Lov om Statens kommisjon for partnerdrap

Partnerdrapskommisjonens tilgang til taushetsbelagte opplysninger

1         Innledning

I Prop. 30 L (2024–2025) foreslås det å opprette en permanent kommisjon for partnerdrap. Kommisjonen skal undersøke offentlige instansers arbeid i saker forut for draps- og andre voldssaker med dødsfølge begått eller medvirket til av fornærmedes daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste.

Undersøkelsene kan omfatte saker hvor vedkommende er rettskraftig dømt, men også saker hvor mistenkt gjerningsperson er frifunnet på grunnlag av manglende skyldevne, samt saker som er henlagt på grunn av manglende skyldevne eller som følge av at den mistenkte gjerningspersonen er død.

I lovforslagets § 7 gis enhver rett til å gi opplysninger til kommisjonen som er nødvendige for kommisjonens arbeid, uten hinder av taushetsplikt. Dette gjelder også opplysninger som er nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, altså de såkalte bevis- og beslagsforbudene. Dette er opplysninger det er forbudt å avgi vitneforklaringer om i domstolene. I uttrykket «enhver» ligger at den tiltaltes forsvarer er omfattet.

Forslaget medfører blant annet at den som er siktet for å ha drept sin partner, ikke kan gis garantier om at opplysningene hen gir sin forsvarer, ikke bringes videre. I utgangspunktet har alle rett til konfidensiell juridisk bistand.

2         Kort om retten til konfidensiell juridisk bistand og noen av vilkårene for å kunne innskrenke den

Retten til konfidensiell juridisk bistand er forankret blant annet i reglene om rett til respekt for sitt privatliv og korrespondanse i EMK artikkel 8, jf. Grunnloven § 102, og i rettergang dessuten i reglene om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6, jf. Grunnloven § 95. Sentralt i begrunnelsen for rettigheten, er at borgerne skal kunne rådføre seg med advokat uten frykt for at opplysningene bringes videre. På denne måten legges forholdene til rette for at advokaten kan gis all relevant informasjon om saken, slik at rådene advokaten gir, blir riktige. Dette vil bidra til at man får materielt riktige avgjørelser i domstolene, og er dermed en viktig rettssikkerhetsgaranti.[1]

På nærmere angitte vilkår kan statene gjøre unntak fra rettigheten. I realiteten er vilkårene nokså like for begge EMK-artiklene, til tross for at det bare er artikkel 8 som formelt sett har regler for dette.

Blant vilkårene, som alle må være oppfylt, er at inngrepet i rettigheten må være forholdsmessig. I dette ligger det at 1) et inngrep må vareta et legitimt formål, 2) det må være egnet til å vareta det legitime formålet, 3) det må være nødvendig, og 4) det må være forholdsmessig/proporsjonalt i snever forstand.[2]

Lovforslaget har problematiske sider til flere av disse vilkårene, og flere av dem er ikke konkret vurdert i proposisjonen.

Til 1)

At inngrepet i retten til fortrolig rettslig bistand i forslaget § 7 overordnet varetar et legitimt formål, er det ingen tvil om.

Til 2)

Det er i proposisjonen ikke forklart hvordan innsyn i opplysninger som forsvareren kan besitte, er egnet til å oppnå formålet med loven. Det er herunder ikke gitt noen beskrivelse av hvilke opplysninger forsvareren skulle besitte, som skal kunne belyse offentlige instansers arbeid i saker forut for partnerdrap og partnervold med dødsfølge.

Til 3)

Det er i proposisjonen heller ikke påvist hvorfor det konkret og reelt er nødvendig å gjøre unntak fra forsvarerens taushetsplikt for å få tilgang til opplysningene kommisjonen måtte behøve. Dersom tilstrekkelige opplysninger kan skaffes til veie på annen måte, vil det ikke være nødvendig å gjøre unntak fra retten til konfidensiell rettslig bistand.

