Endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven mv. (bufferfond for private garanterte pensjonsprodukter)

Forbrukerrådet går kraftig imot forslaget om å slå sammen kursreguleringsfondet og tilleggsavsetningene til et felles bufferfond, slik det det foreslås i Proposisjon 83L.

Forslaget innebærer at tilleggsavsetningene vil kunne dekke negativ avkastning for livselskapenes eiere, på samme måte som i kursreguleringsfondet. Det representerer en betydelig overføring av avkastningsrisiko fra livselskapet til kundene. Dette ble poengtert av flere høringsinstanser da regelverket for de garanterte pensjonsproduktene var til høring i 2020. Også Finanstilsynet har understreket dette.

Argumentet om at sammenslåtte bufferfond legger forholdene bedre til rette for livselskapene til å ta større investeringsrisiko, det vil si å forvalte pensjonsmidlene med en høyere aksjeandel og dermed gi de forsikrede bedre avkastning, bygger på tvilsomme forutsetninger.

Allerede i 2011 («Virksomhetsregler i livsforsikring») skriver Finanstilsynet at det slettes ikke var sikkert at dette grepet ville føre bedre avkastning for de forsikrede. Her heter det «Med en utvidelse av muligheten til oppbygging og anvendelse av bufferfond som skissert over, vil selskapene i større grad kunne tåle verdisvingninger i porteføljen fra et år til et annet og således få noe sterkere insentiver til langsiktig forvaltning.”

Denne usikkerheten fremkommer også i høringsnotatet som lå til grunn for regjeringens behandling av regelverket for garanterte pensjonsprodukter i 2020. Her uttrykker Finanstilsynet at et sammenslått bufferfond som innebærer at tilleggsavsetningene kan brukes til å dekke tap «kan gi rom for at pensjonsleverandøren plasserer en noe større andel av porteføljene i aksjer. For de forsikrede vil dette i tilfelle ha en potensiell oppside i økt forventet avkastning, men også en nedside i at kundebufferen må bære enn større del av nedsiderisikoen enn i dag».

Tilsynet uttaler også i 2011 at «Dagens regler om at forsikringsselskapet bærer risikoen for negativ avkastning representerer i utgangspunktet et økonomisk gode for forsikringstaker».

Forskningsstiftelsen Fafo har tydeliggjort at sammenhengen mellom sammenslåtte bufferfond og økt avkastning avhenger av hvilken tilpasningsstrategi livselskapene velger. FAFO’s rapport om det norske pensjonssystemet fra 2018 understreker det det ikke er noen automatikk i at sammenslåtte bufferfond vil føre til at livselskapene motiveres til å skru opp sin egen risiko til kundens fordel. Det heter i rapporten «Samlet kan man si at det er klare grenser for hvor langt man kan komme ved hjelp av tradisjonelle regulatoriske virkemidler for å oppnå en annen aktiva-allokering og høyere forventet avkastning. Man risikerer at dette bidrar til å lette kapitalkravene og å frigjøre egenkapital til andre formål enn fripoliser».

Livselskapenes tilpasningsstrategi er også et sentralt poeng i Pensjonistforbundets svar til høringen om regelverket for garantert pensjon. Høringssvaret dokumenterer forbrukertap i form av at utbetalinger av buffere både delvis skyves inn i fremtiden og delvis blir overført til livselskapenes kapital. Forslaget om et sammenslått bufferfond vil derfor øke sannsynligheten for at bufferfondene blir større enn i dag og dermed at mer pensjonskapital tilfaller livselskapenes aksjonærer. Pensjonistforbundet konkluderer i tillegg med at «Så lenge fripolisene forvaltes av aksjeselskaper og ikke kundeeide selskaper, må forvaltningen av pensjonsmidlene ta sikte på å skape størst mulig avkastning for eierne, ikke for kundene. Livselskapene vil derfor ikke ta større risiko enn at det er sannsynlig at avkastningen kan dekke de garanterte renteforpliktelsene. Merinntekten for livselskapets eiere ved avkastning ut over dette nivået, er så liten at det er usannsynlig at selskapet vil ta større risiko for å oppnå det. Hvis tilleggsavsetningene skal kunne dekke også negative resultater, vil resultatet derfor etter vår mening ensidig bli til eiernes fordel: Avkastningen blir uendret, mens eierne vil tjene det samme som før med lavere risiko».

