Eit godt liv i heile Noreg - distriktspolitikk for framtida

Fjellnettverket er eit politisk nettverk for kommunar, regionråd og fylke. Oppgåva vår er å arbeide for levande og livskraftige bygder i fjellområda i Sør-Noreg.

Meld. St. 27 (2022–2023) Eit godt liv i heile Noreg – distriktspolitikk for framtida er lagt fram for Stortinget til behandling.

Fjellnettverket støttar regjeringa sitt mål om å auke folketalet i distrikta. Me meiner det er heilt nødvendig med ein offensiv og framtidsretta distriktspolitikk.

Meldinga omtalar viktige distriktsutfordringar, men me undrar oss over at situasjonen i fjellområda i Sør-Noreg ikkje er tatt med i meldinga.

Samla er det over hundre fjellkommunar i Sør-Noreg. Fjellområdas betydning for ei berekraftig samfunnsutvikling og ressursutnytting får stadig større merksemd internasjonalt. Men i Noreg er distriktspolitikken i liten grad retta inn mot desse områda spesielt, og tek i liten grad høgde for dagens utfordringar i fjellområda.

I meldinga blir situasjonen i Nord-Norge vurdert samla og ut frå fleire parameter, men fjellområda i sør har ikkje fått ei slik samla vurdering, til tross for at mange av utfordringane er like.

Situasjonen i fjellkommunane.

Fjellkommunane har i dag store utfordringar: Fråflytting, skeiv alderssamansetjing, fødselsunderskot og mangel på arbeidskraft med relevant kompetanse. Befolkningsframskrivingane frå Telemarksforsking viser at fleire av desse negative trekka truleg kjem til å forverre seg framover. Halvparten av alle kommunar i sentralitetsklasse fem og ein tredjedel av kommunane i sentralitetsklasse seks ligg i fjellområda.

Fjellområda i Noreg har hatt ei svakare utvikling i talet på arbeidsplassar enn resten av landet dei siste ti åra. Dette gjeld både offentleg sektor og i næringslivet. Til dømes har område som Nord-Gudbrandsdalen, Midt-Gudbrandsdalen og Aust-Telemark hatt dårlegare arbeidsplassutvikling enn tiltaksområda i Finnmark og Troms. Det same gjeld bygging av nye bustader og etablering av nye verksemder. Fjellnettverket får kvart år oppdaterte tal på utviklinga i fjellområda i «Fjellindeksen»: www.Regionalanalyse.no/fjell.

Samstundes som det er mange utfordringar i fjellområda i Sør-Noreg er desse områda svært viktige for landet. Her blir det produsert mykje rein energi, det er eit levande landbruk med stor produksjon av jord- og skogbruksprodukt, og det er mykje verna natur og viktige økosystem. Fjellområda er også viktige som rekreasjonsområde for folk på det sentrale Austlandet og i andre storbyar. Levande bygder er ein føresetnad for å skape gode opplevingar for tilreisande.

I Fjell-Noreg som i Nord-Noreg er det lange avstandar og lågt folketal, slik at det mange stader er utfordrande å oppretthalde eit variert tenestetilbod med god kvalitet i alle lokalsamfunna. Det trengst difor merksemd og tiltak også for fjellområda i Sør-Noreg.

Fjellandbruket

I meldinga blir det vist til kor viktig landbruket er for Noreg. Vi saknar difor ei omtale av og ønske om sterkare satsing på fjellandbruket.

Fjellandbruket er ein berebjelke for verdiskapinga i fjellområda. Jordbruk, skogbruk og reindrift bidreg i stor grad med ressursar både lokalt og nasjonalt. Sjølv om det er lagt ned mange gardsbruk i fjellområda, så ligg framleis 20 prosent av alle aktive bruk i våre område. På fjellgardane finn vi 22 prosent av alle landets mjølkekyr og ein tredjedel av alt storfe, og det meste av sauen på utmarksbeite. Fjellområda i sør er og viktige for å oppretthalde reindrifta, både for å produsere reinkjøt som er etterspurt og som berar av samisk kultur. Hagebruk, korn- og potetdyrking er døme på at det å produsere nær dei klimatiske grensene kan gje produkt med særpreg, ernæringsmessige kvalitetar og lite behov for sprøytemiddel.

Fjellandbruket er difor ein viktig del av sjølvforsyninga i Noreg. Dette vil bli endå viktigare i framtida. For Noreg, med dei spesielle vekstforholda me har her til lands, betyr det at me må auke matproduksjonen og ikkje minst bruke utmarka meir. Gjennom utmarksbeiting utnyttar ein ressursar som elles ikkje vil kunne nyttast til matproduksjon.

Framtida for fjellkommunane

Berekraftig bruk av fjellområda og utvikling av ressursane i fjellet gir verdiskaping og er eit bidrag til å redusere den globale oppvarminga. God forvaltning, bruk og utvikling av våre område stiller spesielle krav, og det er derfor nødvendig og viktig at fjellområda blir sett samla i distrikts- og regionalpolitikken, slik som t.d. i Fjell- og innlandsstrategien frå 2021 

Fjellområda er store og med rike naturressursar, som utgjer verdiar både for folk som bur der, for det norske storsamfunnet og globalt. Fjellområdas betydning for ei berekraftig samfunnsutvikling og ressursutnytting får stadig større merksemd internasjonalt, og i FNs berekraftsmål blir ressursane i fjellområda peika på som viktige for framtidig utvikling. Våre naturressursar er nødvendige for den grøne omstillinga. Den beste måten å sikre at fjellnaturen blir teke vare på og brukt på berekraftig vis i den grøne omstillinga, er å sette inn tiltak slik at fleire ynskjer å bu i fjellområda

Fjellnettverket etterlyser:

Ein plan for utvikling av fjellområda i tråd med det grøne skiftet. Den bør innehalde langsiktige planar og verkemiddel for å sikre etablering av nye, framtidsretta næringar i distrikta, tilgang på risikokapital og korleis me skal bruke naturresursane i framtida, slik at det kjem både landet og lokalsamfunna til gode.

Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale bedrifter. De er viktige tjenesteleverandører i alle kommuner. Tjenestene omfatter avfall, brann og redning, havn, vann og avløp, energi, kultur, samferdsel, helse med mer.

Våre medlemmer er avgjørende for utviklingen av lokalsamfunn i hele landet. Både innbyggere og næringsliv er brukere av tjenestene. 

For Samfunnsbedriftene er det viktig at distriktspolitikken prioriterer trygge og gode tjenester til innbyggere og næringsliv, samt at den vurderer hvordan man på en best mulig måte kan få til et tverrsektorielt samarbeid om høykompetansearbeidsplasser også i distriktene. Kommunale selskaper er også nøkkelaktører for at Norge skal oppfylle FNs bærekraftmål og klimamål Norge har forpliktet seg til.

Samfunnsbedriftene viser også til vårt innspill om generalistkommuneprinsippet. Skal alle kommuner tilby gode tjenester til innbyggerne MÅ kommunene samarbeide for å innfri lovpålagte krav. Dette fremheves også av generalistkommuneutvalget.

Vi har følgende tre punkter vi ønsker å prioritere i behandlingen av distriktsmeldingen: 

Vi trenger mer kommunalt samarbeid for å sikre kompetansearbeidsplasser og gode tjenester lokalt til innbyggere og næringsliv.

Godt samarbeid mellom kommunale virksomheter og privat næringsliv for å styrke lokalsamfunn og sikre grønn omstilling.

