Perspektivmeldingen 2021

Virke er hovedorganisasjonen for handels- og tjenestenæringen i Norge, og organiserer 24 000 virksomheter med 300 000 sysselsatte innen varehandel, reiseliv, kultur og opplevelser, konsulent- og rådgivningsvirksomhet, helse, omsorg, skole, oppvekst og over hundre andre tjenesteytende bransjer.

Privat handels- og tjenestenæring er Norges største sysselsetter: hver dag utøver 1,3 millioner arbeidstakere sitt virke i våre næringer. Handels- og tjenestenæringen utgjør således også en betydelig andel av norsk økonomi. I tiårsperioden fra 2010 til 2019 stod privat handels- og tjenestenæring for 55 % av veksten i norsk bruttonasjonalprodukt. 

PM21 adresserer flere utfordringer, men burde vært mer konkret på hvordan vi skal gå frem for å lykkes. I den sammenheng ønsker Virke særlig å peke på følgende temaer:

1.0 Bærekraftig produksjon og konsum – omstilling til en sirkulær økonomi

I PM21 påpeker regjeringen at den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi avhenger av at vi lykkes med å dreie produksjon og konsum i en mer bærekraftig retning, men sier ellers lite om hvilke grep som kan ta oss dit.

EUs grønne vekststrategi er ventet å påvirke norsk økonomi i stor grad i årene som kommer. Den følger tre spor: i) forsterke effektiv ressursutnyttelse ved en overgang til en ren, sirkulær økonomi, ii) gjenopprette biologisk mangfold og iii) redusere forurensning. PM21 omtaler de to siste punktene, men burde sagt mer om det første.

Overgangen til en sirkulær økonomi følger tre spor: i) forsterkede forbrukerrettigheter, ii) bærekraftig produksjon og iii) sirkulære produksjonsprosesser. De to første vil påvirke rammebetingelsene for norsk konsum (i privat og offentlig sektor, herunder også norske leverandører til disse), de to siste vil påvirke rammebetingelsene for norsk produksjonsindustri med sitt marked i Europa og verden.

Norge vil være tett knyttet opp til EUs lovgivning på disse områdene gjennom det indre markedet. Etterlevelse av reglene vil presse frem en omstilling av hvordan varer produseres, distribueres, konsumeres og behandles etter konsum. Usikkerhet om når og hvordan disse reguleringene innføres i Norge, gir norske bedrifter en ulempe i konkurranse med europeiske selskaper under denne omstillingen.

For en liten, åpen økonomi, som i stor grad importerer varene som forbrukes, betyr en mer sirkulær økonomi mer lokal verdiskaping. SINTEF har beregnet potensialet for verdiskaping og sysselsetting av sirkulærøkonomiske tiltak i Norge. Studien finner at selv mindre tiltak i retning av en mer sirkulær økonomi har stort verdiskapings- og sysselsettingspotensial, og effektene brer seg over hele landet.

En omstilling til en sirkulær økonomi i Norge vil involvere nye bransjer som hittil i liten grad har erfaring med virkemiddelapparatet og i mindre grad samarbeider med forskningssektoren. Disse utfordringene må adresseres.

Virke etterlyser:

• En norsk oppfølging av EUs Green Deal, med særlig fokus på delene av tiltakspakken som forsterker effektiv ressursutnyttelse og en overgang til en sirkulær økonomi.
• Politikk og virkemidler som stimulerer til utvikling av grønne produkter, tjenester og forretningsmodeller i privat handels- og tjenestenæring.
• En ny grønn skatteutredning, med forslag til skatte- og avgiftsendringer som stimulerer til økt miljøomstilling uten å svekke statens inntekter.

2.0 Flere private arbeidsplasser

Fra 2010 til 2019 stod privat handels- og tjenestenæring for 44 % av sysselsettingsveksten, mens offentlig sektor stod for 33 %. Sammenlignet med da Perspektivmeldingen 2017 ble lagt frem, har vi i dag dobbelt så mange arbeidsledige og vi skaper færre jobber. Vi må skape nye jobber. For at utviklingen skal være bærekraftig, må hovedtyngden av jobbene skapes i privat og ideell sektor.

Disse hensynene møtes effektivt gjennom å gjøre en ny kartlegging av hvilke oppgaver som kan skilles ut fra statlig forvaltning, og ved å innta en pragmatisk holdning til hvor gjennomfører er ansatt. Det bør også gjøres en vurdering av hvilke oppgaver som i dag løses av offentlig forvaltning, som kan løses av andre aktører i privat og ideell sektor.

PM21 fremhever behovet for å bevare trepartssamarbeidet. Et organisert arbeidsliv gir også økt trygghet for at oppgaver som overføres til privat sektor, vil håndteres av seriøse aktører.

Ressursbruk i norsk offentlig sektor er på topp blant OECD-landene. Virke støttet Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen da den kom. Foreløpig synes resultatene av reformen kun i det små.

Virke etterlyser:

• At det gjennomføres en ny vurdering av statlig organisering og oppgaveløsing, med mål om å identifisere oppgaver som kan løses av aktører i privat og ideell sektor.
• En tydelig satsning på ideelle aktører innen helse, barnevern, barnehager, folkehøyskoler og i anskaffelser.

3.0 Kompetanse, inkludering og livslang læring

Privat handels- og tjenestenæring sysselsetter over halvparten av alle arbeidstakere under 24 år. I februar 2021 hadde 3 av 4 helt arbeidsledige yrkesbakgrunn fra handels- og tjenestenæringen. Virke deler regjeringens bekymring for unge som faller varig utenfor arbeidsmarkedet.

Vi må inkludere flere. Blant OECD-landene har Norge den høyeste andelen av befolkningen på helserelaterte ytelser, og vi gjør det dårligere enn andre land på å inkludere personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. Her spiller ideell og frivillig sektor en avgjørende rolle.

For de som er innenfor arbeidslivet, kan vi også gjøre mer. Kompetanseheving som næringslivet ser som positivt for konkurransekraften, kan svært gjerne foregå i virksomhetene.

Virke etterlyser:

• Tettere bånd mellom skole og arbeidsliv.
• Økt bruk av lønnstilskudd for å inkludere flere i arbeidslivet, med særlig fokus på støtteordninger for unge som står utenfor arbeidslivet.
• Et systematisk og profesjonelt system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.
• Bedre betingelser for ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører slik at de kan bidra til å løse sosiale utfordringer i samfunnet, særlig ved å få flere inn i arbeidslivet.

4.0 Oppstartsbedrifter, vekstbedrifter og gründerskap

De unge vekstselskapene er norsk næringslivs gull. I perioden 2003 til 2014 stod nyopprettede og unge selskaper for 2 av 3 nye arbeidsplasser i Norge. Fire av fem såkalte «gasellebedrifter» er i handels- og tjenestenæringen. Disse har i gjennomsnitt en årlig vekst i omsetning og sysselsetting som er over seks ganger så høyt som nasjonalt gjennomsnitt. Slik bidrar vekstselskaper til å opprettholde produktivitetsveksten i norsk økonomi.

Virke er opptatt av å utvikle kompetanse for vekstselskapene. Finansiering til norske vekstselskaper må komme fra miljøer med skaleringskompetanse, og vekstselskapene må bygge nasjonale og internasjonale nettverk for å lære av de beste.

Virke etterlyser:

• Styrket tilgang på kapital og utvidede investeringsmandater for investeringer i ny teknologi og tjenesteinnovasjon gjennom tiltaksapparatet.
• En gjennomgang av beskatningen for investeringer i oppstarts- og vekstselskaper for å legge til rette for at oppstartsselskaper kan fokusere på vekst og ikke skattehensyn.

5.0 Skatter, avgifter og rammevilkår

Velferdsstatens bærekraft på lang sikt avhenger av et riktig dosert skatte- og avgiftssystem. Etter Virkes syn må skatte- og avgiftssystemet legge til rette for høyest mulig verdiskaping i norsk handels- og tjenestenæring, grønn omstilling av norsk økonomi og bærekraftige offentlige finanser.

Det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av skatte- og avgiftsnivået for å begrense verdiskapingslekkasjer til andre land, herunder handelslekkasje til utlandet og beskatning av digitale produkter konsumert i Norge.

Virke etterlyser:

• En skattepolitikk som stimulerer til investeringer og norsk eierskap
• En avgiftspolitikk som stimulerer til omstilling i grønn retning
• En videreføring av forenklingsarbeidet
• Et skattesystem som sikrer konkurranse på like vilkår i en global handels- og tjenestenæring

Vi imøteser videre dialog og står til disposisjon for utdypinger og spørsmål.

Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for selskaper som har offentlig eierskap eller leverer viktige samfunnstjenester. Våre 550 medlemmer er hovedsakelig kommunalt eide samfunnsbedrifter som leverer grunnleggende tjenester til innbyggere og næringsliv over hele landet innen blant annet energi, avfall, brann/beredskap, havn, vann/avløp, økonomi, kultur, samferdsel og helse.

Samfunnsbedriftene støtter regjeringen i det viktige arbeidet med å gjennomføre det grønne skiftet, bidra til at hardt rammet næringsliv kommer seg på beina igjen etter pandemien, samt bidra til at flere unge voksne kommer i jobb og at flere eldre står i jobb enda lenger.

Et av hovedtrekkene i perspektivmeldingen er utfordringene med økte offentlige utgifter og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Det betyr at vi må tenke nytt for å kunne levere bedre og mer effektive offentlige tjenester. Vi frykter også at det på lengre sikt kan bli et gap på kvaliteten i disse tjenestene. Økt etterspørsel etter – og høyere krav til – offentlig velferd vil innebære økte kostnader. Hvis innbyggerne selv skal betale for de tjenester de faktisk får, kan det bli store forskjeller hvis noen kommuner har bedre forutsetninger for å levere tjenester enn andre.

Samfunnsbedriftene mener det er mulig å organisere seg til bedre og billigere velferd, uten at det går på bekostning av de ansattes lønn- og arbeidsvilkår. Når flere kommuner går sammen om å etablere felles selskaper, kan man få stordriftsfordeler, sterkere fagmiljøer og økt kostnadseffektivitet. Samtidig har selskapene fortsatt kort vei til både eierkommunene og brukerne av tjenestene, og kan tilpasse disse til lokale forhold.

Et samarbeid på tvers av kommunegrensene vil ikke bare avlaste den enkelte kommune og fordele kostnadene bedre. Dersom virksomheten gir et økonomisk overskudd, vil dette i stor grad kunne beholdes i virksomheten og brukes til å styrke tjenesten ytterligere. Dersom selskapet driver ren kommersiell virksomhet, kan også eierkommunene ta utbytte som kan benyttes til andre gode formål for kommunens innbyggere.

Vi har mange gode eksempler på kommuner som har etablert egne aksjeselskaper og interkommunale selskaper som leverer ulike tjenester. For mindre kommuner kan det hende at man ikke har ressurser til å tilby innbyggerne alle lovpålagte oppgaver, og for større kommuner kan det være et motiv å hente ut en gevinst i form av stordriftsfordeler. I rapporten «Interkommunalt samarbeid - Konsekvenser, muligheter og utfordringer» fra Iris i 2013, går det frem at store kommuner i gjennomsnitt er involvert i 15 ulike interkommunale samarbeid, mens mindre kommuner i gjennomsnitt er involvert i 11. Det er derfor store muligheter for samarbeid gjennom interkommunale selskaper i samtlige norske kommuner.

Samfunnsbedriftene har medlemmer over hele Norge, og vi er særlig opptatt av å sikre gode og forutsigbare rammevilkår som stimulerer til lokal næringsutvikling, samt bære- og konkurransekraft i hele landet. Norske samfunnsbedrifter leverer ikke bare kritiske tjenester til alle lokalsamfunn – de bidrar også til lokal bosetning ved å tilby attraktive arbeidsplasser med behov for ulik kompetanse. Som tidligere nevnt er større og sterkere fagmiljøer en positiv effekt av økt interkommunalt samarbeid.

Regjeringen peker ofte på kompetanse og innovasjon i det private næringsliv som løsning for å økte inntekter og sysselsettingsgraden i Norge. Samfunnsbedriftene vil understreke at støtte til innovasjon og kompetanse i kommunalt eide bedrifter også er viktig. Et godt eksempel er kommunale avfallsselskaper som er innovasjonsledende gjennom å møte stadig høyere krav til bærekraft og gjenvinning. Eierskapet gjør at slike selskaper er avskåret fra å søke innovasjonsmid-ler, fordi disse hovedsakelig er forbeholdt private aktører som ikke har et like sterkt fokus på bærekraft og innovasjon.

For at kommunene skal kunne opprettholde og øke kvaliteten på sine tjenester, er det et stort behov for mer tjenesteinnovasjon. Vi må derfor stimulere til en innovasjonskultur som gir bedre, mer effektive og bærekraftige offentlige tjenester. Dette klarer vi best ved å satse på sterke fagmiljøer som blir attraktive for de med god kompetanse.

God kompetanse er både en forutsetning for, og et resultat av, økt samarbeid mellom kommuner. Det kreves god – ofte kortreist – kompetanse for å skape sterke kommunale selskaper som kan løse kommunenes utfordringer på en bedre måte. Samtidig vil slike selskaper i seg selv være sentrale for å beholde og videreutvikle attraktive arbeidsplasser over hele landet.

Digitalisering er også et viktig stikkord for å beholde bosetning og næringsliv i mange lokalsamfunn. Til tross for bred politisk enighet om hvor viktig det er med digitalisering i distriktene, er det fortsatt et digitalt gap mellom by og land. Bare 4% i tettbygde strøk mangler høykapasitets bredbånd mot hele 44 % i grisgrendte strøk. Digitalisering er en forutsetning for mer bærekraft, mer effektive offentlige tjenester, økt bolyst og økt potensial for næringsvirksomhet.

For Samfunnsbedriftene er det derfor viktig å ...

• Beholde og øke kompetansen i lokalsamfunn. Det kan for eksempel være tiltak for økt gjennomstrømming i videregående skole og flere lærlingplasser.
• Sikre lokalsamfunn tilgang på arbeidskraft gjennom høyere arbeidsdeltakelse. Det kan for eksempel være flere heltidsstillinger, tiltak som sikrer at unge ikke blir stående utenfor arbeidslivet, og tiltak som bidrar til at eldre arbeidstakere finner det interessant å stå lengre i jobb – og at arbeidsgivere ser verdien av dette.
• Tette det digitale gapet mellom by og land. Her har Samfunnsbedriftene tidligere sagt at vi trenger tilnærmet full dekning (98%) med høykapasitets bredbånd på minst 100 Mbps i hele landet. Det gjør ingenting om man ser til Sverige som jobber med sitt Gigabit-mål.
• Oppfordre kommuner til økt samarbeid. Det bør være et krav om at både store og små kommuner går gjennom sin tjenesteportefølje og vurderer om det er noen tjenester som med fordel kan løses i samarbeid med nabokommuner.

Samfunnsbedriftene har tidligere sendt høringsuttalelse om utredningen til distriktsnæringsutvalget (NOU 2020:12 Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn) og kom-mer senere denne måneden til å sende høringssvar om utredningen til demografiutvalget (NOU 2020:15 Det handler om Norge - Bærekraft i hele landet).

