Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan Bøhler, Per Olaf Lundteigen, Kjersti Toppe og Trygve Slagsvold Vedum om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges

PION støtter rusreformutvalgets forslag. Forbudet mot narkotikabruk og håndhevelsen av nulltoleransepolitikken har påført brukere, deres pårørende, omgivelser og samfunnet store og ubotelige skader. Sist, men ikke minst rammer forbudslinjen relasjonene og samhandlingen i de gatenære rusmiljøene. PION mener at i vi også må ha fokus på hvordan strafferettslig regulering påvirker aktørene i de marginaliserte rusmiljøene, spesielt kvinnelige stoffbrukere som finansierer stoffbruken med salg og bytte av sex.  

PION er interesseorganisasjon for mennesker som selger sex, og representant for flere grupper som på ulike måter er berørt av den ruspolitiske forbudslinjen. Deriblant populasjon som befolker gruppen i den rusrelaterte prostitusjonen. Det er hovedsakelig kvinner, men også heterofile og skeive menn og transpersoner, som finansierer rusavhengighet med salg av sex.  

PION finner det bekymringsfullt at i debatten om rusreformen er det lite oppmerksomhet rettet mot hvordan forbudslinjen påvirker populasjonen i rusmiljøene negativt.  Rusmiljøene beskrives som svært marginaliserte og voldelige.

Kvinner har som kjent en underordnet sosial posisjon i de gatenære rusmiljøene, som er preget av machokultur. Det er bekymringsfull høy aksept for volden i de gatenære rusmiljøene. Det er svært grov fysisk vold deriblant seksualisert vold. Volden forklares som et uttrykk for machokulturen, og håndteres av storsamfunnet som uunngåelig konsekvens av å tilhøre populasjonen som befolker de gatenære rusmiljøene.

Volden rammer alle, og både menn og kvinner er utøvere av volden. Men det er samtidig slik at kvinner er mer utsatt for vold enn menn.  I de siste årene har rusavhengige kvinner blitt mer avhengig av menn i rusmiljøet for å få tilgang til rusmidler. Årsaken til det er at det har skjedd en forskyvning fra gateprostitusjon til salg og bytte av sex innad i rusmiljøene. Det er flere årsaker til denne forskyvningen, men konsekvensene av det er at spesielt rusavhengige kvinner i dag lever i en ekstremt voldsutsatt situasjon. Kvinner som selger eller bytter sex i rusmiljøet er spesielt utsatt for stigma, seksuell trakassering og seksualisert vold fra menn i rusmiljøet.  

Kriminalisering fører til at det en sterk under rapportering av vold i rusmiljøet.  Lav tillit til politiet hever terskelen for å anmelde volden. Mange har opplevd både å bli trakassert av og vold fra politiet.  Mange har også opplevd at i kontakt med politiet overskygger egen misbrukerstatus saken man vil anmelde og at man selv ender opp med å bli anmeldt for stoffbruk.  

PION mener at i debatten om rusreformen må man også ha se på hvordan den strafferettslige reguleringen påvirker relasjonene og samhandlingene i rusmiljøene. Vold er et stort problem og i alle andre sammenhenger et samfunnsmessig anliggende. Det må også gjelde for kvinner i rusmiljøene. Vi opplever det som bekymringsfullt at det er så liten oppmerksomhet rettet mot hvordan mennesker som er aller mest eksponert for dagens ruspolitikk, opplever den på kroppen.

Det snakkes så pent om at alle «tunge» brukere skal få tilbud om behandling i stedet for straff. Men vi vet jo at mange av de som befolker de gatenære rusmiljøene har mange år som bak seg som svingdørsklienter i hjelpetiltak, behandling og fengsler. Det er ikke mangel på behandlingstilbud,  men en hel rekke andre faktorer som skaper tilhørighet og avhengighet til rusmiljøene.

Vi mener at med avkriminalisering av bruk og besittelse for eget bruk, skaper man rom får å adressere forhold som kan bidra til å redusere volden i rusmiljøene.  

http://www.pion-norge.no/ 

Høringssvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk vedrørende Prop. 92 L (2020-2021)

Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.), Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet.

Først og fremst, tusen takk for deres engasjement for å skape en bedre narkotikapolitikk og en bedre rusomsorg. Foreningen for human narkotikapolitikk støtter retningen og intensjonen i NOU-utvalgets forslag og vi er veldig bekymret for at den foreslåtte kunnskapsbaserte tilnærmingen skal vannes ut før endelig vedtak på Stortinget.

Vi ser på rusreformen – fra straff til hjelp som en videreføring av rusreformen av 2004, da rusavhengige fikk pasientrettigheter. Siden den gang har samfunnets tilnærming, slik vi ser det, vært paradoksal. Med pågripelser og straff på den ene siden. Og med vekst og utvikling i inkluderende hjelpetiltak på den andre. Gjennom disse årene har vi lært mer om hva det er som virker og hva som ikke virker.

Ved å forlate straffesporet blir tilnærmingen mer helhetlig og konstruktiv. Vi ønsker at brukere av ulovlige rusmidler ikke lenger skal ses på som en masse med dårlige egenskaper, men at hver enkelt skal møtes og forstås som individer.

Vi mener regjeringens forslag til rusreform er en konservativ og streng modell. Begrepet avkriminalisering brukes og med rette, men dette fortjener ikke å bli fremstilt som en liberalisering av narkotika eller frigjøring av de som bruker alternative rusmidler. Politiet skal stadig avdekke bruk, anholde, visitere, ta beslag og destruere stoffene de kommer over. Og man skal pålegges oppmøteplikt, mot et gebyr på 2400 kroner.

Vi støtter Rusreformutvalgets forslag om mengdebegrensninger og synes regjeringens mengdebegrensninger er for strenge. Vi synes at politiet skal ta beslag i de aller færreste tilfeller. Og vi er heller ikke tilhengere av det høye gebyret for manglende oppmøte.

Samtidig har vi forståelse for kompromissene som ligger bak dette forslaget.  

Dersom årets rusreform blir vedtatt slik den foreligger vil den være vår tids viktigste velferdsreform.

Ved å se tilbake på utviklingen i hjelpeapparatet så er det tydelig at verken rusreformen i 2004 eller styrkingen og differensieringen av tiltakene kunne ha skjedd uten den samtidige oppmykningen på justissektoren.

Det er fordi det går en klar grense for hvor langt man kan gå i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe. Og desto strengere straffene er, desto mer kontroversielle er de helse- og sosialfaglige tiltakene. 

Eksemplene på dette er mange. Sosialarbeidere som ble dratt ut av Slottsparken og anklaget for å legge til rette for narkotikakriminalitet. Sykepleierne på hjul som ble jaget fra Oslo sentrum, sammen med rusavhengige. Og alle forslagene om nye hjelpetiltak som ble møtt med klander som å ha gitt opp kampen mot narkotika og fremstilt som stakkarsliggjøring, sniklegalisering, normalisering av narkotika også videre.

Vi håper dere, med oss, ser at denne rusreformen kan åpne et vel av muligheter for videreutvikling av hjelpeapparatet og at samfunnets mest marginaliserte, de som til nå har sittet nederst ved bordet, endelig kan møtes, som helseminister Bent Høie sier det, i samme øyehøyde og dra nytte av velferdssamfunnets – over lang tids ervervede kunnskap, verdier og funksjoner.

Blant de oftest uttalte intensjonene med rusreformen er den at en avkriminalisering vil bidra til at flere kommer i posisjon til å ta imot hjelp. Vi verdsetter og støtter denne intensjonen.

Våre erfaringer med 15 år på rusfeltet og tett kontakt med rusmiljøene tilsier at de færreste av de som utvikler rusproblemer ønsker kontakt med hjelpeapparatet fordi de har for mye å tape. Derfor kommer mange, under de gjeldende forutsetninger, for sent i posisjon til å ta imot hjelp. Da er de ofte så skadet både økonomisk, helsemessig og sosialt at skadene vil prege resten av deres liv.

Dersom straff og tvang opprettholdes for de uten dokumentert rusavhengighet, vil dette bidra til å svekke denne intensjonen.

Dessuten vil det stå i veien for god rusforebygging. De færreste unge som utvikler rusproblemer har i dag noe sted å henvende seg fordi de frykter å bli møtt med skuffelse, fordømmelse, tvang, sanksjoner og straff. Også de fortjener å møtes i samme øyehøyde og bli forstått som unge mennesker med rusutfordringer, istedenfor som selvforskyldte uforsvarlige kriminelle rusmisbrukere som ikke vet sitt eget beste.

Vi mener at praksisen med bruk av ruskontrakter bør bero inntil konsekvensene av ruskontrakter er utredet. Ruskontrakter er ikke kontrakter for å forebygge rus, men intensivering av kontroll og svært krenkende og nedverdigende kontroll for å avdekke ytterligere bruk av ulovlige rusmidler og så opprette straffesak hvis det skjer igjen. Vi er i kontakt med ungdomsarbeidere i kommuner som opplever at de pedagogiske verktøyene glipper, så fort ungdom er uheldig og blir gjenstand for ruskontrakter.

Dokumentasjonen i NOU’en er grundig og klar på at straff ikke forebygger rus, vi mener straff står i veien for forebygging og at det hindrer en utvikling av fornuftige forebyggende tiltak overfor ungdom.

Komite, takk for muligheten til å få komme med våre innspill til denne viktige saken. Politiets Fellesforbund er den største fagforeningen i politi- og lensmannsetaten, og organiserer i overkant av 17.000 medlemmer innen hele bredden i norsk politivirksomhet. Politiets Fellesforbund stiller oss kritisk til at rusreformen ikke evner å tegne et klart skille mellom tunge rusmisbrukere på den ene siden, og de som er i startfasen av et mulig rusproblem på den andre siden.

Vi er bekymret for at det forebyggende arbeidet opp mot barn og unge vil kunne svekkes med denne reformen, og at flere vil komme inn i en skadelig sirkel av rus, som de ikke kommer seg ut av. Våre medlemmer og de politiansatte som jobber med dette forebyggende arbeidet mister en del av de verktøyene de har for å drive et godt forebyggende arbeid.
Politiets Fellesforbund støtter helhjertet opp mandatet til rusreformutvalget med bakgrunn i at de tunge rusmisbrukere skal møtes med hjelp og ikke straff. Derimot klarer ikke forslagene som er fremlagt å skille mellom tunge rusmisbrukere på den ene siden, og de som er i startfasen av et mulig rusproblem på den andre siden.

Norsk politi forfølger ikke tunge rusmisbrukere med intensjon om å straffe. Det er en virkelighet vi ikke kjenner oss igjen i.

Forebyggende holdningskampanjer mot narkotikabruk, og at man er mer til stede blant ungdommene er virkemidler vi vet fungerer.

PF er også bekymret for hvilke signaler man egentlig sender ut med en generell avkriminalisering. Tilbakemeldinger vi får er at både voksne og ungdom oppfatter dette som et signal om at rusbruk ikke er like farlig som først antatt, og det legges heller ikke opp til at reformen fører til større bevilgninger til oppfølging og helsehjelp.

Vi har ikke sett noen tung, bred forskning som viser at straff ikke har en preventiv effekt. Vi kan ikke utelukke at denne reformen vil føre til en økning i narkotikabruk.
Politiets evne til å forebygge, etterforske og påtaleavgjøre i kampen mot organiserte nettverk og kriminelle bakmenn må ikke gjøres vanskeligere. Samfunnskostnaden for en svekkelse i politiets evne til å etterforske og avdekke vil være enorm.

Alle er enige i at man skal ta bakmenn, og gjennom det drives det også forebyggende arbeid. Da må det være en mulighet for å ha et best mulig redskap
for å få avdekket dette. Det vil politiet miste, dersom bruk og besittelse av narkotika ikke lenger er straffbart.

Politiets Fellesforbund ønsker at de tyngste rusavhengige får et bedre tilbud til helsehjelp enn de har i dag. Samtidig er vi særlig opptatte av å forhindre nyrekruttering til rusmiljøer blant barn og unge, og at de skal få det beste tilbudet til å endre kurs.
Politiets avdekkende rolle i fremtiden, og det sterke forebyggende fokuset, er helt i tråd med regjeringsplattformen og politireformens intensjon. Forslaget til rusreform slik det fremstår nå går på tvers av satsingen mot ungdomskriminalitet, og vil kunne gjøre det vanskeligere eller mer komplisert å fortsette det gode samspillet mellom politi, barnevern, kommune, og andre aktører, som jobber for samfunnets interesser.

Konsekvensene av en generell avkriminalisering og dets konsekvenser for Alle brukergrupper må utredes i betydelig større omfang enn det som danner grunnlaget for dette forslaget til reform. Vi imøtekommer en slik utredning med glede, og ønsker å bidra i fremtiden for å sikre best mulig helsehjelp til de som behøver det.

Sigve Bolstad,
Forbundsleder Politiets Fellesforbund.

Sammenheng mellom rus og psykisk helse
Rusmisbruk kan føre til psykisk sykdom, og alvorlig psykisk sykdom er tett forbundet med alvorlig rusmisbruk hos svært mange. Tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) (https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykiskhelse/ruslidelser/#rusbrukslidelser-og-andre-psykiske-lidelser-opptrer-sammen) viser at blant mennesker med alvorlige psykiske utfordringer er det betydelig flere som har skadelig bruk av rusmidler enn hos resten av befolkningen. Det er blant annet funnet at en høy andel av pasienter i rusbehandling også har en psykisk lidelse. Resultater fra norske studier viser at ni av ti pasienter hadde én eller flere psykiske lidelser. Om lag 70 prosent av pasientene oppfylte kriteriene for en eller flere personlighetsforstyrrelser.

I følge FHI er det uklart om de psykiske helseutfordringene utvikler seg som en følge av rusmiddelbruk eller omvendt, eller om felles risikofaktorer fører til både psykiske utfordringer og rusmiddelbruk. Trolig er det en gjensidig påvirkning mellom rus og psykiske utfordringer.

Behandling fremfor straff
Mental Helse er enig i at rusmisbrukere i større grad skal bli møtt med behandling fremfor straff.

Mental Helse er enig i at ordet avkriminalisering lett kan tolkes i retning av at all bruk av narkotika blir lovlig. Det er ikke dermed sagt at det vil føre til at flere prøver narkotika. MH mener imidlertid at det må tydeliggjøres at dette ikke handler om avkriminalisering, men om å møte narkotikabruk med helse- og velferdsrettede tiltak fremfor straffetiltak.

Mental Helse er i tvil om kommunene er i stand til å ta på seg nok en oppgave. Regjeringen foreslår å opprette en rådgivende enhet for narkotikasaker i hver enkelt kommune eller at nærliggende kommuner samarbeider om en slik enhet. Det er særdeles viktig at kommunene da tilføres nok ressurser for å ivareta en slik oppgave på best mulig måte.

Mental helse mener at de økonomiske konsekvensene for kommunene kostnadsberegnes og at rammetilskuddet til kommunene økes tilsvarende.

Mental Helse merker seg at enkelte polititjenestepersoner som har uttalt seg til utvalget, har gitt uttrykk for at helse- og sosialtjenester i kommunen ikke i tilstrekkelig grad har tatt ansvar for oppfølging av personer som bruker narkotika. Dette har, hevdes det, medført at politiet har måttet gripe inn med sine straffeprosessuelle hjemler, selv om straffeforfølgning som sådan har vært ansett som lite formålstjenlig. Dette understreker poenget om økte ressurser til kommunene ytterligere.

Behandlingstilbudene må styrkes
Mental Helse vet av erfaring og tilbakemeldinger fra våre medlemmer at kapasitet, kompetanse og tjenestetilbud i stor grad varierer mellom de ulike kommunene. Det må lages en ny nasjonal faglig veileder, på lik linje som veilederen «Sammen om mestring» som ble utarbeidet av Helsedirektoratet i samarbeid med brukerorganisasjonene.

Mental Helse understreker at det er nødvendig med en flerfaglig tilnærming for å kunne gi tilstrekkelig rådgivning og for å foreta en helhetlig og forsvarlig vurdering av behov hos personer med rusproblematikk.

Videre mener Mental Helse at det er særdeles viktig at erfaringsbasert og psykologfaglig kompetanse også skal være en del av rådgivningsenheten. Mental Helse vil fremheve betydningen av at erfaringskompetansen i rådgivningsorganet som skal opprettes i kommunene blir en like viktig del som annen type kompetanse og kunnskap.

Viktigheten av egeninnsats ved rusproblemer er stor og det samme gjelder tilgang til likemenn og bruker- og pårørendeorganisasjoner, dette med tanke på tillit, samarbeid og mestring

Vi vet at 24 prosent av kommunene har årsverk med erfaringskompetanse/brukererfaring innen psykisk helse og/eller rus (SINTEF, 2018). Mental Helse mener at dette er for lite og bør økes når man overfører flere oppgaver til kommunene.

Fra samme undersøkelse (SINTEF, 2018) svarer 74 prosent av kommunene at psykisk helsearbeid og rusarbeid inngår som en likeverdig del av det lokale folkehelsearbeidet. Dette viser også at evnen og viljen til å prioritere rus og psykisk helse på linje med somatisk helse mangler i mange kommuner. Det må også adresseres når kommunene skal ivareta flere oppgaver på rusfeltet.

Oppsummering
Mental helse mener at veien til all vellykket behandling bør baseres på frivillighet. Derfor er det viktig at oppfølging og behandling skal baseres på den enkeltes behov og samtykke.

Mental Helse støtter i all hovedsak intensjonene i lovforslaget. Dersom loven blir vedtatt forplikter det bevilgende myndigheter i den forstand at kommunene må settes i stand til å leve opp til lovens krav. Det må følges av ressurser, kompetanse og kvalitet. Hvis ikke blir dette en papirreform som ikke vil virke etter formålet – en bedre behandling av ruslidelser

Med vennlig hilsen

Jill Arild                                                                                                                           Linda Berg-Heggelund
Landsleder                                                                                                                               Generalsekretær

Prosjektet startet som et forprosjekt 01.07.2016 og avsluttes 01.07.2021. Prosjektet har mottatt midler fra Statsforvalteren i Trøndelag, gjennom opptrappingsplanen for rus- og psykisk helse.

• Prosjektets målgruppe:

Prosjektets målgruppe er ungdom, som på gjerningstidspunktet er mellom 15 og 18 år når de blir anmeldt for bruk av illegale rusmidler. Illegale rusmidler er narkotika og doping.

Prosjektets to hovedmålsetninger

1. Alle ungdommer som blir tatt og anmeldt for illegale rusmidler skal tilbys en ruskontrakt i stedet for en bot.
2. Det skal være samme praksis i ruskontraktsarbeidet uavhengig hvor i fylket ungdommen er folkeregistrert eller oppholder seg.

Prosjektet har skrevet likelydende skriftlige avtaler med alle 38 kommuner, lensmannskontor/politistasjoner og vg. skoler i Trøndelag. Avtalene regulerer rolle- og ansvarsfordeling hos instansene, og peker også på hvem som har ansvar for testing og samtaler i hver kommune. Dette slik at ungdom vil få et likeverdig tilbud og møte samme ansvarsfordeling uansett bosted i fylket.

Prosjektet kan sende over begge avtalene dersom dette er ønskelig, som vedlegg.

Kompetanseløft i regi av ruskontraktsprosjektet

Siden prosjektet har besluttet at all testing og samtaler skal gjennomføres hos kommunene, er målsetningen til prosjektet at ungdom som går på ruskontrakt skal få god kvalitet på kommunens tjenester, både når det kommer til rustesting og samtaler.

Det er derfor viktig at alle kommunene i Trøndelag skal ha god kvalitet på disse tjenestene, slik at ungdommen får god hjelp uavhengig av om han/hun bor i Orkanger, Grong eller Trondheim. Derfor har alle kommunene og noen utvalgte i politiet og Vg. skoler fått tilbud om kompetanseløft i regi av prosjektet.

Kompetanseløft rustesting:

Ruskontraktsprosjektet har i samarbeid med St. Olavs hospital, ruslabenheten, arrangert to fagdager for den overnevnte gruppe. 35 av 39 kommuner deltok på disse fagdagene, hvor invitasjonen i første rekke gikk til kommuneoverleger og helsesekretærer med ansvar for kommunens rustesting.

Fagdagens innhold var blant annet informasjon om 1) tradisjonelle illegale stoffer, 2) nye psykoaktive stoffer, 3) hvordan prøvene kan manipuleres, 4) hvilke rutiner som er viktig omkring rustesting, 5) hvilke forklaringer som bør ettergås ved positive prøver og 6) forskjellen på hurtigtester og medisinske tester.

Kompetanseløft russamtalen:

Prosjektet avdekket i en tidlig fase at det var store forskjeller mellom kommunene i Trøndelag med tanke på kompetansenivået hos for de som skulle samtale med ungdommene om rusbruk. En annen ulikhet var at flere av kommunene ikke hadde hatt ungdommer under 18 inne til samtaler om rusbruk. De aller fleste kommunene etterspurte også kunnskap om antidoping, da dette også er en viktig del av prosjektet.

Det ble derfor etablert kontakt med uteseksjonen i Trondheim som er den instansen i Trøndelag som har flest ungdommer i denne målgruppa til samtaler for å høre om de kunne gi en introduksjon til de øvrige kommunene om hva som er viktige verktøy rundt samtaler med ungdom. På samme grunnlag ble det også tatt kontakt med Antidoping Norge.

Uteseksjonen i Trondheim og Antidoping Norge kjørte derfor to todagers introduksjonskurs vedrørende viktige verktøy i samtalen med ungdom. Her var temaene 1) MI (Motiverende Intervju), 2) Kognitiv terapi, 3) HAP (Hasjavvenningskompetanse), 4) Hvordan skape en trygg relasjon med ungdommen og 5) Antidopingkunnskap.

33 av 39 kommuner deltok på disse dagene.

Dersom de ansatte i kommunene ønsker å fordype seg i teamene MI, HAP eller Antidoping, vil de få tilbud om kurs gjennom Kompetansesenter Midt-Norge, en viktig samarbeidspartner.

Statistikk - antall saker i prosjektperioden, antall brudd og evaluering:

• 65 ungdommer i prosjektperioden.
• 6 saker bruddmeldt til påtalemyndigheten.
• 5 saker hvor ungdommene har trukket samtykke.
• Fullførte saker – 83 prosent. Dette er 12 prosent mer enn fullføringsprosenten nasjonalt på ungdomsoppfølging/ungdomsstraff, og 8 prosent mer enn fullføringsprosenten til konfliktrådet Trøndelag.
• Vi tror dette handler om at vi når prosjektets målgruppe tidligere i alder (15/16 i stedet for 17/18). Det at vi kommer tidligere inn gjør også at ungdommene ikke har kommet like langt i sin rusbruk.
• Ungdommene nevner spesielt følgende ting i sin evaluering:

• De fleste ville ikke sagt ja dersom dette var en frivillig kontrakt, og dersom det ikke eksisterte belønninger som uttømmende vandel og førerkort.
• De opplyser at det skjedde en holdningsendring underveis i samtalene vedrørende egen bruk av illegale stoffer. Denne endringen tar ofte måneder, ikke dager/uker.
• Ungdom velger ruskontrakt i stedet for forelegg, fordi dette da ikke kommer på den uttømmende vandelen (med noen unntak).
• Ungdom velger ruskontrakt i stedet for påtaleunnlatelse uten vilkår, fordi det ofte er et krav om å vise rene prøver for å kjøre opp, og dette imøtekommer ruskontraktene.

Jonny Bäckström

Prosjektleder

Ruskontraktsprosjektet for ungdom i Trøndelag

Jeg Jon Storaas daglig leder i Foreningen for helhetlig ruspolitikk FFHR er opptatt av at debatten om rusreformen må nynseres. Ruspasienter har i dag et mangfoldig behandlingstilbud og blir ikke straffet når de søker behandling, snarere tvert imot. Vi som er skeptisk til ubetinget avkriminalisering, er ikke opptatt av å straffe eller påføre lidelse. Vi i FFHR har ved flere anledninger sagt at det er ren idioti å bøtelegge rusavhengige for bruk og besittelse for så at de skal sone bøtene i fengsel. Vi ønsker også at det gis en mulighet for å stryke illagte bøter. At politiets muligheter skal begrenses til henvisning til informasjonssamtaler på et ikke beskrevet kommunalt kontor er betenkelig. Politiet utfører i dag mye godt forebyggende arbeid som bør opprettholdes og kanskje forsterkes. Vi i FFHR tenker også at mandatet rusreformutvalget fikk hadde klare begrensinger. I denne rusreformen har man ingen garanti for hjelp utover det som eksisterer av hjelpetiltak. Det følger ingen penger med reformen som gjør at man kan få rask hjelp hvis man kom i en situasjon der politiet henviser til en ikke eksisterende instans på kommunalt nivå. Ja til å hjelpe fremfor å straffe. Det tror jeg de fleste er enig om. Til slutt så tenker jeg at rekasjonsbrukerne bør kjempe sin egen kamp og ikke inkluderes i denne reformen. Jeg var selv hasjrøyker i 25 år og har aldri blitt straffet for det. Vi må også få slutt på den trakaseringen noen rusaavhengige opplever. Det er slik at de felste poltifolk oppfører seg ordentlig, dessverre finnes det unntak. 

Innledning

En utbredt bekymring er at reformen skal føre til økt bruk av illegale rusmidler, og at den skal sende feil signaler til unge om at den typen rus er akseptert av samfunnet. Tyrili, en av Norges største tilbydere av rusbehandling, har behandlet unge mennesker med rusproblemer i fire tiår. Vår erfaring er at straff ikke hjelper flertallet, men gjør vondt verre. 

• Tyrilistiftelsen støtter intensjon og målsetting som ligger til grunn for NOU utvalgets forslag om å flytte samfunnets reaksjoner fra straff til hjelp for bruk og besittelse av rusmidler til eget forbruk.
• Tyrilstiftelsen støtter regjeringens forslag i Prop. 92 L (2020-2021) med de endringsforslag som foreligger.
• Tyrilistiftelsen støtter intensjonen i Representantforslag Dokument 8:119 S (2020-2021) om å styrke helsetjenesten for personer med rusproblemer og økt forebygging overfor barn og ungdom.

Kunnskapsbasert ruspolitikk

I 2004 kom den første rusreformen som ga rusavhengige pasientrettigheter og likestilte dem med andre behandlingstrengende i helsevesenet. Synet på rusavhengighet som et moralsk og strafferettslig anliggende, har likevel hengt igjen i mange deler av samfunnet. Rusreformen som forhåpentligvis vedtas av Stortinget, er en naturlig fortsettelse av reformen fra 2004, og vil endelig plassere problematisk rusbruk der det hører hjemme: som et helseproblem man skal få behandling for. Tyrilistiftelsen viser til Verdens helseorganisasjon (WHO) sin definisjon av rusmiddelavhengighet som en biopsykososial lidelse, ikke et atferdsproblem. Tyrilistiftelsen mener denne forståelsen av rusavhengighet bør ligge til grunn for politikkutforming, helsevesenets tilbud og øvrig hjelpetiltak. Det vil føre til økt rusmestring, bedret helsetilstand, bedre tilfriskning og økt sosial integrering i samfunnet for den enkelte. 

Tyrilistiftelsen støtter en kunnskapsbasert og human ruspolitikk. Kunnskapsgrunnlaget som Prop. 92 L (2020-2021) bygger på er utvetydig; den strafferettslige måloppnåelse oppveier ikke de negative konsekvensene av straff. Vi må møte rusproblemer uten trussel om straff, men kunnskapsbasert og tilgjengelige helsetjenester.

Reelt skifte – mindre stigmatisering

Paradigmeskiftet denne reformen representerer i samfunnets syn på mennesker med rusmiddelbruk og avhengighet har bred støtte i forskning-, fag- og brukermiljøer. Dersom intensjonene og målsettingen for reformen skal bety reelle endringer, er det avgjørende å ha en konsekvent tilnærming som ikke går på kompromiss med ønske om å flytte samfunnets reaksjoner fra straff til hjelp. Hjelp og frivillighet må være konsekvente og bærende prinsipper for å kunne yte rett hjelp. Adgang til bruk av sanksjoner og tvang er allerede tilstrekkelig hjemlet i eksisterende helse-, sosial- og barnevernlovgivning. 

Tyrilistiftelsen støtter avkriminalisering av bruk- og besittelse av rusmidler til eget forbruk, samtidig som forbud mot narkotika og omsetting opprettholdes. Tyrilistiftelsen støtter forslag til nedre- og øvre terskelverdier slik det fremgår i Prop. 92 L (2020-2021)

Straffens negative konsekvenser
De som kommer til behandling i Tyrilistiftelsen har ruset seg i mange år, tross sin unge alder. De har med seg et problem som har rukket å vokse seg stort. Mange har vært i fengsel, både en og flere ganger, og med det skaffet seg et kriminelt nettverk og identitet som forbryter. De opplever en ytterligere personlig belastning av domfellelse og soning for rusrelatert kriminalitet som bruk, salg og besittelse av rusmidler - ofte i en kombinasjon. Forskning viser at det er sammenheng mellom tidlig kriminell debut, kontakt med justisapparatet og fare for videre utvikling av kriminell og antisosial atferd. Å være kriminell har betydning for flere enn den det gjelder. Identiteten og stigmaet straffer også den enkeltes familie, pårørende og barn.

Tyrilistiftelsen mener at samfunnets bruk av ressurs i justissektoren ovenfor denne målgruppen vil kunne benyttes mer effektivt i både forebyggende og behandlende henseende innenfor helse- og sosialsektoren. Tyrilistiftelsen støtter i tillegg forslagene som tar til orde for at denne rusreformen bør følges av nye reformer, innen behandling og forebygging av rusavhengighet.

Den ønskede signaleffekten

Rusmidler blir selvsagt ikke legalisert med rusreformen. Å bli innkalt til en samtale om rusbruken din, med foreldre til stede om du er mindreårig, er ikke en reaksjon de fleste unge mennesker tar lett på. For foreldrenes del, er det den store skrekken. Å risikere å bli visitert av politiet og fratatt rusmidlene du har kjøpt, er heller ikke attraktivt. Viktigere er likevel synet på rusavhengighet som kommer med reformen, et syn vi har forfektet i årevis: hvis rusbruken din kommer ut av kontroll, betyr det ikke at du er kriminell og et dårlig menneske. Det betyr at du har et helseproblem, og skal få tilbud om behandling. Blir problemet stort nok, kan du bli pasient. 

Det viktigste signalet vi sender til unge mennesker, hvis rusreformen blir vedtatt, er at vi ikke skal stigmatisere og brennmerke deg, og sende deg videre i ditt utenforskap, om du har brukt et illegalt rusmiddel. Signalet vi vil sende, er at du har verdi i deg selv og skal møtes med respekt, der du er – og tilbys faglig fundert hjelp, hvis du har behov for det. Vi skal hjelpe deg. Ikke straffe deg.

Høringsinnspill - Helse- og omsorgskomiteens høring knyttet til Prop. 92 L (2020-2021), Dokument 8:111 S (2020-2021), Dokument 8:119 S (2020-2021)  

Høringsnotat fra Nordland fylkeskommune                                                            

Dette høringsinnspillet berører Helse- og omsorgskomiteens høring knyttet til:

1) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.) 2) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges 3) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet

Prop. 92 L (2020-2021), Dokument 8:111 S (2020-2021), Dokument 8:119 S (2020-2021).

Fylkestinget i Nordland behandlet i april 2020; NOU 2019: 26 - Rusreform - Fra straff til hjelp. Her ble følgende vedtatt:

1. Nordland fylkesting tar NOU 2019: 26 til orientering.

1. Fylkesrådet er i hovedsak positiv til at samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av

illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten når det

gjelder personer med alvorlig rusavhengighet.

1. Fylkestinget støtter ikke utvalgets forslag vedrørende terskelverdier for besittelse og

oppbevaring av narkotiske stoffer.

Dersom regjeringen likevel gjennomfører en avkriminalisering må terskelverdiene

settes så lave som mulig.

1. Fylkestinget mener at i tilfeller der personer under myndighetsalder avdekkes for

bruk og besittelse av narkotika skal det gjennomføres en pålagt

foreldreveiledningssamtale.

1. Fylkestinget understreker viktigheten av at politiet fortsetter sitt forebyggende arbeid

mot narkotika med blant annet bekymringssamtaler for barn under 18 år sammen

med foreldrene.

1. Fylkestinget påpeker at fylkeskommunene har en særskilt rolle som skoleeier og

understreker viktigheten av et godt forebyggende samarbeid med politiet.

1. Fylkestinget mener at manglende oppmøte til pålagte møter med den rådgivende

enheten skal følges opp av politiet.

1. Gjentatte overtredelser i form av bruk og oppbevaring av illegale rusmidler skal

medføre en opptrapping av straffereaksjoner for eksperiment- og

rekreasjonsbrukere.

1. Fylkestinget påpeker at iverksettelse av rusreformen forutsetter at det følger med

tilstrekkelige tilleggsressurser til å sikre et godt tilbud i alle Nordlands kommuner og

politidistrikt og driftsenhetene i politiet

Fylkesrådet i Nordland bygger høringsinnspillet på vedtakene over.

Det er avgjørende viktig å forebygge at dagens barn og unge blir rusavhengige. På den bakgrunn støtter ikke fylkesrådet regjeringens forslag om å øke tilgangen til narkotika ved å fjerne reaksjoner for de som velger å kjøpe, bruke eller oppbevare gitte mengder.

 Det er samtidig sånn at Norge trenger ny politikk i måten vi behandler rusavhengige på. Norge ligger høyt i antall overdosedødsfall, og altfor mange rusavhengige er svært syke og lever i sosial nød. Disse må få bedre oppfølging og behandling. Mange har blitt møtt med straff og sanksjoner for sitt narkotikamisbruk, noe som bare i liten grad har hatt en effekt. Det helhetlige helsehjelptilbudet har uteblitt, kommet for seint, og vært av varierende kvalitet. Veien til et håndterbart liv med eller uten rus har vært altfor lang å gå.

Det mener fylkesrådet må være fokuset i en endret ruspolitikk. Det er viktig at rusavhengiges helserettigheter endres og at oppfølgingsapparatet må gis økonomi til å forvalte dette på en skikkelig måte.

Regjeringens forslag til rusreform har ikke fokus på rusavhengiges helserettigheter. Reformens fokus er bortfall av sanksjoner. Fylkesrådet vil advare mot at regjeringen legger opp til et lovforslag om avkriminalisering som vil være et sjansespill med tanke på ungdommer som vi ønsker å forebygge at blir rusavhengige.

Tilgjengelighet av rusmidler påvirker forbruk, som igjen påvirker folkehelsa. Forebygging må være den viktigste strategien i ruspolitikken, men når rusavhengighet oppstår, må det først og fremst møtes med behandling. Fylkesrådet understreker at rusavhengighet er et helseproblem, og må behandles som det.

Fylkesrådet understreker at forbudet mot narkotika må ligge fast, bruken skal avdekkes og bli møtt med reaksjoner og helseoppfølging. For at forbudets allmennpreventive effekt skal opprettholdes, må unge og voksne oppleve at det medfører en konsekvens å bryte forbudet. Dette står likevel ikke i motsetning til det faktum at rusavhengige må få helsehjelp og en verdig behandling.

Fylkesrådet understreker viktigheten av at samfunnet fortsatt sender et tydelig signal om at ulovlig rusmiddelbruk er uakseptabelt, og at politiet er sikret mulighet til å avdekke rusmiddelbruk, distribusjon og etterforske selgere. En avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika vil gjøre arbeidet med å avdekke rusmiddelbruk vanskeligere. Vi ber om at komiteen vektlegger at avkriminalisering øker faren for at unge mennesker kommer lengre inn i rusbruk og kriminalitet før man fanges opp, og at vi som samfunn kommer senere inn med tilbud om hjelp.

Med vennlig hilsen

Rusreformen skal være en reform som tar for seg både forebygging og hjelp. Mye av debatten har dessverre til nå kun handlet om man for eller mot avkriminalisering. Dette har skygget for en minst like viktig debatt, som er innholdet av hjelpen, særlig for barn og unge. 

Barneombudet støtter en endring fra straff til hjelp for unge med rusutfordringer. Dette er i tråd med tidligere anbefalinger fra FNs barnekomité. Vi støtter også forslaget om en grundig evaluering av reformen. Evalueringen må innhente synspunkter og erfaringer direkte fra barn og unge.

For at dette skal bli en reform som skal redusere faren for alvorlig rusbruk blant ungdom og gi bedre hjelp enn i dag til dem som har fått et rusproblem, er det helt avgjørende at vi samtidig med avkriminaliseringen får en satsing på forebygging og hjelp til barn og unge.

I forslaget som er lagt fram får ungdom verken straff eller hjelp. Det kan se ut som utvalget og regjeringen legger til grunn at hjelpetilbudet er på plass ute i kommunene i dag. Det er det ikke. I proposisjonen avviser departementet i stor grad høringsinnspill fra blant andre Barneombudet om at hjelpetilbudet i kommunene ikke er godt nok, og at vi derfor må sikre dette bedre.  

I proposisjonen fremgår det blant annet at en plikt til å etablere oppsøkende tiltak vil gripe inn i kommunenes selvbestemmelsesrett, i tillegg til å ha økonomiske konsekvenser som ikke er utredet. Departementet mener derfor det må være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for en slik tjeneste, Dette er etter Barneombudet syn ikke godt nok.

Vi har også merket oss at Riksadvokaten gir sin prinsipielle støtte til forslaget om å oppheve straffansvaret for befatning med narkotika til egen bruk, men i sitt høringssvar uttaler at Rusreformutvalgets forslag ikke fremstår som et tilstrekkelig forebyggende og reparerende alternativ til oppfølging strafferettsapparatet, og forutsetter at rusreformen må omfatte en mer forpliktende oppfølging.

Barneombudet savner fortsatt konkrete tiltak for hvordan unge skal få hjelp, og hvordan vi skal forebygge rusmisbruk. Vi mener at det må sees nærmere på hvilken hjelp og oppfølging som skal gis til ungdom som ikke er kommet så langt at de trenger helsehjelp, og om tiltak som er foreslått (et møte i kommunen) er nok til å komme i posisjon til å hjelpe ungdom ut av et begynnende rusproblem. Det er også viktig å vurdere hvordan man kan komme i posisjon til å hjelpe ungdom som ikke vil ha hjelp, for eksempel fordi de mener de ikke har et rusproblem.

Det er også viktig at narkotikabruk i ungdomsmiljøene blir fulgt med på. I dag driver politiet i stor grad forebygging og oppsøkende virksomhet. Om reformen vedtas, må det være tydelig om politiet fortsatt skal ha denne oppgaven, eller om det skal etableres forebyggende enheter i kommunene som kan overta hele eller deler av politiets arbeid på dette området. Vi mener det er for enkelt av departementet å legge til grunn at politiet vil prioritere like høyt å avdekke og forbygge narkotikabruk som ikke lenger er straffbar. Politiets forebyggende arbeid handler om å forebygge kriminalitet, ikke å forebygge rus i seg selv.

Vi må lære av de feilene som ble gjort da Stortinget hevet terskelen for fengsling av barn, hvor barn som tidligere hadde vært i kriminalomsorgen ble “flyttet” over i kommunalt barnevern. Den gangen ble det ikke stilt noen krav til hvilke hjelpetiltak som måtte på plass i kommunene for å kunne hjelpe denne gruppen barn og det fulgte heller ikke ressurser med dette. Mange kommuner har derfor i dag ikke de nødvendige hjelpetiltakene på plass, og dette fører til at vi stadig har en diskusjon om ikke flere barn bør i fengsel, selv om vi alle vet at det er noe som sjelden virker. Vi må unngå at noe tilsvarende skjer med denne endringen, ved å sikre et godt tilbud til barn og unge.

Når Stortinget nå skal behandle reformen, anbefaler Barneombudet at det følger med vedtak om en forpliktende satsing på forebygging og hjelp til barn og unge med rusutfordringer.

Stortinget bør:

- Sørge for godt forebyggende og oppsøkende arbeid inn mot ungdomsmiljøer ved blant annet å:
sikre at politiet eller en annen navngitt etat eller enhet får et definert ansvar for det forebyggende og oppsøkende arbeidet politiet utfører i dag og stille krav om at kommunene skal ha oppsøkende tjenester rettet mot ungdom i form av utekontakter eller liknende tjenester.

- Sørge for at det stilles klare kravi lov til hvilket tilbud kommuner og helseforetak skal ha tilgjengelig for unge med rusutfordringer, og tydelige kvalitetskrav som det er mulig å føre tilsyn med. 

- Sikre at kommunene har nok ressursertil å prioritere dette arbeidet.

Vi i HivNorge vil takke for muligheten til å delta på denne høringen. HivNorge er den eneste pasient- og brukerorganisasjonen for mennesker som lever med hiv og vi engasjerer oss både i hivforebygging, bistand til mennesker som lever med hiv og som nå - politisk påvirkningsarbeid.  

Det helt sentrale momentet i all narkotikapolitikk må være skadereduksjon. Lovverket må innrettes slik at vi reduserer skadelige følger av bruk av narkotika.  

I Norge har vi gjennom skadereduksjonspolitikk klart å nesten eliminere hivsmitte gjennom deling av sprøyter, men det er fortsatt noen tilfeller hvert år.  

Dekriminalisering av bruk og besittelse til egen bruk er klart anbefalt i FN-systemet, både av  UNAIDS1 som vi samarbeider med, men også av Chief Executives’ Board som anbefaler dekriminalisering i en uttalelse av november 2018.2  

Vi gir vår støtte til tiltak som er skadereduserende og hivforebyggende, også på rusfeltet. Vi mener at man bør gå går bort fra straff for bruk og besittelse til eget bruk av narkotika i Norge og møte dette med hjelp, behandling og oppfølging.  

For oss er det avgjørende at vi kan nå brukerne med forebygging og hjelp.  

Vi erfarer i vårt arbeid med hivforebygging blant rusmisbrukere at stigma rundt rusbruk og straffetrusselen gjør at vi ikke når frem til dem. Dette gjelder særlig dem som bruker rusmidler i forbindelse med sex, såkalt chemsex. Vi ser også at folk som bruker narkotika ikke forteller legen sin om dette, av de samme grunnene. Dette ser vi fører til dårligere forebygging av hiv og andre alvorlige sykdommer, vi ser at det fører til helseskade som skyldes interaksjoner med legemidler og vi ser at det blir vanskeligere å forebygge og forhindre problematisk rusbruk.  

Vi ser som nevnt nesten ikke lenger at hiv spres gjennom deling av brukerutstyr, men vi ser at personer som ruser seg for å ha sex ofte ikke beskytter seg mot hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. Derfor er dette en gruppe det er viktig å nå med fordomsfrie, skadereduserende tiltak, for å motvirke negative virkninger av bruken, og hjelpe til med å avslutte eller begrense bruk når brukeren er motivert for det.  

Det anføres ofte at straffetrusselen i seg fører til at folk lar være å bruke narkotika, og at bruk av narkotika ofte vil føre til skadevirkninger både på brukeren selv og på omgivelsene, slik at straffetrusselen forhindrer skade. Vi ser at forskningen rusreformutvalget bygger sine anbefalinger på, ikke støtter en forventing om økt bruk om bruk og besittelse til egen bruk ikke straffes.  

For oss er det viktig at også rekreasjonsbrukerne omfattes av endringen, og ikke bare de med tunge avhengighetsproblemer. For rekreasjonsbrukerne er kanskje den gruppen det er aller viktigst å nå med forebyggingsarbeid, skadereduksjon og hjelp til å begrense eller avslutte bruken før de blir tungt rusavhengige. Og det er også en gruppe som er særlig utsatt for hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer – som vi trenger å nå med hivforebygging.  

