Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig

Sjømatbedriftenes skriftlige høringsinnspill

Sjømatbedriftene takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets høring om totalberedskapsmeldingen. Sjømatnæringen er en av Norges viktigste næringer, både som matprodusent, eksportnæring og arbeidsgiver langs hele kysten. Næringen bidrar vesentlig til nasjonal matsikkerhet, økonomisk stabilitet og suverenitetshevdelse i norske havområder.

I en tid med økende geopolitiske spenninger, hybride trusler og økt press på globale matsystemer, er det avgjørende at sjømatnæringen anerkjennes som en sentral del av Norges totale beredskap. Det er avgjørende at hele verdikjeden sees på helhetlig, og at tiltakene som gjennomføres, gjøres på en slik måte at de ivaretar alle ledd i sjømatproduksjon, både i fiskeri- og havbruksnæringen.

Myndighetene må derfor legge til rette for en politikk som reduserer sårbarheter i forsyningslinjene, styrker beredskapen i verdikjeden og sikrer at sjømatnæringen har tilgang til nødvendige innsatsfaktorer – enten det gjelder fiskeressurser, fôrråvarer, energi eller transportkapasitet. En robust sjømatnæring er ikke bare viktig for økonomisk verdiskaping, men også for sosial og økonomisk bærekraft, der forutsigbarhet i rammevilkår og ressurstilgang er avgjørende for å sikre investeringer og videre vekst.

Et konkret tiltak for å sikre en jevnere råvaretilgang gjennom året, er å innføre en ordning med variabel maksimal tillatt biomasse (MTB) i havbruksnæringen. Dagens reguleringer begrenser produksjonsvolumet flatt gjennom året, uavhengig av de biologiske forholdene som endres gjennom et år. En mer fleksibel MTB, tilpasset fiskens biologiske forhold, vil gjøre det mulig for oppdrettere å optimalisere produksjonen og høstingen basert på sesongmessige variasjoner i temperatur og villaksens vandringsmønster. Dette vil ikke bare bidra til en mer stabil råvaretilgang for foredlingsindustrien, men også legge til rette for mer effektiv kapasitetsutnyttelse i sjømatnæringen generelt.

Sjømatnæringen er et åpenbart mål for utenlandsk påvirkning og sabotasje. Som Norges desidert største matprodusent, og nest største eksportnæring, er risikoen for hybride trusler stor. I en geopolitisk ustabil verden, der tilgang til mat og naturressurser blir stadig viktigere, vil norske sjømatprodusenter kunne møte økende risiko og trusler. Cyberangrep med økonomisk press, desinformasjonskampanjer eller fysisk sabotasje mot kritisk infrastruktur er eksempler på slike risikoer.

Sjømatnæringen er kritisk viktig for bosetting langs kysten og skaper enorme verdier for samfunnet på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Den sikrer arbeidsplasser, økonomisk stabilitet og matproduksjon i en tid der nasjonal og global matsikkerhet er under press. En velfungerende verdikjede for sjømatproduksjon er følgelig vesentlig for å redusere Norges sårbarhet ved forsyningskriser og øker landets selvforsyningsgrad av sunn, næringsrik og bærekraftig mat.

Videre spiller sjømatnæringen en sentral rolle i norsk suverenitetshevdelse. Gjennom en aktiv og tilstedeværende fiskeri- og havbruksnæring bidrar sjømatprodusenter og fiskefartøy til å opprettholde norsk kontroll og aktivitet både i kystsonen, men og i norsk økonomisk sone. Eventuelle angrep på sjømatnæringen, enten det er gjennom cyberangrep eller fysiske trusler mot infrastruktur, vil ikke bare ramme økonomien og vår egen matsikkerhet, men også utfordre Norges kontroll over egne ressurser.

For å styrke Norges nasjonale beredskap mener Sjømatbedriftene at sjømatnæringen må anerkjennes som en del av totalberedskapen, og beskyttes gjennom robuste sikkerhetstiltak, tettere samarbeid med relevante myndigheter og målrettede tiltak mot hybride trusler.

Regjeringen anerkjenner i sitt forslag at fiskeri og havbruk er en del av norsk matproduksjon. Likevel er fokuset i totalberedskapsmeldingen utelukkende på hvordan norsk selvforsyning og matsikkerhet kan styrkes gjennom landbruket. Sjømatbedriftene er enige om at økt selvforsyningsgrad i landbruket er viktig, men det er avgjørende at sjømatnæringen får en anerkjent plass i norsk selvforsyning.

For Sjømatbedriftene er det uforståelig at norsk produksjon av sjømat i dag ikke reflekteres i myndighetenes beregning av Norges selvforsyningsgrad og matsikkerhet. I en rapport fra Menon Economics (Menon-publikasjon Nr. 69/2023) fremgår det at sjømat produsert i Norge alene dekker 76 % av det norske kaloribehovet, i tillegg til landbrukets bidrag på rundt 50 %. Dette betyr at Norge i realiteten er mer enn selvforsynt med mat, men dette reflekteres ikke i totalberedskapsmeldingen.

Sjømatbedriftene mener likevel at det er et vesentlig potensial for å styrke norsk selvforsyning og matsikkerhet, utenom å regne sjømatnæringens bidrag i dag. Spesielt kan dette styrkes ved å redusere behovet for import for produksjon av fôr til bruk i oppdrett av fisk.

I dag er omtrent 8 % av fôringrediensene som brukes til fiskefôr fra Norge. Regjeringen har et uttalt mål om at den norske andelen skal være på 25 % innen 2034. Sjømatbedriftene er mer offensiv, og mener dette må kunne oppnås innen 2030. For å oppnå økt norsk andel i fiskefôret må det satses målrettet på forskning, utvikling og skalering av nye fôringredienser basert på norske ressurser. Økt bruk av biprodukter fra proteinproduksjon, både fra marin sektor men også landbruket, makroalger, mesopelagisk fisk, mikroalger og insektmel er blant annet noen områder hvor det jobbes mye for å redusere behovet for import av råvarer for fiskefôr. Videreutvikling av slike alternative fôringredienser vil ikke bare gjøre oppdrettsnæringen mer bærekraftig, men vesentlig styre Norges matsikkerhet gjennom en robust og mer selvforsynt verdikjede.

Sjømatbedriftene er kjent med den nedsatte arbeidsgruppen: Samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr. Sjømatbedriftene har også satt ned en egen arbeidsgruppe bestående av relevante aktører for å se på hvilke konkrete tiltak som kan iverksettes raskt for å nå den nasjonale målsetningen. Vi vil i den sammenheng peke på at vi vil ha et tett samarbeid med arbeidsgruppen: Samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr.

Stortinget bør derfor legge til rette for mer forskning, utvikling, og investeringer i prosjekter som fremmer produksjon og kommersialisering av norskproduserte fôringredienser.

Lakseslakterier og foredlingsanlegg er en essensiell del av verdikjeden for norsk sjømatproduksjon. Under koronapandemien fikk disse anleggene midlertidig status som samfunnskritisk infrastruktur. Statusen gjorde at produksjon og eksport av sjømat kunne opprettholdes til tross for krevende rammebetingelser. Dersom landindustrien i sjømatnæringen rammes av forsyningssvikt av kritiske innsatsfaktorer som strøm, vann eller råstoff, vil konsekvensene være store. Å kunne ivareta produksjonen av sjømat i en krisesituasjon eller krig er essensielt for Norges matsikkerhet, eksportinntekter og sysselsetting langs hele kysten.

Sjømatbedriftene ber Stortinget i behandlingen av totalberedskapsmeldingen anerkjenne lakseslakterier og foredlingsanlegg i sjømatindustrien som permanent samfunnskritisk infrastruktur, slik det ble gjort under koronapandemien.

Fremtidens sjømatnæring vil videre spille en stadig større rolle i det norske havrommet, både gjennom bærekraftig ressursutnyttelse og økt aktivitet både i kystsonen og norsk økonomisk sone. Sjømatbedriftene ønsker å heve frem havbruk til havs som en ny industri både med hensyn til økt matproduksjon, men også økt tilstedeværelse i Norges store havområder.

Ved å legge til rette for en industriell satsing på havbruk til havs, vil Norge kunne utnytte nye arealer for matproduksjon, samtidig som økt tilstedeværelse gjennom produksjonsenheter, servicefartøy, og annen tilstøtende aktivitet. I tillegg vil havbruk til havs styrke Norges posisjon som en av verdens fremste sjømatnasjoner. Det er følgelig viktig at myndighetene legger til rette for en fremtidsrettet sjømatpolitikk, der innovasjon og teknologiutvikling sikrer at norsk sjømatnæring kan vokse på en bærekraftig måte, samtidig som nasjonal kontroll og beredskap i havrommet styrkes.

En robust og voksende sjømatnæring er en forutsetning for Norges totale beredskap. For at sjømatnæringen skal kunne fortsette å være en stabil leverandør av mat, eksportinntekter og arbeidsplasser langs hele kysten, må det føres en næringspolitikk som legger til rette for videre utvikling og vekst i næringen. Dette innebærer forutsigbare rammevilkår, tilgang på nødvendige ressurser som areal, kraft og arbeidskraft, samt en aktiv satsing på forskning og utvikling.

Videre er en desentralisert sjømatnæring avgjørende for bosetting, sysselsetting og aktivitet i kystsamfunnene. Dersom produksjonen av sjømat konserteres til færre aktører, eller geografiske områder, øker sårbarheten ved forsyningskriser eller andre beredskapssituasjoner. Spredt og mangfoldig sjømatproduksjon gir derimot stor fleksibilitet og motstandsdyktighet. En aktiv og fremtidsrettet næringspolitikk er derfor ikke bare viktig for økonomisk vekst, men også for å sikre Norges matsikkerhet, beredskap og evne til å håndtere kriser i årene som kommer.

Sjømatbedriftene mener det er positivt at regjeringen vil opprette et offentlig utvalg for å se på fremtidens matsystem. Som Norges største matproduserende næring, er det avgjørende at sjømatnæringen får en sentral plass i dette arbeidet. For at utvalget skal kunne gi et helhetlig og treffsikkert grunnlag for fremtidens matsystem, må sjømatnæringens særegne muligheter og utfordringer inkluderes, gjennomgående i hele arbeidet. Spesielt er det utfordringer knyttet til ressursforvaltning, nasjonale og internasjonale handelsvilkår, politisk risiko, og forvaltningen ellers, som er barrierer for videre vekst og utvikling av Norges største matproduserende næring. Uten en tydelig inkludering av sjømatnæringen i dette arbeidet risikeres en ubalansert tilnærming til matsystemet, som ikke fullt ut tar hensyn til Norges naturgitte fortrinn og muligheter som havnasjon.

Oppsummert mener Sjømatbedriftene at sjømatnæringen må anerkjennes som en del av den totale matberedskapen. Dette innebærer å inkludere sjømat, og sjømatprodusenter i offentlige beredskapsplaner, sikre tilgang til nødvendige innsatsfaktorer og styrke infrastrukturen for en mer effektiv verdikjede fra hav til forbruker. Myndighetene bør videre legge til rette for mer innovasjon, forskning og utvikling, og investeringer som øker norsk produksjonskapasitet, samtidig som det utvikles målrettede tiltak for å beskytte næringen mot sårbarheter i nasjonale og globale handels- og forsyningskjeder.

Trondheim 17. februar 2025

Johann Martin Krüger                                                                  Robert H. Eriksson
Rådgiver – næringspolitikk og kommunikasjon                          Administrerende direktør
                                                   Sjømatbedriftene Sjømatbedriften

Bremnes Seashore AS

Innspel:

Bremnes Seashore AS takkar for høvet til å delta i høyringa om Totalberedskapsmeldinga. Me ønskjer å understreka den avgjerande rolla sjømatnæringa, og særleg oppdrettslaks, spelar for Noregs matberedskap i krise og krig.

Laks som ein berebjelke i matberedskapen

Under koronapandemien vart tilsette i lakseslakteri og -foredlingsanlegg definert som samfunnskritiske. Dette speglar næringa si viktige rolle for nasjonal matforsyning – ei rolle som også er avgjerande i større kriser, inkludert militære konfliktar. Oppdrettslaks er ein stabil, næringsrik og trygg matressurs som kan produserast i store volum året rundt. Om forsyningslinjene for andre matvarer vert brotne, kan laks spela ei sentral rolle i nasjonal matberedskap.

Heile verdikjeda er avgjerande for matforsyning

For at laks skal kunna nyttast i ein beredskapssituasjon, må heile verdikjeda fungera – frå oppdrett i merd, via brønnbåttransport til lakseslakteri og foredling, følgd av distribusjon til inn- og utland. Tiltak som styrkar stabil råvaretilgang gjennom året er naudsynt for å sikra stabile arbeidsplassar, kompetent arbeidskraft og økonomisk berekraft i slakteri- og foredlingsleddet.

Lakseslakteri og -foredlingsanlegg som kritisk infrastruktur

For at norsk laks skal kunna bidra i ein beredskapssituasjon, må me ha operative slakteri og foredlingsanlegg langs heile kysten. Me ser behov for:

1. Definering av lakseslakteri og -foredlingsanlegg som samfunnskritisk infrastruktur

- Under koronapandemien fekk næringa denne statusen – det må vidareførast i beredskapsplanlegginga.
- Anlegga må prioriterast for forsyning av energi, vatn og transportkapasitet i ein krisesituasjon.

2. Eit robust oppdrett som ikkje er for avhengig av straum og infrastruktur

- Ein vesentleg del av norsk lakseoppdrett må halda fram med å vera notbasert, då dette ikkje er avhengig av pumper og landbasert infrastruktur som kan bli slått ut ved energistans.
- Å satsa for tungt på energikrevjande løysingar utan back-up kan svekka beredskapen i krise. 

3. Rammevilkår som sikrar stabilitet og beredskap

- For at næringa skal kunna spela si rolle i matberedskapen, må føreseielege og konkurransedyktige rammevilkår sikra langsiktig drift.
- Sesongvariasjonar i uttaket frå lakseproduksjonen bør jamnast ut ved å tilpassa MTB (maksimal tillaten biomasse) til årstidsvariasjonane i sjøtemperatur, slik at ein oppnår meir stabil råvaretilgang gjennom året. Dette sikrar også stabile arbeidsplassar og økonomisk berekraft i slakteri og foredling.

4. Desentralisert produksjonskapasitet for robustheit 

- For å unngå sårbarheit knytt til nokre få store anlegg, bør ein oppretthalda kapasitet på fleire lokasjonar langs kysten.
- Aktivitet langs heile den norske kystlinja er viktig for å hevda norsk suverenitet.

5. Norsk satsing på nye fôrråvarer som strategisk tryggleik

- Å utvikla nasjonale fôrråvarer reduserer avhengnaden av internasjonale forsyningsliner og styrkar sjølberginga.
- Norsk innovasjon på dette området er ei strategisk klok tilnærming i ei verd der geopolitikk påverkar tilgang på råvarer.

Konklusjon

Sjømatnæringa er ein sentral del av norsk matforsyning og må bli ein integrert del av totalberedskapen. Bremnes Seashore oppmodar om at lakseslakteri og -foredlingsanlegg blir definert som kritisk infrastruktur, at notbasert oppdrett vert anerkjent som ein robust beredskapsløysing, og at stabile rammevilkår sikrar arbeidsplassar, produksjon og forsyning gjennom året.

INNSPILL FRA STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE VEDRØRENDE TOTALBEREDSKAPSMELDINGEN
 

Sivil helikopterberedskap

Luftambulansetjenesten er en viktig del av den sivile beredskapen, lokalt, regionalt og nasjonalt. I en nasjonal krise vil 330-skvadronen/Redningshelikoptertjenesten få oppgaver og roller ut over redning, og situasjonen for redningstjenesten vil være sårbar. Luftambulansetjenesten kan forsterke beredskapen i nasjonale kriser. Det er opp til staten å avgjøre hvordan luftambulansetjenesten skal settes i stand til å supplere og støtte redningstjenesten. Et konkret tiltak er å tillate at legehelikopter utstyres med heis, som en erstatning til dagens teknikk med statisk underhengende tau. Heis gir fordeler i sikkerhet, effektivitet og fleksibilitet[1].

Norge har 13 legehelikopterbaser, og kan nå 95 prosent av befolkningen innen 30 minutter. Norge har til enhver tid 14 legehelikoptre operativ, med crew. I tillegg kommer en teknisk avdeling som kan sikre kontinuerlig drift i en krisesituasjon. 

Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener at det er avgjørende for vår beredskap at luftambulansetjenesten driftes av norskeide selskap som er sertifisert i Norge med norskeide fly, og at vedlikehold utføres i Norge. En direktetildeling av oppdraget med å levere legehelikoptertjeneste legger til rette for et offentlig-ideelt samarbeid om luftambulansetjenesten, som muliggjør en kontinuerlig kvalitetsutvikling i tråd med helsetjenestens krav[2]. Dette bidrar til å styrke totalberedskapen i Norge.

Nødetater står i front i helseberedskapen

I over 20 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangert det vi kaller TAS-kurs (Tverretatlig Akuttmedisinsk Samarbeid) for redningspersonell i Norge, og siden 1998 har rundt 25.000 deltatt på kursene.

Hovedmålet med kursene er å spare livsviktig tid for pasientene gjennom å trene nødetatene sammen, slik at rolleforståelse og kjennskap til hverandre legger til rette for samarbeid. Kursene tar blant annet for seg ledelse på skadested, hurtigfrigjøring av pasienter i bil, livreddende førstehjelp, kunnskap om redningsarbeid med større kjøretøy og store hendelser med mange skadde.

