Endringer i statsbudsjettet 2021 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2021 m.m.)

Innspill fra Kornbøndenes Interesseorganisasjon (KiO) til Stortingets Næringskomite

Høring på Proposisjon 200 S – 2021 – 01062021

Det ble brudd i årets jordbruksforhandlinger før reelle forhandlinger startet opp.  KiO mener dette var et rett valg fra jordbrukets forhandlere. KiO har i mange år ment at bruddene burde kommet oftere og enda tidligere i prosessen, på grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemda for Jordbruket (BFJ). Parallelt med forhandlingene i år har dette kommet til overflaten gjennom grasrotopprøret #bondeopprøret, som nå er blitt Norges største organisering innen landbruk med sine ca. 60000 underskrifter. KiO ga tidlig sin fulle støtte til #bondeopprøret. Flere av initiativtakerne til #bondeopprøret er medlemmer hos oss. Vi samarbeider godt, og målbærer i stor grad de samme hovedsakene.

I proposisjonens kapittel 6.1, to siste avsnitt «Sektoravgrensing og leie av driftsmidler» og «Resultatmål» gis en drøfting av problematikk knyttet til grunnlagsmaterialet for inntektsmåling i landbruket. En slik gjennomgang er ikke gjort de siste 25-30 årene. Landbruket er sterkt endret i denne perioden, og #bondeopprøret, KiO, avtalepartene og de fleste politiske partier har i media den siste tiden uttrykt tydelig at en ser en del akkumulerende feil og mangler.

I Proposisjonen kapittel 6.1 siste avsnitt foreslår regjeringen at det på denne bakgrunn nedsettes et utvalg av avtalepartene for å se på disse spørsmålene. KiO er av den klare oppfatning at Stortinget ikke kan overlate dette viktige spørsmålet til avtalepartene alene.  Stortinget må gi klare føringer på at det må oppnevnes et uavhengig og bredere sammensatt utvalg. Det er naturlig at utvalget ledes av en uavhengig person uten direkte kobling til noen av avtalepartene, og at utvalget får medlemmer både med tung økonomifaglig kompetanse og medlemmer fra grasrota i norsk landbruk, som for eksempel fra bondeopprøret.  Det er ikke troverdig at de som har styrt dette systemet i en generasjon skal klare å se dette komplekset med de nye øynene som trengs. Jordbruket har de siste 30 årene vært gjennom en stor dreining fra innsats av arbeid over til innsats av kapital. Det er ingen tegn i tiden som tilsier at innsatsen av kapital i landbruket vil avta de neste årene, snarere tvert imot.

KiO har også merknader til mandatet for utvalget.

Stortinget må sette kursen for utvalgets arbeid. Det er to elementer i problemstillingene tilknyttet inntektsmåling i jordbruket som etter KiOs oppfatning er styrt fra vedtak i Stortinget, og som Stortinget derfor må justere i det foreslåtte mandat for gjennomgangen:

1. Inntektsmålet for jordbruket må knyttes til inntektsnivå, ikke til inntektsutvikling.

Stortinget bør ta konsekvensen av dagens situasjon i lys av 30 år med et inntektsmål knyttet til utvikling, og gi utvalget i oppdrag å forberede materiale for inntektsmåling gitt at inntektsmålet knyttes til nivå.

1. Inntektsmålet for jordbruket må knyttes til vederlag for arbeidsinnsatsen, ikke blandes sammen med vederlag til egenkapital.

På bakgrunn av dette mener KiO at utvalget må utrede grundig blant annet:

• Bondens beregnede vederlag til egenkapital i hele verdikjeden må trekkes ut og vederlag til arbeid beregnes selvstendig
• Det må gjøres selvstendige beregninger for de produserende bønder hvor kostnader til kvoteleie og jordleie som går ut av næringen til eiere som ikke lenger er aktive produsenter kostnadsføres.

 Til årets bevilgning.

Stortinget har alltid ansvaret for bevilgningen til finansiering av jordbruksavtalen, brudd i forhandlingene eller ikke.  KiO forstår at det ikke er lett for Stortinget å overprøve en inngått avtale mellom staten og jordbruksorganisasjonene slik det har vært de fleste årene i de senere år.  I år er det imidlertid ingen framforhandlet avtale og Stortinget står nå fritt til å bevilge det Stortinget mener er rett i forhold til at rammene for bøndene skal bli slik at det er sannsynlig at Stortingets egne målsettinger (blant annet i St melding 11 2016/17) oppnås. 

Landet er i en situasjon med blant annet fallende selvforsyning, derav dårligere beredskap, en pandemi som har vist vår sårbarhet, og et grasrotopprør med 60000 underskrifter på Facebook som er støttet like mye av ikke bønder som av bønder.

På bakgrunn av den faktiske situasjonen, og enigheten om å se på tallmaterialet fordi det ikke speiler virkeligheten så bør Stortinget allerede i år bevilge mer til landbruket enn statens opprinnelige tilbud i forhandlingene (962 millioner). Hvis det ikke kommer noen signaler fra sittende Storting om bedret vederlag til arbeid i landbruket så må norske bønder etter KiOs oppfatning ta konsekvensen av dette og i første omgang sette sine investeringsplaner på vent mens fremtidens rammebetingelser utredes. Det er landbrukets egne organisasjoner og rådgivningsapparatet sitt ansvar å anbefale enkeltbonden å ikke investere i ulønnsomme prosjekter. Det blir flere ulønnsomme prosjekter med små rammer i bevilgningene til jordbruket, sammen med politiske signaler om dårlige utsikter til bedring, blir enda flere prosjekter ulønnsomme og tvilsomme å sette i gang. Disse eventuelle signalene må bonden og rådgiverne ta inn over seg ved vurdering av prosjektene. Dette er ikke bare et ansvar den enkelte selvstendig næringsdrivende har, men en plikt etter bedriftsøkonomiske prinsipper og ledelses teorier som hele samfunnet er bygd på. Stortingets behandling av årets jordbruksoppgjør handler om økonomiske rammer og faktiske kroner, men det handler også i stor grad om politiske klare signaler som kan legges inn i enkeltbondens framtids og investeringsplaner.

Vi mener derfor at Jordbrukets felles krav i forhandlingene, om ekstraordinære investeringsvirkemidler, var feilslått.

Høringssvar Prop 200 S (2020-2021) - Jordbruksoppgjøret 2021

Krav fra Bondeopprøret

• Det må gjennomføres en fullstendig gjennomgang av tallmaterialet brukt i jordbruksforhandlingene. Jfr. Proposisjonens kapittel 6.1
• Vi ber Stortinget endre Inntektsmålet fra utvikling til nivå
• Inntektsmålet må tydelig skille mellom vederlag til arbeid og vederlag til kapital.
• Strakstiltak: full jamstilling på antall timer i et årsverk.

Gjennomgangen må utføres av et bredt sammensatt og uavhengig utvalg hvor bondeopprøret, som representerer folkeviljen og bredden i landbruket, forventer å bli invitert. Bondeopprøret med 60 000 underskrifter ser ingen mulighet for fremtidige jordbruksforhandlinger før rette tall ligger som forutsetning.

Bondeopprøret mener at berammet gjennomgang må få i oppdrag å endre følgende feil og mangler:

• Bondens egenkapitalkostnader i verdikjeden for mat må trekkes ut og gis en selvstendig dekning før arbeidsvederlaget beregnes.
• Kostnader til jord- og kvoteleie må trekkes fra inntekten til den aktive matproduserende bonde og leietaker.

Den norske bonden er god på effektivisering og innovasjon. Bakteppet er en ufrivillig dose dugnad, et markedsstyrt kostnadsnivå og regulerte og stillestående inntekter.

Visjoner for det norske landbruket er tydelig beskrevet i proposisjoner og stortingsmeldinger. Kostnader og inntekter til den norske bonden holdes derimot delvis skult ved å blande begreper, kroner og prosenter. I motsetning til resten av samfunnet måles ikke bondens inntekt på nivå. Den faktiske status for lønnsomhet i landbruket erkjennes å være lav. Utredningen vil vise hvor lav. Dagens modell ser på utvikling fra et år til et annet, og faktisk ett år lenger frem i det ukjente enn i andre inntektsoppgjør. Men fra hvilket nivå? I dette bildet blandes kroner og prosenter. Når en ikke kjenner nivå, men likevel velger å regne utvikling i prosenter blir resultatet av jordbruksoppgjørene misvisende og lite egnet til å måle endring i bondens faktiske kjøpekraft. Er stortingspolitikerne komfortable med et mangelfullt tallgrunnlag som utgangspunkt for bruk av offentlige penger, og som gjør at en ikke vet om en budsjetterer og bevilger i tråd med vedtatt politikk?

For landbruket er det innført et resultatmål: «Vederlag til arbeid og egenkapital». Med dette resultatmålet slipper man å ta standpunkt til hverken arbeidsinntekt eller avkastning på egenkapital. Da sier svaret oss ingenting. Du finner ingen annen sammenheng i økonomien hvor en slår seg til ro med et slikt upresist resultatmål.

Vi i bondeopprøret mener at det må skilles tydelig mellom inntekter og kostnader for fremtidens aktive bønder, og inntekter som går til jordeiere og kvoteeiere som ikke lenger er praktiserende bønder. Dagens sektorinndeling skjuler kostnader den aktive bonden har til effektivisering.

Selv om man kan diskutere om arbeidende bønder eventuelt betaler for mye eller for lite for det de leier av andre utenforforstående, er kostnaden høyst reell og utgjør ca. 1.5 milliarder i året. I Budsjettnemda for Landbruket differensieres det ikke mellom arbeidende bønder og jord- og kvoteeiere uten egen jordbruksvirksomhet. Dette blir åpenbart feil hvis hensikten med landbrukspolitikken er å produsere mat og fellesgoder.

Bonden øker den finansielle risikoen med å bytte arbeidstimer mot teknologi.

Det virker som at staten mener at egenkapitalen i jordbruket ikke trenger å få en normal avkastning som i annet næringsliv. Tilnærmingen er ikke bedriftsøkonomisk forsvarlig, og tenkningen er unik for landbruket. En avkastning på kapitalen er nødvendig for at alt næringsliv kan fornye seg. Ingen næring kan overleve uten at alle kostnader dekkes inn.

Vi som bønder er på den ene siden selvstendig næringsdrivende med et markedsstyrt kostnadsbilde. Samtidig skiller vi lag med annet næringsliv med at prisen vi får for varene vi selger er definert og regulert av staten. Vi kan ikke justere opp prisene i takt med kostnadsstigningen. Økte kostnader gis ingen automatisk eller fortløpende inndekning. Kostnadsbildet er videre knyttet opp mot internasjonal prisstigning, politisk ønsket effektivisering og nødvendig tilført teknologi. Bonden øker produktiviteten og innfrir Stortingets forventninger til effektivisering. Kostnadene til dette bærer bonden selv som en ufrivillig gave til samfunnet.

Mer effektiv drift og økt produksjon forutsetter økte kostnader til mer jord, kvote og økt kapitalbinding. Disse kostnadene er så langt utelatt i beregningen av inntektsutvikling til den aktive bonde. Dette må endres.

Det omforente kravet fra jordbruket inneholder et krav om en ekstraordinær investeringspakke i IBU midler. Det har blitt vist til et bytteforhold hvor staten kan stille med en krone og hvor bonden stiller med 3.  Bondeopprøret vil advare mot dette og legger vekt på at det er nettopp disse tre kronene bonden må stille med selv, som med dagens system ikke gis inndekning.