De tungt rusavhengige vil få en lettere hverdag, det er en god ting, men dem når man allerede med hjelpetiltak og skadeforebyggingstiltak. Vi trenger å nå rekreasjonsbrukerne for å forhindre at de blir tungt rusavhengige og for å forhindre at de får hiv eller andre alvorlige infeksjoner. Og vi er overbevist om at det blir lettere om straffetrusselen for bruk og besittelse til eget bruk blir borte.  

Halvor Frihagen 
politisk rådgiver 

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon støttet retning og intensjonen i NOU-utvalgets forslag. Vi mener regjeringens forslag har forbedret og åpnet for gode kompromiss i denne saken. Vi har, det vi opplever som, ytterligere forbedringsforslag.

Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon er landets største interesse- og paraplyorganisasjon på rusfeltet. Onsdag 3. mars arrangerte vi en digital høringskonferanse hvor ulike perspektiver ble presentert. Noen uttrykker noen bekymringer, men det store flertallet gir uttrykk for støtte til en reform som går fra straff til hjelp.

Vi har nå en unik mulighet til å ta steget og gjennomføre en kunnskapsbasert ruspolitikk.  Kunnskapsgrunnlaget for rusreformen er slik vi ser det utvetydig. All den kunnskap som er systematisert taler for et paradigmeskifte. Vi har ikke sett eller blitt presentert konkret forskning som motbeviser det kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for forslaget. 

Det er på tide å forlate straffesporet og møte innbyggerne med hjelp og rådgivning. Vi må tørre å tro på hjelp i stedet for straff/tvang og ikke finne løsninger som hverken blir det ene eller andre, dette er en holdningsendring!

Dette er en omfattende reform og forslag og vi mener det er naturlig å se dette i et større perspektiv. Vi kan se det i fire trinn.
Trinn 1. Vi har en utvikling fra 2004 hvor behandling av rusavhengige ble en del av spesialisthelsetjenesten og de fikk pasientrettigheter. Ingenting av det skjedde heller uten kamp og særlig at rusavhengige skulle få pasientrettigheter var omstridt. 
Trinn 2. Fra 2004 og frem til 2020 har vi hatt tre opptrappingsplaner for rusfeltet hvor særlig opptrappingsplanen for perioden 2015 – 2020 tilførte kommunene store ressurser. I den planen lå det inne en forpliktende økonomisk ramme på 2,4 milliarder kroner. Vi har i tillegg fått Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.
Trinn 3. vedta en rusreform hvor vi går fra straff til hjelp. 
Trinn 4. Gjennomføre en kvalitetsreform for forebygging og behandling (forebygging og behandlingsreform)

Trinn 1 og 2 er gjennomført. Det er fremdeles rom for, og ønske, om å gjøre tjenestene i kommunene og spesialisthelsetjenesten bedre. Det er et kontinuerlig arbeid, men det bør gjøres en grundig vurdering av tilbudet slik vi foreslår i trinn 4.
Trinn 3. Rusreformen hvor vi går fra straff til hjelp. Reformen endrer rammene for offentlig regulering og respons på bruk av illegale rusmidler i Norge.
Erfaringer fra praksis, som flere av våre medlemsorganisasjoner peker på, viser at å snu tilbudene fra sanksjoner til helsehjelp gir mer inkluderende og utviklende recovery-prosesser.
Fagrådet støtter forslaget om at narkotika fortsatt skal være forbudt og at alt salg skal være ulovlig. Vi synes regjeringen har funnet et godt kompromiss rundt terskelverdiene hvor de innfører lav og høy terskelverdi hvor det i hovedsak er straffefritak med oppmøteplikt eller påtaleunnlatelse som reaksjonsform. Vi er kritiske til innføring av gebyr og mener at skjønnet som er beskrevet i dagens forslag må tydeliggjøres dit at ungdom og folk med kjent/forklart avhengighet slipper gebyr.  

Fagrådet mener straffefritak innenfor gitte terskelverdier må gjelde alle. 

Fagrådet vil formulere et tydeligere oppdrag til kommunen og en tydeligere plikt til at rådgivende enhet for narkotikasaker, oppsøker dem som ikke møter. Plikten må forankres i lov eller forskrift. Det er grunn til å tro at nettopp dem som ikke møter kan ha størst behov for tjenester. En slik plikt for helsetjenesten kan styrke det faglige arbeidet. Helt konkret flyttes plikten fra enkeltperson til rådgivende enhet for dem som ikke møter etter innkallelse. Konsekvensen av å bli «tatt av politiet» blir med andre ord at en får rett til hjelp. Det vil kreve en fleksibilitet i tjenestene og naturligvis koste i form av ressursbruk. De samfunnsmessige gevinstene og mulighetene i å fange opp tidlig, vil imidlertid være betydelige.
Vi mener det må angis en konkret tidsfrist (f.eks innen 10 virkedager) for gjennomføring av en rådgivende samtale, gjerne etter modell av Rask Rushjelp (som i Sandnes kommune). 

I debatten har det vært særlig fokus og bekymring for barn og unge under 18 år. Fagrådet foreslår her et kompromiss hvor vi tar særlig hensyn til faglige forhold for barn og unge under 18 år. Primært mener vi det skal være en rådgivningsenhet i kommunen, men for å imøtekomme behovet for den bekymring mange har overfor barn og unge forslår vi:

A = Skolehelsetjenesten, ungdoms- eller utekontakt eller andre utøver funksjonen informasjon, råd og veiledning på vegne av kommunens rådgivende enhet for narkotikasaker for personer under 18 år. Staten styrker skolehelsetjenesten, ungdoms- eller utekontakt eller andre med økt bemanning gjennom tilskudd til rusfaglig kompetanse og erfaringsekspert.
B= Unge under 18 år som ikke møter etter pålegg fra politiet skal oppsøkes av rådgivningsenheten på egnet måte.  
C= For unge under 18 år fastsettes det minimum tre møter i rådgivingsenheten. Møtene finner sted der den unge selv ønsker. I tillegg til opplysning, råd og veiledning skal rusmiddelbruk og aktuell livssituasjon kartlegges. Rådgivningsenheten skal ved behov foreta henvisning til rett instans og nivå, og bistå den unge med kontaktetableringen med denne instansen.

Fagrådet mener det må sikres en kontinuerlig monitorering for å fange opp utilsiktede og negative konsekvenser av reformen.

Som trinn 4 mener vi Stortinget kan fatte et vedtak om at de ønsker en forebyggings- og behandlingsreform gjennom: Å vurdere og sammenfatte forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, om forståelse av rusrelatert problematikk og effektive metoder og organisering av helsefremmende/ forebyggende, tidlig intervenerende, behandlende og skadereduserende arbeid på feltet. Her mener vi at vårt tidligere forslag om nasjonale retningslinjer/standarder for oppsøkende arbeid bør utarbeides inngår. Oslo kommune har utarbeidet det de kaller Oslo standard.

Det vil også fange opp representantforslaget fra Senterpartiet. 

Vi mener ut fra det som er kunnskapsgrunnlaget i dag særlig om betydningen av straff, må vi gjennomføre trinn 3 før vi går til trinn 4. 

SERAFs høringssvar til NOU 2019: 26; https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/seraf/publikasjoner/rapporter/2020/horingssvar-rusreformen.html

SERAF vurderer at Rusreformen har utgangspunkt i partipolitiske prioriteringer mer enn faglige utfordringer. Resultatene av norsk ruspolitikk anno 2021 er gode, men med forbedringspotensial.

Norge har lav forekomst av illegalt rusmiddelbruk og rusrelatert sykdom og skade sammenlignet med mange andre land. Norge har riktignok mange rusmiddeloverdoser. Vi har derfor en nasjonal overdosestrategi. Rusreformen forventes ikke å redusere overdoser.

Ca 9% av norske 15-16 åringer har erfaring med cannabis, og ca 1,4% i samme aldersgruppe har brukt cannabis mer enn 40 ganger. Ca 15% av de med cannabis erfaring, bruker i betydelig omfang, og mange av disse vil være i gruppen med problematisk bruk, og såkalte sårbare. I Norge er 1,4% av ett årskull f.eks 15-åringer ca 700 personer. Økes forekomsten til EU-gjennomsnittet (2,3%), øker antallet 15 åringer med problematisk cannabis bruk med nær 500 personer til 1200). Omfanget av cannabisbruk i Norge er betydelig lavere enn EU-gjennomsnitt (16%/2,3%), og land som Danmark (17%/2,7%), Portugal (13%/1,9%) og Nederland (22%/3,0%) (ESPAD 2019).

Forekomst av cannabisbruk blant unge voksne (15-34) i løpet av siste 30 dager er vesentlig større i de fleste land sammenlignet med Norge (forekomst på ca 3,2%), mens Danmark har 6,1%, Portugal har 6,4% og Nederland har 9,2% (EMCDDA 2020).

Norges ruspolitikk i dag er bygget på en folkehelseforankring med forebygging som en primær satsning, og dette bør styrkes fremover, fordi det gir gode resultater.

Folkehelserettede forebyggende tiltak består gjenre av 3 ulike typer; begrensende/restriktive tiltak, kunnskapsrettede tiltak og atferdsforsterkende tiltak. Atferdsforsterkende tiltak benyttes primært  der atferden er lovlig og ønsket, slik som å tilby gratis tilgang til fritidsaktiviteter. Sammensatte tiltak, der virkemiddel fra flere av tiltakene gir best resultat. Dersom man fjerner ett element av en sammensatt forebyggingsinnsats uten å erstatte dette med kompenserende nye forebyggende tiltak forventes forebyggingseffekten å reduseres.

For illegale rusmiddel er dagens forebyggingstiltak lovforbud, med tilhørende straffetrussel, og tilgjengeliggjøring av informasjon om risiko ved rusmiddelbruk. I tillegg generelle forebyggingstiltak mot «utenforskap» som inkluderer tilgang til fritidsaktiviteter, antimobbekampanjer etc. Tiltakene reduserer tilbud og etterspørsel etter rusmiddel (lavt forbruk).

Rusmiddelbruk påvirkes av mange faktorer; inklusive tilgjengelighet av rusmiddelet, både fysisk, kostnadsmessig, men også opplevde tilgjengelighet, dvs om omgivelsene har aksept for eller i stor grad bruker rusmiddelet. Dersom opplevd tilgjengelighet øker (andre synes det er OK å bruke), forventes at forbruket øker.

Et lovforbud med straffetrussel og reel oppdagelsesrisiko ventes å gi en forebyggende og med det begrensende effekt, på befolkningsnivå. Fjernes enten oppdagelsesrisikoen eller opplevelsen av straffetrussel forventes at den forebyggende effekten av lovforbudet reduseres. Dette er et generelt prinsipp og gjelder mange ulike forhold inkl rusmiddelbruk.

I 2020 er vi i Norge blitt vant til at smittespredning skal forebygges. Regjeringen har holdt pressekonferanser. Folkehelseprinsipper ligger til grunn for tiltak. For å begrense smittespredning i befolkningen er lovregulering og straffetrussel et flittig brukt virkemiddel, med folkehelseutgangspunkt. Det er bred støtte for restriktive tiltak i befolkningen. Eksempelet om hytteforbud:

Mars 2020 ble det gitt råd om å ikke reise på hytta, for å begrense smittespredning. En del reiste likevel. Det ble derfor frem mot påske lagt frem hytteforbud. Færre reiste på hytta, men noen brøt loven. Nokså raskt var politiet hos noen som hadde reist til hytta og delte ut bøter i 20.000kr klassen. Det kom på nyhetene; man satte makt bak straffetrusselen. Etter dette reiste svært få på hytta. Eksempelet viser at effekten i befolkningen (begrense reise til hytta) ble sterkere når man brukte forbud med reel straffetrussel, enn bare ved å gi råd. Slik vil det også være for mange andre atferder slik som; å ta dopingmiddel, å kjøre for fort, å kjøre båt uten redningsvest og å bruke rusmiddel. Lovforbud med tilhørende straffetrussel og et minimum av oppdagelsesrisiko bidrar til å forebygge en atferd i befolkningen, selv om atferden ikke forsvinner helt.

Vanligvis måles effekten av forebygging ved å telle antallet som forebyggingen ikke virker for; f.eks de som fortsatt reiste på hytta, smittes, eller de som bruker rusmiddel. Forekomsttallene referert til over om cannabisbruk er derfor mål på den delen av befolkningen som forebyggingen ikke hadde effekt på. Det er denne gruppen som er synlig og målbar (og som kan intervjues), og som inkluderes i sosiologisk og kriminologisk forskning. Det er nesten umulig å identifisere konkrete individ som et forebyggingstiltak har fungert på, dvs de som ikke begynte med rusmiddel pga lovforbudet. Hvordan vet vi hvor godt det fungerer? Jo, ved å sammenligne mellom land; slik vi gjør med Covid-19 smitte, antall trafikkskadde eller andel som bruker rusmiddel.

Forebygging av rusmiddelbruk i Norge virker godt sammenlignet med andre land og vi har et godt utgangspunkt, ikke en kritisk situasjon.

Vi vet at risikoen for å utvikle rusmiddelproblemer og avhengighet ikke er jevnt fordelt i samfunnet; det er blant sårbare grupper, inklusive de med lavere sosioøkonomisk status hvor risikoen for å utvikle rusmiddelrelaterte problemer er størst. Økt bruk av rusmiddel i samfunnet forventes å gi størst økning i rusrelatert skade i sårbare grupper. Det er usosial politikk, både i nåtid og fremtid.

I en befolkning vil mange håndtere rusmiddelbruk greit, men en del tar ikke gode valg. Det er for samfunnet hensiktsmessig å legge noe kollektive begrensninger på individets frihet.

Slagordbasert retorikk; «fra straff til helsehjelp» eller «historisk feilinvestering i straff»: Svært få med rusmiddelavhengighet blir i dag straffet for bruk og besittelse. Svært få med behandlingsbehov står i dag utenfor behandling på grunn av at rusmiddelbruk er kriminalisert. Forebygging virker!

Det er en god ide å formalisere gjennom lovendring at personer med ruslidelse ikke skal straffes for bruk og besittelse (mindre mengder). I Psykisk helselovgivningen gis ulik reaksjon til personer med psykotisk lidelse og andre. Det er mulig å ha ulik reaksjon for rusmiddelbruk, for personer med ruslidelse og de som ikke har det. De fleste med ruslidelse er kjent i helsevesenet, alle har rett til hjelp.

Samarbeid mellom politi, helse og sosialvesen i russektoren er det lang og god tradisjon for, med gode resultater. Å bygge videre på de gode sidene ved norsk ruspolitikk med tydelig folkehelseforankring og forebyggingstiltak (inklusive restriktive tiltak) er SERAFs anbefaling.

SERAF mener en lovendring der all rusmiddelbruk for alle brukere slik regjeringens forslag til Rusreform gjør er for lite nyansert (sak 1). Vår anbefaling er at det tilpasses ulik reaksjonsform til gruppen med ruslidelse og til personer som ikke har ruslidelse. Reformforslaget synes ikke i tilstrekkelig grad å ivareta det å erstatte et forebyggingstiltak man fjerner, med relevante kompenserende tiltak. Ved å differensiere tiltakene bedre kan man beholde forebyggingseffekten av forbudet (blant unge voksne i befolkningen) i større grad og samtidig unngå straff til syke mennesker. Ved SERAF mener vi at alternative (og obligatoriske) reaksjoner slik som advarsler ved første gangs bruk, informasjon til familie, bekymringssamtaler og eventuelle ruskontrakter med urinkontroll etc er reaksjonsformer vi har erfaring med i dag og bør bygge videre på, fremfor fengsel som reaksjonsform. Forslag om å endre legemiddelloven for å gi straffefritak til personer med ruslidelse sammen med forslaget om en forebyggings og behandlingsreform (dvs sak 2 og 3) støttes.

HØRINGSINNSPILL TIL Prop. 92 L (2020-2021)                                                       Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.), Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet er mottatt

Forslaget til rusreform legger opp til et betydelig skifte i norsk ruspolitikk der man foreslår at terskelverdier til eget narkotikaforbruk skal avkriminaliseres. Retorikken «Fra straff til hjelp» kan på mange måter ikke motsies. Ingen ønsker å straffe personer som har et rusproblem, vi ønsker alle å hjelpe. Samtidig har utvalget fått klare føringer om at forslaget til rusreform skal kunne gjennomføres uten økte bevilgninger. Så hvilken hjelp vil den foreslåtte rusreformen gi, som ikke kan gis med dagens lovgivning?

Videre ønsker regjeringen å føre en kunnskapsbasert ruspolitikk med mål om forebygging av rusproblematikk og redusere skadevirkninger. Vil en avkriminalisering føre til forebygging og reduksjon av skadevirkninger for den enkelte, for pårørende, for storsamfunnet?

Vår målgruppe er barn og unge voksne under 25 år. En viktig gruppe som det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til i forslaget til rusreform.

Vi, i Storbarnsforeldre, vil svare et klart og tydelig NEI til avkriminalisering av narkotika i Norge fordi:

• Avkriminalisering av narkotika sender fullstendig feil signaler til den oppvoksende generasjon, rekreasjonsbrukere og narkotikalangere. Det vil også bidra til aksept og normalisering av avhengighetsskapende stoffer som gir store skadevirkninger. Barn som begynner å misbruke narkotika i puberteten har langt større potensiale for å bli avhengige fort. Vi kan ikke legge til rette for dette gjennom en avkriminalisering. De fleste av oss lar oss påvirke av forbud og restriksjoner, forbud er med andre ord også forebygging og redusering av skadeomfang.
• Vi aksepterer ikke at regjeringen avkriminaliserer narkotika parallelt med at vi, som representanter for foresatte, kjemper egne kamper mot narkotikamisbruk, narkotikakjøp, narkotikasalg, narkotikafinansiering, narkotikagjeld, narkotikaprostitusjon, narkotikatrusler, narkotikahærverk narkotikavold, narkotikainnleggelser, narkotikapsykiatri og, i aller ytterste konsekvens, narkotikadødsfall blant barn og unge under 25 år. Vi representerer virkeligheten, og vi ber innstendig om å bli hørt!
• Som myndigheter og medborgere i Norge er det vår plikt å si nei til avkriminalisering av narkotika. Tidlig narkotikamisbruk blant barn og unge gir rask avhengighet, tapt fremtid på grunn av tapt helse, tapt utvikling, tapt skolegang, tapt mestringsfølelse, tapt selvbilde, tapte arbeidsforhold, tapte økonomiske muligheter, tapte relasjoner og tapte fremtidsutsikter. Begrensinger. Det er ikke fengsel som er straff. Ofte er fengsel redningen for noen i en periode. Ofte gir det muligheten for å få reell hjelp, nettopp fordi det ikke er frivillig, og det ikke er mulig å velge dette bort. De fleste som sitter i fengsel i dag sitter ikke inne på grunn av eget narkotikamisbruk, de sitter inne på grunn av konsekvensene av narkotikamisbruket.
• Det bør ikke bli straffefritt å bruke narkotika fordi eget narkotikamisbruk er ikke et personlig anliggende. Narkotikamisbruk er et samfunnsproblem som ikke bare påvirker den enkelte, flere pårørende blir syke og uføre av andres narkotikamisbruk. Dette påvirker statskassen og reduserer antall skattebetalere. En avkriminalisering vil øke skadeomfanget fremfor å redusere det.
• Avkriminalisering bidrar til at politi - og rettsvesen må leve med en utfordrende skjønnsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Helsevesenet blir gitt et uhåndterlig ansvar på papiret. Ungdom blir selv i dag, mens narkotika er forbudt, henvist til samtaler med både rettsvesen og helsevesen. Hvem kommer til å benytte seg av dette ved en avkriminalisering?
• Økt tilgang, gir økt forbruk!

Vi, i Storbarnsforeldre, får innsyn i mange tragedier og formidler pårørendes sårbare skrik om den virkeligheten de lever i. Ofte usynlig for de fleste, men dog så reell. La oss ikke avkriminalisere narkotika i Norge, det må være måter vi kan differensiere på, selv i lovgivningen.

Det er mange som uttaler seg som eksperter på våre vegne, som avslører en manglende kompetanse på så vel narkotikamisbrukets skadeomfang, som det faktum at barn i puberteten utvikler avhengighet svært raskt. Vi snakker ikke om en lørdagsfest der alkohol blir byttet ut med en joint eller to. Barn som begynner å misbruke narkotika i puberteten har langt større potensiale for å bli avhengige fort. Da trenger de narkotika hver dag…..

Barn har ikke egne penger til å finansiere avhengigheten sin. Barn skal gå på skole, ikke bruke kreftene sine på hvordan de skal få tak i dop, eller hva de må gjøre for å oppnå det.

Helse handler om fysisk vekst og utvikling. Helse er mental vekst og utvikling. Vi må ikke frata barn og ungdom fremtidsutsikter ved å signalisere at det er greit å misbruke narkotika. Det er ikke greit, og alle vet det!

Ingen av oss ønsker et tvetydig samfunn der vi gjennom helse og oppvekst - og utdanningsinstitusjoner underviser for å forebygge samtidig som myndighetene legger til rette for, og viser til avkriminalisering av eget narkotikamisbruk som et gode.

Vi innehar en erfaringskompetanse som vi ikke unner noen. Uten å ha sett virkeligheten på nært hold ville heller ikke vi kunne forstå omfanget av problematikken som er knyttet opp mot narkotikamisbruk og barn. Hvorvidt vi klarer å formidle dette godt nok uten å utfordre taushetsplikten og gjøre enkeltsaker gjenkjennelige, er uvisst – imidlertid vi ber om å få uttale oss og bidra til en annen rusreform der betydelige økonomiske ressurser er bevilget slik at alle kan få omfattende hjelp, uten at det er nødvendig å avkriminalisere narkotika.

For Storbarnsforeldre i Vestfold og Telemark                                                                                         v/styret:

Marit Rønnes Larsstuen

Anca Håkestad

Anne Friis-Olsen

Ann Kristin Sandmo      

Er rusreformen solidarisk ruspolitikk?

Innspill fra Phoenix Haga.

Kritikken mot dagens rusmiddelpolitikk er sterk. Iblant kan en få inntrykk av en slags ny moralsk panikk
– denne gangen rettet mot enhver regulering og ethvert forbud. Den forrige panikken førte til ekstreme straffereaksjoner. Denne kan føre til kritikkløst frislepp og endringer som øker tilgang til rusmidler. Dette er ikke spesielt humant. Det å fjerne restriksjoner mot bruk og omsetning skaper ikke i seg selv trygghet, og det er naivt å tro at illegale rusmidler blir mindre farlige om de blir «legale». Det er ikke forbudet, men bruken, som dreper.

Det er tre faktorer som er avgjørende for om en person utvikler bruk/misbruk av narkotika. Tilgjengelighet, pris og personlig sårbarhet. Vi tror tilgjengeligheten vil øke med forlaget til ny rusreform. Videre er vi bekymret for at solidariteten med de mest utsatte blir ofret til fordel for en mer liberal politikk. Det er samfunnets oppgave å beskytte de mest sårbare, fange de opp og tilby de hjelp.

Når brukeren mislykkes i å styre bruken, kaller vi det «avhengighet». Konsekvensene er helseskader og vansker knyttet til det å fungere i samfunnet, og økte sosiale og personlige problemer. Rusbruk får konsekvenser for den som bruker, for pårørende, for eventuelle barn og for samfunnet rundt. Konsekvensene blir ikke borte med en lovregulering. Det å hevde at bruk av rusmidler er en privatsak som ikke får konsekvenser for andre en den som bruker, er mangel på kunnskap. Konsekvensene er et resultat av gjentatt bruk av rusmidler. I dag er det få eller ingen som blir fengslet for bruk og besittelse av små mengder rusmidler, de blir fengslet for bl.a. omsetning av narkotika, vold og annen kriminalitet. Dette vil ikke endre seg med en ny rusreform.

Vi er ikke for straff for straffens skyld. Bruk av illegale rusmidler får konsekvenser. Det skal fortsatt være forbudt å bruke og oppbevare illegale rusmidler. Det å bryte loven må få konsekvenser, alt annet sender feile signaler til samfunnet. Om samfunnets holdning til bruk og misbruk ikke er tydelig uttalt vil de unge og sårbare tape på dette.

Det forebyggende aspektet er svært viktig når vi skal diskutere ny rusreform. Hvordan unngå at innsatsen for de tunge skal gå på bekostning av de unge?

Norge har en svært lav andel unge som bruker narkotika og alkohol, sammenlignet med andre land i Europa. Vi har langt på vei lykkes i å forebygge narkotikabruk, noe som blir viktig å opprettholde. Det blir viktig å kommunisere at forbudet opprettholdes og at brudd på det vil få konsekvenser. De samfunnsmessige reaksjonene må være tydelige og uttalte.

Slik vi ser det må politiet fortsatt ha en viktig forebyggende rolle, slik de har i dag. Både i avdekking av bruk og henvisning til helsehjelp. Politiet finnes tilgjengelig over hele landet og kommer ofte tidlig i berøring med unge som tester ut illegale rusmidler. Samarbeidet mellom politi og helsetjenesten må samkjøres, og deres respektive roller avklares.  

Det hevdes at barn og unge på østkanten blir staffet hardere og oftere enn barn og unge på vestkanten. Eller arbeiderklassens barn blir straffet hadere enn borgerskapets barn. Hvor i rusreformen er solidariteten med arbeiderklassens barn, eller de mest sårbare? Solidaritet med arbeiderklassens barn er et samfunn som ser de, bryr seg og setter grenser for destruktiv adferd, og som griper inn når de trenger hjelp. Ikke like lett å se, bry seg eller gripe inn når den unge sitter i en kjeller på Ullern. Skal den sosiale hjelpen til utsatt ungdom være, fravær av konsekvenser ved bruk av rus? Fokus burde heller være på inkludering, aktivitetstilbud, likeverd, utdanning, økonomi, jobb, osv?

Overskriften i rusreformen «fra straff til hjelp» er misvisende. Er fravær av straff hjelpen som tilbys? Opprettelsen av en nemnd som det er mer eller mindre frivillig å nytte seg av, og ingen friske midler. Tror vi på dette?  Vil det å fjerne konsekvenser for den rusavhengige føre til at de ber om hjelp. Vår opplevelse er at rusavhengige først ber om hjelp når konsekvensene blir store nok.  

Behandlingstilbudet er godt utbygd, selv om det fortsatt er mangler. Et forpliktende ettervern bl.a, har vi diskutert med dere tidligere.

Hvem vil bli vinnere og tapere om rusreformen blir vedtatt i sin nåværende form? Vi har et godt utbygd system for å hjelpe de rusavhengige, men vi har en utfordring i å få de til å benytte seg av tilbudet. Vår anbefaling er at vi ser mer på hensiktsmessige konsekvenser for bruk av illegale rusmidler, fremfor fravær av konsekvenser. Det vil kunne fange opp de unge og eksperimenterende brukerne, og bremse rekreasjonsbruken.  

Mvh

Stiftelsen Phoenix

Terje Turøy og Rune Hafstad

Rusreformen (Prop 92 L (2020-2021)) - notat om kommunenes ansvar

Avgrensning

KS tar ikke stilling til hvorvidt rusmiddelbruk skal avkriminaliseres. Vi ønsker imidlertid å kommentere den delen av forslaget som handler om kommunenes rolle, knyttet til etablering av rådgivende enhet for narkotikasaker.

Forslag om lovpålagt rådgivende enhet for narkotikasaker

Som en viktig del av rusreformen foreslår regjeringen at kommunene oppretter en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker (REN). Enheten skal gi råd og veiledning.Ved ulovlig bruk/erverv/innehav av narkotika til eget bruk, kan politiet pålegge den enkelte å møte hos REN. Ved manglende oppmøte kan kommunen ilegge et gebyr på kr 2398.

Vi kan ikke se at en lovpålagt opprettelse av REN gir et universelt bedre tilbud til brukerne. Tvert imot vil et pålegg om REN i mange kommuner kunne gå på bekostning av tjenestetilbudet innen rus og psykisk helse andre steder i kommunene. Den kommunale helse- og omsorgssektoren strever allerede i dag med mangel på arbeidskraft. I REN må kommunene håndtere meldinger fra politiet, innkalle og gjennomføre møter, og henvise til hjelpe-, behandlings-, og oppfølgingstilbud. Intensjonen bak forslaget er at kommunene vil komme tidlig i kontakt med personer som er i ferd med å utvikle et misbruk. I tillegg ligger det i sanksjonsmuligheten et element av straff. Men kommunene har allerede systemer for å arbeide forebyggende. For eksempel er SLT-ordningen, der kommunene har et tett samarbeid med politiet, etablert i rundt 200 kommuner. Rusforebygging skjer gjennom en rekke prosjekter, tilbud og på mange arenaer allerede. Program for folkehelse er en annen viktig del av det langsiktige forebyggende arbeidet. Innenfor rammen av denne 10-årige satsingen er det 36 prosjekttiltak så langt som har rusforebygging som mål.  

Prinsipielt bryter forslaget også med den kommunale organisasjonsfriheten og nærhetsprinsippet som sier at det kommunale selvstyret ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål (kommuneloven §2-2).

Stortinget bør gå imot forslaget om en lovpålagt REN. Kommunene bør allikevel pålegges å ha systemer for å håndtere og følge opp varslinger fra politiet om ikke-straffbar bruk av narkotika. Kommunene bør selv bestemme hvem/hvor i kommunen politiets varslinger om bruk av narkotika skal mottas.

Dersom Stortinget stiller seg bak forslaget om lovpålagt REN, merker KS seg at det i proposisjonen legges opp til en større grad av organisatorisk frihet når det gjelder organiseringen av REN enn det som ligger i innstillingen fra rusreformutvalet  Det er positivt. KS merker seg likevel at Helsedirektoratet skal utforme faglige retningslinjer for enhetens arbeid. Det må i så fall understrekes også i en komiteinnstilling at slike faglige retningslinjer må utarbeides i samarbeid med KS, særlig med tanke på at ikke slike faglige retningslinjer bidrar til å innskrenke kommunenes organisasjonsfrihet ut over det som følger av lov.

Ansvar for bøtlegging

Forslaget om at kommunene skal bøtelegge de som etter pålegg fra politiet ikke møter i REN er både prinsipielt og faglig uheldig. KS er sterkt kritisk til at kommunene skal overta oppgaver fra justisfeltet på dette området. Innen rus og psykisk helse er det svært viktig med tillit mellom helsepersonell og dem som skal motta helsetjenestene.. Hvis man skal ha bøter, vil et system med automatikk også være å foretrekke framfor et system med skjønnsutøvelse. Hvis Stortinget går videre med forslaget om bøtleggig av grupper som ikke møter i REN, bør det være politiets oppgave å gjennomføre dette.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I notat vedlagt rusreformutvalgets NOU-rapport 2019:26 anslår Oslo Economics tentativt at de økonomiske kostnadene for kommunene knyttet til å etablere og drifte REN vil tilsvare fra 200 til 700 årsverk. KS vil anta at kostnadene blir høyere enn dette. For det første vil kommunene måtte bruke tid i REN på personer som ville ha klart seg fint på egenhånd, eller som kommunene ville kunne gitt et bedre tilbud gjennom forebyggende arbeid, for eksempel rettet mot bestemte ungdomsmiljøer. For det andre er det en sannsynlighet for at enkelte vil utvikle et tyngre misbruk fordi de ikke møtes av en strengere reaksjon enn oppmøte i REN.

Departementet skriver i proposisjonen at kostnader til å etablere mottaksfunksjon vil bli dekket, men at reformen ikke vil føre til at flere enn i dag får rett til kommunale omsorgstjenester. Det vises i den sammenheng også til midler som er tilført kommunesektoren gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet 2016-2020.

KS vil vise til at det overordnede hensyn bak rusreformen er at rusmisbrukere skal få bedre hjelp enn i dag. Det vil i seg selv måtte medføre økt kapasitet i kommunene for å kunne realiseres. KS vil også påpeke at midlene som er tilført gjennom opptrappingsplanen allerede er brukt til forebyggende tiltak. Midler for til å drifte REN ut over etablering av selve mottaksfunksjonen må dermed tas fra tiltak som allerede er bygget opp, hvis det ikke tilføres nye midler.

SON Notat til Helse og omsorgskomiteen høring Rusreformen 2021

SON – Straffedes Organisasjon i Norge er bekymret for at en overdreven kriminalisering av rusfolket med stadig økende straffer og stadig mer traumatiserende politijaktmetoder fører til større rusproblemer.  SON har i flere tiår argumentert for at det ikke er riktig å bruke straff og sette rusavhengige i fengsel, og hvis det likevel skjer må disse fangene følges opp med medisinering og behandling i samme grad inne i fengslene som ute i samfunnet. 

Narkotikakrigen som har vært ført hittil har vært svært skadelig for den russvake delen av befolkningen og den har vært ødeleggende for kriminalomsorgen og fengselspolitikken.  Det har vært en viss positiv utvikling med medisinering og rusmestringsenheter, men det er langt fram til et godt tilbud og nedskjæringene de siste årene har svekket tilbudet. SON mener at statsbudsjettet må bevilge nok midler til at alle fengsler kan ha en egen velfungerende rusmestringsenhet.  Det aller, aller viktigste for Kriminalomsorgen er at vi får gjennomført en god og grundig rusreform i 2021.  Dette vil bidra til færre rusavhengige i fengsel og mindre kriminalitet, slik vi har sett det etter LAR-reformen. 

SON har lenge etterlyst en rusreform og dagens forslag har sine gode sider som SON støtter fullt ut.  Men det er for lite, for seint og for forsiktig og vi kunne tenke oss en rusreform som går mye mer radikalt til verks.  Selv om brukere på laveste nivå nå skal slippe straff for brukerdoser vil det neppe bli færre som utsettes for politijakt og fengselsstraff i årene som kommer.  Det er vanskelig å skille mellom brukere og småselgere av stoffene, spesielt når de «godtatte» dosene settes så lavt at en bruker må kontakte en selger flere ganger i uka.

Det er mye å vinne på å gjennomføre en god og grundig rusreform, også dette lille første skrittet, som skal gi noen brukere et verdigere liv.  Men vi tror det er mer å vinne jo flere elementer som legges inn i reformen og vi gleder oss til den neste rusreformen.  Kanskje denne førsteomgangen kan bli musa som fødte en elefant.

SON ser at Rusreformen byr på noen fremskritt, mens andre ser den som et tilbakeskritt.  Reformen inneholder ikke stort mer enn tidligere dekret fra Riksadvokaten om at politiet ikke skal forfølge brukere.  SON ser at det i rusreformrapporten framheves et viktig budskap: At straff ikke kan forsvares og at det er et større rettighetsbilde involvert.  Vi tror ikke at de forslag som ligger i denne rusreformen vil minke volumet på politijakten og vi tror at sjansen til å bli tatt for ulovligheter er like stor før og etter reformen.  For oss ser det ut til at det vil bli «business as usual» i mange år fr

amover med en overdrevent totalitær politikk på ulovlig rus og kriminalitet.

SON støtter kravet om en utredning som ser på materialet som er kommet inn i kommentarer og høringsrunder i denne saken.  Det er vanskelig å opprettholde dagens restriktive straffepolitikk dersom problemene med den sees i sammenheng og liksom litt ovenfra.  En målsetning med reformen er ikke bare å forandre loven, men å forandre holdninger og gi mindre stigmatisering av brukerne og mindre demonisering av salg.  Rettssikkerheten ivaretas bedre gjennom en mer helhetlig menneskerettsanalyse, og om vi vil videre og i mål med de kommende rusreformene, trenger vi en utredning som ser på den menneskerettslige betydning av gjennomføringen av forbud og straff.  Frem til i dag har det ikke vært noen utredning i forhold til dette.  Kun i senere tid har både nasjonale og internasjonale rettighetsinstanser begynt å se på problematikken, og det er kommet som en overraskelse hvor nådeløse de er i kritikken av forbudslinjen.  Dette toppet seg med Stoltenberg-rapporten og en rekke oppfølgninger med et bredt spekter av utredninger og saksframlegg som heller i samme retning.

SON vil arbeide for at rusfeltet får sin sannhets- og forsoningskommisjon, noe i likhet med samenes sannhetskommisjon og inspirert av Mandela og oppgjøret i Sør-Afrika.  Erstatningsoppgjørene for barn som har vært utsatt for overgrep og forsømmelse i barneskoleanstalter er et eksempel på noe liknende.  Mennesker som er sterkt traumatisert av straff og forfølgelse må få oppreisning og erstatning.  Jo lenger vi venter, jo flere narkotikadommer i rettsapparatet må vi bøte på, og jo mer tungtveiende er ansvaret på de som har vært tilstrekkelig informert til å vite bedre. 

Jo mer vi studerer og prioriterer intensjonen av de nye narkotikakonvensjonene, jo mer ser vi også hvordan menneskerettsprinsippene tilsier en regulering av markedet, og disse erkjennelsene får stadig mer vekt.

På 1960-tallet var det kanskje ikke urimelig at politikerne satset på å bli kvitt narkotikaproblemet med en grundig og rask aksjon der straff og politiovergrep ble satt i sentrum.  Men 50 år seinere er det vist at denne politikken er kontraproduktiv, men den moralske panikken forlenger og forsterker en ensidig satsing på total krig mot de såkalte narkomane.  Professorer som Johs Andenes, Nils Christie, Thomas Mathiesen og mange andre ha de siste femti årene vist at forbudspolitikken skaper mer problemer enn den løser.  Derfor må vi istedenfor nye tiår med samme medisin som ikke virker, skape en nyordning der hensynet til humanitet og rettigheter dominerer gjennom helse- og sosialpolitiske prioriteringer.

SON har lenge følt seg litt på sidelinjen i narkotikapolitikken, men nå føler vi at vi står sammen med ulike organer som Verdens Helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Sykepleierforbundet, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Forandringsfabrikken og mange brukerorganisasjoner.  Det vil være svært skuffende om det finnes politikere som setter seg selv høyere enn all denne kompetansen.

Vi oppfordrer Helse- og omsorgskomiteen til å være mer generøse og bidra til å gjennomføre ambisjonene i Rusreformen fullt ut og fortsette arbeidet med å utrede Rusreformens neste utviklingstrinn.

HØRINGSINNSPILL TIL STORTINGSHØRING OM RUSREFORM, 16 mars 2021

^{Prop 92 L (2020-2021), Representantforslag 119 S og 111 S}

Foreldrenettverket 13+ er en gruppe og en forening for og med tenåringsforesatte, og andre som bryr seg om og eller jobber for barn og unge.

Vårt mandat er først og fremst forebygging, bl.a. vedr. mobbing, nettvett, psykisk helse, kroppspress, doping, radikalisering, og ikke minst vår fanesak – ungdom og rus.

Nettverket, som har litt i underkant av 2.500 medlemmer, arrangerer foredrag og informasjonskvelder for ungdom og voksne, og vi deler tips, råd, erfaringer og informasjon.

Vi er opptatt av at barn og unge skal ha trygge og gode oppvekstvilkår.

Styret i Foreldrenettverket 13+ sier nei til Regjeringens forslag til ny rusreform, som går ut på å avkriminalisere bruk og besittelse av alle typer narkotika i gitte doser til eget bruk, uansett om det gjelder tunge rusbrukere, rekreasjonsbrukere eller eksperimenterende barn og unge.

Vi mener det bør være mulig å få til en differensiering, og i reformen skille mellom de ulike brukergruppene.

De som har store utfordringer med rusavhengighet har nok lite utbytte av forbud og straff, og bør selvsagt tilbys hjelp, behandling og verdighet, men vi ønsker virkelig ikke at barn og unge skal kunne kjøpe, bære og bruke narkotika straffefritt, uten at det får andre konsekvenser enn rådgivende samtaler og frivillig tilbud om hjelp.

Det er vår klare oppfatning at lovregulering, forbud og straff virker preventivt, og at de aller fleste velger å følge loven i Norge. Ved å avkriminalisere bruk og besittelse til eget bruk sender myndighetene etter vår mening feil signaler til en sårbar gruppe. Det vil sannsynligvis føre til økt aksept og ufarliggjøring blant unge mennesker, og derav økt bruk. Mange unge vil rett og slett oppfatte det som en legalisering av narkotika, og det blir vanskelig å forstå at det som er straffefritt, fortsatt er forbudt.

Mange av våre medlemmer har uttrykt stor bekymring over hva rusreformen vil bety for deres barn og ungdommer, og flere har svært dårlige erfaringer med hva bruk av rusmidler kan forårsake, både for brukeren selv, men bl.a. også for de pårørende

Forslaget til ny rusreform ser ut til å frata politiet viktige virkemidler for å kunne forebygge og avdekke rusbruk, de unge fratas gode grunner til å holde seg unna narkotika, og hva skal vi som foresatte argumentere med overfor barna våre når vi ikke har lovverket med oss?

Det virker for oss som om Regjeringen glemmer de unge, ettersom forslaget ikke sier mye om forebyggende tiltak;

Frivillig tilbud om hjelp er neppe et godt nok alternativ for barn og unge som eksperimenterer eller er i startfasen av et misbruk, når de ofte ikke selv innser at de har et problem. Det er vel lite trolig at en rådgivende samtale vil endre disse ungdommenes oppfatning og atferd.

Vi ønsker en annen reform der forebygging, tidlig innsats, god oppfølging og behandling står sentralt, noe vi anser det må være mulig å få til innenfor dagens lovverk.

mars 2021
Foreldrenettverket 13+ i Sandefjord

Pia Bergan

Susann Angell

Anne Friis-Olsen

Den norske tannlegeforening (NTF) takker for muligheten til å delta i høring om Prop. 92 L (2020-2021), Dokument 8:111 S (2020-2021), Dokument 8:119 S (2020-2021).

NTF vil benytte anledningen til å påpeke betydningen av et godt fungerende tannhelsetilbud til mennesker med rusproblemer og avhengighet, spesielt er det viktig når man skal forsøke å komme seg ut av rusavhengighet. Dette er ikke gitt oppmerksomhet hverken i NOU 2019:26 eller i denne proposisjonen til Stortinget.

Betydningen av god oral helse

Oral helse påvirker fysisk og psykisk helse og motsatt. Problemer knyttet til den orale helsen kan føre til store smerter og vanskeligheter med å ta til seg næring. Det kan også føre til at det er meget krevende å ha et sosialt liv og å mestre for eksempel en normal jobbsituasjon.

Personer med rusproblemer og avhengighet har ofte orale helseutfordringer og det er svært viktig at dette også avhjelpes for at personer med rusproblemer og avhengighet skal klare å få et velfungerende liv.

Utfordringer for personer med rusproblemer og avhengighet

Den offentlige tannhelsetjenestens har ansvar for tannhelsetilbudet til noen av dem med rusutfordringer.  

Behandlingen som den offentlige tannhelsetjenesten gir, skal sikre at pasientene oppnår akseptabel oral helse. Dette innebærer at brukeren ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen, at brukeren har tilfredsstillende tyggefunksjon, og at brukeren kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene. Tannhelsepersonalet må alltid vurdere i det enkelte tilfellet hva som er nødvendig og forsvarlig tannbehandling for den enkelte pasient, og tilpasse behandlingen deretter.

Tilbudet fra DOT er viktig, men det er svært mange med rusproblemer og avhengighet som faller utenfor disse gruppene. De har ikke noe tilrettelagt tilbud og må betale for sin egen tannbehandling som alle andre voksne i Norge. Vi ser ofte at disse menneskene ikke prioriterer tannbehandling, enten fordi de ikke har penger eller fordi det rett og slett er for krevende å ta ansvar for sin egen orale helse.

