Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sofie Høgestøl, Ingvild Wetrhus Thorsvik og Guri Melby om å styrke retten til selvbestemt abort

Partiet Venstre har foreslått å utvide grensen for fri abort fra dagens uke 12 til uke 18, og venter dermed ikke på den nødvendige utredningen av det svært komplekse saksfeltet som abortloven er. Abortloven skal avveie viktige hensyn i spørsmål som berører liv og død, og avveie rettighetene mellom mor og barn. I Venstres forslag er fosterets rettigheter ikke nevnt med et eneste ord, og forslaget fremstår derfor som et ensidig forslag som ikke reflekterer sakens etiske dilemmaer. Det er videre uklart om Venstre ønsker å oppheve grensen for fri abort helt til abortlovens yttergrense ved 21 uker og 6 dager.  

Når starter menneskelivet? 
Spørsmålet om tilgang til abort og på hvilke kriterier dette skal skje, berører grunnleggende eksistensielle spørsmål knyttet til vårt menneskesyn. Ved befruktningen blir et nytt menneskelig individ til, og herfra vil det ufødte barnet, med mindre svangerskapet blir avbrutt, utvikle seg kontinuerlig frem til fødsel. Livskoden ligger gjemt i menneskets DNA helt fra befruktningen, og alle mennesker har en gang vært et befruktet egg, et embryo og et foster. Spørsmålet om når fosteret får juridisk vern er uløselig knyttet til når vi tilkjenner at menneskelivet får verdi. Et eksempel på dette er gravferdsloven som skiller mellom et abortert foster før og etter uke 12 der fosteret etter denne grensen som hovedregel blir lagt ned i vigslet jord ved gravferd eller en minnestund. 

En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern. Det er en degradering av menneskeverdet å omdefinere dette.  

Selv om kunnskapen om fosterets utvikling ikke er ny, er tilgangen til denne informasjonen radikalt endret siden lov om selvbestemt abort ble vedtatt for over 40 år siden. Alle gravide kvinner og hennes nærmeste kan følge utviklingen i fosterlivet gjennom hele svangerskapet. Kunnskapen om at hjertet begynner å slå allerede etter 3–5 uker inn i svangerskapet eller at fosteret etter få ukers utvikling ser ut som et lite menneske, er allmennkunnskap. Dette muliggjøres gjennom en kombinasjon av informasjonssamfunnet, teknologisk utvikling og etter hvert tidlig ultralyd allerede i uke 11. Denne utviklingen har endret retorikken knyttet til diskusjonen om abortloven. For 40 år siden var det vanlig å høre argumenter om fosteret som en celleklump eller en kroppsdel som enkelt kunne fjernes. I dag er disse argumentene borte fordi kunnskapen om fosterets menneskelighet er allmenn. Debatten tar ikke lenger utgangspunkt i at fosteret ikke er et menneske; selv de som ønsker å fjerne nemnden, erkjenner at fosteret er et menneske med rettigheter. Spørsmålet vil da naturlig nok dreie seg om når det eventuelt er etisk akseptabelt å avslutte et påbegynt menneskeliv og hvilket rettsvern menneske i sitt første livsstadium skal ha. Når denne nye konteksten for debatten om abortloven ikke reflekteres i Venstres forslag, fremstår forslaget som utdatert.  

Nemndens oppgave er å ivareta fosterets rettsvern 
Spørsmålet om abortnemndenes formål og berettigelse er nært knyttet til spørsmålet om når fosteret tilkjennes verdi og dermed rettigheter som et menneskelig individ. Nemndens oppgave er å ivareta fosteret som et menneske med rettigheter. I dag er denne grensen satt til uke 12, og begjæring om svangerskapsavbrudd må etter dette behandles i en nemnd. Den er en juridisk instans som skal lette saksbehandlingen og er tilkjent den nødvendige kompetanse for å ta beslutninger av medisinsk og etisk karakter. Nemnden skal vurdere om begjæringen om svangerskapsavbrudd tilfredsstiller kriteriene for abort etter uke 12. Disse kriteriene er et uttrykk for hvilke grunner samfunnet mener er akseptable for abort sent i svangerskapet.  

Dette viser abortnemndens viktigste funksjon: I de tilfellene hvor ikke fosteret har en alvorlig sykdom eller der det ikke er tungtveiende sosiale årsaker til svangerskapsavbrudd, bør samfunnet gi fosteret et vern. Ingen ønsker at abort på friske fostre uten tungtveiende grunner skal forekomme i uke 18; da bør det heller ikke være lovlig. Dette vernet faller bort hvis nemnden fjernes.  

Det argumenteres av og til med at kvinnen er fosterets viktigste forsvarer. De aller fleste foreldre er selvsagt de beste til å ivareta ansvaret for sine barn, men vi har likevel behov for ulike instanser som taler barnets sak, som f.eks barnevernet. Ingen kan ivareta rettsvernet for begge parter når de selv er part i en sak. Dette er den juridiske grunnen til at nemnden eksisterer: Fordi fosteret skal tilkjennes et rettsvern (fra uke 12), må en instans sikre dette vernet på vegne av samfunnet. Ønsker man å fjerne nemnden, men beholde fosterets rettsvern, så må man erstatte den med en annen juridisk instans som ivaretar fosterets rettsvern. Hvis man fjerner fosterets rettsvern, så har man omdefinert når fosteret tilkjennes verdi og dermed rettigheter som et menneskelig individ. Forslagsstillerne er opptatt av at «nemndene må erstattes med god støtte, rådgiving og oppfølging av kvinnen». Vi er også svært opptatt av disse tiltakene (og disse burde uansett tilbys), men ved å fjerne nemndens beslutningsmyndighet, fjernes samtidig fosterets rettsvern. 

