Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.)

KIO er av den oppfatning at framforhandlet avtale i årets jordbruksoppgjør som er oversendt Stortinget ikke er i samsvar med de mål Stortinget tidligere har satt for norsk jordbruk på sentrale punkter.

Det være seg målsetting om 50 prosent selvforsyning på energibasis justert for forimport, og målsetting om inntektsutjamning til andre grupper. Vi mener behandlingen i Stortinget i denne saken vil avklare om vedtatte mål i jordbrukspolitikken står ved lag eller om Stortinget nå velger å endre målsettingene for selvforsyning og inntektsmuligheter i jordbruket.

For kornbøndene er gjødselkostnadene en svært stor utgiftspost og kornproduksjon er den enkeltproduksjon hvor gjødsel utgjør størst andel av kostnadene. Utvikling i gjødselpris vil derfor være svært avgjørende for kommende kornøkonomi. Med vår kjennskap til gjødselmarkedet er vi svært tvilende til at den forventede nedgang på 40% i fremforhandlet avtale vil slå til. KIO mener blant annet energimarkedene ikke er så stabile enda at det hensyntatt risiko for nye ubalanser i markedene er sannsynlig å operere med så stor forventet nedgang. I avtalens sluttprotokoll brukes nettopp argumentet med ustabile markeder for å videreføre ordningen med subsidiering av importert kraftforråvare. Vi mener dette er en inkonsekvent argumentasjon i avtalen, og som viser hvor skjørt hele fundamentet for årets fremforhandlede avtale er.

Ordningen med prisnedskriving av importert kraftforråvare er KIO uansett verdensmarkedenes utvikling alltid har ment ikke skulle vært innført, og at det er viktig at den avvikles raskest mulig, noe som også var bestemt i fjorårets avtale. Det er ingen logisk grunn til å subsidiere importert planteråstoff som vi kan produsere i Norge. Det motarbeider fremfor å fremme økt norsk selvforsyning.
KIO mener det ikke er grunnlag for å senke forkornprisen slik det er avtalt i jordbruksforhandlingene. Vi har redegjort for vårt syn på gjødselpriser ovenfor, og mener at det ikke er grunnlag for reduksjoner i kornpris, hvis bondens mulighet for inntekt ikke skal svekkes. Vår erfaring er også at de fleste andre kostnader fortsetter å stige markant, for eksempel plantevernmiddel, såvare og maskiner.

Til sist vil vi nevne at vi ikke finner ordninger i avtalen som styrker økonomien på kornbruk i marginale områder. Det er nødvendig å få inn, hvis en ønsker å opprettholde og øke norsk kornproduksjon.
Til sist er vi glad for at det er økte satser for tilskudd til grøfting. Det er et viktig agronomisk tiltak for å øke kvalitet og volum på avlingene i kornproduksjon, og det er viktig for å redusere utslipp av klimagasser og redusere avrenning av næringsstoffer fra landbruksjord.

Det vises til Prop. 121 S (2022–2023) «Endringer i statsbudsjettet 2023 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2023 m.m.)».

Ammekuproduksjonen bidrar til storsamfunnet

Spesialisert storfekjøttproduksjon (ammeku) bidrar til aktive gardsbruk, levende kulturlandskap, utnytting av gras- og beiteressurser over hele landet, og i særdeleshet på bruk og i områder med få alternative driftsformer. Ammekua bidrar med nærmere 40% av storfekjøttet i Norge, et vareslag det har vært underdekning, og/eller balanse av, siden tusenårsskiftet. Norsk storfekjøtt bidrar også til et nødvendig volum for å opprettholde lønnsomme og effektive foredlingsledd (slakteri). Ammekuproduksjonen er derfor en viktig del av det norske landbruket. Samtidig er denne driftsformen under kraftig press på grunn av svak økonomi og svekket konkurransekraft i forhold til andre kjøttslag

Ammekuproduksjonen bidrar med følgende til storsamfunnet;

• Ammekuproduksjonen har høyeste norsk fôr i fôrrasjonen med 97%.
• Ammekuproduksjonen er bærekraftig ved at en stor del av fôret tas opp på innmark- og utmarksbeite, samt grovfôr som er dyrket på arealer som ikke er egnet til andre produksjoner.
• Ammekuproduksjonen bidrar til pleie av kulturlandskapet og biologisk mangfold – beite på inn- og utmark hindrer gjengroing og sikrer et åpent kulturlandskap. Dette bidrar til økt karbonbinding.
• Underskuddet på storfekjøtt har de siste 20 år vært nærmere 20.000 tonn pr år, som tilsvarer et underskudd på 60.000 mordyr.
• Ammekuproduksjonen bidrar til å opprettholde storfekjøttproduksjonen i områder der mjølkeproduksjonen reduseres.
• Ammekuproduksjonen bidrar til god dyrevelferd og dyrehelse med lite bruk av antibiotika. En stor del av produksjonen foregår i løsdrift, og kalven går med mora i 6 måneder.

Beitenæringene må sikres

Det har vært en utvikling der forbruket av kjøtt fra fjørfe og svin har økt, i forhold til forbruket av kjøtt fra produksjoner som utnytter grovfôr og beite. I 2022 produserte 23.000 produsenter av kjøtt fra storfe, sau og geit, omtrent samme mengde kjøtt som 500 produsenter av fjørfekjøtt. Utviklingen har også vært at import av ingredienser til kraftfôrindustrien har økt.

Forbrukertrender har bidratt til denne utviklingen, men det har også utviklet seg en vesentlig prisforskjell på de ulike dyreslag i butikk. Konkurransekraften til norsk storfekjøtt er svekket.

Grovfôrbaserte produksjoner er avgjørende for sjølvforsyningsgrad og et landbruk over hele landet, og derfor må rammebetingelsene for disse produksjonene styrkes.

Grovfôrproduksjonen er kapital- og arbeidskrevende gjennom krav til høsteutstyr og krav til høsting på rett tidspunkt. Klimatiske forhold er avgjørende for økonomien i grovfôrproduksjon, og følgelig er resultatet varierende mellom år. Beiting er en effektiv måte å utnytte grovfôret, men samtidig er også det ressurskrevende. Innmarksbeiting krever gjerding og vedlikehold, mens utmarksbeiting medfører transport og oppsyn. For å fortsatt kunne opprettholde beiting og utnyttelse av grovfôrressursene, mener TYR det er nødvendig å styrke tilskudd til beiting.

