Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket

Partnerskapet for norsk matkorn og planteprotein («Matkornpartnerskapet») ble stiftet juni 2021, og består av 26 Partnerne/medlemmer fra hele verdikjeden fra korn og bakevarer. Partnerne er bl.a. de tre store dagligvarekjeder, hele mølle- og bakeindustrien, flere industriaktører, universitet- og forskningsmiljøer, næringspolitiske organisasjoner og Norsk Landbruksrådgiving.

Matkornpartnerskapets målsetting er å styrke samspillet, øke kunnskapsgrunnlaget, styrke forskningen og utvikle mer felles innsats for økt produksjon og forbruk av norsk korn og planteprotein. Ambisjonen er 90 % norskandel i matkornet i 2030, og ble vedtatt ved stiftelsen av Matkornpartnerskapet i 2021. Matkornpartnerskapet er ikke en næringspolitisk aktør, men et Partnerskap som gjennom økt samspill, felles innsats og styrket kunnskapsgrunnlag skal fremme økt produksjon og bruk av norsk matkorn.

Matkornpartnerskapet kommentarer til Medl. St 11:

1. Matkornpartnerskapet støtter helt og fullt opp om målsettingen i Medl. St 11 (2023-2024) og økt norsk mathveteproduksjon. 90 % norskandel på matkorn er fullt mulig å oppnå fram til 2030 dersom bransjen og politikken tar de nødvendinge grepene (se bl.a. rapport «Markedet for norsk matkorn»)
         o    Sitat Meld St 11: «Regjeringa vil: – leggje til rette for auka produksjon og bruk av norsk matkveite»
         o    Viktige drivere er både geopolitiske spenninger, klima/miljø-utviklingen, beredskap og ikke minst at norsk landbruk og matindustri utnytter de markedsmulighetene som eksisterer for norsk landbruk:
   
   
2. Et mål om 50 % selvforsyning kan kun bli oppnådd dersom det blir økt produksjon og bruk av norsk mathvete. 90 % norsk mathvete/matkorn vil gi en økning i selvforsyningen på 4,6 – 5,7 % (Nibiorapport 9 2023) og er den helt dominerende faktor
         o   Sitat Meld St 11: «Matkorn utgjer ein stor del av matvareforbruket målt i energi, og ein nøkkel til å auke sjølvforsyningsgraden er derfor å auke produksjonen av matkorn»
         o   På havre, bygg og rug er Norge nær 100 % selvforsynt så det sentrale tiltaket er økt mathvetedyrking i Norge
   
   
3. Dyrking av mathvete må bli gitt strategisk prioritet i «mathveteområdene» foran dyrking av fôrråvarer (bygg, havre mm)
         o   Det er et begrenset matjord-areal som er egnet for dyrking av mathvete. Mathveteområdene ligger i hovedsak nær Oslofjorden (Østfold, Akershus, nedre Buskerud, Vestfold og områder ved Mjøsa). I disse områdene må dyrking av mathvete (vår- og høsthvete) ha strategisk prioritet, selvsagt i et naturlig vekstskifte som følge av god agronomi.
         o   St. 11 (2023-2024) kan legge opp til målkonflikter mellom økt mathvetedyrking og økt norskandel i kraftfôr. Dette framkommer i sitat:
              «Regjeringa vil: – leggje til rette for auka produksjon og bruk av norsk matkveite» og sitat «Ha som mål å auke andelen norskproduserte råvarer i kraftfôr til husdyr frå 55 til 70 pst. innan 2034.»
         o   Stortingsbehandlingen må gi økt (mat)hvetedyrking strategisk prioritert for arealbruken i «mathveteområdene». Det er behov for økt norsk mathvete, økt mengde norsk fôrhvete, og det er  risiko for overproduksjon av bygg til fôr pga endret etterspørsel av kraftfôr.
   
   
4. Å ta vare på gode matkornår må inngå i en aktiv matkornpolitikk kombinert med en industriell- og markedsmessig strategi for økt produksjon og bruk av norsk matkorn
         o    Bedre system og ordninger for økt overlagring fra sesong til sesong (ta vare på gode matkornår) kan begrunnes i flere forhold:
                 ▪   klimatilpassing til «våtere, varmere og villere» gir større variasjon i avling
                 ▪   tilpassing til økte geopolitiske spenninger selv om verdensmarkedet totalt synes å ha bra tilgang på matkorn
                 ▪   ha ulike kvaliteter, særlig av mathvete, for å lage riktige kvaliteter av matmel tilpasset dagens bakeprosesser
                 ▪   ha tilstrekkelig norsk kornkvantum for å dekke opp kvantumsbehov for bruk av Nyt Norge og markedstilpasset produksjon
   
         o    Både beredskapslager-ordningen og markedsordningen for korn må utformes slik at overskuddskvantum i de gode kornårene kan tas vare på. Det betyr at fremtidig markedsbehov, kombinert med simulert normalproduksjon, må vurderes over 2-3 år, og ikke bare for den enkelte sesong (kronår) som i dag. Dersom et overskudd av mathvete en sesong åpenbart kan dekke et markeds- og kvalitets-behov for de kommende sesongene, bør det som hovedregel ikke foretas prisnedskriving av matkorn til bruk i kraftfôr.
   
   
5. Realiseringsstrategi for økt mathveteproduksjon (90 % norsk matkorn) må utvikles iverksettes fra 2024 for å oppnå målsttingene, jfr sitat Meld St 11: «Regjeringa vil: –leggje til rette for auka produksjon og bruk av norsk matkveite»
         o   Målsettingene om «auka produksjon og bruk av norsk matkveite» må følges opp med en helhetlig realiseringsstrategi satt ut i et realiseringsprogram. Et slik program bør både inneholde  tiltak som omfatter
               ▪   økt etterspørsel og produksjon av norsk mathvete
               ▪   bærekraft/miljø/klima som konkurransefortrinn,
               ▪   kvalitet- og markedstilpassing
               ▪   styrket rådgiving til økte avlinger (produktivitet) og kvalitetsproduksjon.
               ▪  målrettet forskning
         o  Flere sektorer i landbruket, og øvrige sakfunnsektorer, har vært gjennom slik satsningsprogrammer for å nå spesifikke samfunnsmål og lærdom kan trekkes fra disse.
   
   
6. Samlet verdikjede på korn og bakevarer (fra jord til bord) er klar til å ta aktive grep for å øke produksjon og bruk av norsk matkorn, i samspill med politiske prioteringer 
         o  Sitat St. Meld 11: «Fleire av punkta i strategien er likevel ikkje berre eit statleg ansvar, men krev samarbeid med, og innsats frå, næringsliv og industri.»
         o  Flere tiltak viser at Partnerne i Matkornpartnerskapet tar grep:
             ▪   På 5-6 år har mathavre (gryn, mel mm) med innsats fra bonde, industri til butikk oppnådd nær 100 % norskandel og nær 100 % merking av Nyt Norge i dagligvare. For bygg og rug har det skjedd en noenlunde tilsvarende utvikling.
             ▪   Felles nøytral kvalitetsdokumentasjon av «Årets hvetekvalitet» er utviklet gjennom målinger og baketester, og danner nå plattform for møllenes og bakernes bruk av norsk mathvete fra sesong til sesong
             ▪   Bransjen gjennomfører nå en bred gjennomgang og tilpassing gjennom prosjektet «Markedstilpasset norsk mathveteproduksjon» hvor målsettingen er implementering fra sesongen 2025. Noen hovedpoenger som framkommer:
                                 ▪   Senket proteinkrav for 30-45 % av norsk matkorn-mengde ( kan gi redusert N-gjødsel og økt tilgang norsk mathvete)
                                 ▪   Økt bruk og mer differensiert sortering av høsthvete (kan gi mer miljømessig og styrket mathvetedyrking)
                                 ▪   Nytt tilpasset kvalitetssystem bygd for moderne sorter, dagens bakekvalitetsbehov og agronomi.
        o  Samlet sett er det økende og sterk oppslutning fra hele bransjen for å dyrke de ulike kvalitetene av mathvete som er nødvendig for å ha høy norskandel og en godt tilpasset bakemel til ulike anvendelser:
   
          Sitat Meld St 11: «I fleire rapportar vert det peika på at for å få møller og bakarar til å nytte meir norskprodusert matmjøl, vil tilgang på føreseielege kvalitetar på matkornet vere viktig»
   
        o  Etterspørselsutvikling og påvirkning av forbrukerholdninger til økt bruk av norsk korn, matmel og bakevarer er et sentralt punkt bransjen jobber systematisk. Utviklingen på norsk havre med  nær 100 % Nyt Norge-merket havreprodukter i dagligvare viser at det er mulig å få til en positiv utvikling. Det er også en positiv utvikling på mathvete/ melblandinger Bransjen vil aktiv ta del i en videre utvikling, jfr sitat Meld St 11: «støtte bransjeinitiativet til Matkornpartnerskapet om auka bruk av Nyt Norge-merking på korn og bakevarer»
   
   Matkornpartnerskapets ser fram til en aktiv og målrettet matkornpolitikk i Norge, og et realiseringsprogram over 6-10 år med bred og aktiv medvirkning fra en samlet verdikjede fra «jord til bord». Mer informasjon kan utdypes nærmere.
   
   Med vennlig hilsen
   Matkornpartnerskapet
   
   Egil Olsvik                                          Amund Dønnum                                                                                                                                                                                                                      Styreleder                                          Daglig leder

Overordnede synspunkt

Stortingsmeldinga referer til regjeringens målsetting om å øke selvforsyningsgraden på mat til 50 prosent. Hovedstrategien er å forbedre og øke planteproduksjonen, både til mat og fôr, slik at jordbruket får økt konkurransekraft mot import. Norsk Landbruksrådgiving SA, heretter kalt NLR, er enig i dette målet og ønsker å kommunisere en del faglige synspunkter på hvordan dette målet kan nås.

En del av denne stortingsmeldinga omhandler også plan for opptrapping av inntektene i jordbruket, prinsippene for hvordan regne ut bondens inntekt, og hva som skal inngå i beregningsgrunnlaget for inntekt. NLR har som en av sine oppgaver å gi råd om hvordan bonden kan bedre sin økonomi. Vi mener det er riktig at det må foreslås tiltak for å løfte inntektene i næringa slik at investeringer i jordbruket blir lønnsomme slik at rekrutteringen blir enklere i hele landet. NLR mener også at egenkapitalen bonden investerer i gården må ha en avkastning. Ut over dette vil ikke NLR å kommentere de politiske forslagene i meldinga.

