Kommuneproposisjonen 2025

Nytt inntektssystem for kommunene - høringsuttalelse.

 Lurøy kommune legger med dette frem følgende høringsuttalelse.

Framlegget til nytt inntektssystem vil få store konsekvenser for Lurøy kommune, og vi mener at konsekvensen for Lurøy kommune ikke er godt nok belyst i kommuneproposisjonen. 

 Begrunnelse:

Lurøy kommune er topp 4 over kommuner som taper mest på dette forslaget, med kr 5.010 per innbygger, med en totalvirkning på ca 9,4 mill.kr pr år fra 2026. I et lite kommunebudsjett er dette store summer, og det vil bli veldig krevende å tilpasse seg denne inntektsreduksjonen på bare et budsjettår.

I forslaget til nytt inntektssystem er det foreslått å ta bort utbytteskatt og halvere formueskatt som inntektsgrunnlag for kommunene. For Lurøy kommune, en mindre kystkommune med stor verdiskaping, vil dette forslaget ramme særlig hardt. Kommunen får en varig reduksjon i inntekter på kr 9,4 mill fra 2026, dette er en nedgang i skatteinntektene på ca 10%, sammenlignet med budsjett 2024.

Lurøy kommune er en havbruk- og fiskerikommune, og en av norges mest desentraliserte og spredtbygde øykommuner. Om lag 80 % av kommunens ca 1900 innbyggere er bosatt på øyer med skoler, barnehager og omsorgsenter. Avstanden mellom øyene gjør det umulig å sentralisere tjenester, utan å rasere bosettingen i kommunen. Kommunal- og forvaltningskomiteen besøkte Lurøy kommune i 2022, og er i så måte kjent med geografien og de utfordringene vi som øykommune har.

Bedriftene i vår kommune er preget av lokalt eierskap med høy verdiskaping og stor sysselsetting. Eierne har høye formuer i form av konsesjoner og eiendeler i sjø. Dette gjør at en stor del av kommunen sin skatteinngang kommer fra formueskatt og utbytteskatt.

Lurøy kommune mener at det nye inntektssystemet har fått virkninger som er utilsiktet og som ikke er godt nok belyst. Vi mener kommunen må få beholde formueskatten som i dag er på 0,7 promille, slik at verdiene som blir skapt ute i lokalsamfunnene blir benyttet lokalt. I tillegg mener vi at forslaget om å endre skatten til kommunene fra utbytte, ikke er godt nok utredet.

Dette forslaget får store konsekvenser for flere mindre kystkommuner med høy verdiskaping. Dette er konsekvenser vi mener ikke er vurdert og kommunisert godt nok i arbeidet med inntektssystemet. Vi ber om at Stortinget utsetter dette forslaget og gjennomfører en ny utredning.

Sammen med Lurøy kommune er det fem andre kystkommuner som blir hardt rammet av det nye inntektssystemet. Disse kommunene vil levere et felles høringsinnspill til kommuneproposisjonen 2025 (eget vedlegg).

Vedlegg:

HØYRINGSNOTAT KOMMUNEPROPOSISJONEN 2025

 Små kystkommunar med stor verdiskaping hardt ramma av nytt inntektssystem 

 Høyringsinnspel til revidert nasjonalbudsjett 2024 og kommuneproposisjonen 2025 frå Austevoll kommune, Gulen kommune, Solund kommune, Frøya kommune, Flatanger kommune og Lurøy kommune.

 I revidert nasjonalbudsjett 2024 legg regjeringa opp til eit nytt inntektssystem for kommunane i Noreg. Målet er omfordeling av skatteinntekter for å sikre høgare inntekter for fleire kommunar. Intensjonen med ei omfordeling er god, men framlegget til nytt inntektssystem vil særleg ramme små kystkommunar med stor verdiskaping innan til dømes havbruk og fiskeri. På lista over dei kommunane som tapar mest per innbyggjar, er det seks mindre kommunar som har dette til felles. Kommunane har eit næringsliv med lokalt eigarskap, som bidrar med lokal verdiskaping og mange arbeidsplassar. Verksemdene er gjerne familieeigde, det er høg verdiskaping og dei har ofte ei sterk tilknyting til kommunen. Dette er verksemder som bidrar til utvikling og vekst i lokalsamfunnet, og som gjer at det er godt å bu i distrikta.

 I forslaget til nytt inntektssystem er det særleg to skattegrep som slår dramatisk ut for våre kommunar;

1. Kommunane kan ikkje lenger motta utbytteskatt frå innbyggjarar.
2. Kommunane sin del av formueskatten blir halvert.

I tillegg blir havbruksinntektene tatt med i berekningsgrunnlaget når ein skal rekne ut kva kommunar som har inntekter på over 140% av landsgjennomsnittet.

 Desse skattegrepa vil bidra til ein stor nedgang i inntektene for våre kommunar, og dette vil påverke tenestetilbodet dei komande åra. Felles for oss alle er at endringa har dramatisk innverknad på eit lite kommunebudsjett, og det er særs vanskeleg å gjere store innsparingar frå 2024 til 2026, då dette forslaget til inntektssystem skal ha ein varig verknad. For Frøya kommune blir det reduksjon på ca 70 mill per år og for Austevoll kommune ca 30 mill per år. Med dagens inntektssystem bidrar desse kommunane allereie med store inntekter til skatteutjamning. Til dømes bidrar Austevoll kommune årleg med kr 60-70 millionar via inntektsutjamninga.

 Fellesnemnaren for våre kommunar er at vi har eit rikt næringsliv og mange innbyggjarar har bygd opp store verdiar. Mange av dei har vald å etablere seg i kommunen fordi dei ønskjer at aktivitet og verdiskaping skal kome lokalsamfunnet til gode. Eigarane har gjerne store formuar i form av konsesjonar og eigedelar i sjø, noko som gjer at ein stor del av kommunen sin skatteinngong kjem frå formuesskatt og utbytteskatt. Nokre av eigarane må også ta ut utbytte for å betale formuesskatt. Det at skatteinntekter frå utbytte og formue har gått direkte tilbake til kommunen, har vore viktig for å sikre lokalt eigarskap og engasjement for utviklinga av lokalsamfunnet.

 Det er vår oppfatning at desse skattegrepa er med på å «straffe» kommunar som har eit aktivt næringsliv med stor verdiskaping. Desse skattegrepa kjem i tillegg til andre tiltak som har påverka lokalt næringslivet i våre kommunar, mellom anna med grunnrenteskatt for havbruk, auka verdifastsetting på havbrukskonsesjonar og nedgang i produksjon på grunn av trafikklyssystemet innan havbruk. Vi sit med ei kjensle om at det ikkje er ønska politikk å driva med verdiskaping i lokalsamfunna langs kysten.

Primært ber vi om at Stortinget vurderer andre grep som ikkje vil ramme våre kommunar like sterkt. I tillegg må det kome på plass ei overgangsordning som sikrar at ein evt. reduksjon i inntekter blir fordelt over fleire år.

 Til slutt vil vi minne om at vi er små lokalsamfunn og øysamfunn, ofte med dårleg samferdsel og kommunikasjon. Det er vanlegvis ikkje draumeplassen for bedriftsetablering. Men folk har eit stort hjarta for kommunen og etablerer seg i kommunen likevel.  Vi må sikre at vi kan ha det slik i framtida også, det er dette som bidrar til gode lokalsamfunn med attraktive arbeidsplassar.

Fagforbundet er fornøyd med at regjeringen øker inntektene til kommunesektoren og foreslår en mer rettferdig fordeling av inntektene mellom kommunene. Fagforbundet har et stort søkelys på kommuneøkonomien, da om lag 200 000 av våre medlemmer kommer fra kommunal sektor. Vi mener det er avgjørende med en rettferdig økonomisk rammefordeling som ivaretar alle kommuner. Fagforbundet har tre innspill til disse temaene i Kommuneproposisjonen 2025:

1. Nytt inntektssystem
2. Reelle veksten i frie inntekter 2025
3. Toppfinansieringsordning for ressurskrevende tjenester

Forslag til nytt inntektssystem

Fagforbundet opplever at vi har fått stort gjennomslag for våre innspill til inntektssystemet, gjennom at det foreslås:

• Økt skatteutjevning til skattesvake kommuner
• Økte midler til mindre kommuner
• Fjerning av økonomisk tvang for å få til kommunesammenslåing.

Vi er derfor overordnet sett positive til regjeringas forslag til nytt inntektssystem og mener at regjeringa tar viktige og nødvendige grep på veien for å få til likeverdige tjenester i hele landet.

Selv om forslaget til nytt inntektssystem er godt og omfordelende, er behovet stort for økte ressurser i mange kommuner. I 2023 var det flere kommuner med betydelige økonomiske utfordringer og hvor de mest skattesvake kommunene hadde i gjennomsnitt et negativt netto driftsresultat (SSB, 2023). Med underskudd foregående år fører det som oftest til en reduksjon i tjenestetilbudet og i en makroøkonomisk kontekst; lokal kontraktiv finanspolitikk og lavere offentlig etterspørsel. Kommunesektoren har opplevd flere gode økonomiske år, men strekket i laget har blitt betydelig og det er store forskjeller i kommunenes økonomiske handlingsrom. For å løse denne utfordringen er det behov for en større økning i reelle frie inntekter.

Det økonomiske opplegget 2025

I forslag til det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2025 er det foreslått en reell vekst i frie inntekter på 6.4 mrd. Justeres det for politiske prioriteringer og økte demografi- og pensjonskostnader, blir det endelig økonomiske handlingsrommet på 2.25 mrd. i 2025. Fagforbundet mener at det er rom for og behov for en økning i det kommunale økonomiske handlingsrommet. Spesielt med tanke på:

• At det samlede økonomiske handlingsrommet til kommunesektoren har falt de siste årene (Nasjonalbudsjettet 2024, s.48)
• Å redusere negative fordelingseffekter av nytt inntektssystem og styrke skattesvake kommuner
• Et økt behov for kommunal beredskap og sikkerhet

Fagforbundet ber derfor regjering og storting om å vurdere å øke de reelle frie inntektene for kommunesektoren og spesielt kommunene utover økningen på 6.4 mrd. reelle frie inntekter, i behandling av statsbudsjett 2025.

Toppfinansieringsordning for ressurskrevende tjenester

Fagforbundet er positive til at ordningen i større grad kompenserer kommuner med høye utgifter per innbygger. Over lang tid har vært behov for å styrke ordningen og gjøre den mer treffsikker og Fagforbundet er tilfredse med at regjeringen foreslår dette.

Det foreslås at innslagspunktet skal økes med om lag 150 000 kroner for å finansiere nedvekting av PU kriteriet. Imidlertid har kommunen over tid betalt en økende andel av utgifter til denne brukergruppen da innslagspunktet har økt utover kommunal deflator gjennom mange år. Ser vi på perioden 2016 til 2024 utgjør dette beløpet merutgifter utover deflator med noe over 200 000 kroner.  Det betyr at kommunen allerede har blitt belastet for merutgifter utover den foreslåtte økningen i innslagspunkt.

Fagforbundet ber derfor om at innslagspunktet ikke økes med de foreslåtte 150 000 kronene og at innslagspunktet i 2025 kun økes med kommunedeflatoren.

Det bemerkes at midler bevilget til Toppfinansieringsordning for ressurskrevende tjenester over tid ikke har blitt benyttet fullt ut. I perioden 2016 til 2023 ved saldering av statsbudsjettet har det blitt omdisponert nær 3,5 mrd. kroner til andre formål. Midler som burde tilfalt ordningen.

