Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge

Styrk kunst og kulturfagene i barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning gjennom økt kompetanse

Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS) er positive til politiske myndigheters ønske om å se kulturpolitiske og utdanningspolitiske mål og virkemiddel i sammenheng, slik Meld. St. 18 (2020 - 2021) har til hensikt å gjøre. Meldingen er ambisiøs, med en målsetting om “å leggje til rette for at alle norske barn og unge – uavhengig av bustad, økonomi, funksjonsevne og sosial og etnisk bakgrunn – får tilgang til eit breitt og mangfaldig kulturliv og får moglegheita til sjølve å delta, skape, lære og meistre. Dette betyr at alle barn og unge, frå dei er i småbarnsalderen, til dei er ferdige med vidaregåande opplæring, må ha tilgang til eit mangfald av kunst- og kulturuttrykk av høg kvalitet, og at vi ser og set pris på bakgrunnen, erfaringane og kunnskapen kvar enkelt har med seg.”

I BUSK-rapporten (Kulturtanken, 2019) trekker barn og unge selv fram skolen som en sentral arena. Barn og unge peker på lærernes kompetanse i praktiske og estetiske fag som viktig for at alle elever skal få anledning til å lære om ulike kunst- og kulturuttrykk (Meld. St. 18. s. 93). Anne Bamford (2012) understreker det samme - at lærerens kompetanse er avgjørende for at elevene skal få et godt læringsutbytte i kunst og kulturfagene. Hun påpeker samtidig at kunstopplæring av dårlig kvalitet kan hemme elevers kunstneriske utvikling og læring.

I senterets innspill til barne- og ungdomskulturmeldingen i 2019, stod styrking av kunst og kulturfagene i barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning gjennom økt kompetanse sentralt. Dette ut fra en bekymring over at bare halvparten av lærerne som underviser i musikk eller kunst og håndverk i grunnskolen har formell kompetanse i fagene (SSB, 2019). Kompetansekrav til lærere som underviser i kunst- og kulturfagene er derfor avgjørende for å sikre alle barn og unge et kvalitativt godt utdanningstilbud, der de får oppleve, skape og dele ulike kunst- og kulturuttrykk.

Betydningen av denne typen kompetanse er tydelig formulert som en del av verdigrunnlaget i Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen (2017) og skal gjennom denne forskriften få konsekvenser for alle skolefag. Videre har regjeringen lagt fram en egen strategi for å styrke praktisk og estetisk innhold i barnehage, skole og lærerutdanning: Skaperglede, engasjement og utforskertrang (2019). Kompetanseheving og styrking av profesjonsfellesskapet er ett av fire satsingsområder i denne strategien. Det nye læreplanverket LK20 og regjeringens nevnte strategi betoner tverrfaglige kompetanseområder som estetiske læringsprosesser og kreativ problemløsning. Dette er også sentrale områder som Nasjonale retningslinjer for grunnskolelærerutdanningen 1-7 og 5-10 (2016) vektlegger som områder alle lærerstudenter skal ha kunnskap og ferdigheter om (By, 2020).
I lys av dette ser KKS det som urovekkende at meldingen i så liten grad fokuserer på å høyne den kunst- og kulturfaglige kompetansen blant lærere i grunnskolen.

Vårt inntrykk er at betydningen barnehage- og grunnskolelæreres kompetanse i de estetiske fagene har for barns estetiske opplevelse, erkjennelse og erfaringsdanning underkjennes i barne- og ungdomskulturmeldingen.

Forfatterforbundet har med stor interesse lest regjeringens stortingsmelding Oppleve, skape, dele – kunst og kultur for, med og av barn og unge. Initiativet er historisk i den forstand at kultur for barn og unge for første gang settes så tydelig på dagsorden. Det er dette ambisiøse dokumentet man skal navigere etter når kursen skal stikkes ut for en framtidig kulturpolitikk for aldersgruppen. I vårt innspill vektlegges skjønnlitteratur.

 

Vi har alle, på et eller annet tidspunkt, vært barn. Den voksne generasjon husker fortsatt da magien i fortellingene fra vår barndom traff oss: Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe, Anne Cath Vestlys Lillebror og Knerten eller Robert Louis Stevensons Skatten på Sjørøverøya. Morgensdagens barn og unge behøver også denne opplevelsen av magi for å utvikle sin egen fantasi og skaperevne. De vil nok møte fortellinger som i større grad reflekterer deres verden og erfaringer, men like så essensielt at dette er fortellinger av høy kvalitet. Vi stiller oss bak meldingens målsetninger: tilgjengelighet, kvalitet, opplevelse og deltakelse.

 

Forfatterforbundet framhever stortingsmeldingens fokus på bibliotekene som en sentral arena for barn og unge. Det må bety at ikke ett eneste av våre biblioteker legges ned, og at de heller rustes opp. Litteratur for barn og unge må være tilgjengelig i alle formater, i et bredest mulig utvalg og innenfor alle sjangere på folkebiblioteker og skolebiblioteker. I tillegg bør bibliotekene styrkes med flere litterære arrangementer innrettet mot barn og unge. Bibliotekenes utvalg av e-bøker og strømmebøker for lyd bør utvides, under forutsetning at opphaverne blir skikkelig kompensert. Digital tilgjengelighet hvisker ut geografiske skillelinjer og appellerer til den yngre generasjon. Samtidig som den digitale hverdagen til barn og unge byr på muligheter, deler vi også noen av meldingens bekymringer. Språk og språkopplæringen, lesing og skriving er derfor en viktigere faktor enn noensinne for å oppleve, forstå og interagere med de forskjellige kulturelle uttrykkene de møter i den digitale verden.

 

For at barn og unge skal få oppleve lesegleden i møte med skjønnlitteraturen må bøker og lesing være en selvfølgelighet fra barnehage til videregående skole. Her må det settes av tid og rom for lesing hvor barn og unge gis muligheten til å bli kjent med litteraturen vår. I de nye læreplanene i Fagfornyelsen[1] legges det vekt på kompetansebeskrivende begreper som kritisk tenkning, utforskning og kreativitet. Det forutsettes et forsterket fokus på lesing i skolen og stimulering av leselysten. På den måten kan man motivere barn og unge til å lese, både på skolen og i fritiden, slik at en sterk lesekultur kan dyrkes fram. Vi erfarer at man er i ferd med å gjøre en innsats på området sett i lys av PISA-undersøkelser med negative resultater for lesing blant barn og unge. Forfatterforbundet mener stortingsmeldingen gir fortjente lovord til tiltak som Sommerles[2], Bokslukerprisen[3] og Uprisen.[4] I tillegg må det støttes opp om organisasjoner som Foreningen !Les,[5] initiativtaker til Ungdommens kritikerpris.[6]

 

De nevne læreplaner inneholder en positiv dreining mot kreativ skriving. Forfatterforbundet stiller seg derfor også positiv til en satsning på Kulturskolen, hvor enkelte kommuner tilbyr skapende skriving. Dette tilbudet bør utvides og være tilgjengelig flere steder for at barn og unge skal ta en aktiv, deltakende rolle i sine kreative prosesser.

 

Den kulturelle skolesekken (DKS) vies et helt kapittel i stortingsmeldingen. Det er etter vår mening på sin plass. Suksesshistorien DKS kan ikke fullroses nok. Ordningen har gitt barn og unge kulturelle opplevelser de ellers ikke hadde fått, inkludert litteraturformidling. Gjennom oppdrag for DKS har også forfattere fått kjærkomne inntekter. Vi mener DKS i høyeste grad må styrkes og videreføres.

 

Her til lands utgis det mange barne- og ungdomsbøker av høy kvalitet innenfor mange ulike sjangre. Norsk barne- og ungdomslitteratur står stødig kvalitetsmessig, samtidig som meldingen etterlyser enda større mangfold. Forfatterne behøver forutsigbare, økonomiske rammebetingelser dersom skjønnlitteratur for barn og unge fortsatt skal være et satsingsfelt. Det er Forfatterforbundets klare oppfatning at det må den være i uoverskuelig framtid. Stortingsmelding 18 må i så måte følges opp med tilstrekkelige midler.

Med hilsen

Roar Ræstad

Styremedlem

[1] https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/fagfornyelsen/nye-lareplaner/

[2] https://sommerles.no

[3] https://bokslukerprisen.no

[4] https://uprisen.no

[5] https://foreningenles.no

[6] https://ungdommenskritikerpris.no

Unge Viken Teater/tidlegare Akershus Teater er eit profesjonelt utviklingsteater dedikert til aldersgruppa 0-25 år, først og fremst i landets største region, men vårt tilbod gjeng òg ut over Vikenregionen sine grenser. Unge Viken Teater er det einaste institusjonsteatret i Noreg som jobbar etter denne modellen, og der samarbeid med ulike aktører innen fri scenekunst står sentralt.

UVT er eit utviklingsteater kor ny dramatikk, nye talent og ny tenkning om teater og scenekunst for det unge publikummet er kjerna i alt vi gjer. Teatret har fem hovudprosjekt: Teater i Barnehagen, Ung Tekst, Den Kulturelle Skolesekken, Unge Viken Utvikling og Arena- og publikumsutvikling. Alle våre prosjekt tek utgongspunkt i desse grunnpilarane. 

Det var knytt høge forventningar til denne historiske hendinga, men den 182 sider lange stortingsmeldinga var dessverre svært skuffande lesning. Sidan vi jobbar med det profesjonelle scenekunstfeltet for barn og unge vil innspelet ta utgongspunkt i det meldinga skriv om dette. 

Kunstens eigenverdi 

Sett frå eit scenekunst-perspektiv er stortingsmeldinga skuffande lite ambisiøs og slår beina under kunsten som eigenverdi.

Eit fritt og åpent kunstsyn burde ha vore fundamentet i meldinga, men istadenfor er det pedagogiske meir eller mindre likestilt med det kunstfaglege. Dette er urovekkande, spesielt ettersom dette på mange måtar er eit stort tilbakesteg til «pedagogisk teater» som var gjeldande på 70-talet. Det pedagogiske og byråkratiske får urovekkande stor plass i motsetning til det kunstfaglege. 

I tillegg er begrepet «profesjonell» så å seie fråverande, og blir nemnt kun ein handfull gongar. Det vi fryktar er at definisjonsmakta med dette blir overført frå kunstfeltet til andre fagområder som først og fremst baserer seg på ei pedagogisk tilnærming til kvalitetsbegrepet.

Det er kulturfeltet som skal sikre at det som produserast for denne målgruppa har kvalitet i alle ledd. Det er dei profesjonelle aktørane som sit på kompetansen, enten det vere seg i det frie feltet eller på institusjonane. Det kunstfaglege er i meldinga nærmast pulverisert. Det som skulle ha vore sjølve fundamentet i ei slik melding. Vi som jobbar med kunst og kultur for barn og unge har alltid lent oss mot andre faggrupper for å utvikle vår estetikk og våre kunstuttrykk. Men det startar med kunstnaren, og i begrepet profesjonell ligg det ei sikring av at produksjonen er forankra i det kunstfaglege. 

I meldinga er det gjennomgåande lagt stor vekt på born og unge sin eigenaktivitet og innverknad på det som blir produsert. Men det er jo nettopp i møte og interaksjon med det profesjonelle kunstfeltet at dette kan få utvikle seg. 

"Ung Tekst" er Unge Viken Teaters satsning på unge dramatikarar, frå purunge og heilt ferske skrivande talent som oppsøker dei faste skrivegruppene, til debutantprogrammet som gir eit lenger utviklingsløp for aspirerande talent. Dette er det eineste tilbodet for unge dramatikere i Noreg som er drive av eit institusjonsteater, og er eit prosjekt som har skapt interesse og begeistring langt utanfor landet sine grenser. Prosjektet gir nærleik til det profesjonelle teatret og viktig tilgong på kompetanse. 

Det er sjølvsagt veldig bra og viktig at born og ungdom sjølve skal bli høyrt, at det som blir presentert opplevast som aktuelt, at det ressonnerer i deira liv, at det møter dei og angår dei. Men er det ikkje òg vår oppgåve å utfordre, skape refleksjon, opne opp verda for dei , og utvide begrepet om kva kunst og kultur kan vere?

Det har vore ei enorm utvikling i kvaliteten på det som er blitt produsert dei siste åra, og ikkje minst ei kompetanseheving av heile feltet. Verda ser no til Noreg når det gjeld scenekunst for born og unge. Dette er mykje takka vere den kulturelle skolesekken som har vore med å skape ein underskog av produksjonar som har vore nyskapande, grensesprengande og som e utvikla i tett dialog med målgruppene. Denne utviklinga er skjedd i eit sterkt kunstfagleg felt. Unge Viken Teater samarbeider tett med det frie scenekunstfeltet i utvikling av våre produksjonar. På denne måten sprer vi kunstnarisk makt, gjer ressursar tilgjengeleg og fører til ei felles kompetanseheving av feltet. 

Midlar til den kulturelle skolesekken blir i tillegg  stadig midre. Tilskotet veks ikkje i takt med prisutviklinga og de auka honorarsatsane. Resultatet er ei utflating av innhaldet, og det er snart ikkje plass til produksjonar som har meir enn «ein mann og ein koffert» på turné. Mangfaldet i format og dermed kunstnarisk breidde er i ferd med å bli borte.

Kunst og kultur i barnehagen

Unge Viken Teater syns det er veldig positivt at også barn i barnehagealder skal innlemmast i ei nasjonal satsning. "Retten til kunst og kultur kjenner ingen aldersgrenser". Dette er det brei semje om både i barnekonvensjonen, i kulturmeldinga, i rammeplanen til barnehagane og i grunnmuren til Unge Viken Teater, og teatret har allereie ei satsning, "Teater i Barnehagen", som inneber at vi speler 2 forestillingar i året i barnehagane etter avtale med den enkelte kommune. 

Unge Viken Teater heier difor veldig på at også barn i barnehagealder skal få tilgong til eit mangfald av profesjonelle kunst- og kulturopplevingar og at dette blir innlemma i ei nasjonal satsing, men då krevst det friske midlar.

I meldinga står det at regjeringa forventar ingen auke i overskottet frå Norsk Tipping AS dei kommande åra, og at det vil vere stramme økonomiske prioriteringar over statsbudsjettet. Samstundes så ønskjer de å innlemme barnehagar i ordninga.

Sjølv om Unge Viken Teater har ei eiga satsing knytt til denne målgruppa er det mangel på søkbare midlar både til produksjon og til formidling.

Dersom barnehagane skal innlemmast i den eksisterande ordninga så vil det føre til ei utvatning av heile det kunstnariske mangfaldet og formatet blir flata ut. Satsinga på kunst- og kultur i barnehagar forpliktar, også økonomisk. Regjeringa har i budsjett for 2021 sett av 4 mill. kroner for å styrkje innhaldet i DKS-ordninga, men om ein fordeler dette på alle dei ulike felta som skal levere til alle mellom 0-18 år så er dette som rusk å rekne i ei alleiere slunken kasse.

Overbyråkratisering

I meldinga får instansar som Kulturtanken urovekkande stor plass og makt. Det vi har sett i løpet av dei siste åra er ei overbyråkratisering som har ført til at heile ordninga med den kulturelle skolesekken er ute av balanse. Vi er rett og slett i ferd med å «forske» oss i hel. Stortingsmeldinga forsterker denne trenden. Vinnarane er dei som evaluerer, forskar og rapporterer. Taparane er kunstnarane, og dermed i ytste konsekvens, dei DKS er til for: borna. 

Vi er mange i feltet som har venta på ei utreiing av Kulturtanken, men istadenfor har den fått auka makt og mandat.  Det som er svært urovekkande at dette er vedtak som blir fatta bak lukka dører, utan dialog med feltet, på same måte som postforflytningane vi har sett i det siste som har ført til auka makt til Kulturrådet og Kulturtanken.

 

 

 

 

 

 

Norges museumsforbund har sett frem til historiens første barne- og ungdomskulturmelding. Det er særlig gledelig at bevisstheten om samisk identitet og kulturarv kommer så tydelig frem i meldingen. Árbediethu, som er nordsamisk betegnelse på tradisjonell kunnskap som rommer både praktiske ferdigheter og teoretisk kompetanse, speiler fint meldingens generelle fokus på videreføring av kunnskap til barn og unge gjennom museene, frivillige organisasjoner og kunst og kulturlivet bredt.

Meldingen bekrefter og viderefører i stor grad en politikk vi kjenner fra tidligere. Vi hadde gjerne sett litt større ambisjoner i meldingen, særlig på kulturarvsfeltet. Koblingen mellom mangfold og kulturarv kunne vært tydeligere formulert og satt bedre inn i et demokratiperspektiv. Barn og unges rett til å oppleve, skape og dele kulturarven burde i større grad hatt tiltak knyttet til seg og vært tydeligere knyttet til fritidslivet deres, slik Ungdommens nordområdemelding peker på. Økt tilgjengelighet og fokus på gratis adgang, eller rabatt, for barn og unge trekkes frem som positivt, og dette gjentas i museumsmeldingen. Museumsforbundet støtter en slik tanke, og flere museer praktiserer slike ordninger. Vi vil understreke at dette er et økonomisk spørsmål, som ikke alle museer vil kunne håndtere i etterkant av en krevende pandemi.

Kapittel 7 Lokale kulturtilbud: I Ungdommens nordområdemelding understrekes betydningen av gode møteplasser for steder med lange avstander. Fyrtårn for samisk kultur og mer fokus i nordnorske kunstinstitusjoner om samisk historie, kunst, matlaging, kofte og joik ble etterlyst. Ungdommene ønsker at samiske kultursentre kan lære bort duodji, joik og samisk mat, fordi dette ikke alltid videreføres gjennom slekten på samme måte som før. Her spiller mange av museene en viktig rolle, også fordi mange av dem også er språksentre og har barnehager og utgjør rene kinderegg for videre utvikling av barne- og ungdomskultur.

Fokuset på språk er inkluderende. Norsk tegnspråk nevnes på linje med samisk og minoritetsspråk og nynorsk omtales blant mindretallsspråk, og det er positivt at retten til å ha tilgang på kultur på sitt eget språk understrekes. Tiltak varsles for å styrke tegnspråket, men det kan være behov for tiltak på flere områder. Det er positivt at dette føges opp i museumsmeldingen.

Nasjonalmuseet trekkes frem som sentral aktør i arbeidet med kunst for barn og unge, og det er bra, men Museumsforbundet minner om at det er mange museer i Norge som bidrar. Museumsmeldingens forslag til «Kunst i nord» blir viktig, men museene har mye å tilby innen lokalhistorie, kunst- og kulturhistorie, økonomisk historie, arkeologi, teknologihistorie, samferdselshistorie, naturhistorie og miljøhistorie. Økt samarbeid over både landegrenser og sektorgrenser i museenes undervisning og annen formidling, vil styrke humanioras plass i samfunnet. 

I 9.1.3 Vidaregåande opplæring og folkehøgskular hevdes det at elevene i VGS kan fordype seg innenfor ulike praktiske og estetiske retninger, men her må begrensningene i studietilbudet som er tilgjengelig tas i betraktning. For utdanningsprogrammet «Håndverk, design og produktutvikling» er det opp til fylkeskommunen å bestemme hvilke av de fagene som skal være et tilbud i VGS og ikke. Noen fylkeskommuner mener etterspørselen er for liten til å sette fagene inn i læreplanen. Tilbudet blir da begrensende på valgmulighetene, og elevene vet ikke at fagene kunne vært tilbudt. Mange museer kunne inngått samarbeid med fylkeskommunene slik at flere fagfelt kunne dekkes.

Kapittel 11.3.1 Kunst og kultur i ei digital verden. Museumsforbundet støtter vektleggingen av forskning og utarbeidelse av et oppdatert kunnskapsgrunnlag i krysningsfeltet mellom digitalisering, barn og ungdom, kunst og kultur for å utforme bedre innretning for de politiske virkemidlene.

Kapittel 11.3.4. Museumsforbundet er tilhenger av kunnskapsdeling og erfaringsutveksling. I tråd med meldingen mener vi at det er viktig å sikre et mangfoldig norskspråklig kulturtilbud, også på de digitale flatene. Samtidig vil vi påpeke at museene også er steder for «innvandrerspråk». Mange av museene arbeider målrettet for å inkludere innvandrere og flyktninger. Med mellom 200–300 ulike språk i landet, kan museene være arenaer der den nye flerspråkligheten kan bearbeides inn i det etablerte selv når det er motstand i lokalsamfunn. Asylsøkere og innvandrere representerer en viktig del av den nasjonale historien for kommende generasjoner. Erfaringene tilsier at samarbeid på tvers av institusjonene er nødvendig, og en av de største utfordringene er nettopp språk.

Kapittel 11.3.2 Medverknad. At regjeringen har tydelig forventning om medvirkning fra barn og unge i utformingen av kulturtilbudene, er noe Museumsforbundet og museene har merket seg gjentas i museumsmeldingen. Dette forsterker en medvirkningsaktivitet som ikke er helt ny i museene, men som må videreutvikles om intensjonen skal bli realitet. Det er gode eksempler på suksessfulle prosjekter i museene der de unge har blitt overlatt «makten». Barn og unge bør både møte målrettede programmerte tilbud i museene og museumsansatte som i størst mulig grad speiler befolkningssammensetningen. Barnemuseet på Finnsnes åpner høsten 2021 med et "Newtonrom" hvor barn kan lære om historie og samfunn i fortid og nåtid. Kan dette bli en teststasjon for museer for barn og unge som er vanligere internasjonalt enn nasjonalt? Fokuset for disse knytter seg til lokalsamfunnet, rollen som læringslaboratorier, lokalsamfunnsressurs og talsmenn for barn.

Styrke båndene til skolen
Regjeringen henviser til rapporten Museum og skole. Fra folkeopplysning til kulturell skolesekk når det gjelder samarbeidet mellom museum og skole. Museumsforbundet ønsker å legge til at rapporten også stiller spørsmål ved hvordan museet defineres og avgrenses av skolen, og hvordan skolen innskrives i museet. Det viste seg at museene er mer opptatt av skolene, enn skolene er av dem. Mange museer ønsker å være relevante for skolen, både faglig kompetente, møte elevenes hverdag og mål i læreplanen. Skolene derimot på museene mer som en opplevelse, enn en lærings-, sosialiserings- og kulturarena. Dette perspektivet må endres og bevisstgjøres allerede i lærerutdanningen, gjerne gjennom økt samarbeid om undervisning og opplæring. Museene har kompetanse og kunnskap om alle samfunnsområder, og kan fungere som supplerende læringsarena der elevene får opplevelser og erfaring som lærebøker og ordinær klasseromsundervisning ikke kan gi alene.

DKS: Den kulturelle skolesekken er sentral i formidling av kunst og kultur i skolene, og ordningen er en viktig plattform for museene for å nå ut til et ungt publikum. De bidrar landet over både innen kunstformidling og i kulturarvsproduksjoner. Museumsforbundet mener det er stort potensial for videre styrking av kulturarvsdelen av skolesekken, gjerne også for barnehagebarn og videregående som det er gode erfaringer med. Kulturarvsfeltet i DKS har lange tradisjoner for å kombinere kulturarv med natur, med musikk, med drama, med kunst osv., og svarer godt ut de ambisjonene meldingen trekker frem. Mange lærere er klar over at de kan knytte kulturopplevelser også til læreplanens generelle del, og ikke behøver å være på konstant leting etter kompetanse-/læringsmål.

Det er gledelig at man ønsker å sette av midler til utvikling av nye tilbud i DKS. Det vil stimulere museene til å våge seg på å lage noe nytt. Slik det er nå risikerer man å bruke mye penger på noe som DKS ikke vil ha.

Museumsforbundet vil understreke at profesjonalitet er viktig også fremover i formidling av kunst og kultur til barn og unge, og at kulturens egenverdi er viktig. Vi har merket oss det foreslåtte tiltaket om å «gi utvalde museum eit utvida mandat til å hjelpe med kompetanseheving og rettleiing til relevante aktørar innanfor DKS» (s. 129). Det er ikke umiddelbart tydelig hva det betyr, men vi ser på det som en anerkjennelse av museenes kompetanse og imøteser en styrking av museene innen DKS.

Biblioteka sitt samfunnsmandat er å fremje opplysning, utdanning og kultur. Dette blir gjort gjennom aktiv formidling av samlingar av fysiske og digitale media, ved å ha personale som er kompetent og engasjert og ved å ha lokale som gir plass til mediesamlingar, arrangement og aktivitet. Både folkebiblioteka, skulebiblioteka i grunnskulen og den vidaregåande skulen og universitets- og høgskulebiblioteka har liknande føremål: å ha samlingar og lokale som gir rom for kunnskap og kultur og å vera ein møteplass i lokalsamfunnet.

Norsk Bibliotekforening ser med glede at bibliotek er nemnt mange gonger i stortingsmeldinga. Både i den historiske oppsummeringa av barne- og ungdomskulturen og i biletet av dagens kulturaktivitet blir biblioteka gitt plass. Ein trekkjer særleg fram eit par gode døme på bibliotek som har gjort noko ekstra: Unge Stormen (Bodø) og Biblo Tøyen (Oslo). Dette er satsingar der born og unge særleg blir sett i sentrum, med sterk medverknad frå dei det gjeld.

Alle folkebibliotek og skulebibliotek legg til rette for tilbod til born og unge. Dei har barne- og ungdomsavdelingar, inviterer barnehagar og skuleklassar og har gjerne eigne tilsette med ansvar for dei unge aldersgruppene. Mange bibliotek prøver ut nye aktivitetar, til dømes dataspel på biblioteket. Samstundes viser meldinga til at bruken av folkebibliotek i aldersgruppa 9-15 år har gått mest ned frå 2004 til 2016 av dei målte aktivitetane. Norsk Bibliotekforening meiner at dette er ei utfordring som bør møtast med tiltak både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Skulebiblioteka si rolle i skulane er særs varierande. Opplæringslova krev at elevane skal ha tilgang til skulebibliotek, eventuelt gjennom bruk av folkebiblioteket der det er praktisk mogleg å bruke det i skuletida. Men som for folkebibliotek: det er særs varierande korleis dette blir følgt opp. Etter det vi veit har ingen statsforvaltarar ført tilsyn med denne paragrafen i Opplæringslova nokon gong. Dei siste åra har det eksistert ei tilskotsordning for utvikling av skulebibliotek, men 14 millionar i året held ikkje til mange skular. Etter at særs mange folkebibliotekavdelingar er lagt ned dei siste 30 åra, er det mange ungar som ikkje har tilgang til folkebibliotek i nærmiljøet sitt. Då er det ekstra viktig at skulebiblioteket er oppe og går, med innkjøp av aktuell litteratur og ein tilsett som ser kva ungane treng. Skulebiblioteket kan òg fungere som ein lågterskel møtestad som gir rom for noko anna enn ein direkte undervisningssituasjon.

Litteraturmiljøet samla seg i 2019 om innspel til eit leseløft for barn og unge. Dette vart oversendt Kulturdepartementet og Utdanningsdepartementet. Vi ser framleis ikkje at tiltaka som vart løfta fram der blir prioritert av departementa i denne meldinga.

Nokre tiltak vi meiner bør leggjast vekt på i Stortinget si handsaming av denne stortingsmeldinga:

Styrking av skulebiblioteka
Auke utviklingsmidlane frå Utdanningsdirektoratet
Oppretthalde kravet om skulebibliotek i opplæringslova og forskrifta til lova
Statsforvaltaren må gjennomføre tilsyn med at skulane følgjer opplæringslova når det gjeld skulebibliotek
Setje krav til personale og opningstid i skulebiblioteka
Gjera innkjøpsordninga for skulebiblioteka permanent, og inkludere både omsett litteratur, teikneseriar og sakprosa for barn og unge 

Utvikling av folkebiblioteka sitt barne- og ungdomsarbeid
Program for barne- og ungdomsbibliotekutvikling, med vekt på aktivitet og medverknad
Barnebibliotek på nett, etter modell frå Sverige med barnensbibliotek.se
Gje sommarles.no fast finansiering over statsbudsjettet
Utvikle satsinga på spel og andre aktivitetar for å utvikle møteplassfunksjonen til biblioteka 

Generelle litteraturtiltak
Styrkje språk- og leseorganisasjonane sitt arbeid for born og unge
Auke litteraturdelen av Den kulturelle skulesekken
Gjera e-bøker og e-lydbøker meir tilgjengelege gjennom biblioteka
Auke kunnskapsgrunnlaget om lesing og litteratur for born og unge

Vi bidreg gjerne med fleire konkrete innspel til arbeidet i komitéen.

Beste helsing
NORSK BIBLIOTEKFORENING
Vidar Lund
Leiar

                                                                                                                      Asker 14. april 2021

Innspill til Meld. St. 18 (2020-2021):

Oppleve, skape, dele – kunst og kultur for, med og av barn og unge

 

NBU organiserer over 380 barne- og ungdomsbokforfattere i Norge. Foreningens formål er å ivareta barne- og ungdomsbokforfatteres faglige og økonomiske interesser, samt å verne og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur.

 

NBUs foreningsvisjon er «de beste bøkene til de viktigste leserne», og vi applauderer naturligvis det grundige arbeidet som er lagt ned i denne historiske kulturmeldingen for nettopp de viktigste – barn og ungdom. Men selv om vi opplever kulturmeldingen som gjennomarbeidet, med en god oppsummering av dagens situasjon, savner vi i NBU konkrete tiltak, og midler til å gjennomføre dem. Vi vil i dette innspillet fokusere på våre interesseområder: Språk, lesing og litteratur.

 

Større fokus på lyst- og langlesing.

I kulturmeldingen pkt. 11.1 refereres det til at «gode språklege ferdigheiter er avgjerande for at barn kan (...) nå måla sine og utvikle potensialet sitt no og seinare i livet.» Likevel legges det ikke fram konkrete tiltak til en lesestrategi for å øke det nasjonale mestringsnivået i lesing.
Leselystaksjoner som Bokslukerprisen og Uprisen er vellykkede og populære tiltak, men foregår ved frivillig påmelding fra skolene og er ikke landsdekkende. Vi savner mer målrettede, statlige tiltak som inkluderer samtlige barn i norsk skole. For å styrke mindretallsspråkene og minoritetsspråkene trenger også nynorsk, samisk, kvensk, romanes og tegnspråk egne litteratur- og lesepolitiske tiltak. Dette vil også være en naturlig oppfølging av den nye språkloven. Et godt tiltak ville vært en nasjonal leselyststrategi med langsiktige mål om heving av leselyst og lesekompetanse. Vi burde se til våre naboland som de siste årene har investert store summer i befolkningens leselyst, blant annet i Sverige der 200 millioner kroner ble bevilget til en omfattende lesepakke.

Demokratisk tilgjengeliggjøring av litteratur til barn og unge.

Kulturmeldingen fokuserer på tilgjengelighet av litteraturopplevelser i bibliotek, kulturhus og andre kulturinstitusjoner (pkt. 11.4), men dette kommer med forutsetninger om bl.a. fysisk tilgjengelighet og at man tilhører et hjem der besøk på slike institusjoner tilhører hverdagen.

Skolen er eneste fellesarena der man kan garantere barn demokratisk lik tilgang, uavhengig av geografi og sosioøkonomisk bakgrunn. En nasjonal styrking av skolebiblioteket burde derfor konkretiseres, for eksempel etter modell fra ny Kvalitetsutviklingsplan for skolebibliotekene i osloskolen og Skolebibliotekstandard for osloskolen.

Det burde også legges fram en vurdering av den midlertidige innkjøpsordningen for skolebibliotek – og hvorvidt denne skal videreføres/gjøres permanent. En annen forutsetning for at skolebiblioteket skal bli arena for leselyst og inspirasjon, er at man trenger nettopp inspirerte bibliotekarer – fagfolk – som kan formidle litteratur med kunnskap og innlevelse.

 

DKS og litteraturløft.

Kulturmeldingen legger opp til en styrking av Den kulturelle skolesekken (DKS), men innenfor dagens budsjettrammer. Om ordningen skal styrkes krever det friske midler. Digitale kulturopplevelse kan være et fint supplement til fysiske møter, men dette krever også egne øremerkede bevilgninger.
I pkt. 12.1.4. og 12.4.1 redegjøres det også for at DKS kan tilrettelegges for barnehagebarn, og at dette er en mulighet som bør synliggjøres. NBU mener at det er uheldig at dette bakes inn i en allerede eksisterende ordning, med begrensede midler og ressurser. Isteden burde man ta stilling til om tiden ikke er moden for en egen kulturell barnehagesekk.

I kulturmeldingen påpekes det store forskjeller på hvor mange litteraturmøter elever i forskjellige fylker og kommuner opplever, men det legges ikke fram løsninger, eller forslag om å standardisere eller regulere dette. Elever burde få gode litteraturmøter, formidlet av profesjonelle kunstnere, gjennom hele skolegangen. Og dette tilbudet burde i stor grad være likt for alle, uavhengig av hvor du bor eller hvilken skole du går på.

 

Med vennlig hilsen

Alexander Løken

Leder Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

 

 

Nedenfor følger uttalelse til Meld. St. 18 (2020–2021) Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO).

NTO har sett frem til at samarbeidet mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet om en barne- og ungdomskulturmelding skulle bidra til en bedre koordinert kultur- og utdanningspolitikk, basert på en anerkjennelse av den likeverdige betydningen begge disse politikkområdene har forankret i infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 (6) og statens ansvar for å sikre en åpen og opplyst offentlig samtale.

Denne forventningen er ikke innfridd. I stedet er meldingen preget av en gjennomgående asymmetri, der en dominerende skolesektor får legge premissene for en kultursektor som taper sin egenverdi. Samtidig rokkes det ved det grunnleggende kulturpolitiske prinsippet om en armlengdes avstand som skal sikre at kunsten er fri.

Opplevelsen av den profesjonelle kunsten er utelatt både i de overordnede målene for meldingen og i de reviderte målene for Den kulturelle skolesekken (DKS), og kvalitet er i stor grad redusert til medvirkning, relevans og representativitet.

Publikums- og mottakerperspektivet er så godt som fraværende både når det gjelder selve kunstopplevelsen og i opplæringen.

Barne- og ungdomskulturmeldingen representer med dette en radikal dreining i norsk kulturpolitikk som vi anmoder Stortinget om å reversere.

Vi vil også advare mot at intensivert plan- og rapporteringsarbeid, evaluering og utredning fører til et voksende byråkrati som stjeler ressurser fra barn og unges kunstopplevelser, snarere enn å styrke vilkårene for den frie kunsten og tilrettelegge for bransjens egne initiativer.

Nedenfor kommenter vi deler av meldingen og viser ellers til NTOs innspill til barne- og ungdomsmeldingen (oktober 2019).

 Utilbørlig inngripen i produksjons- og formidlingsmetoder

Vi anmoder Stortinget om å sikre at det det ikke stilles politiske forventninger til eller legges føringer verken på hvordan institusjonene produserer og formidler kunsten, eller hvem de samarbeider med. I meldingen stiller regjeringen slike forventninger som griper direkte inn i institusjonenes kunstneriske valg og innholdsproduksjon.

Dette er politiske føringer som ikke bare er i strid med armlengdeprinsippet, men som også vil virke ensrettende. Et mangfold av arbeidsmåter i produksjon og formidling er en forutsetning for å sikre målet om uttrykksmangfold også i tilbudet til barn og unge.

 I meldingen slås det fast at

Kunsten og kulturen skal vere fri og utvikle seg mest mogleg på eigne premissar. Og så er oppgåva til det offentlege først og fremst å leggje til rette for utvikling og det gjer dei blant anna ved å sørgje for at det finst eit vell av ulike finansieringskjelder.

Innholdet og kvalitetsforståelsene i kunsten skal det altså være opp til de frie kunstneriske virksomhetene selv å definere. Kunst- og kulturfaglige beslutninger skal tas på fritt grunnlag og ikke underlegges politisk styring.

Presiseringen om at dette prinsippet om en armlengdes avstand også gjelder for kunst for barn og unge burde være unødvendig. Den viser seg likevel å være betimelig når regjeringen like fullt stiller politiske forventninger til institusjonenes produksjons- og formidlingsmetoder:

Regjeringa forventar at institusjonane i større grad skal inkludere barn og unge i arbeidet sitt, for eksempel ved å bruke ungdomspanel/ungdomsråd, publikumsundersøkingar der barn og unge får delta, eller andre relevante medverknadsmetodar. [..]I tillegg forventar regjeringa at institusjonane prioriterer å samarbeide med det frie feltet for å styrkje kompetansen i arbeidet med målgruppa.

Regjeringen understreker at medvirkning skal stå sentralt både i utviklingen av nye produksjoner og i formidlingen for å sikre et relevant, tilgjengelig og mangfoldig kunst- og kulturtilbud.

Alle musikk- og scenekunstinstitusjonene har et tilbud rettet mot barn- og unge. Mange er opptatt av medvirkning og jobber systematisk med deltakelse. Flere institusjoner arbeider også særskilt med å utforske produksjons- og formidlingsformer for å engasjere et ungt publikum på nye måter, i noen tilfeller også gjennom internasjonalt samarbeid og EU-prosjekter. Noen av mange eksempler er omtalt i rapporten om musikk- og scenekunstinstitusjonenes arbeid med barn og unge som fulgte NTOs innspill til meldingen.

Det er også et utstrakt samarbeid på musikk- og scenekunstområdet på tvers av de tradisjonelle skillene mellom institusjoner og det såkalte «frie feltet», også når det gjelder produksjon og formidling til barn og unge. Dette mangfoldet av samarbeidsformer er beskrevet og eksemplifisert i rapporten Kartlegging av samarbeid, ressurs- og kompetansedeling innen musikk og scenekunst.