Begge disse utredningene ser nærmere på hvordan vi skal sikre bærekraftig bosetning og næringsliv i hele Norge, og de bør derfor være et viktig fundament for tiltak i oppfølgingen av perspektivmeldingen. Utredningene legger vekt på at vi må å øke bostedsattraktiviteten i kommunene. For å få til dette er det helt nødvendig at kommunene klarer å levere gode offentlige tjenester til en befolkning som stiller høyere krav, og hvor stadig færre yrkesaktive står bak hver pensjonist. Her tror vi en bedre organisering av de offentlige førstelinjetjenestene kan være løsningen, men da må også kommunene gjøres oppmerksomme på mulighetene og søke samarbeid i langt større grad enn i dag.

Samfunnsbedriftene tar ikke stilling til hvordan grensene på kommunekartet bør se ut etter kommende kommune- og regionreformer. Det vi derimot vet med sikkerhet, er at det ikke finnes noen optimal inndeling av lokalsamfunn som er tilpasset samtlige tjenester i den svært brede porteføljen som kommunene leverer i dag. Ved flytting av ytterligere oppgaver til kommunene, er det derfor helt nødvendig at kommunene oppmuntres til å se på hvordan disse oppgavene kan løses gjennom samarbeid med andre.

Med vennlig hilsen
Samfunnsbedriftene
Øivind Brevik
Administrerende direktør

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er interesseorganisasjonen for 41 boligbyggelag. Disse har 1.135.000 medlemmer og forvalter om lag 570.000 boliger i over 14.700 boligselskap over hele landet. Boligbyggelagene bidro til bygging av cirka 4.000 boliger i 2020.

Perspektivmeldingen understreker flere grunnleggende samfunnsutfordringer som en eldre befolkning, klima, større offentlige økonomiske forpliktelser og en fundamental omstilling av norsk næringsliv. En framtidsrettet boligpolitikk er et avgjørende bidrag til å svare på disse utfordringene, og dette burde vært hensyntatt i større grad i meldingen.

Bolig er en av pilarene i den norske velferden, og de aller fleste i Norge bor godt i egen, eid bolig. NBBL er opptatt av at det framover føres en langsiktig, forutsigbar boligpolitikk som viderefører og utvikler boligsektoren. Slik kan enda flere ha råd til å etablere seg med egen eid bolig med de fordelene dette innebærer for den enkelte, men også for samfunnet.

Et stort behov for flere nye boliger

Bolig- og bygningssektoren er, og har stor betydning for norsk økonomi. Næringen er av de aller største målt i antall sysselsatte og verdiskapning. I tillegg bidrar næringen til økt tilbud av varierte boliger for arbeidstakere som skal omstille seg - og norsk økonomi - gjennom vekst i nye og gamle næringer, noe meldingen vektlegger.

I sentrale strøk – spesielt i og rundt de store byene - er det et stort press i boligmarkedet. Boligprisene er mer enn tredoblet siden årtusenskiftet, ifølge NBBLs prisstatistikk for borettslagsboliger. Årsaken er økte inntekter og redusert rentenivå, men ikke minst et udekket boligbehov. Det har i lang tid blitt bygget for lite i pressområder.

Det tar for lang tid å planlegge og bygge boliger. Boligbygging er forbundet med uforutsigbarhet, varierende lokale krav og unødvendig fordyrende og tidkrevende prosesser. Når behov og etterspørsel for nye boliger er der, tar det for lang tid å levere nye boliger. Kommunenes ansvar for at det alltid er mer enn nok byggeklare tomter har ikke vært tydelig nok og ikke erkjent. Dette er avgjørende for bedre stabilitet i boligprisene og folks etableringsmuligheter, og det viser behovet for forutsigbare rammebetingelser for nybygging.

Boligetablering

I overkant av 80 prosent av husholdningene eier ifølge SSB egen bolig, og dette har vært tilnærmet stabilt over lang tid. Men det er bekymringsfullt at eierandelen for lavinntektshushold har gått ned med hele 10 prosentpoeng fra år 2000 til i dag. Under 30 prosent av husstandene i lavinntektsgruppen eier egen bolig. Det er altså et stort sosialt og økonomisk sprik mellom gjennomsnittet av husholdningene med 80 prosent eierandel, og bare 30 prosent eierandel i lavinnteksthushold. Utviklingen vil trolig fortsette eller forsterkes uten målrettede tiltak. Da får vi et annet Norge om noen år.

Når store grupper holdes utenfor boligmarkedet utfordrer det legitimiteten til eierlinjen. «NBBLs førstegangskjøperindeks» viser at enslige unge 25-34 år i Oslo kun hadde mulighet til bare å kjøpe 2,6 pst. av alle boligene i 2019 mot 16,5 pst. i 2015.

Eldre borettslagsboliger er en viktig brikke i eierlinjen, også for de med lavere inntekt. Dette er et viktig bidrag i den sosiale boligpolitikken, og bidrar til å opprettholde eierlinjen. Den norske andelseiermodellen har bidratt til å unngå forslumming i den eldre blokkbebyggelsen.

Ungdom og andre med inntekter som kan betjene lånekostnader, men uten eller lite egenkapital må gis muligheter til å komme inn på boligmarkedet. Det må bli bedre rammebetingelser for ulike «Leie-til-eie» og «Del-eie»-løsninger. Kommunene må disponere boligpolitiske virkemidler for å bidra til at flere kan eie.

Gode boliger for eldre – reduserte omsorgsutgifter

I meldingen legges det vekt på at tilpassede boligforhold for eldre reduserer kommunens behov for pleie og omsorg. Omtalen i meldingen er god, men vi savner en mer offensiv tilnærming.  Ikke bare blir det svært mange flere eldre i årene fremover, men en stor andel av boligmassen er dårlig egnet for eldre beboere. Og som påpekt i meldingen – alt for få tar initiativ til å skaffe seg en egnet eldrebolig. Det kan være en utfordring at kommunene får innsparingen på omsorgsbudsjettene, mens den eldre selv må betale for tilpassing av egen bolig.

Boligpolitikk og omsorgspolitikk må sees i sammenheng – både på statlig og kommunalt nivå. Eldre er forskjellige, og det er behov for et bredt tilbud av tilpassede boliger med service, smarthus- og velferdsteknologi og møteplasser. Det må bygges flere nye boliger som er egnet for eldre - spesielt til de som er for friske for institusjon, men som ikke kan bli boende der de bor eller har mulighet til å flytte. Mange av dagens boliger kan med fordel oppgraderes - blant annet med heis i eldre blokker. Der markedet svikter, må Husbanken ha nødvendige virkemidler.

Klimautfordringene – bolig- og bygningssektorens rolle

Riktige grep i bolig- og bygningssektoren kan bidra til betydelig utslippskutt av klimagasser. For å redusere klimautslipp - vil det som beskrevet i meldingen - være et økende behov for elektrisitet innen transport og industri. Det er et betydelig potensial for energieffektivisering, lokal energiproduksjon og effektutjevning i blokkbebyggelsen. En studie utført av det internasjonale energibyrået i 2020 viser at effekten av energi-investeringer er langt større i boliger, enøk og sol enn i transport og tradisjonell industri.

Å bo konsentrert nært kollektivknutepunkt i borettslag og sameier er klimavennlig og bærekraftig. Mer energieffektiv og tilgjengelig boligmasse kan utløses ved framtidsrettet oppgradering, noe som også kan begrense behovet for bygging av nye boliger. Det krever et offentlig/privat-samarbeid mellom boligeiere og myndighetene for at oppgraderingen skal gi redusert energibruk, lavere CO2-utslipp og bedre tilgjengelighet.

Det er viktig med gode rammebetingelser for å motivere til energieffektiviseringstiltak og investering i fornybar energi som sol. Å satse på oppgradering av eksisterende boligmasse vil i tillegg til moderne boliger for framtiden være et betydelig næringsløft.

NBBL mener Enova innsats mot boligsektoren må styrkes – spesielt mot borettslag og sameier. Nettariffer, energimerkeordningen, neste generasjon energikrav til bygg, Enovas støtteprogram og Husbankens finansiering må trekke i samme retning.

Fagforbundets høringssvar til Perspektivmeldingen 2021-2060

Fagforbundet vil trekke fram tre temaer i sitt høringsnotat til Perspektivmeldingen 2021-2060:
 Offentlig tjenester og finanser
 Framtidas arbeidsmarked og organisering av samfunnet
 Klima og miljø
I kjølevannet av de siste Perspektivmeldingene har det vært debatter om finansieringen av velferdsstaten og hvor det stadig trekkes fram de dystre spådommene og krav om kutt i offentlige tjenester. Dessverre kommer det sjelden fram at det samtidig er forventet en høy vekst i privat konsum og inntekt.

Finansdepartements egne estimat tilsier en vekst i privat realinntekt etter skatt på 62 prosent fram til 2060 med basisforløpet. Med det mulighetsrommet er det både rom får øke ressursgrunnlaget til det offentlig, redusere arbeidstiden og likevel ha en vekst på realinntekt etter skatt. Historisk sett har det norske samfunn tatt ut en stor andel av velstandsøkningen i redusert arbeidstid og det er sannsynlig at vi som samfunn ønsker å gjøre det i framtiden også.

I framtiden er det også stor sannsynlighet at flere rutine-baserte oppgaver vil bli automatisert. Dette vil føre til færre arbeidsplasser innenfor mer rutine-baserte oppgaver. Tidligere forskning viser at automatisering av rutine-baserte oppgaver øker i etterkant av lavkonjunkturer1 og derfor er det trolig at Covid-19 pandemiens økonomiske konsekvenser vil øke automatiseringen. Omfanget av automatisering er vanskelig å fastslå i Norge, men det er trolig at det kommer til å prege arbeidslivet i lang tid. Samtidig vil det være behov og etterspørsel etter flere offentlige tjenester og spesielt innenfor helse – og omsorgstjenester som det står i Perspektivmeldingen.

Da er det avgjørende at utdanningssystemet legger opp til dette og at det er et tilstrekkelig ressursgrunnlag til det offentlig for å realisere overgangen fra rutine-baserte oppgaver og til ikke-rutine baserte oppgaver innenfor blant annet helse- og omsorg. Det her er en samfunnsoppgave som markedet ikke kan løse, og derfor helt avgjørende med offentlig styring. Økt automatisering vil også gi økt produktivitet og inntekt2.

Fagforbundet mener at dette er et viktig element å ta innover seg. Vi som samfunn står ovenfor flere muligheter og utfordringer i framtiden. Dette er kollektive muligheter og utfordringer, og det krever derfor en kollektiv innsats. Et sentralt virkemiddel er å øke ressursgrunnlaget til det offentlige og da er det ikke rom for skattelettelser som i størst grad tilfaller de med høyest inntekt og formue. Regjeringen Solberg har gjort jobben vanskeligere med sine skattekutt og som samtidig har bidratt til høyere ulikhet. Istedenfor er det behov for en balansert utvikling i ressursgrunnlaget i de ulike delene av samfunnet og en fordeling av verdiskapningen som bidrar til mindre og ikke mer ulikhet. Større omfang av offentlige tjenester bidrar også til å redusere ulikheten i samfunnet3.

Regjeringen trekker fram flere tiltak som de mener er viktig framover. Noen av tiltakene er gode og tiltak de fleste kan være enig i. Fagforbundet støtter tiltak som bidrar til redusert ufrivillig deltid, økt sysselsetting og livslang læring, og synes det er bra at regjeringen tar det opp i Perspektivmeldingen.

Men det er ikke alle tiltakene regjeringen trekker fram gjennom Perspektivmeldingen som er like fornuftig. Regjeringa trekker fram ABE-reformen og kommunesammenslåing som forslag til kostnadsbesparing. Men nyere nordisk forskning viser at storstilt kommunesammenslåing ikke fører til samla reduserte utgifter, men heller at lokaldemokratiet svekkes og maktforholdene forskyves. Dette sammen med et større skille mellom sentrum og periferi i de sammenslåtte kommunene4. Undersøkelser fra Norge viser at kommunesammenslåing har ført til både reduserte fondsavsetninger og negative nettodriftsresultat5. ABE-reformen er en dårlig måte å styre offentlig sektor og det er behov for en mer tillitsbasert styring av offentlig sektor.

I likhet med mange andre har vi reagert på at Perspektivmeldingen slår fast at den forventede nedgangen i norsk petroleumsproduksjon vil være så stor at den i 2050 vil være i tråd med de nivåer IPCC sier vi trenger for å nå Paris-avtalens målsettinger og som kreves for å nå 1.5 graders målet. Det råder betydelig usikkerhet og man unnlater å si noe om de andre forutsetningene som ligger til grunn. Fagforbundet vil advare mot å føre en klimapolitkkk basert på usikre estimat og ikke aktive handlinger for nå klimamålene.

Oppsummering
Fagforbundet mener det er viktig å:
 Prioritere ressursgrunnlag til det offentlig og dermed muligheten for å løse offentlige oppgaver
 Arbeide for en tillitsreform, økt sysselsetting og mot ufrivillig deltid. Istedenfor ABE-reform og kommunesammenslåing som har usikre eller negative økonomiske konsekvenser
 Legge til rette for et skattesystem som er mer fordelende og gir et tilstrekkelig ressursgrunnlag for det offentlige
 Ha en klima- og miljøpolitikk som er realistisk og baseres på sannsynlige forutsetninger

Med hilsen
Fagforbundet
Mette Nord
Gunn Karin Gjul
Forbundsleder
avdelingsleder

1 Jaimovich og Siu, 2012
2 Autor, 2015
3 Aaberge, 2016
4 Blom-Hansen mfl. 2016, og Harjunen mfl. 2018
5 Borge og Tovmo, working paper, 2021

UN Global Compact Norge, FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv, takker for mulighet til å delta i høring om perspektivmeldingen. UN Global Compact Norge legger perspektivmeldingen til grunn som et viktig kunnskapsgrunnlag der landets største utfordringer blir satt i sammenheng. Vi har følgende merknader til meldingen:  

Bærekraftig kompetanse (Merknad til kap. 3.3.4, Kunnskap og åpenhet) 

Kompetanse om bærekraft blir et stadig viktigere kunnskapsområde, både i privat og i offentlig sektor. Både fordi all virksomhet skal korrelere med bærekraftig utvikling, men ikke minst fordi kompetanse om bærekraft er viktig for at også de store forretningsmulighetene i bærekraftsmålene i større grad blir belyst. Som en kunnskapsøkonomi er det avgjørende at vår arbeidsstyrke har høy og relevant kunnskap, samt en høy omstillingsevne. Dette forutsetter et godt samarbeid mellom akademia og næringslivet på samfunnsansvar- og bærekraftsområdet. Diku-rapporten: Samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv- Internasjonale Perspektiv, viser at Norge henger bak samtlige land i Norden og Vest-Europa på flere områder når det kommer til samarbeidet mellom akademia og næringslivet.  

En måte å øke kunnskapen om bærekraft på er å satse på strategisk kompetanse i styrene. UN Global Compact Norge har sammen med DNV, Future Boards og Skift nylig lansert et bærekraftsnettverk for styremedlemmer. Nettverket har som mål at styremedlemmer skal lære mer om hvorfor og hvordan bærekraftsmålene kan integreres i styrets arbeid.  

Behovet er stort ettersom Storebrand i 2020 kartla at kun 10 av 170 styremedlemmer i de 25 største selskapene flagger kompetanse eller erfaring med bærekraft. BDO gjennomførte i begynnelsen av 2020 en spørreundersøkelse som gikk ut til deres medlemmer i Innlandet. 26,1% av respondentene svarte at de mangler kompetanse om bærekraft i styret. Disse enkeltundersøkelsene tyder på at det er nødvendig med en nasjonal kartlegging av bærekrafts-kompetansen i styrene. Resultatene av undersøkelsene burde etter vår mening være et grunnlag for en videre strategi for regjeringen, med mål om å øke kompetansen om bærekraft.  

