Perspektivmeldingen 2024

Tekna er fagforeningen for over 112 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge.

Fremtiden er avhengig av betydelig mobilisering av høyt utdannede til forskning og innovasjon. Tekna vil særlig trekke frem de naturvitenskapelige og teknologiske områdene, som alle er helt avgjørende for å møte de store utfordringene som adresseres i perspektivmeldingen.

Tekna er, sammen med en rekke andre aktører, alvorlig bekymret for den utviklingen vi ser på forskningsområdet. Når det mobiliseres bredt i andre land, ikke minst i våre naboland, da er det viktig at Norge ikke sakker akterut. Forskning og innovasjon er svært viktig både i et beredskapsperspektiv og ikke minste når det gjelder vår konkurransekraft. Alle viser nå til Draghi-rapporten og dens anbefalinger; anbefalinger de fleste land og EU velger å lytte til.

Samfunnet vårt er avhengig av forskning og teknologiutvikling. Vi må finne nye områder for verdiskaping og trenger å øke produktiviteten. Men forskning er viktig også for å sikre velferden på lang sikt, for tilliten i samfunnet vårt, for et sterkt demokrati, og for en bred og kunnskapsbasert samfunnsberedskap. Dette er forhold det må jobbes med kontinuerlig i et langt perspektiv.

Viktige områder skal prioriteres fremover. Vi har klimautfordringer, energiutfordringer og viktige naturressurser som må forvaltes på en riktig måte. Det betyr en rekke endringer i hvordan vi lever våre liv, hvordan næringslivet skal omstilles og hvordan vi skal utvikle nye næringer og en effektiv og bærekraftig offentlig sektor.

Forskning gir uvurderlig samarbeid med andre nasjoner og innsikt i hvordan det jobbes internasjonalt og hvordan vi nasjonalt og lokalt kan løse fremtidens utfordringer.

Tekna har fire klare krav til politikerne:

• Det må skapes tverrpolitisk enighet om langsiktig og forutsigbar finansiering av forskning og innovasjon. Det vil gi forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig sektor mulighet og trygghet til å bygge forskningskapasitet og omstillingskraft for samfunnet.
• De offentlige investeringene i forskning og innovasjon må økes til 1,25 prosent av BNP fram mot 2030 for å sikre kunnskapsutvikling og stimulere til forskning, utvikling og innovasjon (FoUI) i næringslivet.
• Vi må styrke grunnmuren i norsk forskning: Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter må ha rammebetingelser som sikrer forskerrekruttering og muliggjør utvikling av fremragende og relevante fagmiljøer.
• Vi må videreutvikle virkemidler og rammevilkår som legger til rette for at næringslivet investerer i FoUI og forskningssamarbeid, for økt grønn konkurransekraft og for skalering av forskningsbaserte oppstartsbedrifter.

Tekna mener tiden er inne for å anerkjenne forskningens betydning i samfunnet, og ber om at Stortinget i behandlingen av denne meldingen samler seg om et forskningsforlik som bygger på disse fire kravene.

Kreftforeningens innspill til Meld. St. 31 (2023-2024)

• Et bærekraftig helsevesen
• Investere i humankapital
• Langtidsplan for investeringer i helse
• Bedre rammebetingelser for helsepersonell

Et bærekraftig helsevesen

Vi står overfor en kritisk tid for helsetjenesten, og Kreftforeningen mener at det er avgjørende at vi investerer tilstrekkelig i folks helse. Perspektivmeldingen viser et stort behov for arbeidskraft, spesielt i helsetjenesten, men også generelt i arbeidsmarkedet. Dette krever en overordnet innramming og en grundig vurdering av bærekraften i helsetjenesten.

Over mange år har vi sett en konsekvent underinvestering i helsetjenester, spesielt på sykehusene. Helsetjenester blir ofte ikke verdsatt fra et samfunnsperspektiv, og helse sees ofte isolert fra andre samfunnsområder. Vi må lære av hva som har skjedd i Storbritannia med NHS, hvor manglende investeringer over tid har ført til store utfordringer. Vi må ha en politikk som sikrer nødvendige investeringer i helsetjenesten.

Det er viktig å anerkjenne hvor mye befolkningens helse faktisk betyr og å se mer tverrsektorielt på helse. Humankapitalen vår er en av våre viktigste ressurser, og vi må vektlegge både pasientnytte og samfunnsnytten.

Investere mer i humankapital

Humankapital handler om å utnytte individers kunnskap, ferdigheter, erfaringer og helse for å skape verdi, både for den enkelte og for samfunnet. I denne sammenhengen blir rehabilitering og behandling stadig mer relevant, særlig når det gjelder å få flere mennesker tilbake i arbeid. Dette fordi helse, både fysisk og psykisk, er en vital del av menneskers evne til å delta i arbeidslivet og dermed bidra med sin humankapital. 

Vi må investere så tidlig som mulig i behandling og rehabilitering av mennesker som står utenfor arbeidslivet, og slik på sikt bidra til å redusere kostnader for trygdeordninger og helsevesen, fordi flere mennesker blir selvforsørgende og mindre avhengige av offentlige stønader. Samtidig vil samfunnet dra nytte av økt produktivitet og arbeidsdeltakelse.

Når folk får den hjelpen de trenger, når de trenger den for å komme tilbake i arbeid, øker den samlede humankapitalen i samfunnet, noe som bidrar til økonomisk vekst og sosial bærekraft.   

Langtidsplan for investering i helse

For å sikre et helsevesen som kan håndtere fremtidens utfordringer, er det nødvendig å ha en langsiktig plan for investeringer, på linje med langtidsplanen for forsvar. En slik langtidsplan vil bidra til å gi oversikt, kontroll og forutsigbarhet når det gjelder ressursbruk i helsevesenet. På samme måte som forsvarssektoren, hvor det er avgjørende å ha bred politisk enighet og en helhetlig plan for å sikre nødvendige investeringer i infrastruktur, teknologi og kompetanse, trenger også helsevesenet en tilsvarende tilnærming.

Helsevesenet står overfor komplekse utfordringer med økende krav til kapasitet, teknologi og personell, og en langtidsplan vil sikre at vi kan møte disse utfordringene på en effektiv og målrettet måte. En slik plan bør være basert på brede politiske forlik for å sikre kontinuitet og stabilitet, uavhengig av skiftende politiske forhold. Dette vil gjøre det mulig å dekke behovene for nødvendige investeringer i helseinfrastruktur, utvikling av ny teknologi, og styrking av kompetansen blant helsepersonell. Ved å ha en langsiktig investeringsplan, kan vi sikre at helsevesenet forblir bærekraftig og i stand til å gi pasienter den behandlingen de trenger.

Kreftforeningen mener at en nasjonal langtidsplan for helseinvesteringer vil kunne bidra til mer forutsigbarhet, bedre ressursutnyttelse, og en målrettet innsats for å møte fremtidens helsebehov.

Bedre rammebetingelser for helsepersonell

For å sikre et velfungerende helsevesen er det også avgjørende å bedre rammebetingelsene for helsepersonell. Helsepersonell er ryggraden i helsetjenestene, og uten tilstrekkelige ressurser, gode arbeidsvilkår og muligheter for faglig utvikling, vil det være vanskelig å møte fremtidens helsebehov. Vi må sikre et godt arbeidsmiljø, konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår, og økte muligheter for kompetanseheving. Dette vil ikke bare bidra til å beholde kvalifisert personell, men også gjøre helsesektoren mer attraktiv for nye arbeidstakere. Bedre rammebetingelser vil også styrke kvaliteten på tjenestene som tilbys pasientene og bidra til et mer bærekraftig helsevesen.

Med vennlig hilsen
Kreftforeningen

Thomas Axelsen
Seksjonsleder politikk og samfunnskontakt

Behov for arbeidskraft og retningsvalg for å sikre økt deltakelse i arbeidslivet

Fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sitt ståsted må mål om en forsterket arbeidslinje og en mer aktiv politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd, alltid kobles til målet om et mer likestilt og inkluderende arbeidsliv. Arbeidslinjen må legge artikkel 27 i CRPD (FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne), om at mennesker med nedsatt funksjonsevne må oppnå sin rett til arbeid på lik linje med andre, til grunn. Det sikres best hvis konvensjonen innlemmes i menneskerettighetsloven.

Vi mener forslagene til ulike retningsvalg i Perspektivmeldingen er gode. For funksjonshemmede og kronisk syke er retningsvalgene 3a og tiltak knyttet til redusert overgang til uføretrygd og 3b: Flere uføre i arbeid, de mest relevante.

Flere funksjonshemmede og kronisk syke i arbeid og mindre frafall vil være med å sikre helt nødvendig arbeidskraft fram til 2060. Det er derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt, og gir økt sosial bærekraft, å satse på et likestilt arbeidsliv for vår gruppe. Det gjelder også selv om noen jobber i kombinasjon med varig lønnstilskudd til arbeidsgiver, fremfor å gå over på uføretrygd[1].

Færre unge på helserelaterte ytelser

FFO er enig i at det kan være hensiktsmessig for en del unge å ikke måtte søke AAP, men heller få vedtak om midlertidig inntektssikring i kombinasjon med arbeidsrettet oppfølging - og uten at det stilles krav til diagnose som inngangsvilkår. Samtidig må en ny midlertidig ungdomsytelse gi mulighet til å komme inn i trygge faste jobber. Ordningen bør derfor blant annet gi deltakerne mulighet til å gjennomføre opplæringstiltak knyttet til alle bestemmelsene i arbeidsmarkedstiltaket Opplæring (ref. forslag til ny § 7-4 i Tiltaksforskriften, som gir bedre utdanningsmuligheter.)

Høyere overgang fra arbeidsavklaringspenger til arbeid

Det vil i et tidsperspektiv fram til 2060 fortsatt være behov for å utvikle en robust AAP-ordning. For noen med funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom kan mer tid på AAP hindre overgang til uføretrygd. Enkelte trenger tid til behandling/rehabilitering, kvalifisering og oppfølging osv. for å komme i arbeid. Spesielt er det viktig med en fleksibel varighetsbestemmelse om en får innvilget opplæringstiltak, som innebærer et lengre utdanningsløp. Selv om resultatet etter lengre arbeidsavklaring ikke blir 100 prosent arbeidsdeltakelse for alle, så vil det være bra for den enkelte og samfunnsøkonomisk lønnsomt om det gir en fast og trygg deltidsjobb.

Flere uføre i arbeid

Det finnes flere mulige løsninger for å hindre at flere blir helt eller delvis uføretrygdet.  Vi vil peke på at flere kan stå i jobb med varig lønnstilskudd, og/eller kombinere jobb med gradert uføretrygd. Informasjon om og frivillig tilbud om arbeidsrettet oppfølging for allerede uføre kan også ha en effekt.  

Samtidig må dagens modell for kombinasjon av arbeid og trygd endres, spesielt om en ønsker å oppnå at flere med 100 prosent uføretrygd skal øke sin arbeidsdeltakelse. Regjeringen må derfor levere en god løsning slik at det blir mer lønnsomt og enklere for uføretrygdede som klarer å jobbe og tjener over dagens fribeløp.                             

Bærekraftig velferdsstat og likestilling for funksjonshemmede

Vi opplever den siste tiden, og spesielt i lys av en krevende kommuneøkonomi, økende kritiske synspunkter i samfunnsdebatten knyttet til funksjonshemmede med behov for praktisk bistand i dagliglivet, store tjenestebehov og behov for å bo i eget hjem og ikke i en institusjonslignende boform.

Å sikre en bærekraftig velferdsstat og velferdstjenester betyr ikke det samme som å kutte i tjenestene. Det handler om å gjøre de riktige velferdsinvesteringene, som må knyttes til omfordeling og sosial bærekraft, verdier, menneskerettigheter og helhetlig samfunnsøkonomisk bærekraft.

Det er samtidig ingen tvil om at noen kommuner sliter økonomisk, og at det er grunn til bekymring for om de vil klare å levere gode velferdstjenester fram til 2060. Utgiftene til helse- og omsorgstjenester øker. Dette har ikke sin årsak i urimelige høye krav fra brukergruppen, men mest at staten over tid har pålagt kommunene flere og flere oppgaver uten å kompensere dem for dette[2].

Noen velferdstjenester er avgjørende for en likestilt og god velferdsstat - også i fremtiden. Vi viser til at regjeringen selv legger til grunn et samfunn hvor «tilgang på gode og stabile velferdstjenester for alle er grunnleggende for å videreføre den norske modellen med velstandsvekst og lav ulikhet.»

BPA som likestillingsverktøy og statlig finansiering

BPA (brukerstyrt personlig assistanse) bidrar til at funksjonshemmede barn og voksne blir selvstendige innbyggere, som i større grad kan delta i samfunnet. Økt deltakelse og mindre utenforskap er grunnleggende viktig for den enkelte og for samfunnet.

Sammenlignet med tjenester gitt av kommunens eget helsepersonell, og om noen skulle tenke at institusjon skal være løsningen på grunn av kostnad og mangel på folk som kan gi personlig assistanse, så er BPA-ordningen både kostnadseffektiv og ressursbesparende. Den samfunnsøkonomiske gevinsten per person med BPA er ca. 184.000 kroner. Lønnskostnaden per time er lavere for antall timer BPA enn for tilsvarende antall hjemmetjenester. I tillegg er de som jobber som BPA sjelden helsepersonell, og går dermed ikke på bekostning av helsepersonell i kommunen.

Samtidig mener FFO at kommunene må få økonomisk finansiering av staten til BPA-ordningen, og det haster å få utredet hvordan ordningen kan finansieres med et større bidrag fra staten.                                                                                                             

Ordningen med ressurskrevende tjenester må styrkes

Kommunene må få mer av kostnadene til ressurskrevende tjenester kompensert av staten. Særlig er denne ordningen viktig for små kommuner der ressurskrevende tjenester vil spise en uforholdsmessig stor andel av kommunens budsjett. Regjeringen øker hvert år innslagspunktet for ressurskrevende tjenester, og ved flere anledninger har økningen vært større enn lønnsveksten. Dette har lagt et økt press på kommunene, og i realiteten lavere utgifter for staten. Konsekvensen for brukere og deres pårørende er at de kommunale forskjellene i tjenestetilbudet øker. Innslagspunktet for ressurskrevende tjenester må derfor senkes. For 2026 mener vi det bør senkes til 1 326 000 kroner.

Rett til valg av boform handler om et likestilt samfunn som passer for vår tid

Gode boliger til utviklingshemmede er en stor utfordring, og mange venter i flere år før de får et botilbud. Det de tilbys er stadig oftere lokalisert i institusjonslignende bofellesskap, med mange leiligheter samlokalisert – til tross for at man gikk bort fra dette gjennom ansvarsreformen for over tretti år siden. Vi ser også tendenser til at unge mot sin vilje presses til å akseptere boformer beregnet på eldre og personer i den siste del av livet. Andre blir ufrivillig flyttet til andre kommuner, langt fra egen familie og lokalmiljø.

For å demme opp for denne utviklingen, og realisere regjeringens eget mål om å gå fra leie til eie og sikre økt selv- og medbestemmelse rundt boligvalg, mener FFO at det er behov for å øke og øremerke deler av investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsboliger for utviklingshemmede. For 2026 mener vi investeringstilskuddet bør økes med 500 mill. kroner, og at 25 prosent av hele investeringstilskuddet øremerkes til heldøgns boliger for utviklingshemmede.

[1] Proba samfunnsanalyse, Rapport 2024-05

[2] Årsaker til kostnadsvekst i kommunale pleie- og omsorgstjenester. NF rapport nr.: 10/2021 https://www.ks.no/contentassets/74113e3111a54fdcad825b67f5849cba/Arsaker-til-kostnadsvekst.pdf

Skogens rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn

Omstillingen til et lavutslippssamfunn er et sentralt og gjennomgående tema i perspektivmeldingen. Norge har nedfelt i klimaloven et mål om å bli et lavutslippsamfunn innen 2050. NORSKOG mener at skogarealene og skogressursene vil spille en sentral rolle i denne omstillingen, og vi vil derfor knytte noen supplerende kommentarer til omtalen i meldingen.

Parisavtalens balansemål innebærer at gjenværende utslipp i et lavutslippsamfunn må balanseres ved opptak av CO2, og da spesielt på skog- og landarealer. Siden vi allerede vet at vi ikke vil klare å kutte alle fossile utslipp, er det helt nødvendig at skog- og landarealenes opptak av CO2 økes for at balansemålet skal kunne nås. Derfor mener NORSKOG at Norges mål under Parisavtalen må innrettes slik at de stimulerer så mye som mulig til økte opptak av CO2 i skog, og at denne ekstrainnsatsen må synliggjøres og telles med mot målet. 

NORSKOG mener at dagens målsystem under Parisavtalen, med målhorisonter på 10 år som flyttes fem år av gangen, er uegnet for målstyring av klimatiltak i forvaltet skog. Den betydelige effekten som slike tiltak kan ha vil aldri bli synliggjort ved så korte målhorisonter.  Korte målhorisonter er ikke forenlige med skogens naturlige dynamikk, og vil trolig gi både uønskede og til dels kontraproduktive resultater. 

Norge har et betydelig potensial i å øke opptaket av CO2 i forvaltet skog gjennom målrettede addisjonelle tiltak. Klimakur 2030 identifiserte en rekke slike tiltak, der både opptakspotensial, kostnader og andre virkninger av tiltakene ble grundig beskrevet.  Også i den forrige klimameldingen (Meld. St. 13 (2020-2221) ble en del av disse tiltakene pekt ut som særlig aktuelle. Tiltakene som var omtalt i meldingen hadde et samlet opptakspotensial på ca. 6,5-8 millioner tonn CO2 årlig mot 2100. Dette er et vesentlig bidrag, tydeliggjort når en f.eks. sammenligner med dagens samlede utslipp fra veitrafikk, som var på 8 millioner tonn CO2 i 2023. NORSKOG mener at Norge, som et relativt sett stort skogland, har et særlig ansvar for å bidra til Parisavtalens balansemål ved å målrettet  øke opptak i skog og landarealer.  

I vår høringsuttalelse vedrørende oppdaterte klimamål for Norge under Parisavtalen, har NORSKOG derfor nylig foreslått at det bør meldes inn til FN et separat, tallfestet tilleggsmål for økte opptak i skog, og økt innlagring i langlevde treprodukter med horisont 2100. I tillegg bør det settes et separat mål for addisjonelle utslippsreduksjoner i sektoren.  

Samtidig som at skogarealene må spille en sentral rolle i å oppnå balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser, vil skogen også bli svært viktig som kilde til råstoff når fossile ressurser skal erstattes av fornybare. NORSKOG mener det hadde vært naturlig at avsnittet om naturressurser hadde hatt en egen omtale av det betydelige potensialet som ligger i å erstatte fossile ressurser med trevirke og annen fornybar biomasse, og som understreket dette som spesielt viktige råstoffkilder i et lavutslippsamfunn. Det minnes i den sammenheng om at bærekraftig forbruk fortsatt er et grunnleggende prinsipp i globalt miljøvern.

Til tross for dette har biomasseressurser kun fått en sparsom omtale i kapittelet om målkonflikter i lavutslippssamfunnet. Her pekes biomasseressursene på som en knapp ressurs i samme setning som metaller og mineraler.

Selv om tilgangen på tømmer og andre bioressurser selvsagt ikke er ubegrenset, mener NORSKOG det er et vesentlig skille mellom knappe ressurser som ikke er fornybare (metaller og mineraler) og fornybare biologiske ressurser.  Skog som høstes vil vokse opp på ny og gi tilgang på nytt tømmer i et evighetsperspektiv. NORSKOG mener derfor at fornybaraspektet ved disse ressursene og de store mulighetene som ligger i substitusjon av fossile produkter bør fremheves.  Det er overraskende at en regjering som har løftet fram skog- og trenæringene som et særskilt satsingsområde i sitt grønne industriløft ikke har en tydeligere fokus på disse mulighetene i sin perspektivmelding.

Skogarealenes rolle for å øke opptakene av CO2 og skogressursenes rolle i å erstatte ikke-fornybare ressurser må ses i sammenheng. Begge disse viktige rollene peker i retning av en aktiv bruk av skogen.

I kapittelet arbeidskraft, kapital og naturressurser skriver Regjeringen om forvaltning av ressursene at «Forvaltningen må balansere verdien av naturressursene, som innsatsfaktor i produksjon, opp mot verdien av intakt natur.»

NORSKOG er enig i denne betraktningen, men  når det gjelder skog mener vi at disse avveiningene blir godt ivaretatt gjennom løpende miljøkrav og ordningen med frivillig vern av skog. Gjennom denne ordningen tilbyr grunneier frivillig aktuelle arealer for vern, som deretter prioriteres og velges ut av myndighetene utfra arealets verneverdier og behovet for vern av ulike typer skog. Grunneier mottar så full erstatning for privateid skog som vernes som intakt natur til glede for fellesskapet. Da målet om 10% frivillig vern er nådd vi dette dekke om lag 12 000 kvadratkilometer intakt skognatur, eller et areal som er dobbelt så stort som Akershus fylke.