Vi har en systemfeil i jordbruket. Samfunnet er i konstant endring. Nye krav om tilpassinger til klima mm kommer. Det er behov for et nytt rammeverk i jordbruket som tar inn den finansielle risikoen bonden har og samtidig sier noe om inndekning til fremtidige kostnader knyttet opp mot vårt samfunnsoppdrag.

Rekkefølge er viktig:

• Før det foreligger nytt tallgrunnlag og en aksept for at bondens inntektsgap skal tettes i sin helhet, vil Bondeopprøret fraråde langsiktige investeringer i jordbruket. Bonden investerer for egen risiko minst 3 ganger så mye som det gis i tilskudd. Uten sjanse til forrentning er ikke dette ikke bærekraftig fremover.
• Bondeopprøret mener at Jordbrukets felles krav i forhandlingene, om ekstraordinære investeringsvirkemidler, er feilslått. Vi mener full investeringsstopp i landbruket er nødvendig frem til en ser resultatet av berammet gjennomgang.

Norges Bygdeungdomslag (NBU) er en landsdekkende bygde- og kulturorganisasjon av og for ungdom, som arbeider for levende bygder over hele landet og for å gi våre medlemmer alle muligheter. For å bli best på levende bygder bruker NBU flere virkemidler, som blant annet dans, tevling og bygdepolitiske aktiviteter. NBU driver omfattende skolering av sine tillitsvalgte gjennom fag- og organisasjonskurs på lands- og fylkesplan. Organisasjonen skaper sosiale møteplasser for ungdom på bygda. NBU har over 5000 medlemmer fordelt på over 100 lokallag i totalt 11 fylkeslag

Landbruket har vært sentralt i NBUs virke siden oppstarten i 1946. Det er et stort engasjement og vi ser en økende tendens til at ungdom bryr seg om landbruk- og matpolitikk. Vi krever offensive tiltak som gjør at ungdom slipper til i landbruket. Vi er framtidas matprodusenter og vi ønsker et grønt, mangfoldig landbruk over hele landet og ei sikker framtid. 

REKRUTTERING

Forutsetningen for levende bygder og et levende landbruk er at nytt blod får slippe til i næringa. NBU ser at det er nødvendig å la ungdommen slippe til i landbruket tidlig for å opprettholde rekruttering til landbruket. NBU forventer at regjering følger opp sine egne festtaler og Stortingets behandling av «Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon» (Meld. St. 11 (2016-2017)) med konkrete tiltak for å styrke rekrutteringen til jordbruket. NBU viser forøvrig til rapporten «Økt rekruttering til landbruket» utarbeida av Rekrutteringsutvalget satt ned etter jordbruksforhandlingene i 2014. Vi kan ikke se at det er satset særlig på tiltakene som utvalget peker på.

Gjennom hele vår har vi sett og hørt historier fra medlemmer og andre bønder som gir inntrykk på oss. Dette er unge bønder som har satt seg i stor gjeld fordi de har et brennende ønske om å produsere skikkelig og trygg mat til det norske folk, og fordi dere på stortinget gjennom politikken dere har ført har bedt dem gjøre det. Vi er i ferd med å påføre jordbruket irreversibel skade og må snu skuta og politikken nå. 

Hvis vi i framtiden ønsker matproduksjon i Norge, trenger vi en ny retning i landbrukspolitikken. Landbrukspolitikken må tilpasses et landskap med mye fjell og lite matjord. Her sitter dere med hovedansvaret. Vi trenger at inntektsutviklingen i jordbruket skal ha en kronemessig sterkere utvikling enn inntektsutviklingen ellers i samfunnet. Bare da vil Stortingets lovnad om å tette inntektsgapet være verdt noe. Det handler om noe så enkelt som at bonden skal ha mulighet til å  sende ungene på trening og korps, reise på ferie og ta med kjæresten ut på middag. Det er vanskelig for bønder i dag fordi endene ikke møtes. Inntekta veier ikke opp for kapital og investeringskravene. Bonden trenger en levelig lønn for arbeidet. Vi produserer ikke lenger mat på dugnad!

Politikken som er ført de siste tiårene har ført til større og færre bruk. Særlig de siste årene har politikerne pekt på større og mer effektive enheter som løsningen i norsk landbrukspolitikk. NBU er klare på at vi ønsker alle typer gårdsbruk i Norge. Ulike typer driftsgrunnlag krever ulike typer bruk. Små bruk som ivaretar kulturlandskap langs fjord og daler, og større bruk som skal kunne ta ut større del av inntekten fra markedet. Nå kommer imidlertid beskjeden klart og tydelig fra de som har investert og effektivisert. Det er ikke mer inntekt å hente i dagens marked. Målprisene stanger i taket til et ustabilt prisvern som beskytter det norske markedet mot billigere importerte landbruksprodukter. Selv om det ikke er tema for dagens høring ber vi komiteen arbeide for å øke tollvernet slik at prisvernet til norske landbruksprodukter er større, og faglagene, og staten får større handlingsrom når målpriser skal diskuteres. 

Velferdsordninger

Det er ikke bare lønn som sikrer rekrutteringa til landbruket. Unge bønder i framtiden må vite at de går inn i et yrke med et sikkerhetsnett, både for fysisk og psykisk helse. Dette må også være året vi gjør en innsats for å få flere kvinner til å satse på jordbruket. Nationen har i vår fortalt historien til fem kvinner som driver gård, og deres utfordringer. Bare 16% av norske bønder er kvinner(2019). Svangerskapspengene og avløsertilskuddet strekker ikke til. Endringen må skje nå.

Velferdsordninger for avløsertilskudd til sykdom og feire må prioriteres. Skal man rekruttere nye folk til næringa kan ikke samfunnet kreve at bønder skal leve i fjøset. Det er hverken sunt for bondens fysiske eller psykiske helse, eller dyrevelferden. Bønder og spesielt unge bønder som akkurat har tatt over eller er på vei inn i næringa må ha mulighet til å treffe vennene sine, bli syke og reise på ferie. Bønder må ha de samme rettighetene som et velferdssamfunn gir innbyggerne sine. 

Investeringsordninger

Fram mot 2034 skal landbruket gjennom store investeringer, som løsdriftskravet i 2034. For at næringa skal kunne innfri dette kravet er det viktig at Storting og Regjering viser samarbeidsvilje, og bidrar til en investeringspakke. Når en styrer næringa politisk må en og kunne forvente hjelp på veien i omstillingsfasen Dette er også sårt tiltrengte midler som bidrar til aktivitet i lokalt næringsliv landet rundt. 

I framtiden kommer det til å kreves store investeringsbehov i alle deler av jordbruksnæringa. Den ekstraordinære situasjonen melke- og ammekuprodusentene står i nå må derfor ikke gå utover investeringsmulighetene i andre deler av næringa. Framtidas landbruk kommer til å trenge midler for å tilpasse seg klimaendringene og andre kommende driftskrav. Det bes derfor om at Stortinget bevilger ekstraordinære midler over flere år utenom jordbruksavtalen knyttet til løsdriftskravet.

Norges Bygdeungdomslag krever at IBU-midler til investeringer ved generasjonsskifte prioriteres. Disse bør særlig gå til å klimasmarte løsninger, dyrevelferdstiltak og tilpasse gårdsbruk til morgendagens jordbruks krav.

Krav

Norges Bygdeungdomslag krever at:

• Stortinget anerkjenner den alvorlige situasjonen jordbruksnæringa er i og legger til rette for en bærekraftig inntektsutvikling i jordbruket. 
• Bønder skal ha en inntekt å leve av. Landbrukets viktigste rekrutteringstiltak er en levelig lønn for arbeidet.
• Inntektsutviklingen i jordbruket skal ha en kronemessig sterkere utvikling enn inntektsutviklingen ellers i samfunnet.
• Unge bønder skal kunne etablere seg i landbruket uten å ta på seg umenneskelig gjeld.
• Velferdsordninger styrkes for å sikre trygghet for bonden, likestilling i og rekruttering til jordbruket.
• Velferdsordninger for avløsertilskudd til sykdom og feire prioriteres høyt. Skal man rekruttere nye folk til næringa kan vi ikke kreve at de lever i fjøset. Det er hverken sunt for den fysiske eller psykiske helsa.
• Det jobbes for å øke andelen kvinnelige bønder.
• Tidligpensjonsordning videreføres slik at unge bønder har mulighet til å slippe til.
• Arbeidet med bønders psykiske helse styrkes. Det er viktig at folk tør å snakke om sin psykiske helse, men jordbruket trenger også fagkompetanse på området. 
• IBU-midler til investeringer ved generasjonsskifte prioriteres, og bør særlig gå til å klimasmarte løsninger, forbedre dyrevelferd eller tilpasse gårdsbruk til kommende krav, som for eksempel mosjon i 2024 og løsdrift i 2034.
• Rammen for IBU-midlene utvides utover det som ble vedtatt i Statsbudsjettet. 
• Stortinget vedtar en flerårig investeringspakke rettet mot omstillingen til løsdriftsfjøs som i 2022 har en ramme på 450 millioner.
• Gårdssparing for unge gis skattefradrag på samme måte som boligsparing for unge. 

På vegne av Norges Bygdeungdomslag:

Styreleder, Inger Johanne Brandsrud

Bygdepolitisk nestleder, Henrik Nordtun Gjertsen

Det vises til Prop. 200 S (2020–2021) «Endringer i statsbudsjettet 2021 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2021 m.m.)».

 Innledningsvis vil TYR understreke følgende om norsk ammekuproduksjon;

• Ammekuproduksjonen har høyeste norsk fôr i fôrrasjonen med 97%.
• Ammekuproduksjonen er bærekraftig ved at en stor del av fôret tas opp på innmark- og utmarksbeite, samt grovfôr som er dyrket på arealer som ikke er egnet til andre produksjoner.
• Underskuddet på storfekjøtt har de siste 20 år vært nærmere 20.000 tonn pr år, som tilsvarer et underskudd på 60.000 mordyr.
• Ammekuproduksjonen bidrar til å opprettholde storfekjøttproduksjonen i områder der mjølkeproduksjonen reduseres.
• Ammekuproduksjonen bidrar til god dyrevelferd gjennom beiting hele sesongen og at kalv dier mora i 6 måneder.
• Ammekuproduksjonen har lavest inntjening i forhold til andre produksjoner i jordbruket.

 Økonomien i ammekunæringen

Tallene Budsjettnemnda for jordbruket viser at ammekuproduksjonen er blant produksjonene med lavest inntjening i landbruket. Analyser viser at avregningsprisen for storfekjøtt har gått ned med 3 kroner, samt at endringer i klassifiseringssystemet har slått negativt ut for den spesialiserte storfekjøttproduksjonen.

 Økonomien må sikres slik at produksjonen av norsk storfekjøtt økes, og at det er mulig å investere og utvikle produksjonen på den enkelte gård. Det må være mulig å drive ammekuproduksjonen på heltid for de som ønsker det.

Det er derfor helt nødvendig med økte inntekter for den spesialiserte storfekjøttproduksjonen.  Ammekuproduksjonen er et vesentlig virkemiddel i forhold til sjølforsyningsgrad og et landbruk over hele landet. Også i forhold til bærekraft og klima har ammekuproduksjonen en vesentlig rolle i framtida. For å nå disse målene må de som har satset, og vil satse på ammekuproduksjon, ha en inntektsmulighet tilsvarende andre produksjoner som det er naturlig å sammenligne seg med.

