En forsterket arbeidslinje - flere i jobb og færre på trygd

Tiltaksforskriften kapittel 7 , inkludering ikke ekskludering!

Her er OFUR sitt forslag:
Vi ser at forslagene kan gi positive muligheter, men de innebærer også betydelige utfordringer for personer med uføretrygd eller langtidssykdom. Kombinert med kollapsen i IA-avtalen og forslag om reduksjon i støtteordninger, kan dette medføre økt press på en allerede sårbar gruppe.

Vi ønsker å belyse hvordan endringene kan påvirke personer med nedsatt arbeidsevne, og samtidig foreslå konkrete tiltak for å styrke de positive effektene og redusere risikoen for økt ekskludering fra arbeidslivet. Vi understreker også betydningen av helsekøer, som forverrer situasjonen for mange, og behovet for å forbedre samarbeidet mellom NAV, helsevesenet og utdanningssystemet.

Våre bekymringer:

1. Kollapsen i IA-avtalen og sykelønnsordningen Med IA-avtalen ute av spill, er det usikkerhet rundt fremtiden til sykelønnsordningen. En reduksjon i sykelønn vil kunne legge ytterligere press på personer som forsøker å balansere helseutfordringer med arbeid. For mange vil dette gjøre det vanskeligere å delta i arbeidslivet.

2. Fjerning av støtteordninger
Fjerningen av egenandel på kiropraktor, kombinert med andre endringer, skaper ekstra økonomiske og praktiske byrder for personer med kroniske helseutfordringer. Selv små endringer i økonomisk trygghet kan få store konsekvenser for rehabilitering og muligheten til å delta i tiltak og arbeidsliv.

3. Helsekøer og systemsvikt 
Lange ventetider i helsevesenet rammer personer med kroniske sykdommer og helseutfordringer hardest. Når helsetilbudet svikter, øker risikoen for at flere faller helt ut av arbeidslivet. Forbedring av helsekøene og bedre koordinering mellom NAV og helsevesenet, samt skole og arbeidsgiver er avgjørende.

Våre anbefalinger:

1. Økt tilgjengelighet og fleksibilitet i tiltak Tiltakene må tilpasses den enkeltes helse og kapasitet for å sikre deltakelse uten risiko for forverring av helsen. En mer fleksibel opplæring, både når det gjelder innhold og varighet, vil bidra til økt inkludering og mestringsfølelse.

2. Styrking av praksisrettet opplæring Praksisrettede tiltak som gir reell arbeidserfaring bør prioriteres, men det er essensielt med god tilrettelegging. For personer med helsemessige begrensninger må praksisplasser tilpasses individuelt for å redusere frafall.

3. Fleksible deltakelseskrav Kravene til deltakelse i tiltak må ikke bli en barriere for de som allerede sliter med helseutfordringer. Muligheter for deltakelse med lavere intensitet eller alternative opplegg må integreres for å sikre at flest mulig kan dra nytte av tiltakene.

4. Satsing på helse, NAV og skole Et helhetlig samarbeid mellom NAV, helsevesenet, arbeisgiver og skolesektoren er nødvendig for å sikre bedre støtte og koordinering. Det må også utvikles systemer som reduserer helsekøene, forbedrer rehabiliteringstilbudet og gir tilpasset opplæring for personer med nedsatt arbeidsevne.

Konklusjon:

Endringene i tiltaksforskriften representerer et viktig skritt mot økt inkludering i arbeidslivet. Samtidig er det avgjørende at endringene ikke skaper nye barrierer for personer med nedsatt arbeidsevne. OFUR understreker behovet for fleksibilitet, tilrettelegging og styrket samarbeid mellom NAV, helsevesenet og utdanningssystemet for å sikre at rettighetene og behovene til vår målgruppe blir ivaretatt.

OFUR står til disposisjon for videre dialog og samarbeid for å sikre at endringene i tiltaksforskriften gir positive resultater uten å ekskludere personer med helseutfordringer fra arbeidslivet.

Med vennlig hilsen

Organisasjonen For Uføres Rettigheter - OFUR

NHO Reiseliv takker for muligheten til å komme med innspill til neste års budsjett. Vi er den største arbeidsgiver- og næringsorganisasjonen for reiselivet i Norge med om lag 3.800 medlemsbedrifter. Vi er tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som er den største interesseorganisasjonen i Norge, og vi arbeider for å sikre våre medlemmer arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter som styrker reiselivsnæringen.

NHO Reiseliv viser til Meld.St.33 "En forsterket arbeidslinje" og takker for muligheten til å gi innspill Vi henviser også til høringssvarene til NHO og andre landsforeninger i NHO-fellesskapet. 

NHO Reiselivs hovedsynspunkter: 

• Økt bruk av blant annet lønntilskudd er positivt
• NAV må bli mer arbeidsrettet
• Kompetanseheving er sentralt
• Flere veier inn i arbeidslivet bør prioriteres

Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak 
Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes av at en stor andel av befolkningen er i jobb. Likevel viste tall fra NAV, at om lag 685.000 personer sto utenfor jobb eller utdanning ved utgangen av 2023. Spesielt alvorlig er det at 111.000 unge under 30 år står utenfor jobb og utdanning.  

Reiselivet er en del av løsningen på denne utfordringen fordi næringen sysselsetter personer med ulik bakgrunn og kompetanse. Vi har plass også til de som har falt utenfor eller har hull i CV-en. Reiselivets egenart gjør det mulig at så mange mennesker finner veien inn i arbeidslivet via vår næring. Menon Economics anslår desssuten at det vil være 13 prosent flere sysselsatte i tjenestenæringene i 2030 og 26 prosent flere i 2050 enn i dag. Det betyr 320.000 flere ansatte i 2050 enn i dag. Det betyr flere jobber – og et behov for flere folk til jobbene. Det kan bli utfordrende for bedriftene som allerede har et stort udekket kompetansebehov. Nærmere 6 av 10 reiselivsbedrifter har et udekket kompetansebehov i følge NHOs Kompetansebarometer 2023.

Reiselivsnæringen er allerede i dag en stor og viktig inkluderingsnæring. NHOs medlemsundersøkelse fra desember 2023 viser at 4 av 10 bedrifter har inkludert personer som trenger ekstra oppfølging eller tilrettelegging i løpet av de siste tre årene. 6 av 10 reiselivsbedrifter jobber dessuten aktivt med inkludering. En av tre medlemsbedrifter i NHO Reiseliv har dessuten ansatt en eller flere ukrainske flyktninger ifølge NHOs medlemsundersøkelse fra august 2024. Reiselivet er en av næringene hvor flest ukrainere har funnet arbeid.

Men selv om mange reiselivsbedrifter ønsker å ta sitt samfunnsansvar gjennom blant annet inkludering, har det også en kostnad. NHO Reiseliv er derfor positiv til forslaget om økt bruk av lønnstilskudd. Tiltaket er et viktig og effektivt virkemiddel også for reiselivsbedriftene. Det er sentralt kan ta lang tid før kandidatene kan bidra verdiskapende i bedriften. Det er riktignok viktig at støtteordningsperioden kan utvides og da utover dagens varighet. Det bør også være en smidigere videreføring av tiltaket uten at bedriftene hver gang må søke om videreføring. Undersøkelser viser for øvrig at også kandidatens motivasjon, relevant arbeidspraksis i bedriften og nettopp økonomisk tilskudd er avgjørende for ansettelse.

NAV må bli enda mer arbeidsrettet 
NAV er og blir en viktig aktør og samarbeidspartner for både arbeidssøkere og arbeidsgivere. NHO Reiseliv anerkjenner derfor Arbeidsforskningsinstituttets evaluering fra 2020 som peker på at utviklingen i NAV har vært i tråd med hovedstrategiene fra Meld. St. 33 (2015-2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet. NHO Reiseliv anser delstrategien om at NAV må bli mer arbeidsrettet som særlig relevant. God match mellom tilbud og etterspørsel er avgjørende, og vår erfaring er at inkludering som tar utgangspunkt i bedriftenes behov for arbeidskraft har større sjanse for å lykkes. Det er også viktig med et virkemiddelapparat som kjenner bedriften, er tilgjengelig og som er enkelt å forholde seg til. Tilbakemeldinger fra våre medlemsbedrifter landet rundt, tyder på at det fremdeles er store forskjeller mellom NAVs kontorer og hvor arbeidrettet de er. Vi støtter også forslaget om å legge til rette for at arbeidsgivere får økt informasjon og kunnskap om virkemidler som f.eks arbeidsmarkedstiltak.

Kompetanseheving er sentralt
Reiselivet ansetter bredt, men NHO Reiselivs medlemmer har også stort behov for faglært arbeidskraft. Vi er derfor positive til at arbeidssøkere som har lave formelle kvalifikasjoner eller mangelfull kompetanse skal få styrket sine muligheter gjennom ordninger som modulstrukturert opplæring (tidligere MFY – nå VOV) og Fagbrev på jobb. Sistnevnte har vist seg å være en treffsikker ordning, men er allerede i dag stor grad underfinansiert i fylkene. Det er derfor viktig med en oppskalering av ordningen fremover slik at flere kan formalisere sin kompetanse. Samtidig vil vi understreke viktigheten av at næringslivet får nødvendig støtte nå som bedriftene er tiltenkt en større rolle for mer opplæring, flere arbeidsmarkedstiltak og oppfølging av personer med sammensatte behov uten. I den nye VOV-ordningen, gjerne omtalt som ny hovedmodell for videregående opplæring for voksne, vil det meste av opplæringen skje i bedrift. Det er derfor viktig at ordningene evalueres grundig og videreføres på bakgrunn av evalueringen.

NHO Reiseliv mener også at bransjeprogrammene, en del av Kompetanseprogrammet må styrkes og videreutvikles. Dessuten vil vi understreke betydningen av at Norge utvikler et system for etterutdanninger med "Kompetanseattester" for å fremme livslang læring og bedre mobilitet i arbeidsmarkedet.
 
Flere veier inn i arbeidslivet 
Faste hele stillinger er, og skal være, hovedregelen i norsk arbeidsliv. NHO Reiseliv mener likevel, i likhet med NHO, at arbeidsmarkedets regler må være fleksible nok til at bedriftene kan håndtere naturlige variasjoner i etterspørselen og behovet for arbeidskraft.

Innstramminger i muligheten for innleie gir mindre fleksibilitet og økt bruk av eksempelvis permitteringer og midlertidighet. Reiselivet, som i stor grad er preget av sesongsvningninger, har derfor behov for et regelverk som tar høyde for dette. Vi fykter at dagens ordning sørger for færre veier inn i arbeidslivet – og ikke flere som burde være målet.

Med vennlig hilsen
NHO Reiseliv

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Best mulig bruk av ressursene er nødvendig for å sikre Norges konkurransekraft. Perspektivmeldingen, PM24, slår fast at kampen om arbeidskraften er en av de største utfordringene Norge står overfor. For å møte det økende arbeidskraftsbehovet, er det avgjørende at arbeids- og velferdspolitikken bidrar til å mobilisere, beholde og utvikle arbeidskraften. En strategisk satsing på etter- og videreutdanning for arbeidstakere er et viktig grep for å sikre høy sysselsetting og produktivitet. 
Kort fortalt: Vi må få flere i jobb og færre på ytelser. Det bidrar også til sosial bærekraft.

NHO mener det er viktig å prioritere følgende fem grep i arbeidsmarkedspolitikken:

1. Det må lønne seg å jobbe 
2. Bedriftenes behov for arbeidskraft må være førende
3. Det er behov for tydeligere ansvarsdeling mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet
4. Det må være flere veier inn i arbeidslivet og flere måter å løse arbeidet på
5. Vi må gjøre mer av det som virker

1. Det må lønne seg å jobbe 
I 2023 stod om lag 620.000 personer i alderen 20-66 år utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak. Den høye andelen unge utenfor arbeidsliv og utdanning er særlig bekymringsfull. Altfor mange blir tidlig mottakere av helserelaterte ytelser og står i fare for å bli varig utenfor arbeidslivet.

Kostnadene knyttet til sykefravær og arbeidsrelatert utenforskap er høye. Bevilgningene til sykepenger, AAP og uføretrygd økes med 20,7 mrd. kr. fra 2024 til 2025. Det er ikke bærekraftig over tid.

Ytelser, skatteregler og oppfølging av personer utenfor arbeidslivet må utformes slik at arbeidslinja understøttes og flere kommer i jobb. Tidlig innsats er avgjørende for at unge kommer seg i utdanning og jobb. Utdannings-, helse og arbeidspolitikken må koordineres bedre, slik meldingen påpeker. NHO er positiv til ungdomsgarantien og forsøket med arbeidsrettede tiltak kombinert med ytelser uten vilkår om helsediagnoser.

NHO støtter også den varslede områdegjennomgangen av helserelaterte ytelser og ser frem til konkrete oppfølgingspunkter fra denne. Det må i tillegg settes i gang en mer omfattende kunnskapsinnhenting om årsakene til det høye sykefraværet og om det er behov for å gjøre noe med utformingen av sykepengeordningen. Det er helt sentralt at man legger til rette for at arbeidstakere beholder tilknytningen til arbeid. For noen diagnosegrupper, som lettere psykiske lidelser er det ofte helsefremmende å være i arbeid.

2. Bedriftenes behov for arbeidskraft må være førende
6 av 10 NHO-bedrifter melder om mangel på nødvendig kompetanse. NHOs erfaring er at arbeidsgivers behov for arbeidskraft må stå sentralt dersom en skal lykkes med ansettelser av personer som står litt lenger unna arbeidsmarkedet.

Videre må kontakten mellom Nav og virksomhetene forsterkes. Mange Nav-veiledere har liten eller ingen kontakt med arbeidsgivere i sitt arbeid. Et Nav som kjenner næringslivet, ulike bransjer og de enkelte bedriftene, er bedre i stand til å bistå med å få flere inn i arbeid og samtidig dekke næringslivets behov for arbeidskraft. Samtidig vet vi at bedriftene vil ansette: NHOs medlemsundersøkelse fra desember 2023 viser at 4 av 10 bedrifter i løpet av de siste tre årene har rekruttert personer som trenger ekstra oppfølging eller tilrettelegging. Samme undersøkelse og erfaringene fra NHOs Ringer i vannet-arbeid viser at kandidatens motivasjon, økonomisk tilskudd, oppfølging fra Nav eller tiltaksleverandør før og etter ansettelse og muligheten for å vurdere kandidaten gjennom praksis er avgjørende for at bedriftene ansetter.

Meldingen peker på betydningen av kontakt med arbeidsgivere, men kunne med fordel vært enda tydeligere på hvor avgjørende denne kontakten er for å lykkes med inkluderende rekruttering.

Ved bruk av utdannings-/opplæringstiltak, er det viktig at Nav har god kunnskap om utdanningsinstitusjonenes tilbud, i tillegg til virksomhetenes kompetansebehov. I et stramt arbeidsmarked trenger flere som står tilmeldt NAV betydelig støtte for å gjennomføre et utdanningsløp. Mange NHO-bedrifter deltar i skreddersydde undervisningsopplegg for unge Nav-brukere og regner det som en nyttig rekrutteringskanal. En viktig tilbakemelding fra bedriftene er at de må involveres fra start dersom samarbeidet skal lykkes. Der bedriftene deltar på intervju av kandidatene og kan danne seg et inntrykk av motivasjon og forkunnskaper, er sjansen større for at flere fullfører tiltakene som iverksettes. En annen og like viktig tilbakemelding er at overgangen fra tiltak til ordinær læreplass er svært sårbar fordi mange da opplever at den samlede inntekten går ned. Livsoppholdssikringen må ikke innrettes slik at det straffer seg å bli lærling kontra å delta i arbeidsmarkedstiltak. I slike overgangssituasjoner kan det være behov for videre støtte fra Nav til for eksempel lærlinger med forsørgeransvar.

Generelt bør en også se på hvordan Navs virkemiddelapparat kan forenkles. I dag er vanskelig å finne frem i "jungelen" av tiltak, både for arbeidsgivere og andre brukere.

3. Tydeligere ansvarsdeling mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet
Blant bedriftene som oppgir at de mangler arbeidskraft i NHOs kompetansebarometer for 2023, oppgir tre av fire at de har stort behov for fagarbeidere. Motivasjonen for å samarbeide med Nav om arbeidsinkludering er derfor stor. Mer enn 90 prosent av lærebedriftene er i privat sektor mot to og syv prosent i henholdsvis statlig og kommunal sektor. NHOs medlemsbedrifter bidrar altså i stort monn i dette samarbeidet, men opplever stadig oftere at elevene som kommer ut i lære trenger opplæring i å bruke moderne utstyr og maskiner. Fire av ti yrkesfaglærere oppgir at de mangler utstyr til å undervise i tråd med kompetansemål i de nye læreplanene. Dette er et varsko politikerne må ta på alvor. Vi finner derfor grunn til å peke på at utdanningstilbudet generelt må bli bedre. Arbeidslivet kan ikke forventes å være arena for stadig mer opplæring, flere arbeidsmarkedstiltak og oppfølging av personer med sammensatte behov uten at det også gjøres betydelige investeringer i utstyr, undervisningslokaler og lærekrefter i utdanningsinstitusjonene.

Samtidig er det slik at ikke alle ønsker eller har forutsetninger til å oppnå fagbrev eller annen formell yrkeskompetanse. Derfor er det viktig at ikke-formell kompetanseheving dokumenteres på en systematisk måte slik at kompetansen kan synliggjøres på tvers av bransjer. NHO har sammen med Kompetanseforbundet, Nito, Fagforbundet og KS i 2024 gjennomført et prosjekt med mål om å utvikle et rammeverk for å dokumentere gjennomført etterutdanning som kurs eller sertifiseringer. Dette initiativet er spilt inn til Kompetansereformutvalget, og NHO foreslår at rammeverket videreutvikles for å inkludere også Navs AMO-kurs. Slik kan kompetansen Navs brukere opparbeider seg utenom det formelle utdanningssystemet anerkjennes på en systematisk måte.

For personer som er i arbeid og har behov for å formalisere kompetanse eller få kompetansepåfyll, finnes det flere ordninger som allerede er etablert og som bør styrkes. Fagbrev på jobb-ordningen er populær og effektiv for å utdanne voksne til fagarbeidere, og bransjeprogrammene gir målrettet opplæring utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet.

4. Flere veier inn i arbeid og flere måter å løse arbeidet på
For å legge til rette for arbeidsinkludering der ikke alle har mulighet til å jobbe fulltid, vil det være behov for å legge til rette for mer fleksibilitet, noe også meldingen adresserer. Noen arbeidstakere klarer kun å jobbe noe og da må «reststillingen» fylles opp av andre. Og dernest er det også arbeidstakere som kan ha behov for å kunne jobbe de dagene/ukene der arbeidsevnen gjør det mulig. For disse arbeidstakerne kan bemanningsbedriftene være en god tilknytning til arbeidslivet. Tidligere undersøkelser viser at 40 prosent av de som jobber i et bemanningsbyrå kommer fra utenfor arbeidslivet.

Faste hele stillinger er og skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet, men Norge har behov for et regelverk som tar høyde for at folk er ulike og bedrifter har behov for å tilpasse produksjonen til svingene i markedet, og som gir flere, ikke færre veier inn i jobb. NHO mener derfor at det igjen må bli adgang til å leie inn fra bemanningsforetak ved midlertidige behov.

Det investeres mye fra offentlig side, både gjennom tiltaksmidler og tilskuddsmidler, men bruken av innovative anskaffelser som metode er lite benyttet. Skal vi lykkes med å få flere inn i arbeidslivet må offentlig sektor samarbeide tettere med private og ideelle om gode tilbud.  Anskaffelsesregelverket gir muligheter for å ta i bruk nye ideer og innovasjon, men dette benyttes i for liten grad i dag.

5. Gjøre mer av det som virker
Regjeringen viser til studier som dokumenterer at særlig lønnstilskudd og opplæring har positiv effekt på sysselsettingen og foreslår å øke bruken av disse tiltakene. NHO er enig i at denne innsatsen må forsterkes. En større del av arbeidsmarkedstiltakene bør rettes mot lønnstilskudd over lengre tid for å sikre større forutsigbarhet og mindre byråkrati. NHO legger samtidig til grunn at lønnstilskuddsordningen utformes slik at uheldige samfunnsøkonomiske konsekvenser minimeres.

Velprøvde modeller for samarbeid mellom kompetanse- helsemyndighetene og Nav, slik som Vi inkluderer, Vi kvalifiserer og Senter for jobbmestring må breddes ut og bli en permanent del av virkemiddelapparatet.

Framskrivinger viser at mennesker med nedsatt arbeidsevne kommer til å utgjøre en stadig større del av de som står utenfor arbeidslivet. Erfaring viser at skreddersydde og individrettede tiltak har høyest effekt for å få denne gruppen i jobb. Her har arbeids- og inkluderingsbransjen høy kompetanse og er derfor en viktig del av virkemiddelapparatet.

 Høringsnotat fra Sunnaasstiftelsen. Meld. St. 33 (2023-2024) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd

• Om lag 620 000 står utenfor utdanning, arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Det er derfor bra at Regjeringen gjennom Meld. St. 33 (2023-2024) vil styrke arbeidet om å få flere mennesker i jobb og færre på trygd.

Flere med nedsatt funksjonsevne kan og vil i jobbe

• Tall fra Bufdir (2020) viser at 105 000 personer med nedsatt funksjonsevner kan og vil arbeide, og vi må også forsterke innsatsen for å få disse i arbeid.
• Sunnaasstiftelsen er særlig opptatt av å bistå denne gruppen å komme tilbake til utdanning og arbeid. Vi har utviklet en modell for aktiv rehabilitering og mentorprogram til dette.
• Våre tjenester retter seg spesielt mot personer som har opplevd dramatiske endringer i livene sine etter ryggmargs- eller hjerneskade som følge av ulykke eller sykdom.
• De må fra den ene dagen til den andre lære seg å leve livet med helt andre forutsetninger enn det de hadde sett for seg. De trenger ny kunnskap og nye ferdigheter for å kunne leve gode og aktive liv og for å komme tilbake til arbeid.

Behov for nye konkrete lavterskeltiltak for arbeidsrettet rehabilitering

• I meldingen understrekes at arbeidsrettet rehabilitering bidrar til å styrke den enkeltes arbeidsevne. Disse tjenestene kjøpes gjennom offentlige anskaffelser.
• Vi mener det er behov for mer mangfold i tjenestene og at det må legges til rette for nye konkrete lavterskeltiltak med god effekt.
• Sunnaasstiftelsens modell øker deltakernes motivasjon og mestring og bidrar til at de kan vende tilbake i arbeid og utdanning. Modellen består av to deler:

1. Aktiv rehabilitering.

• Mennesker med ryggmargs- eller hjerneskade har behov for oppfølging, veiledning og behovstilpassede samlende rehabiliteringstjenester etter de skrives ut fra langvarig og krevende sykehusopphold.
• Rett etter hjemkomst fra sykehuset trenger de først og fremst hjelp til å mestre dagliglivets gjøremål. Dette inkluderer alt fra rullestolteknikk og forflytning, til personlig hygiene og tilpasning til nye kognitive utfordringer.
• Sunnaastiftelsens regionale ukestilbud for mennesker med ryggmargs- eller hjerneskade bygger nødvendige ferdigheter, motivasjon og tro på egne muligheter.
• Møtet med likepersoner (mentorer) som selv har funnet veien tilbake til et aktivt liv etter skade gir håp, motivasjon og konkrete råd om hvordan man kan mestre hverdagen. Å få veiledning fra noen som har vært gjennom samme prosess gir en unik innsikt og trygghet.

1. Mentorprogram- for å bli en resurrs for andre må man ført bli en ressurs for seg selv

• Sunnasstiftelsens mentorprogram er et ettårig modulbasert lederutviklingsprogram for personer med ryggmargs- eller hjerneskade, der de lærer å være veiledere og rollemodeller for nyskadde både i våre regionale uketilbud og ute i kommuner og sykehus.  
• Etter alvorlig sykdom og skade er det lett å miste troen på egen verdi, og muligheten til å bidra i arbeidsmarkedet. For å bli en ressurs for andre, må man først se seg selv som en ressurs både personlig og profesjonelt. Programmet fokuserer derfor på å styrke deltakernes tro på egen kapasiet,  styrke deres selvbilde og bevisstgjør egen kompetanse, og hvordan denne kan omsettes i arbeidslivet.
• Programmet består av teori om kommunikasjon, teamarbeid, jobbintrvju, målsettingsarbeid med mer og har arbeidspraksisperioder der de får invividuell oppfølging på egne mål. 
• Sunnaasstiftelsen har så langt udannet mer enn 100 likepersoner (mentorer) fra hele landet Sunnaasstiftelsens mentoordning retter seg mot tiden før deltakerne kommer i jobb, og komplementerer NAVs mentorordning i bedrift – altså til personer som har kommet i arbeid.

Det er behov for nye verktøy

• For å nå regjeringens mål om økt sysselsettingsandel trenger vi nye verktøy, og da særlig for gruppen med nedsatt funksjonsevne. Sunnaasstiftelsens mentorprogram er et slik nytt verktøy.
• I dag er systemet i for stor grad innrettet på å få folk over på trygd, fordi de «kvalifiserer» til det. De fleste ønsker derimot veiledning og opptrening som kan hjelpe dem til å gjenvinne et aktivt liv, med arbeid som en viktig grunnstein for selvfølelse og livskvalitet.
• Aktiv rehabilitering og Mentorprogram er svært effektive for å få mennesker med ryggmarg- og hjerneskade tilbake i utdanning og arbeid etter sykdom og skade.
• Verken vårt tilbud om aktiv rehabilitering eller mentorprogrammet er pr i dag omfattet av NAV sitt tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. Det setter begrensninger for vår mulighet til å tilby tjenestene til brukerne og deres bostedskommuner.
• Vi vi derfor oppfordre Arbeids- og sosialkomiteen til å inkludere Sunnaasstiftelsens modell for aktiv rehabilitering og vårt mentorprogram i NAV sitt tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. Mentorprogrammene til Sunnaasstitelsen bør inngå som et arbeidsmarkedstiltak.

Forebygging av problematisk bruk av alkohol, illegale rusmidler, vanedannende legemidler, dopingpreparater og spill (heretter forkortet til rusmidler og spill) i arbeidslivet lønner seg; det holder folk i arbeid, øker nærværet på arbeidsplassen og sparer arbeidslivet og samfunnet for helse- og velferdsutgifter. I tillegg fremmer slik forebygging enkeltmenneskers livskvalitet, samt bidrar til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller som kan oppstå når man står utenfor arbeidslivet.

BAKGRUNN OG HOVEDUTFORDRINGER

Høyere risikofylt alkoholbruk blant sysselsatte, enn ikke-sysselsatte

Alkohol er fortsatt det mest utbredte rusmidlet blant sysselsatte i Norge. 15 % av yrkesaktive har et risikofylt alkoholbruk, som kan ha negative konsekvenser for arbeidssituasjonen, føre til avhengighet og i ytterste konsekvens frafall fra arbeidslivet. Blant ikke-sysselsatte er andelen med risikofylt forbruk 11 % (Moan, Halkjelsvik, Bye, 2024).

Økt bruk av iIlegale rusmidler

I samme undersøkelse framkommer at bruk av illegale rusmidler er betydelig høyere blant de som har risikofylt alkoholbruk. Videre viser studien en økning i kokainbruk blant mannlige sysselsatte i alderen 20-40 år, fra 3 til 6 % de to siste årene. Det var også en økning i cannabisbruk blant kvinnelige sysselsatte i samme aldersgruppe, fra nær 3 % til 7 %.

Dette reflekteres også i henvendelser på vår veiledningstelefon, hvor vi ser en økning i bekymringer som omhandler kokain. 

Yngre sysselsatte er mest utsatt

Undersøkelsen viser videre en økning i rusmiddelbruk blant de yngste sysselsatte. Spesielt mannlige sysselsatte utpeker seg, da de drikker oftere og har et mer risikofylt drikkemønster enn kvinnelige sysselsatte, og spesielt blant de som er ugift og ikke har barn under 6 år.

Økonomiske og sosiale kostnader

Studier dokumenterer fravær og ineffektivitet som følge av alkoholbruk og pengespill. I tillegg til at forebygging av rus- og avhengighetsproblemer i arbeidslivet bidrar til å holde folk i arbeid, bidrar det også til å redusere fraværet.

I rapporten «Samfunnskostnader ved alkoholbruk» (Oslo Economics 2022), anslås alkoholrelatert sykefravær og ineffektivitet, samt forsinket fullføring utdanning, å koste det norske samfunnet minst NOK 10 – 13 mrd årlig. I tillegg viser FHI-studier at alkoholbruk i sosiale jobbrelaterte situasjoner også fører til sosiale kostnader som går utover relasjoner og arbeidsmiljøet, f.eks. drikkepress, opplevelse av ekskludering og uønsket seksuell oppmerksomhet.

Rapporten «Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved problemspilling i Norge» (UiB 2022), viser at samfunnskostnadene beløper seg til totalt NOK 5,14 milliarder. Ineffektivitet på jobb står for totalt 464,6 millioner kroner. I tillegg kommer fravær som er beregnet til 103,4 millioner. Dette er kun legemeldt fravær utover 14 dager for den ti prosenten av problemspillerne som har fått en diagnose. Det er betydelig lavere enn et estimat på totalt 14,4 milliarder svenske kroner fra en svensk rapport som kom i 2020. Hovedårsaken til gapet er at de svenske estimatene også inkluderer spillere som spiller med moderat og lav risiko.

Kun halvparten i arbeidslivet kjenner til virkemiddelet Akan kompetansesenter

Akan - arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk ble etablert i 1963 og eies av LO, NHO og staten. Vi er et tilbud til hele norsk arbeidsliv, og brukes av store og små virksomheter fra hele landet, i privat og offentlig sektor og fra et bredt spekter av bransjer. Vi tilgjengeliggjør verktøy og metoder for arbeidslivet. Vi har meget høy kundetilfredshet (Prognosesenteret 2024).

Undersøkelser (Respons Analyse 2023) viser at arbeidslivets kjennskap til Akan kompetansesenter har økt noe de siste årene. Men fortsatt er det 53 % i offentlig sektor som ikke kjenner til virkemiddelet, og 61 % i privat sektor. Blant målgruppen ledere/verneombud/tillitsvalgte var også kjennskapen økt fra tidligere år, men samlet sett er det kun 50 % som har kjennskap til kompetansesenterets kunnskap og tjenester. Å øke arbeidslivets kjennskap er derfor viktig.

VÅRE INNSPILL TIL TILTAK

Forebyggende tiltak og helsefremmende innsatser 

Tiltak 1: Regjeringen skal bidra til å øke arbeidslivets kjennskap til den kunnskapsbaserte Akan-modellen. 

Behandling og oppfølging i spesialisthelsetjenesten

Tiltak 2: Behandler skal inkludere pasientenes arbeidstilknytning som en støtte i rehabiliteringen. 

 Samhandling 

 Tiltak 3: Regjeringen vil be AIDs underliggende enheter, STAMI, NAV Arbeidslivssentre og Arbeidstilsynet om å samarbeide tettere med Akan kompetansesenter, slik at flere virksomheter får økt kunnskap og bevissthet om forebyggende arbeid på dette feltet. 

VÅR BEGRUNNELSE FOR TILTAKENE

Arbeidsplassen - en unik arena for forebygging og håndtering

I arbeidslivet møter vi majoriteten av den voksne befolkningen. Her har vi rutiner, tydelige roller og ansvar, som gjør det mulig å fange opp negativ utvikling på et tidlig tidspunkt, forutsatt bevissthet og kunnskap. Arbeidstilhørighet kan være en døråpner til behandling, fordi arbeidslivet er et obligatorisk tema for personer i yrkesaktiv alder i all kontakt med helsevesenet. Det er av betydningen å ha en felles forståelse av hvordan arbeidstaker, arbeidsgiver, helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren bør jobbe. Arbeid betyr for mange struktur og verdighet, og er en sterk motivasjon til endring.

Gevinsten av å hindre frafall fra arbeidslivet er størst blant unge som har mange år i arbeidslivet foran seg.

Forebygging og tidlig innsats bidrar til å redusere de økonomiske og sosiale kostnadene, og det er samfunns- og bedriftsøkonomisk langt mer lønnsomt enn å reparere.

Den kunnskapsbaserte og velprøvde Akan-modellen 

 Akan kompetansesenters arbeid, råd og tjenester bygger på den kunnskapsbaserte Akan-modellen, som er velprøvd og over tid videreutviklet i tråd med forskning og praktisk erfaring. Modellen samsvarer med internasjonale standarder[1] og består i korte trekk av; 

• En policy for rusmiddelbruk og spill som er forankret hos partene og kjent for ansatte,
• Ledere som tar «den nødvendige samtalen» så tidlig som mulig når de blir bekymret for en medarbeider, og
• Et tilbud om hjelp til de som har eller er i ferd med å utvikle problematisk bruk

I rapporter vi tidligere innhentet fra arbeidslivet, og i spørreundersøkelser gjennomført 2016-2022 om virksomheters erfaringer med individuelle Akan-avtaler, framkommer at i 70 - 90 % av avtalene var personen med individuell Akan-avtale fortsatt ansatt i virksomheten ved årets slutt.  

[1] Review of National Prevention Systems based on the UNODC/WHO International Standards on Drug Use Prevention Final repost of the pilot in Norway (2023)

Meld. St. 33 En forsterket arbeidslinje – flere i jobb færre på trygd er en svært viktig melding. Arbeidsinkludering er helt nødvendig for samfunnet. For det første er det samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men like viktige er den store betydningen arbeid har for den enkelte. Lønnsinntekt gir frihet og er den viktigste faktoren for å unngå fattigdom. Arbeidstakere får i tillegg mulighet til å bidra med sin kompetanse og de får delta i et fellesskap. Fellesforbundet oppfordrer Stortinget i behandlingen av meldingen til å støtte økt bruk av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i jobb, samt å legge til rette for en jevn bevilgning til tiltakene over tid, som ikke er knyttet til konjunkturene. Det er også viktig å stå fast på at tiltakene for de som står lengst unna arbeidsmarkedet, Varig tilrettelagt arbeid (VTA) og Arbeidsforberedende trening (AFT), ikke settes ut på anbud. Videre oppfordrer vi til en gjennomgang av begrepsbruken i arbeidsmarkedspolitikken.