Noen innspill i.f.t. muligheten for å nå målene om 50% sjølforsyning

NLR mener det er viktig at det offentlige ved fortolkning av aktuelle regelverk også ser til målet om økt norsk matproduksjon. Spesielt vedr. plantevernmidler ser NLR i sitt nordiske nettverk at regelverk tolkes særlig strengt i Norge sammenlignet med våre naboland. Et område hvor vi har et godt utgangspunkt i Norge er offentlig – privat samarbeid om bruk av data og digitalisering. Et godt samarbeid her legger til rette for innovasjon, effektivitet, produksjon optimalisering og dokumentasjon. Med god dokumentasjon og styring gjennom vekstsesong kan det åpnes for riktig tildeling av næringsstoffer gitt faktisk produksjon. Det vil bidra til økt produksjon og redusert tap av næringsstoffer. Tiltak for økt produksjon per enhet er også gode klima og miljøtiltak. Sløsing med ressurser er uheldig for både klima og økonomi.  

Matkorn

NLR mener at det bør legges bedre til rette for å bruke mest mulig norskprodusert hvete i matmjølet. I tillegg til de utfordringer værforholdene under høstingsperioden gir, har en begrensende faktor vært mølle- og bakeriindustriens ønske om å ha en jevn og stabil kvalitet. Viktige tiltak her er å etablere en overlagring av ulike kvaliteter av hvete slik at en kan justere årsvariasjonen i bakekvalitet. Dette kan realiseres gjennom etablering av et beredskapslager for matkorn. I tillegg trengs det ytterligere sortsutvikling for å kombinere bakekvalitet, avling og værresistens. Tidlige sorter er oftest mindre værutsatt, men har gjerne lavere avling. Sortsspesifikk avregningspris bør videreføres.

Potet

Norsk potetproduksjon utmerker seg med et lavt klimaavtrykk. Det er en del sjukdomsutfordringer som bør prioriteres i foredlingssammenheng. Resistente sorter mot tørråte vil redusere bruken av plantevernmidler betydelig og bidra avlingsmessig. NLR mener at bruk av ny teknologi ala genredigering ved hjelp av CRISPR ville vært et nyttig verktøy i resistensforedlingen.

Grønt (grønnsaker, frukt og bær)

Selvforsyningsgraden er lav for disse varegruppene. Norske forbrukere har vent seg til å ha tilgang på et bredt sortiment av frukt og grønt uansett årstid. Et høyt forbruk er positivt for folkehelsen, men det trengs virkemidler for å forlenge salgssesongen for norskproduserte varer. NLR mener at en økt satsing på lagringsteknologi kan bidra positivt. I tillegg er det viktig å ha tilgang på innsatsvarer som gjør at avlingen som legges inn på lager har best mulig kvalitet.

Grovfôr

Som Regjeringen skriver i meldingen, er mer og bedre grovfôr nøkkelen til å redusere behovet for import av kraftfôrråvarer. NLR mener at det gode samarbeidet som er i næringa i ulike prosjektet må fortsette for å nå målet om en økning av sjølforsyningsgraden. Økt kvalitet og mengde grovfôr åpner også markedspotensialet for mer norsk fôrkorn. 

Sortsutvikling

NLR mener at innenlandsk sortsutvikling bidrar til bedre tilpassede sorter. Både sortsutvikling og sortsprøving må styrkes vesentlig for å få et best mulig tilpasset plantemateriale som raskt kan tas i bruk av den enkelte bonde.

Presisjonsteknologi

Presisjonsjordbruk bidrar til bedre utnyttelse av innsatsfaktorene og er samtidig et virkemiddel for å rekruttere interesserte og flinke ungdommer inn i næringa. NLR mener at med den bruks- og skiftestrukturen det er i norsk jordbruk er det mye å hente på å ta i bruk presisjonslandbruk i langt større grad enn tilfellet er i dag.

Vekstskifte

En av effektene av å ha et geografisk spredt jordbruk (kanaliseringspolitikken) er at mulighetene for å utnytte vekstskiftefordelene blir mindre. I åpen åkerområdene vil et vekstskifte med flerårige vekster gi positive avlingseffekter, og tilsvarende vil det i en del av områdene der grovfôrproduksjonen dominerer være positivt med ettårige vekster i omløpet. NLR mener at det bør sees nærmere på ordninger som stimulerer til mer vekstskifte innenfor de rammene som målet om et jordbruk i hele landet setter.

Jordhelse

Utvikling av dyrkingsmetoder som gir gode avlinger med mindre forstyrrelse av jordlivet og mer grønt plantedekke gjennom året for å redusere næringstap, er positivt for jordhelse og jordproduktivitet. NLR mener at en må styrke forsknings- og rådgivingsarbeidet omkring jordhelse.

Drenering og kalking

Mange av de ovenfornevnte tiltakene får liten effekt dersom lav pH eller høyt vanninnhold i jorda er de avlingsbegrensende faktorene. Grunnlaget for å få til god agronomi, som er helt avgjørende for økt planteproduksjon, er at disse grunnleggende forholdene er på plass. NLR mener at ordninger som stimulerer til økt drenering og kalking må styrkes.

Rådgiving

I Norge er det store lokale forskjeller i dyrkingsvilkårene. Et viktig virkemiddel for å få spredd kunnskapen ut i landet er rådgiving basert på lokal forsøksvirksomhet. NLR mener at mulighetene for å gjennomføre lokal forsøksvirksomhet bør styrkes slik at ny og kjent kunnskap når ut til de som skal nyttiggjøre seg av den. NLR innehar kompetanse på så å si alle fagfelt som er avgjørende for økt norsk matproduksjon. Landbruksdirektoratets rapport nr. 9/2022 «Gjennomgang av støtten som gis til Norsk Landbruksrådgiving over jordbruksavtalen» konkluderer med at det behov for at det offentlige støtter hoveddelen av fagområdene NLR dekker. Offentlig støtte til nøytral og uavhengig rådgiving er avgjørende for å utvikle og nå ut med nødvendig fagkunnskap for å nå målet om 50% sjølforsyning. 

Opptrappingsplanen og tallgrunnlaget

For at det skal være en framtid for norsk landbruk og norsk matsikkerhet trengs det et bedre grunnlag for rekruttering til næringen enn ren idealisme. Det må være lønnsomt nok å være bonde at det ikke er økonomisk ufornuftig å velge yrket fremfor et hvilken som helst annet yrke. Jordbruk er et tungt yrke, og systemet må være lagt opp slik at det er fornuftig å starte som ung når du har mange gode arbeidsår foran deg.

Det var mye håp knyttet til denne stortingsmeldingen når man kunne lese i Hurdalsplattformen at regjeringen skulle “leggje fram og gjennomføre ein opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.” Hvis denne planen kommer uendret gjennom stortingsbehandlingen, vil det vise seg at det håpet var forgjeves. Det må store endringer til.

• Vi kan ikke ha en 20% normering av inntekten.

Dette er et tall plukket ut av lufta for å kunne late som om man får til en inntektsutjevning uten å faktisk gjøre det. Realiteten vil være at det bestemmes politisk at bønder alltid skal tjene 20% mindre enn de som utøver andre yrker.

• Egenkapitalen på gården må få avkastning på 8,5%.

Det koster å opprettholde egenkapitalen på gården. Det kreves investeringer i driftsbygninger og maskiner som blir slitt. Dyr og jord må tas vare på. Det koster å investere, og hvis ikke investeringen lønner seg så kan staten glemme at det blir investert i jordbruk av andre enn idealister fremover.

• All egenkapital må med i regnestykket.

Om ikke eid jord er en viktig del av egenkapitalen til en jordbruker så begynner jeg å bli usikker på hvilken virkelighet vi befinner oss i. All kapital har en kostnad og det må kostnadsføres.

• Et årsverk i jordbruket må være like mange timer som et årsverk i andre yrker.

En gang i tiden var et høyere timetall for jordbruket begrunnet med at bønder jobbet hjemme og ikke trengte å dra hjemmefra for å komme på jobb. Nå som hjemmekontor er mer og mer vanlig for kontorarbeidere, prøv å si at alle som har det skal jobbe 145 timer mer i året og se hva som skjer. Dette er en forskjellsbehandling som ikke tåler dagens lys. 

Selvforsyningsplanen

Norsk selvforsyning på norske ressurser er viktig for Norges sikkerhet. Det handler om god beredskap og all beredskap burde behandles av Stortinget som like viktig som væpnet forsvar. For å øke reell norsk selvforsyning trengs det en god plan. Denne planen er ikke god. Den er så rund som det går an på mange viktige spørsmål. 

Regjeringa vil: 

– leggje til rette for auka produksjon av jordbruksvarer vi har naturgjevne føresetnader for og det er marknad for.

Men hvordan?

– leggje til rette for å auke produksjonen av planteprotein til både mat og fôr.

Men hvordan?

– leggje til rette for auka produksjon og bruk av norsk frukt, grønsaker, bær og potet.

Men hvordan?

– leggje til rette for auka bruk av beite i både tid og areal.

Men hvordan?

Uten et hvordan på alle punkter i planen er ikke dette en plan, det er en drøm.

Det er store konflikter og dilemmaer som må tas tak i for å komme noen vei med selvforsyningen som planen ikke rører ved. 

• Korndyrking må være så lønnsomt at ingen velger å dyrke gress på jord som er egnet for en type kornproduksjon.
• Det må tas et stort oppgjør med industribakeriene om bruk av korn som menneskemat.
• Frukt- og grøntproduksjon vil ikke øke så lenge nye produsenter ikke har markedsadgang.
• Regjeringen må aktivt gå inn for å bedre tollvernet på mat i alle handelsavtaler, ikke bare arbeide for at det ikke blir svekket ved nye handelsavtaler.
• Økt beite og hindring av gjengroing vil ikke skje hvis man ikke tar tak i forholdet mellom korn, kraftfôr og gras. 
• Økt beite vil ikke skje hvis ikke det lønner seg å ha flere dyr med lavere ytelse.

Regjeringen la 8.mars frem sin «strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket». Det er bra og viktig at planen kommer nå, slik at den kan behandles før årets jordbruksforhandlinger. Norges Bygdeungdomslag støtter Regjeringens mål om å øke selvforsyningen av jordbruksvarer til 50%. Det er videre viktig at Regjeringen og Stortinget ser planen for økt selvforsyning av jordbruksvarer i sammenheng med opptrappingsplanen for inntektsmuligheter i jordbruket, og tallgrunnlaget. Det vil ikke være mulig å øke selvforsyningen av jordbruksvarer uten inntektsopptrapping på nytt tallgrunnlag.

