Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven)

Unio har innspill til følgende kapitler i utkast til ny lov om universiteter og høyskoler:

Kapittel 7.7 Gradssystemet

Dagens gradssystem i høyere utdanning ble innført med Kvalitetsreformen i 2002. Dette var en nødvendig opprydning, som også gjorde at det norske gradssystemet samsvarer bedre med internasjonale systemer. Norge har gjennom Bolognaprosessen forpliktet seg til å ha en slik gradsstruktur med lavere og høyere grad, pluss doktorgrad.

I utkastet til ny lov foreslår departementet å innføre en ny paragraf om gradssystemet (§3-7). Unio støtter at det å ta hovedstrukturen inn i loven vil synliggjøre Norges oppfyllelse av denne forpliktelsen bedre enn i dag, og mener at dette er en hensiktsmessig måte å beskytte gradene og gradsstrukturen i høyere utdanning.

Kapittel 8.2.4.2 Nedleggelse av studiested

I universitets – og høyskoleloven er det lagt tydelig til grunn at universiteter og høyskoler skal ha stor grad av selvstyre og selvstendig ansvar. Til tross for dette foreslår regjeringen at institusjonene ikke lenger skal kunne vedta å legge ned studiesteder, men at dette må gjøres av regjeringen, ref. forslag til § 4-1 femte ledd andre punktum.

Unio støtter ikke dette forslaget, og mener dette reduserer institusjonenes selvstyre. De statlige universitetene og høyskolene har særskilte fullmakter og institusjonell autonomi, noe som blant annet innebærer at de har ansvar for beslutninger om opprettelse og avvikling av studiesteder. Ønsket politisk utvikling for særlig viktige utdanninger må sikres i dialog med universitetene og høyskolene, ikke ved å frata dem sentrale deler av den institusjonelle autonomien.

Kapittel 11.6 Vikar for valgt eller åremålsansatt leder ved statlige universiteter og høyskoler

Departementet foreslår å videreføre reglene i loves § 6-5 fjerde ledd, men å begrense perioden vikaren kan vær midlertidig ansatt til fire år. Dersom arbeidsgiver ønsker å beholde samme vikar i en forlenget åremålsperiode, må vikaren ansettes i fast stilling.

Forslaget innebærer at vikaren må fratre stillingen uten oppsigelsen etter fire år, og at arbeidsgiver avgjør om det er ønskelig å beholde vedkommende i fast stilling.

Unio mener at stillingsvernet til vikaren bør styrkes, og at departementets forslag ikke er tilstrekkelig. For å sikre forutsigbarhet for vikaren, bør stillingsvernet styrkes ved følgende formulering: «Dersom stillingens faste innehaver ikke gjeninntrer, men fortsetter som valgt eller åremålsansatt leder ut over den første perioden, skal vikaren anses som fast ansatt om vikariatet har vart i mer enn tre år.»

Kapittel 15.2 Studiepoeng og studieår

Departementet viser til at begrepet «studiepoeng» i dag ikke er definert i loven, til tross for at begrepet brukes til å fastsette lengden på et fullt studieår (normert til 60 studiepoeng).

Departementet foreslår i Prop. 126 L å definere studiepoeng i loven i form av både arbeidsomfang og læringsutbytte, i tråd med retningslinjene for European Credit Transfer System (ECTS), ref. forslag til § 11-2 første ledd.

Begrunnelsen for forslaget er at en klar definisjon av begrepet er viktig både for å legge til rette for studentmobilitet mellom norske og utenlandske universiteter og høyskoler, og for godkjenning av norsk høyere utdanning i utlandet. Departementet presiserer at definisjonen av begrepet bør formuleres slik at sammenhengen mellom norske studiepoeng fra universiteter og høyskoler og ECTS blir tydelig.

Unio støtter at ECTS er et viktig redskap for å kunne «oversette» studiepoeng fra høyere utdanning mellom land. Vi mener begrepet i dag er uklart, fordi det brukes av både høyere utdanning og om utdanning som gis ved fagskoler. Dette bidrar til å tilsløre forskjellene i læringsutbytte mellom de to høyere utdanningssystemene. I lys av dette mener vi en presisering av dette i loven er riktig og viktig.

Nedlegging av studiesteder skal fattes av regjeringen

Regjeringens foreslår at nedleggelse av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd slik at dette blir en politisk beslutning, hvor også distriktspolitiske hensyn og målet om god tilgang til utdanning i hele landet kan tillegges vekt.

Tekna mener dette innebærer et stort inngrep i institusjonenes frihet og autonomi, undergraver styrets autoritet og bryter med tillitsreformen.

Forslaget vil begrense muligheten til å ha midlertidige campuser, for eksempel satellitter finansiert av industrien i en avgrenset tidsperiode. Institusjonene kan ikke ta på seg å opprette slike tilbud, som er et gode for studentene, dersom de ikke vet om tilbudet kan legges ned igjen når finansieringen faller bort. Fullmakten må derfor ligge hos institusjonene.

Tekna mener det er uheldig dersom institusjonene skal kunne opprette studiesteder, men ikke legge dem ned.

Midlertidige ansettelser

Regjeringen vil redusere bruken av midlertidige stillinger i UH-sektoren, blant annet for å sikre bedre arbeidsvilkår, langsiktighet og forutsigbarhet, samt for å styrke evnen til å rekruttere og beholde talenter.

Proba samfunnsanalyse har vist at institusjonene i økende grad ansetter i fast stilling med ekstern finansiering, og at det har redusert midlertidigheten noe. Denne typen arbeidsavtaler oppleves likevel som usikre for den ansatte. Tekna har de siste årene sett et økende antall saker som omhandler oppsigelse av fast ansatte på grunn av bortfall av ekstern finansiering. Når faste stillinger oppleves som usikre, og ansatte i slike stillinger faktisk blir sagt opp, bidrar det til å undergrave målet om trygghet for ansatte, forutsigbar bemanningssituasjon og evnen til å beholde talenter. Det er viktig at ikke denne praksisen utvikler seg til å bli en måte å omgå reglene om midlertidig ansettelse.

Tekna mener at institusjonene ikke bare må vurdere om de i enda større grad kan bemanne eksternt finansierte stillinger med fast ansatte, men også sikre at disse stillingene ikke ender som reell midlertidighet. Fast ansettelse i stilling med ekstern finansiering skal ikke bety at ansatte automatisk kan sies opp når ekstern finansiering opphører.

 

Åremål

Departementet foreslår å videreføre regelen om at ledere for avdeling og grunnenhet kan ansettes i åremålsstilling.

Utvalgets foreslåtte endring ville hatt liten innvirkning på midlertidigheten i sektoren, samtidig som det er gode faglige grunner til å beholde regelen.

Tekna støtter departementets vurdering.

 

Postdoktorstillingen

Departementet foreslår å flytte begrensingen om at en person kun kan ha én postdoktorstilling ved en institusjon fra forskrift til lov. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Tekna mener at det er fornuftig å flytte regelen fra forskrift til lov. Samtidig vil vi minne om at det fortsatt er et stort behov for å gjennomgå forskriftsjungelen innenfor UH-sektoren, samle bestemmelser og gjøre regelverket mer oversiktlig.

Tekna er enig med departementet, og oppfordrer samtidig til å fortsette oppryddingen i regelverket i sektoren.

Departementet har videre foreslått en endring i regelen om lengden av postdoktorperioden, slik at den nå skal være på tre-fire år. De mener at dette vil bidra til at stillingen brukes i tråd med intensjonen om at den skal kvalifisere for undervisnings- og forskerstillinger.

Departementets forslag kan gjøre det enklere for postdoktorer å kvalifisere for høyere stillinger. Det vil fortsatt være en utfordring at åremålet kan bli kortere enn et prosjekts varighet dersom prosjektet blir forsinket eller forlenget. I disse tilfellene bør det være mulig å forlenge åremålet, slik at postdoktoren kan fullføre arbeidet sitt.  

Tekna er enig i at postdoktorstillingen bør være tre-fire år men med mulighet til å forlenge åremålet dersom prosjektet blir forlenget eller forsinkes. 

 

Bistillinger

Departementet foreslår å beholde ordningen med bistillinger, men at de nå skal kalles ekstraerverv.

Tekna er fornøyd med at departementet har endret forslaget etter forrige høringsrunde. Det nye forslaget harmoniserer bedre med ønsket om mer arbeidslivsrelevans og tettere tilknytning til næringslivet, og bevarer muligheten til å ansette studenter i mindre stillinger uten at de må konkurrere med eksterne søkere, slik det gjerne blir dersom det gjøres om til faste deltidsstillinger.

Tekna støtter forslaget.

 

Studentvurdering

Tekna er svært opptatt av at studentene skal bli rettferdig og korrekt vurdert. Vi er nødt til å ta på alvor at studenter opplever det som krevende å klage på en sensur og overprøve faglæreres vurdering. Studentenes rettssikkerhet skal trygges.

Tekna har tidligere foreslått å nedsette en ekspertgruppe som kan gjøre et grundig arbeid med studentvurdering. Resultatet av ekspertgruppens arbeid vil være et viktig grunnlag for endringen av bestemmelsene om vurdering i UH-loven.

Utvalget må se på vurderingsordningene og komme med anbefalinger om hvordan vi best ivaretar studentenes læring, rettssikkerhet og hvordan man sikrer tilstrekkelig kapasitet blant vitenskapelig ansatte til et læringsfremmende vurderingsarbeid. Det vil derfor være naturlig å gjøre en vurdering av klageadgang og retten til begrunnelse.

Tekna viser til at det er på gang svært mye pedagogisk og faglig utviklingsarbeid som skal bidra til økt læringsutbytte og mer relevans i studiene. Da trenger vi ressurser og vi trenger pedagogisk handlingsrom.

På NTNU har prosjektet Fremtidens Teknologistudier levert sine forslag til løsninger for å bedre innholdet og arbeidsmetodene innen teknologistudiene. Slikt arbeid gjøres nå mange steder.

Tidligere kunnskapsminister Tonje Brenna har satt i gang et arbeid for å se på alternative eksamensformer i grunnskolen, og vi mener det derfor vil være naturlig å følge opp dette arbeidet også i UH-sektoren. Å legge opp til et slikt løp med en ekspertgruppe/et fagutvalg vil være svært passende.

Tekna foreslår at det nedsettes en ekspertgruppe som kan gjøre et grundig arbeid med studentvurdering.

Departementet foreslår å ta inn i loven at institusjonens nemnd for studentsaker ikke kan instrueres i klagesaker og at institusjonene kan opprette felles nemnd for studentsaker.

Tekna støtter at det kan opprettes en felles klagenemnd.