Styrke felles arbeids- og fritidsregioner.

1.

Distriktene trenger flere interessante og høykompetente arbeidsplasser, noe som er vanskelig å ivareta uten samarbeid på tvers av kommunegrenser. Skal innbyggere motta tjenester på et nivå som er forsvarlig, er vi avhengig av gode samarbeidsløsninger i våre fagområder. Brann- og redningstjenesten er et godt eksempel på hvordan gode IKS-samarbeid mellom kommuner sikrer bedre beredskap lokalt.

Rent vann og avløp; sikker strømforsyning; stabilt bredbånd, beredskap og avfallshåndtering er blant helt grunnleggende og kritiske tjenester som er nødvendige for å opprettholde både bærekraftige lokalsamfunn og et rikt næringsliv. Da må kommunene samarbeide skal det bli realitet.

2.
Verken næringsliv eller kommunale tjenestetilbydere opererer i et vakuum og Samfunnsbedriftene mener at samspillet mellom kommunal og privat sektor er det som kan gi mest levende lokalsamfunn.

Kommunale bedrifter er samtidig sentrale i den grønne omstillingen Norge står midt oppe i. Om det er energiselskaper som skal sikre nett og kraft til brukere, avfallsselskaper som skal bidra til gode sirkulære løsninger og gjenvinning av avfallsressurser, havner som skal legge til rette for mer sjøtransport eller brann- og redning som skal sikre god beredskap for innbyggerne: Alltid er det en kommunal virksomhet bak tiltak som gjør at vi kan kutte utslipp. Enten gjør virksomhetene dette i egen regi, eller i samarbeid med private aktører. Denne utviklingen er det viktig å ta vare på og bidra til å forsterke gjennom et aktivt virkemiddelapparat.  Det innebærer at det i tillegg til Innovasjon Norge og Enova må etableres en finansieringsordning for kommunale virksomheter for å gjennomføre store investeringsprosjekter. Det er særlig mindre distriktskommuner som vil trenge et slikt tilbud så lenge selvkostregimet ikke er tilstrekkelig for å realisere store prosjekter; eksempelvis sorteringsanlegg for avfall.

3.
Samfunnsbedriftene mener at økt samhandling mellom kommuner for å utvikle felles arbeids- og fritidsregioner og urbane tilbud kan bidra til å øke bostedsattraktiviteten i kommunene. Derfor mener vi at det er svært viktig at kommunene driver et aktivt og profesjonelt eierskap i sine selskaper og søker samarbeid med nabokommuner i interkommunale samarbeid. Dette gir en god plattform for videre samarbeid med både innbyggere og næringsliv i gode lokalsamfunn.

Legg til rette for næringslivet i distriktene

Mange virksomheter i distriktene, både private og offentlige, opplever utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft med riktig kompetanse. Dette svekker både næringslivet og kommunenes oppgaveløsning. Regjeringen vil at flere skal velge å bosette seg utenfor byene. Dette krever en helhetlig politikk og målrettede tiltak for å tiltrekke seg arbeidskraft.

Høyt utdannet arbeidskraft etterspør gode og utviklende fagmiljøer og videre karrieremuligheter når de velger bo- og arbeidssted for seg og sin partner. Akademikere søker derfor ofte mot de store arbeidsmarkedene når de etablerer seg.  En politikk for levende distrikter må ha treffsikre tiltak og virkemidler for å nå denne gruppen.

Akademikerne er tilfreds med at regjeringen vil satse på bredbånd, og legge til rette for desentralisert arbeid i staten. Det bør tilrettelegges for at små og mellomstore bedrifter faktisk får mulighet til å konkurrere om vare- og tjenesteleveranser til det offentlige, og Akademikerne er derfor glad regjeringen har satt ned et lovutvalg som skal gå gjennom innkjøpsregelverket. Det er også positivt regjeringen vil legge til rette for mer desentralisert og fleksibel utdanning. For høyt utdannede er det viktig å ha tilgang til relevante etter- og videreutdanningstilbud av høy kvalitet. Det er derfor avgjørende at også de desentraliserte tilbudene holder høy kvalitet. Mye kan også gjøres digitalt for denne målgruppen, men det fordrer en bedre og mer helhetlig oversikt over tilbudene enn det vi har i dag.

Akademikerne savner tiltak for å styrke etableringen av næringsliv i distriktene. Klyngene er en infrastruktur som tiltrekker seg høy kompetanse og investeringer og bidrar til næringsutvikling, regional utvikling og eksport. Tall fra 2021 viser at bedrifter som er medlem av klynger har høyere verdiskaping, høyere salgsinntekter og flere ansatte sammenliknet med bedrifter som ikke er med i klynger. Utover å vurdere en forsvarsindustriklynge i Nord-Norge tilkjennegis ikke ambisjoner på dette området. 

Kommuner og næringsliv bør samarbeide om rekruttering. Høyt utdannede er opptatt av karrieremuligheter for seg og partneren. Etablering i et bo- og arbeidsmarkedsområde forutsetter gode utsikter for jobb og karriereutvikling for begge parter. Kommuner og lokalt næringsliv i samme bo- og arbeidsmarked bør derfor samarbeide om å kartlegge kompetanse- og rekrutteringsbehov i regionen og styrke rekrutteringen av kompetanse til regionen.

Det er lenge siden forrige flyttemotivundersøkelse. Vi mener det er behov for mer kunnskap om hva som er avgjørende for unges valg av bosted for å treffe rette tiltak.

Styrk fagmiljøer og oppgaveløsningen i kommunene

Akademikerne er glad regjeringen jobber for at innbyggerne skal ha tilgang til gode tjenester uavhengig av om man bor i urbane områder eller distriktene. Et godt skoletilbud er viktig for å gi unge like muligheter i livet. En velfungerende akutthjelp og fastlegetjeneste er viktig for å ivareta innbyggernes helse, og barnevernstjenesten må sikre unge trygge oppvekstvilkår. Meldingen kunne vært enda tydeligere på at innbyggerne skal sikres likeverdige tjenester. Slik er det ikke i dag. Rapporten Størrelse teller[1] som Menon har utarbeidet på oppdrag for Akademikerne, slår fast at innbyggere med psykiske utfordringer, rus eller avhengighet ikke får den hjelpen de har krav på fordi kommunen de bor i mangler kapasitet og kompetanse. Et annet område som rammes er klima og natur. Konsekvensene er nedbygging av natur og høyere klimagassutslipp.

45 prosent av landets kommuner har ikke jurist(er) ansatt i sin forvaltning, ifølge en rapport Rambøll har utarbeidet for Juristforbundet. De kommunene med dårligst juristdekning har også dårligst lovoppfyllelse.

Menon-rapporten viser at nesten halvparten av respondentene i små kommuner oppgir å ha et fagmiljø på inntil to personer og nesten én av fem jobber alene. Utfordringene er størst innenfor små tjenesteområder som krever spesialiserte og tverrfaglige miljøer for å tilfredsstille lovkrav og levere kvalitet.

Akademikerne mener meldingen ikke anerkjenner disse utfordringene i stor nok grad og at flere tiltak må vurderes. Kommunene må for eksempel ha kunnskap om hvilken kompetanse de faktisk trenger, eller er tjent med å ha, i sin virksomhet til å løse framtidige oppgaver, og bør stimuleres til å gjennomføre kompetansekartlegging og -planlegging. Mer målrettet bruk av praksisordninger og trainee-ordninger kan bidra til å styrke rekrutteringen til fagstillinger i kommunene for eksempelvis psykologer og veterinærer.

