelsen om at bokføringsmetodikk for å registrere utslippskutt ikke er ferdig utviklet.

Økt kunnskap bidrar

Det foregår mye forskning, utredning og utvikling på feltet. Videre satsing vil kunne gi bedre grunnlag for hvilke tiltak som gir klimaeffekt og som samtidig støtter agronomien. Bergeningsmetodikk som brukes i bl.a klimakalkulatoren utvikles stadig, og vil kunne bidra til mer kunnskap om korrekte utslippstall og bedre grunnlag for utslippsregnskap. Aggregerte reelle tall på gårdsnivå kan også bli nyttig som korrektiv til sjablonmessige beregninger når landbrukets klimabidrag skal følges opp. Vi ber Stortinget legge føringer for økt satsing på FoU knyttet til landbruk og klimautslipp.

Målkonflikter kan oppstå

Det kan ikke være slik at gode klimatiltak må gå på bekostning andre politisk vedtatte målsettinger for næringa. Som for andre næringer, vil klimatiltak innebære kostnader. Det blir ikke gode klimatiltak av røde regnskapstall. I møte med bønder erfarer vi nettopp bekymring for dette. Derfor mener Landbrukets klimaselskap at Stortinget må åpne for økt støtte til klimatiltak i jordbruket, både i og utenfor jordbruksoppgjøret, uten at det skal gå på bekostning av andre satsinger i norsk jordbruk. Det er svært positivt at det i år ble fastsatt støtte til opplæring av klimarådgivere gjennom jordbruksavtalen, jfr meldinga. Å sikre at bønder også kan ta i bruk klimakalkulatoren uten store kostnader ville også være et viktig bidrag.

Klimaomstilling i norsk jordbruk krever flere nye virkemidler. Det handler om å styrke utviklinga av ny klimateknologi i jordbruket og at bonden kan ta i bruk ta nye klimaløsninger. Et «grønt landtransportprogram» vil også kunne bidra til en fossilfri maskinpark også i landbruket. Slik satsing kan bidra til å styrke konkurransekrafta til norsk mat og landbruk, samtidig som vi får reduserte klimagassutslipp og grunnlag for flere arbeidsplasser.

Landbrukets klimaselskap mener det må åpnes for støtte til utvikling og innføringa av grønn landbruksteknologi. Dette kan bestå av flere elementer, i forbindelse med jordbruksoppgjøret og knyttet til f.eks landbruksprogram i ENOVA, fondsordninger og andre nye investeringsløsninger.

Med vennlig hilsen

Bjørn Gimming                                                                        Tony Barman

Styreleder                                                                                 Daglig leder Landbrukets Klimaselskap

Regjeringen legger fram en god klimaplan som Stortinget har mulighet til å gjøre enda bedre. Og det er det viktig at komiteen gjør for at Norge skal bli bedre i stand til å oppnå flere enn bare FNs 13. bærekraftsmål.

KLF skal nøye seg med å påpeke følgende 5 punkter som alle relaterer seg til norsk landbruk og matproduksjon.

Bærekraft må være nøkkelordet som legger føringer for omfang og utvikling av norsk matproduksjon. I Klimameldingen kan det lett virke som om det kun er klimagassutslipp som kommer inn under begrepet bærekraft; men det er avgjørende og viktig at bærekraft i tillegg omfatter sentrale element som optimal bruk av norske ressurser til matproduksjon, biomangfold, arbeidsplasser og økonomi i hele verdikjeden, kulturlandskap og produksjon av fellesgoder fra landbruket med mer. 

Gjennom matkonsumet vårt bør vi tilstrebe at «eksport» av klimagassutslipp begrenses. I 3.6.2 skriver regjeringen: Hovudoppgåva jordbruket har er å produsere mat, og utsleppa frå jordbruket kan ikkje fullt ut fjernast.». Anerkjenner vi det, og alle FNs bærekraftmål, blir spørsmålet; Hvordan kan de norske naturressursene utnyttes best mulig med så lave klimautslipp som mulig, for å nå flere av FNs bærekraftmål?

Svaret er at det gjør vi ved å utnytte de areal- og fôrressursene vi har til å produsere mat. I Norge innebærer det bruk av beite, gras og fôrkorn til husdyrproduksjon. Det gir lavest karbonlekkasje, høyest selvforsyningsgrad og reduserer omfanget av matimport til Norge.

Som bonus får vi animalske produkter der dyrevelferd og helse er i verdenstoppen, praktisk talt uten bruk av antibiotika.  

Komiteen må slå fast at de svært begrensede jordbruksarealene Norge faktisk har til disposisjon, skal utnyttes til matproduksjon – også om produksjonen må foregå via husdyr.

Klimaavtalen med landbruket må respekteres – ikke reflekteres

Landbruket har påtatt seg store forpliktelser knyttet til reduksjon av klimagassutslipp, og meldingen inneholder mye skryt, godord og ros av klimaavtalen som landbruket og Regjeringen har inngått. Dette hjelper lite når meldingen samtidig sier at bare ca ¼-del av det landbruket tar ansvar for kan godskrives landbruket. Det hele blir svært utydelig med uforpliktende formuleringer om «tema i jordbruksavtalen», antydninger om at beregningsmåten kanskje endres og at totalkuttene skal nås, men på områder som regjeringen selv har ansvar for. Antydningene om at helse- og ernæringspolitikken skal være et virkemiddel i klimapolitikken, og at offentlige innkjøp skal innrettes slik at de kun hensyntar klimagassutslipp fra matproduksjonen og ikke samlet bærekraft, må avvises.

Komiteen bør i en merknad gjøre det klart at avtalen skal etterleves slik den er skrevet, også fra myndighetene. Avtalen ble skrevet vel vitende om at det fortsatt var mangelfullt med anerkjente målemetoder, men at dette skulle det jobbes videre med.

Klimakalkulatoren må utvikles og anerkjennes som verktøy for å måle om jordbruket oppfyller sin del av avtalen. Kalkulatoren er utviklet som et effektivt hjelpemiddel for å redusere utslipp på den enkelte gård. Godskrives ikke tiltakene som måles vil motivasjonen for å bruke kalkulatoren reduseres både hos bonde og industri, og klima kan bli taperen.

De digitale informasjonsstrømmene gjennom Kalkulatoren tilrettelegger for at det enkelt kan utvikles rapporter som grunnlag for å fastslå utslipp og utslippsutvikling fra den samlede jordbruksaktiviteten.

Komiteen anbefales å slå fast at utslippstall og utvikling basert på tiltakene i Landbrukets Klimaplan og beregnet i Klimakalkulatoren, skal anerkjennes som målemetode for å beregne klimagassutslippene fra landbruket i hht avtalen mellom faglag og regjering.

Klimautslipp pr produsert enhet må vektlegges sterkt. En logisk konsekvens av meldingens omtale av at matproduksjon nødvendigvis bidrar med klimagassutslipp, at «klimagass-lekkasjen» gjennom økt import er uønsket og at de norske mat- og fôrressursene skal utnyttes, er at det foreslås løsninger som bidrar til dette. I Norge har vi lang erfaring med kollektiv innsats og bransjesamarbeid for å løse utfordringer og nå mål av betydning for deler av eller hele verdikjeden. For å stimulere maksimalt til FoU- og bransjesamarbeid i jakten på klimagass-reduksjoner, bør komiteen tilrettelegge for at utslipp pr produsert enhet tillegges vekt. Regjeringen bør derfor utrede hvordan dokumenterte utslippsreduksjoner pr produsert enhet i jordbruket kan vektlegges i framtidige evalueringer og revideringer av Klimameldingen/klimaarbeidet.