Nemndordningen, slik den fungerer i Norge, er en velprøvd og godt gjennomarbeidet ordning. Nemnden er pålagt grundig saksbehandling og skal ifølge abortlovens §2c legge «vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Vi har forståelse for at noen kan oppleve møtet med nemnden som ubehagelig og krevende; samtidig forteller andre kvinner at møtet med nemnden var en viktig del av deres egen beslutning. Grunnen til det er at en del av dem som får innvilget abort i nemnd, likevel bestemmer seg for ikke å gjennomføre svangerskapsavbruddet. I disse tilfellene vil abortnemnden ha en viktig informasjonsfunksjon. Vi er åpne for at ordningen kan forbedres på noen områder; dette betyr likevel ikke at nemndens hovedoppgave – å prøve lovens kriterier – bør falle bort. En siste viktig årsak til nemndenes eksistensberettigelse er ivaretakelse av de aller mest sårbare kvinnene – de som er utsatt for abortpress. Det er ikke uvanlig at den gravide blir utsatt for ulike former for press fra barnefar eller andre. I disse tilfellene er abortgrensen i seg selv og også nemndbehandlingen en buffer for å sikre denne gruppen retten til å velge å fullføre svangerskapet.  

Vil det bli flere aborter? 
Flere har på svakt grunnlag forsøkt å slå fast at aborttallet vil være stabilt hvis abortloven endres. Det er sannsynlig at aborttallet vil øke hvis loven endres. Kriteriene i dagens lov er formulert svært åpent; likevel var det hele 21 kvinner som fikk avslag på abortbegjæringen i 2020. Disse svangerskapene ville trolig vært avsluttet om ikke vi hadde hatt dagens ordning. Nederland trekkes frem som et eksempel på et land med høy abortgrense og lav abortforekomst. Det er underkommunisert i den norske debatten at 1) Nederland har en ordning med obligatorisk refleksjon og 2) vårt naboland Sverige har dobbelt så høy abortforekomst som i Norge. Sverige har også dobbelt så høy forekomst av senaborter, men de teller senaborter fra uke 13 i stedet for uke 12. Selv om det justeres for dette, så har Sverige mye høyere forekomst av senaborter enn i Norge. Vi kan ikke konkludere med at vi vil se like høye aborttall som i Sverige, men vi kan ikke se bort fra at aborttallene vil øke i Norge med en mindre restriktiv lovgivning. 

Oppsummering: 
Det er uansvarlig av Venstre ikke å vente Regjeringens varslede utredning av det svært komplekse saksfeltet som abortloven er. En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern. 

Morten Dahle Stærk, generalsekretær

Maria Elisabeth Selbekk, informasjonsansvarlig

Kristin Rudstaden, fagansvarlig 
 

Kvinnefronten viser til representantforslaget om å styrke retten til selvbestemt abort og har følgende innspill

• Kvinnefronten mener abortnemndene må avskaffes
• Kvinnefronten mener rådgivning må være frivillig
• Kvinnefronten støtter forslaget om at svangerskapsavbrudd også gjelder for fosterantallsreduksjon og at dette blir tydeliggjort.

Kvinnefronten er Norges eldste radikale kvinneorganisasjon og ble stiftet i 1972. I dag jobber vi for full kvinnefrigjøring. Kvinnefronten har lenge jobbet for å avskaffe abortnemndene og utvide tilgangen til selvbestemt abort og syns derfor representantforslaget er et godt steg i riktig retning. Det er også gledelig å se at flere partier har vedtatt en ny og bedre abortpolitikk før denne stortingsperioden, og at det er et paradigmeskifte på vei.

Kvinnefronten mener abortnemndene må avskaffes
Abortpolitikken i Norge har vært preget av mistenksomhet rundt kvinners motiver. Da medisinsk abort (abortpiller) ble introdusert, ble det sagt at ble det sagt at kvinner kommer til å slutte med prevensjon og ta abort i stedet. Det skjedde selvsagt ikke. De samme argumentene hører vi i debatten om abortnemnder: Hvis vi fjerner nemndene, vil flere kvinner ta senabort. Dette finnes det ikke belegg for å mene. Det er ikke flere senaborter i Sverige, som har selvbestemt abort frem til uke 18. Det samme gjelder Island og Canada, som har enda høyere grense for selvbestemmelse.

I mars kom Verdens Helseorganisasjon med nye retningslinjer hvor de konkluderer med at redusert tilgang til abort ikke virker. De anbefaler også å fjerne politiske barrierer for trygg abort. Det omfatter kriminalisering, ventetider, krav om godkjenning fra andre og begrensninger for når i svangerskapet abort kan finne sted. Dette gjelder også oss i Norge.