Plan for økt selvforsyning av jordbruksvarer

De siste årene har vist oss hvor viktig matvareberedskapen er i verden. Samtidig har Norge blant de laveste selvforsyningsgradene i verden. Det er derfor svært viktig at et samla Storting understreker behovet for å øke den norske matvareberedskapen.

Norges Bygdeungdomslag ønsker å peke på tre viktige momenter som må til for å oppfylle målet om økt selvforsyning av jordbruksvarer.

1. Løpende drift av jord og rekruttering til jordbruket

En løpende matproduksjon er vår viktigste matvareberedskap, og det vil være umulig å øke selvforsyningen av jordbruksvarer på sikt om det ikke er ungdom som ønsker å ta over gårdene. Gode velferdsordninger og inntektsmuligheter må på plass i hele jordbruket for å øke vår langsiktige matvareberedskap og selvforsyningsgrad.

2. Sterkere tollvern

For å øke selvforsyningsgraden på jordbruksvarer må vi kunne være konkurransedyktige på primær og foredlingsleddet. Et sterkt tollvern bidrar gjennom å sikre forutsigbarhet på pris for bonden og industrien.

3. Lønnsom jordbruksjord i hele landet

De årlige jordbruksforhandlingene må legge opp til at det blir lønnsomt å drive marginal jord, slik at mer av den produktive jorda kan brukes til planteproduksjon.

Det er positivt at regjerninga kobler behovet for økt selvforsyning av jordbruksvarer med inntektsmulighetene. Bonden har ved flere anledninger vist at man leverer på oppdraget om inntektsmulighetene finnes der.

Plan for opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket

Næringa har siden Regjeringen tiltrådte ventet en plan for opptrapping av inntektene i jordbruket. Det er nå over ett år siden høringen på Grytten-utvalgets arbeid ble avsluttet, og stortingsmeldingen kommer på overtid.

Det er positivt at Regjeringen legger frem en opptrappingsplan med en overkommelig tidshorisont. Dette gir grunnlag for optimisme i næringa. Det er viktig at et samlet Storting stiller seg bak opptrappingsplanen for å skape forutsigbarhet for ungdommen, og næringa ellers.

Inntektsmåling

Regjeringen har lagt inn flere avgrensinger og forutsetninger i meldinga for at jordbruksinntekt skal kunne sammenlignes med lønnsmottaker. Noen av tiltakene, som forutsetningen om markedsbalanse er forståelige i dagens jordbrukspolitiske system. Andre tiltak oppleves imidlertid urettferdig for næringa.

Timetall i årsverk

Et årsverk for en gjennomsnittlig lønnsmottaker er 1700 timer. Regjeringa forutsetter at bonden skal arbeide 1845 timer for å tjene inn et årsverk og bonden må dermed arbeide 145 timer mer enn sammenligningsgruppen. Begrunnelsen for dette er blant annet at bonden har hjelp fra familie i arbeidet. Dette er imidlertid en forutsetning som ikke gjelder alle bønder, og som verdsetter bondefamiliens arbeid lavere enn lønnsmottakerens.

Norges Bygdeungdomslag krever at jordbrukets timetall i et årsverk settes til 1700.

Avsetting til investeringer

Diskusjonen om avkasting på egenkapitalen var en utløsende faktor for at Regjeringen Solberg med landbruksminister Bollestad satt ned Grytten-utvalget i 2021. I motsetting til en lønnsmottaker må bonden investere betydelig egenkapital i drifta på arbeidsplassen sin. En forutsetning fra næringa er derfor at denne kapitalen gis en avkasting før inntekta sammenlignes med lønnsmottaker.

Regjeringens forslag er å gi den avskrivbare kapitalen, dvs. maskiner og bygninger osv. en avkasting tilsvarende prisstigningen på spesialiserte prisindekser. Vi er imidlertid tydelige på at grunnlaget for avkastingen må være næringas fullstendige egenkapital og at denne må gis en risikopremie som kompenserer for kapitalens alternativverdi.

Norges Bygdeungdomslag krever at jordbrukets egenkapital gis en avkasting utover prisveksten.

Normering av inntekt

Landbruksministeren har vært tydelig på at det må være avgrensinger i inntektsmålingen som sørger for at inntektsmålet primært gjelder for driver jordbruk på en inntektsoptimaliserende måte. Dette viser seg tydeligst med normeringsfaktoren på 20% som blåser opp inntekta etter avsetting til investeringer.

Jordbruket har de siste tiårene gjennomgått en stor produktivitetsvekst. Antall årsverk er kraftig redusert, men matproduksjonen er opprettholdt. Jordbrukets posisjon i denne prosessen har derfor vært at slike avgrensinger ikke er nødvendig.

Skulle det derimot være et politisk krav med en slik avgrensing burde man brukt reelle tall. Normeringsfaktoren på 20% virker vilkårlig, og er ikke faglig forsvart i stortingsmeldingen med annet enn at normeringen i modellbrukssystemet var vesentlig strammere.

En for stram normering fører til at systemet for inntektsmåling mangler legitimitet i næringa, og en vil heller aldri oppleve seg som jevnstilt med lønnsmottaker.

Norges Bygdeungdomslag krever at normeringsfaktoren fjernes eller tas ned i Stortingets behandling av stortingsmeldinga.

På vegne av Norges Bygdeungdomslag

Henrik Nordtun Gjertsen                                                                                 Karine Berge

Styreleder                                                                                                           Bygdepolitisk nestleder

Høringssvar til Meld. St. 11 (2023-2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmulighetene i landbruket.  

Biogass Norge er en interesseorganisasjon for norsk biogassbransje og en felles faglig arena for formidling av kunnskap og informasjon om biogass. Våre medlemmer kommer fra hele den sirkulære verdikjeden biogass er en del av: produsenter, landbruket, distributører og brukere. Biogass Norge har sekretariatet sitt hos Samfunnsbedriftene. 

Biogass: veien mot et bærekraftig og selvforsynt jordbruk 

Stortingsmeldingen er et viktig utgangspunkt for det videre arbeidet med å sikre trygghet for norsk matproduksjon, økt selvforsyning og matberedskap. Vi takker for muligheten til å gi innspill. Vårt høringssvar henvender seg til de deler av strategien der biogass kan bidra til å oppnå hovedmålet om økt selvforsyning av jordbruksvarer. 

Vi registrer og støtter at stortingsmeldingen anerkjenner nødvendigheten av et sterkt og bærekraftig jordbruk, som tar i bruk ny teknologi og er rigget til å møte klimaendringer. Det er viktig med en jordbrukspolitikk som understøtter matberedskapens viktige rolle som en del av totalberedskapen.  

Vi er opptatt av å løfte frem biogass sin rolle i å sikre verdiskaping i jordbruket, ved å øke bruken av de biologiske ressursene, kutte utslipp, og samtidig bidra til økt selvforsyning av jordbruksvarer. Biogass kan gi betydelige klimagevinster på flere områder i verdikjeden; metanutslipp fra gjødsel reduseres, biogass erstatter fossilt drivstoff og energi, grønn CO2 erstatter fossil CO2. I tillegg vil biorest kunne redusere bondens behov for kunstgjødsel. 

Våre anbefalinger 

Vi ser positivt på mange av tiltakene i strategien, og ønsker å foreslå noen konkrete tilleggsmomenter som bør adresseres i strategien. 

Øke bruken av biorest 

Strategien peker på viktigheten av tiltak som vil styrke god jordhelse. Biorest fra biogassanlegg er en ny gjødselvare med mange gode miljøegenskaper som sikrer resirkulering av plantenæringsstoffer til ny matvareproduksjon I biogassproduksjonen produseres biogass og biorest. I landbrukets klimaplan 2021-2030 blir biorest trukket frem som en viktig prioritering for landbruket frem mot 2030. Produksjon av biogass og biorest fra husdyrgjødsel bidrar til sirkulærøkonomien, der gjenvinning av næringsstoffer fra biologisk avfall muliggjør at de kan føres tilbake i naturens kretsløp. Politiske uroligheter og krig kan føre til økte priser på kunstgjødsel. Dette er faktorer som representerer en økonomisk risiko for bonden. Økt bruk av biorest kan minske risikoen og bidra til økt selvforsyning i produksjon av jordbruksvarer. I tillegg skaper det muligheter for effektiv gjenbruk av ressurser og rette opp skjevfordeling mellom ulike regioner ved å flytte overskuddsfosfor fra Vestlandet til områder med behov for ekstra fosfortilførsel.  

Biogass Norge anbefaler: 

1. Legge til rette for økt bruk av biorest i jordbruket  

Bionova som hovedsatsing på norsk bioøkonomi      

I strategien foreslås det å legge til rette for at produsenter kan ta i bruk ny teknologi, gjennom m.a. Bionova og investeringsvirkemidler. Biogass Norge har flere anledninger foreslått en målbevisst satsing på norsk bioøkonomi gjennom et eget biogassprogram i Bionova. Biogass er et av landbrukets fremste teknologi- og klimasatsing med sirkulær verdikjede som sikrer effektiv bruk av ressurser.  Målet i jordbruksavtalen er per i dag 20 prosent bruk av husdyrgjødsel til biogassproduksjon. Langsiktig mål er 30 prosent. Økt levering av husdyrgjødsel vil også gi økt mengde biorest. Biorest gå tilbake til jordbruket som gjødsel og maksimerer nytten av næringsstoffene. Rammen som er satt til ordningen for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg i 2023 er 9,3 millioner kroner, dekker knapt 2 prosent av volumet. De økonomiske rammene må øke skal vi nå målene. At ordningen i dag kun er årlig, skaper utfordringer for biogassanlegg som ønsker å benytte husdyrgjødsel til å produsere biogass. Ett år er for kort horisont og ikke et grunnlag å foreta en investeringsbeslutning på. Biogass Norge foreslår derfor å etablere et fond i Bionova som kan håndtere tilskuddsordningen slik at det kan legges et løp med lengre tidshorisont. 

Biogass Norge anbefaler: 

1. Det bør utredes om det skal etableres et husdyrgjødselfond i Bionova slik at både bonden og biogassanleggene kan få forutsigbarhet i støtteordningen 

1. Fondet må dimensjoneres i henhold til hvor mye husdyrgjødsel som skal leveres. Er målet 20 prosent av all husdyrgjødsel, må ordningen dimensjoneres deretter. 

