Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Ola Elvestuen, Sandra Bruflot, Sveinung Stensland, Bjørnar Moxnes, Seher Aydar, Kristoffer Robin Haug, Rasmus Hansson, Marian Hussein og Torgeir Knag Fylkesnes om å gjennomføre rusreformen

Spero foreningen takk for muligheten til å avgi høringssvar til representantforslaget. Spero er en nasjonal interesseorganisasjon for rus og psykiatri (ROP) med fokus på folkehelse, stigma som barriere for samfunn og helse.

Spero støtter prinsipielt representantforslaget. Vi mener mennesker med rusproblemer trenger behandling, ikke straff, og ruslidelse bør tilnærmes med et krav om omsorg av høy kvalitet og med medfølelse for de berørte parter. Med en vilje til å oppnå likeverdige tjenester som leverer medfølende behandling og evnen til å bruke vitenskap til å veilede oss mot mer rettferdige velferdstjenester for å håndtere avhengighet, tror vi et slikt mål er oppnåelig.

Det blir stadig mer klart at kriminalisering av narkotika forårsaker betydelig skade på brukere og samfunnet. Det er globalt en økende erkjennelse av at en ny tilnærming er nødvendig. Vi mener avkriminalisering av bruk, besittelse og erverv av mindre mengder ulovlige rusmidler til eget bruk er nødvendig da det kan redusere skadene betydelig og ikke ser ut til å øke bruken. Det er godt dokumentert at straff for bruk og besittelse ikke virker positivt verken for samfunnet eller den enkelte. Noen av de største skadene ved bruk av ulovlige stoffer er fordi de er ulovlige. 

Vi mener:

Sikre befolkningen lik tilgang på tjenester jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-1.

Retten til helse- og omsorgstjenester likestiller rus, somatisk og psykisk sykdom, skade og lidelse. Likeverdige helsetjenester er en grunnpilar i norsk helsevesen. Dette slår imidlertid kraftig sprekker når vi ser levealderen for mennesker med psykisk lidelse eller en ruslidelse er kraftig redusert sammenlignet med den generelle befolkningen. Rapport etter rapport og artikler etter artikler har konkludert med at for mange mennesker med rusproblemer ikke får den behandlingen de sårt trenger. Statsforvalteren i Vestland ga nylig en relativt knusende dom etter pasienter ble skrevet ut fra rusbehandling i Bergen. og at pasientgruppe har et udekket behov for helsehjelp. Samtidig avslår Spesialisthelsetjenesten ofte søknader om behandling det søkes om. Konsekvensen er at kommuner sier opp leieforhold fordi beboer ruser seg. Pasienter blir arrestert for bruk, besittelse og erverv. Dette er en ond sirkel. Når en pasient må vente på en vurderingssamtale før personen får lov til å stå måneder i kø for å få døgnbehandling, lider pasienten, folkehelsen og rettsstaten.

Rusdiagnose er en viktig faktor. Den medfører kun rett til vurdering (§ 2-2) om behandling og ikke rett til behandling som andre pasientgrupper  - dette er systematisk diskriminering. Vi ber derfor om sikre tilstrekkelig finansiering for å styrke forebygging og garantere alle ruspasienter rett til behandling og god oppfølging etter endt rusbehandling. 

§ 9 a Visitasjon av person, gjenstand eller oppbevaringssted

Formålet er å ivareta det enkelte menneskets verdighet og verdi, samt menneskerettighetene – altså hvordan vi har krav på å bli behandlet. Vi ønsker derfor å tilføre: 

"Visitasjonen skal gjennomføres så hensynfullt og skånsomt som mulig."

Fjerning av strafferegistrering

Oppføringer i strafferegisteret er en stor barrierer for sysselsetting og handlingsfrihet. Fjerning av strafferegistrering for bruk, besittelse og erverv av mindre mengder for personlig bruk er nødvendig for å oppnå formålet med rusreformen - avstigmatisering. Vi ber derfor om fjerning av strafferegistrering. 

Kartlegge praksis

Vi  mener rusreformen er en nødvendig forutsetning for at ingen skal utelates (Leaving no one behind). Kartlegging av samfunns barrierer er viktig, særlig for oppnåelse av likeverdig tjenester, FNs bærekraftsmål 3 (God helse og livskvalitet) og 16 (Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner). Å undersøke politiets praksis i sammenheng med utvikling av en rusreform er avgjørende for politiske føringer og praksis etter hvert som rusreformen blir praktisert. Datainnsamlingen om politiets narkotikainnsats må forbedres. Å undersøke politiets praksis i sammenheng med utvikling av en narkotikapolitisk reform er avgjørende for å opplyse politiske rammene og praksis som utvikler seg. Vi ber derfor om å igangsette datainnsamling som setter søkelyset på ulikhetene som hindrer tilgang til tjenester. 

Vi mener videre;

Beslaglegging av personlige eiendeler kan ikke brukes i tilfeller der en person er i besittelse av mindre mengder narkotika utelukkende tiltenkt egen bruk.

Overtredelsesgebyr inneholder et element av straff. Vi støtter Rusreformutvalgets anbefaling om å ikke ilegge overtredelsesgebyr for personer som unnlater å møte til rådgivende enhet. Erfaringer med gebyr ved ikke oppmøte eller ved innleggelse ved rusakutt  medfører blant annet unngåelse og gjeldsproblemer.

Narkotikadom ikke skal diskvalifiserer personer fra ulike studier og yrker, eller motta offentlig tjenester. 

Helsetjenester kan ikke nekte pasienter med en tidligere rusdiagnose medisinsk eller smertestillende behandling.

Inndraging av førerkort ved rusbehandling eller som et sanksjonsmiddel overfor bruk eller besittelse av ulovlig rusmidler, uten forbindelse med kjøring av bil, må oppheves.

Mengdebegrensing bør ikke være mindre enn foreslått av Rusreformutvalget.

En nylig kunnskapsoppsummering publisert 22. januar 2022, publisert i Sagapub Medical care reserch and review, konkluderte med medisinsk cannabis og rekreasjonell cannabis genererer ikke negative utfall på arbeidsmarkedet, fører ikke til større kriminell aktivitet eller reduserer trafikk og trafikksikkerhet. Vi oppfordrer derfor til å arbeide mot å oppheve forbud mot marihuana.

Referanser:

Pasienter ble skrevet ut fra rusbehandling i Bergen, https://www.vg.no/spesial/2021/jakten-pa-ni-menn/

Statsforvalteren i Vestland: Helse Bergen brøt loven: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/34eKK9/statsforvalteren-i-vestland-helse-bergen-broet-loven

Societal Costs and Outcomes of Medical and Recreational Marijuana Policies in the United States: A Systematic Review: https://doi.org/10.1177/10775587211067315

Dokument 8:46 L (2021-2022) Representantforslag om å gjennomføre rusreformen

Høringsinnspill fra Blå Kors

I Blå Kors jobber vi med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, samt behandling og oppfølging etter behandling.

Rus og avhengighet er en av våre største samfunnsutfordringer, og Blå Kors som ideell organisasjon har i over hundre år gjort en viktig innsats for å hjelpe personer som er direkte eller indirekte rammet

I 2021 stemte Stortinget ned forslag om en rusreform Debatten om rusreformen etterlot et farlig vakuum. Med den fremlagte rusreformen som bakteppe endret for eksempel riksadvokaten politiets instruks vedrørende ransaking i en oppmykende retning, og vi er urolige for  det som tyder på en normalisering av narkotikabruk blant våre unge. Via lærere, elever, og helsesykepleiere blir vi fortalt at  ungdom forteller om kokain som florerer, skoler har utfordringer med narkotikabruk og lett tilgjengelig narkotika er «et snapp» unna.

Siden våren-21, er ingenting gjort for å styrke forebygging og behandling og vi vil oppfordre til at 2022 blir året dette farlige vakuumet tettes, og Norge får en trygg og bedre ruspolitikk. Norge ligger på toppen av overdosedødsfall i Europa, og det haster med handling.

Blå Kors imøteser ny giv i arbeidet med og mot rusavhengighet og ønsker derfor regjeringens bebudede forebygging og behandlingsreform velkommen. Men vi vil understreke at det haster.

Blå Kors har lang erfaring innenfor rus- og avhengighetsfeltet. Blå Kors mener det trengs en reform med en helhetlig tilnærming; hvor forebygging og behandling ses i sammenheng.

En forebygging- og behandlingsreform må bygge på fire hovedpilarer: et helhetlig forebyggingsperspektiv, et skille mellom straff og hjelp, styrke behandlingskapasiteten og et kompetanseløft.

Ha et helhetlig forebyggingsperspektiv: Forebygging handler om å forhindre at ungdom og unge voksne begynner med rusmidler. Det handler også om hjelp til menneskene rundt den som ruser seg. Mye forskning viser at pårørende til pasienter med ruslidelser utvikler stressrelaterte sykdommer. Derfor retter en viktig del av helsestasjonenes arbeid seg mot foreldre som har vokst opp i hjem med rusbruk. Familie og andre pårørende må møtes med systematisk kompetanse og er en avgjørende del av behandling og forebygging på rusfeltet. Gi pårørende bistand på selvstendig grunnlag. Sørg for at alle kommuner har tilbud til barn og ungdom med foreldre som er rusavhengige. Ha et helhetsperpektiv som inkluderer familien der barnevernet har ansvar for barn under 18 som ruser seg.

Skill mellom straff og hjelp: Samtidig som mange tunge rusavhengige trenger helsehjelp framfor straff, er det viktig med tydelige signaler til ungdom om at det er ulovlig og straffbart å bruke illegale rusmidler i Norge. Hjelpeapparatet må ha mulighet til å sette inn tiltak rettet mot unge. Dette vil være viktig forebygging for unge, samtidig som etablerte rusavhengige møtes med verdighet, likeverd, respekt og humanitet. Det handler om å finne handlingsrommet for å kunne differensiere reaksjoner mellom unge mennesker som bruker illegale rusmidler og tunge rusmisbrukere. Det er derfor nødvendig å utrede/avklare for å differensiere straff og hjelp. Det bør nedsettes en nasjonal arbeidsgruppe som ser nærmere på skille mellom straff og hjelp.

 Styrk behandlingskapasiteten: I dag allokeres - mye av ressursene på rusfeltet til spesialisthelsetjenesten, mens kommunene ofte har ansvar for og kontakt med pasienten over tid. Kommunene må derfor få nok ressurser og kompetanse til å ivareta ansvaret og oppgavene sine. Forskjellen mellom kommunenes tjenester for mennesker med rusavhengighet er dessuten stor. Denne skjevheten må rettes opp og oppgavefordelingen må gjennomgås. Bedre kommunale tjenester er i tråd med evaluering gjort av Opptrappingsplanen for rusfeltet.

Gi et kompetanseløft: -. Det er et grunnleggende problem i dag at det ikke er en helhetlig forståelse av slags fenomen rus- og avhengighet er. Det er vel  dokumentert at en rekke pasienter blir akuttinnlagt ved somatiske avdelinger for rusrelaterte lidelser, uten at ruslidelsen blir oppdaget. Lav kompetanse om rus gir dårlig samhandling mellom tjenestene, og gjør at noen blir stående i et spenn mellom ulike velferdstjenester

Konsekvensene kan være dramatisk for den enkelte, det svekker tillitten til systemet og er dyrt for samfunnet. En kompetansereform må omfatte fastlegene, og andre velferdsordninger som skole, helsestasjon, skolehelsetjeneste, barnevern, NAV og politi, og inkludere god og dynamisk relasjonskompetanse som er viktig i arbeid med ungdom med skadelig bruk av rusmidler. Politiets forebyggende enheter har en viktig rolle i det forebyggende rusarbeidet blant unge, på samme måte som helsestasjonenes tidlige innsats og forebygging av skjev utvikling.

De menneskelige omkostningene som rus og avhengighetslidelser påfører, kan ikke oppveies av en ensidig reparasjonsstrategi. En forebyggings- og behandlingsreform med en helhetlig tilnærming er helt nødvendig. Blå Kors ønsker å bidra med kunnskap inn i utredningsarbeidet for en ny forebyggings- og behandlingsreform.   

_{Til høring: Dokument 8:46 L (2021-2022) Representantforslag om å gjennomføre rusreformen.}

_{A-larm er en bruker- og pårørende organisasjon på rusfeltet med hovedkontor i Kristiansand. Vi har regionale avdelinger flere steder i landet. Organisasjonen ble stiftet i 1995 og har ulike typer tilbud; lavterskel/møteplasser for brukere og pårørende, likeperson-arbeid med mentorer som støtter personer i sårbare overganger, brukerrepresentasjon og A-larm skolen. Gjennom vårt arbeid treffer vi mange brukere og pårørende, og opplever at vi derfor har en legitim stemme på vegne av dem vi kan representere gjennom vårt daglige virke. Vår grunnstamme er erfaring og fag på samme lag.}

_{A-larm ønsker å komme med noen innspill til denne høringen i flukt med høringsuttalelsen til NOU 2019:26 «Rusreform – fra straff til hjelp», samt vårt høringssvar til Prop. 92 L (2020-2021) Endringer i helse- og omsorgstjeneste-loven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.)}

_{Når dette lovforslaget nå fremleggers til behandling som representantforslag i Stortinget, ved Helse- og omsorgskomiteen, benytter A-larm anledningen til å komme med følgende, overordnede innspill for høringen i komiteen.}

1. På overordnet nivå støtter A-larm opp om hovedprinsippene fra NOU 2019:26, slik de fremstår i Prop 92 L og gjentatt i representantforslaget.
2. A-larm er av den oppfatning at dette forslaget må sees i sammenheng med en styrket innsats rundt forebygging, behandling og ettervern av personer med rusproblemer, i tråd med det som er påpekt av regjeringspartiene. De to forslagene representerer et nødvendig kontinuum innenfor en helhetlig ruspolitikk og bør ikke presenteres som om de står i et motsetningsforhold til hverandre.
3. Utover den overordnede tilslutningen til proposisjonens intensjon og tekst, vil vi komme med følgende bemerkninger og anbefalinger:

Bakgrunn:

Arbeidet med å forebygge ulovlig rus(mis)bruk, behandling og ettervern av personer med rusmiddelproblematikk har vært gjenstand for stadig faglig og politisk debatt og utvikling. Samtidig har hovedlinjene i tilnærmingen til narkotikaproblematikken bestått gjennom flere ti-år uten at tydelige, positive resultater av denne politikken har manifestert seg. A-larm mener at forebygging og inkluderingsperspektivet nå bør få en tydeligere plass i tilnærmingen til bruk og misbruk av ulovlige rusmidler. Det må legges vekt på at tidligere (mis)brukere skal reintegreres så raskt som mulig. Dette gjelder i et forebyggingsperspektiv så vel som i et behandlingsperspektiv.

Tiltakene på rus-området må være preget av inkludering og ikke marginalisering, enten den som bruker rusmiddelet er ungdom i en utprøvingsfase eller en misbruker som trenger behandling og oppfølging. I NOU 2019:26, heter det blant annet;

«At stigmaet som hefter ved narkotikabruk gjennom flere tiår med kriminalisering også har betydning for befolkningens syn på brukergruppen, må anses å være hevet over tvil.»

A-larm’s visjon:

I A-larm er det å unngå stigmatisering et bærende element i vår tilnærming til rusmiddelproblematikken. Dette gjelder både hos brukere - enten dette er av lovlige rusmidler som alkohol og foreskrevne medikamenter eller ulovlige rusmidler – som hos de pårørende til brukerne. (Dette har blant annet blitt godt anskueliggjort i NRK’s nylige fakta-programserie «RUS», som informerte grundig om både forebygging og nødvendig behandling for denne gruppen.)