I samarbeid med helseforetakene bidrar Stiftelsen Norsk Luftambulanse til at Norge har 4800 akutthjelpere, fordelt på ca 300 kommuner. Disse kan gi livreddende førstehjelp og er på plass i snitt 16 minutter før ambulanse og legehelikopter. Dette er en del av vår nasjonale beredskap, og vi vet at akutthjelpere er med på å redde liv[3].

Samarbeid for økt trygghet og beredskap

Totalberedskapsmeldingen tar opp at også sivile aktører sitter på infrastruktur som er med på å styrke vår beredskap. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er opptatt av å få til et godt samarbeid med det offentlige om dette, og dele gode løsninger med våre samarbeidspartnere.

For å styrke regulariteten i luftambulansetjenesten har Stiftelsen Norsk Luftambulanse etablert om lag 200 værkamerastasjoner, som gjør at pilotene kan få informasjon om hva slags vær som venter når man skal ut på oppdrag. Dette har vi delt med andre viktige aktører som kan ha nytte av tjenesten, som hovedredningssentralen, politi, redningstjenesten og Avinor, i tillegg til de som driver med småfly og flyr helikopter sivilt.

Siden 2006 har vi jobbet med å innføre satellittbaserte innflygingsruter (PinS). Vi har om lag 100 slike fordelt over hele landet. Disse innflygingsrutene gjør det mulig for legehelikopteret å instrumentfly inn til sykehus, baser og lokalsamfunn i lavt skydekke og dårlig sikt. Vi har nylig inngått samarbeidsavtale med både Redningshelikoptertjenesten og Politiet, slik at de kan få tilgang til våre innflygingsruter.

I tillegg har vi etablert en videoløsning, som gjør at legesentraler og AMK-sentraler kan få video direkte fra innringers telefon, dersom de tillater det. Denne løsningen kan også gi mulighet for med-titt, slik at man kan koble på luftambulanse, vakthavende lege på sykehus eller legevaktslege dersom sentralen føler behov for det. Tjenesten er gratis for AMK og legevaktsentralene. Per i dag er det bare to legevaktsentraler som ikke har tatt i bruk denne tjenesten.

Forskning og utviklingsarbeid

For Stiftelsen Norsk Luftambulanse er det viktig at vi forsker og evaluerer etter større katastrofer og kriser. Erfaringene fra regjeringskvartalet og Utøya førte til en doktorgrad som satte søkelys på helseledelse i krisesituasjoner. Stipendiaten var selv på plass i regjeringskvartalet 22 juli, og doktorgraden ble finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Når mange skades samtidig, er ikke godt akuttmedisinsk håndverk det eneste som redder liv. Nødetatene må snakke samme språk for at vi skal kommunisere effektivt, og god ledelse er avgjørende.

Kunnskapen vi fikk gjennom forskningen førte til endringer i TAS-kurset, i tillegg til nasjonal veileder for triagering ved masseskader, og nasjonal veileder for organisering av skadested. 

Etter Gjerdrum ble det gjennomført flere forsøk med søk av hund, både på vanlig måte ved at hund og hundefører er fri, og slik man måtte gjennomføre det i rasgropa i Gjerdrum, med hundefører hengende i line under helikopter og hund som gjorde søk på bakken med helikopter som hoovrer over søksområdet. Disse forsøkene viste at redningshundene gjorde en like god jobb i begge situasjoner. 

Styrke frivillige organisasjoner

Stiftelsen Norsk Luftambulanse støtter regjeringens forslag om å trappe opp støtten til Frivillige organisasjoner innen redningstjenesten. Frivilligheten er en viktig ressurs både i kriser og konflikter. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har et godt samarbeid med en rekke organisasjoner, og jobber for å få trent sammen med en alle aktører i redningskjeden. Mange av organisasjonene har spesialkompetanse innen sitt felt som de bringer inn i redningsarbeid. Vi mener det er viktig å styrke disse frivillige organisasjonene.

 
[1] «Tilkomst til pasient. – et prosjekt for fremtidens Luftambulansetjenesten». Stiftelsen Norsk Luftambulanse, 2025
[2] Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Helse og omsorgsdepartementet, 2016.
[3] Lindeman et al. Scand J Trauma Resusc Emerg Med (2025) 33:11 https://doi.org/10.1186/s13049-024-01316-9

IKT-Norge takker for anledningen til å kommentere på Totalberedskapsmeldingen.

Regjeringens raske oppfølging av NOU 2023:17 - "Nå er det alvor" er positivt. Men meldingen svarer ikke med tilstrekkelige tiltak i forhold til alvoret vi står overfor.

Totalforsvaret handler om samspillet mellom sivilsamfunnet og Forsvaret. Forsvaret har fått en historisk satsing med 1635 milliarder kroner frem til 2036. Likevel foreslås det kun inntil 200 millioner kroner til tiltak for Totalberedskapen – mindre enn 1/2000-del av Forsvarssatsingen. Det er feil balanse i bruk av midler for å sikre Norge i en kritisk tid.

Den mest sannsynlige trusselen mot Norge er ikke invasjon, men hybrid krigføring, sabotasje og undergraving av samfunnsinstitusjoner. PST har hevet trusselnivået til "sannsynlig" for sabotasjeaksjoner. De hemmelige tjenestene i Norge har denne måneden advart om at det er sannsynlig med sabotasjeaksjoner mot Norge i år, og at dette vil ramme telekom-infrastrukturen. Vi vet vi er sårbare og at Norges totalforsvar ikke er godt nok. Vi vet tiden for å sikre oss er i ferd med å renne ut. 

Vi foreslår fem konkrete tiltak:

1.      Langtidsplan for digital infrastruktur

·         Norges digitale nett er bygget for fredstid, men har kritiske svakheter.

·         IKT-bransjen investerer årlig over 20 milliarder kroner i digital infrastruktur: ca. 11 milliarder i fiber og 5G, samt 10-20 milliarder i datasentre. Dette skjer uten subsidier eller særfordeler. Disse investeringene styrker ikke bare norsk økonomi, men også Norges geopolitiske betydning som en av Europas viktigste lagringssteder for kritisk informasjon. 

·         Det er avgjørende at Myndighetene sikre at disse investeringene fortsetter på et så høyt nivå som mulig gjennom forutsigbare rammevilkår for fortsatt lønnsomme investeringer i Norge.

·         Myndighetene må sikre at beredskapstiltak ikke ødelegger konkurransen i markedet, eller demper investeringsviljen i infrastruktur og datasentre, men øker investeringene.

·         Men vi trenger mer investeringer enn de private kan gjøre alene. Vi trenger derfor en forpliktende langtidsplan for investeringer i digital infrastruktur, på lik linje med vei og forsvar, for å sikre robusthet mot angrep og sabotasje. Den må svare på hvilket nivå trenger vi, hvor mye det vil koste, og hvor mye  private og hvor mye det offentlige skal investere for å nå dette målet. 

·         Enten direkte, eller gjennom sterkere styring av de eksisterende offentlige anskaffelsene på over 870 mrd hvert år.

2.      Styrket innsats på cyberområdet

·         Kommuner og offentlige etater har ikke ressurser til å håndtere det eskalerende cybertrusselbildet.

·         Det må bevilges penger til oppgradering av IT-systemer, redundante infrastruktur, sikker skylagring, effektiv bruk av KI og kompetanseheving.

·         Samarbeidet mellom privat og offentlig sektor må styrkes med tydelige ansvarsforhold og helhetlig koordinering. Sektorovergripende cyberutfordringer kan ikke løses i siloer.

3.      Økte ressurser til digital utdanning og kompetanse

·         Digital kompetanse er avgjørende for beredskap, sikkerhet og innovasjon. Det er oversøking til IT-studier, men vi utdanner for få. 

·         Vi må utdanne flere og styrke etter- og videreutdanningstilbudet innen cybersikkerhet og digitalisering. Vi må samarbeide mer i Norden, og mer mellom privat og offentlig, men dette løser ikke hele problemet alene, og det må komme i tillegg til økt utdanningskapasitet. 

4.      Økt satsing på KI og digital innovasjon

·         Regjeringen har bevilget kun 1,3 milliarder kroner til KI-tiltak, mens titalls milliarder brukes på usikre prosjekter som batterifabrikker og havvind.

·         KI og digital innovasjon er avgjørende for Norges konkurransekraft og sikkerhet. Vi må prioritere investeringer i teknologi som faktisk styrker beredskapen.

·         Myndighetene må sikre forutsigbare rammevilkår, reguleringer og avgifter for å opprettholde investeringene i digital infrastruktur.

5.      Bekjempelse av desinformasjon og påvirkningsoperasjoner

·         Hybrid krigføring inkluderer desinformasjon og psykologiske operasjoner.

·         Vi trenger en nasjonal strategi for å styrke befolkningens motstandskraft, med tiltak i skole og utdanning, og ressurser til myndigheter som overvåker og bekjemper desinformasjon.

Totalberedskapen må styrkes nå. Norge kan ikke nøle i en kritisk tid hvor truslene vokser. Vi trenger politisk vilje, ressurser og handling. IKT-Norge forventer en kraftfull oppfølging av denne meldingen, med konkrete investeringer i digital sikkerhet og motstandsdyktighet, og med rammevilkår som sikrer et høyt nivå på private investeringer fremover. 

Høringsinnspill fra Opplysningsrådet for veitrafikken - Totalberedskapsmeldingen

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon som jobber for trygge og effektive veier i hele Norge. Totalberedskapsmeldingen slår fast at en 
solid transportinfrastruktur er kritisk for Norges beredskap. Det er vi helt enige i. Samtidig er veisektoren for svakt belyst, og meldingen mangler konkrete tiltak for å for å sikre at veinettet 
fungerer både i hverdagen og når kriser rammer.

Når veiene svikter, stopper Norge

Veiene er selve ryggraden i beredskapen. De er ikke bare asfalt og trafikk – de er livsnerven som binder landet sammen. Når de fungerer, fungerer Norge. Når de svikter, stopper 
hverdagen opp og sikkerheten vår trues. Solide veier og beredskap henger derfor tett sammen. Folk må komme seg på jobb, butikkene må få varer, og nødetatene må kunne rykke 
ut raskt. Hvis veiene stenges av ras, flom eller forfall, får det alvorlige konsekvenser. Veiene er også avgjørende for Forsvaret. I en krise må militære styrker og utstyr kunne flyttes raskt. 
Dårlige veier, svake broer og manglende vedlikehold kan bli en sikkerhetsrisiko for hele landet. 

Totalberedskapskommisjonen har vært tydelig: «Nå er det alvor.» Norge må ha en sterk infrastruktur som sikrer transport av både militære styrker og sivile ressurser. Likevel inneholder 
meldingen få konkrete tiltak eller bevilgninger for å styrke veinettet.

Strategiske transportkorridorer – viktig, men det haster

Regjeringen trekker frem behovet for en strategisk korridor gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland. Dette er viktig både for beredskap, forsvar og næringsliv. Problemet 
er at det ikke følger med konkrete forslag til gjennomføring. I stedet peker regjeringen på at «tiltaket vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser» og at de tre landene først må kartlegge 
flaskehalser og vurdere regelverksendringer før investeringsbehovene konkretiseres.

Dette arbeidet må komme raskt i gang. Veier, havner og jernbane er avgjørende for å sikre at både sivile og militære ressurser kan flyttes raskt i en krisesituasjon.

For Norges del er spesielt Trøndelag og Ofoten utpekt av NATO som kritiske områder for mottak og forflytning av allierte forsterkninger. Som Forsvarskommisjonen har understreket, er 
evnen til alliert mottak og understøttelse av forsterkninger et av Norges viktigste bidrag til nordisk og nordeuropeisk sikkerhet i årene fremover. Hvis infrastrukturen rundt strategisk 
viktige områder, som Ofotfjorden og Trondheimsfjorden, svikter, svekkes både Norges og NATOs forsvarsevne.

I tillegg til behovet for å transportere militære styrker og sivile ressurser, må veisystemet også tilpasses utviklingen i kjøretøyparken. Tyngre el-lastebiler, busser og mer avanserte 
beredskapskjøretøy stiller nye krav til bæreevne og standard. Uten oppgraderinger risikerer vi at viktig transport hindres av svake broer, trange veier og utdatert infrastruktur.

Forfallet på fylkesveiene må stanses 

Totalberedskapsmeldingen peker også på fylkesveienes rolle i beredskapen, både for sivil og militær bruk. Likevel inneholder den ingen konkrete tiltak for å forbedre tilstanden. Dette er 
alvorlig. Dårlige fylkesveier utgjør en direkte trussel mot beredskapen, og forfallet er godt dokumentert. Statens vegvesen anslår at vedlikeholdsetterslepet er på over 100 milliarder 
kroner, og det reelle behovet er trolig enda større.

Mange av disse veiene, broene og tunnelene ble bygget for flere tiår siden og er ikke dimensjonert for dagens transportbehov. De tåler ikke den økte trafikken, tyngre kjøretøy eller 
det stadig mer ekstreme været med flom, ras og skred. Dette rammer både næringslivet og hverdagen til folk over hele landet – men også beredskapen.

Dårlige veier gjør det vanskeligere for nødetatene å rykke ut raskt når hvert sekund teller. For sykebiler, brannbiler og politiet er dårlig vei en direkte hindring som kan få fatale 
konsekvenser. Statens vegvesen har dokumentert at ulykkesrisikoen på fylkesveiene er nær dobbelt så høy som på riksveiene. Klimaendringene forverrer situasjonen ytterligere – økt risiko 
for flom og skred fører til både farlige situasjoner og store kostnader for reparasjoner. For Forsvaret skaper dårlige veier også store utfordringer. Mange veier er for smale, for svake og 
ikke dimensjonert for tungtransport eller militære kjøretøy. Et eksempel er Hærens stridsvogn Leopard, som veier mer enn mange norske broer er bygget for å tåle. 

Til tross for disse utfordringene inneholder Totalberedskapsmeldingen ingen nye tiltak for å stanse forfallet. Dette er bekymringsfullt. Vedlikeholdet går altfor sakte. Rådgivende 
Ingeniørers Forenings rapport om tilstanden på fylkesveinettet fra 2023 viser at kun fire prosent av fylkesveiene asfalteres årlig, noe som betyr at det tar nesten 25 år mellom hver 
gang en fylkesvei får ny asfalt. Samme rapport slår fast at det trengs minst 1,5 milliarder kroner årlig bare for å forhindre at forfallet øker.

Opplysningsrådet for veitrafikken mener derfor det er avgjørende å få på plass bedre ordninger for oppgradering av fylkesveiene. Den øremerkede tilskuddsordningen for fylkesvei i 
2025 er på under 500 millioner kroner – langt under det som er nødvendig for å stoppe forfallet. I tillegg bør rentekompensasjonsordningen og den nye tilskuddsordningen til militær 
mobilitet økes betydelig. 

Vi er urolig for at dagens økonomiske rammer gjør at fylkeskommunene ofte må nedprioritere vedlikehold til fordel for andre presserende utgifter. En styrket rentekompensasjonsordning og 
økte øremerkede midler vil sikre at investeringer i fylkesveiene ikke skyves ut i tid, men faktisk blir gjennomført. Dette er avgjørende for å sikre trygg ferdsel, redusere etterslepet og styrke 
veienes beredskapsfunksjon.

Stortinget har allerede vedtatt å styrke finansieringen av fylkesveiene gjennom behandlingen av NTP 2025–2036, med særlig vekt på trafikksikkerhet, næringsveier og beredskapsveier. 
Regjeringen må følge dette opp raskt og sikre en betydelig opptrapping allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Oppsummert – det haster å handle

Totalberedskapskommisjonen har vært tydelig på hvor avgjørende veiene er for beredskapen, men regjeringens oppfølging i Totalberedskapsmeldingen mangler både konkrete tiltak og 
finansiering. Norge kan ikke vente med å ruste opp veiene til en krise oppstår – da er det for sent. Det haster med å styrke infrastrukturen. Trygge, solide og fremkommelige veier er ikke 
bare en investering i hverdagen – det er en investering i sikkerhet og beredskap.

Stortinget har nå en mulighet til å ta ansvar. Veiene må rustes opp slik at de fungerer når vi trenger dem mest. Fylkesveiene må styrkes, broer og tunneler må tåle dagens og 
morgendagens behov, og den strategiske transportinfrastrukturen må prioriteres. Dette kan ikke skyves ut i fremtiden. Uten velfungerende veier stopper ikke bare hverdagen – vi 
svekker også vår beredskap og forsvarsevne. Stortinget må ta grep nå.

Vennlig hilsen,
Øyvind Solberg Thorsen
Adm.direktør
Opplysningsrådet for veitrafikken

Høringssvar til Justiskomiteens høring til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen — «Forberedt på kriser og krig»

Distriktsenergi er en medlemsorganisasjon som representerer mer enn halvparten av landets nettselskaper. Med dette svaret følger vårt innspill til høringen.

Bakgrunnen for høringen

I Totalberedskapsmeldingen setter regjeringen fokus på retningen for den sivile delen av totalforsvaret og for den sivile motstandskraften. Målet for arbeidet er å sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler.

Norge er en betydelig energinasjon. Kraftforsyningen er helt sentral for å få samfunnsmaskineriet til å fungere i fredstid og med Russlands invasjon av Ukraina ser vi at kraftforsyningen er blitt ett eget mål fra Russisk side i krig for å bryte ned det Ukrainske samfunnet. En av NATOs grunnleggende forventninger til motstandskraft er en robust energiforsyning.

Med det som bakgrunn kan man ikke overdrive kraftforsyningens rolle i krigstid og bransjens beredskapstilnærming må trekke i denne retningen i større grad enn det vi har vært vant til i etterkrigstiden.

Kritisk infrastruktur – hva betyr dette i en ny geopolitisk sikkerhetssituasjon?