Fellesforbundet støtter regjeringens mål om å få flere i arbeid. Det er for mange som blir stående utenfor arbeidslivet, enten fordi de faller ut av utdanningsløpet eller fordi de ikke klarer å stå i jobben sin over tid. Målet for inkluderingen må være en varig tilknytning til arbeidslivet. Fellesforbundet er LOs største forbund i privat sektor med over 175 000 medlemmer. Vi organiserer bredt, fra industrien, byggenæringen, transport, logistikk til ansatte i VTA. Skal vi nå målene om å inkludere 150 000 flere i arbeidslivet, må det forankres med tillitsvalgte på arbeidsplassene for å sikre inkludering og oppfølging. Fellesforbundet er glade for at meldingen viser til partssamarbeidet, organiseringen og tariffavtalene som er inngått for ansatte i VTA, både i forhåndsgodkjente bedrifter og i andre virksomheter.

Fellesforbundet mener overordnet dette er en god melding og støtter regjeringens prioritering av unge. Evalueringene som er gjort, viser at arbeidsmarkedstiltak har god effekt. Det gjør at nivået på arbeidsmarkedstiltakene må øke og Nav må ha forutsigbarhet når de skal planlegge for gjennomføringen av dem. Da må bevilgningene være stabile gjennom året, uavhengig av om ledigheten går opp eller ned. Fellesforbundet mener det er viktig med en bred politisk enighet om å øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe flere inn i arbeidslivet.

Det er ulike årsaker til at personer blir stående utenfor. Det gjør at vi trenger ulike virkemidler for å hjelpe dem tilbake. Undersøkelser viser at mange unge som står utenfor arbeid og utdanning har sammensatte problemer. Fellesforbundet støtter regjeringens mål om å se helse, utdanning og arbeid i sammenheng. Avhengig av alvorlighetsgraden av helseutfordringer og manglende kompetanse, vil det variere hvor lang tid det vil ta for den enkelte å komme tilbake i arbeid eller utdanning. I denne perioden har den enkelte behov for inntektssikring. Fellesforbundet støtter regjeringens forslag om en ungdomssatsing som skal sikre inntekten til unge som deltar i en arbeidsrettet aktivitet. Det er viktig at denne inntekten samordnes med Arbeidsavklaringspenger, slik at man unngår spekulering i å motta den høyeste ytelsen. Fellesforbundet mener det er riktig å prøve ut ordninger som kan sikre inntekt uten å være tilknyttet en diagnose. I gjennomgangen av de helserelaterte ytelsene må de ulike ytelsene ses i sammenheng, samtidig som man sikrer at personer som er avhengig av dem ikke lever i fattigdom.

Ulike behov og forutsetninger har også betydning for hvor mye støtte og oppfølging den enkelte trenger på veien til en jobb. Opplæring og oppfølging er to sentrale tiltak i meldingen. Fellesforbundet mener det er viktig at opplæringen som tilbys er noe arbeidslivet etterspør. Regjeringen foreslår en ny type minikvalifikasjoner, som vi av den grunn er usikker på om er et godt virkemiddel. Det ligger mange muligheter i regelverket i dag. Det er anledning til å ta et nytt fagbrev dersom man har valgt feil, og det er ulike muligheter til å ta store deler av utdanningen gjennom jobb. Da er det nødvendig at både stat og kommuner tar et større ansvar for å tilby lærlingplasser.

Videre mener Fellesforbundet at tilrettelegging og oppfølging må være tilpasset behovet til hver enkelt. Det betyr ikke at hver enkelt trenger tett og individuell oppfølging, men Fellesforbundet mener det er avgjørende at Nav samarbeider med Arbeids- og inkluderingsbedriftene om oppfølging og tilrettelegging gjennom en tydelig arbeidsfordeling.

Det viktig å bygge videre på den gode kompetansen arbeids- og inkluderingsbedriftene har bygget opp når det gjelder arbeidsinkludering. Arbeids- og inkluderingsbedriftene bør derfor følge opp personer i tiltaket Arbeidsforberedende trening og andre som trenger tett oppfølging og utprøving. De bør også følge opp personer som trenger oppfølging der hvor de faktisk er, enten de får opplæring eller er på arbeidsplassen. Det tar tid å bygge opp tillit, som er nødvendig for god inkludering. Det er viktig at jobbveilederne følger de personene som de har skapt gode relasjoner til, gjennom hele tiltaksforløpet og videre over i arbeid, slik at vi sikrer kontinuitet i oppfølgingen. Nav vil ha gode forutsetninger til å følge opp personer som står nærmere arbeidslivet og som ikke trenger samme tilpassede tilrettelegging og tette oppfølging over tid.

Lønnstilskudd er også et tiltak som gjennom evalueringer har vist gode effekter og som regjeringen foreslår bør brukes mer. Fellesforbundet støtter økt bruk av lønnstilskudd under forutsetning av at det stilles tydelig krav og forventninger til arbeidsgiver. Målet med et lønnstilskudd må være en varig tilknytning til arbeidslivet og noe annet enn tiltaket arbeidspraksis. Det er samtidig viktig at tiltaket ikke fører til fortrengning av andre utsatte grupper. Unge og personer med lave kvalifikasjoner må ikke miste sine muligheter til å få jobb uten et lønnstilskudd.

Fellesforbundet mener Stortinget må sette tydelig retning om at tiltakene for de svakeste gruppene, AFT og VTA, ikke skal anbudsutsettes. Vi mener det vil få negative konsekvenser for kvaliteten i tiltakene samt skape unødvendig usikkerhet og manglende kontinuitet for brukerne. Forhåndsgodkjente virksomheter er kommunalt eide og har utbytteforbud. Det er dermed liten risiko for at eierne oppnår en uønsket vinning.

Ikke alle klarer å stå i arbeid over tid, og trenger en varig tilrettelagt arbeidsplass for å kunne være i jobb. Opptrappingsplanen til regjeringen, med 2000 plasser til VTA over fire år, er ikke er tilstrekkelig til at alle som ønsker å delta i arbeidslivet kan få muligheten. Vi trenger en mer ambisiøs plan. Tilrettelagte arbeidsplasser må fordeles mellom forhåndsgodkjente bedrifter og andre virksomheter på en god måte. Det er de som står lengst unna arbeidslivet som har behov for arbeid i en arbeids- eller inkluderingsbedrift.

Fellesforbundet vil avslutningsvis rette oppmerksomheten til begrepsbruken, som har blitt foreldet og er moden for en gjennomgang. Det er ikke lenger naturlig å snakke om varig tilrettelagte arbeidsplasser, selv om noen personer kan trenge mer tilrettelegging for å kunne stå i en jobb.  Begreper som bonuslønn og oppmuntringspenger må omtales som lønn. Arbeids- og inkluderingsbedrifter er en del av det ordinære arbeidslivet, og ikke en motsetning til, eller en annen side, av dette. Vi kan derfor ikke snakke om overgang til ordinært arbeidsliv når en person får et arbeidstilbud i en virksomhet som ikke er forhåndsgodkjent.

Parat NAV støtter opp om regjeringens behov for å arbeide mer målrettet med en helhetlig arbeidsmarkedspolitikk for å få flere i arbeid. Mange av virkemidlene og tanken som er lansert her er gode, men for å få, og beholde den voksne delen av befolkningen i arbeid er ikke dette nok. Gitt utfordringene som er beskrevet i perspektivmeldingen, blir det særlig viktig å se hvordan man kan bekjempe utenforskapet. 

Vi trenger alle hender som ikke er i arbeid. I dag er det slik at grupper settes opp mot hverandre eller prioriteres ulikt: voksne over 35 år blir nedprioritert, ledige som man vurderer skal være selvhjelpa blir oppfulgt i en digital enhet NOE i de første 26 uker av ledigheten. All empiri viser at ledighet ut over 12 uker, reduserer mulighetene betraktelig for å komme tilbake til eller ut i arbeid. Våre prioriteringer i dag speiler heller ikke den delen av arbeidslinjen som sier at vi alle skal stå lenger i arbeid. Brukere fra 55 år og oppover er ikke prioritert i Nav sitt arbeid.  

Vårt arbeid med å få flere i arbeid må være mer målrettet inn mot behovene i markedet. Vi må få arbeidssøkere over i yrker som samfunnet trenger. Vi må formidle at dette er dine muligheter – altså gi kunnskapsbasert veiledning og tilbud på hva samfunnet trenger nå og i fremtiden.  

Utdanning i regi av eller i samarbeid med Nav er bra, men her stiller vi spørsmål ved grenseoppganger mellom skole/utdanning og Nav. Ressursbruk via Nav kunne kanskje med fordel vært brukt i det ordinære utdanningsløpet slik at man fullfører utdanning i det tradisjonelle skole og utdannings systemet. 

Skal Norge lykkes med å få flere i arbeid må vi gjøre mer enn å styrke NAV. Det er utopi å tro at utenforskap, kort eller langt, kan rettes opp alene med arbeidsmarkedstiltak forvaltet av NAV.  Det er åpenbart at man nå må være villig til å sette inn store ressurser på forebygging av utenforskap. 

Realiteten er at vi nå har tapt 1 generasjon – over 100.000 mellom 18-30 år står utenfor arbeidslivet - hender som vi sårt trenger.

Hvordan står det til med oppvekstsvilkårene i Norge? Hvorfor er utenforskapet blant unge så høyt? Hvordan er det med foreldre, barnehage, skole, barnevern, integrering, helsestasjon? osv.  

Foreldregenerasjonen må stille krav til sine barn - ingenting kommer av seg selv - vi sykeliggjør for lett og vanlige livsutfordringer blir definert som psykiatri - alle må ta sin del av ansvaret her! skolene må gis handlingsrom til å utøve disiplin, praktisk tilnærming i undervisningen må benyttes mer for de som trenger det. Vi må altså legge til rette for, men også stille krav til alle som er involvert i oppveksten til den enkelte! Slik at vi sikrer at ikke neste generasjon også havner i utenforskap. Foreldre må støttes i rollen, barnehage og skole må ha ressurser og muligheter til å sette inn tiltak uten en diagnose. 

Vi mener kommuneøkonomien må styrkes! Det er nå vi er nødt til å gjøre flere ting på samme tid! 

Parat NAV stiller seg til disposisjon inn i faglige diskusjon rundt hvilke tiltak som kan bidra til å ta ut en økt arbeidsinnsats i ulike grupper. 

Akademikerne støtter helhjertet opp om behovet for å få flere ut i arbeid. Vi anerkjenner betydningen av en sterk arbeidslinje og støtter at det bevilges økte ressurser til arbeidsmarkedstiltak som har dokumentert effekt. Dette er god ressursbruk, og vi mener det er fornuftig å opprettholde bruken av disse tiltakene også i perioder med høy økonomisk aktivitet og lav arbeidsledighet. Videreutvikling av tiltak knyttet til ungdomsgarantien er viktig for å forhindre at unge mennesker blir stående utenfor utdanning og arbeid.  

Bra med tiltak for unge utenfor arbeid som ikke er knyttet til en diagnose 
Akademikerne ser særlig positivt på oppstarten av et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram med en ungdomsytelse som ikke er knyttet til diagnose. Dette er et viktig grep for å redusere medikalisering og bidra til at unge får en reell mulighet til å komme i arbeid. 

Det er bra at det er bevilget 30 millioner kroner til oppstarten av denne ordningen. Vi er utålmodige på vegne av dette arbeidet. Stortinget må sørge for at arbeidet med denne ordningen styrkes og intensiveres raskt.  

Høyere utdanning som verktøy for arbeidsevne 
Arbeidsmarkedsmeldingen fremhever betydningen av opplæringstiltak som gir formell kompetanse, særlig gjennom videregående opplæring. Dette er fornuftig og riktig for mange som står utenfor arbeidslivet. Men for enkelte av de som står utenfor arbeidslivet kan også høyere utdanning være den beste veien inn i arbeidslivet.  Det er i dag for store begrensninger på NAVs mulighet for å tilby «skreddersøm» som innebærer utdanning fra universiteter og høyskoler. NAV bør ha større mulighet til å tilby kvalifiseringsløp som innebærer høyere utdanning for de som har forutsetninger og motivasjon for dette. Stortinget bør sørge for at dette blir en del av verktøykassen. 

Arbeidsorientert uføretrygd 
Akademikerne savner at regjeringen følger opp Sysselsettingsutvalgets forslag om å prøve ut en arbeidsorientert uføretrygd for unge under 30 år. 

En arbeidsorientert uføretrygd reduserer risikoen for arbeidsgiver og øker muligheten for at flere med nedsatt arbeidsevne kan ansettes. Vi anbefaler at dette tiltaket tas inn som en del av regjeringens strategi for arbeidsinkludering. 

Offentlig sektor som forbilde for arbeidsinkludering 
Offentlige virksomheter skal gå foran i arbeidsinkluderingen, både når det gjelder ansettelser av personer med redusert arbeidsevne og i bruken av ulike arbeidsmarkedstiltak. Vi er positive til forslaget om økt bruk av lønnstilskudd i offentlig sektor.  

Det er bra at det foreslås at staten og kommunene må ta et større ansvar for å inkludere personer med nedsatt arbeidsevne og at det offentlige skal bruke lønnstilskudd 

Bruk av lønnstilskudd 
Et av hovedgrepene i meldingen er økt bruk av varig lønnstilskudd. Dette kan være positivt, men det må sikres at tiltaket brukes målrettet. Lønnstilskuddet må ikke fortrenge ordinære ansettelser, og det bør være klare retningslinjer for når og hvordan tilskuddet kan brukes. 

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) jobber for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Ombudet gir veiledning, og er en pådriver for likestilling og mangfold. 

Vi vet at arbeidsledigheten blant mennesker med funksjonsnedsettelser og innvandrere er svært høy. Kun 38 prosent av mennesker med funksjonsnedsettelser var sysselsatt i 2021. Til sammenligning er det rundt 70 prosent av den øvrige, yrkesaktive befolkningen som er sysselsatt. Mange kan og vil jobbe, men hindres inn i arbeidslivet. Arbeidsledigheten blant mennesker med innvandrerbakgrunn er 4,6 prosent, mens arbeidsledigheten blant den øvrige befolkningen er 1,2 prosent. Samtidig er det beregnet at en økning i sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede på 15% vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 26,7 milliarder over en tiårsperiode, mens en økning på 50% gir et overskudd på eventyrlige 85,5 milliarder.

Det er mange grunner til utenforskap. Litt forenklet kan vi skille mellom ting som handler om de personene som står utenfor, for eksempel manglende kvalifikasjoner eller helseutfordringer, og trekk som handler om arbeidsgiversiden, for eksempel holdninger, manglende kunnskap eller usikkerhet knyttet til ansettelser.

Diskriminerende holdninger og praksiser må opphøre. LDO mener det er behov for en satsing mot strukturell diskriminering. Ombudet har hatt møter med hovedsammenslutningene på arbeidsgiversiden, og opplever at mange arbeidsgivere er usikre med tanke på å ansette folk med funksjonsnedsettelser, og at mange arbeidsgivere ikke er kjent med hvilke av NAVs ordninger arbeidsgivere kan benytte seg av. For å komme i mål med økt arbeidsdeltakelse blant grupper som står utenfor, må vi også se på om arbeidsgivere kan gis andre insentiver til å ansette. LDO mener det er viktig at offentlig sektor går foran i dette arbeidet og viser at det er mulig.

Ombudet vil særlig trekke frem tre punkter:

1. Styrket innsats mot diskriminering og fordommer
2. Vurdere behovet for sterkere insentiver for arbeidsgivere
3. Offentlig sektor må gå foran

1.    Sterkere innsats mot diskriminering og fordommer

Innsats mot diskriminering er lite beskrevet i meldingen. For å få flere i arbeid er dette nødvendig. Det krever et systematisk arbeid rettet mot diskriminerende strukturer på tvers av grunnlag. Mange studier av diskriminering i rekrutteringsprosessen belyser og bekrefter usaklig forskjellsbehandling av personer med funksjonsnedsettelser og mennesker med innvandrerbakgrunn. Diskriminering kan foregå i alle faser av rekrutteringsprosessen. Kvalifiserte søkere som oppgir at de benytter rullestol har 50 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til intervju. Studier viser også at spesielt blinde, uavhengig av kvalifikasjoner har svært liten sjanse for å bli innkalt til intervju. Også arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land har lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju sammenliknet med identiske søkere fra majoritetsbefolkningen. Diskriminering kan også finne sted i utvelgelsen av kandidater, i selve jobbintervjuet og i den endelige innstillingen av aktuelle søkere. Ombudet mener:

• For å få bukt med dette er det behov for sterkere virkemidler for å få flere arbeidsgivere til å etterleve aktivitets- og redegjørelsespliktene, som innebærer et arbeid for å fremme likestilling og hindre diskriminering. I offentlig sektor kan dette f.eks. gjøres i styringsdialogen med underordnede organer.
• Det er behov for tiltak som kan trygge arbeidsgivere i ansettelse av folk med funksjonsnedsettelse.
• Det er behov for styrket innsats og samarbeid mellom NAV og arbeidsgivere.

2.    Vurdere behovet for sterkere insentiver

Stortingsmeldingen viser at det finnes svært mye politikk på området og det finnes mange virkemidler. Dette viser seg likevel ikke å være tilstrekkelig. I mai 2024, vedtok Stortinget å be regjeringen igangsette et arbeid for å utrede ytterligere og sterkere tiltak for å inkludere flere mennesker med funksjonshindre og flere mennesker med hull i CV-en i arbeidslivet i staten. Ombudet mener:

• At det er et godt forslag å utrede bruk av sterkere virkemidler: Det må gjøres viktigere for arbeidsgivere å lykkes med inkluderingsarbeid.
• Det bør utredes hvorvidt positive eller negative økonomiske virkemidler kan knyttes opptil likestillingsarbeid eller til resultater av arbeidet. Et eksempel kan være sanksjoner knyttet til brudd på regelverket, slik vi blant annet kjenner fra personvernområdet

3.    Offentlig sektor må gå foran

Det å sikre et inkluderende arbeidsliv med plass til flest mulig, er et ansvar offentlig sektor tydelig bør ta, og være en frontfigur på. Slik situasjonen er i dag, er det lite som tyder på at offentlig sektor gjør en bedre jobb med å sikre at grupper i utsatte situasjoner kommer i jobb, enn det privat sektor gjør. Det er sentralt at det offentlige stiller store krav til seg selv som arbeidsgiver. Ombudet mener:

• Offentlig sektor har et spesielt ansvar for å være en pådriver for inkluderende arbeidsliv.

Kvalifikasjonsprinsippet må ikke bli en stråmann

Vi ser ofte at ansettelsesprosesser i offentlig sektor, til tross for gode intensjoner, ikke er inkluderende. Ofte trekkes kvalifikasjonsprinsippet frem som en årsak til at det er vanskeligere i offentlig sektor enn i privat sektor. Ombudet mener det er helt vesentlig å trekke frem at kvalifikasjonsprinsippet i seg selv ikke gjør det vanskelig.

For det første sier ikke kvalifikasjonsprinsippet noe om hva kandidaten skal være best kvalifisert til. Dersom man for eksempel ønsker å rekruttere personer som har hull i CV-en, så må jobben som lyses ut være en jobb de kan være best kvalifisert til. For det andre åpner også kvalifikasjonsprinsippet for skjønn. Det er behov for å tydeliggjøre noen krav til tilsettingsprosessene i det offentlige. En ukritisk bruk av «personlig egnethet» gir en stor diskrimineringsrisiko. Ombudet mener:

• Det er behov for å stille tydeligere og sterkere krav til hvordan offentlige virksomheter gjennomfører rekrutteringsprosesser.
• Det må sikres god kunnskap om eksisterende og utprøvde tiltak som mangfoldserklæringer, plikten til å kalle inn minst en kvalifisert søker med nedsatt funksjonsevne og med innvandrerbakgrunn til intervju ol. Det bør ses på hvilke muligheter for unntak som finnes i kvalifikasjonsprinsippet og fremhever at livserfaringer også kan være relevant kompetanse i vurderingen av den enkeltes kvalifikasjoner.
• Offentlige arbeidsgivere bør pålegges å sette mer konkrete mål for hvor mange de ansetter fra grupper som i dag står utenfor arbeidslivet. Regjeringen bør etablere flere nasjonale traineeprogrammer rettet mot personer med funksjonsnedsettelser og de som har hull i CV-en.
• At det bør utvikles flere praksisplasser og opplæringsprogrammer i offentlig sektor.

Offentlig sektor bør ha plass til flere

Mange stillinger i det offentlige har høye krav til kvalifikasjoner, og stadig flere støttefunksjoner forsvinner som selvstendig arbeid. Konsekvensen vil ofte være at høyt kvalifiserte arbeidstakere bruker en del av arbeidstiden sin på oppgaver som personer med lavere kvalifikasjoner kunne utført. Ombudet mener det er grunn til å se på om det offentlige kan klare å skape flere arbeidsplasser med lavere kvalifikasjonskrav. Dette kan for eksempel skje ved hjelp av metoden inkluderende jobbdesign (se nærmere på for eksempel NOU 2023:13 På høy tid, kapittel 11.5.4). Her ses det grundig på hvilke ulike oppgaver som finnes, og så settes stillinger sammen på nytt. Metoden er blant annet prøvd ut ved Aker sykehus. Ombudet mener:

• At regjeringen må vurdere om inkluderende jobbdesign bør tas i bruk i hele offentlig sektor.
• At det kan utredes hvordan regnestykket ville sett ut for samfunnet dersom et utvalgt antall personer som står utenfor arbeidslivet, kommer i arbeid gjennom en ny jobb som er opprettet i det offentlige.

NTL organiserer nær 40 prosent av de statlige ansatte i Nav. Det er avgjørende at regjeringen lytter til de ansatte som skal sette politikken ut i livet dersom man skal nå målet om at 150 000 flere i yrkesaktiv alder skal være sysselsatt innen 2030. For å nå målet må de ansatte i Nav få de riktige verktøyene til å gjøre inkluderingsjobben som kreves.

 Mer arbeidsrettet oppfølging i egenregi

NTL synes det er svært positivt at regjeringen vil legge opp til en vridning av ressurser fra anskaffet oppfølgingstiltak til oppfølgingstiltak i Navs egenregi. Dette må følges opp og økes i årene som kommer. Vi mener at de gode resultatene med oppfølgingstiltak viser at Nav også bør ha forsøksordninger med andre tiltak, for eksempel tiltaket avklaring i egenregi. Avklaring er et tiltak Nav i dag kjøper fra andre aktører. Dette kan være et tiltak som brukere av Nav får tidlig i et oppfølgingsløp, for å kartlegge hvilke kompetanse og arbeidsevne en person har før man får videre oppfølging av Nav. Avklaring kan også brukes for å vurdere tiltaksvilkåret i forbindelse med søknad om uføretrygd.

 I stedet for at Nav-veiledere kun er bestillere av egne kjerneoppgaver bør det satses på å utvikle denne kompetansen internt herunder jobbsøkerferdigheter, karriereutvikling, utdanningsmuligheter og arbeidsinkludering mv. Vi foreslår at det opprettes en pilot for avklaring i egenregi.

 Arbeidsrettede tiltak har en sentral rolle

Et av de viktigste verktøyene NAV har i oppfølgingen av de utenfor arbeidslivet er arbeidsrettede tiltak. I dag leverer Nav noen tiltak i egenregi, mens mye kjøpes fra kommersielle og ideelle organisasjoner. Personer som har et mer omfattende oppfølgingsbehov blir i stor grad henvist til eksterne aktører, framfor at Nav får gjøre jobben selv. Vi mener oppfølging av samtlige brukergrupper i økende grad bør gjøres av Nav-ansatte fremover. Brukeroppfølging er kjernevirksomheten til Nav og etatens egne ansatte har best kompetanse på dette. Vi mener vi både sikrer en mer helhetlig oppfølging av brukeren og får bedre resultater om Nav får handlingsrom til mer egenregi.

 Mer samfunnsøkonomisk lønnsomt med mer egenregi

En nylig gjennomgang av effektene av arbeidsmarkedstiltak utført av Frisch senteret og Oslo Economics[1] viser at oppfølging i egenregi er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn oppfølging Nav kjøper av andre. Som det påpekes i rapporten er det snakk om tiltak som «har i utgangspunktet samme formål og målgruppe, og baserer seg på samme metode». Det er positivt at regjeringen ser på effektene av tiltak Nav utfører selv, og vi mener at dette må følges opp i budsjettene framover.

Arbeid med støtte 

Et av tiltakene Nav står for selv er arbeid med støtte. Her arbeider   jobbspesialister som er ansatt i NAV etter metoden «supported employment» i oppfølgingen av arbeidssøker. Ved å tilby tiltaket i egen regi får brukeren tett oppfølging fra en jobbspesialist som er tilknyttet det lokale Nav-kontoret. Det at jobbspesialisten er ansatt i Nav gjør det enklere for veileder og jobbspesialist å samarbeide om å finne de beste løsningene for deltakerne. Gjennom egenregi har etaten større muligheter til løpende styring og kontroll over innhold og kvalitet i tiltakene, og alle involverte slipper køer og omfattende koordinering med andre bedrifter. Arbeid med støtte følger også opp etter at jobbsøkerne har kommet i jobb. Dette har vist seg å være viktig, da betydelige utfordringer også ofte kan komme etter at jobbhverdagen har startet.

 Utfasing av kommersielle aktører

NTL er kritisk til at stortingsmeldingen ikke legger frem en klar plan for utfasingen av bruken av kommersielle leverandører eller hvordan anbudsutsettingen iverksatt av Solbergregjeringen skal opphøre. NTL ber komiteen innstille på å anmode regjeringen om å iverksette en utfasing av bruken av kommersielle leverandører og begrense bruken av anbud.

[1]https://www.regjeringen.no/contentassets/055f9bf997a741cea76723bee806e495/rapport-effekter-av-arbeidsmarkedstiltak.pdf

Lederne deler regjeringens overordnede ambisjoner om å få flere mennesker i arbeid og færre på trygd, slik det er presentert i Meld. St. 33 (2023–2024). Vi anerkjenner arbeidslinjen som en bærebjelke i norsk velferdspolitikk og støtter et arbeidsmarked der alle, uavhengig av forutsetninger, får muligheten til å bidra med sine ressurser. Dette krever imidlertid at deltakerne i arbeidsmarkedstiltakene møtes med et tilpasset, hensiktsmessig opplegg som ivaretar ulike behov og livssituasjoner. En helhetlig tilnærming som tar hensyn til menneskers komplekse utfordringer, er avgjørende for å realisere målet om økt deltakelse i arbeidslivet.

Lederne mener at staten spiller en sentral rolle som tilrettelegger og regulator, men vi stiller spørsmål ved hvordan sektoren organiseres og innrettes. Vi opplever at regjeringens politikk preges av motstridende prinsipper: På den ene siden ser vi trekk av en planøkonomisk tilnærming, der krav og forventninger til arbeidsgivere og virksomheter fremstår som strengt regulert. På den andre siden anvendes markedsliberale konkurransemodeller, der private og ideelle aktører konkurrerer om oppdrag gjennom anbud basert på kontrakter som ofte er utformet i statens favør. Denne dobbeltheten kan føre til ineffektivitet og utfordringer knyttet til langsiktighet og kvalitet i tjenestene.

NAVs mange roller i arbeidsmarkedspolitikken må også problematiseres. Som både innkjøper, tjenesteleverandør, kvalitetssikrer og evaluator inntar Nav en dominerende posisjon som kan føre til rollekonflikter og manglende likebehandling av ulike tjenesteleverandører. Lederne mener det er nødvendig å gjennomgå NAVs organisering av dette feltet og sikre at NAVs mange funksjoner understøtter, snarere enn hemmer, måloppnåelse for alle aktører i sektoren. Videre bør det vurderes hvordan NAVs egenregi kan balanseres mot private og ideelle aktørers innsats for å fremme innovasjon og mangfold i tiltakene.

Arbeidsmarkedstiltak og effekt
NAV forvalter i dag en bred portefølje av arbeidsmarkedstiltak som spenner fra opplæring og kvalifisering til lønnstilskudd og tilrettelagte arbeidsplasser. Disse tiltakene fremskaffes gjennom ulike kanaler, inkludert egenregi og samarbeid med private og ideelle aktører. Tiltakenes effekter varierer, og det er viktig å analysere hvordan de påvirker deltakernes muligheter for varig sysselsetting, tjenesteleverandørenes bærekraft og kvaliteten i arbeidsmarkedspolitikken som helhet.

For deltakerne kan vellykkede tiltak gi økt kompetanse, arbeidserfaring og bedre forutsetninger for varig deltakelse i arbeidslivet. Samtidig kan standardiserte løsninger som ikke tar hensyn til individuelle behov, føre til manglende resultater eller utilsiktede konsekvenser.

Tjenesteleverandørene, på sin side, står ofte overfor krevende kontraktsvilkår og økonomisk press som kan begrense deres evne til å levere kvalitetsmessige tjenester.

På ulike tjenesteområder ser vi at konkurransemodeller og krav til effektivitet i noen tilfeller kan gå på bekostning av samarbeid og helhetstenkning. Dette kan skape utfordringer med koordinering og langsiktig utvikling av tiltakene. Lederne etterlyser en evaluering av hvordan dagens arbeidsmarkedstiltak fremmer eller hindrer de overordnede målene om flere i arbeid og færre på trygd, og hvordan de ulike aktørenes roller og ansvar kan optimaliseres.

Arbeidstakere, veiledere og konsulenter
En avgjørende faktor for måloppnåelse er de ansatte som jobber i førstelinjen – veilederne, konsulentene og andre fagpersoner som daglig møter deltakere på arbeidsmarkedstiltak. Deres kompetanse, erfaring og evne til å bygge gode relasjoner er selve fundamentet for å lykkes med tiltakene. Arbeidet med deltakere som ofte har komplekse utfordringer, forutsetter høy kompetanse innen veiledning, psykososial oppfølging og tilrettelegging. I tillegg er relasjonelle ferdigheter, som evnen til å skape tillit og kontinuitet i relasjoner, avgjørende for å støtte deltakere på veien mot arbeid og samfunnsdeltakelse.

De som arbeider med arbeidsmarkedstiltakene, står i en krevende, men meningsfylt jobb. Å møte deltakere med tilpassede og menneskeorienterte løsninger krever ikke bare faglig kompetanse, men også emosjonell intelligens og et genuint engasjement. For mange deltakere er veilederens evne til å forstå deres unike behov, motivere dem og gi målrettet støtte en forutsetning for å lykkes i arbeidslivet. Kontinuitet i relasjonen mellom deltaker og veileder bidrar til trygghet og stabilitet, som ofte er avgjørende for dem som har opplevd ustabilitet i tidligere relasjoner.

De ansatte i denne sektoren ofte arbeider under krevende rammebetingelser, med høyt arbeidspress og begrensede ressurser. Uforutsigbare kontrakter og konkurransemodeller skaper også en situasjon der mange arbeidsgivere i sektoren sliter med å tilby gode nok lønns- og arbeidsvilkår. Dette gjør det utfordrende å tiltrekke og beholde kompetent arbeidskraft over tid, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på tiltakene og deltakernes muligheter for å lykkes.

Arbeidet krever også at veiledere får tid og ressurser til å utføre jobben på en kvalitetsmessig forsvarlig måte. Et stort fokus på effektivitet og måltall kan hemme dette arbeidet, og vi anbefaler derfor at det legges større vekt på kvalitative mål i styringen av tiltakene.

Tilbakemelding fra våre medlemmer som jobber med ulike arbeidsmarkedstiltak og hvordan disse fremskaffes, forteller om ulike ulik innkjøpspraksis avhengig av hvor i landet man jobber. Noen av våre medlemmer erfarer høyt kompetente innkjøpere hos NAV som i praksis vektlegger kvalitet, og som har svært gode modeller for å forvalte og forstå kvalitet, mens andre av Ledernes medlemmer erfarer at kvalitet som oftest blir valgt bort for lav pris. Kvaliteten på NAVs forvaltningsmodeller oppleves svært ulikt i ulike deler av Norge.

Kompetanse og arbeidsvilkår svekkes når pris blir et dominerende kriterium i anbudsprosesser. Tidsbegrensningene i enkelte tiltak, som AFT og Oppfølging, kan hindre jobbsøkere fra å nå sine mål. Relasjonsbygging er særlig viktig for de mest sårbare deltakerne, og muligheten til å bygge trygghet over tid er avgjørende for å lykkes i tiltak som AFT og VTAO. Derfor bør tiltaksarrangører for VTA også følge opp deltakerne i VTAO med spesialkompetanse og kontinuitet, for å sikre varig effekt av tiltakene.  

Sikre gode lønns- og arbeidsvilkår
For å sikre måloppnåelse i arbeidsmarkedspolitikken er det avgjørende å investere i de menneskene som utfører arbeidet. Lederne mener at dette fordrer:

1. Konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår: Det må være attraktivt å jobbe i denne sektoren, både for å tiltrekke nye talenter og for å beholde erfarne fagfolk. Dette er avgjørende for å bygge opp et stabilt, kompetent fagmiljø.
2. Kompetanseutvikling og faglig støtte: Arbeidsgivere i sektoren må gis økonomisk og organisatorisk handlingsrom til å prioritere faglig utvikling og veiledning for sine ansatte.
3. Forutsigbarhet og langsiktighet: Dagens anbudsmodeller skaper usikkerhet for både arbeidsgivere og ansatte. Vi anbefaler en gjennomgang av disse modellene for å sikre at de fremmer stabilitet og langsiktig utvikling i sektoren.

Arbeidsmarkedstiltakenes innretning og effekter
NAVs portefølje av arbeidsmarkedstiltak dekker alt fra kvalifisering og opplæring til tilrettelagt arbeid og lønnstilskudd. Disse tiltakene har potensial til å utgjøre en forskjell, men deres effekter avhenger i stor grad av hvordan de er innrettet og gjennomført. Tiltakene må tilpasses både deltakernes behov og de strukturelle kravene i arbeidsmarkedet.

