Utsyn over kompetansebehovet i Norge

Den norske tannlegeforening (NTF) er bekymret for at endringer i finansieringsmodellen vil påvirke kvaliteten og utdanningstilbudet ved universitetene i Norge, herunder spesielt grunnutdanningen i odontologi. NTF mener, i tråd med Grimstadutvalget og Helsepersonellkommisjonen, at Norge bør utdanne mesteparten av sitt eget helsepersonell, inkludert tannhelsepersonell, og vi etterlyser en økning av antall studieplasser i Norge.

Finansieringskategorier og underfinansiering
Det foreslås i Utsynsmeldingen at antallet finansieringskategorier for den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng reduseres fra seks til tre og at innplasseringen skjer basert på fagområde. For de kliniske utdanningene i medisin, odontologi og veterinærmedisin foreslås beholdt en særskilt høy sats.

Det er viktig at finansieringssystemet er forståelig, transparent og sikrer langsiktigheten for utdanningsinstitusjonene. Undervisningssystemet må kunne ha tilstrekkelig ressurser for en forskningsbasert odontologiutdanning av høy kvalitet. De tre nevnte helsefaglige profesjonsutdanningene skiller seg fra andre studier blant annet ved at studenter er avhengig av klinisk mengdetrening under kyndig en-til-en veiledning. Dette medfører høye kostnader og er noe av bakgrunnen for at disse studiene er plassert i høyeste kategori i nåværende finansieringsordning, noe de fortsatt bør være.

NTF er imidlertid bekymret for at et finansieringssystem med færre finansieringskategorier vil kunne føre til omfordeling av ressurser internt på universitetene og ta nødvendige ressurser bort fra de odontologiske utdanningene.

Videre vil NTF påpeke at det i dag eksisterer en «sidefinansiering» av odontologi spesielt ved Universitetet i Oslo og Bergen. Ved begge disse universitetene hentes det inn betydelige beløp til driften gjennom pasientregnskapet, dvs. pasienters egenbetaling for behandling ved student- og spesialistklinikkene. Odontologi oppleves derfor allerede i dag å være klart underfinansiert ved disse universitetene. Dette kompenseres blant annet ved å øke prisene ved studentklinikkene, noe som gjør disse mindre konkurransedyktige sammenliknet med den ordinære tannhelsetjenesten. Dette igjen medfører betydelig lavere tilgang til pasienter for studentene og er en utfordrende situasjon når det gjelder å utdanne kandidater av høy kvalitet.

Dimensjonering av studieplasser
Utsynsmeldingen tar opp utviklingen på medisinutdanningen og behovet for leger til helsetjenesten. I henhold til meldingen kommer i dag om lag halvparten av legene fra utlandet (44%) og halvparten utdannes i Norge (54%). Helsepersonellkommisjonen har angitt at 65% av de legene som fikk autorisasjon i 2021 kom fra utlandet. For tannleger er denne andelen 53%.I dag er det altså flere tannleger med utdanning fra utenlandske læresteder som får norsk autorisasjon, enn det som til sammen utdannes ved de norske lærestedene i Oslo, Bergen og Tromsø.

Tannleger utdannet utenfor Norge mangler ofte både grunnleggende kjennskap til norske lover og forskrifter, blant annet om Folketrygdens stønadsordning, og generell forståelse av den norske helse- og omsorgstjenesten. Dette, i tillegg manglende norsk språkkompetanse, utgjør et problem for ivaretakelse av pasientene og deres rettigheter. Utdanninger utenfor Norge bærer også naturlig nok preg av at de skal støtte opp under de respektive landenes munnhelsetjeneste, som i varierende grad avviker fra behovet i Norge. Dette har også mulige beredskapsmessige konsekvenser som NTF mener det er viktig å belyse.

Regjeringen vil følge opp helsefagene og vurdere helsepersonellkommisjonens anbefalinger i arbeidet med stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene som legges fram våren 2024, men Utsynsmeldingen fastslår at det siden 2020 er tilkommet en økning av 115 nye studieplasser på medisinstudiet allerede. Utsynsmeldingen anfører at siden medisinutdanningen er kostnadskrevende, må utdanningen dimensjoneres på en måte som gir best utnyttelse og samordning av knappe fag- og forskningsressurser. NTF vil understreke at dette også gjelder for odontologi.

På overordnet nivå er det viktig for NTF at befolkningens behov for tannhelsetjenester i hele landet dekkes. NTF mener derfor at de vurderinger og forslag som angår medisinutdanningene også vurderes anvendt på de odontologiske utdanningene. Utdanningskapasiteten ved odontologiutdanningene i Norge må følgelig dimensjoneres opp slik at det utdannes tilstrekkelig antall tannleger som i større grad enn i dag samsvarer med forventet behov for helsepersonell.

Vennlig hilsen,

Heming Olsen-Bergem
President

For ytterligere informasjon, ved behov, ta kontakt med:
President Hemin Olsen-Bergem, 450 27 278 / heming@tannlegeforeningen.no
Rådgiver Christian P. Fjellstad, 90 09 23 09 / cf@tannlegeforeningen.no

Våre kommentarer er primært knyttet til Stortingsmeldingens kapittel 5.2. som omhandler dimensjonering i høyere yrkesfaglig utdanning (HYU).

ONF er positive til forslaget om institusjonsakkreditering for fagskoler og at det skal 
utarbeides en ny Stortingsmelding om høyere yrkesfaglig utdanning. Når det er sagt må vi samtidig 
understreke at det er kritisk at nødvendige tiltak for å skalere opp høyere yrkesfaglig utdanning, for 
å møte kompetansekrisa i landet vårt, ikke settes på vent til denne meldingen er klar i 2025.

Dimensjonering av HYU
Situasjonen krever større tydelighet enn vi ser i Stortingsmelding 14 når det gjelder behovet for en 
helt annen dimensjonering innen høyere yrkesfaglig utdanning (HYU).

Om vi ikke øker satsningen på HYU nå vil det hindre utvikling av kritisk kompetanse til 
fremtidens arbeidsliv, og gjøre det umulig å skape et Norge som er ledende innen grønn omstilling, 
digitalisering og helse / aldring, noe både Kompetansebehovsutvalget og utallige andre solide 
rapporter har fortalt de senere år. Til tross for at både de store arbeidstaker- og 
arbeidsgiverorganisasjonene lenge har vært tydelige på behovet, og at det er solid dokumentert, har 
vi enda ikke sett en satsning på HYU som radikalt endrer dimensjoneringen fremtidens arbeidsliv 
krever. Dette må derfor komme parallelt med at den kommende Stortingsmeldingen om HYU 
utarbeides.

Vi trenger høye ambisjoner dersom vi skal sikre nok kvalifisert arbeidskraft i møte med framtidas 
utfordringer. En visjon om 100.000 fagskoleplasser i 2030 vil kunne tette gapet mellom tilbud og 
etterspørsel etter mennesker med praksisnær HYU.

Samfunnet trenger en helt annen dimensjonering av HYU enn det vi har i dag, og fagskolesektoren 
må prioriteres meget sterkt for å møte fremtidens kompetansebehov innen helse / aldring, tekniske 
fag, digitalisering og det grønne skiftet. Det er dokumentert, det er bred politisk enighet om dette. Nå må det handles.

Finansiering av HYU
Stortingsmeldingen refererer til ulike utfordringer med finansieringen av fagskolesektoren som 
blant andre Deloitte (2022) har påpekt. Også her kreves det umiddelbar handling. Finansieringen av 
fagskolesektoren må endres slik at de reelle kostnadene dekkes og faste midler til kvalitetsarbeid og 
utvikling sikres.

Fylkeskommunene sin måte å finansiere på gir uforutsigbarhet som hindrer god planlegging og 
bærekraftig utviklingsarbeid i fagskolesektoren. Kvalitetsutvikling og tilgang på finansiering henger 
sammen, og et reformert system for finansiering av HYU vil være en kritisk faktor for å sikre riktig 
kompetanse i fremtiden. I dag utgjør totalfinansieringen en blanding av studentfinansiering, statlig 
tilskudd og fylkeskommunal finansiering. Dette gjør situasjonen usikker fra år til år og gir en generell 
underfinansiering av sektoren. Slik det fungerer i dag bidrar ikke de statlige driftsmidlene i særlig 
grad til å støtte opp under ambisjonene og utviklingsarbeidet som er nødvendig for å nå målene for 
sektoren.

Vi trenger en fullfinansiering av sektoren som vil sikre gode forutsigbare rammebetingelser for utviklingsarbeid, oppskalering og sikre gratisprinsippet i de offentlige fagskolene.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) og HYU
Den nåværende praktiseringen av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) forhindrer dessverre 
fagskolene i å utøve sitt samfunnsoppdrag på en tilfredsstillende måte. Dette resulterer i at Norge er 
avhengig av kvalifisert utenlandsk arbeidskraft da vi innen flere fagfelt ikke har lov til å tilby den 
utdannelsen som er etterspurt. Norge skiller seg ut i Europa med et kvalifikasjonssystem 
som kun åpner for høyere akademisk utdanning på nivå 6, 7 og 8. Yrkesfaglig utdanning er begrenset til nivå 5. Denne Stortingsmeldinga burde har understreket at Norge må bygge en egen søyle for HYU slik at også vi utdanner mennesker med høy, konkurransedyktig kompetanse innen yrkesfag.

Det er viktig å se utdanningssystemet i sin helhet og sørge for at de ulike sektorene komplimenterer 
hverandre slik at både dagens og morgendagens behov og utfordringer løses. Mens Universitet- og 
høyskolesektoren skal tilby utdanning som ikke primært er definert av arbeidslivets skiftende behov, 
skal fagskolene nettopp tilby utdanning som er erfaringsbasert, svarer på arbeidslivets behov og har 
direkte relevans for arbeidsmarkedet. 

Skal dette systemet fungere på en god måte er det viktig å legge til rette for et dualt system, hvor 
universitetene og høyskolene tilbyr høyere akademisk utdanning med vekt på teori og forskning, og 
fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning som er erfaringsbasert og praksisnær. Dette 
innebærer at begge disse søylene kan tilbys på alle nivå, med ulike typer læringsutbyttebeskrivelser.
Som rapporten fra Technopolis (2020) påpeker er det ingen ting i veien for at «Regjeringen eller 
Stortinget bestemmer at vi også i Norge skal oppfatte tertiær utdanning og høyere utdanning som 
synonyme begreper for utdanning på NKR-nivåene 5-8». Slik kan høyere yrkesfaglige utdanninger få 
status som høyere utdanning uten at noe blir endret for Universitets- og høyskoleutdanningen. 

Debatten her i landet, de enorme behovene for kompetansen, og alle endringene i andre europeiske 
land, tilsier at en revisjon av NKR må legge til rette for at høyere yrkesfaglige utdanningsprogrammer 
kan utvikles også på NKR-nivå 6, 7 og 8. 

Dette er et spørsmål som må bestemmes politisk til beste for landet. Vi trenger en beskrivelse av 
høyere yrkesfaglig utdanning på NKR-nivå 6-8, som skiller seg fra beskrivelsen til Universitets- og 
høyskoletilbudene. Læringsutbyttet forutsettes å være på samme nivå, den generelle kompetansen 
bør være lik. Men, når det gjelder kunnskap og ferdigheter må den yrkesfaglige utdanningen 
vektlegge erfaringskompetanse og faglig kunnskap der den akademiske utdanningen vektlegger 
forskning og teori. NOKUT fikk i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å utrede muligheten for 
parallelle sett med læringsutbyttebeskrivelser for de øverste nivåene i NKR (nivå over 5) med sikte 
på mulig endret innplassering av fagskoleutdanning. Lanseringen av denne utredningen har nylig 
blitt utsatt til 24.5. 2023. Bakgrunnen for en slik gjennomgang er at The European Qualifications 
Framework (EQF), åpner for parallelle sett med kvalifikasjoner ved at læringsutbyttebeskrivelsene 
innenfor et fagområde eller et yrkesfelt enten er forsknings- eller erfaringsbasert. Dette gjør det 
mulig å ha flere ulike typer kvalifikasjoner på samme nivå i kvalifikasjonsrammeverket, med ulike 
læringsutbyttebeskrivelser. Utviklingen kan gi grunnlag for et nytt to-løps system for høyere 
utdanning i Norge, med en UH-sektor som styres av UH-loven og forvaltes av staten og en 
fagskolesektor som styres av Lov om høyere yrkesfaglig utdanning og forvaltes regionalt. Sammen vil 
de to løpene åpne opp for et bredt spekter av utdanningsmuligheter som kan møte fremtidens 
kompetansebehov. Uansett hva NOKUT skisserer av muligheter i sin evaluering, så er dette et
politisk spørsmål. Det må tas politiske valg for å sikre en egen søyle med høyere yrkesfaglig utdanning på nivå 6, 7 og 8, som kan bidra til at vi dekker landets kompetansebehov.

Internasjonalisering, European Credit Transfer System (ECTS) og HYU
Det er i tillegg særdeles viktig at studiepoeng som gis innen HYU er kompatible med internasjonale 
systemer. I dag er det slik at studiepoeng opptjent ved fagskoler ikke er inkludert i ECTS. Dette gjør 
at studiepoengene fra fagskolene ikke kan sammenliknes med studiepoeng fra andre høyere 
yrkesfaglige utdanninger i Europa og heller ikke studiepoeng fra universiteter og høyskoler. Dette 
hindrer utveksling og mobilitet. Omfanget på høyere yrkesfaglige utdanninger må måles i 
studiepoeng med ECTS-tilkobling for å være anvendelig i norsk og internasjonalt arbeidsliv og 
utdanningssystem. I henhold til retningslinjene knyttet til Bolognaprosessen, slik de ble oppdatert i
2015, er det ingen ting som hindrer at studiepoeng fra HYU i Norge får ECTS tilkobling, både på NKR nivå 5, og på sikt på NKR-nivå 6, 7 og 8.

En rekke utviklingstrekk påvirker kompetansebehov fremover. I KS Debatthefte I 2023 listes det opp komplekse samfunnsutfordringer som er sektorovergripende og bør få betydning når kompetansepolitikk videreutvikles. KS mener det vil være klokt å følge opp Utsynsmeldingen med en felles handlingsplan for å gi en omforent felles retning og videre prioritering i kompetansepolitikken.

De største barrierene for livslang læring og utdanning, er som kjent tid og kostnad og i tillegg føler mange seg for gammel til å delta i utdanning. Det ligger en betydelig arbeidskrafts reserve i å få seniorene til å stå lenger i arbeid. Det er derfor naturlig å utfordre utdanningstilbydere til å bruke arbeidslivet som læringsarena, å benytte mer teknologistøttet læring og tenke nytt om hvordan kompetanseutvikling kan gjøres mer arbeidsnært og behovsdrevet på arbeidsplassen, og mindre ressurskrevende enn tradisjonell undervisning som gjør at det er praktisk mulig å lære hele livet.

KS mener de tydelige prioriteringene og tiltakene i Utsynsmeldingen på flere områder peker på løsninger og veivalg for framtiden, og vi ser at innspill fra partene i arbeidslivet er ivaretatt på en rekke punkter.  Samtidig ønsker vi å fremheve følgende punkter av særlig viktighet for kommunal sektor:

Prioriterte områder
KS støtter regjeringens fire prioriterte hovedområder i meldingen. Målet om både et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv og målet om vekst og verdiskaping innenfor naturens tåleevne, kan ha noen interessemotsetninger og komplekse sammenhenger som bør kobles bedre sammen. Kompetanse for grønn omstilling må inn i alle former for utdanninger, på alle nivå, for å kunne nå de natur- og klimamål Norge har forpliktet seg til.

KS mener at også kompetanse for en bærekraftig velferd som håndterer den demografiske utviklingen, må inngå i målene for en kompetansereform.

Dimensjonering – fylkeskommunene må ivareta kryssende hensyn

Med lavere fødselstall og flere eldre, er det viktig med tydelige prioriteringer i kompetansepolitikken og analyser av hvor kompetanser bør frigjøres i arbeidslivet. I enkelte kommuner kan det bli overskudd av personell i oppvekstsektoren.

KS mener det er riktig at dimensjonering av både grunnutdanninger og etter- og videreutdanning styres fra et regionalt og nasjonalt hold.

KS støtter regjeringens prioritering av helse- og omsorgsfagene, sett opp mot anbefalingene fra helsepersonellkommisjonen.

I utkast til ny opplæringslov og i Utsynsmeldingen foreslås det at fylkeskommunene skal legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjoneringen av videregående opplæring. Så lenge søkerne har rett til å få et av tre ønsker innfridd, må dimensjoneringen også være søkerstyrt.

Behov for en gjennomgang og forenkling av tiltak og virkemidler i utdannings- og kompetansepolitikken for voksne

Meldingen skisserer fylkeskommunenes operative og strategiske ansvar for regionenes tilgang til kompetanse. Den nasjonale kompetansepolitikken og fullføringsreformen innebærer at fylkeskommunene får et større ansvar for å gi også voksne en mulighet for videregående opplæring, kvalifisering og re-kvalifisering.

Fylkeskommunene støtter hovedgrepet med modulstrukturert videregående opplæring for voksne, men peker på at dette krever omfattende utviklingsarbeid og tilstrekkelige ressurser. Det er en utfordring med å sikre forutsigbare livsoppholdsytelser for voksne som benytter utdannings- og kompetansetiltak. Det er også behov for bedre modeller for norskopplæring, som mange har behov for.

De nasjonale virkemidlene på utdannings- og kompetanseområdet er omfattende og fragmenterte i form av at de forvaltes av ulike statlige direktorater og fylkeskommunene. En opprydding og forenkling av rammebetingelsene bør vurderes, for eksempel at fylkeskommunene overtar forvaltning av utviklingsmidler som er rettet mot fagskolene. Tilskudd til bedriftsintern opplæring peker seg ut som en særlig effektiv og etterspurt ordning.1

Trepartssamarbeid nasjonalt er viktig
I Utsynsmeldingen er det foreslått å utvikle en kompetansereform i samarbeid med partene i arbeidslivet. Arbeid med å utforme mandat for en kompetansereform er i gang, der nåværende utkast til mandat inneholder et punkt om at det skal utredes en modell for rett til etter- og videreutdanning. I den forbindelse ønsker KS å gjøre det tydelig at ansvaret for livslang læring og for kompetanseinvesteringer må deles mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne selv, myndighetene og utdanningsinstitusjonene.

KS mener at arbeidet bør ha en tydelig avgrensning mot tariff og avtaleverk. En slik individualisert rett som det her legges opp til, kan overstyre virksomhetens kompetanseinvesteringer, fremfor at det er virksomhetens kompetansebehov som blir førende for kompetanseutviklingen. Det knyttes i for stor grad til en individuell rettighetsfesting, enn til et felles ansvar. Vår Hovedtariffavtale sikrer at arbeid med kompetanseutvikling er et balansert ansvar som partene ivaretar og drøfter i fellesskap.

KS er tilfreds med at treparts bransjeprogram skal videreutvikles. Programmene er et godt virkemiddel for relevant læring på arbeidsplassen, og utvikling av tilbud som treffer virksomhetens behov.

Bransjeprogrammet er et spleiselag, der staten betaler for kompetansetilbud, mens virksomhetene setter av tid til deltakelse i arbeidstiden og den enkelte ansatte investerer noe fritid. Denne kompetansemodellen er godt egnet til å ivareta arbeidslivets behov for ny relevant kompetanse for å gjennomføre raske omstillinger og ivareta behovet for livslang læring. KS er svært fornøyd med at avfalls- og gjenvinningsbransjen får et kompetanseløft gjennom bransjeprogram ordningen.

1 Jfr. ny FoU “Videreutvikling av et utdannings- og kompetansetilbud for å kvalifisere voksne for arbeidslivet” som lanseres 26. April 2023.

Generelle merknader

Vi kjenner vi oss i hovedsak godt igjen i vurderingene av kompetansebehov og utfordringer i utsynsmeldingen, og stiller oss også bak de fleste av tiltakene og prioriteringene.

LO deler synet på nødvendigheten av å prioritere kompetansebehov rettet inn mot helse og omsorg, IT og grønt skifte. Dette er noe både universitets- og høyskolesektoren (UH) og fagskolene må forholde seg mer aktivt til. Det er bra at det fortsatt skal satses på fagskolen. En av de største systemutfordringene vi har er ubalansen i felleskapets satsing på universitets- og høyskoleutdanninger i forhold til det yrkesfaglige motsvaret; fagskoleutdanninger[1]. Trender som aldrende befolkning, digitalisering, grønt skifte og utfordringer i forhold til begrenset sosial mobilitet, tilsier behov for å trappe kraftig opp fagskoletilbudet i årene som kommer. En analyse fra Oslo Economics av kompetansebehov i åtte utvalgte grønne næringer understøtter dette, der om lag halvpartene av det identifiserte kompetansebehovet er knyttet til yrkesfaglig kompetanse.

Det er svært viktig som skissert i meldingen, at voksne uten fullført videregående opplæring får bedre tilbud i den omstillingskrevende tiden vi står oppe i, og at flere grep gjøres for å få flere inkludert i arbeidslivet. Vi ser fram til samarbeid om kompetansereform i arbeidslivet, men savner fortgang her. Forslaget om å redusere tellekantene i UH er positivt. Vi er mer usikre på forslagene til endring i egenbetalingsforskrift, vi ønsker ikke modulbasert undervisning som hovedmodell for voksne i lærefag, og er kritiske til å utvide Fagbrev på jobb til å omfatte nye brukergrupper.

Kompetansebehov

Å dekke framtidens kompetansebehov dreier seg i stor grad om å sikre god omstillingsevne. Kompetansepolitikken har her en helt sentral rolle, som en del av, og sammen med andre omstillingsfremmende mekanismer i den norske modellen. Det er verdt å minne om at knapphet på kompetanse fra en samfunnsvinkel kan være uttrykk for noe veldig positivt -dersom det reflekterer at en nærmer seg full sysselsetting.

Myndighetene har en viktig rolle til å gripe inn der det er markedsimperfeksjoner. Det gjelder f.eks. i fht. målsettinger om rettferdig fordeling (som i grønt skifte sammenheng bl.a. er viktig for omstillingsvilje) og sørge for at de som har minst utdanning - og som ofte har størst behov for kompetansepåfyll - får det, legge til rette for at omstillingene først og fremst kommer gjennom løpende kompetansepåfyll og i minst mulig grad gjennom utskifting av arbeidstakere, og at utdannings- og kompetansepolitikken har en viktig rolle i å bidra til økt sosial mobilitet. 

Mål for utdannings- og kompetansepolitikken

Målet med meldingen er å bidra til høy sysselsetting og til å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet framover. Vi savner mer vektlegging av ulikhetsproblematikk. Små forskjeller er rettferdig, men det er også viktig for omstillingsvilje, og det er et viktig «lim» i den norske modellen – som er vårt viktigste verktøy for sysselsetting, konkurransekraft mm. Det er sterke tendenser til at ulikhetene øker i mange land. Utslagene har vært mindre i Norge som har viktige institusjoner[2] som bremser, men det er også urovekkende tendenser her. Utdannings- og kompetansepolitikk er et av de viktigste politikkområdene for å bidra til sosial mobilitet og motvirke ulikhet.

Fagskole

LO er glad for at regjeringen har dialog med partene i frontfagsoppgjøret om kompetansebehovene i industrien og hvordan virkemidlene kan tilpasses for å bedre treffe industriens spesifikke behov. Det er også positivt at regjeringen vil videreføre og videreutvikle treparts bransjeprogram og Industrifagskolen som sprang ut av frontfaget, og som i hovedsak tilbys på fagskolene.

LO støtter en prioritering av studieplasser innenfor tekniske fag, helse- og omsorgsfag og områder som er særlig viktig for det grønne skiftet ved framtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene.

LO er svært fornøyd med at regjeringen varsler at de vil starte arbeidet med en melding til Stortinget om høyere yrkesfaglig utdanning. Opprykk til faghøyskole må være en sentral del av arbeidet med denne meldingen. Det følger logisk av regjeringens forslag om institusjonsakkreditering for fagskolene. I den sammenheng er det viktig også å legge til rette for at Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring kan videreutvikles på nivå 6 og oppover, basert på evalueringen som legges fram våren 2023.

Finansieringssystem og etter -og videreutdanning

LO slutter seg til regjeringens mål om å gi lærestedene mer tillit og større handlingsrom til å utforme eget utdanningstilbud, men også mer ansvar for å utdanne folk som arbeidslivet etterspør. LO støtter at det blir færre tellekanter og mindre detaljstyring. LO støtter også en reduksjon i antall finansieringskategorier for den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng fra seks til tre. Dette vil føre til at for eksempel sosialfagutdanninger vil bli likestilt med andre tilsvarende profesjonsutdanninger.

LO viser til at etter- og videreutdanning (EVU) fra UH er en del av samfunnsoppdraget, jfr. UH-lovens § 1-3 og bør følgelig prioriteres sterkere enn hva som er tilfelle i dag. LO støtter forslagene om å fjerne indikatoren for uttelling av gradsutdanning til fordel for en indikator for fullføring av studieprogrammer, og at det skal bli mulig å få studielån til korte utdanninger. Samtidig er LO skeptisk til at UH selv skal få bestemme hvor høy egenbetalingsandelen skal være. Det kan føre til at kompetanseheving blir mer avhengig av arbeidstakerens egen økonomi og/eller for avhengig av arbeidsgivers betalingsvillighet og betalingsevne. Det kan uthule gratisprinsippet i høyere utdanning, og målet om livslang læring for alle.

LO er positiv til gjenbruk av innhold fra det ordinære utdanningstilbudet, og at videreutdanningstilbud skal tilpasses personer i arbeid. Det er viktig at også personer uten studiekompetanse og de med fagbrev får muligheten til å ta korte tilbud fra UH for å oppdatere og videreutvikle kompetansen sin. Men for at utdanningstilbudene skal bli mest mulig relevante for arbeidslivet, er involvering av partene i arbeidslivet helt sentralt (feks gjennom bransjeprogram for kompetanse, regionale kompetanseforum eller RSA). Utsynsmeldingen viser ikke tilstrekkelig forståelse for dette.

Fagbrev på jobb og modulstrukturert opplæring

Allerede etablerte ordninger for å oppnå fagbrev bør styrkes og videreutvikles framfor å innføre nye ordninger. Vi ønsker ikke innføring av modulstrukturert opplæring i lærefag for voksne som hovedmodell, men at de faglige rådene kan uttale seg om fag som kan være egnet. Ordningen slik den er foreslått kan svekke den enkeltes muligheter til livslang kvalifisering til arbeid hvis det ikke settes opp mål om videre kvalifisering til fullt fag- eller svennebrev.

Fagbrev på jobb bør bli et tilbud til langt flere av de som allerede er i målgruppen for ordningen, før en evt. vurderer utvidelse til nye grupper. Det er i dag et stort behov for ordningen, men den er underfinansiert og til dels lite kjent. Fagbrev på jobb forutsetter at kandidaten allerede har opparbeidet seg noe kompetanse i lærefaget gjennom praktisk arbeid. Det er i mindre grad sannsynlig for den nye gruppen som ordningen foreslås for[3].