Kanskje viktigst er å styrke kommunen som attraktiv arbeidsplass, etablere større og mer attraktive fagmiljøer og slik bedre både lovpålagte og andre oppgaver som gir innbyggerne gode tjenester, jobbmuligheter og et godt liv. Akademikerne ber Stortinget be regjeringen

• Legge til rette for mer strategisk og fast samarbeid mellom kommuner for å oppnå større fagmiljøer, styrke rekruttering og bedre tilbudet til innbyggerne. Det bør utvikles en samarbeidsmodell med veiledningsmateriell og etablere en økonomisk ordning som stimulerer til samarbeid mellom faste partnere.
• Sikre at kommuner har juridisk kompetanse i eget hus. Det må innføres et lovkrav om at kommuner tilknytter seg en jurist enten i egen organisasjon eller som del av et interkommunalt samarbeid.

[1] Menon 2023, Størrelse teller. https://www.menon.no/wp-content/uploads/Menon-rapport-34-2023-Storrelse-teller.pdf

Naturvernforbundet takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 25 (2022–2023), som favner om mange saksfelt med distriktspolitiske virkninger. Vi har valgt å avgi innspill på et utvalg av disse.

Kommunal arealplanlegging
I Meld. St. 25 (2022–2023) skriver regjeringen at den vil tydeligere differensier de statlige planretningslinjer mellom tettbygde og spredtbygde områder og tilpasse arealpolitikken til lokale forhold. Regjeringen vil også ha en mer differensiert forvaltning av strandsonen.

Naturvernforbundet vil understreke at kommunene, gjennom arealpolitikken, har et stort ansvar for at Norge innfrir den internasjonale naturavtalen. Dette gjelder uavhengig av om vi snakker om store bykommuner eller spredtbygde distriktskommuner. Norsk institutt for naturforskning (NINA) publiserte tidligere i år rapporten Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven*, som viser at det i kommuneplanene er satt av enorme areal for ny nedbygging av natur.

Vi oppfatter regjeringens ønsker om mer differensiert arealpolitikk og forvaltning av strandsonen som et skritt i feil retning, og risikoen for betydelig negative konsekvenser for natur og miljø forsterkes av at små kommuner ofte har mindre fagkompetanse og også kan ha tettere bånd mellom utbyggere og politikere/kommuneadministrasjon. Det kan føre til at naturhensyn vil tape. Da trengs tydelige planretningslinjer som bygger opp naturavtalens mål, men også en sterk statsforvalter som sikkerhetsventil.

Bedre bruk av samferdselsmidlene
Regjeringen skriver også at den vil utarbeide en helhetlig og forpliktende plan for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Dette hilser vi velkommen. KS har anslått vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene til å være på rundt 100 milliarder kroner. Dette har mye å si for folks hverdag, men vi opplever at nye utbygginger – gjerne store veiprosjekt med voldsomme naturinngrep og høye klimagassutslipp – er det eneste lokale politikere og næringsaktører kan velge mellom når de skal forsøke å påvirke den statlige samferdselspolitikken, for eksempel ved utarbeidelse og behandling av Nasjonal transportplan. Derfor mener vi at fylkesveiene bør bli en del av diskusjonen om hva vi bruker de statlige veimidlene på, og at det må være mulig for de lokale politikerne og fylkeskommunene å ønske seg at deler av det statlige veibudsjettet brukes på å ta igjen etterslepet på fylkesveiene framfor å bli brukt på for eksempel store motorveier.

Rovdyrpolitikken
Regjeringen skriver at den vil føre en mer restriktiv rovdyrpolitikk og styrke de regionale rovviltnemndenes rolle – og videre sikre at bestandsmåla faktisk blir fulgt opp.

Rovdyrpolitikken er en viktig naturvernsak og må behandles grundig basert på naturfaglige råd. Vi vil sterkt advare mot grep som svekker rovdyras vern ytterligere. Vi kan ikke se at rovdyrnemdene er gode beslutningsarenaer som evner å balansere ulike hensyn. Vi går derfor imot at deres rolle styrkes.

Videre vil vi påpeke at bestandsmåla må fungere begge retninger. Om en bestand er på et nivå som er lavere enn målet, må det bety at det må gjøres tiltak som øker bestanden.

* NINA-rapporten Planlagt utbyggingsareal i Norge. Identifisering av mulig framtidig utbyggingsareal i kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven:
https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/3085779

Næringshagene i Norge takker for anledningen til å komme med høringssvar til den fremlagte Distriktsmeldingen; Meld.St. 27 (2022-2023) Eit godt liv i heile Noreg – distriktspolitikk for framtida.

Næringshagene i Norge er en medlemsorganisasjon for 39 næringshager som er kvalifisert til å delta i det nasjonale næringshageprogrammet.

Næringshagene bidrar til økt verdiskaping basert på regionale fortrinn gjennom å legge til rette for bærekraftige og omstillingsdyktige bedrifter i hele landet.

Målene med næringshageprogrammet er økt verdiskaping, flere bærekraftige bedrifter, nye markedsmuligheter og økt eksport, økt digitalisering og industriutvikling. Det skal være et relevant og effektivt virkemiddel for bedrifter i Distrikts-Norge, og det skal bidra til økt samhandling mellom relevante virkemidler.

Siva SF er operatør for næringshageprogrammet og for inkubatorprogrammet, og kvalifiserer og kvalitetssikrer innovasjonsselskapenes kompetanse og leveranser. Gjennom Siva er næringshagene og inkubatorene koblet sammen i en nasjonal innovasjonsinfrastruktur, en struktur som i de siste årene også har blitt styrket med katapultsentrene.

Det er i dag rundt 2.500 «målbedrifter» i programmet, og næringslivet i 77% av kommunene i Norge har tilgang til en Næringshage.

En målbedrift er en SMB som har en utviklingsavtale med en næringshage. Dette er bedrifter som har evne og vilje til vekst, bedrifter som ser mot nye markeder i inn- og utland, og som antas å ha et vekstpotensiale.

Målbedrifter i perioden 2012-2021 hadde en akkumulert omsetning på 571 milliarder. Akkumulert verdiskaping var i samme periode 169 milliarder. Pr. 31.12.22 var det 28.800 ansatte i målbedriftene.

En næringshage er viktig utviklingsaktør i sin region, og bistår som regel kommuner, fylkeskommuner og andre næringsaktører med annet næringsutviklingsarbeid i tillegg til næringshageprogrammet.  De initierer utviklingsprosjekter, og legger til rette for attraktive kontorfellesskap og møteplasser for næringslivet i sine regioner. Næringshagene mobiliserer også bedrifter for Innovasjon Norge, Forskningsrådet og andre virkemidler, og hjelper målbedrifter med kvalitetssikring av søknader, og gjennomføring av prosjekter.

Stikkord for næringshageprogrammet er kompetanse og bedriftsutvikling. De fleste næringshager er tverrfaglige og bistår bedrifter innen de fleste typer næringer.

Noen næringshager har også opparbeidet seg spisskompetanse på enkelte næringer som eksempelvis reiseliv/opplevelsesnæring, kulturnæringer, havbruk og fiske mm.

En rekke næringshager har også høy kunnskap på enkelte fagområder som f.eks;

Bærekraft og grønn omstilling, Digitalisering og industri 4.0, Innovasjonsmetodikk og verktøy for vekst, Sirkuklærøkonomi og industriell symbiose.