 

Tydeligere regler for fusk

I senere tid har bruk av kunstig intelligens (KI) utviklet seg raskt til å bli et nyttig verktøy. Samtidig har bruken også gitt noen utfordringer, og det kan være en fin linje mellom nytte og ikke. For eksempel har KI vist seg å være til hjelp ved uthenting, sammenstilling og utarbeidelse av tekster, men har også gitt utfordringer i utdanningen, blant annet med tanke på å kunne oppdage plagiat av tekst. Dette er særlig knyttet til studentvurdering. Vi kjenner også svært lite til læringsutbyttet ved å jobbe med KI som verktøy.

Tekna mener det er et stort behov for å se nærmere på hvordan KI kan brukes i undervisning og vurdering som et nyttig verktøy, og se dette i sammenheng med behovet for at bruken av KI ikke skaper usikkerhet ved vurderingen ev elev- og studentprestasjoner og fastsettelse av karakterer.

 

To sensorer til eksamen

Forslaget innebærer at det skal være to sensorer ved sensur av:

• Bacheloroppgaven eller lignende selvstendige arbeid på lavere grad
• Eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer
• Ikke-etterprøvbare eksamener, slik som muntlig eksamen og eksamener i utøvende kunst

Tekna mener det vil følge økonomiske konsekvenser med lovendring som foreligger knyttet til utvidet bruk av to sensorer, og ber Stortinget sikre at det tilføres midler til å dekke disse merutgiftene.

Læringsmiljø og studentenes rettigheter  

Fra NOU 2020: 3 og gjennom hele prosessen med revideringen av Universitets- og høyskoleloven har NSO satt store krav til læringsmiljøet. Vi har ønsket oss et eget kapittel for læringsmiljø. Det har vi fått i regjeringens forslag. Det vi ikke har fått er en mer konkrete formuleringer knyttet til læringsmiljøet.  

Studentene faller mellom to stoler, mellom eleven og opplæringsloven og arbeidstakeren og arbeidsmiljøloven. Disse lovverkene forplikter både skole og arbeidsplass i mye større grad enn regjeringens forslag til UH-lov forplikter utdanningsinstitusjonene. Vi ser ingen grunn til at dette skal være tilfelle. NSO ønsker seg tydeligere formuleringen som sier noe om studentenes rettigheter og institusjonenes plikter.  

NSO foreslår:   

• En mer konkret formulering av hvordan læringsmiljø defineres, hva det innebærer og hvilke ansvar institusjonene har for å sikre det. Vi ønsker å endre formuleringen i §10-1 første ledd til: “Universitetene og høyskolene skal sikre studentenes rett til et trygt og godt læringsmiljø som fremmer helse, trivsel, velferd og læring” 
   
• At det i større grad skal legges til rette for at tillitsvalgte skal få opplæring i hvordan institusjonen fungerer, og at det skal være institusjonens ansvar å sikre dette. Vi foreslår et tillegg i §10-12 som lyder “Institusjonen skal i samarbeid med studentorganet sørge for at studenttillitsvalgte får den opplæring som er nødvendig for å kunne utføre vervet på forsvarlig måte. Studenttillitsvalgte har rett til å ta den nødvendige opplæring ved kurs som studentorganene og institusjonen arrangerer. Institusjonen er ansvarlig for utgifter til opplæring, og andre utgifter i forbindelse med studenttillitsvalgtes arbeid» 
   
• Et tillegg til §10-10 som sier noe om rollen til Læringsmiljøutvalget i å få de ansatte og studentene til å medvirke i utviklingen av læringsmiljøet. Forslag til formulering er: “Studenter og studentrepresentanter skal holdes informerte om alt som er viktig for læringsmiljøet, og så tidlig som mulig involveres i arbeidet med læringsmiljøtiltak. Studenter har rett til innsyn i all dokumentasjon som gjelder det systematiske arbeidet for et trygt og godt læringsmiljø, og har rett til å uttale seg og komme med framlegg i alle saker som er viktige for læringsmiljøet.”  
   

• Stryke §10-12: “Første ledd kan fravikes dersom organet som har delegert myndighet til det kollegiale organet, enstemmig bestemmer det.”      

Fusk  

I regjeringens forslag til ny UH-lov innføres det en ny regel om inntil to års utestenging for særlig grove tilfeller av fusk og uredelig opptreden. NSO mener at to år er en uforholdsmessig og uproporsjonalt lang straff sett i lys av hvor lenge et normert studieløp varer. Det vil også være utfordrende å vende tilbake til studiene etter to år, når medstudentene dine er ferdig med sin utdanning og hvor det kan ha skjedd faglig utvikling som fører til at du henger etter.   
  
Den siste tiden har vi sett stor uenighet rundt Felles klagenemnd sin vurdering og straffeutmålinger i enkelte saker, hvor flere har ment at nemnda har gitt uforholdsmessige strenge straffer. Vi er bekymret for at en vag formulering som «særlig grove tilfeller av fusk» kan føre til at flere studenter får for strenge straffer.  

 
NSO foreslår:   

• At maksgrensen for utestenging som straff for fusk settes til et (1) år  

Nedleggelse av studiesteder  

I regjeringens forslag til ny UH-lov flyttes myndigheten over nedleggelse av studiesteder fra utdanningsinstitusjonen til Kongen i statsråd. Vi er svært kritiske til dette og mener institusjonene selv, i samarbeid med studenter og ansatte, har de beste forutsetningene for å fatte en slik beslutning, basert på faglige vurderingen av utdanningskvaliteten og ressurser. Noe annet kan føre til at institusjonene må drive utdanninger og studiesteder som verken er bærekraftige eller av høy kvalitet. Institusjonell autonomi er et viktig prinsipp for akademia og vi opplever med dette forslaget at regjeringen setter dette prinsippet på spill.     

NSO foreslår   

• At myndigheten til å legge ned studiesteder skal fortsette å være hos utdanningsinstitusjonene   

Om NFFO

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er en medlemsforening for rundt 5000 faglitterære forfattere og oversettere, hvorav en stor andel skriver lærebøker og pensumlitteratur og ulike typer fagbøker som brukes i akademia og i arbeidslivet for øvrig. NFFO jobber for et kunnskapssamfunn der alle har tilgang til god faglitteratur, og har følgende innspill til Utdannings- og forskningskomiteen:

Akademisk ytringsfrihet og formidling henger sammen

Akademisk ytringsfrihet er en forutsetning for utøvelse av den individuelle del av den akademiske friheten, og henger tett sammen med formidling. Akademisk ytringsfrihet er helt avgjørende for at den akademiske virksomheten skal ha tilstrekkelig tillit. NFFO er derfor glade for at departementet i sitt lovforslag følger opp forslagene fra ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet (NOU 2022: 2).

NFFO mener at det er viktig at akademisk frihet presiseres som et grunnlag for universitetenes- og høyskolenes virksomhet, og støtter at dette inntas i lovens formålsbestemmelse.

NFFO deler departementets vurdering av at formidling i dag synes å ha et svakere fundament i akademia enn de øvrige akademiske oppgavene, og er glad for at departementet støtter ekspertutvalgets vurdering av at formidlingsoppdraget er godt begrunnet i et ytringsfrihetsperspektiv. NFFO deler videre departementets vurdering av at en synliggjøring av formidling i universitets- og høyskoleloven kan bidra til å styrke og støtte akademisk frihet og formidling. NFFO mener derfor det er viktig og riktig at det fastsettes i loven at innholdet i formidlingen også er en del av den akademiske friheten.

NFFO mener videre at den akademiske friheten også må inkludere en rett til å velge på hvilken måte og i hvilket medium forskningen skal formidles. Press mot forskeres ytringsfrihet i forbindelse med formidlingsaktivitet gjør det nødvendig å presisere i § 2-2 at den som gir undervisning eller er ansatt ikke bare har rett til og faglig ansvar for å drive formidling, slik det fremkommer av forslaget til sjette ledd, men også en rett til å velge form og metode. Slik rammevilkårene er i dag, premieres i stor grad forskningspublisering på engelsk i vitenskapelige tidsskrifter, mens forskning på norsk og formidling av forskning på norsk nedprioriteres.  
 

NFFO:

• støtter departementets forslag til å endre begrepet «faglig frihet» til «akademisk frihet» i forslagene til §§ 1-1 og 2-2  
• støtter at det presiseres i § 2-2 tredje ledd ny bokstav c at den akademiske frihet fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgavene
• støtter at den individuelle rett til, og faglig ansvar for å drive akademisk formidling fastsettes i nytt sjette ledd
• foreslår at det fastsettes i nytt sjette ledd at (foreslåtte endringer i kursiv):
  Den som er omfattet av femte eller sjette ledd, har rett til og faglig ansvar for å drive formidling, og rett til å velge form og metode for formidlingen.

 

Utdanningsinstitusjonene har et overordnet ansvar for norsk fagspråk

NFFO ser med bekymring på tilstanden til det norske fagspråket i universitets- og høgskolesektoren, og mener det må tas betydelige grep for å bevare og utvikle språket, og sørge for at det skrives og utgis lærebøker og fagbøker på norsk.

NFFO mener det er et behov for å regulere institusjonenes ansvar for norsk fagspråk i universitets- og høyskoleloven. Vi er glade for at departementet anerkjenner utfordringen med norsk domenetap til engelsk innenfor forskning og høyere utdanning. Videre deler vi departementets analyse om at dette må ses i sammenheng med en rask nedgang i norsk som undervisningsspråk og at det i mange fag er mangel på læremidler på norsk.

NFFO setter pris på at departementet i sitt forslag til § 2-3 har lyttet til høringsinnspillene, og foreslår både språklige og materielle endringer for å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes ansvar. NFFO mener det er positivt at det klargjøres at institusjonene skal «bruke, utvikle og styrke norsk fagspråk» med en presisering om at dette gjelder for både bokmål og nynorsk, at samiske institusjoner har et særlig ansvar for samisk fagspråk og at det slås fast at undervisningsspråket som hovedregel skal være norsk eller samisk.

NFFO mener det er nødvendig å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes ansvar for norsk og samisk fagspråk i større grad enn det som er foreslått i loven. NFFO støtter derfor departementets forslag om å fastsette en forskningshjemmel i loven § 2-3 som gir rom for å inkludere tiltak fra ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet (NOU 2022: 2) og handlingsplanen for norsk fagspråk i akademia.

NFFO:

• støtter forslaget til språklige og materielle endringer i § 2-3 første til tredje ledd
• støtter at det innføres en forskriftshjemmel om institusjonenes ansvar for norsk og samisk fagspråk i § 2-3 fjerde ledd

Høringssvar til Prop. 126 L (2022-2023): Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) - Åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse
 

Creo – forbundet for kunst og kultur er Norges største kunstnerorganisasjon med nesten 11.000 medlemmer. Creos medlemmer arbeider innenfor alle deler av kulturlivet; Noen er artister eller musikere i det frie feltet, noen er utøvende musikere i et ensemble, i en kirke eller i et orkester.