Riktignok heter det i proposisjonen at:

«Departementet vurderer at det ikke finnes mindre inngripende alternativer til utlevering av taushetsbelagte opplysninger for å opplyse disse sakene. Hverken anonymisering eller samtykke vil være tilstrekkelig for å sikre kommisjonen tilgang til nødvendige opplysninger.»

Sitatet er imidlertid generelt, og knyttes ikke opp til noen konkret persongruppe. Spørsmål om hva som skal opplyses og av hvem, sies det ingenting om.

Til 4)

Inngrepet i rettigheten må være forholdsmessig også i snever forstand, det vil si i det konkrete tilfellet.[3]

Her må det bemerkes at mens Baneheia-utvalget har et mer avgrenset mandat, knyttet til et konkret saksforhold, skal Partnerdrapskommisjonen være permanent, og ha som mandat å kunne undersøke både tidligere og alle fremtidige partnerdrap.

Dette medfører at alle som i fremtiden blir siktet for partnerdrap, får et begrenset konfidensialitetsvern for sin kontakt med eksempelvis sin forsvarer. Hvorvidt dette inngrepet i alle fremtidige saker vil være proporsjonalt, er høyst tvilsomt. Selv om det skulle vise seg at forsvareren ved rettskraftig dom i en konkret sak ikke skulle besitte relevant informasjon som utleveres til kommisjonen, er denne omstendigheten, mens forsvaret for domstolen faktisk skjer, ikke kjent. Lovforslaget er med andre ord utformet slik at det også rammer de tilfeller hvor inngrepet ikke konkret er egnet eller nødvendig for å oppnå et legitimt formål. Siktede har like fullt under forsvaret hatt sin rett til konfidensiell rettslig bistand innskrenket.

Manglende rettssikkerhetsgarantier

Ved vurderingen av rettmessigheten av inngrep i retten til konfidensiell rettslig bistand, har EMD ved forholdsmessighetsvurderingen lagt vekt på tilstedeværelsen av rettssikkerhetsgarantier. Jo større inngrep som gjøres, desto strengere krav stilles. Rettssikkerhetsgarantiene må være reelle.

Mens retten til konfidensiell rettslig bistand tilhører tiltalte, er det i lovforslaget lagt opp til at det er den som har taushetsplikten som selv skal vurdere hvorvidt opplysningene som gis, er «nødvendige». Det legges ikke opp til noen uavhengig kontroll, for eksempel ved en domstol, av om dette vilkåret er oppfylt forut for oversendelsen til kommisjonen. Den som har retten, er dermed alene prisgitt vurderingen til den som har taushetsplikten.

3         Særlig om retten til en rettferdig rettergang – EMK artikkel 6 og Grl. § 95

EMK artikkel 6 gir siktede i straffesaker rett til en rettferdig rettergang, herunder rett til et effektivt forsvar. Forslaget medfører som nevnt at den som er siktet for å ha drept sin partner, ikke kan gis garantier om at opplysningene hen gir sin forsvarer, ikke bringes videre.

Det klare utgangspunktet er at partnerdrapskommisjonen skal granske saker hvor straffesaken er rettskraftig avgjort ved fellende dom. Artikkel 6 kommer bare til anvendelse for den som er «siktet» i konvensjonens forstand. For den som er «siktet» i EMK artikkel 6s forstand, vil likevel lovens åpning for å gi opplysninger videre til kommisjonen måtte tas i betraktning. Innhogget i forsvarers taushetsplikt gjennom lovens § 7 må anses som et permanent inngrep i siktedes rett til en rettferdig rettergang og retten til konfidensiell kommunikasjon med forsvarer jf. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c), forutsatt at den siktede faller inn under kommisjonens arbeidsområde. Proposisjonen gir ingen fyllestgjørende drøftelse av dette. Dette inngrepet i siktedes rett, gjelder uavhengig av om forsvareren til syvende og sist vil ha opplysninger som er egnede til å ivareta formålet med loven.