Praksiskandidatordningen bør fortsatt være hovedmodellen for å formalisere allerede opparbeidet kompetanse hos voksne til fag-/svennebrev, en ordning som har fungert godt i lang tid. Modeller, tiltak og ordninger som gir arbeidsledige og trygdede muligheter til praksis som inngang til varig arbeid, er svært verdifulle. Samtidig må vi ikke legge listen for formell kvalifikasjon (fagbrev) lavere.

[1] Mens det offentlige bruker rundt 42 mrd. kroner på universitets- og høyskoleutdanninger brukes bare nær 1 mrd. på det yrkesfaglige tilsvaret Fagskoleutdanninger.

[2] Bl.a. koordinert lønnsdannelse

[3] NAV-brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. FO organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.

FO er opptatt av hvilke konsekvenser forslagene i meldinga får for profesjonsutdanningene vi representerer. Dette er barnevern-, sosionom- og vernepleierutdanningene – heretter kalt BSV-utdanningene. Vi er særlig opptatt av bachelorutdanningene, men også relevante master- og videreutdanninger for profesjonsgruppene.  

FO er på linje med regjeringa opptatt av at utdanningene skal ha høy arbeidslivrelevans som sikrer et bærekraftig velferdstjenester. Meldinga viser blant annet til helsepersonellkommisjonen som slår fast framtidig personellmangel i velferdstjenestene. Særlig vektlegges bekymring knytta til mangel på sykepleiere. Vi vil i den forbindelse trekke fram en tilsvarende bekymring for mangel på vernepleiere hvor vi har estimert at det pt mangler 20000 vernepleiere. Knapphet på kompetanse kan løses også på andre måter enn gjennom utdanningssystemet. For eksempel kan sykepleiermangel løses gjennom at vi ser på de samlede oppgavene og vurdere oppgave og ansvarsfordeling ut fra den felles kompetansen som er tilgjengelig.

Økt satsning på undervisning.

Ifølge meldinga foreslås det at forskningsinsentivene reduseres mens undervisningsindikatorene styrkes.  Vi er positive til at undervisningsindikatorene styrkes, men mener samtidig at det ikke må være noen motsetning her. 

Sosialarbeiderutdanningene må være forskningsbasert. Samtidig må de være praksisnære og styrken må ligge i «et både og» og ikke i et «enten eller». Vår erfaring er at det forskes for lite på praksisfeltet og vi vet for eksempel for lite om hvordan ulike tiltak virker- særlig gjelder det kommunale tjenester. Praksisnær, tilgjengelig forskning er derfor viktig i arbeidet med å styrke og utvikle velferdstjenestene framover. Vi mener derfor at denne stortingsmeldinga må ses i sammenheng med «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023 -2032 (Meld. St. 5» og satsningsområdene som der beskrives). 

Finansiering

FO har gjennom år etterlyst en annen finansieringsordning. God kvalitet i profesjonsutdanninger er kostnadskrevende, og utdanningene vi representerer har vært underfinansiert – særlig gjelder det sosionomutdanningen som har ligget i laveste kategori. Vi forventer at et nytt finansieringssystem bidrar til at sosialfagutdanningene vi representer blir likestilt med andre sammenlignbare profesjonsutdanninger.

Økt satsning på etter- og videreutdanning (EVU).

FO er usikre på hvordan fjerning av indikatoren for uttelling av kandidater som har tatt gradsutdanning til fordel for en indikator for fullføring av studieprogrammer, vil slå ut for bachelorutdanningene vi representerer. Vi er enig i at det må satses mer på EVU. Samtidig må det ikke føre til at utdanningsinstitusjonene prioriterer EVU framfor gradsutdanningene hvis sjansen for å gjennomføre kortere kurs gir mer inntekter. Uten mer midler til sektoren må utdanningsinstitusjonene selv prioritere og disponere ressurser, og det vil da være mer økonomiske insentiver for å prioritere EVU. 

Svært mange av våre medlemmer tar en videreutdanning eller flere i løpet av sitt yrkesliv. Videreutdanningene fyller kompetansekrav ulike virksomheter stiller og vi er derfor opptatt av at videreutdanningene som tilbys må ligge på minimum bachelor - og helst masternivå slik at videreutdanningene ikke blir en akademisk blindvei.

Ulike videreutdanninger bør kunne innpasses i eksisterende MA-program.

For eksempel kreves det at alle ansatte i det kommunale barnevernet innen 2031 skal ha en mastergrad.  Dette gjelder i stor grad barnevernspedagoger og sosionomer. For å få det til så trengs et samarbeid mellom ulike fagdepartement som må ha dialog om hvordan løse at et departement stiller et kompetansekrav uten at de samtidig sjekker og samarbeider med andre departement om hvordan dette kan la seg gjennomføre. Gjennomføring av masterkravet i barnevernet som Barne- og familiedepartementet stiller,  berører i stor grad både Kommunaldepartementet og Kunnskapsdepartementet og skaper en del både praktiske og økonomiske utfordringer.

Praksis

Meldinga vektlegger at praksisplasser er den viktigste flaskehalsen for tilgang på sykepleiere. Det gjelder også for utdanningene vi representerer, hvor utdanningsinstitusjonene har store utfordringer med å skaffe gode relevante praksisplasser og mangel på praksisplasser begrenser muligheten til å øke kapasiteten i en del utdanninger.

Men dette handler ikke bare om mangel på praksisplasser, men også kapasitet hos undervisningspersonell til å følge opp studenter og veiledere på praksisplassene. Vi forventer at dette er et tema i den kommende stortingsmelding om profesjonsutdanningene

Meldinga viser til at det høsten 2022 ble inngått en avtale mellom regjeringa og KS med fokus på å øke både kvalitet og kapasitet i praksis i kommunene for helse- og sosialfagsstudenter. Avtalen skal bidra til bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og kommunene for å etablere flere praksisplasser i helse- og omsorgstjenesten. I første omgang skal fokus være rettet mot utdanningene med størst behov, og slik vi leser avtalen gjelder den fortrinnsvis for helsepersonell. Vi synes det er beklagelig at avtalen ikke omfatter alle BSV utdanningene.

I innspillmøte til arbeidet med den planlagte profesjonsmeldinga vektla representanter fra sosialfagutdanningene at det må være likeverdige rammevilkår for studenter fra både helse- og sosialfagutdanningene. I motsatt fall kan det på samme praksisplass med flere profesjoner være ulike vilkår for å veilede en student.

Mimmi Kvisvik                                                            Inger Karseth

Forbundsleder                                                            seniorrådgiver

Universitets- og høyskolesektoren er en sentral del av innovasjonsøkosystemet, og en forutsetning for et livskraftig og aktivt demokrati. Det er viktig at sektoren holder internasjonalt høyt faglig nivå, og at norsk kunnskap og forskning setter Norge i stand til å konkurrere om de skarpeste hodene, forskningen som gjør verden til et bedre sted, og forretningsideene som kan skape grunnlag for fremtidens vekst og velferd.

For et land som skal løse stadig flere oppgaver med stadig færre mennesker, er teknologikunnskap helt avgjørende. Som Helsepersonellkommisjonen pekte på, er bemanningsutfordringene i helsesektoren alene så store at teknologiske løsninger må tas i bruk i langt større grad enn i dag. Den nødvendige omstillingen og effektiviseringen av arbeidsintensive bransjer – i både privat og offentlig sektor – vil først og fremst kreve teknologikompetanse. Vi trenger flere med breddekompetanse, og flere med spisskompetanse. Vi må ha elektrikere med doktorgrad og sykepleiere som kan kode, og vi må ha arbeidstakere som videreutvikler kompetansen sin gjennom hele karrieren.

Abelia har følgende innspill til Utsynsmeldingen:

Dimensjonering: reell prioritering av IKT

Kompetansegapet innen teknologi og IKT er godt dokumentert, og har vært kjent for utdanningsmyndighetene og politikerne i årevis. Vi styrer mot et underskudd på minst 40 000 IKT-hoder innen 2030[1]. Ifølge Samfunnsøkonomisk Analyse er behovet for IKT-kompetanse enda større i 2023, med særlig behov for systemutviklere, IKT-sikkerhetseksperter og spesialister innen kunstig intelligens. Med Utsynsmeldingen stadfestes et ønske om å prioritere IKT-studier når midlene i sektoren skal omprioriteres, og signalene til sektoren om vridning innenfor gjeldende budsjetter forsterkes. For å realisere denne vridningen må styringsmodellen i universitets- og høyskolesektoren tilrettelegge for en slik omprioritering.

Det legges ikke opp til en økning i antall IKT-studieplasser gjennom tilførsel av friske midler. Uten nye studieplasser må kapasiteten i dagens tilbud utnyttes bedre. Insentivstrukturen for universitetene må tilpasses slik at den tilgjengelige utdanningskapasiteten innen realfag og teknologi nyttiggjøres fullt ut.

• Prioriteringen av studieplasser innen IKT må følges opp av endringer i UH-sektorens styringsmodell slik at dette grepet kan gjennomføres i praksis.
• Insentivstrukturene for UH-sektoren må endres slik at institusjonene utnytter hele sin tilgjengelige kapasitet for IKT-studieplasser.
• Stortinget bør be regjeringen rapportere på at sektoren følger opp de prioriteringene som er gitt.

Tiltak i hele landet: kvalitet må prioriteres

For å tette kompetansegapet må både volumet nyutdannede øke, samtidig som alle arbeidstakere må fortsette læringen og utviklingen gjennom hele karriereløpet. Økt fleksibilitet og tilgjengelighet for utdanning i ulike livsfaser er et viktig tiltak. Utsynsmeldingen foreslår at fleksible utdanningstilbud skal være en tydeligere del av institusjonenes samfunnsoppdrag, og at det skal vurderes hvordan sektoren kan øke omfanget av desentrale og fleksible tilbud.

• Økt fleksibilitet og tilgjengelighet for utdanningstilbud er et godt grep, men det er viktig å bygge sterke fagmiljøer og målrette ressursbruken til miljøer som leverer med høy kvalitet.

Finansieringssystemet

Fjerning av indikatorer for forskning

Regjeringen foreslår en rekke endringer systemet for finansiering av forskning og høyere utdanning i Norge. Endringene foreslås med begrunnelse om å gi utdanningsinstitusjonene større frihet til å kunne gjøre egne prioriteringer. Abelia mener regjeringens overordnede intensjon er god, men vil også understreke finansieringssystemets avgjørende rolle som styringsmekanisme. Det er f.eks. vanskelig å underspille betydningen av innføringen av publiseringsindikatoren i finansieringssystemet med den stadig økende forskningsintensiteten i norsk universitets- og høyskolesektor.

Abelia er skeptisk til forslaget om å fjerne publiseringsindikatoren. Vi er bekymret for at svekkede insentiver på forskningspublisering vil svekke forskningsintensiteten i områder i UH-sektoren som historisk sett har forsket mindre, slik som i praksisorienterte undervisningsfag. Insentivene for forskning har vært svært viktig for å utvikle forskningsmiljø av høy kvalitet, som i tur bidrar til å styrke de forskningsbaserte utdanningene.

Samtidig som norske forskere publiserer stadig mer, ser vi at bidraget fra norske universiteter- og høgskoler for å kommersialisere forskning fortsatt er relativt beskjedent. Abelia mener det er viktig at det gis betydelig mer politisk oppmerksomhet til innovasjonsaktiviteten ved norske UH-institusjoner, og at det innføres insentiver for dette.

Finansiering for arbeidslivsrelevans

Departementet karakteriserer ønsker om å bruke finansieringssystemet for å støtte oppunder blant annet arbeidslivsrelevans som ‘uheldig’. I forbindelse med behandlingen av kompetansemeldingen i forrige Stortingsperiode gikk et flertall inn for at relevant arbeid etter studiet skulle inn som en faktor i finansieringssystemet. Mangel på kompetanse er et av de viktigste veksthindrene for norsk næringsliv, og Abelia mener insentivering av relevant arbeid etter studiet kan være én måte å følge opp regjeringens ambisjoner om å få institusjonene til i større grad å omprioritere studieplasser internt.

Endringer i egenbetalingsforskriften

Et grep regjeringen bruker for å stimulere til mer etter- og videreutdanning er å innføre endringer i egenbetalingsforskriften. Abelia mener det er bra og viktig at regjeringen tar grep for å gjøre det enklere for flere å oppdatere kompetansen, også i arbeidslivet. Vi vil påpeke at når det gis økt fleksibilitet for offentlige utdanningsinstitusjoner til å ta seg betalt for kurs tilpasset folk i arbeidslivet, må dette gjøres på like vilkår som for private utdanningsinstitusjoner.  

Kompetanse fra utlandet: techvisum og effektiv sikkerhetsklarering

Vi er for få her i landet til å løse alle oppgavene som fremtiden vil by på. Teknologinæringslivets vekstplan for Norge (https://www.abelia.no/politikk/teknologi/vekstplanen/), som ble overlevert næringsministeren i januar 2023, lister en rekke tiltak våre medlemsvirksomheter mener bør iverksettes i inneværende stortingsperiode for å adressere kompetansegapet innen teknologi og IKT. Effektiv og forutsigbar tilgang til høykompetent arbeidskraft fra utlandet er et område som er svært viktig for næringslivet i Norge. Dette er en oppgave som krever samspill og samhandling mellom en rekke myndighetsorganer. Likevel adresserer spørsmålet om kompetanse fra utlandet sektorbasert, slik det gjøres også i Utsynsmeldingen.

• Kunnskapsdepartementet bør samhandle tettere med andre departement for å få på plass ordninger som direkte adresserer næringslivets kompetansebehov, for eksempel gjennom et målrettet techvisum.

Læring i arbeidslivet

Abelia er glade for at regjeringen vil tilrettelegge for at flere får mulighet til å heve sin kompetanse også mens de står i arbeid. Dette vil være viktig for at arbeidsstokken kan tilpasse seg endringer i omgivelsene, og at de kan stå lenger i arbeid. Som tiltak for økt læring i arbeidslivet foreslår regjeringen å gi muligheten for støtte fra Lånekassen for korte kurs.

Regjeringen skriver også om problemet med at det er forbundet med større risiko for små- og mellomstore bedrifter å sende ansatte ut i etter- og videreutdanning. Abelia mener det bør finnes mekanismer som bidrar til å dempe denne risikoen for disse selskapene, gjennom en ordning for skattefradrag for å sende ansatte i utdanning, etter modell fra SkatteFUNN.

• Stortinget bør be regjeringen igangsette et arbeid med å implementere en stimulanseordning for etter- og videreutdanning for små- og mellomstore bedrifter.

Med vennlig hilsen
Abelia

[1] Samfunnsøkonomisk Analyse rapport 07-2023: https://www.samfunnsokonomisk-analyse.no/nye-prosjekter/2023/3/22/ikt-nringens-behov-for-kompetanse-er-stort 

Finans Norge representerer over 240 bedrifter innen bank, forsikring og annen finansvirksomhet. I våre medlemsbedrifter jobber nærmere 47 000 ansatte, som sysselsetter to prosent av den norske arbeidsstyrken, og skaper verdier som står for nærmere syv prosent av fastlandsnorges verdiskaping.

Finansnæringen har ligget i forkant av den digitale utviklingen og er en viktig bidragsyter for at Norge skal nå klimamålene. Næringen har gjennomgått et stort teknologisk løft noe som har medført et stort kompetanseskifte mot høyere utdanning. Det er for få personer med IT-kompetanse i det norske arbeidsmarkedet og deler av næringsliv merker allerede de negative ringvirkningene som dette medfører. 

Norsk næringsliv er i en kontinuerlig omstilling. Vi ser en nåtid og en fremtid preget av ny teknologi, bærekraft og mangfold. For å møte fremtiden, sikre grønn omstilling og digital konkurransekraft, må bedriftene ha tilgang til riktig kompetanse.

Utsynsmeldingen viser at regjeringen og arbeidslivet deler virkelighetsbilde knyttet til mangelen på IT-kompetanse. Finans Norges siste medlemsundersøkelse, Kompetansesjekken 2022, avdekket at majoriteten i finansnæringen (77 prosent) har et udekket kompetansebehov. 88 av næringen vil har behov for mer kompetanse innenfor IT og datateknologi.

Stadig flere virksomheter meddeler at de må ansette nye personer for å dekke kompetansebehovene framover. Våre erfaringer tilsier at den raske teknologiske utviklingen vi har sett, og som finansnæringen har vært i førersetet av, gjør det vanskelig for arbeidslivet å utnytte de mulighetene som er nødvendig for å sikre en digital og grønn omstilling. Slik som Utsynsmeldingen selv bekrefter, er det en fare for at mangelen på spesialisert IT-kompetanse gjør at norsk arbeidsliv i for liten grad klarer å utnytte teknologiutviklingen til Norges fordel. At teknologiutviklingen ser ut til å kreve større breddekompetanse og samtidig minst like god spisskompetanse som i dag, stiller nye krav til utdanningssystemet.

Finansnæringens hovedutfordring fremover er å få dekket behovet for IT-kompetanse. Det er et kjent problem at Norge har flere kvalifiserte søkere enn antall studieplasser. Potensialet for å øke utdanning av IT-utviklere er stort, men studiekapasiteten er en flaskehals. Skal Norge fortsette å være en pådriver for digital og grønn omstilling, må flaskehalsen i utdanningssystemet løses raskt og effektivt før problemet vokser seg enda større.

Utdanningssektoren med staten må ta et aktivt ansvar for situasjonen og sikrer at næringslivet har tilgang til de nødvendige hendene og hodene som skal til for å sikre finansieringen som trengs for fremtidens velferd og statsfinanser. Finans Norge støtter derfor de prioriterte områdene i regjeringens utdannings- og kompetansepolitikk, med særlig vekt på punkt 1 og 2 om å prioritere kompetanse som er nødvendig; for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, og for å gjennomføre det grønne skiftet. IT-kompetanse går direkte innenfor begge disse områdene.

At det er for få IT-studieplasser for arbeidslivets behov er velkjent. Finans Norge har derfor forståelse for at problemstillingen er kompleks med utfordring tilknyttet omprioritering og omstilling fagstab, i tillegg til å rekruttere kompetente forelesere til IT-studiene. I et svært trangt arbeidsmarked vil også undervisningspersonell innen IT være attraktive for private bedrifter og drive lønnsutviklingen, som igjen vil gjøre det enda vanskelig for UH-sektoren å konkurrere på lønn og andre betingelser. Fortsetter mangelen på IT-kompetanse vil spiralen fortsette og problemene vokse seg større.

At problemstillingen er krevende gjør det nødvendig at regjeringen sammen med UH-sektoren og partene i arbeidslivet, samarbeider tett for å finne gode løsninger. Finans Norges bekymring er at en forventing om at universitetene og høyskolene skal omdisponere ressurser til IT-studieprogrammene ikke er nok for å løse den store utfordringen med manglende tilgang på IT-kompetanse i norsk arbeidsliv. Det er ikke er tilstrekkelig å legge ansvaret over på utdanningsinstitusjonene alene. Regjeringen burde ta et enda større ansvar for å forbedre kapasiteten blant universitets- og høyskolesektoren. Strategisk og dialogbasert styringsdialog, og tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag er positivt, men ikke nok til å løse problemstillingen.

Finans Norge oppfordrer forsknings- og utdanningskomiteen til å utfordre regjeringen på om de foreslåtte tiltakene er tilstrekkelige til å imøtekomme arbeidslivets store etterspørsel etter IT-kompetanse.

Hovedorganisasjonen Virke har tidligere gitt høringssvar til den varslede Utsynsmeldingen, som ble presentert av regjeringen 24. mars i år og er glade for muligheten til å spille inn til stortingets behandling. Virke viser til Forsknings- og utdanningskomiteens høring på Utsynsmeldingen og det kommende høringsmøte.

Hovedorganisasjonen Virke organiserer arbeidsgivere i handels- og tjenestenæringen med om lag 25 000 medlemsbedrifter, og til sammen 300 000 ansatte. Vi organiserer også opplæringstilbydere og arbeidsgivere innen kreative næringer.

Virkes medlemmer er inkluderingsmotoren i samfunnet, ansetter mange personer med lite formell utdanning og bygger kompetanse på arbeidsplassen. Vi trenger et system for å anerkjenne denne kompetansen. Vi skulle derfor ønske meldingen gikk lenger i ambisjonene for et bedre system for dokumentasjon av kompetanse fra arbeidslivet.

Ifølge Virkes medlemsundersøkelse er mangel på arbeidskraft med rett kompetanse en av de viktigste hindrene for næringsutvikling og omstilling blant våre medlemmer. Virke er derfor positive til at det tas til orde for tydeligere signaler om hvilke kompetansebehov som skal prioriteres i dimensjonering av utdanninger på alle nivåer. Her må kompetansepolitikken og næringspolitikken kobles sammen. F.eks. når det satses på kompetanse innen grønn omstilling og bærekraft, må andre departementer følge opp slik at det blir enklere og mer attraktivt å drive bærekraftig virksomhet, f.eks. når det kommer til skatteregler og gjenbruk.

Virke er glade for at meldingen foreslår en omlegging av finansieringen av Universitets- og høgskolesektoren som med mål om å gi sterkere insentiver for å tilby fleksible og desentraliserte etter- og videreutdanninger. Vi er også positive til at det gis bedre insentiver og at det åpnes for gjenbruk av innhold i allerede eksisterende utdanninger.

Det er likevel en bekymring at endring i kategoriseringen av utdanninger kan medføre store konsekvenser spesielt for de kreative næringene. Virke representerer både kunstskoler og arbeidsgivere innen kreative næringer, og ser med bekymring på betydelige endringer i finansiering av utdanninger til disse næringene. Virke oppfordrer til ivaretakelse av finansieringskategorien for utdanninger til kreative næringer for å sikre kompetanse til f.eks. film og TV-produksjon for å sikre videre profesjonalisering. Dette er næringer i vekst, der vi risikerer at gode prosjekter går til utlandet dersom bransjen ikke får tak i rett kompetanse.

Virke er glade for at treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling videreføres og skal videreutvikles sammen med partene. Bransjeprogram har vist seg som et nyttig verktøy for å utvikle og tilpasse opplæringstilbud i tråd med arbeidslivets behov. Partene er tett koblet på kompetansebehovene i arbeidslivet, men er også viktige for å informere og rekruttere til kompetanseheving innen sine bransjer.

Meldingen sier lite om utvikling av fagskolesektoren og læring i arbeidslivet. Dette skal regjeringen komme tilbake til i fagskolemeldingen de skal starte arbeidet med i høst, og en varslet kompetansereform for arbeidslivet, der det vil bli nedsatt et partssammensatt utvalg. I mellomtiden forventer vi ambisjoner om vekst i antall fagskoletilbud og fagskoleplasser og at NOKUT settes i stand til å behandle akkrediteringssøknader innen rimelig tid, slik at nye fagskoletilbud ikke blir unødig forsinket. Dette mener vi at haster og det bør løses i revidert nasjonalbudsjett i mai.

Virke tar til orde for at det gjøres en gjennomgang av hvordan virkemidlene i kompetansepolitikken best kan innrettes og utvikles, både innenfor dagens rammer og utover dagens rammer, dersom nødvendig. Det bør også bli en gjennomgang av virkemiddelapparatet for å se om det er innrettet for å gi bedre kompetanseutvikling i tråd med ambisjonene i kompetansepolitikken, f.eks. omstilling til det grønne skiftet.

Med vennlig hilsen

Stian Sigurdsen

Direktør samfunnspåvirkning

Hovedorganisasjonen Virke

Ref: Helene Ytteborg

Seniorrådgiver kompetansepolitikk

Hovedorganisasjonen Virke

Akademikerne er hovedorganisasjonen for personer med utdanning på masternivå eller tilsvarende. Våre 13 medlemsforeninger har til sammen over 255 000 medlemmer.

Akademikerne støtter de foreslåtte overordnede prioriteringene for utdannings- og kompetansepolitikken framover. Det er helt nødvendig at vi har kompetanse for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv som er i stand til å gjennomføre det grønne skiftet. Dette gjelder både privat næringsliv og offentlig sektor. Mange kommuner mangler i dag tilgang på nødvendig kompetanse for å legge til rette for verdiskaping i lokalt/regionalt næringsliv og til å gjennomføre tiltak for å møte det grønne skiftet, redusere klimautslipp og møte økt klimarisiko.

Samtidig vet vi at kompetansebehovet er stort i hele arbeidslivet og særlig legger demografiske endringer press på helsetjenestene. Vi vet allerede at kompetansemangel i deler av offentlig sektor går utover oppgaveløsning og tjenestetilbudet til innbyggerne. Meldingen heter Utsynsmeldingen. Det er viktig at vi beholder det brede perspektivet når vi skal videreutvikle utdanningssystemet vårt.

Dimensjonering av utdanningssystemet

Regjeringen ønsker at universitetene og høyskolene skal prioritere flere studieplasser innenfor IT, helse og utdanninger som er nødvendige for det grønne skiftet. Akademikerne mener dette er gode prioriteringer, men understreker samtidig at dimensjoneringen må være basert på grundige, langsiktige analyser og ikke på kortsiktige behov og framskrivinger. Samfunnet er i stadig endring og det er viktig at man ikke har et for smalt syn på hvilke utdanninger som er nødvendige for å lykke med det grønne skiftet.

Vi vil også understreke at kompetansebehovene knyttet til grønn omstilling i stor grad må dekkes gjennom kompetanseutvikling for de som allerede er i arbeidslivet. Formålet med høyere utdanning må være å utdanne omstillingsdyktige kandidater som gjennom sin grunnkompetanse kan bidra til utvikling og som kan tilpasse seg stadige endringer.  En høyt utdannet arbeidstokk gir oss en helt nødvendig kompetansereserve for fremtidens arbeidsliv.

Fleksibel og desentralisert utdanning

Akademikerne deler ambisjonen om at utdanning må være lett tilgengelig uansett hvor man bor. Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alle utdanninger kan eller bør desentraliseres. Teoritunge utdanninger av høy kvalitet fordrer sterke fagmiljøer og høy forskningskompetanse, som ikke enkelt kan desentraliseres uten at det går utover kvaliteten.

Når det gjelder etter- og videreutdanning for høyt utdannede er ikke vår erfaring at avstanden til studiested i særlig grad er en barriere. Kombinasjonen av digitalt og samlingsbasert er et godt alternativ for mange. Det er derfor være grunn til å tenke differensiert rundt hva et desentralisert tilbud skal være for ulike grupper. Høyt utdannede trenger ofte spesialisert kompetanse, hvor rekrutteringsgrunnlaget er spredt over hele landet og som setter store faglige krav til utdanningstilbyder. Vi er også opptatt av at det må ligge en tydelig arbeidsdeling til grunn. Alle kan ikke tilby alt, og det må være en helhet i studieporteføljene for livslang læring. Vi er derfor glade for at regjeringen vil vurdere hvordan strukturen for desentralisert utdanning i distriktene kan koordineres.

