Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur

Meld.St.29 (2020-2021) – Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur

Fiskebåt støttar hovedtrekka i regjeringas forslag om ein heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur, og er einig i at ein nasjonal plan vil vere viktig i den vidare utviklinga av ei heilskapleg og berekraftig norsk havbruksforvaltning.

Fiskebåt støttar det grunnleggjande prinsippet for havpolitikken om å fremje berekraftig bruk og bevaring av marine økosystem. Regjeringa skriv at berekraftig bruk handlar mykje om tiltak og metodar for å sikre at aktivitetane skjer på skånsomt vis, slik at ein unngår eller avgrensar skader på naturmangfald og økosystem. Bevaringstiltak set naturen i sentrum og inneber vern eller beskyttelse av eit geografisk avgrensa område med viktig naturmangfald. Sjølv om Fiskebåt støttar desse prinsippa, er det nødvendig å ta omsyn til at all utnytting av naturressursar påverkar naturmangfaldet og økosystemet i større eller mindre grad. Fiskebåt meinar ein bør  unngå å innføre langt strengare reglar for utnytting av marine naturressurar enn naturressursar på land. Marint råstoff gir eit klimavenleg og sunt protein, og det er uheldig om strenge vernereglar gjer at vi ikkje greier å utnytte produksjonen i havet, og i staden må erstatte bortfallet av marint protein med protein som fører til auka klimagassutslepp.

Fiskeria er meir enn noko anna næring avhengig av produktive økosystem, og vern er eitt av fleire virkemidlar for å oppnå dette. Fiskebåt har vore positiv til å verne bunnhabitat, både for å bevare representative naturtypar, og for å sikre produktive økosystem. Fiskebåt var initiativtakar til å miljøsertifisere norske fiskeri etter MSC-standarden, som stiller strenge krav til vern av blant anna bunnhabitat og økosystem. Fiskeflåten medverka også konstruktivt til å kartlegge og verne korallrev langs norskekysten. Fiskebåt forhandla saman med russiske kollegar og dei største fiskeimportørane i Europa fram den såkalla Greenpeace-avtalen om frivillig vern av urørte områder i Arktis. Dette i samanheng med at mindre is i Barentshavet auka utbreiinga av viktige fiskebestander og gjorde nye fiskeområder lengre nord tilgjengelig for fiske.

Greenpeace-avtalen førte seinare til endringar i det norske lovverket for å beskytte sårbare marine økosystem i områda rundt Svalbard. Fiskebåt hadde ein svært god dialog med Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet i dette arbeidet, som resulterte i at store områder i Barentshavet blei definert som nye fiskeområder og i praksis stengte for fiske med reiskap som berørte botnen. I tillegg blei 10 utvalte områder i det som blei definert som eksisterande fiskeområder stengt for alt fiske for å verne ein representativ botnfauna.

Fiskebåt meiner at det gode samarbeidet mellom næringa og norske fiskerimyndigheter i arbeidet med arealbasert vern i Barentshavet, er eit godt døme på korleis ein kan sikre marint vern utan at vernetiltaka aukar konfliktnivået eller i for stor grad hindrar utøvinga av fisket. Fiskebåt vil oppfordre myndighetene om videreføre dette samarbeidet med næringa når ein skal vurdere tiltak for å redusere miljøpåvirkninga frå fiske i det som er definert som særleg verdifulle og sårbare område (SVO). Fisk er som nemnt sunn og klimavenleg mat, og det er ei målsetjing å fiske tildelte kvoter i Norge. Dersom viktige fiskeområder blir stengt vil dette krevje auka innsats for å fiske kvotane, noko som vil føre til auka utslepp av skadelege miljøgassar, og til auka påverknad av havbotnen.

Det er ei internasjonal målsetjing å auke vernet  av verdas havområder frå 10 til 30%. Norge har samanlikna med andre land lagt opp til ein streng praksis for rapportering av norske tiltak, der berre vern etter naturmangfaldsloven og marint beskytta områder, samt vern etter svalbardmiljøloven, kan inngå. Dette gjev ein «verneprosent» på omlag 4,5%. Dersom alle arealbaserte fiskeritiltak blir vurderte til å oppfylle kriteria for «andre effektive områdebaserte bevaringstiltak», vil dette auke Norges sin «verneprosent» til omlag 49%. Fiskebåt støttar på denne bakgrunn regjeringas forslag om å gjennomgå og vurdere praksisen for rapportering av Norges bidrag til å oppfylle dei internasjonale måla om bevaring.

Det har den siste tida vore auka merksemd rundt marine artar og havbotnen sin evne til å ta opp og lagre karbon. Fiskebåt er positiv til regjeringas forslag om å kartlegge marine områder som er viktige for karbonlagring med sikte på bevaring.

Vennleg helsing
Jan Ivar Maråk
Fiskebåt

Meld. St. 29 (2020-2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur.

Høring 27. april 2021. Innspill fra Norges Fiskarlag

• Norske fiskerier er basert på fornybar biologisk produksjon. Fiskerne er derfor helt avhengige av velfungerende marine økosystem, intakte gyte-, oppvekst- og fiskeområder, et rent og rikt hav og godt forvaltede bestander.

• Fiskeriene vil, som all annen matproduksjon, ha et «fotavtrykk» på miljøet der ressursene høstes. Spørsmålet er hva som er akseptabel påvirkning og hvordan vi kan redusere eventuelle uakseptable effekter. Fiskarlaget ønsker derfor å delta i utviklingen av de beste løsningene, og vi arbeider aktivt med FoU og forvaltningstiltak i forhold til dette.

• Det har generelt vært et godt samarbeid mellom fiskerne, forvaltningen og forskerne om gjennomføringen av marin verneplan. Mange av de marine verneområdene har vært ukontroversielle, mens andre er mer krevende, ikke minst gjelder det Lopphavet og Andfjorden.