TYR og Norges Bondelag krevde derfor en betydelig økning i beitetilskuddene. TYR er skuffet over at Regjeringen de siste to årene ikke i tilstrekkelig grad har vist vilje til å imøtekomme kravet fra jordbruket på dette punktet.

Økonomien i storfekjøttproduksjon må styrkes

Norsk storfekjøttproduksjon er bærekraftig, sammenlignet med de land som det importeres storfekjøtt fra. Det har vært et langvarig importbehov av storfekjøtt som har et større klimaavtrykk enn norsk produksjon. Det er derfor viktig at økonomien styrkes, slik at produksjonen av norsk storfekjøtt opprettholdes.

Referansebruksberegningene viser at ammekuproduksjonen er blant produksjonene med lavest inntjening i landbruket. Økonomien må sikres slik at produksjonen av norsk storfekjøtt økes, og at det er mulig å investere og utvikle produksjonen på den enkelte gård. Det må være mulig å drive ammekuproduksjonen på heltid for de som ønsker det. Det er viktig at også ammekuproduksjonen prioriteres i forhold til ombygging fra båsfjøs til løsdrift.

Det er helt nødvendig med økte inntekter for den spesialiserte storfekjøttproduksjonen.  Ammekuproduksjonen er ikke et klimaproblem, men løsningen på et klimaproblem. Satsing på ammekuproduksjon, og beitende næringer, bidrar til økt sjølvforsyningsgrad, dyrevelferd, kulturlandskapspleie og økt karbonbinding.

TYR ber Stortingets Næringskomité prioritere en styrking av økonomien i norsk storfekjøttproduksjon. Dette kan skje gjennom økte tilskudd til storfekjøttproduksjon, og tiltak som styrker konkurransekraften til norsk storfekjøtt. Importvernet bør styrkes, og TYR ber om at det legges en langsiktig plan for styrkingen av produksjoner som utnytter norske ressurser og bidrar til landbruk over hele landet.

Med hilsen

Erling Gresseth /s                                                                                          Per-Sigve Lien /s
Styreleder                                                                                                      Daglig leder

Framtiden i våre hender takker for muligheten til å komme med innspill til jordbruksoppgjøret 2023.

Nøkkelen for økt selvforsyning på norske ressurser ligger i økt satsing på grønt der jordsmonnet tillater, til fordel for animalsk produksjon

Ifølge en ny rapport fra Ruralis og NIBIO er det mulig med utgangspunkt i det norske ressursgrunnlaget å øke norsk selvforsyning drastisk forutsatt en overgang til en mer plantebasert jordbruksproduksjon på areal som egner seg til dette. Det er til og med teknisk mulig å oppnå 100 % selvforsyning av energi, protein og fett i 2050 utelukkende på planteareal, og dette kommer i tillegg til potensialet for animalsk produksjon på beite- og grovforsressurser utenfor Trøndelag, Østlandet og Rogaland. En annen Ruralis/Cicero-rapport slår fast at endringer i kostholdet er en nødvendig forutsetning for å nå regjeringens mål om økt fôrkorrigert selvforsyning.

Videre gir utkastet til nye nordiske kostråd (NNR) grunn til å forvente en helsefaglig grense på 350 gram rødt kjøtt i uka, og beregninger viser en klimagevinst på 4,7 millioner tonn over en tiårsperiode av at folk tilpasser kostholdet til de gjeldende kostrådene på maks 500 gram i uka.

Skal vi spise mer av det som er helsebringende, kutte klimautslipp og øke selvforsyningsgraden på norske ressurser må det enorme potensialet i grøntproduksjon i Norge utløses.

Dette reflekteres i følgende flertallsmerknad fra fjorårets jordbruksoppgjør (utdrag): «Det er eit stort potensiale for å auke norsk sjølvsforsyning gjennom vridning av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn».

Etter Framtiden i våre henders syn innebærer dette (1) en vridning i retning av arealtilskudd i både husdyr- og grøntsektoren, (2) et mer presist og differensiert, kartbasert verktøy for arealtilskudd på teignivå, (3) satsing på grønt i tråd med Grøntutvalgets rapport og særlig med fokus på sesongutvidelser, risikoavlastning og logistikk i verdikjeden, (4) økt beitetilskudd og tiltak i beiteområder betinget på redusert forimport og (5) en planmessig utfasing av tilskudd til prisnedskrivingen av korn og kraftfor.

Jordbruksforhandlingene har godt av å i større grad ta inn over seg de brede samfunnsmålene norsk matproduksjon er en del av, fra klimaomstilling, reel selvforsyning og beredskap til distriktsbosetting, helsebringende kost og brede bærekrafthensyn. Slik vi ser det er det nødvendig å nedsette et bredt sammensatt utvalg som tegner opp hvilke jordbrukspolitiske endringer som må til for å forene disse målene. Utvalgets utredning kan behandles som stortingsmelding av Stortinget for å sikre bred politisk forankring på tvers av stortingsperioder.

Plan for tetting av inntekstgapet

Framtiden i våre hender viser til Hurdalsplattformen og påfølgende flertallsmerknader og vedtak i Stortinget og stiller seg bak Norsk Bonde- og Småbrukarlags krav i primærkravet om en tidfestet plan for økonomisk og sosial jamstilling innen 1. oktober 2023.

Ingen bærekraftig utnytting av det norske ressursgrunnlaget uten bærekraftig økonomisk og sosial utvikling for bonden.

Produksjonsmål for økologisk

Vi viser til Økologisk Norge sitt høringsinnspill og stiller oss bak dette. Vi ber om at det innføres et forpliktene og konkret mål for produksjon og offentlig innkjøp av økologisk mat innen 2030 i revidert Strategi for økologisk landbruk.