I punkt 1.3.2 (regjeringens prioriteringer) skriver regjeringen at «Et fleksibelt utdanningssystem skal motvirke sentralisering og bidra til at distriktene får tilgang til den kompetansen de trenger. Studie- og opplæringstilbud med større eller mindre innslag av digitalisering er viktig for å kunne oppnå dette, også i videregående opplæring. Akademikerne mener at valg av fjernundervisning må baseres på en faglig-pedagogisk vurdering om hva som vil gi god opplæring til den aktuelle elevgruppen, i det aktuelle faget. Vi ber Stortinget presisere at økonomisk innsparing aldri vil være en «god grunn» i lovens forstand til at fjernundervisning skal tilbys.

Finansiering av universiteter og høyskoler

Det er bra at regjeringen nå legger opp til et mer tillitsbasert system, med mindre grad av sentral styring og mer autonomi til utdanningsinstitusjonene.

Akademikerne støtter de overordnede grepene, men mener det er en utfordring at mange av forslagene ikke er konkretisert. Det gjelder blant annet hvilke satser som kommer for de tre foreslåtte studiekategoriene, hvordan videreutdanning skal finansieres og innpasses i den ordinære virksomheten, og hvilket omfang som må til for å gi studiestøtte til korte utdanninger. Det fremstår også uklart hva som ligger i begrepet «studieprogram», som skal innføres som ny indikator istedenfor kandidatindikatoren.

Akademikerne støttet i forbindelse med behandlingen av Hatlen-utvalgets rapport å fjerne den resultatbaserte uttellingen på indikatorene for utvekslingsstudenter, publiseringspoeng og eksterne inntekter. Det er likevel viktig at sektoren fortsatt har incentiver og økonomisk mulighet til å delta i EUs forskningsprogrammer. Akademikerne er bekymret for at dette ikke blir godt nok ivaretatt, og etterlyser løsninger som gir institusjonene kompensasjon for manglende fullfinansiering.

Akademikerne er fornøyd med at de kliniske utdanningene i medisin, odontolog og veterinærmedisin beholder en særskilt høy sats. Det er viktig for å unngå en forringelse av tilbudet i disse kostnadskrevende utdanningene.

Regjeringen foreslår at bachelor- og masterstudier skal finansieres med samme sats. Akademikerne mener det er gode grunner for fortsatt å differensiere på gradsnivå i finansieringskategoriene. Det er dyrere å tilby masterutdanninger enn bachelorutdanninger. Det er uheldig hvis man skaper incentiver gjennom finansieringssystemet til økt satsing på bachelorutdanninger på bekostning av masterutdanningene.

Endringer i egenbetalingsforskriften

Vi er positive til at institusjonene nå kan gjenbruke innhold fra gradsutdanningene og at man er tydelig på å skjerme gratisprinsippet i grunnutdanningene. Når det gjelder kravet om «særlig tilpasset» eller «særlig utviklet for», mener vi at det er behov for tydelige kriterier for å unngå misforståelser og ulik praksis. Det må tydelig fremkomme hva som ligger i de to alternativene for å unngå misforståelser og ulik praksis.

De nye reglene innebærer i tillegg et krav om minst to års arbeidserfaring for å delta på kursene. Vi kan ikke tillate at nyutdannede kandidater ekskluderes fra videreutdanning de to første årene etter avlagt grad, og ber komiteen etterlyse en løsning fra departementet på dette.

Tolkning av EØS-regelverket for egenbetaling er komplisert, og det er viktig med tydelige kriterier for å unngå ulik praksis blant institusjonene. Akademikerne mener det bør vurderes en nasjonal veiledende sats innenfor statsstøtteregelverket som institusjonene kan benytte.

Læring i arbeidslivet

En kompetansereform må treffe arbeidstakere med ulikt utdanningsnivå. Det er viktig å satse på etter- og videreutdanning både for å hindre at folk faller ut av arbeidslivet og for å videreutvikle de som er i arbeidslivet for å møte endrede kompetansebehov. Akademikerne er fornøyd med at meldingen er balansert på dette området, og tydelig understreker at alle trenger kompetanseutvikling uavhengig av tidligere formell kompetanse.

Akademikere har behov for fleksible videreutdanningstilbud som kan tas i kombinasjon med jobb og det er særlig spesialisert fagkompetanse som etterspørres. Vi ser at bransjeprogrammene i liten grad treffer våre grupper og er opptatt av at livslang læring må være en integrert og fullverdig del av universitets- og høyskolesektorens samfunnsoppdrag og at finansieringssystemet legger til rette for dette.

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har lest meldingen og vil takke for muligheten til å gi innspill på meldingen. Vi vil påpeke hvordan forslagene i stortingsmeldingen gjør det problematisk å utvikle utdanninger som er samfunnsrelevante, og hvordan dette særlig rammer mindre, spesialiserte utdanningsinstitusjoner. Vi har særlig innvendinger knyttet til finansieringskategorier for utdanning og dimensjonering av utdanning.  

Relevans

Tre områder utpekes som fremtidige prioriteringer i Utsynsmeldingen: Helsefag, IT-kompetanse og kompetanse som er nødvendig for det grønne skiftet. Disse prioriteringene kan fagfeltene arkitektur, landskapsarkitektur og design bidra direkte inn i.  Vi ser at våre kandidater i dag er raskt ut i relevant jobb etter endt utdanning, og fagfeltene er relevante i arbeidet med det grønne skiftet og brukersentrert digitalisering. 

AHO vil altså kunne støtte opp under regjeringens prioriterte områder. Samtidig kan forslagene til mekanismer for dimensjonering og finansieringskategorier bidra til at AHO mister mulighet til å øke studieplasser i fremtiden. 

Dimensjonering

I stortingsmeldingen gis institusjonene hovedansvaret for å følge opp regjeringens prioriteringer. Institusjonsstyrene får beskjed om å dimensjonere og omdisponere innenfor de ulike finansieringskategoriene. For en spesialisert, liten institusjon som AHO, som har en enhetlig studieportefølje, vil dette ikke være mulig.  

 Det er derfor viktig at stortingsmeldingen slår fast at Regjeringen og Stortinget har det overordnede ansvaret for den samlede kapasiteten i høyere utdanning, og kan styre kapasiteten i den grad de finner det hensiktsmessig. Det bør legges til grunn at dette ansvaret også skal ivareta små, spesialiserte utdanningsinstitusjoner. 

Finansiering av studieplasser

AHO er svært kritiske til forslaget om reduksjon i antall finansieringskategorier i den foreslåtte finansieringsmodellen. Forslaget innebærer en reduksjon fra seks til tre kategorier. Kun medisin-, odontologi- og veterinærutdanningene beholdes i en særskilt høy kategori, mens kunst-, arkitektur-, landskapsarkitektur- og designutdanninger som tidligere hadde høy finansiering (kategori A og B) legges ned i en mellomkategori. I denne mellomkategorien er også utdanninger innenfor realfag, teknologi, helse- og sosialfag og læreryrket. 

 Vi mener at tre kategorier blir for grovmasket. Vi er med andre ord enig med Hægeland-utvalget som i 2014/2015 vurderte finansieringskategoriene. Ekspertgruppen vurderte at en tredeling ville gi flere uintenderte effekter. Blant annet sa utvalget at en tredelt modell ville gi både for svake og for sterke insentiver med påfølgende negative konsekvenser for studietilbud- og kvalitet. Vi mener dette fremdeles er gyldig. 

Utsynsmeldingen foreslår at alle nye studieplassene i «hovedsak [vil] benytte en standardsats for studieplasstildeling» (s 109). Unntaket er de tre utdanningene i den særskilt høye kategorien. 

Dette sies å være i tråd med dagens praksis for tildelinger, der kategori D har vært standardsats. Dette stemmer ikke helt, da våre nye studieplasser har vært finansiert som B-plasser både ved tildelingen i utdanningsløftet i 2020 og i tildeling til landskapsarkitektur i 2018. Fortsatt finansiering som B-plasser vil fortsette å være en forutsetning for at AHO (og andre institusjoner) kan opprette nye plasser innen arkitektur, landskapsarkitektur og design.  

Samlet sett vil forslagene om endringer i finansieringskategori og en standardsats for nye studieplasser medføre en halvering av finansieringen av nye studieplasser ved AHO.  

Bakgrunnen for den høye finansieringen av arkitektur, landskapsarkitektur og design er knyttet opp til grunnlaget for vår pedagogiske modell: Praktisk prosjektarbeid, verksteder, studentarbeidsplasser med plass til praktisk, utforskende arbeid og en pedagogikk med større lærertetthet enn teoribaserte utdanninger. 

For AHO som i dag kun har studieplasser innen kategori B er det ikke mulig å kryss-subsidiere utdanningene, slik store utdanningsinstitusjoner vil kunne gjøre.  

 Finansieringsordningen har budsjettnøytral virkning, og AHO kan drive videre innenfor de samme budsjettrammene og med det samme studenttallet som før. Dette er viktig, men i praksis vil utvidelse og utvikling av studietilbudet ved høgskolen bli umulig dersom forslaget går gjennom i Stortinget. Vi vil dermed ikke ha anledning til å levere på regjeringens oppdrag om å bidra med flere kandidater som har kompetanse som er nødvendig for det grønne skiftet, og som har et hovedfokus på samfunnsendrende bruk av ny teknologi og brukersentrert IKT-utvikling. 

Oppsummert våre merknader og forslag til meldingen:  

Dimensjonering av utdanning

Vi ber om at det tas hensyn til spesialiserte institusjoner i regjeringens arbeid med virkemidler for dimensjonering av høyere utdanning. Regjeringen må ta et særlig ansvar for at disse institusjonene blir ivaretatt når den samlede utdanningskapasiteten vurderes. 

Finansiering av særlig kostnadskrevende studier

Vi ber om at særlig kostnadskrevende utdanninger får tilstrekkelig finansiering innenfor en ny finansieringsmodell. I den anledning har vi et primært og et sekundært forslag til endringer: 

 Primært forslag: Fire kategorier 

Vi ønsker her å legge til grunn forslaget fra Hægeland-utvalget, som foreslo en overgang fra seks til fire kategorier, samt opprettholdelse av kategoriinndelingen for både produksjonsindikatorer og grunnfinansiering av nye studieplasser.  

 Hægeland-utvalget forslo en finansierings modell med følgende fire kategorier.  

1. Fag som i hovedsak er teoretiske 
2. Utdanning- og velferdsfag, som krever praksis og i stor grad er rammeplanstyrte utdanninger 
3. Fag som krever laboratorieundervisning eller er utstyrsintensive 
4. Kliniske fag, kunstfag og særskilt dyre fag (utøvende) 

 Sekundært forslag: Tilleggsbevilgning 

 Det heter i forslaget til ny finansieringsmodell i Utsynsmeldingen at regjeringen i hovedsak vil benytte én standardsats for studieplasstildelinger.  

For at det skal være mulig å etablere nye studieplasser innenfor særlig kostnadskrevende fag, må det gis en tilleggsbevilgning. Tilleggsbevilgningen må være kostandsdekkende og sikre studiekvalitet for disse fagene. En tilleggsbevilgning vil derfor måtte ligge høyere enn dagens basistildeling, ettersom den resultatbaserte tildelingen vil være vesentlig lavere enn i dag. Dette kan heller ikke være en engangsbevilgning, men må bli en permanent del av basistildelingen for institusjonen. 

En tilleggsbevilgning vil være vesentlig mer byråkratisk. Ordningen vil være mindre forutsigbar enn dagens modell, som både er transparent og langsiktig. Derfor er dette vårt sekundære forslag.  

En tilleggsbevilgning vil enten kunne fastsettes gjennom en modell der institusjonene kommer med egne kostnadsanslag eller ved en egen kategori for tilleggsbevilgning. Den første er administrativt krevende, mens den andre er mer forutsigbart, transparent og mindre byråkratisk. 

Om Arkitektur og designhøgskolen i Oslo

AHO er en vitenskapelig høgskole med masterutdanning, PhD-programmer og videreutdanning innen arkitektur, design, landskapsarkitektur og urbanisme. Vi underviser 800 studenter, og er 270 ansatte fordelt på 160 årsverk.

 Vi driver såkalt studio- og prosjektbasert undervisning og har et tett samarbeidsforhold til arbeidslivet, både privat og offentlig sektor. Vi har også en stor andel internasjonale studenter.

Utdanningsforbundet takker for muligheten til å avgi høringsuttalelse til Stortingsmelding 14 (2022-2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge.

Utdanningssystemet har en sentral rolle i samfunnet og skal bidra til utvikling og kvalitet i arbeidslivet. Et godt utdanningssystem som kvalifiserer befolkningen i hele landet for et fremtidig arbeidsmarked, er en av nøklene til velferdsstaten. Både videregående opplæring (VGO), høyere yrkesfaglig utdanning og universitets- og høyskoleutdanning må være dimensjonert for fremtiden og holde kvalitet og relevans som bidrar til samfunnsutvikling.

Utdanningsforbundet ønsker arbeidet med rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket velkommen. Et samarbeid mellom regjeringen og partnerne i lærerutdanning, barnehage og skole kan bidra til at vi lykkes med å rekruttere flere til utdanning og yrke. SSBs framskrivninger tar utgangspunkt i årene med høy søkning til lærerutdanningene. Opptakstallene de seinere årene har vært betydelig lavere. Dermed er framskrivingen av overproduksjon langt lavere enn det SSBs tall viser, og det er behov for å utdanne flere lærere i årene som kommer.

Finansiering

Finansiering er en helt sentral rammebetingelse og et viktig virkemiddel for å realisere både utdanningspolitiske og forskningspolitiske målsettinger. Universiteter og høyskoler med stor faglig autonomi og godt strategisk handlingsrom, er helt avgjørende for formålet om regional og lokal kompetanseutvikling. Universiteter og høyskolers egenart gjør at langsiktig og forutsigbar finansiering er vesentlig for at institusjonene kan benytte seg av sitt strategiske handlingsrom. 

Det foreslås tre finansieringskategorier for den resultatbaserte indikatoren for studiepoeng inndelt etter fagområder. I meldingen står at i de nye kategoriene vil masterutdanninger generelt få lavere sats og bachelorutdanninger få høyere sats. Regjeringen legger opp til at institusjonene må dimensjonere tilbudene på gradsnivå ut fra etterspørsel og behovet i arbeidslivet. Utdanningsforbundet mener at det må tas spesielt hensyn til finansieringen av femårige integrerte utdanninger da dimensjonering etter gradsnivå ikke er relevant for disse utdanningene. Skal finansieringen være på samme nivå som for utdanninger organisert som treårige bachelorutdanninger og to-årige masterutdanninger, må også de femårige integrerte utdanningene finansieres etter en tre + to-modell. Om ikke vil institusjoner med mange femårige integrerte studietilbud være svakere stilt økonomisk. Utdanningsforbundet mener at femårige integrerte masterutdanninger må finansieres etter en 3+2-modell.

Videre foreslås at uttellingen i finansieringskategoriene er basert på produksjonsendring. Dette betyr at institusjoner som viderefører sin produksjon på samme nivå, ikke få noen endring i resultatbasert uttelling. Modellen er likevel svak for konjunkturendringer og det kan være vanskelig å holde nivået og kvalitet om søkningen til utdanninger synker eller varierer mye fra år til år. Utdanningsforbundet mener at konsekvenser av konjunkturendringer i systemet må begrenses for å sikre en mer forutsigbar økonomi for institusjonene.

Det foreslås å erstatte dagens indikator for uteksaminerte kandidater med en indikator for fullføring av studieprogram. Denne indikatoren gir kortere utdanninger en fordel. I lengre utdanninger, som de femårige lærerutdanningene, blir flere studenter forsinket eller dropper ut underveis i utdanningen, enn i kortere utdanninger. For institusjonene vil det være en fordel å tilby så korte studieprogram som mulig. Utdanningsforbundet mener derfor at det bør fastsettes en nedre grenser for antallet studiepoeng i et studieprogram som utløser midler, og at utdanningene må være på minst 30 studiepoengs omfang.

At flere unge og voksne fullfører VGO er viktig for å løse store og udekkede kompetansebehov i hele landet. Utvidet rett til VGO for både unge og voksne er et sentralt tiltak i fullføringsreformen som følges opp i regjeringens proposisjon til ny opplæringslov. Samtidig legger integreringsloven opp til at flere skal ta VGO som en del av introduksjonsprogrammet. Tiltakene er viktige i et fullføringsperspektiv, men vil sette VGO under et stort press. VGO har over tid vært underfinansiert, derfor må satsingen på fullføring følges opp med en nasjonal ressursøkning for å løse kapasitetsutfordringer, sikre nok kvalifiserte lærere og god tilgang til oppdaterte læremidler og utstyr i opplæringen.

Dimensjonering 

Det er vanskelig å si noe presist om kompetansebehovet på lengre sikt. Om et fagfelt skal bygges opp eller ned, må avgjørelsene være basert på grundig informasjon om behovene utover kortsiktige konjunktursvingninger. Utdanningsforbundet mener at institusjonene trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne gjøre krevende beslutninger om den framtidige dimensjoneringen av egne studietilbud. Lærermod er ikke et tilstrekkelig verktøy for å vurdere behovet for kvalifiserte lærere og kompetanse i undervisningsfag. Det er også behov for bedre oversikt over ledig studiekapasitet i sektoren. Utdanningsforbundet mener at det må utvikles en systematikk for rapportering av kunnskapsbehov og jevnlig utarbeides nye kunnskapsgrunnlag som myndigheter og universiteter og høyskoler kan benytte i sitt dimensjoneringsarbeid.

Utdanningsforbundet mener at antallet studieplasser på lærerutdanningene ikke må tas ned. Et mindre antall studieplasser kan omfordeles fra institusjoner som over år ikke fyller studieplassene til institusjoner som over år fyller plassene. Dette kan bidra til at Norge utdanner flere lærere.

Vi slutter oss til at satsingen på yrkesfag og flere læreplasser er en viktig del av dimensjoneringsarbeidet for VGO. Styrking av faget yrkesfaglig fordypning, gir elevene både økt mulighet til å ta informerte utdanningsvalg og til å knytte kontakter med arbeidslivet, noe som styrker sjansen for læreplass senere i løpet. Fagskolen tilbyr videreutdanninger og spesialiseringer som kan gjøre yrkesfagene mer attraktive for flere, og må bli tydeligere og mer kjente karriereveier for yrkesfagene.

Mer tilgjengelig utdanning

Regjeringen vil gjøre utdanning mer tilgjengelig i hele landet. Ambisjon er at fleksible, desentraliserte og nettbaserte utdanninger blir en naturlig del av virksomheten til institusjonene. Dette er positivt. Vi bør likevel ha på minne at det må et visst antall studenter til for å gjøre en utdanning økonomisk bærekraftig og læringsmiljøet godt. Ikke alle utdanninger egner seg som heldigitale. Lærerutdanningene er relasjonelle utdanninger, og det er viktig at studenter får møte hverandre og jobbe sammen som del av egen relasjonell utvikling. Studentene må også møte faglærere som grunnlag for skikkethetsvurdering. Utdanningsforbundet mener at det er en forutsetning for god lærerutdanning at studenter og faglærere møtes fysisk. 

Utdanningsforbundet erfarer at antallet undervisningsfag som tilbys på desentraliserte lærerutdanninger er begrenset. Dette kan skyldes få studenter og manglende tilgang til utstyr og spesialrom. For mange nyutdannede lærere har for lik fagsammensetning i utdanningen. Skolen har behov for lærere med ulike undervisningsfag. Utdanningsforbundet mener at det må legges bedre til rette for samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjonene om fag i lærerutdanningene, og det må utarbeides ordninger som gjør det enklere for studentene å avlegge fag ved andre institusjoner.

Forskerforbundets kommentarer knytter seg til de delene av stortingsmeldingen som omhandler høyere utdanning. 
Forskerforbundet er kritiske til at meldingen legger opp til store endringer i finansieringssystemet for universitetene og høyskolene uten at det er grundig utredet. Dette gjelder i særlig grad forslagene knyttet til endring i finansieringskategoriene, der berørte parter ikke er blitt hørt og hvor det ikke foreligger tilstrekkelige konsekvensvurderinger. 
Kp. 5 Dimensjonering
Forskning og høyere utdanning er samfunnsberedskap. En tid med klimaendringer, tap av naturmangfold, migrasjon, teknologiske og demografiske endringer, krig, sosial uro og trusler mot demokratier, krever kunnskap for både kjente og ukjente utfordringer. Faglig bredde i både forskning og utdanning er en forutsetning for dette. Forskerforbundet er derfor svært kritiske til  at meldingen om framtidig kunnskaps- og kompetansebehov nesten utelukkende dreier seg om arbeidskraftsbehov i Norge. 

Forskerforbundet mener dagens system for dimensjonering av høyere utdanning i all hovedsak fungerer godt. NIFUs kandidatundersøkelser bekrefter dette. Forskerforbundet er enig i at utdanningssystemet må dekke arbeidslivets behov, men understreker at høyere utdanning har et bredt samfunnsmandat som inkluderer forskning, innovasjon og formidling. Sektoren skal dekke hele samfunnets, ikke bare arbeidslivets, behov for kunnskap. Holden-utvalget slo fast at «Kompetansebehov er vanskelig å forutse på lang sikt» og at det knytter seg stor usikkerhet til hvilke kompetanser, utdanning og yrker som kreves for å utføre fremtidens arbeidsoppgaver (NOU 2018:2). Forskerforbundet advarer derfor mot ensidig å basere dimensjonering av høyere utdanning på arbeidslivets etterspørsel og usikre framskrivninger  av kompetansebehov. 

Forskerforbundet er videre kritiske til regjeringens forventning om at universiteter og høyskoler skal «flytte ressurser mellom fagfeltene for å i større grad imøtekomme det arbeidslivet etterspør» (s 83). Regjeringen har definert dette til å være helsefag, IT og områder som er særlig viktige for det grønne skiftet. Det betyr i klartekst å redusere eller legge ned andre studier og fagområder. En sterkere vektlegging av «her og nå»-behov i arbeidslivet medfører en svekking av etablerte fagmiljøer. Meldingen ivaretar i liten grad de faglige forpliktelsene, også for småfag med få studenter, som historisk ligger i bevilgningene til de tradisjonelle breddeuniversitetene. Meldingen viser også manglende forståelse for at forskningsbaserte fagmiljøer utvikles over tid , og at dette er en sektor der man ikke kan bygge ned og opp alt etter raske skifter i arbeidslivet. 

Som eksempel på uhensiktsmessig dimensjonering viser meldingen til at det er en høyere andel kandidater fra humanistiske og estetiske fag som er i en mistilpasset arbeidssituasjon tre år etter endt utdanning enn øvrige fagområder. At dette dreier seg om små fag med et lite antall studenter, blir ikke nevnt.  Videre er Forskerforbundet kritiske til at tall fra kull som er uteksaminert under korona til et arbeidsmarked som (særlig for estetiske fag) var så å si nedstengt, blir brukt for å argumentere for høy mistilpasning innen disse fagene. 

Forskerforbundet foreslår at 

•    Stortinget ber regjeringen sikre faglig bredde og kunnskapsberedskap i dimensjoneringen av i høyere utdanning og forskning
•    Stortinget ber regjeringen sikre at økt kapasitet innen regjeringens prioriterte fagområder skjer ved at disse tilføres friske ressurser, slik at ikke øvrige fag- og fagområder står i fare for å svekkes eller legges ned. 

Kp 6. Utdanning i hele landet
Forskerforbundet er opptatt av at universitetene og høgskolene skal kunne tilby både fleksible og kortere utdanningstilbud som et ledd i behovet for livslang læring. Digitale og fleksible tilbud er ressurskrevende. Foruten investeringer i infrastruktur, må ansatte få kompetanseheving og reell mulighet til å utvikle alternative undervisnings - og læringsformer. Forskerforbundet forutsetter at satsing på livslang læring ikke går på bekostning av gradsutdanningene eller forsterker presset på de ansatte. Satsing på etter- og videreutdanningstilbud forutsetter forutsigbare rammebetingelser, og må finansieres over basisbevilgningen slik Hatlen-utvalget også anbefalte. 

Forskerforbundet foreslår at 
•    Etter- og videreutdannings- og desentraliserte tilbud finansieres over basisbevilgningen.

Kp. 7 Finansieringsmodellen
Finansieringssystemet må understøtte hele bredden av arbeidsoppgavene sektoren har, og bidra til å utvikle mangfold og diversitet i forskning og utdanning. Dette sikres best ved at basisbevilgningene styrkes, i tråd med Hurdalsplattformen.

Forskerforbundet deler langt på vei Hatlen-utvalget og Stortingsmeldingens vurderinger av forskningsindikatorene, og hvorfor de isolert sett kan fjernes. Samtidig er Forskerforbundet bekymret for den ubalansen som oppstår når alle insentiver på forskningssiden fjernes, mens det foreslås å beholde sterke insentiver på utdanningssiden. Det kan føre til en nedprioritering av forskning og forsterke presset på ansattes forskningstid. Det vil være uheldig for utdanningskvaliteten. Norsk høyere utdanning skal være forskningsbasert, og kvaliteten på utdanningen er betinget av kvaliteten på forskningen. Det kan også medføre at fag med relativt få studenter, men med samfunnsmessig verdi og høy forskningsaktivitet, blir nedprioritert. Meldingen viser tydelig at regjeringen ikke er bevisst ansvaret for samfunnsberedskapen knyttet til små disiplinfag, og legger med disse endringene et press på institusjonene om å nedprioritere disse. 

Hatlen-utvalget mente «at det kan være relevant å vurdere en indikator med åpen ramme som kan stimulere til forskning av høy internasjonal kvalitet». Forskerforbundet mener departementet må utrede et slikt alternativt forslag til en ny forskningsindikator. Det vil bidra til en mer balansert bruk av resultatbaserte insentiver. 

Forskerforbundet er positive til at systemet med å kvalitetssikre tidsskrifter gjennom kanalregistret videreføres. 

Forskerforbundet foreslår at 
•    Stortinget ber regjeringen utrede en ny forskningsindikator og fremme forslag til en indikator på åpen ramme som stimulerer forskning og kvalitetsutvikling. I mellomtiden videreføres dagens publiseringsindikator. 
•    insentivvirkningen på utdanningsindikatoren reduseres fra 40 til 20 prosent resultatbasert uttelling, slik at basis tilføres de resterende midlene på 80 prosent av normerte kostnader til et avtalt måltall for studieplasser.

Finansieringskategoriene for utdanning
Regjeringen forsikrer i Meld. St 14 (s. 108) at endringene fra 6 til 3 kategorier ikke skal ha omfordelingseffekt, da det bare er produksjonsendringer i studiepoeng som får konsekvenser med nye satser.  Forskerforbundet er kritiske til at de foreslåtte endringene bygger på et mangelfullt kunnskapsgrunnlag. De beskrives heller ikke i detalj og mange er urolige for effekten framover i tid og for hvordan dette vil påvirke den interne fordelingen av studieplasser.  Forskerforbundet er særlig bekymret for at studieplassene innen kunstneriske og estetiske fag ikke vil få tilstrekkelig finansiering. Dette vil svekke kvaliteten på utdanningene og arbeidsvilkårene til de ansatte. 

