Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bengt Rune Strifeldt, Sylvi Listhaug, Roy Steffensen, Terje Halleland, Tor André Johnsen, Bård Hoksrud og Frank Edvard Sve om at løsdriftskravet i melke- og storfeproduksjon kun skal gjelde nybygg

Nortura er en landsdekkende slakteri- og foredlingsbedrift som produserer landbruksbaserte matvarer av kjøtt og egg. Konsernet er et norskeiet samvirke og har fått i oppdrag å gjennomføre markedsregulering av blant annet storfe. Markedsreguleringen er et jordbrukspolitisk virkemiddel som blant har til hensikt å redusere avsetningsrisiko for bønder for derigjennom å sikre at mest mulig av jordbruksarealet blir utnyttet til matproduksjon. Stortingets jordbrukspolitiske mål er blant annet selvforsyning og beredskapsproduksjon av storfe i Norge.

Nortura representerer i denne sammenheng en matvareindustri som er avhengig av at råvareproduksjonen tilfredsstiller kravene til dyrevelferd som markedet, samfunnet og forbrukerne setter.

Forslagsstiller ber Stortinget endre sitt tidligere vedtak fra Meld. St nr 12 (2002-2003) om at alle storfefjøs skal legges om fra bås til løsdrift. Forslagstiller ber i denne saken om at kravet ikke skal gjelde eksisterende fjøs, men utelukkende ved etablering av nye.

Nortura anerkjenner viktigheten av tiltak som fremmer dyrenes mulighet til å utøve naturlig atferd, og støtter fullt ut at løsdriftskravet gjennomføres som planlagt innen 2034.

Nortura anbefaler Stortinget derfor å fastholde de allerede fattede vedtak, og forkaste forslaget slik det er fremsatt i Dok 8:37 S (2024-2025), med følgende begrunnelser: 

1. Forskning viser at løsdrift har en positiv effekt på dyrevelferden og at melkekyr i løsdrift opplever lavere nivåer av stress og har bedre fysisk helse, blant annet gjennom redusert forekomst av klauv- og leddproblemer. Løsdrift fremmer bedre muligheter for naturlig atferd, som utforsking, sosial kontakt og komfortatferd.
   
   Forskning peker også på behovet for driftsformer som ivaretar dyrenes behov for trygghet, hvile og renhet.
   
   
2. Forbrukere er i økende grad opptatt av at produksjonen av melk, kjøtt, egg og fisk gjøres med høy veterinær og etisk standard for dyrevelferd. Storfe i løsdrift er et viktig tiltak for å styrke norske bønders og landbrukets konkurransekraft ved at produktene som selges i markedet møter de krav kundene og samfunnet stiller. God dyrevelferd bidrar til økt preferanse for produkter som baserer seg på norske råvarer.
   
   Tilliten til norske råvarer er høy, blant annet på grunn av historisk høy etisk og dyrevelferdsmessig standard i norsk jordbruk. Det er viktig at primærnæringens konkurransekraft blir ivaretatt.
   
   
3. Det er ingen grunn til å anta at forbrukere vil redusere sine krav til høy veterinær og etisk standard til dyrevelferd. Det er derfor god grunn til å anta at mindre og mellomstore gårdsbruk i grisgrendte strøk vil tape konkurransekraft dersom kravet om omlegging til løsdrift endres. Større og sentrale gårdsbruk har jevnt over bedre økonomiske forutsetninger for å gjennomføre markedsrettede investeringer.
   
   Ifølge Statistisk Sentralbyrås[1] seneste Landbruksmåling var rundt 2/3 av alle storfe i Norge oppstallet i løsdriftsfjøs i 2020. Det er grunn til å anta at andelen er høyere i nå.
   
   35 prosent av alle storfe sto i båsfjøs i 2020.
   
   SSB-tallene viser at andelen dyr i løsdrift er høyest i de tre husdyrtette fylkene Viken, Rogaland, Innlandet, Oslo og Trøndelag. Andelen dyr i oppstallet i båser var høyest i fylkene Vestland og Agder med henholdsvis 70 og 67 prosent.

