Endringer i arbeidsmiljøloven m.m. (inn- og utleie fra bemanningsforetak)

Høringssvar Prop. 131 L (2021 - 2022)

Fast ansettelse er hovedregelen i arbeidsmiljøloven, men likevel er det mange atypiske ansettelsesformer. Vår oppfatning er at relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker må styrkes, og det mener vi at regjeringens forslag gjør. Norsk Flygerforbund støtter derfor forslagene i Prop. 131 L (2021-2022).

Med denne lovendringen vil regjeringen sette en stopper for kreativ omgåelse av arbeidsgiveransvaret, slik vi har sett gjennom kreative konsernmodeller der personell skilles ut i egne selskap som tilbyr arbeidskraft innen kjernevirksomheten til konsernet.

Bemanningsentreprise må etter denne lovendringen være historie. Det som tidligere har vært definert som bemanningsentreprise må fremover klassifiseres som innleie.
Norwegian er et relevant eksempel på hvordan lovverket legger til rette for bemanningsentreprise, ved HR- 2018-2371-A (heretter kalt “Norwegian-dommen”). Fra 2012 opprettet Norwegian en rekke nye selskaper i konsernet, og ansatte ble virksomhetsoverdratt til nye enheter. Formålet var å redusere risiko for å kunne finansiere store flyordrer. Resultatet var at ansatte som opprinnelig jobbet i morselskapet ble flyttet til selskaper som kun hadde som sin virksomhet å leie ut den samme arbeidskraften til å fly de samme flyene i en såkalt bemanningsentreprise.

Utfordringen med bemanningsentreprise, slik det ble praktisert i Norwegian, er at de ansatte ble flyttet til selskaper uten noen form for verdier. Dermed er de ansatte svært utsatt, både ved uønsket, men også ved en styrt konkurs.

Under koronapandemien mistet ansatte i bemanningsenterpisene jobben etter at selskapene ble slått konkurs. Den også den svenske og danske stat fikk erfare hvordan organiseringen ender opp med å bli en kostnad for skattebetalerne og ikke aksjonærene, da Norwegian aktivt slo de heleide bemanningsselskapene konkurs. Siden det ikke er verdier i selskapene må̊ statene dekke deler av lønn og feriepenger gjennom lønnsgarantiordninger – selv om det var eiendeler og kontanter i eierselskapet Norwegian og i andre deler av konsernet.

En annen utfordring med bemanningsentreprise i luftfart, etter Norwegians praksis, er at maktbalansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver rokkes ved. Trepartssamarbeidet, slik det er tiltenkt, settes ut av spill. Ansatte fratas legitime kampmidler i arbeidslivet, som arbeidskamp. Dersom de ansatte ansatt i et slikt selskap streiker, kan selskapet enkelt slås konkurs uten særlige ulemper for verdiene til aksjonærene.

Norwegian-dommen legger også̊ til grunn at «egne materialer og verktøy» i luftfartssammenheng ikke trenger å være flymateriell, eller materiell og verktøy overhodet.

Som dommeren skriver:
Passasjerfly, som på grunn av finansieringen er skilt ut i egne eierselskaper, er nokså atypisk utstyr. Man må videre ta i betraktning den infrastruktur som NAR stiller med for å planlegge og administrere rettidig levering av ferdig oppsatte besetninger til alle flygninger. Innen rammen av den avtalen som er inngått, er det mer nærliggende å se dette som "utstyret".

Drar man samme konklusjon inn i andre næringer, som f.eks. i byggebransjen, skal det tilsynelatende holde å stille med kompetent personell til forhåndsavklart arbeidstid, uten egne materialer og verktøy i ordenes rette forstand, og kalle planleggingen og organiseringen av personell for «utstyret». Norsk Flygerforbund mener denne tolkningen er en kreativ og klar omgåelse av intensjonen som må ligge bak loven - samt normal forståelse av hva «materialer og verktøy» i realiteten er/var når loven ble formulert.

Mennesker er ikke maskiner og verktøy, og vi forventer at regjeringen med storrengjøringen i arbeidslivet jobber for å tette alle smutthull, herunder å forby bemanningsentreprise.

Norsk Flygerforbund mener at loven bør endres i tråd med det regjeringen har foreslått i Prop. 131 L (2021-2022). Det vil være et viktig bidrag til å styrke det seriøse arbeidslivet.

Høringsnotat Prop. 131 L (2021-2022) om endringer i arbeidsmiljøloven mm – Forslag til endringer i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak – høring i Stortinget 26.10.2022

Adecco Group Norge («Adecco») er sterkt kritisk til forslaget om forbud mot innleie av arbeidstakere fra bemanningsfortak når «arbeidet er av midlertidig karakter", jf. arbeidsmiljøloven («aml») § 14-9 annet ledd bokstav a). Vi vil også bemerke at for forslaget om forskriftsfestet forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid i Oslo, Viken og tidligere Vestfold ikke løser eventuelle utfordringer innenfor bemanning innen bygg i Oslo, Viken og Vestfold.

Foreslåtte forbud mot innleie er ikke i samsvar med Norges EØS rettslige forpliktelser, og kan ikke innføres. Forpliktelsene dette gjelder er;

• Forbudet mot ulovlige restriksjoner på vikararbeid i EU-direktiv 2008/104 («vikarbyrådirektivet») artikkel 4, og
• Forbudet mot ulovlige restriksjoner på tjenestefrihetene i EØS-avtalen artikkel 36 og 37.

Dette er etter en vurdering gjort av Advokatfirma ved Haavind ved Advokat Sten Foyn. Vurderingen er vedlagt Høringsutkastet til Adecco fra April 2022.

Lovforslaget er ikke tilfredsstillende utredet. 

I forarbeidene til lovforslaget er det henvist til eldre undersøkelser og det er fremsatt påstander som er direkte feil. Før et så inngripende lovendring bør lovforslaget utredes ytterligere i forhold til konsekevenser og alternative reguleringer for å oppnå ønsket effekt i arbeidsmarkedet. Et totalforbud mot innleie ved midlertidige behov er ikke løsningen. 

Innleie ved midlertidige behov har fungert i over 20 år for de fleste bransjer, over hele landet uten at dette har vært noe utfordringer.

Innleien er lav, mellom 1 -2 %. Det er liten eller ingen økning i omfatningen av innleie siden finanskrisen i 2009 med unntak av innenfor bygg. Dersom det er enkeltområder uten ønsket utvikling er det dette området som må reguleres, ikke alle bransjer i hele landet. Det er først dersom en skal løse utfordringer som ikke eksisterer, det blir utfordringer. Krav til faste ansettelser (2019) har gjort at innleie heller ikke medfører flere midlertidige ansettelser.     

Forbud mot innleie vil speiselt ramme det lokale næringsliv, små og mellomstore bedrifter.  

De fleste leier inn fordi kompetansen eller kapasiteten ikke finnes lokalt. Et forbud vil ramme små og lokale bedrifter som ikke har tariffavtale og ressurser til å hente arbeidskraften selv når det er behov. Dette gjelder de fleste bransjer i Norge alt fra utvikling og produksjon, reiseliv til primærnæringene.

Forbud mot innleie av midlertidig karakter vil åpne for uønskede løsninger.

Forbud mot innleie av fast ansatte arbeidstakere fra en gjennomregulert bemanningsbransje vil bane vei for alternative løsninger som uønskede midlertidige ansettelser, ulovlig bruk av «ringevikarer» og selvstendige oppdragstakere. Alle er de alternativer som gir folk betydelig dårligere trygghet enn en fast ansettelse i et seriøst bemanningsforetak.

 Forslaget om totalforbud mot innleie innen byggenæringen i Osloområdet.

Regjeringen foreslår et totalforbud mot innleie til bygningsarbeid i Oslo, Viken og tidligere Vestfold. Begrunnelsene i høringsnotatet er sammensatt, men vi forstår at Regjeringen i hovedsak mener et totalforbud er helt nødvendig på grunn av en kraftig økning av innleie innenfor bygg i dette geografiske området som igjen har ført til for høy andel av innleide arbeidstakere.

  Vi ser at innslaget av innleie kan være høyt på noen byggeplasser. Det sentrale er likevel at det er store forskjeller mellom de seriøse og de useriøse aktørene. De seriøse følger alle lover og regler og mange har tariffavtale. De useriøse aktørene følger ikke lovverket, og blir heller ikke fulgt opp.

Høy andel innleie innenfor bygg i Oslo = kollektiv «avstraffelse» for hele bemanningsbransjen i hele landet.  

Det kan ikke være riktig å kollektivt straffe en hel bransje, fordi noen ikke følger spillereglene innenfor et fagområde i et avgrenset geografisk område i Oslo. Dersom den seriøse og organiserte delen av bemanningsbransjen «utraderes» ved et totalforbud etableres samtidig et større rom og marked for useriøse aktører. Situasjonen blir verre.

 Organisert, og regulert bemanningsbransje – hva er alternativene?

Bemanningsbransjen er gjennomregulert med en rekke innstramminger de siste årene, med krav til Likebehandling (2013), faste ansettelse og oppfølging fra Arbeidstilsynet (2019). Noen bemanningsselskaper som bla. Adecco har også tariffavtaler innenfor en rekke områder, som følges opp av egne interne tillitsvalgte. 

I en optimal verden ville aktuell arbeidskraft være tilgjengelig når det er behov, alternativt gjennom Nav og EURES. I den virkelige verden har bemanningsbransjen har blitt en moderator av arbeidskraft mellom bedriftene, og har bidratt til både kompetanse hos lokale bedrifter, nødvendig kapasitet til å takle svingninger i aktivitet  og lavere arbeidsledighet. I mange tilfeller er arbeidskraften hentet i utlandet for utleie og etter hvert ansettelse hos innleier. Bare i Adecco har vi rekruttert, kurset og hentet over 13.000 utenlandske arbeidere til Norge. Mange av disse er fortsatt her og bidrar i samfunnet.     

 Arbeidskraften må hentes, dersom arbeidsplasser skal sikres lokalt i Norge. Alle som arbeider i Norge skal ha gode og trygge arbeidsvilkår iht. gjeldende regler. Spørsmålet er hvordan og hva er enklest å kontrollere? Norske bemanningsselskaper eller utenlandske aktører som gjør outsourcing, entrepriser aller andre alternative leveransemodeller i Norge?

Prop. 131 L (2021-2022) Endringer i arbeidsmiljøloven m.m. (inn- og utleie fra bemanningsforetak)

Det vises til Prop. 131 L (2021-2022) Endringer i arbeidsmiljøloven m.m. Det fremgår av proposisjonen at departementet vil fastsette forskrift om et geografisk avgrenset forbud mot innleie fra bemanningsforetak for byggenæringen. Proposisjonen inneholder i tillegg forslag om ytterligere innstramninger i regelverket for inn- og utleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak: 1) Adgangen til innleie "når arbeidet er av midlertidig karakter" oppheves. 2) Rett til fast ansettelse når arbeidstaker har vært sammenhengende innleid i mer enn tre år, uavhengig av innleiegrunnlag. 3) Ny bestemmelse i loven for å tydeliggjøre grensen mellom innleie og entreprise.

Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg (EBA) viser til høringssvar fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Byggenæringens Landsforening (BNL) som vi stiller oss bak.

EBA er imot de foreslåtte innstrammingene i regelverket og oppfordrer til at disse ikke innføres.

Bygg- og anleggsnæringen er en prosjektbasert næring som kjennetegnes av store variasjoner i oppdragsmengde. Innleie fra seriøse bemanningsselskaper ivaretar et nødvendig behov for fleksibilitet, og er nødvendig for at bedriftene skal kunne tilby trygge arbeidsplasser til sine ansatte. Arbeidstakere som leies ut fra bemanningsforetak utgjør 1,7 – 1,9 prosent av den totale arbeidsstyrken i Norge. Utleide arbeidstakere innen bygg og anlegg sto for 7–8 prosent av årsverkene i denne bransjen i 2018. Nytt innleieregelverk i 2019 førte til en signifikant nedgang i bruken av innleie. Fra andre halvår 2018 til andre halvår 2019 var nedgangen totalt sett på 17 prosent, som fortsatte inn i 1. kvartal 2020 før pandemien førte til nedstenging 12.mars 2020. Nedgangen i innleie var i denne perioden størst med 36 prosent for Oslo. Disse tallene viser at det skjerpede innleieregelverket fra 2019 har hatt tilsiktet effekt. Regelverket må få tid til å virke sammen med økt kontroll fra Arbeidstilsynet.

EBA vil fremholde at forslagene som stopper og sterkt begrenser innleieadgangen er mangelfullt utredet og begrunnet. Dette gjelder både konsekvensene for bedrifter/arbeidsgivere på innleiesiden, for bemanningsforetakene og de ansatte i bemanningsforetakene, samt EØS-rettslig. En samfunnsøkonomisk analyse av de samlede virkningene av forslagene er ikke foretatt, og det er ikke vurdert alternativer for å se om målene kan nås med mer forholdsmessige og mindre inngripende tiltak. Regjeringen begrunner forslaget med ønsket om en storrengjøring av arbeidslivet. EBAs klare oppfatting er at forslagene ikke vil løse noen problemer, men snarere medføre omfattende uheldige konsekvenser for bygg- og anleggsbransjen og seriøsitetsarbeidet i næringen.

Som høringsinnspill fra blant andre Politiet, Statsbygg og Skatteetaten underbygger, vil forslaget blant annet:

1. Ikke bidra til å bekjempe arbeidskriminalitet.
2. Føre til uheldige utslag med interne geografiske avgrensninger i samme arbeidsmarked på Østlandet.
3. At bransjer med store sesongvariasjoner og konjunkturer rammes uforholdsmessig hardt, særlig gjennom forbud på Østlandet.

EBA er opptatt av at bygg- og anleggsnæringen har et forutsigbart innleieregelverk som holder seg over tid. For å unngå polarisering og stadige endringer mener EBA at eventuelle ytterligere skjerpinger av innleieregelverket bør baseres på brede forlik med forankring i trepartssamarbeidet. Vi viser til tidligere fremsatte forslag fra BNL/EBA, herunder blant annet:

• Innføre informasjonsplikt om innleie i kontraktene, kontrollplikt, og plikt til sanksjoner ved ulovlig innleie
  • Pliktene pålegges offentlige og private byggherrer og hovedleverandør (TE/HE) for innleie i kontraktskjeden. Modell fra allmenngjøringsregelverket og forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter
• Økt kontroll og bedre etterlevelse av dagens strenge regelverk
  • Økt kontroll fra Arbeidstilsynet av gjensidigeansvaret i AML. § 14-12 (2) hos bemanningsforetakene (tilsv. pilot i Stor-Oslo fra 2020 med tilsyn på produksjonsbedriftenes etterlevelse av det nye regelverket)
• Strengere krav til bemanningsforetakene
  • Videreutvikling av etablerte systemer som Arbeidstilsynets register over registrerte bemanningsforetak, ordningen Revidert arbeidsgiver hos NHO Service & Handel, samt StartBANKs seriøsitetsinformasjon om registrerte bemanningsforetak
  • Innføre krav til tariffavtale hos bemanningsselskapet i Oslo-regionen hvor det er foreslått forbud mot innleie fra bemanningsselskap

 Innledning

 Spekter mener at det er en viktig målsetting å ha flest mulig i arbeid i faste, hele stilinger. Fast ansettelse er og skal være den klare hovedregelen i arbeidslivet.