For å sikre best mulig måloppnåelse fokus være på:

• Effektene for deltakerne: I hvilken grad bidrar tiltakene til varig sysselsetting og sosial inkludering?
• Arbeidsforholdene for veiledere og konsulenter: Hvordan påvirker rammebetingelsene deres mulighet til å utføre arbeidet på en kvalitetsmessig forsvarlig måte?
• Sektorens bærekraft og utvikling: Hvordan kan arbeidsmarkedstiltakene organiseres for å fremme samarbeid, innovasjon og langsiktig kvalitet?

Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel representerer om lag 115 arbeids- og inkluderingsbedrifter som har en sentral rolle i Norges arbeidsmarkedspolitikk. Våre medlemmer arbeider målrettet for å hjelpe mennesker med sammensatte utfordringer inn i arbeidslivet. Vi kombinerer fagkompetanse, individuelle tilpasninger og langvarig oppfølging for å møte de mest utsatte gruppenes behov.

Behov for tydelig arbeidsdeling mellom bransjen og NAV

Stortingsmeldingen inneholder gode forslag om økte tiltaksmidler også i gode tider, bedre arbeidsretting og satsing på ungdom. Arbeid & Inkludering i NHO er grunnleggende positive til disse forslagene. Arbeid & Inkludering er på ingen måte motstandere av større grad av fleksibilitet og at NAV skal kunne gjøre noe mer i egenregi. Men mer fleksibilitet til å bygge opp innsatsen i NAVs egenregi og mer lempelig budsjettstyring hindrer etter vår vurdering effektivitet i arbeidsinkluderingen, og vil i sum kunne bety et dårligere tilbud til mennesker som står i arbeidsmarkedets randsone. Vi må heller spørre: Hva er det som faglig sett virker for å få flere i jobb?

Vår bransje har en unik rolle i arbeidsmarkedet ved å supplere NAVs innsats. Det er dette blandingssystemet som må styrkes, der NAV er godt posisjonert til å følge opp arbeidssøkere som står nær arbeidslivet, og arbeids- og inkluderingsbedriftene har spisskompetanse på å hjelpe dem som står langt unna og som trenger mer omfattende og langvarig støtte. Denne arbeidsdelingen gir en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser og sikrer at ulike målgrupper får den bistanden de trenger. En tydelig grenseoppgang mellom NAVs egen innsats og tiltaksarrangørers arbeid må derfor trekkes opp.

Tiltaksplasser er et knapphetsgode

Ved inngangen til 2025 står fortsatt om lag 230 000 personer med nedsatt arbeidsevne registrert hos NAV. En betydelig andel av disse mottar arbeidsavklaringspenger (AAP). Hver måned deltar i snitt 65 000 personer på et arbeidsrettet tiltak, hvorav omtrent 50 000 plasser er forbeholdt personer med nedsatt arbeidsevne. Samtidig indikerer NAV at så mange som 120 000 personer i denne målgruppen har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb.

Lang ventetid vanskeliggjør tidlig innsats, som er avgjørende for å hindre utenforskap. Tiltakene er derfor et knapphetsgode, noe som skaper risiko for at brukerne enten ikke får tilgang til tiltak i tide eller blir plassert i ikke-tilstrekkelige tiltak. Det er behov for å styrke den samlede tiltaksinnsatsen og øke antallet tiltaksplasser i et høyere tempo enn det meldingen legger opp til.

De som står langt unna arbeidslivet må prioriteres

Vi er kritiske til at Stortingsmelding 33 ikke tilstrekkelig prioriterer de som står i arbeidsmarkedets randsone. Personer med nedsatt arbeidsevne, som ofte har komplekse utfordringer knyttet til helse, kompetanse og arbeidsmarkedstilknytning, har dokumentert stor nytte av tiltak som Varig tilrettelagt arbeid (VTA) og Arbeidsforberedende trening (AFT). Vi støtter begrunnelsen for opptrappingsplan i VTA og ber om 1 000 nye plasser hvert år til behovet er dekket. AFT-tiltaket er i dag det mest robuste tiltaket for å hindre uføretrygd. Vi er derfor svært glade for satsingen på AFT i meldingen, og at regjeringen ønsker å styrke AFT med mulighet til å ta fagløp i tiltaket. Avtrappende oppfølging i dette tiltaket vil også bidra til sterkere jobbfastholdelse.

Disse tiltakene gir en kombinasjon av trygghet, kompetanseutvikling og individuelt tilrettelagt oppfølging som er avgjørende for at denne gruppen skal kunne delta i arbeidslivet. Vår bekymring er at økt vektlegging av tiltak for grupper som står nær arbeidsmarkedet kan føre til en målgruppeforskyvning, hvor de med størst behov for bistand nedprioriteres. Personer med nedsatt arbeidsevne må derfor prioriteres ved tildeling av tiltak, og det er viktig å sikre at Oppfølgingstiltaket også favner gruppen med nedsatt arbeidsevne.

Vi foreslår også at betegnelsen «Varig tilrettelagt arbeid» endres til «Tilrettelagt arbeid». Dette vil bidra til å gi tiltaket et mer inkluderende og fleksibelt omdømme, samtidig som det anerkjenner verdien av arbeid for alle, uavhengig av funksjonsevne eller bistandsbehov.

Lønnstilskudd er ikke tilstrekkelig alene

Vi mener at tiltaket lønnstilskudd, som foreslås prioritert i meldingen, ikke er tilstrekkelig for å få de mest utsatte gruppene i arbeid. Lønnstilskudd kan gi midlertidig støtte, men det adresserer ikke de underliggende årsakene til at mange står utenfor arbeidslivet, som psykiske lidelser, manglende kvalifikasjoner eller behov for tett oppfølging over tid. For personer med omfattende bistandsbehov er lønnstilskudd ofte utilstrekkelig og risikerer å føre til tilbakefall til arbeidsledighet når tilskuddet opphører. Samtidig er lønnstilskudd unødvendig for grupper som står nær arbeidslivet, da disse ofte vil finne jobb uten bistand. Ressursene som brukes på lønnstilskudd, bør heller prioriteres til tiltak som har dokumentert effekt for de med størst behov.

Våre anbefalinger:

1. Styrk arbeidsdelingen mellom NAV og tiltaksarrangører: NAV bør fokusere på forvaltning, arbeidsevnevurdering og oppfølging av arbeidssøkere som står nær arbeidslivet, mens arbeids- og inkluderingsbedriftene får ansvaret for å levere tiltak til dem som står lengre unna arbeidslivet og som trenger mer omfattende og langvarig støtte. Dette vil sikre en effektiv utnyttelse av kompetansen i begge ledd og gi bedre resultater for brukerne.

2. Øk tiltaksinnsatsen: Vi ber Stortinget styrke alle arbeidsmarkedstiltak i form av flere tiltaksplasser. Personer med nedsatt arbeidsevne må prioriteres ved tildeling av tiltak. Dette vil redusere ventetiden og gi flere muligheten til å komme i arbeid eller utdanning.

3. Sikre kvalitet fremfor pris: Tiltak som AFT og VTA må skjermes fra konkurranseutsetting for å opprettholde en helhetlig og skreddersydd oppfølging av de som har en lengre vei å gå. Forhåndsgodkjente tiltaksleverandører gir spesialisert og individuell innsats til både deltakere og arbeidsgivere. Dette gir en stadig høyere overgang til jobb og utdanning. Opptrappingsplanen for VTA er for lite ambisiøs. Vi anmoder Stortinget om å øke antall VTA-plasser med minst 1 000 årlig inntil behovet er dekket.

4. Sikre hensiktsmessig oppfølging og kompetansebygging: Oppfølging etter ansettelse må tilpasses både arbeidstakerens ønsker og arbeidsgiverens behov for å sikre en god match. Kompetansebygging som fagbrev i tiltaksløp for gruppen med nedsatt arbeidsevne må integreres for å styrke tiltaksdeltakernes langsiktige jobbfastholdelse og møte arbeidsgivernes behov for fagkompetanse.

5. Lønnstilskudd er utilstrekkelig: For de mest utsatte gruppene er ikke lønnstilskudd tilstrekkelig, da det ikke adresserer grunnleggende utfordringer som psykiske lidelser, manglende kvalifikasjoner eller behov for tett oppfølging. Ressursene til denne gruppen bør i stedet prioriteres til tiltak som har dokumentert effekt som økt oppfølging og tilrettelegging.

KS deler regjeringens syn på at Norge trenger at alle som kan jobbe, er i jobb. Det at flest mulig deltar i arbeidslivet er avgjørende for at vi skal kunne løse oppgavene som ligger foran oss og trygge velferden. Arbeid er viktig for den enkelte, arbeid er viktig for Norge som samfunn, og det er viktig for kommunene både som lokalsamfunn, tjenesteutøver og arbeidsgiver.

I dette notatet vil KS kommentere et av forslagene som ligger i meldingen, og gi noen generelle tilbakemeldinger, men vil kunne kommentere ytterligere tiltak og forslag i den muntlige høringen.

Forsøk med lønnstilskudd i utvalgte kommuner:

KS støtter regjeringens forslag i Arbeidsmarkedsmeldingen om å teste ut lønnstilskudd i kommunesektoren. Det er avgjørende at midlene er friske og ikke hentes fra allerede eksisterende budsjetter. Videre må lønnstilskuddsordningen være fleksibel nok til å inkludere andre virkemidler, som mentortilskudd og tilrettelagt opplæring. Dette vil sikre at kommunene har tilstrekkelig fleksibilitet til å bruke lønnstilskuddet effektivt i sitt arbeid med integrering og inkludering.

Samarbeidet med NAV er avgjørende for at lønnstilskuddsordningen skal fungere godt.  NAV må ha kapasitet og ressurser til å følge opp forsøket, slik at kommunene kan få full nytte av tiltaket og bidra til å gjøre ordningen til et effektivt verktøy for arbeidsinkludering. Lønnstilskudd fungerer som et viktig insentiv for å inkludere flyktninger og sårbare grupper i arbeidslivet, men ordningen trenger større fleksibilitet for å ha ønsket effekt.

KS er i dialog med AID om oppfølging av denne innsatsen.

Generell tilbakemelding:

KS har gjennom samarbeid med ca. 70 kommuner som har vært/er med i Inn i jobb-prosjektet og Flyktninger i jobb-prosjektet fått tilgang til erfaringer som er viktig å ta med seg i etableringen av ulike satsinger og tilbud. Erfaringene går både på samhandling mellom aktørene NAV, arbeidsgiver, fylkeskommunen om alternative opplæringsløp, bruk av virkemiddelapparatet og erfaringer med inkluderende rekruttering. Kort fortalt er følgende viktige erfaringer å ta med seg videre:

• Operativt samarbeid mellom aktørene er avgjørende for å lykkes
• Virkemiddelapparat i Nav og fylkeskommunen må kunne brukes fleksibelt
• Forutsigbarhet i økonomiske rammer. Bekymring for at kommunenes stramme rammer kan hemme arbeidsinkludering
• Arbeidskraftsbehovet i kommunal sektor må være utgangspunkt for inkludering til sektoren
• Arbeidsplassenes rom og evne til å inkludere må hensyntas
• Sen godkjenning/autorisasjon av utdanninger utenfor EU/EØS forsinker inkluderingen

Tor Arne Gangsø                                                                                Marit Roxrud Leinhardt
områdedirektør arbeidsliv                                                                  avdelingsdirektør

Til Arbeids- og sosialkomiteen, Stortinget

Innspill til Stortingets behandling av Arbeidsmarkedsmeldinga (Meld. St. 33 for 2023-2024)

Senior Norge takker for anledningen til å komme med innspill til Arbeids- og sosialkomiteens behandling av stortingsmeldinga om arbeidsmarkedspolitikken.

Senior Norge foreslår at Arbeids- og sosialkomiteen ber Arbeids- og sosialministeren sammen med partene i arbeidslivet om å fremme en målrettet strategi for å forebygge og motvirke uønsket utstøting av eldre arbeidstakere ved store omstillinger og nedbemanninger i arbeidslivet.

Regjeringens Perspektivmelding 2024 peker ut kamp om arbeidskraften, behov for omstillinger og fortsatt god fordeling som hovedutfordringer som vi står overfor i framtida. Det sentrale framtidsbildet er en aldrende befolkning der omsorgsbehovene blir flere, samtidig som befolkningen i yrkesaktiv alder stagnerer eller avtar. Og videre at bl.a. klima- og naturendringer og avtagende petroleumsaktivitet forsterker behovet for omstillinger.

Regjeringen har satt seg som mål å øke den samlede sysselsettingen i aldersgruppen 20-64 år fra 80,5 pst. i 2023 til 82 pst. i 2030 og videre til 83 pst. i 2035. Perspektivmeldingen skisserer ulike retningsvalg for å øke den samlede sysselsettingen framover, og det som veier tyngst er redusert overgang til uføretrygd og økt sysselsetting blant eldre.

Arbeidsmarkedsmeldinga følger opp med en «forsterket arbeidslinje for å få flere i jobb og færre på trygd». Meldinga gjentar målet om å øke den samlede sysselsettingen i aldersgruppa 20-64 år, men understreker at målet om økt sysselsetting også skal omfatte de som er over 64 år.

Arbeidsmeldingas svakhet

Senior Norge synes det er flott at regjeringen setter så vidt konkrete og etterprøvbare mål for å øke den samlede sysselsettingen, og vi synes generelt at Arbeidsmarkedsmeldinga gir en grundig og god gjennomgang og fremmer gode strategier og tiltak for å få dette til.

Arbeidsmarkedsmeldinga legger arbeidslinja til grunn og legger stor vekt på å få flere som står utenfor arbeidslivet inn i det. Høyest prioritet og mest konkrete satsinger dreier seg om å få flere unge som står utenfor inn i utdanning og arbeid.

Senior Norge er enig i dette og synes det er bra, men vi synes samtidig at meldinga er langt svakere når det gjelder å forebygge og motvirke at eldre arbeidstakere faller for tidlig ut av arbeidslivet. Dette skjer jo i betydelig omfang, ikke minst som følge av store omlegginger og nedbemanninger.

Slikt uønsket frafall skjer på mange mer eller mindre åpenlyse subtile måter, ved langtids arbeidsledighet, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller tidlig alderpensjon eller uføretrygd. Ofte tilskyndet ved sluttpakker med toppfinansiering fra arbeidsgiver.

Dette er uverdig og urasjonelt, men alt for lite påaktet.  Det er bl.a. godt dokumentert at større omstillinger og nedbemanninger gir stor sannsynlighet for å havne på uføretrygd etter noen år.

Senior Norge ber om konkrete tiltak

Senior Norge mener at denne problemstillingen bør adresseres bedre og mer offensivt, med mer konkrete strategier og tiltak i oppfølgingen av Arbeidsmarkedsmeldinga, og vi tilrår at Arbeids- og sosialkomiteen gir oppfordringer og oppdrag om nettopp det.

Arbeidsmarkedsmeldinga inneholder riktignok et avsnitt (6.6) om bistand ved store omstruktureringer. Det er imidlertid kort (1 ½ side) og beskrivende, men lite handlingsrettet. Det fortelles at NAV kan yte bistand til virksomheter og ansatte, at det er mulig å få en kontaktperson i slike situasjoner, og at NAV Arbeidslivssenter og Karrieresentrene i fylkene kan koples på ved behov. Og videre at NAV utvikler rutiner og metoder for dette.

Senior Norge er glad for at dette problemet er omtalt, men finner omtalen alt for overflatisk og passivt. Vi trenger en mer offensiv og proaktiv strategi for tidlig og profesjonell bistand til alle involverte gjennom hele omstillings- og nedbemanningsprosessen.

Se til Sverige?

Man kan for eksempel la seg inspirere av det de gjør på dette området i Sverige. Virksomheter som står overfor eller oppe i store omstillings- og nedbemannings-prosesser tilbys nøytrale, kvalifiserte og erfarne konsulenter som går inn og hjelper ledere, ansatte og tillitsvalgte gjennom hele prosessen. Bistanden ytes fra stiftelser utgått fra henholdsvis LO og Svensk Næringsliv (tilsv. NHO).

En landsomfattende Omstillingsavtale ligger til grunn. Oppdraget er å bidra til gode endringsprosesser med best mulig utfall for alle berørte. Alle som får varsel om oppsigelse hjelpes over i nye jobber, utdanning eller karriere, i samarbeid med den offentlige arbeidsformidlingen og utdanningsinstitusjoner. Virkemidlene er mange, og det legges stor vekt på individtilpassete løsninger, med vekt på mulig og realistisk jobbskifte og relevant og realistisk kompetanse- og karriereutvikling.

Resultatene er gode: Ni av ti oppsagte kommer over i ny jobb eller utdanning.

Senior Norge mener at vi kan la oss inspirere av det de gjør på dette området i Sverige, men uten nødvendigvis å kopiere det. I Norge kan det ligge til rette for å bygge videre på partssamarbeidet om å redusere frafall i arbeidslivet i IA-avtalen som nå går ut fra nyttår. Dette kan gjøres uten en ny IA-avtale.

Man kan f.eks. prøve ut pilotforsøk der NAV Arbeidslivsentre og Karrieresentrene i fylkene får et definert bistandsoppdrag i slike situasjoner, i nært samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte ved aktuelle virksomheter. Arbeids- og inkluderings-departementet kan initiere dette sammen med organisasjonene i arbeidslivet.

Vi ser fram til å møte Arbeids- og sosialkomiteen 9. januar neste år for å diskutere dette.

Med vennlig hilsen

Marit Nybakk                                                         Bjørn Einar Halvorsen
Nestleder, Senior Norge                               Ressursgruppe for jus og økonomi

Høringsinnspill: En styrket arbeidslinje - Sosial bærekraft som nøkkel til Norges fremtid

Innledning: Sosial bærekraft i sentrum

Sosial bærekraft handler om å sikre at alle individer har lik tilgang til muligheter, arbeidsliv og trivsel, uavhengig av bakgrunn eller helsesituasjon. Dette er ikke bare en etisk forpliktelse, men også en grunnleggende forutsetning for økonomisk og sosial stabilitet. Norge må arbeide målrettet for å nå internasjonale forpliktelser satt av OECD, FN og regjeringen selv, inkludert FNs bærekraftsmål 8, som fokuserer på anstendig arbeid og økonomisk vekst. Perspektivmeldingen 2024 understreker at vi står overfor store utfordringer knyttet til sysselsetting, helserelaterte ytelser og demografiske endringer.

For å sikre en inkluderende og bærekraftig fremtid, må vi implementere tiltak som skaper insentiver for arbeidsgivere og arbeidstakere, fremmer fleksible løsninger og åpner arbeidsmarkedet for alle. Private aktører innen arbeidsinkludering og bedriftshelsetjenester har vist at de kan levere dokumenterte resultater, og deres kapasitet og innovasjonsevne er uvurderlige i denne prosessen. Dette høringsinnspillet foreslår konkrete tiltak for å styrke sosial bærekraft og arbeidslinjen.

Utfordringer som truer sosial bærekraft

Økende utenforskap
Antallet unge under 30 år som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd økte fra 25 000 i 2018 til 29 500 i 2023 (Riksrevisjonen, 2023). Denne gruppen står i fare for å falle permanent utenfor arbeidslivet, noe som representerer en alvorlig sosial og økonomisk utfordring.

Færre yrkesaktive og større belastning på velferdssystemet
Perspektivmeldingen 2024 peker på at forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister vil halveres innen 2060, noe som øker presset på velferdsordningene. Dette krever en systematisk mobilisering av arbeidskraft.

Manglende insentiver og fleksibilitet
Mange frykter å miste ytelser ved å gå tilbake i arbeid. Dagens støtteordninger er ofte rigide og mangler fleksibilitet til å imøtekomme individuelle behov.

Ineffektiv ressursbruk
Evalueringer fra Oslo Economics og Riksrevisjonen viser at mange arbeidsmarkedstiltak gir begrenset effekt, til tross for betydelige investeringer. Store regionale forskjeller og svak resultatmåling hemmer effektiviteten.

Forslag til tiltak for økt sosial bærekraft og inkludering

Nye insentiver for arbeidsgivere og arbeidstakere

Økonomiske fordeler for arbeidsgivere som ansetter personer med nedsatt arbeidsevne.
Fleksible ordninger som kombinerer arbeid og trygd, for å redusere risikoen ved å ta steget inn i arbeidslivet.
Investeringer i trivsel og produktivitet gjennom bedre tilrettelegging og oppfølging fra bedriftshelsetjenester.
Universelle tiltak med dokumentert effekt

Gjør Arbeidsforberedende Trening (AFT) og Varig Tilrettelagt Arbeid (VTA) tilgjengelig for alle arbeidssøkere.
Fjern "cliff-effekter" som hindrer en sømløs overgang til arbeidslivet.
Innfør årlige arbeidsevnevurderinger, utført av private aktører, for tidlig innsats og rask tilgang til tiltak.
Anbudsutsetting av tiltak: AFT og VTA bør i større grad anbudsutsettes for å sikre konkurranseøkonomiske gevinster og samfunnsøkonomiske resultater. Dagens system er preget av ineffektivitet, høye kostnader og svake resultater. Konkurranse vil gi bedre ressursbruk, økt kvalitet og dokumenterte effekter, noe som sikrer at midlene brukes der de gir mest verdi.
Samarbeid mellom offentlig og privat sektor

Konkurranseutsetting av tiltak for å sikre bedre resultater, høyere kvalitet og mer effektiv ressursbruk.
Resultatorienterte kontrakter der belønning baseres på dokumenterte resultater.
Innovasjon og pilotprosjekter

Test nye løsninger gjennom pilotprosjekter, som arbeidsprøving i ordinært arbeidsliv kombinert med tett oppfølging.
Bruk av digitale verktøy for opplæring, oppfølging og rapportering.
Tverrfaglige og helhetlige løsninger

Kombiner ressurser fra helse, utdanning og arbeid for å møte individets behov. Private aktører har allerede vist kompetanse i å drive slike helhetlige løsninger.
Sosial bærekraft: Fra politikk til praksis

Norge har forpliktet seg til FNs bærekraftsmål, inkludert anstendig arbeid og økonomisk vekst, og OECD har fremhevet betydningen av økt arbeidsmarkedstilknytning for å sikre økonomisk vekst og sosial stabilitet. For å møte disse målene må Norge investere i effektive tiltak som inkluderer alle grupper i arbeidsmarkedet. Regjeringens mål om høyere sysselsetting og redusert trygdeavhengighet krever en omlegging av systemet til en modell som belønner resultater og fremmer fleksibilitet.

Konklusjon: Sosial bærekraft som nasjonal prioritet

Norges fremtidige velferd avhenger av å mobilisere arbeidskraften og redusere utenforskap. Sosial bærekraft må settes høyt på agendaen med tiltak som skaper insentiver, sikrer inkludering og bygger broer mellom offentlig og privat sektor. Private aktører har vist sin kapasitet og kompetanse og er klare til å bidra. Gjennom smartere investeringer, tverrfaglige løsninger og innovative pilotprosjekter kan vi sikre en bærekraftig arbeidslinje for fremtiden. Sammen kan vi realisere målene om et inkluderende, rettferdig og bærekraftig arbeidsmarked.

Referanser

Finansdepartementet. (2024). Perspektivmeldingen 2024. Oslo: Finansdepartementet.
Oslo Economics. (2020). Evaluering av Arbeidsforberedende Trening (AFT). Oslo: Oslo Economics.
Riksrevisjonen. (2023). Riksrevisjonens undersøkelse av Arbeidsforberedende Trening (AFT). Oslo: Riksrevisjonen.
Riksrevisjonen. (2024). Unge utenfor arbeidslivet. Oslo: Riksrevisjonen.
FN. (2015). Bærekraftsmålene. New York: FN.
OECD. (2022). Economic Outlook 2022. Paris: OECD.

Utafor Boksen er en sosial entrepenør med nedslagsfelt i Follo regionen og omkringliggende kommuner. Vi har i 5 år jobbet med å skape en arena for de som ikke har klart å nyttiggjøre seg av tilbud fra NAV hovedsaklig, eller skole. Ofte har de mange brutte tiltak bak seg og en oppstykket skolehistorikk.

Vi har funnet en form som fungerer på denne gruppen, som i hovedsak er unge under og over 20 år. Vi har til enhver tid mellom 20 og 30 unge i aktivitet hos oss og nesten 60% av dem kommer videre i jobb eller utdanning. Vi har også skapt arbeidsplasser hos oss gjennom veldig godt samarbeid med Nordre Follo kommune og lokalt NAV kontor. Her løser vi stadig flere praktiske oppdrag for kommunen og NAv, samt næring og private - og har med det en økende inntjening.

Likevel opplever vi store utfordringer med å finne en plass til oss som samarbeidspartner for NV når det gjelder kandidatene våre. Og vi vet det samme gjelder mange andre sosiale entreprenører i Norge:

En sosial entreprenør er ideel og jobber for det sosiale formålet sitt - samtidig har de en økonomisk motor og en forretningsmodell som skal gjøre dem økonomisk bærekraftige på sikt. Veldig mange er selv del av målgruppen sin, eller de står tett på målgruppene, og veldig mange driver med ulike former for arbeidsinkludering og ansetter selv fra målgruppen. De er ikke frivillige organisasjoner, selv om de ofte blir oppfattet som det. Det at de ansetter mennesker fra målgruppene, fører ofte til at de ikke vil være like kostnadseffektive som andre virksomheter i samme bransje, fordi de har arbeidstakere som trenger mer tid, tilrettelegging, tettere oppfølging eller mer opplæring.

Samtidig har NAV 3 former for virksomheter de samarbeider med: ordinære virksomheter, skjermede virksomheter og frivillige organisasjoner. Sosiale sentreprenører faller her mellom stolene og blir ofte stående på utsiden, uten å kunne ta i bruk verktøykassen til NAV som arbeidstrening, lønnstilskudd, mentortilskudd eller inkluderingstilskudd. Dette til tross fo at deres kandidater eller ansatte ofte har rett til mye støtte og hjelp fra NAV for å komme nærmere job eller utdanning.

Vi ønsker å løfte denne problematikken, som henge sammen med at vi ikke har noen politikk fo rsosialt entreprenørskap i Norgem selv om både regjering og departementer, dirketorater og etater, kommuner og bydeler gjerne vil, og ofte sier de skal samarbeide spesifikt med sosiale entreprenører.

Vi jobber nå både for å skape nettverk og økosystemer for sosiale entreprenører i Norge, vi jobber med nordiske partnere og med OECD social and solidarity economy. Vi er i dialog med arbeidsgiver - og interesseorgansisasjoner om å ta inn sosiale entreprenører i sine organisasjoner - men vi trenger politisk vilje og prioritet for og lykkes med dette. 

Vi vet at det finnes mange, mange sosiale entreprenører rundt om i landet som lykkes veldig godt med å inkludere margnaliserte grupper i samfunns-, arbeid- og studieliv, men vi trenger en koordinert og samlet innsats for å utløse potensialet i disse.

For Fagforbundet er dette en melding med gode grep for en styrket arbeidsmarkedspolitikk, og vi støtter at arbeidslinja ligger til grunn for regjeringens politikk. Vi mener regjeringens ønske om å få en målrettet og stabil tiltaksbruk der Arbeids- og velferdsetaten gis stabile rammer å forholde seg til, er et spesielt viktig grep. Det vil kunne øke virkningen av arbeidsmarkedstiltak i tider med høykonjunktur i samfunnet, og skaper en forutsigbarhet for ansatte ute på de lokale Nav-kontorene.  

I forlengelsen av dette er ungdomsgarantien et virkemiddel som kan bidra til økt inkludering av unge i arbeid og utdanning. Over tid har man sett på konsekvensene av at helse er inngangsporten til ytelser etter Folketrygdloven. Et tidsavgrenset ungdomsprogram med rett til statlig finansiert inntektssikring kan være et godt grep, og Fagforbundet støtter tanken om at unge skal få en rask overgang til arbeid og utdanning. Regjeringen fremhever at dette skal gi Nav-kontoret et nytt verktøy rettet mot unge med utfordringer, og at den nærmere konkretiseringen av forsøket, målgruppe og kriterier m.m. skal utredes nærmere. Fagforbundet vil her påpeke at det allerede nå brukes betydelig tid og ressurser på å vurdere hva som skal være riktig ytelse for den enkelte. Det må derfor sikres et tydelig grensesnitt for en ny ytelse slik at et nytt verktøy blir forenkling både for de ansatte og de unge det gjelder. I tillegg har Nav-kontorene allerede tilgang til et program etter Lov om sosiale tjenester, der kvalifiseringsprogrammet ikke har helse som en forutsetning for tett oppfølging og inntektssikring. Fagforbundet ønsker at det avklares hvordan ungdomsprogrammet skal skille seg fra kvalifiseringsprogrammet.  

Fagforbundet vil i denne sammenhengen fremheve betydningen av Inn i jobb, et samarbeid mellom KS, Nav og hovedsammenslutningene i kommunal sektor som har pågått siden 2021 og videreført ut 2027. Dette er et innsatsområde som gir flere unge fotfeste i arbeidslivet gjennom utdanning og arbeid i kommunen eller fylkeskommunen, og bygger på kunnskap, lokal innsats og samarbeid tilpasset behovet i den enkelte kommune og fylkeskommune. 

Partssamarbeid er en forutsetning for å lykkes med inkludering i hele arbeidslivet, og i kommunal sektor har partssamarbeidet også bidratt til å avklare hindre for å få de unge tilsatt i ordinære stillinger og gitt et handlingsrom for inkludering. 

Vi at det er svært mye som kan gjøres for å forebygge psykiske helseutfordringer. Derfor er det viktig at hele samfunnet er bygget slik at det legger til rette for at alle kan leve fullverdige liv, med mestring, glede og mening.  Forebygging handler om å skape trygge og stimulerende oppvekstsvilkår, fremme livskvalitet og trivsel, styrke sosiale nettverk og fellesskap og redusere risikofaktorer som kan føre til psykiske helseutfordringer. Forebygging handler også om å gjøre det lettere å søke hjelp tidlig, slik at problemene ikke blir for store eller varige. 

Noen er for syke for å jobbe. Men en del blir også sykere av å ikke jobbe. Forskning viser at arbeid på sitt beste og for de fleste er helsefremmende. Å jobbe gir tilhørighet og fellesskap, relasjoner og mening. Vi vet at dette kan være den beste medisin for mange som sliter med psykiske sykdommer.

Det trengs et løft for å inkludere flere mennesker med helseutfordringer i arbeidslivet og få dem tilbake når de faller ut. Det å være i jobb – lite eller mye – må i større grad sees på som en mulighet til å få bedre psykisk helse.

Mental Helse er glade for at meldingen legger mer vekt på at psykisk helsehjelp må kombineres med arbeidsrettede tiltak. For mennesker med psykiske helseutfordringer må det gis et tverrfaglig tilbud der helsevesenet, arbeidsgivere og NAV samarbeider for å gi folk mulighet til å få jobbe eller drive med annen meningsfull aktivitet. Vi har stor tro på å prøve ut nye samhandlingsmodeller mellom f.eks. Arbeids- og velferdsetaten og Rask psykisk helsehjelp, og samarbeid mellom Arbeids og velferdsetaten, fastlegekontor og kognitiv terapeut. Samtidig vet vi at Rask psykisk helsehjelp (RPH) kun finnes i 78 kommuner, og flere steder ble tilbudet kuttet i 2024 på grunn av stram økonomi. Lavterskeltilbud, slik som RPH, som ikke er lovpålagt er det første som kuttes når kommunene skal spare inn. Dette innebærer at det også på dette området blir det store forskjeller mellom kommunene i hva slags tilbud som finnes. Det står i sterk kontrast til målene i regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse: "Psykisk helse er ett av regjeringens viktig
ste satsingsområder. Det trengs en sterkere innsats for å forebygge psykiske plager og lidelser,
 og terskelen for å få hjelp må bli lavere." Regjeringen skal særlig rette innsatsen for helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, og ikke minst gode tjenester der folk bor. Det er ikke mulig å få til med dagens implementeringsordning for RPH. Derfor mener vi at Rask Psykisk Helsehjelp (RPH) bør blir et landsdekkende tilbud som finnes i alle kommuner og tilbudet må inkludere økonomisk rådgivning og støtte. Det er også viktig at man bevarer eksisterende lavterskeltilbud og at dette blir lovpålagt for kommunene.

I tillegg er det mange andre tiltak som kan settes i gang som krever at arbeidsgivere og offentlige tjenester samhandler bedre. Uføre må få mulighet og bistand til å komme tilbake i arbeid på eget initiativ og kapasitet. For noen er en 100% stilling ikke mulig, men kanskje 40 eller 50 eller mindre.

Det må satses mer på ordninger hvor personer som i dag er uføre grunnet psykiske helseutfordringer får tilgang til en jobb på deres egne premisser. Mål og virkemiddel om økt sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne må tilbake i IA-avtalen, og IA-avtalen må forlenges. Partene må tilbake til forhandlingsbordet og komme til enighet.

Det må stilles større krav til arbeidsgivere om psykisk helsefremmende arbeidsplasser, trygt arbeidsmiljø og tiltak mot mobbing og diskriminering.

Sist, men ikke minst må fribeløpet for kombinasjon av arbeidsinntekt og uføretrygd økes fra 0,4G til 1G. Det er ikke tatt en helhetlig politisk vurdering av dette tiltaket. Avgjørelsen om å ikke heve fribeløpet er tatt kun på grunnlag av SSBs utredninger. Det lave fribeløpet gjør at mange uføre ikke får prøvd seg i arbeidslivet, med en inntektssikring i bunn. Det fører også til at mange frivillige som er uføre må si fra seg betalte verv eller oppdrag.

NFP - Norsk Forbund for Psykoterapi støtter målsettingen om flere i arbeid og færre på trygd.

Vi ønsker å synliggjøre hvordan økt bruk av våre ressurser kunne både avlaste helsevesenet og bidra til å demme opp for en uønsket utvikling, særlig blant de unge. 
NFP er en paraplyorganisasjon for ulike terapiretninger, og representerer 550 terapeuter i alle landsdeler. Terapeutene har ulike omfattende og grundige spesialiseringer innen humanistisk psykoterapi, basert på utdanning og krav til årlig profesjonell faglig oppdatering, i tråd med EAPs (European Association for Psychotherapy) kvalitetskrav.