• Fiskerivirksomhet innenfor de marine verneområdene har generelt vært i samsvar med verneformålet, og vil derfor kunne utøves slik som før. Imidlertid vil visse fiskerier kunne forbys innenfor nærmere definerte referanseområder, som bl.a. skal ligge til grunn for forskning og overvåking, evt. også i avgrensede restriksjonsområder. Slike områder må bli fastsatt og avgrenset i samråd med fiskerne og deres organisasjoner.

• Det har også vært et godt samarbeid mellom fiskerne, forvaltningen og forskerne om etablering av nasjonalparker i sjø. Nasjonalparkene utgjør et relativt svakt vern, hvor pågående aktivitet som ikke er i strid med verneformålet, slik som reketråling og andre former for yrkesfiske, generelt skal få anledning til å fortsette.

• Etter at stortingsmeldingen om marint vern ble framlagt den 9. april i år, har det gjennom media dessverre blitt gitt et feilaktig inntrykk av omfanget av tradisjonelt reketrålfiske innenfor de marine verneområdene og nasjonalparkene våre. Som vist til ovenfor, så har det aldri vært hensikten at dette skulle totalforbys. Slikt fiske foregår i samsvar med verneformålet, og i svært lite omfang, slik det også foregikk før områdene ble vernet.

• Fiskeri er også underlagt mange andre former for vern. Det omfatter bevaringssoner, redskapsbegrensninger, fiskerireguleringer, beskyttelse av korallrev, fredningsområder for hummer, verneområder rundt Svalbard, vern mot bunntråling i dyphavet (jf. forskrift om regulering av fiske for å beskytte sårbare marine økosystemer) m.fl.

• De overnevnte vernetiltakene i omfatter per i dag hele 44 prosent av havområdene våre. I stortingsmeldingen vises det også til at: «dersom alle arealbaserte fiskeritiltak blir vurdert til å oppfylle kriteriene for «andre effektive områdebaserte bevaringstiltak», ville dette øke Norges «verneprosent» til om lag 49 prosent.» Vi konstaterer at ingen andre næringer til havs er underlagt tilnærmelsesvis like omfattende restriksjoner som fiskerinæringa.

• Etter Fiskarlagets oppfatning er ikke det viktigste hvor stor prosentandel av havet som vernes. Det avgjørende er at vi er i stand til å ivareta og forvalte bestandene og de marine økosystemene våre på best mulig måte over tid.

• Stortingsmeldingen viser til at det nylig har blitt rettet oppmerksomhet mot betydningen av fiske som påvirker sjøbunnen (tråling og til dels snurrevad), i forhold til frigjøring av karbon lagret i sedimentene på havbunnen. Dette er en interessant problemstilling som bør undersøkes nærmere i forhold til omfang og relevans. Imidlertid bør det også gjøres oppmerksom på at de mest kontroversielle påstandene, som ble sendt til norske media onsdag 17. mars, nå er sterkt nyansert. Trålfiske i norske farvann foregår i etablerte felt, der det generelt er lave nivå av organisk materiale som kan frigjøre karbon. Flere områder som er særlig viktige i forhold til karbonlagring, slik som Norskerenna, tråles i svært liten grad. I tillegg kan CO2 i dyphavet fra nedbryting av biologisk materiale i dyphavet ikke sammenliknes med utslipp av CO2 i atmosfæren, når det gjelder klimaeffekt.

• Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO-er) er områder som er spesielt viktige for mangfold, biologisk produksjon og fiskerier. SVO-ene dekker svært store hav- og kystområder (om lag 42 % per i dag). Mange av SVO-ene omfatter våre aller viktigste fiskeområder, slik som Mørebankene, Lofoten, Vesterålen, Tromsøflaket m.fl.

• En viktig hensikt med SVO-ene må være at disse skal bidra til å sikre ressursgrunnlaget for et bærekraftig fiskeri. Her må fiske prioriteres, samtidig som områdene beskyttes mot aktivitet og utslipp som kan ødelegge.

• Etter Fiskarlagets oppfatning må altså marint vern ikke minst ha til hensikt å verne om ressursgrunnlaget til norsk fiskerinæring. Nå opplever vi at det spres en oppfatning om at marint vern først og fremst må ha til hensikt å «verne havet mot fiskerne». Vi erfarer samtidig at det i økende grad spres negative, og til dels feilaktige, oppfatninger om miljøeffekter av yrkesfiske i media. Det skjer særlig i Oslofjordområdet og langs Skagerrakkysten, der yrkesfiskerne er få og har en særlig svak stilling ellers i samfunnet. Etter vårt syn er det sterkt beklagelig.

• I stortingsmeldingen vises det i den overnevnte sammenhengen til rapporten «Krafttak for kysttorsken». Det bør bemerkes at denne rapporten fokuserer ensidig negativt på reketrålfiske. Årsakene til reduserte torskebestander i Oslofjordområdet er langt mer nyanserte enn det denne rapporten, og tilhørende diskusjoner i media, gir inntrykk av.

• For å oppnå en god forvaltning av havet og kysten må ulike lovverk fungere sammen. Opprettelse av marine verneområder med hjemmel i naturmangfoldloven er kun et av mange virkemidler for å oppnå dette. Havressursloven er en framtidsrettet lov, som skal sikre en ansvarlig og helhetlig forvaltning av de viltlevende marine ressursene. Loven legger vekt på føre var-prinsippet og hensynet til biologisk mangfold, verdiskaping og sysselsetting. Havressursloven gir samtidig grunnlag for midlertidige og permanente tiltak, som kan verne om sårbare bestander og habitater. Norges Fiskarlag ser derfor ikke behov for å utvide dekningsområdet til hele naturmangfoldloven ut over Norges territorialfarvann. De viktigste prinsippene i naturmangfoldloven gjelder allerede i hele Norsk økonomisk sone.