Mye av vårt arbeide er med personer som har kommet gjennom en omfattende og krevende avhengighetsbehandling og er i med å «reetablere et liv» med bolig, jobb/studier og en ordnet økonomi. I denne fasen er ekstrabelastningen med mange ubetalte forelegg og høye bøter med subsidiære fengselsstraffer, ikke bare en byrde, men en forlengelse av stigmaet som preger dem. Å legge misbruket, og livstilen som følger med, bak seg blir enda mer besværlig, og som samfunn er det vanskeligere å reintegrere denne gruppen av samme årsaker. 

For A-larm er forebygging av tidlig rusbruk og utprøving blant unge mennesker likeledes en sentral oppgave, og vi mener dette tilsvarende må skje uten stigmatisering og «skremselsbasert-tilnærming», men basert på nøktern helseinformasjon. Dette kan gjerne skje ved hjelp av personer med egenerfaring på området som kan tilføye en sentral dimensjon med sin egen historie om misbruk. Oppfølging og videre arbeid skjer best i samarbeid med kommunene og behandlingsapparat om nødvendig.

A-larm mener derfor at:

• Dette representantforslaget bør følges opp med en styrking av forebyggings- og behandlings arbeidet som favner alle rusmidler og avhengighet, med så vel et bruker- som et pårørendeperspektiv.

• Reformen må følges opp med ressurser i form av egnet personell og øremerkede midler, i særdeleshet overfor kommunene for å følge opp forebyggings-, behandlings- og rådgivningsfokuset i reformen.

• I rådgivende enhet for narkotikasaker legger A-larm vekt på at dette utføres av spesielt egnede team med bredt sammensatt kompetanse innen helse, barnevern og personer med egenerfaring.

• I tillegg bør det vurderes å styrke arbeidet i enheten med en representant fra TSB. Dette for å sikre sømløse overganger og som et bindeledd for å gjøre veien inn i behandling kortere og enklere enn det den er i dag. Dette er slik A-larm ser det helt i tråd med forslagets intensjon og betyr å sikre i praksis, en forsvarlig gjennomføring av reformen i alle ledd.

ProLAR Nett er en av flere brukerorganisasjoner på rusfeltet i Norge. Vi arbeider mye opp mot såkalt «tunge» brukere som nå befinner seg i dagens LAR behandling.

Mange vi møter gjennom våre aktiviteter og prosjekter er svært tydelige på;

At det er behov for en ny ruspolitikk, med avkriminalisering for bruk og besittelse til eget bruk. Straff må erstattes med hjelp og støtte!

Vi ønsker først og fremst å gi all vår støtte til representantenes forslag om å gjennomføre rusreformen. NOU 2019 «fra straff til hjelp» inneholdt etter vår mening mange konstruktive innspill som ville bedret norsk ruspolitikk betraktelig.

Vi håper helse og omsorgskomiteen nå vil gå igjennom kunnskapsgrunnlaget og forskning på en god og måte. Rusreformen slik vi har blitt kjent med den, er alt for viktig, til å ende opp med kun en ny satsning på forebygging og behandling. 

Å avkriminalisere bruk og besittelse innenfor satte grenser (terskelverdier) vil sette søkelys på forebygging tidlig, samtidig som signalet er helt opplagt, at det skal gis hjelp fremfor straff for bruk og avhengighet. Vi tror en slik reform vil være svært kostnadsbesparende og at myndighet/politi kan bruke ressurser til annen alvorlig kriminalitet.

Avkriminaliseringen må gjelde alle, uavhengig av «tung» eller «lett» bruk. Responsen fra justis/politi der grensene er innenfor terskelverdi, må imøtekommes med samtale, informasjon og støtte. (Rådgivende kommunal enhet)

Motivasjon til endrede rusvaner og/eller tilby nødvendig behandling dersom det ønskes. Unge mennesker som er i tidlig fase av rusbruk, vil med en slik enhet få langt bedre oppfølging, enn det som eksisterer pr i dag. Dialog, informasjon, rådgivning og samtale vil gi god effekt.

Med slik tilnærming, tror vi også samfunnet som helhet, gradvis vil endre syn på «avhengighet" og "bruk" av rusmidler.

På grunn av kriminaliseringen har mange fått betydelig redusert sin arbeidsmulighet, vært i fengsel, fått bøter og kriminelt rulleblad for eget bruk/besittelse.

Salg og distribusjon av narkotika er fortsatt forbudt.

En rusreform slik rusreformutvalget fremla i NOU2019 vil bidra til en konstruktiv utvikling og følge andre lands utvikling på feltet. Dette kan vi gjøre noe med nå, og vi håper tiden er moden for en endring i lovverket som går fra justis til helse.

Bedre forebygging, bedre behandlingsmuligheter, tidlig intervensjon, og bedre skadereduserende tiltak kan utvikles i takt med endringene i rusreformen. Hovedlinjene må være at bruk og besittelse til eget bruk,  ikke straffes med bøter og fengsel. (innenfor terskel verdier)

Vi vil benytte muligheten til å utdype mer på høringen.

ProLAR Nett - Nasjonalt forbund for folk i LAR

HØRINGSINNSPILL TIL REPRESENTANTFORSLAG 46 L OM Å GJENNOMFØRE RUSREFORMEN FRA FORANDRINGSFABRIKKEN KUNNSKAPSSENTER

Tuuusen takk for muligheten til å gi innspill til dere i Helsekomiteen om representantforslaget om rusreformen <3 Innspillene som presenteres her, bygger på kunnskap fra barn med erfaring fra rus og kunnskap fra barn om psykisk helsevern og institusjoner, og barns prosessrettigheter etter FNs barnekonvensjon.

Om Forandringsfabrikken Kunnskapssenter  

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter henter systematisk inn erfaringer og råd fra barn om møtet med barnehager, skole, psykiske helsetjenester, barnevern og rettssystem - og oppsummerer det til kunnskap direkte fra barn. Barn og unge som er i de ulike systemene, inviteres med i nasjonale, kvalitative undersøkelser. Svar som går igjen fra mange barn på mange ulike steder, blir undersøkelsens hovedfunn. Dette oppsummeres til kunnskap fra barn. Barn og unge fra undersøkelsene presenterer kunnskapen fra barn, som proffer. 

Enighet om at unge skal stoppes 

I Norge er det enighet om at unge må bli stoppet fra å ruse seg. Politikere, politi, andre fagfolk OG ungdommer er enige i dette. Ungdommer svarer tydelig i undersøkelsene til FF at de vil bli stoppet. Men de må bli stoppet på måter som ikke lager mer sår i kroppene deres, eller skyver de lengre ut av samfunnet. 

Ingen av ungdommene har innerst inne villet ruse seg. Et liv med rus er ikke det livet de ville ha. De har visst at det ikke er lov og har villet slutte med rus og være som alle andre ungdommer. Men rus er det beste de har fått til der og da. 

Hvorfor ungdommene ikke skal havne hos politiet, men helse

For barn kan politiet kjennes skummelt og utrygt. Barn vet at med politi så er det ofte en straff i enden. Barn som har blitt “tatt” av politiet for å ruse seg har blitt ransaket, måttet tisse i en kopp, vært i bekymringssamtaler eller avhør. De har blitt redde, flaue og kjent seg lite verdt.

Mange av barna som strever med rus har siden de var små blitt møtt på måter som ikke har kjentes trygge. De kan ha blitt møtt med kjeft, harde ord, konsekvenser og straff. Mange av disse barna har måttet bygge is foran hjertet for å beskytte seg selv. Jo mer de ble møtt på sånne måter, jo tykkere ble isen. 

Når isen blir tykkere, blir det vanskeligere å nå inn til barnet å hjelpe barnet. Barn som ruser seg trenger å komme til voksne som de vet ikke kan straffe dem. De trenger voksne som ikke må fokusere på å etterforske og oppklare alt rundt at barnet har ruset seg, men som kan ha fokus på å hjelpe barnet. 

Det som blir avgjørende, er hva hjelpen inneholder

Videre i Norge blir det helt avgjørende hvordan hjelpen blir “rigget”. Kunnskap fra barn som har ruset seg, MÅ ligge til grunn når det skal bestemmes hvordan hjelpen til barn som strever med rus skal være videre i Norge. Dette vil være helt avgjørende for om hjelpen blir nyttig.

 For at hjelpen unge som strever med rus skal få skal bli nyttig, ber unge derfor om at hjelpen: 

• tilpasses hvert enkelt barn, i samarbeid MED barnet
• har som mål å komme inn til det rusen handler om
• har fokus på å gi verktøy til livet
• bygger på tillit, trygghet og kjærlighet
• er nært barna og i kommunene
• er lett tilgjengelig, lavterskel og uten henvisning

Barn og unge som strever med rus ber om hjelp som har fokus på å komme inn til grunnene bak rusen og gi verktøy til livet.
Unge med ruserfaring ber om at det finnes lavterskeltilbud nær dem, hvor barn kan få hjelp raskt uten henvisning. Der riggen er slik at hjelpen tilpasses og tar utgangspunkt i det hvert enkelt barn sier er viktig for seg. Der må barn møtes av voksne som er varme og som samarbeider tett med dem for å finne ut av hva som er nyttig hjelp. Og som forstår at rusen handler om noe inni barna. 

Barn er tydelig på at det alltid er en grunn når de ruser seg 

Grunnen til rusen kan være forskjellig for forskjellige barn. I FF sine undersøkelser er det noen svar som går igjen for hvorfor de ruser seg. 

Dette handler om at de:

• opplever at de ikke passer inn eller ikke blir likt, verken på skolen, med andre ungdommer, hjemme eller i livet ellers
• vil slippe å kjenne på vonde følelser
• har vonde erfaringer fra oppvekst, vokst opp i fattigdom, med rus, vold eller overgrep

Når voksne spør hvorfor unge ruser seg, kan det første svaret være at det er fordi det er gøy eller for adrenalinen. Men spør de voksne litt dypere enn det, handler det aller oftest om helt andre ting inni barn. 

Med de måtene vi møter barn som strever med rus i dag, risikerer vi å skyve dem lengre vekk fra samfunnet. Fremover må vi tenke at vi skal trekke disse barna nærmere oss. 

Kjære Helsekomiteen <3

Dere må huske at dette er barn som kan ha mistet all tillit til voksne lenge før noen voksne finner ut at de har ruset seg. Dette kan være barn som har bygget tykke lag med is foran hjertet for å beskytte seg selv. Videre i Norge må det jobbes for å smelte denne isen og nå inn til disse barna. Dere som stortingspolitikere kan vise at disse barna også er Norges barn <3

Proffer rundt om i hele landet er SÅ takknemlige for at dere alle sammen jobber for endringer på rusfeltet. Men nå MÅ vi sikre at endringene blir kloke og nyttige for unge som strever med rus. 

Vennlig hilsen Forandringsfabrikken Kunnskapssenter 

v/ proffene Dania, Leon, Caroline, Isa, Rebecka, Rachid, Marthine, Magnus,

Julie Granlund, politisk rådgiver helse og Marit Sanner, fabrikkleder 

Gatejuristen støtter i all hovedsak representantforslag 46 L (2021-2022) og er enig i at oppbevaring, besittelse og erverv av narkotika til eget bruk ikke bør straffeforfølges, og at rusreformen bør vedtas.  

Innledende betraktninger 

Gatejuristen er et rettshjelpstiltak som bistår mennesker som har eller har hatt utfordringer med rus. Gatejuristen drifter også Barnas jurist - et rettshjelpstiltak som retter seg mot sårbare barn og unge under 25 år. 

I tråd med det foreliggende representantforslaget mener Gatejuristen det er på høy tid at rusreformen vedtas. Vi støtter representantforslagets syn på at avkriminalisering for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget forbruk er en helt nødvendig utvikling av helse- og sosialpolitikken, og at hjelp må gis uavhengig av graden av avhengighet. 

Etter å ha gitt juridisk bistand til rusmiddelavhengige i nærmere 20 år er det Gatejuristens erfaring at straff for rusmiddelbruk for personer med avhengighet har tilnærmet ingen preventiv effekt. Rusmiddelavhengighet har lenge vært anerkjent og ansett som en sykdom, og for en som er avhengig av rusmidler er det klart at straff i seg selv ikke virker preventivt når det nettopp er sykdommen som er årsaken til lovbruddet. 

 Etter vårt syn bør imidlertid ikke en avkriminalisering begrenses til dem som kan anses som såkalte tunge rusmiddelavhengige. Også overfor andre som av ulike grunner bruker narkotika vil det etter vårt syn være klart mer hensiktsmessig å erstatte straff med helserettet hjelp og oppfølging. En helsemessig tilnærming vil gjøre det mulig å intervenere tidlig og hindre videre rusbruk blant unge, og straff som følge av bruk av mindre mengder narkotika kan potensielt få store konsekvenser for unges utdanningsløp og yrkeskarriere. Det finnes mange grunner til at unge starter med å bruke rusmidler. Mange av dem vi møter har komplekse traumer og psykiske lidelser fra barndommen, og for dem har neppe det å bli møtt med straff i oppveksten hatt noen effekt. Tvert imot har straff trolig heller vært skadelig for deres videre utvikling. Videre vil en eventuell fengselsstraff på sin side kunne bidra til at unge får befatning med kriminelle nettverk, som igjen senker terskelen for nye lovbrudd. Fengselsstraff kan også medføre vansker med å skaffe seg arbeid i etterkant, som igjen bidrar inn i den negative spiralen. 

Utfordringer ved å skille rusmiddelavhengige fra andre rusbrukere 

Det synes å være nokså bred politisk enighet om at tunge rusmiddelavhengige bør få helsehjelp og ikke straff. Etter Gatejuristens oppfatning vil det imidlertid som antydet over være en lite tilfredsstillende løsning å skape en strafferettslig skillelinje mellom dem som har en avhengighet og andre rusbrukere. For det første vil det være svært krevende å ta stilling til hvert enkelt tilfelle, og det stilles spørsmål ved hvordan man rent faktisk skal avgjøre om rusbruken skyldes avhengighet. Ikke bare vil bevisførselen og den konkrete vurderingen være vanskelig, men en slik innretning vil også utfordre det rettslige klarhetskravet. Grunnloven og menneskerettighetene krever at lovhjemmelen for å straffe må være klar, slik at borgerne skal ha en rimelig mulighet til å vurdere om deres handlinger vil være straffbare.  

For det andre vil sannsynligvis også en slik differensiering ramme skjevt, og skape en ny arena med økte forskjeller. Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2018 viser at unge på Oslos vestkant oftere har brukt hasj enn unge på Oslos østkant. Samtidig viser en studie gjort av Willy Pedersen og Tilmann von Søest fra 2019 at risikoen for å komme i kontakt med politiet var mer enn syv ganger høyere for ungdom som har foreldre med lav utdanning, når andre forhold er like. Følgelig vil straff bidra til å opprettholde klasseforskjellene i samfunnet, og differensiering av straff vil ikke løse, men snarere forsterke dette problemet. Med den begrensede retthjelpsdekningen vi har i dag, vil det også være dem med ressurser og kapital som har råd til advokat og dermed kan utfordre politiets vurdering og unngå straff.   