En god tilretteleggende og tillitsbasert kulturpolitikk har vært en forutsetning for denne positive utviklingen i musikken og scenekunsten som i dag er preget av bredt uttrykksmangfold, omfattende og godt samarbeid, høye kvalitetsambisjoner og jevnt høy publikumsoppslutning til tross for en stor økning i konkurrerende tilbud.

Denne tilretteleggende politikken må ikke erstattes av en instruerende politikk som bestemmer hvilke produksjons- og formidlingsmetoder institusjonene skal benytte, ei heller hvem de skal samarbeide med. Det hører med til institusjonenes selvstendige kunstfaglige beslutninger.

Meldingens ensidige og rendyrkede medvirkningsperspektiv, formulert som forventninger til institusjonene, vil også virke ensrettende. Det kan ikke være slik at tilbudet til barn og unge skal reduseres til å speile virkeligheten til barn og unge og treffe det de allerede er opptatt av og kjent med, slik meldingen kan gi inntrykk av:

For at kunst og kultur skal ha ein verdi for barn og unge, er det viktig å involvere dei og høyre på dei. Først da kan kunsten og kulturen spegle av og fortolke verkelegheita til barn og unge på ein måte som gjer at dei kjenner seg att og opplever det som relevant. Kunst og kultur kan bidra til å setje ord på og uttrykkje følelsar, oppfatningar, tankar og idear som er viktige i livet til barn og unge, og på denne måten gi dei ei stemme i samfunnet på lik linje med andre grupper. Derfor må kunst og kultur både skapast og formidlast med barn og unge som deltakarar.

I likhet med voksne skal barn og unge også ha mulighet til å oppleve kunst de ikke visste fantes og som kan åpne for undring, nye perspektiver og nye erkjennelser. Også slik kunst har stor verdi.

Estetiske og humanistiske fag i skole og utdanning

NTO anmoder Stortinget om å bidra til en tydeliggjøring av skolens ansvar og sikre at satsingen på barn og unge i kultursektoren følges opp med tiltak for å styrke de humanistiske og estetiske fagene i skolen og lærernes kompetanse i disse fagene.

Kunstforståelse og kritisk refleksjon over kunsten krever fagkunnskap og historiske og teoretiske referanserammer. Det er derfor likeså viktig å styrke de estetiske fagene som humanistiske fortolkningsfag i et mottakerperspektiv som det er å styrke dem i et utøver- og talentutviklingsperspektiv.

Vi mener dette best kan gjøres gjennom en kompetansehevende satsing på så vel de estetiske og humanistiske fagene i skolen, som på kunst- og kulturdelen i andre fag.

Likeså må kunstfagenes plass og kvalitet styrkes i hele utdanningsløpet både for å sikre bredde og mangfold i rekrutteringsgrunnlaget, og for å sikre at utøvere utdannet i Norge kan hevde seg i et globalt arbeidsmarked preget av stor konkurranse og høye kvalitetskrav.

Det må etableres et helhetlig offentlig utdanningsløp for å sikre at grunnplanet i rekrutteringen ikke er overlatt til private skoler med krav om egeninntjening og foreldres betalingsevne.

Skole og utdanning er svært viktig for både mottaker- og utøversiden i kunsten, og disse områdene har stor betydning som premissgivere for musikk- og scenekunstinstitusjonenes arbeid for å nå kvalitetsmålet og for å fremme kulturelt mangfold både i rekrutteringen av personale, kunstnere og publikum.

Langsiktige strategier for å fremme kulturelt mangfold må begynne i skolen, som den unike fellesarenaen den er, hvor holdninger til og kunnskap om kunsten dannes på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer.

I barne- og ungdomskulturmeldingen er avsnittene om de estetiske fagene i skolen rent beskrivende uten noen forslag til tiltak for å styrke kunst som estetisk opplevelse, kunnskap og læringsmetode i skolen.

Tiltakene under overskriften opplæring og fordypning i kunst og kultur er avgrenset til talentprosjekter, mens mottakerperspektivet og betydningen av å styrke kunstforståelsen og fortolkningskompetansen i samfunnet er fraværende.

I strategien Skaperglede, engasjement og utforskertrang. Praktisk og estetisk innhold i barnehage, skole og lærerutdanning pekes det på mangelfull lærerkompetanse som en hovedutfordring for å sikre kvaliteten. Kun rundt halvparten av lærerne som underviser i de praktiske og estetiske fagene har formell kompetanse i faget, og eldre lærere har i større grad formell kompetanse enn yngre lærere slik at situasjonen kan forverres ytterligere over tid. Dette viser med all tydelighet behovet for å styrke lærerkompetansen i de estetiske fagene.

Vi etterlyser en offensiv satsing som kan bidra til å styrke disse fagenes status og kvalitet, men uten at man går glipp av kompetente lærekrefter eller presser de estetiske fagene inn i kunnskapsmaler, prestasjonstester eller målinger som er fremmede for kunstfagenes egenart.

Levende kunstmøter og Digital formidling

Vi anmoder Stortinget om å sikre at barn- og unge får oppleve musikk og scenekunst som skapes i sanntid i møtet med publikum, og at slike opplevelser har en selvskreven plass i DKS-tilbudet. Slike levende kunstmøter kan aldri erstattes av en strømmet forestilling eller konsert. Særlig innenfor scenekunsten fører digitaliseringen med seg store kunstneriske og opphavsrettslige utfordringer.

Samtidig ber vi om at musikk- og scenekunstinstitusjonene sikres økonomiske vilkår som gjør det mulig å utnytte digital teknologi i formidlingsarbeid og utvikling av pedagogisk verktøy.

I meldingen er det beskrevet hvordan barn og unge bruker stadig mer tid foran skjerm og deltagelse på digitale arenaer og i digitale kanaler. Regjeringens svar på dette er at digital formidling må prioriteres for å nå nye målgrupper, og at DKS-tilbudet bør reflektere den medie- og teknologivirkeligheten som barn og unge vokser opp med i dag.

Etter vårt syn bør politikken snarere sikre vilkårene for at barn og unge kan ta del i slike levende kunstmøter som musikken og scenekunsten representerer. Det er også verdt å merke seg at ballett/dans, teater/musikal/revy og opera har trukket til seg flere unge i aldersgruppen 9 til 15 år i perioden 2004 til 2016 ifølge SSBs siste kulturbruksundersøkelse.

Digital teknologi gir samtidig nye muligheter for å styrke institusjonenes formidlingsarbeid og dialogen med skolen. Ikke minst gir teknologien muligheter for å utvikle pedagogisk verktøy som kan kommunisere godt med dagens unge. Utviklingen av nye formidlingsmetoder med bruk at ny teknologi skjer for en stor del nettopp innenfor aktiviteter rettet mot barn og unge. I virksomhetens formidlingsmateriale inngår i dag så vel tradisjonelle verktøy og metoder som bruk av video, spillteknologi, VR-teknologi og interaktive verktøy.

Investeringer i utstyr og kompetanse og utvikling og testing av metoder er imidlertid ressurskrevende og utfordrende å finne rom for innenfor rammetilskuddet for hver enkelt virksomhet. Felles investeringer og kompetansedeling kan derfor i noen tilfeller være tjenlig.

Demokratisk prispolitikk

Vi anmoder om at institusjonene sikres et handlingsrom til å opprettholde en differensiert prispolitikk for å nå et ungt publikum som opplever pris som en barriere for deltakelse. Krav og forventinger om økt egeninntjening og brukerbetaling må ikke komme i konflikt med målet om større kulturelt mangfold og et likeverdig kulturtilbud som er tilgjengelig for alle på tvers av økonomiske, sosiale og kulturelle skillelinjer.

Ifølge BUSK-rapporten Barn og unges stemmer, som ligger til grunn for meldingen, ønsker barn og unge bedre rabattordninger for billigere inngang på kulturtilbud. Særlig eldre ungdom beskriver økonomi som en hindring for deltakelse.

Forestillinger, konserter og andre aktiviteter for denne målgruppen krever ofte ekstra innsats og ressurser fra institusjonenes side. Samtidig er egeninntektene fra slike aktiviteter ofte lavere enn for ordinære forestillinger på grunn av reduserte billettpriser og i noen tilfeller gratis arrangementer, jf. Utredning av musikk- og scenekunstinstitusjonenes arbeid med barn og unge.

 Scenekunsten og Språket

Det er gledelig at meldingen fremhever scenekunstens betydning for språkutviklingen i Norge. Vi ber Stortinget bidra til at barn og unge sikres et scenekunsttilbud også på nynorsk, samisk og tegnspråk gjennom gode og forutsigbare rammevilkår for de teatrene som har et særskilt språkmandat, og ved at det språklige mangfoldet er en integrert del av DKS-tilbudet.  

Vi vil særlig understreke at intensjonen med den nye språkloven – som anerkjenner samiske språk som likeverdige med norsk og gir norsk tegnspråk status som nasjonalt språk – må følges opp også i scenekunstpolitikken.

Det er gledelig at det er et mål å øke andelen produksjoner i DKS med nynorsk som målform, og at samiske kunst og- kulturuttrykk skal være en integrert del av ordningen.

Som en del av arbeidet med å styrke språkmangfoldet i DKS må det undersøkes nærmere hvordan det kan sikres at fylkeskommuner og kommuner utvikler modeller som legger til rette for et forutsigbart samarbeid som er godt tilpasset teaterinstitusjonenes planleggingshorisont.

Ettersom bedre tilpassede modeller ikke bare er viktig for selve tilbudet i DKS, men også for de generelle rammevilkårene for teatrenes produksjon og formidling til barn og unge (jf. nærmere omtale nedenfor), kan det få betydelige konsekvenser for språkvariasjonen i teatertilbudet til barn og unge når teatre med et særskilt språkmandat i perioder faller utenfor ordningen.

Vi vil også understreke at teater på tegnspråk bør være er en del av DKS-tilbudet. Teater Manu – Norges eneste profesjonelle teater som har tegnspråk som scenespråk – har et stort ønske om å spille for skoler i hele landet som har døve elever integrert.

Det er imidlertid utfordrende for et minoritetsspråklig turnéteater å selge inn tegnspråklige produksjoner til DKS. Det er også vanskelig for skolene å bruke egne midler på en forestilling som primært er rettet mot et fåtall av elevene. Et annet problem er at Teater Manu ikke kan drive oppsøkende arbeid for å identifisere skoler med døve elever, ettersom dette er sett på som helseopplysninger som teatret ikke kan få tilgang til. Teater Manu er i dag avhengig av at skolene har kjennskap til teatret og tegnspråk, og at skolene selv tar kontakt.

Den kulturelle skolesekken – mål og prinsipper

NTO anmoder Stortinget om å sikre at målet med Den kulturelle skolesekken (DKS) om å «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» opprettholdes sammen med prinsippet om at «elevene skal møte profesjonelle kunst- og kulturtilbud med høy kunstnerisk kvalitet».

Vi ber også om at rollefordelingen mellom kultur og skole opprettholdes og tydeliggjøres, altså at kultursektoren har ansvaret for kulturinnholdet, mens opplæringssektoren har ansvaret for å legge for- og etterarbeid pedagogisk til rette for elevene.

Videre ber vi om at det stilles nasjonale krav til at armlengdeprinsippet ivaretas i styringsstrukturene for DKS på alle forvaltningsnivåene, i samsvar med en varslet lovfesting av dette prinsippet, og at kunstnerisk kvalitet er det førende utvelgelseskriteriet.

Vi ber også om at det legges bedre til rette for at elevene får oppleve den kunsten som allerede produseres av profesjonelle kunstprodusenter i profesjonelle teater- og konsertsaler, og ikke kun produksjoner tilpasset DKS. Dette kan blant annet gjøres gjennom ordninger som muliggjør direkte samarbeid mellom institusjonene og skolene utenom DKS, f.eks. midler til skolene øremerket teater- og konsertbilletter eller billettfond.

NTO er sterkt kritisk til at målet om å «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» er tatt ut av de reviderte målene for DKS. I tillegg til at profesjonell kunst er utelatt fra målene, er kvalitet i stor grad redusert til elevmedvirkning og relevans. Med dette overføres definisjonsmakten over innholdet og kvaliteten i DKS-tilbudet for en stor del til skolen.

Denne tilnærmede utraderingen av den profesjonelle kunsten og begrepet om kunstnerisk kvalitet er ikke en «oppdatering og videreutvikling» av mål og prinsipper slik det fremstilles i meldingen, men en radikal endring av hva DKS skal være. NTO er sterkt kritisk til denne dreiningen som heller ikke kan være i samsvar med overordnet del i læreplanverket som slår fast at kulturelle opplevelser har en egenverdi.

Etter vårt syn må det også tydeliggjøres at skolen må gi plass til og har ansvaret for nødvendig for- og etterarbeid, og at dette fordrer en styrking av den kunst- og kulturfaglige kompetansen i skolen.

Fylkeskommunene og kommunene påvirker i stor grad hvilket tilbud eleven får gjennom DKS med ansvar for å programmere, bestille og utvikle produksjoner.

Slik det kommer frem i meldingen er det store lokale og regionale variasjoner både når det gjelder innholdet og hvordan ordningen er organisert og administrert, uten at det stilles andre krav for tildelingen av statlige midler enn at fylkeskommunene og kommunene har et system for å velge ut innholdet i ordningen der de er åpne om hvilke mål og hensyn de legger til grunn. Det stilles altså ingen formelle krav til at armlengdeprinsippet skal ivaretas.

Det er også et problem at DKS-ordningen, i kombinasjon med gratisprinsippet i skolen, fører til at det i langt mindre grad enn tidligere er mulig for institusjonene å selge forestillinger og konserter direkte til skolene utenom DKS.

 Denne monopoliseringen skaper betydelig uforutsigbarhet og risiko for de virksomhetene som i lengre perioder faller utenfor DKS-ordningen, og som dermed må forholde seg til et åpent marked alene. Dette gjelder først og fremst enkelte teatre.

 Uten skoleelevene som en sikker grunnstamme av publikum blir det særlig vanskelig å drive et nyskapende utviklingsarbeid, og i slike tilfeller bidrar DKS-ordningen utilsiktet til å svekke teatrets vilkår for produksjon og formidling til barn og unge – og derigjennom det samlede scenekunsttilbudet for denne målgruppen i regionen.

Musikkbruket

NTO anmoder om at Scenekunstbruket får tilført nødvendige midler til å opprette Musikkbruket for å styrke produksjon og formidling av profesjonell musikk til et ungt publikum, i tråd med Stortingets merknader til statsbudsjettet og med bred støtte i bransjen.

Vi anmoder også om at Scenekunstbruket flyttes fra kapittel 325 post 78 Barne- og ungdomstiltak, hvor de er plassert sammen med frivillige organisasjoner og amatørvirksomhet, til kapittel 323 post 70 Musikk- og scenekunstinstitusjoner, slik at tilskuddsforvaltningen av profesjonell kunst for barn og unge organiseres sammen med det øvrige profesjonelle kunstfeltet.

Musikkbruket svarer på reelle behov i bransjen, og initiativet er godt forankret og har bred støtte blant arrangører og kunstnere, men også blant fylkeskommunene som forvalter DKS lokalt og som alle inngår i Scenekunstbrukets medlemsnettverk.

Av alle disse samarbeidende aktørene blir Scenekunstbruket ansett som en viktig og nødvendig ressurs for å sikre kvalitet og mangfold i scenekunsttilbudet innenfor DKS – gjennom faglige nettverk, kvalitetsvurdering, arrangørstøtte og produksjonsmidler.

Et flertall på Stortinget er positive til at Norsk Scenekunstbruk får muligheten til å etablere Musikkbruket etter samme modell (jf. Innst. 14 S (2020-2021).

Det er bemerkelsesverdig at regjeringen verken lytter til bransjen eller følger opp Stortingets merknader til statsbudsjettet, men i stedet avviser en etablering av Musikkbruket. Dette til tross for at

regjeringa vil sikre at det blir skapt eit mangfald av musikkproduksjonar retta mot barn og unge (...) og utrede moglegheiter for ordningar som stimulerer til auka kompetanse om å programmere og arrangere for den unge publikumsgruppa.

Begrunnelsen deres for å utelukke Musikkbruket som et svar på dette er at DKS er en desentralisert ordning, og at det derfor ikke bør opprettes nye strukturer på nasjonalt nivå.

I stedet vises det til avsetningen på 4 mill. kroner til å styrke innholdet i DKS-ordningen som Kulturtanken skal fordele til fylkeskommunene, samt til Kulturfondets betydning for å stimulere til et mangfold av musikkproduksjoner for den unge publikumsgruppen.

Vi vil understreke at Musikkbruket ikke er en ny struktur, men en utvidelse av Scenekunstbrukets oppgaver og organisasjon. Musikkbruket bygger dermed på verdifull erfaringsbasert kunnskap og en allerede velfungerende ordning som er utviklet organisk over tid i takt med DKS.

Gjennom en slik allerede vel etablert struktur blir armlengdeprinsippet ivaretatt og beslutningsmyndigheten spres ved at både Kulturrådets kvalitetsforståelser og fylkeskommunenes innflytelse over innholdet i DKS suppleres av en uavhengig og kompetent aktør.

Kulturtanken

NTO anmoder om at Kulturtankens rolle og videre drift utredes i lys av målet om at mest mulig midler skal kanaliseres direkte til elevenes kunstopplevelser, og at en slik gjennomgang sees i sammenheng med en vurdering av Kulturrådets oppgaver og videre organisering.

Vi vil understreke at en fremtidig organisering ikke må skille kunst og kultur for barn og unge fra det øvrige profesjonelle kunstfeltet, slik det nå legges opp til med overføringene av forvaltningsoppgaver til Kulturtanken.

I tillegg bør det vurderes hvordan man best sikrer både kvalitet og uavhengighet i kunnskapsproduksjonen, og om det bør etableres et eget forskningssenter for kultursektorforskning, jf. Grund-utvalgets rapport En kunnskapsbasert kulturpolitikk (2012).

NTO er ikke alene om å spørre hvordan det kan være god ressursutnyttelse å kanalisere om lag 70 mill. kroner årlig til nasjonal forvaltning av DKS som er en desentralisert ordning. Kulturtanken er blitt kritisert fra flere hold, og i tildelingsbrevet for 2021 er det varslet en vurdering av direktoratets ansvar og oppgaver i barne- og ungdomskulturmeldingen.

Det er oppsiktsvekkende at en evaluering av Kulturtanken likevel er fraværende i meldingen, og at direktorat i stedet får tilført flere oppgaver også utover det opprinnelige mandatet.

Kulturtanken skal ha en rolle i alt fra pilotprosjekter og forvaltning av søknadsbaserte ordninger, til å forankre DKS i kunstutdanningene og systematisere erfaringsutveksling mellom kunstneriske virksomheter – alt dette med mål om at barn og unge får medvirke og påvirke. 

I både Kulturtanken og Kulturrådet er det i tillegg bygget opp store avdelinger for kunnskapsproduksjon, uten at det reflekteres over dobbeltrollen som tilskuddsforvalter og utøver eller betydningen av uavhengig og kritisk kunnskap.

I tildelingsbrevet leser vi videre at Kultutanken fra 2022 også skal forvalte tilskuddet til flere av virksomheten på kap. 320 post 78 som har fått navnet barne- og ungdomstiltak.

Vi er sterkt kritiske til at man på denne måten skiller kunst og kultur for barn og unge fra det øvrige profesjonelle kunstfeltet.

I den anledning viser vi til evalueringen av Kulturrådets prosjekt Kunstløftet og begrunnelsen for at denne satsingen ble avsluttet i 2015 samtidig med at faglig utvalg for barne- og ungdomskultur ble avviklet og avsetningen til prosjektstøtteordningen for barne- og ungdomskultur ble fordelt på de andre fagområdene i Kulturfondet.

Hovedbegrunnelsen for denne omleggingen var en antagelse om at en fortsatt særbehandling av prosjekter for barn og unge ville virke mot målet om å heve statusen til og utvikle barne- og ungdomskulturfeltet.

 Statenes ansvar og lokalt selvstyre

NTO anmoder Stortinget om at staten bidrar økonomisk til en styrking av kulturskolen, og at det følger friske midler med en utvidelse av DKS til å omfatte barnehagene.

Ellers er vi glade for at kulturskolen fremdeles skal være hjemlet i opplæringsloven og støtter Creo m.fl. i at det bør fastsettes en egen forskrift til opplæringsloven, som blant annet regulerer krav til faglig nivå, kapasitet og nivået for egenbetaling i kulturskolene.

Vi vil samtidig advare mot tiltak som fører med seg unødig byråkrati med intensivert plan- og rapporteringsarbeid. Det må være et mål at minst mulig midler og ressurser bindes opp i administrasjon både på tilskudds- og mottakersiden.

Det også viktig å sikre at kommunalt planarbeid på kulturområdet understøtter, og ikke kommer i konflikt med, armlengdeprinsippet ved at frie kunstneriske virksomheter brukes som virkemidler for å oppnå eksterne mål eller påføres detaljerte politiske føringer gjennom planverket.

Flere av de nasjonale kulturpolitiske satsingene for barn og unge er det kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for. Dette gjelder blant annet kulturskolene og DKS.

I meldingen vises det til svært store variasjoner mellom kommunene og mellom fylkeskommunene når det kommet til prioriteringer og oppgaveløsning. Dette gjelder ikke minst kulturskolen hvor det er store variasjoner og utfordringer knyttet bl.a. til rekruttering og sosiokulturelle forskjeller, ventelister og egenbetaling.

Likevel avviser regjeringen Enger-utvalgets forslag om å gi større oppmerksomhet og mer penger fra staten til slike lokale aktører, som heller ikke hadde blitt prioritert i perioden 2005-2014.

Med henvising til et overordnet mål om å styrke det lokale selvstyret, er dette utfordringer som ifølge regjeringen i hovedsak må løses lokalt. Til forskjell fra andre sektorer er det, og skal det altså ifølge regjeringen, være opp til hver enkelt kommune og fylkeskommune å bestemme i hvilken grad kultur skal prioriteres.

Dette til tross for at det er et viktig nasjonalt mål å sikre at barn og unge får et likeverdig kunst- og tilbud av høy kvalitet, uavhengig av hvor de bor og uavhengig av sosiokulturell bakgrunn.

I meldingen varsles det at vi ikke kan forvente økte midler til DKS verken i overskuddet fra Norsk Tipping AS eller over statsbudsjettet. Ansvaret for videre vekst og utvikling tillegges dermed kommunenes og fylkeskommunenes selvstendige prioriteringer innenfor rammetilskuddet.

Denne ansvarsfraskrivelsen kommer sammen med en utvidelse av DKS til å omfatte barnehagen, uten noen statlig ressurstilførsel.

Når regjeringen har tatt et politisk valg om å ikke prioritere økte statlige midler til kulturen fremover, kan det synes som om de eneste virkemidlene de sitter igjen med er tiltak som kan bidra til at kultursektoren trekkes inn i kommunal planlegging. Et forslag er å utvide kulturloven med en planbestemmelse som forplikter kommunen og fylkeskommunene til å lage en oversikt over statusen og behovene på kulturfeltet. Vi kan vanskelig se hvordan dette kan løse de grunnleggende utfordringene.

Det nevnes heller ikke at revisjonen av kulturloven også, i henhold til kulturmeldingen, skal omfatte en egen bestemmelse om armlengdeprinsippet for å sikre at dette grunnleggende prinsippet ivaretas på alle forvaltningsnivåene. Vi vil understreke at dette er likeså relevant når det gjelder produksjon og formidling av profesjonell kunst til barn og unge som ellers i kultursektoren.

 

 Vennlig hilsen

Norsk teater- og orkesterforening

  

Marta Færevaag Hjelle                                          Morten Gjelten

styreleder                                                             direktør

Det er bra at stortingsmeldingen løfter fram behovet for gode fysiske møteplasser, men vi opplever at det ikke er samsvar mellom hvordan meldingen bekrefter viktigheten av egna kulturlokaler i et kapittel, samtidig som den avviser en styrket nasjonal satsing i et annet kapittel.

 

Kort oppsummert:

• I kap 7.2 Møteplasser for kunst- og kulturaktivitet slår meldingen fast at tilgang til egna lokaler er helt nødvendig for et levende kulturliv og det listes opp flere gode tiltak der regjeringen vil legge til rette for blant annet gode møteplasser og lokale visningsarenaer
• I kap 5.2.1 leser vi en overraskende ansvarsfraskrivelse. Det loves ingen økt nasjonal satsing på egna lokaler til kultur, men ansvaret legges over på kommunene.

• Kulturrom som nasjonal tilskuddsordning er et virkemiddel for å nå overordna politiske mål. Ordningen bidrar til at det finnes øvingslokaler og gode tekniske vilkår for fremføring av musikk, dans og teater over hele landet. Vi ser at god tilgang til egnede lokaler og med teknisk infrastruktur senker terskelen for aktivitet. En styrking av ordningen vil være avgjørende for at det skal finnes rom der barn og ungdom får mulighet til å skape og oppleve kunst og kultur over hele landet.

 

 

Egna kulturlokaler – Lokalt eller nasjonalt ansvar?

Stortingsmeldingen framhever at det er stor variasjon i hvordan kommuner og fylkeskommuner prioriterer på kulturområdet. I kap 5.2.1 Rolle og oppgåver i kommunane og fylkeskommunane leser vi en overraskende ansvarsfraskrivelse fra en økt nasjonal satsing på egna lokaler til kultur.

Meldingen peker på Kulturutredningen 2014 (NOU 2013:4) som etterlyste en styrkning av «den kulturelle grunnmuren» med en oppfordring om at det ble bevilget mer statlige midler til blant annet øvings- og framføringslokaler. Tilgang til egna lokaler er også løftet fram tydelig i både Frivillighetsmeldingen og Kulturmeldingen.

Det er derfor overraskende at denne meldingen ikke peker mot en økt nasjonal satsting på kulturlokaler, men tvert imot legger ansvaret over på kommunene og beskriver den manglende satsingen som «en utfording som i hovudsak må løysast lokalt».

Som en nasjonal tilskuddsordning opplever vi i Kulturrom at mange kommuner og fylkeskommuner mangler ressurser eller nedprioriterer den kulturelle grunnmuren, og opplever at det finnes et stadig økende behov for tilskudd for å gjøre nødvendige investeringer i lokaler og teknisk utstyr.

Allerede før koronakrisen så vi en stor økning i søknadsmengde til Kulturrom og på to år har søknadsmengden økt med 140%. Søkerne er både kommunale aktører, frivillige foreninger og private aktører som igangsetter nye initiativ, utbedrer og ruster opp kulturrom over hele landet – lokalene som trengs for at barn og unge skal ha rom til å øve, framføre og oppleve kultur. På den andre siden av denne krisen er det på ingen måte utsikter til at det vil finnes mer midler, ressurser eller risikovilje til å gjøre investeringer – tvert imot; og konsekvensene for kulturtilbudet for barn og unge kan bli store om det ikke kommer et felles nasjonalt løft.

 

Møteplasser krever en styrket satsing

I kap 7.2 Møteplasser for kunst- og kulturaktivitet slår meldingen fast at tilgang til egna lokaler er helt nødvendig for et levende kulturliv og nevner her hva tilskuddene fra Kulturrom bidrar til.

Det som ikke nevnes her er at Kulturrom fra 2019 fikk utvidet mandat uten at tilskuddsrammen har økt i tråd med oppdraget. Av øvrige nasjonale midler har desentralisert ordning for regionale kulturbygg nå 80 millioner mindre i potten enn i 2013.

I den avsluttende vurderingen i dette kapittelet står det i meldingen at kartlegging vil gi kunnskap som kan skape gode, lokale arenaer. I vår dialog med landets kulturrom, med frivillige kulturliv, kommuner og private aktører opplever vi at det ikke mangler på verken kunnskap, gode prosjekter, pågangsmot, ildsjeler eller kompetanse. Vi opplever at det mangler tilgang på midler til å realisere de nye tiltakene og forbedre de rommene der barne- og ungdomskulturen skapes og oppleves.

 

På vegne av kulturlivet og en stadig voksende søknadsbunke med gode tiltak som vil styrke kulturtilbudet til barn og unge: Kulturrom oppfordrer på det sterkeste til at denne meldingen følges opp med en styrket nasjonal satsing på kulturlivets infrastruktur.

 

mvh
Karen Sofie Sørensen
Daglig leder, Kulturrom (tidl. Musikkutstyrsordningen)
www.kulturrom.no

Norsk musikkråd (NMR) er glad for at Kulturdepartementet har utarbeidet en egen barne- og ungdomskulturmelding. Meldingen gir god og bred innføring i både kulturskolen og det offentliges ansvar for at barne- og ungdomskulturen skal få utvikle seg. Meldingen har mange gode og relevante analyser, omtaler, punkter til oppfølging og strategiske valg som kommer til å berøre de frivillige musikkorganisasjonene på barne- og ungdomsområdet.

Mangelfullt om organisasjonenes rolle og virkning for barn og unge

Barne- og ungdomskultur er en viktig del av Norsk musikkråds arbeid. Barn og unge utgjør om lag 50.000 av de nå 250.000 medlemmene i organisasjonene som er tilknyttet paraplyen. Flere av barne- og ungdomsorganisasjonene nevnes eksplisitt, og gledelig alltid i positive ordlag.

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene innen musikk- og kultur er likevel ikke nærmere analysert, noe som gir en svakhet ved meldingen tatt i betraktning alle de unge utøvere som finner sin hobby og fritidsinteresse nettopp her.

Det frivillige arbeidet i seg selv skaper betydelige tilleggsverdier i form av sosialt nettverk og deltagelse i barn og unges fritidsaktiviteter, som grunnlag for inkluderende og trygge fellesskapsarenaer. Spørsmålet er hvorfor vi ikke har en målrettet politikk for å styrke det frivillige engasjementet og deltagelse i barn og unges fritidsaktiviteter, blant annet ved et tettere samspill mellom skole, kommuner og det organiserte musikklivet? 

Stortingsmeldingen er først og fremst en melding som retter seg til mot som skjer i kommunene og i offentlig regi. Meldingen går dessverre ikke nærmere inn på hvordan barn og unge rekrutteres til kor, korps, band og orkester, eller hvilken rolle og betydning barne- og ungdomsorganisasjonene har. Meldingen viser derfor ikke hvordan det frivillige kulturlivet kan styrkes i samarbeid med de andre offentlige aktører som har barn og unge som målgruppe.

Det store omfanget av organisert barne- og ungdomsaktivitet som foregår i regi av frivillige organisasjoner både innenfor og utenfor kulturfeltet, gjør at det er underlig at det frivillig organiserte kulturlivet ikke vies større oppmerksomhet. I realiteten er det hvordan vi fungerer, og kan stille opp med tilbud, som er det viktigste for at barn og unge i hele landet kan ha et velfungerende kulturliv som de kan delta i. Det handler også om egenverdien som organiserte fritidsaktiviteter har, og de effekter det har for talentutvikling og rekruttering til det profesjonelle kulturlivet.

Positivt om egnede lokaler

Norsk musikkråd er glad for at nødvendigheten av gode, egnede lokaler understrekes som nødvendig for at det skal være et levende kulturliv over hele landet. Regjeringen vil fortsette å bidra til at barn- og unges musikkliv skal finne sted i lokaler som for vår del kan brukes til musikk. Det er positivt og gledelig at regjeringen ønsker å støtte initiativ for å bidra til mer kunnskap om lokaler til kulturformål.

Samarbeid mellom flere aktører

Det skal legges til rette for samarbeid og medvirkning fra barn og unge som representerer det frivillige kulturliv, kulturskolen, UKM, fritidsklubber og bibliotek. Meldingen går likevel ikke videre inn på hvordan det frivillige kulturliv og kulturskolen kan samarbeide bedre, men konstaterer at samarbeid med de som har barn og unge som målgruppe er en del av rammeplanen for kulturskolen.

NMR minner om at det frivillige musikk- og kulturlivet finnes i ethvert lokalmiljø, og ber om at det frivillige musikklivet blir trukket tidlig inn i dette arbeidet. Vi har også lagt merke til at det i meldingen vises til Norges forpliktelser etter FN konvensjonen for likestilling av funksjonshemmede (CRPD). Dette må gis et reelt innhold, slik at alle barn og unge får mulighet til å delta på organiserte fritidstilbud.

Mangler tiltak for samarbeid med skolen

De offentlige tilbudene som Kulturskolene og Den kulturelle skolesekken (DKS) er som ventet viet plass i meldingen, men vi kan ikke se at det stedet hvor barn og unge tross alt tilbringer mesteparten av sin tid og tradisjonelt får informasjon om frivillige fritidsaktiviteter - nemlig skolen, blir særlig omtalt.

Vår erfaring er at skolenes måte å forholde seg til frivilligfeltet på har endret seg kraftig de seneste årene. Vi hadde sett for oss at Stortingsmeldingen ga tydelige føringer på at skolene skal ha en åpen holdning og legge til rette for frivillig basert kulturaktivitet. De fleste som rekrutteres til frivillig kulturliv blir med som følge av at de fikk informasjon på skolen, og signaler fra våre organisasjoner og medlemslag tyder på at det er har blitt langt mer krevende å få tilgang til skolen for å rekruttere til aktivitet.

Skolenes stadig mer avvisende holdning er selv om et enstemmig Storting i Innst 347 S (2017-2018) ba regjeringen om å gå i dialog med KS med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skolene. Daværende Kunnskapsminister Jan Tore Sanner gav den gang en oppfordring om at skolene bør være mer tilgjengelig for det frivillige organisasjonslivet, noe som med fordel kunne vært vurdert omtalt og vurdert effekten av i Stortingsmeldingen.

Hva er ressursbruken og hva er behovet?

NMR er undrende til at tilskuddsordningene til det organiserte barne- og ungdomskulturfeltet ikke er omtalt utover Frifond. De frivillige kultur- og musikkorganisasjonene mottar betydelige midler fra flere statlige tilskuddsordninger til deres barne- og ungdomsaktiviteter. Regjeringen sier i meldingen at det skal ses på måter å styrke Frifond organisasjon, samtidig som det tas vare på den egenorganiserte aktiviteten (Frifond musikk og Frifond barn og unge). Regjeringen sier også at det vil være dialog med paraplyorganisasjonene om dette. Vi ser frem til en dialog rundt Frifond, men etterlyser en overordnet statlig strategi for de øvrige tilskuddsordningene.

NMR mener at tilskuddsordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene og musikkorganisasjonene bør økes. Både driftstilskuddsordningene til nasjonalleddet og prosjektstøtteordningene til det lokale kulturlivet kommer barn og unge til gode. Dette er særlig viktig nå som vi er på vei ut av pandemien, og skal starte opp igjen.

Melding teller, ressurser avgjør

En av innsatsfaktorene er åpenbart penger og ressurser. I den sammenheng hadde det åpenbart vært interessant med en gjennomgang av ressursbruken:

• Hvor mye ressurser bruker samfunnet på barne- og ungdomskultur i dag kontra tidligere?
• Er ressursbruken tilstrekkelig, eller må det investeres mer for å oppnå ønsket politisk målsetning?
• Hvor mye bruker samfunnet på barne- og ungdomskultur sammenliknet med andre fritidstilbud til barn- og unge?

At meldingen ikke berører denne type spørsmål er en vesentlig mangel. For mange barn og unge er kor, korps, orkester og band aktiviteter der de kan utøve kunst sammen med andre som er interessert i det samme. Slike arenaer må vi verne om på veien tilbake til normalen etter en pandemi. Stortingsmeldingen sier seg enig, men bidrar i for liten grad til å løse de utfordringene vi står overfor.

Norsk musikkråd tilrår komiteen å merke seg følgende:

• Det frivillige kulturlivet er en svært viktig aktør for barn og unge over hele landet. Ukentlig deltar mange tusen unge utøvere i kor, korps, band og orkestre. Det er et mål at organisasjonene gis best mulig vilkår for å kunne gi informasjon og rekruttering i skolesammenheng. Komiteen bør gjenta anmodningen om at skolene bør være mer tilgjengelige for det frivillige musikk- og kulturlivet.
• Kulturskolen bør være et reelt kompetanse- og ressurssenter for det frivillige kulturlivet i alle kommuner, og dette bør presiseres som en klar forventning til kulturskoler som driftes i kommunal regi.
• Det bør utarbeides en egen melding om musikklivet – fra bredden i det lokale musikklivet til talentutvikling og profesjonelle utøvere – for å fram gevinstene for den enkelte og samfunnet i deltagelse i musikklivet.

Meld. St. 18 S (2020-2021) Oppleve, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge

 

Riksmålsforbundet hilser velkommen meldingen Oppleve, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge. Meldingen er viktig, men enda viktigere er det at den følges opp med konkret handling, gjennom tiltak på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

 

• Kunst og kultur for unge er viktig for et velfungerende demokrati og ytringsfriheten. Språk og litteratur er en viktig del av dette. Lesing blant barn og unge viser en negativ utvikling. Selv om IT-hjelpemidler er viktige, er det samtidig grunn til å være bekymret for at gal eller for utstrakt utstrakt bruk av IT-hjelpemidler kan være negativ for skriveferdighetene. Språk og litteratur må inngå som en viktig og målrettet del av kunst og kulturtilbudet til barn og unge. Det omfatter blant annet lesing og litteraturaktiviteter, skrivetrening og drama.
• Meldingen viser bekymringsfulle forskjeller, både sosioøkonomisk og geografisk. Norges befolkning er idag sammensatt annerledes enn for bare få år siden, stadig flere har ikke norsk som sitt første språk. Massiv innsats for kunst og kultur for barn og unge er viktig for integreringen i det norske samfunnet.
• Tilbudet må være slik at alle har råd til å delta, gjerne gjennom frikort for alle, økonomi skal ikke forhindre deltagelse.
• Forskjellig utdannelsesnivå hos foreldre gir også ringvirkninger. Tilbudet må være innrettet slik at det treffer like godt i alle miljøer, uavhengig av foreldres akademiske utdannelsesnivå og bakgrunn. Og selv om vi lever i et utdannelsessamfunn, må ikke den store gruppen som ikke sikter seg inn mot høyere utdannelse glemmes.