• Det finnes i dag ingen lov som samordner arealbruken i norske havområder (utenfor 1 nm av grunnlinja). I stedet er det utarbeidet forvaltningsplaner, i form av meldinger til Stortinget. Disse synes ikke å være egnet til å regulere alle de nye aktivitetene, som det nå legges opp til i havområdene våre (havvind, marin gruvedrift, oppdrett til havs m.fl.). Det er heller ingen formelle koplinger mellom disse havforvaltningsplanene og sektorlovgivningen. Norges Fiskarlag mener derfor det er behov for å utarbeide en egen dedikert stortingsmelding for sameksistens og arealbruk i norske havområder. Det er nå mer enn 20 år siden sist (St.meld. nr. 12 (2001-2002) – Rent og rikt hav).

• Norges Fiskarlag ønsker et fortsatt godt samarbeid med både politikere, forvaltere, forskere og andre om kunnskapsbaserte marine verneprosesser. Fiskerne har svært god kunnskap om havet, kysten, bestandene og det marine miljøet. Fiskerne bør derfor i større grad lyttes til, ikke minst der kunnskapen om fiskerinæringa og fiskernes hverdag synes å være særlig liten, slik som i Oslofjordområdet og langs Skagerrakkysten.

• Norges Fiskarlag ber derfor om å få anledning til aktiv medvirkning i kommende arbeid med marint vern, i gjennomgangen og prioriteringen av SVO-ene, samt i vurderingen av andre relevante bevaringstiltak etter sektorlovgivningen. De vil resultatet kunne bli best mulig for alle parter.

Meld. St. 29 (2020-2021)

Notat fra Ørland kommune til høring i «Energi- og miljøkomiteen» i Stortinget, 27.04.2021.

Et større areal i Ørland kommune er omfattet av forslag til marine verneplaner fra 2004. Ørland kommune ble først involvert i 2017. Fylkesmannen i Trøndelag la fram sin tilrådning for marint vern av Kråkvåg og Bjugnfjorden i april 2020. Miljødirektoratet jobber nå med verneforslaget som oversendes til Klima og Miljødirektoratet i løpet av Juni 2021. Ørland kommune mener at en bærekraftig forvaltning må skje gjennom plan- og bygningsloven heller enn gjennom marint vern. Dettet gir gode muligheter til å balansere vern og vekst på en bærekraftig måte, og ivareta både lokalt selvstyre og nasjonale føringer.

Parallelt med prosessen med marint vern i Ørland kommune er det utarbeidet forslag til en ny stortingsmelding om marint vern, som bl.a. omhandler hva som ligger i internasjonale avtaler om vern. Dette er Ørland kommune har vært svært opptatt av, og frykter at stortingsmeldingen ikke tar hensyn til demokratiske prosesser og legger føringer for et enda strengere vern av Kråkvåg og Bjugnfjorden.

Verneprosess – lovanvendelse

Ørland kommune har hele tiden fremhevet at plan- og bygningsloven er et godt redskap for å beskytte naturverdiene. Loven styrer arealutviklingen i en kommune og gjennom dette lovverket tar vi vare på våre naturverdier.

Plan- og bygningsloven tar hensyn til alle samfunnsinteresser i kommunenen. Dette gjelder f.eks. samordning mellom viktige naturverdier, kulturminner, landbruksinteresser, næringsinteresser og luftforsvaret med tilhørende støysoner og skytefelt.

Det er viktig å gjennomføre planprosesser med bruk av plan- og bygningsloven parallelt med verneprosesser etter naturmangfoldloven. Dette gir en totaloversikt over konsekvensene av vern. I pågående verneprosess opplever vi at plan- og bygningsloven ikke vurderes og at beslutning om vern er tatt lenge før kommunen involveres i prosessen.

Staten verner store areal, så kan staten gjennom muligheter for innsigelser også pålegge kommuner i etterkant å utvide vernet med hensynsoner og bestemmelsesområder. Kommunen har ingen tilsvarende innsigelsesmulighet overfor vern i henhold til naturmangfoldloven.

Erfaringer fra utvikling av andre sentrumsnære næringsarealer, gjør at kommunen stiller spørsmål om ulike typer vern får meget stor betydning for utvikling av arealer i kommunen som ikke er vernet.

I mars 2021 ble Havforskningsinstituttets ekspertvurdering lagt frem. Her er det en omtale av at marine verneområdene er ofte klassifisert i henhold til kategorier for marint vern utviklet av den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Her er det beskrevet at Norge har rapport inn disse områdene i en kategori som har følgende krav: «all types of fishing, including recreational, are not compatible)». Videre står det at «Dette indikerer at mange marine verneområder i Norge kan bli oppfattet som såkalte “paper-parks”». Forslag til tiltak er: «Følgelig er det enten behov for justeringer i individuell IUCN-kategori for marine verneområder i Norge, eller et behov for å tilpasse reguleringene i hvert enkelt marint verneområde for å tilfredsstille de respektive IUCN-kategoriene verneområdene er meldt inn som.» Ørland kommune er derfor meget bekymret for at opprettelsen av flere marine verneområder uten en full gjennomgang i realiteten medfører langt strengere vern innenfor verneområdet enn forutsatt.

I samme rapport fra Havforskningsinstituttets ekspertvurdering står det følgende: «For å beskytte de marine verneområdene for utslipp i vannmassene fra industri bør man vurdere å innføre en buffersone rundt verneområdene på 2–3 km, hvor utslipp av forurensende stoffer i vannmassene ikke er tillatt.» Dette vil effektivt ha meget store konsekvenser for all næringsutvikling i sentrumsnære områder i Ørland kommune. Konsekvensene av denne utvidelsen av verneområder må gjennomgås. Blant annet må dette vurderes meget nøye i forskrift om konsekvensutredning der spesielt krav til utredninger rundt sentrumsområder og områder for næringsutvikling, inkludert landbruksareal, blir revidert.

Det foreslåtte marine verneområdet i Ørland omfatter flere Ramsar-områder. Flere pågående initiativ til vern eller revisjon av eksisterende vern innen samme område, må koordineres bedre enn i dag.

Usikkerhet med mange forskjellige prosesser som ikke sees i sammenheng medfører stor usikkerhet. Næringslivet har påpekt at denne usikkerhet knyttet til konsekvenser av vernet skaper en stor utfordring i forhold til etablering og investering i kommunen.