Forslag til merknader: Komiteen ber regjeringen ta initiativ til en nasjonal kartlegging av bærekraftskompetansen i styrene i de statseide eller delvis statseide virksomhetene og at kompetansen bør styrkes. Videre ber Komiteen regjeringen om å legge en systematisk plan for sterkere samarbeid mellom akademia og næringslivet på samfunnsansvar- og bærekraftsområdet.  

Grønn statsobligasjon (Merknad til 3.2.1, Større tilgang på arbeidskraft, kapital og naturressurser) 

Det er behov for enorme investeringer for å nå Norges, og verdens klimamål fastsatt i Paris-avtalen. Det fremgår i meldingen at regjeringens strategi er en næringspolitikk som legger til rette for størst mulig samlet verdiskaping som vektlegger velfungerende konkurranse, effektiv regulering og en mer målrettet bruk av offentlige virkemidler. Et konkret verktøy for å innhente investeringer til grønne løsninger er grønne statsobligasjoner slik Sverige, Storbritannia og 7 EU-medlemsstater allerede har utstedt. Disse obligasjonene er lån med hensikt å finansiere miljørettede formål, som eksempelvis alternativer til fossildreven transport eller energiproduksjon.  

Den svenske modellen for statsobligasjoner legger til grunn at pengene som lånes skal kobles til utgifter i statsbudsjettet som kan kobles til å oppfylle svenske miljø- og klimamål. Utgiftene som er valgt ut finnes innenfor områdene klimainvesteringer, hav og vann, biologisk mangfold og jernbanevedlikehold. Forskningsinstituttet Cicero fungerer som ekstern gransker av obligasjonen og klassifiserer den som “mørkt grønn”, det høyeste nivået innenfor Ciceros rammeverk. 

Forslag til merknader: Komiteen ber regjeringen ta initiativ til å utrede muligheter for å utstede grønne statsobligasjoner, med hensikt å finansiere miljørettede formål, som eksempelvis alternativer til fossildreven transport eller energiproduksjon. 

Utfordringer og muligheter tilknyttet norsk og europeisk CO2-avgift (Merknad til 6.2.2, Skade av klimaendringer og kostnader ved klimatiltak og –tilpasning). 

Ved Meld. St. 13- Klimaplan for 2021- 2030 foreslår regjeringen å skjerpe CO2-avgiften til 2000 kr per tonn innen 2030. Og som en del av EU`s grønne giv, legger kommisjonen til grunn at det er nødvendig med en revidering av energibeskatningen i EU. På lik linje med regjeringen i Norge og EU, ser også IMF et potensial i å bruke CO2-avgift som et virkemiddel for å sikre et lavere utslipp av klimagasser på et globalt nivå. Slik denne meldingen trekker frem anslår IMF at en global karbonpris på om lag 700 kr er nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen med en temperaturøkning på 2 grader.  

UN Global Compact Norge mener det er viktig at Norge deltar og tar en rolle i internasjonale fora, der “forurenser-betaler-prinsippet” er oppe til diskusjon, da dette i stor grad er gjeldende politikk i Norge. Prising av utslipp er et effektivt virkemiddel til å kutte klimagasser, men er også med på å kjempe for at bedrifter på tvers av landegrenser konkurrerer på like vilkår. Prising av utslipp på tvers av grenser er viktig for å forhindre karbonlekkasje.

Forslag til merknader:

Komiteen ber regjeringen gå i forkant internasjonalt og være en pådriver for “forurenser-betaler-prinsippet" og for like rammebetingelser globalt. Komiteen mener regjeringen bør se nærmere på om en global CO2-avgift eller karbongrenseavgift er et grep Norge bør fremme i norsk utenrikspolitikk.  

Komiteen ber i tillegg regjeringen se nærmere på hvilke utfordringer en høyere CO2-avgift i Norge sammenliknet med andre land, vil gi med tanke på global konkurransekraft for norske aktører. Regjeringen bør se nærmere på forslagene til ny energibeskatning og karbonjusteringsmekanisme fremlagt av EU. Det blir avgjørende å se den norske CO2-avgiften og EUs beskatning/karbonjusteringsmekanisme i sammenheng. Komiteen ber Regjeringen legge fram en utredning om utfordringer og muligheter tilknyttet konkurranse-kraften, og hvilke konsekvenser EUs nye ordninger vil ha for Norge og hvis disse innføres også her hjemme. 

OM UN GLOBAL COMPACT  

UN Global Compact er FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv og verdens største bedriftsinitiativ for bærekraft med 13.000 medlemsbedrifter. Norgeskontoret til UN Global Compact åpnet i 2019 og er det største bedriftsinitiativet for bærekraft i Norge med over 260 innmeldte medlemmer. I dag er rundt 30 av de 40 største selskapene i Norge medlemmer i tillegg til aktører som NBIM, NHO og Innovasjon Norge og mange små og mellomstore bedrifter. Wenche Grønbrekk er styreleder og Kim N. Gabrielli er direktør for sekretariatet i UN Global Compact Norge. Mer info på: www.globalcompact.no 

For spørsmål og henvendelser, ta kontakt med vår politiske rådgiver Edvard Kobro på telefon 47662078 eller mail Edvard.Kobro@globalcompact.no 

Legeforeningen takker for muligheten til å kommentere regjeringens Perspektivmelding. Perspektivmeldingen drøfter viktige utfordringer for norsk økonomi og arbeidsliv, og hvordan de norske velferdsordningene kan videreføres i et langsiktig perspektiv.

Perspektivmeldingen peker på at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke i årene fremover, og at en større andel av de yrkesaktive må jobbe i helsesektoren. Samtidig må helsesektoren effektiviseres på grunn av en forventet lavere økonomisk vekst i offentlige inntekter som vil gi mindre handlingsrom i statsbudsjettene fremover.  

For å skape gode og bærekraftige løsninger i fremtiden er vi helt avhengig at helsetjenesten gis et betydelig økonomisk løft nå, for å kunne løse fremtidens utfordringer. Som det fremgår av Perspektivmeldingen, er det særdeles usikkert hvordan norsk økonomi vil utvikle seg. Tiden for å gjøre de nødvendige investeringer er nå.

Overordnet mener Legeforeningen at det nå er nødvendig med en solid satsning på blant annet brukervennlige IKT-løsninger, tjenlige sykehusbygg og rett kompetanse på rett plass for å møte fremtidens utfordringer. På den måten vil leger få mer tid til pasientbehandling, veksten i behov for nye legeårsverk avta og helsepersonellutviklingen bli mer bærekraftig.

Behov for kunnskap om fremtidige behov for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren

Ifølge Perspektivmeldingen vil helse- og omsorgssektoren kunne komme til å legge beslag på 31 % av årsverkene i 2060. Et økt arbeidskraftsbehov i helse- og omsorgssektoren vil måtte dekkes med en betydelig overgang fra andre næringer. Samtidig mangler vi kunnskap om hvordan behovene vil fordele seg på de ulike nivåene i helsetjenesten. For å møte de fremtidige behovene for helse- og omsorgstjenester mener Legeforeningen det vil være nødvendig med regionale og kommunale kartlegginger av behovene for helse- og omsorgstjenester.

Legeforeningen har selv tatt initiativ til en kartlegging av behovet for leger. Gjennom legebarometeret vil Legeforeningen og kartlegge mangelen på fastleger, psykiatere og LIS-stillinger (lege i spesialisering). Legebarometeret vil konkret vise hvor stor mangelen er i de enkelte kommuner og helseforetak, noe som tidligere ikke har blitt kartlagt på en så grundig måte. Legebarometeret vil bli offentliggjort i løpet av mai måned.

Kapasiteten til medisinutdanningen må økes

Nærmere halvparten av alle norske leger utdannes i utlandet. Grimstadutvalget anbefaler at vi utdanner 80 % av alle leger i Norge for å sikre tilgangen på leger og øke kvaliteten i medisinutdanningen. I følge utvalget innebærer dette at dagens utdanningskapasitet på medisinutdanningen må økes med 440 nye studieplasser. For å møte det økende behovet for leger fremover må kapasiteten til medisinutdanningen i Norge økes.

Rekrutteringsutfordringene i fastlegeordningen må løses for å sikre befolkningen nødvendige helsetjenester

Perspektivmeldingen peker på at det særlig er alderssammensetningen av befolkningen som vil påvirke etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester i årene fremover. Det er forventet at en større andel av den aldrende delen av befolkningen vil bo hjemme. De vil da primært få sin oppfølging av fastlegen.

Vi står midt oppe i en krise i fastlegeordningen. Uten kraftfulle tiltak i dag, vil vi ikke være rustet til å møte disse utfordringene om få år. I 2019 oppga 64 prosent av alle kommunene i KS arbeidsgivermonitor at det var meget utfordrende eller ganske utfordrende å rekruttere fastleger. Våren 2019 viste NAVs bedriftsundersøkelse en mangel på 950 leger i arbeidsmarkedet. Legeforeningen ser med stor bekymring på at rekrutteringsutfordringene for fastleger stadig øker, særlig i distriktene. Dersom befolkningen fremover skal ha tilgang til nødvendige helsetjenester der hvor de bor, må rekrutteringsutfordringene i fastlegeordningen løses. Listelengdene må ned, flere fastleger må inn i ordningene og dette må kompenseres økonomisk.

Styrking av spesialisthelsetjenesten er nødvendig for å skape bærekraftige løsninger for fremtiden

Legeforeningen savner fokus på behovet for å investere i spesialisthelsetjenesten i Perspektivmeldingen.

Sykehusenes økonomiske handlingsrom har blitt redusert hvert år siden 2016. Pandemien har tydeliggjort at det nå er viktigere enn noen gang å foreta de nødvendige investeringene som er forsømt over flere år. Legeforeningen har i lang tid tatt til ordet for at nasjonal helse- og sykehusplan også må være en investeringsplan. Dette er etter vår mening helt nødvendig for å sikre trygge og bærekraftige helsetjenester for befolkningen i årene fremover.  

Sykehusene er under press. Befolkningen blir eldre, og behovet for tjenester øker. Samtidig bygges nye sykehus med få sengeplasser, få rom og lav kapasitet. I dag må nye sykehus finansieres med overskudd fra egen drift. Dette legger et særdeles sterkt press på sykehusøkonomien. Legeforeningen mener investeringer i nye sykehus ikke må gå utover sykehusenes ordinære driftsbudsjett. Det er avgjørende at sykehusene bygges store nok og kan tilpasses til fremtidige endringer og behov. Fremtidens sykehus må være rustet til å håndtere kriser og uforutsette hendelser.   

Vi må utdanne flere spesialister

Den norske helsetjenesten er i dag helt avhengig av import av ferdige spesialister. Tall fra OECD viser at Norge er i toppen i Europa når det gjelder avhengighet av leger utdannet i utlandet. Ifølge Helsedirektoratet har over hver femte nye spesialistgodkjenning de siste årene vært en konvertering fra Norden eller EU. Mange av landene vi importerer spesialister fra har selv stor mangel på spesialister. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og krever at Norge utdanner flere av sine egne spesialister.

Det overordnede budskapet i regjeringens perspektivmelding (PM21) er klart: Flere eldre, lavere vekst, lavere oljeinntekter og lavere vekst i skatte- og avgiftsinntekter svekker bærekraften i statsfinansene, og grunnlaget for velferden. Meldingens hovedsvar på utfordringene er å få mer ut av ressursene, ved å få flere i jobb og øke effektiviteten. Vi støtter disse ambisjonene. I dag skjer tre firedeler av verdiskapingen i privat sektor, og to av tre jobber her. Jobb- og verdiskapingen i privat sektor er følgelig helt avgjørende for å nå de nasjonale ambisjonene. Det må politikken hensynta. Bedriftene trenger en stor og kompetent arbeidsstyrke, stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår, og insentiver som fremmer digitalisering, grønn konkurransekraft og eksport. Effektiviseringen av offentlig sektor må fortsette.  

Dersom man ikke lykkes i disse ambisjonene, vil veksten i dagens velferdsordninger spise opp hele handlingsrommet fram til 2030, og deretter bidra til et stadig større underskudd (inndekningsbehov) i statsfinansene. Dette underskuddet må i så fall dekkes inn gjennom lavere utgifter eller økte inntekter. Begge deler er krevende. Økte skatter fra et høyt nivå kan svekke verdiskapingen. Demografiske endringer, globalisering og digitalisering bidrar til at skattegrunnlaget allerede er utfordret. Veksten i skatte- og avgiftsinntektene har vært avtagende i flere år. NHO har pekt på viktigheten av et effektivt skattesystem, med brede grunnlag og lave satser, for å fremme omstilling og vekst. Vi bør legge mindre vekt på mobile skattegrunnlag, som selskapsoverskudd, og mer vekt på immobile skattegrunnlag, som bolig.

I tillegg viser beregningene at mye arbeidskraft vil bli kanalisert til helse- og omsorgssektoren fremover. Andelen helse- og omsorgsjobber vil øke, og – med dagens organisering – også andelen offentlig ansatte. For å fortsatt sikre et tilstrekkelig stort konkurranseutsatt næringsliv fordrer dette både at man tar i bruk teknologi og nye løsninger som kan få mer ut av ressursene og at man kritisk vurderer arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor.

Når smitterverntiltakene etter hvert fjernes, vil også de midlertidige kompenserende økonomiske tiltakene måtte fjernes, til fordel for en politikk som stimulerer til økt aktivitet, innovasjon og omstilling. Ettersom pandemien har truffet ulike næringer ulikt, kan denne avviklingen måtte skje i forskjellig tempo for ulike næringer. Tilsvarende kan det bli nødvendig å iverksette satsinger mot morgendagens næringsliv før alle krisetiltak er avviklet. Vi må fortsatt ha nødvendig beredskap for en uforutsett utvikling og overfor mulige langsiktige skadevirkninger av pandemien.

I august 2020 lanserte NHO "Neste trekk – Veikart for fremtidens næringsliv" https://www.nho.no/tema/neste-trekk/. Veikartet viser veien ut av krisen og inn i en mer digital, global og grønnere fremtid. Veikartet tar utgangspunkt i mange av de forutsetningene perspektivmeldingen adresserer, men legger vekt på våre fortrinn og muligheter for jobbskaping. Veikartet har konkrete ambisjoner for hvor Norge bør være i 2030 for å sikre et bærekraftig samfunn. Basert på våre ambisjoner for jobb- og verdiskaping, og andelen private jobber, anslo vi da at vi ville behøve 250 000 nye private jobber de neste ti årene.

Også PM21 burde vært mer konkret på ambisjonene og tiltakene for å kunne lykkes med en helhetlig jobbskapingsstrategi fremover. I denne sammenheng vil vi særlig peke på følgende trekk:

1) Bygge grønn konkurransekraft og flere sterke eksportnæringer

Verdens energisystemer endres raskt. En sterk global trend er at mer elektrifiseres. Rammene for denne utviklingen settes av stadig mer tydelige og ambisiøse klimamål, som i European Green Deal og EUs industristrategi. NHOs Veikart for fremtidens næringsliv og arbeidet med Grønne elektriske verdikjeder viser store og mangfoldige muligheter til å utvikle eksportrettet og lønnsom industri.