 Likevel har en del virksomheter tidvis behov for å knytte til seg arbeidskraft ved innleie. Spekter støtter ikke forslagene om forbud mot innleie, og vil under høringen i komitéen særlig fokusere på konsekvensene av forbudet mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter, og da spesielt konsekvensene for spesialisthelsetjenesten.

 Når det gjelder Spekters synspunkter på de øvrige forslagene, viser vi til gjengivelsen av disse i Prop. 131 L (2021 – 2022).

 Et forbud mot innleie er uforholdsmessig

 Innleie fra bemanningsforetak utgjør så lite som 1,5 – 1,9 prosent av de sysselsatte i Norge, dette til tross for at det er adgang til innleie innen alle yrker og i alle næringer. Dette beskjedne omfanget tilsier at et forbud mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter verken er rimelig eller nødvendig.

 Vi viser til Regelrådet som ga høringen rødt lys:

«Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak.»

 Og:

 «Nullalternativet, dvs forventet utvikling dersom det ikke innføres tiltak, burde vært omtalt i høringsnotatet.

 Innleie er dessuten den mest gjennomregulerte formen for tilknytning vi har etter fast ansettelse. Å ramme helt legitim innleie med et forbud etter at en rekke regulatoriske tiltak, blant annet likebehandlingsreglene, er iverksatt de siste ti årene, framstår lite gjennomtenkt.

 Unntaket for helsepersonell er utilstrekkelig for å sikre forsvarlig drift av spesialisthelsetjenesten

 I lovproposisjonen er det åpnet for visse unntak for innleie ved arbeid av midlertidig karakter.

 Et av unntakene fra forbudet er innleie av helsepersonell. Spekter har sammen med helseforetakene vurdert et slikt unntak og mener at det er for snevert for formålet som er å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten.

 Mange yrkesgrupper som helseforetakene i en viss, men helt nødvendig, utstrekning leier inn fra bemanningsforetak, er ikke definert som helsepersonell. Eksempler er renholdspersonell, kjøkkenpersonell, ingeniører, teknikere, vedlikeholdspersonell og montører.

 Innleie benyttes også ved installasjon og vedlikehold av medisinskteknisk utstyr. Dette gjelder både kompetanse som kan betegnes som spesialkompetanse (det andre unntaket i forslaget til forskriftshjemmel) og annen kompetanse.

 Det hjelper lite at helsepersonell kan leies inn dersom avdelinger må stenge som en følge av manglende renhold, vedlikehold eller mangel på utstyr.

 Alternative formuleringer unntak

 Det er flere mulige løsninger når det gjelder unntak for helsetjenesten.

 Ordet «helsepersonell» kunne erstattes med «personell».

 En bedre løsning er en unntaksbestemmelse for å sikre driften av kritiske samfunnsfunksjoner, som både vil fange opp helsetjenesten og dessuten ivareta behovet for riktig og tilstrekkelig bemanning i akutte situasjoner, for eksempel hendelser som rammer samfunnskritisk infrastruktur.

 Unntak for innleie i akutte situasjoner er for øvrig en mangel i proposisjonen.

 Avslutningsvis

 Forbudet mot innleie er uforholdsmessig og unødvendig.

• Ulovlig innleie må rammes ved tilsyn, kontroll og sanksjoner.
• Dersom forbudet likevel skulle bli vedtatt, er det helt avgjørende av det gis unntak som kan avhjelpe de store problemene som et forbud skaper.
• Den foreslåtte hjemmelen for helsepersonell er for snever til å sikre en forsvarlig drift av helseforetakene. 

   

Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer om lag 2 300 bedrifter, hvorav ca.       2 300 av disse opererer i anleggsbransjen. 

Til høringen om endringer i arbeidsmiljøloven m.m. (inn- og utleie fra bemanningsforetak) ønsker vi å ta opp følgene: 

•    Overordnet syn
•    Grensen mellom innleie og entreprise (aml. § 14-12 nytt femte ledd)

Overordnet syn
Våre medlemsundersøkelser viser at innleie er forholdsvis utbredt blant våre medlemsbedrifter. Dette er ikke overraskende med tanke på at bedriftene driver virksomhet i bransjer preget av sesongvariasjoner og svingninger i oppdragsmengde. Tallene forteller likevel at det store flertallet av bedriftene oppnår denne fleksibiliteten ved å leie inn arbeidstakere fra andre produksjonsbedrifter, ikke bemanningsforetak. 

Videre fremgår det av MEFs etikkplakat at organisasjonen og våre medlemmer skal arbeide for at arbeidstakerne skal ha fast jobb. 

Med dette som bakgrunn, er vårt overordnede syn at vi støtter innstramminger i innleieregelverket. Det er imidlertid avgjørende for vår del at tiltakene på dette området ikke i tillegg bidrar til å redusere muligheten for innleie fra andre produksjonsbedrifter.

Grensen mellom innleie og entreprise (aml. § 14-12 nytt femte ledd)
I utgangspunktet støtter vi å lovfeste vurderingsmomenter som tydeliggjør skillet mellom innleie og entreprise, jf. forslaget til aml. § 14-12 nytt femte ledd. Vi deler oppfatningen av at det for virksomhetene i dag tidvis kan være krevende å vurdere denne grensedragningen. 

Vi er imidlertid bekymret for at de foreslåtte vurderingsmomentene – i kombinasjonen med innstramminger i regelverket for innleie – vil redusere anleggsentreprenørenes fleksibilitet i møte med variasjoner i oppdragsmengde.

I forslaget til ny aml. § 14-12 femte ledd annet punktum står det: «Andre relevante forhold er […] om arbeidet dekker et vedvarende arbeidskraftbehov hos oppdragsgiver og om arbeidet skjer innenfor oppdragsgivers kjerne- eller hovedaktivitet.» Det fremgår av merknadene til bestemmelsene at dette er momenter som kan trekke i retning av at det foreligger innleie – ikke entreprise. 

Vi oppfatter at denne delen av bestemmelsen til en viss grad bryter med rettspraksis, og at innholdet ikke er godt nok begrunnet. Vurderingsmomentene nevnt ovenfor er momenter av betydning for vurdering av om et arbeid er av «midlertidig karakter» eller ikke, jf. aml. § 14-9 annet ledd bokstav a. Etter vårt syn er det ikke hensiktsmessig å inkludere de samme momentene i en definisjon som omhandler grensedragningen mellom innleie og entreprise.

Vi mener også at den nevnte delen av det nye forslaget til vurderingsmomenter bryter med den praksisen som er etablert i anleggsbransjen når det kommer til bruk av entreprise. 

Noe forenklet er det to hovedårsaker til at entreprise benyttes i anleggsbransjen: 1) Hovedentreprenør har behov for å samarbeide med bedrifter som innehar spesialkompetanse, eller at 2) hovedentreprenør har behov for ekstra kapasitet i form av arbeidskraft og maskiner.

Det store flertallet av offentlige anleggsprosjekter tildeles etter anbudskonkurranse. Entreprenørene må tilpasse egen arbeidsstokk basert på antakelser om fremtidig oppdragsmengde. I tilfeller der entreprenøren vinner flere oppdrag enn forventet, kan det være behov for å øke egen kapasitet ved å benytte underentreprise. I slike situasjoner er det ikke uvanlig at hoved- og underentreprenør opererer i samme marked og har noenlunde lik kompetanse. 

Denne praksisen må sies å være veletablert i bransjen, og bidrar til å sikre entreprenørene fleksibilitet samtidig som det gir god konkurranse. Vi oppfatter at den foreslåtte definisjonen vil kunne begrense muligheten til å benytte entreprise som nevnt ovenfor. Dette vil være negativt for entreprenørene, og potensielt også for byggherrene, som vil kunne oppleve mindre konkurranse om prosjektene da entreprenørene i større grad vil bli bundet av egen kapasitet. 

Vårt syn er at de foreslåtte vurderingsmomentene i aml. § 14-12 femte ledd – uten den nevnte formuleringen i annet punktum – vil være tilstrekkelig for å tydeliggjør skillet mellom innleie og entreprise. Samtidig vil en slik definisjon i større grad gjøre det mulig å bygge videre på en praksis som har gitt anleggsbransjen fleksibilitet – til gunst for bedriftene, ansatte og byggherrer.

Prop. 131 L (2021-2022) - Arbeids- og sosialkomiteen

Et viktig område regjeringen ønsker å styrke arbeidstakernes rettigheter på, er å legge til rette for at faste og hele stillinger skal være hovedregelen i arbeidslivet. Den dominerende tilknytningsformen, og lovens hovedregel i norsk arbeidsliv, er fast ansettelse – hvor det foreligger et topartsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. De alternative tilknytningsformene, som kjøp av tjenester fra selvstendige eller andre virksomheter, skiller seg fra normen ved at arbeidet utføres i en trepartsrelasjon. Dette øker kompleksiteten i ansettelsesforhold. Arbeidstakeren arbeider for en annen enn den som er arbeidsgiver, og vil ofte være lokalisert hos kundevirksomheten. Forskning underbygger at slike trepartsrelasjoner kan endre maktforholdet i ansettelsesrelasjoner, og arbeidstakere settes i en svak forhandlingsposisjon. Innen helse- og utdanningssektorene, hvor mange av Unios medlemmer har sitt daglige arbeid, er det vedvarende bemanningsutfordringer, og bruk av innleie brukes i en del virksomheter som en løsning for kortvarige og midlertidige bemanningsutfordringer.

Unio støtter opp om de fleste av regjeringens forslag til innstramminger på innleieområdet, men forskriften som nå er sendt ut på høring om fortsatt mulighet for fri flyt av innleie fra bemanningsselskaper i helsesektoren er skivebom. Norsk Sykepleierforbund har innhentet tall for 2020 som viser at kommunene brukte over 1258 millioner kroner på innleie i helsesektoren, mens tallet for helseforetakene er rundt 500 millioner – hvorav ca. 139 millioner er innleie av sykepleiere. Dert brukes altså milliard beløp på innleie av arbeidstakere til helsesektoren.

Nå strammer regjeringen inn innleiereglene. Særlig innen bygg og anlegg, hvor det blir et geografisk forbud i Oslo og Viken. Men også for alle andre sektorer og bransjer strammes det inn ved at det ikke blir lov å leie inn dersom du har et midlertidig behov. Det kan fortsatt leies inn der det er  behov for vikarer eller etter avtale med tillitsvalgt. Men for helsesektoren har nå Aid sendt ut på høring forslag om en egen forskrift som åpner for at det fortsatt skal kunne brukes innleie fra bemanningsbyråer dersom virksomheten har et midlertidig behov. Innleie fra bemanningsbyråer er allerede en stor utfordring i dag og går på grunnbemanningen løs. De samme regler som for resten av arbeidslivet bør også gjelde for helsesektoren. Forskriften begrunnes i et forsvarlighetsperspektiv. Vi tenker at det å ha flere hele og faste ansettelser i helsesektoren vil øke beredskapen i helsesektoren. Det kan ikke være slik at helsesektoren skal bygge sin beredskap på innleie fra bemanningsselskaper. Unio går sterkt imot at det skal opprettes en egen forskrift for innleie til helsesektoren.  

Vi mener at adgangen til å inngå avtale om unntak fra krav i aml. § 14-12 (1) med fagforening med innstillingsrett ivaretar behovet for unntak fra innleiebestemmelsene i helsesektoren i dag. Unio er i liten grad kjent med at denne avtaleadgangen benyttes i helsesektoren. Vi stiller derfor spørsmål ved departementets vurdering av at det er særlige hensyn som begrunner en ytterligere adgang til å gjøre unntak fra innleiebestemmelse ved å forskriftsregulere dette.  Behovet for å få raske løsninger kan nettopp avhjelpes ved å inngå avtale med tillitsvalgt dersom det skulle oppstå situasjoner som går på forsvarligheten løs.

Mvh

Unio

Henrik Dahle

Til Stortingets arbeids- og sosialkomité

Forslaget om å fjerne adgangen til innleie for arbeid av midlertidig karakter undergraver de seriøse bemanningsforetakene, vil medføre at flere tusen ansatte i bemanningsbransjen mister jobben og er distriktsfiendtlig, samt baner vei for useriøsitet, lavere organisasjonsgrad og større jobbusikkerhet. Det samme gjelder forbudet mot innleie til bygningsarbeid på Østlandet, men siden det ikke er en del av lovforslaget, kommenterer vi ikke det nå. Å fjerne adgangen til innleie for arbeid av midlertidig karakter er i realiteten et forbud mot innleie fra bemanningsforetak.  

Det er ikke nødvendig å begrense bemanningsforetakenes virksomhet og bruken av innleie

I Norge har andel innleie av totale årsverk ligget stabilt og jevnt rundt 1-2 prosent de siste ti årene. Bransjen er sterkt regulert både når det gjelder ansattes rettigheter og andre rammevilkår. Nylig har Arbeidstilsynet fått utvidet sin kompetanse til å vurdere lovligheten av innleie samt om likebehandlingsreglene følges. Videre har partene i arbeidslivet iverksatt tiltak for å sikre gode og forutsigbare arbeidsvilkår, samt heve stillingsprosentene i bransjen. Før det iverksettes ytterligere og vidtgående nye tiltak for å begrense innleie, må allerede innførte lovendringer og avtaler mellom partene få tid til å sette seg og virke.

Forholdet til EØS-avtalen og Vikarbyrådirektivet er ikke godt nok utredet med tanke på om de foreslåtte restriksjonene er lovlige

I høringsrunden er det pekt på at innstrammingene kan være EØS-stridige. Det er ikke påvist at de foreslåtte innstrammingene er egnede og nødvendige og faktagrunnlaget er for svakt til å kunne begrunne at tiltakene er lovlige i henhold til EØS-avtalen. Formålet kan oppnås ved hjelp av andre og mindre inngripende tiltak, for eksempel gjennom en bedre godkjenningsordning og informasjons- og påseplikt hos kundene etter modell fra allmenngjøringsforskriftene.

Konsekvensene av et forbud er ikke tilstrekkelig utredet og bygger på løse antakelser som ikke er forankret hos bedriftene som er avhengige av innleie

Det er fra myndighetssiden ikke foretatt grundige konsekvensanalyser av forslagene. Dette er i stedet overlatt til privat næringsliv. Også Regelrådet har pekt på at forslagene ikke er grundig nok utredet. At det først nå foreslås unntak for innleie til landbruket, helse- og omsorgsarbeid og spesialister, understreker at forslagene ikke i tilstrekkelig grad er utredet.

Begrensningene baner vei for useriøse aktører, midlertidige ansettelser, permitteringer, nedbemanninger og alternative tilknytningsformer, samt motvirker et seriøst og velfungerende arbeidsmarked og fører til dårligere arbeidsforhold for arbeidstakerne både i bemanningsbransjen og i kundebedriftene

Begrensninger på innleie vil ikke nødvendigvis føre til at flere blir fast ansatt i bedriftene som skal ha arbeidet utført. Fordi lovligheten av innleie i dag ofte er knyttet til kundens midlertidige behov, erstatter innleide ikke fast ansatte hos brukerbedriftene. Innleie kommer på toppen av bedriftenes egne faste grunnbemanning og brukes for å ta unna arbeidstopper pga. sesongsvingninger og variasjoner i oppdragsmengde.

