Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold

Høringsinnspill fra Gjærevollsenteret til Meld. St. 35 (2023-2024) – Bærekraftig bruk og bevaring av natur
Gjærevollsenteret for fremtidsanalyser av naturmangfold er et tverrfaglig forskningssenter opprettet av NTNU for perioden 2022-2026. Vi vil først og fremst berømme Regjeringen for å gi en god beskrivelse og dokumentasjon av hvordan norsk natur er svekket over tid, men også av hvilke retninger som bør gås for å endre den negative utviklingen. Stortingsmeldingen gir også et godt faglig grunnlag for den norske oppfølgingen av de 23 målene i den internasjonale naturavtalen. 

Stortingsmeldingen fremmer Naturregnskap som kanskje det viktigste virkemiddelet for å reversere den negative utviklingen for norsk natur og for å dokumentere oppfølgingen av de norske forpliktelsene i henhold til Naturavtalen. Dette krever imidlertid både reell informasjon om hva vi har av artsmangfold og kunnskap om hvordan denne informasjonen best mulig skal brukes. Gjærevollsenteret er av den oppfatning at to forutsetninger må oppfylles for at dette virkemidlet kan tjene sin hensikt: 

1.      Stortingsmeldingen nevner i bare liten grad at Norge har flere verdensledende forskningsmiljøer innenfor fagområder som er relevante for utvikling av Naturregnskap (f.eks. i økologi). Her foregår det nå en rask kunnskapsoppbygging som kan skape det nødvendige grunnlaget for utarbeiding av gode Naturregnskap, blant basert på ny bruk av KI. Det er viktig at denne kunnskapen og disse metodene raskt blir tatt i bruk av kommuner og næringsliv. Gjærevollsenteret mener det er nødvendig at den nødvendige langsiktige finansieringen for å gjøre dette mulig etableres.  Dette bør skje i form av finansieringsmekanismer administrert av Norges Forskningsråd til en ny ordning for tverrfaglige Forskningssentre for natur (jfr side 197 i Stortingsmeldingen) i størrelsesorden 75 millioner per år. Erfaringen med tilsvarende ordninger knyttet til Forskningssenter for Miljøvennlig Energi (FME) og Senter for Fremragende Innovasjon (SFI) viser at slike sentre sikrer god og effektiv brukerinvolvering og rask kompetanseoverføring, 

2.      Miljødirektoratet og Artdatabanken må få tilført nødvendige ressurser til å øke omfanget av overvåkningsprogram som Arealrepresentativ naturovervåkning (ANO) og Rødliste-arbeidet. Det anslås at dert vil kreve en tilleggsfinansiering i størrelsesorden 150 mill og 20 mill for å sikre et tilstrekkelig omfang av dette slik at et representativt utvalg av alle Norske naturtyper blir inkludert

Med vennlig hilsen,

Bernt-Erik Sæther 

Direktør

Innspill til Energi- og miljøkomiteens høring om Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 (2023-2024)

Akershus fylkeskommune har forankret arbeidet med å følge opp Naturavtalen i politisk plattform, og i regional planstrategi for Akershus 2024–2028 (RPS 24-28); Akershus skal være et klimapolitisk foregangsfylke, og vi skal bidra til at Norge når sine forpliktelser i Parisavtalen og Naturavtalen. Flere av delmålene i planstrategien støtter opp under denne målsettingen, herunder blant annet i planstrategiens delmål 6a; 

«Akershus skal vi arbeide sammen for å oppnå arealnøytralitet og bevare karbonrike områder og viktige naturtyper. Vi unngår unødvendig nedbygging av naturområder, matjord, kulturlandskap eller friluftsområder.»  

På bakgrunn av dette ønsker vi å fremme følgende høringsinnspill til komiteen: 

Naturavtalens mål 1: Arealforvaltning for å redusere tap av naturmangfold 

Naturmeldingen viser til flere foreslåtte tiltak og virkemidler under mål 1. På nasjonalt nivå foreslås det å fastsette følgende målsetning: 
«Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter.» 

Innspill til nasjonal målsetting: Det er første gang det fastsettes et mål om nedbygging av natur i Norge, så dette er et skritt i riktig retning. Samtidig er målet som foreslås lite ambisiøst og følger ikke opp de ambisjoner som ligger i Naturavtalen. Den nasjonale målsettingen er vanskelig å operasjonalisere i praksis. Siden det overordnede målet er formulert på en måte som ikke er målbar, vil det være lite forpliktende for å få til nødvendige grep i arealforvaltningen.  

Arealregnskap og naturregnskap som verktøy og kunnskap for å få til en mer naturvennlig arealforvaltning 

Naturmeldingen viser til hvordan det er behov for bedre oversikt over arealbruk, og flere verktøy og kunnskap for å få til en mer naturvennlig arealforvaltning. Som følge av dette legges det frem forslag om at det skal legges til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap, og at arbeidet med å etablere et nasjonalt grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap skal fortsette. 

Innspill til arealregnskap og naturregnskap: Arbeid med naturregnskap er viktig, men vil kun bli ferdigstilt på nasjonalt nivå innen 2026. Kommunale naturregnskap ligger sannsynligvis lengre fram i tid. Samtidig pågår det viktig areal- og naturregnskapsarbeid i fylkeskommuner og kommuner. Nasjonale myndigheter må fortsette å støtte fylkeskommunene og KS i deres arbeid for utvikling av areal- og naturregnskap på regionalt og kommunalt nivå. Dette utviklingsarbeidet kan ikke gjøres av Miljødirektoratet og departementene alene. Fylkeskommunene viser gjennom det pågående arbeidet hvilken kapasitet de kan ha til å støtte kommunene, men har behov for å ha nasjonale myndigheter med på laget, med ressurser, data og kompetanse. 
Akershus fylkeskommune foreslår som følge av dette at komiteen legger inn en merknad og vedtar et anmodningsforslag der den ber regjeringen om å tydeliggjøre og understreke at det er viktig å bygge på og bidra til videreutvikling av det gode arbeidet som er i gang i fylker og kommuner. 

Styrke kommuners kompetanse og kapasitet, og utrede mulige endringer i plan- og bygningsloven. 

Naturmeldingen trekker videre frem hvordan kommunene er nøkkelaktører for å nå mål 1 i naturavtalen, som følge av deres hovedansvar for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Denne rollen fylles i samspill med nasjonale myndigheter og fylkeskommunen som regional planmyndighet og veileder. Naturmeldingen foreslår flere tiltak for å styrke kommunenes kompetanse og kapasitet til naturvennlig planlegging. Blant annet å utrede mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur.  

Innspill til utredning av mulige endringer i plan- og bygningsloven: Naturmeldingen foreslår utredning av mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur. Akershus støtter dette forslaget, og mener at dette bør understrekes.  
En utredning vil kunne bidra til at det innføres grep som sikrer at naturhensyn ivaretas på en bedre måte i planleggingen enn i dag, og er et verktøy det er behov for i kommunene. Samtidig har mange kommuner vedtatt ulike målsettinger om arealnøytralitet i egen kommune. Omtalen av arealnøytralitet kan imidlertid styrkes i naturmeldinga. Vi savner at naturmeldinga støtter opp om dette grepet, med mål om å utvikle arealnøytralitet som konsept, inkludert fungerende kompensasjonsordninger.  Uunngåelig nedbygging av natur må følges naturlig av restaurering av tilsvarende natur, i henhold til arealnøytralitetsprinsippet.
Akershus fylkeskommune foreslår som følge av dette at komiteen legger inn en merknad og vedtar et anmodningsforslag der den ber regjeringen at den foreslåtte utredningen av endringer i PBL også tydeliggjør hvordan arealnøytralitet kan brukes som verktøy og prinsipp i for å oppnå mer naturvennlig planlegging.  
Innspill til nasjonal målsetting om restaurering: Den nasjonale målsettingen følger ikke opp den globale målsettingen i Naturavtalen om at det innen 2030 skal være iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av de forringede økosystemene. Vi har forståelse for at det må på plass en oversikt over forringede arealer, men synes ambisjonene for naturrestaurering i naturmeldinga er for svak. Det bør settes et målbart tall for restaurering som er i tråd med den globale Naturavtalens målsetting.  

Oppsummering av innspill:

1.      Naturavtalens mål 1: Arealforvaltning for å redusere tap av naturmangfold: Det er første gang det fastsettes et mål om nedbygging av natur i Norge, så dette er et skritt i riktig retning. Samtidig er målet som foreslås lite ambisiøst og følger ikke opp de ambisjoner som ligger i Naturavtalen. Den nasjonale målsettingen er vanskelig å operasjonalisere i praksis. Siden det overordnede målet er formulert på en måte som ikke er målbar, vil det være lite forpliktende for å få til nødvendige grep i arealforvaltningen.
2.    Det pågår viktig areal- og naturregnskapsarbeid i fylkeskommuner og kommuner. Nasjonale myndigheter må fortsette å støtte fylkeskommunene og KS i deres arbeid for utvikling av areal- og naturregnskap på regionalt og kommunalt nivå. Akershus fylkeskommune foreslår som følge av dette at komiteen legger inn en merknad og vedtar et anmodningsforslag der den ber regjeringen om å tydeliggjøre og understreke at det er viktig å bygge på og bidra til videreutvikling av det gode arbeidet som er i gang i fylker og kommuner. 
3.      Akershus støtter forslaget om en utredning av mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur. Akershus mener at dette bør understrekes, og fylkeskommunen ønsker å bidra til virkemidler for å lykkes med arealnøytralitet på regionalt nivå. Akershus fylkeskommune foreslår som følge av dette at komiteen legger inn en merknad og vedtar et anmodningsforslag der den ber regjeringen at den foreslåtte utredningen av endringer i PBL også tydeliggjør hvordan arealnøytralitet kan brukes som verktøy og prinsipp i for å oppnå mer naturvennlig planlegging.  
4.      Det bør settes et målbart tall for restaurering som er i tråd med den globale Naturavtalens målsetting.  
 

Solveig Schytz

Fylkesråd for plan, kulturminnevern, klima og miljø

Akershus fylkeskommune

 1.      Innledning

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gir med dette et kort skriftlig innspill til behandlingen av Meld. St. 35 (2023–2024) (naturmeldingen).

Norge har forpliktet seg til å sikre et levelig miljø der naturens mangfold bevares. Grunnloven § 112 første ledd sier at «[e]nhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Forringelse av miljøet kan også påvirke andre menneskerettigheter, som retten til liv, privatliv, eiendom og urfolksrettigheter.[1] Dette har sider til Norges mål om å bevare naturmangfoldet.

Grunnloven § 112 andre ledd gir en rett «kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep». Norge har også forpliktet seg til å sikre adgang til miljøinformasjon, gjennom blant annet Århuskonvensjonen og EMK.[2] Dette har sider til hvilken oversikt myndighetene må ha over forringelse av natur og miljø.

2.      Mål om å bevare naturmangfoldet

Naturmeldingen kommer på et kritisk tidspunkt. Over hele verden er det store reduksjoner i de fleste artspopulasjoner og en nedgang i biologisk mangfold uten sidestykke.[3]  FNs naturpanel (IPBES) mener at transformative endringer er nødvendige, og at forutsetningene bør legges nå.[4]

Til tross for mye godt bevaringsarbeid i Norge, bekrefter naturmeldingen at også her hjemme øker tapet av naturmangfold.[5]

Norge er part til Convention on Biological Diversity (CBD).[6] Under CBD ble statene i 2022 enige om et Global Biodiversity Framework (naturavtalen), som setter mål om bevaring av naturmangfold for 2030 og for 2050, blant annet ut fra hva som er nødvendig for å sikre retten til «a clean, healthy and sustainable environment».[7] Naturavtalens tre første globale mål for 2030 er å: (1) redusere tap av biomangfold mot null; (2) restaurere 30% av forringede områder; og (3) effektivt verne 30% av både land- og havområder.

For Norge setter naturmeldingen bare mål om å: (i) arbeide for å redusere nedbyggingen; (ii) kartlegge hva som er forringet og øke innsatsen for restaurering; og (iii) at 30% av landterritoriet, men ikke havområdene, skal vernes.[8]  Meldingen legger dessuten til grunn at vi vil ha et fortsatt tap av areal frem mot 2050.[9]

Slik NIM leser meldingen, setter Norge med andre ord et gjennomgående lavere ambisjonsnivå for Norge enn det naturavtalen krever globalt. Ambisjonsnivået for restaurering er også lavere enn Stortingets tidligere vedtak om restaurering av 15% av forringede økosystem innen 2025,[10] som NIM ikke kan se at er gjennomført.

Andre land ser naturavtalen som et paradigmeskifte for bevaring av naturmangfold. EU-kommisjonen har i sin gjennomføring tatt et oppgjør med egen politikk: «the EU has so far failed to halt the loss of biodiversity (…). The outlook for biodiversity and ecosystems is bleak and shows that the current approach is not working».[11]EU har, til sammenligning, vedtatt restaurering av 30% av forringet areal innen 2030, 60% innen 2040 og 90% innen 2050.[12]

Stortinget og regjeringen har et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Grunnloven § 112 er særlig ment som et direktiv for Stortingets lovgivende makt, og forutsetter at lovgiver respekterer og følger de føringene de selv har gitt som grunnlovsgiver. [13]  NIM oppfordrer derfor Stortinget til å nøye vurdere om naturmeldingen faktisk sikrer den retten de har gitt til enhver, til en natur der mangfold bevares, også for etterslekten.

3.      Retten til kunnskap om naturmiljøets tilstand

Retten til miljøinformasjon handler ikke bare om tilgangen til informasjon, men forplikter også staten til å aktivt samle inn informasjon om miljøets tilstand.[14] Dette har en viktig demokratisk funksjon ved å gi borgerne et riktigere bilde av hva slags virkninger politikken har, slik at de kan kontrollere hvorvidt retten til et levelig miljø og naturmangfold ivaretas.

Naturmeldingen legger til grunn at staten mangler en helhetlig oversikt over inngrep i naturen og naturens tilstand,[15] selv om Stortinget ved behandling av en tidligere naturmelding i 2016 ba regjeringen klargjøre hvilke arealer som var forringede.[16]

NIM ønsker velkommen at naturmeldingen nå legger opp til bedre kartlegging av natur. Det vil gjøre kunnskap om naturmangfold mer tilgjengelig for allmennheten og beslutningstakere, blant annet ved at det utarbeides et naturregnskap på nasjonalt nivå. Å styrke kunnskapsgrunnlaget både nasjonalt og lokalt vil kunne bidra til å forhindre en allmenningens tragedie, ved at man får et bilde av den samlede belastningen på økosystemene. Samtidig vil det være avgjørende at disse verktøyene innrettes slik at de faktisk gir borgere kunnskap om virkningen av den foreslåtte politikken og at borgerne får en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosessene.

Naturmeldingen legger opp til at mange av virkemidlene skal ligge på kommunalt nivå, samtidig som utarbeidelse av arealregnskap og naturregnskap er frivillig i den lokale arealforvaltningen.[17]  Hvis kompetansen legges lokalt må lokaldemokratiet kunne kontrollere ivaretakelsen av naturen, som forutsetter et visst lokalt ansvar å ha oversikt over inngrep og naturtilstand. Det vil likevel alltid være et nasjonalt ansvar å sikre oppfyllelsene av både naturavtalen og rettighetene i Grunnloven.

Vennlig hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Gro Nystuen, Assisterende direktør

Vetle Seierstad, Rådgiver

Ingrid Skjoldvær, Rådgiver

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur.

---

[1] Henholdsvis Grl. §§ 93, 102, 105 og 108.

[2] EMD har bla. satt krav om å gjennomføre undersøkelser, vurdere konsekvenser og å involvere borgerne, se Taskin m.fl. v. Tyrkia (46117/99), avsn. 119.

[3] WWF (2024) Living Planet Report – A System in Peril, s. 24 flg; Sekretariatet for CBD (2020) Global Biodiversity Outlook 5, side 8; IUCN (2023) Global Species Action Plan, s. 1 «The global rate of species extinction is already up to 100 times higher than the average background rate over the past 10 million years, suggesting that we are facing a ‘sixth mass extinction’».

[4] IPBES (2019) The global assesment report on Biodiversity and Ecosystem Services, s. 880. Se generelt kap. 5 og 6.

[5] Naturmeldingen, kap. 3.

[6] Samt en rekke andre konvensjoner som regulerer naturmangfold, godt oppsummert i naturmeldingen kap. 2.4.

[7] Se naturavtalen, avsnitt 7(g), som henviser til FN-generalforsamlingens res. 28. juli 2022, nr. 76/300 the human right to a clean, healthy and sustainable environment, der statene uttrykte sin anerkjennelse for en slik rettighet.

[8] Naturmeldingen, punkt 6.1, 6,2 og 6.3.

[9] Naturmeldingen, s. 69 og 83.

[10] Stortingsvedtak 669, sesjon 2015–2016, i behandlingen av Meld. St. 14. (2015-2016) Natur for livet.

[11] Europakommisjonen, COM(2022) 304 final, 2022/0195(COD) Proposal for a Regulation of the European Parliament and of the Council on nature restoration, side 2–3.

[12] Regulation (EU) 2024/1991 on nature restoration, artikkel 4 og 5.

[13] Se § 112 tredje ledd og HR-2020-2472-P (Klima), avsn. 138. Det er først og fremst der Stortinget ikke har vurdert et spørsmål, eller grovt har tilsidesatt pliktene sine, at domstolene vil ha en rolle, se avsn. 142.

[14] Se også Århuskonvensjonen, artikkel 5.

[15] Naturmeldingen, bl.a. s. 69 og 93.  

[16] Stortingsvedtak 669, sesjon 2015–2016, i behandlingen av Meld. St. 14. (2015-2016) Natur for livet.

[17] Naturmeldingen, se særlig punkt 6.1.3.

Vi mener det er bra at man har fått på plass et nytt globalt rammeverk for naturen og at avtalens implementering i Norge følges opp med en egen Norsk handlingsplan for naturmangfold.  

Selv om mange omtaler natur- og klimakrisen i samme åndedrag og mener de er like viktige, så er de også grunnleggende forskjellige. Mens behovet for kutt i klimagassutslipp er det samme uavhengig av hvor det skjer i verden, vil både tilstanden i naturen og tiltakene for å ivareta naturmangfoldet være svært forskjellig fra land til land. Dette både fordi naturen og artene har forskjellige egenskaper og fordi den menneskelige påvirkningen av naturen er forskjellig. Slike forhold må man ta hensyn til når avtalen skal følges opp nasjonalt og avveies mot andre viktige samfunnshensyn.  Det er derfor viktig at handlingsplanen tilpasses norske forhold. 

Det er grunn til å minne om at presset mot naturen i Norge relativt sett er lavt både i europeisk og global sammenheng, og at både myndighetene og norsk næringsliv systematisk har arbeidet for å ivareta det biologiske mangfoldet i de siste tiårene.    

Overordnet vurdering av handlingsplanen   

Regjeringen skriver i Naturmeldinga at målene best kan nås om man lykkes med en balanse mellom både en bærekraftig bruk og bevaring av naturen. Vi mener at man i meldingen har klart denne balansegangen på en god måte.   

Økologisk tilstand i skog  

Det er positivt at regjeringen anerkjenner resultatene skognæringens miljøarbeid gjennom miljøsertifisering av skogbruk og bevaring av skog gjennom ordningen med frivillig vern av skog.  Disse ordningene har som det beskrives i meldingen, bidratt til en markant bedring av den økologiske tilstanden i skog. Vi støtter også regjeringens tilnærming om at det må være forskjellige mål for økologisk tilstand i skog der det skal drives et bærekraftig skogbruk og skog som er vernet eller på annen måte er avsatt av hensyn til det biologiske mangfoldet.   

Meldingen foreslår en rekke konkrete tiltak for å bedre den økologiske tilstanden i skog gjennom «meny av tiltak for skog». Disse tiltakene er basert på Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratets utredning i 2023. De fleste forslagene innebærer en styrking av allerede etablerte hensyn gjennom lov og sertifiseringskrav som stilles til skogbruket. Det er klokt å gjøre mer av det vi vet virker. Utredningen av meny av tiltak for skog som ble gjennomført i 2022-2023, ble i stor grad gjennomført før revisjonen av PEFC i 2023. Utredningen har i liten grad fanget opp de store endringene som har skjedd i ny PEFC skogstandard og betydningen dette vil ha for det biologiske mangfold og den økologiske tilstanden. i skogen. Eksempler på endringer er krav om kartfesting av 5 % biologisk viktige områder på eiendommer over 1500 dekar, innskjerpede krav til hekkende fugler, kantsoner mot vann og myr og gjeninsetting av døde  trær. Det er også en klar ambisjon om økt bruk av lukkede hogstformer, som vil gi et mer variert skogbilde og være fordelaktig for skyggekrevende arter. Innskjerping i krav i sertifiseringsordningene i skog har kommet blant annet med bakgrunn i naturpanelets rapport i 2019. Vi ber om at regjeringen utreder hvilken effekt nye og forsterkede tiltak i PEFC skogstandard (som trådte i kraft 01.03. 2023) har og vil ha for utviklingen i økologiske tilstanden i skog og ivaretakelse av truede arter.   

Vi imøteser også en dialog om hvilke ordninger som kan etableres, for komme videre i arbeidet med «meny av tiltak for skog».  

Frivillig vern av skog   

Som meldingen også understreker, er skogvern et viktig verktøy for å sikre ivaretakelsen av biologisk mangfold i skog og styrke den økologiske tilstanden. Gjennom ordningen frivillig vern av skog, er konflikt- og kostnadsnivået rundt skogvern redusert betydelig, og skogvernet har skutt fart. En rapport fra NIBIO i 2023 viser at vernet er treffer godt på bestillingen fra miljømyndighetene. Vi verner stadig mer gammel skog, mer produktiv skog og mer naturskog. Omleggingen fra tvangsvern til frivillig vern har vært en suksesshistorie.   

Det vil ha direkte innvirkning på regjeringens rapportering på Norges oppfølging av den nye globale naturavtalen.   

Skogeierne har per dags dato tilbudt over 600 områder med et samlet areal på 1,1 millioner dekar til frivillig vern. For å holde fremdriften i skogvernet oppe, er det derfor viktig at bevilgningen til skogvern opprettholdes på et høyt nivå.  Skogeierforbundet mener at bevilgningen til frivillig vern av bør ligge på minst en milliard kroner. 

I 2024 gikk store deler av bevilgningen til frivillig vern til utbetaling i forbindelse med vern av Østmarka nasjonalpark og vern av skog på statsgrunn (Statskog). Skogeierforbundet mener at utbetalinger til vern av nasjonalparker og annen offentlig eid skog bør dekkes gjennom en egen bevilgning, slik at den ikke går på bekostning av det ordinære frivillige vernet.  

Prioriterte arter og utvalgte naturtyper   

I meldingen løftes det som et aktuelt tiltak å velge ut flere arter som prioritert art og flere naturtyper som utvalgt naturtype. Ustrakt bruk av disse «tvangsvirkemidlene» for å verne natur vil fort komme i konflikt med arbeidet med frivillig vern. Prosessen med å velge ut hvilke arter og naturtypene som skal omfattes av forskriftene må derfor sees i sammenheng med de føringer som er gitt for dette ved stortingsbehandlingen av naturmangfoldloven. Det forventes at man ved videre arbeid med dette følger opp innstillingen fra energi- og miljøkomiteen på følgende punkt:   

”Komiteen viser til at det før etablering av økologiske funksjonsområde for ei prioritert art skal vere gjort ei vurdering av om prioritering er det hensiktsmessige verkemidlet eller om andre verkemidlar er betre eigna. Det kan være bruk av anna lovverk eller frivillige løysningar.»   

Det er viktig at det i hvert enkelt tilfelle utredes alternativer til bruk av juridiske virkemidler. Det betyr konkret hvilke frivillige løsninger som er satt i verk eller om det kan settes i verk ytterligere frivillige tiltak.  

Klima og klimatilpasning av skog   

Det er bra at man i meldingen erkjenner at klimaendringene etter all sannsynlighet vil føre til store endringer i levevilkårene for arter i skog innen mot år 2100. Klimaendringer er i dag den tredje største og den raskest voksende trusselen mot det biologiske mangfoldet. Skogeierforbundet mener derfor at det er viktig at man gjør alt man kan for å begrense klimaendringene. Skogen bidrar med tre viktige effekter i klimakampen: binding av CO2 i skogen, biomasse som erstatter fossilbaserte produkter og lagring av CO2 i ferdige produkter. Skogen i Norge binder årlig om lag 40 prosent av hele Norges utslipp. Klimakampen og med det kampen mot endringer i levevilkår for arter, kan ikke vinnes uten at skogens opptak av CO2 og skogens evne til å levere tømmer styrkes. Norge har, som et stort skogland, et viktig ansvar for å utnytte muligheten som skogen gir på en bærekraftig måte.   

Uavhengig av om vi når klimamålene vil vi måtte forberede skogen på de klimaendringene som måtte komme. Det er behov for mer forskning på klimatilpasning av skogen og det må utvikles verktøy for å sette skogeierne i stand til å treffe riktig valg i sin skog.   

Nedbygging av skog   

Som omtalt i meldingen skjer størstedelen av nedbyggingen i Norge i skog.   

Redusert avskoging er et klokt tiltak, både for å ivareta det biologiske mangfoldet og redusere klimagassutslipp.  Nedbygging av skog bør unngås ved at man benytter allerede nedbygde arealer (grå arealer). Der nedbygging av tungtveiende, samfunnsmessige årsaker må legges til skogarealer, bør man velge lavproduktive og artsfattige arealer, og nedbyggingen bør kompenseres gjennom å plante skog på tilsvarende areal. Kostnadene med dette bør dekkes av utbygger.  Her må man erstatte det som avskoges. 

Høringssvar til st. Meld 35 (2023-2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur- norsk handlingsplan for naturmangfold 

Samfunnsbedriftene ønsker velkommen stortingsmelding om Norges nye handlingsplan for naturmangfold. Vi deler både bekymringen for tap av natur og den trusselen det utgjør for en bærekraftig samfunnsutvikling, og anerkjenner naturen som grunnlaget for velferden vår.  

Samfunnsbedriftene er den største arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen for kommunalt eide selskap. I likhet med naturen, leverer Samfunnsbedriftenes nær 600 medlemmer grunnleggende og kritiske tjenester til innbyggere. Dette gjelder innenfor tekniske tjenester, som avfallshåndtering, vann- og avløp, havnevirksomhet, kollektivtransport og energiproduksjon, men også friluftsråd og parker, som på ulike måter påvirker eller blir påvirket av tap av natur. 

Samfunnsbedriftene har lenge påpekt at kommunalt eide selskap kan spille en mye større rolle i den grønne omstillingen, og i en effektiv arealforvaltning som muliggjør at vi kan bevare mer natur.  I vårt høringssvar vil vi fokusere på de elementene som berører de kommunalt eide virksomhetene. I en fremtid hvor arealer i økende grad blir en knapphetsressurs, og målet er å få «mer ut av mindre», mener vi at det er viktig at staten gir klare føringer om at samfunnskritiske og samfunnsnyttige tiltak skal prioriteres. Infrastruktur for avfall, vann og avløp, kraftproduksjon og nett og grønn mobilitet har behov for areal, men er samtidig nødvendig for å nå klimamålene og for å tilpasse oss til de klimaendringene vi vet kommer. 

Interkommunalt samarbeid 

I en tid med knapphet på areal, energi og kompetanse, burde det være en selvfølge å se på hvordan kommunene kan samarbeide mer. Det burde løftes tydeligere frem i en handlingsplan for naturmangfold. Det er positivt at man vil styrke kapasitet og kompetanse om naturvennlig planlegging i kommunene, og gjennom samarbeid mellom kommuner, fylkeskommunen og statsforvalteren.  Vi vil understreke viktigheten av interkommunalt samarbeid for å få til bærekraftige løsninger der energi, areal og kompetanse er knappe ressurser. Det er høyst nødvendig at meldingen trekker frem interkommunalt samarbeid som et viktig verktøy for å se areal- og samfunnsutviklingen i sammenheng på tvers av kommunegrenser. Vi mener at interkommunalt samarbeid er avgjørende for å tilby innbyggerne effektive tjenester og samtidig håndtere klima- og naturkrisen. Mye av infrastrukturen som skal bidra til grønn omstilling, vil kreve areal. Det er videre viktig å ha med seg avveiningen mellom arealbruk knyttet til avfallssektoren, som vil ha behov for å bygge ut anlegg for blant annet ettersortering og biogass, samt behovene til vann- og avløpssektoren. Begge er nøkkelsektorer for å få til økt gjenbruk av ressurser og en vridning mot mer sirkulær økonomi. Hvis vi skal ivareta naturen på best mulig måte, trenger vi at hver kommune ser over egne kommunegrenser. Hvis flere kommuner går sammen om å bygge større anlegg, legger vi beslag på færre verdifulle naturområder. Store anlegg og store volum gir bedre utgangspunkt for å skape effektive og lønnsomme sirkulære verdikjeder, og for å tiltrekke og bygge opp nødvendig fagkompetanse.  

Kampen om arealene 

Det er viktig at stortingsmeldingen anerkjenner kommunenes rolle i å sikre en bærekraftig arealforvaltning. Det er viktig at man sikrer lokal forankring og samtidig har et tydelig nasjonalt regelverk som forhindrer bit-for-bit nedbygging av naturarealer. Derfor ser vi positivt på å fortsette arbeidet med å etablere et nasjonalt grunnkart som tilgjengeliggjøres for kommuner og andre aktører i arealforvaltningen. Det er nødvendig med en nasjonal oversikt i arealplanleggingen, og vi vil også understreke viktigheten av å balansere mellom minst mulig naturinngrep og samtidig legge til rette for at vi skal nå klimamålene. Da må vi være villige til å prioritere arealbruk som den grønne omstillingen krever. Det gjelder utbygging av fornybar energi, arealbruk knyttet til avfallssektoren som tilrettelegger for sirkulær økonomi, og vann- og avløpssektoren som trenger areal og store oppgraderinger som sikrer rent drikkevann og rene fjorder. Dette er altså nøkkelsektorer for å få til økt gjenbruk av ressurser og en vridning mot mer sirkulær økonomi. Utvikling av havnene er svært viktig for å kunne ta imot mer gods sjøveien, og legge til rette for at nye grønne industrier legges i eller i nærheten av en havn. Det gjør at mer godstransport kan flyttes fra tungtransport på veiene til langt mer miljøvennlig sjøtransport og lavere klimagassutslipp i transportsektoren. Alt dette krever areal i tilknytning til havnene, men vil spare oss for store naturinngrep andre steder. For noen havner vil den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen kunne bety mer behov for arealer, ikke minst etter at Finland og Sverige ble medlemmer av NATO. Det understreker også behovet for helhetlige tilnærminger i samfunnet. 

Bedre kunnskapsgrunnlag 

Kommunene trenger nasjonal støtte for å ta kunnskapsbaserte beslutninger. Samfunnsbedriftene er opptatt av at kommunesektoren får tilgang på løsninger som bedre samler og visualiserer data fra ulike kilder, og som muliggjør samhandling mellom involverte parter i planprosessene og omstillingsarbeidet. Dermed er det et viktig tiltak at det etableres et nasjonalt grunnkart, og at det legges til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap på lokalt og regionalt nivå, med formål å styrke kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og fremtidig arealbruk. 

Vi ser i dag eksempler på at man ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere totaliteten knyttet til naturinngrep. Det er også viktig å se de totale inngrepene opp mot hvilke andre effekter som oppnås. Man trenger økt kunnskap og verktøy for å kunne gjennomføre korrekte avveininger. 

Vi svarer gjerne på spørsmål knyttet til våre innspill til handlingsplanen for naturmangfold. 

Med vennlig hilsen,

Samfunnsbedriftene

Nasrin Naimy
Politisk rådgiver

Krisesesong for villaksen 2024 og akutte behov for ekstra innsats for redde Norges «panda»
Villaksen er en av to internasjonal ansvarsarter for Norge, og en svært viktig symbolart i norsk natur. Villaksen er en levende miljøindikator for naturmangfoldet i vann, og en viktig del av Norges natur- og kulturarv. Det er ingen andre nasjoner som kan ta ansvaret for villaksen i like stor grad som Norge! Det er derfor ikke et alternativ at villaksen dør ut i norske elver.

Menneskeskapt påvirkning har medført at antallet villaks er redusert med mer enn 50 % siden midten av 80-tallet. Villaksen er derfor både på Artsdatabankens Rødliste og IUCNs liste over trua arter. Mengden villaks har stupt dramatisk de siste fire åra, og 2024 ble et historisk kriseår, hvor 33 av våre mest ikoniske lakseelver ble stengt over natta. Rauma, Surna, Gaula, Orkla for å nevne noen.

Om Norge skal oppfylle kravene i naturavtalen, er vi avhengige av politiske prioriteringer som sikrer at kravene i kvalitetsnorm for villaks oppnås. Det er behov for en nasjonal kriseplan, der hensynet til villaksen vektlegges i betydelig større grad enn tidligere år. Dette må gjenspeiles i statsbudsjettet og i denne stortingsmeldingen. Det må tas nye grep innen oppdrett og vannforvaltning, inkludert tiltak relatert til flom og naturrestaurering, som kommer miljøet, villaksen og samfunnet til gode.
Mer villaks i elvene vil gi store positive ringvirkninger: økt bolyst, bedre folkehelse, unike naturopplevelser, attraktiv laksefisketurisme og lokal verdiskaping, til nytte og glede for distrikts-Norge.

Norges oppfølging av Naturavtalen

Mål 1: Arealforvaltning

Plan- og bygningsloven er ikke en miljølov, men det er likevel den viktigste loven for miljøet og naturen. Elvevannmasser er oppført på rødlista som «nær truet» grunnet faktorer som vannkraftregulering og fysiske inngrep. Denne naturtypen har en grunnleggende viktig funksjon som gyte- og oppvekstområde for villaksen. Norske Lakseelver mener at det er av avgjørende betydning at fremtidens arealplanlegging gir elvene og elvenes naturlige prosesser nok plass, og at naturlige vassdragselementer som flomløp, meandere, kantsone, myr, våtmark og elvesletter bevares og restaureres der det er nødvendig.

Mål 2: Restaurering

Norske Lakseelver mener at Norge må fastsette og forplikte seg til et konkret mål for restaurering av natur. Målene for vassdragsrestaurering må heves fra 15 %, jf. den nasjonale strategien, til 30 % restaurering av forringet natur innen 2030, jf. målet i naturavtalen. Tall fra Sabima viser at dette vil koste om lag 100 milliarder, men med dagens bevilgninger til naturrestaurering vil det ta mer enn 3000 år å nå et slikt mål. Vi mener at det må opprettes et miljøfond etter ENOVA-modellen der det settes av 1 øre/kWh produsert vannkraft – øremerket restaurering. En slik ordning vil frembringe ca. 1,4 milliarder/år, som vil muliggjøre gode kompenserende tiltak for den påvirkningen vannkraftreguleringen har påført 2/3 av vassdragene våre.

Mål 4: Truede arter, genetisk mangfold og sameksistens mennesker og dyr

Norske Lakseelver mener at akvakultur i åpne oppdrettsmerder må forbys, senest i 2032.

Bare 1/3 av villaksbestandene er upåvirket av genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks og i noen områder drepes nå halvparten av villaksen av lakselus fra åpne merder. Dagens forvaltning av akvakultur bryter med kravene i Kvalitetsnorm for villaks ifølge en nylig publisert forskningsrapport¹.

 I dag er kysten delt i 13 produksjonsområder (PO), hvor det er regelverket i Trafikklyssystemet² som bestemmer hvorvidt det kan bli vekst, frys eller nedtrekk i produksjonskapasitet. I 2024 er 7 av 13 POer stengt for vekst. Årsaken til dette er at lakseluspåført dødelighet på vill laksesmolt er høyere enn 10% når disse passerer oppdrettsmerdene på vei ut av fjordene. Bakgrunnen for dødeligheten på villaks er dagens produksjonsmetoder, hvor oppdrettslaksen produseres i åpne merder og der lakselus oppformeres i store antall. Villakssmolt fra enkelte elver har i noen tilfeller over 50% dødelighet på grunn av lakselus.

NOU 2023: 23 Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping, peker på hvilken vei Norge må ta for å skape fortsatt vekstmulighet i akvakultur, samtidig som påvirkningen på vill laksefisk og miljøet generelt reduseres.