 Tiltak for å sikre økonomi og utvikling av ammekuproduksjonen

• TYR foreslår at det innføres et tilskudd for ku med kalv på beite. Tilskuddet bidrar til økt bruk av beite i fôrrasjonen, samtidig som det er et tiltak som bidrar til økt dyrevelferd og god omdømmebygging for norsk landbruk. Tilskuddet er også målrettet til ammekuproduksjonen slik at inntektsgapet til andre produksjoner reduseres.
• TYR foreslår å utvide grensen for utbetaling av driftstilskudd fra dagens 40 kyr, til å gjelde opp til 75 kyr. Økningen gjelder alle soner og hensikten er bidra til å sikre økonomien også til de som ønsker å utvikle produksjonen slik at den kan drives på heltid.
• TYR foreslår at husdyrtilskuddet økes for ammeku slik at den generelle økonomien i næringen styrkes.
• TYR foreslår at satser for tilskudd for avløsning til ferie og fritid justeres for de ulike dyreslagene slik at de i større grad gjenspeiler arbeidstidsforbruket mellom melkeku og ammeku. I tillegg mener TYR det er grunnlag for å øke maksimalsatsen for avløsning til ferie og fritid.

 TYR ber Stortingets Næringskomité stille seg bak forslagene fra TYR for å sikre økonomien til en bærekraftig ammekuproduksjon. Dette vil bidra til utvikling og rekruttering i produksjonen, samt redusert underskudd på norsk storfekjøtt.

 Ammekuproduksjonen bidrar i forhold til målene for landbrukspolitikken

Det vises til målene i landbrukspolitikken som er beskrevet i kapitel 6 i Prop. 200 S (2020 –2021). TYR mener at ammekuproduksjonen er et viktig bidrag i forhold til disse målene.

a) Matsikkerhet og beredskap

Underskuddet på norsk storfekjøtt de siste årene tilsvarer omkring 60.000 ammekyr, som tilsvarer 17.000 tonn storfekjøtt. 8.800 tonn dekkes opp gjennom avtalt tollfri import, mens det resterende underskuddet må importeres med toll.

 Melkeproduksjonen bidrar til norsk storfekjøttproduksjon, men dette bidraget reduseres som følge av redusert forbruk av melk. Storfekjøttproduksjon fra ammeku må derfor stimuleres for å opprettholde matsikkerhet og beredskap (sjølvforsyningsgraden).

 b) Landbruk over hele landet

Norsk ammekuproduksjon er en beite- og grovfôrbasert produksjon. Ammekua sin fôrrasjon er i hovedsak grovfôr fra beite på inn- og utmark, og derfor er 97% av fôrrasjonen til ammeku basert på norsk fôr. Ammekua utnytter arealer som ikke er egent til annet enn dyrking av grovfôr, og dermed en viktig produksjon for å opprettholde landbruket i hele landet. Ammekua bidrar til utnytting av jord- og beiteressursene i de områdene hvor melkeproduksjonen blir borte.

 c) Økt verdiskaping

Ammekua bidrar til målet om økt verdiskaping gjennom at den utnytter arealer både på inn- og utmark til beiting. Ammekuproduksjonen er basert på at diende kalver går med mor i 6 måneder. Produksjon ivaretar både god dyrevelferd og er et godt kommunikasjonsmål for norsk storfekjøttproduksjon der vi utnytter norske ressurser på en god måte.  Ammeku er sammen med småfe den produksjonen som best kan utnytte nasjonale beiteressurser, og er derfor også et viktig distriktspolitisk virkemiddel når antall melkekyr reduseres.

 d) Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser

TYR har i mange år avlet på dyr med høyt grovfôropptak og god fôrutnyttelse. Det betyr i praksis at det avles for å framskaffe en populasjon som bruker norske ressurser på en mest mulig effektiv måte. Dette bidrar til en reduksjon i utslipp av klimagasser fra ammekuproduksjonen.

Forbruket av rødt kjøtt gikk ned med 1,9% fra året før, som utgjør opp mot 2000 tonn storfekjøtt. Prognose fra markedsregulator viser likevel et underskudd for norsk storfekjøtt på 10.800 tonn. Dette må importeres fra land som har et høyere klimautslipp enn norsk storfekjøttproduksjon. Ammekuproduksjonen må sikres vilkår slik at den kan bidra til å dekke markedet med norsk bærekraftig storfekjøttproduksjon.

TYR ber Stortingets næringskomite om å legge til rette for at ammekuproduksjonen fortsatt er et viktig bidrag til målene i norsk landbrukspolitikk.

Hamar, 30. mai 2021

Med hilsen

Erling Gresseth /s                                                                                                                       Per-Sigve Lien /s

Styreleder                                                                                                                                        Daglig leder

Til Stortinget og Næringskomiteen

Gjelder: Prop. 200 S (2020-2021), Jordbruksoppgjøret 2021, kap. 7. 2 (LUF) generelt og spesielt 7.2.11 Kompetansenettverksordningen: «Statens forhandlingsutvalg foreslår at avsetningen til drift av de fem kompetansenettverkene for lokalmat reduseres med 2 mill. kroner til 12 mill. kroner for 2022.» 

Norsk Gardsost representerer norske gårds- og håndverksysterier, en bransje i vekst og med godt omdømme. Lokalmat er viktig for satsinga innen reiseliv, og dette er et prioritert innsatsområde i strategien Matnasjon Norge: 

“Koble næringspolitikken på matområdet tettere opp mot øvrig næringspolitikk, for å øke potensialet for verdiskaping, blant annet innenfor reiseliv. Mat og matopplevelser danner utgangspunkt for verdiskaping også innenfor andre næringsområder. Utviklingen er særlig tydelig innenfor kultur og reiseliv. Undersøkelser fra Innovasjon Norge viser at det har vært økende interesse for og etterspørsel etter særpregede opplevelser blant turister det siste tiåret, både basert på natur og mat og drikke. Dette kan norske reiselivsbedrifter og norske reisemål bruke til sin fordel når de skal hente seg inn og utvikle seg videre etter Covid-19-pandemien. Ressursene fra hav og land, herunder også utmarksbaserte ressurser, kan i større grad benyttes som grunnlag for å utvikle nye mat- og reiselivskonsepter. Næringspolitikken på mat- og reiselivsområdet bør i større grad ses i sammenheng, både nasjonalt og regionalt. Norske reisemål er spredt over hele landet, og den sterke utviklingen i antall besøkende det siste tiåret har vist reiselivets betydning og potensial som distriktsnæring.“ (s.25)

Med dette som som bakteppe er det ikke samsvarende at forslaget som legges fram kutter i budsjetter som skal støtte opp om denne satsinga. I kap 7.2 ligger et kutt på 24. millioner til tiltak som rommer utvikling og rådgiving for tilleggsnæringene, og rekruttering innen både tradisjonelt landbruk og tilleggsnæringer. (7.2.2,  7.2.4,  7.2.6.1,  7.2.6.3,  7.2.9,  7.2.10  7.2.11)

Ostehøvelprinsippet slik det er brukt i statens tilbud rammer tilleggsnæringer hardt: Bransjen står i mange nyetableringer og vi er bekymra for brist i kunnskapsformidling: potensialet innen produktmangfold blir ikke utnytta og det kan gå på bekostning av mattryggheten.

Jordbrukets krav har derimot en fordeling innen rammen av LUF som er bedre i samsvar med regjeringens strategi Matnansjon Norge. Vi stiller oss derfor bak fordelingen i kravet.

Kompetansenettverkene

Vi har ingen formell utdannelse i håndverksysting i Norge  og mangler i dag en aktiv kunnskapsklynge for håndverksysting/meieriteknologi. Rekruttering og finansiering av rådgivere er vanskelig da ingen nasjonale institusjoner utdanner kandidater med relevant kunnskap.

Foredling av melk krever høy kompetanse for å lage trygge produkter. Det er derfor viktig å følge opp produsentene godt. Stort sett all kunnskapsdeling blir i dag kanalisert gjennom Kompetansenettverkene.  Bevilgningene til kompetansenettverkene strekker ikke til i dagens situasjon.

Norsk Gardsost ønsker at kulturen for kunnskapsdeling, god bakgrunnskompetanse og høg kvalitet på varene skal videreføres og at flest mulig av produsentene kan utnytte  markedsposisjonen vi har.

Et så komplekst kunnskapsområde som håndverksysting trenger ei næringsklynge for å samle, utvikle og formidle kunnskap. Dette vil styrke næringa i hele landet. 

Jordbrukets krav inneholdt en økning på 2 mill. kroner samlet til Kompetansenettverkene fra 14 til 16 mill. kroner, og i tillegg opprette et kompetansesenter for handverksforedling tilknyttet Kompetansenettverket Vest, med en grunnfinansiering på 1,6 mill. kroner. Dette vil sørge for trygg mat, større mangfold innen lokalmaten og bedre grunnlag for utvikling av reiselivet i de norske regionene.

Norsk Gardsost mener at jordbrukets krav vil ta hensyn til næringas behov og utviklingspotensial, og vi ber derfor om at det blir hensyntatt i behandlinga av jordbruksoppgjøret.

Norsk Gardsost v/Turid Nordbø

Spire takker for anledningen til å komme med innspill til Landbruks- og matdepartementet proposisjon 200 S. 

Overordnet ønsker vi å påpeke at helheten i statens forslag ikke reflekterer viktigheten av og betydningen av bærekraftig norsk matproduksjon. Matsuvereniteten i Norge er svært lav, og som pandemien har vist oss, er vår tryggheten avhengig av høyere andel norskprodusert mat. Dette er også avgjørende for verdens fattige og økende andel i sult, slik at ikke Norge beslaglegger matjord i andre land. I møte med klima- og naturkrisa er bærekraftig drift og et matsystem som spiller på lag med, og ikke mot, miljøet, essensielt for å sikre en helhetlig og samstemt politikk. Den totale rammen må derfor økes betraktelig. 

Under foreligger mer konkrete innspill. 

3.2 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Soya i kraftfôr og bærekraftige alternativer

Produksjonen av soya i Brasil har store miljøkonsekvenser og ikke minst store menneskelige konsekvenser. All dreining mot kraftfôr med bærekraftige kilder til protein er positivt. Likevel endrer det ikke konsekvensene som økt bruk av kraftfôr hos drøvtyggere har her hjemme i Norge. Gjengroing av utmark, konsentrasjon av produksjon på færre og større gårder og redusert reell selvforsyningsgrad. 

Spire anmoder derfor: 

• Beitetilskuddet må økes til den graden vi kan bevege oss fullstendig bort  importert kraftfôr.
• At forslaget om å redusere minimumsoppholdstid på seter på fire uker består, uten at tilskuddet på 50 000 reduseres. 

3.3 Landbruk over hele landet

Vi må vekk fra målet om volumproduksjon.

Uttalelse fra Næringskomiteen om at norske bønder må fortsette å utnytte gårdens ressursgrunnlag på en effektiv måte, viser et fokus på effektivitet og vekst. Fokuset på volumproduksjon har gitt lav sjølforsyning, gjengroing, overproduksjon, svekka økonomi, tilskuddsavhengighet, biologisk mangfold som ikke holdes i hevd og gjeldsvekst. Det økte volumet har gått nærmest uavkortet til lavere priser på mat, og verdien av det som produseres er lik i dag som i 1950. Høy volumproduksjon fører til høy import av kraftfôr under dagens system, som igjen svekker matsikkerheten internasjonalt.

Ved å senke ytelsen, men øke arealbruken, kan man produsere like mye mat, men med færre innsatsfaktorer som kunstgjødsel på planter og kraftfôr til dyr. Om jordbruket skal være en løsning på klima- og miljøkrisa må vi ta i bruk hele landet og sikre en rettferdig og bærekraftig matproduksjon hvor areal og ressurser forvaltes i et langsiktig perspektiv.