Et alternativ til innleie er midlertidige ansettelser direkte i kundebedriftene. Fast ansettelse i bemanningsforetak gir større jobbsikkerhet, rettigheter og forutsigbarhet enn å være midlertidig ansatt knyttet til et prosjekt eller i sesong. Eksempelvis har fast ansatte i bemanningsbransjen større sikkerhet for arbeid og inntekt og bedre sykepengerettigheter enn midlertidige ansatte som går fra oppdrag til oppdrag. Fast ansettelse gir bedre pensjonsopptjening og bedre muligheter for kompetanseutvikling og språkopplæring enn det en rekke påfølgende midlertidige ansettelser vil gi. Endelig skal det nevnes at likebehandlingsreglene sikrer innleide fra bemanningsforetak gode arbeidsvilkår når de er i oppdrag. Midlertidig ansatte er ikke sikret slik likebehandling.

Mer bruk av freelancere, selvstendige oppdragstakere og entrepriser fører ikke til flere faste ansettelser i bedriftene som "skal ha arbeidet utført". Faren for useriøsitet øker med antallet ledd i en kontrakts kjede.

Det er urealistisk og heller ikke samfunnsøkonomisk rasjonelt å forvente at bedrifter med varierende oppdragsmengde til enhver tid skal bemannes for å ta unna arbeidstoppene. For stor grunnbemanning vil føre til mer bruk av permitteringer og stadige nedbemanninger. Alternativer som mer overtidsarbeid, tyngre gjennomsnittsberegnede arbeidstidsordninger eller mer bruk av deltidsansettelser er ikke en ønsket utvikling i norsk arbeidsliv.

Begrensninger på bemanningsbransjens virksomhet vil lede til større arbeidsledighet og mangel på kompetent arbeidskraft

Bemanningsbransjen er en viktig inngangsport til arbeidslivet både for nye på arbeidsmarkedet og personer som har blitt arbeidsledige. Ved å ta bort mye av grunnlaget for bemanningsforetakenes virksomhet, er det grunn til å tro at grupper som tradisjonelt har stilt svakt på arbeidsmarkedet, risikerer å bli gående ledige.

Våre medlemmer i bemanningsbransjen sysselsetter i dag flere tusen arbeidstakere. Når rammevilkårene for bemanningsforetakene snevres inn, betyr dette at svært mange av deres ansatte blir overtallige og må sies opp – både de som leies ut og administrativt ansatte. Departementet antakelse om at de utleide nå vil bli direkte ansatt hos brukerbedriftene er ikke faktabasert, hvilket igjen bekrefter den mangelfulle konsekvensutredningen.

På en del felt er det alvorlig mangel på kvalifisert arbeidskraft i Norge. Bemanningsbedriftenes rolle er å bidra til å finne kvalifisert arbeidskraft et annet sted, gjerne i utlandet. Dette krever kompetanse og nettverk, noe som de fleste virksomheter ikke har. Kvalifisert arbeidskraft er etterspurt også i andre land enn Norge. Det er ingen selvfølgelighet at f.eks. polske fagarbeidere velger å komme til Norge om de ikke gis den oppfølgning og fleksibilitet som de får via bemanningsbedriften. Det er altså en risiko for alvorlig arbeidskraftsmangel som vil kunne stoppe store prosjekter eventuelt at produksjon outsources til utlandet eller utføres gjennom utenlandske underentreprenører. Dette vil kunne føre til at arbeidsplasser og kompetanse forsvinner ut av Norge.

Innstrammingene er distriktsfiendtlige

Forslaget om å forby innleie til arbeid av midlertidig karakter vil ramme distriktene hardt. Norge har spredt bosetting og mye sesongpreget virksomhet. Innen mange sektorer er det ikke et jevnt behov for arbeidskraft, men behov for mange ansatte enkelte perioder i året. Gjennomsnittsberegning og overtidsarbeid vil ikke løse bemanningsutfordringene. Produksjonsbedrifter innenfor for eksempel reiseliv og fiskeindustri kan ikke låne personell av hverandre siden de forholder seg til de samme sesongtoppene. Uten mulighet for innleie vil mange bedrifter i distriktene måtte nedskalere i sesong eller permittere ansatte i store deler av året. Få personer ønsker en jobb hvor store deler av året er permittering. Konsekvenser kan bli mangel på personell og lavere lønnsomhet eller veldig store utgifter som setter virksomheten – og dermed arbeidsplassene i fare.

Det er behov for unntak fra innleieforbudet også for andre bransjer

Når det gjelder den foreslåtte forskriftsreguleringen av innleie til helse- og omsorgstjenesten og innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse, så er dette etter NHO Service og Handels syn for snevert. Fordi departementet i liten grad har konsekvensutredet begrensningene, er det særlig viktig å ha en sikkerhetsventil gjennom en forskriftshjemmel som åpner opp for innleie uten begrensningene i aml. § 14-12 første og annet ledd når viktige samfunnshensyn tilsier det.

Med hilsen

NHO Service og Handel

Anne-Cecilie Kaltenborn

Administrerende direktør

Vi viser til innsendte høringsinnspill fra Rørentreprenørene Norge når gjelder unntaksbestemmelser og BNLs innspill til saken. Rørentreprenørene Norge er bransjeforening i BNL, og våre medlemmer, rørleggerbedrifter berøres særlig hardt av de kraftige restriksjonene som foreslås innført.

Proposisjonen omhandler viktige utfordringer i byggenæringen, men Proposisjonen overser at dette er en næring med mange fasetter og ulike type virksomheter. Et forskrift som følge av arbeidsmiljøloven som gir et innleieforbud i deler av landet kan gi store og uheldige skader og gi det motsatte av en mer ryddig næring. Grepene tar ikke hensyn til en positiv utvikling de siste årene.

Rørentreprenørene er særlig bekymret for et geografisk bestemt innleieforbud og forbudet mot å leie inn arbeidskraft midlertidig.

Felles mål med regjeringen:

- Et seriøst arbeidsliv med hele, faste stillinger.

- Bedrifter i Norge skal kunne konkurrere om kontrakter i Norge

- Norske bedrifter må ha innovasjonskraft

- Et attraktivt arbeidsliv

- Høy organisasjonsgraden

Konsekvenser av innleieforbud:

- Nødvendige fleksibilitet til å ta topper forsvinner

Det gir:

- Redusert kapasitet

- Forsinkelser og økte konflikter

- Færre kontrakter på norske hender og til små- og mellomstore bedrifter

- Øker bruk av permitteringsinstituttet og flere delte stillinger

Det er:

- Ødeleggende for en attraktiv byggenæring

- Færre lærlingkontrakter

 - Omgåelser og uheldige konstruksjoner som motvirker et seriøst arbeidsliv, som flere enkeltmannsforetak og andre omgåelser

Når og hvor oppstår behovet for innleie?

- Endringer er kontraktens kjennetegn

- Pandemier og andre uforutsette hendelser

- Ved forsinkelser der ferdigdato fastholdes

Attraktiv og seriøs næring

- Det er attraktivt å bli rørlegger, faget har langt flere søkere enn skoleplasser, i praksis får alle som viser interesse for faget lærlingkontrakt

- I tillegg til at nær 600 unge får lærlingkontrakt hvert år, inngås det lærlingkontrakter med nesten like mange "voksne" 

- Svennebrev gir fast arbeid i hele, fulle stillinger

Yrkestrafikkforbundets innspill gjelder høringens kapittel 7: Innleid arbeidstakers rett til fast ansettelse hos innleier. 

YTF er positiv til å gi fast ansettelse til innleide som har vært sammenhengende innleid i tre år. Yrkestrafikkforbundet ønsker også å presisere at også innleide arbeidstakere har krav på fast ansettelse etter den ulovfestede "grunnbemanningslæren". 

Tre- og fireårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 setter absolutte ytre grenser for hvor lenge en kan være midlertidig ansatt. Men dersom det er et fast- og stabilt behov for arbeidskraft vil midlertidig ansatte ha krav på fast stilling før det har gått tre år. Dette har Høyesterett slått fast i Statfjord-dommen i Rt. 1989 s. 1116. Dersom det foreligger et fast- og stabilt behov for arbeidskraft er det ikke nødvendig for midlertidig ansatte å vente tre år før de krever fast stilling. Midlertidig ansatte vil ofte ha krav på fast stilling lenge før det har gått tre år. 

Lagmannsretten vurderte i 2014 (LG-2014-57287) om også innleide har krav på fast ansettelse etter denne grunnbemanningslæren, eller om innleide må vente til det har gått tre år før de kan kreve fast jobb. Lagmannsretten kom da til at innleide ikke har krav på fast ansettelse etter grunnbemanningslæren. Dette da lagmannsretten vurderer at det nå er en lovgiveroppgave å vurdere når innleide har krav på fast stilling. 

Dette betyr at innleide i dag ikke har krav på fast jobb selv om det foreligger et fast og stabilt behov for arbeidskraft hos innleier. Innleier kan følgelig benytte innleie i opp til tre år selv om innleien dekker over et fast og stabilt behov. På denne måten kan virksomheter unngå hovedregelen om fast ansettelse ved å bruke innleie heller enn direkte midlertidig ansettelse. 

Dette er i strid med formålet bak ønsket om at faste ansettelser skal være den reelle hovedregelen i arbeidslivet. Det strider videre mot ønsket i arbeidsmiljøloven § 14-12 (1) om parallelt regelverk mellom innleie og midlertidig ansettelse. Slik rettstilstanden er i dag vil virksomheter ha en fordel av å benytte innleie heller enn midlertidig ansettelse. 

Yrkestrafikkforbundet er positiv til å gi fast ansettelse til innleide som har vært sammenhengende innleid i tre år. Yrkestrafikkforbundet mener videre det er nødvendig at forarbeidene spesifiserer at grunnbemanningslæren også gjelder for innleide arbeidstakere. 

Overordnede synspunkter 

For LO er det av stor betydning med et arbeidsmarked der fast ansettelse er den mest alminnelige formen for ansettelse – og et arbeidsmarked med størst mulig utbredelse av topartsrelasjoner direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

LO støtter derfor forslagene i Prop. 131 L (2021-2022) og vil kommentere noen av dem her.

Det er flere grunner til at LO ønsker et arbeidsmarked med størst mulig utbredelse av topartsrelasjoner, dvs. kontraktssituasjoner der arbeidstakeren utfører arbeid direkte for arbeidsgiveren. Samhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne, blant annet gjennom arbeidsmiljøutvalg, verneombudsordninger, ulike forhandlings-, drøftings- og medvirkningsregler, fungerer best når partene som samhandler også kan gjøre noe med situasjonen på arbeidsplassen. Som departementet peker på, kan flerpartsforhold, slik som for eksempel innleie, føre til flere ulykker og dårligere helse og arbeidsmiljø. Stillingsvernsregler, jf. blant annet arbeidsmiljøloven § 15‑7, plikt til å tilrettelegge for ansatte, jf. § 4-6, reglene om virkemidler i HMS-arbeidet, jf. arbeidsmiljøloven kapittel 3 og kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jf. kapittel 4, er i størst grad tilpasset topartsrelasjoner.

Ettersom det norske næringsliv i stor grad er kunnskapsbasert, er det viktig å sikre rammer som stimulerer til kompetanseheving og opplæring. LO legger til grunn at fast ansettelse i en topartsrelasjon i størst grad bidrar til at virksomheter beholder og videreutvikler kompetanse og skaper en positiv lojalitet mellom arbeidstakerne og virksomheten.

Departementet viser til at innleide opplever lavere jobbtilfredshet og har dårligere lønns- og arbeidsvilkår, og videre at stor grad av innleie kan ha negativ effekt på lønnsutviklingen i næringen.

LOs helt overordnede respons er derfor at vi fullt ut støtter departementets vurderinger når det gjelder behovet for tiltak. LOs vurdering er at forslagene vil være godt egnede og vil redusere omfanget av innleie. I proposisjonen gjøres det grundig rede for situasjonen, og departementet presenterer solid dokumentasjon når det gjelder omfanget av innleie og negative virkninger for arbeidstakere, bedrifter og hele bransjer.

De foreslåtte innstrammingene når det gjelder adgangen til innleie, følges opp med en tydeliggjøring av grensen mellom innleie og entreprise. Etter LOs syn er en tydelig definisjon veldig positivt og helt nødvendig for å oppnå de ønskede effektene av innstrammingen.

 Forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid i Oslo-området

LO mener departementet foreslår et godt og målrettet tiltak gjennom å forby innleie til byggenæringen i Oslo-området. Innleieandelen har over år vært høy innenfor byggenæringen, og innenfor Oslo-området har innleie vært benyttet i et større omfang enn ellers i landet.

LO vil fremheve at et forbud vil gi positive utslag på sysselsettingen innenfor bransjen. Et forbud vil redusere innleieandelen, antallet faste stillinger vil øke og større egenbemanning vil igjen muliggjøre et bedret lærlingetilbud og kompetanseutvikling i bedriftene. På sikt vil dette føre til at rekrutteringen av fagarbeidere blir styrket. Dette vil være en nødvendig omstilling for bransjen.

Generelle innstramminger i adgangen til innleie fra bemanningsforetak

LO støtter forslaget om en generell innstramming ved å fjerne henvisningen fra § 14-12 til § 14-9 (2) bokstav a og mener det er et svært viktig og egnet tiltak som vil ha stor betydning i alle bransjer.

LO er enig med departementet om at innleie fortrenger faste ansettelser i topartsrelasjoner. Dagens ulike grunnlag for innleie med innslag av skjønn åpner for misbruk og misforståelser. En innstramming vil føre til et enklere regelverk og gjøre det det enklere å avdekke misforståelser og misbruk. Konsekvensen vil være flere faste og direkte ansettelser.

 Grensen mellom innleie og entreprise - overordnet 

LO støtter forslaget og mener at det er viktig med en klargjøring av skillet mellom innleie og entreprise. Det er LOs erfaring at det er en del bevisst feilklassifisering av innleie som entreprise. Innstrammingene i innleieregelverket vil øke risikoen for omgåelser ytterligere. Definisjonen er derfor viktig for å hindre at det som i realiteten er innleieforhold, forkles som kjøp av en tjeneste. En lovregulering vil gjøre rettstilstanden lettere tilgjengelig, noe som er viktig for alle, ikke minst for de innleide og tillitsvalgte. Ut fra dette er det nødvendig for LO å komme litt nærmere inn på behovet for lovfesting av en definisjon av innleie, og en endring av gjeldende rett for så vidt gjelder grensen mellom innleie og entreprise.

Grensen mellom innleie og entreprise: Behov for endring av gjeldende rett – samt behov for en definisjon i loven

Det er sentralt at rettstilstanden etter Norwegian-dommen (HR-2018-2371-A), der bemanning av fly med piloter og kabinpersonale ble ansett som entreprise og ikke innleie, endres.