Tannlegeforeningen opplever også at det er et problem at ordningene for denne gruppen opphører hvis man kommer seg ut av institusjon eller ut av LAR-systemet. De får altså ikke støtte til oral rehabilitering hvis de kommer seg ut av rusavhengigheten. Dette er en svakhet ved dagens system. Disse menneskene bør få stønad, for eksempel gjennom folketrygdens stønadsordning, til oral rehabilitering. Dette ville styrke sjansene for at man raskere vil komme tilbake i samfunnet.

Vårt viktigste budskap til komiteen er at det må legges bedre til rette for samarbeid og koordinering på tvers av forvaltningsnivåer og tjenester for at tannhelsetilbudet for personer med rusproblemer og avhengighet skal fungere. Vi må sikre at de som har krav på et lovfestet tannhelsetilbud får det, og det bør vurderes å gi de som i dag ikke har rett til et lovfestet tilbud stønad til nødvendig tannbehandling, for eksempel gjennom folketrygdens stønadsordning.  

Rådgivende enheter for narkotikasaker

Departementet vil innføre en kommunal plikt til å etablere en rådgivende enhet for narkotikasaker. Enheten skal ta imot personer som er ilagt møteplikt av politiet i henhold til ny bestemmelse i politiloven § 9 c og personer som er ilagt møteplikt som vilkår for påtaleunnlatelse mv. Departementet foreslår at plikten fastsettes i ny § 3-9 b i helse- og omsorgstjenesteloven. Enheten skal fungere som møtepunkt og gi tilpasset råd og veiledning, og informasjon om risiko og mulige konsekvenser av narkotikabruk og, etter samtykke, kartlegge eventuelt tjenestebehov og tilby nødvendig behandling og oppfølging.  

Departementet ønsker ikke å gi regler om standardisering av enhetens virksomhet eller innføre særlige krav til kompetanse som skal inngå i enheten, men de ser behov for at det utvikles en likeverdig praksis i kommunene. De vil derfor gi Helsedirektoratet i oppdrag å utforme faglige retningslinjer/forskrift for enhetens arbeid. Dette kan inkludere regler om organisering og innhold, og også krav om samhandling med andre tjenester.

NTF støtter dette og vil påpeke viktigheten av at enheten også inkluderer kartlegging av oral helse i sitt arbeid og at de bidrar til at disse personene også får tilbud om adekvat behandling og oppfølging i tannhelsetjenesten. For å utføre disse oppgavene er vil det antageligvis være nødvendig at enheten knytter til seg odontologisk kompetanse.

Det vil være helt avgjørende med et godt samarbeid på tvers av forvaltningsnivå og tjenester for disse menneskene. Oral helse og tannhelsetjenesten er ikke nevnt i proposisjonen som en tjeneste det er viktig å samarbeide med. Det understreker at det er behov for å påpeke viktigheten av dette i de faglige retningslinjene/evt. forskriften som skal utarbeides for å sikre et adekvat og helhetlig helsetilbud til mennesker med rusproblemer og avhengighet.

Ved eventuelle spørsmål kan følgende kontaktes:

President Camilla Hansen Steinum, 99 69 71 20 / chs@tannlegeforeningen.no

Politisk rådgiver Øyvind Berdal, 45 85 04 97 / ob@tannlegeforeningen.no

KFUK-KFUM Norge takker for muligheten til å komme med et skriftlig innspill.

Som en del av verdens største ungdomsbevegelse møter vi mange robuste, men også sårbare unge. Vårt mål er å skape åpne og trygge fellesskap, vi kjemper for unges rett til å leve og utvikle seg som hele mennesker. Våre møteplasser er selvsagt rusfrie, i vårt arbeid legger vi til grunn at narkotika er helseskadelig. Som organisasjon signaliserer vi derfor overfor våre medlemmer og deltakere, at det ikke er ønskelig at unge begynner å bruke narkotika. 

Den siste tiden, erfarer vi i tråd med Ungdata-undersøkelsen, at unge har fått en større åpenhet for cannabis. Flere unge har gitt uttrykk for at hasj nå skal bli “lov”. 

KFUK-KFUM mener straffens formål er å styre atferd i fremtiden, og bidra til et samfunn og en sameksistens, som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har således forebygging som sitt formål.

Vårt verdimessige utgangspunkt er at narkotika er skadelig for unge mennesker. Og vårt utgangspunkt er at barn og unge trenger rammer og grenser, for å erfare trygghet.

Vi deler FN-konvensjonenes overordnede formål for ruspolitikken; å ivareta helse og velferd. KFUK-KFUM erkjenner at vi har behov for en rusreform, men ikke denne.

Vi trenger en reform hvor gode, forebyggende tiltak henger sammen med de praktiske utfordringene vi opplever ute i det virkelige livet. Da NOUen ble lagt fram, var vår største bekymring at barn og unge ikke var godt nok ivaretatt. Vi mener det fortsatt er grunn til å understreke at vi trenger en reform som både ivaretar de tunge rusavhengige, samtidig som vi tar vare på unge.

Som samfunn og voksne viser vi god omsorg ved å gi hjelp, men også ved å være tydelige på hva som ikke er greit. Dagens lovgivning gir samfunnet en mulighet til å hjelpe mindreårige i riktig retning ved å tilby dem ruskontrakter som et alternativ til straff. Evalueringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging peker på ruskontrakter som et av tiltakene som har fungert best. Politiet erfarer at mange unge velger bort oppfølging når  alternativet er påtaleunnlatelse uten vilkår (dvs. uten oppfølging/konsekvens). Regjeringen foreslår nå å fjerne konsekvensen, det er et sjansespill.

Folkehelseinstituttet (FHI) har påpekt at det ikke finnes studier som har undersøkt om personer i Norge lar være å kontakte tiltaksapparatet i frykt for straff, slik det legges til grunn i utvalgets rapport. FHI viser snarere til det motsatte, den største utfordringen er mangel på koordinering mellom de ulike instansene. 

I dag er praksis at politiet sjelden bruker strafferettslige reaksjoner overfor folk som sliter med tung rusavhengighet. Det er enighet om at alvorlig rusavhengige ikke skal straffes for besittelse og bruk av narkotika. Regjeringen foreslår nå en rusreform der rusavhengige skal møtes med helsehjelp. Vi mener det ikke er nødvendig å avkriminalisere narkotika for alle, herunder barn og unge, for å oppnå dette.

KFUK-KFUM støtter forslagsstillerne bak Dokument 8:111 S  om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges og deres forslag til endring av legemiddelloven. 

Representantforslag 119 S om en forebyggings- og behandlingsreform er videre helt i tråd med våre posisjoner. 

KFUK-KFUM slutter seg også til dissensen fra utvalget. Straff bør som hovedregel ikke brukes overfor problembrukere. For eksperimentbrukere og rekreasjonsbrukere, inkludert personer under 18 år, støtter vi muligheten til å opprettholde straff, men med en utvidelse av alternative (sivilrettslige) straffereaksjoner. 

Vi mener det er nødvendig å opprettholde politiets avdekkingsfunksjon for å muliggjøre tidlig intervensjon blant barn og unge. Og politiet må sikres nok ressurser til å drive med forebyggende arbeid, det vil lønne seg. På våre åpne møteplasser møter vi unge som debuterer med narkotika, da trenger vi forebyggende ressurser lokalt, som vi kan samarbeide med, for å fremme en positiv utvikling for ungdommen.

Vi har alle det samme mål om at mennesker med problematisk rusavhengighet først og fremst skal møtes med hjelp, ikke straff. Da trenger vi en forebyggings- og behandlingsform, ikke en avkriminalisering for alle.

Vi ønsker komiteen lykke til med en viktig avgjørelse.

Prop. 92 L (2020-2021)

Vi vil rose Regjeringen for et progressivt lovforslag som bevarer de viktigste hovedtrekkene i Rusreformutvalgets utredning, om enn med betydelige innstramminger. Vi støtter forslaget med følgende forbehold:

Sletting av rulleblad mv.

Vi er sterkt kritiske til at Regjeringen ikke går inn for sletting av rulleblad og benådning. Departementets begrunnelse fremstår hul; at noen har begått en handling som var straffbar på gjerningstidspunktet, kan også sies om alle som har drukket øl i en park, og mer enn 40 prosent av nordmenn har brukt narkotika innen fylte 30 år.

Det kan heller ikke vektlegges at rulleblad ikke ble slettet ved andre lovreformer. Mens mange straffebud er blitt avskaffet fordi de var sovende og arkaiske, er tanken her å avkriminalisere nettopp fordi vandelsanmerkninger for narkotika fremdeles stigmatiserer og begrenser muligheter. Skal vi redusere stigma, kan vi ikke la gårsdagens politikk fortsette å hjemsøke brukerne. Rusreformen kan derfor ikke nøye seg med å forhindre fremtidig urett; den må også sørge for at straffepolitikkens ofre får oppreisningen de har ventet på. 

Straff for deling

Vi merker oss presiseringen av at vederlagsfri deling av en joint mellom venner skal forbli straffbart. Vår støtte til lovforslaget forutsetter at det her ikke er meningen å endre rettstilstanden slik at dette straffeforfølges som overdragelse i noen større utstrekning enn i dag, da dette klart ville undergrave reformens hensikt.

Generelle kommentarer

Vi vil i senere høringer kommentere de deler av reformen som reguleres i forskrift. Vi har ellers følgende merknader til lovforslaget og debatten:

Kunnskapsgrunnlaget

Etter vårt syn er kunnskapsgrunnlaget i Rusreformutvalgets utredning mer enn godt nok gitt samfunnsforskningens iboende usikkerhet og bevisbyrden for bruk av straff. Vi gjør imidlertid oppmerksom på kunnskapen som er tilkommet etter høringen i fjor. Den største metaanalysen hittil, publisert i British Medical Journal i høst, tar for seg mer enn hundre enkeltstudier og benytter flere målekriterier enn tidligere metaanalyser. Denne styrker Rusreformutvalgets konklusjon om at lemping eller skjerping av straff som regel ikke er forbundet med endringer i rusmiddelbruk. Den finner også at studiene som finner negative effekter av å lempe straffenivået, typisk er av lavere metodisk kvalitet.

To kunnskapsrapporter er også blitt publisert av det finske folkehelseinstituttet og skotske helsemyndigheter siden forrige høring. Førstnevnte konkluderer med at avkriminalisering ikke gir varig økt narkotikabruk og er forbundet med lavere overdosedødelighet. Sistnevnte konkluderer med at avkriminalisering ikke er forbundet med nevneverdig økt bruk og fremholder også at kriminalisering generelt forverrer skadevirkninger av narkotikabruk. 

Vi har i tillegg gjennomført en stor spørreundersøkelse blant norske brukere, som svar på FHIs påstand i forrige høring om at vi ikke vet om straffetrusselen påvirker hjelpesøken i Norge. Denne fant blant annet at mange har opplevd at 113 ikke er blitt ringt i nødsituasjoner knyttet til narkotikabruk, og mener avkriminalisering ville senke deres terskel for å ringe. I motsetning til hva enkelte stortingspolitikere påstår, hender det i dag at personer blir politianmeldt for narkotikabruk etter å ha ringt 113 ved overdoser.

Tvangsmidler

Vi bestrider påstanden om at rusreformen fratar politiet viktige verktøy. Ikke bare vil tvangsmidler bli overflødige i saker med et lavt beviskrav, men politiet kan ikke i dag undersøke rusmiddelbrukeres undertøy, mobiltelefon eller bolig rutinemessig. Slike inngrep må være egnet til å belyse siktelsen og skal ikke være uforholdsmessige. Disse vilkårene er neppe oppfylt i de fleste typetilfeller av befatning med små mengder til eget bruk. 

Som påpekt i proposisjonen, er “fisketurer” etter informasjon om andre lovbrudd eller personer – som politiet fremhever som et viktig verktøy – ikke et lovlig ransakingsformål. Etterforskning for å undersøke om noen selger, skal kun skje ved mistanke om salg, og målrettet etterforskning bakover i verdikjeden skal kun skje ved tredjepartsransakelse. Dette innføres ikke med rusreformen; dette er loven i dag. 

Det er heller ikke et lovlig ransakingsformål å kartlegge unge brukeres rushistorikk i meldingslogger, da politiets anledning til å dele funn fra etterforskningen med barnevernet ikke gir dem hjemmel til å etterforske ut over siktelsen. Når bevis for mistenkt bruk eller besittelse hos en ungdom er sikret ved rusprøve eller beslag, skal i utgangspunktet ingen videre etterforskning skje med mindre det oppstår mistanke om andre forhold.

Dersom Stortinget mot formodning ikke vedtar avkriminalisering, håper vi det vil slå ned på de åpenbare bruddene på straffeprosessloven og EMK som politiet innrømmer i diverse aviskronikker, da de vitner om en rettsstat som ikke fungerer.

Representantforslag 111 S (2020-2021)

Vi stiller oss undrende til hvordan SP mener påtalemyndigheten rettssikkert skal skille mellom rusavhengige og ikke-avhengige når brukere kan slippe straff ved å påstå rusavhengighet. Løgn for å unngå straff kan ikke straffes som falsk forklaring, og selv en psykiater vil måtte tro på noens påstander om hvor ofte de ruser seg. 

Det er uklart om avhengighet er tenkt å føre til henleggelse eller påtaleunnlatelse. Påtaleunnlatelse er en strafferettslig reaksjon som fremgår av uttømmende vandelsattest, slik at ustraffede voksne vil kunne vegre seg for å ringe 113 eller 112 hvis de risikerer slik reaksjon. Enten det henlegges eller gis påtaleunnlatelse, vil velfungerende brukere få mer graverende vandelsanmerkninger enn rusavhengige, slik at rusavhengige kan jobbe i flere sektorer – med mindre SP vil gi velfungerende brukere forenklede forelegg.

Vi antar at SP forutsetter fortsatt formell straffbarhet for alle, slik at rusavhengige utsettes for alle de samme integritetskrenkende tvangsmidlene som i dag. I motsatt tilfelle, hvis avhengighetsrelatert bruk flyttes ut av strafferetten, må politiet ha en formening om noens diagnosebilde idet etterforskning iverksettes, da bl.a. tvungen rusprøvetaking blir EMK-stridig ved oppklaring av et administrativt, offerløst lovbrudd. Tvangsmiddelhjemlene vil da trolig måtte begrenses i alle saker for å unngå tjenestefeil, hvilket vil vingeklippe politiet.

SP foreslår kun endre legemiddelloven, mens oppbevaring og anskaffelse ligger i straffeloven. Hvordan rusavhengige slipper straff med en slik modell, er uklart. Det er også uklart hvordan lovbrudd som ikke har sammenheng med noens avhengighet skal vurderes; skal opioid- eller amfetaminavhengige straffes for cannabisbruk, eller cannabisavhengige for MDMA-bruk? Enkelte bruker psykedelika til å behandle sin rusavhengighet; skal dette straffes, siden psykedelika ikke er vanedannende? Enn hvis noen holder et alkoholproblem i sjakk med cannabis? Gitt EMKs krav om klar lovhjemmel ved bruk av straff, antar vi at det er duket for et inngående og krevende utredningsarbeid hvis SPs forslag får tilslutning. 

Representantforslag 119 S (2020-2021)

Flere av SPs forslag til forebyggings- og behandlingsreform er gode. Vi fraråder imidlertid bruk av straffebaserte ruskontrakter, da de innebærer at unge som ikke klarer å slutte, enten blir straffet eller må omgå prøvene med syntetiske stoffer. Ruskontrakt er heller ikke et evidensbasert tiltak, og lite tyder på at unge i faresonen forblir rusfrie etter kontraktens slutt. TIUR-modellen innebærer et ressurskrevende opplegg som neppe er skalerbart til all ungdom, og hadde meget mulig fungert like godt – eller bedre – uten en straffetrussel.

Vi er kritiske til SPs forslag om holdningskampanjer mot narkotikabruk, da slike kampanjer maner til fortsatt moralsk fordømmelse og sosial utstøtelse av rusmiddelbrukere. Vi vil heller anbefale SP å gå inn for troverdige informasjonskampanjer med nøktern informasjon om rusmidlers skadevirkninger, à la Weedensenteret.

Vi viser for øvrig til Tryggere Ungdoms høringsuttalelse angående forebygging og unge.

Legeforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til regjeringens forslag til rusreform. Lovforslaget bygger i all hovedsak på anbefalingene til Rusreformutvalget. Legeforeningens innspill kan kort oppsummeres slik:

• Legeforeningen støtter den grunnleggende hensikten med rusreformen, å gi rusavhengige hjelp og behandling i stedet for straff.
• Legeforeningen støtter ikke en generell avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Dersom rusreformen medfører en holdningsendring til narkotika, vil det kunne senke terskelen for bruk, som igjen vil kunne gi økt omfang av problematisk bruk av rusmidler.
• De rådgivende enhetene må sikres tilgang på medisinskfaglig kompetanse for å oppdage og henvise til egnet behandling for rusmiddelbrukere med behov for helsehjelp.
• Tilbudet til unge med begynnende ruslidelse må styrkes.
• De rådgivende enhetene må ha tett samarbeid med kommunens legetjeneste.
• Økt bruk av helsetjenesten av personer som pågripes for bruk og besittelse av rusmidler krever ressurstilgang både i kommune- og spesialisthelsetjenesten.
• Tiltakene som foreslås må evalueres med anerkjent forskningsmetodikk.

Det er positivt at regjeringen har tatt hensyn til flere av Legeforeningens, og andre høringsinstansers, innvendinger mot rusreform-utvalgets opprinnelige forslag. Vi anser det som nå foreligger som et forbedret forslag, og støtter endringen i terskelverdier, innføring av et maksimalt antall stoffer og at man har erkjent behov for en form for sanksjoner ved manglende oppmøte til rådgivende enhet.

Tilbudet til barn og unge:

For ungdom under 18 år har påtaleunnlatelse med vilkår vært hovedregelen de siste årene, og gitt en mulighet for tett oppfølging f. eks. med ruskontrakter. Selv om erfaringene med disse er noe blandede, har noen av modellene med tett og tverrfaglig oppfølging positive resultater (f. eks. TIUR-modellen). Legeforeningen er tvilende til at én samtale med en rådgivende enhet vil være tilstrekkelig for denne gruppen. Klinisk erfaring tilsier at det tar tid å opprette tillit, bygge relasjon og komme i posisjon til å hjelpe mange av disse ungdommene. Hvis rusreformen vedtas, foreslår vi at det åpnes for muligheten til å pålegge enkeltpersoner, med ungdom under 18 år som særlig målgruppe, mer enn én samtale med den rådgivende enheten. Dette kan det legges føringer for i veilederen for de rådgivende enhetene.

 Videre har Legeforeningen tidligere påpekt at det nåværende behandlingstilbudet til barn og ungdom med rusproblemer er for svakt. Det er behov for økt kompetanse om rus i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og/eller økt satsing på tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) for unge. Modellene for oppfølging av ungdom med rusproblemer som ser ut til å ha best resultater, innebærer tett og langvarig oppfølging. Rusreformen som er foreslått må følges av økte ressurser til helsetjenestetilbudet til barn og unge, både i første- og andrelinjetjenesten, og det må satses på å øke kompetanse og samhandling i alle ledd.

De rådgivende enhetene:

Legeforeningen vil påpeke ulempen ved å innføre nye strukturer i et allerede komplisert kommunalt system, der samhandling mellom ulike aktører er en stadig utfordring. Manglende spesifikke kompetansekrav åpner for stor grad av uønsket variasjon i tjenestene og at kvaliteten på tilbudet kan bli for svak. Enhetene skal gi råd, kartlegge behov for videre oppfølging og være en sentral aktør i å motivere personen til videre behandling. Dette krever spesialisert kompetanse. Legeforeningen mener derfor at utvalgets forslag til kompetanse bør forskriftsfestes, og at medisinskfaglig kompetanse i enhetene må sikres. Fastlegens rolle må tydeliggjøres. Det er også viktig at nasjonal veileder for enhetenes arbeid foreligger i god tid før enhetene starter opp sitt arbeid, og beskriver egnede intervensjoner for de ulike målgruppene.

Gebyr:

Legeforeningen støtter innføring av en form for sanksjon ved manglende oppmøte til enhetene. Vi setter likevel spørsmålstegn ved om et gebyr vil motivere til fremmøte. Slik vi forstår det er Regjeringens utdyping om å skjerme rusavhengige, unge og dem som kan oppleve et slik gebyr "unødig tyngende" en erkjennelse av at en økonomisk straff neppe er hensiktsmessig. Vi er bekymret for at det åpnes for ulikhet i praksis om hvem som vil bli ilagt gebyr. Viktigere er pålegget om at kommunene skal strekke seg langt i å få til et møte. Det er grunn til å tro at mange av dem som ikke møter til pålagt samtale er de som har størst behov for hjelp. Det bør derfor formuleres en tydeligere plikt for den rådgivende enhet til å oppsøke dem som ikke møter, og det bør fastsettes en konkret tidsfrist (f. eks. innen 10 virkedager) for gjennomføring av rådgivende samtale.

Ressurser til behandlingsapparatet:

Departementet antar at det ikke vil bli behov for økte ressurser i helsetjenestene hvis reformen blir gjennomført. Intensjonen med reformen er å fange opp unge rusbrukere som har eller er i risiko for å utvikle et alvorlig rusproblem, og voksne med et kjent rusproblem som trenger hjelp. Beviskravet for at Politiet skal kunne pålegge oppmøteplikt for rådgivende enhet er lagt nokså lavt, på sannsynlighetsovervekt om at en person er påvirket av narkotika. Det er derfor ikke usannsynlig at reformen vil avdekke et økt antall personer som vil vurderes å ha behov for, og rett til, rusbehandling. Det er også mulig at reformen vil føre til at noen blir fanget opp av hjelpeapparatet tidligere enn før. Dette er altså i tråd med intensjonen i reformen, men det vil kreve en styrking av kompetanse og kapasitet i både kommune- og spesialisthelsetjenesten for å gi disse personene god nok behandling og sikre at reformen lykkes. Det er også viktig at ettervernet styrkes for pasienter som har vært i behandling.

Følgeforskning og evaluering:

Legeforeningen ønsker å presisere viktigheten av følgeforskning hvis reformen gjennomføres, og at det foreligger en plan for gjennomføring av dette før implementering. Det er viktig å evaluere både endringer i bruk i befolkningen og endringer i skader som følge av bruk.

Kommentar til Dokument 8:111: Ikke forfølge besittelse eller bruk strafferettslig hvis dette har sammenheng med mistenktes avhengighet.

Forslaget fremstår ikke juridisk gjennomarbeidet. Det er uklart om det menes påtaleunnlatelse eller straffrihet for denne gruppen. Det er også problematisk hvis det er Politiet som skal vurdere hvem som er avhengige av rusmidler eller ikke, da de ikke har kompetanse til dette. Legeforeningen støtter ikke forslaget i sin nåværende form.

Kommentar til Dokument 8:119: Forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet

Legeforeningen støtter de foreslåtte tiltakene. Det er behov for en betydelig opptrapping av tiltak særlig for barn og unge. Legeforeningen støtter forslagene om å fremme et nasjonalt program for rusforebyggende arbeid (bør komme i ny veileder for barn og unges psykiske helse) og å satse på forebyggende modeller med tett oppfølging av unge med begynnende rusproblemer. Det er viktig å øke rusfaglig kompetanse i BUP.

Når det gjelder overdosedødsfall, vil vi poengtere at hele den akuttmedisinske kjede må fungere også for ruspasienter. Det betyr at det må finnes akuttilbud i spesialisthelsetjenesten for personer etter ikke-dødelig overdose (uansett rusmiddel), noe som betyr utvikling av rusakuttmottak i alle helseforetak. Til tross for pålegg til de regionale helseforetakene om dette er det i praksis bare to døgnåpne rusakuttmottak i landet (Bergen og Oslo).

I forslag fem bes regjeringen om å utrede det økte kapasi­tetsbehovet i TSB som følge av at rusavhengige skal få helsehjelp fremfor straff, og foreslå en økning i behandlingska­pasiteten. Vi vil presisere at dette må gjelde tilgjengelige basistjenester, herunder akutt-tjenester for rusbrukere/rusavhengige 24/7 i alle sykehusområder.

Politiets kriminalitetsforebyggende Forum
Paul Skolemesters veg 8
7081 Sjetnemarka

Til Helse- og omsorgskomiteen                                                                 11.03.2021

 
Høringsinnspill fra Politiets kriminalitetsforebyggende forum på forslag 119s

Politiets kriminalitetsforebyggende forum (PKF) er en nasjonal interesseorganisasjon med rundt 700 medlemmer fra politi, -/kommune og andre kriminalitetsforebyggere som jobber sammen for et tryggere nærmiljø. PKF har et særlig fokus på barn og unge. Vi arbeider for å fremme kriminalitetsforebyggende arbeid. Mange av våre medlemmer har lang erfaring og høy kompetanse innenfor kriminalitetsforebygging. PKF blir med dette vår høringsuttalelse som en landsdekkende interesseorganisasjon. Rusreformens forslag vil berøre alle våre medlemmer. Politiets kriminalitetsforebyggende forum (PKF) er positive til en rusreform som skal styrke helse tilbudet for personer med et langvarig og alvorlig rusmisbruk.

Norge har igjennom tidene hatt en tydelig ruspolitikk med både universelle forebyggende tiltak, helse- og sosiale tjenester og behandlingstilbud kombinert med klare sanksjoner for å forhindre og bekjempe misbruk av narkotika i befolkningen. Samfunnsmessige og individuelle konsekvenser av rusmisbruk har blitt politisk vektlagt. PKF mener at Norge er et foregangsland som har lykkes med å prioritere både forebygging og bekjempelse av narkotika for å styrke folkehelsen.

Avkriminalisering av alle typer narkotiske stoffer til eget bruk, for hele den norske befolkningen, anser vi er i strid med regjeringens mål om god folkehelse og et bærekraftig samfunn. PKF mener at avkriminalisering av narkotika til eget bruk for barn, vil være en nasjonal omsorgssvikt ovenfor fremtidens barn og unge.

Avkriminalisering kan føre til økt forbruk av narkotika blant barn
PKF er bekymret for at en avkriminalisering kan føre til økt bruk av narkotika blant barn og unge. Politiets avdekkende rolle vil bli svekket ved en generell avkriminalisering. Mistanke om bruk og besittelse er ofte politiets inngang for tidlig innsats videre i hjelpeapparatet. Politiet vil også kunne få mindre utfyllende informasjon om den unges rusutfordringer, som omfang av bruk, hvilke type stoffer, om vedkommende selger narkotika eller hvem vedkommende kjøper av. Bekymringssamtalen er et verktøy politiet bruker i sitt rusforebyggende arbeid. I samarbeid med både foreldre og andre tjenester er bekymringssamtalen et viktig virkemiddel for å fange opp, kartlegge og veilede barn/deres foresatte til rett instans. 

Våre medlemmer viser til at unge selv ofte mener de ikke trenger hjelp, eller har motivasjon før rusmisbruket har blitt så omfattende at det er vanskelig å endre livssituasjon. En ytre motivasjon med sanksjoner kombinert med hjelp og støtte, har vært avgjørende for mange unge og deres foresatte til å klare å snu et begynnende rusmisbruk for barn. For de fleste unge har lovverket vært en sentral forebyggende barriere som har forhindret både test av rusmidler eller et videre bruk. 

PKF mener at avkriminalisering av narkotika til eget bruk for barn ikke er i samsvar med et trygt samfunn som skal begrense individuelle og samfunnsmessige skader. 

Forebyggende satsing 
PKF støtter forslaget fra Senterpartiet at det trengs en nasjonal rusforebyggende satsing. Gjeldende reaksjoner bør styrkes og videreutvikles etter en nasjonal standard hvor fokuset ligger på fortsatt oppfølging og hjelp for befolkningen som ikke har et langvarig og alvorlig rusmisbruk. PKF sine medlemmer melder at det er store forskjeller på tjenester og tilbud for barn og unge. Det bør være like reaksjoner, tiltak og god tverrfaglig oppfølging i hele landet for å forebygge og snu begynnende rusmisbruk blant unge. Barn og unge må få likt tilbud, uavhengig av bosted. PKF ser behov for en rusforebyggende satsning på ulike nivåer i kommunene, politiet og i lokalsamfunnet. 

SLT-modellen bør både styrkes og opprettes i alle kommuner for god samhandling og kunnskapsbaserte tilnærminger ovenfor målgruppen barn og unge. PKF opplever at tilbudene til unge blir ofte stykkevis og delt uten en sterk SLT-modell med tilstrekkelig ressurser til koordinering og igangsettelse av virksomme tiltak i landets kommuner. 
 
PKF støtter alle innspillene som fremkommer i representantforslaget 119S.

Forslag fra Politiets kriminalitetsforebyggende forum (PKF)
1.    PKF støtter forslag om en nasjonal satsing/forebyggende reform med rusforebyggende innsatser rettet mot barn og unge. Satsingen må vektlegge kunnskapsbaserte metoder, tverretatlig samhandling, tilskuddsmuligheter og mobilisering av sivilsamfunnets aktører sammen med kommunale og statlige aktører.
2.    PKF foreslår at det utarbeides et nasjonalt og likelydende foreldreprogram til bruk i skolene innen rusforebyggendearbeid.
3.    PKF foreslår økt tverrfaglighet og styrket skolehelsetjeneste i skolene for å arbeide målrettet med rusforebygging både universelt og med unge, samt deres foresatte.
4.    PKF støtter at det etableres pilotprosjekter for nærmiljøsatsninger som mobiliserer ressurser og utarbeider ulike tiltak for trygge lokalsamfunn. Unges medvirkning bør vektlegges, og bruk av ABCD metoden som styrkebasert tilnærming som grunnlag for Islandsmodellen.
5.    PKF støtter forslag om at TIUR-modellen og liknende tverrfaglige satsninger blir et tilbud i hele landet for barn og unge med begynnende narkotikaproblemer.
6.    PKF fremmer forslag om at SLT-modellen må styrkes som samhandlingsmodell i alle norske kommuner i det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet. 
7.    PKF ser det som avgjørende for trygge læringsmiljøer, helsetjenester, næringsliv, forsvaret, våpensøknad og skjenkebevillinger mm at det forebyggende virkemidlet vandelsattest opprettholdes. 
8.    PKF støtter sikring av rusfaglig kompetanse innenfor Barne- og ungdomspsykiatrien. Vi ser også et behov for økt rusfaglig kompetanse for barnevern, helse- og sosialfaglige og oppvekst aktører, samt fritidsklubber og frivillige organisasjoner som møter barn og unge.
9.    PKF mener at politiets virkemidler i dag må opprettholdes, videreutvikles og styrkes.

Politiets kriminalitetsforebyggende forum (PKF) har medlemmer som arbeider for trygge lokalmiljøer hver eneste dag. Bekymringen for hvordan de skal forebygge, forhindre og ivareta barn og unge voksne som starter med narkotika med de nye foreslåtte endringene er stor. Barn og unge er vårt hovedfokus som organisasjon, og i dette skrivet.

Dette fremlegget er et lite utdrag av hva vår interesseorganisasjon vil fremheve til høringen i helse- og sosial komiteen.

Høringssvar Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjeneste-loven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.)

A-larm er en bruker- og pårørende organisasjon på rusfeltet med hovedkontor i Kristiansand. Vi har regionale avdelinger flere steder i landet. Organisasjonen ble stiftet i 1995 og har mange typer tilbud; lavterskeltilbud for brukere og pårørende, driver likeperson-arbeid, brukerrepresentasjon og A-larm skolen. Gjennom vårt arbeid treffer vi mange brukere og pårørende, og opplever at vi således har en legitim stemme på vegne av dem vi kan representere gjennom vårt daglige virke. Vår grunnstamme er erfaring og fag på samme lag.

A-larm ønsker å komme med noen innspill til denne høringen i flukt med høringsuttalelsen til NOU 2019:26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Her påpekte vi at reformutvalget har levert en god og grundig utredning ut fra det mandatet de fikk.

Når dette lovforslaget nå fremleggers til behandling i Stortinget ved Helse- og omsorgskomiteen benytter A-larm anledningen til å komme med følgende, overordnede innspill for høringen i komiteen.

1. På overordnet nivå støtter A-larm opp om rusreformen og hovedprinsippene fra NOU 2019:26, slik de fremstår i Prop 92 L.
2. A-larm tillater seg utover denne overordnede tilslutningen til proposisjonens intensjon og tekst, å komme med følgende bemerkninger og anbefalinger:

1. Dette forslaget bør følges opp med en styrking av forebyggings- og behandlings arbeidet som favner alle rusmidler og avhengighet, med så vel et bruker- som et pårørendeperspektiv.
2. Reformen må følges opp med ressurser i form av egnet personell og øremerkede midler, i særdeleshet overfor kommunene for å følge opp behandlings- og rådgivningsfokuset i reformen.
3. I rådgivende enhet for narkotikasaker hvor bruker ilegges møteplikt, legger A-larm vekt på at dette utføres av spesielt egnede team med bredt sammensatt kompetanse innen helse, barnevern og personer med egenerfaring.
4. I tillegg bør det vurderes å styrke arbeidet i enheten med en representant fra TSB. Dette for å sikre sømløse overganger og som et bindeledd for å gjøre veien inn i behandling kortere og enklere enn det den er i dag. Dette er slik A-larm ser det helt i tråd med proposisjonens intensjon og betyr å sikre i praksis, en forsvarlig gjennomføring av reformen i alle ledd.

10.03.21 A-larm; Bruker- og pårørende organisasjon

Ungdom Mot Narkotika                                                                                                    Oslo, 10. mars 2021

Helse og omsorgskomiteen 

Høringssvar   

Prop. 92 L (2020-2021) 2) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges Dokument 8:111 S (2020-2021) 3) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsform innen rusfeltet Dokument 8:119 S (2020-2021)

Høringssvar fra Ungdom Mot Narkotika.

Prop 92 L(2020-2021 2).

Ungdom Mot Narkotika (UMN) takker for muligheten til å komme med innspill til denne høringen. UMN mener at det er både bra og viktig at tungt rusavhengige ikke skal straffes og slippe sanksjoner som for eksempel bøter. Og, at hjelp skal være tilgjengelig for alle søm ønsker og trenger det. Men, som en ungdomsorganisasjon, er vi allikevel svært bekymret over forslaget lagt fram av regjeringen. Og, det er på grunn av forslaget i sin helhet vil bli forstått og opplevd at unge og hvordan det vil påvirke unges forhold til rusmidler og bruk.

Manglende forebyggende perspektiv:

Det er viktig med tidlig innsats for å hjelpe de som trenger det og det arbeidet må utvikles og forbedres, men at forslaget nærmest hopper bukk over hele den delen av feltet som dreier seg om forebygging, synes vi er både uheldig og merkelig. Forebygging er en viktig del av folkehelseperspektivet og det en del viktig del av arbeidet for å sikre at unge mennesker ikke utvikler rusproblemer. Forebygging må alltid være det første man setter fokus på når det kommer til å sikre at unge ikke utvikler problemer med rusmidler.

Differensiering av ulike grupper:

 UMN skulle veldig gjerne sett at man i forslaget tok seg anledning til å utrede de ulike gruppene som vil bli berørt av forslaget og således at det kom på plass en form for skille mellom de ulike gruppene ut ifra ulike kriterier. Det er veldig få områder i samfunnet og politikken der man ikke tar utgangspunktet i ulike grupper og hva behovet er til disse spesifikke gruppene, spesielt når man skal utarbeidet strategier, policyer eller andre nasjonale retningslinjer. Vi mener at det bør deles inn i minst 3 ulike grupper:

• De tunge
• De unge
• Rekreasjonsbrukere

De unge:

UMN mener at unge ikke blir godt nok ivaretatt i dette reformforslaget og er bekymret for både økt bruk blant unge, og at det ikke kommer på plass gode nok tiltak for å hjelpe unge. Med et forslag som gjør at Norge velger å lengre i form av liberalisering enn de fleste andre land i Europa, vil på sikt endre holdninger til bruk av rusmidler. UMN er opptatt av forebygging og det er nøkkelen til en god folkehelse og gi barn og unge den beste starten i livet. Videre så mener vi at ter

Dokument 8:111 S (2020-2021)

Når det kommer til forslaget til SP så er mener vi at dette er et veldig godt forslag, og ikke minst er det riktig ovenfor de rusavhengige. Det er viktig at de som sliter med rus kjenner seg trygge på at de kan få hjelp uten å risikere å bli straffeforfulgt. Det er og viktig at de kjenner seg trygge på hjelpeapparatet og både velger og tør å ta i bruk de ressursene som finnes.

Dokument 8:119 S (2020-2021)

UMN er støtter dette forslaget og mener at det er et godt utarbeidet forslag. Som det vises til i dette forslaget er også UMN bekymret for at avkriminalisering kan føre til økt bruk av rusmidler blant unge og befolkingen generelt på sikt. Man ser en endring i holdninger til bruk av rusmidler blant unge og det er også en økning av rusmidler som cannabis. UMN mener at blant annet Islands-modellen er et godt grunnlag for hvordan man skal jobbe inn mot barn og unge for å forebygge bruk av rusmidler og utsatt debut av bruk, reduserer sjansen for å utvikle problematisk bruk av rusmidler senere i livet. Modeller som Tiur- modellen mener også er viktig for å hjelpe unge som har begynt med rusmidler. Økt kapasitet til behandling som TSB er viktig, økt ruskompetane hos BUP og andre som jobber med barn og unge.

Oppsummering:

Til en oppsummering så ønsker UMN at reformen må sette mer fokus på å styrke det forebyggende arbeidet blant unge, at det er lett å få hjelp tidlig for unge. Samtidig ønsker vi at de som har rusproblemer skal få den helsehjelpen de trenger og har krav på. En rusreform som skal virke etter sin intensjon må ikke bare se på likhet for loven, men behovene til de ulike gruppene i samfunnet og at innsatsen tilpasses disse gruppene.

Høringsnotat, Prop. 92 L (2020-2021) og Dokument 8:199 S (2020-2021)

Om Regjeringens forslag til rusreform:

Juvente opprettholder sitt utgangspunkt om at en rusreform forutsetter målsetninger og tiltak som skal forhindre nyrekruttering til rusmiljøer blant barn og unge, sikre tidlig intervensjon, samt bidra til at vi ikke får flere brukere, økt forbruk blant etablerte brukere eller yngre brukere av rusmidler. Regjeringens forslag til rusreform mangler konkrete tiltak og fokus for å imøtekomme disse sentrale målsetningene for ruspolitikken. Helsehjelp og skadereduksjon alene er en for snever tilnærming når barn og unges behov skal legges til grunn. Våre innspill tar utgangspunkt i vårt arbeid med universelle forebyggende innsatser rettet mot ungdom.

Regjeringens endringer i rusreformutvalgets opprinnelige forslag går i riktig retning, men retter ikke opp de grunnleggende utfordringene med reformen. Vi henviser derfor til vårt høringssvar til NOU 2019:26 – Fra straff til hjelp. Vi opprettholder våre bemerkninger etter Regjeringens forslag:

• Barn og unge er ikke hørt i arbeidet med rusreformen, dette er heller ikke ivaretatt gjennom Regjeringens videre arbeid med reformen.
• Avkriminalisering vil kunne medføre høyere bruk i befolkningen, og utsatte grupper, barn og unge er spesielt sårbare for slike effekter.
• Terskelverdiene er fortsatt høye, og illustrerer problemet med generell avkriminalisering.
• Ingen differensiering av tiltak gjør at forslaget ikke tar høyde for barn og unges behov.
• Lokal ressursmangel gir begrenset med handlingsrom for oppfølging, forslaget om kun en enkelt samtale vil i liten grad sannsynliggjøre effekt.
• Debatten har vært preget av manglende vilje til å styrke reformen basert på konstruktiv kritikk og innspill.
• Alkohol bør inkluderes i rusreformen, for å sikre behovsbasert hjelp uavhengig av årsak.
• Mangelfull utredning, blant annet fordelingsvirkninger, forebyggende tiltak og handlingsrom.
• Reformarbeidet mangler helhetlig tilnærming for forebygging, behandling og ettervern.

Juvente advarte utvalget ved oppstarten om at det forebyggende ungdomsperspektivet manglet i både mandat, tilnærming og kompetanse. Vi oppfordret til å aktivt søke kunnskap fra fagmiljøer som kunne bidra til å belyse et så avgjørende element ved rusreformen. Vi ble ikke hørt.

En evidensbasert tilnærming balanserer forskningskunnskap, målgruppeperspektiver og praktisk erfaring. Innspill og kritikk er en grunnleggende mekanisme som skal påpeke og utfylle mangler og gi et styrket grunnlag. Rusreformen har blitt løftet fram på en måte som i svært liten grad har åpnet for at utvalget kan ha oversett noen relevante perspektiver, effekter, målgrupper, mekanismer eller kunnskap. Regjeringens endringer imøtekommer i liten grad den faglige kritikken mot utvalgets forslag, adressert av hele bredden av høringsinstanser (behandlingsapparat, justis, politi, forskningsinstitusjoner, forebyggingsaktører, kommunale tjenester, frivillig sektor, brukere).

Regjeringen har lagt til grunn en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer. Oppgjøret mot ensidig fokus på straff kommer lenge etter at både politi og rettsapparat har forlatt denne linjen, til fordel for en rekke tiltak som sikrer helsehjelp og oppfølging. De vanligste reaksjonene overfor unge er ikke straff og trusler, men advarsel, informasjon og dialog med familien, bekymringssamtaler og ruskontrakter. Helsehjelp og sosiale tiltak er hovedlinjen i dag, til tross for mangler i både tilbud og tilnærming. Ingen dømmes for rusmiddelbruk og rusreformen legger ikke opp til noen styrking av helsetilbudet. Slagordet «Fra straff til helse» blir derfor en upresis beskrivelse av dagens situasjon og målsetningen for reformen.

Juvente ønsker at man kartlegger beste praksis innenfor gjeldende regelverk. Vi forventer at det tas grep for å sikre mer helserettet oppfølging, med mer enhetlig praksis og tilstrekkelige ressurser i kommunene. Politiets avdekkende rolle må sikres med gode hjemler og verktøy for oppfølging og etterforskning.

Straff rammer sosialt skjevt, men det gjør også rusbruken. De som har ulike risikofaktorer har større sjanse for negative effekter av sin rusbruk. En solidarisk ruspolitikk må sikre at færrest mulig begynner å bruke rusmidler, dette mangler i forslaget. Å beskytte og styrke de restriktive holdningene i befolkningen er avgjørende. Juvente ønsker videre at man ser på hvilke muligheter som ligger i sivil lovgivning og politiinstruks. Regelverket rundt bøtelegging kan endres, slik at de kan frafalles når opprettholdelse er uhensiktsmessig, og man kan ha ordninger som sikrer at merknader i rullebladet strykes etter en avtalt periode. Dette vil redusere kontrollskadene, samtidig som man sikrer den normdannende effekten. En sentral målsetning med ruspolitikken er at færrest mulig skal prøve og bruke narkotiske stoffer. Her har vi lykkes godt i Norge.

Forslaget løfter fram kunnskapsformidling om negative konsekvenser ved bruk av narkotika. Kunnskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å fatte gode valg. Ingen tar avgjørelser basert på kjølig og nøktern vurdering av kunnskap alene. Rusbruk er kollektive fenomener; valg påvirkes av hvor mange som bruker rusmidler rundt oss og hvor mye man er eksponert for bruken. Vi kan ikke snakke unge mennesker ut av risiko, dersom rusbruken øker i deres nettverk. Den normdannende effekten av forbudet et viktig forebyggende element for andelen som vurderer å eksperimentere med rusmidler. At denne effekten ikke gjelder for rusavhengige, er ikke i seg selv et argument for å fjerne dette virkemiddelet for alle.