I forslag til endret finansieringsordning er det ikke gjort endringer når det gjelder tjenestemottakeren som passerer 67 år. Det gjør imidlertid ikke behovet for tjenesten, de økonomiske forpliktelsene eller brukernes rettigheter. For en mer treffsikker ordning for den enkelte kommune må personer som allerede inngår i ordningen, også gjøre det når de fyller 68 år og videre.

Oppsummert mener Fagforbundet at:

• Forslaget til nytt inntektssystem er godt og mer rettferdig omfordelende
• Det økonomiske opplegget for 2025 må styrkes gjennom økte reelle frie inntekter
• Innslagspunktet for ressurskrevende tjenester bør ikke økes med de foreslåtte 150 000 kr og at innslagspunktet i 2025 kun økes med kommunedeflatoren for året, samt at personer som inngår i ordningen, også gjøre det når de fyller 68 år og videre.

Om oss:

Huseierne er en partipolitisk uavhengig forbrukerorganisasjon for landets boligeiere. Vi har 278.000 medlemmer, noe som utgjør ca.10 prosent av alle landets husholdninger. I tillegg representerer vi også over 7200 sameier og frittstående borettslag. Medlemmene våre bor i leiligheter, rekkehus og eneboliger, og representerer bredden i den norske boligmassen. Vi vil bidra i utvikling av politikk som sikrer at vi kan opprettholde en boligmodell hvor folk flest har økonomisk mulighet til å eie og ta vare på sitt eget hjem.  

Forbrukerorganisasjonen Huseierne setter pris på å få delta i høringen om kommuneproposisjonen.

Foreslår ikke økning i eiendomsskattesatsen

Mange husholdninger sliter økonomisk.  Forbrukerorganisasjonen Huseierne er meget godt fornøyd med at regjeringen ikke foreslår økning i eiendomsskatten, slik det var forslag om. Regjeringen skriver:

"Regjeringa vil at folk skal få betre råd att. Sjølv om prisveksten er på veg ned og rentetoppen truleg er nådd, vil regjeringa ikkje bidra til å auke kostnadane for eigarar av bustader og fritidsbustader etter ein lang periode der mange kostnadar har auka mykje, ikkje minst rente- og energikostnadar." 

Endringene som var foreslått kan kanskje ikke høres store ut, men et regneeksempel viser at forskjellene ville vært store: 

Vi tar utgangspunkt i en bolig til 4,8 millioner kroner som er omlag gjennomsnittsprisen for boliger solgt i Norge nå. Kommunen har maksimal eiendomsskattesats på 4 promille, og bruker vanlig verdireduksjon på 30 prosent: 

Dagens system: 
Utgangspunkt - taksert verdi:  4,8 millioner kroner  
Verdireduksjon: 4,8 millioner x 30 % = 1.440.000 kr  
= Verdi for beregning av eiendomsskatten: 3.360.000 kroner.
4 promille eiendomsskatt = 13.440 kroner i eiendomsskatt 

Forslag fra NOU 2022: 10 Inntektssystemet i kommunene: 
Taksert verdi: 4,8 millioner kroner
Ingen verdireduksjon
7 promille eiendomsskatt = 33.600 kroner i eiendomsskatt 

Det er over 20.000 kroner i forskjell, og eiendomsskatten ville vært nesten tredoblet.

Denne kraftige økningen var en av flere grunner til at Huseierne var kraftig imot forslaget om økt eiendomsskatt da vi skrev vår høringsuttalelse i januar 2023. 

https://www.huseierne.no/globalassets/horinger/2023/huseierne---horing-nou-2022_10-inntektssystemet-i-kommunene.pdf

Huseierne støtter regjeringens forslag om å ikke endre eiendomsskatten på boliger.

Kraftig økning i bokostnader

Forbrukerorganisajonen Huseierne mener likevel at kommuneproposisjonen ikke legger nok vekt på at innbyggernes bokostnader har økt kraftig de siste årene, og hvordan dette vil påvirke innbyggernes betalingsevne i tiden fremover. Husholdningene er hardt presset økonomisk. Bokostnadsindeksen viser at bokostnadene er doblet siden 2017 og kommer til å forbli høye i årene fremover.

Kostndadsbombe innen vann og avløp

Analysemiljøet Samfunnsøkonomisk Analyse har på oppdrag fra Huseierne samlet inn informasjon om utviklingen i de kommunale gebyrene i de største kommunene her til lands. Undersøkelsen viser at vann- og avløpsgebyrene øker med 60 prosent de neste tre årene. Årsaken er et enormt vedlikeholdsetterslep og investeringsbehov innen vann- og avløpssektoren og stadig nye rensekrav.
Skyhøye vann- og avløpsgebyrer er i ferd med å bli en kostnadsbombe for vanlige husholdninger. Huseierne har allerede i flere år advart mot denne kostnadsbomben under bakken.

Samtidig tjener staten store summer på merverdiavgiften som er på 25 prosent for disse tjenestene. Bare i 2023 var statens inntekter fra moms på husholdningenes gebyrer til vann- og avløp på nesten 4,5 milliarder kroner. 

Effektivitet innen vann og avløp

Kapittel 5.5 i kommuneproposisjonen omhandler effektivitet i kommunale tjenester uten at vann- og avløpssektoren er nevnt. Vi mener vann og avløp burde vært nevnt, selv om dette er selvkost.

Dette mener Huseierne er en svakhet ved proposisjonen. Vi mener kommuneproposisjonen burde gitt mer plass til effektivitet, spesielt gjelder dette vann og avløp.

En analyse av effektiviteten i den norske vann- og avløpssektoren, utført av Senter for økonomisk forskning i 2021, fant grunnlag for å anslå et nasjonalt effektiviseringspotensial på 26 prosent innen vann og 22 prosent innen avløp.

https://samforsk.no/uploads/files/Effektivitet-og-effektiviseringspotensialet-i-vann-og-avlopsorganisasjoner-WEB.pdf

Dette mener Huseierne:

• Vann- og avløpstjenestene må driftes så effektivt som mulig for at økningen i vann- og avløpsgebyrene blir så lav som mulig.
• Det er behov for ny regulering av vann- og avløpssektoren med klare og målbare krav til effektivitet.
• Staten bør delta i et spleiselag sammen med husholdningene og kommunene på vann- og avløpsområdet.
• Vi støtter regjeringens forslag om å ikke endre eiendomsskatten på boliger.

Regjeringen legger i Kommuneproposisjonen 2025 opp til en realvekst i frie inntekter i kommunesektoren i 2025 på 6,4 mrd. kroner. Av dette er 3,9 mrd. kompensasjon for demografisk utgiftsvekst, økte pensjonskostnader, mv. Regjeringen legger dermed opp til en realøkning av de frie inntektene på 2,5 mrd. kroner.

Unio mener det er positivt at regjeringen legger opp til å øke de frie inntekter til kommunesektoren med 2,5 mrd. kroner ut over merkostnader til demografi og pensjon i 2025. Den foreslåtte økningen i frie inntekter er på linje med behovet for 2025 som Unio spilte inn til regjeringens arbeid med 2025-budsjettet i januar.

Det er en riktig og nødvendig prioritering av regjeringen å satse på kommunene. Kommuner og fylkeskommuner har store utfordringer med å rekruttere og beholde kvalifiserte ansatte, blant annet innenfor helsesektoren og utdanningssektoren. For mange innbyggere opplever at de ikke har lik tilgang på helsetjenester av like god kvalitet som andre samtidig som store kvalitetsforskjeller i utdanningssektoren utfordrer fellesskolen. Betydelige forskjeller i kvaliteten på tjenestetilbudet utfordrer retten til likeverdige velferdstjenester.

Av veksten på 2,5 milliarder kroner i de frie inntektene til kommunene, er 250 millioner begrunnet med økt bemanning i barnehagene.  Regjeringen gir med det et signal om at den erkjenner at det er en bemanningskrise i barnehagene. Men behovet i barnehagene er mye større enn 250 millioner kroner. For å oppnå regjeringens egen målsetting om 60 prosent barnehagelærere, er det behov for over 5 milliarder kroner.

Kommuneøkonomien må styrkes også i 2024

En sterk kommuneøkonomi er viktig for å sikre alle innbyggere tilgang til gode velferdstjenester, som helse og omsorg, barnehage og skole. De siste regnskapstallene fra kommunene (KOSTRA) som kom i mars viser tydelig at kommuneøkonomien er under press. Andelen kommuner som hadde større driftsutgifter enn driftsinntekter – og dermed gikk med underskudd – økte markant i fjor, fra om lag 20 prosent i 2022 til hele 45 prosent i 2023. Samlet var underskuddet for disse kommunene hele 4,7 milliarder kroner.

Unio anslo i vårt innspill til statsbudsjettet for 2024 at det var behov for minst 2,5 mrd. kroner mer til kommunene i 2024 enn regjeringen la opp til i budsjettframlegget for å unngå kutt i kjernetjenestene utdanning, helse og omsorg. Innspillet ble ikke tatt til følge i Stortingets behandling av budsjettet.

Vi mener KOSTRA-tallene viser at kommuneøkonomien ikke er så god som regjeringen la til grunn i statsbudsjettet. Likevel har ikke regjeringen foreslått å bevilge mer penger til kommunene i år.

Stramme budsjetter og knapphet på kapasitet og kompetanse kan gi kutt i kommunale helse- og omsorgstjenester, i skoler og barnehager, og i andre velferdstjenester. Unios tillitsvalgte melder om et sterkt press på kommunale tjenester og blant annet økende grad av kutt i bevilgningene til barnehage og skole.

Unio fastholder at det er behov for å øke de frie inntektene til kommunene med minst 2,5 mrd. kroner i 2024.

Vi viser for øvrig til vårt innspill Revidert nasjonalbudsjett 2024 og Kommuneproposisjonen 2025 som er sendt til komiteens sekretariat for videresendelse til komiteens medlemmer.  

Kraftfylka representerer fylker med kraftproduksjon fra Troms og Finnmark i nord til Agder i sør, og er opptatt av å ivareta det regionale perspektivet i debatten om fornybar kraftproduksjon og nettutbygging.

Naturressursskatten inngår i kommunesektorens inntektsutjevningssystem. Den reelle verdien av denne skatten er imidlertid nesten borte fordi den har stått uendret siden den ble innført i 1997: Kommunene får 1,1 øre/kwh, mens fylkene får 0,2 øre/kwh (basert på en andel av gjennomsnittlig årsproduksjon av stor vannkraft over de siste 7 år). Når denne skatten ikke er prisjustert på 27 år er den virkelige verdien av skatten er nesten borte. Derfor må den prisjusteres så den igjen får verdien den hadde ved innføring. 

Vindkraft og bakkemontert solkraft er på full fart inn i norske kommuner og fylker som tidligere ikke har hatt anledning til å produsere egen energi. Da må skattesystemet henge med. Vi mener derfor at også produsenter av andre former for fornybar energi enn kun stor vannkraft må svare naturressursskatt, i tråd med utviklingen i energimarkedene. En prisjustert, teknologinøytral vil styrke kommunesektorens finansiering uten å hemme kraftprodusentenes investeringsevne. 