Tilbudet må ikke være eller oppfattes å være bare for akademisk anlagte barn og unge.

• Ordet «skole» er ikke et populært ord hos mange barn og unge, det har tvert imot negativ klang. Tilbudet til barn og unge bør ha navn og innhold som tiltrekker og ikke avskrekker. Vi mener at språkglede bør være stikkordet for aktiviteter knyttet til lesing, skriving og drama. Språkorganisasjonene kan med sine frivillige ressurser gis en større rolle på dette området.
• Samfunnsutviklingen går fortere enn ordninger og regler gis og iverksettes. Tilbudet må være dynamisk, slik at det følger samfunnsutviklingen.
• Barn og unge må tas med som viktige premissgivere for tilbudet.
• Skole, biblioteker og frivillige organisasjoner bør involveres. Lavterskeltilbud som leksehjelp i regi av for eksempel Røde Kors, frivilligsentraler og andre bør inkluderes.
• Det er viktig med støtteordninger til utvikling og produksjon av data- og videospill med norskspråklig innhold. Dataspill er en sentral arena for barn og unge, men spillene er gjerne utenlandske og engelskspråklige. Både dataspillenes betydning for norsk språk og deres verdi som kulturuttrykk er blitt undervurdert, og støtteordningene må videreutvilkles.
  
  

Viken fylkeskommune er positive til at regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om kultur for, med og av barn og unge. Meldingen er både historisk og viktig, og har intensjon om å ta målgruppen på alvor gjennom samordning, forenkling, digitalisering, relevans og ungdomsmedvirkning som en rød tråd gjennom meldingen.

En stortingsmelding om kultur for barn og unge bør skape retning og danne grunnlaget for en god oppfølging av den nasjonale kulturpolitikken for alle de tre forvaltningsnivåene. Mange av virkemidlene og kultursatsningene for barn og unge ligger til fylkeskommuner og kommuner. Viken fylkeskommune ønsker å se mulighetene som ligger i meldingen og fortsette arbeidet med å tilrettelegge for en god kunst- og kulturpolitikk for barn og unge.

Stortingsmeldingen inneholder satsninger som krever økt finansiering fra statlig hold og må følges opp i budsjettarbeidet om det skal bli gjennomført.

En helhetlig kulturpolitikk for barn og unge

Viken fylkeskommune ser helhetlig på kultur for barn og unge, og vi mener vi har kommet langt i den retning som meldingen gir. Vi ser at vår rolle som regional utviklingsaktør vil være viktig fremover for å videreutvikle egne satsninger bl.a. innen; talentutvikling, Ung kultur møtes (UKM), eventappen Bizzy (digital app, kulturkort for ungdom), Den kulturelle skolesekken (DKS), Mediefabrikken, barne- og ungdomskultursatsninger i bibliotekene, m.m.

Viken fylkeskommune har i tidligere innspill til staten i forbindelse med oppgaveoverføringen, uttrykt ønske om å få overført ansvar på kulturfeltet. Vi ønsker med dette å igjen strekke ut en hånd for å bidra i enda større grad nasjonalt.

Kommentarer til meldingens innhold

I det følgende ønsker Viken fylkeskommune og gjøre familie- og kulturkomiteen oppmerksom på noen områder i meldingen.

Direktekommuner i Den kulturelle skolesekken

Viken fylkeskommune har en god ordning for å gi alle elever i fylket profesjonelle kunst -og kulturopplevelser gjennom DKS. Fylkeskommunens rolle her er viktig for å ivareta hele fylket, både store og små kommuner og at alle skal ha like muligheter. Vi ser at direktekommuneordningen kan være utfordrende for en likebehandling, og vi ønsker å bli invitert til å komme med innspill til kriterier for det å bli direktekommune nå som dette skal vurderes på nytt gjennom søknad.  

Den kulturelle skolesekken – også for barnehagebarn

Viken fylkeskommune er svært positiv til at en vellykket ordning som DKS kan overføres til en ordning for barnehagebarn. Dette vil være et positivt bidrag til de minste barnas kulturopplevelser. Vi vil her påpeke at det må komme i tillegg og ikke på bekostning av ordningen for elever i grunnskole og videregående opplæring. 

Scenekunst og musikk i skolesekken

Viken fylkeskommune opplever at Scenekunstbruket bidrar svært godt til gode scenekunstproduksjoner i DKS og vil påpeke viktigheten av at dette kan videreføres. Etter at Rikskonsertene ble nedlagt har Viken fylkeskommune tatt ansvar for produksjoner innen musikk i Viken og nasjonalt, men vi ser at det vil være en styrke med en nasjonal aktør på musikk etter samme ordning som Scenekunstbruket.

Film i Den kulturelle skolesekken

Viken fylkeskommune har flere viktige satsninger på filmfeltet og er opptatt av de ringvirkningene film i DKS har. Meldingen peker på at film er et lite felt i DKS nasjonalt, og at det skal styrkes. Gjeninnføringen av søkbare utviklingsmidler til formidling av film og spill hos Norsk filminstitutt (NFI) er et viktig skritt for å styrke filmformidling i DKS. Det er også positivt at det er satt av midler til at Kulturtanken, at NFI skal videreutvikle og modernisere dagens filmstudieopplegg til bruk i skolene, og at NFI skal utvikle en egen strategi for satsning på barn og unge. Dette støttes fra Viken fylkeskommunes side.

Bibliotek

Skolebibliotek er viktige for barn og unges tilgang til ny litteratur, og her gjøres det mye godt arbeid i Viken. Vi ser vel og merke at et godt grep for forbedringer kan være at skolebibliotekene i grunnskole og videregående skole innlemmes i innkjøpsordningen som folkebibliotekene er innlemmet i. Vi er også opptatt av at e-bøker og e-lydbøker kan tilbys til barn og ungdom, og ser at dagens innkjøpsmodeller er kostnadskrevende for bibliotekene.

Viken fylkeskommune imøteser Nasjonalbibliotekets verktøykasse for spillformidling og vil se på mulighetene som ligger i dette tiltaket.

Kulturarv

Viken fylkeskommune jobber mye med å gjøre kulturarven tilgjengelig for publikum, ikke minst for barn og unge. Som fylkeskommune legger vi vekt på å jobbe helhetlig. Meldingen sier ikke noe om de fysiske kulturminnene i landskapet, noe vi oppfatter som en svakhet. Å tenke innovativt rundt å vekke barn og unges interesse kan bygge broer mellom kulturminnevern, folkehelse, friluftsliv, lokal tilhørighet og identitet. Dette kan også støtte opp under kulturminneforvaltningens mål om vern gjennom bruk.

Videre vil vi understreke verdien av involvering, også på dette området. Kulturmeldingen har overskriften «… for, av og med barn og unge». Den er også delvis basert på tilbakemeldinger fra tusen barn og unge, men dette kommer ikke fram i kulturarvkapitlet. Det presenteres få utviklingsperspektiver som møter ambisjonen om å møte barn og unge på fritiden, og ikke bare gjennom skolen og organiserte aktiviteter. En forbedring her ville vært å knytte kulturarvdelen mer til ambisjonene i øvrige deler i meldingen.

Avslutning

Denne stortingsmeldingen peker fremover, men må også ta innover seg hvor vi står i dag. Corona Har hatt store konsekvenser for barn og unge og deres arenaer for utfoldelse. Skal vi oppnå ønske om et rikt kulturliv for denne gruppen fremover, er vi avhengig av en ekstra innsats nå. Sammen må vi gi barn og unge en god kick start på dette og andre felt i den kommende gjenåpningen av samfunnet.

Viken fylkeskommune ønsker kulturkomiteen lykke til i behandlingen av stortingsmeldingen og gjenta at Viken fylkeskommune vil følge arbeidet og bidra positivt i oppfølgingen av meldingen. Vi vil se etter de gode mulighetene som ligger i arbeidet med en helhetlig kulturpolitikk for barn og unge som både ivaretar de organiserte og de uorganiserte.

Det er første gang i Norge at barne- og ungdomskulturfeltet presenteres som et samlet politisk satsningsområde i en stortingsmelding.  Målsettingen for meldingen var å se på kunst og kultur for, med og av barn og unge og se de ulike virkemidlene innen barne- og ungdomskulturfeltet i sammenheng for å i enda større grad komme barn og unge til gode.

Finansiering

I kap 2.2 skriver departemetnet at «oppgåva til det offentlege først og fremst å leggje til rette for utvikling, og det gjer dei blant anna ved å sørgje for at det finst eit vell av ulike finansieringskjelder.» Det gjør oss urolige for om departementet ser for seg at det offentlige skal begrense sitt finansieringsansvar for kultur for barn og unge.  Alle – også alle barn og unge - må gis tilgang til kunstopplevelser og kulturaktiviteter. Vi mener at dette sikres best gjennom offentlig finansiering, og gode og forutsigbare finansieringsordninger.

Det frivillige kulturlivet

Det er gledelig att meldingen understreker at «Det frivillige kulturlivet har ein sentral plass i barne- og ungdomskulturen» men vi hadde gjerne sett at de frivillige barne- og ungdomskulturorganisasjonene og de frivillige musikkorganisasjonenes posisjon og verdien de representerer var nærmere analysert og synliggjort. Det handler også om egenverdien som organiserte fritidsaktiviteter har, og de effekter det har for talentutvikling og rekruttering til det profesjonelle kulturlivet.

Rekruttering

Vi støtter behovet for å styrke kunnskapsgrunnlaget om hvilke barn og ungdommer som deltar i det organiserte kunst- og kulturlivet.  Virke støtter meldingens fokus på å styrke arbeidet med økt mangfold i barne- og ungdomskulturen. Meldingen viser til Norges forpliktelser etter FN konvensjonen for likestilling av funksjonshemmede (CRPD). Dette må gis et reelt innhold, slik at alle barn og unge får mulighet til å delta på organiserte fritidstilbud.

Det skal legges til rette for et tettere samarbeid mellom kommuner og lokale foreninger for å sikre at tilbudet til barn og unge er godt koordinert for å nå ut med informasjon til dem. Betydningen av gode samarbeid mellom kommuner og frivilligheten for å få til økt medvirkning og deltakelse blir løftet fram. Vi etterlyser i den sammenheng tiltak for å styrke det frivillige kulturlivet i samarbeid med de andre offentlige aktører som har barn og unge som målgruppe.

Egnede lokaler til kultur

I kap 7.2.4 viser departementet til at lokaler for kulturaktivitet ofte er dårlig tilpasset, mangler universell utforming og gjerne også er for dyre til at det frivillige kulturlivet kan bruke dem.

Vi er glade for at meldingen peker på tilgang til gode, egnede lokaler som helt nødvendig for at det skal være et levende kulturliv over hele landet. Behovet for gode og egnede lokaler til kultur ble også understreket i Kulturmeldingen der dette ble trukket frem som en av åtte hovedmål, og i Frivillighetsmeldingen. Men vi etterlyser at denne innsikten følges opp av en offensiv satsing på bygg og utbedring av gode egnede lokaler til kultur.

Slik vi leser meldingen legges mye av ansvaret for kulturarenaer over på kommunene. Vi ser positivt på eventuelle tiltak for å styrke kommunenes økonomi og prioritering av lokaler til kultur. Men vi vil første og fremst understreke at det er behov for en betydelig styrking av det nasjonale virkemiddelapparatet for bygg og utbedring av kulturlokaler; den målrettede og treffsikre tilskuddsordningen for teknisk utstyr og lokaler forvaltet av Kulturrom.

Nasjonale standarder som NS 8178 «Akustiske kriterier for rom og lokaler til musikkutøvelse» må legges til grunn ved prosjektering av lokaler som skal brukes til musikkformål.

Tilgang til kulturaktiviteter og -opplevelser

I kap 7.3.4 setter regjeringen som mål at alle barn og unge skal kunne delta på kultur- og fritidsaktiviteter. Vi ser det som positivt at det skal settes i gang en innovasjonsprosess for å identifisere behov og utvikle digitale satsninger på barne- og ungdomskulturfeltet.

Når det gjelder DKS er Virke sterkt kritisk til at målet om å «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» er tatt ut av de reviderte målene for DKS. I tillegg til at profesjonell kunst er utelatt fra målene, er kvalitet i stor grad redusert til elevmedvirkning og relevans. Med dette overføres definisjonsmakten over innholdet og kvaliteten i DKS-tilbudet i stor grad til skolen.

Vi er positive til ønsket om å inkludere barnehagene i DKS-ordningen, men forutsetter at det følger friske penger med satsingen.

Litteratur

Vi støtter regjeringens ambisjon om å stimulere Den kulturelle skolesekken (DKS) til å formidle mer litteratur, men etterlyser at det legges til rette for merinnsats eller konkrete satsinger

Meldingen påpeker problemet med at det utgis for få sakprosabøker for barn og unge på begge målformer, men vi savner tiltak.

Innkjøpsordningene for barne- og unge bør styrkes slik at flere titler kan kjøpes inn, både sakprosa, skjønnlitteratur og oversatt litteratur. Her må også nynorsk ivaretas. Den midlertidige styrkingen av innkjøpsordningene for barn og unge, der titlene som kjøpes inn også sender bøker til skolebibliotekene, og ikke bare folkebibliotekene, må beholdes og gjøres permanent.

Bibliotekene er en grunnleggende og kritisk infrastruktur kultur og dannelse – for Norge som kunnskaps- og kulturnasjon. Regulering og finansiering av bibliotek må styrkes. Behold barn og unges rett til skolebibliotek og legg gjerne til rette for at landets skolebibliotek også kan bli meråpne bibliotekfilialer.

Også skolebøker hadde fortjent en større plass i meldingen der både Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet er avsenderne. Digitale læringsressurser kan aldri erstatte helthetlige lærebøker skrevet av fagfolk, og norske elever må tilbys en kombinasjon også i årene som kommer.

Hvorfor er det så viktig at barn og unge leser?

Stortingsmeldingen understreker språkets betydning som bærer og formidler av identitet, kultur og kulturarv. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom språk og skriftkultur på den ene siden, og kunst og kultur på den andre.

Forleggerforeningen er glad for at dette vektlegges.

Meldingen understreker at det å lese gir dannelse og evne til kritisk refleksjon, og at det er vesentlig å kunne oppleve kunst og kultur på eget språk. Men ikke alle barn og unge får den samme muligheten til å lære, bruke og utvikle språket sitt.

Derfor mener Forleggerforeningen at virkemidlene i litteraturpolitikken for barn og unge må forsterkes. Bare 13 prosent av aktiviteten i Den kulturelle skolesekken er litteratur, i noen fylker får elevene en eneste litteraturproduksjon i løpet av ti års grunnskole. Det er positivt at meldingen tydelig signaliserer at det skal formidles mer litteratur gjennom DKS. Dette bør skje gjennom en utvidelse av ordningen, ikke ved å redusere produksjonen for andre kunstuttrykk. Samtidig er det stadig flere elever som ikke leser fordi de har lyst, de leser bare når de må. Som meldingen peker på, har andelen elever som ikke leser på fritiden steget fra 35 til 50 prosent på under 20 år. 15–24-åringer leser nå like mye på fremmedspråk som på norsk, noe som på sikt vil gi et fattigere og mindre relevant språk.

Forskning dokumenterer samtidig at leseferdighetene blant unge har gått tydelig tilbake. Det er alvorlig. Lesing som grunnleggende ferdighet er en forutsetning for livslang læring.

I en tid der alle kan publisere ytringer uten redaktørens kvalitetssikring og filter, er det enighet om betydningen av at barn og unge utvikler god evne til kritisk refleksjon. Samtidig er antall utgivelser av faktabøker for barn og unge nesten halvert de siste åtte årene[1]. I 2019 kjøpte staten inn 27 sakprosabøker for barn og unge til bibliotekene. Bare fem av dem var for elever eldre enn 14 år.

• Det er godt dokumentert at unge leser mindre og har fått dårligere leseferdigheter. Vi kan ikke lenger ta lesing og bøker for gitt.

Tilgang til bibliotek

Skal barn og unge lese mer må de ha god tilgang til bibliotek. Det avhenger idag i stor grad av lokale prioriteringer. På 20 år, fra 1999 til 2019 er antall avdelinger ved norske folkebibliotek nesten halvert, fra 1247 til 665[2]. I samme periode økte befolkningen med 20 prosent, mens årsverkene ved bibliotekene økte 5 prosent.

For skolebibliotekene viser statistikken at 1904 grunnskoler til sammen har 549 årsverk med bibliotekfaglig bakgrunn for å hjelpe 483.000 elever.[3] I videregående skole er det i snitt satt av 2,4 bibliotekartimer per elev i året.[4]

Selv om filialnettet til folkebibliotekene er halvert, foreslo opplæringslovutvalget å fjerne elevenes rett til skolebibliotek. Det må ikke skje. Fysisk nærhet til biblioteket er vesentlig om barn og unge skal ha lik tilgang til bøker, det er særlig viktig for de som ikke har bokhyller hjemme. Forleggerforeningen mener bibliotekene er en grunnleggende og kritisk infrastruktur for kultur og dannelse – for Norge som kunnskaps- og kulturnasjon. Regulering og finansiering av bibliotek må styrkes.

• Sikre barn og unges rett til skolebibliotek og legg bedre til rette for at landets skolebibliotek også kan bli meråpne bibliotekfilialer, slik at innbyggernes tilgang til bibliotek opprettholdes og styrkes.

 

Innhold i bibliotek

Skal barn og unge lese mer må de også finne nye bøker i bibliotekene. Selv om barn og unge låner vesentlig mer i bibliotekene enn voksne, er innkjøpsordningene for barn og unge svært slanke. For oversatt litteratur har ikke barn og unge egen ordning. Prøveordningen for skolebibliotek har i tre år distribuert de samme titlene til skolebibliotekene som før bare gikk til folkebibliotekene, men antall titler som kjøpes inn er allikevel svært lavt. I 2019 ble det kjøpt inn 218 titler ny norsk skjønnlitteratur for voksne, og 103 for barn. For sakprosa er tallene 96 titler for voksne, og bare 27 for barn og unge.

For å utvikle evne til kritisk refleksjon er god tilgang på sakprosa et godt og nødvendig virkemiddel. For å utvikle dannelse og utvide egne horisonter må barn og unge få god tilgang til oversatt og ny norsk skjønnlitteratur. Nynorsk må ivaretas særlig.

• Styrk innkjøpsordningene slik at flere titler kan kjøpes inn for barn og unge.
• Gjør den midlertidige ordningen for skolebibliotek permanent, slik at titlene som kjøpes inn for barn og unge også sender eksemplarer til skolebibliotekene, og ikke bare folkebibliotekene.

Leselyst skapes over tid

Skal flere barn og unge få lyst til å lese må de vite at bøkene finnes. Bøkene skal konkurrere mot annen underholdning og skjerminnhold. Da må det legges godt til rette for leselysttiltak i skolen der alle litterære sjangre formidles. Det er også nødvendig å sørge for flere kompetente bibliotekarer både i folkebibliotekene og i skolebibliotekene, og tilstrekkelig kompetansepåfyll for de som er ansatt.

Forleggerforeningen mener det er positivt at meldingen trekker frem at støtten til organisasjoner som skaper leselyst prioriteres, men mener det i tillegg må prioriteres en langsiktig strategi for å fremme leselyst blant barn og unge. En slik lesestrategi bør gjelde både for Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, kvalitetssikres opp mot den nyeste leseforskningen, og sees i sammenheng med regjeringens digitaliseringsstrategi.

• En nasjonal lesestrategi må vektlegge leseferdigheter og leselyst. En slik strategi bør være et forpliktende samarbeid mellom utdanning og kultursektoren og på tvers av forvaltningsnivå.

Bedre kunnskap om barn og unges lesing og medievaner

Forleggerforeningen mener det er behov for mer inngående, systematisk og oppdatert kunnskap om barn og unges lesevaner, og om litteraturens betydning for deres dannelse og kulturbruk. Leseforskning, statistikk og leserundersøkelser må systematiseres og videreutvikles, og det må innhentes nok kunnskap om barn og unge som gruppe. Dette bør inngå i et oppdrag som kan gis f.eks. til Kulturrådet.

• Bygg en infrastruktur for kunnskap om lesing og litteratur der statistikk, leserundersøkelser og leseforskning systematiseres og videreutvikles.

Skapende skriving i kulturskolen

Norske kulturskoler har siden 2016 hatt en egen fagplan for «skapende skriving». Statistikk over utbredelse av ulike fag i kulturskolen er ikke utviklet til å gi god nok oversikt, men det at tilbudet er relativt lite kjent og utbredt kan ha sammenheng med at kulturskolene som regel må kutte i eksisterende tilbud for å kunne utvikle nye. Her kan statlige såkorn- eller utviklingsmidler bidra til å styrke skapende skriving som fag i kulturskolen. Det er viktig at barn tidlig får mulighet til å bruke tekst som virkemiddel. Forleggerforeningen foreslår et prøveprosjekt for skapende skriving også innenfor skolefritidsordning/aktivitetsskole, basert på utviklingsarbeidet som allerede er gjort for skapende skriving i regi av kulturskolerådet.

• Gi såkornmidler til utprøving av tilbud om skapende skriving både i kulturskoler og i skolefritidsordning og aktivitetsskole.

[1] Meld. St. 18 (2020-2021) s. 117, kilde: NB

[2]https://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/boker/391

[3]https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/sites/2/2019/12/Grunnskular-Tabell-8-2016.pdf

[4]https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/sites/2/2019/12/VideregprosentC3prosentA5ende-skoler-Tabell-7-2017.pdf

Høringsinnspill til høring om Meld. St. 18 (2020-2021): Oppleve, skape, dele

fra Kirkerådet, Den norske kirke og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Kirkerådet og KA støtter målene i stortingsmeldingen og er positive til en egen stortingsmelding som setter kulturpolitikken for barn og unge på agendaen. I vårt høringsinnspill ønsker vi å presentere kirken som kulturaktør- og arena for barn og unge som både trossamfunn og arbeidsgiver. På side 42 i Stortingsmeldingen finner vi en fargerik illustrasjon som viser de mange arenaene der barn og unges skaperkraft og kultur kommer til uttrykk: Biblioteket, kinoen, fritidsklubben, kulturhuset og kulturskolen. Det er en nydelig tegning – men vi savner en kulturarena der tusenvis av barn- og unge deltar: Kirken.

Vi vil gjerne bidra til å gi alle barn og unge tilgang til kunst og kultur, å sikre at kunst og kultur for barn og unge holder høy kvalitet, og de kan oppleve og skape kultur på egne premisser. I Den norske kirke er barn og unge både aktører, deltakere og mottakere av ulike kunst- og kulturuttrykk. Vi håper komiteen kan løfte fram betydningen av det kirkelige arbeidet for barn og unge og ikke minst kraften som ligger i tettere samarbeid og samskaping mellom kommune, skole, barnehage, frivillige organisasjoner og kirken. Spørsmålet stortingsmeldingen reiser er hvilken rolle kirken og andre tros- og livssynssamfunn kan spille som arena og premissleverandør for kulturarbeid for, av og med barn og ungdom i tiden som kommer.

En modell som gir mer til flere

Kirkelig barne- og ungdomsarbeid har i Norge en over 150 år lang historie, og Den norske kirke har organisert sitt barne- og ungdomsarbeid på en annen måte enn de fleste trossamfunn. I stedet for selv å drive en egen barne- og ungdomsorganisasjon, har kirken valgt en modell som sørger for mer kultur til flere, gjennom å søke samarbeid fremfor eierskap. Derfor driver et mangfold av kristne organisasjoner arbeid for barn og unge i samarbeid med menigheter i hele landet. Resultatet er et blomstrende mangfold av kulturarbeid for barn og unge der Den norske kirke er en viktige bidragsyter for barn og ungdoms kulturtilbud.

I 2019 hadde 982 av landets menigheter barnekor, med over 18 700 medlemmer. Mange steder driver for eksempel kantorer orgelskoler, det finnes kulturskoler drevet av KFUK-KFUM Norge og 9 178 barn utforsket egen kirke i forbindelse med den årlige Tårnagenthelgen. I 2019 var også 545 495 skolebarn på gudstjeneste i en kirke, der de fikk oppleve kirkebyggets arkitektur, kirkemusikk og fikk del i salmetradisjonen.

Kulturarv og kirkens posisjon som kulturaktør for barn og unge

I alle lokalsamfunn finner vi et kirkested med et kirkebygg som forteller om lokal historie, arkitektur, kunst og håndverk. I tillegg er kirkestedene bærere av immateriell kultur og naturlige steder for refleksjon over eksistensielle spørsmål. Med sin særegne arkitektur, alder og historie forvalter kirken kirkebyggene på vegne av hele befolkningen, uavhengig av den enkeltes forhold til tro eller mangel på tro. Denne holdningen står sentralt i den kommende Strategi for kirkens kulturarv. Ungdommens kirkemøte diskuterte temaet engasjert høsten 2020, fordi dette er viktig for også de yngre aldersgrupper. De pekte på at: “Kulturarv handler om relasjon og tilhørighet. Vår kirkes og vårt lands historier er så tett sammenvevde gjennom de siste tusen år at de ikke kan skilles. Den kirkelige kulturarven tilhører derfor alle, men forvaltes av kirken på vegne av hele nasjonen.” Barn og unges medvirkning er også sentralt i Kirkemøtets sak KM 11/18 Rapport og veivalg for Den norske kirkes kunst- og kultursatsing; “Det er en forutsetning at barn og unge får være med å utforme og delta aktivt i kirkens kulturarbeid.”

Den norske kirke forvalter en kulturarv som får frem både røttene og mangfoldet i den norske identiteten. Gjennom kirkebygg, salmer på folketoner, salmer på samiske språk og kvensk, fra Nidarosdomens guttekor til Nanset Ten Sing, og gjennom en liturgi med røtter fra hellensk, romersk og jødisk kultur, tar kirken barn og unge i Norge inn i en tradisjon som gir rom for dannelse og utforsking av seg selv som menneske og kulturutøver.

Den kulturelle skolesekken nevnes som et sentralt virkemiddel for å nå målene for barne- og ungdomskulturfeltet. Vil vil fastholde Den norske kirke som en viktig samarbeidspartner også her. Gjennom et godt samarbeid mellom skole og kirke, gis barn og unge mulighet til å bli kjent med lokal historie. I Skien får skoleelever bli kjent med Skien kirkes arkitektur, byhistorie, og ny kirke etter kirkebrannen i 1886, og i Bærum kommune går alle 6.klassingene pilegrimsleden. Mange kor og korps bruker også regelmessig kirkerommet som arena for sine opptredener. Disse eksemplene, og mange andre, viser hvordan barn og unge får oppleve kirkene som levende kulturskatter. 

Med dette gis kulturkomiteen en tydelig oppfordring: 

• For at staten og trossamfunnene skal spille hverandre gode og sammen skape et bedre Norge for innbyggerne jf. ny Lov om tros- og livssynssamfunn, må ikke trossamfunnenes arenaer behandles som noe som kun angår den private sfære.
• Den norske kirke er en viktig partner for at staten skal nå sine mål innen barne- og ungdomskultur. Vi er til stede i hele landet, med et omfattende apparat i sving. Bruk oss mer! 
• Lag rammer som gjør at vi kan skape et tettere samarbeid mellom kommune, skole, barnehage, frivilligheten og kirken. 
• Vi ønsker å bli invitert inn på lik linje med andre kulturaktører i kommunale og fylkeskommunale utvalg, råd og komiteer hvor kulturpolitikk drøftes og forvaltes.

Det vil alle tjene på - ikke minst barn og unge

Notat til høyring om Meld. St. 18 (2020-2021) Oppleve, skape dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge

Norske Billedkunstnere (NBK) er fagorganisasjonen for profesjonelle biletkunstnarar i Noreg. NBK sitt formål er å ivareta biletkunstnarane sine faglege, ideelle, økonomiske og sosiale rettar og interesser. Fordelt på 20 grunnorganisasjonar representerer NBK 3 000 kunstnarar frå det visuelle feltet.

Innleiing

Eit berekraftig og framtidsretta kulturliv treng fokus på inkludering, mangfald og møter med kunst frå tidleg alder av. Ei eiga kulturmelding for barn og unge er i seg sjølv bra og viktig for å oppnå dette, men sjølv om meldinga er historisk, ber den med seg lite nytt. Ein føresetnad for statusheving og synleggjering av kunst og kultur for barn og unge, er ei visjonær satsing som viser handlekraft.

Kunsten må få vere ein sentral del av livet til alle innbyggjarar, uavhengig av sosial, kulturell og økonomisk bakgrunn. Som Kulturmeldinga (Meld.St. 8 (2018-2019) Kulturens kraft) slår fast; “alle skal få sjansen til å ta del i kulturaktivitetar, og kulturgoda skal vere tilgjengelege for alle grupper i befolkninga, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, alder, kjønn og funksjonsevne”. NBK vil presisere at barne- og ungdomskulturmeldinga må ta utgangspunkt i dette, og i følgjande notat kommenterer vi difor kort utvalte delar av meldinga som bør endrast.

Kunst i skulen

Skulen er vår største kunstinstitusjon og den einaste institusjonen i samfunnet som alle barn og unge må gjennom. Som det står i opplæringslova § 1-1, skal skulen “opne dører mot verda og framtida og gje elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring”. For at elevar skal få kulturell innsikt og forankring, må kunstfaga sin status styrkast og stå på lik linje med andre fag. Det er difor urovekkande at barne- og ungdomkulturmeldinga bevilgar lite plass til tilbod innanfor ordinær skuletid.

Som det står innleiingsvis i barne- og ungdomskulturmeldinga kap 9 Opplæring og fordjuping i kunst og kultur, viser BUSK-rapporten at barn og unge ynskjer å bli introdusert for fleire kunst- og kulturuttrykk i skuletida. Mange av dei eldste ungdommane har spelt inn at faga på skulen og DKS-tilboda dei har fått, har vore avgjerande for kunnskapen dei har om kunst og kultur. Skulen blir også her trekt fram som ein sosialt utjamnande arena.

Stortinget bør be om at det blir set av meir plass i meldinga til kunst- og kultur i skuleverket, utanom DKS.

Lik store delar av resten av meldinga, inneheld kap 9.1.2 Dei praktiske og estetiske faga i skolen ei kort rapportering om situasjonen per i dag, men har ingen framtidsvisjonar eller konkrete forslag til forbetringar. For å styrke kunstens plass i skulen må blant anna antall timar med kunstfag aukast gjennom heile grunnskuleløpet. Vurderingskompetanse og status i faget må løftast, og estetiske fag som kunst og handverk bør bli gjennomgåande fag frå 1. - 10. årstrinn, samt bli inkludert som trekkfag til eksamen på 10. årstrinn.

Ein føresetnad for vårt framtidige kulturliv er å gje barn og unge møter med profesjonell kunst og kultur. Det oppnår vi ved å involvere fleire profesjonelle kunstnarar i skulen, men òg ved å ha dyktige og kompetente kunst- og handverkslærarar. For å sørge for kvalitetsfagleg kunst- og kulturopplæring må Regjeringa følgje opp kompetansekrav. Kompetansekrav er formulert i kap 8 Ein styrkt kulturskole for framtida, men uteblir i kap 9.

NBK foreslår at følgande blir inkludert i meldinga:

• Antall timar med kunstfag må aukast gjennom heile grunnskuleløpet. Kunst og handverk bør bli gjennomgåande fag frå 1. - 10. årstrinn, samt bli inkludert som trekkfag til eksamen på 10. årstrinn
• Det må innførast kompetansekrav for å undervise i kunst- og handverk på same nivå som andre fag, altså minimum 60 studiepoeng på ungdomstrinnet og minimum 30 studiepoeng på barnetrinnet
• Det må vere obligatorisk med minst eitt emne i praktisk-estetiske fag i lærarutdanningane
• Det bør innførast PPU-utdanning for visuelle kunstnarar ved alle kunsthøgskulane i Noreg. Søkarar med bachelorutdanning frå praktisk-estetiske fag må sikrast adgang til PPU-studiet
• Det bør bli lagt til rette for samarbeid med lokale kunst- og kulturinstitusjonar, integrert i undervisninga, også utanom DKS

DKS

DKS si viktige rolle må bli ivaretatt, styrka og utvikla – særskilt bruken av visuell kunst. Samstundes er det viktig å understreke at det å gje DKS større plass i skulen ikkje legitimerer mangel på kunst og kultur i den generelle opplæringa. Dersom DKS-tilbod erstattar prioriteringa av dei estetiske faga i skulen, er dette ein trussel for både opplæringa og for det framtidige kulturlivet.  

For å sikre at DKS er eit tilbod som består av kvalitetskunst frå profesjonelle kunstnarar bli overholdt, må definisjonsmakta over innhald og kvalitet i DKS-tilbod ligge hos fagfeltet, og ikkje hos elevane. Vidare bør det innførast substansielle prosjektmidlar for DKS-produksjonar, men uavhengig av støtteordningar frå Kulturrådet. Ei slik målgruppestyring innanfor Kulturrådet vil avgrense den frie kunsten.  

NBK foreslår at følgande blir inkludert i meldinga:

• For å sikre kvalitet i DKS-tilbodet, må produksjonane bli utvikla av profesjonelle aktørar i det aktuelle kunstfeltet
• Styrking av DKS må bli gjort parallelt med styrking av dei praktisk-estetiske faga
• Det definerast eit nasjonalt mål om at alle skular skal tilby kvar elev minimum fire visuelle kunstproduksjonar i løpet av grunnskulen
• Det bør innførast substansielle prosjektmidlar for DKS-produksjonar, uavhengig av støtteordningar frå Kulturrådet

Kulturskulen

Kulturskulen er, ved sidan av skuleverket, den einaste verksemda som utdannar barn og unge i kulturfaga og som samstundes er til stades i alle kommunar. For barn og ungdom blir eit av dei viktigaste lokale tiltaka å auke satsing på desse, noko barne- og ungdomskulturmeldinga løftar fram. Det er óg positivt at meldinga tek opp regulering av krav til fagleg nivå. Eit tiltak kan vere å etablere tilbod om relevante PPU-utdanningar for kulturskulelærarar, som gjev undervisningskompetanse i tillegg til kunstfaleg utdanning.

Vidare må det bli stilt krav til både kapasitet og nivå for eigenbetaling, slik at alle får like høve til å ta del i kulturskulen. Som det står i Boks 8.1 Innspel frå barn og unge (s. 61) ynskjer barn og unge at kulturpolitikken legg til rette for å fjerne ventetida på kulturskulane og senkar prisen for å delta. At ventetida er lang, er noko Regjeringa sjølv nemner i meldinga (s. 73). NBK støttar ynskjet, og meiner dette burde bli inkludert som eige punkt under Regjeringa vil (s. 68).

NBK foreslår at følgande blir inkludert i meldinga:

• Det bør bli satt krav til både kapasitet og nivå for eigenbetaling, slik at alle får like høve til å ta del i kulturskulen

Venleg helsing

Ruben Steinum

Styreleiar Norske Billedkunstnere

Det var med store forventninger vi mottok Meld St 18 - oppleve, skape, dele. Det er en av de viktigste meldingene vi har ventet på. Skuffelsen er dessverre stor. Først og fremst overordnet idet vi registrerer at meldingen mangler en fundamental forankring i et fritt og åpent kunstsyn som jo bør være bærebjelken i en melding som dette. Vi slutter oss til Norsk Scenekunstbruks analyse om konsevenser dette får for kunstfeltet:

Konsekvenser for kunstfeltet

Den gode utviklingen som har vært på scenekunstfeltet for barn og unge de siste 20 årene, og som også nevnes i meldingen, har ikke blitt til av seg selv, men fordi flere små og store profesjonelle aktører har investert i og satset på å utvikle kunst for barn og ungdom, og fordi det over tid har blitt bygget opp systemer som stimulerer til kvalitet. 

I meldingen ligger det en forventning om at det nå skal produseres og kurateres kunst ut fra forhåndsdefinerte, målstyrte brukerbehov, med kriteriene relevans og representativitet. Utgangspunktet for meldingen var blant annet å ««se de ulike virkemidlene innen barne- og ungdomskulturfeltet i sammenheng for å i enda større grad komme barn og unge til gode, (...) og medvirke til å heve statusen og kvaliteten på kunst og kultur som skapes og formidles til barn og unge.»

 Vi spør oss hvor regjeringen ser for seg at det profesjonelle kunstfeltet skal inn i dette arbeidet, hvis målsetningen er å gi gode kunstopplevelser for det unge publikummet. Måten det profesjonelle feltet forbigås på disse 182 sidene er vi redd for vil føre til at barn og ungdom møter færre gode kunstopplevelser som kan utvide deres virkelighetshorisont, og at man slår beina under kunstnere og institusjoners selvstendighet og kompetanse.

Å styre produksjon, kuratering og formidling ut fra forhåndsdefinerte, målstyrte brukerbehov med kriterier som relevans og representativitet, er å gå baklengs inn i fremtiden. Slik kunne man tenke på 70 tallets såkalte «pedagogiske teater». Slik tenker man ikke lenger. Det er å korte armlengdeprinsippet når det gjelder kunstproduksjon og formidling til barn og unge, og i det ikke anerkjenne dem som et likeverdig publikum på lik linje med et voksent publikum; - det er som å pålegge Nationaltheatret å skape «relevant og representativ» scenekunst.Vi anmoder Stortinget om å tydeliggjøre en avstandstagen til denne type tenkning i sin behandling av meldingen.