Abort før uke 12 gjøres når kvinner ikke ønsker å få barn, og mange føler lettelse etterpå. Etter uke 12 handler abortspørsmålet i stor grad om ønskede graviditeter der fosteret eller mor har fått påvist en alvorlig diagnose, og kvinnen befinner seg i en krise. Vi vet noe om hvordan det er stå foran en slik nemnd: Kvinner har fortalt forskere om skam, skyld og krenkelse, at de ikke fikk lov til å gi uttrykk for ambivalens, og at det er en enorm påkjenning i en krise.

I 2010 publiserte Eva Sommerseth sin doktorgradsavhandling om kvinner som ved ultralydundersøkelsen i uke 17-18 hadde fått vite at fosteret hadde en uventet diagnose. I forbindelse med arbeidet intervjuet hun kvinner som hadde søkt om svangerskapsavbrudd og møtt i nemnd. Kvinnenes møte med abortnemnda, når de etter overveielse har besluttet å avslutte svangerskapet i dialog med eksperter innen fosterdiagnostikk, er i hovedsak preget av skyld, skam og krenkelse.

Doktorgradsavhandlingen til Sølvi Marie Risøy fra 2009 undersøkte kvinners erfaringer med fosterdiagnostikk og selektiv abort. Nemnden er, ifølge Risøy, i praksis en domstol som skal sikre at kvinnen er reflektert og moralsk nok, og har tatt nøye stilling til svangerskapsavbruddet. Det nemndene tar stilling til er altså ikke om kvinnene oppfyller kravene, men hvordan kvinnen argumenterer. Har hun skjønt alvoret? Vil hun egentlig dette? For kvinnen oppleves det ikke som en kontroll av at lovens bokstav er oppfylt, men en kontroll av hennes etiske refleksjoner og prosessen hun har vært igjennom.

I representantforslaget vil Venstre styrke abortloven ved å gi selvbestemmelse opp til uke 18. Kvinnefronten mener retten til abort er en menneskerett uavhengig av antall uker, men at en selvsagt ønsker at så mange aborter som mulig utføres så tidlig, blant annet gjennom tilgang på abort i primærhelsetjenesten. Som høringsnotatet sier er abortnemndene en unødvendig og byråkratisk tilleggsbelastning for kvinner som allerede befinner seg i en krevende situasjon. Dette endrer seg ikke etter uke 18.

Kvinnefronten står fast ved at kvinner er moralske vesener som er i stand til å ta sine egne valg. Før kvinnene møter nemndene, har de vært gjennom en periode der de har tatt stilling til tøffe, etiske spørsmål og i stor grad tatt avgjørelsen alene.

Når kvinner forteller om avveiningene, er fosterets interesser allerede til stede i argumentene deres. I debatten rundt abortnemnd settes ofte kvinnen og fosterets rettigheter opp mot hverandre, men i virkeligheten tar kvinner stort ansvar for å representere også fosteret. Slik nemndene har utviklet seg, finnes de i stor grad kun for å godkjenne disse prosessene, noe som de også i all hovedsak gjør.

Et annet argument som blir gjentatt er at abortnemnder gir noen kvinner beskyttelse fra press. Vi trenger ikke nemnder for å beskytte kvinner som blir stående alene mot familie eller partner. Det er misforstått likestillingspolitikk å møte sosial kontroll med statlig kontroll.

Kvinnefronten mener rådgivning må være frivillig
Kvinnefronten mener også at det er viktig at kvinner får støtte, rådgivning og oppfølging ved svangerskapsavbrudd. Det er avgjørende at dette blir gitt som et frivillig tilbud, der kvinner også kan velge det bort om de ønsker. I den offentlige debatten har flere gitt uttrykk for at de ønsker en obligatorisk rådgivningstjeneste istedenfor dagens nemnd. Et slikt krav mistenkeliggjør kvinner like mye som nemndene. Både nemnd og rådgivning under tvang er uttrykk for at samfunnet ikke stoler på at kvinner kan ta kloke og selvstendige valg. Flertallet av kvinner som vurderer abort etter uke 12 vil uansett ønske å rådføre seg med fagfolk og involverer helsepersonell i avgjørelsen. Fraværet av nemnd vil også bety at de åpent kan gi uttrykk for ambivalens og få drøftet alle sidene ved avgjørelsen. Det vil med andre ord være med å sikre en bedre prosess for kvinner å avskaffe abortnemndene.

Kvinnefronten støtter forslaget om at svangerskapsavbrudd også gjelder for fosterantallsreduksjon
Kvinnefronten støtter forslaget om at regjeringen må komme med forslag til lovendring der §2a i lov om svangerskapsavbrudd oppheves og reglene om at svangerskapsavbrudd også gjelder for fosterantallsreduksjon, blir tydeliggjort.

Vi vil også benytte denne anledningen til å si tydelig fra om at Stortinget ikke må adoptere abortmotstandernes moderne kampanjer, hvor de skjuler sin agenda bak slagord om likhet og menneskeverd. Begreper som sorteringssamfunnet og tvillingabort er ikke nøytrale begreper, men abortmotstandernes omskrivninger av virkeligheten. En kvinne som er gravid med et alvorlig sykt foster eller ønsker å redusere antall fostre blir gjennom denne retorikken pålagt hele det moralske ansvaret på samfunnets vegne. Menneskeverdet i samfunnet vårt svekkes ikke av at kvinner tar aborter.

Internasjonalt er kravet trygge og lovlige aborter, uten hindringer. Vi vi at dette også skal gjelde fullt ut i Norge.