I NOUen ble Miljøfleksibilitet lansert som en vei mot en bærekraftig og sirkulærøkonomisk akvakultur. Gjennom tilbud om økt produksjonskapasitet (MTB) ved å bytte ut åpne merder med produksjon i nullutslippteknologi, skal oppdrettsselskapene stimuleres til omlegging av teknologien. Overgangen er først og fremst begrunnet med å skape en oppdrettsindustri som ikke påvirker villaksen, men nullutslippløsninger vil også bidra til en stor oppside gjennom mulighetene til å utnytte slammet og resirkulerer fosfor.

I dag foregår nesten all produksjon av oppdrettslaks langs norskekysten i åpne merder, der fiskeskit, fôrrester, notimpregnering, smittestoffer og parasitter slippes direkte ut i de frie vannmassene. Det beregnes at for hver kilo oppdrettslaks som produseres, er det 0,5 kilo slam som slippes ut i fjordene. I 2024 produserte Norge totalt 1 517 516 tonn oppdrettslaks og 86 338 tonn regnbueørret, noe som tilsvarer 800 685 tonn slam fra oppdrettsfisk.

Potensialet for produksjon av biogass fra fiskeslam er enormt, med et anslag på opptil 3-4 TWh med dagens lakseproduksjonsvolum. I tillegg vil man med resirkulering av slammet kunne dekke behovet for fosforgjødsel tilsvarende hele det svenske landbruket, hvert år.  

Så lenge det fortsatt er tillatt å produsere laks i åpne merder, vil det være tilnærmet umulig å gjennomføre en sirkulærøkonomi hvor man til fulle nyttiggjør seg energien og resirkulerer fosforet. Det vil gjelde både i fjordene og ved eventuelt havbruk til havs. I en tid hvor det er stor diskusjon om naturinngrep i forbindelse med å bygge ut ny energiproduksjon, er det åpenbart at man må benytte seg av det energipotensialet som ligger i dette avfallet.

Mål 6: Redusere introduksjon av fremmede arter

Pukkellaksbekjempelsen må fortsette med uforminsket styrke, og det vellykkede utryddelsesprogrammet for Gyrodactylus salaris må fullføres etter planen. Norge har fått ros i med North Atlantic Salmon Conservation Organization (NASCO) for sin innsats mot pukkellaks. På grunn av endringene i nedbørsmønsteret, er det nå fare for at saltvannsbarrieren mellom smitteregion Drammen og Numedalslågen / Glomma står i fare for å forsvinne. Det er derfor økende fare for spredning av Gyrodactylus salaris ut av Drammensregionen. Miljødirektoratets utryddelsesplan må derfor sikres tilstrekkelig finansiering i årene som kommer.

Mål 8: Minimere påvirkningene av klimaendringer på naturmangfold og bygge robusthet

Bevaring av intakt natur er et enkelt og kostnadseffektivt klimatiltak. Som et klimatilpasningstiltak vil ofte naturbaserte løsninger og naturrestaurering være gode alternativer for å både redusere flomrisiko og forbedre miljøtilstand i vann. Dette bør derfor være førstevalget når samfunnet skal tilpasses et klima i endring.

Villaksen har sine leveområder i både ferskvann og saltvann og er derfor en art som kan bli sterkt, negativt påvirket av klimaendringene. Dersom laksen skal ha mulighet til å tilpasse seg endringene i sine livsmiljøer, er det helt nødvendig å bevare artens genetiske bredde i form av et tilstrekkelig antall individer. Den vedvarende bestandsnedgangen vi har observert siden midten av 1980-tallet er alvorlig, og hvis det ikke settes inn omfattende tiltak umiddelbart vil det trolig være snakk om noen få år før vi kan betegne villaksen som funksjonelt utryddet.

Kilder

1. https://www.regjeringen.no/contentassets/61411f8bcdd44d49ad5a6861e532a357/ny-rapport-om-samsvaret-mellom-trafikklyssystemet-for-havbruk-og-kvalitetsnorm-for-villaks.pdf
2. https://trafikklyssystemet.no/Trafikklyssystemet

Kontaktinfo:
Gen.sekretær Torfinn Evensen, 45 02 16 37 torfinn@lakseelver.no

Kom.ansvarlig Pål Mugaas, 91 56 82 29 paal@lakseelver.no

Kjære energi- og miljøkomité,

Alle pollinatorene hilser!

Først og fremst vil de takke for Naturmeldingen. Det kommer godt frem at den er et grundig dokument som har tatt tid å lage. Dessverre føler hverken insektene, blomstene eller resten av naturen seg betrygget. Selv om naturmeldingen inneholder 106 488 ord, sier den samtidig utrolig lite.

Ord og formuleringer som; oppfordrer, utrede, bidra, tilrettelegge, stimulere og oppdatere er gjennomgående i dokumentet. Vi ønsker oss at forpliktende uttrykk som; skal, krever, kommer til å .., og må, kommer på plass. En naturmelding må ha mål og ambisjoner å strekke seg etter. Vi mener det er bedre med et godt og konkret handlingsplan som man ikke nødvendigvis klarer å nå 100%, enn en svak plan som ikke sier noe.

Til å være en handlingsplan, rommer den lite handling. Den viser til allerede eksisterende tiltaksplaner, og der det ikke finnes, skal det utredes. Når vi vet at de tiltakene vi har i dag er for svake, for lite ambisiøse og ikke effektive nok, er det skuffende å se at naturmeldingen sier at vi skal fortsette som før. Ja, der viktig å skaffe en helhetlig oversikt over alle inngrep og planer i Norge, men det er viktig at dette kommer i tillegg til å handle, ikke i stedet for. Vi har allerede et godt nok kunnskapsgrunnlag til å starte arbeidet med å reversere naturødeleggende arealendringer. For pollinatorene og økosystemene de lever i, må tiltak gjennomføres i dag.

Naturmeldingen slår seg til ro med at pollinatorstrategien (2018) og tiltaksplanen for ville pollinerende insekter (2021-2028) er gode nok tiltak. Når vi vet at det vi gjør i dag ikke har ført til endring, er det lite ambisiøst å anta at noe vil endre seg hvis vi fortsetter på samme måte. Pollinatorstrategien ble i sin tid kritisert for å være uten tydelige mål og konkrete tiltak. Tiltaksplanen er mer konkret, men det gjenstår å se om den er god nok. Miljødirektoratet som er ansvarlig for oppfølgingen av tiltaksplanen har for budsjett nok til å nå målene som er satt innen tidsrammen. Om tiltaksplaner skal ha effekt, må de også følges av økonomiske midler.

Naturmeldingen legger stor vekt på kommunenes selvråderett. Kommunene har større lokalkunnskap, men når målet med handlingsplanen er å nå nasjonale mål er det ikke rettferdig å gi kommunene en så stor oppgave uten verktøy og tydelige retningslinjer fra statlig hold som de kan støtte seg på og henvise til. Mange kommuner står i skvis mellom økonomisk gevinst i form av utbygging og ivaretakelse av natur, og her kan statlige føringer gi kommunene den ryggdekningen de trenger for å prioritere naturhensyn.

Tiltaket oppgaveavlastende team, kan være en mulighet for å styrke kommunens ressurser, men da må målsetningen være konkret. Slik den står i dag så skal regjeringen «jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene». Altså er dette et tiltak som kommunene ikke vet om vil bli gjennomført. Vi er enige om at kommunene spiller en stor rolle i det grønne skiftet. Derfor er det viktig at alle kommuner styrkes, både i form av ressurser og folk. Vi ønsker å understreke at kommunene står tettest på lokale saker og forhold som omhandler natur, og at dette ofte er saker som krever tett oppfølging over lang tid. Et oppgaveavlastende team hos statsforvalteren vil måtte sette seg inn i mange ulike problemstillinger i områder de kanskje ikke har lokalkjennskap til, derfor vil det være bedre med et krav om at alle kommuner skal ha miljørådgiver(e) i et antall tilpasset kommunens behov. Midlene til å få på plass dette må komme i tillegg til kommunenes eksisterende budsjetter. Slike miljørådgivere med naturforvaltningskompetanse vil ha mye bedre forutsetninger for å kjenne til- og ha kunnskap om den enkeltes kommunes problemstillinger. En slik styrking av en allerede eksisterende funksjon som finnes i mange kommuner i dag, er en bedre løsning enn å innføre og teste ut en helt ny ordning som vi ikke vet om fungerer for norske forhold.

Et annet tiltak naturmeldingen vektlegger høyt, er naturregnskap. La Humla Suse ser frem til at dette verktøyet kommer på plass. Det som bekymrer oss, er at Miljødirektoratet selv sier at naturregnskapet først vil være klart i 2026, men da med et biofysisk regnskap som et minimum. «Det vil si et naturregnskap som inkluderer arealutbredelse, tilstand og naturgoder, men ikke pengeverdier av naturgodene.» Naturregnskapet vil også kun være tilgjengelig på nasjonalt og regionalt nivå. Når det vil være tilgjengelig på kommunalt nivå, altså som et verktøy for kommunene, er usikkert. Vi finner det derfor bekymringsverdig at dette skal være et styrende verktøy, men som med dagens tempo ikke vil bidra til å nå 2030-målene. Kommunenes Sentralforbund (KS) og enkeltkommuner som Bergen og tidligere Viken har i flere sammenhenger etterspurt mer integrerte verktøy for naturmangfold og arealplanlegging, både når det kommer til bevaring av naturlige områder i byutviklingen og for å vurdere naturkonsekvenser i forbindelse med bygg- og infrastruktursaker. Vi mener derfor at det må bevilges tilstrekkelig med midler til å få på plass verktøy som kan brukes i praksis allerede innen 2026, dersom det skal kunne benyttes til å nå målene i Naturavtalen.

En stor utfordring for Norge er grå arealer. Vi har allerede utbygde arealer som i dag ikke blir tatt i bruk. Her er det muligheter for å gjenbruke disse arealene, slik at vi ikke må bygge ut mer natur. Dette er noe vi ønsker at skal bli tatt med i naturmeldingen.

Norge var en pådriver for å få vedtatt naturavtalen i 2022. Når vi jobbet så godt internasjonalt, er det skuffende å se at vi ikke leverer nasjonalt.

Vi vil minne om at naturmeldingen skulle være vår handlingsplan for å nå naturavtalens 2030 og 2050 mål. Den skulle vise oss hvordan vi skal klare å reversere tap av natur, fremme bærekraftig bruk av natur, sørge for fordeling av naturgoder og sikre ressurser til gjennomføring. Alt dette innen 2050. Innen 2030 skal vi ha naturhensyn i all arealplanlegging, nær netto null tap. Vi skal restaurere 30% forringet natur og vi skal ha effektivt vern av 30% land og hav. Naturmeldinga svarer ikke ut disse målene, ei heller begrunner hvorfor vi ikke kan klare det.

Vi må ta inn over oss hva vi går glipp av når vi ikke er progressive. IPBES forteller at for hver krone vi investerer i natur, gir 8 til 38 kroner tilbake. Her går vi altså glipp av flere økonomiske muligheter, arbeidsplasser og sysselsettinger.

La Humla Suse savner tydelige konkrete tiltak for å nå naturavtalens mål, med tidsfrister. Vi vil vite hvem som skal gjøre hva, hvordan det skal gjennomføres, hva det vil koste, og ikke minst en plan for finansieringen. Vi har rekke opp og rekke ned med tiltaksplaner, utredninger og rapporter. Nå må vi gå fra ord til handling!

Et lyspunkt er at Naturmeldingen sier at regjeringen skal gi en samlet oversikt hvert fjerde år over status, måloppnåelse og tiltak. Det betyr at vi endelig vil få en helhetlig oversikt over naturen i Norge. Men meldingen sier også at det kan være aktuelt å justere målene, for eksempel på bakgrunn av ny kunnskap. Denne setningen vekker bekymring, da den åpner for at man kan nedjustere ambisjonene. Vi mener at det ikke er mer natur å miste, og da kan man ikke inkludere et forbehold som gir rom for å nedjustere målene og ambisjonene hvis man ikke klarer å nå dem.

Vi er også positive til at strategien for de ulike økosystemene er å presentere en meny av tiltak og virkemidler for ett spesifikt økosystem (skog), hvor erfaringene herfra danner grunnlaget for resterende økosystem. Vi savner likevel å vite hvor lang tid dette skal ta, og vi lurer på hvor menyen av tiltak for de resterende økosystemer skal forankres.

Naturmeldingen har en lang vei å gå før hensikten med den oppnås, men vi ser frem til at den ferdige meldingen blir en plan som betrygger våre bevingede venner og som Norge kan være stolt av.

KS landsting understreket i februar i år at kommunesektoren vil ta ansvar sammen med staten for å nå målene i FNs naturavtale, og at det vil kreve endringer i arealpolitikken i kommuner og fylkeskommuner. Det gjøres best gjennom langsiktig planlegging og gode lokaldemokratiske prosesser. Landstinget vedtok enstemmig i  Kommunesektorens politiske prioriteringer 2024-27 at kommunesektoren skal være pådriver for bærekraftig arealbruk.  

Kommunenes nøkkelrolle

KS er enig med regjeringen i at kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med å nå naturmålene. Vi støtter den beskrevne strategien om å gi kommunene enda bedre verktøy og muligheter til å treffe gode, langsiktige beslutninger som ivaretar både naturmangfoldet og samfunnets behov. Kommunene står nærmest innbyggerne. Skal samfunnet løse naturkrisen, forutsetter det aktiv støtte fra innbyggerne både i nasjonale og lokale politiske beslutninger som påvirker arealbruken.

KS etterlyser en tydeligere strategi for naturrestaurering 

KS støtter regjeringens målsetting om å klargjøre omfanget av forringede arealer og øke innsatsen for naturrestaurering, men mener at dette må konkretiserer og tydeliggjøres ytterligere gjennom stortingsbehandlingen. Vi viser til EUs nylig vedtatte forordning om naturrestaurering, Nature Restoration Act, som ikke er konkret omtalt i meldingen. Regelverket er merket EØS-relevant av EU, og oppstiller ambisiøse juridisk bindende krav til restaurering i medlemslandene. Selv om norske myndigheters egen vurdering av EØS-relevans ikke foreligger ennå, bør mulige eller sannsynlige konsekvenser av en innlemming av forordningen i norsk rett drøftes i komiteinnstillingen.  

KS støtter kartlegging av restaurerbar natur. Men etter KS sin oppfatning vet norske myndigheter nok i dag til å konkretisere og forsterke satsingen på naturrestaurering. Myr, dammer og våtmarker i kulturlandskapet, næringsrike innsjøer, strandenger og ålegressenger er eksempler på naturtyper som det foreligger sterke faglige argumenter for å restaurere. Forutsatt statlig finansiering og frivillighet fra grunneiers side, bør både kommuner og fylkeskommuner kunne bidra både med utvelgelse av områder og koordinering av restaureringsarbeid, tilpasset tilgjengelig kapasitet. KS vil særlig peke på potensialet fylkeskommunene her har både i kraft av kompetanse og sin regionale utviklingsrolle.

Virkemidler må utvikles og styrkes, særlig for å styrke kapasitet

Økte naturutfordringer, sammen med økt press på arealer, gjør at kommuner trenger hjelp til å løse kapasitetsutfordringene i arealplanleggingen. Kompetanseavlastende team er et tiltak KS ønsker særlig velkomment på grunn av økende kapasitetsutfordringer. Fylkeskommunene er, ut fra deres rolle som veileder for kommunene og samfunnsutvikler, den riktige instansen for å ivareta iverksettingen av kompetanseavlastende team. Flere fylkeskommuner er godt i gang, og det er mye å bygge på.

En svært stram kommuneøkonomi svekker kommunenes reelle muligheter til å følge opp de viktige målsetningene i stortingsmeldingen.  De ulike tilskuddsordningene som omtales i meldingen er isolert sett positive, men små. Det må understrekes at det er de generelle økonomiske rammene for kommunene og fylkeskommunene som vil bestemme farten i sektorens arbeid.

 
KS mener samtidig at mer kraftfulle økonomiske virkemidler for naturrestaurering er en forutsetning for å kunne høyne ambisjonsnivået for naturrestaurering. Naturrestaurering innebærer både store og mindre tiltak. Flere større tiltak, som for eksempel restaurering av vassdrag, er aktuelle å gå i gang med på kort sikt.

 Den varslede økte satsingen på digitalisering og analysekapasitet er positiv og svært viktig sammen med finansiering av nasjonale fellesløsning for geografiske data. Ikke minst ønsker KS økt satsing på å utvikle naturdata velkommen. Bevilgningene som er foreslått i statsbudsjettet for 2025 må opprettholdes og styrkes over tid i den perioden som Norsk handlingsplan for naturmangfold skal gjelde for. Det er i tillegg behov for kartlegging av mer enn naturmangfold på land. Det er ikke minst viktig å få på plass en finansiering for betre naturdata i sjø, herunder såkalte marine grunnkart.  Data for naturmangfold i sjø er i stor grad mangelvare per i dag. Dette er utfordrende når heldekkende areal- og naturregnskap, som kan brukes i planlegging, skal utvikles. Plan- og bygningsloven gjelder til en nautisk mil utenfor grunnlinjen.

 KS vil også nevne kartlegging av alle grå areal som kan gjenbrukes eller restaureres som et eksempel på et viktig kartleggingsbehov.

 I tillegg til strakstiltak for å forsterke og sikre eksisterende og foreslåtte støtteordninger, bør det utforskes andre modeller for finansiering som kan sikre forutsigbarhet. Naturavgiftsmodeller og fond, eksempelvis etter inspirasjon fra den såkalte “Enovaavgiften”, eller spleiselagsmodeller inspirert av byvekstavtaler, er eksempel på modeller som kan utforskes. 

 Oppsummering av hovedpunkter

 KS stiller seg bak målene i naturmeldingen. De finansielle virkemidlene som stilles til disposisjon for kommunesektoren for å ivareta natur må styrkes, først og fremst gjennom de generelle økonomiske rammene. Eksisterende tilskuddsordninger bør også styrkes, og det bør utredes modeller for å sikre tilstrekkelig og forutsigbar finansiering, som styrker innsats for bærekraftig bruk og bevaring av natur. KS etterlyser en tydeligere strategi for naturrestaurering.  

Mål 1 - Helhetlig arealforvaltning  
I dag er det gratis å ødelegge natur, mens det som hovedregel medfører relativt store kostnader å reparere natur som allerede er ødelagt.  For å klare å få bukt med naturkrisen og oppfylle forpliktelsene i naturavtalen er vi nødt til å bevege oss vekk fra denne tankegangen.  EU har beregnet at for hver euro som brukes på naturrestaurering får vi mellom 8 og 38 euro tilbake i form av økosystemtjenester. Å bruke penger på å ta vare på naturen er altså en god og nødvendig investering for fremtiden.  

Gruvedrift på havbunnen har potensiale til å bli det største naturinngrepet i Norge. Kunnskap til å vurdere konsekvensene mangler. Derfor er et moratorium mot mineralvirksomhet på havbunnen nødvendig, slik at man sikrer at mineralvirksomheten skjer uten skade på naturmangfold eller økosystemfunksjoner.  

Videre innebærer mål 1 i naturavtalen at tap av nye arealer av høy viktighet for naturmangfold skal bringes nær null i 2030. For å få til dette til havs vil en egnet fremgangsmåte være å utrede og verne relevante SVO-områder helhetlig mot skadelig påvirkning fra aktiviteter som leder til tap av slike arealer. 

For å kunne oppnå en sameksistens mellom næringer til havs og mellom næringer og naturen som finnes i havet, er det avgjørende at det kommer på plass en helhetlig marin arealplan gjennom forvaltningsplansystemet for norske havområder. Dette er også fremhevet av blant andre Klimautvalget 2050 og sameksistensgruppen i samarbeidsforum for havvind. 

Det er bra at regjeringen foreslår endringer i plan- og bygningsloven (PBL). Det trengs imidlertid langt flere endringer i lovverket, som at naturmangfold synliggjøres som et av de viktigste hensynene PBL skal ivareta, og at naturavtalens mål om 30 prosent representativt vern lovfestes i naturmangfoldloven. Se ytterligere forslag til endringer i lovverket som bør vurderes som et ledd i gjennomføringen av naturavtalen her (lovvask).  

Det må settes krav om en systematisk og strategisk gjennomgang av alle vedtatte arealplaner som er eldre enn fem år for å sikre et oppdatert plangrunnlag (planvask).  

Mål 2 - Restaurering  
Restaureringsmålet som foreslås i naturmeldingen bryter med naturavtalen. Det må settes et nasjonalt restaureringsmål i tråd med avtalen som skal nås innen 2030, det må iverksettes kartlegging av forringede arealer som ferdigstilles innen utgangen av 2025, og det må lages en strategi og en plan for hvordan målet skal nås, både på land og til havs.  

Det må også settes et nasjonalt mål om arealnøytralitet. Samtidig må det utarbeides og opprettes gode og enhetlige systemer for økologisk kompensasjon som sikrer like vilkår for alle som bygger ned natur over hele landet. 

Mål 3 - Vern og bevaring 
Vernemålet som foreslås i naturmeldingen, bryter med naturavtalen. Det må settes et mål om representativt vern av 30 prosent av alle norske havområder, og vernemålet for land kan ikke inkludere Jan Mayen og Svalbard. Naturavtalens krav om representativt vern tilsier at 30 prosent vern på land må gjelde for fastlands-Norge.  

Det er sannsynlig at de fleste forvaltningsverktøyene regjeringen har vist til som muligheter for å nå 30-prosentmålet om vern på land, ikke er gode nok til å kvalifisere som OECM (andre effektive arealbaserte bevaringstiltak) i naturavtalen. Derfor må det igangsettes prosesser som øker verneformene naturreservat og nasjonalparker for å sikre at Norge oppfyller avtalens vernekrav.  

Til havs er det kun vern etter naturmangfoldloven (innenfor territorialfarvannet) og den nye loven for vern av marin natur som er under arbeid pr i dag (utenfor territorialfarvannet), som bør kunne klassifiseres som «vern». Arbeidet med å få på plass den nye loven som gjør det mulig å verne natur utenfor territorialfarvannet, må prioritere. En ny verneplan for marin natur i tråd med forpliktelsene i naturavtalen om 30 prosent vern innen 2030 må utarbeides og lanseres.  

Alle områder som er definert som særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) gjennom forvaltningsplanene for norske havområder, skal utredes med tanke på marint vern før det igangsettes ny aktivitet i disse. 

Mål 6 – Fremmede arter 
Meldingen legger ikke opp til at Norge skal nå mål 6 om å bekjempe fremmede, skadelige arter.  Fra 2028 må det innføres forbud mot import og omsetning av planter og planteprodukter, inkludert jordklump, med høy eller svært høy risiko for norsk natur. 

Mål 7 – Forurensing 
Regjeringen må være langt mer ambisiøs i tiltak for å redusere og forhindre plastforurensning for å oppnå mål 7 i Naturavtalen. Bruken av produsentansvarsordninger må utvides og innføres for alle plastprodukter innen 2028. Når det gjelder produsentansvarsordningen for fiskeri-, akvakultur, og fritidsfiske må denne inkludere eierløst avfall. Videre er det avgjørende at Naturmeldingen inneholder preventive tiltak, og anbefaler innføring av en skatt på plastemballasje.  

Det må innføres krav om nitrogenrensing av alt avløp i hele nedbørsfeltet til Oslofjorden. Det må også innføres forbud mot høstpløying og krav om bedre kantsoner i jordbruksareal i det samme nedbørsfeltet for å minimere nitrogenforurensing til Oslofjorden fra landbruket. 

Mål 8 – Minimere konsekvensene av klimaendringer og forsuring av havet 
Stortinget bør be Regjeringen komme tilbake med forslag til et nasjonalt mål om styrking og bevaring av karbonlagring i norsk natur, både på land og i havet, i den varslede stortingsmeldingen om klima. Målene om naturlig karbonlagring bør forankres i klimaloven. 

Mål 16 - Bærekraftige forbrukervalg 
Norge er blant landene med høyest materialforbruk, 70 prosent høyrere enn det europeiske gjennomsnittet, og vi har et ansvar for å redusere vårt fotavtrykk på naturen både i Norge og globalt. Derfor må Norge innføre et nasjonalt mål om reduksjon av materialfotavtrykket som er styrende for all politikk og næringslivsutvikling. Et tallfestet mål vil motivere redusert forbruk av ressurser og det er nødvendig fordi sirkulære tiltak alene ikke sikrer at forbruket og mengde nye ressurser inn i næringskjedene går ned.  

Mål 18 – Subsidier 
Menon har nylig utarbeidet en rapport som viser at omfanget av subsidier i Norge som er skadelige for naturen er betydelig. I tråd med naturavtalen må alle subsidier og insentivordninger som er skadelige for naturen identifiseres innen utgangen av 2025, og innen 2030 må alle subsidier som er skadelige for naturen elimineres, gradvis avskaffes eller endres, der man starter med dem som er mest skadelige, og der positive insentiver for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfoldet trappes opp. 

Mål 19 – Ressursmobilisering 
En rekke land er rike på naturmangfold, men har ikke økonomiske ressurser til å bevare egen natur. Global Biodiversity Framework Fund skal bidra til at utviklingsland også når målene i naturavtalen. Norge må bidra med minst 500 millioner kroner i 2024 til GBFF for å sikre at målene i naturavtalen blir oppnådd over hele verden.  Dette må økes til 1 milliard årlig fra 2025.  

Handlingsplanen er en god begynnelse på en diskusjon om hvordan naturtap bør adresseres i alle sektorer og på alle forvaltningsnivå, men forslagene til virkemiddelbruk gir ikke sikkerhet om naturmålene nås. Vi savner at eiendomssektoren ikke er spesifikt omtalt i handlingsplanen, all den tid eiendomsutvikling er en av de viktigste bidragsyterne til nedbygging av natur, både gjennom egen aktivitet og indirekte gjennom nytt infrastrukturbehov som oppstår når nye bygg er tatt i bruk. I tillegg står eiendomssektoren for et stort forbruk av byggematerialer, som også utgjør en betydelig naturbelastning i de landene der produksjonen skjer og gjennom transport fra fabrikk til byggeplass. Dette gjør samtidig eiendomssesktoren til en sentral bidragsyter for å oppnå målsetningene i naturmeldingen gjennom å fremme en utvikling mot redusert forbruk av både areal og byggematerialer. Vi er enige i handlingsplanens vurdering at transformasjon og utnyttelse av grå arealer bør prioriteres og mener det er positivt at regjeringen vil utvikle kunnskap og veiledning om bedre utnyttelse av bebygde arealer gjennom fortetting og transformasjon. Likefullt er det en svakhet at få økonomiske virkemidler drøftes for å redusere presset på natur. 

En kan få et inntrykk av at presset på natur i Norge ikke er stort. I meldingen skriver regjeringen: Samtidig er kun ca. 1,7 prosent av Norges samlede areal bebygd, og ca. 3,5 prosent er i bruk til jordbruksformål. Det aller meste av norsk natur er altså ikke bygget ned. Det tas imidlertid ikke stilling til hvilken tilstand eller kvaliteter den gjenstående naturen har. På regjeringens informasjonsside om miljøstatus for Norge står det at arealet med inngrepsfri natur reduseres stadig. Indikatoren får statuskarakter dårlig og utviklingen er klassifisert som negativ. Det er med andre ord et stort behov for å innføre virkemidler som i større grad stimulerer til reduksjon i antall nybygg, transformasjon og bygge på grå arealer slik det er fremstilt i kapittel 7: Nasjonalt bidrag til mål 1, med målsetting om å redusere nedbygging av særlig viktige naturarealer kan innebære at det i større grad må planlegges for transformasjon, ombruk og fortetting av eksisterende byggeområder.

Likefullt foreslår ikke handlingsplanen virkemidler for å stimulere utviklingen i den retningen. Kommuner bør oppfordres til å kartlegge grå arealer som er egnet for utbygging, og utarbeide planer for hvordan utnytte grå arealer før kommunen vurderer å beslaglegge natur, slik tiltakshierarkiet legger opp til. Stortinget bør be regjeringen om å foreslå en virkemiddelpakke som stimulerer til transformasjon av eksisterende bygningsmasse framfor nybygg, og dermed redusere presset på natur.

Utbygging av natur er normalt rimeligere og mindre konfliktfylt enn utbygging av grå arealer eller transformasjon. Skal vi dreie utviklingsiveren bort fra natur til grå arealer og transformasjon må kostnadene for bygging på grå arealer eller transformasjon reduseres. En viktig faktor vil være å endre dokumentavgiften ved utvikling av grå arealer eller transformasjon. I dag må alle betale dokumentavgift ved tinglysning av dokument som overfører fast eiendom. Slik avgiften er utformet er det billigere for utbygger å bygge på arealer der det ikke før har vært inngrep, enn å ta i bruk grå arealer og bevare bygningen eller bærende konstruksjoner i rehabilitering. Utbyggere som velger å rive bygningen(e) og faste anlegg for å bygge nytt, betaler ikke dokumentavgift for annet enn salgsverdien av tomten. Utbyggere som velger en miljøvennlig løsning, som å bygge på grå arealer, bevare bærende konstruksjoner, straffes ved å betale dokumentavgift både for verdien av den faste eiendommen og for tomten. Vi ønsker en økonomisk likebehandling av nybygg og rehabiliering og ber Stortinget om å fatte følgende anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen utrede konsekvenser av å utvide særregelen om dokumentavgiftsgrunnlag for nyoppført bygning og bygg under arbeid, som innebærer at dokumentavgift kun beregnes av salgsverdien av tomta, til også å gjelde for det tilfelle at utbygger har valgt å bevare betongkonstruksjoner og andre bærende konstruksjoner.

Bygg bruker nær 40% av all energi i Norge, 40% av materialressursene og står sammen med utbygging av infrastruktur for de største arealendringene. Flere grønne bygg er en viktig forutsetning for å nå nasjonale mål om redusert naturtap og reduserte klimagassutslipp. Redusert eiendomsskatt for dokumentert grønne bygg vil kunne redusere både areal og materialbruk. Kommunene kan ikke slik loven er formulert diversifisere eiendomsskatt mellom grønne og brune bygg. Markedet har utviklet sertifiseringsordninger som stiller opp krav til at byggene er mer grønne enn loven krever og kan slik brukes for å diversifisere. I sertifiseringsordningen BREEAM-NOR, som er den mest utbredte miljøsertifiseringen av bygg i Norge, krediteres tiltak som reduserer påvirkningen på natur ved bygging og tiltak som bidrar til økt naturmangfold. Ved å redusere eiendomsskatt for miljøsertifiserte bygg får eiendomsutviklere og -besittere et attraktivt insentiv til å utvikle og investere i grønne bygg. §7 i Eigedomsskattelova åpner for helt eller delvis unntak fra eiendomsskatt etter søknad til kommunen. Stortinget har mulighet til å utvide listen til å inkludere tredjepartsverifiserte miljøsertifiserte bygg. Vi ber derfor Stortinget om å fatte følgende anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen om å endre eigedomsskattelova slik at det blir mulig for kommuner som har innført eiendomsskatt å gi tredjepartsverifiserte miljøsertifiserte bygg helt eller delvis unntak for eiendomsskatt. 

Statlige planretningslinjer bør utformes slik at det blir tydeligere for kommunens vurdering i arealpolitikken hva staten ønsker at kommuner skal vektlegge, og det dermed også blir mindre rom for tolkning i hver kommune. En tydelig føring om knutepunktutvikling bør komme på plass i planretningslinjer for kommunene. Kommuner bestemmer over egen arealpolitikk, og kommuner kan velge å bygge ned store naturområder for å gjøre det mulig med hytter eller eneboligfelt, som igjen vil kreve mye ny infrastruktur som veier og vann- og avløp. Slik spredt utbygging har ikke bare høye klimagassutslipp per boenhet, men skaper også utslipp fra fremtidig transport. Kommuner kan imidlertid velge å begrense og konsentrere hyttebygging, fortette i sentrumsnære områder, og bygge bolig-, utdannings-, aktivitets- og arbeidstilbud i nærheten av hverandre. Når flere kan bo i høyden, vil det ofte bety lavere klimagassutslipp per boenhet. Med fortetting og knutepunktutvikling får vi redusert arealbeslag og klimagevinster ved redusert transportbehov. Det er imidlertid viktig at fortetting ikke ansees som ensbetydende med at eksisterende bygningsmasse må rives, og at det derfor gis insentiver til at fortetting fortrinnsvis skal skje gjennom rehabilitering og transformasjon. I tillegg må det vektlegges hensyn til god stedsutvikling og byggeområder med sosiale kvaliteter.

Oppføring av nye traseer vil alltid kreve naturbeslag i umiddelbar nærhet til ny trase. Ettersom det er et mål å utvide eksisterende traseer framfor å bygge helt nye, blir ofte de midlertidige beslagene de største og det er behov for å innføre virkemidler for å begrense dette. Et krav om å tilbakeføre midlertidige beslaglagte arealer til opprinnelig natur bør vurderes.

Handlingsplanen gjør et poeng av at visse typer infrastruktur skal særbehandles i forhold til mulig påvirkning på natur. Samfunnet vil fortsatt ha behov for kritisk infrastruktur, men et økosystem eller en arts verdi endres ikke sett opp mot om det er veg, bane, et energi- eller forsvarsanlegg som skal etableres. Vi støtter at noen utbyggingsformål skal veie tyngre enn andre når en samlet verdivurdering legges til grunn, men kravene til å synliggjøre og vektlegge konsekvenser for natur i ulike alternativer og krav om å følge tiltakshierarkiet må gjelde i alle tilfeller og for alle sektorer.

Alarmklokkene om naturkrisa har ringt høyt og lenge, men verken naturmeldingen eller forslag til statsbudsjett for 2025, tyder på at alarmen har nådd fram.

Den ukontrollerte nedbyggingen av norsk natur ble godt illustrert tidligere i år gjennom «Norge i rødt, hvitt og grått» og «Oppsynsmannen». For noen uker siden la WWF fram en ny rapport, som viser at verdens dyrebestander har gått ned med 73 % i snitt siden 1970, og for kort tid siden kunne vi også lese at naturen tok opp netto null CO2 i 2023.

Skal vi ta naturkrisa på alvor og stanse naturtapet, må vi stanse videre nedbygging av norsk natur. Norsk Friluftsliv, som har som en av sine oppgaver å sikre friluftslivets naturgrunnlag og skape økt forståelse for naturens egenverdi, er svært skuffet over at naturmeldingen i praksis ikke inneholder noen konkrete og forpliktende mål eller krav, som vil endre norsk arealforvaltning i en mer bærekraftig retning. Meldingen kan kort oppsummeres med følgende sitater:

 Kommunenes selvråderett står sterkt i Norge, og forslagene i denne meldingen rokker ikke ved dette.»

 «Regjeringen vil videreføre og styrke kommunens rolle i arealforvaltningen.»

Svaret på naturkrisen er altså å gi kommunene mer makt og større frihet, riktignok utstyrt med noen nye verktøy, som arealregnskap/naturregnskap. Norsk Friluftsliv er ikke imot at ansvaret for arealforvaltningen ligger i kommunene, og det er nok også viktig for støtte og legitimitet i arealprioriteringene lokalt. Men uten klare nasjonale rammer og krav til arealforvaltningen i kommunene, betyr det at «hjemme alene-festen» i norske kommuner i realiteten kan fortsette som før.

Samtidig finner vi helle ingen spor av ambisjoner i forslag til statsbudsjett for 2025 om å følge opp naturavtalen. Tvert imot er det fortsatt slik, at de store pengene går til tiltak som ødelegger eller forringer norsk natur, mens det kun går småpenger til å ivareta norsk natur.

Norsk Friluftsliv har, i likhet med andre organisasjoner, kommet med mange innspill, både muntlig og skriftlig, til arbeidet med naturavtalen og naturmeldingen, uten at det er mulig å se særlige spor av dette i den framlagte meldingen.

De nødvendige tiltakene er ikke bare viktige for å oppfylle naturavtalen, men de er også viktige for befolkningens trivsel og livskvalitet.  Friluftslivsaktiviteter i en levende og mangfoldig natur, er godt for den enkelte, men har også stor betydning for samfunnet i form av god fysisk og psykisk helse og vil samtidig gjøre samfunnet mer robust i møte med ulike kriser og vil således være en del av totalberedskapen. Friluftsliv vil også knytte oss nærmere opp mot naturen gjøre det enklere å godta tiltak med formål om å ivareta naturen.

Det påhviler derfor energi- og miljøkomiteen og Stortinget et stort ansvar å rette opp i manglende i meldingen.

De to viktigste og mest effektive enkelttiltakene, som Stortinget kan gjøre for å stanse naturtapet, er å:

• innføre et nasjonalt krav om arealnøytralitet i all arealplanlegging/arealforvaltning på alle forvaltningsnivåer og for alle sektorer.
• sørge for nok kompetanse og kapasitet i kommunene på arealplanlegging/arealforvaltning, herunder natur, friluftsliv og klima. Dette kan blant annet gjøre ved å opprette regionale plankontor, som kan være en ressurs og støtte for kommune, særlig for mindre kommuner.