Forskerforbundet foreslår at
•    Stortinget ber regjeringen i samarbeid med sektoren foreta ressursmessige  konsekvensanalyser av de foreslåtte endringene før de implementeres. 
•    det som et minimum gjøres følgende endringer i regjeringens forslag til nye finansieringskategorier:     
 1) Alle utdanninger som ligger i kategori A og B i dagens system må legges inn i den nye kategori 3, ikke bare medisin, veterinær og odontologi. Dette vil bedre avspeile faktiske og anerkjente kostnader ved ulike utdanninger 
2) Også finansiering av nye studieplasser må følge en tilsvarende kategoriinndeling. 

Utdanningspersonellkommisjon

Tekna viser til den den politiske debatten og den tilbakevendende diskrepansen mellom oppgaver som skal løses og menneskelige ressurser vi har til rådighet.

Tekna mener det er et stort behov for å kartlegge hvilke oppgaver utdanningssektoren skal løse og hvordan dette kan gjøres på best mulig måte med de menneskelige ressursene vi har til rådighet for å møte fremtidens kompetansebehov i befolkningen.

Tekna foreslår at Stortinget ber regjeringen opprette en Utdanningspersonellkommisjon etter mønster fra Helsepersonellkommisjonen for å sikre et godt og omforent kunnskapsgrunnlag å utvikle utdanningssektoren på videre.

Realfagenes plass

Tekna viser til regjeringens ønsker om en klar prioritering av IT, helse og grønn omstilling. Dette er styringssignaler som peker mot en større prioritering av realfag.

Selv om Tekna representerer medlemmer med master og doktorgrader, vil vi understreke at realfagene er helt essensielle for alle, om ambisjonen er å bli fagarbeider eller forsker.

Tekna viser til Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og til regjeringens foreslåtte prioriteringer her, og ber Stortinget be regjeringen igangsette et arbeid med et større realfagsløft.

Dimensjonering i høyere utdanning

Dimensjonering bør ikke overlates til det enkelte studiested uten tydeligere overordnet styring. Dette kan gjøres gjennom utviklingsavtalene. Utdanningsinstitusjonene må gis mulighet til å dyrke sin egenart og gjøre bedre det de i dag allerede er gode på. Hvis alle institusjonene dreier tilbudet i samme retning, vil vi kunne miste gode kompetansemiljøer og de lokale tilpasningene som en rekke utdanningsinstitusjoner har utviklet over tid. Vi er et lite land og det er behov for en gjennomtenkt arbeidsfordeling mellom de ulike institusjonene.

Tekna mener Stortinget må be regjeringen i større grad bruke utviklingsavtalene aktivt for å nå noen overordnede mål knyttet til dimensjonering.

Rekruttering og dimensjonering av undervisere i høyere utdanning

Lokal prioritering betyr avvikling av eksisterende tilbud før oppretting og utvidelse nytt tilbud. Spørsmålet er hvilke vurderinger som skal ligge til grunn for en slik prioritering.

Å prioritere helse, IT og grønn omstilling, må sees i lys av kapasitet knyttet til lærer-ressurser, lokaliteter og annen infrastruktur for å sikre kvaliteten. Prioritering betyr at det må gjennomføres nedbemanninger og nedleggelser av studier, med de konsekvenser det kan ha for andre gode grunner til å ha den bredden i tilbudet som foreligger i dag.

Tekna mener regjeringen må tydeliggjøre noen klare nasjonale føringer om dimensjonering lokalt på de ulike institusjonene.

Tekna mener det må lages en rekrutteringsplan for vitenskapelig ansatte innen områder med et stort behov – eksempelvis innen IT.

Realfagsrekruttering til høyere utdanning

Tekna er enig med regjeringen i at det vil være behov for flere med realfaglig bakgrunn i fremtidens arbeidsliv, på alle nivåer. Regjeringen viser til at vi i OECD-sammenheng, ligger under snittet når det gjelder rekruttering til høyere realfaglige studier. Det harmonerer ikke med ambisjonene vi har.

Tekna viser til at regjeringen ønsker en økt vektlegging av arbeidslivets behov i videregående skole. Det gjelder også innen studiespesialisering.

Det er stor etterspørsel etter arbeidskraft med tyngre realfagskompetanse fra høyere utdanning. Det kreves fordypning i realfag, om det er matematikk, fysikk, biologi eller kjemi i flere av disse studiene. Fordypning i realfag på videregående har betydning for gjennomføringsgraden i disse studiene.

Tekna mener vi må beholde realfagspoengene i videregående skole og gi bedre karriereveiledning, allerede i ungdomsskolen, for å synliggjøre konsekvenser av eget valg og adressere behovet for realfaglig kompetanse i fremtidens arbeidsliv.

Lærermangel

Tekna er bekymret for den kraftige nedgangen i antall lektorstudenter med fordypning i realfag; statistikk over antall studenter møtt til studiestart, viser at man har mistet hver tredje student siden 2019 – en nedgang på 34%. Problemet forsterkes ytterligere av frafall og program- eller institusjonsbytte, som SSB har beregnet til henholdsvis 16 prosent og 33 prosent for femårige masterutdanninger. Tilsvarende beregninger for PPU realfag viser nedgang på i underkant av 60 prosent de fire siste årene, og PPU-Y viser nedgang på over 30 prosent på fire år - nærmere 50 prosent om man ser på de siste fem årene. I tillegg er matematikk det faget med flest lærere over 50 år, og færrest under 40 år.

Av lektorkandidatene som faktisk gjennomfører, viser tall fra Tekna at kun en brøkdel begynner i skolen. Blant Teknas lektorutdannede medlemmer jobber majoriteten i privat sektor. Denne utviklingen er urovekkende sett i lys av samfunnets behov for realfagskompetanse.

Tekna mener Stortinget må be regjeringen utvikle tiltak for å møte mangel på kvalifiserte realfagslærere.

Konsekvenser av studieavgift på utenlandsstudenter

Dimensjonering av studiene må sikre at vi opprettholder studier av høy kvalitet også når søkertallene går ned. Tekna vil særskilt vise til studier som nå får et stort frafall av utenlandsstudenter ved innføring av studieavgift for utenlandsstudenter utenfor EØS/Sveits og til de ulike lærerutdanningene. Det vil da ikke være økonomi til å opprettholde disse studiene hvis de ikke fylles opp av norske og europeiske kandidater. Studietilbud av lokal og nasjonal betydning vil kunne bli lagt ned.

Dette vil igjen svekke rekrutteringsgrunnlaget til doktorgrader og fremtidige undervisere i høyere utdanning innen fagområdet.

Tekna mener Stortinget må sikre at det ikke innføres studieavgift for studenter fra land utenfor EØS/Sveits før det foreligger en grundig konsekvensanalyse og kompensatoriske tiltak der det er nødvendig for å opprettholde viktige studietilbud lokalt og nasjonalt.

Livslang læring

Tekna er glad for at regjeringen vil utvikle en kompetansereform i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Tekna viser til omtalen av egenbetaling for studenter som tar studier på universitets- og høyskolenivå og endringer i egenbetalingsforskriften som skjer med virkning fra 1. januar 2024.

Tekna synes det er beklagelig at man ikke anser livslang læring som et viktig samfunnsbidrag som bør sikres offentlig finansiering.

Regjeringen legger opp til at det vil bli egenbetaling for dem som tar høyere utdanning mens man er i arbeid og som er spesielt tilrettelagt for det. Vilkåret er at søkeren skal ha minst to års arbeidserfaring – den praktiske gjennomføringen av tilbudet er særlig tilpasset for personer i arbeid, eller innholdet i tilbudet er særlig utviklet for personer med arbeidserfaring.

Gratisprinsippet for høyere utdanning skal ligge fast, og mulighetene for å kreve egenbetaling vil i hovedsak holde seg innenfor rammene som har vært gjeldende til nå – det skal fortsatt bare gjelde for tilbud som er spesielt tilrettelagt for personer i arbeid. Endringene innebærer at statlige institusjoner kan kreve egenbetaling for studiepoenggivende studietilbud på gitte vilkår.

Tekna mener de signalene som ligger i meldingen ikke møter det som vil være alle arbeidstakeres behov i fremtiden, nemlig en mulighet til å være en relevant arbeidstaker uavhengig av egen betalingsevne eller bedriftens evne eller vilje til å påkoste kompetanseutvikling for den enkelte medarbeider.

Tekna mener det må sikres at alle gis gratis tilgang til offentlig finansierte videreutdanningstilbud i regi av offentlig finansierte utdanningsinstitusjoner.

Kompetanseforbundet viser til St.Mld.14 (2022-2023) «Utsyns over kompetansebehovet i Norge». Meldingen har gode beskrivelser av en del utfordringer og muligheter som ligger foran oss, og legger frem forslag særlig innen høyere utdanning som har som målsetting å bygge opp under livslang læring. Samtidig er meldingen lite konkret når det gjelder forslag innenfor en større bredde av områder for å sikre en helhetlig tilnærming til arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanseheving og livslang læring. Kompetanseforbundet forstår med den bakgrunn at denne meldingen først og fremst er et startskudd og frampek til en varslet kompetansereform og en ny melding om fagskolesektoren. Vi vil derfor i dette notatet løfte frem forslag som vil understøtte dette videre arbeidet i Stortinget.

Kompetanseforbundet vil også trekke frem at meldingen har stort fokus på gradsutdanninger og økt tilgang på videreutdanninger, men i for liten grad anerkjenner behovet for en strategi og virkemidler for å styrke tilbudet innenfor etterutdanninger. Dette er et område med et stort potensial for å imøtekomme arbeidslivets behov for raske og målrettede kompetansehevingstiltak.

Dette innspillet er en kortversjon til høringen i komiteen og mer omfattende beskrivelser rundt forslagene sendes derfor medlemmene direkte.

Noen problemstillinger i dagens utdanningssektor

Vår erfaring er at korte, spissede og særlig tilrettelagte utdanningsmoduler for voksne ikke får hovedfokus i de tradisjonelle delene av utdanningssektoren. Dette er en naturlig konsekvens når man målrettet har fokus på flere som fullfører og består videregående opplæring, jobber for økt antall fagskolekandidater og ikke minst at flere fullfører sin påbegynte bachelor- og mastergrad. Dette hovedfokuset er viktig for at vi som samfunn skal lykkes i å få flere til å fullføre og bestå, slik at vi møter behovene for kvalifisert arbeidskraft innenfor mange sektorer. Heldigvis ser vi en positiv utvikling og stadig flere fullfører på normert tid. Like fullt er det mange som ikke gjør det – og vi må øke innsatsen her slik at ressursene vi bruker kommer fullt ut til nytte. Spørsmålet er om ytterligere oppgaver med levering av korte etter- og videreutdanningstilbud innenfor de samme institusjonene er en optimal arbeidsdeling i utdanningssektoren eller om dette tvert imot kan bidra til å svekke ressurser til å løse primæroppdraget. Kompetanseforbundet vil i denne sammenheng trekke frem at vår del av utdanningssystemet kan bidra vesentlig til en mer optimal arbeidsdeling på dette området da vår aktivitet i sin helhet er rettet inn mot etter- og videreutdanningstilbud.

Samfunnet har også utfordringer med å lykkes med god integrering og utnyttelse av arbeidsinnvandringen som en sterk ressurs i samfunnet. Veldig ofte kreves særlig tilrettelegging og skreddersøm for at man skal lykkes på dette området.

Nyutdannede utgjør hvert år bare tre prosent av arbeidsstyrken. De fleste arbeidsføre i det norske arbeidsmarkedet er allerede i jobb. Et godt tilbud av etter- og videreutdanning og kvalifiseringstiltak er derfor viktig for å sikre omstillingsevnen i samfunnet, men også på områder der rekruttering av nyutdannet arbeidskraft er særlig utfordrende.

Dette er våre felles nasjonale utfordringer og som har stor betydning for mulighetene til vekst og utvikling i de ulike regionene. OECD (2014) har tidligere pekt på at Norge, til tross for gode forutsetninger, ikke greier å utnytte befolkningens kompetanse godt nok. Ifølge OECD opptrer staten lite koordinert. Silotenkningen karakteriseres gjennom både nasjonalt, regionalt og lokalt forvaltningsnivå.

Det er med denne bakgrunnen vi vil foreslå en klarere definering av etter- og videreutdanning (EVU) for arbeidslivet/samfunnet som eget område i utdanningssektoren. Dette vil gjøre det lettere å få på plass en struktur og plassere ansvar for et sterkere fokus på korte og fleksible tilbud på arbeidslivets premisser. Her vil studieforbundene i KD som profesjonelle og fleksible aktører i kompetansepolitikken, og med tilstedeværelse i hele landet, være et målrettet verktøy for å understøtte regional utvikling og bidra til voksnes tilgang til fleksible korte og arbeidslivsrelevante etter- og videreutdanningstilbud. Gjennom bred deltakelse i regionale kompetanseforum vil man kunne sikre at alle delene av utdanningssektoren fungerer komplementært på hverandre.

Forslag til Stortingets videre behandling

Kompetanseforbundet mener Stortinget i det videre arbeidet bør omtale følgende tematikk som vi mener mangler eller er for lite omtalt i stortingsmeldingen:

• Igangsette pilot med «micro-credentials» i Norge: Studieforbundenes omfattende aktivitet innen særlig etterutdanningstilbud for arbeidslivet ville være en særlig god plass å starte om Norge også implementerer vår versjon av «microcredentials» som EU vedtok rammeverket for nå i juni 2022. Dette vil kunne bidra til en innramming som øker mulighetsrommet og kvalitetssikringen innenfor hele bredden av livslang læring og etter- og videreutdanningssektoren. Vi utdyper dette nærmere i eget avsnitt senere.

• Lage nasjonale retningslinjer for realkompetansevurdering: Kompetanseforbundets studieorganisasjoner opplever ofte at personer med samme bakgrunn kan få svært ulik realkompetansevurdering hos ulike fylkeskommuner. Særlig ble dette synlig gjennom tilbud som ble levert i Longyearbyen og hvor deltakerne måtte kontakte sin fylkeskommune på fastlandet. Dette skaper uforutsigbarhet og urimelige utslag i utdanningssystemet.
• Tiltak rettet mot arbeidsinnvandrere som ressurs: Alle arbeidsinnvandrere som har fast kontrakt (f.eks. ikke tidsbegrenset og med gjensidig tre måneders oppsigelse, alternativt fast oppdrag med varighet over 12 måneder), samt tilhørende familie bør få rett til kartlegging og videre språkopplæring gjennom konseptet «yrkesnorsk». Dette vil gi både relevant språkopplæring og i tillegg gi en innføring i lover og regler som bidrar til god integrering. I kartleggingen bør det ledes raskt over til både formell godkjenning av eksisterende utdanning og avdekke mulighet for opplæring gjennom tilleggsmoduler som fører til godkjenning av formell utdanning. Målet må være at alle tilknyttet arbeidsinnvandringen skal bli godt integrert og være en nyttig ressurs for samfunnet.
  
  
• Innføre «Kompetansepluss nøkkel»: I dag skal kompetansepluss sikre grunnleggende ferdigheter for å hindre utstøting i arbeidslivet og for å inkludere flere. Dette medfører en prioritet av de med lav utdanning. Samtidig vet vi at personer med høy utdanning også kan risikere utstøting fra arbeidslivet om de mangler nøkkelkompetanse. Dette er derfor en egen satsing for personer med behov for kritisk kompetanseheving innenfor sin utdanning – uavhengig av utdanningsnivå, slik at nøkkelkompetanse sikres og man fortsatt er relevant innenfor sin bransje selv om man har en god grunnutdanning på høyt nivå.
  
  

Kort oppsummering

Lykkes vi med å nå ut i hele Norge med en forsterket kompetansepolitikk, slik at voksne i alle faser av livet kan ta etter- og videreutdanning samtidig som de står i jobb eller har en krevende familiesituasjon, så vil hele samfunnet, men kanskje særlig distriktene, vinne mest på dette. Vi vet at i tillegg til spennende jobber, som det finnes stadig flere av ute i distriktene, så vil tilgangen til kvalifisert arbeidskraft – eller arbeidskraft som kan fylle på og kvalifiseres underveis i jobb, være mye av nøkkelen om man skal lykkes med omstillingen og også distriktspolitikken i Norge. Dette krever at hele utdanningssystemet har et godt samspill og at korte etter- og videreutdanningstilbud får et særskilt fokus i tiden fremover. Her vil studieforbundene kunne fylle en viktig rolle i distriktspolitikken og være komplementære.

Vi takker for muligheten til å gi direkte innspill til Stortingets arbeid med stortingsmeldingen og ønsker lykke til videre med viktige vurderinger og anbefalinger innenfor et viktig felt for samfunnet.

1. Hva bidrar høyere kunstutdanning med?

I Stortingsmelding 14 (2022-2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge skriver regjeringen innledningsvisst at «En godt utdannet befolkning er således et forsvar mot både totalitære og udemokratiske strømninger, rasisme, ekstremisme, diskriminering og intoleranse. Utdanning bidrar til å gi den enkelte utvidede perspektiver og evne til kritisk tenkning.»

Hvilken rolle har høyere kunstutdanning og kunstnerisk utviklingsarbeid i dette?

I ”Forskningsoversikt konstnärlig forskning 2019” skriver kommittén for konstnärlig forskning ved det svenske Vetenskapsrådet: ”Vi lever i och genom konstnärlig gestaltning; husen vi bor i, maten vi äter, böckerna vi läser, musiken som följer oss genom livet, filmer vi ser, bilder vi fascineras av och reflekterar kring, ting vi använder dagligen, avancerad teknisk funktionalitet och planerade livsmiljöer blir praktisk verklighet först genom konkret gestaltning. Såväl det omfång som den metodiska pluralism och angelägenhetsgrad som utmärker konsten kännetecknar också den konstnärliga forskningen – såväl dess innehåll, kunskapande, resultat som presentationsformer.”

Kultur kan forstås som livsmønstre, språk, verdier og institusjoner i en befolkning som overføres sosialt fra generasjon til generasjon. Kultur har blitt kalt «et helt samfunns levemåte». Høyere kunstutdanning bidrar til å bearbeide, utvikle og utvidede perspektiver og evne til kritisk tenkning i en rekke kreative og utøvende aktiviteter.

2. Hva gjør kandidater etter endt kunstutdanning?

I Utsynsmeldingen viser regjeringen til NIFUs kandidatundersøkelse.  Regjeringen mener at undersøkelsen viser at «kandidater med master i humanistiske og estetiske fag er den gruppen som sammen med realistene har høyest arbeidsledighet tre år etter eksamen. Denne mistilpasningen kan ha sammenheng med at kapasiteten i humanistiske og estetiske fag, og særlig kunstfag, har økt kraftig de siste tiårene.»

Det er riktig at NIFU-rapporten dokumenterer «mistilpasning» for humanistiske og estetiske fag, og at kunstfagene er inkludert i denne gruppen. Men dette en stor og uensartet gruppe, og den er ikke brutt ned på mindre fagområder. Imidlertid finnes det også tall for de ulike institusjonene, og her finner man tall for de tre spesialinstitusjonene Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Oslo og Norges musikkhøgskole, som så og si utelukkende har kunstutdanninger. Disse tallene viser at «mistilpasningen» for kandidater fra disse institusjonene ligger på gjennomsnittet eller til dels betydelig under gjennomsnittet.

Utsynsmeldingens beskrivelse av en årsakssammenheng mellom økt kandidatproduksjon innen kunstutdanning og mistilpasning etter endt utdanning bygger på svake premisser.

3. Hva er nødvendig for å lykkes med høyere kunstutdanning?

I dagens finansieringssystem er det 6 kategorier. I Kunnskapsdepartementets egen beskrivelse av de to kategoriene med høyst finansiering ligger – i tillegg til medisin, veterinærmedisin og odontologi – primært kunstutdanninger som:

• Kunstakademiet ved NTNU
• Film- og fjernsynsutdanning ved Den norske filmskolen og Avdeling for TV-fag ved HINN og scenografi og skuespill ved HiØ
• Femårige masterprogram i arkitektur og industridesign
• Produktdesign
• Animasjon
• Utøvande kunst- og musikkutdanninger

I Utsynsmeldingen foreslås 3 kategorier, hvor bare medisin, veterinærmedisin og odontologi ligger i den kategorien som har høyest finansiering. Det betyr, at de fagområder og utdanninger som særlig blir rammet av forslaget til nye finansieringskategorier for høyere utdanning, er de kunstneriske utdanningene. Disse fagområdene og utdanningene, som samlet utgjør bare om lag 4 % av studieplassene i høyere utdanning, vil etter forslaget til nytt finansieringssystem få vesentlig lavere verdsetting.

På samme måte som andre spesialiserte profesjonsfag, som medisin, veterinærfag og laboratoriefag, behøver også de kunstneriske fagene en adekvat infrastruktur for sin utdanning og sitt kunstneriske utviklingsarbeid. Dette inkluderer for eksempel dansestudioer, scener, verksteder, atelierer, utstillingsrom og tilsvarende spesialtilpassede rom og utstyr. I tillegg er det behov for en høy grad av undervisning i små grupper og individuell veiledning. For at Norge fortsatt skal kunne levere kunstutdanning på et høyt nivå som bidrar til kulturutvikling i samfunnet, medfører det kostnader til lønn, infrastruktur og materialer. Disse kostnader vil ligge på et relativt høyt nivå.

Utsynsmeldingens ambisjon om å redusere kostnadene ved å flytte kunstutdanning til en lavere kategori får store konsekvenser for å bidra i kunnskapsproduksjonen.

Ettersom kunstutdanningene bare utgjør 4 % av studieplassene i høyere utdanning, fremstår dette som en beskjeden innsparing med vesentlig negativ innvirkning for Norges fremtidige evne til å opprettholde og utvikle kunst- og kulturproduksjon.

Med vennlig hilsen

Markus Degerman

Rektor

Oslo, 18. april 2023

Notat til Utdannings- og forskningskomiteen fra Arbeidsgiverforeningen Spekter. 
Angående sak: Meld. St. 14 Utsyn over kompetansebehovet i Norge  

Innledning

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener stortingsmeldingen i hovedsak har gode analyser og perspektiver på kompetansebehovene i Norge. 

Høy sysselsetting og god utnyttelse av arbeidskraften er avgjørende forutsetninger for et bærekraftig velferdssamfunn. Skal Norge fortsatt være et land med høy økonomisk verdiskaping og universelle velferdsgoder i verdensklasse, må vi mobilisere mer arbeidskraft. Det er viktig at kompetansepolitikken bidrar til at flest mulig står lengst mulig i jobb og at de unge får gode og effektive kvalifiseringsløp frem til arbeid. Og ikke minst at nyutdannede kommer raskt i arbeid. 

Som Helsepersonellkommisjonen også påviste, vil vi sannsynligvis få økt knapphet på arbeidskraft i flere sektorer. Da er det viktig kompetanseutviklingen bidrar til økt innovasjon og produktivitet i alle deler av arbeidslivet. 

Finansieringssystemet 

I meldingen foreslår regjeringen betydelige endringer og forenklinger i finansieringssystemet for høyere utdanning. Blant annet fjernes uttellingen for flere indikatorer og institusjonene skal ikke lengre få uttelling for uteksaminerte kandidater, men for fullføring av studieprogrammer. 

Spekter mener det kan være hensiktsmessig å rette oppmerksomheten mot fullføring av studieprogrammer, særlig for en del videreutdanninger som ikke nødvendigvis trenger å gi en full mastergrad. Samtidig vil også fullføring av gradsutdanninger ivaretas, noe som er særlig viktig for grunnutdanningene. 

Prioritering og dimensjonering 

Det er positivt at dimensjoneringen av utdanningssystemet og de enkelte utdanninger skal bli mer i tråd med arbeidslivets behov. Samtidig er det ikke mulig å treffe i detalj med en slik dimensjonering. Men det er relativt god kunnskap om at vi trenger mer arbeidskraft knyttet til ulike sektorer og yrker.

Spekter støtter derfor at enkelte retninger innenfor fagskoleutdanninger gis prioritet, slik som tekniske fag, helse- og omsorgsfag og fag som er kritiske for grønn omstilling. En økt satsing i fagskolene på helse- og omsorgsfag er også i tråd med anbefalingene fra Helsepersonellkommisjonen med en satsing på helsefagarbeidere og det å bygge tjenestene «nedenfra». 

Større grad av institusjonsakkreditering av fagskolene som foreslått i meldingen, vil også kunne sørge for bedre og raskere dimensjonering av studietilbudene. 

Det er også positivt at regjeringen vil jobbe for en bedre dimensjonering av fag- og yrkesopplæringen. Det er allerede knapphet innenfor mange yrker. Selv om tiltakene i meldingen ikke er tilstrekkelig konkretisert, så bør det ses nærmere på hvordan fylkeskommuner, Y-nemder og arbeidslivet i fellesskap kan få til en bedre dimensjonering og flere læreplasser i mange fag. 

Grønn omstilling forventes å øke knappheten på for eksempel en del ingeniør-, IT- og elektrofag. For universitetenes og høyskolenes del betyr det å dimensjonere raskere i forhold til disse behovene, samtidig som det må utvikles relevante etter- og videreutdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet. Det er positivt at regjeringen uttrykker forventninger til UH-sektoren på dette området, og dette bør følges opp tett videre fra Kunnskapsdepartementets side. 

Tiltak rettet mot voksne 

Det er bra at regjeringen fremmer tiltak som vil gjøre det lettere å kvalifisere seg for arbeidslivet for de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet, eller er i randsonen til arbeidsmarkedet Dette bidrar til at de også får muligheten til å kunne bli en del av et fremtidig og høyspesialisert arbeidsmarked. 

Spekter mener det også er positivt at det i tillegg skal det bli lettere å få studielån til korte utdanninger og at det skal bli lettere å fullføre videregående opplæring for voksne. 

Det er også viktig at NAVs brukere i noen tilfeller gis tilgang til kvalifiseringstiltak gjennom utdanningssystemet, slik regjeringen foreslår. 

Kompetansereform 

Mye av kompetanseutviklingen etter endt grunnutdanning skjer i arbeidslivet. Arbeidstakerne må også stimuleres til å ta større ansvar for egen kompetanse og karriereutvikling utover det arbeidsgiverne kan dekke og som følger av virksomhetens behov. I meldingen varsles også en ny kompetansereform som skal utvikles i samarbeid med partene i arbeidslivet, og som skal bidra til mer læring i arbeidslivet. 

En kompetansereform kan gi gode muligheter for å sette læringen i arbeidslivet på dagsorden. Skal vi lykkes med å heve produktiviteten og samtidig lykkes med nødvendige omstillinger er det avgjørende at kompetansen utvikles hos dem som er i arbeidslivet i dag. En slik kompetansereform er avhengig av gode løsninger og prioriteringer innenfor trepartssamarbeidet som tar utgangspunkt i de rollene de ulike partene har for kompetanseutvikling. Reformen må utformes og ses i sammenheng med de bestemmelser og prosesser som allerede er avtalt mellom partene. 