Dette er spisskompetanse og kunnskap som i større grad bør komme til nytte for bedrifter i hele landet gjennom tilrettelegging for fylkesoverskridende tiltak.

Næringslivet i hele landet står overfor en rekke utfordringer knyttet til spesielt grønn- og digital omstilling. Det grønne skiftet gjør at bedrifter av alle størrelser må tilegne seg kunnskap om bærekraft, sirkulærøkonomi, miljøledelse og klimaregnskap dersom de skal være konkurransedyktige i fremtiden. Den digitale omstillingen er også krevende, spesielt for produksjonsbedrifter. Norske SMB´er henger i dag langt etter når det gjelder å ta i bruk Industri4.0-teknologi, og de trenger ny kompetanse og hjelp til å ta i bruk ny teknologi for å bli mer konkurransedyktig og bedre i stand til å bidra til økt eksport av norske varer. Kunnskap og hjelp til å forstå og ta i bruk ny teknologi gjelder også tjenesteytende næringer, da potensialet i kunstig intelligens og økt bruk av data gir muligheter for økt produktivitet og sterkere konkurransekraft.

Siva har gjennom mange år bygd opp en struktur hvor Næringshager og Inkubatorer har gjennomført en rekke fylkesoverskridende tiltak til det beste for bedrifter over hele landet. Dette er prosjekter som innovasjonsmiljøene har gått sammen om for å utnytte spisskompetanse, utvikle bransjekonsortier, utvikle metodikk og verktøy i eget arbeid, geografiske utvidelser, etablering av leverandørnettverk for ulike næringer mm.  Evaluering av disse satsingene viser at prosjektene har bidratt til å styrke både regionale og nasjonale innovasjonsøkosystem, og det vises til at spisskompetanse hos noen innovasjonsselskaper tilgjengeliggjøres for relevante bedrifter uavhengig av hvilke næringshage eller inkubator de er tilknyttet, og hvor bedriftene er lokalisert.

Etter at regionreformen trådte i kraft settes det ikke lenger av nok midler til denne type fylkesoverskridende tiltak for å opprettholde og styrke innovasjonsinfrastrukturen.

Det er denne strukturen som akselererer bedriftenes innovasjonsarbeid, arbeidsplasser og verdiskapning. Strukturen er viktig om en skal løse morgendagens utfordringer. Denne strukturen står nå i fare for å forvitre på grunn av manglende finansiering av nye fylkesoverskridende tiltak.

Den fremlagte Distriktsmeldingen er god, og adresserer en rekke aktuelle problemstillinger fremover, som Næringshagene kan hjelpe med. For å ta ut det fulle potensialet i Næringshagene i fremtiden ser vi det som avgjørende viktig at det legges til rette for en langsiktig finansiering for fylkesoverskridende tiltak.

Vår operatør Siva, sammen med Programstyret for næringshage- og inkubatorprogrammet sendte høsten 2022 et satsingsforslag for fylkesoverskridende tiltak. Et justert forslag sendes KDD i disse dager for perioden 2025-2027, og vi ber om at komiteen hensyntar dette satsingsforslag i det videre arbeidet og kommende budsjetter.

Det mangler ikke på mål og gode intensjoner i distriktsmeldingen.

KS gir støtte til mer desentralisert utdanning, at det skal være greit å få bygge og bo, og flere grønne arbeidsplasser i distriktene.

Når det gjelder ønske om folketallsvekst – så er dette noe som kan være enkelt å vedta politisk – og noe kommunene selv arbeider for.

Men gitt at det ikke skal skje gjennom nettoinnvandring til Norge (flyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere), vil det fordre ganske kraftig politisk virkemiddelbruk.  Meldingen avspeiler ikke dette. Meldingen mangler en god forståelse av demografiutfordringene og en realistisk fremstilling av hvordan dette påvirker kommunene.

KS registrerer at det målrettede samfunnsoppdraget om dyrefôr er nevnt i meldingen, men det står ingen ting om det målrettede samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Inkludering av barn og unge er ikke et by-problem, det er en nasjonal samfunnsutfordring som også er av stor betydning for distriktskommuner. For å opprettholde bosetting, et fungerende arbeidsmarked, økonomisk bærekraft og bidra til verdige liv, bør distriktspolitikken favne arbeidet med inkludering av barn og unge, slik det nå bygges opp med et tverrsektorielt målrettet samfunnsoppdrag under ledelse av Barne- og familiedepartementet. Dette må komiteen gjerne ta med seg i merknadsform. 

Regionale missions må knyttes til det målrettete samfunnsoppdraget om sirkulær økonomi i regjeringens utredning. Fylkeskommunene, Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådet og KS arbeider sammen om en regional missionssatsing om sirkulær økonomi og grønn industriutvikling. Målene er innen 2030 å utvikle 100 grønne industriområder/ næringsområder med netto nullutslipp gjennom å utvikle grønn sirkulær industri, bygge infrastruktur og gjennomføre et kompetanseløft for å realisere grønn sirkulær industri. KS mener at det regionale initiativet må kobles til en nasjonal målrettet innsats på området. I prop. 1 S (2023-2024) foreslår regjeringen å utrede et samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi, jf. flertallsmerknad til Innst. 170 S (2022–2023). Der bør koblingen framkomme tydelig.

Samferdsel: For at distriktene både skal bli en god plass å bo og leve, en god plass å drive næringsvirksomhet i så er samferdsel noe av det viktigste. Satsing på bredbånd er bra. Det må satses på veinettet over hele landet, og etterslepet på fylkesvegene må prioriteres. For siden 2013 har etterslepet på fylkesvei økt betydelig: fra størrelsesorden 45-75 milliarder kroner til 85– 95 milliarder kroner i 2022, altså en dobling målt i løpende priser. Den gjennomsnittlige risikoen for å bli drept eller hardt skadd per kjøretøykilometer på fylkesveinettet er nå nesten 90% høyere enn på riksveinettet. Riksveinettet har siden 2015 blitt tilført betydelig større midler til drift og vedlikehold. For hver krone som brukes på fylkesvei så er det i perioden bevilget nær 1,6 kroner på riksvei.

Fylkesveiene utgjør en vesentlig del av vårt nasjonale offentlige veinett. Skal distriktene lykke så tiltrekke seg arbeidskraft og et levedyktig næringsliv er det derfor nødvendig å se på tilstanden av et samlet veinett og prioritere innsatsen deretter. En slik vurdering må gjøres uavhengig av forvaltningsnivå og veieier - det viktigste er å sørge for trygge og framkommelige veier. Fylkeskommunene må settes i stand til å gjennomføre en betydelig satsing på vedlikehold av fylkesveinettet i den kommende perioden av Nasjonal transportplan (2025-2036).

Virkemidler; Regjeringen legger fram en distriksmelding med mange gode intensjoner, men følges ikke opp med tilstrekkelige virkemidler. Politikken må henge sammen på tross av at virkemidlene ligger i ulike departement.