Med vennlig hilsen

Kvinnefronten
Cathrine Linn Kristiansen og Rose Teigen-Fagerheim
Talskvinner

Kvinnegruppa Ottar er en partipolitisk uavhengig feministorganisasjon, som jobber for full kvinnefrigjøring. Våre hovedsaker er å bekjempe menns vold mot kvinner og utnyttelse av kvinnekroppen og å styrke kvinners reproduktive rettigheter. Vi er stolte over å ha navn etter pioneren Elise Ottesen Jensen, kalt Ottar, som jobbet for retten til prevensjon og abort på store deler av 1900-tallet.

Vi viser til forslagene fremmet av representantene Høgestøl, Thorsvik og Melby i Dokument 8:119 S (2021-2022). Kvinnegruppa Ottar støtter alle de fire forslagene. Representantene belyser godt hvordan dagens nemndsystem etter 12. svangerskapsuke er gammeldags, unødvendig byråkratisk og krenker kvinners rett til selvbestemmelse.

Da loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, var det som følge av en langvarig kamp der kvinner over hele landet mobiliserte for retten til å bestemme over egen kropp og eget liv. Selv om kvinner ble tilkjent en viss evne til å ta slike viktige avgjørelser om seg selv, hadde abortloven av 1978 mindre tiltro til denne evnen etter uke 12. I over 40 år har det norske samfunnet fortsatt mistenkeliggjøringen av kvinner som av ulike årsaker har behov for seinaborter og tvunget aborttrengende kvinner gjennom den fornedrende ekstrabelastning som nemndene utgjør på toppen av en allerede vanskelig situasjon.

Debatten som nå er reist om å utvide retten til selvbestemt abort er langt på overtid og speiler det moderne samfunnets syn på kvinner som fornuftige og reflekterte personer. Det er i dag lovlig med abort fram til uke 22 i Norge, og det er viktig å presisere at representantforslaget ikke handler om det skal settes en ny grense for når det bør være forsvarlig eller lovlig å ta abort. Det Stortinget skal ta stilling til er hvem som skal avgjøre et svangerskapsavbrudd i uke 12-18, kvinnen selv eller en nemnd.

Kvinnegruppa Ottar mener at selvbestemmelsen bør gjelde så lenge det er lovlig å ta abort. Kvinnen er den som kjenner sitt liv, sin situasjon og muligheter best. Hun må selvsagt få mulighet til å rådføre seg med dem hun har behov for, men det er hun selv, og ikke en nemnd som skal bestemme om hun skal fortsette svangerskapet eller ei. Samfunnet må stille opp for de kvinnene som har behov for abort og slutte med å påføre oss skyld og skam når vi tar ansvar for eget liv.

Kvinnegruppa Ottar registrerer at det ikke er flertall for selvbestemt abort innenfor grensen av lovlig abort til uke 22 i dag. Flere partier har programfestet selvbestemt abort inntil uke 18 og vi håper at forslag 1 om å utvide grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd til 18. svangerskapsuke får nødvendig flertall slik at dette kan bli en realitet så fort som mulig.

Forslag 4 om å reversere § 2a og tydeliggjøre at reglene om svangerskapsavbrudd også skal gjelde for fosterantallsreduksjon, bør også et flertall av representantene kunne stille seg bak og få løst denne inkurien i loven så snart som mulig. Hvis en først mener at kvinner er skikket til å ta avgjørelser om svangerskapsavbrudd, vil ikke antallet fostre innvirke på egnetheten og bestemmelsen oppleves som unødig moraliserende.

Når det gjelder selvbestemt abort fram til lovens grense på uke 22, vil det for mange partier, representanter og velgere være nødvendig å bruke litt mer tid på å konkludere. Det er viktig å fortsette debatten og avklare eventuelle bekymringer for hvilke konsekvenser dette kan medføre. Forslag 3 om å sette ned et utvalg som skal utrede alternativer til dagens nemndordning ved svangerskapsbrudd etter uke 18, med sikte på en mer tillitsbasert ordning med respekt for kvinners valg, vil være et viktig bidrag til en slik prosess.

Kvinnegruppa Ottars mål er et samfunn der kvinner er frie fra overformynderi og alle barn som settes til verden er ønsket. Vi støtter forslag 2 om å styrke tilbudet om kvalifisert støtte, rådgivning og oppfølging, men vi mener at det er behov for flere tiltak for å sikre et mer kvinne- og barnevennlig samfunn. For å oppnå dette må kuttene og nedleggingen av barsel- og fødetilbudene reverseres, og avlastning for familier med funksjonshemmede barn må styrkes. Prevensjon etter eget valg bør være gratis for kvinner i alle aldre og gravide kvinner må få mulighet til informasjon om fosteret gjennom for eksempel NIPT-tester, uavhengig av alder.

Med representantforslaget har Stortinget nå mulighet til å rette opp en urett som er begått mot kvinner i Norge i over 40 år, der vi har blitt umyndiggjort i våre viktigste vurderinger om egen kropp, helse, sosiale situasjon og familieforhold.

For Kvinnegruppa Ottar

Ane Stø, leder

24. april 2022

Innspill til Dokument 8:119 S (2021–2022)
Sex og samfunn takker for muligheten til å gi innspill til representantforslag 119 S (2021–2022) fra stortingsrepresentantene Sofie Høgestøl, Ingvild Wetrhus Thorsvik og Guri Melby.