I saken hadde piloter og kabinpersonale blitt virksomhetsoverdratt til nyopprettede datterselskaper, og det var driftsselskapene i konsernet, herunder morselskapet, som skulle bemanne flyene gjennom egne avtaler om tjenestekjøp (såkalt bemanningsentreprise) fra datterselskapene.

LO ønsker innledningsvis å vise til NOU 2019: 22 «Fra statussymbol til allemannseie – norsk luftfart i forandring», der flertallet pekte på at det er grunn til å vurdere om ansattes rettigheter i Norwegian-modeller er godt nok ivaretatt (s. 123). Etter dette viste flertallet til at «sammensetningen og kapasiteten til dette utvalget gjør det lite egnet til å behandle disse spørsmålene grundig nok. Utvalget som ble nedsatt i august 2019 [utvalget som leverte NOU 2021: 9] har et mandat og en sammensetning som kan gjøre det bedre egnet til å vurdere rettslige sider ved de nye tilknytningsformene som blir brukt i luftfarten». Denne antakelsen viste seg å stemme; LO mener flertallets vurderinger i NOU 2021: 9 er gode.

I dommene i Rt-2013-998 Quality People og HR-2018-2371-A Norwegian uttalte Høyesterett at det er en lovgiveroppgave å vurdere behovet for eventuelle regelendringer. LO mener det er svært viktig at lovgiver nå lager en definisjon av skillet mellom innleie og entreprise som har den ønskede virkningen, en definisjon som endrer rettstilstanden. Definisjonen må hindre at virksomheter kan lage selskapsstrukturer på en slik måte at skjebnefellesskapet mellom arbeidsgiver og de ansatte brytes, som hindrer at organisering av selskapsstrukturer kan svekke de ansattes stillingsvern og som hindrer selskapsstukturer der regler i lovgivning og avtaleverk om informasjon, samarbeid og medbestemmelse blir illusoriske.

Gitt formålet om et arbeidsmarked med flest mulig faste ansettelser i en topartsrelasjon, vil såkalt bemanningsentreprise innenfor bedriftens kjernevirksomhet, slik som for eksempel i Norwegian-saken, undergrave dette formålet.

Det avgjørende er at såkalt bemanningsentreprise – der levering av arbeidskraft er det sentrale – skal defineres som innleie av arbeidskraft og ikke som entreprise. Dersom arbeidet skjer innenfor oppdragsgivers vedvarende arbeidskraftsbehov og/eller kjernevirksomhet, bør dette med styrke tilsi at arbeidet skal karakteriseres som innleie og ikke som entreprise. LO mener derfor at loven bør endres i tråd med det regjeringen har foreslått i Prop. 131 L (2021-2022).

Notat til Arbeids- og sosialkomiteen:
Endringer i arbeidsmiljøloven m.m. (inn og utleie fra bemanningsforetak)
Prop. 131 L (2021-2022)

Innledning
Spekter mener at det er en viktig målsetting å ha flest mulig i arbeid i faste, hele stilinger. Fast ansettelse er og skal være den klare hovedregelen i arbeidslivet.
Likevel har en del virksomheter tidvis behov for å knytte til seg arbeidskraft ved innleie. Spekter støtter ikke forslagene om forbud mot innleie, og vil under høringen i komitéen særlig fokusere på konsekvensene av forbudet mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter, og da spesielt konsekvensene for spesialisthelsetjenesten.
Når det gjelder Spekters synspunkter på de øvrige forslagene, viser vi til gjengivelsen av disse i Prop. 131 L (2021 – 2022).

Et forbud mot innleie er uforholdsmessig
Innleie fra bemanningsforetak utgjør så lite som 1,5 – 1,9 prosent av de sysselsatte i Norge, dette til tross for at det er adgang til innleie innen alle yrker og i alle næringer. Dette beskjedne omfanget tilsier at et forbud mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter verken er rimelig eller nødvendig. Vi viser til Regelrådet som ga høringen rødt lys:

«Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak.»

Og:

«Nullalternativet, dvs forventet utvikling dersom det ikke innføres tiltak, burde vært omtalt i høringsnotatet.»

Innleie er dessuten den mest gjennomregulerte formen for tilknytning vi har etter fast ansettelse. Å ramme helt legitim innleie med et forbud etter at en rekke regulatoriske tiltak, blant annet likebehandlingsreglene, er iverksatt de siste ti årene, framstår lite  gjennomtenkt. 

Unntaket for helsepersonell er utilstrekkelig for å sikre forsvarlig drift av spesialisthelsetjenesten

I lovproposisjonen er det åpnet for visse unntak for innleie ved arbeid av midlertidig karakter. Et av unntakene fra forbudet er innleie av helsepersonell. Spekter har sammen med helseforetakene vurdert et slikt unntak og mener at det er for snevert for formålet som er å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten. Mange yrkesgrupper som helseforetakene i en viss, men helt nødvendig, utstrekning leier inn fra bemanningsforetak, er ikke definert som helsepersonell. Eksempler er renholdspersonell, kjøkkenpersonell, ingeniører, teknikere, vedlikeholdspersonell og montører. 

Innleie benyttes også ved installasjon og vedlikehold av medisinskteknisk utstyr. Dette gjelder både kompetanse som kan betegnes som spesialkompetanse (det andre unntaket i forslaget til forskriftshjemmel) og annen kompetanse.

Det hjelper lite at helsepersonell kan leies inn dersom avdelinger må stenge som en følge av manglende renhold, vedlikehold eller mangel på utstyr.

Alternative formuleringer unntak

Det er flere mulige løsninger når det gjelder unntak for helsetjenesten. Ordet «helsepersonell» kunne erstattes med «personell».
En bedre løsning er en unntaksbestemmelse for å sikre driften av kritiske samfunnsfunksjoner, som både vil fange opp helsetjenesten og dessuten ivareta behovet for riktig og tilstrekkelig bemanning i akutte situasjoner, for eksempel hendelser som rammer samfunnskritisk infrastruktur. Unntak for innleie i akutte situasjoner er for øvrig en mangel i proposisjonen.

Avslutningsvis

• Forbudet mot innleie er uforholdsmessig og unødvendig.
• Ulovlig innleie må rammes ved tilsyn, kontroll og sanksjoner.
• Dersom forbudet likevel skulle bli vedtatt, er det helt avgjørende av det gis unntak som kan avhjelpe de store problemene som et forbud skaper.
• Den foreslåtte hjemmelen for helsepersonell er for snever til å sikre en forsvarlig drift av helseforetakene.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste direkte ansettelser. Akademikerne støtter i all hovedsak regjeringens forslag til innstramminger i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak, men med ett viktig unntak: Vi er imot forslaget om å fjerne adgangen til innleie når arbeidet er av midlertidig karakter. 

Dette forslaget burde vært grundigere konsekvensutredet slik at det kunne foreligget et bedre kunnskapsgrunnlag. Forslaget treffer svært bredt og alle næringer, herunder rådgivere og konsulenter. Innstrammingen for denne gruppen betyr kort sagt at ansatte i faste stillinger med gode arbeidsvilkår skyves over i midlertidige stillinger med de negative konsekvenser dette har for den enkelte. Entreprise og tariffavtaler gir ikke dekkende alternativer.

Entreprise er ikke et dekkende alternativ fordi mange virksomheter trenger å beholde kontrollen over omorganiseringer, innovasjons- og utviklingsprosesser mv. Ved entreprise har entreprenøren ledelses- og resultatansvaret. Dette må også ses i sammenheng med forslaget om å lovfeste nytt femte ledd i arbeidsmiljøloven § 14-12 om momenter for om en oppdragsavtale er innleie. Dette forslaget vil utvide hva som anses som innleie, og er et forslag vi for øvrig støtter.

Tariffavtalt innleie er heller ikke et dekkende alternativ fordi mange fagforeninger/tariffavtaler i praksis ikke vil oppfylle lovens krav for tariffavtalt unntaksadgang.

Det er derfor positivt at regjeringen i Prop 131 L (2021-2022) har sett nærmere på konsekvensene av innstrammingen blant annet for innleie av spesialkunnskap og at konsekvensene foreslås avhjulpet med forslaget til forskriftshjemmel i nytt sjuende ledd i arbeidsmiljøloven § 14-12. 

Akademikerne mener primært at adgangen til innleie fra bemanningsforetak ved arbeid av midlertidig karakter bør bestå. Dersom forskriftshjemmelen vedtas i sin nåværende form, antar vi at dette vil kunne avhjelpe negative konsekvenser for rådgivere og konsulenter. Forutsetningen er at en forskrift ikke utformes for snevert. Det er positivt at departementet etter dialog med partene i arbeidslivet alt har sendt på høring forslag til forskriftsregulering slik at en forskrift skal kunne tre i kraft samtidig med de foreslåtte lovendringene. 

Endringer i arbeidsmiljøloven m.m., (inn- og utleie av bemanningsforetak)
Høringsinnspill fra Offshore Norge

Inn- og utleiemarkedet i offshorenæringene er et velregulert marked med klare lover og tariffavtaler og ordnede arbeidsforhold. Markedet baserer seg på at arbeidstakere med spesialkompetanse, enten formalkompetanse eller praktisk erfaring, er fast ansatt i selskap som gjerne er spesialisert mot ett eller flere fag. Disse blir så leid ut til selskap med behov for deres kompetanse.

Dette speiler praktiske behov i næringen:
Selskapenes oppdrag varer gjerne fra ett til noen år. Etter en kontrakt som krever en viss spesialkompetanse er ferdig kan selskapet stå uten lignende oppdrag i lengre tid. Dersom spesialistene var fast ansatte ville selskapet da måtte gjennomføre en nedbemanningsprosess. Samtidig vil andre selskap ha behov for kompetansen, og de måtte da ansette. Dette ville være kostnadskrevende og ineffektivt, men først og fremst vil det være skadelig for arbeidstakerne. Dette unngår man med dagens modell.

Videre er det slik at mange av arbeidstakerne ikke ønsker ansettelse i et selskap. Det gir arbeidstagerne mindre frihet og risikerer at de blir låst inne i annet type arbeid enn deres spesialkompetanse. Ved å bli leid inn som spesialister kan de bygge deres spesialkompetanse og man sikrer at deres spesialkompetanse er tilgjengelig for hele næringen.

Lovforslaget har derfor flere uheldige effekter for offshorenæringene. Vi vil peke på mulige klargjøringer og endringer som kan gjøre lovforslaget bedre for både arbeidstakere og næringsliv.

Spesialistunntak
Det er viktig at dette unntaket gjøres riktig. Spesielt er det avgjørende at "spesialkompetansen" ikke trenger å være formalkompetanse, men også kan baseres på erfaring. I forskriftsteksten som nå er på høring forutsettes det likevel at spesialistene må være "rådgiver eller konsulent".

Dette fremstår som en ekskludering av de praktisk rettede yrkesgruppene. Det fremstår som en forskjellsbehandling og en undervurdering av praktisk rettede spesialister, og vil medføre at spesialister med praktisk kompetanse mister valgmuligheter. Dette er spesielt problematisk for offshorenæringen, som har mange høyt betalte spesialister selv om de ikke nødvendigvis har yrkestittelen "rådgiver eller konsulent" eller lang teoretisk utdannelse.

Høringsnotatet fokuser på at spesialkompetansen må være en kompetanse bedriften ikke selv besitter og noe som i art avviker fra virksomhetens ordinære drift. Det er positivt at det understrekes at dette ikke skal tolkes for strengt, men det er problematisk om "ordinær drift" tolkes for strengt. Ofte ser man at virksomheter i utviklingsarbeid og innovasjonsprosesser leier inn eksperter som samarbeider med virksomhetens egne ansatte, noe lov og forskriftet må reflektere.

Overgangsregler
Selv med unntakene nevnt over, vil lovforslaget medføre omfattende konsekvenser for virksomhetenes organisering og bemanning, og trolig også medføre utfordringer med å få tak i kvalifisert personell i tilstrekkelig utstrekning. Det er viktig med overgangsregler som gir bedriftene tid til å innordne seg - særlig for å hindre at arbeid må settes ut av landet for å unngå vesentlige forsinkelser. Overgangsordning må innebære at lovvedtak ikke får anvendelse på allerede avtalte leieforhold. De inngåtte leieavtaler må respekteres, avtaler mellom innleier og utleier som gjelder konkrete innleieforhold, men også oppdragsavtaler inngått mellom bemanningsforetak og arbeidstaker.

En overgangsordning må også ta høyde for at løpende prosjekter kan gjennomføres under de forutsetning som lå til grunn for avtaleinngåelser, eventuelt at det gis tilstrekkelig tid til forsvarlig omlegging. Å endre rammebetingelsene med virkning for løpende prosjekter kan medføre at prosjekter stopper opp, får vesentlige forsinkelser eller at oppdrag må flyttes ut av landet for å få tak i kvalifisert arbeidskraft.

Konkret om innleie i helsetjenesten
NSF vil innledningsvis peke på at ansvaret for overholdelse av innleiebestemmelsene påhviler både bemanningsforetakene og virksomhetene som benytter seg av innleie. En del av reguleringene retter seg direkte mot innleier, og vi erfarer at det også foreligger mangler i etterlevelsen av disse.

Et annet forhold som det også generelt må pekes på, er at bruk av innleie også potensielt kan ha negative konsekvenser for de fast ansatte i virksomheten, bl.a. dersom kontinuerlige vakanser dekkes gjennom innleie fremfor økning av grunnbemanning, samt utfordringene dersom man stadig må forholde seg til nye og midlertidige kollegaer som må følges opp i et for dem ukjent arbeidssted. Dette vil kunne ha negativ effekt på de fast ansattes arbeidsmiljø og i verste fall kunne gå utover pasientsikkerheten.

Ulovlig bruk av innleie for å dekke opp for mangler i grunnbemanning
NSFs mål er at alle skal sikres muligheten til faste og hele stillinger. Et kontinuerlig vikarbehov i virksomheten skal løses med økning av grunnbemanning, jf. den ulovfestede grunnbemanningslæren. NSFs erfaring er at dette i for liten grad blir fulgt opp i virksomhetene, og at mange virksomheter i stedet benytter innleie for å bøte på bemanningsutfordringene. Det er derfor vår antagelse at en ikke ubetydelig andel av innleien som skjer i dag ihelsevesenet er ulovlig, ref. s. 38 i høringsnotatet som omtaler undersøkelser som tyder på dette.

Aml. § 14-12 (3) stiller krav om årlige drøftinger av bruken av innleid arbeidskraft. Denne drøftingen burde mange steder ført til at dette problemet ble adressert. Som vist til i høringsnotatet er det imidlertid varierende hvorvidt slike drøftinger blir gjennomført, og NSF stiller seg tvilende til hvor grundig gjennomgang som faktisk gis til de tillitsvalgte i lys av de krav som loven stiller.

Dersom kravet til midlertidig behov for økt arbeidskraft som grunnlag for innleie ikke er oppfylt, så vil i praksis eneste måte å leie inn arbeidskraft på, være ved inngåelse av avtaler etter aml. § 14-12 (2). NSF er imidlertid ikke kjent med at slike avtaler er inngått med våre tillitsvalgte.