Biogassproduksjon må unngå proteiner som alternativt kan gå til mat eller fôr. «Klimapartnerskabet for Fødevare- og Landbrukssektoren", anbefalte i 2020 som ett av 24 tiltak for at Danmark skulle nå sitt mål om reduksjon i klimabelastningen, følgende:

-det gjennom en certifiseringsordning, der sikrer sporbarhed, at produksjonsforøgningen alene sker ved øget anvendelse av husdygødning, halm, kløvergæs og restprodukter, der registreres som avfald, fordi de ikke i praksis kan anvendes højere i avfaldshierarkiet, eksempelvis til foderproduskjon.

Energi- og miljøkomiteen bør slå fast det samme for Norge.

Bjørn-Ole Juul-Hansen

Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund

• Norske fiskere bringer hvert år om lag 2,5 millioner fisk og skalldyr på land, noe som bidrar til å forsyne 150 land med klimavennlig sjømat.

• Utslipp av klimagasser kan også føre til endringer i havklima, strømforhold, havis og havforsuring. Dette påvirker hele økosystemet, inkludert viktige bestander og dermed også selve fiskeriene. Hensynet til klima er derfor noe Norges Fiskarlag tar på høyeste alvor.

• Norges Fiskarlag har som visjon at den norske fiskeflåten skal være verdens mest miljøvennlige, og ønsker derfor å være en pådriver i arbeidet med å utvikle ny teknologi. Slikt sett har Norges Fiskarlag vært grunnleggende positivt innstilt til arbeidet med både «Klimakur 2030» og den Klimameldingen som nå er på høring.

• Norges Fiskarlag har i utgangspunktet støttet målsettingen om å redusere klimagassutslippene i samfunnet med 50 % innen 2030. Vår forutsetning har hele tiden vært at dette måtte bygge på kostnadseffektive tiltak, ikke minst utformet i samarbeid med fiskerinæringa. Vi konstaterer at det i liten grad har skjedd.

• I den nye klimameldingen foreslås en rekke tiltak, som vil få stor påvirkning på fiskerinæringa. Ikke minst foreslås det en svært kraftig økning i CO2-avgiften, noe som medfører at avgiften blir 3-4 doblet til kr 2000 per tonn CO2 (kr 5,32 per liter drivstoff) f.o.m. 2030. Samtidig blir det foreslått at kompensasjonsordningen skal fases ut. Hvis dette blir vedtatt vil det i så fall koste fiskerne opp mot en milliard kroner mer i avgifter per år.

• Det oppgis i meldingen at denne økningen av CO2-avgiften har som formål å «tvinge/stimulere aktørene over til andre energibærere enn fossilt drivstoff». Dessverre vil en slik enorm økning i CO2-avgiften i svært liten grad kunne redusere utslippene i fiskerinæringen. Det fordi det per i dag ikke finnes realistiske alternativer til bruk av marin gassolje/diesel som energibærer i fiskeflåten. Det vil også være tilfelle i mange år framover.

• Siden mesteparten av den norske fiskeflåten (som omfatter 6000 små og store fartøy) realistisk sett ikke har mulighet til å skifte energibærer/framdriftsmaskineri i nær framtid, så vil den nye CO2-avgiften kun bli enda ny statlig/fiskal skattelegging. Det svært høye nivået på denne avgiften vil samtidig sterkt redusere lønnsomhet og aktivitet i mange fiskerier, ikke minst rekefiskeriene i sør. Dette vil igjen redusere fiskerinæringas framtidige evne til klimatilpasning.

• Den foreslåtte CO2-avgiften vil i tillegg ha kostnadseffekter som går i motsatt retning av andre viktige miljø- og fiskeripolitiske målsetninger. Det ikke minst med tanke på å kunne utnytte flest mulig av våre marine ressurser, ha et jevnt landingsmønster og høy aktivitet i landindustrien gjennom året, samt å opprettholde en optimal fangstkvalitet og ha redusert matsvinn. Avgiften vil også føre til at sjømat blir dyrere i markedene nasjonalt og internasjonalt, noe som igjen kan bidra til at konsumet av mat/protein går i favør av kjøtt, framfor fisk. Det vil også være lite klimavennlig.

• Vi konstaterer at forslaget om at fiskerinæringen skal ilegges en svært høy ny CO2-avgift, uten muligheter til å gjennomføre effektive tiltak, bygger på et svakt faglig grunnlag. Fiskerinæringen har kun blitt skissemessig behandlet i både Klimameldingen, «Klimakur 2030» og i SSBs makroøkonomiske analyse av å kutte klimagassutslippene. Fiskeriene ble vurdert sammen med innenriks sjøfart og havbruk, uten at det ble tatt hensyn til at fiskeflåten har en sammensetning og et driftsmønster som gir langt mindre muligheter til å ta i bruk alternative energibærere. Fiskarlaget ga i arbeidet med «Klimakur 2030» innspill om at kommende virkemidler måtte vurderes i forhold til realisme, kostnadseffektivitet, sikkerhet, fangsteffektivitet, økonomi, kystsamfunn og ikke minst en god og bærekraftig forvaltning av bestandene. Det har inntil nå dessverre ikke blitt fulgt opp.

• Norges Fiskarlag har gjennom mange år også anmodet om bedre vilkår for utvikling av ny teknologi, som kan redusere utslippene fra fiskeflåten. Det omfatter bl.a. å gjeninnføre et eget program for fiskeriteknologi og miljø i NFR, samt å la sjømatnæringen bli en del av DEMO-2000 ordningen for uttesting av ny miljøvennlig teknologi. Dette er heller ikke fulgt opp i nevneverdig grad.

På dette grunnlaget anmoder Norges Fiskarlag Stortinget om:

• Fiskeflåten og annen klimavennlig matproduksjon må unntas fra den foreslåtte CO2-avgiften.
• Alternativt må kompensasjonsordningen utvides slik at den kompenserer for den nye CO2-avgiften, inntil det er realistisk at størstedelen av fiskeflåten kan gå over til alternative energibærere / framdriftsmaskineri.

Andre tiltak som bør prioriteres i det videre klimaarbeidet er:

• Legge bedre til rette for miljøvennlige nybygg og tilpasninger/forbedringer på eksisterende fartøy.
• Bidra til å utvikle lettere og mer energieffektive fiskeredskaper.
• Legge til rette for landstrøm i fiskerihavner og i hjemmehavner.
• Ta større hensyn til utslipp og klima når nye reguleringer for redskapsvalg, fartøyutforming og utøvelse av fiskeriene skal fastsettes.
• Opprettholde aktive fiskerihavner og en rasjonell mottaksstruktur (noe som gir redusert gangtid og energiforbruk, og dermed også mindre utslipp av klimagasser).
• Sikre en best mulig utnyttelse av råstoffet, optimal kvalitet og lengst mulig holdbarhet og redusert matsvinn.
• Redusere klimaavtrykket knyttet til transport av sjømat.
• Sterk satsing på FoU for alternative energibærere i fiskeflåten (langsiktig tiltak).

SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk takker for muligheten til å komme med innspill til stortingsmelding 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030. Vi vil begrense oss til å kommentere på Norges rolle i internasjonale fora og klimafinansiering.