Kommunereformen

Ørland og Bjugn kommuner ble slått sammen ved tvang 01.01.2020. "Nye Ørland kommune" vedtok i september 2020 ny planstrategi der FN’s bærekraftmål er sentrale. og vil i løpet av de kommende 3 årene revidere både kommuneplanens samfunnsdel og arealdel.

Kommunen opplever det som særdeles utfordrende at det samtidig pågår mangeårige parallelle marine verneprosesser av store og viktige sjøområder som ikke er koordinert med kommunens behov for en langsiktig bærekraftig samfunns- og næringsutvikling. Dette vanskeliggjør kommunenes mulighet for å foreta en samordnet planlegging bl.a. for å kunne oppnå målene med kommunereformen.

Lokaldemokrati – miljø - bærekraft

I en stortingsmelding om marint vern bør en se på muligheten for en helhetlig vurdering av behov for internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt vern.

Den teknologiske utviklingen innen blå sektor har vært stor. Nye områder med større vanngjennomstrømming, som tidligere ble ansett som en uegnet, er i dag å anse som en miljømessig fordel for etablering av nye oppdrettsanlegg.

Et anslag «Sjømat Norge» viser at |10 nye oppdrettsanlegg i forslåtte vernede sjøområder i Ørland kommune vil kunne gi en økning på ca. 4% av all fiskeoppdrett i Norge. Det kan ikke være vanskelig å forstå de næringsmessige og økonomiske konsekvensene for Ørland kommune hvis dette ikke skal kunne realiseres.

Kommunens rolle er å bygge attraktive lokalsamfunn. Dette må gjøres i nært samspill mellom kommunen og lokalt næringsliv. For å oppnå næringsuitvikling i distriktskommuner, må kommunene være attraktive som bosteder for å tiltrekke og beholde arbeidskraft og dermed oppnå befolkningsvekst.

I marine verneprosesser opplever kommunene nå at næringsinteresser ikke er godt nok ivaretatt og at verneforslagene og foreslått stortingsmelding medfører kraftige begrensninger for både samfunns- og næringsutvikling.

Innhold i stortingsmeldingen

I Stortingsmeldingen legger Ørland kommune spesielt merke til innholdet i følgende kapittel 5.3 og 5.4.

Et viktig poeng for Ørland kommune har vært nettopp at annen lovgiving er effektive arealbaserte bevaringstiltak og at dette må sees i sammenheng med opprettelsen av marine verneområder. Norge må ha en systematisk gjennomgang av vern i henhold til lovgivning og dette har vært et viktig innspill som omtalt i høringsinnspillene våre tidligere.

Ørland kommune mener at det må foretas en gjennomgang av lovgivning som medfører vern i en eller annen form, inkludert krav om konsekvensutredning i konfliktfylte områder, før man går videre med verneprosesser i de resterende områdene som inngår i verneplan fra 2004. Denne føringen i kapittel 5.1 medfører at føringer i kapittel 5.3 og 5.4 i realiteten er lagt døde.

Før en går videre med verneprosesser for områder som inngår i verneplan fra 2004 må man:

• Ha en full gjennomgang av hvordan Norge kan og vil oppfylle internasjonale krav marine verneområde og andre effektive arealbaserte tiltak. Dette inkluderer om eksisterende vern kan  oppfylle internasjonale krav til marine verneområder.
• Ha en full gjennomgang av «andre effektive arealbaserte tiltak» gjennom samlet bruk av for eksempel forurensingsloven, naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven til å gi et bedre grunnlag for å vurdere bærekraftig utvikling. 
• Sikre at kommuner og lokale interesser blir ivaretatt i pågående verneprosesser. 
• Ta større hensyn til nye og omfattende planarbeid etter kommunereformen. 

Med hilsen

Ørland kommune

Notat av Arnodd Håpnes og Per-Erik Schulze, Naturvernforbundet, 22.4.21

Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om marint vern. Naturvernforbundet har følgende hovedbudskap til regjeringas og Stortingas arbeid med meldinga:

Kyst og havnaturen er truet

Norge har hav- og kystnatur i verdensklasse. Her finnes et stort biologisk mangfold samt verdifulle ressurser og økosystemtjenester som må ivaretas. Men vi tar ikke godt nok vare på disse fantastiske naturverdiene i dag. Vi har vernet alt for lite og vi forvalter havet for dårlig.

Det er naturkrise også i havet. FNs naturpanel (IPBES) viser at menneskelig aktivitet har ført til at 66% av havet er omfattende endret, og kun 3% er uberørt. Vårt marine miljø og matfat trues av plastforsøpling, kongekrabbeinvasjon, forurensning fra oppdrett- og gruveindustri, oljesøl fra skipsulykker, nedslamming, overgjødsling og gjengroing av alger i havner og ved badeplasser, og i enkelte områder overfiske. I tillegg blir havet varmere med påfølgende økosystemendringer som følge av menneskeskapte klimaendringer. Det pågår allerede en sterk arealkamp og det er et betydelig og økende press fra ekspanderende næringer som oppdrett, taretråling og -dyrking samt nedbygging i strandsonen. Allerede observerer vi bl.a. taredød, kysttorskkollaps, færre hummere, rødspetter og ål, og en kraftig nedgang i ville laksefiskbestander.

Kunnskapene om truslene er grundig dokumentert og dette kunnskapsgrunnlaget om naturtilstanden må vektlegges langt sterkere i den framtidige forvaltningen av våre kyst- og havområder. På Norsk Rødliste over truede arter (2015) er over 700 av artene knyttet til havet, fjæra eller kysten. En rekke marine naturtyper er truet og står på Norsk Rødliste for naturtyper (2018). Naturindeks for Norge 2020 slår klart fast at presset øker på kyst- og havnaturen vår. Økologisk tilstand har gått ned fra 2010 til 2020, og ligger under 70 % av optimal naturtilstand. Særlig er tilstanden i Skagerak betydelig svekket, men også andre havområder har en negativ utvikling.