I tillegg til, og kanskje viktigere enn å balansere verdien opp mot «intakt natur» er det imidlertid å sikre at bruken av skogressursene på det resterende arealet, der skogressursenes rolle som innsatsfaktor i produksjon er det primære, skjer på en bærekraftig måte, der både miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft ivaretas. På dette området er det gjort store framskritt de siste tiårene, der skogbrukets sertifiseringsordninger har spilt en sentral rolle. Omtalen av skog i Naturmeldingen viser en solid framgang for den økologiske tilstanden i økonomisk drivbar skog siden nittitallet. Norge skiller seg fra de fleste andre land når det gjelder fordeling av ulike naturtyper. Vi har under fire prosent dyrket mark og en motsvarende høy andel av skog. Norsk selvforsyningsgrad er lav, men til tross for dette problematiserer internasjonale miljøkrefter at et begrenset skogareal i Norge omdefineres til arealer for matproduksjon. Vi anerkjenner utfordringene ved at knappe eller spesielt artsrike skogarealer i enkelte land ødelegges permanent ved å opparbeides til beiteområder, men understreker at tiltak for å løse denne problemstillingen ikke passer inn i norsk virkelighet.   

 Benthe E. Løvenskiold

benthe.lovenskiold@norskog.no  91878054

Perspektivmeldingen (PM24) presenterer et alvorlig utfordringsbilde for Norge på lang- og mellomlang sikt. Hovedutfordringene for norsk økonomi, ifølge meldingen, er kamp om arbeidskraft, omstillingsbehov og å opprettholde små forskjeller og tilgang på velferdstjenester. Bakgrunnen er en økt andel eldre, økt behov for sikkerhet og beredskap, klimaomstilling, samt avtagende petroleumsinntekter. Sysselsettingsbehovet i offentlig sektor vil vokse raskere enn antallet sysselsatte i økonomien som helhet, og det vil være et voksende inndekningsbehov i offentlige finanser fra tidlig på 2030-tallet. Utfordringene har også vært påpekt i tidligere perspektivmeldinger, men beregningene viser at bildet har forverret seg. I tillegg legger meldingen til grunn en betydelig lavere produktivitetsvekst enn PM21 frem mot 2060. Imidlertid er det beregnede økonomiske handlingsrommet på kort sikt større. Regjeringens strategi er 1) få og beholde flere i arbeid, 2) løse oppgavene smartere og 3) føre en ansvarlig økonomisk politikk med rettferdig fordeling over tid.

NHO støtter utfordringsbildet og hovedtrekkene i regjeringens strategi. Strategien mangler likevel tydelige grep for økt offentlig-privat samarbeid, å effektivisere offentlig sektor, øke norsk vekstevne, nå klimamålene og posisjonere oss for et mer utfordrende geopolitisk landskap. Norsk økonomi er avhengig av utviklingen hos våre partnerland. Draghi-rapporten som kom i september 2024, viser manglende innovasjons- og vekstevne, behov for dekarbonisering og tilgang til rimelig energi, samt økte geopolitiske sårbarheter i Europa. Flere av problemene er sammenfallende med utfordringer innen norsk økonomi, herunder utfordringer knyttet til kompetanse, digitalisering, FoU, skalering og vekst, et økende kraftbehov og sårbarhet som en liten åpen økonomi. Norge er i tillegg i skvis mellom blokker av stormakter, med økte utfordringer som utenforland til EU. Perspektivmeldingen behandler dette i liten grad.

Bruke handlingsrommet for nødvendig grep for fremtiden

Ansvarlig økonomisk politikk innebærer å bruke handlingsrommet på kort sikt til å ta de nødvendige grepene for å forberede oss for fremtiden. I meldingen blir det trukket frem at det trolig vil være nødvendig med reformer for å møte fremtidens utfordringer. Det advares også mot utgiftsøkninger som kan bli vanskelige å reversere.  NHO støtter en forsiktig innfasing av fondsmidler og oppfordrer regjeringen snarest mulig å følge opp arbeid med nødvendige reformer.

Effektivisering av offentlig sektor er det enkelttiltaket som vil ha størst virkning, både for presset på arbeidsmarkedet og for balansen i offentlige finanser. Imidlertid er meldingen mindre konkret på ambisjoner og mulige tiltak enn forrige melding. Etter at avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) ble fjernet, er det ingen mekanisme som ivaretar at deler av offentlig produktivitetsvekst blir tatt ut i en neddimensjonering av offentlig sektor. NHO etterlyser klarere virkemidler for å møte disse utfordringene.

Mer offentlig-privat samarbeid

Meldingen poengterer hvordan produktivitetsforbedringen i privat sektor vil kunne gi billigere offentlige innkjøp, samt at privat sektors bruk av teknologi, nye produksjonsmetoder og nye måter å organisere arbeidet på kan overføres til offentlig sektor og gi økt produktivitet. Da bør offentlig-privat samarbeid være ett av virkemidlene.

Produktivitetsfremmende tiltak

Generelt mener NHO at produktivitetsutviklingen i privat sektor burde vært mer vektlagt i meldingen. Det vises til at produktivitetsutviklingen i privat sektor i liten grad vil forbedre offentlige finanser, ettersom økte skatteinntekter vil oppveies av økte kostnader i offentlig sektor. Men med kamp om arbeidskraften og en mulig nedgang i sysselsatte i privat sektor, vil privat produktivitetsvekst bli desto viktigere for norsk velstand.

I gjennomgangen av rammevilkår for næringslivet er det i liten grad vist til utfordringer for veksten i norsk næringsliv fremover. Norge scorer høyt på internasjonale rangeringer både av innovasjon og konkurransevennlighet, men hvorfor Norge gjør det svakere enn sammenlignbare land, problematiseres ikke. Satsing på FoU, sterke norske gründer- og eiermiljøer og god kapitaltilgang for vekstselskaper vil være avgjørende for norsk innovasjon, vekst og omstillingsevne fremover[LS1] . Meldingen anerkjenner betydningen av teknologi for vekst, men hvordan Norge skal utvikle og adoptere ny teknologi burde vært mer sentralt. Dette er særlig viktig i en periode der vår mest lønnsomme næring gradvis skal fases ut.

Meldingen har en omfattende behandling av skatt, men det er i hovedsak knyttet til de omfordelende effektene av skattepolitikken. Reduserte skatter som et virkemiddel for å fremme vekst ved å bedre kapitaltilgang eller øke arbeidstilbudet er i liten grad diskutert. Siden opprettelsen av SPU har nær alle fondsmidler blitt benyttet til økt offentlig forbruk fremfor skattelette.

NHO mener at meldingen gir en mangelfull beskrivelse av klima og energi. Norge har et unikt energisystem med stor tilgang til regulerbar vannkraft, men samtidig er over halvparten av energiforbruket i Norge fortsatt fossilt. Om Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2060 har vi, som Europa, behov for mer og rimelig energi.

NHO savner en problematisering av Norges tilknytning til EU. Geopolitiske spenninger fremstilles som en av de viktigste utfordringene for norsk økonomi, likevel er konsekvensene for norsk tilknytning til internasjonal økonomi og handelspolitikk generelt, lite berørt. Å fremme internasjonalt samarbeid er et av punktene under hvordan vi skal løse oppgavene smartere, men det relaterer seg kun til klimaområdet og forskning.

For å møte utfordringene omtalt i perspektivmeldingen mener NHO at det bør legges større vekt på følgende områder:

• Innovasjonsevne: Norge må styrke satsingen på FoU, og satsingen må dreies inn på områder som er viktige for næringslivet. Det må satses sterkere på områder der Norge kan gjøre en forskjell og være i front. Tilgang på risikokapital er et særlig utfordrende område, gitt norsk eier- og industristruktur, og må adresseres. Vi viser for øvrig til Abelias Omstillingsbarometer for indikatorer for Norges utfordringer med innovasjon, FoU og kapitaltilgang.
• Skatt: Norge trenger en forutsigbar skattepolitikk som fremmer er produktivt næringsliv og gir gode incentiver til nyetableringer og vekst. Da må skattenivået holdes på et konkurransedyktig nivå og innrettes slik at det lønner seg å drive virksomhet i Norge. Skattepolitikken må også fremme privat eierskap og tilgang til risikokapital i Norge som selskaper i en vekstfase er særlig avhengig av. Vi viser for øvrig til NHOs notat til finanskomiteen om skatt og avgift i forbindelse med statsbudsjettet for 2025.
• Energi og klima: For å nå klimamål og utvikle ny industri, må vi øke krafttilgang gjennom ny større kraftproduksjon, som ny vannkraft, havvind og landvind. I tillegg må det satses på energieffektivisering og sol. Det kan sikre et godt grunnlag for videre utvikling av konkurransekraft og bedrifter. Det er avgjørende at vi fortsetter energi- og klimasamarbeidet med Europa, der vi har et spesielt stort etterslep. Kraftløftet bør videreutvikles og forsterkes.
• Geopolitiske tilpasninger for Norge og forholdet til EU: I en tid der global uforutsigbarhet øker, må Norge sikre et tett og langsiktig forhold til EU for å sikre norske interesser. Det innebærer å ivareta EØS-avtalen og være tett på prosesser i EU som angår utviklingen av det indre marked. Det samme gjelder EU-prosesser som faller utenfor EØS-avtalen. Det vil bidra til at norsk næringsliv opprettholder like vilkår som europeiske bedrifter. Samtidig må vi holde god kontakt med andre relevante land, herunder USA, for å bidra til forutsigbare rammebetingelser for norske bedrifter og for å sikre at Norge blir regnet som en relevant partner. Vi viser til NHOs internasjonale strategi for ytterligere utdypning.

Det er estimert at norske pårørende og familiers innsats for sine syke og eldre utgjør minst halvparten av all hjelp og omsorg som disse får.

Med pårørende her menes en/flere som hjelper en eldre/syk pasient/bruker med noe denne ikke klarer å utføre selv og/eller som ellers måtte vært utført av offentlige tjenester

Denne innsatsen har en stor verdi for velferdsstaten og er en viktig del av vårt velferdssamfunn.

Regjeringens pårørendestrategi 2021-2025 slår fast at

• Det er  rundt 800 000 aktive voksne i en pårørendesituasjon i Norge.
• Dette er rundt 14 % av befolkningen per idag
• Estimert så yter pårørende rundt 140 000 årsverk, og de kommunale helse og omsorgstjenestene utfører 142000 årsverk (2022)
• Skulle man satt en verdi på dette tilsvarende en lønnet helsefagarbeider  ville 140 000 årsverk utgjort rundt 63 milliarder kroner.

Dette synliggjør at dette har en betydelig verdi når vi ser på det i rene tall. 

Bærekraftig pårørende og familieomsorg

Innsatsen fra pårørende og familier er  viktig fremover når det i utgangspunktet utgjør halvparten av årsverkene i alle kommunene alene. Derfor er det desto mer skuffende å konstatere at det i nok en perspektivmelding ikke er noen føringer for hvordan man skal "forvalte" denne verdien.

Perspektivmeldingen har gått i samme sporet som en rekke andre NOUer og meldinger hvor man peker på pårørende som en ressurs.

Men utfordringene ved pårørendes omsorg må også tas med. Vi har de siste årene gjennom nasjonale undersøkelser fått økende kunnskap om at pårørende er en ressurs for landet, men dette har også en kostnadsside som må adresseres

• Vi har nå nasjonale data om pårørende  til de største pasientgruppene som barn og unge, kroniske sykdommer og tilstander, psykisk helse og rus og til skrøpelige eldre og ser at mange sliter på flere omsråder
• Vi vet nå mye mer om hvordan deres liv og helse, økonomi og arbeidsliv påvirkes av denne omsorgen.
• Kvinnehelseutvalgets NOU kap 14 om pårørendes peker på at pårørendeomsorgen i dag i stor grad utføres av kvinner og at tiltak trengs for å fremme likestilling og unngå et eldreomsorgen blir en ny kvinnefelle. Likeledes er det kvinner som tar størstedelen av omsorgen for barn med alvorlig sykdom i familiene, som påvirker helse, jobb, pensjon osv

Mange vil oppleve at man er pårørende mye lenger enn før grunnet bedre helsetilbud og medisinske fremskritt. Dette vil også gå utover de pårørendes egen helse . Vi ser mange steder  at pårørende til sist havner på lange sykemeldinger av langvarig innsats. Dette vil øke fremover grunnet mangelen på helsepersonell og nok tjenester, og gode tiltak som støtter opp fra nasjonalt hold, så som like rettigheter omsorgsdager og lønnet permisjon.

Å tro på at pårørende bare er en "gratis" ressurs er en lite bærekraftig tanke for fremtiden.

Helsetjenestene skal hjem mens vi skal på jobb

Hjemme lengst mulig, hjemme-sykehus og hjemmebehandling er det den statlige helsepolitikken legger opp til. Dette vil påvirke pårørende – for de som har det.

Den største gruppen pårørende er i yrkesaktiv alder mellom 40 til 70 år. Det blir færre av dem fremover. De skal holde hjulene i gang, forsørge egen familie og også bistå nærstående på ønsket nivå som i dag, dvs yte  minst 50 % av hjelpen til syke og eldre.

• Har man beregninger som viser at dette er oppnåelig og i tilfelle hvordan?
• Hva gjøres for å hjelpe til med det?
• Hvor en konsekvensutredning på at satsningen vil være lønnsom på sikt over tid?
• Er dette en politikk man kan føre over hele landet, i alle sektorer?

Det er mange og store spørsmål her som vi burde hatt utredet og fått kunnskap om.

Anbefaling til komiteen

Høstens debatter og VG serien om eldreomsorgen og andre helsetjenester har satt søkelys på at vi kanskje har utfordringer enn vi aner. Mange kommuner og KS sier nå at de ikke klarer å levere de tjenestene som må til. Fremtidsutfordringene er her nå.

Dette tilsier at det burde vært en større konsekvensutredning innebygget i eller som grunnlag til Perspektivmeldingen, hvor også pårørendeinnsatsen var med i bildet som en faktor i helsetjenestene, på godt og "vondt". Pårørende yter mange tusen årsverk og det er lett å anta at dette er gratis. Men kostnader kommer også i form av tapt arbeidsinntekt, pensjon, sykemeldinger, frafall i arbeidslivet og ikke minst langvarige helsepåvirkninger. Når dette gjelder mange tusen, så har det en påvirkning på samfunnet og det er ikke bærekraftig.

Den nåværende Perspektivmeldingen er perspektivløs om dette.

Pårørendealliansen ber derfor komiteen om å lage en merknad som følger:

Pårørendes innsats og deres utfordringer bør være med i en helseøkonomisk vurdering i eller som grunnlag til Perspektivmeldingen. Dette arbeidet må gjøres som et grunnlag for neste melding og starte med erfaringene  og datagrunnlaget vi nå har i fra årene med Pårørendestrategien 2021-2025.

mvh Anita Vatland, generalsekretær

Framtiden i våre hender er Norges største miljø- og solidaritetsorganisasjon. På vegne av våre mer enn 48 000 medlemmer deler vi her våre vurderinger og forslag til merknader til perspektivmeldingen.  

Kutt i klimagassutslipp i tråd med Norges forpliktelser  

Perspektivmeldingen tegner opp et dystert bilde av utsiktene for norsk klimapolitikk. Her skisserer Regjeringen to ulike scenarioer - videreføringsforløpet og ambisjonsforløpet. Videreføringsforløpet legger til grunn at ingen land strammer til klimapolitikken ytterligere. I ambisjonsforløpet legges det opp til at andre land følger opp sine mål og ambisjoner ved å stramme til klimapolitikken.  

Det Perspektivmeldingen viser helt tydelig er at uansett hvor mye drahjelp vi får av teknologiutvikling og andre land, så vil ikke Norge nå sine klimamål uten et taktskifte i klimapolitikken. Omstillingsmålet på 55 % nasjonale utslippskutt innen 2030 vil bli skjøvet til 2047 i videreføringsforløpet, mens det blir nådd åtte år for sent (2038) i ambisjonsforløpet.  

Vi ønsker å advare på det sterkeste mot å basere norsk klimapolitikk på bruk av såkalte fleksible mekanismer. Stadig minskende karbonbudsjett og behov for omstilling i alle sektorer i alle land gjør at tilgangen på kvoter blir stadig mindre. Klimautvalget 2050 slo fast at både tilgangen på og pris for kvoter framover er høyst usikker, og at det “derfor en risikofylt strategi for Norge å satse på kvotekjøp for å nå klimamålene både til 2030 og til 2050.” 

Framtiden i våre hender mener:  

• Regjeringen må legge fram Klimastatus og –plan som en egen stortingsmelding sammen med budsjettet for å sikre en reell debatt om virkemidlene i klimapolitikken 

Petroleum og kraft  

Perspektivmeldingen legger opp til fortsatt høy olje- og gassaktivitet og høye inntekter fra petroleumsnæringen fram mot 2060. I den sammenhengen ønsker Framtiden i våre hender å trekke fram to sentrale poeng: avviket mellom utsiktene for petroleumsvirksomheten og Norges klimaforpliktelser og behovet for en styrt omstilling i denne sektoren.  

Regjeringen forventer at nedgangen i olje- og gassproduksjonen kommer til å være 64 % fram mot 2050 og 75 % fram mot 2060, men understreker høy grad av usikkerhet rundt disse tallene. Det står i perspektivmeldingen at disse framskrivningene er innenfor intervallet for det globale fallet i olje- og gassproduksjon i scenarier FNs klimapanel refererer til og som er i tråd med målet i Parisavtalen. Her har Regjeringen valgt å legge til grunn anslagene i IEAs APS-scenario, noe som tilsvarer en temperaturøkning på 1,7 grader. Hadde Regjeringen heller lagt til grunn NZE-scenarioet som samsvarer med 1,5 gradersmålet, ville prisframskrivningene vært betydelig lavere og sektorens betydning tilsvarende redusert. På årets klimatoppmøte valgte Norge å gå sammen med andre land i en allianse som lover å bidra til å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader. Det er et gap mellom Regjeringens klimaambisjoner og –forpliktelser og framskrivningene de legger til grunn i perspektivmeldingen.  

I perspektivmeldingen baserer Regjeringen seg på høy oljepris og tilhørende høye inntekter til statskassen. Inntektene anslås til å dale gradvis i tråd med lavere forventet oljepris og redusert aktivitet på sokkelen. Her er det behov for å understreke at anslagene er svært usikre og at etterspørselen etter norsk olje og gass kan falle mye raskere enn det Regjeringen forventer.  For å skape trygge og forutsigbare rammer i tråd med klimamålene, bør det lages en plan for nedtrapping av oljeproduksjon parallelt med å bygge opp nye grønne arbeidsplasser. Det vil både dempe den økonomiske risikoen og forebygge brå stans med masseoppsigelser.  

Som en del av denne nedtrappingen, bør det også innføres en plan for og prioritering av kraftforbruket. Klimautvalget 2050 er helt tydelige på at kraft er en knapp ressurs. De ulike sektorene belager seg på, i større eller mindre grad, å erstatte fossile utslipp med fornybar kraft. Det vil legge beslag på kraften vi produserer i dag og bidra til økt etterspørsel etter mer kraftproduksjon. All utbygging av fornybar energi har konsekvenser for natur og arealer og det er derfor behov for hierarki og tydelig prioritering av kraftforbruket framover.  

Framtiden i våre hender mener:  

• Norge må stoppe all leteaktivitet på norsk sokkel umiddelbart, utvikle en strategi for sluttfasen til norsk petroleumsvirksomhet og fase ut produksjon av olje og gass i løpet av tiåret 2030-40  

• Norges klimapolitikk må baseres på erkjennelsen om at bioressurser, areal og kraft alle er knappe ressurser og at det er behov for tydelig prioriteringer av bruken av disse 

Norsk forbruk 

Regjeringen skriver i perspektivmeldingen at utslipp av klimagasser er nært knyttet til økonomisk aktivitet og vekst. De mener at det framover kreves nye metoder og ny teknologi for å produsere varer og tjenester. Selv om meldingen omtaler behovet for å vri forbruk i mer bærekraftig retning, er ikke meldingen eksplisitt på behovet for å redusere forbruk.  

Framtiden i våre hender mener at det å redusere overforbruket er nødvendig både for å nå klimamålene og for å bremse tapet av natur. Vi må forbruke smartere og utnytte ressurser på en annen måte. For å få til dette trenger vi en bedre klimapolitikk med flere virkemidler og tiltak, men ikke bare dette: Vi trenger også et kompass å styre etter. Norge bør innføre et klimamål for forbruket. Dette vil ikke komme i veien for vårt territoriale klimaregnskap og eksisterende klimamål, men komme som et supplement som bidrar til å understøtte det pågående arbeidet med utslippskutt. Et eget klimamål for forbruket vil stimulere til politikkutvikling for de store utslippssektorene fra forbruket: transport, mat, bygg/bolig og generelt vareforbruk (elektronikk, tekstil mm.). 