SLUG savner et tydeligere fokus på klimafinansiering og Norges rolle i internasjonale fora i Klimaplan 2021-2030. Skal verden samlet nå klimamålene og begrense global oppvarming til under 2 grader er nivået på og formen av offentlig klimafinansiering viktig. At dette temaet er viet såpass liten plass mener vi indikerer at det er behov for en egen stortingsmelding på klimafinansiering og håper regjeringen vil prioritere dette.

I årene fram mot koronapandemien var den globale gjeldsveksten rekordhøy. Med allerede store statlige gjeldsbyrder var mange land dårlig posisjonert til å håndtere et nytt økonomisk tilbakeslag da krisen inntraff. Koronakrisen har også et større omfang enn de fleste hadde kunnet forestille seg. Allerede før krisen var 34 lavinntektsland, i henhold til IMF, enten i gjeldskrise eller i høy risiko for krise. I tiden etter at pandemien brøt ut har over 100 land vært i samtaler med IMF om krisefinansiering. Så mange som 90 millioner mennesker vil ifølge IMF bli skjøvet ut i ekstrem fattigdom i løpet av året. Store ikke-bærekraftige statlige gjeldsbyrder vil by på betydelige problemer i oppfyllelsen av bærekraftsmålene og målene under Parisavtalen i tiden fram mot 2030. Når klimafinansiering tilbys utviklingsland må lands samlede statlige gjeldsbyrder tas høyde for. For land med ikke-bærekraftig gjeld må klimafinansiering komme i form av bistand.

Dersom staters overordnede finansielle situasjon ikke tas i betraktning ved valg av form av klimafinansiering vil dette kunne ha negative effekter for velferd og menneskerettigheter. Det vil også kunne bidra til å undergrave det nødvendige økonomiske handlingsrommet for å kunne lykkes med det grønne skiftet. Dersom land har ikke-bærekraftig statsgjeld finnes det ikke økonomisk handlingsrom til store, nye grønne investeringer. De statlige gjeldskrisene som er under oppseiling i kjølvannet av pandemien vil derfor kunne komme til å få alvorlige konsekvenser for grønn omstilling globalt. Det er ventet at en rekke utviklingsland vil måtte be det internasjonale samfunnet om gjeldslette i årene som kommer. Tsjad er nå første land til å søke reforhandling av statlig gjeld under G20s nye felles rammeverk for behandling av gjeld.

Norge bør ta en tydelig rolle i å bringe økt bevissthet rundt den overordnede statlige finansieringssituasjonen inn i klimaforhandlingene. Klimafinansiering kan ikke behandles i et vakuum. Det er viktig å se all finansiering i sammenheng dersom man skal sikre et tilstrekkelig økonomisk handlingsrom for utviklingsland til å oppfylle målene i Parisavtalen. I diskusjonen omkring gjeldsslette for utviklingsland bør Norge ta til orde for at det legges til rette for at et eventuelt gjenopprettet finansielt handlingsrom gjennom gjeldsslette blant annet vinkles inn mot grønne investeringer. 

Norge bør også ta til orde for at klimafinansiering som rapporteres inn mot 100 milliardersmålet bør komme i form av bistand eller gaveelement av lån med gode betingelser. Industrialiserte land bør ikke rapportere markedslån inn mot 100 milliardersmålet. Land som i tillegg tilbyr utviklingsland med ikke-bærekraftig gjeld klimafinansiering i form av markedsbaserte lån bør få høre av andre land at dette ikke er en bærekraftig strategi.

Norge bør også bruke sin posisjon i styret til det Grønne klimafondet til å jobbe for økt ansvarlighet i långivning. Fondets rammeverk for håndtering av prosjektrisiko bør nevne mer eksplisitt at en stats overordnede gjeldsbærekraft skal vurderes. Dette må det tas hensyn til i valg av form av tilskudd og i vurderinger av gjeldsnivå landet vil være i stand til å betjene og samtidig ivareta befolkningens grunnleggende rettigheter. 

Retningslinjene bør også ta til orde for at betingede betalingsforpliktelser (contingent liabilities) gjennom offentlig-private samarbeid (PPPer) skal framkomme i offentlige budsjetter. For land med ikke-bærekraftig statlig gjeld kan grønne investeringer gjennom PPPer skape insentiver i retning av skjult gjeld. Når et land ikke lenger har anledning til å pådra seg mer offisiell gjeld kan det være fristende å skjule låneopptak utenfor offentlige budsjetter gjennom slike samarbeid. Gjeldsopptakene foregår i slike sammenhenger ved at den private samarbeidspartneren står for lånet. Staten står allikevel ofte ansvarlig gjennom statlige garantier. Dersom det oppstår en finansiell krise som gjør at flere private aktører står i fare for konkurs kan flere slike betingede betalingsforpliktelser materialiseres og legge ytterligere bør til en allerede tynget nasjonal økonomi. Norge bør bruke sin styreplass i det Grønne klimafondet til å sørge for at fondet blir en ledende aktør i å sikre ansvarlig klimafinansiering som forebygger statlige gjeldskriser og slik opprettholder et tilstrekkelig finansielt handlingsrom til grønn omstilling.

 SLUG anbefaler derfor at:

• Regjeringen fremlegger en egen stortingsmelding om norsk klimafinansiering
• Norge bruker sin rolle i internasjonale fora generelt og styreplass i det Grønne klimafondet spesielt til å ta til orde for styrking av systemer som kan sikre ansvarlig klimafinansiering

Med vennlig hilsen

Daglig leder                                                                                         

Henrik Mathias Hvaal                                                                         

Til kapittel 2 – Noregs klimabidrag i ei verd i endring:

Vannbransjens rolle i bærekraftarbeidet
Vannbransjen har ansvaret for de viktige vann- og avløpstjenestene til befolkning og næringsliv og forvalter dermed en av våre aller viktigste ressurser i et bærekraftperspektiv – rent vann. Vannbransjen skal sørge for nok og rent vann i springen, levere renset vann tilbake til vannkretsløpet og utnytte ressursene i avløpsvannet på en god måte. Drikkevannskilder er en viktig naturressurs som må beskyttes for dagens og fremtidens generasjoner. Vannbransjen spiller også en sentral rolle i klimatilpasningsarbeidet og med å omstille samfunnet til å tåle mer ekstreme nedbørsepisoder. Vi skylder dessuten kommende generasjoner å vedlikeholde og utvikle en infrastruktur som er bedre enn den vi selv overtok.

Dette viktige arbeidet bør gjøres på en bærekraftig måte og med en kvalitet på anleggene som sikrer god funksjonalitet og lang levetid. Samfunnsansvaret som dette innebærer er på samme tid en forpliktelse og en mulighet til å skape gode vilkår for levedyktige samfunn og næringsliv, samt vekst og utvikling for landet.

Vannbransjen kan spille en sentral rolle i det grønne skiftet og i arbeidet med å omstille Norge til et konkurransedyktig lavutslippssamfunn. I 2019 ble det omsatt for 24,4 mrd. kr i arbeidet med å produsere vann- og avløpstjenestene, og investeringsbehovet i kommunalt eide vann- og avløpsanlegg fram mot 2040 er i en ny Norsk Vann-rapport beregnet til 332 mrd. kr. De store investeringene i vann- og avløpsinfrastruktur og klimatilpasningstiltak fremover gir muligheter for innovasjon og utvikling av bærekraftige løsninger, som har et marked både nasjonalt og globalt.

