Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) Trygghet for alle

Til Justiskomiteen

Høringsinnspill til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028)

Regjeringen skriver at det er «særlig behov for å styrke innsatsen når det gjelder vold mot de minste barna», og at denne gruppa «skal prioriteres». Men i opptrappingsplanen er det få konkrete tiltak. Vi etterlyser en forebyggingspakke rettet mot de minste barna og deres familier, fordi de yngste er mest utsatt, vordende (førstegangs-)foreldre generelt er sårbare og særlig motiverte for å ta imot hjelp, og tiden fra svangerskapet og til to års alder er mye viktigere for menneskers helse og utvikling gjennom et livsløp enn man tidligere har trodd.

Våre viktigste innspill:

• Opptrappingsplanen må konkretisere fremdrift med tidspunkt på når tiltak skal gjennomføres og hvem som har ansvar
• Arbeidet rundt vold i nære relasjoner drives ofte av ildsjeler. Arbeidet må settes i system og forpliktes. Kommunene må ha en lovfestet plikt til å ha en kommunal handlingsplan
• En årlig stortingsmelding på feltet. Dette finnes i dag på andre områder, men ikke på det mest helseskadelige og dødelige, nemlig vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner
• Forebyggingen må starte tidligere og det bør derfor utvikles en forebyggingspakke rettet mot de minste barna og deres familier
• Det er behov for en flerårig plan for å styrke det lovpålagte universelle lavterskel tilbudet i helsestasjon og skolehelsetjenesten som omfatter både budsjettet til kommunene gjennom konkrete midler og mer ressurser til utdanningsinstitusjonene
• Det er et stort behov for flere utdanningsplasser for helsesykepleiere
• Det er viktig å få på plass kandidatmåltall for utdanning av helsesykepleiere. Dette målet sier hvor mange helsesykepleiere utdanningsinstitusjonene har plikt til å utdanne og vil være et viktig virkemiddel for å sikre stabil rekruttering

I hurdalsplattformen står det at regjeringen vil:

Styrke det universelle velferdstilbudet for barn og unge gjennom å prioritere velferdstjenester som omfatter alle barn. Vi i LaH mener det er svært viktig å bygge videre på allerede etablerte tjenester som helsestasjon og skolehelsetjenesten med øremerkede midler istedenfor å etablere nye tiltak i kommunene. Helsestasjon og skolehelsetjenesten har høy tillit i befolkningen og treffer så å si alle barn og deres familier.

Den tidlige innsatsen mot de minste barna er svært viktig. Vi vet at barn under ett år er mest utsatt for vold og overgrep. I barnets første leveår er helsestasjonen den eneste offentlige instansen og helsesykepleier den eneste fagpersonen som jevnlig treffer barnet og familien. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjør at vi kommer tidlig inn og er nøkkelen til å nå frem til de som trenger det aller mest. Alle som jobber med de minste barna og deres foreldre må ha kunnskap om barnets behov, perinatal mental helse (inkludert fødselsdepresjon), hvordan barn påvirkes av kronisk stress, hva vold gjør med fostre og babyer og hva som er god hjelp og støtte. Fagfolk må gjøres trygge på å snakke om dette. Det må bli tydelige føringer for samarbeid mellom barnehager, barnevern og helsestasjoner. Dette for å sikre at barn som strever eller lever under vanskelige forhold, for eksempel med vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, blir fanget opp så tidlig som mulig.

Vi ser et behov for, og ønsker oss et universelt foreldreveiledningsprogram på alle helsestasjoner. Dette for å kunne tilby et likeverdig tilbud til alle, uavhengig av sosial status og geografi. Det er få som snakker om foreldre som en ressurs. Om man kommer tidlig inn med et universelt tiltak på foreldreveiledning er det lite som skal til for å styrke foreldrekompetansen. Universelle tiltak har også den styrken at det er lettere å finne de som trenger oppfølging.

LaH støtter Stine Sofie stiftelsen sitt innspill og mener det bør utvikles en forebyggingspakke rettet mot de minste barna og deres familier. 

I opptrappingsplanen har representanter for ungdomsorganisasjoner gitt innspill på at de ønsker en styrking av barn og unges kunnskap knyttet til vold og overgrep. LaH mener dette ikke følges godt nok opp i planen. Bygging av barns kunnskap om egen kropp, normalutvikling og funksjon må starte allerede i barnehagen. I skolehelsetjenesten kan det knyttes opp mot livsmestringsfaget og på den måten bli en mer integrert del av det du skal lære i grunnskolen. Undervisningen vil da kunne tilpasses barnet utviklingsnivå og gjenspeile mangfoldet i samfunnet knyttet til kjønn og seksualitet.

Å forebygge vold og overgrep er en rød tråd gjennom hele vår nasjonalfaglige retningslinje. For å kunne følge opp dette er tilstedeværelse essensielt.

Derfor mener vi i LaH at:

• Skal vi fange opp utsatte barn og unge må vi møte alle, være reelt tilgjengelig og bygge tillit over tid
• Forebygginga må rettes mot foreldre og satsninga må være på de minste
• Vi må bygge kompetanse hos fagfolk, hos foreldre, hos barn og unge
• Universelle tiltak må kombineres med målretta tiltak mot utsatte familier
• Det må være tidlig tverrfaglig innsats som forplikter aktørene

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er grunnmuren i barn og unges primærhelsetjeneste. Den skal være helsefremmede, ha lav terskel og være tilgjengelig. Tjenesten har svært høy oppslutning i befolkningen og når ut til de fleste i sin målgruppe. Det er likevel utfordringer. Vi ser en stor mangel på helsesykepleiere nasjonalt: SINTEF-tall fra 2020 viser at Norge mangler 2000 helsesykepleiere for å kunne fylle stillinger i kommunene. Disse stillingene kan ikke fylles med annen kompetanse, da det skal utføres lovpålagte oppgaver der kompetansen til helsesykepleiere er viktig. Grunnmuren må derfor styrkes med økt utdanningskapasitet. I Helsepersonellkommisjonens rapport finner vi tallene som viser at det ikke har vært utdannet færre helsesykepleiere siden 2015.

Dessverre fører helsesykepleiermangelen til at lovpålagte oppgaver ikke blir utført, dårlige og mindre fleksible tjenester for nyfødte, små og store barn, ungdom og deres familier. Det blir lite forebygging og mindre avdekking av utfordrende livssituasjoner. Det vil gi store konsekvenser for kommunehelsetjenesten og ikke minst vår målgruppe: barn og unge!

Fattigdom og sosial ulikhet rammer barn og unge særlig hardt. Vi vet at universelle tiltak på befolkningsnivå er mest treffsikre for å utjevne sosiale ulikheter. For å sikre sterke, kunnskapsbaserte universelle helsetjenester for barn og unge må utdanningskapasiteten til helsesykepleiere økes!

Med vennlig hilsen

Landsgruppen av Helsesykepleiere (LaH)

Ann Karin Swang

Regjeringens opptrappingsplan har mange gode intensjoner, men er lite forpliktende. Barneombudet ber Justiskomiteen prioritere noen tiltak hvor komiteen utarbeider konkrete og målbare tiltak. 

Barneombudet mener regjeringens forslag til opptrappingsplan mangler ambisjoner og tiltak for å sikre at man møter de utfordringene vi ser i samfunnet i dag. Kostnader forbundet med vold i nære relasjoner estimeres i planen til 93 milliarder kroner, mens regjeringen har lagt inn ca. 100 millioner til tiltak for 2024 og kun intensjoner for videre opptrapping. Dette samsvarer ikke med tidligere opptrappingsplaner som for eksempel opptrappingsplaner for psykisk helse som omfatter konkrete planer for økonomisk opptrapping. 

Tiltak Barneombudet ønsker blir prioritert og konkretisert
•    Videreutvikling av Statens barnehus
•    Sette målbare tall for ambisjonen om å øke bruken av omvendt voldsalarm
•    Plassere ansvar for oppfølging av voldsutsatte i én sektor
•    Sette mer forpliktende mål om å styrke opplæringen om kropp, grenser, relasjoner og seksualitet i skole og barnehage
 
Utdyping av de prioriterte punktene 
FNs barnekonvensjon artikkel 19, Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen gir barn rett til sterk beskyttelse mot vold og overgrep. Statens plikter omfatter å forebygge, identifisere ofre, mekanismer for å melde og håndtere meldinger, avverge vold og overgrep, etterforske og straffeforfølge sist, men ikke minst, sikre barnet oppfølging og rehabilitering.

Konkret og tidsbestemt plan for utviklingen av Statens barnehus
Statens barnehus er gitt en helt sentral rolle i å oppfylle statens plikt til å sikre barnets rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Evalueringen av Statens barnehus ble ferdigstilt i 2021. Siden har det vært kommunisert lite fra departementet om oppfølgingen av denne. Grunnet oppdragets utforming var det lite rom for innspill fra andre aktører enn de som er involvert i driften og barns medvirkning var også begrenset. Rapporten har heller ikke vært på høring. 

Barneombudet ber Justiskomiteen utforme et konkret og tidsbestemt tiltak der Justisdepartementet, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, skal utarbeide en plan for videreutvikling av barnehusene. Sivilt samfunn og barn og unge må inkluderes i arbeidet.

Måltall for økt bruk av omvendt voldsalarm
Staten har en klar forpliktelse til å beskytte barn og voksne som er utsatt for trusler og forfølgelse. Omvendt voldsalarm er et godt virkemiddel mot dette, og det har i mange år vært en målsetting å øke bruken, uten at dette målet er nådd. Barneombudet mener det nå er nødvendig med målbare og tidfestede målsettinger for bruken av omvendt voldsalarm. 

Barneombudet ber Justiskomiteen utforme målbare tall for økt bruk av omvendt voldsalarm.

Én sektor må få hovedansvaret for oppfølging av voldsutsatte
Hjelpetilbudet til personer utsatt for vold er fragmentert og vanskelig tilgjengelig. For barn er dette ekstra utfordrende. Voldsutsatte må få «én dør inn» til hjelpeapparatet, og ansvaret for oppfølgingen må plasseres i én tjeneste. Barneombudet har tidligere anbefalt at det skal være helsetjenestene som har hovedansvaret for oppfølging av voldsutsatte, slik de har for oppfølging av andre typer traumer.

Barneombudet ber Justiskomiteen utforme et konkret tiltak der regjeringen i en tverrdepartemental prosess skal utarbeide et forslag til hvordan hjelpetilbudet til voldsutsatte skal ha «én dør inn» og hovedansvaret for oppfølging plasseres i én tjeneste.

Forpliktende mål om å styrke opplæringen til barn og unge
En viktig del av barns rett til beskyttelse er å vite hva som er greit og hva som ikke er greit. Det har de siste årene blitt utarbeidet mye bra materiale for barnehager og skoler, og det er gjort endringer i lærerplanene. Det er imidlertid fortsatt for tilfeldig om og hvordan barn lærer om kropp og beskyttelse. Det bør bli mer forpliktende for kunnskapssektoren at alle barn lærer om kropp, grenser, relasjoner og seksualitet i barnehage og skole. 

Barneombudet ber Justiskomiteen utforme et mer konkret tiltak knyttet til opplæring av barn og unge slik at kunnskapssektoren får et større ansvar for god opplæring til alle barn og unge.

Stortingsmelding om vold
Barneombudet mener Stortinget i større grad bør følge med på effektene av tiltak på voldsfeltet og mener at det i løpet av de neste årene er behov for at det utarbeides en stortingsmelding.

Ta gjerne kontakt for mer informasjon:
Elin Saga Kjørholt, elin@barneombudet.no, mobil 92664772 

Nok Norge er paraplyorganisasjonen til landets Nok-sentre, og vi jobber for at utsatte for seksuelle overgrep skal få god lavterskel hjelp. Vi tar årlig imot ca. 3 000 utsatte og pårørende, og tilbyr rådgivning, veiledning og undervisning til fagpersoner i spørsmål som handler om seksuelle overgrep. Vi får mange henvendelser fra personer i kommunale tjenester som lurer på om de står overfor en overgrepssak og hva de skal si og gjøre hvis det er tilfelle. Erfaringen vår er at svært mange syns de har for lite kunnskap om seksuelle overgrep og hvilke hjelpetilbud som finnes. 

Bedre hjelp til barn og unge

Vold og overgrep er et av de største folkehelseproblemene vi har i Norge og negative  barndomsopplevelser er den sterkeste predikatoren for helseutfordringer i voksen alder. Å gi barn en  god barndom gjør dem tryggere og friskere som voksne. Derfor må vi sikre at det blir lagt ned en tilstrekkelig innsats mens de er unge. Tilgjengelig hjelp er ett tiltak i en slik innsats.

Nok-sentrene møter mange barn og unge gjennom sitt forebyggende undervisningsarbeid. Vår erfaring er at mange unge savner et hjelpetilbud der de bor. Et av funnene i Barneombudet sin rapport om psykisk helsetilbud til barn og unge i kommunene «Hvem skal jeg snakke med nå?» var at det er et stort  behov for hjelpetilbud for barn og unge i kommunene, og disse bør være fleksible og tilgjengelige. Situasjonen i dag er ikke likeverdig og barn og unge har ikke den samme tilgangen på hjelp. Ett eksempel er helsesykepleiere, hvis tilstedeværelse i skolen varierer fra hver dag til et bestemt antall  dager i måneden. 

Å gi et tilbud til barn handler også om å ivareta pårørende. Våre sentre får mange henvendelser fra foreldre som er pårørende til barn og unge som er utsatt for overgrep og som ønsker råd og støtte. Det krever barnefaglig kompetanse å gi veiledning til de pårørende på en måte som hensyntar de utsatte barna. Å gi veiledning til pårørende er også med på å ivareta barna. 

I 2023 lanserte Bufdir en faglig veileder for Nok-sentrene sitt arbeid med barn. Denne er laget sammen med Nok Norge og Nok Bergen. Veilederen inneholder retningslinjer for tilbudet til barn under hhv. 18 og 16 år og rammer som må være på  plass for sentrene som vil ha dette tilbudet: innhold, metodikk og en presisering av barnefaglig  kompetanse.  

Vi mener det bør legges til rette for at Nok-sentre kan ha et tilbud til barn i henhold til rammene i  denne veilederen og at det bør etableres en egen finansieringsordning for de sentrene som ønsker å  ha et slikt tilbud. Vi mener at dette vil være med på å oppfylle Opptrappingsplanens mål om at Nok-sentrene skal nå bedre ut til befolkningen generelt.  

Kommunale handlingsplaner

Tilbudene til utsatte for overgrep må bli bedre, der folk bor. Kommunale handlingsplaner som legger grunnen for arbeidet med vold og overgrep, som kartlegger kompetanse og ressurser i kommunen og som har en plan for forebygging av overgrep, for eksempel gjennom kompetanseheving i skoler og barnehager, kan ikke være valgfritt for kommunene. 

I Opptrappingsplanen (:36) står det at kommuner uten handlingsplaner i mindre grad har kompetansetiltak for de ansatte, og Riksrevisjonens undersøkelse viste at kommuner uten en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner for å avdekke og varsle om vold og for å samordne tjenestene.

Det kan ikke være valgfritt for en kommune å ha en plan for hvordan barn, unge og sårbare voksne skal bli tatt i mot og hjulpet. Vi mener også at det ikke kan være valgfritt, som det er i dag, å ha en avtale med et senter for seksuelle overgrep.

Nok. ønsker derfor at Opptrappingsplanen blir enda tydeligere overfor kommunene på at de bør ha kommunale handlingsplaner, helst bør de være pålagt det. De kommunale handlingsplanene må omfatte både vold og seksuelle overgrep, samt det forebyggende arbeidet i kommunen. 

Vennlig hilsen, 

Nok Norge v/

Ingvild Hestad Torkelsen, daglig leder

Sissel Ringstad, kommunikasjonsrådgiver

“Hjelp meg stoppe volden” består av voldsutsatte mødre, hvor noen har fått god hjelp, mens flertallet ikke har det. Vi og våre barn føler på kroppen at myndighetene har mislyktes i å bekjempe vold. 

1. Vold rammer vanlige folk hardt

Etter den siste tidens tragiske drapssaker har bruk av voldsalarm vært debattert, men elefanten i rommet får lite oppmerksomhet: De om lag 550 000 andre voldsutsatte som ikke får hjelp av politiet, og som sjelden omtales i media.

Cirka 10 prosent av alle voksne og 12 prosent av alle barn, 560 000 til sammen, er utsatt for vold.

I dag får langt færre enn 10 000 beskyttelsestiltak av politiet og mindre enn 1 prosent av utøverne dømmes. Det er urealistisk at politiet skal hjelpe alle, og de fleste voldsutsatte vil nok foretrekke at volden stoppes lenge før det er aktuelt å involvere politiet.

At myndighetene mislykkes i arbeidet med å bekjempe vold er påvist flere ganger, og for oss er årsaken åpenbar: I tiltaksplaner gis de små gruppene med høyest risiko så å si all oppmerksomhet. Dette gjelder også regjeringens opptrappingsplan

Den største gruppen, som utgjør 75 prosent, er helt vanlige folk, mens tiltakene er rettet mot de små gruppene. Jovisst er det en høyere risiko for å bli utsatt for vold om du har lav inntekt, er innvandrer, rusmisbruker eller same, men risikoen er bare to til fire ganger høyere, og ikke 100 eller 1000, som man får inntrykk av.

2.  Vold er et folkehelseproblem som må løses med universelle tiltak

Vold i nære relasjoner koster samfunnet 93 milliarder i året, og vi som opplever volden står for hele 58 prosent av denne kostnaden i form av tidlig død og svekket helsemessig livskvalitet.  

Vold i nære relasjoner er den viktigste årsaken til at kvinner får selvmordstanker og forsøker å ta livet av seg, og det er sannsynlig at en betydelig andel av de ca 180 kvinnene som tar livet sitt hvert år i Norge, har vært utsatt for vold. Dette er kvinner som ofte får merkelappen “helt vanlige”, eller "ressusterke".

Vold i nære relasjoner må først og fremst sees på et folkehelseproblem, og ikke et kriminalitetsproblem.

Innen folkehelsearbeid er det velkjent at selv om små grupper kan ha høyere risiko, så vil den største effekten nås ved bruk av universelle strategier, som treffer hele befolkningen. 

Det er også underlig at de som diskuterer omfang av uførhet, ungdomskriminalitet, mobbing osv. ikke ser at universelle tiltak for å bekjempe vold i nære relasjoner også vil redusere disse problemene.

Med universell forebygging vil det også bli færre drepte.

3.  Barn dømmes til liv i vold

I dag er det eneste obligatoriske treffpunktet mellom myndigheter og barnefamilier når foreldrene skal gå fra hverandre, for da må de delta i mekling. I en ideell verden hadde alle meklere klart å identifisere om noen er utsatt for vold i familiene de mekler i, men slik er det ikke.

Det er absurd at det ikke finnes obligatoriske treffpunkter før foreldrene skal gå fra hverandre. Det er ikke bare skilsmissebarn som har rett på et liv uten vold.

I Australia har de tatt konsekvensene av at vold ikke avdekkes i mekling og har laget et digitalt verktøy for å kartlegge underkommunisert risiko for vold, i alle familier. De forventer ikke at den utsatte klarer å fortelle om vold, men tar ansvaret for å spørre – på bedre måter enn de som brukes i Norge i dag.

Slike digitale verktøy er ikke systematisk tatt i bruk i Norge, hverken av meklere eller sakkyndige i barnefordelingssaker. Det er heller ikke tatt tak i forskningen som viser at kunstig intelligens er bedre enn mennesker til å vurdere alvorligheten i informasjon om psykisk vold.

Om det forekommer vold eller ei overlates til den enkeltes skjønn. Dette setter utsatte barn og voksnes rett til et liv uten vold i fare, noe både barneombudet, Stine Sofies Stiftelse, NKVTS og andre har påpekt overfor regjeringen.

Det blir et lotteri med både barn og voksne sin rett til et liv uten vold. Flaks avgjør om du vinner i lotteriet når du prøver beskytte barna dine mot ytterligere vold, både mens du lever i vold og etter brudd med voldsutøver.

Vi er overbevist om at det manglende søkelyset på universelle tiltak bidrar til at helt vanlige og ressurssterke voldsutsatte har små muligheter til å vinne i lotteriet. Særlig gjelder dette om de kun er utsatt for psykisk vold.

4. Forslag til tiltak

Regjeringen skriver i sin plan at det ikke trengs systemendringer, men det er vi sterkt uenige i.  

Vi ber om en voldsreform og mer gjennomgripende endringer. Man må flytte ansvar og man må bruke aktive metoder.

Vi ønsker at justiskomiteen vedtar konkrete tiltak rettet mot virkningsfull universell forebygging og avdekking av alle former for vold, men også tiltak for å rette søkelyset mot psykisk vold og mot det som kalles fortsettelsesvold.  Når vold ikke avdekkes mens man bor sammen med voldsutøver er det stor fare for at volden fortsetter etter bruddet, med barnevernets, politiets, familievernets eller rettsvesenets godkjenning, også når de utsatte forteller om vold.  

Dermed skades barnas utvikling og neste generasjon voldsutøvere formes. 

Det bør innføres en egen klagemulighet hos Statsforvalteren om en voldsutsatt opplever at informasjon om vold ikke blir tatt på alvor av offentlig ansatte.

Økt kunnskap er viktig i hele samfunnet, men alle barn og unge må lære på skolen hva det betyr å være en god partner og en god forelder, ikke bare om vold og overgrep.

Man må begynne å screene hele befolkningen for å avdekke vold (f.eks. hos fastlegen, ved barnehagestart/på helsestasjonen og når foreldrene går fra hverandre etc), for man kan ikke fortsette å sitte passivt og vente på at de utsatte oppsøker hjelp selv, eller bli så skadet at det synes. Det sier seg selv at fastleger, helsestasjoner, barnehager, psykisk helsevern og andre aktører er mer naturlige enn politiet.