For at den nasjonale oppfølgingen av naturavtalen skal få den nødvendige effekten, er det noen overordnede mekanismer som må på plass, og som må omfatte alle samfunnssektorer:

• Det må settes klare nasjonale operative mål, som følges opp med konkrete tiltaksplaner og tidsangivelse for gjennomføring.
• Det må etableres effektive kontroll- og oppfølgingsmekanismer som gjør at tiltakene faktisk gjennomføres og målene nås.
• Manglede oppfølging må få klare og effektive konsekvenser.
• Det må settes av nok midler til gjennomføring av nødvendige tiltak.

Kommunene, som er planmyndighet etter plan- og bygningsloven, vil ifølge naturmeldingen, få en enda større nøkkelrolle i dette arbeidet. Kommunene må derfor settes i stand til å ta denne rollen, i tråd med alvoret i situasjonen. Dette vil, i tillegg til de to viktigste tiltakene ovenfor, blant annet kreve at:

• Naturens rettsvern må styrkes betydelig, herunder kommunens mulighet til å sette krav om arealnøytralitet i alle planer og vedtak om utbygging.
• Det utvikles og innføres nasjonale, regionale og kommunale forvaltningsrelevante arealregnskap/naturregnskap, slik at vi vet hva vi har, hva som er viktig å ta vare på og eventuelt hva vi velger å bygge ned.
• Planvask gjennomføres effektivt i alle kommuner.
• Forvaltningen av norsk natur foregår gjennom mer helhetlig planlegging, færre enkeltvedtak og mindre sektorstyrt.
• Fortetting innenfor allerede bebygde områder og gjenbruk og forbedring av eksisterende bygninger og infrastruktur prioriteres, framfor nedbygging av nye natur- og friluftslivsområder. Kartlegging av grå arealer er en viktig forutsetning for dette.
• Natur- og friluftslivsområder i og rundt byer og tettsteder sikres, både gjennom kommuneplanens arealdel, ved fastsetting av langsiktige utbyggingsgrenser og gjennom forvaltningsplaner.
• Det må utarbeides regionale planer for viktige fjellområder utenfor verneområdene, herunder villreinområder og fastsettes langsiktige utbyggingsgrenser i fjellområder med et stort utbyggingspress.
• Nedbyggingen av strandsonen må stanses, og allmennhetens tilgang til strandsonen må sikres og forbedres.
• Det må sikres tilstrekkelig vern av alle typer natur (representativt utvalg), i tråd med naturavtalens mål om 30 %.
• Skogen, som ikke vernes, må forvaltes på en måte som ivaretar hensynet til friluftslivet, naturmangfoldet og klimaet. De siste naturskogene uten flatehogst må kartlegges og bevares.
• Det må legges til rette for naturbaserte løsninger for klimatilpasning, for å møte utfordringer som flom, skred, overvann, avrenning m.m., blant annet ved å sikre relevante naturområder.
• Viktige natur- og friluftslivsområder som er ødelagt, må restaureres, i tråd med naturavtalens ambisjoner. Dette gjelder for eksempel Oslofjorden, ødelagte myrer, forringede skoger, villreinområder, forholdene for villaksen og regulerte vassdrag med manglende miljøkrav (vilkårsrevisjoner). Samtidig er det viktig huske at naturrestaurering er et dyrt og tidkrevende tiltak, og at det er langt rimeligere å ivareta eksisterende natur.
• Beslutningstakere og politikere på alle forvaltningsnivåer må sikres god kunnskap om natur, klima og bærekraftig forvaltning.
• Statsforvalterens innsigelsesmyndighet styrkes og ikke svekkes, (må være en del av kontroll- og oppfølgingsmekanismene som må på plass).

Norges Bondelag viser til Meld.St.35 (2024-2025) Bærekraftig bruk og bevaring av natur, og gir nedenfor våre merknader.

Generelle merknader:

Bærekraftig matproduksjon til en økende befolkning er den viktigste oppgaven jordbruket har. Folketallet på jorda er anslått å øke til over 10 Mrd fram mot 2050 og alle mennesker trenger sunn mat og rent vann. Norge er blant de landene i verden som har lavest sjølforsyning. Krig og klimaendringer gjør at den globale matproduksjonen er under press. Det er viktig at vi produserer mest mulig av den maten vi forbruker selv, både av hensyn til matsikkerhet og av hensyn til at vi ikke ønsker å bidra til at prisene på verdensmarkedet øker mer enn nødvendig.

Det grønne skiftet innebærer at vi skal erstatte fossil energi med fornybar energi. Jordbruket har inngått klimaavtale med Staten om å redusere klimagassutslippene og øke opptaket av karbon i jord tilsvarende 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Når vi skal fase ut olje, gass og kull blir skogens ressurser knyttet til fornybar energi, kjemikalier og fiber svært viktig. Tiltakene i Naturmeldinga må balanseres mot målet om økt matproduksjon og det grønne skiftet. Det er viktig at vi klarer å nå alle tre målene samtidig.

Jordbrukslandskapet er trolig det økosystemet som har høyest tetthet av arter i Norge. Det er ikke ute på jordstykkene vi finner det rike biologiske mangfoldet. Her er det aktiv drift som skal gi gode avlinger. Det rike biologiske mangfoldet finner vi blant mikroorganismene i matjorda, på de ugjødsla beitene, i mellomrommet mellom jordstykkene, i seterlandskapet, i slåttemarker og kystlynghei.

Ifølge Artsdatabankens rødliste for 2021 er totalt 397 truede arter antatt å være negativt påvirket av jordbruksaktivitet, da særlig oppdyrking og drenering. På den andre siden er opphørt drift i landbruket en påvirkningsfaktor for 936 truede arter. Det biologiske mangfoldet i jordbrukslandskapet er diametralt motsatt av det vi finner andre steder. Mens det i andre økosystemer nettopp er menneskelig aktivitet som truer naturmangfoldet, er artene i jordbrukslandskapet helt avhengig av bondens skjøtsel og driftsmetoder. Årsaken er at disse artene er tilpasset et lysåpent slettelandskap som ble skapt av gressetere som ikke lenger finnes i vill natur. Det verste som kan skje for de 936 artene i jordbrukslandskapet som er truet er at bonden slutter og at landskapet gror igjen.

Merknader til de ulike målene:

 1) Naturregnskap

Det blir ofte vist til globale data og utviklingstrekk når naturkrisen skal beskrives. Men Norge står i en annen situasjon enn mange andre land, både med hensyn til hvilket biologisk mangfold vi har og hvilke utfordringer som er knyttet til å bevare det. Vi mener kunnskapsgrunnlaget for det biologiske mangfoldet i Norge må styrkes og støtter forslaget om å lage Naturregnskap for Norge med statusgjennomgang hvert 4. år. Hyttebygging gir inntekter til mange grunneiere og lokalsamfunn. Samtidig er det er i flere kommuner konflikt mellom hytteutbyggere og beitenæringa. Norges Bondelag mener at det ved planlegging av hyttefelt er viktig at områder med høy beitekvalitet og seter- og stølsområder ikke bygges ned.

2) Restaurering av natur

Vi viser til målet om å iverksette effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer innen 2030.

 Norges Bondelag ønsker å presisere at bekkelukkinger og hydrotekniske anlegg er gjennomført av hensyn til samfunnsnytten knyttet til økt matproduksjon, og skal ha betegnelsen «sterkt modifiserte vannforekomster» etter Vanndirektivet. Vi mener det kun er tilfeller hvor bekkelukking har vært mislykket at gjenåpning av bekker kan være aktuelt som restaureringstiltak. Det vil si på jordbruksarealer hvor man til tross for store investeringer ikke har lyktes med å drenere bort vannet. Tilsvarende mener vi det må være ved restaurering av myr. Vi mener det er uaktuelt å restaurere oppdyrket myr.

 3) Bevare land, ferskvann og hav

Vi viser til målet om å sikre og legge til rette for at minst 30 prosent av arealene på land i vassdrag og hav er effektivt bevart og forvaltet innen 2030.

Norges Bondelag vil peke på at nydyrking er nødvendig for at den enkelte bonde skal kunne utvikle sin landbrukseiendom i takt med behovene i jordbruket. Dette er også nødvendig for at vi i Norge skal øke vår sjølforsyning og matsikkerhet, slik Stortinget har vedtatt. Nedbygging av matjord øker presset på å dyrke opp mer jord andre steder. Ofte er den jorda som bygges ned mer verdifull enn den jorda som nydyrkes. Den jorda som nedbygges ligger ofte i lavlandet, nær tettsteder, har høy jordkvalitet og gunstig klimatisk beliggenhet.

I dag brukes om lag 12 % av jordas isfrie landareal til jordbruk. Norge Bondelag støtter at den nødvendige økningen i matproduksjon først og fremst må skje på det jordbruksarealet som allerede er i bruk, men understreker samtidig at nydyrking også må være mulig for å øke produksjonen. For å oppnå dette må matjorda få et juridisk vern på linje med naturvernet.

4) Redusere forurensning

Vi viser til regjeringas mål om å redusere tapet av næringsstoffer til miljøet til det halve, halvere den samlede risikoen fra pesticider og svært farlige kjemikalier, m.m.

Husdyrgjødsel og mineralgjødsel er avgjørende innsatsfaktorer for å oppnå gode avlinger og matsikkerhet. For jordbruket er målet å husholdere med plantenæringen slik at den i størst mulig grad går til avlingene og i minst mulig grad lekker ut i miljøet. God gjødselplanlegging, god praksis for håndtering av husdyrgjødsel, god praksis for jordarbeiding og presisjonsjordbruk er de viktigste tiltakene for å oppnå dette. Det er fra myndighetenes side iverksatt flere tiltak for å begrense miljøproblemer knyttet til avrenning av næringsstoffer til vassdrag. De viktigste er miljøforskrift som reduserer arealer som høstpløyes, revisjon av gjødselvareforskriften og helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen i jordbruket.

Bruk av plantevernmiddel er ofte nødvendig for å sikre god plantehelse og høye avlinger. Samtidig kan plantevernmiddel føre til skader i miljøet og gi helseplager. Norske bønder følger allerede integrert plantevern som naturavtalen peker på. Resultatet er at Norge er blant de landene i verden som bruker minst plantevernmiddel per areal.

5) Bærekraftig forvaltning av arealer der det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk

Vi viser til regjeringas mål om at arealer der det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk forvaltes bærekraftig.

Økosystemet i jordbrukslandskapet fungerer på en annen måte enn økosystemene andre steder. Mens det i andre økosystemer nettopp er menneskelig aktivitet som truer naturmangfoldet, er artene i jordbrukslandskapet helt avhengig av bondens skjøtsel og driftsmetoder. Klassisk naturvern med verneområder fungerer ikke for å bevare artene i jordbrukslandskapet. I stedet trenger jordbruket tilskudd og støtteordninger som er målrettet for å ta vare på spesifikke leveområder og arter.

Norges Bondelag mener den viktigste forutsetningen for å følge opp naturavtalen i jordbrukslandskapet er at vi fortsatt har bønder som produserer mat i hele landet. Jordbruket gjør hele tiden avveiinger mellom matproduksjon, klima- og miljøhensyn. Dette gjelder spesielt ved bruk av plantevernmidler, antibiotika, mineralgjødsel, husdyrgjødsel og jordarbeiding. Gjennom jordbruksavtalen forhandler bøndene fram regelverk og økonomiske virkemidler som fremmer bærekraftig matproduksjon i hele landet. De viktigste er de regionale miljøprogrammene og SMIL-ordningen. Det er den enkelte bonde som tar de endelige beslutningene som gjelder for sin produksjon. Dårlig økonomi og krav om økt effektivisering gjør imidlertid at bonden får mindre handlingsrom for å gjennomføre tiltak som fremmer biologisk mangfold og natur.

Økt produksjon av fornybar energi krever arealer, men er helt nødvendig for å erstatte fossil energibruk og bekjempe klimaendringene. Dette handler også om bevaring av natur. FNs klimapanel anslår at 20 til 30 prosent av artene på jorda står i fare for å dø ut på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Fornybar Norge mener derfor at det er riktig av regjeringen å legge dette til grunn for arealpolitikken og i føringer til etater, kommuner og fylkeskommuner.

Staten gir allerede føringer og rammer som skal bidra til en helhetlig, effektiv og bærekraftig arealforvaltning i kommuner og fylkeskommuner, men regjeringen peker i meldingen på at det mangler prinsipper som i tilstrekkelig grad får frem at det er de mest nyttige tiltakene for samfunnet som blir prioritert og at det ikke brukes mer areal enn nødvendig. For å nå det nasjonale målet om å redusere tap av særlig viktige naturarealer blir det derfor løftet frem noen viktige prinsipper for bærekraftig arealforvaltning (side 71). Regjeringen understreker at fornybar kraftproduksjon og kraftledninger er særlige samfunnsnyttig aktiviteter, som skal vektes tungt ved konflikter mellom utbyggingsformål.  

Regjeringen understreker at Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030 (side 70), og at målet ikke skal redusere muligheten for utbygging av samfunnsnyttig fornybar kraftproduksjon og kraftledninger. Det blir også understreket at målet skal ligge til grunn for statlig virksomhet og være veiledende for kommunene. Videre fastsetter regjeringen et mål om at omfanget av forringede og ødelagte arealer i Norge [er] klargjort, innsatsen på naturrestaurering økt og naturrestaurering gjennomføres der man oppnår størst nytte for samfunnet innen 2030 (side 97).

Klimautvalget 2050 var tydelige på at klimakrisen ikke blir løst om ikke naturkrisen blir løst, og at klimamålene ikke nås uten energiomstilling. For Norge betyr det mer effektiv bruk av energi og økt bruk og produksjon av fornybar kraft. Fornybar Norge mener denne erkjennelsen må tas på alvor av regjeringen og Stortinget.

Avgjørende med tydelige styringssignaler fra staten

Regjeringen legger opp til en fornuftig arealpolitikk i møtet med natur- og klimakrisene. Fornybar Norge mener at Stortinget i sin behandling bør understreke betydningen av tydelige styringssignaler fra regjeringen til underliggende etater, statsforvaltere, fylkeskommuner og kommuner om at utbygging av fornybar kraftproduksjon og kraftnett er en vesentlig samfunnsinteresse, som skal prioriteres. I tillegg er det viktig at relevant lovverk, som energiloven, vassdragslovgivningen og plan- og bygningsloven med tilhørende planretningslinjer oppdateres. Dette vil være helt avgjørende for at prinsippene fra utvalget blir lagt til grunn i forvaltningen.

Stortinget bør:

• Be regjeringen på egnet vis nedfelle i planretningslinjer til kommunene, styringssignaler til etater og i relevant lovgivning mv at fornybar energi og kraftnett er særlig samfunnsnyttige aktiviteter som skal vektlegges tungt

Støtt opp under arbeid med bærekraft i fornybarnæringen

Fornybarnæringen har et viktig samfunnsoppdrag og en sentral del av det er å produsere nok kraft med minst mulig fotavtrykk. Næringen legger tiltakshierarkiet til grunn ved utvikling av nye prosjekter og fremskaffer og tar i bruk ny kunnskap for å unngå, begrense og restaurere natur. Næringen har også tatt initiativ til å utvikle en metode for naturregnskap på prosjektnivå. Metoden tar utgangspunkt i at ulike naturområder har ulik naturverdi. Med en slik metode kan man ta bedre hensyn til de totale kostnadene ved et prosjekt, unngå særlig verdifull natur og bidra med naturrestaurering i eller utenfor prosjektområdet. Et naturregnskap bygger på kartlagt naturkunnskap og vil også forbedre selskapenes bærekraftsrapportering.

Stortinget kan støtte dette arbeidet gjennom å understreke følgende i sin behandling av naturmeldingen: 

1. Regjeringen har styrket innsatsen med å lage et nasjonalt naturregnskap gjennom midler over statsbudsjettet for 2025. Arbeidet med et nasjonalt naturregnskap må fullføres så raskt som mulig, og sees opp mot det arbeidet som foregår internasjonalt, i kommuner og på prosjektnivå. Det må være et mål med like eller sammenlignbare systemer slik at kunnskapen også kan benyttes i forbindelse med selskapenes bærekraftsrapportering. 
2. Fornybar Norge mener at Stortinget må understreke betydningen av at arbeidet med naturkartlegging skjer løpende slik at verdifull natur unngås ved regulering og prosjektutvikling. Dette kartleggingsarbeidet trenger også ressurser i framtidige budsjetter. Det bør etterstrebes å lage et system som viser verdifull natur, og som er enkelt å bruke
3. Mulighetene for naturrestaurering er stort også i Norge og Stortinget bør sørge for at natur med restaureringsbehov er kartlagt slik at det er de mest verdifulle naturtypene som blir restaurert.
4. Konsesjonssystemet for kraftproduksjon og nytt strømnett, samt plan- og bygningslovens konsekvensutredningsforskrift, bør inkludere naturregnskapsmetodikk og sikre at naturkompensasjon kan benyttes i energi- og vassdragskonsesjoner.  Myndighetene bør også definere hva som legges i ulike begreper, som for eksempel naturnøytralitet, grå areal, og naturpositivitet. 

Biomarint forum er en samarbeidsarena som består av LO med forbundene Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), Industri Energi, Fellesforbundet, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund. NHO med landsforeningene Sjømat Norge og Norsk Industri, samt Norges Fiskarlag og Fiskebåt. Sammen representerer vi arbeidslivets parter i den marine verdikjeden.

Vår visjon er at:

Den norske biomarine næringen skal være en verdensledende produsent av trygg og sunn mat med gode og anstendige jobber. Vi skal levere sjømat, biomarine ingredienser, samt produksjonskompetanse og teknologi i verdensklasse. Gjennom bærekraftig produksjon og et seriøst arbeidsliv som gir sterk innovasjonskraft, skal den biomarine næringen være ett av Norges viktigste bidrag til å nå FNs klima- og bærekraftmål.

Med denne stortingsmeldingen legger regjeringen frem en handlingsplan for naturmangfold, hvor de globale mål om vern og bevaring av 30 pst. av de globale havområdene innen 2030 i naturavtalen skal følges opp. Regjeringen skriver i meldingen at når det gjelder våre havområder, så gjenstår det et arbeid før man endelig kan foreslå mål, og at regjeringen derfor vil komme tilbake til dette senere. Årsaken til det er at regjeringen ønsker å inkludere andre og eksisterende effektive arealbaserte bevaringstiltak i det arbeidet. Det stiller Biomarint forum seg bak og er helt enige i.

Norge har allerede implementert en rekke beskyttende tiltak mot skadelig fiskeriaktivitet med hjemmel i havressursloven, som er vesentlige bidrag til å nå målene i naturavtalen. For å unngå at bunnsamfunn som koraller, svampskog og arter som lever helt eller delvis nedgravd på bunnen skal skades av bunntrål og andre fiskeredskaper som berører bunnen, så er det opprettet en rekke områder med særskilt beskyttelse for å ta vare på sårbare arter og det marine økosystemet. Et eksempel som regjeringen omtale i denne meldingen er f.eks. forbudet mot redskap med bunnberøring, forbud mot fiske med bunnredskap dypere enn 800 meter og beskyttelse av korallrev, svamper og sjøfjærforekomster mot fiskeriaktivitet.

Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet gjennomførte i 2023 en revisjon av fiskeritiltakene og fant at om lag 44 pst. av alle norske havområder er underlagt effektive arealbaserte forvaltningstiltak. Disse tiltakene er også i tråd med FN-resolusjoner, FN-avtalen om fiske på det åpne hav og FAOs retningslinjer. Biomarint forum mener det er positivt at regjeringen ønsker å inkludere den siste oppdaterte kunnskapen fra dette arbeidet i arbeidet med å beregne hvilke havområder som slik sett allerede er bevart, men ber om at dette arbeidet ikke skyves unødig ut i tid.

Biomarint forum mener at vedvarende fokus og innsats knyttet til økologisk bærekraft i et nært samarbeid mellom næring, forskning og forvaltning er nøkkelen til en fortsatt positiv utvikling av en økosystembasert fiskeriforvaltning i Norge. Det vil styrke vår felles innsats for bevaring av norske havområder, samtidig som det sikrer matproduksjon og arbeidsplasser langs kysten.

Norge har naturgitte forutsetninger for sjømatproduksjon. Vi leverte i fjor nærmere 40 millioner sjømatmåltider til over 150 land fra norske havområder hver eneste dag, hele året. Biomarint forums utgangspunkt er at bærekraftig vekst og innovasjon i den biomarine næringen er et av Norges viktigste bidrag til å nå FNs bærekraftmål. Vi mener norsk sjømatproduksjon gjennom god og forsvarlig forvaltning, med tilgang på egnede produksjonsområder og lokaliteter kan bidra til økt bærekraftig sjømatproduksjon i tråd med FNs bærekraftmål. Selv om jordkloden består av 70 % hav er det et faktum at mindre enn 3 % av maten til verdens befolkning kommer fra havet, til tross for at den årlige bioproduksjonen der er minst på samme nivå som på land, og matproduksjonen på land allerede har ledet til overbelastning av natur og miljø.

Biomarint forum mener forvaltningsplanene er et godt overordnet verktøy for å sikre aktivitet, sameksistens og bærekraft i norske havområder. I Meld. St. 21 (2023-2024) - Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene som Stortinget behandlet tidligere i år, slås det fast at næringsaktivitet i særlige verdifulle og sårbare områder (SVO) skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold. Samtidig understrekes det at det ikke skal settes strengere rammer for økonomisk aktivitet enn nødvendig for å ivareta disse verdiene. Denne definisjonen må respekteres og mener det bør ligge til grunn også når regjeringen senere skal foreslå marine bevaringsområder i tråd med forpliktelsene i naturavtalen. Den beste, og egentlig eneste farbare, politikken som gir bosetting langs hele kysten er å legge til rette for næringsutvikling som kan gi gode, trygge og lønnsomme arbeidsplasser. Alt annet har kun begrenset varighet og er ikke bærekraftig.

Det er flere næringer som har vekstambisjoner i havrommet. Biomarint forum mener det er viktig å sikre at areal som er best egnet til fiske og matproduksjon til havs blir benyttet til det. Flere av medlemsorganisasjonene i Biomarint forum har interesser i flere havnæringer, så vi vil alltid søke å ivareta en helhetlig, balansert og bærekraftig havpolitikk til det beste for helheten og fellesskapet. Det har vi sterk tiltro til at Stortinget også vil gjøre i behandlingen av naturmeldingen når regjeringen kommer tilbake til Stortinget med oppfølging av målet for bevaring også av våre havområder.

Avslutningsvis vil Biomarint forum utrykke støtte til regjeringens forslag i meldingen om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede fremtidens matsystem, der folkehelse, klima, natur og landbruks-, havbruks-, fiskeri- og matpolitikk blir satt i sammenheng.

Med hilsen

BIOMARINT FORUM

Jørn Prangerød, daglig leder

Spire takker for muligheten til å komme med innspill til St.Meld 35 (2023-2024): Bærekraftig bruk og bevaring av natur. Overordnet opplever Spire at naturens egenverdi ikke reflekteres i denne meldingen. Naturen og planetens tålegrenser må være rammene for all politisk og økonomisk aktivitet, da trengs helhetlige planer og økte ambisjoner gjennom  hele handlingsplanen.

Mål 1 og 14 
Regjeringa viser til behovet for tydeligere, helhetlige og mer bindende nasjonale rammer for bruk av arealer, som pekt på av Klimautvalget 2050 og naturrisikoutvalget. Spire mener gjennomgående at regjeringen ikke følger disse anbefalingene.  Selv om et viktig skritt på veien er å sikre oversikt over verdifulle naturtyper gjennom naturregnskap og utredning av endringer i plan- og bygningsloven, må det en større helhetlig satsing på et sterkere rettsvern for naturen for å oppnå disse målene. Vi er dypt bekymret for den svake ordlyden i mål 1 om å redusere nedbygging av særlig viktige arealer, samt begrense netto tap innen 2050. Her må det være en nullvisjon for tap av natur, og det må utredes hvordan naturens verdi skal vekte høyere enn andre samfunnsinteresser.  

Spires forslag til anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen utrede naturmangfoldsloven, plan- og bygningsloven og konsekvensforskriften for å styrke hensynet til naturmangfold og etterlevelsen av nåværende og fremtidige lover om naturvern. Naturmangfold må etableres som det viktigste hensynet i plan- og bygningsloven.  
• Stortinget ber regjeringen endre dispensasjonsbestemmelsen i naturmangfoldloven §48 slik at det ikke åpnes for dispensasjon som påvirker verneverdiene negativt (gjelder også for å nå mål 3 og mål 12).  
• Stortinget ber regjeringen ferdigstille et detaljert naturregnskap innen 2025, som tar høyde for naturens egenverdi og sikrer tydelige indikatorer for god økologisk tilstand på tvers av ulike naturtyper.  

Mål 2 
Spire mener de foreslåtte tiltakene for restaurering under mål 2 er utilstrekkelige. Vi støtter regjeringen i behovet for mer kompetanse, tilskuddsordninger og bedre oversikt over forringet natur, men er svært skuffet over at det ikke foreslås flere tiltak enn eksisterende planer og klargjøring av omfanget. Restaurering av natur er vesentlig for sunne, sterke økosystemer. Et viktig element her vil være å adressere driverne til forringet og ødelagt natur. Det må i utgangspunktet ikke tillates nedbygging av natur, selv om det kompenseres med restaurering av natur et annet sted.  

Spires forslag til anmodningsvedtak:  

• Stortinget ber regjeringen lovfeste mål om å restaurere 30% av forringet natur per hovedøkosystem innen 2030 i naturmangfoldslovens formålsparagraf.  
• Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig og bindende plan for måloppnåelse av restaurering for natur, i tillegg til eksisterende tiltaksplaner og øvrige prosesser 
• Stortinget ber regjeringen utrede hvordan større private aktører kan holdes ansvarlig for restaurering av natur.  
• Stortinget ber regjeringen kraftig øke bevilgninger til restaurering av natur. 

Mål 3 
Norge burde gå foran med 30% representativt vern nasjonalt innen 2030, men i stedet legges det vekt på at vernet skal representativt globalt og foreslår få nye tiltak for vern av naturen. Det er bred enighet om store mangler i vern av visse naturtyper, noe som ikke reflekteres godt nok i naturmeldingen. 

Spire er også dypt bekymret for at vern av marine områder utsettes, og frykter at planene om å utrede andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM) blir en ytterligere svekkelse av havets beskyttelse. Havet og det biologiske mangfoldet i havet trues i dag av  gruvedrift på havbunnen, som vil stride mot flere av målene i naturavtalen, inkludert mål 3 og mål 4.    

Spires forslag til anmodningsvedtak:  

• Stortinget ber regjeringen loveste krav om 30% representativt vern i naturmangfoldsloven 
• Stortinget ber regjeringen sette alle nye inngrep i inngrepsfrie områder på vent og gjennomføre strakstiltak for å sikre de mest truede naturtypene midlertidig, til naturmangfoldsloven er styrket og målet om 30% restaurert natur er på plass.  
• Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig handlingsplan for vern (ikke OECM) av 30% marine områder innen utgangen av 2025. 
• Stortinget ber regjeringen stanse alle planer om gruvedrift på havbunnen.  

Mål 7 og 10 
Norsk landbruk er en vesentlig brikke i bevaring av naturmangfold, og deler av mål 7 og 10 kan nås ved støtte til implementering av flere agroøkologiske prinsipper for jordbruket. Dette vil også bidra til å nå mål 8 om økt karbonlagring i jord. Spire roser tiltaket om et offentlig utvalg som skal utrede fremtidens matsystem, og vil legge vekt på at det globale matsystemet må være solidarisk og drives på naturens premisser.  

Spires forslag til anmodningsvedtak:  

• Stortinget ber regjeringen forby bruk av miljøgiftige sprøytegifter i landbruket. 
• Stortinget ber regjeringen om å vri insentivstrukturer fra intensiv  drift som tar i bruk regenerative og agroøkologiske prinsipper i jordbruket for å bedre jordkvalitet og øke karbonlagring i jord.  
• Stortinget ber regjeringen innføre tiltak for en nullvisjon for tap av matjord, samt sikre 25% areal til økologisk produksjon innen 2030.  

Mål 12
Heller ikke tiltakene under mål 12 reflekterer et nødvendig ambisjonsnivå og konkrete tiltak for å sikre at hensyn til naturmangfold i arealplanleggingen styrkes. Det er avgjørende at kunnskapsnivået om urbane økosystem og naturmangfold heves og at den foreslåtte oppdaterte veilederen om planlegging av blå-grønn infrastruktur setter strengere krav. Blant annet må det settes krav om kommunedelplaner for grønn struktur i byer og tettsteder, sikre rettferdig tilgang til grøntområder i byen, samt kartlegge områder i byen som har stor påvirkning på miljøet, og områder som har kapasitet til å absorbere, lagre eller redusere disse påvirkningene. Videre trekker regjeringa frem naturdannelse, gjennom å gi skole og barnehage bedre tilgang på grøntområder. 

Spires forslag til anmodningsvedtak:  

• Stortinget ber regjeringen om å sette krav om kommunedelplaner for grønn struktur i byer og tettsteder med tydeligere bestemmelser om vern av store, gamle trær og viltvoksende grønne flekker og parker i bymiljøet, og sammenhengen mellom disse. 
• Stortinget ber regjeringen om å verne bymarker ved lov og etablere faste byggegrenser 
• Stille krav om beplantning med stedegne arter, trær, park og godt utemiljø på offentlig eide arealer, inkludert forsøk med skolehager for bruk i undervisningen, og med innslag av en lignende flora for å legge til rette for pollinerende insekter. 

 
Mål 18 og 19 
Det er avgjørende for en global implementering av naturavtalen at Norge bidrar med ambisiøs finansiering tidlig, samt vrir finansiering bort fra miljøskadelige subsidier. Før naturtoppmøtet var finansieringsgapet til naturavtalen på 700 milliarder dollar årlig. Norge har et særlig ansvar her, derfor er Spire utrolig skuffet over at regjeringa ikke legger frem ytterligere tiltak for å sikre mål 18 og 19 samtidig som de skryter over seg selv som ledende givernasjon. Norge må både bidra med finansiering globalt og finansiere tiltak for rettferdig, implementering av naturavtalen i det globale sør og sikre direkte tilgang for lokalsamfunn og urfolk. 

Spires forslag til anmodningsvedtak:   

• Stortinget ber regjeringen om å bidra med minst 500 millioner norske kroner årlig over statsbudsjettet for internasjonal implementering av naturavtalen.    
• Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå alle subsidier som kan påvirke naturen negativt, og særlig stanse subsidiering til gruvedrift på havbunnen og fossil energi.

Mål 21 og 22 
Både mål 1, 21 og 22 legger opp til å sikre god medvirkning i beslutningsprosessene, samt tilgang på informasjon om naturforvaltning. Her viser regjeringen til gode eksisterende prosesser, men Spire mener det er store mangler her. Det er behov for ytterligere grep for å inkludere marginaliserte grupper, samt sikre god forankring og reell medbestemmelse.

Den Norske Turistforening (DNT) takker for muligheten til å komme med innspill til Meld. St. 35 (2023–2024). DNT er Norges største friluftslivsorganisasjon, og jobber blant annet for å sikre friluftslivets natur- og kulturgrunnlag.

Norsk natur er under alvorlig press som følge av summen av mange små og store naturinngrep. Dette bekymrer også stadig flere nordmenn: En undersøkelse fra Opinion i sommer viser at hele 75% mener at norske politikere må gjøre mer for å stanse naturtapet. Også stadig flere kommuner etterlyser tydeligere nasjonale rammer for arbeidet med å stanse naturtapet.

Derfor er det alarmerende å se at regjeringens naturmelding i stor grad legger opp til en videreføring av dagens politikk, og at regjeringens mål bare er å «redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer». Det står ikke i forhold til målene i naturavtalen om å stoppe og reversere tapet av natur.

Ifølge meldingen er samlet areal som er avsatt til utbyggingsformål ca 4000 km2, hovedsakelig eksisterende naturareal. Men dessverre svarer meldingen med altfor svake virkemidler og er på fullstendig feil kurs for å møte det kommende presset på naturen. Det er positivt at det legges opp til å styrke kunnskapsgrunnlaget og skaffe gode oversikter, men grepene som kunne gitt en solid kursendring er fraværende. Med denne meldingen vil vi fortsette å miste verdifulle natur- og friluftsområder, bit for bit.

Behov for tydeligere styring
Samtidig som kommunene har fått større ansvar for å ivareta naturen, står mange i en vanskelig økonomisk situasjon, med press fra utbyggersiden og muligheter for inntekter til kommunekassen. Skal utviklingen snus, trenger vi noen som vurderer helheten, over tid. Det må Regjeringen og Stortinget ta ansvar for.

Vi trenger en omstilling i arealforvaltningen som innebærer styrket rettsvern for naturen gjennom lov, forskrift og statlige planretningslinjer og tydeligere føringer for kommunenes arealbruk. Vi må endre spillereglene for alle kommunene – ikke bare støtte dem som allerede er best i klassen.

Konkrete innspill

• Det er behov for tydeligere og mer bindende nasjonale rammer for bruken av arealer slik blant annet Klimautvalget anbefaler. Disse anbefalingene er gjengitt i meldingen, men ikke fulgt opp eller tatt hensyn til.
• Det er bred faglig enighet om at arealnøytralitet i kommunene er nøkkelen til å stanse tap av natur, og mange kommuner har allerede målsetninger om det. Det må stilles krav om at kommunene fastsetter konkrete og målbare mål i kommuneplanen for hvordan de kan redusere tap av natur og bli arealnøytrale.
• Regjeringen har varslet mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur. Stortinget bør be om at regjeringen utreder konkrete krav til naturbevaring i loven, og fastsetter krav om arealregnskap og planvask. Slike krav bør også stilles i statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet som nå er til sluttbehandling i Kommunal- og distriktsdepartementet.
• Regelverket må endres for å sikre uavhengige konsekvensutredninger. For å hindre at konsekvensutredninger påvirkes av utbyggers ønsker og sikre legitimitet til beslutninger om utbygging, bør båndet mellom utreder og utbygger brytes. I stedet bør ansvarlig forvaltningsorgan være bestiller av konsekvensutredninger for planer og tiltak.
• Miljødirektoratets har nylig lagt fram anbefalinger for innstramminger i konsekvensutredningsforskriften, som er oversendt Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktdepartementet. Endringene som foreslås vil gi bedre kvalitetssikring og mer uavhengige konsekvensutredninger. Disse forslagene er et skritt i riktig retning og bør implementeres.
• Den regionale planleggingen og samarbeidet, der utbygging og konsekvenser vurderes på tvers av kommunegrenser, må styrkes. I dag har regionale planer for liten legitimitet, og det godkjennes mange utbyggingssaker som strider med regional plan. Regionale planer bør derfor gis større legitimitet og gjøres mer rettslig bindende.
• Innsigelsespraksisen må skjerpes. Innsigelsesordningen har over tid blitt svekket gjennom rundskriv og andre føringer fra regjeringen. Regionale myndigheter må gis et klarere mandat til å fremme innsigelse der det foreslås utbygging i verdifulle natur- og friluftslivsområder.
• Det må stilles krav til kommunene om at mulige areal for fortetting og gjenbruk skal være kartlagt før nye utbyggingsområder legges ut, og krav om at fortettingspotensialet i kommunene så langt som mulig skal utnyttes før nye områder tas i bruk. Dette er tema i forslag til nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet som er under behandling, men må formuleres som klarere krav.
• Det må settes i gang et nasjonalt arbeid for å kartlegge grå areal, det vil si allerede nedbygde eller forringede områder som for eksempel grustak, nedlagte industritomter o.l. Disse arealene utgjør et stort potensial for gjenbruk til nye formål og for restaurering som i dag ikke utnyttes tilstrekkelig.
• Hjemmel for tidlig avslutning i energiloven må styrkes. DNT med flere miljø- og friluftslivsorganisasjoner er omforente om konkrete ekskluderingskriterier i energilovens nye hjemmel for tidlig avslutning § 2-1, som er til behandling:
• -Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) og områder med truede og utvalgte naturtyper.
• -Viktige leveområder og trekkområder for truede arter, herunder important bird areas og key biodiversity areas.
• -Natur med særlig stor karbonopptak- og lagring.
• -Områder definert som nasjonalt og regionalt viktige friluftslivsområder.

Vi mener at disse områdene også bør beskyttes mot utbygging gjennom annet relevant sektorlovverk.