Spire anmoder:

• En slutt på omdisponering av landbruksareal, og i stedet, må det fokuseres på økt arealbruk for å ivareta selvforsyning, samfunnsoppdrag, kulturlandskap, biologisk mangfold og verdens ressursgrunnlag, framfor fremdeles økt volumproduksjon. 

Unge inn i landbruket.

Mange unge står i dag utenfor landbruket, selv om de ønsker å komme inn. Som Bondeopprøret har bidratt i å belyse, er det manglende lønnsomhet i landbruket, dette fører til vanskeligheter for unge som skal ta over gårder. For å sikre norsk landbruk i et evighetsperspektiv er det nødvendig å gi unge støtte og insentiver, men også muligheten til å komme seg inn i landbruket. EU sin ordning med at unge bønder under 40 år kan få ekstra støtte i fem år etter overtakelsen og mentorordningene tar ikke tak i høyde for de store utfordringene tilknyttet høye lån og stor gjeld. Dette sikrer ikke rekrutteringa som vi trenger i norsk jordbruk, og vi trenger derfor flere og mer målrettede tiltak. 

Spire anmoder: 

• Å innføre et kompetansekrav ved kjøp eller overtagelse av konsesjonspliktig landbrukseiendom. Et slikt krav vil ha den praktiske virkningen at mange unge mennesker som vil drive produksjon på gardsbruk får et fortrinn foran kjøpesterke eldre mennesker som vil kjøpe et bruk uten at de vil drive, som for eksempel til fritidsformål. 
• At staten må være en aktiv part for å sikre bærekraftig norsk matproduksjon der bonden ha trygghet og levelig lønn. Dette samfunnsansvaret kan ikke være opp til markedet og store matbutikkjeder, men et overordnet ansvar som må ligge hos myndighetene. Trygghet og levelig lønn vil gjøre det mer attraktivt og lettere for unge som vil inn i landbruket.

jelder: Staten sitt tilbud i Jordbruksoppgjøret 2021, kap. 7.2.11 Kompetansenettverksordningen: «Statens forhandlingsutvalg foreslår at avsetningen til drift av de fem kompetansenettverkene for lokalmat reduseres med 2 mill. kroner til 12 mill. kroner for 2022.» 

Det foreslåtte kuttet i LUF og reduksjon til Kompetansenettverksordningen for lokalmat bekymrer oss i næringa. Faglaga bad om økt ramme til 16 millioner til ordningen 7.2.11 Kompetansenettverkene. Det er av stor bekymring vi nå ser forslaget om kutt. Vi ber om at Stortinget ser på fordelinga i kap 7.2 generelt og spesielt 7.2.11. Stortinget bør heller styrke LUF ved å tilføre midler til fondet.

I evalueringsrapport av kompetanseordningen 2019 kom det frem at det var behov for styrking av tilbudet noe Innovasjon Norge fulgte opp i 2020 til nåværende ramme på 14 mill. Det er første gang størrelsen på ordningen blir forhandlet over i landbruksoppgjøret, utilsiktede virkninger kan oppstå. Ber derfor om at dette punktet vert vurdert i Stortinget nå i forhold til måloppnåing for strategi for Matnasjonen Norge og Stortingsmelding Endring og utvikling.

https://oxfordresearch.no/wp-content/uploads/2019/01/Oxford-Research-og-Ruralis-2018-Evaluering-av-kompetansetjenestene-under-utviklingsprogrammet.pdf

Målsetting i Stortingsmelding endring og utvikling, om 10 milliarder og lønnsomhet i lokalmatnærnigen kan vi spørre om hvordan behovet for kompetanseheving til aktørene nå skal nås. Vi mener reduksjonen vil representere en fare for måloppnåingen.

Lokalmat er den delen av landbruket som best utnytter markedspotensialet, det er vekst i både antall produkter og produsenter. Kursdeltakelsen har økt, og det er ventelister på grunnmodulene. Det er ikke fare for overproduksjon.

Vekst og potensial for lønnsomhet er derimot stort. Kompetansetilbudet må være bredt og godt, i tillegg til tett på der produsenten er lokalisert.

Kompetansenettverksordningen har levert gode resultater i 20 år, men rammen har vært mindre enn behovet. Når man nå opplever gode resultater og økt interesse for faget må ordningen styrkes ikke reduseres. Norsk Gardsost har i tillegg søkt og bedt om at det blir ansatt nasjonal melketeknolog til oppfølging av håndtverksysting.  

I innspill til jordbruksoppgjøret har et samlet Kompetansenettverk (Sør, Vest, Midt, Øst og Nord) signalisert at det er økt behov for matfaglig kompetanse i målgruppen. Den nasjonale interessen for lokalmat bidrar til at flere bønder ser dette som en interessant tilleggsnæring og satser på lokalmatproduksjon. For å lykkes, og ikke minst sikre at produktene som tilbys er trygge, er det avgjørende at produsentene har god matfaglig kompetanse.  

Reduksjonen som er foreslått betyr kr 400 000,- mindre i kursmidler til hver av regionene, det tilsvarer 2-3 grunnkurs/ grunnmoduler mindre i hver region. Dette er utfordrende med hensyn til mangfoldet og bredden i målgruppen av lokalmatprodusenter vi er satt til å hjelpe.  

Vi ser betydelig potensial for vekst innen nye arbeidsplasser og fokus på trygge matproduksjoner innen landbruket.

Næringsmiddelproduksjon av animalske råvarer (melk og kjøtt) stiller spesielt store krav til grunnleggende kompetanse. Det er lav terskel for å komme i gang, men utfordringene kan være mange. Redusert fokus på matfaglig kompetanse er også en omdømmerisiko for hele lokalmatnæringen. Det er lav terskel for å tre inn i næringen, kunnskap er nøkkel til trygg mat noe som også er vektlagt i Matnasjonen Norge. Faren for at vi nå ikke klarer å være tett på disse produksjonene og gi den nødvendig oppfølging er stor. Innspill på dette er gjort direkte til LMD fra Vestland Fylkeskommune og i kravet fra bondeorganisasjonene 2021. Der det argumenteres for å øke bevilgingen til Kompetansenettverksordningen til 16 mill.

Kompetanse er sårbart, og vi vil med dette påpeke denne sårbarheten siden det er lett å overse. Prioriteringer blir utfordrende når behovet er økende. Når det i tillegg er kutt i NT og RT midler blir dette enda mer alvorlig for satsinga på en sterkt voksende næring innen lokal mat og drikke. 

Gartnerhallen SA ber om følgende justeringer av proposisjonen: 

1. En øremerket ramme for IBU-midler til grøntsektoren på 200 mill. kroner, for å sikre tilgang på investeringsmidler for en framtidsrettet og konkurransekraftig næring. 
2. En øremerket bevilgning på totalt 30 mill. kroner over 3 år for gjennomføring av et prosjekt for utvikling og dokumentasjon av bærekraft på produsentleddet i grøntnæringen. Prosjektet er avgjørende for å sikre framtidig konkurransekraft, og er en oppfølging av et forprosjekt bevilget over jordbruksoppgjøret 2019. Gartnerhallen, Nordgrønt og Produsentforeningen av 1909 som står bak prosjektet, representerer til sammen hele norsk grøntsektor.

Bakgrunn for forslaget: 

Gartnerhallen tok i 2018 initiativ til et innovasjons- og vekstprogram for å sikre en ambisiøs satsing i norsk grøntsektor. Regjeringen og faglagene nedsatte i jordbruksoppgjøret 2019 Rådgivende utvalg for innovasjon og vekst i norsk grøntnæring.
Utvalget var bredt sammensatt, med representanter fra leverandørbedrifter, grossister, interesseorganisasjoner, forsknings- og innovasjonsmiljøer, myndigheter mv. 
Utvalget overrakte en enstemmig rapport mars 2020, med et tydelig mål om 75 % vekst i sektoren som helhet og 50 % økning i norskandel innen 2035, med 6 tilhørende anbefalinger for hvordan målet skal nås. Landbruksministeren applauderte rapporten og bekreftet høye ambisjoner for vekst i sektoren fra Regjeringens side.

Norske grøntprodusenter er inne i sin mest krevende sesong noensinne. Landbruksministeren har oppfordret til produksjon som normalt, en oppfordring grøntprodusentene har fulgt, i tiltro til at ministeren ville legge til rette for tilgang på arbeidskraft og risikoavlastning. Nå står de i fare for å ikke få høstet avlinga på grunn av mangel på arbeidskraft. Ordninger for virksom risikoavlastning er tilnærmet fraværende, og fortvilelsen og arbeidspresset er formidabelt. 

I denne situasjonen legger Regjeringen fram en proposisjon for årets jordbruksoppgjør der støtten til grøntnæringen er på sparebluss, øremerkede midler tas vekk, og avsatte midler til kompensasjon for avlingssvikt grunnet mangel på arbeidskraft på totalt 3,5 millioner kroner oppleves som en ren provokasjon. Heller ikke et prosjekt for utvikling og dokumentasjon av bærekraft i grøntnæringa, som er en bestilling fra jordbruksoppgjøret 2019, har fått tildelte midler. 

Forbrukernes preferanse for sunt, grønt kosthold og for norskproduserte grøntprodukter, har aldri vært større. Vi har tidenes mulighet til å sikre at veksten i grøntforbruket skjer ved økt norsk produksjon. Både BAMA, industrien og dagligvarehandelen ønsker å prioritere norskprodusert vare. Det vil være en fallitt dersom de må dekke den økte etterspørselen etter frukt og grønt med økt import, fordi tilgangen på norske produkter ikke er stor nok.

Norsk grøntsektor står for over 17 % av verdiskapingen på primærleddet i norsk landbruk. Nesten 80 % mer verdiskaping enn norsk kornproduksjon, og verdiskaping tilsvarende om lag 2/3 av norsk melkeproduksjon. Grøntsektoren er den delen av norsk landbruk med størst potensiale for vekst. Sektoren mottar ca. 3 % av den årlige rammen for Jordbruksoppgjøret, og har lyktes med en markedsorientert vekst under sterk importkonkurranse. Gartnerhallen har firedoblet sin omsetning siden årtusenskiftet.  

Men videre vekst og økt norsk verdiskaping kommer ikke av seg selv. 
Risikoen for grøntprodusentene er høy, og behovene for investeringer i framtidsrettet teknologi, som blant annet kan avlaste behovet for sesongarbeidskraft, skape økt robusthet for røffere klima og utvidede sesonger, er store. I tillegg øker forbrukernes og handelens krav til kvalitet og bærekraftig produksjon, og importkonkurransen er hard. 

Stortingsproposisjonen er framlagt, og Gartnerhallen forventer ikke en økning av rammen i oppgjøret. Gartnerhallen ber allikevel om at næringskomiteen, innenfor rammen, justerer proposisjonen i tråd med innspillene nevnt innledningsvis, som vi anser som en fullt mulig justering av proposisjonen fra Stortingets side.

Når ikke regjeringen vil, ber Gartnerhallen Stortinget om å vise en klar vilje til satsing og et tydelig signal til norske grøntprodusenter. Akkurat nå trenger de tilgang på arbeidskraft for å få avlingene i hus og ut til norske forbrukere. Når årets sesong er over, vil de løfte blikket framover og må vite at de får risikoavlastning og tilgang på midler for å bygge konkurransekraft mot import og økt robusthet mot klimaendringer. Unge produsenter må få visshet om at de ikke må bære all risiko alene hvis de velger å satse på en framtid i næringa. 

Fine ord fra i fjor må nå fylles med innhold. Vi ber Stortinget om å sørge for dette. 

