Klima i endring - sammen for et klimarobust samfunn

Regjeringens stortingsmelding om klimatilpasning har mange gode intensjoner. Det er positivt at det nå utvikles en handlingsplan for perioden 2024-2028 som fornyes når neste stortingsmelding foreligger om fire år.  Samtidig er det viktig at dagens melding følges opp med konkrete forslag som utløser nye tiltak ute i kommunene. Det er dessverre lite spor av dette i årets forslag til statsbudsjett for 2024.

Kommunesektoren er en viktig aktør med betydelig ansvar i klimatilpasningsarbeidet. KS erfarer imidlertid at utfordringene knyttet til klimatilpasning i liten grad bare kan løses gjennom retningslinjer, forskrifter og veiledere fra ulike statsetater med delansvar. Klimatilpasning må skje gjennom en mest mulig koordinert og bred innsats på tvers av sektorer, der kompetanse, kapasitet og tiltaksrettede økonomiske ressurser tilføres lokalt, ikke minst til små og mellomstore kommuner og spesielt utsatte kommuner.   

I innspill til ny melding til Stortinget om klimatilpasning vektla KS bl.a. behovet for å bygge kompetanse og kapasitet i kommunesektoren samt å få avklart ansvar og finansiering med vekt på overvannshåndtering og naturfare. 

Innen kompetanse og kapasitet mener KS det er behov for å:

• Opprette og finansiere drift av regionale klimatilpasningsnettverk i alle fylker (samarbeid mellom SF, FK og KS regionalt) etter mal fra Klimasats

Det er behov for et systematisk kompetanseløft i alle fylker med nettverk som ikke bare tar for seg ROS-analyser som beskrevet i meldingen, men også omfatter en bredere og mer helhetlig tilnærming til klimatilpasning. I dag har kun tre fylker i samarbeid mellom Statsforvalter og fylkeskommune egne nettverk for klimatilpasning.

• Styrke utdanning for relevant fagkompetanse innen bl.a. planlegging, geologi, hydrologi, økologi og VA- sektoren

Meldingen omtaler i liten grad kompetanseutfordringer. KS mener at det må være et nasjonalt ansvar å sikre at landet har tilstrekkelig tilgang på nødvendig kompetanse. De minste kommunene har oftest de største problemene med å få tilgang på nødvendig kompetanse. Det er ikke nødvendigvis riktig at hver kommune skal besitte kompetanse, der det faktisk også kan være nasjonale kapasitets-begrensninger. 6 av 10 kommuner finner det vanskelig å rekruttere ingeniører og sivilingeniører. 35 % av kommunene mangler planfaglig kompetanse (KS’ arbeidsgivermonitor 2023).

Innen ansvar og finansiering av overvannshåndtering mener KS det er behov for å:  

• sikre et enhetlig regelverk der overvann og overvannsanlegg defineres i vass- og avløpsanleggsloven og ikke i forurensningsloven.

Dette er ikke omtalt i meldingen. Overvann er i utgangspunktet ikke forurensning med mindre det blir det gjennom kontakt med forurenset terreng eller blir ledet sammen med spillvann. Overvannsproblemet er i utgangspunktet knyttet til mengden vann. For å minimalisere forurensningen og satse på naturlig rensing må det legges til rette for økt bruk av naturbaserte løsninger. Dette krever at slike anlegg ikke defineres i forurensningsloven med et objektivt ansvar for de som eier overvannsanleggene, offentlig som private. Å unngå det objektive ansvaret, vil i seg selv være et insitament for å etablere slike anlegg framfor å blande det med spillvann ved å sende det i avløpsanlegg.

• Å avklare avgiftsfinansiering som stimulerer til bedre overvannshåndtering.

KS merker seg at KLD har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utrede ulike gebyrmodeller og foreslå lov- og forskriftsendringer ila 2023. KS har støttet forslaget om å innføre et eget finansieringsgebyr, men mener det ikke er regningsvarende å ha en variabel del som foreslått av overvannsutvalget, da dette vil kreve komplekse og ressurskrevende systemer for å beregne og forvalte gebyrer. KS støtter også utvalgets forslag til statlige tilskudd til forebygging og sikring for større og komplekse overvannstiltak.

• Å avklare en nasjonal overvannsmyndighet

KS registrerer at meldingen ikke omtaler dette til tross for at omfanget og kompleksiteten til overvannshåndtering tilsier et behov for én koordinerende nasjonal myndighet som kan sikre samordning og ivareta de mange forutsetninger som overvannsutvalget la til grunn i 2015, og som danner grunnlag for at kommunene skal kunne ta et større ansvar. KS’ medlemmer har over tid gitt en tydelig tilbakemelding om at fraværet av én, overordnet nasjonal overvannsmyndighet gjør kommunens arbeid med forebygging, akutt skadehåndtering og reparasjon i ettertid unødvendig komplisert og tidkrevende.

Innen ansvar og finansiering av naturfare er det behov for å: 

• Avklare et nasjonalt ansvar for havnivåstigning og stormflo

Det er i dag ingen statlig etat som kan veilede i sikring mot havnivåstigning og stormflo og ei heller har ansvar for forebyggende fysiske sikringstiltak mot naturfare. Kun ansvar for å frambringe kunnskapsgrunnlag samt overvåkning og varsling er plassert. Utfordringene med stigende havnivå og andre forhold som stormflo og bølgeoppskylling mv i kystsonen vil bare bli større i årene som kommer. Flere kommuner, eksempelvis Stavanger, savner en faglig forankring på statlig nivå som bistår i arealplanlegging og som har ansvar for en ordning som ivaretar forebyggende sikringstiltak i kystsonen. KS har siden forrige Stortingsmelding om klimatilpasning fra 2013 bedt om en nasjonal avklaring og mener tiden er overmoden for å få dette på plass.

• Øke betydelig bevilgningene til forebyggende sikringstiltak mot flom og skred som sist beskrevet i Gjerdrum-utvalgets anbefalinger.

Meldingen viser til kommende melding til Stortinget om flom og skred som kommer våren 2024. KS mener at vi allerede vet mer enn nok til å handle. En oversikt KS har utarbeidet viser at det i perioden 2011 – 2022 er brukt nærmere 15,5 milliarder kroner i forsikringsutbetalinger, skjønnsmidler, og over post 25 i NVEs budsjetter til reparasjon og opprydding etter naturhendelser. I samme tidsrom er det brukt knappe 4 milliarder til forebyggende sikringsarbeid over NVEs budsjett. Forebyggende tiltak har en samfunnsøkonomisk gevinst på mellom 1,5 og 8 med et snitt på 3. Allikevel viser oversikten at vi har brukt om lag fire ganger mer til å reparere skader enn til å forebygge mot flom og skred. Erfaringer etter «Hans» viser oss at skadeforebyggende tiltak nytter. Eksempelvis førte sikringstiltakene i Nord-Fron kommune etter flommene i 2011 og 2013 til at boligområdene denne gang gikk skadefri.

Oppsummert svarer stortingsmeldingen i liten grad ut kommunesektorens tre viktigste behov; økt kompetanse, økt bemanning og flere økonomiske ressurser til klimatilpasningstiltak lokalt.

• På den positive siden ser vi at regjeringen holder fast ved prinsippet om solidarisk og likt premienivå i naturskadeordningen. KS støtter også at regjeringen vil hensynta klimaendringer ved reparasjon etter skade for å unngå gjentagelse av samme skade. Det tror vi er klokt og vil bidra til reduserte kostnader.
  
  
• Skjønnsmiddelordningen må da også utvikles til å innbefatte gjenoppretting med nødvendig standardheving til å tåle neste ekstremvær.
  
  
• For øvrig merker KS seg at regjeringen ikke planlegger en helhetlig gjennomgang av eventuelle finansieringsordninger for kommunesektorens tilpasningsarbeid.