Kommunene må gis overordnede føringer og tilstrekkelige ressurser  

Gatejuristen ser at rusavhengige i dag ikke alltid får nødvendig helsehjelp, og at det er behov for å styrke rusavhengiges rettsstilling i møte med helsevesenet. Vårt håp er at rusreformen snarest mulig blir vedtatt og at dette vil bidra til å tydelig plassere ansvaret hos kommunen. Dette fordrer imidlertid at lovendringene følges opp med tydelige krav om å tilby oppfølgingsløp til mennesker som møter opp for rådgivningsenheten. Tydelige føringer vil både gjøre kommunene bedre i stand til å innfri sin plikt til å sørge for forsvarlig og helhetlig helsehjelp til rusgruppen, og dessuten gjøre det lettere for enkeltmennesket å hevde sin rett.   

Gatejuristen understreker også viktigheten av at de foreslåtte lovendringene ledsages av tilstrekkelige øremerkede bevilgninger.   

Gatejuristen er kritisk til at det skal ilegges uteblivelsesgebyr dersom overtrederen ikke møter til samtale.  

Gatejuristen er kritisk til at det også i det foreliggende representantforslaget legges opp til at det kan ilegges overtredelsesgebyr. Vi har sett flere eksempler på at unge mennesker har kommet i økonomisk uføre på grunn av bøteleggelse etter narkotikalovbrudd. Uteblivelsesgebyr ved unnlatt oppmøte til den kommunale rådgivningsenheten kan få samme virkning.   

For tyngre rusavhengige anses det formålsløst å ilegge gebyr ved unnlatt oppmøte. Å holde en timeavtale er krevende for en person med tyngre ruslidelser. En trussel om gebyr er imidlertid ikke egnet som virkemiddel for å sikre oppmøte. Gebyr vil kun bidra til å legge ytterligere last til en allerede tung bør.   

Dersom uteblivelsesgebyr likevel skulle vedtas, støtter Gatejuristen forslaget om at det ikke kan ilegges dersom det vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig. Det understrekes imidlertid at det er behov for tydelige, nasjonale retningslinjer til kommunene for utøvelse av dette skjønnet for å sikre forutberegnelighet for den enkelte, og for å forhindre at praksisen blir ulik mellom kommunene eller saksbehandlerne.   

Psynapse takker for anledningen til avgi høringssvar til dette representantforslaget, og for at representantene med det bidrar til å holde debatten om rusreformen i live. Psynapse er en organisasjon som jobber å sikre anerkjennelse av personer som bruker psykedelika og MDMA til rekreasjonelle, terapeutiske og spirituelle formål, og for at lovene rundt rusmidler skal være grunnet i forskning, kunnskap og respekt for menneskerettighetene.

Overordnede betraktninger

Psynapse støtter, med enkelte forbehold, det vesentlige innholdet i representantforslaget. Vi mener at å avkriminalisere bruk, innehav og erverv av mindre mengder ulovlige rusmidler til eget bruk er nødvendig for at norsk narkotikapolitikk skal være i tråd med våre egne rettsprinsipper, og for å overholde våre menneskerettslige forpliktelser.

Da den forrige regjeringens forslag til rusreform ble behandlet i helse- og omsorgskomitéen i mars i fjor, kommenterte Psynapse i høringen hvordan narkotikapolitikken lenge har utgjort et unntak for de vanlige normer og rettsprinsipper som vanligvis gjelder. Vi påpekte blant annet hvordan krav til forholdsmessighet hadde blitt ofret til fordel for forestillingen om effektiv narkotikabekjempelse, der politiet har kunnet foreta betydelige inngrep i den enkeltes privatliv på bekostning av deres personlige og kroppslige integritet. 

Debatten som fulgte i kjølvannet av den forrige høringen, har gitt oss rett: Det har fremkommet at flere av de tvangsmidler som enkelte andre høringsinstanser var bekymret for å miste ved en avkriminalisering, er tvangsmidler man ikke har lovlig adgang til å bruke i mindre alvorlige narkotikasaker i dag heller. Dette gjelder blant annet ransaking av mobiltelefon og husransaking uten skjellig grunn til mistanke om salg eller oppbevaring av større mengder narkotika, tvungne urin- og blodprøver for å bekrefte mistanke om bruk alene, og undersøkelse under pung for å lete etter gjemt brukerdose. Rapporter fra enkelte statsadvokatembeter vitner også om manglende notoritet og legalitetskontroll der tvangsmiddelbruken har foregått i det såkalte “forebyggende sporet”. Det tegner seg et bilde av en håndhevingspraksis der folks rettssikkerhet og rettigheter konsekvent har kommet i skyggen av behovet for “forebygging”. 

I etterkant av den forrige høringen så Riksadvokaten seg nødt til presisere hvilke rammer som gjelder for tvangsmiddelbruk i narkotikasaker. Disse presiseringene virker å ha avstedkommet en positiv praksisendring i politiet, med både bedre opplæring i rammer for tvangsmiddelbruk, og større bevissthet om vilkårene for å bruke ulike tvangsmidler. Det gjenstår å se hvorvidt denne praksisendringen vil opprettholdes når fokuset på politiets tvangsmiddelbruk avtar. 

At denne praksisen har fått foregå så lenge uten at noen har reagert, må karakteriseres som en rettsskandale. Mange aktører, fra politi- og påtalemyndighet til politikere, har unnlatt å tenke særlig kritisk over hvorvidt håndhevingen har vært i tråd med straffeprosessloven. Selv om vi nå ser positive tendenser, bør vi derfor ikke ta for gitt at ikke gode intensjoner på nytt vil trumfe rettssikkerhet i narkotikasaker. Allerede i dag ser vi tegn til misnøye om at manglende mulighet til å ta urinprøver gjør det vanskelig å bevise bruk med mindre noen tas på fersk gjerning eller tilstår, og at enkelte i politiet derfor går langt i å presse frem en tilståelse. 

Avkriminalisering er, slik vi ser det, den eneste måten å garantere for at politiet ikke på nytt vil tøye regelverket i narkotikabekjempelsens navn. Det foreliggende forslaget tilpasser på en elegant måte politiets avdekkingsmuligheter med beviskravet, slik at det er mulig å håndheve forbudet uten å måtte bruke inngripende og integritetskrenkende tvangsmidler. Men enda viktigere er at ved å slutte å betrakte bruk av ulovlige rusmidler som kriminalitet, så endres vår innstilling til hvordan vi kan tillate oss å behandle folk som bruker disse rusmidlene. 

Forbehold til representantforslaget

1. Man bør ikke legge opp til overtredelsesgebyr

Forslaget legger opp til at personer som unnlater å møte til den rådgivende enheten ilegges et overtredelsesgebyr. Psynapse stiller seg bak Rusreformutvalgets anbefaling om å ikke ilegge et slikt overtredelsesgebyr. Vi kan vanskelig se hvilken hensikt det skal ha å sanksjonere dem som ikke ser behovet for eller ikke ønsker å motta hjelp fra rådgivningsenheten. Med tanke på at allerede sosialt marginaliserte grupper har høyere risiko for å bli tatt for narkotikabruk, kan slike sanksjoner i verste fall lede til ytterligere mistro til det offentlige hjelpeapparatet blant disse gruppene. De færreste av dem som bruker psykedelika og MDMA, som utgjør Psynapses fokusområde, har dessuten et hjelpebehov knyttet til rusmiddelbruken. Det er meningsløst å tvinge disse til å møte opp til en time hos rådgivningsenheten dersom de ikke ønsker å delta. 

2. Visitasjonshjemmelen er for omfattende

Forslaget legger opp til at ransaking etter straffeprosessloven erstattes med en ny visitasjonshjemmel i politilovens § 9a, som gir politiet adgang til å “visitere person, gjenstand eller oppbevaringssted når det er overveiende sannsynlig at personen innehar et stoff som etter regler med hjemmel i legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika”. Praksisendringen i etterkant av Riksadvokatens presisering har innebært at politiets ransakingsadgang er mindre omfattende enn det dette lovforslaget legger opp til. Blant annet inkluderer dagens ransakingsadgang ikke adgang til å ransake oppbevaringssted, slik den foreslåtte visitasjonshjemmelen legger opp til. Denne visitasjonshjemmelen innebærer dermed i realiteten en utvidelse av hvor omfattende inngrep politiet kan foreta i mindre alvorlige narkotikasaker. Vi mener man ikke bør legge opp til mer omfattende visitasjonsadgang enn det som følger av dagens adgang til ransaking; det vil si at visitasjon bør begrenses til person og gjenstand. 

3. Det burde ikke være mengdebegrensninger for påtaleunnlatelse etter § 69

Psynapse mener at man i prinsippet burde avkriminalisere enhver befatning av rusmidler til egen bruk, uavhengig av mengde. Vi anerkjenner imidlertid at praktiske hensyn knyttet til politiets mulighet til å etterforske salg, kan gjøre det nødvendig å ha noen terskelverdier for mengder som tilsvarer straffrihet. Disse bør i så tilfelle ikke være mindre enn det foreslått av flertallet i Rusreformutvalget. Bestemmelsen om påtaleunnlatelse i forslag til nytt fjerde ledd i § 69 bør da gjelde for innehav av enhver mengde over disse terskelverdiene, gitt at man ikke har grunn til å anta annet enn at stoffer er ment til egen bruk. Denne bestemmelsen bør derfor ikke inneholde noen henvisning til mengdebegrensninger. 

4. Forslaget må innehold sletting av oppføringer i politiregisteret av avkriminaliserte lovbrudd

Rullebladet utgjør for enkelte et hinder for å få jobb eller utdanning. Dersom sosial rettferdighet er et av målene med forslaget, er det derfor helt nødvendig at forslaget også inkluderer sletting av gamle oppføringer i politiregisteret. Dette vil være å gå et stykke på veien for å sikre oppreising for dem som har blitt påført en urett gjennom narkotikalovgivningen.

5. Forslaget burde inkludert dyrking og import til eget bruk

Psynapse mener at i prinsippet all befatning med narkotika til eget bruk burde være være avkriminalisert. Dette bør også gjelde dyrking av fks. cannabis og sopp til eget bruk, eller import til eget bruk. Ved dyrking unngår man at pengene går til organiserte kriminelle, og med import av kjøp på det mørke nettet begrenser man både eksponeringen til kriminelle miljøer og lengden på verdikjeden innenlands. Det er derfor vanskelig å se hvordan dette skulle være mer straffverdig enn å kjøpe fra en langer på gaten. 

Preventio er en paraplyorganisasjon som samler progressive sivilsamfunnsorganisasjoner på rusfeltet. Preventios formål er å fremme kunnskapsbaserte løsninger som både er forebyggende, skadereduserende og rehabiliterende. Det er sentralt for Preventio at disse løsningene er kunnskapsbaserte, fremmer inkludering, fungerer avstigmatiserende og springer ut av menneskerettighetene.

Preventio støtter intensjonen om at befatning med ulovlige rusmidler til eget bruk skal møtes med helsehjelp foran straffesanksjoner. Vi viser til det solide kunnskapsgrunnlaget som Rusreformutvalgets anbefalinger var bygget på (NOU 2019:26). Et kunnskapsgrunnlag som har styrket seg siden Stortingets behandling av Rusreformen våren 2021. Derfor støtter vi anbefalingene fra Rusreformutvalget, også der anbefalingene avviker fra Solberg-regjeringens innstilling til Stortinget.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme borgere. Norge er en liberal rettsstat som bygger på prinsippet om at straff er et tiltenkt onde som er ment å oppleves som et onde. For at straffen skal være legitim må den derfor også særlig begrunnes. Begrunnelsen har til nå vært at straff har en forebyggende effekt på rusfeltet. Nyere forskning på straff og rusmiddelbruk, tilsier imidlertid ikke at dette stemmer.

Preventio vil også vise til FNs Barnekonvensjon. Denne menneskerettighetskonvensjonen, som i all hovedsak er en global anerkjennelse av at barn er særlig sårbare rettssubjekter, dreier seg rundt prinsippet om barnets beste. Dette førende prinsipp er også et rettslig forpliktende prinsipp for den norske staten. Bruk av straffesanksjoner eller andre negative sanksjoner mot barn må særlig begrunnes og må ses i lys av individuelle avveininger, der den norske stat har et særlig ansvar for å ivareta barnas rettssikkerhet og hindre krenkelser fra individer og system. Kropps- og integritetskrenking er ikke forebygging av rusmiddelbruk blant sårbar ungdom. Slike inngrep er istedenfor sterkt stigmatiserende og bidrar til utenforskap og mistillit mellom barnet og det som skal være et hjelpeapparat. 

Det stadig økende fagfellevurderte forskningsgrunnlaget på rusfeltet viser at det i hovedsak er sosiale og strukturelle samfunnsforhold som forårsaker rusbruk og senskader som følge rusbruk. Dette er forskning som også viser at straff som forebygging fungerer dårlig. Forskningen underbygger heller stemplingsteorien, nemlig at personer som straffes har større sjanse for å fortsette i et kriminelt spor enn å tidlig og abrupt ende en mulig kriminell karriere. Norske studier om ruskontrakter kan også se ut til å dokumentere det samme, der de som fått påtaleunnlatelse hadde lavere gjenbruk enn de som fikk straffesanksjoner.

Preventio støtter Rusreformutvalgets anbefaling om at avkriminalisering også skal ha tilbakevirkende kraft for innbyggernes politiattest, for alle tiltaler som ville vært berammet av en avkriminalisering.

Preventio støtter Rusreformutvalgets anbefalinger for mengdebegrensninger. Utvalgets anbefalinger avvek fra Solberg-regjerings innstilling til Stortinget, der utvalgets mengdebegrensninger for eget bruk var høyere enn regjeringens. Siden Stortingets behandling av Rusreformen i 2021 har disse mengdebegrensninger fått mye oppmerksomhet, gjennom endret rettspraksis. Preventio vil derfor vise til nyere domsavgjørelser, der domstolene legger til grunn andre mengdebegrensninger for eget bruk, enn det som Solberg-regjeringen anbefalte. Og der utmålingen av straff i flere av disse dommer har hensyntatt formildende omstendigheter på grunn av privat rusmiddelbruk.

Preventio ønsker også å vise til at dagens ruspolitikk også har en diskriminerende slagside. Til tross for at det ikke er signifikante forskjeller i forholdet mellom brukervaner og rusmiddel, basert på etnisitet eller privatøkonomi, blir ungdommer med sårbar sosioøkonomisk bakgrunn hyppigere kontrollert enn deres jevnaldrende fra områder som klassifiseres som sosioøkonomisk sterkere. Den samme statistiske forskjellsbehandlingen ser vi på bakgrunn av etnisitet, der synlige etniske minoriteter er mer utsatte for kontroll og hardere straffeutmålinger. Det er også vanlig at disse parametere er overlappende, og således har en interseksjonell effekt som er forsterkende. Dette er sider ved dagens ruspolitikk som grenser til menneskerettighetskrenkelser og som effektivt bidrar til utenforskap, polarisering og segregering.

Formålet med Rusreformen er avstigmatisering. Derfor er fjerning av strafferegistrering nødvendig for å oppnå dette formålet. All form for behandling og forebyggende arbeid må være bygget på anerkjennelsen om at avstigmatisering er avgjørende for høy måloppnåelse. Oppføringer i strafferegisteret er med på å begrense personer fra yrkesdeltakelse og fra sosial deltakelse i samfunnet for øvrig. Det stigma som følger en fortsatt kriminalisering begrenser individets handlingsfrihet og virker mot sin hensikt da den heller gjør at veien inn i et videre kriminelt spor og nettverk blir kortere. Noe som medfører at hjelpeapparat fort oppleves som et straffeapparat. 