Disse vurderingene sett under ett gjør at Forbrukerrådet er sterkt imot forslaget om sammenslåtte bufferfond. Skulle Stortinget komme til å vedta forslaget i sin nåværende form, vil det dessuten få langt større ringvirkninger enn det som gjelder for livselskapenes fripolisekunder

Det vil for eksempel ramme alle fripoliseholdere i pensjonskassene. Pensjonskassene er kundeeide virksomheter. De har derfor i stor grad sammenfallende interesser med kundene. Livselskapene har på sin side kommersielle eiere med krav til avkastning på investert kapital.  Pensjonskassene oppregulerer fripolisene på lik linje med aktive ordninger. Pensjonskassene har i dag 110 000 fripoliseholdere som allerede har en portefølje med en betydelig høyere aksjeandel enn fripoliseholdere i livselskaper. Forslaget, med det tilhørende taket, vil medføre lavere aksjeandeler for disse fripoliseholderne og vil være til stor skade for denne forbrukergruppen.

Uansett bør ikke Finanskomiteen innstille på forslaget fra Finansdepartementet uten at komiteen også gir fripoliseholderne en anledning til å beskytte seg mot et eventuelt nytt og forbrukerfiendtlig regelverk med sammenslåtte bufferfond med all den risikoen det medfører. Konkret må komiteen sikre at forbrukerne ikke fra gir seg det økonomiske gode som dagens regler sikrer ved at forsikringsselskapet bærer risikoen for negativ avkastning.

Dette gjøres ved at fripoliseholderne med garanterte fripoliser får utbetalt opsjonsverdien av garantien og konverterer sin til nå garanterte pensjonsbeholdningen til en Fripolise med investeringsvalg (FMI). Dette må forbruker få anledning til å beslutte suverent. Det innebærer at regelverket må endres slik at fripoliseholderens ønske om konverteringen må kunne påtvinges livselskapene, altså med bruk av kontraheringsplikt.

En slik konvertering er på ingen måte vederlagsfri for forbruker. Som regel er fripoliseholder med garanterte ytelser sikret livslang utbetaling av den garanterte ytelsen. Det vil bortfalle og utbetalingsperioden etter en konvertering vil avhenge av størrelsen på pensjonsbeholdningen. I tillegg må den forsikrede betale forvaltningskostnadene selv i et pensjonsprodukt som det ikke er konkurranse om. Dette gjør FMI til en dyrere spareform enn for eksempel egen pensjonskonto (EPK).

I et marked med lave renter kan rentegarantien ha en betydelig verdi for fripolisekunden. I et normalrentemarked som nå, faller denne verdien. Dette fordi det blir enkelt for livselskapene å investere i langsiktige verdipapirer med betydelig høyere forventet avkastning enn rentegarantien i fripolisen. Da kan livselskapet, nærmest uten risiko, motta 20 prosent av kundens årlige avkastning som overstiger den garanterte renten. Det sier seg selv at mange fripolisekunder vil være tjent med å flytte sin pensjonskapital til mer kostnadseffektive spareformer. Regelverket åpner i dag for at livselskapene kan tilby kundene å konvertere garanterte fripoliser med investeringsvalg, men dette er fremdeles en dyr spareform.

Når det i denne omgangen foreslås å svekke fripoliseeiernes rettigheter ytterligere kan det kompenseres ved å gi dem muligheten til å flytte pensjonskapitalen til Egen Pensjonskonto. I markedet for EPK er det virksom konkurranse. Dette kommer til uttrykk i vesentlig lavere kostnader. Det eneste som i praksis skiller EPK fra FMI er  hvor midlene går dersom den forsikrede dør. I FMI tilfaller gjenstående pensjonskapital forsikringskollektivet, overskuddskapital i EPK tilfaller den arvingene. For mindre fripoliser kan allerede kundene konvertere fripolisene til tidsbegrensede ytelser. Det vil derfor ikke være et stort steg å utvide denne muligheten til alle fripoliser uavhengig av størrelse.

Etter vår vurdering må Finanskomiteen avvise prop 83L. Komiteen må fatte vedtak om at Finansdepartementet utreder andre alternativer til det som er i proposisjonen som klart er til fordel for den forsikrede. Det gjelder spesielt muligheten til å flytte flere av typer pensjoner til EPK.

Akademikerne viser til vår høringsuttalelse til Finansdepartementet fra 20. mars 2020 og støtter forslaget om å slå sammen tilleggsavsetninger og konkursreguleringsfond til ett fleksibelt bufferfond for hver kontrakt for private garanterte pensjonsordninger, herunder fripoliser. Vi støtter også at fondet skal kunne dekke negativ avkastning og at det ikke er en øvre begrensning i bufferfondets størrelse i opptjeningsfasen.