1. Tilpasse gjødselvareforskriften etter prinsippet om at kvaliteten på bioresten er avgjørende, og ikke hvor substratet bioresten er produsert av, kommer fra. Kvaliteten på bioresten kan dokumenteres i biogassanleggene 

Vi svarer gjerne på spørsmål knyttet til våre innspill. 

Men vennlig hilsen 
Biogass Norge 

Nasrin Naimy  
Politisk rådgiver 
 

Norsk Landbrukssamvirke ønsker med dette å utdype sine synspunkter før Stortingets høring av Meld. St. 11 (2023-2024) «Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket».

Norsk Landbrukssamvirke retter sitt innspill mot meldingens første del, dvs. hvilken rolle norsk matindustri har for å øke norsk matvareberedskap. Ut over dette stiller Norsk Landbrukssamvirke seg bak faglagenes innspill når det gjelder nytt tallgrunnlag og opptrapping av inntektene i jordbruket.

Innledningsvis gir Norsk Landbrukssamvirke sin støtte til Regjeringens ambisjon om å øke selvforsyningsgraden opp fra dagens nivå, og opp til 50 prosent. Samtidig må norskandelen for blant annet kjøtt, egg og melk opprettholdes på dagens nivå. Norsk Landbrukssamvirke understreker at en høy selvforsyningsgrad og en tilsvarende høy selvforsyningsevne medfører behovet for et komplett matsystem, hvor alle leddene i verdikjeden har evne og kapasitet til å foredle og forsyne befolkningen i hele landet med nok mat av riktig kvalitet, og over tid.

I Meld. St. 11 (2023-2024) pekes det særskilt på utfordringer knyttet til å øke primær­produksjonen, inkl. fôr. Samtidig drøfter meldingen i noen grad at matindustrien er en viktig del av matsystemet som en avtaker av råvarer fra jordbruk-, fiskeri- og havbrukssektorene, og at rammevilkårene for matindustrien er avgjørende.

I denne sammenheng er det spesielt positivt at regjeringen ønsker å:

• «følgje opp rapportane frå Riksrevisjonen og Totalberedskapskommisjonen».
• «leggje fram eit vegkart for næringsmiddelindustrien med sikte på å legge til rette for ein robust, innovativ og marknadsretta industri som avtakar av norske råvarer».
• «halde fram arbeidet med føreseielege og konkurransedyktige rammevilkår for ein næringsmiddelindustri som nyttar råvarer frå heile landet».
• «vurdere tiltak for å betre marknadsreguleringa».
• «sikre importvernet for norsk jordbruk, m.a. gjennom val mellom prosent- og kronetoll, og arbeide for at importvernet ikkje vert svekka når det vert inngått nye handelsavtalar».

Oppfølging av Totalberedskapskommisjonen

Meld. St. 11 (2023-2024) er en god oppfølging av anbefalingene fra Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023: 17, kap. 16) knyttet til matforsyning. Norsk Landbrukssamvirke ser spesielt fram til at regjeringen skal operasjonalisere følgende anbefalinger:

• Gjennomføre en risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse av norsk matforsyning for å kartlegge den faktiske matvareberedskapen.
• Umiddelbart legge planer for økt selvforsyningsgrad basert på norske råvarer.
• Betydelig styrking av lagerhold av matkorn utover dagens ambisjon.
• Sikre nødvendige lagre av kritiske innsatsfaktorer til matproduksjon.
• Videreføre en restriktiv jordvernpraksis.
• Utvide Rådet for matvareberedskap slik at det omfatter myndigheter og aktører fra produksjon og videreforedling.

En konkurransedyktig matindustri som avtaker av råvarer i hele landet

Det er avgjørende at det er en foredling av råvarene fra det norske jordbruket innen forsvarlige og økonomiske transportavstander. Dyrevernsloven regulerer transport av levede dyr, og avstandene spesielt i Nord-Norge medfører at det er behov for slakterivirksomhet i regionen. På samme måte påvirkes kvaliteten og økonomien i melkeproduksjonen av lange transportavstander på uforedlet melk.

Erfaringsmessig er det i hovedsak de bondeeide landbrukssamvirkene som ivaretar slakting og foredlingen av råvarer i regioner med lange transportavstander, lav dyretetthet og begrensede sluttmarkeder. Konsekvensen av dette er en bedriftsøkonomisk belastning for landbrukssamvirkene, hvor det i prinsippet er bøndene selv som betaler merkostnaden med å opprettholde en foredling over hele landet. Dette medfører også at landbrukssamvirkene har en konkurranseulempe i forhold til investoreide foretak i matindustrien som i hovedsak har sin foredling i de mer dyretette områdene og nærmere befolkningstette sluttmarkeder. 

Norsk Landbrukssamvirke mener et veikart for matindustrien spesielt må drøfte hvordan konkurranseulempene ved å håndtere råvarer fra samtlige produsenter over hele landet kan kompenseres, slik at det ikke er en ulempe for enkelte markedsaktører å bidra til forsyningssikkerhet og landbruk i hele landet.

Markedsregulering

Meld. St. 11 (2023-2024) tar opp behovet for markedsregulering. Markedsordningene er en pilar i den norske landbruksmodellen, og av avgjørende betydning for å holde oppe en matproduksjon over hele landet. I denne sammenheng er det behov for å klargjøre at formålet med ordningen er å sikre bonden avsetning og stabile priser for råvarene de produserer. Det er bøndene selv som finansierer ordningen gjennom omsetningsavgiften, og landbrukssamvirkene er gitt et forvaltningsansvar i omsetningsloven. Det er viktig å skille mellom landbrukssamvirkene som markedsaktører og markedsregulatorer. Markeds­ordningene skal være konkurransenøytrale, og verken regulator eller bedrifter som ikke er gitt denne rollen, skal ha fordeler eller ulemper av reguleringen.

Importvern

Matindustrien som foredler råvarer fra jordbruket er i hovedsak rett mot det innenlandske markedet, mens industrien knyttet til fiskeri- og havbrukssektorene i hovedsak produserer for eksport. Meldingen viser til at det må tas hensyn til både offensive og defensive interesser i norsk handelspolitikk. Norsk Landbrukssamvirke mener det ikke er koblinger mellom behovet for et sterkt importvern for beskyttet en innenlandsk matproduksjon, og sjømatnæringens evne til å eksportere de volumene som produseres i den norske havbruksnæring. Både i WTO og EØS forhandles jordbruk og fiskeriinteresser separat, og under separat regelverk. I lys av dette støtter Norsk Landbrukssamvirke derfor det videre arbeidet med å styrke importvernet for å øke den nasjonale selforsyningsevnen.

Dagens kurs i jordbrukspolitikken har resultert i lav selvforsyning, dårlig lønnsomhet og er basert på et feilaktig tallgrunnlag som ikke viser den reelle lønnsevnen til årsverkene i sektoren til de som skal produsere maten.

Vi er avhengig av en felles situasjonsforståelse for å sammen kunne nå målet om økt sjølforsyning. Denne felles situasjonsforståelsen handler blant annet om den økonomiske virkeligheten ute blant våre matprodusenter. Rett tallgrunnlag handler om å observere situasjonen slik den faktisk er, uten å gjøre politiske vurderinger om hvordan den burde ha vært. Stortingsmelding 11 (2023–2024) innebærer få til ingen endringer av nåsituasjonen, fordi man ikke får frem de virkelige kostnadene i verdikjeden for mat.

I vårt notat finner komiteen våre hovedinnvendinger til Meld. St. 11(2023-2024)

1) Tallgrunnlag

Normering

Meld. St. 11 (2023–2024) sammenligner ikke dokumenterte inntektstall med sammenligningsgruppas lønnsnivå. Forslaget er å justere et dokumentert nivå med en prosentsats før man foretar sammenligningen. Ved å kunstig blåse opp inntektsnivået i jordbruket med så skaper man kun tilsvarende prosentsats dårligere vilkår for alle som skal ha en fordeling under forhandlingene. Konsekvensen er at politikken flyttes fra forhandlingene og at tallgrunnlaget blir politisk. Tallgrunnlaget må vise de økonomiske realitetene slik at politiske virkemidler kan virke.

Meld. St. 11 (2023–2024) viser manglende forståelse for jordbruksavtalenes utforming ved å tro at en treffer særskilte grupper ved å normere sammenligningsnivået for inntekt, og fører et helt politisk landskap bak lyset ved å anta dette.   

All egenkapital med i beregningen av kapitalbasen?

Hvis ikke all egenkapital gis en faktisk betaling i totalkalkylen – fjernes alle insentiver for å bruke egenkapital, og egenkapitalen tæres vekk. Avskrivningene og en evt. prisjustering av disse er kun én del av den totale kostnaden til investert egenkapital. En prisjustering av avskrivningene som forslaget i meldinga viser er ikke nok til å unngå tæring av egenkapitalen.

Avsetningene som meldinga viser til, vil ikke unngå at egenkapitalen tæres fordi; man betrakter kun den delen av egenkapital som er investert i avskrivbare driftsmidler i tillegg til at denne beregnes feil. Jordbruket bruker penger på blant annet maskiner, bygninger, jord og buskap. Dette finansieres med både lånte og egne penger. Alt arbeid og all egenkapital må ha rett godtgjøring for å sørge for at den innsatsfaktoren opprettholdes over tid – jordbruket er næring og ikke dugnad.

Avkastning på egenkapital?

Meld. St. 11 (2023–2024) sier ingenting om at egenkapitalen skal gis en avkastning. Konsekvensen av dette er at man ikke får et resultatmål for arbeidsinntekt i jordbruket (vederlag til arbeid), og da heller ikke et sammenligningsgrunnlag for inntektsopptrapping.

Kapital er en innsatsfaktor på lik linje med arbeid i jordbruket. Innsatsen investeres i den hensikt at dette skal gi en fremtidig konsummulighet/lønnsevne. Kapitalinnsatsen må derfor godgjøres slik at den ikke tæres, som det også står i meldinga. Meld. St. 11 (2023–2024) fremstiller en prisjustering av avskrivbare driftsmidler som egenkapitalens kostnad/avkastning. Dette er feil. Avskrivningene og en evt. prisjustering av disse er kun én del av den totale kostnaden til investert egenkapital – egenkapitalen i jordbruket verdsettes derfor altfor lavt.

Konsekvensen av en lav avkastning er at denne blir en kostnad for den som eier kapitalen og for samfunnet samlet i form av lavere fremtidig konsummulighet, fordi den tilførte kapitalen tapes. En ser allerede nå effekten av dette ved at realinvesteringene i jordbruket er vesentlig lavere enn i øvrig næringsliv.