Spire takker for muligheten til å sende innspill og delta i muntlig høring til jordbruksoppgjøret 2023. Spire ser det som helt nødvendig at jordbruksavtalen legger opp til en opptrappingsplan for sjølforsyning, klima- og naturtiltak for en retningsendring i landbruket og jamstilling for bonden, og særlig  tiltak for å få unge inn i landbruket. 

SJØLFORSYNING OG JAMSTILLING

Det er snart gått to år siden regjeringa selv satte mål om opptrappingsplan for sjølforsyning og jamstilling av bondens inntekt, men knapt noen tiltak er gjennomført. Det er svært skuffende at staten ikke har lagt inn noen nye nevneverdige tiltak for å starte kursendringa mot økt sjølforsyning. Sjølforsyning og matberedskap krever at vi har aktive bønder. Derfor er økt lønnsomhet for bonden og gode velferdsordninger som trekker nye folk til næringa og holder på dem som er der, de aller viktigste tiltakene. 

Spire krever at: 

• Det settes ned en partssammensatt arbeidsgruppe som del av årets jordbruksavtale for å utarbeide en opptrappingsplan for sjølforsyning. 
• Et oppdatert tallgrunnlag fra Grytten-rapporten må ligge til grunn for jordbruksoppgjøret 2024. Dette må presiseres i sluttprotokollen for årets oppgjør.

For å skape en ny retning for norsk matproduksjon må jordbruksavtalen legge til rette for bruk av utmark og økt grøntproduksjon. Skal gresset bli lønnsomt å gresse må det kuttes i kraftforprisen og prisnedskrivning for importert fôrråvare fases ut. Videre bør også støtteordninger stimulere til god bruk av areal med økt seterdrift og utmarksbeite og økt produksjon av matkorn og grønnsaker.

KLIMA- OG MILJØTILTAK FOR EN NØDVENDIG RETNINGSENDRING

Jordbruket trenger en drastisk retningsendring i en tid med klima- og naturkrise som krever løsninger og tilpasninger. For å sikre ei retningsendring og en økt inntektsmulighet allerede i år vil vi anmode næringskomiteen om å øke satser på klima- og naturtiltak som ikke er produksjonsvridene i årets avtale. Retningsendringen må bygges på helhetlig tankegang basert på agroøkologiske og regenerative prinsipper, uten at teknologioptimistiske løsninger vinner vei. 

• Støtte til Spesielle Miljøtiltak i Landbruket (SMIL) er basert på lokale forhold og tilpasning som blir sentralt i den nødvendige retningsendringen for matproduksjonen i landet. Derfor må denne posten økes. 
• For å sikre 25% areal til økologisk produksjon innen 2030, må postene til økologisk produksjon økes betraktelig.
• Jordbruksavtalen sitt fokus på jordhelse og karbonlagring i jord er ikke tilstrekkelig. Posten for drenering bør økes, i tillegg til støtte til jordforbedrende tiltak som kalking og no fence. 
• For økt sjølforsyning er vi avhengig av økt grøntproduksjon. Småskala produksjon kan sikre mer skånsom og effektiv utnyttelse av jordbruksarealene. Posten på grøntproduksjon må økes og differensieres for å treffe de små brukene bedre. En egen og høyere sats bør innføres for gårdsbruk under 10 dekar, som går under kategorien markedshage. 
• Felleslagre kan gi flere og mindre produsenter markedsadgang og tilskudd til felleslager bør derfor økes. Man bør innføre ekstra tilskudd per leverandør, som vil insentivere til mer samarbeid og økt tilgang for små produsenter. Det må utredes tilskudd for felleslager for hele grøntsektoren. 
• Arbeidsgruppen som skal utrede hvordan husdyrtilskudd kan utvikles for å redusere klimabelastning fra husdyrproduksjon, bør utvide sitt mandat til å inkludere beitedyrene sin rolle i karbonbinding i utmarka. Dersom arbeidet fokuserer ensidig på metanutslipp, mister man mye av den helhetlige tilnærmingen som bygger på utnyttelse av utmarksbeite.

REELL SATSING PÅ UNGDOM OG JAMSTILLING

For å kunne oppnå målene i jordbrukspolitikken, må bonden sikres ei inntekt hen kan leve av. Vi ser lite til den såkalte satsinga på unge i avtalen. Avtalen opprettholder, men øker ikke midlene som går direkte til satsning på unge bønder.  Samtidig kuttes det i mentorordninga og prosjektet “slipp oss til” ble kuttet i statsbudsjettet. Disse kuttene burde reverseres. Videre bør avtalen ha en enda større satsning på velferdstiltak. Vi er positive til at det settes ned en arbeidsgruppe for velferdstiltak, men vi synes forslaget om 50.000 kr ved familieforøkelse burde bli en del av årets avtale. Dette ville vært et godt tiltak for likestilling og muligheten til å kombinere arbeid i landbruket med familieliv. 

Spire foreslår: 

• Økt satsning på mentorordninga og ikke en kutt i denne. 
• 50 000 til familieforøkelse under velferdsordningene

På vegne av Spire,
Mari Jensen Aas

Lise Saga

Amalie Erfjord

Til behandlingen av årets jordbruksoppgjør spilte Norges Bygdeungdomslag inn tre hovedprioriteringer til staten og jordbruket.

1. Velferdsordninger må gis et reelt løft i årets jordbruksforhandlinger.
2. At jordbruksforhandlingene resulterer i en økning i bondens inntekt tilsvarende en fjerdedel av det antatte inntektsetterslepet målt mot andre grupper.
3. Årets jordbruksforhandlinger må gi signaler om en stabil og positiv utvikling av landbruksnæringa som sikrer framtidens bønder mulighet og motivasjon til å gå inn i næringa.

Resultatet av forhandlingene ble en avtale med ramme på 4,15 mrd. kr, og en økning i inntektsmulighetene for bonden med 111 000 kr/årsverk. Avtalen prioriterer særlig melkeproduksjon, og gir et viktig løft til denne delen av næringa.

Det var et særlig behov for å prioritere ungdommen i årets jordbruksforhandlinger da økonomien og likviditeten særlig er utfordrende for de som nylig har investert, og kjenner full effekt av prisveksten på innsatsfaktorer, og renteøkninger på lån. Under følger en gjennomgang av våre prioriterte innspill til næringskomiteens behandling.