Det må bli lovpålagte krav om at helsepersonell som utreder både barn og voksne i psykisk helsevern (BUP og DPS) avdekker om vold kan være opphav til vanskene, og at fastleger spør pasientene om levd liv. 

Ut fra antall meldinger til barnevernet med mistanke om vold (ca 6000 i året) og antall anmeldelser til politiet (ca 3000), så bidrar offentlige ansatte til å avdekke vold mot barn i færre enn 5 prosent av tilfellene.

Det er verdt å merke seg at privatpersoner melder bekymring om vold til barnevernet 2-3 ganger oftere enn offentlig ansatte, på tross av manglende opplæring. Det sier mer enn noe at det ikke er kunnskapsmangel som hindrer at meldeplikten oppfylles, og at systemene for å fange opp utsatte barn må endres. 

Den allmenne meldeplikten har utspilt sin rolle og man må tenke nytt.

Man må ha som ambisjon at vold mot barn skal avdekkes før de kan snakke, og da må kompetanse og bemanning heves betraktelig i barnehagene, og screening og observasjon må brukes, f.eks. i forbindelse med barnehageoppstart, som i Trondheim.   

Skolene må ha dedikerte spesialister, som de har begynt med i Horten.

Staten bør overta ansvaret for forebygging og avdekking, f.eks. gjennom utvidet mandat og utvidet kapasitet hos Statens barnehus. Man kan se for seg at de er ansatt hos Statens barnehus, men er utplassert i alle skolene, etter modellen i Horten. 

Statens barnehus må også få mandat til å fastsette samvær i saker med  påstand om vold, i nye tverrfaglige team, og dette kan delvis finansieres av de pengene som i dag brukes på barnefordelingssaker i rettsvesenet (sakkyndige og fri rettshjelp).   

Foreldreansvaret må endres til å også innebære at man ikke kan utøve vold mot den andre forelderen.

Man må ta i bruk kunstig intelligens som har vist seg være bedre enn mennesker på å gjenkjenne  tegn på psykisk vold.  Utsatte for psykisk vold har i realiteten ikke rettsvern i dag, med mindre de er så “heldige” at de også er utsatt for fysisk vold. 

Barnevern, familievern og politi- og påtalemyndigheten må få et kraftig kompetanseløft om psykisk vold.

Man må begynne å ta alle voldsutsatte på alvor og man må begynne å straffeforfølge brudd på avvergeplikten.

Generelt er det avgjørende at politikken har så forpliktende formuleringer og mål at det er etterprøvbart om og når tiltakene gjennomføres. Dette er en gjennomgående mangel i planen.

Overordnet ber Stine Sofies Stiftelse om at Stortinget får tre elementer på plass:

• En forpliktende finansiell opptrapping, med klare tidsfrister, som gjør planen til en opptrappingsplan.
• Forpliktelser for kommunene. Alle kommuner skal, ikke bør, ha en handlingsplan mot vold og overgrep. Dette kan ikke være valgfritt.
• En årlig stortingsmelding på feltet. Dette finnes i dag på andre områder, men ikke på det mest helseskadelige og dødelige, nemlig vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner.

Ut over dette har Stine Sofies Stiftelse fire forslag til innsatsområder, med konkrete tiltak som vil innebære en markant styrking av planen:

1. En forebyggingspakke med målrettede tiltak for de første «1001 dagene», fra svangerskap til to års alder.

Begrunnelse:

Regjeringen skriver at det er «særlig behov for å styrke innsatsen når det gjelder vold mot de minste barna», og at denne gruppa «skal prioriteres». Men i opptrappingsplanen er det få konkrete tiltak, selv om den første perioden er kritisk for barns utvikling og helse, og barna er på sitt mest hjelpeløse.

Hva forebyggingspakka bør inneholde:

a) Opplæring og handlingskompetanse:

- Systematisert opplæring av fagfolk, forankret i ledelsen, slik vi gjør det gjennom Stine Sofie Foreldrepakke og Barnehagepakke. Alle som jobber med de minste og deres foreldre må ha kunnskap om de minste barnas behov, perinatal mental helse (inkludert fødselsdepresjon), hvordan barn påvirkes av kronisk stress, hva vold gjør med fostre og babyer, hva som er god hjelp og støtte, hvorfor det er så viktig at foreldre er åpne om egne barndomserfaringer og tør å søke hjelp osv. Fagfolk må våge å snakke om dette, det betyr at de må øve og reflektere, som betyr at det må settes i system

- Et kunnskapsløft for foreldre, slik at de ber om hjelp i tide

- Tydelige føringer for samarbeid mellom barnehager, barnevern og helsestasjoner, slik at barn får en best mulig start i barnehagen, og barn som strever eller lever under vanskelige forhold, for eksempel med vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt, blir fanget opp så tidlig som mulig (se også punkt 2c)

b) Rask, tilgjengelig og fleksibel hjelp:

- Gravide og foreldre med små barn som strever, må få rask oppfølging og hjelp, herunder avlastningstilbud gjennom helsestasjonene og i samarbeid med ideelle

- Utrulling av hjemmebesøksprogrammer som Nye familier (Oslo/Drammen, universelt og rettet mot begge foreldre) og Sammen på vei (statlig utprøving, risikobasert, primært rettet mot mødre), som følger opp familiene fra barnet ligger i magen og inntil to års alder. Disse gir en unik mulighet til å gi hjelp som virkelig hjelper

- Opptrapping av stillinger ved føde-/barselavdelingene og helsestasjonene med flere jordmødre, barnepleiere og helsesykepleiere. Utdanningene må holde tritt med behovet

- En lovendring som gjør det mulig å gi hjelp til voldsutsatte gravide og beskytte fosteret, også der den gravide selv ikke samtykker (se Barnas Havarikommisjon)

- Forutsigbar finansiering av Foreldresupport, Norges eneste døgnåpne hjelpetelefon for foreldre

2. Det forebyggende arbeidet må styrkes for alle barn, og barn må bli hørt og trodd

Begrunnelse:

Nesten alle barn går i barnehager og skoler, derfor må vi bruke disse arenaene til å nå fram til barn og unge med livsviktig kunnskap som de har rett til etter FNs barnekonvensjon. Det er ikke holdbart at så mange barn fortsatt ikke vet hva vold og seksuelle overgrep er, at det er hjelp å få og at det ikke er deres skyld.

Konkretisering:

a) Kunnskapsløft til alle barn

-  Alle barn må få vite hva som er normalt og lov og ikke, og hvor det er hjelp å få, helt fra de går i barnehagen. Barnehager og skoler må forpliktes med tydeligere krav

-  Sørg for at alle barn får undervisning om seksualitet, grenser, kropp og følelser (se også Redd Barnas innspill)

b) Bruke barns egen kunnskap

- Det står lite om barns medvirkning i planen. Dette må forsterkes, for barn og unge vet mye om hva som trengs og hva som fungerer. Barns kunnskap og råd må brukes systematisk helt fra Stortinget og regjeringen og ned i den enkelte tjeneste

c) Styrk handlingskompetansen

- Fagplaner for arenaer der barn oppholder seg må ha tydeligere vekt på ansattes forpliktelser for disse barna og familiene   

- Sørg for at støtte og opplæring blir systematisert og tilgjengelig for alle ansatte, spesielt i barnehager og skoler (inkl. SFO), hvor alle barn befinner seg. Handlingskompetanse er mer enn teoretisk kunnskap, det handler bl.a om verdier, holdninger (for eksempel til barns troverdighet) og støtte i organisasjonen

- Still krav om «barnevernsøvelser» i barnehager og skoler, på linje med brannøvelser og førstehjelp

- Gi kursing til ansatte i frivilligheten, idretten og trossamfunn

3. Bedre beskyttelse og rettssikkerhet for barn:

Begrunnelse:

Opptrappingsplanen viser at henleggelsene øker i omfang, mens det blir færre anmeldelser og avhør på barnehusene. Barnevoldsutvalget fant at mange barn ikke blir hørt og trodd, og at de må leve med vold og utrygghet over lang tid 

Konkretisering:  

- Pilotering av et tverrfaglig team i «høykonfliktsaker» (foreldretvister) og der det er påstand om vold eller overgrep. Teamet skal sette barnet i sentrum, og ha spisskompetanse på å snakke trygt med barn, i tillegg til vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, risikovurderinger og manipulasjon

- Omvendt voldsalarm skal alltid vurderes før bruk av Kode 6/Kode 7 og når barn kommer til krisesenter. Videre må spørsmålet om samvær avgjøres svært raskt i disse sakene, f.eks. gjennom etablering av en hurtigdomstol

- Regjeringen må prioritere å få på plass en barnehuslov, som sikrer at barn får tilrettelagte avhør og medisinske undersøkelser, inkludert av tannhelsetjenesten

- Ingen anmeldelser av vold og seksuelle overgrep mot barn skal henlegges før barna får mulighet til å bli avhørt på et barnehus

- Obligatoriske dødsstedsundersøkelser

- Revidere avvergeplikten og meldepliktsreglene og gjøre veilederen mer praktisk (f.eks. en digital versjon med konkrete eksempler på reelle problemstillinger)

4. Rask og koordinert hjelp etter vold, med barnet i sentrum:

Begrunnelse:

Forskning viser at jo mer vold barn opplever i oppveksten, jo større blir konsekvensene, og at barn som opplever vold og overgrep blir sårbare for nye krenkelser. Derfor haster det å gi hjelp som hjelper og styrke barnas motstandskraft.

Konkretisering:

- Alle familier hvor barn har blitt utsatt for vold eller overgrep (inkludert vold mot en forelder) må raskt få ett kontaktpunkt til hjelpeapparatet. Det kan for eksempel skje gjennom styrking av barnekoordinatorordningen

- Alle barn utsatt for vold og overgrep må få mulighet til å komme til Stine Sofie Senteret, Norges eneste kurs- og mestringssenter for voldsutsatte barn. Det betyr blant annet at det må gis bedre og mer systematisk informasjon, inkludert til fosterbarn

- Det må legges juridiske føringer på barnevernet og NAV slik at barn som bor på krisesenter blir prioritert. Det må gis rett til hjelp som forhindrer at foreldre må flytte tilbake til voldsutøver fordi de ikke har egen inntekt eller bolig

- Styrk skolehelsetjenesten og andre lavterskeltilbud

Til slutt: Ideelle organisasjoner gjør en svært viktig jobb på dette feltet. Samtidig opplever vi å måtte bruke mye krefter på å informere det offentlige om våre tilbud. Stine Sofie Senteret er ett av flere eksempler. Mange barn vet fortsatt ikke at det er hjelp å få.  

Samarbeid og samhandling mellom det offentlige og ideelle organisasjoner (NGOer) må derfor settes i system. NGO-ene vil da kunne redusere ressursbruken på å gjøre dem kjent, og konsentrere seg om å utvikle og levere på tiltak.

Forslag til løsning: Offentlige planer, retningslinjer og veiledere må informere om og anbefale kunnskapsbaserte og kvalitetssikrede tilbud, også i regi av ideelle.

Overordnet mener Unge funksjonshemmede at det har vært gjort et godt arbeid med Opptrappingsplanen mot vold og overgrep i nære relasjoner, og det er positivt at planen anerkjenner de særskilte utfordringene funksjonshemmede og kronisk syke møter. Samtidig følger det ingen konkrete tiltak rettet mot funksjonshemmede og kronisk syke for å redusere vold og overgrep mot denne gruppen. Dette mener vi er en stor svakhet ved opptrappingsplanen.  

I Norge finnes det lite forskning om funksjonshemmede som utsettes for vold i nære relasjoner, og det er et stort behov for mer kunnskap på dette feltet. De studiene som finnes, indikerer at vold i nære relasjoner er grovere og varer lenger når man som offer har en funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom. Særlig er det behovet for assistanse som både preger volden, men også gjør funksjonshemmede mer utsatte for vold i nære relasjoner.  

Seksualitetsundervisning: 

Seksualitetsundervisning omtales i planen som et viktig forebyggende verktøy for å sikre at barn og unge har kunnskap om grensesetting og grenseoverskridelser. Det er likevel ikke alle barn og unge som får denne nødvendige kunnskapen. Seksualitetsundervisningen omhandler sjelden funksjonshemmede, og ofte opplever unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer å bli tatt ut av klasserommet når resten av klassen har seksualitetsundervisning med en begrunnelse om at “det ikke er relevant for dem å lære om”. Dette resulterer i at unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer ikke har kunnskap om hva som er greit og hva som er grenseoverskridende. Dette gjør det enklere for en overgriper å normalisere volden hen utøver.  

Opptrappingsplanen tar for gitt at seksualitetsundervisningen unge i dag mottar er god nok, dette er Unge funksjonshemmede uenige i. Vi ber om konkrete tiltak for å sikre en helhetlig og inkluderende seksualitetsundervisning til alle barn og unge, og at barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer eksplisitt vektlegges som en viktig målgruppe for undervisningen. 

Styrket kompetanse i alle deler av hjelpeapparatet:  

Mange unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer er ofte i kontakt med helsepersonell, assistenter eller andre personer som behandler og forholder seg til deres kropper. Grensesetting og eierskap til egen kropp er svært sjeldent et tema som diskuteres i slike situasjoner. Mange har derfor aldri lært å sette grenser for egen kropp, samtidig som de ofte befinner seg i situasjoner hvor det å sette grenser for egen kropp er viktig og relevant. Unge funksjonshemmede savner konkrete tiltak for å sikre at helsepersonell, assistenter og andre som skal forholde seg mye til funksjonshemmedes kropper, også i medisinske- og pleiekontekster, får økt kompetanse om, og bedre rutiner for å ivareta funksjonshemmedes rett til å sette grenser for egen kropp.  

Det å ha et assistansebehov åpner for andre former for vold, særlig medisinsk vold, som ofte ikke oppdages. For eksempel kan vold forekomme i form av å bli nektet assistanse, eller at det stilles uakseptable krav for å få den nødvendige assistansen. Andre former kan være og bli fratatt hjelpemidler, medisiner eller medisinsk utstyr eller at hjelpemidler eller medisinsk utstyr ødelegges. Per i dag opplever flere at de får avslag på nye hjelpemidler eller får tildelt dårligere hjelpemidler dersom de henvender seg til ergoterapeuter og hjelpemiddelsentralen med ødelagte hjelpemidler. Unge funksjonshemmede ber om at opptrappingsplanen inkluderer tiltak om å øke kompetansen blant ergoterapeuter, ansatte ved hjelpemiddelsentralen og annet relevant helsepersonell om at vold i nære relasjoner rettet mot funksjonshemmede kan involvere deres hjelpemidler og medisinske utstyr slik at de lettere kan gjenkjenne og utrede hvorvidt ødelagte hjelpemidler er et resultat av vold fremfor uforsiktighet som det i dag tolkes som. 

Planen foreslår videre tiltak knyttet til å styrke kompetansen i krisesentertilbudet, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, hos operativt personell i politiet, og i helse- og omsorgstjenesten. Unge funksjonshemmede savner konkrete tiltak knyttet til å øke kompetansen om funksjonshemmede som utsettes for vold og overgrep i disse instansene. Vi ber om tiltak knyttet til økt kunnskap og kompetanse både i helsevesen og hjelpeapparat om sammenhengen mellom opplevde traumer og endringer sykdomsbildet ved funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer. Samt økt kompetanse, i helsevesen og hjelpeapparat, på den sammensatte opplevelsen av overgrep i en funksjonshemmet kropp, og hvordan å gjenopprette trygghet i en funksjonshemmet kropp.  

Hjelp til å komme ut av voldelige relasjoner: 

Å ha et assistansebehov kan gjøre det vanskeligere for personer med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer å komme seg vekk fra voldelige relasjoner. For eksempel er assistanseordningene slik at man får færre timer med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) dersom man har en samboer. For noen innebærer dette at personen som utøver vold også er personen som utøver nødvendig assistanse. Dette skaper barrierer for å oppsøke hjelp eller for å fjerne seg fra den voldelige relasjonen. Dersom en er avhengig av partner for å bevege seg ut av huset er det vanskelig å oppsøke legesenter, krisesenter eller lignende for å varsle om vold. Det er nødvendig å forbedre assistanseordningene rettet mot funksjonshemmede slik at personer med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer kan leve selvstendige liv, og ikke avhenger av partner, foreldre eller andre nære for nødvendig assistanse. I tillegg er det å kunne tilby en hentetjeneste som kan følge deg til sentrene et viktig tiltak. Spesielt viktig er dette for blinde og svaksynte fordi det er en stor barriere å navigere selvstendig til sentrene, og det å ha et telefonnummer man kan ringe for bistand vil bidra til at flere kan oppsøke sentrene å få nødvendig hjelp.  

Opptrappingsplanen foreslår blant annet tiltak om å “vurdere kompenserende tiltak i politiet og andre relevante tjenester for å forebygge og fange opp vold og overgrep når det ikke lar seg gjøre å møte opp fysisk hos tjenestene”. Unge funksjonshemmede mener det er avgjørende at politiet, så vel som krisesentertilbudet, har et oppsøkende tilbud til de av oss som ikke kan møte opp i tjenesten. Blant annet burde opptrappingsplanen inkludere konkrete tiltak for å forbedre følgetjenester/transport til krise/overgrepssenter slik at funksjonshemmede med assistansebehov kan oppsøke hjelp også dersom overgriper er den som gir assistanse. 

Videre poengterer opptrappingsplanen behovet for å distribuere informasjon om viktigheten av å bruke kvalifisert tolk, samt forbudet mot å bruke barn som tolk. Unge funksjonshemmede ønsker å understreke at dette også må gjelde tegnspråklige. Døve er ofte mer utsatt for vold og overgrep grunnet språkbarrierer, og mangelen på tegnspråklig trygge personer gjør at det kan være vanskelig for unge tegnspråklige å fortelle om vold og overgrep. Det å sikre at unge tegnspråklige får kvalifisert tolk når de oppsøker ulike krise- eller helsetjenester er avgjørende for å kunne avdekke vold og overgrep. Dersom den tegnspråklige tvinges til å bruke personer i nære relasjoner som tolk vil ikke den utsatte kunne være like åpen og ærlig som ved bruk av kvalifiserte tolker. Det må også være mulig for å vite hvem tolken(e) er, slik at man kan opplyse om vedkommende er en man kjenner godt eller ikke, da tegnspråkmiljøet er et lite miljø. 

Behov for ny kunnskap: 

Planen foreslår tiltak knyttet til å videreføre og styrke forskningssatsning og utsatte barn og unge, samt legge til rette for forskning om vold i nære relasjoner. Unge funksjonshemmede mener det særlig trengs mer og ny kunnskap om vold og overgrep mot funksjonshemmede, samt kunnskap om vold og overgrep mot multiple minoriteter. Det trengs kunnskap om hvordan vold mot multiple minoriteter utartes, samt hvordan opplevelsen av vold og overgrep preges av å tilhøre flere minoritetsgrupper. 

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er paraplyorganisasjonen for norske barne- og ungdomsorganisasjoner. Vi representerer rundt 100 ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, med om lag 600 000 medlemskap. Våre organisasjoner er medlemsbaserte og demokratiske, og drives av og for ungdom.   
 
LNU takker for muligheten til å komme med høringssvar til denne viktige opptrappingsplanen. Opptrappingsplanen tar for seg en rekke viktige tiltak som LNU ønsker varmt velkommen, og i vårt innspill vil vi sette søkelys på barne- og ungdomsorganisasjonenes behov for forebygging og håndtering av seksuell vold.  
  
 
Kap. 3.8 Forebygging av vold og overgrep i frivillige organisasjoner og i fritidsaktiviteter  
I avsnitt 3.8.2 omtales arbeidet til barne- og ungdomsorganisasjoner mot vold og seksuelle overgrep. LNUs kompetansetilbud “Trygg!” er nevnt i opptrappingsplanen, men viktige elementer er utelatt. “Trygg!” veileder barne- og ungdomsorganisasjoner i forebygging og håndtering av vold og overgrep gjennom kurs, opplæring, skreddersydd veiledning, og bistand i varslingsaker.   
 
Vi tilbyr kurs som dekker varierte temaer, som håndtering av varslingsaker, organisasjonsbygging, trygg kultur, rolleforståelse for tillitsvalgte, etiske retningslinjer, varslingsrutiner, grensesetting, rettigheter, samt trygge fritidsklubber og studentorganisasjoner. I 2022-2023 deltok 652 ressurspersoner fra barne- og ungdomsorganisasjoner på våre kurs, hvorav halvparten deltok i «Trygg! -ambassadør»-opplæringen. Vi beregner at Trygg! de siste to årene har nådd over 26.000 barn og unge med kunnskap om seksualitet, grenser, vold og seksuelle overgrep. Vår digitale veileder på trygg.lnu.no brukes også aktivt av flere av våre medlemsorganisasjoner.  
 
Gjennom Trygg! gir vi skreddersydd veiledning til LNUs medlemsorganisasjoner for utarbeidelse av retningslinjer og rutinedokumenter, og styrker dem til å håndtere saker som vold og overgrep. De fleste av våre 100 medlemmer har nå retningslinjer på plass. Vi gir også bistand i håndtering av varslingsaker, og fra 2020-2023 har vi bistått i 131 saker. Behovet for kurs og veiledning er konstant i den unge frivilligheten, og LNU fortsetter å være en pålitelig kompetansebank for medlemsorganisasjonene. Vi har sikret finansiering for “Trygg!” til 2025, men fremtiden etter dette er usikker.  
  
LNU ber derfor komiteen vedta følgende merknad:  

• Komiteen ber regjeringen om å styrke barne- og ungdomsorganisasjonenes kunnskap og handlingskompetanse mot vold i nære relasjoner, seksuell vold og digitale overgrep ved å sikre forutsigbar finansiering av kompetanseordningen Trygg! i regi av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).  
   