Egenkapital har større risiko enn lånt kapital. For å ikke favorisere gjeld som finansieringskilde må avkastningen til all egenkapital derfor være høyere enn gjeldsrenten. Meld. St. 11 (2023–2024) sin avsetning til avskrivbare driftsmidler gjennom en prisjustering, bryter med formålet om at egenkapitalen skal ha en avkastning.

Behandlinga av Meld. St. 11 (2023–2024) må føre til at totalkalkylen budsjetterer med en gjennomsnittlig avkastning på all egenkapital investert i jordbruket. 

Timer i et årsverk i jordbruket?

Meld. St. 11 (2023–2024) foreslår at jordbrukets 1845 timer skal sammenlignes med lønnsmottagerens 1700 timer. Dette betyr at årsverkene i jordbruket skal jobbe 8,5 % flere timer enn de man skal sammenlignes med.

Behandlinga av Meld. St. 11 (2023–2024) må sørge for at det sammenlignes likt antall timer, som sammenligningsgruppa.

Jordbruksforhandlinger på inneværende år?

En problemstilling som stortingsmeldinga ikke tar opp ifm. opptrapping, er at til forskjell fra lønnsoppgjørene og tekniskberegningsutvalg (TBU) foregår jordbruksforhandlingene om neste års inntektsutvikling – ikke inneværende år. Dette gir stor usikkerhet, unøyaktighet og store krav til etterregning. I tillegg skapes unødvendig problemer knyttet til likviditet i år med sterk prisvekst. At rammevilkårene for inneværende år er basert på tallgrunnlag man beregnet i fjor, gir ikke god styringsinformasjon for Stortinget.

Behandlinga av Meld. St. 11 (2023–2024) må legge til rette for at forhandlingene skal handle om inneværende år.

2) Sjølforsyning

Økt sjølforsyning må bety mer planter i Norge

Sjølforsyning handler om mengden mat, måten maten produseres på, og hvilke ressurser den baseres på. Økt sjølforsyning fra norsk jordbruk innebærer at det må produseres mer planter i Norge, enten som fôr til husdyr eller som mat til folk. Meld. St. 11 (2023–2024) mangler fokus på arealer og avlinger av planter i Norge.

Hvordan redusere import av fôr?

Regjeringa og stortingsflertallet har ved flere anledninger vedtatt at målet er å øke sjølforsyninga, korrigert for import av fôrråvarer, fra dagens nivå til 50 prosent på kalorinivå. Importen av fôr, og da særlig korn/protein, er helt sentralt. Fordi importen av fôrråvarer er så sentral i målet om å øke sjølforsyninga korrigert for import av fôrråvarer, er det oppsiktsvekkende at regjeringa ikke behandler virkemidler rundt denne tematikken mer grundig i Meld. St. 11 (2023–2024). 

Hvordan skal sjølforsyningsstrategien sørge for at importen av fôr blir mindre lønnsomt og dermed reduseres, samtidig som planter i Norge blir mer lønnsomme, og dermed øker i volum?

Hvordan unngå overproduksjon?

Med økt sjølforsyning skal det produseres og høstes flere planter i Norge. Avlinger og arealer i Norge må øke og det må være lønnsom avsetning på disse norske plantene i et marked uten overproduksjonspress.  Meld. St. 11 (2023–2024) sier ingenting om hvilken jordbrukspolitikk Stortinget skal ha for å sikre flere norske planter og økt sjølforsyning, samtidig med at mengden import av planter, korn og husdyrprodukter ikke gir overproduksjon. Hvordan mener regjeringa at produksjonsvolumene skal reguleres slik at summen av planter i Norge og importerte planter ikke gir overproduksjon og ytterligere svekka lønnsomhet?

Manglende kobling mellom sjølforsyning og jamstilling

Den aller største svakheten i Meld. St. 11 (2023–2024), er at det mangler kobling mellom planen for inntektsopptrapping og sjølforsyningsstrategien. Meld. St. 11 (2023–2024) sier lite om hvordan planter til fôr og mat i Norge skal gi bedre lønnsomhet enn importerte planter. Meldinga er derfor ikke en plan som gir forståelse for hvordan arbeid med økt planteproduksjon i Norge skal gi inntektsjamstilling.

Avslutningsvis vil NBS understreke at det er bra at Meld. St. 11 (2023–2024) legger frem en strategi for økt sjølforsyning og opptrapping av inntektsmulighetene for våre matprodusenter i samme stortingsmelding. Vi er klare til å levere på samfunnsoppdraget, nok og trygg mat til befolkninga, så fremt vi sikres vilkår og inntekt på nivå med andre grupper i samfunnet. Meld. St. 11 (2023–2024) må korrigeres for de politiske vurderingene som er tillagt den faktiske virkeligheten slik som; normering, fravær av egenkapitalavkastning og 145 timer mer i årsverkene enn sammenligningsgruppa.

For å øke selvforsyningsgraden i Norge må hele verdikjeden for mat, drikke og fôr sees i sammenheng. Det må rettes et spesielt fokus på bærekraftig utvikling og ta vare på det norske produksjonsgrunnlaget. Verdikjeden trenger gode rammevilkår for vekst, utvikling, rekruttering og flere helårlige arbeidsplasser. NNN mener Stortingsmelding nr. 11 er bra, og gir en god retning for å øke Norges selvforsyning av mat og drikke.

Kobling mellom primærproduksjon og industri

Jordbruket og den norske næringsmiddelindustrien er i et skjebnefellesskap som krever godt samarbeid og felles forståelse av det norske matmarkedet. De norske råvareprodusentene må sikres avsetning og verdiøkning på sin produksjon, og matindustrien er avhengig av råvare til rett tid, mengde og kvalitet. Dette samarbeidet er også en viktig faktor for Norges selvforsyning, og muligheten for å opprettholde et aktivt jordbruk i hele landet. Vi er enige i departementets oppsummering om at konkurransekraft er avgjørende. Innretningen av jordbruksavtalen må være slik at prisene på de norskproduserte varene ikke øker i forhold til våre naboland. Landbrukspolitikken må ha legitimitet i forhold til hvor mye forbrukerne betaler for mat. Selv om vi i Norge bruker en lav andel av disponibel inntekt på mat, må prisnivået sees i sammenheng med våre naboland.

Vi har seks konkrete kommentarer til meldingen.

Verdikjeden

NNN mener at alle ledd i verdikjeden er like viktige for å sikre og øke selvforsyning av mat til det norske folk.

Avtaler om handel med mat og drikke mellom matindustri og dagligvarekjedene må være preget av åpenhet og rettferdig konkurranse. Vi mener av den grunn at logistikktjenester i sisteleddet av verdikjeden må åpnes for innsyn, og sikre vareforsyning og lavest mulig pris til forbruker.

Vi mener derfor det er viktig med offentlig regulering.

Grossist og distribusjonsvirksomhet uten innsyn og konkurranse

Dagligvarekjedenes kontroll av grossist og distribusjonsvirksomhet gjenspeiler deres kontroll i sluttmarkedet. Vi mener at grossist og distribusjon er en viktig maktfaktor som må reguleres sterkere, som konsekvens av dagens konsentrasjon i matmarkedet.

Vilkårene for logistikkløsninger og distribusjon må forhandles separat og på ikke- diskriminerende basis. Dagligvarekjedenes innkjøp av varer kan ikke kobles med av valg av distribusjonsløsning. Mat- og drikkevareprodusentene må ha mulighet til selv å velge logistikk/distribusjonskanal. Det mener vi vil sikre konkurranse om logistikk og distribusjon, og derigjennom lavere pris i butikken og bedre vareutvalg.

Dette begrunnes ut ifra følgende tre hovedpunkter: 

1. Grossist og distribusjonsvirksomhet i dagligvaremarkedet må reguleres, slik at dagligvarekjedenes monopol på denne delen av verdikjeden brytes opp.

Kjedenes integrerte grossist/distribusjon er i dag en klar etableringshindring for nye aktører og hindrer konkurranse i logistikk og distribusjonsløsninger. Det er i forbrukernes interesse at avtaler om distribusjon er effektive og med innsynsmuligheter for et tilsyn

1. Et annet forhold som tilsier at logistikken i verdikjeden må kontrolleres grundig er at kjedenes EMV og andre varer distribueres sammen. Dagligvaretilsynet må gis innsyn i logistikk og distribusjonsløsninger for å sikre likebehandling av kjedenes EMV og leverandørenes merkevarer
2. Et tredje forhold er at dagligvarekjedene har uttalt at de ønsker å overta all distribusjon fra leverandørene, og legger et betydelig press på motparten i forhandlinger om leveranser av varer. Derfor må distribusjon ikke sammenkobles med disse forhandlingene, men være et eget forretningsområde med adskilte forhandlinger. En kobling reduserer den reelle konkurranse sterkt, og blir et lukket område uten innsyn

Følgende punkter vil sikre bedre og mer rettferdig konkurranse i verdikjeden:

• - Tilgang til grossist- og distribusjonstjenester på like vilkår er et av de største hindrene for god konkurranse og mulighet for nye aktører å etablere seg i dagligvarebransjen. Uavhengig av hva de tre kjedene får i innkjøpsbetingelser, er det de som setter prisen til en ny kjede/aktør, som må kjøpe sine varer fra det etablerte grossistleddet. En «åpning» av grossist- og logistikktjenester gjennom å skille forhandling av pris på produkt, fra forhandling om logistikktjenester og distribusjon av varer, vil gi bedre konkurranse i dagligvaremarkedet. Vi mener dette bør reguleres i forskrift
• - Leveranse av varer i dagligvaremarkedet direkte til butikk må reguleres slik at leverandørene i dagligvaremarkedet selv kan bestemme om de vil levere direkte til butikkene eller til kjedenes egne grossistlager. Vi mener dette bør reguleres i forskrift

Innsatsfaktorer

Erfaring fra pandemi og krig i våre nærområder viser flere sårbarheter i verdikjeden for mat og drikke. Viktige innsatsfaktorer som importeres, kan i krisesituasjoner stoppe opp. Flere av innsatsfaktorer til matindustrien, som spesielle ingredienser og emballasje kan forstyrre og stoppe viktige matproduksjoner, og dermed true forsyningssikkerheten. Vi mener det bør legges til rette for økt produksjon av disse innsatsfaktorene i Norge.