DTS har videre alltid arbeidet for å styrke produksjonsmulighetene for fri scenekunst og det handler om tilstrekkelig økonomi som er innrettet i gode ordninger som kan gi langsiktighet og forutsigbarhet. En egen tilskuddsordning for scenekunst for barn og unge i Norsk kulturråd er avgjørende – det er ikke tilstrekkelig å vise til at «Regjeringen vil sikre at Kulturrådet og Kulturfondet – skal halde fram med å bidra til å stimulere til at det blir utvikla relevante produksjonar». Det er derfor en stor skuffelse at regjeringen ikke gjennom denne meldingen maner til et reelt  og konkret løft når det gjelder produksjon av scenekunst for barn og unge.

Vi anmoder Stortinget om å ta et grep der en egen avsetning for produksjon av scenekunst for barn og unge ses i sammenheng med utviklingen av Norsk kulturfond allerede fra høsten av.

 Vi synes det er mangelfullt at Barne- og ungdomskulturmeldingen i større grad ikke anerkjenner kompetansen, erfaringen og publikumsarbeidet hos kompanier og de institusjoner som jobber med det unge publikummet. Det er generelt lite som tyder på at det er kunstneriske ambisjoner på vegne av barn og ungdom i denne meldingen.

 Den kulturelle skolesekken

Det er flere ting som bekymrer oss i meldingens redegjørelse av regjeringens fremtidsplaner for DKS. Forholdet mellom skole- og kultursektor ser ut til å ha fått en forskyvning når det gjelder utvikling som går på bekostning av kunstnere og arrangører som innholdsleverandører og fagpersoner i skolesekken. De nasjonale målene for DKS er foreslått endret, der ordet profesjonell er tatt bort. Det tidligere målet «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» er endret til «sikre at barn og unge får et likeverdig kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet.» Vi fremhever nødvendigheten av å ha med seg det profesjonelle kunstfeltet tydelig inn i en ordning som DKS, hvis målsetningen er å gi gode kunstopplevelser for det unge publikummet.

Vi anmoder Stortinget om å tydeliggjøre målet om at «DKS skal medvirke til at elever i skoler og barnehager får et profesjonelt kunst – og kulturtilbud samt påpeke behov for å styrke satsingen mot barnehagene.

I denne meldingen redegjøres det for hvordan skolen, barn og ungdom skal ha større innvirkning på det kunstneriske programmet. Flere arrangører har god praksis med å inkludere barn og unge i programråd allerede. I likhet med Scenekunstbruket stiller vi spørsmål om det er nødvendig å lage nasjonale krav til institusjoner og arrangører, men heller ha tillit til at de fortsatt tar ansvar for å inkludere det unge publikummet på ulike måter, og dermed også respekterer overordnet del i læreplanverket som stadfester at kulturelle opplevelser har en egenverdi.

 Vi er positive til at barnehager skal inkluderes i DKS, men ser med bekymring på arrangørenes muligheter til å ivareta både skole og barnehage uten økte tilskudd, i tillegg til andre oppgaver de nå får ansvar for. Blant annet skal DKS-administrasjonene ivareta musikktilbudet, ha økt rapportering og arbeid med direktekommunene, initiere til tiltak knyttet til regionalt planarbeid og involvere kultur- og utdanningssektor i regionene, i tillegg til å administrere barnehagesatsingen uten ekstra midler.Vi er bekymret for om DKS vil komme styrket ut av endringene med denne stortingsmeldingen som styringsverktøy for sentrale og regionale myndigheter.

Musikkbruket.

Vi viser til Norsk scenekunstbruks innspill om Musikkbruket som en del av Scenekunstbruket.  Vi anmoder Stortinget om å følge opp initiativet om å utvide Scenekunstbrukets mandat, arbeidsoppgaver og organisasjon til også å omfatte et Musikkbruk.
Både scenekunst og musikk er levende performative kunstformer og det vil være både kunstnberisk og formidlingsfaglig hensiktsmessig å se musikk og scenekunst samlet i en organisasjon.

Kulturtanken

Som flere andre ventet vi at meldingen skulle peke frem mot en utredning av Kulturtanken, da det har vært varslet en gjennomgang av etaten i flere sammenhenger. I meldingen blir ikke Kulturtankens rolle vurdert, men i stedet tillagt flere oppgaver. Dette tok vi for øvrig også opp under Stortingets budsjettbehandling i fjor høst. Vi stiller igjen spørsmål om hvorfor Kulturdepartementet trenger to direktorat, Kulturrådet og Kulturtanken, med dels overlappende ansvarsområde, som skiller kunst for barn og ungdom fra det øvrige kunstfeltet. Hvis målet er å heve status, relevans og kvalitet for kunst for barn og ungdom ser vi ikke denne oppdelingen som hensiktsmessig, annet enn at den gir legitimitet til en etat hvis størrelse og rolle både er uklar for feltet og som burde ha blitt utredet før den får tilført flere oppgaver. Vi synes også meldingen i liten grad klargjør Kulturtankens rolle som blant annet kunnskapsprodusent med aktiviteter vi mener bør ligge på en armlengdes avstand fra politikken. Vi påpeker betydningen av at Kulturtanken ikke bygger opp eksisterende strukturer for erfaringsutveksling, evaluering, produksjonsmidler og samkjøring som konkurrer med etablerte systemer og institusjoner på feltet, og spesielt organisasjonene som fra 2022 blir underlagt deres egen forvaltning.

Vi anmoder Stortinget om å be Regjeringen igangsette en gjennomgang av Kulturtankens mandat, rolle og ansvar før nye oppgaver gis.

 

 

 

Norske Kunsthåndverkere er enige med regjeringen i at barne- og ungdomskulturfeltet bør være et samlet politisk satsingsområde på nasjonalt nivå. Vi støtter videre begrunnelsen for denne satsingen; at barn og unge skal ha et kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet. Det er derfor gledelig at det foreligger en ny stortingsmelding om kunst og kultur for, med og av barn og unge.

Vi vil i vårt høringssvar kommentere hva vi mener er nødvendige kulturpolitiske tiltak for å oppnå de gode ambisjonene meldingen beskriver.

KAPITTEL 7. LOKALE KULTURTILBUD TIL BARN OG UNGE

NK støtter regjeringen i at kunst og kultur skal være relevant og tilgjengelig for alle barn og unge. Dette fordrer at de har et tilbud av kulturuttrykk der den kulturelle bakgrunnen hver enkelt har med seg blir anerkjent. Det er derfor viktig at kulturskole, DKS, det ordinære skoletilbudet og fritidstilbud er av høy kvalitet og tilbyr et mangfold av ulike kunstuttrykk over hele landet. Det er viktig her å inkludere det profesjonelle kunst- og kulturlivet for å sikre både kvalitet og mangfold i dette tilbudet.

NK anbefaler:

• Kommuneplaner skal inneholde mål og strategier på alle kulturfelt for å sikre mangfold i kulturuttrykk og et mer likeverdig tilbud uansett hvor man bor i landet
• Det profesjonelle kunstlivet inkluderes i arbeidet for å se på muligheter til å engasjere lokale kunstnere til å utvikle og bidra i kulturtilbudet for barn og unge
• Fylker og kommuner pålegges å sikre gode arenaer for faglig utvikling innen alle kunstfelt

KAPITTEL 8. EN STYRKET KULTURSKOLE FOR FRAMTIDEN

Kulturskolene er en hjørnestein i lokalt kulturliv for barn og unge over hele Norge. En sterk statlig og kommunal satsing på kulturskolene må prioriteres. Som meldingen slår fast, er det store variasjoner i fagtilbudet i kulturskolen innen de ulike sjangrene rundt om i landet. Visuelle kunsttilbud er generelt underrepresentert. Fremdeles bærer kulturskolen preg av å være tuftet på de tidligere musikkskolene, og musikk, sang og dans er viktige satsingsfelt både i bredde- og dybdetilbudet.

Å styrke kulturskoletilbudet og samtidig styrke den pedagogiske kompetansen blant lærerkreftene krever en systematisk satsing på de visuelle fagene. Dette er viktig for å oppnå regjeringens øvrige målsetting om et bredt, tilpasset og inkluderende kulturtilbud til barn og unge over hele landet.

Det er mange barn og unge som ikke finner seg til rette innenfor musikk, dans og drama, men som ville hatt stort utbytte av å få tilbud om opplæring i ulike visuelle kunstfag, inkludert de materialbaserte. Dette vil igjen på sikt øke muligheten for profesjonell rekruttering til disse kunstfagene, noe regjeringen har som et som uttalt mål i sitt arbeid for mangfold og inkludering i kulturlivet. Et godt tilbud innenfor de visuelle fagene både på breddenivå, men også innen kulturskolens arbeid med talentsatsing, er nødvendig.

Kurstilbudet NTNU har opprettet for tilsatte i kulturskolene har hovedvekt på musikk, dans og drama. Dette tilbudet må utvides med visuelle kunstfag.

Meldingen foreslår at lærere også skal få tilbud om å undervise i kulturskolen. NK vil her påpeke at de profesjonelle kunstnerne er vesentlige for satsingen på kulturskolen.

NK anbefaler:

• Krav til kommunene om at visuelle kunstfag, herunder kunsthåndverk, blir en del av kulturskolenes breddetilbud og talentsatsing, noe som bør bli del av opplæringsloven
• Krav til lærere i kulturskolen om høyere utdanning og kunstnerisk erfaring innen kunstfagene de skal undervise i
• Opprettelse av PPU-studium for visuelle fag ved KHiO tilsvarende tilbudet innen scenekunst
• Opprettelse av pedagogisk deltidsstudium i visuelle fag etter mønster fra tilsvarende tilbud ved NTNU
• Opprettelse av tverrfaglig forskningssamarbeid som fokuserer på barns møte med visuell kunst og opplæring i håndverkskompetanse

KAPITTEL 9. OPPLÆRING OG FORDYPING I KUNST OG KULTUR

Dagens barn og unge er våre framtidige kulturutøvere, som det står i meldingen. For å sikre bredde i rekrutteringen til kunstneriske yrker, er det nødvendig med gode arenaer for kulturdeltaking. Meldingen slår fast at virkemidlene på feltet allerede er godt innrettet, men det trengs koordinerende tiltak for å nå bredere ut med tilbudene.

NK er ikke enige i at koordinerende tiltak er det eneste som mangler for å oppnå målet om mangfold. Innen materialbaserte fag er det pr. i dag ingen satsing på talentutvikling i kulturskolene, og kun et fåtall kulturskoler har tilbud innen visuelle kunstfag.

Skolen spiller en nøkkelrolle i å gi tilgang på kulturopplevelser og å lære elever å mestre ulike kunst- og håndverksferdigheter, fordi skolen inkluderer alle barn og unge, uavhengig av sosial bakgrunn og forutsetninger. Det er derfor viktig at skolesystemet sikrer et godt kvalitativt tilbud for kunstnerisk læring både når det gjelder læreres kompetanse og skolenes fasiliteter i alle landets kommuner. For å stimulere talentutvikling innen materialbaserte kunstfag må barn får mulighet til å møte, prøve ut og utvikle seg innen disse kunstdisiplinene fra barnehagen og oppover i skolesystemet, kulturskolen og andre fritidstilbud.

NK anbefaler:

• Kompetansekrav til lærere som skal undervise i estetiske fag i skolen
• Tilbud om etterutdanning i visuelle kunstfag og kunstpedagogikk til lærere i grunnskole og barnehage

KAPITTEL 12. DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN

Meldingen fastslår at DKS er Norges største arbeidsområde for kunstnere og kulturformidlere basert på antall kunstnere og kunstproduksjoner i DKS fra 2019. Det er derfor påfallende at kunstnernes egne vurderinger og erfaringer i liten grad kommer til orde i meldingen. Meldingen fokuserer i stor grad på samspill mellom Kulturtanken, fylkeskommuner og skoleverket som bidragsytere til å vurdere både kvalitet og forme ønsket innhold i produksjonene. Det kan nesten se ut til at kunstnere har blitt redusert til råvareleverandører av et produkt som skal bearbeides av andre gjennom flere ulike nivåer.

Til forskjell fra andre kunstfelt, mangler visuelle kunstnere tilgang på søkbare midler til utvikling og produksjon av kunstformidling rettet mot barn og unge. Det finnes få institusjoner som tilbyr veiledning og produksjonsbistand til DKS-prosjekter. Det visuelle feltet trenger flere kompetansesentra der man kan presentere og teste ut kunstneriske idéer, jobbe fram gode kunstprosjekter som kommuniserer med denne målgruppen og få kjennskap til pedagogiske grep for å nå ulike aldersgrupper slik at kunsten treffer målgruppen og gir aktive deltakere. Det behøves et statlig initiativ for å opprette ordninger for utvikling og produksjon av gode kunstprosjekter, og samtidig bygge opp kunstnernes kunnskap om og interesse for å jobbe med kunst rettet mot barn og unge.

Videre må det legges til rette for nyproduksjoner både i form at produksjonsstøtte og gode produksjons-miljøer innen alle kunstformer.

Til slutt vil vi utfordre regjeringens mål for DKS-ordningen som står på stedet hvil: at DKS som et minimum skal inneholde alle de seks kunst- og kulturuttrykkene litteratur, kulturarv, film, visuell kunst, musikk og scenekunst i løpet av 12 års skolegang. DKS er for mange elever den viktigste arenaen for å møte samtidskunst. Hvert av de definerte seks kunstfeltene består av et mangfold av sjangre og uttrykk. Å øke minstekravet til hvor mange møter barn og unge skal ha rett til i løpet av skoletiden sin, er viktig for at DKS skal gi dem mulighet til å møte et variert spekter av kulturuttrykk.

NK anbefaler:

• Regionene pålegges å legge til rette for regionale kompetansemiljøer for visuell kunst for barn og unge, etter modell av DKS-lab
• Opprettelse av en søkbar ordning for støtte til produksjon og utvikling av visuelle kunstprosjekter for DKS og andre formidlingsarenaer for barn og unge
• Barn og unge skal som et minimum sikres tilbud innen alle de seks kunst- og kulturuttrykkene to ganger i løpet av 12 års skolegang
• Oppdragsgivere skal tilby kunstnere DKS-kontrakter som midlertidige ansettelser framfor som selvstendig næringsdrivende

Med vennlig hilsen

Hanne Øverland
Styreleder

KS mener at meldingen gir et godt utgangspunkt for et bedre samspill og samhandling både mellom forvaltningsnivåene og mellom ulike fagfelt, til beste for barn og unges kunst- og kulturtilbud.

Kommunesektoren forventes å bidra sterkt i realiseringen av meldingens ambisjoner. Det ønsker også kommunesektoren selv. Det understrekes samtidig at det er opp til kommunesektoren å prioritere. Kommunenes mulighet til å prioritere henger sammen med rammevilkårene, som i stor grad legges av staten. Koblingen til alle barns rettigheter og FNs barnekonvensjon, som skal sikre likeverdige tilbud og tilgjengelighet, utfordres i praksis av dette.  

Medvirkning, inkludering og tilgjengelighet

Balansen mellom nasjonal og regional/lokal styring, mellom kommunalt selvstyre og nasjonale føringer er viktig. De demokratiske rettighetene det skrives så mye om, nemlig kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet for alle barn og unge, er utfordrende å oppfylle i praksis. Paradoksalt nok kan manglende føringer faktisk føre til at demokratiske rettigheter ikke ivaretas, samtidig som for kraftig styring av dette vil frata kommunesektoren mulighetene til å finne de beste løsninger lokalt.
Staten kan for eksempel stimulere ønsket utvikling med utviklingsmidler eller pilotprosjekter som bidrar til regionale og kommunale satsinger og initiativer til konkret utprøving. Løsningene ligger lokalt og må utvikles lokalt, men bør stimuleres i større grad nasjonalt.

Kulturskolene

Regjeringen vil at visjonen for kulturskolen skal være «Kulturskole for alle».  Sentrale poeng for KS sitt arbeid på dette området er kulturskolen som lokalt ressurssenter i den enkelte kommune og kulturskolens funksjon og rolle i lokal tjenesteproduksjon – særlig samspillet mellom barnehage, sfo, skole og kulturskole. Også kulturskolens rolle knyttet til kulturlivet og som utviklingsaktør i eget lokalsamfunn er vesentlig. Regjeringen støtter formålet til kulturskolen, slik det er beskrevet i rammeplanen for kulturskolen «Mangfold og fordypning», og støtter at kommunene fortsetter å bygge kulturskolearbeidet sitt på dette formålet. Dette er KS enig i.

En kulturskole for alle forutsetter lokalt utviklingsarbeid over tid. I en kulturskole og en kommune vil store deler av midlene være bundet opp i stillingsressurser. Om nye tiltak, nye tilbud, nye løsninger skal testes ut, er det behov for utviklingsmidler.

KS er enig i at kulturskolen fremdeles skal være hjemlet i Opplæringsloven.

Kommunal planlegging

Det er ønske om å sette i gang et pilotprosjekt for å integrere barne- og ungdomskultur i kommunal planlegging. Pilotprosjektet skal bidra til en bedre koordinert lokal kultursektor ved at det blir samhandlet mer mellom ulike aktører og utvikle gode møteplasser for deltakelse og inkludering. KS stiller seg positiv til arbeid for større tydelighet i planer på dette området og sammenheng mellom tiltak og aktører. KS ber om å involveres i dette arbeidet på vegne av kommunesektoren.

Kompetansebehov

Regjeringen vil vurdere ulike tiltak for å gjøre det enklere å kunne benytte kompetanse i de praktiske og estetiske fagene i samarbeid mellom ulike aktører og tjenester i den enkelte kommune. Dette er viktig og positivt for å styrke de praktiske og estetiske fagene i det lokale arbeidet. Dette bør ikke kun vurderes, men utføres, så helhetlig kompetanseplanlegging på området styrkes.

Den kulturelle skolesekken (DKS)

KS stiller gjerne opp i arbeidet med DKS, slik det foreslås, for å bidra til beste for DKS og de mål som er satt for ordningen. Dette er langt på vei allerede på plass, etter initiativ fra KS.  Det er meget prisverdig at det nå er ønskelig å inkludere barnehagene og de yngste barna i Den kulturelle skolesekken. Da må det settes av midler til produksjon og aktivitet tilpasset denne målgruppen. Det har over mange år vært en nedgang i ressurser og «produksjonsomfanget» til den kulturelle skolesekken. KS forventer friske midler til en satsing på å inkludere de yngste barna i DKS, slik at dette ikke går på bekostning av eksisterende tiltak.

KS er positive til at museene og andre aktører får styrkede ressurser slik at de kan bistå kommunene med kompetansetiltak og veiledning ut fra lokale behov. KS vil påpeke at hvilke tiltak som er best egnet til kompetanseheving i kommunene, samt hvilke oppgaver institusjoner som eies eller finansieres i fellesskap mellom forvaltningsnivåene skal ha, må være gjenstand for dialog, og bør ikke avgjøres av staten alene.

Kommunenes mulighetsrom og lokale møteplasser

Meldingen skal bidra til et grunnlag for hvordan det skal planlegges og legges til rette for infrastrukturutvikling og samhandling mellom sektorer, så fremtidens kommuner blir gode lokalsamfunn hvor kunst og kultur er en selvsagt livsingrediens og livskvalitet for alle. Regjeringen vil legge til rette for gode møteplasser lokalt, samarbeid mellom ulike aktører lokalt og lokale visningsarenaer der barn og unge kan vise fram ferdighetene sine for et publikum.  KS bidrar gjerne i en dialog med staten i en konkretisering av disse ambisjonene.

Økonomi og rammer

Alle tiltak på nasjonalt nivå, skal håndteres innenfor kunnskaps- og kulturdepartementets gjeldende budsjettrammer. Det synes å være mange mål og ambisjoner i meldingen som det må samarbeides om. Og om det ikke tilføres nye midler på noen områder, må det omprioriteres og koordineres. I følge regjeringen omfatter meldingen ingen forslag til tiltak som pålegger kommuner eller fylkeskommuner nye oppgaver eller økte utgifter. Kommuner og fylkeskommuner har et selvstendig ansvar for oppgaver på kulturområdet og står fritt til å prioritere disponeringen av midler i tråd med det kommunale selvstyret.

Meldingen signaliserer en kunst- og kultursatsing for barn og unge– både når det gjelder kulturskole for alle, tilgjengelighet og kvalitet for alle barn og unge. Møteplasser og arenaer, universell utforming, DKS til barnehagebarn, og veldig mange gode intensjoner lanseres.

 KS opplever at det ikke er samsvar mellom nasjonale ambisjoner og forventninger, og tanken om at kommuner og fylkeskommuner i stor grad er de som skal skape en forsterket, mer samordnet og tydeligere satsing på dette området, hovedsakelig ved å omprioritere midler. Det må i større grad være et samspill mellom alle forvaltningsnivåer – også når det gjelder midler som skal bidra til å realisere mange gode mål. KS forventer at kommunesektoren finansieres slik at nasjonale ambisjoner og forventninger kan innfris lokalt.

Norsk kulturforum (NOKU) er interesse- og kompetanseorganisasjonen for kultursektoren i kommuner og fylkeskommuner over hele landet. NOKU handler om å samle og dele kunnskap og erfaringer for å styrke den lokale kultursektoren. Vi brenner for aktivt og engasjerende kunst- og kulturliv som skaper gode lokalsamfunn og gir mennesker økt livskvalitet. Les mer: www.noku.no

HØRINGSINNSPILL

Meld. St. 18 (2020–2021)

Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge

Ansvaret for måloppnåelse ligger hos kommunene:

Historisk sett er det kommunen som har tatt og hatt det største ansvaret for barne- og ungdomskulturen rundt omkring i Norge. Norsk kulturforum hadde store forventinger til at Barne- og ungdomskulturmeldingen skulle synliggjøre et sterkere statlig ansvar, et ansvar som ville koordinere en statlig, samlet og målrettet innsats for å skape et levende kunst- og kulturtilbud for barn og unge i hele landet. Meldingen inneholder dessverre få nye statlige satsinger for barne- og ungdomskulturfeltet. Med meldingen følger isteden en tydelig ansvarliggjøring av kommunen når det kommer til barne- og ungdomskulturfeltet: Regjeringen ber den lokale forvaltningen om å ta økt ansvar, men uten økte rammer.

 

Mangel på nasjonal kulturpolitikk:

Norsk kulturforum er skuffet over den svake statlige innsatsen på barne- og ungdomskulturfeltet. Det er et stort behov for en helhetlig nasjonal kulturpolitikk for dette politikkområdet, og vi hadde forventet at denne historiske meldingen skulle reflektere og ikke minst samordne statens egen innsats, ved å blant annet utvide Kulturtankens mandat for barne– og ungdomskulturen.

 

Positive signaler om styrket kulturlov:

Positivt i meldingen er at kartleggingen Telemarksforsking gjorde i samarbeid med Norsk kulturforum, blir trukket frem, der blant annet planverk for kulturen, og mangelen på dette, fremheves. Undersøkelsen viser nemlig at bare 36% av kommunene har en dedikert kulturplan, og det er særlig i små kommuner at et spesifisert planverk mangler. Kommuner som har en kulturplan, bruker opp mot 25 % mer midler på kultur per innbygger. På bakgrunn av disse tallene kommer det tydelige signaler om at den ventede reviderte kulturloven vil inkludere en utvidelse av lovverket med planforeskrift etter modell fra folkehelseloven. Vi syns det er et spennende initiativ fra Regjeringen å sette i gang med et pilotprosjekt for å integrere barne- og ungdomskultur i kommunal planlegging, og ikke minst forbedre informasjonen til fylkeskommuner og kommuner om de nasjonale forventningene til kommunal planlegging for kulturfeltet. Herunder ligger arbeidet med å formidle eksempler på gode lokale planprosesser og samarbeidsmodeller. Vi håper at Kulturdepartementet ser Norsk kulturforum som en ressurs i dette arbeidet.

Men selv om virkemiddelapparatet styrkes gjennom kulturloven ved at norske barn og unge kan få økt innflytelse på beslutninger og budsjettprosesser, så er de økonomiske rammene til kommunene like fullt de samme. Det tegnes opp skyhøye ambisjoner for kulturskolene, og viktige aktører på barne- og ungdomskulturfeltet får en synlig og tydelig plass. Men dersom det er kommunen som skal stå alene for utviklingen av feltet, vil det være helt avgjørende å få betydelig med økte midler inn i kommunesektoren for å kunne adressere og arbeide målrettet med mange av de målsettingene som meldingen skisserer, som for eksempel å nå flere barn og unge.

 

 

Etterlyser en helhetlig strategi for inkludering i kulturlivet for de unge:

I meldingen omtales inkludering, å nå ut til flere og å øke deltakelse som nasjonale mål for kulturpolitikken på barne- og ungdomsfeltet. Dette er langt ifra uviktige målsettinger, men i en melding av dette formatet, ville vi ha ønsket oss også spesifikk, statlig innsats for selve kunst- og kulturpolitikken og utformingen av denne. Innsatsen fra statlig hold er fortsatt svært fragmentert, med et ansvar fordelt utover mange departement og etater.

 

Fritidspolitikk eller frivillighetspolitikk:

Fritidserklæringen, som er en erklæring mellom staten, KS og frivilligheten, har som mål at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet. Fritidserklæringen blir trukket frem som en viktig satsing i meldingen. Kulturdepartementet kaller det fritidspolitikk, men i virkeligheten er dette frivillighetspolitikk: Stort sett retter innsatsen seg mot frivillige organisasjoner og frivillig sektor i kommunen. Det er viktig se på inkluderingspolitikken på tvers av departementene i en helhetlig politikk som inkluderer også kulturaktører, ikke bare frivilligheten.

 

Den kulturelle skolesekken:

Regjeringen åpner opp for at barnehager også skal omfattes av DKS-ordningen. I utgangspunktet er dette positivt, og vil i stor grad styrke kulturtilbudet rettet mot de minste barna, men det ser ikke ut til at anbefalingen følges opp med økte midler til DKS-ordningen som helhet. Vi spør om dette derfor i realiteten er en svekkelse av tilbudet til de eldre.

 

Medvirkning:

Barn og unges medvirkning fremheves som en sentral del av meldingen, og her nevnes blant annet viktigheten av å la barn og unge få medvirke i både planprosesser, i DKS, og når man skaper kunst for målgruppen.

Dette er jo vel og bra, men meldingen evner i liten grad å reflektere over hva slike medvirkningsprosesser virkelig krever av ressurser og kunnskap. Vi håper det blir en tydeligere forståelse i oppfølgingsarbeidet med meldingen med økte ressurser og styrking av kompetansearenaer for ungdomsmedvirkning.

 

Avslutning:

Meldingen skal roses for å ha et bredt og relevant perspektiv på barne- og ungdomskulturfeltet, og inkludere digitale kulturuttrykk som en del av barne- og ungdomskulturen. Meldingen synliggjør relevante aktører og prosjekter som kan skape inspirasjon og utvikling i feltet, og som historisk sett også har jobbet med dette.

 

Meldingen peker på en graverende sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og barn og unges deltakelse i kunst og kultur. Figur 3.4, som viser deltakelsen i kulturaktiviteter til barn og unge i alderen 9-17 år i år 2000, år 2008 og år 2016, er tydelig på at deltakelsen til de som har lav sosioøkonomisk bakgrunn var like stor i år 2000 og 2008, og bare litt lavere enn for dem som har middels eller høy sosioøkonomisk bakgrunn. I 2016 var deltakelsen falt markant for barn og unge med lav sosioøkonomisk bakgrunn. For dem som har middels og høy sosioøkonomisk bakgrunn er det samme ikke tilfelle. Det er kun en lav nedgang i kunst- og kulturdeltakelsen fra 2008 til 2016 for dem med middels, og ingen nedgang for dem med høy sosioøkonomisk bakgrunn. Meldingen argumenterer for at deltakelse i kunst og kultur er et demokratisk anliggende, derfor er det økende misforholdet mellom kulturbruk og klasse svært alvorlig for det norske samfunnet. Kulturpolitikken må inneholde tiltak som styrker den kulturelle deltakelsen blant barn og unge med lav sosioøkonomisk bakgrunn.

Meldingen peker på monospråkligheten i kunst- og kulturaktiviteter, men argumenterer for betydningen av å kunne benytte sitt eget språk. Det behovet gjelder ikke bare for innbyggere i samiske områder, som meldingen gir inntrykk av. Kunsten har et stort potensiale for flerspråklighet, som må tilgodeses på konkrete måter i politikken, slik at det gjelder for alle de ulike språkgruppene som preger det norske samfunnet av i dag.

Meldingen er opptatt av barn og unges medvirkning og argumenterer for at kunst og kultur må skapes på deres premisser. Norsk barnebokinstitutt er også opptatt av barns medvirkning, noe både undervisningen og forskningen vår bærer preg av. Men den kunstfaglige innsikten om barns medvirkning er fraværende i meldingen. Barnelitteratur, for eksempel, er strukturert slik at barns mentale deltakelse i utformingen av fortellingen blir aktivert. Digitale produksjoner er fylt med sansepåvirkninger på øre og øye, som omkranser spilleren, eller lytteren, eller tilskueren, og utgjør en del av den mentale påvirkningen som ledsager den interaktive utførelsen. Formidlingsforskningen har mange og grundige undersøkelser av hvordan barn deltar, og hvordan ulike kunstarter arbeider med deltakelse på måter som kombinerer barns premisser med kunstens. Den måten meldingen insisterer på barns medvirkning på avslører en mangel på innsikt i at kunst er møter og samspill.

Norsk kulturpolitikk har alltid vært instrumentell i den forstand at kulturen skal tjene innbyggerne og samfunnet. Denne meldingen representer imidlertid et forsterket instrumentelt kulturpolitisk grep, og burde derfor drøftet bedre forholdet mellom deltakelse, bredde og kvalitet.

 

Forslag til merknader:

Norsk barnebokinstitutt ber om at det knyttes følgende merknader til Meld.St.18 (2020-2021) Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge

Det er behov for tiltak som vil bidra til å inkludere alle i kunst- og kulturaktiviteter
     Kulturskolen må utvides og bli gratis
     Tiltakene må være innrettet slik at flerspråklig deltakelse sikres

Kunstneriske premisser må ligge til grunn for den delen av politikkutformingen som handler om kunst, også når det gjelder kunst for barn og unge.

Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som sprer leselyst og skaper lesere blant barn og unge. Vi berømmer at regjeringen har laget historiens første barne- og ungdomskulturmelding. En stortingsmelding bidrar til statusheving og synliggjøring av feltet. Vi applauderer at kunnskaps- og kulturministrene i presentasjonen av meldingen mener det er på tide at barne- og ungdomskultur tas på alvor. Stortingsmeldingen er en god situasjonsbeskrivelse. Den tar for seg barne- og ungdomskulturfeltet som et samlet politisk satsningsområde på nasjonalt nivå. Barne- og ungdomskultur er en investering i de neste generasjonene som skal forme og utgjøre Norge, men hvor er de friske midlene som kan realisere satsingen? Når koronarammede kommuner framover skal prioritere i sine budsjetter, frykter vi dessverre at satsing på barne- og ungdomskultur prioriteres lavt.

 

Foreningen !les vil fokusere på det meldingen sier om lesing og litteratur. Meldingen konstaterer at det er nedgang i lesing blant barn og unge. Nedgangen i lesing er en samfunnsutfordring og bør behandles deretter. Et samlet språk- og litteraturfelt har i lengre tid etterlyst en lesesatsing. Å få barn og unge til å lese er ikke en oppgave som må tas for gitt. Det må langsiktig og iherdig innsats over tid til for å oppnå resultater. Skal vi lykkes med å skape lesere, trengs det bevilgninger, midler og en langsiktig plan for å jobbe nasjonalt og bredt. Nå har vi en situasjon i Norge der lesing og bøker taper terreng. Et representantforslag om ny nasjonal leselyststrategi som nylig ble behandlet på Stortinget fikk ikke flertall. Det bevilges ikke nye midler for å bedre situasjonen. Å satse på lesing gir resultater, ikke bare for det enkelte menneske, men også for landet.

 

En god litteraturpolitikk handler om produksjon, distribusjon og salg av litteratur, men like viktig er en politikk som sørger for at litteratur når fram til leseren. Tiltak for lesing er en essensiell del av litteraturpolitikken og utspiller seg på flere arenaer, men er særlig viktig i skolen gjennom nasjonale lesetiltak, i folkebibliotekene, i gode skolebibliotek og som selvstendige lesekampanjer rettet mot befolkningen som helhet. Det tar tid å endre holdninger. Bokåret 2019 kunne vært starten på en nasjonal snuoperasjon. Gode prosjekter, kampanjer og tiltak rettet mot store deler av befolkningen, måtte dessverre avsluttes etter kun et år på grunn av manglende videre finansiering.

 

Litteraturformidling og tilgang på aktuell litteratur er sentralt i arbeidet med å få barn og unge til å bli glade i bøker og i å lese. Riktig bok må nå riktig leser til rett tid for å skape leselyst. Barn og unge trenger veiledning og råd, men også forbilder som inspirerer dem til å lese. For å skape, og fremfor alt bevare lesere, må barn og unge få lystbetonte møter med litteratur. Lesetiltak trenger tid for å virke.

Leselystorganisasjoner trenger stabile og langsiktige rammevilkår. Leser søker bok, Norsk Forfattersentrum og Foreningen !les kan i utgangspunktet ikke søke og motta støtte fra Kulturrådet på grunn av hovedregelen enda meldingen omtaler Kulturrådets støtteordninger som ordninger som skal «sikre at det blir skapt eit mangfaldig litteraturtilbod til barn og unge».

 

Skolebiblioteket må prioriteres om alle barn og unge i Norge skal bli og forbli lesere. Via et velutviklet og innholdsrikt skolebibliotek og kompetent fagpersonell kan de bli guidet inn i lesingen og litteraturens verden. Tilgjengelighet og god formidling av litteratur øker mulighetene og lysten til å lese. Nærhet til folkebibliotek og gode skolebibliotek med fagpersonell, og kunnskapsrike og engasjerte lærere, bidrar til at barn og unge får tilgang til litteratur og annet lesestoff og opparbeider seg kompetanse i kritisk lesing og kildekritikk. Foreningen !les ser daglig verdien av at litteratur gjøres tilgjengelig og hvordan nasjonale lesesatsinger sørger for at alle i Norge får det samme tilbudet. Vi må investere i lesing allerede fra ung alder slik at barn får gode lesevaner.

 

Meldingen påpeker problemet med at det utgis for få sakprosabøker for barn og unge på begge målformer, men det sies ingenting om hva som skal gjøres for å bøte på problemet. Sakprosa er en viktig sjanger fordi den er særlig egnet til å tilføre kunnskap og utvikle evnen til kritisk refleksjon. Det trengs et felles krafttak med bokbransjen og myndighetene for å styrke sjangeren. 

 

Det svenske kulturrådet har i seks år hatt ansvar for lesetiltaket Bokstart, et prosjekt som retter seg mot de aller yngste barn (0-3 år) og deres omsorgspersoner. Den svenske regjeringen har besluttet at denne satsningen er så viktig at tiltaket skal fortsette. Prosjektet består i at målgruppen mottar en bokgave og får en kulturell og språklig inngang til litteratur og bibliotek. En nylig utgitt rapport i Sverige, «Bokstart i världen – en internationell kunskapsöversikt» underbygger annen internasjonal forskning som framhever at Bokstart og tilsvarende bokgaveprogrammer er svært virkningsfulle, effektive og påvirker barns språkutvikling positivt. Rapporten framhever også at barn og foresattes holdninger til lesing bedres. Med leserundersøkelser som viser at barn og unges holdninger til lesing stadig forverres, mener Foreningen !les det er på tide at Norge følger etter våre naboland med en nasjonal satsing på Bokstart. Bokstart-prosjekter eksisterer i rundt 30 land.

 

Sverige og Danmark har tatt grep som følge av dårlige resultater i lesing. I Danmark har Kulturministeren nettopp bevilget 25 millioner danske kroner for å åpne barns øyne for bøker. I 2019 bevilget danske politikere sju millioner danske kroner til satsing på barns leselyst. I Sverige har politikerne bevilget hele 200 millioner svenske kroner til en lesepakke som skal gå til styrking av bibliotekene, etterutdanning av lærere og til å øke leselysten i samfunnet. Det svenske Kulturrådet har også mottatt 10 millioner svenske kroner for å etablere et nasjonalt leseråd for å bidra til økt lesing. Begge land har innsett at det nå trengs tiltak for å snu den negative utviklingen i barn og unges lesekompetanse.

 

 

Med vennlig hilsen

Silje Tretvoll

Daglig leder | Foreningen !les

 

Om Foreningen !les
Foreningen !les er en ideell medlemsorganisasjon som sprer leselyst og skaper lesere blant barn og unge. Foreningen ble etablert i 1997 og har 40 medlemsorganisasjoner fra hele bredden i bok-Norge. Foreningen er finansiert av medlemsorganisasjonene og mottar støtte fra blant annet Nasjonalbiblioteket og Utdanningsdirektoratet. Gjennom ulike tiltak når Foreningen !les årlig rundt 430 000 barn og unge, og nærmere 10 000 lærere og bibliotekarer. Alle tiltakene er gratis og nasjonale. I 2017 fikk Foreningen !les bokbransjens hederspris, Gullegget. I 2018 ble Foreningen !les nominert til verdens største barnelitteraturpris, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA), for fjerde år på rad.

 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er en fagforening for rundt 5300 forfattere og oversettere av faglitteratur og sakprosa. Flere av våre medlemmer har barn og unge som målgruppe når de skriver sakprosabøker eller lærebøker. Vi takker for muligheten til å få komme med innspill, og vil konsentrere oss om avsnittene i meldingen som omhandler litteraturfeltet.