Noen er pedagoger eller underviser i musikk eller andre kunstfag i grunnskolen, på videregående skoler, i private og kommunale kulturskoler, ved en høyskole eller et universitet. Noen er låtskrivere eller komponister eller begge deler. Noen danser ballett eller moderne dans, noen jobber med lyd og lys eller gjør andre ting «bak scenen» og noen er scenografer, kostymedesignere eller musikkterapeuter.

I UH-sektoren har Creo medlemmer ved Norges musikkhøgskole og de andre kunstneriske høgskolene, ved alle våre Universiteter og ved de fleste andre høgskoler. Vi er særdeles opptatt av framtiden for vårt profesjonelle og frivillige kulturliv, og at vi også i framtiden utdanner gode skapende og utøvende kunstnere og pedagoger her i landet.

 

Til proposisjonens pkt 11.7.3.3 Åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse:

Regjeringen har som mål å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger. Dette er en politikk vi stiller oss fullt og helt bak.

Ansettelse i fast stilling er hovedregelen i norsk arbeidsliv og er lovfestet flere steder. Blant annet følger det både av arbeidsmiljøloven (aml.) § 14-9 første ledd og av statsansatteloven § 9 nr. 1 at hovedregelen er at arbeidstaker skal ansettes fast.

Fast ansettelse betyr at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstaker sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang.

Men dette er et prinsipp som i stadig mindre grad er gjeldende i UH-sektoren. I kunstfag har en spesiell unntaksbestemmelse fra 1995 ført til at en stor andel av de som utdanner fremtidens kunstnere, arkitekter, designere og musikere er ansatt i midlertidige åremål i stedet for i faste stillinger.

«Det vil være uheldig om et lite antall lærere skulle kunne prege en hel generasjon av kunstnere». Det står i begrunnelsen for innføringen av kunstnerisk åremål, som ble til ved en kongeligresolusjon i 1995 – samme år som kunstnerisk utviklingsarbeid ble sidestilt med forskning, og ble en lovpålagt oppgave for høyere kunstutdanning.

Adgangen til å ansette kunstnere midlertidig skulle gjelde der hvor «skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet», og for maksimalt seks år av gangen, med mulighet for én fornyelse.

Totalt åpnet den nye bestemmelsen altså for at en person kunne være ansatt på kunstnerisk åremål i opptil 12 år. I begrunnelsen ble det samtidig forsikret om at det «ikke er meningen å skulle frata hele yrkesgrupper stillingsvern», og vist til at det totale antallet stillinger som ville være aktuelle for kunstnerisk åremål ville være «ca. 70».

Iflg Morgenbladet er i dag 233 personer ansatt på kunstnerisk åremål ved kunstneriske utdanningsinstitusjoner. Ved Kunsthøgskolen i Oslo er 68 personer ansatt på kunstnerisk åremål, mens antallet fast ansatte personer i undervisning, forsknings- og formidlingsstillinger på kunstnerisk grunnlag er 34. Ved KHiO er det altså vanligere for kunstnere å være ansatt på åremål, enn å være fast ansatt. [1]

Også ved arkitektur- og designhøgskolen i Oslo er det vanligere for kunstnere å være ansatt på åremål, enn fast. Ved Bergen arkitekthøgskole er samtlige av skolens 17 fagansatte tilsatt på kunstnerisk åremål.

Ved Norges musikkhøgskole er det 39 ansatte på kunstnerisk åremål, mens antallet fast ansatte på kunstnerisk grunnlag er 88. Musikkhøgskolen har i tillegg gjort åremål til hovedregelen for visse typer ansettelser. Ifølge skolens faglige stillingsplan, som ble vedtatt i desember 2019, skal deltidsstillinger «…normalt være på åremål, men fast tilsetting kan brukes dersom det er gode grunner til det».

I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil «stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillingar» innenfor forskning og høyere utdanning.

I statlig sektor er bruken av midlertidige stillinger høyere enn i norsk arbeidsliv for øvrig, noe som i hovedsak skyldes den utstrakte bruken av midlertidige stillinger i universitets- og høyskole (UH)-sektoren. Innenfor UH-sektoren er det betydelig høyere midlertidighet i statlig sektor enn i privat. Samtidig er økningen i bruk av midlertidige stillinger nå større i de private institusjonene enn i de statlige.

Midlertidigheten er aller høyest i undervisnings- og forskerstillinger, spesielt i ulike lektor- og lærerstillinger. Dette er vanskelig å forsvare når undervisning er en av kjerneoppgavene til institusjonene, og ikke en midlertidig funksjon. Departementet, institusjonene selv og partene i arbeidslivet har lenge arbeidet for å få ned midlertidigheten i sektoren. Andelen har gått noe ned, men nedgangen ser dessverre ut til å ha stagnert.

Etter vårt syn misbrukes adgangen til å ansette i kunstneriske åremål, og benyttes mange steder mer som en hovedregel enn som et unntak fra hovedregelen om fast ansettelse. Departementet skriver selv i lovforslaget at «dagens praksis med så vidt utbredt bruk av åremål i kunstutdanningene er uheldig.». Departementet mener i proposisjonen at en maksimal åremålsperiode på totalt tolv år er for langt, og foreslår å begrense muligheten til å ansette i slike stillinger til én åremålsperiode på fire til seks år. Vi tolker departementet dit at dette anser de som en fordel.

Dette er en tolkning vi i Creo ikke kan tilslutte oss. En videreføring av åremålsadgangen gjør at mange kunstfaglige miljøer i høyere utdanning fortsatt forhindres fra kontinuitet i sin kompetanseutvikling. Våre medlemmer og tillitsvalgte melder om at dagens praksis med denne bestemmelsen både går ut over arbeidsmiljøet, kvaliteten på utdanningen og den enkeltes mulighet til å bygge vitenskapelig karriere og utdanningsfaglig kompetanse. Dette undergraver selve prinsippet om at kunstnerisk og vitenskapelig metode skal være likestilt. I beste fall fører det å redusere adgangen til én periode til at flere faste stillinger blir utlyst, men endringen kan også føre til hyppigere utskiftninger. 

Lønnsutviklingen for kunstnere er et symptom på dette. Kunstnere som høyt utdannet yrkesgruppe henger inntektsmessig etter resten av det norske samfunnet, også i akademia. Selv innenfor en og samme institusjon vil gjennomsnittlig lønn for kunstnerisk midlertidig ansatte ligge lavere enn for andre vitenskapelig ansatte i samme stillingskode.

Creo anerkjenner behovet for kunne hente inn en «aktivt utøvende kunstner på høyt internasjonalt nivå» for en tidsavgrenset periode slik at kunstnerskapet blir opprettholdt, for å sikre nærhet til kunstfeltene og motvirke at en utdanning domineres av et bestemt kunstsyn over tid. Dette behovet lar seg imidlertid løse på andre måter. Creo viser her til at det blant annet både kan ansettes fast i deltidsstilling og fast eller midlertidig i 20% bistilling. Dette er for øvrig poenger som departementet har valgt å ikke ta inn i sin redegjørelse, det opplever vi som en mangel som vi ber komiteen merke seg. Vi ber også komiteen merke seg at Nord universitet støtter vårt syn, de skriver at «Behovet for faglig fornyelse kan møtes gjennom FoU-virksomhet og forskningsfri som ellers i akademia.»

Vi ber også komiteen merke seg de innspillene som har kommet fra de kunstneriske ansatte selv. Dette er kunstnere og kulturarbeidere på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. De peker både på de negative konsekvensene åremålspolitikken har ført til på institusjonene, men også de negative konsekvensene dette fører til for vårt kunst- og kulturliv.

Creo foreslår at adgangen til å ansette i kunstneriske åremål oppheves, og ikke videreføres i ny lov.  § 7-6 bokstav d) må derfor strykes.

Til proposisjonens pkt 3.2.7 Kunstig intelligens:

Departementet skriver at «Utdanningsinstitusjonene må være bevisste på når bruk av KI er formålstjenlig for opplæringen, og når det ikke bør anvendes.» Det er både viktig og riktig. Men departementet glemmer et svært viktig aspekt ved denne nye teknologien, og det er de opphavsrettslige problemstillingene denne nye teknologien har avdekket.

 

Kunstig intelligens (KI) utfordrer den tradisjonelle opphavsretten på mange måter. I tiden som kommer vil politikere og lovgivere i Norge og EU stå overfor spørsmålet: hvor langt er de villig til å beskytte kunstnerne og den menneskeskapte kunsten ved inntoget av KI?

 

Vi vil derfor be komiteen legge inn følgende merknader:

Komiteen ber om at regjeringen må stille krav til at selskaper som benytter opphavsrettslige beskyttede verk i tening av sine KI-modeller må dokumentere hvilke verk som brukes i opptrening av KI, samt hvilke kilder verkene er hentet fra.

 

 

Med vennlig hilsen

 

 

Hans Ole Rian

Forbundsleder

Creo – forbundet for kunst og kultur      

 

 

 

 

Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for anledningen til å delta på høringen om ny universitets- og høgskolelov. UHR mener det er gjort et godt stykke arbeid med å rydde i struktur og språk i forslag til ny lov.  Kommentardelen til lovteksten gir god veiledning og forståelse for praktiseringen av bestemmelsene. Dette vil være til nytte for brukerne. Det er viktig at loven er overordnet og ikke må revideres for ofte. Departementet foreslår i stor grad å videreføre dagens regler med noen endringer. Loven presiserer institusjonenes ansvar for akademisk frihet og den individuelle retten og faglige ansvaret for å drive formidling.

UHR har disse innspillene til lovforslaget:

 

Nedleggelse av studiesteder

§ 4-1 foreslår at nedleggelser av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd.

UHR erkjenner statens legitime behov for å styre utviklingen i universitets- og høyskolesektoren, men dette forslaget til lovendring bryter med velbegrunnede, etablerte styringsprinsipp i sektoren. Som understreket i mulighetsstudien om tilknytningsformer i universiteter og høyskoler (2019): «Universitets- og høyskolelovens beskrivelse av institusjonenes ansvar og oppgaver er likevel et klart signal om at departementet forventes å ta en tilbaketrukket styringsposisjon, og at institusjonene er best egnet til å gjøre vurderinger og fatte beslutninger om utvikling av egen virksomhet.»

Som øverste beslutningsorgan ved universitet og høyskoler har styrene ansvar for at faglig virksomhet holder høy kvalitet, og for at organiseringen av virksomheten skjer på en effektiv og god måte, innenfor gjeldende rammer. Tilsidesettelse av styrenes beslutninger og anbefalinger kan innebære en svekking av styrenes autoritet og legitimitet, og mindre strategisk handlingsrom for institusjonenes måloppnåelse. UHR vil framheve at forutsigbare styringssignaler og respekt for institusjonenes styringsorganer er avgjørende for universitetenes og høyskolenes autonomi. Styringsdialogen bør skje gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter.