Framtiden i våre hender mener:  

• Den nye forbruksbaserte klimastatistikken må oppdateres årlig og videreutvikles slik at det kan fungerer som kunnskapsgrunnlag for å identifisere klimatiltak og politikkutforming.  

• Den forbruksbaserte klimastatistikken bør brytes ned på inntektsdesiler og bosted for å identifisere hvilken virkemiddelbruk som vil være mest effektiv ettersom hvor utslippene er størst. Slik kan også virkemiddelbruk tilpasses etter sosiale forhold.  

Kostholdsendringer 

Landbruket er i en særstilling hva gjelder utslipp. Matproduksjon er avgjørende for menneskelig eksistens og velferd, men fører, også i lavutslippssamfunnet, til utslipp. Klimautvalget 2050 viser at jordbruket vil være den største utslippskilden i 2050 og at teknologiske forbedringer ikke vil være i nærheten av tilstrekkelig for å få ned utslippene nok. Det er derfor påfallende at perspektivmeldingen omtaler redusert bruk av fossilt brennstoff i landbruket, metanhemmere i fôr og ande teknologiske forbedringer, men hopper bukk over det klimatiltaket Miljødirektoratet mener er klart mest effektivt i ikke-kvotepliktig sektor – kostholdsendring.  

I 2024 fikk Norge nye kostråd, men disse følges ikke opp med politikk for å få befolkningen til å følge dem. Regjeringen skriver i perspektivmeldingen at god folkehelse er viktig for utviklingen i offentlige utgifter og at forebygging bidrar til å målrette knappe personellressurser. Om vi fulgte kostrådene ved å spise mindre kjøtt og mer villfisk, grønt og korn, ville helseeffekten vært verdt mellom 28 og 62 milliarder kroner årlig. Både av hensyn til folkehelsa, offentlige helseutgifter, selvforsyningsgraden og klima er det nødvendig med en overgang fra kjøtt til mer plantebasert kosthold – slik kostrådene sier.  

Framtiden i våre hender mener  

• Vi trenger å innføre virkemidler som gjør det lettere å spise i tråd med kostrådene. Det er behov for å arbeide innen blant annet jordbruksoppgjøret, offentlige anskaffelser, prismekanismer i matbransjen og reguleringer av dagligvarebransjen  

Legeforeningen takker for muligheten til å kommentere regjeringens Perspektivmelding 2024. Perspektivmeldingen drøfter viktige utfordringer for norsk økonomi og arbeidsliv, og hvordan de norske velferdsordningene kan videreføres i et langsiktig perspektiv.  

Regjeringens overordnede mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. Det innebærer en økonomisk politikk som gir befolkningen mulighet til å leve gode liv. Legeforeningen mener dette er et viktig utgangspunkt for å opprettholde en god, offentlig helsetjeneste.

Om økt fokus på helse- og omsorgtjenester

Det er positivt at regjeringen anerkjenner behovet for økt bemanning i helse- og omsorgsektoren og tar dette på alvor. Med unntak av pandemiårene, har den offentlige helsetjenesten vært underfinansiert over tid. For å løse de utfordringene Perspektivmeldingen peker på, er det nødvendig at helsetjenesten i fremtiden tilføres tilstrekkelige ressurser og midler.

Norge vil mangle 180 000 årsverk i helse- og omsorgssektoren innen 2060. Selv om dette er en nedgang fra forrige Perspektivmelding, er tallet likevel urovekkende høyt. Løsningene om å dekke inn dette ved økt sysselsetting er bra, men det er viktig at det settes av tilstrekkelig midler i statsbudsjettene i årene fremover.  

Perspektivmeldingen tar, som antatt, opp Helsepersonellkommisjonens anbefalinger om hvordan man kan rekruttere helsepersonell for å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Finansdepartementet foreslår at det kan være en gunstigere løsning om tjenestebehovet kan forebygges eller dekkes mer effektivt, for eksempel ved hjelp av ny teknologi, bedre oppgavefordeling, bedre helse eller at eldre bosetter seg i egnede boliger.

Det kan virke som troen er stor på at ny teknologi vil løse deler av utfordringene. Historisk har vi erfart at ny teknologi gir bedre behandling, men ikke nødvendigvis frigjør personell slik det var tiltenkt. Kunstig intelligens (KI) har allerede blitt en del av samfunnet, og selv om KI har vist seg nyttig på noen områder i helsetjenesten, er det ikke sikkert at antallet helsepersonell kan reduseres, selv om det har gevinster for pasientene.

Om rekruttering og utdanning av helsepersonell

Legeforeningen har lenge pekt på behovet for økt antall studieplasser i medisin og bedre utdanningsvilkår. Fortsatt utdannes nær halvparten av alle norske leger i utlandet. Grimstadutvalgetanbefalte at Norge utdanner 80 % av legene selv for å sikre tilgangen på leger. Det er derfor positivt at både regjeringen og norske universiteter ønsker å utdanne flere leger og at utdanningsinstitusjonene har planer om å opprette nye studieplasser. Ved økning i antallet studieplasser må det imidlertid følges opp med nødvendig finansiering, samt et tilsvarende tilfang av nye LIS1-stillinger. Det holder ikke å øke antall studieplasser hvis helsetjenesten for øvrig ikke får tilstrekkelige ressurser til opplæring, utdanning, veiledning og supervisjon.

For å møte de fremtidige behovene for helse- og omsorgstjenester vil det være nødvendig med regionale og kommunale kartlegginger av behovene for helse- og omsorgstjenester. Legeforeningen er glade for at regjeringen ser utdanningstilbudene i sammenheng med omstillingene vi står overfor, og ser frem til at Kompetansebehovsutvalget fremlegger sin rapport.  

Om forebygging og folkehelse

Regjeringen skriver videre at de vil jobbe for god folkehelse og forebygging, noe som er viktig for å redusere sykdomsbyrden og forbedre livskvaliteten i befolkningen. Her må det lages en helhetlig strategi på tvers av alle sektorer slik at forebygging og folkehelse inngår i alle ledd. Det må blant annet satses mer på fysisk aktivitet i alle livets faser. Det innebærer økt tilrettelegging for fysisk aktivitet på arenaer hvor folk ferdes. Spesielt viktig er det at barn får økt fysisk aktivitet i skolen og at terskelen for å delta i ulike idretter er lav, også økonomisk.

Det er bra at regjeringen har igangsatt en områdegjennomgang av helserelaterte ytelser, med formål om å identifisere tiltak som kan øke overgangen til arbeid blant de som mottar helserelaterte ytelser og de som står i fare for å bli langvarige mottakere av helserelaterte ytelser. Denne gjennomgangen må imidlertid følges opp med konkrete tiltak og varige strategier. Her blir det viktig at befolkningens helsekompetanse styrkes. For å få til dette må offentlig helseinformasjon være målrettet og tilpasset ulike målgruppers behov i forhold til språk, kulturell bakgrunn, digital kompetanse m.m.

Om mer tid til pasientene

Når mangelen på personell antas å bli 180 000 årsverk innen 2060 blir det enda viktigere å bruke helsepersonell riktig. Perspektivmeldingen tar ikke opp hvordan man skal jobbe for reduksjon i administrative oppgaver slik at helsepersonell får mer tid til pasientene. Det er blant annet behov for å redusere dokumentasjonsbehovet og et sterkt behov for å avlaste rapporteringsbyrden for leger i sykehus. Dette handler både om hvorvidt man bør rapportere og hvordan man rapporterer.

Om prioritering

Med økende knapphet på ressurser i helse- og omsorgssektoren er prioritering viktig. For å sikre befolkningen et rettferdig og likeverdig tilbud må denne prioriteringen gjøres riktig. Legeforeningen er glad for at regjeringen har nedsatt et prioriteringsutvalg som skal levere sin rapport i 2025 og ser frem til meldingens innhold og oppfølging.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingets behandling av Perspektivmeldingen. UHR er en interesseorganisasjon for norske høyere utdanningsinstitusjoner og representerer 33 universiteter, høyskoler og vitenskapelige høyskoler, både offentlige og private.   

Investeringer i forskning er investeringer i morgendagens løsninger 

I meldingens innledende kapittel står følgende: «Utviklingen vil påvirkes av ulike retningsvalg. For eksempel vil valg som tas i dag, kunne påvirke arbeidstilbud og offentlig ressursbruk i mange år fremover.» UHR vil understreke hvor avgjørende det er å satse på høyere utdanning, forskning og innovasjon for å møte fremtidens utfordringer. Norge må ha en bred, tverrfaglig kunnskapsbase, som omfatter alle fagområder. De investeringene vi gjør i forskning og utvikling i dag, er en investering i fremtidig velstand, verdiskaping og bærekraftig omstilling. 

På europeisk nivå pågår det nå debatter om hvordan EU skal styrke sin posisjon og konkurransekraft, og satsing på forskning og innovasjon trekkes frem som helt sentralt. Også Perspektivmeldingen legger vekt på at forskning, utvikling og innovasjon er avgjørende for å håndtere både de kjente og de ukjente utfordringene vi står overfor, og at utdannings- og kompetansepolitikken er viktig for å få flere i jobb og sikre nok og riktig kompetanse. Universiteter og høyskoler bidrar både med å utdanne kandidater, og med forskning og innovasjon, og er derfor helt sentrale aktører i dette.  

Norge har et godt og solid forskningssystem å bygge videre på, og UHR forventer at regjeringen satser offensivt på FoU i årene fremover og prioriterer åpne, konkurransebaserte virkemidler, der kvalitet er hovedkriteriet. Flere andre land øker nå sine investeringer i forskning for å møte de store samfunnsutfordringene. Norge bør gjøre det samme, for å sikre at vi ikke sakker akterut.  

I meldingen fremheves betydningen av langsiktig, grunnleggende forskning og norsk deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. Det tar lang tid å bygge opp gode fagmiljøer som kan levere banebrytende forskningsfunn, og det krever langsiktige investeringer i forskningsinstitusjonene. Universitets- og høyskolesektoren har i en periode opplevd stor vekst. De senere årene har veksten stagnert, og universitetene og høyskolene har på ulike måter opplevd kutt i sine rammebevilgninger. Kombinasjonen av strammere økonomiske rammebetingelser, flere oppgaver, samt restriksjoner på hvilke tiltak universitetene og høyskolene kan iverksette for å omprioritere, gjør situasjonen krevende. Det er en reell fare for at Norge mister verdifull fagkompetanse ved UH-institusjonene.  

Tidligere fullføring av høyere utdanning 

Perspektivmeldingen peker på at tidligere fullføring av høyere utdanning vil bidra til økt tilgang på arbeidskraft og økt skattegrunnlag. I den sammenheng vil UHR minne om at flere undersøkelser (bl.a. Levekårsundersøkelsen og Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) viser at mange studenter jobber svært mye ved siden av studiene. En god studiefinansiering gjennom Lånekassen er et svært viktig og treffsikkert tiltak for å sikre at studentene har tid til å konsentrere seg om studiene. UHR støtter derfor studentenes krav om at studiestøtten må knyttes til grunnbeløpet i Folketrygden (G) og økes til 1,5G.  

Støtte til næringsrettet forskning og utvikling 

UHR støtter regjeringens mål om at FoU i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Det er et ambisiøst mål som krever en dedikert satsing, både på næringsrettede virkemidler og på virkemidler for økt samspill mellom de forskningsutførende sektorene.  

Et av Norges fortrinn er det tette samarbeidet mellom UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet. Det er imidlertid fortsatt et potensial for å styrke koblingene mellom de tre sektorene. Virksomheter som samarbeider tett med utdannings- og forskningsmiljøer vil ha lettere og raskere tilgang til ny kunnskap og kompetanse innenfor relevante fagområder. Vi har en stor bredde av universiteter og høyskoler, med ulik profil og spredd geografisk plassering. Det sikrer god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet. 

Det er behov for gode virkemidler som støtter opp under samspillet mellom sektorene. For å lykkes med den store omstillingen samfunnet skal igjennom, er det viktig at vi på en mer systematisk måte enn i dag sørger for at kunnskapen som utvikles tas raskt inn i utdanningene og ut i samfunnet. Virkemidler som støtter opp under systematisk langsiktig forpliktende samarbeid mellom forsknings- og utdanningsinstitusjoner og næringsliv, gir gode resultater. Med utgangspunkt i kunnskap fra forskningsmiljøene, bør Norge fremover ha ambisjoner om å etablere nye næringer og bærekraftige industrier. Insentiver og støtteordninger bør videreutvikles for å realisere mer innovasjon og nye næringer fra våre fremragende forskningsmiljøer. 

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) arbeider for en aktiv og bærekraftig bolig- og bygningspolitikk som sikrer alle en god bolig i et godt bomiljø. Våre 38 medlemslag har 1,3 millioner medlemmer og forvalter om lag 635 000 boliger i 16 600 boligselskap over hele landet.  I 2023 bidro boligbyggelagene til at det ble bygget ca. 3 000 boliger. NBBL arbeider med saker som opptar både boligbyggelag, borettslag og beboere.

Vi viser til høring i Finanskomiteen 14.01.2025 om Meld. St. 31 (2023-2024) Perspektivmeldingen 2024.

NBBLs innspill omfatter bolig- og bygningsområdet, og tar opp hvordan boligpolitikk påvirker næringspolitikk, gode offentlige tjenester, fordelingspolitikk og eldrebølgen.

De aller fleste i Norge bor godt i egen eid bolig med alle fordelene dette medfører, men noen utviklingstrekk peker i feil retning. Dagens norske boligmasse er heller ikke godt nok tilrettelagt for den kraftige økningen i antall eldre. 

Boligpolitikk er næringspolitikk og fundamentet for gode offentlige tjenester

By- og områdeutvikling legger grunnlaget for næringsutvikling og offentlig tjenester, skaper arbeidsplasser, og møter endringer i befolkning, demografi og flyttemønster. Samlet gir det verdiskapning og vekst for samfunnet og velferd for den enkelte. Fortsatt høy og stabil boligbygging er en avgjørende forutsetning.

Eierlinjen er truet av for lav boligbygging, høye kostnader og treg kommunal saksbehandling

NBBL mener eierlinjen må videreføres. Det må fortsatt være mulig for alle som ønsker det, å etablere seg i egen eid bolig. De siste 10-15 årene har førstegangsetablerere fått tilgang til betydelig færre boliger i pressområdene i Norge[1], og eierandelen for husstander i lavinntektsgrupper[2] har falt kraftig. 

En viktig årsak er høye boligpriser og for lav boligbygging i områder med vekst. Svært mye forskning viser at boligbyggingen over tid ikke har holdt tritt med økningen i boligetterspørselen i mange områder, og at det har gitt betydelig prisøkning[3]. En grunnleggende betingelse for å snu denne utviklingen er å bygge flere boliger. NBBL mener det er et paradoks at boligbygging blir fremmet som politisk mål, men fullstendig mangler prioritering og konkrete tiltak i planleggingen.

Tidsbruken for behandling av reguleringsplaner er altfor lang. Oslo er en versting og bruker nesten 6 år, noe som er en dobling av tidsbruken på 6 år. Noen av de andre større byene og omliggende kommunene ligger ikke langt etter. Kombinert med små reserver av ferdigregulerte og byggeklare tomter, innebærer en slik tidsbruk at boligbyggingen ikke holder tritt med befolkningsveksten, og at kostnadene ved boligbygging og prisen for tomter blir unødvendig høy.[4] NBBLs Boligvennlighetskåring viser også at noen kommuner gjøre det bedre enn andre, og kan være forbilder. [5]

Målkonflikter - tilstrekkelig boligbygging og hensyn til natur og klima

NBBL støtter nye politiske ambisjoner innenfor områder som klima, miljø og natur. Men kommende år vil det bli det flere målkonflikter mellom tilstrekkelig boligbygging, hensynet til natur og klima og boliger husholdningene har råd til. Konsekvensene av flere natur- og klimakrav kan bli redusert areal egnet for boliger og økte kostnader til planlegging og bygging. Vi er bekymret for kostnadene som påføres samfunnet og boligeiere fremover, og at høye kostnader og priser gjør at nye boliger forbeholdes de med best råd. Og vi er spesielt bekymret for kostnadene for det påfører de svakeste i samfunnet.

NBBL mener boligbygging må prioriteres høyere i samfunnsplanlegging, og at de kommunale planprosessene må forenkles, effektiviseres og bli mer forutsigbare. Planer må i større grad være basert på god dialog mellom kommuner og utbyggere, i stedet for svært detaljerte og kostnadskrevende krav. Husbankens virkemidler – både lån og tilskudd - må vurderes der markedet svikter.

Boligpolitikk er fordelingspolitikk

Eierlinjen bidrar til stabile boforhold og en godt vedlikeholdt boligmasse. Den bidrar også til likere formuesfordeling enn i land der færre eier egen bolig. Boligpolitikk er også fordelingspolitikk. Aaberge og Stubhaug (SSB 2018) fant at høy eierandel bidrar til å redusere formuesforskjellene mellom inntektsgrupper. De finner at boligformuen er jevnere fordelt på husholdningene enn annen formue (definert som summen av næringseiendom og finanskapital). Dette resultatet har en intuitiv forklaring; Når mange eier sin egen bolig, kan majoriteten av husholdningene ta del i akkumuleringen av formue. Selveierpolitikken har bidratt til å begrense formuesforskjeller i Norge fordi selveierpolitikken gjør at de fleste kan opparbeide seg formue.

Boliger er ikke klar for eldrebølgen

NBBL støtter omtalen i meldingen om at egnede boliger og bomiljøer for eldre er en forutsetning for at eldre kan bo trygt og godt lengst mulig i eget hjem, og leve gode selvstendige liv. Dette vil avlaste omsorgstjenesten og spare kommuner for svært kostbare tjenester. Det er derfor viktig at det offentlige legger til rette for bygging og tilpasning av boliger, og det er viktig at nødvendige virkemidler stilles til rådighet. Spesielt for eldre, i eldre blokker uten heis og for eldre som mangler et botilbud mellom omsorgsbolig med heldøgns omsorg og en ordinær bolig. I perioden 1997-2003 ble det bygget en rekke omsorgsboliger både i offentlig og privat regi. En tilsvarende satsing på tilrettelegging av eksisterende boliger og nybygde boliger for eldre er mulig ved å tilby tilskudd eller gunstige lån for eksempel gjennom Husbanken.

[1] NBBLs Førstehjemindeks 2023

[2] SSB, levekårsundersøkelsen og registerbasert boforholdsstatistikk

[3] Se eksempelvis Rapport 32-2023, Boligpriseffekter av bygging i Oslo, SØA for en oppsummering. 

[4] SSB KOSTRA - Plan- og byggesaksbehandling

[5] NBBLs Boligvennlighetskåring

Produktivitetsvekst og rettferdig omstilling krever kraftig investering i anvendt forskning, ny teknologi og innovasjon

Forskningsinstituttenes Fellesarena organiserer de 33 uavhengige forskningsinstituttene som fyller kriteriene for grunnfinansiering fra Forskningsrådet, til sammen 7500 årsverk og 11,5 mrd kr i årlig omsetning, derav 1,4 mrd kr fra utlandet. Norge har i forskningsinstituttene et velfungerende apparat for anvendt og tverrfaglig forskning som bidrar til konkurransekraft, innovasjon og omstilling i næringsliv og offentlig sektor.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 31 (2023-2024) Perspektivmeldingen 2024.

Perspektivmeldingen peker tydelig på Norges hovedutfordringer; Den demografiske utviklingen vil gi mangel på kompetanse og arbeidskraft. Norsk økonomi står overfor en krevende grønn og digital omstilling. Og offentlig og privat sektor må jobbe smartere og mer effektivt for å øke produktiviteten og bevare en velferdsstat som sikrer hele befolkningen velferd og trygghet.

Vi mener Regjeringens strategier for å møte utfordringene i Perspektivmeldingen er lite konkrete, en helhetlig strategi mangler. OECD anbefaler økt investering i forskning gjennom langsiktig og tverrgående satsning som løsning på store samfunnsutfordringer. I EU adresseres kraftig økning i forskning som løsning for å møte sviktende produktivitetsutvikling gjennom økt innovasjon og derved konkurransekraft.

Norge ligger allerede bak våre naboland når det gjelder investeringer i forskning og utvikling - både målt som andel av BNP og som FoU-investering per innbygger. Nå øker disse landene forskningsinvesteringene kraftig mot 2030 for å møte sine samfunnsutfordringer. Norges investering i FoU (privat og off) var i 2022 på 1,8%, langt unna målet på 3%. Norsk næringsliv har svært lav FoU-intensitet, også i forhold til de landene omkring oss som nå satser tung på FoU. Vi er bekymret for at uten vesentlig økt investering i anvendt forskning og innovasjon som utvikler treffsikre løsninger for omstilling, sakker Norge akterut på produktivitet, klimatilpasning, fossilavhengighet og bærekraftig velferdssektor.   