I en nasjonal spørreundersøkelse KS gjennomførte i 2021 etterlyste 9 av 10 kommuner økt rammetilskudd og/eller statlige finansieringsordninger til å kunne gjennomføre klimatilpasningstiltak.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2024 holdes tilskuddsordningen til klimatilpasning uforandret på 6,4 millioner kroner for niende år på rad. Til sammenligning koster det Stavanger kommune 200 millioner kroner å få analysert ett kystområde på en kilometer mht. konsekvenser av klimaendringer. Samlet støtte for klimatilpasning i perioden 2016-2023 har vært 51 millioner kroner, mens støtten til Klimasats (utslippsreduksjoner) i samme periode har vært nær 1,2 milliarder kroner. Dette gir etter KS’ oppfatning svært ulike vilkår for de to politikkområdene til å gjennomføre tiltak.

Norge trenger også en Klimatilpasningssats!

Det haster med klimatilpasning – og politikk som ser klimakutt, klimatilpasning og natur i sammenheng.

Ti år er gått siden forrige stortingsmelding om klimatilpasningspolitikk ble lagt fram og behandlet. Det er ti år som har gitt oss stadig mer alvorlige rapporter om økende global oppvarming, om isbreer som smelter, havnivå som stiger og nedbørsmønstre som endres. Konsekvensene er alvorlige og omfattende, for naturen og samfunnet.

Det haster å kutte utslipp, og med klimatilpasning, og den må være bærekraftig. Klimatilpasningstiltak som bidrar til økte utslipp er ikke bærekraftige. Det samme gjelder for klimapolitikk som øker samfunnet og naturens klimasårbarhet.

Tekna er på bakgrunn av dette glad for at det endelig er fremmet en stortingsmelding om klimatilpasningspolitikk, og at denne legger opp til en mer aktiv politikk. I tråd med Teknas innspill til regjeringens arbeid, er det avgjørende at politikken er basert på kunnskap og å styrke koordineringen og samhandling mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer.  

Tekna støtter forslaget om å innføre et forbedret styringssystem for det nasjonale klimatilpasningsarbeidet, med jevnlige klimasårbarhetsanalyser og et mer systematisk arbeid med politikkutvikling, rapportering og evaluering. Tekna støtter også forslaget om å utvide det nasjonale målet for klimatilpasning slik til at både samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses klimaendringene. Tekna vil understreke at politikk for klimakutt, klimatilpasning og natur må ses i sammenheng.

I det videre vil Tekna særlig kommentere fire innsatsområder og tiltak, med referanse til de aktuelle kapitlene i meldingen: I) Forvaltning av arealer i et klimarobust samfunn, II) Håndtering av vann og overvann i byer og tettsteder, II) Natur og miljø og IV) Bygninger, infrastruktur og samferdsel.  

5.4 Forvaltning av arealer for et klimarobust samfunn (med vekt på kommunenes rolle)

Kommunene spiller en nøkkelrolle i arbeidet med klimatilpasning. I dette arbeidet er  samfunns- og arealplanlegging et viktig verktøy, hvis det brukes godt. I disse dager foregår det konstituering av nye kommunestyrer over hele landet. I henhold til bestemmelsene i PBL, betyr det at alle kommuner i løpet av det neste året skal utarbeide og vedta en kommunal planstrategi. Spørsmålet komiteen bør stille seg er om forslagene som fremmes i meldingen, og forslaget til statsbudsjett, er tilstrekkelige til at kommunene kan ivareta sitt ansvar for klima, natur og klimatilpasning i planarbeidet og arealforvaltningen.  

Som meldingen viser til, er det god dokumentasjon på at kommuner i mange år har vært bakpå i arbeidet med klimatilpasning. Selv om nye undersøkelser viser en økende interesse for dette, er det fortsatt reaktiv innsats som preger arbeidet i kommunene. Manglende ressurser og kompetanse er de viktigste barrierene for dette. [1] [2] En undersøkelse av Tekna fra 2022 viste at 44  prosent av kommunene har problemer med å løse oppgavene innen klima- og miljøområdet fordi de mangler spesialistkompetanse[3]. Tekna viser også til at Klimautvalget 2050 anbefaling (side 141) om å styrke natur- og klimakompetansen hos alle kommuner og fylkeskommuner.

Tekna mener det er behov for langt sterkere innsats for å styrke arbeidet med klimatilpasning i kommunene. I tillegg til å bevilge mer penger over statsbudsjettet til neste år, er det behov for en særskilt satsning for å styrke kommunenes arbeid med klimatilpasning. Tekna vil oppfordre komiteen om å se til Danmark der det stilles tydelige krav til kommunene om plan for arbeidet med klimatilpasning.

5.5 Håndtering av overvann i byer og tettsteder

Klimaendringer med et våtere vær, kombinert med menneskelige arealinngrep som begrenser og påvirker infiltreringen i naturlig terreng, gjør at overvann er en økende samfunnsutfordring. Under gitte betingelser, kan overvann på avveie skape like stor naturskade som flom i vassdrag. De årlige skadekostnadene på grunn av overvann er beregnet til mellom 1,6 og 3,6 milliarder kroner.

NVE har ansvar for å forvalte Norges vannressurser. Tradisjonelt har dette vært knyttet til vassdrag, men med økende skader og risiko fra overvann, mener Tekna at NVE bør få et mer helhetlig ansvar og styrke arbeidet med å forebygge skader fra overvann. Tekna viser til vårt statsbudsjettinnspill til Energi- og miljøkomiteen hvor vi har foreslått å øke bevilgningen til NVEs arbeid opp mot kommunene. Her er det stor etterspørsel, og behov for faglig støtte og tilskudd til gjennomføring av både kartlegging og sikrings- og miljøtiltak.

Vann og avløp

Økende overvann bidrar også til økt belastning på vann- og avløpsanlegg. En mer aktiv politikk for bedre overvåking, kartlegging og håndtering av overvann, kan derfor både forebygge naturskade som flom og skred, og redusere den samlede belastningen på vann- og avløpssystemene.

Selv med bedre analyser og satsning på effektive overvannstiltak, bidrar klimaendringer til et stadig mer akutt behov for å ruste opp vann og avløp.

Tekna mener det er på tide å anerkjenne vann og avløp som en grunnleggende infrastruktur i samfunnet. Vi må også erkjenne at vann- og avløpssektoren er underfinansiert og at mange års forsømmelser gir en regning som nå må betales. Statlige myndigheter kan følge opp pålegg om kvalitet, miljø og beredskap overfor kommunene og på den måten utløse økning i gebyrene og gjennomføring av prosjekter. Staten kan også bidra økonomisk gjennom å etablere en behovsbasert låneordning for å få gjennomført de store investeringene som VA-sektoren nå står overfor. Momenter som kan utredes i en slik ordning er rentefritak og ettergivelse av deler av lån ved oppfølging av miljøkriterier.

Tekna viser til innspillene våre til behandling av flere representantforslag om vann og avløp. Tekna viser også til skriftlige innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens høring om forslaget til statsbudsjett, der vi foreslår at Stortinget ber regjeringen

• vurdere ulike ordninger for at staten kan bidra til nødvendige oppgraderinger og investeringer i vann og avløpssektoren, og
• utrede økonomiske og andre insentiver til en regionalisering av vannforvaltningen for å sikre kompetanse og gjennomføringskraft i små kommuner slik det er foreslått i mulighetsstudien for vann og avløpssektoren.

6.1 Natur og miljø

Tekna vil understreke at vi støtter regjeringens vektlegging av natur i meldingen og målet om å redusere den samlede belastningen på økosystemene for at de skal tåle klimaendringene. Tekna imøteser den videre oppfølgingen av dette. Samtidig vil vi gjenta vår skuffelse over forslag til statsbudsjett, som kutter i bevilgningene til skogvern og naturrestaurering.

6.4 Bygninger, infrastruktur og samferdsel

Dette året, viser med all tydelighet hvordan klimaendringer og ekstremvær fører til store skader på vei og jernbane, med påfølgende store kostnader til gjenoppbygging av veianlegg og jernbane og midlertidige løsninger i påvente av dette.

Tekna er helt enig i målet om å gjøre transportinfrastrukturen bedre tilpasset fremtidens klima og at klimatilpasning må være en integrert del av planlegging, bygging og drift og vedlikehold av infrastrukturen.