Vi kan bidra både med kunnskap og formidling om livsmestring og forebygging av psykisk uhelse i skole- og utdanningssektoren, på arbeidsplasser og i NAV-systemet. NFPs medlemmer har kompetanse for å kunne også bistå med å minske, eller unngå sykemelding og utbrenthet blant lærere og førskolelærere, og helse- og sosialarbeidere.

Bakgrunn
I Stortingsmeldingen fremheves helt riktig at arbeidssøkere med helserelaterte utfordringer kan ha behov for tett oppfølging og tilrettelegging. Det er viktig med et tverrsektoriell samarbeid mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og helse-, omsorgs- og sosialtjenestene for å kunne tilby hjelp og tilpassede tjenester til dem som trenger det. Imidlertid er det ofte mangel på tilgjengelige ressurser, som er til hinder for en sterkere innsats for å forebygge psykiske plager og lidelser, og for å senke terskelen for å få hjelp.

Ventetiden på psykisk helsehjelp i Norge har vært en utfordring de siste årene. I 2023 var gjennomsnittlig ventetid på nasjonalt nivå 54,1 dager, en økning på 3,7  dager sammenliknet med 2022.

Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet har i 2024 fått i oppdrag å utvikle og prøve ut to nye modeller.  Den ene modellen innebærer en utprøving av et systematisk samarbeid mellom ansatte fra Arbeids- og velferdsetaten og «Rask psykisk helsehjelp» om oppfølgingen av felles brukere.

I fjor rapporterte mange av de da 62 eksisterende RPH-team at de ikke var i stand til å oppfylle krav om anbefalt ventetid for pasienter på to uker fra kontakt til oppstart.

Videre kom frem at noen team er blitt nedlagt, over 20 % av teamene oppfylte ikke kravet om at et team skal ha min. 50 % årsverk psykolog, og kravet om å ha gjennomført og bestått videreutdanning i kognitiv terapi for å arbeide som terapeut i RPH var bare delvis oppfylt i mange team.

Hva kan de humanistiske psykoterapeutene tilby
Ventetid på behandling kan være krevende for personer med helseutfordringer. Lang ventetid kan bidra til at avklarings- og behandlingsløp blir lengre enn de hadde trengt å være. Ulike undersøkelser av tidligere og nåværende satsinger, viser at tidlig innsats, tett oppfølging og godt tverrfaglig samarbeid mellom helse-, arbeids- og utdanningsmyndighetene er viktig for å lykkes med å få unge i jobb eller utdanning.
NFPs medlemmer arbeider uten foregående utredning og diagnostisering, og tilbyr rask ikke-medikamentell behandling. Humanistisk psykoterapi er ressursfokusert, og mange av medlemmene har etterspurt gruppekompetanse av høy kvalitet. 
Alle fagretningene under NFP krever en spesialutdanning i psykoterapi over minimum 4 år på deltid. Studiet inneholder teori, omfattende praksis under veiledning, samt obligatorisk egenterapi. I tillegg kommer kontinuerlig faglig oppdatering, samt overholdelse av Helsedirektoratets krav til klientsikkerhet; som bl.a. klageadgang og krav til ansvarsforsikring.

Dermed representerer NFP et godt eksempel på tverrfaglige ressurser som både kan bidra til å avlaste de offentlige helsetjenestene på en forutsigbar og effektiv måte, og styrke kommunenes helhetlige, forebyggende strategi overfor sine innbyggere. Våre medlemmer

• kunne jobbe preventivt og fylle noen hull mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten
• kan hjelpe før det er behov for diagnoser
• an bidra også med andre tilnærminger enn bare samtale eller medikamenter. Ny forskning viser at utfordringer i nåtid mange ganger har dype røtter, og at endring fordrer at terapeuten kan arbeide med flere metoder enn kun samtale. https://rvtssor.no/aktuelt/284/vi-kan-ikke-snakke-oss-ut-av-problemene/
• tilby gruppebehandling – som i mange tilfeller er mer effektiv – og samtidig mer kostnadseffektiv

Hvor finner man NFPs medlemmer i dag? De jobber i skolen, i psykiatrien, er tilknyttet klinikker og tverrfaglige team, i privat og offentlig arbeidsliv – og en god del jobber også som selvstendige næringsdrivende – mange på deltid av økonomiske årsaker.

Det finnes altså relevante psykososiale ressurser utenfor helsetjenesten som kan fylle viktige funksjoner i kommunenes forebyggende, psykososiale strategi. Men kommunene vet ikke hva de skal spørre etter. Det finnes også gode psykoterapeutiske ressurser i helsetjenestene som er usynlige og ikke blir benyttet.

Våre medlemmer arbeider ressursorientert for god psykisk helse, som

• øker følelsen av livsmestring
• styrker følelsen av tilhørighet
• skaper følelse av mening
• skaper «gjenger» som er gode å være i, på skolen, i arbeidslivet
• jobber sammen mot en bærekraftig hverdag for den enkelte, både hjemme og på jobb 

Dette er god forebygging av psykososiale problemer. Dette er noe av det fagpersoner med en humanistisk, psykoterapeutisk kompetanse er gode på!

NFPs anbefalinger
Selv om noen av NFPs medlemmer også har autoriserte helseyrker ønsker vi å presisere at NFP ikke søker om helseautorisasjon for sine medlemmer. Vi mener at våre ressurser bør tas i bruk mer effektivt enn i dag, utenfor autorisasjonsordningen i form av lavterskel-tilbud:

• I skolen: Modellen med «school counsellors» fra bl.a. UK. Ansatt på skole for å tilby støttesamtaler til elever som sliter. Forebygging av drop-out. Psykoedukasjon og livsmestring. 
• Hos NAV: støttesamtaler til brukere som sliter psykisk, spesielt utbrenthet og andre stressrelaterte sykmeldinger.
• Motivasjon før rusbehandling, og under ettervern i rusbehandling: tilby jevnlige støttesamtaler
• Gjøre det mulig at fastlege kan henvise for oppfølging under sykemelding, men også generelt sett.

Vi ønsker å få

• utvidet mulighetene for psykisk helsehjelp uten forutgående utredning og diagnostisering
• aksept fra regjering/ Storting/ Helsedirektoratet om å ta i bruk kvalifiserte ressurser
• synliggjort tilgjengelige, kvalitetssikrede ressurser gjennom opprettelse av et psykoterapeutregister, som kunne følge EAP sine kvalitetskrav
• etablert forsøksprosjekter
• herunder gruppebehandling – som med blikk på målsettingen om flere i arbeid/ utdanning og færre på trygd, er bedre og billigere
• utarbeidet veiledning som gjør det enklere/ tydeligere for å iverksette lavterskel tilbud f.eks. for elever ved skoler og på tiltakssentre tilknyttet NAV, og i 1. 
  linjetjenesten. Også kommunene trenger veiledning. 
• fjernet mva. på kvalitetssikrede psykoterapeutiske tjenester – koster ingenting, gir besparelser

Hva kan gjøres i kommunene:

• Øke kunnskapen om tilgjengelige psykososiale ressurser utenfor helsetjenestene
• Bruke midler i eksisterende budsjetter for å sette inn psykososiale og psykoterapeutiske ressurser i relevante stillinger
• Inkludere psykososiale og samtaleterapeutiske ressurser raskt, ved sykemeldinger og skolefravær som har psykososiale årsaker
• Inkludere forebyggende, psykososiale- og psykoterapeutiske ressurser i tverrfaglige team rundt arbeidstaker, skoleungdom osv.
• Opprette ventelistegrupper
• Styrke tverrsektorielt samarbeid på forebygging
• Redusere svingdørspasienter, ved rehabilitering etter psykiatrisk behandling og endt soning

Oppsummering
Når en betydelig høy andel av sykefravær skyldes psykiske plager, ville bruk av eksisterende psykoterapeutiske ressurser være et betydelig bidrag for å øke deltakelsen i arbeidslivet eller i utdanningsløp. Derfor henstiller NFP til Stortinget å beslutte opprettelsen av et nytt register for psykoterapeuter, som oppfyller kvalitetskravene til EAP. En slik ordning ville være trygg for henvisere og brukere.

Videre anbefaler vi oppstart av pilotprosjekter for å kunne evaluere ordningens effekt på sykefravær. 

110.000 unge mellom 15 og 29 år står utenfor arbeidsliv og utdanning i Norge. Andelen unge uføre har doblet seg siden 2010, mens hele 7 av 10 unge viser til en psykisk diagnose som viktigste årsak til at de er på arbeidsavklaringstiltak. Ifølge Oslo Economics koster tidlig marginalisering og utenforskap samfunnet over 73 milliarder i året.

I en tid hvor kommuneøkonomien strammer seg til og det kuttes hardt i fritidstilbudet til unge over hele landet, blir arbeidslivet som inkluderingsarena viktigere enn noen gang. Dessverre lykkes vi ikke særlig godt med arbeidsinkludering av unge i dag. Riksrevisjonen har nylig gått gjennom 344.000 saker med unge på arbeidsrettet NAV-bistand i perioden 2018-2022. I sin konklusjon skriver de følgende:

«Det er kritikkverdig at den arbeidsrettede bistanden fra myndighetene ikke bidrar nok til å få flere unge over i arbeid eller utdanning. Den arbeidsrettede bistanden er ikke tilstrekkelig tilpasset unge med sammensatte utfordringer, og unge med psykiske lidelser får ikke i tilstrekkelig grad en helhetlig og koordinert oppfølging av NAV og helsetjenesten».

Samtidig med at flere unge faller utenfor arbeidslivet, øker behovet for arbeidskraft i Norge. Ifølge bedriftsundersøkelsen til NAV stod over 43.000 årsverk ubesatt våren 2024. I årene fremover vil mangelen på arbeidskraft bli prekær i møtet med store demografiske endringer – en utvikling som best kan illustreres ved at vi får åtte nye pensjonister per innbygger i yrkesaktiv alder i 2050.

Dette betyr i praksis at norsk næringsliv og offentlig sektor ikke har råd til at flere unge faller utenfor. Skal virksomhetene lykkes med å løse viktige arbeidsoppgaver i årene som kommer, må de utvikle nye bemanningsstrategier. 

Som en av Oslos største arbeidsinkluderingsbedrifter opplever OsloKollega at stadig flere arbeidsgivere tar denne utviklingen på alvor. Det fører til at mange er åpne for å utforske nye modeller for å ansette og utvikle unge talenter i egen virksomhet. Det økende behovet for arbeidskraft, gir derfor rom for å utvikle nye og effektive løsninger som kan bidra til å redusere ungt utenforskap gjennom strategiske samarbeid med arbeidsgiverne selv.

Skal vi lykkes med å vinne kampen mot ungt utenforskap er det sentralt at vi kan tilby reelle jobber hos arbeidsgivere som er villige til å satse på unge talenter. Forskning fra Veksthuset i Danmark, en av Nordens ledende forskningsinstitusjoner på arbeidsinkludering, viser at risikoen for å falle utenfor reduseres med hele fem ganger for unge som har lønnet arbeid ved siden av skole og utdanning. Dét tilsier at den forebyggende effekten av å legge til rette for tidlig arbeidserfaring, er et av de innsatsområdene som er mest effektive for å hindre at unge faller utenfor senere i livet. 

I OsloKollega har vi selv erfart hvor effektivt tidlig innsats er når det gjøres i samarbeid med skoleverk, arbeidsgivere og kommuner. Det siste året har vi rullet ut Verdens viktigste jobb – et karriereprogram som er designet for å gi unge mennesker en god start på arbeidslivet.

Det nye karriereprogrammet er det første i sitt slag, og etablerer en sterkere bro mellom skole og arbeidsliv. Programmet er tuftet på fem sentrale prinsipper:

1. Tidlig innsats: Forberedelse før oppstart gjennom individuell veiledning og kurs som skaper trygghet og mestringsfølelse.
2. Helhetlig oppfølging: Karriereveiledere bistår med oppstart, tilrettelegging og støtte ved behov.
3. Mangfold og inkludering: Programmet er åpent for alle unge, men legger vekt på å bygge reell mangfoldskompetanse i arbeidslivet og retter seg derfor spesielt mot sårbare grupper.
4. Kompetansekartlegging: Med moderne teknologi analyseres kandidatenes ferdigheter, egenskaper og interesser for å matche dem med relevante jobber.
5. Ekte arbeidslivserfaring: Kandidater får reelle arbeidsoppgaver og ordinær lønn hos arbeidsgivere som er med på karriereprogrammet – med mulighet for å forlenge arbeidsforholdet etter avsluttet program.

Verdens viktigste jobb går over fire måneder, gjennomføres tre ganger i året og har fokus på både deltids-, heltids- og sommerjobber. I første runde deltok arbeidsgivere som Oslo kommune, XXL, 4Service og Geitmyra-stiftelsen. Resultatene er oppsiktsvekkende. Nesten alle ungdommene har fått tilbud om videre engasjement, samtidig som over 1000 unge mennesker har meldt seg inn i et community for unge jobbsøkere, fordi de ønsker å få seg jobb. 

Samtidig ser vi allerede hvordan karriereprogrammet kan skaleres opp for å hjelpe mange flere unge med å få en god start på arbeidslivet. Som en del av Kopano, Norges største arbeidsinkluderingskjede, kan vi i løpet av få år rulle ut løsningen i 75 prosent av landets kommuner. 

For å lykkes med skalering er det imidlertid behov for offentlig finansiering. I dag havner denne type tiltak mellom to stoler. NAV er primært organisert for å hjelpe mennesker som allerede har falt utenfor arbeidslivet, mens oppvekstsektoren ikke har midler til å håndtere overgangen mellom skole og arbeidsliv for sårbare grupper. Det er derfor behov for frie midler til å videreutvikle og skalere tiltak som etablerer den viktige broen mellom skole og arbeidsliv. 

I vår modell tar arbeidsgiverne allerede sin del av kostnaden. De dekker halvparten av kostnadene for karriereprogrammet, samtidig som de betaler lønn og personalkostnader til sine kandidater. Den andre halvparten av karriereprogrammet må det offentlige stå for, som en del av sitt ansvar for å redusere ungt utenforskap.

Med et årlig statlig tilskudd på 6,5 millioner kan 1000 unge mennesker få muligheten til å delta i karriereprogrammet allerede nå. I dag viser statistikken at 150 av 1000 unge faller utenfor arbeidslivet. Når vi legger forskningsresultatene til grunn, ser vi at tallet vil bli redusert til 30 per 1000 unge som har fått jobb gjennom Verdens viktigste karriereprogram. Dette vil gi en årlig samfunnsgevinst på rundt 70 millioner kroner. 

I løpet av de neste 3-5 årene er ambisjonen å skalere karriereprogrammet til alle de største byene i Norge og øke antall deltakere til 10.000 i året. Det krever en statlig finansiering på 65 millioner i året. Til gjengjeld kan det redusere antall unge som står utenfor arbeidslivet med 1200 personer hvert år – og realisere en årlig samfunnsgevinst på hele 700 millioner kroner. 

I første omgang er det viktig at Stortinget trapper opp satsingen på tidlig innsats for å redusere ungt utenforskap. Med utgangspunkt i de resultatene vi har oppnådd, mener vi at Verdens viktigste karriereprogram er en så effektiv løsning at den bør ligge til grunn for arbeidet med å utvikle en nasjonal modell.

Dette arbeidet vil ta tid. Derfor bør det legges opp til en årlig opptrappingsplan som sikrer langsiktig finansiering og den utviklingskraften som trengs for å etablere en storstilt satsing på forebyggende arbeid rettet mot unge som er i risikosonen for å falle utenfor. 

OsloKollega har opparbeidet unik innsikt innenfor dette området, og stiller gjerne vår kunnskap til disposisjon i det videre arbeidet for å sikre at neste generasjon aldri faller utenfor.

Til Arbeids- og sosialkomiteen

Fra Forbundet Styrke

AD: Høring Arbeidsmarkedsmeldingen

Forbundet Styrke er LO sitt fjerde største forbund. Vi organiserer rundt 80.000 medlemmer innen industri, energi, ledelse og teknikk herunder arbeidstakere innenfor arbeidsinkludering. Våre medlemmer står nær der oppgavene løses og bidrar med å bygge bro mellom de som står aller lengst unna arbeidsmarkedet og arbeidslivet.

De som arbeider i tiltaksbransjen, har lang erfaring i å sikre en meningsfylt hverdag som inkluderer, ikke ekskluderer. Det handler om retten til arbeid, en meningsfylt hverdag, det sosiale liv på arbeidsplassen og det å få lønnsinntekt selv og den friheten det innebærer. Det er utgangspunktet for Forbundet Styrke sitt engasjement.

Det er viktig for oss at tiltakene virker. Utfordring nummer en er at det skapes usikkerhet om AFT-tiltaket i meldingen. De som utfører tiltakene, hjelper arbeidssøkende og kartlegge ressurser for å sikre overgang til arbeid eller studier. Målet for aktørene har vært at de skal sikre jobb. Og det virker. Det kan den enkelte kursdeltaker fortelle om, men også evalueringene viser at tiltakene fører til at mange kommer i utdanning eller jobb. AFT er spesielt viktig for de mest sårbare deltakerne, som ofte har sammensatte utfordringer. Tiltaket gir dem en strukturert hverdag som kombinerer arbeidserfaring, sosial tilhørighet og faglig utvikling. Denne helhetlige tilnærmingen er avgjørende for å forhindre langvarig utenforskap.

Der det skrives i meldingen at det skal satses mer på tiltak, i egenregi og arbeidsrettede tiltak for ungdom samt lønnstilskudd, virker det som en ikke ønsker å trygge plassen til AFT i tiltakssystemet. Det står at Stortinget ikke ønsker å ta beslutning om tiltakstyper, men det gjøres for de fleste andre tiltak enn AFT. Noe står det. Oppfølgingen av de som går i AFT skal bli bedre. Og det skal bli mer fleksibelt. Det skal også bli mulighet å ta fag- og yrkesopplæring mens en går på AFT. Disse grepene støtter Forbundet Styrke. Forbundet Styrke ønsker en merknad som sikrer en balanse mellom de ulike tiltakene.

Når det gjelder oppfølging, ønsker vi at oppfølgingstiltaket ivaretas på en slik måte at kompetansen i bransjen blir bygget videre på.   

Merknader: «det skal være en balanse mellom de ulike tiltakene», «Oppfølgingstiltaket ivaretas på en slik måte at kompetansen i bransjen bygges videre på».

Den andre utfordringen er anbudene i sektoren. Vi ønsker at Stortinget skal motarbeide ytterligere anbudsutsetting av tiltak innen Vekst-, arbeids- og inkluderingsbransjen. Og aller helst reversere utviklingen. Anbudsutsetting av tiltak risikerer å svekke kvaliteten på tjenestene som tilbys deltakerne, spesielt når det legges større vekt på pris enn på skreddersydde løsninger for de mest sårbare brukerne. Hyppige leverandørskifter fører til brudd i relasjonen mellom deltaker og veileder, noe som svekker effekten av tiltakene. Anbudsutsetting av tiltak risikerer å svekke kvaliteten på tjenestene som tilbys deltakerne, spesielt når det legges større vekt på pris enn på skreddersydde løsninger for de mest sårbare brukerne.

Vi oppfordrer Stortinget til å av-kommersialisere sektoren, i tråd med avkommersialiseringsutvalget. Og vi ønsker at det lages rom for de ideelle og ikke-kommersielle (kommunale- og fylkeskommunale) aktører.

Merknad: «Arbeids- og inkluderingssektoren avkommersialiseres». «Ideelle og ikke-kommersielle aktører er en viktig del av sektoren».

Dersom det er anbud, ønsker vi at det at tildelingen skjer etter Arbeidsmiljølovens regler for virksomhetsoverdragelse. Kriteriene i anbudene må stille krav om tariffavtaler og sikre likeverdige pensjonsordninger i bransjen. Ideelle eller ikke-kommersielle tiltaksleverandører skal prioriteres. Anbudene må tildeles minimum 1 år før oppstart og anbudsperioden må være betydelig lengere enn i dag.

Merknad: Arbeidsmiljølovens regler for virksomhetsoverdragelse innføres i sektoren.

Tallene forteller at tiltakene er nødvendig. 685.000 personer mellom 20 og 66 år verken er i jobb eller utdanning. Av disse er 111.000 mennesker i alderen 20–29 år.  Mange har nedsatt arbeidsevne. Bak hvert tall, er det en enkelt person, men dette har også en samfunnsøkonomisk dimensjon. Det lønner seg å få flere i jobb. En går fra trygd til inntekt, fra støtte til skatt til fellesskapet. Hvis 10.000 personer går fra trygd til arbeid, vil staten spare nær 7 milliarder kroner årlig. Dette vil gi deltakerne ikke bare arbeidserfaring, men også formell kompetanse som styrker deres jobbmuligheter i fremtiden. Ved å kombinere opplæring og arbeid øker sjansene for varig tilknytning til arbeidslivet. Forbundet Styrke støtter målet om arbeid til alle, og delmålet om å få 150 000 flere i jobb. Forbundet støtter at det er viktig å satse på arbeidsmarkedstiltak selv om ledigheten er lav. Og vil berømme regjeringen for at dette fastslås som prinsipp.

Merknader: «Bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak er for lave, og det er køer til tiltakene». «Bevilgning til arbeidsmarkedstiltak er viktig uavhengig av arbeidsledighetstallene».

Forbundet Styrke vil også vektlegge det arbeidet som gjøres i privat og offentlig sektor for arbeidsinkludering, og mener at særlig offentlig sektor må satse på inkludering. Måltall for offentlig sektor kan være en måte å bidra til bevisstgjøring.

Vi vil avslutte der vi begynte. Det viktigste for oss er at det bygges en bro mellom det å være langt unna arbeidsmarkedet og det å få delta i det.

NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon er landets største organisasjon for ingeniører og teknologer med våre mer enn 112 000 medlemmer. Våre medlemmer arbeider i alle sektorer og over hele landet. Arbeidsmarkedet for ingeniører og teknologer er godt, men våre medlemmer har også opplevd tider med stort behov for arbeidsmarkedstiltak, f.eks. under krisen i petroleum for ti år siden.

Generelt

NITO støtter stortingsmeldingens formål om å øke sysselsettingen, inkludere flere i arbeidslivet og redusere unødig langvarige stønadsløp. Det er viktig for den enkelte å delta i arbeidslivet og dermed oppleve å være til nytte, være del av arbeidsfellesskap og få realisert seg selv. Hvis man lykkes med dette vil også velferdsstatens bæreevne bedres betraktelig.

Vi mener, som regjeringen, at for å få til dette er det fornuftig å ta utgangspunkt i arbeidslinja. Med et godt vevd sikkerhetsnett for de som faller utenfor, men hvor det skal lønne seg å jobbe.

I meldingen presenteres det en rekke tiltak som kan bidra til å nå disse målene, men i beskrivelsen av de ulike tiltakene er det svært ofte hektet på et «vurdere». NITO hadde en forhåpning om at man på en del av disse områdene hadde kommet lenger.

Det signaliseres samtidig i meldingen at regjeringen ønsker å tydelig øke kapasiteten på arbeidsmarkedstiltak, og at de ikke skal styres like mye av konjunkturutviklingen slik de tradisjonelt har gjort. Det er mener NITO er et fornuftig tiltak, men vil samtidig understreke at dette ikke må være til hinder for øke innsatsen ytterligere hvis vi igjen skulle oppleve arbeidsledighet på et vedvarende høyere nivå.

Kap. 4

Mange av de som faller utenfor arbeidslivet fordi de mangler kompetanse og kvalifikasjoner til å delta. Det er derfor viktig å satse på at disse får muligheten til å tilegne seg den kompetansen som arbeidsmarkedet etterspør.

Under krisen i petroleum opplevde mange NITO medlemmer å miste jobben, og slet med å finne seg nytt arbeid. For mange av disse handlet dette om at de hadde lite dokumentasjon på den kompetansen de hadde tilegnet seg gjennom kurs, sertifiseringer m.m. gjennom arbeidslivet. Det er derfor positivt at regjeringen ønsker å utrede nærmere en ordning med mikrokvalifikasjoner.

Mange av de den gangen ledige ingeniørene og teknologene forsto at de måtte tilegne seg ny kompetanse på universitets- og høyskolenivå for å kvalifisere seg for arbeid i andre sektorer. I 2015 var dette vanskelig mens man mottok dagpenger. Senere har det blitt gitt en åpning for dette, men med klart begrensende rammer. Slik vi leser meldingen gis det ingen signaler om at regjeringen ønsker å vurdere om disse rammene er for begrensende hvis målet er å få personer raskest mulig i arbeid. NITO foreslår å utvide rammene for utdanning under dagpengeperioden, slik at flere arbeidsledige kan oppnå relevant kompetanse og raskere komme tilbake i arbeid. Vi ber komiteen vurdere dette nærmere.

YS takker for muligheten til å kommentere Arbeidsmarkedsmeldingen i denne høringen. Mange av tiltakene er gode, men vi frykter at regjeringen ikke vil nå sin egen målsetting om å øke andelen sysselsatte til 82 prosent innen 2030.

Vårt hovedbudskap er dette:

• Alle som har arbeidsevne skal kunne bruke ressursene sine på en måte som gagner den enkelte, virksomheten og samfunnet
• Knapphet på arbeidskraft gjør arbeidskraften mer verdifull, og den må behandles deretter.
• Et godt velferdssystem er en forutsetning for et fleksibelt arbeidsmarked med mange i jobb.
• Sykefravær og frafall fra arbeidslivet må forebygges gjennom systematisk partssamarbeid.
• Aktive arbeidsmarkedstiltak er viktige og må brukes effektivt – også i høykonjunkturer.
• Offensiv satsing på kompetanse er nødvendig for å møte omstillingsbehovet i arbeidslivet.
• Bedre integrering av innvandrere i arbeidslivet er nødvendig.

YS mener det er positivt at regjeringen vil trappe opp arbeidsmarkedspolitikken, føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og at kompetanse skal få større plass.

YS støtter at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak bør være mer jevne, og ikke reduseres i høykonjunktur. Å satse på arbeidsmarkedstiltak uavhengig av konjunktursvingninger, er riktig vei å gå for å få flere av de som står utenfor i jobb. Samtidig skal Arbeids- og velferdsetaten ha en viktig rolle som arbeidsformidler for det større antallet ledige i lavkonjunktur, og det er nødvendig at det er kapasitet til å ta det ansvaret i lavkonjunktur uten at det går utover tiltak for de med lenger ledighet.

YS Arbeidslivsbarometer viste i 2024 en økt bekymring for å havne på utsiden av arbeidslivet. Undersøkelsen viser at flere enn før vurderer at de kan ha risiko for å havne utenfor arbeidslivet på grunn av dårligere helsetilstand.

YS deler denne bekymringen, og beklager at det ikke lot seg gjøre å bli enige om en ny IA-avtale. En fortsatt IA-avtale og full sykelønn er den beste måten å forebygge sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Vi vet nå at 42% av fraværet enten helt eller delvis skyldes forhold ved arbeidet. Det arbeidsrelaterte sykefraværet forebygges best gjennom systematisk forebygging på arbeidsplassen. Når det gjelder annet sykefravær er det viktig med flest mulig graderte sykemeldinger og tilstrekkelig tilrettelegging fra arbeidsgivers side. De mest utsatte arbeidstakerne er også de som har de tyngste og dårligst betalte jobbene, både i privat og offentlig sektor. Full sykelønn for alle bidrar til å holde sårbare folk i jobb over tid, og virker dermed inkluderende.

Mangelen på arbeidskraft innebærer at det er enda viktigere enn før at vi tar godt vare på arbeidstakerne. Sykefraværet må ned og yrkesdeltakelsen opp. Arbeidstaker som er delvis frisk bør ha rett til å være delvis i jobb. For sykdom med kort varighet er rettigheten ivaretatt. Ansatte med varig nedsatt arbeidsevne har ikke samme rettigheter og presses ofte helt ut av arbeidslivet ved en oppsigelse fremfor varig tilrettelegging. Yrkestrafikkforbundet i YS erfarer at deres bussjåfør-medlemmer kan bli sagt opp dersom de ikke kan komme tilbake i 100% stilling etter sykmelding i ett år. En lovfesting av retten til deltidsstilling for ansatte som får redusert arbeidsevne vil bidra til lavere sykefravær og høyere yrkesdeltakelse.

YS støtter økt bruk av opplæringstiltak som gir formell kompetanse, og endringer som gjør dette mer tilgjengelig og fleksibelt for å tilpasses til den enkeltes situasjon og behov. Muligheten til å tilegne seg mer formal- og realkompetanse er viktig for en stabil tilknytning til arbeidslivet. Vi ser at personer uten dokumentert kompetanse har større risiko for å være mer langvarig utenfor arbeidslivet og for å være lavlønnet når de er i arbeid.

YS deler bekymringen over unge som faller ut av arbeidsmarkedet. Det har vært en økning av andelen unge som mottar helserelaterte ytelser de siste ti årene, og en dobling av andelen unge uføre i perioden. Vi støttet innføringen av ungdomsgarantien, og mener det er nødvendig med egne satsninger for å motvirke utenforskap blant unge. Tiltak rettet mot unge må også ta høyde for at unge ofte har mer sammensatte behov og trenger tett oppfølging, samtidig som de har mindre erfaring med å forholde seg til offentlig forvaltning og tjenester.

Regjeringen vil iverksette forsøk med et nytt tidsavgrenset ungdomsprogram i Arbeids- og velferdsetaten, med en ny ungdomsytelse som ikke krever medisinsk diagnose. Det beskrives at programmet skal gi tett oppfølging og stille høye krav til arbeidsrettet aktivitet. Forsøket med ungdomsprogram skal evalueres. Dette er riktig tenkt, men det er uklart for oss hvordan dette forsøket skiller seg fra det allerede eksisterende kvalifiseringsprogrammet, utover det å være statlig finansiert. Vi savner en forklaring på hvorfor det nye programmet er tenkt som et forsøk, ikke som et fullskalaprogram, og hva forholdet til kvalifiseringsprogrammet skal være. 

Regjeringen vil iverksette forsøk med fireårig lønnstilskudd for unge som står i fare for å bli uføretrygdet. Lønnstilskuddet skal kunne kjedes eller kombineres med andre tiltak som arbeidstrening, oppfølging, mentor eller opplæring. Det legges opp til en regulert nedtrapping av kompensasjonen, og forsøket rammes inn av at det stilles klare forventninger til at arbeidsgiverne skal gi fast ansettelse etter tilskuddsperioden. Lønnstilskudd er et tiltak som har vist å ha god effekt. Gitt at målgruppen for dette forsøket er svært avgrenset, og vi allerede har mye erfaring med lønnstilskudd, kan ikke YS se at det er behov for at dette skal være et forsøk. Dette kunne blitt introdusert uten forutgående prøveprosjekt. 

Det er positivt at regjeringen ser arbeidsmarkedspolitikk i sammenheng med integreringspolitikk. Det er store forskjeller i sysselsetting mellom ulike innvandrergrupper, men generelt er det sammenheng mellom lave norskkunnskaper og en svakere arbeidstilknytning, og for noen er mangel på etterspurt kompetanse også en hindring. Samtidig er språket ofte en forutsetning for å få utbytte av annen opplæring. Økt satsing på norskopplæring er nødvendig for at disse skal øke sine sjanser for å komme ut i arbeidslivet. Det er positivt at regjeringen nå også inkluderer arbeidsinnvandrere i integreringspolitikken. Selv om arbeidsinnvandrere opprinnelig har jobb og kommer hit for å jobbe, ser vi at også de har større utfordringer og risikerer lenger ledighet hvis de mister jobben. YS mener det bør innføres rett til norskopplæring for arbeidsinnvandrere. Dette vil kunne være forebyggende mot langtidsledighet og utenforskap.

Tiltaket Friskmelding til arbeidsformidling sies i meldingen å benyttes mindre enn det er grunnlag for. En evaluering viser at NAV-veiledere opplever at ordningen er nyttig, og at den er et godt virkemiddel for å aktivisere sykmeldte og fremme jobbmobilitet. YS er mer usikker på nytten for den sykemeldte av denne ordningen. 12 uker er en svært kort periode å beholde retten til sykepenger når du er sykmeldt fra en jobb, og ikke har prøvd deg i noen annen stilling. Det er en risiko å gå fra sykmelding til arbeidsledighet med behov for å skaffe jobb i en helt ny bransje på en så kort overgangsordning. Varigheten av tiltaket bør derfor utvides, slik at flere tør å ta denne sjansen.

Lønnstilskudd er en ordning med påvist svært god effekt. YS mener lønnstilskudd er et godt egnet virkemiddel for mange av gruppene utenfor arbeidslivet som skal mobiliseres inn i jobb. Dagens lønnstilskuddsordning er godt utformet, men vår oppfatning er at budsjettene ofte ikke strekker til for å gi lønnstilskudd til alle de som kunne hatt nytte av det. Det vil være positivt om dette også i større grad kan benyttes av statlige og kommunale arbeidsgivere, med mål om å føre til faste ordinære ansettelser.

Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan er en paraplyorganisasjon på rusfeltet med 38 medlemsorganisasjoner. Vi jobber for å forebygge og redusere skadene knyttet til alkohol, narkotika og pengespill.

Alkohol og pengespill bidrar til utenforskap

Actis mener det er positivt at regjeringen ønsker å få flere inn i jobb og redusere utenforskapet. Som det står i stortingsmeldingen er arbeid svært viktig for en meiningsfull hverdag, skape og opprettholde relasjoner og en mulighet for å bruke potensialet man har.

Ifølge en Oslo Economics-rapport utført på vegne av Actis, Blå Kors og Av-og-til, koster alkoholkonsum Norge mellom 80 og 100 milliarder i året. Størst er utgiftene knyttet til helse og livskvalitet, men det er også store summer forbundet med sykefravær og lavere produktivitet. Man går ut fra at én av tre uføretrygdede i Norge har en psykisk lidelse. Da er det verdt å ha med seg at å vokse opp som pårørende til noen som drikker mye alkohol, kan gå hardt utover den psykiske helsen. Ikke minst går ofte psykisk uhelse og rusbrukslidelser hånd i hånd, og dermed er alkohol og andre rusmidler også ofte en del av sykdomsbildet, selv om det ikke er ensbetydende. Oslo Economics anslår at tapt helse og livskvalitet blant dem under 20 år knyttet til foreldres alkoholavhengighet kan gi et helsetap tilsvarende 1,6 milliarder i året.