Det hviler et stort ansvar på Stortinget når Norges oppfølging av naturavtalen skal behandles. Rammene som legges med denne meldingen, kommer til å få betydning også for kommende generasjoner. Hvis vi ikke endrer kurs nå, må våre etterkommere leve med konsekvensene av ødelagte økosystemer og tapte naturopplevelser. Vi håper Stortinget nå tar grep og sørger for at dette blir en handlingsplan med handlekraft!

Energi- og miljøkomiteen

Vår ref: Bård Folke Fredriksen – Adm.dir i NBBL

Oslo, 07/11/2024

Høring: Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) er en partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon som har til formål å samle boligbyggelag i Norge og arbeide for deres felles interesser. Vi jobber med å påvirke myndighetene til å føre en aktiv og bærekraftig bolig- og bygningspolitikk som sikrer alle medlemmer rett til en god bolig og et godt bomiljø. Sammen med våre 38 medlemslag utgjør vi Norske Boligbyggelag. Boligbyggelagene har 1.275.000 medlemmer og forvalter om lag 635.000 boliger i 16.600 boligselskap over hele landet

NBBL trekker frem tre hovedpunkter vi vil utdype i dokumentet under:

• Målkonflikter må veies opp mot hverandre. Bevaring av natur og tilstrekkelig boligbygging er begge i samfunnets interesser.
• Kunnskap før handling. NBBL støtter et godt kunnskapsgrunnlag før politikken konkretiseres.
• Kartlegging, felles definisjoner og verktøy må på plass for å sikre lik praksis mellom kommuner og regioner.

Målkonflikter må veies opp mot hverandre

NBBL støtter intensjonene i FNs naturavtale og stiller seg bak målene om å forhindre ytterligere ødeleggelse av natur.

I årene fremover blir det derfor viktig å adressere målkonflikter, som f.eks. arealkonflikter mellom tilstrekkelig boligbygging og mer fornybar energi på den ene siden, og ytterligere ødeleggelse av natur på den andre. Da er det avgjørende å sikre tilstrekkelig kunnskap om natur og utvikle metoder for å arbeide med fagfeltet effektivt. På denne måten kan alle viktige samfunnshensyn balanseres på best mulig grunnlag.

Kunnskap før handling

NBBL stiller seg positiv til flere aspekter i meldingen for å sikre økt kunnskap om natur. Sprikende informasjonsgrunnlag og manglende verktøy vil kunne føre til ulik praksis og kortsiktige løsninger.    

NBBL mener satsing på areal- og naturregnskaper er avgjørende kunnskap og verktøy for å gjøre lokale vurderinger der gode formål kommer i målkonflikt. Dette kan virke effektivt for kommunene, og kompletteres med prosjektbaserte regnskaper fra utbyggere. Det er også viktig å ivareta at mange norske kommuner gjennom langsiktig planlegging har holdt av utbyggingsområder for fremtidig behov til bolig, næring, sosialinfrastruktur som sykehjem, helse, utdanning, forskning m.m. Det viktige arbeidet med å bevare natur og naturmangfold må ikke gå på bekostning av slik langsiktig planlegging for å ivareta andre viktige hensyn. Ytterligere målkonflikter på slike områder kan også svekke den legitimiteten bevaring av natur og naturmangfold er avhengig av.  

Videre er det viktig med en tydelig definisjon og kartlegging av grå arealer, i tillegg til kartlegging av naturområder som har høy naturverdi. Rapporten «Kampen om arealene»[1] lister blant annet følgende når det gjelder gode prinsipper for arealbruk:

Grått areal utnyttes før natur bygges ned

Den viktigste naturen unngås

Naturen som bygges ned kompenseres ved at tilsvarende naturverdier restaureres.

For å operasjonalisere dette arbeidet er det viktig med ikke bare felles definisjoner, men også god naturdata. Dette vil igjen lette arbeidet med å etablere arealbanker i kommunene som kan være aktuelle arealer for kompensasjon, men også arealer der boligbygging kan gjennomføres.

Kartlegging, felles definisjoner og verktøy

Nedbygging av natur kan ikke være gratis. Dette følger et vellykket prinsipp om at forurenser betaler. Når forurenser betaler-prinsippet følges, betyr det også at boligkjøpere må ta regningen. 

Årsaken til økt regning for boligkjøpere kan være flere. Ett eksempel er at boligbygging på grå arealer kan medføre økte kostnader knyttet til transformasjon av områder og bygninger. Et annet eksempel kan være områder som allerede regulert til boligformål, og kan bli omregulert av kommuner til vern. Kostbare transformasjoner og omregulering vil bety økonomisk tap og lemping av kostnader over på boligeiere, eksempelvis ved å redusere boligutviklerens kapital til å bygge boliger i områder der kostnadene kan være høyere.

NBBL mener det derfor er avgjørende at Stortinget bidrar til å etablere et godt kunnskapsgrunnlag over naturtyper, sikre at det opereres med felles definisjoner og tolkninger av prinsipper, og gi best mulig verktøy for kommunene til å arbeide med prinsipper som «arealnøytralitet». Dette vil skape forenkling og forutsigbarhet for alle. Samtidig vil det sikre at samfunnet unngår utilsiktede konsekvenser som et dyrere boligmarked, ei heller at våre viktigste naturområder som myr og gammel naturskog bygges ned utilsiktet.

NBBL ønsker avslutningsvis å anmode om et bredt politisk forlik. Dette legger grunnlaget for nasjonale retningslinjer som kan forvaltes på en forutsigbar måte av kommunene.

[1] https://www.sabima.no/ny-rapport-kan-hjelpe-naeringsaktorer-a-bli-arealnoytrale/

Gjennom en årrekke har debatten om bruk og bevaring av skog vært preget av meningsmotstanderne med en svært ulik oppfatning av hvordan det står til med biologisk mangfold og andre miljøverdier i skogen. Det er vanskelig å ha en konstruktiv debatt og finne gode felles løsninger når man ikke diskuterer utfra et felles kunnskapsgrunnlag. For skognæringen har det vært krevende å nå fram med at inntrykket som skapes i media, basert på enkeltstående tilfeller og subjektive oppfatninger, ikke nødvendigvis gir et riktig helhetsbilde.

Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet gjennomgått foreliggende kunnskap og levert et felles kunnskapsgrunnlag om den økologiske tilstanden i norsk skog.  Resultatene av dette oppdraget er presentert i Naturmeldingen, og bør danne et solid faglig grunnlag for utforming av politikk og virkemidler for forvaltningen av skog framover.

Kunnskapsgrunnlaget viser en vesentlig framgang for den økologiske tilstanden i skog siden 1997. Direktoratene har pekt ut 13 indikatorer som til sammen skal beskrive tilstanden.  Oppsummert har 7 av 13 indikatorer hatt en positiv utvikling, tre av indikatorene er stabile, to indikatorer har negativ utvikling og for to indikatorer er det ikke mulig å angi utvikling. I den økonomisk drivbare skogen har for eksempel biologisk gammel skog økt med 120%, lauvtreinnblandingen i barskog økt med 34% og sjikting i skogen økt med 79%. NORSKOG mener at den gode framgangen for den økologiske tilstanden er knyttet til den betydelige innsatsen som har vært gjort av skognæringen de siste tiåra for å ta hensyn til miljøverdier. Denne innsatsen er i stor grad et resultat av miljøsertifiseringsordningene for skogbruket.

Behold ansvarsfordelingen i skogen!

Framgangen i den økologiske tilstanden viser at dagens forvaltningsmodell for skogbruket fungerer og gir gode resultater. Ansvarsdelingen mellom offentlig regelverk, markedsbaserte sertifiseringsordninger og frivillig skogvern danner bærebjelkene i dette arbeidet. NORSKOG mener det er vesentlig for at den positive utviklingen skal fortsette at denne ansvarsdelingen videreføres.

NORSKOG støtter de målene regjeringen har satt for skogen i Norge. For vernet skog er det en naturlig målsetting at økosystemene skal nærme seg en naturtilstand innen 2050. For skog som ikke er vernet har regjeringen satt som mål at den økologiske tilstanden, målt med direktoratenes indikatorer, skal forbedres innen 2050.

Med dette har skogbruket fått en konkret og målbar utfordring. Det er 25 år til 2050 og dette er et kort tidsperspektiv for skog som vokser sakte. Store framskritt er allerede gjort for de fleste parameterne som er valgt ut, og videre framgang vil bli mer og mer krevende.  Allikevel mener NORSKOG at det er mulig å nå målet innen 2050. Vi mener indikatorene som er valgt ut til sammen i hovedsak gir et godt bilde av hvordan den økologiske tilstanden utvikler seg, selv om det kan være behov for enkelte justeringer underveis. For noen av indikatorene bør det diskuteres hvor stor videre økning som er ønskelig. For eksempel vil for høy lauvtreinnblanding i barskog kunne redusere andelen høykvalitetsvirke og svekke skogens evne til CO₂-opptak. NORSKOG er positive til at regjeringen legger opp til å overvåke utviklingen for disse indikatorene systematisk. Dette vil sikre en objektiv og kunnskapsbasert framstilling av tilstanden i skogen som grunnlag for videre forvaltning.

En meny av tiltak i samsvar med behovet

I meldingen lister regjeringen opp en «meny av tiltak for skog» som består av 10 handlingsrettede punkter. Det er uklart hva regjeringen legger i betegnelsen «meny». Dersom det skal tolkes som en oppfordring til Stortinget om å «velge» tiltak fra menyen, er vår anbefaling at Stortinget velger alle. Samlet gir tiltakene insentiver til forbedring av viktige punkter i arbeidet med forvaltning av skog, som vil bidra til at målet om å bedre den økologiske tilstanden i skog fram mot 2050 nås.

Det har den senere tiden vært en rekke forslag fra både miljøorganisasjoner og juridiske miljø om å innføre sterkere offentlig regulering av skogbruksaktivitet gjennom for eksempel meldeplikt eller søknadsplikt for hogst og økt bruk av straff ved overtredelser. NORSKOG mener den positive utviklingen viser at det ikke er behov for slike endringer.

NORSKOG mener at dagens ansvarsdeling, der skogbrukets sertifiseringsordninger stiller strengere og mer detaljerte miljøkrav enn det offentlige regelverket, er svært fordelaktig for samfunnet. I tillegg til at sertifiseringsordningene virker ansvarliggjørende for næringen, er de svært ressursbesparende for kommunene, fordi sertifiseringsorganet i stor grad ivaretar behovet for oppfølging og kontroll. I Sverige er det nedsatt et offentlig utvalg som blant annet skal vurdere alternativer til dagens meldeplikt for hogst og offentlig tilsyn, og isteden vurdere systemer basert på egenkontroll. Det ville være et paradoks om man gikk motsatt vei i to naboland som ellers står ovenfor temmelig like utfordringer når det gjelder forvaltningen av skog.

Sertifiseringssystemer er designet for kontinuerlig forbedring, blant annet ved at avvik fra standardene skal rettes opp eller kompenseres. Disse mekanismene vil ikke bli ivaretatt på samme måte ved større grad av detaljregulering gjennom offentlig regelverk eller økt bruk av straff. Dersom kommunene skal overta kontroll- og tilsynsfunksjoner for et mer detaljert og inngripende offentlig regelverk, vi det ikke bare kreve store ressurser og økt kompetanse i kommunene, men det vil gjøre mange av funksjonene i dagens sertifiseringsordninger overflødige.

Bevar samarbeidet om det frivillige skogvernet!

Det frivillige skogvernet har gitt gode resultater siden oppstarten i 2003. Over 900 skogområder er blitt vernet, og det tilbys langt flere områder for vern enn de årlige skogvernbevilgningene rekker til. Samtidig har det tidligere høye konfliktnivået som preget skogvernarbeidet nærmest opphørt. Det er viktig å bevare det gode samspillet mellom skogeiere og offentlige myndigheter i dette arbeidet. Tilliten til prosessene kan bli svekket dersom det går for lang tid mellom tilbud og formelt vernevedtak. Det kan også gå ut over interessen dersom bevilgningene til ordningen blir varierende og uforutsigbare. Videre er det viktig at prinsippet om frivillighet respekteres, og at ikke det utøves press, for eksempel ved at myndighetene signaliserer andre begrensende vedtak hvis et areal ikke tilbys for vern.  NORSKOG er glad for at stortingsmeldingen slår fast at vern av privateid skog skal skje ved at skogeier selv tilbyr skogareal til vern.

Nedbyggingen av skog må reduseres!

Årlig omdisponeres 60 000 da skog til andre formål i Norge. NORSKOG mener det er viktig å bevare skogbrukets ressursgrunnlag. Ved siden av å bidra til verdiskaping i hele landet er skogen er et av våre viktigste klimaverktøy, og skal bidra til at Norge kan gå fra et fossilt til et fornybart samfunn. NORSKOG støtter derfor i hovedsak regjeringens prinsipper for bærekraftig arealforvaltning, som er lagt fram i meldingen. Dette gjelder særlig prinsippet om lokalisering som unngår negativ påvirkning på natur- og landbruksarealer.

UiB takker for anledningen til å gi innspill til naturmeldingen.

Å stoppe og reversere tapet av natur vil kreve gjennomgripende samfunnsendringer, for å bruke naturavtalen og naturpanelets ord, da må hele den faglige bredden tas i bruk.  Denne flerfaglige inngangen var tydelig i vårt innspill til første høring for stortingsmeldingene om natur og klima³. Og vi er glade for å se at mange av poengene våre er fulgt opp: Meldingen har en tydelig kriseforståelse og problembeskrivelse, den anerkjenner koblingen mellom klima og natur, og at økende arealbruk og ressurssløsing er viktige underliggende årsaker til naturtap. Vi setter også pris på at meldingen er tydelig på at vi skal ha en kunnskapsbasert naturforvaltning, for eksempel gjennom et SEEA-EA-kompatibelt areal- og naturregnskap, mer treffende konsekvensutredninger, og naturrisikovurderinger⁴.  

Samtidig savnes en rekke konkrete virkemidler i handlingsplanen. Det vil trengs dersom denne politikken skal få den ønskede virkningen, nemlig å stoppe tapet av norsk natur, sikre allmenn tilgang på naturgoder, og beskytte samfunnet mot naturrisiko, også i framtiden.     

Skal vi redusere og reversere naturtapet trenger vi flere virkemidler enn vern 

Dersom vi skal klare å redusere og reversere naturtapet, sikre tilgang på naturgoder og redusere naturrisiko i hele landet (mål 11), ivareta naturens evne til klimaregulering (mål 8), er det omfanget av natur i akseptabel tilstand, eller ‘naturens kjøttvekt’ som teller. Da er det ikke tilstrekkelig med vern av den aller mest verdifulle naturen (mål 3, 4). Vi må i tillegg redusere nedbygging og forringelse (mål 1), og restaurere natur (mål 2) også utenfor verneområdene, altså i “70%-landskapet” eller nærnaturen. Det betyr at naturhensyn må veie tyngre i all arealforvaltning (mål 1, 14).  

Klargjøre ansvar, fremme samarbeid, og dempe konflikt mellom aktører og forvaltningsnivåer  

Naturmeldingen legger til grunn at kommunene har en “nøkkelrolle” i arealpolitikken. Dette medfører at kommunene er gitt et stort ansvar for å stoppe bit-for-bit nedbygging, og nå mål 1. Plan- og bygningsloven (pbl) er sektorovergripende og gir et felles gjennomføringsgrunnlag for alle sektorer og aktører, inkludert private (mål 14).  Men det er ikke slik at kommunen har “hovedansvar” for arealplanleggingen, som man kan få inntrykk av. Systemet etter pbl er at ansvaret er delt mellom kommunestyrene, det regionale nivået, og departementet (§ 3-2). Staten har det “overordnede ansvaret [...] gjennom forskjellige former for faglige og politiske retningslinjer”⁵ inkludert “tilsyn”. Både Riksrevisjonen og OECD har tidligere påpekt at denne ansvarsfordelingen ikke ivaretar naturhensyn på en god måte. Dersom vi nå skal trappe opp innsatsen med å bremse og reversere naturtapet behøves tydelige signaler til kommunene om hva som er området for det kommunale selvstyret i arealpolitikken, og hvordan interesser skal avveies, og dermed innslagspunkt for innsigelse. Vi tror at en slik klargjøring også kan føre til kortere saksbehandlingstid, fordi man for eksempel kan unngå å fremme reguleringsforslag i strid med nasjonale føringer, overordnede planer, osv. 

Et viktig punkt i naturavtalen, og i diskusjonene under COP16 i Cali, dreier seg om finansiering. Målet er å mobilisere til økt finansiering av naturformål, både gjennom ‘friske midler’ (mål 19) og gjennom å identifisere, redusere og fjerne naturskadelige insentiver og vri slike investeringer til naturpositive tiltak (mål 18). En slik vridning av virkemidlene er effektfullt fordi naturskade unngås samtidig som et gode oppnås uten behov for friske midler. Vi tilrår derfor at mål 18 må operasjonaliseres, målsettes, og rapporteres på i statsbudsjettet.      

Virkemidler: Tydelige naturmål, regnskap og rapportering, forbud, ansvar, og bevisstgjøring 

Et viktig og virkningsfullt tiltak er å sette tydeligere naturmål. For mål 1 bør Stortinget være tydelig på at tapet av natur skal reduseres mot “null”, og at dette gjelder hele samfunnet.  Lokale og sektorvise tilpasningsbehov kan løses gjennom å ta i bruk grå areal, kompensere gjennom restaurering (mål 2), regionalt samarbeid, og/eller prioriteringer og tilpasninger på en tilsvarende måte som Klimautvalget 2050 gjør for utslipp. Erfaringer fra kommuner viser at uklare målformuleringer kan virke som et disinsentiv, mens det å sette nullmål utløser kreativitet og nye løsninger.   

Tilsvarende må Stortinget tilrå at alle kommuner skal utarbeide areal- og naturregnskap.

For noen særlig viktige naturtyper bør utgangspunktet være at det ikke skal bygges. Noen gode første steg er å ta tak i forslag fra Miljødirektoratet om byggeforbud på myr, og stramme inn dispensasjonspraksisen for strandsonevernet.

Naturmeldingen viser til pågående arbeider med pbl for å styrke virkemidler for natur- og klima, men gir ingen overordnede føringer for hvordan enkelttiltak skal forholde seg til helheten. Her kan Stortinget videreføre noe tilsvarende forurenser-betaler prinsippet, men denne gangen for natur til pbl, slik at aktører kan pålegges ansvar for kompensasjon gjennom for eksempel restaurering av tilsvarende naturtype eller naturgode et annet sted.

Å sette krav til at aktører skal vurdere og håndtere egen naturrisiko vil kunne føre til bevisstgjøring, nye løsninger og sparte kostnader hos den enkelte aktør og for samfunnet.  

Vi ser frem til å følge stortingets arbeid med Naturmeldingen. Forskningsmiljøene ved UiB bidrar gjerne med kunnskapsbaserte råd.

Innledning 

Osloregionen IPR er et strategisk samarbeid som består av 65 kommuner, inkludert Oslo kommune og medlemmer i alle østlandsfylker. Regionen har til sammen 2,3 millioner innbyggere. Kommunene i hovedstadsregionen har samlet seg som Norges største interkommunale politiske råd for å samarbeide om felles utfordringer og muligheter. 

Den 29. august 2024 vedtok representantskapet i Osloregionen IPR nye strategiske føringer for 2025-2028, der visjonen er at Osloregionen skal være en bærekraftig og internasjonal konkurransedyktig region. For å styrke visjonen skal vi utøve bærekraftig lederskap i målene om en flerkjernet region. Samtidig har vi som mål om omstilling til lavutslippssamfunnet mot 2050 og være attraktiv for næringsetablering, investering og kompetent arbeidskraft.  Klima, miljø og natur er et av innsatsområdene for Osloregionen IPR for den neste 4-årsperioden.

Osloregionen IPR har i 2024 avgitt høringssvar til utredninger fra Naturrisikoutvalget og Klimautvalget 2050. Osloregionen har påpekt viktigheten av å se klima- og naturkrise i sammenheng.  De to utfordringene må derfor forstås på en helhetlig måte og adresseres sammen.

Både Klimautvalget 2050 og Naturrisikoutvalget trekker fram at kommunene har viktige roller i håndtering av naturrisiko og for å nå mål om lavutslippssamfunnet i 2050. Kommunenes sentrale rolle blir også fremhevet i stortingsmeldingen om naturmangfold (side 9):

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet for å nå naturmålene. Kommunene har best lokalkunnskap og kjenner best til lokale behov. Samtidig har de store oppgaver på mange felt og regjeringen ønsker å gi kommunene enda bedre verktøy og muligheter til å treffe gode, langsiktige beslutninger som ivaretar både naturmangfoldet og samfunnets behov.

Utredningene fra begge utvalgene og Stortingsmeldingen fremhever at kompetanse og kunnskap må heves og det må legges til rette med metoder, data m.m. for å løse klimautfordringen, håndtere naturrisiko og redusere nedbygging av natur. 

Anstrengt kommuneøkonomi og ytterligere krav innen natur og miljø
Styret i Osloregionen IPR ønsker å fremheve følgende: 

Kommunene har et ansvar for å levere gode og forsvarlige tjenester, men det krever en finansieringsmodell som reflekterer de faktiske behovene vi står overfor. Det er et stort press på kommuneøkonomien som fordrer nedskjæringer og sterkere prioritering av lovpålagte kjerneoppgaver. Samtidig er det et stort behov for omstilling. Osloregionen IPR forventer at ytterligere krav innen natur og miljø som skal skje i kommunene må fullfinansieres med friske statlige midler.  

Osloregionen IPR ønsker å adressere at kommunene er sterkt underfinansiert i forhold til sine oppgaver og ansvar.

Merknader til St.meld 35 (2023-2024) Norsk handlingsplan for naturmangfold  

Osloregionen IPR har merknader og innspill til Naturmeldingen. Våre innspill refererer til noen av de 23 målene i naturavtalen. Vi henviser til stortingsmeldingens kapittel 6 Norges oppfølging av naturavtalen og følgende mål som er spesielt relevante for kommunene:

Mål 1 – Arealforvaltning for å redusere tap av naturmangfoldmål
Mål 2 – Restaurering
Mål 7 – Redusere forurensning
Mål 8 – Minimere påvirkningene av klimaendringer på naturmangfold og bygge robusthet
Mål 12 – Grønne byer og tettsteder
Mål 14 – Integrere naturmangfold i ulike prosesser, tverrsektorielt og på alle myndighetsnivåer
Mål 19 – Mobilisere finansielle ressurser

Osloregionen IPR har følgende merknader og innspill:

1. Osloregionen IPR støtter at kommunene som arealmyndighet har en nøkkelrolle for å bidra til å nå naturmål. For å kunne følge opp rollene er kommunene avhengig av ressurser, kompetanse og virkemidler. Vi vil påpeke at det forutsetter hjemler, rammeverk/virkemidler og ressurser til kommunene, slik at de kan ta disse rollene i håndtering av naturrisiko, redusere klimagassutslipp og være robuste i møte med klimaendringer. 
2. Osloregionen IPR etterlyser en tydeligere handlingsplan med tiltak og ressurser til gjennomføring av tiltak. Vi etterlyser tydeligere føringer og tilrettelegging med gode styringsverktøy på klima og natur i tråd med målene for 2030 og 2050. Dette må også følges opp med et virkemiddelapparat både i form av lovverk, reguleringer og ressurser til gjennomføring. 
3. Osloregionen IPR har i ulike sammenheng påpekt behovet for bedre samhandling på tvers av sektorer og mellom forvaltningsnivå. Dette er også svært viktig for å bevare natur og naturmangfold. 
4. Osloregionen IPR har i høring til statsbudsjettet 2025 påpekt at tilskuddsordninger som Natursats, Klimasats må videreføres minimum på samme nivå som i 2025 og helst bli styrket. Osloregionen IPR mener at ordninger som Klimasats og Natursats mobiliserer til ekstra innsats i kommunene og samarbeid mellom kommuner som stimulerer til kompetanseutvikling og erfaringsdeling. Det er avgjørende at disse ordningene videreføres på veien mot å nå målene mot 2030 og 2050.
5. Osloregionen IPR støttet i juni Naturutvalgets anbefaling om et offentlig utvalg som vurderer revisjon av plan- og bygningsloven og andre relevante lovverk med henblikk på å sikre at hensyn til naturrisiko er ivaretatt. Det er positivt at regjeringen foreslår å «utrede mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur og klima».
6. Osloregionen mener det må satses på kompetanseheving og opplæring i alle sektorer i det offentlige for å oppnå klima- og naturmål innen 2030 og 2050.
7. Selvråderetten til kommunene står sentralt i norsk arealforvaltning, samtidig må staten gi klare rammer for kommunenes medansvar for å følge opp klima- og naturmål. Her må det også følges opp med ressurser til kommunene for å kunne ivareta rollene. 
8. Stortingsmeldingen trekker også frem utfordringene med tilstanden i Oslofjorden, at Regjeringen er i gang med et krafttak for Oslofjorden, samt viser til kommunenes sentrale rolle også her. Også her viser Osloregionen IPR til høringsinnspill til statsbudsjettet. Vi har også etterlyst sterkere statlig økonomisk for Oslofjorden.  
9. Regjeringen sier i stortingsmeldingen at ordningen med frivillig skogvern videreføres. Samtidig har regjeringen i forslag til statsbudsjett foreslått et kraftig kutt i ordningen med frivillig skogvern. Ordningen er høyt verdsatt i kommunene som er medlem i Osloregionen IPR og er derfor undrende til det drastiske kuttet i denne ordningen, særlig i lys av naturmeldingen og behov for økt naturmangfold. 

Naturavtalen setter 23 tydelige, globale mål for 2030 som skal sikre bærekraftig utvikling, hindre tap av naturmangfold og gjenopprette økosystemer. Kommunenettverk for klimaomstilling er et administrativt styrt nettverk som består av en sammenslutning av 18 kommuner og deres ledere/rådgivere innen klima- og naturspørsmål i kommunene. Vi mener at naturkrisen og klimautfordringen må sees i sammenheng og at Meld. St. 35 (2023–2024) ikke gir tydelige nok mål, ambisjoner, føringer, tiltak, virkemidler eller ressurser for hvordan Norge skal hindre tap av norsk natur og overholde sine forpliktelser etter Naturavtalen. 

Mål 1 Arealforvaltning for å redusere tap av naturmangfold

Arealbruksendringer og bit-for-bit-nedbygging er hovedårsaken til tapet av natur. Naturavtalen forplikter Norge til at innen 2030 skal vår arealforvaltning sikre at områder som har stor betydning for naturmangfold, ikke går tapt. Regjeringens handlingsplan i Meld. St. 35 (2023–2024) overrasker med å utsette dette målet til 2050 og ser ut til å signalisere at det fremdeles vil være akseptabelt med tap, så lenge det skjer i et mindre omfang enn før. Handlingsplanen gir på denne måten uklare signaler til oss i kommunene.  Det vi trenger er tydeligere mål, føringer, hjemler og rammer som både ivaretar lokalt handlingsrom og et helhetsperspektiv. Dette er nødvendig for å sikre at vedtakene som besluttes i kommunene faktisk leder oss til målet om å redusere nedbyggingen av naturarealer til et minimum. Eksempel på gode verktøy er prinsippet om arealnøytralitet som bør tas i bruk i statlig og kommunal forvaltning. Det bør også konkretiseres hvordan gjenbruk av arealer og kompensasjonsmekanismer kan sikre en nullvisjon for tap av natur.

Manglende kartlegging av naturmangfold gjør det vanskelig å ivareta viktige økosystemer i planprosesser. Økte bevilgninger til naturkartlegging er derfor viktig. Det er positivt at det utvikles et nasjonalt natur- og arealregnskap som dokumenterer tilstanden i norsk natur. Dette bør kobles til et nytt naturmål og enhetlige måle- og rapporteringsindikatorer for arealforvaltning, og det bør også tilrettelegges for lokal skala. Enda viktigere for oss i kommunene er at det utvikles gode verktøy for areal- og naturanalyser som vi kan bruke i vår arealplanlegging for å forebygge nedbygging av viktige naturarealer. 

Mål 2 Restaurering

Stortingsmeldingen mangler et mål for restaurering av natur i 2030. Forpliktelsen regjeringen foreslår er kun å klargjøre omfanget av arealer som er forringet eller ødelagt på land. Restaurering av kjente verdifulle naturområder bør igangsettes umiddelbart selv om kartleggingen ikke er ferdig og vi ikke har den fulle oversikten. Lovverk, reguleringer, beslutninger bør være i tråd med naturavtalens mål om å restaurere 30 prosent av ødelagt natur innen 2030, og det må være forutsigbare finansieringsordninger og rammer som muliggjør at kommunene kan bidra til å nå dette målet.

Mål 3 Bevare land, ferskvann og hav

Stortingsmeldingen mangler en konkret plan for vern av havområder. På tross av målet om 30 prosent vern innen 2030, legges det ikke opp til noen nye verneprosesser på land, og det er ikke et representativt vern for naturtypene i Norge. For å sikre naturmangfold og økosystemtjenester i en klimausikker fremtid må hele verktøykassa brukes, inkludert vern. Finansiering av frivillig vern må styrkes.

Mål 8 Minimere konsekvenser av klimaendringer på naturmangfold og bygge robusthet

Regjeringen bør komme tilbake med nasjonale mål om å styrke naturlig karbonlagring som ikke går på bekostning av naturmangfold, og øke tilskuddsordning til klimatilpasning med vekt på naturbaserte løsninger. Kommuner vil ha behov for ressurser for å gjøre seg mer robuste, og vil få større kostnader knyttet til uønskede værhendelser på grunn av klimaendringer.

Mål 14 Integrere naturmangfold i ulike prosesser, tverrsektorielt og på alle samfunnsnivå

Interkommunalt samarbeid og samarbeid med fylkeskommunen og Statsforvalteren bør styrkes. Det bør gis tydeligere rammer og føringer for hvordan natur skal ivaretas samtidig som selvråderetten til kommunene ivaretas. Et godt grep som er prøvd ut av mange, er en systematisk og strategisk gjennomgang av vedtatte og utdaterte arealplaner, såkalt «planvask», dette bør tas mer systematisk i bruk.

Mål 15 Næringsliv – vurdere, opplyse om og redusere risiko og negativ påvirkning knyttet til naturmangfold mm

Vurderinger av naturrisiko, jf. NOU 2024:2, bør integreres i etablerte prosesser for samlet risikostyring, inkludert i kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser. Føre-var-prinsippet bør benyttes ved stor naturrisiko.

Mål 19 Mobilisere finansielle ressurser

Kommuner vil ta ansvar og trenger kunnskap, gode verktøy og rammer til å lede an i arbeidet med å ta vare på den norske naturen, gjennom bl.a. tydeligere, lovverk, statlige planretningslinjer, forutsigbare finansieringsordninger og gode, operative verktøy og veiledning. Med en presset kommuneøkonomi må det sikres at tilstrekkelige ressurser blir gjort tilgjengelig for kommunene. Natursats og klimasats er eksempel på vellykkede tilskuddsordninger for kommunene som må bli varige og styrkes.

Kommunenettverk for klimaomstilling er et administrativt styrt nettverk bestående av 18 kommuner som vil samarbeide for en bærekraftig omstilling til lavutslippssamfunnet. Deltakende kommuner er Asker, Aurskog-Høland, Bærum, Drammen, Eidsvoll, Gjøvik, Hole, Jevnaker, Krødsherad, Lier, Lillestrøm, Lunner, Lørenskog, Modum, Nittedal, Ringerike, Rælingen, Ullensaker. Innspillet er ikke politisk behandlet. 

Fiskebåt er arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for den havgående fiskeflåten. Havfiskeflåten står for ca. 70 prosent av førstehåndsverdien av fisk som bringes til land, og litt under 50 pst. av alle heltidsfiskere arbeider om bord på et havgående fiskefartøy.

Den fremlagte naturmeldingen gjelder for land, og ikke til havs. Begrunnelsen for dette er at det pågår en prosess hvor det først skal vurderes hvilke områder som allerede kan regnes som bevart i henhold til kriteriene i konvensjon om biologisk mangfold (CBD) og tilhørende naturavtale.

Fiskebåt mener det er riktig å vurdere egnetheten av allerede etablerte tiltak før man etablerer nye. Fiskerinæringen er allerede underlagt en rekke arealbaserte forvaltningstiltak og reguleringer som begrenser vår aktivitet av hensyn til naturen og bestandene. Det er viktig å se disse i sammenheng med behovet for fremtidige bevaringstiltak.

Samtidig er vi bekymret for regjeringens parallelle prosesser med å etablere og legge til rette for nye næringer til havs. Det er ikke kjent hvilke konsekvenser dette kan få for økosystemene og bestandene, og den totale belastningen på våre havområder. Fiskebåt mener det er uheldig at disse prosessene fortsetter uten at det er etablert en plan for havene, som tydeliggjør hvilke områder som bør bevares eller underlegges andre nødvendige tiltak.

Mineralutvinning til havs er delvis foreslått i sårbare og verdifulle dyphavsområder – såkalte SVO-områder. Her er gyte- og oppvekstområder for fisk, med unike bunnsamfunn som har blitt til gjennom millioner av år. Områdene beskrives som svært sårbare for menneskelig påvirkning og har liten evne til restituering. Områdene er allerede stengt for fiske med bunnberørende redskaper. 

Videre har norske myndigheter pekt på 20 mulige områder for fornybar kraftproduksjon til havs. Dette omfatter både flytende og bunnfaste områder som er spredt langs norskekysten. Behovet for bunnfast havvind kan øke i årene som kommer, grunnet høye kostnader og stort subsidiebehov for flytende havvind. Samtidig ligger samtlige områder foreslått for bunnfast havvind i Nordsjøen og Skagerak. I den fremlagte naturmeldingen kommer det frem at økosystemene i Nordsjøen og Skagerak er betydelig påvirket av menneskelige aktiviteter – blant annet fra fiske, det er vi klar over. Tilstanden i disse havområdene er ikke lenger god. Områdene vil mest sannsynlig trenge bevaringstiltak i nær fremtid.

Fiskerinæringen er helt avhengig av sunne og friske hav, med intakte økosystemer og bestander. Næringen høster av overskuddet til havs. Vi trenger derfor en handlingsplan som kan sikre at den totale belastningen på økosystemene ikke blir for stor, og ber om at dette arbeidet prioriteres – i tillegg til handlingsplanen for naturmangfold på land.

NRK har vist det norske folk at vi bygger ned natur tilsvarende 30 fotballbaner i døgnet. Mange arter er alvorlig truet, og karbonlagre i natur og grunn ødelegges. Måten vi skusler med arealer, fører til byspredning og dårlig stedsutvikling som er umulig å reversere. Dette får konsekvenser for trivsel, folkehelse og attraktivitet i by og bygd. Norske landskapsarkitekters forening (NLA) vil be energi- og miljøkomiteen om å pålegge regjeringen å stille flere og strengere krav i lovverket for å redusere tap av naturmangfold. Dette gir like spilleregler og bidrar til innovasjon både i privat og offentlig sektor.

Nye rammebetingelser vil gi mer innovasjon og mer naturmangfold
Meld. St. 35 (2023–2024) gir en god oversikt over viktige tema og peker på muligheter som vil bidra til å løse klima-, energi - og naturkrisen, men landskaparkitektene etterlyser mer handling som gir effekt. Regjeringen vil ikke nå målene som Norge har forpliktet seg til uten tøffere grep og prioriteringer.

Vi ber komiteen derfor om å sørge for følgende i arbeidet med handlingsplanen:  

• En nasjonal stans i nedbygging av særlig viktige naturarealer, inklusiv natur med karbonrikt jordsmonn
• Nasjonal arealnøytralitet (netto null tap av natur)
• Flere og strengere krav i lovverket for å redusere tap av naturmangfold.
• Klimautvalget 2050s UFF-modell (unngå, flytte og forbedre) må ligge til grunn for all type arealutvikling.
• «Naturvekstavtaler» som verktøy og insentiv for å skape grønne byer og tettsteder, og sikre mer fortetting og transformasjon av bebygd areal.
• Bruk av økologisk kompensasjon og økt satsing på naturrestaurering
• Krav om naturbaserte løsninger
• Krav om plussregnskap og en helhetstenking ved forming av nye energilandskap

Stort potensial i å utvikle gråarealene
Uten ambisiøse nasjonale mål vil det ikke være mulig for Norge å oppfylle internasjonale forpliktelser. Vi ber energi- og miljøkomiteen om å vedta stans i nedbygging av særlig viktige naturarealer. Det må inkludere natur med karbonrikt jordsmonn, som har en særlig betydning i å løse klimautfordringene.