Igjen etterlyser vi en sammenheng mellom ord og handling. I forslaget til statsbudsjett øker vedlikeholdsetterslepet på vei og jernbane ytterligere, selv om regjeringen peker på dette som et satsingsområde. Statens vegvesen har regnet på effekten av beregnede kostnadsøkninger og opererer med et langt høyere økning i vedlikeholdsetterslepet enn regjeringens budsjettforslag (Se Teknas innspill til statsbudsjettet for 2024). Bedre vedlikehold og oppgradering av infrastrukturen er det viktigste tiltaket for å lede unna vann og sikre mot ras og flom - og dermed for klimatilpassede veier og baner.

[1]https://www.ks.no/fagomrader/samfunnsutvikling/klima/hoyere-ambisjonsniva-for-klimatilpasning-i-kommunene/

[2]https://cicero.oslo.no/no/artikler/flere-kommuner-i-gang-med-klimatilpasning 

[3]https://www.tekna.no/aktuelt/tekna-undersokelse-viser-rekrutteringskrise-i-kommunene/

Norges Rederiforbund viser til høring i Stortingets energi- og miljøkomite. Under følger våre kommentarer til overnevnte stortingsmelding.

Mer gods sjøveien

I stortingsmeldingen skriver Regjeringen at den vil konkretisere arbeidet med å gjøre transportinfrastrukturen bedre tilpasset fremtidens klima i Nasjonal transportplan (NTP). Det vises videre til følgende utdrag:

«For eksempel må det tas høyde for klimaendringer ved plassering av veg og jernbane og ved dimensjonering av stikkrenner, kummer og grøfter slik at de tåler økte vannmengder. Videre medfører klima­endringene hyppigere skader på infrastrukturen med påfølgende reparasjonsbehov og kostnader. Klimaendringene kan også innebære økt behov for å vedlikeholde infrastruktur som er foreldet, underdimensjonert eller i dårlig stand», s. 66.

Norges Rederiforbund vil påpeke at sjøtransporten har vesentlig lavere samfunnsøkonomisk kostnad per tonnkilometer enn noen andre transportformer. Som følge av dette har det gjentatte ganger blitt fastsatt mål om at så mye gods som mulig skal fraktes på sjø fremfor vei.

Til tross for at godsoverføring har vært et tydelig mål, og også ligger inne som et mål i Hurdalsplattformen, har området blitt stemoderlig behandlet av transportetatene. Både potensialet og effektene av godsoverføring har blitt underkommunisert.

Miljødirektoratet, Short Sea Promotion Centre, Grønt Skipsfartsprogram, og en rekke andre sentrale og tunge fagmiljøer peker på at det ligger et uforløst potensial i godsoverføring. Grønt Skipsfartsprogram publiserte 16. juni foreløpige resultater fra sitt prosjekt Logistikk 2030, som viste at godsoverføringspotensialet for de 17 vareeierne som er i deres prosjekter 300 000 tonn fra vei til sjø kun i 2023. På sikt ser de at potensialet vil være vesentlig mer og stadig økende.

Når vi vet at veitransporten står for en uforholdsmessig stor andel av klima- og miljøutslipp, plastforurensing, veislitasje og ulykker med hardt skadde og døde, bør det fremdeles være et uttalt mål å flytte mer av godset av veiene og over på mer klimavennlige, energieffektive og sikre transportformer.

Rederiforbundet mener et viktig tiltak i klimatilpasningsarbeidet er å styrke arbeidet med overføring av godstransport fra vei til sjø, ved å vurdere sjøtransportens avgiftssystem, ved å se vei, tog og havn i sammenheng, og ved å videreføre støtteordningen for godsoverføring, som foreslås fjernet i statsbudsjettet for 2024.

Med vennlig hilsen

Toril Charlotte Kobbeltvedt
Direktør, politikk og analyse, Norges Rederiforbund

Uttale til høring av stortingsmelding om klimatilpassing   

DNT er Norges største friluftslivsorganisasjon med over 300 000 medlemmer. Vi består av 56 foreninger med tilknytte lokallag. Disse har ansvar for til sammen mer enn 550 hytter, 22.000 km med T-merkede stier og nesten 5000 km kvista løyper på vinteren.   

Det er mye å holde ved like for å sikre trygge og gode naturopplevelser. Spesielt når været blir villere og våtere. 

DNT hadde tre hovedinnspill til Stortingsmeldingen:  

1. at det utarbeides forutsigbare og forholdsmessige retningslinjer for kommunale krav til kartlegging og sikring av naturfare i forbindelse med tilrettelegging av turstier. 
2. at det må komme på plass offentlige tilskudd over statsbudsjettet eller gjennom spillemidlene til klimatilpasning av friluftslivets infrastruktur. 
3. at naturbaserte løsninger for klimatilpassing må prioriteres, og at vi trenger en sterkere innsats på bevaring av natur som buffer mot klimaendringer.

Vi er glade for å se at utfordringene med samordning av regelverk og krav til kartlegging og sikring er tatt på alvor og vi viderefører våre innspill knyttet til dette punktet til arbeidsgruppen som skal revidere TEK17 (byggteknisk forskrift), og til den kommende stortingsmeldingen om flom og skred.

Samtidig ser vi fortsatt behov for en tilskuddsordning for klimatilpassing av friluftslivets infrastruktur, ref. punkt to over. Tilskuddsordningen for nasjonale turiststier dekker ikke bredden av stier, ruter og hytter som tilrettelegges for allmenheten, og som trenger ekstra vedlikehold, oppgradering og sikring som følge av klimaendringer. Derfor mener vi at det er behov for en mer generell tilskuddsordning som kan dekke klimatilpassing av friluftslivet sin infrastruktur. Dette arbeidet er for omfattende til at det kan overlates til frivilligheten alene.

Utfordringene vi opplever er økt vannføring i elver, økt erosjon på stier, hyppigere jordskred, med mer. Dette krever mer vedlikehold og bedre og delvis tyngre inngrep i forbindelse med tilrettelegging enn før. I mange tilfeller kreves det også mer spesialkompetanse, både for utforming og dimensjonering av tiltak, og når det gjelder vurdering og kartlegging av naturfare, samt økte krav til rapportering og dokumentasjon av dugnadsarbeidet.   

Blant de 570 hyttene DNT-foreningene drifter finnes det 14 fredede bygninger/bygningsmiljøer og langt flere som er regulert til bevaring eller kommunalt listeført som verneverdige. Med klimaendringene blir det mer krevende å ta vare på denne bygningsarven. En av de største truslene her er økt forekomst av muggsopp og råte samt raskere nedbryting av bygninger som har stått i hundrevis av år gjennom kaldt vintervær og varmt, tørt sommervær. Nå er det våte perioder hele året, og mange steder er det ikke lenger sammenhengende vintre. Det tærer på historiske bygninger og øker vedlikeholdsbehovet. I tillegg er hyttene våre mer utsatt for skadedyrangrep med endret klima. Regjeringen signaliserer i meldingen at det er viktig å forebygge og redusere tap av og skade på kulturmiljø som følge av klimaendringene. Den foreslåtte tilskuddsordningen vil kunne bidra til å dekke dette behovet. 

For å imøtekomme ekstrakostnadene sikring mot naturfare og klimatilpasning medfører for friluftslivet og det frivillige arbeidet med tilrettelegging, mener vi at regjeringen må etablere en støtteordning for klimatilpasning av friluftslivet sin infrastruktur med søkbare midler til kartlegging, forebyggende arbeid og reparasjoner.

En tilskuddsordning bør opprettes over Klima- og miljøverndepartementets budsjett (kap 1420), og omfatte blant annet tilskudd til flomvurderinger og naturfarekartlegginger, til å utbedre og flomdimensjonere broer i fjellet, klopping og gangbaner over stadig våtere stier, omlegging av eldre erosjons- og skredutsatte stier, samt remerking av ruter og vedlikehold av skilt- og informasjonstavler.

I tillegg kan naturskadeordningen økes og bedre tilpasses til å omfatte frivillige organisasjoner og skader på friluftslivets infrastruktur.