Politiattest   
I møte med våre medlemsorganisasjoner blir det tydelig at dagens barneomsorgsattest, i henhold til politiregisterloven § 39, ikke effektivt avdekker alvorlig gjentatte grenseoverskridelser og overgrep. Den høye andelen henleggelser i seksuallovbruddsaker gjør barneomsorgsattesten til et utilstrekkelig sikkerhetstiltak. Organisasjoner opplever begrensninger ved attestens fornyelsesprosess, som ikke informerer dem om pågående straffesaker eller nye domfellelser. For å styrke beskyttelsen av barn og unge i frivillige organisasjoner er det nødvendig å vurdere hvorvidt intensjonen med barneomsorgsattest oppfylles ved nåværende praksis. 
  
LNU ber derfor komiteen vedta følgende merknad:  

• Komiteen ber regjeringen vurdere nødvendige endringer for å gjøre barneomsorgsattesten til et mer treffsikkert tiltak, og vurdere hvorvidt slike attester skal ha uttømmende informasjon. Komiteen mener dette må skje i samråd med barne- og ungdomsorganisasjonene.  

Kjære Justiskomiteen på Stortinget :-) Takk for muligheten til å gi innspill. Innspillene bygger på systematisk innhentet kunnskap fra barn som selv er utsatt for vold eller overgrep, sammen med barns prosessuelle rettigheter og barn som gruppe sin rett til medvirkning. Barn utsatt for vold eller overgrep har blitt brukt makt over og dermed ofte sterkt fått utfordret sin autonomi. Staten har da et ekstra ansvar for å sikre at barn ikke ytterligere mister trygghet og selvbestemmelsesrett

FF har ikke blitt invitert til å gi innspill til opptrappingsplanen, hverken skriftlig eller muntlig før den ble sendt til Stortinget. Det er synd, tenker vi. BFD avlyste et møte med FF i august 2022 og sa at det trolig ville bli anledning til å komme med innspill senere. Vi fikk ingen ny invitasjon og dermed ble FF “forhåndsdømt”. Vi så i etterkant at det hadde vært innspillsmøter våren 2023, uten at FF ble invitert

Vi ber om at disse innspillene fra FF nå tas på dypt og “ekstra” alvor. I tillegg til NKVTS, er FF en av få steder i Norge som systematisk har hentet inn erfaringer og råd direkte fra mange barn utsatt for vold og overgrep. Denne kunnskapen inneholder klare råd til myndighetene. Etter at FF det siste året har reist mer ut av Norge, vet vi nå at dette er unikt. 

KAP 2

INNSPILL forslag om nasjonalt organ for overvåking av gjennomføring av Istanbulkonvensjonen

Hvor godt rettigheter sikres i praksis, kan se svært ulikt ut, sett fra barn eller fra voksne, evt skriftlige rapporter. For at et organ reelt skal kunne overvåke Norges gjennomføring av konvensjonen, trenger det å vite nok direkte fra barn utsatt for vold eller overgrep

Vi ber Stortinget be regjeringen 

• stille krav om at et slikt organ henter inn erfaringer og råd fra grupper barn utsatt for vold og overgrep, om hvordan de opplever at konvensjonen blir sikret, og hva som skal til for at den skal sikres bedre (Grl. § 104, BK art. 3.)

INNSPILL forslag om kunnskap om avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Forskning og FFs undersøkelser viser at mange barn trekker tilbake uttalelser om vold eller overgrep både hos barnevernet og politiet. FFs undersøkelser viser at barn har mistet tillit når meldinger ble sendt til politi og barnevernet uten at et barn visste om det i forkant. Barn har trukket tilbake det de hadde fortalt og blitt boende i vold eller overgrep. Barn vil at det de utsettes for skal ta slutt, men det må skje på en måte som beholder tryggheten og tilliten deres

Vi ber Stortinget be regjeringen 

• sikre at alle veiledere og retningslinjer som beskriver avvergeplikt, taushetsplikt, opplysningsrett og meldeplikt gjennomgås for å tydeliggjøre barns rett til informasjon, å uttale seg fritt, til å vite det før opplysninger om dem deles videre og til at deres synspunkt skal være et sentralt moment i vurderingen av hva som er til barnets beste
• I barnevernloven står det at fagfolk uten hinder av taushetsplikt skal melde fra til bvtjenesten uten ugrunnet opphold. I mange av direktoratenes retningslinjer og veiledere er denne ordlyden forandret til umiddelbart. Dette bryter med kunnskapen fra barn og etter det vi forstår bryter det også med barnekonvensjonen. Det skal gjøres individuelle vurderinger der barns prosessuelle rettigheter først sikres. Når det i veiledere står umiddelbart, har dette skremt mange fagfolk

INNSPILL forslag om videreføre og styrke forskningssatsingen om utsatte barn

Ny oppdatert kunnskap trengs. Det brukes mye penger og ressurser på forskning. Etter det FF kjenner til er for få barn utsatt for vold eller overgrep informanter i forskning. Forskningen mangler da viktige perspektiv. Det legges heller ikke godt nok til rette for at ulike typer organisasjoner kan hente inn slik kunnskap

Vi ber Stortinget be regjeringen 

stille krav om at myndighetene innhenter systematisk kunnskap, gjennom forskning eller undersøkelser, direkte fra mange barn utsatt for vold og overgrep

• om de har erfart å bli møtt på trygge og nyttige måter og om hjelpen de har fått har vært hjelpsom
• om hvilke råd de har til hvordan barn utsatt for vold og overgrep må møtes

KAP 3

INNSPILL forslag om å styrke det tverrfaglige samarbeidet rundt barnet og eleven

Tverrfaglig samarbeid kan være hjelpsomt for barn, men kan også gjøre situasjonen verre ved at voksne samarbeider “over hodet til barnet” og barnet mister tillit. Uten tillit kan det bli umulig å fortelle om vold eller overgrep. I planen løftes tverrfaglig samarbeid som en viktig løsning fremover. Hvordan barn skal inkluderes i slikt samarbeid er IKKE synliggjort i planen

Vi ber Stortinget be regjeringen 

sikre at alle tiltak for å fremme tverrfaglig samarbeid beskriver at barns prosessuelle rettigheter må sikres i alle handlinger og avgjørelser som angår dem, dette gjelder:

• barns rett til å få informasjon, til å uttale seg fritt før en beslutning eller handling skal gjøres, til å få vite det og uttale seg fritt og trygt før opplysninger deles til andre fagfolk eller foreldre og til at barnets synspunkt skal være et sentralt moment i vurderingen av hva som er til barnets beste

INNSPILL forslag om å øke kompetansen hos operativt politi, barnehage, skole, SFO og barnevern

Oppsummerte råd fra barn støtter som utgangspunkt at fagfolk får økt kompetanse. Men for at dette skal bli hjelpsomt for barn, trenger fagfolk i mye større grad å få kompetanse fra barn om hvordan fagfolk kan snakke trygt med dem og hvordan de kan samarbeide med barnet om å beskytte barnet. Denne kunnskapen direkte fra barn og barns prosessuelle rettigheter må være del av kompetansehevingen

Vi ber Stortinget be regjeringen

• sikre at kompetansehevingstiltak inneholder erfaringer og råd fra store grupper barn utsatt for vold og overgrep om hva de trenger av fagfolk for å hjelp og beskyttelse og at barns prosessuelle rettigheter inkluderes

KAP 4

INNSPILL forslag om ny barnehuslov, revidering av retningslinje og oppfølging av evaluering

FFs undersøkelser om barnehus viser tydelig at voksne må gjøre barn trygge nok for at det skal bli mulig å fortelle i tilrettelagt avhør. I undersøkelsen “Rett og sikkert” har 130 barn delt erfaringer med tilrettelagt avhør og gitt råd

Vi ber Stortinget be regjeringen 

• sikre at kunnskapen direkte fra mange barn med erfaring fra tilrettelagt avhør ligger til grunn i revidert retningslinje for Statens barnehus og i ny barnehuslov dersom det skal lages
• sikre barns prosessuelle rettigheter kommer tydelig frem i Felles retningslinjer for Statens barnehus

KAP 5

INNSPILL forslag om varslingsplikt til politiet

FFs undersøkelser med barn utsatt for vold eller overgrep, viser tydelig at barna har ønsket at volden eller overgrepene skulle ta slutt. Mange barn har forklart at voksne rundt dem anmeldte saken, uten at de ønsket det selv. De fleste ønsket at det vonde skulle ta slutt, uten at det skulle bli en straffesak. På barnehus har mange blitt redde og fortalt lite, de har endret historien sin eller trukket tilbake det de hadde fortalt. Dette har gjort at mange har blitt boende i vold eller overgrep

Vi ber om at 

• Kommiteen IKKE vedtar dette forslaget og tar på alvor svarene fra barn om at å etterforske flere saker om vold mot barn ikke nødvendigvis betyr å hjelpe flere barn ut av vold

INNSPILL forslag om utvidelse av barnehusets målgruppe

Funn i undersøkelsen “Ikke slem det handler om noe” viser at 9% av barna som var i avhør som mistenkt opplevde avhøret som trygt. Barnehusene har rammer som gjør det lettere å skape trygghet hos barn. Barn som begår lovbrudd har ofte lite tillit til voksne. For at de skal få til å fortelle ærlig hva som har skjedd og for at sakene skal bli oppklart må avhørene rigges med stort fokus på trygghet

Vi ber Stortinget be regjeringen

• sikre at retningslinjen for “politiavhør av barn og særlig sårbare personer som mistenkt i straffesak” følger barn prosessuelle rettigheter i barnekonvensjonen
• innhente erfaringer og råd fra en representativ gruppe barn i målgruppen før det vurderes å utvide målgruppen for barnehusene (BK art 3, GK. nr.14, avsnitt 91)

Krisesentersekretariatet mener at tiltakene i planen generelt ikke er forpliktende nok eller kraftige nok. Det mangler en reell opptrapping av innsatsen mot vold og overgrep i denne opptrappingsplanen. Vi er også bekymret for at det ikke er satt at tilstrekkelig med økonomiske resursser til å gjennomføre tiltak.

Kommunene må forpliktes til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, og planene må være konkrete og forpliktende. I tillegg må det stilles krav til tverretatlig samarbeid og voldsforebyggende koordinatorer. Det har ved en rekke anledninger blitt påpekt viktigheten av samhandling på feltet, nå må Stortinget forplikte kommunene til å få dette på plass for å sikre bedre ivaretakelse av de voldsutsatte.

For å sikre godt samarbeid mellom etatene må man også få en økt fenomenforståelse av vold i hele hjelpeapparatet. Det er behov for et forebyggingsøft, og for å få til dette må vi ha økt kunnskap hos barnevern, Nav, politi, skoler, barnehager, familievernkontor osv. For å forebygge og forhindre ny vold må man også tilrettelegge for at voldsutsatte kan bryte ut av den voldelige relasjonen. Velferdsstaten må rigges slik at de voldsutsatte kan stå på egne bein.  

Vi savner flere tiltak knyttet til krisesentrene. Krisesentrene er en sentral del av kommunenes arbeid med og mot vold i nære relasjoner. Det er spesiselt oppsiktsvekkende at ingen av tiltakene under forebygging er knyttet til krisesentrene. Krisesentertilbudet må være en viktig del av forebyggingsarbeidet mot vold i nære relsjoner. Flere krisesentre opplever en kraftig økning i antall dagbrukere, som er veldig positiv. Likevel er dagtilbudet for lite kjent i befolkningen, og vi vil ha en nasjonal informasjonskampanje om krisesentertilbudet med spesielt fokus på dagtilbudet.

I dag er det store forskjeller i krisesentertilbudet, og kommunenes ansvar for tilbudet må tydeliggjøres. Statsforvalterens rolle som tilsynsmyndighet må også tydeliggjøres. Avvik i tilbudet må få konsekvenser for kommuene. All den tid krisesentertilbudet er et kommunalt ansvar må kommunene sette av tilstrekkelige resursser til tilbudet. 

Lavterskel hjelpetilbud som Vold- og overgrepslinjen må styrkes. VO-linjen har siden åpning hatt en kraftig økning av antall henvendeler, treffer målgruppen og gir de utsatte god hjelp. Dette viser også evalueringen av linjen som kom i januar 2024. Tiltaket må styrkes for å sikre god faglig drift og gi muligheter til utvikling. Vi må satse på det som fungerer. 

Det er bekymringsfullt med en økning av vold som utøves av unge mot unge. Det samme gjelder æresrelatert vold. Det må et massivt forebygginsløp til fra barnehage gjennom hele skolegangen. Målrettede tiltak må rettes mot voldsutøvere. Vold oppstår ikke i et vakum, og vold i nære relasjoner er en kjønnet problemstilling. For å stoppe volden må vi forhindre at spesielt gutter og menn blir voldsutøvere.

Politiet må håndheve beskyttelsestiltak på en bedre måte. Brudd på besøksforbud må få umiddelbare konsekvenser. Voldsutsatte må tas på alvor og byrden må legges på voldsutøver. Omvendt voldsalarm må bli regelen framfor unntaket ved brudd på besøksforbud. Politiet må også gis tilstekkelige resursser til å iveksette og håndheve beskyttelsestiltakene. 

Opptrappingsplanen må gis et realt løft før man kan kalle planen en reell opptrapping. Nedenfor er en rekke (ikke uttømmende) tiltak vi mener vil bidra til dette:

• Plikt for kommunene om å ha handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, planene må også være konkrete og forpliktende
• Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell
• Krav om kommunal voldsforebyggende koordinator
• Det er behov for en kompetanseheving og økt fenomenforståelse hos hele hjelpeapparatet – spesielt hos politi, barnevern og NAV
• Gi Bufdir ansvar for å gjennomføre en nasjonal informasjonskampanje om krisesentertilbudet – med spesielt fokus på dagtilbudet hos krisesentrene
• Styrke krisesentertilbudet med øremerkede midler slik at alle krisesenter oppfyller Bufdirs faglige anbefalinger for rammer og innhold i tilbudet, inkludert anbefalt minimumsbemanning på de mindre sentrene
• Vold- og overgrepslinjen må styrkes. Tilskuddene til linjen må økes for å sikre faglig forsvarlig drift og gi utviklingsmuligheter
• Kommunenes ansvar for å sikre gjennomføring og finansiering av krisesentertilbudet må tydeliggjøres i krisesenterlova
• Kommunenes ansvar for å sikre et likeverdig krisesentertilbud for alle voldsutsatte må tydeliggjøres i krisesenterlova, og være et prioritert innsatsområde i kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner
• Statsforvalterne må føre målrettet tilsyn med at kommunene sikrer et likeverdig krisesentertilbud av god kvalitet
• Antall krisesenter må opprettholdes og på sikt økes for å sikre nærhet til tilbudet
• Det må etableres et krisesentertilbud for den samiske befolkning
• Barns behov for beskyttelse og trygghet må overgå voldsutøvers rettigheter til samvær – barnets beste må være i fokus og barnas stemme må bli hørt og tatt på alvor
• Beskyttelse av voldsutsatt forelder må sikres i tilfeller hvor felles barn har samvær med voldsutøvende forelder. Det bør også utredes om barnelovas regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytte en voldsutsatt forelder
• Det må utarbeides et hurtigspor i NAV for å sikre voldsutsatte økonomisk uavhengighet for å kunne bryte ut av voldelige relasjoner
• Styrke botilbud og hjelpetiltak for personer utsatt for æresrelatert vold
• Økt fokus på vold som utøves av og mot unge
• Kjærestevold er utbredt og de som utsettes har færre rettigheter fordi de ikke er i familie med voldsutøver – her må man sette inn tiltak for å ivareta de voldsutsattes rettssikkerhet
• Vold er en kjønnet problemstilling. Vold i nære relasjoner må knyttes til menns vold mot kvinner
• Det må en samfunnsendring til for å forhindre at spesielt gutter og menn blir voldsutøvere. Målrettede forebyggende tiltak må inn i alle etater
• Det må gjøres en grundig utredning ev en mer hensiktsmessig finansiering av krisesentertilbudet
• Det må legges til rette for en styrking og oppgradering av krisesentertilbudet – en opptrappingsplan for krisesentrene
• Sikre menneskelige og materielle resursser i politiet til å iverksette og håndheve beskyttelsestiltak – Omvent voldsalarm må brukes i utstakt grad
• Vi må ha et realt forebyggingsløft - et nasjonalt løp som går fra barnehage gjennom hele skolegangen. Videre må alle relevante utdanninger styrke opplæringen om vold og overgrep.
• Planen må ha en plan for finansiering av tiltakene gjennom hele planperioden – det må settes av tilstrekkelige midler til å gjennomføre tiltakene

Norsk Psykologforening i Politiet ønsker å spille inn følgende:

Vedr. punkt 5.3.3 i opptrappingsplanen: Avhør av mindreårige mistenkte i Statens barnehus.

Det fremkommer at denne målgruppen nå ønskes inn i Barnehusenes mandat. Det er vi glade for. Det aktualiserer samtidig noen utfordringer. I det utvidede mandatet fremkommer det at Barnehusets kartlegging og oppfølging skal gis den nye målgruppen på lik linje med tilbudet som i dag gis til fornærmede og vitner, slik det beskrives i Felles retningslinjer for Statens barnehus. I den forbindelse ønsker vi å fremheve viktigheten av at nettopp dette blir fulgt opp med de nødvendige ressurser, jamfør punkt 3.2 i retningslinjene som sier at barnehuset skal ha psykolog/psykologspesialist. Slik det er i dag er det vanskelig å rekruttere psykologspesialister til enkelte politidistrikt, noe som bekymrer oss. Vi trenger et større fagmiljø for psykologer i Barnehusene, og også på det enkelte barnehus (kun én er sårbart), for rekruttering og stabilitet over tid. Det er ønskelig med rekruttering av psykologspesialister først og fremst, som sikrer en nødvendig og bred arbeidserfaring gjennom sin spesialisering.

Barnehuset trenger psykologkompetanse for å kunne møte målgruppen med bred barnefaglig kunnskap i alle barnehusets oppgaver (fra forberedelser til avhør, for eksempel tolke utredningsrapporter, til tilrettelegging ved avhør og til oppfølging og eventuell behandling, til både den målgruppen vi til nå har hatt, og til den nye) og saksfelt (nettovergrep, familievold, seksuelle overgrep, barn og unge med skadelig seksuell atferd, voksne med kognitive funksjonsnedsettelser m.m). Med ny målgruppe vil også psykologkompetansen bli presset i det enkelte Barnehus, og det vil være behov for flere psykologspesialister. Psykologkompetansen er av vesentlig betydning for at barnehusene skal oppfylle sitt mandat til oppfølging av målgruppen. Psykologspesialister er nødvendig etter helselovgivningen hva gjelder kvalitetssikring av psykisk helsehjelp som utføres, som etter vårt syn er uunngåelig dersom Barnehuset skal kunne gi et bredt og godt oppfølgings-/behandlingstilbud til målgruppen. Den er nødvendig for rask henvisning til spesialisthelsetjeneste der det er behov for det, for å kartlegge alvorlig psykisk lidelse som selvmordsfare og psykose, for viktig forebyggende og stabiliserende kriseintervensjoner og evt korttidsbehandling. Dette for å komplettere en solid tverrfaglig sammensatt faggruppe av klinikere på Barnehuset (pedagoger, sosionomer, barnevernspedagoger, sykepleiere).

Barnehuset står i en posisjon hvor de får kontakt med en gruppe barn, ungdom og voksne særlig sårbare personer som ofte ikke er fanget opp i andre systemer. Barnehusets tilbud fyller således et mellomrom mellom mange instanser, både hva gjelder symptomtrykk som ikke er sterkt nok (enda) for å ha krav på helsehjelp i spesialisthelsetjenesten (og dermed er viktig forebyggende tiltak), eller der instanser ikke er på plass enda.

Barnehusets målgruppe er sårbar. Både fornærmede og nå de mistenkte. De kommer med et bredt spekter av utfordringer – fra kognitive funksjonsnedsettelser i alle aldersgrupper til alvorlig traumatisering og psykisk lidelse. Vi skylder dem å tilby tverrfaglighet og forsvarlighet.  Vi håper opptrappingsplanen vil gi tilstrekkelige ressurser til å øke antall psykologspesialister i barnehusene, og vi håper å se en fremdriftsplan for det videre arbeidet.

Opptrappingsplanens punkt 5.4: RISK i alle politidistrikt.

RISK er et tverrfaglig team som jobber forebyggende med gjentatt vold i nære relasjoner. Teamet består av sosial- og helsefaglige og politianalytikere. Målgruppen er voldsutsatte og voldsutøvere. Politianalytikerne utarbeider risikovurderinger og iverksetter sikkerhetstiltak. Sosial- og helsefaglige jobber med innsikt-, motivasjon- og endringsarbeid, som gir bedre og mer spissede sikkerhetstiltak. I dette arbeidet er spesielt psykologkompetansen essensiell, både når det gjelder forståelsen av underliggende mekanismer som er avgjørende for endring, vurderingen av psykisk lidelse og henvisning til spesialisthelsetjenesten. Psykologen har det faglige ansvaret for den helsehjelpen som utføres. Fundamentet i RISK er nettopp denne tospannsmodellen, som gir en helhetlig, forebyggende oppfølging av voldsutsatte og voldsutøvere.

Med en bevilgning på 25 millioner kroner for 2024, starter etableringen av RISK i Nordland, Sør-Vest og Sør-Øst politidistrikt. I tillegg skal også RISK i Oslo utvides til å omfatte alle våre geografiske driftsenheter. Det er viktig at det fra regjeringens side legges vekt på at modellen i sin helhet implementeres, og ikke igangsettes som et prøveprosjekt. Prosjekt November/RISK har utviklet og jobbet etter denne modellen siden 2016, og ytterligere utprøving kan skape ulike modeller og dermed avvike fra det som utgjør RISK.