Godkjenning av utenlandsk utdanning 

I hovedsak bør det være slik at helsepersonell som skal arbeide i Norge, utdannes i Norge. Allikevel oppstår det relativt ofte situasjoner der personell utdannet i utlandet, må få utdanningen sint godkjent av norske myndigheter.

I slike situasjoner opplever Spekters medlemmer innen helse at det ofte er betydelige byråkratiske utfordringer knyttet til godkjenning av utdanning og autorisasjon. 

Det er derfor bra at Utsynsmeldingen har tiltak som ser på samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og godkjenningsmyndighetene som omhandler vurdering av godkjenning av utenlandsk helsepersonell. Både helse- og utdanningsmyndighetene bør se på dette sammen, og også rette oppmerksomheten mot selve prosessene for godkjenning av utdanning og autorisasjon.  

ANSA er samskipnaden og interesseorganisasjonen for norske studenter i utlandet. Vi takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til Meld. St.14 (2022-2023), Utsyn over kompetansebehovet i Norge. 

Overordnet 

Det er flere gode beskrivelser i 1.1 Regjeringens politikk for å dekke framtidens kompetansebehov om hvor viktig tilgangen på kompetanse er, både for den enkelte og samfunnet, og hvorfor det er Norges viktigste ressurs. ANSA stiller seg bak flere av disse beskrivelsene, men ønsker likevel å påpeke at studiestøtten ikke blir nevnt. En grunnstein for reell tilgjengelighet, og mulighet til å fullføre utdanning for flere, er nettopp en bærekraftig studiestøtte. Det er helt sentralt for gjennomføringen av flere målsettinger, og for flere grupper, som beskrives i denne meldingen. Det er et tiltak som har blitt tydelig fremlagt flere regjeringer og samtlige partier i årrekker, og vi vil igjen understreke viktigheten av dette. 

Vi vil også bemerke at akademia skal være en premissleverandør, og utdanne kandidater med et bredt spekter av ferdigheter for å ruste de til å stå i både eksisterende og potensielle nye utfordringer. Som nevnt i denne meldingen vil samhandling og tverrfaglighet i samhandling være viktig for å løse flere ulike problemstillinger av ulik karakter. At enkelte ikke er direkte etterspurt av en nåværende arbeidsgivere vil ikke være det samme som at kompetansen ikke er relevant. Det er like viktig at kandidater får ferdigheter i å aktualisere og formidle egen kompetanse, som at arbeidsgivere er åpne for at det finnes kompetanse de ikke ennå vet at de trenger og kompetanse de kanskje trenger i dag, men ikke ser. Uavhengig av hvor eller hva du studerer burde det ligge til grunn at akademia ikke er et 1-til-1 bestillingsverk for hva enkelte aktører ønsker i skrivende stund. Poengene over blir nevnt i meldingen, men blir tilsynelatende like fort borte i flere argumentasjonsrekker. 

Kapittel 7 

ANSA ønsker å vise til tidligere innspill til rapport fra ekspertutvalg om finansiering av universitet og høyskoler.¹ Som nevnt i innspillet har det vært enighet rundt at utvekslingsindikatoren er viktig for å stimulere til internasjonalisering, men at problemet har vært at flere institusjoner opplever at indikatoren har en begrenset økonomisk uttelling og derfor ikke har en reell insentiverende effekt. Man burde derfor heller gjøre så institusjonene får større uttelling for utvekslingsstudenter. Generelle signaler om ønske om internasjonalisering, uten oppfølging av midler, bidrar ikke tilstrekkelig til at målsetningene om utveksling blir nådd.  

Kapittel 10 

Gode og forutsigbare ordninger for godkjenning av utdanning fra utlandet er essensielt for at Norge kan utnytte kompetansen til kandidater fra utlandet. Det er stor gevinst for både enkeltindividet og for samfunnet om kandidaters kompetanse fra utlandet utnyttes bedre, og dette kan gjøres uten at det vil være nødvendig «å fravike kravene til kvalitet».² ANSA er positive til de tre foreslåtte tiltakene i kapittelet, men mener enkelte aspekter burde komme bedre frem i kapittelet. I tillegg må norske studenter fra utlandet nevnes i 10.1 Mål for godkjenningsordningene.  

ANSA stiller spørsmål ved at meldingen trekker frem at arbeidsgivere kan kreve godkjenning av utdanning utenom de lovregulerte yrkene. Dette bør ikke være nødvendig for å kunne bruke kompetansen sin i Norge. Generell godkjenning er en frivillig ordning, og det er en oversettelse og bekreftelse på hvilke nivå utdanningen tatt i utlandet tilsvarer i Norge. Det er positivt at kandidaten kan vise til en oversettelse av hva utdanningen tatt i utlandet tilsvarer av gradsnivå i Norge. Samtidig er det viktig at dette ikke er en unødvendig byråkratisk prosess med lang saksbehandlingstid som bidrar til ekstra barriere for å komme inn i arbeidsliv eller videre utdanning i Norge, og hjemmelen for at arbeidsgiver skal kunne kreve dette må i så fall tydeliggjøres. En godkjenning av det faglige innholdet av en grad tatt i utlandet er en vurdering om utdanningen er likestilt med enten et bestemt fag, grad eller profesjonsutdanning i Norge. Den faglige godkjenningen gjøres av utdanningsinstitusjoner i Norge. Det kan være en langt mer krevende prosess for både kandidaten og institusjonene enn nødvendig. Blant annet peker Riksrevisjonen på at en av fire universitets- og høyskoleinstitusjoner (UH-institusjoner) mener at det ikke er godt nok avklart hva som legges i at en utdanning er jevngod.³ Stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet bemerker at mye tyder på at institusjoner og fagmiljøer legger for strenge tolkninger til grunn for godkjenning av utenlandsk utdanning.⁴ ANSA mener derfor at prinsippene om jevngodhet må tydeliggjøres, slik at UH-institusjonene har en felles praksis for faglig godkjenning. Kunnskapsdepartementet har her et særlig ansvar for koordinering og samordning av feltet. 

For norske utenlandsstudenter innenfor lovregulerte yrker, er usikkerheten rundt godkjenning når de returnerer til Norge utfordrende. ANSA vil understreke Lisboakonvensjonens prinsipp om vesentlig forskjell, og at dette skal være gjeldende heller enn ekvivalens. Dette prinsippet kan ivaretas samtidig som behovet for kvalitet ivaretas. Om det foreligger vesentlig forskjell på utdanningene, skal kandidater fra EU/EØS tilbys utligningstiltak. Derimot fører mangelen på utligningstiltak til at man enten risikerer å godkjenne kandidater som ikke har den nødvendige kompetansen, eller ikke får inn nødvendig arbeidskraft. Riksrevisjonen viser til at begge deler forekommer.⁵ For kandidater fra utenfor EU/EØS vil ANSA understreke at det er viktig at det sikres kompletterende tilbud, et tilbud det også er utfordringer med. Derfor må både utlignende og kompletterende tiltak tilbys i langt større grad enn i dag. Dette må de ansvarlige aktørene samarbeide om å sikre i langt større grad enn i dag.  

Ved avslag må godkjenningsmyndigheten sikre at det gis en forståelig begrunnelse til kandidaten for avslaget og at kandidaten blir informert om muligheter til å tilegne seg manglende kompetanse for å på et senere tidspunkt oppnå godkjenning. I tillegg burde det utføres en prøvepilot for forhåndsgodkjenning av helsefag fra utvalgte land og studiesteder.  

Referanseliste

1 Høyring av rapport frå ekspertutval om finansiering av universitet og høgskular - regjeringen.no 

2 Riksrevisjonen (2019). Riksrevisjonens undersøkelse om godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. (Dokument 3:12 (2018-2019)). Side 12. 

3 Riksrevisjonen (2019). Side 83

4 Meld. St. 7 (2020-2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning. Side 111.  

5 Riksrevisjonen (2019). Side 62. 

Innledning

Mesterbrevnemnda er et trepartssamarbeid oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet, og styrer mesterbrevordningen i Norge. Nemnda har ansvaret for mesterkvalifikasjonen, og forvalter, verner, utvikler og kvalitets sikrer mesterkvalifikasjonen. Nemnda har også ansvar for det offentlige mesterregisteret, et register over alle gyldige mestere og mesterbedrifter.

Mesterbrevordningen er et nærings- og kompetansepolitisk virkemiddel. Som næringspolitisk virkemiddel er mesterordningen viktig, i og med at en person som er tildelt mesterbrev har tilegnet seg kompetanse til å etablere og drive en håndverksbedrift i mesterfaget, og å utøve faglig ledelse av de ansatte i bedriften. Videre er mesterkvalifikasjonen et sentralt virkemiddel for å sikre et seriøst arbeidsliv.

Som et kompetansepolitisk virkemiddel er mesterbrevordningen den høyeste kvalifikasjonen en fagarbeider kan oppnå. Siden opprettelsen av mesterbrevordningen har vel 50 000 fagarbeider/håndverkere blitt tildelt mesterbrev.

I dag er det vel 70 mesterfag fordelt på faggruppene bilfag, byggfag, estetiske fag, grafiske fag, matfag, møbel- og trefag og verkstedhåndverksfag.

Kvalifikasjonen Mesterbrev

Mesterkvalifikasjonen er hjemlet i Lov om mesterbrev i håndverk og annen næring, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1986-06-20-35 , med tilhørende forskrifter og loven er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Mesterkvalifikasjonen er en formell, høyere yrkesfaglig lederkvalifikasjon for håndverkere som ønsker å videreutvikle seg i eget fag. Kvalifikasjonen består av tre komponenter: Fag-/ svennebrev i et mesterfag, minimum to års relevant og allsidig praksis i faget og mesterutdanning eller tilsvarende utdanning.

En mester har kompetanse på høyt nivå både som fagekspert og leder. Kvalifikasjonen opparbeides gjennom arbeid kombinert med mesterutdanning eller tilsvarende utdanning, etter oppnådd fag- eller svennebrev i et mesterfag. Som fagekspert har mesteren kompetanse som sikrer faglig kvalitet i utførelse etter gjeldende lover, standarder og normer. Mesteren sikrer innovative løsninger i tråd med god håndverksskikk og har ansvar for faglig utvikling og opplæring av lærlinger og svenner. Som leder har mesteren kompetanse til å etablere og drive små og mellomstore håndverksbedrifter basert på lønnsomhet og fornuftig bruk av ressurser. Mesterkvalifikasjonen er sentral når det gjelder å sikre et seriøst arbeidsliv.

Kvalifikasjonen styres gjennom offentlige, nasjonale studieplaner for hvert enkelt mesterfag. Planene vedtas av Mesterbrevnemnda. Studieplanene er utformet med læringsutbyttebeskrivelser og er utarbeidet i nært samarbeid med fagenes parter.

Mesterutdanningen består av tre fagområder: Bedriftsledelse, faglig ledelse og faglig fordypning. Utdanningen har en varighet på 1 ½ til 2 år, er fleksibel og spesielt tilrettelagt for studenter som er i fullt arbeid.

Mesterkvalifikasjonen holder et høyt faglig nivå og må forståes på lik linje med utdanningskvalifikasjonene som i dag er innplassert i NKR.

Kompetansebehovet

I NHOs kompetansebarometer for 2021 ble det for første gang stilt spørsmål om bedriftene har behov for yrkesfaglig kompetanse med mesterbrev. Det var de bedriftene som oppgav å ha behov for yrkesfaglige studieprogrammer eller håndverksfag, i alt 73 prosent av bedriftene, som fikk spørsmål om i hvilken grad de har behov for mesterbrev kompetanse.

• Av disse oppgav nesten 6 av 10 at de hadde behov for kompetanse med mesterbrev.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring

Formålet med NKR er at det skal være et verktøy som skal styrke livslang læring i norsk kontekst og være et forvaltningsverktøy for nasjonale kvalifikasjoner.

Mesterbrevnemnda mener at tiden nå er inne for å åpne NKR for formelle kvalifikasjoner som har store deler av sin lange kompetanseopparbeiding i arbeidslivet, blant annet mesterkvalifikasjonen.

Mesterkvalifikasjonen innebærer lære hele livet. Kvalifikasjonen er et eksempel på en sterkere kobling mellom utdanning og arbeidsliv slik det er etterlyst i flere stortingsmeldinger.  En innplassering av mesterkvalifikasjonen i NKR  vil styrke nasjonal kompetansepolitikk med et helhetlig utdanningsløp yrkesfag og samtidig gi kvalifikasjonen en tydeligere næringspolitisk rolle ved at kvalifikasjonen anerkjennes i anbudskonkurranser.

Flere land med sterke fagopplæringstradisjoner har innplassert sine mesterkvalifikasjoner i de nasjonale kvalifikasjonsrammeverkene.

• Mesterbrevnemnda mener at den norske mesterkvalifikasjonen skal innplasseres på nivå 6 i NKR på lik linje med andre sammenlignbare europeiske mesterkvalifikasjoner.

Økonomisk analyse av mesterbedrifter

Samlet sett har landets mesterbedrifter nesten 70 000 sysselsatte, de omsetter for 156 milliarder kroner og har en verdiskapning på 51 milliarder kroner.

Dette kommer frem i en ny rapport fra Menon Economics. De har på oppdrag fra Mesterbrevnemnda analysert økonomisk aktivitet og økonomiske ringvirkninger i norske mesterbedrifter, samt sammenlignet mesterbedrifter med bedrifter i tilsvarende næringer som ikke er kategorisert som mesterbedrifter.

Siden 2012 har verdiskapningen i mesterbedriftene doblet seg, fra rundt 25 milliarder kroner, i 2012, til 51 milliarder i 2021. I samme periode har sysselsettingen vokst med om lag 50 prosent.

Med en "ringvirknings-analyse" ser Menon på hvilket grunnlag mesterbedriftene legger for sysselsetting verdiskapning hos sine leverandører og underleverandører. Denne analysen viser direkte og indirekte sysselsettingseffekter på over 118 000 sysselsatte, hvorav 70 000 i mesterbedrifter og 48 000 er indirekte sysselsatt (hos leverandører og underleverandører).

Ringvirknings-analysen viser og at mesterbedriftene genererte 128 milliarder kroner i verdiskapning i 2021, dette tilsvarer 4 prosent av fastlands-Norges BNP i 2021.  Av disse var 63 milliarder kroner verdiskapning i mesterbedriftene og 65 milliarder kroner indirekte verdiskapning.

Mesterbedriftene og deres leverandører og underleverandører la samlet grunnlag for 32 milliarder kroner i skatteinntekter i 2021. Dette tilsvarer over 2 prosent av statsbudsjettet.

Avslutning

Mesterbedriftene er en betydelig aktør i norsk økonomi, og mesterbrev er den høyeste kvalifikasjonen en fagarbeider kan oppnå.

Det å få flere til å bli fagarbeider og bli værende som fagarbeider vil være en stor utfordring fremover.

Et grep som bør gjøres for å håndtere kompetansegapet er å styrke "fagopplærings-søyla". Karriereveien for en fagarbeider må kommuniseres tydeligere og vektlegges også i stortingsmeldinger og i øvrige politiske styringssignaler. Karriereveiledning trekkes ofte frem som et viktig verktøy overfor utdanningssøkende. Men at en naturlig karrierevei for en med yrkeskompetanse er å ta mesterbrev vises det sjelden eller aldri til.  

For å etablere en mer helhetlig kompetansepolitikk må mesterbrev og mesterkvalifikasjonen inkluderes i kompetansepolitikken på lik linje med andre utdanninger. Slik vil karriereveien for fagarbeidere bli tydeligere, flere fagarbeidere vil fortsette i yrket og det vil være ett bidrag til å redusere kompetansegapet.

NSF har inntrykk av at meldingen bærer preg av kortsiktige løsninger for å dekke et akutt behov. Helse- og omsorgstjenestene må rustes opp til å kunne utvikle og omstille seg for å møte befolkningens behov og forventninger. Samtidig er det en økende sykepleiermangel. Løsningen er å tenke langsiktige tanker, og investere i riktig kompetanse, tidsriktige og fremtidsrettede utdanninger av god kvalitet.

Det er spesielt to ting NSF vil prioritere i dette innspillet:

1. Dimensjonering av utdanningene
2. Finansiering av universitet- og høyskoler

1. Dimensjonering av utdanningene

Fleksible og desentraliserte utdanninger  ved lokale studiesentre kan være bra for lokalmiljøet, men utfordrer prinsippet om å rekruttere og beholde kritisk og sentral kompetanse som er nødvendig for å opprettholde et godt fagmiljø. Det kan også utfordre krav til og gjennomføring av skikkethetsvurderingen av kandidatene. 

Sykepleiere, spesialsykepleiere og Jordmødre er avgjørende for et velfungerende samfunn. De utfører lovpålagte og samfunnskritiske oppgaver, som helse- og omsorgs departementet (HOD) og kunnskapsdepartementet (KD) har et særlig ansvar for gjennom forskrift om nasjonale retningslinjer og kandidatmåltall. I dag mangler det 7 000 sykepleiere i Norge. Gitt dagens omfang av deltidsarbeid, frafall og tidlig pensjonering er ikke utdanningstakten tilstrekkelig for å møte behovet for sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre over hele landet

Flere studieplasser til sykepleierutdanningene er positivt, men det løser ikke alt. Det må utvikles nye praksismodeller som sikrer kvalitet, relevans og kapasitet i praksisstudiene. Samtidig må regjeringen påvirke til at yrkeskvalifikasjonsdirektivet (EU 2013/55) åpner opp for bruk av simulering i praksisstudiene. Dette er ingen kvikkfix. 

Det er en kritisk mangel på kvalifiserte lærere til å undervise, veilede og vurdere studentene.  Flere av spesialsykepleierutdanningene tilfredsstiller ikke tilsynsforskriftens krav til førstekompetanse, og står i fare for å bli avskiltet. For å rekruttere til førstekompetanse må vi ha flere sykepleiere med klinisk mastergrad.

 Løsningen er:

• Avkortningsmuligheten i de kliniske mastergradene for speilsalsykepleiere må fjernes umiddelbart
• Det må tilrettelegges for en direkte overgang fra bachelor- til mastergradsutdanning slik at kandidatene kommer raskere i gang med doktorgrad.
• Det er behov for en betydelig økning av stipendiatstillinger innen sentrale fagområder i sykepleie, og det haster.
• Det må etablere en langsiktig opptrappingsplan for utdanninga av spesialsykepleiere innen anestesi, - barn,- intensiv,- kreft,- og operasjonssykepleie (ABIKO), Jordmødre (J), Helsesykepleiere (H), spesialsykepleiere med mastergrad i psykisk helse- rus og avhengighet (PHRA), og avansert klinisk allmennsykepleie (AKS).
• Opptrappingsplanen må baseres på kartlagte behov og studieplasser styres mot de utdanningene og delene av landet hvor behovet er størst.
• Regjeringen må sikre et minimum kandidater ved å stille krav gjennom kandidatmåltall i statsbudsjettet og tildelingsbrev fra KD til utdanningsinstitusjonene.
• Kandidatmåltall for ABIKO-utdanningene må spesifiseres for hvert enkelt fagområde innen ABIKO. Det er også behov for spesifiserte kandidatmåltall for H, PHRA og AKS.
• Regjeringen må gjennom dialog med de andre EØS-landene, løfte problemstillingen og intensiverer arbeidet med å se på mulighetene for endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet slik at simulering i større grad kan erstatte deler av praksis.
• Etablering av fleksible utdanningstilbud må ikke gå på bekostning av kvalitet og forskriftsfestede krav som settes til høyere utdanning.

  2. Finansiering av universiteter og høyskoler

Bachelorutdanningen i sykepleie er den største utdanningen og utgjør nærmere halvparten av studieplassene innen helsefagene.

Både bachelorgraden og de kliniske mastergradsutdanningene har et stort omfang av kliniske studier, individuell veiledning og veiledet ferdighetstrening, store kostnader til investering av oppdatert teknologi og avanserte simuleringssentre og fleksible organiseringsformer. Likevel er de plassert i kategori to, tiltros for høye kostnader for hvert studiepoeng. At utdanningene skal ha samme uttelling uansett omfang og nivå er uforståelig. De kliniske mastergradsutdanningene krever flere lærer med høyere og dyrere kompetanse enn på bachelor, men får en dårligere sats. Det vil ikke lønne seg å tilby mastergradsstudier, men samtidig krever den medisinske og demografiske utviklingen økt kompetanse i tjenestene.

Samfunnet trenger høgt utdanna sykepleiere  med både bachelor- og masterutdanning i helse- og omsorgstjenestene, men det gir et feil inntrykk når indikatoren for kandidater for uteksaminerte kandidater blir erstattet av en svært uklar «indikator for fullføring av studieprogram». Her må regjeringen definere et minstenivå for gjennomført studieprogram. Konsekvensen kan bli at fokuset flyttes fra de gradsgivende utdanning som sikrer kritisk kompetanse i samfunnet, til å satse på mange små program som utløser ekstra midler. Skal noen områder prioriteres må det skje gjennom økte ressurser og ikke gjennom nedprioritering for å utligne kostnadene.  

Forslagene mangler økonomiske insentiver til utdanningssektoren som sikre kvalitet og helhet i gradsutdanningene. Det savnes faglige refleksjoner rundt regnestykket og den langsiktige utviklingen av kvaliteten i gode utdanningsprogram.

NSF mener at:

• Finansieringen av høyere utdanningen ikke utelukkende kan handle om eksisterende rammer eller legge seg på et minimum, men inneholde et reelt løfte.
• Sykepleierutdanningene må sikres samme finansieringskategori som andre helsefagutdanninger med betydelig omfang kliniske studier, og flyttes til kategori 1.

Norges musikkhøgskole takker for anledningen til å gi innspill til Utsyn over kompetansebehovet i Norge (Meld. St. 14 (2022–2023)). Vi vil med dette peke på betydelige feil i tallgrunnlaget for utøvende og skapende kunstutdanninger i meldingen, og vi foreslår et enkelt grep for å sikre rimelig og stabil finansiering av disse utdanningene i framtiden.

Feil i Utsynmeldingen

Kunstutdanningene nevnes noen få ganger i meldingen, dels spesifikt og dels som del av humaniora og estetiske fag. To hovedpremisser i meldingen er

1. a) en tilsynelatende sterk vekst i utdanningskapasiteten i kunstfag, og
2. b) tilsynelatende store utfordringer for de kunstutdannede i arbeidsmarkedet.

Påstanden om at utdanningskapasiteten innen kunstfag har vokst med 280 prosent siden 1999 gjentas to ganger (s. 16-17 og s. 84), med henvisning til DBH, samt av statsråden i intervju med Klassekampen 25. mars 2023.

NMH har ikke funnet belegg for dette tallet i DBH, og etter kontakt med Kunnskapsdepartementet har vi oppklart at tallet er feil og sterkt misvisende. (En grundigere redegjørelse kan gis ved behov). Av flere feilkilder vil vi særlig peke på at utdanningene ikke ble klassifisert på samme måte i 1999 og 2022, slik at det er flere utdanninger som omfattes i 2022-tallene enn i 1999-tallene, selv om utdanningene fantes også i 1999. Kapasitetsøkningen i kunstutdanninger er noe større enn for andre utdanninger, men da spesielt i private institusjoner. En annen oversikt i meldingen (figur 2.2.B s. 17) viser en økning for humanistiske og estetiske fag samlet i størrelsesordenen 130 prosent, som er lavere enn mange andre fagområder.

Når det gjelder påstanden om utfordringer med sysselsetting, er det riktig at NIFU-rapporten som meldingen oppgir som kilde viser en grad av «mistilpasning» for humanistiske og estetiske fag generelt. Dette er imidlertid en stor og uensartet gruppe. Rapporten har også tall for de spesialiserte kunstutdanningsinstitusjonene Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Norges musikkhøgskole (NMH), og viser at «mistilpasningen» for kandidater fra disse institusjonene ligger på gjennomsnittet eller til dels betydelig under gjennomsnittet i sektoren. NIFU gjennomførte også en egen kandidatundersøkelse for musikkutdanningene i 2014, hvor de slår fast at «arbeidsledighet er et marginalt problem blant nyutdannede musikkandidater» og at «når det gjelder irrelevant arbeid, er dette litt mindre utbredt blant musikkandidatene enn høyere grads kandidater generelt».

Disse to premissene vakler altså som grunnlag for å vurdere dimensjoneringen av de utøvende og skapende kunstutdanningene med tanke på behovene i samfunnet framover.

I tillegg vil de varslede endringene i finansieringssystemet ramme kunstutdanningene særlig hardt.

Finansieringssystemet

I det foreslåtte nye finansieringssystemet er antallet kategorier for resultatfinansiering endret fra dagens seks kategorier til tre. Det er kun medisin, veterinærmedisin og odontologi som fortsatt vil ligge i den høyeste finansieringskategorien. De øvrige utdanningene i dagens kategori A og B – i all hovedsak kunstutdanningene, men også noe få andre – havner i kategori 2, som er en betydelig nedgradering. For grunnfinansiering av nye studieplasser skal det bare være en felles gjennomsnittssats, med unntak av en særskilt høy sats for medisin, veterinærmedisin og odontologi. Det er dermed utdanningene som i dag ligger i kategori A og B, utenom medisin, veterinær og odontologi, som vil merke særlig store endringer ved det foreslåtte systemet, mens øvrige utdanninger ikke blir like mye berørt.

Meldingen poengterer at endringene ikke i seg selv vil øke eller redusere bevilgningen til hver institusjon. Men alle nye studieplasser innen våre utdanninger vil heretter bli finansiert med et beløp som ikke avspeiler et realistisk kostnadsnivå. Etter våre utregninger vil en plass ved NMH få en grunnfinansiering på ca. 93 000, i stedet for dagens sats på ca. 206 000. Dette innskrenker drastisk NMHs handlingsrom til å utvikle nye studier – med for eksempel større sjangermangfold, integrering av ny teknologi og styrket satsing på musikk og helse, i møte med arbeidslivets og samfunnets behov.

Konsekvensene for spesialiserte institusjoner som AHO, KHiO og NMH, er slik at man i utgangspunktet kan drive videre innenfor dagens rammer, men knapt etablere noen nye tilbud eller utvide kapasiteten.  For de større breddeinstitusjonene, som også har utøvende og skapende kunstutdanninger, vil det nye finansieringssystemet være et meget sterkt insitament til å bygge ned kunstutdanningene til fordel for andre, rimeligere utdanninger. 

I dagens finansieringskategorier – selv om de er «grove anslag», som KD selv sier i orientering om statsbudsjettet 2023 – ligger en anerkjennelse av at det er «ein viss forskjell i kostnader mellom ulike studieprogram». I dette har det ligget en politisk anerkjennelse av at utøvende kunstutdanninger er relativt kostbare, og må være det for å levere den kvaliteten som kreves i yrkeslivet etterpå.

Kunstfagene utgjør en svært liten andel av studieplassene i høyere utdanning. Utenom medisin, veterinærmedisin og odontologi, utgjør de utdanningene som ligger i dagens A og B-kategorier (inkludert noen som ikke er kunstutdanninger) – og som nå alle foreslås lagt til den store kategorien 2 – til sammen bare om lag 4 % av studieplassene (en grundigere analyse kan oversendes).