Når det gjelder generelle inngrep etter EMK artikkel 6, kan det vises til boken Klientens rett til konfidensiell rettslig bistand,[4] hvor det på side 250 og 251 påpekes at:

«Regulering som gir anledning til inngrep i advokat–klient-forholdet uavhengig av eksistensen av faktiske holdepunkter i den enkelte sak som nødvendiggjør inngrep, vil antakelig alltid være i strid med artikkel 6.[…]»,

og videre:

«Det er ikke tilstrekkelig at nasjonal rett gir anvisning på et etter konvensjonen legitimt formål. Det må foreligge faktiske holdepunkter i den enkelte sak som viser at det aktuelle formålet faktisk forelå» (våre understrekninger)

Dette indikerer at lovforslaget vil legge til rette for brudd på reglene om rettferdig rettergang.

4         Oppsummering og forslag til alternative bestemmelser

Oppsummeringsvis er det gode grunner til å reise spørsmål om en generell blanko-fullmakt til inngrep i konfidensialitetsforholdet mellom forsvarer og klient etter lovforslaget § 7, slik det i proposisjonen er utformet, står seg etter EMK artikkel 8 og 6, og Grl. § 102 og § 95.

For å være på den sikre siden, bør det legges inn et krav om samtykke fra klient for at reguleringen skal kunne stå seg.

Loven kunne for eksempel sett slik ut:

«Enhver kan uten hinder av taushetsplikt gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, så fremt den som er vernet av taushetsplikten samtykker. Det kan ikke utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128.»

Et alternativ, for ikke å ramme retten til rettferdig rettergang, kunne sett slik ut (med tillegg av nytt andre ledd):

«Enhver kan uten hinder av taushetsplikt gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, så fremt den som er vernet av taushetsplikten samtykker. Det kan ikke utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128.»

Regelen i første ledd andre punktum får ikke anvendelse på opplysninger som personer har fått kjennskap til i forbindelse med oppdrag som forsvarer.

For å sikre at opplysningsretten blir bedre egnet til å nå formålet med bestemmelsen, og dermed i en viss grad bøte på noen av betenkelighetene ved forslaget, kan også et tredje alternativ ses nærmere på:

«Enhver kan uten hinder av taushetsplikt gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid. Dette gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, så fremt den som er vernet av taushetsplikten samtykker. Dersom slikt samtykke ikke blir gitt, kan opplysninger likevel gis dersom kommisjonen konkret begrunner hvorfor nærmere bestemte opplysninger er helt nødvendige for kommisjonens undersøkelser. Det kan ikke utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128.»

 [1] Jf. Høyesterett, HR-2010-2212-A.
[2] Jf. Jon-Petter Rui: Forholdsmessighetsprinsippet og straff side 72-73.
[3] Jf. HR-2018-104-A. Se også Jon-Petter Rui: Forholdsmessighetsprinsippet og straff side 72-73.
[4] Jf. Johannes Lundeby Mella: Klientens rett til konfidensiell rettslig bistand.

Høringsinnspill til Lov om Statens kommisjon for partnerdrap
 

Likestillings- og diskrimineringsombudet har lenge tatt til orde for at det bør opprettes en permanent partnerdrapskommisjon som kan gjennomgå saksdokumenter i tidligere partnerdrap, med formål om å avdekke om, i hvilken grad og på hvilken måte, det har skjedd svikt i hjelpeapparatet i forkant av drapet. Vi er derfor positive til at dette nå kommer på plass.

Vi støtter også i hovedsak forslagene til ny lov om partnerdrapskommisjon. Blant annet mener vi det er positivt at arbeidsområdet utvides til også å gjelde kjærestedrap. Videre støtter vi forslagene til organisering, sammensetning og oppgaver.  