Det er skuffende at man verken forskriftsfester kompetansekrav eller tilbyr ressurser til kommunene som muliggjør økt kapasitet. Forslaget vil med stor sannsynlighet føre til at kommunene flytter kompetanse og kapasitet bort fra andre, etablerte hjelpetilbud. Erfaringsmessig ligger den forebyggende innsatsen mest utsatt til, og reformen kan derfor bidra til at forebygging svekkes i kommunene. Med kun ett pliktig oppmøte hos rådgivingsenheten vil man uansett ikke ha virkemidler til å styre ungdom fra videre ruskarriere.

Avkriminalisering for alle er et uhensiktsmessig virkemiddel med stort skadepotensiale, og det er problematisk at verken konsekvenser for barn og unge, handlingsrom innenfor dagens lovverk eller konkrete tiltak for å styrke forebygging, helsehjelp, behandling og ettervern er inkludert i reformen.

Om representantforslag om forebyggings- og behandlingsreform

Representantforslaget har gode forslag til tiltak langs hele problemutviklingskjeden. Juvente er særlig glad for forslag 1 og 2. Juvente har lenge argumentert for en forebyggingsreform basert på erfaringene fra Island, en nasjonal evidensbasert innsats vil være en meget god investering. Juvente vil gjenta tidligere oppfordring til å opprette et fagorgan for forebygging, med representanter fra både stat, kommune, forskning og frivillig sektor.

En rusreform må være helhetlig og Juvente advarer mot å plukke enkelttiltak for å pynte på rusreformen. Juvente kan ikke tilrå at Regjeringens forslag til rusreform innføres. Juvente anbefaler at man med utgangspunkt i representantforslaget starter en prosess med å utrede en forebyggings- og behandlingsreform med et bredere mandat.

Enkelte mener at reformen bør gjennomføres, og at den senere kan bygges ut med forebygging og behandling. Det er riktig at ikke alt må gjøres på en gang, men det må gjøres i riktig rekkefølge. Man kan ikke innføre endringer som påvirker bruken av rusmidler i samfunnet uten å først sikre et solid forebyggingsløft og sørge for at kommunenes hjelpeapparat er i stand til å følge opp behovet. I tråd med erfaringene fra Island må man også først sikre mekanismer for å evaluere reformens effekter, og planlegge ulike handlingsalternativer basert på løpende analyse av forskningsdata om endringer i bruk og bruksmønstre. Juvente har en rekke konkrete innspill til utformingen av forebyggende arbeid på ulike systemnivåer, og bidrar gjerne i den videre prosessen.

Høringsinnspill fra professor Paul Larsson, professor Inger Marie Sunde og førsteamanuensis Henning Kaiser Klatran ved Politihøgskolen til Prop. 92 L (2020–2021) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.)

Vi stiller oss positive til rusreformen som foreslått i prop. 92L (2020-2021). Det er noen forhold som vi finner problematiske. Det ene er de nye tersklene for innehav av ulike stoffer, som fortsatt fremstår som noe tilfeldige i forhold til intensjonen ved disse verdiene. Det andre er forslaget om bruk av overtredelsesgebyr ved manglende oppmøte, selv om det er uttrykt klart at det "kan ikke ilegges dersom det vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig" så kan det i praksis kunne ramme personer med sammensatte problemer.

Vi vil, som andre, fremheve betydningen at behandlings og hjelpeapparatet tilføres midler som gjør det rustet til å løse sine oppgaver innen rusomsorgen.

Vi har liten forståelse for forslaget fra Sp om at ungdom skal møtes med påtaleunnlatelse med vilkår. Det vil stride mot grunntanken om å avkriminalisere bruk og besittelse. Påtaleunnlatelse er en strafferettslig reaksjon som forutsetter både anmeldelse og siktelse, og vil dessuten generere straffeprosessuelle virkemidler i etterforskning som kan være svært inngripende.

Rusreformen er et viktig skritt i riktig retning for vårt samfunn, rusbrukere, pårørende og politiet.

En rekke av innspillene som har vært kritiske mot en avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika har understreket følgende:

- At en avkriminalisering vil gi feil signaler og at straffens signaleffekt, især overfor unge er av stor betydning for prøving og bruk av narkotika.

- At dagens relativt lave bruk av det som defineres som narkotika henger sammen med en restriktiv straffepolitikk. At dermed straff fungerer. 

- At især politiet trenger straff for å forebygge rusbruk hos ungdom.

Innvendingene bygger på en straffeoptimisme det finnes lite belegg for.

Når det gjelder signaleffektens betydning ved en avkriminalisering, må en sammenligne med praksis fra andre land som har vært gjennom reformer som ligner. Dette er oppsummert i NOU2019:26. Signaleffektens betydning synes betydelig overdrevet. Det meste av eksperimenteringen og bruken av rusmidler foregår sammen med andre unge, ofte i ruspåvirket tilstand. Straffens signaleffekt under slike forhold er små. 

Å hevde at straffen er det som gjør at bruken av rusmidler i Norge er relativt lav ut fra hva som eksempelvis er dokumentert av ESPAD er en drøy påstand. Hvor utbredt bruk av rusmidler er i et samfunn henger sammen med en rekke faktorer som tradisjoner, holdninger, sosiale og kulturelle forhold, økonomiske forhold, folkehelse samt tilgjengelighet av rusmidler - straffens betydning synes av mindre betydning ofte vanskelig å måle. Når man ved sammenligninger på tvers mellom land av ulik strenghet på feltet ikke finner noen klare mønster.

At man trenger en straffetrussel for å forebygge ungdommers bruk kan neppe underbygges med empirisk forskning. Forskning gir ikke større grunn til å anta at straffetrusselen fungerer særskilt bra innen forebygging mot narkotikabruk.  

De siste 50 årene har en sett en særbehandling av narkotika som problemfelt. Det har skjedd en utvidelse av politiets bruk av skjulte politimetoder, økt bruk av uvanlig lange og strenge straffer og integritetskrenkende inngrep. Resultatet har vært en økning av antall straffesaker med mindre alvorlig narkotikakriminalitet de siste 30 årene uten sidestykke[1]. Kun et lite fåtall, vanligvis rundt 2 - 3%, er hva man kan kalle alvorlige. Omtrent 50% har vært for bruk og besittelse. Selv om tallene de siste årene har gått ned så utgjør det likevel nærmere 15400 saker i 2019 med brudd på legemiddelloven alene. At dette tar betydelige ressurser fra annet politiarbeid er utvilsomt, noe også Riksadvokaten har påpekt. Det er ressurser som bør benyttes innen andre felter hvor de sårt trengs.

[1] Med omtrent en firedobling i antall anmeldte saker i løpet av 1990 årene.

Helse- og omsorgskomitéen

Justiskomiteen, Stortinget

Oslo, 11. mars 2021

Høring om Proposisjon 92 L, samt to representantforslag fra Sp

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan har i mange år støttet utviklingen om å vri reaksjonen på bruk og besittelse av narkotika i retning av helserettede tiltak, og stiller oss bak at personer med rusproblemer ikke skal straffes for narkotikabruk. Actis støttet nedsettelsen av rusreformutvalget fordi vi deler målet om økt livskvalitet for mennesker som er avhengige av rus. Samtidig er Actis opptatt av at den generelle narkotikabruken i samfunnet fortsatt skal være lav. Vi mener at konsekvensene for bruk av de foreslåtte endringene er langt mer usikre enn Regjeringen legger til grunn, og i likhet med ledende fagmiljøer frykter vi at bruken vil øke som følge av reformen.

Actis har vært opptatt av at reformen skal føre til at unge med begynnende narkotikaproblemer blir sikret et helhetlig, kvalitetssikret og likeverdig oppfølgingstilbud over hele landet. Der dagens oppfølging virker best, tilbys man et forpliktende løp der man får hjelp til å løse de bakenforliggende årsakene til rusen, samtaler med helsesykepleier/psykolog el. eller hjelp til å få livet på stell med skole, jobb, bolig og fritidstilbud. De beste tilbudene til unge bør brukes som modell for tilbud til unge under 18, og gjerne opp til 25 år.

Vi har støttet det prinsipielle ønsket om en avkriminalisering, men i likhet med Riksadvokaten og Barneombudet har vi forutsatt en grundig utredning av konsekvensene for barn og unge. Vi støtter Riksadvokaten fullt ut i formuleringen fra høringen om NOU «Fra straff til hjelp»: «(…) det er en ufravikelig forutsetning for dette standpunktet at dersom trusselen om straff skal tas bort, må det utvikles nye virkemidler som er mer forpliktende enn det som følger av forslaget som nå er lagt frem. Et alternativt oppfølgingsapparat må være utredet og vedtatt før en så omfattende rusreform kan settes i kraft». Det opplever vi at ikke er på plass.

Regjeringens skissering av hvordan unge skal møtes er langt fra god nok. Yrkesgruppene som jobber med dette, er tydelige på at formen på den første samtalen hos rådgivende enhet ikke er hensiktsmessig. Den kan skape større avstand og ødelegge for relasjonsbyggingen. Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) omtalte forslaget til rådgivningssamtale slik i høringssvaret: «Det er dessverre likevel slik at effekten av rådgivning om rusmidlers risiko gjennom en enkeltstående rådgivningssamtale i liten grad er vist å ha noen effekt på personens fremtidige atferd og rusmiddelbruk».

Å motivere for endring krever tid, interaksjon og faglig kompetanse. Vi mener derfor at ett møte er altfor svakt, særlig for unge under 18 år, også sett opp mot vår særlige forpliktelse om å beskytte barn og unge fra narkotika gjennom FNs barnekonvensjon §33. Det bør knyttes tydeligere kompetansekrav til rådgivnings-enheten. Fagekspertisen er tydelig på at ett møte ikke er nok. Stortinget bør derfor sikre et faglig kvalitetssikret oppfølgingsløp for barn og unge er på plass før reformen vedtas. Det er uklart om dette er forenlig med regjeringens lovhjemling.

Ordningen med ett obligatorisk møte vil kunne forsterke sosial ulikhet i helse. Ungdom med foreldrestøtte og nettverk kan lettere bli motivert til å gå inn i videre oppfølgingsløp, mens ungdom med mindre støtte vil få mindre motivasjonshjelp og dermed fortsette rusbruken. Actis ønsker at det utvikles et foreldrestøtteprogram for å hjelpe foreldre i den krevende situasjonen det kan være å ha en ungdom som eksperimenterer med rus.

Regjeringens forslag til reform, Proposisjon 92 L, anerkjenner at brudd på forbudet skal møtes med en reaksjon. Dersom man ikke følger pålegget om å møte til den kommunale rådgivningsenheten, ilegges et gebyr. Det er positivt. For å ivareta den allmennpreventive effekten av forbudet, er også oppdagelsesrisikoen sentral. Actis vil påpeke at sentrale høringsinstanser som Politiet, Riksadvokaten og Det nasjonale statsadvokatembetet er tydelige på at politiets prioritering av avdekking av narkotikabruk vil bli lavere, siden forholdet ikke lenger er straffbart. Oppdagelses-risikoen blir dermed redusert. I Prop. 92L kan man få inntrykk av at visitasjonshjemlene fullt ut vil sikre avdekkingsbehovet. Men komiteene bør se nøye på hvordan bortfall av anledning til eksempelvis sjekk av mobiltelefon vil virke inn på muligheten til å avdekke tilførselskanaler til ungdomsmiljøer. Dette skjer i økende grad via sosiale medier. Riksadvokaten skriver også i sitt høringssvar at «en lang rekke større narkotikasaker startet i små enkeltbeslag. Uten kompenserende tiltak vil en mangel på prosessuelle hjemler kunne svekke politiets arbeid, både med omsetning på gateplan og med organisert narkotikakriminalitet» Dette bør Stortinget være klar over ved behandlingen. Sps forslag vil ikke endre hjemlene politiet har i avdekkings- og etterforskningsarbeidet.

Vi har ønsket en bredere reform, som styrker helsetilbudet, og er skuffet over at Prop. 92L fastslår at «Forslaget innebærer ingen nye tjenestetilbud, det medfører heller ingen nye rettigheter til tjenester for personer med rusproblemer utover det som allerede finnes i dag» (s. 86). Utfra begrunnelsen for reformen, at man gjennom stigmareduksjon vil senke terskelen for å søke hjelp, er det et paradoks at Regjeringen ikke forventer «at den nye ordningen vil avdekke mange hittil ukjente personer som bruker narkotika i et slikt omfang at de har rett til nødvendig helsehjelp» (s. 87).

Regjeringens forslag legger ikke opp til en styrking av helsetjenesten, og kommunene må omdisponere ressurser for å gjennomføre reformen. Dette må Stortinget rette opp i. Politikerne må sørge for at rusreformen også blir en reform for styrket forebygging, helsehjelp og behandling.

Pernille Huseby
Generalsekretær, Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan 

Høringsinnspill fra RUSken InteresseorganisasjonProp. 92 L (2020–2021) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.)

RUSken Interesseorganiasjon er en landsdekkende brukerorganisasjon for rus, psykisk helse og minoriteter. Vi jobber på system- og individnivå for å sørge for en nyansert og inkluderende utvikling på rusfeltet. 

Vi støtter avkriminaliseringen for erverve og innehav av en mindre mengde illegale rusmidler til eget bruk, og stiller oss bak forslaget til rusreformen.

«Regjeringen erklærte i Jeløya-plattformen i 2018 å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning. Regjeringen var enige om å gjennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.»

Det er helt klart og tydelig at narkotikapolitikken slik den har blitt håndhevet til i dag ikke fungerer. Straff fører til store stigma i samfunnet, det er vanskelig å bli varig rusfri og tabuene som rusavhengig er store, ikke minst i minoritetsbefolkning. Vi er ett lite land, men antall person med rusproblematikk er relativt stor, noe som viser at straff slik den blir brukt frem til i dag, heller ikke har noe særlig forebyggende effekt. 

Frykten for straff fører til at mange ikke oppsøker hjelp, asylsøkere med psykiske problemer og rusproblematikk er redd for å oppsøke hjelpeapparatet, i frykt for utvisning. Rusavhengige ringer ikke ambulanse ved overdoser pga at de er redde politiet, kvinner som lever med vold og overgrep oppsøker ikke hjelp fordi de er redde for konsekvenesene når det er rus involvert, personer som har barn tørr ikke oppsøke hjelp i tidlig fase, når problemene begynner å ta over, fordi de er redde for å miste barna sine og ungdom får ødelagt jobbmuligheter og utdanningsmuligheter, pga rulleblad, og ikke minst, det fører til stigma og merkelapper som man bærer med seg i årevis for mange livet ut. 

Men vi stiller oss litt spørrende til hvordan dette skal håndteres av kommunene og helsesektor i praksis, og vi forventer og regner med at det vil komme en tydelig veileder til kommunene på systemnivå for hvordan dette skal gjennomføres.

Det er ikke lagt opp til endring i rett til helse og omsorgstjenester, og utifra målsetningen til til regjeringen i Jeløya-Plattformen 2018, om å gå fra straff til hjelp, behandling og oppfølging, så burde dette endres før det blir vedtatt. 

Rusreformen slik den fremstår i dag sier at illegale rusmidler er forbudt, da straff er fjernet, noe som er bra. Men den eneste reaksjonen er en 45 minutters samtale, uten noe mer enn det, her burde det legges til en plan for styrket behandlingsapparat slik at alle rusavhengige kan få god og rask hjelp, ett skikkelig ettervern uten frykt for straff når de oppsøker hjelpeapparatet. Vi ser at kun en av to deler av målsetningen i rusreformen er oppfylt slik forslaget står i dag. 

Hvis vi ser på hvordan det ser ut i distriktene i dag, er det store forskjeller, det kommer enn på hvor man bor, om man får god hjelp eller ikke. 

Målet burde alltid være å hjelpe rusavhengige til ett rusfritt liv, tanken å fjerne straff for å få hjelp, behandling og oppfølging er virkelig på tide. 

Men hva skjer når man oppsøker hjelp for rusproblemene sine, vil man fremdeles miste førerkortet som en reaksjon når man går til fastlege for hjelp?

Vil man få rask og god hjelp når man er motivert, vil det lages flere behandlingsplasser, siden man nå skal hjelpe istedenfor å straffe, og ikke minste vil alle få ett tilbud om ett godt ettervern?

Vi stiller oss også litt spørrende til hvorvidt en 45 minutters samtale vil ha noe særlig effekt, man møter opp, lytter, trenger ikke å ta en aktiv rolle i samtalen, og man kan betale ett lavt gebyr for å slippe.  

Hva skjer ved gjentatte brudd? 

Alle barn har rett på ett godt, trygt og rusfritt oppvekstvilkår. Som alle sikkert er helt enige om hører rus og barn overhode ikke sammen. 

Vi har noe bekymring for hva rusreformen vil si i praksis for barn av foreldre som ruser seg. Slik rusreform forslaget er fremstilt i dag, vil en del tenke at de kan bruke illegale rusmidler siden dette nå blir avkriminalisert. Vi mener at dette perspektivet ikke er tydelig nok og burde endres.Og vi vet at en stor del av befolkningen tar seg en øl på en lørdagskveld når barna sover, og kan da også nå bruke andre illegale stoffer hjemme, på bakgrunn av at de tror det er lovlig, noe det ikke er.

Rusreformforslaget er ikke tydelig nok når det kommer til barn som vokser opp med rus hos omsorgspersoner, hvordan skal reformen skal beskytte barna. 

Det har vært mye debatt rundt ungdom og rusreformen, vi forstår ikke hvordan man kan påstå at man skal straffe de som prøver eller har begynnende rusmiddelproblematikk, og da særlig ungdom. 

Ungdoms fysiske utvikling er ikke er kommet dit at de er utstyrt til å ta i betraktning hvordan deres handlinger nå kan få store konsekvenser for framtiden. 

Ungdomstiden er en tid for å prøve og feile, og hjernen er i et utviklingsstadie som er lagt opp til nettopp det, man skal gjør "dumme" valg, tester grenser og føle seg fram i det uoversiktelige terrenget som er voksenlivet. 

Vi forstår derfor ikke hvordan man med god samvittighet kan gi straff som vil forfølge barn godt opp i voksen alder. Rent pedagogisk så er det relasjonsbygging og positiv forsterkning som skal være fokus når man jobber med å snu ungdommers atferd, ikke straff eller trussel om straff. 

Gjennom straff kan man risikere å forsterke negativ atferd. 

Om man kategoriserer en person som feks rusavhengig eller kriminell vil man kunne skape en selvoppfyllende profeti der man pålegger mennesket en merkelapp som det internaliserer og lever ut fra. 

Ungdommer er fortsatt sårbar for påvirkning fra omverden, og om vi skal påvirke dem til å endre atferd ser jeg mye større muligheter i det å trekke fram og legge vekt på positive trekk ved ungdommen, heller enn å påføre dem negativt ladede merkelapper. 

"Det er viktig å få frem hvor bra det er at vi fjerner straffeforfølging, da stigmaet og vandelsattester ikke har noe hjelpende effekt 

Men det er også veldig viktig for oss å frem at vi også må få frem det hjelpende perspektivet i denne rusreformen, og vi tror ikke at det vil ha mye effekt med ett møte hos en veileder, vi må se på alvorligheten med gjentatte brudd slik at vi kan skaffe mennesker den hjelpen de trenger. 

Det er viktig å få frem at målet med rusreformen er å gi god hjelp, oppfølging og behandling for rusavhengige, ved å fjerne bruken av straff, og heller fokusere på helsehjelp,behandling og ett godt ettervern. 

RUSken Interesseorganisasjon: 

Brukerrepresentant David Todnem, Styreleder Cathrine Frederich, Daglig leder Maryam Noor

Rådet for psykisk helse ønsker en dreining i ruspolitikken fra straff til behandling velkomment. Stigmatisering og straff er en stor brems for restitusjon og heving av fungeringsnivå. Vi mener at ved å slutte å straffe mennesker for deres lidelser og symptomer vil enkeltmennesket få bedre mulighet til effektiv hjelp, lindring og tilfriskning, og samfunnet vil få flere mennesker inn i arbeid og ut av kriminalitet.

Hva gjør at noen utvikler et problematisk forhold til rus?

Årsakene til at mennesker utvikler en rusmiddelavhengighet er varierte og sammensatte og vil alltid være individuelle. Ved å se på de overordnede linjene kan vi se hvordan vi best kan forebygge for risiko. For mange er bruken et symptom på andre underliggende problemer, for det er som oftest ikke tilfeldig hvem som ender opp med et problematisk forhold til rus eller en rusmiddelavhengighet. Det er blant annet en stor sosial gradient i rusmiddelavhengighet. Oppvekstsvilkår har mye å si både for eksponering for rus og for hvorvidt du utvikler avhengighet. Psykiske lidelser er også svært ofte en del av lidelsesbildet eller livsbelastningene for mennesker med rusavhengighet. Avhengighet kan både skyldes psykisk uhelse eller det kan gi psykisk uhelse.

Sårbarhet i ulike forhold utløser forhøyet grad av risiko, og forebygging mot rusavhengighet blant de gruppene vi vet er i fare er vesentlig i enhver satsing for å sette flest mulig mennesker i stand til å leve gode liv.

Forutsetningene for å lykkes

Forebygging

Avkriminalisering må medføre prioritering av forebyggende arbeid. Det forebyggende arbeidet må dimensjoneres for en ny lov. Vi ser ikke at dette er hensyntatt i lovforslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet, på tross av at behovet for forebygging var en tydelig tilbakemelding fra høringsinstansene.

Vi mener fortsatt i likhet med Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon at det må utvikles nye nasjonale faglige retningslinjer for forebyggende arbeid. I dag eksisterer ingen kvalitetskrav eller retningslinjer. Å sikre kvaliteten i forebyggende arbeid er en naturlig konsekvens av rusreformen.

Rådgivningsenheten

Som en av hjørnesteinene i denne reformen, er det helt avgjørende å sikre kvalitative krav til rådgivningstjenesten. Slik forslaget foreligger nå legges det opp til stor frihet for den enkelte kommune med tanke på utforming og gjennomføring. Det er i dag store geografiske forskjeller i kommunene, både når det gjelder kompetanse og ressurser. Vi etterspør en helhetlig reform som tetter gapene i de geografiske forskjellene fremfor å forsterke dem.

Kompetanse og finansiering

Departementet skriver i forslaget at forsvarlighetskravet som ligger til helsetjenestene etter dagens regel­verk vil være tilstrekkelig for å understreke at nød­vendig kompetanse må inngå i den rådgivende enhetens oppgaveløsning. Det er mulig det er tilstrekkelig for å understreke dette, men det er ikke tilstrekkelig for å sikre kompetanse eller et likeverdig geografisk tilbud.

Som FHI påpeker i den forrige høringsrunden «Det er vanskelig å se for seg at sikring av kompetanse og gjennomføring av denne modellen skal kunne foregå innenfor dagens apparat uten at det vil føre til noen ekstra kostnad. Til det er ressursene i kommune for små og kompetansen for liten.»

Dette er i utgangspunktet en kostnadskrevende reform. Kommunen må settes i stand til å utføre en faktisk reform. Vi trenger en kommunal opptrapping med en oppbygging av tjenestene parallelt med en opptrapping på forebyggingsfeltet som tidligere nevnt. Utvalget skriver blant annet at et av suksesskriteriene i Portugal var en kraftig oppbygging og opprustning av tjenesteapparatet.

Avslutningsvis vil vi påpeke at vi støtter en kunnskapsbasert politikk som går bort fra straffesporet. Forskning viser at straff og sanksjonering virker mot sin hensikt og er kontraproduktivt, særlig når det gjelder unge. Straff fører heller til stigmatisering og utenforskap. Med denne reformen vil flere som sliter få behandling og potensielt bli fanget opp tidligere i sykdomsforløpet, noe som i seg selv øker sannsynlighet for bedring og effekt av behandlingsforløpet. Samtidig må dette følges med en forebyggingspolitikk som sikrer at ikke flere utvikler et problem.

Med vennlig hilsen

Rådet for psykisk helse

Tove Gundersen

Generalsekretær

Rusreformforslaget og ungdomsperspektivet

Salten Regionråd er et politisk samarbeidsorgan mellom kommunene Bodø, Beiarn, Gildes-kål, Fauske, Hamarøy, Meløy, Rødøy, Saltdal, Steigen og Sørfold. Salten er Nord-Norges største region med om lag 84 500 innbyggere, og Salten utgjør en sterk og viktig motor i Nordland og Nord-Norge. Felles Ansvar i Salten er et forebyggende lavterskeltilbud som er en del av den helhetlige virksomheten til Salten Regionråd. Tiltaket er et spleiselag mellom Salten-kommunene, og er derfor gratis å bruke. Tiltaket jobber – blant annet – opp mot ungdom som har testet ut narkotika. Det er to ansatte som har bakgrunn fra tidligere jobber i politi, psykiatri og fengsel. Våre nærmeste samarbeidspartnere -i tillegg til foreldre - er politiet og Konfliktrådet.

De siste to årene har Felles Ansvar i Salten hatt kontakt med over 200 ungdommer og deres familier. I tillegg holder Felles Ansvar foredrag for / veileder ungdom og foresatte, og mener derfor vi har en god oversikt over hva som rører seg i ungdomsmiljøene i Salten. Selv om majoriteten takker nei, ser vi en økt aksept blant ungdom med tanke på illegal rus. Ungdommen er også yngre (under 15 år) og de tester ikke bare ut hasj. Stoffer som før var forbundet med eldre og «hardere» rusmisbrukere, er i større grad normalisert og brukes av unge ungdommer; amfetamin, LSD, kokain, MDMA, reseptbelagte rusmidler. Vi mener at den økte aksepten ofte henger sammen med informasjon ungdom «siler» fra media i forbindelse med avkriminaliseringsdebatten. 

Ifølge utvalget gir ikke tilgjengelig forskning holdepunkter for å si at det er sammenheng mellom avkriminalisering og økt bruk, men utvalget utelukker heller ikke at deres forslag kan føre til noe økt bruk. Slik vi ser det er en vesentlig svakhet ved utredningen at den konkluderer på bakgrunn av manglende kunnskap om eventuelle konsekvenser de foreslåtte lovendringene vil ha for narkotikabruk blant barn og unge, og hvordan de eventuelt skal følges opp.

De ungdommene vi snakker med sier at de mener en avkriminalisering vil føre til at flere tester ut narkotika. Ifølge Folkehelseinstituttet øker også antallet 10-klassinger som sier de har prøvd cannabis og færre tror det er stor skade forbundet med bruken. Dette er et paradoks siden mengden av det rusgivende stoffet i hasj er tredoblet siden 2010, og tenåringshjernen er ekstra utsatt for skader ved rusbruk. Majoriteten av de ungdommene vi har samtaler med, er videresendt til oss fra politiet. De færreste av dem har et rusbruk som er helserelatert, og de fleste ser ikke noe problematisk med sitt eget rusbruk. Fokuset er på veiledning over tid, for å få dem tilbake på rett spor. Dette er også noe foresatte synes er betryggende. Det oppleves ofte skummelt og ensomt, hvis ungdommen din ruser seg.

Muligheten for at avkriminalisering fører til økt bruk er den viktigste mulige negative konsekvensen av reformforslaget for unge, både ved at flere unge eksperimenterer med narkotika, og at ungdom med en særlig problematisk rusbruk bruker mer og debuterer tidligere. Vi som jobber på feltet er bekymret for gruppen av ungdommer som bruker rusen som en «quick-fix» på vanskeligheter i livet, hvis reformen blir en realitet slik den står i dag. Hvem skal fange opp disse? Reformforslaget inneholder ingen visjon for rusbruk i samfunnet eller opprustning av hjelpeapparatet. Det er etter vårt syn stor fare for at knapphet på ressurser, ulik kompetanse og kapasitet i stor grad kommer til å variere mellom kommuner siden dette ikke er tilstrekkelig redegjort for.

Motivasjon og endringsarbeid tar tid, men Felles Ansvar mener vi skylder ungdommen å trekke opp de store linjene for dem, når de selv kanskje ikke ser dem. Vet man hva som skjer med en ungdom som blir «tatt» av politiet? Vet man at det jobbes tverrfaglig og at ungdommen ikke får noe «rulleblad» etter gjennomført oppfølging? At foresatte trygges og styrkes? Det er en stor oppgave å holde rusbruken i samfunnet lav når Norge er blant de landene i Europa hvor færrest begynner med, eller tester ut, narkotiske stoffer. Derfor bør vi spørre oss hvorfor det er slik? Det er viktig at kunnskapen man har opparbeidet seg gjennom ungdomsoppfølging, ruskontrakter og en helhetlig oppfølging av ungdom og foresatte belyses bedre i arbeidet med nasjonal ruspolitikk. Mange kommuner har allerede utviklet et tett samarbeid mellom politi og ulike forebyggende instanser. Det er helt sikkert rom for forbedringer, men det er ingenting i veien for at dette arbeidet kan videreutvikles og hjemles i politiinstrukser og kommunale retningslinjer.

Med vennlig hilsen

Salten Regionråd

Ida M. Pinnerød (sign.)                                                         Ingunn Dalen (sign.)  
politisk leder Salten Regionråd                                            faglig leder Felles Ansvar

Norsk Sykepleierforbund (NSF) viser til vårt høringsinnspill til NOU 2019:26 – Fra straff til hjelp. Vi viser også til tidligere høringsinnspill hvor vi mener rusavhengige først og fremst trenger hjelp, ikke straff. Utsikter til et kraftig forkortet liv og livstruende sykdommer er alvorlig nok.

Psykiske lidelser og rusproblemer innebærer tap av leveår, sykdom og redusert livskvalitet. Det medfører også store kostnader for samfunnet i form av kriminalitet, velferdskostnader og tapt arbeidsinnsats i form av uførhet. NSF mener gevinsten vil være stor ved å lykkes med en god og human ruspolitikk.

NSF mener det er to viktige områder som rusreformen må forholde seg til:

• 1) Styrke det forebyggende arbeide blant barn og unge.

NSF mener en rusreform som innebærer avkriminalisering, vil kunne bidra til mindre stigmatisering, og senke terskelen for å ta imot hjelp. Identifisering av personer med risikofaktorer er viktige tiltak for å forebygge rusproblematikk.  Særlig for barn og unge i risikosonen. Det innebærer tidlig og tillitsskapende kontakt med de som er i ferd med å utvikle problemer. 

• 2) Bedre hjelp til mennesker med alvorlige rusproblemer.

NSF mener det er viktig med raske og riktige tiltak for å redde liv. NSF vil særlig fremheve betydningen av gode, tilgjengelige helsetjenester til gruppen med alvorlige rusavhengighet. Mange av disse har samtidig psykisk og somatisk helsesvikt, og vil være i behov av koordinert behandling og oppfølging.

NSF mener finansiering og en videreutvikling av gode og tilgjengelige tjenester til rusavhengige vil være helt avgjørende for gjennomføringen av en vellykket rusreform. Det må etableres god og sterk koordinering mellom involverte sektorer, med tverrfaglig spesialisert kompetanse, på tvers av systemer og tjenestenivå. Dette for å motvirke etablering av tungrodde og usammenhengende system for mennesker i stort behov for sammensatte hjelpebehov.

NSF mener det vil være av stor betydning at reformen bidrar til senke terskelen for å sikre god hjelp for alle som står i fare for, eller har utviklet problemer knyttet til bruk av illegale rusmidler.

Innspill til regjeringens forslag - Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.)

Avkriminalisering - Rusreformen innebærer et betydelig skifte i norsk ruspolitikk. NSF støtter en avkriminalisering. Samtidig skal samfunnet gi tydelig signaler om at illegale rusmidler ikke er greit. Særlig som et ledd i å forebygge bruk og misbruk blant unge. Når det er barn og unge i bildet er det helt nødvendig at både politi, påtalemyndighet og helsetjenesten har en omforent forståelse av hva rusreformen innebærer.  Hvordan fravær av straff og sanksjoner kan åpne opp for å ta imot hjelp, redusere stigma, og på sikt, tette gapet i levealder og levekår for de mest utsatte.

Terskelverdier - NSF støtter regjeringens forslag til terskelverdier og bruk av påtaleunnlatelse opp til en øvre terskelverdi. Videre støtter NSF at det settes en grense på besittelse på inntil tre ulike narkotika. Dette for å redusere fare for overdose og for å unngå tilretteleggelse for salg.

Rådgivende enhet og kompetansekrav – NSF mener kommunal enhet bør gis et koordineringsansvar og lyde navnet «Rådgivende og koordinerende enhet – rus». Dette for å sikre at overgangen fra straff til hjelp blir ivaretatt i forhold til intensjonen. Erstatte straff og sanksjoner med hjelp. NSF mener derfor enheten må ha en tydelig struktur og organisering med en bred helse/sosial og barnefaglig kompetanse med mandat til å sikre den hjelp som er nødvendig.

Gebyr - NSF stiller seg bak rusutvalgets forslag om at det kommunale rådgivende organet ikke skal forvalte sanksjoner av straffelignende karakter, herunder bruk av overtredelsesgebyr for de som ikke møter.  NSF mener økonomiske sanksjoner vil slå ulikt og være til hinder for å gi tillitsskapende og god hjelp.

Samtykke – NSF mener at samtykkeprinsippet skal stå sterkt i velferdsretten, og at helsehjelp i utvidet forstand, gis på grunnlag av et informert samtykke. Rusreformen må samtidig styrke den helsefremmende, forebyggende og kurative innsatsen overfor de helt unge.  NSF mener at det i møte med barn og unge må kunne legges til rette for et forpliktende samarbeid som innebærer at nåværende oppfølgings- og kontrollrutiner som i dag anvendes (innenfor rammene av alternative straffesanksjoner) kan opprettes basert på samtykke fra den det gjelder og evt foreldreansvarlige.

Evaluering – NSF støtter at det igangsettes en følgeevaluering av reformen. Den pågående debatten viser at det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget på rusfeltet og derigjennom føre en kunnskapsbasert ruspolitikk.

Innspill til - Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges.

NSF mener forslagets intensjon om hjelp ivaretas i forslag til rusreform.

Innspill til Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet.

NSF støtter intensjon om å styrke både det forebyggende arbeidet, særlig blant barn og unge. NSF støtter videre innsats og tiltak som bidrar til bedre rusbehandling for de som sliter med alvorlig rusproblemer, herunder alkohol og medikamenter.  

Spero er en nasjonal interesseorganisasjon for rus og psykiatri (ROP). Rollen til Spero nå og i fremtiden er å inspirere, spre håp og kunnskap, gjennom forebyggende sosiale aktiviteter.

Spero støtter regjeringens forslag til lovendringer og en rusreform basert på rusreformutvalgets kunnskapsgrunnlag (NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp).

Vi forstår de bekymringer motstandere av rusreformen uttrykker. Samtidig blir mennesker som bruker narkotika ofte mottakeren av stigmatiserende holdninger og diskriminering fra forskjellige kilder, alt fra allmennheten til helsepersonell og politikere. 

Det er viktig å merke seg at det sentrale målet med rusreformen er å redusere stigma. Stigma refererer til kunnskapsmangel, fordommer og diskriminering mot mennesker. Stigmatisering innebærer bestemte meninger og vurderinger. En identifiserer og merker negative egenskaper. Slik skam-merking skaper skillet 'oss' og 'dem'. 

Rusreformen handler ikke bare om 'politisk korrekthet’ - det handler om å ta i betraktning vitenskapelig bevis i stedet for å fremme risikofylt ruspolitikk basert på spekulasjoner. Vi mener Stortinget bør gå videre med det gode kunnskapsgrunnlaget i NOU 2016:26. En ny kurs som vil gi en koordinert, balansert strategi, inkludert styrking av forebygging, behandling, håndhevelse og økonomisk tilskudd. 

Kriminalisering av bruk og besittelse av narkotika er en betydelig barriere for hjelp og skadereduksjon. Narkotikalovbrudd på rulleblad er en barriere for sysselsetting og sosial aktivitet. Spero støtter derfor at illegale rusmidler til eget bruk avkriminaliseres, fjerning av strafferegistrering og lovovertredelser flyttes fra justis- til helsesektoren. 

Er det en ting pandemien har lært oss, vi kommer langt med vilje. Det på tide at Norge tar det dristige steget mot avkriminalisering. Erkjenner at rusavhengighet er en sykdom - en som vi må strebe for å utrydde, ved å stå sammen og gjennom evidensbaserte intervensjoner. 

Lovforslaget i Prop. 92 L (2020-2021) Psykologforeningen konkluderer med at tilgjengelig kunnskap tilsier at straff er en uhensiktsmessig reaksjon dersom målet er å redusere uønsket bruk av ulovlige rusmidler. Og at dette sannsynligvis gjelder alle grupper av rusbrukere, ikke bare rusavhengige.

Kunnskapsgrunnlag fra forskning (f.eks. ^1-4), klinisk praksis og brukerstemmer viser at straff kan være særlig uhensiktsmessig overfor nye brukere, særlig barn og unge. Det er godt belegg for å påstå at også såkalt alternative straffereaksjoner virker mot sin hensikt om lavere bruk av rusmidler i samfunnet. Straff, trusler om straff, utstøtelse og knuste drømmer hjelper ingen.

Psykologforeningen og vårt menneskerettighetsutvalg mener dessuten at personlig rusbruk i seg selv ikke rettferdiggjør tilsidesettelse av personlig integritet og privatliv, eller bruk av samfunnets sterkeste virkemiddel, straff. Heller ikke restriksjoner i arbeid- og utdanningsmuligheter, eller andre former for stigmatisering og utstøtelse gjennom forvaltning, kan forsvares dersom ikke annen begrunnelse for uegnethet enn tidligere ulovlig rusbruk kan frembringes.

Norsk psykologforening støtter derfor regjeringens forslag til rusreform.

Representantforslaget i Dokument 8:119 S (2020-2021) mener vi i hovedtrekk kan være et godt og etter hvert nødvendig supplement til rusreformen. Vi ser ikke noen motsetning mellom det å styrke rusfeltet betydelig og en avkriminaliseringsreform, tvert imot.

Politiets rolle i en modifisert versjon av TIUR-modellen som foreslås kan, dersom trussel-elementet fjernes, utgjøre en god modell for hvordan samhandlingen mellom politi og andre instanser kan bli i en ny avkriminalisert normal på rusfeltet.

Representantforslaget i Dokument 8:111 S (2020-2021) mener vi bør avvises av flere grunner:

• Det kan komme til å virke som et pervertert insentiv for hardere og mer rus for ungdom i risiko. Insentiver har større effekt enn aversiver, og det er allerede et ikke ukjent fenomen i ungdomsmiljøer preget av rusbruk, at verre, sykere og hardere gir status og er ettertraktet.
• Det vil åpne for uheldige skjønnsmessige vurderinger av hvem som er «syk nok» for å fortjene straffunnlatelse.
• Det vil innebære ytterligere urett for de som er i gråsonen mellom problematisk bruk og ruslidelse.
• Det viderefører et ikke fungerende system av straff- og utstøtelse, og trusler om straff- og utstøtelse, for barn, unge og andre som gjøre uheldige valg med ulovlige rusmidler.

¹NOU 2019:26 (2019). Rusreform – fra straff til hjelp, DepMedia AS. ISSN 0333-2306/ISBN 978-82-583-1433-9

²Petrosino, A., Turpin‐Petrosino, C., Hollis‐Peel, M. E., & Lavenberg, J. G. (2013). 'Scared Straight'and other juvenile awareness programs for preventing juvenile delinquency. Cochrane database of systematic reviews, (4).

³Motz, R. T., Barnes, J. C., Caspi, A., Arseneault, L., Cullen, F. T., Houts, R., Wertz, J. & Moffitt, T. E. (2020). Does contact with the justice system deter or promote future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins. Criminology, 58(2), 307-335.

⁴Petrosino, A., Turpin‐Petrosino, C., & Guckenburg, S. (2010). Formal system processing of juveniles: Effects on delinquency. Campbell Systematic Reviews, 6(1), 1-88.

DNT – Edru Livsstil takker for muligheten til å uttale oss i denne viktige saken.

Vi støtter prinsippet i regjeringens forslag til rusreform om å flytte ansvaret fra justis- til helsesektor. Vi mener likevel det må̊ skilles mellom rusavhengige som trenger behandling, unge som trenger forebygging, og voksne mennesker uten underliggende problemer som selv må̊ ta ansvar for å utføre en handling som et stort flertall fortsatt ønsker skal være forbudt.

Rusavhengige bør møtes med hjelp da straff i seg selv har lite virkning som forebyggende tiltak eller atferdsendring hos de som allerede bruker narkotika. Et godt hjelpetilbud derimot kan ha stor betydning.

Ettersom vårt hovedfokus er forebyggende arbeid, er det derfor først og fremst de unge vi er opptatt av. Derfor er det viktig for oss at rusreformen har som mål at rusbruken må holdes lav og at narkotika ikke normaliseres. Også foreldre-/foresatteperspektivet og politiets rolle er viktig for oss i denne sammenheng da dette kan ha stor betydning på ungdommens valg.

En vellykket rusreform er avhengig av at vi klarer å møte brukere på̊ en human måte samtidig som vi bygger oppunder målet om minst mulig narkotikabruk i samfunnet, ikke det motsatte: å bidra til nyrekruttering til rusmiljøer.

Bekymret for politiets og foreldres/foresattes rolle
Vi må ikke glemme at politiet over år har utviklet et primærforebyggende arbeid overfor elever, lærere og foreldre/foresatte, men de har også hatt en funksjon som tidlige oppdagere av narkotikabruk hos enkeltungdommer. Denne avdekkingsrollen er det viktig at politiet har.

Med foreslåtte modell mister man muligheten til å inngå ruskontrakter med ungdommen der disse ikke inngås frivillig. Mindreårige vil med forslaget kunne takke nei til oppfølging og hjelp, uten at voksensamfunnet kan gripe inn.
Vi er derfor bekymret for at foreldre/foresatte får dårligere muligheter til å ta aktivt del i oppfølgingen av ungdommen sin, og at politiets muligheter til å håndheve forbudet svekkes.

Våre bekymringer er videre at ungdommene selv mister gode begrunnelser til å si nei til videre bruk, og blir i større grad overlatt til seg selv når de skal ta beslutningen om å ta imot hjelp eller ikke.
Vi frykter at resultatet av dette vil være et økt forbruk av narkotiske stoffer og at foreldre og foresattes deltakelse i egen ungdom vil bli svært begrenset sammenlignet med de mulighetene som de har i dag.

Vi mener at:

• ungdom må få en forpliktende og helhetlig oppfølging for å tidlig stoppe en negativ utvikling
• foreldre/foresatte må involveres i oppfølgingen av ungdom
• politiet må fortsatt ha ansvar for å avdekke bruk og besittelse av narkotika, og politiets forebyggende innsats, særlig mot ungdom, skal være høyt prioritert. Mulighet for å etterforske må sikres.
• samfunnssikkerheten må ivaretas gjennom et register som også kan virke motiverende, særlig for unge. Oppføring i registeret bør ha en automatisk annullering (etter 3–5 år).

Kommunene dårlig rustet
I forslaget ligger at det opprettes rådgivningsnemnder for narkotikasaker i kommunene. Disse skal rådgi og veilede de som blir pålagt å møte der, eventuelt bidra til at behandlingstrengende blir henvist til behandling i spesialisthelsetjenesten. En slik nemndsordning må både ha en lokal forankring, være tverrfaglig sammensatt, og både spesialisthelsetjeneste, NAV og politi må være representert.