Norges musikkhøgskole vil derfor forslå at Stortinget går inn for å behandle alle utdanninger som ligger i kategori A og B i dagens system på samme måte som medisin, veterinær og odontologi, både når de gjelder resultat-finansiering og nye studieplasser. Dette vil avspeile faktiske kostnader ved alle utdanningene på en langt bedre måte, samtidig som en slik innretning av et nytt finansieringssystem ikke utgjør noen ekstra kostnad.

Til slutt vil vi vise til at Hægeland-utvalget, som foreslo endringer i finansieringssystemet i 2015, gikk inn for en toppkategori som skulle omfatte «kliniske fag, kunstfag og særskilt dyre fag (utøvende)». Da Hatlen-utvalget foreslo endringer i finansieringssystemet i 2022, slo det også fast at finansieringen måtte ha et rimelig samsvar med anerkjente kostnader og skrev i sin innstilling: «Ved tildeling av studieplasser til opprettelse av helt nye tilbud bør det tas utgangspunkt i det som vurderes å være de reelle kostnadene. Ved utvidelse av eksisterende studietilbud, benyttes finansieringskategoriene».

Creo – forbundet for kunst og kultur er Norges største kunstnerorganisasjon med over 10.700 medlemmer. Creos medlemmer arbeider innenfor alle deler av kulturlivet; Noen er artister eller musikere i det frie feltet, noen er utøvende musikere i et ensemble, i en kirke eller i et orkester.

Noen er pedagoger eller underviser i musikk eller andre kunstfag i grunnskolen, på videregående skoler, i private og kommunale kulturskoler, ved en høyskole eller et universitet. Noen er låtskrivere eller komponister eller begge deler. Noen danser ballett eller moderne dans, noen jobber med lyd og lys eller gjør andre ting «bak scenen» og noen er scenografer, kostymedesignere eller musikkterapeuter. Det store flertallet av Creos medlemmer er utdannet ved en av våre kunstutdanningsinstitusjoner.

Feil i tallgrunnlaget i utsynsmeldinga

Dessverre ser vi oss nødt til å måtte påpeke en del alvorlige feil i tallgrunnlaget i utsynsmeldinga. Disse feilene knyttes så opp mot to for oss viktige premisser i meldingen:

1. a) en tilsynelatende sterk vekst i utdanningskapasiteten i kunstfag, og
2. b) tilsynelatende store utfordringer for de kunstutdannede i arbeidsmarkedet.

Disse to premissene, basert på helt feil tallgrunnlag, brukes så som basis grunnlag for å vurdere dimensjoneringen av de utøvende og skapende kunstutdanningene med tanke på behovene i samfunnet framover. Dette har selvfølgelig alvorlige konsekvenser som vi sterkt anbefaler komiteen å ta inn i sitt videre arbeid.

Påstanden om at utdanningskapasiteten innen kunstfag har vokst med 280 prosent siden 1999 gjentas to ganger. (s. 16-17 og s. 84), med henvisning til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH). Kunnskapsminister Ola Borten Moe gjør også et poeng av dette i intervju med Klassekampen 25.03.2023. Her sier han at «vi kan ikke fortsette som de siste 20 årene, hvor det har vært vekst innenfor nær sagt alle fagområder. Det området som har hatt mest vekst, er kunst og estetiske fag, med ikke mindre enn 280 prosent de siste 20 årene. Jeg lover ikke 280 prosent til.»

Dette er feil, og av flere feilkilder vil vi særlig peke på at utdanningene ikke ble klassifisert på samme måte i 1999 og 2022, slik at det er flere utdanninger som omfattes i 2022-tallene enn i 1999-tallene, selv om utdanningene fantes også i 1999. For flere detaljer og andre feilkilder henvises til innspill fra Norges Musikkhøgskole, som har gått svært grundig inn i dette.

Når det gjelder påstanden om utfordringer med sysselsetting, vil vi informere komiteen om at NIFU gjennomførte en egen kandidatundersøkelse for musikkutdanningene i 2014, hvor de slår fast at «arbeidsledighet er et marginalt problem blant nyutdannede musikkandidater» og at «når det gjelder irrelevant arbeid, er dette litt mindre utbredt blant musikkandidatene enn høyere grads kandidater generelt». Creos erfaring er også at kandidater på Creos områder – der musikk, scenekunst, kunstpedagogikk og sceneteknikk er av de største – i svært stor grad finner relevant arbeid innenfor det yrket de er utdannet til.

Finansieringssystemet

I det foreslåtte nye finansieringssystemet er antallet kategorier for resultatfinansiering endret fra dagens seks kategorier til tre. Det er kun medisin, veterinærmedisin og odontologi som fortsatt vil ligge i den høyeste finansieringskategorien. De øvrige utdanningene i dagens kategori A og B - i all hovedsak kunstutdanningene, men også noe få andre - havner i kategori 2, som er en betydelig nedgradering. For grunnfinansiering av nye studieplasser skal det bare være en felles gjennomsnittssats, med unntak av en særskilt høy sats for medisin, veterinærmedisin og odontologi. Det er dermed utdanningene som i dag ligger i kategori A og B, utenom medisin, veterinær og odontologi, som særlig vil merke endringene.

Meldingen poengterer at endringene ikke i seg selv vil øke eller redusere bevilgningen til hver institusjon. Men alle nye studieplasser framover vil heretter bli finansiert med et langt lavere beløp. For eksempel så vil en plass ved Norges musikkhøgskole (NMH) bli grunnfinansiert med ca. 93 000, i stedet for dagens sats på ca. 206 000. Dette innskrenker drastisk NMHs handlingsrom til å utvikle nye studier – med for eksempel større sjangermangfold, integrering av ny teknologi og styrket satsing på musikk og helse, i møte med arbeidslivets behov. Det vil også gjøre det svært vanskelig – om ikke umulig – å utvide antall studieplasser innenfor musikkterapi, ett fagfelt det er stor etterspørsel etter i både utdanningssystemet og – ikke minst – i helsevesenet.

Konsekvensene for spesialiserte institusjoner som AHO, KHiO og NMH, er slik at man kan drive videre innenfor dagens rammer, men knapt etablere noen nye tilbud eller utvide kapasiteten.  For de større breddeinstitusjonene, som også har utøvende og skapende kunstutdanninger, vil det nye finansieringssystemet være et meget sterkt insitament til å bygge ned kunstutdanningene til fordel for andre og rimeligere utdanninger. Om dette er en villet politikk, basert blant annet på de feilaktige tallene som blant annet kunnskapsministeren har referert til, er dette svært dårlige nyheter for vårt kunst- og kulturliv.

I dagens finansieringskategorier – selv om de er «grove anslag», som KD selv sier i orientering om statsbudsjettet 2023 – ligger en anerkjennelse av at det er «ein viss forskjell i kostnader mellom ulike studieprogram». I dette har det ligget en politisk anerkjennelse av at utøvende kunstutdanninger er relativt kostbare, og må være det for å levere den kvaliteten som kreves i yrkeslivet etterpå.

Samtidig utgjør kunstfagene en svært liten andel av studieplassene i høyere utdanning. Utenom medisin, veterinærmedisin og odontologi, utgjør de utdanningene som ligger i dagens A og B-kategorier (inkludert noen som ikke er kunstutdanninger) – og som nå alle foreslås lagt til den store kategorien 2 - til sammen bare om lag 4 % av studieplassene.

Creo vil derfor forslå at Stortinget går inn for å behandle alle utdanninger som ligger i kategori A og B i dagens system på samme måte som medisin, veterinær og odontologi, både når de gjelder resultatfinansiering og nye studieplasser. Dette vil avspeile faktiske kostnader ved alle utdanningene på en langt bedre måte, samtidig som det ikke utgjør noen ekstra kostnad.

Med vennlig hilsen

Hans Ole Rian

Forbundsleder

Creo – forbundet for kunst og kultur

Voksenopplæringsforbundet (Vofo) mener at Utsynsmeldingen må prioritere tiltak som styrker den enkeltes omstillingsevne, som er vår personlige evne og motivasjon til å delta i læring. Dette er en forutsetning for livslang læring. Tiltak som styrker læringsevnen og motivasjonen i befolkningen vil trolig både være nødvendig og effektive virkemidler for å stimulere etterspørselen for etter- og videreutdanning. De samme tiltakene vil også øke folks evne og ønske om å bygge uformell kompetanse i arbeidslivet.

Det må legges til rette for å kunne gi ufaglærte arbeidstakere mulighet til å ta fagutdanning. Vi må styrke læringsevnen og læringsmotivasjonen til mennesker som har lite utdanning eller står utenfor arbeidslivet.

Det må legges til rette for at også voksne får muligheter til etter- og videreutdanning i kombinasjon med full jobb.

Samfunnet vil fortsatt være avhengig av migrasjon og utenlandsk arbeidskraft i framtiden. God og systematisk inkludering er nødvendig for at innvandrere kan bidra med sin kompetanse i arbeidslivet og delta i livslang læring. Språk vil i mange tilfeller være en avgjørende inngangsbillett, som både må læres og praktiseres på ulike arenaer.

Ansvar for å sikre en bærekraftig utvikling og god utdanning for alle må tas i samarbeid mellom myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet. Vofo vil understreke at arbeidslivet og frivilligheten er viktige læringsarenaer som utfyller og avlaster det formelle utdanningssystemet. Den ikke-formelle opplæringen må sees på som et supplement til det formelle utdanningssystemet og den må anerkjennes som verdifull kompetanse.

Mennesker utenfor det ordinære arbeidslivet kan og trenge kompetanse. Kompetanse til å kunne mestre hverdagen. Dette kan være elder eller mennesker med spesielle behov og utfordringer.  

Vofo mener at det følgende prioriteres:
 - Styrke læringsevnen og læringsmotivasjonen til mennesker som har lite utdanning eller står utenfor arbeidslivet.
 - Fremme språkopplæring og inkludering av innvandrere i samfunns- og arbeidsliv.
 - Godkjenningsordning for ikke-formell kompetanse

Vi viser til høringen om «Utsyn over kompetansebehovet i Norge», Meld. St. 14 (2022-2023), og takker for muligheten til å gi et skriftlig innspill. NTNU er landets største leverandør av teknologistudier og en stor tilbyder av helse- og lærerutdanning. Våre studieplasser fylles med høyt kvalifiserte kandidater.

På generelt grunnlag er NTNU positive til forslaget til et nytt finansieringssystem, med mindre grad av sentral styring og mer autonomi til UH-institusjonene. NTNU mener imidlertid at EU-indikatoren i den nasjonale budsjettmodellen for universiteter og høgskoler er viktig for en fortsatt økning i Norges deltakelsesnivå i Horisont Europa. NTNU mener også at bevilgningen som i dag har vært tilknyttet forskningsindikatorene skal overføres til basisbevilgningen dersom forskningsindikatorene avvikles. NTNU forutsetter at finansieringssystemet blir budsjettnøytralt.

NTNU er positiv til mange av de foreslåtte endringene i egenbetalingsforskriften, men mener det bør være en felles nasjonal veiledende sats for egenandel ved etter- og videreutdanning.

EU-indikatoren

Deltakelse i EUs rammeprogram er svært viktig for kvaliteten i norsk forskning og for Norges og norske fagmiljøs muligheter til å bidra til å utvikle kunnskapsbaserte løsninger som samfunnet har behov for. Returandelen for Norge så langt i Horisont Europa har vært meget god. Det er et resultat av en langsiktig og tydelig norsk strategi for deltakelse i EUs rammeprogram, og ikke minst norske universiteter og forskningsinstitusjoners sterke prioritering av deltakelse gjennom en årrekke.

Vi mener at EU-indikatoren i den nasjonale budsjettmodellen for universiteter og høgskoler er viktig for en fortsatt økning i Norges deltakelsesnivå. Det forutsetter at komponenten beholdes i åpen ramme. For at indikatoren skal ha den ønskede effekten må de som lykkes i å hente hjem EU-finansierte prosjekter premieres og kunne konkurrere seg til en større bevilgning basert på en stor EU-portefølje. I lukket ramme vil indikatoren være et disinsentiv for institusjoner som allerede har en stor EU-prosjektportefølje. En EU-indikator i åpen ramme vil bidra til å sikre en videre vekst i returandel fra Horisont Europa og derved bidra til å øke den totale finanseringen av forskning i UH sektoren. 

Forholdet mellom basis- og resultatbevilgning

Regjeringen fremholder i Utsynsmeldingen at bruken av resultatindikatorer i finansieringssystemet ikke er ment å gi signal for mål og prioriteringer. NTNU vil like fullt påpeke at dersom resultatmidler knyttet til utdanningsindikatorene økes mens resultatindikatorene for forskning fjernes, så vil det i praksis medføre at utdanningsaktiviteten prioriteres i bevilgningsfordelingen i sektoren. Selv om institusjonene selv er ansvarlig for å fordele bevilgingen ut ifra egne behov vil KDs finansieringsmodell da fremtvinge prioritering av volum i utdanningsaktivitet på bekostning av forskningsaktiviteten. NTNU mener derfor at bevilgningen som i dag har vært tilknyttet forskningsindikatorene skal overføres til basisbevilgningen dersom forskningsindikatorene avvikles. Institusjonenes handlingsrom for å prioritere forskningsaktivitet bør ikke påvirkes negativt av en eventuell vekst i utdanningsaktivitet.

Egenbetalingsforskriften

Vi viser til kapittel 7.3 Endringer i egenbetalingsforskriften i statlig høyere utdanning. NTNU er positiv til de fleste foreslåtte endringene i egenbetalingsforskriften, da de vil legge bedre til rette for utvikling og gjennomføring av etter- og videreutdanning/fleksible tilbud.

Vi ser imidlertid at det vil være utfordrende for hver enkelt institusjon å gjøre vurderinger av egenandel innenfor rammene av EØS-regelverket om offentlig støtte. NTNU mener at KD har best kompetanse til å vurdere hva som er mulig innenfor dette regelverket, og ønsker derfor at departementet skal lage en felles nasjonal veiledende sats. Dette er viktig både for å redusere omfanget av byråkrati og administrasjon for den enkelte institusjon og for å sikre mest mulig like konkurransevilkår for norske utdanningsinstitusjoner.

Pedagogstudentene takker for muligheten til å komme med innspill på Utsyn over kompetansebehovet i Norge (Meld. St. 14). Vi støtter intensjonen om at regjeringen vil sikre at velferdstjenester over hele landet har tilgang på kompetansen som trengs, og ser dette særlig i lys av dagens lærermangel. Over lengre tid har lærerutdanningene havnet på bunnen av studiebarometeret når det kommer til tilfredshet med studier, samtidig som at det de siste årene har vært synkende søkertall til lærerstudiene. Dette mener vi peker på at det trengs en satsing for å løfte kvaliteten i lærerutdanningene, særlig når det kommer til kvalitet i praksis.

Pedagogstudentene mener:

• At arbeidet med Utsynsmeldingen gir muligheter for å løfte lærerutdanningene gjennom økt finansiering
• At kvalitet i praksis må styrkes for å bedre innsøkingen til lærerutdanningene
• At det er positivt med stipendordninger gjennom Lånekassen for lærerutdanningene

Et løft av lærerstudiene er et løft av læreryrket

Pedagogstudentene stiller seg bak avgjørelsen om å plassere lærerutdanningene i finansieringskategori nummer 2. Uten å vite akkurat hvordan den økonomiske tildelingen blir knyttet til de nye kategoriene synes vi det er svært positivt at lærerutdanninger kategoriseres på samme nivå som realfag, teknologi, helse- og sosialfag, og utøvende kunst- og mediefag. Vi vil oppfordre til at dette fører med seg en finansieringsramme som legger et grunnlag for at lærerutdanningsinstitusjonene har muligheter til å styrke sine praksisprogram ettersom dagens finansieringsrammer ikke tar høyde for kostnader knyttet til praksis.

I dag er praksis den delen av utdanningen som lærerstudentene svarer de er enten mest fornøyd eller minst fornøyd med. Dette tyder på at ved institusjoner som har gode praksisprogram opplever studentene en sterkere tilknytting til yrket, samtidig viser det at et praksisprogram som ikke har tilstrekkelige ressurser til å gi gode møter med yrket kan bidra til mindre fornøyde studenter. Dette bør sees i sammenheng med frafallet av studenter i løpet av studietiden på lærerutdanninger, samt hvor mange som har tatt lærerutdanninger som finner seg arbeid utenfor skoler og barnehager etter endt studie.

For å sikre rekrutteringen av kompetente lærere over hele landet er det derfor viktig å sikre kvaliteten i praksis. Dette har over lengre tid ikke vært tilstrekkelig prioritert i tildelingene til institusjonene. Vi er optimistiske på at gjennom arbeidet med utsynsmeldingen vil det prioriteres en styrket ramme til lærerutdanningene. Det er viktig at læreryrket som man skal ut i etter endt studie er attraktivt for de som vil begynne på lærerutdanningene, men samtidig er en nødt til å huske at det viktigste for studenter er kvaliteten på studiet, og hvilket inntrykk man får av yrket. Vi mener at målet må være så gode utdanninger at flest mulig egnede og kvalifiserte studenter tar det endelige steget videre ut i yrket, og som ruster studenter til å bli kompetente lærere som er klare til å møte de mange forskjellige situasjonene en lærer skal klare å stå i.

Vi merker oss at de nye satsene i seg selv ikke vil øke eller redusere bevilgningen til hver institusjon, men vil oppfordre til å se at det over lengre tid har vært en utilstrekkelig finansiering av lærerutdanningene. Arbeidet med utsynsmeldingen er sånn sett en utmerket mulighet til å løfte en av de viktigste tiltakene for å sikre kompetente lærere i skoler og barnehager, som er gode lærerutdanninger.

Vi mener det er fornuftig og hensiktsmessig med ordninger gjennom Lånekassen for å motivere nyutdannede til å jobbe som lærere i Nord-Norge, og mener at stipendordninger kan og bør brukes for å stimulere til at flere skal søke seg til lærerutdanninger generelt. En viktig del av dette arbeidet er synliggjøring av tilbudene til lærerstudenter, og dette arbeidet kan og bør styrkes.

Det er også viktig for oss å poengtere at studier som er innrettet etter å fylle behovene til næringslivet i seg selv ikke bør være et mål. Pedagogstudentene forstår behovet for å satse på å sikre kompetanse og rekruttering til studier som er tilknyttet viktige velferdstjenester, men synes utsynsmeldingen bærer preg av å se på studietiden som instrumentelt i tilknyttingen til næringslivs kompetansebehov og konkurransedyktighet. Derfor ønsker vi å løfte egenverdien til det å studere og være student. Det er allmennyttig og dannende, og gode studie- og forskningsmiljøer er viktig for på en rekke områder som ikke er like lette å kvantifisere. 

NSO vil takke Utdannings- og forskningskomiteen for muligheten til å svare på Meld. St. 14 Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Norsk studentorganisasjon (NSO) er en nasjonal interesseorganisasjon for 33 ulike studentdemokrati ved norske universiteter og høyskoler. Studentdemokratiene representerer over 260 000 studenter. 

Overordnet er NSO bekymret for at det tilfaller sektoren en rekke nye og mer omfattende arbeidsoppgaver uten økt finansiering. Handlingsrommet for satsning blir innskrenket som en konsekvens av mange og uoversiktlige prosesser. Vi er bekymret for at endringene vil skape negative konsekvenser for utdanningskvaliteten og studiehverdagen til studentene. 

Finansieringssystemet 

NSO er overordnet fornøyd med at regjeringen presenterer et forenklet finansieringssystem, med færre indikatorer og at det høye nivået på basis videreføres. Det betyr mer tillit til institusjonene, mindre rapportering og mer midler til kjernevirksomheten. Flere studenter opplever at deres studieprogram blir nedprioritert til fordel for dyrere og mer prestisjefylte studier. Med færre kategorier håper vi på en mer rettferdig fordeling av midlene, som kommer studentene til gode. Av de to indikatorene som er beholdt er vi glade for at det er studiepoengproduksjon og avlagte doktorgrader som blir beholdt. Disse indikatorene sikrer det kontinuerlige arbeidet med kvalitet og forskningsbasert utdanning og er derfor av særlig stor betydning. 

Vi er derimot svært negative til den tredje indikatoren, som er å erstatte uteksaminerte kandidater med fullførte studieprogram. En slik indikator kan gi indirekte konsekvenser for gradsutdanninger, ved at det vil være mer lønnsomt for institusjonene å prioritere kortere, effektive studieprogram, fremfor hele grader på to, tre- og fem år. Ved å innføre denne endringen vil effektivitet og kortsiktighet bli premiert, fremfor gradsutdanninger av høy kvalitet.  

NSO er kritisk til bortfall av utvekslingsindikatoren. Dette fjerner insentivene for institusjonene til å inngå internasjonale utdanningssamarbeid og opprette flere utvekslingsavtaler. Vi etterlyser derfor en indikator som stimulerer til studentmobilitet. Fravær av internasjonalisering er fremtredende i hele Utsynsmeldingen. Dette gjenspeiles også i bortfall av EU-indikatoren, og kan på sikt være skadelig for norske institusjoners satsing på grunnforskning.  

Finansiering av etter- og videreutdanning 

NSO er skuffet over meldingens manglende satsning på å økonomisk tilgjengeliggjøre etter- og videreutdanning. NSO mener at alle skal ha lik rett, mulighet og tilgang til høyere utdanning. Høyere utdanning i Norge skal som hovedregel finansieres gjennom offentlige midler. Statlige universiteter og høyskoler skal ikke kunne kreve egenbetaling fra studenter, verken for hele grader eller andre studieprogram. 

For å tilgjengeliggjøre etter- og videreutdanning til hele befolkningen må derfor egenbetalingsstaket på 25% settes til 0%. Økt grad av egenbetaling vil begrense arbeidsgivers mulighet til å tilby sine ansatte kompetanseheving. Dette kan føre til økte forskjeller på individnivå, men også økte forskjeller mellom virksomheter og sektorer. De som står utenfor arbeidslivet har et stort behov for etter- og videreutdanning, og har ikke nødvendigvis økonomisk handlingsrom for å dekke kostnadene selv. Vi hadde forventet større ambisjoner for å tilgjengeliggjøre etter- og videreutdanning.  

Gjenbruk av innhold fra hele grader 

I meldingen blir det gjort mulig for utdanningsinstitusjonene å tilby eksisterende studieinnhold laget for gradsutdanninger, mot betaling for etter- og videreutdanning. Det åpner opp for å ta betalt for hele grader for personer som er yrkesaktive. NSO er kritiske til at innhold kan gjenbrukes fra ordinære studieprogram, mot betaling. Vi er bekymret for at det kan oppmuntre institusjoner til å resirkulere eksisterende innhold, for økte inntekter, fremfor å utvikle og forbedre de ordinære gradsutdanningene.  

Dimensjonering  

NSO mener det er viktig å dimensjonere høyere utdanning slik at vi sikrer et bredt studietilbud. For å møte en usikker fremtid og sikre omstilling, må dimensjoneringen ivareta et mangfold av utdanningstilbud og fagfelt. Vi mener dette best gjøres ved å sikre utdanningsinstitusjonene stor autonomi og tillit. Det er institusjonene selv som er best rustet til å sikre en dimensjonering som ivaretar samfunnets behov og studentenes ønsker. Myndighetene kan styre dimensjoneringen gjennom å bevilge friske midler til opprettelse av nye studieprogrammer, samt ved å sette kandidatmåltall for enkelte utdanninger der det er spesielt viktig å sikre samfunnets behov. 

Et av tiltakene regjeringen peker på i meldingen er å “jobbe for flere praksisplasser i helse- og sosialfagene der det er nødvendig”. Vi mener dette er et viktig tiltak som må prioriteres høyt. Praksisplasser er en flaskehals til å utdanne flere. Samtidig er det mange studenter som opplever praksis av lav kvalitet, og som har praksisopphold som ikke er relevant for yrket de skal ut i. Videre mener vi at det bør jobbes for at flere studenter får tilbud om praksis i løpet graden sin, også de som ikke tar profesjonsutdanninger.  

Utdanning i hele landet  

For å tilgjengeliggjøre høyere utdanning bør studietilbud ha geografisk spredning. Samtidig er det viktig at høyere utdanning alltid holder høy kvalitet og at studentene sikres gode læringsmiljø, uavhengig av lokasjon og omfanget på utdanningen. Økt desentralisering av utdanning skal derfor ikke gå på bekostning av utdanningskvaliteten. 

Vi mener at desentralisering som hovedregel bør skje gjennom videreutvikling eller etablering av universitets- og høyskolecampus med gode fasiliteter og sterke fagmiljøer, og ikke nødvendigvis studiesentre. Studiesentre kan være et godt supplement, men det bør ikke være hovedmodellen for desentralisert utdanning. NSO mener den uklare rollen og den differensierte organiseringsformen til sentrene gir utfordringer for både studentvelferden og for kvalitetssikring av utdanningen som tilbys ved disse sentrene.  

Fagforbundet er det største fagforbundet med over 400 000 medlemmer.

Vi deler regjeringens situasjonsbeskrivelse og stiller oss bak de aller fleste av tiltakene og prioriteringene. Vi ønsker at komiteens medlemmer vurderer følgende merknader til meldingen:

• Fagskoleutdanninger som har tilstrekkelig omfang og kvalitet må legges på NKR-nivå 6
• Det må iverksettes forsøk med flere y-veier, særlig innenfor de prioriterte områdene i meldingen.
• Fagskolene posisjon må styrkes og gjøres mer kjent
• Fagbrev på jobb bør bli et tilbud til langt flere av de som allerede er i målgruppen for ordningen. Ordningen bør ikke inkludere flere før flere av de som er i målgruppen i dag får et vesentlig bedre tilbud.
• Allerede etablerte ordninger for å oppnå fagbrev bør styrkes og videreutvikles, og modulstrukturert opplæring i lærefag bør ikke innføres.

Bedre karriereveier for fagarbeidere og videreutvikling av NKR

For at det skal være attraktivt for unge i dag å velge en yrkesfaglig karriere, må utdanningssystemet gi bedre karriereveier enn i dag. Vi mener derfor regjeringen må tilrettelegge for bedre studier gjennom å gi institusjonene rammer og insentiver for å tilrettelegge for kortere studier for personer uten studiekompetanse. Tilsvarende må det gis muligheter gjennom Lånekassen og vi støtter derfor å utvide utdanningsstøtteordningene slik at også kortere utdanningstilbud kan gi rett til lån.

Fagskolens posisjon i utdanningssystemet må styrkes og gjøres mer kjent. Fagskoletilbudene må videreutvikles for å gi flere påbygningsmuligheter. Høyere yrkesfaglig utdanning må videreutvikles med fagskoletilbud som gir påbygningsmuligheter og verdsettes på lik linje med høyskole og universitet. Et skritt i riktig retning er å åpne for muligheten for fagskoleutdanninger på nivå 6 i NKR. Det er allerede åpnet for treårig fagskoleutdanning, og nivå 6 i NKR er en naturlig følge av det.