Det fremgår av stortingsproposisjonen at departementet etter lovfestingen vil jobbe videre med en forskriftsregulering av størrelsen på bufferfondet i utbetalingsperioden. Finanstilsynet har beskrevet en modell med en øvre grense for bufferfondets størrelse ved 67 år som nedtrappes til 85 år. En slik modell kan bidra til å sikre høyest mulig pensjon i utbetalingsperioden, men Akademikerne er fortsatt skeptisk til om dette ivaretar kunden i tilstrekkelig grad. Samtidig ser vi innvendingene til denne modellen fra Pensjonskasseforeningen i deres høringssvar og vi er bekymret hvis slike konsekvenser blir effekten av slike forskriftsregler. Akademikerne ber derfor  om at det i forskriftsarbeidet sikres at nye regler slår ut til kundens beste, om nødvendig med differensierte regler og vi anmoder Stortinget om å bidra til dette i sin behandling av saken

Det er viktig at effekten av lovendringene evalueres for å se om tilpasningen fra pensjonsleverandørene i praksis bidrar til at kundens beste ivaretas. Dette kan også avhenge av markedsutvikling, rentenivå mv. Det er derfor viktig, og en forutsetning for vår støtte, at regelverksendringene følges nøye og med en etterfølgende evaluering fra Finanstilsynet om endringene har hatt de ønskede effekter. I evalueringen må også arbeidslivets parter involveres. 

Avslutningsvis vil vi påpeke at selv om departementets forslag potensielt kan være positivt for de aktuelle pensjonsproduktene og fripolisene, er vi fortsatt bekymret for rammebetingelsene for forvaltingen av fripoliser.

Lenke til vår høringsuttalelse: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-om-regelverket-for-garanterte-pensjonsprodukter/id2684515/?uid=e017f742-de63-415a-ac1f-9c4ef105b0f3 

Finans Norge støtter regjeringens forslag i Prop. 83 L (2022-2023) om et fleksibelt bufferfond for private garanterte produkter. Livsforsikringsselskapene forvalter i dag om lag 900 000 fripoliser, som utgjør mer enn 330 milliarder kroner. Begrensninger i dagens fripoliseregelverk medfører at fripoliser forvaltes kortsiktig og med lave aksjeandeler. Fripolisekundene har derfor i mange år opplevd å få liten eller ingen regulering av pensjonene sine.

Et sammenslått bufferfond, tilsvarende det som ble innført for kommunale tjenestepensjonsordninger i 2022, vil legge til rette for bedre langsiktig forvaltning, med mulighet for høyere aksjeandeler og dermed høyere forventet avkastning og bedre mulighet for at fripolisekundene får oppregulert sine pensjoner. Finans Norge er derfor veldig fornøyde med at regjeringen nå har foreslått et sammenslått bufferfond også for private garanterte pensjonsprodukter.

Regjeringens forslag er basert på Finanstilsynets forslag som var på høring i 2020. Dette forslaget fikk bred støtte i høringen, ikke minst fra arbeidstakerorganisasjonene, som er sentrale representanter for forbrukerinteresser i denne saken. Det er bred enighet om at en fleksibel buffer er til fripolisekundenes beste. Regjeringen peker på at forslaget kan bidra til:

• høyere forventet avkastning på kundemidlene ved at det tilrettelegger for økt risikotaking i forvaltningen,
• å opprettholde kjøpekraften til pensjonsytelsene gjennom økt overskudd,
• mer fungerende konkurranse i markedet og mer nøytrale flytteinsentiver og
• forenkling av regelverket, noe som kan bidra til et mer oversiktlig og forståelig avtaleforhold for kunden.

Finans Norge støtter regjeringens vurdering.

Av hensyn til at fripolisekundene skal kunne få mulighet til bedre forvaltning av sine pensjonsmidler, er det viktig at lovforslaget følges opp raskt. Våre medlemsselskaper er klare for å tilpasse sine systemer til de nye reglene slik at disse kan tre i kraft fra 1. januar 2024.

Finansdepartementet har signalisert at de tar sikte på å utrede forskriftsregler om tak på bufferen ved starten av utbetalingsperioden forutsatt at Stortinget slutter seg til lovforslaget om sammenslått buffer. Finanstilsynet foreslo slike utbetalingsregler i høringsnotatet, og det er naturlig at denne utredningen bygger på Finanstilsynets forslag. Denne balanserer etter vår mening på en god måte hensynet til fripolisekundens ønske om å få frigjort bufferkapital som kan gå til oppregulering av pensjon og hensynet til pensjonsleverandørens behov for bufferkapital for å gi en best mulig forvaltning i utbetalingsperioden. Det er viktig at man i den varslede utredningen kommer frem til en løsning som på en god og fornuftig måte balanserer disse hensynene.