I den forbindelse stiller NSF seg sterkt kritisk til Arbeids- og inkluderingsdepartementets som oppfølging Prop. 131 L (2021–2022) i en høring sendt ut 11.10 d.å, har foreslått en ny forskriftbestemmelse om utvidet adgang til innleie i helsesektoren, ettersom det allerede foreligger en unntaksbestemmelse som er anvendelig, og som ivaretar de behov som departementet søker å ivareta.

Kommentarer til enkelte av departementets forslag og spørsmål til høringsinstansene

Forslag om oppheving av den generelle adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig
karakter
Innleie i helsesektoren skjer hovedsakelig i vikartilfeller, og en oppheving av adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig karakter vil vi derfor ikke anta påvirker bruken av innleie i særlig grad. NSF ser likevel at dette vil kunne få svært stor betydning for andre sektorer med store utfordringer knyttet til innleie, og støtter derfor forslaget.

Forslag til alternative tiltak som er egnet til å begrense bruken av innleie generelt
Som nevnt over, er utfordringen i helsesektoren at innleie brukes ulovlig i virksomheter med kontinuerlig vikarbehov. Ikke alle virksomheter er klar over at slik innleie er ulovlig. En endring i regelverket som lovfester grunnbemanningslæren vil være et mulig tiltak for å begrense bruken av innleie.

Forslag om innleie på bakgrunn av avtale med tillitsvalgte gir rett til fast ansettelse etter en
viss tid
Slike avtaler er, som nevnt over, ikke i bruk etter det NSF er kjent med. Den praktiske konsekvensen av en slik lovendring, er dermed liten i vår sektor. Imidlertid vil en slik lovendring kunne gi en positiv signaleffekt, og NSF vil derfor støtte et slikt forslag.

NSFs syn på å gi innleide fra bemanningsforetak rett til fast ansettelse hos innleier etter to år
Mangelen på mange kategorier av helsepersonell gjør at det i helsesektoren normalt ikke er et problem å få fast ansettelse på et langt tidligere tidspunkt enn to år, skulle den innleide ønske dette.
En slik regel bør innføres som en ensidig rett for den enkelte arbeidstaker som vil fremsette krav om ansettelse – ikke som en automatisk regel. Det er mange ulike årsaker til at arbeidstakere velger å arbeide gjennom bemanningsforetak, og en slik automatisk regel vil kunne føre til negative konsekvenser for dem som ønsker å jobbe på denne måten.

Forslag til enkelte tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget og partssamarbeidet på
innleieområdet
NSF har i gjennomgangen av utfordringene på innleieområdet allerede pekt på behov for økt kunnskap hos virksomhetene og at krav til partsprosesser må ivaretas på en bedre måte enn det som er tilfellet i dag. Dette vil være viktig for å sikre et tryggere arbeidsliv og tryggere helsetjenester til befolkningen.

NSF stiller seg også svært positiv til å utvikle en samarbeidsarena for innleie og bemanningsbransjen. En slik arena vil kunne brukes til å ta opp negativ utvikling på området og diskutere løsninger for å ivareta arbeidstakernes rettigheter på en bedre måte. Det må sikres en bred deltakelse fra arbeidstakerorganisasjonene for å få frem ulike erfaringer fra flere bransjer.

NHO Reiseliv viser til regjeringens forslag om omfattende innstramminger i arbeidsmiljø-lovens innleieregelverk, jf. prop. 131 L (2021-2022). Det foreslås å oppheve adgangen til innleie fra bemanningsforetak "når arbeidet er av midlertidig karakter", at innleie etter avtale med tillitsvalgte skal gi rett til fast ansettelse etter en viss tid og lovfesting av skillet mellom innleie og entreprise. Det varsles også at det vil bli fastsatt et geografisk avgrenset forbud mot innleie fra bemanningsforetak for byggenæringen, og etablering av en godkjenningsordning for bemanningsforetak. 

Vi viser forøvrig til NHOs høringssvar som vi stiller oss bak.

NHO Reiseliv er den største arbeidsgiver- og næringsorganisasjonen for reiselivet i Norge med over 3 700 medlemsbedrifter innenfor overnattings-, serverings- og opplevelses-bransjene. 

Vi støtter forslaget om godkjenningsordning, men er ellers sterkt imot forslagene. Forslaget om å oppheve innleieadgangen ved arbeid av midlertidig karakter er det forslaget som vil ramme bransjen hardest, og det er dette forslaget som kommenteres nedenfor. Dersom forslaget vedtas i Stortinget, ber vi om at det gis unntak som innebærer tidsbegrenset adgang til innleie av arbeidstakere i forbindelse med sesongtopper og ved store arrangement.  

Oppsummering:

• NHO Reiseliv er sterkt imot de foreslåtte innstramningene, som vi mener vil kunne få svært uheldige konsekvenser for næringslivet og virksomhetene.
• Reiselivsbedrifter er utsatt for store svingninger i arbeidsmengde, og har behov for å dekke arbeidstopper med midlertidig arbeidskraft. Selv om omfanget av innleie fra bemanningsforetak er beskjedent i reiselivsbransjen generelt, er det et viktig supplement til direkte midlertidig ansettelse for mange bedrifter, særlig i distriktene. Forslaget vil stenge denne innleieadgangen for hoveddelen av bransjen, utover vikartilfellene.
• Det er innført en rekke viktige og målrettede tiltak rettet mot innleieutfordringene, både generelle lovfestede tiltak og bransjespesifikke. Disse må få virke en stund og evalueres før en eventuelt vurderer iverksetting av ytterligere tiltak.
• NHO Reiseliv ber om at det gis særregler som tillater innleie av arbeidstakere i forbindelse med sesongtopper, med en tidsbegrensning, og ved store arrangement.

Forslaget om å fjerne innleieadgangen ved arbeid av midlertidig karakter – behov for unntak

Den klare hovedregelen i norsk rett er at arbeidstakere skal ansettes fast. Det er bred enighet om at det skal være slik også fremover. Samtidig har bedriftene et behov for å kunne dekke midlertidige arbeidskraftbehov med midlertidig arbeidskraft. I dag kan dette skje ved direkteansettelse eller ved innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak. Vilkårene for å benytte midlertidig ansettelse og innleie er parallelle.   

Et kjennetegn ved reiselivsbedrifter er at de gjerne er utsatt for store svingninger i arbeidsmengde, enten det gjelder sesongsvingninger eller generelle variasjoner i bookinger. Flere bedrifter opplever intensive og sesongrelaterte perioder der behovet for arbeidskraft er stort, mens det i andre perioder er roligere eller kanskje stengt. Eksempler er fjordhotellet eller restauranten med uteservering, som har høysesong i sommer-månedene og vesentlig redusert drift resten av året. Et annet eksempel er skiheisene som kun har drift i vinterhalvåret. Også større byhotell opplever gjerne svingninger og store arbeidstopper, for eksempel ved arrangering av konferanser, store selskaper eller julebord, der behovet for arbeidskraft er vesentlig større enn ved alminnelig drift. Gjestenes rutiner har i tillegg endret seg. Bestillinger foretas nå tettere opp til gjennomføringsdato, også ved større arrangement. Dette gjør det vanskeligere å planlegge arbeidskraftbehovet.

For å kunne tilpasse svingningene er det ofte behov for raskt å kunne oppbemanne for en midlertidig periode. Flere distrikshotell har utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig arbeidskraft på egenhånd. Mange er i dag avhengig av å kunne leie inn arbeidstakere fra bemanningsforetak for å dekke opp arbeidskraftbehovet i høysesong.

Til tross for at større byhotell gjerne har tilknyttet tilkallingshjelper som kan tilkalles ved ekstra behov for arbeidskraft, er dette i mange tilfeller ikke tilstrekkelig. Enten fordi tilkallingshjelpene ikke er mange nok til å dekke behovet, eller fordi de takker nei til tilbud om arbeid, som de har full anledning til. Bedriftene er da avhengig av å kunne leie inn arbeidstakere fra bemanningsforetak.

NHO Reiseliv har dessuten medlemsbedrifter som arrangerer opplevelser og events, og store messer, som også er avhengig av innleie av arbeidskraft for å få gjennomført store arrangementer. Her dreier det seg gjerne om behov for å leie inn personell med spesifikk arrangementskompetanse eller annen type kompetanse som bedriften ikke selv besitter.

Som ovennevnte viser, benyttes innleie ved stort behov for arbeidskraft innenfor et tidsavgrenset tidsrom. Det er dermed ikke aktuelt å øke grunnbemanningen for å dekke dette behovet slik hovedmålsetningen med lovforslaget er.

Alternativet med å inngå avtale med tillitsvalgte i bedrift som er bundet av tariffavtale, er ofte ikke aktuelt, fordi tariffavtaledekningen er lav i bransjen. Av NHO Reiselivs om lag 3700 medlemsbedrifter er det i overkant av 15% som er bundet av slik tariffavtale loven krever. Tariffavtaledekningen må sees i sammenheng med at det er lav organisasjonsgrad, blant annet fordi det er mange unge arbeidstakere som kun er tilknyttet bransjen i kortere perioder. Det er ikke opp til bedriftene å bestemme om de ansatte skal organisere seg og kreve slik avtale. For de fleste av våre medlemsbedrifter vil forslaget dermed bety et forbud mot innleie fra bemanningsforetak, bort sett ved vikartilfellene.

NHO Reiseliv fremhever at den generelle innleieandelen på nasjonal basis er lav (1,7-1,9 %), og regelverket fungerer gjennomgående etter hensikten. Også i reiselivsbransjen er den generelle innleieandelen beskjeden, men utgjør like fullt et viktig supplement til direkte ansettelse. Utfordringene med innleie har knyttet seg kun til deler av arbeidsmarkedet, fortrinnsvis innenfor bygg- og anleggsbransjen og deler av industrien. Det vil da være svært uheldig med en innstramming som vil ramme bedrifter i alle bransjer. Det er dessuten innført en rekke viktige og målrettede tiltak rettet mot utfordringene, både generelle lovfestede tiltak og bransjespesifikke. Blant annet er det helt nylig innført kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig innleie. I tillegg ble det innført innstramminger i regelverket i 2019 og offentlig tilsyn i 2020. Tiltakene bør få virke en stund og evalueres før en eventuelt vurderer iverksetting av ytterligere tiltak.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har nylig sendt på høring forslag til forskrifts-bestemte unntak som åpner for å leie inn helsepersonell og arbeidstaker med spesial-kompetanse som utfører rådgivnings- og konsulenttjeneste. Videre varsles det i proposisjonen at departementet skal vurdere unntak for jordbruksforetak. Momenter i begrunnelsen for helseunntaket er bla. utfordringer med å få rekruttert personell for direkte ansettelse i distriktene og at behovet for innleie kan oppstå raskt. For rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse vises det til virksomhetenes behov for å kunne knytte til seg ekstern bemanning med ekspertise og erfaring som virksomheten selv ikke har, og at dette i mindre grad vil utfordre virksomhetenes grunnbemanning eller faste ansettelser. Dette er hensyn og momenter som også er relevante for reiselivsnæringen. 

Dersom Stortinget beslutter å vedta opphevelse av innleieadgangen ved arbeid av midlertidig karakter, ber NHO Reiseliv om at det gis særbestemmelser der det åpnes for å kunne leie inn fra bemanningsforetak i forbindelse med sesongtopper med en tids-begrensning på 3-5 måneder, og ved store arrangementer.

Gammel Nok er en sosial entreprenør som leverer bemanningsløsninger til private og offentlige virksomheter. I dag er vi landets største formidler av personell over 50 år. 85 prosent av arbeidstimene vi leverer, utføres av personell over 62 år.

Vårt samfunnsoppdrag er å skape varige sosiale verdier for enkeltmennesker og samfunnet. Vårt hovedmål er å aktivisere mennesker som av ulike årsaker har falt ut av arbeidslivet eller har valgt å gå over i pensjonistenes rekker i form av tidligpensjon eller alderspensjonering. Dette er arbeidstakere med lang og rik erfaring, og som fortsatt vil være en viktig ressurs for norsk arbeidsliv. Særlig viktig er det for oss å tilby arbeid til mennesker som ufrivillig har måttet fratre sin stilling og som på grunn av sin alder eller andre forhold har vanskeligheter med å skaffe seg ny jobb.

Vår erfaring er at kundene våre setter pris på erfaringen og kompetansen våre ansatte besitter, samtidig som de ansatte verdsetter den fleksibiliteten det gir dem å være tilknyttet arbeidslivet gjennom et bemanningsbyrå. For de fleste av våre ansatte er alternativet til en slik fleksibel tilknytning til arbeidslivet ikke fast ansettelse, men at de heller velger å stå helt utenfor. For mange av våre ansatte er det nettopp fleksibiliteten som gjør at man velger å bidra med sine ressurser, samtidig som man også kan velge å si nei om det er tunge dager eller helsen ikke strekker til.

Vi ser også at det er mange av våre ansatte som har valgt å fratre med tidlig pensjon nettopp for å ha friheten til å gjøre det man ønsker selv mens man fremdeles har helsen i behold. Arbeidstakere som ønsker å kombinere en frihet til å reise/bruke dagene som man selv vil med en trygg pensjon, men også å kunne bidra i arbeidslivet når det passer, er en uutnyttet ressurs som samfunnet har stor gevinst av å mobilisere.

Vi mener Gammel Nok bidrar både til økt livskvalitet, bedre helse og inkludering for arbeidstakere som ønsker å bidra etter sitt eget ønske og egne ressurser, og til samfunnet og norsk arbeidsliv gjennom å mobilisere den arbeidskraftreserven seniorer representerer. Vi bidrar dessuten til å spare det offentlige for kostnader ved å redusere og utsette behovet for hjelpetjenester til våre ansatte gjennom aktivisering.

Om foreslåtte endringer i regelverket

Forslaget om å oppheve adgangen til å leie inn arbeidstakere etter Arbeidsmiljølovens § 14-12 første ledd kan ha store utilsiktede konsekvenser for den delen av arbeidsmarkedet vi opererer i. Ved å formidle seniorers arbeidskraft til virksomheter som har behov av midlertidig eller varierende karakter, bidrar vi til å gjøre det mulig for eldre mennesker å stå lenger i arbeid. Dette er etter vårt syn et gode for både de aktuelle arbeidstakerne, virksomhetene som benytter seg av deres arbeidskraft og for samfunnet som helhet.

Det er neppe intensjonen bak forslagene som er fremmet av regjeringen å gjøre det vanskeligere for mennesker som ønsker det å stå lenger i arbeid. Uten nødvendige tilpasninger i regelverket, kan det likevel bli resultatet. Vi mener derfor det er viktig at det åpnes for unntak i lovgivningen som ivaretar muligheten til fortsatt deltakelse i arbeidslivet der helsemessige eller aldersmessige forhold fører til et behov for fleksibilitet. Det er også viktig med unntak som ivaretar den store gruppen av friske og ressurssterke arbeidstakere som fratrer arbeidslivet ved oppnådd aldersgrense, men som fortsatt kan være til stor nytte og en fortsatt være en stor ressurs for arbeidsgiver dersom de gis den fleksibiliteten de ønsker.

