Endringer i barnevernloven mv. (tverrfaglig helsekartlegging)

Innledning

Forskning gjennom de siste 40-50 år har dokumentert store udekkede og ofte uavdekkede fysiske og psykiske helsebehov hos barn som barnevernet flytter ut av hjemmet. Dette er barn som over år har blitt utsatt for fysiske og seksuelle overgrep, og/eller alvorlig omsorgssvikt, før samfunnet griper inn og overtar omsorgen, ofte etter år med forsøk på veiledning / tiltak i hjemmet; vi har sett at det kan ha vært over 20 bekymringsmeldinger før barnevernet går til det skritt å ta omsorgen fra foreldrene. De store omsorgs- og helsebehovene disse barna da har er bakgrunnen for at de amerikanske foreningene for barnemedisin og barne- og ungdoms-psykiatri, samt britiske myndigheter (NICE guidelines) unisont har anbefalt bred tverrfaglig traumefokusert kartlegging av behovene hos disse barna tidlig etter at barnet er flyttet.

 Forskning fra Norge har også gjennom det siste tiåret dokumentert tilsvarende store helsebehov hos norske barn i fosterhjem og institusjoner. Jobben er ikke gjort når barnet får en ny familie, det er da den begynner! 30-50 % av fosterhjemmene gir opp, oftest i løpet av første år etter plassering, på grunn av manglende veiledning og tiltak i fht barnets vansker. Dette fører ofte til en runddans mellom fosterhjem og institusjoner; noen barn opplever 12-13 plasseringer i løpet av oppveksten. Det gir ikke grunnlag for trygg tilknytning / god utvikling. Forskning har også vist at det ofte går dårlig for barna som voksne, selv etter flytting ut av hjemmet; mange sliter med psykiske vansker, rus, kriminalitet, med utdanning og arbeidsliv. Dette er ekstremt kostbart, både for individet og samfunnet!

 Det er derfor ingen grunn for at ikke alle barn som flyttes ut av hjemmet får en slik grundig kartlegging, i tråd med anbefalingene. Lovforslaget som nå legges frem og skal behandles, er resultat av politikkutvikling i nært samarbeid mellom oss som forskere, brukerorganisasjoner, politikere, Barneombudet, direktorater og departement. I CARE studien ved Universitetet i Oslo, finansiert av HelseVel programmet i Forskningsrådet, har vi utviklet en modell for hvordan en komprimert tverrfaglig kartlegging kan gjøres i samarbeid mellom helsevern og barnevern, og vi har evaluert denne modellen. Resultatene er lansert i flere åpne seminarer for myndighetene og andre interesserte, og foreligger i form av en sluttrapport publisert i 2020;

https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/prosjekter/barn-i-risiko/Videolansering%20av%20evalueringsrapport/evaluering_caremodellen_2020_godkjent.pdf

 Vårt syn, basert både på egen og andres forskning og nasjonale og internasjonale anbefalinger er at lovforslaget må endres til at alle barn som flyttes ut av hjemmet får helsekartlegging ved at barneverntjenesten får plikt til å henvise til dette, og Bufetat ikke kan avvise anmodningen. Det er dessverre ikke mulig for barneverntjenesten å si hvem som har behov og ikke, siden så mange har uavdekkede behov. Bare ved å tilby dette til alle ivaretas lik rett til helsehjelp for alle, og derved muligheten til en trygg og god fremtid – et godt liv.  

 Til slutt: Hva har de brukerne sagt om hvordan modellen fungerer? Vi har intervjuet de..

• Sitater fra ungdommer

«Nei, jeg synes det var greit alt sammen.» (Gutt, 12)

• «Det gikk veldig greit, egentlig. De var jo veldig hyggelige! Det er jo en lang dag, men samtidig det gikk jo egentlig kjempefort.» (Jente, 16)
• Gøy å prøve noe ny testing og sånt. Bare sånn gøy å utfordre meg selv og prøve vanskeligere ting.» (Jente, 13)
• «Nei det var jo greit. Det gikk jo fint. Så lenge jeg har følelsen av at dette er et greit menneske, liksom, så kan jeg snakke med dem. (Jente, 16)
• «Jeg synes det egentlig gikk helt greit. Jeg følte at jeg klarte det.. […] det var deilig å snakke med noen om ting som er litt vanskelig å snakke om andre plasser» (Gutt, 11)

 Sitater fra omsorgspersoner:

• «Synes en dags intensiv utredning fungerte mye bedre enn én time dratt utover tid»
• «Organiseringen var superbra. Flotte, imøte- kommende mennesker som tok imot oss.»
• «Tok seg god tid, ikke noe stress, og det passer mitt barn godt.»
• «Dagen var positiv for barnet og for oss fosterforeldre. Da rapporten kom var mye av det jeg hadde tenkt, blitt påpekt. Rapporten var nyttig ifht å sende henvisning til PPT, noe vi fosterforeldre ønsket, mens skolen gjerne ville vente.»
• «Jeg var storfornøyd. Det er utrolig viktig utredning og til god hjelp for videre jobb med barnet.»
• «Så det at...da var det noen opplysninger som vi ikke visste noe om. Og det kan være fordi vi aldri har spurt, eller ikke hun har tenkt over det.» (Beredskapsmor)
• «Så han satte seg jo ned og pratet med psykologen og fortalte om ting som hadde skjedd. Alvorlige, stygge ting... det er helt sånne hårreisende ting. Og ingenting av dette her visste vi jo om, ikke sant?» (Fostermor)

Sitater fra barnevernstjenester:

• «Det gjøres en helhetlig kartlegging på kort tid som oppleves fint for de barna jeg har henvist. De omsorgspersonene som har deltatt har også vært svært fornøyde. I tillegg er rapportene et viktig dokument i forhold til hjelp til barnet videre, og også i forbindelse med ankesaker, tilbakeføringssaker osv. Et svært godt tilbud jeg virkelig ønsker meg videre!»
• «Det er svært nyttig med en annen stemme enn barneverntjenestens som sier noe om hva barnet trenger».