Over 80 prosent av norske forbrukere mener det er viktig å ivareta matvareberedskap og selvforsyning i Norge[2]. For å ivareta beredskap og selvforsyning, er det avgjørende å sørge for at en opprettholder husdyrproduksjonen på et knapt og spredt jordbruksareal. I Norge er rundt 2,7 prosent av landarealet brukt til matproduksjon. Arealet er spredt over hele landet, hvor 70 prosent av det knappe arealet kun er egnet til dyrking av fôr til stor- og småfe. Til sammenlikning er jordbruksarealet i Tyskland og Danmark henholdsvis 47,5 og 65,6 prosent[3].

Jordbruksarealet er på grunn av topografi og klima spredt og gårdsbrukene er små, sammenliknet med konkurrerende bønder i andre land. Skal en ivareta et nasjonalt jordbruk, beredskap og selvforsyning er det etter vår vurdering viktig at Stortinget bidrar til at melke- og kjøttprodusenter også i desentrale strøk opprettholder konkurransekraft både mot bønder i sentrale strøk i Norge og utenlandske produsenter.

Det er i denne sammenheng også viktig å påpeke at markedet frem til nå har vist lav betalingsvillighet for dyrevelferdstiltak i landbruket. Dette gjør det vanskelig for både bønder og industri å videreføre økte kostnader som følge av investeringer i dyrevelferd. Derfor er det viktig at Stortinget forsterker støtteordninger som sikrer at produsentene får nødvendig økonomisk og praktisk bistand til å gjennomføre løsdriftskravet.

Med vennlig hilsen

Kjell S. Rakkenes                                                                            Hanne Steen

Konserndirektør                                                                              Direktør

Strategi og rammevilkår                                                               Trygg Mat og dyrevelferd

[1]https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/jordbruk/artikler/64-prosent-av-mjolkekyrne-i-lausdriftsfjos

[2]https://www.animalia.no/no/animalia/aktuelt/kjottforbruket-gar-ned-men-oppslutningen-om-kjottets-betydning-for-selvforsyning-og-beredskap-oker/

[3]https://data.worldbank.org/indicator/AG.LND.AGRI.ZS?locations=DE

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til Representantforslag 8:37 S (2024-2025). Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest i intensiv produksjon.

I vårt skriftlige høringsinnspill til dyrevelferdsmeldigen vil vi gå nærmere inn på velferdsutfordringer for storfe, og foreslå aktuelle tiltak og merknader. I dette notatet avgrenser vi oss til kun å adressere spørsmålet om løsdrift og velferdsutfordringer for kyr på bås.

Løsdriftskravet må opprettholdes

Storfe er svært sosiale dyr, som lever i flokk. For kyr er det viktig å få være sammen med andre kyr. Fri bevegelse – fortrinnsvis på beite – er viktig for fungere sosialt sammen, for adferdsbehov og for god helse.

Dyrevernmeldingen (St.meld. nr. 12 2002–2003) påpekte at storfe bør holdes i fjøs som muliggjør fri bevegelse og sosial kontakt: «Oppbinding av ku på bås er en av de situasjoner i vårt dyrehold hvor frihetsberøvelsen for dyrene er aller størst. [...] Det ønskes en utvikling der alt storfe skal gis mulighet for fri bevegelse.»[1] Det ble vedtatt å avvikle bruk av båsfjøs innen 2024. Denne fristen ble senere utsatt til 2034.

Målsettingen om løsdrift for alt storfe har nå vært vedtatt politikk i over 20 år. Likevel er over halvparten av melkebrukene fortsatt båsfjøs, og 28 prosent av den nasjonale besetningen med melkekyr står fortsatt bundet på bås. Norge ligger fortsatt langt bak sammenlignbare land når det gjelder løsdrift.[2]

Vi mener at kreftene nå burde brukes på å sikre gjennomføring kravet, og ikke nye omkamper.  Kravet om løsdrift støttes av Norges Bondelag, og har bred støtte i alle fagmiljøer. Mattilsynet, Veterinærforeningen, Rådet for Dyreetikk og Veterinærinstituttet har alle konkludert med at løsdrift gir bedre velferd for storfe enn båsfjøs.[3] Det finnes ingen faglig støtte til påstanden om at godt stell fra en oppmerksom bonde kan kompensere for en driftsform som hindrer kua i å utøve fri bevegelse, mosjon og kroppspleie.

Det er svært belastende for storfe å stå bundet på bås i opptil ni måneder i strekk. Fremfor å bruke energi på å diskutere hvorvidt løsdriftskravet skal fjernes eller opprettholdes, burde Stortinget jobbet for å bedre velferden til kyr på bås i påvente av omlegging.