Ut over bygdevekstavtaler, er det få virkemidler, og i tillegg avvikles fungerende virkemidler. Det bekymrer KS. Eksempler på dette er:

Virkemiddel til etterspørselsdrevet innovasjon:  Innovasjon Norge ga i perioden 2016-2021 finansiell støtte til gjennomføring av innovasjonspartnerskap mellom offentlige og private virksomheter. Ordningen er evaluert av Oslo Economics og viser et virkemiddel som har gitt innovative løsninger og næringsvekst. Særlig har kommunal sektor nyttiggjort seg av virkemiddelet. En undersøkelse fra EU-kommisjonen (2023) viser at innovasjonspartnerskap er utbredt i Europa og at prosedyren har hatt innvirkning på innovasjon og «grønne» målsetninger. https://public-buyers-community.ec.europa.eu/system/files/2023-07/IP_2023-overview_period-2016-2022.pdf. Finansiering over statsbudsjettet til innovasjonspartnerskap falt bort i 2022 og kuttet ble opprettholdt i 2023 og i foreslått budsjett for 2024. KS er kritiske til at regjeringen i distriktsmeldingen ikke satser på virkemidler som dokumentert bidrar til både innovative løsninger som samfunnet trenger, regional og nasjonal næringsutvikling og viktige bidrag til omstilling.

Klimasats: Klimasats er til for å redusere utslipp av klimagasser, og er svært sentral for at kommuner og fylkeskommuner kan gjøre lokale tiltak. Ordningen er fjernet fra regjeringens forslag til statsbudsjett, og er ikke del av regjeringens perspektiv på utvikling i distriktene.  

Virkemiddel for de minste kommunene; Kommunal- og distriktsdepartementet har de siste årene arbeidet med å utvikle innovasjonsvirkemidler for små distriktskommuner. Distriktsmeldingen fanger ikke opp dette, og KS etterspør dette viktige virkemidlet for de 163 små distriktskommunene.

(Kap. 286 post 60:) Regionale forskningsfond; I prop. 1 S (2023-2024) foreslår regjeringen å avvikle Regionale forskningsfond (RFF). KS er svært kritiske til dette forslaget. Avviklingen kommer etter en gradvis reduksjon i RFF over flere år. KS har flere ganger understreket de gode resultatene av RFF, og ringvirkningene det gir å svekke ordningen. RFF har lenge vist seg som et kraftfullt verktøy i arbeidet med å forsterke regionale fortrinn, og støttet omstilling og bærekraftig utvikling i hele landet. Ordningen har bidratt til store resultater med små midler. Den har mobilisert både næringsliv og kommuner aktivt inn i regionalt utviklingsarbeid og videre til nasjonale og internasjonale innsatser. Avviklingen av RFF undergraver fylkeskommunenes mulighet til å ta en offensiv rolle som regional samfunnsutvikler, kompetansepolitisk aktør og regional forskningsforvalter. I en tid der nærings- og tjenesteutvikling er viktigere enn noen gang, må ikke RFF avvikles, men heller styrkes. Vi trenger både regionale, nasjonale og internasjonale virkemidler, og det finnes per i dag ikke andre virkemidler som kan fylle rollen til RFF.

Satsing på grøntproduksjon: Distriksmeldingen understreker en satsning på melkeproduksjon i distriktene gjennom høyere tilskuddssatser. NOAH mener det er feil å prioritere animalsk produksjon i distriktene når det er mulighet for økt grøntproduksjon. For at mat skal produseres på en effektiv og bærekraftig måte i distriktene så må det gis høyere tilskuddssatser til grøntproduksjon i disse områdene i og med at risikoen er høyere. En undersøkelse for Klimakur 2030 viser at 14 prosent av norske bønder var villige til å legge om fra animalsk produksjon eller fôrkorn til produksjon av matvekster og disse må satses på. Økt grøntproduksjon er nødvendig for å øke norsk selvforsyning og matsikkerhet, og redusere klimagassutslipp i landbruket, derfor må tilskuddene vris over fra animalsk produksjon til produksjon av matvekster.

Rovdyr: Rovviltpolitikken er utformet med hovedfokus på skyting av rovdyr for å takle konfliktene som kan oppstå fra tilstedeværelse av mennesker i rovdyrenes leveområder og omvendt. Det er verken i samsvar med Bernkonvensjonen eller naturmangfoldloven å ty til skyting som hovedtiltak; myndighetene er forpliktet til å finne og igangsette andre ikke-letale løsninger. En av hovedkonklusjonene fra studiene om hvordan å redusere rovdyr- og husdyrkonflikter er nettopp at det bør legges mer vekt på ikke-letale forebyggende tiltak. Det vil alltid forekomme rovdyr, og vedvarende skyting vil ikke endre situasjonen så lenge det finnes rovdyr i Norge og Sverige. NOAH minner om at ca. 80 % av sauene som slippes på utmarksbeitet dør av andre årsaker enn rovdyr. Det er ingen selvsagthet at denne driftsformen skal aksepteres – å kreve at tamdyr skal kunne slippes i naturen på bekostning av de ville dyrene. Det er heller ikke seriøst å legge så liten vekt på lidelsene til 80 % av sauene som går tapt av andre årsaker knyttet til driftsformen.           

Norge trenger gode strategier for forebyggende tiltak som er ikke-letale. Dette inkluderer rovviltavvisende gjerder, beredskapsbeiter slik at man kan ta hensyn til streifområder, ly om natten (da rovdyrene er mest aktive), utvidet tilsyn, flaggliner, vokterhund, bruk av skremmeapparater og tidlig nedsanking. I tillegg bør man hente erfaring fra andre land hvor det er ansatt egne team som rykker ut i områder hvor rovdyr har tatt beitedyr. 

Konfliktdemping bør være målrettet mot å øke toleranse og aksept for store rovdyr og legge til rette for sameksistens. NOAH viser til en studie (Slagle et al. 2013) hvor det ble belyst at kommunikasjon om fordeler av rovdyr har avgjørende betydning for å skape mer toleranse for rovdyr (og dermed dempe konflikten): «Information about the benefits people gain from bears, in combination with information about how to reduce risks posed by bears, increased subjects’ acceptance of bears in their region. Information about how to reduce risks alone (without accompanying information about benefits) decreased subjects’ acceptance of bears, possibly by increasing the salience of risks.» Forskning viser at negative holdninger i de fleste tilfeller har mer med oppfatningen av rovdyrenes atferd enn med reelle forhold å gjøre. Dette betyr at man i første rekke må sette i gang tiltak som spredning av informasjon til folk og å skape en kunnskapsbasert kommunikasjon rundt de store rovdyrene.

Flertallet i befolkningen er positive til rovdyr: en undersøkelse av Respons Analyse for NOAH i 2019 viste at 73 % av Norges befolkning er enig i at «jakt på rødlistede dyr bør stanses». NINA har vist at 60 % liker at det finnes ulv i Norge, også i områder med ulv. 35 % som lever nær ulv «liker godt» at den er der, mens bare 13 % «misliker det sterkt». Og man må ikke glemme den nøytrale gruppen som ikke har problemer med å leve nært rovdyr. For mange mennesker bidrar tilstedeværelsen av ville dyr – inkludert rovdyr – til økt livskvalitet. 

Hogst: Arealendringer er ifølge FN hovedgrunnen til at ville dyr utryddes. Skoghogst forverrer både natur- og klimakrisen. Hele ni av ti truede arter er påvirket av arealendringer som følge av menneskelig aktivitet, og tidligere/pågående skogbruk antas å påvirke 41,1 % av alle truede arter i Norge (artsdatabanken.no). NINA har konkludert med at den økologiske tilstanden i skogen er på 0,42 – klart lavere enn grenseverdien på 0,6 som er fastsatt for god tilstand. NINA viser at den økologiske tilstanden de neste tiårene trolig vil forverres ved videreføring av dagens politikk for skog- og utmarksnæringer, klima, transport og arealdisponering.          