DNT jobber også med å ivareta friluftslivets naturgrunnlag.   

Derfor har vi spilt inn at stortingsmeldingen må legge føringer for naturbaserte løsninger for klimatilpassing.   

Vi er glade for å se at regjeringen slår fast - at naturbaserte løsninger for flom- og skredsikring skal brukes så langt det er hensiktsmessig. Og at regjeringen anerkjenner at «Det finnes flere naturbaserte løsninger som kan være egnet til å redusere flom- og skredrisiko og samtidig bedre miljøtilstanden i vassdrag.» 

Vi vil likevel minne om at dette må praktiseres strengt, og at det ikke er hensiktsmessig med flere omkamper om vassdragsvernet. 

DNT har gjennom Samarbeidsrådet for naturvernsaker tidligere sendt et utfyllende notat til energi- og miljøkomiteen, og et innspill til den kommende stortingsmeldingen om flom og skred, som omhandler fordelene ved naturbaserte løsninger for flomvern, med referanser til NORCE sin siste forskning på feltet. Vi oppfordrer til at denne kunnskapen legges til grunn i det videre arbeidet med klimatilpassing, flom og skredsikring.  

Avslutningsvis vil vi minne om naturavtalen og viktigheten av vern og bevaring av intakt natur og helhetlige økosystem som den beste bufferen mot konsekvensene av klimaendringene. 

Vi forventer at signalene i denne stortingsmeldingen blir lagt til grunn, og videreført som arealpolitikk, med planer for restaurering og bevaring, og tydelige skranker mot nedbygging av intakt og klimaviktig natur i den nasjonale handlingsplanen for naturavtalen.   

Med hilsen

Ingeborg Wessel Finstad
Seksjonsleder, natur og bærekraft
Den Norske Turistforening

Siren S. Juliussen
Rådgiver, naturforvaltning
Den Norske Turistforening

Røde Kors mener stortingsmeldingen om klimatilpasning er svært viktig og høyst betimelig. Ti år etter at rammene for klimatilpasningsarbeidet ble lagt gjennom Meld. St. 33 (2012-2013) har vi langt mer kunnskap om klimakrisens mange, alvorlige og til dels uunngåelige konsekvenser. Røde Kors vil derfor berømme meldingen for å vie mye plass til å beskrive disse konsekvensene. Selv om beskrivelsene ikke er uttømmende, gir de en indikasjon på det alvorlige klimabildet meldingen skal være et svar på.

 Røde Kors vil fremheve betydningen av tre elementer som må ivaretas i behandlingen av meldingen:

1. Konsekvenser av at meldingen anses som en nasjonal klimatilpasningsplan.
2. Behovet for styrket lokal beredskap.
3. Økonomiske konsekvenser

1. Betydningen av meldingen anses som en nasjonal klimatilpasningsplan

Meldingen er tydelig på at dette er nasjonal plan for klimatilpasning. Klimatilpasningsplankonseptet (National Adaptation Plan – NAP) ble utviklet under Cancun Adaptation Framwork og legger til rette for at statspartene på en transparent måte formulerer og implementerer klimatilpasningsplaner. Siden dette i praksis er blitt en forutsetning for at donorer skal gi klimatilpasningsmidler til land med behov for internasjonal finansiering, er det et viktig poeng i seg selv at Norge også utarbeider en slik plan. Planen, med det medfølgende forbedre styringssystemet for klimatilpasningsarbeidet, vil forhåpentligvis bidra til at denne økte nasjonale satsingen også speiles på lokalt plan, slik at flere enn dagens fire av ti kommuner har kartlagt ulike tiltaksmuligheter for klimatilpasning. Det er derfor bra at meldingen eksplisitt sier at regjeringen skal legge til rette for økt handling lokalt. Behovet for dette er tydelig når bare en av tre norske kommuner i dag kun til en viss grad har oversikt over viktige samfunnsfunksjoner som kan berøres av naturhendelser, og mange har dårlig oversikt over hvilke deler av bebyggelsen som er spesielt utsatte for naturfarer som skred og flom. Kommunene er i førstelinje for å møte klimautfordringene, men trenger støtte fra statlige myndigheter for å kunne fylle dette ansvaret på en god måte.

 Generelt vil vi berømme meldingens «Vi vil»-punkter, men vi skulle gjerne sett at flere av disse var enda mer spesifikke og målbare. Dette ville også gjort rapporteringen på resultatene av arbeidet for å nå disse klimatilpasningsforpliktelsene tydeligere.

 Denne planen vil gjelde for perioden 2024-2028, Røde Kors vil sterkt oppfordre Stortinget til å sikre at fremtidige regjeringer plikter å utarbeide oppdaterte klimatilpasningsplaner hvert fjerde år, slik at Norges klimatilpasningsplan får tilsvarende status som nasjonal transportplan og forsvarsplanen.

2. Styrket beredskap

Meldingen sier at mer systematisk og samordnet innsats nasjonalt skal bidra til bedre rammer for kommuner. Dette er viktig. Et gjennomgående funn i studier av kommunenes arbeid med klimatilpasning er at mangel på ressurser, både finansiering og personale, samt tid er de største barrierene for å gjennomføre klimatilpasningstiltak, spesielt for små og mellomstore kommuner. Ifølge DSB har en av tre kommuner ROS-analyse som ikke lever opp til kravene, og under halvparten har en beredskapsplan som oppfyller minimumskravene. Røde Kors mener meldingen kunne vært tydeligere rundt forpliktelser til å styrke den kommunale beredskapen for ekstremvær og følgehendelser, inkludert forebyggende arbeid, økt øvingsfrekvens, og inngåelse av samarbeidsavtaler med frivillige beredskapsorganisasjoner. Dette bør også inkludere planer for å ivareta sårbare grupper som er ekstra utsatt når ekstremvær og følgehendelser inntreffer.

 Røde Kors mener meldingen også kunne vært tydeligere på ansvaret nasjonale myndigheter bør ta for å øke øvingsfrekvensen for klimarelaterte beredskapshendelser som vi vet vil komme, og nødvendigheten av et felles digitalt aksjonsstøtteverktøy som alle redningsaktører kan bruke. Robuste samhandlingsverktøy er kritisk viktige for å redde liv, redusere skadeomfang og sikre trygghet for redningsmannskap i et mer uforutsigbart klima. Vi mener meldingen også kunne vært langt tydeligere på hvordan vi skal styrke satsingen på kunnskapsheving om personlig beredskap og hva husstander og næringsliv kan gjøre for å forebygge konsekvenser av ekstremvær på egen eiendom.

3. Økonomiske konsekvenser

Meldingen understreker at regjeringen vil komme tilbake til de økonomiske konsekvensene av eventuelle nye tiltak i budsjettet for hvert enkelt år. Gjennomføring av klimatilpasningsplanen vil forutsette betydelig økt økonomisk støtte til klimatilpasningsarbeid via statsbudsjettet, spesielt tiltak rettet mot små og mellomstore kommuner. Meldingen/klimatilpasningsplanen må også ta høyde for vedlikeholdsetterslepet i kritisk infrastruktur, og følges opp med tilstrekkelig finansiering. Det er nødvendig å sikre tilstrekkelig finansiering av NVEs klimatilpasningstiltak og evne til å ivareta rollen som tilrettelegger på tvers. Også andre viktige statlige aktører, som DSB og statsforvalterne, må få tilstrekkelige rammer til å følge opp og støtte kommunene på en god måte. 

 Meldingen beskriver hvordan klimakrisens konsekvenser internasjonalt vil påvirke Norge både direkte og indirekte. Det er derfor viktig at Norge tar større ansvar for å begrense disse konsekvensene gjennom å sikre at klimatilpasningsmidler når de områdene som er hardest rammet av både klimaendringer, miljøproblemer og konflikt. Dette gjelder Norges egne bistandsmidler, påvirkning av de globale klimafondene og gjennom insentivmekansimer som i større grad bringer inn privat sektor og private investeringer til det globale klimatilpasningsarbeidet.