Flere nye velferdstiltak for båskyr skulle opprinnelig trådd i kraft fra 2024, som en kompensasjon for at kravet i sin tid ble utsatt til 2034. De aktuelle kompenserende tiltakene var formulert av en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet. Tiltakene var utvidet beitetid, fødebinge i fjøset og regelmessig mosjon utenom beitesesongen. Alle disse ble ansett som viktige for dyrevelferden.[4]

Sistnevnte tiltak, mosjon utenom beitesesongen, omhandlet ifølge arbeidsgruppa at kyrne skulle få tilgang til et areal for fri bevegelse, i utgangspunktet daglig: «[…] En kan formulere dette som at dyra kan være i godt utforma og velfungerende båsfjøs dersom beitetida er lang nok og dyrene ellers er sikra i utgangspunktet daglig adgang til mosjon og fri bevegelse.»[5]

Landbruks- og matdepartementet besluttet nylig å uthule disse kompenserende kravene gjennom forskrift. Påbudet om regelmessig mosjon ble fjernet i sin helhet, og kravet om utvidet beitetid ble begrenset til å kun være i form av samme lengde som kravet for å få beitetilskudd.[6]

Dyrevernalliansen er svært kritisk til at denne forskriftsendringen ble gjort. Det er fortsatt mange år til fristen for omlegging til løsdrift i 2034, og det er ikke akseptabelt at norske kyr fortsetter å stå på bås uten tiltak som kan minske lidelsene.

Den overordnede effekten av denne endringen vil være at overgangen til løsdrift forsinkes ytterligere. De kompenserende kravene for båsfjøs ble ikke bare innført for å avbøte noen av de negative velferdskonsekvensene av tilværelsen på bås, men også for å bidra til å incentivere til omstilling til en bedre driftsform. Når kostnadene ved å fortsette båsdrift reduseres, blir lønnsomheten av å omstille til løsdrift svekket. Resultatet vil derfor bli at svært mange dyr kommer til å bli stående på bås, fremfor å få et nytt og bedre liv i løsdrift.

Avslutningsvis vil Dyrevernalliansen understreke at vi har forståelse for bekymringen om at flere av minste melkebrukene ikke har funnet det lønnsomt å bygge om til løsdrift. Vi vil imidlertid påpeke at en dyrevennlig driftsform alltid vil være en avgjørende faktor for å sikre akseptabel dyrevelferd, og at større besetningsstørrelse på melkebruk ikke nødvendigvis medfører et lavere dyrevelferdsnivå.

Målet om å opprettholde melkeproduksjon på alle dagens melkebruk, i alle deler av landet, må veies opp mot samfunnsøkonomiske kostnader og behovet for å sikre akseptabel dyrevelferd. Det er en klar trend i landbruket at stadig flere av de minste brukene avvikler, uavhengig av løsdriftskravet. Selv om det skulle være politisk ønskelig å reversere denne trenden, er det ingen god løsning å nedprioritere dyrevelferdstiltak som det er bred støtte for og faglig enighet om.

Det er viktig at målsettingen om løsdrift består og at kravet trer i kraft i 2034. For dyrevelferden vil alt annet være en tragedie. Dyrevernalliansen forventer derfor at Stortinget holder fast på løsdriftskravet, og at de politiske kreftene fremover vil innrettes mot å sikre en ansvarlig og dyrevennlig omstilling av landbruket.

Kilder:

[1] St.meld. nr. 12 (2002–2003), Om dyrehold og dyrevelferd, Landbruks- og matdepartementet, s. 161.

[2] Dyrevernalliansen, Verdens beste dyrevelferd?, Fagnotat, 2019, s. 7.

[3] Landbruks- og matdepartementet, "Høring – Endring av forskrift om hold av storfe, utsettelse av løsdriftskrav", URL: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--endring-av-forskrift-om-hold-av-storfe-utsettelse-av-losdriftskrav/id2501224/?expand=horingssvar, hentet 4. januar 2024.

[4] Landbruks- og matdepartementet, Dyrevelferdstiltak i storfeholdet i en bredere miljøpolitisk sammenheng, Rapport fra arbeidsgruppe, 2008.

[5] Landbruks- og matdepartementet, Dyrevelferdstiltak i storfeholdet i en bredere miljøpolitisk sammenheng, Rapport fra arbeidsgruppe, 2008, s. 56.