Til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Fra Storebrand ASA, 21. mai 2024

Kommuneøkonomiproposisjonen - 2025 Prop 102 S (2023-2024)

7.5.3 ESA-saker om mulig ulovlig statsstøtte til KLP og om mulige brudd på anskaffelsesregelverket

Kommuner som har gjennomført anbud på tjenestepensjon har oppnådd store besparelser. Dette er imidlertid bare et fåtall, de alle fleste gjør ikke det. Regjeringen skal 15. juni svare ESA, som i en foreløpig vurdering mener at mangelen på anbud utgjør en systemsvikt. Regjeringens svar kan få stor betydning for kommuneøkonomien. En eventuell konflikt med ESA om reglene for offentlige anskaffelser kan skape stor usikkerhet for norsk næringsliv. Det vil også skape usikkerhet for norske kommuner og dermed redusere de økonomiske gevinster kommuner kunne fått ved å gjennomføre anbudskonkurranse.

Tjenestepensjon er et av kommunene og helseforetakenes største innkjøp, med årlige forsikringspremier på om lag 70 milliarder kroner. Om lag 330 kommuner kjøper tjenestepensjon direkte fra KLP, uten anbudskonkurranser. Pensjonsrettighetene er tariffestet, og påvirkes ikke av leverandørvalget.

Storebrand har igjen levert kommunal tjenestepensjon etter avklaringene om ny offentlig tjenestepensjon fra 2020.

Konkurranse mellom flere leverandører har vist seg å være er en fordel for kommunene, og de som har gjennomført anbud de siste årene har oppnådd store besparelser på å bytte leverandør.

Likevel er det bare syv kommuner som har gjennomført anbudskonkurranser de siste fem årene. Det ser ut til å herske en oppfatning om at kommunene står fritt til å velge om anskaffelsesregelverket gjelder for dette innkjøpet.

Storebrand mener denne praktiseringen av regelverket er feil, og har tatt saken opp med ESA for å få en prinsipiell avklaring om at anskaffelsesregelverket gjelder og stiller krav til regelmessige anbud.

Vi har også bedt ESA vurdere ulovlig statsstøtte, fordi KLP får en økonomisk fordel når kommuner som flytter fra selskapet ikke får med seg sin opptjente egenkapital.  Denne praksisen bidrar til å låse kommuner til selskapet, og slik hindre konkurranse.

ESA har gitt sine foreløpige vurderinger i anskaffelsessaken i brev til norske myndigheter 29. februar 2024. ESA mener kommuner og helseforetak bryter regelverket ved å kjøpe tjenestepensjon fra KLP uten å gjennomføre anbudskonkurranser.

ESA slår blant annet fast at:

• Kjøp av kommunal tjenestepensjon er en ordinær anskaffelse
• KLP kan ikke tilby disse tjenestene i egenregi
• Langvarige, tidsubestemte kontrakter skulle vært avsluttet etter 10 år
• Tidsbestemte kontrakter er forlenget ulovlig
• KLP har aldri vært i en eneleverandørsituasjon – det har alltid vært aktuelle eller potensielle konkurrenter
• Kontrakter er vesentlig endret ved innlemming av ny tjenestepensjonsordning fra 2020

ESA beskriver mangelen på anbudskonkurranser som en konsistent og generell praksis, og går langt i å karakterisere dette som en systemsvikt.

Regjeringen har frist til å svare ESA innen 15. juni.

Storebrand mener regjeringen bør akseptere ESAs foreløpige vurdering og bidra til at anskaffelsesreglene etterleves i dette markedet. Kommunene er tjent med å kunne velge mellom flere leverandører og gjennomføre regelmessige anbud på det største innkjøpet. De faktiske erfaringene så langt viser at det er mulig å oppnå betydelige besparelser.

Myndighetene har de siste 20 årene gjennomført en rekke regelendringer for å legge til rette for konkurranse mellom flere forsikringsselskap i markedet for kommunal tjenestepensjon. Denne konkurransen gir alternativer til KLP, også for kommuner som er for små til å etablere egne pensjonskasser.

Storebrand kan ikke se at Norge er tjent med å ta en konflikt med EU på regelverket om offentlige anskaffelser, som har stor betydning for norsk næringsliv og mulighetene til å konkurrere om offentlige innkjøp med ryddige prosesser og forutsigbare vilkår.

I de svar Regjeringen så langt har gitt til ESA er det derimot argumentert helt grunnleggende med at norske regler for offentlige anskaffelser ikke gjelder dette store innkjøpet og at konkurranse om tjenestepensjon i offentlige sektor ikke er hensiktsmessig eller ønskelig:

• KLP ikke driver økonomisk aktivitet
• Kjøp av kommunal tjenestepensjon ikke er omfattet av anskaffelsesregelverket
• Tjenestepensjon kan kjøpes direkte av KLP uten konkurranser
• Kostnadene ved å gjennomføre anbudskonkurranser overstiger de potensielle besparelsene
• Siden KLP er et gjensidig selskap, må de holde tilbake kundenes opptjente egenkapital ved flytting
• Siden KLP ikke driver økonomisk aktivitet, kan de ikke motta statsstøtte

Disse standpunktene er overraskende, både i lys av lovreguleringen av kommunal tjenestepensjon, anskaffelsesregelverkets krav til konkurranse og tidligere tolkningsuttalelser og utredninger som har slått fast at anskaffelsesregelverket gjelder for dette markedet. KLP er et finanskonsern som i tillegg til pensjonsvirksomheten er aktiv i markedene for bank, forsikring og verdipapirfond.

Regjeringen har ikke undersøkt hva de kommunene som har gjennomført anbudskonkurranser har spart på å bytte pensjonsleverandør. Våre tall viser at mellomstore kommuner har oppnådd en årlig premiebesparelse på flere millioner årlig, i tillegg til engangseffekter på flere hunder millioner kroner som følge av frigjort bufferkapital og frigjort innskutt egenkapital. Til sammenligning koster det godt under 500 000 kroner å gjennomføre en anbudsprosess.

• Regjeringens standpunkter går også på tvers av finansmarkedsreguleringen både i Norge og EU/EØS. Denne er utformet for å legge til rette for konkurranse og fungerende flyttemarkeder, også når det gjelder kommunal tjenestepensjon. For eksempel skrev Finansdepartementet dette til Stortinget våren 2023, etter at regjeringens svar til ESA var sendt: «Departementet viser til at kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger er slått sammen for kommunale pensjonsordninger, bl.a. for å stimulere til økt konkurranse i markedet for slike ordninger» (Prop 83 L 2022-2023). Det vises her til endringer i forsikringsvirksomhetsloven som ble innført i 2022, nettopp for å legge til rette for konkurranse og fungerende flyttemarkeder for kommunal tjenestepensjon.

Med vennlig hilsen

Storebrand ASA

Jan Otto Risebrobakken

Direktør for næringspolitikk

E-post: jan.otto.risebrobakken@storebrand.no

Telefon: +47 48082602

Oslo kommune ivaretar som eneste kommune selv de oppgaver som Bufetat har i resten av landet.  Denne tjenesten finansieres ved et eget tilskudd til Oslo over rammetilskuddet. Mellom 2004 og 2014 ble tilskuddet til Oslo i hovedsak kun kompensert for prisvekst, men fra 2016 er det også kompensert for anslått vekst i barnebefolkningen.  

Oslo kommunes erfaring er at bevilgningen til Bufetat stadig økes uten at det er vurdert om det er tilsvarende behov for økt tilskudd til Oslo. Flere av forholdene som har begrunnet en særskilt styrking av Bufetat de siste årene, gjelder også i Oslo.  

Alle barn i Norge skal motta nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og Oslo kommune er glade for at Regjeringen foreslår å styrke bevilgningen til Bufetat i RNB i en krevende tid for institusjonsbarnevernet. Det er imidlertid ikke slik at utfordringene i Oslo er mindre enn utfordringene ellers i landet. I Oslo er arbeidet mot ungt utenforskap blant Byrådets fremste prioriteringer, og Byrådet vil derfor styrke kommunens institusjonstilbud og spesialiserte hjelpetiltak på eget initiativ. Oslo mener derfor det er urimelig at Oslo gang på gang blir utelatt i vurderingene og ikke tilgodesett med økte midler til institusjonsbarnevernet.  

Oslo kommune er svært takknemlig overfor SV som ved flere anledninger har fått forhandlet inn økning i tilskuddet til barnevernet i Oslo. Vi mener imidlertid at det bør være regjeringens ansvar å hensynta behovene til barna i Oslo, og ikke SVs.  Manglende økning i tilskuddet til Oslo kommune fører til at Oslo må bære en større del av finansieringen av institusjonsbarnevernet enn det som var tiltenkt da Oslo beholdt ansvaret for institusjonsbarnevernet etter reformen i 2004. Det reduserer kommunens øvrige handlingsrom.  

I en situasjon hvor regjeringen i sitt forslag til nytt inntektssystem for kommunene foreslår å svekke Oslo kommunes frie inntekter med nærmere 0,5 mrd. kroner i de kommende årene vil det bli stadig viktigere for Oslo at de oppgavene Oslo har som ikke andre kommuner har er finansiert gjennom statstilskudd.  

I regjeringens forslag til nytt inntektssystem følger regjeringen i all hovedsak opp inntektssystemutvalgets forslag til endringer i kostnadsnøkkelen for kommunene. Oslo kommune er fornøyd med at regjeringen har lyttet til de faglige rådene og er spesielt glad for at den nye kostnadsnøkkelen i større grad enn dagens kostnadsnøkkel tar høyde for levekårsutfordringer. Gleden ble imidlertid kortvarig da regjeringen ga med den ene hånden og tok vesentlig mer med den andre ved endring i skatteelementene. 

Oslo mener det fremdeles er tjenesteområder der opphopning av levekårsutfordringer åpenbart har påvirkning på kommunens kostnader uten at dette er fanget opp i nøkkelen. I skolenøkkelen er antall barn som er innvandrere eneste kriterie som fanger opp sosioøkonomiske forhold. Oslos erfaring er at det ikke utelukkende er barn som selv har innvandret som har behov for ekstra språkopplæring, men at også barn av innvandrere kan ha behov for ekstra oppfølging. I Oslo har nesten 1 av 5 grunnskoleelever særskilt norskopplæring, mens snittet for resten av landet er 5 %. Ved 1 av 5 skoler i Oslo har minst 40 % av elevene særskilt norsk opplæring, og ved enkelte skoler er andelen så høy som 70-80 %. Å hjelpe disse barna koster penger som Oslo ikke blir kompensert for. Mens levekår ikke kompenseres for er smådriftsulemper i skolen kompenseres fullt ut og i tillegg gis det et tilskudd per skole som ikke er basert på faglig grunnlag. Det synes vi er urettferdig. 

Oslo kommune er en dyr by å bo i og en dyr by å yte tjenester i. Lønnsnivået i Oslo er høyere enn i resten av landet. Det gjelder både i det private næringsliv og i kommunen siden kommunalt ansatte også må ha råd til å bo i Oslo. Lønningene i Oslo kommune er i snitt om lag 6,9 % høyere per årsverk enn i kommune-Norge i snitt. Når et årsverk i Oslo koster mer enn et årsverk i resten av kommune-Norge betyr det at Oslo trenger høyere inntekter enn resten av kommunene for å kunne finansiere de samme årsverkene.  Dette er ikke noe som tas hensyn til i kostnadsnøklene i inntektssystemet, så dette er en merkostnad kommunen må finansiere selv.   