Velferdsordninger

Ungdommen i næringa, og ungdommen som skal inn i næringa peker særlig på velferdsordninger som et viktig satsingsområde. Det er en uttalt forventning fra neste generasjon om at det må være mulig å leve et ordinært familieliv når man produserer mat. Forslaget til jordbruksavtale innebærer en betydelig økning i satser og tak på tilskudd, som er viktig for ungdommen. Det er imidlertid en forventning om at dette er et område det vil bli satset videre på i årene som kommer.

Norges Bygdeungdomslag peker videre på arbeidet den partssammensatte gruppen skal gjøre i kommende avtaleår, og forventer at det kommer forslag om fruktbare løsninger som kan gjøre det mer attraktivt å ta seg arbeid i jordbruket. Særlig viktig er det å sikre at de mange produsentene med inntekt utenfor gården som i dag ikke kan nytte tilbudet tilstrekkelig får mulighet til det.

Inntektsutvikling

Utover velferdsordninger er inntektsmulighetene det viktigste rekrutteringsvilkåret til næringa. Inntekts- og særlig likviditetssituasjonen for bonden har vært presset i lang tid, og særlig de siste årene.

Årets forslag til avtale gir særlig melkebonden en økning i inntektsmulighetene. Dette er en viktig prioritering, da denne produksjonen har vært særlig utsatt for kostnadsvekst, og inntektsfall det siste året. Videre peker Norges Bygdeungdomslag på behovet for å prioritere andre grovforbaserte produksjoner som sau og ammeku.

Norges Bygdeungdomslag ser imidlertid med en viss bekymring at regjeringen som forhandlingspart i så stor grad insisterer på bruk av produksjonstilskudd fremfor pristilskudd for å løfte økonomien i jordbruket. Etter vårt syn vil dette i lengden føre til en nedprioritering av aktive produsenter, og oppfordre til en større grad av ekstensiv drift og tilskuddstilpasning. Norges Bygdeungdomslag henstiller at næringskomiteen ber regjeringen særlig prioritere den aktive produsentøkonomien i næringa.

Årets jordbruksavtale gir bonden en god økning i inntektsmulighetene, og er et signal om næringas prioritet i Regjeringa. Forslaget til jordbruksavtale er imidlertid ikke alene nok til å skape nødvendig tro hos unge som ønsker et liv i jordbruket. Norges Bygdeungdomslag påpeker sterkt behovet for at opptrappingsplan og nytt tallgrunnlag overleveres Stortinget for behandling.

Stabil og positiv utvikling av næringa

Ungdom som har og skal investere i gårdsdrifta er fremfor alt avhengig av forutsigbarhet i jordbrukspolitikken. Politiske rammevilkår påvirker bonden som næringsdrivende mer enn i noen annen næring. Stortinget må derfor være bevisst sitt ansvar. Store politiske svingninger gjør det utfordrende å investere langsiktig, samt å gjøre lønnsomhet av investeringer som alt er gjort.

Jordbrukets viktigste risikodempende tiltak er muligheten til å forhandle om rammebetingelser. Det gir mulighet til å drive motkonjunktur, og ta ansvar for at jordbrukspolitikken som føres er ansvarlig ovenfor produsenten og konsumenten. Faglagenes deltakelse i fordeling av midler i jordbrukssektoren er essensielt for å ivareta en langsiktig og forutsigbar utvikling av næringa, samt en bærekraftig utvikling av hele sektoren.

Muligheter utenfor avtalen

Et samlet Stortinget oppfordres imidlertid sterkt til å gjennomføre andre viktige grep som ruster landbruket godt for fremtiden.

Toll
Overgang fra krone- til prosenttoll på viktige jordbruksvarer vil gi bonden en styrket posisjon i verdikjeden for mat, og vil gjøre det mulig å hente en større inntekt i markedet.

Investeringsmidler
Før 2034 skal svært mange små og mellomstore melke- og ammekubruk bygge om fjøset fra båsfjøs til løsdrift. Det er i årets jordbruksavtale bevilget midler til dette gjennom IBU-ordningen. Norges bygdeungdomslag ber imidlertid flertallet om å bevilge ytterligere midler utenfor avtalens ramme for å sikre overgangen i de mest marginaliserte områdene. Til disse midlene må avtalens rammer for tilskuddsandel ligge fast.

Levende bygder i hele landet, og løpende matvareberedskap

Spredt bosetting i hele landet er avhengig av gode produsentmiljøer for bonden i hele landet. Distriktspolitikk henger i dag uløselig sammen med jordbrukspolitikk, og merverdien bonden skaper for bygdene, og verdiskapningen i hele landet må anerkjennes av Stortinget. I en tid med ustabilitet i Europa har det aldri vært viktigere med en løpende og økende matproduksjon. Det må skje på ressursenes premisser, etter våre naturgitte forutsetninger, og krever at hele landet tas i bruk. Den løpende rekrutteringen til matproduksjon og jordbruk er vår viktigste ressurs når Norge skal bli mer selvforsynt. Da må det lønne seg å bli bonde.

Det er bra at staten og Bondelaget kom til enighet i årets jordbruksforhandlinger. Det er avgjørende at vi tar vare på denne måten å løse felles utfordringer på. 

Begge parter har vært tydelige på at norsk melkeproduksjon er bærebjelken i norsk landbruk og et levende Norge. TINE bidrar til sysselsetting av over 25.000 årsverk spredt over hele landet, og hver melkeprodusent skaper 2,5 årsverk utenfor gården sin. Vi er viktige for Norge, og jeg er glad for at partene anerkjenner utfordringene i melkeproduksjonen. 

Melkeproduksjon er både arbeidsintensiv og kapitalintensiv, og det er få timer igjen for melkeprodusentene å skape merinntekt utenom bruket. Derfor er det bra at den inngåtte avtalen øker inntektsmulighetene for norske melkebønder. 