 Norge er en energi- og industrinasjon. En vesentlig del av vår verdiskaping, sysselsetting og eksport kommer fra energisektoren i bred forstand. Det er derfor i Norges egeninteresse at vi leder an i denne utviklingen og posisjoner oss på relevante områder. Langsiktig balanse i utenriksøkonomien krever at fallende olje- og gassinntekter erstattes av andre eksportinntekter. Da må vi satse på å videreutvikle våre øvrige eksportnæringer.

 NHO støtter hovedinnretningen til Regjeringens klimaplan for 2030. Likevel er det behov for et tettere samspill mellom bedrifter og myndigheter for å sikre at vi lykkes. Det handler om å utnytte norske kraftressurser til industriell vekst og omstilling, legge til rette for langsiktige investeringer i samspill mellom kraftsektoren og andre næringer, mer langsiktige planer for infrastrukturutvikling, målrettede satsinger og støtteordninger, forutsigbare konsesjonsprosesser og økt tempo i beslutningsprosesser.

2) Realisere det digitale Norge og tette kompetansegapet

Digitaliseringen har skutt fart under pandemien. Arbeids-, produksjons- og forbruksmønstre er trolig varig endret. Data har blitt en viktig driver for produktivitet, innovasjon og nye jobber, samtidig er digital sikkerhet og beredskap under press. Det må legges til rette for bedre bruk av offentlige data til nye forretningsområder og gode rammer for datadeling mellom bransjer og sektorer.

Investeringene i digital infrastruktur som bredbånd, 5G, kunstig intelligens må styrkes. Utbygging av digital infrastruktur må også sikres der kommersiell utbygging ikke er lønnsom, og målene for tilgang til høyhastighetsnett i Norge må justeres opp. Det er behov for kontinuerlig investering i sikkerhet og beredskap.

For å sikre omstilling og konkurransekraft er det behov for å satse på næringsrettet forskning, innovasjon, skalering og kommersialisering. Næringslivets forskningsinnsats må løftes betydelig fremover for å utløse en jevn strøm av innovasjon og omstilling.

I kompetansepolitikken må det særlig legges vekt på arbeidslivsrelevans i utdanningen, digitalisering av utdanningene og livslang læring for å tette kompetansegapet.  NHOs Kompetansebarometeret 2020 viser at mange bedrifter sliter med å finne nok folk med rett kompetanse. Samtidig øker behovet for å fylle på kompetansen til dem som allerede er i jobb. Særlig viktig er det å etablere flere fleksible og modulbaserte utdanningstilbud.

3) Effektivisere offentlig sektor og styrke arbeidslinja

Arbeidet med å fremme innovasjon, teknologi og digitalisering i offentlig sektor må forseres for å skape bedre effektivitet, produktivitet og kvalitet i det offentlige tjenestetilbudet. Det offentlige kjøper varer og tjenester for nærmere 600 mrd. kroner årlig. Offentlig innkjøpsmakt bør brukes til å drive fram innovasjon og nytenking i samarbeid mellom næringslivet. Gjennom bruk av konkurranse og andre kvalitets- og innovasjonskrav i offentlige kontrakter kan bedriftene bidra med kompetanse og kapasitet. Nye Veier og jernbanereform er eksempler på reformer som får mer ut av ressursene i samferdselssektoren. Det er viktig at slike erfaringer tilflyter andre områder.

Pandemien har medført høy ledighet og langt flere langtidsledige. Samfunnets verdiskapingstap er særlig stort når unge havner i varig passivitet og utenforskap. Fremover må arbeidsmarkedspolitikken legge til rette for flere i arbeid og færre på helserelaterte/varige trygdeytelser. Dette krever en bredt anlagt politikk. Sysselsettingsutvalget fase II foreslår blant annet tettere oppfølging av unge og utsatte grupper, økt bruk av arbeidsrettede og kvalifiserende tiltak og betydelig økt bruk av lønnstilskudd. NHO støtter disse tiltakene. Videre er det store gevinster i å få seniorer til å stå lengre i jobb, både gjennom økt arbeidstilbud og høyere pensjon for den enkelte.

 Vi imøteser videre dialog og står til disposisjon for utdypinger og spørsmål.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi organiserer 2.500 virksomheter med ca. 52.000 årsverk. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

Teknologidrevet innovasjon i offentlig sektor 

Perspektivmeldingen skisserer et fremtidsscenario hvor utgiftene i offentlig sektor blir større, som på sikt vil utfordre velferdsstatens bærekraft. Trygdeutgiftene, utdanningsutgiftene og helseutgiftene er store poster over statsbudsjettet, men de store utgiftene understøtter et formål. Det er eksempelvis nødvendig med en stor barnehagesektor for at flere kvinner har høy yrkesdeltakelse, og at høyere utdanning er gratis bidrar til at en student kan studere basert på kvalifikasjoner snarere enn foreldrenes lommebok. Robuste velferdsordninger er derfor viktig for næringslivets konkurranseevne og kompetansetilfang.  

Abelia mener det store rommet ligger i mulighetene for effektivisering av tjenester i offentlig sektor. Sykepleier- og lærermangelen som fremskrives i perspektivmeldingen er ikke mulig å løse gjennom å ansette flere lærere eller sykepleiere. Abelia mener vi må tenke nytt om sykepleier- og lærergjerningen. Det skal fortsatt være mennesker som utfører arbeidsoppgaver, men det finnes mange eksempler på hvordan teknologi bidrar til effektivisering og økt produktivitet i tjenesteleveransene, som også bidrar til å hele kvaliteten. 

Det vil være vanskelig å gjøre beregninger i perspektivmeldingen på hvor mye det er mulig å hente gjennom teknologiutviklingen. Til det er innovasjonene og teknologiadopsjonen for ustabil.  

Derfor må offentlig sektor sørge for å bruke handlingsrommet som finnes i regelverket for offentlige anskaffelser at man tilrettelegger for innovasjon og entreprenørskap. En offentlig sektor som tør å ta i bruk og teste ut teknologi i et godt samspill med private virksomheter bidrar også til å styrke norsk konkurranseevne og posisjonere norske bedrifter for internasjonal tilstedeværelse. 

En bred kompetanseheving i befolkningen er nødvendig 

Omstillingen av norsk økonomi starter ved å gi folk muligheten til å sikre seg nødvendig kompetanseheving, og gi næringslivet gode muligheter til å tilføre den kompetansen de har behov for.  

Koronapandemien og den påfølgende økonomiske krisen har ført til at Norge opplever de høyeste arbeidsledighetstallene på lang tid. Allerede før koronapandemien visste vi at Norge begynte å henge etter på kompetansesammensetningen sett i sammenheng med næringslivets kompetansebehov. 

Endringer i hastigheten i omstillings- og kompetansebehovet vil utfordre organiseringen av utdanningssystemet vårt fremover. Kompetansebehovet gjør at vi må dimensjonere etter hvilke behov næringslivet har for kompetanse, og vi må innstille oss på at vi må lære hele livet. Tiden er forbi der man var ferdigutdannet ut i et yrke tidlig i livet. Arbeidstakere må forvente å sette seg på skolebenken og oppdatere seg på teknologiutviklingen innen sitt fag, eller omstille seg til nye yrker. 

For mange bedrifter er kompetanseheving en investering som er stor og risikofylt. Vi mener det må derfor opprettes insentivordninger slik at særlig bedrifter innen SMB-segmentet kan gjennomføre nødvendig kompetanseheving av sine ansatte. 

Forskning som kraft i nødvendig omstilling  
Skal vi nå målene om et mer bærekraftig samfunn som ivaretar kvaliteten i velferdstjenetene, øker digitaliseringstakten og innfrir utslippsmålene spiller forskning en sentral rolle. For å løse utfordringene kreves det en formidabel tverrsektoriell innsats og samarbeid på tvers av etablerte strukturer og fagdepartementer. 

Abelia mener vi må målrette forskningsinnsatsen i større grad enn vi gjør i dag, gjennom tydelige prioriteringer og gjennom et godt samspill med internasjonale aktører som EU. Norge har forpliktet seg til deltakelse i europeiske rammeprogrammer som Horisont Europa. Deltakelsen er viktig for at norsk næringsliv og forskningsmiljøer skal delta i verdensledende kunnskaps- og teknologimiljøer.  

Forskningsinstituttene er godt posisjonert for dette. Instituttenes tradisjonelle samfunnsoppdrag som en problemløser som sitter tett på samfunnets problemstillinger gjør at instituttene bør spille en større rolle i økosystemet.  

Den sterke instituttsektoren må brukes til å bygge grunnlaget for å gjøre gode, kunnskapsbaserte valg fremover. Forskningen må styrkes gjennom økte budsjetter til forskning rettet mot de største samfunnsutfordringene. Nye samarbeidskonstellasjoner nasjonalt og internasjonalt, på tvers av fag og sektorer, må tas i bruk. De nye løsningene og teknologiene må spres mellom bedrifter, offentlige aktører og sivilsamfunnet. 

Abelia mener forskningens betydning må vektlegges tyngre hvis en skal greie å realisere de ambisiøse målene i Perspektivmeldingen. Forskningsinstituttenes rolle som samarbeidspart i næringslivets omstilling for å skape flere grønne arbeidsplasser og som offentlige virksomheters samarbeidspart i effektivisering og innovasjon, må tydeliggjøres. Det ligger et stort potensial i forsknings- og innovasjonssamarbeid på tvers av sektorer som må aktiveres gjennom strukturert samarbeid i form av samarbeidsplattformer som for eksempel «missions» og «21-prosesser». 

Ideell sektors rolle i å løse samfunnsutfordringer.  

Ideell sektor har historisk sett vært og er en innovasjonskraft for å finne nye måter å løse store samfunnsutfordringer på. Sektoren har vært avgjørende i å utvikle velferdstjenester vi i dag tar for gitt at leveres av offentlig sektor.  

Aktivitet generert av frivilligheten og ideell sektor står for så mye som fem prosent av brutto nasjonalprodukt, og er således større enn det vi tenker på som flere av våre viktigste næringer.  

Frivilligheten og ideell sektor burde derfor spille en sentral rolle i å løse velferdsstatens utfordringer også i fremtiden. 

Vi må derfor sikre et godt samspill mellom privat og offentlig sektor, hvor ideell og frivillig sektor spiller en definert og avgjørende rolle som problemløsere i samfunnet.  

Innledning
Norway Health Tech er Norges største nasjonale helseklynge med 270 medlemmer fra hele verdikjeden innen helsenæringen. Klyngen har som mål å bidra til vekst i helsenæringen og samtidig løse behov i helse – og omsorgtjenesten. Dette gjør vi gjennom å bidra aktivt til innovasjon, næringsutvikling og skalering i helsenæringen i Norge, inkludert i dette er den offentlige helsetjenesten.

Helsenæringen er en kompleks og ny næring i Norge, gitt at helseteknologi er både legemidler, vaksiner, diagnostiske tester, medisinsk teknisk utstyr, nye digitale løsninger og ikke minst digitalisering av prosesser. Helsenæringen bruker også lang tid fra ide til marked da prosesser som regulatoriske løp, testing og kliniske løp og markedstilgang er krevende. Kunden er ofte offentlig sektor, noe som gjør næringsvirksomheten mer utfordrende enn i sammenlignende næringer i Norge.

Men helsenæringen er i all hovedsak internasjonal. Det er i markedene utenfor Norge det store potensialet ligger. 

Hele 1/3 av nye helseselskaper lanserer først i internasjonale markeder og ikke hjemme.

Dette skyldes blant annet at helse sees på som «behandling og pleie», og ikke som næring. Det offentlige innkjøpsregimet fremmer i liten grad innovasjon og næringsutvikling, og Norge går derfor glipp av mange gode og innovative løsninger innen helse og omsorg.

Bakgrunn
Helse er en av sektorene i Norge med størst behov for innovasjon og omstilling. Utgifter til den offentlige norske helsetjenesten øker i takt med utfordringene og en økende aldrende befolkning. Det er et stort behov for å omstille og utvikle de offentlige helsetjenestene og samfunnet i en mer bærekraftig retning for å sikre fremtidig god helse i befolkningen og en bærekraftig økonomi i Norge.

I parallell har Norge en hurtigvoksende helseindustri, med en årlig verdiskapingsvekst på 8-10%, og en årlig eksportvekst på 15%.

 Med sine innovative og internasjonalt konkurransedyktige produkter og tjenester, og en effektiv implementering av disse, kan helseindustrien bidra til utvikling av en bærekraftig norsk helsetjeneste, etablering av nye arbeidsplasser i Norge, økte skatteinntekter og økte eksportinntekter som følge av eksport til et nærmest uendelig globalt marked.

Innovasjon i offentlig helse- og omsorgstjeneste kan derfor være en av de viktigste driverne for å sikre en bærekraftig helsetjeneste og økonomi i Norge, samtidig som den offentlige helsetjenesten skaper et hjemmemarked for helseindustrien og bidrar til næringsutvikling og ytterligere verdiskaping i helseindustrien. I dag opplever Norsk helseindustri svært vanskelig tilgang til det offentlige helsemarkedet. Å bidra til et velfungerende offentlig helsemarked er i det offentlige helsevesenets egeninteresse.

Framskrivningen tilsier at 1/3 må jobbe i helse- og omsorgssektoren i 2060, hvis vi ikke gjør noen endringer nå. Vi har teknologien innen helse som kan brukes til å løse de store utfordringene fremover innen offentlig sektor.

Et enkelt eksempel: Hvis vi øker andelen digitale konsultasjoner i sykehus med 30% og samtidig øker bruk av digitale skjemaløsninger for pasienter hjemme med 30%, har vi en god sjans for å ha nok helse- og omsorgsarbeidere med det vi har i dag også om 10 år!

Den store utfordringen er hvordan vi skal konkretisere og sikre at de gode løsningene blir tatt i bruk.  Perspektivene må konkretiseres ytterligere slik at det er mulig å koble mulighetene innen helseteknologi mer direkte til løsningene som kreves.

Helseklyngene, som Norway Health Tech, kan bidra til å koble behov og løsninger og akselerere det privat-offentlige samarbeidet, i tillegg til for eksempel organisasjoner som Kreftforeningen.

Den voksende helseindustrien med små og store selskaper som har løsningene vil gi oss verdiskapning og arbeidsplasser i Norge, samt store eksportinntekter, hvis vi legger bedre til rette for å inkorporere denne industrien i nasjonale og internasjonale skaleringsmuligheter.

Det er behov for en større ambisjon hvis vi skal klare å løse utfordringen som er fremskrevet. Dette er noen av svarene.

Konkret må vi se på hvordan finansieringsløpet og initiativene er i dag, og hvordan vi kan revitalisere hele helseinnovasjonsløpet, for å raskere komme i gang med nye samarbeid og løsninger. Vi må også tørre å tenke nytt, spesielt når det gjelder samarbeidet mellom offentlig og privat.

Persontilpasset behandling er et typisk eksempel på et område hvor Norge må tenke nytt, og hvor offentlig- og privat i større grad må samspille. Gevinstene er store, både i form av reduserte kostander, redusert ressursbruk, og ikke minst mye større nytte for pasient/ innbygger og samfunn.

 Mulighetene innen helse er uendelige. Helsenæringens vekstkraft må økes gjennom delt risiko, innkjøp som også bygger næring, økt kompetanse, innovasjonsforståelse, interesse og drivere for å legge til rette for nye løsninger og nye måter å løse utfordringene på.  

 Oppsummering

Det finnes muligheter innen rekkevidde for å svare på utfordringene som kommer frem i perspektivmeldingen, men det krever endring og konkret handling nå.

Vi etterspør derfor ambisjonene for helseindustrien for å utnytte det store potensialet de mange små og mellomstore bedriftene representerer.