 Gjennomføringen av stortingsmeldingen/en nasjonal klimatilpasningsplan vil kreve en betydelig investering på kort sikt, men er midler som vil spare samfunnet for flerfoldige gangers utgifter på lengre sikt. Enda viktigere er at menneskers liv og helse blir spart og at enkeltindivider og samfunn føler større sikkerhet i hverdagen. 

Høringsinnspill fra RIF til Stortingsmeldingen «Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn»

Stortingsmeldingen for klimatilpasning er en viktig og etterlengtet melding, men nå haster det å innføre tiltakene. Norge henger etter med å håndtere de negative konsekvensene av klimaendringer, og det har allerede satt dype spor. Tragiske hendelser som kvikkleireskredet i Gjerdrum og de massive skadene forårsaket av ekstremværet Hans, viser at vi må forberede oss en utvikling der naturen i stadig større grad har overtaket. Arbeidet med klimatilpasning og forebygging må intensiveres.

Tidligere klima- og miljøminister Espen Barth Eide beskrev selv godt hvilke alvorlige konsekvenser klimaendringene vil få, både for Norge og resten av verden, hvis vi ikke forbereder oss: «Storm, lengre varmeperioder og kraftigere og mer nedbør vil gi mer tørke, flom, ras og skred som igjen vil gi større belastning og kunne få store konsekvenser for infrastruktur som vann og avløp, veier og jernbane, energiforsyning, bygninger og matproduksjon». Derfor er vi overrasket over at meldingen inneholder en rekke utrednings- og vurderingspunkter, men mangler både forpliktende finansiering og nok konkrete tiltak for å redusere skadevirkningene av klimaendringene. RIF forventer at dette følges opp i de kommende statsbudsjett.

Vi vil understreke at det er bra at regjering tar klimatilpasning på alvor, med en ny stortingsmelding. RIF er også glad for at regjeringen løfter frem naturbaserte løsninger, som er både effektive og økonomisk rimelige tiltak. Vi mener det er stort potensial i tiltak som spiller på lag med naturen, og at det er spesielt viktig å øke kunnskapen om slike løsninger hos involverte aktører og sikre tilstrekkelig finansiering. Det er også positivt at regjeringen skal «vurdere fordeler og ulemper» ved å la kommunene kreve et eget overvannsgebyr. Men vi vil advare mot å sitte i tenkeboksen for lenge. Det er åtte år siden overvannsutvalget foreslo å dele avløpsgebyret i to – ett for kloakk og ett for overvann. Nå må en løsning komme på plass, slik at kommunene får større handlingsrom til å sikre stabil finansiering av etablering, drift og vedlikehold av tiltak mot økende overvann fra stadig kraftigere regnskyll.

Samtidig er vi bekymret for at stortingsmeldingen kommer til kort på flere grunnleggende områder, med mindre den følges opp med flere konkrete forslag – og spesielt mer penger – til investeringer i kartlegging og sikringstiltak, kompetanseutvikling, teknologi og ikke minst oppgradering av bygg og infrastruktur.

Behov for et taktskifte i klimatilpasning og forebygging 
Både Riksrevisjonen, Gjerdrumutvalget og Totalberedskapskommisjonen har alle fremhevet det store behovet for å øke innsatsen til klimatilpasning og forebygging av klima- og naturrelaterte skader.  

NVE anslo i 2021 et etterslep på 85 milliarder kroner for å sikre eksisterende bebyggelse mot alvorlige flommer og skred. Gjerdrumutvalget anbefalte en økning i de årlige bevilgningene til 1,5 milliarder kroner. Totalberedskapskommisjonen har også understreket behovet for å sikre at veier, jernbane og annen samfunnskritisk infrastruktur er bygget og vedlikeholdt til en standard som kan motstå fremtiden klima. Dette er en erkjennelse vi deler, og som vi har dokumentert i vår rapport «State of the Nation – Norges tilstand», som viser et oppgraderingsbehov på 3 200 milliarder kroner for bygg og infrastruktur. Dette vil bare vokse med mer ekstremvær – om vi ikke handler nå. 

Allerede ser vi at utviklingen går i feil vei. I høst lanserte vi to rapporter om tilstanden til fylkesveier og kommunale bygg. Begge viser at Norge er dårlig forberedt på fremtidens klimautfordringer. For fylkesveier anslås det et årlig behov på 1-1,5 milliarder kroner, bare for å hindre økende forfall. Over 40 prosent av fylkesveinettet er i dårlig eller i svært dårlig stand, og forfallet øker i alle fylker. Fylkesveiene er også ekstra utsatt for ras. Nasjonal vegdatabank bekrefter dette, med en dobling av rashendelser siden fra 2003 til 2022. Når det gjelder kommunale bygg, viser vår rapport at tre av fire kommuner ikke har redusert vedlikeholdsetterslepet de siste fem årene, og 30 prosent melder om økt etterslep. Kun 14 prosent har systemer for å vurdere byggenes klimasårbarhet, mens resten har begrenset eller ingen kapasitet på dette. Selv om mange har rutiner for teknisk vedlikehold, er klimatilpasning en stor utfordring, særlig i små og mellomstore kommuner. 

Kommuner må settes i stand til å forebygge 
Både staten og kommunene har et stort ansvar for å ruste Norge i møte med klimaendringene. Men, det er kommunene som står i førstelinjen. Mange ønsker å gjennomføre nødvendig klimatilpasning, men altfor ofte kommer pengene først etter alvorlige hendelser. Da risikerer man unødvendig store skader, som i tillegg er dyrere enn å forebygge. I den sammenheng er det et stort tilbakeskritt at regjeringen i statsbudsjett for 2024 foreslo å fjerne Klimasatsordningen, til tross for at den har vært en suksess og viktig for kommunene og fylkenes arbeid med å ta i bruk ny teknologi og innovative løsninger. 

Stortingsmeldingen understreker behovet for forbedret kunnskapsgrunnlag og relevant veiledning i planlegging. Samtidig er det et mål å styrke samordningen av klimatilpasningsarbeidet på nasjonalt plan, slik at oppgaver, ansvar og føringer blir tydeligere. Dette mener vi er helt sentralt. Vi ser at kunnskap om klimatilpasning i kommuner og fylker er svært varierende. For små kommuner er det spesielt utfordrende å skaffe nødvendig kompetanse. Staten bør derfor påta seg et overordnet ansvar for tiltak som fremmer læring og erfaringsoverføring. Dette blir særlig viktig når vi ser at planlegging og utvikling i mange kommuner ofte skjer stykkevis og delt. Manglende overblikk og sammenheng kan føre til farlige situasjoner, som Gjerdrum-skredet tragisk viste.

I den sammenheng vil vi vise til Totalberedskapskommisjonen, som påpeker variasjonen i hvordan ulike kommuner tar ansvar for å forebygge og håndtere kriser, som flom og skred. Dette er noe RIF tidligere har påpekt, og som påvirker oppfølgingen av klimatilpasning i plan- og byggesaker. For eksempel etter at NVE introduserte en veileder for overvannshåndtering i 2022, har det kommet flere henvendelser fra kommuner om ansvarsfordeling, noe som tyder på at føringene ikke er klare nok. Klimaet i Norge er samtidig veldig varierende. Det bør derfor lages helhetlige klimatilpasningsplaner basert på nedbørsfelt, ikke kommunegrenser, med konkrete føringer som tar hensyn til lokale utfordringer og som ser på sammenhengen mellom tiltak.

Våre innspill – oppsummert 
Gitt den økende trusselen fra klimaendringer, er det avgjørende med en helhetlig tilnærming til klimatilpasning. Det krever både omfattende kartlegging og betydelige investeringer. Vi oppfordrer derfor Stortinget til å vektlegge følgende i oppfølging av i Stortingsmeldingen om klimatilpasning og i den kommende stortingsmeldingen om flom og skred: 

• Styrk NVEs arbeid med flom- og skredforebygging kraftig, med mål om en økning i tråd med Gjerdrumutvalgets anbefalinger til 1,5 milliarder kroner årlig.
• Øk støtten til arbeidet med klimatilpasning i norske kommuner, inkludert styrke og videreføre Klimasatsordningen.
• Prioriter planlegging og investering i oppgradering av bygg og infrastruktur, inkludert sikre nødvendige bevilgninger til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på veier, jernbane og offentlige bygg.
• Staten bør ta et større og mer overordnet ansvar for å fremme læring og erfaringsoverføring.  
• Det bør legges vekt på helhetlige planer som tar hensyn til nedbørsfelt og ikke bare kommunegrenser, for å sikre at tiltak er tilpasset lokale utfordringer.
• Det er nødvendig med en tydeligere ansvarsfordeling, spesielt når det gjelder flomforebygging og forvaltning av overvann, for å sikre tverrfaglig forankring og unngå manglende initiativ og oppfølgning.