Mange kommuner har allerede vedtatt arealnøytralitet i sin planlegging. For å sikre like spilleregler for kommunene og bedre ivaretakelse av natur mener vi arealnøytralitet (netto null tap av natur) må settes som nasjonalt krav i lovverket. Strengere krav gir også mer innovasjon i nye metoder og løsninger, både for private og offentlige aktører. Det må bli et lovfestet krav om areal-, klima- og naturregnskap i kommunene, og at det må gis økt handlingsrom i plan og bygningsloven til å sette planbestemmelser med krav til klima- og naturtiltak. 

Det enkleste grepet for bedre måloppnåelse mener landskapsarkitektene er å unngå unødvendig forbruk av natur i alle prosesser, slik Klimautvalget 2050 viser i sin UFF-modell (unngå, flytte og forbedre). Vi ber derfor om at Stortinget vedtar at Klimautvalget 2050s UFF-modell skal ligge til grunn for all type arealutvikling.

Naturvekstavtaler og naturbaserte løsninger gir bærekraftige byer og bygder
Vi foreslår videre «Naturvekstavtaler» som verktøy for å skape grønne byer og tettsteder, og sikre mer fortetting og transformasjon av bebygd areal. Krav om «netto null tap av natur» kan benyttes i forpliktende samarbeid og avtaler på samme måte som nullvekstmålet som handler om stans i veksten i persontransport med bil. Alternativt kan dette kombineres i by- og bygdevekstavtalene, siden nullvekstmålet allerede har tilsvarende hensikter med hensyn til klima, folkehelse og attraktiv stedsutvikling.

Det må koste å forbruke natur hvis vi skal klare å endre på måten vi sløser med naturareal. Landskapsarkitektene mener at det i alle planer må stilles krav til økologisk kompensasjon av natur, som igjen kan finansiere naturrestaurering på andre areal. En større statlig satsing på naturrestaurering nå vil bidra til utvikling av metoder som er nødvendig for at prinsipp om arealnøytralitet skal kunne følges opp av kommunene framover.

Landskapsarkitektene har særlig kompetanse på naturbaserte løsninger for klimatilpasning. Naturbaserte løsninger ivaretar klima, biologisk mangfold, økonomi, trivsel og folkehelse. Dette er svært gode grunner til å stille mer krav til naturbaserte løsninger. Strengere krav øker kreativiteten og gir raskere innovasjon i utvikling av løsninger. Løsninger som utvikles i Norge har stor overføringsverdi til andre land og bidrar til å nå globale mål.

Krav om plussregnskap og helhetstenking ved forming av nye energilandskap
Det internasjonale naturpanel (IPBES) peker på at på våre nordlige breddegrader lagrer vi store mengder CO2 i jordsmonnet. For hver meter vi bygger ned, jo mer reduserer vi den daglige opptakskapasiteten. Regnskapet med CO2-lagring i jordsmonnet må Norge ta i betraktning når nye energilandskap utvikles for produksjon av fornybar kraft.

Norske landskapsarkitekter er positiv til grønn og fornybar kraft, og vil gjerne bruke vår kompetanse til å bygge på steder og måter som gir plussregnskap for CO2. Vi som planlegger og bygger landet ønsker at det stilles krav for at vi skal skape den innovasjonen og bruke den beste kompetansen som finnes.

Vi ber komiteen om å vedta et verbalvedtak om at ved utredning av nye energilandskap må det gjøres et regnskap for tap av CO2-lagring i jordsmonnet med krav om plussregnskap, tap av naturmangfold og konsekvensene det vil ha for å etterleve naturavtalen.

Norge har en stolt fornybar krafthistorie. Noe av stoltheten er knyttet til byggingen av lokalsamfunn – ikke bare bygging av infrastruktur, men av arkitektur og nye landskap. Kraftstasjoner ble bygget som praktbygg som står som monumenter den dag i dag. Det ble bygget boliger, skoler, arbeidsplasser og lokalsamfunn i tilknytning til industrien. Vi etterlyser nå en helhetstenkning der estetikk i energilandskapene også hensyntas (jf. New European Bauhaus-kompasset der arkitektur og landskap er helt sentrale verktøy for å lykkes med EUs Green Deal).

Kapasitet og kompetanse på tvers av kommunegrenser
Våre 357 kommuner gis et enormt ansvar i Meld. St. 35 (2023-2024) for å følge opp naturavtalen. NRK og NINA har dokumentert at det så langt ikke går særlig bra. Vi har mange små kommuner med store arealer og mange av dem har lite kompetanse og ressurser på helhetlig arealplanlegging. Utfordringene står i kø når det nå skal balanseres mellom hensyn til natur, landskap og arealer til fornybar kraftproduksjon og kraftledninger.  

Norske landskapsarkitekter mener slike avgjørelser må tas av kompetente fagmiljøer, i dialog med lokalmiljøet, for at det ikke skal være verdifull natur som betaler prisen. Landskapet og naturen følger ikke kommunegrensene. Fylkeskommunene må få et tydeligere ansvar for kunnskapsgrunnlag og prosesser, og til å bistå de mange små og mellomstore kommunene som ikke har mulighet selv. Vi støtter derfor forslaget i naturmeldingen om regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene som kan tilby fagkompetanse til kommunene på dette området.

Stortinget må lage like spilleregler og fremme innovasjon
Norske landskapsarkitekter mener at Meld. St. 35 (2023-2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold tar opp mye viktig, men ikke nok til å stoppe nedbyggingen av verdifulle landskap og natur. Den stimulerer ikke nok til bærekraftig arealforvaltning eller til at vi som bygger landet i tilstrekkelig grad bruker vår kompetanse eller innovasjon til å utvikle landet på mer børekraftige måter.

Regjeringen har signert Naturavtalen som sier at vi skal verne og restaurere langt mer natur enn vi gjør i dag. I tillegg er Norge, gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, forpliktet til å behandle det norske landskapet som en felles verdi og ressurs for folk, natur og det biologiske mangfold. Disse avtalene må være mer enn blekk på papir - det må omsettes i praktisk politikk. Det holder ikke å håpe at våre 357 kommuner vil ta mer ansvar. Kommunene opererer innenfor rammene som er gitt av staten, og det er disse rammene vi ber Stortinget endre på.

Innledningsvis er det viktig å understreke at det gis full støtte til meldingens pkt 6.3.3., med vekt på styrking av forvaltningsknutepunkt i Norge. Potensialet for økt lokal verdiskaping er ikke tilstrekkelig utnyttet enda. 

Innspillet fra Nordland nasjonalparksenter er tidligere drøftet med representanter i sittende regjering og stortingsmedlemmer. Det foreligger, etter vår erfaring, allerede et godt grunnlag for å starte opp en strategisk ny retning med utgangspunkt i 3-4 av de største forvaltningsknutepunktene i Norge i dag. Geografisk ligger disse godt plassert, der vårt senter kan være dekkende for Nordland fylke med mange nasjonalparker, landskapsverneområder, naturreservater og andre verneformer. Det vil være nyttig å måle effekten på verdiskaping lokalt samt tiltrekningskraften dette kan ha på kompetanse til en region over en viss periode. En slik måling kan danne et kunnskapsbasert grunnlag for å utvikle ytterligere forvaltningsknutepunkt nær de vernede områder.

Nordland nasjonalparksenter (NNPS) har autorisasjon som Besøkssenter nasjonalparkene i Nordland med vekt på Rago, Sjunkhatten, Junkerdal, Láhko og Saltfjellet-Svartisen nasjonalparker og er ett av landets største forvaltningsknutepunkt.  Drøye 4400 kv km vernet areal i Nordland ligger i vår portefølje. Ni kommuner omfattes av dette vernet.

Sentret er medlem i AN – autoriserte besøkssentre i Norge – og støtter også prosessen om en generell styrking av besøkssentre i Norge, ref dokumentasjon gjennom Menon Economics utredning av sentrenes samfunnsnytte og utviklingspotensiale. Daglig leder ved NNPS er valgt inn i styret.

Vårt innspill til denne høringen er drøftet med og støttet av Statens naturoppsyn (direktør Morten Kjørstad) og Midtre Nordland nasjonalparkstyre (styreleder Inga Lill Sundset). Begge disse aktørene utgjør en sentral del av det faglige miljøet ved sentret med til sammen syv ansatte som har arbeidssted på sentret.   

Forsterket satsning på forvaltningsknutepunkt i Norge kan derfor ses i sammenheng med de øvrige målsetningene rundt besøkssentre i Norge. Innspillet utfyller Stortingsmeldingen med en større grad av konkretisering på ambisjoner for forvaltningsknutepunkter av en viss størrelse i Norge;

MÅL:

Aktørane i forvaltningsknutepunktet har som mål å formidle kunnskap om nasjonal og internasjonal natur og nasjonalparker, og bidra til forståelse for vern av naturverdier og biologisk mangfold.

Ved formalisering av samarbeid, samt fordeling av ansvar i forhold til forvaltning, oppsyn og informasjon, kan en få store synergier og slik bidra til bedre koordinert forvaltning og formidling av norske verneområder til gode for brukerne.

Målet er å oppnå bedre besøksforvaltning, spesielt i områder med sårbar natur og bruks- og næringsinteresser.

KRAV TIL FORVALTNINGSKNUTEPUNKT

• alle aktører i miljøforvaltningen skal være representert (formidling, forvaltning og oppsyn) og være innlemmet i et faglig fellesskap gjennom formelle avtaler.
• må ha infrastruktur og fasiliteter som tilfredsstiller krav til å være arena og møteplass, i tillegg til et arbeidsfellesskap.
• må ha etablert utstilling/aktivitetesarena/formidlingssystem til bruk for alle tre aktører (formidling, forvaltning og oppsyn) under Miljøforvaltningen i Norge.
• må ha på plass en kritisk masse av aktører/kompetanse samt være tilgjengelig på helårsbasis.

MÅLEINDIKATORER (KPI)

Økt lokal verdiskapning:

• Forvaltningsknutepunktet løser nasjonale tildelte oppgaver på vegne av relevante deler av miljøforvaltningen i Norge. Dette kan eksempelvis være utvikling og implementering av modeller for naturveiledning, håndtere/utrede/ løse saker knyttet til eksempelvis ivareta grunnlag for samisk naturbruk, ivareta implementering av merkevaren Norges nasjonalparker, ivareta oppgaver knyttet til reise- og opplevelsesmarkedet med vekt på informasjon og tiltak ved økt besøk, mm.
• Utvidet og supplerende relevant kompetanse som blir tilført det etablerte fagmiljøet blir omsatt i verdiskaping lokal og regionalt.
• Dimensjonert utvidet finansiering tilsvarende omfanget på nasjonale (og regionale) oppgaver gir direkte avkastning på den lokal verdiskapingen. Økt omsetning i reise- og opplevelsesmarked gir direkte verdi lokalt og regionalt på en bærekraftig måte som sikrer naturverdiene.

Definerte oppgaver er: 

• Ta hånd om hele prosesser knyttet til å utforme og fornye informasjonssystemer ut til brukere/besøkende. Dette kan være utforming av innhold ved innfallsporter, brosjyrer og annen informasjon om natur/nasjonalparker/verneområder.
• Utvikle og implementere bærekraftige formidlingsopplegg og medvirke i felles opplæring ovenfor skoler, grupper og ellers anna formidling knyttet til temaet natur/nasjonalparker/verneområder
• Initiere og igangsette relevante felles prosjekt (herunder også internasjonale prosjekter)
• Definere og koordinere felles årlig handlingsplan, og eventuelt andre strategidokument der en kan sjå på felles prioriteringer.
• Samarbeide om felles aktiviteter og prosjekt der det er naturlig

Autoriserte Besøkssenter i Norge (AN) er en interesseorganisasjon for alle 41 besøkssentrene  som er delt inn i nasjonalpark-, rovdyr-, verdensarv- og våtmarksentre, i tillegg til ett villreinsentre (to lokasjoner), ett Oslofjordensenter og ett skogsenter. I meldingen er de 41 besøkssentrene delt inn i 34 besøkssenter for natur og 7 besøkssenter for verdensarv. Besøkssentrene sin verdiskapning er allerede godt dokumenter av Menon Economics, og for hver krone sentrene mottar i støtte får samfunnet igjen anslagsvis 3,5-5 kroner i form av direkte nytte for de besøkende og nesten 2 kroner i form av lokal verdiskaping i reiselivsnæringen. Rapporten slår også fast at besøkssentrene i flere tiår har vært underfinansiert.  Link til rapporten fra Menon Economics: https://dn7eyj4djjy4e.cloudfront.net/.../Oppdatert...

Etter gjennomgang av melding stiller vi oss positiv til meldingen i sin helhet og spesielt knyttet til rollen som er skissert for besøkssentrene. Samtidig er det viktig for oss å utfordre på hvordan besøkssentrene skal etterleve rollen og oppgavene som er beskrevet i meldingen.

I meldingen er følgende beskrevet «Det er lagt til rette for at forvaltningen av nasjonalparker og store verneområder er lagt til lokale knutepunkter. I disse knutepunktene har nasjonalpark- og verneområdeforvaltere kontorsted, og knutepunktene er gjerne samlokalisert med besøkssentre for natur, kontorsted for statlig naturoppsyn, ansatte i fjellstyrer med videre»

AN er veldig positiv til denne modellen, hvor knutepunktene er samlokalisert med besøkssentre for natur for å bygge gode faglige fellesskap for kompetansearbeidsplasser lokalt. I meldingen er det omtalt som at samlokalisering er standarden med ordet «gjerne» noe som ikke medfører riktighet. I dag er kun 3 av 34 sentre samlokalisert i knutepunktene. Vi ønsker at meldingen hadde vært tydelig på at dette var en strategi som skulle gjennomføres for alle sentrene, og at det ligger virkemiddel til å realisere dette.

Videre er AN veldig positiv til Klima- og miljødepartementet sin uttalelse om å styrke og videreutvikle knutepunktene og besøkssentrene. De 34 besøkssentrene for natur har i dag bygninger og infrastruktur som allerede er etablert, og knutepunktene bør fortsette å bygge på dette slik at man er tettere på problemstillingen og på den måte forstår utfordringene og oppgavene som må løses lokalt. Besøkssentrene er i prinsippet «kundesenteret» for alle nasjonalparkene og verneområder. Med 1,2 millioner besøkene (ref. Menon rapport nr. 65/2021) på sentrene årlig, sitter sentrene med unik kompetanse om hvordan verne og besøksstrategien fungerer for nasjonalparkene og verneområdene. De nye måIene som skal være grunnlaget for ny strategi for besøkssentre for natur som skal gjelde i perioden 2025–2035. Målene er utarbeidet og forankret i departementet uten aktiv deltakelse fra besøkssentrene. Vi ble i september i år på sentersamlingen til Miljødirektoratet presentert for målene, med en begrenset mulighet for tilbakemelding. Besøkssentrene har derfor liten grad eierskap til de nye målene som er følgende:

• Hovedmål: Besøkssentrene øker befolkningens kunnskap om natur og bidrar samtidig til lokal verdiskaping.
• Delmål 1: Besøkssentrene er effektive og attraktive formidlere av kunnskap om natur.
• Delmål 2: Besøkssentrene utfyller miljøforvaltningens øvrige virkemidler på en effektiv måte.
• Delmål 3: Besøkssentre bidrar til lokal verdiskaping, samarbeider med lokale fagmiljøer og skaper synergier.
• Delmål 4: Besøkssentrene har bærekraftig økonomi.

AN ber at besøkssentrene blir involvert i prosessen med videre utarbeiding av ny strategi. Besøkssentrene med sin kompetanse og innsikt må involveres for å sikre bedre måloppnåelse og målbarhet siden vi skal etterleve og levere på målene. Spesielt på hovedmål og delmål: Besøkssentrene øker befolkningens kunnskap om natur gjennom effektiv og attraktiv formidling og bidrar samtidig til lokal verdiskaping.

For at sentrene skal være gode formidler av kunnskap om viktige miljøverdier, må departementet se nærmere på den samlede finansieringen. I 2024 rapporterte sentrene inn årlig kostnader på 202 millioner kroner for å drive besøkssentrene. Grunntilskuddet som miljødirektoratet tildeler dekker bare 23% av at kostandene sentrene har. Øvrige kostander må sentrene dekke inn selv. Med et så stort GAP mellom tilskudd og kostnader, må sentrene redusere aktivitet og attraksjonsverdi for å løse de økonomiske utfordringene. For alle de 41 besøkssentrene ligger snitt driftskostnader pr. senter på 3,9 millioner. Det et meldt fra sentrene i flere år at grunntilskuddet bør løftes fra 1,2 millioner til 3,5 millioner årlig. Med tillegg av årlige utviklingsmidler på 2,0 millioner, dette for å ivareta utvikling og attraksjonskraft for de besøkende i sentrene, samt imøtekomme autorisasjonskravene som stilles av Miljødirektoratet. Beregning og argumentasjon finner man i rapporten fra Menon Economics: https://dn7eyj4djjy4e.cloudfront.net/.../Oppdatert...

Sentrenes samfunnsnytte er langt større enn offentlig finansiering av sentrene. AN bemerker at Besøkssentrene har videre potensiale til å ta en større og mer synlig rolle i bevaringen av natur og i merkevarebyggingen av Norge: besøkssentrene kan være fyrtårn for norsk natur. Tilbakemeldinger fra besøkssentrene gjennom flere år tilsier at for å sikre drift som ivaretar autorisasjonskravene og gir attraktive besøkssentre, er det investerings- og driftsbehov på hhv. 2 og 3,5 millioner pr. besøkssenter årlig.

Det hevdes fra AN i samsvar med Menon rapporten at det klarlagt at staten sitt økonomiske bidrag til formidling av naturarven er uforklarlig lav, sammenlikna med formidling av kulturarven/museer og vitensentrene.

Ny finansiering anbefales vedtatt for at besøkssentrene skal kunne levere på departementet sine målsetninger og økt samfunnsnytte. AN ber komitéen fremme forslag til regjeringen om en ny finansieringsmodell for besøkssentrene.

For Autoriserte Besøkssentre i Norge
Ole Øyen
Styreleder

Handlingsplanen trenger nasjonale mål, tiltak og virkemidler som gjør Norge i stand til å oppfylle naturavtalen. Regjeringens forslag har mange gode problembeskrivelser, men Stortinget må forbedre den konkrete handlingsplanen. Vi fokuserer på tre hovedtema, med en beskrivelse av hvorfor de er viktige og hvordan de henger sammen med naturavtalens mål, og vi presenterer konkrete punkter Stortinget bør vedta.

1. Vi trenger mer og ekte vern

- Vern og bevaring av 30 prosent av land- og havområdene (naturavtalens delmål nr. 3)

- Stans i utryddelse av arter (naturavtalens delmål nr. 4)

Regjeringen mener at Norge med enkelte forbedringer av dagens verneområder og ulike bevaringsområder skal kunne innfri målet om å bevare 30 prosent av landområdene. For havet meldes det ennå ikke noen nasjonal ambisjon.

Naturvernforbundet mener:

Første bud må være å gjøre vernet i eksisterende verneområder sterkere. Andre bevaringstiltak som villreinområder, nøkkelbiotoper i skog og vernede vassdrag må også styrkes kraftig hvis de skal kunne telle som ekte arealvern. Det er heller ikke grunn til å slå seg til ro når vernearealene til lands i hovedsak er store områder på Svalbard, på Jan Mayen og i norsk fjellheim, mens det mangler et representativt vern av andre landnaturtyper.

Det er også kritisk viktig for Norge å verne mer arealer til havs snarest, sett i lys av det store presset vi ser på havarealene fra ulike sektorer som gruvedrift, petroleum, industrielt fiske, oppdrett og kraftutbygging. Den såkalte marine verneplanen er langt fra nok.

Forslag til forbedring av nasjonale mål: 

• Norge skal sikre representativt vern av tilstrekkelig store, varierte og sammenhengende naturområder på land og i sjøen, i tråd med målet i naturavtalen om verne 30 prosent.    

Konkrete forslag: Stortinget vil:

• Forsere arbeidet for å velge ut og holde av arealer i sjøen for vern eller andre effektive bevaringstiltak. 

• Fjerne muligheten til bunntråling og annet industrielt fiske i marine verneområder. 

• Gi mer støtte til frivillig skogvern og verne større deler av statens skogeiendommer. 

• Forby flatehogst i naturskog inntil naturverdiene er registrert og vern avklart.

• Raskt avklare forholdet mellom vern etter naturmangfoldloven og «andre effektive bevaringstiltak» (OECM) i en åpen prosess der sivilsamfunn og forskning får delta.

• Gi vernede vassdrag sterkere vern også mot andre trusler enn kraftutbygging.

• Iverksette handlingsplanen for sjøfugl med tiltak for å styrke de truede artene spesielt.

• Innføre EUs naturrestaureringslov som en del av EØS-avtalen.

• Sikre levedyktige bestander av naturlig forekommende rovvilt, villaks, villrein og andre norske ansvarsarter.

• Styrke eksisterende verneforskrifter for å unngå bygge-, jakt- og ferdselsdispensasjoner som virker mot verneformålet.
  
  

2. Staten må stille krav til kommunene om å beskytte natur 

- Alle arealer skal forvaltes med naturen i sentrum (naturavtalens delmål nr. 1)

- Naturhensyn i alle samfunnssektorer (naturavtalens delmål nr. 14)

- Forvaltningen må være kunnskapsbasert (naturavtalens delmål nr. 21)

Norsk arealforvaltning tilbyr muligheter for involvering og ivaretakelse av natur, men det mangler oversikt over arealbruken, og det er utfordringer med å ivareta natur og klima tilstrekkelig i prosessene. Regjeringen vil legge til rette for arealregnskap både nasjonalt og i kommunene og styrke kompetanse og veiledning om natur til kommunene.

Naturvernforbundet mener:

Det er kommunene som i hovedsak har ansvaret for arealplanlegging og dermed lokale politikere som også godkjenner de fleste inngrep der natur bygges ned. Mens hver enkelt byggesak kan framstå uskyldig, har summen vært et naturtap som ikke kan fortsette. Kommunepolitikerne trenger mer hjelp for å kunne se naturtapet i en nasjonal sammenheng og ut over hver enkeltsøknad og korte politiske periode. Det såkalte hytteopprøret viser at vi mange steder nærmer oss smertegrensen for naturnedbygging, og en rekke lokalsamfunn sier at nå får det være nok. Dette bør også reflekteres i nasjonal politikk. Ved å stille strengere krav til kommunenes arealplanlegging, med mål om såkalt arealnøytrale arealplaner og klare forbud mot nedbygging av definerte typer verdifull natur, for eksempel myr, gammelskog eller våtmark, kan staten stoppe bit-for-bit-naturtapet.

Konkrete forslag: Stortinget vil:

• Innføre krav om at alle kommuner utvikler egne areal- og naturregnskap.

• Innføre arealnøytralitet som styrende prinsipp, med klare føringer om at utbygging og økt utnyttelse skal skje på allerede utbygde områder istedenfor i nye naturområder.

• Innføre forbud mot nedbygging av myr og andre områder med stort naturmangfold og høy evne til karbonopptak og -lagring.

• Sikre at naturkartlegging og konsekvensutredninger oppfyller krav til uavhengighet og holder høy kvalitet. Det må stilles krav om at alle slike utredninger og miljødata skal være offentlig tilgjengelig i en åpen database.

• Innføre naturrestaurering som arealformål i plan og etablere regionale arealbanker med oversikt over områder som er aktuelle for naturrestaurering.

• Styrke Natursats-programmet, som gulrot for kommuner som vil gjennomføre revisjon av kommuneplanen og andre grep for stanse tapet av naturmangfold.

• Lovfeste krav om at arealplaner eldre enn ti år ikke gir grunnlag for behandling av byggesak, men automatisk inngår i kommunens planvask.

• Styrke statsforvalterens rolle i arealplansaker og tilbakeføre planavdelingen til Klima- og miljødepartementet (KLD), slik at KLD blir overordnet myndighet i innsigelsessaker.
  
  

Spillereglene for næringslivet må gi naturen en sjanse

- Stoppe naturskadelige subsidier (naturavtalens mål nr. 18)

- Naturhensyn i alle samfunnssektorer (naturavtalens mål nr. 14)

- Primærnæringer bidrar til å bevare og restaurere naturmangfold og økosystemtjenester (naturavtalens mål nr. 10)

Regjeringen vil jevnlig evaluere støtteordninger og subsidier som kan være positive eller negative for naturmangfold, og vil etablere og regelmessig oppdatere naturregnskap og «menyer av ulike tiltak som bidrar til å holde økosystemer i god økologisk tilstand». Regjeringen vil se nærmere på hvordan rammene for akvakultur og landbruket kan vris i mer klima- og miljøvennlig retning.

Naturvernforbundet mener:

Staten må legge til rette for at næringslivet gir naturen en sjanse. Lovverk og kontroll må forsterkes betydelig samtidig som naturskadelige subsidier avvikles. Skal Norge følge opp naturavtalen og andre internasjonale naturvernambisjoner, kan ikke for eksempel skogsbilveier i verdifull natur eller bunntråling i verneområder subsidieres. Støtten til de samme næringene må isteden vris over på naturvennlig drift.

Det bør etableres felles spilleregler på tvers av næringslivssektorer som fremmer natur- og miljøhensyn i lokalitetsavklaringer for utbyggingsprosjekter. Næringsparker, sol- og vindkraft, oppdrett, ny vannkraft og liknende må i langt større grad styres til grå arealer framfor natur.

Konkrete forslag: Stortinget vil:

• Avvikle subsidier og andre støtteordninger som kan utgjøre direkte trusler for naturmangfold, og erstatte dem med naturvennlige økonomiske insentiver.

• Innføre meldeplikt til kommunene for hogst i viktige natur- og friluftsområder.

• Etablere klare og felles regler for å gi næringslivet tidlig avklaring og avslag på utbyggingsprosjekter og planforslag som er i strid med naturmål.

• Gjennomføre en kraftinnsats for en renere og rikere Oslofjord gjennom strengere krav til nitrogenrensing og landbuksavrenning og regulering av fiskeriaktivitet i tråd med Miljødirektoratets og Fiskeridirektoratets anbefalinger om å innføre nullfiskeområder.

• Stille krav om at oppdrettsanlegg ikke får legges i viktige natur- og friluftsområder, og stille krav om forbedring av fiskehelse, økt ressursutnyttelse og kraftig reduserte utslipp og rømminger gjennom teknologinøytrale miljøfleksibilitetsordninger.

• Forby taretråling for å sikre naturlig restaurering av verdifulle tareskog.

• Opprettholde og forsterke et strengt regime for antibiotika, GMO, sprøytemiddel- og biocidbruk i landbruk og oppdrett.

Naturavtalen fra 2022 er en viktig internasjonal enighet. Målene i avtalen er ambisiøse og vil ikke kunne oppnås uten tydelig endring av gjeldende natur- og arealpolitikk i blant annet Norge. Dersom målene i avtalen innfris, vil det utgjøre en betydelig styrking av naturen som vil være helt nødvendig for både artene der og oss mennesker i lang tid framover. 

I dette korte innspillet fokuserer vi mest på Mål 16 om å redusere avtrykket fra forbruk. For innspill til andre mål viser vi til For Naturen – Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030, som vi gav ut sammen med andre miljøorganisasjoner i 2023. 

Handlingsplanen har allerede en god analyse om norsk overforbruk, og viser til at Norge har en av de høyeste forbruksratene per innbygger i verden, stadig tidligere årlig overskuddsdag, og at det ville krevd 3,2 jordkloder om resten av verden skulle hatt samme forbruk som oss. Handlingsplanen viser til at FNs ressurspanel anbefaler å ikke bare ha tiltak på produksjonssiden, men også på forbrukssiden. Framtiden i våre hender er opptatt av sammenhengen mellom produksjon og forbruk, og er positive til tiltak begge steder. 

Ting som EUs økodesginforordning og et utvidet produsentansvar for tekstiler vil kunne bidra sterkt til sirkulærøkonomi blant forbruksartikler. Dette ønsker vi velkommen, samtidig som vi savner tiltak for mer sirkulærøkonomi og dermed mindre materialuttak i større sammenhenger, slik som i byggematerialer og i planleggingen av nybygg og ombruk av eksisterende bygg. Vi kjenner til at regjeringens strategi for sirkulærøkonomi, samt ulike ekspertgrupper og et mulig kommende samfunnsoppdrag for sirkulærøkonomi, vurderer lignende spørsmål. Vi oppfordrer til samarbeid og til ambisiøse tiltak som vil ha snarlig effekt. 

Framtiden i våre hender mener en god norsk oppfølging av mål 16 må innebære å: 

• Sette et reduksjonsmål for bruk av primære råvarer
  På samme måte som at Norge styrer etter klimamål for å redusere utslipp, må Norge styre etter et reduksjonsmål for bruk av primære råvarer for å skåne natur i inn- og utland og bidra til å legge om nordmenns vaner fra “bruk og kast” til “ta vare på”. Et mål for sirkularitet kan med fordel brytes ned på ulike nøkkelnæringers reduksjon, og indikatorer for disse bør rapporteres på årlig i forbindelse med Statsbudsjettets grønne bok. 
   

• Sette et separat klimamål for forbruksbaserte utslipp
  Norsk overforbruk driver opp både ressursuttak fra naturen og klimagassutslipp. Begge deler er nå på et uansvarlig høyt nivå. Når Norge i løpet av 2025 skal melde inn sine NDCer til Parisavtalen, må et klimamål for forbruket være med. 
  Denne publikasjonens Figur 6.29 om forbruksbaserte utslipp gir god og viktig informasjon om utslipp i andre land som følge av norsk forbruk, og viser at det trengs et årlig oppdatert forbruksbasert klimaregnskap til å støtte målet. 
   

• Innse at økt ombruk fordrer mindre tilgjengelige nye forbruksvarer
  Endringene i Brukthandelloven som trådte i kraft 1. juli i år er positive for å oppnå mer ombruk. Flere grep bør også vurderes, slik som redusert merverdiavgift på bruktsalg og reparasjon av forbruksvarer. Men kanskje viktigst av alt trengs det restriksjoner mot de miljøskadelige alternativene, slik at ombruk relativt sett kommer bedre ut av konkurransen. Aktuelle virkemidler for å oppnå dette er blant annet å fjerne tollfritaket i VOEC-ordningen for varer under 3000 kr, å innføre merking av klær som inneholder plast, samt å innføre en avgift på fast fashion-plagg eller å innføre reklameforbud mot fast fashion-plagg. 
   

• Se potensialet i bedre avfallshåndtering
  Mye av det vi som forbrukere leverer til gjenvinning, blir i realiteten aldri resirkulert. Dette fører til at vi går glipp av å kunne holde mineraler og materialer i kretsløpet over lengre tid, og gjør oss mer avhengige av å hente ut nye primære råvarer. 
  Vi foreslår flere ressurser til avfallshåndtering og mer “urban mining”, samtidig som vi vil peke på at hvordan avfall håndteres ikke bare bestemmes på avfallsstasjonen: det er også sterkt påvirket av i hvilken grad produsenter har lykkes med å lage produkter som varer, produkter som kan brukes til flere anledninger, produkter som kan fikses, produkter som kan tas fra hverandre og få reservedeler, og produkter som i siste fase kan resirkuleres. 

• Innføre en matkastelov
  Matsvinnet i Norge utgjør et ressurssløseri som har en betydelig negativ påvirkning på både natur og klima. Matsvinnproblemet får en overfladisk omtale i naturhandlingsplanen. I tillegg nevnes en ny matkastelov i forbindelse med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025, som et av de store kommende tiltakene på miljøsiden. Framtiden i våre hender vil understreke behovet for en slik lov, og påpeke at loven må sikre at både butikker, grossister og produsenter tar større ansvar for matsvinn som følger av deres aktivitet. For en virkningsfull matkastelov vil vi vise til våre egne dissenser i regjeringens matsvinnutvalg. 
   

Å lykkes med mål 16 vil føre til at vi også tas nærmere å nå flere av de andre viktige målene i Naturavtalen. Redusert uttak av naturressurser vil gi naturen mer anledning til å være i fred og regenerere seg selv, og det vil kunne hindre enorme og uforsvarlige naturinngrep, slik som de hasardiøse planene om å åpne for mineralutvinning på havbunnen. 

I tillegg til våre innspill til mål 16 vil vi vise til at Norge bør innføre et moratorium mot ny hyttebygging fram til en løsning for arealnøytralitet er på plass, samt si nei til utbygginger av overdimensjonerte motorveier, og innføre krav til et mer naturbasert landbruk. Vi vil i tillegg påpeke at Norge absolutt ikke kan åpne for gruvedrift på havbunnen, som ville brutt med minst 9 av delmålene i Naturavtalen. 

For Naturen – Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030: https://www.framtiden.no/filer/dokumenter/Rapporter/2023/For-naturen.pdf 

Norsk Gartnerforbund (NGF) er nærings- og interesseorganisasjon for norske produsenter av grønnsaker, frukt, bær, planter og trær. NGF ønsker med dette å gi sine innspill til Handlingsplan naturmangfold Meld. St. 35 (2023–2024).

Mål 6 – Redusere introduksjon av fremmede arter 
Handlingsplanen slår fast at: «Regelverket om fremmede organismer er i stor grad innrettet mot en tidlig innsats, og er et viktig verktøy for å hindre innførsel og spredning av fremmede arter i norsk natur.» 

Til tross for regelverket mener NGF det i realiteten arbeides i liten grad med tidlig innsats, og etterlyser et større fokus på dette. Det foreligger nå forslag om å forby 97 arter hvor kun 14 arter er karakterisert som dørstokkarter. De resterende artene er godt etablert med egenspredning i et omfang som betyr at det ikke er aktuelt med bekjempelse.

Det er behov for å tenke nytt hvis man skal oppnå målet. Det viktigste tiltaket er reduksjon i planteimporten.Norsk institutt for naturforvaltning har i flere undersøkelser vist at svært mange fremmede skadelige organismerkommer seg inn i landet via importen og NIBIO har i prosjektet StopPest avdekket store svakheter ved dagens importkontroll. Hvis det ikke rettes tiltak her, vil man ikke kunne nå mål 6.

I henhold til dagens praksis har ikke forbud tilbakevirkende kraft og det stilles heller ikke krav til bekjempelse. NGF er ikke prinsipielt imot forbud, men dagens ordning bidrar til å svekke norsk planteproduksjon, da det ved nye forbud forventes at norske planteskoler skal kaste varer til en verdi av flere millioner kroner - uten noen form for økonomisk kompensasjon. I vurdering av arter som er aktuelle å forby bør det inkludere en grundig kost-nytteanalyse, og forbud for nye arter bør for fremtiden utløse midler til bekjemping.

Mål 7 – Redusere forurensning 
Det er et overordnet mål om å redusere bruk av kjemiske plantevernmidler. Dette støttes av NGF. Samtidig er det viktig at det sikres tilgang til et utvalg plantevernmidler som kan benyttes i de situasjoner hvor det er nødvendig å bruke kjemi. Det utvikles stadig bedre og mer miljøvennlige plantevernmidler som norske produsenter ikke får tilgang til grunnet få søknader i Norge. Resultatet er at man har tilgang til stadig færre plantevernmidler, som kan øke faren for antimikrobiell resistensutvikling. Det er bekymringsfullt mtp. det biologiske mangfold. Det finnes eksempelvis roboter som kan dråpesprøyte ugress med millimeterpresisjon, og slik skåne nytteplanter og redusere uønsket avrenning betydelig. Det bør være et politisk vilje til å bidra økonomisk til implementering av den type nyere teknologi.   

I handlingsplanen fremkommer det at arbeidet med nytt gjødselregelverk er høyt prioritert av regjeringen, og at det tas sikte på at et nytt regelverk trer i kraft fra 1. januar 2025. NGF viser her til høringsuttalelsen fra NLR av juni 2024 om utsatt ikrafttredelse til 2026 slik at bøndene får mulighet til omstilling og at merkostnadene i forbindelse med den nye forskriften kompenseres økonomisk til bøndene. Dette støttes av NGF.     

Mål 8 – Minimere påvirkningene av klimaendringer på naturmangfold og bygge robusthet 
I handlingsplanen står å lese: «Regjeringen vil sette ned en arbeidsgruppe med mandat å bidra til å utvikle torvreduserte og torvfrie produkter som dyrkingsmedier og jordforbedring.» Det er positivt at regjeringen tar i bruk rapporten «Forslag til plan for overgang fra bruk av torvbaserte til torvfrie produkter» fra Miljødirektoratet 2019 (i samarbeid med bland annet NGF). Videre utviklingen av nye vekstmedier er avhengig av at det finnes tilgjengelige prosjekt- og utviklingsmidler som muliggjør at man kan foreta storskalaforsøk. I 2019 var ambisjonen en utfasing av torv i privatmarkedet fra 2025 og for gartneri- og hagebruksnæringen fra 2030.