Kort om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største senter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og vi har i over 50 år jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester innen feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse.

Sex og samfunn mener at seksuell helse må likestilles med fysisk og psykisk helse og helsetilbud knyttet til seksuell og reproduktiv helse må gjøres tilgjengelig for alle, uavhengig av alder og bosted.

Vårt innspill
Sex og samfunn er glade for at representantene fra Venstre løfter tematikken og tar initiativ til en debatt om abortloven, tilgang til veiledning og oppfølging til gravide og om nemndsystemet. Vi er positive til alle forslag som fremmes, men ønsker å presisere våre synspunkter.

Sex og samfunn mener grensen for selvbestemt abort bør utvides frem til uke 22. Vi ønsker å fjerne nemndene, slik at valget blir opp til den enkelte frem til uke 22. Vi mener det er den gravide som kjenner sin situasjon best og dermed er best egnet til å ta beslutninger angående eget liv.

Statistikk fra Abortregisteret[1] viser at:

• I 2021 ble det utført 500 nemndbehandlede avbrudd, totalt 4,6 % av alle aborter i 2021. Av de nemndbehandlede abortene var nesten alle (491) innvilget i primærnemnd, ifølge Abortregisteret.
• Det var 393 begjæringer om avbrudd innen utgangen av uke 18. Åtte fikk avslag i primærnemnd, og av disse møtte fem personer i klagenemnd, hvor kun én fikk avslag.
• Etter uke 18 fikk totalt 10 personer avslag i klagenemnd. Av disse var 3 stykker over uke 22. Det var kun 7 mellom uke 18 og uke 22 som fikk avslag.

Vi har jobbet med retten til selvbestemmelse i 50 år, og har lenge ment at nemndsystemet ikke fungerer. Det å måtte møte i nemnd påfører ofte den gravide en stor og unødvendig belastning. For de som må avbryte et ønsket svangerskap på grunn av en alvorlig tilstand hos fosteret, virker det å måtte møte i nemnd som uforståelig og urimelig.

Det har også tidligere blitt avdekket store forskjeller i nemndbehandlingen. I 2013 la en ekspertgruppe[2] frem en rapport som beskrev store forskjeller mellom nemndene og mulige lovbrudd. I et forsøk på å forbedre systemet vedtok regjeringen i 2017 å redusere antallet nemnder. Fra 2019 har antallet gått fra 35 til 25. Dette har gitt store geografiske forskjeller i tilgjengelighet, og det har ført til lengre reisevei for mange. Vi vet lite om det har løst problemet, og vi kan ikke utelukke at det fortsatt er store forskjeller i nemndbehandlingene i dag.

Sex og samfunn mener at nemndene bør erstattes med god veiledning og et faglig godt tilbud om oppfølging av de som ønsker å snakke om en uplanlagt graviditet eller som står ovenfor en uønsket senabort. Vi mener det er viktig å møte kvinner med et tilbud og et hjelpeapparat som er tilpasset den situasjonen de står i. I dag har man ikke krav på oppfølging, som vi mener er problematisk. Ved å fjerne nemndene vil det frigjøres ressurser som bør brukes på en tjeneste som ivaretar den enkelte på best mulig måte.

Til slutt mener vi at kvinners rett til å bestemme over egen kropp også må gjelde i tilfeller ved fosterantallsreduksjon. I 2016 uttalte Justisdepartementets lovavdeling seg tydelig om abortloven: «Loven kan ikke tolkes slik at rettsstillingen for mor, eller fostrene, er annerledes ved en flerlingegraviditet enn der det kun er ett foster.»[3] Også Rådet for legeetikk uttalte seg da saken om fosterantallsreduksjon ble debattert i 2019, hvor det ble sagt at fosterantallsreduksjon etisk sett er «på linje med selvbestemt abort når det er snakk om tvillinger», og at vi ikke, medisinsketisk sett, kan si at én abort er mer eller mindre galt enn abort av to.[4] Vi vil også vise til vårt høringsinnspill i saken fra 2019.[5]

Vi ser frem til å delta på muntlig høring, hvor vi gjerne vil fortelle mer om hvilket tilbud vi mener kvinner må få når det gjelder blant annet veiledning og oppfølging i forbindelse med svangerskap.

Med vennlig hilsen

Tore Holte Follestad

Avdelingsleder kommunikasjon og politikk

Anneli Rønes

Fagpolitisk rådgiver

[1] Folkehelseinstituttet. (2022). Rapport om svangerskapsavbrot 2021: https://www.fhi.no/contentassets/029843d081ce4ae3bddd3a65b17915ae/rapport-om-svangerskapsavbrot-2021.pdf

[2] Ukjent forfatter (08.04.13). Uavhengig ekspertgruppe for vurdering av svangerskapsavbrudd: https://www.statsforvalteren.no/siteassets/utgatt/fm-buskerud/dokument-fmbu/helse-og-omsorg/helsetjenester/rapport-ekspergruppe-senaborter.pdf

[3] Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen. (17.02.16). § 2 – Tolkning av abortloven: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-2---tolkning-av-abortloven/id2476193/

[4] Dagens Medisin. (18.01.19). Kritisk til hestehandel om etiske spørsmål: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/01/18/kritisk-til-hestehandel-om-etiske-sporsmal/

[5] Sex og samfunn. (01.04.19). Innspill til høring om forslag til endring i abortloven – fosterreduksjon: https://sexogsamfunn.no/wp-content/uploads/2019/04/Innspill-Sex-og-samfunn-Forslag-til-endring-i-abortloven-fosterreduksjon-010419.pdf

Rød Ungdoms høringssvar til Representantforslag 119 S

Rød Ungdom mener det er på høy tid å revidere abortloven, og å styrke kvinners selvbestemmelse. Dagens abortlov er utdatert og hører ikke hjemme i det 21. århundret. Den er preget av en mistro mot kvinner og deres evne til å velge hva som er rett for seg selv og sin egen kropp. Det er på tide at vi fjerner nemndene.