Overordnet vil vi uttrykke glede over at det for første gang blir presentert en stortingsmelding som gjør det tydelig at kunst og kultur for barn og ungdom er et viktig politisk område. Stortingsmeldingen er en fin oversikt over situasjonen, utfordringer og virkemidlene som politikerne rår over, men oppleves som uforpliktende. Vi savner et ambisjonsnivå hva gjelder satsing. Vi har særlig tre hovedbekymringer, og foreslår under en rekke tiltak til hver:

1. En lesestrategi på nasjonalt nivå mangler.

Et samlet språk- og litteraturfelt har etterlyst en strategi for lesing etter at Frankfurt-satsingen og Leseåret 2019 var ferdig. Meldingen siterer funn fra de siste PISA-undersøkelsene (2018) som viser at bare halvparten av norske 15-åringer leser på fritiden og SSBs mediebarometer (2019), som sier at barn og unge bruker mindre tid på lesing enn før. 

• Det trengs en flerårig politisk strategi for hvordan lesingen skal styrkes i befolkningen, særlig blant fremtidens lesere. I forbindelse med en slik strategi må det settes av midler til å kunne gjennomføre egnede tiltak over flere år.
• For å styrke mindretallsspråkene og minoritetsspråkene trenger nynorsk, samisk, kvensk, romanes og tegnspråk egne litteratur- og lesepolitiske tiltak. Dette vil også være en naturlig oppfølging av den nye språkloven.

2. Bøkene tas for gitt. 

Meldingen påpeker problemet med at det utgis for få sakprosabøker for barn og unge på begge målformer, men det sies ingenting om hva som skal gjøres for å bøte på problemet. Sakprosa er en viktig sjanger fordi den er særlig egnet til å tilføre kunnskap og utvikle evnen til kritisk refleksjon. NFFO vil selv ta initiativ til å starte en forfatterskole til høsten for dem som vil begynne å skrive for barn og unge, og håper å se resultatene i form av nye bøker de neste par årene. Det trengs imidlertid et felles krafttak med resten av bokbransjen og myndighetene for å styrke sjangeren.  

Vi er overrasket over at ikke skolebøker har en større plass i meldingen der både Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet er avsenderne. Skolebøker blir ofte kalt «den skjulte litteraturen», men er kanskje også den mest leste, og norske elever fortjener kvalitetsbøker skrevet på godt språk. Digitale læringsressurser kan aldri erstatte helthetlige lærebøker skrevet av fagfolk, og norske elever må tilbys en kombinasjon også i årene som kommer.

• Det trengs flere statlige kunstnerstipend til forfattere og oversettere som skriver sakprosa. Per i dag har de faglitterære sju arbeidsstipend, og det er svært få sammenliknet med de andre kunstnergruppene. Myndighetene bør vurdere å opprette egne stipend for dem som skriver for barn og unge.
• Kommunene må gis betydelig mer midler til å kjøpe inn nye og helhetlige verk utarbeidet av kompetente forfattere i forbindelse med Fagfornyelsen.

3. Litteraturen når ikke ut til leserne.

Vi støtter regjeringens ambisjon om å stimulere Den kulturelle skolesekken (DKS) til å formidle mer litteratur. Men når DKS uten ekstra bevilgninger også foreslås å få ansvaret for barnehagene, betyr dette i realiteten budsjettkutt. Selv om meldingen sier at formidling er viktig og bra, kan vi ikke se at det er lagt til rette for merinnsats eller konkrete satsinger. 

• Kulturrådets innkjøpsordninger som inkluderer sakprosa, må styrkes betydelig. Dette gjelder både innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge, for oversatt litteratur og for sakprosa for voksne (særlig aktuell for elever i videregående skole). Innkjøpsordningene er svært gode litteraturpolitiske virkemidler som både styrker forfattere, utgivere og bibliotek.
• Skolebibliotekene må satses på, og elevers rett til et innholdsrikt og faglig kompetent skolebibliotek må lovfestes. De relevante innkjøpsordningene må styrkes permanent, slik at barn og unge over hele landet uansett økonomisk situasjon hjemme får tilgang til samtidslitteraturen gjennom skolebibliotekene.
• De nasjonale leseformidlingsorganisasjonene, som Foreningen !les, Norsk Forfattersentrum og Leser søker bok, må få forutsigbar støtte til å gjennomføre kvalitetsformidling over tid.

Vennlig hilsen

Arne Vestbø                                                                                                                       Kristine Isaksen

Generalsekretær                                                                                                                 Seniorrådgiver

arne.vestbo@nffo.no                                                                                          kristine.isaksen@nffo.no

Barneombudet er glad for at det legges frem en barne- og ungdomskulturmelding, og at barn og unges synspunkter har blitt hentet aktivt inn i arbeidet med meldingen. Våre innspill er knyttet til kapittel 13 om den digitale kulturen og kapittel 5 om barne- og ungdomskultur som politikkområde.

Til kapittel 13 – Den digitale kulturen -moglegheiter og risikoar  

Tryggere digital hverdag er et av Barneombudets satsingsområder. Vi har tidligere spilt inn til regjeringen og til familie- og kulturkomiteen at arbeidet med barn og unges digitale hverdag er for fragmentert, lite langsiktig og ikke nok kunnskapsbasert. Vi har derfor bedt om at Barne- og familiedepartement får ansvaret for å koordinere arbeidet og at det må utarbeides en strategi/ handlingsplan for arbeidet. Barneombudet er glad for at regjeringen har foreslått begge deler. Samtidig mener vi at det er behov for følgende tiltak:

1. En opptrappingsplan som skal behandles av Stortinget for å sikre forankring og prioritering

Regjeringen foreslår at det skal utarbeides en nasjonal strategi for en trygg digital oppvekst. Barneombudet er opptatt av at strategien og tiltakene som settes inn får den nødvendige politiske forankringen. Vi er kjent med at utarbeidelsen av strategien skal gå svært fort og at Medietilsynet er bedt om å oversende et utkast til strategi til Barne- og familiedepartementet innen uke 24. Vi er bekymret for at strategien ikke får den nødvendige forankringen og at kunnskapsgrunnlaget ikke blir godt nok med dette tempoet og prosessen det legges opp til.

Barneombudet mener at arbeidet med barns digitale oppvekst er så viktig at tiltakene som foreslås bør behandles av Stortinget slik at det sikres tverrpolitisk enighet og gjøres de nødvendige prioriteringene. Vi foreslår at det i tillegg til strategien utarbeides en opptrappingsplan hvor tiltakene skisseres. En slik plan vil måtte favne over svært mange departementers fagområder, og de fleste av de statlige virkemidlene må tas i bruk for å lykkes.  Stortingsbehandling vil sikre en bred forankring i regjeringen om planen og vil gjøre at den får en politisk forankring også i Stortinget. Stortingsbehandling vil også sikre høring i Stortinget hvor ulike interessenter kan gi innspill til planen. Vi viser her til at dette ble gjort i forbindelse med for eksempel Opptrappingsplanen for vold og overgrep mot barn og unge og Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse. Det må også sikres at det følger med tilstrekkelige midler til planen.

• Vi ber komiteen anmode regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en opptrappingsplan som inneholder tiltakene som skal settes inn for å sikre barn en tryggere digital oppvekst. Det må også prioriteres midler til å gjennomføre tiltakene i planen.

2. Behov for å opprette et tverrfaglig forskningssenter om barn og digitale medier

Barneombudet savner tiltak knyttet til forskning på barn og digitale medier i meldingen. Regjeringen sier i meldingen at det er behov for en felles kunnskapsplattform, prioritering, koordinering og evaluering av tiltak, men følger ikke opp med konkrete tiltak for å få dette til.

Barneombudet mener at prioritering av forskning er avgjørende for å lykkes med arbeidet. Forskningen må være tverrfaglig og si noe om årsaker og hva vi kan gjøre for å forebygge og håndtere uønskede hendelser bedre. Dette er også i tråd med anbefalinger i NOU 2021:3 (Medieskadelighetsutvalget) som peker på behovet for oppdatert kunnskap og forskning om temaet, og som foreslår at det opprettes et tverrfaglig, nasjonalt kunnskapssenter som kan bidra til bedre kunnskap om hvordan medievirkeligheten og utviklingen påvirker barn og unge. Barneombudet mener det haster å få på plass et slikt senter. Senteret bør gis i oppdrag å fremskaffe kunnskap, følge med på nye trender i digitale medier og bidra til kompetanseheving.

• Vi ber komiteen anmode om at det etableres et tverrfaglig forskningsmiljø/-senter knyttet til et universitets- eller høgskolemiljø som har i oppdrag å produsere og formidle tverrfaglig forskning om barn og digitale medier.

Til kapittel 5 – Barne- og ungdomskultur som politikkområde

For barn og unge er kultur- og fritidsaktiviteter en viktig del av deres liv, og arenaene spiller en viktig rolle for mestring, inkludering og å være sammen med jevnaldrende. Barneombudet er opptatt av at barn- og unge får gode kultur- og fritidstilbud, uavhengig av hvor de bor. Regjeringen viser til at det er relativt store forskjeller i hvordan kommunene og fylkeskommunene i praksis organiserer og prioriterer innsatsen på barne- og ungdomskulturfeltet. Mye tyder på at kommunene gir lite oppmerksomhet til kultursektoren i sin planlegging. Regjeringen foreslår derfor å tydeliggjøre fylkeskommunenes og kommunenes ansvar ved at kulturloven foreslås utvidet med bestemmelser om planer etter modell av folkehelseloven.

Vi støtter behovet for en tydeligere ansvarliggjøring av kommunene på barne- og ungdomskulturfeltet, men har flere innspill til forslaget. Barneombudet er bekymret for at forslaget om å regulere dette i kulturloven vil bidra til en for snever og fragmentert tilnærming til barn og unges kultur- og fritidstilbud. Det kan være utfordrende og vanskelig å få en god helhet om noen aktiviteter blir regulert i folkehelseloven, og noen i kulturloven. En mer helhetlig regulering av kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge hvor alle typer kultur og fritidsaktiviteter for barn og unge er omfattet, ikke bare de som regnes som kultur, vil kunne sikre en mer helhetlig planlegging og prioritering av alle aktiviteter og tilbud for barn og unge. Her vil for eksempel idretten også være en del. Dette kan gjøres ved å foreslå en samlet lov om barn og unges kultur- og fritidsaktiviteter. Denne loven bør ses i sammenheng med barnekonvensjonen art. 31.

Vi støtter at innholdet i ansvaret kan bygge på samme mal som folkehelseloven, og pålegge fylkeskommunen og kommunen en plikt til å lage en oversikt over statusen og behovene for barn og unges kultur- og fritidsaktiviteter. Vi støtter også forslaget om en bestemmelse om at kommuneplanen skal inneholde mål og strategier som er egnet til å svare på de utfordringene som kommunen dokumenterer i oversikten sin. Dette mål og planarbeidet vil også være viktig for å sikre at alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, får en tilgang til kultur- og fritidsaktiviteter. For å sikre at tiltakene treffer målgruppen mener vi det er avgjørende at barn og unge får medvirke. Det kan blant annet lovfestes at tiltak skal drøftes med ungdomsrådet i fylkeskommunen og kommunen.

Loven bør også sikre at kommunen setter inn tiltak for å slik at det finnes møteplasser og tilgjengelige lokaler til organiserte og uorganiserte kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge.

• Vi ber komiteen anmode om at lovslaget som legges frem for Stortinget er en felles lov som omfatter alle kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge, og at den bygger på barnekonvensjonen artikkel 31.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:

Kjersti Botnan Larsen, e-post: kbl@barneombudet.no og telefon 466 12 610

 Høringsinnspill til Meld. St. 18 (2020-2021) Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge.

Norsk Forfattersentrum er strålende fornøyd med å endelig å ha fått en kulturmelding for barn og unge. Vi setter også stor pris på at vi i mange henseender opplever våre innspill under arbeidet med denne meldingen som hørt og fulgt opp. Vi vil i dette høringsnotatet fokusere på litteraturens plass i meldingen. Viktigheten av litteratur for barn og unge (og hele verden) er udiskutabel og etablert til det nesten kjedsommelige. Som det står så fint i meldingen: Lesing er viktig for kritisk refleksjon. Vi gjentar til glede for nye lesere: Alle barn og unge har krav på, og fortjener, å mestre god leseevne, leseforståelse, leseglede og leselyst. Mennesker, unge som gamle, som leser og forstår det de leser og har glede av det de leser, har det bedre, kan orientere seg bedre i samfunnet og bidrar til å styrke demokratiet. Ved siden av at de også tilfører livene sine verdi og kunnskap og glede.

Grunnpremissene må være at det finnes tilgjengelig litteratur av høy kvalitet, og at denne tilgjengeligheten også innebærer formidling av høy kvalitet på arenaer av høy kvalitet.

Sikring av tilfang av ny litteratur gjennom sikring av forfattervirket

Det må være god litteratur til alle, uavhengig av målformer, språk eller format. Men hvis vi ikke har forfattere til å skrive litteraturen, har vi ingenting. Forfatterøkonomien er marginal, og de færreste forfattere har en sykelønnsordning eller en pensjonsordning. Forfattere kan ikke bli syke, de kan ikke bli gamle, og i mange tilfeller bør de helst ikke bli alt for sultne heller. Og forfattere er ikke den eneste kunstnergruppen som skaper kunst for barn og unge som lever i en slik marginal tilværelse, noe covid-tiden har vist oss med all tydelighet. Arbeidet for å bidra til en trygging av forfatterøkonomien samt forfatteres sosiale rettigheter, er en del av profesjonaliseringen av forfatteres virke. Forfattergjerningen er et yrke i endring (og plutselig i svært rask endring).

Nasjonal lesestrategi og leseløft

Et samlet språk- og litteraturfelt har etterlyst en strategi for lesing. Nå oppfordrer vi også til et nasjonalt leseløft. Som påpekt i meldingen så leser færre og færre ungdom bøker. Regjeringen må utvikle en lesestrategi for hvordan lesingen skal styrkes blant fremtidens lesere ved siden av å igangsette et leseløft så fort som mulig. Lesepolitikken må bygge på språkpolitikken, for lesere trenger et mangfoldig litteraturtilbud, både på nynorsk og på bokmål. For å styrke mindretallspråkene og minoritetsspråkene trenger nynorsk, samisk, kvensk, romanes og tegnspråk egne litteratur- og lesepolitiske tiltak. Dette vil også være en naturlig oppfølging av den nye språkloven.

Litterære arenaer, bibliotek, litteraturhus og skolebibliotek

Fra meldingen: «…litteraturen må vere tilgjengeleg for alle barn og unge, gjennom handel, i barnehagen, på skolebiblioteka, folkebiblioteka, Den kulturelle skulesekken eller andre arenaer som litteraturhusa eller litteraturfestivalane». Forfattersentrum understreker viktigheten av at alle skolebibliotek må ha sin egen fysiske plass hvor møter med litteratur kan finne sted. Hvor den gode litteraturen – for alle – er tilgjengelig, en skolebibliotekar som kan veilede er på stedet, og at stedet også har en stol å sitte i og et bord å sitte ved. Litteraturformidling i folkebibliotekene har uvurderlig verdi. Bibliotekene må få opplæring i også digital formidling, de må få avsatt lesetid, og de må få ressurser til å betale forfattere til å komme på arrangementer. Litteraturhusene, ikke minst Litteraturhuset i Oslo, kan også vise til fantastiske tall for formidling av litteratur til barn og unge, gratis. Litteraturhuset i Oslo har ingen finansiell statlig sikkerhet, og er pga covid i ferd med å måtte lukke dørene. Litteraturhusene må sikres som de profesjonelle litteraturformidlingsarenaene de er for barn og unge. DKS må videre styrkes og bygges på slik at alle barn og unge i Norge, uansett funksjonsnivå, geografi eller sosial bakgrunn har opplevd mengder god litteraturformidling og møtt store mengder litteratur av svært høy kvalitet. I dag er dette tilfeldig og variabelt og helt avhengig av hvem du er og hvor du bor.

Sterk og god litteratur og litteraturformidling av høy kvalitet koster

Kulturmeldingen har svært mange gode og viktige vurderinger og innspill. Både i vurderingen av hvordan verden er nå, og hvordan verden bør være. Målet, å «leggje til rette for at alle norske barn og unge – uavhengig av bustad, økonomi, funksjonsevne og sosial og etnisk bakgrunn – får tilgang til eit breitt og mangfaldig kulturliv og får moglegheita til sjølve å delta, skape, lære og meistre» er prisverdig og lett å enes om. Men når økonomi og planer for fremtiden er oppsummert på to små sider bakerst i meldingen, og hvor det står at: «På statleg nivå vil oppfølginga av alle tiltaka og prioriteringane som blir omtalte i meldinga, gjennomførast innanfor Kulturdepartementets og Kunnskapsdepartementets gjeldande budsjettrammer. Dette inkluderer også forslag til nye oppgåver som blir lagde til underliggjande verksemder og etatar» er dette en tung beskjed å få. I hvert år siden 2014 har alle som mottar midler over statsbudsjettet eller Kulturrådet blitt oppfordret til å forholde seg til de «gjeldende budsjettrammer», å samarbeide og å søke midler. Det er stort sett det kulturlivet har drevet med siden da. At en så god kulturmelding med et så viktig innhold, avsluttes med at det ikke finnes en eneste frisk krone noe sted, oppleves uthulende. Bibliotekene må styrkes. Skolebibliotekene må styrkes. Litteraturhusene må styrkes. DKS må styrkes, her står tippemiddelpotten stille mens omkostningene øker kraftig, færre uttrykk og færre elever har fått oppleve god kunst og kultur gjennom DKS flere år på rad. Skal barnehager innlemmes (kjempegod idé!) må DKS-potten så absolutt styrkes. Kulturrådets innkjøpsordninger som inkluderer sakprosa, må styrkes betydelig. Dette gjelder både innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge, for oversatt litteratur og for sakprosa for voksne (særlig aktuell for elever i videregående skole). De nasjonale leseformidlingsorganisasjonene, som Foreningen !les, Leser søker bok og Norsk Forfattersentrum, må få forutsigbar støtte til å gjennomføre kvalitetsformidling over tid. (Ingen av disse tre foreningene kan få støtte fra Kulturrådet, enda meldingen omtaler Kulturrådets støtteordninger som ordninger som skal «sikre at det blir skapt eit mangfaldig litteraturtilbod til barn og unge».)

Litterære medlemsorganisasjoner og interesseorganisasjoner kan bidra med bransjebyggende tiltak, gi kunstnerne bedre synlighet, forenkle den praktiske hverdagen og frigjøre tid til kunstnerisk virke. Hver krone i offentlig støtte til litterære organisasjoner genererer flere inntektskroner til norske forfattere og skaper nye møteplasser mellom forfattere og lesere.

Voksenopplæringsforbundet (Vofo) vil med dette gi innspill til Meld. St. 18 (2020 – 2021) Oppleve, skape, dele. Vofo er interesseorganisasjonen til de 14 offentlig godkjente studieforbundene i Norge. Studieforbundene er utdanningsinstituttet til frivillig og ideell sektor, og bidrar til organisert opplæring i og gjennom over 500 frivillige og ideelle medlemsorganisasjoner.

Vofo setter pris på at stortingsmeldingen vektlegger at det frivillige kulturlivet har en sentral plass i barne- og ungdomskulturen, men savner flere analyser og tiltak for sektoren.

Det frivillige kulturlivets rolle, barn og unges deltagelse

Svært mye av barne- og ungdomskulturen skjer i det frivillige kulturlivets organisasjoner. Kulturen lever fordi noen har kunnskap om å utøve den, og at det foregår opplæring og aktivitet i de mange lokale lag og foreningene. Studieforbundene bidrar til et mangfold av kurs og opplæringsvirksomhet over hele landet. Virksomheten omfatter blant annet opplæring som musikkopplæring, tradisjonshåndsverksfag, teater, instruktøropplæring og mye mer. På tross av et ekstraordinært korona-år med nedgang i kursvirksomheten i 2020, arrangerte studieforbundene over 34 000 kurs for nesten 400 000 deltakere over hele landet, 100 000 av disse deltakerne var i aldersgruppen 14-29 år.

Denne kursvirksomheten har stor betydning for et levende kulturliv over hele landet og et bredt kulturtilbud til barn og unge. Opplæringsaktiviteten i det frivillige kulturlivet er en viktig arena for kunnskapsoverføringen og rekrutteringen til feltet. Disse møteplassene binder sammen instruktører, ungdom og voksne på tvers av generasjoner med sosiale miljøer, interesser og fag. Den er i tillegg en stor oppdragsgiver for profesjonelle utøvere og instruktører som underviser barn på forskjellige arenaer, eksempelvis i kulturskolen.

Vofo savner en analyse av det frivillige kulturlivets rolle og betydning for barne- og ungdomskulturen, og hvordan den organiserte opplæringen i frivilligheten bidrar til kompetanseutvikling og rekruttering. Kulturfrivilligheten spiller en sentral rolle i dette arbeidet som burde vært bedre belyst i meldingen.

Vofo mener det er positivt at meldingen stadfester at de vil styrke Frifond, men mener det en svakhet at ikke flere tilskuddsordninger er omtalt. Flere statlige tilskuddsordninger spiller en viktig rolle for barne- og ungdomskulturen og burde vært viet mer oppmerksomhet. Studieforbundene er viktige aktører, som bidrar til at de frivillige kulturorganisasjonene får tilskudd til sin kurs og opplæringsvirksomhet, de bidrar med kvalitetssikring av studieplaner og et aktivt kompetansemiljø.

Vi mener det ligger et stort potensial i å øke studieforbundenes bevilgninger. Det vil bidratt til, å styrke frivilligheten og kulturfrivilligheten, og noe som blir viktig etter den sosiale nedstengingen.  

Samarbeid

Vofo støtter forslagene om bedre samarbeid mellom det frivillige kulturlivet og kommunesektoren. Vi savner flere tiltak for å styrke dette arbeidet, og mener det er behov for å styrke samhandling mellom det offentlige og frivilligheten på flere felter.

Lokaler

Det er store utfordringer for kulturfrivilligheten å få tilgang til egnede lokaler for utøvelse av kulturaktiviteter. Vofo setter pris på at meldingen understreker at egnede lokaler anses nødvendig for at det skal være et levende kulturliv over hele landet.

Organisasjoner som driver opplæringsvirksomhet etter voksenopplæringsloven, har krav på gratis bruk av offentlige undervisningslokaler. Men mange av disse lokalene er lite egnet for å utøve eller drive opplæring i kulturfag. Vi mener derfor at kommuner og fylkeskommuner i større grad bør stille egnede lokaler til disposisjon. Ved byggingen av kommunale og fylkeskommunale kulturhus og flerbruks-hus bør det tas hensyn til det frivillige kulturlivets behov. Dette vil bidra til å samordne ressursbruken mellom det offentlige og frivilligheten, og skape gode arenaer for utøvelse av kultur.

Voksenopplæringsforbundet anbefaler følgende merknader:

• Det frivillige kulturlivet spiller en viktig rolle for barne- og ungdomskulturen. Kulturfrivillighetens tilbud er viktig for at barn og unge over hele landet kan delta i aktiviteter for dannelse, læring, mestring og utvikling.
• Komiteen ber regjeringen støtte opp under opplæringen i kulturfrivilligheten ved å styrke studieforbundsordningen. Forutsigbare rammer, ubyråkratiske ordninger og sektorens frie stilling er viktig for å skape mangfold og inkludering
• Komiteen ber regjeringen styrke samhandling mellom frivilligheten og det offentlige ved etablering av regionale frivillighetsråd.

Med hilsen
Voksenopplæringsforbundet

Høringsinnspill til Stortingets familie- og kulturkomité

Meld St 18 (2020-21). Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for med og av barn og unge

                                                                                                       Oslo, 14. april 2021

Om oss

Stiftelsen TekstLabs formål er å være en friarena for skapende kunst som er åpen for alle, uavhengig av klasse, økonomi eller kulturell bakgrunn. Vi har to overordnede mål: 

• et demokratisk ideal om at flest mulig skal ha reell mulighet og redskap til å uttrykke seg på egne premisser i kunst og samfunn, og
• et kunstnerisk mål om å gjøre kunst- og kulturliv mer mangfoldig, både når det gjelder hvem som deltar og kunstneriske uttrykk

 

Vårt arbeid er spesielt innrettet mot å nå barn, ungdom og unge kunstnere fra grupper som faller utenfor eksisterende kulturtilbud eller er lite representert i kunsten. Det gjelder spesielt unge fra lavinntektsfamilier og/eller med minoritetsbakgrunn

 

Generell kommentar

TekstLab er positiv til at barne- og ungdomskulturfeltet for første gang presenteres som et samlet politisk satsningsområde i en stortingsmelding. Vi vil understreke betydningen av at meldingen ser på kunst og kultur for, med og av barn og unge, og viktigheten av å se de ulike virkemidlene innen barne- og ungdomskulturfeltet i sammenheng for at de i enda større grad skal komme barn og unge til gode. Dette er i tråd med TekstLabs erfaringer med å bidra til flere av de overordnede målene i meldingen. Gjennom mer enn ti år har vi bygd opp en arena for å engasjere flere barn og unge fra grupper som i dag i stor grad faller utenfor dagens kulturtilbud og for økt kunstnerisk og kulturelt mangfold i kunst- og kulturlivet, med tilbud som inkluderer både kunst og kultur både for, med og av barn og unge. (Vi dekker alle de syv formene for relasjoner mellom kunsten og B&U som mottakere, deltakere og aktører som beskrives i tabell 2.1 på side 14).

 

Barn og ungdom som skapende mennesker

Vi vil spesielt fremheve betydningen av en politikk rettet mot å styrke barn og unges egne kunst og kulturuttrykk. Vi ønsker at barn og ungdom som skapende av kunst og kulturuttrykk får en tydeligere plass i politikken. (Ref. Tabell 2.1 der «skaper» brukes om kunst og kultur «for» og «med» barn og unge, men ikke «av»).

Mange unge har ønsker og uttrykker dypt behov for å kunne uttrykke seg, og – som nevnt i meldingen – gir deltakelse i skapende kunst og kultur redskaper og erfaringer med å utvikle uttrykk og formidle til publikum. Det er i tråd med å se kunst og kultur som ytringer, og inngår i et demokratisk mål om å gi barn og unge reelle muligheter til å uttrykke seg.

Vårt forslag: Etablere spesifikke støtteordninger til programmer/aktører der barn og unge kan være skapende, uttrykke seg og bli sett & hørt i samfunn og i kunst og kultur.

 

Kunstnerisk og kulturelt mangfold

Meldingen understreker behov for økt mangfold både når det gjelder hvem som deltar i kunst og kultur og kunstneriske uttrykk. Vi ser dette som en av de store utfordringene for kulturfeltet.

Vårt forslag: For å engasjere bredere foreslår vi ordninger som bidrar til å

• - møte og engasjere barn og ungdom på deres egne arenaer (fritidsklubber, bibliotek, skoler, AKS) og gjøre kultur til en del av hverdagen
• - flere kunstnere/pedagoger med samme bakgrunn som de unge - bli forbilder/ rollemodeller
• - Kunstnere/pedagoger får kompetanse i hvordan møte og samspille med barn og unge på deres premisser
• - Skape åpne frirom der barn og ungdom får eksperimentere og prøve ut kunstuttrykk de selv ønsker

 

Talentutvikling – reelt mangfold

Det er mange unge, med ulik kulturell bakgrunn, som er kunstnertalenter. I talentutvikling er det få ordninger som har mål om å sikre kunstnerisk og kulturelt mangfold, og dette opprettholder en situasjon med liten deltakelse av representanter fra minoritetsbefolkningen i alle deler av kunst og kulturlivet.

Det er viktig at kunstorganisasjoner som skal bidra til økt mangfold gjennom talentutvikling ikke må være avhengig av privat finansiering for å kunne motta offentlig støtte.

Vårt forslag: Øremerke midler til talentprogram av høy kvalitet som bidrar til langsiktig økning av mangfold i kunst og kulturlivet.

 

Takk for muligheten til å komme med innspill og lykke til med behandlingen av meldingen, vi finnes alltid tilgjengelig hvis dere har spørsmål.

 

Med vennlig hilsen

Shanti Brahmachari

Kunstnerisk leder Stiftelsen TekstLab

www.tekstlab.com

 

 

shanti.b@hotmail.com

admin@tekstlab.com

Mobil: 47863757

 

Norges Musikkorps Forbund (NMF) er landets største frivillige kulturorganisasjon med ca.58 000 medlemmer fordelt over 1.600 korps. Organisasjonen skal gjøre korps til en attraktiv fritidsinteresse for alle barn, unge og voksne ved å sikre gode vekstvilkår for korpsene, tilby aktiviteter av høy kvalitet og synliggjøre korpsenes betydning. Gjennom vårt arbeid er vi en sentral bidragsyter til livslang læring, økt livskvalitet og kulturbygging i hele landet. 

Det frivillige kulturlivet som limet i et solid kunst- og kulturtilbud 

NMF er glade for at kultur for barn og unge løftes frem i en egen melding. Den retter seg først og fremst mot det som skjer i kommunene og i offentlig sektor. I presentasjonen ble det frivillige kulturlivet trukket frem som selve limet og avgjørende for å få et solid kunst- og kulturtilbud i hele landet. I Meld. St. 10 (2018-2019) Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig, beskrives frivillighetens plass slik: “Frivilligheita er ikkje eit supplement til offentleg verksemd. Ho er ein grunnleggjande del av livet og verket til menneska og eit fundament i eit godt samfunn. Frivilligheit skaper engasjement, fellesskap, inkludering og kulturell og demokratisk innsikt.”  NMF synes det er viktig å se denne meldingen i sammenheng med Meld.st.19 (2018 – 2019) - Folkehelsemeldingen.

 Vi setter pris på fokuset på tilgang av egnede lokaler for aktiviteten, men savner det frivillige kulturlivets rolle trukket frem med konkrete eksempler på hvilken plass og forhold det skal ha til offentlig sektor. Skal frivilligheten kunne være limet må det skje i samskaping med det offentlige til beste for begge parter. Det er en klar forventning at det offentlige tar et enda større ansvar for aktivt å invitere inn det frivillige kulturlivet og ser de gode sammenhengene. Da vil synergier oppstå.

 For NMF er det viktig å se arbeidet på det frivillige feltet i sammenheng med fritidskortet og Ungfritid.no. Fritidskortet skal ivareta barns rettigheter og ivareta retten til å velge fritidsaktivitet. Begge innretninger har som mål å få flere inn i fast organisert fritidsaktivitet. Det bør jobbes med en plussordning som sikrer at både økonomiske og andre barrierer som hindrer barn og unge i å delta i fritidsaktiviteter, blir ivaretatt.

 Målsettingene i aktiviteten må rigges på en måte som gjør at medlemmer opplever mestring raskt og blir inkludert sammen med sine foresatte. Det er hverdagen i aktiviteten lokalt som er nøkkelen til suksess. Det er ikke sikkert at det er økonomiske ressurser det står på i forhold til fremtidig måloppnåelse, det kan like godt være organisering og kompetanse. 

 

Kulturskolen 

Det frivillige kulturlivet er i mange kommuner kulturskolens største kunde. Vi henviser til opplæringsloven § 13-6. Det frivillige kulturlivet er deler av “kulturlivet ellers” og det trengs presiseringer i stortingsmeldingen om at kulturskolen må ta oppgavene med å være et reelt ressurssenter for det frivillige kulturlivet. I det legger vi at kulturskolen må kunne tilby de lærekreftene og undervisningsinnholdet som trengs for å drive god instrumentalopplæring for korpsmusikanter i et tett og godt samarbeid mellom korpset og kulturskolen. Kjerneprogrammet i kulturskolen er det som er viktigst for NMF. 
Vi viser til Norsk Kulturskoleråd sin rammeplan kap 1.5 og 1.5.2. 

NMF ser med bekymring på det som oppleves som oppmykninger og tolkninger av lovverket i forhold til målgruppen for kulturskolen. I BUSK rapporten nevnes målgruppen eldre og en retning av kulturskolen som oppleves mer som en forebyggende enhet (kap. 8.5.6) enn et ressurssenter for bla. kulturlivet ellers. Vi hadde imøtesett en kulturskole som har en styrkning mot kulturlivet ellers. Vi legger merke til at regjeringen i sin oppsummering av formålet benytter “kan opptre” som et lokalt ressurssenter fremfor å være et lokalt ressurssenter. Kulturskolens kostnad er høy for lokale korps som samarbeider med kulturskolen. 

Dersom kulturskolen skal utvide sin virksomhet må det skje med friske midler fra det offentlige og ikke gå på bekostning av samarbeidet med korps. Fritidskortet bør primært ikke benyttes i kulturskolen med mindre det er i samarbeid med en frivillig aktør, som f.eks et korps som tilbyr opplæringen via kulturskolen. 

Vi mener kulturskolen er et kommunalt tilbud som må prioriteres enda tydeligere over kommunens budsjetter. Dersom fremtidens Kulturskolen skal bidra til å løse flere kommunale oppgaver og få flere ansvarsområder, må det følge med økte ressurser.

 

Fordypning

Talentutvikling er en naturlig del av NMF sin virksomhet. Fordypingsprogrammet til kulturskolene bør sees i sammenheng og i et samarbeid med program som frivilligheten gjennomfører. Våre regioner gjennomfører jevnlige samlinger med regionkorps. Vi er også en samarbeidspart i UMM. Samarbeid med forsvarskorpsene der unge talenter møter profesjonelle musikere en uke hvert år, er et annet eksempel. 

 

Grunnskolen 

For å sikre alle like muligheter til informasjon og tilgang til det frivillige kulturlivet er skolen en viktig arena for det frivillige kulturlivet. Lokale organisasjoner må dermed sees som en ressurs, ønskes velkommen og inviteres aktivt inn i samarbeid med skolen i forbindelse med samarbeid om kulturopplevelser og opplæring samt rekruttering til kulturaktiviteten. Dette må fremgå av meldingen. Skolen sitter på unik kompetanse om elevene og kan bidra til å hjelpe flere inn i aktivitet ved å møte det frivillige kulturlivet sammen med elevene. 

 
SFO  
SFO kan være en god arena for å bli kjent med og forsøke seg i det frivillige kulturlivets aktivitet. Frivillige organisasjoner kan bidra på innholdssiden med inkluderende aktiviteter med mestringsglede i sentrum. Dette kan gi elevene opplevelse av trygghet, trivsel, demokrati, felleskap, og mulighet for å utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang i praksis gjennom en aktivitet etter endt SFO. 

 Verdifull fritid i trygge, gode miljø preget av samhold og mestringsglede er viktig for elevenes gode liv, fysiske og psykiske helse. SFO kan vise vei inn i meningsfulle kulturaktiviteter på fritida, og spille en betydelig rolle i å skape det gode liv for innbyggerne i kommunen. Kommunenes helhetlige ansvar for å legge til rette for tverrsektorielt samarbeid for barn og unge må løftes.  

 
Inkludering 

Deltakelse i det frivillige kulturlivet bidrar til økt livsmestring. Korps er en inkluderende aktivitet, der du kan delta uavhengig av kjønn og alder gjennom hele livsløpet. Hele familien inkluderes i det frivillige arbeidet og det sosiale rundt aktiviteten.  

 

Barn og unges medbestemmelse 

Det frivillige kulturlivet er en viktig arena for barn og unges medvirkning og læring av demokrati. 

 
Sammensetning av arbeidsgruppene 

Frivilligheten trekkes frem som limet i det lokale kulturlivet. Da er det betimelig å presisere at deltakerne i arbeidet med denne meldingen utelukkende kommer fra delvis offentlige instanser.

Frivilligheten er mangfoldig, og aktivitetsinnretningene er ulike mellom organisasjoner. Det å spille et instrument i samspill med andre, er en ferdighetsaktivitet. Vi ser et fravær av frivillige organisasjoner som bedriver ferdighetsaktivitet i deltakergruppen til denne meldingen. 
Det er bra at barn og unge har fått medvirke i arbeidet.  

Norges Musikkorps Forbund foreslår at komiteen griper spesielt fatt i dette: 

• Frivilligheten er en viktig aktør for måloppnåelse
• Det offentlige må ta et større ansvar for å initiere samskapingmed frivilligheten
• Kjerneaktiviteten i de ulike frivillige organisasjonene må settes i fokus, verdien i egenaktiviteten
• Hverdagen i frivilligheten er viktigst
• Kulturskolen må være et reelt kompetanse- og ressurssenter som det frivillige kan samarbeide og samskapemed i alle kommuner, dette er en klar forventing fra oss til alle kommuner.
• NMF ønsker å bli direkte inkludert i fremtidige arbeider som omhandler vår kjerneaktivitet/våre målgrupper.

Fagforbundet organiserer om lag 400 000 medlemmer. Meldingen viser at mangfold og inkludering, språk, medvirkning og digitalt arbeid er viktige perspektiver for barn og unges kulturbruk. Vårt innspill handler om hvilke virkemidler som er nødvendig for at ansatte i kommunal kultursektor skal kunne realisere meldingens innhold.  

Ny kulturlov og kommunal økonomi

Mange kulturarbeidere jobber godt med medvirkning, inkludering og tverrsektorielt samarbeid. Samtidig avhenger godt arbeid ofte av ildsjeler. Kultur/fritidssektoren er preget av deltidsarbeid og midlertidige stillinger, dette gjør sektoren sårbar. Stabile arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderende kulturtjenester med et helhetlig perspektiv på lokalsamfunnet.