NGF mener at det er uklokt og urealistisk å fortsatt ha denne samme ambisjonen, siden arbeidet som skisseres i nevnte rapport fra Miljødirektoratets tilsynelatende så langt har blitt utsatt i fem år. Selv om det er nye produkter under utvikling og nye forsøk under oppstart, er man langt fra å finne fullverdig produkt med torvens egenskaper og som i tillegg er et mer bærekraftig alternativ. De alternative produktene som er under utvikling per i dag krever mer tilførsel av grunngjødsel og krever mer vanning. Fra et klima- og miljøsynspunkt er dette ikke mer bærekraftig enn bruk av torv, da det er  ønskelig å redusere gjødselbruken, samt at vann vil være en begrenset ressurs.     

Mål 12 – Grønne byer og tettsteder  
Handlingsplanen understreker betydningen av grønne byer og tettsteder for folkehelse, naturmangfold og økosystemtjenester. NGF ønsker å peke på betydningen av den norske planteskoleproduksjonen i realisering av dette målet. Norske produsenter produserer trær, busker og stauder tilpasset norske forhold. Norsk produksjon er det kortreiste alternativet og det viktigste vern fra fremmede skadedyr og sykdommer som krysser landegrensen med importen. I prosjekter der det er ønskelig med villflora i by er det kun norske produsenter som bør produsere dette fra egne hjemlige populasjoner. Norsk produksjon foregår etter norsk regelverk som sikrer gode arbeidsforhold for ansatte og det er kun plantevernmiddel som er tillatt i Norge som benyttes. Valg av norskproduserte varer er det mest bærekraftige alternativet. Rapporten Grøntsektoren mot 2035 fra 2020 hadde som formål å utrede hva som må ligge til grunn for økt norsk produksjon. Rapporten favner alle grøntproduksjoner inkludert prydplanter og planteskolevarer. Et av virkemidlene det pekes på i rapporten er utnyttelse av innkjøpskraften i offentlig sektor. Dette virkemiddel bør i høyeste grad benyttes for de planter man velger å bruke i offentlige rom.   

NHOs utgangspunkt  

NHO støtter en politikk som bidrar til velfungerende økosystemer og begrenser tap av natur og naturmangfold. Norske bedrifter er avhengig av natur i svært mange av sine verdikjeder, og mange bedrifter jobber målrettet med å drive så bærekraftig som mulig, og utvikle virksomheten slik at fotavtrykket blir minst mulig.  Bedriftene ønsker også å bidra til at Norge realiserer flere tverrpolitiske mål og ambisjoner, samtidig som det vises større grad av aktsomhet og bedre ivaretakelse av sårbar natur. Vi skal realisere klimamålene, oppfylle FNs naturavtale, sikre næringsutvikling og bosetting i alle deler av landet, og vi må styrke grunnlaget for fremtidig jobbskaping og velferd.  

 Vi er glade for at meldingen i klartekst uttrykker at dette legges til grunn for meldingen, og at formålet er å se natur og klima i sammenheng. Det er også bra at regjeringen anerkjenner at utvinning av mineraler og etablering av industri som er viktig for det grønne skiftet krever arealer. Vi er enige med regjeringen i at det er vanskelig å få til store industrietableringer uten at det fører til at det tas i bruk nye arealer, men at det må skje så skånsomt som mulig. 

 Det er uheldig at konfliktnivået rundt arealendringer har tiltatt. Både natur og næringsliv er avhengig av forutsigbarhet og tempo i beslutninger. Klimaendringer er i dag ansett for å være den største trusselen mot vår planet og fremtidig velferd. For å fase ut fossil energi innen transport, industri og på sokkelen, må vi både bygge ut mye mer fornybar kraft og forsterke kapasiteten i strømnettet. Vi viser til det omfattende kartleggingsarbeid på kraftbehovet og hvordan dette kan løses i vårt "Kraftløftet".  

 I arbeidet med å oppfylle Parismålene og naturavtalen vil beslutningstakere på alle nivåer i offentlig og privat sektor møte på målkonflikter og dilemmaer. Da bør vi ikke bygge opp under motsetninger, men snarere bygge på det gode og tillitsbaserte utgangspunktet Norge har for å håndtere krevende avveininger. Vi har satt strenge miljøkrav og vi har høye klimaavgifter som gir incentiver til omstilling.  Vårt forvaltningsregime og plansystem er generelt godt utviklet og balanserer miljømessige og økonomiske hensyn for utvikling av ulike prosjekter. Norsk forvaltning og prosjektutvikling kjennetegnes av høye standarder med utgangspunkt i sameksistens, gode miljøkrav og HMS. I arbeidet med å sette mål for å beskytte naturen i havet må vi kombinere bevaring med utvikling av næringsaktiviteter. Vi må unngå at det bevares uforholdsmessig mye areal som følge av manglende kunnskap om og kartlegging av naturverdier. 

 Noen momenter til behandlingen av meldingen  

• Bedre kartgrunnlag: Det er positivt at regjeringen foreslår å styrke kartgrunnlaget og skaffe bedre oversikt over viktige naturdata. En forutsetning for en god offentlig samtale om arealbruk og omstilling krever tilgang på kunnskap om valgalternativer og konsekvenser. Det haster med å etablere et godt omforent og digitalt tilgjengelig kartgrunnlag. Det kan være konfliktdempende og gi et grunnlag for å verdifastsette ulike typer natur. Det vil gjøre det lettere for planleggere og utbyggere å gjøre de vurderingene som trengs. Vi er usikre på om de 50 mill. kronene som er foreslått til dette formålet i statsbudsjettet for 2025 er tilstrekkelig. 
• Styrke utredningskapasiteten og -kompetansen: Beslutningsgrunnlaget i konkrete utbyggingssaker må være så godt som mulig, både når det gjelder faglige kartlegginger og oppdaterte økologiske vurderinger, og kunnskap og innsikt om nye bærekraftige forretningsmodeller. Det er behov for å styrke utredningskapasiteten og -kompetansen i de miljøene som står for kartleggingene og vurderer disse hensynene. Det er viktig å sikre at det stilles tydelige krav til konsekvensutredninger, at disse er tillitsvekkende, og at konsulentmiljøer som forestår utredninger er kompetente og uavhengige. Faglig tillit til de utredningene som gjennomføres er viktig for kvaliteten og tilliten til prosessene. 
• Økonomiske virkemidler: Klimapolitikk, klimatilpassing, energiomstilling og naturforvalting henger sammen. Vi er prinsipielt positive til naturavgifter som øremerkes til bruk av restaurering og bevaring av natur andre steder som bidrag til en mer bærekraftig ressursforvaltning samlet sett. Dette må i så fall utredes slik at nivå og innretting av en slik avgift, herunder sammenhengen med øvrige avgifter, vurderes nærmere. Et naturregnskap på nasjonalt nivå kan også være et grep her. Kommunale naturregnskap anser vi som lite hensiktsmessige, da det kan være til hinder for helhetlige løsninger som trengs.  
• Stimulere til innovasjon og teknologiutvikling for å fremme aktsom gjennomføring av naturinngrep: Det bør i større grad stimuleres til innovasjon og teknologiutvikling for å sikre at bygging og drift av prosjektene gjennomføres med aktsomhet og skånsomhet. I offentlige og private anskaffelser kan dette adresseres i kravspesifikasjoner, kvalifikasjonskrav,  tildelingskriterier og kontraktskrav.  
• Styrket internkontroll i virksomheter: Stadig flere bedrifter inkluderer vurderinger av naturrisiko som en del av sitt arbeid med risikoreduksjon. Fremover bør tema knyttet til naturrisiko få en mer fremtredende plass i konsekvensutredninger og arbeid med risikoreduksjon som utføres av bedriftene. Sammen med allerede etablerte ESG-standarder, taksonomi og andre krav til bærekraftsrapportering, vil dette kunne gi en positiv effekt og stimulere innovasjon og teknologiutvikling.  
• Utnytte bedre klargjorte industritomter og eksisterende infrastruktur: Industriareal med tilrettelagt infrastruktur er viktig for å sikre etablering av nye grønne industrielle verdikjeder. Klargjorte og ferdigregulerte industriområder/næringsparker med tilgang til energiforsyning, utnyttelse av overskuddsvarme og infrastruktur, vil stimulere industrielle satsinger. Konsentrert innsats i etablerte industriområder vil redusere konfliktnivået og forbruket av natur, og gi mindre belastning på saksbehandlingskapasiteten til konsesjonssøknader. På samme måte som man verner enkelte naturområder, legger man til rette for industriell aktivitet i områder med liten naturpåvirkning i definerte industriklynger. NHO mener en styrket satsning på industriparker og -klynger kan bidra til å forene hensynene til ivaretagelse av viktige naturverdier og verdiskapning for næringslivet og samfunnet som helhet.   
• Sameksistens: Det er avgjørende at det tilrettelegges for god dialog mellom næringsaktører, miljøinteresser og andre interessenter i prosjekter som angår arealbruk. Det er viktig at medvirkning og konsultasjon kan skje så tidlig som mulig, slik at det lettere kan gjøres forbedringer og finne frem til løsninger som alle parter kan leve med. Samarbeidsforum for havvind er et godt eksempel der målet er å etablere og gi råd om forutsigbare spilleregler for aktiviteten og sameksistensen med eksisterende næringer og andre interesser. Bedre samarbeid mellom kraftkommuner vil også legge grunnlag for smidigere prosesser for veiledning og erfaringsoverføring til fremtidige utbygginger. 

Samtidig blir det viktig å lykkes med overgangen til mer sirkulære løsninger og verdikjeder, der ressursene holdes i kretsløpet så lenge som mulig. Det vil dempe presset på knappe naturressurser og sårbare økosystemer, og bremse tapet av naturmangfold. Her er det viktig at Norge følger med og raskt tilpasser seg EUs politiske initiativer. På samme måte må det mobiliseres sterkere for energieffektivisering og lokal energiproduksjon, samt bedre utnyttelse av dagens strømnett. Selv om kraftbehovet langt overstiger det som kan skaffes til veie ved hjelp av energieffektiviseringstiltak, er det viktig at vi får mest mulig ut av den kraften som allerede er tilgjengelig. Her trengs det en bred tilnærming til løsninger og virkemidler.  

Per Øyvind Langeland

avdelingsdirektør, næringspolitisk avdeling,

NHO

Stortingsmeldingen er fremleggelsen av regjeringens politikk for hvordan norske myndigheter skal bidra til Naturavtalens mål om å stanse og reversere tapet av natur. Men allerede undertittelen på meldingen, «bærekraftig bruk og bevaring av natur» bekymrer. Bruken av natur hevdes å skulle bli «bærekraftig», men skal likevel i stor grad fortsette som før – med noen mindre, mulige justeringer med uklar effekt. Vi er tvilende til at dette er nok for å få til de gjennomgripende samfunnsendringene det er faglig enighet om både internasjonalt og i Norge at må til.

Kunnskapsdannelse

Det er positivt at det i senere år har skjedd en utvikling innenfor kunnskapsfremstillingen i økosystemet skog med mer samarbeid både mellom berørte departementer, direktorater og forskningsinstitutter. Det er imidlertid bekymringsverdig når kunnskapsgrunnlag blir sammenstilt uten at forskningsmiljøene blir reelt involvert i arbeidet. Både rapporten “Den eldste skogen og nøkkelbiotopene” og “Kunnskapsgrunnlag om økologisk tilstand i norsk skog og utredning av tiltak” har mottatt kritikk for å ikke være godt nok vitenskapelig fundert. Derimot har norske forskere fra flere institusjoner, med hjelp fra svenske forskere, gjort en sammenstilling av hva vi vet om økologisk tilstand i norske skoger. Til tross for denne omfattende sammenstillingen av nasjonale data om skog, er det myndighetsorganenes rapporter som ligger til grunn for Naturmeldingen.

I stedet for å prioritere videre felles kunnskapsarbeid på myndighetsnivå, slik regjeringen foreslår, bør en heller prioritere å etablere samarbeidsarenaer i forskningsmiljøene. Dette har man etablert på en rekke andre fagfelt. I utvikling av Meny av tiltak for andre økosystemer bør det legges opp en prosess som bygger på det faglig beste kunnskapsgrunnlaget.

Bruk av kunnskap og utforming av mål

De globale målene er bygget på den nyeste kunnskapen om status for naturen og hva som må til for å stanse og reversere tapet av natur. De nasjonale målene som foreslås i stortingsmeldingen er imidlertid en blek kopi av de globale målene, og målene bør blant annet bli mer kvantitative om måloppnåelse skal kunne etterprøves.

Flere nasjonale utredninger de siste årene, som Klimautvalget og Naturrisikoutvalget, har pekt på hva som må til i Norge for å stanse natur- og klimakrisen, og langt flere av de konkrete tiltakene som er foreslått i utredningene bør gjennomføres om vi skal snu de negative endringene.

Videreutvikling av kunnskap til bruk i arealforvaltning lokalt og nasjonalt

Meldingen setter høye ambisjoner for utvikling av naturregnskap. Det er positivt at meldingen, i tråd med anbefalingene fra bl.a. Klimautvalget 2050, peker på at naturregnskap kan utvikles til et viktig arealplanleggingsverktøy for bedrifter, kommuner, fylke og stat, og at dette kan gi langt bedre oversikt over utfordringer knyttet til natur og klima. Det kreves mye kunnskapsutvikling og forskning for å få tilstrekkelig grunnlag for å etablere et naturregnskap som kan belyse behov på tvers av sektorer.

Det samles i dag inn mye data om natur, både i forbindelse med konsekvensutredninger, forskning, kartlegging, overvåking, samt i forbindelse med bedriftenes bærekraftrapportering. Meldingen beskriver på s 199 at regjeringen vil «sikre bedre infrastruktur og kapasitet for miljødata, både nasjonalt og internasjonalt». Dette er bra for å øke transparens, hindre grønnvasking og lette gjenbruk av data. For at dette skal fungere er det behov for

• 1) Standarder for registreringer gjort i felt – slik at de kan sammenlignes på tvers og gjenbrukes i forskning, synteser og bakkesannheter ved utforming av kart basert på moderne metoder.
• 2) Et felles sted å lagre dataene i offentlige geodatabaser.

Etablere kartverktøy for grå arealer

Økt behov for arealer til en rekke formål kommer ofte i konflikt med mål om å redusere tap av natur. Dette skaper et behov for å gjenbruke "grå arealer" – dvs. tidligere utbygde eller sterkt endrede områder som ikke lenger er i aktiv eller samfunnsnyttig bruk.

Grå arealer er en ressurs for framtidig verdiskaping, men det mangler i dag kartfestet oversikt over grå arealer med informasjon om hvilken ny arealbruk de kan være egnet til. Tilrettelagt kunnskap om egenskaper ved grå arealer kan bidra til å løse problemer og skape verdier for kommuner, næringsliv, myndigheter, eiendomsutviklere, arealplanleggere og naturforvaltere. NINA foreslår at det først etableres en omforent definisjon av grå arealer og at det deretter utvikles en nasjonal, digital kartløsning som identifiserer og klassifiserer grå arealer.

Natur 21

Regjeringen foreslår i meldingen «å prioritere forskningsinnsatsen for bærekraftig natur- og arealbruk (…)». En slik prioritering av forskningsinnsatsen krever samordning og koordinering mellom næringsliv, offentlig sektor og forskningsmiljøene. En samlet strategi for forskning og innovasjon, der næringslivet er i førersetet, vil sikre langsiktig kunnskaps- og teknologiutvikling innen naturmangfold, naturrestaurering, naturbaserte løsninger og samspillet mellom natur og klima. En egen 21-prosess for natur, kalt Natur21, er en optimal tilnærming for å oppnå dette. Dette vil sikre nødvendig koordinering og samarbeid med næringslivet, samt bidra til oppfølging av en rekke pågående initiativer.

Restaurering av natur

NINA støtter regjeringens vurdering av at det er verdifullt med en bedre oversikt over arealer med forringet natur i Norge, og at dette er viktig for å lykkes med naturrestaureringsarbeidet. Samtidig bør en ambisjon for omfanget av restaurering kvantifiseres allerede nå, og inkludere mål for restaurering av skog.

Norge trenger en nasjonal handlingsplan for naturrestaurering, med forslag til bedre organisering på tvers av sektorer og ulike aktører og være tverrfaglig dvs. den må vurdere positive og negative effekter på samfunnsnivå og effekter på natur og klima.

Vern

Vernemål for marine områder må komme på plass snarest, da vi ligger langt unna den globale ambisjonen. Det er ikke i tråd med vitenskapelige vurderinger av representativitet å inkludere verneområder på Svalbard og Jan Mayen for en kunstig økning i verneprosent. En nylig utredning fra Holth og Winge og NINA i samarbeid viser tydelig at vernet i Norge er lite representativt og at det er stort behov for vern av mer høyproduktive økosystemer.

Arealforvaltning

Meldingen understreker at arealendringer er den viktigste drivkraften for naturtap. Men tross stor oppmerksomhet om arealbruk, er oversikten over hvilke konsekvenser endringene har for naturen mangelfull. En fersk kunnskapssyntese har avdekket at det er særlig mangel på langvarige og helhetlig studier over store geografiske områder, og det er mangel på samfunnsvitenskapelige studier av hvilke tiltak som er nødvendige for å nå målet om en bærekraftig arealbruk.

Det er positivt at det for første gang settes mål om å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer. I likhet med målet for naturrestaurering, er det imidlertid viktig at målet konkretiseres, basert på oppdatert kunnskap (inkludert naturregnskap). Det nasjonale målet for arealforvaltning (mål 1) tar ikke på alvor hva forskningen viser må til for å stanse og snu den negative påvirkningen fra et overforbruk av natur. Tidslinjen bør være i tråd med det globale målet om at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold bør nærme seg null innen 2030.

Naturmeldingen skisserer prinsipper for bærekraftig arealforvaltning, samtidig som regjeringen understreker betydningen av å sikre nødvendig handlingsrom for distriktskommuner for å legge til rette for arbeidsplasser og utvikling. Vi er usikre på om dette legger grunnlaget for en forsvarlig lokal naturforvaltning. Samtidig ønsker regjeringen å utrede etableringen av regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene som kan tilby fagkompetanse til kommunal arealplanlegging og naturforvaltning. Dette er et klokt forslag, men slike tiltak krever friske ressurser dersom fylkeskommunene skal sikre en mer bærekraftig lokal arealforvaltning.

Naturavtalens mål 1 må følges bedre opp

Regjeringen foreslår å følge opp Naturavtalens mål 1 med et nasjonalt mål om å «redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050».[1] Særlig viktige naturarealer er i Stortingsmeldingen definert som verneområder, truede naturtyper, truede arter og sammenhengende naturområder med urørt preg, m.m.[2]

«Særlig viktige naturarealer» er altså i all hovedsak naturarealer som allerede har en grad av beskyttelse. Naturviterne mener den foreslåtte innskrenkingen av målet til kun å omfatte særlige viktige naturarealer ikke er tilstrekkelig til å følge opp naturavtalens mål 1 om at «tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand, nærmer seg null innen 2030». Mange arealer som faller utenfor det snevre begrepet «særlig viktige naturarealer» vil også være svært viktige for velfungerende økosystemtjenester og naturmangfold. Slike arealer omfattes altså ikke av regjeringens foreslåtte oppfølging. Naturviternes oppfatning er altså ikke regjeringens forslag tilstrekkelig til å støtte opp under naturavtalens hovedmål A om at den økologiske tilstanden og motstandsevnen til alle økosystemer er opprettholdt, forbedret eller restaurert.

Det nasjonale målet bør derfor endres til: Norge vil redusere nedbyggingen av naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av naturarealer til et minimum innen 2050.

Naturrestaurering må være et tillegg til innstramminger i arealpolitikken

Regjeringen har satt seg et mål i Naturmeldingen om å øke innsatsen for naturrestaurering. Naturviterne vil gjøre komiteen oppmerksom på økt naturrestaurering er dyrt og formålsløst dersom tapet av naturarealer fortsetter i like stort eller større tempo enn samfunnet klarer å restaurere naturområder. Naturrestaurering må derfor komme som et tillegg til en innstramming i arealpolitikken.

Det mangler i dag en nasjonal strategi for hvordan jobbe med naturrestaurering. For mange av prosjektene igangsettes lokalt uten en helhetlig og kostnadseffektiv vurdering på overordnet nasjonalt nivå. En nasjonal strategi kan derfor bidra til en bedre prioritering, slik at mer natur kan restaureres med mindre ressursbruk.

Arealnøytralitet

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har sett på planer for utbygging i norske kommuner, og funnet dagens arealplaner åpner for storstilt nedbygging av skog (1 364 kvm.), myr (164 kvm.) og jordbruksarealer (140 kvm.).[3] Om alle disse planene for utbygging realiseres, vil Norge neppe nå målene verken i stortingsmeldingen eller i naturavtalen.

Et nasjonalt krav om arealnøytralitet vil kunne være et virkningsfullt verktøy for å lykkes med oppfølgingen både av naturavtalens mål 1 og 2. Det vil for det første føre til at det blir økonomisk mindre gunstig å bygge ned natur, siden restaureringskostnader for tilsvarende typer natur vil måtte kalkuleres inn. Og for det andre, der natur likevel må nedbygges, vil det føre til at naturtapet i langt større grad kompenseres gjennom restaurering av tilsvarende forringet natur.

Naturviterne merker oss at regjeringen trekker fram at det for enkelte kommuner vil kunne bli krevende å bli arealnøytrale, dersom de ikke har tilgjengelige arealer for restaurering. Til dette vil vi påpeke at det er mulig å utforme et nasjonalt krav om arealnøytralitet på tvers av kommunegrenser, som innføres som del av et areal- og naturregnskap. Dette åpner for samarbeid og arealplanlegging på et overordnet nivå. F.eks. kan tilsvarende natur restaureres andre egnede steder. Som et minimum burde det settes i gang en utredning av et nasjonalt krav om arealnøytralitet, der ulike løsninger vurderes.

Grå arealer

Det er viktig at samfunnet fremover raskt evner å bremse tapet av viktig natur og produksjonsarealer for primærnæringene. Fremtidige utbygginger bør derfor i størst mulig grad skje i allerede forringet natur eller utbygde områder, også kjent som «grå arealer». Det finnes i dag ikke en klar definisjon av begrepet grå arealer. Det eksisterer heller ingen helhetlig kartlegging av grå arealer som kan si noe om hvilket potensiale det er for gjenbruk av arealer til ulike formål. Naturviterne frykter at man kan ende opp med svært ulike definisjoner dersom ansvaret for kartlegging pålegges den enkelte kommune alene. En slik kartlegging bør foregå i nasjonal regi, noe som trolig også vil være mer kostnadseffektivt. Dette vil sikre en enhetlig tilnærming, slik at man får identifisert hva slags arealer som kan bygges ned og hvilke arealer som egner seg for effektive naturrestaureringstiltak.

Manglende tiltak for å styrke kapasiteten og kompetanse til natur- og klimaarbeid

Regjeringen peker i handlingsplanen på kommunene som nøkkelaktører i arbeidet med oppfølgingen av naturavtalen. Menon Economics kartla i fjor kommunale og fylkeskommunale fagmiljøers attraktivitet, herunder særlig kommunal arealplanlegging, i rapporten Størrelse Teller.[4] Rapporten finner at spesielt mellomstore kommuner rapporterer at mangel på kapasitet og kompetanse har konsekvenser for ivaretagelsen av naturmangfold. Flere kommunale ledere rapporterer at mangelen på kapasitet og kompetanse er en utfordring for oppfyllelse av lovkrav. Menon konkluderer i sin rapport at mangelen på kapasitet og kompetanse i arealplanlegging har negative konsekvenser for arbeidet med å stanse nedbygging av natur. Naturviterne mener på denne bakgrunn at handlingsplanen for naturmangfold burde inneholde mer konkrete og forpliktende tiltak for å styrke kommunenes kompetanse og kapasitet innen arealplanlegging. Dette gjelder både personalressurser og andre tiltak for å oppdatere og samordne arealplaner.

Statsforvalterne utgjør en viktig faglig rådgiver for kommunene innen natur- og arealforvaltning. Våre medlemmer hos statsforvalterne rapporterer om store kapasitetsutfordringer på landbruks- og miljøområdet. Bl.a. mangler det saksbehandlerkapasitet hos statsforvalterne til å behandle kommunale søknader om prosjekter for naturrestaurering.^[5]

Referanser

[1] Mål 1: Sikre at alle arealer er omfattet av deltakende og helhetlig arealplanlegging som inkluderer hensyn til naturmangfold og/eller effektive forvaltningsprosesser som tar tak i arealbruksendringer på land og i hav, slik at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand11, nærmer seg null innen 2030, samtidig som urfolks og lokalsamfunns rettigheter respekteres.

[2] St. Meld. 35 definerer særlige viktig naturareal etter Klima og miljødepartementets rundskriv T-2/16, se § 3.6.

[3] NINA rapport 2310: Planlagt utbyggingsareal i Norge (2023).

[4] Størrelse teller, en kartlegging av kommunale og fylkeskommunale fagmiljøers attraktivitet i Norge, Menon-publikasjon nr. 34/2023

[5] Se NINA rapport 2097, Nye virkemidler i arealforvaltningen, naturrestaurering, arealregnskap og naturavgift, kap. 4.4.

Regnskogfondet har over mange år jobbet for å forlenge og styrke Klima- og skogsatsingen, og er derfor glad for at satsingen forlenges til 2035 i naturmangfoldsplanen. Regjeringens internasjonale regnskogsatsing har hatt stor betydning de siste årene. Mens den globale avskogingen av tropisk regnskog gikk ned 9 % i 2023, ifølge tall fra Global Forest Watch, var reduksjonen betydelig større (22 %) når man kun ser på landene Norge samarbeider med gjennom Klima- og skoginitiativet. Spesielt gode resultater finner vi i Brasil, Colombia og Indonesia. Det er derfor svært positivt at regjeringen forlenger satsingen. 

Regjeringens regnskogstøtte er viktig. Regnskogen er et særlig viktig økosystem for biologisk mangfold, og inneholder over halvparten av landjordas arter. Ødeleggelse av regnskogen forstyrrer økosystemer, reduserer livsviktige tjenester som karbonlagring og pollinering, og øker risikoen for sykdomsutbrudd. Hver art spille en viktig rolle i dette enorme samspillet. Det er livsviktig at regnskogen ivaretas i tråd med naturavtalens mål om effektiv beskyttelse av særlig viktige naturområder (mål 3). 

I forslaget til statsbudsjett for 2025 ønsker regjeringen å gi 4 milliarder til Klima- og skogsatsingen. Dette er andre året på rad dette nivået bevilges etter stillstand på 3 milliarder siden 2008. Uten økningen i statsbudsjettet i fjor ville inflasjon og resultatbaserte utbetalinger tvunget frem nedskjæringer i tiltak som skulle sikre nye resultater. Det ville gjort det vanskelig for Norge å støtte nye resultater slik som de økte ambisjonene til Lula-regjeringen. Den økte bevilgningen er av avgjørende betydning. 

Regjeringen skriver i handlingsplanen for naturmangfold at de vil videreutvikle klima- og skoginitiativets innsats i andre viktige skogøkosystemer for naturmangfold, som savanneskog og mangroveskog, gjennom økt resultatbasert- og programstøtte for disse økosystemene. Regnskogfondet forstår viktigheten av ivaretakelse av ulike økosystemer, men mener Klima- og skoginitiativets nye satsingsområder ikke må gå på bekostning av arbeidet for bevaring av tropisk regnskog. 

Samtidig nærmer målet for stans i avskoging innen 2030 seg. Naturavtalens mål 19 slår fast at OECD-landene som har signert avtalen må bidra med 30 milliarder USD årlig til naturfinansiering i utviklingsland innen 2030. Dette tilsvarer 0,1 % av disse landenes brutto nasjonalinntekt, og må dermed bety at hvert land trenger å sette av tilsvarende 0,1 % av sin BNI til formålet. Norge er det landet som er nærmest å nå finansieringsmålet. Men målet tydeliggjør at økningen i statsbudsjettet for 2024 og 2025 må være ledd i en gradvis opptrapping i tråd med naturavtalens finansieringsmål. 

Det må gå en rød tråd gjennom regjeringens internasjonale og nasjonale arbeid på natur. Nasjonale handlingsplaner må både reflektere nasjonale tiltak og tiltak for å sikre internasjonal implementering og måloppnåelse. Dessverre ser vi at regjeringens målsetninger og virkemidler for å oppnå målene i naturavtalen hjemme er langt unna det som kreves. Blant annet skyves målsetningen om når vi skal ha redusert nedbygging av særlig viktige naturområder til 2050, i stedet for 2030 som naturavtalen spesifiserer. Regjeringen følger ikke tilstrekkelig opp naturavtalens mål om å kartlegge og fase ut naturskadelige subsidier. Regnskogfondet er bekymret for hva regjeringens mangelfulle oppfølging av naturavtalen på hjemmebane vil gjøre med Norges evne til å mobilisere land med færre ressurser og hvor behovet for økte ambisjoner er stort.  

Konkrete innspill fra Regnskogfondet: 

• Det må tydeliggjøres i naturmangfoldsplanen at regnskogsatsingen skal styrkes i årene fremover i tråd med naturavtalens finansieringsmål. 

• Det må tydeliggjøres at videreutviklingen av Klima- og skoginitiativet på andre områder enn tropisk regnskog ikke bør gå på bekostning av regnskogsatsingen. 

• Regjeringen må nå naturavtalens mål innenlands, og legge kraftigere virkemidler på bordet.  

Norges Fiskarlag viser til Meld. St. 35 (2023 - 2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold, og har følgende innspill til Energi- og miljøkomiteens behandling av den.

Regjeringen la den 27. september frem en handlingsplan for naturmangfold, hvor de globale målene fra naturavtalen følges opp. Norges Fiskarlag mener regjeringen med handlingsplanen har gått grundig til verks, og legger frem detaljerte forslag til hvordan målene skal nås. For fiskerinæringa var det knyttet stor spenning til hvordan målet om minst 30% bevaring og vern av havområdene innen 2030 skulle følges opp. Vi registrerer at det er ønskelig å fortsatt inkludere andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM) i arbeidet. Dette er noe Norges Fiskarlag er helt enig i, og noe vi har tatt til orde for lenge.

Regjeringen har imidlertid valgt å utsette oppstarten av arbeidet mot å nå dette målet inntil de pågående prosessene med å beregne hvilke områder som allerede er bevart er ferdig. Det er positivt at Regjeringen vil inkludere den siste oppdaterte kunnskapen rundt OECM, men vi er bekymret for at mangelfulle avklaringer kan svekke effektiviteten av bevaringsarbeidet, og gjøre det vanskeligere å sikre en balansert forvaltning av våre havområder. Dette kan føre til irreversible skader på sårbare bestander og økosystemer, og svekke bærekraftig fiskeri som bidrar til Norges matproduksjon og sysselsetting.

Havforskningsinstituttet la i sommer frem en oppdatert gjennomgang av et utvalg norske arealbaserte fiskeriforvaltningstiltak og hvordan de bidrar til bevaring av marin natur (https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-45). Arbeidet er basert på ekspertvurderinger av forskere som har kjennskap til de aktuelle økosystemene, fiskeriene og fiskerireguleringene. Hovedkonklusjonen fra arbeidet er at mange reguleringer i norsk fiskeriforvaltning bidrar til bevaring av natur ved at de begrenser påvirkninger fra fiskeriene på naturen.

På bakgrunn av dette mener vi det ikke er grunnlag for å skulle skyve dette arbeidet ut i tid. Som regjeringen selv har påpekt, står vi overfor en tid hvor presset på havressursene øker. Derfor er det svært uheldig at slike avklaringer utsettes til tross for at det eksisterer ny oppdatert kunnskap, samtidig som nye aktiviteter får økt spillerom.

Regjeringen skriver at de vil komme tilbake med en plan for hvordan et fremtidig mål kan oppnås, samtidig som en legger til rette for bærekraftig bruk av norske havområder. For å sikre en balanse mellom bevaring, vern og ressursutnyttelse mener vi det er avgjørende at norske myndigheter tar eksisterende kunnskap i bruk og setter i gang arbeidet med å identifisere kandidatområder for marin bevaring og vern. Videre forutsetter vi at fiskerinæringen involveres og at vår kunnskap aktivt tas i bruk i identifiseringen.

Dialog mellom myndigheter og fiskerinæring er avgjørende for å nå bevaringsmålene på en måte som også ivaretar næringene, og vil styrke vår felles innsats for bevaring av norske havområder, samtidig som det sikrer matproduksjon og arbeidsplasser.

Om Norges Fiskarlag

Norges Fiskarlag er fag- og interesseorganisasjon for de norske fiskerne og den norske fiskeflåten. Fiskarlaget organiserer mannskap, enefiskere og rederi/båteier fra bredden av den norske fiskeflåten, fra den minste sjarken til den største havgående tråleren.

Meldinga peikar på korleis Noreg kan oppfylle Naturavtalen, og kva tiltak regjeringa ser må gjerast. Vi i Runde Miljøsenter (RMS) meiner vi kan spele ei viktig rolle i dette arbeidet.

Meldinga peikar på at vi treng meir kunnskap.

Med dei raske endringane som skjer med klima og natur, trengst kontinuerleg forsking i lange tidsseriar for å følgje utviklinga. Vidare er det viktig å formidle kunnskapen på ein måte som skaper lokal forståing for naturvern, og sørge for at kunnskapen blir med inn i kommunens viktige arbeid med forvaltningsplanar. På desse områda meiner vi Runde miljøsenter kan spele ei viktig regional rolle. I tillegg vil dette også ha nasjonal verdi for naturbruk.

Kompetanse på kystøkologi

I dei 20 åra RMS har eksistert, har vi opparbeidd stor kompetanse på livet i havet, langs kysten og i fjordane. Lokaliseringa vår, i eit svært sentralt marint og maritimt område, gjev oss eit godt grunnlag for heilskapstenking innan felta natur, naturressursar og menneskeleg påverknad.

Forsking på fugl og havvind mm

Vi driv med både grunnforsking og oppdragsforsking, ofte  i samarbeid med aktørar som HI, NINA, NIVA , NTNU, Kartverket og marin og maritim industri. RMS tilbyr infrastruktur for feltarbeid, verkstad- og laboratoriefasilitetar. Saman ynskjer vi å vidareutvikle forskingsinfrastrukturen vår til å eit topp moderne laboratorium for hav-og kystovervaking.

Største styrken vår er at vi ligg midt i skjeringspunktet mellom fjordar og hav, og med det sørlegaste fuglefjellet i Noreg tett på.

Eggakanten, med komplette økosystem som inkluderer sjøpattedyr, fantastiske tareskogar og viktige gyte-og oppvekstområde for fisk, ligg rett utanfor Runde. RMS forskar på samanhengen mellom det som skjer i havet og nedgangen i sjøfuglbestandane, og på sameksistens mellom fiske og nye næringar som oppdrett og havvind.

Noreg har om lag 25 % av Europas sjøfuglar. I løpet av dei siste 50 åra er bestanden redusert med om lag 80 %. Ved stortingsbehandlinga av førre handlingsplan for naturmangfald, Meld. St. 14 (2015–1016) Natur for livet, vart det gjort eit anmodningsvedtak om å utarbeide ein handlingsplan for sjøfugl. Kompetansen ved RMS vil vere essensiell for å setje handlingsplanen ut i livet. 

Desentralisert naturforvaltning – kommunane si rolle

Med St.mld. 35 ser vi at Departementet ønskjer at arbeidsplassar knytt til natur bør lokaliserast desentralt og i nærleiken av dei områda der vernet, eller naturverdiane, er lokalisert. Dette vil bidra til verdiskaping, legge til rette for turisme og til auka legitimitet til vern og andre tiltak.

Vi registrerer også at arealforvaltninga skal skje gjennom Plan og bygningslova: Kommunane får ei nøkkelrolle i arbeidet for å nå naturmåla. Dette vil etter vårt syn by på store utfordringar for arbeidet til kommunar og fylke. For mange kommunar vil det vere vanskeleg å gjennomføre ei slik heilskapleg arealplanlegging på ein fagleg god måte pga. manglande kompetanse og kapasitet, ikkje minst når det gjeld fjord og kyst. 

RMS kan, i tillegg til forsking og formidling, bidra med utgreiing og kunnskapsformidling for kommunar og fylke. Internasjonale biodiversitetsavtalar krev 30% vern og 30% restaurering innan 2030, dersom Noreg vil oppfylle sine internasjonale plikter. Oppdaterte kystsoneplanar må finne den optimale balansen mellom vern og næringsverksemd.