Energibransjen blir i meldingen plassert under samlebetegnelsen «kritisk infrastruktur». En slik presisering er både viktig og nødvendig. Det betyr at det er flere tiltak regjeringen mener bransjen skal delta på, og bygge opp under, sammen med alle andre som også anses som kritisk infrastruktur.

Svakheten med meldingen er at det i liten grad nevnes hvilke nye tiltak bransjen spesifikt skal rustes seg for. Vi hadde en forventning om at meldingen skulle varsle om noen spesifikke
tiltak som vi trenger på kort og lang sikt til å rigge bransjen for det samfunnsoppdraget alle forventer at vi skal treffe på – nemlig trygg strømforsyning i både krig og fred.

Meldingen inneholder over 100 spesifikke tiltak for å bedre totalberedskapen. Hvis elektrisitetstilgangen anses viktig mener vi det kunne være plass til noen som omhandlet nettopp dette direkte. Vi mener det er nødvendig at et slikt arbeid startes opp, og er tydelig på at bransjen selv bør være med for å vise retning i et slikt arbeid.

På siden av den eksisterende inntektsramme

Det er forventet at vår bransje tar et ekstra ansvar for en ekstraordinær beredskap i en mulig krigssituasjon. Da må bransjen få den politiske hjelpen de trenger ved at endringer eller unntak gjøres spesifikt i effektivitetsmodellen alle måles på, slik at selskap som går foran og tar tak ikke utarmes økonomisk. Når enkelte tiltak er nødvendig at settes i stand raskt, er det også viktig at kostnaden dekkes inn krone for krone gjennom rammen til det enkelte selskap. Dette kan eksempelvis gjøres på samme metode som ved eiendomsskatten. Hvis dette ikke gjøres risikerer man at enkelte selskap bare får dekket deler av utgiftene, og det vil stride imot viktigheten av å innføre slike tiltak hurtig.

Innholdet i en ny «beredskapsdefinisjon»

I Distriktsenergi har vi nylig gått en runde med våre medlemmer for å se nærmere på hvordan det jobbes med beredskap. Basert på de innspill vi har fått ser vi som forventet at medlemmene har beredskap høyt på agendaen, men med et primært fokus på den klassiske beredskapen for å forebygge strømutfall. Nå understrekes det at hele bransjen må se sammen på de nye utfordringene vi nå står i mht den mer krevende geopolitiske situasjonen. De etterlyser en klarere tilbakemelding av hva som skal ligge i en ny «beredskapsdefinisjon».

God beredskap krever planlegging, og tiltak krever tid. Derfor er det viktig at våre medlemmer får klar beskjed om hva de må ruste seg for, og hvordan. Det er klart for oss at slike forventninger og krav vil kunne være forskjellige ulike steder i landet, og forsvaret vil kunne ha egne behov som det er vanskelig for våre medlemmer å vurdere uten at de får innspill på hva slike er.

Oppsummering
• Det må jobbes frem en felles forståelse mellom bransje og myndigheter hva som ligger konkret i definisjonen av økt beredskap for å forberede seg på en mulig krigssituasjon.
• Forventningene til kraftbransjen må defineres tydelig gjennom tiltak og behovsavklaringer. Både generelle tiltak rettet til bransjen som helhet, men også spesielle rettet til avgrensede geografiske områder.
• Bransjen selv må få ta del diskusjonene om hvilke tiltak som er best egnet for å fylle nye definisjonsbegreper.
Distriktsenergi, Dronning Eufemiasgt. 16, 0191 Oslo tlf.: 911 87 713 epost.: post@distriktsenergi.no
• Tiltak som er ansett kritisk på kort sikt, bør disse angis spesifikt at skal ligge på siden av eksisterende inntektsramme. Bare på denne måten sikres det at tiltakene blir kompensert for krone for krone.

Vi må bruke all tid på konkrete tiltak som betyr noe, tiltakene må defineres og vi forventer politisk vilje og handlekraft som gjør dette økonomisk mulig for selskapene.

Vennlig hilsen Distriktsenergi
Jonas Løvdal - Næringspolitisk seniorrådgiver og nestleder

Skriftlig innspill fra Troms fylkeskommune

Troms stiller seg bak fellesinnspillet fra KS. Notatet er godt forankret og oppsummerer de generelle innspillene på vegne av fylkeskommunene som forvaltningsnivå. Innspillet fra Troms handler i stor grad om de momentene som følger av Troms sin geografiske plassering. Troms fylkeskommune ser at meldingen tar opp flere momenter som er etterspurt i lang tid, og at den leverer en god beskrivelse av aktører og dagens system. Meldingen leverer ganske lite av konkrete tiltak, men legger opp til å etablere prosesser for å møte de behovene som beskrives. Det er særdeles viktig med sterk forankring og involvering i prosessene. Troms fylkeskommune vil komme med noen konkrete tiltak vi mener kan styrke samfunnets evne til å gjennomføre intensjonen i meldingen.

Etablere en særskilt tiltaks-/innsatssone for beredskap i Troms og Finnmark.

I likhet med innspillet fra fylkeskommunene og forslaget i NOUen stiller vi oss helhjertet bak dette forslaget, og oppfordrer Regjeringen til å innvitere til felles møter med aktuelle kommuner og fylkeskommunene Troms og Finnmark. Det er mange områder som kan berøres av en slik sone. Norges mest sentrale satsningsområde er i de arktiske strøkene. Både NOU-en og Regjeringen stadfester i sin melding, behovet for å imøtegå de demografiske endringene i nord. Vi mener dette taler for en mer aktiv stat, og en mer aktiv politikk for å sikre bosetting, demografisk utvikling og beredskap. Det må konkretiseres hva som må til for å oppnå Natos syv grunnleggende forventninger til samfunnssikkerhet og samfunnets motstandsdyktighet.  Troms kan spille en nøkkelrolle på mange områder. Herunder nevnes kompetansebase – bistand i planprosesser, nettverkskoordinator, innkjøp osv.  Listen er lang. Troms har mange små kommuner, fylkeskommunen kan bidra med å organisere kompetansebaserte nettverk som avhjelper mangelen på spesialisert kompetanse i kommunene.

Organisasjoner og trosamfunn

Det er viktig å anerkjenne organisasjoner og trossamfunn. Røde Kors, norsk folkehjelp og sanitetskvinnene, for å nevne noen, er svært viktig i vår totalberedsap. Særlig kirka i nord som en del av beredskapen. 71,8% av innbyggerene i Troms og Finnmark[1] er medlem av den norske kirke, noe som er vesentlig høyere enn landsgjennomsnittet.

Nasjonalt snøskredsenter

Kommunene Lyngen, Balsfjord og Tromsø samarbeider for å etablere et kunnskapsbasert, nasjonalt snøskredsenter i Lyngen. Oppgavene som senteret skal gjennomføre kan deles inn i fire grupper. Det går på (1) utdanning av bransjen og lokalsamfunn, (2) tilrettelegging av informasjon for bedre beslutninger, (3) forebyggende arbeid og (4) støtte til kommunal planlegging og beredskap mot snøskred. Troms fylkeskommune ber Stortinget imøtekomme søknaden fra nevnte kommuner til å etablere et slikt senter[2].

Sivil transportberedskap

Den snart 20 år gamle forskriften for sivil transportberedskap er klar for en revidering, sett i lys av både geopolitisk situasjon og arbeidet som gjøres nasjonalt tilknyttet totalberedskap.Det er viktig å få lik tolkning av forskriftens innhold og mening, særlig å få en felles definisjon påhva som ligger i forståelsen av sivil transportberedskap. Fylkeskommunene skal formidle kontakt med «andre som eier eller bruker motorvogner for gods- eller persontransport eller målepliktig fartøy». Dette punktet er utfordrende å oppfylle på en tilfredsstillende måte. FDette fordi fylkeskommunen ikke har tilgang til noe system det er mulig å innhente en totaloversikt over slike kjøretøyer/fartøyer. Fylkeskommunen må få tilgang til et slikt system eventuelt må det utvikles et slikt system. Forskriften viser til ROS-analyse «etter nærmere retningslinjer gitt av Samferdselsdepartementet». Samferdselsdepartementet har ikke utarbeidet retningslinjer for utarbeidelse av ROS-analyse for sivil transportberedskap, og dermed heller ikke tatt stilling til å sørge for at dette arbeidet utføres på samme måte hos alle fylkeskommuner.  I tillegg vil sannsynligvis yrkestransportlova § 37 endres (denne har vært ute på høring), og dette vil sannsynligvis gi fylkeskommunene et større ansvar og tydeligere rolle tilknyttet sivil transportberedskap. Dette er et poeng i seg selv for å jobbe for revidering av forskriften. Det er viktig at alle fylkeskommunene både tolker og har et noenlunde likt planverk tilknyttet sivil transportberedskap.

Ressurssetting av fylkeskommunene

Dersom fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler og regional planmyndighet skal ivareta behov for ytteligere innstats rettet mot meldingens formål, er det vanskelig å komme unna at dette vil kreve målerettet allokering av ressurser. Spesielt sett i lys av arbeidet med en totalbereskapssone i Troms og Finnmark. Fylkeskommunene kan spille en vesentlig rolle i en slik sone, forutsatt at oppgavene og virkemidlene ressurssettes. Allerede i dag utfordres den fylkeskommunale økonomien av forsvarets oppbygging i nord.

Troms fylkeskommeune vil også påpeke at de estimatene som er fremlagt på kostnader i forbindelse med etablering av tilfluktsrom fremstår lite realistiske.

Meldingen legger opp en satsning på beredskap i Arktis som Troms-samfunnet, i likhet med de øvrige fylkeskommune, stiller seg helhjertet bak. Vi bidar gjerne i å utarbeide samt konkretisere hvordan vi kan gjøre vårt viktigste strategiske område mer motstandsdyktig mot påvirkning, utvikle kultur som beredskap og rustet til å møte endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet.

[1] https://www.ssb.no/statbank/table/12025/tableViewLayout1/

[2] https://tromso.kommune.no/sites/default/files/2025-01/S%C3%B8knad%20om%20finansiering%20til%20nasjonalt%20sn%C3%B8skredsenter.pdf?v=772

Lesing og leseforståelse gir motstandskraft mot påvirkning, desinformasjon og hybride trusler.

Som meldingen slår fast i innledningen, befinner Norge seg «i en farligere og mer uforut-

sigbar verden.» Vi kan godt legge til i en mer uforutsigbar del av verden i lys av at Norge har en aggressiv nabo i øst, Russland, med vilje og evne til både å ta i bruk vold, hybride strategier og desinformasjon for å nå sine politiske og territorielle mål.

Vi deler også meldingens beskrivelse av at «Digitaliseringen av samfunnet, bruk av sosiale medier, og utviklingen av ny teknologi som kunstig intelligens bidrar til dette.»

I meldingen, på s. 89, under 6.4, slås fast at «Regjeringen mener det er viktig å videreføre sterke og uavhengige medier og kunst- og kulturinstitusjoner som evner å ivareta kulturarv og opprettholde kulturelle aktiviteter under kriser og krig. Staten har etter Grunnloven plikt til å legge til rette for «… eit ope og opplyst offentleg ordskifte».»

I lys av den geopolitiske situasjonen, og trusselaktørers vilje til å ta i bruk hybride virkemidler, peker meldingen på «at kulturarven, som uttrykk og representant for et samfunns identitet, bevisst blir brukt som mål og virkemiddel i terror, krig og konflikt.» Forfatterforbundet mener det er av vesentlig betydning for vårt samfunns kollektive motstandskraft at evnen til å forstå og avdekke slik påvirkning må være så sterk som mulig i befolkningen.

Her kommer lesing, leseforståelse og retorisk motstandskraft inn. Som ukrainerne opplever daglig, bruker Russland kulturarven aktivt i sin desinformasjon. Det samme gjelder falske nyheter og konspirasjonsteorier, slik meldingen også er inne på.

Det er krevende å opparbeide motstandskraft mot slik påvirkning. Som meldingen er inne på: «En godt opplyst befolkning, med god tilgang på kunnskap om og forankring i egen kulturell identitet, vil ha bedre muligheter til å ta gode valg for seg selv og sitt nærsamfunn i en krisetid.»

Forfatterforbundet er enig i at «dette kan være avgjørende for hvordan nasjonen som helhet står gjennom en krise.» Og her står lesing og leseforståelse helt sentralt: En befolkning som leser dårligere og mindre, har lavere motstandskraft både fordi man tar til seg mindre kunnskap, men også fordi evnen til å ta den inn, reflektere rundt den og selv foreta vurderinger synker om vi ikke opprettholder lese- og skriveferdighetene.

Slik sett er Totalberedskapsmeldingen et av de bedre innleggene og argumentene for å opprettholde lesing og leseforståelse i befolkningen. Jo mer vi leser, både på norsk og andre språk – nyheter, bakgrunnsartikler, sakprosa, skjønnlitteratur – alt dette er med på å øke vår evne til å avdekke om og når noen forsøker å påvirke oss.

På samme måte øker lesing vår evne til å motta viktige men kanskje komplekse budskap i en krisesituasjon, og det øker vår evne til å kommunisere viktig informasjon videre til andre som kan trenge den. Kritisk tenking om budskap, utover å ta til seg informasjon, først oppstår ved høy leseforståelse. Som den sørafrikanske professor emeritus Hilary Janks har skrevet om i sin research rundt Critical Literacy: Det handler om å aktivere unge mennesker til å lese både ordene og verden i relasjon til makt, identitet, forskjeller og tilgang til kunnskap, ferdigheter, verktøy og ressurser.

Det er bra og viktig at kultur og ytringsfrihet er definert som sentrale deler av samfunnets totalberedskap. Og innbakt i dette ligger vår evne til å lese. En lesende befolkning har rett og slett mer motstandskraft.

Oslo 10.02.2025

Eystein Hanssen

Leder

KS mener at staten må involvere kommunesektoren betydelig sterkere til å medvirke i utviklingen av totalforsvaret.  Det er nødvendig for å utvikle treffsikre løsninger som gjør landets beredskap best mulig og tar hensyn til innbyggernes interesser.  Det er mye bra i totalberedskapsmeldingen, men det gjenstår omfattende arbeid for å konkretisere og operasjonalisere forslag som i noen tilfelle er ganske overordnede, slik at de resulterer i handling og reell beredskapsforbedring.

Kommunesektoren har vilje og konstruktiv holdning til å bidra i arbeidet med konkretisering av tiltakene som skal gjøres i departementer og direktorater. Samarbeidet mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå må styrkes. Det er ikke nok at kommunene er involvert i beredskapsarbeidet på sitt eget nivå; de må også ha en direkte medvirkning på strategisk og nasjonalt nivå, når overordnede planer og retningslinjer for beredskap utformes. Kommunesektoren må i kraft av sitt omfattende beredskapsansvar delta aktivt både i arbeidet med langtidsplanen for sivil beredskap og i kommende totalberedskapskommisjoner.

KS ber komiteen presisere at kommunesektoren må sikres deltakelse i videreutvikling av totalberedskapen på strategisk og nasjonalt nivå, både i faste forum som Sentralt totalforsvarsforum og relevante sentrale beredskapsråd som for eksempel for Helse, EKOM, transport, samt i andre utredninger og utvalg som opprettes i etterkant av denne meldingen.

Det er viktig å få på plass tydeligere og mer politisk forpliktende signaler om økt finansiering enn det som fremgår av meldingen. Styrkingen av forsvaret kan ha effekter som gir økte kostnader for kommunesektoren, særlig innen fylkesveier og transportberedskap. Kommunesektoren ved KS må involveres ved kostnadsberegninger av tiltakene som berører sektoren.

Kommunesektoren vil måtte bruke vesentlig mer ressurser på beredskap fremover. I denne sammenhengen vil det være helt avgjørende med fleksibilitet til å finne lokale løsninger og forutsigbarhet om tilstrekkelig finansiering.

Kommunene må gis tilstrekkelig frihet til å ta egne beslutninger for å sikre god beredskap for innbyggerne, for eksempel når det gjelder organisering av beredskapsråd. Beredskapskoordinator-rollen i kommunene er viktig, og det er bra at regjeringen vil vurdere hvordan rollen kan videreutvikles, i denne vurderingen må kommunene delta, og også her bør kommunene ha frihet til å finne løsninger lokalt eller i interkommunalt samarbeid.

KS viser til våre innspill til komiteen i høringen om endringer i sivilbeskyttelsesloven om arbeidskraftberedskap og spesielt at det i loven må presiseres hensynet til kommunenes og fylkeskommunenes behov for forutsigbarhet for å kunne ivareta sine egne beredskapsoppgaver og beholde ressurser til dette. En forutsetning for totalberedskapen er at også sivil sektor er i stand til å møte kriser. Dette må derfor være et element i risikovurderinger og planlegging både på nasjonalt og lokalt nivå.  

Fleksibilitet til å finne lokale løsninger balanseres med behov for tydelige statlige føringer og/eller bedre veiledning på enkelte områder. Forslag om økt veiledning til kommunenes beredskapsarbeid er positivt. En god og tydelig veileder til sikkerhetsklarering og autorisasjon på kommunalt nivå vil bli tatt godt imot. Det er dog ikke mangel på kunnskaps- og støttemateriell som hindrer jevnt og godt arbeid med samfunnssikkerhet, men mangel på ressurser til å omsette materiell og teoretisk kunnskap til praktisk arbeid.

Statsforvalterne skal bistå kommunene i beredskapsarbeidet, men statsforvalterne løser oppdraget svært ulikt. Kommunene opplever forskjellen i prioriteringer og støtte negativt. Det er viktig at statsforvalterne forvalter veilednings- og bistandsoppdraget til kommunene klokt og med respekt for kommunenes selvstendighet og omfattende ansvar.