Erfaringsmessig møter store endringsprosesser mye motstand. Psykologer og andre sivilt ansatte, kjemper fortsatt for anerkjennelse og sin plass i politiorganisasjonen. NPFs bekymring er at det lages hybridmodeller, hvor den psykologfaglige kompetansen undergraves. Vi betviler ikke politidistriktenes gode intensjoner om å opprette RISK etter beste evne, men erfaring tilsier at gode intensjoner og målsettinger forsvinner i nedbemanning, ansettelsesstopp og budsjettkutt. Vi har forståelse for at det må gjøres lokale tilpasninger, men for at denne modellen skal skjermes, bevares og satses på, så er det viktig med øremerkede midler som kun brukes til RISK. 

Hovedbudskapet vårt vedrørende RISK er å bevare den RISK-modellen regjeringen sier de vil ha, og at dette må gjøres ved øremerkede midler og tydelige føringer for satsing på psykologer og sosialfaglige med klinisk etterutdanning.

Vi er glade for at regjeringen ønsker å styrke arbeidet mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner med denne opptrappingsplanen.

Vold og overgrep i barndommen er en av de største risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser. Som kunnskapsgrunnlag er denne opptrappingsplanen en utmerket oppsummering, men som verktøykasse mangler planen konkrete tiltak og økonomiske forpliktelser som vi kan bygge videre på i perioden. Dette er et felt der mange fag er involvert, og derfor må føringene være av en sterkere karakter.

 Det er spesielt noen områder vi vil trekke fram:

• Det forebyggende arbeidet og beskyttelsen av de minste barna må styrkes, og det er helt avgjørende at støttefunksjonene rundt graviditet og de første leveårene forbedres slik at uhelse og skjevutvikling hos både omsorgspersoner og barn fanges opp så tidlig som mulig. For å hjelpe mennesker i krise må viktige aktører skoleres i hvordan og om de skal melde fra om voldsmistanker - og vi trenger et hjelpetilbud og kommunal oppfølging basert på kvalitet og forutsigbarhet over hele landet. Vi og andre aktører som eksempelvis Stine Sofies Stiftelse foreslår en forebyggingspakke med målrettede tiltak for de første «1001 dagene», fra svangerskap til toårs alder.

• Kommunenes ansvar for mange av tjenestene som har en rolle i arbeidet mot vold og overgrep må forplikte dem til handling. Hvis vi skal forebygge og bekjempe vold og overgrep, trenger vi et krav til at alle kommuner har en handlingsplan mot vold og overgrep for å sikre samhandling mellom tjenestene og tilstrekkelig kompetanse i alle ledd. Per i dag er det dårlig oversikt over hvordan den enkelte kommune angriper disse problemstillingene, og ved siste telling hadde under halvparten – altså 40% - en handlingsplan. Vi må ut av siloene og se disse problemene på tvers og under ett både lokalt og nasjonalt hvis vi skal ha mulighet for å avverge og hjelpe.

• Det er manglende handlingskompetanse i tjenesteapparatet og kunnskap om hvordan man i praksis forebygger, avdekker og håndterer saker om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Her foreslår vi videreutvikling av TryggEst for flere målgrupper. Dette er et myndighetsprogram med mål om å forhindre, avdekke og håndtere vold og overgrep mot voksne som i liten grad er i stand til å beskytte seg selv. Mange av tiltakene som utarbeides og etterlyses for denne gruppen er også virksomme for andre målgrupper, og overføringsverdien på tiltakssiden er høy. Bedre systematikk i kommunale rutiner kan bidra til å redusere omfanget av vold og overgrep.

• Alle familier som har opplevd vold må få et kontaktpunkt i hjelpeapparatet. Dette kontaktpunktet skal ha tilstrekkelig kompetanse og tid til å bygge relasjon, handlingskompetanse, kunnskap og praktisk hjelp. For å hindre generasjonsoverføring av vold og repetisjonsvold (reviktimisering), må kunnskap om risikoen være tilgjengelig hos dette kontaktpunktet i tillegg til at denne kunnskapen og bevisstgjøringen bygges inn i helsestasjon, hos skolehelsetjenesten i barnevernet og alle steder som jobber med barn som kan ha vært voldsutsatte. Vi må ikke bli så redde for å stigmatisere at vi ikke tar konkret tak der vi vet at kunnskapen kan gjøre en betydelig forskjell. Kontaktpunktet kan eksempelvis skapes ved å forsterke barnekoordinatorordningen, slik Stine Sofies Stiftelse har foreslått.

• Mange barn tvinges til samvær med voldelige foreldre. Vi trenger et lovverk som bedre beskytter for farefullt og potensielt traumatiserende samvær. Der det er samvær under tilsyn på grunn av vold bør det ved behov være enklere å gi voldsutøver omvendt voldsalarm for å sikre at samvær og kontakt blir begrenset i henhold til intensjon.

• Vi trenger bedre kunnskap om utøverperspektivet i vold og overgrep. Skadelig seksuell atferd oppstår også i forhold mellom barn og søsken, og har her større risiko for å bli gjentatt i andre relasjoner. Når barn utøver vold må de oppleve skreddersøm i behandlingen og bli ivaretatt som et barn med de premissene dette innebærer, noe som krever mer kunnskap.

Det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep må styrkes betraktelig og dette er tiltak som bør inngå i en overordnet forebyggingspakke. Når vi vet hvilke enorme ringvirkninger vold og overgrep kan påføre deg i livet og hvor ødeleggende det kan være, er vi forpliktet som samfunn til å gjøre en bedre jobb for å beskytte for risikofaktorer og gjentakelser. Vold i nære relasjoner påførte det norske samfunnet et forventet samfunnsøkonomisk tap på 92,7 milliarder i 2021, det vil derfor alltid lønne seg å forebygge risiko.

 Vi er glade for at regjeringen vil etablere RISK i alle politidistrikt, og vil påpeke at for å få samsvar mellom statsadvokatens ambisjoner og kompetanse og metodikk er dette en utrulling som bør skje umiddelbart. Under utrullingen bør nettovergrep vies ekstra ressurser med oppdatert plan for systematisk kompetansetilførsel.

Rådet for psykisk helse

Tove Gundersen

generalsekretær

Justiskomiteen

                                                                                                     23.01.24

Høringsinnspill til Prop. 36 S (2023-2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) Trygghet for alle.

Pensjonistforbundet takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til opptrappings-planen. Vi vil først og fremt kommentere planen ut fra et eldreperspektiv siden Pensjonistforbundet representerer ca. 250 000 medlemmer, de aller fleste av dem alderspensjonister.

Struktur

Planen har en struktur der en forsøker å beskrive svært ulike grupper utsatte, og med noen ganger overlappende, mens andre ganger unike forslag til tiltak rettet inn mot de ulike gruppene. Dette gjør planen vanskelig å manøvrere seg gjennom.

Lite fokus på eldre og konsekvenser av vold

Ut fra et eldreperspektiv er det skuffende lite som omhandler eldre risikoutsatte spesifikt. Vi mener det er gode grunner til å beskrive eldre utsatte spesielt, blant annet fordi mange eldre i høy alder er avhengig av omsorgsgiver, enten det er snakk om ansatte i helse- og omsorgstjenestene eller noen i nær relasjon. Denne avhengigheten øker risikoen for utsatthet og den øker også muligheten for at volden og overgrepene forblir skjult. Dette er så vidt berørt i planen, men følges ikke opp i tilstrekkelig grad når det kommer til konkrete tiltak og bevilgninger. Fra internasjonal forskning vet vi at eldre som utsettes for vold har økt risiko for sykdom og tidlig død, dette understreker viktigheten av tidlig avdekking og gode, målrettede tiltak.

Personer med demens

En gruppe eldre som har økt risiko for å bli utsatt for vold og overgrep er personer med demens. I dag er det over 100 000 personer som lever med demens i Norge og dette tallet vil øke dramatisk i de neste tiårene. Sykdommen kompliserer bildet og gjør det ekstra vanskelig å avdekke at noe foregår. Det er i tillegg generelt lite kunnskap om tematikken, både innen helse- og omsorgstjenestene og hos politiet. Her er det åpenbart nødvendig med mer kompetanse hos de berørte instansene.

Kompleksiteten når det gjelder vold og overgrep mot eldre, at den både kan opptre i familier og i omsorgsrelasjoner, hos hjemmeboende eller på institusjon, gjør at dette feltet hadde tjent på en egen plan, ev en plan som omhandler målgruppene i TryggEst.

Om TryggEst

Pensjonistforbundet støtter planen i beskrivelsen av hvor viktig TryggEst og RVTS’ene er når det gjelder vold i nære relasjoner generelt, og vi vil også understreke, vold mot eldre spesielt.

Det sies i kap 1.9.4 at regjeringen vil videreutvikle TryggEst og legge til rette for at modellen innføres i flere kommuner. Pensjonistforbundet har tidligere krevd, og står fortsatt på samme standpunkt, at TryggEst må innføres i alle kommuner. Regjeringens gode intensjoner er ikke nok, dette må følges opp av kraftig økning i tildeling til TryggEst og en kraftig styrkning av RVTS’enes arbeid med vold i nære relasjoner, herunder vold mot eldre.

Pensjonistforbundet anbefaler at risikovurderingsverktøyet RITE, som er utviklet for TryggEst i størst mulig grad tas i bruk som et verktøy for å vurdere risikoen for vold mot eldre, og andre grupper. Pensjonistforbundet har registrert at det er ulike kartleggingsverktøy i bruk innen feltet og lurer på om det ikke hadde vært hensiktsmessig med en opprydding slik at en kunne fått et felles verktøy på tvers av instanser og etater.

 Internasjonale forpliktelser

Planen legger stor vekt på internasjonale forpliktelser, ulike konvensjoner og strategier, men disse er lite rettet mot eldre. Vi savner blant annet referanse til en publikasjon fra WHO: Tackling abuse of older people: Five priorities for the United Nations Decade of Healthy Ageing (2021-2030). https://www.who.int/publications/i/item/9789240052550

Avslutning

Det er snart flere eldre enn barn og unge, også i Norge, dette gjenspeiles ikke i denne planen. Det er skuffende få tiltak som direkte berører eldre og tiltak følges heller ikke opp med bevilgninger.

Vennlig hilsen

Pensjonistforbundet

Jan Davidsen

forbundsleder

Wenche K Malmedal

Leder helseutvalget

Høringssvar - Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2023 - 2024)

FO støtter opptrappingsplanens tre hovedmål, og forutsetter at regjeringen sørger for en mer helhetlig og samordnet politikk på området. Det er positivt at planen inneholder også et eget kapittel om samiske samfunn.

Forebygging viktigst

Planen er utarbeida av Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med sju andre departement. Det viser hvor sammensatt utforingsbildet er, og at samarbeid og innsats på tvers av departement og direktorat er nødvendig. Vi registrerer at politiet får en sentral posisjon i dette arbeidet, men vold og bekjempelse av vold krever innsats fra flere hold. FO mener hovedinnsatsen må rettes inn mot forebyggende arbeid på områder som ligger utenfor politiets ansvarsområder. Innsatsen i andre tjenester knytta til vold, må derfor styrkes. Vold må forebygges før den bryter ut, eller stoppes mens den er i sin spede begynnelse. I det arbeidet er fastleger, helsestasjoner, barnehager, skole, barnevern, psykisk helsevern og andre aktører svært viktige.

En sentral del av det voldsforebyggende arbeidet er derfor å øke kunnskap, kompetanse og bevissthet hos ansatte i alle tjenester som møter barn og unge. Å komme inn tidlig gir mulighet for både å avverge, avdekke og sette inn hjelpetiltak.

I arbeid mot vold og overgrep er også et godt samarbeid mellom politi og kommunale tjenester avgjørende. Etablering av politiråd som et formalisert samarbeid mellom lokalt politi og kommuneledelsen er viktig. Mange kommuner jobber etter SLT modellen (Samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet) som er en god måte å organisere kriminalitets- og rusforebyggende arbeid på blant barn og unge i kommunen. Flere politistasjoner har også ansatt sosialarbeidere til forebyggende arbeid. FO er opptatt av at politiet må satse mer på forebyggende arbeid og samarbeid mellom både det offentlige og frivilligheten. Vi er derfor bekymret for at forebyggende arbeid nedprioriteres når politiet må spare penger og må prioritere mellom oppgaver

Forpliktende planer

I planen skisseres mer enn 100 tiltak. Vi vurderer at mange av forslagene er en videreutvikling og videreføring av allerede eksisterende tiltak. Vi mener foreslåtte tiltak i all hovedsak er gode, men mange av de framstår som noe uforpliktende med begreper som «å styrke, bedre og vurdere»  – eller «regjeringen vil oppfordre til….». For eksempel står det at regjeringen vil «Oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og også vurdere andre virkemidler for å støtte kommunene i dette arbeidet».

FO mener at alle kommuner må utarbeide kommunale forpliktende handlingsplaner knytta til vold. Veldig mye av dette arbeidet handler om forebygging. Siden mange forebyggende tiltak som oppsøkende tjenester, miljøterapeuter i skolen og ulike lavterskeltilbud ikke er lovpålagt, er dette tiltak som er lette å nedprioritere når kommunene må spare penger. Vi mener derfor at kommunene må forplikte seg i sine planer slik at ulike forebyggende tiltak knytta til vold sikres.

Ungdom

FO er opptatt av at vi har tiltak som treffer ungdom godt. Vi vet at unge er like voldsutsatt som voksne og at de også i stor grad utsettes for seksuell vold og voldtekt. Den nye omfangsundersøkelsen til NKVTS viser at halvparten av de som sier å ha blitt voldtatt er under 18 år, og prosjektet Unge Relasjoner ved Oslo Krisesenters erfaring er at dette skjer i kjærestelignende relasjoner mellom jevnaldrende. Prosjektet påpeker at unge ikke har de samme rettighetene og hjelpetilbudet som voksne. Barn og unge er grupper som er utsatt for mye påvirkning – særlig gjennom sosiale medier. Å snakke om hva som er sunne relasjoner og bygge gode holdninger er viktig. Det er derfor avgjørende at vi har gode og tilgjengelig lavterskeltiltak som kan veilede og hjelpe ungdom. Det gjelder både for de som utsettes for vold og de som selv utsetter eller er i fare for å utøve vold. Forskning viser at svært mange av de som utøver vold selv har vært utsatt for vold selv. Målet må derfor være å ha tiltak som bidrar til å bryte dette.

Oslo Krisesenter og Kompetansesenter for vold i nære relasjoner drifter Unge Relasjoner som er en chattetjeneste for ungdom mellom 16 og 24. Ifølge Oslo Krisesenter og Kompetansesenter er dette eneste hjelpetiltak mot denne gruppa per i dag. Unge Relasjoner er per i dag finansiert gjennom tilskuddsmidler fra Sekretariatet for Konfliktrådet, Helsedirektorat (seksuell helse) og DIGI-UNG/Helsedirektoratet. Vi mener at slike prosjekt er svært viktig og savner en omtale av prosjektet i planen.

RISK -  (risikoanalyse og kriminalitetsforebygging av vold i nære relasjoner)

FO er fornøyd med at det foreslås etablert i alle politidistrikt. Dette er en tverrfaglig og tverretatlig måte å jobbe på hvor politiet jobber tett med psykologer, sosialarbeidere, barnevernsarbeidere for å håndtere alle sider av en familievoldssak. Det må settes av nok midler som sikrer et reelt tverrfaglig team.

Omvendt voldsalarm

I lys av de svært alvorlige hendelsene så langt i år, pågår en diskusjon om bruk av omvendt voldsalarm. Vi støtter tiltak som gjør det lettere for politiet å ta i bruk dette og stiller oss bak ulike organisasjoners begrunnelser for og krav om at det må skje en fortgang i arbeidet .

Bruken av omvendt voldsalarm er bare blitt innvilget 105 ganger i løpet av de 10 årene hvor dette ble innført (Klassekampen 22.01). Forsker og kriminolog Jane Dullum sier til Klassekampen mandag 22.01 at loven om bruk av voldsalarm har vært tolket strengere enn intensjonen. Ifølge henne handler det om manglende kompetanse og kjennskap til denne muligheten hos både politi og påtalemyndighet. I samme artikkel vises det til at på de siste 5 år så har 5372 personer brutt et eller flere besøksforbud uten at det har ført til omvendt voldsalarm.  FO er opptatt av at politiet får tilstrekkelige ressurser for et nødvendig kompetanseløft for å ta i bruk omvendt voldsalarm og til å følge opp brudd på besøksforbud bedre enn i dag.

Voldsutøveren.

FO er opptatt av at skal man får bukt med voldsproblematikk så må man også ha fokus på voldsutøveren eller den potensielle voldsutøveren. Forskning viser at det er en sammenheng mellom å være utsatt i barndommen og å oppleve og utøve vold og overgrep i voksen alder. Det betyr både å forebygge at barn og unge begår vold og at det er gode behandlingstilbud til voldsutøvere. Det gjelder også for de som soner voldsdommer i fengsel.

Barnehus

Ifølge mandat for 2024 skal flere unge mistenkte inn på barnehuset til tilrettelagt avhør.  Barnehusene skal gjennomføre avhør og være kompetansesenter. Hvordan disse to oppgavene vektes i barnehusene er ulikt. Våre medlemmer på Barnehus mener dette bør være mer likt

Både Barnehusene, Risk kontorene og Støttesentrene er opptatt av å sikre videre samhandling og opprettholde fagkompetanse. I tillegg kan disse tre bidra enda sterkere med styrking av oppfølgingsarbeidet, forebygging, utviklingsarbeidet, helhetstenkningen og det strafferettslige arbeidet. Ifølge våre medlemmer er det ønskelig at disse tre legges inn under samme enhet i politidistriktene.

Samisk

FO er glad for at planen har et eget kapittel om det samiske. Det er viktig å styrke kunnskap og kompetanse om samisk språk og kultur blant ansatte i offentlige tjenester. Men vel så viktig er det å sørge for å rekruttere og utdanne ansatte som snakker samisk til å jobbe i tjenestene. Det er positivt at det er etablert et barnehus for samiske barn i Finnmark. Det er også viktig at man får på plass et krisesentertilbud i samme område.

Med hilsen

Marianne Solberg                                                  Inger Karseth
forbundsleder                                                        seniorrådgiver

1. Opptrapping må bety en reell opptrapping

Opptrapping må bety en reell oppskalering av innsatsen for å forebygge overgrep og å styrke beskyttelsen mot vold og seksuelle overgrep. Redd Barna vil minne om at Stortinget nå har muligheten til å lage en ambisiøs, finansiert og forpliktende opptrappingsplan i denne behandlingen på Stortinget.

• I planen er det helt nødvendig å konkretisere mål med fremdrift med tidspunkter på når tiltak skal gjennomføres og hvem som har ansvaret.
• Arbeid med vold i nære relasjoner drives ofte av ildsjeler, og det er store kommunale forskjeller. Arbeidet må settes i system og forpliktes. Kommunene må ha en lovfestet plikt til å ha en kommunal handlingsplan.
• Redd Barna mener det er behov for årlig melding til Stortinget om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner.

2. Krav om kommunal handlingsplan må lovfestes

Kommunene må forpliktes til å ha oppdaterte handlingsplaner om vold i nære relasjoner. Betydningen av de kommunale handlingsplanene fremgår både fra NKVTS sin forskning og fra Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022^.[1][2] Strategien for forebygging av nettrelaterte overgrep beskriver også at det er behov for at kommunale tjenester har kjennskap til internettrelaterte overgrep som en del av risikobildet og deler kunnskap på tvers av sektorene.

Mange kommuner har ikke handlingsplaner for vold i nære relasjoner. Myndighetene har siden 2007 oppfordret kommunene til å ha slike planer. Dette er ikke tilstrekkelig. Riksrevisjonen fant i 2022 at kommuner uten en slik handlingsplan i mindre grad har skriftlige rutiner for å avdekke og varsle om vold og for å samordne tjenestene. Kommuner uten handlingsplaner har også i mindre grad kompetansetiltak for de ansatte.

3. Forebygging må trappes opp:

Alle barn må få kunnskap om seksualitet, grenser, vold og seksuelle overgrep.

Når barn har kunnskap om grenser, seksualitet og vold og seksuelle overgrep og om hva som er greit og ikke kan det være lettere å si ifra om man blir utsatt.

I dag er det ofte tilfeldig hvilke barn og unge som får god og alderstilpasset kunnskap om grenser, kropp, kjønn, seksualitet og vold og overgrep. Undervisningen må være alderstilpasset, starte tidligere og gis hyppigere enn den gjør i dag og gjenspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på blant annet kjønn og seksualitet.

Redd Barna mener myndighetene i for liten grad har gått inn for å styrke barns kunnskap om kropp seksualitet, grenser, vold og overgrep og ber myndighetene benytte de styringsverktøyene som er tilgjengelig for å sikre dette. Både lærere, lærerstudenter og elever selv etterspør mer og mer systematisk kunnskap om temaene.

I planen har representanter for ungdomsorganisasjoner også gitt innspill på at dette bør styrkes, for å bedre beskytte barn mot krenkelser og overgrep. Likevel er det fulgt opp i liten grad.

Ny forskning viser at OsloMet viser at én av fire ungdommer rapporterer om seksuell vold i løpet av oppveksten og at omfanget øker også kraftig over tid.^[3] Redd Barnas egne rapporter om digitale krenkelser viser hvor viktig det er å styrke barn og unges kunnskap om grenser, samtykke og hva som er lov og ikke lov. Likevel er styrket helhetlig seksualitetsundervisning ikke gitt prioritet i opptrappingsplanen.