Meldingen sier eksplisitt at kommunene har et selvstendig ansvar for oppgaver på kulturområdet. Prosjektfinansiering utgjør en stor del av kulturøkonomien, og kommer ikke alle kommuner til gode. Dersom alle barn fra 1. klasse og ut videregående skal få et godt tilbud uavhengig av hvor de bor, er det nødvendig med statlig finansiering. Et styrket lovverk og kompetansetiltak er andre viktige virkemidler.

Fagforbundet støtter derfor forslaget om en ny kulturlov etter modell av folkehelseloven. Loven bør stille krav til relevant kompetanse for dem som arbeider med barn og ungdom. En ny kulturlov bør gi konkrete kvalitetsstandarder, og ta høyde for forskjellen mellom storby og distrikt. Den bør stille krav til ikke- diskriminering, også når kulturtilbud utføres av organisasjoner/trossamfunn.

Vi er positive til at loven også skal gjelde kulturskolen, slik at kulturskolen forankres i kultursektoren i tillegg til skoleverket. Fritidsklubber er ikke lovfestet, og er utsatt for kutt i den kommunale budsjettprosessen. Når loven utformes forventer vi derfor at fritidsklubb/åpne møteplasser nevnes eksplisitt i den nye loven.

Digital og analog kultur

Meldingen tar på alvor at barn er sosiale, konsumerer, produserer og utøver kunstnerisk aktivitet i spill og på digitale flater. Kulturarbeidere som jobber med barns fritid må få mer kompetanse om barns digitale liv. I en tid preget av digitalisering mener vi likevel det er viktig å tilby barn og unge analoge møteplasser. Teater og dans gir rom for tilstedeværelse på en måte som en digitalisert omverden ikke kan tilby. DKS må inkludere kulturarv og tradisjonshåndverk i fysisk utførelse hvert år. Både DKS og kulturtilbud i barnehage bør være statlig finansiert.

Fritidsklubb

Fritidsklubb er den mest brukte fritidsaktiviteten etter idrett. Godt ungdomsarbeid bygger miljøer basert på kontinuitet og relasjoner. Mangfold og inkludering handler om representasjon, og om å inkludere kulturuttrykk som ikke tradisjonelt har vært representert i kunstfagene. Fritidsklubber jobber nettopp med kulturarbeid på digitale flater, gatekultur og minoritetskultur.

Vi støtter forslaget om en utredning for fritidsklubbenes fremtidige rolle. Fritidsklubb har lang tradisjon med ungdomsmedvirkning. Deres kompetanse i medvirkningsarbeid og ungdomskultur bør anerkjennes. Kulturskolene har ekspertisen på kunstfag, mens fritidsklubbene har ekspertisen på ungdomsstyrt kultur. Når kulturskolene blir lokale ressurssentre for kultur, bør fritidsklubbene være ressurssentre for medvirkning.

Det finnes i dag gode fagskoletilbud og enkeltemner på lavere grads nivå i ungdomsarbeid og fritidspedagogikk. Ved utvikling av nye fagtilbud må disse sees i sammenheng med barne- og ungdomsarbeiderfaget, slik at utdanningene utfyller hverandre.

Ungdom og Fritid er en viktig organisasjon for fritidsklubbene. De fases nå ut av Frifond- ordningen gjennom LNU, men skal fremdeles forvalte tilskuddet. Vi forventer at utmålingen av deres Frifondsandel vil være på samme nivå som i dag. Det er viktig å ivareta den ung-til-ung forvaltningen Ungdom og Fritid har praktisert i en årrekke. 

Kulturskole

Kulturskolen er viktig for barns opplæring i kunstfag, og kompetansen blant kulturskoleansatte er høy. Samtidig må kulturskolen rekruttere bredere blant barn og ungdom. Både barn og foresatte må få opplæring i betydningen av kunst og kultur, for å sørge for reell inkludering. For deltakelse i kulturskolen betyr foreldrenes utdanningsnivå og interesse for kunstfag like mye som pris. Kulturskolen bør likevel være gratis, for å fjerne så mange barrierer som mulig.

Vi støtter at det blir stilt krav til skolemiljø, medvirkning og inkludering, også på kulturskolen. Det må også stilles kompetansekrav til kulturskolens ansatte, slik at undervisningen ikke overlates til frivillige uten formell kompetanse. Dersom kulturskolen skal fungere som lokalt ressurssenter for kultur, må den kobles på lokalsamfunnsarbeidet. Kulturskoler må få ressurser til samarbeid med fritidsklubb. Dersom kulturskolelærere ikke har full stilling, bør de vurderes til stilling i fritidsklubb. Kommunene bør ha utviklingsansvaret for kulturskolene, i tillegg til Kulturskolerådet. 

Bibliotek

I arbeidet med de minste barnas leselyst mangler bibliotekene tilstrekkelig med virkemidler. Bibliotekansatte forteller at mange familier trenger opplæring i høytlesning for barn. Dette krever ekstra tid og støtte fra kommunal ledelse. Støtteordninger for bokpakker og prosjekter knyttet til leselyst er gode virkemidler, midlene til Utdanningsdirektoratet bør forlenges og bli en fast ordning. 

Vi etterlyser en sterkere satsing på skolebibliotek. Det er store forskjeller mellom kommunene, og mange barn har ikke et godt nok skolebibliotektilbud. Skolebiblioteket kan ha en funksjon som miljøverksted, og gir barn et frirom fra prestasjonspress og sosialt press. Skolebibliotekstandarden til Oslo bør vurderes brukt i resten av landet.

Kino

Kino er et viktig kulturtilbud for barn og unge. Kino er for dyrt for enkelte barn, og det bør vurderes om en ikke- stigmatiserende ordning tilsvarende fritidskortet kan dekke kino. Kinoene har en utfordring med at filmdistributørene publiserer filmene direkte på strømmekanal. For å sikre kino som barnas kulturarena bør en lov tilsvarende den franske, som sikrer «kinovinduet» (perioden før filmen kommer på strømming) vurderes.

Vennlig hilsen

May-Britt Sundal                                                                      Heidi Anderssen-Dukes

Leder yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst                           Rådgiver kirke, kultur og oppvekst

Det er positivt at regjeringa har sett fokus på kunst og kultur for, med og av barn og unge med ei eiga melding. Mange viktige vurderingar og refleksjonar er gjort i meldinga, og ambisjonane er høge. Utfordringa er at regjeringa i liten grad forpliktar seg til å følgje dei opp med krav og finansiering. Siste kapittel i meldinga er tydeleg på at det ikkje vil bli sett av friske midlar til finansiere tiltaka som blir nemnt. Regjeringa har ambisjonar om at alle barn og unge skal ha same moglegheit til å oppleve og utøve kunst og kultur av høg kvalitet, men lar det likevel i stor grad vere opp til kommunar og fylkeskommunar om dei ønskjer å prioritere det. Det einaste sikre er då at alle barn og unge ikkje får dei same moglegheitene.  

FolkOrg stør opp om Creos innspel til meldinga, og vil her kommentere meldinga ut frå eit folkemusikk- og folkedansperspektiv.

Kultur og identitet

«Kultur er tilhøyrsel og identitet. Kultur er å forstå oss sjølve og verda rundt oss» står det på side ni i meldinga. Det er vi samde i. Vi må ha kunnskap i og om den kulturen vi lever i og kor vi kjem frå. Ein tryggleik i det, gjer oss rusta til å vere nysgjerrige på bakgrunnen og kulturen til andre. Vi synes difor det er bra at den samiske kulturen (og andre minoritetskulturar) er løfta gjennomgåande i meldinga. Den samiske kulturen har vore undertrykt og underkommunisert i lange tider og fortener å få ein naturleg plass. Vi meiner samstundes at majoritetsbefolkningas kulturarv også treng eit løft. Det er ikkje slik at barn og unge i Noreg i dag er godt kjent med folkemusikk- og folkedanstradisjonane, som vi har her i landet. Dei treng opplæring i og opplevingar med desse tradisjonane. I eit fleirkulturelt klassemiljø og samfunn kan man da løfte tilsvarande tradisjonar frå andre kulturar og med det kunne vere nysgjerrige på kva som er likt og kva som er ulikt. Noreg har forplikta seg gjennom Unescos konvensjon om immateriell kulturarv til å ta vare på vår del av det store, rike mangfaldet av verdas immaterielle kulturarv. Då må vi ikkje gløyme barn og unge og deira kunnskap i og om desse levande tradisjonane.

Kulturtilbod til barn og unge

Det er eit mål at barn og unge skal ha eit breiast mogleg kulturtilbod, men på fleire områder kjem det fram at det nok ikkje er så enkelt.

For at barn og unge skal ha reelle valmoglegheiter må dei vite kva som finst.

Den største delen av den statlege finansiering av kulturlivet går til institusjonane. I kap. 11 står det: «Institusjonane på dei ulike kunst- og kulturfelta utgjer ein heilt sentral del av infrastrukturen for å formidle eit profesjonelt kunstnarisk og kulturelt innhald til heile befolkninga, inkludert til barn og unge». På musikkfeltet vil det i all hovudsak bety europeisk kunstmusikk.

Instrumentfondet blir fordelt av Norges Musikkorps Forbund og De Unges Orkesterforbund (Avsnitt 7.3.1), andre sjangrar har ikkje tilsvarande ordningar.

I kap. 9.2 Talentarbeid lokalt og nasjonalt står det om barne- og ungdomsensembler og sommarkurs for barn og unge som er finansiert over KUDs budsjett. Alle desse er innan klassisk musikk.

FolkOrg er samde i at det frivillige kulturlivet er viktig for barn og unges tilbod og at det er trong for å styrke Frifond organisasjon. Frifond bør difor ikkje kuttast for å finansiere fritidsklubbar, men det bør komme som friske midlar. Det frivillige kulturlivet burde dessutan fått ein større plass i meldinga, jamfør innspelet frå Norsk musikkråd.

Kulturskulen og kommunal planlegging

Regjeringa vil stille tydlegare forpliktingar og forventningar til kommunal planlegging på kulturfeltet. FolkOrg meiner det i denne samanhengen også må formidlast forpliktingar og forventningar til kommunane om å lage ein plan for å ivareta lokal immateriell kulturarv. Det kan ikkje vere opp til kvar enkelt kulturskulerektor å avgjere om immateriell kulturarv skal takast vare på eller ikkje. Folkemusikk- og folkedanstradisjonane i Noreg er svært mangfaldige og med store lokale skilnadar. Det er difor både naturleg og naudsynt at kvar kommune har ei tydeleg rolle knytt til opplæring og vidareføring av lokale musikk- og dansetradisjonar.

Under punkt 8.3.4 står det at kommunane og kulturskulane ønskjer seg tydelegare statlege signal for å gjere lokale prioriteringar i kulturskuletilbodet. Vi undrar oss då over at regjeringa ikkje vil gi dei det. Er det frykta for å måtte betale satsingane som ligg bak?

Det står vidare at tilbodet i dei ulike kulturskulene skal baserast på lokal etterspørsel og popularitet, og i liten grad styrast frå sentralt hald. FolkOrg ser denne strategien som problematisk. Born og ungdom blir i hovudsak blir eksponerte for popularitetskultur, og det er difor naturleg at dei etterspør tilbod dei kjenner til frå før, framfor instrument og sjangrar dei ikkje har kjennskap til. Vi ser det som ei tydleg ansvarsfråskriving frå regjeringa si side å seie at tilbodet i kulturskulene skal baserast på etterspørsel. Born og unge må sikrast eit breitt og mangfaldig tilbod.

Kulturarv

Meldinga legg særleg vekt på DKS og museumssektoren som viktige aktørar innan ivaretaking og formidling av kulturarv. 
 
Begge desse aktørane er viktige innan sine områder, men folkemusikk- og folkedanstradisjonen i Noreg er ein levande tradisjon i stadig utvikling. Den største delen av opplæringa, tradisjonsoverføring og generasjonsmøte gjeng føre seg i dei frivillige laga, på konsertscener, på dansefestar og til dels i kulturskulene. 

 Regjeringa vil vurdere å gi utvalde museum eit utvida mandat til å hjelpe med kompetanseheving og rettleiing til relevante aktørar innanfor DKS. Det er positivt å involvere musea på denne måten, men dersom museumssektoren skal få større ansvar for å formidle denne delen av kulturarven er det viktig at dette feltet ikkje vert behandla som ein museumsgjenstand, men at det vert formidla som ein levande musikksjanger og kultur. Ein føresetnad for å kunne lukkast i dette arbeidet er å ha tilsette med fagkunnskap om feltet, og å fokusere på det viktige arbeidet som vert lagt ned i alle lokale spel- og dansarlag. Det er viktig at barn og unge får oppleve det historiske aspektet ved folkemusikk og folkedans, men for å auke kunnskapen og interessa for sjangeren er det viktig at dei får oppleve og ta del i tradisjonen i dei formene den finst i til ei kvar tid. 

Den kulturelle skolesekken

Det er ei brei politisk einigheit om at barn og unge skal få eit kunst- og kulturtilbod av høg kvalitet uansett kvar dei bur i landet. For mange er DKS dei einaste kunstmøta. Det er difor viktig at desse er av høg kvalitet og varierte. Etter nedlegginga av Rikskonsertane er ansvaret for DKS lagt til fylkeskommunar og direktekommunar, og dei kan sjølv bestemme i kor stor grad dei vil prioritere DKS og kva dei vil prioritere å tilby elevane. Det gir store skilnader mellom fylka, jfr. Figur 12.3. Likevel vil ikkje regjeringa legge strengare føringar for fylka. Vi ber familie- og kulturkomiteen om å sørge for alle barn og unge i Noreg får ei likeverdig tilbod.

Med Rikskonsertane forsvann viktige ressursar for produksjon av framsyningar/konsertar. Det er i år løyvd 4 millionar kr til å styrke produksjonsleddet. Det skal fordelast på 11 fylkeskommunar. Det må styrkast merkbart.  

Fleire har tatt til orde for å etablere eit Musikkbruk etter modell av Scenekunstbruket. Det kunne ha bidrege til betre vilkår for produksjon. Til tross for at regjeringa er særs nøgd med arbeidet som Scenekunstbruket gjer, vil dei ikkje etablere tilsvarande for musikkfeltet. Det er skuffande.

Vi er bekymra for at folkemusikken og folkedansen vil lide under mangelen på strengare føringar og lite ressursar til produksjon.

Til slutt

Vi vil til slutt minne om det ansvaret Noreg har for den immaterielle kulturarven. Om den ikkje er sikra i kulturpolitikken for barn og unge, heng framtida til den immaterielle kulturarven i ein tynn tråd. Vi ber difor familie- og kulturkomiteen om hjelp til at Stortingsmelding 18 forpliktar det offentlege Noreg til å ta det ansvaret på alvor.

Norsk Skuespillerforbund er en fagforening og interesseorganisasjon som organiserer 1560 profesjonelle norske skuespillere. Av disse har 152 fast ansettelse i en teaterinstitusjon. De øvrige arbeider i kortvarige tilsetningsforhold på teaterinstitusjoner, i filmbransjen i i privatet teatre og i fornøyelsesparker. I tillegg er det stadig flere skuespillere som organiserer og eier sine egne kompanier i det frie scenekunstfeltet. Et flertall av de frie kompaniene har barn og unge som sin primære målgruppe.

 

Vi har lest Stortingsmelding 18 (2020 – 2021) med stor interesse. Meldingen inneholder mye fakta informasjon, og trekker i tillegg opp sentrale punkter for utformingen av en fremtidig statlig politikk på området.

 

Det er lett å tilslutte seg regjeringens mål om:

 

• - å gi alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, tilgang til kunst og kultur
• - å sikre at kunst og kultur som blir skapt for og formidla til barn og unge, er av høg kvalitet
• - å gi alle barn og unge moglegheita til å oppleve og å skape kultur på eigne premissar

 

Meldingen trekker også fram viktige utfordringer med tanke på å nå disse målene. Begrepet kvalitet er for eksempel ikke entydig definert når det omhandler kultur, og meldingen understreker et viktig poeng om at det må føres en løpende åpen og fordomsfri debatt om hvilke kunstuttrykk som oppfyller kvalitetskravene.

 

Vi finner i tillegg grunn til å påpeke at når det gjelder kunst og kultur for barn – som for de fleste andre varer og tjenester – vil høy kvalitet nødvendig vis også medføre høyere produksjonskostnader. Faglig diskusjon alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå høy kvalitet. Vi etterlyser derfor forslag til konkrete tiltak som kan styrke produksjonsressursene og kontinuiteten i arbeidet til kunstnere som arbeider med barn og unge som målgruppe. Vår erfaring er at spesielt kompaniene i det frie scenekunstfeltet har et stort ubrukt potensiale til å skape høyere kvalitet og mer profesjonalitet i alle ledd, som ikke blir utnyttet til fulle på grunn av manglende finansiering.

 

Meldingen vektlegger samarbeidet mellom aktørene i kunst- og kultursektoren og atørene i undervisningssektoren. God samhendling mellom disse er åpenbart av stor betydning for å nå målene. Utgangspunktet i de to sektorene kan fremstå som ulikt. Mens kunstnere primært er opptatt barn og unges kunstpplevelse, er lærere også opptatt av elevenes læringsutbytte. I kunstfeltet er det motstand mot en instrumentell kunstforståelse. Kunst oppnår høyest kvalitet når den skapes på sine egne premisser – ikke når den skal bidra til å oppnå mål som ikke har med kunstopplevelsen å gjøre. Samtidig er det en kjennsgjerning at publikum kunstopplevelse blir styrket jo mer kunnskap de har om uttrykksformen de møter.

 

Målet op at barn og unge skal oppleve og skape kultur på egne premisser, må forstås i denne konteksten. Når barn skal medvirke i forbindelse med formidling av profesjonell kunst, skal det det skje på kunstens premisser. Barn vil ofte også mangle tilstrekkelig kunnskap til å ta informerte valg om hvilke kunstverk de skal presenteres for. Mange kunnstverk krever også en viss innsats av publikum for at de skal få fullt utbytte av. Her har pedagogene en viktig rolle å spille ved å motivere og veilede elevene.

 

Vi stiller oss undrende til at digitale plattformer fremheves som et spesielt satsingsområde i meldingen. Vi er selvfølgelg klar over at det skapes mye kunst av høy kvalitet i digitale formater, men vi ser ikke begrunnelsen for at dette skal være et spesielt satsingsområde fra statens side. Barn og unge har stor digital kompetanse i dag, og bruker mye av sin fritid på digitale plattformer. Etter vårt syn er det vel så stort behov for å introdusere nye generasjoner til kunstuttrykk som bygger på personlige møter mellom kunstnere og publikum.

UNICEF er FNs barnefond, og er verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF jobber for å styrke barns rettigheter, både i Norge og globalt. UNICEF Norge takker for anledningen til å gi innspill til komitéens behandling av Meld. St. 18 Oppleve, skape, dele Kunst og kultur for, med og av barn og unge.  

UNICEF Norge er særlig positive til at departementet har fokus på barns digitale liv i stortingsmeldingen. Det er også positivt at arbeidet med stortingsmeldingen har inkludert barn og unge i arbeidet for å forstå hvordan barn og unge opplever kunst, kultur og den digitale verden. Inkludering av barn og unge i slikt arbeid er nødvendig for å kunne forstå barn og unges behov. Vi ønsker selvfølgelig mer av dette og særlig i tilknytning til når de ulike kulturtilbudene blir utformet. UNICEF Norge vil påpeke her at barn og ungdom er en svært liten homogen gruppe. Når barn og unge skal få medvirke er det viktig at gruppen av barn og unge er bredt sammensatt med god representasjon.  

UNICEF Norge vil det følgende rette noen kommentarer til stortingsmeldingen, som vi mener at komiteen bør rette overfor regjeringen:  

Barns digitale liv  

Når det gjelder barns digitale liv viser UNICEF Norge til FNs barnekomité nylig har publisert General Comment No. 25 (2021) on children’s rights in relation to the digital environment. ¹ Av denne generelle kommentaren fremgår det blant annet at det må settes i gang tiltak som blant annet gir støtte til barn, foreldre og andre omsorgspersoner informasjon om barn i digitale miljø med fokus på hvilke handlinger som har direkte og indirekte påvirkning på barn. Det kan eksempelvis være informasjonsmateriell for barn, voksne, befolkningen for øvrig og beslutningstakere for å øke deres kunnskap om hvilke fordeler barn og unge kan få fra digitale produkter, tjenester og utvikle deres digitale kompetanse, beskytte barns privatliv og identifisering av barn som har blitt utsatt for skadelig innhold og hvordan disse skal bli ivaretatt. ² Slikt arbeid vil bidra til at barn og foreldre blir tryggere på nett og kan nyttiggjøre seg av blant annet kunst og kultur som gjøres tilgjengelig for barn og unge på digitale plattformer. Barn og unge vil også føle seg bedre forstått når det kommer til viktigheten av sosialisering på og bruk av digitale plattformer.³ 

Regjeringen har foreslått at det skal settes i gang nasjonal strategi for trygg digital oppvekst. UNICEF Norge mener at arbeidet med den nasjonale strategien må ta utgangspunkt i barnekonvensjonen. Her må det balanseres mellom hvilke muligheter og hvilke risikoer som finnes på nett. Arbeidet med den nasjonale strategien for tryggere digital oppvekst altså ha en rettighetsforankring. Med denne menes at barnekonvensjonen er utgangpunktet for all arbeidet og hele tiden i sentrum for å arbeide med å styrke barns rett til tilgang og beskyttelse i sine digitale omgivelser. UNICEF Norge mener at regjeringens videre arbeid må følge anbefalingene til FNs barnekomité om hvordan arbeidet kan ha en klar rettighetsforankring.⁴ UNICEF Norge viser til at barnekonvensjonens artikkel 4 om at myndighetene skal treffe alle administrative, lovgivningsmessig og andre tiltak for å gjennomføre rettighetene som anerkjennes i konvensjonen. 

UNICEF Norge viser videre til at det følger av barnekonvensjonens artikkel 3 at alle avgjørelser og handlinger som berører barn skal være til barnets beste.5 Dette er et grunnleggende prinsipp som også følger av Grunnloven § 104. Barnets beste skal være utgangspunktet for å styrke arbeidet med regjeringens arbeid med barns digitale liv.⁶ Dette samme gjelder for de grunnleggende prinsippene 1) rett til ikke-diskriminering; 2) retten til liv og utvikling; og 3) barns rett til å bli hørt. 

Det er også viktig at den nasjonale strategien er basert på kunnskap, og ikke på hvordan voksne erfarer barns digitale liv. Videre er det viktig at et bredt mangfold av barn og unge får en sentral rolle i utarbeidelsen av den nasjonale strategien. Det først da en slik strategi vil ha best mulig effekt. Det er barn og unge som er eksperter er på hvordan de bruker og opplever nettet.  

Kunst og kultur må være en integrert del av opplæringen 

Regjeringen har foreslått at «[k]ulturskolen kan bidra til å styrkje det praktiske og estetiske innhaldet i barnehagen og skolen.» Videre ønsker regjeringen til å tilrettelegge for at flere kulturskolelærere kan ta PPU. Dette er positive forslag, men UNCIEF Norge mener at barnehage og skole må også stå på egne «praktisk-estetiske ben» slik at kunst og kultur ikke bare blir segregert fra øvrige fag og opplæring, men trekkes inn i flere fag og bidra til en variert undervisning som evner å møte det mangfold av elever og mennesketyper som finnes i klassen. Selv om flere kulturskolelærere med formell lærerkompetanse er et viktig bidrag, er det også viktig at de praktisk-estetiske fagene har sin selvfølgelige plass i grunnskolelærerutdanningen med tanke på betydningen av tverrfaglig undervisning. Kunstneriske og kulturelle elementer kan bidra til å heve undervisningen i mange fag og bidra til å fenge interessen hos flere elever. Det er i barnehage og skole alle barn har mulighet til sine første møter med kunst og kultur uavhengig av bakgrunn. Dette kan for mange barn bli avgjørende møter, gitt de riktige forutsetningene. 

*** 

Dersom komitéens medlemmer har spørsmål eller kommentarer til høringsinnspillet bes disse rettes til fagansvarlig for barns rettigheter Uzma Sarwar på epost: uzma.sarwar@unicef.no eller på telefon: 456 88 546, og direktør for barns rettigheter og bærekraft Kristin Oudmayer på epost: kristin.oudmayer@unicef.no eller på telefon: 902 51 866.  

1) CRC/C/GC/25, publisert 02.03.2021
2) CRC/C/GC/25, avsnitt 33 
3) CRC/C/GC/25, avsnitt 106
4) CRC/GC/2003/527
5) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/fns-barnekonvensjon/id88078/ 
6) CRC/C/GC/25, avsnitt 12

HØRINGSINNSPILL TIL MELD. ST.18. (2020-2021), FAMILIE- OG KULTURKOMITEEN

FRA LESER SØKER BOK (LSB)

LSB er glade for at det for første gang er presentert en melding som tydeliggjør at kunst og kultur for barn og unge er et viktig politisk område. Målet om å gi alle barn- og unge, uavhengig av bakgrunn, tilgang til kultur av høy kvalitet er essensielt i et kulturelt demokrati. Leser søker bok er en leseorganisasjon som jobber for at alle, uavhengig av leseferdighet, skal ha tilgang på gode leseopplevelser og litteraturformidling. Vårt innspill dreier seg derfor om litteratur og litteraturformidling.

Tilgang til bøker for alle

Alle barn og unge må ha tilgang til litteratur de både vil og kan lese. Litteratur innenfor alle sjangere; skjønnlitteratur, sakprosa, bildebøker og tegneserier. Litteratur som er relevant og som speiler mangfoldet og samfunnet vi lever i. Litteratur som gir både leseglede og lesemestring.

Vi vet at lesingen er under press, vi vet at unge i dag leser mindre og vi vet at det er en betydelig tilbakegang i unges leseferdigheter. Pisa-undersøkelsen viser eksempelvis at en av fem ligger på de laveste nivåene på leseferdighet. Ser vi på gutter isolert ligger hele 26% på det laveste nivået. Det er bred enighet om at lesingen må styrkes og at vi må nå ut til flere. Like vel følges dette ikke opp av konkrete tiltak. LSB har ikke hele fasiten, men vi vet at når rett bok formidles til rett leser så fører det til mestringsfølelse, leselyst og lesing av flere bøker. Det skaper nye lesere. Skal vi nå ut til flere må vi altså utvikle bøker for alle, bøkene må være tilgjengelige og de må formidles. Vi har behov for flere bøker som åpner opp for flere lesere. Per i dag utvikler og støtter LSB 10-15 titler årlig – dette er langt fra nok.

Vi vet også at det må jobbes langsiktig og systematisk med lesetiltak for å se resultater. Et samlet litteraturfelt har etterlyst en lesestrategi som etterfulgte Bokåret 2019.

Forslag til tiltak:

• Stipender og støtteordninger som stimulerer til utgivelser som har ulik grad av tilrettelegging for barn og unge.
• Mer forutsigbare innkjøpsordninger for litteratur som ikke nødvendigvis har et stort kommersielt potensiale.
• En flerårig strategi for hvordan lesingen skal styrkes i befolkningen generelt og hos barn og unge spesielt. Her må det settes av midler til tiltak over flere år.
• Innkjøpsordningen til skolebibliotek må styrkes permanent. Barn og unge over hele landet må få lik tilgang til samtidslitteraturen.

Inkluderende litteraturformidling

Meldingen sier at formidling er viktig, men LSB etterlyser konkrete satsninger. Litteraturformidling for alle barn og unge er viktig som en kulturopplevelse i seg selv, men også som lesefremmende tiltak. Vi må opprettholde og styrke inkluderende litteraturformidlingen på ulike arenaer og plattformer. Skole og bibliotek er spesielt viktige arenaer for å sikre litteraturformidling til alle barn og unge. LSB jobber aktivt med litteraturformidling på en rekke arenaer; i bibliotek, på språkkafeer, litteraturfestivaler, litteraturhus, fritidsklubber og i skoler, både alene og i samarbeid med andre. Vi jobber med tradisjonell formidling og digital formidling, og utvikler opplegg til fri bruk for andre. Et eksempel på litteraturformidling som både er en kulturopplevelse, stimulerer til kritisk refleksjon og er lesefremmende er pilotprosjektet Boksøk for ungdom. LSB har utviklet et inkluderende formidlingsopplegg for skoler basert på bøker som kan passe alle typer lesere. Det inkluderer digitale ressurser som podkasts og videoer og et opplegg for høytlesning, diskusjon og forfatterbesøk.    

Forslag til tiltak:

• Styrking av de nasjonale leseorganisasjonene som jobber med lesefremmende tiltak og litteraturformidling
• Styrking av skolebibliotek
• Styrking av litteratur i DKS
• Flere prosjektmidler øremerket til litteraturformidling for barn og unge

 

Vennlig hilsen

Monica Helvig

Daglig leder, Leser søker bok

 

 

         

Noregs Ungdomslag (NU) er veldig glade for at det no har kome ei barne- og ungdomskulturmelding. Det står mykje bra i meldinga som vil vere med å styrke arbeidet for born og unge. Dessverre det står forsvinnande lite om kulturfrivilligheita som trass alt er ein svært viktig aktør på dette feltet.

Anerkjenning av kulturfrivilligheita
Dei frivillige kulturorganisasjonane står for store delar av kulturaktiviteten retta mot born og unge i lokalmiljøa. NU meiner at meldinga burde ha vore tydelegare på viktigheita av dei frivillige kulturorganisasjonane som tilbydarar av barne- og ungdomsaktivitetar for danning, læring, meistring og utvikling. Meldinga burde også i større grad ha drøfta i kva grad dagens rammevilkår medverkar til å støtte og skape sterke frivillige kulturorganisasjonar. Frifond er nemnt, men vi etterlyser også momskompensasjon, vaksenopplæringsmidlar, spelemidlar og eventuelle andre ordningar som treff breitt.  Gode rammevilkår er viktig fordi mange barn og ung ofte nytta den lokale kulturfrivilligheita som utgangspunkt for deltaking, samt å initiere og organisere eigen kulturverksemd. På vegne av lokallaga våre ønskjer vi enkle, føreseielege ordningar som gir låge skuldrar og høgt aktivitetsnivå.

Barn og unge i generasjonsorganisasjonar
NU er ein generasjonsorganisasjon. Det vil seie at vi utgjer eit fellesskap av unge og gamle som finn glede i å drive med kulturaktivitetar og dra vekslar på kvarandre. Somme stader organiserer dei unge seg sjølve, medan andre stader driv dei saman med vaksne eller seniorar. At vi som organisasjon ikkje legg føringar for dei lokale aktivitetane eller kven som får delta, meiner vi er ein viktig verdi for lokalsamfunna og kulturaktiviteten. Å gjere ting saman og lære av kvarandre, på tvers av generasjonar gir tryggleik samtidig som det utfordrar. Desse organisasjonane er også viktige i å utvikle gode samfunnsborgarar med forståing og respekt for menneske på tvers av alle aldrar. At unge ser korleis dei kan lære av dei eldre, er også med på å utvikle dei til å sjølv bli gode lærarar og førebilete. NU meiner at meldinga ikkje reflekterer kor viktige generasjonsorganisasjonane er for å skape eit breitt og godt tilbod for og med born og unge i heile landet. Generasjonsorganisasjonar er dessutan naudsynte og ekstremt viktige når det gjeld å vidareformidle den immaterielle kulturarven til born og unge.

Våre 6000 medlemmar under 30 år går glipp av betydelege midlar til aktivitet, fordi NU rommar medlemmar i alle aldrar, og fell dermed utanfor kriteria til Bufdir. Vi synest dette er veldig leit, og synest følgeleg at meldinga burde ha teke opp denne problemstillinga.

Organisasjonseigde hus
Det er positivt at meldinga set fokus på eigna lokale til kulturfrivilligheita. Meldinga er likevel like lite konkret på korleis regjeringa vil legge til rette for vidareutviklinga av gode, eigna lokale for barne- og ungdomskulturfeltet. Det er derfor viktig at ein anerkjenner det arbeidet som ein no gjer for å kartlegge dei organisasjonseigde husa i prosjektet Huset i Bygda (HiB) i meldinga. HiB arbeidar for å løfte fram og synleggjere alle formar for organisasjonseigde kulturbygg, som ungdomshus, bygda/-grendehus, samfunnshus og bedehus, som viktige kulturarenaer, og utvikle møtestader og verktøy som kan gjere dei lokale laga til meir kompetente huseigarar. HiB har mellom anna satt fokus på det store behovet som dei organisasjonseigde kulturhusa har for friske midlar. Manglande satsing på lokale kulturhus er med på å legge avgrensing på viktige deler av den frivillige barne- og ungdomskulturen i Noreg, noko som i større grad burde problematiserast i meldinga. Til dømes har tilskot til lokale kulturbygg blitt kutta frå 135 millionar kr i 2013 til om lag 56 millionar kr i 2020. 

Kulturskulane
Det er gledeleg at meldinga i kapittel 8.5 Kulturskolen i lokalsamfunnet løftar fram samarbeid med frivilligheita. I meldinga si vurdering (8.5.7) står det at regjeringa forventar at kulturskulen ser på moglegheiter for å samarbeide lokalt med t.d. frivillige organisasjonar. Ordet forventning er sterkt. Det legg føringar for både kulturskulane og deira samarbeidspartnarar og kven som har ansvar for at samarbeid kjem til. Vi saknar her tydelegare drøfting av kva samarbeid som er relevant mellom kulturskulane og frivilligheita. NU stillar seg undrande til at medan meldinga skriv grundig om samarbeid med barnehage, skule, høgare utdanning og SFO, er ikkje frivilligheita - og det mangfaldet det representerer - gjenstand for same merksemd. Meldinga bør her peike på korleis frivilligheita kan vere med å styrke tilbodet og kompetansen i kulturskulen. Vidare bør meldinga understreke at kulturskulane ikkje skal konkurrere ut aktivitetane til frivilligheita, men heller vere eit tillegg til kulturaktivitet som allereie finst i lokalmiljøa.

Noregs Ungdomslag støttar også Kulturalliansen sine innspel til meldinga.

Noregs Ungdomslag vart skipa i 1896 og er ein kulturorganisasjon med 14 000 medlemmar i 350 lag over heile landet. NU skal gjennom folkelege kulturaktivitetar skape engasjement og levande lokalmiljø. Rørsla er tufta på eit frilyndt grunnsyn. Å vere frilyndt er å vere tolerant, og å sjå mennesket for kva det er og kva det kan vekse seg til å bli.

Høringsnotat om Meld. St. 18 (2020–2021)

Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge

 

Til Familie- og kulturkomiteen

 

Kulturalliansen har om formål å styrke det frivillige kulturlivets rammevilkår og posisjon i samfunnet. Vi er en sammenslutning av 36 nasjonale kulturorganisasjoner, og mange av disse har barn og unge i sin medlemsmasse og målgruppe. Dannelse, læring, ferdigheter, samarbeid og fellesskap er fellesnevner for aktiviteter våre medlemsorganisasjoner står for. Formidling av verdier som bærekraft, demokrati og deltakelse står sterkt i organisasjonene. Oppleve, skape, dele Kunst og kultur for, med og av barn og unge, som er tittelen på meldinga kjenner vi oss godt igjen i – og applauderer.

 

Barne- og ungdomsmeldinga er et godt dokument, med mange gode anbefalinger.

 

Når vi melder oss på høringen er det fordi vi på tross av at vi syns meldinga inneholder mye bra, forundrer oss over at frivilligheten har fått liten plass og omtale. Kanskje fordi frivilligheten er omtalt både i Kulturmelding og i Frivillighetsmelding, men det er likevel oppsiktsvekkende at vår plass i barne- og ungdomsarbeidet er viet såpass lite oppmerksomhet.

 

ANERKJENNELSE av KULTURFRIVILLIGHETEN

Vi reagerer på ordlyden om at kulturfrivilligheten er mest nødvendig i distriktene;

Sitat; "Kulturutgreiinga 2014 trekkjer fram det frivillige kulturliv som avgjerande for at det finst eit lokalt kulturtilbod. Dette gjeld særleg i små kommunar, som ofte ikkje har kapasitet til å ha eit breitt kulturtilbod i form av eigne kulturverksemder. På desse stadene har det frivillige kulturlivet og dei frivillige organisasjonane gjerne ei nøkkelrolle som produsentar og organisatorar i kulturlivet."

Mulig Enger-utvalget sa dette, men det er et utsagn vi mener det er svært uheldig at Regjeringen bruker i sin egen barne- og ungdomsmelding. Vi mener kulturfrivilligheten er like viktig i hele landet, og spiller en avgjørende rolle for kulturtilbudene uansett om det er i Oslo, Berge, på Lesja eller i Karasjok.

 

Vi mener meldinga burde sagt noe om viktigheten av de frivillige kulturorganisasjonene som aktører for at tilbudene finnes, slik at barn og unge over hele landet kan delta i aktiviteter for dannelse, læring, mestring og utvikling.

 

STATLIGE TILSKUDD

I dette punktet omtales Frifond og Kulturrom sine støtteordninger. Begge disse er viktige og bør styrkes. Her mener vi det er underlig at tilskudd til studieforbundene, voksenopplæringsmidlene ikke er tatt med. Lokale lag og foreninger som arrangerer opplæring for unge over 14 år har i en årrekke brukt voksenopplæringsmidlene som dels finansieringskilde.  Det være seg kor, korps, teater, husflid, kunst mm. Hele 28% av alle deltakere på kurs i studieforbundene var i alderen 14-29 år i 2020. Styrking og oppmerksomhet til denne tilskuddsordningen, som er forutsigbar og ubyråkratisk er nødvendig, mener vi. Så mener meldingen burde sagt noe om nødvendigheten av forutsigbar driftstøtte til de nasjonale organisasjonene som jobber med barn og unge, både barne- og ungdomsorganisasjonene som sådan – men også generasjonsorganisasjoner som har brede, kvalitative gode tilbud for barn og unge over hele landet. De nasjonale leddene spiller en avgjørende rolle for å gjøre det enkelt være lokal tillitsvalgt, ildsjel, leder og organisator gjennom utvikling av tilbud, metoder, møtesteder mm. Sentralleddenes arbeid er viktig å se som vesentlig del av det lokale tilbudet. 