Meldingen har viktige momenter som kan bidra til å styrke sivil motstandskraft og totalberedskap. Vi savner likevel en tydeligere konkretisering og prioritering av hvilke tiltak som skal iverksettes til hvilken tid og i hvilken rekkefølge, samt finansiering og nærmere organisering og gjennomføring av tiltak.  KS vil understreke at Forsvaret må delta sterkere i det sivile beredskapssystemet, særlig ved å tydeliggjøre hvilke scenarier det faktisk må planlegges for.

KS savner at kommisjonens tydelige anbefaling om behov for samarbeid mellom kommuner følges opp i meldingen og etterlyser tiltak som kan legge til rette for mer interkommunalt samarbeid i beredskapsarbeidet. Flere og mer komplekse hendelser tydeliggjør at en enkelt kommune ikke kan løse alle beredskapsutfordringer alene. En del av løsningen kan være mer samarbeid. Kommunene må selv få ta stilling til hvordan og hvem de har nytte av å samarbeide med, men staten bør være med på å legge til rette for og inspirere til samarbeid.

KS støtter forslaget om økt øvingsaktivitet på alle nivåer, og har gjentatte ganger påpekt behov for flere og bedre øvelser, med reelle scenarioer og i samvirke med andre.

Det er positivt at kommunenes rolle med å styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet er fremhevet.

Selv om kommunenes rolle i beredskapsarbeid anerkjennes og vies mye plass, savner vi omtale av storbykommunenes rolle. Storbyene/tettbefolkede regioner har noen særlige utfordringer og behov i beredskapssammenheng, som for eksempel befolkningssammensetning, boformer, infrastruktur og næringsliv mv.

KS støtter fylkesordførerkollegiets felles høringsinnspill til komiteen, og fremhever at det ikke er satt av nødvendige midler til fylkesveinettet og kommunale veier(omkjøringsveier) til vedlikehold og investeringer. Dette skal sikre nødvendig mobilitet og fremkommelighet slik at broer og veinettet dimensjoneres for frakt av tungt utstyr.

Bygging og rehabilitering av tilfluktsrom i nye og eksisterende bygg gir merutgifter også for kommuner og fylkeskommuner. Kostnadene som legges til grunn for bygging av nye tilfluktsrom bør ettergås. Vi savner en tydeliggjøring i meldingen om istandsettelse av eksisterende tilfluktsrom, og ev. krav til oppgradering til beskyttelse mot CBRNE-trusler og forlenget oppholdstid. Vedlikeholdsetterslepet er stort på eksisterende tilfluktsrom. Det bør bli en særskilt søkbar ordning for oppgradering av eksisterende offentlige og private tilfluktsrom.

På alle samfunnsområder må digitalisering bidra til sikkerhet. Digitale løsninger som skaper sårbarhet, fare og risiko må unngås i et beredskapsperspektiv. Kommunesektoren må gis nødvendig støtte og ressurser for å håndtere økte krav til digital sikkerhet og beredskap- kravene må utformes slik at de er praktisk gjennomførbare. Departementet bør drøfte med KS og kommunesektoren hvordan digitalsikkerhetsforskriften kan justeres for å ivareta hensikten på en konsistent og effektiv måte. Kommunal sektor må involveres i regjeringens satsing på cybersikkerhet, kvanteteknologi og internasjonalt samarbeid.

Kommuner i Nord-Norge og kommuner som har spesielle utgifter som vertskommune for forsvarsanlegg og forsvarsindustri har særlige utfordringer. Midler til dette bør tildeles særskilt.

Regjeringen bør inkludere kommunene i nord i arbeid med strategisk korridor for militær mobilitet. Nord-Norge er avgjørende for NATOs nordflanke, og tiltakene som iverksettes må sikre operativ forsvarsevne, sivil beredskap og lokal utvikling. KS ber komiteen presisere at tverrsektorielle tiltak og tiltakssonen bør omfatte hele Norges nordområde og alle de tre nordligste fylkene.

KS oppfordrer regjeringen til å planlegge for langt mer konkrete, forpliktende og tilstrekkelig dimensjonerte tiltak for forsyningssikkerhet generelt, men spesielt matvareberedskap, medisinberedskap og drivstofforsyning i den nordligste delen av landet. I en særstilling står sårbarhet og behov for forsyningssikkerhet på Svalbard. KS støtter at regjeringen vil ta et større ansvar for energiforsyning og reservedrikkevannskilde i Longyearbyen, men fremhever viktigheten av fokus på forsyningssikkerhet som helhet.

Til                                                                                                            

Justiskomiteen                                                                                                    Oslo, 10. februar 2025  

Norges Bygdekvinnelags høring på Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig.

Norges Bygdekvinnelag ønsker å styrke vår innsats i arbeidet med totalberedskapen for Norge. Vi ber om at støtten til frivillige organisasjoner som spiller en viktig rolle i beredskapsarbeidet, økes. Praktisk matkunnskap må inngå som en del av beredskapen.

Stortingsmeldingen gir en sterk situasjonsbeskrivelse av hvilke mulig trusler vi som nasjon kan stå overfor i årene fremover, og hvorfor og hvordan vi sammen kan styrke den sivile beredskapen og motstandskraften i befolkningen.

Norges Bygdekvinnelag deler regjeringens budskap om at statlige og lokale myndigheter, næringslivet og frivilligheten må samarbeide tettere slik at ressursene finner hverandre raskere når krisen inntreffer.

Vi er fornøyde med at regjeringen ser verdien av å sikre bosetting i hele landet, god grunnberedskap, levende lokalsamfunn og styrke Norges egenforsyning av mat.

Vi har følgende kommentarer og innspill til meldingen:

Beredskapsråd. Regjeringen skriver at frivillige organisasjoner er en uunnværlig del av Norges beredskapssystem, og ønsker å styrke beredskapsrollen til frivillige organisasjoner. De foreslår at alle kommuner skal ha plikt til å ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd. Videre ønsker regjeringen et mer formalisert samarbeid mellom offentlige og frivillige aktører gjennom beredskapsavtaler.

Norges Bygdekvinnelag støtter disse forslagene. Våre 400 lokallag og 11 000 medlemmer er           representert over hele landet og har kunnskap om lokale forhold.

De har et solid nettverk og arbeider systematisk for at alle i bygda skal føle seg inkludert og trygge, uavhengig av bakgrunn. Dette kan være avgjørende i en krisesituasjon. Under pandemien erfarte vi blant annet hvor viktig kontakten mellom lokallag og minoritetsgrupper i bygda var for deling av informasjon.

Kjernekompetansen hos våre lokallag er praktisk matkunnskap og bruk av lokale råvarer, reparering og fiksing.

Samlet representerer alle våre lag en viktig ressurs i arbeidet med å styrke beredskapen i kommunene.

 I dag er det begrenset hvor mange lokallag i Norges Bygdekvinnelag som deltar i beredskapsråd. Det vil derfor være behov for å arbeide mer målrettet i samarbeid med myndighetene for å øke involvering og deltakelse fra vår side. Dette vil også være aktuelt på nasjonalt- og fylkeskommunalt nivå.

Egenberedskap og praktisk matkunnskap. Stortingsmeldingen peker på viktigheten av egenberedskap og kunnskapen om hvordan oppbevare og tilberede mat i egen husholdning. Det er bra, men Norges Bygdekvinnelag etterlyser sterkere virkemidler for å at denne kunnskapen skal bli folkekunnskap.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) anbefaler at flest mulig er forberedt på å klare seg selv i en uke i en krise. De gir råd til nyttige matvarer å ha i huset. Norges Bygdekvinnelag mener rådene kan videreutvikles. Det gjelder kunnskap om mat med høyt næringsinnhold, lang lagringstid og metoder for konservering. I tillegg til kunnskap om å tilberede mat når strømmen har gått. Norges Bygdekvinnelag bidrar gjerne med sin kompetanse.

I dag står faget «Mat og helse" i skolen under sterkt press på grunn av mangel på kompetanse hos lærerne, og at faget ikke prioriteres av skoler og utdanningsinstitusjoner. Kun 44 prosent av lærerne har utdannelse i faget og det er faget med færrest timer i skolen. God matberedskap forutsetter at befolkningen har kunnskap om hvordan lage næringsrik mat med lokale råvarer. Vi mener at undervisningopplegget må sikre at elevene lærer å oppbevare mat når det ikke er strøm i kjøleskap eller fryser, og hva som kan langtidslagres i beredskapslager. De må også lære å finne alternative varmekilder og hvordan lage mat på disse, når det ikke er strøm. Når vi vet at faget er det faget elevene liker best, gir det en god mulighet for lykkes med å løfte kunnskapen om mat, helse og beredskap i befolkningen. Norges Bygdekvinnelag foreslår derfor at det innføres kompetansekrav for lærere som underviser i faget «mat og helse» og at det innføres flere undervisningstimer.

I dag har Norges Bygdekvinnelag status som rådgivende organisasjon for UNESCO fordi vi er eksperter på matkunnskap. Det handler om bruk av våre matressurser, teknikker og metoder i matlagingen som sylting, safting, bake brød, fermentering, bruk av hele dyret og dyrking i hager og parseller. Gjennom våre lokallag og distriktslag legger vi til rette for kurs på frivillig basis for et mangfold av aktiviteter for barn, unge og voksne. Vi opplever stor interesse og et «sug» i befolkningen for økt kunnskap om å lage mat fra bunnen av og være mer selvforsynt med råvarer. 

Finansiering. Økt støtte og forutsigbarhet i finansieringen til frivilligheten vil kunne bidra betydelig inn i arbeidet med totalberedskapen for Norge. Norges Bygdekvinnelags engasjement og aktiviteter er i dag hovedsakelig finansiert gjennom medlemskontingent, prosjektstøtte og frivillig arbeid.

I Stortingsmeldingen foreslår regjeringen å øke tilskuddet til de frivillige i redningstjenesten med inntil 100 millioner kroner over åtte år. Det er bra. Norges Bygdekvinnelag ber om at støtten utvides til også å gjelde for frivillige organisasjoner som ikke direkte defineres som redningstjenesten, men som likevel spiller en viktig rolle i det lokale beredskapsarbeidet. Norges Bygdekvinnelag er et eksempel på dette. Bygdekvinnelaget ber derfor Justiskomiteen om å legge til rett for at flere frivillige organisasjoner kan søke om støtte i forbindelse med Justis- og beredskapsdepartementets budsjett for 2026. Vi ber om at denne støtten økes tilsvarende.  

Beste hilsen                                                                                                  

Anne Irene Myhr, leder (sign.)                                                           Cesilie Aurbakken, generalsekretær

NHO Mat og Drikke representerer om lag 2000 bedrifter med 40 000 sysselsatte i landbasert næringsmiddelindustri. Vi viser innledningsvis til våre kommentarer til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023-2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket), og til Næringslivets Hovedorganisasjons uttalelse til Totalberedskapsmeldingen, som vi stiller oss bak.

NHO Mat og Drikke støtter arbeidet med totalberedskap, totalforsvaret og samfunnets motstandskraft. Evne til å sikre befolkningen tilgang til matvarer slik at et tilnærmet normalt kosthold kan opprettholdes også i ulike krisesituasjoner, er en kritisk samfunnsfunksjon som må opprettholdes uansett hva som måtte inntreffe. Selv om det er lite sannsynlig at omfattende matmangel vil føre til ernæringsmessige utfordringer i Norge har bl.a. Totalberedskapskommisjonen, Riksrevisjonen og Oslo Economics etter oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet likevel pekt på at forstyrrelser i matforsyningen vil kunne føre til uro og utrygghet i befolkningen.

Det er enighet om at vær og klima vil bli mer utfordrende i årene fremover, og at dette vil skape utfordringer for matverdikjeden. På samme tid øker de geopolitiske spenningene i verden. Russlands militære angrep mot Ukraina skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa og Norge. I denne situasjonen må alle europeiske land, Norge inkludert, legge til rette for økt matproduksjon og forsyningssikkerhet, og bygge opp robuste beredskaps- og forsyningskjeder. 

Blant de syv strategiske prioriteringer for sikkerhet og beredskap som Totalberedskapsmeldingen peker på, inngår å styrke forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten. 

Hovedmålet må være å understøtte samfunnets samlede sivile og militære motstandskraft i møte med et sammensatt, uforutsigbart og forholdsvis nytt trusselbilde. Et gjennomgående trekk ved de syv prioriteringene er at en betydelig del av ressursene, kapasiteten og kompetansen til å nå målene ligger i næringslivet. En rekke næringer og enkeltbedrifter har samfunnskritiske funksjoner som er viktig for totalberedskapen i krisesituasjoner. Ved alvorlige beredskapssituasjoner vil det være behov for å ha en tydelig ledelsesstruktur både nasjonalt, og regionalt, med en klar prioritering for fordeling av knappe ressurser og kapasitet til samfunnskritiske funksjoner. 

Slik er det også for regjeringens prioritering nummer fem som dreier seg om forsyningssikkerhet og matsikkerhet. Landbasert næringsmiddelindustri er Norges største industrigren og har en samfunnskritisk funksjon i produksjon og forsyning av mat og drikke til befolkningen. Denne må ivaretas under alle former for kriser for å sikre befolkningens trygghet og samfunnets evne til å fungere tilnærmet normalt. De siste årenes globale økonomiske uro og sikkerhetspolitiske spenninger viser hvor hvor sårbare mat- og drikkeprodusentenes verdikjeder er, med bl.a. tilgang på kritiske innsatsfaktorer. 

Mat- og drikkeproduksjonen karakteriseres av høy bruk av norske råvarer, men også av import av råvarer, bearbeidede produkter, teknologi, produksjonsutstyr og arbeidskraft som Norge ikke har selv. Selv om det er et hovedmål å bruke norske råvarer så spiller importerte innsatsfaktorer en nøkkelrolle i å utvikle og effektivisere produksjonen, og bidrar til den høye bruken av norske råvarer. Parallell tilgang på både norske råvarer og importerte innsatsfaktorer er vesentlig for en høy matproduksjon, forsyningssikkerhet og konkurranseevne. Siden 2019 har det internasjonale handelssystemet gjennomgått store hendelser som har synligjort styrkene, men også sårbarheter og svakheter, i mat- og drikkenæringens verdikjeder. 

Beredskap for krisesituasjoner sikres gjennom å ivareta evnen til både produksjon, import, distribusjon og omsetning av matvarer i en normalsituasjon. Det betyr at vi må ha en lønnsom mat- og drikkenæring som gjennom kontinuerlig produksjon opprettholder og videreutvikler kunnskapen om landbruk, matproduksjonsteknikker og næringsmiddelteknologi. 

Landbasert næringsmiddelindustri er sentral del av verdikjeden for mat og drikke. Industrien bearbeider råvarene fra primærprodusentene til ferdige mat- og drikkerprodukter som siden distribueres til utsalgssteder. Matproduksjonen i Norge er i stor grad basert på og er avhengig av norske råvarer. Industrien trenger en tilstrekkelig mengde råvarer til riktig kvalitet og konkurransedyktige priser for å kunne forsyne å forsyne det norske markedet og forbrukere med trygg mat. Samtidig er den avhengig av å importere råvarer og innsatsfaktorer som Norge ikke har selv. 

Alle europeiske land og Norge inkludert, må i dagens situasjon legge til rette for økt matproduksjon. Samtidig er forsyningssikkerhet og beredskap på matområdet avhengig av beredskapslagring av kritiske innsatsfaktorer som er viktig for matproduksjonen. Det bør bygges opp beredskapslagre til matproduksjon etter finsk modell. De finske lagrene består av kritiske innsatsfaktorer til en rekke former for matproduksjon. Videre vil et tett samarbeid med strategiske partnere som EU og de andre nordiske landene om matberedskap være avgjørende for forsyningssikkerheten. 

En av erfaringene fra pandemien er et prioriteringsmekanismen overfor de samfunnskritiske næringene sviktet med ujevne mellomrom. En gjennomgående problemstilling var at beslutninger, prioriteringer og løsninger som ble drøftet mellom representanter fra næringen og myndighetene, ikke nødvendigvis nådde frem til politi, helsepersonell og andre myndigheter med ansvar for etterlevelse av grensekontroll, smittevernberedskap, leveranser av helsevernutstyr med mer. Det var blant annet utfordringer med å få tilgang til kritisk personell fra andre land, og påfølgende utfordringer med oppgraderinger og vedlikehold av kritisk produksjonsutstyr. Usikkerhet knyttet til prioriteringsmekanismene bidro i sin tur til usikkerhet i selg selv hos mat- og drikkeprodusentene, høye kostnader i produksjonen og utfordringer med å holde produksjonen i gang. 

Selve matforsyningen fungerte bra under pandemien. Den nasjonale råvareproduksjonen var høy, og EUs grønne korridorer for grensekryssende transport og distribusjon av kritiske varer i EØS fungerte bra. Næringsmiddelindustrien fikk tak i råvarene den trengte, og forbrukerne merket lite til utfordringene med det fragmenterte beslutningsapparatet på myndighetssiden. 

Det er tydelige læringspunkter i dette. Det er viktig med et sentralisert ansvar for ledelse og koordinering av forsyningssikkerhet. Dette ansvaret bør gis til Nærings- og fiskeridepartementet. Denne sekretariatsfunksjonen burde styrkes og bygges ut, bl.a. ved å ta representanter fra mat- og drikkeprodusentene med i Rådet for matvareberedskap. Det er matprodusentenes tilgang på råvarer og import av kritiske innsatsfaktorer gjennom komplekse internasjonale verdikjeder som sørger for produksjonen av mat i Norge. Kunnskap om matprodusentens samfunnskritiske funksjon og samtidig sårbare verdikjeder må bli en viktig del av arbeidet med forsyningssikkerhet og matvareberedskap. 