• Alle som jobber med barn og unge må ha kunnskap om vold og seksuelle overgrep i sine utdanninger og handlingskompetanse på feltet. Her er særlig lærerne sentrale.
• Opptrappingsplanen fastslår at det går mot mindre detaljstyring i lærerutdanningen, noe som vi anser som en barriere for kvalifisering til å gi helhetlig seksualitetsundervisning, og noe som vil bidra til mindre likeverdig utdanningstilbud.
• Regjeringen må igangsette et løft for å styrke den helhetlige seksualitetsundervisningen til barn og unge i Norge. Arbeidet bør forankres i Kunnskapsdepartementet og strekke seg fra barnehage til høyere utdanningsinstitusjoner.
• Det er behov for et løft for utdanningene av de som jobber med barn, og handlingskompetansen til de som allerede er utdannet, spesielt rettet mot barnehager og skoler.

Helsestasjon og skolehelsetjenesten må styrkes:

Mange kommuner strever i dag med å få tak i helsesykepleiere. Stillinger står ubesatte eller det brukes ansatte som mangler den kompetansen de skal ha.

Det mangler, ifølge Sintef, over 2000 helsesykepleiere i tjenestene.^[4] Helsepersonellkommisjonen understreker at helsesykepleiere er nøkkelpersonell i de tjenestene de er utdannet for å jobbe i. Selv små underskudd av disse vil derfor kunne føre til en utfordrende situasjon for tjenestene.

• Det er behov for en flerårig plan for å styrke skolehelsetjenesten og helsestasjonstilbudet som omfatter både budsjettet til kommunene gjennom konkrete midler og mer ressurser til utdanningsinstitusjonene.  
• Det er et stort behov for flere utdanningsplasser for helsesykepleiere og det er en stor oversøkning til studiene.
• Det er viktig å få på plass kandidatmåltall for utdanning av helsesykepleiere.
• Det er avgjørende å tilføre utdanningsinstitusjonene tilstrekkelig midler.  
• Den tidlige innsatsen mot de minste barna er svært viktig. Redd Barna mener det bør utvikles en forebyggingspakke rettet mot de minste barna og deres familier (ref Stine Sofies Stiftelse innspill).

4. Barns rettssikkerhet: Rask og koordinert hjelp, med barnet i sentrum:

Forskning viser at jo mer vold barn opplever i oppveksten, jo større blir konsekvensene, og at barn som opplever vold og overgrep blir sårbare for nye krenkelser. Det er avgjørende at barn får god hjelp tidlig og at barn blir hørt.  

• Alle familier hvor barn har blitt utsatt for vold eller overgrep må raskt få ett kontaktpunkt til hjelpeapparatet.
• Det må sikres at barn som bor på krisesenter blir prioritert i NAV og at familien får en fast kontaktperson. Det må gis hjelp som forhindrer at foreldre må flytte tilbake til voldsutøver på grunn av økonomi.

Statens Barnehus: Nedgangen i antall tilrettelagte avhør med barn er svært alvorlig og har vært kjent lenge. Redd Barna mener det haster for å iverksette nødvendige tiltak for at barn skal bli hørt om det de blir utsatt for. Redd Barna kan ikke se at evalueringen^[5] av barnehusene er fulgt opp tilstrekkelig i opptrappingsplanen:

• Oppfølgingsarbeidet hos barnehusene må reguleres tydeligere i et tydelig lovverk. Det helhetlige oppfølgingsarbeidet må styrkes og få klarere rammer.  
• Ingen anmeldelser av vold og seksuelle overgrep mot barn bør henlegges før det er vurdert om barnet skal bli avhørt og fulgt opp på et barnehus.
• Adgangen for barn for å få tilrettelagte avhør svært snever. Redd Barna mener alle barn, også de mellom 16 og 18 år, skal kunne få tilgang til barnehusene med både tilrettelagt avhør og oppfølging her.
• Opptrappingsplanen beskriver at regjeringen vil legge til rette for barn som er mistenkte i seksuallovbrudd kan avhøres på barnehus. Det er avgjørende at blir en reell rettighet for alle barn som er mistenkte i alle typer saker som gjelder for fornærmede og vitner.

Vi ønsker komiteen lykke til med viktig arbeid med denne saken. 

Vennlig hilsen,

Redd Barna

Thale Skybak                                                  Ane Lindholt

Seksjonsleder Redd Barna                            Rådgiver

[1] Sandmoe, A., & Nymoen, R. C. (2019). Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner: Hvordan brukes de og til hvilken nytte?. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 3/2019)

[2] Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner Dokument 3:8 (2021−2022)

[3] Frøyland, L.R, Lid, S., Schwencke, E.O. & Stefansen, K. (2023). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007–2023. NOVA Rapport 11/23 (oda.oslomet.no)

[4] Sintef (2020) Helsesykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten Status, utvikling og behov.

[5] Bakketeig, E., Stefansen, K., Andersen, L.C. & Gundersen, T. (2021). Evaluering av Statens barnehus 2021. NOVA Rapport 12/21. Oslo: NOVA, OsloMet (oda.oslomet.no)

Høring Justiskomiteen opptrappingsplan for vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner ( 2024-2028) 

Politijuristene er veldig glade for at det legges frem en opptrappingsplan for bl.a. å sikre bedre forebygging  og mer effektiv straffesaksbehandling av saker som gjelder vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

De siste årene ser vi en økning av saker som gjelder vold og trusler i nære relasjoner og oppklaringsprosenten er dessverre synkende.

Saker som gjelder vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner er svært samfunnsskadelige og kan ende med dramatiske utfall noe den siste tids hendelser viser.

Disse sakene er noe av det mest sammensatte og mest komplekse våre politiadvokater arbeider med, både faktum-messig og bevis-messig. Sakene er arbeidskrevende, fordi det ofte tas avhør av hele familier, og ofte med små barn som gjennomgår tilrettelagte avhør på barnehuset, med politiadvokater som avhørsledere. I sakene innhentes også det som finnes av barnevernsdokumenter, legejournaler med mer. Saksdokumentene i slike saker blir derfor svært omfattende.

Saksområdet har utviklet seg til å bli et spesialfelt for politiadvokatene, hvor bl.a. opplæring i form av bevisinnhenting, bevisvurdering og fenomenforståelse er sentralt. I de sakene hvor det tas ut tiltale, går sakene gjerne over flere uker, med den forberedelsestid det krever for politiadvokatene. I dag er det politiadvokatene som aktorerer disse sakene både i tingrett og lagmannsrett. 

I følge opptrappingsplanen er det avsatt 30. mill til å avdekke og iretteføre internettrelaterte overgrep mot barn. Hvor mye av disse midlene skal avsettes til påtalemyndigheten i politiet?

Det fremgår videre av opptrappingsplanen at det i regjeringens etterforskningsløft for 2024 er avsatt 80. mill til å styrke etterforskning og påtalemyndigheten. Men hvor mye av denne bevilgningen skal gå til påtalemyndigheten i politiet?

Som dere vet fikk påtalemyndigheten i politiet for første gang i historien sitt eget budsjettkapittel i 2023. For 2024 er påtalebudsjettet fastsatt til 1,509 mrd. 

Det representerer kun ca 20 mill i økning fra 2023, som innebærer at det ikke er midler til å foreta noen nyansettelser. De økte midlene vil bare bidra til å dekke fjorårets lønns- og prisvekst.

Vi er derfor helt avhengig av at det i opptrappingsplanen avsettes særskilte midler til påtalemyndigheten i politiet. Hvis ikke vil pengene utelukkende gå til politibudsjettet. Dersom det ønskes en styrking av påtalemyndigheten må dette eksplisitt fremgå hvordan man mener midlene skal fordeles mellom politibudsjettet og påtalebudsjettet. 

Dersom sakene som angår vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner skal få en betydelig høyere prioritering i påtalemyndigheten, både med innføring av OVA og raskere påtaleavgjørelser, krever det et betydelig påtaleløft. Hvor mange ekstra politiadvokater må til for å kunne ivareta disse sakene på en grundig og kvalitativ måte?

Flere politidistrikter rapporterer tilbake til oss at de blir nødt til å avsette ekstra påtaleressurser både til å drive opplæring av egne ansatte og til å ha ansvar for sakene. Påtalejuristene som har disse sakene som saksfelt må også rotere på en egen tjenesteliste for å kunne være operative i hurtigsporet som er foreslått for OVA.

I tillegg til endrede arbeidsoppgaver i initialfasen, er Politijuristene særlig bekymret for at politiet i 2023 fikk inn 23.456 flere straffesaker i 2023 sammenliknet med 2022. Til tross for denne økningen av antall straffesaker som skal behandles i 2024 er det ikke ikke tilført noen ekstra ressurser til påtalebudsjettet for å håndtere dette. 

For at påtalemyndigheten i politiet skal være i stand til å håndtere OVA, prioritere vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner på en tilfredsstillende måte og samtidig håndtere den generelt økende straffesaksporteføljen, trenger påtalemyndigheten i politiet et betydelig påtaleløft i form av flere stillinger.

I forhold til intensjonen med opptrappingsplanen mener vi at behovet for nye stillinger alene vil utgjøre 60-70 nye stillinger på landsbasis. Det vil utgjøre ca 5% økning av antall påtalejurister i etaten. 

Sex og samfunn takker for muligheten til å gi innspill til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028), Prop. 36 S (2023-2024).

Om Sex og samfunn
Sex og samfunn er Norges største fagsenter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og vi har siden 1971 jobbet for økt kunnskap, kompetanse og tilgjengelige tjenester på feltet. Vi driver klinisk og pedagogisk virksomhet, samt faglig utvikling og politisk påvirkningsarbeid. Den kliniske delen av arbeidet vårt inkluderer blant annet Norges største klinikk for seksuell helse. Sex og samfunn holder til i Oslo.

Vårt innspill
Sex og samfunn er glade for at det i planen er et tydelig ønske om et styrket tverrsektorielt samarbeid, som vi mener er viktig for en helhetlig og samordnet innsats på alle de områdene opptrappingsplanen trekker frem.  

Vi ønsker i vårt skriftlige innspill å trekke frem følgende:

• Vi trenger en samtykkelov
• Det trengs en tydeligere innsats både mot personer som utviser skadelig og/eller problematisk seksuell atferd og personer utsatt for seksuelle overgrep

Vi trenger en samtykkelov

Å endre samfunnets forståelse av grenser og samtykke er avgjørende for å forebygge seksuell vold og overgrep og Sex og samfunn mener dette burde vært viet større plass i opptrappingsplanen.

I planen står det at «regjeringen vil fremme og hegne om Istanbulkonvensjonen som et viktig verktøy i arbeidet mot vold mot kvinner»¹. Istanbulkonvensjonen fastslår i artikkel 36 at den juridiske definisjonen av voldtekt skal baseres på mangel på samtykke, snarere enn på bruk av makt eller trusler fra gjerningspersonen, eller på offerets motstand. Til tross for dette er dagens definisjon av voldtekt i straffeloven § 291 fremdeles ikke sentrert rundt manglende samtykke.

Sex og samfunn mener definisjonen av hva en voldtekt er må endres, og legges tettere til en «ja betyr ja»-modell og standarden som Istanbulkonvensjonen setter. Vi mener at flere tilfeller av voldtekt må omfattes av straffelovens voldtektsbestemmelse, både for at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser, men også for å gi best mulig vern til de som utsettes for voldtekt. Vi er bekymret for at Straffelovrådets forslag til voldtektsbestemmelse ikke vil endre den grunnleggende forståelsen om at all seksuell omgang uten samtykke er straffbart. Vi mener at dersom en ny straffelov skal ha til hensikt å styrke den seksuelle selvbestemmelsen kan dette kun gjøres ved å legge til grunn at alle involverte parter i en seksuell samhandling må samtykke og at fraværet av et slikt samtykke er å regne som voldtekt. Kun med frivillighet som utgangspunkt kan vi sikre at selvbestemmelsen ivaretas.     

Sex og samfunn har særlig kompetanse på ung seksualitet. Årlig møter vi nærmere 40 000 unge under 25 år gjennom vår klinikk, på chat og i seksualitetsundervisningen som vi holder for alle 9. klasser i Oslo. Vår erfaring fra våre møter med unge er at mange opplever det vanskelig å forstå hvordan de skal uttrykke og forstå egnes og andres seksuelle grenser i samhandling. Mange unge synes også det er vanskelig å uttrykke hva de vil, og det er vanskelig å si nei. I en «nei betyr nei»-modell kan resultatet bli at unge inngår i seksuelt samspill mot sin vilje. I en «ja betyr ja»-modell vil derimot resultatet kunne bli at man ikke inngår i seksuelt samspill.

Det trengs en tydeligere innsats både mot personer som utviser skadelig og/eller problematisk seksuell atferd og personer utsatt for seksuelle overgrep

Sex og samfunn mener at det forebyggende arbeidet også må fokusere på personer som står i fare for eller som utøver vold eller overgrep. Unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep kan stå i fare for å utsette andre for overgrep, og god helsehjelp til både offer og overgriper er derfor viktig i det forebyggende arbeidet. Blant barn og unge kan det også være tilfeller hvor en person både er offer for overgrep og selv utsetter andre for overgrep.

Vi er glade for at det i opptrappingsplanen spesifiseres at «sentrale deler av det forebyggende arbeidet er tilpassede tiltak og behandlingstilbud rettet mot personer som står i fare for å utøve eller utøver vold»². Sex og samfunns chat-tjeneste skal være et lavterskeltilbud for unge «som søker informasjon og generell veiledning innen problematisk eller skadelig seksuell atferd»³, og vi mener slike tjenester er viktig forebyggende tiltak. Det er avgjørende med økt kompetanse og tilgjengelige tjenester på flere nivå, for å på best mulig måte kunne fange opp og hjelpe de det gjelder. Eksempler kan være skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, barnehager, utdanningsinstitusjoner, barnevernet, politiet, rettsapparatet, for å nevne noen.  

Avslutningsvis
Sex og samfunn ser frem til å delta på muntlig høring, hvor vi vil trekke frem forebyggende arbeid og da særlig fokusere på viktigheten av kunnskap og kompetanse.

Ingvild Endestad, Avdelingsleder kommunikasjon og politikk

Anneli Rønes, Fagpolitisk rådgiver

¹ Justis- og beredskapsdepartementet (2023): Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028). Trygghet for alle.: s. 39 (https://www.regjeringen.no/contentassets/9f13c290967946d9b9ccf721bcfa58b8/no/pdfs/prp202320240036000dddpdfs.pdf)

² Ibid.: s. 45

³ Ibid.: s. 70

Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer. Kvinnehelse og beredskap er kjernen i vårt virke. Vi driver et bredt arbeid innen kvinnehelse i hele kvinnens livsløp. En sentral aktivitet er arbeid på voldsfeltet der vi jobber med kunnskap, forebygging og med tilbud til voldsutsatte kvinner som har vært på krisesenter. Sanitetskvinnene har følgende innspill til opptrappingsplanen mot vold og overgrep: 

På overordnet nivå har vi bekymringer knyttet til at flere av tiltakene har lite forpliktende formuleringer og konkrete mål. Vi ser behovet for en mer detaljert plan for når de ulike tiltakene skal følges opp, hvem som har ansvaret, og hvilke prioriteringer regjeringen ser for seg når det gjelder å sette av faktiske økonomiske ressurser. Dette har vært gjengående kritikk av tidligere handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. I tillegg har flere pågående prosessesser knyttet til forebygging av vold i nære relasjoner tatt uforholdsmessig mye tid, som f.eks. revidering av Krisesenterlova, lovendringen knyttet til bruk av omvendt voldsalarm, etableringen av en permanent partnerdrapskommisjon, og lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold.  

Vi krever: 

• En forpliktende finansiell opptrapping, med klare tidsfrister, som gjør planen til en reell opptrappingsplan. 
• Alt pågående arbeid gis prioritet og fremskyndes. 
• En årlig stortingsmelding på feltet. Dette finnes i dag på andre områder, men ikke på det mest helseskadelige og dødelige, nemlig vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner.  

Kommunenes forpliktelser og bistand til utsatte 

Mange norske kommuner mangler handlingsplan mot vold i nære relasjoner.  God samhandling mellom tjenester, kompetanseheving om vold, avvergingsplikt, taushetsplikt, meldeplikt, og treffende forebyggende tiltak skjer ikke uten en konkret, målretta plan med gode prioriteringer, avsatte midler og et system for oppfølging. Sanitetskvinnene er skuffet over at det viktige arbeidet i kommunene fremdeles får lite prioritering, og at det ikke legges sterkere føringer for kommuners arbeid mot vold i nære relasjoner. Vår bekymring er om kommunene har tilstrekkelig kunnskap om både nasjonale og internasjonale forpliktelser, og hvorvidt kommuneøkonomi står i veien for god og samordna hjelp til voldsutsatte. 

Vi krever:  

• Myndighetene må påse at alle kommuner har en aktiv handlingsplan mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, der kommunenes krisesentertilbud står i sentrum av arbeidet. En handlingsplan bør være tverrsektoriell, forpliktende, og revideres jevnlig. Handlingsplanen må forankres politisk og administrativt. En handlingsplan må stille krav til blant annet oppfølgingen av voldsutsattes helseutfordringer. Det må knyttes krav til økt kompetanse om helseeffekter av vold blant alle som kan komme i kontakt med voldsutsatte.   
• Alle kommuner i Norge må sette av ressurser til en familievoldskoordinator som samarbeider tett med krisesentrene, politiets familievoldskoordinator og andre aktuelle tjenester, og som følger opp og koordinerer handlingsplanarbeidet. En familievoldskoordinator bør ha ansvar for det forebyggende voldsarbeidet i den enkelte kommune. Arbeid mot vold må ses i sammenheng med det generelle folkehelsearbeidet. 
• Myndighetene må sørge for at alle kommuner gir helhetlig, koordinert og samordna hjelp til voldsutsatte. Alle voldsutsatte må få en egen koordinator som har ansvaret for å sørge for å koble på relevante tjenester som NAV, fastlege, spesialisthelsetjeneste, politi m.m. Individuell plan bør tas mer i bruk i oppfølging av voldsutsatte. 
• Voldsutsatte må inn i et eget hurtigspor i NAV, slik partnerdrapsutvalget anbefaler i sin rapport. 
• Statsforvalters tilsyn med kommunenes oppfylling av forpliktelsene i Krisesenterlova, og andre nasjonale og internasjonale forpliktelser for å forebygge, avdekke og håndtere vold i nære relasjoner må gjennomføres slik det er tiltenkt, og eventuelle brudd og avvik må få konsekvenser.  

Krisesentertilbudet 

Krisesentrene bør spille en enda større rolle i kommunenes overordnede arbeid mot vold i nære relasjoner. Krisesentrene innehar spisskompetanse på vold. Utfordringer ligger i geografisk tilgjengelighet, tilbud til grupper som ikke kan benytte seg av ordinært krisesentertilbud, bemanning og tilstrekkelige midler til å utføre arbeid utover de helt grunnleggende tjenestene til voldsutsatte. 

Vi krever: 

• Myndighetene må sikre et tilgjengelig krisesentertilbud over hele landet; tilbudet må ha tilstrekkelig bemanning og ressurser, være geografisk tilgjengelig, i tillegg til at alle kommuner må ha et trygt tilbud til de gruppene som av ulike årsaker ikke kan benytte seg av det ordinære krisesentertilbudet.   
• Krisesentrene må sikres tilstrekkelige midler til å kunne være et kompetansesenter på vold, det vil si å tilby undervisning og rådgivning overfor andre kommunale tjenester. 
• Arbeidet med revidering av Krisesenterloven må prioriteres og fremskyndes.  

Frivilligheten 

Frivilligheten spiller en viktig rolle i forebyggende arbeid, samt i å tilby lavterskel aktiviteter som fyller en rolle det offentlige tjenesteapparatet ikke kan fylle. Det krever mye ressurser og langsiktighet å jobbe fram gode, treffsikre tiltak, slik for eksempel FAFOS rapport, Noen å høre til, fra 2021 viser til. Unge voksne som bryter med familien har et spesielt stort behov for hjelp og oppfølging. 

Vi krever: 

• Myndighetene må sørge for langsiktig og forutsigbar finansiering av frivillige tiltak på voldsfeltet.  

Forebygging av vold  

Tiltak i opptrappingsplanen sier blant annet; «etablere et forebyggingsprogram for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap», og «arbeide for å øke kunnskapen i befolkningen om vold og overgrep og om konsekvenser av vold og overgrep». I tillegg lover planen et kompetanseløft hos politi, i justissektoren og andre relevante tjenester. Dette er tiltak som må komme med tydeligere prioriteringer når det gjelder utforming, tidsfrister og øremerkede midler. Vi mener dette haster. 

Vi krever: 

• Myndighetene og utdanningsinstitusjonene må sikre voldskompetanse inn i fagplan for høyere utdanning til alle relevante yrkesgrupper som politi, helsepersonell, Nav, sosionomer, barnevern, eldre, barnehage og skole. Det må samtidig sikres kompetanseheving for de som er i arbeid.  
• Det er særlig viktig at fastleger har god kompetanse om hvordan avdekke vold, samt handlingskompetanse dersom de avdekker, da fastleger er i kontakt med en stor gruppe mennesker. Det må gis særlig fokus til vold mot ekstra risikoutsatte grupper. 
• Myndighetene må sikre god undervisning om samtykke, vold og seksuell trakassering på skole og andre relevante arenaer slik som eldresenter, sykehjem, voksenopplæring og menigheter. Alle barn må få samme undervisning.  

Beskyttelse og straffeforfølgning 

Færre saker om vold i nære relasjoner oppklares eller ender i dom. Det er behov for økte ressurser, og økt kunnskap om vold i politiet. Omvendt voldsalarm brukes for lite, og brudd på besøksforbud får fremdeles få konsekvenser.  

Vi krever: 

• Opptrappingsplanen må inneholde en plan for etablering av RISK-modellen i alle landets politidistrikt. 