I tillegg til å dekke behovene for egne innbyggere, har Oslo en rekke utgifter knyttet til folk fra andre kommuner og andre land som bruker det kommunale tilbudet.  

Oslo har som hovedstad og regionsentrum en stor grad av innpendling, turister, studenter og personer med rusproblemer som reiser inn til byen. Oslo har mange arbeidsplasser og nesten 180 000 personer pendler inn til byen for å jobbe. Det gir Oslo ekstra kostnader til infrastruktur, kollektiv, legevakt og barnevern uten at det fanges opp av inntektssystemet. For eksempel er 14% av alle besøk til legevakten i Oslo fra en person som ikke er bosatt i Oslo og en av fire saker på barnevernsvakta i Oslo gjelder barn som ikke er folkeregistrert i Oslo. Mer enn én tredjedel av dem som oppholder seg i det åpne rusmiljøet består av innbyggere fra andre kommuner som i varierende grad oppholder seg i Oslo og mottar lavterskeltjenester.   

Etter at selskapskatten ble fjernet som kommunalt inntektsgrunnlag og hovedstadstilskuddet ble avviklet får ikke Oslo lenger noen kompensasjon for at kommunen har kostnader som hovedstad og pendlerkommune.  

Oslo kommune har forståelse for at ikke alle kostnadsdrivere og særlige utfordringer som gjelder Oslo vil fanges opp i analysene av alle landets kommuner. Av den grunn fikk Oslo fram til 2009 et eget hovedstadstilskudd begrunnet med Oslos spesielle oppgaver og utfordringer som hovedstad. Tilskuddet var i 2009 på 300 mill. kroner. Oslo kommunes særlige utfordringer og oppgaver som hovedstad har ikke forsvunnet, men det har hovedstadstilskuddet.  

Fram til nå har Oslo kommune klart å finansiere disse særegne kostnadene for Oslo ved hjelp av at innbyggerne i Oslo betaler mer skatt en gjennomsnittet, og at kommunen har fått beholde noe av denne merskatten. Når regjeringen nå foreslår å halvere formuesskatten som går til kommunene, og fjerner skatt på utbytte mm fra det kommunale skattegrunnlaget samtidig som de resterende skattene utjevnes mer er det en dramatisk reduksjon i Oslo kommunes skatteinntekter.  

 Det er vanskelig å forstå hvorfor det er rimelig at den allerede sterke utjevningen av personskatter mellom kommunene skal økes ytterligere hvis ikke andre skatter skal inkluderes i utjevningen. Da vil fremdeles noen kommuner være veldig mye rikere enn andre kommuner, mens kommuner hvis innbyggere betaler mye skatt blir fattigere gjennom økt skatteutjevning.  

Høyringsinnspel til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité til kommuneproposisjonen 2025 frå Austevoll kommune, Frøya kommune, Gulen kommune, Lurøy kommune og Solund kommune.

Små kystkommunar med stor verdiskaping hardt ramma av nytt inntektssystem 

I revidert nasjonalbudsjett 2024 legg regjeringa opp til eit nytt inntektssystem for kommunane i Noreg. Målet er omfordeling av skatteinntekter for å sikre høgare inntekter for fleire kommunar. Intensjonen med ei omfordeling er god, men framlegget til nytt inntektssystem vil særleg ramme små kystkommunar med stor verdiskaping innan til dømes havbruk og fiskeri. På lista over dei kommunane som tapar mest per innbyggjar, er det seks mindre kommunar som har dette til felles. Kommunane har eit næringsliv med lokalt eigarskap, som bidrar med lokal verdiskaping og mange arbeidsplassar. Verksemdene er gjerne familieeigde, det er høg verdiskaping og dei har ofte ei sterk tilknyting til kommunen. Dette er verksemder som bidrar til utvikling og vekst i lokalsamfunnet, og som gjer at det er godt å bu i distrikta.

I forslaget til nytt inntektssystem er det særleg to skattegrep som slår dramatisk ut for våre kommunar;

1. Kommunane kan ikkje lenger motta utbytteskatt frå innbyggjarar.
2. Kommunane sin del av formueskatten blir halvert.

Desse skattegrepa vil bidra til ein stor nedgang i inntektene for våre kommunar, og dette vil påverke tenestetilbodet dei komande åra. Felles for oss alle er at endringa har dramatisk innverknad på eit lite kommunebudsjett, og det er særs vanskeleg å gjere store innsparingar frå 2024 til 2026, då dette forslaget til inntektssystem skal ha ein varig verknad. For Frøya kommune blir det reduksjon på ca kr 70 mill per år, tilsvarande 11,5% av estimerte frie inntekter og for Austevoll kommune ca kr 30 mill per år, tilsvarande 6,1%. Dette er dramatiske innsparingar for små kommunar. Med dagens inntektssystem bidrar desse kommunane allereie med store inntekter til skatteutjamning. Til dømes bidrar Austevoll kommune årleg med kr 60-70 millionar via inntektsutjamninga.

Fellesnemnaren for våre kommunar er at vi har eit rikt næringsliv og mange innbyggjarar har bygd opp store verdiar. Mange av dei har vald å etablere seg i kommunen fordi dei ønskjer at aktivitet og verdiskaping skal kome lokalsamfunnet til gode. Eigarane har gjerne store formuar i form av konsesjonar og eigedelar i sjø, noko som gjer at ein stor del av kommunen sin skatteinngong kjem frå formuesskatt og utbytteskatt. Nokre av eigarane må også ta ut utbytte for å betale formuesskatt. Det at skatteinntekter frå utbytte og formue har gått direkte tilbake til kommunen, har vore viktig for å sikre lokalt eigarskap og engasjement for utviklinga av lokalsamfunnet.

Det er vår oppfatning at desse skattegrepa er med på å «straffe» kommunar som har eit aktivt næringsliv med stor verdiskaping. Desse skattegrepa kjem i tillegg til andre tiltak som har påverka lokalt næringsliv i våre kommunar, mellom anna med grunnrenteskatt for havbruk, auka verdifastsetting på havbrukskonsesjonar og nedtrekk i produksjon på grunn av trafikklyssystemet innan havbruk.

Primært ber vi om at Stortinget vurderer andre grep som ikkje vil ramme våre kommunar like sterkt. I tillegg må det kome på plass ei overgangsordning som sikrar at ein evt. reduksjon i inntekter blir fordelt over fleire år.

Til slutt vil vi minne om at vi er små lokalsamfunn og øysamfunn, ofte med dårleg samferdsel og kommunikasjon. Det er vanlegvis ikkje draumeplassen for bedriftsetablering. Men folk har eit stort hjarta for kommunen og etablerer seg i kommunen likevel.  Vi må sikre at vi kan ha det slik i framtida også, det er dette som bidrar til gode lokalsamfunn med attraktive arbeidsplassar.

Ordførar i Austevoll kommune: Bente Kari Sletten Taranger

Ordførar i Frøya kommune: Kristin Furunes Strømskag 

Ordførar i Gulen kommune: May-Lynn Osland

Ordførar i Lurøy kommune: Håkon Lund

Ordførar i Solund kommune: Gunn Åmdal Mongstad         

Kommentarer til noen av de foreslåtte endringene i inntektssystemet

Eldre er den største brukergruppen av kommunale helse- og omsorgstjenester. Pensjonistforbundet er, som Norges største interesseorganisasjon for eldre, opptatt av at disse skal være trygge på at de får de tjenestene og den omsorgen de har behov for. Kommunene har hovedansvar for å sørge for dette. For at de skal klare dette må vi sørge for at alle kommuner har økonomi til å yte gode og likeverdige velferdstjenester i hele landet.

Skatt og tilskudd

Vi er positive til endringene i skatteutjevningen som løfter kommuner med lave inntekter opp på et høyere nivå. Vi er også positive til de foreslåtte endringene i basistilskuddet og i de regionalpolitiske tilskuddene. Små kommuner har de høyeste andelene eldre, og det er viktig at alle får de tjenestene de har behov for uavhengig av hvor de bor. Slik er det ikke med dagens inntektssystem, hvor avstander, andel eldre, tilgang på arbeidskraft og inntekter, er blant faktorene som påvirker hvilke tjenester kommunene kan yte. Geografi avgjør i dag hvilke tjenester du får, og kvaliteten på dem.

Befolkningskriteriene knyttet til de eldre aldersgruppene i utgiftsutjevningen  

I forslag til ny samlet kostnadsnøkkel reduseres vektingen av de to kriteriene 80 – 89 år og 90 år og eldre. Fra 0,0806 til 0,0638 for de mellom 80 og 89 år, og fra 0,0403 til 0,0397 for de 90 år og eldre. Samtidig får kriteriet «Aleneboende 67 år og over» en vekt på 0,0524, som er noe høyere enn vektingen til kriteriet det erstatter, «Ikke- gifte 67 år og over», på 0,0474. At regjeringen foreslår å redusere vektingen av de eldste eldre synes vi er svært uheldig. Det vil sette kommunene med høyest andel eldre blant innbyggerne i dårlig stand til å tilby tjenestene innbyggerne har rett på.

Flere tjenester som tidligere ble utført av sykehusene, forventes i dag utført av kommunene, uten at kommunene har fått tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for dette. De seneste årene har tjenestilbudet til dem over 80 år vært fallende. Antall 80 år og eldre med langtidsopphold i institusjon er redusert, det samme er antallet av samme aldersgruppe som bor i omsorgsboliger. Når det kommer til hjemmetjenester har andelen av de over 80 år som mottar slike tjenester falt kontinuerlig fra 2015, hvor det var 33 prosent av aldersgruppen som fikk hjemmetjenester, til 27 prosent i 2023. Samtidig er en sterk vekst i yngre brukere av hjemmetjenester et av de tydeligste trekkene ved utviklingen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vektingen av kriteriene er fastsatt på grunnlag av statistiske analyser av variasjon i kommunenes faktiske utgifter. Når vektingen av kriteriene foretas utifra dagens utgifter for kommunene er det altså på bakgrunn av et stadig fallende tjenestetilbud til de eldste.

Statlig toppfinansiering av ressurskrevende tjenester

Det foreslås endringer i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, men dessverre fjernes ikke den øvre aldersgrensen på 67 år. Pensjonistforbundet er skuffet over at aldersgrensen på 67 år ikke fjernes i finansieringsordningen for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, slik at tjenestetilbudet til eldre med størst helse- og omsorgsbehov blir toppfinansiert fra statens side på samme måte som tjenestetilbudet til personer under 67 år. At alle over 67 år er holdt utenfor ordningen oppfatter vi som urettferdig og diskriminerende. Det er vanskelig for oss å forstå hvorfor de eldre som trenger det aller mest, mange av dem på sykehjem, ikke skal få like god statlig finansiering av sitt tjenestetilbud som yngre. Hvis loven er lik for alle, bør også de økonomiske ordningene være det.

Kommunesektoren står overfor store og voksende oppgaver. Stadig flere eldre, samt et økende antall flyktninger og yngre med oppfølgingsbehov, vil sette økonomien under press i årene som kommer. Samtidig viser de demografiske framskrivningene negativ befolkningsvekst, særlig av personer i yrkesaktiv alder, i de aller fleste kommuner på sentralitetsnivå 4, 5 og 6.[1] Med strammere prioriteringer framover, sammen med mangelen på arbeidskraft, kan det være fare for at kommunene ikke klarer å møte sine forpliktelser på å løse de viktigste velferdsoppgavene.