Samtidig er det økonomiske etterslepet så stort at norsk melkeproduksjon fortsatt går en svært krevende tid i møte. Denne avtalen løser ikke alle utfordringene vi står overfor verken i forhold til investeringsvilje eller produksjonsvilje. Avtalen er et steg i riktig retning, men det er helt avgjørende at melkeproduksjon prioriteres i tiden som kommer for å sikre norsk matproduksjon i hele landet. 

Norsk melkeproduksjon med ku og geit er den mest bærekraftige måten å omdanne norsk gras til menneskemat på, i hele landet, hele året. TINE arbeider aktivt med bærekraft i hele verdikjeden og vi blir stadig bedre. I et grasland som Norge bør det være opplagt at melkeproduksjon må prioriteres. FNs anbefaling om at hvert enkelt land bør bruke egne naturressurser til å produsere mest mulig mat til egen befolkning har vel aldri vært så alvorstynget som nå – med krig i Europas spiskammer. Likevel importerer vi så mye mat at Norge har den laveste selvforsyningsgraden i hele verden, ifølge FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO). 

Samtidig opplever vi her hjemme at stadig flere av våre medlemmer melder om økonomiske utfordringer og uforsvarlig høy arbeidsbelastning. Også etter at avtaleresultatet ble kjent. Det går ut over bonden selv, familien, dyrene og driften. Vi kan ikke over tid basere norsk matproduksjon på dette. Det må være mulig å ha et normalt liv og å være melkeprodusent med oppdatert driftsapparat.

Og når det gjelder driftsapparat. 2024 og 2034. Løsdriftskravet. 

Løsdriftskravet er faglig riktig å gjennomføre og vi skal gjennomføre det. Men kombinert med den krevende økonomien er kravet nå kraftig strukturdrivende. Vi kan ikke lukke øynene for at vi fremdeles har en stor andel båsfjøs i Norge. For TINE og norsk melkeproduksjon er det viktig at så mange som mulig velger å fornye driftsapparatet og blir med videre. Melkegårder av ulik størrelse i hele landet bidrar i dag til både levende lokalsamfunn og nasjonal matsikkerhet. Men svak driftsøkonomi og krav som gir store investeringskostnader gjør at mange velger avvikling over investering. Det mest åpenbare er de få som avvikler tvert, men vi er vel så bekymret for de mange som over år underinvesterer i vedlikehold og oppdatering. For disse blir veien til modernisering stadig lenger, og sannsynligheten for at noen vil overta driften stadig mindre. Det er bra at avtalen legger opp til å styrke investeringsvirkemidlene, slik at flere får muligheten til å velge å bli med videre.  

Vi har vært tydelige på behovet for å øke samsvaret mellom det å eie melkekvote og det å selv produsere melk på denne. Kvotekostnaden er en stor og unødvendig ekstrabelastning for norsk melkeproduksjon. Det blir spennende å se på effekten av grepene knyttet til kvoteordningen for melk i årets avtale, og TINE vil følge med på dette fram mot neste jordbruksoppgjør. 

Oppsummert gir årets avtale en betydelig økning i både budsjettmidler og målpris, men inntektsnivået i melkeproduksjonen er fremdeles for lavt. En melkebonde bruker all sin tid på gården, nettopp derfor er det avgjørende å løfte inntekten for det melkebonden gjør på gården – også i årene som kommer. Tid brukt i fjøs må prioriteres politisk høyere. Melkeproduksjon i hele landet gir god utnyttelse av norske ressurser, nødvendig beredskap og grunnlag for spredt bosetning. Vi er garantisten for et levende Norge, som vi alle er så glad i. Med lys i hus i bygd og by. Lønnsomheten må videre opp for å ivareta dette, og jeg forventer tydelige politiske signaler om prioritering av norsk melkeproduksjon i hele landet i tiden framover.

Marit Haugen, styreleder TINE SA

Hurdalsplattformen varslet endringer i norsk jordbrukspolitik. Plattformen satte mål om å jamstille inntekter i jordbruket med andre grupper i samfunnet, og mål om økt selvforsyningsgrad til 50 prosent, korrigert for importerte kraftfôrråvarer. Det ser vi lite til i årets jordbruksavtale. 

I 2016 vedtok Stortinget enstemmig en Landbruksmelding som gir fire mål for jordbrukspolitikken. Når dere behandler denne avtalen ønsker vi at dere i komiteen har klart for dere hvilken rolle dere har. Faglagene, som alle andre fagorganisasjoner, har som rolle å sikre sine medlemmer best mulig inntekt og vilkår. Deres rolle som folkevalgte er å sikre jordbrukets samfunnsoppdrag. 

I behandlingen av avtalen vil vi at dere ser på innholdet i avtalen og måler det opp mot deres vedtatte mål. Tar avtalen oss i retning mot eller vekk fra målene? Gjør endringer og voter ut ifra det.

I vårt innspill vil vi fokusere på disse tre punktene:

1. Selvforsyning

2. Inntektsopptrapping og unge inn i landbruket

3. Klima og miljø

1- Sikre selvforsyning og matberedskap

Verden kommer en usikker tid i møte med kriser på mange hold, både klimakrise, ulikhetskrise og konflikter. Det er viktigere enn noen gang at Stortinget fører en jordbrukspolitikk som utøver solidaritet med verdens fattige og kriserammede, og sikrer matsuverenitet i Norge og internasjonalt. Et av de viktigste tiltakene Norge kan gjøre i jordbrukspolitikken er å øke norsk sjølforsyning og redusere vår beslagleggelse av arealer i andre land til produksjon av dyrefôr. Vi trenger en helhetlig plan og mye kraftigere tiltak for å nå selvforsyningsmålet på 50%, korrigert for import av fôrråvarer innen 2026. Vi må bedre økonomien for korn- og grøntprodusenter, og vi må ta de enorme utmarksressursene vi har i Norge bedre i bruk ved å gjøre det gunstigere økonomisk å benytte seg av beite, samtidig som vi øker prisen på kraftfôr.