Derfor mener Preventio at Rusreformen er vår samtids største og viktigste sosiale reform, og et viktig skritt for et mer rettferdig samfunn.

Høringssvar fra Tryggere Ruspolitikk – Representantforslag 46 L(2021-2022) – Rusreformen

Foreningen Tryggere Ruspolitikk er en landsdekkende ideell organisasjon som jobber for en
ruspolitikk basert på skadeforebygging og respekt for menneskerettighetene. Vi hadde i
2021 cirka 2200 medlemmer og ni aktive fylkeslag og jobber både politisk og forebyggende:
Blant våre prosjekter er nettstedet Rusopplysningen.no, som gir risikoreduserende
informasjon om ulike rusmidler, samt Rusvakta, som stiller med helsepersonell på
musikkfestivaler. Vi driver også Eikaklinikken i Oslo, som setter personer med rusproblemer i
kontakt med tjenesteapparatet og gir dem nødvendig helsehjelp. I tillegg lanserer vi i disse
dager Norges første rusmiddelanalysetjeneste, hvor brukere kan sjekke hva stoff inneholder.

Vi takker for muligheten til å avgi enda et høringssvar om rusreformen. Vi støtter fremdeles
lovforslaget, selv om vi mener det burde ha gått lengre. Vi registrerer at terskelverdiene for
straffrihet denne gang ikke angis i forslaget, men vil anbefale at terskelverdiene foreslått av
Rusreformutvalgets flertall legges til grunn, da de er mer virkelighetsnære enn øvrige
forslag. Terskelverdiene for oppbevaring i eget hjem og erverv bør dòg være høyere, slik at
utvalgets terskelverdier kun gjelder ved oppbevaring utenfor hjemmet. Vi mener videre at det
er absurd å straffe dyrking av f. eks. cannabis eller psykedelisk sopp til eget bruk dersom
kjøp av de samme stoffene er avkriminalisert, ettersom tilvirkning til eget bruk ikke bidrar til
en kriminell økonomi slik kjøp gjør. Derfor bør også tilvirkning ved dyrking til eget bruk må
avkriminaliseres, slik Artikkel 3(2) i FNs narkotikakonvensjon av 1988 åpner for.

Siden rusreformen har vært på høring flere ganger tidligere, vil vi i denne omgang fokusere
på enkelte seiglivede påstander fra tidligere høringer som er blitt tilbakevist i mellomtiden:

Påstand: NOU 2019: 26 bygget på et sviktende kunnskapsgrunnlag
Da Rusreformutvalget konkluderte med manglende dokumentasjon for effekten av straff,
baserte de seg allerede på en rekke relativt omfattende studier. Siden den gang har
imidlertid enda flere studier funnet at endringer i straffelovgivningen i liten grad påvirker
forekomsten av rusmiddelbruk. Dette inkluderer en metaanalalyse av 114 studier fra ulike
land der man også så på legalisering, samt en fersk studie fra Karolinska universitetet av
data fra flere europeiske land. FHI-forsker Ola Røed Bilgrei har om sistnevnte nylig
kommentert til Forskning.no at man nok har “overvurdert straffens effekt” på rusmiddelbruk.

Påstand: Straff er nødvendig for å holde ungdom på den smale sti
En stor tvillingstudie fra Storbritannia som ble publisert like etter NOU 2019: 26, har vist at
enhver kontakt med justisvesenet forhøyer unges risiko for fremtidig kriminell atferd. FHI
publiserte også nylig forskning på bruk av ruskontrakter i Norge, der det fremgår at risikoen
for gjentakelse er lavere når ungdommene ikke straffes – selv når de ikke får ruskontrakt
eller annen oppfølging. Studien viser samtidig at oppfølging reduserer risikoen ytterligere.
Disse funnene gir støtte til forslag i forrige høring om at det i rusreformen gis adgang til å
pålegge ungdom flere rådgivningssamtaler.

Påstand: Politiet vil miste viktige verktøy ved avkriminalisering
Som Riksadvokaten har påpekt, har politiet heller ikke i dag lov til å tvinge brukerne til
rusprøver, gjennomgå mobiltelefonene og undertøyet deres eller ransake hjemmene deres
ved mistanke om de minst alvorlige lovbruddene. Påstanden om at politiet ville miste
muligheten til slike inngrep med rusreformen, var dermed kun interessepolitisk propaganda.

Hva gjelder påstanden om at det ikke lenger vil kunne avholdes bekymringssamtaler ved en
avkriminalisering, er det vanskelig å finne et mer beskrivende ord enn dette for det de nye
rådgivende enhetene skal drive med. At disse samtalene skal skje med helse- og
sosialfaglig personell i stedet for politifaglig utdannede, er i våre øyne utelukkende et gode.

Om noe, vil rusreformen gi politiet verktøy de ikke har i dag. Blant annet innebærer forslaget
et senket mistankekrav for tegn- og symptomundersøkelse, slik at dette kan foretas før det
foreligger skjellig grunn. Det samme vil muligens også gjelde målrettede søk mot person
med narkotikahund. Politiet vil også kunne lete etter stoff flere steder enn i dag ved mistanke
om bruk, inkludert i kjøretøy, oppbevaringsskap og festivaltelt. Dette vil føre til flere beslag
og flere oppklarte brukersaker samtidig som flere selgere avdekkes. Politiet vil dessuten
kunne pålegge brukere å utlevere tekstmeldinger om kjøp eller andre bevis mot en selger,
hvilket det i dag ikke er anledning til på grunn av brukernes selvinkrimineringsvern.

Påstand: Brukerne kan pålegges rådgivning i det strafferettslige sporet i stedet
Etter Riksadvokatens klargjøring i fjor, er situasjonen nå den at bruk og besittelse av
narkotika bare kan bevises ut over rimelig tvil der mistenkte tilstår, har stoff på seg (med
mindre det er gjemt i undertøyet), eller inntar stoff foran politiet. Dette medfører ikke bare at
svært få kan straffes, men også at svært få kan sendes til rådgivningsenhetene for russaker
som alt er vedtatt innført – siden også påtaleunnlatelse krever bevis ut over rimelig tvil.

Med rusreformen løses dette problemet ved at beviskravet for oppklaring senkes. Alle som
med skjellig grunn mistenkes for narkotikabruk, typisk på grunn av påvirkningssymptomer, vil
da kunne pålegges rådgivning med mindre de frivillig avlegger en negativ rusprøve. En slik
modell er imidlertid ikke juridisk mulig å konstruere strafferettslig, og krever avkriminalisering.
Rådgivningsmodellen er med andre ord dødfødt innen dagens lovverk.

Påstand: Det er mulig å avkriminalisere bare for rusavhengige
Ideen om å definere rusavhengige som utilregnelige for visse lovbrudd, eller på annet vis
unnta denne ene brukergruppen straffansvar, er blitt avvist av en rekke jurister inkludert tre
professorer i strafferett. Dette vil i beste fall lede til straffrihet for en rekke handlinger det
neppe er ønskelig å unnta straff (herunder narkotikasalg og handlinger begått i selvforskyldt
rus) og i verste fall innebære eklatant grunnlovsstrid.

Det beste tilhengerne av en slik differensiering kan håpe på, er trolig en ren reaksjonsregel
der selve straffansvaret fremdeles ligger fast. En slik regel vil imidlertid trolig måtte bli enten
så snever (hvis hjemlet i en egen straffritaksbestemmelse) at den kun kommer de
rusavhengige til gode i et fåtall av brukersakene de erfaringsmessig vil pådra seg, eller så
vid og skjønnspreget (hvis hjemlet i bestemmelsen om straffutmålingsfrafall) at den vil uthule
den strafferettslige reguleringen av narkotikabruk fullstendig. I begge tilfeller synes en
universell avkriminalisering langt mer formålstjenlig.

Påstand: Det følger ingen penger med rusreformen til kommunene
De rådgivende enhetene for russaker i kommunene ble vedtatt innført av Stortinget i fjor, og
forrige regjering bevilget i høst 100 millioner til implementering av dem. Denne påstanden
kan dermed karakteriseres som utdatert.

Påstand: Foreldre mister retten til innsyn i barnets sak ved avkriminalisering
Selv om helserettslig myndighetsalder er 16 år, vil foreldre til barn mellom 16 og 18 år
fremdeles ha krav på innsyn i alle opplysninger som er nødvendige for å oppfylle
foreldreansvaret. Denne påstanden kan dermed karakteriseres som desinformasjon.

RIO er en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet. Vårt formål er å bidra med fag- og brukerkompetanse sånn at flest personer med rusutfordringer får best mulig hjelp.

RIO støtter avkriminalisering av befatning med ulovlige rusmidler uten bruk av sanksjoner, slik det ble anbefalt i NOU 2019:26 ‘Rusreform – fra straff til hjelp’. For å kunne gi god hjelp, må man møte brukerne der de er. Stigma står i veien for dette. Derfor er et viktig formål med rusreformen å bygge ned stigma. Man kan ikke bygge ned stigma hos mennesker og samtidig straffeforfølge dem.

Dette er en av hovedgrunnene til at vi støtter Rusreformutvalgets anbefalinger om avkriminalisering av befatning med illegale rusmidler til eget bruk. Dette er etter vårt syn en reform som bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og som er utformet innenfor rammene av allment anerkjente rettsstatlige prinsipper og menneskerettighetene. Avkriminalisering har støtte Verdens Helseorganisasjon, samtlige FN-byråer, FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, UNAIDS, og de fleste internasjonale forskningsmiljøer på rusfeltet.

Et annet viktig paradigmeskifte som vil følge av Rusreformen vil være å møte rusbrukere hovedsakelig med helsehjelp istedenfor med straff, ved å flytte det politiske ansvarsområdet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet. Dette er et grunnleggende og viktig premiss i videre politikkutforming, der avstigmatisering erstatter utenforskapet som skapes ved dagens ruspolitikk som i stor grad avhenger av et premiss om at straff er forebyggende eller bidrar til hjelpesøkende atferd.

Vår erfaring som brukerorganisasjon er at rusutfordringer i samfunnet må analyseres i en større sosial kontekst, der bakgrunnen for rusbruken er kompleks og overlapper med andre sosiale og helserelaterte behov. En persons oppvekstsvilkår og de sosioøkonomiske forholdene ei har levd under eller lever i, har vesentlig betydning for eventuelt rusbruk og bakgrunnen for det. Når staten påfører straff for rusmiddelbruk som kommer som følge av at samfunnet svikter i tidlig levealder, blir dette også en dobbelt form for straff, for forhold som er samfunnsskapt.

Offentlige etater har også dokumentert at kontrollvirksomheten som utføres av politi, i form av for eksempel personundersøkelser og personransakelser, i større grad rammer personer med bakgrunn fra sosioøkonomisk belastede områder enn det gjør folk med tilknytning til mer sosioøkonomisk resiliente områder. Nyere forskning viser at ungdom som har foreldre med mindre enn fire års høyere utdanning, også har syv ganger høyere strafferisiko enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års høyere utdanning.

En annen dokumentert forskjellsbehandling er hvordan kontroll og straffeutmåling i større og hardere grad rammer synlige etniske minoriteter, og særlig minoritetsungdommer er sårbare for denne forskjellsbehandling. Denne slagsiden i dagens ruspolitikk medfør alvorlige konsekvenser for den enkeltes rettssikkerhet og har en antidemokratisk effekt, som preges av mistillit til det offentlige hjelpeapparatet.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne, er ment belastende og er svært stigmatiserende. Derfor må bruk av straff solid begrunnes. Den norske begrunnelsen for bruk av straff mot rusmiddelbrukere har hvilt på det udokumenterte premisset om at straff fører til redusert rusmiddelbruk.

Forskningen som Rusreformutvalget har lagt til grunn, viser at det ikke er empirisk grunnlag for å hevde at straff fører til redusert bruk i befolkningen, en konklusjon som har styrket seg etter at innstillingen ble levert til regjeringen i 2019. Tvert imot tyder forskning på at bruk av straff eller straffelignende reaksjoner, øker sannsynligheten for videre kriminell og antisosial atferd blant ungdom som kommer i kontakt med justissektoren.

Straff og tvangsinngrep ved mistanke om rusmiddelbruk oppleves fort som uforholdsmessige og svært inngripende. En slik tilnærming ødelegger den nødvendige tilliten som må ligge i bunn i møtet mellom det offentlige hjelpeapparatet og individet. Som rusreformdebatten har vist oss, og som klargjøringen fra Riksadvokaten 9. april viser, har politiet brukt uhjemlede tvangsmidler mot brukerne i en årrekke. Vi mener det er nærliggende å anta at det er straffens stigmatiserende effekter som har normalisert en slik diskriminering av de personene vi representerer.

Derfor anbefaler vi at komiteen innstiller på andre, helserettede, forebyggingstiltak for å oppnå ruspolitiske mål, i stedet for straff, som er avstigmatiserende, helsefremmende og skadeforebyggende.

Vi støtter de anbefalinger som er fremlagt i NOU 2019:26, inkludert forslag til mengdebegrensninger for straff-frihet. Vi frykter at lave mengdebegrensninger og mellomsjiktet slik det er foreslått, vil føre til en uheldig variasjon i skjønnsutøvelse fra politiet, som vil resultere i at personer med rusmiddelavhengighet fortsatt vil havne i straffesakskjeden. Vi ønsker å vise til den forandrede rettspraksisen i domstolene, der terskelverdiene for mengdebegrensninger faktisk med god margin overstiger Rusreformutvalgets anbefalinger.

Vi støtter ikke forslag om overtredelsesgebyr for ikke å greie å møte hos rådgivende enheter. Vi frykter at dette vil føre til uønsket variasjon og dermed svekket tiltro til enhetene, og at personer man trenger å komme i dialog med heller belastes med gjeld. Vi ønsker derfor å understreke at de rådgivende enhetene ikke skal ha som funksjon å utdele administrativ straff eller at de skal forenkles til ruskontrakt-enheter slik vi ser tegn på i enkelte kommuner.

Selve formålet med rusreformen er avstigmatisering. Om komiteen ønsker å avstigmatisere brukerne, anbefales dere å gå inn for at tidligere strafferegistrering for de lovovertredelser som nå er foreslått avkriminalisert fjernes, ved at Rusreformutvalgets anbefalinger tas til følge, at det innføres bestemmelser i politiregisterforskriften som medfører at reaksjoner for overtredelse av legemiddelloven §24 første ledd slettes og at det ved konkret søknad vurderes om tidligere ilagte reaksjoner for brudd på straffeloven §231 fjernet fra politiregisteret.

Legeforeningen takker for muligheten til å komme med innspill til representantforslaget fra H, V, SV, MDG og R om å gjennomføre rusreformen. Forslagsstillerne ønsker å gjennomføre den forrige regjeringens forslag til lovendring (Prop. 92 L 2020 - 2021), som i all hovedsak bygget på anbefalingene til Rusreformutvalget (NOU 2019:26). Legeforening avgav høringssvar både til NOU 2019:26 og Prop. 92 L 2020 - 2021 og vil her gjenta noen av våre hovedpoenger.

Legeforeningen støtter den grunnleggende hensikten med rusreformen, å gi rusavhengige hjelp istedenfor straff. Vi ser behovet for å problematisere at dagens tiltak forsterker sosial skjevhet [1, 2]. Legeforeningen var likevel skeptisk til Rusreformutvalgets modell for avkriminalisering av bruk av narkotiske stoffer, som innebar sanksjonsfrihet og svært høye terskelverdier. Den forrige regjeringens lovforslag hadde tatt hensyn til flere av Legeforeningens, og andre høringsinstanser, innvendinger til Rusreformutvalgets modell. Vi anser Solberg-regjeringens forslag til lovendring, som nå gjentas av forslagsstillerne, som et forbedret forslag. Vi støtter endringen i terskelverdier, innføring av et maksimalt antall stoffer og at man har erkjent behov for en form for sanksjoner ved manglende oppmøte til rådgivende enhet.