Vi vet også at globalt er alkoholkonsum den ledende årsaken til for tidlig død. Oslo Economics anslår produksjonstapet i Norge knyttet til for tidlig død til å være 6,5 milliarder. I 2019 utbetalte den norske stat 101 millioner kroner i sykepenger der mottaker er diagnostisert med kronisk eller akutt alkoholmisbruk. 305 millioner ble utbetalt i arbeidsavklaringspenger til personer med denne diagnosen. Ser man på det samlede produksjonstapet på jobb som følge av alkoholbruk, koster det mellom 4 og 5 milliarder årlig. Her er det trolig store mørketall siden en del som sliter med alkohol har en annen hoveddiagnose.

Pengespill har også stor påvirkning på utenforskap og bidrar til både sykenærvær- og fravær, uføretrygd og arbeidsledighet. Ifølge Spillforsk i Bergen koster bare arbeidsledigheten som følge av problemer med pengespill den norske staten over 891 millioner kroner i året. Det samme gjør tapt produksjonstap som følge av for tidlig død blant personer med pengespillavhengighet.

Med bakgrunn i disse tallene, mener Actis det er alvorlig at arbeidsmarkedsmeldingen hverken nevner alkohol eller pengespill som en årsak til utenforskap og noe som må forebygges og behandles for å få folk inn i jobb og beholde dem i jobb. Her kunne flere tiltak vært nevnt:

• Opprettholde og styrke Akan-modellen slik at flere som sliter med alkohol, illegale rusmidler og pengespill kan stå i jobb
• Styrking av fjernbasert behandling for spillavhengige slik at flere kan stå i jobb samtidig som de får behandling
• Det bør forskriftsfestes krav om at arbeidsplasser skal ha retningslinjer for alkoholkonsum i jobbrelaterte sammenhenger
• Spesifisere skatteregler for sponsing av alkohol som gaver og sosialt tiltak slik at det ikke lønner seg mer å betale for alkohol enn for eksempel å dekke treningsavgift
• Sørge for bedre rutiner for avdekking av rusbrukslidelser og spillavhengighet, både i primær- og sekundærhelsetjenesten, gjennom å øke kunnskapen hos helsepersonell

Arbeid i behandling og rehabilitering

Fossumkollektivet er ett av Actis sine medlemmer og er en ideell stiftelse som er spesialisert på behandling av unge rusavhengige og tilbyr landsdekkende langtids døgnbehandling til denne gruppen. Her får ungdommene gjennom fire yrkesforberedende kurs per år og praksis trening i alt fra å skrive jobbsøknad og CV til hvilke plikter og rettigheter de har som arbeidstaker og hva de kan forvente seg når de er en del av et arbeidsmiljø. Fossumkollektivet har flere samarbeidspartnere i næringslivet hvor ungdommene får jobbtrening som en del av programmet, og på den måten bidrar de også til at ungdommene får kontakt med relevante arbeidsplasser. Dette er i tillegg til at Fossumkollektivet også har etablert en egen arbeidsplass for arbeidstrening, Fossum cafe

Actis mener arbeidstrening er en viktig del av behandlingsprosessen og rehabilitering etter behandling. Å komme inn tidlig med tiltak som dette kan forebygge langvarig utenforskap og tilrettelegge for at flere kommer i jobb etter behandling. Derfor er vi glade for at regjeringen de siste årene har prioritert individuell jobbstøtte og laget et eget program for unge. Vi mener også at man bør se på egne tilskuddsordninger for ideelle her slik at institusjoner som Fossumkollektivet kan være en brobygger til arbeidslivet og forberede de som er i behandling på arbeidslivet som møter dem.

I forlengelse av dette bør integrert ettervern være en del av anbudsprosessene for TSB i helseforetakene. Da kan personer som over tid har bygd opp relasjoner med de som er i behandling også følge dem opp etterpå og pasienten får en mer sømløs overgang til hverdagen. Flere institusjoner, har skapt egne arbeidsplasser for pasientene sine. Frelsesarmeens barne- og familievern betaler for førerkort for barn i deres institusjoner for å gi dem insentiv til å forbli rusfri, men også fordi førerkort kan være en nøkkel for å komme seg i jobb. Vi trenger flere slike tiltak, og derfor bør arbeidstrening i ideell regi være en prioritert del av arbeidsmarkedstiltak.

Vi er også glade for at arbeidsmarkedsmeldingen tar opp arbeid som en del av rehabilitering. Actis mener vi trenger en lovfestet definisjon av ettervern hvor arbeid og aktivitet er inkludert i denne definisjonen. Vi støtter også at regjeringen legger til rette for å bruke lønnstilskudd i økende grad, særlig mot utsatte unge. Hvis arbeid skal bli en del av tilfriskningsprosessen, trenger vi også arbeidsgivere som tar ansvar og bidrar.

Trygd under behandling

Det er en utfordring at personer som er i behandling lenger enn tre måneder får avkortet eller kuttet folketrygdytelser. Dette fører til at flere ønsker å bryte behandlingen for å unngå å stå på bar bakke når de kommer ut. Økonomisk trygghet kan også bidra til rusfrihet og dermed øke sjansen for å komme ut i arbeidslivet. Det er bra at forebyggings- og behandlingsreformen tar opp denne problematikken og at regjeringen nå skal se på kutt i folketrygdytelser under behandling. Vi håper arbeids- og sosialkomiteen følger opp dette og at konklusjonen blir at man ikke får avkortet eller kuttet trygd fordi man får behandling får rusproblemer. Et regelverk som legger stein til byrden når livet butter imot kan ikke forsvares.

Med vennlig hilsen,

Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

Stortingets Arbeids- og sosialkomite

Parkinsons sykdom er en kronisk alvorlig nevrologisk lidelse. Vel 13 000 personer er rammet (WHO). Gjennomsnittsalderen ved diagnose er 65 år. Det betyr at det er en stor andel personer som er i arbeid når de får diagnosen.

Parkinsons sykdom er belastende for den som rammes og familien. Å ikke kunne arbeide lenger er en tilleggsbelastning, ved tap av sosial kontakt med kolleger, men også lavere inntekt. I Stortingsmelding 33, En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd, legges det opp til at det skal lønne seg å jobbe. Det er vi enig i. Men når sykdom ikke gjør det mulig å jobbe lenger, må uføretrygden være av slik størrelse at familien har mulighet til å opprettholde levestandarden. Uføretrygden må ikke holdes kunstig lav for å tvinge flere fra trygd til arbeid, det vil ramme de som ikke kan arbeide lenger på grunn av alvorlig sykdom.

Personer med Parkinsons sykdom opplever at symptomene blir verre i stressede situasjoner. Flere ville kunnet arbeide lenger om arbeidsplassen var bedre tilrettelagt. Et eksempel er et medlem som har hatt sykdommen i ca. ti år. Hun er i dag 50 år og uføretrygdet. Hun arbeidet som lærer i redusert stilling, og mestret oppgavene godt. Men hun opplevde det som stressende å både ha undervisning og inspeksjon i friminuttene. Hun trengte friminuttene til å hente seg inn mellom timene, og søkte om å få slippe inspeksjon. Hun fikk avslag og så seg dessverre nødt til å bli uføretrygdet.

Dette er et av flere eksempler som viser at arbeidsgiver må få større ansvar for å tilrettelegge for at arbeidstakere kan stå lenger i jobb. Kanskje kan Nav få et større ansvar for mekling og rådgivning i tilfeller der den ansatte står i fare for å falle ut av arbeidslivet, og tilbud om lønnstilskudd må fortsette slik at arbeidsgiver blir kompensert for at personer med alvorlig sykdom kan arbeide.

Et annet medlem fikk diagnosen i januar 2024. Hun strevde med medisiner, nivå på trening og å mestre sykdommen. Hun fikk avslag på avslag på sin søknad om rehabilitering for nydiagnostiserte. I stedet for å få tilbud om rehabilitering var hun sykmeldt. Hun fikk rehabilitering i tide og er ikke sykmeldt eller uføretrygdet i dag.

Personer med alvorlige og kroniske diagnoser må få tilbud om spesialisert rehabilitering, slik at de kan arbeide så lenge de ønsker/orker.

I Stortingsmeldingen brukes ordet helsehjelp. Norges Parkinsonforbund ber Arbeids- og sosialkomiteen også legge inn begrepet rehabilitering. Rehabilitering er også helsehjelp.

Det må også legges til rette slik at unge under utdannelse får hjelp til å kunne fortsette sin utdannelse når de rammes av en alvorlig sykdom som Parkinsons sykdom, slik at de ikke faller ut av arbeidslivet.

Norges Handikapforbund er en menneskerettsorganisasjon for og av funksjonshindrede.  

Under 40% av funksjonshindrede er sysselsatt. Over 100000 funksjonshindrede som står utenfor arbeidslivet, sier de kan og vil bidra, men møter hindringer i form av manglende tilrettelegging, fordommer og dårlige holdninger fra arbeidsgivere og et tiltaksapparat som er lite tilgjengelig. Disse utfordringene svarer denne stortingsmeldingen i liten grad ut.  

Utdanning som tiltak 

Høyere utdanning er det mest effektive tiltaket vi har for å få flere i arbeid. Forskningen viser at flere i vår gruppe blir sysselsatt, og holder seg sysselsatt lenger, jo lengre utdanning man har. Derfor er det viktig å fortsatt legge til rette for at unge funksjonshindrede kan ta en mastergrad om de ønsker det. Under dagens AAP-regler kan man få støtte til utdanning i 3 år som hovedregel, og maks 4 år.   

Lånekassen har ulike ordninger for funksjonshindrede studenter, men disse ordningene er ikke gode nok. Funksjonshindrede studenter kan ende opp med å ha høyere studielån enn sine medstudenter slik ordningene er nå. Det er derfor viktig at AAP-ordningen fortsatt kan være et supplement til Lånekassen for denne gruppen, og at den blir mer fleksibel mht hvor lenge man kan motta ytelsen. 

 NHF anbefaler følgende vedtak: 

• Stortinget ber regjeringen gjennomgå Lånekassens ordninger for funksjonshindrede studenter med mål om å sikre at funksjonshindrede kan studere med Lånekassens ordninger som eneste støtte, uten å ende med høyere studiegjeld enn andre. 
• Stortinget ber regjeringen sikre at når utdanning brukes som et tiltak under AAP-ordningen, må denne ha større fleksibilitet. Man må kunne ta en mastergrad, også om man ikke fullfører på normert tid. 

Oppfølging 

Stortingsmeldingen foreslår at Nav skal ta en årlig «inspirasjonstelefon» til unge uføre for å informere dem om muligheter for arbeidsrettet oppfølging. NHF er enig i at Navs fulle tiltaksapparat bør være tilgjengelig for uføre, men er bekymret for at en årlig telefon kan oppleves som mistenkeliggjøring og bidra til økt stress for den enkelte. Ressursene kan brukes bedre, gjennom mer langsiktige tiltak og fullt tilgjengelig tiltaksapparat også for uføre. 

Navs ungdomsgaranti blir i liten grad rettet mot funksjonshindret ungdom. Vi vet at det er i overgangene funksjonshindrede barn og ungdom faller fra – fra ungdomsskole til videregående til arbeid. Det er viktig å nærmere på den manglende koordineringen mellom tjenester som Nav, kommunehelsetjenesten og utdanningsinstitusjonene i overgangene mellom utdanningsnivåene. Manglende samhandling kan føre til at flere ikke tar utdanning eller ikke fullfører utdanning, og dermed får dårligere muligheter på arbeidsmarkedet. 

NHF anbefaler følgende vedtak:  

• Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag for å sikre at også personer med varig uførevedtak har full tilgang til tiltaksapparatet i Nav, og at informasjon om dette skal være del av den årlige samtalen.  

Ansettelse 

Forskning viser at funksjonshindrede blir diskriminert i ansettelsesprosesser. Personer som oppgir at de sitter i rullestol, har 50% lavere sjanse til å bli kalt inn på jobbintervju enn andre. Kursing i mangfoldsrekruttering bør gjøres obligatorisk i offentlig sektor. Det konkrete rekrutteringsmålet er fjernet og erstattet med løse føringer. Dette er for upresist og lite ambisiøst.  

 NHF anbefaler følgende vedtak: 

• Stortinget ber regjeringen gjeninnføre måltallet på 5% av alle nyansettelser skal være funksjonshindrede.  

• Stortinget ber regjeringen innføre krav om at alle ledere, HR-medarbeidere og ansatterepresentanter i statlig sektor kurses i mangfoldsrekruttering. 
• Stortinget ber regjeringen fremme de forslag som er nødvendig for å sikre at fylkeskommunal og kommunal sektor får fastsatt et mål om at 5% av alle nyansettelser skal være funksjonshindrede. 

Arbeidsgivers ansvar 

Stortingsmeldingen er lite konkret på hva arbeidsgiver bør gjøre for å få flere i jobb. Med tanke på hva forskningen sier om arbeidsgiveres holdninger og fordommer, og hvordan disse holder funksjonshindrede utenfor arbeidslivet, er det en pussig prioritering. Bedre kjennskap til Navs virkemiddelapparat kan bidra til å redusere opplevd risiko ved å ansette funksjonshindrede. 

Kunnskapsnivået om lovpålagte tilretteleggingskrav til norske arbeidsgivere må opp. Et effektivt virkemiddel på dette er aktivitets- og redegjørelsesplikten. I dag må arbeidsgivere som jevnlig har mer enn 50 ansatte rapportere på sitt likestillingsarbeid. Denne grensen ekskluderer store deler av norsk arbeidsliv. 

 NHF anbefaler følgende vedtak: 

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om rettighetsfesting av ordningen om funksjonsassistanse, samt utvide den til også å dekke høyere utdanning, i forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2026 

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å utvide aktivitets- og redegjørelsesplikten til å gjelde alle virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 25 ansatte. 
• Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å utvikle en tilretteleggingspott der arbeidsgivere skal kunne søke om støtte til for eksempel ombygging av lokaler til universell utforming, kjøp av parkeringsplass til ansatte med behov for bil finansiert av Nav, o.l.  

Barrierer for sysselsetting 

Stortingsmeldingen nevner ulike barrierer funksjonshindrede erfarer i møte med arbeidslivet – disse er i all hovedsak knyttet til «feil» ved individet selv; dårlig helse, manglende kompetanse og for høye krav til produktivitet. Meldingen overser dermed viktige barrierer som fordommer, holdninger, et uoversiktlig hjelpeapparat og utilgjengelighet. Funksjonshindrede lever hele liv, og hva som skjer utenfor en jobbsituasjon vil også påvirke jobbsituasjonen. Reparasjon og tildeling av hjelpemidler er for mange en slik faktor. Vi vet at mange venter i flere uker på enkle reparasjoner, som skifting av dekk på elektriske rullestoler. Ikke alle har mulighet til å ta hjemmekontor i tre uker, og feil på hjelpemidler utløser ikke rett på sykepenger eller annen erstatning. Hjelpemiddelsentralens åpningstider og tilgjengelighet er også et hinder for personer som er i jobb.  

Det er videre et problem at vi knapt har statistikk på feltet, og at vi kommer til å vite enda mindre de kommende årene. Statistisk sentralbyrå samler for tiden ikke inn informasjon om funksjonshindrede i Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). SSB vurderer å få dette temaet inn igjen i AKU i oddetallsår, men det vil i så fall tidligst bli fra og med 2027 og med publisering av tabeller i 2028. 

Det er også krevende å kombinere trygdeytelser som uføretrygd og arbeid. Inntektsgrensen per år er 0,4 G (fribeløp) for de som har 100 prosent uføregrad. Med den gamle ordningen kunne man tjene opptil 1G i året uten at uførepensjonen ble avkortet. Tjente man mer enn 1G falt imidlertid trygden bort i sin helhet. Endringene har medført at enkelte uføre som jobber gradert blir sittende igjen med svært lite. 

 NHF anbefaler følgende vedtak: 

• Stortinget ber regjeringen iverksette en helhetlig gjennomgang av Nav Hjelpemiddelsentral og kommunenes hjelpemiddelformidling med tanke på bedre logistikk, og reduserte ventetider på utlevering og reparasjon.  

• Stortinget ber regjeringen foreslå tiltak som sikrer hyppigere utkjøring og henting av hjelpemidler. 

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at hjelpemiddelsentralen skal ha utlånsordninger for nødvendige hjelpemidler, når det faste hjelpemidlet er til reparasjon 

• Stortinget ber regjeringen sikre at Hjelpemiddelsentralene og kommunal hjelpemiddelformidling har kveldsåpent minst en dag i uken.  

• Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag om å innvilge rett til sykepenger eller annen kompensasjon, uten arbeidsgiverperiode, dersom arbeidstakerens fravær skyldes mangel på, eller reparasjon av, nødvendig hjelpemiddel 

• Stortinget ber regjeringen sikre at man umiddelbart gjenopptar og forbedrer statistikkinnhentingen på feltet 

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke fribeløpet for uføre til 1G

Overordnet kommentar om meldingen:  

Stortingsmeldingen er et viktig steg mot en mer inkluderende arbeidslinje, men preges av generelle formuleringer, manglende prioriteringer og lite konkrete tiltak rettet mot personer med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom. Dette står i kontrast til den klare situasjonsbeskrivelsen fra NOU På høy tid, som påpeker flere av de vedvarende utfordringene funksjonshemmede møter i arbeidslivet. Vi savner at funksjonshemmede tydelig fremheves som et prioritert innsatsområde, og i større grad går inn på hvordan man konkret skal sikre gruppens rettigheter og reelle tilgang til arbeidslivet. Dette er avgjørende for å realisere Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter og FNs Bærekraftmål.  

Unge funksjonshemmede støtter følgende forslag: 

• Gjennomføre en områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene. Formålet er å tydeliggjøre driverne bak bruken av helserelaterte ytelser, og vurdere tiltak for å få flere i jobb og færre på trygd. 

• Legge til rette for økt bruk av opplæringstiltak som gir formell kompetanse, herunder videregående opplæring, og øke fleksibiliteten i tiltaket.  

• Vurdere utvidet varighet for opplæringstiltak i tilfeller hvor det er behov for studiespesialisering i forkant av høyere utdanning, for å bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne kan gjennomføre høyere utdanning. 

• Videreføre og bygge ut bruken av Individuell jobbstøtte (IPS). 

• Legge til rette for økt bruk av arbeidsmarkedstiltak i ordinært arbeidsliv, herunder økt bruk av lønnstilskudd 

• Øke bruken av varig lønnstilskudd som et alternativ til uføretrygd og overfor uføretrygdede. 

• Gjennomføre et forsøk med fireårig lønnstilskudd for utsatte unge 

• Vurdere å utvide retten til hjelpemidler i arbeid for uføretrygdede 

Tiltak med merknader: 

Tiltaket “Legge til rette for at flere kan kombinere trygd med deltakelse i arbeidslivet” er positivt, men for å få til dette må det skje endringer i kompensasjonsgraden. Det handler om å balansere økonomisk trygghet og fleksibilitet, slik at kombinasjonen arbeidsliv og uføretrygd er en realistisk og attraktiv mulighet, uten at mottakeren risikerer å miste tryggheten i uføreordningen. Det må sørges for at inntekt fra arbeid ikke fører til en uforholdsmessig reduksjon i trygdeytelsen, noe som kan skape frykt for økonomisk tap ved arbeidsforsøk.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen be regjeringen: Igangsette arbeidet med en gjennomgang av kompensasjonsgrader for uføretrygd med mål om å sikre enklere løsninger.  

Unge funksjonshemmede er i utgangspunktet positive til følgende tiltak:  

• Vurdere om unge med uføretrygd bør få målrettet informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV) om muligheter for arbeidsrettet oppfølging. 

• Etablere et forsøk med nytt arbeidsrettet ungdomsprogram med rett til en statlig finansiert inntektssikring. 

Samtidig ønsker vi å gjøre komiteen oppmerksom på at god og reell brukermedvirkning i utarbeidelsen av disse tiltakene er helt avgjørende for å sikre effektfulle tiltak. Det er også flere aspekter ved etablering av nytt arbeidsrettet ungdomsprogram som er nødvendig å drøfte med bruker- og interesseorganisasjonene. Eksempelvis hvordan programmet påvirker eksisterende ytelser som AAP og problemstillinger tilknyttet fravær av diagnosekrav i programmet.  

Unge funksjonshemmede ber komiteen be regjeringen: Sikre god og reell brukermedvirkning i arbeidet med alle tiltak i meldingen som er relatert til unge.  

Manglende tiltak om diskriminering, tilrettelegging og universell utforming 

Over 100 000 personer med funksjonsnedsettelser er ikke yrkesaktive, men ønsker å jobbe. Dette gir et klart signal om at funksjonshemmede møter barrierer inn i arbeidslivet. Noen av barrierene handler om fordommer og holdninger. Vi er derfor veldig skuffet over at meldingen ikke diskuterer diskriminering som en barriere for deltakelse i arbeidslivet for funksjonshemmede.  

Unge funksjonshemmede mener følgende tiltak må inkluderes i det videre arbeidet: 

• Det må innføres krav til universell utforming av arbeidsplasser, herunder IKT og fysiske forhold. 

• Målet om et universelt utformet samfunn må forankres i forskrift med juridisk bindende tidsfrist. 

• I samarbeid med NAV må det etableres obligatoriske kurs om tilrettelegging på arbeidsplassen for arbeidsledere og arbeidsgivere. 

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettighetsorganisasjon som både arbeider for full deltakelse og likestilling, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessene til mennesker med utviklingshemming og deres familier overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har rundt 8300 betalende medlemmer.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre, jf. CRPD artikkel 27. Arbeid gir oss mening og tilhørighet i hverdagen. Det er svært viktig både for samfunnet, og for den enkelte at alle får realisert sin arbeidsevne. En stor andel av våre medlemmer har ikke muligheten til å skaffe seg arbeid uten tilrettelegging. Mange av våre medlemmer som står utenfor arbeid, har lyst til å jobbe. Arbeidsmarkedstiltakene er svært verdifulle for våre medlemmer, og derfor også for samfunnet.

Om varig tilrettelagt arbeid (VTA)

Det kanskje aller viktigste arbeidsmarkedstiltaket for våre medlemmer er VTA. Det vises til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2024 har lagt fram en langsiktig plan om opptrapping av VTA-plasser med sikte på å øke med 500 plasser i året frem til 2027. Det er positivt at regjeringen ønsker å øke antallet VTA-plasser, men en økning med 500 plasser årlig mener vi er for lite. Det laveste behovsanslaget for VTA-plasser ligger på 900 årlig,[1] og en økning på 500 vil da fortsatt skape et etterslep. Vi mener derfor at økningen bør ligge på minst 1000 plasser i året.

Vi ønsker også å påpeke at VTA i utgangspunktet skulle være et tilbud til personer med utviklingshemming. I dag har ordningen flere målgrupper. Andelen personer med utviklingshemming har gradvis gått ned, samtidig som gruppen med psykiske lidelser er økende.[2] En av årsakene til at andelen personer med utviklingshemming i VTA er gått ned skyldes at det i dag stilles større krav til å kunne delta i et VTA-tiltak enn det gjorde tidligere. Det er færre veiledere per deltakere og det stilles større krav til de varer og tjenester som leveres.[3] Sammenholdt med en økende andel deltakere med psykiske lidelser, fører det til at mange personer med utviklingshemming også her faller utenfor. Vi hører også fra våre medlemmer at det er lange køer i VTA-bedriftene rundt om i landet. Det er derfor klart at økningen i VTA-plasser må ligge på mer enn 500 i året.

Vi vil også påpeke at det er fint at regjeringen ønsker at flere av VTA-plassene skal være i ordinære bedrifter, men at det da er viktig at det fremdeles vil finnes plasser i tilrettelagt bedrift for de som har mer nytte av det.

Om funksjonsassistanse

Vi ønsker også å fremheve at funksjonsassistanse er et tiltak som kunne ha bidratt til at flere personer med utviklingshemming kunne kommet inn i arbeidslivet. Slik det er i dag, er det kun mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser, eller blinde og svaksynte, som kan få innvilget funksjonsassistanse, jf. tiltaksforskriften § 6-3. Dette mener vi må anses som diskriminering. Personer med utviklingshemming burde også ha muligheten til å søke om funksjonsassistanse, både for å delta i varig tilrettelagt arbeid, og ordinært arbeid. Dette er særlig viktig i lys av at kravene til selvstendighet og varer og tjenester i VTA-bedriftene øker.

Om arbeidsevnevurdering

Til slutt ønsker vi å trekke fram at det i dag ikke er noe krav til gjennomført arbeidsevnevurdering for å innvilge uføretrygd til personer med utviklingshemming. Dette følger av vedlegg 1 til folketrygdloven kapittel 12 (V1-12-00), hvor utviklingshemming benevnes som et eksempel på hva som utgjør alvorlig sykdom. Flesteparten av våre medlemmer får automatisk innvilget uføretrygd idet de fyller 18 år. Dette selv om det er inntektsevne som skal være avgjørende i vurderingen av om uføretrygd skal innvilges, og ikke diagnose. Mange av våre medlemmer har arbeidsevne som de ikke får realisert.

Vi ønsker en tydeliggjøring av at også mennesker med utviklingshemming har krav på en individuell arbeidsevnevurdering, på lik linje med andre. At personen som er i kontakt med NAV har rett til uføretrygd, kan ikke medføre at personen ikke får bistand til å finne arbeid. 

Grunnloven § 110 pålegger statens myndigheter å «legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring». 

Blant mennesker med utviklingshemming finnes det i dag mange som er arbeidsdyktige, men hvor forholdene ikke er lagt til rette for at de kan tjene til livets opphold ved arbeid. Tiltakene vi foreslår vil være et steg i retning av å også innfri deres grunnlovfestede rett.  

[1]https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-4-20222023/id2931428/?ch=2#fn1

[2] Se https://naku.no/kunnskapsbanken/varig-tilrettelagt-arbeid-vta-forskning, oppdatert 2024

[3] Se https://naku.no/kunnskapsbanken/varig-tilrettelagt-arbeid-vta-forskning, oppdatert 2024

Kreftforeningens takker for muligheten og vil benytte av anledningen til
å gi fire hovedinnspill:

• En fleksibel sykepengeordning   

• Individuell jobbstøtte (IPS) og Arbeid med støtte (AMS) 

• Økt bruk av lønnstilskudd  

• Styrke og øke bruken av arbeidsrettet rehabilitering 

 En fleksibel sykepengeordning  
Kreftforeningen ber arbeids- og sosialkomiteen vurdere en fleksibel sykepengeordning. Vi ønsker ikke å utvide sykepengeordningen, men å gjøre uttak av sykepenger mer fleksibelt gjennom å legge til rette for en utvidet mulighet for gradert sykemelding i inntil to år. Etter dagens lovgivning vil f.eks. en person som er i full jobb tre dager i uken og sykmeldt to dager i uken, bruke opp sine sykepengerettigheter på samme tidspunkt, som en som er fulltidssykmeldt. Dette incentiverer 100 % sykemelding og fører til at flere mister tilknytningen til arbeidslivet. Kreftpasienter opplever store svingninger i sykdomsforløpet som gjør at det er mulig å være i jobb i kortere eller lengre perioder under kreftbehandlingen. Mange kreftpasienter står midt i et behandlingsløp når sykepengene tar slutt og pasienten går fra å motta sykelønn til arbeidsavklaringspenger. Dette betyr en reduksjon på hele 34% i inntektene, som igjen betyr at mange kreftpasienter havner i økonomisk uføre. Mange forteller at de må selge unna både hus og bil, for å få økonomien til å gå rundt, når de står midt i en krevende behandling! Vi ber derfor om at Stortinget sikrer finansiering til en pilot på en fleksibel sykepengeordning, der muligheten for gradert sykemelding utvides til inntil to år.   

Øke bruk av individuell jobbstøtte (IPS) og Arbeid med støtte (AMS) 
Individuell jobbstøtte (IPS) og Arbeid med støtte (AMS) er effektive metoder som kan støtte kreftrammede i å stå i arbeid eller komme tilbake i arbeid etter sykdom. IPS integrerer tett oppfølging fra en jobbspesialist med helsetjenester, og fokuserer på å finne individuelle løsninger basert på den enkeltes kapasitet, ønsker og behov. AMS gir tett oppfølging fra en jobbspesialist med arbeidstaker og arbeidsgiver. IPS og AMS kan inkludere fleksible arbeidstider, tilrettelegging på arbeidsplassen eller støtte i dialogen med arbeidsgiver. Ved å skape et helhetlig og skreddersydd støtteapparat kan IPS og AMS bidra til at flere kreftrammede opprettholder tilknytning til arbeidslivet og opplever økt livskvalitet.  

Lønnstilskudd som virkemiddel  
Lønnstilskudd kan i større grad benyttes for å hjelpe kreftrammede med å beholde tilknytningen til arbeidslivet, enten under behandling eller i en rehabiliteringsfase. Mange kreftpasienter opplever redusert arbeidsevne, som kan skyldes bivirkninger av behandlingen, fatigue eller behov for tilrettelegging. Gjennom lønnstilskudd kan arbeidsgivere få økonomisk støtte til å dekke lønnskostnader for ansatte som trenger redusert arbeidstid eller lettere arbeidsoppgaver. Dette reduserer risikoen for arbeidsgiver og gjør det mer attraktivt å tilrettelegge arbeidsforholdet. I kombinasjon med tilrettelegging og oppfølging fra NAV kan lønnstilskudd bidra til at flere kreftrammede får mulighet til å stå i jobb, oppleve mestring og delta aktivt i arbeidslivet, noe som også styrker deres sosiale og økonomiske situasjon

Styrke og øke bruken av arbeidsrettet rehabilitering 
Arbeidsrettet rehabilitering kan hjelpe kreftrammede som har falt utenfor arbeidslivet med å komme tilbake til ordinært arbeid. Kreftbehandling og ettervirkninger som fatigue, smerter eller konsentrasjonsvansker kan gjøre det utfordrende å gjenoppta en tidligere jobb uten tilrettelegging. Arbeidsrettet rehabilitering gir en helhetlig tilnærming der fysisk opptrening, psykososial støtte og arbeidsrettet veiledning kombineres for å styrke arbeidsevnen. Gjennom gradvis tilpasning kan deltakerne bygge opp både fysisk kapasitet og selvtillit i en trygg og støttet ramme. Tett samarbeid med arbeidsgivere gjør det mulig å finne løsninger som fleksible arbeidstider, justerte oppgaver eller arbeidstrening. Dette skaper en bro tilbake til arbeidslivet, hvor kreftrammede får mulighet til å delta aktivt, oppleve mestring og bidra til samfunnet igjen, samtidig som deres helse og behov ivaretas 

Med vennlig hilsen 
Kreftforeningen  
 
Thomas Axelsen  
Seksjonsleder politikk og samfunnskontakt 

For funksjonshemmede og kronisk syke må målet om en forsterket arbeidslinje, og en mer aktiv politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd - alltid kobles til målet om et mer likestilt og inkluderende arbeidsliv. Arbeidslinjen må legge til grunn artikkel 27 i CRPD (Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne) om at mennesker med nedsatt funksjonsevne må oppnå sin rett til arbeid på lik linje med andre. Dette sikres best om konvensjonen innlemmes i menneskerettighetsloven.

Virkemidler for at flere kommer inn i arbeidslivet

Ungt utenforskap – ungdomsprogram og ny inntektssikring

FFO er positive til ungdomsprogrammet som foreslås i meldingen. Vi er enige i at for en del unge kan det være hensiktsmessig å få vedtak om inntektssikring i kombinasjon med arbeidsrettet oppfølging, uten at det stilles krav til diagnose som inngangsvilkår. Samtidig er vi avventede til hvordan den nye ytelsen blir innrettet. Komiteen bør i forkant av forsøket gi noen føringer for utforming av ytelsen, og vi anbefaler noen strukturelle krav:

• Ytelsesnivået må være på nivå med AAP, og det må ikke innføres differensierte minstesatser mellom aldersgrupper.
• Ytelsen bør gis en varighetsbestemmelse som gjør det mulig å gjennomføre  opplæringstiltak knyttet til hele bestemmelsen jf. forslag til ny § 7-4 Varighet i kapittel 7. Opplæring i Tiltaksforskriften (som er på høring i AID).
• Ytelsen må være godt samordnet med AAP og uføretrygd for brukere som har en varig nedsatt arbeids- og inntektsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte. Disse må gis tilpasset oppfølging med sikte arbeid og/eller delvis/100 pst. trygd.

 Det må fortsatt satses på å utvikle AAP-ordningen

Selv om en får på plass en ny ungdomsytelse, må det satses videre på å styrke og videreutvikle AAP-ordningen, også for unge med behov for en helserelatert ytelse. For mange kronisk syke og funksjonshemmede vil arbeidsavklaringspenger i kombinasjon med individuelt tilpasset oppfølging, fortsatt være den foretrukne ordningen. AAP-ordningen er best designet for tett samarbeid mellom Nav og helsesektoren, noe som er aktuelt for en del unge med rett på Navs ungdomsgaranti. For unge under 25 år er det urimelig at ytelsens minstesats kun er på 2/3 av 2,041G. Vi ber om at det endres, slik at alle mottakere av AAP får rett på en minstesats på 2,041 G.

Langvarig lønnstilskudd

FFO støtter forsøksordning med langvarig lønnstilskudd med varighet inntil 4 år. Vi stiller samtidig spørsmål med realismen i hvor mange i målgruppen som «står langt unna arbeidslivet og med stor fare for å bli uføretrygdet eller allerede er uføretrygdet», i løpet av 4 år skal kunne jobbe 100 prosent? Vi mener innretningen om at det skal være «en på forhånd avtalt nedtrapping av lønnstilskuddet år for år», vil være krevende både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Vi tenker spesielt for unge som er uføretrygdet før jobbforsøket. Det må vurderes hvor bindende en slik «forhåndsavtale» skal være. FFO mener at:

• Arbeidsgiver må i forkant gis en garanti om at ansettelsen kan videreføres med varig lønnstilskudd, om det ikke er mulig å trappe lønnstilskuddet helt ned. Arbeidstakere som kommer fra uføretrygd må gis mulighet til ansettelse i kombinasjon med uføretrygd, og/eller varig lønnstilskudd – om en ikke oppnår 100 pst. arbeidsevne.