Perspektivmeldingen peker på at vi må jobbe smartere. For å identifisere muligheter, utvikle og implementere nye og smarte løsninger, er det behov for anvendt forskning. Behovet har aldri vært tydeligere enn nå, og vi ser hvor raskt endringer kan skje. De store samfunnsutfordringene innen næringslivets omstilling og samfunnssikkerhet i hele landet, arbeidskraftbehov og produktivitet, klima, miljø og natur, energi, og utenforskap, gir i sum behov for et stort, felles krafttak på tvers av sektorene. Det betyr mer samarbeid mellom forskerne og de som eier utfordringene, både i næringsliv og offentlig sektor. Dette er forskningsinstituttenes kjernekompetanse.

Endringstempo må opp. Hvis vi skal greie å løse klimamålene innen 2030 og 2050, arbeidskraftbehovet i velferdssektoren, energiomstilling og øke produktivitet og grønn konkurransekraft, må vi bygge treffsikker anvendt forskning og teknologi som tas raskt i bruk.

Forskningsinstituttene har høy kompetanse på å identifisere og forstå brukerbehov og driver utstrakt forskningssamarbeid med bedrifter og offentlige aktører og utvikler forskningsbaserte løsninger. Slik blir forskningen relevant og resultatene blir tatt i bruk i omstilling og innovasjon. Forskningsinstituttenes samfunnsoppdrag er nettopp å bidra til å løse samfunnsutfordringer. Vi trenger en sterk instituttsektor for å finne løsninger som møter samfunnsutfordringene og tilstrekkelig raskt få til omstilling og utvikling. Forskningsinstituttenes unike kapasitet må benyttes mer hvis vi skal greie å omstille samfunnet raskt nok.

Samfunnets behov må styre forskningsprioriteringene. Regjeringen sier i meldingen at Norge er avhengig av forskningsbasert kunnskap for å forstå og løse samfunnsutfordringene. Det er vi enige i, men vi mener koblingen mellom politiske mål for samfunnsutviklingen og de faktiske forskningsprioriteringene er for svake i dag og begrenser forskningens omstillingskraft. Det krever en helt annen vektlegging av anvendt forskning og innovasjon enn vi ser i dag. Norges tilnærming bør være forankret i Norges komparative fortrinn. Ett av Norges komparative fortrinn er evnen til samarbeid – som er avgjørende for å løse de store tverrgående samfunnsutfordringene.

FFA mener at hvis Norge skal klare å møte behovet for produktivitetsvekst, trygghet og grønn og digital omstilling, må det etableres en helhetlig strategi som knytter forskningsprioriteringene til de gjennomgripende samfunnsutfordringene.  

• Investering i anvendt, utfordringsdrevet forskning må trappes opp for nå Stortingets mål om minst 3% av BNP skal investeres i forskning innen 2030. Offentlig investering må trappes opp til 1,25% av BNP og bør utløse 2% privat finansiering.
• Offentlige forskningsvirkemidler må innrettes slik at de er treffsikre på behovene og utløser private og offentlige virksomheters egen investering i forskning
• Forskningsmidler må lyses ut i åpen konkurranse og stimulere innovasjon ved at kompetanse og teknologi tas i bruk på tvers av sektorer
• Forskningssatsingen må bygge samarbeid mellom godkjente forskningsmiljø og de som kjenner behovene, slik at forskning og ny teknologi blir tatt raskt i bruk

Norge står ved et veiskille. For å sikre fremtidig velferd og verdiskaping må nye løsninger utvikles, aksepteres og tas i bruk. Vi må utvikle bærekraftige og treffsikre løsninger i næringsliv, kommunale tjenester, sykehus, transportsektor, energisektor, forsvar, arealbruk, skatt- og avgiftspolitikk osv, og dermed ivareta velferdsstatens verdier. Det haster. Perspektivmeldingen må legge grunnlaget for en ny, ambisiøs strategi for forskning, teknologiutvikling og innovasjon for en rask og rettferdig omstilling. Hvordan vi håndterer dette de nærmeste årene, blir avgjørende for hvilket samfunn vi overlater til våre etterkommere.

Hovedorganisasjonen Virke organiserer om lag 25 000 virksomheter, med over 300 000 ansatte i handels- og tjenestenæringen. Handels- og tjenestenæringen spiller en sentral rolle i norsk økonomi og sysselsetter nærmere 70 prosent av alle arbeidstakere i privat sektor.

Perspektivmeldingen 2024 (PM24) tydeliggjør at vi står foran retningsvalg av stor betydning for velferdsstatens fremtid. De med størst påvirkningskraft på hvordan Norge blir i 2060, er Stortinget 2025-2029. Det finansielle handlingsrommet vil trolig være større enn i etterfølgende perioder, og reformene som skal legge grunnlag for omstilling og utvikling må komme tidlig i perioden.

PM24s viktigste rolle er å danne grunnlag for en diskusjon om kursjusteringer i finanspolitikken. Samtidig risikerer den å skape oppdragsblindhet, da den nedtoner temaer og områder som kan tenkes å være av betydning.

  Virkes innspill kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:

• Det er vanskelig å spå hvordan utviklingen fremover blir. Det ville derfor styrket meldingen å belyse dette gjennom beskrivende scenarier. Likeledes burde PM24 bedre belyst konsekvenser som kan følge av utilstrekkelig handling i nær fremtid på områder som sikkerhet, energi, infrastruktur, klima og finansiering av kommunesektoren mv.
• Siden fremtiden er så usikker, bør politikken tilstrebe å gi forutsigbarhet gjennom rammebetingelser for næringslivet. Det innebærer å styre mot langsiktige mål, ikke ett stortingsflertall om gangen.
• Virke støtter regjeringens signal om at veksten frem mot 2060 må komme fra mer effektiv ressursbruk (Kap. 5.1).
• Vi må inkludere flere i arbeidsstyrken og ta bedre vare på de som er der (Kap. 3.5.3).
• Det offentlige kan legge til rette for et produktivt og innovativt næringsliv med god konkurranseevne gjennom gode, generelle rammevilkår. For eksempel gjennom omlegging til et helhetlig og mer effektivt skattesystem (kap. 4.2.2)
• Virkemidlene i næringspolitikken bør legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. I stedet for å bruke offentlige midler på prosjekter med høy prestisje, lavt sysselsettingspotensial og stort subsidiebehov, bør det legges til rette for innovasjon, nyskaping og økt produktivitetsvekst i handels- og tjenestenæringene.

Kompleksitet forutsetter scenarier

Meldingen er publisert på et heldig tidspunkt. Den kommer kort tid etter to konsekvensielle omskiftninger som ikke var overskuelige selv for få år siden. Det første gjelder geopolitiske forhold både i våre nærområder og globalt, etter Russlands (i hovedsak uventede) fullskalainvasjon av Ukraina. Det andre er den usedvanlige (og ikke helt urelaterte) statlige formuesveksten som har funnet sted siden 2021, og som langt på vei omskriver konklusjonene om nødvendige prioriteringer i vår helt nære fremtid. Begge forholdene understreker usikkerheten som omgir framskrivingene i meldingen.

Selv om vi har gode verktøy for å lage referansebaner for demografiutvikling, vil fremtidsbildet påvirkes i vel så stor grad av andre faktorer med større og mindre kjente utfallsrom. Meldingen ville vært klart styrket hvis den presenterte scenarier som belyser disse utfallsrommene og drøftet i større detalj konsekvensene av at forutsetninger endres.

Den nære fremtiden er mindre usikker, og har stor betydning for det videre forløpet. PM24 burde derfor bedre belyst konsekvenser som kan følge av utilstrekkelig handling på områder som sikkerhet, energi, infrastruktur, klima og finansiering av kommunesektoren mv. Det ville beriket diskursen rundt finanspolitiske retningsvalg.

Det altoverskyggende finansieringsgapet

Finansieringsgapet i 2060 er PM24s hovedbudskap. Uten vesentlige endringer i inntekter og utgifter, vil det beregnede inndekningsbehovet være på 4,9 prosent av Fastlands-BNP i 2060. Til dette har Finansdepartementet lagt inn en buffer for «ekstraordinære utgifter» ved kriser og fall i oljefondet, på 1,3 prosentpoeng i 2060, slik at totalen løftes til 6,2 prosent. Basert på forslag til Nasjonalbudsjett 2025 kan disse advarslene allerede se ut til å ha en mildt disiplinerende effekt. Selv om budskapet er viktig, risikerer man likevel å unnlate å gjøre nødvendige grep i 2025-2029 om man er for opptatt av å spare til 2060. Det økte handlingsrommet de kommende årene bør av flere årsaker benyttes. Virke mener handlingsrommet må benyttes til å skape grunnlag for fremtidig vekst og inntekter, slik handlingsregelen var ment å virke. Virke peker spesielt på behov for å endre skattepolitikken for å legge til rette for vekst og omstilling, forenkling for næringslivet og investeringer i god infrastruktur, særlig den digitale, beredskap og sikkerhet.

Demografi

PM24 adresserer flere dimensjoner av utfordringene knyttet til mobilisering og omstilling av  arbeidsstyrken. Temaet er av stor betydning for handels- og tjenestenæringene, der knapphet på arbeidskraft er en vedvarende utfordring for vekst og økt verdiskaping. Mye plass vies også til retningsvalgene (kap. 3.5.3), som er ment å illustrere mulige gevinster av å øke arbeidsdeltakelsen. Det er forståelig at konkrete tiltak overlates til Arbeidsmarkedsmeldingen, men formuleringen «[f]or å få realisert den potensielle økningen i arbeidstilbudet som retningsvalgene illustrerer, vil det være nødvendig å få mer ut av ressursene som brukes for å få flere i arbeid» inviterer likevel til dypere analyse om hvordan og med hvilke forutsetninger. I stedet parkeres spørsmålet. Virke mener vi må sette i gang et inkluderingsløft tidlig i kommende stortingsperiode, med tiltak som gjør det enklere og reduserer risikoen for arbeidsgivere som ønsker å ansette folk som står utenfor arbeidslivet, redusert skatt på laveste inntekter og en offensiv kompetansepolitikk rettet mot befolkningen i arbeidsfør alder.

Omstilling i helsesektoren

Et av budskapene som er mye gjengitt fra PM24 er figur 5.3, som viser behovet for økt sysselsetting i Helse- og omsorgssektoren (HO-sektor) mot 2060 basert på SSBs framskrivinger for Helsepersonellkommisjonen. Konsekvensene av figur 5.3 er imidlertid svakt utredet. Hvis en større andel av befolkning er i jobb (jf. kap 3.5.3), vil det føre til økt inntekt og økt etterspørsel etter alle normale varer og tjenester – ikke bare HO. Disse effektene er ikke omtalt, men vil rette økt etterspørsel mot store deler av «øvrig samfunns- og næringsliv». Det utfordrer mekanikken framskrivingen tar for gitt: at arbeidskraften naturlig vil strømme til HO-sektoren på grunn av den høye etterspørselen.

Store og nødvendige grep langs flere akser

PM24 illustrerer behovet for å stimulere vekstevnen i norsk økonomi for å unngå stagnerende levestandard. Økt arbeidstilbud og produktivitetsvekst er essensielt. Selv om mange internasjonale faktorer påvirker produktivitetsveksten, betyr ikke dette at vi bør unnlate å handle på områder vi kan kontrollere.

Den globale utvikling med økt sikkerhetspolitisk spenning og en handelspolitikk som beveger seg bort fra den regelstyrte orden som har preget etterkrigstiden, tilsier etter Virkes mening at Norge må styrke samarbeidet med våre europeiske naboland. Dette er områder hvor vi i dag har begrenset samarbeid av formelle årsaker, fordi vi står utenfor EUs politiske samarbeid og tollunionen. Virke mener det er viktig at Norge posisjonerer seg den nærmeste tiden for å styrke det langsiktige samarbeidet i handelspolitikk, klima-, miljø og energipolitikk og på sikkerhets- og beredskapsområdet. Behovet for koordinert respons på Russlands krigføring i Ukraina viser at økt samarbeid er i Norges interesse. Erfaringer fra pandemien tilsier at samarbeidet med EU-landene bør styrkes på helseområdet, og at helse og beredskap ses i sammenheng.

Grundige diskusjoner om retningsvalg mot 2060 må hensynta også disse perspektivene, og starte umiddelbart - mens handlingsrommet fortsatt eksisterer.

Med vennlig hilsen,

Bernt G. Apeland, administrerende direktør

Runar H. Wiksnes, sjefanalytiker

Høring Perspektivmeldingen 2024

Forskerforbundet oversender med dette innspill til høringen om Perspektivmeldingen 2024 (Meld. St. 31 (2023-2024)).

Utfordringene forutsetter kunnskapsbaserte løsninger
Både Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023 - 2032 og Perspektivmeldingen 2024 viser at Norge er avhengig av forskningsbasert kunnskap og kompetanse for å forstå og løse samfunnsutfordringene vi står overfor. Perspektivmeldingen framhever forskning som en nøkkelfaktor for å håndtere langsiktige utfordringer i norsk økonomi og for å sikre videreutvikling av velferdsmodellen. Det er Forskerforbundet enig i.

Forskning og høyere utdanning er nødvendig for å sikre kompetanse og møte mangelen på arbeidskraft, for å sikre grønn og digital omstilling og for å øke produktivitetene og kvaliteten i offentlig tjenesteyting. Det er nødvendig med forskningsbasert kunnskap om hva som kreves for å mobilisere flere til arbeidslivet. Og det er nødvendig å sikre at høyere utdanningsinstitusjoner har kapasitet og kompetanse til å utdanne morgendagens arbeidstakere. Det må satses på grunnforskning og anvendt forskning og på virkemidler som stimulerer til økt forskningsinnsats i næringslivet. Det er avgjørende for å utløse den innovasjonskraften som behøves.

Forskerforbundet er derfor svært kritisk til den kunnskapspolitikken som nå føres. Lav forskningsinnsats samt vedvarende og betydelige kutt i universitets- og høyskolesektoren og andre sentrale forskningsutførende institusjoner rammer kvaliteten i både høyere utdanning og forskning. Studietilbud legges ned og fagmiljøer forvitrer. Dette setter ikke Norge i stand til å møte utfordringene, men bidrar i stedet til å svekke oss som kunnskapsnasjon og dermed grunnlaget for en kunnskapsbasert og bærekraftig samfunnsutvikling.

Behov for en langt kraftigere forskningsinnsats

Forskningsinnsatsen er for lav til å sikre kunnskapsberedskap og konkurransekraft og for å møte de innovasjons- og omstillingsbehov som er omtalt i perspektivmeldingen. Den står også i skarp kontrast til den offensive satsingen i EU og våre naboland. Draghi-rapporten peker på at kraftfulle forskningsinvesteringer er nødvendig for å sikre teknologiutvikling og innovasjon i Europa.

I Danmark har regjeringen avsatt 15 mrd. danske kroner til grønn forskning og innovasjon fram mot 2030. Den svenske regjeringen har annonsert at den vil øke forsknings- og innovasjonsbudsjettet med 6,5 mrd. svenske kroner innen 2028. I Finland er det tverrpolitisk enighet om en forpliktende plan for å øke de offentlige og private FoU-investeringene til fire prosent av BNP innen 2030. I disse satsingene ligger en styrking av både grunnforskning og anvendt forskning, kapasitetsbygging i form av rekrutteringsstillinger og virkemidler for innovasjon og omstilling i regi av næringslivet.

I Norge kuttes det derimot i forskningsbevilgningene og i bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren og forskningsinstituttene. I statsbudsjettet for 2025 er de samlede forskningsbevilgningene på beskjedne 0,89 prosent av BNP, dvs. godt under målet på én prosent. Fortsatt er vi bare halvveis til målet om at næringslivets FoU-investeringer skal utgjøre to prosent av BNP. FoU-bevilgningenes andel av samlede utgifter over statsbudsjettet (3,68 prosent) er den laveste siden 2005.

Det er også realnedgang i FoU-bevilgningene til flere departementer. Med det svekkes muligheten til å føre en kunnskapsbasert offentlig politikk på viktige samfunnsområder. For instituttsektoren er det realnedgang for fire av fem instituttgrupper. Det til tross for at det over tid er påvist at grunnbevilgningene til instituttene er for lav til at man klarer å hente ut det innovasjonspotensialet som denne sektoren representerer. For universitets- og høyskolesektoren innebærer statsbudsjettet for 2025 en realnedgang på 1,4 prosent sammenliknet med 2024. Nedgangen kommer etter flere år med flate kutt. Siden 2015 utgjør sektorens akkumulerte reduksjon i grunnbevilgningene 2,75 mrd. kroner (NIFU Innsikt, nr.12  2024).

Sats på sterke fagmiljøer

Forskerne er den viktigste ressursen i forskningssystemet og helt uunnværlig for å møte de forskningsbehovene som Perspektivmeldingen viser til. Da er det et paradoks at hverken forskere eller andre ansatte innen forskning og høyere utdanning omtales i meldingen.

Norge må sikre konkurransedyktige betingelser for forskere og vitenskapelig ansatte for å tiltrekke og beholde kompetanse på et høyt nivå. Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at forskeryrkets attraktivitet taper terreng og at utviklingen går i feil retning. Andelen unge som ikke vil anbefale forskeryrket øker. Hovedårsakene er jobb-usikkerhet og at lønns- og arbeidsvilkårene ikke er konkurransedyktige. Særlig alvorlig er det at bare 20 prosent av postdoktorene vil anbefale en forskerkarriere og at så mange som én av tre fast vitenskapelig ansatte oppgir at de søker seg bort fra akademia eller vurderer å slutte. I Forskerforbundets kuttundersøkelse fra 2024 oppgir fire av fem økt arbeidspress og ni av ti at de er bekymret for redusert undervisningskvalitet. Hele 60 prosent oppgir at de frykter for jobben sin.     

Det er de ansatte i forskning og høyere utdanning som er fundamentet for å utvikle kunnskap og løsninger for et bærekraftig samfunn i omstilling. Å utvikle fremragende fagmiljøer krever et langsiktig perspektiv. Ansatte må ha stabile faglige rammebetingelser, orutsigbarhet og utviklingsmuligheter. Det vil styrke både kvaliteten i høyere utdanning og forskningens bidrag til samfunnet på både kort og lang sikt.

Oppsummert har Forskerforbundet følgende budskap:

Vi trenger ambisjoner for kunnskap, forskning og innovasjon som peker framover mot 2060. Det er nødvendig for å håndtere de langsiktige utfordringene i norsk økonomi. Derfor oppfordrer vi Stortinget til å:

• Inngå et tverrpolitisk forlik om langsiktig og forutsigbar finansiering av forskning og innovasjon. Det vil gi forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig sektor mulighet og trygghet til bygge forskningskapasitet og omstillingskraft for samfunnet i tråd med de behovene Perspektivmeldingen trekker opp.
• Øk offentlige investeringer i forskning til 1, 25 prosent av BNP fram mot 2023 for å sikre kunnskapsutvikling og stimulere til forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet.
• Styrk grunnmuren i norsk forsking: Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter må ha rammebetingelser som sikrer forskerrekruttering og muliggjør utvikling av fremragende og relevante fagmiljøer.
  
  

Fundraising Norge er en paraplyorganisasjon for frivillig og ideell sektor, som representerer 148 medlemsorganisasjoner. Disse bidrar til samfunnsbygging gjennom folkehelse, sosial inkludering, beredskap og bærekraftige løsninger. Perspektivmeldingen peker på viktige utfordringer for Norges fremtid, men overser frivillig og ideell sektor som en avgjørende aktør i løsningen.

Vi mener meldingen må anerkjenne sektorens bidrag, og foreslår konkrete tiltak for å styrke sektorens rammevilkår. I vårt svar kommenterer vi fire kapitler med særlig relevans: kap. 1.1.1 Kamp om arbeidskraften, kap. 4 Ressursbruk og omstillingsevne, kap. 6 Fordeling og kap. 7 Finanspolitikken fremover.

Overordnet

Perspektivmeldingen reflekterer Norges behov for bedre samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor. Samfunnsutfordringene krever helhetlige løsninger, men meldingen omtaler kun to sektorer – offentlig og privat. Dette forsterker en silotankegang som begrenser potensialet for effektiv ressursutnyttelse. Frivillig og ideell sektor løser svært mange utfordringer det offentlige eller det private ikke løser, profesjonelle tjenester som ellers ikke ville blitt levert. Vi mener derfor at frivillig og ideelle organisasjoner må inkluderes som en strategisk samarbeidspartner til gode for det norske samfunnet.

Kap. 1.1.1 Kamp om arbeidskraften

Meldingen fremhever behovet for å mobilisere arbeidskraft blant eldre, unge og innvandrere. Frivillig og ideell sektor er en brobygger for disse gruppene, med 90 000 årsverk som både genererer skatteinntekter og skaper arbeidsplasser for grupper som ofte faller utenfor.