I Geno er vi så heldige å være eid av nesten 8000 engasjerte og dyktige melkebønder. Vårt avanserte avlssystem har vært teknologi og forskningsdrevet i mange tiår. Det gode avlsarbeidet har vært mulig gjennom et tett samarbeid mellom bøndene og oss, og det har gjort oss internasjonalt konkurransedyktige. Uten et aktivt og levedyktig landbruk hadde det ikke vært mulig for Geno å lykkes, og uten et robust landbruk også i fremtiden vil det ikke være mulig å videreutvikle Norsk Rødt Fe som verdensledende innenfor storfe genetikk. Gode rammebetingelser for landbruket er dermed svært viktig.

Konsumentene er opptatt av bærekraftig matproduksjon, god dyrevelferd og sunn mat. Denne trenden er sterk og den er global. Aktørene i verdikjeden i norsk landbruk kan levere på det konsumentene vil ha, men da må rammebetingelsene for å kunne drive landbruk legges til rette. Det ligger mye kompetanse, hardt arbeid og stor kapitalinnsats i å produsere mat i Norge. Gjennom flere 10 år har søknadene til Innovasjon Norge om investeringsstøtte til nødvendige investeringer for å kunne drive matproduksjon vært mange ganger større enn det har vært økonomiske rammer til fra staten. Innenfor melkeproduksjonen ser vi at bevilgningen til løsdrift og driftstilskuddet ikke prioriteres godt nok i tilbudet fra staten. Dette medfører at særlig de mindre melkebrukene kan bli borte. Det vil ikke bare ramme vår evne til verdiskaping og arbeidsplasser, men arealer vil gro igjen og det blir mindre levende og aktive bygder. Et tap for hele samfunnet.

Det unike med Norge er at vi kan være et testbed for å ta frem nye internasjonalt konkurransedyktige klimaløsninger gjennom et tett samarbeid mellom teknologileverandører og pilotkunder/bønder i Norge. Vi har et stort behov for å erstatte eksport av olje og gass, med bærekraftige løsninger på globale utfordringer. Vi har god dyrehelse, lavt antibiotika forbruk og høy dyrevelferd. Vi har godt råvaregrunnlag og komplette verdikjeder over hele landet. Dette gjør at vi kan være troverdige partnere for kunder internasjonalt. Vi håper Stortinget kan legge verdiskaping og ringvirkninger som et utgangspunkt for fremtidige muligheter, og gjennom det investere i landbruket slik at vi kan høste av nye bedrifter, innovasjon og eksportvekst. Til glede for hele samfunnet.

Flere utredninger de siste årene peker på et stort potensial for verdiskaping fra bioøkonomien, NMBU sin rapport om biobasert verdiskaping -fremtidsperspektiver fra desember 2019 sier:

«De fire verdikjedene (1) omdanning av skogbasert biomasse til biodrivstoff, (2) bioraffinering av bioressurser til mikrobiell mat og fôr, (3) presisjonsavl basert på genetisk forskning og (4) utvikling av robotbasert produksjonsteknologi kan samlet bidra til betydelig økt omsetning i norsk bioøkonomi frem mot 2050, med brutto verdiskaping på 40 milliarder kroner. For å lykkes med verdiskapingen fra disse verdikjedene og teknologiområdene vil det være nødvendig med en helhetlig politikk med forutsigbare rammevilkår, investeringer rettet mot hele produksjonskjeden, risikovillig kapital til unge bedrifter i vekst, økt kompetanse innenfor innovasjon og entreprenørskap, prosjektledelse og forretningsutvikling, og internasjonalt samarbeid. Næringene som beskrives kan bidra til å oppnå klima- og bærekraftsmålene».

NHO sin rapport om Bioøkonomien fra 2016 peker på det samme;

«NHOs bioøkonomipanel mener at mulighetsrommet for bioøkonomien må sees i sammenheng med megatrender i samfunnet. En nødvendig overgang fra en «bruk-og-kast» økonomi til en gjenbruksøkonomi med redusert klimaspor har startet. Lavere energiforbruk og bedre utnyttelse av alt, med andre ord en mer sirkulær økonomi, er avgjørende for økt velferd til en stadig økende befolkning. Panelet peker på at fire bærende prinsipper må legges til grunn, hvor utvikling av bioøkonomien i Norge avhenger av at en opprettholder og videreutvikler eksisterende aktiviteter innen jordbruk, skogbruk, fiske og, havbruk samt industri.

Norge har noen komparative fortrinn for å lykkes med å ta ut større verdiskaping innenfor bioøkonomien. Vi har høy kompetanse i bedriftene og i forskningsinstitusjonene, og vi er langt fremme på teknologi. Vi har i Norge en god kultur for samarbeid, noe som stimulerer til innovasjon og nyskaping og vi har et velfungerende virkemiddelapparat.

Vårt klare råd til næringskomiteen er derfor å investere mer i landbruket – det vil lønne seg

1. Etabler et 13 årig investeringsprogram for investeringer innenfor melkeproduksjonen, gjennom utvidelse av de årlige investeringsrammene innenfor IBU midlene til Innovasjon Norge med kr 600 millioner kroner ekstra i 13 år.
2. Sikre en inntektsopptrapping for bonden som gjør at flere forbli i næringen, og Norge kan ta ut det store verdiskapingspotensialet som ligger innenfor Bioøkonomien.

Med vennlig hilsen

Kristin Malonæs

Administrerende direktør

Geno SA

Norsk Sau og Geit er medlemsorganisasjon for sau- og geiteholderne i Norge, med ca. 10.000 medlemmer.

Småfeholdet er viktig for å opprettholde næringsvirksomhet og bosetting over hele landet og en hovedaktør i utnyttelsen av de rike beiteressursene vi har i Norge. Vi utgjør en næring med stor tro på framtida, men må i likhet med andre næringer ha forutsetninger som gjør det mulig å opprettholde et levedyktig småfehold over hele landet.  

Saueholdet har de siste 5 - 6 årene måttet leve med konsekvensene av et marked i ubalanse, med lageroppbygging og sterkt fallende priser. Denne næringa har ligget klart dårligst an i landbruket når det gjelder inntekt pr. årsverk.

Nå er markedssituasjonen fullstendig endret. Allerede ved årsskiftet 2019/2020 var det så godt som tomt for sau på reguleringslager og dette har vedvart med underskudd av kjøtt fra sau i hele 2020. For lam var situasjonen litt annerledes, med 2.891 tonn lammekjøtt på reguleringslager i starten av året. Dette lageret var redusert til 1.880 tonn ved årsskiftet 2020/2021, og allerede i slutten av februar var reguleringslageret så godt som tomt.

Markedsregulator Norturas prognoser for 2021 tilsier tilnærmet markedsbalanse for sau og lam i år. Men det har i løpet av våren oppstått et underskudd, noe som nå har nødvendiggjort en viss import av sauekjøtt.

En viktig forutsetning mener Norsk Sau og Geit (NSG) er å opprettholde en variert bruksstruktur. Det er en stor andel små og middelstore bruk, spesielt i saueholdet og disse utgjør ryggraden i næringa. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke er noen vesentlig endring i bruksstruktur i saueholdet i forhold til det som var 10 år tilbake.

Norsk Sau og Geit har derfor stor tro på at strukturen i saueholdet nå er der den skal være i Norge. I forhold til volum er det nå balanse, men med en bekymring for ytterligere reduksjon i sauetallet.

Det er behov for virkemidler for å stimulere til fortsatt produksjon hos de som driver, for å sikre det nivået vi har i dag.

Geitemelkprodusentene i Norge har gjennomført en storstilt sykdomssanering og en medfølgende oppgradering av driftsapparatet. De rundt 270 gjenværende produsentene har derfor alle forutsetninger for drift framover. Økonomien har vært god i denne næringa, men det er behov for å sikre en utvikling slik at økonomien opprettholdes minst på dagens nivå.

Utmarksbeiting, som småfenæringa baseres på, er helt avhengig av dugnad og samarbeid og at det er nok utøvere å fordele innsatsen på. En satsning på full utnyttelse av de unike beiteressursene vi har i Norge, både i utmarka og i mer gårdsnære områder, garanterer næringsvirksomhet over hele landet. Beitetilskuddene, både til utmarksbeiting og ordinært beitetilskudd er derfor en viktig premiss for fremdeles å gjøre beitebrukerne i stand til å opprettholde denne ressursutnyttelsen. I tillegg er det behov for midler til å sikre effektiv drift av beiteområdene. I regjeringens tilbud til landbruket til årets jordbruksforhandlinger ser vi liten vilje til å imøtekomme småfeholdet på dette området.

Både sau- og geiteholdet i Norge er avhengig av stabil og forutsigbar økonomi framover og prisstigning må dekkes opp. Samtidig må det gjøres grep for å sikre at nye generasjoner ser mulighet for å gå inn i næringa og overta. Det er derfor behov for friske midler i begge disse produksjonene.

Utover økning i beitetilskuddene, som i mange år har vært NSGs hovedfokus, må saueholdet ha en økt stimulering til små og i særdeleshet mellomstore bruk.

Geiteholdet må også ha en generell økning i tilskudd, men her er det også behov for grep som å senke kvotetak og økning i tilskudd til kvaltetsslakt på kje, som er en viktig tilleggsproduksjon i geiteholdet.

Småfeholdet i Norge bidrar blant annet med matproduksjon på norske ressurser som ellers ikke kan utnyttes, landskapspleie på et høyt nivå, arbeidsplasser og bosetting over hele landet. Men næringa må sikres økonomiske vilkår som gjør det mulig å opprettholde virksomhet framover, både for de som driver i dag og for nye generasjoner som skal overta.

Med hilsen

Norsk sau og Geit    

Ronald Cato Slemmen -s-                                                                Lars Erik Wallin

styreleder                                                                                          generalsekretær

De 1.200 bøndene som sørger for at Norge er selvforsynt med egg og fjørfekjøtt, representeres i høringsinnspillet fra Norsk Fjørfelag (NFL).

NFL støtter Bondelaget og Småbrukarlagets brudd i årets forhandlinger. Dersom Stortinget ikke øker rammen, godtar dere at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet fortsetter å øke. Hvordan rekrutteres fremtidens bønder som trengs for å øke norsk selvforsyningsgrad, med et slikt inntektsgap? NFL ber Stortinget prioritere kronemessig lik inntektsutvikling og tetting av inntektsgapet i inneværende og fremtidige jordbruksoppgjør.

NFL støtter Bondelaget og Småbrukarlagets krav om inntektsløft. I tillegg må budskapet fra Bondeopprøret tas på alvor. Mange fjørfebønder har ikke tillit til inntektsberegningene og det er avgjørende at grunnlagstallene oppleves som riktig av alle berørte parter. Slik er ikke situasjonen pr. i dag. NFL krever forbedring av tallgrunnlag også tar for seg bønder i verdikjedene for egg og fjørfekjøtt. NFL bistår gjerne i arbeidet for mer korrekte inntektsberegninger og mer representative referansebruk før neste års jordbruksoppgjør.

Det elementet i Jordbruksavtalen som er best egnet til å ivareta fjørfebøndenes økonomi, er størst muligprisnedskrivning av korn. Hovedingrediensen i fjørfefôret er norsk korn, og fjørfenæringen er en viktig premissgiver for kornproduksjon og økt selvforsyningsgrad. NFL er svært opptatt av at kornbøndene får rammebetingelser som styrker norsk kornproduksjon. Stabile kornpriser, basert på norsk produksjon, må være hovedmålet.

I årets jordbruksavtale ble endelig husdyrtilskudd for høns oppjustert til å inkl. alle høns for bønder med full konsesjon (7.500 høns). Men, at husdyrsatsen samtidig reduseres, nå som alle eggprodusenter har gjennomført kostbare omstillinger, mener NFL er uakseptabelt. NFL forventer at husdyrsatsen økes til 11 kr for alle høner inntil 7.500 dyr.