Norway Health Tech takker for muligheten til å komme med innspill og ser frem til vår muntlige redegjørelse.

Med vennlig hilsen,

Lena Nymo Helli
CEO, Norway Health Tech

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Perspektivmeldingen 2021, og vi merker oss at meldingen poengterer hvor viktig det blir med offentlig-privat samarbeid og investeringer i helsenæring fremover.

Videre nevner meldingen at ny teknologi i helse bidrar til økt ressursbruk og økt levealder med flere funksjonsdyktige leveår. Dermed fører ny teknologi også til et økt skattegrunnlag for finansiering av offentlige velferdsordninger.

Det er viktig og bra at meldingen har med disse aspektene ved helsenæring. Samtidig er det flere aspekter som Oslo Cancer Cluster savner og som vi ønsker å trekke frem i dette høringsinnspillet.

1. Det første aspektet vi vil peke på, er at både uventede og forventede hendelser i helse gir store kostander.

Uventede hendelser, som Covid19, har store budsjettkonsekvenser. I tillegg til kostnadene med nedstengte samfunn, er det store kostnader forbundet med innkjøp av teknologi til sporing, testing, behandling og vaksinering.

Forventede hendelser er for eksempel antallet nordmenn som får kreft og antallet som overlever kreftsykdom. Før fylte 75 år har nå én av tre nordmenn fått minst en kreftdiagnose, og dette tallet øker, ifølge Kreftregisteret. Det er også flere og flere som overlever og må leve med følgene av kreftsykdom. En slik prognose vil påvirke Norges finanser, og ved å utvikle norsk helsenæring blir ikke Norge stående kun på kjøpersiden, men vil også få inntekter fra et av verdens største og økende markeder.

2. Det andre aspektet er de økonomiske mulighetene. Slik ressursbruken i helse kan bidra til et økt skattegrunnlag, vil også store kostnader i helse representere store økonomiske muligheter for norsk helsenæring.

Norge har så langt bidratt til milliardeventyr i helse med blant annet Ugelstadkuler fra Dynal, som er sentrale i Covid19-testing, og med kreftmedisin fra Algeta og Vaccibody. Sistnevnte utvider nå sin vaksineplattform fra kreft til neste generasjons Covid 19-vaksiner.

For å utvikle nye suksesser innen helsenæring, skal vi bygge på fremragende forskningsmiljøer samt Norges fortrinn i helsedata. Kombinerer vi ressursene våre innen helsedata, som personnummer, helseregistre og enhetlig helsevesen, med ny teknologi, kan vi utvikle medisiner raskere. Spesielt kan bruken av kunstig intelligens drive denne utviklingen innen helse, og innen økonomien generelt. Det er verd å merke seg at størstedelen av investeringene i kunstig intelligens internasjonalt nå skjer innen helse, slik en ny rapport fra Stanford Universitet viser.[1]

Verdiskapingen av Vaccibody og Algeta, som var på henholdsvis 19 og 17 milliarder NOK, viser også hvilke verdier som kan skapes. Perspektivmeldingen poengterer at det gjennomsnittlige årlige handlingsrommet i statsbudsjettene vil bli betydelig redusert, og er estimert til 5 mrd. NOK i minus i 2060. I fremtiden vil helsenæring kunne være et betydelig bidrag for å bringe finansene i pluss. Vi bør derfor satse på helsenæring både for pasientenes og finansenes skyld.

Dersom vi i Norge tilrettelegger godt for innovasjon innen helse og konkret følger opp Meld. St. 18 (2018–2019) – Helsenæringen, vil den voksende utgiftssiden også bli en voksende inntektsstrøm. Det er gode perspektiver.

3. Det siste aspektet er økt samarbeid mellom det offentlige og privat næringsliv gjennom modne helseklynger.

De norske klyngene er en etablert arena for samhandling mellom offentlig og privat sektor. Vi er også pådrivere for internasjonalt samarbeid og kunnskapssamarbeid. I tillegg legger vi til rette for kommersialisering av samfunnsnyttige, forskningsbaserte innovasjoner, og vi jobber med å koble bedrifter som søker finansiering med investorer og prosjekter. Dermed er vi med på å sikre nye selskaper viktig tilgang til kapital. Dette gir bedre kanalisering av tilgjengelig kapital, og er nettopp det Kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018: 5) ønsker mer av. 

Kreft og medisinsk teknologi har sterke og modne helseklynger i henholdsvis Oslo Cancer Cluster og Norway Health Tech. Vi behøver nå en spesifikk satsing på modne helseklynger for å sikre langsiktige arenaer for samarbeid mellom offentlig og privat sektor i satsingen på norsk helsenæring – over hele landet.

[1]  https://hai.stanford.edu/research/ai-index-2021​

Overordnede betraktninger

Norge har et godt utgangspunkt for å kunne gjennomføre en god og bærekraftig politikk for fremtiden. Vi har tradisjonelt hatt små forskjeller og full sysselsetting, noe som er bærebjelker i den norske samfunnsmodellen. Perspektivmeldingen illustrerer at det er avgjørende hvilke politiske veivalg som tas i årene som kommer.

LO vil påpeke at samtidig som regjeringen er bekymret for fremtidens pengebruk, har den selv brukt milliarder av oljepenger på skattekutt som ikke har bidratt til økt sysselsetting. Til gjengjeld har forskjellene økt. Denne type politikk vil samfunnet ikke ha råd til i framtida.

Det økonomiske handlingsrommet i statsbudsjettene blir mindre i årene fremover. Vi blir flere eldre, det blir behov for flere velferdstjenester og oljeinntektene vil reduseres. Regjeringen bruker perspektivmeldingen til å vise at offentlige budsjetter kan få store underskudd i fremtiden. Det er naturlig å se på både inntektssiden og utgiftssiden i statsbudsjettet, og perspektivmeldingen viser at tiden for skattekutt er passert for lenge siden.

LO mener at den viktigste utfordringen er å få flere i jobb.  Det er færre i jobb nå enn det var for 7 år siden.  Det å få snudd denne trenden er avgjørende. Det viktigste for å få flere i jobb er å øke etterspørselen for å skape nye jobber, hindre sosial dumping for å begrense arbeidsinnvandringen og heve kompetansen i samfunnet for at flere skal kvalifisere til jobbene.

Flere må få relevant og samfunnsnyttig utdanning, både i skole og i arbeidslivet. Det er også avgjørende å se på hva slags jobber vi skal i ha fremtiden. Det er nødvendig med et organisert arbeidsliv og et krafttak mot sosial dumping og dårlige arbeidsvilkår. Når vi har behov for at flere tar fagutdanning kan ikke bedrifter kun etterspørre den arbeidskraften som er billigst akkurat nå. I de siste månedene har vi sett illustrasjoner på at deler av det norske arbeidslivet er på vei mot et lavtlønnsspor. Det kan ikke aksepteres.

Flere i jobb vil kunne bidra til å løse den andre store utfordringen vi har. I Norge har velstanden økt kraftig de siste 40 årene. Perspektivmeldingen viser at forskjellene har økt i den samme perioden fordi velstanden blir stadig mer ulikt fordelt. Når vi framover mot 2060 skal bli enda rikere, er mer rettferdig fordeling av velstanden av stor betydning. Økende ulikhet er ikke bare et problem for de som rammes, men for hele samfunnet. Større forskjeller fører til mindre tillit og mer segregering og konflikt i befolkningen. Ulikhet reduserer samfunnets nytte og tar ned vekstpotensialet i økonomien.

Bedriftene må investere i fremtidens arbeidsplasser.  Regjeringens egenbestilte utredning høsten 2020 viste at formuesskattekutt har liten effekt for å øke antall arbeidsplasser. Det man derimot har bekreftet er at skattekuttene har vært medvirkende årsak til den raske økningen i kapitalopphopning og formuesulikhet. Ytterligere skattekutt på formue og høye inntekter er med andre ord feil strategi for å gjøre det lønnsomt å investere i bedrifter og øke produktiviteten i norske næringer. Norge har også et ansvar for å ikke være pådriver i en internasjonal skattekonkurranse mot bunnen.

Perspektivmeldingen viser at det vil være store behov for gode velferdstjenester i framtida. LO understreker at dette må være et offentlig ansvar. Meldingen viser at vi ikke har råd til å sløse med samfunnets penger. Da kan vi ikke bruke store summer på privat profitt hos velferdskonserner. LO vil påpeke at det er ikke en motsetning mellom privat og offentlig drift, men at sektorene er gjensidig avhengig av hverandre. Vi må få flere folk i arbeid, både i offentlig og privat sektor i framtida. Vi er avhengig av at begge deler drives godt. Formålsløse kutt i offentlige budsjetter er ikke veien å gå for å møte framtidas utfordringer.

Nærmere om meldingen

I innledningskapitlet legges det vekt på at Norge har et solid utgangspunkt for framtiden også gjennom en serie gode valg, gjennom at «Skattereformer, EØS-avtalen, handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, bred tilgang til utdanning, pensjonsreformen og langsiktige investeringer er viktige eksempler fra nyere tid, men den gode utviklingen har røtter langt tilbake (…) Det handler i stor grad om at vi som nasjon har bygget solide institusjoner og tatt vare på de ressursene og mulighetene vi har fått.». De skisserte valgene og reformene settes ikke inn i noen overgripende kontekst, som opprettholdelse av den norske modellen og dens grunnleggende pilarer: Forutsigbar og rettferdig økonomisk styring, et velorganisert arbeidsliv, en bred offentlig velferd og aktiv inkluderings- og kompetansepolitikk. Disse pilarene hviler på et fundament basert på høy grad av tillit til hverandre, myndighetene og fagbevegelsen – et fundament som ikke opprettholder seg selv. Det kan synes som om man i perspektivmeldingen er langt mer opptatt av å fremheve resultatene av den norske arbeidslivsmodellen, enn forutsetningene som ligger til grunn for å forstå hvorfor den er så vellykket.

I kapittel 3 om velstand, vekst og produktivitet er det noen innledende merknader om betydningen av jevn inntektsfordeling og høy organisasjonsgrad. Den norske arbeidslivsmodellen får imidlertid en svært begrenset omtale og det er heller ikke noen tanker om hvordan myndighetene kan legge til rette for at arbeidslivsmodellen kan opprettholdes. I stedet presenteres strategien til regjeringen som er gjenkjennelig fra resten av meldingen, med et ønske om vekst i privat sektor og såkalt effektivisering i offentlig sektor. Myndighetene skal stimulere til omstilling og gjennom satsing på infrastruktur og konkurranse bidra til flere private produktive arbeidsplasser, men uten at det konkretiseres hvordan man skal lykkes.

Regjeringen peker på mange relevante og åpenbare problemstillinger i kapittel 4 om arbeid, blant annet om færre sysselsatte per pensjonert person, høyt frafall fra videregående opplæring, økte kompetansekrav i arbeidslivet. Istedenfor å presentere planer for å opprettholde et høyt velferdsnivå og sosiale sikkerhetsnett, foreslås skattelettelser på lønn for å styrke insentiver til å stå i jobb. Det vil i seg selv undergrave finansiering av velferden, som har vært vesentlig i den norske modellen for å sikre høy omstillingsevne og høy sysselsetting.

Meldingen gir inntrykk av at formuesskatten nærmest ikke har hatt betydning for inntektsfordelingen og at arveavgiften omtrent ikke virket omfordelende. Dette er problematiske argumenter. I sin tid beregnet Arveavgiftsutvalget at erstatning av avgiftsprovenyet gjennom formueskatt ville innebære at denne måtte økes 20 pst. Skattesystemet er mindre omfordelende i dag enn før Solberg-regjeringen og kuttene i formuesskatten har bidratt her, ifølge SSB. De har påvist at Solberg-regjeringens skattepolitikk har gitt 99 pst. av befolkningen et gjennomsnittlig skattekutt på 4 600 kroner fra 2013-2020, mens landets 1000 rikeste i gjennomsnitt fikk redusert sin skatt med 1,5 millioner. I tillegg undervurderes bidraget til større økonomiske ulikheter fra kuttene i formueskatt, fordi flere av de med høy formue har relativt lave inntekter. Når det gjelder trygdesystemet, har Regjeringen fått gjennomslag for en serie innstramminger som har gått utover fra før vanskeligstilte personer, noe som har bidratt til å øke ulikheten i samfunnet fra den andre enden av skalaen. Dette gjelder blant annet innstramminger i arbeidsavklaringspenger, uføretrygd (barnetillegget især), dagpenger og overgangsstønaden.

Kapittel 9 om inkludering i arbeidslivet synes i stor grad å bygge på anbefalingene fra Sysselsettingsutvalgets første fase. Det fremholdes blant annet å kutte i sykepengeordningen, noe LO sterkt vil advare mot. I tillegg fremmes synet om at det høye antallet som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd skyldes især manglende insentiver til å stå i arbeid grunnet dagens stønadsnivå. Strategien for å inkludere flere i arbeidslivet baserer seg dermed hovedsakelig på å gjøre det enda mer ugunstig å stå utenfor arbeidslivet. Selv om inkluderingsarbeidet presenteres som komplekst og i krysningspunktet mellom helse, kompetanse og arbeidsinsentiver, fokuserer tiltakene ensidig på å øke arbeidsinsentivene. Det er en linje LO ikke mener vil fungere og ikke kan støtte opp om.

For å skape mer rom i budsjettene ser det ut til man legger opp til en fortsatt innstramningslinje i store deler av offentlig sektor, samtidig med at man mener at skattene fortsatt bør reduseres for å skape vekst i privat sektor. I et lite avsnitt i kapittel 10 problematiseres det at muligheten for produktivitetsvekst i arbeidsintensiv tjenesteproduksjon kan være mer begrenset enn i annen produksjon. Det vises også til at etterspørselen etter utdanning, helse og andre viktige tjenesteområder hvor det offentlige har hovedansvaret, øker raskere enn veksten i økonomien fordi befolkningen ønsker mer og bedre velferdstjenester etter hvert som velstandsnivået stiger. Dette burde vært drøftet grundigere.

Meldingen drøfter heller ikke problematiske sider ved privatisering og konkurranse- og anbudsutsetting av velferdstjenester, og forholdet mellom offentlig og privat i velferdssektoren. I stedet bruker meldingen signalord i stedet for tydelig språk. Regjeringen vil at offentlige virksomheter «gevinstrealiserer» og «frigjør ressurser», i stedet for å skrive tydelige at man vil kutte og nedbemanne offentlige tjenester. Den vil ha «nye former for samarbeid» med privat sektor og «sosiale entreprenører», i stedet for å skrive rett ut at den vil privatisere og konkurranseutsette offentlige tjenester. Det er imidlertid liten tvil om regjeringens mål om å kutte i offentlig sektor, når man ser på meldingen under ett.

Det er også verdt å merke seg at i kapittelet om innovasjon og effektiv bruk av offentlig ressurser skriver man nesten ingen ting om de ansatte, som er den viktigste ressursen offentlig sektor har. Ved å aktivt benytte fagkompetanse og erfaringer hos de ansatte vil man bedre sikre innovasjon og forbedring av tjenestene. Mange ansatte opplever at de vises liten tillit, og at de måles og ledes på detaljnivå. I denne meldingen snakkes det kun om at ledere må ha insentiver for å skape forbedring. Det vitner om en regjering som ikke ser betydningen av samarbeid med de ansatte og tillitsvalgte, og heller ikke ser hvor viktig det er å bidra til økt kompetanse til de ansatte man har.