Rammevilkårene for kommuneøkonomien er avgjørende for å rekruttere, mobilisere og beholde viktig fagkompetanse i hele og faste stillinger. Skal kommunene rustes til omstilling for å møte demografiendringer, teknologiutviklingen og det grønne skiftet må kommunene ha rammebetingelser som styrker muligheten for kompetanseutvikling for alle ansatte og dermed sørge for god kvalitet.

Det er avgjørende at kommunene settes i stand til å møte de store utfordringene de står foran. Da må kommuneøkonomien være solid. Hverdagen i mange kommuner er krevende, og det vil den fortsatt være med regjeringens opplegg.

Delta forventer en klar styrking av kommuneøkonomien. Regjeringens forslag er et steg i riktig retning, men ikke tilstrekkelig. Kommunene trenger økt økonomisk handlingsrom for å utvikle gode nok tjenester og være attraktive i kampen om arbeidskraften. 

Ikke tilstrekkelig rom for omstilling

Deltas tillitsvalgte og medlemmer forteller om store utfordringer i kommunesektoren. Det er i mange kommuner ikke praktisk mulig å ansette flere medarbeidere for å dekke behovet. Den tilgjengelige arbeidskraften finnes ikke i arbeidsmarkedsområdet, og nabokommuner konkurrerer med hverandre om de samme medarbeiderne. Løsningen må være å benytte den eksisterende tilgjengelige arbeidskraften klokere.

Det er behov for en heltidskultur i kommune-Norge. I dag jobber om lag 68 prosent av turnusansatte i pleie- og omsorgssektoren deltid.[2] Dersom alle som i dag jobber deltid i disse tjenestene jobbet fulltid ville vi mobilisert 110.000 årsverk.[3] Så langt i år har kommunene kun lyst ut 30 prosent av helsefagarbeiderstillingene i full tid.[4] Det underbygger at det er et stort potensial for å mobilisere mer arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.  Vi vet dessuten at om lag en tredjedel av sykefraværet skyldes forhold på jobben. Kommunalt ansatte, særlig innen helse- og sosialtjenesten fortsetter å ha det høyeste sykefraværet i landet. Tillitsvalgte rapporterer tilbake til oss om nedskjæringer og omorganiseringer som rammer tjenestene og kvaliteten. Samtidig merkes det at belastningen og dermed sykefraværet fortsatt er høyt. Dette fører til at mange presses ut av arbeidslivet altfor og mange unge sliter med å komme inn. 

For å møte fremtidens utfordringer uten å redusere kvaliteten på velferdstjenestene samtidig som vi unngår å slite ut de ansatte må vi tenke nytt om hvordan vi organiserer og bruker kompetansen. En bedre oppgavedeling med mer hensiktsmessig bruk av kompetansen kan bidra til både bedre kvalitet og mer effektive tjenester. Kompetanseutvikling er avgjørende for å kunne nyttiggjøre fullt ut den teknologisk og medisinske utviklingen.  

TØRN er et viktig prosjekt for omstilling og nye arbeidsmåter gjennom prøve ut nye arbeids- og organisasjonsformer. Helsepersonellkommisjonen foreslår at programmet utvides til om lag kr 300 millioner i året over ti år. For inneværende år er det satt av kr 60 millioner samtidig som nedslagsfeltet er utvidet til også å gjelde spesialisthelsetjenesten. Delta ønsker en kraftigere opptrapping av programmet framover.

En satsing på heltidskultur, god oppgavedeling mellom yrkesgruppene og kompetanseutvikling hos de ansatte vil gi bedre arbeidsmiljø med lavere sykefravær og høyere kvalitet på de offentlige tjenestene. Men det krever et budsjett med rom for å satse og for å prøve ut nye ordninger. Det er det ikke med en økonomisk ramme som i beste fall kun dekker lønns- og prisvekst. 

Behov for sterkere tiltak

Til tross for positive tiltak, er det klart at regjeringens opplegg ikke er tilstrekkelig for å møte kommunenes utfordringer. De demografiske endringene, med en økende andel eldre og behovet for mer omfattende helse- og omsorgstjenester, vil kreve betydelige investeringer. Veksten i frie inntekter dekker knapt de økte demografi- og pensjonskostnadene, og etterlater lite rom for nødvendige investeringer i infrastruktur og tjenesteinnovasjon.

I lys av dette er det tydelig at selv om den økonomiske innretningen for 2025 er et skritt i riktig retning, kreves det ytterligere tiltak og ressurser for å sikre at kommunene er rustet til å møte fremtidens utfordringer. En langsiktig strategi som adresserer både de umiddelbare og fremtidige behovene til kommunesektoren er nødvendig for å sikre bærekraftige og høykvalitets offentlige tjenester for alle innbyggere.

Delta mener at

• Kommunene må ha en tilstrekkelig reell inntektsvekst utover forventede merkostnader som gir handlingsrom til å satse på heltidskultur, omstilling, kompetanseheving hos de ansatte og forsøk med bedre oppgavedeling mellom yrkesgruppene.
• Satsingen på TØRN må løftes til Helsepersonellkommisjonens anbefalte nivå på 300 millioner kroner i året.

[1] SSB, 2022, Regionale befolkningsframskrivinger - Folketallet vil krympe i 40 prosent av kommunene fram mot 2050.

[2] KS, 2023, Andelen heltidsansatte økte i 2022.

[3] Menon, 2021, Veier til bærekraftig verdiskaping og velferd.

[4] Deltas heltidsmonitor.

Hovedsynspunkter

Den norske kirkes lokale virksomhet er i stor grad finansiert av kommunene. Det er Stortinget som i trossamfunnslovens § 14 har bestemt at det skal være slik, og det følger en tradisjon som ble etablert med formannskapsloven av 1837. I 2022 stod norske kommuners tilskudd og andre ytelser for 62% av inntektene til landets kirkelige fellesråd. De senere årene har vi i KA observert at økonomien for lokalkirkelig virksomhet har blitt stadig trangere. Vi imøteser derfor regjeringens forslag om å øke kommunenes frie inntekter, og mener det er svært viktig at de kommunene som nå får økte rammer, følger opp lokalkirkens behov. Vi ber om at kommunal- og forvaltningskomiteen tar inn en merknad om dette i sin behandling av kommuneproposisjonen.

Om Hovedorganisasjonen KA

Tros- og livssynssektoren med sine mange ideelle virksomheter er en samfunnsskapende kraft. Sektoren vedlikeholder fellesverdier i samfunnet, bygger velferdssamfunn nedenfra, bidrar til integrering og inkludering og motvirker polarisering og konflikt.

Som eneste hovedorganisasjon i Norge med spisskompetanse på kirke, tro og livssyn, bidrar KA til at virksomhetene på denne sektoren kan være profesjonelle arbeidsgivere. Vi arbeider for at medlemmene skal ha riktig og oppdatert kompetanse, og at de har de økonomiske og rettslige rammene som trengs. KA har om lag 450 medlemsvirksomheter, som alle er ideelle virksomheter. Våre tariffavtaler har partsforhold til 24 fagforeninger.

Om kommunenes finansiering av lokalkirken

Siden innføringen av formannskapsloven av 1837, har det ligget til kommunen å finansiere Den norske kirkes lokale virksomhet. Med samme lov mistet kirken anledningen til å skrive ut kirkeskatt. I 2022 kom 62% av lokalkirkens finansiering som tilskudd til kirkelige fellesråd fra kommunene. I kroner og øre utgjorde tilskuddene fra kommunene samlet sett kr 3,43 milliarder. Dette går blant annet til å finansiere vedlikehold av kirkebygg og gravplasser, bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, lokalt barne- og ungdomsarbeid, sosialt omsorgsarbeid og administrasjon. I tillegg mottar Den norske kirke om lag kr 2,5 milliarder i statstilskudd. Dette går til å finansiere prestetjenesten, samt kirkens nasjonale og regionale støttefunksjoner. En del av midlene fra staten går som tilskudd til fellesrådene for å finansiere trosopplæring, samt diakon- og kateketstillinger. Det er trossamfunnslovens § 14 som angir kommunens finansieringsansvar overfor lokalkirken. Den norske kirke er som en grunnlovsfestet folkekirke til stede i alle lokalsamfunn, og er en viktig partner for norske kommuner i arbeidet for å løse de utfordringene lokalsamfunn står overfor.

De senere årene har vi i KA observert at økonomien for lokalkirkelig virksomhet har blitt stadig trangere. Mens 2 av 10 kirkelige fellesråd drev med underskudd i 2015, var tallet i 2022 blitt doblet, til 4 av 10. Særlig pensjonsutgifter har økt mer enn ordinært.

Siden 2015 har utviklingen i samlede ytelser fra kommunene til landets kirkelige fellesråd vært lavere enn lønns- og prisveksten i kommunal sektor.

Den samme trenden viser seg om vi stiller spørsmålet: Hvor stor andel av kommunenes totale utgifter går til kirkelig fellesråd? Her viser våre tall at mens kommunene i gjennomsnitt brukte 1,05% av sine utgifter til lokalkirken i 2015, er tallet falt til 0,86% i 2022. 

Det vil altså si at i en krevende situasjon for kommunene, der tilskuddet til kirkelige fellesråd skal veies opp mot andre kommunale oppgaver som skole, helse, infrastruktur også videre, kan det se ut som at kirken blir stadig lavere prioritert. Resultatet ser vi på utviklingen i stillinger. Fra 2015 til 2023 har kirkelige fellesråd i Norge samlet sett mistet 174 årsverk, fordelt på over 770 ansatte. Det vil si at de siste åtte årene har 10% av de ansatte måttet slutte, og at dette hovedsakelig var folk i deltidsstillinger.

Stortinget har i grunnloven gitt Den norske kirke et oppdrag om å være en landsdekkende og demokratisk folkekirke. Skal kirken kunne løse dette oppdraget i årene som kommer, må trenden med lavere kommunal finansiering av de kirkelige fellesrådene, snu.

Rammer for 2025

KA er tilfreds med regjeringens melding om å øke de frie inntektene for kommunene med kr 5 milliarder i 2025. Vi ser at norske kommuner har en kompleks portefølje av oppgaver de skal løse, og i dette er både ideelle, frivillige organisasjoner og Den norske kirke viktige partnere. KA er bekymret for trenden med at stadig flere kirkelige fellesråd sliter med å drive sin lokalkirkelige virksomhet i balanse, og at kommunene bruker en stadig mindre andel av sine midler til kirken.

Vi ber derfor om at Kommunal- og forvaltningskomiteen tar inn en merknad i sin behandling av kommuneproposisjonen:

Komiteens medlemmer har merket seg at andelen kommuner der det kirkelige fellesrådet ikke klarer å drive i balanse, er doblet siden 2015. Komiteen vil uttrykke en forventning om at de kommuner som får økte inntekter i 2025 også tilgodeser lokalkirken med økte midler for å møte økte kostnader, særlig med tanke på pensjon.

Kap. 7.2.3 Kirkebevaringsfondet

KA er positive til at Kirkebevaringsfondet omtales også i kommuneproposisjonen, da det er helt avgjørende for fondets suksess at kommuner tar sitt medfinansieringsansvar på alvor. Vi er særlig positive til at kapittel 7.2.3 understreker at kirkebevaringsprogrammet ikke er til erstatning for kommunenes ansvar for finansiering av kirkebygg, jamfør trossamfunnslovens § 14, annet ledd.