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehager, skole, psykisk helsetjenester, barnevern og rettssystem. Dette oppsummeres til kunnskap direkte fra barn. Målet er at denne kunnskapen inkluderes for at systemene laget for barn og unge skal oppleves trygge og nyttige for dem. Siden 2008 har Forandringsfabrikken Kunnskapssenter hentet inn erfaringer og råd fra barn og unge. Barn og unge med erfaring fra de ulike systemene, inviteres med som proffer. Proffene formidler kunnskap direkte fra barn - til politikere, nasjonale og lokale myndigheter, fagfolk og studenter. Innspillet bygger på kunnskap fra 1700 barn i barnevernet i alderen 6-20 år som har deltatt i ulike undersøkelser. 

Noen viktige tall: FFs undersøkelse, med 110 barn 6-12 år i barnevernet viste at 3 av 4 barn ikke hadde fortalt det viktigste til barnevernet. FFs undersøkelse med barn i BUP viser de samme tallene. NKVTS sin omfangsundersøkelse fra 2019 viser av 4 av 5 barn utsatt for vold og overgrep ikke har fortalt til noen i det offentlige. 

Etter FNs Barnekonvensjon har barn fire grunnleggende prosessrettigheter  

De beskriver fremgangsmåten for hvordan alle handlinger og avgjørelser som angår barn, skal taes. For at barnets beste skal kunne vurderes på en riktig måte, må disse prosessrettighetene sikres. De fire prosessrettighetene er: 

1. Barns rett på nok og forståelig informasjon
2. Barns rett til respekt for sitt privatliv
3. Barns rett til å uttale seg fritt
4. Etter de tre andre rettighetene er ivaretatt kan beslutninger tas til barnets beste. 

FNs barnekomité understreker også at jo mer inngripende en avgjørelse er i barnets liv, dets mer må barnets mening vektlegges i den endelige avgjørelsen. 

Prosessrettighetene er tatt direkte inn i ny barnevernlov:

​​§ 1-3 Barnets beste

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 

Barnevernets tiltak skal være til barnets beste. Hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste.

• 1-4 Barnets rett til medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

TVERRFAGLIG HELSEKARTLEGGING MÅ I HOVEDSAK BLI EN SOMATISK HELSEKARTLEGGING

Stort fokus på psykisk helse i kartlegging kan sykeliggjøre: I propen er det mye fokus på psykisk helse, og lite på fysisk helse. Når barn kartlegges for psykisk helse symptomer blir barns symptomer i fokus og det som er grunnen til at barnet strever forsvinner. Mange barn i barnevernet er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep og reagerer på det med ulike smerteuttrykk. Når barn kartlegges opplever mange at voksne er mer opptatt av hva de gjør enn hva som er grunnen og barn får fortalt det vondeste. Da blir ofte hjelpen lite nyttig og det som er viktigst for barnet får for liten plass. Når helsekartlegging blir grunnlag for hjelp videre er det skummelt at fokuset er på smerteuttrykk. 

Kartlegging kan styre hvor barnet skal bo: Selv om ikke kartleggingen er ment for å styre hvor barnet skal bo, kan det skje i praksis. Dette er også en bekymring BFD tok opp i høringsnotatet. Fordi barn kan kartlegges før de flytter eller når de bor i beredskapshjem eller akuttinstitusjon, kan det styre hvor de blir flyttet etterpå. Smerteuttrykk er IKKE det samme som barnets egne uttalelser. Det barnet sier er viktig får for lite vekt. Barnets mening skal være et sentralt moment ved barnets beste avgjørelser. Derfor vil det kunne stride med barns rettigheter å bruke kartleggingen til å finne ut hvor barnet skal bo. Barn kan risikere å bli flyttet til i “feil” fosterhjem eller institusjon. 

Kartlegging kan bli grunnlag for veiledning: I propen står det at kartleggingen kan brukes når det skal gis veiledning. Veiledningen som gis til institusjon eller fosterhjem vil fort handle om barnets symptomer når barn blir kartlagt for psykiske symptomer. Kunnskap fra barn viser at det kan bidra til å sykeliggjøre barn i hjemmet sitt og det kan bli et sted barn får behandling og ikke et trygt hjem. Barn ønsker fosterhjem og institusjoner som er mest mulig som “vanlige” hjem. 

FF har samlet inn mye kunnskap direkte fra barn i barnevernet og ber på det STERKESTE om at komiteen endrer ordlyden i lovforslaget til somatisk helsekartlegging.

Direkte innspill til lovbestemmelsene

Barns rettigheter må sikres før helsekartlegging gjennomføres: Barn under 18 år har grunnleggende rettigheter etter ny barnevernlov §1-3 og §1-4, og dette må sikres når det er snakk om å bestemme helsekartlegging. Barnets mening er et sentralt moment i barnets beste avgjørelser. Disse rettighetene gjelder alle barn, også de under 15. 

Helsekartlegging må skje etter barnet er flytta 

I lovforslaget står det at kun at barn er flyttet på §4-12 som skal kartlegges etter flytting. Det er fordi barn og familien står i en krisesituasjon. Dette gjelder alle barn som skal flyttes ikke bare på 4-12. Det må også gjelde barn som er flyttet på §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-24 og 4-26. 

Forslag til ny ordlyd i paragrafer
§ 2-3 tredje ledd ny bokstav c skal lyde 

1. c) tilby barneverntjenesten somatisk helsekartlegging dersom barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda eller nemnda har truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 4-12, 4-24 eller 4-26, eller ved vedtak om frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd.

• 4-3 a Somatisk helsekartlegging
  Når barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda etter §§ 4-12, 4-24 eller 4-26, eller har truffet vedtak om frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd, skal den vurdere om barnet har behov for somatisk helsekartlegging. Vurderingen av barnets beste skal dokumenteres. 

Finner barneverntjenesten at barnet har behov for kartlegging, skal den anmode om det etter § 2-3 tredje ledd bokstav c.

Kartleggingen gjennomføres etter at barnet er flyttet ut av hjemmet når det er truffet vedtak etter §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-12, 4-24 og 4-26. 

En tverrfaglig helsekartlegging kan bare gjennomføres med samtykke fra barnets foreldre. Barneverntjenesten kan samtykke til helsekartleggingen dersom det er truffet vedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12. Har barnet fylt 15 år, er barnets samtykke tilstrekkelig. For alle barn under 18 gjelder regler etter §§1-3 og 1-4. 

Vi ber om at komiteen tar kunnskapen fra barn og barns menneskerettigheter på alvor og lovfester en somatisk helsekartlegging som blir nyttig for barn. Slik lovforslaget står nå kan barn risikere å bli flyttet feil sted og få feil hjelp, og det kan gå flere år før barn får nyttig hjelp.