Forslagstillerne foreslår avkriminalisering og tilbud om hjelp som beskrevet i NOU 2019:26 og Prop. 92 L 2020 - 2021. En reform som skal sikre hjelp framfor straff til mennesker med rusavhengighet, må følges av ressurser til hjelpeapparatet. Vi vil derfor peke på noen viktige forbedringspunkter ved den foreslåtte reformen.

Tilbudet til barn og unge

For ungdom under 18 år har påtaleunnlatelse med vilkår vært hovedregelen de siste årene, og gitt en mulighet for tett oppfølging f. eks. med ruskontrakter. Selv om erfaringene med disse er noe blandede, har noen av modellene med tett og tverrfaglig oppfølging positive resultater (f. eks. TIUR-modellen [3]). Legeforeningen er tvilende til at én samtale med en rådgivende enhet vil være tilstrekkelig for denne gruppen. Klinisk erfaring tilsier at det tar tid å opprette tillit, bygge relasjon og komme i posisjon til å hjelpe mange av disse ungdommene. Hvis rusreformen vedtas, foreslår vi at det åpnes for muligheten til å pålegge enkeltpersoner, med ungdom under 18 år som særlig målgruppe, mer enn én samtale med den rådgivende enheten. Det må ikke bare dreie seg om «samtaler» men en systematisk intervensjon med motiverende/terapeutisk innhold. Dette kan det legges føringer for i veilederen for de rådgivende enhetene.

Videre har Legeforeningen tidligere påpekt at det nåværende behandlingstilbudet til barn og ungdom med rusproblemer er for svakt. Det er behov for økt kompetanse om rus i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og/eller økt satsing på tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) for unge. Modellene for oppfølging av ungdom med rusproblemer som ser ut til å ha best resultater, innebærer tett og langvarig oppfølging. Rusreformen som er foreslått må følges av økte ressurser til helsetjenestetilbudet til barn og unge, både i første- og andrelinjetjenesten, og det må satses på å øke kompetanse og samhandling i alle ledd.

De rådgivende enhetene

Legeforeningen vil påpeke ulempen ved å innføre nye strukturer i et allerede komplisert kommunalt system, der samhandling mellom ulike aktører er en stadig utfordring. Manglende spesifikke kompetansekrav åpner for stor grad av uønsket variasjon i tjenestene og at kvaliteten på tilbudet kan bli for svak. Enhetene skal gi råd, kartlegge behov for videre oppfølging og være en sentral aktør i å motivere personen til videre behandling. Dette krever spesialisert kompetanse. Legeforeningen mener derfor at utvalgets forslag til kompetanse bør forskriftsfestes, og at medisinskfaglig kompetanse i enhetene må sikres. Fastlegens rolle må tydeliggjøres. Det er også viktig at nasjonal veileder for enhetenes arbeid foreligger i god tid før enhetene starter opp sitt arbeid, og beskriver egnede intervensjoner for de ulike målgruppene. 

Gebyr

Legeforeningen støtter innføring av en form for sanksjon ved manglende oppmøte til enhetene. Vi setter likevel spørsmålstegn ved om et gebyr vil motivere til fremmøte. Slik vi forstår det er Regjeringens utdyping om å skjerme rusavhengige, unge og dem som kan oppleve et slik gebyr "unødig tyngende" en erkjennelse av at en økonomisk straff neppe er hensiktsmessig. Vi er bekymret for at det åpnes for ulikhet i praksis om hvem som vil bli ilagt gebyr. Viktigere er pålegget om at kommunene skal strekke seg langt i å få til et møte. Det er grunn til å tro at mange av dem som ikke møter til pålagt samtale er de som har størst behov for hjelp. Det bør derfor formuleres en tydeligere plikt for den rådgivende enhet til å oppsøke dem som ikke møter, og det bør fastsettes en konkret tidsfrist (f. eks. innen 10 virkedager) for gjennomføring av rådgivende samtale.

Ressurser til behandlingsapparatet

Departementet antar at det ikke vil bli behov for økte ressurser i helsetjenestene hvis reformen blir gjennomført. Intensjonen med reformen er å fange opp unge rusbrukere som har eller er i risiko for å utvikle et alvorlig rusproblem, og voksne med et kjent rusproblem som trenger hjelp. Beviskravet for at Politiet skal kunne pålegge oppmøteplikt for rådgivende enhet er lagt nokså lavt, på sannsynlighetsovervekt om at en person er påvirket av narkotika. Det er derfor ikke usannsynlig at reformen vil avdekke et økt antall personer som vil vurderes å ha behov for, og rett til, rusbehandling. Det er også mulig at reformen vil føre til at noen blir fanget opp av hjelpeapparatet tidligere enn før. Dette er altså i tråd med intensjonen i reformen, men det vil kreve en styrking av kompetanse og kapasitet i både kommune- og spesialisthelsetjenesten for å gi disse personene god nok behandling og sikre at reformen lykkes. Vi vil særlig nevne behovet for å bygge ut og sikre tilgjengelige basistjenester i TSB, inkludert akutt-tjenester, døgnet rundt og over hele landet.

Det er også viktig at oppfølging for pasienter som har vært i behandling styrkes i et samarbeid mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester.

Følgeforskning og evaluering

Legeforeningen ønsker å presisere viktigheten av følgeforskning hvis reformen gjennomføres, og at det foreligger en plan for gjennomføring av dette før implementering. Det er viktig å evaluere både endringer i bruk i befolkningen og endringer i skader som følge av bruk.

1. Lien, M.I. and L. Yvonne, Flinkiser og "dropouts". Erfaringer med ungdom på frivillig ruskontrakt. 2015, KoRus.
2. Pedersen, W., T.E. Moffitt, and T. von Soest, Privileged background protects against drug charges: A long-term population-based longitudinal study. Int J Drug Policy, 2021. 100: p. 103491.
3. Baklien, B. and M. Bye, TIUR-modellen i Ringsaker-en forskningsbasert evaluering. 2018.

I likhet med forslagsstillerne er IOGT i Norge opptatt av at ungdom får hjelp så tidlig som mulig og at hjelp gis uavhengig av grad av avhengighet. Vi er enige med forslagsstillerne i at et felles mål er å redusere skadelig inntak av rusmidler og å jobbe for å redusere folks behov for å ruse seg.

Dette målet når vi ved å ta vare på den restriktive holdningen som er til narkotika i Norge, og ved å jobbe tverrfaglig med forebygging, med tidlig intervensjon, behandling og rehabilitering. Slik beholder vi forbruket lavt.

Derfor er vi svært kritiske til representantforslaget om avkriminalisering av narkotika i Norge. Forslaget går lenger enn hva en har gjort i andre europeiske land. Vi frykter at forslaget vil føre til at flere unge vil bruke narkotika, og at flere vil få problemer.

Vi er opptatt av at mennesker med rusproblemer skal få hjelp, men vi mener at det lar seg gjøre uten å svekke dagens forebyggende lovverk.

Alle er enige om at ungdommen ikke kan ikke overlates til seg selv. Det er et ansvar vi som storsamfunn må ta sammen. Vi mener at dette representantforslaget innebærer at vi svekker rammene rundt det forebyggende arbeidet og at man heller bør styrke de forebyggende virkemidlene som vi har erfart at fungerer.

1.   Norsk ungdom bruker lite narkotika. Det store flertallet har aldri engang prøvd. Med forslaget mister unge mennesker gode grunner til å si nei til narkotika

Norske ungdomsskoleelever er ifølge ESPAD-undersøkelsen i dag blant dem som bruker minst narkotika i Europa. Årsakene er sammensatte, men forebyggende arbeid, lovverk og holdninger i samfunnet spiller sterkt inn på dette. Det er forskjell på en 50-årig heroinavhengig, en 15-åring som står foran valget å eksperimentere med narkotika for første gang på fest og en 17-åring med vanskelige hjemmeforhold som finner tilflukt i rusbruk. Noen søker positive opplevelser, mens andre flykter fra et vanskelig liv. Noen er mer sårbare enn andre. For noen har straffetrusselen ingen betydning, for andre kan det være avgjørende for at man velger noe bort. Narkotikaforbudet vil ikke fungere allmentforebyggende eller respekteres dersom det ikke også sanksjoneres. Veldig mange unge i våre virksomheter forteller at risikoen for å få noe på rullebladet har bidratt til at de ikke har brukt narkotika. Forskerne Bramness og Bretteville-Jensen har spurt unge mennesker (18-30 år) om de ville bruke cannabis dersom de ikke risikerte å bli arrestert - og blant dem som oppga at de tidligere ikke har brukt, svarer 22 prosent at da ville de det. Det er et urovekkende høyt tall, noe som gjør at vi må sette spørsmålstegn ved påstanden om at reformen ikke vil føre til økt bruk.

Som begrunnelse for å ta bort straffereaksjoner for alle argumenteres det med at man ikke har kunnet dokumentere at straff virker. Vi er enige i at ingen med sikkerhet kan si hvilken effekt en avkriminalisering vil ha. Forbruket styres av både politiske tiltak og nasjonale og internasjonale trender. I likhet med for eksempel Folkehelseinstituttet og SERAF er vi imidlertid bekymret for at bruken vil øke. Land som har avkriminalisert, har gjort det på ulike måter og med ulikt utgangspunkt. Ofte er det slik at en praksisendring kommer i forkant av en lovendring, slik at effekten av lovendringen er begrenset. Mens forskningen tidligere ikke fant noe klart bilde av en reduksjon i forbruk av cannabis ved avkriminalisering har det de siste årene vært studier som viser en signifikant økning, og de nye studiene ser også ut til å være sterkere metodisk.

Ungdommer som trenger endring i livene sine må få god og forpliktende oppfølging. Det er et mål i seg selv å holde både rusavhengige og ungdom borte fra strafferegistrene. Men det er nok av eksempler på folk som har hatt en grei A4-oppvekst og som likevel utvikler rusproblemer. Når narkotika blir mer tilgjengelig og mer akseptert, øker bruken og med det skadene og problemene. Vi trenger en forebyggende politikk som tar hensyn til dette. Forebygging må alltid være det første og viktigste virkemiddelet i verktøykassa. 

2.   85 prosent av norsk ungdom er fornøyde med foreldrene sine. Foreldreinvolvering har en dokumentert viktig forebyggingseffekt. Med forslaget koples foreldrene av og mister viktig støtte fra storsamfunnet

Foreldre som opplever at ungdommen deres er i ferd med å utvikle rusproblemer trenger hjelp og oppfølging. Konsekvensen av regjeringens forslag er at du som forelder/foresatt ikke skal ha rett til innsyn i din ungdoms rusmiddelbruk, og kartleggingen av denne, dersom ungdommen er over 16 år, som er den helserettslige myndighetsalderen i Norge. Med unntak av pliktig oppmøtet til en rådgivende samtale sammen med foresatt eller verge vil det i stor grad være opp til ungdommen selv å bestemme hvor mye man som forelder skal få vite om det som skjer etter fylte 16 år. I dag gir straffelovgivningen foresatte en rolle som verge slik at de kan følge opp ung-dommen sin tett i en utfordrende og sårbar periode av livet. Utover det pliktige oppmøtet er det ikke foreslått at foreldre vil få noe støtte fra samfunnet.

Det vi heller ønsker oss er en reform som:

• Styrker forebyggingsarbeidet blant unge
• Gir bedret helsehjelp til mennesker med rusproblemer
• Gir tidligere og raskere hjelp til unge som trenger det
• Sørger for at det fortsatt er lav aksept for å bruke narkotika og at rusmidler er vanskelig tilgjengelig.

Noen sårbare unge utvikler tidlig et stoffbruks- og avhengighetsproblem. Disse problemene går ofte ikke over av seg selv. De må avdekkes så fort som mulig, slik at hjelpetiltak kan settes inn. I de senere årene er det utviklet nye, alternative reaksjoner overfor unge narkotikabrukere. Disse må utvides og styrkes. Men ruskontraktene preges mange steder av at ressursene hos politiet og kommune-/skolehelsetjenesten er for dårlige. I Ringsaker kommune har de gode erfaringer med ruskontrakter for unge helt opp til 24 år, gjennom TIUR-prosjektet. Erfaringene fra «Lik praksis» gjennom konfliktrådet i Trøndelag, viser at tidlig avdekking, lik praksis og helhetlig og forpliktende oppfølging gjennom ruskontrakter over tid hjelper unge ut av rusbruk og sosiale utfordringer. Vi mener at ruskontrakter mellom den enkelte unge og politiet, i samarbeid med foreldre og helsetjeneste, bør bli en standard for alle unge som på et tidlig stadium blir avdekket for narkotikabruk. Ruskontrakter bør også være et tilbud til unge voksne.

IOGT ønsker en ulik praksis slik at rusavhengige ikke straffeforfølges. I representantforslaget legges det også opp til å behandle brukere ulikt når det gjelde vilkår for oppmøte for den rådgivende enheten, om hvorvidt det skal gis gebyr ved manglende oppmøte og om det skal gis betinget eller ubetinget påtaleunnlatelse. Uansett må det altså gjøres vurderinger av denne typen også om avkriminaliseringen skulle bli vedtatt.

Det kan være vanskelig å trekke et klart skille mellom ulike typer brukere. Det er imidlertid ikke nytt at påtalemyndigheten gjør slike vurderinger. Riksadvokaten kan gi retningslinjer for reaksjonsform slik det ble gjort i 2020 under utbruddet av Covid19. Om man er uenig i politiets metoder kan dette påvirkes gjennom politiinstruksen, og som Helge Waal skriver i Dagsavisen 9. mars 2021 er det «fullt mulig å endre regelverket rundt bøteinstituttet slik at bøtene kan frafalles på fornuftige betingelser, og merknader i rullebladet kan strykes etter en avtalt periode.»

IOGT i Norge jobber for at det skal være lett å ta rusfrie valg. Vi er en livssynsåpen og partipolitisk uavhengig organisasjon som jobber med ruspolitisk påvirkningsarbeid, forebyggende tiltak og et utstrakt sosialt arbeid for rusavhengige og for barn og unge. 

Kontakt: Generalsekretær Hanne Cecilie Widnes, cecilie.widnes@iogt.no, mob. 48231660

Tryggerer Ungdom leverte i fjor et høringssvar som ga støtte til hovedlinjene i regjeringens foreslåtte rusreform. Siden dette har det skjedd flere ting som understreker behovet for en rusreform, i enda større grad enn hva forskningen og argumentasjonen i NOU 2019:26 “Rusreform -- fra straff til hjelp” klarte alene. 

Et av de forebyggende tiltakene som oftest er blitt løftet frem av reformens motstandere, er ruskontrakter. De siste månedenes medieoppslag om ulovlig bruk av ruskontrakter i skolevesenet har tydeliggjort at dagens forebygging oftere bærer preg av å ligne straff snarere enn hjelp. Det sier seg selv at det er noe fundamentalt galt med grunnprinsippene i tilnærmingen til unge når man ender opp med å bryte loven og traumatisere sårbare individer under dekke av hjelp. Å utøve effektiv og omsorgsfull hjelp til ungdom som sliter med rus, innebærer å bygge tillit på en måte som ikke lar seg gjøre under trussel om straff.