Vi mener derfor at:

- Prisnedskrivingen på korn må gradvis fjernes og  den midlertidige ordningen med prisnedskriving på importert kraftfôrråvare må avsluttes.
- Årets reduksjon i prisnedskrivingen er bra, men vi ønsker at den ikke følges av en lik reduksjon i prisen på norsk korn til kraftfôr som gjør at prisen på kraftfôr fortsatt går ned og kornøkonomien blir dårligere.
- Kvalitetstilskudd klasse O+ og bedre for både lammeslakt og storfekjøtt bør gradvis fjernes. 
- Satsene for utmarksbeite og setring bør økes 
- Arealtilskudd bør økes
- Driftsvansketilskudd eller teigbasert arealtilskudd bør innføres.
- Økningene på arealtilskudd hos “øvrige vekster” er bra! Men vi ønsker flere trappetrinn med økte satser til mindre arealer.
- Arealtilskuddet på korn må økes.

Samtidig er et av de viktigste tiltakene for sjølforsyning økt lønnsomhet for bonden og styrkede velferdsordninger. Uten bønder ingen mat.

2- Oppgjøret er for lite til å skape optimisme og framtidstro i landbruket. 

ANL mener, på linje med NBS, at tallgrunnlaget som ligger til grunn for årets avtale gir et feilaktig bilde av den reelle økonomiske situasjonen og at Grytten-utvalgets indisier burde vært ivaretatt, selv om NOU’en ikke er ferdigbehandlet. Dermed er den såkalte tettingen av inntektsgapet, som regjeringen hevder dette oppgjøret vil bidra til, ikke reell. Tallgrunnlaget tar heller ikke høyde for kostnadsvekst og renteutgifter på dagens nivå. Det norske landbruket har enorm gjeld, og det er helt essensielt at bønder som har investert store summer i sitt driftsapparat får en normalavkastning på dette, og ikke går jevnt i tap. For melkebønder som ikke har lagt om løsdriftfjøs ennå, er det også avgjørende å ha råd til bygge om innen 2034 for å kunne fortsette driften. I dag må en stort sett planlegge for økt produksjon for å få lån til ombygging, hvilket er strukturdrivende. Årets avtale legger også til grunn et redusert arbeidsforbruk på 1,1 %,  NBS gjør ikke dette i sitt krav og viser det er mulig å prioritere annerledes. På bakgrunn av dette mener vi at rammen for årets avtale er alt for liten. 

Vi mener derfor at:

- Et godt jordbruksoppgjør innebærer at man sikrer inntektsgrunnlag som hindrer nedleggelse av bruk, og  legger grunnlag for at flere bønder kommer til. Framtidige jordbruksavtaler kan ikke fortsette å legge til grunn en reduksjon i arbeidsforbruk.
- At næringskomiteen bør legge inn merknad om at nytt tallgrunnlag må ferdigstilles og legges til grunn for jordbruksoppgjøret 2024.
- Stortinget bør se på muligheter for å øke andre bevilgninger som ikke er produksjonsdrivende over jordbruksavtalen, for eksempel ved å øke SMIL.
- Kutt i mentorordningen må reverseres

3- Klima og miljø

Jordbruksavtalen prioriterte klima og miljø, men de fleste av tiltakene går til forskning og teknologiutvikling, og mangler helhetlige satsinger for bærekraftig landbruk. Jordbruket må formes ut i fra det lokale ressursgrunnlaget og bruke minst mulig langreiste innsatsfaktorer. 

Vi er også skeptiske til hvordan noen av disse tiltakene kan være strukturdrivende med satsning på  blant annet biogassanlegg. I sluttprotokollen hevdes det at det er satsning også på småskala grønt, men har her en flat sats med økning til alle produksjoner under 300 daa. Vi vil som NBS kreve økte satser for de minste grønt-produsentene, med en satsning på markedshager som drives på mindre enn 10 daa. 

Vi mener derfor at:

- Støtte til grønt bør økes, med høyere satser til de minste produksjonsarealene (også under 10 daa.)
- Øke satsene til  SMIL.
- Det bør gjøres en større satsning på jordhelse og karbonlagring i jord, i tråd med Norges innmelding i 4 per 1000 i 2020.
- Satsen for drenering bør økes.

For noen dager siden passerte vi 5,5 millioner innbyggere i Norge. Hver dag som går legges jord brakk, og Norge gror mer og mer igjen. Det blir stadig importert tonnevis med mat vi selv kunne produsert til Norge. Det er krig i Europa, og verdens mat systemer blir påvirket av klimaendringer og uro i mange land. 

Norske bønder har bedt om et tydelig svar på om vår innsats skal verdsettes på linje med andre. Årets avtale gir foreløpig svar; Norske bønder, er ikke som andre!

Hurdalsplattformen er tydelig, og ga forhåpninger om en ny tid for norske matprodusenter. Det er etter NBS syn verdt å minne om at hovedavtalen for jordbruket, som vi forhandler etter, har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket. Det bidrar ikke årets avtale til.

Ved behandling av Innstilling 74 S (2019–2020) fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og

Sosialistisk Venstreparti følgende forslag i Stortinget 17.12.2019:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for at selvforsyningsgraden, korrigert for import

av fôr, for norske jordbruksmatvarer skal økes til 50 pst. innen utløpet av 2026.»

Under næringskomiteens behandling av jordbruksoppgjøret våren 2021, Innst. 657 S avgitt

11.06.2021 viser komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk

Venstreparti til:

«at partiene tidligere har fremmet krav om at det skal settes mål om en

selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr, for norske jordbruksmatvarer på 50

pst. innen utløpet av 2026.»

I Hurdalsplattformen side 19 står det at regjeringa vil:

«… leggje fram å gjennomføre ein opptrappingsplan for trygg matproduksjon på

norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer,

korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.»

Og: «… leggje fram ein forpliktande og tidfesta plan for å tette inntektsgapet mellom

jordbruket og andre grupper i samfunnet. Opptrappinga skal skje i samarbeid med

partane i jordbruksavtalen og baserast på nytt talgrunnlag.»

Et bredt flertall på Stortinget har også sagt at:

«Målet om å tette inntektsgap og øke selvforsyning skal være førende prinsipper i jordbrukspolitikken og i utforming av statens forhandlingsgrunnlag for jordbruksoppgjørene.» 