Vi er imidlertid kritiske til forslaget om at andre offentlige organer enn politiet kan, men ikke skal ha en plikt til, å utlevere dokumenter til kommisjonen dersom kommisjonen ber om innsyn. I verste fall kan det føre til at kommisjonen ikke får innsyn i dokumenter som avdekker at det har skjedd svikt i hjelpeapparatet i forkant av drapet. Selv om man kan håpe at offentlige myndigheter gir opplysninger dersom kommisjonen etterspør dette, er det ingen garanti for det. Vi mener formuleringen kan føre til unødvendige problemer for kommisjonen dersom de ser at det er behov for å innhente dokumentasjon fra andre enn politiet. Ombudet ser heller ikke at det er noen rettslige skranker mot å innføre en plikt til å gi dokumentasjon ved forespørsel, og mener derfor at dette bør vurderes på nytt.  

Sendt inn 23.12.24.

Krisesentersekretariatet støtter opprettelsen av en permanent partnerdrapskommisjon. Dette har vi tatt til orde for siden 2003. Antall partnerdrap i fjor er bare nok en bekreftelse på behovet for en slik kommisjon.

Krisesentersekretariatet ble opprettet i 1994 og arbeider mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, mot menneskehandel og for å styrke krisesentertilbudet. Vi fungerer som et bindeledd mellom krisesentrene og offentlige myndigheter, organisasjoner, forskningsmiljøer og samfunnet ellers. Arbeidet i organisasjonen er basert på likeverd og respekt, demokrati, humanisme og feminisme. Siden 2005 har vi driftet ROSA – det nasjonale hjelpetiltaket mot menneskehandel og fra 2019 også Volds- og overgrepslinjen – den nasjonale hjelpelinjen for utsatte for vold- og overgrep i nære relasjoner.

Organisering av kommisjonen

Vi støtter departementets vurdering om en bredt sammensatt kommisjon, med medlemmer med ulik yrkesbakgrunn, slik partnerdrapsutvalget også anbefalte. Vi ønsker å bemerke at kommisjonen som ble nedsatt i september 2024 er bredt sammensatt og svært kompetente. Samtidig vil vi igjen understreke at det er viktig for Krisesentersekretariatet at krisesentrene er representert i kommisjonen.

Fritak fra taushetsplikt for utlevering av nødvendige opplysninger til kommisjonen

Krisesentersekretariatet mener, som både vi og flere andre, blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, skrev i sine høringssvar i fjor, at andre offentlige instanser enn politiet bør ha en plikt til å utlevere nødvendig informasjon som kommisjonen etterspør. Vi er enige med partnerdrapsutvalget i deres vurdering:

«En full informasjonstilgang kan bare sikres gjennom at en rekke offentlige organer får plikt til å utlevere dokumenter til kommisjonen, og til å bistå med å opplyse de sakene som kommisjonen undersøker».[1]

Vi anerkjenner at det er snakk om sensitive opplysninger. Samtidig mener vi at kommisjonens samfunnsnytte må veie tyngre. Taushetsplikten har historisk sett fått forrang over avvergeplikten. Mangelen på informasjonsdeling mellom hjelpeinstansene svekker samhandling og mulighet til å forebygge den alvorlige partnervolden, som i verste fall fører til drap. Her må man ha kontinuerlig opplæring av hjelpeapparatet for å legge til rette for bedre samarbeid. I tillegg vil vi understreke at kommisjonen er pålagt streng taushetsplikt, og at vi legger til grunn at den kun vil innhente informasjon som er avgjørende for deres arbeid.

Vi er også bekymret for at offentlige myndigheter kan la være å gi fra seg nødvendige opplysninger på grunn av ressursmangel, hvis de ikke er forpliktet til å gjøre det. Historisk sett har det vært for mange oppfordringer og for lite krav til myndigheter og hjelpeinstanser på voldsfeltet. Dette har ført til for lite handling og konkrete tiltak. En permanent partnerdrapskommisjon skal gi kunnskapsgrunnlag for læring og utvikling – som igjen skal føre til bedre beskyttelse av de voldsutsatte. Da må vi legge til rette for at kommisjonen har tilgang til den informasjonen de trenger for å kunne gjøre dette.