Til kapittel 3 – Regjeringa sin plan for å kutte utsleppa som ikkje er kvotepliktig:

Behov for fremtidsrettede rammebetingelser for slam

Vann- og avløpsanleggene i kommunene kan bidra til det grønne skiftet og en mer sirkulær økonomi, gjennom bl.a. økt produksjon av ren energi og økt utnyttelse av ressursene i avløpet. Det er imidlertid behov for mer fremtidsrettede og avklarte rammebetingelser på avløps- og gjødselvareområdet, for å kunne utvikle dagens avløpsrenseanlegg til morgendagens ressursbehandlingsanlegg. På avløpsrenseanleggene produseres store mengder slam, som er rikt på organisk materiale og næringsstoffer som nitrogen og fosfor, og som må behandles og utnyttes som en verdifull ressurs. Det investeres i biogassanlegg flere steder for å ta ut energipotensialet fra slammet.

Fosfor er en knapphetsressurs, og det er viktig å sørge for at fosfor i avløpsvann tilbakeføres kretsløpet via ny plantevekst. I Norge gjenbrukes 85-90 % av slammet fra avløpsrenseanleggene i jordbruket og på grøntarealer. Strenge, særnorske kvalitetskrav har bidratt til at slammet har vært attraktivt som gjødsel og jordforbedringsmiddel. Forskning og teknologiutvikling for å gjøre fosforet mest mulig tilgjengelig for plantevekst, pågår i Norge og andre land. Etter at bl.a. Norsk Vann oppfordret Klima- og miljødepartementet (KLD) til å etablere en fosforplattform, anbefalte Miljødirektoratet i sin rapport til KLD at det etableres et politisk mål for en mer optimal utnyttelse av fosfor i Norge. Et slik mål kan være det som skal til for å utløse de mange små og store tiltak, som kan gi grunnlag for teknologiutvikling og vekst. Norske renseanlegg forvalter store fosfor-ressurser, men det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvordan disse ressursene best kan utnyttes for framtiden. Forvaltningen av fosfor som ressurs og som problem er underlagt ulike lover og departement, så også her er det behov for en overordnet, politisk ambisjon og mer samordnet statlig forvaltning.

Statsforvalterne har strammet inn sin oppfølging av avløpsrenseanleggenes utslippstillatelser, noe som medfører en stor økning i investeringsbehovet og tilhørende behov for å øke gebyrene. Samtidig skaper det uavklarte regelverket for slam og slambehandling stor usikkerhet ved valg av teknologi og tilsvarende høy risiko for feilinvesteringer. Valg av metode for behandling og disponering av avløpsslam har stor betydning ved fornying og bygging av nye avløpsrenseanlegg. Regelverket for gjødselvarer av organisk opphav m.v. forvaltes av Mattilsynet, og har vært under revisjon siden 2010. Det haster å få avklart rammebetingelsene for behandling og disponering av avløpsslam, slik at kommuner og selskap kan investere fornuftig og langsiktig.

Biogass

I Klimaplanen foreslår regjeringen å «ta sikte på å innføre omsetningskrav or biodrivstoff i skipsfart frå 2022». Dette er et tiltak Norsk Vann støtter. Dette kan gi den nødvendige markedsadgangen som kan trygge de investeringer som kommunen kan gjøre for å ta neste skritt inn i en enda bedre utviklet sirkulærøkonomi. Norske avløpsrenseanlegg har stor kapasitet til å levere biogass til mange næringer.

Norsk Vann støtter også en handlingsplan for biogass slik regjeringen foreslår.

Til kapittel 6 – Omstilling og grøn konkurransekraft for norske verksemder:

Innovasjon

Det er ønskelig at teknologiutviklingen skjer i nært samarbeid mellom kommunene, entreprenører, rådgiver, kunnskapssektoren og virkemiddelapparatet innen FoU. I en fragmentert bransje har dette til nå vært vanskelig.

Vannbransjen står foran store investeringsbehov for å kunne levere trygt og sikkert drikkevann. Innovasjon og utvikling av nye tekniske løsninger vil være svært viktig for å kunne gjennomføre fornyingen innenfor akseptable kostnader for innbyggerne, og for å sikre tilstrekkelig fornyingstakt. Program for teknologiutvikling skal være en katalysator for en slik utvikling. Et program for teknologiutvikling i vannbransjen vil gi bedre, billigere og mer bærekraftige vann- og avløpstjenester, noe som både har betydning for folkehelsen og samtidig vil føre til innovasjon og grønn vekst på et viktig samfunnsområde.

Kommunen kjøpte i 2019 varer og tjenester for 17,5 milliarder kr årlig i det private markedet. Behovet for bedre vann og avløpstjenester er enormt i ute i verden. Når vi de neste 20 årene skal bestille vesentlig mer fra det private markedet må anledningen til å bygge en sterk og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri benyttes. Nasjonalt finnes det mye kompetanse i andre næringer som kan bidra inn. Skal vi få til dette må også staten bidra slik at vi får til en trippel helix, hvor forskning, næringsliv og det offentlige kan samvirke godt.

Til kapittel 7 – Fornybar energi gjer det mogleg med grøn endring:

Tall fra bedreVANN viser at vannbransjen i Norge hadde et energiforbruk på ca. 770 GWh i 2019, 41 % på vann og 58 % på avløp (nedgang på 5% siden 2014). Selv om det fortsatt er få kommuner og selskap som produserer energi selv, var produksjonene i 2019 250 GWh. Dette utgjør 32 % av forbruket. De store renseanleggenes biogassproduksjon utgjør halvparten, fjernvarme fra avløpsnettet den andre. Det er estimert at vann- og avløpsanleggene har et energipotensiale på over 1 TWh, hvorav 20 % kan hentes ved energieffektivisering og øvrige 80 % ved produksjon av fornybar energi i anleggene gjennom produksjon av biogass fra slam, energi fra avløpsvannet gjennom varmepumper, mikrokraft fra vanndistribusjonssystemet mv. Noen kommuner og interkommunale selskap har gått foran og gjennomført en rekke tiltak, som normalt også er lønnsomme tiltak på litt sikt. Men vann- og avløpsvirksomhetene har også mange andre presserende oppgaver å ta hånd om, slik at energitiltak erfaringsmessig ikke er det første som prioriteres når det er begrensede ressurser til planlegging og gjennomføring av mange viktige tiltak. Det er derfor behov for å gjøre en analyse av hvilke incentivordninger som best kan bidra til økt energisparing og produksjon av fornybar energi fra vann- og avløpsanleggene.

Meldingen slår fast at den på landbruksområdet bygger på intensjonsavtalen mellom staten og landbruket om klimatiltak og har et mål om en total reduksjon på 5 mill. tonn CO2-ekvivalenter fra jordbruket, hvorav 4 mill. tonn CO2-ekvivalenter skal kunne regnskapsføres i sektorregnskapet for jordbruket. Meldingen legger til grunn at bare 0,6 -0,9 mill. tonn av tiltakene med direkte effekt på utslippene fra jordbruket vil kunne regnskapsføres i sektorregnskapet for jordbruket i perioden. Dette er ulike agronomiske og tekniske tiltak som gir reduserte utslipp samtidig som produksjonen opprettholdes. Landbrukets klimaplan har imidlertid  tiltak av denne kategorien med et totalt potensial på 4-6 mill. tonn CO2-ekvivalenter. 