Abortnemndene er et forvaltningsorgan og ikke en helseinstans, som tvinger kvinner til å føde mot sin vilje. Nemndene representerer en byråkratiseringen av kvinnehelse som må ta slutt. Det er en umyndiggjøring av kvinner som fører til at kvinner blir diskvalifisert og undergravd i avgjørelser om sin egen kropp og helse. Dette fører til et tap av autonomi for kvinnen. Som abortlovens mor Katti Anker Møller sa i 1915, «Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og kva i den er. Det motsatte er en slaves tilstand.». Kvinner kan derfor aldri være fri i et samfunn hvor de ikke har full råderett over egen kropp. 

Vi synes det er bra at representanter fra Venstre løfter denne viktige saken, men likevel mener vi at de ikke går langt nok. Det er ikke slik at nemndene kun er belastende og nedverdigende frem til uke 18. Nemndsordningen er belastende i sin helhet, også opp til uke 22. Derfor må nemndsordningen fjernes i sin helhet. Kvinner er kapable til å ta rette valg for seg selv og sin familie. Vi mener at det ikke gir mening å si at nemndene er skadelige frem til uke 18, men at man kan ha ikke-skadelige nemnder etter uke 18. Hvis nemnder kan være skånsomme, hvorfor skal man jobbe for å fjerne de i det hele tatt? Enten er nemnder skadelige eller ikke. Vi er enige med Venstre om at nemder er skadelige, og derfor syns vi det burde fjernes helt, ikke bare opp til uke 18. 

Venstre foreslår også at det «må utredes hvordan vurderingen kan tas på en skånsom måte for kvinnen.» Dette viser en manglende forståelse for hva abortnemndene handler om. Nemndene i dag prøver også å si «nei» på en omsorgsfull og «skånsom» måte, men de tvinger like fullt kvinnene til å fullføre svangerskap mot sin vilje. Problemet er ikke at nemndene er  for lite omsorgsfulle, problemet er at nemndordningen ikke burde eksistere i det hele tatt. For det er nemlig ikke slik at man kan etablere nye nemnder som tar hensyn til kvinnens selvbestemmelse og vanskelige situasjon. Man kan ikke lage en “myk og snill” nemndordning. Nemnder er og vil alltid være en belastning for kvinnen. Det er også unødvendig bruk av ressurser. Vi bør heller legge ressursene i å styrke rådgivende og støttende organ som kvinnen kan benytte seg av etter behov.

Det er viktig å påpeke at de fleste kvinner som tar abort er ikke sårbare mennesker som står overfor “ett av sitt livs vanskeligste valg”, som Venstre skriver i sitt forslag. For noen kvinner er det absolutt et utrolig vanskelig valg, men for de fleste er valget om å ta abort et lett valg. De fleste kvinner som tar abort velger det selv og lever godt med det valget de har tatt. Hadde det vært et så vanskelig valg hadde DPSene og de psykiatriske avdelingene vært fulle av kvinner som har tatt abort, noe det ikke er. De fleste som benytter seg av abort tilbudet fullfører svangerskapsavbruddet før uke 9, noe som utgjør en liten belastning for kroppen. Det er klart at det rådgivende og støttende tilbudet skal være der, og bør styrkes, men det er ikke et tilbud alle vil ha behov for.

Det som ofte gjør abort til en vanskelig situasjon for mange kvinner er nettopp det at de må gå i nemnd. Det er en stor psykisk belastning å få nei av en abortnemnd, men det er også en stor psykisk påkjenning å måtte gå i nemnd, selv når du får medhold. Selv om de aller fleste får medhold i nemnd, betyr ikke det at det ikke likevel er grunnleggende nedverdigende å måtte gå i nemnd. 

Det er heller ingen reell risiko for at antall senaborter vil øke hvis man fjerner nemndene. Vi viser til land som Island, Nederland, Sverige og England hvor abortraten har holdt seg stabil, selv etter en liberalisering av abortloven. Da medisinsk abort ble innført trodde man at det ville øke antall aborter, det stemte ikke. Det førte kun til at kvinner tok aborten tidligere.Det er altså ingen grunnlag for å tro eller påstå at antall senaborter vil øke hvis man utvider selvbestemmelsen til uke 22. Norge henger langt bak landene vi liker å sammenligne oss med. 