Det er positivt at departementet signaliserer at det på sikt kan bli aktuelt å se nærmere på en løsning for mulighet for å låne ut egenkapital til fripolisekontraktene, som kan gi pensjonsleverandøren ytterligere evne til å ta risiko i forvaltningen av fripoliser.

Samtidig varsler regjeringen at det på sikt kan bli aktuelt å gjøre en fornyet vurdering av dagens adgang til å føre obligasjoner til amortisert kost. Dette er imidlertid ikke en del av lovforslaget. Når pensjonsleverandørene regnskapsfører utlån og fordringer til amortisert kost, innebærer dette at renten på obligasjonene og utlånene på kjøpstidspunktet låses inn som en fast årlig avkastning fram til investeringens forfall. Verdivurdering til amortisert kost fungerer som en buffer mot endringer i markedsrenten, og dermed reduserer pensjonsleverandørenes renterisiko. Adgangen til å regnskapsføre obligasjoner og utlån i kundeporteføljene til amortisert kost er en sentral forutsetning for forsvarlig risikostyring og langsiktig forvaltning av garanterte pensjonsprodukter. Vi er derfor imot forslag som kan forhindre videre bruk av amortisert kost. Finansdepartementet fastsatte senest 19. oktober 2022 forskriftsregler som viderefører pensjonsleverandørenes adgang til å føre obligasjoner og utlån til amortisert kost. Vi var tilfredse med den avklaringen og er overrasket over signalene om en fornyet vurdering. Disse signalene er uheldige da de skaper uforutsigbarhet for fremtidig forvaltning av garanterte pensjonsprodukter.

Det vises til Prop. 83 L fra Finansdepartementet av 31. mars 2023 relatert til forslag om innføring av bufferfond for garanterte pensjonsprodukter i privat sektor ved å slå sammen tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond til ett felles kontraktfordelt bufferfond.

Finansdepartementet uttrykker at sammenslåing av avkastningsbuffere for private pensjonsordninger, etter samme modell som er innført for kommunale ordninger, vil være til fordel for både pensjonsleverandører og kunder/rettighetshavere, og kan bidra til at forventet avkastning på pensjonsmidlene øker.

Hydro deler denne oppfatningen og støtter innføring av et sammenslått og kundefordelt bufferfond.

Finansdepartementet gir i Prop. 83 L (side 14) uttrykk for at departementet vil jobbe videre med forskriftsendringer relatert til en øvre grense på bufferfondet. Det er referert til forslag om å innføre et tak i utbetalingsperioden til maksimalt 24 prosent av premiereserve ved 67 år for individualiserte ytelser (fripoliser), med et avtrappende tak utover i utbetalingsperioden.

Hydro vil uttrykke sterk motstand mot at det settes et øvre tak for et sammenslått og kontraktfordelt bufferfond.

Konsekvensen av forslaget om et øvre tak vil være økte pensjonskostnader for Hydro, samt redusert kjøpekraft for rettighetshaverne i pensjonskassen.

Norsk Hydros Pensjonskasse (NHP) har gjennom en vellykket forvaltning oppnådd god avkastning på pensjonsmidlene over lang tid. Dette har vært avgjørende i arbeidet for å opprettholde realverdien av rettighetshavernes midler knyttet til ytelsesbaserte rettigheter, både i opptjenings- og i utbetalingsperioden. Realverdien av ytelsene kan kun opprettholdes gjennom regulering hvis avkastningen blir høyere enn garantert rente, eller hvis Hydro betaler inn ytterligere premie.

Avkastningen på midlene i NHP har historisk gitt grunnlag for en regulering av fripoliser og pensjoner, betydelig utover garantert nivå. Over de siste årene har kollektive pensjoner blitt regulert i tråd med lønnsveksten i Norge. I Hydros pensjonskasse forvaltes alle kundemidlene i dag felles, til beste for alle rettighetshavere. Alle rettighetshavere nyter således godt av NHPs solide balanse og også rettighetshavere med fripolise forvaltet av NHP har fått solide oppskrivninger av sine ytelser både gjennom opptjenings- og utbetalingsperioden.

Summen av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond utgjorde om lag 60% av premiereserven ved årsskiftet 2022/23. Den gode buffersituasjonen har lagt til rette for å kunne ta risiko i forvaltningen av kundemidlene gjennom en betydelig andel av kapitalen investert i realaktiva (aksjer). Dette har gitt meget god avkastning over tid.

Forslag om et øvre tak for et felles bufferfond vil medføre at NHP blir tvunget til å forvalte pensjonsmidlene ugunstig, noe som vil lede til redusert avkastning på kapitalen som forvaltes.