Varme hilsener fra Forandringsfabrikken

v/ proffene Dania, Mathilde, Espen, Vanessa, Mikal, Magnus og Mathea og rådgiver Anika Kurshed

UNICEF er FNs barnefond, og er verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF jobber for å styrke barns rettigheter, både i Norge og globalt. UNICEF Norge takker for anledningen til å gi innspill til komitéens behandling av Prop. 222 L.

UNICEF Norge vil først og fremst understreke at dette er en lov som må vedtas. Vi har likevel noen kommentarer til proposisjonen slik den er fremmet nå. Kommentarene er i hovedsak tilknyttet kapittel 9 og 10.

Kapittel 9 Barnevernstjenestens plikt til å vurdere behovet for kartlegging

Departementet har i Prop. 222 L fastholdt forslaget om at barnevernstjenesten skal vurdere behovet for om det er behov for en tverrfaglig helsekartlegging for barn i målgruppen. UNICEF Norge mener at det ikke er en hensiktsmessig løsning og ber komiteen om å endre ordlyden i foreslått bestemmelse (se forslaget under).

UNICEF Norge mener at det er flere tungtveiende argumenter som taler for at barnevernstjenesten skal ha en plikt å henvise til helsekartlegging for målgruppen, og ikke en plikt til å vurdere om det skal henvises til tverrfaglig kartlegging.

Først og fremst viser UNICEF Norge til at alle barn har rett til høyeste oppnåelig helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering, jf. artikkel 24 i FNs barnekonvensjon. For at målgruppen skal få oppfylt sine rettigheter, mener UNICEF Norge målgruppen må få lik tilgang til å få kartlagt helsen for at de skal kunne få oppfylt sin rett til god helsehjelp. UNICEF Norge viser i denne sammenheng til at dersom det skal være opp til barnevernstjenesten å vurdere om det skal foretas en tverrfaglig helsekartlegging, er det stor risiko for at barn som har et behov for en slik kartlegging ikke vil få det. Ulike saksbehandlere kan foreta ulike vurderinger. Barnevernstjenesten har heller ikke kompetanse til å vurdere om barn trenger en helsekartlegging. I tillegg vil også saksbehandleren få en tilleggsoppgave som igjen må vurderes opp mot ressursbehovet ved den enkelte barnevernstjenesten. Ved å pålegge barnevernstjenesten en slik plikt, mener UNICEF Norge at det vil være tale om en administrativ rutineoppgave, som ikke vil kreve store ressurser.

Videre viser UNICEF Norge også til at departementet ikke har fulgt opp Bufdirs anbefaling om at barnevernstjenesten må få en plikt til å henvise til helsekartlegging. Vi viser derfor til Bufdirs høringsnotatet til departementet.[1]

UNICEF Norge ber også komiteen om å se hen til de viktige erfaringene fra CARE-prosjektet. Erfaringer fra prosjektet viste blant annet til at det er behov for en bestemmelse som pålegger førstelinje om å henvise, da ansatte ikke har kompetansen til å kunne foreta en vurdering av om det er behov for en helsekartlegging eller ikke.[2]

Ved at barnevernstjenesten får en plikt til å henvise til helsekartlegging, vil det kreve økte ressurser og kapasitet. I denne sammenheng viser vi departementets vurdering under punkt 9.3. Loven vil uansett ikke tre i kraft før Bufetat har tilstrekkelig kapasitet.

Det er også viktig her å se hen til at det er tale om store besparelser for Bufetat, og viser her til departementets utredning i høringsnotatet.[3] UNICEF Norge viser her til at dersom flere barn får den viktige helsekartleggingen, kan det også være tale om større besparelser. Vi understreker her at økonomiske besparelser ikke bør være grunnleggende moment i om når det skal vedtas lovforslag som er  til barnets beste, men departementets regnestykket viser likevel hvilket potensialet tiltaket har dersom flere og flere barn får den nødvendige og målrettede tverrfaglige bistanden tidsnok.

UNICEF Norge foreslår derfor ny følgende formulering til § 4-3 a:

"Når barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda etter §§ 4-12, 4-24 eller 4-26, eller har truffet vedtak om frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd, skal den be om en helsekartlegging i regi av Bufetat. Barneverntjenesten kan unnlate å be om en helsekartlegging i tilfeller der dette anses åpenbart unødvendig".

Kapittel 10 Bufetat avgjør om helsekartlegging skal tilbys

Departement har også fastholdt forslaget om at det Bufetat som avgjør om tverrfaglig helsekartlegging skal tilbys i hvert enkelt tilfelle og har dermed ikke gått for en plikt for å gjennomføre en tverrfaglig helsekartlegging. UNICEF Norge viser her til forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon, som vist til over.

Også i denne sammenheng viser UNICEF Norge til at dersom heller ikke Bufetat får en plikt til å gjennomføre tverrfaglig helsekartlegging, vil det være risiko for at barn ikke får den hjelpen de trenger. I proposisjonen er det nå foreslått en løsning der både førstelinjen og Bufetat skal foreta skjønnsmessige vurderinger. Av erfaring vet vi at slike skjønnsmessige vurderinger åpner for ulikbehandling og noe Norge må unngå for å kunne ivareta sine forpliktelser overfor barn som er tatt ut av sine hjem, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 20.

UNICEF Norge foreslår derfor følgende ordlyd:

"2-3 tredje ledd ny bokstav c:

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal tilby barnevernstjenesten helsekartlegging dersom barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda, jf. §§ 4-12, 4-24, 4-26. Det samme gjelder ved frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd". 

***

Dersom komitéens medlemmer har spørsmål eller kommentarer til høringsinnspillet bes disse rettes til fagansvarlig for barns rettigheter Uzma Sarwar på epost: uzma.sarwar@unicef.no eller på telefon: 456 88 546, og direktør for barns rettigheter og bærekraft Kristin Oudmayer på epost: kristin.oudmayer@unicef.no eller på telefon: 902 51 866.