Det fremgår i meldingen at det skal stilles konkrete forventninger til arbeidsgivere om fast ansettelse etter tilskuddsperioden. Vi mener det er urimelig at midlertidig ansatte med langvarig lønnstilskudd som er hos samme arbeidsgiver over 3 år, ikke skal ha samme vern i arbeidsmiljøloven som andre. Arbeidsmiljølovens bestemmelse § 14-9 gir ikke ansatte i midlertidige stillinger etter bokstav d (deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeids- og velferdsetaten) en slik rett. FFO mener det må vurderes å gi:

• Tiltaksdeltaker med langvarig lønnstilskudd rett til fast ansettelse etter 3 år, når tilskuddet skal forlenges til 4 år. Arbeidsgiver må sikres støtte til tilrettelegging og oppfølging ved fast ansettelse av deltakere med lønnstilskudd utover 3 år.

Virkemidler for jobbfastholdelse og hindring av frafall fra arbeidslivet

Arbeidsdeltakelsen for funksjonshemmede og kronisk syke med behov for tilrettelegging i arbeidslivet avhenger ofte av egnede arbeidsmarkedstiltak, etterlevelse av likestillings- og diskrimineringsregelverket, vern i arbeidsmiljøloven og ordninger etter folketrygdloven.

Sykefraværsordningen

Det politiske ansvaret for sykefraværsordningen blir utvidet etter at partene ikke ble enige om ny IA-avtale. FFO setter nå sin lit til at Stortinget tar dette ansvaret ved å sikre virkemidler som gir et arbeidsliv med plass for kronisk syke arbeidstakere.

En del kronisk syke må ha dager med sykefravær på grunn av sykdommen sin. Samtidig kan de jobbe som normalt igjen etter endt sykefravær, og arbeidsevnen er tilbake på nivået før sykemeldingen. Storting og regjering må sikre en sykelønnsordning som ikke støter ut arbeidstakere med kronisk sykdom, og et virkemiddel er at arbeidsgivers kostnader for sykelønnsutgifter kompenseres. I tillegg må arbeidstakere skjermes for lønnstap ved sykemelding. FFO ber derfor komiteen om at:

• Det ikke gjøres endringer i folketrygdloven som reduserer arbeidstakers sykelønn.
• Arbeidsgivere er godt kjent med mulighet til å få dekket sykepenger i arbeidsgiverperioden jf. ftrl. rundskriv § 8-20, og denne bestemmelsen må tilpasses nye modeller for arbeidsgivers medfinansiering av sykelønnen.

Noen arbeidstakere med funksjonshemming og kronisk sykdom har behov for vedtak om enkeltstående behandlingsdager jf. rundskriv til ftrl. § 8-4 Andre ledd bokstav b – Behandling. Dette tiltaket kan bedre muligheten for å stå i jobb. FFO opplever at unntaket for rett til sykepenger for enkeltstående behandlingsdager er for strengt. Vi får henvendelser fra arbeidstakere som, etter urimelig lang behandlingstid, får avslag fra Nav. Arbeidsgiver har i disse tilfellene ofte forskuttert lønn til den ansatte, noe som medfører er en uheldig situasjon for begge parter. Vi ber komiteen om at:

• Regelverket og praksisen knyttet til enkeltstående behandlingsdager må gjøres mer fleksibelt.

 Arbeidsrettet rehabilitering

Arbeidsrettet rehabilitering er både et arbeidsmarkedstiltak og et helsetilbud i spesialisthelsetjenesten. En del arbeidstakere med funksjonshemming og kronisk sykdom har behov for gjentakende perioder med opptrening og rehabilitering for å kunne stå i arbeid gjennom et langt yrkesliv. Dette gjelder også for arbeidstakere som ikke har behov for sykmelding i forkant av et rehabiliteringsopphold, men som med jevne mellomrom trenger å opprettholde sin arbeidsevne og funksjon. Behovet for arbeidsrettet rehabilitering gjelder også arbeidstakere med kronisk sykdom eller funksjonshemming som ikke innfrir vilkårene for vedtak jf. ftl. rundskriv § 8-20, som gir fritak til arbeidsgiver for å betale sykepenger for sykefravær i arbeidsgiverperioden. FFO ber om at:

• Tilbudet om arbeidsrettet rehabilitering styrkes for kronisk syke og funksjonshemmede arbeidstakere.
• Folketrygdlovens bestemmelse endres, slik at arbeidsgiver gis fritak fra å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden for ansatte på rehabiliteringsopphold som er nødvendig for at arbeidstaker skal kunne stå i arbeid over tid.

Hjelpemidler- og tilretteleggingsordninger

Betydningen av tilrettelegging og tilpasning på arbeidsplassen påpekes flere steder i meldingen. Det vises blant annet til (side 101) at det kan være krevende å vurdere når arbeidsgivers tilretteleggingsplikt er oppfylt og når mulighet for inkluderingstilskudd utløses. Samtidig opplever vi ikke at den foreslåtte satsingen på tilrettelegging er sterk nok. FFO ber om at:

• Nav må prioritere innsatsen slik at arbeidsgivere får økt bistand, mer informasjon og kunnskap om arbeidsmarkedstiltak, tilretteleggingsordninger og hjelpemidler.

En forsterket arbeidslinje – flere i arbeid og færre på trygd 

Innspill fra Pårørendealliansen 

Pårørendealliansen ønsker å bidra til en arbeidslinje som er inkluderende og bærekraftig, med tydelige tiltak for å ivareta pårørendes situasjon i arbeidslivet. Våre innspill bygger på FNs bærekraftsmål 8, som omhandler retten til anstendig arbeid og økonomisk vekst. Med økende utfordringer som befolkningsaldring, høyt sykefravær og varig uførhet er det er essensielt å adressere disse utfordringene med konkrete og målrettede tiltak for et moderne arbeidsliv for alle. 

Ansatte med pårørendeansvar kan bli en sårbar gruppe i arbeidslivet: 

• Den største gruppen pårørende er mellom 40 og 70 år, hvor 70 % er i arbeid. Å kombinere jobb med omsorgsoppgaver er utfordrende. Mange mangler kunnskap om sine rettigheter i arbeidslivet, eller opplever liten tilrettelegging og/eller forståelse 

• Helsetjenestene etterspør i større grad pårørende om å bidra, bl a ved å være med på møter og helseavtaler og å stille opp for de som skrives ut til hjemmebehandling og ved raske utskrivninger fra spesialisthelsetjenesten 

Mange pårørende klarer å bidra og balansere dette, dersom de har fleksitid, og mulighet for å legge til rette sammen med arbeidsgiver. Andre opplever liten forståelse og kjenner at de må benytte sykemeldinger som inntektssikring eller gå i redusert stillingsbrøk med risiko for over tid å falle ut fra arbeidslivet. Dette rammer ikke bare pårørende selv i en vanskelig tid, men også arbeidsgivere og samfunnet. 

Når demografien fremover tilsier en økende andel ansatte som vil ha omsorg for voksne og eldre nærstående enn for barn og unge, er det klart at det trengs bedre tiltak for å beholde jobbtilknytning i en slik situasjon.  

Som samfunn kan vi ikke forvente at noen pårørende skal ta ulønnet fri eller benytte sykemeldinger for å få dette til, mens andre som i Staten eller via tariffavtale har dekkede omsorgsdager og lønnet velferdspermisjon. Noen tar dårlige valg som ulønnet permisjon, hvor man selv mister egne sykepenger og faller ut av denne ordningen., noe AAP aksjonen kan fortelle om flere slike tilfeller av med folk som ikke kommer seg inn i arbeidslivet igjen. 

Universelle ordninger for alle trengs, og de må gjøres kjent i arbeidslivet for alle med leder og personalansvar. De som trenger det mest er de som jobber i lavtlønnsyrker og i skift og turnusyrker, og som ikke kan ta hjemmekontor for å løse denne tidsklemma.   

Derfor peker vi også på oppfølgingen av anmodningsvedtak nr 147/2023 om gjennomgang og forbedring av velferds og permisjonsordninger for pårørende, som skal bli lagt frem i 2025 for Stortinget. Resultatene av denne er svært viktig for ansatte med pårørendeoppgaver og deres tilknytning til arbeidslivet. 

Foreldre som har pleiet alvorlig syke barn hjemme i mange år, er også en gruppe som trenger oppmerksomhet. Deres vei tilbake i arbeidslivet kan kreve ekstra tiltak og støtte. Det samme for gruppen unge pårørende, som er omsorgspersoner hjemme og kan trenge ekstra støtte på veien mot sitt eget liv og  arbeidsliv. 

Å få egne ordninger for pårørendeomsorgen vil også bidra til at man får ryddet ut sykefravær som ikke skyldes egen sykdom, men omsorg for andre. I det totale sykefraværsbildet så inkluderes også dette i sykefraværstallene. Det burde man kodet som omsorgsfravær. 

Våre hovedpunkter til denne meldingen er: 

• Lik rett til omsorgsdager med lønn i hht AML §12-10  
• Gjennomgå pleiepenger livets siste dager - er 60 dager tilstrekkelig
• Innføre pleiepengeordning for voksne ved hjemmesykehus (fremfor sykemelding) :  

- en ordning med pleiepenger for voksne tilsvarende dagens pleiepengeordning for barn når man må være tilstede for voksne som får hjemmebehandling/hjemmesykehus. Dette er en politisk satsning i tjenestene fremover men det må følges opp med konkrete ordninger for pårørende 

• Få bedre data i sykefraværsregistrering:  

Dagens registreringspraksis for sykefravær gir et skjevt bilde av arbeidslivets reelle sykefravær. Ved å innføre ordninger som viser at den ansatte er borte pga omsorg for nærstående så får vi dette ut av sykefravær for egen sykdom 

• Et pårørendevennlig arbeidsliv:  

Rettigheten til fleksibilitet og tilrettelegging i arbeidssituasjonen for pårørende må formaliseres og tydeliggjøres i likhet med EU direktiv  vedtatt 20. juni 2019, direktiv (EU) 2019/1158 om balanse mellom arbeidsliv og familieliv for foreldre og omsorgspersoner 

• Ungdomsgaranti i NAV: 

Vi ønsker å peke på gruppen unge pårørende i alderen 16 til 30 år. Mange av disse kan slite med å få arbeidslivet igang pga omsorgsoppgaver hjemme for foreldre og/eller søsken. NAVs ungdomsgaranti må inkludere unge pårørende som en tydelig målgruppe. 

• Tilbake til jobb etter omsorg for alvorlig syke barn

støtteordninger for foreldre som skal tilbake til arbeidslivet etter mange år som pleiere i eget hjem 

Avslutning 

Pårørendealliansen oppfordrer komiteen til å inkludere våre innspill i behandlingen av Stortingsmelding 33. Dette vil ikke bare støtte de som er eller blir pårørende, men også bidra til et mer inkluderende og bærekraftig arbeidsliv for alle. 

Vi ser frem til en dialog og en videreføring av arbeidet for et bedre arbeidsliv for ansatte som kommer i en pårørendesituasjon. Det å kunne hjelpe sine nærmeste på best mulig måte, og samtidig beholde sin tilknytning til arbeidslivet med like vilkår for alle, bør være en selvfølgelig opp mot den fremtiden vi sammen har foran oss. 

Anita Vatland, gen.sek Pårørendealliansen

Innspill St. Meld. 33 (2023-2024). En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd

Samfunnsbedriftene støtter i hovedsak de tiltak og anbefalinger som fremmes i meldingen.[1] Med tanke utfordringene i årene fremover med knapphet på arbeidskraft, krav til omstilling og økende behov for ny kompetanse, er det svært viktig at offentlige ressurser kanaliseres inn mot høy grad av sysselsetting.

Det er samtidig en risiko for at tiltaksfokuset blir så stort at overordnede mål ikke nås. Tiltak for styrke arbeidslinjen bør ikke ledsages av flere rapporteringskrav, eller bidra til vesentlig mer administrasjon og økte forvaltningskostnader. Vi viser til regjeringens tillitsreform, og mener det er avgjørende at de ansatte i førstelinjen må få større handlingsrom lokalt til å bruke sin faglighet og kompetanse i arbeidet med å få flere i jobb.

Aktive tiltak må også henge sammen med en generelt lav terskel for å komme seg inn i arbeidslivet. Det er etter vårt skjønn ikke noe i veien for å kombinere varige offentlige ytelser og tiltak, med ordinært arbeid. Tvert imot kan dette bidra til at arbeidsgivere lettere sier ja til å ansette personer som står utenfor det ordinære arbeidslivet i dag. Det kan også gi mer stabil og langvarig yrkesdeltakelse for mange med redusert arbeidsevne, og det må antas at slike ordninger vil være samfunnsøkonomisk mer lønnsomt enn passive ytelser.

Samfunnsbedriftene vil for øvrig understreke at kommunalt eide selskaper vil være naturlige tiltakshavere og arbeidsgivere for å inkludere flere i arbeid. Dette gjelder både de selskapene som er opprettet særskilt for tiltak som VTA og AFT, men også de øvrige selskapene over hele landet som utfører viktige kommunale fellesoppgaver.

Noen særlige merknader

I forlengelsen av de generelle merknadene ovenfor, ønsker vi å kommentere enkelte punkter og tiltak noe nærmere:

1. AFT

Vi oppfatter at AFT-tiltaket til dels blir brukt til andre brukergrupper enn det opprinnelig var tiltenkt, at det ikke har tilstrekkelig lokal tilpasning og er for lite fleksibelt. Det er imidlertid positivt at det åpnes for oppfølging av deltakerne også etter endt formidling til arbeid og utdanning, og at en tenker seg å åpne for fullførelse av fagbrev i tiltaket. Dette bør også utvides til andre kurs og utdanninger. Videre bør NAV lokal, kommunen og den lokale tiltaksarrangøren selv bør kunne vurdere hvordan tiltakets virkemidler skal prioriteres og brukes. Dette henger også sammen med til dels store demografiske, geografiske og arbeidsmarkedsmessige forskjeller i ulike kommuner. Resultatoppnåelse og kvalitetskontroll bør også underlegges lokale vurderinger.

1. Fagbrev/ Lærekandidat

Vi synes det er uheldig at de kommunalt eide arbeidsinkluderingsbedriftene på grunn av NAV’s regelverk ikke kan brukes til ordinære lærlinger. Det er mange steder stor mangel på læreplasser, og arbeidsinkluderingsbedriftene er ofte godkjente lærebedrifter i flere fag. De har lange tradisjoner i å jobbe med lærlinger og lærekandidater som trenger «det lille ekstra».

Lærekandidat-ordningen kvalifiserer målgruppen som hovedsakelig går inn i VTA-tiltaket. Disse får gjennom lærekandidatordningen mulighet for kvalifisering og dokumentasjon på det de har lært. Ordningen bør tas i bruk på like vilkår over hele landet.

1. VTA/ VTAO

Myndighetene bør vurdere å legge tiltakene VTA-S og VTA-O i samme pott og tildele disse til (de kommunalt eide) arbeidsinkluderingsbedriftene. Deling av tiltakene gir et unødvendig skille mellom det skjermede og det ordinære. Dette hindrer arbeidstakernes muligheter for en naturlig karriereutvikling, og trygghet for å kunne trappe ned til mere skjermet arbeid ved forverret helse eller aldersutfordringer Produksjonen i arbeidsinkluderingsbedriftene bør videre gradvis kunne vris fra produkt-produksjon til mer tjenesteproduksjon. Gjennom å utføre tjenester for det ordinære næringslivet og kommunene kan VTA bidra til å demme opp for arbeidskraftmangel, og de tiltaksansatte vil få bedre jobbmuligheter. Det EØS-rettslige handlingsrommet for slik tjenesteproduksjon må avklares slik at tiltakene kan gjennomføres innenfor statsstøttereglene.

1. Uføretrygd som lønnstilskudd

Samfunnsbedriftene mener myndighetene bør vurdere modellen med uføretrygd som lønnstilskudd. I dag brukes økningen av tiltaksplasser i VTA i stor grad til målgrupper som ikke krever tett oppfølging, men som er på en varig ytelse. I en modell med uføretrygd som lønnstilskudd vil en slippe å bruke VTA-midler på denne målgruppen, og samtidig vil flere på trygd få anledning til å prøve seg i ordinært arbeid. Vi mener flere kan komme i arbeid på denne måten, og tenker det er bedre at folk som vil jobbe er på lønn enn uførestønad. Det bør selvsagt vurderes tidslinjer og inntektsgrenser ved innføring av en slik ordning, en diskusjon Samfunnsbedriftene gjerne bidrar i.

1. Samarbeid

På arbeidsinkluderingsområdet er det i dag utfordringer med samhandlingen mellom NAV, kommunene, fylkeskommunene og arbeidsinkluderingsbedriftene. Det offentlige jobber til dels sektorielt, og sektorenes regelverk kan skape vansker for tverrsektoriell ressursbruk og samarbeid.

Samfunnsbedriftene mener at de nevnte aktørene må få tillit og handlingsrom til å jobbe målrettet for den enkelte, uten at budsjett-, ansvars- og regelverk-siloer står i veien for gode løsninger for individet.

[1] Punkt 1.7 Regjeringens forslag til tiltak

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) er Norges største organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse og har 67 500 medlemmer. Medlemmene bruker høreapparat, cochlea implantat, har tinnitus, Ménières eller andre hørselsutfordringer. Hver femte nordmann har hørselsutfordringer, og stadig flere rammes. Vi arbeider for er en enklere hverdag for personer med hørselsutfordringer og forebygging av hørselsskader i befolkningen. Målet er et samfunn som gir like muligheter for oss alle, uansett hørsel.

Et inkluderende arbeidsliv for personer med hørselsutfordringer

HLF støtter regjeringens mål om arbeid til alle. Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha rett til arbeid på lik linje med andre (CRPD artikkel 27). Dette må ligge til grunn for arbeidet med et inkluderende arbeidsliv.

Inkludering i arbeidslivet er viktig for den enkelte og for samfunnet. Hørselsutfordringer er vanlig blant personer i arbeidslivet. En studie fra STAMI viser at 5,8 % av alle sysselsatte har et hørselstap^[1]. Personer med nedsatt hørsel har større risiko for å falle utenfor arbeidslivet og har en lavere inntektsutvikling enn personer uten hørselstap^[2].

En undersøkelse (2024) gjennomført blant våre medlemmer i yrkesaktiv alder viser at 25 % har vært sykemeldt på grunn av forhold knyttet til hørselsutfordringer. Beregninger fra Oslo Economics viser at produksjonstapet blant personer i arbeidsfør alder med hørselsutfordringer kan tilsvare 3 milliarder kroner årlig uten riktig tilrettelegging.

Bedre tilrettelegging i arbeidslivet er nødvendig for å øke arbeidsdeltakelsen og redusere sykefraværet, noe som kan gi store samfunnsøkonomiske gevinster.

Økt kunnskap om hørsel og tilrettelegging

HLF mener meldingen ikke i tilstrekkelig grad adresserer barrierene for inkludering i arbeidslivet. Hørselsutfordringer er en lite synlig funksjonsnedsettelse, men behovene for tilrettelegging av arbeidet og arbeidsmiljø kan være store. Personer med hørselsutfordringer opplever ofte i for stor grad å måtte ta initiativet til å få tilrettelegging selv.

Rapporten «Hørselsutfordringer og arbeidsliv – en undersøkelse av hva som hemmer og fremmer deltakelse» (2024), utarbeidet av Oslo Economics på vegne av HLF, viser at mange personer med hørselsutfordringer ikke får den tilretteleggingen de har behov for på arbeidsplassen. Manglende tilrettelegging kan gi økt risiko for utmattelse og muskel- og skjelettplager, noe som igjen kan føre til sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Kostnadene ved manglende tilrettelegging er høye, både for samfunnet, for arbeidsgivere og for den enkelte. Tidligere undersøkelser blant personer med hørselsutfordringer i yrkesaktiv alder har vist at rundt 24 % mottar hørselsrelatert tilrettelegging på arbeidsplassen^[3]. Blant de som ikke mottar tilrettelegging oppga 31 % å ha behov for dette.

En spørreundersøkelse blant norske virksomheter, gjennomført i forbindelse med rapporten «Hørselsutfordringer og arbeidsliv […]», viser at litt over 30 % av virksomhetene opplever at informasjonen om tilrettelegging ikke er god nok. Dette understreker viktigheten av at arbeidsgivere får økt informasjon og kunnskap om tilretteleggingsordninger og hjelpemidler. HLF mener det også må etableres gode rutiner for tilrettelegging for å sikre at arbeidsplasser er tilpasset ansatte med hørselsutfordringer.

Det er positivt at meldingen peker på behovet for at arbeidsgivere får økt kunnskap om hjelpemidler og tilrettelegging. HLF mener informasjon om tilrettelegging og støtteordninger må bli mer tilgjengelig for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er behov for økt bevisstgjøring og ansvarliggjøring av arbeidsgivere.

HLF mener:

• Hørsel må få økt fokus i HMS-arbeid på arbeidsplasser, og forankres i HMS-rutiner.
• Nav må prioritere innsatsen slik at arbeidsgivere får økt bistand, mer informasjon og kunnskap om arbeidsmarkedstiltak, tilretteleggingsordninger og hjelpemidler.

Hjelpemidler og reservehøreapparat

Yrkesaktive høreapparatbrukere får ikke innvilget reservehøreapparat. Konsekvensene av å være uten høreapparat mens apparatene er på reparasjon eller service, gjør det vanskelig å fungere i jobb, og gjør personer med hørselsutfordringer særlig utsatt for å bli sykemeldt. Reparasjonstiden kan være lang, blant annet fordi mange av reparasjonene gjøres i utlandet. Noen må sende sine apparater inn flere ganger i året. Dette gir negative konsekvenser for yrkesdeltakelse. HLF mener at dagens forskrift må endres slik at folketrygden kan dekke reservehøreapparat til voksne yrkesaktive med særlig stort behov.

HLF mener:

• Forskriftsendring for tildeling av reservehøreapparater til yrkesaktive med særlig stort behov.

Universell utforming

Hørselsutfordringer kan påvirke både fysisk helse, arbeidsevne og det psykososiale miljøet, noe som kan føre til utmattelse, muskel- og skjelettplager, samt psykiske plager. En undersøkelse fra 2024 blant våre medlemmer i yrkesaktiv alder viser at 30 % ofte blir så slitne av hørselsutfordringer på jobb at det går utover sosialt liv og familieliv.

Bakgrunnsstøy og mange som snakker samtidig kan gjøre det utfordrende å delta i samtaler under lunsj og andre sosiale sammenkomster. Å anstrenge seg mye for å høre gjennom en arbeidsdag kan bidra til at utmattelse. Mange velger bort det sosiale livet fordi de er utmattet etter å ha brukt ekstra energi på å oppfatte muntlig informasjon og delta i kommunikasjon på arbeidsplassen. Videre er dårlig akustikk og manglende lyd- og taleoverføringsanlegg på kurs, konferanser og møter, er klare utfordringer for hørselshemmede i arbeidslivet. Universelt utformede lokaler kan redusere denne belastningen.

Tildeling av hørselstekniske hjelpemidler er viktig for at personer med hørselsutfordringer skal kunne delta i arbeidslivet. Samtidig mangler det ordninger som dekker tilpasninger i lydmiljøet.

HLF mener:

• Arbeidsgivere bør kunne søke om midler til tiltak for universell utforming. Dette ble også foreslått av Likestillings- og mangfoldsutvalget i NOU 2023: 13 På høy tid – Realisering av funksjonshindredes rettigheter.
• Krav om universell utforming av arbeidslivet inn må inn i likestillings- og diskrimineringsloven.
• Hørsel og et hørselsvennlig arbeidsmiljø bør inn i verneombudsrunder og som en standard i bedriftshelsetjenesten.

Helse og arbeid må ses i sammenheng

Det er bra at regjeringen vil legge til rette for tettere samhandling på tvers av sektorer og bedre muligheter for å se ulike virkemidler i sammenheng. Bedre samspill mellom helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen er nødvendig for å øke arbeidsdeltakelsen. Lange ventetider, manglende kontroller og dårlig tilpasning fører til sykefravær og andre utfordringer. Informasjon om hvordan fungere godt i arbeidslivet varierer, og helsepersonell har ulik kunnskap om og vektlegging av tilrettelegging i arbeidslivet.

Arbeidsrettet rehabilitering og tilpasningskurs er viktige tiltak for personer med hørselsutfordringer. Andelen med hørselsutfordringer øker med alderen, og den aldrende befolkningen vil føre til en økning i andelen med nedsatt hørsel. Tiltak for jobbfastholdelse og hindring av frafall fra arbeidslivet er derfor nødvendige.

HLF mener:

• Det må fortsatt være en satsing på tilpasningskurs for hørselshemmede og kursene må bli bedre kjent hos helsepersonell, arbeidsgivere og arbeidstakere.
• Tilbudet om arbeidsrettet rehabilitering må styrkes for personer med hørselsutfordringer.

[1]https://stami.no/olk-med-darlig-horsel-loper-en-storre-risiko-for-a-falle-utenfor-arbeidslivet-men-sammenhengen-har-blitt-svakere-i-lopet-av-de-siste-20-arene/

[2]https://journals.lww.com/ear-hearing/fulltext/9900/hearing_loss_and_annual_earnings_over_a_20_year.331.aspx

[3] Svinndal, et. al (2018) Hearing loss and work participation: a cross-sectional study in Norway https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2583498

Norges Optikerforbund har i flere tidligere høringer pekt på at dårlig syn er en medvirkende årsak til at barn og unge sliter i skolen. Denne høringen peker på en av de store samfunnsutfordringene: At mange faller utenfor arbeidslivet.

Frafall i skole og utdanning øker sjansen for å ikke bli en del av arbeidslivet.

Syn påvirker læring

Barn med synsfeil sliter ofte i skolehverdagen. Synsproblemer kan gi urolige barn, konsentrasjonsvansker, problemer med å følge med i timen, sosiale uro, hodepine, leseproblemer, problemer med å se tavla mm. Redusert syn kan alene være årsak til utfordringer, eller i kombinasjon med andre faktorer.

Godt syn hos barn gjør skolehverdagen enklere slik at barn opplever mestring og inkludering, både faglig og sosialt.

Synskravene i skolen øker med alder.

Brillestøtten brukes for lite – god indikasjon

Brillestøtten benyttes mindre enn kalkulert. Oslo Economics sine analyser viser at mer enn 100 000 barn har dårlig syn som ikke avdekkes eller at foreldrene velger å ikke benytte seg av brillestøtten selv ved kjente synsproblemer.

Det er uheldig at så mange barn og unge går gjennom skolen uten å få brukt øynene og synet optimalt, noe som kunne gjort skolehverdagen enklere.

Økende problem med økende alder

Norsk forskning viser at andelen som skulle hatt briller, men som ikke bruker dette – øker med økende alder. Det vil si at det er mange som tar videregående skole eller annen opplæring uten å se optimalt.

Dette gjør skolehverdagen mer utfordrende og er medvirkende til reduserte karakterer og frafall.

Velger yrke etter hvor godt vi ser

Forskning viser også at yrkesvalgene unge tar, er påvirket av hvor godt de ser. Dette betyr at synet er med på å definere hva vi jobber med som voksne.

En utfordring er at mange med redusert syn, og som derfor har ulike utfordringer i skolen, i stor grad velger yrkesrettede fag – der undervisningen i større og større grad preges av ulike typer VR-teknologi. VR-teknologi og synsproblemer er ofte en dårlig kombinasjon. Dette kan bety at skolen tilbyr undervisning som ikke er godt tilrettelagt for de med synsproblemer, og at dette skjer systematisk innenfor deler av de mer yrkesrettede utdanningstilbudene.

Redusert syn kan skape utenforskap

Det har vært stor oppmerksomhet rundt at ulike fysiske begrensninger kan bidra til å skape utenforskap. Redusert hørsel har de siste årene vært høyt på agendaen i den forbindelse, både hos barn, unge og voksne. Det er ingen grunn til å tro at redusert syn ikke har liknende effekt.

Redusert syn gir barn og unge utfordringer som fører til at de kan skille seg ut negativt prestasjonsmessig. Er en klumsete i gymtimene eller ikke klarer å følge undervisningen fra bakre pult, kan en fort havne utenfor klassens gode selskap, og bli en del av et utenforskap.

I mange sammenheng kobles utenforskap tett mot ulike psykiske utfordringer. Det er viktig å huske at ulike fysiske eller helsemessige utfordringer, som ikke synes eller er uoppdaget, også er en stor bidragsyter til utenforskap.

Mer samarbeid – syn på agendaen

Vi må fange opp barn med synsfeil raskere enn vi gjør i dag. Dette er et viktig tiltak for å unngå sosial ulikhet og at barn faller utenfor. Det er for mange unge i dag som ikke fullfører igangsatt utdanning.

Høringen peker på mer samarbeid på tvers, der ulike instanser må samarbeide bedre. En del av løsningen ligger i et tettere samarbeid mellom helsestasjon, skolehelsetjeneste, fastlege og lokal optiker. Stortinget har bedt om at det kommer på plass løsninger som sikrer at barn med synsproblemer fanges opp tidlig, og at de får den hjelpen de trenger.

Det er på høy tid å etablere ordninger som ivaretar dette behovet.

Barn og unge som vurderes å ha synsutfordringer bør få tilbud om synsundersøkelse hos optiker, etter henvisning fra helsestasjon, skolehelsetjeneste eller fastlege.

Undersøkelse av synet bør tidlig inn i utredningsfasen hos barn og unge som av ulike årsaker sliter i skolen.

For LO er dette en melding med mange positive forslag til styrking og utvikling av arbeidsmarkedspolitikken og inkluderingspolitikken. Arbeidslinja ligger til grunn og den skal forsterkes. Dette er vi enig i. Høy sysselsetting og flere inkludert i arbeidslivet er et overordnet mål for LO og vektlegges i meldingen. Samtidig må vi bli flinkere til å legge forholdene til rette i virksomhetene for at langt flere skal kunne få utfolde seg og bruke den arbeidsevnen de har i arbeidslivet. Arbeidsgiverne må også inspireres til dette. Som Regjeringen også understreker må inntektssikringsordningene sørge for velferd også for de som ikke kan jobbe slik at man kan leve verdige liv. En må møtes med respekt i situasjoner som kan være vanskelige, ved sykdom, arbeidsløshet, mm.

Det er viktig at NAV har tett kontakt med både brukere og bedrifter. LO har hele tiden vektlagt at tett, individuell oppfølging er nødvendig for mange brukere, f.eks. mottakere av arbeidsavklaringspenger, når målet er å komme i arbeid. Denne oppfølgingen krever tilstrekkelig med personellressurser, noe Regjeringen også understreker. Det er avgjørende at Ungdomsgarantien som regjeringen har tatt initiativ til og fått gjennomslag for, vil fungere etter hensikten. Ungdomsgarantien må gis de nødvendige ressurser. LO er også opptatt av at styringssystemet i NAV fungerer best mulig ved at en unngår unødvendig kontroll og krav til rapportering og dokumentasjon. En satsning på tillitsreformen i NAV vil være viktig i denne sammenheng. Digitaliseringen i NAV har vært nødvendig for å få en effektiv velferdsforvaltning, men den må ikke gå utover tilgjengeligheten til NAV-kontorene og saksbehandlerne, noe som særlig kan ramme de mest utsatte brukergruppene.   

Om Regjeringens hovedsatsingsområder

Arbeidsmarkedstiltak

LO er glad for at Regjeringen vil satse betydelig og målrettet på å trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak. Dette mener vi er helt avgjørende for å få flere i arbeid og færre på trygd. Det har også kommet flere forskningsbaserte evalueringer de siste årene som viser at arbeidsmarkedstiltak har effekt med henblikk på å få folk i jobb. Regjeringen understreker at satsingen på arbeidsmarkedstiltak må gjøres mindre avhengig av svingninger i konjunkturene. Også i oppgangstider må satsingen holdes på et høyt nivå, da kan flere med bla. helseutfordringer lettere komme inn på arbeidsmarkedet, når arbeidsgiverne etterspør mer arbeidskraft. 

Personer som står langt unna arbeidsmarkedet er særlig avhengig av kontinuitet i tjenestetilbudet. NAVs ressurser til oppfølging av brukere må styrkes, særlig for å legge til rette for god avklaring av personer på arbeidsavklaringspenger. Arbeidsmarkedstiltak må være av høy kvalitet, ikke være konkurranseutsatt eller være i regi av kommersielle aktører.

Regjeringen legger opp til en betydelig økt bruk av lønnstilskudd, både midlertidige og varige, de siste for grupper med varig nedsatt arbeidsevne. Her vil en også iverksette et forsøk med fireårig lønnstilskudd for utsatte unge som står i fare for å bli uføretrygdet, eller som allerede er uføretrygdet. Forsøket kan inkludere både offentlige og private virksomheter. Ved bruk av lønnstilskuddet skal det legges opp til en regulert nedtrapping av kompensasjonen. LO mener det er nødvendig å ramme inn forsøket slik at det også stilles konkrete forventninger til arbeidsgivere om fast ansettelse etter tilskuddsperioden.

Regjeringen vil også ta sikte på å etablere et forsøk med lønnstilskudd i utvalgte kommuner. Dette skal gi flere som står utenfor arbeidslivet mulighet for å jobbe, enten i nye kommunale stillinger som et resultat av oppgavedeling, eller i etablerte stillinger.

Når de gjelder midlertidige lønnstilskudd, mener LO det er et potensiale for å øke omfanget av disse betydelig, under gitte betingelser. Målet må være fast jobb i den andre enden, det må inngå tett oppfølging av brukerne og et fokus på kompetanseheving, og de tillitsvalgte må involveres når lønnstilskudd iverksettes i en bedrift.

I tillegg vil Regjeringen styrke tiltakene Arbeidsforberedende trening og Varig tilrettelagt arbeid og det er positivt.