Avsluttende kommentar

Avslutningsvis ønsker vi å bemerke at departementet har lagt fram et godt lovforslag, og takke for muligheten til å gi innspill.

Vennlig hilsen,

Ane Fossum
Daglig leder i Krisesentersekretariatet

[1]https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/?ch=6#kap18-5

Til Justiskomiteen

Politijuristene er postitive til at det er opprettet en partnerdrapskommisjon for å bedre det forebyggende arbeidet innen saksfeltet. Vi støtter også at kommisjonen skal undersøke offentlige instansers arbeid i saker forut for draps- og andre voldssaker med dødsfølge begått eller medvirket til av fornærmedes daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. 

Det er positivt at kommisjonen offentliggjør anonymiserte rapporter som skal bidra til bedre fenomenkunnskap i offentlig virksomhet, og til å identifisere forbedringspunkter i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap. 

Disse sakene er noe av det mest tidkrevende og kompliserte politiet arbeider med.  Hvert 4. drap i Norge begås av offerets tidligere eller nåværende partner. Det forebyggende arbeidet innenfor dette saksfeltet er derfor svært viktig. Her kan politi og- påtalemyndigheten, fastleger, helsesøstre, kommuner, skoler, og barnevern være viktige aktører som bør være mottakere av fenomenkunnskapen. 

Ikke minst er det viktig at fenomenkunnskapen om risikofaktorer til voldshendelser når ut til hele befolkningen, slik at de selv kan være i stand til å ta forholdsregler, som kan forhindre fremtidige voldshendelser.

Ethvert partnerdrap er en tragedie for offeret og de etterlatte. Det er en viktig samfunnsoppgave å sørge for at antall partnerdrap reduseres. Tilstrekkelige ressurser til påtalemyndigheten i politiet, for å behandle saker om omvendt voldalarm kan være en viktig forutsetning for å forebygge partnerdrap. 

Politijuristene er av den oppfatning av at mandatet bør utvides til forsøk på partnerdrap og drapsforsøk i andre nære relasjoner. Sakene er i utgangspunktet like alvorlige, ofte er det tilfeldigheter som gjør at fornærmede ikke døde. Forklaringene fra de overlevende vil være spesielt viktige i forhold til fenomenforståelse om hva som kan ha vært den utløsende faktoren for handlingen. Det er også viktig å få informasjon om hvorfor de eventuelt ikke har oppsøkt hjelp eller ikke fått den hjelpen de har bedt om. Ikke minst er det viktig å forstå hvordan de overlevende bør beskyttes mot vold i fremtiden. Det er jo nettopp dette partnerdrapskommisjonen bør gi eksempler på.

I tillegg bør politidistriktene ha anledning til, og oppfordres til, å sende inn saker til kommisjonen som de opplever som aktuelle for læring, og som kan avdekke feil eller mangler i politiet og samarbeidende aktører. Dette kan være saker som inneholder viktig informasjon som ellers ikke fanges opp.

Det gjøres mye godt forebyggende arbeid i politiet gjennom programmene SARA, PATRIARK, og i noen politidistrikter har de også etablert RISK. I tillegg er det utviklet et hurtigspor for OVA. 

Men arbeidet i distriktene er alt for fragmentert, og ofte plassert på GDE (De geografiske driftsenhetene).  Det forebyggende arbeidet bør samles i den felles enheten for "forebyggende og etterretning" og opprettes egne forebyggende team for vold i nære relasjoner. Det ville kraftsamle kunnskap og kompetanse og ikke minst gjøre det forebyggende arbeidet mer effektivt og lettere å måle. Det vil igjen bidra til at det blir lettere for kommisjonen å innhente de opplysningene som de trenger for sitt arbeid.