Vi mener videre at en revidering av abortloven også må ta for seg flere punkt enn fjerning av nemndene. Vi viser til den siste setningen i §14 i abortloven: “ Ved organiseringen skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.” Helsepersonell skal ikke kunne reservere seg mot å innfri grunnleggende medisinske rettigheter. Retten til selvbestemt abort skal gjelde alle kvinner, uavhengig av hvor du bor, og det skal være lett tilgjengelig. Hvis den eneste legen i bygden din reserverer seg mot svangerskapsavbrudd kan man risikere at kvinner må reise langt for å få innvilget sin grunnleggende rettighet. Det kan vi ikke tillate. I tillegg kan det føre til stigmatisering av et ordinært helsetilbud. 

Til slutt er det viktig å huske at det å nekte en kvinne å ta abort og tvinge henne til å føde mot sin vilje, viser en grov forakt for kvinner. Vi krever derfor en total avskaffelse av nemndsordningen! 

Våre forslag:

- Selvbestemt abort frem til uke 22

- Total avskaffelse av nemndsordningen

- Fjerne den siste setningen i §14, slik at reservasjonsretten ikke skal gjelde

- Fjerne den siste setningen i §2, slik at levedyktighet ikke skal være avgjørende for om et svangerskapsavbrudd skal være tillat.

 Grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd

• Jordmorforbundet støtter retten til selvbestemt abort innenfor dagens rammer, 12 uker.

Grensen for selvbestemt abort er omdiskutert også blant sykepleiere og jordmødre. Synspunkt i hele spekteret er representert. Majoriteten blant jordmødre mener imidlertid at abortloven fungerer godt i praksis og har funnet sin form slik den praktiseres i dag.

I 2014 ble det gjort en presisering av lovverket slik at grensene for mulighet til abort og grensen for å redde for tidlig fødte barn ikke skal krysse hverandre. Dette ble gjort etter flere hendelser og reaksjoner fra jordmødre der de blant annet de opplevde at barnet levde lenge etter en abort. Jordmødre og leger har flere ganger varslet om svært krevende situasjoner der barnet overlever aborten.

Etter fødsel gjelder ikke abortloven lenger. En abort sent i svangerskapet er mer å regne som en ordinær fødsel. Det er ikke uvanlig at barn født i uke 21 og 22 kan leve en stund etter fødselen, det stiller helsepersonell i en vanskelig situasjon. I Norge reddes vanligvis for tidlig fødte barn fra uke 23, men det har også forekommet i uke 22.

Vi er spesielt bekymret for at barnets rettsvern er borte over halvveis inn i svangerskapet. Vi er også bekymret for at vernet om mors rettigheter blir svekket ved at hun blir stående alene i en svært sårbar situasjon.

Dagens abortlov er en lov som fremdeles etter mange år treffer riktig, og har bred oppslutning i samfunnet.  Loven ivaretar det som i utgangspunktet er uforenelige prinsipper i en praktisk utformet lov, og balanserer tre retter helt presist: Kvinnens rett til selvbestemt abort, fosterets rettigheter, og hvordan samfunnet vårt skal håndtere retten til abort.  Den balanserer viktige hensyn, både kvinnens selvbestemmelsesrett fram til uke 12, og fosterets rettsvern som økes i takt med at barnet nærmer seg levedyktighet. Kvinnens selvbestemmelse er sterkest i begynnelsen av svangerskapet, mens fosteret får et gradvis sterkere vern etter hvert som ukene går.

Aborttallene har vært historisk lave de siste årene og er fallende.  Det er markant nedgang på uønskede svangerskap blant kvinner under 25år. Dette har trolig sammenheng med at jordmødre og helsesykepleiere nå har rekvisisjonsrett på hormonell prevensjon og at nødprevensjon er tilgjengelig uten resept. 

Utvidelse av grenser for selvbestemt abort kan føre til at reservasjonsretten blir brukt mer. Vi frykter også at ved utvidelse av dagens grenser kan seleksjonsaborter bli vanligere.

Tilgang til og styrket tilbud om kvalifisert støtte, rådgivning og oppfølging

• God informasjon og veiledning må sikres så tidlig som mulig i svangerskapet, slik at kvinnen har mulighet til å ta den beste beslutningen for seg selv når det gjelder spørsmål om abort.

Kvinnen bør ha reell mulighet til å få oppfølging hos jordmor før og etter abort. Oppfølging hos jordmor etter abort etterspørres. Vi er bekymret for at mor blir stående alene i en svært sårbar situasjon etter abort. I dag har ikke helsetjenesten et etablert sikkert system med klare ansvarsroller tilknyttet oppfølging etter selvbestemt abort. Jordmødre arbeider med graviditet og abort i sitt daglige virke, er eksperter på reproduktiv helse og har kompetanse til å ivareta disse kvinnene. Ettersamtale hos jordmor sikrer helhetlig oppfølging og kontinuitet i tjenesten.

Det kan argumenteres for at en nemnd kan ivareta denne typen informasjon og veiledning, og gi rom for refleksjon rundt et krevende menneskelig og etisk dilemma. Kvinnen er den som best kan vurdere sine forutsetninger og livsforhold for å kunne ha omsorg for barnet/barna. Samtidig er dette for de fleste et krevende spørsmål og et etisk dilemma, som det vil være nyttig å drøfte med andre før man konkluderer.

Jordmødre og leger har et klart ansvar for å bidra til veiledning og oppfølging av kvinner som vurderer abort.