[6] Forskrift 2. september 2024 nr. 2054 om endring av forskrift om hold av storfe

Det har skjedd store endringer innen norsk melkeproduksjon de siste to tiårene. Antall besetninger er mer enn halvert, mens de gjenværende besetningene har blitt både større og mer effektive. Mange av de tradisjonelle båsfjøsene er gjort om til løsdriftsfjøs, og mange bruk har tatt i bruk melkerobot. Forrige landbrukstelling fra SSB (2020) anga at 35% av kuplassene i melkeproduksjonen er i båsfjøs, og 64% av plassene i løsdriftsfjøs. For ammekyr var tallene henholdsvis 24% og 67 %, og for andre storfe var tallene henholdsvis 28% og 68%. Tine har opplyst at omtrent halvparten av de 6300 kumelkprodusentene som leverer til dem har oppgitt i Kukontrollen at kyrne er oppstallet i båsfjøs, og ca. 25 % av Tines melkevolum kommer fra disse besetningene.

Bonden er den viktigste faktoren for dyras velferd, og både bønder som holder dyra i båsfjøs og løsdrift får til å gi dyra god velferd. Forskning viser likevel at potensialet for dyrevelferd er høyere i løsdriftsfjøs sammenliknet med båsfjøs. Dyrevelferden har de siste 20 årene blitt styrka, og bonden har fått større frihet til å styre egen tid etter omlegging til løsdriftsfjøs og melkerobot. Bondelaget er derfor opptatt av å lykkes med omlegging, og ønsker ikke å redusere hastigheten på omleggingstakten. Krav kun til nybygg bedrer ikke velferden i eksisterende bygg, og byggekostnadene til omlegging blir like høye uavhengig av om det settes en frist eller ikke. Å fjerne fristen vil derfor ikke løse de økonomiske utfordringene ved omlegging selv om noen båsfjøs vil fortsette produksjonen en periode etter 2034. Derimot vil initiativer for å få ned byggekostnader og tilstrekkelig høyt investeringstilskudd stimulere til omlegging.

Norges Bondelag mener at framtidas melke- og storfeproduksjon skal skje i løsdriftsfjøs, både fordi vi er opptatt av å styrke dyrevelferden og arbeidsmiljøet til bonden. Vi har likevel medlemmer som ønsker å fjerne løsdriftskravet fordi bonden ikke kan se en økonomisk løsning for omlegging, og oppfatter fristen som et næringsforbud på egen gård. Denne frykten kan Stortinget fjerne ved å trygge storfeprodusentene om at krav som kommer fra Stortinget og som går ut over bondens og gårdens økonomiske bæreevne, følges av nødvendige ressurser. Kravet om løsdrift ble innført i etterkant av forrige dyrevelferdsmelding fra 2003. Nå er det lagt fram en ny stortingsmelding. Stortinget har derfor en mulighet til å vise landbruket at dyrevelferd ikke bare er en ideologisk målsetting, men noe som også følges opp med nødvendige ressurser. For å lykkes med dyrevelferdsarbeid er det ikke tilstrekkelig med gode ambisjoner alene – kravene som innføres må være økonomisk bærekraftige og praktisk gjennomførbare for dem som skal etterleve dem. Norge Bondelag mener at en tydelig sammenheng mellom krav og stimuleringsmidler gir best effekt når samfunnet skal avveie hensynet til dyrevelferd opp mot andre samfunnsinteresser.

Norges Bondelag ønsker derfor ikke å fjerne fristen for omlegging til løsdrift, men ber Stortinget om å stimulere til videre omlegging både i form av investeringsmidler og en realistisk frist for omlegging.

Veterinærforeningen mener at kravet om løsdrift  for alle storfe fra 2034 bør opprettholdes. Melkekyr i riktig dimensjonerte, veldrevne løsdriftssystemer med godt stell og tilrettelagt for utegang på beite har vesentlig bedre helse og velferd enn melkekyr som står oppbundet i båssystemer.

Veterinærforeningen er fornøyd med at regjeringen i Stortingsmelding om dyrevelferd opprettholder krav om løsdrift for alle storfe fra 2034. Dette er et svært viktig dyrevelferdsforbedrende tiltak for storfe i Norge.