Ungdomssatsing

Regjeringen viser videre til at over 100 000 unge står utenfor arbeid og utdanning og satsingen på inkludering av ungdom er sentral i meldingen. En ungdomssatsing er helt grunnleggende for LO. Vi støtter regjeringens mål om å teste ut et tidsavgrenset ungdomsprogram med rett til en statlig finansiert inntektssikring. Der skal ikke nedsatt helsetilstand være et inngangsvilkår. LO mener også det er viktig å foreta en gjennomgang av inntektssikringssystemet som helhet, med henblikk på hvordan de ulike ytelsene inngår. Mange kan også motta flere ytelser, ofte på ulike tidspunkter i måneden, noe som gjøre systemet uoversiktlig. Regjeringen understreker her at den vil gjennomføre en egen områdegjennomgang av de helserelaterte ytelsene.

Kompetanse

Arbeidslivet vil i tiden framover, bl.a. grunnet prosesser som globalisering, digitalisering og innføring av ny teknologi og det grønne skiftet, stille økte krav til kompetanse i mange sektorer. Både akademisk preget kompetanse og mer praktisk yrkesfaglig kompetanse. Her blir grunnkompetanse fra videregående opplæring nærmest en minimumsforutsetning. Vi vil også trenge langt flere med yrkesopplæring og fagbrev, også mange med fagskoleutdanning og høyere yrkesfaglig kompetanse. LO mener at målet med mange tiltaksløp kan være fagbrev og hele, faste stillinger i den andre enden, slik de har gjort det i «Møller medvind»-prosjektet i Møllerkonsernet med fagbrev i bilpleie for unge som har stått utenfor.

Regjeringen ønsker å styrke opplæringstiltak blant arbeidsmarkedstiltakene, noe LO lenge har tatt til orde for. Disse tiltakene har, med unntak for de siste årene, utgjort en stadig mindre andel av de samlede arbeidsmarkedstiltakene. LO støtter også Regjeringen i at kvalifisering i større grad må skje på arbeidsplassen. Kompetanse som arbeidslivet trenger, må stå i sentrum.

Samarbeid mellom arbeidsmarkeds-, helse- og utdanningssektoren

Over tid ser det ut til at omfanget av psykiske lidelser og plager har økt blant unge, ifølge flere norske studier basert på selvrapportering. Riktignok er det usikkert hvor mye større åpenhet om slike plager kan ha betydd og endringer i diagnosepraksis kan spille inn. Noen i disse gruppene som står utenfor arbeidslivet kan også mangle nødvendige kvalifikasjoner. Mange kan ha mer generelle mestringsproblemer og såkalte lettere psykiske lidelser, der forskning har vist nettopp det å være i jobb i mange tilfeller kan være gunstig. Andre sliter med en tyngre problematikk, så det er også viktig å differensiere mellom grupper.

Det som i hvert fall er klart, og som Regjeringen også ønsker å gripe fatt i, er at det er behov for bedre samarbeid og samordning mellom etatene; arbeid, helse og utdanning må sees i sammenheng. Dette har Riksrevisjonen også nylig slått fast.

I dette bildet er det viktig for oss å understeke at det, også blant unge som har behov for det, må det eksistere et tilstrekkelig omfang av kvalifiserte tilbud, både lavterskel helse- og aktivitetstilbud og en velfungerende kommune- og spesialisthelsetjeneste. Riksrevisjonen har her i 2021 avdekket betydelige utfordringer i spesialisthelsetjenesten, bla. lange ventelister.

LO mener også at behandling i mange tilfeller kan foregå samtidig med f.eks. arbeidstrening. For å lykkes med et helhetlig tilbud er det viktig med klare mål, god oppfølging, godt samarbeid og tilstrekkelig med ressurser.

Meld. St 33

(2023-2024)

Melding til Stortinget

En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd

ADHD Norge takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til Stortingsmelding 33 – En forsterket arbeidslinje. ADHD Norge støtter opp om skriftlig høringssvar avgitt av FFO, men ønsker også å fremme ytterligere presiseringer i henhold til enkelte punkt i Stortingsmeldingen.

Økt sysselsetting

ADHD Norge stiller seg bak målsettingen om økt sysselsetting. I tillegg til å være et viktig samfunnsmål, er deltakelse i arbeidslivet av stor betydning for den enkeltes livskvalitet og mulighet til forsørgelse. ADHD Norge støtter regjeringens forslag om at unge med uføre-

trygd bør få målrettet informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten om muligheter for arbeidsrettet

oppfølging, og at retten til uføretrygd skal ligge fast. ADHD Norge erfarer at unge voksne med ADHD og som mottar uføretrygd i liten grad får nødvendig tverrfaglig behandling og tilrettelagt oppfølging.  ADHD kjennetegnes som en skjult funksjonsnedsettelse og kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Symptomer på ADHD er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet. Selv om symptomtrykk varierer fra person til person, vil mennesker med ADHD i stor grad trenge mer tilrettelegging og oppfølging, enn andre mennesker, da de eksekutive funksjonene er nedsatt. Forskning tyder på at tidlig diagnostisering og behandling, og tilrettelegging over tid, vil bidra til at man utvikler mestringsstrategier som gjør til at det blir lettere å leve med disse eksekutive vanskene. Dette fordrer likevel tidlig og tverrsektoriell innsats og at tilrettelegging i overgangene fra skole til arbeidsliv styrkes.

Hvorfor er tilrettelegging så viktig?

ADHD Norge får flere henvendelser vedrørende dette med tilrettelegging i arbeidslivet. Det vi opplever hovedproblemet til mange er, er å sette ord på det man sliter med, hvilke rettigheter man har mht tilrettelegging, og hvordan man ber om dette. Vi opplever også at mange kvier seg for å be om hjelp, før det har gått for langt. Noen forteller at de bruker så mye krefter på å maskere utfordringene, at det også kan gå ut over fungering i  både arbeidslivet og hjemme. Alle overganger i et livsløpsperspektiv, kan føre til økt symptomtrykk og store utfordringer for mennesker med ADHD. Overganger fra skole til arbeidsliv, fra ekteskap til skilsmisse, konflikter i familien, overgang til voksenliv, er alle eksempler på dette. Selv om trygghet, struktur og gode rammer tilstrebes, opplever flere og særlig voksne at samfunnets forventinger til effektivitet og selvstendighet, ikke passer med ADHD symptomene. Selv om ADHD har vært anerkjent som en diagnose i over hundre år, har det først og fremst vært sett på som et atferdsproblem. Ser vi på hva personer med ADHD har utfordringer med, er det gjerne ikke først og fremst atferd, men kroniske problemer med å fokusere oppmerksomheten, organisering, opprettholde energinivå og arbeidsminne. ADHD Norge mener at økt kunnskap og tilrettelegging i henhold til svekkede eksekutive funksjoner er helt avgjørende, for å redusere drop-out fra skole og arbeidsliv. Tilretteleggingen i overgangene må styrkes og hjelpeapparat må samarbeide tverrsektorielt sammen med den hjelpesøkende, for at fallhøyden ikke skal bli så stor.

Arbeidsrettet ungdomsprogram

ADHD Norge støtter forslaget om å styrke innsatsen i hht oppfølging av unge arbeidstakere. Vi støtter forslaget om at programmet skal gi tett oppfølging til deltakerne, men vil her presisere viktigheten av at denne oppfølgingen bør gis over tid. Manglende mestring og lav selvtillit er beskrivende for mange med ADHD, selv om det ikke er noe i veien med hverken kompetansen eller intelligensen. Tydelig og respektfull kommunikasjon vil bidra til større grad av trygghet, og det muliggjør grensesetting og avklaring av behov. ADHD Norge erfarer at unge voksne med ADHD sliter med å tilpasse seg samfunnets tidlige krav til effektivitet og selvstendighet, det er rett og slett ikke forenelig med eksekutive utfordringer knyttet til ADHD-diagnosen. Forslaget om høye krav til arbeidsrettet aktivitet, bør også sees i sammenheng med eksekutive vansker. Kravene til aktivitet bør samsvare med behovene for tilrettelegging og hjelp.

Forsterket ungdomsprogram bør ikke redusere muligheten for å få innvilget AAP for unge voksne som av helsemessige årsaker trenger det. I Stortingsmeldingen fremkommer det at man er bekymret for at AAP og helserelaterte ytelser bidrar til en medikalisering av unge, og at arbeidsledighet blir gjort til et helseproblem. ADHD Norge mener at denne analysen blir for ensporet og bidrar til en mistenkeliggjøring av grupper med nedsatt funksjonsevne, herunder unge voksne med ADHD og komorbide lidelser. AAP-ordningen er best designet for tett samarbeid mellom Nav og helsesektoren, noe som er aktuelt for en del unge med rett på Navs ungdomsgaranti. Forskning viser at mellom 65-70% av mennesker med ADHD har en eller flere tilleggsvansker. Det er avgjørende at disse får tverrfaglig og samtidig helsehjelp, behandling og oppfølging over tid. Dersom disse møter forventninger og krav om arbeidsrettet aktivitet, uten at denne helsehjelpen tilbys, er ADHD Norge redd for at drop-out vil øke ytterligere. ADHD Norge mener at mer fokus må rettes på raskere mulighet for helsehjelp og tilrettelegging, før tilknytningen til arbeidslivet blir svak eller forsvinner.

Skal vi få flere i arbeid og færre på trygd må vi tenke nye tanker og ikke gjøre mer av det vi ser at ikke virker. 

I vårt høringssvar har vi vårt fokus mest rettet på de over 30 år og som har hatt et langt yrkesaktivt liv bak seg, og er den største gruppen som mottar AAP. 

Vi vet at arbeidsrettede tiltak stort sett ikke får syke mennesker med en nedsatt arbeidsevne og spesielt tilpasset behov tilbake i arbeid, uansett hvor mange tiltak den enkelte må igjennom. Dette bekreftes også igjennom rapporten «Effekter av arbeidsmarkedstiltak» utarbeidet av Oslo Economics og Frischsenteret fra april 2024.

Som det står på side 55: 

«Spesielt tydelig er det at personer registrert med spesielt tilpasset innsats, dvs. har nedsatt arbeidsevne, har betydelig svakere arbeidsmarkedsutfall enn tiltaksdeltagere med standard innsats» 

Igjennom vår aksjonsforskning avdekker vi at syke blir sykere i Nav systemet med sine lovverk, rundskriv og arbeidsrutiner. 

Lovverket gir åpning for økonomiske sanksjoner med trekk og stans av ytelsen om du ikke følger din aktivitetsplan og de forpliktelser Nav pålegger deg som syk. AAP er en utrygg ytelse og motta hvor syke ofte blir enda sykere av og i Nav-systemet. Vi avdekker at syke blir utsatt for strukturell vold og store psykiske belastninger. Nav ansatte har ikke den helsefaglige kompetansen de trenger for å kunne møte syke og skadde mennesker som mottar AAP. Til tross for dette tar de Nav ansatte helsefaglige avgjørelser hver eneste dag som kan skade mer enn det gagner. 

Alle som søker en AAP bør igjennom en god og grundig individuell vurdering tatt av helsefaglig utdannede personer. Denne vurderingen må være realistisk, sett opp mot helsesituasjonen til den enkelte. Går det mot uføretrygd eller går det mot arbeid, eventuelt en kombinasjon. Vi snakker også om et fysisk møte. Kroppsspråk kan si mer enn tusen ord. 

Det må stilles spørsmål og gis svar på spørsmål som: hva er prognosene for denne sykdommen/skaden den enkelte har, sett opp mot et videre arbeidsliv? 

AAP er for syke og skadde mennesker med en nedsatt arbeidsevne på minst 50% til alle yrker. Dette er lovverket helt klart på. 

Vi må skille på de som har et langt yrkesaktiv liv bak seg og de som normalt sett skal ha et langt yrkesaktiv liv foran seg. 

Det snakkes mye om de under 30 år og stort sett ikke noe om de over 30 år og oppover (de usynlige) og det er denne gruppen vi spesielt svarer opp for, de med et gjerne langt arbeidsliv bak seg. Som har opptjente rettigheter ytelsen. 

Syke og skadde mennesker trenger noe annet enn arbeidsrettet aktivitet. 

Vi trenger livshjelp og hjelp til å bearbeide sorgen over tapet av egen helse. Det å bli syk/skadet gir ofte et videre liv i ensomhet og isolasjon. Økonomiske bekymringer følger også ofte med da inntekten går ned med minst 34%. 

Vi snakker mye om restarbeidsevne og ikke noe om resthelse. Vi må begynne å snakke om rest helsen og hvordan ta vare på denne på best mulig måte. 

Det å gjøre mer av det vi ser og opplever at ikke virker som arbeidsmarkedstiltak har liten hensikt. Få vekk økonomiske sanksjoner med trekk og stans i ytelser overfor syke mennesker. Det er ikke viljen, men evnen til å jobbe det er noe galt med.

Det er friske mennesker som har glede og nytte av arbeidsmarkedstiltak. Vi vet også at det er over 100.000 med en nedsatt funksjonsevne (rullestolbrukere, dårlig hørsel/syn med fler) som både vil og kan jobbe, men som arbeidsgivere ikke vil ansette. Det er arbeidsgiverne som må ansvarliggjøres. 

Tiden er overmoden for å se på helt andre tiltak overfor AAP mottakere og ikke minst få satt inn god forskning på hvordan AAP fungere som ytelse og oppleves å gå på for syke. Her ligger det store kunnskapshull som vi må få tettet. 

Slagordet vi alle er kjent med sier «Det skal lønne seg og jobb». 

Dette stemmer ikke alltid om du er mottaker av en ytelse fra Nav. Vi ser og opplever at det lappeteppet vi har av ytelser både påvirker hverandre og blir påvirket av lønnsinntekt. 

Mottar du noe i økonomisk sosialhjelp vil du i dag få trekk krone for krone i økonomisk sosialhjelp om du tjener penger. 

Det vil si at du må tjene svært godt om du skal sitte igjen med noe mer. 

Skal vi få flere i arbeid må også innsatsen hver og en gjør stå i forhold til gevinsten.

Som AAP mottaker får du trekk i din AAP time for time. Jobber du korte dager og har lang reisevei, er det ikke sikkert du sitter igjen med noe mer, men heller går i tap. Her kan det også eventuelt bli trekk i bostøtten. 

Uføretrygdede har sine inntektsgrenser ut i fra uføregrad. De som mottar 100% uføretrygd kan tjene i underkant av 50.000 kroner i året (0,4 G) før trekk i trygd ut i fra sin kompensasjonsgrad.

Kompensasjonsgraden kan variere fra alt rundt 30% til over 100% (noe som da sier at du må betale for å tjene penger). 

Bostøtte og barnetillegg kan fort bli påvirket fra første tjente krone og vi ser at svært mange som mottar barnetillegg hvert eneste år får tilbakebetalingskrav fra Nav uten at de har tjent for mye eller oppført uriktige inntekt i inntektsplansleggeren.

Systemet i dag sier at det lønner seg ikke å jobbe for mange av de som mottar en ytelse fra Nav. Her må det endringer til. Systemet er for vanskelig og uoversiktlig. Sett opp fribeløpet for uføre til 1 G. Dette vil ta vekk mye negativt stress. 

Alle trenger en trygg økonomisk plattform. EN ytelse bør holde til å leve verdige liv av. 

I stede for trekk i ytelse fra første tjente krone bør vi innføre et belønningssystem. Det må ligge en økonomisk grunnmur i bånn. Klarer du som sosialhjelpsmottaker, en som er i KVP programmet eller mottar AAP å jobbe noe, så bør du få sitte igjen med mer av det du tjener før du får trekk i din ytelse. Da vil,det lønne seg å jobbe og slagordet står seg. 

Ser du at du sitter igjen med mer etter å ha jobbet vil dette motivere til mer arbeid. Et belønningssystem som gir en ytre motivasjon. Og når denne er på plass kommer gjerne den indre motivasjonen, og med dette også følelsen av mestring. Dette kan nettopp gi færre på trygd og flere i arbeid og da særlig blant de unge under 30 år. 

———

Unge under 25 år som faller ut av skole og utdanning/opplæring, bør bli møtt av noe annet enn et Nav-system. De bør bli fanget opp av for eksempel videregående opplæring. Vi vet at skolen i dag er for teoretisk. Få inn mer praktisk arbeid/fag.
Gjeninnfør praktikantstillinger i barnehage og helsevesen og der det er naturlig. Flere hender og føtter kan også lette på arbeidspresset i de yrker hvor det ofte er mye sykdomsfravær. 

Få inn opplæring i bedrift med kompetansemål i samtlige praktiske yrker og la de unge få lønn. 

Sykdom og skade kan ramme hvem som helst når som helst, det kan ramme deg. Her spiller ikke alder, hvor du kommer fra eller hva du tror på noen rolle. 

Skal vi få flere i jobb og færre på trygd må syke/skadde få riktig behandling til riktig tid i helsevesenet. Det bør også bli slutt på disse kravene til Nav om «uttømmende utredning og behandling». Nav-systemet må være den største misbrukeren av vårt alt overbelastede helsevesen. Vi trenger en god gjennomgang av hva syke og skadde blir utsatt for i Nav systemet. Syke bør ut av Nav.

Gi oss tryggheten tilbake! 

FO (Fellesorganisasjonen) er fagforeningen for sosialarbeidere. Vi organiserer nærmere 37 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. 2000 av medlemmene våre arbeider i NAV, og mange arbeider i tilknyttede arbeidsmarkedstiltak.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 33 (2023-2024) En forsterket arbeidslinje. Våre medlemmer bidrar daglig til å styrke inkluderingen i arbeidslivet gjennom helhetlig og individuell oppfølging av brukere med komplekse behov.

Vi støtter i all hovedsak regjeringens mål om å øke sysselsettingen, redusere antallet på trygd og sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Samtidig ønsker vi å belyse utfordringer og foreslå forbedringer som sikrer måloppnåelse på en helhetlig, faglig og inkluderende måte. Innspillene er basert på erfaringer fra våre medlemmer som arbeider i de aktuelle tjenestene.

Styrk tid og ressurser i NAV

Våre medlemmer melder om at manglende tid og ressurser hindrer kvalitativ oppfølging av brukerne. NAV-ansatte må bruke store deler av sin arbeidstid på rapportering og saksbehandling, noe som reduserer muligheten til å møte brukerne på en helhetlig og relasjonell måte. Ansatte må ha tid og tillit til tett og individuell oppfølging av brukerne i samarbeid med dem som skal motta tjenestene.

FOs anbefalinger:

• Øk bemanning i NAV for å redusere arbeidspress og sikre at ansatte har kapasitet og kompetanse til å delta i samarbeidsmøter og bruke faglig skjønn.
• Utarbeid måleindikatorer som vurderer kvaliteten i arbeidet, som bedring i brukeres livssituasjon og sosiale inkludering, ikke bare antall overganger til jobb.

Krav om sosialfaglig kompetanse

Vi opplever at sosialfaglig kompetanse ikke blir prioritert i NAV og i arbeidsmarkedstiltakene, og at personer uten sosialfaglig kompetanse ansettes i stadig større grad. Dette svekker NAV sin evne til å tilby helhetlig og faglig forsvarlig oppfølging, særlig for brukere med psykiske helseutfordringer og komplekse behov.

FOs anbefalinger:

• Innfør krav om relevant bachelorgrad for stillinger i NAV, spesielt for veiledere og ledere.
• Sikre at sosialfaglig kompetanse er representert på ledernivå i NAV for å forankre faglig praksis i beslutningsprosesser.
• Tilby systematisk kompetanseheving innen psykisk helse og helhetlig brukerforståelse.

Tiltak for raskere tilgang og stabil oppfølging

Lange ventetider på tiltaksplasser og fragmenterte økonomiske ytelser skaper usikkerhet for brukere og hindrer effektiv overgang til arbeid.

FOs anbefalinger:

• Reduser ventetider på tiltaksplasser gjennom økt kapasitet og mer bruk av tiltak i NAVs egenregi, som nevnt i meldingen.
• Utvikle en helhetlig inntektssikringsordning som gir økonomisk stabilitet og reduserer behovet for flere parallelle søknadsprosesser.

Helhetlige og individuelt tilpassede tiltak for unge og andre prioriterte grupper

FO støtter regjeringens ungdomssatsning, og har stor tro på forslag om et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram der unge får inntektssikring uten at nedsatt helsetilstand er et vilkår. Mange mottar flere ytelser på ulike tidspunkter, noe som skaper uforutsigbarhet. FO mener prosjekt som «Et enklere Nav» kan vise vei. Prosjektet innebærer å forenkle Nav-utbetalinger for personer under 30 år, slik at det frigir mer tid til tettere oppfølging av de ansatte. I Trondheim handler det blant annet om at unge skal få én ytelse mens de hjelpes ut i arbeid. Dermed slipper de mye byråkrati, søknader og klager. I tillegg slipper de ansatte å bruke like mye av arbeidstida på å fatte vedtak.

Vi mener ungdomsgarantien er viktig, men at en overfokusering på unge kan føre til at andre sårbare grupper, som de over 30 år, nedprioriteres.

FOs anbefalinger:

• Innføre ordninger som forenkler Nav utbetalinger og gir mer forutsigbarhet
• Sikre tilstrekkelig og rettferdig ressursfordeling slik at alle grupper får tilgang til nødvendige tiltak.
• Utvikle modeller som kombinerer arbeidstrening, lønnstilskudd og tett oppfølging, både for unge og andre grupper med sammensatte behov.

Forbedring av partnerskap mellom stat og kommune

NAVs partnerskapsmodell gir i dag statlig ansatte mer innflytelse enn kommunalt ansatte, til tross for at kommunene har en sentral rolle i NAV-kontorene.

FOs anbefalinger:

• Sikre bedre medbestemmelse for kommunalt ansatte i partnerskapsmodellen.

Styrk kravene til leverandører av arbeidsmarkedstiltak

Leverandører av arbeidsmarkedstiltak mangler ofte kompetanse innen psykisk helse og helhetlig oppfølging.

FOs anbefalinger:

• Innfør krav om helse- og sosialfaglig kompetanse for tiltaksleverandører.

Oppsummert

FO støtter regjeringens ambisjon om å forsterke arbeidslinjen, men understreker at dette må skje gjennom en styrking av sosialfaglig kompetanse, økte ressurser til NAV og en helhetlig innretning på tiltak og ytelser.

Med vennlig hilsen

Marianne Solberg                                        Andreas Kikvik

Forbundsleder                                              Seniorrådgiver

En konkurransedyktig norsk industri i en krevende geopolitisk situasjon.

1. Tilstrekkelig statlig medfinansiering er en nødvendig forutsetning for pilotprosjektet for etter- og videreutdanningsløsningen skissert i Frontfaget. Formålet er å bidra til kompetanseheving av dagens ansatte.  

Norsk Industri ser positivt på at budsjettforliket innebærer et bidrag på 25 millioner til finansiering og forberedelse av pilotprosjektet for en etter- og videreutdanningsreform for frontfaget. 

Norsk Industri og Fellesforbundet ble i frontfagsoppgjøret 2024 enige om en helhetlig kompetansereform som kan møte de særskilte utfordringene industrien står ovenfor.

Norsk Industri vil:

under forutsetning av en tilstrekkelig statlig medfinansiering og en reformert tilbudsstruktur for etter og videreutdanning, vil partene gjennomføre frontfagsreformen. Vi er nå et godt stykke på vei, men det gjenstår fremdeles viktige avklaringer med tanke på reformert EVU tilbudsstruktur.  

2. Permitteringsregelverket innrettes slik at ansatte som også er delvis permittert kan tilbys yrkesopplæring/utdanning uten tap av dagpengerettigheter.  

En god permitteringsordning som raskt kan tilpasses ulike konjunktursituasjoner, er viktig for at bedriftene skal kunne holde på viktig kompetanse. Det gir arbeidstakeren trygghet i ansettelsesforholdet og fremmer bruk av faste ansettelser. Alternativet er stadige ned- og oppbemanninger, noe som er både kostnadsdrivende og vil bidra til utrygge arbeidsplasser. De siste årene har regelverket blitt strammet inn, både med hensyn til lengde og egenbetaling. Det kan vise seg å være nødvendig å justere dagens permitteringsordning i lys av utviklingen i europeisk industri.  

Resesjonen vedvarer i Tyskland, vår største handelspartner. De rapporterer for Q4 en videreføring av resesjonen. Kapasitetsutnyttelsen falt ytterligere, og produksjonsplanene ble revidert nedover igjen. I november planla 37 % av MET  (Metall og elektronikk industrien) å kutte produksjonen, mens bare 13 % forventet en økning. Dette gir et negativt resultat for produksjonsplanene i 18 sammenhengende måneder – noe som ikke er sett siden den strukturelle krisen i 1992–1994 (ref. MET business cycle report, December 2024). 

Norsk Industri vil: 

• At permitteringslengden må tilpasses konjunktursituasjonen raskt og effektivt, og i kriser kunne være opp til 52 uker. 
• Sikre at ansatte som er delvis permittert kan tilbys yrkesopplæring/utdanning.

3. Utvide muligheten for midlertidig ansettelse slik at ungdom og andre som står utenfor arbeidslivet lettere får en fot innenfor. 

Økningen i tilgangen på antall årsverk ved ulike retningsvalg er avgjørende ref. perspektivmeldingen Meld. St. 31 (2023–2024). I overkant av 111 000 personer mellom 20 og 29 år sto helt utenfor både utdanning og arbeidsliv ved utgangen av 2023. Det er 16 prosent av denne gruppen. Det viser tall fra Nav (08.08.2024). Dette er en økning på nærmere 4000 personer fra året før. 

Ordningen med midlertidig lønnstilskudd:  

Midlertidig lønnstilskudd er en støtteordning for arbeidsgivere. Det er arbeidsgiveren som søker om tilskuddet. Når du deltar på tiltaket, blir du ansatt med vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Du kan være midlertidig ansatt i hele eller deler av tilskuddsperioden. Du skal gjøre vanlige oppgaver i virksomheten. Lønnstilskuddet skal kompensere for at du ikke gjør eller produserer like mye som andre ansatte. 

Forskningen tyder på at midlertidig lønnstilskudd er det arbeidsmarkedstiltaket som har størst effekt i form av økt sysselsetting (ref. von Simson 2023; Oslo Economics/Frischsenteret 2024). 

Ordningen er mao et arbeidsmarkedstiltak med desidert størst positive effekter på deltakernes arbeidstilknytning og vurderes også å være det arbeidsmarkedstiltaket med høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet (ref. OE rapport 2024-26, Oslo Economics, 15.april 2024). 

Norsk Industri vil:

utvide muligheten for en fleksibel inngang til arbeidslivet slik at ungdom og andre som står utenfor lettere får en fot innenfor. 

LHL er en medlemsbasert og ideell brukerorganisasjon med nærmere 54 000 medlemmer i lokallag, interessegrupper og nettverk over hele landet. Vi organiserer pasienter og pårørende innen hjerte-, kar- og lungesykdom, allergi, hjerneslag og afasi. I over 80 år har LHL jobbet for god folkehelse og et bedre liv.  

Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne  

I 2022 var om lag 600 000 i aldersgruppen 18–66 år utenfor arbeid eller utdanning. «Blant disse er det flere som vil kunne jobbe dersom forholdene legges til rette for det, og de får tilstrekkelig bistand og støtte», skriver regjeringen i arbeidsmarkedsmeldingen.  

For oss som representerer mange som har falt ut av arbeidslivet som følge av sykdom eller skade etter ulykke, er det naturlig å vise til at arbeidskraftundersøkelsen for 2020 oppga at i overkant av 100 000 med nedsatt funksjonsevne ønsker seg arbeid. Skal vi nå vårt felles mål om å få flere i arbeid, og at inkludering skal være mer enn et honnørord, er dette en av gruppene som må vies større oppmerksomhet i oppfølging og i utforming av tiltak. 

LHL minner for øvrig om at Norge har ratifisert FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og etter artikkel 27 er norske myndigheter forpliktet til å legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelser kan delta i arbeid på lik linje med andre i ordinært arbeidsliv. 

Inkluderingsplakaten som utgangspunkt for inkluderingsdugnad 

I tillegg til punktene nevnt under Viktige virkemidler, mener LHL at arbeidsgiver og arbeidstaker må bidra til en inkluderende praksis. Med utgangspunkt i det som det her er vist til og nevnt, har LHL sammen med Sunnaasstiftelsen utarbeidet Inkluderingsplakaten. Første punkt er Snakk MED meg, ikke OM meg.  

Her finner dere mer om Inkluderingsplakaten og bakgrunnen for den: https://www.lhl.no/om-lhl/aktuelt/inkluderingsplakaten/  

Kommentarer til prioriteringer og forslag 

LHL mener at regjeringens arbeidsmarkedsmelding er et godt utgangspunkt for å få flere i arbeid og færre på trygd, og LHL støtter regjeringens sentrale innsatsområder og flere av tiltakene som foreslås, blant annet utvidede lønnstilskudd. 

LHL vil understreke at bruken av midlertidige lønnstilskudd må sikre at den ansatte får en reell mulighet til å bli vurdert for videre ansettelse i virksomheten. Det er også avgjørende å forhindre misbruk av ordningen, der virksomheter systematisk erstatter arbeidstakere med nye personer på lønnstilskudd i stedet for å tilby faste stillinger. 

Skattefordel 

Et virkemiddel som i tillegg bør vurderes, er skattefordeler for virksomheter som etablerer eller driver programmer for integrering og tilrettelegging på arbeidsplassen. 

Mer offensiv statlig og kommunal inkludering 

Regjeringen skriver at den vil legge bedre til rette for at offentlig sektor skal kunne inkludere flere som står utenfor arbeidslivet. LHL viser her til regjeringens oppfølging av anmodningsvedtak 625 vedtatt 7. mai 2024. LHL ber regjeringen gjeninnføre målet om at minst fem prosent av alle nyansettelser i statlig tariffområde skal være av personer med nedsatt funksjonsevne eller «hull i CV-en». Samme praksis må også innføres for kommunal sektor.  

For øvrig mener LHL at både stat og kommuner må gå foran å vise vei når det gjelder inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.  

Vurdering av arbeidsgivers tilretteleggingsplikt 

Arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven pålegger arbeidsgiver plikter med hensyn til organisering og tilrettelegging av arbeidet. LHL mener at det er naturlig at man vurderer om arbeidsgivers tilretteleggingsplikt bør utvides for å nå målene i arbeidsmarkedsmeldingen. 

Rehabilitering 

LHL er enig med regjeringen at det er viktig å se tiltak i arbeidsmarkedspolitikken i en bredere sammenheng, som også betyr at man må se andre områders innvirkning på arbeidsmarkedet.  

I februar i år kom Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene Dokument 3:12 (2023−2024). Hovedkonklusjonen var at nesten ingenting har blitt bedre siden Riksrevisjonen undersøkte rehabilitering i 2012. 

En av Riksrevisjonens konklusjoner er også at «Der det er svakheter i rehabiliteringstjenestene får dette store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid.». 

LHL mener det er nødvendig at Stortinget nå tar initiativ til en nasjonal rehabiliteringsreform, hvor arbeidsrettet rehabilitering har en viktig plass i den, for å løse de utfordringer Riksrevisjonen tar opp og for å bidra til at flere kommer tilbake i arbeid etter sykdom eller ulykke. Konsekvenser av Riksrevisjonens rapport bør også berøres i regjeringens stortingsmelding om sosial mobilitet og sosial utjevning, som er varslet våren 2025. 

Livsløpstenkning fra barn- og ungdomstid 

LHL viser til at regjeringen i arbeidsmarkedsmeldingen skriver at «Det er vanlig at problemer følger gjennom livsfaser og livssituasjoner». Dette understreker behovet for en målrettet og effektiv habilitering og rehabilitering for barn og unge som rammes av alvorlig sykdom eller skade. Overganger mellom livsfaser, som fra barnehage til skole, skole til videre utdanning, og videre til arbeidslivet, er ofte kritiske punkter som kan påvirke deres muligheter for deltakelse i arbeidslivet på lang sikt.  

LHL vil påpeke at barn med medfødte funksjonsnedsettelser eller barn og unge som får slike, opplever utfordringer knyttet til både læring og sosial tilpasning. Dersom det ikke legges til rette gjennom for eksempel støtteapparat, fleksibilitet og rett kompetanse i skole- og utdanningshverdag og tilpasset undervisning, kan dette føre til at de faller utenfor allerede tidlig i livsløpet.  

Ta i bruk erfarings- og endringskompetanse hos brukerne 

For å få flere med oppstått funksjonsnedsettelse etter sykdom eller skade tilbake i arbeid, må samfunnet bruke erfaringen til de som har lykkes med dette. Mange sitter på nyttig erfarings- og endringskompetanse som er av stor verdi for både arbeidsgivere og ikke minst NAV. NAV må legge til rette for at samfunnet kan ta i bruk denne kompetansen.  

Sunnaasstiftelsens mentorordning som arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV 

Sunnaasstiftelsen tilbyr et ettårig utdanningsløp som avsluttes med eksamen/avsluttende oppgave og sertifisering som mentor. Med de resultatene stiftelsen har oppnådd, og potensialet for ytterligere positive effekter, bør mentorutdanningen vurderes som et arbeidsmarkedstiltak gjennom NAV. Deltakelse i ordningen kan bidra til å få flere i arbeid og forebygge overgang til helserelaterte ytelser. 

Et trygt, godt og seriøst arbeidsliv 

LHL vil understreke at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet må skje innenfor rammen av et organisert og trygt arbeidsliv, der arbeidstakerrettigheter ivaretas. Tiltak som fleksible arbeidstider og tilknytningsformer må ikke undergrave prinsippene i den norske arbeidslivsmodellen. 

Verdighet for de som ikke kan jobbe 

Samfunnet må erkjenne at selv i en arbeidslinjeorientert politikk vil det alltid være noen som på grunn av alvorlig sykdom, skade eller funksjonsnedsettelser ikke kan delta i arbeidslivet. Disse personene fortjener den samme respekten og verdigheten som arbeidstakere, og deres behov må ivaretas gjennom inkluderende ordninger. Arbeidslinjen må ikke føre til at de som ikke kan jobbe, opplever stigma eller blir marginalisert; det er et samfunnsansvar å anerkjenne deres verdi uavhengig av arbeidsevne. Gode støtteordninger og tilrettelegging for deltakelse i samfunnet på andre måter enn arbeid er avgjørende for å sikre deres livskvalitet.  

ASVLs innspill til stortingsmeldingen: En forsterket arbeidslinje

Vi takker for anledningen til å komme med innspill til stortingsmeldingen, og vil rose regjeringen for at den retter oppmerksomheten mot tiltak som kan sikre at flere kommer i arbeid.