Vern er positivt for natur og økonomi

Vern av naturområder er den beste metoden for å bevare intakte økosystemer, sårbare naturtyper og et rikt biologisk mangfold. Særlig er det viktig med vern av store områder og naturfaglig representativitet fra strand til dyphav, fra sør til nord og fra øst til vest. Vern skal sikre de biologisk viktigste områdene. Strengt vern er også viktig som økologiske referanseområder, ikke minst for framtidig forskning og overvåking. Behovet for økologiske referanseområder ble allerede slått fast i 2015 i Stortingsmelding 14 (2015-2016) «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold».

Verneområder fungerer som en pumpe for marint liv, og vil på sikt styrke også fiskeriene og andre kystnæringer. Når livet i havet får være i fred, vil det komme tilbake – så lenge det ennå er noe liv igjen. Hummerreservater og torskefredning er eksempler på vernetiltak som virker. I over 50 små fliker av norskekysten er det allerede opprettet hummerreservater, hvor det ikke er lov til å fiske med garn, ruser eller teiner. Resultat har ikke latt vente på seg: Antall hummer øker, og hummerne er større enn før. Det samme gjelder for fisk. Marine verneområder er vanlige i mange land, og er så godt som alltid en stor suksess. Her blir det fort større og flere fisk og skalldyr, og flere arter – også i områdene utenfor selve verneområdet. Verneområder gir også høyest avkastning når de er store og har streng beskyttelse. Første bud også for Norge må derfor være å etablere flere verneområder der verken fiske, oppdrett, tråling, gruvedumping, strandsonenedbygging eller installasjoner på havbunnen får skade livet i havet. Altså ekte og virkningsfulle marine verneområder, ikke «papirparker» uten effekt.

Norges rolle – Gå for 30% havvern!

Norge har sluttet seg til Konvensjonene om biologisk mangfold (CBD). Gjennom Aichi-målene skulle Norge etablert 10 % marint vern innen 2020. Vi har vernet 3 % innenfor territorialfarvannet, og bare 0,13 % av alle våre havområdet. Faktisk viser en gjennomgang utført av de norske natur- og miljøvernorganisasjonene at Norge ikke når ett eneste av de 20 naturmålene som verdens land i denne avtalen har satt for 2020.

I tillegg er ikke alle de marine verneområdene Norge har meldt inn internasjonalt strengt tatt i tråd med verdens naturvernunion IUCN sine kriterier for strengt vern, jfr havforskningsinstituttet sine presiseringer i høringsinnspill til Stortingsmeldinga, også nylig omtalt av NRK. Vi trenger derfor mye mer vern av kyst- og havnaturen.

 I FN diskuteres det nå et mål om effektivt vern av 30 prosent av verdens kyst- og havområder innen 2030. Senere i år skal verdens land møtes for å spikre en naturavtale for å redde verdens natur. Både EU, Storbritannia og over 100 land i verden støtter allerede målet. Nylig fikk vi stadfestet gjennom Stortingsmeldinga at også den norske regjeringa prinsipielt støtter vern av 30 prosent av verdens hav. Dette er bra, og bør få sin tilslutning i Stortinget. Norge bør være med blant ledende nasjoner på det utsatte naturtoppmøte i Kina 2021 for å bidra til å sikre 30% vern av marint miljø på globalt nivå.

Stortinget bør samtidig øke det nasjonale ambisjonsnivået for marint vern i betydelig grad gjennom å be om raske prosesser for konkret vern av en rekke nye områder i norske farvann. Vi foreslår at minst 30 prosent vernes. Kyst- og havområdenes naturverdier vil være utgangspunktet for hvilke sjøarealer som egner seg best, men hver kommune og ulike brukergrupper på fjorden bør også få være med å peke ut områdene. 30 prosent vern kan komme på plass raskt om vi vil. Dette må være reelt og fullt vern, slik at det også med rette kan rapporteres inn som marint vern til FNs naturmangfolds-konvensjon.

Referanser

Evaluering av Norges måloppnåelse for CBD Naturmangfoldskonvensjonen
http://forumfor.no/nyheter/2020/norge-har-sviktet-naturen

Det fiskes i de marine verneområdene i strid med IUCN-kriterier
https://www.nrk.no/norge/norge-sier-havet-er-vernet-_-samtidig-pagar-det-utbredt-fiske-1.15442211 

Det vises til opplisting av planlagte verneområder, og områder som allerede er vernet og i prosess. I fjor opplevde Inderøy kommune at området "Skarnsundet" ble vernet til tross for tydelige lokalpolitiske tilbakemeldinger. Nå er det Børgin som står for tur, et marint område som ligger i både Inderøy og Steinkjer kommune. Det oppleves mildest talt sterkt urettferdig at ett lokalsamfunn, 1 kommune som Inderøy alene skal bære belastningen med å få vernet så store arealer i sentrale deler av kommunen. Det presiseres at Børgin omkranser hele vårt kommune sentrum, og ligger i et område med mye aktivitet, og arealet er på ingen måte uberørt natur per i dag - selv om fjordarmen etter iherdig innsats fra landbruk, lokalsamfunn m.fl har sørget for å heve tilstanden til god økologisk forfatning. 

Både Steinkjer og Inderøy kommuner har gjennom politisk behandling i begge kommunestyrene gått imot vernet av Børgin. Årsaken er at begge kommunene mener et vern av Børgin vil ha stor betydning for utviklingen av kommunesenteret Straumen i Inderøy kommune som omkranses av fjorden, samt for utviklingen av landbruket i nedslagsfeltet til Børgin. Verneforslaget oppfattes dermed å ha vesentlig betydning for lokalsamfunnene våre, og potensielt omfattende begrensninger i mulighetene for videre utvikling av hele nedslagsfeltet til Børgin.    