Oppgåveavlastande team – regionale knutepunkt

RMS vil kunne styrke kompetanse og kapasitet i kommunane. Vi finn det svært interessant at Regjeringa vil utgreie regionale oppgåveavlastande team for å tilby fagkompetanse til kommunane med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre tema innanfor planlegging. Desse bør etter vårt syn bygge på eksisterande forsking-og formidlingsmiljø. Dei bør vidareutviklast til regionale knutepunkt som har lokal kunnskap om økologien i regionen, og dermed ei heilskapleg  økologisk tilnærming. Desse bør samlokaliserast med besøkssenter, som formidlar forskingsbasert kunnskap til publikum, og legge til rette for folkeforskning.

RMS er ein viktig kunnskapsarbeidsplass med stor næringslivskunnskap. RMS opplever difor stor interesse og støtte frå kommunane i regionen som ser verdien av kunnskapen vår.

Forskingsbasert formidling – besøkssenter - reiseliv

RMS driv formidling av ovanfornemnde tema i form av utstilling, omvisingar og opplegg for mange ulike målgrupper.

Vi ser at Departementet vil halde fram arbeidet med å vidareutvikle besøkssenterordninga, og meiner det er stort behov for eit besøkssenter for kystøkologi som formidlar kunnskap til ålmenta, skular og turistar. Vi ber difor om at det vert oppretta ein ny kategori for kystøkologi innanfor besøkssenterordninga, der m.a. RMS kan søkje om autorisasjon. Runde Miljøsenter har i fleire år fått løyvingar frå Klima-og miljødepartementet innanfor besøkssenterordninga. Så vidt vi kan sjå finst det ikkje andre senter som er dedikert til kyst-og havøkologi.

Turisme er Noregs 5. største eksportnæring, som nasjonalt sysselset 180 000 personar, 50 % er knytt til hav og kyst. Vi ser at samspel mellom oppleving, læring og vitskap er konsept som gjev store lokale verdiskapingsmoglegheiter, spesielt knytt til berekraftig turisme der vi ser stort potensiale.

Konklusjon:

Desentraliserte institusjonar betyr kompetansearbeidsplassar i distrikta. RMS ser at lokal kunnskap og kompetanseoppbygging er ein viktig faktor for å få med seg lokalbefolkninga i arbeidet med å ta vare på natur, for berekraftig omstilling og skaping av nye arbeidsplassar.

RMS vonar komiteen vil bidra til dette, ved å ta merknaden under inn i komitebehandlinga. Vi treng ei fast årleg basisløyving som sikrar at RMS kan vidareutviklast til eit regionalt knutepunkt/ oppgåveavlastande team/ besøkssenter, eit senter for kystøkologi som kan bidra med:

• Kompetanse til kommunar og fylke som ifølgje meldinga får sentrale roller i gjennomføring av Naturavtalen
• Forsking og kunnskapsinnhenting om livet i fjordane, på kysten og i havet
• Formidling av kunnskapen om viktige miljøverdiar i fjordane, på kysten og i havet, som grunnlag for berekraftig forvaltning og berekraftig næringsutvikling

Framlegg til komitemerknad:

Komiteen konstaterer at kunnskapen om kystøkologi er for dårleg. Det trengst meir kartlegging og forsking, blant anna i lange tidsseriar, med tanke på å utarbeide økosystembaserte rekneskap for havet. Det trengst også meir forskingsbasert formidling på dette feltet.

Komiteen viser også til at kommunar og fylke får sentrale oppgåver når det gjeld arealforvaltning, både på land og i sjø. Lokal kompetanse er avgjerande for god forvaltning. Regjeringa planlegg vidareutvikling av lokale knutepunkt, helst samlokalisert med besøkssenter. Regionale kystsoneplanar skal sjå forvalting av sjøområda og strandsona i samanheng på tvers av kommunegrensene, og ein bør etablere oppgåveavlastande team i fylkeskommunane.

Komiteen peikar på at det finst forskings-og formidlingsmiljø langs kysten som samarbeider med og tilbyr infrastruktur for forskarar tett på fjord, kyst, hav og fuglefjell, i tett dialog med lokalsamfunn og fiskarar. Desse bør vidareutviklast til regionale knutepunkt.

Komiteen ber Departementet etablere eitt eller fleire slike desentraliserte senter langs kysten, samlokalisert med knutepunkt og oppgåveavlastande team, og prøve ut dette knytt til eksisterande miljø

Komiteen peikar vidare på at Regjeringa vil vidareutvikle Besøkssenter-ordninga. I dag finst det ikkje dedikerte senter for kystøkologi innanfor denne ordninga, noko komiteen meiner bør etablerast

Komiteen viser til at slike knutepunkt vil vere ein viktig ressurs for kommunar og fylke når det gjeld ansvaret for arealforvaltning i fjordar, på kysten og i havet

Komiteen meiner det vil også tilføre sårt tiltrengde kompetansearbeidsplassar i distriktet.  

Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 (2023 – 2024)) – innspill fra NJFF

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) viser til stortingsmeldingen om bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Meldingen gir en god oversikt over status og utfordringer vi står overfor når det gjelder å stanse tapet av natur og sikre at vi er best mulig rustet til å møte klimautfordringene.

Arealendringer – den største utfordringen
Meldingen slår fast at «å bevare økosystemene, både i omfang og i god stand, er derfor en forutsetning for en klimarobust og bærekraftig utvikling og et viktig premiss for den grønne omstillingen». Meldingen slår klart fast at kommunene har en nøkkelrolle for å nå målet om bevaring av natur og en bærekraftig bruk av natur. Samtidig står det at kommunenes selvråderett fortsatt skal stå sterkt, og meldingen er tydelig på at prinsippet om en differensiert arealforvaltning med et skille mellom by og distrikt for å bidra til å utvikle gode og attraktive lokalsamfunn. NJFF vurderer det som krevende å nå målene som er satt når disse forutsetningene legges til grunn.

Meldingen føyer seg inn i rekken av dokumenter som slår fast at vi står ved et veiskille i forhold til å ta nødvendige grep for å møte klimautfordringene og stanse tapet av natur. Disse utfordringene henger nøye sammen, og bærekraftige økosystemer og en klimarobust natur er sentralt for å møte klimautfordringene. En fyldig og god verktøykasse er nødvendig for at kommunene skal nå målene i naturavtalen. Areal- og naturregnskap er eksempel på verktøy som vil være viktig for å få til endringer.

Samtidig er vi nå kommet dit at alle kommuner må bidra; enten det dreier seg om byer, større tettsteder eller distrikter. Klima og natur må tas hensyn til og legges til grunn for kommunal arealforvaltning uavhengig av hvor i landet man er. Arealendringer er, ved siden av klimaendringer, den største påvirkningsfaktoren for svært mange arter og naturtyper, og det omfatter også andre områder enn byer og bynære områder.

Stortinget må fastslå at målet om å redusere nedbygging av særlig viktige naturarealer må legges til grunn for både for statlig og kommunal virksomhet. I tillegg til å utvikle og tilby nødvendig verktøy til kommunenes arbeid med arealforvaltning, må det også stilles krav til kommunene om å bruke disse, og målet om å stanse tap av natur må gjelde alle kommuner.

Utbygging av fornybar energi

Å forene klimamål med stans av tap av natur er utfordrende. Utbygging av fornybar energi, som vindkraft og vannkraft, fører til nedbygging av naturområder og kan skade sårbare arter og hele økosystemer, noe som står i konflikt med naturbevaring. I tillegg fragmenterer utbygging habitater og landskap, noe som i stor grad svekker økosystemenes evne til å tilpasse seg klimaendringer. Dette går imot målene om å bevare økologiske funksjonsområder. Mens klimamålene i praksis forutsetter rask handling, så krever naturbevaring langsiktig planlegging. Rask utbygging kan derfor påføre naturen unødig store og irreversible skader. Dersom naturtapet skal stanses og reverseres må natur prioriteres.

Regjeringen understreker behovet for lokal medvirkning for å sikre bærekraftige løsninger. Lokal medvirkning er avgjørende, men ikke tilstrekkelig for å gjøre gode valg.

Vassdragsvernet er viktig for å sikre et representativt utvalg av vassdragsnaturen. Kraftutbygging er i utgangspunktet ikke forenelig med verneverdiene i vassdraget, og all utbygging av vannkraft vil ha påvirkning av vassdragsnaturen. Kraftutbygging i vernede vassdrag for å redusere flomfare vil i de fleste tilfeller underminere verneformålet. Vernede vassdrag er unike naturområder hvor naturlig flomdynamikk spiller en viktig rolle. Det må være et mål å ivareta de siste restene av tilnærmet intakte vassdrag og de verdiene som ligger til grunn for vernet, samtidig som en beskytter lokalsamfunn gjennom mer naturbasert flomforebygging for å redusere fare for flomskade på bebyggelse og infrastruktur.

Restaureringstiltak

Det er et stort behov for naturrestaurering, eksempelvis for vassdrag, for å gjenåpne trekkruter og trekkpassasjer for villreinen, restaurering av myr og våtmark. I tillegg kommer Oslofjorden der tiltaksplanen må følges opp.

Uten et krafttak for naturrestaurering vil det ikke være mulig å nå målet som er satt i naturavtalen for Norge sin del. Stortinget må gi klare signaler til regjeringen om at restaurering må prioriteres høyere.

Bekjempelse av fremmede arter

NJFF slutter seg til strategien om at det er enklere og koster mindre å forhindre at arter kommer inn til landet enn å bekjempe dem etter at de er her.

Det er viktig å ha et bekjempelsesarbeid for arter som er her. Avslutning av et omfattende bekjempelsesarbeid av lakseparasitten Gyrodactylus salaris nærmer seg. For villaksen er det svært gode nyheter, og understreker viktigheten av å opprettholde innsatsen over tid.

Når det gjelder pukkellaks, vil det kreve omfattende innsats i overskuelig framtid for å holde denne arten på et nivå som våre ville laksebestander kan leve med. Det er ressurskrevende både med hensyn til behovet for økonomisk støtte over statsbudsjettet, men også i form av betydelig innsats i en rekke vassdrag, spesielt i Finnmark.

NJFF anmoder om at Stortinget understreker viktigheten av å ha en aktiv bekjempelse av fremmede arter.

Forvaltning og bruken av viltlevende arter (jakt og fiske)

Jakt og fiske er høstingsaktiviteter som har lange tradisjoner. Jegere og fiskere er bevisste på at de høstbare artene må sees i sammenheng med funksjonen i økosystemet de lever i, og forvaltning av leveområder er viktig. Kunnskapsbasert forvaltning er nøkkelen til bærekraftig høsting. Forskning og overvåking må styrkes. Det må legges til rette for jegeres og fiskeres deltakelse i takseringer mm for å bidra til kunnskapsgrunnlaget.
Tap av natur påvirker også de høstbare bestandene og deres leveområder. En bærekraftig forvaltning av naturen og de høstbare artene er en forutsetning også for næringsutvikling.  

Hvalstad, 06.11.2024, Norges Jeger- og Fiskerforbund

Byggenæringen skaper store verdier for samfunnet i form av bygg, byggevarer, infrastruktur og kompetanse over hele landet. På oppdrag fra offentlige og private bestillere bygger og forvalter byggenæringen bl.a. boliger, nærings- og formålsbygg, vei, jernbane, forsvars- og energiinfrastruktur som samfunnet trenger. Når målene i naturavtalen skal nås, må naturpolitikken sees i sammenheng med andre samfunnshensyn. Byggenæringen vil være en viktig medspiller for å lykkes. 

NHO Byggenæringen slutter opp om FNs naturavtale og stiller seg bak målene om å stanse den menneskelige ødeleggelsen av natur og gjenopprette natur som har gått tapt. Slik byggenæringen har funnet løsninger for å redusere klimautslipp og ressursbruk, skal vi også bidra til at gode løsninger for bevaring og restaurering av natur utvikles og tas i bruk. 

Natur og klima er politikkfelt som er lite egnet for hyppig vekslende politiske føringer. NHO byggenæringen ber Stortinget samle seg om et bredest mulig forlik om naturpolitikken som sikrer jevn omstilling frem mot målene i både natur- og klimapolitikken fra start. Det gir næringslivet nødvendig forutsigbarhet og reduserer naturrelatert overgangsrisiko for hele samfunnet.  

Kartlegge og utnytte potensialet i de grå arealene 
For å bygge det samfunnet trenger i tråd med naturavtalen, må barrierene for å bygge ut grå arealer reduseres betydelig. I dag er det dyrere og vanskeligere å bygge på grått fremfor grønt. For å snu denne utviklingen, trengs det en kartlegging av potensialet i de grå arealene og gode incentiver for å ta i bruk disse til å bygge samfunnets behov på. For å sikre fremdrift og nødvendig kvalitet, bør innsamling og oppstilling skje på nasjonalt nivå. En tydelig definisjon av grå areal må etableres som grunnlag for kartlegging.   

Nye juridiske og økonomiske virkemidler må gjøre det enklere og billigere å bygge på grå arealer, og plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet for å lykkes. Når natur og klima skal være rammen rundt all politikk, er det viktig at dette prioriteres over andre krav fremfor å bare føyes til. Nye krav bør derfor veksles inn mot andre krav som ikke prioriteres like høyt som klima og natur. Lovverket må legge bedre til rette for transformasjon av grå arealer, herunder riving av bygg som ikke lenger dekker et samfunnsbehov, påbygg og tilbygg. I reguleringsplaner må det tilrettelegges for økt utnyttelsesgrad på eksisterende tomter og rundt kollektivknutepunkt.  

NHO Byggenæringen foreslår:
Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en nasjonal kartlegging av alle grå areal som kan gjenbrukes eller restaureres.  

I den varslede gjennomgangen av plan- og bygningsloven og tilhørende teknisk forskrift med hensyn på natur, ber Stortinget om at regjeringen foretar reelle prioriteringer som sikrer at summen av krav og pålegg reduseres.  

Skape et marked for naturrestaurering  
Byggenæringen ønsker og vil spille en avgjørende rolle i restaurering av natur. For at dette skal bli et forretningsområde som både er lønnsomt og effektivt, er det viktig å etablere gode rammevilkår som vrir innsats i riktig retning.  

NHO Byggenæringen er skuffet over regjeringens ambisjoner for naturrestaurering. For å restaurere natur som er ødelagt i tråd med målene i Naturavtalen, trengs det mer enn kartlegging og restaurering av enkeltprosjekter. En nasjonal strategisk restaureringsplan bør legges fram og inneholde felles mål, virkemidler og standarder som legger grunnlag for et velfungerende marked. Det er viktig at statlige byggherrer og offentlige utbyggingsprosjekter viser vei og går foran, for eksempel gjennom offentlige anskaffelser.  

NHO Byggenæringen støtter et prinsipp om at alle infrastrukturprosjekter bør være arealnøytrale, hvor kompensasjon og restaurering skjer etter et lik for lik-prinsipp hvor det legges til rette for å tilføre nye naturverdier av samme type natur som går tapt. Det kan være naturlig å innføre et slikt prinsipp fra 2028, når rammer for prosjektbasert naturregnskap ventes å være klart.  

NHO Byggenæringen foreslår:
Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en nasjonal plan for naturrestaurering som et ledd i å etablere et velfungerende marked for restaurering av natur.  

Stortinget ber regjeringen utrede krav om økologisk kompensasjon i offentlige utbyggingsprosjekter.  

Stortinget ber om at det legges et arealnøytralitetsprinsipp til grunn for alle infrastrukturprosjekter, og at prosess frem mot ny NTP legger dette til grunn.  

Felles forståelse og definisjoner 
I en kartlegging fra 2023, utført av Sabima, kommer det frem at 80 kommuner har planer om å bli arealnøytrale. For byggenæringen er det svært viktig at planmyndigheter opererer med like definisjoner og bestemmelser for å unngå unødig byråkrati og effektivitetstap. For å unngå et lappeteppe av mer eller mindre ulike regler, er det viktig at staten tar initiativ til å etablere et felles rammeverk og en felles, nasjonal juridisk definisjon av arealnøytralitet. 

NHO Byggenæringen foreslår:
Stortinget ber regjeringen om å etablere et felles rammeverk og en felles, nasjonal juridisk definisjon av arealnøytralitet. 

Utnytte tilgjengelig kraft for å redusere behovet for ny utbygging 
For å løse klimakrisen må vi bruke areal til å bygge klimaløsninger, og NHO Byggenæringen har forståelse for at fornybar kraftproduksjon skal anses som særlig samfunnsnyttig formål. Imidlertid kan behovet for arealkrevende kraftutbygging reduseres betydelig: energikommisjonen anslår et potensial for energieffektivisering og lokal energiproduksjon i bygg på 25-41 TWh i 2030. Dette kan frigjøres til andre formål og redusere behovet for etablering av ny produksjon og overføringsnett. For at dette skal skje, må det uforståelige kuttet til energieffektivisering i neste års statsbudsjett rettes opp. 

Kommunene i Norge står i frontlinjen når vi skal håndtere utfordringer som demografiske endringer, sentralisering, klimakrisen og nedbygging av natur. Vi bor alle i en kommune, og kommunen er nøkkelen for å sikre bærekraftig utvikling som når de nasjonale målene.  

I denne nøkkelrollen oppstår et dilemma; i skjæringspunktet mellom selvråderetten og lokal utvikling, og statlige retningslinjer og naturavtalen.  

Dilemmaet  
Kommunene har en unik posisjon som forvaltere av areal og naturressurser. De er ansvarlige for å utarbeide og implementere planer som balanserer vekst og vern. Dette innebærer å sikre nok boliger, stimulere til lokalt næringsliv og bygge forsvarsevne, samtidig som de beskytter viktige naturområder.  

På den ene siden har kommunene selvråderett, som gir frihet til å tilpasse løsninger til lokale forhold. På den andre siden står de overfor omfattende statlige retningslinjer og sektorlover som kan begrense denne friheten. For eksempel kolliderer 27 sektorlover med Plan- og bygningsloven, noe som fører til forsinkelser i saksbehandling og utvikling.  

Det er avgjørende med tydelige statlige føringer som gir rom for lokal tilpasning. Samtidig må det legges til rette for erfaringsdeling og samarbeid mellom kommuner, slik at de kan lære av hverandre og utvikle beste praksis.  

Standardisering og datadrevet demokrati  
For å navigere dette komplekse landskapet, må stat og kommunene arbeide med å standardisere bruken av data. Standardisering implementeres best gjennom presentasjon av data. Når vi samler data må vi følge standarder satt i nasjonale registre, slik som gårds- og bruksnummer (Kartverket) og korrekte KOSTRA-tall (SSB).   

Vi må slutte å lage nye rapporter som tallfester et problem. Slike rapporter sier noe om status, men endrer ikke adferd. Vi må heller sørge for at vi gjenbruker data vi allerede har rapportert.   

NKF vil derfor fremheve behovet for et datadrevet demokrati, hvor beslutninger baseres på tilgjengelig og pålitelig data, noe som styrker både effektivitet og transparens i forvaltningen.   

Derfor har vi, sammen med KLP Skadeforsikring, tatt frem politikerdashbord.no - en plattform for gjenbruk av eksisterende data, som gir et godt kommunikasjonsgrunnlag mellom lokalpolitikere og administrasjon for bedre beslutninger. Dashbordet kan utvides med rapporterte data om naturmangfold.  

I dag kan en på politikerdashbord.no se SSB-data, NVE-data, matrikkel-data, vedlikeholdsdata med mer for kommunene. Med utgangspunkt i rapporterte og sammenstilte data kan en så endre innsatsfaktorer som for eksempel penger til vedlikehold, og sammenligne med det kommunen selv har rapportert i KOSTRA og med tilsvarende data fra andre kommuner.   

Politikerne kan nå se hva effekten av mer penger til vedlikehold av eksisterende bygg gjør for reduksjon av C02-utslipp. Lignende scenario kan tas frem for naturmangfoldet i kommunen opp mot tapte skatteinntekter, som resultat av nedgang i byggeaktivitet.  

Derfor har NKF også foreslått opprettelse av en naturmangfoldsbank, etter modell av Husbanken, finansiert med avkasting fra Oljefondet.  

Skal lokalpolitikernes handlingsrom opprettholdes, må det gis inntekter til kommunen ved å ikke bygge ned natur.   

Kompetansebygging  
Meld. St. 35 (2023-2024) påpeker behov for kompetanse i kommunene, NKF er enig i dette. Men, pass på at all kompetanse er tilgjengelig digitalt og at den enkeltes kompetanseprofil oppdateres. Da blir det attraktivt å jobbe i offentlig sektor. For ansatte i norske kommuner vil kurs publisert på NKF Læring eller KS læring gjøre dette. Det må sørges for at alle kompetanseoppdrag gitt til direktorater skal gjøres i samarbeid med kommunens organisasjoner og publiseres på våre plattformer. 

Vi har i 2024 utviklet og gjennomført statlig opplæring i energieffektivisering sammen med NVE og KS, og bruk av Universell Utforming i plan med BufDir og KS. La oss få til det samme innen naturmangfold.   

Avslutningsvis
For at kommunene skal lykkes i sin rolle som forvaltere av vår felles naturarv, må vi finne en balanse mellom selvråderett og statlige retningslinjer. Ved å styrke samarbeidet, standardisere data og fremme et datadrevet demokrati, kan vi sikre en bærekraftig fremtid for både mennesker og natur.  

 NMBUs innspill til Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold

Vi takker for muligheten for å komme med innspill til Bærekraftig bruk og bevaring av natur - Norsk handlingsplan for naturmangfold Meld. St. 35 (2023-2024) 

Den globale naturavtalen har som mål å stanse tapet av natur og sikre at arealene med naturlige økosystemer økes betydelig innen 2050. Avtalen er ambisiøs og tydelig på at en gjennomgripende samfunnsomstilling er en nødvendig forutsetning for å løse miljøutfordringene. Den norske handlingsplanen er regjeringens plan for å følge opp den globale avtalen.  

Vi mener meldingen er en god situasjonsbeskrivelse som understreker utfordringene vi står i. Likevel mangler den både ambisjoner og konkrete forpliktelser.  

Vi savner selve det overordnede prinsippet fra den globale naturavtalen – at natur ikke er en særinteresse, men selve grunnlaget for vår økonomi, for arbeidsplasser, for helse og velferd og gode liv. Derfor må naturhensyn inn i alle sider av samfunnets virksomhet – i lovverk og økonomi, i privat næringsliv, i forvaltning på alle plan. I regjeringens handlingsplan er det vanskelig å se politikken som skal sørge for at denne omstillingen skjer.  

Videre er meldingens målsetninger og tiltak i flere tilfeller svakere enn den globale avtalen. Det gjelder for eksempel målet om vern og beskyttelse av 30 prosent av et representativt utvalg av norsk natur, der regjeringen i stedet legger opp til en sterk overrepresentasjon av fjell og polar natur.  

Hovedutfordringen er at meldingen er for lite forpliktende (som eksempel er "legge til rette for" nevnt hele 47 ganger). Den har et godt utgangspunkt, men mangler både fart og kraft.  

Våre innspill oppsummert 

• Behov for sterkere forpliktelser og verktøy for å sikre bærekraftig arealforvaltning, inkludert prinsipper om areal- og naturnøytralitet. Dette krever økt kompetanse og kapasitet i kommunene, samt tydelige rammer, krav og prioriteringer. 

• Det er nødvendig med bedre beskyttelse og utnyttelse av skogarealer for å bevare naturmangfoldet og forebygge flom og skred. Dette inkluderer kartlegging av naturskog, midlertidig beskyttelse, feltkartlegging og vern, samt systematisk rapportering av utført hogst. 

• Det må utarbeides en forpliktende plan for kartlegging av økosystemer og deres tilstand. Lovverket, inkludert Naturmangfoldloven, Plan- og bygningsloven, og Skogbruksloven, bør styrkes med tydelige hjemler og kontrollregimer for å ivareta viktige naturtyper. 

 
Bærekraftig arealforvaltning 

Meldingen peker på gode prinsipper for bærekraftig arealforvaltning, selv om vi savner tydeligere prinsipper om areal- og naturnøytralitet. Mye ansvar legges på kommunene, men det er vanskelig å se at de samtidig får de verktøyene de trenger for å gjennomføre en helhetlig, bærekraftig arealforvaltning. Et sentralt spørsmål er når gode tiltak som naturregnskap, grunnkart, kompetanse og kapasitet i kommunene og regional oppfølging faktisk vil foreligge, slik at prinsippene i en bærekraftig arealforvaltning kan følges opp i praksis? (jfr figur 5.1)  

Vi ønsker i den forbindelse å vise til vårt høringssvar vårt høringssvar om Forslag til de nye planretningslinjene for arealbruk og mobilitet (18. Juni 2024) [3]. Her peker vi på at de foreslåtte retningslinjene ikke gir tydelige nok rammer, krav og prioriteringer for kommuner. Konsekvensen er at det blir vanskelig for enkeltkommuner å manøvrere i de sterke interessekonfliktene som oppstår mellom samfunnsmål, innbyggere og utbyggere.  

Skog og skogvern 

Om lag 30 prosent av den produktive skogen i Norge er naturskog, i betydningen som skog som ikke har vært flatehogd etter ca. 1940 og er uten nyere inngrep (Storaunet og Rolstad 2020). Denne skogen er i varierende grad fortsatt preget av hogst i tidligere tider, og varierer derfor i grad av naturskogsnærhet, men vi mangler en kartlegging som forteller oss hvor naturskogene med størst naturverdi, befinner seg. Samtidig er 40 prosent av alle Norges truede arter truet nettopp på grunn av mangel på lite påvirket naturskog med gamle trær og variert død ved. Det haster med andre ord å få oversikt og sikre de viktigste delene av naturskogen. Med fjorårets bevilgninger til skogvern vil det det ta minst 30 år får målet om 10% skogvern er nådd, med årets budsjettforslag vil det ta enda lengre tid. 

Meldingen nevner så vidt oppdraget som kom som følge av Forskeroppropet om naturskog, om å etablere og publisere et offentlig tilgjengelig kart over naturskog, men beskriver ingen tiltak for videre oppfølging av dette kartet, i form av midlertidig beskyttelse, feltkartlegging eller vern.  

Her er for eksempel forslaget fra Klimautvalget 2050 relevant: For å begrense hogst i biologisk gammel skog som ikke har formelt vern, bør det det innføres meldeplikt på nasjonalt nivå for avvirkning i slike områder. Slik det er nå, risikerer vi at de viktigste naturskogene avvirkes før kart og oppfølging er på plass. Klimautvalget foreslo også at lokalisering av utført hogst bør rapporteres systematisk.  

Meldingen refererer stadig til begrepet ‘den eldste skogen’. Det er vesentlig å være klar over at alder alene ikke er et tilstrekkelig kriterium for å vurdere naturverdi i skog. For å sikre et representativt skogvern som fanger opp artsmangfoldet i ulike typer skog, må flere momenter vurderes.  

Vi noterer at det for skognatur ofte refereres til kunnskapsgrunnlag utarbeidet på departements- og direktoratsnivå, uten at økolog- eller skogfagmiljøene er involvert. Vi tror det ville være et gode for forvaltningen av skog om forskningsmiljøenes kunnskap i større grad trekkes inn, og stiller gjerne NMBUs brede kompetanse til disposisjon. 

Vi ønsker å vise til vårt høringsinnspill til melding nr. 27 (2023-2024) Forebudd på flom- og skred [1]. Vi skriver her at skogarealer spiller en viktig rolle i klimatilpasning og forebygging av flom og skred. Det mest effektive virkemiddelet for å være godt rustet mot flom og skred er å styre arealbruk og utbygging gjennom helhetlig arealplanlegging. Oslofjorden er et eksempel på et område som er særlig sårbart ved flom, på grunn av den økte avrenningen fra land til fjord.  

Kartlegging 

Det bør lages en forpliktende plan for kartlegging av økosystemer og økosystemenes tilstand. Vi vil påpeke i den forbindelse at det er viktig at regjeringen følge opp stortingsvedtak 793 fra 14. juni i år: ‘Stortinget ber regjeringen sørge for at arbeidet med å ta vare på Oslofjorden ledsages av følgeforskning som gir best mulig kunnskapsgrunnlag for vellykket oppbygging av økosystemene over tid’. [2) 

Vi vil vise til vårt tidligere nevnte høringssvar på revidering av statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Her tar vi blant annet til orde for at de reviderte planretningslinjene tydeliggjorde et ambisjonsnivå i tråd med EUs mål om arealnøytralitet, ‘no net land take’. Vi tar til orde for at det bør være krav om at kommuner skal kartlegge områder der det er potensiale for restaurering av natur, slik at det er mlig å stille slike krav til utbygger der det er umulig å unngå nedbygging. 

Hjemler og kontrollregimer 

Naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven og skogbruksloven bør få tydeligere hjemler og kontrollregimer for å ivareta naturtyper som er viktige i et klima- og naturperspektiv.   

[1] https://main-bvxea6i-kdsvgmpf4iwws.eu-5.platformsh.site/sites/default/files/2024-11/NMBU%20innspill%20til%20Stortingsmelding%20Flom%20og%20skred.pdf

[2] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=98447

[3] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-nye-statlige-planretningslinjer-for-arealbruk-og-mobilitet/id3027719/?uid=279dc33c-a5f4-4fb3-aafc-9caac5dac074

Abelia er landsforeningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i Norge. Vår visjon er at Norge skal omstille seg fra en råvarebasert økonomi til et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn. Abelia representerer mer enn 2.800 virksomheter og 65.000 årsverk innen blant annet teknologi, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.

Norge trenger en strategi for samhandling

Abelias omstillingsbarometer viser at Norge er i ferd med å tape det internasjonale omstillingskappløpet. ​Mens Europa og verden satser stort på innovasjon, forskning, digitalisering og ny næringsutvikling, bruker regjeringen de største pengene til å støtte opp under tradisjonelle, råvarebaserte næringer. Abelia ser med dyp bekymring på naturkrisa og behovet for systemiske endringer i sirkulær retning enda ikke har fått det samme politiske fotavtrykket som klimaforpliktelsene. Skal vi løse samfunnets største utfordringer må disse ses i sammenheng. Naturavtalen forplikter ikke bare til å verne 30% av natur- og landområder, men også å restaurere 30% av ødelagt natur. Da må vi utvide perspektivet, og ikke fortsette en politikk som har tunnelsyn på kutt i klimagassutslipp og utbygging av ny kraft, uten å kalkulere inn kostnadene dette har for natur, økosystemer, urbefolkning og samfunnet for øvrig.  

For å lykkes med dette trenger vi en kraftsatsing på forskning, innovasjon, design og stimulering av sirkulære og bærekraftige forretningsmodeller.

Natur21 – Et verktøy for samhandling og nasjonal innsats for naturmangfold

Abelia støtter regjeringens tiltak i Stortingsmeldingen om etablering av et forskningssenter for bærekraftig natur- og arealbruk. Samtidig mener vi at en 21-prosess, Natur21, er avgjørende for å sikre en langsiktig og samordnet strategi for naturbaserte løsninger og forvaltning av norsk natur. Natur21 bør etableres som en nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi etter modell av andre 21-prosesser, som Energi21 og HelseOmsorg21, for å fremme verdiskaping, konkurransekraft og helhetlig naturforvaltning i Norge.

Natur21-strategien vil være et kritisk verktøy for samordning på tvers av næringsliv, offentlig sektor og forskningsmiljøer, med mål om å fremme bærekraftig forvaltning av naturen. Behovet for en samlet strategi er presserende, da det nå finnes et økende antall initiativer og pågående prosjekter i ulike sektorer som påvirker naturen. Natur21 vil styrke samarbeidet mellom disse aktørene, med felles mål for forskning og innovasjon, slik at ressursene benyttes effektivt og resultater kan integreres på tvers av sektorer. Dette vil bidra til at de ulike miljøene ikke arbeider parallelt i separate spor, men trekker i samme retning for å optimalisere ressursutnyttelsen og unngå fragmenterte tiltak.

Natur21 vil også være en viktig bidragsyter til oppfølgingen av Naturmeldingen og andre nasjonale og internasjonale miljømål, slik som FNs restaureringstiår og havtiår, implementering av naturregnskap og rapporteringskrav fra Eierskapsmeldingen, TNFD (Taskforce on Nature-related Financial Disclosures) og EUs taksonomi.

Arbeidet med Natur21 kan sikre at Norge utvikler den nødvendige forskningskapasiteten og innovasjonsevnen til å løse utfordringer knyttet til naturmangfold og arealbruk, samtidig som det gir rom for bærekraftig næringsutvikling. Natur21 vil samle og strukturere målsetninger for naturforskning på nasjonalt nivå, og gjennomføre innspillsrunder og høringer som engasjerer aktører fra ulike sektorer. Dette vil være viktig for å etablere en helhetlig, tverrsektoriell naturstrategi, som gir forutsigbare rammer for forskning og FoU-innsats i Norge.

Abelia ber derfor Stortingets energi- og miljøkomité om å sikre inkluderingen av Natur21-prosessen som en sentral del av behandlingen av Stortingsmeldingen om natur. Natur21 vil gi tydelige prioriteringer og langsiktig retning for norsk naturforskning og innovasjon, og bidra til å realisere ambisjonene i naturmeldingen og opprettholde Norges internasjonale forpliktelser.

Forslag til anmodningsvedtak:
Stortinget ber regjeringen iverksette en egen 21-prosess for natur kalt Natur21 for å sikre koordinering og samkjøring av forsknings- og innovasjonsinnsatsen på natur- og arealfeltet, og knytte sammen flere pågående initiativer.

Natur- og arealavgift:

Skal vi lykkes med en reell omstilling til en sirkulær og bærekraftig næringsstruktur, må alle eksternaliteter prises inn slik at det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt og det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt i størst mulig grad harmoniseres.

Abelia mener derfor det bør innføres en natur- og arealavgift som priser inn de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene ved nye naturinngrep med formål om å motvirke forringelse av naturens evne til å produsere økosystemtjenester og styrke arbeidet med å bevare naturmangfoldet, slik foreslått av Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15) og Skatteutvalget (NOU 2022:20).

Forslag til anmodningsvedtak:
Stortinget ber regjeringen utrede en natur- og arealavgift som priser inn de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene ved nye naturinngrep med formål om å motvirke forringelse av naturens evne til å produsere økosystemtjenester og styrke arbeidet med å bevare naturmangfoldet, med sikte på å innføre en slik avgift senest ifm. fremleggelsen av statsbudsjettet for 2026.

Vi takker for muligheten til å komme med innspill.

Med vennlig hilsen

Kenneth Karijord /s/              
Seniorrådgiver bærekraft, analyse og myndighetskontakt

Tekna er fagforeningen for over 110 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge.  

Tekna vil berømme regjeringen for å ha utarbeidet et solid faglig grunnlag om de fysiske og samfunnsmessige rammene rundt naturpolitikken. Om Norges internasjonale naturarbeid og om betydningen av å forvalte naturen for fremtidens velferd. Stortingsmeldingen gir også en faglig sett god innledende beskrivelse som grunnlag for den norske oppfølgingen av de 23 målene i den internasjonale naturavtalen. Her har departementet beskrevet og dokumentert hvordan norsk natur er svekket over tid. Samtidig er det skissert i hvilke retninger vi kan gå for å snu utviklingen, og i Stortingsmeldingen presenteres en overordnet nasjonal strategi og plan for dette gjennom: 

• Regelmessige oversikter 
• Naturregnskap 
• Menyer av tiltak for økosystemene 
• Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning 
• Kommunene som nøkkelaktører (for bærekraftig naturforvaltning) 
• Nasjonale bidrag (til målene i naturavtalen) 
• Klima og natur (sett i sammenheng) 

Når konklusjonene så trekkes gjennom formulering av de norske målene for oppfølging av de 23 globale målene i naturmeldingen og konkrete oppfølgingstiltak, vurderer Tekna at det faglige grunnlaget ikke følges opp gjennom klare mål og tilstrekkelig konkrete og kraftfulle tiltak. 

De nasjonale målene er uklare og for lite ambisiøse. Flere er rett og slett ikke formulert som mål idet de ikke spesifiserer hvor langt man skal nå i angitte retninger innen bestemte tidspunkter. I slike tilfeller blir det vanskelig å følge fremdriften mot målene for korreksjon av retning og justering av innsats underveis for å sikre måloppnåelse. 

Tekna bidrar gjerne til konkrete forslag til formuleringer for utvalgte mål. Sett fra Teknas side er målene 1, 2, 3, 15, 20 og 21 særlig viktige og gjenstand for skjerpede formuleringer. 

Ut fra foreslåtte mål og tiltak kan det skapes et inntrykk av at regjeringen ikke har en sterk nok ambisjon om å følge opp den internasjonale naturavtalen på en effektiv måte. Dette forsterkes gjennom at det i forslaget til statsbudsjett for 2025 er en svekkelse i satsingen på natur. Tekna vil be Stortinget fjerne denne tvilen gjennom en offensiv behandling av naturmeldingen. 