Det er svært bekymringsverdig at det drives hogst i yngletiden. Det er i strid med dyrevelferdsloven å hensette dyr i hjelpeløs tilstand og ulovlig etter naturmangfoldloven å skade dyr og deres reir, bo eller hi. Under hogst drepes det mange fugleunger, og mange påføres også alvorlig skade og lidelse. Yngletiden for ville dyr er svært sårbar, og en tid der de etter naturmangfoldloven skal beskyttes og tas hensyn til. I dag er over 90 % av hogsten i Norge såkalt flatehogst, der store flater i skogen og skogbunnen blir totalt rasert. 80 % av karbonet som er bundet i skog, er bundet i nettopp jorden. Flatehogst er dermed skadelig for både naturmangfold og klima. NOAH taler for forbud mot flatehogst og hogst i hekke- og yngletiden til ville dyr. 

Fiskeoppdrett: Oppdrettsnæringen har store velferdsutfordringer knyttet til sykdom og dødelighet. I 2022 var dødeligheten i oppdrett på 92,3 millioner laks og 5,6 millioner regnbueørret. I norske oppdrettsmerder står det til enhver tid 300-400 millioner laks og flere titalls millioner rensefisk. Dette er en stor påkjenning for fiskene i form av blant annet sosialt stress og smittepress. Fiskene holdes på en måte som gjør at sykdom og lus er uunngåelig, og hvor behandlingen av disse forårsaker ytterligere problemer for velferden. Et begrenset liv i en merd er ikke tilrettelagt deres artstypiske atferd, slik dyrevelferdsloven tilsier at de har krav på. Oppdrett skaper også problemer for villaksen. I 2021 havnet villaksen på den norske rødlista som «nær truet». Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjonssykdommer knyttet til oppdrettsfisk blir vurdert som de største truslene mot arten. Flere tar til orde for lukkede/landbaserte oppdrettsanlegg. Dette fører med seg andre typer dyrevelferdsproblemer for fiskene. Det utformes nye tekniske «løsninger» for å avhjelpe luseproblematikken, men denne type teknologi har potensiale for å stresse fiskene betydelig – all ekstra manipulering og begrensing av fiskenes adferd, med risiko for fysiske skader, er svært negativt. Det er også press for å oppdrette nye arter – f.eks torskeoppdrett. Dette bør stanses, da man vet enda mindre om problemene og behovene til nye arter. NOAH ser også de politiske føringene om vekst – endog en «femdobling». Dette fokuset er svært negativt, og kommer i konflikt med fokus på dyrevelferd og å bøte på de store problemene som denne masseindustrien med levende dyr står overfor. Slike politiske målsetninger bør skrinlegges, slik at dyrevelferdsproblemene kan tas på alvor. 

Fiskeri: I marine økosystemer har direkte utnytting av organismer hatt den største negative effekten på naturen siden 1970 (FNs naturpanel 2019). Distriktsmeldingen reflekterer ikke den faglige enigheten om fiskerienes negative rolle. Fiske- og fangstindustriene skader livet i havet på flere måter. Norge fisker 470 kg per person i året, 50 ganger så mye som Kina. Mens fiskenæringen skryter av dette, kunne Fiskerikontrollutvalgets utredning fra 2019 konkludere med at «dagens kontroll- og dokumentasjonssystemer ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at høstingen av viltlevende marine ressurser skjer i henhold til sentrale lover og reguleringer». Rådet for dyreetikk uttalte i 2014: «For fangst av villfisk har næring og myndigheter, trolig av praktiske og økonomiske årsaker, valgt ikke å prioritere dyrevelferd.»

I meldingen står det bl.a:   

Regjeringa vil i tillegg leggje til rette for industriell vidareforedling av skog ved å utvikle ressursgrunnlaget og forbetre infrastrukturen i skogbruket, fremje ei berekraftig skogforvalting og kombinere auka skogbruksaktivitet med styrkte miljøomsyn.  

Regjeringa vil satse på tiltak som kan medverke til betre lønsemd i skogbruket. Dei siste åra har det vore auka hogst i Noreg. Dette gjev potensial for auka industriell verdiskaping. Målet til regjeringa er at tømmer frå norsk skog skal gje mest mogleg verdiskaping gjennom lønsam vidareforedling og eksport av ferdigvarer. Ein offensiv politikk for skog- og trenæringa er god nærings-, distrikts- og klimapolitikk.  

Skog i vekst tek opp CO2. Aktiv skogskjøtsel, med hogst, planting, gjødsling og ungskogpleie, gjev klimavinst. Regjeringa vil satse på skogplanting, ungskogpleie og andre skogkulturtiltak, mellom anna gjennom skogfond og tilskot til nærings- og miljøtiltak.  

Skogbruk  

Dette er gode intensjoner, og akkurat de tiltakene som skogbruket trenger. En god infrastruktur er helt avgjørende for en næring som frakter så mye råstoff så langt. Kommunale flaskehalser er i den sammenheng en stor utfordring som bidrar til svært høye transportkostnader i deler av landet.  

I både Hurdalsplattformen og flere budsjetter understrekes det at klimatiltakene i skog er kostnadseffektive og blant de billigste klimatiltakene som kan gjennomføres nasjonalt. I Klimakur 2030 går det fram at tiltakene har et langsiktig potensial til å øke opptaket av CO2 i skog med 4–6 millioner tonn CO2 årlig fram mot 2100. Det er positivt at regjeringen har en målrettet satsing på å bygge opp det norske karbonlageret i skog gjennom skogstreforedling, gjødsling og tettere planting.  Her kunne man imidlertid ha økt satsingen mye mer og utnytte fotosyntesen i fullt monn. Skogen bør totalt sett få en mye større plass, som en viktig bidragsyter inn i det grønne skiftet, og som en stor arbeidsplass i distriktene. 

Mulighetene er mange, men alle arealrestriksjoner som stadig øker i omfang er en utfordring da de hver for seg kan se uproblematiske ut, men til sammen utgjør dette etter hvert svært store arealer. Det medfører at tilgangen til et bærekraftig råstoff stadig minker, - dette samtidig med at etterspørselen øker.  

Tilleggsnæringer 

Ett av NORSKOGs formål er å skape grunnlag for aktive virksomheter i landbruket for å gi arbeidsplasser, verdiskaping og grunnlag for bosetning i distriktene. Våre medlemmer og kunder forvalter store LNFR-arealer og hvordan samfunnet tilrettelegger for utnyttelse av disse er av stor betydning både for disse og for samfunnet rundt.  

Når det gjelder andre næringer som er viktige for distrikts-Norge, så kommer vi ikke utenom jakt/fiske – utmarksnæring. Der er det store potensialer, men som ikke blir utnyttet på grunn av svært umoderne og kompliserte regler. Her ligger en enkel løsning i dagen ved å definere inn nettopp disse næringene i landbruksbegrepet slik at de kan operere etter samme lovverk. Som at man f.eks.  kan sette opp enkle bygg etter formålet i LNFR.  

Vi viser til veilederen «Planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder» av mai 2020.  