ASVL er arbeidsgiver- og interesseforening for 200 vekst- og arbeidsinkluderingsbedrifter over hele landet. Bedriftene er i stor grad offentlig eid, og har utbytteforbud. Alle våre medlemmer tilbyr tilrettelagte arbeidsplasser (Varig tilrettelagt arbeid – VTA). 6 av 10 medlemmer tilbyr også Arbeidsforberedende trening. I tillegg gir mange bedrifter fagopplæring til lærekandidater, og noen bedrifter tilbyr også anbudsutsatte tiltak.

Vi støtter regjeringen i målet om å sikre at 150 000 flere kan komme i jobb innen 2030. Sett fra vårt ståsted er det prisverdig at regjeringen løfter frem den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å inkludere. Selv om arbeidsmarkedstiltak ser ut som en utgift på budsjettene, er det i realiteten en investering- kanskje den viktigste Norge gjør dette århundret.

Vi har oppsummert våre viktigste innspill på neste side.

Men ett punkt er særlig viktig for oss å poengtere allerede her:

Arbeidsforberedende trening må ikke settes ut på anbud

Arbeidsforberedende trening er (foruten tilrettelagte arbeidsplasser) det viktigste tiltaket for å inkludere personer med omfattende bistandsbehov i arbeidslivet. Tiltaket vil bli særlig viktig hvis målene i stortingsmeldingen skal nås, fordi det når frem til arbeidssøkere som ellers ville stått i fare for å bli uføretrygdet.

Vi registrerer at regjeringen flere steder i meldingen påpeker at det er behov for å se nærmere på hvordan arbeidsmarkedstiltak anskaffes. Også under den forrige regjeringen kom spørsmålet opp. I 2021 varslet Arbeidsdepartementet at Arbeidsforberedende trening kunne bli vurdert for anbudsutsettelse. Bakgrunnen var påstander om tiltaket ble kjøpt inn i strid med Lov om offentlige anskaffelser.

Her vil vi minne om:

• Anbudsutsetting bygger på en økonomisk orientert tenkning som innebærer at det blir fristende for kommersielle leverandører å avvise arbeidssøkere med store utfordringer av frykt for at jobbformidlingsresultatene kan bli påvirket negativt
• Deltakerne i tiltaket trenger mer enn noen andre langsiktighet og stabilitet. Hyppige skifter av leverandør vil undergrave dette

I 2021 ble problemstillingen ikke forfulgt videre. Advokatfirmaet Schjødt har tilbakevist påstandene om at tiltaket kjøpes inn i strid med lov om offentlige anskaffelser. EFTAS overvåkningsorgan ESA har klassifisert tiltaket som sosialpolitikk – noe som gjør at tiltaket kan tildeles forhåndsgodkjente tiltaksarrangører som i dag.

I behandlingen av meldingen ønsker vi at Stortinget vedtar at tiltaket ikke skal settes ut på anbud.

Her er våre konkrete innspill

Det må være nok tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. For tilrettelagt arbeid er behovet minst 1 000 nye jobber hvert år.

Tildeling av arbeidsmarkedstiltak og tilrettelagte jobber må baseres på individuelle behov. I tillegg må tildelingen baseres på lokal kunnskap om utfordringene i hver kommune, og hvert fylke. Slik kan vi sikre at knapphetsgodene som arbeidsmarkedstiltak utgjør, tildeles rettferdig og etter mer forutsigbare kriterier enn i dag.

Tiltakene Varig tilrettelagt arbeid og Varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet bør bli ett tiltak – Tilrettelagt arbeid.

Det må tilbys oppfølging ved overgang til tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, og det må være et fleksibelt system som gjør det enkelt for ansatte å bytte jobb avhengig av endringer i livssituasjon og preferanser. Målet er at den ansatte kan bytte mellom å jobbe hos en tiltaksarrangør, jobb i en ordinær bedrift, eller en kombinasjon.

Det er avgjørende at oppfølgingen som gis for ansatte med tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, er varig, og at det er en forutsigbarhet og kontinuitet i relasjonene – ikke bytt leverandør/veileder.

Det må være mulig å følge opp personer som blir ansatt gjennom Arbeidsforberedende trening etter ansettelse. Dette må innføres snarlig, og kan enkelt organiseres som en integrert opsjon i det eksisterende tiltaket, uten bruk av anbud.

Det må være mulig å kombinere opplæring og Arbeidsforberedende trening, for eksempel gjennom lærling/lærekandidatløp. Som regjeringen selv skriver: Å øke den formelle kompetansen øker muligheten for at folk både får og beholder jobb betraktelig.

Lønnstilskudd fungerer. Men for personer med nedsatt arbeidsevne er det avgjørende med ulike tiltak i forkant for å få best effekt av tilskuddet, eksempelvis Arbeidsforberedende trening. Lønnstilskudd må suppleres med oppfølging av arbeidsgiver og arbeidstaker.

Arbeidsinkluderingen må favne bredere målgrupper. Både metodene Customized Employment og Supported Employment bør derfor bli de foretrukne i inkluderingsarbeidet, slik at også personer med mer sammensatte utfordringer kan sikre verdifulle bidrag til ordinært arbeidsliv. Ved å bruke disse metodene ivaretar man også at personer med utviklingshemming får Karriereveiledning, og at man treffer bedre på valg av arbeidsplass.

For å treffe unge med tiltak, bør regjeringen åpne for innovative prosjekter, og legge til rette for samarbeid mellom tiltaksarrangører, skoler, kommunal oppfølgingstjeneste og lokalt næringsliv for å skape gode løsninger innen arbeidsinkludering sammen.

Innledning

Virke representerer 25.000 virksomheter med 300.000 ansatte. 7 av 10 arbeidstakere i privat sektor arbeider i handels- og tjenestenæringene, til sammen om lag 1,4 millioner mennesker. 

For å lykkes i inkluderingsarbeidet må arbeidsgivers risiko ved inkludering reduseres og samarbeidet med NAV bli enklere. Det vil ha store samfunnsgevinster å få flere i arbeid og begrense tilstrømningen til sykdomsbaserte trygdeordninger.

Virke mener at arbeidsmarkedspolitikken: 

1. Må redusere arbeidsgivers risiko ved inkludering og forenkle samarbeidet med NAV og andre offentlige myndigheter.
2. Må bidra til å redusere sykefraværet og hindre at flere går over i varig utenforskap. Ytelsene må innrettes slik at det lønner seg å jobbe for de som kan jobbe, og at flere kan kombinere trygdeytelser med jobb.
3. I større grad må stimulere til arbeidsrettet og relevant kompetanseutvikling basert på arbeidslivets behov.

Virke støtter økt satsning på arbeidsrettede tiltak, men mener tiltakene må innrettes slik at det blir enklere for arbeidsgiverne å inkludere og at det reduserer arbeidsgivers risiko. Oppfølgingen fra NAV må oppleves mer forutsigbar og det må informeres godt om tilgjengelige virkemidler.

Det bør være tydelige forventninger til brukere av arbeidsmarkedstiltak både for arbeidstager og arbeidsgivere når deltakere fra NAV skal ut i yrkespraksis. Dette vil gi økt trygghet når det gjelder hva som forventes av de ulike aktørene. For de som trenger kompetanseutvikling, må tilbud om dette utvikles i tråd med arbeidslivets kompetansebehov.

Virke mener det er behov for forenklinger og et regelverk som legger til rette for inkludering. Innstramninger i arbeidsmiljøloven, nye rapporteringskrav og økonomiske nedgangskonjunkturer har gjort inkluderingsarbeidet mer risikabelt og usikkert for mange virksomheter.

Virke mener bruk av lønnstilskudd bør prioriteres. Midlertidig lønnstilskudd er det tiltaket som har vist seg å ha aller best effekt når det gjelder å få folk i jobb. Det er en god ordning for de som står nært arbeidslivet og som trenger noe mer opptrening i ordinært arbeid. Dette kan f.eks. være en mulighet for personer som trenger mer norskpraksis før de fungerer for fullt i ordinært arbeid.

Virke vil også peke på deltid som virkemiddel i inkluderingsarbeidet. Mange som står utenfor arbeidslivet har nedsatt arbeidsevne, men samtidig restarbeidsevne. Derfor trengs handlingsrom for å kunne ta i bruk mindre stillinger og stillinger der deltakere kan jobbe med redusert produktivitet, og at arbeidsgiver kompenseres for dette. Dialogen med arbeidsgiver er viktig, for å få til ordninger som fungerer.  

Kommentarer til enkeltkapitler:

Kapittel 4 – Tiltak for å styrke den enkeltes arbeidsevne 

Virke støtter økt bruk av opplæringstiltak i NAV. Dette må vurderes opp mot arbeidsmarkedets faktiske behov, den enkeltes muligheter til mestring og mulige innlåsingseffekter for personer som har relevant kompetanse.

Mange virksomheter er i kontinuerlig omstilling og arbeidsplassen er den viktigste læringsarenaen. De største forskjellene i tilgang på livslang læring er mellom personer som er i og personer som er utenfor arbeidslivet. Å dokumentere kompetanse fra arbeidslivet har derfor blitt viktigere for å synliggjøre faktisk kompetanse. Virke er positiv til mer fleksible ordninger for opplæring, og er opptatt av at læring skjer på ulike arenaer.

For å styrke arbeidsplassen som læringsarena, bidra til mobilitet i arbeidslivet og forhindre frafall som følge av dokumentert kompetanse mener Virke at det må utvikles et helhetlig system for realkompetansevurdering. Ordningen må utvikles i trepartssamarbeidet, og Virke ber om at det prioriteres midler over offentlige budsjetter til utvikling og drift av et slikt system. Et helhetlig system for realkompetanse må romme kompetansestandarder for ulike yrker og roller i arbeidslivet basert på arbeidslivets krav til kompetanse. 

• Virke støtter målet om å utvikle bedre systemer for dokumentasjon av kompetanse, bransjerettet opplæring og økt bruk av yrkesrettet opplæring i tråd med arbeidslivets behov.
• Personer som har innvandret til Norge og ikke kan språket, må få god opplæring i norsk språk - også etter at de er ansatt dersom det er fortsatt behov for språkopplæring. Det må derfor legges til rette for fleksible tilbud, både digitale, fysiske og parallelle løp.
• Læring skjer best på arbeidsplassen og Virke støtter derfor økt bruk av arbeidsplassen som læringsarena, slik som fagbrev på jobbordningen.

Unge som står langt fra arbeidslivet kan mangle formelle kvalifikasjoner og yrkeserfaring. Mange har sammensatte sosiale utfordringer og trenger tett oppfølging og tydelige forventninger, krav og bistand til å lykkes. Man må se oppfølging fra helsevesen, skole og NAV i sammenheng, slik at de ikke får store opphold mellom ulike løp internt i NAV.

• Virke støtter å teste ut egne ytelser for unge som står langt unna arbeidslivet. For de som har sammensatte utfordringer må ikke jakten på diagnose komme i veien for jakten på muligheter. Likevel må man hele tiden følge med på om vi ser bevegelser fra ordinær utdanning og Lånekassen, og over på NAV. 
• NAV må også se på bransjer med stort behov for arbeidskraft, og prioritere arbeidsgivere som er villige til å følge opp ekstra og gi medarbeidere muligheten til å få opplæring på arbeidsplassen. 
• Virke støtter forslaget om å teste ut lavterskeltilbud for å nå ungdom som ikke tar kontakt.  

Kapittel 5 - Tiltak for å styrke arbeidsgivernes mulighet for å inkludere  

Virke mener at det offentliges oppfølging av arbeidsgivere som ønsker å inkludere må bli bedre. Det er fortsatt vanskelig å finne fram til rett informasjon og rett veileder.

• Virke støtter et arbeid for bedre informasjon rettet mot arbeidsgiverne. Informasjonen må være enkel og tilgjengelig, og sette arbeidsgiverne i sentrum. I dag sentreres informasjon rundt den enkelte offentlige etats ansvarsområde heller enn å ta utgangspunkt i arbeidsgivernes behov.
• Arbeidsgivere bør ha færrest mulig kontaktpersoner i NAV å forholde seg til i sitt inkluderingsarbeid.
• Virke støtter arbeidsmarkedstiltak som legger til rette for at flere kan kombinere trygd med deltakelse i arbeidslivet. Det bør også kunne brukes varige ytelser kombinert med jobb der det er behov for det.
• Det er særlig viktig å se på overganger i oppfølgingsløpet der deltakere får nye veiledere og nye ytelser, evt. står uten ytelser i perioder. I disse overgangene faller mange fra Det er også viktig at arbeidsgiverne får god oppfølging i slike overganger, da de også trenger forutsigbarhet med tanke på økonomisk ansvar og videre oppfølging av deltakere de har inne.

Kapittel 6 – Tiltak for at flere arbeidsgivere og arbeidssøkere skal finne hverandre  

Virke støtter en videreutvikling av Arbeids-og velferdsetatens formidlings- og rekrutteringstjenester.

• Det er viktig å fortsette systematisk arbeid med å utvikle god arbeidsmarkedsinformasjon om yrker der det er vedvarende mangel på folk over tid. Det er behov for å utforske mulighetene for å bryte ned framskrivinger på yrker/kompetansebehov for bedre informasjon om kompetansebehov framover. Et slikt kunnskapsgrunnlag bør utvikles sammen med partene i arbeidslivet.
• I Sverige og Danmark utvikles egne yrkesprognoser av arbeidsformidlingen. Til tross for noen utfordringer med å bryte ned og forutsi framtiden, er det viktig at det tilstrebes regional eller fylkeskommunal informasjon om mistilpasninger i arbeidsmarkedet, slik at man kan innrette kompetanseutvikling i tråd med arbeidslivets faktiske behov.
• Det bør også utvikles nye modeller for å se arbeidslivets behov opp mot den enkeltes kompetanser, utdanning, erfaring, interesser og ønsker. Her bør NAV ha tilgang på bl.a. informasjon om utdanningsregistre til analyse- og oppfølgingsformål.

Kapittel 7 – Bedre gjennomføring av arbeidsmarkeds politikken 

Et viktig tiltak for bedre gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken er å teste ut og utvikles kunnskap om hva som er gode modeller for bedre og mer systematisk samarbeid med arbeidsgivere.  

Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg.

Kirkens Bymisjon har over 50 arbeidstiltak over hele landet, med en bredde som omfatter både egne initiativer og samarbeid med offentlige institusjoner. Våre tiltak inkluderer arbeidsmarkedstiltak og tiltak som gir oppdrag eller ansetter en målgruppe som har utfordringer med å finne arbeid. Felles for alle tiltakene er målet om å hjelpe mennesker inn i arbeidslivet.

Kirkens Bymisjon ser et arbeidsliv med høye terskler for å komme inn, der mange havner utenfor og opplever at de ekskluderes. Arbeidslivet er preget av høye krav til tempo og levering, effektivitetspress, produktivitetsfokus og lite fleksibilitet. Vi ser altså at arbeidslivet blir mer spesialisert, og utilgjengelig for de som mangler riktig og tilstrekkelig kompetanse og erfaring.   

Vi ser et behov for endringer som kan gjøre det lettere for personer å komme i og beholde arbeid. I denne høringen ønsker Kirkens Bymisjon spesielt å fokusere på tre hovedområder:

Unge og arbeid 

Kirkens Bymisjon støtter tiltak som gjør det lettete for å få og beholde jobb. Vi erfarer at mange sliter med å få, starte, følge opp og fullføre tiltak i Navs portefølje. Det er høye terskler for å delta i Navs tiltak, det kan være vanskelig å velge riktig tiltak, eller tiltakene passer kanskje ikke. Flere unge har sammensatt utfordringer, og behøver at utdannings – og helseinstitusjoner, og Nav samarbeider tettere. Det er behov for tilpassende løsninger, mulighet for tett oppfølging i en perioder, og tiltak som gjør at unge kan mestre Navs tiltak.

Prosjektet «Mann ombord» med Nav, Trondheim kommune og Kirkens Bymisjon har utviklet en lagmodell som løser mange av utfordringene unge menn opplever for å komme i arbeid og aktivitet igjen. Det offentliges samarbeid med en ideell, nøytral part gir en bredde i kompetanse og tilbud, samt et nøytralt sted å møtes. Dette øker sannsynligheten for deltakelse i tilbudet, et persontilpasset tilbud og deltakelse i utdanning og arbeidslivet. Et av suksesskriteria er at tiltaket har en svært lav terskel for deltakelse, uten behov for henvisning eller vedtak, kun et ønske om hjelp. Samarbeidet rundt den enkelte er satt i system i form av et lag (team). Laget sørger for all koordinering, tett samarbeid og ivaretar all kontakt med egen etat, noe som bygger ned barrieren for å ta kontakt, reduserer tidsbruken og senker terskelen for deltakerne. Tiden kan dermed brukes på deltakelse og arbeidsrettet aktivitet. Modellen i seg selv kan overføres til mange andre målgrupper. Evalueringen av #syktbrajobb (Norce 2021) underbygger at lagmodellen er nødvendig for å lykkes.  

Kirkens Bymisjon mener at:

• samarbeidet rundt den enkelte unge må forenkles og sette tydeligere i system. Lagmodellen er en enkel og god modell for å sikre effektivt og godt samarbeid rundt unge, en god måte å løse samarbeidsutfordringene på, og samtidig et tiltak som senker terskelen for deltakelse. Det må bevilges 10 mill. kr til nasjonal utprøving av denne modellen

Uføre og arbeid

Regjeringen ønsker å gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd, men de foreslåtte tiltakene er ikke tilstrekkelig.

Kirkens Bymisjon erfarer at det er krevende å beregne forventet årsinntekt når man jobber deltid og er ufør. Inntektsplanleggeren på Navs hjemmesider er for komplisert, og forutsetter at man kan forutsi inntekten sin for et helt kalenderår. Noe som er vanskelig å gjøre når du er tilkallingsvikar, og ikke har fast forutsigbar inntekt.  Uføretrygden blir avkortet mot slutten av året, noe tvinger mange til å søke økonomisk sosialhjelp.

Vi møter uføretrygdede som ønsker å jobbe deltid, men som finner det for vanskelig å kombinere arbeid og uføretrygd.  Denne gruppen møter vi blant annet gjennom gatesosionomen i Fredrikstad og på våre arbeidstilbud.  Mange i målgruppen har utfordringer med rus og psykisk helse, og ønsker likevel å jobbe. Terskelen for å bruke tilgjengelige Navs inntektsplanlegger blir så høy at mange velger å slutte å arbeide før de når inntektsgrensen på 0,4G.  I 2023 gjennomførte vi en kartlegging blant 170 deltakere. 75% hadde uføretrygd som inntekt. 39 % opplevde nedjustering av inntekten.18% av disse vurderte å slutte, og ytterligere 10 % hadde slutte hvis det gjaldt dem.

Kirkens Bymisjon mener at:

• Personer som mottar uføretrygd må kunne tjene 1 G, i stedet for dagens grense på 0,4 G.
• Det må være enkelt å planlegge inntekten i løpet av året. Inntektsplanleggeren som Nav har tilgjengelig for sine brukere må endres slik at det er mulig å planlegge inntekten kvartalsvis. Det må også tilbys veiledningssamtaler som kan bidra til bedre inntektsplanlegging.

Nav skal gjøre mer i egenregi

Kirkens Bymisjon er bekymret over at Nav skal gjøre mer arbeidsrettet oppfølging i egenregi. I Navs strategi frem mot 2030 står det at Nav skal være til for dem som trenger det mest. Vi er bekymret for at Navs økte arbeidsrettede fokus vil redusere tiden og ressursene tilgjengelig for de som trenger Nav mest, spesielt når regjerningen foreslå at Nav skal utføre mer arbeidsrettet oppfølging selv. Vi er bekymret for økt saksbehandlingsmengde og færre ressurser til oppfølging av de som står lengst fra arbeidslivet. For på å gi rom for større fleksibilitet i utformingen av tiltak og øke deltakelsen, er samskaping en løsning.

Kirkens Bymisjon mener at det må:

• settes av tilstrekkelig med ressurser slik at Nav kan følge opp andre grupper enn de som er tettest på arbeidslivet.
• legges tydeligere føringer på Nav slik at muligheten som ligger i samskaping med ideell sektor kan utnyttes bedre enn i dag. Det nødvendig med forutsigbare finansieringsmåter, tilpasset regelverk og handlingsrom.

Oppsummering 

Kirkens Bymisjon støtter tiltak som gjør det lettere for unge å komme i og beholde jobb, og ser behov for tettere samarbeid mellom utdannings-, helse- og arbeidsmarkedssektoren for å møte sammensatte utfordringer. Lagmodellen, utviklet i samarbeid med NAV og Trondheim kommune, har vist seg effektiv for å hjelpe unge menn inn i arbeid og utdanning. Kirkens Bymisjon mener at samarbeidet rundt unge må forenkles og systematiseres, og foreslår en nasjonal utprøving av Lagmodellen med en bevilgning på 10 millioner kroner. I tillegg mener vi at det må være enklere å planlegge inntekten. Det må settes av tilstrekkelig med midler som sikrer at Nav kan følge opp grupper som står langt unna arbeidslivet.

Uloba – Independent Living Norge bygger på prinsippene om likestilling, selvbestemmelse og deltakelse for funksjonshemmede. En forsterket arbeidslinje kan ikke oppnås uten at alle, uavhengig av funksjonsnivå, gis reelle muligheter til deltakelse. Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) og funksjonsassistanse er nøkkelverktøy for å sikre funksjonshemmedes rett til arbeid, utdanning og samfunnsdeltakelse. 

Dagens system svikter funksjonshemmede. De geografiske forskjellene og den kommunale skjønnsutøvelsen knyttet til BPA, og kommunale tjenester, fører til at mange blir utestengt fra arbeidslivet og utdanning. Dette mener vi er en klar svikt i Norges oppfyllelse av de menneskerettslige forpliktelsene etter FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD).  

BPA som likestillingsverktøy 

BPA er mer enn et praktisk hjelpemiddel – det er et fundament for likestilling og frihet. Borgerstyrt personlig assistanse gir funksjonshemmede, med et assistansebehov, kontroll over eget liv og mulighet til å delta på lik linje med andre i arbeidsliv, utdanning og samfunnsliv. 

• Funksjonshemmede uten BPA blir ofte avhengige av tradisjonelle kommunale tjenester som hjemmesykepleie, eller hjelp fra familie, noe som i mange tilfeller hindrer deltakelse i arbeidslivet. 

• BPA gir fleksibilitet og autonomi, slik at funksjonshemmede kan planlegge og gjennomføre arbeids- og utdanningsrelaterte aktiviteter uten hindringer. 

Til tross for at BPA er en rettighet for noen, opplever mange at kommunene begrenser ordningen, spesielt når det gjelder arbeid og utdanning.  For eksempel får mange ikke de timene de trenger for å kunne delta i arbeidslivet fullt ut, eller ikke nok timer til å ivareta helt grunnleggende behov som mat og personlig hygiene. Er ikke assistansen tilstrekkelig, blir det ikke mulig å stå i jobb. 

Assistansen funksjonshemmede mottar er fragmentert. BPA gis av kommunen og funksjonsassistanse gis av NAV til funksjonshemmede som har en ordinær jobb. Imidlertid omfatter ikke funksjonsassistanse personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Det betyr at mange som ønsker å jobbe og er i stand til det, ikke får muligheten til å delta i arbeidslivet. 

CRPD: En forpliktelse til likestilling og deltakelse 

Norge ratifiserte CRPD i 2013 og konvensjonen pålegger staten en rekke forpliktelser. Spesielt relevante i forhold til stortingsmeldingen er: 

• Artikkel 19: Funksjonshemmedes rett til å leve selvstendig og delta i samfunnet forplikter staten til å sikre tilgang til personlig assistanse for å forhindre isolasjon og segregasjon. 

• Artikkel 24: Funksjonshemmedes rett til utdanning krever at staten sikrer inkluderende og tilpasset utdanning på alle nivåer, samt nødvendig støtte som BPA og funksjonsassistanse for å gjøre dette mulig. Mangelen på tilgang til slik støtte i høyere utdanning er en betydelig barriere som hindrer funksjonshemmede i å fullføre studier og kvalifisere seg til arbeidslivet. 

• Artikkel 27: Funksjonshemmedes rett til arbeid krever at staten sikrer like muligheter og tilgjengelighet i arbeidslivet og at diskriminering forhindres. 

Norges nåværende praksis, der BPA avgjøres av kommunale prioriteringer, undergraver disse grunnleggende menneskerettighetene. Staten har en plikt til å sikre enhetlige, rettighetsbaserte løsninger som gir funksjonshemmede reell mulighet til å delta i arbeidslivet og samfunnet. Vi mener en statlig organisering av BPA og funksjonsassistanse er avgjørende for å oppfylle disse forpliktelsene. Denne ordningen må være enhetlig, og ikke fragmentert som i dag.  

Barrierer i utdanning for funksjonshemmede studenter 

Funksjonshemmede studenter, med et assistansebehov, møter også betydelige barrierer i høyere utdanning. Ulobas tilstandskartlegging fra 2023 avdekker at mange funksjonshemmede mangler tilstrekkelig BPA-timer for å dekke behov knyttet til studielivet. Dette omfatter transport, praktisk assistanse i undervisningssituasjoner, og støtte i forbindelse med studentaktiviteter. Slike mangler fører til frafall og hindrer funksjonshemmede i å nå sitt fulle potensial. 

Forskning viser at høyere utdanning øker sannsynligheten for å delta i arbeidslivet, også for funksjonshemmede. Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) er sysselsettingsgraden blant personer med høyere utdanning markant høyere enn blant de uten høyere utdanning. Tilrettelegging gjennom BPA og funksjonsassistanse vil derfor ikke bare bidra til økt likestilling, men også styrke arbeidsdeltakelsen blant funksjonshemmede​. Uloba foreslår derfor at funksjonshemmede studenter gis rett til BPA som en del av en ny statlig BPA-lov. Dette vil bidra til økt inkludering og sikre en jevn overgang fra studier til arbeidsliv. 

Samfunnsmessige gevinster ved inkludering i arbeidslivet 

Funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet gir betydelige samfunnsøkonomiske gevinster: 

• Økt verdiskapning: Mangfold på arbeidsplassen og i frivilligheten styrker innovasjon og kreativitet, noe som øker produktiviteten.   

• Reduksjon i trygdeutbetalinger: Når flere funksjonshemmede deltar i arbeidslivet, vil utgiftene til uføretrygd og andre stønader reduseres. 

• Økt skatteinngang: Økt sysselsetting gir høyere skatteinntekter og bidrar til en mer bærekraftig velferdsstat. 

Investering i BPA og funksjonsassistanse må derfor sees som en samfunnsøkonomisk investering, ikke som en utgiftspost. 

Forslag til tiltak: En statlig BPA-lov 

For å realisere ambisjonene i Meld. St. 33 og sikre at flere funksjonshemmede kan delta i arbeidslivet, foreslår Uloba følgende: 

1. En helhetlig, statlig BPA-lov 
   BPA må løftes ut av kommunenes ansvarsområde og organiseres som en nasjonal ordning, med statlig finansiering. Dette vil sikre like rettigheter uavhengig av bosted. 
2. Funksjonsassistanse som del av BPA-loven 
   Funksjonsassistanse må innlemmes som en del av den statlige BPA-ordningen for å sikre at arbeidsrelaterte behov dekkes fullt ut. 
3. Tilrettelegging i utdanning og arbeid 
   Funksjonshemmede studenter og arbeidstakere, med et assistansebehov, må sikres tilgang til en statlig BPA-ordning som et verktøy for å delta i utdanning og arbeidsliv. 
4. Rettighetsfesting i tråd med CRPD 
   BPA-ordningen og en ny BPA-lov må utformes slik at den oppfyller CRPDs krav til selvbestemmelse, likestilling, inkludering og retten til et uavhengig liv.  

Konklusjon 

Norges arbeidslinje kan ikke realiseres uten at funksjonshemmede inkluderes som likestilte deltakere i arbeidslivet. Uloba oppfordrer Stortinget til å sikre at BPA og funksjonsassistanse løftes inn i en nasjonal, rettighetsbasert ordning som ivaretar de menneskerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom CRPD. 

Ved å prioritere en ny statlig BPA-lov, med statlig finansiering, og inkludere funksjonsassistanse i denne, kan Norge både fremme likestilling og sikre samfunnsøkonomisk gevinst. 

Med vennlig hilsen, 
Uloba – Independent Living Norge 

Sentrale innspill:

1. Gjennom Flere i arbeid har Kristiansand kommune gode erfaringer som kan deles med andre om hvordan ulike aktører kan arbeide sammen for å redusere utenforskapet.
2. Kristiansand kommune melder herved stor interesse for å være med å utvikle og teste ut ungdomsprogrammet.
3. Kristiansand kommune er klar for å teste ut lønnstilskudd som følge av oppgavedeling.
4. Navs muligheter til å gjennomføre tiltak i egenregi bør styrkes.
5. Det bør vurderes å utvikle prototypen Jobbes til en nasjonal digital løsning som gir unge én dør inn til tjenester de har behov for, på tvers av sektorer og forvaltningsnivå.
6. Det er behov for å tydeliggjøre nasjonale føringer og forventninger til tettere kobling mellom arbeidslivet og grunnskole.

Overordnede mål for programmet Flere i arbeid er:

1. En høyere andel unge under 30 år deltar i arbeidslivet.
2. Arbeidsgivere har økt tilgang på etterspurt arbeidskraft.

Det jobbes målrettet med å gjøre det enklere for unge å gjennomføre skole, komme i jobb og gjøre det lettere for arbeidsgivere å rekruttere dem. Disse systemendringene skal gi varige effekter for både enkeltpersoner og samfunnet.

Innspill knyttet til innsatsområdene i stortingsmelding 33

1. Trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i arbeid og færre på trygd.

Helsefagprosjektet er et av prosjektene i Flere i arbeid. Her følger arbeidsledere, ansatt i Nav, opp kandidater direkte på omsorgssentre. Kandidaten blir kjent med helsefaget, får opplæring og opplever mestring i reelle arbeidssituasjoner samtidig som vedkommende mottar støtte og veiledning fra arbeidsleder. Erfaringer fra prosjektet viser at Nav kan utvikle gode tiltak som det burde være mulighet for å drifte i egenregi. Derfor har Kristiansand kommune følgende innspill:

-Det bør utarbeides et nytt kapittel i «Forskrift om tiltak i Arbeids- og velferdsetatens egenregi» som gjør det mulig for lokale Nav-kontor å søke om frigjøring av deler av tiltaksbudsjettet til å utføre tiltak i egenregi. Eventuelt kan det gjøres endringer i kapittel 2 «Arbeid og støtte» til å inkludere muligheten for alternative oppfølgingstiltak i egenregi.

Helsefagprosjektet er tett koblet opp til kommunens satsing på TØRN (oppgavedeling) for å styrke omstillingsarbeidet i sektoren. Helsefagprosjektet skal ikke bare redusere utenforskapet, men skaffe arbeidskraft til helsesektorer med behov for kompetanse og omstilling.

-På bakgrunn av det pågående arbeide er Kristiansand kommune meget klar til å teste ut lønnstilskudd som følge av oppgavedeling eller etablerte stillinger.

Bedriftspakken – 5 steg til ny kollega - er et verktøy som er utviklet av og for bedrifter i samarbeid med Nav. Næringsforeningen i Kristiansandsregionen er en av partnerne i Flere i arbeid og har hatt en viktig rolle i utviklingen av dette verktøyet og benytter anledningen til å levere inn et eget innspill hvor særskilt Bedriftspakken løftes frem.

- Samarbeidet mellom Nav Kristiansand og Næringsforeningen i Kristiansandregionen (bedriftene), og verktøyet de har utviklet og implementert i drift er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner.

1. Forsterke og videreutvikle innsatsen ovenfor unge.

Jobbskolen er en unik møteplass for unge utsatte og bidrar til at vi kjenner ungdommers behov godt. Involveringen av unge i målgruppen og møteplassen Jobbskolen er gode forutsetninger for å utvikle og prøve ut det nye ungdomsprogrammet.

- Kristiansand kommune ønsker å være med å utforme ungdomsprogrammet og være pilot i forsøket, og mener at vår erfaring med å drive Jobbskolen gjør oss til en god kandidat.

1. Satse på økt kompetanse og mer stabil tilknytning til arbeidslivet.

Det er viktig å starte tidlig for å ruste barn og unge til å ta gode yrkesrettede utdanningsvalg basert på arbeidsmarkedet behov for kompetanse. Kristiansand prioriterer dette inn i grunnskolen, gjennom blant annet styrket karriereveiledning og ved å gi elevene bedre innsikt i arbeidslivets yrker og muligheter. På bakgrunn av dette har Kristiansand kommune følgende innspill:

- Det er behov for å tydeliggjøre nasjonale føringer og forventninger til tettere kobling mellom arbeidslivet og grunnskole.

1. Samarbeide om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, helse- og utdanningssektoren.

Personvernet står, og skal stå sterkt. Men der en rekke aktører samarbeider for å inkludere flere i arbeidslivet, kan GDPR-regelverket oppleves som et hinder for godt samarbeid.

- GDPR-regelverket må bli lettere å forstå og håndtere. Det er behov for økt kompetanse om GDPR-regelverket for å unngå at det blir en barriere for godt samarbeid.

1. Tilrettelegge for en tillits- og kunnskapsbasert gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken.

Gjennom utviklingsarbeid sammen med de unge har vi avdekket behovet og ønsket for en helhetlig, digital og ungdomsvennlig «dør inn» til tjenestene de har behov for. Gjennom Stimulab-ordningen er det sammen med ungdom utarbeidet en prototype av en APP med navn “Jobbes” som skal sikre denne ene døren inn. Appen har mottatt stor interesse hos de unge, men også Nettverk for sammenhengende tjenester og Digitaliseringsdirektoratet. På bakgrunn av dette har Kristiansand kommune følgende innspill:

- Appen “Jobbes” bør videreutvikles for å kunne bli en nasjonal digital løsning til unge i hele landet, for å sikre én dør inn til tjenester unge har behov for. “Jobbes” må eies og driftes nasjonalt, men en prototype bør testes ut lokalt.