Kommunene er etter vårt syn ikke rustet til å løse nye oppgaver slik situasjonen er i dag, og vi bekymrer oss for at kommunene skal håndtere ekstra belastning innenfor dagens rammer, noe som neppe vil være bra for noen parter. Vi trenger en nasjonal satsing på tidlig intervensjon som standardiserer oppfølgingen av unge på vei inn i begynnende rusbruk.

Reformen må ikke settes ut i livet før et nødvendig støtteapparat i helsetjenesten og kommunene er finansiert og i stand til å motta brukerne. Utfasing av dagens ordning må skje gradvis slik at ikke brukerne faller mellom to stoler.

Vi mener at:

• økte og øremerkede midler til kommunene og til hjelpe- og behandlingsapparatet må følge med reformen
• det må gjennomføres kompetanse- og kapasitetsløft i barnevernet og flere utdanningsforløp
• det må satses betydelig på rusforebyggende arbeid og rusundervisning i skolen

DNT – Edru Livsstil er Norges eldste eksisterende avholdsorganisasjon. Vår organisasjon driver hovedsakelig rusforebyggende arbeid, og vårt høringssvar omhandler i all hovedsak tema som i stor grad gjelder det arbeidet vi i dag gjør i møte med unge.

Med vennlig hilsen,

Jostein Solbakken/s                         Marit Barene/s
Leder                                                 Generalsekretær

Høringssvar fra Fransiskushjelpen, Sykepleie på hjul: Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.), Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet

Fransiskushjelpen er en ideell, diakonal stiftelse som henter sin inspirasjon fra Frans av Assisi. Vårt arbeid er rettet mot mennesker som lever i livets ytterste grense. Sykepleie på hjul er et lavterskeltilbud for mennesker i rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo. Vårt utgangspunkt er erfaring fra arbeid med denne gruppen i nesten 20 år. Fransiskushjelpen støtter en rusreformen som flytter samfunnets reaksjoner på personlig bruk og besittelse fra straff til hjelp.

Rusreformutvalget sitt forslag målbærer et tydelig budskap: Det finnes ikke empiriske bevis for at avkriminalisering av narkotikabruk vil føre til økt rusmisbruk. Regjeringens forslag er godt, selv om vi skulle ønske at terskelverdiene foreslått av Rusreformutvalget ble stående. Terskelverdiene er satt basert på informasjon fra kilder med praksisnær kjennskap til rusmiljøene som Uteseksjonen og brukerorganisasjoner. Det gir verdiene legitimitet og harmonerer godt også med vår kunnskap om rusbruk i miljøene vi jobber. Desentralisering av tyngre rusmiljøer står sterkt i Oslo kommunes arbeid. For lave terskelverdier strider mot mål om desentralisering ved at brukere blir tvunget til å oppsøke sentrumsmiljøer hyppigere.

Vi er også redde for at økonomiske sanksjoner for ikke å møte til samtale i kommunen vil ramme skjevt og belaste allerede sårbare grupper. 

En reform for ulike grupper med ruserfaring

Vi forstår at mange er bekymret for effekten en avkriminalisering vil ha på rusbruken blant unge. Vi vil likevel understreke at kunnskapsgrunnlaget er i favør av avkriminalisering.  Vår største bekymring er at reformen ikke blir vedtatt på grunn av svakt begrunnet bekymring for konsekvensene av rusreform har på rusbruk blant unge. I vår jobb møter vi også unge pasienter med etablert avhengighet. Dette er personer som ikke har hatt nytte av ruskontrakter.

Vi mener den foreslåtte modellen er fleksibel og ivaretar hensyn til personer med ulike nivå av ruserfaring. Vi vil understreke at vi er glade for at dette også blir en reform for de tyngste brukerne, som lider aller mest under dagens ruspolitikk. Vår tilnærming i nesten 20 år har vært at rusmiddelbrukere skal hjelpes, ikke straffes. Derfor synes vi det er en riktig vurdering at reaksjon på overtredelse av narkotikalovgivning skal utløse tilbud om helsehjelp. For at flere skal lykkes med å komme seg ut av en rusavhengighet mener vi at tilbud om hjelp med fravær av redsel for straff er rette vei å gå. Den foreslåtte modellen balanserer disse hensynene på forbilledlig vis.

Det handler om helse

Mennesker med samtidig rus og psykisk lidelse lever mange tiår kortere enn resten av befolkningen. Flere risikofaktorer kan forklare noe, men ikke all overdødelighet. Det tar lengre tid å utrede sykdommer, de får tilbud om færre diagnostiske prosedyrer og det tar lengre tid fra sykdom oppdages til behandling settes i gang. Derfor er det særlig viktig å tilrettelegge for enkel tilgang på helsehjelp for denne gruppa. Det er nødvendig å yte helsehjelp der pasienten er, enten det er i sentrum eller i bydel. I lys av våre erfaringer er vi svært glade for at rusreformen med store bokstaver understreker at rus skal ut av justissektoren og inn i helsesektoren. For oss som jobber i de tyngre rusmiljøene er det tydelig at straff har lite preventiv effekt, og vi ser store konsekvenser av dagens praksis. Mange vi møter uttrykker at de føler seg jaget av politiet i dag. Dette gjør samarbeid og forebygging i de etablerte rusmiljøene svært utfordrende. At ressurssvake og syke mennesker lever under et slikt press i sin hverdag sterkt preget av sin avhengighet av tyngre rusmidler er uverdig. At overtredelse av narkotikalovgivning blir møtt med helse- og velferdsrettede tiltak er et skritt i retning av et mer verdig liv for mennesker som opplever kraftig stigma og utenforskap.

Helsevesenet må tilpasses pasientene

Det er ikke å ta munnen for full å si at tunge rusmiddelbrukere er en marginalisert gruppe i Norge. Skal rusreformen lykkes i praksis og rusmiddelbrukere få den nødvendige helsehjelpen de har krav på, må det skje en holdningsendring til disse pasientene i norsk helsesektor. Vi kan ikke akseptere gapet i forventet levealder mellom rusmiddelbrukere og resten av befolkningen. Det må settes av tid og penger for å utvikle nye måter for å nå disse pasientene. Vi har god erfaring med å tilpasse vårt tilbud til pasienten, ikke motsatt. Det er derfor godt å lese at forslaget til ny rusreform legger opp til en mer kunnskapsbasert tilnærming til rusfeltet. Det normative kan ikke lenger være styrende for måten vi hjelper medmennesker på. De som trenger hjelp må få den hjelpen de trenger. Når våre pasienter blir spurt om hva som kjennetegner Sykepleie på hjul og måten sykepleierne våre jobber på er en viktig tilbakemelding at vi møter dem på en måte som får dem til å føle seg som mennesker. Dette tror vi er en viktig årsak til at vi får til å hjelpe denne gruppen av mennesker i aktiv rus som mange mener er utfordrende å hjelpe. Det er på høy tid at disse får føle seg som mennesker i møte med resten av samfunnet og hjelpeapparatet. Vi tror at den foreslåtte rusreformen kan være et avgjørende bidrag, og at den vil tjene både unge og tunge rusbrukere.

Rus er ikke innenfor Kirkelig Ressurssenters primære fagområde, men ettersom både forskning og erfaring viser at det er flere krysningspunkter mellom vold, traumer og bruk av rusmidler, finner vi det nødvendig å gi innspill til den foreslåtte rusreformen.

Vi jobber primært med vold og seksuelle overgrep/krenkelser, og deler vår virksomhet inn i håndterende, bearbeidende og forebyggende tiltak. Det er særlig i forhold til det forebyggende arbeidet blant barn og unge at vår bekymring for forslaget til rusreform vekkes.

Vold, overgrep og rusbruk

Undersøkelser viser en klar sammenheng mellom alkoholkonsum og rusbruk, og vold og seksuelle overgrep, både som risikofaktor og konsekvens.

For eksempel ser vi at bruk av alkohol og andre rusmidler blant unge før fylte 15 år kan være en konsekvens av tidligere voldserfaringer. Dette skjer ved at den psykiske belastningen det er å bli utsatt for vold gir en sårbarhet som disponerer for bruk av alkohol og andre rusmidler. Bruk av rusmidler vil også kunne være en risikofaktor for det å bli utsatt vold og overgrep. Når en er ruset, svekkes vurderingsevne og risikoforståelse - både risiko for å bli utsatt for fysisk vold og seksuelle overgrep, vil øke. Enkelte undersøkelser viser at så mye som en av tjue jenter og en av femti gutter har opplevd uønsket seksuell kontakt mens de var så beruset at de ikke kunne samtykke eller stoppe det som skjedde. Mange ender opp i en vond spiral av skyld, skam, lav selvfølelse og andre negative effekter på den psykiske helsen. Dette kan igjen gi økt sårbarhet og bidra til risikoatferd, som øker risikoen for nye overgrep.

Når dette er sagt, ser vi selvsagt at rusreformen ikke har intensjon om å legge til rette for at unge mennesker utsettes for overgrep, men vi er likevel redde for at reformen her vil få en utilsiktet virkning. 

Derimot finner vi i reformen en intensjon om at rusavhengige skal slippe straffeforfølgelse, og få et godt helsetilbud. Dette er i utgangspunktet enkelt å tilslutte. Det en godt voksen rusmisbruker trenger er sjelden straff. Men hva skjer med ungdommene våre når de vil opplever at rus er fritt fram? Unge oppfatter i stor grad avkriminalisering som legalisering. Noen er sårbare og vil da lettere få et problematisk forhold til rus, men bruken vil også øke blant dem som i utgangspunktet har «alt på stell». Tilgjengelighet og aksept gir økt bruk. Økt bruk gir mer problembruk og følgeskader. Et godt svar på dette er neppe en liberalisering av ruspolitikken. Målsetningen med politikken må være at færrest mulig får rusutfordringer.

I tillegg mener vi det vil være riktig med en rusreform som faktisk sikrer nye hjelpetiltak og bedring av kapasiteten i behandlingstilbudet, slik folk sikres hjelp når de trenger den. Kuttene i kriminalomsorgen må stoppes, i stedet bør vi øke bevilgningene for å sikre rehabiliterende tiltak og hjelp til å bryte ut av negative spiraler.

Helsehjelp, ikke straff

Vi er tilhenger av hjelp, ikke straff, til rusavhengige og alternative sanksjoner til unge brukere av illegale midler. Straff er stigmatiserende, den kan sette dype spor i unges liv, og i stor grad være bestemmende for fremtidig liv og muligheter. Straff gjør veien tilbake til samfunnet mer vanskelig. Stempling preger selvoppfatning og har en negativ effekt på framtidstro. Varig utenforskap kan bli en realitet.

Men, det er også feil at straff er det første virkemiddelet i møtet med rusavhengige i dag. Gjennom flere år har vi hatt en utvikling der rusproblemer møtes med alternative reaksjoner og tilbud om hjelp.

Under pandemien vi nå står i diskuteres det mye blant mange om vi ofrer vår ungdoms psykiske helse på lang sikt, for å holde liv i gamle på sykehjem, for å si det tabloid. Ofrer vi gjennom forslaget til rusreform unge og sårbare for å ivareta godt voksne med lang «ruskarriere»? Når det varsles at mange ungdommer nå sliter langt utover hva vi kan forvente i et normalår, mener vi at en rusreform som oppfattes som en liberalisering neppe kunne komme på et verre tidspunkt.

En annen reform

Vi støtter en rusreform som i enda større grad skal hjelpe og ivareta rusavhengige, slik at våre medmennesker får en faglig og verdig oppfølging, men vi vil samtidig være tydelig på at vi ikke vil senke terskelen for narkotikabruk. Vi mener rusreformutvalget ikke har utredet disse aspektene godt nok, og ønsker oss en annen reform.

Høringsinnspill i Prop. 92 L (2020-2021)  Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m.

Vi viser til tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 19. februar 2021, godkjent i statsråd samme dag. 

Parat politiet er en fagorganisasjon i Parat for medarbeidere og ledere på alle nivå og fagområder i politietaten. Vi organiserer ca. 630 medlemmer i politiet, der hoved andelen er sivilt ansatte på ulike nivåer. Sammen med NPL er vi to medlemsgrupper fra politiet i Parat. Parat tilhører hovedsammenslutningen YS. 

I tilrådningen vil en oppheve straffansvaret for bruk av narkotika og erverv og innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk. Straffriheten skal være begrenset til inntil en nærmere fastsatt mengde og bare omfatte inntil tre ulike stoffer. Handlingene vil være ulovlige, men ikke straffbare og kan ikke møtes med strafferettslige sanksjoner.

Vi vil trekke frem følgende punkter vi vil kommentere:
    Rusbrukere, uansett rusmiddel, er en mangfoldig gruppe. Parat politiet støtter intensjonene i rusreformutvalgets innstilling, der formålet er å sikre hjelp og oppfølgning til personer med rusavhengighet. Samtidig ønsker Parat politiet å påpeke at rusreformen må ses i sammenheng med andre tiltak samfunnet gjennomfører for å forebygge kriminalitet, samt å sikre en god og verdig oppfølging av personer som har utfordringer knyttet til rusbruk.

    Parat politiet er skeptisk til å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika og konsekvenser dette kan medføre i det forebyggende perspektivet, da spesielt mot barn og unge som er i en utprøvings- eller begynnende misbruksfase. Kombinasjonen av at det ikke er knyttet reaksjoner til bruk og besittelse for ungdom, som er naturlig nysgjerrige, kombinert med signaler som blant de unge kan oppfattes som at narkotika ikke er farlig eller lenger forbudt, gjør at vi er bekymret for at ungdom i større grad vil ta gale valg.

    Rus er ofte en del av et sammensatt bilde, der det også blir begått annen type kriminalitet. Med forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika, er vi skeptisk til den posisjonen politiet har bygget opp over tid, hvor man kommer tidlig og tett på barn og unge i det rusforebyggende arbeidet. 

    Det tverrfaglig/tverretatlig teamet som i dag finnes lokalt i kommunene, har mye av samme retning i seg som rusreformutvalgets ønsker å oppnå. Det er i dag eksisterende virkemidler som har vist seg å virke for mange unge. Samtidig er det antagelig rom for nytenking med tiltak som kunne løftet samarbeidet enda mer, for eksempel en koordinerende funksjon ut over lokale og sentrale politiråd. 

    Parat politiet kan støtte seg til utvalgets problembeskrivelse, men vi er uenig i forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika. Dette vil frata politiet helt nødvendige verktøy både i kriminalitetsbekjempelsen og i utøvelsen av forvatningsmessige oppgaver

Med hilsen Parat politiet

Einar Follesøy Kaldhol             Cecilie Haugsvær Pukstad                
Leder                                       Nestleder 

Frelsesarmeen støtter intensjonen i rusreformen om å flytte samfunnets reaksjoner for bruk av illegale rusmidler fra straff til helse. Frelsesarmeen mener at en vellykket rusreform er avhengig av friske, øremerkede midler til forebygging, behandling og oppfølging. Vi vil oppfordre til at rusreformen følges opp av en opptrappingsplan for forebyggende arbeid.

Frelsesarmeen er positiv til endringene gjort i etterkant av NOU 2019:26, herunder senkningen av terskelverdier som utløser straffefritak, innføringen av gebyr for manglende oppmøte til den kommunale rådgivingsenheten for narkotikasaker og presiseringen av foresattes ansvar der den som kalles inn til rådgivende enhet er under 18 år.  Videre vil det være viktigere enn tidligere å opplyse tydelig om rusmidlers skadelige effekt. Frelsesarmeen mener at en vellykket rusreform må ha et klart og omfattende fokus på forebygging og informasjon, med hensiktsmessige reaksjoner på avdekket bruk av illegale rusmidler. Samtidig er det avgjørende at det kommuniseres tydelig at narkotika er ulovlig, også etter rusreformen.

NOU 2019:26 viser til tilsvarende reform i Portugal. Det pekes på at avkriminalisering av bruk av narkotika og innføring av nemder var to av en rekke tiltak som også blant annet innebefattet økt oppmerksomhet mot primærforebygging og dobling av offentlige midler til blant annet forebygging, forskning og opplæring.

Den foreslåtte rusreformen er et viktig prinsipielt vedtak som har stor betydning for hvordan samfunnet ser på mennesker som bruker illegale rusmidler. For at det ikke skal ha negative konsekvenser for samfunnet må det følges opp av en satsning på konkrete virkemidler og nye verktøy både for forebyggende arbeid, behandling og oppfølging. Årsaken til at reformen i Portugal anses som vellykket er fordi avkriminaliseringen og innføring av nemdene var en del av et større løft på rusfeltet.

Opptrappingsplan for forebyggende arbeid og oppfølging av unge

Frelsesarmeen er bekymret for at rusreformen vil føre til lavere terskel for eksperimentell og rekreasjonell bruk av narkotika, med påfølgende økning i bruk. En slik økning vil gi negative konsekvenser for folkehelsen generelt, med en økning av personer som blir avhengige med de skadevirkningene det kan få for dem.

Det er en forutsetning for en vellykket reform at kommunenes kapasitet styrkes til dette arbeidet. En opprustning av forebyggende tjenester, skolehelsetjenester og barnevernets beredskap er etter Frelsesarmeens erfaring avgjørende for at samfunnet skal kunne møte eksperimentelle, unge brukere av illegale rusmidler på et tidlig og avgjørende tidspunkt.

Utvalgsleder Torgersen uttalte på Fagrådets høringskonferanse 30.01.20 at dette ikke er en reform som løser årsakene til at mennesker velger å ruse seg. Det viktigste arbeidet på rusfeltet er forebyggende arbeid, og det må vektes i rusreformen og styrkes gjennom øremerkede midler til kommunene.

Kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker

Rådgivningsenhetene får en viktig rolle i gjennomføringen av en vellykket rusreform. Forslaget vektlegger at de rådgivende enhetene ikke selv skal drive behandling, men informere om at bruk og oppbevaring av narkotika er ulovlig, samt skadelige sider ved bruk av narkotika. Dersom den som er pålagt oppmøte ønsker helsehjelp skal det gis tilbud om kartlegging og helsehjelp.

Frelsesarmeen er svært opptatt av at møtene i den rådgivende enheten ikke skal bære preg av «foredrag», men heller være dialogmøter. Dersom det skal være mulig, må personellet i enheten ha kompetanse på samtaleteknikk, kartlegging og oppsøkende arbeid. Den rådgivende enheten vil få kontakt med mennesker i ulike situasjoner. Det er derfor viktig at samtalen tilpasses hver enkelt med hensiktsmessig informasjon og mulighet for kartlegging og overføring til riktig type helsehjelp.

Frelsesarmeen er bekymret for dem som ikke møter til den rådgivende enheten. Vi er bekymret for om kommunenes rådgivende enhet vil ha tid/kapasitet/fokus på oppsøkende virksomhet ved uteblivelse fra samtalen. Derfor mener vi at regelen skal være at rådgivingsenheten skal oppsøke vedkommende ved manglende oppmøte, med mindre det foreligger gode grunner for å la være.

Økonomi

Et av suksesskriteriene i Portugal var den økte satsingen på forebygging. Flere av høringssvarene på NOU 2019:26 peker på at det kan bli utfordrende å formidle at narkotika fortsatt skal være ulovlig, men at noe skal være fritatt fra straff. Prop. 92L tar etter vår mening lite hensyn til denne problemstillingen. Vi mener det bør legges til rette for omfattende økning i det forebyggende holdningsskapende arbeidet, og at det legges til rette for tettere oppfølging av unge som står i randsonen for å få et problematisk rusforbruk.

Frelsesarmeen har tro på at gode rådgivningstjenester kan gi riktig og hensiktsmessig hjelp. Proposisjonen legger opp til at reformen ikke skal gi større trykk på helseapparatet, samtidig som at det er et mål om at flere som bruker illegale rusmidler skal komme i kontakt med helsetjenestene. Derfor er det viktig at det også følger penger til rusbehandling i kommunene og helseforetakene.

Proposisjonen sier at kommunene skal kompenseres for merutgifter knyttet til de rådgivende enhetene. Vi mener at det bør øremerkes midler til dette arbeidet – både for å sikre likt tilbud uavhengig av hvilken kommune man bor i, men også for å kunne sikre riktig kompetanse hos personellet og for å kunne ivareta det vi mener er nødvendig oppsøkende arbeid rettet mot dem som av en eller annen grunn velger å ikke møte opp til avtalen.

Løpende evaluering av reformen

Vi anerkjenner at det legges vekt på at reformen skal evalueres fortløpende etter implementering. Det er viktig at det gjøres grundig følgeforskning på ønskede og uønskede konsekvenser av reformen. Når loven utformes er det viktig at den utformes på en måte som gjør det mulig å gjøre raske endringer i forskrifter for å motvirke eventuelle uønskede konsekvenser

Oppsummering

Frelsesarmeen mener rusreformen er et skritt i riktig retning mot en bedre håndtering av rusmiddelbruk i Norge – som kan være bra for både førstegangs- og etablerte brukere. Men vi mener samtidig at det er nettopp det – ett skritt. Derfor må konsekvensen av en eventuell reform være at både forebyggings- og oppfølgingsarbeidet styrkes med øremerkede midler til kommunene.

Ringsaker kommune og “Tidlig intervensjon – unge og rus”  (TIUR-modellen) er grundig referert til i NOU 2019:26  - Rusreform fra straff til hjelp, og kommunen har skrevet et skriftlig høringssvar til denne innstillingen. I lovforslaget Prop. 92 L står det at Ringsaker kommune støtter lovforslaget om å oppheve straffeansvaret for bruk av narkotika og erverv og innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk. Det er feil å oppfatte kommunens høringssvar som støtte til generell og total avkriminalisering. Som det påpekes og begrunnes i høringssvaret kan total avkriminalisering av bruk og besittelse av rusmidler stå i veien for tidlig forebygging og intervensjon overfor unge i risiko for å utvikle misbruk. 

TIUR i Ringsaker er et produkt av SLT-samarbeidet mellom kommune og politi. Etter en treårig prosjektperiode fra 2010–2013 er TIUR implementert som et rusforebyggende tiltak i ordinær drift. TIUR sitt hovedmål er definert på følgende måte: "forebygge at ungdom i alder opp mot 24 år, som har debutert med narkotika, opprettholder sitt bruk med fare for å utvikle  avhengighet og varige problemer knyttet til rus og kriminalitet. Virkemidler skal blant annet bestå av tidlig intervensjon, tverrprofesjonelt samarbeid og individtilpassede tiltak."  Videre er dette hovedmålet splittet i to delmål:

1)  avdekking og oppfølging av enkeltungdommer

2)  utvikle kompetanse og metoder for tverrfaglig samarbeid og oppfølging av ungdom med rusproblematikk

I 2016 ble TIUR-modellen evaluert gjennom et samarbeid mellom Høgskolen i Innlandet, KoRus-Øst og Ringsaker kommune. Dette resulterte i en rapport utgitt i 2017 som konkluderer med at TIUR i stor grad har nådd de effekt- og resultatmålene som ble satt for tiltaket. For mer informasjon om TIURs bakgrunn, metodiske tilnærming, prosedyrer, samarbeidsarenaer, tiltak og erfaringer vises det til egen håndbok om TIUR, se: https://www.ringsaker.kommune.no/getfile.php/4808230.1897.lnapjmalbnwtwn/TIUR++håndbok+2.utgave+rev.2020_nett.pdf

Evalueringsrapporten som det henvises til finnes i elektronisk versjon her: https://www.rus-ost.no/uploads/TIUR-modellen%20Ringsaker%20(Evaluering%202017)__orig.pdf

Gjennom TIUR har Ringsaker kommune god erfaring med aktiv bruk av påtaleunnlatelser med vilkår for personer opp til 24 år som inngangsport til å motivere for tiltak, og ser det derfor som tjenlig at denne ordningen videreutvikles og brukes i større omfang. Det er også erfart at det er viktig å komme tidlig inn med rusreduserende tiltak, gjerne før ungdommen selv oppfatter sin rusbruk som problematisk. Innsatsen differensieres gjennom god kartlegging og de tverrfaglige drøftingene, slik at ungdommene som trenger mest hjelp og støtte får dette. Modellen ivaretar behovet for fleksibilitet.

Erfaringene fra TIUR er at mange sier ja til kontrakt når de kan velge dette fremfor å betale en bot. Det er i starten unngåelse av bot som er motivasjonen for å ta imot hjelpen, ikke en erkjennelse av et reelt hjelpebehov. Av 80 inngåtte ruskontrakter i 2019 ga 59 ungdommer uttrykk for at de egentlig ikke så behov for hjelp, men takket ja for å slippe bot, eller for å bevise overfor andre at de ikke har et rusproblem. Likevel var det 50 av disse 80 ungdommene som ble vurdert at hadde moderat eller stor bekymring, sett i lys av risikofaktorer som fungering i skole/arbeid, vanskelige familieforhold, psykiske utforinger, dårlige vennerelasjoner, økonomi og atferdsproblemer. Av de 30 ungdommene med lav bekymring var det bare 4 som ble vurdert å ikke ha noen av de ovennevnte risikofaktorene.

TIUR har løpende evaluering av tiltaket med den enkelte ungdom og med samarbeidspartnere. Ved avslutning av ruskontrakten oppgir ungdommene at de har opplevd å bli godt møtt og at de ikke har oppfattet tiltaket som inngripende eller krenkende. Evalueringsrapporten av TIUR sier at ungdom, foreldre og ansatte i tiltaket har opplevd urinprøvekontroll som et konstruktivt virkemiddel.

TIUR-modellen er også omtalt i representantforslag 119 S om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet.

Psynapse er en organisasjon som jobber for at lovene rundt rusmidler, spesifikt psykedelika og MDMA, skal være basert i forskning, kunnskap og respekt for menneskerettighetene. Vi takker for anledningen til å avgi  innspill i forbindelse med behandlingen av denne viktige reformen. 

Prop. 92 L - Rusreformen

Overordnede betraktninger

Psynapse støtter det foreliggende lovforslaget fra regjeringen, og i det vesentlige innholdet av proposisjonen. Vi mener at å avkriminalisere bruk, innehav og erverv av mindre mengder ulovlige rusmidler til eget bruk, slik som foreslått i rusreformen, er nødvendig for at norsk narkotikapolitikk skal være i tråd med våre egne rettsprinsipper, og for å sikre overholdelse av våre menneskerettslige forpliktelser.

Narkotikapolitikken har på mange måter utgjort et unntak for de vanlige normer og rettsprinsipper som ligger til grunn i samfunnet vårt. Der vi på andre, tilsvarende områder har valgt å løse problemer med sosialpolitiske virkemidler, har vi valgt kriminalpolitiske virkemidler for å løse problemer tilknyttet ulovlig rusmiddelbruk. Sentrale rettsprinsipper som straffens krav til solid begrunnelse og forholdsmessighet har blitt tilsidesatt, og grunnleggende menneskerettigheter som rett til privatliv og rett til helse har ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt. Politiet har blitt vide hjemler til å foreta betydelige inngrep i den enkeltes privatliv, som har gått på bekostning av den enkeltes personlige og kroppslige integritet. Dette innebærer blant annet avkledning, inspeksjon av anal- og vaginalåpning, samt å kreve at den enkelte avlegger urinprøve under oppsyn, og i ytterste konsekvens ta blodprøver med makt. Dette er inngrep som vi ordinært forbeholder lovbrudd som straffes med fengselsstraff, men der vi har valgt å sette strafferammen for brudd på legemiddelloven til bot og/eller fengsel i inntil 6 måneder for å muliggjøre slike tvangsmidler, på tross av en allmenn oppfatning om at ingen bør fengsles for bruk og/eller besittelse alene. Det er verdt å merke seg at Norge er et av få europeiske land der narkotikabruk i seg selv er ulovlig og straffbart. 

I debatten rundt rusreformen har det også fremkommet at politiet har benyttet seg av metoder som er direkte lovstridige, slik som gjennomgang av mobiltelefon for å avdekke overskuddsinformasjon i saker som angår bruk og besittelse av rusmidler til egen bruk, også etter det mistenkte forholdet alt er oppklart. Slik det fremkommer av Rusreformutvalgets utredning (s. 203) er det aldri et lovlig ransakingsformål å søke etter slike tilfeldighetsfunn. At dette i liten grad har fått særlig oppmerksomhet fra politikere eller medier, vitner om den forskjellsbehandlingen vi som samfunn har valgt å akseptere når det kommer til saker tilknyttet ulovlig rusmiddelbruk. 

Sett i lys av at vi ikke kan dokumentere at straff er et effektivt eller nødvendig virkemiddel for å forebygge rusmiddelbruk, mener vi at denne tvangsmiddelbruken ikke kan rettferdiggjøres opp mot artikkel 8 av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som slår fast at inngrep i privatlivet bare kan foretas når det er “nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.” (vår utheving). 

Psynapse mener at å begrense denne type omfattende inngrep i den enkeltes privatliv er en selvstendig grunn til å avkriminalisere. Vi synes derfor man med dette forslaget har truffet en god balanse mellom å ivareta den enkeltes rett til privatliv og personlige integritet, og hensynet til samfunnets behov for å reagere på lovbruddet, ved å senke beviskravet slik at det ikke lenger er nødvendig å kreve urin- eller blodprøver for å ilegge en reaksjon på bruk, samt gi politiet en visitasjonshjemmel for å avdekke innehav på person. 

Innvendinger til regjeringens forslag

Selv om vi støtter lovforslagene og de overordnede linjene i proposisjonen, er vi kritiske til enkelte punkter: 

1). Vi mener at de foreslåtte terskelverdiene for LSD, MDMA og sopp inneholdende psilocybin/psilocin er for lave. Dette gjelder særlig for LSD, der den foreslåtte nedre terkselverdien ofte vil tilsvare 1 brukerdose. Vi mener en så lav terskelverdi vil innebære at brukere i stor grad straffes som før, og vi ser ingen saklig grunn til at LSD skal behandles særlig strengt sammenlignet med de øvrige rusmidlene. Vi ser derfor frem til en mulighet til å kommentere på dette i detalj i forbindelse med behandlingen av forskriften.

2). Vi er bekymret dersom proposisjonens spesifisering av at vederlagsfri deling skal forbli straffbart innebærer at slik deling skal straffes som overdragelse. Det vil i realiteten innebære en betydelig straffeskjerpelse sammenlignet med dagens situasjon, hvilket ikke vil være i tråd med intensjonen med reformen. Vi ønsker derfor en klargjøring av at man ikke med dette ønsker å endre den nåværende rettstilstanden. 

3). Vi er kritiske til at regjeringen ikke har valgt å gå inn for å fjerne strafferegistreringer for tidligere lovbrudd som foreslås avkriminalisert. Vi mener at funnene fra Rusreformutvalgets utredning gjør det klart at kriminaliseringen av rusmiddelbrukere aldri har vært rettferdiggjort, og mener det da er dypt urettmessig å ikke sikre oppreisning for de som som har blitt utsatt for denne kriminaliseringen før reformen blir vedtatt gjennom å fjerne tidligere strafferegistreringer for avkriminaliserte lovbrudd.

Særlig om representantforslag 111 S

Psynapse kan ikke stille seg bak dette forslaget. Vi mener at differensieringen mellom brukergrupper som det her legges opp til vil komme på kant med lovens prinsipp om likebehandling, og vi er også sterkt skeptiske til at politi- og påtalemyndighet skal få i oppgave å vurdere hvorvidt noen de påtreffer er rusavhengig nok til å slippe straff. Vi frykter at håndhevelsen i stor grad vil være basert på stereotype forestillinger om rusavhengighet, og også bidra til å sementere disse stereotypene. Videre vil ikke forslaget endre på politiets mulighet til å foreta integritetskrenkende og nedverdigende inngrep, heller ikke overfor rusavhengige, som kan være vel så belastende som den formelle straffen. 

Særlig om forebygging og behandling

Psynapse støtter en større satsing på evidensbasert forebygging og behandling, i tråd med FNs standarder for evidensbasert rusforebygging, men mener at en slik satsing vil være mer effektiv dersom brukere ikke lenger risikerer å bli straffet for egen bruk. Vi vil i denne sammenheng vise til uttalelsene fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, der komitéen kritiserer Norge for fortsatt kriminalisere narkotikabruk, med begrunnelse om at dette står i veien for skadereduksjonstiltak og tilgang til helsetjenester. Dette bekreftes også av en fersk rapport fra skotske myndigheter, som finner at kriminaliseringen utgjør en barriere for å søke behandling, og bidrar til å gjøre rusmiddelbruken mer risikabel.

En avkriminalisering vil også forenkle etableringen skadeforebyggende tiltak som rusmiddelanalysetjenester, der brukere kan få informasjon om innholdet av rusmiddelet i tillegg til risikoreduserende råd. Erfaringer fra andre land tilsier at slike tjenester både kan begrense risikoen for overdoser og andre uheldige utfall, i tillegg til å være en måte å komme i kontakt med brukere, slik at man settes i en posisjon til å tidlig avdekke begynnende rusproblemer og tilby tilpasset oppfølging og behandling. 

Vi mener at å utvikle tjenester som brukere frivillig oppsøker, være seg rusmiddelanalysetjenester eller ambulerende ungdomsteam, vil være langt mer effektivt for å avdekke brukere og forebygge rusproblemer enn å sette politiet til å jakte på brukere som har all grunn til å unngå å bli oppdaget.

PASCAN ble stiftet 01.01.2018 og er en forening for personer med medisinske behov for cannabis, pasienter og pårørende. www.pascan.no 

PASCAN har følgende bemerkninger til Prop 92 L( 2021-2022)

1.

PASCAN støtter formålet bak Rusreformen og således formålet til  Prop 92 L, men bemerker skuffet at regjeringen har vannet ut innholdet i flere av de faglige forankrede forslagene som ble presentert av Rusreformutvalget (NOU 26 2019 – fra straff til hjelp). Vi mener utvalgets opprinnelige forslag bør tillegges mer vekt.
Rusreformutvalget var allerede kraftig moderert av et svært begrenset mandat og har faglig dokumentert sine konklusjoner og anbefalinger.

Rusreformutvalgets rapport (NOU 26 2019) reiser flere uavklarte, kritiske spørsmål knyttet til statlig narkotikapolitikk, tvangsbruk og potensielle menneskerettighetsbrudd mot borgere. 

PASCAN mener Stortinget således er pliktig til å undersøke disse forholdene videre og at det derfor bør etableres en uavhengig kommisjon for å kartlegge, gjennomgå og rette opp i, norske myndigheters historiske bruk av tvangsmidler, straff, og makt i sin «kamp mot narkotika».  

2.

Forslaget har oversett, glemt og sett bort ifra at det er en større gruppe mennesker i Norge med behov for cannabis grunnet medisinske årsaker. Dette kan både være «kroniske brukere» som selvmedisinerer  eller pasienter som har resept.

På tross av lovlig resept og dokumenterte behov av lege, er mange pasienter tvunget til å anskaffe deler av sin medisin fra andre steder. Det har vært svært stort usikkerhet knyttet til leveringssikkerhet på medisin, da både leverandører og norske apotek har hatt større leveringsproblemer i løpet av 2020. I tillegg kommer medisinkostnaden for mange pasienter fort opp i 25 000,- Nok pr. mnd. 

Dette gjør at svært mange av pasientene har valget mellom å anskaffe medisinen sin ved å dyrke selv, eller fra "det kriminelle markedet".  

3.

Det er en stor mengde blant de "kroniske brukerne" av cannabis som i realiteten har reelle medisinske behov for cannabis, men som ikke har hatt muligheten eller ressursene til å få dette vurdert og bekreftet av kompetent lege .

Som pasientforening ser vi at dagens politikk skaper et tydelig og potensielt farlig klasseskille, der kun de mest ressurssterke får hjelp. De som enten er "for syke" eller ikke er «ressurssterke nok», ender opp uten resept og med straffeansvar. Samtidig er det medisinske behovet fortsatt tilstede og like reelt for begge gruppene.

Således er det mange pasienter og kroniske brukere omfattet av reformen, inntil det norske helsevesen klarer å ivareta gruppens behov. 

4.

Straffetrusselen knyttet til tilvirkning av cannabis og de urealistisk lave terskelverdiene og favoriserer kontakt med kriminelle, framfor dyrking av plante hjemme. 

Det er mange i denne gruppen som har behov for relativt store mengder cannabis. Svært mange pasienter har dokumenterte behov fra lege på både 3g - 5g - 7g medisinsk cannabis pr. døgn.  Dette er også mengder flere bruker "før de får resept".

Dette betyr at en "kronisk bruker" med helselidelser som ikke har fått resept enda, må avtale et "kjøps-møte" med en "kriminell kontakt" oftere enn hver 48 time for å kun ha til "eget bruk". Det er åpenbart ikke fornuftig og medfører høy risiko for gruppen.

 Gruppen av kroniske brukere og pasienter utgjør et svært lukrativt marked for kriminelle gjenger.  100 slike kroniske brukere med et forbruk på 5 gram dagen, tilsvarer like mye som 10 000 personer som konsumerer "en joint" på ca 0.35g i uka. Begge brukergruppene tilsvarer dermed et forbruk på 3,5 kg cannabis i uka.

Samfunnet kan ikke overlate denne sårbare gruppen til gjenger.

Hvorfor fremtvinge kriminell kontakt og støtte en kriminell økonomi, når dette er noe voksne mennesker kan ivareta på noen kvm. i sine egne hjem? 

Rusreformen vil miste troverdighet blant cannabisbrukere hvis enhver plante til eget bruk, fortsatt er straffbart, men det er straffefritt å kjøpe fra kriminelle gjenger.

Tilvirkning av cannabisplante til eget dokumentert bruk, bør derfor være omfattet av reformen. 

5.

Tidligere lovgivning har satt et skille på 1 kg. cannabis som grense for alvorlighetsgrad i narkotikasaker.

Mange av våre pasienter har et behov for ca. 250 gram cannabis i mnd.

Det tar ganske nøyaktig 4 måneder å dyrke/tilvirke cannabisplante fra frø, til ferdig medisin.

Således vil en grense på 1 Kg cannabis i eget hjem, kun akkurat rekke for pasienter og kroniske brukere som kontinuerlig gjør dette for å anskaffe sin medisin.

Vi mener at samfunnet best ivaretar både de unge og de syke, ved å avkriminalisere såkalte ikke-kommersielle «gro-kollektiv» etter belgisk/spansk/ modell.

Med alderskontroll, medlemsregistrering og sikre produkter kan vi begrense en svært stor del av dagens kriminelle marked, samt gjøre det betraktelig vanskeligere for unge å anskaffe cannabis enn nå.

PASCAN mener en slik løsning definitivt et bedre enn å la kriminelle kontrollere markedet, i tillegg til å bedrive aktiv rekruttering av sårbare individer.

6.

PASCAN vil advare på det sterkeste mot bruken av såkalt "ruskontrakt" eller bruk av urinprøver ved cannabisbruk. Slike tester kan i verste fall eskalere rusbruk og som pasientforening har vi erfaringer med flere tilfeller der brukere under slik kontroll velger mer skadelige alternativer som for eksempel syntetisk cannabis som ikke dukker opp på prøver og urintester. Cannabis har en mye lenger sporingstid enn en rekke andre stoffer med høyere skadeprofil. Slike ruskontrakter kan altså presse sårbare individer over i mer skadelig bruk.

Avslutningsvis:

Dagens lovverk er feil og urettferdig.  Reformen er et skritt i riktig retning, men er ikke nok.

Barn som Zarah Angelica og hennes familie er fortsatt skadelidende av et menneskefiendtlig og utdatert lovverk. Reformen tilbyr ingen lettelser for dem.

De er fortsatt avhengig av å finansiere inn hundretusenvis av kroner i året for å holde sin datter i live. Dette har nå vart i flere år. Det er ikke Norge verdig.

Helt til slutt ønsker vi nok engang å informere om at PASCAN tidligere sendte "varsling om pågående dyrking av cannabis på nødrettsgrunnlag"  til en rekke statlige etater, kontor og institusjoner.

Det betyr i klartekst at mange pasienter allerede i dag dyrker egen medisin, for å ivareta sin grunnleggende helse og livskvalitet.  Disse vil fortsatt være kriminalisert etter dagens forslag til reform.

Mvh. Christoffer H. Rørtveit - Styreleder PASCAN.

https://www.pascan.info/post/varsling-om-p%C3%A5g%C3%A5ende-dyrking-av-cannabis-p%C3%A5-n%C3%B8drettsgrunnlag 
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---rusreform-fra-straff-til-hjelp/id2683686/?uid=259c987a-c8f9-49d4-9ca4-6f90020a9740 
https://www.zarahangelica.com/ 
www.pascan.no 

Preventio er en nyetablert paraplyorganisasjon for progressive sivilsamfunnsorganisasjoner på rusfeltet, og har nå fjorten medlemsorganisasjoner. 

Preventio støtter at befatning med illegale rusmidler til eget bruk avkriminaliseres og at ansvaret for reaksjoner for disse lovovertredelsene flyttes fra justis- til helsesektoren, i tråd med denne komiteens merknad til statsbudsjettet i 2017.

Preventio støtter regjeringens forslag til lovendringer som bygger på NOU 2019:26 ‘Rusreform - fra straff til hjelp’, og en lovpålagt funksjon om tverrfaglig rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunen. 

Vi ber komiteen sikre finansiering av disse i tråd med estimat fra Oslo Economics (NOU 2019:26, vedlegg 2).

Preventio støtter de politiske standpunktene som legges til grunn for Rusreformutvalgets vurdering om at bruk av straff mot rusmiddelbrukere må solid begrunnes. Straff er tiltenkt onde som er ment å oppleves som et onde. Følgelig må straff mot rusmiddelbrukere solid begrunnes. Hensyntatt, regjeringens mål om redusert bruk i befolkningen for å minimere skade, må det som et minstemål dokumenteres at straff fører til merkbart redusert bruk for å rettferdiggjøre bruken av strafferettslige virkemidler mot rusmiddelbrukere.

Preventio vektlegger videre at regjeringens modell legger opp til et senket beviskrav, som gjør det mulig for politiet å oppklare lovbruddet og ilegge en reaksjon uten å kreve inngripende tvangsmidler, slik som tvungne medisinske prøver. Dette mener vi muliggjør en mer skånsom behandling av brukerne, som i større grad ivaretar deres rett til privatliv i henhold til artikkel 8 av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og deres vern mot nedverdigende behandling i henhold til artikkel 5 av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. 

Vi mener at kunnskapsgrunnlaget i NOU 2016:26 er tilstrekkelig til å vise at det er sannsynlig at andre forhold enn straff påvirker bruk i befolkningen. Derfor anbefales det at myndighetene bruker andre virkemidler enn straff for å forebygge problemer med rusmiddelbruk. 

Siden Rusreformutvalget leverte sin innstilling, har det kommer ny forskning som forsterker standpunktet om at straff ikke avskrekker folk fra å bruke ulovlige rusmidler (Scheim et. al, 2020), og at straff kan føre til mer kriminalitet og antisosial atferd (Motz, et. al. 2019).

I tråd med anbefalinger fra Folkehelseinstituttet, anbefaler Preventio at komiteen i forbindelse med vedtak om lovendring, innstiller på at Helsedirektoratet får i oppgave å utvikle nasjonale faglige retningslinjer for forebyggingsarbeid i kommunene, basert på FNs standarder for evidensbasert rusforebygging. 

For å vise at Stortinget prioriterer ungdom som påtreffes av politiet for illegal rusmiddelbruk, anbefaler vi at det innføres en 72 timers responstid etter Portugal-modellen for at kommunen skal ha oppnådd kontakt med påtruffet person under 25 år.

Preventio anbefaler videre at komiteen innstiller på at det etableres eller styrkes ambulerende ungdomsteam som har formål om å forebygge rusmiddelproblematikk blant unge, i forbindelse med vedtak om reform.  