Landbruket, med jordbruk, skogbruk og ulike utmarksnæringer, er i kontinuerlig utvikling. Mens eiendommene tidligere i stor grad var basert på høsting av ressurser for eierfamiliens underhold gjennom jakt, fiske og jordbruksprodukter, ble etter hvert salg av tømmer og jordbruksprodukter viktige deler av næringen. Etter krigen begynte en storstilt mekanisering som medførte store endringer i driften. De siste årene har vi fått en utvikling med større produksjoner, spesialiserte produsenter og annen utnyttelse av eiendommens ressurser gjennom utleie og annet. Dette innebærer at hva som er «landbruk» hele tiden har endret seg. Noen utnyttelsesformer, f.eks. jakt og fiske, har tilhørt landbruket i tusenvis av år, mens «Inn på tunet» har vært med i 14 år.  

Det de fleste av disse utnyttelsesformene har til felles, er at de normalt er avhengig av ulike former for infrastruktur – enten dette gjelder infrastruktur som brukes til produksjon eller det brukes for å henvende seg til eller betjene kunder/mennesker.  

Den største arealkategorien i Norge er LNFR-områder (landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder). Det innebærer at norsk landbruk i all hovedsak utøver sin næring på slike arealer.   

Samfunnet har derfor et kontinuerlig behov for å tolke hvilke utnyttelsesformer og typer infrastruktur som ligger innenfor dette arealformålet, og hvilke som ligger utenfor.  

Ikke gjør det så komplisert.   

Vi vil for øvrig påpeke paradokset i at regelverket rundt bygging i regulerte områder over tid har blitt liberalisert med forenklede byggeregler https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringenforeslar-at-det-skal-bli-enklere-og-billigere-a-bygge-terrasser-og-tilbygg/id2706172/

Man anerkjenner altså innbyggernes behov for å kunne utvikle eiendommene sine uten altfor stort byråkrati der konfliktgraden er høy (tettbygde strøk) mens det å sette opp en liten fiskebu langt unna befolkningen i praksis er fullstendig forbudt.   

Vi ber derfor om at komiteen raskt kan se på disse problemstillingene for å legge til rette for en enklere måte å skape arbeidsplasser og verdiskaping i distriktene. 

Kompetanseforbundet takker for muligheten til å gi innspill til kommunal og forvaltningskomiteen ved behandlingen av Meld. St. 27 (2022-2023) Eit godt liv i heile Noreg - distriktspolitikk for framtida (distriksmeldingen).

Studieforbundene i Kunnskapsdepartementet jobber komplementært og bidrar ved å være et viktig tannhjul i utdanningssystemet som leverer de tilbudene som ramler utenfor fokusområdet til de ordinære utdanningsløpene.

Gjennom vår tilnærming rettet inn mot arbeidsplassen har vi opplæring som lettere når ut til den enkelte uavhengig utdanningsnivå og gjør at vi som samfunn lettere kan nå visjonen om «livslang læring» for alle, ikke bare de få. Vi har en unik organisering for å nå dette målet og har på lag tilnærmet hele det organiserte arbeidslivet. Det er viktig å være kjent med at de fleste fagforbund og profesjonsorganisasjoner er tilknyttet studieforbundene under KD, og er viktige tilbydere av kompetanseutvikling. Vi kjenner kompetansebehovene til ulike bransjer og yrker, og er en ressurs som det i mye større grad bør satses på dersom Norge skal klare å nå de omstillingsbehovene landet har.

Arbeidslivet trenger stadig kompetansepåfyll i form av etterutdanning og kortere kurs. Disse tilbudene dekkes ikke av UH-sektoren eller fagskolesektoren, og vi er derfor et viktig supplement i utdanningssystemet. Vår tilstedeværelse over hele landet gjør at vi kan levere opplæringstilbud med skreddersøm for den enkelte, og med høy kvalitet og på lag med arbeidslivets behov. Den største regionale utfordringen i alle landets fylker er tilgang på kvalifiserte hender. Over 600.000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeid og utdanning, samtidig som vi våren 2022 passerte for første gang 100.000 ledige stillinger.

Studieforbundene i KD har samarbeid i flere fylker for å supplere det regionale opplæringstilbudet slik som det også trekkes frem i opplæringsloven. Tilbudene bidrar til økt integrering og motvirker utenforskap gjennom vår opplæring på arbeidsplassen og på arbeidstakernes premisser. Vi leverer blant annet teori til fagprøve og innhold i praksiskandidatordningen og når ut til kandidater som ellers ikke ville funnet veien til fullført utdanning. 

Vi vil påpeke at studieforbundene i KD må inngå som kunnskapsleverandør i beskrivelsen av de regionale utdanningsaktørene slik at vi inngår i det regionale strategiarbeidet. Vi vil derfor bemerke at det er ganske oppsiktsvekkende at vi ikke en gang nevnes som en del av det regionale utdanningssystemet i distriktsmeldingen. Arbeidslivets egne studieforbund som driver omfattende opplæring og med tilstedeværelse i alle landets regioner må være med i strategiarbeidet for at kompetanseheving skal være for alle, ikke bare de som finner veien inn i tradisjonelle utdanningsløp. Vi vil påstå at årsaken til at mange fortsatt står utenfor, skyldes at man ikke bruker hele verktøykassa i den regionale kompetansepolitikken.

Studieforbundene i KD tilbyr en annerledes plattform for læring og vår rekruttering av kandidater foregår blant annet på arbeidsplassen. Fylkeskommuner som melder tilbake at de sliter med å få rekruttert nok deltakere vil gjennom samarbeid med studieforbundene i KD, som har tett samarbeid med partene i arbeidslivet, ha gode forutsetninger til nå ut til ulike målgrupper. Dette bekreftes når studieforbundene er de eneste som trekkes frem som alternative parter i å levere innhold til den offentlige utdanningen etter revidering av ny opplæringslov. Vi håper komiteen vil forsterke dette budskapet når man omtaler den regionale kompetansepolitikken i merknadene, og foreslår følgende tekst;

Komiteen viser til at studieforbundene i KD driver omfattende etter- og videreutdanningsaktivitet rettet inn mot arbeidstakere og arbeidslivets behov. Gjennom medlemmer fra tilnærmet hele det organiserte arbeidslivet i Norge, og med tilstedeværelse flere steder i alle landets regioner, utgjør disse et viktig supplement i utdanningssystemet. Studieforbundene trekkes frem i opplæringsloven som bidragsytere til det kommunale og fylkeskommunale opplæringstilbudet. Komiteen mener det er viktig at man i den regionale kompetansepolitikken trekker veksler på hele bredden av utdanningssektoren for å lykkes i å løfte de som i dag står utenfor utdanning og arbeid, og for å sikre at voksne får påfyll på arbeidslivets premisser slik at man hindrer utstøting når omstilling og nye krav stilles.

Ved eventuelle spørsmål er det bare å ta kontakt.

Til        : Kommunal- og forvaltningskomiteen

Doknr.: #1349090

Fra       : Norsk Sykepleierforbund

 Norsk Sykepleierforbund deler regjeringens mål for distriktspolitikken at folk skal kunne leve gode liv i hele landet gjennom å ha tilgang til arbeid, bolig og gode tjenester der de bor.

Ambisjonen er befolkningsvekst i distriktskommuner.

En hovedutfordring er å skape bærekraftige samfunn som kan håndtere en aldrende befolkning. Forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester er en forutsetning for å nå dette målet. Kapasitet og kompetanse i helsetjenesten er en avgjørende del av beredskapen.  

 NSF mener meldingen i for liten grad vektlegger betydningen sterke fagmiljøer i kommunehelsetjenesten har for beredskap, bosetting og sysselsetting i hele landet.