UHR vil fraråde den foreslåtte overføringen av myndighet fra styrene, fordi dette bryter med en godt begrunnet ansvarsdeling i styringssystemet, og går på tvers av den tillitstyring regjeringen tar til orde for.

 

I tider med strammere budsjett og reduksjoner i studentkullene kan det bli krevende for UH-institusjonene å opprettholde aktivitet på alle studiesteder på et bærekraftig nivå. Det er også uklart hva som menes med begrepet «studiested», ettersom dette ikke er definert i loven eller i merknader til lovforslaget. Er studiested lik campus, eller vil det også omfatte for eksempel studiesentre?

 

Åremål i kunstutdanningene

Departementet foreslår å begrense adgangen til vitenskapelige stillinger til én åremålsperiode. UHR ønsket å videreføre dagens lovbestemmelse og viser til det særlige behovet ansatte innenfor kunstfag har for åremålsstillinger.  

 

Detaljstyring av UH-institusjonenes interne organisering

Noen av forslagene medfører detaljstyring av UH-institusjonenes interne organisering. Et eksempel på dette er: Vikarer for valgte eller åremålsansatte ledere foreslås begrenset til én periode, dvs. fire år jf. § 7-5. Det betyr at UH-institusjonene må erstatte vikarene som har opparbeidet erfaring, og tilsette nye etter fire år dersom den det vikarieres for tar en ny periode. Dette er uheldig. Åremålsstillinger er ikke en del av midlertidighetsstatistikken, så UHR har vanskelig for å se begrunnelsen for forslaget.  

 

Norsk og samisk fagspråk

I lovforslaget foreslås det å lovfeste et krav om at undervisningsspråket som hovedregel skal være norsk eller samisk. Unntak skal være faglig begrunnet. UHR er opptatt av flerspråklighet og å styrke språklig mangfold i forskning, utdanning, innovasjon og formidling.

 

Gjennomføring av sensur

I 2021 ble det vedtatt krav om to sensorer i loven. Ikrafttredelsen ble utsatt til 1. august 2024. UH-sektoren pekte på utilsiktede konsekvenser av dette vedtaket i høringen og forslaget som nå legges frem er modifisert.  UHR støtter det nye forslaget om to sensorer i lovteksten og mener at det både vil styrke studentenes rettssikkerhet og motvirke de utilsiktede konsekvensene vi har påpekt tidligere.

 

Fusk

UHR støtter at begrepet fusk ikke defineres i loven. Det er viktig at institusjonene selv fastsetter innholdet i hva som skal regnes som fusk i sine regelverk for eksamen og kildebruk. UHR støtter at det er behov for samordning og samarbeid mellom institusjonene for å kunne utvikle en felles forståelse av dagens regler innenfor de møteplassene som institusjonene har i sektoren, for eksempel i UHR. UHR er opptatt av studentenes rettssikkerhet og rettigheter styrkes i ny universitets- og høyskolelov.

 

Misbruk av gradstitler

UHR støtter at regler om misbruk av beskyttede grader, titler og betegnelser videreføres i ny lov og at forbud mot misbruk reguleres i egen paragraf. (§ 3-7 til § 3-11).  Begreper og betegnelser må ikke misbrukes slik at det gir uriktig inntrykk av hvilken utdanning man har, eller av at institusjonen har en akkreditering som den ikke har. Det er viktig at begrep ikke skaper misforståelser og kommuniserer feil. Som at begrepet studiepoeng brukes både ved fagskoler og i høyere utdanning, uten at det dekker det samme nivået. 

Akademikerne vil understreke betydningen av å ha et regelverk som anerkjenner viktigheten av forskningsbasert utdanning, autonomi og akademisk frihet. Samfunnsutviklingen øker behovet for høykompetente ansatte. Gratisprinsippet spiller en viktig rolle for å sikre et arbeidsliv med økt norsk konkurransekraft, samtidig som det bidrar til sosial utjevning.

Kapittel 2 Virksomhet og ansvar

§ 2-2 sjette ledd Rett til og faglig ansvar for formidling
Retten til å drive akademisk faglig formidling er viktig. Slik vi ser det er intensjonen med forslaget god, men når det gjelder at det også foreslås å lovfeste et individuelt faglig ansvar for å drive akademisk utadrettet formidling, mener vi de øvrige endringene som foreslås for å tilrettelegge for akademisk ytringsfrihet må få virke en stund og bli evaluert før man eventuelt vurderer ytterligere tiltak. God ytringskultur bygges gjennom støttende lederskap og involvering av tillitsvalgte og ansatte. God ytringskultur fremmes ikke ved at ansatte forpliktes til å uttale seg i offentligheten. Det bes om at komiteen revurderer forslaget.

§ 2-6 Egenbetaling for statsborgere fra land utenfor EØS og Sveits
Akademikerne mener reguleringen av egenbetalingen burde vært i forskrift fremfor lov. Vi ber komiteen vurdere om det er mer hensiktsmessig å fastsette en forskriftshjemmel for egenbetaling.

Kapittel 4 Organisering og ledelse ved statlige institusjoner

§ 4-1 femte ledd Nedleggelse av studiesteder
Akademikerne støtter ikke at nedleggelse av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd. De statlige universitetene og høyskolene har særskilte fullmakter og institusjonell autonomi, og styret ved institusjonene bør fortsatt ha ansvar for beslutninger om opprettelse og avvikling av studiesteder. Ønsket politisk utvikling må sikres i styringsdialogen med universitetene og høyskolene, ikke ved å frata institusjonene sentrale deler av den institusjonelle autonomien.

Akademikerne støtter at man etter høringsrunden har gått bort fra at også avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd.

Kapittel 7 Ansettelser

Generelt om midlertidige ansettelser og utfordringen med høy andel ekstern finansiering
Andelen ansatte i midlertidige stillinger er langt høyere i UH-sektoren enn i arbeidslivet ellers. En hovedutfordring i denne sammenheng er at en stor andel av forskningen er eksternt finansiert.

Akademikerne mener lovforslaget bare i begrenset grad vil kunne avhjelpe sektorens utfordringer med omfattende bruk av midlertidige ansettelser. Det er viktig at det jobbes videre med denne problemstillingen langs andre akser.

Forslagene om å samle ansettelsesreglene i ett kapittel mm.
Akademikerne støtter forslaget om å samle ansettelsesreglene i ett kapittel (nytt kapittel 7), selv om vi mener ansettelsesreglene også for UH-sektoren, primært bør reguleres i arbeidslivets to hovedlover; arbeidsmiljøloven og statsansatteloven (med forskrifter).

Akademikerne støtter ikke forslaget om å la være å videreføre gjeldende § 6-1 (bestemmelsen om at UH-lovens særregler må ses i sammenheng med de generelle reglene i de to hovedlovene). Siden UH-loven fortsatt skal inneholde ansettelsesregler, vil det ut fra hensynet til brukerne være nødvendig med noen «henvisningsregler». Med tilsvarende begrunnelse mener vi det også er viktig at det i nytt kapittel 7 presiseres at arbeidstakere som hovedregelen skal ansettes fast. En slik presisering er viktig, og ikke minst dersom gjeldende § 6-1 ikke videreføres. Vi ber komiteen besørge at gjeldende § 6-1 videreføres i ny UH-lov, samt at det inntas en presisering om at fast ansettelse er hovedregelen.

§ 7.3 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger
Akademikerne er i utgangspunktet enig i forslaget om ikke å videreføre hjemmelen for å ansette midlertidig for tre år hvis det ikke er noen kvalifiserte søkere og den som ansettes kan skaffe seg kvalifikasjonene i perioden. Imidlertid vil forslaget blant annet føre til ulike midlertidige ansettelsesregler i privat og statlig sektor (prop. pkt. 11.4.4.2). Akademikerne mener derfor at dagens bestemmelse i § 6-5 første ledd bør videreføres frem til man har harmonisert reglene for midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven.

Når det gjelder forslaget til ny § 7-3 første ledd (ansettelse midlertidig i inntil ett år hvis det ikke er noen kvalifiserte søkere og det er helt nødvendig å få inn lærerkrefter), kan vi under samme forutsetning som ovenfor støtte forslaget.

§ 7-5 Vikar for valgt eller åremålsansatt leder ved statlige universiteter og høyskoler
Akademikerne støtter forslaget om at ansettelse som vikar for valgt eller åremålsansatt leder ved statlige universiteter og høyskoler begrenses til fire år. Det er imidlertid viktig at det etter en tid foretas evaluering av bestemmelsen, og vi ber komiteen om at dette følges opp i innstillingen.

§ 7-6 første ledd bokstav c Ansettelse på åremål - ledere for avdeling eller grunnenheter
Akademikerne støtter forslaget om å ansette på åremål ledere for avdeling eller grunnenhet. Denne videreføringen av gjeldende rett er viktig av hensyn til blant annet behovet for faglig fornyelse. Det er svært positivt at departementet i proposisjonen følger opp Akademikernes innspill om å presisere hvilke lederstillinger bestemmelsen er ment å omfatte/ikke omfatte.

§ 7-6 første ledd bokstav d Ansettelse på åremål - skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse
Akademikerne støtter ikke forslaget om ansette på åremål i undervisnings- og forskningsstillinger hvor skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse er et vesentlig element i kompetansen som kreves. Hensynet til faglig fornyelse og kontakt med praksisfeltet, mener vi på dette området kan ivaretas tilstrekkelig ved å ansette i deltidsstilling i kombinasjon med stilling i privat næringsvirksomhet. Det bes om at komiteen ikke gir tilslutning til å fremme forslaget.

§ 7-6 første ledd bokstav f Ansettelse på åremål - postdoktorer
Akademikerne støtter forslaget om at postdoktorer kan ansettes på åremål for tre til fire år. Presiseringen i fjerde ledd om at begrensningen gjelder for samme institusjon er viktig for økt klarhet i regelverket.

§ 7-7 Særregel om ekstraerverv (såkalte toerstillinger)
Akademikerne støtter forslaget om å ansette personer i ekstraerverv på åremål i inntil 20% av en undervisnings- og forskningsstilling. Det er svært positivt at departementet foreslår at denne bestemmelsen videreføres. Slike ekstraerverv sikrer mobilitet mellom privat og offentlig sektor og skaper samarbeid på tvers av utdanningsinstitusjoner og arbeidsplasser, også over landegrenser.

Kapittel 11 Undervisning, eksamen, sensur, klage og vitnemål

§ 11-7 Gjennomføring av sensur
Akademikerne støtter at det innføres to sensorer ved sensur av bacheloroppgaven og lignende selvstendig arbeid, og ved eksamener som ikke er etterprøvbare.