I dagens retningslinjer, omtales kun kvinner som ellers er ekstra utsatt for psykisk belastning når det gjelder hvem som bør få tilbud om ettersamtale etter abort.

Utvalg som skal utrede alternativer til dagens nemndordning

• Jordmorforbundet er positive til nedsetting av utvalg for å utrede alternativ til dagens nemdordning. Jordmorprofesjonen har en sentral plass i et slikt arbeid og utvalg.

Nemndbehandling er omdiskutert blant våre jordmødre, men er det alternativet vi har per i dag for å sikre kvinner i en sårbar situasjon lik behandling. Nemden gjør en medisinsk vurdering og status av kvinnens tilstand. Her får kvinnen god informasjon, støtte og en gjennomgang om hva som skjer ved en senabort. I samtalen skal nemda sikre at kvinnen ikke er under trusler eller tvang for å avbryte svangerskapet.  Det er frivillig for kvinnen å møte nemd. Hun kan også velge at fastlegen skriver et skriv med begrunnelse for sin søknad og sin avgjørelse om abort. Det er kvinnens totalsituasjon og hennes opplevelse av den som skal vektlegges.

Ordet nemd kan oppfattes belastende, og det kan derfor kan det være hensiktsmessig å se på alternativer for navn og form gjennom et utvalg.

Hanne Charlotte Schjelderup

Kristin Holanger Bodenstein

Amathea møter hvert år om lag 2000 kvinner som enten står i valget om å fullføre, eller avbryte, et svangerskap. Kvinnene blir enten vist videre til oss av jordmødre, fastlege og offentlig spesialisthelsetjeneste, eller de oppsøker oss selv. Mange av henvendelsene kjennetegnes ved et behov for mer oppfølging, samtaler og støtte enn det som tilbys dem i dag. Amathea fungerer dermed som et viktig supplement til offentlige helsetjenester og har en unik innsikt i hvilke behov kvinner opplever i forkant og etterkant av abort.   

Amathea er en lavterskel veilednings- og oppfølgingstjeneste, med 12 tjenestesteder rundt om i landet med faglig kvalifiserte ansatte som tilbyr god oppfølging i tråd med kvinnenes egne behov.

Amathea har ingen merknader til forslag 1, 3 og 4. 

Innspill til forslag 2:  

Amathea vil formidle sin fulle støtte til forslag 2 om å «sikre reell selvbestemmelse ved svangerskapsavbrudd gjennom utvidet tilgang til og styrket tilbud om kvalifisert støtte, rådgivning og oppfølging». Vi mener dette forslaget berører et særlig viktig tema når abortloven igjen skal behandles.

Vår erfaring av hva kvinner, partnere og par trenger når de står i krevende valg er som følger:

• Kvalitetssikret og kompetent helsepersonell som kan veilede, støtte og følge opp i tiden før, under og etter et valg eller en abort
• Helsepersonell med erfaring i å møte og ivareta personer i en eksistensiell og relasjonell krisesituasjon
• Nøytral helsetjeneste som man ikke trenger å møte i andre sammenhenger som mor, far eller som gravid ved en senere anledning
• Fleksibilitet i form (telefon, video og oppmøte) og tidspunkt på samtalen

Vi anbefaler derfor at de nevnte punktene tas med i det videre arbeidet med forslaget.  

Andre innspill: 1.      Retten til oppfølging må utvides til også å gjelde etter selvbestemt abort.  

Retten til oppfølging etter spontanabort ble vedtatt i Stortinget i juni 2020. Dagens abortlov inneholder derimot ingen rett til oppfølging etter selvbestemt abort. Amathea opplever at kvinner kan ha tilsvarende behov for helsehjelp og oppfølging også i etterkant av selvbestemt abort. Vi mener derfor det ikke er grunn til å forskjellsbehandle disse gruppene, og at det vil forringe kvinners rett på helsehjelp om dette ikke likestilles.

Vårt innspill er derfor at retten til oppfølging etter selvbestemt abort bør omtales og tas med i det videre arbeidet med abortloven.

2.      Regionale samarbeid for å sikre bedre oppfølgingstjenester og plikt til å informere

Vi tror at et mer systematisk samarbeid kan sikre flere kvinner riktig helsehjelp i forbindelse med abort. Erfaring- og kunnskapsutveksling på feltet er viktig for å utvikle gode tjenester. I dag finnes det flere aktører som sammen kan bidra til at tjenester til kvinner etter gjennomført abort, og når de står i valget om å avbryte eller fullføre et svangerskap, kan bli enda bedre. Amathea har hatt samarbeid med enkelte helseforetak og flere kommunehelsetjenester på ulike steder i landet. Dette er samarbeid som styrker partene gjensidig.

En viktig utfordring i dag, er at mange kvinner ikke får nødvendig informasjon om hvor de kan henvende seg dersom de har behov for oppfølging og bistand som går utover det som tilbys i dag.

Vårt innspill til komiteen er at man i den videre behandlingen av abortloven omtaler behovet for å styrke samhandling og samarbeid mellom foretak, kommunehelsetjeneste og tjenesteytende ideelle aktører, slik at vi kan utvikle tjenestetilbudet og at flere kvinner enn i dag skal få riktig helsehjelp i forbindelse med abort.

Vi foreslår også at helsepersonell i helseforetak og kommunale helsetjenester plikter å informere kvinner om hvilke tilgjengelige tjenester som finnes.