Et annet læringspunkt er at jordbruket og bearbeidingsindustrien oppfylte samfunnsoppdraget sitt under pandemien i en krevende situasjon. Jordbruket og industrien samarbeidet godt, og den samlede matproduksjonen holdt seg høy. Erfaringen fra dette bør tas med videre i beredskapsarbeidet.

 Et tredje læringspunkt er viktigheten av et regelstyrt internasjonalt handelssystem med velfungerende verdikjeder. Matprodusentene er vant til å kontinuerlig importere innsatsfaktorer og råvarer vi ikke produserer selv. Det kan også være innsatsfaktorer vi har egenproduksjon av, men hvor den nasjonale råvareproduksjonen ikke kan dekke behovet. Kunnskapen om internasjonal handel og tilgangen på innsatsfaktorer og internasjonale verdikjeder gjennom EØS-avtalen, fleksibilitet i importvernet for jordbruksprodukter og industrielt bearbeidede jordbruksprodukter er viktig kunnskap å ta med seg i organiseringen av totalberedskapen. 

I Totalberedskapsmeldingen presenterer regjeringen nye perspektiver på totalforsvaret og det faktum at Norge må være forberedt på krise og krig.

Meldingen drøfter også den norske matvareforsyningen. Maten vi spiser i Norge er til dels produsert her, men i hovedsak basert på import. Erfaringen fra pandemien og økt sikkerhetspolitisk spenning har vist oss at den globale handelen med mat er utsatt. Sammen med klimaendringene gjør dette at Norge, på samme måte som i Finland og Sverige, må styrke den nasjonale matvareberedskapen.

For to år siden drøftet regjeringen en tilgrensende problemstilling i stortingsmeldingen «Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet — så åpent som mulig, så sikkert som nødvendig» (Meld. St. 9 (2022–2023)). Meldingen viste behovet for en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, ikke minst drøftet den nasjonalt eierskap og kontroll over strategiske ressurser. Begge meldingene setter eierskap og organisering i et sikkerhets- og beredskapsperspektiv på dagsorden. Mao - Det er ikke uvesentlig hvem som eier og kontrollerer strategiske ressurser.

Det er ikke hensiktsmessig at staten har ansvaret for å produsere mat til befolkningen, samtidig som det er like uklokt å ikke ha en viss kontroll over matvaremarkedene.

Et blikk nordover illustrerer poenget: med noen få hederlige unntak, er det ingen investor- eller familieeide bedrifter som foredler mat nord for Namsskogan. I realiteten er det den nordnorske bonden som sammen med kollegaene lengre sør tar ansvaret for at det foredles mat i Nord-Norge. Gjennom egne samvirkebedrifter sikrer de at det fortsatt foredles mat over hele landet; også i Målselv, Balsfjord, Karasjok og Tana. Nortura, Tine og Felleskjøpet Agri er eid av norske bønder, og slik vil det forbli. Bondeeide samvirker kan ikke kjøpes opp av aktører med interesser som ikke ivaretar nasjonale hensyn. Samtidig sikrer landbrukssamvirkene at verdiskapingen skjer lokalt, og overskuddet fra driften fordeles mellom norske bønder over hele landet. Slik sikres verdiskapingen i bygder og lokalsamfunn, og derigjennom suverenitetshevdelse gjennom tilstedeværelse.

Det tas i meldingen til orde for å styrke mat- og forsyningssikkerheten, øke selvforsyningsgraden, styrke samarbeidet med privat næringsliv om sikkerhet og beredskap, samt sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige eiendommer i Norge. Disse målene kan ikke nås uten landbrukssamvirkene. Landbrukssamvirkene er garantisten for å sikre vår matvareberedskap gjennom produksjon og langsiktig eierskap av en strategisk ressurs – i fred, krise og krig. 

Fiskebåt er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for den norske havgående fiskeflåten. Flåten står for 70 prosent av fangstverdien i norsk fiskerier og sysselsetter omlag halvparten av heltidsfiskerne. Den havgående fiskeflåten har med det avgjørende betydning for verdiskapning og bosetting langs kysten. Den havgående fiskeriaktiviteten er også viktig for å sikre norsk suverenitet og tilstedeværelse i våre havområder.

Gjennom de siste årene har vi fått erfaring med både pandemi og krig i Europa og Midtøsten. Vi opplever nå økt proteksjonisme og risiko for handelskrig. I tillegg truer klimarelatert tørke og ekstremvær matproduksjon, noe som kan gi mer usikre globale forsyningskjeder. Det har ført til økt fokus og ny forståelse for nasjonal  kriseberedskap og krisehåndtering, og ikke minst tydeliggjort behovet for gode beredskapsplaner for matforsyning. Nok og trygg mat er en forutsetning for ethvert samfunn. Fremover må vi i større grad omstille oss fra "just in time" til mer "just in case". Det er derfor veldig bra at regjeringen kommer med en melding til Stortinget som ser dette i et totalberedskapsperspektiv, inkludert betydningen av egen matproduksjon som en viktig del av beredskapen i Norge.

Fiskebåt hadde forventet at betydningen av norsk fiskeri og sjømat ville hatt et større fokus. Norge er verdens nest største produsent av sjømat, og det fremstår underlig og unaturlig at sjømatens betydning for egen matvareforsyning vies så liten oppmerksomhet i meldingen.

Vi oppfordrer derfor regjeringen om å tillegge sjømat større vekt i den varslede risiko-, beredskap- og sårbarhetsanalysen av norsk matforsyning.

Fiskeri- og havbruksnæringen i Norge

Fiskeri- og havbruksnæringen er i dag Norges nest største eksportnæring (SSB) og spiller en helt avgjørende rolle for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling langs hele kysten. I tillegg er den havgående fiskeflåten viktig for å sikre norsk suverenitet i en stadig mer krevende geopolitisk situasjon, ikke minst i nordområdene. Det er 86 000 personer sysselsatt innen fiskeri- og havbruk med tilknyttet bearbeidingsindustri, leverandører og salg (Nofima 2023). Norge eksporterte 2,8 millioner tonn sjømat til 153 land i 2023, noe som tilsvarer 39 millioner måltider hver eneste dag, hele året (Norges Sjømatråd). I en eventuell krigs- eller krisesituasjon er det åpenbart at mer av denne sjømaten vil kunne gå til å mette egen befolkning.

Sjømatens betydning for befolkningens matvaresikkerhet må tillegges større vekt

I studier av matvareberedskap opererer man typisk med de to begrepene «selvforsyningsgrad» og «dekningsgrad». Selvforsyningsgraden beskriver hvor stor andel av maten vi spiser her i landet, som også er produsert her. Dekningsgraden beskriver hvor stor andel av matinntaket som kan dekkes av mat vi produserer i landet. Siden vi eksporterer rundt 95% av all sjømaten vi produserer, vil sjømatens rolle i nasjonal matvareberedskap naturlig falle inn under dekningsgrad-begrepet. Hvis vi ensidig fokuserer på selvforsyningsgrad, risikerer vi å miste av syne helheten i norsk matvareproduksjon og den avgjørende rollen som fiskeri- og sjømatsektoren vil ha for befolkningens matvaresikkerhet i en krigs- eller krisesituasjon. Fiskebåt mener dette er uheldig og at det gir et feilaktig bilde av matvareberedskapen i Norge.

Dette bekreftes også i en studie Menon gjorde på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet i 2023. Den viser et helt annet bilde av sjømatens betydning for matvaresikkerhet enn både Helsedirektoratets siste matforsyningsstatistikk fra 2022 og Totalberedskapskommisjonens rapport og vurderinger fra juni 2023. I rapporten til Nærings- og fiskeridepartementet pekes det på at sjømatens beredskapspotensial er enormt, både for Norge, men også for våre naboland i Europa. Fiskebåt var derfor positive til at et enstemmig Stortinget i innstillingen til Meld. St. 11 (2023-2024) om «Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opp trapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket» ba regjeringen om å; «...vektlegge Norges beredskapspotensial i den videre oppfølgingen av Totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023: 17.» Når regjeringen i totalberedskapsmeldingen nå varsler at de vil sette ned et offentlig utvalg som skal se på fremtidens matsystem, må den favne om og sikre Norges samlede matproduksjon, inkludert sjømaten.

Norges befolkning har et gjennomsnittlige dagsbehov for energi på 2350 kcal. Tar vi hensyn til næringsinnhold i fisk i form av proteiner, vitaminer mv. viser studien at sjømaten kan dekke ca. 60 prosent av det daglige kaloribehovet. I tillegg trengs derfor ca. 800 kcal primært i form av kornprodukter, frukt og grønt, dersom befolkningen skal ha et sunt kosthold også i en krisesituasjon. Blant de villfangede fiskeslagene er særlig sild og makrell energirik fisk som vi fangster mye av. Her er det grunn til å understreke at anslagsvis 85% av de norske fiskekvoter fiskes av de 250 største fiskefartøyene, ifølge Menon. Også av beredskapshensyn er det derfor svært viktig at vi har en differensiert fiskeflåte og at at fordelingen mellom disse flåtegruppene ligger fast og er forutsigbare over tid.

Næringsmiddel- og fiskeindustri over hele landet er viktig for beredskapen

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største næringsgren og utgjør en viktig del av verdikjeden for mat. Bearbeidingsindustrien knyttet til matproduksjon spiller en nøkkelrolle i det å ta vare på og utnytte fiskeråstoff, noe som er viktig mht. matsvinn og sirkulærøkonomi, men som ikke minst blir viktig i en eventuell krisesituasjon. Her er Norge godt posisjonert gjennom å ha komplette verdikjeder både med avtak av råvarer fra jordbruk, fiskeri og havbruk plassert ut over hele landet.

Norges forhold til EU vil ha stor betydning

Fiskebåt håper regjeringen har rett i at handel med våre naboland og resten av EU i de fleste krisesituasjoner vil være til stede, men at vi likevel bør ta høyde for god nasjonal matvareberedskap. Norsk sjømat spiller en viktig rolle i andre lands matberedskap, i første rekke for europeisk matberedskap. Dette sikrer logistikkløsninger som også kommer norsk matberedskap til gode. EØS-avtalens betydning for Norges totalberedskap er lite omtalt i meldingen. Fiskebåt mener at Norge og sjømatnæringen må ha et godt forhold til våre nærmeste naboer og handelspartnere i EU når verden blir mer urolig.

Fiskebåt mener at må føres en politikk som bidrar til reduserte tollsatser på bearbeidede sjømatprodukter slik at bearbeidingsgraden i Norge kan økes. Vi mener at markedsadgangen for sjømatprodukter fra Norge til EU i større grad må ses i sammenheng med andre strategiske interesser, som energi, olje og gass, forsvarsmateriell mv.

Fiskebåt mener at sjømatens rolle, av hensyn til Norges befolkning, må gis langt høyere prioritet i det sikkerhets- og beredskapsarbeidet som skal gjøres fremover enn det som har vært tilfelle frem til nå, og oppfordrer Stortinget til å fremheve at fisk- og sjømat må tillegges større vekt i regjeringens videre oppfølging av Totalberedskapsmeldingen.

Med hilsen

FISKEBÅT

Jørn Prangerød

Direktør, kommunikasjon og samfunn

Norges Fiskarlag viser til Meld. St. 9 (2024 – 2025) og har følgende innspill til Justiskomiteens behandling av Totalberedskapsmeldingen.

Målet med tiltakene i Totalberedskapsmeldingen er blant annet å styrke det sivile samfunnets motstandskraft. Da er det vanskelig å forstå hvorfor fiskeri- og sjømatnæringen, en av landets viktigste næringer, nærmest ikke nevnes i meldingen.

Fiskarlaget viser til de syv strategiske prioriteringene for regjeringens arbeid med sikkerhet og beredskap, og mener fiskeri- og sjømatnæringen spiller en viktig rolle for å nå flere av dem. Nærmere bestemt følgende:  

1. Sikre bosetting, god grunnberedskap og levende lokalsamfunn i hele landet
2. Utnytte samfunnets samlende ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering, herunder involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt.
3. Styrke forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten.
4. Sikre tettere samarbeid mellom sivil sektor og forsvarssektoren.

Fiskeri- og sjømatnæringen bør ha en sentral plass i den norske totalberedskapen. Fiskarlaget ønsker å rette særlig fokus mot enkelte områder.

Sjømat er selvforsyning og matberedskap

Matforsyningen er en kritisk samfunnsfunksjon, og fisk og sjømat må inkluderes når man legger beredskapsplaner for selvforsyning og matberedskap. Under pandemien ble sjømatnæringen definert som samfunnskritisk sektor. Norge er Europas største fiskerinasjon. Den norske fiskeflåten lander rundt 2,5 millioner tonn fisk hvert år. I tillegg kommer produksjonen fra havbruksnæringen, hvor volumet er økende og nå er rundt 1,5 millioner tonn. Av all sjømaten som landes og produseres i Norge eksporters 95 % av den til andre markeder.

Fiskeri- og sjømatnæringen høster betydelige mengder mat som vil komme til nytte i en matvarekrise, både direkte som spiselig mat og indirekte som innsatsfaktor i fôrproduksjon. I en rapport av Menon Economics fra 2023 kommer det fram at fisk og sjømat kan dekke en vesentlig andel av matbehovet i en krisesituasjon.

Derfor må fiskeri- og sjømatnæringen stå sentralt i beredskapsplanene for matberedskap og selvforsyning.

Fiskeflåten er en stor beredskapsressurs i seg selv

Den norske fiskeflåten består av omtrent 5500 fartøy. Fiskeflåten utgjør derfor en betydelig beredskapsressurs i seg selv. Fiskeflåten bidrar til suverenitetshevdelse og tilstedeværelse på havet, og sikrer at Norge høster av våre marine ressurser i tråd med havretten. I krisesituasjoner kan fiskeflåten tas i bruk til blant annet transport og lagring, i tillegg til primærfunksjonen med å skaffe befolkningen tilgang på mat..

Infrastruktur og aktivitet langs kysten

Den første av regjeringens strategiske prioriteringer handler om å sikre bosetting og levende lokalsamfunn i hele landet. Sjømatnæringen er kystens viktigste distriktsnæring. 70 % av de ansatte i sjømatnæringen bor i de mest desentraliserte kommunene i landet. Næringen spiller derfor en sentral rolle i å sikre bosetting og aktivitet i hele landet.

For å sikre videre bosetting langs kysten  må fiskeri- og sjømatnæringen sikres stabile og forutsigbare rammevilkår for å legge til rette for videre aktivitet og vekst. Det må sikres god infrastruktur gjennom utbygging og forbedring av veinettet og fiskerihavnene, tilstrekkelig kapasitet i strømnettet og tilgang til kritiske basistjenester.

Tilstedeværelse og suverenitet i havområdene

Fiskeflåten, og spesielt den havgående flåten har en viktig strategisk betydning i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Gjennom dens tilstedeværelse i de norske havområdene er den med på å hevde norsk suverenitet.

EØS-avtalen og samarbeid med våre allierte

Beredskapspolitikk handler om våre allianser. I en spent geopolitisk tid er det viktig å bygge og ivareta relasjonene til våre allierte. Vi er avhengig av samhandling på tvers av landegrensene. Koronapandemien viste behovet for internasjonal samhandling i kriser.

Mat og ingredienser fraktes over landegrensene, og både sjømatnæringen og landbruket har behov for utenlandsk arbeidskraft i sesongene. Norge har også forpliktelser for forsyning av mat overfor våre naboer. Erfaringen fra tidligere kriser og kriger viser at handelen mellom vennligsinnede land som regel går bra, og at det er urealistisk at alle grenser stenges i en krise. Derfor bør man jobbe for å sikre de globale forsyningslinjene.

EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale, og det er viktig å verne om den og å bruke den som et virkemiddel til å koble Norge tettere på beredskapsplanene til EU.

Om Norges Fiskarlag

Norges Fiskarlag er fag- og interesseorganisasjon for de norske fiskerne og den norske fiskeflåten. Fiskarlaget organiserer mannskap, enefiskere og rederi/båteier fra bredden av den norske fiskeflåten, fra den minste sjarken til den største havgående tråleren.

Pensjonistforbundets høringsinnspill om Meld. St. 9 (2024–2025) - Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig

En stadig mer urolig og uforutsigbar tid må medføre økt oppmerksomhet om Norges samlede beredskap. Skillet mellom tradisjonell sikkerhetspolitikk og sivil beredskap er i ferd med å viskes ut.  Det geopolitiske bildet preges av tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter om militær, politisk og økonomisk makt. Den teknologiske utviklingen utfordrer sikkerhet og beredskap på nye måter. Klimaendringer fører til mer uvær og økt fare for ras, flom og ødelagt infrastruktur. Verden kan utsettes for nye pandemier og andre trusler mot folkehelsen. Og eldre utgjør et stadig større antall og en stadig større andel av befolkningen. 

Dette medfører behov for helhetlig tenking og sammensatte virkemidler for å sikre forsvarsevnen og den sivile beredskapen. Vårt høringsinnspill er imidlertid avgrenset til sistnevnte.

God beredskap i fredstid medfører god beredskap i kriser og krig

Den sivile beredskapen styrkes gjennom å gjøre befolkningen mer motstandsdyktig. Det som kjennetegner Norge i fredstid - et demokratisk samfunn med små forskjeller, høy tillit, høy deltakelse, tilgjengelige helsetjenester og god folkehelse - gir Norge økt beredskap når kriser og krig oppstår. Arbeidet med å bevare og styrke disse egenskapene, er derfor en viktig del av beredskapsarbeidet.