Finans Norge mener det er positivt og viktig at regjeringen har lagt frem en solid Stortingsmelding om klimaforebygging og tilpasning. Vi har lenge etterlyst en helhetlig nasjonal plan med konkrete målsettinger, virkemidler og tiltak, og håper at Stortingsmeldingen vil føre til en styrket og mer samordnet satsing på forebygging og klimatilpasning.

Finans Norge har følgende innspill til behandling av stortingsmeldingen for klimatilpasning:

• Øke bevilgningene til NVEs flom- og skredsikringsarbeid og bidra til et reelt taktskifte i satsingen på forebygging av klimarelaterte skader
• Tempo på det forebyggende arbeidet i kommunene må økes
• Øke kompetanse på forebygging mot natur- og klimaskader
• Det må forebygges der det lønner seg mest. Forebyggingen må være insentivbasert slik at det skal lønne seg å forebygge.
• Det er viktig med tydelig plan og politisk eierskap. Det er nødvendig med god samhandling på tvers av departementer, etater, kommuner og stat.
• Positivt med ekspertutvalg som skal kartlegge samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene. Bedre samfunnsøkonomisk innsikt må føre til mer målrettet forebygging også på aggregert nasjonalt nivå.

Forebygging må styrkes

Finans Norges årlige klimarapport viser at forsikringsselskapene de siste 10 årene har utbetalt en samlet erstatning på over 30 milliarder kroner for skader på bygning og innbo, som følge av naturhendelser eller vær. Størstedelen av dette er fra vannskader i tettbygde strøk. I tillegg kommer skader på biler, personer, vei, infrastruktur og statlige bygg, så vel som egenandel for de rammede. De samlede forsikringserstatningene etter ekstremværet «Hans» er anslagsvis på 1,8 milliarder kroner. Enkelte type skader er forventet å øke i omfang, som følge av mer og kraftigere styrtregn. Blant annet gjelder dette skred og flom på Vestlandet, men ikke minst gjelder det vann som trenger inn i bygninger etter kraftig regn, særlig i byer og tettbebygde områder. I dag står slike overvannskader allerede for rundt halvparten av alle klima- og naturskader i Norge.

Forebyggende arbeid

For å tilpasse oss klimaendringene, er vi nødt til å prioritere og trappe opp det forebyggende arbeidet. Det koster samfunnet mer å reparere enn å forebygge. Vi har lenge etterlyst bedre samfunnsøkonomiske analyser av verdien av å forebygge. Det er positivt at regjeringen varsler at de vil nedsette et ekspertutvalg som skal se på samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene og vurdere nytteverdien av klimatilpasningstiltak. Forsikringsnæringen sitter på betydelig data og kunnskap på dette området, og mener det vil være naturlig at næringen inkluderes i et slikt arbeid. Finans Norge utarbeidet i samarbeid med Menon Economics og NGI i 2022 en rapport om verdien av å forebygge. Denne viser at man kan spare så mye som 6 kroner per investert krone. Lønnsomme klimatilpasningstiltak er kjennetegnet ved at samfunnets samlede nytte for å redusere klimarisikoen overstiger kostnadene av å gjennomføre det forebyggende tiltaket. Finans Norge oppfordrer til at det gjennomføres analyser av de forebyggingstiltakene som allerede var gjennomført før årets flom og skredhendelser og ser på hvilke tiltak som har hatt god effekt.

 Selv om rapporten identifiserte en rekke samfunnsøkonomiske klimatilpasningstiltak, var det likevel flere barrierer for at kommunene kunne iverksette tiltakene, ikke minst knyttet til finansiering.

Kommuner må settes i stand til å forebygge

Finans Norge har tidligere påpekt at en forutsetning for å sikre trygge lokalsamfunn, er klarhet i roller og ansvar. Det er positivt at viktig mål med å bedre samordningen av klimatilpasningsarbeidet nasjonalt er at oppgaver, ansvar og føringer overfor kommunene skal bli klarere.

I dag ligger koordineringsansvaret for klimatilpasning hos Klima- og miljødepartementet, men arbeidet er spredt over flere departementer, faginstanser og forvaltningsnivå. Politisk eierskap og  bedre samhandling på tvers av etater, kommuner og stat er avgjørende for å få til et helhetlig arbeid.

NVE støtter i dag utvalgte tiltak mot skred- og flomhendelser. Ved delfinansiering av tiltak, støtter NVE normalt sett inntil 80 prosent av sikringskostnadene, og kommunen tar resten av kostnaden. Det vil si at kommunene må betale mellom 20 og 100 prosent av kostnaden selv. Det er ikke alle kommuner som har mulighet til å ta en så stor kostnad i dag, selv om investeringen lønner seg på sikt. Dermed ender samfunnsøkonomiske lønnsomme tiltak med å bli utsatt – eller ikke gjennomført i det hele tatt. Kommunene må settes stand økonomisk, og kompetanse må styrkes for å ivareta kommunenes samfunnsansvar i forhold til forebygging.

Overvannskader øker jevnt for hvert år, mens flomskadene variere fra år til år. Overvann representerer et stort og økende problem som påfører samfunnet og enkeltpersoner unødvendige belastninger. Det er positivt at endringer i plan- og bygningsloven nå gjennomføres for  å forebygge overvann. Spørsmålet vi stiller oss er om lovforslaget har funnet en riktig balanse i fordelingen av ansvaret, eller om det åpnes for at kommunene i for stor grad kan overføre ansvar for utilstrekkelig kapasitet på egen infrastruktur på private huseiere. Finans Norge er positiv til at det vurderes å åpne for  overvannsgebyr i kommunene, som kan bidra til bedre  insentiv for å forebygge.

Vi støtter mål og ambisjoner om naturbaserte løsninger. Overvannsløsninger og bruk av naturbaserte løsninger er et nytt fenomen som krever nye tekniske løsninger og ny fagkunnskap. Dette tilsier at kommunen i all hovedsak må ta ansvaret for overvannsanlegg og naturbaserte løsninger, og at private grunneiere kun pålegges dette når kommunen kan vise til solide og etterprøvbare samfunnsøkonomiske vurderinger.

Skal politikere, kommuner og samfunnet forstå verdien av forebygging mener Finans Norge at de nasjonale myndighetene må få fram en totaloversikt over de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til overvann og andre direkte og indirekte klimarelaterte skader.

Tilgjengelig data må utnyttes bedre for arealplanlegging og prioritering av sikringstiltak

Analyse av risiko og sårbarhet er viktig ved kartlegging, arealtilpasning og utbygging, for å avdekke hvor forebygging og tilpasningstiltak er nødvendig og den samfunnsøkonomiske nytten er størst. Det er positivt at regjeringen vil bidra til å styrke ivaretakelsen av klimahensyn i risiko- og sårbarhetsanalyser på lokalt og regionalt nivå, og se på hvordan man kan sikre nødvendig oppdate­ring av arealplaner der det foreligger ny kunnskap om fareområder og konsekvenser av fremtidige klimaendringer.  I den anledningen vil Finans Norge minne om Kunnskapsbanken, som er et datasystem utviklet av DSB i samarbeid med Finans Norge mfl. for å gjøre informasjon om risiko og sårbarhet lettere tilgjengelig for kommunene og andre offentlig etater. For at Kunnskapsbanken skal forbli et nyttig og troverdig verktøy, er det imidlertid viktig at det settes av nødvendige ressurser til drift og videre utvikling av løsningen samt til formidling av informasjon om ordningen til de den er ment for. Nå har imidlertid DSB som følge av sin økonomiske situasjon sett seg nødt til å legge videre drift og utvikling av kunnskapsbanken på is. Finans Norge stiller seg undrende til at Stortingsmeldingen ikke nevner Kunnskapsbanken som et allerede eksisterende og viktig planverktøy det er brukt betydelig ressurser på å utvikle. Finans Norge ber Stortinget anmode regjeringen om å sørge for at DSB får nødvendige midler til å prioritere drift og videre utvikling av Kunnskapsbanken.