Formålet med rusreformen er avstigmatisering. Fjerning av strafferegistrering vil være sentralt for å oppnå dette formålet. Oppføringer i strafferegisteret er med på å begrense personer fra yrkesdeltakelse og begrenser handlingsfriheten deres. Preventio ber om at komiteen innstiller på å følge Rusreformutvalgets anbefaling om å slette opplysninger om tidligere reaksjoner ilagt for slike handlinger som regjeringen nå foreslår avkriminalisert, når det er konstatert at de ikke skal anmerkes på uttømmende politiattest og vandelsvurdering. 

Preventio anbefaler derfor at det innføres bestemmelser i politiregisterforskriften som medfører at reaksjoner for overtredelse av legemiddelloven § 24 første ledd slettes. Når det gjelder ilagte reaksjoner for overtredelse av straffeloven § 231 (eller tidligere lovs § 162 første ledd), må det, som for vurderingen av om lovbruddet skal anmerkes på en uttømmende attest (se ovenfor), foretas en konkret vurdering av om handlingen faller innenfor det vedtatte omfanget av avkriminalisering, herunder mengden av stoffet.

RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet. Vårt formål er at flest mulig med rusproblemer skal få best mulig hjelp.

For å kunne gi god hjelp, må man møte brukerne der de er. Stigma står i veien for dette. Derfor er et viktig formål med rusreformen å bygge ned stigma. Man kan ikke bygge ned stigma hos mennesker og samtidig straffeforfølge dem.

Vi berømmer regjeringen for et prinsipielt viktig lovforslag om avkriminalisering av befatning med illegale rusmidler til eget bruk. Dette har støtte hos Verdens Helseorganisasjon, samtlige FN-byråer, FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, UNAIDS, og de fleste internasjonale forskningsmiljøer på rusfeltet.

Vi vil samtidig berømme denne komiteen for å ha stemt for å flytte samfunnets ansvar fra justis til helse i 2017 - fra straff til hjelp. 

Rettferdiggjørelsen av bruk av straff mot rusmiddelbruk må som et minstemål kunne vise til at straff fører til merkbart redusert bruk. Straff er et tiltenkt onde som er ment å oppleves som et onde, og er stigmatiserende.

Forskningen som Rusreformutvalget har lagt til grunn, viser at det ikke er grunnlag for å hevde at straff fører til redusert bruk. Nyere forskning har styrket oppfattelsen om at straff ikke virker mot rusmiddelbruk, og at straff skader og bidrar til videre kriminell og antisosial atferd. 

Derfor anbefaler vi at komiteen innstiller på andre, helserettede, forebyggingstiltak for å oppnå ruspolitiske mål, i stedet for straff, som avstigmatiserende, helsefremmende og kriminalitetsforebyggende tiltak.

Vi støtter de anbefalinger som er fremlagt i NOU 2019:26, inkludert forslag til mengdebegrensninger for straff-frihet. Vi frykter at lave mengdebegrensninger og mellomsjiktet slik det er foreslått av regjeringen vil føre til en uheldig variasjon i skjønnsutøvelse fra politiet, som vil resultere i at personer med rusmiddelavhengighet fortsatt vil havne i straffesakskjeden. 

Vi støtter at det innføres en lovpålagt funksjon om tverrfaglig rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunen. 

Vi støtter ikke regjeringens forslag om overtredelsesgebyr for ikke å greie å møte hos disse enhetene. Vi frykter at dette vil føre til uønsket variasjon og dermed svekket tiltro til enhetene, og at personer man trenger å komme i dialog med heller belastes med gjeld.

Vi anbefaler at komiteen jobber for at det fremmes anmodningsvedtak om finansiering i tråd med Oslo Economics estimat vedlagt NOU 2019:26.

Vi anmoder komiteen om å innstille at Stortinget prioriterer ungdom som påtreffes av politiet for illegal rusmiddelbruk, og foreslår at det innføres en 72 timers responstid etter Portugal-modellen for at kommunen skal ha oppnådd kontakt med personer som har fått avdekket rusmiddelbruk av politiet og som er under 25 år.

Med henvisning til FHI, anbefaler vi at det vedtas at regjeringen sørger for å gi Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle en strategi for forebygging av problematisk rusmiddelbruk, i tråd med FNs standarder for evidensbasert forebygging.

Vi ber også komiteen innstille på at det styrkes eller etableres ambulerende ungdomsteam som skal jobbe forebyggende, for å forebygge problematisk rusmiddelbruk i kommunene.

Selve formålet med rusreformen er avstigmatisering. Om komiteen ønsker å avstigmatisere oss, anbefales dere å gå inn for at tidligere strafferegistrering for de lovovertredelser som nå er foreslått avkriminalisert fjernes, ved at Ruserformutvalges anbefalinger tas til følge, og at det innføres bestemmelser i politiregisterforskriften som medfører at reaksjoner for overtredelse av legemiddelloven §24 første ledd slettes, og at det ved ilagte reaksjoner for brudd på straffeloven §231, må det i hvert tilfelle konkret vurderes etter søknad.

Vi takker for at FMR blir hørt i denne saken, som i utgangspunktet dreier seg om regjeringens og Stortingets ønske om rusreform, om rusreformutvalgets utredning som konkluderer med en allmenn avkriminalisering av visse mengder av narkotika til eget bruk, og om regjeringens modifiserte forslag, som bygger på rusreformutvalget, men hvor noe mindre mengder narkotika ønskes straffrie, og hvor manglende oppmøte til kommunenes rådgivende enhet for narkotikasaker skal møtes med et gebyr.

Senterpartiet har fremmet et lovforslag som innebærer avkriminalisering av innehav og bruk av narkotika for de tyngste brukerne, men ikke for andre eksperimenterende brukere og festbrukere. De etterlyser også en behandlingsreform og en forebyggingsreform, og har en rekke mer detaljerte forslag som kunne bygges inn i to slike reformer.

Hva saken bygger på.

Det var flertall i Stortinget for en reform for å overføre ansvar fra justis til helse, og regjeringen nedsatte rusreformutvalget og bestemte følgende mandat og formål:  

«Regjeringen vil gjennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige (vår understreking), der ansvaret for samfunnets reaksjon på̊ bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.”

Rusreformutvalget har derimot ikke foreslått noen styrking av hverken spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten,, og noen slik styrking er heller ikke foreslått av regjeringen i forslaget som diskuteres nå. De siste års styrking av tjenestene gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet har pågått innenfor eksisterende lovverk og uavhengig av regjeringens ønske om avkriminalisering. Rusreformen, slik forslaget nå foreligger, innebærer intet «bedre tilbud til rusavhengige» slik mandatet og regjeringens og Stortingets ønske var. Det vil av den grunn være riktig å etterlyse en reform som kan innebære bedre tilbud, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Virkelighetsbildet som er blitt skapt, er at rusavhengige i dag ikke blir ivaretatt av helsevesenet. Ansvaret ligger i alle fall allerede der. Rent faktisk er rusavhengighet og helseskadelig rusmiddelbruk i dag definert som sykdom i lovverket. Pasientrettighetsloven har i 25 år uttrykkelig fastslått retten til rusbehandling. Det er bygget ut et relativt omfattende og differensiert behandlingsapparat – som gir ulike tilbud til dem som ønsker det.

Hva innebærer fra juss til helse?

Hvis vi ser på hjelpetilbudet til rusavhengige, så må vi erkjenne at det over tid har pågått en vesentlig overføring av ansvar fra juss til helse. Det forekommer ikke lenger at stoffavhengige blir fengslet for innehav og bruk av små mengder narkotika, samtidig som alle rusavhengige fikk pasientrettigheter og dermed rett til behandling allerede i 2004. Denne retten er imidlertid bare delvis oppfylt, ved at henvisningsrutinene og ventetidene forsinker inntak i behandling, og tar ikke hensyn til at rusavhengiges behandlingsmotivasjon er vekslende. Tilbudet er altså ikke tilstrekkelig tilpasset pasientgruppen. Samarbeidet mellom spesialisthelsetjeneste, barnevern og kommunehelsetjeneste er ofte heller ikke godt nok, noe som medfører oppfølgingsproblemer når det gjelder bolig, sysselsetting/skole, rusfrie nettverk og andre rehabiliteringstiltak i  kommunen. Det er bl.a. dette vi mener en rusreform burde ha tatt for seg.

Men den største mangelen når det gjelder overføring av ansvar fra juss til helse gjelder kriminalomsorgen. Ca. 50-70 prosent av de innsatte i fengsel har et rusproblem. Mange av disse kunne ha fått bedre hjelp om overføring til helsesektoren var blitt gjort lettere. Vi etterlyser en fullføring av intensjonen fra juss til helse også når det gjelder en større andel av dem som i dag sitter i fengsel. Det er dessuten grunn til å se på mellomløsninger som i en tid har vært utprøvd innen kriminalomsorgen, som f.eks. bøtesoning som samfunnstjeneste eller hjemmesoning med fotlenke, som i større grad gjør det mulig for kommunehelsetjenesten å yte service også til disse klientene/pasientene. Narkotikaprogram med domstolskontroll innebærer også samarbeid mellom helsetjeneste og kriminalomsorg, med svært gode resultater for mange av deltakerne, og vi etterlyser også en mulighet for å sone hele fengselsdommen i institusjon, istedenfor som nå å måtte søke etter straffegjennomføringslovens paragraf 12, hvor søknaden kanskje ikke blir avgjort før fengselsdommen er avsonet. Hvorfor omtaler ikke regjeringens forslag nettopp dette, når hensikten er å erstatte straff med helsehjelp?

Kan man skille mellom avhengige og ikke-avhengige stoffbrukere?

Senterpartiet foreslår en endring i legemiddelloven som sikrer straffefrihet for rusavhengige for innehav til eget bruk og for bruk. Vi er enige i hensikten. Men det er et prinsipp innenfor norsk lovgivning at en lov skal gjelde for alle. Den må også gjelde for rusavhengige. Vi tror derfor en forsterkning av påtaledirektivet fra 2014, som frarådet politiet å «jage narkomane» som et bedre alternativ. Denne løsningen foreslås også av mindretallet i rusreformutvalget. Innenfor en slik ramme må politiet likevel kunne gripe inn overfor denne gruppen ved f.eks. truende atferd, vold, ruskjøring osv. Her må politiet i  tillegg til å reagere på konkrete lovbrudd, også ha kompetanse til å bruke skjønn, til lett å kunne henvise hjelpetrengende til kommunen,

Straff som reaksjon på lovbrudd?

Det har vært reist tvil om fengselsstraff virker individualpreventivt. Dette kan diskuteres, selv om mange tidligere innsatte hevder at det var fengselsoppholdet som fikk dem til å snu, både med rusbruk og annen kriminalitet. Men den store begrunnelsen for straff er først og fremst det allmennpreventive. Straffen er ikke først og fremst for å tilføye enkelte lovbrytere pine. Straffen skal ha en lovetterlevende effekt på oss alle. Fordi promillekjøring er forbudt, kjører de fleste av oss ikke i fylla. Fordi butikktyveri er forbudt og straffbart, avholder vi oss fra å stjele i butikkene. Og fordi innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart, avholder flertallet av ungdommen seg fra å prøve. Faktisk sier mange at hvis narkotika ikke lenger var straffbart, ville de prøve det. FHI har spurt unge mennesker (18-30 år) om de ville brukt cannabis dersom de ikke risikerte å bli arrestert, og blant dem som oppgir at de ikke tidligere har brukt, svarer 22 prosent at de da ville det.

Den allmennpreventive tankegangen gjelder nok ikke i samme grad rusavhengige, som er syke mennesker. Men dem vil vi også tilnærme oss på en annen måte, i tråd med store deler av fagfeltet og folk flest. Bare 22 prosent av befolkningen ønsker en allmenn avkriminalisering (Klassekampen 4. mars). Men også rusavhengige må ta ansvar for lovbrudd de har begått. Truende oppførsel, vold, overgrep, butikktyveri, bilinnbrudd, dokumentfalsk, fyllekjøring og narkotikasalg må det reageres på, enten man er rusavhengig eller ei. Det er også hovedgrunnen til at rusavhengige blir straffet i dag.

Respekt for loven

Hvis vi holder fast på at innehav og bruk av narkotika skal være forbudt, så kan det ikke være frivillig om vi vil bryte forbudet eller ikke. Vi mener at Stortinget bør sende saken tilbake til  regjeringen med anmodning om at Stortinget får tilbake et forslag til behandlings- og forebyggingsreform, hvor Stortingets ønske om overføring fra juss til helse først og fremst blir imøtekommet ved at også kriminalomsorgen blir inkludert i reformen.

Chemfriendly Norge arbeider skadeforebyggende ovenfor skeive og sexarbeidere som ruser seg illegalt. En av våre målgrupper er skeive menn som deltar i chemsex. Dette er når menn som har sex med menn møtes for å blande sex og illegal rusmiddelbruk, og er ifølge Helse- og omsorgsminister Bent Høie et viktig satsingsområde for helsefremmende- rus- og hiv-forebyggende arbeid fremover.

Chemfriendly støtter regjeringens lovforslag, og de overordnende linjene i proposisjonen, men ønsker å kommentere noen områder:

Vi mener terskelverdiene bør følge Rusreformutvalgets anbefalinger. Blant vår målgruppe ser vi at frykten for straff for bruk og besittelse av narkotika er et stort hinder mot at brukerne tør å be om hjelp. For eksempel ved en overdose der man frykter å ringe 113. Overgreps problematikk gjør seg også gjeldene i chemsex miljøer og vi vet at brukere frykter å kontakte politiet etter å ha blitt utsatt for noe kriminelt, av frykter for at politiet vil gå etter dem for bruk og besittelse. Videre ser vi at også brukere som opplever at de har problematisk rusatferd eller rusavhengighet, venter lengre enn nødvendig med å be om hjelp. Nettopp på grunn av frykten for straff eller frykten for stigmatisering (som følger av at narkotika er straffbart).

Vi støtter for øvrig Psynapses høringsinnspill om terskelverdier rundt LSD, MDMA og sopp som inneholder psilocybin/psiocin.

Chemfriendly er kritiske til at regjeringen mener at vederlagsfri deling, som å dele en joint med en venn, fortsatt skal være straffbart. Både fordi det er uklart hva man vil oppnå med dette, og fordi det er uklart hvilken straffebestemmelse som skal anvendes. Når bruk og medvirkning til bruk blir avkriminalisert, vil den eneste aktuelle straffebestemmelsen være overdragelse. Dette straffes vanligvis med fengselsstraff, noe som vil innebære en økt skjerpelse av straff sammenlignet med dagens situasjon. Dette vil gå imot intensjonen med reformen.

Vi mener en Rusreform må innebære at personer som tidligere er straffet for bruk og besittelse av narkotika må få rullebladet sitt vasket for disse. Rusreformutvalget dokumenterer godt hvordan kriminaliseringen av rusmiddelbrukere aldri har vært rettferdiggjort. En ting er at det er urettferdig ikke å fjerne tidligere strafferegistreringer for avkriminaliserte lovbrudd, ovenfor de som har blitt utsatt for denne kriminaliseringen før reformen blir vedtatt. En annen er at vi snakker med personer som har lagt rus bak seg, men som i dag ikke kan søke jobber de er kvalifiserte for fordi rullebladet kan brukes mot dem. Dette vil ikke være i tråd med rusreformens erkjennelse av at straff skader.

Chemfriendly er uenig med regjeringens forslag om å gi gebyr for ikke å møte opp i de rådgivende tjenestene, da dette vil videreføre ideen om straff.

For å sikre et faglig godt tilbud til brukerne som møter opp, mener vi regjeringen bør følge rusreformutvalgets anbefaling med å forskriftsfeste tverrfaglig kompetanse i de kommunale rådgivningstjenestene, som skal settes på plass etter rusreformen. Chemfriendly mener for øvrig at skadeforebyggende råd og brukerutstyr bør tilbys ved kommunens rådgivende tjenester. Ikke alle vil være motivert for behandling, men så fungerer heller ikke behandling særlig bra om vedkommende ikke er motivert for den. Det vil være i Rusreformens ånd å stole på at brukere må få erfare og erkjenne selv at de kanskje skulle ha takket ja til tilbudet om behandling. Dersom de blir møtt på egne premisser, med blant annet skadereduksjon og brukerutstyr, vil de huske dette og ta kontakt igjen med den rådgivende tjenesten når de seinere blir motivert for behandling.

Angående representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges:

Tanken bak representantforslaget er å sikre at ikke rusavhengige skal frykte å ta kontakt med behandlingsapparatet. Det er vanskelig for oss å forstå tanken om at kun rusavhengige skal slippe denne frykten, mens rekreasjonelle rusbrukere skal fortsette med å være redd for å be om hjelp.

Gjennom Rusreformen erkjenner man, slik Rusreformutvalget dokumenterer, at straff for bruk og besittelse av narkotika bidrar til stigmatisering, sosialt utenforskap og utestengelse fra muligheter innenfor arbeidsmarkedet, samt er en psykisk påkjenning. Dette er faktorer som bygger opp under rusavhengighet og problematisk rusatferd. Dersom man skal gi rusavhengige helsehjelp mens man straffer rekreasjonelle rusbrukere, legger samfunnet opp til at rekreasjonelle rusbrukere underlegges forhold som øker sannsynlighetene for at de ender opp som rusavhengige. I tillegg er som sagt frykten for straff, og stigmaet som følger av straff, et av de største hindrene mot at vår målgruppe ber om hjelp fra hjelpeapparatet.  Avkriminalisering også for rekreasjonelle brukere vil føre til at flere kontakter hjelpeapparatet før en begynnende rusavhengighet får utvikle seg videre. Dette vil spare oss for menneskelig lidelse og bidra til mer effektiv bruk av skattebetalernes penger. Det er som kjent mer penger for velferdsstaten å spare på å forebygge skader enn å behandle dem i ettertid.

I tillegg vil det å avkriminalisere kun noen brukere, men ikke andre, by på et problem med tanke på prinsippet om likhet for loven.

I vår målgruppe er det heller ikke alltid lett å skulle skille mellom rekreasjonelle rusbrukere, personer med problematisk rusbruk og mellom rusavhengige. Med representantforslaget til grunn lurer vi på hvordan politiet skal kunne skille mellom de ulike brukergruppene og dermed avgjøre hvem som skal få hjelp og hvem som skal få straff. Mange i vår målgruppe vil ikke sees av politiet som rusavhengige, men likevel slite med disse utfordringene.

Angående representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet

Vi vil minne om at FNs komité for økonomiske og sosiale rettigheter har kritisert Norge for kriminalisering av narkotika, anbefalt avkriminalisering, samt bedt Norge satser mer på skadereduserende tiltak. Tiltak som Chemfriendly, som tilbyr trygge arenaer der rusbrukere får hjelp på deres premisser. I form av rusopplysning, veiledning i risikoreduserende bruk, og brukerutstyr. Dette er tiltak som skaper tillit slik at brukerne også kan snakke om eventuelle utfordringer knyttet til rusbruken sin, og vi videreformidler jevnlig brukere til rehabiliterende tiltak.  

Chemfriendly Norge støtter intensjonen i forslaget om at det må flyttes betydelige ressurser til rusfeltet for å sikre gode resultater for brukerne. I den grad regjeringen velger å gå inn for en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet, må dette skje som et supplement til rusreformen. Uten en rusreform som avkriminaliserer bruk og besittelse av narkotika vil frykten for straff vil fremdeles være et hinder mot at brukere tar kontakt med et behandlingsreformert helsevesen. 

Chemfriendly Norge ønsker regjeringen lykke til med det videre arbeidet med Rusreformen.

IOGT i Norge er svært kritisk til regjeringens forslag til avkriminalisering narkotika i Norge. Forslaget går lenger enn hva en har gjort i andre europeiske land. Vi frykter at forslaget vil føre til at flere unge vil bruke narkotika. Vi er opptatt av at mennesker med rusproblemer skal få hjelp, men vi mener at det lar seg gjøre uten å svekke dagens forebyggende lovverk.

Ungdommen kan ikke overlates til seg selv. Det er et ansvar hele storsamfunnet må ta. Regjeringen har presentert et forslag som innebærer et narkotikaeksperiment med dagens unge.

Hovedproblemet med forslaget til rusreform er at vi mister gode virkemidler som holder unge mennesker unna narkotika. Forslaget innebærer ingen videre oppfølging av unge eller voksne rusbrukere som ikke ønsker hjelp, og heller ingen styrking av hjelpetilbudet til dem som takker ja til hjelp.

Vi vil trekke frem tre hovedutfordringer med regjeringens forslag:

 1. Unge mennesker mister gode grunner til å si nei til narkotika

Norske ungdomsskoleelever er i dag blant dem som bruker minst narkotika i Europa. Tallene finner vi i ESPAD-undersøkelsen. Årsakene er sammensatte, men forebyggende arbeid, lovverk og holdninger i samfunnet spiller sterkt inn på dette. Det er forskjell på en 50-årig heroinavhengig, en 15-åring som står foran valget å eksperimentere med narkotika for første gang på fest og en 17-åring med vanskelige hjemmeforhold som finner tilflukt i rusbruk. Noen søker positive opplevelser, mens andre flykter fra et vanskelig liv. Noen er mer sårbare enn andre. For noen har straffetrusselen ingen betydning, for andre kan det være avgjørende for at man velger noe bort. Narkotikaforbudet vil ikke fungere allmentforebyggende eller respekteres dersom det ikke også sanksjoneres. Veldig mange unge i våre virksomheter forteller at risikoen for å få noe på rullebladet har bidratt til at de ikke har brukt narkotika. Forskerne Bramness og Bretteville-Jensen har spurt unge mennesker (18-30 år) om de ville bruke cannabis dersom de ikke risikerte å bli arrestert - og blant dem som oppga at de tidligere ikke har brukt, svarer 22 prosent at da ville de det. Det er et urovekkende høyt tall, noe som gjør at vi setter spørsmålstegn ved påstanden om at reformen ikke vil føre til økt bruk.

 Som begrunnelse for å ta bort straffereaksjoner for alle argumenteres det med at man ikke har kunnet dokumentere at straff virker. Vi er enige i at ingen med sikkerhet kan si hvilken effekt en avkriminalisering vil ha. Forbruket styres av både politiske tiltak og nasjonale og internasjonale trender. I likhet med for eksempel Folkehelseinstituttet og SERAF er vi imidlertid bekymret for at bruken vil øke. Land som har avkriminalisert, har gjort det på ulike måter og med ulikt utgangspunkt. Ofte er det slik at en praksisendring kommer i forkant av en lovendring, slik at effekten av lovendringen er begrenset. Mens forskningen tidligere ikke fant noe klart bilde av en reduksjon i forbruk av cannabis ved avkriminalisering har det de siste årene vært studier som viser en signifikant økning, og de nye studiene ser også ut til å være sterkere metodisk.

Ungdommer som trenger endring i livene sine må få god og forpliktende oppfølging. Det er et mål i seg selv å holde både rusavhengige og ungdom borte fra strafferegistrene. Men det er nok av eksempler på folk som har hatt en grei A4-oppvekst og som likevel utvikler rusproblemer. Når narkotika blir mer tilgjengelig og mer akseptert, øker bruken og med det skadene og problemene. Vi trenger en forebyggende politikk som tar hensyn til dette. Forebygging må alltid være det første og viktigste virkemiddelet i verktøykassa.

 2. Foreldrene koples av og mister viktig støtte fra storsamfunnet

Foreldre som opplever at ungdommen deres er i ferd med å utvikle rusproblemer trenger hjelp og oppfølging. Konsekvensen av regjeringens forslag er at foreldre/foresatt ikke skal ha rett til innsyn i sin ungdoms rusmiddelbruk og kartleggingen av denne dersom ungdommen er over 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen i Norge. Med unntak av pliktig oppmøtet til en rådgivende samtale sammen med foresatt eller verge vil det i stor grad være opp til ungdommen selv å bestemme hvor mye man som forelder skal få vite om det som skjer etter fylte 16 år. I dag gir straffelovgivningen foresatte en rolle som verge opp til 18 år slik at de kan følge opp ungdommen sin tett i en utfordrende og sårbar periode av livet. Utover det pliktige oppmøtet er det ikke foreslått at foreldre vil få noe støtte fra samfunnet.

 3. Politiet mister nødvendige verktøy for avdekking og oppfølging

Regjeringen har valgt å videreføre Rusreformutvalgets forslag om å oppheve straffeansvar for kjøp, bruk og besittelse av narkotika til eget bruk og flytte dette over i helselovgivningen hvor prinsippet om frivillighet er ledende. Politiet kan i en slik situasjon ikke benytte etterforskningsverktøy som ransaking eller dokumentere hva slags narkotika som er brukt med for eksempel en urinprøve. Bekymringssamtalen er et mye brukt forebyggende verktøy som også krever at noe er straffbart. Regjeringens forslag om en overfladisk visitasjon erstatter på ingen måte noen av disse verktøyene.

Det vi heller ønsker oss er en reform som:

• Styrker forebyggingsarbeidet blant unge
• Gir bedret helsehjelp til mennesker med rusproblemer
• Gir tidligere og raskere hjelp til unge som trenger det

Noen sårbare unge utvikler tidlig et stoffbruks- og avhengighetsproblem. Disse problemene går ofte ikke over av seg selv. De må avdekkes så fort som mulig, slik at hjelpetiltak kan settes inn. I de senere årene er det utviklet nye, alternative reaksjoner overfor unge narkotikabrukere. Disse må utvides og styrkes. Men ruskontraktene preges mange steder av at ressursene hos politiet og kommune-/skolehelsetjenesten er for dårlige. I Ringsaker kommune har de gode erfaringer med ruskontrakter for unge helt opp til 24 år, gjennom TIUR-prosjektet. Vi mener at ruskontrakter mellom den enkelte unge og politiet, i samarbeid med foreldre og helsetjeneste, bør bli en standard for alle unge som på et tidlig stadium blir avdekket for narkotikabruk. Ruskontrakter bør også være et tilbud til unge voksne.

IOGT ønsker en ulik praksis slik at rusavhengige ikke straffeforfølges. I regjeringens forslag legges det også opp til å behandle brukere ulikt når det gjelde vilkår for oppmøte for den rådgivende enheten, om hvorvidt det skal gis gebyr ved manglende oppmøte og om det skal gis betinget eller ubetinget påtaleunnlatelse. Uansett må det altså gjøres vurderinger av denne typen også om avkriminaliseringen blir vedtatt.

Det kan være vanskelig å trekke et klart skille mellom ulike typer brukere. Det er imidlertid ikke nytt at påtalemyndigheten gjør slike vurderinger. Riksadvokaten kan gi retningslinjer for reaksjonsform slik det ble gjort i 2020 under utbruddet av Covid19. Om man er uenig i politiets metoder kan dette påvirkes gjennom politiinstruksen, og som Helge Waal skriver i Dagsavisen 9. mars er det «fullt mulig å endre regelverket rundt bøteinstituttet slik at bøtene kan frafalles på fornuftige betingelser, og merknader i rullebladet kan strykes etter en avtalt periode.»

Dette mener vi bør utredes bedre enn hva rusreformutvalget gjorde i sin NOU.

Kontakt: Generalsekretær Hanne Cecilie Widnes, cecilie.widnes@iogt.no, mob. 48231660

Kirkens Bymisjon støtter i all hovedsak forslagene til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m., jf.  Prop. 92 L (2020–2021). Vi er enig i at oppbevaring og erverv av narkotika til eget bruk ikke bør straffeforfølges.

Kirkens Bymisjon mener det er viktig at Stortinget nå vedtar en rusreform som legger opp til at brukere av rusmidler møtes på en human og kunnskapsbasert måte framfor med trussel om straff. Vi mener det kan bidra til redusert stigmatisering og marginalisering. Avkriminalisering kan gi positive ringvirkninger, blant annet gjennom endrede holdninger, slik at flere brukere med alvorlige rusmiddelproblemer vil oppleve å bli møtt med en åpen og ikke-dømmende holdning. Det kan muliggjøre tidlig forebygging av skadelig bruk eller utvikling av rusmiddelproblemer.

Vi ønsker innledningsvis å understreke at reformen etter vår oppfatning er svært forsiktig. Dersom Stortinget fatter vedtak i tråd med proposisjonen, vil all befatning med narkotika fortsatt være ulovlig, salg vil være ulovlig, og man risikerer fortsatt å bli visitert og fratatt ulovlige rusmidler. Vi tror oppheving av straffansvaret for bruk, erverv og innehav av mindre mengder til eget bruk fint kan kommuniseres på en forståelig måte, men det krever at vi tar et felles ansvar for god og riktig kommunikasjon.

På to punkter er Kirkens Bymisjon kritisk til innholdet i proposisjonen. Det gjelder forslag om gebyr for brudd på møteplikt og nivået på terskelverdiene.

Forslag om gebyr for brudd på møteplikten

Vi er sterkt kritiske til forslaget om å innføre gebyr for brudd på møteplikten. Vi frykter at bøtelegging for manglende oppmøte vil gjøre at mennesker i en allerede vanskelig situasjon får mer gjeld – ikke at de møter opp til oppfølgingsmøtet. Dette er slik vi ser det, bare en ny variant av økonomisk straff av folk som har lite fra før, og dermed et brudd med selve intensjonen i rusreformen. Belastingen det medfører å få et gebyr vil dessuten være større jo lavere inntekt man har, og dermed ramme ulikt.

Kirkens Bymisjons virksomhet Gatejuristen er blant dem som kan fortelle om flere eksempler på at unge mennesker har kommet i økonomisk uføre på grunn av bøteleggelse etter narkotikalovbrudd. Uteblivelsesgebyr ved unnlatt oppmøte til den kommunale rådgivningsenheten kan få samme virkning. For tyngre rusavhengige anses det formålsløst å ilegge gebyr ved unnlatt oppmøte. Å holde en timeavtale kan være krevende for en person med tyngre ruslidelser. En trussel om gebyr er ikke egnet som virkemiddel for å sikre oppmøte. Gebyr vil kun bidra til å legge ytterligere last til en allerede tung bør.

Dersom uteblivelsesgebyr skal ilegges, støtter vi proposisjonens forslag om å gjøre unntak når livssituasjonen vil gjøre gebyrileggelse urimelig. Det understrekes at det er behov for tydelige, nasjonale retningslinjer til kommunene for utøvelse av dette skjønnet for å sikre forutberegnelighet for den enkelte, og for å forhindre at praksisen blir ulik mellom kommunene eller saksbehandlerne.

Terskelverdiene

Vi vil oppfordre Stortinget til å se nøye på rusreformutvalgets forslag til mengde narkotika som kan innehas til eget bruk, og deres modell for terskelverdier. Vi ser det som viktig at borgere kan ha med seg rusmidler til flere dagers bruk og at det må være en god margin for hvilke mengder som skal unngå straffereaksjon. Ved å ha to ulike terskelverdier, slik det skisseres i regjeringens modell, er vi bekymret for at det skapes lite forutsigbarhet.

Kommunene må gis overordnede føringer og tilstrekkelig ressurser

Kirkens Bymisjon ser at rusavhengige i dag ikke alltid får nødvendig helsehjelp, og at det er behov for å styrke rusavhengiges rettsstilling i møte med helsetjenestene. Vårt håp er at rusreformen vil bidra til dette ved å tydelig plassere ansvaret hos kommunen. Dette fordrer imidlertid at lovendringene følges opp med krav om å tilby oppfølgingsløp til mennesker som møter opp for rådgivningsenheten. Tydelige føringer vil både gjøre kommunene bedre i stand til å innfri sin plikt til å sørge for forsvarlig og helhetlig helsehjelp til rusgruppen, og dessuten gjøre det lettere for enkeltmennesket å hevde sin rett.

Vi understreker betydningen av at de foreslåtte lovendringene ledsages av tilstrekkelige bevilgninger. Midler til arbeidet bør øremerkes.

Om straff

Straff er et tilsiktet onde. Det skal gode begrunnelser til for at staten skal straffe borgere. Etter vårt syn er ikke begrunnelsen for å straffe narkotikaovertredelser knyttet til eget bruk god nok. Derimot har vi mye erfaring med de negative konsekvensene knyttet til å straffe mennesker i vanskelige livssituasjoner for deres rusbruk. Straffesporet skaper stigma og marginalisering. Vi vet mye om hvordan dette bidrar negativt for det enkelte mennesket. Dette gjelder ikke bare de som har utviklet rusavhengighet, det gjelder også de unge.

Eksempelvis har Gatejuristen erfart at fengselsstraff kan sende mennesker «på vippen» ut i en kriminell løpebane ved at atferden tilpasses de sosiale kutymene i fengsel, og nettverk bygges rundt andre innsatte. Fengselsstraff bidrar også til stigmatisering. Når både omgivelsene og lovbryteren selv identifiserer seg som kriminell, senkes terskelen for å begå nye lovbrudd. Vår erfaring tilsier videre at fengselsstraff kan medføre vansker med å skaffe seg arbeid i etterkant, som igjen bidrar inn i den negative spiralen. Etter vårt syn er den foreslåtte reformen en gyllen anledning til å bedre fremtidsutsiktene for unge rusbrukere.

Vi vet videre at straff rammer noen grupper lettere enn andre, eksempelvis har ungdom i de østre bydelene i Oslo har langt større sjanse for å bli straffet for bruk av illegale rusmidler til tross for at ungdom i Oslo vest ruser seg mest.

Vi er glade for at proposisjonen ikke inneholder forslag om avkriminalisering for noen grupper og ikke for andre. Det finnes mye kunnskap om hvilke faktorer som skaper sårbarhet for å utvikle et problematisk forhold til rusmidler. Fattigdom, utenforskap, rusproblemer i familien, psykiske lidelse, traumer og overgrep er alle faktorer som øker sårbarheten. Ikke noe av dette avhjelpes med trussel om straff. Snarere tvert imot. Skadevirkningen av straff gir ytterligere belastninger til mennesker som har det svært vanskelig fra før. Hvem som er i en utsatt situasjon er ikke alltid enkelt å oppdage, og ofte er det glidende overganger fra utprøving av rusmidler til å få et større rusproblem. Det er ikke alltid lett å se hvem som trenger hjelp.

Alternative virkemidler

I debatten rundt rusreformen uttrykker fagfolk både i politiet og i helse- og sosialfeltet at de er redde for å miste verktøy når vi endrer reaksjon fra straff til hjelp, spesielt overfor de yngste. Kirkens Bymisjon har tillit til at fagfolkenes verktøykasse har mange gode virkemidler. Vi tror at et utgangspunkt som ikke handler om straff og tvang, vil gi rom for andre og mer egnede virkemidler. Virkemidler som har langt større potensiale når det gjelder å bistå folk i krevende livssituasjoner enn straff. Vi vet også at motivasjon og tillit er sentralt, og at det kan ta lang tid og kreve god timing å komme i posisjon med støtte og bistand. Dette gjelder både for unge og for mer erfarne rusbrukere.

Dersom vi lykkes med å redusere stigma og skam knyttet til ulike rusmidler, kan vi få en større faktakunnskap om de ulike rusmidlene og deres virkninger enn vi har i dag. Det vil også kunne bli enklere å tematisere rusbruk i ulike sammenhenger, og vi kan raskere fange opp og tilby bistand der det er behov for det. Vi mener rusreformen kan legge til rette for å dempe et ensidig fokus på rus, og gi åpning for å snakke om de bakenforliggende utfordringene og for å høre mer på den det gjelders egne opplevelser og erfaringer. 

Vi oppfordrer Stortinget til å vedta en rusreform for mindre stigmatisering, en reform som viser at vi anerkjenner at rusavhengighet først og fremst er en helseutfordring som ikke skal møtes med straff.

Vennlig hilsen

Adelheid Firing Hvambsal

Generalsekretær Kirkens Bymisjon

Notat fra Fattignettverket Norge: Høring i Helse- og omsorgskomiteen om rusreformen
Fattignettverket Norge (FnN) har gjennom sine medlemsorganisasjoner et godt innblikk i situasjonen til mange med rusproblemer og vi ser en klar sammenheng mellom rusproblemer og fattigdom.  Vi ser at straff ikke løser noen problemer og vi ser at hjelpetilbudet ikke strekker til for å gi tilstrekkelig helsehjelp.

  Rusproblemer er en av indikatorene på fattigdom og en mangelfull fattigdomspolitikk kan forsterke og forlenge rusproblemer.  Kanskje en ressursoverføring fra justissektoren til helsesektoren kan bidra til en oppbygging av et bedre hjelpeapparat?  Rusreformen handler om en slik overgang og Fattignettverket støtter derfor rusreformen i all hovedsak.

  Mange fattige har problemer med rus og psykiatri.  Det er mye å vinne på å gjennomføre en god og grundig rusreform.  Et bedre helsehjelpstilbud kan i større grad forebygge rusproblemer enn det dagens straffesystem klarer, men det kan være nytteløst om ikke også det sosiale hjelpeapparatet kan gi bedre støtte.

  Fattignettverket Norge mener at fattigdomsbekjempelse er et viktig element i kampen mot rus og narkotika.  Vi har sett at manglende livsopphold mange ganger gir et press mot å ta i bruk alternativ økonomi for å klare seg i livet, ofte ved å selge illegale stoffer.  Derfor mener vi at en rusreform også må inneholde en vesentlig økning i veiledende satser for økonomisk livsopphold, minst til nivået i SIFOs standardbudsjett.  Dette vil kunne forebygge at mange fattige havner utpå i rusmiljøene.

Kort om oss
Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) er en idéell organisasjon som drives på frivillig basis og har ca. 3600 medlemmer fra Politiet, Tollvesenet, Påtalemyndigheten, Kriminalomsorgen, Forsvaret og andre naturlige samarbeidspartnere. Vi tilbyr faglig påfyll for våre medlemmer innen tema som narkotika, forebygging, etterretning og bekjempelse av organisert kriminalitet. Foreningen har flere lokallag der hovedaktiviteten er det forebyggende prosjektet Bry Deg- si nei til narkotika.

Vårt høringsinnspill

NNPF er glade for at regjeringen har lagt frem en rusreform og tar tak i et samfunnsproblem som ofte blir neglisjert. Det er virkelig behov for nye og forsterkede tiltak innen rusfeltet. Vi ønsker en reform der vi reduserer stigmaet ved å misbruke narkotika, uten å avkriminalisere bruk og besittelse for alle. En reform der vi tar vare på de mest sårbare: de tyngste rusmisbrukerne og beskytter barn og unge fra avhengighet.

Politiet består av mennesker som bryr seg. De jobber tett med alle typer folk i ulike situasjoner. Målet er først og fremst å hjelpe, ikke å straffe. Våre medlemmer ser daglig konsekvensene av rusbruk i form av ødelagte liv, familier og kriminalitet. Man ser også hvordan kyniske kriminelle utnytter sårbare ved å selge narkotika til dem og hvordan ungdom blir rekruttert inn i organisert kriminalitet.

Narkotikabruk rammer ikke bare den enkelte, men hele samfunnet. Mange forbrytelser og ulykker blir begått i ruspåvirket tilstand. Avhengighet og rusrelaterte skader er et stort samfunnsproblem.

• Norge er blant landene i verden hvor færrest folk bruker narkotika. Dette har vi fått til gjennom blant annet forbud og forebygging. Det skal vi være stolte av og bygge videre på. Mange oppfatter rusreformen som en legalisering. Dette viser tydelig at det ikke holder å si at noe er forbudt – det er konsekvensene som er avgjørende.
  
  
• Ungdom, rekreasjonsbrukere og tungt rusavhengige er helt forskjellige grupper, med ulike behov som vi må imøtekomme. Forebyggende arbeid krever andre virkemidler enn arbeidet med å sikre allerede rusavhengige et verdig liv. Vi ønsker ha mulighet til å både hjelpe de som trenger det og komme med reaksjoner mot de som ikke følger opp.
  
  
• Politiet trenger en verktøykasse med virkemidler for å kunne både avdekke, hjelpe og forebygge, og spesielt for å ta de som tjener på å utnytte andres sårbarhet. En rusreform der politiet mister disse verktøyene slik regjeringen har foreslått, vil få alvorlige konsekvenser.
  
  
• Det er viktig at det finnes gode helse- og sosialtiltak ute i kommunene. Tilbudene som eksisterer, er for ulike og sliter allerede med å dekke dagens behov. Vi trenger flere gode hjelpetiltak som kan fungere side om side med politiets innsats.
  
  

Oppfølging av barn og ungdom
En ungdom på 15 år vil sjelden selv innse hvor skadelig en påbegynt ruskarriere kan være. Da må samfunnet ha virkemidler som hjelper ungdommen å ta gode valg. Gebyret som er foreslått gjelder kun manglende oppmøte til et informasjonsmøte, ikke behandling. Regjeringens forslag får store negative konsekvenser for barn og unge:

• Muligheten til forpliktende hjelp gjennom ruskontrakter blir borte. Forskning viser at slik behandling basert på betingede reaksjoner er minst like effektivt som for dem som kommer frivillig (NIDA 2014).
  
  
• Bekymringssamtalen blir borte. Politiet kan i dag pålegge barn og foreldre å møte for en samtale hos politiet som etablerer relasjoner utenfor straffesak. Dette verktøyet krever at forholdene det gjelder skal være straffbare. 

• Når politiets mulighet til å avdekke blir vesentlig redusert vil vi heller ikke kunne hjelpe like bra. Dette går på tvers av samfunnets intensjon om tidlig avdekking for å tilby hjelp til barn og unge.
  
  
• Politiet mister muligheten til å dokumentere hvilken type narkotika noen har inntatt gjennom for eksempel ransaking og spytt eller urinprøver. Denne informasjonen er helt sentral for foreldre, barnevern og i saker med gravide rusavhengige.
  
  
• For mindreårige er det allerede i dag et unntak som gjør at de ikke mister sitt rene rulleblad og fremtidsutsikter med mindre de gjør gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Politiets mulighet til å etterforske blir svekket
Ved at en handling ikke lenger er straffbart mister politiet automatisk sine verktøy som ransaking av person, sted, mobiltelefoner, dokumentasjon av hva man er ruset på gjennom spyttprøver etc.

Regjeringen har foreslått en overfladisk visitasjonshjemmel som på ingen måte klarer å erstatte disse verktøyene. Det er ifølge rusreformutvalget ikke mulig å ivareta disse verktøyene i den modellen regjeringen har foreslått.

Politiet møter i sitt arbeid mange forskjellige situasjoner som krever ulike tiltak. Selv om politiet i dag har tilgang på disse etterforskningsverktøyene når det trengs, er det ingen automatikk i at disse brukes i alle saker. For at politiet skal kunne bruke slike tvangsmidler må det være forholdsmessig og nødvendig. Bruk av tvangsmidler er underlagt streng legalitetskontroll av påtalemyndigheten.

Det at politiet ikke vil kunne ransake i saker vedrørende bruk, besittelse og erverv (kjøp) vil hindre jobben med å avdekke kriminelle nettverk. For eksempel ligger det informasjon om hvem som selger i mobiltelefoner. Selv om salg fortsatt skal være straffbart må politiet først få kjennskap til dem som selger. Argumentasjonen om at politiet fortsatt kan ransake hos en kjøper som ikke har gjort noe straffbart er i liten grad praktisk gjennomførbart.

Hvis det blir kjent at alt under en gitt terskelverdi blir straffefritt er vi bekymret for at kriminelle som tjener stort på andres sårbarhet vil utnytte dette. Med mindre man blir tatt på fersk gjerning vil oppdagelsesrisikoen for omsetning til brukere bli svært lav.

Politiet vil da i mindre grad oppdage kriminelle nettverk, som ofte er knyttet til annen kriminalitet. Hvis narkotika blir mer tilgjengelig er muligheten stor for at bruken også vil øke. Dette vil igjen øke de økonomiske og sosiale konsekvensene for samfunnet.