Økt antall og andel eldre gir beredskapsutfordringer

Endret demografi - stadig flere eldre og at eldre utgjør en større andel av befolkningen – medfører nye utfordringer for beredskapen i Norge:

• 1 060 000 personer er alderspensjonister. Antallet øker med ca. 60 000 hvert år.
• Halvparten av alderspensjonistene er i dag over 75 år, hver fjerde (260 000) er over 80 år. I 2050 vil nesten 600 000 personer være over 80 år.
• Andelen eldre er størst i små distriktskommuner og minst i de store byene.
• En million pensjonister bor i eget hjem. En av tre bor alene.
• 110 000 personer har demens, halvparten bor i eget hjem. I 2050 vil 230 000 personer ha demens.
• Eldre utgjør mer enn halvparten av alle digitalt utenforstående.

Demografi og eldre omtales allikevel kun 1 og 2 ganger i meldingen, og demens omtales ikke. De fleste eldre er friske og klarer seg selv. Flere eldre vil likevel påvirke beredskapsevnen totalt og måten beredskapen må innrettes på, fordi eldre som gruppe (bl.a.) har svakere helse, lavere digitale ferdigheter, bor mer usentralt, mer avhengige av hjelp fra pårørende og offentlige helse- og omsorgstjenester. Beredskapsarbeidet nasjonalt, regionalt og lokalt, må derfor i større grad enn i dag ta utgangspunkt i den eldre befolkningens behov og forutsetninger.

Sterke kommuner gjør at flere kan Bo trygt hjemme og beredskapen økes

Bosetting, aktivitet og levende lokalsamfunn i hele landet er avgjørende for beredskapen. Stadig flere eldre vil og må bo lenger i eget hjem. Å Bo trygt hjemme innebærer (bl.a.) at boligen er tilpasset ens funksjonsnivå, at man kan motta kommunale tjenester i eget hjem, kunne bestille, betale og motta varer og tjenester, og få nødvendig informasjon i formater man behersker. Men det omfatter også forhold utenfor boligen, for eksempel at veier og fortau er måkt og strødd, et godt kollektivtilbud, universelt utformede møteplasser ute og inne, et godt lokalt tjenestetilbud (varer, tjenester, kultur m.m.) og trygghet for at akutt helsehjelp er innen rekkevidde.

Derfor er det viktige med sterke fylkeskommuner og kommuner, med ressurser til å yte sektorovergripende preventive folkehelsetiltak og gode tjenester. Flere kommuner sliter i dag med å utføre lovpålagte tjenester. Det er naivt å tro at disse kan prioritere beredskap og forebyggende arbeid. Det må investeres mer i kommunesektoren, fordi et aldersvennlig samfunn gir økt folkehelse blant eldre, lavere offentlige utgifter og bedre beredskap ved at flere eldre er mer selvhjulpne og har høyere deltakelse.

Kommunenes helse- og omsorgstjenester er særlig avgjørende for helseberedskapen. Det må legges til rette for hele og faste stillinger, riktig bruk av ansattes kompetanse, godt integrerte tjenester og samhandling på tvers av tjenestenivåer. Dimensjoneringen av tjenestene er et lokalpolitisk valg, men forutsetter økonomisk handlingsrom gjennom økt statlig støtte.

Helseberedskapsmeldingen fastslo etter koronapandemien at «Hensynet til smittevern bør i større grad ivaretas i planlegging og utforming av helseinstitusjoner. Både sykehjem og sykehus kan legge bedre til rette for isolasjon, renhold og ventilasjon.». Vi etterlyser at denne erkjennelsen følges opp med anbefalinger, tiltak og finansiering (for eksempel gjennom Husbanken).

Analoge alternativer øker beredskapen

Hver femte voksen i Norge - om lag 850 000 personer - er sårbare i møte med offentlige digitale tjenester. Eldre utgjør litt over halvparten av disse. Mer enn 1 av 10 voksne har ikke tilstrekkelige digitale ferdigheter til f.eks. å betale regninger i nettbanken, finne informasjon på internett eller motta SMS. Noen kan avhjelpes med opplæring, men for å sikre beredskapen må analoge alternativer opprettholdes.

Bruk av kontanter og postombæring, er ikke kun til fordel for digitalt utenforstående. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap anbefaler alle å ha litt kontanter liggende, fordi digitale betalingsløsninger er sårbare for bl.a. digitale angrep og tele- og strømbrudd. Betalingsutvalget slår fast at beredskapen for digitale betalinger i hovedsak er god, men ikke dimensjonert for store og langvarige kriser. Posten er en viktig del av samfunnsberedskapen og kan ikke kun vurderes utfra bedriftsøkonomiske kriterier.

Vi støtter derfor Totalberedskapskommisjonen i at man må planlegge for krisescenarier der den elektroniske infrastrukturen blir utilgjengelig over lenger tid. Borgerne må få nødvendig informasjon også gjennom andre kanaler enn de digitale, og det må alltid være mulig å bestille og betale varer og tjenester analogt.

Styrking av sivilberedskapen er alles ansvar, men det offentliges hovedansvar

Det er behov for et mer motstandsdyktig sivilt samfunn. Enkeltmennesker, organisasjoner og næringslivet kan og må utfylle lokale, regionale og statlige myndigheters beredskapsarbeid. En bedre samordning og prioritering av ressurser mellom det offentlige, næringslivet og frivilligheten er nødvendig. Samtidig må man erkjenne at forutsetningene for dette er høyst forskjellige blant individer, mellom ulike organisasjoner og mellom store og små bedrifter. Hovedansvaret for å øke den sivile beredskapen må derfor fortsatt være et offentlig ansvar, gjennom relevant informasjon, tilstrekkelig finansiering og gode tjenester.

Frivillig sektor må ha gode og forutsigbare vilkår

Frivillige organisasjoner i Norge nyter stor tillit. De ivaretar og bidrar til å løse ulike samfunnsoppgaver. De kan mobilisere, kanalisere og organisere, og kjennetegnes ved kort responstid, god lokalkunnskap og fleksibilitet. For å realisere sektorens potensiale i beredskapsarbeidet, er det viktig at den har gode og forutsigbare vilkår. Vi vil særlig trekke frem garantert (regelstyrt) full momskompensasjon, økt støtte til frivilligsentraler, samt billig eller gratis tilgang på lokaler. Samtidig vil vi understreke at frivillighetens rolle i beredskapen er i tillegg til, ikke i stedet for offentlige oppgaver.

Høy tillit en forutsetning for god beredskap

Norge kjennetegnes av høy tillit blant befolkningen til beslutningstakere og mediene. Det medførte bl.a. til at de negative konsekvensene av koronapandemien ble relativt lave i Norge. Denne tilliten utfordres i økende grad ved at flere aktører - av ulike årsaker - sprer desinformasjon i stadig flere (nye) kanaler. Det er behov for å styrke den enkeltes evne til kildekritikk, f.eks. (men ikke bare) i skolen. Seriøse redaktørstyrte medier må utvikles og opprettholdes, f.eks. gjennom økt pressestøtte og styrking av NRK. Samtidig må beslutninger som fattes – både før og i kriser - må være mest mulig transparente og underlagt demokratisk kontroll.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i NHO. Vi organiserer 2800 virksomheter med nær 67 000 årsverk. Vår visjon er «et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn». Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.

Abelia takker for muligheten til å komme med innspill til Stortingets behandling av Meld.St.9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen – forberedt på kriser og krig. Vi representerer en rekke sentrale aktører innen både kunnskaps- og teknologinæringslivet og frivillig sektor. Disse besitter både kompetanse, personell og infrastruktur som er en viktig del av den norske beredskapen over hele landet.

Totalberedskapskommisjonen trakk frem manglende integrering av næringslivet i beredskapen som en "vesentlig svakhet" ved det norske beredskapsarbeidet. Forslaget om å styrke og utvide ordningen med nasjonale og lokale beredskapsråd hvor næringsliv og frivillighet er representert, vil gi et positivt et bidrag til å integrere disse aktørene tettere i arbeidet med å planlegge og dimensjonere beredskapsplanleggingen. Vi støtter også forslaget om å opprette en nasjonal cyberberedskapsordning med relevante myndigheter og miljøer i næringsliv og forskning. Innovasjonsselskapene er også godt rustet til å fungere som kompetansemiljø og koblingsagenter i arbeidet. Vi henviser til høringsinnspillet fra Foreningen for Innovasjonsselskaper i Norge.

Samtidig som tettere integrering av privat sektor i beredskapsarbeidet er ønskelig, må det understrekes dette samarbeidet ikke utelukkende kan baseres på dugnadsinnsats fra privat og ideell sektor. Både i kommuner med trange kommunebudsjetter og blant landets mange små miljøer er det fort daglig drift som prioriteres. Her må det offentlige ta et større ansvar, også økonomisk, slik at kompetanse utvikles og kritisk infrastruktur og informasjon sikres.

Teknologibedrifter er en sentral del av den norske digitale beredskapen, og private selskaper eier viktige deler av den digitale infrastrukturen i Norge. Når regjeringen skriver at den vil "styrke den digitale motstandskraften og den nasjonale kontrollen av kritisk infrastruktur", er det viktig at dette skjer i nær dialog med selskapene som eier slik infrastruktur, og innenfor klare og forutsigbare rammebetingelser.

Vi er svært positive til regjeringens ønske om å stimulere forskning, innovasjon og teknologisk utvikling som kan bygge en sterkere cybersikkerhetsindustri i Norge. Dette vil kunne bli et betydelig bidrag til både beredskap og næringsutvikling. Abelia bidrar gjerne i dialogen om både kritisk infrastruktur og cybersikkerhetsindustri.

En endret sikkerhetssituasjon har gjort behovet for sikkerhets- og beredskapstiltak i ekomsektoren større de siste årene, og både Nkom og PST har i sine sikkerhetsvurderinger understreket at sektoren er et sannsynlig mål. Videre fører klimaendringene til at hyppigheten på ekstremvær øker, som øker sårbarheten i digital infrastruktur. Program for forsterket ekom har som mål å vesentlig forbedre sikkerhet og beredskap for lokal kriseledelse og befolkning i tilfeller med langvarige strømbrudd, og er gjennomført i deler av landet. Totalt har det blitt tildelt midler til i underkant av 100 kommuner siden oppstart i 2014. Abelia mener gjennomføringstakten i programmet må økes betraktelig.

Når det gjelder forslaget om en ny lov om grunnsikring av samfunnsviktige virksomheter, støtter vi at dette ses i sammenheng med implementeringen av CER- og NIS2-direktivene. Det vil sikre god samordning med EU på disse områdene, og en rask implementering av NIS2 og annet tilgrensende regelverk vil også styrke norske virksomheters konkurransemuligheter i vårt største eksportmarked.

Abelia er ikke negative til en lukket, kommersiell nasjonal skytjeneste, men mener grunnleggende forarbeid til dette må på plass før regjeringen går videre med arbeidet. Offentlig sektor består av svært mange ulike tjenester, sektorer og tjenestenivå, med ulik digital modenhet, størrelse og krav til sikkerhet. Både kvalitetssikringsarbeidet så vel som innspill fra blant annet KS og SKATE-nettverket peker på at hverken omfang av tjenesten eller nåværende organisering er tilstrekkelig utredet, og vi frykter at prosessen er startet i feil ende. Uten en tydelig forståelse av hvilke data som er skjermingsverdige, hvilke virksomheter som har kontroll over disse i dag og hvordan arbeidet i dag er organisert, vil det være tilnærmet umulig å migrere disse over på nye løsninger samlet og sikkert.

Helseberedskap er en viktig del av totalberedskapen, slik det ble understreket i helseberedskapsmeldingen. En sterk helseindustri med konkurransedyktige virksomheter gjør oss bedre rustet til å håndtere krisesituasjoner. Det er derfor viktig at regjeringen styrker offentlig-privat samarbeid for å bygge et helsevesen som kan møte kriser med fleksibilitet, skalerbarhet og omstillingsevne. Vi etterlyser samtidig beredskapsavtaler med helsenæringen som forberedende tiltak for fremtidige kriser. Gjennom etablerte avtaler kan bedriftene planlegge for å ha kapasitet og kompetanse til ekstraordinære leveranser når det er behov.

De frivillige organisasjonene spiller også en sentral rolle for beredskapen i Norge. Frivillig sektor har betydelig kapasitet til å bistå i håndtering av kriser, og frivillig beredskap er en god investering av offentlige midler. Vi mener i likhet med regjeringen at det er behov for å utvikle den statlige og kommunale frivillighetspolitikken på beredskapsområdet. Det må foreligge klare planer for hvordan frivilligheten skal inkluderes i eventuelle fremtidige kriser. I denne sammenheng er det et godt grep å sørge for god representasjon fra frivilligheten i nasjonale og lokale beredskapsråd.  Ikke minst er det gledelig at regjeringen vil øke tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten med inntil 100 millioner kroner. Denne opptrappingen bør imidlertid skje raskere enn over åtte år, for å styrke beredskapen også på kortere sikt.

Kunnskapsberedskap er avgjørende for å kunne møte fremtidige kriser. Det er bra at regjeringen signaliserer et ønske om å satse på forskning og utdanning innenfor samfunnssikkerhet og totalforsvar, og forsterke kravene til departementenes kunnskapsberedskap. Det trengs imidlertid en langt mer konkret og målrettet satsing enn det som skisseres i denne meldingen. Vi har store forventninger til at den kommende systemmeldingen for forskningssystemet vil inneholde mer håndfaste mål og virkemidler. Bevilgningene via Forskningsrådet bør økes, og vi må styrke samarbeidet mellom næringsliv, offentlige myndigheter og forskningsmiljøer. For sistnevnte vil vi særlig understreke potensialet som ligger hos de uavhengige forskningsinstituttene, og henviser til høringsinnspillet fra Forskningsinstituttenes Fellesarena.

Kompetanse innen cybersikkerhet er en avgjørende ressurs for den norske digitale beredskapen, og slik kompetanse er mangelvare. Det er derfor skuffende og bekymringsfullt at regjeringen ikke leverer mer konkrete og ambisiøse tiltak på kompetansefeltet. Det bør legges frem en forpliktende plan for hvordan studietilbudene innen IKT og cybersikkerhet kan styrkes de neste årene. Her bør man også sørge for å utnytte kompetansen og kapasiteten som ligger hos private høyskoler og fagskoler. Flere av disse har sterke undervisningsmiljøer innen IKT og cybersikkerhet, og etablerte samarbeid med næringslivet – samt erfaring med å skalere opp tilbudet raskt når etterspørselen øker.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å styrke beredskapen vår. Vi er glade for at meldingen løfter frem viktigheten av samarbeid med de andre nordiske landene, med de baltiske statene, med resten av Europa og innenfor rammene av NATO. Det gis imidlertid for lite oppmerksomhet til beredskapsarbeidet i EU og hvordan utviklingen i unionen påvirker Norges muligheter til delta i dette. Vi forventer at regjeringen i sin utenrikspolitikk legger vekt på å legge til rette for et nært beredskapssamarbeid med EU.

Pårørendealliansen (PA) er en frittstående paraplyorganisasjon som skal arbeide for å ivareta pårørendes interesser og rettigheter, uavhengig av hvem man er pårørende til. 800 000 pårørende og rundt 150 000 barn og unge pårørende utfører i dag en innsats på 140 000 årsverk for landets pasienter, brukere og eldre. Pårørendealliansen skal synliggjøre pårørendes utfordringer i alle livsfaser og skal være en aktiv pådriver i utformingen av en pårørendepolitikk i Norge som sidestiller alle pårørendegrupper. Vi har i dag 46 medlemsorganisasjoner med til sammen 800 000 personer tilknyttet som medlemmer eller ansatte. Se gjerne mer om dette og vårt arbeid på Pårørendealliansen (parorendealliansen.no).

Pårørendealliansen takker for muligheten til å gi innspill til denne meldingen.

Det er lite tvil om at det er behov for en totalberedskapsmelding og at det i denne er mange viktige områder som er tatt med.

Men vi ser behov for å peke på et område som ikke er omfattet i meldingen, og som heller ikke kom i Meld. St. 5(2023–2024) En motstandsdyktig helseberedskap- Fra pandemi til krig i Europa

Helsetjenestene flytter hjem

Helsetjenester og behandlingstilbud flytter i større grad hjem. Eldre skal i lenger grad bo hjemme. Dette er en ønsket og villet politisk utvikling. Man estimerer at det i fremtiden mangler helsepersonell og ressurser, samtidig som antall døgnplasser i spesialisthelsetjenesten og antall institusjonsplasser for svært syke eldre i kommunene heller ikke økes.

• Det betyr at det er svært mange familier som driver små hjemmesykehus med svært kompliserte prosesser hjemme og mye helsepersonell som kommer inn i løpet av dagen. De pårørende er der når fagfolket drar hjem
• Det betyr at det er mange alvorlig syke som eks ulike kreftpasienter, transplanterte og andre som følges opp hjemme, under kriterier at det er pårørende der
• Det betyr at det er mange eldre som bor hjemme som får besøk av hjemmetjenester opp til 6 til 8 ganger per dag. Ofte bor de sammen med en partner og/eller får mye hjelp av voksne barn eller andre

Hvem skal ut, hvem skal inn?

Det vi så da Norge stengte ned under koronapandemien 2020, var at de som mottok helsetjenester i hjemmet raskt ble en utsatt gruppe. Dette skjedde av flere årsaker:

• Manglende oversikt på hvor mange det angikk
• Uklarhet hvem som skulle fortsette å levere tjenestene som eks avlastning etc
• Manglende utstyr til å opprettholde forsvarlige tjenester som smittevernutstyr etc
• Uklart hvem som skulle bli evt måtte inn på sykehus dersom man ble smittet i hjemmesituasjon (skal pasient ut, skal pårørende bli etc)

Etter pandemien ble det avholdt flere høringer og avgitt rapporter.