Det er godt dokumentert at kyr i løsdrift i større grad kan utøve naturlig adferd, har mindre stress, adferdsproblemer og helseutfordringer. Løsdrift har bedre produksjonsresultater, friskere dyr og færre behandlinger med mindre bruk av medisiner.

Representantforslaget fremmet av FrP om at kravet kun skal gjelde nybygg, vil resultere i at dyrevelferden for kyr i båsfjøs forblir vesentlig dårligere i uoverskuelig fremtid med de konsekvensene det vil ha både for dyrene og for omdømmet til norsk husdyrnæring.

I tillegg utsettes mange kyr i båsfjøs daglig for ubehag og smerte gjennom bruk av elektrisk kutrener. Dette er en enkeltfaktor som innebærer unødig lidelse for de kyrene i båsfjøs som holdes på en slik måte, og som med det foreliggende representantforslag, systematisk forlenges inn i evigheten. 

Da den opprinnelige forskriften om løsdrift trådte i kraft i 2004, hadde alle med driftsbygninger oppført før 1995 20 år på seg til å forberede overgang til løsdrift. I 2016 ble fristen for innføring av løsdriftskravet forlenget til 2034. Det har altså vært god tid til å etablere økonomiske insentiver for nybygg og overgang til løsdrift om alle parter hadde vært tilstrekkelig motivert for dette.

Veterinærforeningen mener at melkekyr i riktig dimensjonerte, veldrevne løsdriftssystemer med godt stell og tilrettelagt for utegang på beite har vesentlig bedre helse og velferd enn melkekyr som står oppbundet i båssystemer.

Dyrebeskyttelsen Norge mener dette forslaget må stemmes ned.

Tiden hvor kyr står bundet fast og i tillegg strømmes dersom de gjør fra seg på feil sted, må være forbi.

Båsfjøs vil i stor grad forhindre dyrene fra å utøve naturlig atferd. Fri bevegelse er viktig for at storfe blant annet skal kunne ha det viktige sosiale flokklivet og for god helse. I stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd (St.meld. nr. 12 2002-2003) var innføring av løsdrift for alt storfe innen 20 år en viktig målsetning siden «Oppbinding av ku på bås er en av de situasjoner i vårt dyrehold hvor frihetsberøvelsen for dyrene er aller størst. Bevegelsesfriheten reduseres ytterligere ved bruk av kutrener.». Det ble vedtatt å avvikle båsfjøs innen 2024, men dette har blitt utsatt til 2034. I forbindelse med at løsdriftskravet ble utsatt, ble det iverksatt tiltak som skal kompensere for frihetsberøvelsen dyrene utsettes for ved å være bundet etter halsen i mange måneder i strekk. Storfe i båsfjøs skal ha lenger beitetid (16/12 uker), de skal sikres mulighet til regelmessig mosjon og fri bevegelse resten av året og det er krav om kalvingsbinge. Men dette kravet blir ikke alltid håndhevet av Mattilsynet grunnet ressursmangel.
I båsfjøs er det lov å bruke kutrener. Rådet for dyreetikk uttalte i 1994 at bruken av kutrener bør avvikles. Begrunnelsen for dette er blant annet at kutrener legger sterke begrensinger på kuas bevegelsesfrihet, og utgjør en betydelig stressfaktor for noen dyr. Dette kommer i tillegg til begrensingene kua allerede opplever ved å stå oppbundet på bås. Veterinærforeningen uttalte i 2018 at «Fastmonterte innretninger som påfører dyr ubehag ved utføring av normal atferd bør være forbudt.» 

Tilskudd for å bedre kuas leveforhold skulle ha vært på plass for lenge siden. Dyrevelferd kan ikke fortsette å begrenses av et investeringsetterslep i landbruket, som det burde vært funnet løsninger på for lenge siden.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag takker for muligheten til å gi innspill på Representantforslaget om at løsdriftskravet i melke- og storfeproduksjon kun skal gjelde nybygg. 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at:  

• Løsdriftskravet kun skal gjelde nybygg.
• En investeringspakke øremerket ombygging av små- og mellomstore gårdsbruk for å imøtekomme behovet for å bygge om til løsdrift må finansieres utenom jordbruksavtalen.
• Økonomien i mjølkeproduksjon på mindre bruk må styrkes, blant annet gjennom å øke det særskilte tilskuddet til små og mellomstore mjølkebruk.
• Tildeling av investeringsmidler må ikke komme med pålegg om å øke produksjonen. Støttegraden bør økes vesentlig. 