I tillegg har det kommet frem at politiets argumenter om at ransaking av barn og ungdoms kropper, soverom og mobiltelefoner, bortfaller ved en rusreform, er ugyldig. Riksadvokaten har vist at politiet har beskrevet ransakelsespraksiser som allerede er ulovlige. Det gjenstår å se hvor mange barn og unge som har vært utsatt for lovbrudd fra politiet i forebyggingens navn. Dette betyr dessuten at med dagens beviskrav er det svært vanskelig å tillegge barn og unge som bruker narkotika, en reaksjon. Dersom beviskravet senkes ved en rusreform, kan flere barn og unge som sliter med rus, komme inn i hjelpeapparatet gjennom de rådgivende enhetene i kommunene. I tillegg kan flere foreldre få informasjon om barnas problemer. Dagens straffetrussel oppfordrer barn og unge til å skjule dette fra voksne.

Istedenfor å fortsette i dette sporet er vi nødt til å begynne med forebygging som fungerer. FNs internasjonale standarder slår fast at dette er nødt til å innebære et system som inneholder:

• Et støttende politisk og juridisk rammeverk
• Empiri og forskning, samt evaluering av alle tiltak
• Koordinasjon av sektorer på flere ulike nivåer (nasjonalt, fylke og lokalt)
• Opplæring av beslutningstakere og aktører
• Villighet til å tilby nok ressurser til å opprettholde systemet over lang tid
• Tiltak må rettes mot spesifikke aldersgrupper og risikogrupper.

Det kommer til å bli en rusreform før eller siden. Det er bare å se på reformer som stadig kommer i være omkringliggende land i Europa og i amerikanske delstater, i tillegg til land i andre deler av verden. Stadig flere innser at dagens politikk er fullstendig feilslått. Dette gjelder også våre norske ungdomspartier og -organisasjoner. Det er med andre ord bare et spørsmål om tid. Dagens norske politikere kan velge å bli husket som de som gjennomførte endringen av ruspolitikken i en mer human og evidensbasert retning, eller vente til de ikke kan gjøre noe med det lenger, og bli husket som de som motsatte seg den viktigste sosialpolitiske reformen i vår tid.

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan er en pådriver for en solidarisk og ansvarlig ruspolitikk. Vi jobber sammen med våre 35 medlemsorganisasjoner for å forebygge og begrense skadene ved bruk av alkohol, narkotika og pengespill. Vi takker for muligheten til å gi innspill til høringen.

Så langt vi kunne se, er representantforslag Dok8:46 L, som ble fremmet 07.12.2022 identisk med forslaget som ble behandlet i Stortinget i juni 2021. Våre kommentarer vil derfor i hovedtrekk sammenfalle med innspillene vi kom med den gang.

Actis har i mange år gått inn for å møte bruk og besittelse av narkotika med helserettede tiltak. I likhet med stortingsflertallet mener vi at personer med rusproblemer ikke skal straffes for narkotikabruk. Politidistriktenes rapporter til Riksadvokaten høsten 2021 tyder på at politiet ikke prioriterer å straffe rusavhengige for bruk og besittelse. Vi konstaterer også at domstolene har fanget opp signalene fra Stortinget og har justert straffeutmålingen for bruk og besittelse av narkotika for mennesker med rusavhengighet. Dette er en svært positiv utvikling.  

Actis støttet nedsettelsen av rusreformutvalget fordi vi deler målet om økt verdighet og livskvalitet for mennesker som er avhengige av rusmidler. Samtidig er Actis opptatt av å begrense narkotikabruken i samfunnet. Vi frykter at konsekvensene av den foreslåtte endringen på narkotikabruken er langt mer usikre enn det Rusreformutvalget la til grunn. Dette er en bekymring vi deler med de ledende fagmiljøene i landet. FHI påpekte i sitt høringssvar at forutsetningen om at bruken ikke vil endres nevneverdig etter reformen, ikke er tilstrekkelig vitenskapelig begrunnet, og at myndighetene må være forberedt på at bruken kan øke og sette inn nødvendige tiltak.

De som blir tatt for bruk og besittelse av narkotika er en mangfoldig gruppe. Det er forskjell på unge som eksperimenterer med rus og mennesker med alvorlige ruslidelser. Actis er opptatt av at ulike grupper skal møtes med reaksjoner som i størst mulig grad er tilpasset deres situasjon og behov.

For Actis er det særlig viktig at reformen bidrar til at unge med begynnende narkotikaproblemer blir fanget opp og får et helhetlig, kvalitetssikret og likeverdig oppfølgingstilbud i hele landet. Der dagens system har fungert best, blir unge tilbudt et forpliktende oppfølgingsløp hos helsesykepleier, psykolog el.l. og får hjelp til å håndtere de bakenforliggende årsakene til rusen, og til å få livet på stell, med skole, jobb, bolig og fritidstilbud. De beste tilbudene til unge bør brukes som modell for tilbud til unge under 18 år, og gjerne opp til 25 år

Actis er åpne for å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotiske stoffer, men vi mener at dette krever mer forpliktende oppfølging enn det som ligger i forslaget, særlig for barn og unge. Som Barneombudet påpekte i forrige høringsrunde, savnes det "konkrete tiltak for hvordan unge skal få hjelp, og hvordan vi skal forebygge rusmiddelbruk". I likhet med Barneombudet mener vi at vi må ha et tilbud til ungdom som ikke har utviklet så store problemer at de trenger helsehjelp, og vi må komme i posisjon til å hjelpe de som selv ikke oppfatter at de har et rusproblem. Her mener vi at det foreliggende forslaget kommer til kort.

Skissen til hvordan unge skal møtes, er langt fra god nok. Yrkesgruppene som jobber med oppfølging av unge, er tydelige på at formen på den første samtalen hos den rådgivende enheten i kommunen ikke er hensiktsmessig. Den kan skape større avstand og ødelegge for relasjonsbygging. Intervensjonen er heller ikke kunnskapsbasert. Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) omtalte forslaget til rådgivningssamtale slik i høringssvaret: “Det er dessverre likevel slik at effekten av rådgivning om rusmidlers risiko gjennom en enkeltstående rådgivningssamtale i liten grad er vist å ha noen effekt på personens fremtidige atferd og rusmiddelbruk.”

Å motivere for endring krever tid, relasjon og faglig kompetanse. Vi mener derfor at ett møte er altfor svakt, spesielt for unge under 18 år. FNs barnekonvensjon §33 pålegger oss en særlig forpliktelse til å beskytte barn og unge fra narkotika. Fagekspertisen er tydelige på at ett møte ikke er nok. Stortinget bør sikre at et faglig kvalitetssikret oppfølgingsløp for barn og unge er på plass før en slik reform vedtas. Det er imidlertid uklart om et slikt oppfølgingsløp er forenlig med lovhjemlingen i det foreliggende forslaget.

Representantforslaget anerkjenner at brudd på forbudet skal møtes med en reaksjon i form av pålegg om frammøte hos en kommunal rådgivningsenhet. Dersom man ikke følger pålegget om å møte til den kommunale rådgivningsenheten, ilegges et gebyr. Actis mener at et slikt gebyr er nødvendig for å sikre at det er en reell reaksjon ved lovbrudd.

Ordningen med ett obligatorisk frammøte kan likevel komme til å forsterke sosial ulikhet i helse. Mange unge brukere opplever ikke selv at rusmiddelbruken er et helseproblem. Relasjonen til familie og nettverk er derfor en viktig motivasjon for å ta tak i situasjonen. Ungdom som har foreldrestøtte og ressurser vil i større grad bli motivert til å gå inn i et oppfølgingsløp, mens unge som har mindre støtte i hjemmet og nettverket lettere kan takke nei til tilbudet og fortsette rusbruken. Actis mener det bør utvikles et foreldrestøtteprogram for å hjelpe foreldre i den krevende situasjonen det kan være å ha en ungdom som eksperimenterer med rus. 

For å ivareta den allmennpreventive effekten av forbudet er også oppdagelsesrisikoen viktig. I høringsrundene til rusreformen påpekte en rekke sentrale høringsinstanser som Politiet, Riksadvokaten og Det nasjonale statsadvokatembetet at politiets prioritering av avdekking av narkotikabruk vil bli lavere siden forholdet ikke lenger er straffbart. Oppdagelsesrisikoen blir dermed redusert. Mange større narkotikasaker begynner med mindre beslag. Det er derfor viktig at politiet har nødvendige ressurser til å avdekke narkotikabruk og -omsetning og de nødvendige hjemlene til å etterforske salgsleddet.

Actis ønsker en bredere rusreform som styrker både det forebyggende arbeidet og helsetilbudet til pasienter med rusbrukslidelser. Vi mener at det foreliggende forslaget kommer til kort på dette området. Prop. 92 L, som forslaget bygger på, fastslår at «forslaget innebærer ingen nye tjenestetilbud, det medfører heller ingen nye rettigheter til tjenester for personer med rusproblemer utover det som allerede finnes i dag». Utfra begrunnelsen for reformen, at man gjennom å redusere stigma vil senke terskelen for å søke hjelp, er det et paradoks at Prop 92 L ikke forventer «at den nye ordningen vil avdekke mange hittil ukjente personer som bruker narkotika i et slikt omfang at de har rett til nødvendig helsehjelp».

Ved behandlingen av rusreformen i 2021 vedtok Stortinget å opprette kommunale rådgivningsenheter i kommunene. I statsbudsjettet for 2022 ble det bevilget 100 millioner kroner til en slik funksjon. Dette er imidlertid ikke nok til å dekke utgiftene ved opprettelse og drift av enhetene. Oslo Economics beregnet kommunenes driftsutgifter til mellom 200 og 700 millioner kroner. 

Videre bør det knyttes tydeligere kompetansekrav til rådgivningsenhetene. Tjenesteapparatet som rådgivningsenhetene skal kanalisere brukerne inn i, har i mange kommuner manglende kapasitet, for eksempel på områder som barnevern, psykologtjenester, tidlig intervensjon og bolig.

Det foreliggende forslaget til rusreform vil avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Men i tillegg til dette er det behov for en bredere innsats på rusfeltet. Politikerne må sørge for at rusreformen blir en reform for styrket forebygging, helsehjelp og behandling.

Det er ikke nok å gå "fra straff til hjelp", hvis det grunnleggende problemet er å finne på hjelpens område.

Skyggeutvalget ble opprettet som en protest mot rusreformutvalget. Stemningen blant det vi kaller brukerstemmene var skuffelse. Skuffelse over

-        at mandatet begrenset seg til å utrede avkriminalisering av bruk og besittelse

-        at rusfeltets «mislykkede pasienter» (slik behandlingssektoren ser det) ikke var representert

Hvem skulle denne reformen være til for, om det ikke var folk med trøblete forhold til rusmidler? Det var store forventninger til at det skulle komme en reform blant brukerstemmene. Når man verken følte seg representert eller kunne gjøre seg forhåpninger om en gjennomgripende reform, ble mange usikre og oppgitt.

En avkriminalisering kunne likevel tolkes som et skritt på veien mot en bedre fremtid, der man møter mer anerkjennelse for tingene man sliter med, dersom man har problemer, enn det man gjør i dag. Skyggeutvalget endte derfor opp med å støtte forslaget til rusreform, men vårt viktigste budskap er dette:

-        En ordentlig rusreform må omfatte hele velferdssektoren

Skyggeutvalgets synspunkter på rusreformen er gjort kjent gjennom høringsinnspill til selve reformen og en egen rapport. Vi tok for oss 6 deler av velferdsstaten. Etter mange anstrengelser mente vi å kunne formulere noen generelle erfaringer med helsevesenet, behandlingssektoren, politiet, NAV, LAR og lavterskeltilbudene. Gjennomgangstemaet er dette:

-        Brukerstemmene opplever å få dårlig behandling fordi de bruker ulovlige rusmidler

Det hjelper ikke å motarbeide stigmatisering, som den tidligere helseministeren skrev i mandatet, ved å avkriminalisere bruk og besittelse av ulovlige rusmidler, når denne stigmatiseringen er gjennomgangsmelodien i hele velferdsstaten.

Til tross for at mange mennesker får effektiv, og ikke sjelden livreddende hjelp, er rusfeltet belemret med fundamentale problemer. Og det finnes veldig mange velmenende mennesker som søker seg til rusfeltet for å gjøre en forskjell, for å hjelpe mennesker i nød som også har rusproblemer. Det er ikke det som er problemet. Vennligsinnede mennesker kan også forvalte stigmatiserende politikk. Problemet er at nesten alle hjelpetiltak er utformet slik at de skal gi en ekstra puff i retning av et "rusfritt" liv. Summen av disse tiltakene er en velferdsstat som støter fra seg de som trenger hjelpen mest. 

Hele rusfeltet har blitt et vepsebol av paternalistiske forestillinger, samrøre mellom politikk, forvaltning og forskning, mellom politi og politikk, mellom brukerorganisasjoner og myndigheter. Etterspillet etter den politiske prosessen har bare understreket problemene med samrøre, men det er fortsatt mye som bør graves opp.

Skyggeutvalget fikk aldri en krone i støtte, er nå nedlagt og er derfor ikke en del av samrøra. Vi mener det er påkrevet med en fullstendig gjennomgang av grunntankene på rusfeltet, en gjennomgang av bindingene mellom forskningsinstitusjoner og myndigheter og av behandlingsinstitusjoners definisjonsmakt. Det er på tide med en gransking av rusfeltet.

I mellomtiden er det ingen dum ide å avkriminalisere bruk og besittelse.

Skyggeutvalgets rapport:

https://skyggeutvalget.files.wordpress.com/2021/01/skyggeutvalget-rapport.pdf

Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen for sosialarbeidere i Norge. FO organiserer 32 500 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. En betydelig andel av våre medlemmer jobber i tjenester direkte knyttet til rus- og avhengighetsbehandling, både forbyggende, behandlende, i ettervern og i tjenester i samarbeid med disse.   

FOs innspill:  

• FO støtter forslaget om å fjerne straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. 
• FO mener dette må ses i sammenheng med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. 
• Det må bevilges økonomiske midler til rådgivende enhet for narkotikasaker, forebyggende arbeid, behandling og ettervern.  
• FO er imot å innføre gebyr.

FO støttet rusreformen slik den ble foreslått av rusreformutvalget. Målsettingen var å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helse- og sosialtjenesten i kommunen. NOU-en til rusreformutvalget viste at straff rammer sosialt skjevt. Vi stiller oss bak argumentasjonen til rusreformutvalget som sier at «straffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging». FO støtter derfor de foreslåtte lovendringene om avkriminalisering.  

Vi mener likevel at de foreslåtte lovendringene ikke kan gjøres uten at det ses i sammenheng med regjeringens bebudede forebyggings- og behandlingsreform. For våre medlemmer er det viktig at dette blir sett på som en helhetlig reform. En avkriminalisering i seg selv vil løse noen problemer, men det må følges med andre tiltak. Dette innebærer at det også må følge økonomiske midler slik at det kan rustes for godt forebyggende arbeid, og et bedre behandlingstilbud. FO vil påpeke at en vesentlig del av et godt behandlingstilbud er et godt ettervern. 