Markedsregulator har ikke gode nok verktøy til å kontrollere nyetableringer når det er overskudd av egg i markedet. Uten bedre verktøy fungerer ikke markedsreguleringen slik den var ment, og markedsregulator har svært begrenset mulighet til å kompensere eggprodusentenes økte kostnader. NFL oppfordrer derfor Stortinget til å forbedre markedsreguleringen for egg.

Produsenter av fjørfekjøtt mottar ikke husdyrtilskudd, men har mulighet til å søke om kompensasjon ved behov for avløser. Utregningen er ikke tilpasset dagens ulike varianter av kyllingproduksjon. Fjørfelaget krever en justering av avløsertilskuddet, slik at bønder med spesialproduksjon sakterevoksende kyllinghybrider og lavere antall kylling produsert per år) blir mer korrekt kompensert ved tilskudd til ferie og fritid.

Prisene på egg og fjørfekjøtt avtales ikke i jordbruksoppgjøret. Fjørfebøndene henter 90 -100 % av inntektene i markedet. I 1983 fikk fjørfebonden nesten 60 % av fortjenesten for sine produkter. Siden den gang har fjørfebøndene gjennomført betydelige effektivisering, men det er grossistleddet som nå stikker av med opp mot 70 % av fortjenesten. Dagligvarehandelen profitterer altså på fjørfebøndenes bekostning. NFL krever at Stortinget utjevner maktbalansen slik at fjørfebonden får sin rettmessige andel av fortjenesten og snur trenden med at det er dagligvarekjedene som tjener penger på at fjørfebonden løper stadig fortere.

Fjørfebøndene har stor omstillingsvilje, med mål om at neste generasjon tar over roret. Et godt jordbruksoppgjør er avgjørende for å sørge for fremtidens produksjon av norske egg og fjørfekjøtt. NFL ber Stortinget prioritere kronemessig lik inntektsutvikling og tetting av inntektsgapet i inneværende og fremtidige jordbruksoppgjør.

På vegne av Norsk Fjørfelag;

Margrethe Brantsæter, daglig leder (tlf. 970 60 816) & Ingunn Dalaker Øderud, styreleder (tlf. 419 21 895)

Grøntutvalget leverte våren 2020 klare anbefalinger for grøntnæringen fram mot 2035. Utvalget var nedsatt av landbruksminister Bollestad i 2019, og det var samme landbruksminister som mottok rapporten – i meget rosende ordelag.

Undringen er derfor veldig stor når vi opplever totalt fravær av satsing på grøntnæringen i Regjeringen sitt tilbud i årets jordbruksoppgjør. Behovet for stimulering idag er helt avgjørende for å bli langsiktig sterke. To satsinger er spesielt viktige for næringen: Spesifikke og øremerkede IBU-midler (midler til investering og bedriftsutvikling til grøntnæringen) og prioritering av hovedprosjekt som kan dokumentere og videreutvikle satsingen på bærekraft, er nødvendig.

Mange initiativ er i gang innenfor produktkvalitet, sortimentsutvidelser, bærekraft, samordning av FoU/innovasjon og innkjøp i offentlig sektor som gir økt etterspørsel etter norske produkter. Hele verdikjeden, hvor produksjonsleddet, handelsleddet, grossistledd, industriledd og myndigheter er involvert, jobber nå med en ambisjonsavtale for vekst i norsk grøntsektor mot 2035. Dette er veldig gledelig, og viser med tydelighet en næring som har visjoner og har tro på mulighetene i grøntnæringene.

Vi ser økt bevissthet hos norske forbrukere på sunt og bærekraftig kosthold. Disse forbrukerpreferansene er tydelige, og vil forsterke seg. Vi i næringa skal gjøre det vi kan for at norske forbrukere finner smakfulle, fristende, gode og anvendelige norske produkter av både grønnsaker, frukt, bær, poteter, urter, prydvekster og blomster.

Grøntnæringen står i dag for nesten 20% av verdiskapningen (ca 6 mrd kroner) i norsk jordbruk og har flere varemottakere og et mangfold av omsetningskanaler fram til norske forbrukere. Ved inngangen til 2021 samlet næringen seg i «Forum for Norsk Grønt» med ambisjon om å løfte grøntforbruket med 75% og øke norskandelen med 50% innen 2035, - i tråd med anbefalinger fra Grøntutvalget.

Grøntnæringen har gode forutsetninger i Norge. Akkurat nå er næringen i knestående på grunn av mangel på sesongarbeidskraft. Vi klarer ikke å forstå fraværet av satsing i årets jordbruksoppgjør ett år etter at Statsråd Bollestad uttalte klar vilje til betydelig satsing. Å være i knestående er ingen varig stilling. Grøntnæringen ber sterkt om at vekstambisjonene i Grøntutvalgets rapport ikke bare omtales i festtaler, men omgjøres til aktiv politisk handling. Norge kan ikke la verdiskapingspotensialet norsk grøntnæring representerer skusles bort og bli erstattet av import. Vi ønsker å by på norskproduserte kvalitetsprodukter til norske forbrukere og for det norske samfunn.

Arne Kristian L Kolberg, leder Forum for Norsk Grønt,

Thor Johannes Rogneby, Norges Bondelag

Arne Lofthus, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Katrine Røed Meberg, Norsk Gartnerforbund

Terje Sletnes, NHO Mat og Drikke

Elisabeth Morthen, Gartnerhallen

Fritjof Sandstad, Nordgrønt

Hans Albert Huseby, Produsentforeningen 1909

Ingeborg Flønes, Hoff

Anne Mette Johnsen, Stiftelsen Norsk Mat

Guttorm Rebnes, Opplysningskontoret for frukt og grønt

Kåre Oskar Larsen, Norsk Landbruksrådgivning

Det vises til Prop. 200 S (2020-2021) Jordbruksoppgjøret 2021 m.m. oversendt Stortinget 21. mai 2021.

Jordbruket la fram et omforent krav 27. april med tydelige prioriteringer på et inntektsløft for jordbruket, en investeringspakke for å møte løsdriftskravet og tydelige strukturgrep for å sikre ei framtid også for små og mellomstore bruk. Kravet avspeilet den alvorlige økonomiske situasjonen og var et første steg på veien for å redusere inntektsgapet og heve inntektsnivået i jordbruket.

Etter at regjeringa la fram sitt tilbud 4. mai som et grunnlag for videre forhandlinger, ble det grundig vurdert av faglaga. Det ble avholdt et statusmøte mellom partene, og det var uformell kontakt for å få et bilde av et mulig handlingsrom (jf vedlegg 2 og 3 i proposisjonen). Avstanden mellom krav og tilbud var likevel så stor at Jordbrukets forhandlingsutvalg vurderte det som urealistisk å komme fram til et forhandlingsresultat. Ingen av de tydelige hovedprioriteringene fra kravet blei møtt i tilbudet – virkelighetsoppfatningen av situasjonen i jordbruket virket å være grunnleggende ulike. Som ansvarlig jordbruksavtalepart vil vi understreke at jordbruksforhandlingene er helt avgjørende for inntektsutvikling til bøndene og påvirkning av landbrukspolitikken. Jordbrukets forhandlingsutvalg måtte likevel konkludere med at det i år dessverre ikke var grunnlag for å gå inn i forhandlinger med basis i tilbudet som forelå.

Med unntak av presiseringer rundt volummodell for svin, konstaterer Norges Bondelag at innholdet i Prop 200S i hovedsak er i tråd med regjeringas tilbud slik det forelå 4. mai. Under følger et sammendrag av Norges Bondelags høringsinnspill, fullstendig versjon inkludert innspill til jordvernstrategien i proposisjonens vedlegg 4 er oversendt komiteen.

Inntekt
Grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at i perioden 2015-2021 har inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper økt med 12 300 kroner per årsverk.

Da Stortinget behandlet Meld St. 11 (2016-2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, understreket en samlet næringskomité at «jordbruksforhandlingene skjer innenfor de mål og retningslinjer Stortinget har lagt for jordbruket». Helt sentralt står inntektsmålet som også ble vedtatt av Stortinget under den samme behandlingen:

 «For å sikre rekruttering, og for å løfte inntektsmulighetene i næringen, mener komiteen at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. God markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsdannelsen. «

Norges Bondelag konstaterer at proposisjonen ikke gir grunnlag for å kunne oppfylle Stortingets inntektsmål.

En samlet næringskomité har også understreket at inntekt er det viktigste virkemiddelet for å sikre flere av målene for jordbruket, som rekruttering, investeringer og økt norsk matproduksjon. Norges Bondelag frykter at den svake lønnsomheten i jordbruket på sikt vil føre til svekket oppfylling av de sentrale landbrukspolitiske målene.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité sikre:

• En inntektsopptrapping i jordbruket slik at Stortingets vedtatte inntektsmål tas på alvor og oppfylles.
• Et inntektsløft for produksjoner med vanskeligst inntektssituasjon

Fra bås til løsdrift - investeringspakke for melk- og storfekjøttproduksjonen
Kravet om løsdrift gjelder fra 2034 og utløser store investeringsbehov. Dersom omstillingene i denne delen av norsk landbruk ikke kommer på plass vil det få store konsekvenser for distriktsjordbruket, og det vil innebære en utvikling som ikke er i tråd med de landbrukspolitiske målsettingene. Løsdriftskravet er satt av Stortinget og utløser et investeringsbehov utover det «normale» investeringsbehovet. I følge NIBIO-rapporten trengs det ca. 70 000 nye løsdriftsplasser fram mot 2034 bare innen melkeproduksjon. Det er ikke mulig å finansiere et slikt løft innenfor de årlige rammene av IBU-midler i jordbruksforhandlingene.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité sikre en ekstraordinær og flerårig investeringspakke, ut over IBU-midlene i jordbruksavtalen for å møte investeringsbehovet som er utløst av løsdriftskravet.

Små og mellomstore bruk - politikken må tilpasses landet
En bærekraftig matproduksjon må ta utgangspunkt i ressurser i tilknytning til gården. Jordbruksoppgjøret 2014 svekket innretningen på tilskudd rettet mot mindre bruk.

Et av de 4 hovedmålene i landbrukspolitikken er landbruk over hele landet, med delmålene:

• Sikre bruk av jord- og beiteressursene
• Et mangfoldig landbruk med variert bruksstruktur og geografisk produksjonsfordeling.

Skal man nå disse målene, mener Norges Bondelag virkemiddelbruken må utjevne for produksjonsulemper både i forhold til geografi og bruksstørrelse, i tillegg til å stimulere til beitebruk. Det er stordriftsfordeler i jordbruksproduksjon. Norges Bondelag mener ut fra dette at det skal innføres tak og trappetrinn i tilskuddsordninger som berører alle produksjoner.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité legge føringer for å innføre tak og trappetrinn som berører alle produksjoner, herunder redusere kvotetaket for kumelk til 600 000 liter og for geitemelk til 200 000 liter.

Velferd
Ved behandlingen av Innst. S 251 (2016-2017) uttrykte flertallet at de sosiale ordningene i landbruket heller må styrkes enn svekkes. Vi opplever at det er stor enighet om ønsket om å stimulere til rekruttering og likestilling i næringa, og at velferdsordningene er et viktig element i det arbeidet. Det er imidlertid ingen spor av satsing på velferdsordningene i regjeringas proposisjon.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité sikre velferdsordningene i landbruket, som viktige elementer i arbeidet med rekruttering og likestilling i næringa.