Utdanningssystemet må åpnes ytterligere for å etablere et mest mulig sømløst system. Innenfor ingeniørfaget har det vært stor suksess med overgang fra fagutdanning i elektro til ingeniørstudier. Det bør opprettes langt flere muligheter for studier gjennom Y-veien for å hindre blindveier i utdanningssystemet og bidra til bredere kompetansesammensetninger i arbeidslivet.

• Fagskoleutdanninger som har tilstrekkelig omfang og kvalitet må legges på NKR-nivå 6.
• Det må iverksettes forsøk med flere y-veier, særlig innenfor de prioriterte områdene.
• Fagskolene posisjon må styrkes og gjøres mer kjent.

Fagbrev på jobb bør skjermes

Fagbrev på jobb er viktig ordning for arbeidstakere som av ulike grunner ikke har fullført et fagbrev. Ikke alle fylker tilbyr dette, og tilbudet varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass. Mens nærmere 8000 fikk fagbrev som praksiskandidat i 2021, var det bare litt over 100 som fikk det samme gjennom Fagbrev på jobb (udir.no). Det er i dag et stort behov for ordningen, men den er underfinansiert og til dels lite kjent.

Fagforbundet mener ordningen slik intensjonen er i dag vil svekkes med regjeringens forslag om å utvikle ordning slik at den også skal inkludere Arbeids- og velferdsetatens brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet. Fagbrev på jobb er i dag en ordning som kan hjelpe de som har valgt et yrke, men som mangler fagbrev, til å få en kompetanse de har behov for.

• Fagbrev på jobb bør bli et tilbud til langt flere av de som allerede er i målgruppen for ordningen. Ordningen bør ikke inkludere flere før flere av de som er i målgruppen i dag får et vesentlig bedre tilbud.

Modulstrukturert opplæring i lærefag må ikke innføres

Regjeringen ønsker et løft for yrkesfagene. Samtidig foreslås det i meldingen å innføre modulstrukturert opplæring blant annet i 13 lærefag.

I yrkesfaglig opplæring er det i dag en rekke veier til fagbrev. Fagforbundet har fulgt forsøket med modulstrukturer opplæring over tid, og erfarer at ordningen kan komme til å svekke fagbrevet. Et fagbrev består av en integrert helhet, og vi opplever at denne ikke ivaretas når faget moduliseres.

Det er heller ikke behov for flere voksenopplæringsordninger. Behovet er langt større for tilstrekkelig finansiering og oppmerksomhet rettet mot eksisterende ordninger som for eksempel Fagbrev på jobb.

Modulstrukturert opplæring slik den er forslått kan også svekke den enkeltes muligheter til livslang kvalifisering til arbeid og samfunnsdeltakelse fordi det ikke settes opp mål om fullt fag- eller svennebrev. Dette er ikke i tråd med øvrige mål i meldingen å tilby opplæring uten at det er et formål om en sluttkompetanse.

• Allerede etablerte ordninger for å oppnå fagbrev bør styrkes og videreutvikles, og modulstrukturert opplæring i lærefag bør ikke innføres.

Mange gode tiltak i meldingen

Vi vil gjerne fremheve særlig støtte til

• institusjonsakkreditering for fagskolene,
• arbeidet med en melding til Stortinget om høyere yrkesfaglig utdanning,
• arbeidet med å sikre utdanningsmuligheter i hele landet,
• arbeidet med å utvikle en kompetansereform i samarbeid med partene i arbeidslivet,
• arbeidet med å videreutvikle Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring,
• arbeidet med å vurdere hvordan utdanningssystemet kan gi bedre karriereveier for fagarbeidere, inkludert tilgang til ordninger i lånekassen til kortere utdanninger,
• et kraftig løft for yrkesfagene - både for å støtte ungdom i overgangene og sikre mer fleksible karriereveier og
• arbeidet med å godkjenne utenlandske utdanninger.

For spørsmål og nærmere utdyping, kontakt:

Helene Skeibrok, nestleder: helene.skeibrok@fagforbundet.no

Susanne Skjørberg, spesialrådgiver: susanne.skjorberg@fagforbundet.no

Byggenæringa er Norges største fastlands- og distriktsnæring og omset for om lag 550 milliardar kroner. Tar vi med sektoren eigedom er omsetninga på om lag 1 100 milliardar kroner. I utførande del av næringa arbeider det om lag 350 000 mennesker. Av desse arbeider ca. 170 000 i direkte produksjon av bygg og anlegg. Næringa treng rundt 10 000 nye medarbeidarar kvart år.

Innleiing  

Byggenæringens Landsforening (BNL) vil gjerne gje honnør til statsråden og departementet for ei melding med viktig innhald og gode intensjonar. Byggenæringa og Regjeringa har inngått eit Klimapartnerskap, og næringa skal kutte 55% av sine CO2-utslepp innan 2030. Skal ein greie det trengs det ny teknologiar og forretningsmodellar. Dette krev igjen ny kompetanse innan tekniske fag og IKT. NHO sitt kompetansebarometer har i alle år vist at byggenæringa har store problem med å rekruttere nok fagarbeidarar, teknikarar og ingeniørar. Når ein ser dette i samanheng med ei komande omstilling blir behovet for ny kompetanse stort.

Vi har samarbeidd med NHO om denne høyringa, og stiller oss bak dei innspela dei kjem med. Vi viser og til vårt høyringssvar på Opplæringslova.

Dimensjonering av utdanningssystemet 
Meldinga set fokus på dimensjonering av utdanningssystemet. Tiltaka for dette blir parallelt handtert i arbeidet med ny opplæringslov, og BNL gir og innspel der. 

• Dimensjonering av fag- og yrkesopplæring må skje ut frå arbeidslivets behov, og nærmare bestemt ut frå tilgang på læreplassar. Det er difor viktig at det kjem på plass ein metodikk for å kartlegge dette der fylkene, før dimensjoneringa skjer, spør bedriftene om kor mange læreplassar ein trur ein vil ha for det aktuelle kullet. Det er då viktig at ein også spør i bransjar som i dag ikkje får tak i lærlingar. Svaret må då vere førande for: Fylkene si dimensjonering, Rådgjevinga til unge i regionen (kvar er det jobb å få), Rekrutteringsarbeidet til bransjane i regionen.

• Når det gjeld fagskulane vil vi igjen peike på det store behovet i byggenæringa, dokumentert i NHO sitt kompetansebarometer. Det er viktig at Regjeringa aukar antal studieplassar på fagskulane, og at veksten kjemm innanfor tekniske fag og IKT. Vi viser elles til NHO sitt høyringssvar på dette punktet.

• For høgskule og universitet meiner BNL at det bør skje ei kraftig omprioritering av studieplassar. Alle sektorar av samfunnnet vil ha auka behov for spesialistar og generalistar innan ny teknologi og IKT. Skal vi lukkast med dette må vi tørre å prioritere ned andre utdanningar innanfor samfunnsvitenskaplege-, historisk-filosofiske- og økonomistudier. Staten må vere tydelege på dette i styringa av sektoren.

Finansiering av etter- og vidareutdanning

Eit sentralt mål i meldinga er fleire EVU-tilbod frå UH-sektoren. Her er det viktig at ein bruker prinsippa med partssamarbeid som ligg til grunn for bransjeprogramma og Industrifagskolen. Bransjeprogramma og Industrifagskolen spring ut frå frontfagssamarbeidet. Det er utvikla som eit spleiselag der bedrifta brukar arbeidstid, tilsette fritid og staten finansierer sjølve utdanningstilbodet.

Ordninga har resultert i at ein i det heile har fått på plass utdanningstilbod innan tekniske fag, både på fagskule, høgskule og universitetsnivå, noko som var nærmast ikkje-eksisterande før ordninga med bransjeprogram vart innført i 2019 (NTNU hadde til dømes ingen korte etterutdanningar for næringslivet innan tekniske fag, kun merkantile). Ved å involvere bedriftene og tillitsvalgte får ein a) tilbod som spring ut frå arbeidslivets behov, b) tilbod som er passelig lange sett frå arbeidslivets behov, og c) at særleg fagskulane tilbyr utdanning utanfor campus, og såleis er med å sikre kompetansepåfyll i heile landet. Desse tre momenta gir relevans og effektivitet i utdanninga, noko som vidare er med å sikre etterspurnaden etter utdanningane. Det er viktig for utviklinga av tilboda at desse også frametter er gratis. Eit anna poeng med at etterutdanning er gratis er at ein enkelt kan etablere "blandingsklassar" med ordinære studentar og folk som studerer ved sida av jobb.

BNL ser fram til å delta i vidare utvikling av etter- og vidareutdanningane i Noreg.

Kjetil Tvedt, direktør for kompetanse og seriøsitet i Byggenæringens Landsforening

Uloba – Independent Living Norge takker for muligheten til å komme med innspill til stortingsmeldingen. Vi er en ideell organisasjon av og for funksjonshemmede. Vi arbeider for full likestilling, samfunnsdeltakelse og livsutfoldelse for funksjonshemmede. Målet er et mangfoldig og inkluderende samfunn, der det er plass til alle, alle har samme verdi og like muligheter.

Videregående opplæring er viktig for alle ungdommer, men spesielt for funksjonshemmede. I dag er frafallsprosenten for vår gruppe høy og blant fysisk funksjonshemmede er den på hele 64 %. Dette er alarmerende, da vi vet at lavt utdanningsnivå fører til utenforskap og at unge funksjonshemmede ender opp utenfor arbeidslivet.

Det som holder funksjonshemmede utenfor utdanning, arbeidsliv og annen samfunnsdeltakelse, er mangelen på riktig assistanse. Dette er diskriminerende og i strid med menneskerettighetene og FN-konvensjonen om funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD). Riktig assistanse er en vesentlig betingelse for å få leve det livet vi vil. Det at vi ikke får dette, skaper et tap for samfunnet.

FN sier i sitt bærekraftsmål nr. 4 at statene skal sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle. Men «alle» ser ikke ut til å omfatte funksjonshemmede i Norge. Utdanning er ofte nøkkelen til et selvstendig voksenliv. Funksjonshemmede er særlig avhengig av utdanning for å komme ut i arbeidslivet, og en utdannelse gir flere valgmuligheter senere i livet.

Vi mener at det er en svakhet at stortingsmeldingen ikke nevner Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) i lys av det pågående arbeide med NOUen Selvstyrt er velstyrt (NOU 2021:11). Da mange unge funksjonshemmede ikke får den nødvendige assistansen de trenger, for å leve et selvstendig liv. Vi ser at barn og ungdom får innvilget hjemmesykepleie, hjemmehjelp, avlastning, institusjonsplass osv. Disse tradisjonelle helse og omsorgstjenester er ikke utviklet for unge funksjonshemmede, men eldre. Barn og unge får i liten eller ingen grad den assistansen de trenger for å kunne delta på skolen og fritidsarenaer sammen med andre. Assistansen de får kobles til hjemmet, mens skolene skal sørge for at barn og unge kan være en del av skolehverdagen.

Realiteten er at familier må forholde seg til et puslespill av ordninger, og assistansen frikobles fra det barn og unge trenger for å delta sammen med venner og i organiserte fritidstilbud. Manglende sosial kontakt og nettverk skaper isolasjon og ensomhet. Og kan sette spor livet ut.

Vi vet at utdanning er særlig viktig for å kvalifisere funksjonshemmede for arbeidslivet. Barrierene som møter den enkelte, blir særlig store inn mot høyere utdanning. Valg av utdanning innebærer for mange å flytte. Det gir usikkerhet, fordi du ikke vet om kommunen du flytter til vil gi deg assistansen du trenger. Du kan heller ikke være sikker på at du får den assistansen du har krav på til å kunne gjennomføre høyere utdanning. Våre kartlegginger viser derfor at det er få, og de siste årene færre, funksjonshemmede som gjennomfører høyere utdanning.

BPA lønner seg. Ønsker vi et inkluderende samfunn der mange deltar, er BPA det enkleste og det beste virkemidlet for mange Innbyggere. BPA virker mot utenforskap og sørger for at vi funksjonshemmede kan delta i utdanning, arbeidsliv, demokratiet og fritidsaktiviteter. Å bekjempe utenforskap settes høyt på den politiske agendaen nasjonalt og internasjonalt. Utenforskapet representerer 20 % av Norges befolkning   – halvparten av disse er funksjonshemmede.

Skal vi gjøre noe med utenforskapet må vi sette tydelige mål for det vi skal gjøre. Hvis likestilling og deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv blir satt som mål, vil det sette premisser for utformingen av fremtidens assistanseordninger. Dette har regjeringen fått på sitt bord gjennom BPA-utredningen NOU 2021:11 som har vært på høring. Det regjeringen skal ta stilling til er om assistansen funksjonshemmede trenger skal forstås som helse og omsorg, eller skal forstås som virkemiddel for likestilling og bekjempelse av utenforskap. Regjeringen skal også ta stilling til om det skal være opp til kommunalt skjønn om hver enkelt skal få assistansen som trengs, eller om rett til samfunnsdeltakelse skal gjelde likt for alle i hele landet.

Vi mener at barn og unge må få en selvstendig rett til BPA som de og foreldrene leder. Barn og unge må få en sømløs assistanse til å være aktive på alle arenaer. Vi skal ha tilgang til tilstrekkelig assistanse hjemme, på fritiden, i barnehagen, på skolen/utdanningsstedet og i jobb. Alle med assistansebehov må få ta med seg BPA-vedtaket sitt hvor de skal studere, og jobbe enten det er i Norge eller i utlandet. For kunnskap til få gir makt, mens kunnskap til alle gir frihet og likestilling.

Vi ber komiteen derfor fatte følgende anmodningsvedtak: Stortinget ber regjeringen legge frem sak om overføring av BPA-ordningen til staten og lage en egen BPA-lov, i tråd med CRPD.

NITO er Norges største organisasjon for ingeniører og teknologer med bachelor, master og høyere grad. Vi har 100 000 medlemmer fra alle sektorer. Blant disse er over 13 000 studenter. 

Utsynsmeldingen gir en god oversikt over dagens behov og utfordringene med å dimensjonere for framtidas kompetansebehov. Vi er positive til at regjeringen presenterer en tydelig prioritering av fagfelt med stort kompetansebehov, blant annet innen teknologi, grønn omstilling og velferdstjenester. Vår bekymring er at forslagene til tiltak ikke er sterke nok for å sikre at vi får flere unge til å velge de utdanningene det vil være mest bruk for – både på kort og på lengre sikt.

Færre elever velger fordypning i realfag på videregående skole og velger dermed bort grunnlaget for høyere utdanning innen ingeniør- og teknologifag. Dette slår ut i lavere søkertall enn ønsket. Vi mener derfor det er behov for en ny og gjennomgående teknologi- og realfagssatsning som dekker hele utdanningsløpet.  NITO samarbeider med Senter for realfagsrekruttering, Abelia, IKT-Norge, Tekna og Fellesforbundet om et felles initiativ for å rekruttere flere barn og unge til realfag og teknologi kalt STEM for fremtiden. (Science, Technology, Engineering, Mathematics).  Teknologi- og realfagene i skolen må styrkes gjennom økt lærerkompetanse og læremidler av god kvalitet.  

Dimensjonering av høyere utdanning
I utsynsmeldingen signaliserer regjeringen at den ønsker en sterkere satsing på IKT og teknisk kompetanse for det grønne skiftet. Dette er i tråd med hva NITO har etterlyst i mange år. Samtidig ber regjeringen institusjonene selv omprioritere innenfor gjeldende budsjettrammer. NITO er bekymret for at institusjonenes evne til å omstille seg ikke er god nok uten at det kommer økonomiske midler til flere studieplasser. Det er behov for en sterkere styring av dimensjonering av utdanninger med samfunnsmessig betydning. På mange av de teknologiske utdanningene er det fortsatt flere som søker enn som får plass. Det burde være god motivasjon for institusjonene til å øke antallet studieplasser. Dessverre skjer ikke dette stor nok grad.

NITOs årlige behovsundersøkelse viser at ingeniørkompetanse er mangelvare i Norge. I den nyeste undersøkelsen svarer 62 prosent av spurte arbeidsgivere at de opplever det som vanskelig å få tak i ingeniørkompetansen de trenger. 45 prosent av disse sier at resultatet av ingeniørmangelen er at oppgaver forblir uløste i deres virksomhet.

En rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at Norge i 2030 vil trenge 40 000 flere IKT-utdannede enn i dag. Dette gjelder særlig ansatte med høyere IKT-utdanning.[1]

Regjeringen vil følge opp dimensjoneringen i sin styring av universiteter og høyskoler. Det blir avgjørende at det her tas tilstrekkelige grep.

Finansiering av høyere utdanning
NITO er fornøyd med at regjeringen vil endre dagens finansieringssystem for UH-sektoren. Målet er å gi større rom for å prioritere kompetansebehov på kort og på lang sikt, samt styrke tilgangen til utdanning i hele landet. NITO har lenge etterlyst en bedre finansiering av de teknologitunge utdanningene. Vi er positive til de foreslåtte endringene med færre indikatorer og færre kategorier for den resultatbaserte uttellingen, men det er vanskelig å se noen større effekt for ingeniør- og teknologiutdanningene.

Forslaget til inndeling i tre finansieringskategorier vil kunne gi mer fleksibilitet ved at det blir mindre søkelys på satsene i institusjonenes egne budsjettdisponeringer.  Samtidig vil fagmiljøene bli mer avhengige av at institusjonen fordeler bevilgningen på en hensiktsmessig måte og prioriterer i henhold til kompetansebehovet. Regjeringen legger dessuten opp til en budsjettnøytral endring, noe som i utgangspunktet ikke skaper rom for en økning av finansieringen til enkelte utdanninger. Det er vanskelig å se utfallet av kategoriendringene før satsene legges fram i forbindelse med budsjettet for 2024.

Gjennom finansieringssystemet legges det opp til at universiteter og høyskoler får et større ansvar for dimensjonering av utdanningstilbudet. Det blir viktig for hele samfunnet at dette forvaltes på en god måte.

Læring i arbeidslivet
Skal vi lykkes med et kunnskapsintensivt arbeidsliv må det sterkere insentiver til for at flere skal få mulighet til etter- og videreutdanning. NITO er glad for at trepartssamarbeidet trekkes fram som en nøkkel for et læringsintensivt arbeidsliv. Det er derfor positivt at regjeringen vil utvikle en bred kompetansereform for arbeidslivet. En ny kompetansereform må inneholde tydelige prioriteringer fulgt opp med økonomiske virkemidler. NITO har noen forslag:  

• Utrede kompetanseutvikling som en lovfestet rettighet. Våre medlemmer melder at det er tid til kompetanseutvikling som er den største utfordringen, ved siden av muligheten for å finne relevante tilbud. En lovfestet rettighet vil kunne sikre den enkelte en opparbeidet «tidskonto» for etter- og videreutdanning.
• Etablere regionale kompetansefond styrt av partene i arbeidslivet. Det er lokalt nærings- og arbeidsliv som best vet hvilken kompetanse de har bruk for, og tanken er at partene i arbeidslivet går sammen om å definere behov og innhente tilbud fra utdanningsaktører.
• Bransjeprogrammene for kompetanseutvikling er en suksesshistorie. Her arbeider partene i felleskap om å definere behov og få på plass tilbud. Dessverre er allerede flere av bransjeprogrammene faset ut i 2023. NITO er glad for at bransjeprogrammet for olje-, gass- og leverandørindustrien er videreført i 2023.  Vi hadde ønsket at også bransjeprogrammet for elektro-, automasjons-, fornybar- og kraftnæringen ble videreført. Dette er bransjer med stort behov for videreutvikling og forbedringer.  Det tar tid å utvikle tilbud som treffer behovet, og tre år er for kort tid for å få på plass tilstrekkelig antall gode faglige tilbud og en god struktur for videreutdanning i disse bransjene. 

[1] https://www.samfunnsokonomisk-analyse.no/nye-prosjekter/2021/1/26/norges-behov-for-ikt-kompetanse-i-dag-og-framover

Innledning 

NHO vil rose Regjeringen og statsråd Borten Moe for intensjonen i Utsynsmeldingen om å prioritere kompetanse for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, for grønn og digital omstilling og for gode velferdstjenester i hele landet. Det virker som om Regjeringen har tatt signalene fra næringslivet på alvor. Vi er nødt til å utdanne flere folk innen tekniske fag og innen områder som er viktige for det grønne og det digitale skiftet. Derfor er NHO fornøyd med at meldingen signaliserer at studieplasser og fagskoleplasser innen disse temaene skal prioriteres. I tillegg må utdanning og kompetansepåfyll bli lettere tilgjengelig for folk i alle livssituasjoner, slik at vi får dekket kompetansebehovene i et næringsliv i omstilling. 

Dimensjonering av utdanningssystemet

NHO mener det er bra at Regjeringen er tydelig på at arbeidslivets behov for kompetanse skal prioriteres når det kommer til dimensjonering av utdanningene. Omfanget av hva vi utdanner i dag, er ikke kun et spørsmål om hvordan vi fordeler nye studieplasser. Det handler også om hvordan de eksisterende studieplassene er fordelt. NHO skulle ønske at Regjeringen gikk dypere inn i hvordan systemet skal rigges for at UH-sektoren i større grad enn i dag gjør endringer i den eksisterende studieporteføljen.  

Regjeringen må ta et enda større ansvar for å forbedre kapasiteten på IT-studieplasser. Regjeringens forventing om at UH-sektoren skal omdisponere ressurser til IT-studier, er ikke nok for å løse den økende utfordringen med manglende tilgang på IT-kompetanse. 

NHO mener en eventuell videre vekst i UH-systemet primært bør være innen EVU, siden grunnutdanningene bare står for en brøkdel av nødvendig kompetanseheving i befolkningen. Omprioritering av midler innenfor UH-sektorens grunnbevilgning må antakelig også til for at EVU-tilbudet kan bygges ut raskt nok. NHO mener UH-sektoren må bli målt på sin EVU-aktivitet, og det bør vurderes om dette skal innlemmes i resultat- og finansieringssystemet. 

Å styrke fagskolene framstår som det viktigste tiltaket for bedre dimensjonering av utdanningssystemet som helhet. Over halvparten av NHOs bedrifter har behov for ansatte med fagskoleutdanning. Det er viktig at Regjeringen nå bevilger studieplasser over statsbudsjettet. Siden dagens Regjering tok over, har de levert to statsbudsjett og totalt 500 studieplasser til fagskolen. I Hurdalsplattformen har Regjeringen selv sagt at de skal ha en opptrappingsplan på 1000 studieplasser i året. I neste års statsbudsjett har NHO bedt om 1500 studieplasser til fagskolene. Regjeringen må sikre vekst i fagskolesektoren, og det er en selvfølge at det skjer innenfor fagområder som er i tråd med arbeidslivets kompetansebehov. 

Vi må også ta sterkere grep for å løfte betydningen av fag- og yrkesopplæringen i det grønne skiftet. Uten nok håndverkere og operatører klarer vi ikke å realisere nok grønne jobber i tiden som kommer. Fag- og yrkesopplæringen har behov for et system som gjør at endringer i bransjen raskere integreres i utdanningssystemet. For å sikre en god dimensjonering i tråd med arbeidslivets behov for kompetanse, er det avgjørende at yrkesopplæringsnemndene får et mandat som gir vedtakskompetanse. I dag er nemndene kun rådgivende organ. Fylkeskommunene må få på plass mer presise dimensjoneringsverktøy som viser det lokale, regionale og nasjonale behovet for lærlinger spesielt og kompetanse generelt.  

Arenaene for dialog med næringslivet, som Kompetanseforum i fylkene, Y-nemndene og RSA-ene, må styrkes og brukes mer målrettet og likt over hele landet. Dette er nøkkelen til å få til bedre dimensjonering av utdanningene etter næringslivets behov. 

NHO mener det må utvikles en ny realfagsstrategi, med vekt på hvordan rekruttere flere unge til tekniske utdanninger. En slik strategi får klart mest verdi dersom den utformes i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Partene bør også ha klart definerte roller i den videre oppfølgingen av strategien. 

Finansiering av universiteter og høyskoler 

Endringer i egenbetalingsforskriften kan medføre at tilbudssiden blir styrket, ved at UH-institusjonene kan få større økonomisk handlingsrom til å utvikle tilpassede EVU-tilbud. Arbeidslivet vil kunne få flere og bedre tilbud som er spesielt tilrettelagt for personer med arbeidserfaring og arbeidslivets behov. Men det vil også innebære at kompetanseheving blir mer avhengig av arbeidstakerens egen økonomi og/eller arbeidsgivers betalingsvillighet og betalingsevne. Avhengig av hvordan andelen egenbetaling reguleres, skyves i praksis enten deler av, eller alle kostnadene knyttet til selve utdanningstilbudet, over på arbeidstaker og/eller arbeidsgiver. NHO vil påpeke at dette særlig kan være krevende for små og mellomstore bedrifter med begrenset økonomisk handlingsrom til å dekke ansattes egenandeler knyttet til EVU-tilbud. De små og mellomstore bedriftene utgjør brorparten av bedriftene i Norge. Man risikerer å få økt ulikhet mellom på den ene siden bedrifter og deres ansatte som kan kjøpe seg til kompetanseheving og dermed konkurransefortrinn, og på den andre siden bedrifter/ansatte som ikke har økonomisk handlingsrom til å gjøre det samme.  

Mange NHO-bedrifter gjennomfører i dag kompetanseheving internt i bedriften. De vanligste måtene å gjøre dette på er gjennom erfaringsutveksling mellom kolleger, kurs og opplæring internt i bedriften samt kurs og opplæring i regi av eksterne tilbydere. Tilbud i form av delemner eller grader fra universiteter og høgskoler er relativt lite benyttet. Dersom tilbudene ved de offentlige UH-institusjonene som er spesielt myntet på deltakere fra arbeidslivet i tillegg får en egenandel som må dekkes av arbeidsgiver og/eller arbeidstaker, kan man risikere å flytte kompetanseheving i bedrift ytterligere vekk fra det offentlige akademias tilbud.  

Etter- og videreutdanning er allerede definert som en del av samfunnsoppdraget til universitets- og høgskolesektoren, ref. UH-lovens § 1-3. Institusjonenes virksomhet: Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde. EVU er følgelig en lovfestet del av statlige universiteters og høgskolers virksomhet. Prinsipielt mener NHO derfor at finansering av offentlige EVU-tilbud primært bør skje gjennom de årlige bevilgningene over statsbudsjettet. 

NHO er bekymret for at fjerning av såkalte tellekanter knyttet til forskning vil redusere kunnskapsutviklingen som er sentral for grønn og digital omstilling. Vi mener økt styring gjennom utviklingsavtaler forutsetter at utviklingsavtalene har tydelige mål om og krav til samarbeid med næringslivet. Og at dette samarbeidet må omfatte både forskning og utdanning. Det bør knyttes økonomiske insentiver til utviklingsavtalene. Skal vi lykkes med omstillingen, må man sikre næringslivsrelevansen i forskningen og en større andel av midlene må konkurranseutsettes, for å unngå ubalanse i forskningssystemet. Oppfølgingen av Utsynsmeldingen må sees i sammenheng med den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemet. 