Arbeidskraft

Erfaring fra pandemi og krig i våre nærområder viser flere sårbarheter i verdikjeden for mat og drikke. I en stor krisesituasjon vet vi nå, at det vil bli reduksjon av tilgang på arbeidskraft i Norge. NNN mener verdikjeden for mat og drikker for stor grad er avhengig av arbeidsinnvandrere og midlertidig arbeidskraft. Arbeidet med rekruttering og etter- og videreutdanning må styrkes ytterligere. Omdømme er viktig for å sikre rekruttering til næringsmiddelindustrien, og det må settes inn tiltak slik at det blir flere hele og faste stillinger. Regjeringens styrking av Arbeidsmiljøloven er et viktig skritt, men vi ser det er flere «hull» som må tettes i loven.

Tollvern

For å opprettholde og videreutvikle norsk matproduksjon er det behov for å utnytte mulighetene som ligger i WTO-systemet, ved å skjerme våre sensitive råvareproduksjoner i jordbruket. NNN har også flere tusen medlemmer som jobber i fiskeindustrien. Diskusjonen om tollvern og de offensive handelsinteressene for fiskeindustrien håndteres med kunnskap og gode diskusjoner. Vi mener det er mulig å ha både offensive og defensive interesser i handelspolitikken.  NNN mener regjeringens grep med styrking av tollvernet for flere jordbruksprodukter i forbindelse med statsbudsjettet for 2024, var et riktig grep.

Grensehandel

SSB statistikken viser at grensehandel er på vei tilbake til et varig høyt nivå. NNN mener grensehandelen undergraver norsk matvareproduksjon og derigjennom selvforsyning av jordbruksvarer. Ifølge SSB er det stadig økende andel av matvarer i grensehandelen. Butikkene som ligger langs den norske grensen representerer ikke normalt vareutvalg, kvalitet og pris som vi ser i Sverige og resten av EU. Det er en tilpasset destinasjon, og det benyttes i stor grad lokkeprodukter. NNN mener grensehandelen undergraver norsk matproduksjon, arbeid med godt kosthold, og den norske alkoholpolitikken.

Vi mener at særavgifter på mat og drikke ikke må prisjusteres. Våre naboland foretar ikke denne årlige prisjusteringen. Resultatet er et stadig større gap i pris på grensehandelutsatte varer. Merverdiavgiften på mat og drikke må reduseres med tre prosentpoeng til 12 %, dvs. til samme nivå som Sverige. Det vil gi lavere grensehandel i tillegg til å være et godt tiltak for å senke matutgiftene til lavinntektshusholdninger.

Norges Bondelag (NB) støtter regjeringas mål og er glad for at det nå er lagt fram en Stortingsmelding for hvordan øke sjølforsyningsgraden av jordbruksvarer til 50 %. Det er viktig og riktig at planen for opptrapping av inntektene i jordbruket, prinsippene for hvordan regne ut bondens inntekt og hva som skal inngå i inntektsberegninga er en del av denne. En løpende norsk matproduksjon er den viktigste beredskapen og er ikke mulig uten at inntektene i jordbruket sikrer lønnsomhet og rekruttering. De målsettingene Stortinget skal behandle er avgjørende for å sikre egen verdikjede for mat i Norge.

Vi vil understreke behovet for rask behandling slik at Stortingets vedtak kan legges til grunn i vårens jordbruksforhandlinger.

Vi viser til vårt innspill som oversendes komiteen i sin helhet.

Strategi for økt sjølforsyning

Regjeringa setter et ambisiøst mål som må følges opp med kraftfulle tiltak i tillegg til verktøyene for sjølforsyning som ligger i jordbruksavtalen. Vi ber Stortinget legge tydelige føringer for den snuoperasjonen som er nødvendig framover for at landbruket skal produsere mer mat til norske forbrukere og sikre beredskapen gjennom aktiv næringsvirksomhet i hele landet.

Strategien for økt sjølforsyning gjør det nødvendig å forsterke innsatsen for å øke matproduksjonen og arealbruken i sårbare områder og sikre at det er nok bønder til å opprettholde kompetansen, fagmiljøene og rekruttering.  I noen deler av landet kan områder bli uten aktive gårdsbruk, spesielt alvorlig er utvikling i nord. For å snu denne utviklingen må det iverksettes tiltak for investeringer og økonomien til bøndene i sårbare områder, fortsatt foredlingsindustri og en bruksstruktur tilpassa produksjonsgrunnlaget.

Landbruket har en viktig rolle i totalberedskapen utover sikker matforsyning, og blir også direkte påvirket av urolige tider og endret klima. Matproduksjonen må rustes for en mer urolig verden, og risikoreduserende tiltak blir viktigere framover. 

Økt planteproduksjon er avgjørende for økt sjølforsyningsgrad. Det er bekymringsfylt at grovfôrareal i mange områder enten gror igjen eller drives svært ekstensivt. For å snu denne utviklingen må arbeidsfordelingen i norsk jordbruk opprettholdes bla. gjennom prisnedskrivingsordningen, og det må stimuleres til økt produksjon av grovfôr med bedre kvalitet. Både Riksrevisjonen og Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet for å ta vare på dyrkajorda, unngå nedbygging og opprettholde kvaliteten på jordsmonnet med drenering, kalking osv.

En styrka norsk matproduksjon forutsetter at ungdommer velger bondeyrket. Det krever mulighet for inntekt på nivå med andre, tilgang på investeringsmidler, velferdsordninger som gjør det mulig å ha et moderne familieliv, levende produsentmiljøer og relevante utdannings- og kompetansetilbud.

Regjeringa har pekt på 3 viktige områder for økt sjølforsyning; økt etterspørsel etter norsk mat, økt norskandel i mat og fôr og produksjon på norske ressurser i tråd med etterspørselen

Da må det være enkelt å velge norsk, opprinnelsesmerking bør utvides og det må innføres krav til opprinnelsesmerking også for storhusholdning, restauranter, HORECA osv. Flere varer kan vi produsere mere av, og Stortinget må følge opp med overgang til prosenttoll på flere landbruksvarer slik WTO-avtalen gir rom for.

Det offentlige er en stor innkjøper. Hensynet til lokal matsikkerhet, ressurstilgang, verdiskaping og arbeidsplasser tilknytta landbruksproduksjonen må ligge til grunn for strategier og retningslinjer for offentlige innkjøp.

Bondens stilling i verdikjeden for mat må styrkes. Stortinget må få fortgang i forslagene de selv la fram våren 2022 for å bedre konkurransesituasjonen i verdikjeden for mat og styrke bondens posisjon.

Videreutvikling av landbruket og næringsmiddelindustrien er nødvendig, for eksempel gjennom næringsutvikling og tilgang til finansiering av utslippsreduserende tiltak.

Med mer og bedre grovfôr kan kraftfôrforbruket reduseres og norskandelen i fôrrasjonen økes. Det vil og gi mulighet for å bruke mer norsk korn i kraftfôret, og sammen med mer norskproduserte karbohydrater og protein i dyrefôret øke sjølforsyningen.

Stortinget må stimulere til økt planteproduksjon til mat og fòr i tråd med etterspørselen. Kosthold i tråd med norske ressurser og mer norsk i handlekurven er avhengig av at forbruker velger norske varer i butikken. De nye kostholdsanbefalingene er ikke i tråd med naturgitte forhold og det norske ressursgrunnlaget. Det vil gjøre det vanskeligere å nå sjølforsyningsmålet.

Plan for opptrapping av inntektsmulighetene i landbruket

NB er tilfreds med at tallgrunnlag og opptrappingsplan nå legges fram og at inntektsnivået i landbruket skal sammenlignes med andre grupper. Inntektsmålet i Meld. St. 11 er å «auke inntektsmogeligheitene med sikte på å lukke den gjennomsnittlege inntektsforskjellen til eit justert gjennomsnitt av løn for arbeidstakarar fram til 2027» og knytter en rekke vilkår til «ambisjonen».

NB ber Stortinget klargjøre inntektsmålsettingen i tråd med tidligere vedtak og sikre en varig inntektsjamstilling mellom jordbruket og andre grupper også etter opptrappingsperioden. Stortinget må slå fast at jordbrukets inntektsmuligheter skal ligge på nivå med arbeidstakere basert på samme timetall i årsverket. Inntektsmålsettingen gjelder alle bruk og forutsetter et jordbruk over hele landet.

En normeringsfaktor på 20 % innebærer at inntektssammenligningen skal foregå på et nivå 20 % over inntektene i den modifiserte totalkalkylen fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) fratrukket en avsetning til investeringer i avskrivbar kapital. Det er urimelig. Med landbruk over hele landet som landbrukspolitisk mål er det store variasjoner i de naturlige forutsetningene, det må inntektsberegningen ta hensyn til. Prosentsatsen vil i tillegg få større betydning i kroner etter hvert som inntektsnivået øker, avstanden mellom observasjoner og sammenligningsgrunnlaget tiltar. Dersom Stortinget legger inn en normeringsfaktor, må faktoren settes vesentlig lavere enn 20 % og legges inn som et fast kronebeløp.

NB mener inntektssammenligningen primært bør foregå med utgangspunkt i observerte tall.

Regjeringa vil fortsatt at et årsverk i landbruket skal utgjøre 1 845 timer, om lag 7,8 % mer enn ei arbeidsuke på 37,5 timer utgjør. Inntektssammenlikning må være på mest mulig likt grunnlag, og selvsagt skal et årsverk i landbruket defineres til samme timetall som i resten av samfunnet.

Regjeringa legger opp til at BFJ skal beregne en årlig «avsetning til investeringer i avskrivbar kapital» og ta hensyn til prisstigningen på den avskrivbare egenkapitalen. Prisindekser på denne typen varer skal brukes til å beregne avsetningen som trekkes fra inntekten i den modifiserte totalkalkylen. Regjeringens forslag sikrer at denne delen (ca 60 %) av egenkapitalens verdi opprettholdes, men gir ingen avkastning til resten av kapitalen som er bundet i drifta. Denne måten å godtgjøre egenkapitalen på er prinsipielt annerledes enn alternativverdi som NB har lagt til grunn, der minimum lånerente kan være en risikovurdert avkastning som benyttes på all egenkapital.

Egenkapitalen må gis en fornuftig avkastning i grunnlagsmaterialet som skal brukes i inntektsnivåsammenligning med lønnsmottakerne.

Regjeringen foreslår at det beregnes en avsetning for å vedlikeholde den avskrivbare delen av egenkapitalen. Dersom Stortinget legger denne metoden til grunn, må avsetningen være så stor at man reelt sett ikke tærer på egenkapitalen. Stortinget må sikre at utgangspunktet for vurderingen av egenkapitalen reflekterer reelt investeringsbehov av den innsatte egenkapitalen, ikke nedskrevne verdier for beregning av de årlige avsetningene som ligger i den bokførte kapitalen i Totalkalkylen.