Akademikerne mener derimot at krav om to sensorer ved alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer, kan slå skjevt ut mellom forskjellige studieprogram og støtter ikke dette.  Akademikerne mener at man fremfor en fast studiepoenggrense heller bør ha ordninger som treffer bredere, slik at alle studieprogram og studenter berøres. En mulig løsning kan være at en viss andel av eksamenene ved ethvert studieprogram skal ha tosensor-vurdering.  

Bruk av to sensorer vil ha økonomiske konsekvenser. Akademikerne ber Stortinget sikre at institusjonene tilføres midler til å dekke deres merutgifter som følge av dette.

Kapittel 12 Regler om adferd og reaksjoner

§ 12-4 tredje ledd Uredelig opptreden og fusk
Akademikerne støtter departementets forslag om å begrense lengden på utestengelse til som hovedregel ett år. Et forslag hvor hovedregelen for utestengelse bare er to år ved de særlig grove tilfellene, mener vi gir en balansert og bedre regel enn hva departementet foreslo i høringsrunden.

Vi vil takke for at utdannings- og forskningskomiteen tar forslag til ny Universitets- og høgskolelov opp på høring. Her er Akademiet for yngre forskere (AYF) sine innspill. Vi viser også til innspill gitt tidligere i prosessen^[i]. AYF mener det er positivt at lovforslaget vektlegger og ønsker å styrke den akademiske friheten og akademiske ytringsfriheten. Likevel er det flere av lovforslagene som vi mener fører til en økt politisk styring av akademia, dette mener vi igjen vil utfordre disse frihetene.   

Nedenfor viser vi til de bestemte punktene i proposisjonen vi ønsker å kommentere:  

Punkt 3.2.1 Midlertidige ansettelser

AYF støtter overordnet opp om lovforslagets mål om å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger og at hovedregelen skal være faste ansettelser. Midlertidighet er en stor utfordring i akademia og spesielt for unge forskere. Likevel mener vi at flere av forslagene kan ha utilsiktede konsekvenser som heller vil motarbeide enn å sikre det overordnede målet om å redusere midlertidigheten. AYF mener gjeldende regelverk for åremål, og da spesielt når det gjelder i posisjoner av ledende karakter, fungerer godt. AYF er skeptiske til lovforslaget om å begrense åremål for kunstneriske stillinger til kun én periode. Samtidig er vi positive til at forslaget om at postdoktorstillingen skal ha en varighet på tre til fire år.

Vi opplever det som uklart hvordan lovforslaget ivaretar stillingstyper som «fast stilling med ekstern finansiering” også kalt «fast midlertidig stilling». Flere forskere i norsk UH-sektor, heriblant mange yngre, er ansatt i disse stillingskategoriene. Til forskjell fra en "fast ansettelse" varer bare «faste midlertidige» så lenge den ansatte lykkes med å skaffe ekstern finansiering til egen lønn, med konstant risiko for oppsigelse selv etter mange års ansettelse. Her trengs det et tydeligere lovverk som sikrer denne gruppens rettigheter.

Les mer i vårt høringsinnspill til KD fra okt. 2022^[ii].

Punkt 3.2.2 Norsk fagspråk

AYF forstår intensjonen om å både styrke og sikre norsk som fagspråk. AYF mener at gjeldende regelverk og spesielt at prinsippet om parallellspråklighet fortsatt må være bærebjelken. Det er andre drivkrefter enn lovverket som har sørget for at det har blitt en økning i engelsk i forskning og undervisning.

Vi viser her også til forslag til handlingsplan for norsk fagspråk som foreslår å innføre språkkrav på B2-nivå for fast ansatte med undervisningsoppgaver (s. 12 i språkplanen) og krav om norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng, ikke er forenelig med et internasjonalt orientert akademia. AYF foreslår heller her andre tiltak for å bedre språkkunnskapene til internasjonale forskere. Disse kan leses i vårt språkpolitiske notat^[iii].

Punkt 6.2. Akademisk frihet

AYF foreslo i sitt høringssvar til Kierulf-utvalget å opprette et ombud for akademisk ytringsfrihet. Ombudet kan være på nasjonalt nivå, eller opprettes ved institusjonene. I tillegg foreslår vi grundig opplæring av alle ledere ved forskningsinstitusjoner i akademisk ytringsfrihet, inkludert hvilken trygghet prinsippet gir akademisk ansatte. Videre bør institusjonene opprette et operativt apparat som igangsettes med en gang noen forskere opplever trusler og/eller innskrenkninger.

Punkt 6.6 Egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits

AYF ser med stor skuffelse at innføringen av studieavgift for internasjonale studenter utenfor EØS og Sveits nå også foreslås lovfestet i UH-loven. AYF leverte i desember 2022^[iv] et kritisk høringsinnspill til både studieavgiften og prosessen rundt innføringen av denne. Dette kan leses her. Som vi advarte mot, har innføringen av studieavgift høsten 2023 ført til en drastisk nedgang i internasjonale studenter i aktuelle grupper. I følge Khrono[v] er dette på nær 80%, og på enkelte studiesteder har de mistet alle studentene.

Dette har igjen ført til en svekkelse i studie- og fagmiljøene, og vi mener det også vil ramme fremtidige forskningsmiljøer og ha uheldige ringvirkninger for norske forskningsmiljøer. AYF mener at masterstudenter er våre yngste forskere og bidrar med arbeid som beriker det norske forskermiljøet. En betydelig andel av masterstudentene fortsetter ofte på doktorgrad ved instituttene hvor de tok mastergraden, og blir på sikt etablerte forskere. Enhver innvirkning på rekrutteringen av internasjonale masterstudenter vil svekke det verdifulle vitenskaps- og kompetansemangfoldet som et godt forskningsmiljø krever. 

Punkt 8.2.4.2 Nedleggelse av studiesteder

AYF er sterkt kritiske til forslaget om å gjøre nedleggelser av studiesteder til en politisk beslutning ved å legge myndigheten til Kongen i statsråd. Dette er en stor overprøving av universitetenes og høgskolenes autonomi, og legger for store politiske føringer på organiseringen av sektoren. Som poengtert i Aftenposten sin leder 21.juni^[vi] blir reglene ulogiske siden «En utdanningsinstitusjon kan altså på egen hånd opprette et nytt studiested, men ikke legge det ned».

AYF mener at de distriktspolitiske hensynene er for tungtveiende og forslaget viser en mistillit mot at UH-institusjonene ikke klarer å avveie disse opp mot andre målsetninger. Dette er også et klart brudd med Regjeringens såkalte «tillitsreform».

Referanser:

^[i] Akademiet for yngre forskere (2020): «Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere til NOU 2020:3 – Ny lov om universiteter og høyskoler». Lastet ned fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-202-3-ny-lov-om-universiteter-og-hoyskoler/id2690685/?uid=ae3fc757-0a73-4cc2-9899-e4d7deb62d5a

^[ii] Akademiet for yngre forskere (2022): «Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere til forslag til endringer i UH-lov okt. 2022». Lastet ned fra: https://akademietforyngreforskere.no/wp-content/uploads/2022/12/2022-10-14-Horingssvar-endringer-i-UH-Lov-AYF-1.pdf

^[iii] Akademiet for yngre forskere (2023): «Akademiet for yngre forskere sin politikk om språk og språkbruk i akademia». Lastet ned fra: https://akademietforyngreforskere.no/wp-content/uploads/2023/01/2023-AYFs-politikk-om-sprak-og-sprakbruk-i-akademia-Endelig.pdf

^[iv] Akademiet for yngre forskere (2022): «Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere til forslag om innføring av studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området eller Sveits». Lastet ned fra: https://akademietforyngreforskere.no/wp-content/uploads/2022/12/2022-Horingssvar-innforing-av-Studieavgift-AYF-til-KD-Final.pdf

^[v] Khrono (2023): «Nær 80 prosent av studentene forsvant», Publisert i Khrono 27.07.2023. Lastet ned fra: https://khrono.no/naer-80-prosent-av-studentene-forsvant/796271

^[vi] Aftenposten (2023): «Ola Borten Moes mistillitreform». Leder i Aftenposten 21.06.2023. Lastet ned fra: https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/VPX13l/ola-borten-moes-mistillitsreform

Innvendinger mot fjerning av §§ 12-3 og 12-4 i forslaget til ny Universitets- og høyskolelov 

Departementet har i forslaget til den nye Universitets- og Høyskoleloven (UH-loven) anbefalt å oppheve § 12-3, som angår eiendomsforvaltning for selvforvaltende universiteter og høyskoler (jf. punkt 8.14, s. 116 i Prop. 126 L (2022-2023)). Universitetet i Bergen (UiB) ønsker med dette å uttrykke alvorlig bekymring for denne delen av lovforslaget, samt den foreslåtte fjerningen av § 12-4. 

1.               Manglende vektlegging av autonomi  

Fjerning av §§ 12-3 og 12-4 vil potensielt innskrenke universitetenes evne til å autonomt forvalte sine eiendommer. Dette kan føre til økt usikkerhet og detaljstyring fra statens side, som strider mot prinsippet om universitetenes selvstendighet. Disse bestemmelsene har historisk sett vært fundamentale i å sikre universitetenes autonomi, spesielt med hensyn til forvaltning av bygg og eiendom. 

2.               Historisk kontekst og betydning av § 12-3  

Den nåværende § 12-3, som har sin opprinnelse i loven fra 2005 og dens forløper, § 16 i loven fra 1995, ble etablert for å tydeliggjøre universitetenes forvaltningsansvar. Departementets argument om at Stortingets årlige budsjettbehandlinger gir tilstrekkelige fullmakter for eiendomsforvaltning, anser vi som utilstrekkelig, da det ikke ivaretar behovet for klare og konkrete retningslinjer som § 12-3 tilbyr. 

3.               Konsekvenser av fjerning  

Fjerningen av disse paragrafene kan ha betydelige konsekvenser: a.) Det kan skape presedens for endringer i universitetenes forvaltningsansvar over egne eiendommer. b.) Det vil eliminere institusjonenes tradisjonelle forpliktelser innen eiendomsforvaltning. c.) Det kan undergrave grunnlaget for å etablere regler om eiendomsavhending, som igjen kan begrense fremtidige fullmakter. 

4.               Manglende høringsprosess  

Det er også bekymringsfullt at denne betydelige endringen foreslås uten en grundig høringsprosess. De innspillene som har blitt gitt, baserer seg på en forutsetning om at disse bestemmelsene ville bli videreført. En slik endring uten tilstrekkelig dialog med berørte universiteter undergraver prinsippene om god forvaltningsskikk. 