Perspektivmeldingen gir i hovedsak en beskrivende og tallmessig framstilling av situasjonen i Norge på kjente områder, deriblant at det blir flere eldre i befolkningen og relativt sett færre i arbeidsfør alder som kan finansiere pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Dette utfordrer velferdsordningene, ifølge Regjeringen. Men de har utelatt diskusjon om manglende gevinster fra omfattende privatisering og konkurranse- og anbudsutsetting av velferdstjenester. De har heller ingen gode drøftinger rundt hvordan forholdet mellom offentlig og privat sektor bør være i velferdssektoren. LO mener det er svært kritisk at diskusjonen om et så viktig politisk grep utelates fra Perspektivmeldingen.

                                                                                                                                  Oslo 18.03.2021

Til medlemmer av Finanskomiteen

Innspillsnotat til Høring om Perspektivmeldingen 2021

Vi takker for anledningen til å gi innspill!

Pårørendealliansen er en diagnoseuavhengig paraplyorganisasjon med 31 medlemsorganisasjoner, som igjen har 750 000 medlemmer/ansatte. Vi skal i henhold til vårt mandat synliggjøre og ivareta interessene og utfordringene for pårørende uavhengig av diagnoser. Dette angår rundt 800 000 personer til enhver tid, i alle aldre og livsfaser. De yter 136 000 årsverk, og gir 50 % av omsorgen som syke og eldre får. Denne bør vi være opptatt av å beholde!

Mind the gap - flere eldre og færre pårørende!

• Vårt anliggende er at de som yter mest hjelp som pårørende, er mellom 40 og 70 år og det mens de fremdeles er i arbeid.
• Som Perspektivmeldingen viser, blir det færre arbeidstagere pr pensjonist fremover.
• Vi må være interesserte i å beholde all mulig arbeidstilknytning som vi kan, samtidig som vi ikke har råd til å miste pårørendeomsorgen

Det er her utfordringen ligger.

Skal vi klare å beholde dette, må samfunnet også stille opp med muligheter og rammer for dette.

• I dag har alle arbeidstagere som er foreldre, like muligheter for sin omsorg i arbeidslivet.
• I dag har alle arbeidstagere som er pårørende, helt ulike muligheter for denne omsorgen!

Her er noen eksempler

• Det finnes ikke betalte omsorgsdager for de over 18 år, selv om de ikke kan være alene hjemme. Se hva foreldre har fått dekket nå i koronatiden. Syke pasienter og eldre har også måttet være hjemme
• Det er stor bruk av sykemelding både over og under 16 dager, som uthuler sykelønnsordningen på grunn av andres sykdom. Det er ikke riktig bruk av ordningen slik den er tenkt

Dette viser at vi forskjellsbehandler denne omsorgen, noe som rammer den enkelte arbeidstager, den enkelte arbeidsgiver og ikke minst samfunnet på sikt.

Vi kan ikke forvente at folk skal bære disse kostnadene selv, for kjærlighet betaler ikke regninger! Kommunene vil heller ikke klare å dekke fremtidens omsorgsbehov, uansett hvor smart de jobber. Så hva gjør vi da?

Omsorg er omsorg - lag like rammer

Ulike rammer på dette området skaper sosiale ulikheter som ikke er Norge verdig, i et land som setter arbeidslinja foran alt. Og tro oss – de fleste pårørende vil jobbe så mye som de kan – det trengs økonomisk og det trengs for egen del, fordi de der får et friminutt fra en situasjon de står i.

Moderne løsninger i et moderne Norge for et moderne arbeidsliv

• Omsorgen i befolkningen endrer seg demografisk fra småbarns-omsorg til også å omfatte omsorg for syke og eldre. 
• Norske arbeidstakere, som også pårørende for syke og eldre, gjør et stort arbeid for Velferdsstaten
• Vi er bekymret for at dette kan endre seg og at pårørende ikke orker å bidra eller selv blir pasienter. Det har våre Pårørendeundersøkelser vist.

Da har vi en større utfordring enn bare å mangle helsearbeidere til eldrebølgen.

I Programmet for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014-2020, som ble behandlet av Stortinget ,jf Meld. St. 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg, sto det:

«I neste fase av programmet utredes spørsmål om endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene i samarbeid med Arbeidsdepartementet»

Denne utredningen har ikke kommet!

Vi vil derfor be Finanskomiteen om at det blir nedsatt et offentlig utvalg som utreder disse spørsmålene. Utvalget bør være 3-partssammensatt med representanter både fra organisasjoner, arbeidsliv og Pårørendealliansen (fra medlemmer)

Oppsummert:

Framtida vil innebære mangel både på arbeidskraft, helse- og sosialpersonell og frivillige omsorgs-ytere, og vil kreve at det blir mulig å kombinere omsorg og yrkesaktivitet.

Kort sagt - det blir flere eldre - men færre pårørende!

Arbeidsmiljøloven gir i dag rett til å ta ut bare 10 dagers permisjon hvert kalenderår «for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner». For mange – ulønnet. Å utvide disse permisjonsrettighetene og sikre kompensasjon for lønn, slik vi har ved foreldrepermisjon, er etter vårt syn veien å gå om vi skal møte framtidsutfordringene både i arbeidslivet og på omsorgsfeltet. Det blir likt for alle og vi får like muligheter til å hjelpe være nærmeste, og samtidig beholde arbeidstilknytningen. I dag har

Staten har ordnet betalte omsorgsdager (o 18 år) og permisjoner for a sine ansatte. De sier i sin personalpolitikk at dette er for å ivareta et livsfaseperspektiv.

Nå kommer store deler av Norge i de samme livsfasen etterhvert .

Dette bør derfor være malen for hvordan alle arbeidstagere og arbeidsgivere har det  - ved å bli like vilkår for alle!  Da kan vi i allefall sikre at vi ikke mister de verdifulle arbeidstagerne til deltidsarbeidsykemeldinger, uførhet eller førtidspensjon på dette området!

Med vennlig hilsen   

Anita Vatland                         Anne-Grethe Terjesen

Leder                                     Fagsjef

Sjømat Norge viser til Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2020-2021) Perspektivmeldingen. Norges store utfordring de neste tiårene blir å skape nye arbeidsplasser og øke eksportinntektene. Dette er nødvendig for å opprettholde velferdstilbudet. Denne utfordringen vil kreve betydelige omstillinger, men Norge har også et hav av muligheter. Med riktige rammebetingelser kan sjømatnæringen bidra til å svare på flere av utfordringene som kommer frem i Perspektivmeldingen. Sjømatnæringen er en av Norges fremtidsnæringer og en del av det grønne skiftet.

En raskt økende global befolkning har behov for sunn og trygg mat produsert på bærekraftig vis med lave CO2-avtrykk. Perspektivmeldingen påpeker at sjømat er en viktig bidragsyter til verdens matsikkerhet og ernæring. Og at det må legges til rette for bærekraftig forvaltning av havmiljø, akvakultur og fiskeri, matsikkerhet og ernæring.

Sjømatnæringen er subsidiefri og bidrar årlig med over 20 milliarder i ordinære skatter- og avgifter. Vi mener at norsk sjømatnæring kan dobles fra dagens årlige verdiskaping på 100 milliarder innen 2030 og femdobles innen 2050. Denne økningen kan skje gjennom bærekraftig vekst i havbruksnæringen. Fisket må skje innenfor fastsatte kvoter, og gjøres tilgjengelig for norsk fiskeindustri. Vi kan og bør stå for mye mer av foredlingen av sjømaten selv og vi kan skape en industri av teknologi- og tjenesteselskaper med verden som marked. Vi kan også skape helt nye næringer innen fôr, helse og bioteknologi basert på økt bearbeiding, høsting av nye arter og dyrking av mikro- og makroalger. Det vil gi svært mange flere arbeidsplasser, økt matproduksjon og store skatteinntekter gjennom ordinære skatter uten bruk av særskatter.

For å skape verdier og arbeidsplasser i sjømatnæringen i Norge må det:

1) føres en politikk som gir grunnlag for lønnsomhet

2) legges til rette for en langsiktig og forutsigbar utvikling av næringen

3) satses på en offensiv handelspolitikk

For å lykkes er bl.a. følgende punkter viktig:

• en finanspolitikk som sikrer at konkurransekraft til sjømatnæringen videreføres og styrkes
• at det føres en skatte- og avgiftspolitikk som sikrer sjømatnæringen like gode eller bedre konkurransevilkår enn bedriftene i de fremste konkurrentlandene
• en samordnet, effektiv og god forvaltning. Regelverket og sektormyndighetene skal være en ressurs for en optimal videreutvikling av næringen. Forvaltningen må dyrke frem en kultur for å fremme næringsutvikling –målsetningen er at forvaltningen ikke skal være kostnadsdrivende eller konkurransevridende
• enhetlig kontroll av næringsaktørene slik at regelbrudd får konsekvenser for de som ikke overholder regelverket
• jobbe for at sjømat blir foretrukket som en del av et næringsrikt og klimavennlig kosthold
• økt foredling i Norge vil bidra til at vi mer effektivt får nyttiggjort restråvarer, øker verdiskapingen i Norge og reduserer transportvolumet. For å øke bearbeidingsgraden i Norge må vi sikre at norsk foredlingsindustri er konkurransedyktig. Her spiller blant annet bruk av ny teknologi en viktig rolle. Det bør derfor etableres et innovasjonsprogram som et langsiktig tiltak for å effektivisere og modernisere produksjonen. Samtidig må regelverket for fiskerinæringen moderniseres.
• kystnært havbruk vil også i fremtiden være dominerende i norsk havbruksnæring. Myndighetene må bidra til at den tradisjonelle delen av næringen videreutvikles og er like konkurransedyktig i årene fremover. Det vil også her være behov for forbedringer av eksisterende teknologi hva gjelder fiskehelse, fiskevelferd, arealbruk og redusert miljømessig påvirkning.
• det bør utlyses en egen gruppe tillatelser for havbruk til havs (områdene som ligger utenfor dagens produksjonsområder). Tillatelsene skal kun benyttes i eksponerte farvann til havbruksanlegg som er dimensjonert for de mer utsatte forholdene. Havbaserte tillatelser må tildeles gjennom separate auksjoner.
• det bør etableres et eget industriprogram for utvikling og oppskalering av fôrråvarer med lave miljøfotavtrykk. Lykkes vi med dette kan det også bidra til å skape ny industri og nye arbeidsplasser i Norge. 60-70 prosent av klimagassutslippene i havbruksproduksjonen er relatert til fôringredienser. Målet må være å øke tilgjengeligheten av alternativer til dagens fôrråvarer, ved blant annet å fangste, prosessere og ta i bruk flere ingredienser fra lavere trofisk nivå i havet, som igjen kan redusere klimautslippene.
• arbeidet med å elektrifisere sjømatnæringen må forsterkes. Det er behov for alternativt drivstoff i fiske- og havbruksfartøyene. Innenfor fiskeriene er det utslippene fra flåten som står for det største klimaavtrykket. Utslippene av CO₂ og NO_x bør ytterligere reduseres. Derfor må det skje en målrettet satsing på flåtefornyelse og oppgradering av eksisterende fartøy.
• sjømatnæringen har virksomhet langs hele kysten. Utbedring av veger til kystdistriktene, investeringer i havner, farleder og samferdsel er viktig for fremføringen til markedene. Når vi nå gå inn i en periode med høyere ledighet bør samferdselstiltak forseres. I tillegg må utbygging av distribusjonsnettet for energi til distriktene og bredbåndsutbygging prioriteres
• sjømatnæringen har i stadig økende grad behov for personell med god kompetanse innen en rekke fagfelt. Det må derfor sikres lokale utdanningsinstitusjoner for fiskeri- og havbruk.
• norsk næringsliv og sjømatnæringen spesielt har vært og vil i fremtiden være helt avhengige av global handel. Arbeidet med å sikre markedsadgang og senke tollsatser på bearbeidet sjømat må forsterkes. Norge har nå bl.a. en unik mulighet til å bedre markedsadgangen for norsk sjømat til Storbritannia.

­­­­­Sjømat Norge dekker hele verdikjeden, fra fjord til bord i norsk sjømatnæring. Foreningen representerer nesten 800 medlemsbedrifter med omtrent 16.000 ansatte innen fiskeindustri, havbruk, fôrproduksjon, biomarin industri, teknologi og service, sjømatrederi og fiskehelse.

For mer informasjon kontakt

Geir Ove Ystmark, administrerende direktør, tlf. 48 12 71 55, geir.ove.ystmark@sjomatnorge.no

Aina Valland, direktør samfunnskontakt, tlf. 97 14 57 77, aina.valland@sjomatnorge.no

I Perspektivmeldingen 2021 pekes det på at for å kunne løse de utfordringene som Norge står foran og for å utvikle Norge til et mer bærekraftig velferdssamfunn, må det satses mer på utdanning, integrering, inkludering, innovasjon og effektivisering. Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtter at det må satses mer på utdanning, forskning og kunnskapsutvikling.

Universiteter og høyskoler er helt sentrale for å få til omstillingen vi står overfor. Institusjonene skal bidra med forskningsgjennombrudd, være med på å skape innovasjoner og nye næringer, utdanne gode kandidater til arbeidslivet og samtidig sørge for lære hele livet og gi det kompetansepåfyllet som arbeidslivet trenger. UH-institusjonene skal både tilby grunnutdanninger og fleksible og desentraliserte studietilbud. Da Næringslivets Hovedorganisasjon presenterte sitt kompetansebarometer nylig, var flere inne på at det er behov for både spiss- og dybdekompetanse, tverrfaglig kompetanse og kompetansepåfyll. Det ene utelukker ikke det andre. Alt dette er viktige samfunnsoppdrag for UH-institusjonene.

UH-institusjonene er opptatt av å få til god dialog og samhandling både på tvers av sektorer og mellom UH-institusjonene og arbeids- og næringslivet. Dette er helt nødvendig for å kunne finne gode bærekraftige løsninger, få til det grønne skiftet, skape flere arbeidsplasser, få flere til å stå lenger i jobb og få flere inn i arbeidslivet.

Universitetene og høyskolene venter spent på styringsmeldingen og omtalen av finansieringssystemet, ny UH-lov og en strategi for fleksible og desentraliserte studier. Sektoren står kanskje foran den største endringen på flere år. I tillegg er det varslet en høring om endring i forskrift om egenbetaling. Dette regelverket begrenser muligheten for gjenbruk av emner som er del av gradsstudier samt omfanget av videreutdanningstilbud som de statlige UH-institusjonene har muligheter til å tilby i dag.

Digitalisering

Digitalisering er nøkkelen til effektivisering og forenkling. Digitalisering og teknologiutvikling påvirker arbeidsoppgavene i stadig større grad gjennom automatisering av arbeidsoppgaver og nye arbeidsoppgaver som kommer til. Endringstakten i arbeidslivet er høy og krever i økende grad omstilling og kompetansepåfyll for ledere og arbeidstakere Digitalisering kommer ikke i tillegg til ordinær aktivitet, men må integreres i denne.