FO er spesielt opptatte av den rådgivende enheten for narkotikasaker. Som vi har fremhevet tidligere er det viktig at enhetens innhold og kompetanse tydeliggjøres. FO mener målet med enheten må være å få anledning til å reflektere over egen rusbruk, og å motivere til endring. Målsettingen kan ikke bare være informasjon, men også refleksjon og synliggjøring av alternativer. Refleksjon over egen rusbruk er første steg for å endre uheldig rusbruk. Vi mener samtalen må inneholde informasjon, kartlegging og refleksjon over egen rusbruk. Samtalen må brukes for å eventuelt motivere til å si ja til flere samtaler som gir en grundigere kartlegging for eventuell videre behandling. Dette innebærer at kjernekompetansen i enhetene må være sosialfaglig, og det må defineres i lovteksten.  

Et av argumentene for innføring av reformen handler om at straff rammer sosialt skjevt. Det samme argumentet kan brukes om gebyrer. Å ikke møte opp til den rådgivende enheten vil dermed ha større konsekvenser for de som har dårlig råd. I tillegg til å ramme sosialt skjevt vil det også anses som en straff – som jo nettopp er det man vil fjerne seg fra med hele forslaget. FO mener det i stedet for straff må satses på tett oppfølgning og oppsøkende virksomhet opp mot dem som ikke møter opp. Trusselen om gebyrer kan skade relasjonen mellom de ansatte i enheten og personen det gjelder, vi vet at tillitt er en avgjørende faktor for å skape endring. Virkningen av reformen for de som har råd til å betale vil være totalt fraværende, da de ikke vil behøve å møte opp til samtale, og heller ikke får noen nytte av tiltaket.  

Med vennlig hilsen

Mimmi Kvisvik                                                Andreas Pedersen Kikvik
       

Forbundsleder                                                Rådgiver

Representantforslag 46L ønsker å avkriminalisere besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk, og flytte samfunnets reaksjon på ulovlig bruk av rusmidler fra straff til hjelp. Frelsesarmeen mener som tidligere at dette er en prinsipiell riktig vei å gå. Vi mener allikevel at det er viktig å opprettholde noen av de virkemidlene som medvirker til at vi etter europeisk målestokk har relativt lavt rusbruk i Norge. Frelsesarmeen mener at en vellykket rusreform må ha et klart og omfattende fokus på forebygging og informasjon, med hensiktsmessige reaksjoner på avdekket bruk av illegale rusmidler. Samtidig er det avgjørende at det fortsatt kommuniseres tydelig at narkotika er ulovlig, også etter en eventuell rusreform.

NOU 2019/26 viser til reformen i Portugal. Dets pekes på at avkriminalisering av bruk av narkotika og innføring av nemder var to av en rekke tiltak som også blant annet innebefattet økt oppmerksomhet på primærforebygging og dobling av offentlige midler til blant annet forebygging, forskning og opplæring.

Den foreslåtte rusreformen er et viktig prinsipielt vedtak som har stor betydning for hvordan samfunnet ser på mennesker som bruker illegale rusmidler. For at det ikke skal ha negative konsekvenser for samfunnet må det følges opp av en satsning på konkrete virkemidler og nye verktøy for forebyggende arbeid, behandling og oppfølging.

Frelsesarmeen er bekymret for at en rusreform vil føre til lavere terskel for eksperimentell og rekreasjonell bruk av narkotika, med påfølgende generell økning i bruk på samfunnsnivå. En slik økning vil ha negative konsekvenser for folkehelsen generelt, og en vekst i antall mennesker som får et problematisk forhold til rusmidler. Kommunenes forebyggende innsats må bygges og opprustes, med fokus på forebyggende tjenester, skolehelsetjeneste og barnevernets beredskap for å kunne møte eksperimenterende unge brukere av illegale midler på et tidlige og avgjørende tidspunkt.

Frelsesarmeen har tro på at gode rådgivningsenheter i kommunene kan gi riktig og hensiktsmessig hjelp, men må rustes slik at de er effektive og har gode verktøy til arbeidet. Helseapparatet må være klar til å møte mennesker raskt, faglig og effektivt.

Utvalgsleder Torgersen uttalte på Fagrådets høringskonferanse januar 2020 at dette ikke er en reform som løser årsakene til at mennesker velger å ruse seg. Det viktigste arbeidet på rusfeltet er forebyggende arbeid, og det må vektes i rusreformen og styrkes gjennom øremerkede midler til kommunene.

Frelsesarmeen mener rusreform er et skritt i riktig retning mot en bedre håndtering av rusmiddelbruk i Norge, som kan være bra for både førstegangs- og etablerte brukere. Men vi mener samtidig at det er nettopp det – ett skritt. Derfor må konsekvensen av en eventuell reform være at både forebyggings – og oppfølgingsarbeidet styrkes.

Chemfriendly Norge er brukerorganisasjon for skeive og sexarbeidende rusbrukere som arbeider for å spre kunnskap om risikoreduserende og overdose- forebyggende rusbruk blant skeive og sexarbeidere i Norge. PION er en interesseorganisasjon for alle som selger sex i Norge. I tillegg til å sikre at sexselgeres helse og rettigheter ivaretas, jobber vi med oppsøkende virksomhet og skadereduksjonsarbeid i prostitusjonsfeltet.

For mennesker som selger sex kan rusbruk overlappe på flere måter fra at rusmidler brukes som prestasjonsfremmende, at kunder kan etterlyse seksualisert rusbruk, til at salg og bytte av sex brukes for å finansiere egen rusavhengighet. Chemfriendly jobber for å redusere skader og overdoser blant skeive menn og sexarbeidere som deltar i seksualisert rusbruk. PION er en del av Chemfriendly.

Bakgrunn for rusreformen var en erkjennelse av at straff har ført til stigmatisering, marginalisering og sosial ekskludering, og kan ha stått i veien for å møte den enkelte med hensiktsmessig hjelp og oppfølging.  

Rusreformutvalget foreslo å avkriminalisere bruk og besittelse til eget bruk. Forslaget ble begrunnet med at avkriminalisering var en nødvendig forutsetning både for å redusere stigma rettet mot brukere, og endre myndighetenes reaksjoner mot bruk og besittelse av narkotika.

PION og Chemfriendly støttet rusreformutvalgets forslag. Vi mener at forbudet mot narkotikabruk og håndhevelsen av nulltoleransepolitikken har påført brukere, deres pårørende, omgivelser og samfunnet store og ubotelige skader.  Det forekommer rusmiddelbruk i alle lag av befolkningen, og forbudslinjen skaper naturlig nok redsel for å inkriminere seg selv. Den kan derfor heve terskelen eller være et hinder for at man søker hjelp om rusmiddelbruken blir problematisk. Og den kan være et hinder for det meldes ifra om man opplever overdoser og forgiftningene. 

Derfor støtter vi forslagstillerne som står bak Representantforslaget om å gjennomføre rusreformen, Dokument 8:46 L (2021-2022).  Forslagsstillerne foreslår endringer i følgende lovbestemmelser og paragrafer.

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven); endringer i  § 69 med nytt fjerde ledd.

Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven), endringer i § 31 samt et nytt femteledd i paragrafen.

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven), som innebærer ny § 9 a, b og c, i tillegg til et nytt andre ledd i § 30.

Lov 2. juli 2004 nr. 64 om ordning med brukerrom for inntak av narkotika (brukerromloven); opphevelse av § 4 første ledd, tilføyelse av bokstav k i § 37, og endringer i § 53 fjerde ledd, og et nytt tredje ledd i § 231.

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgsloven); ny § 9 b og c.

Å forebygge rusavhengighet og skader relatert til rusmiddelbruk er billigere for velferdsstaten enn å behandle skader i ettertid. PION og Chemfriendly er derfor skeptisk til forsøk på å finne frem til juridiske forsøk på å straffe rusmiddelbrukere som ikke er funnet verdige hjelp, mens såkalt tunge rusavhengige skal få hjelp. Straff skader og hindrer hjelpesøkende atferd. Såkalte rekreasjonelle rusbrukere som straffes, eller som på grunn av frykten for straff ikke oppsøker hjelpeapparatet, vil komme ut i andre enden som tunge rusmisbrukere. At de da skal få hjelp, og da ikke skal være redd for å ringe for eksempel ambulansen ved en overdose, er irrasjonelt sett opp mot læringsteori. Det er lettere å lære ny atferd, som risikoreduserende rusbruk, enn å avlære allerede innlært atferd, som avlæring av rusavhengighet når skaden først er skjedd. En rusreform som ikke behandler alle rusbrukere like under loven, vil skape unødvendig menneskelig lidelse, og være bortkasta bruk av skattebetalernes penger. Velferdsstatens ressurser kan brukes langt mer effektivt om man fjerner straff for bruk av stoffene på narkotikalisten, og heller hjelper folk tidlig med å forebygge rusproblemene sine.

 Vi ønsker Helse- og omsorgskomiteen lykke til i arbeidet videre.

Andrés Lekanger,

styreleder i Chemfriendly Norge og talsperson for PION

Representantforslag 8:46 L (2021–2022)

Det Nytter bruker- og pårørendeorganisasjon sin viktigste anliggende nå er belyse hvordan vi tenker “bakgrunn” i at Representantforslag 46L er mangelfull. Premissene for å endre loven er ikke tilstede slik vi ser det. Argumentasjonen for avkriminalisering og med for tung vekting av individperspektivet i forhold til samfunns- og helhetsperspektivet. Videre mangler den forslag til realistisk hjelp i andre enden og beskrivelse av differensierte reaksjoner. På bakgrunn av dette mener vi at den ikke vil redusere overdosene, tvert imot kan de øke pga. utilstrekkelig hjelp og den generelle økningen av rusmidler den innbyr til.

På bakgrunn av lovendring argumenteres det for at det vil føre til mindre stigmatisering av rusavhengige. Vi mener at den tvert imot kan øke både stigmatisering og overdoser med tanke på den utilstrekkelige hjelpen i tillegg til den generelle økningen av rusmidler den innbyr til. Den såkalte stigmatiseringen rusavhengige opplever, kommer hovedsakelig av rusatferden og folks opplevelse av av den, ikke som følge av juridiske konsekvenser. Ingen konsekvenser (straff) fratar samfunnet muligheten til reaksjon. Politiet mister et verktøy til å oppdage, begrense og forfølge kriminelle narkotikanettverk. Mulighet for å gi hjelp fremfor fengsel er mulig å få til uten å avkriminalisere brukerdoser. 

 Vi er enig at det bør sikres bedre hjelp, men det skjer ikke ved mer tilfeldig oppfølging. Vi mener at det må være tydelige konsekvenser, men flere alternative straffereaksjoner og utvide disse. Å fjerne sanksjonene mener vi kan bidra til at færre, og ikke flere får hjelp. 

Vi stiller spørsmålstegn ved retorikken og tanken bak fokuset på «straff skader» uten å ta med alle skadevirkninger av rusmidler, både for den det gjelder og de nærmeste pårørende. For de rundt handler det om at rusmidler skader enkeltpersoner, relasjoner, bidrar til sykdommer og gir store og utilsiktede samfunnsbelastninger både på individ og systemnivå. 

Videre bidrar ofte rus til å forsterke traumene, og ikke omvendt. Rusmidler fører ikke til at traumer blir mindre, de kan forsterkes, både ved å gi fysiske, psykiske skader, og ikke minst bidra til ytterligere hendelser i ruspåvirket tilstand. I følge modellen (selvmedisinerings-modellen) er det få klienter med dobbeltdiagnose med et kontrollert rusmiddelmisbruk, da moderat bruk enten vil gi negative konsekvenser eller eskalere til alvorlig rusmisbruk (Mueser et.al.,2006, s.32). Disse må faglig forsvarlig og integrerte og ikke tilfeldige tjenester. 

Juridiske konsekvenser er nødvendig for holde unge borte fra rus, redusere forbruk hos etablerte brukere og hindre fri flyt av narkotika i samfunnet. Om tilgangen øker, vil rusbruk øke i samfunnet. Professor Jan Olav Johannessen ved Universitetet i Stavanger sier at internasjonal statistikk viser at liberalisering gir økt forbruk (Stavanger Aftenblad 12. mars). Om vi tillater store brukerdoser, er det også fare for at unge blir trukket inn i et miljø og blir rekruttert av selgere for å videreformidle disse gjennom belønning.

Motpolen til stigmatisering er ikke likegyldighet, men heller inkludering i fellesskap. Straff er ikke det samme som forventning og tydelige signaler på hva som er rett og galt, noe alle mennesker trenger og ikke minst en som har hatt en rusavhengighet. Rus og kriminelle handlinger hører ofte sammen, og en undersøkelse viser at fengselstraff kan virke forebyggende. https://www.uib.no/aktuelt/100147/norsk-fengselstraff-hjelper-mot-kriminalitet  

En beskyttelsesfaktor for ungdom, er faktisk tydelige forventninger, myndig foreldreatferd med varme, struktur og høye forventninger.  Et samfunn som viser til tydelige forventninger og gir gode rammer som vil beskytte, ikke tilrettelegge for økt rusbruk. Det å bruke rusmidler kan utsette seg selv og andre for fare, og det er viktig at man tenker over signaleffektene. Vi tenker at både alternativ soning og rustesting sammen med oppfølging for ungdom har vist seg å ha effekt. https://www.rus-ost.no/uploads/TIUR-modellen%20Ringsaker%20(Evaluering%202017)__orig.pdf

Konsekvensene av at politiet ikke avdekker rusmidler kan medføre at flere sårbare unge begynner å bruke rusmidler. Av den grunn mener vi fortsatt at politiet bør ha muligheten til å blande seg inn å avdekke besittelse og bruk. Nødvendige juridiske konsekvenser bidrar til å holde bruken nede for ungdom og vil også holde etablerte misbrukere og internasjonale nettverk noe tilbake hva bruk og salg angår. 

Vi har senere tid sett konsekvensene av å bygge ned døgnplasser. Vår appell er å bygge opp kapasitet på døgn, særlig med tanke på de som har tyngst rusavhengighet og har erfart omsorgssvikt. Vi trenger mer fleksible økonomiske rammer for ideelle aktører, mer fleksibilitet og brukermedvirkning.  

Kommentar til forslag II som omhandler paragraf 31 (nytt femte ledd)

Skjev vekting av individ- kontra samfunns- og helhetsperspektivet: 

Hadde rusavhengighet eksistert i et vakuum og problemene knyttet til bruk begrenset seg til individet, ville dette vært fornuftig. Nedslagsfeltet for en slik lovendring er i praksis frislipp av narkotika som vil få store følger for politiets mulighet til å følge opp unge, øke mulighet for salg og den generelle og totale mengden narkotika i samfunnet går opp og dermed også problemene knyttet til det. Vi kan bare se til alkohol.

Kommentar til forslag III som omhandler ny §9a

Å redusere / vanskeliggjøre politiets mulighet til å beslaglegge narkotika utfra et “respekt for individet”-perspektiv er høyt problematisk da rusmisbruk og narkotikabruk ikke er en privatsak, men et samfunnsproblem. Det er også viktig at ungdom og folk med rusproblemer har en viss frykt for å bli tatt, dette er med på å å holde bruken nede og begrense grad og offentlighet rundt dette. Ved et frislipp vil byen bli en åpen russcene mange steder uten mulighet for ordensmakten å gripe inn. Mennesker som er ruspåvirket kan også utsette andre for situasjoner som kan føre til fare. For eksempel har cannabis en rekke skadevirkninger, ikke bare for egen del, men også for omgivelsene, som blant annet traffikkulykker.  I en undersøkelse gjort av den amerikanske sosiologen Denise Kandel, kom det frem at cannabisbruk var knyttet til en rekke problemer som skoleproblemer, arbeidsløshet og ustabile samliv gjennom en undersøkelse(Sandvik & Pedersen, 2010). Når man skal endre lovverk, må man ta innover seg både risikoen man utsetter ungdom for når man bagatelliserer rusbruk, øker tilgjengeligheten og slik sett bidrar til økt bruk. 