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-tverrfaglig-helsekartlegging-av-barn-i-barnevernet/id2819979/?uid=1323222c-5039-4136-92c2-b02f08325289

[2] https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/prosjekter/barn-i-risiko/Videolansering%20av%20evalueringsrapport/evaluering_caremodellen_2020_godkjent.pdf

[3] horingsnotat-om-tverrfaglig-helsekartlegging-av-barn-i-barnevernet-[14651].pdf kapittel 8

1. Innledning

 Barneombudet støtter store deler av forslaget, men har innvendinger til enkelte punkter:

• Vi er uenige med departementet i at barneverntjenesten kun skal få en plikt til å vurdere behovet for helsekartlegging, jf. kapittel 9. For å kunne sikre en best mulig etterlevelse av barns rettigheter må barneverntjenesten få en plikt til å henvise alle barn til helsekartlegging. Hovedregelen må være at alle barn som skal plasseres utenfor hjemmet får en kartlegging av sitt helse- og omsorgsbehov. Loven bør åpne for en snever unntaksadgang etter mal fra svensk lovgivning.
• Selv om det viktigste er at barneverntjenesten får en plikt til å henvise, mener vi også at Bufetat må få en plikt til å gjennomføre helsekartlegging på forespørsel fra barneverntjenesten.

Barneombudet har utarbeidet alternative forslag til lovbestemmelser som inneholder en plikt for barneverntjenesten og Bufetat.

2. Statens rettslige forpliktelser

Barn under offentlig omsorg er en høyrisikogruppe for alvorlige helseplager. En skjønnsbestemmelse der barnevernstjenesten selv skal vurdere behovet for en slik kartlegging i hvert enkelt tilfelle, vil ikke i tilstrekkelig grad sikre etterlevelse av statens rettslige forpliktelser.

Både barnevernloven, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen stiller rettslige krav til myndighetene i tilfeller hvor omsorgen overføres fra foreldrene til det offentlige. For å handle i tråd med disse kravene er det helt avgjørende at myndighetene vet nok om barnas helseutfordringer og behov for omsorg og oppfølging. Dette vil det være krevende å sikre hvis det ikke innføres en plikt til å gjennomføre helsekartlegging. Med et slikt regelverk vil det være en stor fare for at barn med behov for helsekartlegging ikke får det.

3. Nærmere om hvorfor det må være en plikt for barneverntjenesten

I vårt høringssvar til departementet har vi redegjort grundig for hvorfor det må være en plikt for barneverntjenesten, jf. høringssvarets punkt 5.[1] Oppsummert er våre synspunkter følgende:

Barn i målgruppen har en høy forekomst av både somatiske og psykiske helseutfordringer. Forskning viser at 76 % av alle barn på institusjoner i Norge og over 50 % av barn i fosterhjem fyller kriteriene for én eller flere psykiske lidelser.[2] Helseutfordringene er ofte uavdekte, og de får derfor ikke den oppfølgningen de skulle hatt. I en nylig undersøkelse sier 40 % av fosterforeldre at de ikke fikk nok informasjon om barnets helse og fungering før plassering.[3]

Uten en pliktbestemmelse vil det i stor grad bero på den enkelte saksbehandlers skjønn om barnet får en helsekartlegging. Det vil da være en stor risiko for at det legges vekt på ikke-relevante hensyn, som for eksempel tid og ressurser til å skrive henvisning og å følge opp helsekartleggingen. Dette vil medføre en risiko for ulike vurderinger mellom saksbehandlere.

Barneverntjenesten har heller ikke kompetanse til å vurdere om barn trenger en helsekartlegging av fungering, tannhelse og somatisk/psykisk helse. Det krever solid helsefaglig kompetanse å vurdere barnets behov for kartlegging. Dette bekreftes av CARE-evalueringen, hvor kartleggingsteamene fant utfordringer og hjelpebehov hos barn som barnevernet trodde var velfungerende.[4]  I evalueringen står det at «Barnevernstjenesten hadde eksempler på at kartleggingen framskaffet et helt nytt bilde av barn de fleste voksne mente fungerte bra. Fram til kartleggingen hadde barnet «gått under radaren», mens det nå var klarlagt at barnet hadde omfattende behov for hjelp». Evalueringen viste at 71 % av de ansatte i barneverntjenesten var ganske enig/helt enig i at rapportene fra CARE-teamene ga viktig kunnskap de ikke hadde fra før. Dette illustrerer tydelig behovet for en pliktbestemmelse.

En vurdering og dokumentasjon av om hvert enkelt barn skal få en helsekartlegging vil ta mye tid. En pliktbestemmelse vil derfor også være hensiktsmessig av hensyn til barneverntjenestens tid og ressursbruk.

Også Bufdir har i sitt høringssvar anbefalt at barneverntjenesten får en plikt til å henvise barn til kartlegging (punkt 6).[5] Barneombudet er overrasket over at departementet ikke velger å lytte til eget fagdirektorat på dette punkt, da det er Bufdir som i stor grad har gjennomført utredningsarbeidet. Vi vil be komiteen om å legge stor vekt på Bufdirs anbefaling under dette punktet.

Norges institusjon for menneskerettigheter skriver i sitt høringssvar at «helsekartlegging er en inngangsportal til realiseringen av retten til helse for barn under barnevernets omsorg. Uten at barns helseutfordringer avdekkes, vil det kunne hindre effektiv realisering av rettigheten, fordi kunnskap om helseutfordringer er en forutsetning for at de skal kunne adresseres. Hvis helsekartlegging ikke er obligatorisk, øker denne risikoen, ettersom det alltid vil være en fare for at det gjøres feilvurderinger knyttet til behovet for slik kartlegging».[6]

I tillegg svarte 87 %av barnevernlederne at helsekartlegging må være obligatorisk i en spørreundersøkelse gjennomført av SOS-barnebyer våren 2021.[7]

Det bør åpnes for en snever unntaksregel etter mal fra svensk lovgivning som sier at helsekartlegging ikke skal gjennomføres dersom dette anses som åpenbart unødvendig, jf. vårt høringssvar punkt 5.2.4. Stortinget bør presisere at annet punktum er en snever unntaksregel. Det må utarbeides faglige retningslinjer eller veiledere som omtaler den snevre unntaksadgangen.

Vi vil også vise til at departementet i Prop. 222 L i punkt 9.3 viser til at «barnevernstjenestens plikt til å vurdere om barn i målgruppen har behov for tverrfaglig kartlegging ikke kan tre i kraft før Bufetats tilbud om helsekartlegging har tilstrekkelig kapasitet». Det er således lagt opp til at loven bør gis utsatt iverksettelse, slik at plikten til å henvise til helsekartlegging ikke trer i kraft før systemene for dette er tilstrekkelig utbygd. Det vil derfor ikke være noen risiko for at barneverntjenesten henviser barn til kartlegging før kartleggingsteamene er på plass.  