Røde Kors takker for en god opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som vi mener samlet sett gir større muligheter for beskyttelse av personer som har opplevd vold.  

Det er positivt at opptrappingsplanen er helhetlig og samordnet på tvers av ulike departementer og forvaltningsnivåer. Det er videre bra at planen inneholder mange tiltak som er konkrete og kan måles, og at den innebærer en tydelig styrking av forebyggingsarbeidet.

I 2022 lanserte Røde Kors rapporten Sosial puls, som identifiserer de ti mest sårbare gruppene i Norge[1]. Et kjennetegn ved mange av gruppene er at de har hatt en vanskelig barndom. Barn som utsettes for mishandling, vold, mobbing og omsorgssvikt har ofte store humanitære behov. Traumatiske hendelser i barndommen setter seg i kroppen og kan ha store konsekvenser for barns videre liv og fremtidsutsikter. Myndighetene skal ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 19 beskytte barn mot vold, misbruk og omsorgssvikt. Derfor er det viktig å avdekke vold og overgrep så tidlig som mulig.

Røde Kors mener opptrappingsplanen kan styrkes ytterligere, ved å inkludere tiltakene beskrevet i det følgende.

Frivillighetens rolle

Frivillige organisasjoner treffer daglig svært mange barn og unge i hele landet. Derfor er forebyggende arbeid rettet mot frivillige organisasjoner, idrettslag, kulturtilbud og andre som er i kontakt med barn og unge viktig. En intern undersøkelse i Røde Kors viser at blant våre frivillige i sentrale aktiviteter for barn og unge har hele 7 av 10 vært bekymret for at et barn som har deltatt i aktiviteten har opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt.

Frivilligheten har også en viktig rolle som brobygger mellom enkeltpersoner som opplever overgrep og hjelpeapparatet, og kan bidra til tillitsbygging slik at de får den hjelpen de har behov for. Røde Kors-telefonen er en nasjonal hjelpetjeneste som gir råd og veiledning til mennesker i alle aldre som utsettes for negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, til utsattes bekjente og til andre hjelpeinstanser. Brukergruppen har ofte sammensatte hjelpebehov som følge av vold og kontroll over lang tid, og i mange tilfeller har enkeltpersonene lav systemforståelse og kunnskap om egne rettigheter. Mange har opplevd å bli misforstått eller avvist av andre deler av hjelpeapparatet, for eksempel fordi de ikke klarer å gjøre seg selv forstått på grunn av språkkunnskaper, kognitive evner eller kunnskap om offentlig etater.

Røde Kors støtter derfor ønsket om å videreutvikle samarbeidet med frivilligheten i arbeidet mot vold og overgrep:

• Vi ser et stort potensial for styrket samarbeid med frivilligheten i landets kommuner, ved at frivilligheten eksempelvis inviteres inn i kommunale forum som SLT.
• Vi støtter gjenetablering av forumet for samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner i arbeidet mot vold i nære relasjoner, og bidrar gjerne i forumet med vår erfaring fra arbeidet med forebygging av vold.
• Vi opplever at det er behov for en samlet oversikt over hjelpetilbud, slik at både frivillige, offentlig ansatte og brukere selv kan finne fram til riktig hjelp.

Tilbud til familiegjenforente

Røde Kors-telefonen bistår mange utsatte som har kommet til Norge via familiegjenforening. Som oppfølgingsplanen også påpeker, er disse personene i en særlig sårbar situasjon fordi de ikke har opphold på selvstendig grunnlag og er avhengige av familiemedlemmet de har flyttet til. Røde Kors erfarer at denne gruppen kan leve mange år i uvisshet om hvilke rettigheter de har og hva slags samfunn de lever i. Partner og svigerfamilie/storfamilie kan utsette dem for feilinformasjon for å sikre ønsket adferd og kontroll, de utsettes for trusler om vold og retur til hjemland med risiko for å bli avvist av familiene for å ha satt dem i vanære. Noen utsettes for id-tyveri, andre utnyttes til å utføre arbeid uten noen form for kompensasjon.

Det er stor usikkerhet knyttet til videre oppholdsstatus dersom de skulle velge å bryte ut, noe utøverne av volden og kontrollen utnytter. Det er lange saksbehandlingstider hos Utlendingsdirektoratet, og de fleste har heller ikke kunnskap om den såkalte mishandlingsbestemmelsen[2] som kan gi opphold på selvstendig grunnlag. Det er mange og sammensatte faktorer som øker terskelen for å bryte med volds- og kontrollutøver.

Røde Kors mener det bør vurderes å etablere et eget offentlig informasjonstilbud til familieinnvandrede på eget morsmål, samt vurdere å gi tilbud om gratis kurs i det norske språk og det norske samfunnet, tilsvarende introduksjonsordningen.

Politiattest

Adgangen til å innhente politiattest er et viktig tiltak for å forebygge vold og overgrep. Etter politiregisterlovens ikrafttredelse i 2014, erfarer Røde Kors’ at det er et problem at det ikke er anledning til å fornye politiattestene (jf. politiregisterloven § 43) for våre ansatte og frivillige. Vi mener det bør vurderes om dagens lovtekst i politiregisterloven gir tilstrekkelig beskyttelse for barn og unge som deltar i aktiviteter. Røde Kors ønsker å kunne be om fornyet attest eksempelvis hvert tredje år for alle våre frivillige i aktiviteter for barn og unge. Gjennom regelmessig innhenting av politiattest, mener Røde Kors vi vil styrke beskyttelsen av barn og unge siden nye forhold vil kunne avdekkes, også der politiet enten ikke har vært klar over den domfeltes frivillige verv eller av andre årsaker ikke har varslet.

Røde Kors mener det bør være adgang til regelmessig å innhente ny eller oppdatert politiattest for ansatte og frivillige som jobber med barn og unge.

Med vennlig hilsen

Øistein Mjærum

Direktør, Kommunikasjon og samfunn

Norges Røde Kors

[1] Røde Kors, Sosial Puls 2022 – En rapport om de største humanitære behovene i Norge, 2022 (tilgjengelig fra: Sosial puls 2022 (rodekors.no)).

[2] https://lovdata.no/lov/2008-05-15-35/§53.

Gatejuristen er glade for at regjeringen i opptrappingsplanen synes å anerkjenne at krisesentertilbudet til personer i aktiv rus er mangelfullt og at det er et ønske om å styrke dette tilbudet.

Som det også er fremhevet i opptrappingsplanen er rusmiddelbruk en faktor som både kan gjøre personer mer utsatt for vold og en risikofaktor for økt bruk av vold. Følgelig vil personer som jevnlig oppsøker og/eller lever i rusmiljøet være ekstra utsatt for vold og trusler om vold. Videre har mange av dem som tilhører dette miljøet selv opplevd vold og overgrep i barndommen, noe som ytterligere utgjør en risikofaktor. Det samme gjelder psykiske helseproblemer. Vi ønsker derfor å understreke viktigheten av at det både jobbes forebyggende i miljøet og i hjelpeapparatet for øvrig for å redusere voldsbruken, men ikke minst at det også finnes et tilstrekkelig godt hjelpetilbud til dem som blir utsatt for vold. Etter vår erfaring er terskelen for å be om hjelp svært høy, og når man ber om hjelp er ikke tilbudet som gis godt nok. For eksempel er ikke lavterskeltilbudene til Velferdsetaten i Oslo egnet når man har behov for skjerming fra miljøet og ivaretakelse etter vold og overgrep.

Krisesenterlova § 2 første ledd gir kommunene en plikt til å sørge for et krisesentertilbud som skal kunne benyttes av personer som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, og som har behov for rådgivning eller et trygt eller midlertidig botilbud. Mange steder i landet mangler det imidlertid et reelt krisesentertilbud til personer i aktiv rus og statistikk viser at kun et mindretall av krisesentrene tar imot personer i aktiv rus. Selv i Oslo, som har det klart største rusmiljøet, finnes det f.eks. ikke et reelt krisesentertilbud for menn i aktiv rus utover voldsmottaket på legevakten.

Som Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) skriver i sin rapport “Rus og menneskerettigheter” fra 2022 avgrenses videre kravet om tilrettelegging av tilbudet etter krisesentertjenesteloven § 3 av formuleringen «så langt råd er», noe som gir kommunene adgang til å nedprioritere et differensiert tilbud til voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk som rusavhengighet. NIM fremhevet at “et så fleksibelt skjønn til kommunene kan bidra til å vanskeliggjøre oppfyllelsen av Istanbulkonvensjonens forpliktelser til å forebygge, avverge og beskytte mot vold og overgrep mellom privatpersoner”. Gatejuristen deler NIMs syn på dette og mener at det over hele landet må sikres et tilrettelagt krisesentertilbud til personer i aktiv rus.

Vi anmoder derfor Stortinget om å sikre et reelt, tilgjengelig og tilpasset krisesentertilbud til menn og kvinner i aktiv rus.

Høringsinnspill om opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner 

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner inneholder mange viktige og gode tiltak. Det er imidlertid avgjørende at planen inneholder forpliktende formuleringer og mål, slik at det blir etterprøvbart om og når tiltakene gjennomføres.  

Overordnet mener Likestillings- og diskrimineringsombudet at: 

1. Tiltakene i handlingsplanen må følges opp med en forpliktende finansiell opptrapping, med avklarte tidsfrister for gjennomføring og en klar plan for implementering. I likhet med flere andre aktører som gir innspill til opptrappingsplanen, mener ombudet at det er en gjennomgående svakhet at tiltakene som foreslås er for lite forpliktende.  

1. Det er nødvendig med en dreining i opptrappingsplanen fra oppfordringer til lovfestede forpliktelser. 

Ut over dette vil vi trekke frem åtte innsatsområder, der vi mener opptrappingsplanen er mangelfull:  

1. Kommunene har ansvaret for en stor del av tjenestene som har en rolle i arbeidet mot vold og overgrep. Gjentatte ganger tidligere har vi og flere andre aktører påpekt store utfordringer knyttet til manglende koordinering, informasjonsutveksling og samhandling mellom de kommunale hjelpetjenestene.  

Vi mener det må bli en lovpålagt plikt for kommunene å opprette kommunale handlingsplaner. Dette bidrar til bedre rutiner, flere kompetansehevende tiltak og et mer helhetlig arbeid i kommunen. Ulike regjeringer har siden år 2007 oppfordret kommunene til å opprette dette – men fortsatt mangler 2/3 av kommunene en slik plan. At opptrappingsplanen oppfordrer kommunene til å innføre kommunale handlingsplaner er derfor ikke forpliktende nok.  

Vi savner også at opptrappingsplanen legger til rette for at det blir satt av tilstrekkelig med økonomiske og faglige ressurser til å opprette og følge opp planene. Vi mener regjeringen bør avsette øremerkede midler til kommunene slik at de får i gang et slikt arbeid.   

2. Ombudet mener videre at det må lovfestes en plikt for kommunene til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av saker om vold i nære relasjoner, slik blant annet partnerdrapsutvalget anbefalte. Det vil bidra til bedre koordinering og samhandling i kommunene, også i reetableringsfasen.  

Arbeidet med å få på plass samarbeidsmodeller/team i kommunene må prioriteres høyt. Vi mener opptrappingsplanen må inneholde en plan for arbeidet med å utrede og implementere dette i kommunene, med tidsfrist og finansiering.  

3. Manglende informasjonsutveksling og samhandling mellom ulike tjenester er en hovedutfordring i sakene. Ofte skyldes dette manglende kunnskap om avvergeplikt, opplysningsrett og –plikt i tjenestene. Det er bra at regjeringen vil jobbe for å gjøre veilederen om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt kjent. Ut over dette mangler opptrappingsplanen konkrete tiltak for hvordan regjeringen skal sørge for at hjelpeapparatet får bedre kunnskap om disse reglene. Ombudet mener eksempelvis at opprettelsen av samarbeidsteam kan bidra til styrket kunnskap i kommunene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, fordi teamet kan bistå tjenestene i vurderingen av disse pliktene. Økt finansiering til RVTSene eller andre kompetansesenter som kan bistå med opplæring, samt å gi kompetansesentre i oppdrag å gi opplæring til tjenesteytere om disse reglene er et annet tiltak som kan gjennomføres.  

 4. Det er positivt at regjeringen vil jobbe for å sikre et likeverdig behandlingstilbud for utøvere av vold i nære relasjoner. Vi mener opptrappingsplanen mangler tiltak som forplikter i dette arbeidet. Det er blant annet ikke avsatt økonomiske ressurser til dette. GREVIO har også anbefalt staten å gjennomføre en evaluering av de programmene som finnes. Dette bør være et av tiltakene i opptrappingsplanen.   

 5. At RISK skal etableres ved alle politidistrikt er positivt. Ut over dette mener vi at opptrappingsplanen mangler tiltak som sikrer at kapasiteten og kunnskapen om vold og sårbarhetsfaktorer styrkes hos politi og påtalemyndighet, i tillegg til kunnskap om risikokartleggingsverktøy og beskyttelsestiltak. Muligheten til å ilegge omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud må tre i kraft omgående, med tilstrekkelige ressurser slik at det faktisk vil bli implementert og brukt i alle politidistrikt. Vi kan ikke vente med implementeringen av dette. Dette er også klare anbefalinger til Norge fra CEDAW-komiteen.  

 6. Krisesentrene har en avgjørende rolle i å forebygge og forhindre vold i nære relasjoner og partnerdrap. For at voldsutsatte over hele landet skal få et tilstrekkelig og likeverdig krisesentertilbud, er det helt nødvendig at krisesentrene sikres forutsigbar finansiering, noe som ikke er tilfellet i dag. Nåværende finansieringsmodell bør derfor gjennomgås, slik at man sikrer styrkede, forutsigbare rammer og et likeverdig, døgnåpent og helårsåpent krisesentertilbud i hele landet, som er tilgjengelig og tilpasset alle brukergrupper. Vi savner forpliktelser i planen på dette området. 

 7. Ombudet savner at opptrappingsplanen adresserer utfordringer med utlendingsloven § 53 b og UDIs tolkning av bestemmelsen. Ombudet mener at det bør gjennomføres en nasjonal evaluering av saksbehandlingen av søknader om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 b, og på bakgrunn av funnene, utarbeide en strategi for gjennomføring av eventuelle utbedringer. Det er i tillegg nødvendig med kompetanseheving i hjelpeapparatet om bestemmelsen, og om muligheten voldsutsatte har til å søke om opphold på selvstendig grunnlag dersom de er utsatt for mishandling.  

 8. Vi mener til sist at det er for få forpliktende tiltak rettet mot særlig utsatte grupper, som voldsutsatte skeive, personer med fysiske, kognitive eller psykiske funksjonsnedsettelser, etniske minoriteter, eldre og personer med rusavhengighet. Det bør avsettes økonomiske midler til kompetansehevingstiltak i tjenestene om særlig risikoutsatte grupper. Videre bør det utredes om TryggEst kan utrulles nasjonalt. Vi savner også at det avsettes midler til å styrke forskningsatsningen på særlig utsatte grupper, herunder grupper med et diskrimineringsvern.  

Landsforeningen 1001 dager jobber med mental helse under graviditet og etter fødsel. Vi takker for muligheten til å sende inn innspill til Prop. 36 S (2023-2024)

Regjeringen skriver at det er særlig behov for å styrke innsatsen når det gjelder vold mot de minste barna, og at denne gruppen skal prioriteres. Men i opptrappingsplanen er det få konkrete tiltak. Vi opplever at norske myndigheter ikke forstår betydningen av forebygging, tidlig oppdagelse og behandling av hele spekteret av psykiske plager i tiden omkring fødsel og barseltid. Manglende oppfølging av foreldre, vil få konsekvenser for barna. Psykiske utfordringer i svangerskap, barsel og småbarnstid, også kalt perinatal mental helse ^1, er et relativt nytt område for politikere og helsepersonell. De siste tjue årene har forskning på feltet nærmest eksplodert, og det er godt dokumentert at kvinners psykiske helse er særlig sårbar i reproduktiv sammenheng. Fagområdet krever en tverrfaglig samarbeidsmodell som favner «alt som er rundt og i oss» når nytt liv lages. Fysisk og psykisk helse, relasjoner, grunnleggende menneskelige behov, livserfaringer og genetikk – alt er av betydning i overgangen fra kvinne til mor og fra to til tre med barnet i sentrum.

Prevalens - Hos 1 av 5 kvinner utløses psykiske plager i den perinatale perioden. Sammen med psykiske og sosiale stressfaktorer kan graviditet og fødsel utløse psykisk sykdom. Det er en overhyppighet av psykiske lidelser etter fødsel sammen med andre livsperioder. ² Prevalens er høy, også i Norge ^3, til tross gode velferdsordninger. Det er godt dokumentert at de første 1001 dagene ⁴ (tiden fra befruktning til barnets to-års dag) er kritiske, spesielt for det ufødte / nyfødte barnet, til tross for dette uteblir en større satsning på foreldres psykiske helse.

Samfunnsøkonomiske kostnader - Perinatale psykiske helseproblemer kan ha en negativ innvirkning på samspillet mellom mor og baby, og påvirke barnets emosjonelle, sosiale og kognitive utvikling. ⁵ Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman ⁶ har påvist at negative opplevelser i tidlig barndom direkte påvirker økonomiske, helsemessige og sosiale forskjeller for individ og samfunn. Basert på en britisk kalkulator designet av London School of Economics (2014), er det estimert at Norge bruker rundt fem milliarder kroner på behandling av familier som har erfart mental uhelse i perinatalperioden, hvert år. Estimatet er basert på 55 000 fødsler i året. 72% av kostnadene legges til barnet og barnets fremtid. ⁷

Generasjonsoverføring - Økonomer fra Universitetet i Bergen (UIB) presenterte nylig ny forskning en sterk sammenheng mellom foreldres og barns psykiske helse på befolkningsnivå. I familier der minst én av foreldrene har hatt en psykisk sykdom i ung voksen alder, er risikoen 40% større for at barnet blir deprimert i tenårene. Studien fra UIB viste at enkle tiltak (som vist til ovenfor) til rett tid reduserte sammenhengen mellom barn og voksen med hele 40% (Ginja, 2024) ⁸ En stor studie fra England som fulgte fostre i magen og opp til tenårene, fant at tenåringer som var deprimerte ved 16 års alder, alle hadde hatt mødre som var deprimerte, mest under svangerskapet. (Pawlby et al 2009). ⁹ Kvinner som har blitt utsatt for fysisk, emosjonell og/eller seksuell mishandling har 80% større sjanse for å utvikle en fødselsdepresjon (Flem Sørby,2014). ¹⁰  Vi ønsker å presisere at en betydelig andel norske kvinner med psykiske utfordringer aldri blir identifisert da Norge ikke har innført screening ihht WHO sine retningslinjer. ¹¹  Forskning viser også at en betydelig andel kvinner ikke får behandling for sine utfordringer, dersom de blir identifisert. ¹² Psykisk helse under graviditet og etter fødsel er et felt som per i dag ikke er inkorporert i vårt helsesystem. Feltet har ikke egne retningslinjer og har få utdanningsmuligheter for helsepersonell. Fedre som får depresjon i forbindelse med fødsel blir sjelden identifisert, dette til tross for at sykdommen kan presentere seg som sinne, frustrasjon og / eller bruk av rusmidler. (A.Wiguera, 2023). ¹³  Det er viktig å understreke at psykiske utfordringer i de kritiske 1001 dagene er vanlig og at de fleste som opplever utfordringer ikke vil utøve vold mot sine barn eller andre. Vi ønsker ikke å bidra til økt stigma rundt psykiske helseutfordringer. Landsforeningen 1001 dager etterlyser en forebyggingspakke rettet mot de minste barna og deres omsorgspersoner:

• Innfør nasjonal screening i graviditet og spedbarnstid ¹⁴
• Et kunnskapsløft for foreldre, slik at de kan identifisere tidlige tegn og be om hjelp.
• Kunnskapsløft for helsepersonell. En nasjonal perinatal mental helse utdanning til alle faggrupper som møter gravide og nye familie. Det finnes kun én videreutdanning innen perinatal mental helse i Norge. ¹⁵
• Egne perinatal mental helse retningslinjer
• Tilby foreldrestøttene tiltak i perioden 1001 dager Eksempler på dette er: Nye familier (universelt tiltak) ¹⁶ , Sammen på vei  ¹⁷ , SSS Foreldrepakken ¹⁸ , Bluesmothers ¹⁹ 

• En nasjonal perinatal mental helse strategi
• Nasjonalt perinatal mental helse tilbud fra milde til alvorlige utfordringer. Hjelpen må komme raskt og være kunnskapsbasert.