Tekna er også opptatt av at oppfølgingen av naturavtalen må utvikles kontinuerlig frem til 2030 og videre. Det innebærer å bygge på lærdommer underveis og bygge på med nye tiltak gjennom de årlige statsbudsjettene. Tekna mener at innsatsen må trappes opp årlig de kommende årene. Sett i lys av dette er det svært viktig å starte denne prosessen gjennom årets budsjettbehandling. Budsjettet for 2025 må ses som første trinn i oppfølgingen av naturmeldingen. Det finnes et godt grunnlag for dette i form av vedtatte, men ennå ikke oppfylte, politiske mål og et godt kunnskapsgrunnlag som regjeringen delvis selv har bestilt eller som er tilgjengelig for regjeringen gjennom forskningssystemet. 

Tekna viser til allerede presenterte innspill til statsbudsjettet 2025 som i hovedtrekk er:  

Klima- og miljødepartementet (kap. 1400, post 21)  

50 mill. kroner til en tilskuddsordning for teknologiutvikling på avløpsområdet i vannbransjen etter modell av eksisterende ordning for drikkevann. Ordningen administreres av egnet myndighet underlagt klima- og miljødepartementet. 

Kunnskap om klima og miljø (kap. 1410)  

Økning av bevilgningen med 412 mill. kroner over postene 21, 23, 71 og 73. Summen skal bidra til å kartlegge naturområder, styrke arbeidet med naturkart og gi økte midler til forskning. Tekna ber spesielt om midler til en ny ordning for forskningssentre for natur etter mønster av FMEene, jfr. side 197 i Naturmeldingen.  

Artsdatabanken (Kap. 1411) 

Økning av bevilgningen med 20 mill. kroner, slik at store behov for IKT-investeringer ikke går på bekostning av midler til ny kunnskap om natur og formidling av dette.  

Miljødirektoratet (kap. 1420) 

Økning av bevilgningen med 1241 mill. kroner over postene 01, 21, 31, 32, 60 og 80 for å styrke kapasiteten til arbeid med vern og restaurering av natur. Dette innebærer tiltak som erverv og vern av naturområder, restaurering av vassdrag, våtmark og myr samt tilskudd til natursats. Beløpet inkluderer også reversering av et kutt på 449 mill. i forhold til revidert budsjett til skogvern over post 32. 

Tekna vil i tillegg peke på følgende punkter for oppfølging av naturmeldingen: 

• Tekna er skuffet over at regjeringen avviser EUs naturrestaureringsforordning som ikke EØS-relevant, se meldingens side 50. Tekna ber Stortinget ta initiativ overfor regjeringen slik at naturrestaureringsforordningen likevel følges opp som ledd i regjeringens handlingsplan for naturmangfold.  
• Det faglige grunnlaget i oppfølgingen av naturmeldingen bør suppleres gjennom at Naturpanelets (IPBEs’) kommende rapport om biomangfold og transformative endringer tas inn i grunnlaget for den norske handlingsplanen for natur og behovet for transformativ endring påpekes. 
• Gjennom prosessen må det klargjøres at naturavtalens mål om 30% vern og beskyttelse og 30% restaurering skal være retningsgivende for Svalbard, Jan Mayen, havområdene og fastlands-Norge hver for seg. 
• Meldingen fastsetter ikke mål for vern og beskyttelse av havområdene og presenterer ikke nå en tiltaksplan for hvordan fremtidig mål skal oppnås. Dette begrunnes ut fra at (meldingen side 102) Norge vil vurdere hvordan det skal fastsettes et mål om vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak for havarealene under norsk jurisdiksjon etter at den nærmere vurderingen av områder som kan anerkjennes som bevart gjennom OECM er gjennomført. Regjeringen legger vekt på å bidra til oppfølgingen av det globale målet i naturavtalen og vil komme tilbake med en plan for hvordan et fremtidig mål kan oppnås på en måte som samtidig legger godt til rette for bærekraftig bruk av norske havområder. Tekna frykter at en slik prosess vil forsinke arbeidet med vern og beskyttelse av havarealer og oppfordrer Stortinget til å presisere at arbeidet med vern og beskyttelse av havområder må startes opp allerede kommende år. 
• Tekna ber om at mål om etablering av en nasjonal plan for naturrestaurering tas inn i handlingsplanen for natur. 
• Det dokumenteres stadig bedre at bekjempelse av både naturkrisen og klimakrisen er avgjørende for våre fremtidige livsbetingelser. Likeså at oppgradering av naturinnsatsen er et effektivt klimatiltak gjennom å sikre samfunnet mot klimaskader og øke opptak av karbon gjennom naturlige prosesser. Økte investeringer i naturtiltak har nå derfor et dobbelt formål i å motvirke både klimakrisen og naturkrisen. 
• Tekna noterer at man i meldingen fremmer forslag om en ordning for forskningssentre for natur etter mønster av FMEene. Tekna har selv fremmet forslag om dette og støtter forslaget. Tekna mener imidlertid at dette må signaliseres klarere at det skal settes av ressurser til gjennomføring av dette. 
• Tekna er bekymret for at nåværende reduksjoner i forskningsbevilgninger skal ramme naturforskningen sterkt. Ett eksempel på dette er de varslede kuttene som Havforskningsinstituttet må gjennomføre. Det vil gi oss mindre viktig kunnskap om havet. 
• Tekna er bekymret for at det ikke satses nok på realfag i skolen. Vi trenger mer naturfag i skolen, og stimulere til at flere elever velger realfag, slik at vi har nok naturvitere og realister til å innfri de kommende utfordringene som naturmeldingen peker på. 

Gjennom dette vil Tekna oppfordre Stortinget til å søke bred enighet om en fortsatt styrking av naturinnsatsen hvert av årene frem mot 2030, både gjennom de årlige statsbudsjettene og gjennom andre typer satsinger. De seneste årene har behandlingen av bevilgninger til naturformål vært preget av gjentatte omkamper om temaet, med midlene til frivillig skogvern i sentrum. Tekna håper at behandlingen av naturmeldingen vil preges av felles langsiktig politisk fokus og ønske om å styrke den nasjonale natursatsingen. 

Naturavtalen anerkjenner hvilken viktig rolle urfolk har som voktere av naturmangfold og som partnere i bevaring, reparering og bærekraftig bruk av naturmangfoldet. Derfor er det Sametingets klare forventning at dette også legges til grunn at gjennomføring av Naturavtalen nasjonalt, og at Norge sikrer at urfolks rettigheter, kunnskaper, innovasjoner, verdier og praksiser respekteres. Overordnet anser Sametinget anser at tradisjonell samisk bruk er det beste vernet for naturmangfoldet.

 Sametinget har arbeidet systematisk for å kunne bidra til den nasjonale implementering av Naturavtalen. Sametingets plenum har i 2023-2024 behandlet tre saker knyttet til temaet; Sametingets forventninger til nasjonal implementering av Naturavtalen Vaarjelidh - Bevaring av naturmangfoldog Samisk urfolkskunnskap i areal- og miljøforvaltningen.

Sametingsrådet har formidlet Sametingets forventninger til regjeringen ved flere anledninger. Det er derfor svært skuffende at Sametingets innspill og begrunnede forslag for å bidra til å oppnå Norges forpliktelser i Naturavtalen ikke er tatt med i Meld.St.35(2023-2024) Bærekraftig bruk og bevaring av naturen.

I Meld.St.35(2023-2024) vil regjeringen ta eldre verneforskrifter til revisjon samt lage en veileder for vektlegging av naturgrunnlaget for samisk kultur i verneområder. Dette er i tråd med Sametingets innspill og anmodninger over flere år. Likevel svarer det ikke på utfordringer som Sametinget har beskrevet ovenfor regjeringen.

Verneområder, Kapittel 6.3

Sametingets erfaring med miljøforvaltningen viser at naturmangfoldloven ikke praktiseres etter de forutsetningene som Sametinget la til grunn ved sin tilslutning til loven i 2009. Bevaring av naturgrunnlaget for samisk kultur har ikke hensikt dersom bevaring medfører begrensninger i utøvelse av samisk kultur. Sametinget har derfor i sitt innspill til regjeringen bedt at naturmangfoldlovens kapittel 5 revideres slik at områdevern utvetydig tillater samisk naturbruk og samisk kulturutøvelse i tråd med folkerettens beskyttelse og krav, uten at dette er tatt i hensyn av regjeringen.

Sametinget foreslo videre at det innføres nye verktøy for bevaring av naturmangfoldet, som bygger på en samisk tilnærming omkring várjalit – vaarjelidh- suodjalit. Sametinget viste til erfaringene internasjonalt med urfolksinitierte bevaringsområder (IPCA/ICCA) der urfolks behov og verdier er førende for arbeidet. Internasjonal naturvernunionens (IUCN) kategori VI Ressursforvaltningsområder kunne også brukes som referansepunkt. Dette forslaget er også avvist av regjeringen.

Sametinget mener at det er behov for, og ønsker å være med på å utvikle nye modeller for bevaringsområder i samiske områder som også sikrer kontinuitet i samisk bærekraftig bruk. Sametinget forventer dette følges opp i Stortingets behandling og at det innføres tiltak som legger til rette for videre utviklingsarbeid for nye modeller.

Samisk urfolkskunnskap, Kapittel 6.21

Det er behov for å styrke synlighet, bruk og implementering av samisk urfolkskunnskap i naturforvaltningens praksis. Sametinget forventer derfor at det gjennom den nasjonale iverksettingen av Naturavtalen gjøres en målrettet satsning på urfolkskunnskap.

 Urfolkskunnskap har relevans så lenge urfolkskulturer er levende. Uten levende urfolkskultur har kunnskaper, som er vokst frem og blitt utviklet, testet og finpusset innenfor kulturen, lite verdi. Sametinget etterlyser derfor at den nasjonale implementering av Naturavtalen inneholder en helhetlig strategi om hvordan nasjonale myndigheter sikrer at sektorspesifikk lovregulering styrker bærekraftig samisk naturbruk og sikrer samisk kulturutøvelse slik at samisk urfolkskunnskap kan holdes levende og kan utvikle seg. Dette vil være også i tråd med intensjonene i Naturavtalen om styrking av urfolks bærekraftige bruk av fornybare ressurser. Sametinget mener at regjeringens henvisning til eksisterende medvirkningspraksiser som en måte å inkludere tradisjonell kunnskap ikke er tilstrekkelig for at samisk urfolkskunnskap skal kunne bidra til bevaring av naturmangfold på en god og likeverdig måte.

Sametinget har foreslått at det gjøres en evaluering virkningene av Naturmangfoldlovens § 8 andre ledd i norsk miljøforvaltning. Evalueringen bør ha som siktemål å forbedre og styrke bruken av samisk urfolkskunnskap og erfaringsbasert kunnskap i areal- og miljøforvaltningen. Sametinget har også allerede spilt inn til regjeringen at det innføres endringer i forskrift om konsekvensutredning slik at samisk urfolkskunnskap ettertrykkelig skal inkluderes i konsekvensutredningene og har stor forventing av dette følges opp i det pågåeden arbeidet med revidering av forskrift om konsekvensutredning.  

Forvaltning av viltlevende ressurser, Kapittel 6.9

Naturavtalen er tydelig på statenes ansvar for å respektere og beskytte urfolks tradisjonelle bruk av fornybare ressurser samt oppmuntre til denne bruken. Sametinget har en forventning om at Norge legger disse rammene til grunn, og at Naturavtalen påvirker arbeidet i spørsmål om forvaltning av viltlevende ressurser i Norge. Dessverre ser vi ikke at disse forpliktelsene er reflektert i Meld.St.35(2023-2024). Det er derfor viktig at resultatene fra den 16. partsmøtet for konvensjon om biologisk mangfold i Cali, Colombia (COP16), også tas med hjem til Norge. I COP16 behandlet statene blant annet sak om bærekraftig forvalting av viltlevende ressurser. Gjennom Naturpanelets (IPBES) rapport om bærekraftig bruk av viltlevende ressurser var statene oppmuntret til å forsterke sedvanemessige institusjoner og regler i forvaltning av viltlevende ressurser. Stater var også oppmuntret til å fremme deltakelse av bærere av urfolkskunnskap i beslutningsprosesser for å sikre bærekraftig bruk av viltlevende ressurser.

Naturtap og klimaendringer henger sammen, Kapittel 5.4.2 og Kapittel 6.8. i

Sametinget har også vært tydelig på at tap av natur og klimaendringer ikke er adskilte prosesser, men forsterker hverandre. Ivaretakelse av naturmangfoldet må støtte opp om de klimatilpassinger som samiske næringer har foran seg. Den grønne omstillingen kan ikke komme på bekostning av verken samisk kultur og næringer, eller naturmangfoldet og økosystemer i tradisjonelle samiske områder.

 Spørsmålet om sammenhengene mellom klima og natur, var også på agendaen på COP16. Statene ble oppmuntret til å unngå klimatiltak som går på bekostning av naturmangfold som urfolk er avhengige av og ta i hensyn urfolkskunnskap og urfolksrettigheter i klimaarbeid. Det sistnevnte er oppsiktsvekkende sett i lyset av regjeringens prioriteringer om nedbygging av enda mer natur til fordel for vindkratindustrien slik det legges til grunn i både Meld.St.35(2023-2024) og i forslaget til nye statlige planretningslinjer for klima og energi. Sametinget kan ikke godta at stortingsmelding som skal omhandle bevaring av natur ender opp med å være en melding om legitimering for ytterligere nedbygging av mer natur i tradisjonelle samiske områder. Sametingsrådet mener at Prinsipper om prioriterte utbyggingsformål under 5.4.2 c) er svært problematisk, den ikke er hjemlet i lov eller praksis og heller ikke konsekvensutredet.

Kapasitet for samiske samfunn, Kapittel 6.22

Sametinget mener at samiske samfunn og rettighetshavere har mye å bidra med i arbeidet med bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfoldet. For at det samiske samfunnet kan delta som likeverdige parter i prosesser med statlige myndigheter, er det behov for kapasitetsbygging og kompetanse. Sametinget forventer at tiltakene i meldingen gjenspeiler at samene, som urfolk i Norge, har erfaringer, kunnskaper og løsninger som kan være en ressurs og styrke i bevaring og forvaltning av naturmangfoldet.

Regjeringen har ikke fulgt opp målene i Naturavalen i naturmeldingen/handlingsplanen for naturmangfold. Målsetningene og tiltakene regjeringen foreslår er vage og uforpliktende, og leverer derfor ikke den nye rammen vi trenger for å stanse naturkrisen.  

Handlingsplanen endrer i liten grad dagens praksis, med stadig nye inngrep og nedbygging av natur. Dette har ført til at hele 2752 arter i Norge har høy og svært høy risiko for å dø ut. At Norge som presset igjennom en ambisiøs internasjonal Naturavtale basert på vitenskapelig anbefalinger, ikke ønsker å gi naturen mer plass i eget land, truer avtalens legitimitet. Det undergraver avtalen at Norge med verdens nest lengste kyst unnlater å sette konkrete mål for marint vern og at ambisjonene for å redusere nedbyggingen av natur og særlig verdifulle naturområder er uforpliktende og vage. 

Sabima henviser komiteen til tre ferske rapporter, med svært presise analyser og løsninger som bør følges opp i Handlingsplanen.  

• Klimautvalget rapport (særlig kapittel 6 og 19)  

• Holth og Winge og NINA utredning om norsk oppfølging av mål 3 (vern) i Naturavtalen 

• Kampen om arealene – trilemmaet klima, natur og næringsliv (særlig del 4 anbefalinger til myndighetene) 

Sabima har flere konkrete forslag til hvordan Stortinget kan forsterke mål og tiltak slik at det er mer i tråd med naturavtalen. Av plasshensyn er kun de viktigste inkludert. Nedenfor følger våre forslag til styrkede målformuleringer og relevante vesentlige virkemidler: 

Mål 1 

• Redusere nedbyggingen med (80 prosent) av særlig viktige naturarealer innen 2030, og innen 2035 oppnå null netto tap av særlig viktig naturarealer, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand.   

• Gjøre 50 prosent av alle utbygginger arealnøytrale innen 2030 og sørge for at all utbygging i Norge er arealnøytral innen 2035.   

•  60 % av alle nye utbygginger og utbyggingsplaner skjer på grå areal innen 2030.  

 
Virkemidler: 

• Raskt få på plass kart over særlig viktige naturarealer (slik definert i rundskriv T-2/16 og nasjonale forventninger til regional og kommunal arealplanlegging) og føre oversikt over utbygging i disse arealene. 

• Raskt få på plass oversikt over all utbygging i norsk natur på økosystemnivå.   

• Nødvendige ressurser til kommuner (post 60 Natursats) for å planvaske  utbyggingsplaner i konflikt med særlige viktige naturområder.  

• Endre plan- og bygningsloven slik at et juridisk krav om arealnøytralitet – null netto tap av naturmangfold i all utbygging – integreres.  

• Endre naturmangfoldloven slik at det innen 2030 innføres byggeforbud knyttet til særlig viktige naturarealer, til den tid praktiseres det streng innsigelse knyttet til disse områdene. 

Mål 2  

• Innen 2030 skal det være iverksatt restaurering av 30 prosent av forringede og ødelagte arealer i Norge.   
• Prioritere og sette i gang restaurering av områder der kunnskap om restaureringsbehov er godt kartlagt, som kyst(vann) og vassdrag og myr og våtmark, samtidig som oversikt over forringede og ødelagt økosystemer bygges opp.  

Virkemidler:  

• Innen 2026 klargjøreomfanget av arealer med forringede og ødelagte økosystemer 

• Innen 2025 etablere nasjonal enhet med ansvar for å sikre at Norge når restaureringsmålet og at prosjektene med høyest økologisk potensial prioriteres.  

• Tilslutte oss EUs restaureringslov/politikk. 

• Tilstrekkelig finansiering for å nå restaureringsmålet 
• Endre Plan og bygningsloven slik at arealmyndighet kan ekspropriere med restaurering som formål, og tilrettelegge for at restaurering bedre kan pålegges som rekkefølgebestemmelser i reguleringsplan. 

Mål 3 

• Norge skal med nasjonalparker, naturreservater og marine verneområder ha bevart minst 30 prosent av Norges landareal og havareal innen 2030. Verneområdene skal sikre at alle nasjonale naturområder blir representativt og effektivt bevart gjennom mest mulig sammenhengende verneområder. Den eldste naturskogen, særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) og Important Bird and Biodiversity Areas (IBA) skal prioriteres i dette arbeidet.  
• Legge frem en plan i løpet av 2025 om hvordan målet om 30 prosent representativt og effektivt vern skal gjennomføres.  

Virkemidler: 

• Naturskogen kartfestes og vernes og det settes av tilstrekkelig midler årlig for å nå 10 prosent skogvern gjennom frivillig vern innen 2030. 

• Naturmangfoldloven endres slik at en kan verne større sammenhengende verneområder i tilknytting til eksisterende naturreservater i lavlandet.  

• Miljødirektoratet og statsforvaltere styrkes for å kunne få på plass 30 prosent marint vern innen 2030, tråleforbud er grunnregel for alle områdene. 

• Sikre midler til overvåking av vernetiltak som del av tiltaksovervåking hos Miljødirektoratet. 

• Lovtekst (verneformål) for eksisterende marine nasjonalparker og marine verneområder revideres for å inkludere formål om ønsket effekt av vernet, slik at det er mulig å evaluere om vernetiltakene faktisk fungerer. Opprettelse av nye marine verneområder må derfor også ha verneformål som inkluderer effektmål som kan overvåkes gjennom tiltaksovervåking. 

• Miljødirektoratet må legge til rette for at statsforvaltere kan gjennomføre adaptiv forvaltning av verneområder, slik at vernetiltak kan justeres for å oppnå ønsket effekt over tid 

Mål 4 

•  Gi alle arter med status som kritisk truet (CE), rettsvern som prioritert art (jmf. § 23 i Naturmangfoldloven).   

 
Virkemidler: 
Lovfeste kravet i naturmangfoldloven § 5 som innebærer at alle arter med kritisk status i Rødlista får status som prioritert art. 
 

Mål 5 

• Opprette tråle- og snurrevadforbud i forbindelse med alle marine nasjonalparker/verneområder.   

• Opprette adaptive forvaltningsplaner med fiskeriforbud som kan justeres i tråd med tilstand i forbindelse med alle marine nasjonalparker/verneområder.   

• Opprette to jaktfrie nasjonalparker i Norge, fortrinnsvis i områder med rovdyrbestander.    

 
Virkemidler 

Finansiere tiltaksovervåking i alle marine verne områder, marine nasjonalparker og naturreservater.  

Mål 6 

• Halvere introduksjon og etablering av fremmede skadelige arter i havet, langs kysten, i ferskvann og på land innen 2030.   

• Innen 2028 ha etablert forbud mot import og omsetning av planter og planteprodukter, herunder med jordklump, med høy risiko for økosystemer i Norge.  

Virkemidler: 

• Etablere oversikt over introduksjonsveier, spredning og etablering av skadelig fremmede arter. 

• Tiltaksplanen mot fremmede arter styrkes. 

• Etablere forbud mot import av planter og planteprodukter, herunder jordklump, med høy risiko for økosystemer i Norge opp mot EØS-lovgivning 

Mål 8 

• Forankre Klimautvalgets UFF-rammeverk i all politikk. Dette innebærer å oppfylle forpliktelsene under klimaavtalen med EU for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) gjennom tiltak i Norge, innføre byggeforbud og tiltaksforbud for myr, gammelskog, alle kantsoner langs vassdrag med utgangspunkt i NVE 50års flomkart, og forby all tråling i områder det dette medføre utslipp fra karbonrik havbunn.    

Virkemidler:  

• Innføre byggeforbud på all myr i tråd med Miljødirektoratets forslag innen 2024. 

• Bønder som mister jordbruksarealer til økt kantsone kompenseres. 

• Finansiere tilskuddsordningen Natursats for at kommuner kan planvaske utbyggingsplaner i konflikt med NVEs 50års-flomkart. 

• Kontroll av trålevirksomhet. Kun havbunnområder som er kartlagt som ikke karbonholdig tillates for bunntråling. 

Mål 10   

• 50 prosent av aktive akvakulturanlegg innen 2030 er utslippsfrie, og innen 2035 er alle aktive akvakulturanlegg utslippsfrie.  

• Stans i flatehogst i den gjenværende naturskogen som ikke tidligere er flatehogd,  

• 10 % av dagens bestandsskogbruk lagt om til naturmangfoldvennlige driftsformer av fleralderskogbruk innen 2030 
  
  
• 10 prosent av dagens jordbruksområder settes av som innsekts- og naturvennlige innen 2030.     

Virkemidler:  

• Akvakulturloven endres 

• Bøndene kompenseres for å tilrettelegge for at 10 prosent av jordbruksområdene blir innsekts- og naturvennlige 

Vennlig hilsen 

Einar Wilhelmsen 

Generalsekretær 

Generelle kommentarer   

NOAH er svært kritisk til Stortingsmeldingen om «Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold». Meldingen er lite ambisiøs og oppfyller ikke Norges forpliktelser om å bevare det biologiske mangfoldet. Det er tydelig at regjeringen ikke har tatt inn over seg alvoret av naturkrisen. Meldingen ignorerer viktigheten av vern av ville dyr for å bevare biologisk mangfold. Det foreslås nesten ingen meningsfylte tiltak for bevaring av ville dyr. Videre er det total mangel på planer for å bedre tilstanden for de truede artene på rødlista. Det høyst problematiske faktum at «nasjonale bestandsmål» for store rovdyr holder dem i sterkt og kritisk truet tilstand, adresseres heller ikke. I tillegg nevnes ikke at flere rødlistede arter er utsatt for jakt og fangst. Sameksistens med ville dyr, som er en viktig prioritering i naturavtalen, er heller ikke et tema i meldingen.  

NOAH reagerer også på at regjeringen unnlater å nevner problemene knyttet til kjøttproduksjonen – en av de største driverne av tap av biologisk mangfold. Landbruket er en identifisert trussel mot mer enn 85% av de 28 000 artene som er i fare for utryddelse (Chatham House og UNEP). Studier konkluderer med at vi må endre kostholdet fra animalske produkter til plantebaserte alternativer for å oppnå klimamålene og stanse naturkrisen. I stedet for å oppmuntre til dette, foreslås ingen tiltak for en slik overgang.  

Kommentarer til utvalgte mål

Mål 2 

Naturavtalens mål 2 forplikter Norge til å sikre at minst 30 % av forringede økosystemer er under effektiv restaurering innen 2030. Regjeringens foreslåtte tiltak gir få konkrete retningslinjer for praktisk gjennomføring av målet. Uten forpliktende tiltak er det ikke mulig å sikre at de følges opp og at restaurering av natur faktisk skjer. 

NOAH foreslår:

• Vedta nasjonal lovgivning som forplikter regjeringen til å restaurere minst 30% av forringede økosystemer innen 2030.
• Utvikle nasjonale restaureringsplaner som beskriver prioriteringer, tidslinjer, finansiering, overvåkning og detaljer for tiltakene som skal oppnå restaurering av 30% av forringede økosystemer.
• Etablere langsiktige forskningsprogrammer for å identifisere de beste metodene for restaurering. 
• Prioritere restaurering av økosystemer som er viktige for rødlistede arter, karbonlagring og korridorer mellom områder med intakt natur. 
• Sikre tilstrekkelige midler til å investere i restaureringen av økosystemer nasjonalt. 
• Sørge for at gammelskog som ikke er vernet og som er forringet, blir restaurert og vernet.

Mål 3

Mål 3 forplikter Norge til å sikre at minst 30% av landarealene, ferskvannsområdene, kysten og havområdene er effektivt vernet og forvaltet innen 2030. Dette må skje på en måte som tar hensyn til viktige økosystemer og ville dyr. Regjeringens foreslåtte tiltak mangler både ambisjon og konkrete planer for å oppnå målet. I tillegg har regjeringen kun satt en målsetting om 30% vern av landarealene, som i stor grad hviler på store verneområder på Svalbard og Jan Mayen, og inkluderer ingen måltall for vern av marine områder. Dette er ikke tilstrekkelig, regjeringen må sørge for vern av flere naturtyper i norsk natur. 

NOAH foreslår:

• Vedta nasjonal lovgivning som forplikter regjeringen til å beskytte og bevare minst 30% av hver hovedkategori av økosystemer innen 2030.
• Beskytte minst 30% av hver hovedkategori av økosystemer, med prioritering av viktige områder for biologisk mangfold. 
• Forby destruktive fiskerimetoder og annen aktivitet som truer arter/habitater i marine verneområder.
• Forby hogst av gammelskog inntil biologisk mangfold er kartlagt.
• Utvikle nasjonal handlingsplan for å effektivt beskytte minst 30% landareal, samt marine og kystnære områder, med særlig fokus på områder av stor betydning for biologisk mangfold.  

Mål 4

Tiltakene som regjeringen foreslår er både begrensede og lite omfattende. Det er alarmerende at regjeringen tror at tre tiltak alene vil være tilstrekkelig for å stoppe den menneskeskapte utryddelsen av truede arter. Det er kritikkverdig at spesifikke forvaltningstiltak for andre truede arter enn villaks (og villrein) er uteblitt fra meldingen. For eksempel er jerven en sterkt truet art som Norge har et særskilt ansvar for å beskytte, men den blir ikke nevnt i denne sammenhengen. Det er heller ingen forslag som adresserer hvordan regjeringen skal sikre sameksistens mellom mennesker og ville dyr for å minimere konflikter, noe som er spesielt viktig for store rovdyr. Det er behov for langt mer ambisiøse og omfattende tiltak for å etterleve forpliktelsene i naturavtalen.

NOAH foreslår:

• Vedta nasjonal lovgivning som krever stans og reversering av tap av biologisk mangfold. 
• Etablere juridisk bindende miljøkvalitetsstandarder for arter og økosystemer for å begrense forvaltningens myndighet til å tillate endringer i arealbruk som kan forringe miljøkvaliteten. 
• Utvikle nasjonal strategi for sameksistens med ville dyr, med mål om å unngå jakt/skadefelling. 
• Implementere tiltak for å forbedre statusen til truede arter på rødlista innen 2030, inkludert store rovdyr, og sikre at nødvendige ressurser tildeles for å oppnå dette.
• Utvikle handlingsplaner for truede arter. 
• Fase ut subsidier rettet mot reduksjon av truede arter. 
• Fremme ikke-dødelige tiltak i konflikter mellom mennesker og ville dyr.
• Øke aksept og toleransen for ville dyr. 
• Iverksette tiltak for å sikre at store rovdyr ikke lenger er rødlistet som kritisk eller sterkt truet, herunder sikre at bestandsmål er å anse som minimumsmål og som er basert på kunnskap, og ikke gi dispensasjoner til «felling» dersom det ikke har oppstått noe vesentlig skade.
• Restaurere økologiske prosesser ved å la ville arter, særlig store rovdyr, spre seg i sine naturlige leveområder. 
• Fjerne alle miljøfiendtlige subsidier til skogbruk. 
• Forby jakt, skadefelling, hogst og annen menneskelig forstyrrelse i hekke- og yngletiden.
• Innsnevre antall jaktbare arter og jakttider, og forby jakt på rødlistede arter. 
• Reelt vern av natur i form av nasjonalparker og naturreservater uten jakt, hogst, landbruk eller andre inngrep. Dispensasjoner for ulike inngrep i verneområder må stanses. 
• Fremme overgangen fra kjøttproduksjon til plantebasert produksjon.

Mål 9

Regjeringen mener «Norge har en godt etablert forvaltning av viltlevende arter» og foreslår ingen tiltak for å nå målet. I lys av naturkrisen er det urovekkende at regjeringen ikke foreslår endringer i forvaltning av ville dyr. Jakt er fortsatt tillatt i nasjonalparker og naturreservater, truede rovdyr blir jaktet på selv i sine prioriterte områder, og det tillates jakt på rødlistede arter. Dette understreker behovet for en betydelig politisk innsats for naturen. Regjeringen kan ikke fortsette den utdaterte tankegangen om utnyttelse og bruk av natur uten hensyn til naturkrisen. NOAH minner om at Bernkonvensjonen forplikter myndigheter til å skape toleranse for ville dyr. 

NOAH foreslår:

• Fremme ikke-dødelige tiltak ved håndtering av konflikter mellom mennesker og ville dyr. Øke aksepten og toleransen for ville dyr. Begrense jakt ved å redusere lengden av jaktsesongen, antall arter det tillates å jakte på og forby jakt på rødlistede arter.
• Fremme «non-consumptive» bruk av natur, slik som naturturisme, fugletitting og dyrelivsfotografi. 
• Styrke kartleggingen og kunnskapsgrunnlaget om bestander av ville dyr for å begrense negativ påvirkning fra jakt og fiske. 

Mål 18

Regjeringens forslag mangler konkrete tiltak for hvordan man skal fjerne de skadelige intensivene. 

NOAH foreslår:

• Gjøre en kritisk gjennomgang av alle nasjonale subsidier som kan ha en negativ innvirkning på natur, med mål om å fjerne dem, særlig innen landbruk, skogbruk, olje, transport, akvakultur, energi og mineralutvinning.
• Flytte subsidier fra industrielt dyrehold til plantebasert produksjon.
• Kutte offentlig finansiering av skogbruk. 
• Kutte offentlig finansiering av jakt på ville dyr. 
• Kutte støtte til storskala forretningsprosjekter før arealbruksplanlegging og konsekvenser for natur og ville dyr er kartlagt.

Treindustriens medlemsbedrifter har en nøkkelrolle i flere verdikjeder: byggenæringen, skognæringen, energisektoren og transportsektoren, og bedriftene er leverandører til både hjemmemarkedet og eksport. Medlemsbedriftene er leverandører av ulike bygningsmaterialer, produkter og løsninger til byggenæringen. Sidestrømmer og biprodukter som flis og bark går til andre formål som papp, papir, biokjemiske produkter og til bioenergi. Prosessindustrien og transportsektoren er avhengige av sidestrømmer fra treindustrien for å nå sine klima- og miljømål.

Hensikten med stortingsmeldingen er ikke å presentere alle tiltak som gjøres for å bidra til ivaretagelse av naturen eller å ha alle svar, men å sette en ny retning for arbeidet med bærekraftig bruk og bevaring av naturen.

Treindustrien støtter målet

Treindustriens virksomheter baserer seg på skog som ressurs, hvor bærekraftig forvaltning og ressursutnyttelse er en forutsetning. Vi støtter fullt opp om målet hvor Norge skal redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. At målet skal nås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter, støttes.

Treindustriens roller og ansvar

Treindustrien har flere roller og dermed et stort ansvar for å støtte opp om en bærekraftig utvikling. Vår industri er en del av løsningen på klima- og miljøutfordringen, for å skape gode arbeidsplasser og gi verdiskaping.

Skog som er vårt råstoff utgjør 38 % av fastlandsarealet og er hovedøkosystemet i Norge med flest arter, der de viktigste påvirkningsfaktorene er arealbruksendringer. Størsteparten av nedbyggingen i Norge skjer i skog.

Som krevende bestiller etterspør treindustrien kun sertifisert skog som PEFC eller FSC. Ved å bygge videre på ansvarsfordelingen mellom sertifiseringsordningene og offentlig regelverk, ansvarliggjøres næringen gjennom deltakelse i utvikling og etterlevelse av ordningen. Sertifiseringsordninger som PEFC er også viktige systemer for kontinuerlig forbedring, som bidrar til innovasjon.

Treindustrien støtter en helhetlig vurdering for meny av tiltak for skog

For skog bygger meldingen på et godt kunnskapsgrunnlag om den økologiske tilstanden i norsk skog. I Miljø-direktoratets og Landbruksdirektoratets faggrunnlag er det listet opp i alt 16 tiltak som er relevante for å opprettholde eller forbedre økologisk tilstand i skog. Det forutsettes en helhetlig vurdering av fordeler og ulemper av tiltak for aktuelle samfunnsinteresser, og det er bra at kunnskapsmiljøene involveres.

Treindustrien støtter tiltak for å redusere avskoging

Byggenæringen er vårt viktigste marked, og som leverandører ønsker vi en omstilling som gjør at samfunnet i langt større grad sørger for at levetiden på dagens bygg forlenges. Slik dempes presset på nedbygging av natur og man reduserer avskoging. Ved å forlenge levetiden på dagens bygg unngår man å rive, bidrar til å redusere avfall, sparer ressurser og demper presset på verdifulle arealer. Trebaserte konstruksjoner for påbygg, energieffektivisering, tilbygg og andre tilpasninger av bygg gir muligheter.

 Å redusere avskoging er svært viktig, og det er bra at regjeringen vil redusere omdisponering av skog til andre formål. Prinsippet i meldingen om at fortetting og transformasjon bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk gjelder for alle utbyggingsformål og vi støtter fullt ut dette prinsippet. Samtidig kan påbygg i høyden og transformasjon av eksisterende bygg gi flere boliger raskere enn å regulere nye områder for utbygging.

Treindustrien støtter en prinsipiell og kunnskapsbasert tilnærming

Naturmeldingen baseres på en prinsipiell tilnærming til arealforvaltningen, samtidig som det tas til orde for at kompetanse og kunnskap skal styrkes på flere nivåer, både i forvaltningen, hos myndigheter og i næringslivet.

En mer arealgjerrig og bærekraftig arealforvaltning på land fremover er helt nødvendig, selv om kun 1,7 % av Norges samlende areal er bebygd. Meldingen bygger videre på metoder for tiltak som i prioritert rekkefølge skal medvirke til å: unngå, begrense, istandsette og kompensere for skadevirkninger på natur.

Naturmeldingen – et rammeverk for konkrete tiltak

Som industriaktør ligger det i våre rolle å medvirke til forsvarlig forvaltning av skogen og tilby best mulige løsninger i markedet. Vi er fornøyde med at naturmeldingen er et rammeverk som avklarer prinsipper og metodisk tilnærming, og sørger for at verktøy kommer på plass. At naturmeldingen legger opp til forsvarlige prosesser med bred deltakelse og som baserer seg på kunnskap er vesentlig når tiltak konkretiseres, for å gi nødvendig forutsigbarhet for næringslivet og god samhandling mellom ulike interesser.

Forutsigbarhet og kunnskap

Forutsigbarhet er helt avgjørende for å både kunne ta vare på naturmangfold og skape verdier som samfunnet er helt avhengig av. Et avgjørende tiltak i meldingen er å styrke kunnskap og kompetanse, også hos kommunene. Meldingen har en innretning som vil gi et bredt sett av nødvendige tiltak, der man ivaretar den viktige forutsetningen om at de må være kunnskapsbasert.