Steinkjer og Inderøy kommuner har forvaltet Børgin godt de siste tiårene, og ønsker også å forvalte området på en god måte framover. Kommunene ønsker ikke et sentralt vern av Børgin, og legger stor vekt på at 2 kommunestyrer nesten enstemmig har gått imot vernet. Vi legger stor vekt på det lokale selvstyret i denne saken. Vi viser dessuten til at lokalsamfunnene våre, som Børgin også er en del av, ivaretas godt gjennom Plan- og bygningsloven, Naturmangfoldloven og Vanndirektivet, med tilhørende forskrifter.  Børgin når i dag miljømålet om god økologisk tilstand. Pollen har et nedslagsfelt på omkring 112 km2 og vernet vil få konsekvenser for totalt 192 landbrukseiendommer, 86 i Inderøy og 106 i Steinkjer.

Børgin ble ikke utvalgt som "spesielt referanseområdene for forskning og overvåking av miljøendringer", jf Nasjonal marin verneplan. Likevel har dette blitt brukt i starten som et viktig argument for vernet. Dette er påpekt fra begge kommunene i en rekke uttalelser. I tillegg påpekte vi at et referanseområde skal være uten eller ha liten påvirkning.  

Etter det ble argumentasjonen for vernet litt endret. Formålet med vernet nå er at " Nasjonal marin verneplan skal beskytte et representativt utvalg av områdene og sikre mangfoldet av arter og naturtyper". Det skrives videre i § 1 i verneforskriften at: «Det er en målsetting å beholde verneverdiene uten større grad av ytre påvirkning, og området skal kunne tjene som referanseområde for forskning og overvåkning». Statsforvalteren skriver i forvaltningsplanen at området er lite påvirket av menneskelig aktivitet, selv om både vannkvalitet og strøm er endret av menneskelig aktivitet. I tillegg har NTNU uttalt at den indre delen av pollen er lite interessant i vernesammenheng fordi den er svært artsfattig.  

Steinkjer kommune har i alt 24 verneområder. Inderøy kommune har i alt 11 verneområder. Steinkjer og Inderøy kommuner har tidligere ikke vært imot noe vern i kommunene, med unntak av Skarnsundet/Børgin. Begrunnelsen handler om den virkning vernet vil ha på samfunnet i og rundt Børgin. 

Et aktivt samfunn er alltid i utvikling. Kommunene mener at vernet vil føre til en byråkratisering og åpner opp for strenge begrensninger for fremtidig bruk og utvikling av området, spesielt i forhold til kommunesenteret Straumen i Inderøy og i forhold til landbruksnæringa som ligger utenfor verneområdet. Et vern med en så altomfattende formålsparagraf hvor normal aktivitet i, ved og rundt Børgin reguleres i betydelig grad gjennom dispensasjoner, «fryser» måten området nyttes på. Begge kommunene har erfart at vern medfører byråkratisering som gir en matthet i ønsket om å utvikle. Ingen av kommunene ønsker dette i en så aktiv del av kommunene.  

Det er ikke mulig å spå utviklingen av teknologi, infrastruktur, tettstedsutvikling og landbruk. Det vi vet er at den byråkratiseringen et vern medfører, sammen med en altomfattende formålsparagraf, vil kunne åpne for svært store krav til dokumentasjon for at man ikke skal forringe verneformålet, beholde verneverdiene uten større grad av ytre påvirkning. Dette gjøres i et område som er en del av en svært aktiv del av samfunnet, både i forhold til næringsutvikling og landbruk, bebyggelse og friluftsliv, og ikke minst utvikling av kommunesenteret Straumen. Til sammen gir dette en klar usikkerhet i hva dette vil bety for fremtiden. 

Vi anmoder på det sterkeste om at nasjonale beslutningstakere respekterer de lokalpolitiske vedtakene i denne saken, og avslutter prosessen med vern av Børgin.

Anne Berit Lein, ordfører Steinkjer kommune

Ida Stuberg, ordfører Inderøy kommune

Høringsnotat til Meld.St. 29 (2020-2021): Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur

Tekna – Teknisk-naturvitenskapelig forening er den største masterforeningen i Norge, og den største fagforeningen i Akademikerne med over 88 000 medlemmer. Våre medlemmer har mastergrad eller mer fra tekniske og naturvitenskapelige fagområder.

Havet er sterkt påvirket av våre aktiviteter gjennom høsting, arealendring, forurensning og klimaendringer. Mange marine økosystemer er svekket eller alvorlig skadet. Vi vet for lite om marin natur og marine økosystemer og om innvirkningen fra menneskelig aktivitet på havmiljøet fremover. Et sunt hav med robuste økosystemer er en forutsetning for å motstå belastningene.

Klimaendringene gjør nå stor skade. Det har vært advart mot utviklingen gjennom tiår. Heller ikke her har vi greid å forebygge en utvikling som i dag truer våre levekår på kloden.

Tekna opplever at vi heller ikke med denne meldingen kommer på offensiven i å beskytte havet mot de belastningene mennesker påfører havets natur og økosystemer.

Norge bør ta ansvar for marint vern i hele Norges økonomiske sone

Tekna er glad for at meldingen følger opp anbefalingen fra det internasjonale havpanelet og anbefaler et mål om vern av 30% av norske havområder innen 2030. Tekna merker seg imidlertid at regjeringen anbefaler å etablere nye og svakere kriterier enn dagens for hvilke områder som kan regnes inn og at det med en vid tolkning av disse kriteriene ikke vil være nødvendig med nye vernetiltak: "Dei nemnde tiltaka dekkjer 44 prosent av norske havområde. Dersom alle arealbaserte fiskeritiltak ble vurderte å oppfylle kriteria for «andre effektive områdebaserte bevaringstiltak», ville dette auke Noreg sin «verneprosent» til om lag 49 prosent."

Tekna støtter at man i større grad vil se marint vern i sammenheng med andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, men dette må ikke svekke ambisjonen om markert å styrke det marine vernet i norske farvann. Meldingen bør følges opp gjennom raskt å etablere juridisk verktøy for effektivt vern mellom 12 og 200 nautiske mil utenfor norskekysten. Tekna mener at målet må være å gjøre bestemmelsene i naturmangfoldloven gjeldende mellom 12 og 200 nautiske mil og at dette bør gjøres raskt, om mulig i løpet av ett år.