 

KULTURLOKALER

Kulturalliansen er svært positiv til av meldingen har fokus på kulturlokaler. Et sted å være, tilpasset det man skal gjøre av viktig for kvaliteten i tilbudene. Vi vil her trekke fram vårt eget arbeid med pilotprosjekt for å kartlegge kulturlokaler og den kunnskap vi er i ferd med å få som bilde på situasjonen. Likevel er det langt igjen til vi har samme kunnskap om disse lokalene som vi har om idrettsanlegg. Her vil vi trekke fram behovet for de organisasjonseide husene. Disse brukes av svært mange og er viktig for å nå målet om rom for kultur for alle. Derfor heier vi på Regjeringen som viser vilje til å styrke arbeidet med egna lokaler. Vi trenger egna lokaler og vi trenger nok lokaler.

 

 

 

 

 

 

Om Tverga

Tverga er ressurssenteret for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet i Norge. Vi ble etablert i 2018 på oppdrag fra Kulturdepartementet. Gjennom kunnskap, nettverk, profesjonell veiledning og verktøy tilrettelegger vi for egenorganisert fysisk aktivitet i hele landet og ivaretar spesielt interessene for barn og unge som står utenfor den organiserte idretten. Våre viktigste samarbeidsaktører er kommuner og frivillige. Sammen skal vi sikre gode lokalsamfunn med attraktive og inkluderende møteplasser for egenorganisert fysisk aktivitet, om det være seg aktivitetsparker i skolegården, skiftebu og livredningsutstyr til surfere, sykkelparker, møteplasser for datakultur eller allaktivitetshus.

Vi vil gratulere med Norges første barne- og ungdomskulturmelding, en melding som er godt gjennomarbeidet og ivaretar barn og unges stemmer. Vi vil spesielt rose medvirkningsarbeidet som Kulturtanken, Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet har gjort i forkant av meldingen der 1000 barn og unge mellom 3 og 19 år har gitt innspill på en rekke temaer (BUSK rapporten) og er glad for å se at meldingens perspektiv og områder er basert på disse innspillene. 

Tverga er glad for å lese at meldingen anerkjenner arbeidet med vår veileder for Møteplass Datakultur og at regjeringen vil videre oppfordre kommuner og andre til å bruke veilederen for å utviklingen av møteplasser for datakultur.

Tverga er også glad for å lese hvordan meldingen trekker frem viktigheten av fritidsklubbene og deres  arbeid med barne- og ungdomskultur og at et av tiltakene i meldingen er å styrke arbeidet fritidsklubbene gjør med egenorganisert aktivitet gjennom omdisponering av Frifondsmidlene.

Vi har følgende merknader til meldingen:

• I vurderingen som gjøres rundt frifondsordningen for egenorganisert aktivitet  (s.47, kapittel 7.1.6) er det viktig at barn og unges behov ivaretas, og at forskning og kunnskap om barn og unges aktivitetstrender taes med som et kunnskapsgrunnlag. Tverga bidrar gjerne med kunnskap og informasjon i dette arbeidet. Vi oppfordrer også at departementet inviterer med andre aktuelle aktører til å være med å vurdere ordningen. 
• Ungdom ønsker at det opprettes eller tilpasses nasjonale tilskuddsordninger for gamingutstyr, -aktivitets og -arrangementer og at det opprettes tilskuddsordninger for etablering av gamingtilbud på samme måte som for lokale idrettsarenaer (rapport, møteplass datakultur, 2020). Disse behovene bør ligge til grunn i vurderingen av fremtidens tilskuddsordninger for møteplasser for fritidsaktiviteter og datakultur.
• Det er behov for å styrke forskning og utvikling på hvordan vi kan stryke positive sider ved dataspillkulturen og redusere de negative. De positive effektene gaming og dataspillkultur har på sosial kompetanse og psykisk helse, bør undersøkes ytterligere.  Vi ønsker at regjeringen skal stimulere og tilrettelegge for at forskningsinstituttene enkelt kan igangsette forskning på disse temaene i nærmeste fremtiden.

Generelle betraktninger om dagens pandemi og fremtidens kulturpolitikk

Vi som mange andre har det siste året vært bekymret for smitte og sykdom, men vi er nå særlig bekymret for pandemiens effekter på barn og unge. Hurtigoversikten til FHI på konsekvensene av pandemien hos barn og unge er bekymringsverdig. Mange barn og unge har gått glipp av verdifulle øyeblikk og kultur og fritidstilbud i en periode av livet som de aldri vil kunne få tilbake. Tverga mener det må tilføres mer midler til feltet i tiden fremover. Kommunebudsjettene må være robuste nok og friske midler som kan hjelpe kommuner og frivilligheten i å reparere og forebygge for barn og unges fysiske og psykiske helse er derfor svært viktig.

Tilslutt vil vi nevne at vi håper den nye idrettsmeldingen ivaretar barn og unges stemme og behov i like stor grad som barne- og ungdomskulturmeldingen.

Takk for at vi kan komme med våre innspill og lykke til med den videre behandlingen av meldingen.

Med vennlig hilsen,

Daglig leder

Tverga

Lisa Mari Watson

Scenekunstbruket kommer med innspill til Meld. St. 18 (2020-2021). Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge. Siden vi arbeider med det profesjonelle kunstfeltet, konsentrerer vi oss om det meldingen skriver om kunst og kultur for barn og unge.

KONSEKVENSER FOR KUNSTFELTET
Vi synes det er mangelfullt at Barne- og ungdomskulturmeldingen i større grad ikke anerkjenner kompetansen, erfaringen og publikumsarbeidet hos kompanier og institusjoner som jobber med det unge publikummet. Det er generelt lite som tyder på at det er kunstneriske ambisjoner på vegne av barn og ungdom i denne meldingen.

Den gode utviklingen som har vært på scenekunstfeltet for barn og unge de siste 20 årene, og som også nevnes i meldingen, har ikke blitt til av seg selv, men fordi flere små og store profesjonelle aktører har investert i og satset på å utvikle kunst for barn og ungdom, og fordi det over tid har blitt bygget opp systemer som stimulerer til kvalitet.

I meldingen ligger det en forventning om at det nå skal produseres og kurateres kunst ut fra forhåndsdefinerte mål der kriteriene er relevans og representativitet. Utgangspunktet for meldingen var blant annet å «se de ulike virkemidlene innen barne- og ungdomskulturfeltet i sammenheng for å i enda større grad komme barn og unge til gode, (...) og medvirke til å heve statusen og kvaliteten på kunst og kultur som skapes og formidles til barn og unge.»

Vi spør oss hvor regjeringen ser for seg at det profesjonelle kunstfeltet skal inn i dette arbeidet, hvis målsetningen er å gi gode kunstopplevelser for det unge publikummet. Måten det profesjonelle feltet forbigås på disse 182 sidene er vi redd for vil føre til at barn og ungdom møter færre gode kunstopplevelser som kan utvide deres virkelighetshorisont, og at man slår beina under kunstnere og institusjoners selvstendighet og kompetanse.

DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN
Det er flere ting som bekymrer oss i meldingens redegjørelse av regjeringens fremtidsplaner for DKS. Forholdet mellom skole- og kultursektor ser ut til å ha fått en forskyvning når det gjelder utvikling som går på bekostning av kunstnere og arrangører som innholdsleverandører og fagpersoner i skolesekken.

De nasjonale målene for DKS er foreslått endret, der ordet profesjonell er tatt bort. Det tidligere målet «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» er endret til «sikre at barn og unge får et likeverdig kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet.» Vi fremhever nødvendigheten av å ha med seg det profesjonelle kunstfeltet tydelig inn i en ordning som DKS, hvis målsetningen er å gi gode kunstopplevelser for det unge publikummet.

I denne meldingen redegjøres det for hvordan skolen, barn og ungdom skal ha større innvirkning på det kunstneriske programmet. Flere arrangører har god praksis med å inkludere barn og unge i programråd allerede. Scenekunstbruket stiller spørsmål om det er nødvendig å lage nasjonale krav til institusjoner og arrangører, men heller ha tillit til at de fortsatt tar ansvar for å inkludere det unge publikummet på ulike måter, og dermed også respekterer overordnet del i læreplanverket som stadfester at kulturelle opplevelser har en egenverdi.

Vi er positive til at barnehager skal inkluderes i DKS, men ser med bekymring på arrangørenes muligheter til å ivareta både skole og barnehage uten økte tilskudd, i tillegg til andre oppgaver de nå får ansvar for. Blant annet skal fylkene ivareta musikktilbudet, ha økt rapportering og arbeid med direktekommunene, initiere til tiltak knyttet til regionalt planarbeid og involvere kultur- og utdanningssektor i regionene, i tillegg til å administrere barnehagesatsingen uten ekstra midler.

Vi er bekymret for om DKS vil komme styrket ut av endringene med denne stortingsmeldingen som styringsverktøy for sentrale og regionale myndigheter.

MUSIKKBRUKET
Flere musikkaktører har i de fem årene etter at Rikskonsertene ble lagt ned etterspurt en samlende organisasjon som kan stimulere til økt programmeringskompetanse og programmeringsøkonomi for musikere og arrangører.

For musikkfeltet i DKS står det at regjeringa vil «sikre at det blir skapt eit mangfald av musikkproduksjonar retta mot barn og unge (...) og utrede moglegheiter for ordningar som stimulerer til auka kompetanse om å programmere og arrangere for den unge publikumsgruppa.»

Likevel går regjeringen imot opprettelsen av Scenekunstbrukets initiativ Musikkbruket med begrunnelse av at DKS er en desentralisert ordning, og at det derfor ikke bør opprettes nye strukturer på nasjonalt nivå. Ansvaret for musikk legges over på fylkeskommunene. Allerede da Rikskonsertene ble lagt ned i 2016 fikk fylkene overført midler direkte for å ivareta musikkfeltet. Utviklingen de siste årene viser at de regionale strukturene i seg selv ikke er tilstrekkelig alene til å utvikle musikken i DKS.

Opprettelsen av Musikkbruket vil ikke være en «ny nasjonal struktur», men en utvidelse Scenekunstbrukets arbeidsoppgaver og organisasjon. Musikkbruket som likestilt avdeling vil ha noen få årsverk, det vil ikke bygges opp et stort nytt nasjonalt byråkrati, nettopp fordi arbeidsmetodene er samarbeidsorienterte og bygger på den distribuerte formidlingsmodellen. Det vil være god ressursutnyttelse av statlige midler og god kunstnerøkonomi som stimulerer til produksjon og kvalitet, samtidig som man ivaretar både armlengdeprinsippet og bidrar til spredt beslutningsmyndighet.

Vi undrer oss over at det ene initiativet som kommer fra feltet selv, tydelig basert på behovene som har vist seg de siste fem årene siden Rikskonsertene ble lagt ned og med bred støtte i feltet, så spesifikt blir fremhevet i meldingen og effektivt skutt ned når målene til regjeringen er å oppnå akkurat det et Musikkbruk ville bidratt til.

KULTURTANKEN
Som flere andre ventet vi at meldingen skulle peke frem mot en utredning av Kulturtanken, da det har vært varslet en gjennomgang av etaten i flere sammenhenger. I meldingen blir ikke Kulturtankens rolle vurdert, men i stedet tillagt flere oppgaver.

Vi stiller spørsmål om hvorfor Kulturdepartementet trenger to direktorat, Kulturrådet og Kulturtanken, med dels overlappende ansvarsområde, som skiller kunst for barn og ungdom fra det øvrige kunstfeltet. Hvis målet er å heve status, relevans og kvalitet for kunst for barn og ungdom ser vi ikke denne oppdelingen som hensiktsmessig, annet enn at den gir legitimitet til en etat hvis størrelse og rolle både er uklar for feltet og som burde ha blitt utredet før den får tilført flere oppgaver. Vi synes også meldingen i liten grad klargjør Kulturtankens rolle som blant annet kunnskapsprodusent med aktiviteter vi mener bør ligge på en armlengdes avstand fra politikken.

Vi påpeker betydningen av at Kulturtanken ikke bygger opp eksisterende strukturer for erfaringsutveksling, evaluering, produksjonsmidler og samkjøring som konkurrer med etablerte systemer og institusjoner på feltet, og spesielt organisasjonene som fra 2022 blir underlagt deres egen forvaltning.

NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere - er glad for at det nå foreligger en egen stortingsmelding med fokus på kunst og kultur for, med og av barn og unge, og spesielt vektleggingen av at barn og unge skal få oppleve og bruke egen skaperkraft. 

Vi vil rette oppmerksomheten mot kapittel 11 og 12, med fokus på Den kulturelle skolesekken.

På side 120 stadfester meldingen at «i gjennomsnitt får alle elevar oppleve eitt møte med profesjonelle musikarar årleg.» I årene Rikskonsertene hadde ansvaret for skolekonserter var målsettingen at alle barn fra 1. til 10 klasse skulle få oppleve to konserter hvert år. Dette er fra Rikskonsertenes pressemelding i 2013: «I dag får alle barn fra 1. til 10 klasse oppleve to konserter hvert år, om de går på en liten grendeskole eller stor byskole. Gjennom et samarbeid med alle landets fylker, gjennomføres det 9000 konserter i året, nesten 50 konserter hver dag. Ordningen har siden 2006 vært en del av Den Kulturelle Skolesekken.» https://www.mynewsdesk.com/no/rikskonsertene/pressreleases/skolekonserter-i-45-aar-908274

Vi vet også at enkelte DKS-fylker i dag velger bort musikk som tilbud for enkelte årstrinn, slik Vestland Fylke gjør for ungdomsskoletrinnet for skoleåret 21/22: https://www.vestlandfylke.no/kultur/kulturformidling/den-kulturelle-skulesekken/

Sidestillingen av de ulike kunstartene i DKS har ført til at musikkandelen av programmene som tilbys skolene er kraftig redusert sammenliknet med tidligere. Det finnes heller ikke lengre noen som har et overordnet og helhetlig ansvar for å sørge for en samlet utvikling av musikkfeltet for barn og unge. Dette gjelder både kvalitetssikringen av produksjoner og formidlingen av dem innenfor Den kulturelle skolesekken.

Etter nedleggelsen av Rikskonsertene og opprettelsen av Kulturtanken har det oppstått et vakuum når det gjelder utviklingen av nye produksjoner på musikkdelen av skolesekkordningen, og vi mener at det er et stort behov for en solid nasjonal ordning som stimulerer til nyproduksjon og kvalitet. Det er derfor skuffende at Regjeringen ikke ønsker å opprette «Musikkbruket», etter modell av Scenekunstbruket. På samme måte som scenekunstfeltet har musikkfeltet behov for en solid nasjonal ordning som stimulerer til nyproduksjon og kvalitet. Det oppleves også som selvmotsigende at regjeringen velger å se bort fra fylkenes ønsker om opprettelsen av Musikkbruket når Stortingsmeldingen presiserer at det lokale folkestyret skal vektlegges og lyttes til. 

Vi mener derfor at det i større grad bør stilles statlige krav til kvalitet og omfang overfor fylkene, og at ett av disse kravene er at hvert skoletrinn skal få tilbud om 2 konserter hvert skoleår. Vi ønsker en etablering av Musikkbruket, etter modell av Scenekunstbruket, for å kvalitetssikre konsertproduksjoner for barn og unge i skolen.

I kapittel 14 Økonomiske og administrative konsekvensar, leser vi: «På statleg nivå vil oppfølginga av alle tiltaka og prioriteringane som blir omtalte i meldinga, gjennomførast innanfor Kulturdepar tementets og Kunnskapsdepar tementets gjeldande budsjettrammer. Dette inkluderer også forslag til nye oppgåver som blir lagde til underliggjande verksemder og etatar. «

Vi mener at det er svært viktig at fylker og kommuner gjøres økonomisk i stand til å følge opp krav til kvalitet og omfang innenfor DKS, og at det er naturlig at dette vil føre til økte statlige rammer og overføringer for DKS-ordningen i sin helhet.

Til slutt vil vi minne om viktigheten av kunnskap om opphavsrett og vil foreslå at følgende punkt legges til under kapittel 9: Kunnskap om opphavsrett må bli en naturlig del av undervisningen i skolen, i musikklivet og der musikk skapes og brukes.

NOPA støtter for øvrig høringsinnspillet fra CREO.

Kontaktpersoner i NOPA
Ole Henrik Antonsen, styreleder, ole@nopa.no, tlf. 954 59 656
Tine Tangestuen, adm. leder, tine@nopa.no, tlf. 901 368 64

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) arbeider for å tilrettelegge for friluftsliv for barn, unge og voksne i hele landet. Friluftsliv er en betydningsfull og særegen del av vår kultur, som det er viktig at ivaretas og formidles til nye generasjoner. En levende friluftslivstradisjon i befolkningen har vært avgjørende for at folk har brukt naturen som et grønt tilfluktsrom i under pandemien, og dette er viktig å bevare for fremtidige generasjoner. Bruk av naturen til lek og friluftsliv har vært og er viktig for barn og unges utvikling, identitet, kultur og forståelse av samhørigheten mellom natur og menneske. Tradisjonelle uteleker er en viktig del av vår kulturarv.

I stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur ser vi ingen steder der friluftsliv er omtalt som en del av barne- og ungdomskulturen. FL mener dette er en grov utelatelse av et viktig kulturfelt som sender feil signaler og ikke er med på å bygge opp under et mangfoldig kulturliv for barn og unge.

Friluftsliv - en viktig det av barn og unges kultur

Friluftsliv og det å være i naturen innbyr til lek, kreativitet og undring. Å opprettholde denne delen av vår kultur krever at folk driver med friluftsliv. Forskning fra Norsk institutt for naturforskning viser også at barn og unge trives i naturen med friluftslivsaktiviteter. Samtidig ser vi at ikke alle barn og unge har enkel tilgang til friluftslivsaktiviteter og/eller naturområder, noe som gjør at noen barn aldri får et forhold til naturen eller gode friluftsopplevelser. Vi mener at en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur må understreke viktigheten av at alle barn og unge får ta del i friluftslivet og oppleve naturen i sitt nærmiljø, fordi det er en viktig del av kulturen vår.

Tilgang til natur og friluftsliv

Barn har vesentlig kortere bevegelsesradius enn voksne, noe som gjør at det er spesielt viktig at barn og unge har tilgang til grøntområder i nærheten av der de bor. God tilgang til friluftslivsområder stimulerer fri lek i natur, noe som er viktig for å bygge sosial kompetanse og bidrar til kreativitet. Gode uteområder på skoler og i barnehager er områder som er naturlige for barna å ta i bruk, også på fritiden. Mange barn og unge blir ikke introdusert til friluftsliv på hjemmebane og det er derfor viktig at friluftslivsorganisasjoner har et tilbud for de som ønsker å delta i friluftslivsaktivitet, uansett bakgrunn.

FL ber komiteen gjennom en merknad fastslå at friluftsliv er en viktig del av barne- og ungdomskulturen, eksempelvis slik:

Komitéen understreker at friluftsliv er en viktig del av barn og unges kultur, og ber regjeringen legge det til grunn i det videre arbeidet med å ivareta, og utvikle barne- og ungdomskulturen. Opplæring og introduksjon til friluftsliv gjennom attraktive aktivitetstilbud, nærfriluftslivsområder, og gode uteområder tilknyttet barnehager og skoler er avgjørende for at alle barn og unge skal kunne delta i denne viktige delen av norsk kultur.

Kontaktpersoner: Ingrid L Wigestrand, rådgiver, tlf 91343672, ingridw@friluftsrad.no 
Morten Dåsnes, daglig leder, tlf 41618459, morten@friluftsrad.no 

Uloba Independent Living Norge - SA viser til Meld. St. 18 (2020 –2021) om Oppleve, skape, dele - kunst og kultur for, med og av barn og unge, og har noen merknader.

Uloba er en ideell organisasjon av og for funksjonshemmede, organisert som et samvirke. Vi arbeider for full likestilling, samfunnsdeltakelse og livsutfoldelse for funksjonshemmede. Målet er et mangfoldig og inkluderende samfunn, der det er plass til alle og alle har samme verdi.

FN – konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) artikkel 30 og Barnekonvensjonens artikkel 23 og artikkel 31

Vi er glade for at stortingsmeldingen viser til CRPD-konvensjonen, da denne tydeliggjør funksjonshemmedes menneskerettigheter. Norge ratifiserte CRPD konvensjonen i 2013. I konvensjonens artikkel 30 slås det fast at partene har et særlig ansvar for å sikre at funksjonshemmede barn har den samme muligheten som ikke-funksjonshemmede barn til å delta i lek, fornøyelser, fritidsaktiviteter og idrettsaktiviteter, også de aktiviteter som finner sted i skolen. Norge er avtalepart i CRPD-konvensjonen. Det innebærer en forpliktelse på utforming av lovgivning, slik at det staten utformer av lov skal være i tråd med CRPD-konvensjonen. Dette ble senest vist til av regjeringen i forbindelse med Prop. 86 L (2020–2021).

Funksjonshemmede barns menneskerettigheter er også sikret gjennom barnekonvensjonen, som er inkorporert i menneskerettsloven. Barnekonvensjonens artikkel 23. forplikter Norge til å sikre at funksjonshemmede barn får mulighet til aktiv deltagelse i samfunnet, på lik linje med alle barn. Punkt 3 tydeliggjør at funksjonshemmede barn også skal ha effektiv adgang til rekreasjonsmuligheter, for å fremme barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling. Artikkel 31 sier også at partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid, til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Vi minner om at dette også gjelder funksjonshemmede barn.

Borgerstyrt personlig assistanse (BPA)

I lys av Barnekonvensjonen og CRPD setter vi pris på at stortingsmeldingen har som mål at det skal legges til rette for alle barn og unge – uavhengig av bosted, økonomi, funksjonsevne, sosial og etnisk bakgrunn – får tilgang på et bredt og mangfoldig kulturliv. For å få til dette mener vi at det må settes fokus på de samfunnsskapte barrierene funksjonshemmede barn og unge møter. Disse må bygges ned, og målrettede tiltak må settes inn. Et målrettet tiltak som ikke er nevnt er BPA. Vi stiller oss derfor svært kritiske til at stortingsmeldingen ikke tar opp dette viktige temaet, spesielt i lys av det pågående arbeidet med en NOU om BPA.

BPA er en rettighetsbasertordning som er utviklet og drevet av oss funksjonshemmede. Vi ser på BPA som et frigjøringsverktøy som skal fremme full likestilling og deltakelse for oss funksjonshemmede. BPA gir oss mulighet til å leve et fritt, aktivt, variert og likestilt liv på alle samfunnsområder. Uten BPA vil mange funksjonshemmede barn og unge miste muligheten til å delta i er bredt og mangfoldig kulturliv, hvor de får muligheten til å selv å delta, skape, lære og mestre.

I dag er BPA den eneste assistanseordningen som gir barn selvbestemmelse og reell påvirkning knyttet til hvordan assistansen skal utføres. For barn med assistansebehov er det helt avgjørende å få tildelt tilstrekkelige BPA-timer for å kunne delta på fritidsarenaen på lik linje med andre barn. Dessverre ser vi alt for ofte at barn og unge får andre tilbud som hjemmehjelp, støttekontakt, idrettskontakt, hjemmesykepleie, barnebolig, avlastningsbolig eller andre lignende. Dette skaper barrierer for deltagelse, fordi disse tjenestene ikke er tilpasset aldersgruppen, mangler et likestillingsperspektiv og segregerer barnet fra familien og nærmiljøet. Med BPA får barn mulighet til å frigjøre seg fra foreldrene sine, utvikle seg på lik linje med jevnaldrende og forberede seg på voksenlivet.

Vi ber regjeringen og stortinget:

• Sikre at funksjonshemmede barns menneskerettigheter blir oppfylt i lys av barnekonvensjonen og CRPD
• Anerkjenne funksjonshemmede barn som likestilte borgere, i tråd med CRPD-konvensjonen
• Sikre at funksjonshemmede barn får tilgang på en enhetlig statlig BPA-ordning med utgangspunkt i CRPD- konvensjonen, og CRPD-komiteens generelle kommentar nummer 5 som utdyper artikkel 19 i CRPD.
• Bygge ned de samfunnsskapte barrierene funksjonshemmede barn møter når de vil delta i samfunnet, herunder innen kunst og kultur.

Dette notatet er utarbeidet i forkant av høringen i familie- og kulturkommiteen, og legges fram som innspill fra kommuner som nå mottar mottar 100% av tilskuddet til gjennomføring av Den kulturelle skolesekken.

Direktekommunene takker for Barne- og ungdomskulturmeldingen, og gir regjeringen ros for at det nå foreligger en Stortingsmelding om barne- og ungdomskultur. Den gir en grundig redegjørelse for barne- og ungdomskultur, og bekrefter samtidig i store trekk måten direktekommunene arbeider med DKS. 

Den kulturelle skolesekken og direktekommuner: 

Vi er glade for at regjeringen vil videreføre direktekommuneordningen. Dette gir oss mulighet til å sikre helhet i vårt strategiske arbeidet med kunst og kultur for barn og unge, slik at ulike tiltak, i skole og barnehage, kulturskole, DKS, frivillig arbeid og øvrige, får virke sammen, styrke og utfylle hverandre.

Som vi tidligere har påpekt har direktekommunene en fordel når det gjelder forankring, samhandling og koordinering mellom kultur og skole. Kommunene er skoleeier for grunnskole og barnehage, og kan koordinere satsingene, både innen lokale fagplaner og i det lokale kulturlivet. I direktekommunene er arbeidet med Den kulturelle skolesekken politisk forankret, og implementert i kommunens planer for oppvekst og kultur. Et nært samarbeid mellom kultur og skole forenkler også kommunikasjonen, og sikrer mulighet til  å ta avgjørelser i fellesskap mellom kommunens ulike etater. Innlemming av tilbud til barnehagene er også en oppgave som ligger godt tilrette i direktekommunene, og mange har allerede en kommunal kultursekk for sine barnehager.  

Vi ser  det som særdeles viktig at meldingen åpner for at nye kommuner igjen kan søke om å bli direktekommuner. Det er ingen grunn til å tro at alle kommuner vil ønske denne ordningen. De fleste kommuner vil nok fremdeles ønske at ordningen koordineres av fylkeskommunen. Likevel er det viktig at de kommuner som ønsker og har ressurser til selv å administrere ordningen nå får mulighet til dette gjennom å søke direktekommunestatus. 

Kriterier 

Vi er spent på hvilke kriterier som vil bli gjeldende for å kunne søke status som direktekommune i DKS. Vi regner med at evalueringene, bla.a. rapporten «Nærhet, autonomi og demokratisering» - Evaluering av direktekommuneordningen i Den kulturelle skolesekken utført av Oxford Research på oppdrag fra Kulturtanken, vil ligge til grunn.  Samtidig vil vi minne om at en tilsvarende evaluering av DKS-ordningen på fylkeskommunalt nivå ennå har ikke vært gjennomført. Man kan derfor ikke direkte vise til resultater som sier at DKS på fylkeskommunalt nivå fungerer bedre enn direktekommuneordningen. Vi stiller også spørsmål om det vil bli stilt lignende krav til fylkeskommunene i deres organisering av DKS. 

Meldingen nevner kommunens størrelse som tidligere kriterium for å kunne søke direktekommunestatus. Vi håper kriteriene heller vil legge vekt på ressurser og kompetanse snarere enn innbyggertall, og at direktekommuneordningen ikke vil bli begrenset til å gjelde storbykommunene. Vi minner her om bl.a. Karmøy kommunes stilling som foregangskommune i starten av Den kulturelle skolesekken, og direktekommunenes innsats i ulike utviklingsprosjekter både i egen og i Kulturtankens regi. Mange små kommuner har bidratt til viktig utvikling av ordningen.

Kulturtanken

Direktekommunene er svært positive til Kulturtanken som øverste forvaltningsnivå for Den kulturelle skolesekken. Kulturtankens kommunikasjon med kommuner og fylkeskommuner, oppfølging av rapportering og organisering av kurs og seminarer har bidratt til å styrke ordningen. Mange av direktekommunene har også vært vært samarbeidspartnere i Kulturtankens utviklingsprosjekter. I tillegg vil vi nevne Kulturtankens utvikling av felles portal som en viktig forbedring. Direktekommunene setter stor pris på den direkte kommunikasjonen med Kulturtanken for kvalitetssikring av ordningen. 

I den nåværende organisering er fylkeskommunen gitt ansvar for tildeling av midler og oppfølging av rapportering fra direktekommunene. Slik direktekommunene ser det, bidrar dette til etablering av et unaturlig hierarki mellom sidestilte forvaltningsnivåer. Samtidig står man i fare for å miste det nasjonale overblikket på ordningen som har vært tydelig gjennom årene med direkte rapportering til Kulturtanken. Direktekommunene ønsker derfor at ordningen med tildeling og rapportering direkte til kulturtanken tilbakeføres. 

Finansiering 

Meldingen slår fast at regjeringen ikke forventer økning i overskuddet fra Norsk Tipping AS i de kommende årene, og hevder at det vil være stramme økonomiske prioriteringer over statsbudsjettet. Slik vi forstår det legger regjeringen nå ansvaret for å øke den økonomiske innsatsen til DKS og barnehagekultur på kommuner og fylkeskommuner. Dette vil i praksis si at ordningen, i steden for å kunne utvikle seg, står i fare for å bli spist opp innenfra. Kunstnerhonorarer, samt kostnader til reise, hotell og diett øker. Det vil si at elevene over tid vil  få stadig færre kulturtilbud. Direktekommunene ber om økte bevilgninger for Den kulturelle skolesekken, og om at det legges til midler ved innlemming av tilbud til barnehagene. 

Det er også behov for økt økonomisk innsats for å kunne utvikle nye produksjoner for DKS. Både fylkeskommuner og kommuner tar ansvar for å støtte slike tiltak økonomisk, men det er også her helt avgjørende at staten følger opp intensjonen i stortingsmeldingen med friske midler. 

For direktekommuner i DKS,

Alta kommune

Bergen kommune

Bodø kommune

Bærum kommune

Eidsvoll kommune

Karmøy kommune

Lørenskog kommune

Stavanger kommune

Tromsø kommune

Trondheim kommune

Ås kommune

Norsk kulturskoleråd vil først berømme regjeringen for et godt og betydelig arbeid med Stortingsmelding 18 (2020-2021) Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge. Kulturskolens plass i barn og unges oppvekst er bredt belyst, har fått en viktig plass, og er inkludert gjennomgående i hele dokumentet.

Når dette er sagt må en samtidig påpeke at dette er blitt et komplekst og omfattende dokument. Norsk kulturskoleråd vil derfor i høringen primært kommentere kapittel 8, Ein styrkt kulturskole for framtida, men det er også relevant å belyse kulturskolens plass i helheten i meldingen.

I løpet av arbeidet med stortingsmeldingen ble NOU 2019:23 Ny opplæringslov avgitt til Kunnskapsdepartementet, 13. desember 2019. I denne NOUen ble det foreslått å flytte lovfestingen av kulturskolen fra opplæringsloven til kulturloven. Dette ble massivt imøtegått av kulturskolelandet og kulturskolerådet. Norsk kulturskoleråd er fornøyd med at kulturskolens plass i opplæringsloven blir tydelig slått fast gjennom denne stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen løfter også i frem formålet med kulturskolen, formulert med utgangspunkt i kulturskolens rammeplan. Slik Norsk kulturskoleråd ser det, er dette det nærmeste en kan komme en statlig føring for kulturskolen uten at det faktisk er nedfelt som lov eller forskrift. Det gir klare forventninger til en satsing på kulturskolen, og kulturskolerådet ønsker at dette etter hvert kan innlemmes i lovverket som en styrking av kulturskolens plass i opplæringsloven. Det at opplæringslovens kapittel 9 A - Elevene sitt skolemiljø - løftes frem som aktuelt også for kulturskolene er noe som Norsk kulturskoleråd tiltrer, og håper kan gjøres gjeldende så raskt som mulig. 

I denne sammenheng er Norsk kulturskoleråd også svært fornøyd med at en har adoptert Norsk kulturskoleråds visjon «Kulturskole for alle». Dette vil imidlertid kreve en omforent innsats både fra statlig og lokalt hold, slik det står i meldingen: «for å nå denne visjonen må både lokale og statlige myndigheter forene innsatsen og jobbe mot samme mål». Formuleringen er et viktig innspill til Norsk kulturskoleråd slik at en, i dialog og samarbeid med myndighetene, kan å få på plass en ordning med stimuleringsmidler, gjerne et kulturskolefond, som kan hjelpe kommuner på vei i arbeidet med operasjonaliseringen av de gode intensjonene som ligger i stortingsmeldingen.

Norsk kulturskoleråds rolle er belyst i meldingen. Her blir det gitt forventninger til Norsk kulturskoleråd som det sentrale fagrådet for kulturskole i landet, bl.a. med direkte oppgaver knyttet til arbeidet med fordypning og talent, spesielt regionalt. Kulturskolerådet er også fremholdt som en viktig aktør i forhold til UH-sektoren både når det gjelder arbeidet med et PPU-tilbud for lærere, men også i forhold til kulturskolene som arenaer for gjennomføring av offentlig sektor-ph.d. Denne rollen er kulturskolerådet klar på at de ønsker å ta og utvikle videre i dialog med KD og Udir.

For Norsk kulturskoleråd er det viktig at inkluderingsdimensjonen er tydelig i meldingen, og at det er en bred definisjon av begrepet. I denne sammenheng skulle en gjerne ønsket at kulturskolenes mulighetsrom, også økonomisk, i samskaping med andre, hadde blitt enda bedre belyst. Her vil en peke på Norsk kulturskoleråds strategiområde "Mangfold" som er formulert slik: Kulturskolen skal være en tilgjengelig arena i barn og unges liv, for kunst- og kulturopplevelser, for personlig, sosial og kunstnerisk vekst og utvikling, uavhengig av kjønn, sosial klasse, etnisitet, legning, økonomi og opprinnelse. Dette er et nødvendig perspektiv for det videre arbeidet med Kulturskole for alle.

Rammeplanen for kulturskolen «Mangfold og fordypning» er på mange måter brukt som et kunnskapsgrunnlag og en informasjonskilde for stortingsmeldingen. Det har vært en forhåpning fra kulturskolefaglig hold at rammeplanen skulle kunne være et grunnlag for en forskrift for kulturskolen. Norsk kulturskoleråd har imidlertid forståelse for at dokumentet slik det fremstår ikke kan fungere slik. En ønsker imidlertid å utvikle samtalen med myndighetene omkring rammeplanen, både med utgangspunkt i arbeidet med veiledning og vurdering, men også med tanke på at det i visjonen «Kulturskole for alle» ligger et ønske om et mer likt og sammenliknbart kulturskoletilbud rundt i hele landet.

Oppsummert ønsker Norsk kulturskoleråd å foreslå følgende relatert til stortingsmeldingen:

• Det etableres et kulturskolefond for å kunne gi armrom til kommunene for utvikling og strukturell endring med bakgrunn i stortingsmeldingen. Udir fikk i desember 2013 rapporten Evaluering av ordning med stimuleringsmidler til kulturskoler og kulturtilbud¹. Rapporten fra Proba samfunnsanalyse viser at disse midlene hadde en stor betydning og effekt.
• Det startes et arbeid for å se på mulighetene for å styrke kulturskolens plass i opplæringsloven med bakgrunn i stortingsmeldingens fokus på kulturskolens formål, og i tillegg, forholdet til opplæringslovens kapittel 9A. Kulturskolerådet tas med i dette arbeidet.
• Det opprettes en ordning med bilaterale møter mellom KD og Norsk kulturskoleråd, og det etableres en fast møte- og kommunikasjonsstruktur mellom Norsk kulturskoleråd og Udir.

Et lite hjertesukk til slutt. Selv om en har tillitt til at Stortingets familie- og kulturkomité vil gjøre en omfattende og god behandling av stortingsmeldingen skulle en ønsket at utdannings- og forskningskomiteen også fikk et behandlingsansvar. Dette fordi det er en melding som har vært et godt samarbeid mellom to departementer, og en felles behandling ville gitt stortingsmeldingen enda større styrke. Når dette er sagt er en allikevel fornøyd med at utkastet til innstilling forelegges for utdannings- og forskningskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

Med hilsen

Morten Christiansen

Direktør

Norsk kulturskoleråd

¹ https://www.udir.no/contentassets/9abf6fc2096b43738302b02e72dccbd5/evaluering-av-ordning-med-stimuleringsmidler-til-kulturskoler-og-kulturtilbud.pdf

Norsk Oversetterforening takker for muligheten til å komme med innspill til den første stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur: «Oppleve, skape, dele: Kunst og kultur for, med og av barn og unge». Det er et godt stykke arbeid som er lagt ned i å kartlegge og gi en oversikt over norsk barne- og ungdomskultur. Det er oppløftende og inspirerende å lese om vellykkede tiltak fra hele landet. Det vi imidlertid savner i meldingen, er en tydelig visjon for fremtiden, med konkrete tiltak og en plan for hvordan de kan finansieres.

Mangfold og flerspråklighet

Norsk Oversetterforening har til formål blant annet å «fremme forståelsen for den samfunnsmessige betydningen av språkkompetanse». Vi er derfor glade for at språk nevnes som grunnleggende kulturbærere i stortingsmeldingen. At kulturen skal fremme interkulturell forståelse, applauderer vi også gjerne, og en setning som «Alle elevar skal få erfare at det å kunne fleire språk er ein ressurs i skolen og i samfunnet» er musikk i våre ører.