Jordbruket er en avgjørende del av norsk totalberedskap, men denne svekkes ved hvert gårdsbruk som legges ned. For mange bønder var årets jordbruksoppgjør avgjørende for om de vil øyne håp for en framtid i næringa. Økonomisk og sosial jamnstilling, produksjonsregulering og rett tallgrunnlag er avgjørende virkemiddel for å oppnå målet om 50% sjølforsyning. Årets jordbruksavtale svarer ikke ut dette.

NBS er svært opptatt av virkelighetsforståelsen av jordbruket og dets betydning for samfunnet. Betydningen av at maten vi spiser blir produsert over hele landet, og at alle de naturgitte ressursene blir tatt i bruk. Vi ivrer for og ønsker et mangfoldig og miljøvennlig jordbruk, som sikrer tilstedeværelse og beredskap, lokalt og nasjonalt, og som ivaretar solidariske hensyn utenfor våre landegrenser.

Innstillingen til jordbruksavtalen har tydelige drivere som går i motsatt retning av økt norsk selvforsyning.

• Massiv prisnedskrivning på importert og norsk korn
• Ingen tak på husdyrtilskudd
• Svak prisøkning til bonden, maten får feil verdi
• Feil bruk av virkemidler
• Bonden skal bære unaturlig stor del av økonomisk risiko
• En melkekvotepolitikk der man i stor grad legger opp til et jordbruk frikoblet fra arealgrunnlaget.

Regjeringen må erkjenne at nødvendig endring av selvforsyning koster penger. Å skulle tilpasse seg en annen, mer mangfoldig, menneske, dyr og klimavennlig matproduksjon som ivaretar solidariske hensyn utenfor våre landegrenser.

Så langt ser vi svært lite konkrete tegn til gjennomføring av regjeringens egne mål. Vi konstaterer at vi snart er halvveis inne i regjeringsperioden uten at en opptrappingsplan er lagt fram eller varslet. Vi ønsker å bidra til at regjeringen oppnår sine mål for jordbruket og at jordbruket blir satt i stand til å levere på samfunnsoppdraget.

Vi ber stortinget på det sterkeste å følge opp egne målsettinger i en tid der verden har for lite mat til å brødfø hele verdensbefolkningen, og FN klart og tydelig oppfordrer alle nasjoner til å sikre egen matberedskap og matproduksjon. Vårt solidariske ansvar som et av de rikeste land i verden er åpenbart å ikke ta ressurser fra andre land, og da fattige land spesielt.

Regjeringen har fastsatt trygg matproduksjon, økt selvforsyningsgrad og bærekraft som overordnede mål. Videre nedlegging av norske gårdsbruk er en bevegelse bort fra den retning. Der regelen før, var at jord ble overtatt og driftet videre, er nå situasjonen mange steder at jord blir lagt brakk, ikke videreført og drevet.

Vi merker en stadig større interesse og oppmerksomhet for jordbruket og dets innretning, fra andre i samfunnet. Fra lokalsamfunn over hele landet hører vi at aktiv gårdsdrift er mye mer enn matproduksjon. Det handler om lokal beredskap, grunnlag for skoledrift, kompetanse for både frivillig innsats og kommunal drift samt psykisk helse. Dette mener vi er veldig bra, og vi trenger en bred oppslutning om de overordnede målene for norsk matproduksjon.

Stadig flere bønder er ikke i stand til å håndtere sine løpende kostnader. Til tross for svært høyt arbeidspress, må mange ta seg arbeid utenfor jordbruket, for å håndtere kostnader i jordbruket. Dette ser man også i søknader Innovasjon Norge mottar til behandling av nybygg og investeringer. Nesten alle driftsplaner er avhengige av inntekter utenfor jordbruket eller gratis innsats fra familiemedlemmer for å få regnestykket til å gå i null. Bankene er heller ikke villige til å gi lånegaranti uten at betalingsevnen er sikret med faste inntekter utenfor jordbruket. Dette vitner om en økonomisk situasjon som ikke kan fortsette, en situasjon som vil bringe norsk matproduksjon, og Norge som nasjon inn i ustabilitet og usikkerhet. Regjeringsplattformen vi har nå, er den beste muligheten vi har hatt på lang tid. Vi kan bli en nasjon som tar vare på naturressurser og forvalter disse i et evighetsperspektiv.

Jordbruket og den norske bonden er omfattet av Hovedavtalen for jordbruket fra 1950, sist revidert i 1992. Dette medfører plikter, både for staten og jordbruket.

Mat og matproduksjon har mange samfunnsfunksjoner. Jorda danner grunnlaget for produksjonen av nok, trygg og ren mat, åpne landskap, folkehelse, næringsvirksomhet, bosetting, mat med lokal identitet, reiseliv, og mye mer. Men kjernen i jordbrukets samfunnsoppdrag er sjølforsyning og matsikkerhet.

Jordbrukets samfunnsoppdrag er å sikre matberedskap gjennom å produsere nok, naturlig og trygg mat på norske ressurser, under anstendige arbeidsvilkår, som er klimavennlig og gir folk god ernæring og helse. Skal dette samfunnsoppdraget ivaretas, må det lønne seg å arbeide med jord og planter i Norge. Helt avgjørende i dette er en forståelse av plantenes verdi.

Enkelt fortalt består jordbruksbasert matproduksjon av to innsatsfaktorer: Egenproduserte planter og importerte planter, enten som mat til folk eller som fôr til husdyr. Økt matberedskap og målet om 50 prosent sjølforsyning, korrigert for importerte fôrråvarer, betyr at folk og dyr i Norge må spise mer mat og fôr som har sin opprinnelse fra planteproduksjon i Norge. Altså mer planter dyrka og høsta i Norge.

Tor Jacob Solberg

Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag

I jordbruksavtalen som er inngått med Bondelaget ønsker Økologisk Norge å skryte av satsingen på klima og bærekraft, beite og en økning av RMP-midlene, og en satsing på norsk økologisk melkeproduksjon i hele landet.  