Naturmangfoldloven er økosystembasert og sektorovergripende. Siden presset på marin natur kommer fra flere hold samtidig, må sterk beskyttelse (sektordelt og sektorovergripende) benyttes i tilstrekkelig omfang til å redde gjenværende bestander. Norge er internasjonalt forpliktet til å ha denne type verktøy som grunnlag for etablering av marine verneområder. Fordi den er økosystembasert og sektorovergripende, er den også velegnet som hjemmel for å tillate særskilt næringsvirksomhet som ikke overbelaster økosystemet i et verneområde.

Tekna er glad for at de særlig verdifulle og sårbare områdene (SVO) får prioritet, men er skuffet over at ikke globale viktige sjøfuglområder (IBA) er eksplisitt omtalt. Marine IBA er viktige matområder for sjøfuglbestandene og verdifulle områder for naturmangfoldet i havet. I tillegg overlapper IBAene med flere SVOer. IBA bør derfor få en høyere status som forvaltningsverktøy, og prioriteres på lik linje med SVOer.

Særlig varsom forvaltning av kystnære ressurser under press

Tekna er tilfreds med meldingens offensive tilnærming til naturbasert restaurering både når det gjelder satsning på utvikling av ny kunnskap og forringet natur langs norskekysten, slik som i Oslofjorden. Tekna vil imidlertid understreke behovet for raskt å iverksette tiltak som er omfattende nok til igjen å få utviklingen for økosystemet i Oslofjorden og andre ødelagte kystområder med sårbar og verdifull natur på rett spor. Her trengs det økonomiske midler til kunnskapsinnhenting (marinbiologi, teknologi, innovasjon, landskapsarkitektur, byutvikling) via norsk satsning på FNs havtiår og restaureringstiår. Etter tiltaksplanen for Oslofjorden skal restaurering skje via planprosesser i kommunene, men restaurering er kostbart og kommunene mangler midler til dette. Det er derfor behov for en nasjonal satsning på restaurering.

Tekna noterer at regjeringen innen 2024, vil starte opp verneprosesser for de resterende områdene som inngår i verneplanen fra 2004. Tekna oppfatter dette som lite ambisiøst og anbefaler at dette arbeidet startes opp i inneværende år med sikte på gjennomføring innen 2024.

Tekna merker seg også at regjeringen kun foreslår tiltak som vil dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer, og er skuffet over at man i utarbeidelsen av meldingen later til å ha latt seg begrense av denne føringen i utredningen av viktige løsninger.

Marin og maritim teknologi, kunnskap og næringsutvikling

Teknologi- og kunnskapsutvikling er avgjørende for lønnsom og bærekraftig forvaltning av havet. Innenfor maritim sektor ser næringsaktørene klare myndighetsreguleringer for bærekraftig skipsfart som viktige rammebetingelser for næringsutvikling og global konkurransekraft. Tekna savner en diskusjon av hvordan tiltak for marint vern kan stimulere kunnskaps- og næringsutvikling for globalt konkurransedyktige teknologi- og kunnskapsvirksomheter. Marint vern vil være en investering i fremtiden for norsk havøkonomi. Markedene vil ventelig i økende grad å favorisere dokumenterbart bærekraftige havbaserte produkter.

Tekna mener det også er viktig å legge til rette for en bærekraftig havbruksnæring, og det må stilles tydelige krav til de som driver næring i felleskapets områder. Kunnskap må ligge til grunn for videre utvikling av næringen. Vi trenger også solide og ambisiøse retningslinjer for vern av havhabitat som sikrer et reelt vern.

Tekna savner også en diskusjon om sammenhengen mellom næringspotensialet  og tiltak for marint vern i norske farvann. Det vil trenges tilpasning og utvikling av virkemidler som bygger på og trekker fordel av styrket marint vern.

Tekna vil ellers peke på behovet for økt kompetanse, for eksempel økt naturforvalterkompetanse i kommunene som grunnlag for arbeid med vern og restaurering i kystsonen.

En helhetlig forvaltning

Tekna savner en helhetlig oversikt over trusler mot marin natur og økosystemer i de havområdene Norge forvalter. En slik risiko- og trusselvurdering bør ligge til grunn for all havbasert politikk. Den burde gi en helhetlig vurdering av havområdene i det nordlige Atlanterhavet og Nordishavet sett i sammenheng i tillegg til en helhetlig vurdering av Sørishavet. De havområdene der Norge har et fullstendig eller ledende forvalteransvar for er svært store og dette gjør Norge til en stormakt innen havforvaltning. Dette må ses i sammenheng med ledervervet i det internasjonale havpanelet og at Norge samlet sett kan ta et særlig ansvar som spydspiss i utviklingen av havforvaltningen.

Oppsummering:

Tekna viser til det foregående og anbefaler at Stortinget ber regjeringen sikre at:

• Oppfyllelse av målet om 30% marint vern i norske havområder skjer i hovedsak gjennom flere og bedre marine verneområder, og ikke hovedsakelig gjennom endrede rapporteringsrutiner der arealer under eksisterende sektorbaserte tiltak i større grad innrapporteres.
• Juridisk verktøy for effektivt vern mellom 12 og 200 nautiske mil utenfor norskekysten, fortrinnsvis gjennom en utvidelse av virkeområdet for naturmangfoldloven, raskt kommer på plass.
• Verne- og restaureringstiltak for Oslofjorden blir omfattende nok og kommer raskt nok til snarlig å snu utviklingen i positiv retning.
• Verneprosesser for de resterende områdene som inngår i verneplanen fra 2004 startes opp inneværende år med sikte på fullføring innen 2024 og ikke «startes opp innen 2024» som meldingen anbefaler.
• Det er fokus på muligheter for forretningsutvikling og teknologiutvikling som skapes gjennom styrket marint vern innenfor næringspolitikk, virkemiddelapparat og i dialog med næringsaktørene.