 Beholde og rekruttere sykepleiere

Meldingen påpeker stort behov for kompetent arbeidskraft i distriktene. Sett opp mot den demografiske utviklingen og distriktenes behov for helse- og omsorgstjenester framover, er de foreslåtte tiltakene for å beholde og rekruttere lite kraftfulle. Distriktskommunene må ha et bredt sett med virkemidler og økonomisk handlingsrom for å tiltrekke seg nødvendig kompetanse.  

 En kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt senter for distriktsmedisin viser at det er flere tiltak i kombinasjon med lokal tilpasning, som har en effekt på evnen til å beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere^[1]: Arbeidsmiljø, kvalitet i tjenestene, arbeidstidsordninger, fagmiljø, ansvars- og oppgavedeling, lønn, nedbetaling av studiegjeld, uttelling for videreutdanning, desentralisert utdanning, praksiserfaring fra kommunene og å legge til rette for familie og sosialt liv. Muligheten til å utføre godt klinisk arbeid danner grunnmuren. Dette er tiltak som vil ha effekt uavhengig av hvor i landet man er. Partssamarbeidet er viktig for å finne målrettede løsninger lokalt.

Kompetanse

Kommunene skal ivareta pasienter med stadig mer komplekse og sammensatte helsetilstander. Det øker kompetansekravet i tjenestene. Allmennsykepleiere har en spesialisert breddekompetanse særlig rettet mot pasienter med kroniske lidelser og komplekse, uavklarte og sammensatte helsetilstander. De kan gjøre systematiske kliniske undersøkelser og vurderinger og ivareta rollen som koordinator, faglig støtte og veileder for annet personell. Mange hjemmeboende har liten tilgang på leger i de døgnkontinuerlige tjenestene. Tilgangen til spesialisert sykepleierkompetanse er derfor viktig. Økt kompetanse er nødvendig for faglig autonomi, som igjen er en bærebjelke i tillitsbasert ledelse.

NSF vil også peke på sykepleiere med mastergrad innen psykisk helse, rus og avhengighet i oppfølgingen av hjemmeboende eldre.

 En flerfaglig fastlegetjeneste

 Meldingen peker på tilrettelegging for flere profesjoner og mer samarbeid ved allmennlegekontorene som strategi for å styrke fastlegeordningen. Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten ser i sitt målbilde denne tjenesten i sammenheng med samfunnets samlede ressurstilgang. Utvalget søker løsninger som gir formålstjenlig og effektiv utnyttelse og prioritering i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Et hovedgrep fra utvalget er anbefaling om en tverrfaglig allmennhelsetjeneste i langt tettere samspill med øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester. NSF støtter dette. Det svarer ut Helsepersonellkommisjonens anbefaling om streng prioritering av knapp tilgjengelig kompetanse, det ivaretar føringene og kan realisere ambisjonene i regjeringens Bo trygt hjemme-reform. På samme tid kan det styrke rekrutteringen av både leger og sykepleiere til distriktene. Erfaringene fra primærhelseteam er viktig å bygge på.

 Ledelse

Ledere i helse- og omsorgstjenestene må ha nødvendige rammevilkår til å utøve tillitsbasert ledelse og styring, i tråd med intensjonene i tillitsreformen. Førstelinjeledere må ha færre administrative oppgaver og rapporteringer, mindre lederspenn, økt lederstøtte og mer tid til nærledelse. Tillitsbasert ledelse og styring må ikke føre til individualisering av ansvar, men må gjennomføres innenfor kollektive rammer, arbeidsmiljøloven og tariffavtalene.

 Tiltakssonen

Blant de tiltakene som har effekt på evnen til å beholde og rekruttere sykepleiere, er sletting av studiegjeld. NOU 2020: 15 påpeker at: «Nedskriving av studielån i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark har vært et effektivt virkemiddel for å rekruttere kompetanse til regionen. Ordningen har både stimulert til at flere tar høyere utdanning, og klart å trekke folk utenfra til regionen.»

 Det er positivt at regjeringen har økt nedskriving av studielån i tiltakssonen med inntil 20 prosent av opprinnelig lånegrunnlag per år, opptil en grense på 30 000 kroner i året. NSF ber om at beløpsgrensen oppjusteres i årene som kommer, da verdien av dette virkemiddelet går ned over tid^[2]. I tillegg er det nødvendig med en ordning for sletting av utdanningslån for sykepleiere, som kan kombineres med andre gjeldssletteordninger^[3]. Både leger og lærere har egne ordninger for sletting av studiegjeld^[4]. En lignende ordning for sykepleiere vil være viktig for å beholde og rekruttere i distriktene.

 Desentralisert og fleksibel utdanning

Norge har et godt utbygget, desentralisert og fleksibelt utdanningssystem. Det har vært viktig for å sikre tilgjengelig sykepleiekompetanse i hele landet. NSF vil presisere at kravet til kvalitet i utdanning må være de samme, uavhengig av hvor en bor og hvilken type utdanning en tar.

Det er resurskrevende å ha en desentralisert utdanningsstruktur, spesielt med tanke på å utvikle gode fag- og forskningsmiljø. Det stilles kompetansekrav til lærere[5] og praksisveiledere[6], og det stilles store krav til selvregulert læring og personlig motivasjon hos studentene. Erfaringer viser at studenter ved fleksible desentraliserte utdanninger trenge mer oppfølging og veiledning sammenlignet med den øvrige studentgruppen^[7], og at tilbudet om desentralisert utdanning primært treffer gruppen voksne som er i full jobb^[8]. Majoriteten av de unge velger å søke seg til et annet studiested enn det som ligger nær hjemstedet^[9]. De ønsker seg til byen og et større studiemiljø. Tendensen vises også i opptaket til sykepleierutdanningene de siste årene. Høsten 2023 var det mer enn 800 ledige studieplasser på sykepleierutdanningene i distriktet mens det er ventelister i de større byene[10]. 

Før det etablereres nye desentraliserte fleksible utdanningstilbud innen sykepleie spesielt, må man gjøre en systematisk oppsummering av de erfaringene og det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, og dimensjonere tilbudet deretter.

 NSF anmoder komiteen om å slutte seg til følgende tiltak i behandlingen av meldingen: 

1. De frie inntektene må sterkt bidra til at distriktskommunene er i stand til å gi befolkningen forsvarlige helse- og omsorgstjener framover. Det inkluderer kompetanse, bygg, utstyr og teknologi i tjenestene.

2. Fastsette et rekrutteringstilskudd til kommuner med særskilte utfordringer knyttet til tilstrekkelig og stabil bemanning med kritisk helsepersonell.

3. Vedta en nasjonal satsing på allmennsykepleiere for å møte kompetansebehovet i hjemmesykepleien og en tverrfaglig allmennhelsetjeneste. Satsingen bør inneholde:

A. En forsterkning av dagens lønnstilskudd for å utdanne allmennsykepleiere

B. En ny tilskuddsordning for å rekruttere og opprette roller for allmennsykepleiere i kommunene.

C. Fastsette måltall for antall allmennsykepleiere i kommunen basert på folketall, evt. antall innbyggere i pensjonsalder.

 4. Understreke betydningen av sykepleiefaglig ledelse for utvikling og omstilling av kommunale helse- og omsorgstjenester, og fastslå behovet for en strategi med mål om reduksjon av lederspenn for ledere i disse tjenestene.

5. Styrke ordningen med nedskriving av studielån i tiltakssonen og etablere egen ordning for sletting av utdanningslån for sykepleiere.