Samfunnssikkerhet
Personer i samfunnskritiske funksjoner har tilgang på informasjonen, utstyr og tjenester som lett kan bli en attraktiv salgsvare. Narkotikabrukere er jevnlig i kontakt med kriminelle miljø og dermed svært sårbar for press. Politiet mister i stor grad sine hjemler til å avdekke og dokumentere narkotikabruk. Terskelen for å varsle arbeidsgivere, som Forsvaret, vil øke når noe ikke lenger er straffbart. Kjøp, besittelse og bruk av narkotika vil ikke lenger vises på politiattester (rulleblad) som er et sentralt forebyggende verktøy i samfunnet.

NNPF ønsker en rusreform som:

• Tilbyr helsehjelp fremfor straff for tungt rusavhengige, uten å avkriminalisere for alle. Denne differensieringen er mulig og bør utredes.
  
  
• Hvor alle som ikke er tungt rusavhengige får tilbud om hjelp som alternativ til straff etter modell fra for eksempel TIUR, Tidlig ute eller konfliktrådet i Trøndelag. Den som ikke ønsker å ta mot denne hjelpen må møtes med en straffereaksjon.
  
  
• Hvor det legges frem tiltak for å hindre overdoser og sikre bedre ettervern for tungt rusavhengige.
  
  
• Bevarer politiets etterforsknings- og forebyggende verktøy slik de er i dag. Politiet må fortsatt kunne gjøre sin jobb som avdekker og bekjempe organisert kriminalitet.
  
  
• Hvor alle kommuner får tilgang på en ruskonsulent som skal møte de som ønsker hjelp med å slutte med rus frivillig eller som en del av en betinget reaksjon.
  
  
• Hvor «rullebladets» forebyggende funksjon ovenfor utsatte arbeidsplasser, våpensøknader mm bevares. 
  
  
• Hvor det gis nok ressurser til kommunene for å gjennomføre disse tiltakene. Disse ressursene må komme i forbindelse med innføring av en rusreform med fokus på forebygging og behandling.
  
  

Vi mener at regjeringens forslag til lovendringer bør forkastes og at en annen modell må utredes.

Konsekvensene av regjeringens forslag kan bli flere rusavhengige og større spillerom for kriminelle, ikke bedre forebygging og mer verdighet. Forhaster vi rusreformen står vi i fare for å miste mye på veien, ikke minst fremtiden til dagens barn og unge.

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

Landsgruppen av helsesykepleiere representerer nært 4000 helsesykepleiere, som jobber i hele Norge. Våre innspill på høring: Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m):

LaH NSF mener

• rusreformen ikke bør gjelde barn under 18 år.
• dagens tilbud fra vår tjeneste fungerer godt, men må styrkes og utvides.
• ungdom vil takke nei til ytterlig oppfølging slik rusreformen foreslås.
• rusreformen fratar oss virkemidler vi til daglig ser fungerer godt, uten at disse erstattes.

Helsesykepleiere jobber for barn og unge, og har spisskompetanse på helsefremmende og forebyggende arbeid. Derfor anser vi det som vår plikt å reagere på forslaget til rusreform, som vi mener vil ha uheldige konsekvenser for ungdom og personer i startfasen av et rusmisbruk. Barn og ungdom under 18 år har rett til og krav på særskilt beskyttelse. Unge er under utvikling, og rus i denne perioden vil påvirke ungdoms naturlige utviklingen negativt. Sammen med andre risikofaktorer kan dette utgjøre en skjevutvikling som vil koste den enkelte, familier og samfunnet mye. Vi kan av den grunn ikke «godta» at de ruser seg, og vente på at ungdom selv ønsker hjelp.

Dagens lovverk gir samfunnet mulighet til å gripe inn tidlig hos ungdom som eksperimenterer med illegale rusmidler, eller har et begynnende problematisk bruksmønster. I dag får ungdom som pågripes for bruk og besittelse av narkotika tilbud om å inngå i en ruskontrakt i stedet for å få en straffereaksjon (prikk på rullebladet og en mulig bot). Kontrakten går ut på at ungdommen forplikter seg til å holde seg rusfri, og dette dokumenteres gjennom urinprøver. Ungdommen skal også følges opp med samtaler der de reflekterer rundt egen rusbruk og hvordan dette påvirker livet deres. Gjennom disse kontraktene får mange også hjelp med arbeidstrening, til å fullføre skole, fritidsaktiviteter og til å få et rusfritt nettverk.

Som helsesykepleiere ser vi hvordan dagens apparat bidrar til at mange ungdommer får hjelp til å få livet på rett kjøl. Dette er ungdom som selv ikke ser, eller er enige i, at rusbruken deres er problematisk. I alle fall ikke innledningsvis. Vi er bekymret for at regjerings rusreform fratar oss virkemidler vi til daglig ser fungerer godt, uten at disse erstattes. Det åpnes riktignok for at ruskontrakter kan fortsette, men uten at det ligger noen insentiver for å gå inn i, eller til å fullføre, et slikt oppfølgingsløp. Vi er også bekymret for at sårbar og utsatt ungdom kan bli utnyttet til å selge narkotiske stoffer.

LaH NSF mener at slik rusreformen foreslås vil ungdom takke nei til tilbudet, og det forslås ikke andre gode tiltak eller tilføres ressurser til dette arbeidet. Hvis man tenker at dette skal gjøres innenfor de rammene om allerede er satt i helsesektoren er vi redd hjelpen blir mangelfull, og kommer altfor sent.

Vi som jobber med ungdommer i helsetjenesten vet at det tar lang tid før ungdom erkjenner at de har et problem med rusmidler. De er sjeldent motiverte for samtale og oppfølging før de etablerer relasjon og tillit over tid. Vi trenger tid til å etablere tillit slik at vi kan være trygge voksne. Denne reformen legger kun opp til ett møte med oss, i stedet for et helhetlig oppfølgingsløp slik vi har i dag. Vi er derfor bekymret for at vi mister de unge, da de i praksis kan bruke ulovlige rusmidler uten at det får nevneverdige konsekvenser. Vi trenger her-og-nå-konsekvenser i arbeidet – fordi ungdom lever i nuet. Paradokset er at rusreformen resulterer i mindre helsehjelp og oppfølging for ungdom enn i dag.

Vi støtter den grunnleggende hensikten med rusreformen; å gi rusavhengige hjelp og behandling i stedet for straff. Rusreformen fremstår etter vår mening som en forskyvning i liberal retning mot avkriminalisering. Vi mener at det må innføres målrettede tiltak mot rusavhengighet, og ikke vedtas en rusreform som avkriminaliserer bruk og oppbevaring. Dersom rusreformen medfører en holdningsendring til narkotika, som vi har grunn til å tro, vil det kunne senke terskelen for bruk. Ungdomstiden er en særlig sårbar periode i livet, en tid ofte preget av utforskning og testing av grenser. Da må signalene fra samfunnet være tydelige; illegale rusmidler er ikke greit. For folk flest, og særlig for ungdom, vil det være svært krevende å skille mellom avkriminalisering og legalisering. Tydelighet på ulovlighet har i seg selv en forebyggende effekt og en allmennpreventiv virkning.

Konsekvensene av forslagene er verken beskrevet godt nok eller utredet godt nok. Vi mener det ikke er tatt god nok høyde for konsekvensene av endringene rusreformen foreslår, eller beskrevet hvordan dette skal følges opp. Vi har ikke råd til å miste ungdommene våre mens vi venter på en evaluering! Om ungdom får et rusproblem, får samfunnet et problem. Gi heller oss helsesykepleiere virkemidler og nok ressurser til å forebygge og følge opp ungdommene over tid. Et utviklings- og kompetansesenter for helsestasjon- og skolehelsetjenesten kunne bidratt til at rusreformen både kunne blitt tilpasset, utviklet og realisert. 

Vennlig hilsen Landsgruppen av helsesykepleiere NSF, ved leder Ann Karin Swang

LEAP-Scandinavia er en organisasjon for nåværende og tidligere justisansatte som jobber for en kunnskapsbasert og human tilnærming til justispolitiske løsninger, og vi støtter en rusreform som baserer seg på de vurderingene som ble gjort av rusreformutvalget (NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp). Vi mener at innstramningene i proposisjonen til Stortinget ikke er nødvendige, men de endrer ikke på noe prinsipielt. Om stortinget vedtar denne loven uten altfor store endringer, vil det føre til at vi får en mer human ruspolitikk.

Det mest inhumane og spesielle med den norske narkotikalovgivningen, er at vi straffer mennesker som har ulovlige rusmidler i kroppen. Dette er vi sammen med Sverige, ganske alene om i den vestlige verden. Det er altså kroppen til rusbrukeren som er straffeobjektet, og vi i politiet har tatt i bruk ganske så integritetskrenkende arbeidsmetoder for å kunne straffeforfølge disse lovbruddene.

Vi har gjennomført kroppslige undersøkelser, blodprøver og urinprøver. Rusbrukere har gått rundt som vandrende straffeobjekt. Mennesker som ikke har gjort andre noe galt, men som i utgangspunktet kun har satt seg selv i fare, har blitt straffet for å være den de er. Det være seg om det er mennesker som døyver store fysiske og psykiske smerter, eller om det er mennesker som av medisinske årsaker risikerer å påføre seg selv store skader om de velger å bruke lovlige rusmidler.

Straff for narkotikabruk bryter med skadefølgeprinsippet, og straffelovkommisjonen anbefalte at forbudet ikke ble videreført (NOU 2002:4 Pkt. 1.9.11). Reaksjoner for brudd på legemiddelloven § 31, jf. § 24, og på overtredelser av straffeloven § 231 i den grad overtredelsen gjøres straffritt etter denne proposisjonen, bør derfor slettes fra reaksjonsregisteret. De som er straffet for dette, har ikke gjort handlinger som skader andre direkte. Skaden er i verste fall så indirekte at den ligger godt utenfor hva man vanligvis vurderer som straffverdig følge.  

Da man i sin tid valgte å se bort fra straffelovkommisjonens råd om å ikke videreføre forbudet, valgte man å følge en form for utvidet tolkning av skadefølgeprinsippet. Samtidig fastslo departementet at «Straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelig. (2) Straff bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større en skadevirkningene» (Ot. Prp. nr. 90 2003-2004 s. 88).

Det er vel nettopp dette som er tydeliggjort i rusreformutvalgets utredning. Det er ikke noe som tyder på at straff for rusbruk har signifikant avskrekkende virkning, og skadevirkningene er betydelige.   

Foreningen Tryggere har gjort et forbilledlig arbeid med å dokumentere straffens skadevirkninger gjennom kampanjen Straff Skader (straffskader.no), men de er ikke alene om å ha vektlagt straffens skadevirkninger. Politiet lanserte i 2017 en landsdekkende kampanje for å forklare ungdom hvorfor det ikke er smart å takke ja til ulovlige rusmidler, og i denne kampanjen gikk man bort fra strategien med å fortelle hvor skadelige de ulovlige rusmidlene er. Istedenfor valgte man å vektlegge de alvorlige skadevirkningene av straffen. Sammen med denne kampanjen ble det lansert en video som fortsatt er å finne på Politiet i Innlandet sin Facebook side ((14) Watch | Facebook). I videoen påpeker man at straffen er «ditt minste problem». For bruk av Cannabis kan føre til at du få sperrefrist på førerkortet, bli nektet innreisevisum til land som USA og få store problemer om du ønsker karriere i politiet, forsvaret, helsevesenet eller andre yrker der det kreves plettfri vandel.

De skadevirkningene som politiet løfter frem er litt annerledes enn de som vektlegges i kampanjen Straff Skader, og det mest problematiske er at de er tilsiktede. Man kan kanskje ikke si det samme om kontrollskadene, men de er ikke mindre alvorlige av den grunn.

I kampen mot rusreformen har politifolk over hele landet gjennom sosiale media og presseinnlegg framholdt hvor problematisk det er at vi gjennom rusreformen mister hjemler som er nødvendige for å avdekke ungdoms rusvaner og nettverk av selgere. Mange av de eksemplene man har løftet frem viser at det er en kultur for ulovlig tvangsmiddelbruk, og manglende forståelse for grunnleggende straffeprosessuelle premisser som forholdsmessighetsprinsippet (strpl. §170a). Man kan ikke uten videre ransake for å lete etter mer informasjon, om straffesaken man etterforsker allerede er oppklart. Når det gjelder mobiltelefoner så er Norge nettopp dømt i EMD for å ikke ha på plass et regelverk som ivaretar taushetsbelagte opplysninger på en god nok måte. Dette har medført at riksadvokaten har kommet med et midlertidig direktiv (av 17. desember 2020), som innebærer at informasjon på dataenheter som telefoner må håndteres med tanke på at de kan inneholde strengt taushetsbelagt informasjon som helseinformasjon, kontakt med advokat og lignende.   Dette betyr at vi ikke kan gjøre slikt i mindre alvorlige saker.   

Vi kunne snakket mye om politiets praksis og hva loven tillater i dag, men kort oppsummert er det lite som rent juridisk endrer seg når det gjelder hvilke hjemler og muligheter vi vil ha til tvangsmiddelbruk etter rusreformen. Dette og tilsvarende argumenter som er lette å imøtegå, har likevel fått feste seg som sannheter. Vi setter oss gjerne ned og snakker med politikerne om dette, men denne høringsrunden gir ikke rom for å gå i dybden. For de som ønsker å lese hva dette går ut på, anbefales nettsiden til en anonym bruker av sosiale medier som har samlet de vanligste argumentene mot rusreformen, og imøtegått disse på en faglig god måte, nettsiden heter «Argumenter mot rusreformen» Argumenter mot rusreformen – Tallene bak rusreformen (wordpress.com)   

HØRINGSSVAR TIL Prop.92 L (2020-2021). Endringer i helse - og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m (rusreform-opphevelse av straffeansvar m.m). 

Stiftelsen KRAFT er i stor grad enig i at vi må møte rusproblematikk i all hovedsak som en helse – og sosialpolitisk utfordring, og at det er viktig at vi møter mennesker med respekt, verdighet og et godt tilbud. (Se også tidligere innspill). Vi oppfatter det slik at å bedre situasjonen for gruppen tyngre misbrukere eller rusavhengige har vært hovedgrunnen til at flertallet på Stortinget ønsket en reform. For denne gruppen støtter vi mindretallet i utvalget sitt forslag om at en slik praksis kan gjøres innenfor dagens lovverk, gjennom et påtaledirektiv. 

Det er ofte rusen som gir skade, lidelse og utenforskap, og ikke alltid konsekvensene/reaksjon. Videre konsekvensen av rusmiddelbruk hos individ, familier og samfunn, som vold, overgrep, ulykker og død.  Vi har fått mange tilbakemeldinger fra tidligere brukere at det var nettopp det som hjalp de på rett kjøl/å få en reaksjon, eller få behandling på en rusinstitusjon fremfor fengsel. 

I tillegg er vi bekymret for ungdommer og manglende/tilfeldig oppfølging og fravær av reaksjoner for denne gruppen. Vi er også bekymret for signaleffekten denne reformen vil gi og fraværet av reaksjoner for mennesker som ikke har noen psykiske lidelser eller rusproblemer, men vil benytte seg av denne for å utnytte reformen til å «legitimere rusbruk».

Dersom vi som samfunn bidrar til at syke mennesker skal  “få ruse seg i fred” ved tilrettelegge for et frislipp av rusmidler, mener vi at vi bidrar til å gjøre vondt verre. Sterke medikamenter og ensomhet bidrar til økt lidelse. For noen kan LAR være en løsning når de har hatt et tungt misbruk i mange år, men burde ha vært noe som ble gitt som en hjelp i en nedtrapping med tett oppfølging. Videre er det viktig med aktivitet og fellesskap.  Slik det fungerer i dag, lekker LAR-medikamenter, som bidrar til overdoser, som også LAR-evalueringen viser til og Waal i en kronikk nylig. .https://www.dagbladet.no/meninger/hold-overdosene-utenfor-debatten/73501434

Tidligere brukeres i Det Nytter sine bekymring knyttet til de store brukerdosene:

- Forslaget er dealers paradise grunnet de store dosene man har foreslått skal være straffrie brukerdoser, sa en tidligere bruker. Med slike mengder i lomma, vil dette ville legge til rette for videresalg.

- En annen sa følgende: «Hadde det ikke vært en konsekvens på at jeg ruset meg, hadde jeg aldri blitt rusfri».

- En tredje sa « Da jeg var i Portugal, fikk jeg tilbud om stoff på hvert gatehjørne. Hadde jeg bodd der, hadde jeg aldri vært rusfri.»

DET FOREBYGGENDE ARBEIDET OG GJØRE MER AV DET SOM VIRKER 

Mennesker som har opplevd omsorgssvikt, trenger ikke å bli overlatt til tilfeldigheter, men komme inn i en sammenheng, hvor de kan erfare fellesskap, bli sett, erfare mestring, få styrket identitet og tro på fremtiden, som vektlegges i recovery. Forsøket i Rotteparken (Alexander, 1977) viser også hvordan rotter alene foretrekker heroin, men i et fellesskap velger de vann, og viser hvordan sosial isolasjon kan være en utløsende faktor i utviklingen av avhengighet.

Vi trenger å styrke det forebyggende arbeidet, og komme tidlig inn med ressurser i skole, hjem og å inkludere foreldrene i arbeidet. Vi tenker at ungdommer trenger tydelige rammer, og urinprøver med påtaleunnlatelse har hatt en preventiv virkning, som burde derfor fortsette. TIUR-modellen (Tidlig intervensjon- Unge og Rus) er et tverrfaglig samarbeid for ungdommer opptil 24 år som blir tatt for bruk eller besittelse av narkotika, og kan vise til gode evalueringer. Styrken i prosjektet er nettopp det gode tverrfaglige samarbeidet med så mange ulike instanser som jobber inn i prosjektet, som bv.tj, NAV, politi, helsestasjon og ungdomskontrakten. 

https://kriminalitetsforebygging.no/dokument/tiur-modellen-i-ringsaker-en-forskningsbasert-evaluering/?fbclid=IwAR2gPJbVo_ayGBC3OOqGONAyrd1OuFoTXKzXfQllpigSOzKlQMZ5PqdfwGo

Videre er vi bekymret for signaleffekten for ungdom for å oppheve straffereaksjoner, og undersøkelser de to siste årene viser dette. https://www.actis.no/kunnskap/okt-rusbruk-blant-unge

Målsetting med metoden(MI) er å etablere og ivareta en god relasjon mellom behandleren og pasienten, å stimulere til endringsfokusert kommunikasjon og å etablere konkrete forpliktelser om endring av atferd (Johansen & Bramness, 2012., s.128).Vi etterlyser forslag til mer effektiv behandling/hjelp og tydeligere rammer i rusreformen. I vedtaket i Granavold-erklæringen, side 52 står det følgende: «Utrede en ordning med fritt brukervalg i kommunene, som tilrettelegger for at rusavhengige også kan søke seg til omsorgstilbud utenfor spesialisthelsetjenesten. Det mener vi er hensiktsmessig i en behandlingsreform, og som vil styrke brukermedvirkningen, som er viktig i endringsarbeid. 

FRA STRAFF TIL TILFELDIG OPPFØLGING? 

At mennesker med alvorlige rus – og psykiske problemer ikke får oppfølging eller en mer tydelig reaksjon når de blir tatt, opplever vi som tilfeldig og kan forsinke prosessene med å sette inn tiltak. Kommunen får heller ingen ekstra midler i denne reformen og vi mener vi mister muligheten tidlig intervensjon, både for ungdom og voksne som sliter med rus og psykiske lidelser. Politiet har nå blant annet hatt en anledning til å komme tidlig inn ovenfor ungdom ved at de har unngått påtale ved urinprøvekontrakt, og det har vist seg å være et preventivt virkemiddel.

Det er ingen kompetansekrav på de som skal ha samtalen formidlet Bent Høie formidlet på Fagrådets konferanse 03.03.2021. Videre sa han at man kunne ta informasjonssamtalen som skal vare i 45 minutter f.eks på en tur i skogen istedenfor på et kontor? Regjeringen utelukker noen viktige kriterier som ligger til grunn for Portugal- modellen. I tillegg til at rusmiddelbruk avdekkes av politiet, og som innen i 72 timer fremstiller folk til kommisjonene (hvor det sitter en sosialarbeider, advokat og lege), for å vurdere hjelpetiltak. Kommisjonen kan ilegge en rekke reaksjoner, som samfunnstjeneste, begrensning på bevegelsesfrihet og eventuelt bøter dersom folk ikke ønsker behandling. Mange av disse reaksjonene bruker vi i Norge i dag.

Helge Waal skriver i en kronikk i Dagbladet 10.03.2021; Det rusreformen sier, er at rusavhengige skal møtes med hjelp og ikke straff. Men rent faktisk er rusavhengighet og helseskadelig rusmiddelbruk i dag definert som sykdom i lovverket. 

Mange kommuner sliter allerede med knappe ressurser, og oppfølgingen og hjelpen bør i mange tilfeller bli bedre og mer fleksibel. Tilfeldig oppfølging uten tydelige retningslinjer er vi redd vil gi slitasje hos stab som skal jobbe i feltet, og skaper uforutsigbarhet for de som trenger hjelp.  Å legge opp til for mye bruk av skjønn, oppfatter vi som lite hensiktsmessig, og vil være veldig ressurskrevende.  

TERSKELVERDIENE OG MULIGHET TIL Å AVDEKKE: Regjeringen har satt ned terskelverdiene, men samtidig ligger det høye doser i det som er foreslått som terskelverdi der hovedregelen er påtaleunnlatelse. Flere av våre brukere i Det Nytter, KRAFT bruker og pårørendeorganisasjon er at disse dosene kommer til å skape økt kjøpepress og videresalg. Politiet har ytret at de mister viktige verktøy for å kartlegge, og riksadvokaten peker på at den foreslåtte visitasjon adgangen for politiet vil bli vanskelig å håndheve. Mangel på prosessuelle hjemler vil det kunne svekke politiets arbeid, både med omsetning på gateplan og med organisert narkotikakriminalitet. Dette vil særlig gå utover ungdom, hvor det er viktig at de blir fanget opp tidlig for å forebygge. I tillegg er brukerdosene langt over det som er vanlig, og vil gi kriminelle et stort handlingsrom deriblant til videresalg. Som samfunn har vi et ansvar å sørge for at tilgjengeligheten ikke øker da rusmidler på avveie kan føre til overdoser og dødsfall, og økt tilgjengelighet gir økt bruk og flere skadevirkninger både samfunnsøkonomisk og for individer og familier. 

Vi viser til tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 19. februar 2021, godkjent i statsråd samme dag.

 I tilrådningen vil en oppheve straffansvaret for bruk av narkotika og erverv og innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk. Straffriheten skal være begrenset til inntil en nærmere fastsatt mengde og bare omfatte inntil tre ulike stoffer. Handlingene vil være ulovlige, men ikke straffbare og kan ikke møtes med strafferettslige sanksjoner.

Norges politilederlag( NPL)er en fagorganisasjon i Parat for ledere på alle nivå og fagområder i politi- og lensmannsetaten. Vi organiserer  ca. 310 ledere i politiet. Sammen med Parat Politiet er vi to medlemsgrupper fra politiet med totalt ca 950 medlemmer i Parat. Parat tilhører hovedsammenslutningen YS. 

NPL støtter intensjonene i rusreformutvalgets innstilling. Enkeltindivider har krav og behov for hjelp og oppfølging på en god og adekvat måte. Samtidig mener vi det ikke er klokt å avkriminalierese bruk og besittelse av narkotika. Rusbrukere, uansett rusmiddel er en mangfoldig gruppe, og dette tas det ikke nok hensyn til ut fra vår vurdering i tilrådningen. 

I hele spennet av brukere har de en ting felles. De kjøper narkotikaen i et illegalt marked, hvor profitørene har et økonomisk motiv. Hvis tilrådningen blir vedtatt vil det bli oppfattet som lovlig tilgjengelig for svært mange som ikke har en direkte helseutfordringer, eller har falt utenfor det ordinære samfunnet. Personer påvirkes i ulik grad av at det blir "lovlig å bruke narkotika", men  benytter den samme infrastrukturen for å få tak i narkotikaen. Dermed er de med på opprettholde kriminelle nettverk og organisert kriminalitet, som vi erfarer også har klare bånd til bl.a. menneskehandel og økonomisk kriminalitet. 

NPL oppfatter forslagene i Rusreformen som gjennomgripende i forhold til dagens tilnærming.  Rapporten viser til andre land der avkriminalisering har vært gjennomført, noe som har medført bedre oppfølging av enkeltmennesker.  Det synes samtidig uklart om endret ruspolitikk alene har medført disse endringene.  Det er videre uklart om det i realiteten er blitt mindre utfordringer knyttet til rusbruk, eller om det i dag er vanskelig å registrere utviklingen på en god måte.  

I rapporten viser en til at Norge prosentvis ligger lavt med hensyn til antall brukere, da opp mot andre land.  Dette kan tolkes dithen at dagens ruspolitikk har vært god inntil sitt nivå.  Vi er samtidig bevisst på at det er nødvendig med nytenking, og et ytterligere fokus på akkurat denne problemstillingen. 

Konsekvenser
Ungdommen er nysgjerrig, noe som medfører at det gjøres valg. Forskning viser at Norge har et relativt lavt brukertall, og enda færre gjentar bruken av narkotika over tid.  Det er å tro at ungdommene som velger avstå fra å bruke narkotika, gjør dette på bakgrunn av konsekvensene bruken kan medføre. Misbruk av narkotika kan medføre en ordinær straffereaksjon, men også være til hinder for at ungdommene får gjort enkelte yrkesvalg, tilgang til enkelte land osv.

Konklusjon
Norges politilederlag anerkjenner rusutvalgets problembeskrivelse, men er uenig i forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika. Dette vil frata politiet helt nødvendige verktøy både i kriminalitetsbekjempelsen og i utøvelsen av forvatningsmessige oppgaver.

Vi mener dagens gode tverretatlige samarbeid lokalt i kommunene langt på vei virker i samme retning som det utvalget ønsker å oppnå. Tidlig intervensjon med fokus på den enkelte ungdom og samarbeid å tvers om hjelpetiltak virker fordi det er et ris bak speilet. Uten dette tror vi momentet i det rusforebyggende arbeidet vil bli borte.

Vi viser forøvrig til innsendt høringsinsspill fra 1.4.20 etter at utvalget hadde levert sin rapport. 

Med hilsen

For Norges Politilederlag

Frank M Sletten og Marit Ellingsen 

Vi ser med vantro på at den politiske behandling og dialogen rundt rusreformen sterkt har redusert verdien av reformen og har redusert den innvirkning denne ville ha hatt for mennesker som velger ett annet rusmiddel enn alkohol.

Det å velge et annet rusmiddel er en menneskerett. At et samfunn har vedtatt å legalisere ett av de verste, mest skadelige rusmidlene som finnes burde ikke gjøre at de som velger ett annet rusmiddel skal kriminaliseres.

Mot argumentene i forhold til reformen rundt «de unge» ser fra MARBORGs synspunkt ut til å være et rent spill. Der man «syns», «tror», og «må regne som sannsynlig» en del effekter av reformen som det er helt umulig å bevise eller finne forankring i gjennom forskning og kunnskapssøk.

MARBORG er for og støtter helhjertet en kunnskapsbasert tilnærming til reformen. Ikke en «vi gjetter på» tilnærming. Vi har stor tiltro til utvalgets nitidige og gode arbeid og at utvalget på beste måte har forsøkt å finne kunnskap, forskning og annen kunnskapsbasert informasjon for å lande på best mulig konklusjon i sitt arbeide.

Det at terskel verdiene reduseres vil føre til at mange vanlige brukere av de nå illegale rusmidlene likevel vil bli kriminalisert. I vår organisasjon kjenner vi flere som er avhengig av rusmidler og som for eksempel bruker 10 gram heroin hver dag. Med de nye terkselverdiene vil disse fortsatt bli kriminalisert, for sin egen bruk for en dag. Dette kan da ikke være intensjonen med reformen?

Så må undertegnede beklage at dette høringssvaret ikke blir så godt som det kunne ha blitt all den tid jeg sitter med en 2 åring på fanget, og min samboer og vår 6 dg. Gamle nye sønn er på sykehuset. Dette har gjort at organisasjonens høringssvar kunne vært bedre. Vi håper likevel at vår mening som organisasjon kommer klart frem i dette tilsvaret og at vi støtter utvalgets fremlegg til reform.

Innspill til rusreformen fra Forandringsfabrikken

Forandringsfabrikken (FF) er veldig glad for at regjeringen foreslår en reform som går fra straff til hjelp. At unge som ruser seg nå i stedet for å få straff skal få hjelp, har vært et kjempetydelig svar fra unge som har strevd med rus. De har lenge sagt at måten de blir møtt på, gjør at de mister tillit. Det har for mange gjort det vanskelig å bli rusfri. Nå er vi endelig et godt stykke på vei mot at unge skal få hjelp til det rus egentlig handler om; Noe vondt inni følelsene.

Reformen vil bety mye i mange unge sitt liv, og vi håper at alle politikere på Stortinget hører på de som har vært gjennom dette selv og at dere vil stemme kunnskapsbasert, med hjerte for alle som strever med rus.

FF håper det vedtas en reform som bygger på kunnskap fra barn og som ivaretar FNs barnekonvensjons grunnleggende rettigheter til å få uttale seg fritt, informasjon, privatliv og at beslutninger tas til barnets beste.

Unge må ikke straffes fordi de har vondt
Når FF de siste årene har snakket med ungdom som har ruset seg, svarer ungdom tydelig at rusen oftest handler om noe vondt inni dem. De 3 grunnene som går mest igjen til hvorfor det blir rus er at de flykter fra vonde opplevelser og følelser, mangler tilhørighet eller har opplevd vold og overgrep.

For unge er rus oftest et smerteuttrykk på likt nivå som å være urolig eller skade seg selv. I Norge straffes ikke barn som skader seg selv, da kan vi heller ikke straffe rus. Kunnskapen fra barn forteller tydelig at det er viktig og riktig å slutte å straffe - og heller tilby hjelp til unge som tas for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk.

Det er også bra at det foreslås ny bestemmelse i politiloven om at politiet ikke lenger skal kunne kle av barn og unge for å sjekke om de har narkotika på seg. Dette har for mange føltes som overgrep eller straff. Det er bare sååå viktig at ingenting i måten voksne møter barn på, skal oppleves som straff - ikke bøter, ikke tvangsflyttinger, ikke tvang eller annen maktbruk. Dette er helt nødvendig for at Norge virkelig skal kunne nå inn til og hjelpe barn og unge som ruser seg.

Rusreformen MÅ ha et tydelig syn på hva rus handler om
Det må stå helt konkret i reformen at rus oftest handler om noe vondt inni den som ruser seg. Alle fagfolk som skal jobbe med unge som ruser seg må ha opplæring i dette synet på rus og hvordan ta det med når de skal hjelpe barn og unge.

Om signaleffekten
Siden proposisjonen ble lagt frem har mange vært bekymret for om rusreformen vil senke terskelen for å prøve rus. Flere har hevdet at det sendes et signal om at bruk av narkotika ikke lenger anses farlig, og at samfunnet ikke lenger ser så alvorlig på bruken. Mange har også uttrykt redsel for at unge ikke forstår forskjellen mellom avkriminalisering og legalisering.

Barn og unge vet godt hva rus er og konsekvensene av det. De vet at både voksne og andre barn rundt vil bli skuffet og ta avstand fra dem. Rus blir ofte siste løsning for barn etter de har prøvd å si fra om det vonde på forskjellige måter siden de var små. Noen barn kan svare at de ruser seg siden det er gøy, men når man spør litt dypere så er det noe barnet vil flykte fra, som ligger skjult bak at det er gøy. Trusler om straff hjelper derfor ikke for disse heller.

Når barn ruser seg, bryr de seg ofte ikke om hvorvidt det er lovlig eller ikke - de har ruset seg likevel. Å avkriminalisere vil ikke senke terskelen for å prøve narkotika - derimot vil det kunne senke terskelen for å tilkalle hjelp hvis noe skulle gå veldig feil. For mange vil det også kunne bli lettere å si ifra hvis de har det vondt og sliter med rus.

Unge MÅ få trygg og nyttig hjelp
Vi støtter regjeringens forslag om at unge som blir tatt for bruk, erverv eller innehar narkotika, skal møte hos en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker for å få hjelp. Samtidig mener vi at en slik enhet må ha mål om å nå inn til det som gjør vondt. Barn svarer tydelig at det må til for at de skal slutte med rus. I tillegg må en slik rådgivende enhet ivareta barns grunnleggende rettigheter.

Barn svarer at de trenger å finne noe som gir dem mening i livet for å klare å slutte med rus. De som skal hjelpe må ha stort fokus på at barn finner dette. Rusen har for mange vært en stor trygghet, og må byttes ut med noe meningsfullt i hverdagen. Det må letes etter noe barn engasjerer ser dypt i.

Om involvering av foreldre
Regjeringen foreslår at foreldrene eller andre med foreldreansvar skal kunne innkalles og involveres av den rådgivende enheten i tillegg til ungdommen. Hvis foreldre skal kobles inn i hjelpa, må det gjøres klokt og i samarbeid med ungdommen på en måte som ivaretar barns rettigheter. Dette er avgjørende for at ungdommen skal klare å ha tillit til den voksne de skal snakke med. Uten tillit blir det skummelt og vanskelig å snakke ærlig og få nyttig hjelp.

Det viktigste voksne skal tenkte når de skal hjelpe unge ut av rus er trygghet for ungdommene. Uten trygghet er det vanskelig for mange å få tillit nok til å fortelle hva rus handler om og hva som skal til for å komme ut av rus.

Unge forteller at trygghet handler om at voksne alltid sammen med ungdommene må avtale hvilken og hvordan informasjon om ungdommen skal deles videre til andre voksne. 

Mange ungdommer har opplevd at voksne på tvers av tjenester snakker bak ryggen dems. Når ungdom ikke vet hva som skjer med informasjonen de gir, kan de lukke seg og slutte å snakke om det som er viktigst for dem. 

Foreldre kan ikke involveres, før ungdommen er snakket med og avtalt med hvordan dette skal gjøres trygt. Voksne kan aldri vite hvordan foreldrene er og hva de utsetter barna sine for. Og når vi vet at veldig mange barn ikke forteller om vonde opplevelser hjemme så må voksne risikovurdere foreldresamarbeid og ALLTID avtale med barn hvordan informasjon skal deles videre, og hvordan foreldre skal involveres.

Om melding til barnevern
I proposisjonen understrekes det at forslaget ikke har betydning for verken helsepersonells eller politiets opplysningsplikt til barnevernet. Svar fra barn viser at mange av avgjørelsene som tas om å melde til barnevernet i dag, skjer uten at barns grunnleggende rettigheter er sikret. Skaden med raske avgjørelser hvor barns rettigheter ikke er vedtatt, er vanskelig å reparere i ettertid.

Når voksne er bekymret for et barn, er ønsket om å hjelpe barnet stort. Voksne tenker det er viktig at barn får hjelp så fort som mulig. Dette er viktig, men kan ikke gå på bekostning av barns rettssikkerhet. FF mener det må fremgå at ny kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker og politi må ivareta barns grunnleggende rettigheter når de skal melde bekymring til barnevernet på bakgrunn av bekymringer for barn.

Opplysningsplikt til barnevernet er plikt som er gitt for å beskytte barn. Da må Stortinget sikre at prosessen ivaretar barns grunnleggende rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Først når dette gjøres vil du ha mulighet til å vurdere barnets beste på riktig måte, og det vil kunne bidra til bedre beskyttelse av barn og unge.

Når voksne er bekymret for barn, må de snakke med barnet om bekymringen på en måte som ivaretar barns rett til å bli hørt fritt. Dersom man etter å ha snakket med barnet fortsatt er så bekymret for omsorgssituasjonen at det må sendes melding, må barnet få informasjon og uttale seg fritt om dette. Barnet må få komme med innspill til innholdet i meldingen. Om dette ikke er mulig, må barnet få vite hva som står skrevet. Dette bør skje så raskt som mulig, og før foreldrene får vite innholdet i meldingen. Når den rådgivende enheten eller politi skal sende melding, må de ha fokus på hvordan barnet kan beskyttes best mulig i en vanskelig situasjon.

Vi håper dere på Stortinget vedtar rusreformen og sikrer at den blir trygg og nyttig for alle barn og unge<3

Hilsen proffer i FF v/ Leon, Dania, Mikal og Marcus

Fabrikkleder Marit Sanner og politisk rådgiver Sara Bondø

Normal Norge støtter rusreformen og prinsippet om å flytte oppfølging av bruk av illegale rusmidler fra justis- til helsesektoren. Vi ønsker allikevel å kommentere forslaget og utspill som har kommet i etterkant av fremleggelsen av proposisjonen. Punktene vi konkret vil kommentere handler om foreslåtte terskelverdier, straff for rekreasjonsbruker og deling av rusmiddel, i denne sammenheng spesielt deling av cannabis, samt det foreslåtte gebyret for manglende oppmøte hos den rådgivende enheten.

• Vi registrerer at terskelverdiene i forslaget er redusert i forhold til anbefalingen i NOU 2019:26. For cannabis er denne satt til 10 gram. For en som bruker cannabis sporadisk vil 10 gram være nok til flere gangers bruk- Siden cannabis er et rusmiddel hvor toleranse bygges opp over tid vil dette for en person som har hatt et høyt forbruk over tid og som bruker cannabis daglig kun være nok til to til tre dagers bruk i enkelte tilfeller. Paradokset ligger i at personer med et så høyt forbruk vil i mye større grad enn den sporadiske brukeren være i behov for å bli møtt med hjelp i stedenfor straff, allikevel er det denne gruppen som står med valget om å oppsøke et kriminelt miljø flere ganger i uken eller å risikere straff. En løsning kunne vært å øke terskelverdiene for oppbevaring i hjemmet og beholde grensen på 10 gram ved oppbevaring utendørs. 

• Vi er glade for å se at forslaget fra Regjeringen påpeker vanskelighetene med å skille mellom rekreasjonsbruk og avhengighet og at en avkriminalisering nødvendigvis må omfatte alle brukerne. Rusavhengighet er komplekst og vi kan vanskelig se at ansatte i politiet har den medisinske kunnskapen som kreves å skjønnsmessig avgjøre hvem som skal få hjelp og hvem som skal få straff. Vi er også bekymret for hvordan en slik praksis kan falle dårlig ut for allerede stigmatiserte grupper og  bidra til å opprettholde stigmatisering basert på kjønn, klasse og etnisitet. 

Forøvrig uttalte en av Norges mest erfarne rusforskere og medlem av rusreformutvalget Sverre Nesvåg på Fagrådets høringskonferanse den 3. Mars i år at det vil være umulig å lage et lovverk som skiller mellom avhengighetsbrukere og rekreasjonsbrukere. På generelt grunnlag vil innføring av et slikt skille bryte med det strafferettslige likhetsprinsippet.

• Vi registrerer også at det ikke er foreslått å slette rulleblad for de som er dømt for bruk og besittelse av illegale rusmidler under de terskelverdiene som nå er foresått avkriminalisert. Det fremlagte lovforslaget handler nettopp om at mennesker som bruker illegale rusmidler ikke lenger skal bli stigmatisert og få begrensede muligheter. Ved å ikke slette tidligere merknader på rullebladet bidrar man til å videreføre den tidligere stigmatiseringen og vi kan ikke se at dette er hensiktsmessig eller i tråd med intensjonene i rusreformen.

• Når det gjelder gebyr for manglende oppmøte hos den rådgivende enheten er vi bekymret for hvordan dette kan påvirke en person i en allerede vanskelig situasjon på en ytterligere negativ måte. Selv om det åpnes opp for skjønn stiller vi oss undrende til hvem som skal utøve dette skjønnet og på hvilket grunnlag. Vi anbefaler å gå bort fra dette punktet i forslaget og ikke innføre gebyr for manglende oppmøte. Vi bemerker også at et gebyr i seg selv kan oppleves som straff.

• Vi registrerer også at forslaget fra regjeringen legger opp til at deling av rusmidler skal behandles som fortsatt straffbart. Det er derimot ikke spesifisert hva vedkommende i disse tilfellene skal siktes for. Dersom det er overdragelse gjør vi oppmerksom på at dette innebærer en innskjerping av gjeldende praksis og at dette vil ramme brukere. Vi ber komitteen se nærmere på om dette er i tråd med intensjonene i reformen.

Tryggere Ungdom støtter hovedlinjene i regjeringens forslag til rusreform. Selv om vi er svært takknemlige overfor Stortinget for at de vil gjennomføre en så viktig reform, har vi enkelte bemerkninger. Vi mener Stortinget burde følge Rusreformutvalgets anbefaling om å fjerne rulleblad for dem som søker om dette. Narkotikalovbrudd på rullebladet gjør at unge mennesker som kunne hatt nytte av det, ikke kommer inn i militæret eller på en rekke yrker og utdannelser. Voksne som har slitt med rus og pådratt seg et rulleblad, mister muligheten til å jobbe med barn og unge for å hjelpe dem med tilsvarende problemer de selv slet med. Straff for rusbruk har aldri vært etisk eller forsvarlig. 

Representantforslag 119 S og 111 S

Motstandere av reformen har uttrykt bekymring for ivaretakelsen av barn og unge. Som en ungdomsorganisasjon har vi flere innspill til dette. Rusreformen innebærer ikke en økt satsning på forebygging av rusbruk blant ungdom, dette har kritikerne rett i. Det er imidlertid helt nødvendig at straff bortfaller, spesielt for barn og unge som er ekstra sårbare for påkjenningen av straff. Det finnes flere løsninger for å ivareta kritikeres bekymring, samtidig som man unnlater å gi ungdom en kriminell identitet. En løsning er å sette av mer midler til kommunenes forebygging, spesielt oppsøkende ungdomsteam. En SINTEF-rapport om kommunalt helse- og rusarbeid fra 2018 viser at kun 42 prosent av norske kommuner har oppsøkende sosialt arbeid rettet mot ungdom, og at under 50 prosent av kommunene har et system på tvers av tjenestene for identifisering av dem med behov for tidlig intervensjon ved rusrelatert problematikk. Rusreformen bør lanseres med et mål om at alle norske kommuner skal utøve slikt arbeid, eventuelt som et samarbeid på tvers av flere små kommuner. 

FNs barnekomité har uttalt at barn som bruker ulovlige rusmidler skal behandles som ofre, ikke som kriminelle. Å videreføre urinprøvekontrakter med straffetrussel vil være et katastrofalt feilgrep som går imot internasjonale forpliktelser. Tiltaket har ingen dokumentert effekt, men har allerede ført til dødsfall i Norge og er lett å omgå. Mens ressurssterk ungdom klarer å gjennomføre kontraktene, tyr ungdom med et etablert eller begynnende rusproblem enten til andre, og ofte farligere, rusmidler enn cannabis for å ikke avsløres av urinprøvene – eller så får de straff om de ikke klarer å slutte. Slik opprettholdes stigmatiseringen og undertrykkingen av den aller mest sårbare gruppen i samfunnet: barn og unge med et rusproblem. Det er ingenting i veien for å videreføre et tilbud om urinprøvekontrakter for de som måtte ønske et slikt tilbud på et reelt frivillig grunnlag. 