Sektoren bidrar også til velferdstjenester som blir stadig viktigere i møte med økt forsørgerbyrde. Stabil finansiering er avgjørende for å sikre dette bidraget. Årlig står sektoren for omtrent 51 milliarder i inntjening gjennom ulike inntektskanaler. Alle inntektskanalene er avgjørende at opprettholdes og videreføres for at sektoren skal levere på sitt samfunnsbidrag.

Kap. 4 Ressursbruk og omstillingsevne

Perspektivmeldingen fokuserer på effektiv ressursbruk i offentlig sektor, men nevner ikke frivillig og ideell sektors bidrag. Sektoren er allerede en viktig partner for offentlig sektor ved å mobilisere ressurser, tilby innovative løsninger og levere kostnadseffektive tjenester.

For å realisere dette potensialet må støtteordninger til sektoren styrkes. Etablering av et nasjonalt digitaliseringsprogram for frivillig sektor, med en ramme på 100 millioner kroner årlig, vil gjøre det mulig å levere smartere tjenester og styrke samarbeid på tvers av sektorer.

Kap. 6 Fordeling

Frivillig og ideell sektor er en sentral aktør i arbeidet for sosial mobilitet og redusert ulikhet. Sektoren gir sårbare grupper muligheter til å delta i samfunnslivet og avlaster offentlige budsjetter ved å møte behov som ellers ikke ville blitt dekket. Sektoren tiltrekker seg mange frivillige som gir av sin tid og av sine ferdigheter. Innsatsen fyller livet med innhold og er den sterkeste skranken mot utenforskap.

Økende økonomisk ulikhet, særlig blant unge og enslige forsørgere er bekymringsverdig. Skattefradraget for gaver til frivillige og ideelle organisasjoner mobiliserer private ressurser til arbeid mot ulikhet og bør styrkes i møte med fremtidens behov. Gavefradraget er god finanspolitikk, god frivillig og ideell sektor politikk og god fordelingspolitikk.

Kap. 7 Finanspolitikken fremover

For å møte finanspolitiske utfordringer frem mot 2060 må arbeidstilbudet økes og ressursbruken effektiviseres. Frivillig og ideell sektor bidrar på begge områder – som arbeidsgiver og som en kostnadseffektiv leverandør av samfunnstjenester.

Sektoren forvandler «kostnadsdrivere» til verdifulle samfunnsborgere, og dens bidrag til bærekraftige offentlige finanser må anerkjennes. Regelstyrt momskompensasjon og økt skattefradrag for gaver vil styrke sektorens evne til å møte fremtidens utfordringer sammen med det offentlige.

Avslutning

Fundraising Norge oppfordrer på det sterkeste til at frivillig og ideell sektor gis en tydelig plass i Perspektivmeldingen. Sektoren er avgjørende for å møte Norges langsiktige utfordringer, og dens ekspertise og ressurser må tas i bruk som en integrert del av løsningen. Samarbeid mellom offentlige, private og ideelle aktører er nøkkelen til et bærekraftig Norge mot 2060.

 Notat

Til           : Finanskomiteen

Doknr.: #1417302

Fra         : Norsk Sykepleierforbund

 Innspill til høring om Meld.st.31 «perspektivmeldingen 2024»

Norsk Sykepleierforbund (NSF) etterlyser en langsiktig og bærekraftig helsepolitikk som aktivt svarer på utfordringene beskrevet i Perspektivmeldingen 2024. NSF deler regjeringens syn på de største utfordringene vi står overfor frem mot 2060: kampen om arbeidskraft, behovet for omstilling og viktigheten av en rettferdig fordeling. For å løse disse utfordringene må helse- og omsorgssektoren prioriteres høyere i fremtidige budsjetter og strategier, da sektoren er avgjørende for å lykkes med alle tre.

NSF er sterkt bekymret for at manglende investering i den offentlige helsetjenesten vil redusere tilbudet til befolkningen og svekke oppslutningen om vårt felles helsevesen. En slik utvikling vil få alvorlige konsekvenser for det norske samfunnet, der velferdsstaten fungerer som en bred sosial forsikringsordning for hele befolkningen.

Perspektivmeldingen anslår at vi vil trenge 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren innen 2060 hvis vi følger referansebanen. Selv med forventede gevinster fra medisinske fremskritt, økt bruk av teknologi, smartere oppgavedeling og styrket folkehelse, vil behovet fortsatt være 135 000 flere ansatte.

NSFs hovedkritikk mot meldingen er at den forutsetter at helse- og omsorgssektoren vil klare å tiltrekke seg den nødvendige arbeidskraften, uten at det beskrives hvilke tiltak som skal sikre dette. Det mangler en klar erkjennelse av hvor alvorlig utfordringen med å skaffe nok kvalifisert personell faktisk er.

NSF mener det er behov for kraftfulle og målrettede tiltak for å unngå en overbelastet helsetjeneste med alvorlige konsekvenser. Allerede i dag sliter de langt fleste kommuner med å rekruttere sykepleiere. I 2023 brukte norske kommuner nær 3 milliarder kroner på å leie inn sykepleiervikarer. Helsepersonellkommisjonen anslår at vi i 2040 vil mangle 29600 sykepleiere og 24400 helsefagarbeidere.

Perspektivmeldingen viser at statsbudsjettet har økonomisk handlingsrom de nærmeste årene. Dette handlingsrommet må brukes til å sikre et langsiktig og forpliktende løft for helse- og omsorgssektoren. Samfunnet og sektoren må rustes for å håndtere økt etterspørsel i fremtiden, samtidig som helseberedskapen styrkes. Dette krever investeringer i nye tjenestemodeller, høyere kompetanse, moderne bygg og utstyr, samt digitale verktøy og løsninger. Utdanningskapasiteten for sykepleiere og spesialsykepleiere må økes. Vi trenger en nasjonal plan for implementering av digitale løsninger i helse- og omsorgstjenestene. Kommuner og sykehus må sikres stabile og forutsigbare økonomiske rammer som både dekker demografikostnadene og gir rom for å konkurrere om arbeidskraft. Sektoren må tilby attraktive arbeidsplasser som rekrutterer unge, beholder ansatte og muliggjør karriereløp gjennom hele yrkeslivet. Konkurransedyktige lønnsbetingelser er avgjørende for å sikre rekruttering og redusere turnover og frafall.

Hver krone som investeres i dag, er en krone spart i fremtidige kostnader til kriseløsninger, sosial uro og økt privat gjeldsbyrde. Dette handler om ansvarlig økonomistyring, ikke om økt pengebruk. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv må ressursene, inkludert arbeidskraften, brukes der de gir størst nytte. Helse- og omsorgssektoren skaper verdier som strekker seg langt utover økonomiske gevinster. Den forbedrer livskvaliteten og forlenger liv i en aldrende befolkning. Sektoren er også en betydelig økonomisk aktør, som kjøper inn varer og tjenester, driver forskning og bidrar til bosetting i hele landet. Aldringen av befolkningen øker med andre ord verdien av helse- og omsorgstjenester betraktelig.

Helsetjenestene utgjør en essensiell del av Norges totale beredskap. Dette ble tydelig under pandemien, da helsetjenestene var avgjørende for å opprettholde samfunnets funksjoner. Investeringer i helseberedskap har stor samfunnsmessig betydning og må sees som en integrert del av Norges sikkerhets- og beredskapsstrategi, spesielt i en ustabil sikkerhetspolitisk situasjon. Det forutsetter at Norge er selvforsynt med helsepersonell.

Perspektivmeldingen fremhever behovet for smartere ressursbruk og økt effektivitet, men det er avgjørende å balansere dette med tilstrekkelig kvalitet og kapasitet. Helse- og omsorgstjenester er ikke bare en utgiftspost, men grunnmuren i et velfungerende samfunn. Det er helsetjenesten som gjør det mulig for arbeidstakere å være produktive, for barn å vokse opp trygt og for eldre å leve verdige liv. Å ignorere denne sektoren tilsvarer å bygge et hus uten å sikre fundamentet.

Konsekvensene av å unngå nødvendige investeringer i helse- og omsorgssektoren er dystre. Hvis offentlig sektor ikke klarer å møte den økende etterspørselen, vil privatfinansierte løsninger få en større rolle. Innen 2060 vil 57 % av velgerne være over 50 år, og denne gruppen vil ha helse som sin høyest prioriterte sak. Et svekket offentlig tilbud vil ikke redusere etterspørselen, men flytte den over til private aktører. Dette vil gradvis demontere det offentlige helsetilbudet og skape et todelt system, med økt sosial ulikhet som følge. Det offentlige vil kun regulere den offentlige delen av helseutgiftene, ikke totalkostnadene. Et slikt system, der tilgang til helsetjenester avhenger av betalingsevne, vil undergrave prinsippet om likeverdige tjenester. Sårbare grupper vil falle utenfor, og velferdsstatens legitimitet svekkes. Økende sosiale ulikheter i helse vil i tillegg redusere produktiviteten i befolkningen.

Hvis vi ikke sikrer tilstrekkelig bemanning, svekkes både kvaliteten og tilgjengeligheten på helsetjenester. Dette undergraver prinsippet om universelle tjenester. Historien har vist oss hva som skjer når vi ikke investerer i helsepersonell og beredskap. Under pandemien ble behovet for tilstrekkelig bemanning og utstyr kritisk, og manglene førte til stor belastning for helsepersonell og økte samfunnskostnader. Beregninger viser at det er langt dyrere å reparere en overbelastet helsetjeneste enn å forebygge problemene. For eksempel koster sykefravær og utbrenthet blant helsepersonell allerede milliarder årlig – midler som heller kunne vært brukt på forebyggende tiltak og styrking av arbeidsmiljøet.

Innen 2040 forventes det at antallet pårørende per eldre halveres, noe som øker behovet for profesjonelle helsetjenester. I dag bærer kvinner det største pårørendeansvaret. De utgjør også flertallet av ansatte i helsesektoren. Økt press på pårørende vil redusere kvinners sysselsettingsgrad. Det får konsekvenser for både tilgangen på helsepersonell og kvinners økonomiske selvstendighet og likestilling.

Tidligere erfaringer har vist at når politikere unnlater å ta tak i grunnleggende samfunnsutfordringer, blir problemene dyrere og mer komplekse å løse senere. Den demografiske utviklingen er ingen uventet krise, men et kjent faktum som krever handling nå – ikke om 10 eller 20 år. Vekst i helse- og omsorgssektoren er uunngåelig, men det er også en mulighet til å investere i en bærekraftig og inkluderende fremtid. Vi har ressursene og kunnskapen til å møte denne utfordringen. Det som mangler er politisk vilje.

Norsk Sykepleierforbund ber Finanskomiteen ta ansvar for Norges framtidige helse og velferd ved å handle nå. Hver dag vi venter, blir utfordringene større og kostnadene høyere.

NSF anmoder komiteen om å støtte følgende tiltak i behandlingen av meldingen:

1. Utnytt det økonomiske handlingsrommet: De neste ti årene må brukes til nødvendige investeringer i helse- og omsorgssektoren.
2. Etabler et tverrpolitisk helseforlik: Dette må sikre forutsigbarhet, stabilitet og langsiktighet for kommuner og sykehus og sørge for at nødvendige investeringer for omstilling og utvikling kan gjennomføres.
3. Tiltrekk og behold arbeidskraft: Sektoren må tilby konkurransedyktige arbeidsvilkår, inkludert bedre lønn, fleksibilitet og arbeidsmiljøtiltak. Målrettet rekruttering og utdanning må tilrettelegges for å sikre nok kvalifisert personell.

Perspektivmeldingen 2024 (PM24) tegner et bilde av store utfordringer og omfattende omstilling for norsk økonomi og næringsliv i årene fremover.  Finans Norge stiller seg bak NHOs høringsinnspill, men ønsker med dette å dele noen betraktninger knyttet til finansnæringens rolle i å løse utfordringene PM24 peker på.

Meldingen viser med rette til at et «produktivt og innovativt næringsliv med god konkurranseevne er viktig for verdiskaping i Norge» og at «det offentlige kan legge til rette for dette gjennom gode, generelle rammevilkår».

Gode og stabile rammebetingelser for finansnæringen
Finansnæringen har en nøkkelrolle i omstillingen og veksten av norsk næringsliv gjennom finansiering og risikoavlastning. Finansnæringen er også i seg selv en av de viktigste næringene i Norge gjennom sitt direkte bidrag til sysselsetting, innovasjon og verdiskaping. Finansnæringen utgjør om lag to prosent av den totale sysselsettingen i Norge, med sine nær 50 000 ansatte, men skaper om lag seks prosent av Norges BNP Finansnæringen er også fastlands-Norges største skatteyter. Den er en sentral del av samfunnets infrastruktur og i mange tilfeller en premissgiver for økonomisk utvikling. Ingen næring har flere kontaktpunkter med samfunnet rundt seg enn finansnæringen – offentlig sektor, og alle privatpersoner og bedrifter i Norge er avhengig av flere tjenester og tilbud fra næringen.

Næringslivet vil ha et betydelig behov for kapital og investeringer fremover. Velfungerende banker og god kapitaltilgang vil være avgjørende for å sikre næringslivets vekst- og omstillingsmuligheter.

Rammebetingelser må i større grad sees i en bredere sammenheng. Finansnæringens rammebetingelser har en betydning for dens evne til å finansiere norsk næringsliv.

For de aller fleste norske bedrifter er banker og kredittinstitusjoner eneste reelle kilde til fremmedkapitalfinansiering. Det betyr at det er viktig med en god regulering av banknæringen som balanserer hensynet til robusthet og soliditet med næringens betydning for næringslivets vekstevne. Norske banker er, og skal være solide. Det begrenser risikoen for kostbare bankkriser. På den annen side kan økte kapitalkrav gjøre utlån til husholdninger og bedrifter dyrere og mindre tilgjengelig, noe som kan dempe den økonomiske aktiviteten. Kapitalkravsreglene skal også bidra til god risikostyring i bankene. Dersom ikke kapitalkrav samsvarer med faktisk risiko, kan kravene bidra til økt risiko i det finansielle systemet. Det er også viktig å sørge for likeverdige konkurransevilkår mellom norske og utenlandske banker som opererer i Norge. Ved bruk av nasjonale handlingsrom i regelverket bør en sikre at alle aktørene i bankmarkedet i Norge blir pålagt samme krav, og eventuelle skjerpelser bør baseres på identifisert risiko.

I tillegg til det tradisjonelle kapitalmarkedet, har norske bedrifter tilgang til risikokapital og det offentlige virkemiddelapparatet. Det norske kapitalmarkedet fungerer i all hovedsak godt, men det er mye som tyder på at det er for dårlig tilgang på risikokapital i Norge. Det kan hemme vekst, utvikling og skalering av bedrifter i vekstfasen. Finans Norge mener det offentlige virkemiddelapparatet kan ha en viktig rolle der det er en markedssvikt som gjør at det ikke er tilstrekkelig privat kapital i markedet, slik som innenfor risikokapital. Det må da være en forutsetning at offentlige investeringsprogrammer og andre finansielle virkemidler ikke substituerer eller fortrenger privat kapital, men adresserer markedssvikten og bidrar til å utløse eller mobilisere privat kapital. Fond-i-fond-investeringer og garantiordninger gjennom bankene kan være eksempler på dette.

Digitalisering
Digitalisering er helt sentralt både for å løfte produktiviteten og for en bærekraftig ressursbruk i offentlig sektor. Regjeringens digitaliseringsstrategi som ble lagt frem tidligere i høst inneholder en rekke gode tiltak som nå må prioriteres å få igangsatt og gjennomført.

Finans Norge vil særlig peke på økt satsing på offentlig privat samarbeid og tverrsektorielle initiativer der det fører til en best mulig utnyttelse av ressurser for samfunnet samlet sett. Her oppstår ofte de samfunnsøkonomiske gevinstene på andre steder enn der kostnadene må tas. Det gjelder både satsinger på tverrgående prosjekter med flere etater involvert, og offentlig-privat samarbeid, som DSOP, med store besparelsesmuligheter ved relativt sett liten ressursinnsats. For å lykkes i dette, bør Digitaliseringsdirektoratet få en tydeligere koordineringsrolle og midler til å forvalte flere tverrgående prosjekter.

Tilstrekkelig riktig kompetanse vil også være helt avgjørende fremover. For å skape nødvendige nye arbeidsplasser, samt drive innovasjon, trenger vi en betydelig større satsing på IKT-utdannelse og støtte til våre ledende forskningsmiljøer. Uten en slik satsing nå, vet vi at målet om å være verdens mest digitale samfunn i 2030 vil forbli en illusjon. 

Robust pensjonssystem
Et sentralt punkt i PM24 er utfordringene knyttet til en aldrende befolkning og færre yrkesaktive per pensjonist. Pensjonsforliket inkluderer viktige tiltak for å styrke den finansielle og sosiale bærekraften i pensjonssystemet og underbygger at pensjonssystemet fremdeles må bygges på de tre pilarene folketrygd, tjenestepensjon og egen pensjonssparing. Det er viktig med stabile rammevilkår rundt alle disse tre pilarene for å sikre forutsigbarhet og reell mulighet for folk å planlegge for alderdommen. Det må gis bedre insentiver for å spare til egen pensjonstilværelse, som gjennom IPS. Pensjonsleverandørene må ha rammebetingelser så de kan sikre at pensjonsmidlene forvaltes på en måte som bidrar til et bærekraftig og robust pensjonssystem.

Altfor mange har et lite bevisst forhold til sin fremtidige pensjon. Regjeringens arbeid med en helhetlig informasjonsstrategi om pensjon er svært viktig for å sette folk i stand til å ta informerte valg om pensjon. Man bør her bygge på allerede etablerte og velfungerende ordninger, så som Norsk Pensjon.

Mer effektiv bruk av våre helseressurser
«Helseinnovasjon kan bidra til bedre helse, mestring og livskvalitet, og mer effektive helsetjenester», står det i PM24. Et samarbeid mellom det offentlige og private aktører kan bidra for nettopp denne nødvendige innovasjonen. Vi mener debatten om privat helseforsikring som en trussel mot det offentlige helsevesenet er en avsporing.

En ny rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at private helseforsikringer gir et lite, men verdifullt bidrag til den norske helsesektoren. Den årlige utbetalingen fra helseforsikringselskapene utgjør nå i størrelsesorden 1 prosent av det det offentlige bruker på spesialhelsetjenestene. Rapporten viser at forsikringene retter seg mot områder med høyt sykefravær og lange ventetider, særlig innen muskel- og skjelettlidelser, og bidrar dermed til økt kapasitet uten å skape en todeling av helsevesenet. Over 800 000 nordmenn har privat helseforsikring, hvorav 90% har dette gjennom jobben. Muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser står for en stor andel av sykefraværet og der det offentlige behandlingstilbudet er svært begrenset. Gjennom helseforsikring tilføres flere midler inn i den norske helsesektoren og fysioterapeuter og psykologer uten kommunal driftsavtale blir tilgjengelig for flere.  

Det haster
Med det fremtidsbildet PM24 tegner, som vi i stor grad er enig i, er det viktig at vi ikke venter med å følge opp utfordringene med reformer og konkrete tiltak. Finans Norge var skuffet over i hvor liten grad statsbudsjettet for 2025 reflekterer alvorsbildet som tegnes i PM24. Det gjøres lite for å bremse den offentlige ressursbruken som regjeringen selv i PM24 peker på ikke er bærekraftig over tid, eller legges opp til «reformer og endringer som bidrar til å løfte produktiviteten». Vi er bekymret over den manglende opplevelsen av bekymring og hastverk som preger politiske diskusjoner og beslutninger i Norge på disse områdene, sammenlignet med resten av Europa.

Perspektivmeldingen gir nyttige analyser for å forstå utviklingen i norsk økonomi og utfordringer på kort og lang sikt. Meldingen bevisstgjør om at valg som tas i dag, har konsekvenser i morgen. Derfor bør det være sammenheng mellom budskapet fra Perspektivmeldingen og de årlige statsbudsjettene. Ulike deler av politikken som føres må dra i samme retning.

Det er positivt at langtidsplanen for forsvarssektoren er bygget inn i referanseforløpet i meldingen. Det signaliserer at økt satsing på forsvar og beredskap tas som et grunnleggende premiss for samfunnsutviklingen framover.

Omstillinger i arbeidslivet – sikre vern av arbeidstakerne, satse på oppgavedeling og kompetanseutvikling

Teknologiske endringer, klimaomstilling og næringsomstillinger gir nye og endrede kompetansekrav og økt behov for at arbeidstakere lærer nye ting, flytter på seg og utfører andre oppgaver. Aldringen krymper størrelsen på befolkningen i arbeidsdyktig alder i forhold til befolkningen i pensjonsalder, samtidig som oppgavene i de offentlige helse- og omsorgstjenestene vokser. Det vil gi en stor og voksende mangel på arbeidskraft. PM24 løfter tilgangen på arbeidskraft opp som en hovedutfordring. Som meldingen viser, er det stort potensial for å få mer ut av arbeidskraftressursene

YS vil understreke at mangelen på arbeidskraft vil forsterkes dersom omstillingene vi står overfor håndteres på en dårlig måte slik at det skaper økt utenforskap, eller fører til at arbeidskraft brukes på en samfunnsøkonomisk ulønnsom måte. 