Kirkebevaringsstrategien som regjeringen har lansert legger opp til et samarbeid mellom fondet (staten), kirkeeier (soknet) og kommunen som ansvarlig for å finansiere kirkebygg etter loven. For at dette løftet for kirkebygg av kulturhistorisk verdi nå skal skyte fart, er det avgjørende at kommunene fremover planlegger for et løft – særlig i kommuner der det finnes flere fredete eller listeførte kirker.

Kontakt oss

Marit Brandt Lågøyr, viseadministrerende direktør, marit.lagoyr@ka.no, 977 12 116
Jens A. Bjelland, direktør for politikk, ledelse og innovasjon, jens.bjelland@ka.no, 993 65 798

 Skolelederforbundets innspill til Prop. 102 S (2023-2024) Kommuneproposisjonen 2025

Oppdraget vi har i barnehager, skoler, og voksenopplæring om å gi barn, unge og voksne nødvendig kunnskap og ferdigheter til å ta ansvar som demokratiske borgere har kanskje aldri vært viktigere enn nå. Samfunnet vårt står overfor betydelige utfordringer som klimaendringer, sikkerhetspolitiske utfordringer, en større polarisering i den offentlige debatten og kanskje ikke minst den demokratiske utfordringen i å kunne skille fakta fra fabrikkert informasjon fra generativ kunstig intelligens og «trollfabrikker». Dette er noen av utfordringene som påvirker både samfunnet og utdanningssystemet.

Det er viktigere enn noensinne at barnehagene og skolene forblir sterke kompetanseorganisasjoner som er i stand til å utvikle og fremme utdanning som gir den kunnskapen og de ferdighetene som er nødvendige for å navigere i dagens og morgendagens verden. Skal vi lykkes med dette, må kommuner og fylkeskommuner har rammefaktorer og et økonomisk handlingsrom som gjør det mulig å kunne etterleve dagens lovverk. Dette handlingsrommet vil styrke muligheten til å rekruttere og beholde den nødvendige kompetansen som behøves for å løse skolens og barnehagens komplekse samfunnsoppdrag. Dette er et arbeid som må ledes på den enkelte skole og i den enkelte barnehage.

Skolelederforbundet er sammen med representanter for skolelederforeningene i de øvrige nordiske landene enige om at det er nødvendig med investeringer for å sikre profesjonell utvikling innen sektoren. Det er mange utfordringer som er felles på tvers av de nordiske landene, og disse kan bare møtes ved å gi skoleledere det handlingsrommet de trenger for aktivt å administrere og lede sine skoler og barnehager mot de målene som er satt av nasjonale og lokale myndigheter. Nasjonale ledere må ta ansvar for å tilby barnehage- og skoleledere muligheter til å styrke sin kunnskapsbase og profesjonalitet.

Skolelederforbundets forskningsrapporter peker på at det å være skoleleder er svært stimulerende, men at forholdene må forbedres. Universitetet i Agder pekte i 2023 på at norske skoleledere i høy grad opplever at skolelederrollen er veldig givende og stimulerende, men at arbeidsbelastningen er for høy og går til dels på helsa løs. Mange skoleledere opplever en mangel på balanse mellom oppgaver, tilgjengelig tid, og kompensasjon for deres innsats. Disse grunnleggende forholdene må være på plass hvis det skal være attraktivt å rekruttere ledere til de viktigste lederjobbene i samfunnet vårt.

Skolelederes og læreres oppdrag er sammenflettet på mange måter, og både ledere og lærere fokuserer naturlig på utdanning og oppdragelse av barn og elever. Imidlertid har skoleledelse et dypere ansvarsområde. Skolelederes oppdrag kan kort oppsummeres i følgende tre områder:

• Sikre kvalitet og likhet i utdanningen i en skole/utdanningsenhet. Som skoleleder har du et betydelig ansvar for å organisere skolen din slik at lærerne kan og vil samarbeide om kvalitetssikring av undervisningen i alle klasserom.
• Sikre fungerende elevhelsestjenester og at elever som trenger spesialstøtte også får det. Som skoleleder har du det overordnede ansvaret for å sikre at skolen tar sin kompenserende rolle.
• Sikre en trygg og sikker skole for både elever og ansatte.

Hvis en oppgave ikke tydelig faller inn under noen av de tre nevnte områdene, bør den ikke automatisk tildeles skolen og skolelederen.

Det er en generell oppfatning blant skoleledere både i Norge og de nordiske landene at skolens oppdrag har en tendens til å utvides, noe som gjør det stadig vanskeligere for lærere, skoleledere og skoleeiere å fokusere på sin rolle i samfunnsoppdraget og den pedagogiske utviklingen i skolen og barnehagen. Ofte ligger alvorlige samfunnsutfordringer til grunn for de nye oppgavene til skolene. Som skoleledere har vi ingen problemer med å forstå at samfunnet må handle, men vi vil peke på at nye oppgaver inn gjøre det vanskeligere å opprettholde fokus på kjerneoppdraget, og dette kan på lang sikt virke mot sin hensikt. Å fullføre skolen med full utdanning forblir den beste forebyggende handlingen mot dårlig helse, kriminalitet, og ekskludering. Vi trenger derfor et inntektssystem for kommunene som gjør dette arbeidet mulig.

Skolelederforbundet registrere at i forslaget til nytt inntektssystem for kommunene, er det i fordeling av delkostnadsnøkkelen foretatt en nedjustering av antall barn i grunnskolealder i kommunen, som er større enn den justeringen som Inntektssystemutvalget foreslo, samt at småskoletillegget er foreslått opprettholdt. Det er vanskelig å anslå hva konsekvensene av en slik omfordeling blir, men det som går an å gi en tydeligere vurdering av på kommunenivå, er hvordan høyere lønnskostnader i skolen gjennom masterkrav til lærere, samt det økte ansvaret til skoleeiernivået i forbindelse med ny opplæringslov, slår ut når det gjelder kommunenes driftskostnader innenfor skolesektoren.  At kommunene er tilført kr 800 mill. i forbindelse med opplæringsloven, høres mye ut samlet sett. Men med tanke på de utfordringene kommunene står overfor, som eksempelvis økende elevfravær, økende tilretteleggingsbehov og nye og endrede kompetansekrav, bør det gjøres en grundigere vurdering av hva som skal til for at kommunene faktisk kan etterleve lov og regelverk i driften av oppvekst- og skolesektoren.

Vi opplever at innen vår sektor blir autonomien til kommuner, skoler og skoleledere stadig mer begrenset, gjennom økt detaljstyring og mindre helhetstenkning. Skoleeieres og skoleledernes evne til å ta ansvar som ledere og administratorer er betydelig begrenset når sektoren blir detaljstyrt.

For at vi i vår sektor skal kunne løse vårt samfunnsoppdrag med enda bedre kvalitet, ønsker vi å se følgende endringer:

• Politikere og myndigheter på alle nivåer viser mot og lederskap ved å beskytte skolens utdanningsoppdrag.
• Politikere avstår fra økt detaljstyring og sikrer rammer, autonomi og et klart profesjonelt handlingsrom for skolen og skolelederen til å løse samfunnsoppdraget på best mulig måte.
• Klarere insentiver og karriereveier for alle ansatte, inkludert skoleledere, for å bidra til profesjonell utvikling og for å sikre profesjonens status og legitimitet.
• Heve den nasjonale diskusjonen om digitalisering av skoler, inkludert AI, til et mer generelt nivå og la lokale beslutninger om skolens læringsmiljø forbli et anliggende for profesjonen. Nordiske skoleledere ønsker å delta i diskusjonen om AI's innvirkning på samfunnet generelt, og skoler spesielt, og sikre at ytringsfriheten beskyttes og overvåkes av skoler og deres ledere som en forutsetning for demokrati i AI-æraen.

Stig Johannessen

Forbundsleder

NHO har følgende overordnede synspunkter på regjeringens forslag til nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner. 

Regjeringen foreslår at utjevningen av skatt på ordinær inntekt å økes fra dagens 60 prosent til 64 prosent utjevning av avvik fra landsgjennomsnittet. NHO mener at et bærekraftig inntektssystem må ses opp mot utredningen fra Generalistkommuneutvalget. Utvalget peker på en sammenheng mellom kommunenes evne til å oppfylle lovpålagte krav på den ene siden og størrelse og sentralitet for kommunene på den andre. Dette kan blant annet knyttes opp mot utfordringer med å rekruttere og beholde fagfolk som er nødvendige for å sikre kommunal tjenesteproduksjon i mindre- og lite sentralt beliggende kommuner. I 2050 vil antallet personer over 80 år være om lag 400 000 flere enn i dag. Det tilsvarer 15 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder. SSB har anslått et behov for bortimot 180 000 flere i helse- og omsorgsyrkene, samtidig som arbeidstilbudet bare er ventet å vokse med omtrent halvparten av dette. Eldrebølgen treffer kommunene skjevt, og for mange kommuner vil dagens smådriftsulemper forsterkes fremover. NHO mener at en robust kommunestruktur er en av grunnpilarene for et vekstkraftig næringsliv. Det er i kommunene folk jobber og lever, og det er her næringsutviklingen skjer. Kommunene må settes i stand til å produsere tjenester effektivt for å møte en fremtid hvor offentlige finanser kommer under større press. NHO mener en totalgjennomgang av kommunestrukturen med sikte på større, færre og mer effektive kommuner er en forutsetning for å møte fremtidens demografiutfordringer. Økt inntektsutjevning innebærer i førsteomgang at dagens smådriftsulemper videreføres og finansieres av fellesskapet. På lengre sikt settes generalistkommuneprinsippet under betydelig press.  

Kommunenes skatteinntekter utgjør en betydelig andel av finansieringskilden for kommunale tjenester. Ettersom skatteinntekter er skjevt fordelt mellom kommunene støtter NHO prinsippet om utjevning i skatteinntektene. For å minske tilfeldige variasjoner i inntekter bør et gitt skatteproveny innhentes på brede skattegrunnlag. NHO støtter forslaget om å redusere den kommunale og fylkeskommunale andelen av formuesskatten fra 0,7 prosent til 0,35 prosent. Formue treffer kommunene skjevt og regjeringens forslag kan bidra til å redusere forskjellene mellom kommunene og gi et mer stabilt skattegrunnlag.  

NHO støtter intensjonen om at kommunene må få noe igjen for å stille areal og ressurser til disposisjon for utvinning av naturressurser, men mener det er uheldig at regjeringen foreslår at inntekter fra utvinning av naturressurser fremdeles i sin helhet skal holdes utenfor utjevningen. At ressursgrunnlaget er ujevnt fordelt innebærer at kommuner med naturressursinntekter likevel kan bli netto-mottakere av skatteutjevnede inntekter fra kommuner uten tilsvarende naturressursinntekter. Det er uheldig at regjeringen legger opp til et utjevningssystem som delvis visker ut omfordelingsmekanismene som skal redusere skjevheten i kommunenes inntektsgrunnlag. NHO mener det ville vært naturlig å, til en viss grad, inkludere inntektsgrunnlaget fra utvinning av naturressurser forutsatt at det totale skattetrykket ikke øker. 

Inntektssystemutvalget foreslo å sette opp igjen de maksimale eiendomsskattesatsene på bolig og fritidsbolig til samme nivå som i 2019. Dette vil gi kommunene større lokal beskatningsrett, og større mulighet for kommunene til å påvirke eget inntektsgrunnlag. I proposisjonen foreslår regjeringen ingen endringer i dagens system. NHO mener kommunene bør gis dette handlingsrommet, all den tid bolig er et godt skattegrunnlag, som dessuten er underbeskattet i dag. Det fremstår også urimelig at eiendomsskattesatsen på næringseiendom kan være høyere enn skattesatsen på bolig og fritidseiendom.  