Stortingsmeldingen om klimatilpasning bør være en nasjonal handlingsplan med konkrete målsettinger, virkemidler og tiltak. Finans Norge ser frem til regjeringens varslede stortingsmelding for flom og skred i 2024, som vi håper vil resultere i et reelt taktskifte. Behovet for å forebygge mot flom og skred er svært godt dokumentert, og er en av de mest lønnsomme investeringene vi kan gjøre.

Skogen er helt sentral i klimasystemet. Ved hjelp av fotosyntesen binder og lagrer skogen CO₂. Tiltak for å øke produksjonen i skogen, slik som tettere planting med riktig treslag, ungskogpleie, gjødsling, optimalt hogsttidspunkt og råtebekjempelse, vil bidra til å øke CO₂-bindingen i skogen. Tømmeret og biomassen skogen produserer kan også erstatte produkter som kommer fra fossile ressurser og redusere utslipp. Slik kan skogen brukes til å begrense den globale oppvarmingen.

Samtidig vil skogen være utsatt for klimaendringene vi har og vil få framover. I framtidig skjøtsel av skogen er det viktig å bruke skogen for å begrense den globale oppvarmingen og sørge for at skogen er best mulig rustet for å møte de klimaendringene som vi vet kommer. Utfordringen er at skogen vokser sakte og at vi ikke vet hvilken fremtid vi må forberede oss på. Det er heller ikke slik at klimatiltak i skog og klimatilpasningstiltak i skog alltid går hånd i hånd.

Viktig med økt kunnskap og forskning på klimatilpasning i skog

I meldingen vises det til at det finnes flere skjøtselstiltak som gjør skogen mer robust i møte med klimaendringene og som kan forbygge skogskader. Slik skjøtsel innebærer bl.a. treslagsskifte og etablering av blandingsskog. Skogeierforbundet er enige i at slike skjøtselstiltak er aktuelle der dagens treslag viser tegn til at de ikke er tilpasset klimaet eller der eksisterende skog trues av skogskader.

I Norge har vi fra naturens side få treslag. I mange av våre europeiske naboland benyttes utenlandske treslag aktivt i arbeidet med klimatilpasning av skogen. I Norge er slik bruk så strengt regulert at det i praksis ikke er aktuelt å bruke i klimatilpasningsarbeidet. Vi har derfor få treslag å skifte til som opprettholder like høy produksjon og som kan brukes i produkter med høy klimanytte som sagtømmer fra barskog. Skifte fra gran til furu i områder som er tørkeutsatt og skifte fra gran til bjørk/løvskog i områder som er utsatt for råte, er klimatilpasningstiltak som allerede innarbeides i næringen. Selv om det meste av skogen i Norge har noe blanding av treslag, er det krevende å skape blandingsskoger med jevn fordeling av barskog og løvskog som gir tømmer av høy kvalitet. Dette fordi treslagene vokser i ulikt tempo i ulike livsfaser. Løvtrær som vaier i vinden, gir skader på bartrær og skyggetålende bartrær som gran vil etter hvert utkonkurrere løvtrærne i kampen om lyset. For å sørge for høy karbonbinding og tømmerproduksjon med høy klimanytte også fremover mener vi det er viktigere med et stedstilpasset skogbruk som ivaretar variasjon i treslag på landskapsnivå enn å skulle ha en blanding av treslag i alle skogbestand. For å videreutvikle et stedstilpasset skogbruk trenger vi økt kunnskap om hvilke skogtyper/regioner i Norge som er mest utsatt, hvor vi bør endre skogbehandlingen allerede i dag for å sikre en vital skog i fremtiden, og hvordan. Skognæringen har utarbeidet en egen strategi for produksjonsforskning i skogbruket som peker ut konkrete områder det trengs mer forskning på, blant annet med tanke på utslipp og opptak i skogen i et klima i endring.

Skogskjøtsel gir robust skog

 Skogplanteforedling er et viktig tiltak for å øke tilveksten og kvaliteten på plantene som settes ut i skogen. Det er jobbet mye med klimatilpasning i foredlingsarbeidet slik at plantene også skal være forberedt på de ventede klimaendringene. Foredlingsarbeidet i Norge har hovedsakelig vært fokusert på gran så langt, et treslag som kan være sårbart i møte med klimaendringene. Det er derfor behov for å styrke foredlingsarbeidet og utvide dette til å gjelde flere treslag.

Et annet tiltak som er viktig for å sikre robust skog med høy klimanytte, er ungskogpleie. Det er viktig å prioritere dette tiltaket for å gjøre den unge skogen mer robust mot klimapåvirkning. Ungskogpleie er også løsningen for en økt fleksibilitet for framtidige hogstformer og gir skogeieren valgmuligheter. Det er imidlertid et stort etterslep på ungskogpleie i Norge. Skognæringen har selv satt mål om at denne aktiviteten skal økes blant annet gjennom sertifiseringsordningen Norsk PEFC Skogstandard. Likevel er dette så langsiktige investeringer at vi vet at en satsing her fordrer et samspill mellom virkemidler og praktisk gjennomføring. Næringen er derfor avhengige av at tiltaket også følges opp av myndighetene.

Skog som sikring mot flom, ras og skred

I meldingen påpekes det at skog kan være et effektivt sikringstiltak mot skred, og at det er nødvendig å finne gode løsninger for forvaltning som avveier hensyn til skog som sikring og skog som ressurs for næringsutøvelse. Mye av skogen som vurderes å ha viktig sikringsfunksjon er plantet granskog. I nylig publiserte utredninger fra NVE og Landbruksdirektoratet er det bred faglig enighet om at skogen trenger skjøtsel for å opprettholde sikringsfunksjon over tid. Dette både for å få opp ny stabil skog og hindre at skogen over tid kollapser. I den forvaltningsmodellen som er foreslått fra de nevnte direktoratene er sikringsskog tenkt regulert gjennom skogbrukslovens bestemmelser om vernskog, med tilskuddsordning for skjøtsel. Skjøtsel av sikringsskog innebærer risiko. Så langt er det ikke avklart hvem som skal bære risiko for ev. hendelser som følge av skjøtsel. Både for skogeier og entreprenører er den potensielle økonomiske risikoen ved skade på tredjeparts eiendom langt større enn det økonomiske insitamentet for å drive skjøtsel. Uten en avklaring om hvem som bærer risiko, mener vi at reguleringen kun vil bidra til pasifisering og at nødvendige skjøtselstiltak ikke blir gjennomført. Det er nødvendig å få på plass både avklaringer om ansvar, erstatning for økonomiske tap og virkemidler for ønsket aktivitet. Dette bør skje raskt, for å komme i gang med nødvendig skjøtsel.

Næringen jobber for å unngå klimarelaterte skader i skogbruket. I ny Norsk PEFC Skogstandard er kravene knyttet til kantsoner og vannbeskyttelse skjerpet. Ved skogsdrift benyttes markfuktighetskart for å hindre kjørespor som kan påvirke vannveier og avrenning. Ved planlegging av skogsdrift i bratt terreng skal NVE sitt faresonekart konsulteres og tiltak vurderes.

Skal sikringsarbeidet mot ras, skred og steinsprang lykkes, må det utvikles helhetlig infrastruktur av skogsbilveier, inkludert standplasser for taubanesystemer. Dette må ses i sammenheng, og planlegges over et større område. Vi har et lite og sårbart taubanemiljø i Norge. Uten disse entreprenørene med deres kompetanse, vil dette sikringsarbeidet bli svært krevende. Næringen og det offentlige har et felles ansvar i å ivareta og utvikle denne kompetansen og kapasiteten.