Men, planer og gjennomføring av økt selvforsyning og inntektsutjevning for bøndene må nå på plass. 2 år inn i Hurdalsplattformen er det ikke lenger nok med løfter. Hurdalsplattformen har flere ambisiøse mål, men mangler konkrete planer for når og hvordan de skal nås. For spydspissen i landbruket; økologisk landbruk, står vi også uten de konkrete målene.

Regjeringen ønsker mer økologisk: I regjeringsplattformen sier regjeringa at de vil “stimulere til auka produksjon og omsetnad av lokalmat og -drikke og økologisk mat. Et samlet landbruk er enige om at virkemiddelet for å oppnå dette er å sette seg et konkret prosentmål for produksjon og offentlig innkjøp av økologisk landbruk og mat. En satsing på økologisk landbruk er et viktig verktøy for å nå andre mål i jordbrukspolitikken: mindre sprøytemidler, bedre dyrevelferd, mindre antibiotikabruk, mer biomangfold og mer jordliv, og bidrar med viktig innovasjon til landbruket som helhet.

Økologisk landbruk har vært preget av tre trender de siste årene:

Den første trenden; Økologisk landbruk i Norge har stabilisert seg på under 5 % av areal, mens det øker i våre naboland (Sverige over 20% areal, Danmark: over 10%). Mer forbruk av økologiske produkter uten mer produksjon gir mer import, stikk i strid med regjeringens mål. Det har vært en betydelig økning av importbedrifter som importerer økologisk de siste årene. Når man selger økologiske epler og løk fra EU heller enn fra Norge, taper norsk landbruk.

Den andre trenden er en økende anerkjennelse av økologisk landbruk internasjonalt og nasjonalt.  EU leder an med sitt mål om 25 % areal innen 2030. Økologisk landbruk brukes av EU for å nå ambisiøse miljømål gjennom sin farm-to-fork-strategi, og for å rekruttere en ny generasjon til landbruket.

Den siste trenden; Flere og flere ønsker å velge økologisk mat. 27 prosent sier de velger økologisk mat der det er mulig sier stiftelsen Norsk Mat. Likevel har ikke Landbruksdirektoratet utarbeidet fullverdig statistikk for omsetning av økologiske varer i dagligvarekjedene for årene 2021-2022. Vi vet derfor alt for lite om hvor store inntekter norske bønder taper til import.

Konkrete innspill fra Økologisk Norge til Næringskomiteen:

• Innføre et forpliktene og konkret mål på produksjon og offentlig innkjøp av økologisk mat innen 2030 i revidert Strategi for økologisk landbruk.
• Samarbeidsprosjektet Landbrukets Økoløft, hvor hele verdikjeden jobber sammen for mer norsk økologisk produksjon, bør øremerkes samtidig som bevilgning til Utviklingsmidler økes til 34 mill.
• Kreve at landbruksdirektoratet får tydelig krav om å snarest utarbeide fullverdig statistikk for omsetningen av økologiske varer.   

God dag godtfolk, mitt navn er Ole Dolmseth, og jeg representerer Natur og Ungdom og vårt samarbeidsprosjekt Slipp oss til – Ungdom inn i landbruket, som er mellom oss, Norsk Bygdeungdomslag, og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Men ikke minst, representerer jeg meg selv.

Jeg er 20 år, født og oppvokst på et småbruk i Dividalen. Og selv om jeg i dag studerer finans på handelshøyskolen BI, er det vanskelig å se for seg en framtid hvor man ikke ender opp som småbruker. Selvsagt strider dette imot alt av hva pensum tilsier, ettersom landbruket er det minst lukrative yrket man kan gå inn i.

Heldigvis trenger man ikke å være økonom for å forstå at dette er en altfor dårlig avtale. Bruken av nominell rente som tallgrunnlag ovenfor realrente er i beste fall useriøst. Landbruket preges av høy gjeld, høy inflasjon, og nå høye renter. Om dette ikke kompenseres for, er den grunnleggende primærnæringen i Norge høyt truet.

Fra Grytten rapporten kom det fram at median årsinntekt for bonden i Norge er 212.200 kr. Dette var fra 2020, og det tyder ikke at disse tallene har blitt noe bedre med årene. Dette kommer på toppen av svikt i velferdsordninger som pensjon, sykefravær, og fødselspermisjoner.

Jeg skal si det som mange har sagt før, og som mange vil fortsette å si framover. Landbruket er større enn bare mat. Det er helheten og alt. Skal vi ha liv over hele landet? Skal vi ha nasjonal beredskap? Skal vi ha miljø og natur for de som kommer etter oss, slik som det står i grunnloven?

• Vi har en demografisk krise i dette landet, og det merkes spesielt i distriktene. Hvor det før min tid var både ungdomshus og fritidsklubber, er det nå så vidt fotballag. Gjennomsnittsalderen i landbruket fortsetter å gå oppover for hvert år som går.
• Regjeringen satte seg selv målet om 50% selvforsyning innen 2026, i Hurdalsplattformen. Samtidig er det ingen seriøse tiltak for å nå dette målet, og det ligger an til å forbli tomme ord.
• Jordbruksarealene tas ikke i drift, og naturen blir stadig mer blir bygget ned. Samtidig vet vi at konsekvensene av intensivt og konvensjonelt landbruk med et realitetsfjernt mål om stadig mer effektivisering går utover dyr, helse, og miljø.

Ikke minst er det den individuelle bonden oppi dette hele. Bonden som må legge ned familiegården ettersom det økonomiske bildet ser alt for mørkt ut. For hvis gjelden vokser fra inntektene, er det bedre å gi seg mens leken enda er god.

Å sikre landbruk i hele Norge er et helhetlig tiltak som rammer alle aspektene av livet, både i og utenfor distriktet.

Derfor ser jeg ingen annen løsning enn at en ny avtale med et nytt tallgrunnlag må legges til grunn.

For selv hvor mye man vil flytte og endre på postene i dagens jordbruksavtale, er utgangspunktet altfor dårlig.

Inntektsgapet må sikres, Hurdalsplattformen må gjennomføres, naturen må ivaretas, og ungdommen må få slippe til i landbruket.

Slike satsinger krever reelle tiltak. Og det ligger ikke til grunn i årets jordbruksavtale.