*** 

Basert på disse punktene, oppfordrer Universitetet i Bergen komiteen til nøye å vurdere konsekvensene av å fjerne §§ 12-3 og 12-4 fra den nye UH-loven. Vi foreslår at disse paragrafene opprettholdes, eller at det iallfall gjennomføres en grundigere prosess for å vurdere implikasjonene av deres fjerning. 

Avslutningsvis understreker vi med tyngde viktigheten av universitetenes autonomi. UiB mener at det er avgjørende at Stortingets representanter vurderer denne saken med full forståelse av at enhver lovendring som berører selvforvaltende universiteter kan ha dyptgripende følger. Ved å endre vilkårene for eiendomsforvaltning, griper man direkte inn i universitetenes evne til å utforme og realisere sin strategiske visjon. 

Universitetet i Bergen anser sin bygningsmasse og disponible arealer som fundamentale ressurser i realiseringen av våre strategiske ambisjoner. Våre beslutninger om rom- og arealbruk er nøye tilpasset vår målsetting om å være et internasjonalt ledende forskningsuniversitet. Tilgang til velutstyrte laboratorier og spesialiserte arealer er essensielt for å drive forskning på et internasjonalt anerkjent nivå og for å tilby forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Laboratorier og teknisk infrastruktur er kritiske for vår fortsatte utvikling og suksess som et forskningsintensivt universitet. 

Det er denne forståelsen av eiendomsforvaltningens rolle som vi ønsker at løfte frem. Vår autonomi i å forvalte universitetets bygg og eiendommer er ikke bare en administrativ detalj, men et avgjørende element i vår evne til å opprettholde og fremme akademisk frihet, innovasjon og forskningskvalitet. Denne autonomien er dermed uløselig knyttet til vår identitet og vårt oppdrag som et ledende forskningsuniversitet. 

Forskerforbundet har kommentarer til flere av bestemmelsene i forslaget til ny universitets- og høgskolelov. På grunn av de stramme rammene i høringsportalen tar vi her opp kun noen utvalgte bestemmelser. Det er et demokratisk problem at rammen for innspill er så begrenset når det gjelder omfattende og viktige saker. Forskerforbundets innspillsnotat i sin helhet er oversendt komiteen som eget vedlegg og er publisert på forbundets nettsider.

Til grunn for lovforslaget ligger Auneutvalget (NOU 2020:3) som særlig ble bedt om å vurdere bestemmelsene om ansettelse og spørsmålet om midlertidighet på bakgrunn av den utstrakte bruken av midlertidig ansettelse i universitets- og høyskolesektoren). Forskerforbundet er derfor opptatt av at komiteen benytter anledningen til å foreta endringer som faktisk bidrar til å redusere adgangen til uønsket midlertidig ansettelse.

11.7 Ansettelse på åremål

Åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse

Fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv. UH-loven gir imidlertid en egen særregel for kunstfagene med adgang til å ansette i kunstneriske åremål i inntil 12 år fordelt på to åremålsperioder. Dagens praksis viser at adgangen til å ansette i kunstneriske åremål misbrukes og benyttes mange steder mer som en hovedregel enn som et unntak fra hovedregelen om fast ansettelse. Konsekvensen er at en stor andel av de som utdanner fremtidens kunstnere, arkitekter, designere og musikere er midlertidig ansatt etter denne bestemmelsen. Forskerforbundet og Creos nylig gjennomførte medlemsundersøkelse (Forskerforbundets skriftserie 4/2023) viser at tre av fire kunstfaglig åremålsansatte heller ville hatt fast jobb. Et klart flertall mener at fast ansettelse er bedre for arbeidsmiljøet, undervisningen og det kunstneriske utviklingsarbeidet.

Departementet skriver selv i lovforslaget at «dagens praksis med så vidt utbredt bruk av åremål er uheldig». Forskerforbundet er derfor svært kritisk til at anledningen ikke benyttes til å stramme inn på adgangen til å ansette midlertidig. Departementets forslag om å begrense åremålsadgangen til én periode innebærer en forverring av situasjonen. Det vil ikke redusere bruken av åremål, men føre til hyppigere utskifting og mindre forutsigbarhet for de åremålsansatte. De ansatte selv ønsker ikke denne løsningen (jf. den nevnte ansattundersøkelsen).

Forskerforbundet anerkjenner behovet for kunne hente inn en «aktivt utøvende kunstner på høyt internasjonalt nivå» for en tidsavgrenset periode slik at kunstnerskapet ble opprettholdt, og én spesiell kunstfaglig retning ikke skulle dominere en utdanning over lang tid. Dette behovet lar seg imidlertid løse ved de ordinære bestemmelsene i lovverket. Det kan ansettes fast i full stilling med kunstnerisk utviklingsarbeid som del av arbeidsplikten, i deltidsstilling og fast eller midlertidig i 20% bistilling. Mer kortvarige behov innen undervisning og veiledning vil også kunne sikres gjennom korttidskontrakter som timelærer eller veileder. Dette vil gi økt forutsigbarhet for de ansatte og løse virksomhetenes behov for å hente inn aktivt utøvende kunstnere.

Forskerforbundet foreslår at adgangen til å ansette i kunstneriske åremål oppheves og ikke videreføres i ny lov. Dette innebærer at forslaget til § 7-6 bokstav d slettes.

 Lengden på åremål i rekrutteringsstillinger

Forskerforbundet vil berømme regjeringen for forslaget om å endre perioden for postdoktorer fra to til fire år til tre til fire år. Dette vil bety at postdoktorstilingen blir mer forpliktende og at stillingen vil kunne bli brukt mer i samsvar med intensjonen som en reell kvalifiseringsstilling frem til høyere undervisnings- og forskningsstillinger. Dette er et skritt i riktig retning, men er ikke tilstrekkelig. For å gi reell mulighet for kvalifisering frem til førstestillingsnivå må kvalifiseringsperioden settes til fire år. Forslag til endret lovtekst er gjengitt i forbundets innspillsnotat.

Flytte regler om åremål for utdanning- og forskningsstillinger fra forskrift til lov

Forskerforbundet går mot forslaget om å flytte bestemmelser om antall åremålsperioder og lengden på dem fra forskriften til UH-loven. Forskriften er i dag også hjemlet i statsansatteloven og gjelder for alle statlige virksomheter som benytter stillingene. Dersom vilkårene tas ut av forskriften, vil bestemmelsene kun gjelde stipendiatene og postdoktorene i UH-sektoren. Det er svært uheldig og åpner for ulikebehandling og at stillingene kan misbrukes. Forskerforbundet foreslår i tråd med dette at disse bestemmelsene videreføres i forskrift, og ikke flyttes til loven.

11.6 Vikar for valgt eller åremålstilsatt leder ved statlige universiteter og høyskoler

Forslaget om å videreføre reglene i gjeldende §6-5 fjerde ledd, og begrense perioden vikaren kan være midlertidig ansatt til fire år, vil svekke vikarenes forutsigbarhet og rettigheter dersom vikarbehovet vedvarer. Det er nødvendig å endre lovteksten slik at det tydelig fremkommer at vikaren gis rett til å fortsette dersom lederen fortsetter i en ny åremålsperiode. Dette fordi det ikke uten saklig grunn er adgang til å erstatte en midlertidig med en annen. Forslag til endret lovtekst er gjengitt i forbundets innspillsnotat.

 11.4 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstilling

Forskerforbundet støtter forslaget om å videreføre dagens § 6-5 andre ledd om muligheten til å ansette midlertidig i en lavere stilling, men støtter ikke forslaget om å begrense ansettelsesperioden til ett år. For å sikre de ansattes rettigheter og forutsigbarhet dersom behovet for videre ansettelse er tilstede etter ett år, foreslås følgende tillegg til § 7-3 som nytt andre ledd: «Dersom behovet for videre ansettelse er til stede etter ett år, og det fortsatt ikke har meldt seg kvalifisert søker, forlenges den midlertidig ansettelsen inntil kvalifisert søker har meldt seg.»

 11.3 Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Aune-utvalget foreslo at «Det skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver, med mindre det er åpenbart unødvendig» (NOU 2020:3). Et flertall av høringsinstansene støttet dette. I dagens lov heter det at det kan gjennomføres intervju. Forslaget til ny lov har tatt ut alle henvisninger til intervju. For å sikre ryddige ansettelsesprosesser og bidra til at den best kvalifiserte ansettes er det helt nødvendig å styrke loven på dette punktet. Det vil også minske faren for feilansettelser. Forslag til endret lovtekst er gjengitt i forbundets innspillsnotat.

 8.2 Styret

Forskerforbundet er svært kritisk til forslaget om at myndigheten til å beslutte nedleggelse av studiesteder legges til Kongen i statsråd, jf. § 4-1 femte ledd. Hele 33 høringsinstanser, hvorav 22 universiteter og høyskoler, gikk mot forslaget. Bare seks høringsinstanser støttet forslaget som for øvrig også er i strid med regjeringens tillitsreform. Den institusjonelle autonomien er avgjørende for at universitetene og høyskolene skal fylle sitt samfunnsoppdrag. Universitetene og høyskolene er de beste til å vurdere hvordan virksomhetene skal organiseres for å gi best mulig utdanning og forskning innenfor gjeldende budsjett. § 4-1 femte ledd må derfor strykes.

 8.3 Styrets sammensetting

Høsten 2023 har 13 av 21 statlige høyskoler og universiteter ansatt rektor og ekstern styreleder, mens 8 har valgt rektor som styreleder. Det er gode argumenter for både valgt og ansatt rektor. Forskerforbundet mener likevel ordningen med valgt rektor er å foretrekke fordi valg av rektor som henter sin legitimitet nedenfra, på en bedre måte ivaretar institusjonenes autonomi og fagstyre. Det vises her til mindretallets begrunnelse i Auneutvalget som drøfter dette og konkluderte med at valgt rektor som styreleder best støtter opp under samfunnsoppdraget til universitetene og høyskolene. Forslag til endret lovtekst er gjengitt i forbundets innspillsnotat.

 

Rettssikkerhet for studenter

En av universitets- og høyskolelovens viktigste oppgaver er utdype studentenes grunnleggende rett til utdanning, og sikre praktisk gjennomføring ved institusjonene. Dette innebærer å klart definere rettens praktiske betydning, og tydeliggjøre hvor mye en institusjon må gjøre og ha påvist før den kan gripe inn i denne. ICJ-Norge støtter §§ 12-9 og 12-10, og forslår at disse på prinsipielt grunnlag dekker prøving av alle vedtak som griper inn i studenters grunnleggende rettigheter, i det minste når konsekvensen av et vedtak er egnet til å påvirke studieprogresjon, som individuell studieplan, godkjenning og evt. læringsmiljø.  