Økt nedbørintensitet vil øke risikoen for ras, skred og flom. Mye av skogsbilvegnettet er bygd for flere tiår siden og for et annet klima enn det vi har og vil få.  For å redusere risikoen for at skogsvegnettet kan øke skadeomfanget ved slike hendelser, og for at vegnettet skal opprettholde sine bruksegenskaper, er det stort behov for å modernisere skogsvegnettet. Det innebærer blant annet at dreneringsrør må dimensjoneres opp og plasseres riktig, og vegene må forsterkes med masser som gir god bæreevne og tåler et endret klima. I dag brukes mer enn 2/3 av tilskudd til skogsbilveier over statsbudsjettet og LUF til modernisering og klimatilpasning av eksisterende skogsbilveier. Beregninger viser at det er behov for ombygging og klimatilpasning av om lag 500 km veg årlig de neste 30 årene. Det gir igjen et årlig investeringsbehov på ca. 300 millioner kroner. For å lykkes med klimatilpasning her er det avgjørende at bevilgningene økes i tiden fremover.  

Virkemidler

I meldingen varsles det at regjeringen ønsker å sette sammen en arbeidsgruppe som skal gjennomgå virkemidler for klimatilpasning i landbruket i lys av nye funn fra FNs klimapanel. Dette ble også gjort i 2016. Norges Skogeierforbund bidro i arbeidet den gangen og deltar gjerne i en slik arbeidsgruppe igjen.

NHO takker for muligheten til å gi innspill til stortingsmeldingen "Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn".  

Selv om verden skulle innfri Paris-avtalens mål, vil klimaet endre seg. Et varmere, våtere og villere vær gir konsekvenser for samfunns- og næringsliv som vi må planlegge for. Klimatilpasning handler om å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg, og iverksette tiltak for enten å hindre og begrense skade. Samtidig må vi også forvente at det blir skadeomkostninger og reparasjonsbehov på kritisk infrastruktur fremover, men med godt samordnet klimatilpasning kan kostnadene bli mindre enn det de ellers ville blitt.  

Behov for et helhetlig rammeverk 

En hovedutfordring er at man har manglet helhetlig oversikt over risikobilde og hva som kreves for å bygge et mer klimarobust samfunn, slik også Riksrevisjonen har påpekt. Et fragmentert og sektorbasert ansvar kan være noe av årsaken til dette, jf. også Totalberedskapskommisjonens vurderinger av god samfunnssikkerhet.  

Vi er derfor glade for at et viktig formål med denne stortingsmeldingen er å legge et rammeverk for en integrert og samordnet innsats for klimatilpasning. Vi er enige i at det er nødvendig å både styrke arbeidet med å forebygge konsekvensene av klimaendringene og bygge en robust beredskap for å kunne håndtere mer omfattende ekstremværhendelser og mer alvorlig naturfare. Hendelsen "Hans" tydeliggjør dette. Å ha en hensiktsmessig innrettet og dimensjonert beredskap er avgjørende for å begrense materielle skader og tap av liv og helse når naturhendelser inntreffer. 

Klimaendringer kan potensielt gi store konsekvenser for mange samfunnsområder: Energiforsyning, matforsyning, liv og helse og for kritisk infrastruktur, osv. Ett eksempel er at mer ustabile vær- og klimatiske forhold i et fornybart og væravhengig kraftsystem gir mer volatile kraftpriser som samfunnet må ta høyde for. Endrede værsesonger kan ha stor innvirkning på matproduksjon og reiselivsdestinasjoner. For å håndtere mer klimatiske svingninger kreves både omstillingskapasitet og innovasjon. Endringene vil også kunne skape økt etterspørsel etter tjenester og løsninger som enten overvåker, forebygger, forutser eller mestrer klimaendringene. 

Samtidig påvirkes vi ikke bare av hvordan klimaendringene treffer Norge direkte, men også indirekte gjennom klimaendringer i land som er viktige for våre forsyningsverdikjeder. Forstyrrelser i verdikjeder forsterkes også av mer geopolitisk rivalisering i verden. Det er derfor avgjørende at planverktøyet tilpasses en ny tid for å gjøre oss mer motstandsdyktig mot disse endringene, samtidig det vil kreve mer ressursinnsats for å håndtere konsekvensene av klimaendringene. 

For å gjøre næringslivet i stand til å forberede seg og gjennomføre det nødvendige arbeidet med å planlegge og bygge for en annerledes framtid trenger bedriftene hjelp fra myndighetene. En fullstendig kartlegging av klimarelaterte risikoer som flom, økt risiko for skred og stormflo vil være et viktig utgangspunkt. Det er videre viktig at påvirkningen på sosiale forhold (f.eks. lokale arbeidsplasser, infrastruktur og boligområder) og natur (f.eks. biologisk mangfold) tas i betraktning i tillegg til klimarelaterte forhold. I tillegg må regionale og lokale behov og hensyn reflekteres. Tilgjengelige, pålitelige klimadata (historisk, overvåkning og prognoser) sammen med bransjestandarder for å vurdere klimarisiko er også nødvendig for å informere beslutningstakere, slik at næringslivet kan gjennomføre nødvendige handlinger til rett tid. 

Enkelte innsatsområder 

Reguleringsmyndighetene må planlegge bedre for klimaendringer for å hindre og forebygge at skader på nybygg og ny infrastruktur skjer. Det er avgjørende at kommunene har kompetanse til å omsette disse behovene i sitt arealforvaltningsansvar som gagner både næringsetableringer og boligutvikling, og at mulighetene som ligger i plan- og bygningsloven blir brukt.  

Forebygging må være faktabasert, der formålet må være å forebygge der det lønner seg samfunnsøkonomisk og hvor den sosiale gevinst er størst. I så henseende er det avgjørende å ha gode planleggingsverktøy for arealplanlegging og effektive forebyggingstiltak som del av forebyggingsarbeidet.  

Vi må også ta i bruk ny teknologi og andre løsninger som overvåker, forebygger, forutser eller mestrer klimaendringene. 

Gode skadedata er viktig i skadeforebyggingsarbeidet. Forsikringsnæringen har bistått Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i utviklingen av Kunnskapsbanken. Forsikringsnæringen, inklusive Norsk Naturskadepool, deler skadedata med Kunnskapsbanken. Kunnskapsbanken identifiserer for nasjonale og lokale myndigheter hvor det er størst risiko og hvilke verdier som er mest sårbare, og kan bidra til et bedre beslutningsgrunnlag i planprosesser og tilpasningsarbeid. 

Utfordringene knyttet til flom og skred er store og økende, og det pågår et arbeid med en klimatilpasningsstrategi. DSB må få tilstrekkelig midler og føringer fra ansvarlig departement til å prioritere dette, som har stort potensial i beredskap- og forebyggingsøyemed. 

Når det gjelder spørsmål om finansiering av forebygging av naturskader og Naturskadeforsikringsordningens rolle og innretning vil det være behov for en helhetlig utredning. Forsikringsnæringen er pålagt en viktig samfunnsoppgave for å håndtere klimarisiko og naturskade. Naturskadeforsikringsordningens rolle er å håndtere naturkatastrofer. Tradisjonelt har dette vært gjort ved å iverksette tiltak når naturskadekatastrofen har inntruffet. Ordningens rolle i forbindelse med beredskap og forebygging, må eventuelt utredes i et helhetlig perspektiv. 

Det vil måtte brukes mer ressurser på flom og skredforebyggende tiltak, overvannshåndtering, utvidelse av vann- og avløpsanlegg, og sikring mot stormflo og havnivåstigning. Vassdragsreguleringer er både godt flomvern og gir økt kraftproduksjon.  

Gjennom offentlig innkjøp og inngåelse av drift- og vedlikeholdsavtaler kan vi drive fram nye innovative løsninger – og enda bedre teknologi for å overvåke og gi gode prognoser. Her må myndighetene være en krevende kunde. Entreprenører, rådgivende ingeniører og andre private bedrifter innenfor bygg og anlegg som kan være med å løse utfordringene.