Vi ønsker også med dette innspillet ønsker vi å støtte: Stine Sofies Stiftelse´s rapport: Barnas Havarikommisjon ²⁰

Kriseberedskap - Avslutningsvis ønsker vi å presisere behovet for å inkludere gravide og nye foreldre i kommende kriseberedskapsplaner dersom en ny pandemi skulle komme. I Norge rapporterte 1 av 3 barselkvinne ralvorlige symptomer på depresjon, over halvparten fikk aldri god nok hjelp. ²¹  Rapportert vold i nære relasjoner økte med 54% da Norge var nedstengt. ²² Leder i Landsgruppen for Helsesykepleiere (LaH) uttalte i media at «året med pandemi vil få konsekvenser i lang tid.» ²³

 I representantforslag 8: 18 S (2022-2023) fremmet stortingspolitiker Abid Raja m.fl følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om forebygging av negative konsekvenser som følge av foreldrenes uhelse de første 1001 dagene av barns liv – for hele familien.» Forslaget fikk ikke flertall på Stortinget. ²⁴

Referanser: 1. https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norskpsykiatri/aktuelle-saker/perinatal-mental-helse/  2. https://www.dagensmedisin.no/politikerne-ma-forsta-alvoret-manglende-oppfolging-far-alvorlige-konsekvenser/579561  3. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/34747945/  4. https://www.nspcc.org.uk/globalassets/documents/news/critical-days-manifesto.pdf  5. https://maternalmentalhealthalliance.org/about-maternal-mental-health/counting-costs/  6.  https://heckmanequation.org/  7. https://eprints.lse.ac.uk/59885/   8. https://www.uib.no/svf/167320/psykiske-problemer  10. https://bmcpregnancychildbirth.biomedcentral.com/counter/pdf/10.1186/1471-2393-14-316.pdf   11. https://www.who.int/publications/i/item/97892400459892 https://www.cambridge.org/core/journals/bjpsych-open/article/treatment-options-and-their-uptake-among-women-with-symptoms-of-perinatal-depression-exploratory-study-in-norway-and-portugal/  13. https://www.uptodate.com/contents/postpartum-unipolar-major-depression-epidemiology-clinical-features-assessment-and-diagnosis? 14. https://psykologisk.no/2022/04/innfor-nasjonal-sceening-for-depresjon-i-svangerskap-og-spedbarnstid-na/. 15. https://www.rbup.no/undervisningsprogram/psykisk-helse-i-graviditet-og-barseltid. 16. https://www.vid.no/forskning/phd-prosjekter-ved-senter-for-diakoni-og-profesjonell-praksis/fedres-opplevelse-av-mestring/. 17. https://sammenpavei.no/. 18. https://www.stinesofiesstiftelse.no/ 19. https://site.uit.no/bluesmothers/.  20. https://www.stinesofiesstiftelse.no/ https://tidsskriftet.no/en/2022/02/original-article/depressive-symptoms-and-experiences-birthing-mothers-during-covid-19-pandemic.  22. https://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-021-12408-   24. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2022-2023/dok8-202223-018s

Verdens helseorganisasjon (WHO) og UNICEF har anerkjent vold som et globalt folkehelseproblem, og Norge er gjennom Istanbulkonvensjonen forpliktet til å oppdatere kunnskap om og overvåke forekomst av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. For å muliggjøre dette, er det behov for solide, gjentakende, representative forekomststudier om vold og overgrep i den norske befolkning. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) med visjon om «Et bedre liv for berørte av vold og traumer» har dette som en del av sitt samfunnsoppdrag.

I det helhetlige utfordringsbildet innenfor samfunnssikkerhet og beredskap, som også Norge befinner seg i, vil behovet for pålitelig kunnskap og overvåkning av vold og overgrep i nære relasjoner stå helt sentralt også i Norge. Uten å skjele til de svært dramatiske hendelsene bare inn i 2024 med hensyn til partnerdrap og vold i nære relasjoner, vet vi at vi har en svært uønsket utvikling som er godt beskrevet i Opptrappingsplanen. Ikke minst er barneperspektivet viktig å løfte frem.  For å bedre livet for berørte av vold og traumer trenger man oversikt, kunnskap, forskning og effektive tiltak som kan hjelpe både berørte av vold og traumer.

Vi hadde ikke vært der vi er i dag, og hatt de diskusjonene vi har, om det ikke hadde vært for forekomststudiene vi har om vold og overgrep. Disse studiene har vært avgjørende for vår forståelse av vold og overgrep, hvilke grupper som er i større risiko for å bli utsatt, og hvordan slike opplevelser på virker helse og tilknytning til skole- og arbeidsliv. De representative forekomststudiene om vold og overgrep, innenfor alle faser av livsløpet^{1 2 3 4 5}, har representert en helt sentral infrastruktur for det norske forskersamfunnet. De har gitt tilgang til representative data om vold og overgrep til de som forsker i dette feltet og har lagt grunnlaget for en kunnskapsbasert politikkutvikling. I tillegg til representative data som omfatter befolkningen etterspørres det nå også fra myndighetene representative data som også omfatter minoriteter på dette området. Dette er en oppgave som må håndteres som et fast oppdrag som sikrer grunnlaget for både overvåkning, kunnskapsutvikling og forskning i tillegg til å svare ut internasjonale forpliktelser og konvensjoner.

I Opptrappingsplanen nevnes ikke behov for oversikt og forekomststudier eller en forskningsinfrastruktur for forskning på dette området. For å bygge opp store, pålitelige datasett innenfor dette temaområdet, er det behov for at det på institusjonelt plan fins et system for utvikling og innhenting av datasett, sikker lagring av data system for deling av data – langt ut over det som regnes for en ordinær prosjektperiode. Dette er en oppgave som må løses på institusjonelt nivå, og ikke utelukkende gjennom prosjektmidler. Uten at dette håndteres og løftes frem vil konsekvensene kunne bli at Norge svekkes i kunnskapsfeltet vold og overgrep og kommer tilbake til en situasjon vi var i før Stortingsmelding 15 (2012-2013), hvor det ble identifisert et behov for omfangstudier som fulgte utviklingen på området.

Gjennomføring av pålitelige forekomststudier, som omfatter livsløpet fra barn til voksen og til de eldre og som også dekker inn ulike minoriteter, oppfatter NKVTS er en del av Norges mulighet til å oppfylle Istanbulkonvensjonen på dette området. Det er både overraskende og skuffende at dette behovet og løsningen i form av forekomststudier ikke er omtalt tydelig i opptrappingsplanen. Det omfatter også det nasjonale ansvaret for å sikre både at oppdraget løses i det videre, nødvendige grunnlagsforutsetninger for å sikre en slik infrastruktur. NKVTS mener at dette er en helt nødvendig og ønsket utvikling på kunnskapsfeltet vold og traumer, ikke minst for å sikre videre berørte av vold og traumer et bedre liv.  Dette koster, og det er overraskende at behovet ikke er omtalt i opptrappingsplanen og hvem som skal ta ansvaret for å videreføre en helt nødvendig infrastruktur for kunnskapsfeltet vold og overgrep.

Referanser

¹ Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv, 1, 2014. Oslo: NKVTS.

² Sandmoe, A., Wentzel-Larsen, T., & Hjemdal, O. K. (2017). Vold og overgrep mot eldre personer i Norge. Rapport. Oslo: NKVTS.

³ Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. (2019). Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten. En nasjonal undersøkelse av norsk ungdom i alderen, 12-16 år. Oslo: NKVTS.

⁴ Frøyland, L. R., Lid, S., Schwencke, E. O., & Stefansen, K. (2023). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007-2023. Oslo: NOVA.

⁵ Dale, M. T. G., Aakvaag, H. F., Strøm, I. F., Augusti, E. M., & Skauge, A. D. (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. Oslo: NKVTS.

Juristforbundet er glade for at regjeringen presenterer en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, Prop. 36 S (2023-2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028). Dette bør være et særdeles viktig satsningsområde. Vi skal tillate oss å være glade for at mye har skjedd siden denne svært alvorlige kriminalitetstypen for ikke veldig mange år siden ble definert som «husbråk». Men langt fra nok, og det må fortsatt satses tungt mot denne formen for kriminalitet. Vi ser nå at hver uke som går høyner risikoen for nye, tragiske hendelser. Vi vet at en veldig stor andel av de som drepes her til lands drepes av noen som står de nær. Alt, alt, for mange, særlig kvinner og barn, men også menn, drepes, skades eller utsettes for vold eller overgrep av en nærstående. Da er det viktig at vi gjør det vi kan med den kunnskapen for å hindre at dette skjer igjen.

Juristforbundet har primært to områder vi vil adressere.

For det første vil vi adressere viktigheten av at handling faktisk skjer, ikke bare vedtas at skal skje. Å være lovgiver er en av Stortingets tre hovedoppgaver, og en av de aller viktigste oppgavene og verktøyene Stortinget har for å styre og utvikle samfunnet i den retningen de ønsker er jo nettopp lovgivningen. Men Stortinget sitter, sammen med regjeringen, også med ansvaret, for at den offentlige forvaltning er klar for å motta og ta i bruk ny lovgivning. Da holder det ikke at Stortinget vedtar nye lover, men lar det gå alt for lang tid før forvaltningen er rustet til å ta i bruk disse lovene. For dette, Stortingets lovgivende og bevilgende oppgave og myndighet, henger jo nettopp så tett sammen som dette viser.

Det som bekymrer Juristforbundet mest er at her gir Storting og regjering nok et verktøy og nok en oppgave til en påtalemyndighet som allerede har sprengt kapasitet. Politikk handler om hva som skal prioriteres, men også hva som ikke skal prioriteres. Påtalemyndigheten trenger ikke bare flere verktøy, men også ressurser til å benytte seg av de verktøy de får. Alene gir verktøyene langt mindre mening om ikke bevilgende menighet sørger for ressurssetting som gjør at lovgivende myndighets vedtak faktisk kan settes ut i live og virke etter sin hensikt.

Det er etter Juristforbundets syn viktig at man fra politisk hold ikke mener man har gjort noe med å vedta en lov alene, for det er ikke alene nok å vedta lovgivning om ikke det forvaltningsorganet som skal benytte seg av det er satt i stand til å bruke det nye verktøyet eller løse den nye oppgaven. Det gir langt mindre mening om en lov vedtas om de politiske myndigheter ikke vet om og hvordan lovgivningen vil bli brukt av forvaltningen. Og da er det igjen viktig å minne om at den lovgivende og den bevilgende myndighet begge er samlet på Stortinget, og de henger veldig tett sammen.

Stortinget har de siste 20 årene vedtatt stadig flere og mer komplekse lover, internasjonal rett påvirker stadig mer og samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort. Samtidig ser forståelsen av rettsvitenskapens første hovedformål ut til å være svekket på myndighetsnivå. Rettsvitenskapens/lovgivningens ene hovedformål er å utgjøre selve forutsetningen og verktøyet for å nå alle de ulike politiske målene som Storting og regjering fastsetter gjennom lovgivning. Juristforbundet var i april 2023 på høring i Forsknings – og utdanningskomiteen om den såkalte Utsynsmeldingen, Regjeringens stortingsmelding «Utsyn over kompetansebehovet i Norge» – som peker på kompetansebehovene framover og redegjør for regjeringens tiltak, Meld. St. 14 (2022-2023).

Der minnet vi komiteen om at lover og regler er ikke "gratis" i en stadig mer kompleks verden. Den bevilgende myndighet må gå hånd i hånd med den lovgivende. Juristforbundet oppfatter at det er en økende tendens til at vedtak om lover og regler oppfattes som et «billig» eller «gratis» virkemiddel for å nå politiske mål. Men dette står seg sjelden alene, og i enda mindre grad om budsjettbevilgninger ikke gjenspeiler lovvedtak som skal gi uttrykk for politiske mål. I samme høring adresserte vi også den manglende satsning på juridisk forskning, for å sikre at samfunnet, og da Stortinget, får nok kunnskap og kompetanse om lover virker, hva som virker og hvordan det virker som verktøy for den politiske styring og ledelse av samfunnet.

Det andre er påtalemyndigheten, som ofte synes å bli glemt når man skal satse på kriminalitetsbekjempelse. Rapporten omtaler påtalemyndigheten flere ganger. Men primært innenfor temaet kompetanseutvikling. Det nevnes på side 101 at det lovede påtaleløftet vil medføre forbedring også på dette området, men budsjettforslagene går rent på politiet (eller andre). Det er vanskelig å forstå at dette på annen måte enn at bevilgningene er ment å gå til politibudsjettet. Det er derfor viktig at komiteen adresserer at noe må blitt bevilget til påtalemyndigheten i denne planen også.

Det kan synes som at politiet skal få både få både kapasitets- og kompetanseutvikling, mens påtale kun skal få kompetanseutvikling ifølge denne planen. Kompetanseutvikling er velkomment, men det er vanskelig å se hvorfor man differensierer mellom politi og påtalemyndighet her. Samtidig så poengterer jo regjeringen at det å satse på påtalemyndigheten vil ha positive effekter for dette arbeidet ved å henvise så tydelig til påtaleløftet og hvilken forbedring det vil utgjøre på side 101. Derfor er det uheldig at dette poenget ikke finnes igjen i budsjettsforslagene.

I dette intervjuet påpeker statssekretær Sigve Bolstad (Sp) at påtalemyndigheten har fått penger: https://www.nrk.no/norge/anslar-tidobling-i-antall-omvendte-voldsalarmer-1.16716515 Det er veldig positivt. Det er veldig fint at Justisdepartementet ser at en lovendring ikke nødvendigvis står seg alene, og at det må være kapasitet til å utføre lovendringen. Som påpekt over er det etter vårt syn helt nødvendig at den bevilgende myndighet og den lovgivende myndighet går hånd i hånd. Derfor er det veldig gledelig at Justisdepartement påpeker at det er bevilget penger til påtalemyndigheten for å håndtere lovendringen i praksis. Samtidig er det jo grunn til å påpeke at bevilgningene som er foreslått i opptrappingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner, så er det kun politiet det er foreslått bevilgninger til, og ikke påtalemyndigheten så vidt vi kan se. Men da forstår vi at Justisdepartementet mener at disse bevilgninger er ment brukt på påtalemyndigheten også. Det bør med fordel fremgå ved behandlingen i Stortinget.

Samtidig omerindrer vi det Politijuristene presenterte på budsjetthøringen, at det såkalte påtaleløftet for den lavere påtalemyndighet ikke var så bra og i realiteten ikke innebar noen satsning. Den såkalte satsningen representerer kun ca 20 millioner i økning fra 2023, som innebærer at det i beste fall fjorårets lønns- og prisvekst. Samtidig skal Juristforbundet påpeke at satsningen på den høyere påtalemyndighet var en viktig, kjærkommen og høyst reell satsning.

ECPAT Norge er glade for at regjeringen har vektlagt et offentlig-privat samarbeid (kap. 3.6) og at opptrappingsplanen viser til Lanzarotekonvensjonens art. 9 som stadfester at privat sektor, særlig innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, turisme og reiseliv, bank og finans, skal oppfordres til å delta i utformingen og gjennomføringen av politikk for å forebygge seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.  

Ettersom infrastrukturen og tjenestene til disse sektorene i stor skala blir brukt til barneovergrep, har de har en svært viktig rolle i å forebygge slike hendelser.  

IKT 

Det er positivt at regjeringen vurderer innføring av plikt for norske tjenesteleverandører til å melde i fra dersom de oppdager at deres tjenester brukes til straffbar oppbevaring eller distribusjon av overgrepsmateriale. Vår anbefaling er at det også innføres plikt til forebygging og fjerning av overgrepsmateriale.  

ECPATs meningsmålinger i EU land, Storbritannia og Norge viser at 9 av 10 europeere og 95 % nordmenn er enige i at det bør finnes lover som regulerer nettleverandører for å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep og utnyttelse av barn på nettet. 82 % nordmenn støtter bruk og utvikling av automatiserte verktøy for å oppdage seksuelle overgrep og utnyttelse av barn på ulike plattformer, inkludert ende-til-ende-krypterte miljøer.  

Undersøkelsen viser også at lover og regler som beskytter barn mot seksuelle overgrep og utnyttelse på nettet er viktige for voksne i Norge. Over 70 % støtter regler som pålegger nettleverandører å oppspore, fjerne og rapportere materiale om seksuelt misbruk og/eller grooming av barn som forekommer på plattformer for direktemeldinger, vertskapsplattformer på nettet, offentlige rom på nettet og ende-til-ende-krypterte meldinger. 

Meningsmålingen i Norge ble utført med 1001 personer i november/desember 2024. 

Turisme og reiseliv 

I Rogaland har Hotellhøgskolen ved Universitetet i Stavanger og ECPAT Norge tatt initiativ til et nytt prosjekt for å engasjere hoteller, restauranter, transporttjenester og andre relevante aktører i en kollektiv innsats for å bekjempe menneskehandel og seksuelle overgrep mot barn. 

Rogaland, særlig Stavanger, er en sentral aktør innenfor norsk reiseliv og appellerer til både nasjonale besøkere og internasjonale turister og forretningsreisende. Regionens attraktivitet er forankret i naturomgivelsene, de mangfoldige kulturelle arrangementer, festivaler og ikke minst oljeindustrien som tiltrekker seg mange forretningsreisende og deltakere ved konferanser og messer knyttet til olje- og energisektoren.  

Reiselivssektoren har direkte kontakt med ulike deler av samfunnet, fra overnattingssteder og spisesteder og barer, transporttjenester og ulike former for aktiviteter. Dette gir sektoren en unik mulighet til å påvirke bevissthet, etikk og samarbeid mot menneskehandel og seksuelle overgrep. 

Prosjektet vil ta sikte på å forbedre og tilpasse eksisterende tiltak mot menneskehandel og overgrep innenfor hele destinasjonen. Dette skal oppnås gjennom et flerpartsamarbeid som tar hensyn til de varierte behovene til ulike private aktører i reiselivssektoren, som hoteller, restauranter, barer, og transporttjenester. Målet er å utvikle og implementere effektive og skreddersydde tiltak for å bekjempe menneskehandel og overgrep på en helhetlig måte. 

Bank og finans 

Den 23. oktober 2023 lanserte Rights Lab ved Universitetet i Nottingham forskningen “Nowhere to Hide: Turning Illicit Financial Flows Against Human Trafficking,” som ble finansiert av Global Fund to End Modern Slavery (gfems.org). 

Forskningen omhandler digitale betalinger og kryptovalutaer brukt av kriminelle for å tilrettelegge for menneskehandel og seksuell utnyttelse av barn på nettet i Europa. Studien har et spesielt fokus på Storbritannia, Nederland og Norge som etterspørselsside og Filippinene som tilbudsside.  

Studien, som består av totalt 7 rapporter, viser finanssektorens betydelige rolle i håndteringen av finansielle transaksjoner knyttet til menneskehandel og seksuell utnyttelse av barn. Finansielle transaksjoner anses som vesentlige verktøy for å identifisere både etterspørsels- og tilbudssiden av seksuell utnyttelse, samt beskytte barn mot denne type kriminalitet. Funnene fra studien indikerer at verken finansinstitusjoner eller rettsapparatet benytter seg fullt ut av finansielle transaksjonsdata for å adressere seksuell utnyttelse av barn på nettet. 

Prosjektet skal følges opp i Norge, blant annet ved å øke bank- og pengeoverføringstjenesters kunnskap til å avdekke digitale betalinger og kryptovalutaer som brukes av kriminelle for å tilrettelegge for denne type kriminalitet.   

Arbeidet i dette prosjektet, samt de ovenfor nevnte sektorene er avhengig av samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter og politiet.   

Vi håper derfor at arbeidet med og i privat sektor kan forankres i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn. Dette vil blant annet forsvare offentlige myndigheters ressursbruk og legitimere privat sektors uvurderlige rolle i å bekjempe seksuell utnyttelse og overgrep av barn. 

Vedlegg 

Rapporter fra Rights Lab ved Nottingham University: 

1. Investigation into financial transactions used in the online sexual exploitation of children: The state of evidence 

1. Online sexual exploitation of children: International and regional legal and policy framework 

1. Payment methods and investigation of financial transactions in online sexual exploitation of children cases 

1. Legal and institutional responses to the online sexual exploitation of children: Norway country case study 

1. Legal and institutional responses to the online sexual exploitation of children: Netherlands country case study 

1. Legal and institutional responses to the online sexual exploitation of children: Phillipines country case study 

1. Legal and institutional responses to the online sexual exploitation of children: United Kingdom country case study 

Sex og Politikk takker for muligheten til å gi innspill til høringen av Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, Prop 36 S (2024 - 2028).

Sex og Politikk er en frivillig organisasjon som jobber for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Norge og globalt. Organisasjonen er den største aktøren i Norge på seksualitetsundervisningsmateriell i skolen og har i mer enn tretten år tilbudt undervisningsmateriellet Uke 6 for grunnskolen. De seinere år har vi også utviklet eget materiell for videregående skole: Uke 16, i tillegg til å holde kurs for studenter i barnehagelærerutdanningen samt informasjon og kursing på seksualitet og eldre.  

Sex og Politikk ber Justiskomiteen om å inkludere følgende i Opptrappingsplanen:  

1. Det helhetlige seksualitetsundervisningstilbudet i skole og barnehage bør styrkes. Dette må inkludere finansiering som kan bidra til et likeverdig tilbud av god kvalitet i hele landet, inkludert på samiske språk. (kap. 3 og 6)

2. Planen må inkludere tiltak og finansiering rettet mot vold i nære relasjoner mot eldre voksne.

Opptrappingsplanen skisserer godt utfordringene og viktigheten av målrettet forebyggende innsats i barnehage og skole og det er positivt at en tverrdepartemental innsats vektlegges. Planen mangler derimot et helhetlig fokus på hva som skal til for en effektiv innsats i barnehage og skole, samt at vold mot eldre voksne som gruppe er fraværende i planen.  

Helhetlig seksualitetsundervisning 

Sex og Politikk er enig i at barn og unge må ha kunnskap om grensesetting, vold og overgrep. For å være i stand til å sette grenser, i det hele tatt kjenne egne grenser og å kunne si i fra, er det nødvendig med handlingskompetanse og et positivt og trygt forhold til egen seksualitet, kropp og identitet. Dette bygges gjennom helhetlig seksualitetsundervisning som formidler et positivt syn på seksualitet, respekt for seg selv og andre samt kommunikasjonsferdigheter. Det er rettighetsbasert og alderstilpasset. Undervisning som benytter seg av dialog, felles refleksjon, inkluderende språk og aktive øvelser er med på å gi barn og unge ferdigheter de trenger, og ikke bare passiv kunnskap om hva som er ugreit og ulovlig. Derfor er det viktig at Opptrappingsplanen inkluderer en styrking av helhetlig undervisning om seksualitet på norsk og samisk, og ikke kun undervisning om grenser, vold og overgrep.  