Gammel Nok anmoder derfor om at det innføres en unntakshjemmel som gir mulighet for midlertidig tilsetting av arbeidstakere som mottar midlertidige eller varige uføreytelser fra NAV/pensjonsordning og/eller alderspensjon fra NAV/pensjonsordning, slik at det fremdeles vil være mulig å benytte seg av disses arbeidskraft gjennom innleie. Dette vil gjøre det mulig for mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidslivet som følge av alder e.l. å bidra med sin kompetanse og arbeidskraft til virksomheter som har behov for det, på de vilkår regelverket forøvrig fastslår og med den fleksibiliteten disse arbeidstakerne selv ønsker.

En slik bestemmelse kan for eksempel tas inn som ny bokstav i AML § 14-9, andre ledd, forslagsvis formulert som følger: "[Avtale om midlertidig ansettelse kan likevel inngås] [...] f): med arbeidstakere som mottar helt eller delvis uføreytelser og/eller er fratrådt med hel eller delvis pensjon".

Dette forslaget harmoniserer etter vårt syn med arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse om å tilrettelegge for arbeidstakere i henhold til livssituasjon og sørge for et inkluderende arbeidsliv. Det er etter vårt syn også i tråd med regjeringens uttalte mål om å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid.

Poenget med forslaget er å åpne for midlertidig tilsetting for arbeidstakere som er falt ut av arbeidslivet med hel eller delvis uførepensjon, eller som har valgt å fratre med tidligpensjon eller alderspensjon. Bruken av begrepet «pensjon» er ment for å kunne fange opp arbeidstakere som har valgt å fratre med hel eller delvis AFP-ordninger og andre tidligpensjonsordninger/særaldersgrenser. Vi har derfor ikke foreslått å knytte dette opp mot trygdens pensjonsbestemmelser, fordi det i enkelte virksomheter kan være særlige ordninger for senior arbeidstakere med tidlig pensjon e.l.

Gjennom vår virksomhet ser vi hver dag hvor viktig det er for seniorer å føle at de bidrar til samfunnet og å ha noe meningsfylt å bruke dagene på. For mange av disse er en fleksibel tilknytning til arbeidslivet den eneste måten å få brukt sin kapasitet og kompetanse til beste for seg selv og samfunnet. Å opprettholde muligheten disse har til å ta på seg oppdrag som passer inn i livet deres, vil derfor være et viktig bidrag til økt inkludering, bedre utnyttelse av samfunnets ressurser og økt livskvalitet for mange mennesker som ønsker å bidra på egne premisser i pensjonisttilværelsen.

Det vises til Norsk Industris høringssvar til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev av 19. januar 2022 vedr. Høring om endringer i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak.  

Industrien er helt avhengig av innleie. Norsk Industri er imot de foreslåtte innstramminger i innleieregelverket.

1. Nødvendige endringer dersom det blir innstramminger

Dersom det blir flertall for de foreslåtte innstrammingene er det helt avgjørende at:

• det presiseres i arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) eller i forarbeidene til loven at det kun er saklige og relevante hensyn som kan begrunne avslag på inngåelse av innleieavtale. I tillegg må det opprettes en "ankeinstans" som både kan behandle saker fra arbeidsgiver og de tillitsvalgte der man lokalt ikke blir enige om en innleieavtale.   
• permitteringsregelverket endres: mer fleksibelt regelverk og kortere arbeidsgiverperiode
• de enkelte bransjers spesielle forhold må ivaretas ved vurderingen av om det foreligger innleie eller entreprise
• det gis rimelige overgangsregler
• vi får tilgang til de spesialistene som er nødvendig

 2. Behov for innleie i industrien og formålet

Behovet for innleie i industrien er beskrevet i høringssvaret av 19. januar.

Norsk Industri er enig i at faste, hele stillinger skal være hovedregelen, og i departementets mål om å styrke rekrutteringen av fagarbeidere og øke organisasjonsgraden. Norsk Industri mener at de foreslåtte endringene ikke bidrar til å nå disse målene.

I vårt høringssvar av 19. januar har vi i denne sammenheng gått nærmere inn på bl.a. følgende:

• Rekruttering – mangel på folk, ikke oppdrag
• Økt partssamarbeid og økt kontroll. I denne sammenheng viser vi til at Norsk Industri og Fellesforbundet er i dialog om en felles veileder som beskriver hvilke forhold det er viktig å drøfte ifm. innleie og hvordan man kan få til gode lokale prosesser knyttet til dette
• Oppsigelser og permitteringer er ikke et godt alternativ til innleie
• Innleie fra produksjonsbedrifter er ikke praktisk gjennomførbart

3. Merknader til forslaget om generelle innstramminger 

Forslaget om å fjerne den generelle innstrammingen i adgangen til innleie fra bemanningsforetak vil vanskeliggjøre bedriftenes behov for å ta unna produksjonstopper, og hindrer fleksibilitet og konkurransedyktighet. Bedriftene vil være avhengig av avtale med tillitsvalgte for å kunne leie inn ved produksjonstopper.

Innleie fra andre produksjonsbedrifter er i praksis svært lite anvendelig, da bedriftene i stor grad har sammenfallende produksjonstopper- og bunner.

Innføres forslaget vil arbeidsgiver ikke ha en "sikkerhetsventil", dersom man ikke blir enig om en lokal innleieavtale. Det er derfor helt avgjørende at det i så fall presiseres i arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) at det kun er saklige og relevante hensyn som kan begrunne avslag på inngåelse av innleieavtale. I tillegg må det opprettes en "ankeinstans" som både kan behandle saker fra arbeidsgiver og de tillitsvalgte der man lokalt ikke blir enige om en innleieavtale.    

Uenighet om inngåelse eller oppsigelse av lokal innleieavtale vil kunne skape store utfordringer i kontraktsforholdene til bedriftene. Dokumentasjon av tilstrekkelig bemanning er en forutsetning for at bedriftene "vinner" arbeidsoppdrag/prosjekter.

Retten til å kunne si nei vil også medføre økt ansvar og økt press på de tillitsvalgte. 

4. Innleie og entreprise    

Det følger av forslag til ny § 14-12 femte ledd at det særlig skal legges vekt på ledelsen av arbeidet ved vurderingen av om en oppdragsavtale mellom to virksomheter innebærer innleie. I enkelte bransjer er det som kjent spesielle forhold som nødvendiggjør at oppdragsgiver må ha arbeidsledelsen. Dette må ivaretas. Et eksempel på dette er sikkerhetshensyn ved arbeid knyttet til kontinentalsokkelen. Det er flere forskrifter som gjelder for HMS i petroleumsvirksomhet. Slik det fremkommer på Petroleumstilsynet sine hjemmesider inneholder forskriftene risiko- og funksjonsbaserte krav, og forskriftene dekker flere myndigheters ansvarsområder, og må sees i sammenheng med hverandre og hjemmelslovene. For arbeid knyttet til kontinentalsokkelen vil det kunne være vanskelig å konstatere hvem som har den reelle ledelsen av arbeidet, som også påpekt i Ot.prp. nr. 70 (1998-1999) pkt. 4.2:

"I tillegg til ovenstående momenter vil også selve formålet med lovforbudet være et viktig tolkningsmoment. Det vil nødvendigvis oppstå enkelte tvilstilfeller hvor det kan by på problemer å konstatere om et oppdrag er en entreprise eller utleie av arbeidskraft. Videre gjør nye former for samarbeidskontrakter, bl.a. på kontinentalsokkelen, det ofte vanskelig å konstatere hvem som har den reelle ledelsen av arbeidet."

Det kan i denne sammenheng vises til at ledelse av petroleumsvirksomhet er særskilt regulert i petroleumsloven § 10-2 første ledd:

"Rettighetshaver skal påse at virksomheten kan utøves på forsvarlig måte i samsvar med gjeldende lovgivning og under ivaretakelse av hensynet til god ressursforvaltning, helse, miljø og sikkerhet. Rettighetshavers organisasjon i Norge skal ha en struktur og størrelse som gjør at rettighetshaver til enhver tid kan fatte informerte beslutninger om sin petroleumsvirksomhet etter denne lov."

5. Unntak for helsepersonell og spesialkompetanse

Det vises i denne sammenheng til NHO med landsforeningers sitt innspill til Arbeids- og inkluderingsdepartementet sitt brev av 18. august 2022.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har sendt forslag til forskriftsregulering av innleie til helse- og omsorgssektoren og innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse på en egen alminnelig høring. Vi bemerker imidlertid følgende i denne sammenheng  

• Unntaket for helsepersonell kan ikke være begrenset til rene helseforetak. Det er behov for helsefaglig kompetanse for å kunne drive forsvarlig virksomhet i industrien. Det kan for eksempel vises til behovet for helsefaglig kompetanse (leger, sykepleiere, yrkeshygienikere mv.) ved revisjonsstanser og øvrige midlertidige arbeidstopper offshore og på landanleggene.
• Unntak for innleie av spesialkompetanse innrettes på en måte som ivaretar behovene i ulike bransjer, og som tar hensyn til at det finnes ulike former for og tilgang på spesialkompetanse. Spesialkompetanse er ikke avhenger av utdannelsesnivå, også praktiske ferdigheter og tilgang på den aktuelle kompetansen er avgjørende. Det vises til at det er utfordrende å rekruttere kompetent personell f.eks. innen ISO-fagene. Det er i stor grad bemanningsforetak, gjennom sin kjennskap til arbeidsmarkedet både i Norge og i utlandet, som formidler kompetent arbeidskraft. Behovet for tilgang på kompetent arbeidskraft forsterkes ytterligere av manglende forutsigbarhet i oppdragsmengde.
• Det er helt avgjørende for vår satsning på det grønne skiftet og digital transformasjon at vi får tilgang til de spesialistene som er nødvendig.
• Det bør åpnes opp for en unntaksbestemmelse for akutte situasjoner, slik som bl.a. i arbeidsmiljøloven § 10-8.

6. Overgangsordninger

Det følger av proposisjonens kapittel 12 at det tas sikte på ikrafttredelse fra 2023 og at det er behov for overgangsregler. Det vises i denne sammenheng til NHO med landsforeningers sitt innspill til Arbeids- og inkluderingsdepartementet sitt brev av 18. august 2022.

Dersom forslagene skulle få flertall i stortinget, er det helt avgjørende at det gis rimelige overgangsregler. Overgangsreglene bør bl.a. inneholde  

• Lengre overgangsperiode. Det må gis en lengre overgangsperiode slik at bedriftene gis anledning til å tilpasse seg innstramningene og sikre seg nødvendig kompetanse.
• Endringene kan ikke får anvendelse på allerede inngåtte kontrakter.
• Løpende og igangsatte kontrakter må kunne gjennomføres under de forutsetningene som lå til grunn ved avtaleinngåelsen og for gjennomføringen. Det vises i denne sammenheng til at f.eks. prosjektoppdrag er vunnet under premisser etter dagens bestemmelser. Endring av rammebetingelser kan gi uheldige og uhensiktsmessige konsekvenser for prosjektoppdragene.

Fellesforbundet støtter fullt ut regjeringens vurderinger når det gjelder behovet for endringer i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak. Vi mener at faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv og at svingende behov for arbeidskraft primært skal dekkes gjennom innleie fra reelle produksjonsbedrifter.

Proposisjonen gjør grundig rede for situasjonen, og presenterer solid dokumentasjon både når det gjelder omfanget av innleie og negative virkninger for arbeidstakere, bedrifter og hele bransjer. Bruken av innleie har økt markant siden tidlig på 2000-tallet, og en stadig større andel av leiearbeiderne har utenlandsk bakgrunn. Samlet sett er i underkant av 2 prosent av de sysselsatte i Norge ansatt i bemanningsbyrå, mens andelen er langt høyere i enkelte av våre bransjer.

Fellesforbundet vurdering er at for å sikre flere faste og direkte ansettelser i produksjonsbedriftene, er det nå helt nødvendig med en skjerping av arbeidsmiljølovens regler for innleie fra bemanningsforetak. Vi mener også at forskriftsadgangen i lovens § 14-12 femte ledd bør tas i bruk i bransjer og områder der det er nødvendig.

Forslagene fra regjeringen vil gi en strengere, men også enklere regulering. En vesentlig grunn til at dagens regelverk ikke fungerer godt nok, er at det framstår som uklart. Per i dag uthuler i praksis adgangen til innleie for arbeid av midlertidig karakter bestemmelsen i § 14-12 andre ledd. Det er krevende både for byggherrer, entreprenører og tilsynsmyndigheter å skjære igjennom det som oppfattes som gråsoner i loven, og i noen tilfeller også å forstå den. Vi mener derfor det er svært viktig at innleie fra bemanningsforetak etter § 14-12 første ledd nå avgrenses til kun å være tillatt ved rene vikariater.

Regjeringen foreslår også at det tas inn en definisjon av innleie i arbeidsmiljøloven, for å tydeliggjøre skillet mellom innleie og entreprise. Fellesforbundets erfaring er at en del bedrifter praktiserer uheldige strategiske omgåelser når det gjelder kategoriseringen av entrepriser versus innleie. Vi registrerte for eksempel at i ukene før likebehandlingsprinsippet trådte i kraft, ble innleie i flere tilfeller omgjort til avtale om underentreprise. Også i dag er det et stort problem, blant annet i verftsindustrien, at bedrifter definerer det som i realiteten er innleie, som entrepriser. På den måten omgås ikke bare likebehandlingsprinsippet, men også kravet om avtale med fagforening (etter §14-12 andre ledd). En sterkere regulering på dette området er helt vesentlig for å forhindre at strengere regler for innleie fra bemanningsforetak tyter ut som mer eller mindre fiktive entrepriser, med formål om å kamuflere det som i realiteten er ren innleie av arbeidskraft.

Per i dag baseres avgjørelsene om hvorvidt arbeidsmiljølovens innleieregler kommer til anvendelse, på ulovfestede kriterier som kan utledes av forarbeider og rettspraksis. Ifølge forslaget til § 14-12 nytt femte ledd «skal det særlig legges vekt på om oppdragsgiver har ledelsen av arbeidet og ansvar for resultatet. Andre relevante forhold er blant annet om det i hovedsak skal leveres arbeidskraft, om arbeidet skjer i nær tilknytning til oppdragsgivers virksomhet, om arbeidet dekker et vedvarende arbeidskraftbehov hos oppdragsgiver og om arbeidet skjer innenfor oppdragsgivers kjerne- eller hovedaktivitet.»  Fellesforbundet mener at det i tillegg bør legges til et moment knyttet til om hvorvidt oppdragsgiver står for verktøy og materialer. Innenfor bygg og industri er dette som regel klare markører på om det er snakk om reelle entrepriser, eller rene bemanningsentrepriser/kamuflert innleie.

Fellesforbundet er opptatt av at regelverket ikke skal gi rom for omgåelser, samtidig som vi ikke utelukker at det kan være behov for enkelte unntak, slik det foreslås i § 14-12 nytt sjuende ledd. Dersom departementet skal utarbeide slik forskrift for tidsbegrenset innleie av spesialkompetanse, er det imidlertid ytterst viktig at denne utformes på en måte som gir svært klare avgrensninger slik at lovens hovedbestemmelser ikke svekkes.