En plikt for kommunen vil ikke pålegge kommunene økte kostnader, da staten skal ha finansieringssvaret, jf. Prop 222L punkt 14.1.

4. Plikt for Bufetat

Barneombudet har i høringssvaret til departementet argumentert for at det også bør være en plikt for Bufetat å gjennomføre kartleggingen. Dersom det ikke lovfestes en plikt for Bufetat, vil det være risiko for at barn med uavdekkede utfordringer og behov ikke får den nødvendige kartleggingen.

Likevel vil vi for familie- og kulturkomiteen understreke at det mest sentrale er at barneverntjenesten får en plikt til å henvise alle barn til helsekartlegging. Gitt at barneverntjenesten gis en plikt til å be Bufetat om kartlegging, ligger det i helsekartleggingens formål at staten i de aller fleste tilfellene bør imøtekomme kommunens anmodning. Dette bør etter vårt syn presiseres av Stortinget og i faglige retningslinjer/veileder.

Dersom det ikke lovfestes en plikt for barneverntjenesten, må Bufetat få en plikt til å gjennomføre kartleggingen. Det samme uttaler Bufdir i sitt høringssvar under punkt 6. Dersom loven åpner for et skjønn hos både Bufetat og barneverntjenesten vil det foreligge en altfor stor risiko for at mange barn ikke får en tverrfaglig helsekartlegging.

Barneombudet vil i tillegg påpeke viktigheten av at kartleggingen gjennomføres på en måte som sikrer at barnets beste ivaretas. Dette bør presiseres av Stortinget og i retningslinjer/veiledere.

5. Forslag til lovbestemmelser

Ny § 4-3 a:

Når barneverntjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda etter §§ 4-12, 4-24 eller 4-26, eller har truffet vedtak om frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd, skal den be om en helsekartlegging i regi av Bufetat. Barneverntjenesten kan unnlate å be om en helsekartlegging i tilfeller der dette anses åpenbart unødvendig.

• 2-3 tredje ledd ny bokstav c:

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal tilby barnevernstjenesten helsekartlegging dersom barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for fylkesnemnda.

FO støtter forslaget om tverrfaglig helsekartlegging. Vi anser det som et viktig supplement for å kunne sikre barn som må flytte hjemmefra etter barnevernsvedtak best mulig oppfølging i nytt hjem. FO sin forståelse av tverrfaglighet i denne sammenheng kommer vi nærmere tilbake til i slutten av vårt høringssvar. Vi vil også understreke at det fortsatt er behov for å styrke kunnskapen om barns helsesituasjon og hjelpebehov allerede fra undersøkelsen av.

Vi er fornøyde med endringene som er gjort siden forslaget var på høring når det gjelder tidspunkt for kartlegging og økonomi. Vi støtter det foreslåtte tidsrommet for når den tverrfaglige helsekartleggingen skal skje og at dette skal være et tilbud fullfinansiert av staten. Begge deler er viktig for å ivareta barnets beste.

Plikt å tilby tverrfaglig helsekartlegging

Evalueringen av CARE-prosjektet viser at barns helseplager og hjelpebehov ofte ikke avdekkes fordi vanskene ikke er synlige. Vår anbefaling er derfor at alle barn som må flytte til et nytt hjem i regi av barnevernet skal få tilbud om en tverrfaglig helsekartlegging. Etter vårt syn bør dette være en rutine og ikke noe som tilbys barn og unge på indikasjon. Vi er derfor uenig i at barneverntjenesten kun får en plikt til å vurdere behovet for tverrfaglig helsekartlegging. Etter vårt syn bør barneverntjenesten få en plikt til å be om en slik kartlegging.

Vi er også uenig i forslaget om at Bufetat skal ha en kan-hjemmel når det gjelder å tilby kartleggingen. Etter vår mening er dette noe Bufetat skal tilby. Slik forslaget er lagt opp kan Bufetat overprøve barneverntjenesten. Dette mener vi er svært uheldig fordi det er barneverntjenesten som har ansvaret for oppfølging av barnet i ny omsorgssituasjon og av barnets nye omsorgspersoner. Det er barnverntjenesten som har best kjennskap til barnet.  

Forslaget legger opp til høy ressursbruk og en byråkratisering av den tverrfaglige helsekartleggingen. Vurderinger av hvem som skal tilbys helsekartleggingen, og dokumentasjonsarbeidet vil også kreve betydelige ressurser i en allerede travel hverdag. Det gjør at vi anser forslaget om skjønnsvurdering som uhensiktsmessig.

FO mener det må være en hovedregel at alle barn som skal flytte hjemmefra i regi av barneverntjenesten får en tverrfaglig kartlegging av sitt helsesituasjon og hjelpebehov. Vi anbefaler derfor at barneverntjenesten får en plikt til å utrede alle barn, men at det også kan formuleres en snever unntaksbestemmelse, for eksempel slik de har i svensk lovgivning. Dessuten må Bufetat få en plikt til å gjennomføre helsekartlegging på forespørsel fra barneverntjenesten.

Lovfest helseforetakenes plikt til å bidra

I en felles rapport argumenterte Bufdir og Helsedirektoratet[1] for at det bør lovfestes en plikt for de regionale helseforetakene til å sørge for en helsekartlegging av barn i barnevernet. Det er også kjent at ved Statens barnehus har de erfaringer, fra medisinske undersøkelser ved mistanke om vold eller overgrep mot barn, som viser at det er utfordringer ved forpliktelse via styringslinjen. Direktoratene uttaler at en lovfesting vil forplikte de regionale helseforetakene på en tydeligere måte enn gjennom styringslinjen. Det gir også en klar og tydelig ansvarsplassering som også fører til en bedre forutsigbarhet og trygghet. Dette gjelder både for spesialisthelsetjenesten selv, men også for deres samarbeidende instanser. FO anbefaler derfor en lovfesting fordi vi anser at dette vil føre til en klar og tydelig ansvarsfordeling når det gjelder kartleggingen.