PM24 er tydelig på arbeidslinja, og YS støtter denne vektleggingen. Vi vil samtidig peke på at inkludering av flere i arbeidslivet vil kreve større fleksibilitet og mer tilrettelegging. Bruk av restarbeidsevne kan gi et arbeidsliv med mer deltid.  

Mangel på arbeidskraft innebærer at det er enda viktigere enn før at vi tar godt vare på arbeidstakerne, og at vi har gode tjenester som tar vare på barn og gamle slik at flest mulig kan ta del i arbeidslivet. Jobber må ha høy kvalitet, slik at arbeidstakerne evner å stå i jobb til pensjonsalder og ikke slites ut på grunn av dårlig arbeidsmiljø og belastninger. Da trenger vi bl.a. et godt partsdrevet forebyggende arbeidsmiljøarbeid.

Gjennom oppgavedeling nedenfra kan man sørge for at leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og annet helsepersonell får jobbe mest mulig effektivt. En god oppgavedeling mellom yrkesgruppene er nødvendig også i andre deler av arbeidslivet. YS er fornøyd med at Perspektivmeldingen anerkjenner dette som en del av løsningen på fremtidens utfordringer.

Vi klarer ikke omstillingene uten teknologi. Digitalisering, automatisering og kunstig intelligens er ressurser som må benyttes godt, uten å skape utrygghet og dårlige arbeidsforhold for arbeidstakere.

Historisk har vi sett at rask implementering av ny teknologi i mange tilfeller har ført til at arbeidstakere har blitt presset ut av arbeidslivet, i stedet for å få opplæring slik at de kan ta den nye teknologien i bruk. Dette er ikke bærekraftig. Arbeidsgivere må sørge for at arbeidstakerne settes i stand til å utføre jobben sin med nye verktøy, eller slik at de kan utføre andre oppgaver. 

Dette understreker det store behovet for kompetanseutvikling i arbeidslivet. Økt yrkesdeltakelse og store omstillinger framover fordrer satsing på kompetanse gjennom blant annet etter- og videreutdanning og et fleksibelt utdanningssystem som svarer på arbeidslivets behov. Kompetanseutvikling er også en forutsetning for å klare den grønne omstillingen.    

YS mener at kompetanseutvikling burde hatt en mer sentral plass i meldingen.

Inntekts- og formuesfordeling har betydning for den økonomiske utviklingen

PM24 har en god og bred drøfting av fordeling og ulikhet. YS savner imidlertid at ulikhet trekkes inn i de øvrige analysene, bl.a. i omtalen av den økonomiske utviklingen framover. Jevn fordeling er et viktig grunnlag for en sterk økonomi og et bærekraftig samfunn. Ulikhet i økonomiske ressurser gir ulikhet i makt og innflytelse, som kan benyttes til å påvirke skattlegging og omfang av næringsstøtte på en samfunnsøkonomisk ulønnsom måte. Det vil fungere veksthemmende og trolig forsterke ulikheten ytterligere. Voksende ulikhet blant foreldrene fører til at barns sjanser i livet blir skjevere fordelt. Når lønnsforskjellene er store, er det fare for at lavproduktive næringer som baserer seg på bruk av underbetalt arbeidskraft får bedre vekstvilkår. Økende ulikhet fører til at en voksende del av befolkningen ikke har mulighet til å eie sin egen bolig, men i stedet må leie den av noen som er mer formuende.

Heller ikke den grønne omstillingen kan gjennomføres uten at vi vektlegger den sosiale dimensjonen. Tiltak for en grønn omstilling må vurderes opp mot konsekvensene for fordelingen, og grupper som rammes hardt må ivaretas i omstillingen. Rettferdig omstilling kan bl.a. fremmes gjennom en grønn skatteveksling.

Naturen kan bli den tapende part, gitt dagens energi-, nærings- og klimapolitikk

PM24 omtaler målkonflikter som følge av økt etterspørsel etter kraft, blant annet i lys av høye ambisjoner for elektrifisering og utvikling av ny industri. Målkonfliktene består i at vi ikke kan få både utslippskutt, mye ny kraft, lavere strømpriser og samtidig bevare naturen. I dag legges det ned en betydelig politisk innsats for utbygging av grønn energi og industri, samtidig som virkemidlene for å bevare og restaurere natur ikke er like sterke.

YS er også opptatt av god og sikker strømforsyning, og vi mener det må settes inn sterkere virkemidler for energieffektivisering. I den forbindelse vil vi peke på at strømstøtteordningen er utformet på en måte som bremser energieffektivisering Dersom ikke virkemidlene for å ta vare på natur forsterkes, står naturhensynene i fare for å måtte vike mot behovene for bl.a. utbygging av ny kraft.

YS går derfor inn for en naturavgift, samtidig som vi har bedt om at strømstøtten legges om slik at den i større grad stimulerer til energieffektivisering og småskala kraftutbygging.

En perspektivmelding skal gi analyser av hvor vi er på vei. Selv om meldingen er tydelig på hvilke målkonflikter vi står overfor, er den utydelig med hensyn til hvordan dagens politikk virker. Som pekt på i uttalelsen fra Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser i 2024, er virkemidlene på energi-, nærings- og klimaområdet dels motstridende og lite effektive.

Økt oljepengeavhengighet krever nye vurderinger

Statens pensjonsfond utland (SPU) har vokst langt mer enn forventet. Det er en stor fordel for Norge, men gir også større grunn til å vurdere vår avhengighet av disse midlene og gi en retning for hvordan avhengigheten skal håndteres.

Et langvarig stort fall i verdien av SPU vil ramme offentlige budsjetter og gi behov for innstramminger. YS har derfor etterlyst jevnlig stresstesting av offentlige finanser med hensyn til utviklingen i SPU, inkludert scenarioer eller handlingsalternativer for budsjettiltak i en situasjon med stort bortfall av fondsmidler. Risikoen for negative sjokk i finansmarkedene har økt de siste årene som følge av blant annet geopolitisk uro og sterk konsentrasjon av markedsverdi rundt noen få store selskaper.

Regjeringen har presentert en buffer ved at uttaket fra SPU skal legges 0,3 prosentpoeng under den langsiktige rettesnoren for oljepengebruk (handlingsregelen) i normale tider, bl.a. for å ta høyde for at oljepengebruken går lettere opp enn ned. Bufferen er bygget inn i framskrivingene i PM24, noe som er positivt. En buffer som tar hensyn til asymmetri i tilpasning av oljepengebruken svarer imidlertid ikke fullt ut på bekymringen fra bl.a. Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, som har etterlyst en utredning om å eventuelt justere handlingsregelen. YS savner signaler i PM24 om hvordan Regjeringen forholder seg til denne anbefalingen.

Perspektivmeldingen fremhever mange av de langsiktige utfordringene og mulighetene Norge står overfor, med særlig fokus på hvordan samfunnet kan tilpasse seg endringer i befolkning, teknologi, klima og økonomi i de kommende tiårene.

NMBU oppfordrer til sterkere kobling mellom politiske mål og konkrete tiltak for å sikre fleksibilitet, internasjonalisering og forskningsdrevet innovasjon. Dette vil styrke Norges evne til å møte både nasjonale og globale utfordringer i fremtiden.

1. Internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid 

Meldingen fremhever at internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid er avgjørende for å utvikle kunnskap og kapasitet til å håndtere globale utfordringer som f.eks. klimaendringer, matsikkerhet og pandemier. Konkrete nasjonale tiltak, som innføringen av f.eks. studieavgift for studenter utenfor EU/EØS, står i direkte motsetning til dette målet. Meldingen mangler konkrete strategier/tiltak for å styrke internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. Våre innspill:

• Det må i større grad legges til rette for at vi kan bygge sterke tverrfaglige forskningsmiljø som spesialiserer seg på kriser som har både globale og lokale dimensjoner, som matsikkerhet, pandemier, klimaforandringer og generelt bidra til internasjonalt kriseberedskap.  

• Vi ser at sikkerhet og åpenhet vil kunne stå mot hverandre og er bekymret for at en sterkere vektlegging av sikkerhetspolitikk vil hemme internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid. NMBU mener at sikkerhet må ivaretas på en måte som i minst mulig grad bremser internasjonalt forskningssamarbeid. Ett tiltak kan være å opprette nasjonale kontaktpunktordninger for å ivareta forskning også i land med sikkerhetsrisiko.

• Fallende årskull i Norge gjør det viktigere med gode rammebetingelser for å rekruttere internasjonal kompetanse og arbeidskraft og fastholde de. Innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS/Sveits harmonerer dårlig med dette. Det samme gjør den nye forskriftsfestede plikten til norskopplæring for utenlandske stipendiater og postdoktorer.

1. Langsiktig grunnforskning, utvikling og innovasjon 

Meldingen nevner flere steder at forskning, utvikling og innovasjon er en viktig forutsetning for å nå viktige samfunnsmål. Vi savner at meldingen synliggjør koblingen mellom grunnforskning, innovasjon og konkurransekraft. Anvendt, utfordringsdrevet forskning rettet mot å løse identifiserte problemer er en viktig brikke i en god nasjonal kunnskapspolitikk. Men også langsiktig grunnforskning av høy kvalitet er en forutsetning for radikal innovasjon og gir oss et kunnskapsreservoar det plutselig kan bli nødvendig å høste av. For eksempel kunne vaksiner under pandemien utvikles i rekordfart takket være mange års grunnforskning. Meldingen belyser heller ikke de grunnleggende forutsetningene som må være på plass for at forskningen skal kunne tas i bruk i samfunnet. Våre innspill:

• Vern om, og styrk, finansiering av grunnforskning og fri, nysgjerrighetsdrevet forskning som en bevisst strategi for å få samfunnseffekter og radikal innovasjon. For eksempel resulterte mer enn 40% av ERC-prosjekter som startet mellom 2014 og 2016 i forskning som senere ble sitert i patenter.  Assessing_the_Influence_ERC funded_Research_Patented_Inventions.pdf (European Research Council, 2022) 
• Synliggjør grunnforskningens betydning for utvikling av næringslivets konkurransekraft, som vist i Europakommisjonens ‘Draghi-rapport’. The future of European competitiveness – A competitiveness strategy for Europe (2024). Norge bør innføre ordninger for å ta ut innovasjonspotensialet fra resultater i grunnforskningsprosjekter («fast-track»), slik det europeiske forskningsrådet ERC har gjort.

• Identifisere hindringene for at de ulike leddene i forvaltningen tar forskningsbasert kunnskap i bruk. Våre forskere deltar i forholdsvis stor grad i offentlige prosesser, men opplever at deres råd i liten grad gjenspeiles i politikkutviklingen. Denne rapporten underbygger dette: Forskning i politikk og forvaltning: Resultater fra en spørreundersøkelse blant ansatte i statlige organisasjoner (UiO, 2021)  

1. Livslang kunnskapsutvikling på tvers av fag og sektorer 

Vi etterlyser i meldingen en sterkere presisering av behovet for utviklinga av tverr- og transfaglig kompetanse i møte med de mange og til dels motstridende kravene som bærekraftsmålene stiller. Det er et langsiktig arbeid å gjøre de nødvendige omleggingene i systemene for forskning, utdanning og livslang læring som trengs for å ivareta samfunnets fremtidige komplekse kompetansebehov. Våre innspill:  

• Etabler forskningsfond for forskning på tvers. For eksempel kan etablering av et forskningsfond på tvers av departementene stimulere til mer perspektiv, bredde og langsiktighet i forskningen. 
• Etabler fond for forskning og innovasjon basert på statens årlige aksjeutbytte fra sine eierskap i selskap, for eksempel fra større børsnoterte selskap som Equinor og Yara. Deler av det årlige utbyttet på 50-100 mrd NOK bør settes av til et fond som kan supplere Forskningsrådet, og bidra til økte bidrag fra privat sektor til finansiering av FoU.

• For at etter- og videreutdanning (EVU) skal bli en integrert del av det nasjonale utdanningstilbudet – livslang læring, er det nødvendig med rammebetingelser som sikrer utvikling og gjennomføring av fleksible og relevante utdanningsløp og i flere sektorer enn de som nevnes i meldingen. Dette krever langsiktig og forutsigbar finansiering for institusjonene. Samtidig må insentiver for deltakelse styrkes, både for enkeltpersoner og arbeidsgivere.
• Mobilitet av personale mellom forskningssektoren, og næringsliv og det offentlige er et annet viktig område som bør få økt oppmerksomhet. Flere medarbeidere med forskningskompetanse vil øke kompetansen og innovasjonsevnen i næringslivet og offentlig sektor, øke sannsynligheten for samarbeid med akademiske partnere, og øke sjansen for at de andre sektorene er i stand til å ta i bruk kunnskap fra forskning. Vi trenger en forsterket kobling mellom næringsliv og forskning.
• Meldingen bør nevne ‘samfunnsoppdrag’ som metode for nyskaping gjennom bred involvering av samfunnsaktører for å få til en raskere omstilling på problemer som er godt forstått, men hvor løsningene fortsatt mangler.  Her må forskning og utdanning ha en nøkkelrolle og tilstrekkelige rammebetingelser.

1. Kritisk forskningsinfrastruktur 

Meldingen peker på at støtte til forskning, utvikling og innovasjon kan bidra til at kostnadene ved klimavennlig teknologi reduseres, og at nettverkseffekter kan tilsi at det offentlige bør investere eller legge til rette for investeringer i infrastruktur. Dette er vi enig i. Vi ser for eksempel at kritisk infrastruktur, eksempelvis Senter for husdyrforsøk og Senter for klimaregulert planteforskning, har blitt svært kostbart å opprettholde i nyere tid. Våre innspill:  

• Norge bør finansiere og utvikle kritisk og strategisk infrastruktur for forskning og utdanning, for blant annet å ivareta fremtidens matsikkerhet, energibehov og klima- og miljøtilpasning i en stadig mer urolig verden. 

• Et fond basert på statens årlige aksjeutbytte fra sine eierskap, som nevnt i kapittel 3 over, bør bidra med finansiering til infrastruktur. Dette må særlig inkludere infrastrukturer av nasjonal viktighet, samt infrastruktur relatert til digitalisering og KI.

Signert

Finn-Arne Weltzien, prorektor for forskning NMBU
Elin Kubberød, prorektor for utdanning NMBU

Høringsinnspill fra Changemaker og Kirkens Nødhjelp til Finanskomiteen om Perspektivmeldingen 2024

Changemaker jobber kreativt og politisk for global rettferdighet. Kirkens Nødhjelp jobber for å redde liv, og kreve global rettferdighet gjennom nødhjelp, langsiktig utviklingsarbeid og politisk påvirkning. Vi mener at Perspektivmeldingen 2024 gir en viktig analyse av Norges fremtidige utfordringer, men vi ser et behov for å tydeliggjøre hvilke perspektiver og forutsetninger som legges til grunn for behovet for og status på Norges grønne omstilling. For at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser, må Perspektivmeldingen bygge på et realistisk og forpliktende grunnlag for å nå 1,5-gradersmålet og sikre rettferdig omstilling. 

Omstilling i lys av 1,5-gradersmålet 

Perspektivmeldingen anerkjenner behovet for økt beredskap og sikkerhet, men det er like presserende å erkjenne at klimaendringer er en eskalerende sikkerhetstrussel. Norge har sluttet seg til Parisavtalen og forpliktet seg til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Likevel forutsetter meldingen at Norge kan fortsette med dagens mangelfulle klimapolitikk og fortsatte oljepolitikk - og samtidig nå dette målet. Dette er en feilaktig og urealistisk antakelse. Det må tydeliggjøres at nåværende klimapolitikk er utilstrekkelig, og at det er behov for flere, sterkere og mer konkrete tiltak. Det må også komme frem at dagens politikk ikke tar oss dit vi skal for å nå klimamålene. 

Grunnlaget for klimaforpliktelser 

Perspektivmeldingen legger til grunn at klimagassutslippene kan avta uten tilstrekkelig politikkendring i Norge, og at 1,5-gradersmålet er innen rekkevidde med dagens utvikling. Dette er en problematisk forutsetning. Det er riktig at vi kan begrense klimaendringene med en global innsats, men da må Norge ta en større del av den. IEA og FNs klimapanel har påpekt at uten omfattende nye tiltak vil oppvarmingen overstige 1,5 grader. Changemaker og Kirkens Nødhjelp mener at komiteen må utfordre dette perspektivet i meldingen. Forutsetningen bør være at nåværende klimapolitikk ikke er tilstrekkelig, og at det kreves forsterkede tiltak for å nå klimamålene.

Norge har et historisk ansvar som oljeeksporterende nasjon og må derfor gå foran i den globale omstillingen. Changemaker og Kirkens Nødhjelp mener at meldingen må tydeliggjøre hvordan Norge ligger an i å bidra til internasjonale mål gjennom konkret handling, ikke bare intensjoner. Vi mener Norge har et særlig ansvar for å bidra med finansiering til tap og skade, utslippskutt og klimatilpasning.  Det nye globale klimafinansieringsmålet (NCQG) som ble vedtatt under klimatoppmøtet i Baku november 2024 ble ikke et utfall som vil møte de reelle behovene, og Norge var ikke en forkjemper for å få til et mer ambisiøst og rettferdig mål. Norge må øke sine bidrag til klimafinansiering og tar en mer aktiv rolle i de pågående internasjonale forhandlingene.

Behovet for en utfasingsplan for å trappe ned norsk petroleumsproduksjon 

Perspektivmeldingen forutsetter en videreføring av olje- og gassproduksjon. Dette perspektivet er uforenlig med Norges internasjonale forpliktelser. Fortsatt olje- og gassproduksjon vil bidra til å undergrave 1,5-gradersmålet. Changemaker og Kirkens Nødhjelp mener at Perspektivmeldingen bør legge til grunn at produksjonen av olje og gass må fases ut med en tydelig og rettferdig plan.

Perspektivmeldingen 2024 må ha et perspektiv som er i tråd med Norges klimaforpliktelser. Perspektivene og forutsetningene som legges til grunn må være realistiske og forpliktende. Changemaker og Kirkens Nødhjelp oppfordrer komiteen til å sikre at meldingens forutsetninger er i tråd med 1,5-gradersmålet og Norges forpliktelser under Parisavtalen. Dette innebærer å legge til grunn at dagens klimapolitikk er utilstrekkelig, at olje- og gassproduksjonen må fases ut, og at Norge må øke sitt bidrag til internasjonal klimafinansiering.

Rådet for et aldersvennlig Norge skal bidra til at utfordringer og løsninger knyttet til demografiendringene bygger på en forståelse på tvers av sektorer. Perspektivmeldingen peker på tre hovedutfordringer; kamp om arbeidskraften, behov for omstilling og mål om å opprettholde en god fordeling av velferdstjenestene.

Eldre må være en del av løsningen, ikke bli sett på som selve problemet. Rådet opplever at Perspektivmelding legger for liten vekt på de ressursene som eldre representerer.

Perspektivmeldingen identifiserer tre hovedutfordringer for de neste tre tiårene: kamp om arbeidskraften, behov for omstilling, og opprettholdelse av velferdstjenester. Befolkningen vil hovedsakelig vokse blant de eldste, med flere over 65 år enn barn og unge innen 2030. Eldre bør sees som en ressurs, ikke et problem, og bidra aktivt i samfunnet. Det er viktig å tilrettelegge lokalmiljøet for å støtte eldre i å bevare god helse og delta i frivilligheten.

Oppdaterte kunnskapsgrunnlag som NOUer og strategier er essensielle for å møte utfordringene. Meld.St. 24 og handlingsplanen for digital inkludering er viktige deler av løsningen.

Rådet mener: 

Meld.St. 24 "Bo trygt hjemme" og "Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn" må sees på som en del av løsningen for å løse hovedutfordringene i perspektivmeldingen.

Lengre arbeidslliv 

Tilrettelegging og fleksible ordninger som øker muligheten for at flere vil stå lenger i jobb gjennom for eksempel at arbeidsplassene har egen "karriereplaner" for den siste delen av arbeidslivet.

Frivilighetsstrategi

Utvikle en felles frivillighetsstrategi i tråd med strategien den som gikk ut i 2020 (Utvikles i fellesskap mellom Frivillighet Norge, KS og relevante departement) Den frivillige innsatsen er avgjørende for å skape et aldersvennlig og ikke minst bærekraftig lokalsamfunn.

Aktiviteter 

Skal eldre bo hjemme lenger, er det ekstra viktig å tilrettelegge for fysiske, sosiale og kulturelle aktiviteter i lokalmiljøet for å bidra til å forhindre ensomhet.