Felles for flere tvister mellom studenter og utdanningsinstitusjoner det siste halvåret er et utydelig regelverk som praktiseres ulikt blant utdanningsinstitusjonene. Dette synes å ha ført til uforholdsmessig strenge reaksjoner i mange tilfeller, samtidig som studenter blir utsatt for lange og krevende prosesser. For å sikre samfunnets tillit til utdanning og utdanningsinstitusjonenes integritet bør universitetene og høyskolene ha gode rutiner og systemer for å ivareta studenters rettsikkerhet. Dette anses ikke i strid med, men grunnleggende sett en del av den akademiske friheten.  (Se nærmere Sivilsamfunnets Rettsstatsmelding 2023 punkt. 9.7.)

ICJ-Norge foreslår:

• «Sikre studenters grunnleggende rettigheter til [...]» fremgår tidlig som del av § 1-1 Formålet med universiteter og høyskoler», hvor lovens rettighetsbestemmelser presiseres.
• «Sørge for at studentene er kjent med sine rettigheter og plikter» inngår som del av § 2-1 Universiteters og høyskolers oppgaver.
• Rettsikkerhet inngår som del av § 3-5 Kvalitetssikring, slik at første ledd første punktum lyder «Universiteter og høyskoler skal ha et tilfredsstillende internt system for å sikre og videreutvikle utdanningskvaliteten og ivareta studenters grunnleggende rettigheter.»
• § 1-2 Lovens virkeområde tredje ledd bokstav d bør kobles til § 2-2 Akademisk frihet og ansvar annet ledd, slik at § 2-2 annet ledd lyder «Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov eller avtale med en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon.»
• §§ 12-9 og 12-10 utvides til å omhandle «saker som gjelder grunnleggende rettigheter»

Klagenemndene

Klagenemndene har ikke fungert bra nok som effektive garantister for studenters rettsikkerhet. Flere grunnleggende studentrettigheter nedfelt i universitets- og høyskoleloven faller i dag utenfor de nasjonale klagenemdenes virkeområder, og har hittil ikke blitt prøvd for domstolene.

Vedtak fattet av klagenemndene ved de enkelte institusjonene publiseres ikke offentlig, og er i praksis ikke etterprøvbare. Det rettslige innholdet i flere sentrale studentrettigheter er uavklart, og det mangler systemer for å sikre enhetlig praktisering av disse rettighetene på tvers av institusjonene. Selv med nemndledernes formelle juridiske kompetanse blir ikke uavklarte juridiske problemstillinger alltid tilstrekkelig utredet som del av nemdas vedtak. Forholdet kan henge sammen med hvordan institusjonene kompenserer nemndene for deres arbeid (e.g. fastpris per klage).

ICJ-Norge foreslår:

• § 14-1 Institusjonens nemnd for studentsaker første ledd suppleres med et tredje punktum: «Nemdenes vedtak skal offentliggjøres.»
• §14-2 Nasjonale klagenemnder endres til «Departementet skal opprette nasjonale klage-nemnder som skal behandle klager på enkeltvedtak og andre avgjørelser som angår sentrale studentrettigheter» som utestenging, læringsmiljø, opptak, godkjenning mv.

Begrepet «fusk»

Studenter som er mistenkt for fusk må sikres et godt rettsvern, god oppfølging og rask behandling; de bør normalt ikke imot eget ønske holdes tilbake i studieløpet før saken er ferdigbehandlet.

Lovgiver bør gi en definisjon av fusk som samsvarer bedre med alminnelig språkbruk og akademiske etiske normer. En noe forbedret definisjon framgår allerede i forarbeidene, på side 245. Men fortsatt mangler det mest sentrale elementet i en handling som fortjener betegnelsen «fusk», som etter omstendighetene kanskje vil kunne utgjøre «straff» ifølge menneskerettighetene. Både etter vanlig språkbruk og akademiske normer kreves det at en handling for å kunne anses som fusk eller uetisk er klanderverdig eller subjektivt sett kritikkverdig ut fra felles normer for akademisk virksomhet.

Dommen i HR-2015-1875-A har virket uheldig inn på studenters rettssikkerhet i fuksesaker, nettopp ved å frakople fuskebegrepet fra et krav om personlig klanderverdighet eller subjektiv kritikkverdighet. 

En klargjørende definisjon av fusk bør derfor tas inn i lovteksten. Ett av elementene i definisjonen bør være at vedkommende med sannsynlighetsovervekt har handlet bevisst (forsettlig) for å oppnå en regelstridig fordel, i det minste grovt uaktsomt. Bevisproblematikken ved en slik presisering bør ikke overdrives. En slik definisjon ville avskjære mange av de gråsonetilfellene som i dag behandles som fuskesaker hvor resultatene fremstår som uforutsigelige både for studenter og samfunnet omkring, og som sektoren er av avhengig av tillitten til. 

ICJ-Norge foreslår:

• Fusk defineres i § 12-4 som «brudd med tydelig angitte regler for gjennomføringen av den obligatoriske aktiviteten eller eksamenen som mest sannsynlig bevisst eller grovt uaktsomt fra studentens side har gitt et uberettiget fortrinn eller resultat for studenten selv eller en annen».
• Departementet utarbeider enhetlige nasjonale veiledere for institusjonenes behandling av fuskesaker.
• Loven presiserer institusjonenes ansvar til å sikre at studentene selv har tisltrekkelig kunnskap om hva som er tillatt i den konkrete prøvingssituasjonen.

Godkjenning av ekstern utdanning

Det grunnleggende problemet med dagens godkjenningsbestemmelser er at de ikke får frem at godkjenning er kvalitetsfremmende. Regelverket skiller ikke mellom en tydelig hovedregel og konkrete unntak. Resultatet er fragmenterte bestemmelser, og varierende språkbruk om, og når, godkjenning er en rettighet eller et privilegium.

Det sentrale er om studenten har oppnådd et tilsvarende læringsutbytte, ikke hvor eller hvordan dette har skjedd. Når rettighetsbestemmelsen i ny § 9-1 begrenses til norsk utdanning, skapes en unødvendig frakopling fra godkjenning av annen utdanning. § 9-3 starter som en «kan» bestemmelse, før den i annet ledd er en «skal» bestemmelse for utdanning gjennomført i konvensjonsland. Hvis § 9-1 er hovedregelen, fremstår § 9-3 første ledd som et unntak, hvorpå § 9-3 annet ledd er et unntak fra unntaket. Hittil har det ikke alltid vært klart for institusjonene at «unntaket fra unntaket» leder tilbake til hovedregelen, slik departementets behov for å «understreke» terskelen for godkjenning av norsk utdanning viser (ibid.).

Det er en svakhet ved begge bestemmelsene at terskelen for å nekte godkjenning ikke er presisert, selv om definisjonen framgår i proposisjonen. Lovforslaget viderefører også et rettsikkerhetshull, ved at intern mobilitet ikke er omfattet av godkjenningsbestemmelsene (ibid.) 

Stortinget har nå muligheten til å betydelig forenkle og tydeliggjøre godkjenningsreglene og sikre likebehandling ved å rendyrke § 9-1 som en rettighetsbestemmelse for godkjenning av utdanning, med definerte unntak. Behov for nærmere definerte unntak fra en klar hovedregel kan med fordel reguleres i forskrift.

ICJ-Norge forslår:

• § 9-1 rendyrkes som rettighetsbestemmelse, der innholdet i Norges folkerettslige forpliktelser (e.g. offentliggjøring, behandlingstid, alternativer til avslag, mv.), gjengis i lovteksten. 
• «Betydelige forskjeller» defineres i loven som «forskjeller som sannsynligvis vil hindre søkeren i å lykkes i den ønskede aktiviteten, for eksempel videre studier, forskningsaktiviteter eller arbeidsmuligheter». Særlige unntak fra hovedregelen bør reguleres i forskrift.
• Departementet utarbeider enhetlige nasjonale veiledere for institusjonenes behandling av godkjenningssaker.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) ønsker å gi Utdannings- og forskningskomiteen følgende innspill i det videre arbeidet med lov om universiteter og høgskoler. Innspillene er utarbeidet i nært samarbeid med våre lokale organisasjonsledd i sektoren.

Nedleggelser av campi

Det mest diskuterte området i forslaget til ny UH-lov er spørsmålet om institusjonenes styrer skal kunne vedta å legge ned hele studiesteder, eller om dette må opp til politisk behandling.

NTL er ikke motstandere av politisk styring. Vi innser at samfunnet har betydelig og legitime interesser i universitets- og høgskolesektoren, og at sektoren er avgjørende for at store deler av samfunnet skal fungere. Vi er opptatte av akademisk frihet og autonomi til ansatte fordi vi mener at dette er den beste og mest effektive måten å oppnå viktige samfunnsmål, og ikke fordi samfunnet ikke skal bry seg om hva ansatte driver med.

Når det gjelder studiesteder/campi er mye av det som i dag er studiesteder underlagt store flercampusinstitusjoner opprinnelig politisk opprettet som egne institusjoner. Vi mener ikke at det er urimelig at studiesteder som har blitt opprettet ved politiske vedtak med bestemte politiske mål, også må gjennom en politisk behandling før de legges ned.

En slik lovendring er i realiteten lite inngripende, siden departementet allerede under dagens lovverk har en generell instruksjonsmyndighet overfor institusjonene, men den gjør en politisk behandling obligatorisk noe vi ikke mener er urimelig gitt den potensielt store samfunnsmessige betydningen av slike vedtak.

Dette gjelder særlig for profesjonsutdanningene som utgjør en sentral del av den grunnleggende infrastrukturen i samfunnet. De som utgjør grunnstammen i velferdsstaten som lærerutdanning eller sykepleierutdanning, og hvor desentralisert utdanning i enkelte regioner kan være avgjørende for å rekruttere denne arbeidskraften, men også for yrker som er viktige for privat sektor som for eksempel ingeniør.

 

Forskning på etablering av høyere utdanningsinstitusjoner viser at de har betydelig påvirkning på befolkningsutvikling og den økonomiske utviklingen i en region, men også på områder som industriell og teknologisk utvikling i det regionale arbeidslivet. (Se: Kjelsberg, Ronny «Fag eller politikk», Nytt Norsk Tidsskift https://www.idunn.no/doi/10.18261/nnt.40.2-3.14)

 

Det er veldokumentert at de potensielle samfunnsmessige konsekvensene av å legge ned hele studiesteder i enkelte tilfeller kan være så store at de går langt utover det mandatet et universitetsstyre har, og åpenbart bør opp til politisk vurdering, og støtter derfor denne lovendringen.

 

Interndemokrati

Det er trist at regjeringa ikke benytter anledningen til å tiltak for å motvirke de avdemokratiserende endringene sektoren har vært gjennom de siste tiårene. NTL mener en viktig del a0v en tillitsreform i sektoren for eksempel også burde handle om å gi ansatte og studenter tillit til å velge sine egne ledere, ikke bare som en unntaksvis mulighet som et styre kan avgjøre, men obligatorisk slik det var i UH-loven av 1995.