Kompetanse

FO legger til grunn at tverrfaglig kartlegging av barns helsesituasjon og hjelpebehov er et tilbud som krever helsefaglig-, sosialfaglig- og barnevernfaglig kompetanse. FO anser at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere med relevante videreutdanninger og/eller master, som også er godkjent kliniker eller som klinisk spesialist, vil være særlig relevante for ansettelse i kartleggingsteamene.

FOs kliniske godkjenningsordninger får støtte fra Helsedirektoratet. Det er ikke et krav om å være FO-medlem for å søke klinisk godkjenning. Dette er noe alle barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere kan søke om. Flere utdanningsinstitusjoner tilbyr ulike kliniske videreutdanninger/mastere som fører til at barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere kan få godkjenning som kliniker eller klinisk spesialist. Dette innebærer at man parallelt med utdanningsløpet er i relevant arbeidsforhold og mottar veiledning. En klinisk godkjenning reflekterer en kompetanse som vil være et relevant bidrag i en tverrfaglig kartlegging av barns helsesituasjon.

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik, forbundsleder

Tonje Wejden, rådgiver

[1]«Helsekartlegging av barn i barnevernet. Vurdering av behov for presisering og/eller endring i barnevernloven og helselovgivningen», rapport fra Bufdir og Helsedirektoratet (30.04.20)

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan er en pådriver for en ansvarlig og solidarisk ruspolitikk. Sammen med våre 35 medlemsorganisasjoner jobber vi for å forebygge og begrense skadene ved bruk av alkohol, narkotika og pengespill.

Vi støtter forslaget om å gjennomføre en tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet, men som i regjeringens høringsrunde etterlyser vi en tydeliggjøring av hvordan mulige rusproblemer skal fanges opp ved hjelp av kartleggingen, og dermed utløse pakkeforløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og rus. Vi ber om at Stortinget ivaretar dette i forbindelse med vedtak av den nye loven.

Mer rusbruk blant ungdom med psykiske plager, ADHD og adferdsproblemer

Det er spesielt viktig at rus blir en del av helsekartleggingen fordi barnevernsbarn har høyere risiko for å ha psykisk uhelse, og for å utvikle rusproblemer. Det er en tydelig sammenheng mellom psykiske problemer og rusmiddelbruk. Ungdom som er mest plaget psykisk, er også blant dem som oftest har erfaring med bruk av rusmidler. Andelen unge som rapporterer om depressive symptomer øker med antall ganger de unge oppgir å ha brukt hasj eller marihuana, ifølge Ungdata. Dette gjelder både for gutter og jenter på ungdomstrinnet og i videregående skole, men nivåene ligger høyere for jenter enn for gutter. Om lag halvparten av jentene på ungdoms- og videregående skole som har brukt hasj eller marihuana seks ganger eller mer, rapporterer om høye nivåer av depressive symptomer. For guttene er andelene henholdsvis 31 og 23 prosent.

Videre er det en klar sammenheng mellom adferdsproblemer, ADHD og risiko for å utvikle problematisk rusmiddelbruk. Nyere forskning tyder på at det er genetiske lenker mellom ADHD og ruslidelser[1]. Bergensstudien[2] finner en tydelig sammenheng der barn som med mest atferdsvansker oftere rapporterer om bruk av alkohol og narkotika når de blir eldre. Barn og unge som får påvist ADHD eller alvorlige adferdsproblemer bør få tettere oppfølging med hensyn til å forebygge rusbruk, også der det ikke foreligger mistanke om rusbruk på kartleggingstidspunktet,

Ruskompetanse i barnevernet og i kartleggingsteamene

Det er behov for styrket ruskompetanse i barnevernet og, i forlengelsen av dette, de foreslåtte kartleggingsteamene. En rapport fra Helsetilsynet[3] i forbindelse med at to mindreårige jenter døde på Vestlundveien barnevernsinstitusjon, fant alvorlig svikt i barnevernets evne til å oppdage og behandle rusbruk, samt hindre tilbakefall. Helsetilsynet reiser spørsmål ved om kompetansen på rus er god nok i barnevernet generelt, og om tilgangen til behandling av unge med rusproblemer er god nok i barneverninstitusjoner. Vi mener det derfor er avgjørende at kartleggingsteamene i tillegg til lege eller psykiater, psykologer og spesialisert barnevernfaglig kompetanse sikrer kompetanse til å kjenne igjen tegn på rusbruk blant barn og unge.

Dersom kartleggingsteamene velges lagt til BUP, er det et behov for å styrke ruskompetansen i BUP. Ifølge en rapport fra Riksrevisjonen opplever over 40 prosent av behandlerne i BUP at de mangler kompetanse til å avdekke problematisk rusbruk. Det bør også vurderes å kartlegge ungdommens rusmiddelbruk i større grad enn det gjøres i BUP i dag. Om lag åtte av ti poliklinikker har ikke tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot eventuelle rusproblemer hos unge, ifølge en tilsynsrapport fra 2015.[4] Rapporten peker på at unge fra ti–tolv år og oppover bør spørres om sitt forhold til rus, og at det som hovedregel bør kartlegges hvilket forhold pasienten har til rusmidler, om det eksisterer et misbruk, eller om ungdommen er i fare for å utvikle misbruk. BUP må ha rutiner som gjør at de fanger opp rusproblematikk blant pasientene.

Bedre koordinering av tjenester til barn og unge

I den tidligere nevnte rapporten fra Riksrevisjonen får de kommunale tjenestene skarp kritikk. Nesten 40 prosent av kommunene opplyser at behandlingstilbudet til unge med ROP-lidelser ikke er godt, omtrent en tredel opplyser at behandlingstilbudet ikke har tilstrekkelig kapasitet og nesten 20 prosent av kommunene mangler et tilbud til ungdom med rusproblemer. 

Sintefs årlige kartlegginger av kommunalt rus- og psykisk helsearbeid[5] peker på at det er behov for bedre koordinering av tjenester rettet mot unge, og for en styrking av behandlingstilbudet til unge med rusproblemer. Det er også et gap mellom BUP, som i liten grad tilbyr rusbehandling, og TSB, som i liten grad behandler pasienter under 18 år.