Med utgangspunkt i at bare 0,6 -0,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter kan reduseres og regnskapsføres på grunnlag av direkte tiltak, må 3,1 til 3,4 mill. tonn CO2-ekvivanlenter reduseres gjennom indirekte tiltak. Dette er tiltak basert på endret forbruk, kosthold og matsvinn og som igjen leder til redusert etterspørsel og produksjon. Disse tiltakene er det staten som har ansvaret for i avtalen mellom staten og landbruket. 

Meldingen går ikke inn på konsekvenser av disse forutsatte endringene i forbruk og kosthold. Rapporten Klimakur2030 beskriver to slike indirekte tiltak: 

• Matsvinntiltaket; en halvering av matsvinn med en forventet effekt på 1,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter i perioden.
• Kostholdstiltaket; en 33 % reduksjon forbruket av rødt kjøtt per capita ved utgangen av perioden med en forventet effekt på 2,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter i perioden. 

Forutsatt at matsvinntiltaket gjennomføres som beskrevet i Klimakur2030 må en reduksjon på 1,6-1,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter oppnås gjennom kostholdsendringer. Basert på tall fra Klimakur2030 og NIBIO-rapport 170 (2019) Konsekvenser av redusert kjøttforbruk forutsetter dette en reduksjon i kjøttforbruk på 18-22 % per capita ved slutten av planperioden. Basert på de samme rapportene vil dette ha følgende effekter ved slutten av planperioden: 

• Redusert selvforsyningsgrad med 3-5 prosentpoeng
• Dyrket mark ut av produksjon 1,8 -2,2 mill. dekar
• Redusert antall arbeidsplasser i primærproduksjon 5000- 5900
• Redusert antall arbeidsplasser i verdikjeden totalt 8400 – 9800 

Disse konsekvensene av forslagene i stortingsmeldingen oppfatter vi som svært vesentlige, men de framkommer ikke direkte i meldingen. Endringer i total matproduksjon, selvforsyningsgrad og arealbruk i denne retningen vil ikke bidra til et mer bærekraftig norsk matsystem. 

Høringsuttalelse Meld St. 13 Klimaplan for 2021- 2030
Fra: Biosirk Norge AS

Biosikt Norge er et selskap som driver med gjenvinning av våtorganisk råstoff fra norsk kjøttog fjørfeproduksjon. Selskapet gjenvinner årlig ca. 200 000 tonn våtorganisk råstoff fra
slakterier, skjærebedrifter og kjøttprodusenter. Nærmere 90% av råstoffet stammer fra
industrien, mens det resterende volumet er dyr som dør ute hos bøndene. Årlig
gjennomfører vi nærmere 60 000 besøk hos norske kjøttprodusenter for å hente døde dyr.
Selskapet har hovedkontor på Hamar samt fabrikker i Balsfjord, Mosvik og på Grødaland.
Sluttproduktene fra gjenvinnings-prosessen består av mel og fett. Disse produktene brukes
som ingredienser i fôr til produksjonsdyr, fôr til kjæledyr, økologisk gjødsel og der
regelverket krever det til energiformål. Det eneste restproduktet i gjenvinningsprosessen er
vann..
.
Biosikt Norge opplever for tiden en stadig økende interesse fra biogassbransjen for å overta
deler av vårt tradisjonelle råstoffgrunnlag. Vi mener det er sunt med konkurranse om denne
typen råstoff, men at det er behov for noen prinsipielle avklaringer for å sikre optimal bruk
av slakteressurser, både klima- og bærekraftsmessig og samfunnsøkonomisk.
Konkurransen om råvaren må skje på like vilkår dersom det ikke er en vesentlig
samfunnsmessig gevinst med å gripe inn i markedet. For vår sektor ser Biosirk Norge at det
er en økende politisk inngripen i markedet til fordel for biogassbransje gjennom bruk
økonomiske virkemidler
• Betydelig investeringsstøtte bl.a. fra ENOVA
• Offentlig monopol på mottak av organisk materiale fra husholdninger
• Stor grad av offentlig finansiering med svært lave krav til avkastning
• Indirekte subsidiering av pris på drivstoff gjennom krav i anbudsprosesser for offentlig
transport
Konsekvensen av den sterke subsidieringen av biogassproduksjonen fremfor vår industri, vil
i verste fall medføre
• Bortfall av leveranser av 18 000 tonn fett til bruk i norsk kraftfôrindustri
• Fjerne muligheten for framtidig produksjon av proteinmjøl til bruk i kraftfôr
• Svekke beredskapen i forhold til utbrudd av alvorlige sykdommer hos mennesker og
dyr
Undersøkelser i Danmark viser at karbon fotavtrykket ved Biosirk sin anvendelse av
restråstoff fra kjøttindustrien, er bedre enn ved produksjon av biogass. Det er rimelig å anta
at resultatet er det samme under norske forhold.
Med å flytte slakteavfall over til råstoff for energi, oppnår en i FAO sin bærekraftspyramide
dårligere utnyttelse enn til alle typer fôrformål og gjødsel. Det er bare kompostering som
kommer dårligere ut. Dette har bl.a. medført at det i Danmark er foreslått et forbud mot bruk
av råstoff til energiproduksjon som kan benyttes som fôr.
Vi ber komiteen foreslår det tilsvarende begrensninger i Norge.

Byggevareindustriens forening

Byggevareindustriens Forening er en materialuavhengig bransjeforening for et bredt spekter av byggevareprodusenter med ca. 200 medlemsbedrifter. Samlet har bedriftene over 7 000 ansatte og ca. 25 milliarder NOK i årlig omsetning. Byggevareindustriens forening inngår i Byggenæringens Landsforening og NHO- felleskapet.  

Byggevareindustrien er generelt positiv til forslagene i meldingen, og vi oppfatter at meldingen er en tydelig marsjordre til alle næringer om å bidra i arbeidet om reduserte klimagassutslipp. I vårt innlegg vil vi fremheve følgende områder.

Digitalisering

En overgang til en mer sirkulær og klimaeffektiv byggenæring vil kreve mer bærekraftige materialer, ombruk og materialgjenvinning. For å dokumentere at bygg og byggematerialer oppfyller kravene, må man vite hva man måler og hvordan. Et betydelig bidrag til en sirkulær byggenæring er derfor at det utvikles et felles system for hvordan egenskapene til byggevarer entydig dokumenteres. Digitalisering, maskinlesbar produktdokumentasjon basert på standarder og felles spesifikasjoner er en forutsetning for å lykkes.

Løsningen ligger i å utarbeide såkalte produktdatamaler, PDT. Byggenæringen arbeider nå med å etablere en forvaltningsorganisasjon for produktdatamaler.

Myndighetene må støtte og delta aktivt i dette arbeidet gjennom å stille krav om maskinlesbar produktdokumentasjon og tilpasse forskrifter (eks.vis DOK/TEK) til de standardiserte produktdatamalene.

Energieffektivisering av eksisterende bygg

Energieffektivisering av eksisterende bygg er viktig både med hensyn til forlenget levetid av byggene samtidig som det vil tilgjengeliggjøre ren konfliktfri elektrisitet til elektrifisering av transport, industri og offshore. Vi er derfor skuffet over at energieffektivisering er tonet ned i mandatet til Enova, noe vi ser resultatet av ved at Enova i mars kutter ut programmer for energieffektivisering av bygg. Dette er ikke i tråd med klimameldingen som angir at det er viktig redusere energibruken for å avgrense behovet for ny kraftproduksjon og inngrep i urørt natur.