Pårørendealliansen gjennomførte flere undersøkelser og avga rapporten Innestengt, utestengt og utelatt.

 Pårørende til familier som mottok tjenester i hjemmet

• Mange pårørende som bodde sammen med eller hjalp personer som fikk hjemmetjenester eller behandling fra spesialisthelsetjenesten hjemme, rapporterte at det var kaotisk i begynnelsen av krisen og mangelfull informasjon underveis.
• De fikk økte belastninger og måtte etterlyse alt fra smittevernsutstyr til materiell, samt å bli vaksinert for å få følge opp behandling med den de var pårørende til.
• De opplevde at helsepersonell ble omdisponert til andre oppgaver så de måtte utføre mer selv
• Mange fikk beskjed om å kontakte frivillige organisasjoner men også her var det varierende hjelp å få og varierende kunnskap om hvordan de kunne hjelpe til

Mange pårørende ble derfor isolert i lang tid. Flere ble også utestengt fra institusjoner fordi man ikke visste hvordan man skulle forholde seg til dem, for eksempel i bofelleskap for utviklingshemmede eller på sykehjem.

Det var lite rutiner for å ivareta alvorlig syke og døende pasienter som var hjemme og tilgang til fagpersonell var mangelfull.

Oppsummert – å ta vare på de som mottar mange og omfattende helsetjenester i hjemmet og deres pårørende var ikke noe man var beredt eller hadde en plan for.

En beredskapsplan må nå omfatte de som mottar helsetjenester i hjemmet!

Det kan vi ikke se er nevnt med et eneste ord i Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig.- Skal vi møte dette igjen, samtidig som vi har som utstrakt mål at mer av helsetjenester skal skje hjemme, ja da må vi også ha en ansvarlig plan for dette. 

Vi ber komiteen om å gjøre følgende merknad:

Helse- og omsorgstjenestene skal legge til rette for gode helse- og omsorgstjenester i alle deler av krisespekteret. I krisesituasjoner er helsepersonell i frontlinjen og holder stand i helsetjenestene. De tar vare på de som rammes av kriser og er en ressurs som man  omdisponerer og setter inn ressurser der hvor det er behov.

For mange er det pårørende som er det viktigste "personellet" for de som mottar tjenester i hjemmet. Man kan på mange måter si at pårørende er heimevernet når kriser rammer, og holder front og ivaretar de nærstående pasienter og brukere, og når det blir mangel på helsepersonell som resultat ev krisene.

Disse kan ikke bli overlatt til seg selv neste gang!

Derfor ber vi om at det skrives inn merknader:

Kapittel 5. Solide lokalsamfunn og god grunnberedskap får skrevet inn merknad om at kommunene også må ha beredskapsplaner som omfatter ivaretagelse av pårørende og de som de ivaretar , for og under kriser.. Det gjelder alt fra informasjon, masteriell og å bli ivaretatt på best mulig måte. 

Likeledes må man under kap. 54.2 få med at Frivillige organisasjoner også bør få i oppdrag via lokallagene, å ivareta familier og eldre og deres som mottar helsetjenester i hjemmet

på vegne av  Pårørendealliansen

Norge står overfor økende sikkerhetsutfordringer, og vi anerkjenner regjeringens innsats for å styrke beredskapen gjennom Totalberedskapsmeldingen. Det er positivt at meldingen løfter viktige temaer som energiforsyning, matsikkerhet og sivil-militært samarbeid.

Forsvarsforum Innlandet ser med særlig tilfredshet at Innlandets matpilot er viet oppmerksomhet. Som landets største matfylke med en sterk matindustri er det avgjørende at vi sikrer matberedskapen for hele Norge i en krisesituasjon.

Videre er vi glade for at regjeringen anerkjenner viktigheten av Norsk senter for beredskap og helseindustri, som er omtalt i meldingen. Dette initiativet kan spille en nøkkelrolle i å sikre helseressurser og medisinsk forsyning i beredskapssammenheng, og det er avgjørende at dette følges opp med konkrete tiltak. Her finnes kompetansen og fagmiljøene, så det er bare for Regjeringen å iverksette.

I tillegg ser vi den økte satsingen på kommunale beredskapsråd som et viktig steg i riktig retning. Dette legger til rette for bedre samhandling og koordinering, og i Innlandet er vi allerede klare til å ta ansvar. Samtidig er det rom for forbedringer, særlig på transportberedskap, energisikkerhet og sivil-militært samarbeid.

Transportberedskap – den største utfordringen

Innlandet er en kritisk viktig transittkorridor mellom vest og øst i Skandinavia, i tillegg til nord-sør nasjonalt, og transportberedskap må derfor ha høyeste prioritet. Uten trygge og robuste transportårer vil forsyningslinjer for mat, medisiner og militært utstyr svekkes i en krise. Mindre hendelser øker også responstiden med dårlig fylkesveinett. Det er behov for en tydelig plan for hvordan fylkesveier, jernbane og annen infrastruktur kan sikres og utvikles for å møte fremtidige utfordringer. Dette burde vært en prioritert del av totalberedskapen. Innlandets kritiske transportårer er ikke bare nasjonalt viktige, men strategisk viktige også for NATO. Gjennomføring av slike prosjekter må prioriteres i tillegg til satsingen som ligger i gjeldende NTP. 

Energiforsyning – fortsatt en akilleshæl

Norge er et av verdens mest elektrifiserte land, men hva fungerer egentlig uten strøm og drivstoff? Helsevesenet, transportsektoren, politi og redningstjenester er alle avhengige av en stabil energiforsyning. Likevel gir ikke meldingen noen tydelige løsninger på hvordan samfunnet skal fungere ved et langvarig strømbrudd. Det savnes en strategi og konkrete tiltakene for nødstrøm, drivstofflagring og styrking av energinettet?

Sivilt-militært samarbeid – en nødvendig forutsetning

Totalberedskap kan ikke fungere uten et sterkt sivilt-militært samarbeid. Forsvaret er avhengig av sivile forsyningslinjer, transport og infrastruktur for å operere effektivt i en krise. Meldingen anerkjenner totalforsvaret, men konkretiserer ikke hvordan dette samarbeidet skal styrkes i praksis. Det må legges bedre til rette for felles planlegging, øvelser og ressurstilgang mellom Forsvaret, kommuner og sivile aktører. Arbeidet med samordnet gradert ROS og beredskapsplaner må styrkes.

Cybertrusler og digital motstandskraft – fortsatt i det blå
Digitale angrep er en av de største truslene mot samfunnssikkerheten, men meldingen gir få konkrete tiltak for hvordan nasjonale systemer, bedrifter og kommuner skal rustes mot cybertrusler. Meldingen tar heller ikke opp problemet med at hver enkelt sektor selv er ansvarlig for å forsvare seg mot cyberangrep fra en fremmed makt. Det savnes svar på hvordan vi skal sikre at Norge ikke rammes av digital lammelse i en konflikt.

Befolkningens mentale beredskap – hva med den?
Samfunnets evne til å håndtere kriser handler ikke bare om infrastruktur, men også om hvordan folk reagerer når katastrofen inntreffer. En årvåken og bevisst befolkning er en viktig forutsetning, men meldingen vier kun overfladisk oppmerksomhet til dette. Det savnes en satsing på folkeopplysning, krisepsykologi og beredskapskompetanse.

Økt kompetanse om beredskap – en investering i fremtiden

Vi er glade for at meldingen nevner befolkningens beredskap, men det er avgjørende at dette også reflekteres i utdanningssystemet. Beredskapskompetanse bør styrkes gjennom skoler, utdanningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. En godt informert og forberedt befolkning er en viktig ressurs i krisesituasjoner. Vi oppfordrer derfor til en sterkere satsing på opplæring i beredskap som en del av totalberedskapen. Universitetet i Innlandet, og da spesielt fagmiljøet på campus Rena og Senter for beredskap og krisehåndtering PROTECT, er klare til å bistå med kompetanseheving for ulike samfunnsaktører.

I tillegg gjennomføres det nå en pilot i Sør-Østerdal for alle 10. klasser i regionen, med mål om å styrke forsvars- og beredskapskunnskapen hos ungdommene. Denne piloten kan ha overføringsverdi til hele landet på sikt.

Totalberedskap krever tverrpolitisk ansvar

Forsvarsforum Innlandet forventer at totalberedskap betyr nettopp det – total beredskap. Det krever en reell satsing på transportinfrastruktur, en robust energistrategi og en mer konkretisert plan for sivil-militært samarbeid. Uten dette blir meldingen en teoretisk øvelse, mens ansvaret skyves nedover i systemet.

Vi oppfordrer derfor Justiskomiteen på Stortinget til å sikre at totalberedskap favner bredt nok til å dekke alle kritiske samfunnsfunksjoner. Dette er en viktig anledning til å styrke samfunnets motstandskraft og sørge for at Norge står bedre rustet mot fremtidige kriser. En samlet og tverrpolitisk tilnærming vil være avgjørende for å sikre at beredskapen ikke svekkes, men tvert imot styrkes for hele landet.

Det norske samfunnet fortjener en plan som faktisk sikrer vår trygghet. Vi ser frem til en videre behandling av meldingen og håper Justiskomiteen vil bidra til en mer balansert og helhetlig tilnærming til Norges beredskap slik at vi er forberedt på krise og krig.

Beredskap koster - men vi har ikke råd til å la være!

Forsvarsforum Innlandet

Betong Norge takker for anledningen til å komme med innspill til regjeringens totalberedskapsmelding. Det er med stor tilfredshet vi ser at regjeringen tar viktige grep for å styrke Norges sivile beredskap, noe vi i Betong Norge har etterlyst over lengre tid. Vi ønsker spesielt å kommentere på de foreslåtte tiltakene knyttet til tilfluktsrom og dekningsrom, et område vi har vært sterkt engasjert igjennom flere år. 

Betong Norge er en bransje- og arbeidsgiverforening som representerer om lag 370 medlemsbedrifter i norsk Betongindustri. Våre medlemsbedrifter er spredt over hele landet, og er hjørnesteinsbedriften i mange lokalsamfunn. Betongbedriftene spiller en sentral rolle i bygge- og anleggsnæringen, og for utviklingen av et bærekraftig og moderne samfunn. Gjennom innovasjon og utvikling skaper bransjen fremtidens byggematerialer, drive lokal verdiskaping og former infrastruktur som binder landet sammen.  

Tilfluktsrom og dekningsrom 

Betong Norge har lenge jobbet for å sette tilfluktsrom på dagsorden som en sentral del av nasjonal beredskap. Det er etter vårt syn tvingende nødvendig å oppheve vedtaket fra 1998 om midlertidig byggestopp av tilfluktsrom i nye bygninger. 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er varig endret som følge av Russlands aggresjon mot vesten og vestlige interesser. Bare i 2024 er det gjennomført, eller avverget opp mot førti sabotasjehandlinger mot Europeiske mål ifølge sjef for E-tjenesten Nils A Stensønes (NRK, 5 feb). Det er de hemmelige tjenestenes vurdering at det er sannsynlig med russiske sabotasjeaksjoner mot mål i Norge i løpet av året som kommer. I Ukraina ser vi at skoler, boligbygg, kulturinstitusjoner angripes med langtrekkende våpen, dette skjer samtidig som mer klassiske mål som kraftforsyning, knutepunkter og viktige statlige institusjoner angripes. Tilfluktsrom og dekningsrom er derfor avgjørende for å beskytte sivilsamfunnet og for å skape robusthet for den skarpe delen av totalforsvaret, slik at den kan løse sin primæroppgave.  

Norges dekningsgrad for tilfluktsrom og dekningsrom er på ca 45%, øvrige nordiske land ligger mellom 70 og 90%. I 2024 gjennomførte Menon en undersøkelse blant osloskolene som avdekket at 57% av skolene ikke har tilgang til tilfluktsrom i eget bygg. I tillegg kommer et stort etterslep på vedlikehold av eksisterende anlegg,  og manglende øving av innsatspersonell. Denne alvorlige situasjonen er forårsaket av at påbudet om å etablere beskyttelsestiltak ble midlertidig fjernet i 1996.  

Det er bra at meldingen diskuterer tilfluktsrom og dekningsrom som to utfyllende konsepter for beskyttelse, tilfluktsrom skal kunne klargjøres innen 72 timer etter dagens regelverk mens dekningsrom antas å ha kort klargjøringstid. 

Vi mener det er avgjørende viktig at plikten til å bygge ut tilfluktsrom og dekningsrom gjeninnføres så raskt mulig, og at man i første fase prioriterer helse- og utdanningsinstitusjoner, trafikk- og kommunikasjonsknutepunkter, energiforsyning og sentrale deler av statsforvaltningen. Det bør også settes i gang er arbeid med et nytt beskyttelseskonsept for bygg og infrastruktur for øvrig, der næringen vår inviteres med i arbeidet. Utbygging av flere (enklere) dekningsrom i et geografisk område vil slik vi ser det gi redundans, altså dekke opp for hverandre når noen slås ut. Dette kan gi tilstrekkelig beskyttelse for kortere opphold, gi kort avstand fra arbeidssted til trygt oppholdssted, og være et kostnadseffektivt supplement til tilfluktsrom. Vi mener kunnskapsgrunnlaget i DSB-rapporten "Nytt beskyttelseskonsept for sivilbefolkningen i Norge" (1999) der man diskuterer et nytt sonekonsept vil bidra til at tiltakene i ny bygningsmasse blir tilstrekkelig, og samtidig kan gis en geografisk avgrensing. Sonekonseptet bidrar til at det ikke er nødvendig med fysiske tiltak i alle bygg over en viss størrelse, tiltakene blir mer relevante ift en mulig trussel, og reduserer kostnadene til tiltak ved utbygging av eksempelvis et boligområde.  

Vi mener også at det bør settes ned en arbeidsgruppe med utgangspunkt i fagmiljøet hos DSB og Norsk Senter for Sikring av Bygg (Forsvarsbygg) sammen med byggevare- og utrustningsprodusentene for å ta frem et skalerbart konsept for standardiserte tilfluktsrom og dekningsrom. Dette kan gi en viktig veiledning for utbygger som skal anlegge tiltakene, og gi tilstrekkelige ytelser til lavest mulig kostnad. Vi mener byggevareprodusentene og utrustingsleverandørene er riktige partnere i et slikt utviklingsarbeid siden disse aktørene har den nødvendige kompetansen om produkter, produktdesign og konseptutvikling av ytelser i konstruksjoner. Fremtidens byggenæring forutsetter tettere samhandling mellom leverandørindustri, byggevareprodusent og byggherre.    

Kostnader til tiltak når regelverket endrer seg 

Dersom vi tar utgangspunkt i at bygg i urbane områder alltid føres opp med en eller flere etasjer under bakkenivå mener vi DSBs anslag på kr 30 000,- pr tilfluktsromplass er overvurdert.  

Vi har gjort en forenklet kostnadsvurdering for et konvensjonelt kontorbygg og for et skolebygg som likevel skal ha kjeller. Totalberedskapsmeldingens vurdering av tilleggskostnad ved etablering av dekningsrom fremstår rimelig, mens kostnaden til tilfluktsrom fremstår som overvurdert. Vi mener også at bruksverdien av tilfluktsrom med lang klargjøringstid avregnes mot kostnadene.  

Historisk har det vært mange endringer i lover, forskrifter og veiledninger som berører bygge- og anleggsnæringen. De fleste endringene har en prosess eller kostnadsvirkning, det er likevel uvanlig at det offentlige tar merkostnadene til slike endringer. Offentlig sektor fører opp nær alle bygg til helse- og utdanningsinstitusjoner, trafikk- og kommunikasjonsknutepunkter, og energiforsyning, og vil sannsynligvis i all hovedsak ta kostnadene til tilfluktsrom. Vi oppfatter at dekningsrom for kortere opphold vil være mer vanlig i bolig- og kontorbygg i definerte geografiske områder.    

Standardisering og industrialisering som kostnadsreduserende tiltak 

Langtidsplanen for Forsvaret legger opp til en betydelig oppbemanning og tydeligere tilstedeværelse. Økt bemanning og aktivitet forutsetter at det også investeres i bygg- og anlegg som skal huse aktivitetene. For å øke produktiviteten hos leverandørene av bygg, anlegg og tjenester er det avgjørende at man satser på omfattende standardisering av skalerbare konsepter for bygg, rask utbygging ved mottak av alliert materiell, konstruksjonsdeler til mobilitetsfremmende tiltak, sikring av nøkkelpunkter. Standardiserte og skalerbare løsninger vil gi kort ledetid fra behovet oppstår til materiellet/ytelsene er på plass. Vi mener en tidlig dialog mellom sluttbruker og byggevareprodusentene er avgjørende for å finne de beste konseptene til best mulig kvalitet og kostnad. I dette arbeidet bør man utfordre den lineære verdiskapingskjeden o bygg og anleggsnæringen, man bør tilstrebe kortest mulig vei fra produsent til sluttbruker. På den måten kan man unngå unødvendig tids og ressursbruk ved at det er for mange mellomledd i en kritisk situasjon. Dette forutsetter at produsentleddet har god kunnskap om behovene som kan oppstå, og hva samfunnet forventer i en gitt situasjon     

Samarbeid med myndighetene og privat sektor 

Vi oppfordrer regjeringen til å legge til rette for et tett samarbeid mellom staten og privat sektor i beredskapsarbeidet. Beredskap handler også om at produsentene har god forståelse av hva behovene er dersom en kritisk situasjon oppstår. Forhåndsdialog og scenariegjennomgang sammen med produsentleddet kan lede til innovasjon og utvikling som kanskje ikke hadde sett dagens lys uten slikt samarbeid. 