Tverrfaglig helsekartlegging kan være et riktig skritt på veien til å bidra til at en særlig sårbar og utsatt gruppe barn får hjelp med sine rusproblemer. Det er imidlertid samtidig viktig å sikre at hjelpetilbudet er på plass når det først er avdekket et behov. Barneombudets rapport «De tror vi er shitkids» peker på at det er vanskelig å finne riktig institusjon, spesielt i saker der ungdommene sliter med rus og psykiske problemer. Det er store mangler i tilbudet til disse ungdommene, og få institusjoner som kan eller vil ta imot dem. Dette er også i samsvar med resultatene fra CARE-prosjektet. Det er derfor viktig å sørge for en forsterking av tjenestetilbudet til unge med rusproblemer.

Med vennlig hilsen

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan

[1] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27835739

[2] https://doi.org/10.1177/1455072518789852

[3] https://www.helsetilsynet.no/publikasjoner/andre-publikasjoner/gjennomgang-av-barnevernets-oppfolging-av-de-to-jentene-som-var-plassert-pa-vestlundveien-ungdomssenter-og-som-senere-dode/#toc-header-2

[4] https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2015/helsetilsynetrapport3_2015.pdf

[5] https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kommunalt-psykisk-helse-og-rusarbeid-%C3%A5rsrapporter/Kommunalt%20psykisk%20helse-%20og%20rusarbeid%202020.pdf

Høringsnotat til Familie- og kulturkomiteen

Endringer i barnevernloven mv. (tverrfaglig helsekartlegging) Prop. 222 L (2020-2021)

Landsforeningen for barnevernsbarn takker for muligheten til å svare på̊ høringen om tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet.

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) er en medlems- og interesseorganisasjon for nåværende og tidligere barnevernsbarn. LFB er den eneste demokratiske brukerorganisasjonen for barnevernsbarn i Norge. Hos oss kan alle som har hatt kontakt med barnevernet i oppveksten bli medlem helt gratis.

LFB jobber aktivt med brukermedvirkning og for å bedre barn og unges rettigheter i møte med barnevernet, samt for å bedre stereotype holdninger i barnevernet og til barnevernsbarn. Vi jobber på̊ systemnivå̊, og sitter i flere ulike referansegrupper, utvalg og svarer på høringer.

Som nevnt tidligere er vi glade vi er for at helsekartlegging er et tema det jobbes med. Mange barnevernsbarn opplever at dårlig helsekartlegging får store konsekvenser senere i livet. Når det ikke oppdages hvilke utfordringer vi har, er det også veldig vanskelig å gi riktig hjelp og omsorg. Dette er derfor en veldig viktig høring for oss.

Vi ønsker også i denne høringsrunden å støtte oppunder Barneombudet sitt høringssvar. Vi er enige med Barneombudet om at alle barn som flyttes ut av hjemmet må få en helsekartlegging. Det må derfor være en pliktbestemmelse i loven.

I forrige høringssvar om samme tema, skrev vi at formålet med helsekartleggingen skal være til det beste for barnet og ikke bare gjennomføres på bakgrunn av nemdsaken. Hovedformålet med kartleggingen må derfor være at omsorgen blir bedre i et nytt hjem, ikke som et bevis i nemnda.

Vi i Landsforeningen for barnevernsbarn vet hvor kaotisk livet er i påvente av flytting. Dog tenker vi det er viktig at en helsekartlegging starter tidlig. Vi ser det som hensiktsmessig at en helsekartlegging er i gang når det fattes vedtak om at barnet skal flytte. Det er viktig at helsekartlegging rent faktisk skjer etter barnet har flyttet. Målet skal som nevnt i tidligere høringssvar, ikke være å opplyse nemdas behandling, men hvordan barnets beste kan ivaretas fremover.

Vi ønsker å vise til CARE, som vi synes er en god modell å se til. Evalueringen fra CARE viser også hvor viktig det er å lovfeste en pliktbestemmelse om helsekartlegging for barnevernet. Over 70 % av de ansatte i barnevernet var ganske eller helt enig i at rapportene fra CARE-teamene ga viktig kunnskap de ikke hadde fra før.

Vi vil også vise til fosterhjemsforeningen sin fosterhjemsundersøkelse hvor 40 % av fosterforeldrene fortalte at de ikke fikk nok informasjon om barnets helse. Den viktigste stemmen inn her er brukerne, og det er viktig at kartleggingen gjøres på en god måte for barna. Av det vi vet var barna som deltok i CARE i hovedsak fornøyd med hvordan kartleggingen ble gjennomført. 

I tillegg ønsker vi å be Stortinget tydeliggjøre at dette ikke er et tidsbegrenset tilbud. Dersom man mangler samtykke fra barnet, eller av andre årsaker ikke får gjennomført en helsekartlegging som planlagt, plikter man å gi tilbudet til barnet på nytt etter en gitt tidsperiode. Det er viktig at man ser på samarbeid og taushetsplikt mellom tjenester, slik at barnet får det tilbudet de har krav på.

Vi sa oss enig med blant andre Barneombudet og Fosterhjemsforeningen ved forrige høringssvar og står ved det også denne gangen. Spesielt dette med pliktbestemmelse som vi mener at er helt avgjørende for at alle barn skal få samme mulighet og tilbud.

Det er på tide å sette to streker under svaret, vi forventer at Stortinget bestemmer at barnevernet skal få en plikt til å henvise alle barn til helsekartlegging. Det fortjener barna.

Med vennlig hilsen

Landsforeningen for barnevernsbarn v/

Silje Sveum                                                                 Caroline Bang Myklebost
Styreleder                                                                   Daglig leder

Vi støtter Barneombudets høringsinnspill i denne saken.

Foreningen ønsker endring i lovforslaget slik at barneverntjenesten får en plikt til å henvise alle barn som plasseres av barnevernet til en helsekartlegging for en kartlegging av sitt helse- og omsorgsbehov. Videre at Bufetat får en plikt til å gjennomføre helsekartlegging på forespørsel fra barneverntjenesten.  

Foreningen har vært med i referansegruppen til CARE prosjektet som ligger til grunn for lovforslaget. Vi har arbeidet aktivt for å få på plass helsekartlegging da det betyr mye for oppfølging av barn i fosterhjem.

Når et barn flyttes ut av foreldrehjemmet er det jo maktpåliggende at man gjør det som er mulig for å sikre barnet et best mulig forløp og utviklingsstøttene omsorg og utvikling, basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag om dette konkrete barnets omsorgsbehov.