Grunnlagsmateriale
I de årlige jordbruksoppgjørene forhandles det om rammevilkår og en næringsavtale for aktive bønder. En sammenligner inntektsutviklingen for «jordbrukssektoren» ved bruk resultatmålet «vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk inkludert inntektseffekt av jordbruksfradraget» med gjennomsnittet for lønnsmottakere. Det må gjøres forbedringer i dette systemet, og Norges Bondelag støtter Regjeringens forslag om å sette ned et utvalg som skal se på grunnlagsmaterialet.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité konkretisere mandatet med sikte på at tallgrunnlaget fra Budsjettnemnda i større grad fanger opp de økonomiske forholdene knyttet til næringsutøvere i jordbruket, herunder jord og- kvoteleie samt avkastning av egenkapitalen. Stortingets Næringskomité må sørge for at et forbedret grunnlag er på plass til bruk i forhandlingene 2022.

Svinekjøtt over i volummodell
Norges forpliktelser gjennom WTO-avtalen begrenser omfanget av internstøtte, som bla inkluderer målpriser fastsatt i jordbruksavtalen. Regjeringa viser i proposisjonen til at Norge i 2021 kan gå utover denne forpliktelsen dersom det ikke gjøres noe, og foreslår å ta gris ut av målprismodellen. Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité sikre at norske myndigheter går grundig gjennom notifiseringssystemet for å se om det finnes alternativer til å flytte produkter ut av målprissystemet over til volummodellen.

Norges Bondelag understreker at markedsreguleringen er svært viktig for bøndenes inntektsmuligheter. Svineproduksjonen er utsatt for store produksjonssvingninger og trenger fortsatt en velfungerende markedsregulering, uavhengig av om målprisen evt må avvikles. For å sikre dette bør evt omlegging til volummodell for svin følges opp på samme måte som for storfe i 2009.

Norges Bondelag ber Stortingets Næringskomité om å ta ansvar for at vi kan ha en fungerende markedsregulering for gris også i framtida. Rammene for reguleringsvolum i en evt volummodell for gris må utredes og i neste omgang fastsettes i omsetningsrådet

Vi viser videre til vårt høringssvar i sin helhet der finansiering av klimatiltak/utslippskutt og oppfølging av grøntsatsingen – grønn innovasjon og vekst er andre viktige områder Nores Bondelag ber Stortingets Næringskomité sikre.

Vi takker for muligheten til å gi våre innspill til jordbruksoppgjøret. Selv om hovedfokuset for årets oppgjør har vært på behovet for å styrke bøndenes inntekter, håper Dyrevernalliansen at Stortinget også vil ta initiativ til å løfte dyrevelferden i norsk landbruk gjennom dette jordbruksoppgjøret.

Til årets oppgjør ønsker vi å fremheve behovet for en ny tilskuddsordning som kan stimulere til velferdsforbedringer for dyrene, og da særlig i de mest intensive næringene. I tillegg ønsker vi å påpeke at en ny utsettelse eller omgjøring av løsdriftskravet vil ha stor negativ effekt på dyrevelferden i norsk landbruk.

Opprettelse av et nytt dyrevelferdstilskudd

Dyrevernalliansen har over flere år tatt til orde for at landbrukssubsidiene bør vris slik at det i større grad lønner seg for norske bønder å satse på dyrevelferd. Det er store utfordringer for dyrevelferden i landbruket i dag, og dette gjelder spesielt i de mest intensive produksjonene med fjørfe og gris. Likevel er ingen av tilskuddsordningene til landbruket øremerket til dyrevelferdstiltak.

I 2019 utgjorde statsstøtten til kjøttproduksjon fra kylling og gris kun om lag tre prosent av de samlede overføringene til landbruket.[1] Dette er bekymringsverdig, fordi det er disse to næringene som i dag drives mest intensivt og hvor det er størst behov for å investere i velferdsforbedringer for dyrene.

Dyrevernalliansen har lenge argumentert for at det er behov for et eget dyrevelferdstilskudd i landbruket. Opprettelsen av en slik tilskuddsordning vil bidra til å få på plass viktige investeringer i velferdsforbedringer for dyrene, uten at bonden blir økonomisk skadelidende.

I vårt innspill til årets jordbruksforhandlinger ønsker vi å peke vi på fem konkrete velferdsforbedringer som etter vårt syn bør kvalifisere til å belønnes gjennom en egen tilskuddsordning. Dette er:

• Økt areal for slaktegris
• Alternativer til kirurgisk kastrering av gris
• Økt areal for slaktekylling
• Utedrift for gris
• Løsdrift for melkekyr

Vi mener at et dyrevelferdstilskudd bør innrettes slik at det bidrar til å heve dyrevelferden for flest mulig dyr, og at midlene bør målrettes mot produksjonene der dyrevelferdsproblemene er størst. I dag er det et særlig stort behov for å styrke velferden for gris og kylling, som lever i de mest intensive driftsformene. I tillegg har norske melkebønder behov for tilskudd som kan avhjelpe overgangen til løsdrift.

Løsdriftskravet må bestå

Løsdriftskravet i norsk melke- og storfeproduksjon ble som kjent etablert gjennom dyrevelferdsmeldingen i 2003, og målet med kravet var å løfte dyrevelferden i norsk landbruk gjennom å gi dyra økt mulighet til å bevege seg i fjøset.

Vi registrer at Norsk Bonde- og Småbrukarlag i sitt krav til årets oppgjør har tatt til orde for å skjerme eksisterende bruk fra en helt nødvendig omstilling til løsdrift. I tillegg til å peke på svak økonomi i næringen, viser organisasjonen til utdaterte og ufaglige påstander om dyrevelferd i båsdrift. Det finnes ingen faglig støtte til Bonde- og Småbrukarlagets påstand om at godt stell fra en oppmerksom bonde kan kompensere for en driftsform som hindrer kua i å utøve fri bevegelse, mosjon og kroppspleie.

Vi vil minne Stortinget om at en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet i 2008 fikk i oppdrag å vurdere effekten av løsdriftskravet, og at denne gruppen konkluderte tydelig med at løsdrift gir mulighet for bedre dyrevelferd enn båsfjøs.[2] Løsdriftskravet har i dag fortsatt bred støtte i fagmiljøene. Mattilsynet, Veterinærforeningen, Rådet for Dyreetikk og Veterinærinstituttet har alle konkludert med at løsdrift gir bedre velferd for storfe enn båsfjøs.[3]

Til tross for at velferdseffekten av løsdrift lenge har vært godt dokumentert, ble som kjent løsdriftskravet forskjøvet til 2034 som et resultat av jordbruksforhandlingene i 2016. Bakgrunnen for denne utsettelsen var at bondeorganisasjonene signaliserte et behov for mer tid for å kunne innfri kravet. Under høringsrunden til revisjonen av holdforskriften fastslo alle de sentrale faginstansene at en slik utsettelse ville påvirke dyrevelferden negativt.

Selv om målsettingen om løsdrift om kort tid har vært vedtatt politikk i 20 år, har overgangen til løsdrift på norske melkebruk gått usedvanlig sent. Basert på undersøkelser som Dyrevernalliansen gjennomførte i 2019, kan vi konkludere med at Norge ligger langt bak sammenlignbare land når det gjelder løsdrift. I Norge består om lag 60 prosent av melkebrukene av båsfjøs, og om lag 40 prosent av den nasjonale besetningen med melkekyr står i dag bundet på bås. I andre enden av skalaen finner vi Nederland med mindre enn tre prosent, og Storbritannia med mindre enn én prosent av melkekyrne på bås. Tilsvarende tall fra våre naboland er også betydelig lavere enn de norske. I 2019 hadde Sverige bare 27,5 prosent av melkekyrne på bås, mens i Danmark var andelen kun ti prosent.[4]

Dyrevernalliansen har forståelse for Bonde- og Småbrukarlagets bekymring om at de minste brukene ikke vil finne det lønnsomt å bygge om til løsdrift. Samtidig vil vi understreke at det er en klar trend i landbruket at stadig flere av de minste brukene avvikler, uavhengig av løsdriftskravet. Å nedprioritere dyrevelferdstiltak det er bred støtte for og faglig enighet om er ingen god løsning på dette problemet.

For dyrevelferden er det driftsformen som er avgjørende, og større besetningsstørrelse på melkebruk medfører ikke nødvendigvis lavere dyrevelferdsnivå. Dyrevernalliansen mener derfor at det er viktig at målsettingen om løsdrift består og at kravet trer i kraft i 2034. For dyrevelferden vil alt annet være en tragedie. Vi forventer derfor at Stortinget ikke vedtar noen ny utsettelse av løsdriftskravet, og at man snarere benytter årets oppgjør til å sikre en ansvarlig og dyrevennlig omstilling av landbruket.

[1] Gaasland, I., Norsk produksjon av jordbruksvarer – hvem betaler regningen?, Samfunns- og næringslivsforskning AS, 2020.

[2] Landbruks- og matdepartementet, Dyrevelferdstiltak i storfeholdet i en bredere miljøpolitisk sammenheng, Arbeidsutvalgets rapport, URL: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/lmd/vedlegg/brosjyrer_veiledere_rapporter/rapport_dyrevelferdstiltak_storfeholdet_160408.pdf, 2008, s. 28.

[3] Landbruks- og matdepartementet, "Høring – Endring av forskrift om hold av storfe, utsettelse av løsdriftskrav", URL: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--endring-av-forskrift-om-hold-av-storfe-utsettelse-av-losdriftskrav/id2501224/?expand=horingssvar, hentet 18. mars 2021.

[4] Dyrevernalliansen, Verdens beste dyrevelferd?, Fagnotat, URL: https://dyrevern.no/app/uploads/2019/12/191817-Dyrevern-Dyrevelferd-epost-1.pdf, 2019, s. 7.

Innspill fra Økologisk Norge om endringer i statsbudsjettet 2021 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2021 m.m.)

Økologisk landbruk i Norge har lenge vært preget av et stabilt økende forbruk, mens produksjonen er stabilisert etter flere år med nedgang i areal og produsenter. Dette leder til import av økologiske produkter, som også kan ses i en økning av importbedrifter som importerer økologisk mat. Landbruksdirektoratet har ikke for årene 2019-2020 utarbeidet fullverdig statistikk for omsetning av økologiske varer i dagligvarekjedene, og vi vet dermed for lite om omsetningen av økologiske produkter og hvor økningen i salget kommer fra. Naboland og EU har klare målsetninger for økologisk produksjon og Norge som allerede henger bak vil stå i fare for å bli utkonkurrert på økologisk mat.

Økologisk Norge ønsker et skifte i landbrukspolitikken.

Økologisk Norge støtter bøndene og mener at statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger ikke har tatt den økonomiske situasjonen i landbruket på alvor. Inntektsgapet og behov for investeringer i landbruket legger til grunn en satsing fra statens side for å opprettholde, og ikke minst rekruttere til norsk landbruk fremover.

Økologisk Norge ønsker et tydelig og ambisiøst mål for økologisk produksjon for å støtte under klima og miljømål og utvikle landbruket i en bærekraftig retning og har i år spilt inn krav om at målet på 15 prosent produksjon og offentlig innkjøp av norsk økologisk mat må gjeninnføres. Økologisk Norge, faglag og Landbruks- og matdepartementet er enige om at økologisk landbruk er en spydspiss for et mer miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Faglaga anerkjenner også at det er behov for en forsterkning og videreutvikling av norsk økologisk landbruk. Ambisjonsnivået må økes for økologisk landbruk i Norge.