Legge egen planer

Det er viktig at "unge eldre" starter planleggingen av egen alderdom. Det forutsetter at sentrale spørsmål knyttet til egen planlegging blir belyst og at det jevnlig utarbeides kunnskapsgrunnlag som underbygger dette budskapet.

Bolig

Gjennom aldersvennlig stedsutvikling og boligtilpasning skaper vi et godt og levende lokalsamfunn for alle. Med å planlegge lokalt og tilpasse dagens boligmasse med smarte og trygge løsninger kan flere bo hjemme lenger.

Digitalisering

850 000 nordmenn er digitalt sårare. Hovedtyngden av disse er eldre. Det må sikres digital inkludering gjennom helhetlig og målrettet opplæring og digital assistanse till de som har en forutsetning for å bli digitale. 

Det må utvikles brukervennlige autentiseringsløsninger som ikke går på bekostning av sikkerheten. Eldre må medvirke i utviklingen for å sørge for at løsningene blir intuitive og enkel å bruke.

Det må utvikles trygge og smidige fullmaktsløsninger som ivaretar sikkerheten til de eldre, men samtidig gjør det enklere for pårørende eller verger til å hjelpe.

Personvern og informasjonssikkerhet må bakes inn i de den digitale grunnmuren på en måte som hindrer at eldre kan bli lurt eller risikere at sine data havner i gale hender.

Skape tydelige forventninger om hvilke tjenester det offentlige skal levere og hvilke eldre må anskaffe selv. Det vil være viktig å lage mekanismer som fanger opp de som av ulike årsaker ikke kan planlegge egen alderdom og som vil være avhengig av at det offentlige stiller opp.

Sikre godt samarbeid mellom offentlige og private aktører over hele landet, godt regulerte næringspolitiske rammer for hjemmetjenester, at brudd på reguleringer i hjemmemarkedet oppdages ved tilsyn og sanksjoneres strengt og videre at det utredes en mulighet for skattefradrag for tjenester i hjemmet.

1. Øke sysselsettingen

KS er enige i at arbeidslinjen er et av svarene på skvisen i arbeidsmarkedet. Men balansen i arbeidsmarkedet blir bare bedret dersom marginale grupper faktisk blir sysselsatt i ordinære jobber. KS vil derfor peke på at dersom vi lykkes med å øke arbeidstilbudet, må det legges til rette for at disse også blir sysselsatt. Tiltak som krever mer ressurser enn det som frigjøres, bør oppfattes som videreutvikling av velferdssamfunnet og ikke som bidrag til å redusere knappheten på arbeidskraft.

2. Utdanning og kompetanse

Beslutninger innen utdanning i dag, er avgjørende for kvalifikasjonene til arbeidsstyrken framover. Kompetanse er både viktig for å få folk i jobb og en nøkkelfaktor for effektivisering og omstilling på alle områder. KS støtter derfor en sterk satsing på utdanning og kompetanse. KS anbefaler å forsterke pågående utviklingstiltak gjennom fagfornyelsen og fullføringsreformen.

Skolen må ha nok tid og ressurser til å implementere nye fag- og læreplaner. Dette krever gode faglige støtteressurser og mindre statlig detaljstyring. Det må være rom for mer praktisk og variert opplæring og til å gjennomføre mer fleksible opplæringsløp som et ledd i fullføringsreformen.

 «Livslang læring» er en forutsetning for kompetanseutviklingen som er nødvendig for omstillingene vi står overfor. Ved at mye foregår på arbeidsplassen – i arbeidstiden – vil behovene i arbeidslivet bli møtt direkte og med minst mulig tap av arbeidsinnsats. Utdanningssektoren må utfordres til å støtte disse prosessene.

3. Produktivt og innovativt næringsliv

KS er enig i at høyere produktivitet og innovasjoner i næringslivet, er viktig i omstillingen til et klimarobust lavutslippssamfunn. Det krever stabile rammevilkår og at det offentlige bidrar til å skaffe den kompetansen privat (og offentlig sektor) trenger.

PM24 burde vært mer eksplisitt på betydningen av et mer produktivt næringsliv: Det vil bidra til en høyere levestandard enn det man ellers ville hatt. Men det er ikke gitt at det vil bidra til å lukke inndekningsgapet.

Hvis det er næringslivet som primært konkurrerer med utlandet som blir mer produktivt, vil en lønnsvekst i tråd med frontfagsmodellen få kostnadsnivået i offentlig sektor til å øke om lag tilsvarende som økningen i skattegrunnlagene. Produktivitetsvekst i den mer skjermede delen av næringslivet vil derimot hjelpe en del på inndekningsgapet. Det vil i liten grad påvirke lønnskostnadsutviklingen, mens prisene på offentlige kjøp blir lavere enn det de ellers hadde vært. 

Et viktig punkt å fremheve er at økt produktivitet i næringslivet ikke vil hjelpe offentlig sektor i å skaffe nødvendig arbeidskraft med mindre privat sektor reduserer sysselsettingen.

4. Effektiv offentlig ressursbruk

Den mest direkte veien til langsiktig balanse i offentlige finanser og tilstrekkelig arbeidskraft til velferdsproduksjon, er åpenbart å effektivisere. Å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren vil kunne gi et betydelig bidrag ettersom ressursinnsatsen da bedre kan tilpasses lokale behov, muligheter og preferanser. Dette er ikke tilstrekkelig vektlagt i PM24.

PM24 virker å ha en forståelse av offentlig sektor først og fremst som utgiftspost, og hvor det er næringslivet som må bidra til å gjøre sektoren mer produktiv. Virksomheten i offentlig sektor og ikke minst i kommunesektoren, er verdiskaping i seg selv. I tillegg er tjenestene som leveres en forutsetning for aktiviteten i privat sektor. Offentlig sektor selv er en viktig driver for innovasjon og teknologiutvikling, og burde vært viet større oppmerksomhet. Se f.eks. https://innovativeanskaffelser.no/finn-losninger/

På mange områder krever effektivisering økte investeringer og dermed økte utgifter i en overgangsperiode. Ny teknologi gir helt nye muligheter for å få mer ut av ressursene. Men gevinstene som realiseres må tas ut i redusert ressursbruk og ikke nye tjenester. Ved at kommunesektoren beholder gevinstene som realiseres stimuleres det til effektiv ressursbruk.  

Forebygging er sentralt for å kunne utnytte ressursene effektivt i offentlig sektor. Redusert utenforskapet bedrer på sikt budsjettbalansen og øker tilbudet av arbeidskraft. En sterkere innsatsen mot naturskader, som ras og flom, vil kunne bedre offentlige budsjetter på lenger sikt.

5. Omstilling til et klimarobust lavutslippssamfunn og ansvarlig forvaltning av naturressurser

Kommuner og fylkeskommuner har en avgjørende rolle for at Norge skal nå utslippsmål, tilpasse oss klimaendringer og bli et klimarobust lavutslippssamfunn. KS vil understreke at målene i klimapolitikken må oppnås parallelt med en rekke andre samfunnsmål. Klimakrisen kan ikke løses ved å ignorere tapet av naturmangfold samtidig som man må kunne utvikle gode lokalsamfunn i hele landet. 

Mange kommuner har kapasitetsutfordringer i møte med satsing på fornybar energi og oppfølging av naturavtalen. Etter KS’ vurdering er landet tjent med at fylkeskommunene får en sterkere rolle i samordning og kompetansespredning også når det gjelder energispørsmål. Disse bør gis en viktig rolle i etableringen av et nasjonalt eller regionale kompetansesentra.

En del kommuner sliter med å rekruttere planleggere og har behov for oppgaveavlastning for å få oppdatert sine kommuneplaner. Dette for at mangel på planavklaringer ikke blir en flaskehals, og slik at kunnskap om og vurdering av naturverdier ivaretas på bærekraftig vis. 

6. Internasjonalt samarbeid

KS slutter seg til beskrivelsen av hovedtrekkene ved de globale utfordringene. Men PM24 kunne med fordel gått nærmere inn på hvordan utviklingen i EU påvirker norsk samfunnsutvikling og ikke minst kommunesektoren gjennom EØS-avtalen. Det hadde vært naturlig med en beskrivelse av avtalens betydning for norsk økonomi og samfunn jf. utredningen NOU 2024:7, Eldring-utvalget.

7. Sikkerhet og beredskap

KS er enig i at det er nødvendig å bruke mer ressurser på forsvaret. Men den sivile beredskapen må også styrkes og samarbeid mellom sivile og militære myndigheter økes.

Beredskapshensyn kan peke i ulike retninger med hensyn til omverdenen: Selvberging på den ene siden og internasjonalt samarbeid på den andre. KS mener at dette samt betydningen av Norges tilknytningsform til EU for beredskap og forsvarsevne, burde vært drøftet nærmere i meldingen. 

8. Lav ulikhet og levende lokalsamfunn

KS er enig i at arbeidslinja og den koordinerte lønnsdannelsen er viktig for lav ulikhet. Lik tilgang på offentlig finansierte velferdstjenester virker i seg selv utjevnende, men det er viktig at det ikke hindrer folk i å ta del i arbeidslivet. KS støtter ambisjonen om å utvikle velferdssamfunnet videre, men det er samtidig avgjørende at det tas høyde for de fremtidige utfordringene med tilgangen på arbeidskraft og balansen i offentlige finanser. KS er bekymret over gapet mellom forventninger til kommunale og fylkeskommunale tjenester og de reelle mulighetene til å innfri. Løfter om urealistisk høy kvalitet på offentlig velferd vil også øke presset på demokratiet.

KS deler visjonen om å bevarelevende lokalsamfunn over hele landet. KS vil peke på at det å ha gode barnehager, skoler og fritidstilbud rundt om i landet vil være av avgjørende betydning. Utviklingen med økning i antall eldre og færre barn og unge, vil kreve en endring av tjenestene som kommunesektoren lever. Det er utfordrende å gjennomføre slik omstilling og samtidig opprettholde gode tilbud til befolkningen.

9. Ansvarlig økonomisk politikk

KS er enige i at dagens inntektspolitiske samarbeid og opplegg for lønnsdannelse er spesielt gunstig i perioder med store omstillingsutfordringer. KS stiller seg også bak vurderingen av at den økonomiske politikken må ha et langsiktig perspektiv, bl.a. for å unngå unødvendige omstillingskostnader.

Handlingsregelen burde derfor eksplisitt justeres for å ta hensyn til behovet for ekstra ressurser i krevende tider og at verdien av fondet på ett eller annet tidspunkt vil falle markert, men også for bedre å kunne håndtere det fremtidige inndekningsbehovet beskrevet i PM24.

Perspektivmeldingen treffer godt på utfordringene for velferdssamfunnet: Vi lever lenger, blir flere eldre, og presset på kommuner og sykehus er allerede stort. Helsepersonellkommisjonen har advart om en mulig kollaps i helsevesenet, der antall eldre over 80 år vil øke med 250 000 innen 2040. Vi mangler både ressurser og arbeidskraft, og kostnadene vil bli enorme om vi ikke satser mer på forebygging. Dette krever klare og bevisste prioriteringer.

Regjeringen løfter frem flere riktige strategier for å håndtere utfordringene, som innovasjon, digitalisering og bruk av kunstig intelligens. Alt sammen er gode mål. Samtidig er meldingen for vag på hvordan teknologi raskt kan tas i bruk i helsetjenestene for å møte denne krisen. Det gjelder særlig hvordan medisinsk teknologi kan gi et taktskifte – fra å kun behandle til faktisk å forebygge. Uten dette risikerer vi ikke bare at Perspektivmeldingen blir en tannløs papirtiger – vi risikerer at helsevesenet bryter sammen under presset.

Hvorfor tidlig demensdiagnostikk er avgjørende

Demens er en av de største og mest akutte helseutfordringene vi står overfor:

• Allerede i dag viser over 35 prosent av nordmenn over 70 år tegn på mild kognitiv svikt, som ofte er første steg mot demens. Om ti år vil tallet være enda høyere.
• For dem som er født etter år 2000, er forventet levealder nå over 100 år. Halvparten av dem risikerer å utvikle demens.

Det finnes håp: Nesten halvparten av demenstilfeller kunne vært forhindret eller utsatt dersom diagnosen hadde kommet tidligere, ifølge den internasjonalt anerkjente Lancet-kommisjonens rapport om forebygging, behandling og omsorg ved demens.

Her kan kunstig intelligens gjøre en avgjørende forskjell, og Norge leder allerede an internasjonalt.

Hvordan kan norske AI-Mind gjøre en forskjell?

AI-Mind er et banebrytende norsk forskningsinitiativ støttet av EU. Ved å bruke kunstig intelligens analyserer AI-Mind store mengder data fra hjerneskanninger, blodprøver og kognitive tester for å avdekke demensrisiko mye tidligere enn det som har vært mulig til nå.

I dag betyr tidlig oppdagelse at de som har høy risiko for demens får muligheten å ha hånden på rattet i eget liv og planlegge for fremtiden. I morgen kan teknologien hjelpe oss med å finne de pasientene som kan ha nytte av nye behandlingsmetoder – behandlinger som bare virker om vi oppdager sykdommen tidlig nok.

Men slike medisiner krever tidlig diagnostikk for å være effektive. Derfor er det avgjørende at Norge satser på tidlig diagnostikk, slik at norske Alzheimer-pasienter kan dra nytte av denne medisinen og fremtidige behandlingsmetoder.

Et viktig gjennombrudd kom nylig da den Europeiske legemiddelmyndigheten (EMA) anbefalte godkjenning av den første bremsemedisinen mot Alzheimers sykdom. Dette er en milepæl som kan ta oss fra å kun behandle til faktisk å forebygge, og gi folk flere gode leveår samtidig som vi avlaster et presset helsevesen. Men slike bremsemedisiner kan bare brukes hvis sykdommen oppdages tidlig nok. Derfor er det avgjørende at Norge satser på tidlig diagnostikk, slik at norske Alzheimer-pasienter kan dra nytte av denne medisinen og fremtidige behandlingsmetoder.

Hvorfor må Norge handle nå?

Utviklingen innen kunstig intelligens går raskt. AI-Mind bygger på norske helsedata og er skreddersydd for vårt helsevesen. Det er et av få prosjekter innen nevrovitenskap med nok data av høy kvalitet til å utvikle kunstig intelligens som faktisk fungerer i praksis. Vi kan allerede forutsi risikoen for demens – men dette er bare starten. Teknologien kan også revolusjonere hvordan vi oppdager, forebygger og behandler en rekke kroniske sykdommer.

Norge har nå en unik mulighet til å bli en global leder innen helseinnovasjon – med løsninger som kan eksporteres og gjøre en forskjell over hele verden.

Regjeringen er tydelige på at vi må satse på kunstig intelligens. Samtidig er det satt et ambisiøst mål om å doble eksportinntektene fra helsenæringen vår på få år. Disse to ambisjonene passer perfekt sammen. Men de krever målrettet satsing. Alternativet er at land som Kina, med helt andre standarder for personvern, tar styringen. Derfor må vi handle raskt og smart. For at Norge virkelig skal lykkes, trengs politisk vilje, finansiering og en tydelig plan for å rulle ut teknologien både i kommunene og sykehusene.

Forslag til anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen etablere en tilskuddsordning til å etablere og drifte av piloter for bruk kunstig intelligens i kommunehelsetjenesten og sykehus, slik at pasienter får behandling tidligere, og helsepersonell frigjøres til annen pleie.
• Stortinget ber regjeringen øke satsingen på forskning og utvikling av kunstig intelligens for bruk i helsetjenesten og eksport av norsk medisinsk teknologi og innovasjon.
• Stortinget ber regjeringen legge til rette for partnerskap mellom forskningsmiljøer og næringslivet, herunder økte midler til Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI), for å øke investeringene i kunstig intelligens og styrke Norges posisjon som eksportør av medisinsk teknologi.
• Stortinget ber regjeringen sikre nasjonale rammebetingelser som legger til rette for økt bruk av kunstig intelligens i helsetjenesten, med norsk offentlig kontroll over utvikling og bruk, i samarbeid med private aktører, for å beskytte personvern, bygge tillit og fremme innovasjon.

Innledning 

I perspektivmeldingen 2024 drøfter Regjeringen tre sentral utviklingstrekk i Norge: 

• Kampen om arbeidskraften.
• Behov for omstilling.
• Fortsatt god fordeling.

Regjeringens Perspektivmelding er et av de viktigste politiske dokumentene som legges fram i løpet av en stortingsperiode. Hensikten med Perspektivmeldingen er å gi de folkevalgte mulighet til å vurdere bærekraften i offentlige finanser flere tiår fram i tid, og løfte debatten om de store veivalgene for norsk økonomi. Spekter mener at Perspektivmeldingen fortjener en mer framtredende plass i samfunnsdebatten, som et aktivt styringsdokument i den årlige statsbudsjettbehandlingen. 

Produktiviteten faller 

Før 2006 hadde Norge en årlig gjennomsnittlig produktivitetsvekst på i overkant av to prosent. For perioden etter 2006 har den kun vært på 0,7 prosent. Hvis vi hadde klart å komme tilbake til den samme produktivitetsveksten som vi hadde i årene før 2006, ville vi i Norge frigjort store arbeidskraftsressurser, som kunne bidratt til å løse de utfordringene vi nå står foran. Eksempelvis ville en produktivitetsvekst i helse- og omsorgsektoren på to prosent langt på vei kunne løst bemanningsutfordringene der. Spekter ønsker derfor at det settes ned en ny produktivitetskommisjon.  

Kampen om arbeidskraften må avblåses 

Norge har tradisjonelt ligget i verdenstoppen når det gjelder sysselsetting. De siste OECD-tallene viser at Norge nå har rykket ned på sjuende plass. Dette er en uheldig utvikling. Det er helt avgjørende for en fortsatt sterk velferdsstat at så mange som overhodet mulig er i arbeid.  

Det er godt dokumentert, både i Perspektivmeldingen og i andre offentlige dokumenter, at mange sektorer og virksomheter kommer til å mangle arbeidskraft i årene som kommer. Blant annet har Helsepersonellkommisjonen estimert et behov for 150 000 flere ansatte i helsesektoren i 2040. Kompetansebehovet, som anses som sentralt for det grønne skiftet, vil i 2030 være på nesten 65 000 nye hoder. Forsvarskommisjonen anbefaler 14 000 flere ansatte i Forsvaret innen 2042. Det kan også bli mangel på f.eks.  bussjåfører og barnehageansatte i årene framover. 

Perspektivmeldingen viser at knapphet på arbeidskraft og kompetanse kommer til å være markant i Norge i årene som kommer. Samtidig vet vi at økt produktivitetsvekst kan bidra til å løse bemanningsutfordringene. Derfor må de politiske beslutningene bidra til å øke produktivitetsveksten. Reversering av reformer, som fylkessammenslåinger og domstoler, og arbeidslivsreguleringer, som et generelt innleieforbud og innstramming i arbeidstidsreguleringer, er eksempler på beslutninger som er fattet uten tanke for produktivitet eller personellbehov. Politikere må fjerne hindringer for inkludering i arbeidslivet. 

Illustrasjon på effekt av mulige strukturelle endringer 

Spekter har tidligere beregnet at noen dyptgripende strukturelle endringer kan gi følgende effekter på arbeidsstyrken og økonomien/statsfinansene: 

• Dersom unge i alderen 20-24 år hadde begynt ett år tidligere i arbeidslivet og de eldste arbeidstakerne hadde jobbet ett år lengre, ville det gitt ca. 40.000 flere årsverk i arbeidsstyrken og ca. 10 mrd. kr. i økte skatteinntekter. 
• Dersom alle kvinner og menn som nå jobber deltid (som ikke kombinerer arbeid med utdanning eller trygd og pensjon) hadde jobbet heltid, ville det gitt ca. 66.000 flere årsverk og ca. 13 mrd. kr. i økte skatteinntekter.
• Dersom vi hadde klart å redusere sykefraværet i tråd med målet i IA-avtalen for 2020-24, ville det gitt ca. 27.000 flere årsverk og ca. 13 mrd. kr. i reduserte sykepengeutbetalinger.
• Dersom vi fikk til en halvering av differansen mellom norsk uføreandel (10,7 %) og svensk uføreandel (4 %), ville det gitt ca. flere 78.000 årsverk og 55 mrd. kr. i økonomisk gevinst.

Øvrige mulige tiltak for økning i arbeidsstyrken og økt omstilling: 

• Mer nøkternhet og prioriteringer i offentlig pengebruk og mindre oljepengebruk.
• Offentlige tjenester må styres og organiseres bedre.
• Offentlig eierskap må videreutvikles, dvs. tydeligere ansvars- og rolledeling og mindre detaljstyring og rapportering.
• Effektivisering i offentlige anskaffelser og innkjøp.
• Bedre utnyttelse av kapasiteten i kollektivtrafikken, eks. mindre tid på pendling.
• Bedre anvendelse av arbeidskraftressursen. Mer digitalisering og automatisering.
• Arbeidstidsreglene må endres slik at de er bedre tilpasset dagens behov i virksomhetene.
• En utdannings- og kompetansepolitikk som understøtter arbeidslivets behov for arbeidskraft.
• Pensjonsordningene må være bærekraftige.  
• Bedre integrering av innvandrere i arbeidslivet.