Behov for flere bønder, ikke færre 
I en Ruralis-undersøkelse fra 2024 ble melkebønder spurt om løsdriftskravets påvirkning på gårdsdrift i båsfjøs. Nær 70 % mente det var usannsynlig eller lite sannsynlig at de vil bygge om til løsdrift. Bare 7 % tror det er svært sannsynlig at de vil bygge om til løsdrift når det ikke lenger er lov å ha kyrne på bås. Dersom alle som i dag driver melkeproduksjon i båsfjøs, skulle bygd om til løsdrift, måtte det blitt bygd ett nytt løsdriftsfjøs hver arbeidsdag fram til 2034. 

Et krav om at alle fjøs må være bygget om til løsdrift innen 2034, vil være svært strukturdrivende for norsk jordbruk. Det vil tvinge mange bønder til å avvikle. Det kan føre til et importbehov på melk, i tillegg til tap av lokal verdiskapning, kunnskap, produsentmiljøer og tap av lokalsamfunn.  

Behov for små- og mellomstore bruk 
Norsk Bonde- og Småbrukarlag arbeider for å opprettholde en variert driftsstruktur på landsbasis, med gårder i alle størrelser. Vi trenger de små bruka som er tilpasset ressursgrunnlaget i sitt område og på sin eiendom. En variasjon av bruksstørrelser sikrer god utnyttelse av arealressursene våre. De små- og mellomstore brukene er også avgjørende for å fortsette med seterdrift og for å opprettholde aktive lokalsamfunn og levende bygder.   

Løsdriftskravet kan slå svært uheldig ut for små- og mellomstore produksjoner. I en rapport fra Nibio fra 2022, ble det slått fast at 700 mjølkebruk på Vestlandet sto i fare for å måtte legge ned på grunn av løsdriftskravet. Mange små- og mellomstore bruk har ikke jord og tilgjengelige ressurser for å kunne utvide driften for å oppfylle løsdriftskravet. Særlig i områder med bratte teiger, langs fjorder og fjell, er driftsgrunnlaget kun tilpasset mindre enheter. Dersom løsdriftskravet opprettholdes fra 2034, vil det føre til store nedleggelser av små- og mellomstore gårdsbruk. 

Seterdrift havnet i 2024 på UNESCO sin verdensarvliste, men uten melkeproduksjon, ingen seterdrift. Bare 29 prosent av seterbrukerene, mot 40 prosent hos melkeprodusenter ellers, har bygd om til løsdriftsfjøs. Et løsdriftskrav kan dermed slå svært negativt ut for norsk seterdrift, bruk av utmarksbeite i melkeproduksjonen og den kulturarven seterdrifta representerer og forvalter.  

Behov for investeringsmidler  
Kalkyler fra Nibio viser et samlet investeringsbehov på mellom 18 og 23 milliarder for å imøtekomme løsdriftskravet. I dag er det ikke lønnsomt å bygge nytt fjøs til bruk med færre enn 30 årskyr. En utvidelse av produksjonen for små- og mellomstore bruk er en forutsetning ved tildeling av investeringsmidler for ombygging, for å imøtekomme krav om lønnsomhet i produksjonen. Det er med andre ord ikke nok å tildele mer investeringsmidler til ombygging. Slike midler må komme med forutsetninger tilpasset det norske ressursgrunnlaget.  

Uavhengig av om det foreligger et løsdriftskrav i 2034, er det behov for investeringsmidler i norsk jordbruk. Mange båsfjøs er gamle, og trenger oppgraderinger i nær framtid, for å kunne opprettholde driftsapparatet. Tilrettelegging for økte investeringer i jordbruket må være en prioritering for å sikre produksjonsgrunnlaget som allerede eksisterer, for å legge til rette for ny-rekruttering og reetablering på fraflyttede gårder, og for å sikre landbruk i hele landet.  

OPPSUMMERING 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag støtter representantforslaget om at løsdriftskravet kun skal gjelde nybygg. Dette vil gjøre det mulig å legge en strategi for gjenreising av norsk jordbruk, uten å føre til ytterligere strukturrasjonalisering og avvikling av norsk matproduksjon.  

Med vennlig hilsen,  
Anders Bakke Klemoen, Generalsekretær 
Norsk Bonde- og Småbrukarlag 

Elektronisk godkjent, uten underskrift