Hvis det i forskrift blir innført et maksimaltak på et kundefordelt bufferfond kan NHP se seg tvunget til å forvalte fripolisene separat fra de kollektive ordningene som følge av redusert buffersituasjon for fripoliseporteføljen. For fripoliser vil svekket forventet avkastning som følge av redusert risikobærende evne føre til redusert kundeoverskudd. Konsekvensen av dette vil være at reguleringen av ytelsene over tid vil bli betydelig svekket for fripolisebestanden, sammenholdt med dagens vellykkede praksis.

Det store flertallet av fripolisehavere i Hydros pensjonskasse har til dels mange yrkesaktive år igjen. Spesielt for denne gruppen vil dårligere evne til å regulere de framtidige ytelsene fra fripolisene gjennom opptjeningsperioden fram til pensjonsavgang, lede til varig svekket nivå på utbetalingene av de framtidige pensjonene.

Rettighetshavere som er 67 år eller eldre kan få en oppskrivning av ytelsene, men på lengre sikt vil denne effekten utviskes som følge av lavere forventet regulering av de løpende pensjonsytelsene i utbetalingsperioden, sammenholdt med en videreføring av dagens regulering uten et øvre tak.

Videre, ser vi at et øvre tak vil ha den ulempen at nivået på utbetalt pensjon vil variere mellom rettighetshavere som har samme lønn og ansiennitet som følge av svingningene i markedsverdien av forvaltningskapitalen. Dagens store svingninger i verdipapirmarkedene belyser at selv ved pensjonering med kun en måneds mellomrom, vil oppskrivning av ytelsene ved pensjonsavgang kunne variere betydelig mellom sammenlignbare rettighetshavere med fripoliser.

Hydro kan ikke se at det er hensiktsmessig å innføre en regulering som:

• Leder til ugunstig forvaltning av pensjonsmidlene, noe som vil lede til redusert avkastning på kapitalen som forvaltes. Konsekvensen av forslaget om et øvre tak vil være økte pensjonskostnader for Hydro, samt redusert kjøpekraft for rettighetshaverne i pensjonskassen.
• Leder til vilkårlighet og forskjellsbehandling av ulike fripolisehavere hvor spesielt eldre fripolisehavere forfordeles, på bekostning av fripolisehavere som fortsatt er i yrkesaktiv alder. Mange vil i tillegg erfare reduksjon i sine pensjonsutbetalinger.

I arbeidet med regelverket for garanterte pensjonsprodukter har departementet påpekt at departementet bare ser det som aktuelt med regelendringer dersom det er tilstrekkelig godtgjort at det er til kundenes fordel. Etter Hydros syn, vil innføring av et maksimaltak for bufferfond ikke oppfylle formålet med endringene. Hydro advarer derfor sterkt mot at det settes et øvre tak for et sammenslått og kontraktfordelt bufferfond.

Hilsen,

for Norsk Hydro ASA

Hilde Vestheim Nordh
EVP, People & HSE
hilde.vestheim.nordh@hydro.com

Pål Kildemo
EVP and CFO
pal.kildemo@hydro.com

Kontakt Norsk Hydro: Ole Petter Gjerde, ole.petter.gjerde@hydro.com

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) viser til Prop. 83 L der det foreslås regler som innfører et såkalt bufferfond for private garanterte pensjonsprodukter. Kundens tilleggsavsetninger og andel av kursreserver på endringstidspunktet vil utgjøre det nye bufferfondet, som i sin helhet er kundefordelt.

Forslaget var på høring i 2020. I Aktuarforeningens høringsuttalelse støttet foreningen innføring av bufferfond som nå foreslått, der det ikke settes tak på bufferfondet og der bufferfondet kan benyttes til negativ avkastning. Dette vil kunne gi mer langsiktighet i kapitalforvaltningen, noe som kan gi kundene høyere pensjon på sikt.

I Prop. 83 L, punkt 3.5 skriver departementet at det tar sikte på å følge opp punktet fra høringen med forskriftsregler om tak på bufferen ved starten av utbetalingsperioden. Vi forutsetter at en slik forskriftsendring kommer på høring før den iverksettes.

Fastsettelse av bufferfond må skje slik at det ikke oppstår interessekonflikter mellom kunder og kundegrupper eller mellom kunder og foretaket. Aktuarforeningen er opptatt av at regelverksendringen og økt fleksibilitet for selskapene kommer kundene til gode.

I forskrift til forsikringsvirksomhetsloven, § 5- 6, angis det at foretaket skal ha retningslinjer for fastsettelsen og avsetninger til bufferfondet. Forskriften bør styrkes både ved at det presiseres at retningslinjene også må angi hvordan frigjøring fra bufferfondet til fripoliser og/eller premiefond skal skje.