Myndighetene må sikre at det foreligger treffsikre virkemidler for energieffektivisering av eksisterende bygninger slik at disse oppnår gode energikvaliteter i den forlengete levetiden. Slik virkemidlene fremstår nå, er ikke energieffektivisering prioritert, noe vi stiller oss svært undrende til. 

Klimakrav i Teknisk forskrift
Teknisk forskrift, TEK, er et viktig virkemiddel for hvordan klima skal vektlegges i byggenæringen. Helhetlige klimakrav i TEK, hvor byggevarer inngår vil være et godt virkemiddel til å vurdere byggevarenes betydning i forhold til klima. Kravene må være materialnøytrale, livsløpsbaserte og basert på gjeldende nasjonale og internasjonale standarder. Innretning av kravene, kravsnivå og underliggende hjelpemidler og kompetansebyggende tiltak må utvikles i tett samarbeid med næringen for å sikre tilstrekkelig forståelse og kompetanse for kravene.

Fremtidige krav må fremlegges god tid i forveien for å sikre forutsigbarhet slik at både industrien og resten av byggenæringen får tid til å tilpasse seg.

Strammere klimakrav vil blant annet innebære omlegging av industriprosesser og det er behov for å utvikle nye produkter, løsninger og forretningsmodeller. Hele næringen gjennomgå et kompetanseløft i hvordan klima- og sirkulære krav skal dokumenteres. Digitale hjelpemidler vil være sentrale og disse må utvikles. Det er derfor viktig at myndighetene følger dette opp med tilpassede virkemidler.

Sirkulær økonomi

I den delen av meldingen som omhandler bygg, anlegg og eiendom er det fokus på sirkulær økonomi knyttet til byggevarer, der lang levetid, ombruk og materialgjenvinning trekkes frem som ønskede tiltak. Norsk byggevareindustrien vil fortsette å utvikle produkter med lang levetid og høy kvalitet som er tilpasset materialgjenvinning og eventuelt ombruk når dette er formålstjenlig. Videre vil byggevareindustrien bidra til at nødvendig dokumentasjon foreligger i digitalt format slik at sporbarheten til produktene sikres til senere bruk.

Videre fremheves det behovet for å ombruke tidligere byggevarer. Her ønsker vi å presisere at egenskapene for slike ombrukte byggevarer må være tilfredsstillende dokumentert som et underlag for å vurdere at tekniske krav er oppfylt.

Myndighetene må derfor fremskaffe rutiner og krav knyttet til dokumentasjon av ombrukte byggevarer som sikrer helse, miljø og sikkerhet inkl. tekniske egenskaper knyttet til bruk av slike byggevarer, samtidig som EUs krav til omsetning av byggevarer er tilfredsstilt.

Industri i ikke-kvotepliktig sektor

Byggevareindustrien har forståelse for at økte CO2-avgifter er et sentralt virkemiddel for å redusere klimagassutslippene innen ikke-kvotepliktig sektor.  Opptrapping av CO₂-avgiften utover kvotepris vil gi ikke-kvotepliktig eksportindustri en stor konkurranseulempe, både sammenlignet med kvotepliktige bedrifter og konkurrenter i Europa som ikke betaler klimakvoter og har lav/ingen CO₂-avgift. Dette er svært uheldig.

For ikke-kvotepliktig industri vil rett virkemiddel være en klimaavtale mellom industrien og myndighetene, der industrien forplikter seg til konkrete utslippsreduksjoner, kombinert med at CO₂-avgiften trappes opp til å følge kvoteprisen, men ikke overstiger denne. Opptrapping av CO₂-avgiften må følge en forutsigbar og langsiktig plan og være basert på en klimaavtale. En klimaavtale og opptrappingsplan må ivareta industriens konkurransekraft og se hen til hvordan klimagassutslipp fra industri prises i andre EU-land.

 Videre er det viktig at Enova likebehandler støtte i reduksjon i kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp.

Transport

Byggenæringen er transportintensiv, og for å nå målene er det en forutsetning at staten tar ansvar for infrastruktur (veinett, jernbane) som gjør det mulig for bedriftene å effektivisere transporten. Tiltak for infrastruktur burde fremkomme tydeligere i klimameldingen.

I 2020 etablerte 19 organisasjoner med NHO i front har Grønt Landtransportprogram der hovedmålet er å bidra til å realisere myndighetenes mål om å halvere klimautslippene fra sektoren innen 2030, og teknologimålene vedtatt i NTP. KLD bidrar med oppstartsmidler med støtte slik at initiativet kan realiseres.

Det er viktig at videre delfinansiering av Grønt Landtransportprogram følges opp i Revidert nasjonalbudsjett for 2021 og i statsbudsjettet i 2022.

Med vennlig hilsen

Byggevareindustriens forening

Jøns Sjøgren

Adm. direktør

NLR deltar i Klimasmart landbruk og har prosjektleder for delprosjektet Rådgiving og kompetanse. Utviklingen av klimakalkulatoren har pågått siden 2017, og våre rådgivere har vært aktivt med på utvikling og utprøving av denne.

I 2020 nådde vi en viktig milepæl ved at vi kunne lansere klimakalkulatoren til bruk for gårder med melk- og kombinert kjøttproduksjon på storfe, samt også for grovfor, korn og gris. Det ble gjort et omfattende arbeid i løpet av året for å gjøre ferdig kalkulatorene og legge til rette med informasjon til brukerne. Vi fikk blant annet utarbeidet to e-læringskurs som gir en innføring i klima og landbruk generelt og en mer detaljert introduksjon til klimakalkulatoren. På kort tid har nå mer enn 1000 bønder kommet med i kalkulatoren. Det foregår for tiden kurs for bønder rundt landet i bruk av kalkulatoren.

Våre rådgivere i NLR samarbeidet nært med rådgivere i Tine. Kalkulatoren for svin ble utviklet av forsker i Norsvin i samarbeid med Klimasmart. Her var også rådgivere fra private slakterier med.

Etter lanseringen 15. oktober fortsatte arbeidet med klimakalkulator for potet og for ammeku. Dette vil bli fullført i 2021 i samarbeid med blant andre Gartnerhallen, Nortura og private slakterier.

Klimakalkulatoren er et godt verktøy for å kvantifiser og dokumentere utslipp på gårdsnivå. Det er en stor verdi at landbruket står bak dette. Vi deler på denne måten kunnskap mellom forskning, rådgiving, forvaltning, bransjeorganisasjoner og varemottakere.

I prosjektet har det vært lagt stor vekt på kompetanse, og vi har samarbeidet med NMBU om etterutdanningskurs for rådgivere. Vi hadde flere rådgivere som gjennomførte NMBUs spesialiseringskurs om klimakalkulatoren i 2020. I tillegg har gjennomførte vi et eget, internt kurs i form av flere samlinger med forelesninger på Teams. Mer enn 200 rådgivere deltok, og siste delen av denne opplæringen vil skje i 2021.

Et viktig formål med prosjektet Klimasmart landbruk er å legge til rette for rådgiving på gårdsnivå. I løpet av året som gikk fikk vi utarbeidet et rådgivingsopplegg for klima på gårdsnivå. Dette er nå klart til bruk som et rådgivingsprodukt fra NLR i alle regioner. Det vil blant annet bli knyttet opp mot tilskuddet til klimarådgiving som kan gis gjennom Regionalt miljøprogram fra 2021.