Det er oppmuntrende at regjeringen ønsker å fremme en mangfoldig kulturpolitikk for barn og unge i Norge. Men hva rommer en mangfoldig kulturpolitikk? De kulturene vi har fått de største gruppene innvandrere fra, er i liten grad synlige i norsk og oversatt litteratur. Dette er et tap for det norske samfunnet og de norske språkene. Vi trenger flere dyktige språkbrukere som behersker både fremmedspråk og norsk. Vi etterlyser tiltak som fanger opp og utvikler denne kompetansen som finnes blant dagens barn og unge. Det viktigste tiltaket her er styrket morsmålsopplæring, et tiltak Norsk Oversetterforening håper å se i den nye opplæringsloven som er bebudet sommeren 2021.

Bibliotek og lesepolitikk

Meldingen legger stor vekt på bibliotekene som en viktig møteplass for barn og unge. Det er forståelig at man ønsker å nærme seg de unge ved å legge til rette for dataspill, og at disse også har en funksjon i utviklingen av den enkeltes kulturelle og språklige kompetanse. Men bibliotekene må være mer enn sosiale møteplasser, de skal også romme debatt, opplysning, kunnskap og ikke minst litteratur. Spesielt er det viktig å styrke skolebibliotekenes boksamlinger, slik at barn og unge over hele landet har et godt og likeverdig tilbud. Den midlertidige innkjøpsordningen til skolebibliotek må gjøres permanent og også utvides til omfatte oversatt litteratur. Norsk Oversetterforening oppfordrer regjeringen til å vise handlekraft og gjøre nettopp det i revidert nasjonalbudsjett!

Nettopp skolebibliotekene spiller en viktig rolle, både for leseferdigheter og leselyst. Leseundersøkelser viser at over halvparten av norske skoleelever bare leser når de må, og det er dokumentert tydelig tilbakegang i leseferdigheter hos 15-åringer. Et bredt utvalg av litteratur i alle sjangere og vanskelighetsgrader er viktig, men ikke nok. Barna og ungdommene trenger og fortjener også målrettede lesetiltak i regi av skolebibliotek, skoler og leseorganisasjoner som Foreningen !Les og Leser søker bok. Også litterære produksjoner i Den kulturelle skolesekken er sammen med alt det forannevnte avgjørende for at vi skal ha en lesende – og lystlesende! – befolkning også i fremtiden. 

Audiovisuelle og digitale medier

Det er svært positivt at meldingen slår fast at alt innhold på tv og kino må tekstes av hensyn til hørselshemmede. Det siktes her til norskspråklig innhold som tekstes til norsk. Vi savner imidlertid fokus på teksting av utenlandsk medieinnhold. Ifølge NAViO (Norsk audiovisuell oversetterforening) leser nordmenn i snitt tv-teksting tilsvarende rundt 18 romaner i året, barn og unge gjennomsnittlig enda større tekstmengder. Kanalene barn og ungdom ser mest på, er også de som bruker de kvalitativt dårligste oversettelsesmetodene (maskinoversettelse og oversettelse via andre språk), noe som igjen gir teksting av dårlig kvalitet. Vi mener tv-teksting er så viktig for barn og unges språk- og lesekompetanse at det må være et politisk mål å sikre at tekstingen er av god kvalitet, noe som gjøres primært gjennom å sikre teksterne gode arbeidsvilkår og rimelig vederlag.

Vi støtter intensjonen i forslaget til språklov (Prop 108 L (2019-2020) om å legge til rette for et rikt og tilgjengelig norskspråklig kultur- og medietilbud, men vi mener at lovutkastet har et for snevert syn på hva som er norskspråklig innhold. Det samme sneversynet kommer også til uttrykk i denne meldingen. Det er viktig at det skapes kultur- og medietilbud på norsk, men det er naivt å tro at vi skal være selvforsynte med barne- og ungdomslitteratur, tv-serier, filmer og dataspill. Det bør derfor legges til rette for oversettelse, ikke bare til samisk, men til de andre norske språkene. Bare slik kan vi demme opp for anglifisering av språket og domenetap til engelsk. Dette gjelder kultur- og medietilbud for alle aldersgrupper, men er ekstra viktig i tilbudene rettet mot barn og unge, fremtidens brukere og røktere av norsk språk.

Hilde Lyng, foreningsleder

Norsk Oversetterforening

De Unges Orkesterforbund (UNOF) er en landsomfattende organisasjon for barne- og ungdomsorkestre i Norge. UNOF har 5 400 medlemmer i alderen 2-26 år, som spiller i 175 lokale orkestre.

UNOF driver også det nasjonale talentorkesteret NUSO – Norsk Ungdomssymfoniorkester, og arrangerer 14 sommermusikkskoler over hele landet.

Alle frivillige orkestre med unge musikere i Norge kan bli medlem i UNOF. Våre medlemsorkestre er alt fra kvartetter til symfoniorkestre i full størrelse.

Dette er våre kommentarer til barne- og ungdomskulturmeldingen, Meld. St. 18 (2020-2021).

 

En viktig synliggjøring

Vi er glade for at det endelig og for første gang har kommet en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur. Dette er en viktig synliggjøring av et felt som så å si alle er innom i løpet av livet.

UNOF er tilsluttet Norsk Musikkråd, en paraplyorganisasjon for det frivillige musikklivet. Vi støtter i alle vesentlige trekk høringsuttalelsen deres. I likhet med NMR skulle vi også ønske at meldingen viet større oppmerksomhet til de frivillige barne- og ungdomskulturorganisasjonene.

Denne høringsuttalelsen kommer derfor til å konsentrere seg om noen tilleggsmerknader UNOF ønsker å komme med. For å få det fulle bildet av hva UNOF mener, kan dere altså lese uttalelsen fra NMR først, og så denne.

 

Dette er vi fornøyd med

Vi er glade for at meldingen anerkjenner at «[a]ktiviteten og arbeidet til dei frivillige organisasjonane er sentralt i barne- og ungdomskulturen». I arbeidet med meldingen har UNOF kommet med en rekke innspill, og ser at flere av dem har blitt svart på.

Blant annet merker vi oss at regjeringen vil styrke kunnskapen om deltakelsen i det frivillige kulturlivet blant barn og unge, og at «[a]lle som blir uteksaminerte frå ei av lærarutdanningane, skal ha kunnskap om oppvekstvilkår og barne- eller ungdomskultur».

Barne- og ungdomskulturmeldingen gjør også en innsats for talentarbeidet blant barn og unge. UNOFs nasjonale talentorkester NUSO – Norsk Ungdomssymfoniorkester er sammen med flere andre flyttet til egen post på statsbudsjettet, og «[r]egjeringa har som mål å leggje til rette for større likebehandling av tilskottsmottakarane ved å kunne sjå liknande tiltak i samanheng på tvers av fagfelta».

Vi er svært fornøyde med denne utviklingen. Det er også positivt at «[r]egjeringa vil utrede moglegheiten for ei tilskottsordning for barne- og ungdomstiltak og -ensemble på høgt kunstnarisk nivå».

 

Men...

Samtidig savner vi en tydeligere konkretisering av en del utfordringer de frivillige organisasjonene på barne- og ungdomskulturfeltet står overfor. Blant annet er brukermedvirkning og demokrati, lokaler og gjennomføring av Fritidskortet viktige punkter som krever tydeliggjøring.

Vi ønsker også en mer konkret diskusjon av arbeidet med inkludering, og det faktum at inkluderingsarbeid er krevende også ressursmessig. Organisasjonene trenger klare og tydelige beløp for å få til de politiske ønskene på dette feltet.

 

Inkludering og utenforskap

Meldingen forklarer godt utfordringene med inkludering og utenforskap, og hvordan sosioøkonomiske skiller er med på å avgjøre hvem som deltar og ikke. Vi deler ambisjonene om «å gi alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, tilgang til kunst og kultur» og «å gi alle barn og unge moglegheita til å oppleve og å skape kultur på eigne premissar». Det er bra at meldingen vier såpass stor oppmerksomhet til dette.

I vårt arbeid oppfatter vi at utenforskap ikke bare handler om kulturell kapital og preferanser. I våre orkestre treffer vi mange foreldre med høy kulturell kapital som, fordi de valgte en karriere innen musikklivet med dertil hørende lønns- og arbeidsforhold, sliter med å ha råd til å gi barna den samme opplevelsen av å spille musikk som de har hatt selv. Utenforskap handler også om kroner og øre, rett og slett å ha råd til å være med på aktivitetene.

 

I møte med det offentlige virkemiddelapparatet, når vi søker om prosjektmidler til inkluderingstiltak, virker det som vi iblant møter en holdning om at lavterskeltilbud og egne tiltak spesielt rettet mot ekskluderte grupper er det som skal til. Fra vår synsvinkel virker dette stigmatiserende, og ikke inkluderende.

De som ikke får være med er ikke nødvendigvis ressurssvake. Kanskje har de bare dårlig råd. Vi hører mange historier om noen som ikke egentlig har råd til å være med, men som likevel får være med i orkesteret uten å betale. Kostnadene dekkes av orkesteret, utenfor statistikker og offisielle virkemidler.

Derfor mener vi at det er vel så viktig å sørge for at de ordinære aktivitetene er åpne, tilgjengelige, inkluderende og rimelige. Organisasjoner som er økonomisk robuste, og som ikke er avhengig av å kreve høye deltakeravgifter, har også bedre mulighet for å være inkluderende.

I likhet med mange er vi spente på hvordan Fritidskortet kommer til å gripe inn i denne situasjonen. Vi skulle ønske at meldingen var mer konkret om ambisjonene, omfanget og tidsplanen for dette.

 

Tilgang til lokaler

Tilgang til rimelige lokaler av tilfredsstillende standard er en stor utfordring for mange av våre orkestre. Det var vanskelig før, og har for mange blitt enda vanskeligere og dyrere med pandemien. Dette til tross for at politikere har bedt om at frivillige skal få tilgang til bl.a. offentlige skolelokaler.

Økte leiekostnader er en direkte årsak til at mange av våre aktiviteter har blitt dyrere de siste årene. Dette går dermed ut over orkestrenes mulighet til å fungere inkluderende.

Selv om meldingen skriver mye bra om lokaler, er ikke dette spørsmålet tatt tak i. Ettersom lokaler er en så viktig faktor for aktiviteten burde dette vært gitt mer vekt og tydelighet. Hvordan skal frivillige få tilgang til offentlige lokaler som f.eks. skoler når skoleeierne ikke lytter til offentlige signaler om at frivillig aktivitet for barn og unge skal få tilgang til skolene?

 

Samarbeid med det offentlige

For mange av våre orkestre er samarbeidet med den lokale kulturskolen helt avgjørende for deres virksomhet. Vi støtter derfor ambisjonen om at barn og unge skal ha større innflytelse på kulturskolene, og at kommunene selv må avgjøre hvordan det skal gjøres. Det later til å være en tydelig bevissthet i meldingen om behovet for samarbeid mellom det offentlige og det frivillige, og det er bra.

Samtidig er meldingen skuffende lite konkret om hvordan dette skal gjøres. Selv om vi er enige i at lokale forhold bør og må være avgjørende for akkurat hvordan denne innflytelsen skal utøves, hadde vi ventet oss at en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur skulle være mer ambisiøs og mer tydelig i å legge til rette for at dette skal bli mer enn fine ord. Vi vil gjerne vite hvordan og hvor mye, og mener at både kommunene og de lokale frivillige vil kunne trenge tydeligere retningslinjer.

Oslo 14.04.2021

Norske Dansekunstnere organiserer om lag 900 dansekunstnere og er et nasjonalt fag- og kunstnerforbund for dansere,  koreografer og pedagoger. Våre medlemmer har et profesjonelt virke av sammensatt karakter og med bred individuell egenart innenfor danse- og scenekunstfeltet. Vi representerer utøvende og skapende kunstnere i det frie ikke-institusjonaliserte danse- og  scenekunstfeltet, ved de private og offentlige teaterinstitusjonene, i tillegg til pedagoger i det private og offentlige skoleverket. 

Norske Dansekunstnere ser Barne- og ungdomskulturmeldingen som et solid fundament for en mer konkret politikk- og tiltaksutviklingen for kunst og kultur rettet mot barn og unge fremover. Den trekker opp i både  bredden og dybden hvordan barn og unge kan forvente å møte, delta i og skape kunst og kultur i fremtiden. Dette må i det videre følges opp med friske midler og økte ressurser for å utbedre kvaliteten og  profesjonaliteten i kunsten som barn og unge møter, øke omfanget av og tilgangen på ulike kunstuttrykk for barn og unge, samt utvikle flere arenaer der kunsten oppleves og skapes for og sammen med barn og unge. Dette må skje gjennom statlige, fylkesvise og kommunale økte tilskudd. 

I meldingen vektlegges det at barn og unge skal få oppleve, delta i og skape kunst og kultur av høy kvalitet. Vi merker oss at begreper som f.eks. profesjonell kunst eller kunst av ypperste kvalitet ikke er vektlagt like mye som vi ser at det blir når det dreier seg om kunst og kultur rettet mot voksne. Dette er uheldig. Vi ber Familie- og kulturkomiteen merke seg denne differansen i ordlyden og bidra til at det i revisjoner og i den konkrete politikkutformingen innlemmes formuleringer der det klart og tydelig stadfestes at den profesjonelle kunsten og kulturen også skal nå barn og unge. Det samme gjelder tilgangen til profesjonelle forbilder og kunstnere. Vi observerer at møtet mellom profesjonelle kunstnere og barn og unge først og fremst er forespeilet å foregå i fritidsklubber, i det frivillige kultursegmentet, gjennom DKS og i kulturskolen. Selv om det nevnes at det er et mål å få til mer dialog mellom barn og unge og det profesjonelle kunst- og kulturfeltet blir vi stående uten gode, konkrete svar på hvordan dette skal skje når det gjelder kunstnere som fremfører eller skaper på ypperste nivå. 

Meldingen vektlegger først og fremst de instansene som barn og unge allerede kjenner, som skoler, DKS og kulturskolene. Vi skulle gjerne sett at den gikk lengre i å beskrive hvordan barn og unge i fremtiden skal få økt tilgang til kunsten og kulturens egne arenaer, slik at de fra ung alder kan bli enda bedre representert som tilskuere her. For å gi befolkningen bedre mulighet til å oppleve dans i det omfanget de ønsker er det nødvendig å investere i gode rom der møtet mellom kunst, skapere av kunst og publikum kan skje. Det er i Norge et generelt behov for flere arenaer og visningssteder som er tilrettelagt for produksjon og visning av dans. I utformingen av slike scener bør man ta hensyn til at barn og unge skal være publikummere og innrette samarbeider mellom Kulturhus, scener, og visningsarenaer med skoler og DKS, slik at barn i større grad enn i dag kan få oppleve dans og andre kunstuttrykk i en kontekst som er tilpasset kunstformen. 

Dans har et uforløst potensial som kunstuttrykk. I en undersøkelse fra Norsk Publikumsutvikling sier 26 % av respondentene i at de i løpet av de siste 5 årene har sett en danseforestilling. Hele 16 % at de aldri har oppsøkt dans, men er interessert i å gjøre det. Å fasilitere for en økt tilgang til dans for befolkningen, og for at møtet mellom kunsten, kunstner og tilskuer i større omfang kan finne sted, gjøres best hvis man tilrettelegger for det allerede fra ung alder. Da kan barn og unge kan bli kjent med interessene sine og gjøre fremtidsvalg ut fra egne erfaringer. Dette innebærer at dans i sterkere grad bør inn i undervisningen i grunnskolen, flere danseforestillinger bør formidles via DKS og Kulturskolen må styrke danseundervisningen der tilbudene ikke finnes eller er mangelfulle. Dans bør prioriteres i skolen også på grunn av de positive effektene dansen har på utvikling av kognitive, språklige, motorisk og samarbeidende evner. 

Mangfold og inkludering er et av de viktigste politiske satsingsområdene fremover, både i samfunnet generelt og innen kunst og kultur spesielt. Dans er et uttrykk som i stor grad kan bidra og allerede bidrar til å fremme mangfold og integrering, både fra scenen og blant danseinteresserte barn og unge. Å styrke satsingen på dans, og legge til rette for at et mangfold av dansekunstens uttrykk kan få vokse frem og etablere seg i enda sterkere grad, vil samtidig være å investere i et mer aksepterende og inkluderende samfunn. Det finnes flere eksempler på profesjonelle dansekunstnere i Norge som har kommet fra andre land, bl.a. som flyktninger, som har skapt sin egen karriere innen dans og koreografi, nettopp fordi dansens universelle bevegelsesspråk ikke stiller krav til verbalisering og tradisjonell kulturforståelse slik som talespråkene gjør. Dette potensialet oppfordrer vi politikerne til å utnytte, både i tilretteleggingen for den profesjonelle scenekunsten og dennes møte med et ungt publikum, i skolen og undervisningen, i fritidsaktivitetstilbudet og i kunst- og kulturundervisningen som tilbys barn og unge, herunder kulturskolen. I skolen forutsetter god opplæring innen dans at det finnes tilrettelagte lokaler og undervisere som innehar profesjonell kompetanse både i det dansefaglige og det pedagogiske.

Spesielt for dans er det fundamentet som de private danseskolene rundt om i landet utgjør for den profesjonelle dansens tilblivelse og eksistens i Norge. De private danseskolene ligger som en grunnstein i hele verdikjeden for den profesjonelle dansen. Nært alle dansere og koreografer som i dag har et profesjonelt virke startet sin utdanning ved en privat danseskole. Kulturskolene har også gode dansetilbud, men dette offentlige systemet evner ikke å svare på den kontinuerlige trendutviklingen, de kunstneriske variasjonene og den stadige tilveksten i nye uttrykk på samme måte som de private danseskolene. Deres dynamikk og tilpasningsevne er unik. Disse skolene er fortsatt av avgjørende betydning for at Norge skal kunne utdanne dansere i verdensklasse, fordi en karriere som danser krever at du yter en dedikert og målrettet innsats fra svært ung alder. 

Vi etterlyser at myndighetene anerkjenner de private danseskolenes rolle i dansens verdi- og utdanningskjede og legger til rette for deres videre utvikling. Dette innebærer at kulturskoler ikke må utkonkurrere disse med lavere priser, der det finnes private danseskoler som allerede leverer gode aktivitets- og utdanningstilbud. Det offentlige bør også se på muligheter for å subsidiere eller finansielt støtte disse skolene, slik at kulturen og kompetansen her ivaretas. Dette gjelder spesielt under pandemien, der verdifull kompetanse nå står i fare for å utarmes pga. langvarige nedstenginger. Heller enn å etablere nye, offentlige tilbud bør det ses på effektive og kostnadsbesparende løsninger i form av samarbeider og tilskuddsmuligheter, der det finnes en privat danseskole som kan utgjøre en grunnstein i danseutdanningen i et lokalsamfunn. Dette er ikke til hinder for at det opprettes nye kulturskoler som tilbyr dans der det i dag ikke finnes gode tilbud. 

Norske Dansekunstnere takker for muligheten til å komme med dette innspillet og ser frem til det videre arbeidet med å realisere og konkretisere det meldingen skisserer. 

Med vennlig hilsen 

Kristine Karåla Øren og  Eva Grainger

Forbundsleder og Nestleder i Norske Dansekunstnere

Creo er positive til at kunst og kultur for, med og av barn og unge vies nødvendig oppmerksomhet gjennom en stortingsmelding. Dessverre bærer denne meldingen preg av vage formuleringer og lite handlekraft. Vi er skuffet over at kulturskolene ikke ble tilgodesett med en egen stortingsmelding, slik Stortinget i utgangspunktet hadde ønsket. Vi er også skuffet over at regjeringen i svært liten grad foreslår konkrete tiltak.

I denne meldingen tar KD og KUD mål av seg til å bidra til bedre og mer koordinert og balansert politkk både på kultur- og utdanningsområdet. Dessverre feiler den på mange områder. Den rokker ved det grunnleggende kulturpolitiske prinsippet om armlengdes avstand, og for oss – som en fagforening for de profesjonelle kunstnerne – er det skuffende at kunstnerperspektivet så å si er fraværende.

I kap 2.2 leser vi at «oppgåva til det offentlege først og fremst å leggje til rette for utvikling, og det gjer dei blant anna ved å sørgje for at det finst eit vell av ulike finansieringskjelder.» Betyr dette at departementet ser for seg at det offentlige skal begrense sitt finansieringsansvar for kultur for barn og unge? Alle – også alle barn og unge – må gis tilgang til kunstopplevelser og kulturaktiviteter. Vi i Creo mener at dette sikres best gjennom offentlig finansiering.

Så er vi glade for at regjeringen foreslår at kulturskolen fremdeles skal være hjemlet i Opplæringsloven.

I kap 7.2.4 viser departementet til at lokaler for kulturaktivitet ofte er dårlig tilpasset, mangler universell utforming og også er for dyre til at det frivillige kulturlivet kan bruke dem. Gode og tilpassede lokale kulturarenaer er avgjørende for å utvikle talentene, og for å gi både det frivillige og det profesjonelle kulturlivet gode rammevilkår.  Tilskuddsordningen for teknisk utstyr og lokaler (Kulturrom) må utvides, og standarder som NS 8178 «Akustiske kriterier for rom og lokaler til musikkutøvelse» må legges som premiss ved prosjektering av lokaler som skal brukes til musikkformål.

I kap 7.3.4 setter regjeringen som mål at alle barn og unge skal kunne delta på kultur- og fritidsaktiviteter. Dessverre følges ikke målene opp av konkrete tiltak. Et av de viktigste tiltakene vil være  at det fastsettes en egen forskrift til opplæringsloven, som blant annet regulerer krav til faglig nivå, kapasitet og nivået for egenbetaling i kulturskolene. Norsk kulturskoleråds rammeplan for kulturskolene bør være ett av grunnlagsdokumentene i dette arbeidet. Her oppfordrer vi sterkt Stortinget til å gå mot regjeringens skuffende forslag om å ikke gjøre rammeplanen til en forskrift.

Denne rammeplanen, og dens forslag om breddetilbud, kan også være en del av grunnlaget for å sette i gang igjen «Kulturskoletimen», som var et tiltak som ble sett på som både vellykket og treffsikkert.

Skal alle barn og unge har reelle muligheter til å delta på kultur- og fritidsaktiviterer må det også praktisk legges til rette for det. I kap 8.1.1 vises det til Kulturskoleutvalgets rapport «Kulturskoleløftet – Kulturskole for alle», og et av forslagene derfra. Dette utvalget foreslo også at modellene, der kulturskoleelever, enkeltvis eller i smågrupper, tas ut fra ordinær grunnskoleundervisning, utvikles videre, og at det klargjøres fra sentralt hold hvordan dette kan løses enda smidigere i forhold til lover og forskrifter. Det må derfor gjøres endringer i Opplæringsloven. Dette er et forslag som spesielt vil komme mindre lokalsamfunn ute i distriktene til gode, der kollektivtransporten ikke legger til rette for undervisning på ettermiddags- og kveldstid, og der mange foresatte heller ikke har anledning til å kjøre fram og tilbake. Det er derfor gledelig at regjeringen i kap 8.2.2 og kap 8.2.3 ser ut til å åpne for slike ordninger.

Regjeringen peker på det uutnyttede potensialet i å tilby delte og kombinerte stillinger mellom kulturskolen, barnehagen, skolen og SFO. Vi i Creo er av den oppfatning at det største potensialet ligger i kombinerte stillinger mellom skole og kulturskole.

Så registrerer vi at regjeringen ikke ønsker å opprette «Musikkbruket», etter modell av Scenekunstbruket. Det mener vi i Creo er særdels dårlig nytt for musikken som kunstuttrykk, for de utøverne som utøver musikk og  – ikke minst – for barn og unge som skal oppleve denne kunstarten på en DKS-forestilling. Stortingsmeldingen er tydelig på at oppgaver skal løses lokalt, av kommuner og fylkeskommuner. Utviklingen de siste årene viser at de regionale strukturene i seg selv ikke er tilstrekkelig til å utvikle musikkfeltet. På samme måte som scenekunstfeltet har musikkfeltet behov for en solid nasjonal ordning som stimulerer til nyproduksjon og kvalitet. Det oppleves også som selvmotsigende at regjeringen velger å se bort fra fylkenes ønsker om opprettelsen av Musikkbruket når Stortingsmeldingen presiserer at det lokale folkestyret skal vektlegges og lyttes til.  

Det er også skuffende at regjeringen i svært liten grad berører kulturarbeidernes situasjon i dagens DKS-ordning. Så lenge Rikskonsertene eksisterte – fra  1967 til 2016 – eksisterte det en egen tariffavtale for lønnsarbeid. Etter omorganseringen til Kulturtanken forsvant denne avtalen. KS kom etter hvert på banen, men KS ønsket da en avtale der den enkelte kulturarbeider ikke ble midlertidig ansatt, men heller ble engasjert som selvstendig næringsdrivende. Vi i Creo har alltid ment at dette er en dårlig løsning for den enkelte og for samfunnet. De siste månedenens koronakrise har også forsterket dette synet. Vi ber derfor komiteen om at det gis et tydelig signal om at ansettelse, gjerne midlertidig[1] – og ikke næringsoppdrag – skal være det foretrukne og naturlige også i DKS-ordningen.

VI er ogå, som NTO, sterkt kritisk til at målet om å «medvirke til at elever i skolen får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud» er tatt ut av de reviderte målene for DKS. I tillegg til at profesjonell kunst er utelatt fra målene, er kvalitet i stor grad redusert til elevmedvirkning og relevans. Med dette overføres definisjonsmakten over innholdet og kvaliteten i DKS-tilbudet i stor grad til skolen.

Regjeringen ønsker å inkludere barnehagene i DKS-ordningen, det er bra! Men da må det følge friske penger med satsingen. Spillemidlene har stått stille – eller sunket – de siste årene.

Men mest alvorlig er hvordan skoleverkets sentrale rolle svekkes opp mot det at alle barn og unge skal få muligheten til å oppleve, skape og dele kunst og kultur. Det er bare i skolen vi kan nå alle våre unge, mens de er elever i grunnskole og videregående skole.

Vi i Creo mener at skolen har en viktig rolle som formidler av kunnskap, ferdigheter og verdier knyttet til kunst og kultur.

På denne bakgrunn, og for å sikre at elevene utvikler en bred og helhetlig kompetanse gjennom opplæringsløpet, oppfordrer vi komiteen til å komme med følgende forslag:

• I tråd med et bredere og mer helhetlig kunnskapssyn innføres følgende grunnleggende ferdigheter, i tillegg til dagens fem ferdigheter:
• - Læringsstrategier og motivasjon.
• - Sosial, kulturell og estetisk kompetanse.
• Det må innføre kompetansekrav for å undervise i musikk, og i kunst- og håndverk, på samme nivå som for andre fag, dvs minimum 60 studiepoeng på ungdomstrinnet og minimum 30 studiepoeng på trinnene 1 til 7.
• Grunnskolefagene musikk og kunst- og håndverk må bli fag som elevene kan komme opp til eksamen i 10. klasse.
• Timetallet i fagene musikk og kunst- og håndverk må økes i grunnopplæringen.
• Det må igjen bli obligatorisk i lærerutdanningen med minst ett emne i praktisk-estetiske fag.

De fleste har nok lagt merke til diskusjonene rundt Kulturtankens rolle og mandat. For oss er det viktig å påpeke at en fremtidig og helhetlig organisering av både denne og Kulturrådet ikke bidrar til et ytterligere skille mellom kunst og kultur for barn og unge og kunst og kultur for resten av befolkningen.

Vi støtter ellers innspillet fra NTO, og ber dere spesielt lytte til de prinsippielle innvendigene de kommer med i forbindelse med denne høringen.

[1] Jfr AML § 14-9 (4)

Om oss

Ungdom og Fritid - landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus, representerer over 650 kommunale og kommunalt støttede fritidsklubber og ungdomshus over hele landet.

– Vi må satse på barne- og ungdomskultur, fordi det er viktig i seg selv og ikke bare fordi det skal hjelpe mot noe annet. I dag vet vi hvor viktig fritidsklubbene er. Det å ha et sted å komme til, et sted å høre hjemme. Det skjer ikke noe på en fritidsklubb om du ikke gjør det selv. Det betyr også at mange nye kunst og kulturuttrykk har sitt utspring nettopp i en fritidsklubb. Det må vi ivareta, og det må vi bygge opp under. Vi må fortsette å legge til rette for at det er mulig. At det faktisk prioriteres å lage gode møteplasser for barn og unge, sa kulturminister Abid Raja under lanseringen.

Generelle betraktninger

Ungdom og Fritid er først og fremst begeistret over at det endelig har kommet en barne- og ungdomskulturmelding, som ser hele feltet under ett og legger medvirkning og mangfold som sentrale bærebjelker. Vi er også svært fornøyd med fritidsklubbenes sentrale plassering i det videre arbeidet med barne- og ungdomskultur, spesielt knyttet til digitalt ungdomskulturarbeid, herunder gaming og datakultur.

Våre mest sentrale bekymringer knytter seg i hovedsak til hvordan man skal sikre finansiering til gode intensjoner over allerede smale kommunale kulturbudsjetter.

En ny kulturlov

I meldinga sier regjeringen at de vil se på en utvidelse av dagens kulturlov. De sier videre at de vil bruke folkehelseloven som utgangspunkt og at det vil omfatte hele den kommunale kultursektoren.

Ungdom og Fritid er svært positive til en revidering av kulturloven. Med et så tydelig fokus på den kommunale kultursektoren, vil det være umulig å unngå fritidsklubbfeltet i utarbeidelsen av en ny kulturlov. Kravet om at kommunene skal tilrettelegge for møteplasser for ungdom bør ligge helt sentralt.

Ungdom og Fritid har i mange år jobbet for en lovmessig forankring av fritidsklubbfeltet. Dette er også støttet opp av Europarådets anbefaling på ungdomsarbeid, som tydelig peker på behovet for at man fra statlig hold skaper et lovmessig rammeverk for feltet. Allerede i regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier ble det vist til at man skal lage en egen utredning på fritidsklubbfeltet. Det blir viktig at man også ser denne i sammenheng med fritidsklubbenes kulturpolitiske begrunnelser.

Frifond

Det har vært knyttet stor spenning til hva regjeringen velger å gjøre med Frifonds-ordningen. Ungdom og Fritid var derfor glade når et av tiltakene var å styrke arbeidet fritidsklubbene gjør med egenorganisert aktivitet gjennom omdisponering av Frifondmidlene.

Barn- og ungdoms plass i kulturlivet

I meldingen står det også at fritidsklubben som kulturarena legger til rette for at barn og ungdom skal kunne utvikle talentene sine ved å sørge for at det finnes en kulturell infrastruktur for barn og ungdom. Klubbene gjør det mulig for ungdom å engasjere seg i kunst og kultur ved å ha tilgjengelig bandrom, scener, studioer og ulike verksteder. Dette er med på å drive frem et mangfold av uttrykk, men gjør det også mulig for ungdommen å fordype seg, og utvikle seg innenfor ulike kunstuttrykk.

Ungdom og Fritid er opptatt av at barn og unge må få mulighet til å være en del av kulturlivet. Å inkludere ungdom under 18 år på kulturarrangementer betyr ofte tap av inntekter for arrangørene. Regjeringen har lyttet til Ungdom og Fritid i dette spørsmålet og vil nå utrede mulige ordninger som gir kompensasjon for tapte inntekter ved konserter for ungdom under 18 år. Dette mener Ungdom og Fritid at er et godt og viktig tiltak.

Samarbeid som løsningen og lokale ressurssenter

For Ungdom og Fritid er samspillet mellom aktørene i Den kulturelle grunnmuren viktig; fritidsklubbene, kulturskolen og bibliotekene. Det er derfor uheldig at regjeringen løfter frem kulturskolen som lokalt kulturelt ressurssenter alene og på den måten gis en slags forrang over de andre kommunale kulturtjenestene som alle fungerer som ressurssenter med sin kompetanse og mot sine målgrupper. Ungdom og Fritid mener at det bør være summen av den kulturelle grunnmuren som utgjør slike ressurssentre, og på den måten ivaretar samskaping og mangfold.

Kommuneøkonomi og veien videre

Regjeringen har lagt frem mange gode tiltak for å styrke barne- og ungdomskulturen, men flere av forslagene går ut på å utrede eller vurdere. For å sikre legitimitet er det sentralt at flere av prosessene settes raskt i gang.

Vi registrerer at meldingen legger mye av ansvaret for barne- og ungdomskulturen på kommunene. Det er på mange måter riktig, men det krever en betydelig statlig innsats for å sikre solide nok kulturbudsjetter i kommunene. Nærmere 50% av våre medlemmer oppgir å ha blitt foreslått lagt ned eller nedskjært i kommunens budsjettprosesser. Ungdom og Fritid mener at stortingsmeldingens potensiale ligger i størrelsen på de kommunale kulturbudsjettene, og at dette bør ligge som et klart premiss i det videre arbeidet.

Vi mener også at det bør suppleres med gode statlige støtteordninger, som for eksempel etablerings- og innovasjonsstøtte til fritidsklubber og ungdomshus.

 

 

Med vennlig hilsen

Generalsekretær
Ungdom og Fritid,
André Ruud

Kvart år byrjar mellom 7 000 og 8 000 elevar med nynorsk som førstespråk i norsk grunnskule. Det er det fjerde største mindretalsspråket i skulen i Europa etter katalansk i Spania og fransk i Belgia og Sveits. For at denne stoda skal halde fram må desse ungane ha høve til å oppleve, skape og dele kultur på eige skriftspråk. Nynorsk kultur må vere ein naturleg og sentral del av barne- og ungdomskulturtilbodet i Noreg.

Språklova i praksis

Ambisjonane om å styrkje norsk språk, og ta særleg omsyn til nynorsk, som mindretalsspråk, krev ein aktiv barne- og ungdomskulturpolitikk. Kulturdepartementet viser for fyrste gong at dei vurderer stoda for mindretalsspråka særleg ved utforminga. Det er ikkje gjort i bibliotekstrategien eller mediestøttemeldinga, men er følgd opp i museumsmeldinga og barne- og ungdomskulturmeldinga. Det er positivt. Språklova har allereie hatt oppdragande effekt. Samstundes trengst det konkrete tiltak, både i eksisterande ordningar og ved å opprette eigne og nye tiltak for å nå dei språkpolitiske måla Stortinget har sett.

Særlege tiltak for nynorsk

1. Meir nynorsk litteratur
   Produksjonstilskot (ikkje berre innkjøpsordning)
   Permanent innkjøpsordning for skulebibliotek
   Støtte til forfattarutdanninga til Samlaget og Minotenk
   Nynorskansvar i folkebiblioteka
2. Nynorsk i medium med levande bilete
   Krav om nynorsk tekst ved offentleg støtte
3. Permanent nynorsksatsing i Den kulturelle skulesekken
4. Gode rammevilkår for nynorskinstitusjonane

Framlegg til merknader

Kapittel 11 Relevant, tilgjengeleg og mangfaldig kunst og kultur for barn og unge

11.1 Språket som kulturberar

Komiteen er oppteken av at kulturinstitusjonar som produserer kultur av, med og for barn og unge på nynorsk, samiske språk, norsk teiknspråk og nasjonale minoritetsspråk får gode økonomiske vilkår til vidare utvikling.

Komiteen er positiv til at tiltak som samiske vegvisarar, jødiske vegvisarar og kvenske losar, gjer at ungdom formidlar språk og kultur til andre ungdommar direkte. Det er positivt å etablere liknande tilbod for andre nasjonale minoritetsspråk, norsk teiknspråk og nynorsk.

11.4 Litteratur for og med barn og unge

Komiteen er positive til at departementet gjer særleg greie for litteraturtilbodet på nynorsk og samiske språk. Godt talgrunnlag er nødvendig for å kunne prioritere tiltak for å nå målsetnadene i § 1 i språklova. Komiteen meiner at ny bibliotekstrategi frå 2023 må innehalde nasjonale tiltak for å styrkje formidlinga av litteratur på dei norske mindretalsspråka, inkludert nynorsk. Komiteen registrer at Nynorsk kultursentrum har etablert ordninga med nynorske pilotbibliotek. Det kan vere eit viktig tiltak for å styrkje nynorskformidlinga ved biblioteka.

Komiteen ser at det er behov for særlege tiltak for å auke tilfanget av nynorsk barne- og ungdomslitteratur. Dette kan gjerast gjennom produksjonsstøtte, i tilegg til innkjøpsordningane, for nynorsk litteratur for denne målgruppa. Det kan også vere aktuelt med offentleg støtte til særlege forfattarutdanningar og rekrutteringstiltak. Komiteen meiner innkjøpsordninga for skulebibliotek bør gjerast permanent, og at minst 25 prosent av litteraturen i ordninga må vere på nynorsk.

11.9 Levande bilete for og med barn og unge

Komiteen er uroa for det manglande språklege mangfaldet i film, tv og dataspel, utanom NRK, for barn og ungdom. Komiteen meiner at ein bør vurdere særlege insentiv for å sikre nynorsk tekst, til dømes gjennom krav ved offentleg støtte. Særleg produksjonsstøtte til tiltak på nynorsk, samiske språk og nasjonale minoritetsspråk kan også vere aktuelt.

Kapittel 12 Den kulturelle skolesekken

Komiteen er positive til at Kulturtanken samarbeider med tre fylke og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa for å auke talet på nynorske produksjonar i DKS. Komiteen meiner ei slik satsing bør vere permanent, for å sikre at alle barn og ungdom opplever kulturtilbod på nynorsk av høg kvalitet i Den kulturelle skulesekken.