UH-sektoren gjorde umiddelbart nesten all undervisning digital da pandemien rammet i mars 2020. Økt satsing på fleksible studietilbud betinger at institusjonene får mulighet til å arbeide strategisk og langsiktig med fleksible studietilbud til denne målgruppen. Konkurranseutsetting av fleksibel utdanning gir utfordringer knyttet til kortsiktighet i finansieringen. Dette medfører at studietilbudene ofte vil konkurrere om institusjonens undervisningsressurser (som er finansiert av basisbevilgningen). Kortsiktig finansiering begrenser muligheten til å finne nødvendige undervisningsressurser. Utvikling av fleksible studietilbud som skal eksternfinansieres vil derfor ofte bli nedprioritert til fordel for ordinære studieprogram som er permanent finansiert. Utfordringen fremover vil være å tilby digitalisert undervisning av høy kvalitet. Det krever en økt satsing både på pedagogisk tilrettelegging og på teknologiske løsninger. UH-institusjonene må også legge til rette for at ansatte i UH-sektoren gis tid til å øke sin kompetanse. Innsatsen i digitaliseringsarbeidet i UH-sektoren har økt de siste årene, og vil fortsatt kreve store investeringer framover.

ABE-kutt

Universitets- og høgskolerådet mener regjeringen bør satse mer på kunnskapsutvikling. Et flatt administrativt kutt rammer ikke bare administrative funksjoner, men også kjernevirksomheten ved våre universiteter og høyskoler. Skal vi hente mer tilbake fra EUs rammeprogram har vi behov for et godt administrativt støtteapparat til våre forskere. Det samme gjelder for utdanning. Kuttene er negative for kvaliteten i undervisning og forskning. Det vil også kunne ramme kapasiteten til å drive studentaktiv læring, laboratoriearbeid og andre praktiske øvelser. Dette rimer dårlig med regjeringens uttalte satsing på høyere utdanning og forskning. Satsing på mer digital undervisning og vurdering og den situasjonen vi er i på grunn av pandemien, gir utfordringer.

Forskningsinstituttenes fellesarena, FFA representerer de 36 selvstendige, anvendte forskningsinstituttene i Norge. Vi takker for muligheten til å gi våre innspill til hvordan forskning kan og må bidra til den formidable omstillingen samfunnet vårt skal gjennom for å sikre velferden også til fremtidige generasjoner.

Innledning

Perspektivmeldingen peker på teknologiutvikling og innovasjon for å løse store, langsiktige samfunnsutfordringene som velferdsstaten Norge står overfor. De bakenforliggende årsakene er endrede internasjonale rammebetingelser, klimaendringer, endringer i befolkningen og arbeidslivet og endrede økonomiske forutsetninger. På kort sikt er post-korona restart av sosial og økonomisk aktivitet en hovedutfordring. En utvikling der statens utgifter øker raskere enn inntektene, er uholdbar. Forskning er nødvendig for å løse bærekraftutfordringene, videreutvikle velferdssystemet og møte klimaendringene med en effektiv offentlig sektor og et konkurransedyktig næringsliv. Forskningsinstituttene er helt sentrale på alle disse områdene. 

Klimaplan 2021-2030 (Meld.St.13 (2020-2021)) og den planlagte stortingsmeldingen om Norges innsats for å nå FNs bærekraftmål innen 2030 må bli kraftfulle verktøy for å realisere målene. Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019-2028 (Meld.St.4 (2018-2019)) skal revideres og må i mye større grad enn i dag adressere de kritiske utfordringene og legge retning for hvordan forsknings- og utdanningspolitikken skal samspille med de andre sektorene for å bidra til løsninger.

Grønn og digital omstilling til et bærekraftig samfunn krever målrettet samarbeid og nye løsninger

Perspektivmeldingen 2021 er ambisiøs og gir retning for en bærekraftig utvikling. Den anerkjenner behovet for omstilling, teknologiutvikling og innovasjon, men sier lite om hvordan det kommer i stand. FFA mener en må være tydeligere på hvordan målene skal nås. Omstilling til et grønt og bærekraftig samfunn krever at tiltakene som prioriteres er treffsikre og effektive.

Norge har skapt nye løsninger tidligere. Ved inngangen til oljealderen sto utfordringene i kø. Et grønt skifte stiller oss overfor større utfordringer. Da som nå spilte norske forskningsinstitutter en kritisk rolle. Nye løsninger må forskes fram i et samarbeid mellom aktørene. Norske bedrifter har begrenset forskningskapasitet, men god innovasjonskapasitet. Det skyldes i hovedsak godt kvalifiserte studenter fra universiteter og høyskoler og sterke forskningsinstitutter som arbeider tett med bedriftene. Slikt samspill ser vi i økende grad også med kommuner og andre offentlige etater. Dette kommer ikke av seg selv. Perspektivmeldingen må være tydelig på hvordan private og offentlige virksomheter i langt større grad fremover må jobbe sammen med forskningsmiljøene for å løse de store utfordringene.

Norge må sette tydelige mål for omstilling mot et bærekraftig samfunn. Vi har mulighet til å være et foregangsland i Europa på de krevende omstillingene. Vi har en digitalt kompetent og høyt utdannet befolkning, teknologi- og forskningsmiljøer i verdenstoppen, samt myndigheter som kan legge til rette for nytenkning og som nyter høy tillit i befolkningen. For å lykkes, må vi arbeide annerledes enn hittil. Utfordringsbildet innen helse, omsorg, transport, energi, klima, samfunnssikkerhet osv krever ny forskning, større grad av privat/offentlig samarbeid og at løsninger eies på tvers av etablerte organisasjoner, sektor- og faggrenser. Vi må skape retning og kraft i samspillet mellom myndighetene, utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene, bedriftene og innbyggerne mot samme mål. Målene om nullutslippsamfunn, økonomisk vekst, nye grønne arbeidsplasser, redusert bruk av oljefondet, digitalisering, redusert ulikhet, ivareta naturmangfold osv er mange og har iboende motsetninger. Avveining og løsninger krever grunnleggende innsikt.

Norge må samarbeide med Europa 

EU har satt seg ambisiøse mål for det grønne skiftet i Green Deal og Next Generation EU. Forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont Europa har et budsjett på 95,5 milliarder euro i 2021-2028 for å skape ny kunnskap, teknologi og arbeidsplasser. Norges deltagelse er avgjørende for å kunne være med på den europeiske utviklingen, ikke minst på de områdene hvor vi har våre særlige utfordringer og våre styrker. Norges program for grønn omstilling må kombineres med EUs mål og midler, slik at vi får en gjensidig forsterkning. Det fordrer at norsk forsknings- og innovasjonsmiljøer mobiliseres sterkere og at fellesskapets bruk av forskningsmidler gis en innretning mot å løse de store samfunnsutfordringene som Perspektivmeldingen adresserer. 

Forskningsinstituttene fungerer som bedrifters og offentlige virksomheters "FoU-avdeling"

Forskningsinstituttene i Norge har 5.300 fulltids forskerårsverk (av disse 4.400 i FFA-instituttene) som arbeider på fulltid med tverrfaglig, anvendt forskning for å løse samfunnsutfordringer. Institutter som feks SINTEF, NORCE, IFE, NOFIMA, NINA, NILU, CICERO, TØI, Frischsenteret, SNF, PRIO, NUPI, Fafo og ISF har tverrfaglige forskningsgrupper som arbeider med samfunns- og bærekraftspørsmål hver dag og deltar i internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid.

Forskningsinstituttene er sentrale forsknings- og innovasjonspartnere for bedriftene og offentlige virksomheter og fungerer som akseleratorer for innovasjon og omstilling i samfunnet. Instituttene bygger bro mellom grunnleggende forskning og private og offentlige virksomheters behov for ny innsikt, teknologi og løsninger. Den sterke instituttsektoren må brukes for å gjøre krevende prioriteringer og løsningsvalg fremover. Forskning rettet mot de største samfunnsutfordringene må styrkes. Nye samarbeidskonstellasjoner nasjonalt og internasjonalt, på tvers av fag og sektorer, må tas i bruk. De nye løsningene og teknologiene må spres mellom bedrifter, offentlige aktører og sivilsamfunnet slik at samfunnet får størst mulig effekt av forskningsinvesteringene.

Forskningens betydning må vektlegges hvis en skal greie å realisere de ambisiøse målene i Perspektivmeldingen. Forskningsinstituttenes rolle som samarbeidspart i næringslivets omstilling for å skape flere grønne arbeidsplasser og som offentlige virksomheters samarbeidspart i fornyelse, effektivisering og innovasjon, må tydeliggjøres. Det ligger et stort potensial i forsknings- og innovasjonssamarbeid på tvers av sektorer som må aktiveres i form av samarbeidsplattformer som for eksempel «missions» og «21-prosesser».

Oppsummering

Perspektivmeldingen 2021 løfter tydelig de store samfunnsutfordringene og gir ambisiøse og nødvendige mål for en bærekraftig utvikling. Norge må sette tydelige mål for hvordan vi skal videreutvikle velferdssystemene og bygge opp nytt, bærekraftig næringsliv over hele landet, som kan finansiere våre høye kostnader. Vi skal løse utfordringene med mindre bruk av offentlige midler.

For å lykkes, må vi benytte Norges konkurransefortrinn i form av demokrati og tillit, naturressurser, teknologi og kunnskapsressurser. Forskningens rolle må vektes tungt i et samspill med myndigheter, næringsliv og sivilsamfunnet hvis en skal greie å realisere de ambisiøse målene. Vi savner at meldingen adresserer dette behovet for ny innsikt og ny teknologi. Forskning, innovasjon, digitalisering og teknologiutvikling blir kjerneoppgaver i Norge, som i Europa. Det krever at forskningen målrettes mot der den trengs mest og at vi arbeider på nye måter, på tvers av fag og sektorer. Forskningsinstituttenes bredde av fagmiljø samarbeider nært med private og offentlige virksomheter nasjonalt og internasjonalt. Forskningsinstituttene må benyttes for alt de er verd i omstillingsarbeidet.

Vennlig hilsen

Lars Holden                                                                                                                               Agnes Landstad

Styreleder FFA                                                                                                                           Daglig leder FFA

Akademikerne representerer mer enn 230 000 arbeidstakere som er viktige i omstillingen av Norge.

Akademikerne deler langt på vei utfordringsbildet regjeringen trekker opp og er enig i at vi i fremtiden må skape jobber i privat sektor for å sikre velferdssamfunnet, at flest mulig er sysselsatt, at vi må ha en effektiv og fremtidsrettet offentlig sektor, og at klima- og miljøutfordringene må møtes med en offensiv politikk.

Produktivitetsutviklingen har vært svak fra århundreskiftet og primært vært drevet av en kunnskapsintensiv offshorenæring. Den overordnede, store utfordringen er at inntektene fra petroleumssektoren vil avta. Akademikerne mener at omstillingen av Norge bygge på nye høyproduktive kunnskapsarbeidsplasser innenfor rammene av Parisavtalen.

Gründer- og entreprenørskap

Norge har behov for at flere tar sjansen på å starte for seg selv, og at disse kan vokse og skalere opp. Flere av virkemidlene til Innovasjon Norge rettet mot gründere er viktige og må styrkes.

Akademikerne foreslår at muligheten for å starte opp egen virksomhet mens man mottar dagpenger utvides fra 12 til 24 måneder. 12 måneder er i mange tilfeller for kort tid på å få en lønnsom bedrift på beina. Caliendo (2016) viser at overlevelsesraten for etableringer med etablererstøtte er høy. En norsk undersøkelse av Røed, K. og Skogstrøm, J. F. (2014) viser også positive resultater. Et slikt tiltak er ytterligere aktualisert nå, som en konsekvens av pandemien.

Det er i dag en ubegrunnet forskjell i mulighetene til pensjonssparing mellom ulike tilknytningsformer til arbeid. Selvstendig næringsdrivende som har inntekt over 7,1 G har i dag ikke de samme skatteinsentivene som arbeidstakere med inntekt over 7,1 G. Akademikerne mener at pensjonssparerettighetene må likestilles mellom selvstendig næringsdrivende og ansatte.  Oppslutningen om elementene i pensjonsreformen – folketrygden og tjenestepensjonssparingen fordrer likeverdige muligheter, ikke ubegrunnede forskjeller i adgangen til skattegunstig sparing.

En velfungerende opsjonsskatteordning er viktig for at oppstarts- og vekstselskaper skal ha muligheten til å tiltrekke seg og beholde nøkkelkompetanse i bedriften. Akademikerne mener at ordningen må forenkles, tilpasses vekstbedrifter og gjøres internasjonalt konkurransedyktig.

Nye næringer og grønn framtid

Akademikerne mener videre av at de produktive næringene vi har i landet skal ha gode vekstvilkår, og parallelt med at vi jobber aktivt for å få til å få til et grønt skifte. Instituttsektoren er et viktig bindeledd mellom næringsliv og forskning. Deltagelse i Horisont Europa er avgjørende for at norske forskningsmiljø og bedrifter kan samarbeide med de beste i Europa og delta i kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling. I nedgangskonjunktur er det vanskeligere for næringslivet å investere i forskning. Akademikerne er derfor opptatt av en styrking av forskningsinstituttene og den næringsrettede forskningen.

Akademikerne mener Norge har et stort potensial i å utvikle nye, produktive næringer. Eksempelvis mener vi at Norge står godt rustet til å utvikle en global helseindustri. Vi har et ledende helsevesen, etablerte helsemiljøer med stor eksport, gründere med internasjonale ambisjoner og helsenæringen er den mest forskningsintensive næringen i Norge. I tillegg har Norge et stort konkurransefortrinn ved et stort omfang av helsedata som kan nyttiggjøres i utvikling av ny næringsvirksomhet.

Vi har også gode forutsetninger innen blant annet havvind, bioøkonomi, CCS mv. Omstillingsbehov som følge av CO2-avgiften må møtes med å avhjelpe risiko og tilføre risikokapital, for eksempel gjennom Nysnø.

Staten og kommunene må bidra til å utvikle og etterspørre nye løsninger og skape hjemmemarkeder for norske innovasjoner. Kun 1,4 prosent av offentlige anskaffelser er innovative anskaffelser (Menon 2017), og mange offentlige innkjøpere mener de mangler klima og innovasjonskompetanse (Difis modenhetsundersøkelse 2018).

Investeringer i omstilling og ny teknologi krever tillit til at et europeisk grønt marked skal fungere og at hull i regelverket som gir karbonlekkasje, tettes. EU har i sin Grønne giv varslet at en slik CO₂-grensetilpasningsmekanisme skal legges frem i år og omfatte utvalgte sektorer som stål, glass og sement. Akademikerne mener Norge må ta lederskap, sammen med EU, for å bringe arbeidet fremover og sikre at norske næringsinteresser ivaretas.  

Arbeidslinjen må videreføres og forsterkes

Velferd til alle i fremtiden krever høy sysselsetting, at færre står utenfor arbeidslivet og at de som kan står lengre i arbeid. Akademikerne støtter prinsippet om at trygde- og velferdsordningene må̊ gjøre det mer lønnsomt å jobbe enn å stå utenfor arbeidslivet for de som har en reell arbeidsevne.

Sysselsetningsutvalget har fremmet en rekke gode forslag for å sørge for at flere blir inkludert i arbeidslivet og står lenger i jobb. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det er forslagene fra fase to i sysselsettingsutvalget og helheten i forslagene det er bred enighet om og som må legges til grunn i det videre arbeidet, ikke fase en som det er omtalt i meldingen.

Permitteringsregelverket har blitt endret og utvidet på ulike måter gjennom hele pandemien. Jo lengre en person er utenfor arbeidsmarkedet, jo vanskeligere er det å komme inn igjen. Akademikerne legger til grunn at den lange permitteringsperioden som følge av pandemien avvikles så snart smittesituasjonen i samfunnet tilsier det.

Utdanning og kompetanse

Akademikerne mener at det er avgjørende at personer som står utenfor arbeidslivet får mulighet til å tilegne seg ny kompetanse. Det vil kunne bidra til at flere kan komme raskere tilbake i jobb.