Teknologiutdanningene er betydelig underfinansiert per i dag. Disse utdanningene må sikres bedre finansiering og utvikles i samarbeid med næringslivet. 

Læring i arbeidslivet 

Erfaringene gjennom bransjeprogram er positive, og vi ser at dette har bidratt til å utvikle og tilgjengeliggjøre arbeidsrelevante etter- og videreutdanningstilbud for folk i jobb. NHO mener dette er en modell det må bygges videre på, og at modellens ordning med spleiselag mellom staten, arbeidstaker og arbeidsgiver burde være førende.  

HØRING UTSYNSMELDINGEN

Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) takker for at vi får lov til å komme med innspill til Utsynsmeldingen.

Vårt hovedinnspill er som følger: Det varsles en stortingsmelding om høyere yrkesfaglig utdanning. Vi ønsker ikke at det skal forsinke viktig kontinuerlig arbeid som omhandler fagskolene, som:

• 100 000 fagskoleplasser gjennom en forpliktende opptrappingsplan
• at nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk endres slik at høyere yrkesfaglig utdanning skal kunne innplasseres på nivå 6, 7 og 8
• at fagskolene må få en trygg og forutsigbar statlig finansiering
• gratisprinsippet bør gjelde for fagskolesektoren

Vi mener at følgende allerede nå kan vedtas:

«NKR endres slik at høyere yrkesfaglig utdanning kan innplasseres på nivå 6,7,8»

Vi ønsker at opptrappingsplanen for studieplasser som Stortinget har vedtatt, skal følges opp i forbindelse med statsbudsjettet, og at Stortinget gjentar sitt standpunkt i dette gjennom følgende merknad:

«Stortinget ber om at Hurdalsplattformen og Stortingets vedtak følges opp når det gjelder økning i antall fagskoleplasser».

Andre innspill:

Sats på fagskolene

Det er bra at det foretas en prioritering av studieplasser på de områder hvor det er størst behov. FLT støtter dette. Samtidig vil FLT påpeke at fagskolene i dag tilbyr slik utdanning, og at det er noe underlig at universitets- og høgskolesektoren skal vri utdanningene over på det som allerede eksisterer.  Dette forsterkes av at man endrer systemet for finansiering av etter- og videreutdanning på universitet og høgskoler ved at disse kan ta penger for utdanningene. Legger man ikke da opp til en konkurranse mellom arbeidsrelevant utdanning på fagskoler og universitet og høgskoler? Det er i denne forbindelse ønskelig at det vises til kompetansebarometeret, som viser at det særlig er høyere yrkesfaglig utdanning det er behov for.

Det står i meldingen at det er en søker per plass i fagskolene, men det står samtidig at det er kø til fagskolene. Det at det er få søkere brukes som argument mot flere plasser, men det som har vært faktisk utvikling er at søknadene til fagskolene har økt i takt med antall plasser. Det er altså ikke dekning for den slutningen som trekkes i meldingen. Dette tilsier at det ikke er dekning for det som står i meldingen.

Kompetansebehov

NHOs kompetansebarometer og Kompetansebehovsutvalget tydeliggjør det store kompetansebehovet for høyere yrkesfaglig utdanning, og Samfunnsøkonomisk analyse oppsummerer det hele så fint, «Å styrke høyere yrkesfaglig utdanning fremstår som det viktigste tiltaket for utdanningssystemet i sin helhet». Vi kan dessverre ikke se at dette gjenspeiles i utsynsmeldingen.

Fylkeskommunenes oppgaver og nasjonale behov

FLT stiller spørsmål ved om det er riktig at fylkeskommunene har ansvaret for fagskolesektoren all den tid de ikke da har et ansvar for det nasjonale tilbudet av plasser, og at fylkene har så vidt forskjellig forvaltning av ansvaret. Det er bra det skal innføres en bedre dialog med fylkeskommunene. Det kan føre til større oppmerksomhet rundt betydningen av å ha god oversikt over arbeidslivets behov. FLT stiller allikevel spørsmålstegn med om dette er den riktige organiseringen for å nå de nasjonale målene for høyere yrkesfaglig utdanning.

Finansiering

Dagens finansieringssystem for høyere yrkesfaglig utdanning innbyr til manglende forutsigbarhet. Det er også reelt sett for lavt beløpsnivå til å dekke reelle og løpende kostnader. Dermed blir utvikling av tilbud og kvalitet vanskelig. Konsekvenser av den systematiske underfinansieringen handler om for stor avhengighet av tidsbegrensede prosjektmidler, manglende mulighet for etablering av fagmiljøer, og negative insentiver for resultatbasert finansiering. Universitets- og høgskolesystemet er vesentlig bedre finansiert og har vært det lenge. FLT mener at den varslede stortingsmeldingen må gå gjennom finansieringssystemene for fagskolene sett i lys av hvordan universitets- og høgskolesektoren finansieres.

Vi håper innspillene blir tatt hensyn til i Stortingets behandling av meldingen.

Melding St. 14 skriv at kompetanse er Norges viktigaste ressurs. Dette synet støttar Unio. Utdanning og kompetanse betyr svært mykje for korleis vi i framtida kan ta vare på vårt opne, demokratiske samfunn som er basert på tillit og velferd.

I vårt skriftlege innspel til stortingskomiteen fokuserer vi i all hovudsak på høgare utdanning.

Rekruttering og dimensjonering er ikkje nok for å sikre framtidas kompetanse

Unio er glad for at meldinga ser behovet for meir helsepersonell og fleire lærarar i framtida, men vi vil peike på at å rekruttere og behalde kvalifisert personell handlar om meir enn dimensjonering i høgare utdanning. Vi må sikre at søkarane til utdanningane er kvalifiserte, og vi må ha god studiefinansiering slik at studentane kan fullføre utdanninga. I fleire av profesjonsyrka med krav om praksis i utdanningane, må vi sikre god nok kvalitet, finansiering og samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisplass.

Unio støttar meldinga i at utdanningssystemet aleine ikkje kan løyse utfordringane med tilstrekkeleg kompetanse i heile landet. Å rekruttere og behalde høgt utdanna, mellom anna til velferdsyrka, handlar om langt meir enn dimensjonering i høgare utdanning.

Kompetansekrevjande yrker må vere attraktive for at unge skal satse på dei. Fleire av Unios forbund opplever at studentar sluttar i utdanninga, at nyutdanna ikkje startar i det yrke dei er utdanna for, og ikkje minst at tilsette sluttar i  yrka etter nokre år.

Ansvaret for lønns- og arbeidstilhøve ligg ikkje til utdanningssektoren, men dei har mykje å seie for rekruttering til yrka, og for at tilsette ikkje sluttar. Unge med høgare utdanning innanfor helseyrka må få heile og faste stillingar, og ei lønn å leve av. Tilsette i offentleg sektor med ansvar for barn og unge, pasientar og brukarar, og yrker som har ansvar for tryggleiken i samfunnet, må få etter- og vidareutdanning slik at dei held tritt med den teknologiske utviklinga og kan møte det grøne skiftet. Unio har og peika på at arbeidsmiljølova må endrast slik at ho er tilpassa store yrkesgrupper som jobbar for og med menneske. Derfor må aktiv rekrutteringspolitikk handle om fleire ting samtidig, og styresmaktene må evne å tenke på tvers av sektorar. Tiltaka må styrkast gjennom meir samarbeid på tvers av samfunnssektorane.

Høgare utdanning må sikrast rammevilkår for å jobbe forskingsbasert og langsiktig

Arbeidslivet blir stadig meir kunnskapsintensivt. Den beste garantien for å sikre kompetanse for endring og livslang læring er gode grunnutdanningar. Derfor støttar vi at retten til vidaregåande opplæring blir utvida i den nye opplæringslova, og vi meiner at dette vil føre til at fleire fullfører opplæringa med yrkesfag eller studiekompetanse. Likedan er det i høgare utdanning. Fullført høgare utdanning er ein garanti for å få ein jobb med høg relevans, og det gir motivasjon til å fylle på kompetansen seinare.

For Unio er det viktig at høgare utdanningsinstitusjonar får rammevilkår til å ta vare på dei gode og lange grunnutdanningane. Vi må ikkje berre tenke kortsiktig om kompetansebehov. Når vi i denne og fleire andre meldingar og utgreiingar erkjenner at det er vanskeleg å spå om kompetansebehov fram i tid, er det viktig at ikkje arbeidslivets kortsiktige behov får for stor vekt. Som meldinga skriv, tar det mange år å bygge opp kompetansemiljø og utdanne kandidatar i høgare utdanning.

I meldinga skriv regjeringa at ho vil vurdere korleis universiteta og høgskolane kan auke omfanget av fleksible og desentrale studietilbod for å møte nasjonale og regionale behov og etterspørsel. Mellom anna vil regjeringa fjerne dagens indikator for uteksaminerte kandidatar og erstatte denne med ein indikator for fullføring av studieprogram. Samtidig vil dei nye finansieringskategoriane medføre at masterutdanningane får ein relativt lågare sats enn i dag.

Unio meiner at dreiinga mot kortare og meir fleksible utdanningar ikkje er mogleg innanfor dei økonomiske rammene vi har i dag. Skal høgare utdanning bygge opp kapasiteten for å tilby korte og arbeidslivsretta etter- og vidareutdanningar, må det følgje med ressursar, slik at vi kan ivareta dei gode og forskingsbaserte grunnutdanningane og fleksible kortare utdanningar. Samfunnet treng høgt utdanna personar med masterutdanning i alle sektorar, og vi meiner det gir feil signal når indikatoren for kandidatar blir erstatta av ein uklar «indikator for fullføring av studieprogram». Meldinga presiserer ikkje kva ho meiner med studieprogram. Kor omfattande bør eit studie vere for å gje utteljing?

Høgare utdanning har eit breitt mandat, og det er ein klar samanheng mellom utdanning og forsking. Krava til kvalitet i forsking og utdanning heng tett saman, og er avgjerande for kompetansen til våre kunnskapsarbeidarar. I lys av dette er Unio bekymra for at meldinga legg for stor vekt på kortsiktige behov og ein styring og finansiering av høgare utdanning som gjer det mindre attraktivt å utdanne til kompetanse på masternivå.

Utdannings- og forskningskomiteen

Vår referanse  22/214-3

Vår dato 17.04.2023

Universitets- og høgskolerådets innspill til Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2022-2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge

Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for anledningen til å levere skriftlig høringsinnspill på stortingsmeldingen om Utsyn over kompetansebehovet i Norge.

Universiteter og høyskoler er sentrale for å få til nødvendig omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn og et konkurransedyktig næringsliv. Universiteter og høyskoler skal gjøre forskningsgjennombrudd, bidra til innovasjon og nye næringer, utdanne gode kandidater til et arbeidsliv i rask endring, og samtidig sørge for livslang læring til arbeidslivet og til samfunnet forøvrig. Institusjonene skal tilby grunnutdanninger, videreutdanning og fleksible og desentraliserte studietilbud. UH-institusjonene er i dialog med alle samfunnssektorer, og samhandler med arbeids- og samfunnsliv for å møte et skiftende kompetansebehov.

Dimensjonering

Ansvaret for dimensjonering er lagt til universitetene og høyskolene, noe som er i tråd med tilbakemeldingene fra sektoren. Universiteter og høyskoler tilbyr forskningsbasert utdanning, og dimensjonering av utdanningene må henge sammen med institusjonenes fagmiljø, profil og kapasitet.  Analyser av fremtidig kompetansebehov må innrettes på kort, mellomlang og lang sikt. Likevel, fremtidig kompetansebehov er vanskelig å forutse, og det må tenkes bredt. Fremtiden trenger ansatte med evne til kritisk refleksjon, analytiske evner og generiske ferdigheter.

Dimensjonering av høyere utdanning må ha som mål både å dekke studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. Studenter velger studier ut fra ønsker og motivasjon. Erfaringer viser at studenter lytter til signaler og analyser av etterspørsel og «overproduksjon» når de velger studium.

Det tar tid å bygge opp og ned fagmiljøer. UHR advarer mot at dimensjonering av høyere utdanning baseres ensidig på framskrivninger av dagens kompetansebehov. Teknologiske og samfunnsmessige endringer gjør at arbeidslivet omstilles i stadig hurtigere tempo. Det er behov for et mangfold av kunnskap og kompetanse for å sikre et velfungerende arbeidsliv i fremtiden. En bred faglig kompetanse åpner også for en mer fleksibel tilpasning til et arbeidsmarked i endring.

For å kunne øke andel studieplasser innen helse- og sosialfag er det nødvendig med flere praksisplasser i helsefagene, fortsette dialogen om å endre EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv og vurdere anbefalinger fra helsepersonellkommisjonen.

Skal Norge lykkes med den grønne omstillingen trenger vi en gjennomgående realfagssatsing i utdanningsløpet. Kun 13 prosent av elevene i studieforberedende programmer på videregående fordyper seg i matematikk for realfag, og kun 7 prosent i fysikk. Det er ikke tilstrekkelig for å fylle plassene i de realfaglige utdanningene ved universiteter og høgskoler. Samtidig var det 40 prosent færre kvalifiserte søkere som hadde lektorutdanning i realfag som sitt førstevalg i 2022 sammenlignet med 2019.

Nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler

Regjeringen følger i stor grad opp anbefalingene fra Hatlen-utvalget.

Flere av UHRs innspill til Hatlen-utvalgets forslag er imøtekommet. UHR ba om en konsekvensutredning etter at Hatlen-utvalget la frem sine forslag. Den mangler fortsatt. Det gjør det vanskelig for institusjonene å vurdere konsekvensene av flere av forslagene.

I tillegg er mange av forslagene ikke konkretisert, som for eksempel hvilke satser som er tenkt for de tre foreslåtte studiekategoriene, hvordan videreutdanning skal finansieres og integreres i den ordinære virksomheten, og hvilket utdanningsomfang det er snakk om når det skal innføres studiestøtte til kortere utdanninger. Det er heller ikke klart hva som ligger i begrepet «studieprogram», som skal innføres som en ny indikator til erstatning for kandidatindikatoren.

Forslaget om tre finansieringskategorier for utdanninger, men hvor det ikke informeres om hvilke satser de skal ha, har skapt noe uro på UH-institusjonene. Det gjelder særlig ressurskrevende og kostbare utdanninger som tidligere har vært plassert i kategori A og B, som for eksempel kunstutdanninger.

Egenbetalingsforskriften innføres slik det var forespeilet i høringen om egenbetalingsforskriften i 2021. Det er positivt at forskriften er ferdigstilt, selv om konsekvensene av forskriftsendringene fortsatt ikke er utredet. Tolkning av EØS-regelverket for egenbetaling er komplisert. UHR mener at det bør vurderes muligheten for en nasjonal veiledende sats innenfor statsstøtteregelverket som institusjonene står fritt til å benytte seg av.

Til sist, selv om UHR tok til orde for å forenkle finansieringssystemet, var UHR skeptisk til forslaget om å fjerne alle forskningsindikatorene. EU-indikatoren har hatt stor betydning for å mobilisere til norsk deltakelse i EUs rammeprogram. Siden EU-prosjekter er bidragsprosjekter med betydelig egenfinansiering, er midlene fra EU-indikatoren viktig for å kompensere for institusjonenes merutgifter, samt for det høye norske lønnsnivået. For at indikatoren skal fungere, må rammen være åpen slik at den gir en reell kompensasjon for manglende fullfinansiering fra EU. Dette vil bidra til å sikre en videre vekst i returandel fra Horisont Europa og dermed bidra til å øke den totale finanseringen av forskning i UH-sektoren. 

UHR er bekymret for konsekvensene ved bortfall av EU-indikatoren og for at flere viktige virkemidler og insentiver for internasjonalisering fjernes på samme tid. Kunnskapssektoren har bestandig vært internasjonal. Framover trengs mer, ikke mindre internasjonalt kunnskapssamarbeid.

Vennlig hilsen

Sunniva Whittaker, styreleder

Nina Sandberg, generalsekretær

Dette dokumentet er godkjent elektronisk ved UHR

Rettsvitenskap med god kvalitet koster

Ifølge departementet har dagens finansieringssystem «i hovedsak fungert godt gjennom 20 år», jfr. pkt 7.1.1 i meldingen. Juristforbundet har forståelse for at dette er en melding som angår hele utdanningssektoren og at dette er en generell beskrivelse av finansieringssystemet. For rettsvitenskapens del er imidlertid dette et postulat som vi ikke kjenner oss igjen i.

Siden Maktutredningen ble fremlagt i 2003 har samfunnet i stadig større grad blitt rettsliggjort. Eksempelvis skjer utvidelsen av velferdsstaten gjennom stadig flere plikter for det offentlige og med individuelle rettigheter for den enkelte.  Globale megatrender som migrasjon, klimaendringer, digitalisering, økonomiske nedgangstider og økt konfliktnivå har påvirket rammene Norge har hatt og vil få for regelverksutforming.

Stortinget har de siste 20 årene vedtatt stadig flere og mer komplekse lover, internasjonal rett påvirker stadig mer og samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort. Samtidig ser forståelsen av  rettsvitenskapens første hovedformål ut til å være svekket på myndighetsnivå. Rettsvitenskapens ene hovedformål er å utgjøre selve forutsetningen og verktøyet for å nå alle de ulike politiske målene som storting og regjering fastsetter gjennom lovgivning. Enten det gjelder innovasjon og konkurranseevne, sikring av velferdstjenester til innbyggerne, inndekning av statens inntekter gjennom skatter og avgifter, utbetalinger gjennom trygdeordninger, det utvidede bærekraftsbegrepet, digitalisering mv. Juristforbundet oppfatter at det er en økende tendens til at vedtak om lover og regler oppfattes som et «billig» eller «gratis» virkemiddel for å nå politiske mål.

Det samme gjelder jussen og rettsvitenskapens andre hovedformål som er å sikre innbyggernes rettssikkerhet. I denne sammenheng viser Juristforbundet til innspill gitt i forbindelse med to representantforslag om henholdsvis situasjonen i Skattetaten og i NAV, jfr. henholdsvis Innst. 228 ( 2022-2023) om representantforslag om å begrense skjult eierskap og sikre økt åpenhet om skatt og økonomiske forskjeller, og Innst.260 S(2022-2023) om representantforslag om klagebehandingstid i NAV. I tillegg vises det til Juristforbundets høringsinnspill til Innst.162 S ( 2022-2023) om Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet.

Utsynsmeldingen har det til felles med den nylig behandlede langtidsplanen for forskning (Innst. 170 S (2022-2023) at rettsvitenskapens særskilte rolle i et moderne og internasjonalisert rettssamfunn underkommuniseres eller ikke berøres i det hele tatt. Norges Juristforbund tok også opp dette særskilt under høringen om Meld. St. 19 (2020-2021) stortingsmelding om styring av statlige universiteter og høyskoler.

Juristforbundet vil derfor igjen påpeke at studier i rettsvitenskap feilaktig oppfattes som enkle og billige å starte opp. Finansieringen av studieplasser i rettsvitenskap er underfinansiert sammenliknet med andre femårige utdanninger. Forholdstallet mellom ansatte og studenter er altfor svakt. I dag får jusstudentene vesentlig færre veiledningstimer enn studenter på andre sammenliknbare utdanninger. Juristforbundet viser til at da den forrige regjering åpnet for liberalisering av den såkalte gradsforskriften åpnet det seg muligheter for flere utdanningssteder å søke om å tilby full utdanning i rettsvitenskap. Universitetet i Agder (UiA) og Universitetet i Stavanger (UiS) ble nylig akkreditert for å kunne tilby master i rettsvitenskap – i tillegg til at Handelshøyskolen BI fikk det i fjor.

Juristforbundet er positive til disse, men oppfordrer til Stortinget ved behandlingen av Utsynsmeldingen pålegger Regjeringen å utrede det fremtidige behovet for jurister sett i lys av digitaliseringen og samfunnsutviklingen.

Den foreslåtte modellen for finansiering kan selvfølgelig slå positivt ut for juss-utdanningene, men det er vanskelig å regne ut. Dette siste er også en kritikkverdig side ved forslaget. Det blir presentert en modell uten tallfesting, noe som er svært krevende å diskutere. Ikke minst når man samtidig vet at det pågående arbeidet med stortingsmeldingen om profesjonsutdanningene så langt i liten grad synes å ta innover seg at de utfordringene som politiske myndigheter ønsker å adressere forutsetter forståelse av at rettsvitenskapen i seg selv er en sentral forutsetning for å løse.

Jusutdanningen må være erfarings- og forskningsbasert

Juristforbundet mener at jusutdanningen skal være erfarings- og forskningsbasert. Det fordrer at studiestedene har solide fag- og forskningsmiljø. Det er viktig at forsknings- og fagmiljøene ikke blir for små og sårbare. Juristforbundet er bekymret over at forskningskomponenten forsvinner. Per dags dato har de juridiske fakultetene stort sett dårligere uttelling enn MN/MED-fakultetene ved søknader til Forskningsrådet. Det er også en utfordring at få av Forskningsrådets satsingen er knyttet til rettslig styring gitt den store betydningen rettsregler har i moderne samfunn. Justisdepartementet er blant departementene som bruker minst midler til forskning, selv om mange lover også hører inn under andre departement. Insentiver virker, og da er det påfallende at regjeringen bare gir resultat-uttelling for undervisning.[1]

Juristforbundet benytter anledningen til å vise til at et mindretall i komiteen ved behandlingen av langtidsplanen for forskning til dels erkjenner dette.  Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viste her til at til «at digitalisering og ny teknologi ofte reiser flere kompliserte juridiske problemstillinger. For at offentlig sektor skal kunne bidra til å utvikle og ta i bruk digitale og teknologiske nyvinninger i sin tjenesteyting, er det viktig å styrke den rettsvitenskapelige forskningen på forvaltnings- og velferdsteknologi. Disse medlemmer viser til at internasjonaliseringen, særlig EØS-reglene, har skapt et uoversiktlig og fragmentert rettskildebilde. Disse medlemmer mener det er viktig å fortsette satsingen på forskning på forholdet mellom norsk rett og internasjonal rett, særlig EU- og EØS-rett, jf. anbefalingene i NOU 2020:9 Blindsonen, og viser blant annet til at Det juridiske fakultet ved Universitet i Bergen har opprettet et senter for EU- og EØS-rett (CENTENOL)».  Når juristutdanningen nå foreslås finansiert sammen med samfunnsfag i den laveste kategorien, vil dette trolig medføre økt kamp om ressursene internt på institusjonene.

Juristforbundet er positive til at rettes mer oppmerksomhet om etter- og videreutdanning. Behovet for dette er imidlertid prekært for svært mange av de juristene vi representerer, ikke minst grunnet en stadig økende digitalisering som stiller helt nye krav til oppdatert kompetanse hos jurister i offentlig sektor og domstolene.

Belønningsmidler er nødvendig for å nå mål for utveksling

Avslutningsvis ønsker Juristforbundet å problematisere at belønningsmidlene for utveksling forsvinner helt. Regjeringen har som mål at ca. 50 % skal reise ut som del av studieløpet, og i dag er det bare noen få som klarer slike tall. Denne målsettingen blir trolig umulig å nå uten insentiver, og det blir vanskelig for institusjoner som har gode tall å opprettholde disse.

Juristforbundet viser for øvrig til Akademikernes høringsinnspill til Meld. St. 14 (2022-2023).

Sverre Bromander                                                                                         André Oktay Dahl

President                                                                                                          Saksbehandler

[1] https://www.forskningsradet.no/indikatorrapporten/indikatorrapporten-dokument/bevilgninger-og-virkemidler/nasjonale-bevilgninger/

Kommentarer til Utsynsmeldingen

Fellesforbundet deler regjeringens vurderinger og prioriteringer basert på tilgjengelig kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov, herunder:

• kompetanse for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv
• kompetanse for å gjennomføre det grønne skiftet
• kompetanse for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen

Utfordringene som følge av kompetansemangel står i kø. Nær sagt alle bransjer og sektorer mangler kvalifisert kompetanse for å få gjennomført planlagte investeringer, prosjekter og satsinger. Samtidig går ungdomskullene ned og flere går av med pensjon. Det blir en kamp om å rekruttere ungdommen. Derfor er det avgjørende med en best mulig dimensjonering av utdanningene etter behovet. Samtidig vet vi at yrkesfaglig kompetanse er særlig etterspurt og bidrar til mismatch. Det gjelder yrkesfaglig kompetanse på alle nivåer. Derfor må det sikres attraktivitet i den yrkesfaglige utdanningen slik at ungdom velger seg dit uansett kjønn og sosial bakgrunn.

Videre må vi ta vare på den arbeidsstokken vi har i dag, slik at ansatte kan stå lenger i jobb, minimere arbeidsbelastningen og sikre arbeidstakere muligheten til gjennomføring av relevant etter- og videreutdanning.

Det er mange forhold som påvirker sysselsettingen og arbeidslivets tilgang til kompetanse. Derfor er det positivt med en melding som gir et helhetlig perspektiv på kompetanse, både i forhold til geografi, nivå, fagretninger og strukturelle sider av utdanningssystemet. En god dimensjonering av utdanning forutsetter tilgang på relevant utdanning i hele landet. Her vil vi igjen understreke at særlig yrkesfaglig kompetanse er etterspurt over alt. Mye av verdiskapingen i industrien ligger langs kysten, ofte på steder med beskjedent befolkningsgrunnlag. Vi mener derfor at det særlig er viktig med desentralisert yrkesutdanning gjennom videregående skoler, kompetansesentra og fagskoler. Profesjonsuniversitetene trenger ikke spre forskerkompetanse over hele landet. Det er bedre å samle disse miljøene på enkelte av de store breddeuniversitetene.

Meldingen har et tydelig mål om å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet (arbeidskraftreserven) i enda større grad enn i dag. Dette er viktig, og arbeidslinja er av stor betydning. Det er derfor positivt at regjeringen vil videreutvikle det tverretatlige samarbeidet for at flere NAV-brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet skal få mulighet til å kvalifisere seg til fast tilknytning til arbeidslivet. Videre er det viktig å styrke modeller for voksenopplæring som bidrar til et tettere samarbeid mellom NAV og næringslivet. Her har vi allerede gode modeller å bygge på, som «Trøndelagsmodellen».

Når det gjelder bruk av voksenopplæringsmodeller som Fagbrev på jobb og modulbasert opplæring, er det viktig med god tilrettelegging på bedriftene. Det vil kreve flere ressurser til fylkeskommunene. Praksiskandidatordningen bør fortsatt være hovedmodellen for voksne til fag-/svennebrev, en ordning som har fungert godt i lang tid. Modeller, tiltak og ordninger som gir arbeidsledige og trygdede muligheter til praksis som inngang til varig arbeid, er verdifulle. Samtidig må vi ikke legge listen for formell kvalifikasjon (fagbrev) lavere. Det er fortsatt stort behov for både spesialarbeidere og hjelpearbeidere i mange bransjer og sektorer, men det betyr ikke at det trengs å lage et eget utdanningsnivå for dem.