Kommentar til forslag III som omhandler ny §9b

Å vanskeliggjøre politiets oppgave og rammevilkår i forhold til testing, kan bidra til at færre blir tatt for rusmidler. Det handler ikke bare om personen selv, men også om sikkerhet til de menneskene rundt, som omhandler blant annet trafikksikkerhet og reduksjon av farlige situasjoner.  Forskning viser også at voldshendelser og andre situasjoner kan utløses av narkotika, og det er viktig at ikke regjeringen gjør vedtak som gjør det mer risikabelt for befolkningen flest. 

Kommentar til forslag III som omhandler ny §9c

• 9 c Pålegg om oppmøte for rådgivende enhet for narko- tikasaker

“Politiet kan pålegge en person å møte hos rådgivende enhet for narkotikasaker i kommune”

Man kunne gjerne gi politiet denne myndigheten slik det er i dag, men kunne gitt mennesker med en rusavhengighet mulighet til å ta med en ruskonsulent eller en erfaringskonsulent, for å drøfte alternative behandling. Det Nytter er opptatt av at mennesker med alvorlig ruslidelse skal få hjelp og behandling istedenfor straff. 

Det å skyve dette ansvaret over på kommuner uten faglig forsvarlig kompetanse eller tilstrekkelig ressurser i andre enden, mener vi kan gjøre vondt verre. Det handler om kvalitetssikring i å følge opp sårbare mennesker, men det handler også om å beskytte samfunnet fra rusmidler, som er potensielt farlige. Vi ønsker å hjelpe folk ut av rusen og ikke bidra til å senke terskelen for bruk i samfunnet. 

Forslaget til rusreform fra Solberg-regjeringen går ut på at bruk og besittelse av narkotika fremdeles skal være forbudt, men at det ikke lenger skal møtes med noen form for sanksjoner. Sanksjoner er som Rusreformutvalget definerte i NOU-en, en “negativ reaksjon”, noe som er “straffeaktig” eller har et “pønalt formål”. Altså både straff i rettslig forstand og administrative sanksjoner.

Forslaget går altså ikke ut på avkriminalisering slik det har vært utført i blant annet Portugal, men en total de jure depenalisering.

Sanksjoner praktiseres for alle forbud i samfunnet med noen uhyre få unntak. Så spørsmålet lovgiver må ta stilling til, er hvordan fjerning av alle sanksjoner akkurat på narkotikafeltet vil påvirke respekten for forbudet og dermed narkotikakonsumet i samfunnet.

Det er to måter å belyse dette spørsmålet på: empirisk og ved juridisk teori.

Empiri

Det har blitt hevdet at rapporten fra Rusreformutvalget har påvist empirisk at det ikke er noen sammenheng mellom fjerning av sanksjoner og konsum. Det er imidlertid ingenting i rapporten som underbygger det på de vel 20 sidene som er viet dette temaet.

Avkriminalisering med administrative sanksjoner

Rapporten analyserer på sidene 135-141 konsekvensene av avkriminaliseringen i Portugal.  Portugal har hatt økende bruk etter avkriminaliseringen, men kanskje ikke mer enn i resten av Europa, og rapporten konkluderer med at det er “vanskelig å konstatere hvilken effekt avkriminalisering som sådan, eller de andre enkeltelementene i Portugals rusreform, har hatt på omfanget av bruken av narkotika i Portugal”.

Rapporten bruker så knapt fire sider (147-150) på andre land enn Portugal som har avkriminalisert og innført administrative sanksjoner. Dette gjelder Australia der ulike delstater/territorier gjorde det på ulike måter, og med varierende erfaringer. Rapporten konkluderer med: “I en artikkel som sammenlignet flere områder i Australia med og uten gjennomført avkriminalisering, er det ikke påvist signifikant effekt av avkriminalisering på sannsynligheten for bruk av cannabis i befolkningen samlet sett.”

Rapporten presenterer så hvordan Italia, Spania, Sveits og Tsjekkia har utført ulike former for avkriminalisering, men den oppgir ikke hvordan dette har påvirket bruken i disse landene.

Avkriminalisering uten administrative sanksjoner

Rapporten bruker knapt fem sider (142-146) på erfaringene fra land som visstnok har avkriminalisert uten å innføre noen former for administrative sanksjoner. Men utvalget har øyensynlig ikke funnet noen eksempler på verdensbasis på løsningen de anbefaler for Norge:

I Østerrike og Tyskland er befatning med narkotika til eget bruk straffbart, men påtalemyndighetene har adgang til å unnlate straffeforfølging for befatning med narkotika til egen bruk. Belgia opererer med en forenklet registrering av brudd på forbud mot bruk av cannabis, som riktignok formelt sett fremdeles kan gi bot. I hvilken grad denne muligheten benyttes og eventuell virkning på konsumet er ikke oppgitt for disse landene.

De to andre eksemplene som presenteres på disse sidene har tvert imot prøvd ut og gått vekk fra sanksjonsløse systemer på grunn av dårlige erfaringer, Danmark og bydelen Lambeth i Londos.

Endring av straffenivåer 

Rapporten presenterer også en studie (s.159) av justeringer i straffenivå for cannabisbruk i europeiske land som ikke fant korresponderende utslag i prevalens. Nå er det jo usikkert i hvilken grad befolkningen er kjent med straffenivået, og i hvilken grad de eventuelt får med seg en endring av dette. Men det er uansett noe helt annet enn den totale fjerningen av sanksjoner forslaget til rusreform innebærer.

Johs. Andenæs har behandlet nettopp dette temaet i artikkelen The General Preventive Effetcs of Punishment der han skriver (vår oversettelse):

[M]indre revisjoner av reglene om formildende eller skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen kan ikke uten videre tenkes å ha påviselige virkninger så lenge det ikke innføres grunnleggende endringer i formildende eller skjerpende retning […] Men det kan godt spørres hva som ville skje dersom det eksisterende straffesystemet ble avskaffet til fordel for et rent behandlingsorientert system.

Teori

Det teoretiske grunnlaget for at forbud generelt er forbundet med sanksjoner, er dels “avskrekking” på individuelt nivå og på samfunnsnivå. 

“Avskrekkingen” består av både samfunnets juridiske sanksjoner, og av de uformelle sosiale sanksjonene en lovbryter utsettes for i sitt nærmiljø (misbilligelse, kritikk etc).

Det er svært vanskelig å vurdere effekten av disse hver for seg, blant annet siden det, som Andenæs påpeker i ovennevnte artikkel, ofte er de juridiske sanksjonene som gjør at et lovbrudd blir kjent og utløser de uformelle.

Et forbud som ikke sanksjoneres (for eksempel på grunn av lav oppdagelsesrisiko), vil i stor grad også miste de sosiale sanksjoner. Formelle sanksjoner for et forbud som ikke har støtte i befolkningens “moral”, vil også ha tilsvarende liten avskrekkende effekt.

Det er utbredt enighet om at sanksjoner ikke vil virke avskrekkende på mennesker med avhengighet. Det følger av diagnosen avhengighetssyndrom (ICD-10) at brukeren velger “fortsatt bruk til tross for skadelige konsekvenser”. Trangen til å ruse seg er større enn de skadelige effektene, deriblant eventuelle sanksjoner.

Sanksjoner for rusavhengige bidrar imidlertid heller ikke til “avskrekking” blant den øvrige, ikke-brukende, delen av befolkningen.

Sosiologen Jackson Toby postulerer at to forhold må være til stede for at sanksjoner skal fungere avskrekkende på samfunnsnivå. Det første er at handlingen er noe et flertall i befolkningen ville ønsket å utføre. Sanksjoner mot blotting, som de færreste nok ville ønsket å gjøre, vil følgelig ha mindre hensikt.

Man hører ofte som et argument mot forbud mot narkotika: “Ville du begynt å bruke narkotika om det ble lovlig?”

Spørsmålet bør nok heller være: “Tror du at du som ungdom ville brukt andre rusmidler enn alkohol hvis de var legale og dine venner brukte dem? Rusmidler som dessuten gjerne var billigere enn alkohol, som ga andre typer rusopplevelser og som ikke ga bakrus?”

80 prosent av den voksne del av befolkningen har drukket alkohol det siste året. De fleste av disse ville nok svart bekreftende på dette spørsmålet.

Til sammenligning har knapt 5 prosent brukt cannabis siste år, mens tilsvarende tall for andre illegale rusmidler er under 1 prosent. Potensialet for økt bruk er med andre ord stort. Så Tobys første kriterium for at sanksjoner kan fungere avskrekkende er nok innfridd.

Tobys andre kriterium er at lovbrytere bevisst ønsker å bryte reglene. Hvis det derimot skyldes for eksempel sykdom, psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser, går det ikke utover “rettferdighetssansen” til befolkningen at en gruppe begår en ulovlig handling som medfører sanksjoner for andre. Det vil da ikke tære på respekten for forbudet.

Teorien bak sanksjoner indikerer dermed at sanksjoner bidrar til å regulere adferd på alle områder, også på rusfeltet, så lenge de blir håndhevet og så lenge de samsvarer med “moralen” i befolkningen, altså at forbudet blir ansett som riktig og nødvendig av flertallet.

Unntaket er altså rusavhengige personer, der sanksjoner verken fungerer avskrekkende på individ- eller på samfunnsnivå.

Konklusjon

Økt konsum av det som i dag er illegale rusmidler ugjør en stor helserisiko for befolkningen. Den eskalerende overdoseepidemien i USA som følge av stadig nye syntetiske stoffer illustrerer alvoret.

Siden stoffene uansett skal være forbudte i henhold til rusreformforslaget, vil økt bruk også resultere i økt narkotikakriminalitet - en kriminalitetsform som har blitt et av de alvorligste samfunnsproblemene i flere av våre naboland de senere årene.

Det er i lys av dette at forslaget om å fjerne alle sanksjoner for narkotikabruk og -besittelse må vurderes. Vår klare konklusjon er at det på ingen måter er påvist eller sannsynliggjort at en slik endring ikke kan føre til en kraftig økning i narkotikabruken i Norge.

Norges internasjonale forpliktelser tilsier at menneskerettigheter skal legges til grunn i all politikk. Et sentralt prinsipp i et moderne demokratisk samfunn er skadefølgeprinsippet som tilsier at straff bare bør anvendes når tungtveiende grunner taler for det. Individets frihet og verdighet skal stå sterkt og vi kan ikke straffe mennesker bare for sikkerhets skyld eller for å sende et signal om at vi finner en handling umoralsk. Straff er et tilsiktet onde som bare bør brukes der det er helt nødvendig. Dersom vi skal påføre mennesker dette onde må det ha en klar hensikt og vi må være sikre på at det har den ønskede virkningen. 

Dersom det var slik at kriminalisering av rusbrukere førte til mindre bruk, færre rusrelaterte skader og færre ruslidelser kunne det muligens latt seg forsvare. Nå vet vi at årsakene til ruslidelser er mer komplekse. Vi vet at kriminalisering ikke beskytter mot rusrelaterte skader og at kriminalisering øker terskelen for å be om hjelp i akutte livstruende situasjoner hvor illegale rusmidler er en del av det større bildet. 

Det har blitt hevdet at vi må fortsette å kriminalisere rusbrukere for å sende et signal om at bruk ikke er ønskelig og for å holde bruk nede blant ungdom. Det har etter hvert blitt publisert mange studier som har sett på effekten avkriminalisering og legalisering av cannabis har på bruksprevalens blant ungdom. Et eksempel, en større metastudie utført av Melchior et al (2019), fant ingen signifikant økning i cannabisbruk blant unge etter hverken avkriminalisering eller legalisering. Regjeringens eget rusreformutvalg fant heller ingen slik sammenheng. Det er altså ingenting som underbygger påstanden om at det finnes en særlig sammenheng mellom generell kriminalisering av brukere av cannabis og bruksprevalens blant ungdom og unge voksne. Vi oppnår altså ikke det vi sier vi ønsker å oppnå gjennom den fremgangsmåten vi har valgt til nå. Det vi derimot oppnår er utenforskap og stigmatisering av cannabisbrukere.

Det er ikke i tråd med menneskerettighetene å peke ut en gruppe i samfunnet, påføre de et onde og skyve de på utsiden. Menneskerettighetene er der nettopp for å forhindre slik praksis. Som et foregangsland innenfor menneskerettigheter og som det moderne demokratiske samfunnet vi er må vi finne andre måter å forebygge skader knyttet til rusbruk enn å vilkårlig straffe mennesker for handlinger de utfører mot seg selv. Vi må finne løsninger som ivaretar den enkeltes verdighet og grunnleggende rettigheter som mennesker. Vi må finne inkluderende, ikke ekskluderende løsninger. 

Vi vet er at straffen rammer ulikt, vi vet at den diskriminerer basert på kjønn, klasse og etnisitet. Etniske minoriteter og unge menn med lavere sosioøkonomisk status kommer aller  dårligst ut. I en artikkel nylig publisert i International Journal of Drug Policy (Pedersen, Moffitt, von Soest, 2022), skrevet av blant annet professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, kan vi lese at unge som har foreldre med mer enn fire års høyere utdanning har betydelig lavere risiko for å bli straffet for bruk av illegale rusmidler enn de med foreldre med lavere utdanning.

Bruk av cannabis er utbredt i Norge, en av fire mellom 16 og 64 år oppgir å noen gang å ha brukt cannabis (Kilde: FHI). Cannabis er vanlig i ungdomsmiljøer og for marginalisert og sårbar ungdom blir det ofte en inngangsport til et kriminelt miljø. Cannabis blir en kontaktflate mellom ungdom og et organisert kriminelt miljø. Et miljø hvor man også blir eksponert for andre rusmidler med et langt høyere skadepotensiale enn cannabis. Det er derfor behov for å se på strategier for å separere cannabismarkedet fra markedet for andre illegale rusmidler.

For å redusere skadevirkningene og farene ved å overlate omsetningen av et rusmiddel som er så utbredt til et kriminelt, uregulert marked bør man se på alternative modeller for omsetning av cannabis. Det kan være å tillate dyrkeklubber, også kalt cannabis social clubs, slik man gjør i for eksempel Spania og Sveits, eller vi kan tillate hjemmedyrking av cannabis. Det er også verdt å se på eventuelle fordeler ved å tillate en regulert omsetning av cannabis slik vi ser stadig flere land gjør, for eksempel Canada og Tyskland. Fordelen med en regulert omsetning er blant annet større kontroll på innhold og styrke, samt økte skatteinntekter, som igjen kan øremerkes til for eksempel rusforebygging. Vi må slutte å late som om cannabis er skadeligere enn det det er og ta inn over oss den globale utviklingen på dette feltet. Vi må klare å ta inn ny kunnskap og forme politikken deretter. Når vi vet at den cannabispolitikken som blir ført skader, både på individ- og samfunnsnivå, da plikter vi å se på alternative løsninger som er i tråd med ny kunnskap, og ikke minst som er i tråd med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser.

Ester Nafstad, daglig leder

Oslo, 7. februar 2022

Melchior et al (2019). Does liberalisation of cannabis policy influence levels of use in adolescents and young adults? A systematic review and meta-analysis. http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2018-025880

Pedersen, W., Mottiff, T., von Soest, T. (2022). Privileged background protects against drug charges: A long-term population-based longitudinal study. International Journal of Drug Policy