Det foreslås også en endring i lov om arbeidsmarkedstjenester som gir mulighet til å forskriftsfeste en godkjenningsordning for bemanningsforetak. Fellesforbundet støtter dette, men vil understreke viktigheten av strenge krav for godkjenning, for å sikre at dette ikke blir en ordning som gir falsk legitimitet til useriøse aktører.  

Det er også bra at Arbeidstilsynet får nødvendige hjemler til å føre tilsyn med regelverket, noe vi forutsetter at følges opp med tilstrekkelige ressurser. Vi støtter også forslaget om innleid arbeidstakers rett til ansettelse hos innleier etter en viss periode.

Fellesforbundet mener at en eventuell overgangsperiode for det nye regelverket bør være kort. En lengre overgangsperiode kan i verste fall føre til tilpasninger med massiv ny innleie før de nye reglene trer i kraft. Vi mener derfor at det maksimalt bør fastsettes en 3 måneders overgangsperiode for konkrete innleieforhold som allerede eksisterer når loven trer i kraft (selvsagt forutsatt at de er i tråd med regelverket som gjelder per i dag). Det bør ikke gis overgangsregler som åpner for at hele byggeprosjekter eller andre prosjektkontrakter som pågår ved ikrafttredelsen unntas.

Avslutningsvis vil vi legge til at vi har registrert at de foreslåtte lovendringene debatteres heftig. Det framstår som noe paradoksalt at aktører som i årevis har belært oss om at innleie er et helt marginalt fenomen, nå tegner opp et skremmebilde av konsekvensene ved å begrense den. Etter tusenårsskiftet omstilte arbeidsgiverne seg lynraskt til både liberaliseringen av innleieregelverket og tilbudssjokket av arbeidskraft etter østutvidelsen av EU. Fellesforbundet har derfor stor tillit til at de nå klarer å tilpasse seg et skjerpet og enklere regelverk. Vi tror også arbeidsgiverne ganske raskt vil se hvilke fordeler flere faste og direkte heltidsstillinger vil gi både bedriftene, arbeidstakerne og hele det norske samfunnet. Vår vurdering at de foreslåtte reglene vil øke graden av faste, direkte ansettelser og styrke det organiserte arbeidslivet - forutsatt at de blir håndhevet og etterlevd.

Endringer i regelverk for inn- og utleie fra bemanningsforetak 

1. Innledning og hovedkonklusjon

Parat kan i det store og hele tiltre de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonen.   

2. Endringene tydeliggjør og styrker arbeidervernet i et topartsforhold

De foreslåtte endringene bidrar alle på sin måte til å styrke det departementet innledningsvis i punkt 2.1 tar utgangspunkt i, nemlig gjeldende rett om faste og direkte arbeidsforhold: 

Faste ansettelser i virksomheten der arbeidet skal utføres er hovedregelen i  arbeidsmiljøloven og den vanlige tilknytningsformen for arbeidskraft. 

Arbeidervernlovgivningen er utarbeidet med tanke på og virker best etter sitt formål, når den anvendes i et topartsforhold, jf. mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på arbeidsplassen. Parat erfarer at løpende innleieforhold medfører ansvarspulverisering for en rekke av de plikter som etter loven påligger arbeidsgiver. Dette fordi innleier, som reelt sett er nærmest til å vurdere arbeidet og oppfølgingsbehovet for den enkelte, ikke er pålagt noe slikt ansvar. Samt at utleier verken utfører noen arbeidsledelse eller på annen måte har den kontakt og innflytelse som normalt følger av topartsforholdet.  

Videre erfarer Parat lavere jobbtilfredsstillelse blant innleide, samt utfordringer med å nå ut til innleide som følge av deres manglende tilhørighet og reelle arbeidsfellesskap. Dette innebærer svært lav organisasjonsgrad blant innleide, samt begrenset dialog mellom partene om drifts- og arbeidslivsrelaterte utfordringer. Dette fører til at en rekke av fordelene med den norske modellen går tapt. 

De senere år har vi i det norske arbeidsmarkedet sett at bruken av innleie stadig når nye høyder. Dette innebærer at en stadig større andel arbeidstakere opplever at deres formelle arbeidsgiver har liten innflytelse på deres arbeidshverdag. For å begrense mulighetene for pulverisering av arbeidervernet og arbeidskollektivet gjennom treparts-konstruksjoner, er det derfor viktig å begrense slike konstruksjoner til hva som er strengt nødvendig i arbeidsmarkedet.   

3. Riktig å begrense den generelle adgangen til innleie fra bemanningsbyrå

Parat støtter forslaget om å kun tillate innleie fra bemanningsbyrå for vikariat, og mener dette vi være en effektiv måte å avgrense store deler av misbruket vi ser ved dagens innleieregler. Det vil følgelig innebære at flere arbeidstakere enn i dag, settes i et toparts- arbeidsforhold, og i større grad sikres et reelt arbeidervern. 

Bemanningsbransjen har i mange år vært en dynamisk og kreativ sektor, og vil etter Parats vurdering raskt tilpasse seg denne innsnevringen av adgangen til utleie. Dette blant annet ved i større grad opptre som en arbeidsformidler og et mellomledd som hjelper den som tilbyr og den som etterspør arbeidskraft, å finne frem til hverandre. Markedet forsvinner med andre ord ikke, men bransjen må finne en ny innretning å drive virksomheten på som ikke undergraver arbeidervernet.   

4. Riktig å tydeliggjøre grensen mellom innleie og entreprise

Parat støtter forslaget om et nytt femte ledd i aml. § 14-12.  Dette forslaget er helt i tråd med det Parat før og etter Norwegian-dommen HR-2018-2371-A, har ment bør være gjeldende rett.   

Den arbeidsrettslige situasjon som har oppstått etter Quality People i Rt. 2013 s. 998 og Norwegiandommen, har i enkelte virksomheter vært (mis)brukt for å skape unødvendige og kunstige trepartsrelasjoner. 

De innretninger som vil falle inn under momentlisten i § 14-12 sjette ledd, vil grunnleggende fremstå som innleie i strid med hovedregelen om faste og direkte ansettelser.  Det er også nødvendig å klassifisere dem som sådan slik at arbeidervernlovgivningen kan fungere etter sitt formål. 

Det er har frem til nå vært selskapsrettslig uproblematisk å opprette «tomme» selskap uten eget selvstendig økonomisk formål eller arbeidsgivervilje, men med en rekke ansatte som leies ut til andre selskap i konsernet som bemanningsentreprise. På denne måten har arbeidsgiveransvaret blitt pulverisert. Det forelagte forslaget er godt, og innebærer en nødvendig begrensning i muligheten for å pulverisere arbeidsgiveransvaret på denne måten. 

Når et konsernselskap som leverer entreprise ikke har noe eget økonomisk formål ut over å være redskap for mor, når selskapet er avhengig av finansiering fra mor eller er systematisk underfinansiert, og når selskapet i praksis står uten egen arbeidsgivervilje, kan man ikke anses for å drive selvstendig virksomhet i form av entreprise.  Et tomt selskap kan ikke alene anses for å drive arbeidsledelse eller oppfylle de plikter som følger av arbeidervernlovgivningen. Parat er glad for at departementet i proposisjonens pkt. 8.5 er tydelig på nettopp dette. 

Forslaget begrenser med dette omgåelse av arbeidervernet, gi et bedre kreditorvern generelt (ikke bare for arbeidstakerne) og bidrar til å sikre en forsvarlig konkurranse som ikke går på bekostning av arbeidstakernes rettigheter og stillingsvern. 

Mange av våre medlemmer må nå håndtere svært høye strømpriser, økte råvarepriser og transportkostnader, og regjeringen legger opp til omfattende skatteøkninger for næringslivet. Samtidig har regjeringen foreslått store innstramminger i innleieregelverket, som vil gripe direkte inn i bedriftenes mulighet til å drive lønnsomt og dermed være i stand til å betale regningene sine. De økte kostnadene og de varslede innstrammingene vil ramme små og mellomstore bedrifter i hele Norge som leverer varer og tjenester og skaper arbeidsplasser i lokalsamfunnene.

NHO har i lang tid advart sterkt mot et forbud mot innleie til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo-regionen og forslaget om å oppheve adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig karakter.

Forslagene om å begrense innleieadgangen er svært omfattende, samtidig som de er lite treffsikre med tanke på å nå de målene regjeringen har brukt som begrunnelse. NHO deler Regelrådets syn om at konsekvensene av innstrammingene er mangelfullt utredet. Regjeringen har ikke vurdert alternativer til et forbud for å se om målene kan nås med mindre inngripende tiltak, den samlede virkningen av forslagene er ikke vurdert og det mangler en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse av forslagene. Det er svært bekymringsfullt, og et brudd med prinsipper for god statlig styring, dersom et flertall i Stortinget vedtar innstramminger med store økonomiske konsekvenser uten at lovendringene er tilstrekkelig utredet.

NHO støtter og jobber aktivt for et seriøst og organisert arbeidsliv med trygge og gode ansettelsesforhold. Faste ansettelser skal være, og er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Bedrifter er samtidig avhengig av å kunne dekke midlertidige arbeidskraftbehov ved variasjoner i oppdragsmengde, sesongmessige behov eller avgrensede behov for særskilt kompetanse, med andre tilknytningsformer enn faste ansettelser. Enkelte konkrete eksempler:

• Reiselivsbedrifter som distriktshoteller eller restauranter med uteservering som har høysesong i sommer- eller vintermånedene, og vesentlig redusert drift ellers i året
• Revisjonsstanser i industrien som gir markante arbeidstopper
• Deler av fiskeindustrien på mer avsidesliggende steder med stort behov for arbeidskraft i avgrensede, men uforutsigbare perioder som følge av fisken, kvoter og værforhold m.v.
• Byggenæringen har et særpreg som gir uforutsigbarhet og skaper særlige utfordringer med planleggingen av behov for arbeidskraft. Dette er bildet i alle faser næringen må forholde seg til; fra å skaffe oppdrag/arbeid, oppstart av prosjekt og gjennomføring av prosjektene. Næringen er prosjektstyrt og basert på anbudskonkurranser. Prosjektene er større og mer intense, det bygges mer i et raskere tempo og med større grad av spesialisering enn tidligere. Innleie er et av verktøyene som er nødvendig for å håndtere uforutsigbar oppdragsmengde og sikre flest mulig fast ansatte i bedriften.

For bedrifter som ikke har avtale om innleie med fagforening med innstillingsrett, vil opphevelse av innleieadgangen ved arbeid av midlertidig karakter, virke som et forbud utover vikartilfellene. Partene har felles interesse i økt organisasjonsgrad, men det ligger ikke til arbeidsgiver å avgjøre om virksomheten skal være tariffbundet. Bedrifter kan også være organisert i en arbeidsgiverforening, men ikke ha nok organiserte ansatte til å kreve tariffavtale, eller være tariffbundet, men med en fagforening som ikke er stor nok til å ha innstillingsrett.

Ettersom grunnlaget for innleie er et midlertidig arbeidskraftbehov, vil det sjelden være et alternativ med fast ansettelse. Det forventes i proposisjonen at innstrammingen skal medføre flere faste ansettelser, men bedriftene må ha et grunnlag for sysselsetting over tid for å kunne ansette fast.

Departementet fremhever midlertidige ansettelser som et bedre alternativ enn innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak ved at de i større grad enn innleie legger grunnlag for tillit, utvikling og samarbeid, samt overgang til fast ansettelse (Prop. 131 L s. 28). Men er det bedre med en midlertidig ansettelse der du står uten arbeid og inntekt etter at det midlertidige behovet og kontrakten er borte, enn en fast ansettelse i bemanningsforetak med forutsigbarhet for arbeid og inntekt? 

Videre vil vi fremheve betydningen av et godt og felles tallgrunnlag om innleie som partene både kan stå sammen om og ha tillit til. Fafo har nylig kartlagt omfanget av inn- og utleie av arbeidskraft på oppdrag fra Fellesforbundet og NHO Service og Handel (Fafo-notat 2021:7). Analysen av datakilder fra SSB og NHO Service og Handel viser at arbeidstakere som leies ut fra bemanningsforetak utgjør om lag 1,7 til 1,9 prosent av årsverk og lønnstakere i 2019. Det er med andre ord snakk om et begrenset omfang, og andelen innleide har vært stabilt lav over lang tid.

NHO er positive til at departementet i høst skal iverksette et eksternt FoU-prosjekt for å belyse virkningene av regjeringens forslag til innstramminger i innleieregelverket. Vi mener  innleieforslagene er svært inngripende og mangelfullt utredet. Derfor er det viktig at eventuelle innstramminger følges opp med forskning og evaluering slik at vi får kunnskap om konsekvensene. Det bør også være en årlig rapportering fra prosjektet til Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd.

Forslagene i Prop. 131 L (2021-2022) er nå til behandling i Stortinget, og det er grunn til å påpeke den utradisjonelle rekkefølgen som har vært i prosessen. Allerede 18. august ba Arbeids- og inkluderingsdepartementet om innspill til forskriftsbestemmelser med unntak for tidsbegrenset innleie av helsepersonell for å sikre forsvarlig drift, og innleie av spesialkompetanse. Departementet ba i tillegg om innspill til innretning av overgangsregler og en veileder om bruk av innleie og entreprise. Alle spørsmål om innspill var med andre ord knyttet til en lovproposisjon som ikke var behandlet i Stortinget. NHO håper denne rekkefølgen ikke danner presedens for kommende forslag til lovendringer på arbeidslivsområdet. 

Skulle lovforslagene få flertall, må det tas hensyn til de nye reglenes svært inngripende karakter. Det er behov for overgangsregler som gir bedriftene tid til å innrette seg, og som sikrer at ansatte ivaretas på en god måte. Et lovvedtak kan ikke få anvendelse på allerede avtalte leieforhold og inngåtte kontrakter. Videre må det på plass overgangsordninger som for det første tar høyde for at det må foretas nedbemanninger hos bemanningsforetakene, og dernest at løpende prosjekter kan gjennomføres under de forutsetningene som lå til grunn for gjennomføringen.

Departementet har foreslått unntak fra forslaget om opphevelse av adgangen til innleie når arbeidet er av midlertidig karakter, for helsepersonell og spesialkompetanse. Dersom de foreslåtte innstrammingene vedtas er NHO svært opptatt av at vi får på plass praktiske unntaksregler innen disse områdene, som vil kunne begrense de skadelige konsekvensene av lovendringene. Vi deler departementets syn på behovet for unntak både for innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse og helsepersonell til helse- og omsorgstjeneste, noe vi vil utdype i vårt høringssvar til forslaget om forskriftsregulering.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i NHO. Vi organiserer rundt 2.700 virksomheter med rundt 59.000 årsverk. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. 

1. Innledning

Vi vil takke for muligheten til å komme med innspill til forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven (inn- og utleie fra bemanningsforetak). Vi ønsker å benytte anledning til å kommentere de forholdene som er særlig relevante for våre medlemmer, og deres kunder i offentlig og privat sektor.

2. Vedrørende forslaget om å oppheve adgangen til innleie av midlertidig karakter

Bestemmelsen om å leie inn ansatte fra bemanningsselskap benyttes blant annet når virksomheter trenger spesialkompetanse for en begrenset periode, som for eksempel når en virksomhet har behov for en IKT-rådgiver til å være med å utvikle sin IT-plattform.