Opptrappingsplanen viser også til viktigheten av at lærerne og barnehagepersonell, som er tettest på barna over tid, har kompetanse til å snakke godt med barna. Det er i dag svært lite fokus på seksualitetsundervisning i profesjonsutdanningene mot barnehage og skole og kursing for lærere i skolen. Sex og Politikks erfaring og undersøkelser på feltet viser at det er et behov og ønske blant lærere i skole og barnehage for verktøy og kompetanse på feltet seksualitet.  

Helhetlig seksualitetsundervisning er godt forankret i det nye læreplanverket, LK20, og læringsmålene, og i planverket for barnehager. Samtidig har det vært en reduksjon i den økonomiske prioriteringen av feltet det siste året. Budsjettene for 2024 viser foreløpig ingen økning. Budsjettpostene som det henvises til i forslaget inkluderer ikke helhetlig seksualitetsundervisning for barn og unge eller styrking av opplæring av fagpersonell på feltet.  

Eldre voksne er utelatt

Vi ser nok en gang at voksne eldre ikke blir prioritert i en offentlig plan. Dette skjer samtidig som forskning viser at også denne befolkningsgruppen opplever en betydelig mengde vold i nære relasjoner, ikke minst i forbindelse med den ene partens sykdom og adferdsendringer, eller at det utøves av andre familiemedlemmer. Vi mener at planen spesielt bør trekke frem eldre voksne, samt at det bør følge med midler til konkrete tiltak.

Sex og Politikk anbefaler at det settes inn ressurser til å fremme og jobbe for eldre og deres seksuelle helse i videste forstand inkludert kompetanseheving blant helsepersonell. Dette vil kunne klargjøre og tydeliggjøre rettigheter og plikter som både de eldre og helsepersonell har, samtidig som en synliggjøring av problemene vil være med å avmystifisere og fjerne tabuer som vil kunne gjøre det lettere for eldre å snakke om overgrepene på samme måte som vi ser at kunnskap er med å hindre og forebygge overgrep blant barn og unge.

Sex og Politikk takker igjen for muligheten til innspill og ser fram til den muntlige høringen. 

Norges kvinnelobby vil at opptrappingsplanen, heretter "planen", skal føre til reel forandring. Her er noen innspill til planen fra oss, etter få dagers anledning til å jobbe fram et notat.  

Voldsstatistikken for kvinnedrap/femicide i 2023 og drapene hittil i 2024 gjør behovet for endring skrikende. Derfor er det nødvendig at planen konkretiseres, at det settes frister og delmål. En må ha en flerårig økonomi knyttet til opptrappingsplanen, slik en har for opptrappingsplanen for psykisk helse. Det må settes tydelige mål i planen,  for eksempel ved at alle kommuner skal (ikke bør) ha handlingsplan mot vold og overgrep. Dette kan ikke være valgfritt.

På tross av gode innspill fremstår planen nå mer som en fortsettelsesplan av det en driver med allerede, i stedet for  en skikkelig storsatsing som vi trenger.

I planen påpekes de store samfunnsøkonomiske konsekvensene av vold og overgrep, hvor kostnadene er beregnet til over 90 milliarder. Men hva bevilges til arbeidet mot vold og overgrep? Det er kun satt av millioner. Vi mener dette er altfor lite ressurser til å gjøre framgang i forekomsten av vold og overgrep. 

Planen viser korrekt til at vold mot kvinner er omfattende og økende i Norge både hva gjelder drap og andre typer vold og at volden både er resultat av og medfører ulike-stilling. Det refereres også til kritikken fra FN-systemet om at Norge snakker om vold og overgrep på en kjønnsnøytral måte. Med kjønnsnøytralitet skjules diskriminering av kvinner og jenter og mennene usynliggjøres som gjerningspersoner. Vi ser at planen i sin helhet mangler en kjønnet forståelse av vold og overgrep. En kjønnet forståelse må på plass for at tiltakene mot vold og overgrep skal få best mulig effekt i realiteten. Vi etterlyser bruk av begrep som kvinnedrap, femicide og drap på kvinner. Ingen av disse begrepene er brukt i planen. Vi ønsker bruk og drøfting av disse begrepene.  Planen omtaler heller ikke kvinneorganisasjonene som en part i kampen mot vold mot kvinner og jenter. Dermed er heller ikke en økt finanisering av disse med i planen.  

Den norske kvinnebevegelsen bygde opp krisesenterne/nødtelefoner i Norge på frivillig basis fra slutten av 1970-tallet. Den gangen ville en ikke se volden mot kvinner, den ble kalt husbråk. Mange politikere lokalt argumenterte mot bevilgninger til krisesentrene - noe slikt behov fantes ikke i deres kommune. Kvinnebevegelsen og krisesentrene har fått fram at menns vold mot kvinner er et mønster i samfunnet, at den er menns ansvar og ikke er/skal være den enkelte kvinnes ansvar, skyld eller skam. Krisesenterene forebygger vold mot kvinner og barn og planen burde trukket fram dette. Planen må sette fokus på behovet for styrkingen av krisesentrene, av deres muligheter til langvarig oppfølging og VO-linja. Det må opprettes et samisk krisesentertilbud, som planen sier. Dette er en kritisk mangel for kvinners mangel til å finne skjul. Vi krever at det settes en frist for opprette samisk krisesenter på nytt.

Forebygging av vold mot kvinner i rus/rusbehandling

Kvinner i rus og rusbehandling er ekstra utsatt for vold. Botilbud og behandlingstilbud må være kjønnsadskilt for å beskytte mot overgrep, vold og drap- og for å gi kvinner selvtillit til å stå på egne bein og ikke domineres av menn i prosessen med å komme seg ut av rusen.   

Kvinner i prostitusjon/menneskehandel og kvinner uten selvstenidg opphold

Kvinner i prostitusjon er utsatt for drap, vold og overgrep. Mange er kommet til Norge som del av menneskehandel. Norge må håndheve sekskjøpsloven og ta vare på kvinnene, ikke retraffickere dem. Hensyn til de voldsutsatt kvinnene må overordnes hensyn i utlendingsloven.  Det samme gjelder andre kvinner uten selvstendig rett på opphold. Når det rulles opp halliksaker/menneskehandlel saker må kundene få straffemessige konsekvenser samtidig som bakmennene tas.

Kvinner trenger tiltak som virker. Besøksforbud, alarmer og omvendt voldsalarm

Voldsalarm hos kvinnen fungerer dårlig.  Besøksforbud både med og uten alarm hos kvinnen blir svært ofte, ja, regelmessig brutt. 250 personer har brutt vedtak om besøksforbud mer enn 10 ganger. Voldsalarm regulerer i de fleste tilfeller ikke mannens adferd. Omvendt voldsalarm fungerer derimot godt. Den regulerer mannens kriminelle adferd og gir kvinnen frihet. Den forebygger drap på kvinner og barn. Vi krever at omvendt voldsalarm må være hovedregelen- en må bruke de metodene som virker.  200 voldsalarmer for delt på hele landet er en dråpe i havet. Byrden må legges på voldsutøver, ikke på hans ofre. Omvendt voldsalarm gir også mulighet for mannen til å være i jobb og ha et liv i motsetning til f. eks å sitte i varetekt .

Opplæring av dommere og meddommere i kvinnerettigheter.

Som planen påpeker er Norge bundet av bla menneskerettighetene, kvinnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen. Det betyr at Norge har plikt til å beskytte kvinner mot vold og overgrep. Ut fra domspraksis kan vi se at norske dommere og meddommere trenger opplæring i menneskerettighetene til kvinner og de konkrete forpliktelsene til Norge. Særlig vises den manglende forståelsen i de sakene som har vært oppe om omvendt voldsalarm. Begjæringen om voldsalarm er avslått av retten i mer enn 50 % av sakene. Når vi ser antallet draps-saker er dette urimelig. Skal dommeren ta mer hensyn til ubehag og noe innskrenking av fysisk frihet for mannen enn til kvinnens og barnas trygghet og sikkerhet?

Voldtekt er en nesten staffefri forbrytelse.

Også i voldtektsaker er det for lite rettsvern for kvinnen. Etterforskningen kunne vært bedre, feks må det brukes mer inngripende metoder for å klarlegge faktum. Dommerne dømmer til fordel for mannen. Rommet for rimelig tvil i voldtektssaker er urimelig stort. Kreative forklaringer godtas. Om en gjerningsmann bare er lur nok til at han tilstår samleie, men hevder frivillighet, er en nesten sikker på frifinnelse. En "bare ja betyr ja" -basert samtykkebestemmelse om voldtekt vil gjøre domfellelse noe lettere, og vi håper regjeringen snarest legger fram et slikt forslag for Stortinget. En slik bestemmelse gir kvinnen økt rettsvern uten at menns rettsikkerhet svekkes.  

Foreldrerett og vold mot kvinner og barn

Retten til et liv fritt for vold og trusler må stå over foreldres/fars rett til samvær. Det er voldsutøveren som skal bære konsekvensen av sin adferd. Bringe -og hentesituasjoner gir anledning til press, trusler og vold mot mor. For barn er det truende å være hos en de har sett har begått vold mot mor. Det er latterlig når voldelige menn påberoper seg likestilt foreldreskap. Kvinner i voldelige forhold er tvunget til å gå i forhandlinger rundt samlivsbrudd om barnefordeling. Fedreretten overstyrer her trygghet for mor og barn. 

Opprop-ikke en til

Norges kvinnelobby har sammen med med andre demonstrert mot partnerdrap under parolen Ikke en til. Etter dette har vi sammen med andre laget et bredt opprop som vi ber stortinget lese og ta hensyn til. https://www.opprop.net/ikke_en_til_stopp_drap_pa_kvinner  

Den som leser innledningen i planen kan lett oppfatte dette som en plan mot fysisk vold. Planen tar ikke høyde for at vold også rammer ressurssterke. Selv om vi tilsynelatende klarer oss godt, er det likevel store samfunnsøkonomiske konsekvenser av å ignorere volden mot oss. Vi som er ressurssterke blir sjelden slått. Vi blir oftest utelukkende utsatt for psykisk vold. 

Psykisk vold er komplekst og vanskelig å forstå. Det er kombinasjonen av en rekke ulike taktikker som blir brukt mot deg systematisk over tid. Noen eksempler er at du får kritikk for alt du gjør, du blir straffet i ditt eget hjem med for eksempel flere dagers stillhet eller ekstrem kjeft, alt du sier blir vridd og brukt mot deg. Listen er for lang til å ta med alt her, vårt poeng er at planen kun nevner negativ sosial kontroll. Negativ sosial kontroll er en av mange taktikker som brukes av de som utøver psykisk vold. Det er feil at planen tar opp en taktikk og ikke nevner alle de andre taktikkene som brukes.

Psykisk vold er like alvorlig som fysisk vold og det har enda mer omfattende og langsiktige konsekvenser. 

Hjerneforsker Marte Syversen påpeker at det er de samme smertesentrene i hjernen som aktiveres når man opplever psykisk vold som fysisk vold.

Basert på undersøkelser vi har gjort i Foreningen har vi sett at de fleste ikke forstår hva de blir utsatt for før det er for sent, vi ser også at det er få som blir tatt på alvor når de forteller om psykisk vold og vi ser at de som tør å fortelle, sjelden blir forstått. Når et menneske som endelig tør å fortelle ikke blir forstått, kan det føre til ytterligere traumer. Den manglende kompetansen hos førstelinjetjenesten er et problem som kan løses ved hjelp av informasjonskampanjer om psykisk vold. Det er vanskelig å forstå hvor grusomt det er å bli utsatt for psykisk vold. Psykisk vold er subtil, og det gjør at det er vanskelig å avdekke og vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det selv. De intelligente voldsutøverne utøver oftest kun psykisk vold og dette gjør at barn og foreldre som opplever psykisk vold sliter med å bli trodd og tatt på alvor. Vi kjenner til mange eksempler på at barn som prøver å fortelle om psykisk vold får vite at dette har de fått høre fra den andre foreldren. Dette kan igjen føre til at barn ender opp med å bo hos en forelder som utfører systematisk vold. Dette eksempelet viser hvor viktig det er å skape retningslinjer for avdekking av psykisk vold. Vi mener at den største svakheten ved planen er mangel på plan for avdekking av psykisk vold i barnefamilier. Vår undersøkelse viste at 68% av de som opplevde psykisk vold som barn har hatt helseplager som følge av dette i voksen alder.

Dersom planen tydeliggjør psykisk vold vil det ha en stor symbolsk effekt. For å få det frem tydeligere vil jeg foreslå at det i innledningen tas med følgende linjer: “Denne planen omfatter alle typer vold, også psykisk vold. Den volden som utelukkende er psykisk uten innslag av fysisk vold skal tas like alvorlig som fysisk vold. “

Etter avsnittet om barn “Alle barn skal gjøres kompetente til å kunne si ifra, og til å kunne be om hjelp, dersom de utsettes for vold og overgrep.” bør det legges til følgende: “dette inkluderer også vold som utelukkende er psykisk”. 

Følgende avsnitt må endres ettersom negativ sosial kontroll er en type psykisk vold som brukes av alle typer voldsutøvere: “Negativ sosial kontroll omtales i den offentlige debatten primært som noe som rammer personer med innvandrerbakgrunn, men vi finner denne typen kontroll også i noen tros- og livssynssamfunn preget av sterkt indre samhold og med begrenset kontakt med storsamfunnet” 

Kostnadene for samfunnet ved å ikke avdekke psykisk vold og gi rett hjelp er enorme, dessverre har vi i Foreningen Mot Psykisk Vold ikke resursser til å gjøre større undersøkelser enn hos våre 400 medlemmer. Men basert på de undersøkelsene vi har gjort med rundt 350 respondenter ser vi at nærmere 70% får alvorlige helseutfordringer og 65% blir sykemeldt lenger enn 3 mnd. Dette er grunnen til at vi mener at det er avgjørende at opptrappingsplanen tar psykisk vold på alvor.  De små, konkrete endringene vi har foreslått her vil ha en stor signaleffekt for å stake ut veien videre. 

 1. Innledning

Norge har en menneskerettslig plikt til å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, og å gi tilstrekkelig støtte og vern til voldsutsatte. Disse pliktene følger blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs kvinnekonvensjon, FNs barnekonvensjon, Istanbulkonvensjonen og Lanzarotekonvensjonen.

I løpet av de siste årene har det kommet en lang rekke rapporter som stadfester at vold og overgrep utgjør et stort og vedvarende samfunnsproblem i Norge.[1] Dette er alvorlig, også fra et menneskerettslig ståsted.[2]

2. Overordnet om tiltakene i opptrappingsplanen

Opptrappingsplanen inneholder etter NIMs syn gode og dekkende vurderinger av voldssituasjonen i Norge. Imidlertid ser det ikke ut til at tiltakene i planen fullt ut vil kunne avhjelpe de utfordringene som planen beskriver. Et gjennomgående trekk i opptrappingsplanen er, slik vi leser den, at den inneholder få konkretiserte og forpliktende tiltak. Videre er mange av tiltakene etter vårt syn lite mål- og etterprøvbare. Få av tiltakene som listes opp i planen har for eksempel konkrete tidsplaner.

Et eksempel er tiltaket om å oppfordre kommuner til å utarbeide egne handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.[3] Riksrevisjonen har pekt på at selv om regjeringen siden 2008 har oppfordret kommuner til å utarbeide slike handlingsplaner, har en tredjedel av kommunene i deres undersøkelse likevel ikke vedtatt en slik plan.[4]

NIM uttaler seg som hovedregel ikke om myndighetenes valg av metoder for å sikre gjennomføring av sine menneskerettslige forpliktelser. Men på dette feltet etablerer menneskerettighetene nokså detaljerte forpliktelser for myndighetene, blant annet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som fortolket av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og av Europarådets istanbulkonvensjon som forutsetter at tiltak skal være helhetlige, samordnede, kunnskapsbaserte og tilstrekkelig finansiert, jf. konvensjonen artikkel 7- 8 og 11.

NIM savner, overordnet sett, mer konkrete, forpliktende og mål- og- etterprøvbare tiltak, for å sikre at tiltakene er effektive og innebærer den opptrappingen mot vold og overgrep som er nødvendig for å realisere myndighetenes menneskerettslige plikt til sikre et helhetlig vern mot vold. En årlig stortingsmelding kunne være et mulig tiltak for å sikre ivaretakelsen av forpliktelsene etter blant annet Istanbulkonvensjonen.

3. Behov for målrettede tiltak rettet mot utsatte grupper

NIM er glad for at opptrappingsplanen, som varslet, inneholder et eget kapittel med tiltak rettet mot vold og overgrep i samiske samfunn, på samme måte som i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner fra 2021. Videre er det et skritt i riktig retning at planen inneholder tiltak mot æresrelatert vold, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Vi savner imidlertid målrettede tiltak rettet mot andre utsatte grupper i befolkningen.[5] Etter Istanbulkonvensjonen plikter myndighetene å ta særlig hensyn til sårbare (vulnerable) personers rettigheter og behov i utformingen av tiltak for å forebygge og beskytte mot vold. Dette inkluderer blant annet eldre, personer med funksjonsnedsettelser, lhbt+personer, og personer i aktiv rus. Dette er ulike grupper som har ulike utfordringer og behov med tanke på forebygging og bekjemping av vold, men fellesnevnere inkluderer mangel på tilstrekkelig kunnskap om og forskning på vold og overgrep mot disse gruppene, og mangler i hjelpetjenestene.

Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan GREVIO har også kritisert Norge for at særlig hjelpetilbudet til kvinner i aktiv rus, kvinner med funksjonsnedsettelser, i tillegg til samiske kvinner, ikke er tilstrekkelig. NIM mener derfor at opptrappingsplanen burde inneholde flere målrettede tiltak rettet mot flere utsatte grupper.

4. Få tiltak rettet mot krisesentertilbudet

Videre savner NIM flere tiltak for å styrke krisesentertilbudet. Flere rapporter de senere årene har pekt på store mangler i dagens krisesentertilbud.

Dette mener NIM er alvorlig. Myndighetene er forpliktet til å sørge for at voldsutsatte har et tilstrekkelig hjelpetilbud, og Istanbulkonvensjonen krever at det er tilstrekkelig mange og tilgjengelige krisesentre. Partnerdrapsutvalget understreket i sin utredning fra 2020 at krisesentrene er et av de viktigste tilbudene for voldsutsatte, og at de kan være et effektivt virkemiddel også i forebyggingen av vold og overgrep.[6]

Krisesentertilbudet i Norge er også blitt kritisert av FNs kvinnekomité og GREVIO. Særlig GREVIO kritiserer de store variasjonene i kvaliteten på tilbudet og tilgjengeligheten til krisesentre, mangler i tilbudet til utsatte grupper, og at flere krisesentre sliter med å opprettholde et tilstrekkelig tilbud som følge av geografiske utfordringer og utilstrekkelige økonomiske ressurser. NIM savner derfor flere og mer konkrete tiltak, inklusive økonomiske ressurser, for å styrke krisesentertilbudet.[7]

5. Nasjonale overvåknings- og rapportørorganer

Et at tiltakene i opptrappingsplanen er at det skal utnevnes et nasjonalt overvåkningsorgan for gjennomføring av Istanbulkonvensjonen, slik konvensjonen krever. Dette ønsker NIM velkommen. NIM kan imidlertid ikke se at planen inneholder tiltak om å vurdere opprettelse av et tilsvarende organ for Menneskehandelskonvensjonen. Det følger av artikkel 29 nr. 4 i konvensjonen at statspartene skal vurdere utnevnelse av en nasjonal rapportør eller andre mekanismer for å overvåke statens forpliktelser etter konvensjonen.[8] Etter NIMs syn burde planen inneholdt et slikt tiltak.

6. Behov for tilstrekkelig med ressurser til gjennomføringen av planen

Det følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 8 at partene skal sette av tilstrekkelige økonomiske og menneskelige ressurser til en tilfredsstillende gjennomføring av helhetlig politikk, tiltak og programmer for å forebygge og motvirke vold og overgrep. Med forbehold om at NIM ikke har oversikt over alle poster i statsbudsjettet som kan være relevante, noterer vi at proposisjonen innledningsvis fastslår at vold i nære relasjoner kostet samfunnet nesten 93 milliarder kroner i 2021, en sum som sannsynligvis ikke er endret betydelig på de tre årene som har gått. Samtidig er det i kapittel 7 om budsjettmessige konsekvenser satt av 127,2 millioner kroner til tiltakene i opptrappingsplanen. NIM vil påpeke viktigheten av at det stilles tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre tiltakene i planen, også i et langsiktig perspektiv.

Med hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Gro Nystuen

Assisterende direktør

Mina Haugen

Rådgiver

[1] Se bl.a. NKVTS, Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen (2023), NOU 2020: 17 «Varslede drap? – Partnerdrapsutvalgets utredning.», Riksrevisjonen, Dokument 3:8 (2021−2022) og Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, med videre henvisninger.

[2] Se bl.a. NIMs årsmelding fra 2022, og NIMs supplerende rapport til forrige høring av Norge i FNs kvinnekomité.

[3] Se pkt. 1.9.2. i opptrappingsplanen.

[4] Riksrevisjonen (2022), pkt. 3.2.

[5] Planen inneholder for eksempel kun et fåtall tiltak rettet mot vold mot personer med funksjonsnedsettelser og vold mot eldre.  Videre kan ikke NIM se at det finnes konkrete tiltak rettet mot vold mot f. eks lhbt+-personer.

[6] NOU 2020: 17 Varslede drap? – Partnerdrapsutvalgets utredning.

[7] NIM er kjent med at krisesenterlovgivningen skal revideres i 2024, men gitt opptrappingsplanens funksjon som styringsverktøy, mener vi at ytterligere tiltak for å styrke krisesentertilbudet bør inkluderes i planen.

[8] “Each Party shall consider appointing National Rapporteurs or other mechanisms for monitoring the anti-trafficking activities of State institutions and the implementation of national legislation requirements.”