TIUR er en ressurskrevende samarbeidsmodell, og de omfattende og inngripende tiltakene er ikke nødvendig overfor ungdom som mestrer livet godt, og som ikke har rusproblemer. At modellen oppnår enkelte tilfredsstillende resultater, kan ikke tilskrives muligheten for straff da andre tiltak med mulighet for straff ikke kan vise til samme grad av suksess. Det er mer sannsynlig at effekten kommer av kompetanseheving og samarbeid hos ansatte i ungdomsskoler, videregående skole, barnevern, ungdomskontakt, ungdomshelsetjenesten, NAV, psykisk helse- og rustjenester, fritidsklubber (og politi). Det er nettopp et slikt bredt spekter av hjelpemuligheter den kommunale rådgivende enheten skal kunne tilby ungdom, uten trussel om straff for de som ikke makter å gjennomføre «kontraktene». En annen mulig løsning bekymringen for manglende forpliktende oppfølging av unge er å øke antallet forpliktende møter hos den rådgivende enheten til tre. Selv om vi i utgangspunktet ikke anbefaler en slik forskjellsbehandling av unge og eldre, er det et mulig kompromiss for å sikre politiske flertall for reformen. I tillegg kan det innføres et krav om særlig rask innkalling for personer under 18 år, f.eks. 48 timer etter avdekking av rusbruk. 

Politiet har oppgitt bekymring for at de fratas mulighet til å gjennomgå barn og unges mobiltelefoner ved mistanke om bruk, og at dette medfører mangelfull informasjonsflyt til barnevernet. Hvis den kommunale enheten mener det er nødvendig, skal barnevernet involveres i møte med barn som bruker narkotika. Barnevernet har tilgang til aktuelle tvangsmidler som må brukes med varsomhet og kun når det er strengt nødvendig. Politiets oppgave er ikke å etterforske på vegne av Barnevernet og i hvert fall ikke ved hjelp av metoder som er vurdert å være et brudd på menneskerettighetene av EMD. 

I tilfeller der det er aktuelt å involvere Barnevernet, vil det ofte være problematiske forhold i barnets hjem. Tiltaket Motiverende intervju, som er metoden de rådgivende enhetene skal benytte seg av, er anbefalt som en del av FNs internasjonale standarder for forebygging. Rusreformen kunne med fordel involvert en satsning på flere tiltak i disse standardene. Et eksempel er foreldreferdighetsprogrammer som skal gi foreldre nødvendig kunnskap og verktøy for å sette grenser, fungere som rollemodeller og følge opp barna sine. Det er viktig å understreke at vi ikke anbefaler slike tiltak i alle tilfeller hvor en person under 18 år er tatt for å bruke cannabis. Dette ville vært uforholdsmessig og paternalistisk. I tilfeller der den kommunale enheten og Barnevernet vurderer det slik at forhold i hjemmet med stor sannsynlighet fører til utagerende og skadelig rusbruk hos mindreårige, kan slike programmer derimot være til hjelp. Tryggere Ungdom støtter en kunnskapsbasert tilnærming til forebygging, der det tas utgangspunkt i den til enhver tid beste tilgjengelige forskningen.

Tryggere Ungdom støtter at Islandsmodellen for å forebygge rusbruk blant tenåringer prøves ut i Norge. Denne modellen vil få enda bedre effekt i kombinasjon med en avkriminalisering. Dette støttes av at også regjeringen på Island går inn for avkriminalisering.

Mitt navn er Emil Sølyst og jeg styreleder ibrukerorganisasjonen Recovery og Tilfrisking (R. O. T). Jeg har 25 år med hard rus og kriminell adferd bak meg, men har nå vært totalt rusfri i 17 år.

Det er mange og ulike meninger om den foreslåtte rusreformen, men dessverre har mange av disse stemmene ikke blitt hørt. Det har nesten utelukkende vært ført èn stemme på vegne av alle oss rusavhengige og da kommer ikke alle synspunktene godt nok frem. R. O. T reagerer også på at det stort sett er tilstanden i Oslo som beskrives i debatten, herunder straffeforskjellene mellom øst- og vestkanten i samme by. Dette er en rusreform som angår hele landet.

R. O. T jobber daglig med pårørende, brukere og fagfelt, som ser med økende bekymring på hvordan rusbruken er i ferd med å eskalere som en konsekvens av hvordan debatten på sosiale medier har tatt form. Her i Grenland (Skien, Porsgrunn og Bamble) er det et utrolig sterkt rusmiljø med tilhørende kriminell atferd, som skaper enorme utfordringer opp mot diverse ungdoms miljøer. Våre barn og ungdommer sitter på gjerdet og har allerede forskuttert en legalisering på bakgrunn av hvilke krefter, men også de ulike politiske miljøer, som har løftet reformen frem også som et ledd i en fremtidig legaliseringsdebatt. Ungdommene våre sier at det nå ikke lenger er kriminelt å oppbevare narkotika eller å ruse seg.

Rusreformen har fått tittelen «Fra straff til hjelp» og alle er enige i at tunge brukere må få hjelp. I dagens system er det allerede et fokus på hjelp, slik man har sett ved for eksempel implementering av pasientrettigheter og pakkeforløpet. Det faktum at straffenivået har blitt betraktelig lavere de siste 10 årene og med muligheter for å sone i behandlingsinstitusjon, viser at Norge har hatt en positiv utvikling med hvordan samfunnet skal hjelpe personer med tung avhengighet. Derfor undrer også R. O. T seg på hvilke tiltak innen hjelp som i Regjeringens forslag skal være så revolusjonerende. For tungt rusavhengige er det ikke foreslått nye hjelpetiltak. Vi har heller ingen tro på at et enkelt oppmøte i kommunen vil være så utslagsgivende at det får ungdommene til å endre innstilling og forstå egne rusproblemer. Vi har derimot tro på at vi må tidlig på banen med de verktøyene og hjelpetiltakene vi har i dag. Disse verktøyene må forbedres slik at barn og unge får den hjelpen de trenger og har krav på, uavhengig av hvor de kommer fra. Våre ungdommer i Grenland klarer ved hjelp av ruskontrakter via politiet, oppfølging og gode samtaler med hjelpetiltak for ungdom, slik som «The Rocket Man», ogkomme seg ut av et ekstremt belastende rusmiljø.

Vi mener at det er uriktig av Regjeringen å forkaste alle metodene og tiltakene vi bruker i dag. Målet vårt må være atalle de ungdommene som sliter med rus får mulighet og motivasjon til og etablere seg inn i samfunnet igjen. Slik vi i R. O. T ser det så må vi jobbe med de gode tilbudene somallerede eksisterer og heller forbedre eller bytte ut det someventuelt ikke fungerer. R.O.T jobber for å bedre forholdende til alle rusavhengige og vi er opptatt av et helhetlig perspektiv. Helse og justis skal ikke utelukke hverandre, men utfylle hverandre.

Ettersom forslaget til rusreform ikke legger opp til hjelp for verken ungdom eller rusavhengige, står vi igjen med en rusreform som i all hovedsak handler om avkriminalisering. Ingen argumenterer med at det å fjerne straff vil redusere overdoser. Samtidig mister politiet og andre viktige verktøy for å jobbe rusforebyggende dersom noe ikke er straffbart. Dersom ungdom eller andre er redde for å søke eller be om hjelp på grunn av straff, er dette noe vi helt klart må gjøre noe med. Dette kan enkelt legges inn som eget avsnitt i en lovtekstfor å fjerne usikkerhet.

R.O.T ber dere stortingspolitikere om å stemme nei til dette forslaget til rusreform på bakgrunn av at vi ser hvor dette bærer hen og at vi virkelig frykter at mange menneskeliv vil gå tapt. Å vedta reformen slik den er foreslått gir svært uheldige signaler til alle oss som ikke har fått den beste starten i livet. Ikke gi oss opp, gi oss en mulighet til å være en del av samfunnet. Gi oss vilkår som gjør at vi velger rusfrihet og at vi velger livet.

Fagforbundet takker for muligheten for å gi innspill til denne viktige reformen. Vi er glade for at rusfeltet nå får den oppmerksomheten det fortjener, og settes høyt på den politiske agendaen. Uavhengig av om bruk og besittelse av narkotiske stoffer hjemles i straffe- eller helselovgivningen, så må hjelpeapparatet være rustet til å møte de krav som stilles til dem. Vi trenger en rusreform som sikrer rusavhengige et godt behandlings- og oppfølgingstilbud. Samt et forebyggende arbeid som fanger opp ungdom og rekreasjonsbrukere. Dette skjer ute i kommunene, og Fagforbundets anliggende er at de som jobber i tjenestene sikres tilstrekkelig kompetanse, og ressurser til å ivareta sine oppgaver på best mulig måte.

Fagforbundet organiserer blant annet sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, sykepleiere, helsefagarbeidere og andre fag- og høyskolegrupper. Flere av våre nevnte medlemsgrupper jobber med ulike områder innen rusfeltet. På vegne av våre medlemmer vil vi minne om at når kommunene pålegges et større ansvar og får tildelt flere oppgaver, blir kommuneøkonomien helt avgjørende for om tiltakene blir gode nok.

Slik Fagforbundet kjenner kommune- og regionstrukturene, vet vi at dette vil variere fra kommune til kommune. Noen kommuner vil lett kunne påta seg nye oppgaver, rekruttere riktig kompetanse, og etablere gode fagmiljø. Andre vil trenge mer tid og støtte for å kunne etablere det samme. Kommunene kjenner lokale forhold best, og er dyktige på å se eksisterende strukturer i sammenheng med nye oppgaver. Allikevel er ikke dette noe som skjer av seg selv; særlig ikke når tjenestene allerede er under press fra stor pågang samt en pandemi som gjør uforutsette innhugg i ressursene. Fagforbundet forventer derfor at Regjeringen legger opp til en implementeringsfase hvor kommunene får ressurser og støtte til å opprette den nye rådgivende funksjonen.

Vi ser at det i debatten legges vekt på viktigheten av å ha riktig kompetanse i kommunene. Dette kan by på utfordringer i de mindre kommunene der det blir vanskeligere å rekruttere fagfolk. Fagforbundet har medlemmer med ulik kompetansebakgrunn; herunder sosialfaglig kompetanse som vil være naturlig å finne i den rådgivende tjenesten. Samtidig er det viktig å understreke at god rusomsorg er avhengig av tverrfaglig kompetanse. Fagforbundet mener at helsefagarbeidere med relevant fagskoleutdanning, også kan inneha en slik rådgivningsstilling i kommunen.

Fagforbundets viktigste anliggende vedrørende rusreformen er å etterlyse neste fase. Hvor er satsingen og opprustningen tjenestene trenger? Vi vet det er et stort etterslep i behandling av psykiske helseutfordringer, og rusomsorgen har lenge lidd av underprioritering. Hjelpeapparatet er per i dag underfinansiert i forhold til behov, og er tvunget til å gjøre tøffe prioriteringer hver eneste dag. Rusmisbrukere har ofte helsemessige utfordringer utover avhengigheten. God ivaretakelse av gruppen fordrer derfor at man ser og behandler kompleksiteten i disse. Dette betyr også at rusavhengige ofte beveger seg mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Mange opplever å falle mellom to stoler i overgangsfasene.

Rusreformens fokus og hovedoppgave burde derfor ha vært å utarbeide forslag til et styrket behandlings- og oppfølgingstilbud. Slik Fagforbundet ser det vil ikke den foreslåtte lovendringen gi rusavhengige et bedret tilbud. Vi mener det er betenkelig at man nå vil pålegge innbyggere å møte til rådgivende samtale og mulighet for å be om hjelp, uten at det tilføres ressurser og kompetanse til faktisk å yte den hjelpen om de skulle be om det. Dette er en lovendring. Vi ser ingen lovnader om et styrket behandlingstilbud. 

Konsekvenser for det forebyggende arbeidet

Vi legger til grunn at selv om bruk og besittelse inntil gitte terskelverdier nå ikke skal straffeforfølges, så vil allikevel all befatning med narkotika fortsatt være ulovlig. Det vil derfor fortsatt være en politisk målsetning at færrest mulig skal være rusavhengige, eller benytte narkotiske stoffer til rekreasjon. Det er derfor grunn til å tro at man ikke ønsker en endring i det rusforebyggende arbeidet som følge av lovendringen. Fagforbundet er allikevel bekymret for at regjeringens forslag vil ha negative konsekvenser for kommunenes muligheter til å arbeide forebyggende.

Fagforbundet deler regjeringens syn på at straffeforfølgelse av mennesker med alvorlig og langvarig rusavhengighet ikke er hensiktsmessig behandling. Vi ønsker heller ikke at ungdom skal starte voksenlivet med et omfattende rulleblad fordi man kom skjevt ut i ung alder. Politiet sier selv at dette ikke er praksis under dagens lovgivning. Loven brukes heller oftere som en inngangsport overfor barn og unge som er i risikosonen for å falle ut i mer alvorlig avhengighet, eller som beveger seg inn i kriminalitet som følge av rusmisbruk. Det er viktig å påpeke at de som i dag blir tatt for bruk og besittelse til eget bruk, er en svært mangfoldig gruppe og at lovverket skal ivareta helheten i denne samt allmennpreventive hensyn. Særlig gjelder vår bekymring at barn og unge som er i en eksperimenteringsfase, ikke vil fanges opp før de utvikler mer alvorlig avhengighetsproblematikk. Dette er ikke tilstrekkelig belyst i utvalgets utredning, ei heller i Regjeringens proposisjon.

Fagforbundet ønsker å gi honnør til Regjeringen for å ha løftet en viktig debatt. Vi har blitt utfordret til å ta del i tøffe etiske og prinsipielle diskusjoner. Det er viktig for oss å påpeke at om man velger å gå inn for den foreslåtte lovendringen, så er denne kun en liten del av det store bildet om vi virkelig ønsker å gi rusfeltet den oppmerksomheten, og det løftet det behøver og fortjener. Det vi trenger mest er en behandlingsreform der hjelpeapparatet ute i kommunene rustes til å ivareta brukerne før, under og etter behandling. Dette må skje parallelt med en satsing på tverrfaglig rusforebyggende samarbeid. Fagforbundet forventer at dette utgjør kjernen i Regjeringens videre arbeid på feltet.

Når det gjelder representantforslagene, så kan vi ikke støtte forslag Dok. 8:111 S uten videre utredning. Fagforbundet støtter intensjonen i forslag Dok. 8:119 S om behovet for en storstilt satsning på det forebyggende, behandlings- og oppfølgingsarbeidet.

Med vennlig hilsen,

Iren Luther, leder yrkesseksjon helse og sosial, Fagforbundet

Uttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet angående rusreformen

Jan Fredrik Oddekalv      Sosionom med videreutdannelse i psykososialt arbeid med barn og unge.
Bjørn Madsen                     Barnevernspedagog med videreutdannelse i spesialpedagogikk.

På vegne av Kjentmennene på Slåtthaug VGS, Nordahl Grieg VGS, Sandsli VGS og Stend VGS.

Vi støtter ikke regjeringens forslag, men vi støtter representantforslaget da vi ser på det forslaget som mer hensiktsmessig for våre elever. Begrunnelsen vår følger under.

• 1) Hvem er vi

Vi representerer fire videregående skoler i Bergen Sør som årlig arbeider med over 2500 elever. Skolene har både studiespesialiserende og yrkesrettede fag. Kjentmennene på de fire skolene innehar roller som både miljøterapeut, sosialpedagog, rådgiver og skoleledelse. Til sammen har vi over 80 års erfaring fra arbeid med barn og unge, fra barnevern, BUP og skole.

Kjentmann er en beredskapsordning som skal arbeide med forebygging, avdekking og oppfølging av elever med rusutfordringer – det kan være alt fra utprøving av rusmidler til tung rusbruk. Målet er å oppdage rusbruk blant elever tidlig og gi eleven og skolens ansatte konstruktive handlingsalternativer for å hjelpe eleven med å holde fast i skolen.

Vår arbeidsmetode fokuserer på å formidle et lavterskeltilbud til elever hvor de kan komme og ha åpen dialog om egen rusbruk, eller bekymring for venners rusbruk. I vårt arbeid fokuserer vi på å gi elevene mulighet til å drøfte og diskutere de spørsmål og bekymringer de har. Vi fokuserer på trygge omgivelser og forutsigbarhet i hva som vil skje om man har et rusproblem. Vi opplever at mange elever henvender seg til oss.

• 2) Sammenheng mellom skoleprestasjoner og rusbruk

Vi ser også at for noen av våre ungdommer er bruk av rusmiddel et symptom på andre utfordringer, men de fleste av elevene vi kommer i kontakt med er i en utprøvingsfase. Ofte kommer denne utprøvingen av egen nysgjerrighet, eller etter press fra de i miljøet rundt seg. Dette presset baserer seg på løfter om at «alle gjør det», «det er ikke farlig» og «det skal snart bli lov».

Vi merker ofte at rusbruken til eleven er problematisk før de selv innser det. Dette merker vi gjennom at fraværet øker og at karaktersnittet synker, samt at lærere og venner reagerer på endret atferd som for eksempel likegyldighet, trøtthet og lav motivasjon. Nyere forskning fra NORCE støtter våre opplevelser her, da de har vist at bruk av alkohol og illegale rusmidler har nær sammenheng med dårlige karakterer og høyt skolefravær også når ungdommene ikke samtidig har psykiske problemer – det gjelder uavhengig av kjønn og økonomisk status. (https://www.nrk.no/vestland/ny-studie_-klar-sammenheng-mellom-rus-og-darlige-skoleprestasjoner-1.13565353).

For denne gruppen er det ikke nok med en samtale på kontor. Vår erfaring er at det er en lang prosess med mye ambivalens. Det må arbeides systematisk over tid med ungdommen slik at de selv kan bli motiverte til å ta gode valg for sin egen helse. Vi opplever at det er avgjørende at hjelperen til eleven er en person de kjenner og har en relasjon til – samt at denne personen kan hjelpe til med følgene som kommer av rusbruket, som for eksempel lavere skoleprestasjoner, dårlige relasjoner og miljø. Vi opplever at rusreformen ikke gir hverken passende eller tilstrekkelig hjelp til de elevene som trenger det når det baseres på frivillighet.

• 3) Grensesetting og normalisering

Gjennom vårt forebyggende arbeid som Kjentmenn på skolen har vi fokus på å ha en informativ og åpen dialog med elevene om rusmidler – med fokus på positive og negative sider av rusmiddelbruk. Vi mener at det er viktig å gi elevene god forståelse og kompetanse, slik at de kan ta informerte valg selv. Vi formidler også grensene som skolen og samfunnet ellers har, i forhold til besittelse og bruk av alkohol og rusmidler. Vi erfarer at elevene verdsetter de tydelige grensene mellom hva som er lov og ikke. Vi får tilbakemeldinger om at dette gir dem kompetanse, argumenter og trygghet til å si nei når de opplever press på å prøve ut rusmidler.

Mange elever forteller oss at de opplever det utrygt i klassen når de vet at noen der bruker rusmidler – eller har det på seg. Dette gjelder både teoriklasserom og på verksted hvor det brukes tunge maskiner som sirkelsag og dreiebenker. Opplæringsloven 9A forteller at alle elever har rett til et trygt skolemiljø, men med terskelverdiene som er foreslått kan det føre til at det i hvert klasserom oppbevares store mengder narkotika, noe som vil for mange vil gjøre at skolen og klasserommet kan oppleves som utrygt.

Vi har flere ganger uttalt bekymring for den økende normaliseringen av rusbruk blant elevene våre. Vi frykter at rusreformen er en stor drahjelp til denne normaliseringen, og vi opplever allerede kommentarer som «hvorfor skal de avkriminalisere det om det er farlig?». Vi frykter at forebyggingsarbeidet rettet mot ungdom blir vanskeligere – og til tider nesten umulig – om en avkriminalisering for denne gruppen blir gjennomført. I vårt forebyggende arbeid er det helt essensielt å ha tydelige grenser slik at elevene forstår hva som er greit å gjøre – og hva som ikke er greit. Vi mener at rusreformen slik den står vil gjøre disse grensene utydelig for elevene, da mange tror at avkriminalisering er legalisering.

• 4) Vår mening om veien videre

Vi mener at en avkriminalisering for alle slår svært uheldig ut for våre elever. Vi støtter avkriminaliseringen for rusavhengige og mener at det er her regjeringen må arbeide for å finne en god løsning som differensierer mellom tunge rusmisbrukere og ungdommer i en utprøvingsfase.

Vår erfaring er at politiets forebyggere arbeider på en svært god måte per i dag, hvor det ikke er trusler om glattcelle og straff – men fokus på hjelp og veiledning. Vi mener at politiet må få mulighet til å pålegge ungdom obligatorisk oppfølging gjennom påtaleunnlatelse med vilkår dersom de utforsker med narkotiske stoff og er i en fase hvor de fortsatt kan hjelpes ut av en potensielt begynnende avhengighet. Dette mener vi er viktig da mange ungdommer ikke ser på sin eget rusbruk som problematisk før det er for sent. Vi mener det må settes av mer midler til forebygging, og det må settes større fokus på dette, også utenfor skolen.

Willy  Pedersen

Professor i sosiologi,

Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Engasjement for å skrive den andre stortingsmeldingen om narkotikapolitikken (St. meld 13, for 1985-86, om Narkotikapolitikken). Skrev det meste av den direkte underlagt statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg og helsedirektør Torbjørn Mork. Har seinere fulgt utviklingen av norsk narkotikapolitikk nøye.

Forskning/arbeid: Begynte å forske på rusmiddelbruk blant ungdom i 1985 og tok dr.philos.-graden i 1991 (Avhandling: Drugs in adolescent worlds). Professor i sosiologi ved UiO fra 2001. Har siden primært forsket på ungdom, rus, atferdsproblemer og kriminalitet. Har ledet en rekke store forskningsprosjekter.

Vurdering av NOU 2019: 26: Den legger et sterkt faglig grunnlag for en viktig reform.

Noen poenger som kan belyses i høringen

1. En ruspolitikk med vekt på kriminalisering var egentlig et fremmedelement i Norge og var del av den «krig mot narkotika» som ble iverksatt av USA på 1960-tallet. Løsgjengerloven (med kriminalisering av offentlig beruselse) ble illustrerende nok avviklet samtidig som denne politikken festet grep (1970).
2. Strafferammene ble allerede fra starten ekstremt høye. Bruk og besittelse av cannabis kunne på 1970-tallet gi 3-4 ukers ubetinget fengsel. Dette var noe nytt. Det var ikke «naturlig» å bruke kriminalisering i ruspolitikken, det var ingen norsk tradisjon for det. Norges ledende strafferettsekspert, professor Johs Andenæs, hevdet at grunnlaget for dette var at «narkotika ble demonisert, mens alkohol ble ufarliggjort» (Aftenposten 20/5, 1996). Dette synes fortsatt som en rimelig vurdering. En kom inn i en selsom unntakstilstand på 1960-70-tallet. Dette er et avvik fra en ellers human norsk strafferett.  
3. Dokumentasjonen i NOU 2019:26 av at kriminalisering neppe bidrar til å redusere bruken er grundig. Det har blitt reist tvil, men etter mitt skjønn på sviktende grunnlag.
4. Straff treffer selektivt – de som straffes har i snitt (kontrollert for de faktiske lovbruddene de har begått, som bruk og besittelse av narkotika) mindre ressurser enn de som slipper unna. De bor dessuten i områder med svakere sosioøkonomiske ressurser.
5. Det er vanskelig å forske på straffereaksjoners langsiktige virkning, en må ha sterke såkalte longitudinelle data. Men mest evidens peker i retning av at straffereaksjoner (også milde) virker mot sin hensikt, dvs ikke forebyggende/avskrekkende. Snarere øker risikoen for mer involvering i rus og kriminalitet, for skole drop ut, problemer i arbeidsmarkedet, for sosialhjelp og trygd. Grunnen er antakelig dels den smerten som vil være forbundet med en slik reaksjon, noe som er hjemlet i norsk rett: «Straff er et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde» (Andenæs). Dels den stempling og stigma det innebærer.
6. Enkelte foreslår at de med «rusproblemer» ikke skal straffes, men sluses inn i sosial/helse-sporet. Bare de med «eksperimenterende bruk» skal inn i det strafferettslige sporet. Politiet skal foreta vurderingen. Dette er et viktig tema, og jeg er kritisk: Jeg har intervjuet mange hundre ungdommer i risikosonen, og problemer med rus kommer i tallrike utforminger og med glidende overganger. La meg ta Oslo, som jeg har forsket mest på: En finner (a) tilsynelatende velfungerende ungdommer (bruk i private kontekster, fortsatt i skolen, kan samhandle med myndigheter på et tillitsvekkende måte) som kan ha et daglig og potensielt destruktivt forbruk av for eksempel cannabis. Samtidig finner en (b) ungdommer med synlige tegn på problemer (opphold i bestemte deler av byrommet, falt ut av skolen, problemer hjemme, klarer ikke samhandle med politiet) hvor rusmidlenes relative betydning i problemene kan variere, og dels være knyttet til alkohol (som vel ikke skal strafferettslig forfølges), dels illegale stoffer. Generelt vil gruppe (a) oftere befinne seg på Oslo vest (hvor bruken av illegale rusmidler er høy) og ha «norsk» bakgrunn. Gruppe (b) vil oftere befinne seg i indre Oslo øst, mange har minoritetsetnisk bakgrunn. Generelt kommer gruppe (a) sjelden i kontakt med politiet. Om de gjør det, kan det tenkes at de lærer kodene som gjør at de kan slippe det strafferettslige sporet. Studier fra USA peker i retning av at ressurssterk ungdom oftere «slipper unna i slike situasjoner». Gruppe (b) vil oftere komme i kontakt med politiet, mange har ulike sosiale problemer, men rusmidlenes relative rolle i disse problemene vil være uklar. Våre data viser at det i gruppe (b) også er lavere tillit til politi og rettsvesen.
7. Politiet på gaten stilles altså overfor nær umulige oppgaver. Under stor usikkerhet og på kort tid må de ta valg som vil ha store konsekvenser for den enkelte ungdom. Med hensyn til rettssikkerhet vil også dette være dypt problematisk. Det er en reell fare for at dette kan redusere legitimiteten til politi og rettsvesen i viktige grupper av unge.      

FOs innspill til komitehøring om Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform - opphevelse av straffansvar m.m.), Dokument 8:111 S (2020-2021) Representantforslag om at rusavhengige ikke skal straffeforfølges, Dokument 8:119 S (2020-2021) Representantforslag om en forebyggings- og behandlingsreform innen rusfeltet 

Hovedpunkt:
•    FO støtter innføring av rusreform
•    Det må følge med økonomiske virkemidler
•    FO støtter ikke gebyrer for ikke oppmøte
•    FO mener den rådgivende enhets innhold og kompetanse er for svakt definert
•    FO støtter ikke forslag om ulike strafferettslige spor

FO støtter formålet med rusreformen, om å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helse- og sosialtjenesten i kommunen. Straff rammer sosialt skjevt. Vi stiller oss bak argumentasjonen til rusreformutvalget som sier at «straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging». 

FO støtter ikke forslag om to ulike strafferettslige spor for ulike brukergrupper. Vi mener dette er vanskelig å gjennomføre i praksis, og ikke minst kan vi havne i situasjoner der det paradoksalt nok vil være formålstjenlig å påberope seg et sterkere avhengighetsproblem enn det man faktisk har for å slippe straff. Dessuten; hvem skal bestemme hvem som faller innenfor eller utenfor kategorien etablerte rusavhengige?

Vi opplever at mange er bekymret for innholdet i rusreformen og flere hevder at rusbruk ikke lenger vil få konsekvenser. FO mener at den foreslåtte rusreformen kan være en mulighet til å styrke helsefaglig og sosialfaglig arbeid rettet mot barn, unge og voksne. Konsekvensen er ikke straff, men hjelp.

FO vil påpeke at det er noen vesentlige mangler i lovforslaget som bør sees nærmere på. Det handler om de økonomiske rammene, men også trussel om gebyrer, innholdet i rådgivningssamtalen og krav til kompetanse hos de som skal arbeide i rådgivningsenhetene. FO er i likhet med andre bekymret for barn og unge, og vi må derfor sikre oss at vi har de tiltakene og verktøyene som skal til for at vi kan nå denne gruppa. Reformen må kombineres med utbygging av oppsøkende og forebyggende virksomhet, og utbygging av kommunens og spesialisthelsetjenestens rusbehandling. En avkriminalisering i seg selv vil ikke løse alle problemer knyttet til illegale rusmidler.

Økonomiske rammer
Dersom kommunene skal kunne følge opp forpliktelsene som ligger i forslaget og ikke minst i følgene av forslaget, må det følge økonomiske ressurser med reformen. Når det gjelder den foreslåtte rådgivningsenheten mener FO at den må arbeide på ulike måter for å oppnå kontakt med den personen det gjelder. Det kan spesielt handle om oppsøkende virksomhet og samarbeid med andre (utekontakter, NAV, skole eller andre relevante instanser). Dette fordrer at enheten er godt bemannet, og FO kan ikke se at dette er mulig uten at det også tilføres ressurser til arbeidet. FO er opptatt av at reformen må kombineres med både en forebyggingsreform og behandlingsreform, og dette vil også være ressurskrevende.

Gebyrer
Et av argumentene for innføring av reformen handler om at straff rammer sosialt skjevt. Det samme argumentet kan brukes om gebyrer. Å ikke møte opp til den rådgivende enheten vil dermed ha større konsekvenser for de som har dårlig råd. I tillegg til å ramme sosialt skjevt vil det også anses som en straff – som jo nettopp er det man vil fjerne seg fra med hele forslaget. FO mener det i stedet for straff må satses på tett oppfølgning og oppsøkende virksomhet opp mot dem som ikke møter opp. Trusselen om gebyrer kan skade relasjonen mellom de ansatte i enheten og personen det gjelder.

Innhold og kompetanse i den rådgivende enheten
På bakgrunn av det er det viktig med innholdet og kompetansen i den rådgivende enheten. Relasjonsbygging og oppsøkende virksomhet krever kompetanse. Målet med enheten er at den «skal fungere som møtepunkt for personer som er ilagt møteplikt av politiet og gi tilpasset råd og veiledning, og informasjon om risiko og konsekvenser ved narkotikabruk, og kan i tillegg gi tilbud om kartlegging og utredning av eventuelt tjenestebehov». 

FO mener dette er for svakt. Målet med en slik samtale må være å reflektere over egen rusbruk, og å motivere til endring. Målsettingen kan ikke bare være informasjon, men også refleksjon og synliggjøring av alternativer. Refleksjon over egen rusbruk er første steg for å endre uheldig rusbruk. Samtalen må brukes for å eventuelt motivere til å si ja til flere samtaler som gir en grundigere kartlegging for eventuell videre behandling. 

Reflekterende samtaler er noe annet enn informasjonssamtaler, og krever annen kompetanse enn å kunne gi informasjon om narkotikaens skadevirkninger. Samtalen må selvfølgelig legges opp individuelt og ta hensyn til alder, kjønn, rushistorie, sosiale forhold, kultur og så videre. Dette er sosialfaglig oppfølging, og kjernekompetansen i enheten må være sosialfaglig personell (sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger) som har spesiell kunnskap om rusbruk og motiverende samtaler. De må ha oppdatert og god kunnskap om barn og ungdoms utvikling, om normal tilnærming til rusmiddelbruk og om rekreasjonsbruk. De må også ha god og oppdatert kunnskap om rusmidler og nye rustrender. Videre må de ha kartleggingskompetanse og god kjennskap til det samlede tjenestetilbudet, som det er aktuelt å henvise til og/eller gi råd om å benytte. Enheten må også ha tilknyttet seg lege, psykolog og brukerrepresentanter. 

FO vil påpeke at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere ikke er lovfestet som personell i kommunene, og det er dermed svært uheldig at det ikke signaliseres sterkere at den rådgivende enheten også er en sosialfaglig tjeneste.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik, forbundsleder

Andreas Kikvik, rådgiver

Samarbeidsforum for Norske Kollektiv er en faglig sammenslutning av 9 rusbehandlingskollektiv, både for ungdom under 18 år, og voksne over 18 år med ruslidelser. Vi bygger vår uttalelse på lang erfaring. Det første kollektivet har vært i full drift siden 1970.

Signaleffekt

Vi mener det er grunn til bekymring når oppbevaring og bruk av betydelige kvanta illegale rusmidler blir straffefritt. At det blir straffefritt sender et sterkt signal til befolkningen, bidrar til normalisering og i særdeleshet påvirker det våre mange sårbare ungdommer. Vi mener at fritak for straff medfører at terskelen for bruk senkes og at bruken av illegale rusmidler vil øke som følge av dette. I neste omgang vil dette øke omsetning, narkotikarealterte lovbrudd og overdosedød. 

Narkotikabruk er skadelig ikke bare for brukeren, men i like stor grad for pårørende og samfunnet som helhet. Å bruke illegale rusmidler er derfor ikke bare et personlig anliggende. Narkotikabruk genererer et omfattende nettverk av kriminell virksomhet og det er av stor betydning at samfunnet har tilstrekkelige virkemidler som begrenser bruk. Straff i tilpassede former er et slikt virkemiddel.

 Alternative straffereaksjoner

Samtidig erfares det at dagens straffepraksis med bøter og fengsel ikke alltid gir den ønskede effekt for å stoppe et begynnende eller pågående narkotikabruk. Et alternativ med forpliktende pålegg om oppfølging med motiverende samtaler og rustesting over en viss tid innenfor rammen av betinget påtaleunnlatelse bør vurderes før bøter og fengsel idømmes. Dette vil bidra til å stoppe en negativ utvikling og skadelig ruskarriere, samtidig som unge mennesker kan unngå anmerkninger på rullebladet dersom de samarbeider.

Det er videre fullt mulig å endre regelverket rundt bøteinstituttet slik at bøtene kan frafalles på fornuftige betingelser, og merknader i rullebladet kan strykes etter en avtalt periode. Idømt straff kan også ettergis ved fullført behandling og dokumentert rusfrihet over en viss periode. Det vil motivere til å motta behandling og således blir overskriften "Fra straff til hjelp" en realitet.

En helhetlig rusreform

Stortinget bes satse på en narkotikapolitikk der alle får hjelp, men at det ikke blir straffefritt å oppbevare eller bruke narkotika. Dette er mulig å kombinere med nevnte eksempler.

Stortinget bes videre arbeide for at barnevernet og politiet styrkes og at det opprettes flere tiltak som inkluderer unge i skole og arbeid, med økte ressurser til oppfølging i kommunene. Vi ber om at reformen snus til å bli en reform der vi satser stort på forebyggende arbeid med tidlig innsats, gode hjelpetiltak for de som havner på feil spor og med god helsehjelp til de som har utviklet alvorlig ruslidelse.

Norsk Pasientforening mener at lovforslaget til rusreformen handler om hva som skal være grunnlaget for hvordan helsepolitikken utformes og vedtas i vårt samfunn.

 Vi viser til at det var et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Venstre som i desember 2017 vedtok i en budsjettmerknad at de ønsket å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, fra justissektoren til helsetjenesten.

 Norsk Pasientforening mener at rusreformutvalget har levert en kunnskapsbasert, faglig og kvalitativt god modell. Rusreformen medfører et skifte av fokus fra straff til helsehjelp.

 Samfunnets sterkeste og mest alvorlige virkemiddel, straff fungerer ikke som tiltenkt og er ikke lengre tilfredsstillende begrunnet. Det er heller ikke egnet eller effektivt for å endre de negative konsekvensene av rusbruk. Kriminalisering har større skadevirkninger enn nytte, både for samfunnet og for enkeltmennesker.

 Vi peker på at Helsedirektoratet som tung faginstans også støttet rusreformens forslag. Videre viser vi også til at innen justissektoren, har også Riksadvokaten støttet avkriminalisering, og en endring fra straff til helehjelp.

 Vi appellerer derfor til helsekomitéens medlemmer om å løfte blikket over de partipolitiske ideologier og skillelinjer, og at helsepolitikken på rusområdet også bygger på et kunnskapsbasert grunnlag. Tiden er inne til å skape en endring og Norsk Pasientforening mener at lovforslaget nettopp gir de endringer som det er behov for og er nødvendig.

Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) er positive til en generell avkriminalisering, men mener at Prop. 92 L (2020–2021), Dokument 8:111 S (2020-2021), og Dokument 8:119 S (2020-2021) ikke tar konsekvensene av påvisningen av offentlig panikk i rusreformrapporten, samt innspillene som klargjør sammenhengen mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser.  Forslagene går derfor ikke langt nok i å sikre folkerettslige forpliktelser. De bærer preg av god vilje, men representantene bak 8:111 S og 8:119 S ser opplagt vekk fra frihetspresumsjonen og konstitusjonelle fordringer. Vi er mer takknemlige for proposisjonens klare og prinsipielle betraktninger rundt straff, men fordi rusrapporten bereder grunnen for et større rettighetsbilde er videre evaluering nødvendig.

Ubesvarte spørsmål av grunnlovs vekt

Mange feirer reformen som et fremskritt mens andre ser den som et tilbakeskritt. Sannheten er at vi har forbigått rusreformrapportens viktigste budskap: At straff ikke kan forsvares, at vi har med offentlig panikk å gjøre, og at det er et større rettighetsbilde involvert. Det er herfra vi som nasjon må legge lista, men forslagene fokuserer på alt annet. Vi risikerer derfor nye år med en politikk på overdrevent totalitære premisser, når vi i stedet skulle sett frem mot en sannhets- og forsoningskommisjon, forløsning, og påfølgende nasjonal renselse. Til tross for en godt dokumentert sammenheng mellom offentlig panikk, syndebukkmekanismen, og vilkårlig forfølgelse, har Helse og Justis til gode komme sentrale bekymringer i møte. Ingen har tatt ansvar for et omtvistet rettighetsbilde, og vi ber om at prosessen ikke går videre uten at spørsmål blir besvart. Viktigheten av dette må ikke undervurderes.

Fordi regjeringen i utgangspunktet la opp til et begrenset mandat, med føringer om at et regulert marked var uakseptabelt, utelukket rapporten mye. Rusreformutvalget gjorde en fremragende jobb med å få frem det manglende grunnlaget for straff for de mindre alvorlige forholdene, samt å klarlegge rettsstatens kriterier, men en større problematikk forblir uløst. Rent faktisk, i snart 15 år har de forfulgte grupperingene forsøkt å få kartlagt rettighetsbildet sitt, og mens organisasjoner både før og under rusreformen har gjort gjeldene rettsstatens beskyttelse, venter vi på at staten skal ta ansvar.

Dette er uforenelig med en rettsstats anordninger. Nå som offentlig panikk er påvist, er et effektivt retts-middel påkrevd, og vi ber om en utredning som ser på materialet som er kommet inn i høringsrundene. Det er uansett ingen vei utenom. En målsetning med reformen er ikke bare å forandre loven, men å forandre holdninger, og i den grad reformen lykkes vil spørsmålene som er oversett vil bli bare mer relevante. En mindre stigmatiserende holdning til bruk, for eksempel, gjør ikke bare demoniseringen av salg vanskelig å opprettholde, men et oppgjør med det kriminelle markedet blir mer tiltrengt. De motforestillinger som reises på begge sider kan bare ivaretas ved en mer helhetlig menneskerettsanalyse, og om vi vil i mål med rusreformen trenger vi en NOU som ser på spørsmål av grunnlovs betydning.

AROD tar derfor til orde for dette. Nå som den narkotikafrie visjon ikke lenger styrer politikken, er det logisk at vi erkjenner at rusbruk har vært en del av de fleste kulturer siden tidenes morgen, og derfra tilrettelegger for den politikk som skader minst og som i størst mulig grad er forenelig med prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon. Vi må erkjenne at rusreformutvalget var for begrenset av et forutinntatt mandat til at rapporten kunne belyse problematikken fullstendig, men at den delen som hadde med forholdet til menneskerettighetene å gjøre legger veien for et større rettighetsbilde. Dette er det viktigste vi kan trekke ut av rapporten, og den politiske prosessen må ikke gå videre uten at et større rettighetsbilde blir klarlagt.

Som det går frem av Prop. 92 L (2020–2021) kapittel 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15 og 16 er det et enormt apparat som skal på plass om reformen blir vedtatt. En slik organisering er unødig inngripende og kostbar om videre granskning bekrefter et rettighetsbilde, og åpenbare hensyn tilsier prioritet av menneskerettighetene. Med utgangspunkt i den foreliggende dokumentasjonen er det enkelt nok å se om de gode grunnene for å straffe på ruspolitikkens område som helhet er til stede. Vi insisterer derfor på et parallellspor, hvor et apparat ivaretar motforestillinger av grunnlovs vekt. I den grad forbudstilhengerne kan besvare de fem spørsmålene fra AROD kan de komme seg gjennom nåløyet i en menneskerettsanalyse, men det gjenstår å se. Frem til i dag har det ikke vært noen utredning i forhold til dette. Kun i senere tid har grunnlovsdomstoler begynt å se på problematikken, og det er kommet som en overraskelse hvor nådeløse de er i kritikken av forbuds-linjen. Det kommer bare an på spørsmålene som blir stilt hvor omfattende kritikken er, og en større kraft samler seg mot et mer helhetlig oppgjør.

Internasjonalt ser vi derfor stadig flere land bruke menneskerettskonvensjoner som et forsvar for å regulere markedet, og nasjonalt ser vi sterkere grobunn for prinsipiell tenkning på ruspolitikken. Jo mer vi prioriterer intensjonen av narkotikakonvensjonene, jo mer ser vi hvordan menneskerettsprinsippene tilsier en regulering av markedet, og disse erkjennelsene får stadig mer vekt. Et byråkrati kan ikke utsette i evighet de forpliktelser som er grunnleggende, og INCBs «best practice» ståsted, samt stemmemarginene bak WHOs regulering av cannabis, tyder på at endetiden er nær. I løpet av få år vil menneskerettsanalysene forandre ruspolitikken, og Norge befinner seg i en særstilling. På den ene side har vi vært forkjempere for menneskerettsforpliktelser, men på den andre er vi det landet som i størst grad er opplyst om avstanden mellom teori og praksis—og som har til gode å ta konsekvensene.

Vi vet allerede at jussen, siden 2002, har vært klar på at straff er problematisk, men at det først nå, 20 år senere, er politisk vilje til å ta følgene. La oss da ikke vente 20 nye år før politikerne tar konsekvensene av offentlig panikk. Vi må klare bedre. Siden tidlig på 1980-tallet har kriminologer og rusforskere sett hvordan ruspolitikken dyrker syndebukker, og erkjennelsen av dette fenomenet innebærer intet mindre enn en menneskerettslig utredning etterfulgt av en sannhets- og forsoningskommisjon. Det er ingen vei utenom. Samfunnet er helt avhengig av denne anordningen i sin helbredelsesprosess, og jo lenger det går mellom påvisningen av offentlig panikk og sikringen av et rettighetsbilde, jo større blir bakrusen for dagens forbudstilhengere. Bare tenk hva en slik kommisjon vil si om eventuelt 20 år! Manglende ansvarlighet er utpekt av FN som problem nummer en i utviklingen av menneskerettighetene; problembilde og remedier er allerede beskrevet, og vi vil en dag være forpliktet til et oppgjør med de som har vært ansvarlige for vilkårlig folkeforfølgelse.

Det ligger derfor i kortene at vi bør handle før heller enn senere, for jo lenger vi venter jo flere narkotika-dommer i rettsapparatet må vi bøte på, og jo mer tungtveiende er ansvaret på de som har vært tilstrekkelig informert til å vite bedre. Det gjelder samtlige politikere. Det gjelder også riksadvokat, politidirektorat, Helse- og Justisdepartement, så la oss allerede nå begynne prosessen med å kartlegge rettighetsbildet til de forfulgte grupperinger. La oss gi det norske folk et fundament for ruspolitikken som er bærekraftig for 1000 år heller enn 10, og la oss bli et forbilde i den omjustering som resten av verden står overfor.

Med vennlig hilsen

Roar Mikalsen

Leder for AROD