Som en del av dette har Akademikerne vært opptatt av å forsterke mulighetene for å ta utdannelse kombinert med å motta dagpenger. Dette er fulgt opp gjennom midlertidige tiltak under koronapandemien, og forslag til permanente endringer i reglene har vært på høring og skal iverksettes fra juni 2021. Vi mener imidlertid at det er nødvendig med en del endringer i høringsforslaget for å gjøre ordningen mer fleksibel og mer relevant for høyt utdannede.

Generelt mener vi at satsning på utdanning og kompetansebygging må være en sentral strategi, både for å komme over utfordringene som koronapandemien har stilt oss overfor, og for å lykkes med omstillingen av økonomien. Vi vet fra tidligere kriser at flere unge velger å gå inn i høyere utdanning når arbeidsmarkedet er svakt. Det er derfor viktig å møte økt etterspørsel med økt kapasitet og flere studieplasser.

Med raske og store omstillinger i arbeidslivet er heller ikke grunnutdanningen som vi avslutter i 20-årene tilstrekkelig for å møte stadig endrede kompetansebehov i arbeidslivet. Etter- og videreutdanning er en del av samfunnsoppdraget til universiteter og høgskoler. Imidlertid er insentivsystemet i hovedsak rettet innrettet mot forskning og grunnutdanning.

IT- kompetanse blir mer og mer viktig på alle arbeidsplasser. Dette må få følger både for mulighetene innen etter- og videreutdanning, men også når det kommer til studieplasser innen IKT- og digitalisering.

Avslutningsvis, trepartssamarbeidet i arbeidslivet er svært viktig for norsk økonomi. Håndteringen av Covid-19 pandemien er et godt eksempel på dette. Et sentralt premiss for samarbeidet er at det er høy organisasjonsgrad, og at organisasjonene på begge sider er representative og godt organisert. 

I Perspektivmeldingen 2021 (PM21) har regjeringen lagt fram en grundig analyse av de langsiktige utfordringene for bærekraftig samfunnsutvikling. Med bakteppe i pressede offentlige finanser kan hovedutfordringene svært forenklet framstilles slik:

• - Skape en grønn framtid
• - Kvalifisere til og inkludere flest mulig i arbeidslivet
• - Påvirke og møte framtidens behov for ressurser til helsesektoren både i arbeidsmarkedet og i offentlige budsjetter på en langsiktig bærekraftig måte

KS er i hovedsak enig med de overordnede strategier som meldingen beskriver for å møte disse utfordringene. Vi mener imidlertid at Stortinget bør sørge for at noen viktige perspektiver understrekes sterkere i innstillingen om meldingen enn det som framkommer i selve meldingen: 

Økt reelt lokalt handlingsrom er en forutsetning for å lykkes med nødvendig omstilling

Begrensninger i kommuners og fylkeskommuners økonomiskpolitiske handlingsrom i form av bemanningsnormer, regler for standarder, øremerking, detaljert lovfesting av individuelle rettigheter er som regel alltid godt begrunnet hver for seg, men sumeffektene for mulighetene til å finne nye løsninger og prioritere ressursbruken på en helhetlig måte svekkes. Dette dreier seg ikke bare om demokrati, men i høyeste grad også om økonomi. Mulighet for effektivisering forsvinner med utstrakt regelstyring og krav. Maksimal velferd krever at en lokalt finner den optimale vektfordelingen mellom ulike tjenester.

Stortinget bør påpeke at en viktig strategi videre må være å i størst mulig grad unngå slike virkemidler, selv der de synes godt begrunnet ut fra enkeltsektorer eller interessegruppers syn.

Lokal påvirkning av inntektsgrunnlaget

Maksimal velferd krever også at en lokalt i noen grad kan avveie mellom spekteret av kommunale tjenester/omfang og kvaliteten på den kommunalt finansierte velferden, og skattenivå/privat inntekt. Dette dreier seg heller ikke bare om demokrati, men også om økonomi. Lokal og regional påvirkning av egne inntekter vil kunne påvirke ressursene som kan brukes på næringsutvikling eller i seg selv være en faktor som påvirker den. Dette gjelder både skatteinntekter og gebyrer.

Stortinget bør påpeke at økt lokal handlefrihet i kommunene også når det gjelder påvirkning av eget inntektsgrunnlag må være et viktig strategisk valg i kommende stortingsperiode.

Utvikling av samfunnet – handlingsrom for politikk og innovasjon

Innovasjoner i offentlig sektor er en forutsetning for effektivisering og kostnadsreduksjoner uten at dette får sterkt negative konsekvenser for tjenestemottakerne. Men det er også et virkemiddel for å løse samfunnsoppgavene på en annen og bedre måte, uavhengig av effektiviseringspotensialet.

Utfordringene som PM21 peker på og løsningene som signaliseres krever betydelige endringer. Nye løsninger kan kreve større endringer i regelverket kommunesektoren må holde seg innenfor. Man bør bruke forsøk og eksperimentering mer systematisk for å utvikle og ta i bruk innovative løsninger. Det danske frikommuneforsøkene gir interessante perspektiver og kunne være mal for eksperimentering med radikale endringer i norske kommunenes virksomhet. Det kan gjelde grenseoppgang for offentlig ansvar, skattlegging, prising av tjenester, gebyrsetting og sammensetning av tjenester.

Stortinget bør understreke at innovasjon er mer enn et virkemiddel for reduserte kostnader, og at statlig og kommunal sektor må innovere sammen for å finne de beste løsningene for innbyggerne.

Forskningsløft for kommunal sektor

På mange områder er det behov for et forskningsløft i kommunal sektor. Det er for eksempel fortsatt bare en liten andel av forskningen innen helsesektoren som rettet inn mot primærhelsetjenestens behov, selv om veksten i omsorgsbehovet i framtiden primært skjer her. Kunnskap om hva som virker og hvorfor, er avgjørende for å løse utfordringene som meldinga peker på. Vi må finne de riktige og gode tiltakene og skalere og utbre det som virker best.

Stortinget bør etterlyse strukturelle grep for å samordne behov og koordinere forskningsinnsats inn mot kommunal sektor, både knyttet til tjenesteutvikling og samfunnsutvikling.

Flere bort fra utenforskap og inn i arbeid

Dagens koronakrise kaster bekymringsfulle skygger inn i fremtiden. Utfordringene knyttet til å få opp deltakelse i arbeidslivet og øke sysselsettingen har blitt enda større enn de var og vegen til utenforskap blant spesialt barn og unge, men også andre grupper, kan fryktes kortere. Kommunesektoren er helt sentral i å bekjempe de negative følgene av korona og snu trendene. Også i denne konteksten er større lokal frihet viktig, og behovet for forskning, innovasjon og utprøving skrikende.

Stortinget bør forsterke oppmerksomheten mot kommunenes og fylkeskommunes rolle direkte og indirekte i å bekjempe utenforskap, og bidra til oppgavedeling som kan redusere kompetanse-ubalanser samtidig gi marginale grupper jobber. Større vekt på praktiske fag/fagbrev som strategi for å forebygge utenforskap. 

Lokale og regionale bidrag til løsning av klima og naturutfordringer

Transporttilbud, arealinngrep og arealbruksendringer er viktige faktorer som påvirker klimautslipp, skaper miljøproblemer og fører til redusert naturmangfold. Som arealmyndighet, ansvarlig for regional og lokal kollektivtrafikk og lokal koordinator er kommunesektoren derfor helt sentral i arbeidet med å løse utfordringene på kort og lang sikt. Kommunesektoren må gis handlingsrom for å kunne bære ansvaret på disse områdene. En må absolutt hindre at en med dagens kunnskap låses inne i uheldige løsninger gjennom investeringer i gammel teknologi. Det vil blant annet kreve et utvidet samarbeid med staten om midler til både investeringer og drift av nye transportløsninger

Stortinget bør peke på viktigheten av å utvikle videre finansielle mekanismer som styrker samarbeidet mellom stat, kommuner og fylkeskommuner om lokale og regionale løsninger for en grønn framtid.

Klimatilpasning

Meldingen understreker at samfunnet må legge mer vekt på å analysere og håndtere klimarisiko. Klimatilpasning vil bli en enda viktigere utfordring i samfunnsplanleggingen.

Stortinget bør understreke viktigheten av å bygge kompetanse på klimatilpasning i både offentlige og private kunnskapsmiljøer.  

Kreftforeningen takker finanskomiteen for muligheten til å kommentere regjeringens arbeid med Perspektivmeldingen 2021. Pandemien har vist oss at høy forekomst av ikke-smittsomme sykdommer – sykdommer tett knyttet til levevaner, gjør oss ekstra sårbare og har vist hvor sterkt folkehelse og økonomi er knyttet sammen. For oss er det viktig å bruke denne anledningen til å peke på tre områder som blir viktig for å bidra til en mer bærekraftig politikk. For det første er det nødvendig å jobbe mer forebyggende. Med et begrenset handlingsrom på sikt blir det desto viktigere at vi investerer i folkehelsen i dag. På den måten vil vi både kunne bedre helsen til folk, og vi kan unngå store kostnader i fremtiden. 

Vi må også løse oppgavene på nye og smartere måter. Utvikling og implementering av ny teknologi vil være en forutsetning for å løse oppgavene på helseområdet i årene fremover. Det betyr at vi må satse på innovasjon og næringsutvikling, med et spesielt fokus på helsenæringen. I tillegg til dette så vil vi også løfte frem frivillighetens rolle som en del av fremtidens løsninger. 

Forebygge for et bærekraftig samfunn  

Stadig flere får kreft, og dette tallet vil fortsette å øke i tiden som kommer – både som et resultat av at vi lever lenger, men også som følge av levevanene våre. Så mange som ett av tre krefttilfeller henger sammen med levemåten vår og kan forebygges. Det er utvilsomt samfunnsøkonomisk lønnsomt å satse mer på forebygging. Noen eksempler:  

• Røyking er den viktigste årsaken til tidlig død og tapte friske leveår i Norge. Helsedirektoratet anslo i 2010 at de samfunnsøkonomiske kostnadene av røyking utgjør 80 mrd. kroner per år.  
• Rapporten Samfunnskostnader ved sykdom og ulykker (2013) viser til at dersom den norske befolkningen følger de norske kostrådene kan de potensielle samfunnsgevinstene bli 154 mrd. kr per år. Dette inkluderer reduserte helsetjenestekostnader på anslagsvis 12 mrd. per år. 
• I 2019 regnet Menon Economics ut at fedme alene koster samfunnet 68 milliarder kroner i året i sykdomsbyrde, tapt arbeidsinnsats og helsetjenestekostnader. 
• Samfunnskostnadene forbundet med hudkreft er beregnet til 6,5 milliarder per år i Norge. Rundt 9 av 10 tilfeller har sammenheng med for mye sol og solarium. Hudkreft er derfor i stor grad en forebyggbar kreftform.  

Budsjettforliket for 2021 tar folkehelsen i gal retning. Det er god dokumentasjon på at vi kan forebygge og møte utfordringene når det gjelder ikke-smittsomme sykdommer og sosiale ulikheter ved å i større grad ta i bruk fiskale virkemidler som sunn skatteveksling og avgifter. Å verne om arbeidsplasser er viktig, men vi trenger ikke ofre folkehelsen på veien. Å gjøre noe med kvotene for grensehandel og taxfree er treffsikre grep som umiddelbart vil redusere grensehandelen, samtidig som vi sikrer staten nødvendige inntekter. 

Perspektivmeldingen må i tillegg adressere behovet for ett tydeligere tverrdepartementalt ansvar for folkehelse og forebygging i arbeidet med statsbudsjettet. Samtlige departementer til å ha egne kapitler om folkehelseeffekten av politikken som føres. Helse- og omsorgsdepartementet bør ha et eget kapittel som oppsummerer folkehelseeffekten av politikken som føres i de andre departementene. På den måten vil vi kunne sikre et mer helhetlig og sektorovergripende arbeid med folkehelsen.   

Innovasjon og ny teknologi for et bærekraftig helsevesen 

For å kunne møte utfordringene med en aldrende befolkning er det anslått et behov for å øke antall i helsevesenet med 35 prosent frem mot 2035. Perspektivmeldingen sier at behovet for arbeidskraft i helse og omsorg kan vokse med nesten 260.000 årsverk fram mot 2060. Men vi kan ikke kun ansette flere folk i helsevesenet.[1] Vi er avhengig av å øke bærekraften på andre måter. Det er positivt at perspektivmeldingen trekker frem velferdsteknologi som en faktor som kan være med å bremse behovet og etterspørselen i helsesektoren. Likevel må meldingen også legge vekt på at teknologiutvikling, helseinnovasjon og nye behandlingsmetoder er en del av svaret og vi må etablere gode rammevilkår for slik satsning. Dette vil gi bedre behandling og overlevelse, mer helse for pengene, mer og bedre involvering av pasienten i egen helse og mer støtte til pasientene for å forebygge og trene seg opp igjen etter sykdom.  

Helsetjenesten trenger hjelp fra andre sektorer som kan utfordre og innovere nye løsninger for helse. Vi må gjøre som Danmark og Sverige og fremme kultur for samarbeid mellom næringsliv, universitets- og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren. Å satse på helsenæring vil skape nye arbeidsplasser og verdiskaping, men først og fremst må næringen bidra til økt bærekraft for å sikre at pasienter får raskere tilgang til det nyeste og beste innen helse.  

Det er stor enighet om at helseklyngene spiller en viktig rolle i utviklingen av den norske helsenæringen. Klyngenes bidrag til å skape partnerskap mellom offentlige og private er essensielt og vi må arbeide for klyngenes fremtidige rammebetingelser. Derimot oppstår det jevnlig usikkerhet knyttet til finansieringen av disse.  

Under behandlingen av perspektivmeldingen må det argumenteres for forutsigbarhet gjennom langsiktig finansiering av helseklyngene slik at de kan fortsette sitt viktige arbeid i utviklingen av den norske helsenæringen. Det er også svært viktig å sikre at vi får opp gode testfasiliteter der grundere kan få kvalitetssikret og validerer den medisinske teknologien. Det trengs da midler til å finansiere dette over fremtidige statsbudsjetter. 

Frivillig sektors rolle  

Kreftforeningen og mange frivillige organisasjoner har gjennom håndteringen av Covid-19 erfart hvor stor del av den norske beredskapen helsefrivilligheten er. Det siste året har frivilligheten støttet myndighetene i informasjonsarbeidet om korona og bidratt med å utvikle digitale møteplasser. Dette har bidratt til å forebygge enda større helseskader som kunne oppstått når mange ble isolert. Nye pandemier vil komme og det vil være et stort behov for at ideell sektor bidrar for å håndtere dette. Bidraget fra helsefrivilligheten må komme i tillegg til, og ikke som erstatning for, kapasiteten til det offentlige helsevesenet. 

Helseorganisasjonene må inkluderes i fremtidige beredskapsplaner og gis finansiell støtte. På denne måten får myndighetene oversikt over hvilke ressurser som er tilgjengelig når kriser inntreffer.  

[1] Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helsetjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag (SSB) Kommuner og sykehus vil trenge 3–4 milliarder ekstra bare for å holde tritt med befolkningsutviklingen. For å møte eldrebølgen vil det måtte ansettes mange flere innen helse og omsorg. (Dagsavisen om kommende perspektivmelding) Nasjonalt er veksten anslått til 35 prosent fram mot 2035. Det vil særlig være stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere (NOU:2020:15).