Ytterligere vil vi peke på noen konkrete endringer vi håper får støtte i næringskomiteen:

• Opprettholde bevilgning til Utviklingsmidler på 34 mill. kroner
• Sikre hele landbrukets satsing for flere økologiske bønder og mer økologisk produksjon, ved å fortsatt støtte Landbrukets Økoløft
• Endre ordlyden i kapittel 5.3.1 Markedsutvikling slik at landbruksdirektoratet får tydelig krav om å utarbeide fullverdig statistikk for omsetningen av økologiske varer i dagligvarekjedene.
• Reverser kuttene i kompetansenettverkene som er viktige også for små økoprodusenter og videreforedling

Vennlig hilsen
Markus Hustad, Konstituert daglig leder i Økologisk Norge

Næringskomiteen                                                                                                    Oslo, 28 mai 2021

Volumet må bestemmes av omsetningsrådet.

Norsvin er først og fremste en avlsorganisasjon som skal skaffe norske svinebønder verdens beste svinegenetikk.

Norsvin er også en interesseorganisasjon som jobber for best mulig rammevilkår for svinebøndene. Norsvin har vel 1200 medlemmer med fylkes- og lokallag over hele landet.

Svinenæringen er en svært viktig næring både i forhold til selvforsyning, arbeidsplasser, distriktspolitikk og bærekraftig matproduksjon. Svinenæringa er den største kjøttproduserende næringa i Norge

Svinenæringen er akkurat nå i en bedre økonomisk situasjon i forhold til de siste svært dårlige år. Dette skyldes først og fremst at næringen selv har tatt kostnaden ved de reguleringer som har vært nødvendige for å få markedet i balanse. Så har man selvsagt nå også en virkning av stengte grenser som gir ganske stor underproduksjon . Dette har vist oss at markedsbalanse er svært viktig for næringen.

Norsvin er fremdeles av den oppfatningen at svinekjøtt fortsatt burde vært en del av målprissystemet som fastsettes i jordbruksavtalen.  Det er først og fremst søkelyset på økonomien i svinenæringen som blir gjenstand for diskusjon både i faglagene og i diskusjon med Staten. Norsvin mener også at det har gitt en større aksept for resultatet når man skal forhandle med kjedene om priser. Det at man forhandler og setter en pris i samarbeid med myndighetene er en styrke for legitimiteten til svinekjøttet og økonomien i næringen.

Norsvin innser dog at WTO-avtalen og begrensningen i AMS støtte tvinger oss til en slik endring. Vi har tro på at markedsregulator vil oppfylle denne rollen tilfredsstillende, men vi forutsetter at man har et tilstrekkelig høyt nok volum som kan legges inn på reguleringslager.

Svinenæringen har et meget stort volum kjøtt i året, med 136 000 tonn, og man merker seg også svært store svingninger i markedet. I motsetning til andre dyreslag produseres gris jevnt hele året og det kommer inn omtrent like mye svinekjøtt hver uke, mens forbruket derimot kan variere ganske mye med topper i gode grillsesonger og inn mot jul.

Selv om produksjon av svinekjøtt har en relativ rask produksjon. sett i forhold til storfe, så går det 9 måneder fra man inseminerer ei purke til det blir kjøtt i butikken. Det går derfor tilsvarende lang tid til å bremse en produksjon også.

Den pågående Corona-situasjonen er et bevis på uvanlige endringer også, som denne gangen har gitt positive utslag, men man kan lette tenke seg andre situasjoner der markedet slår andre veien, dette har vi mange eksempler på.

Vårt korte innspill går på volumet i volum-modellen som må ta høyde for at vi har svært store svingninger gjennom året og svingninger mellom år, samt at volumet som skal bestemmes bør i likhet med andre dyreslag som har volum-modellen bestemmes av Omsetningsrådet.

Norsvin er svært engstelige for at et lavt volum vil gjøre at markedsregulator blir nødt til å regulere produksjonen så langt ned for å sikre at en ikke kommer over det som kan lagres.

Dette vil nødvendigvis gi gjennomsnittlig lavere selvforsyningsgrad og Norsvin er bekymret for at det skal importeres mer. Vi er også bekymret for at kvaliteten på dette kjøttet som importeres kan svekke omdømmet til svinekjøtt generelt. Norsvin mener at den måten vi produserer kjøtt på i Norge gjøres på en måte som gir ekstra trygghet for forbrukeren i forhold til blant annet salmonella. Samtidig som vi vet at vi er verdenstoppen i dyrevelferd, dyrehelse og lavt antibiotikaforbruk.

Norske svineprodusenter tar et ekstra stort ansvar for at multiresistente bakterier (LA-MRSA) ikke skal eksistere i norsk svineproduksjon, og denne innsatsen må også verdsettes ved å sørge for høyest mulig selvforsyning av svinekjøtt i Norge.

Vi vet at norsk svinekjøtt er produsert under meget strengere regler enn de fleste vi kan sammenlikne oss med både med tanke på dyrevelferd, dyrehelse og medisinbruk.

Stortinget har selv satt høyere selvforsyning som et ønsket mål, og det har svinenæringen levert på i mange år og vil fortsatt levere på gitt at de rette forutsetningene er til stede.

Innspill

Norsvin ber derfor Stortinget om å la Omsetningsrådet vedta maksimal kvanta for innfrysning av gris.

Med vennlig hilsen

Norsvin SA

Beate Menes Didriksen

styreleder, Norsvin SA

Norsk Gartnerforbund ber om fortsatt satsing på grøntnæringen i jordbruksoppgjøret 

Norsk Gartnerforbund (NGF) er en interesseorganisasjon for bedrifter innen gartneri- og hagebruksnæringen, og vi uttaler oss på vegne av disse.  

Det vises til Statens tilbud av Statens forhandlingsutvalg av 04.05.2021 og vi vil med dette tillate oss å komme med noen innspill knyttet til dette som vi ber om at  tas hensyn til i prosessen videre før Stortinget gjør sitt endelige vedtak. Det vises også til vedlagt dokument, NGFs innspill til partene i Jordbruksforhandlingene. (Vedlegg 1 tidligere sendt  til komiteen)

Statens tilbud legger i år vekt på klima, miljø og bærekraft. Grøntsektoren har en viktig rolle og ønsker å bidra. Dessverre synes satsingen på sektoren å være svekket. NGF mener at den reduserte rollen til grøntnæringen i statens tilbud ikke samsvarer med regjeringens mål hva gjelder miljø og klima, eller regjeringens grøntsatsing som ble bestemt i 2019.  Rapporten «Grøntsektoren mot 2035» ble lansert i mars 2020 med konkrete mål om for å øke den norske andelen av grøntprodukter på markedet. Rapportens 6 anbefalinger forutsetter rammebetingelser som gir økonomiske virkemidler slik at bedriftene settes i stand til å gjennomføre nødvendige omstillinger. Her er bedriftsutvikling, innovasjon og forsking viktige verktøy for å gi norskprodusert grønt et fortrinn i markedet. Grøntnæringen, som inkluderer alle former for grøntproduksjon, er en del av landbruket og utgjør stor verdi både i muligheter for å øke norskandel på markedet og i muligheter for oppnåelse av klimamål i Norge. 

Covid-19 pandemien har gitt næringen store utfordringer spesielt med mangel på kompetent arbeidskraft pga innreiserestriksjoner. Det er da ekstra viktig at styrkede betingelser er med på å sette denne viktige sektoren tilbake til normale forhold.

NGF ber om at:

• Det må satses på grøntsektoren med nødvendige rammebetingelser som gir økonomiske insitamenter og virkemidler for å kunne utvikle seg og satse på vekst, klima og miljø.

For at grøntnæringen skal nå sine mål må det gis tilstrekkelig hjelp fra virkemiddelapparatet.  Næringen kan, med få unntak, ikke lenger søke støtte hos Enova og er henvist til landbruksdelen av Innovasjon Norge (IN). Til dette arbeidet er det spesielt to programmer som er viktige for næringen; IBU-programmet og Verdiskapningsprogrammet for fornybar energi.  

To år med øremerkede IBU-midler er ikke tilstrekkelig jamfør tidligere nevnte mål, ettersom det som kreves er langsiktig satsing. Langsiktig satsing på grøntnæringen tjener formålet med å øke norsk produksjon samtidig som vi reduserer utslipp.  

Verdiskapningsprogrammet er, slik det fungerer i dag, ikke treffsikkert nok med hensyn til hva programmet faktisk støtter. Skal Verdiskapningsprogrammet for fornybar energi hjelpe landbruket med å omlegge til fornybar energi må programmet favne om større deler av fornybar energi-spekteret[1] og ikke kun støtte prosjekter innen bioenergi, slik praksisen i stor grad er i dag. En økt elektrifisering av veksthusnæringen er helt nødvendig for å innfri klimamålene. Som foreslått i Jordbrukets krav må Verdiskapningsprogrammet også støtte prosjekter som trinnvis reduserer CO₂-utslipp i næringen.  Mao. må kravet om at “all fossil energi må utfases samtidig” fjernes, da dette ikke er forenelig med det samtidige kravet om lønnsomhet.  

NGF ber om at:

• Øremerkingen for grøntnæringen beholdes for IBU-programmet og at det fremdeles omtales som en grøntsatsing.

NGF støtter:

• Forslaget i Jordbrukets krav om at Verdiskapningsprogrammet tildeles midler fra Enova-fondet, samtidig som mandatet til Verdiskapningsprogrammet gjennomgås.

Norsk Gartnerforbund har sammen med norsk veksthusnæring lenge jobbet med energi- og klima i flere prosjekter. Næringen er allerede 67 % fornybar og har redusert utslippene med 70 % siden 1990. NGF vedtok også i fjor en ny Energi- og klimastrategi frem mot 2030. NGF har i søknaden, «Klimanøytral produksjon av norsk mat og prydplanter i veksthus i 2030. Trinn 1, 2022-2024», forklart hvordan vi ønsker å jobbe videre med energi- og klimarådgivning frem mot 2030. 

Skal vi innfri forpliktelsene i Landbrukets klimaplan og målene i NGFs energi- og klimastrategi er det svært viktig at NGFs Energirådgivningsprosjekt tildeles øremerket støtte til omsøkt prosjekt (vedlegg 2  tidliger sendt til komiteen). 

Satsingen på innovasjon og vekst i grøntnæringen (ref. «Grøntsektoren mot 2035») inkluderer både spiselige og ikke-spiselige planter (prydplanter).  Blomster og planter utgjør en stor verdiskapning (1,2 mrd), dvs 20 % av norsk gartneri- og hagebruksproduksjon, og er direkte markedsrettet uten tilskudd over jordbruksavtalen. NGF driver Opplysningskontoret for Blomster og Planter (OBP) som har som formål og øke forbrukernes preferanse for norske blomster og planter gjennom arbeid rettet mot pressen. OBP mottar ingen statlig støtte, og finansieres i sin helhet av blomster- og planteskoleprodusentene. OBP har bl.a. lansert en pilot av Nyt Norge-merking for blomster og planter i samarbeid med Stiftelsen Norsk Mat. Dette har vært et vellykket og viktig virkemiddel for å øke norskandelen av denne produksjonen på markedet. For å øke folks oppmerksomhet og salget av norske blomster og planter mener vi at det på linje med andre grøntproduksjoner bør settes av støtte til arbeidet i OBP. 

• OBP er viktig arbeidet for å styrke denne produksjonen og bør finansieres over jordbruksavtalen ved at potten styrkes.

Med vennlig hilsen

Katrine Røed Meberg

Generalsekretær

Norsk Gartnerforbund

[1] Varmepumper, buffertanker, energigardiner, lysanlegg og avfuktere er alle teknologier som må omfavnes av programmet.