Vi har hatt et nært samarbeid med Tine, men vil samarbeide tilsvarende med rådgivere i Nortura, Felleskjøpet, Gartnerhallen, KLF-bedriftene og andre organisasjoner for de andre produksjonene som kommer med i kalkulatoren.

Klimasmart landbruk er et viktig forum for å fremme den generelle kompetansen om landbruk og klima i landbruket. Beregningsmodellene krever også spisskompetanse fra forskningsfronten. Rådgivere og bønder får et bedre grunnlag for å gjennomføre praktiske klimatiltak på den enkelte gården og et verktøy for å dokumentere effekten av tiltakene.

Klimatiltakene kan i mange tilfelle være økonomisk gunstige og bety en optimalisering av drift. Det er eksempelvis mulig å spare drivstoff og andre innsatsfaktorer ved mer presis kjøring. I andre tilfelle er det behov for investeringer og endringer i driftsopplegg. Tilskuddsordninger gjennom Innovasjon Norge, regionale miljøprogram mm vil være med å bidra til at flere klimatiltak blir gjennomført. Det er også viktig at arbeidet med videreutvikling, vedlikehold og drift av klimakalkulatoren kan fortsette i de neste 10 år hvor klimaplanen skal gjennomføres.

Stortinget
v/ Energi- og miljøkomiteens medlemmer

Innspill i forbindelse med Meld. St.13 (2020-2021) Klimaplan 2021-2030

Vi viser til Stortingets høring i forbindelse med behandlingen av regjeringens forslag til klimaplan for 2021 – 2030. På vegne av våre medlemmer tillater vi oss å komme med enkelte innspill til stortingsmeldingen.  Våre synspunkt utdypes gjerne ytterligere gjennom direkte dialog.

Virke Servicehandel organiserer den norske bensinstasjonsnæringen på kjede- og forhandlernivå. En samlet næring er organisert i Virke.

Våre innspill i anledning klimaplanen for 2021 – 2030
Den norske bensinstasjonsnæringen står midt i tidenes omstilling fra bensinstasjoner til energistasjoner med tilbud om lading for elbiler. Omtrent 20 prosent av de betjente bensinstasjonene har per i dag ladetilbud på plass. Det er forventet at tallet vil øke ytterligere i tiden som kommer i takt med ytterligere vekst i antall elbiler på norske veier.

Samtidig opplever deler av bransjen at de økonomiske barrierene som står i veien for en markedsdrevet utbygging av ladetilbudet langs vei, er for store til at de kan omstille seg i møte med den pågående elektrifiseringen av bilparken. Når forventet inntjening på å etablere ladetilbud ikke står i rimelig samsvar med de samlede investeringsutgiftene, medvirker dette til å skape store hull i ladenettverket langs norske veier. Dette fører til et dårligere tilbud for landets elbilister og medvirker i verste fall til at det offentlige selv må ta en større del av ansvaret for å finansiere ladeinfrastruktur gjennom ulike tilskuddsordninger. Tatt i betraktning at fellesskapet allerede bruker store midler på å stimulere til økt elbilsalg, bør man i størst grad etterstrebe at markedet tar oppgaven med å få på plass ladeinfrastruktur.

Stortinget kan bidra til å redusere de økonomiske barrierene som står i veien for en markedsdrevet utbygging av ladeinfrastruktur på følgende måter:

• Først og fremst er det viktig at Stortinget er en pådriver for at Olje- og energidepartementet fastsetter en ny nettleiestruktur som gjør det mulig å oppnå lønnsomme ladetilbud i distriktet. Dagens nettleiestruktur medfører at det ikke lønner seg å etablere ladetilbud i områder med stor variasjon i etterspørselen (høy etterspørsel fredag og søndag, moderat etterspørsel gjennom uken), slik tilfelle ofte er utenfor de bynære områdene. Dette skyldes et høyt effektledd som avregnes på månedlig basis ut fra høyeste uttak i perioden.
  
  NVE har i sin anbefaling til ny nettleiestruktur anbefalt at ladetilbud med årlig forbruk inntil 100 000 kWh kan energiavregnes. I praksis er dette en form for «bunnfradrag» som gjør at effektledd ikke belastes ladetilbud med lav samlet brukstid.
  
  Vår anbefaling er at den foreslåtte grensen for energiavregning økes til 2 – 400 000 kWh. Et eventuelt inntektsbortfall for nettselskapene som følge av dette, kan helt eller delvis kompenseres gjennom økt energiledd. Energileddet tarifferes ut fra løpende forbruk, og skaper dermed ikke en høy fast kostnad (slik effektleddet gjør) som er til hinder for å gjøre ladetilbud uten store ladevolum lønnsomme. Vår foreslåtte endring av nettleiestrukturen lar seg i sin helhet organisere som et nullsumspill innenfor nettselskapenes myndighetsregulerte inntektsrammer.

• Flere steder i landet er det stor avstand mellom strømnett og veinett. Manglende tilgang til grunnleggende el-infrastruktur innebærer utgifter i millionklassen til graving, kabling og nye nettstasjoner (såkalt «anleggsbidragskostnad») før nye ladetilbud kan etableres. Utfordringen med høye anleggsbidragskostnader er ikke avgrenset til bestemte deler av landet, men gjelder ulike lokasjoner over hele landet. De økonomiske støtteordningene som Enova har stilt til rådighet i forbindelse med utbygging av ladeinfrastruktur, er ikke tilpasset utfordringene med høye anleggsbidragskostnader.
  
  Vi har full forståelse for at nettselskapene må fastsette anleggsbidrag for å dekke kostnadene ved nye nettinvesteringer og nettforsterkninger. Samtidig representerer anleggsbidrag i en del tilfeller, på bestemte lokasjoner, en uovervinnelig investeringsbarriere for kommersielle aktører som ønsker å etablere et godt ladetilbud langs vei. Dette er å betegne som en form for markedssvikt, ettersom selv høy ladeetterspørsel ikke er tilstrekkelig for at private aktører finner det markedsmessig interessant å investere i ladeinfrastruktur.
  
  Vi ber Stortinget være en pådriver for at det etableres en utjevningsordning/støtteordning for høye anleggsbidragsutgifter i de tilfeller manglende tilgang på grunnleggende el-infrastruktur er til hinder for utbyggingen av ladetilbud. Støtteordningen må gjerne forvaltes av Enova etter tildeling av midler fra Stortinget, eller etter omdisponering av midler som Enova selv disponerer.
  
  
• Stortinget bør be regjeringen sørge for at offentlige byggherrer i større grad sørger for samordning slik at infrastruktur for etablering av ladetilbud etableres parallelt med utbygging/rehabilitering av annen infrastruktur på vei-området. Ved å sørge for bedre samordning i regi av bl.a. Statens Vegvesen kan man oppnå store samfunnsgevinster i form av at grunnleggende el-infrastruktur (trekkrør, strømforsyning osv) for etablering av nye ladetilbud kommer på plass samtidig som man foretar andre infrastrukturforbedringer. Dette kan eksempelvis bestå av at man samordner behovene til ladebransjen med oppdrag som knytter seg til veiutbygging, tunnelutbedringer eller brurehabilitering.