Både strategien for økt sjølforsyning og opptrappingen av inntektene i jordbruket må skje etter Stortingets vedtak og føringer, og gjennomføres i samarbeid med faglaga med jordbruksforhandlingene som viktig verktøy.

Kornbøndenes Interesseorganisasjon anser regjeringens mål om å øke selvforsyningen ved å øke produksjonen av korn og andre plantevekster som svært positivt og riktig.  Vi forventer at dette vil styrke statens virkemiddelbruk innen kornproduksjon og produksjon av proteinvekster. 

Målene om jevnstilling av bøndenes inntekter med medianinntekten for lønnsmottakere og forbedret tallgrunnlag er essensielt for å nå en seilvforsyningsgrad på 50 % og opprettholde landbruk i hele landet. Økt kornproduksjon er den mest effektive måten å øke selvforsyningen på. 

Vi er bekymret for at jevnstillingen ikke skal fullbyrdes innenfor nåværende stortingsperiode. Derfor er vi betenkte over at timetallet per årsverk innen landbruket ikke reduseres til samme timetall som for lønnsmottakere. Dette gir en timelønn i landbruket som ligger 7,8 % under lønnsmottakere med samme årsverkinntekt. 

Det er ikke riktig å normere å normere bort de brukene med lavest inntekter. Regjeringens forslag gir et effektiviseringskrav på 20 % for de normerte. Avskrivbare aktiva som for eksempel jord, burde gis avkastning på egenkapital. 

Kornbøndene har store forventninger til at regjeringen følger opp ambisjonene i Stortingsmeldingen i årets jordbruksforhandlinger.

For KIO.

Leder

Rune Sandsether

Framtiden i våre hender takker for muligheten til å komme med innspill til behandlingen av denne stortingsmeldingen. Overordnet støtter vi målsettingene knyttet til selvforsyning og opptrapping, men savner utsikter til reelt inntektsløft for bøndene og konkretiserte virkemidler.   

Vi importerer mye av dyrefôret og over halvparten av grønnsakene og frukten vi spiser. Som regjeringen selv skriver, er økt planteproduksjon veien til økt selvforsyning, og vi mener det også kan bidra til økte inntektsmuligheter for bøndene. Vårt innspill handler derfor i hovedsak om behovet for å sikre reell opptrapping av inntekten og hvordan man kan øke planteproduksjonen. Våre forslag til merknader ligger nederst i dokumentet.  

Plan for opptrapping av inntektsmuligheter i jordbruket  

Norsk jordbruk står i en eksistensiell krise der lønnsomheten for bonden er rekordlav og svært mange har høy gjeld. Mange bønder forteller om beinhardt arbeidspress og sier at det føles som de forventes å produsere mat av ren idealisme. Nettopp derfor er det avgjørende at vi får til et betydelig inntektsløft. Matproduksjon er en av de viktigste oppgavene vi har, og det er verken bærekraftig eller realistisk å forvente at det skal drives på ren og skjær idealisme. Forslaget fra regjeringen baserer seg på et godt ambisjonsnivå, men tallgrunnlaget og beregningene som ligger til grunn fører til at bønder må jobbe enda mer, men fortsatt får for lite betalt. Vi håper dette korrigeres slik at vi får en opptrappingsplan for hvordan bondeinntekten skal heves til samme nivå som andre yrker i samfunnet, og hvordan bonden skal hente mer av inntektene sine fra markedet.  

Å heve bondeinntekten henger sammen med både selvforsyningsgraden og den grønne omstillingen. Vi får ikke bærekraftig matproduksjon uten at bøndene får skikkelig betalt og en lønn å leve av. Et kraftig inntektsløft er en forutsetning for å nå andre mål vi har for landbruket.   

Økt produksjon av flere matvekster 

Av hensyn til klima, folkehelsa og selvforsyningsgraden, må grøntsektoren i norsk jordbruk styrkes, samtidig som vi omstiller husdyrproduksjonen til mindre og bedre kjøtt. I dag går over 90% av tilskuddene til husdyrhold. Skal vi øke grøntproduksjonen, må mer av tilskuddene gå til nettopp grøntproduksjon – og særlig til de små og mellomstore aktørene. Det er disse som i størst grad trenger politisk drahjelp. Med de rette insentivene kan disse bidra til at god matjord holdes i hevd over hele landet. En slik styrking av grøntsektoren vil også være med på å framtidssikre jordbruket, slik at norske bønder kan tjene på kostholdsendringene som må til i den grønne omstillingen.  

Overordnet er det behov for at tilskuddene vris over til grøntproduksjon og bedre utnyttelse av eksisterende jordbruksareal. Miljødirektoratet skriver i rapporten “Klimatiltak i Norge mot 2030” at dersom noe av det røde kjøttet erstattes med norsk, villfanget fisk og plantekost, vil selvforsyningen øke. Planen for å øke selvforsyningen må adressere den politiske ubalansen mellom husdyr og planter. Skal grøntsektoren vokse, må vi få en helhetlig styrking av hele feltet, fra gård til gaffel. 

I rapporten “Underutnytta matressursar” på menyen, som Green House ga ut i 2022, går det fram at Norge produserer nok korn til å mette årskaloribehovet til 4,2 millioner mennesker. Likevel ender altfor lite opp som menneskemat. Eksempelvis spises bare 1 % av bygget og 1,5 % av havren av mennesker. Regjeringen skriver at å øke selvforsyningsgraden er å øke produksjonen av matkorn. Det er riktig, men vi produserer mye korn i Norge som sannsynligvis har næringskvalitet høy nok til å bli spist av mennesker, men som heller brukes som dyrefôr. Å øke selvforsyningen handler ikke bare om å produsere mer, men også om å utnytte ressursene vi allerede har på en mer effektiv måte. Slik kan man øke selvforsyningen ikke kun gjennom økt råvareproduksjon, men også gjennom å endre industrikrav og forbruk.  

Overordnet kan man produsere ti ganger så mange kilo mat per dekar med planter enn med husdyr. Regjeringen skriver at det er avgjørende å opprettholde den høye norskandelen for kjøtt, egg og melk. Det er vi enige i, men med kostholdsendringer mot mer plantebasert mat, vil behovet for animalske produkter gå ned. Hvis vi ser dette i sammenheng med at det også er stort rom for å få økt selvforsyning for grønnsaker, frukt og korn vi allerede spiser, er det stort potensiale for å øke produksjonen av disse i Norge.  

Bærekraftig og norsk fôr 

Veien til økt selvforsyning og mer naturvennlig landbruk går også via fôret vi gir dyrene våre. Økt selvforsyning krever at vi vrir fôret i retning mer bruk av beite og norske ressurser. Dette er viktig for å utnytte hele landet og la være å beslaglegge matjord i andre land. Vi må gjøre det gunstigere å begrense bruken av kraftfôr og soyaimport til fordel for norsk fôr basert på norske ressurser. Vi trenger å bruke mest mulig av matjordarealene som egner seg til produksjon av frukt og grønt til nettopp det, og ha fôrproduksjon på arealene som ikke egnes til matvekstproduksjon. Dyr på beite er god ressursbruk og dyrevelferd. Ved å vri overføringer til grovfôr og beitetilskudd gjør vi det mer gunstig å velge denne typen fôr overfor kraftfôret.  

Meldingen fra regjeringen inneholder få økonomiske forpliktelser. En av de få som slås fast er at ordningen med prisnedskriving av norsk korn videreføres. En slik videreføring koster årlig to milliarder og bidrar til å fremme bruken av kraftfôr. Disse midlene må heller brukes til å stimulere norsk grovfôr og beitebruk.  

Framtiden i våre henders forslag til merknader 

Stortinget ber regjeringen om:  

• å fjerne Normeringsfaktoren på 20 %, for å legge til rette for et reelt inntektsløft for bonden og timebruk på linje med andre grupper i samfunnet.   
• å øke erstatningen ved produksjonssvikt for grøntprodusenter, slik at værrisikoen for grøntproduksjon ikke er høyere enn for andre produksjoner. 
• å flytte midler fra nedskriving av kornpris til å stimulere til norskprodusert fôr og bedre utnyttelse av beiteressursene. 
• å innføre avgift på soya og andre importerte proteinvekster til fôr, og samtidig stimulere til norskprodusert fôr og bedre arealutnyttelse. 
• å innføre produksjonstilskudd til flere matvekster for at det skal bli mer gunstig å produsere flere typer matvekster.    
• å gjennomføre Stortingets vedtak om å innføre teigbaserte arealtilskudd. Med godt kartgrunnlag kan tilskuddene spisses ut fra vekstforhold på de enkelte områdene. Slik kan man gi tilskudd som gir insentiv til å dyrke matvekster på egnede områder også utenfor kjerneområdene av norsk grønnsaks- og matkornproduksjon. 
• å sette av midler for mer bruk av jord, som grøfting, drenering, bruk av vekstskifte og praksiser som øker karbonopptaket i jorda.  
• å levere en handlingsplan for mer plantebasert mat. Denne må inneholde tiltak og virkemidler for å øke både forbruk og produksjon av plantebasert mat gjennom hele verdikjeden, inkludert bruk av offentlige anskaffelser. 
• å etablere et plantefond etter dansk modell. Fondet bør blant annet støtte utviklingsaktiviteter som sortsutvikling, dyrking, salg- og eksportarbeid og samarbeid på tvers av verdikjedene. 
• å fjerne eller endre kvalitetstilskudd og grunntilskudd for krav til slaktevekt. Det bidrar til økt bruk av kraftfôr og mindre bruk av beiteressursene våre. 

Høringsinnspill til Meld. St. 11 (2023 – 2024) Strategi for auka  sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.

Sjømat Norge viser til Meld. St. 11 (2023 – 2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.

Meldingen gjelder landbrukssektoren, men har implikasjoner også for sjømatnæringen. Disse implikasjonene er ikke adressert i konsekvensanalysene av forslagene.