Høringsinnspill til Meld. St.29 (2020-2021) -  Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur

Greenpeace Norge takker for muligheten til å gi innspill til den marine verneplanen. 

Våre oppsummerte krav:

• En plan for å verne 30 prosent av norske havområder innen 2030
• En utvidelse av Naturmangfoldloven til å dekke alle norske havområder
• Midlertidig forbud mot gruvedrift til havs

Vi etterlyser en plan for hvordan Norge skal bidra til dugnaden for å verne 30 prosent av havet. Ledende havforskere, inkludert det internasjonale havpanelet satt ned av Erna Solberg, konkluderer med at minst 30 prosent av havet må vernes innen 2030 for å sikre havet for framtiden. I meldingen kan vi lese at Norge støtter et globalt mål om 30 prosent marint vern. Likevel følges ikke dette målet opp med en konkret plan for hvilke 30 prosent av norske havområder som bør vernes. Mener regjeringen at Norge ikke skal bidra til vernedugnaden, eller at det ikke finnes nok verneverdige havområder i Norge?

Det er i så fall svært overraskende. I meldingen kan vi lese om det rike mangfoldet av økosystemer i norske havområder. Kaldtvannskoraller, hydrotermiske skorsteiner, unike fjorder og iskantsonen er bare noen eksempler på den rike naturen som forvaltes av Norge. Disse naturverdiene må Norge bidra til å beskytte, gjennom å verne 30 prosent av norske havområder.

Livet i havet er under et økende press fra en rekke trusler. FNs naturpanel, IPBES, peker på klimaendringer og arealbruk/overfiske som de mest alvorlige. På toppen av dette kommer forurensning fra plast og andre kjemikalier, kloakkutslipp og avrenning fra landbruket, samt en voksende gruveindustri som utvinne mineraler fra havbunnen.

Disse truslene er i aller høyeste grad relevante i Norge også. Få om noen havområder gjennomgår like rask oppvarming som Barentshavet. I en avsløring fra NRK kan vi lese at bunntråling, den mest destruktive formen for fiske, tillates selv innenfor de få etablerte marine verneområdene i Norge. Og deler av Oslofjorden preges av nærmest døde soner på grunn av mangel tiltak i en årrekke.   

For å møte disse truslene trengs en Naturmangfoldlov for hele naturen, og vernet må bli strengere. Et gjennomgående problem med marint vern i norsk forvaltning er at Naturmangfoldloven kun gjelder ut til 12 nautiske mil, mens Norge forvalter havområdene ut til 200 nautiske mil. For hoveddelen av av norske havområder er det altså ikke mulig å opprette marine verneområder etter Naturmangfoldloven. Det må endres. I tillegg må vernebestemmelsene styrkes i lys av NRKs avsløring om hva som tillates innenfor marine verneområder. Bunntråling kan sammenlignes med å flatehogst i skogen, og må umiddelbart settes en stopper for. Havforskerne peker på at verneområder er mest effektive når det gis vern mot all menneskelig aktivitet.

Gruvedrift til havs er en annen, fremvoksende trussel mot livet i havet. Økosystemene rundt såkalte hydrotermiske skorsteiner er lite utforsket og forstått, men Regjeringen er i gang med å konsekvensutrede gruvedrift i disse unike økosystemene. 

Havforskningsinstituttet pekte i sitt høringsinnspill til konsekvensutredningen på at det er stor kunnskapsmangel om økosystemene i havområdene som regjeringen vil åpne opp for mineralutvinning. Norge må lytte til forskerne sine, og føre-var prinsippet må gjelde. Vi forventer derfor at Stortinget går inn for å verne økosystemene rundt de hydrotermiske skorsteinene til minst 2030.

Som nevnt må det utvikles en plan for å verne 30 prosent av norske havområder som er representativt for det marine miljøet. Det mest konkrete på nye verneområder som ligger i meldingen er å fullføre den marine verneplanen fra 2004 innen 2024. Den gangen ble 36 havområder, som til sammen dekker 16 000 Km2, foreslått vernet. Disse områdene skulle etter planen vernes innen rimelig tid etter 2004. At planen ennå ikke har blitt fullført sier alt om det manglende vernetempoet i Norge. Ser vi Norges samlede havområder er mindre enn 1 prosent av norske havområder vernet. Og med tempoet hvor 16 000 Km2 vernes hvert 20. år vil det ta svimlende 750 år å verne 30 prosent av norske havområder. For å kartlegge hvilke havområder som bør vernes kan man ta utgangspunkt i de havområdene som i dag er definert som såkalte SVOer, samt den grundige kartleggingen Mareano har bidratt til.

Fordelene med marint vern er mange, og som forskerne påpeker er det nødvendig at mer hav vernes for at mennesker fortsatt skal kunne leve av fiske og andre marine næringer. Dette er nok også grunnen til at Fiskebåt uttalte til NRK “Men å verne 30 prosent skulle være uproblematisk”.

Forskning gjort på marine verneområder viser positive effekter for det biologiske mangfoldet, og at produktiviteten i de marine økosystemene øker. Det fører til spill over-effekter for fiske, og man kan se økte fangster utenfor de marine verneområdene. Dette har man også sett ved områdene hvor hummerfiske er forbudt i Norge. Faktisk viser studier at de positive effektene ved marine verneområder har blitt undervurdert.

Verner man de hydrotermiske skorsteinene fra gruvedrift til havs vil det også ha positive effekter for klima. Store mengder CO2 lagres naturlig på havbunnen. Aktiviteter som gruvedrift og bunntråling, frigir store mengder lagret CO2.

Havet er også et svært viktig rekreasjonsområde for en stor del av Norges befolkning. Vår trivsel forutsetter sunne og friske hav. 

Med vennlig hilsen

Frode Pleym, leder i Greenpeace Norge

Halvard Haga Raavand, politisk rådgiver

Henrikke Ellingsen, havrådgiver