Erfaringene fra kommunal sektor viser at ikke alle forsikringsforetakene ønsker å offentliggjøre disse retningslinjene. Aktuarforeningen mener at kundehensyn tilsier at retningslinjene ikke bare må være offentlig tilgjengelig, men at hver kunde bør også må vite hvilke deler av retningslinjene som gjelder akkurat dem, ut fra størrelsen på rentegarantien, hvordan midlene er investert og bufferkapital.

Det bør også sikres en særskilt overvåking av innholdet i retningslinjene for bufferfond fra Finanstilsynets side, for å sikre at særlig fripolisekundene får tildelt midler til økt pensjon.

Aktuarforeningen ber Stortinget om å legge føringer på det videre arbeidet med forskrifter for å ivareta forholdene nevnt over, dvs.at:

• Forskrift om retningslinjer må gjøre det klart at retningslinjene også må angi hvordan frigjøring fra bufferfondet til fripoliser og/eller premiefond skal skje.
• Forskriften bør sikre at retningslinjene blir offentlig tilgjengelig og forsikringsforetaket må sikre at hver kunde får vite hvilke deler av retningslinjene som gjelder akkurat dem, ut fra størrelsen på rentegarantien, hvordan midlene er investert og bufferkapital.

Med vennlig hilsen
Trond Killi
Leder Den Norske Aktuarforening

Pensjonskasseforeningen anmoder Finanskomitéen og Stortinget om å påse at det ikke blir satt en øvre grense for  bufferfond for pensjonskasser, hverken i lov eller forskrift. Dette vil ramme rettighetshaverne og klart være til deres ugunst.

Pensjonskasser er selveiende, ikke-kommersielle institusjoner til forskjell fra livselskaper organisert som allmennaksjeselskaper. Pensjonskassene eksisterer i både offentlig og privat sektor, og har normalt én kunde og leverer tjenestepensjon til dennes ansatte. Pensjonskassene tilbyr ikke pensjonsprodukter til andre, og vil derfor ikke kunne ta markedsandeler fra livselskapene. Vårt eneste produkt er ytelsespensjon, med tilhørende fripoliser. Pensjonskassene har et klart hovedformål: best mulig håndtering av pensjonsløftet, med god og fortrinnsvis lik regulering av pensjonsytelser. 

Mange av de største foretakene har egne pensjonskasser. Disse håndterer rettigheter for svært mange arbeidstagere. Samlet forvalter pensjonskassene rundt 450 milliarder kroner, hvorav 250 milliarder kroner er relatert til privat sektor, herigjen representerer fripolisene 110 milliarder kroner. Pensjonskassene er blant de viktigste fripoliseaktørene. Private pensjonskasser har 350 000 rettighetshavere.

Pensjonskassenes øverste organ er styret. Det følger av finansforetaksloven at pensjonskassenes rettighetshavere (de pensjonsberettigede) skal være representerte i styret. Reguleringen gir dermed medlemmene sentral innflytelse i forhold til ledelse av virksomheten, kapitalforvaltningen og pensjonsreguleringen. Dette til forskjell fra livselskap, eiet og styrt av aksjonærer, og hvor kunder og rettighetshavere ikke har innflytelse. Pensjonskasser representerer interessesammenfall, og anses egenproduksjon, der en løsning i livselskap kan representere interessemotsetninger. Pensjonskassene har ikke samme fokus på beskyttelse av egenkapitalen som livsforsikringsselskapene har og er pålagt å ha.

Pensjonskassene har gjennomgående god soliditet, og har kapitalforvaltningen innrettet vesensforskjellig fra livselskapene. I 2021 hadde de private pensjonskassene gjennomsnittlig 42 prosent av kollektive midler investert i aksjer; de private livselskapene hadde til sammenligning en aksjeandel på mellom 6 og 9 prosent for garanterte produkter. Pensjonskassene hos oss oppnådde i 2021 en gjennomsnittsavkastning på 9,5 prosent, omtrent det dobbelte av avkastningen i livselskapene for deres fripolisebestand. Tall for 2022 er ikke klare. Avkastning i perioden 2017-2021 var samlet nesten dobbelt så høy i pensjonskasser som i livselskap (tett på 8 % vs litt over 4 %).

Pensjonskasser forvalter aktiv opptjening og fripoliser felles. Dette innebærer at fripolisene ikke er skilt ut i et eget fellesskap, slik livselskapene gjør. En konsekvens er at rettighetshavernes fripoliser i en pensjonskasse forvaltes med en svært mye høyere aksjeandel enn hva livselskapene velger eller evner.