Hovedpunkter:

• Meldingen presenterer strategi for økt selvforsyning av jordbruksvarer som premiss for plan for opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket
• Meldingen angir også ulike mål for "landbruks- og matpolitikken" bl.a."Det er ei prioritert oppgåve for regjeringa å klargjere og nytte det eksisterande handlingsrommet til å føre ein nasjonal landbruks- og matpolitikk innanfor rammene av dei ulike handelssystema"
• Jordbrukets årlige leveranser animalsk mat er på 530 000 tonn hvorav ca 30 % melk og resten kjøtt
• Fiskeri- og akvakultur leverer årlig totalt ca 4 millioner tonn animalsk mat hvorav 1,65 millioner tonn fra akvakultur dvs 4,5 ganger mer kjøtt enn jordbruket
• Hver dag eksporteres 40 millioner måltider fra Norge.
• Premissene for norsk matpolitikk kan ikke defineres alene av jordbrukspolitikken
• Langt mindre kan det være slik som Regjeringen foreslår: "Måla for landbruks- og matpolitikken skal kunne nåast innanfor dei til ei kvar tid gjeldande budsjettrammene for Landbruks- og matdepartementet".
• Selvforsyningsgraden slik den defineres i meldingen er en lite egnet parameter for å kvantifisere matsikkerheten og beredskap.
• Når ca 95 % av akvakulturproduksjonen eksporteres, er det dessuten misvisende å trekke volumet av importerte råvarer til fiskefôr inn i regnestykket for selvforsyningsgraden i Norge dersom matsikkerheten i Norge skal være i fokus. I en krisesituasjon vil vi også kunne bruke mer norskprodusert fiskemel og fiskeolje til eget fôr.
• Sjømaten kan sikre Norge i krig og kriser
• Norge har også en internasjonal forpliktelse når det gjelder å sikre europeisk og internasjonal matforsyning i kriser
• Regjeringen legger i stortingsmeldingen opp til å gå fra målsetningen om en balansert handelspolitikk som ivaretar både landbruk og sjømat, til kun å vektlegge landbruksinteressene.
• De foreslåtte tiltakene i stortingsmeldingen er blant annet begrunnet i den geopolitiske situasjonen og behovet for å styrke beredskapen, herunder matvareberedskapen i Norge. Med det som bakteppet ønsker regjeringen å stimulere til økt selvforsyning av mat i Norge og jordbruksaktivitet i hele landet.

Sjømat Norge er tilhenger av å styrke beredskapen. Blant annet ved at verdikjedene for mat er definert som kritiske samfunnsfunksjoner. Vi vil likevel advare mot å bruke selvforsyningsgrad som det viktigste parameteret for vurdering av matvareberedskapen i Norge. Vi vil også peke på at Norge har internasjonale forpliktelser når det kommer til matforsyning, og at vår beredskapspolitikk også må bygge på dette.

Selvforsyningsgrad

Selvforsyningsgraden ser på hvor stor andel av den maten vi spiser i dag, målt i kalorier, som er produsert i Norge. Den tar ikke høyde for kostholdsråd, kostholdstrender eller hvor mye mat som er tilgjengelig i Norge. Dermed gir ikke selvforsyningsgraden, etter vårt syn, et godt bilde på matvareberedskapen i Norge. Den er heller ikke et godt målbilde på hvilken produksjon som bør styrkes i Norge i fremtiden.

I et kriseperspektiv vil den potensielle selvforsyningsgraden, eller Norges beredskapspotensial være mer relevant.  Den vil ta høyde for at vi i kriser kan vri kostholdet ved blant annet å spise mer sjømat. Vi vil i slike kriser også kunne endre bruk av fôrråvarer. Blant annet ved å bruke mer norskprodusert fiskemel og fiskeolje.

Menon har på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet utarbeidet en rapport om Sjømatens betydning for matvareberedskapen i Norge.[1]  Rapporten fra 2023 konkluderer med at fisk og sjømat kan dekke en veldig stor andel av matbehovet ved en rekke potensielle kriser. Menon har for eksempel beregnet at det gjennomsnittlige produksjonspotensialet fra sjømat gjennom året vil tilsvare 76 % av energibehovet til befolkningen og at dekningsgraden i Norge dermed blir på 110 % Menon peker også på at en viktig innsikt fra deres kartlegging, er at det synes å være et avvik mellom deres anslag på sjømatnæringens forsyningsevne og de offisielle anslagene fra Helsedirektoratet og Nibio[2]. Det er viktig at Stortinget ikke utvikler politikk på sviktende faktagrunnlag. I den forbindelse kan det nevnes at Totalberedskapskommisjonen bygger sine analyser på Nibios tall. En slik tilnærming underslår sjømatens betydning i beredskapen.

Sikkerhetspolitikk  

I et totalberedskapsbilde er tilstedeværelse i hele landet avgjørende. Sjømatnæringen gir lønnsomme, subsidiefrie arbeidsplasser langs hele kysten. Videre sikrer sjømatnæringen tilstedeværelse i nordområdene, både på land og hav.

Handel

Det er et bærende prinsipp i norsk handelspolitikk at de defensive og de offensive interessene skal balanseres. I denne sammenheng er det snakk om defensive og offensive interesser for handel med matvarer. FNs mål om bærekraftig utvikling nr 2 "utrydde sult" gjelder også for sjømat. Det er mangel på sjømat i verden (FAO).

I denne stortingsmeldingen legger regjeringen opp til at Norge skal sikre importvernet for norsk jordbruk blant annet gjennom valg av prosent- og kronetoll, samt jobbe for at importvernet ikke blir svekket når det inngås nye handelsavtaler. En slik målsetning bryter med det bærende handelspolitiske prinsippet hvor både landbruksinteresser og offensive mateksportinteresser skal vektlegges.

Dersom regjeringen mener alvor med sine målsetninger i Hurdalsplattformen med å inngå nye handelsavtaler som kan legge til rette for økt eksport, nye arbeidsplasser, tilgang til nye markeder og lavere utslipp globalt, kan det ikke være en målsetning at importvernet ikke skal svekkes. Da må målsetningen være at avtalen skal sikre norske interesser, herunder norske landbruksinteresser, slik det heter i Hurdalsplattformen.

Stortingsmeldingen mangler en vurdering av hvordan regjeringens handelspolitiske målsetning på jordbruksområdet vil slå ut for øvrig norsk næringsliv, herunder sjømatnæringen. Dette føyer seg inn i et mønster hvor det ikke gjennomføres analyser av hvordan vektleggingen av jordbruket i handelspolitikken påvirker handelen for andre varer. Dette gjelder særlig i forholdet til EU. Det er viktig at vi kjenner konsekvensene av de valgene vi tar. Norge har to matproduserende næringer. Disse har ulike behov, men de har begge stor betydning for selvforsyning, sysselsetning, bosetning og verdiskaping.

Sjømat Norge er ikke motstandere av en målsetning om en større produksjon av jordbruksvarer i Norge generelt. Vi er opptatt av at målsetningen settes på et korrekt faktabasert grunnlag. Det er videre avgjørende at virkemidlene som tas i bruk ikke hemmer den lønnsomme konkurransedyktige næringsmiddelproduksjonen vi allerede har i Norge gjennom sjømatnæringen.

Sjømat Norge vil også bemerke at det må forutsettes at ingen av tiltakene regjeringen ønsker å innføre, er i strid med EØS-avtalen.

Sjømat Norge ber derfor Stortinget om å fatte følgende vedtak ved behandlingen av stortingsmeldingen:

• "Stortinget ber regjeringen sikre at Norges offensive handelspolitiske interesser vektlegges like tungt som jordbruksinteressene i handelspolitikken."
• "Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konsekvensanalyse av hvordan handelspolitikken for jordbruksvarer påvirker handelen for andre varer."
• "Stortinget ber regjeringen vektlegge Norges beredskapspotensial i den videre oppfølgingen av Totalberedskapskommisjonen."
• “Stortinget ber regjeringen om å sikre at kritiske samfunnsfunksjoner gis fortrinn ved kriser slik at blant annet handel og produksjon av matvarer går mest mulig normalt under en krise”

[1] Menon-publikasjon nr. 69/2023

[2] Menon-publikasjon nr. 69/2023 kap 9 s 83

Økologisk Norge ønsker å takke for muligheten til å kommentere arbeidet for økt selvforsyning og opptrapping av inntektsmulighetene i jordbruket, presentert i stortingsmelding 11. Økologisk Norge sitt innspill er todelt.

 1) Endringer i tallgrunnlag må til

Stortinget har i flere omganger satt seg mål om inntektsutgjevning mellom bønder og øvrig befolkning. I dag, med færre bønder, og hoder, som har kunnskapen om hvordan man produserer mat i landet vårt er det viktigere enn noen gang å opprettholde optimisme i, og få opp rekrutteringen til landbruket. Tidfesting må på plass, og tallgrunnlaget må endres.

Økologisk Norge støtter landbrukets felles krav om endringer og mener at årsverk i landbruket må være det samme som for andre, at effektivitetskravet må forkastes, og egenkapital bonden investerer må ha en fornuftig avkastning. .  

2) Opptrappingsplanen må satse på økologisk landbruk.

I opptrappingsplanen står det: Regjeringen vil produsere det marknaden etterspør av økologiske jordbruksvarer som vi har føresetnader for å produsere. Dette står allerede i strategien for økologisk landbruk, levert av borgerlig regjering i 2018.

For det første er formuleringen umulig å styre etter, da etterspørselen etter økologisk ikke måles godt nok. Mange forbrukere mangler økotilbudet de ønsker i butikken. I tallene for salg av økologisk mat i 2023 som nylig ble presentert er både tallene direkte feil sett mot fjorårets tall, og vi mangler tall fra aktører som har økologisk som del av sin satsing. –Tallene for markedet for økologisk mat er ikke korrekt, og gjør at vi ikke har oversikt over salget – eller økningen av – markedet. For det andre har vi ikke oversikt over hvor mye av det som selges som er importert. Når vi får en vekst i markedet uten at norsk produksjon følger vil dette gå på bekostning av norsk landbruk, og gi økt import. Stikk i strid med målet for stortingsmeldingen.

En bedre løsning er foreslått. Strategien for økologisk landbruk ble evaluert i 2023 og vi venter fortsatt på avklaringer fra regjeringen på hvordan strategien skal revideres som følge av den. Evalueringen anbefaler at det bør innføres et tallfestet mål for økologisk produksjon og offentlig innkjøp. Det var ingen overraskelse. Et samlet landbruk er enige om at virkemiddelet for å oppnå mer økologisk er å sette seg et konkret prosentmål for produksjon og offentlig innkjøp av økologisk landbruk og mat. En satsing på økologisk landbruk er et viktig verktøy for å nå andre mål i jordbrukspolitikken: mindre sprøytemidler, bedre dyrevelferd, mindre antibiotikabruk, mer biomangfold og bedre jordhelse, og bidrar med viktig innovasjon til landbruket som helhet.

Stortingsmeldinga må sette både økonomi og økologi i forsetet om den skal resultere i økt selvforsyning og opptrapping av inntektene i jordbruket.