Vår ambisjon er at det skal være like lett å lade elbiler som å fylle biler som benytter flytende drivstoff. Våre medlemmer etterstreber dette gjennom å tilby lading i sikre og trygge omgivelser, og med tilgang til servicemedarbeidere som kan bistå ved spørsmål eller utfordringer i ladeprosessen. Bransjen representerer i tillegg et viktig servicetilbud i form av tilgang til rene toaletter, sittegrupper, og tilbud om mat og drikke langs vei.

Det er et sterkt ønske blant alle bransjeaktørene innenfor bensinstasjonsnæringen om å omstille seg for fremtiden gjennom å investere i et bedre ladetilbud. Samtidig forutsetter dette at rammebetingelsene som gjør det mulig med utsikter til positiv inntjening, er på plass. Vi ber Stortinget bidra til dette gjennom å stille seg bak en tydelig målsetting om at utbyggingen av ladeinfrastruktur i størst grad bør være markedsdrevet, samtidig som man gjør noe med barrierene som beskrevet i dette notatet.  

Oslo, 27.januar 2021

Iman Winkelman /s/
Leder Virke Servicehandel  
Epost: iw@virke.no 

NOAH - for dyrs rettigheter ønsker med dette å komme med innspill til regjeringens klimaplan for 2021-2030 i forbindelse med Stortingets behandling av denne, og vi håper komiteen ønsker å ta med seg våre innspill med inn i arbeidet. 

For å nå våre klimamål er det høyst nødvendig å redusere antall husdyr via kutt i kjøttproduksjon. Miljødirektoratet regnet i Klimakur 2030 ut at «kostholdstiltaket» i form av overgang til mer plantebasert mat, vil være det mest kostnadseffektive tiltaket i jordbrukssektoren. I mars 2020 uttalte forskere ved Cicero «Å ikke gjøre noe med antall drøvtyggere i Norge betyr at andre sektorer og andre land må gjøre jobben med å kutte utslipp, både av metan og andre klimagasser.»[1] Regjeringens klimaplan inneholder en svært vag satsing på holdningsendringer og informasjon for å endre kostholdsvaner hos befolkningen i retning helsemyndighetenes kostråd. Klimaavtalen med jordbruket legges til grunn for klimaarbeidet i mat- og landbrukssektoren, men regjeringen mangler å følge opp sin del med konkrete tiltak. Ipsos kunne i 2020 melde at 21% av Norges befolkning spiser helt eller delvis plantebasert, og at antallet veganere og vegetarianere nå ligger på 8% - dobbelt så mye som året før.[2] Om landbruket skal produsere det forbrukeren etterspør må forbrukerne få medvirkning i landbrukspolitikken. Mat, klima og folkehelse er temaer som angår oss alle. Jordbrukets klimaarbeid må derfor også adresseres utenfor forhandlingsinstituttet, og Stortinget må være sitt ansvar bevisst i behandling av de årlige jordbruksoppgjørene.  

NOAH reagerer på at innsatsen for økt sjømatkonsum prioriteres over økt plantebasert forbruk. Når det gjelder sjømat eksisterer det for eksempel under Nærings- og fiskeridepartementets budsjett en egen tilskuddspost («Tilskudd til sjømattiltak», kap. 900, post 77), i tillegg til satsingen under intensjonsavtalen med bransjen og Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold. NOAH foreslår derfor en tilskuddsordning for økt forbruk av plantebasert mat, på lik linje med sjømatsatsingen. En slik ordning – som særlig fokuserer på opplæring hos barn og unge – vil kunne skape sunne holdninger til kosthold i tidlig alder, slik det også legges opp til i klimaplanen. Det er et håndfast og gjennomførbart tiltak, som kan adoptere formatet til den allerede eksisterende ordningen hos NFD.

For NOAH som dyrevernsorganisasjon er det også viktig å advare mot å satse på effektivisering i husdyrproduksjonen som tiltak for reduserte utslipp i jordbrukssektoren. En slik utvikling vil føre til redusert dyrevelferd ettersom produksjonspresset øker, og dyrene i landbruket blir fjernet ytterligere fra sine artstypiske behov. Å presse dyrene til å produsere mer og redusere utslippene «per produsert enhet» vil bare føre til mer lidelse for landbruksdyrene og begrense deres mulighet til å utøve naturlig atferd. Av dyrevelferdshensyn er det derfor ønskelig med en helhetlig reduksjon i kjøttforbruk – ikke nødvendigvis kun rødt kjøtt, selv om dette har størst klimaeffekt. Økt plantebasert forbruk på bekostning av mindre animalske produkter vil ha dyrevelferdsmessige, klima- og miljømessige fordeler, og bidra til at vi følger kostrådene. I Landbrukets klimaplan ligger det fast at utslippskutt skal gjennomføres uten redusert produksjon, men det kan ikke skje uten endring i produksjon og forbruk. Derfor har NOAH følgende forslag til virkemidler og tiltak for økt klimainnsats i jordbrukssektoren. Vi foreslår å:

• Øke overføringene til Helsedirektoratets selvstendige kommunikasjonsarbeid med kostrådene samt betydelig øke formidlingsarbeidet knyttet til økt forbruk av plantebaserte matvarer. 
• Fjerne moms på frukt, grønt og vegetarprodukter. 
• Innføre "Tilskudd til plantemattiltak" etter modell fra "Tilskudd til sjømattiltak". 
• Inkludere bærekraft og klima i intensjonsavtalen om et sunnere kosthold. 
• Styrke forbrukermedvirkning og -hensyn i landbrukspolitikken ved å endre omsetningsloven slik at: 

Helse- og omsorgsdepartementet er representert i Omsetningsrådet.

Frukt- og grøntnæringen har selvstendig representasjon i Omsetningsrådet.

Man får opprettet et tilsyns- og kontrollorgan for Omsetningsrådet.

Opplysningsvirksomhet fjernes som markedsreguleringsvirkemiddel.

• Utrede det overordnede regelverket i omsetningsloven. Utredningen bør gjennomføres av et utvalg uten særinteresser knyttet til Omsetningsrådets virksomhet, og grundig ta tak i kompleksiteten i omsetningsloven og Omsetningsrådets struktur via proposisjon til Stortinget.
• Innføre en frivillig omstillingsordning for bønder som ønsker å legge om til produksjon av matvekster.
• Satse på en betydelig økning i produksjon av plantebasert protein til menneskemat.
• Innføre miljømerking av matvarer med tanke på forurensning, klimagassutslipp og ressursbruk ved hjelp av objektiv informasjon om produksjonsforhold (arealkrav, vannforbruk, utegang etc.) – som en slags «produksjonsdeklarasjon» à la «Environmental Product Declaration» som brukes for byggematerialer i dag.

NOAH håper Energi- og miljøkomiteen ønsker å ta våre innspill i betraktning ved behandling av Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021-2030.

Med vennlig hilsen,

NOAH – for dyrs rettigheter v/

Siri Martinsen, leder og veterinær                                

Marie Henriksen Bogstad, agroøkolog

[1] van Oort, Bob, Aamas, Borgar, Hermansen, Erlend Andre Tveiten, Andrew, Robbie, Trondstad Lund, Marianne, Kalbekken, Steffen. (27.03.2020). Ei ku fra eller til*. Cicero. Hentet fra https://cicero.oslo.no/no/posts/nyheter/ei-ku-fra-eller-til

[2] Setten, Karen. (06.12.2020). Dobbelt så mange vegetarianere i Norge på ett år: – Tallene er overveldende. TV2. Hentet fra https://www.tv2.no/a/11819358/