En av årsakene til pensjonskassenes høye aksjeeksponering er høye buffere bygget opp over lengre tid, og i samråd med rettighetshavernes styremedlemmer. Denne kapitalen tillater pensjonskassen å ha høyere aksjeeksponering, som over tid leder til høyere avkastning og god pensjonsregulering.

Stortinget besluttet i desember 2021 en ny regulering av buffere for kommunal tjenestepensjon gjennom sammenslåing av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond til nytt bufferfond. Pensjonskasseforeningen støttet endringen. Bufferfondet for kommunal sektor er uten tak.

Finansdepartementet har nå fremmet forslag til at det skal innføres et samlet bufferfond for privat tjenestepensjon, med mulighet til å dekke negativ avkastning. Overordnet støtter Pensjonskasseforeningen sammenslåing av buffere.

Pensjonskasseforeningen har en vesentlig innvending til Finansdepartementets forslag til nytt bufferfond: modellen må ikke ha et absolutt tak for samlet bufferfond på 24 prosent ved 67 år, som varsles i forskrift i samsvar med Finanstilsynets underliggende forarbeid. Det er underkommunisert i Prop 83 L at høringsinstanser som LO, Pensjonistforbundet, NHO, og Pensjonskasseforeningen var negative til et tak for pensjonskasser, da tak vil hindre pensjonskassene en høy aksjeeksponering for fripoliser og dermed høy regulering av pensjonsytelsene. Et absolutt tak vil være klart til ugunst for rettighetshaverne, til tross for den uttalte intensjonen om å forbedre forvaltningen av fripoliser. Med skisserte tak, men ikke innarbeidet i selve lovforslaget, vil rettighetshavere i pensjonskasser komme dårligere ut enn i dag. For livselskapene vil ikke et tak ha relevans; deres bufferfond er helt marginale og uten utsikter til å nå terskelnivået i overskuelig fremtid. Et forsøk på å tilrettelegge for mulig bedre fripoliseforvaltning i livselskaper må ikke ødelegge  god fripolisehåndtering i pensjonskasser, noe taket vil medføre.

Pensjonskasseforeningen har fra fagmiljø fått utarbeidet en egen modell for nytt bufferfond. Den ble tilbudt fremlagt for Finansdepartementet tidlig i mars 2023. Både LO og Pensjonistforbundet har vært kjent med vårt modellarbeid, der pliktig bruk av overskudd til pensjonsregulering er et sentralt element. Modellens primærfokus er pensjonsregulering, ikke begrensninger i buffer. Det er gjort beregninger om konsekvenser på individnivå. Riktig innrettet er betydelige buffere en fordel for rettighetshaverne; dette gir mulighet til risikoeksponering, med tilhørende avkastningsutsikter. Modellen vil kunne forskriftreguleres.

De private hadde pensjonskassene ved utgangen av 2021 samlede buffere på langt over 24 prosent; andel kapital +24% = 87%, andel kapital +30% = 50% og andel kapital +50% = 33%.

Bufferne anvendes til rettighetshaveres åpenbare fordel, gjennom høy aksjeeksponering og avkastning, med 2021-tall: buffer +24% = 45% aksjer som ga 10% avkastning, +30% = 51% aksjer som ga 12% avkastning, +50% = 55% aksjer som ga 13% avkastning 

Absolutt tak for bufferfond på 24 prosent, enten i lov eller forskrift, vil ramme rettighetshavere i pensjonskasser. Det er åpenbart ikke til fordel, men til klar ulempe.

Avkastningen i pensjonskassene er kilde til pensjonsregulering utover garantert nivå. Dette bidrar til at kjøpekraft i pensjonskassenes fripoliser opprettholdes, ikke svekkes. Reguleringen finansieres av avkastningen og innretning av kapitalforvaltningen har dermed direkte betydning for nivået på regulering. Høyt bufferfond er nødvendig for å sikre tilstrekkelig soliditet til å kunne opprettholde en høy aksjeandel. Dersom det innføres tak på bufferfond vil det direkte ramme rettighetshaverne som vil kunne få redusert mulighetene til gode reguleringer fremover.