Ordføreroppropet “Et inntektssystem for likeverdige tjenester”, samler rundt 50 av kommunene i Norge, og representerer ca 1,3 mill innbyggere. Kommunene er bekymret for at grunnleggende velferdstjenester kan kollapse i de skattesvake kommunene, slik at innbyggerne ikke lenger får likeverdige tjenester med innbyggere i andre kommuner. Selv om forslag til nytt inntektssystem for kommunene er et første steg i riktig retning, er det langt fra nok til å utjevne forskjellene i dagens system i tilstrekkelig grad. 

Utgangspunktet for det norske velferdssystemet er at innbyggerne skal få likeverdige tjenester uavhengig av hvor de bor og hvor mye de tjener. Dette hovedprinsippet ligger til grunn for finansieringen av de fleste viktige velferdstjenester på statlig nivå, mens kommunenes inntekter i stor grad er bestemt ut fra innbyggernes skatteevne.

Alle kommuner har de samme kravene om å gi lovpålagte tjenester til sine innbyggere, men de har svært ulike forutsetninger for hvilken velferd de kan tilby. Skillelinjene går mellom skattesvake og skattesterke kommuner, uavhengig av geografi, kommunestørrelse og politikk. De skattesvake kommunene blir dobbelt rammet, da de både har et stort utgiftsbehov og lave inntekter. 46% av kommunene hadde negativt driftsresultat i 2023.

I 2023 var det gjennomsnittlige avviket mellom skattesterke og skattesvake kommuner på kr 7140 per innbygger (etter inntektsutjevning). Samme år var den totale omfordelingen av skatteinntektene mellom kommunene på ca 12,9 milliarder kroner. Regjeringens forslag om å øke omfordelingen med 2 milliarder tilsvarer da en økning på ca 15%. 

Dette er et steg i riktig retning, men det er langt fra nok i forhold til å utjevne forskjellene i tilstrekkelig grad. Beregninger viser at for å oppnå full inntektsutjevning måtte omfordelingen vært økt med rundt 7 milliarder, eller nærmere 55%. Den symmetriske utjevningen øker fra 60 til 64%, men dette er ikke nok til å motvirke at forskjellene i kommune-Norge øker.

Slik vi ser det anerkjenner forslaget til nytt inntektssystem for kommunene at mange kommuner har vært systematisk underfinansiert over mange år. Det er positivt at regjeringen har innsett at dette setter mange kommuner  i fare for å ikke kunne levere grunnleggende velferdstjenester i framtida.

Regjeringen tar et viktig første steg ved å omfordele mer midler mellom skattesterke og skattesvake kommuner, og det er også positivt at forslaget inneholder tiltak for å løfte spesielt skattesvake kommuner. Som allerede nevnt er dette likevel ikke nok til å utjevne forskjellene i kommunenes muligheter til å tilby likeverdige tjenester både nå og i en stadig mer krevende fremtid. Forskjellene mellom skattesterke og skattesvake kommuner vil fortsette å øke. Det er særlig bekymringsfullt at tjenester til sårbare grupper vil bli rammet av forskjeller mellom kommunene.

Derfor mener vi at dette systemet må reformeres, og at et nytt utvalg som skal gå gjennom inntektssystemet, må nedsettes umiddelbart.

Forslag til merknad:

Komiteen er fornøyd med at regjeringen foreslår endringer i inntektssystemet med mål om å utjevne noe av forskjellene mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Likevel mener komiteen at det er nødvendig med en ny gjennomgang av inntektssystemet, fordi de foreslåtte endringene ikke er tilstrekkelige for å redusere forskjellen mellom kommunene. 

Målet med gjennomgangen er at kommunene skal sikres en langsiktig og forutsigbar finansiering for at alle innbyggere skal være trygge på å kunne få likeverdige tjenester uansett hvilken kommune de bor i.

Komiteen ber regjeringen å nedsette et nytt utvalg, som får i mandat å vurdere hvordan behovet for likeverdige velferdstjenester varierer mellom kommunene både i omfang og innhold, gjøre en analyse av hvordan kostnadene knyttet til likeverdige tjenester varierer mellom kommunene og legge fram forslag som gir kommunene økonomiske muligheter til å gi sine innbyggere likeverdige tjenester.

For å ivareta dette mandatet bør utvalget være tverrfaglig sammensatt av samfunnsøkonomer, tjenesteforskere og folkehelseforskere. Komiteen mener at utvalget også må ha representanter fra kommunene.

Kommuneøkonomien i 2024 og 2025 

Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren samlet har over flere år blitt bedre enn forventet. Mange kommuner har avsatt betydelige reserver i disposisjonsfond. Den gode økonomien skyldes høyere skatteinngang enn ventet som har mer enn kompensert for at kostnadsveksten har blitt undervurdert i budsjettoppleggene. Merskattevekst i form av høyere skatteinntekter enn anslått i RNB er midlertidig siden budsjettoppleggene tar utgangspunkt i RNB-nivået året før budsjettåret, mens kostnadsveksten akkumuleres. Det høye kostnadsnivået er blitt stadig mer utfordrende for sektoren.  

I 2023 var merskatteveksten noe mer moderat enn i 2021 og 2022, og økonomien i kommunesektoren ble i tillegg klart svekket av de betydelige renteøkningene. Resultatet ser vi nå – nesten halvparten av kommunene hadde negative netto driftsresultat i 2023 og samlede disposisjonsfond ble redusert. Forskjellene mellom kommuner har også økt, med en økende andel kommuner med svake resultater. Situasjonen for mange kommuner oppleves dermed enda vanskeligere enn det makrotallene indikerer. 

Anslagene for kommuneøkonomien i 2024 i RNB virker rimelige. Realverdien av frie inntekter har falt med 11 mrd. kroner (2,2 prosent) fra toppen i 2021. I samme periode har befolkningens størrelse og sammensetning isolert sett økt utgiftsbehovet med nærmere 10 mrd. kroner. Når det tas hensyn til merkostnader til demografi og lønns- og prisvekst er nivået på de frie inntektene i 2024 om lag på samme nivå som i 2016, mens kommunene i denne perioden har fått tydelige signaler fra staten om økt aktivitet og forbedring av tjenestene begrunnet innenfor veksten av de frie inntektene. Dette illustrerer en av utfordringene som kommunesektoren står i nå.  

I 2024 er det ikke utsikter til merskattevekst, og det er tydelige tegn til økt press på kommunale tjenester. Mange kommuner rapporterer allerede om budsjettoverskridelser i år. Nesten alle kommunene som rapporterer om budsjettoverskridelser, har høyere utgifter enn ventet innen pleie og omsorg. 

Regjeringens forslag til reell inntektsvekst er klart høyere enn antatt økning i demografikostnader og pensjon. Dette er selvsagt positivt. Samtidig må det understrekes at forslaget til vekst i de frie inntektene neste år ikke fjerner det sterke underliggende behovet for omstillinger og strammere prioriteringer i sektoren for å sikre en langsiktig bærekraftig kommuneøkonomi.  

Nytt inntektssystem 

Forslag til nytt inntektssystem for kommunene følger opp mange av forslagene til inntektssystemutvalget. Flere av forslagene som regjeringen fremmer nå, er forslag KS har støttet gjennom enstemmig vedtak i hovedstyret.  

KS støtter regjeringens forslag til endring i skattegrunnlaget for kommunene. Skatt på formue og utbytte får mindre betydning, mens kommunene får mer av inntektsskatten. Dette gjør at skatteinntektene bli mer forutsigbare og jevnere fordelt mellom kommunene. KS vil samtidig understreke viktigheten av forutsigbare kompensasjonsordninger for kommuner som stiller areal til disposisjon for utnyttelse av lokale naturressurser og støtter derfor at det ikke etableres en egen utjevningsordning nå for disse inntektene ut over den utjevning som allerede finner sted i inntektssystemet. 

KS er positive til at det legges sterk vekt på inntektsutjevning av skatt på alminnelig inntekt og formue. Samtidig er det viktig at regjeringen legger inn ekstra midler for å unngå svært store omstillingsutfordringer for de kommunene som taper mest på omleggingen.    

 KS er positiv til at regjeringen introduserer et element i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester som tar hensyn til kommunens samlede omfang av slike tjenester relativt til innbyggertallet. Det må imidlertid understrekes at dette er en ren omfordeling av den statlige toppfinansieringen, ikke et grep for å lette kommunesektorens samlede kostnadspress.  

 Vedlikehold av fylkesveier  

For fylkeskommunene er den signaliserte inntektsveksten neste år bare litt høyere enn kompensasjonen for demografiske endringer. I Nasjonal transportplan lover regjeringen å øke bevilgningene til fylkeskommunene til vedlikehold og rassikring på fylkesveiene med 1 milliard kroner i gjennomsnitt de de neste seks årene. Det er ikke gitt noe konkret løfte for 2025, men KS vil oppfordre komiteen til å anmode regjeringen om å starte et slik løft allerede neste år. Økte bevilgninger for å styrke vedlikeholdet på fylkesveiene er svært nødvendig.  

Forsøkslovgivningen moden for revisjon 

Regjeringen har en bred omtale om forsøksordningen, både intensjonen bak og de ti forsøk man har valgt å gå videre med. Én viktig grunn til å gi avslag på søknader er at «forsøksloven ikke åpner for å gi unntak fra det aktuelle regelverket, for eksempel fordi forsøket ville føre til innskrenkning av rettigheter for enkeltpersoner, eller bryte med grunnleggende saksbehandlingsregler, jf. forsøksloven § 4» (Kommuneproposisjonen siden 29). KS har fått gjort en faglig vurdering av lovgrunnlaget for forsøk. (FoU levert av Lund&co). Den viser at det er flere muligheter å endre lovgivningen om forsøk, uten at dette går på bekostning av tjenestene til innbyggerne, både gjennom endring i forsøksloven, forsøkshjemler i særlov eller særlov om forsøk på enkelte områder etter dansk modell. KS oppfordrer derfor komiteen om å anmode regjeringen til å sette i gang en prosess med å se på hvordan handlingsrommet for å drive forsøk kan utvides, slik at lovgivningen bedre møter kommunesektorens behov for å prøve ut nye måter å løse oppgaver på.  

Kommuneproposisjonen:

Finnmark fylkeskommune er i utgangspunktet godt fornøyd med kommuneproposisjonen for 2025. Proposisjonen gir trygge og forutsigbare rammer for fylkeskommunene videre.

Vi vil understreke at siste omlegging av inntektssystemet var særdeles viktig for Finnmark og vår evne til å gi et tilstrekkelig tjenestetilbud til våre innbyggere.

Finnmark fylkeskommune er noe overrasket over at man benytter seg av trekk i frie inntekter til Rogaland for å drive styring av tjenestetilbud. Dette er ikke i tråd med veileder for statlig styring av kommunesektoren. Trekk i rammetilskudd som virkemiddel gir usikkerhet for alle fylkeskommuner – hvor reelt fri er de frie inntektene? Dersom staten ønsker å styre midler så ønsker vi at det gjøres enten ved at midler øremerkes eller at kravene til tilbud hjemles i forskrift eller retningslinjer. De frie inntektene bør på prinsipiell basis være helt fri for fylkestinget å beslutte på.