Tosensorordningen

NTL er på den andre siden mye mer fornøyd med det nye forslaget til tosensorordning enn til det som ble framlagt av Solbergregjeringen. En variant hvor alle eksamener skulle vurderes av to sensorer uten at sektoren får ekstra ressurser ville flyttet betydelige mengder av arbeidstid med undervisning over til et tidspunkt hvor læringsprosessen er over - til ren summativ vurdering. Dette vil ikke gi økt studiekvalitet, men tvert om redusere den. Å redusere dette kravet til noen få, større eksamener, bachelor- og masteroppgaver framstår mye mer fornuftig.

Midlertidighet                                                                                                                     

Universiteter og høgskoler er i en vanskelig konkurransesituasjon om høyt kompetente ansatte, med pengesterke aktører som kan tilby mye høyere lønn. Et av våre kompetansefortrinn har vært sterkt stillingsvern, noe som er blitt gradvis svekket de siste årene bl.a. gjennom endringer i statsansattloven. Vi mener også statsansattloven, heller enn UH-loven, er der man bør ta grep for å redusere midlertidigheten i sektoren, men vi støtter fjerningen av § 6-5.

 

Utdanningsstillinger som PhD og Post.doc mener vi ikke bør ses på som uønsket midlertidighet, det samme med åremål for lederstillinger.

 

En utfordring som ikke dukker opp i formelle midlertidighetstall er ansatte som formelt har fast stilling, men som er ansatt på prosjektmidler og som dermed mister sitt stillingsvern når prosjektmidlene er brukt opp. Her mener NTL at universiteter og høgskoler burde ha en økonomisk buffer for å kunne lønne ansatte i overgangsperioder mellom prosjekter. Det ville gjøre det mulig med større andel reelt fast ansatte. Dette vanskeliggjøres av kravet om maksimal buffer på 5%.

 

Studieavgift                                                                                                                     

NTL mener høyere utdanning skal være gratis. Lærestedene har nå fått noe erfaring med studieavgift for studenter utenfor EU/Sveits. Resultatet er ikke økte inntekter for institusjonene - resultatet er at studentene ikke kommer, at institusjonene i stedet får ytterligere svekket økonomi, at hele studieprogram trues og at den internasjonale kunnskapsutvekslingen i sektoren reduseres og kvaliteten dermed på sikt svekkes. Vi mener erfaringene tilsier at dette må legges bort og unntaket fra gratisprinsippet avskaffes.

 

 

Med hilsen

Norsk Tjenestemannslag

Høring Prop. 126 L (2022–2023): Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak): Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven)

Innledning

Aldri før har Norge utdannet flere mennesker enn de siste 10 årene. Likevel er kompetansegapet stort og økende. I 2022 oppgir 2 av 3 NHO-bedrifter å ha et udekket kompetansebehov. Det er avgjørende for den grønne og digitale omstillingen, fremtidens verdiskaping og velferd at vi halverer kompetansegapet innen 2030. Samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og bedriftene våre må bli bedre, utdanningene må bli mer praksisnære og arbeidslivsrelevante. NHO mener UH-institusjonene i dag har for få økonomiske insentiver til samarbeid med næringslivet. Økonomiske insentiver vil blant annet kunne bidra til å styrke arbeidslivrelevansen i utdanningene. Insentivstrukturen må føre til flere åpne studier, flere kortere og fleksible utdanningsløp, mer ansattmobilitet, reelt samarbeid med næringslivet om etter- og videreutdanning, undervisning, innholdet i studieprogrammer, forskning mm.

 

Nedleggelse av studiesteder

Regjeringen foreslår at beslutninger om nedleggelser av studiesteder skal tas av Kongen i statsråd. NHO støtter ikke dette forslaget. Kvalitetsvurderinger må ligge til grunn, og institusjonene må beholde sin autonomi. Strukturreformen i høyere utdanning var en reform for strukturelle endringer og sammenslåing av flere universiteter og høyskoler. Stortingsmeldingen om reformen ble lagt fram våren 2015. Hensikten med reformen var å fremme kvalitet i utdanning og forskning, regional utvikling, styrke fagmiljøer og gjøre ressursbruken ved høyere utdanningsinstitusjoner mer effektiv. Derfor endret man universitets- og høyskolesektoren og samlet ressursene på færre, men sterkere institusjoner.

 

I forbindelse med strukturreformen var NHO opptatt av at kravene til faglig kvalitet måtte spille en avgjørende rolle. Flere UH-institusjoner var for små med for knappe ressurser og et svakt studentgrunnlag. NHO har derfor støttet en politikk som fremmer mer samarbeid, sterkere arbeidsdeling nasjonalt og internasjonalt og en større faglig konsentrasjon. NHO er særlig opptatt av at det er viktig med fagmiljøer av en viss størrelse for å sikre langsiktig og stabil faglig kvalitet. Hver institusjon må også spisse sin faglige profil – i tett samspill med arbeidslivet. Universitetene og høyskolene bør spesialisere seg innen områder hvor de har særlige forutsetninger for å lykkes. NHO mener derfor UH-institusjonene fortsatt må ha autonomi til selv å avgjøre studiestedsstrukturen. Det kan for eksempel være riktig å omdisponere ressurser fra infrastruktur til faglig utvikling for å styrke forskningen og oppnå høyere og lik kvalitet i utdanningene. Samling av flere fagmiljøer kan være nødvendig for å bygge opp om doktorgradsutdanninger og UH-institusjonenes profilområder.

 

Livslang læring - Egenbetalingsforskriften

Regjeringen vil gjøre endringer i finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren og egenbetalingsforskriften for å gjøre det mer attraktivt for universiteter og høyskoler å tilby fleksibel utdanning. Endringer i egenbetalingsforskriften kan medføre at tilbudssiden blir styrket, ved at UH-institusjonene kan få større økonomisk handlingsrom til å utvikle tilpassede EVU-tilbud. Arbeidslivet vil kunne få flere og bedre tilbud som er spesielt tilrettelagt for personer med arbeidserfaring og arbeidslivets behov. Men det vil også innebære at kompetanseheving blir mer avhengig av arbeidstakerens egen økonomi og/eller arbeidsgivers betalingsvillighet og betalingsevne. Avhengig av hvordan andelen egenbetaling reguleres, skyves i praksis enten deler av, eller alle kostnadene knyttet til selve utdanningstilbudet, over på arbeidstaker og/eller arbeidsgiver. NHO vil påpeke at dette særlig kan være krevende for små og mellomstore bedrifter med begrenset økonomisk handlingsrom til å dekke ansattes egenandeler knyttet til EVU-tilbud. De små og mellomstore bedriftene utgjør brorparten av bedriftene i Norge. Man risikerer å få økt ulikhet mellom på den ene siden bedrifter og deres ansatte som kan kjøpe seg til kompetanseheving og dermed konkurransefortrinn, og på den andre siden bedrifter/ansatte som ikke har økonomisk handlingsrom til å gjøre det samme.

 

Mange NHO-bedrifter gjennomfører i dag kompetanseheving internt i bedriften. De vanligste måtene å gjøre dette på er gjennom erfaringsutveksling mellom kolleger, kurs og opplæring internt i bedriften samt kurs og opplæring i regi av eksterne tilbydere. Tilbud i form av delemner eller grader fra universiteter og høgskoler er relativt lite benyttet. Dersom tilbudene ved de offentlige UH-institusjonene som er spesielt myntet på deltakere fra arbeidslivet i tillegg får en egenandel som må dekkes av arbeidsgiver og/eller arbeidstaker, kan man risikere å flytte kompetanseheving i bedrift ytterligere vekk fra det offentlige akademias tilbud.

 

Etter- og videreutdanning er allerede definert som en del av samfunnsoppdraget til universitets- og høgskolesektoren, ref. UH-loven. EVU er følgelig en lovfestet del av statlige universiteters og høgskolers virksomhet. Prinsipielt mener NHO derfor at finansering av offentlige EVU-tilbud primært bør skje gjennom de årlige bevilgningene over statsbudsjettet.

 

Vurdering og sensur

Departementet foreslår å modifisere kravet om to sensorer, men ikke å oppheve det, slik mange høringsinstanser ønsker. For å styrke arbeidsrelevansen i utdanningene støtter NHO at flere utdanningsinstitusjoner i økende grad tar i bruk moderne vurderingsformer. Disse faller ikke nødvendigvis inn under de klassiske kategoriene "skoleeksamen", "hjemmeeksamen" eller "muntlig eksamen". Dette kan for eksempel være klassedeltakelse, casepresentasjoner, gruppepresentasjoner eller andre ikke-etterprøvbare komponenter som går over tid. I slike situasjoner vil kravet om to sensorer medføre at man må doble antallet forelesere eller lærere i undervisningen, noe som verken vil være praktisk eller økonomisk gjennomførbart. Digitalisering har også åpnet for digitale prøver som i stor grad kan maskinrettes, for eksempel multiple choice-prøver eller rent matematiske oppgaver. Departementet har tidligere utvist et ønske om modernisering av utdanning og vurderingsformer. NHO mener det er viktig at vurderings- og sensurordningene ikke virker begrensende her.

 

Norsk som fagspråk i undervisning og forskning

NHOs kompetansebarometer har vist at om lag 8 av 10 NHO-bedrifter tillegger skriftlig formidlingsevne på norsk en stor eller viss betydning. Omtrent like stor andel av bedriftene sa det samme om muntlig kommunikasjon på norsk. Engelsk (48%) og tysk (13%) var de mest etterspurte språkene utenom norsk. NHO er opptatt av å styrke arbeidslivsrelevansen i utdanningene, og relevant språkkompetanse er også en viktig del av dette. De fleste studenter skal bruke norsk som arbeidsspråk når de kommer ut i arbeidslivet. Norsk næringsliv trenger et effektivt og relevant arbeidsspråk. Derfor er det viktig at studentene utvikler solid kompetanse i norsk fagspråk. I tillegg er NHO opptatt av at studentene utvikler kompetanse i andre språk som er viktige for norsk næringsliv, som for eksempel engelsk og tysk. Engelskspråklig publisering og undervisning er en forutsetning for internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid, studentutveksling, rekruttering av internasjonale gradsstudenter og oppnåelse av institusjonelle og nasjonale mobilitetsstrategier. Det er også en viktig forutsetning for å klare å fylle det kompetansegapet som norsk næringsliv står overfor. NHO er opptatt av å utvikle norsk som fagspråk, men det er også viktig at dette ikke må bli en bremsekloss for videre internasjonalisering av norsk forskning og høyere utdanning.