All den tid pensjonskassene ikke konkurrerer med livselskapene om kunder, bør det vurderes å skille lovregulering av livselskaper og pensjonskasser. At livselskapene ikke har regulert fripoliser i samsvar med lønns- og prisvekst bør ikke medføre at pensjonskasser skal få begrensninger i forvaltningen som direkte rammer rettighetshaverne. Det minnes om bakenforliggende intensjon om at endringer skal være til rettighetshavers fordel. Dette kan enkelt løses ved at det innføres et bufferfond, men hvor et tak erstattes av at det i forskrift reguleres at pensjonsforetak med en god buffersituasjon pålegges å gi minimumsregulering av ytelsene, innenfor økningen i Folketrygdens grunnbeløp.  Kapitalen og kapitalforvaltningen i pensjonskasser virker for rettighetshaverne. Slik bør det fortsatt være for at rettighetshavere i pensjonskasser får opprettholdt en god pensjonsregulering. Samlet bufferfond er et godt og nyttig verktøy, men ikke med det skisserte, absolutte taket. Det vises til Stortingets modell for kommunal tjenestepensjon, hvor et tak ble avvist.

Finanskomitéen anmodes om å gjennomføre en høring i sakens anledning. Pensjonskasseforeningen vil gjerne få anledning til å utdype vår argumentasjon og bidra til saksopplysning, til beste for rettighetshaverne.

For Pensjonskasseforeningen,

Christer Drevsjø

Adm.dir. 

Mobil: 900 93 111

cd@pensjonskasser.no

LO viser til den oversendte proposisjonen av 31. mars, og ønsker med dette å gi noen foreløpige innspill til komitéen.

Det er i utgangspunktet positivt at det nå endelig kommer forslag om å gjøre endringer i regelverket for fripolisene. For at regelverksendring skal ha tilstrekkelig effekt, må imidlertid de tiltakene man gjør være av en slik art at de reelt sett forbedrer situasjonen til rettighetshaverne. Vi er usikre på om det framlagte forslaget er godt nok med tanke på det.

Fripolisene knyttet til ytelsespensjoner i privat sektor utgjør og vil i lang tid utgjøre en svært vesentlig del av pensjonsrettighetene for mange av LO-forbundene sine medlemmer. Forvaltningen av fripolisene, spesielt i livselskapene, har medført dårlige avkastningsresultater, og verdiutviklingen har derfor på ikke vært tilfredsstillende for våre medlemmer. Mange av pensjonskassene har hatt en langt bedre forvaltning av fripolisene og har dermed sikret kjøpekraften på en langt bedre måte.

LO har vært opptatt av å bidra til å finne bedre løsninger for å sikre både regulering av rettigheter/pensjoner og å sørge for en fornuftig risikofordeling mellom forsikringsselskap/pensjonskasse og rettighetshaver. Herunder sørge for at det meste av verdier utbetales og tilfaller pensjonistene.

Det framstår i proposisjonen som om LO ikke har hatt konkrete innspill i sakens anledning, og de innspill som det refereres til kommenteres heller ikke i særlig grad fra Finansdepartementet.

LO har imidlertid hatt et betydelig fokus på temaet over lang tid, og fikk blant annet gjennomført en egen FAFO-rapport i 2018: «Ikke som forventet – Fripoliseproblemet i det norske pensjonssystemet» (https://www.fafo.no/images/pub/2018/20662.pdf). Her beskrives utfordringene grundig, og det foreslås også noen alternative løsninger for å sikre verdiene og utvikling av disse på en god måte. Disse er ikke fulgt opp i departementets proposisjon.

Slik vi ser det, er det er det imidlertid nå tre hovedtema som må finne sin løsning:

• - Sikre bedre avkastning for sikre verdier og regulering
• - Sørge for at tilstrekkelig av buffere realiseres som pensjon
• - Ivareta pensjonskassenes ønske om felles forvaltning og uten tak på bufferfond

Fripolisene vil i lang tid framover være en vesentlig del av tjenestepensjonene og det å sikre bedre avkastning er sentralt for så sikre verdiene og en god regulering. Et felles bufferfond kan være et tiltak som bidrar til høyere aksjeandeler og dermed høyere avkastning.

Det er imidlertid sentralt at et bufferfond ikke blir en ekstra trygghet for pensjonsinnretningene og som ikke gir uttelling for de forsikrede. Regelverket må derfor følges opp med tydelige regler for hvordan nedtrapping av bufferfondet skal skje gjennom utbetalingsperioden.

LO mener at mange av pensjonskassene har ivaretatt fripolisene på en langt bedre måte enn livselskapene. Det vil framstå som lite hensiktsmessig å etablere en ordning med et tak som medfører at pensjonskassene må redusere bufferne til et nivå som gjør det vanskeligere å sørge for en god regulering. Regelendringene bør derfor ha som utgangspunkt at det ikke skal være et tak, men at det må følges opp med strenge regler for nedtrapping av bufferne, slik at disse ikke i for stor grad beholdes i pensjonsinnretningen eller tilføres sponsor.

LO vil utdype vår vurdering av disse temaene i den planlagte høringen

Med vennlig hilsen
LO Norge

Steinar Krogstad
2. nestleder