En fosterhjemsplassering er ofte et risikoprosjekt, det er mye som skal på plass av tilpasninger for at et barn får tilpassede tiltak og at fosterhjemmet får rett oppfølging og støtte. Helt avgjørende blir at man forstår barnet på rett måte.  Dette kan vanskelig skje uten en forutgående utredning av helse og omsorgsbehov. 

Barn som plasseres i fosterhjem har krav på forsvarlige tjenester. Vi anser at et krav om obligatorisk helsekartlegging er helt nødvendig for å sikre at barn som plasseres i fosterhjem får forsvarlige tjenester.

Helsekartlegging vil gi kunnskapsgrunnlag til å gi barnet rett valg av tiltak og målrettet oppfølging.

Uten dette kunnskapsgrunnlaget en helsekartlegging gir så spør vi hvordan man da ellers skal sikre at barnet får rett valg av tiltak: rett type fosterhjem/ institusjon / forsterket fosterhjem, rett valg av fosterfamilie som er egnet til å følge opp barnets særlige behov, riktig valg av individuell type forsterkning, veiledning og øvrige oppfølgingstiltak i fosterhjemmet?

Vi viser til vår fosterhjemsundersøkelse fra 2021 som underbygger behovet for slik obligatorisk helsekartlegging:  

Av undersøkelsen går det frem at:

. -barn i fosterhjem har betydelig større omsorgsbehov enn barn på samme alder

- barneverntjenesten har ikke nok kunnskap om barnets helse og mestring før plassering i fosterhjem: - rundt 40 % av fosterforeldrene anser at de ikke fikk nok informasjon om barnets helse og fungering før plassering

- Flertallet av fosterforeldrene anser at arbeidsbelastningen har vært mer krevende enn forventet

- Mange fosterforeldre opplever samarbeidsvansker med barneverntjenesten som ofte skyldes manglende kunnskap om barnets behov, og derfor uenighet om hva som er barnets omsorgsbehov, og barnets behov for tiltak.

-Samarbeidsvansker medfører risiko for at barnet ikke får de tiltak som trengs.  Dette medfører risiko for brudd i plasseringen ved at enten fosterhjemmet eller barneverntjenesten sier opp oppdraget.  Det er mange ikke planlagte flyttinger av barn i fosterhjem.

- fosterforeldre er lojale til fosterhjemsoppdraget de har påtatt seg, men 35 % vil ikke anbefale andre å bli fosterforeldre.

Foreningens nasjonale rådgivningstelefon mottar henvendelser fra fosterforeldre fra ulike deler av landet som viser stor variasjon i oppfølging, ressurser og samarbeid fra landets barneverntjenester. Det er derfor viktig med en statlig kvalitetsstandard som er felles for oppfølging i hele landet. Det å la helsekartlegging være helt opp til skjønn i den enkelte barneverntjeneste, vil medføre risiko for stor forskjell i oppfølgingen.  Vi peker og på utfordringer mange barneverntjenester vil stå i med innføring av barnevernreformen, som kan medføre ytterligere press på mange ansatte med nye oppgaver og presset økonomi.

Høringsnotat til Familie- og kulturkomiteen om Prop. 222L (Helsekartlegging) 

SOS-barnebyer støtter store deler av forslaget i Prop.222L da vi vurderer helsekartlegging som et viktig virkemiddel for å kunne sikre barns beste og deres rett til god og målrettet hjelp. 

Vi har likevel noen punkter vi mener er av særlig betydning nettopp for å sikre barns rett til god helse og er i henhold til artikkel 24 (helse) i barnekonvensjonen samt punkt 2 B 16 i Retningslinjene for Alternativ omsorg (tilgang til helsetjenester). 

Våre innvendinger til forelagte forslag er som følger: 

1. SOS-barnebyer mener at det bør foreligge en plikt både hos barneverntjenesten og Bufetat til å gjennomføre en helhetlig og tverrfaglig helsekartlegging.  
2. Adgangen til å ikke gjennomføre en helsekartlegging bør være snever og kravene til begrunnelse og dokumentasjon bør være tydelige og etterprøvbare. 
3. Ved vedtak om å ikke gjennomføre en helsekartlegging bør vedtaket betraktes som et enkeltvedtak og dermed kunne påklages til Statsforvalter. 
4. Hvis det mot formodning besluttes at det ikke skal foreligge en plikt fra enten barneverntjenesten og/eller Bufetat å gjennomføre en helsekartlegging så bør vedtaket betraktes som et enkeltvedtak hvilket utløser klageadgang til Statsforvalter. 

Slik vi ser det er viktigste komiteen må ta stilling til er om barneverntjenesten og Bufetat skal ha en plikt til å gjennomføre helsekartleggingen. Det er både i barnevernreformen og den nye barnevernloven uttrykt klart at barn i større grad skal få riktig hjelp til riktig tid. En helsekartlegging vil være av vesentlig betydning for å kunne oppfylle denne målsetningen.  

Vi kan på ingen måte ta for gitt at barnets helhetlige helse er grundig og fullstendig kjent og sannsynligheten for å både overse faktiske behov og bomme fullstendig med tiltakene, øker betraktelig. Muligheten for å kunne realisere både regjeringens målsetninger i barnevernet og, ikke minst, barns rett til tilpasset hjelp, ligger i å gjøre helsekartleggingen til en plikt både for barneverntjenestene og Bufetat. 

Vi vil også påpeke at erfaringene fra Care-prosjektet peker på at flere tilstander ble avdekket enn hva barnevernet hadde mistanke om. Det vil derfor undergrave hele formålet med lovgivningen hvis det ikke pålegges en plikt til å gjennomføre helsekartleggingen, fordi mange barn som trenger det ikke vil bli utredet.  

Det er et ønske fra barnevernlederne selv at det skal være en plikt til å gjennomføre helse-kartleggingen. I vår gjennomførte SOS-barnebyer en spørreundersøkelse blant barnevernlederne, der svarte hele 84 prosent at helsekartleggingen bør være obligatorisk.  

Vi finner det oppsiktsvekkende at det foreslås at vedtakene ikke er å betrakte som enkeltvedtak og dermed ikke gir klageadgang til Statsforvalter. Vi mener at dette forringer statusen til helsekartleggingen og virker negativt opp mot barn og deres foreldres rettsvern. 

Oslo, 15.12 2021 

Maria Reklev 

Fagrådgiver SOS-barnebyer