Demografi

Finnmark er i en utfordrende situasjon hva gjelder demografi, med svak befolkningsvekst og økende gjennomsnittsalder. Samtidig er fylket i en nøkkelposisjon som en del av Natos yttergrense.

Befolkning i nord er vesentlig for å sikre suverenitetshevdelsen til Norge som nasjon.

Finnmark ønsker derfor at det også gjennom kommunenes og fylkeskommunens økonomi satses på nordområdene, for å oppmuntre flere til å bosette seg i nord.

Finnmark fylkeskommune er i ferd med å utrede flere virkemidler som kan benyttes til å oppmuntre til befolkningsøkning i Finnmark, vi vil komme tilbake til disse ved en senere anledning.

Forsvarskommuner

Finnmark fylkeskommune ønsker å sette fokus på forsvarskommuner i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i.

Mange forsvarskommuner er små kommuner der forsvarets tilstedeværelse kan betraktes som en «hjørnesteinsbedrift». Forsvaret bidrar ikke med inntekter til kommunen på samme måte som f.eks oppdretts- eller kraftbransjen.

Flere pendlere gir mindre skatteinntekter. Samtidig er de ansatte i forsvaret, også de som pendler, brukere av kommunenes helsetjenester, og annen kommunal infrastruktur som for eksempel idrettsanlegg og veier.

Ansatte i forsvaret må kunne flytte til tjenestedet og få like gode tjenester, f. eks skole- og fritidstilbud tilbud til barna sine - som de ville fått andre steder i landet.

Dersom vi ønsker at ansatte i forsvaret skal bosette seg og bli en del av lokalsamfunnet må det legges til rette for dette, ikke minst med moderne familieboliger utenfor leir.

Kommunene er forventet å legge til rette for forsvarets etablering, også i form av arealbruk og planprosesser i kommunen. Dette kan være krevende for små kommuner som ofte har knapt med både økonomiske ressurser og kompetanse på plansiden.

Vi må bygge sterke, motstandsdyktige sivilsamfunn i Nord-Norge. Styrkingen av forsvaret må følges av en tilsvarende satsing på å styrke sivilsamfunnene (kommuner og lokalsamfunn). Kommuner som skal være vertskap for Forsvaret må sikres økonomi til å kunne utvikle og opprettholde gode kommunale tjenester. 

Deflator

I vedtatt statsbudsjett for inneværende år (2024) fikk Nordland fylkeskommune beregnet en økning på 3,7 % fra 2023 til 2024, mens øvrige fylkeskommuner fikk i snitt 5,2 %.

I statsbudsjettet var det lagt til grunn en deflator på 4,3 %, og for oss utgjør differansen på 0,6 %, 34,7 mill. kr mindre i frie inntekter i statsbudsjettet for 2024. For oss blir det et spørsmål hvorfor Nordland fylkeskommunes økning er mindre enn kommunal deflator, når mange av våre største utgiftsposter innenfor bl.a. samferdsel øker betydelig mer enn deflator?

Feil i kriteriet vedlikeholdsbehov fylkesvei

Nordland fylkeskommune får et trekk i rammen som følge av at det er oppdaget feil i kriteriet vedlikeholdsbehov fylkesvei. I 2024 er dette beregnet til 66 mill. kr. Vi må ikke betale tilbake det vi har fått for mye i 2024, men ny beregning vil få virkning fra 2025. Feilen har også konsekvenser for fordelingsvirkninger av det nye inntektssystemet, og påvirker det fylkeskommunen får i rammetilskudd kommende år.

Nordland fylkeskommune stiller seg spørrende til at departementet ikke har involvert berørte parter så snart feilen ble oppdaget. At det var oppdaget feil i kriteriet for vedlikeholdsbehov fylkesveg, var ukjent for oss inntil kommuneproposisjonen ble presentert. Feilen får store konsekvenser for inntektene til Nordland fylkeskommune, og vi hadde satt pris på å få lov til å se på kriteriet og uttale oss om de forutsetninger som er lagt til grunn i den nye modellen før den ble presentert i kommuneproposisjonen.

Nordland fylkeskommune vil peke på at vi nettopp har vært gjennom en nokså grundig høring på det inntektssystemet som nylig ble innført. Forutsetningene for denne høringen var de beregninger og fordeling som da lå inne. Hvis disse forutsetningene var feil, var også høringen på feil grunnlag.

Nordland fylkeskommune har et vedlikeholdsetterslep på ca. 15 mrd. kr. Et nedtrekk på 66 mill. kr på fylkesveg får store konsekvenser for Nordland fylkeskommunes økonomi og vedlikeholdet av fylkesvegnettet.

Nordland fylkeskommune er ikke uenig i at skjevheter og feil skal rettes opp, men måten det gjøres på nå er vi uenige i.

Gratis ferjer

Nordland fylkeskommune minner om at saken med merverdiavgift ifm. gratis ferjer ikke har funnet sin løsning, og at vi avventer svar fra Skatteetaten. Vi gjør oppmerksom på at Nordland fylkeskommune er underfinansiert med 16,3 mill. kr på området gratis ferjer.

Høring om Kommuneproposisjonen 2025 (Prop. 102 S (2023 – 2024)

Innspill fra Eidskog kommune og Kongsvingerregionen

Kommunene i Kongsvingregionen (Eidskog, Grue, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Åsnes) anerkjenner arbeidet regjeringen har gjort for å øke inntektene til kommunesektoren, samt for å få på plass en mer rettferdig fordeling av inntektene mellom kommunene.

Det gamle inntektssystemet har skapt enorm strekk i laget og har i for stor grad bidratt til å forsterke de enorme forskjellene i Kommune-Norge. Det burde være en selvfølge at alle norske innbyggere skal oppleve likeverdig kvalitet på kommunale tjenester. Slik har det ikke vært i praksis. De foreslåtte endringene er viktige skritt i riktig retning, og vi er glade for at flere av momentene vi har påpekt gjennom debatten er svart ut i form av konkrete positive forbedringer i systemet. Men det foreslåtte endringene monner ikke nok for de kommunene som trenger det mest. Vi trenger en reform av systemet, ikke justeringer.

De seks kommunene i vår region tilføres 53,5 millioner kroner ekstra sammenliknet med det gamle inntektssystemet. Med tillegg for overgangsordninger er totalen på 84,4 millioner. Det er viktig og nødvendig med økt omfordeling til skattesvake kommuner og distriktskommuner, for dette er kommunegruppene som har hatt lavere vekst i frie inntekter over lang tid.

En annen viktig endring for våre kommuner er at man ikke lenger blir straffet med lavere tilskudd som følge av at man ikke har gjennomført kommunesammenslåinger, som den forrige regjeringen innførte. Dette har kommunene i Kongsvingerregionen tapt mange millioner kroner på – hvert år.

Økt skatteutjevning og mer ressurser til hele kommunelaget

En av utfordringene er at den samlede omfordelingen og samlet reell vekst i frie inntekter (justert for demografi- og pensjonskostnader) fortsatt ikke gir oss godt nok handlingsrom i budsjettene til å kunne levere alle lovpålagte oppgaver. Det vil fortsatt være en kamp for tilværelsen, og krevende budsjettrunder fremover.

Lavinntektskommunene skal, i tillegg til ordinær lovpålagt tjenesteproduksjon, løse de samme utfordringene som mange andre kommuner; økt utenforskap, klimautfordringer, ressurskrevende tjenester, færre arbeidstakere pr pensjonist, svak vekst. Dette er en stor utfordring når ressursgrunnlaget over tid har blitt svekket betydelig. Denne realiteten har som konsekvens medført store økonomiske ubalanser i både egen region og landet for øvrig. Nesten halvparten av landets kommuner hadde i gjennomsnitt et negativt netto driftsresultat (SSB, 2023).

Eidskog og de øvrige kommunene i Kongsvingerregionen foreslår derfor at Stortinget bør vurdere å øke den symmetriske utjevningen fra til 68%.

Selv om forslaget til nytt inntektssystem vil gi et løft til mange av de mest utsatte kommunene er det stort for økte ressurser til hele kommunesektoren.  Vi vil derfor benytte muligheten til å understreke behovet for å løfte hele «kommunelaget». Vi ber derfor regjering og storting om å vurdere å øke de reelle frie inntektene for kommunesektoren kommunene utover økningen på 6.4 mrd. reelle frie inntekter, i behandling av statsbudsjett 2025.

Bekymring for valgte kriterier

PU-kriteriet: Forslaget gir mindre dramatiske utslag for våre kommuner enn inntektsutvalget foreslo, men vi ser samtidig art mange kommuner fortsatt taper stort. Vi er bekymret for at tall som kan være riktig i makro ikke stemmer på mikro-nivå i den enkelte kommune. Her bør forslaget til kompensasjon økes ytterligere og varigheten av tiltaket må sikres.

Distriksindeksen i inntektssystemet er et annet eksempel. Fordelingen av distriktstilskudd er viktige for kommunene det gjelder. I den nye indeksen vil geografi få vesentlig økt vekt på bekostning av sosialøkonomiske forhold. Ny indeks tar ikke like stort hensyn til den samfunnsmessige utviklingen over tid. Samtidig er den mer grovkornet og fanger i mindre grad opp ulike kommuner med utfordringer. Dermed blir de distriktspolitiske tiltakene mindre effektfulle. For vår del rammes Kongsvinger, Eidskog og Sør-Odal med et stort minus på grunn av dette. Vi ber komiteen om å vurdere om dette er i tråd med de ønskede endringene i systemet eller om det bør vurderes å bruke «gammel» Distriktsindeks.

Toppfinansieringsordningen til ressurskrevende tjenester

Eidskog og Kongsvingerregionen er i hovedsak tilfreds med de foreslåtte endringene i toppfinansieringsordningen. Vi er positive til at ordningen i større grad kompenserer kommuner med høye utgifter per innbygger. Samtidig vil vi peke på behovet for å styrke ordningen blant annet gjennom

• - Fjerne aldersgrensen for ordningen på 67 år
• - Ikke øke innslagspunktet for ordningen med 150 000,- men kun øke i tråd med kommunedeflatoren.
• - Ordningen med egen kompensasjon til de minste kommunene med de høyeste utgiftene i ordningen bør også gjelde for større kommuner med særlig høye utgifter

Hundre prosent rettferdighet ville betydd hundre prosent utjevning. Mens skatteutjevningen økes noen prosent, er det andre mekanismer i systemet som slår ut andre veien. I ytterste konsekvens vil systemet fortsette å skape større sosiale ulikheter i Norge, selv om det nye inntektssystemet rydder opp i noen av skjevdelingene. Derfor er dette en start, men det gjenstår mye før vi kan si at systemet er rettferdig.

Merknad:

Komiteen anbefaler å øke symmetrisk inntektsutjevning til 68%.

Komiteen anbefaler at aldersgrensen for ressurskrevende tjenester oppheves, og at innslagspunktet for ordningen økes i tråd med kommunedeflatoren.

Komiteen anbefaler å at det foretas en gjennomgang av Distriktsindeks for kommunene med fokus på om de forslåtte endringene er i tråd med de ønskede endringene.

Komiteen anbefaler at det startes systematisk forskning på hvilke sosioøkonomiske kriterier som er relevante for å forklare kommuners ressursbehov, også med andre metoder enn de som vanligvis ligger til grunn for kostnadsnøkler i inntektssystemet.