Til tross for et godt utgangspunkt med høy tillit, solide statsfinanser, rikelig naturressurser og en kompetent arbeidsstyrke, peker Perspektivmeldingen 2024 på store utfordringer som krever klare politiske valg. Konkurransen om arbeidskraft skjerpes, klimaendringer og global uro krever rask omstilling, og velferdssystemet presses av en aldrende befolkning og lavere inntektsvekst.

RIF støtter hovedstrategiene i meldingen, særlig behovet for å få flere i arbeid og bruke ressursene smartere, blant annet gjennom digitalisering. Vi er også enige i behovet for betydelig økt satsing på sikkerhet og forsvar. Likevel mener RIF det er avgjørende at infrastruktur og nødvendige reformer får en tydeligere plass i Stortingets prioriteringer.

Mer av handlingsrommet må gå til infrastruktur

Da handlingsregelen ble innført i 2001, var målet å styrke vekstevnen i norsk økonomi gjennom investeringer i infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser. Dette ble gjentatt i Perspektivmeldingen 2017, da en samlet finanskomité støttet hovedprioriteringen fra 2001.

Siden 2010 har RIFs rapport «Norges Tilstand» vist et enormt behov for vedlikehold og oppgradering av offentlig infrastruktur. I 2021 anslo vi at det trengs 2300 milliarder kroner for å oppgradere veier og jernbane til å møte dagens og fremtidens behov.

Til tross for en oljepengebruk på 461 milliarder kroner, som utgjør nærmere 25 prosent av statsbudsjettet for 2025, ser vi at investeringene fortsatt ikke står i stil med intensjonene bak handlingsregelen. Forfallet på jernbane, riksveier og fylkesveier øker, og flere kritiske infrastrukturprosjekter som er avgjørende for jobbskaping, omstilling og samfunnssikkerhet uteblir.

Når en så stor andel av statsbudsjettet er oljepenger, er et betimelig spørsmål hvor mye som faktisk styrker økonomien på lang sikt. Det eneste vi vet sikkert, er at forfallet på infrastrukturen fortsetter å øke. Tidligere har regjeringen rapportert fordelingen av handlingsrommet. I Nasjonalbudsjettet for 2021 ble det anslått at 34 prosent av handlingsrommet i perioden 2014-2021 gikk til samferdsel, kunnskap og skattelettelser – dobbelt så mye som i perioden før.

Selv om slike tall alene ikke bygger bedre infrastruktur, og den vekstfremmende effekten av de enkelte tiltakene ikke vurdert, gir de verdifull innsikt i prioriteringene. Denne innsikten kan hjelpe Stortinget med å prioritere ressursene mer målrettet og legge press for at en større andel faktisk går til tiltak som fremmer vekst, i tråd med handlingsregelens intensjon.

Konkret forslag:

• Stortinget bør be regjeringen fra revidert nasjonalbudsjett 2025 legge frem en oppdatert oversikt over fordelingen av handlingsrommet i statsbudsjettet. Denne bør spesifisere andelen som brukes til samferdsel, kunnskap og skattelettelser, og rapporteres i kommende budsjetter i tråd med intensjonene bak handlingsregelen.

Infrastruktur er nøkkelen til vekst og sikkerhet

Perspektivmeldingen peker på at økte kostnader til helse, omsorg og forsvar vil ta det meste av det disponible handlingsrommet fremover. Dette er nødvendige prioriteringer som RIF støtter og som Norge heller ikke kommer utenom. Men det er også avgjørende at mer av den totale pengebruken i statsbudsjettet går til prosjekter som bygger landet, binder folk og næringsliv sammen, og sikrer en sterk økonomi for fremtiden – akkurat slik handlingsregelen var tenkt.

Behovet for vedlikehold og oppgradering av veier og jernbane er enormt. Dette kan ikke løses over natten, men krever at Stortinget prioriterer tydelig.

Et moderne transportsystem er avgjørende for næringsutvikling i hele landet, jobbskaping og samfunnssikkerhet. Kapasiteten holder ikke tritt med behovene til folk, næringsliv eller forsvaret. Uten langsiktige investeringer risikerer vi et ineffektivt og farlig transportsystem, noe som kan få alvorlige konsekvenser.

Totalberedskapskommisjonen har understreket hvor viktig det er at veier og jernbane er bygget og vedlikeholdt for å tåle fremtidens klimautfordringer, og for å kunne transportere militære styrker og sivile beredskapsressurser i en krise eller krig. Thorbjørn Thoresen, direktør i Forsvarsbygg, uttrykte det slik nylig: «Våre allierte har ikke med seg flyplasser, kaier eller forlegningstelt. Vi kan ikke starte forberedelsene når en sikkerhetssituasjon begynner å eskalere. Infrastruktur og eiendom, bygg og anlegg må være klare og forberedt lang tid i forveien, med betydelig mer kapasitet enn det vi har i dag.»  Denne tydelige advarselen understreker hvor nødvendig det er å prioritere infrastrukturinvesteringer. Vi kan ikke vente på en krise før vi handler – oppgraderinger må skje før det er for sent.

Konkret forslag:

• Stortinget bør øke andelen av statsbudsjettet som går til samferdsel, i tråd med handlingsregelens mål om å styrke økonomiens vekstevne. Dette krever en tydelig omprioritering av midler for å stanse forfallet på veier og jernbane, samtidig som det bygges nytt der behovet er størst for å støtte opp under nasjonale mål om verdiskaping, omstilling og samfunnssikkerhet.

Reformer som fungerer – lærdom fra Nye Veier

I Perspektivmeldingen 2017 understreket en samlet finanskomité at oljeinntektene ikke må bli en hvilepute for å utsette nødvendige reformer. Opprettelsen av Nye Veier AS er et godt eksempel på en reform som fungerer. Den har vist at vi kan bygge ut raskere og billigere uten å gå på bekostning av kvalitet.

Ifølge regjeringens evalueringsrapport fra 2023 har Nye Veier redusert kostnadene i sine prosjekter med 17 prosent, mens Statens vegvesen har redusert kostnadene med 7 prosent i sammenlignbare prosjekter. Disse resultatene dokumenterer at konkurransen mellom de to har fungert etter hensikten. Begge organisasjonene har oppnådd betydelige kostnadsbesparelser, noe som viser at modellen har bidratt til økt effektivitet i veisektoren.

Denne tilnærmingen bør derfor vurderes utvidet til andre områder innen utbygging, drift og vedlikehold av offentlig infrastruktur for å oppnå bedre effektivitet og innovasjon.

Samtidig er det avgjørende at Nye Veier får forutsigbar finansiering, slik at prosjektene kan planlegges og gjennomføres effektivt. Forutsigbar finansiering henger tett sammen med behovet for bedre planlegging – begge deler er nødvendige for å sikre bærekraftige og effektive løsninger. Stykkevis og delt planlegging er en stor utfordring som fører til unødvendige forsinkelser og kostnader, og begrenser mulighetene for å bevare natur, redusere utslipp og spare penger.

Konkret forslag

• Stortinget bør vurdere å utvide Nye Veier-modellen til andre relevante områder innen utbygging, drift og vedlikehold av infrastruktur for å oppnå bedre effektivitet og innovasjon.

Abelia er NHOs landsforening for kunnskaps- og teknologivirksomheter. Vår visjon er at Norge skal omstille seg til et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn. Abelia representerer mer enn 2.800 virksomheter og 65.000 årsverk innen blant annet teknologi, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Perspektivmeldingen 2024. Meldingen peker på mange av de grunnleggende utfordringene Norge står overfor i tiårene som kommer. Til tross for at skiftende regjeringer har levert perspektivmeldinger med det samme overordnede utfordringsbildet, mangler en oppfølging av dette arbeidet på tiltaksnivå. Vi mener derfor meldingen bør følges av en handlingsplan, som svarer ut hvordan regjeringen vil følge opp utfordringene som tegnes.

Norge trenger en helhetlig strategi for omstilling

Norsk økonomi er sårbar fordi den er sentrert rundt noen få næringer med svingende råvarepriser. Abelias omstillingsbarometer viser at Norge samtidig taper det internasjonale omstillingskappløpet. Mens Europa og verden satser på innovasjon, forskning, digitalisering og ny næringsutvikling, fokuserer norsk omstillingspolitikk på kostbare virkemidler for godt etablerte enkeltbedrifter. Virkemidler for grønn omstilling rettes hovedsakelig mot tradisjonell industri med lineære forretningsmodeller, fremfor fremtidsrettede, bærekraftige og sirkulære bedrifter.

Forutsetninger for norsk konkurransekraft omtales mest i generelle vendinger. Dynamikk i næringsstruktur og arbeidskraftsallokering, forskningsinnsats, samt evnen og viljen til omstilling nevnes, men utfordringer knyttet til norsk næringsstruktur eller evnen til omstilling beskrives i liten grad.

Meldingen fremhever at forholdene i Norge ligger "godt til rette for entreprenørskap og utvikling av nye og forbedrede produkter og prosesser", og illustrerer dette med at det norske innovasjonssystemet rangerer på en 8. plass i European Innovation Scoreboard (EIS). Norge skiller seg fra Danmark, Sverige og Finland, som ligger helt i toppen, og det er alvorlige bekymringer knyttet til den europeiske innovasjonsevnen i et globalt perspektiv. Vi mener det er bekymringsverdig at vi ligger bak sammenlignbare land, og på en 8. plass i en region som har store utfordringer med innovasjon og næringsutvikling. I tillegg går mange viktige indikatorer for omstillingsevne i feil retning, som privat sektors investeringer i FoU og nye innovasjoner.

Draghi-rapporten som i et europeisk perspektiv peker på mange av de samme utfordringene som perspektivmeldingen, beskriver Europa som fastlåst i gamle industristrukturer med gamle selskaper, i motsetning til geopolitiske konkurrenter. Norge deler denne utfordringen med EU, og i motsetning til våre naboland har vi begrenset med vekstmotorer som kan sørge for langsiktig økonomisk utvikling.

Våre naboland øker forskningsinvesteringene, men Norge sakker akterut. Det satses for lite på tiltak for å bre ut vår næringsstruktur og gi velferdsstaten flere bein å stå på i fremtiden. Staten må sikres nødvendige skatteinntekter til å løse kommende samfunnsutfordringer etter hvert som inntektsgrunnlaget fra olje- og gassnæringen faller bort. Derfor trenger vi en kraftsatsing på forskning, innovasjon, design og stimulering av sirkulære og bærekraftige forretningsmodeller som følge av utfordringene i meldingen.

Tiltakene må bidra til å skape nye samfunnsbærende vekstmotorer, og et dynamisk samspill mellom offentlig, privat og ideell sektor. Fraværet av omtale om rollen ideell og frivillig sektor kan og må spille i omstilling og i utviklingen av tjenesteorganisering innen folkehelse, omsorg og velferd, inkludering og samfunnsberedskap, er påfallende og uheldig. Et sterkt sivilsamfunn bygger tillit i et omskiftelig samfunn. Ideell og frivillig sektor utgjør fem prosent av BNP, og dette perspektivet må også være en del av statens perspektiv.

Forskning og innovasjon som motor for omstilling

Norge investerer en lavere andel av BNP i forskning og innovasjon enn våre naboland og viktige handelspartnere. Abelia mener meldingens verdi som beslutningsgrunnlag ville vært styrket av en nærmere analyse av den nasjonale forskningsinnsatsen. Forsknings- og innovasjonsaktiviteten trekkes frem som et hovedmoment for å øke omstillingsevne i Draghi-rapporten.

I Europa ser vi en tydelig trend: land som investerer tungt i forskning, innovasjon og ny teknologi, lykkes med å øke sin konkurransekraft, gjør seg mindre avhengig av karbon, og samtidig bygge samfunnssikkerhet. Norge må:

• Øke forskningsinvesteringene: Norge må nå en forsknings- og utviklingsintensitet på minst 3 % av BNP innen 2030, og forplikte seg på konkrete tiltak for å øke FoU-aktiviteten i næringslivet.
• Styrke virkemiddelapparatet for næringsrettet forskning og innovasjon: Midlene må være treffsikre og i større grad utløse bedrifters egeninvestering, samt rettes mot utvikling av nye, samfunnsbærende næringer.
• Sikre en digital infrastruktur som fremmer vekst: Tiltak som utbygging av høyhastighets bredbånd og datasentre, samt støtte til utvikling av kunstig intelligens og andre fremvoksende teknologier, er kritiske for å posisjonere Norge i den digitale økonomien.

Vi må skape nye, samfunnsbærende vekstmotorer

Dagens politikk legger for stor vekt på å opprettholde eksisterende næringsstruktur. Norge trenger derimot nye samfunnsbærende vekstmotorer  i andre næringer enn vi til nå har fått størsteparten av våre eksportinntekter fra. Som resten av Europa må vi skape et dynamisk samspill mellom sektorer, og styrke den teknologidrevne verdiskapingen. Tiltakene bør inkludere:

• En omstillingspakke for et grønt og digitalt næringsliv: En pakke med virkemidler som fungerer langs hele reisen fra forskning og ide til eksport. Vi må forsterke samspillet mellom forskningsmiljø og næringsliv gjennom å styrke alle ledd i virkemiddelkjeden fra forskning og kommersialisering, til oppstart, skalering og eksport.
• Innsats for å bygge nye næringer: En teknologinøytral politikk som ikke låser ressurser i etablerte næringer, men støtter fremveksten av nye, kunnskapsintensive næringer.

Behov for mer høykompetent teknologikompetanse

Mangelen på arbeidskraft og kompetanse er en vedvarende utfordring for norsk næringsliv. Denne utfordringen vil øke vesentlig i årene framover. Perspektivmeldingen er tydelig på viktigheten av arbeidsmarkedstiltak, men går ikke langt nok i å prioritere de utdanninger og tiltak som kan skape størst produktivitetsvekst. Abelia foreslår:

• Økte investeringer i IKT-utdanning og teknologi: For å møte fremtidens kompetansebehov og sikre produktivitetsvekst.
• Tiltak for å rekruttere internasjonal kompetanse: Gjennom gunstige skatteordninger og forenkle den byråkratiske byrden i rekrutteringsprosesser, særlig for kompetanse utenfor EØS.

Innovasjon i helsesektoren

Helsesektoren står overfor store utfordringer som følge av demografiske endringer, med en aldrende befolkning og økt etterspørsel etter særlig omsorgstjenester. Perspektivmeldingen viser at Norge vil trenge betydelig flere helsearbeidere i årene fremover, men arbeidsstyrkens vekst holder ikke tritt. Teknologi og digitalisering kan bidra til å møte disse utfordringene ved å effektivisere tjenester, forbedre pasientbehandlingen og frigjøre ressurser. Kunstig intelligens, helsedataanalyse og digital samhandling mellom ulike aktører i helsesektoren gir muligheter for smartere oppgavefordeling, tidligere diagnose, bedre behandlingsforløp og redusert behov for sykehusinnleggelse. For å lykkes, må Norge prioritere digital infrastruktur og målrettet kompetanseutvikling i sektoren.

De løsningene vi utvikler i Norge vil være etterspurt i hele verden, som sliter med de samme utviklingstrekkene. Ved å slippe nye teknologiaktører til i det offentlige helsevesenet, muliggjør man også utviklingen av en ny helseteknologiindustri med stort eksportpotensial som vil bidra til å finansiere velferdsoppgaver i fremtiden.

Perspektivmeldingen 2024 beskriver langt på vei det samme scenariet som tidligere meldinger har gjort. Opplevelsen er likevel at nå er det mer akutt. Det vil bli vanskeligere og vanskeligere å finne tilstrekkelig arbeidskraft til å løse alle oppgavene vi står overfor. Det er maktpåliggende å ta i bruk ny teknologi, ikke bare for å erstatte arbeidskraft, men også for å bidra til omstillingen til et lavutslippssamfunn. Vi trenger mer enn noensinne politikere som tør å prioritere, når det må tas upopulære beslutninger. 

Arbeidskraftbehovet 
Perspektivmeldingen anviser mange ulike måter for å mobilisere mer arbeidskraft på, alt fra mer bruk av heltidsstillinger, reduksjon av sykefraværet, færre over på uføretrygd, flere uføre tilbake i jobb, eldre arbeidstakere må arbeide lengre, og flere innvandrere må i jobb. Vi trenger innsats på alle disse frontene, og må arbeide systematisk med økt inkludering i arbeidslivet skal vi ha mulighet til å lykkes med å løse sentrale oppgaver som f.eks. helse- og omsorg også i tiårene som kommer. Det vil uansett bli krevende. 

Vi bør derfor også gå enda mer konkret til verks for å finne muligheter og effektiviseringspotensial i de ulike bransjene. Dette slik at arbeidskraften allokeres dit den vil gjøre størst nytte for seg, og slik at automatisering og ny teknologi benyttes der dette kan erstatte behovet for arbeidskraft og samtidig gi innbyggere og næringsliv gode tjenester. Samfunnsbedriftene har for sin del satt i gang et arbeid sammen med fagforeningene for å finne ut mer konkret hvordan de ulike bransjene vil påvirkes og hva dette vil innebære av omstillings- og kompetansebehov. 
  
Samarbeid på tvers av kommunegrenser – bedre ressursutnyttelse 
I rapporten fra Generalistkommuneutvalget ble det pekt på et behov for større samhandling mellom kommuner for å løse nødvendige oppgaver tillagt kommunene. Dette er et like relevant tema i forbindelse med perspektivmeldingen. For kommunene vil det være besparelser i å samarbeide, og bedre utnyttelse av arbeidsressursene, om kommunene velger å løse oppgaver i fellesskap. Samfunnsbedriftene har flere gode eksempler på dette innen avfallssektoren, havnene, vann- og avløp og brann- og redning. Ved å samle viktig nøkkelkompetanse og etablere større fagmiljøer kan selskapene være attraktive arbeidsgivere i konkurransen om arbeidskraften og opprettholde god kvalitet på tjenestene til innbyggere over hele landet. Det kan bli ensomt å være alene om en fagkompetanse i mindre miljøer. Det er også en sårbar situasjon for en kommune å være i, og neppe bærekraftig over tid. 

 
Grønn omstilling sentral i perspektivmeldingen 
Som det pekes på i perspektivmeldingen er grønn omstilling en av de viktigste jobbene vi har som samfunn. Klimaendringer og forvaltning av knappe naturressurser utfordrer oss som samfunn. Kommunale bedrifter er helt sentrale i dette arbeidet, men samtidig har de kommunale bedriftene få muligheter til å finansiere investeringer i nødvendig grønn infrastruktur.  
 
Selvkostregimet egner seg ikke for så store investeringer; det fører til urimelig høye gebyrer for innbyggerne. Dette gjelder både i avfall og vann- og avløpssektoren. I avfallssektoren har Menon Economics anslått at behovet for investeringene som trengs for å nå utsorteringskravene til å være på 2,2 milliarder kroner årlig. Tilsvarende er det for vann- og avløp, men med langt høyere beløp.  
 
Investeringsbehovet for grønne løsninger er svært stort, uten at det foreligger en finansieringsløsning som er realistisk for disse selskapene. Skal vi nå utsorteringskravene, oppfylle lovpålagte rensekrav i vann- og avløpssektoren OG samtidig unngå å lempe hele kostnaden over på innbyggerne, må offentlig eide avfallsselskaper og vann- og avløpsselskaper få tilgang på finansieringsløsninger fra det ordinære virkemiddelapparatet. Ambisiøse klima- og miljømål er viktig, men det må følge realistiske virkemidler med målene som settes.  

Samfunnsbedriftene vil også peke på behovet for å legge til rette for kommunalt samarbeid slik at arealet som går med til å løse kommunale oppgaver reduseres. Et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres er i avfallssektoren. Der er det utstrakt samarbeid om nye anlegg, noe som reduserer behovet for areal til å løse en samfunnskritisk oppgave. 

 
Biogass – et viktig klimatiltak og god naturforvaltning 
Samfunnsbedriftene representerer avfallsbedrifter som produserer biogass. Biogass er et svært godt eksempel på en sirkulær verdikjede som Stortinget ved flere anledninger enstemmig har sluttet opp om. Samtidig er det lite utvikling i dette markedet fordi virkemiddelapparatet ikke har hatt gode nok insentiver til rask vekst for å ta klimakutt. Biogassproduksjon er også forvaltning av biologisk avfall, som samfunnet uansett må håndtere. Likevel er det ikke på plass et system som løser avfallsproblemet gjennom en sirkulær verdikjede. Ser vi fremover må dette på plass. Bionova er et godt utgangspunkt for å legge til rette for en oppskalering av produksjonen og med det kutte utslipp. I fremtiden må vi tenke nytt om hvordan vi innretter virkemiddelapparatet vårt. Bionova er et godt verktøy for å videreutvikle norsk bio-økonomi.