Rådgivervirksomheter blir gjerne ikke omtalt eller sett på som bemanningsselskap. Men dersom rådgivervirksomheten i stor grad leier ut sine rådgivere, mens kunden selv har resultatansvaret og styrer ressursene, vil innleien være å anse som innleie fra bemanningsselskap.

Abelia har advart mot forslaget om å oppheve adgangen til innleie av midlertidig karakter, og er bekymret for hvordan private og offentlige virksomheter skal få tak i nødvendig kompetanse de midlertidig har behov for. Det er derfor svært viktig å opprettholde forslaget om fastsette en forskrift som gir hjemmel for at virksomheter en begrenset periode kan leie inn ansatte med spesialkompetanse. Dette er viktig fordi:

• Rådgiverne som leies ut er allerede fast ansatt, har trygge arbeidsforhold og har gode betingelser. Slik at det useriøse arbeidslivet regjeringen vil til livs gjelder ikke overfor denne næringen.
• Dersom adgangen til å leie inn ansatte med spesialkompetanse fjernes, så vil dette i stor grad påvirke utviklings- og innovasjonsarbeidet i virksomhetene i både privat og offentlig sektor, og entreprisekontrakter vil ikke avhjelpe situasjonen.
• Rådgivernæringen er en viktig samfunnsaktør ved at de har kompetanse som bygges opp og utvikles, og som deles på tvers av næringer, sektorer og virksomheter.
• Innleievirksomheten har kun behov for spesialkompetanse en begrenset periode, så fast ansettelse i innleievirksomheten er ikke en aktuell løsning.
• Personer med spesialkompetanse er ettertraktete ressurser, så det er lite sannsynlig å kunne ansette disse ressursene midlertidig. Rådgivervirksomhet er en smart måte å løse en utfordring hvor spesialkompetanse er en knapp samfunnsressurs.

Abelia ber om at den foreslåtte forskriftshjemmelen om å leie inn ansatte med spesialkompetanse til å utføre rådgivning- og konsulenttjeneste en begrenset periode blir vedtatt.

Vi viser for øvrig til NHOs synspunkter.

Nelfo er en landsforening i NHO som organiserer elektro-, ekom- og heisbedriftene i tillegg til de tekniske systemintegratorene. Nelfo har over 1.800 medlemsbedrifter med mer enn 30.000 årsverk, og herunder mer enn 5.000 lærlinger under opplæring i bedrift.  

Nelfo registrerer at lovproposisjonen i begrenset grad inneholder innsikt om de lovregulerte fagene elektro, ekom og heis. Nelfo ser derfor nytten av å gi noe utfyllende informasjon, samt presentere egnede og foretrukne løsninger for vår bransje.

Nelfos hovedbudskap

Nelfo er positive til tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget og partssamarbeidet på innleieområdet. Men Nelfo er kritisk til lovforslaget om å oppheve adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig karakter.

Når det gjelder den varslede særforskriften med et bredt forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold, er det svært inngripende og det vil få uønskede og dramatisk konsekvenser for en hel verdikjede. Alternative og mindre inngripende tiltak er ikke i tilstrekkelig grad utredet og vurdert. Nelfo mener elektro, ekom og heis (elektroinstallasjon) må holdes utenfor et generelt innleieforbud fra bemanningsforetak i Oslo, Viken og tidligere Vestfold. Data om vikar-bruk (Fafo, 2021) viser at virksomheter i næringskode 43.2 Elektrisk installasjonsarbeid, VVS-arbeid og annet installasjonsarbeid har en vikarbruk på linje med virksomheter i næringskode 42.1 Bygging av veier og jernbane. Begge disse næringskodenes vikarbruk ligger under halvparten av vikarbruken i 41.2 Oppføring av bygninger. Nivået på vikarbruken er også bekreftet i en medlemsundersøkelse Nelfo har gjennomført.

Departementet har i forarbeidene til lovproposisjon fremholdt at et forbud bør gjelde der utfordringene med høy innleieandel er størst. Som følge av dette mener Nelfo at elektrisk installasjonsarbeid skal unntas slik alminnelig anleggsvirksomhet er foreslått unntatt. I praksis kan det løses ved å modifisere listen som er hentet fra byggherreforskriften og presisere at elektro, ekom og heis (elektroinstallasjon) skal holdes utenfor forbudet.

Data om vikarbruk. Grunner til at vikarbruk er nødvendig

Den nevnte Fafo-undersøkelsen viser at 6-7,5 prosent av timeverkene leveres av vikarer. En Nelfo medlemsundersøkelse våren 2022 viser også at 4,5-6,2 prosent av timeverkene i Oslo, Viken og Vestfold er innleie fra produksjonsbedrifter og bemanningsbyrå. Mange medlemmer sier at de først søker å leie inn fra andre produksjonsbedrifter før de leier fra bemanningsbyrå.

Som viktigste grunner for å bruke innleie oppgis:

-             73 % svarer at de trenger fleksibilitet for å ta større oppdrag og prosjekter

-             30 % svarer at de trenger innleie ved forsering av kontrakt (forseringspålegg)

-             30 % bruker innleie som en kanal for å rekruttere nye medarbeidere

Elektroinstallasjonsbransjens leveranser er i stor grad prosjektorientert. Virksomhetene legger inn tilbud på prosjekter uten å kunne vite om de får jobbene. Ofte kan det være 10 eller flere tilbydere på hver jobb. Virksomhetene må da legge inn flere tilbud enn man har kapasitet til med sine faste ansatte for å sikre påfyll av arbeid, både nå og i årene fremover. Av og til får de mange tilslag og av og til er det lengre mellom jobbene som vinnes. Å ha adgang til noe innleie er nødvendig for å sikre at man fyller på ordreboken, uten risiko å ta på seg for mye arbeid og ikke klare å levere på forpliktelsene.

Prosjekter er ofte forsinket, av ulike grunner og utenfor våre medlemmers ansvar og kontroll. Elektro-installatørene kommer sent inn i byggeprosessen og får da ofte jobben med å håndtere og hente inn forsinkelser og likevel levere det ferdige bygget til avtalt tid. Da trengs ofte kraftig forsering av arbeider og man er avhengig av å hente inn ekstra mannskap for å klare forpliktelsene. Å ha adgang til noe innleie, også fra bemanningsforetak, er nødvendig for å sikre nok kvalifiserte fagfolk for å klare å levere på kontraktsforpliktelsene.

Allerede i dag er virksomhetenes mulighet til å inngå arbeidsfellesskap i store entrepriser sterkt begrenset av Konkurransetilsynets praksis. Risikoen med bruk av arbeidsfellesskap er rett og slett for høy. Med et innleieforbud gjenstår ikke mange muligheter igjen i verktøykassen, utover innleie fra andre produksjons-bedrifter. I perioder med høy aktivitet er det begrenset kapasitet å hente fra andre produksjonsbedrifter, noe som har vært situasjonen i Oslo-området i flere år.

Vi ser frem til å redegjøre nærmere i høringen.

Høringsinnspill:

 EL og IT Forbundet er et forbund i LO som organiserer fagarbeidere innen energi-, elektro- og IT og IKT-området
Undertegnede leder forhandlingsavdelingen og har således ansvar for våre tariffavtaler og alle tvister som oppstår mellom arbeidsgiver og medlem/tillitsvalgte i den forbindelse.

Jeg vil rette særlig fokus på forslaget om forskrift om forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid i Oslo-området og da til LO sitt høringssvar om dette.

LO sitt høringssvar bygger på innspill fra de ulike forbundene, blant annet vårt, og vi støtter selvfølgelig helhjertet opp det svaret.
I dette svaret er det viktig for oss å understreke at i den gjengse omtalen av hva som hører til innunder definisjonen av bygge- og anleggsoppdrag (byggfag) så må montering og installering av elektroinstallasjoner, heis, rulletrapper o.l. samt IKT-infrastruktur være en naturlig del av det som omfattes av et forbud. Viser i den forbindelse til Kap. 6.4.2 i proposisjonen.

 Bakgrunnen for vårt ønske om at man i en eventuell opplisting av fag som skal omfattes av forbundet ønsker å få inn montering og installering av elektroinstallasjoner, heis, rulletrapper o.l. samt IKT-infrastruktur slik LO har formulert det i sitt høringssvar bygger på to spesifikke undersøkelser utført av EL og IT Forbundet og Fellesforbundet i Oslo der man telte antall innleide på de ulike prosjektene i byen.
Opp mot 35 % av elektromontørene var innleide, og langt over halvparten av dette var det vi vil betegne som ulovlig innleie. Manglende avtaler, manglende dokumentasjon etc. For øvrig slutter vi oss til departementets vurderinger rundt forbudet, og imøteser en utvidelse når man ser effekten.

 Overgangsordninger – forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid i Oslo-området.
I vårt felles høringssvar fra LO går det frem at vi synes en 6 måneders overgangsperiode fra forskriftens antatte ikrafttredelse 1. januar 2023 er nødvendig for bindende kontrakter.

 Vi har to kommentarer til dette. Det ene er at vi ikke ønsker å se bransjen inngå flerårige kontrakter før ikrafttredelsen, men for å unngå dette bør begrepet «bindende kontrakter» spesifiseres ved at de skal være tidsavgrenset mellom utleier og innleier, antall personer, samt hvilket prosjekt. På denne måten unngår man omgåelser ved eksempelvis lage generelle, langvarige intensjonsavtaler.
Det andre er hvis ikrafttredelsen utsettes til et seinere tidspunkt enn 1. januar 2023 så bør overgangsperioden reduseres tilsvarende.
Vi mener bransjen må ha tatt signalet nå.

Med vennlig hilsen
EL og IT Forbundet
            
Bjørn Fornes             
Avdelingsleder Forhandlingsavdelingen

Bygghåndverk Norge (BHN) mener proposisjonen omhandler viktige utfordringer i byggenæringen. Den beskriver en situasjon hvor aktører baserer sin virksomhet med innleie som et sentralt element i sin forretningsmodell. Det er i deler av næringen for høy innleieandel og dette utløser arbeidslivsutfordringer og påvirker konkurransebildet negativt.  Samtidig overser Proposisjonen de ulikheter som er rådende mellom bransjer, forskjeller i driftsform mellom de største aktørene og alle de små og mellomstore foretakene.

Referansepunktet for de utfordringene som ligger til grunn for regjeringens forslag, er situasjonen hos større entreprenører og store byggeplasser, og da særlig i Oslofjordområdet. BHN deler den beskrivelsen som gis, men er uforstående til de tiltak som foreslås, da de ikke er innrettet presist mot den delen av byggenæringen og de aktører som omtales. Dette ble påpekt i flere høringsinnspill i forbindelse med departementets høringsrunde tidligere i år, men er ikke kommentert eller hensyntatt i Proposisjonen. Det vises bl.a. til Regelrådets uttalelse som peker på at alternative tiltak, konkurransevirkninger og hensynet til små virksomheter ikke er utredet.

BHN bestrider en videreføring av bestemmelsen i Aml. § 14-12, annet ledd da den gir en eksklusiv rett til innleie for bedrifter bundet av tariffavtale. Dette på tross av at det nettopp er i bedrifter med tarifftilknytning at innleie, ifølge proposisjonen, er et stort problem. Den innleie det henvises til er muliggjort gjennom adgangen som loven gir, og er iverksatt etter avtale mellom ledelse og fagforeningene i disse foretakene. Både ved innføring av bestemmelsen i 2018, og nå i denne Proposisjonen, er det lagt til grunn at bedrifter med tariffavtale gjennomgående er mer seriøse i forhold til bruk av innleie. BHN er enig i at et organisert arbeidsliv, tarifftilknytning og trepartssamarbeidet er viktig, men koblingen til bestemmelsen om innleie kun for bedrifter bundet av tariffavtale med innstillingsrett, har spilt fallitt. BHN stiller seg uforstående til at de aktører som har drevet betydelig innleie med fagforeningens godkjennelse, fortsatt skal kunne leie inn i henhold til denne bestemmelsen.

Når Stortinget i 2018 behandlet forslaget om å gi en eksklusiv rett til innleie for bedrifter bundet av tariffavtale med innstillingsrett, ble det vist til at 14-12 første ledd ble videreført. Nå er Stortinget invitert til å behandle forslag om også opphev første ledd, uten at denne sammenhengen er belyst og utredet. Begrunnelsen for å ta ut første ledd oppgis å være at bestemmelsen er uklar og også vanskeliggjør tilsyn.

I byggenæringen er det behov for mulighet til å leie inn ved særskilte behov, og i situasjoner entreprenør eller håndverksbedrift ikke kan kontrollere i egen virksomhet. Eksempler på dette er forsering forårsaket av andre aktører og byggherre. Standard avtalekontrakter for næringen forplikter leverandørene både ved forsinkelser forårsaket av andre, og økt leveranseomfang innenfor ett visst volum, uten rett til fristforlengelse. I Proposisjonen vises det til at produksjonsbedrifter fortsatt kan leie arbeidstakere seg imellom, men i et marked med betydelig ubalanse mellom etterspørsel og tilbud av kvalifisert arbeidskraft, er bestemmelsen i de aller fleste tilfeller å anse som illusorisk.

Vedtas de forslag som fremkommer av Proposisjonen, har myndighetene grepet direkte inn i partsforholdene mellom arbeidslivets organisasjoner og etablert et delvis næringsforbud for det store flertallet av bedrifter i byggenæringen.

Med henvisning til ovenstående anbefaler BHN at § 14-12, første ledd videreføres og tydeliggjøres for bedre praktisering og utøvelse av tilsyn. Videre at § 14-12, andre ledd opphører, alternativt av konkurransehensyn, tilbakeføres til tidligere bestemmelse hvor avtale mellom ledelse og tillitsvalgt ikke kobles til tilknytning til tariffavtale med innstillingsrett.

Innleieforbud i Oslo-regionen

I bygghåndverksbransjene er man gjennomgående avhengig av å kjenne de håndverkere som utfører håndverkstjenester. Det er noe av bakgrunnen for langt høyere andel fast ansatte og mindre grad av innleie i den delen av næringen, enn hos de større aktørene. Dette gjelder over hele landet, også i Osloregionen. BHN kan ikke støtte ett forslag om innleieforbud i Osloregionen, når dette ikke avgrenses til de store byggeplassene hvor det i Proposisjonen er anført å utgjøre ett betydelig problem, men gjøres gjeldende for hele næringen.

 BHN støtter:

• Forslag til avgrensning mellom innleie og entreprise (§ 14-12 sjette ledd)
• Forslag om rett til fast ansettelse etter en viss tid (§ 14-12 fjerde ledd)
• Forslag om at det stilles flere krav til bemanningsforetak

BHN gir sin tilslutning til at endringer i Arbeidsmiljøloven også må sees i sammenheng med endringer i regelverket for offentlige anskaffelser. BHN har registrert at det er tatt initiativ i forbindelse med arbeide med  en "Norgesmodell", men at det ikke er samtidighet mellom forslag til tiltak og derfor ikke mulig å se dette i sammenheng.