Betong Norge ser frem til å være en aktiv bidragsyter i utformingen av fremtidens beredskapsløsninger og vil gjerne bidra med vår kompetanse og erfaring i prosessen videre. 

John-Erik Reiersen,

Daglig leder, Betong Norge

Del 1: Innledning

Det vises til ovennevnte. LO med forbund har samlet innspill til meldingen. Vi vil først starte med at vi overordnet mener at meldingen er god. Tiltakene vil bidra til å koordinere og styrke sivil og militær beredskap. Oppfølgingen av meldingen må ha høy prioritet på alle departementsområder.

Det er vår evne til å organisere oss i fellesskap som gjør oss i stand til å verne samfunnet fra uønskete hendelser som setter liv, viktige funksjoner og infrastruktur i fare. Beredskapsetatene skal sammen med totalforsvaret og frivillige beredskapsorganisasjoner hindre angrep på vår nasjonale suverenitet, terroranslag og digitale og hybride angrep. De skal også blant annet sikre energi, mat- og vannforsyning og være vår beredskap mot pandemier, klimaendringer og naturkatastrofer.

Vi er særlig glad for de gode signalene stortingsmeldingen gir om styrking av sivilforsvaret, og også bedre evakueringsberedskap i en eventuell krig. Dette er to «problemområder» vi i LO har spilt inn i budsjettprosesser over flere stortingsperioder og regjeringskonstellasjoner.

Vi er imidlertid veldig klar over at budsjettinnspill ikke vedtas i stortingsmeldinger, og ber komiteen prioritere dette i kommende budsjettprosesser.

LO er veldig glad for den brede forståelsen av begrepet totalberedskap. Etter vårt syn er det dette som skiller meldingen fra tidligere meldinger. TOTAL beredskap krever jo nettopp et helhetlig blikk på samfunnet. Totalberedskap er noe helt annet enn en oppsplittet, privatisert og nedskåret beredskap. Det nytter ikke å styrke beredskapen med den ene hånden, hvis man bruker den andre til «slanking», budsjettkutt eller privatisering. Da blir det vanskeligere å prioritere det som styrker beredskapen, som øvelser. Mange aktører i et oppsplittet og delvis privatisert felt gjør det igjen vanskeligere for ressursene å finne hverandre, slik 22. juli-kommisjonen tydelig viste konsekvensene av.

LO kjemper for en sterk offentlig sektor, for å sikre rettferdig fordeling av verdiskapingen og god og effektiv bruk av våre felles ressurser. Dette ivaretas best ved at viktige samfunnsoppgaver løses i offentlig regi, av offentlig ansatte. Veier, vann og avløp, jernbane, lufthavner, strømnett og bredbånd er eksempler på viktig beredskaps-infrastruktur som best organiseres gjennom fellesskapsløsninger.

For LO er denne brede forståelsen av en viktig anerkjennelse av at jobben våre medlemmer gjør er helt avgjørende i en krisesituasjon, og vi er veldig glade for at regjeringen deler vårt helhetlige syn på beredskapen. 

Del 2: Et sivilt samfunn forberedt på krise og krig

Tillit, demokrati og byråkrati

Vi har bygd et solid tillitssamfunn. Dét er en styrke for demokratiet og arbeidslivet, og for beredskapen. Vi har utstrakt tillit til hverandre, og vi stoler som oftest på myndighetene. Tillit til beredskapssystemene er en forutsetning for tryggheten.

Veldig mange av de systemene som må virke godt for å sikre beredskapen er viktige deler av byråkratiet vårt. Byråkrati er system. Hvis noen skulle bli fristet til å «kutte i byråkratiet» ender man fort opp med å kutte i systemer som er viktige for beredskapen. Det vil LO advare mot på det aller sterkeste.

Innføring av en enhetlig rådsstruktur og en langtidsplan for beredskap

Vi støtter innføringen av en enhetlig struktur for beredskapsråd på alle nivåer og i hele landet. Vi vil imidlertid påpeke behovet for at også partene i arbeidslivet inkluderes i rådene. Når organisasjonene i arbeidslivet inkluderes i beredskapsråd på alle nivå blir diskusjonene mer treffsikre ved at lokalkunnskap og ansattes erfaring kommer med.

Vi støtter også innføringen av en langtidsplan for beredskap. Dette er et viktig tiltak for å styrke beredskapen over tid. Det er avgjørende at langtidsplanen er avstemt med den nye nasjonale sikkerhetsstrategien og langtidsplanen for forsvarssektoren, og følges opp gjennom budsjettbehandlingene. Dette er nødvendig for å sikre systematisk styrking av beredskapen over tid.

Tillitsbygging og samfunnsintegrasjon

Stortingsmeldinga understreker betydningen av tillit som en grunnleggende verdi i et samfunn. LO er i den forbindelse bekymra for at mange unge i dag opplever at de står utenfor samfunnet og mangler tillit til styresmaktene. Det kan handle om etnisitet, legning, fattigdom, psykiatri mm. Vi vet at det er alvorlig og at når storsamfunnet ikke inkluderer disse unge så står det mange parat til å trekke dem inn i miljøer som både gir dem identitet, tilhørighet og fellesskap. 

Vi registrerer at statsminister Støre i sin presentasjon av meldinga trakk fram covid pandemien, ekstremvær, krig og sabotasje som eksempler på kriser Norge må rustet for å møte. Vi savner i den sammenheng også noe om forebygging av terrorhandlinger og hvilke risikofaktorer som er knytta til utviklingen av ekstreme holdninger.

Samfunnssikkerhetens brede omfang

Arbeidet med samfunnssikkerhet favner vidt og retter seg inn mot stort sett alle forhold i samfunnet. Ingen kriser er like, og samfunnet må være forberedt på ulike scenarier - enten det er kriser knytta til terrorhandlinger, mennesker på flukt, pandemi eller klimaendringer. Felles for alle er at de rammer sosialt skjevt, øker presset på velferdstjenestene og gir gjerne langvarige sosiale konsekvenser. God beredskap handler derfor om å forberede seg på ulike scenarier, både når krisen oppstår og i arbeidet med konsekvenser av kriser. Og det viktigste arbeidet handler om å forebygge at kriser skjer.

Utenforskap og terrorisme

Utenforskap, ensomhet og manglende tilhørighet er kjennetegn ved flere personer som har utført terrorangrep, som f.eks. 22. juli 2011, angrepet på moskeen i Bærum i 2019 og angrepet på London pub i 2022. For å forebygge terrorisme, er det viktig å sikre et inkluderende samfunn som fanger opp mennesker som er i ferd med å falle ut.

Press på kommuneøkonomi og helsetjenester:

Alle kriser skjer lokalt. For å sikre motstandsdyktige lokalsamfunn trengs en sterk offentlig sektor der folk bor. Vi er fornøyde med at kommunenes betydning i arbeidet med å opprettholde grunnleggende tjenester for befolkninga ved en eventuell krise eller krig vektlegges. Vi mener det er svært positivt med etableringen av en statlig forsterkningsordning for kommunal krisehåndtering.

Totalberedskap må ses i sammenheng med økonomien til både kommuner og helseforetak og at statlige pålegg til disse må fullfinansieres. Vi er svært bekymret for kommuneøkonomien og hvordan dårlig økonomi bidrar til kutt i ikke lovpålagte oppgaver i kommunene. Det gjelder kutt i tjenester i skolen som miljøterapeuter, nedleggelse av fristisklubber og aktivitetstilbud, oppsøkende tjenester ol. Dette er instanser som kan fange opp barn og unge som er i ferd med å falle utenfor skole, arbeidsliv og samfunnet for øvrig.

Fra 2021 har det økonomiske handlingsrommet i kommune-Norge falt. I år er det lavere enn i 2023 (det året gikk om lag 45 % av kommunene med underskudd). NOU 2024: 23 estimerer at kommunesektoren vil få et netto driftsresultat på –1 % for 2024. Kommunenes økonomiske handlingsrom må økes betydelig, minimum til 2021-nivå.

Presset kommuneøkonomi tvinger også fram anbudsprosesser av kritiske tjenester, noe som svekker beredskapen. Kommunens organisering, f.eks. innen helsetjenester og tekniske tjenester har stor betydning. Kommuner som driver med egne ansatte sikres lokal kompetanse og kan omdisponere personell raskt ved skiftende behov uten å måtte reforhandle kontrakter.

Videre ser vi et press på nødetatene, særlig i distriktene. Økonomiske nedskjæringer og sentralisering av ambulansetjenesten har mange steder gitt stor kjøremengde, press på hviletider og kapasitetsproblemer. Samtidig ser vi at brann- og redningstjenesten stadig oftere må rykke ut på helseoppdrag, og at etaten er første nødetaten på skadested. Flere deltidsbrannvesen sliter med å rekruttere personell, fordi oppgavemengden gjør arbeidet vanskelig å kombinere med en vanlig jobb.

Innenfor helsesektoren er vi særlig bekymret for kapasiteten innen spesialisthelsetjenesten og samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Det er nødvendig med bedre samarbeid og samhandling mellom tjenestenivåene. For å sikre god nok kapasitet må man også jobbe videre med oppgavedeling.

Ekstremisme og forebyggende arbeid:

Vi registrerer at Støre sin presentasjon av meldinga, viste til langtidsplanen for forsvaret og totalberedskapskommisjonens utredning i arbeidet med totalberedskap. Vi savner i den forbindelse også en henvisning til Ekstremismekommisjonens arbeid. Vi registrerer at regjeringa vil fremme ei stortingsmelding om ekstremisme våren 2025. Dette er et positivt skritt, men det er avgjørende at de tiltakene som foreslås i denne meldinga blir en integrert del av totalberedskapen. Det må derfor legges til rette for en mer forpliktende og større satsing på kommunenes forebyggende arbeid som en del av totalberedskapen.

Kriminalomsorgen

I realiteten er ikke kriminalomsorgen tatt inn som en del av totalberedskapen. Kriminalomsorgen er av staten definert som en samfunnskritisk funksjon. Dette må gjennomgående reflekteres i vurderingen av og tiltak for framtidas kriminalomsorg.

Kommisjonsrapporten forholder seg til kriminalomsorgen kun i en rettsstatsammenheng, og som en av mange aktører, sammen med særlig politiet, for å sikre lov og orden. Kriminalomsorgen er ikke vurdert som en selvstendig aktør, med bidrag til totalberedskap, og – ikke minst – behov for egen beredskap.

Kriminalomsorgens funksjon må forstås ikke bare som et gjennomføringsledd i straffesakskjeden, men også som en egen aktør som vil stå overfor betydelige (egen-) beredskapsutfordringer ved en langvarig krise, jf. pandemien. Hvis konsekvensen av for lav beredskap, med særlig vekt på bemanning, er langvarig innelåsing vil det bryte med rettsprinsippet og menneskerettighetene. Hvis konsekvensen er at innsatte må settes fri, har det følger for rettsoppfatning og tillit til myndighetsapparatet, og i verste fall for tryggheten i samfunnet.

Kriminalomsorgens hovedoppgave er å beskytte samfunnet og tilbakeføre innsatte til samfunnet som lovlydige samfunnsborgere. Det er også et ansvar å identifisere og arbeide tett opp imot at innsatte som er mottagelige for å bli radikalisert. Det fordrer at kriminalomsorgen har tilstrekkelig med ansatte som er tilstede i innsattes soningsmiljø. Det er dessverre eksempler på at innsatte er blitt radikalisert i fengslene og vi kan vise til skytingen mot en synagoge i København utført av en tidligere innsatte som ble radikalisert i dansk fengsel.

Til dette hører at beredskap må tas mer på alvor, også for ressurser som muliggjør fleksibilitet til å møte uventede hendelser og kriser, kort- eller langvarige; nasjonalt eller regionalt, eller ved én eller flere enheter.

Pandemien ga oss operativ erfaring med hva en plutselig krise kan medføre for kriminalomsorgen, på flere måter. Vi var ikke uforberedt på det uventede, men heller ikke godt nok forberedt – godt nok skodd – for det som skjedde. Vi hadde beredskapsopplegg, men organisasjonen hadde ikke, og har ikke, ressursene – forutsetningene – for å håndtere en langvarig situasjon uten at det i uakseptabel grad går ut over oppdragsløsningen, med kvalitet på soningsgjennomføringen, med soningsforhold for de innsatte og belastning på de ansatte.

LO merker seg at oppmerksomheten fokuseres mer på andre funksjoners behov for støtte fra kriminalomsorgen, enn på etatens egne behov for robust beredskap. Særlig behovet for støtte til politiet vil kunne innebære at kriminalomsorgen må avgi ressurser til andre, der den selv – i utgangspunktet og i tiltagende grad etter hvert som en krise vedvarer – har et kritisk ressursunderskudd, særlig på bemanning.

Regjeringa må innse at kriminalomsorgen som sådan, og enkelte enheter spesielt, har svært begrensede muligheter til å mobilisere og avgi ressurser til støtte for andre samfunnsfunksjoner.

5.2 Fylkeskommunens ansvar og oppgaver innenfor sikkerhet og beredskap

LO viser også til tidligere innspill i tilknytning til arbeidet med totalberedskapskommisjonens arbeid.

Når det gjelder overordnet beredskap og sikkerhet er man avhengig av et godt utbygd og robust bane-, havne- og veinett. Både for å kunne ivareta norsk suverenitet og samtidig sikre rask og effektiv framføring av norske og allierte styrker i en beredskapssituasjon. Derfor er det helt avgjørende at transportinfrastrukturen også er dimensjonert for militær forflytning av materiell og utstyr mellom havner, vei, bru, tunell og bane. Dette må også vektlegges i alle offentlige anskaffelser i anleggsektoren. Grunnlaget for disse anskaffelsene må gjenspeile både kvalitet m.h.t. seriøsitet og trygghet for effektiv gjennomføring av prosjekter på alle nivåer.

I tillegg er risiko for skred og andre naturhendelser, samt andre risikofaktorer på utsatte strekninger utfordrer hverdagstryggheten. Vei og banenettet har avgjørende betydning for totalberedskapen. Derfor er det viktig at Statens vegvesen, kommuner m.fl. settes i stand til å håndtere slike planer og situasjoner raskt. Behovet for opprusting av vei er betydelig og å ta igjen etterslepet er viktig for totalberedskapen. Dette innebærer også at Forsvarets behov innen tung last og sikring av bro og tunnel må vektlegges.

Viktige tiltak:

• Prioritere tiltak knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap i oppfølgingen av Nasjonal transportplan og de årlige budsjettframlegg
• Gjennomføre en overordnet risiko-, sårbarhets, kartlegging og beredskapsanalyse av transportområdet (vei, bane og havner)
• Utrede forutsetninger for å tilgjengeliggjøre transportressurser i kriser
• NTP må sees i sammenheng med langtidsplanen for forsvaret og en ny langtidsplan for sivil beredskap.

Disse prosessene må iverksettes raskt og følges opp med konkrete tiltak som reduserer risiko og sårbarhet, øker vei og bane systemets robusthet og øker gripbarheten av transportressurser i kriser. Utbygging av infrastruktur må møtes med systematiserte tiltak, herunder omfattende utbygging av ladeinfrastruktur og kapasitet i kraftsystemet, vurderinger av hvor det er nødvendig med diversifisering av energibærere og ordninger for nød- og reservestrøm.

Også servicebransjene - vakt og renhold vil være sentrale samfunnskritiske funksjoner i en krisesituasjon. Vektertjenestene på flyplassene er svært viktig for sikkerhetsarbeidet som gjøres på bakken. LO vil advare mot å erstatte store deler av flyplassvekterne med servicemedarbeidere med lavere utdanningskrav. I tillegg vil vekterne ha en viktig funksjon når det gjelder vakthold o.l. i beredskapssituasjoner. Renhold er en avgjørende funksjon for å overholde hygieniske krav og øvrig renovasjon også i krisesituasjoner.

Viktigheten av større vekt på beredskap i anskaffelser må følges effektivt opp, også på transportområdet. De nasjonale trusselvurderingene har over flere år pekt på at kritisk infrastruktur kan være av særlig interesse for andre staters etterretningsvirksomhet og at kontrakter tildelt useriøse aktører medfører risiko for svakere sikkerhetsarbeid og er derfor også et samfunnssikkerhetsspørsmål. LO vil også minne om totalberedskapskommisjonens påpekning av den store usikkerheten knyttet til entreprenørressurser i sikkerhetspolitiske kriser, og hvor det er stor usikkerhet knyttet til om utenlandske arbeidstakere i anleggsbransjen vil bli værende i Norge i en krisesituasjon. Dette må møtes med tiltak.

Øvrige merknader til transportberedskap 

Innenfor transport- og kommunikasjonsområdet utgjør det nasjonale distribusjonsverket til Posten/Bring en betydelig beredskapskapasitet i form av personell, kjennskap, kjøretøy og lokaler i hele landet.

I denne sammenheng er det verdt å merke seg at utvalget for fremtidens posttjenester i sin rapport anbefaler å avvikle plikten til å levere brevpost til alle landets postkasser, for å erstatte dette med levering til hentepunkter. Vi viser i denne sammenhengen til mindretallets dissens om å bevare plikten til hjemlevering av brev (redusert til en levering pr uke) blant annet av hensyn til beredskap. Dersom utvalgsflertallets anbefaling følges opp, vil beredskapsressursen beskrevet over svekkes kraftig.

Jernbanens rolle i totalberedskapen må utredes

I totalberedskapskommisjonen rapport legges det vekt på at jernbanen er en viktig transportåre i krise og krig. Samfunnssikkerhet, statssikkerhet og beredskap må vektlegges mer i samferdsels- og transportplanleggingen. Et viktig grep for å bidra til dette, er å integrere disse hensynene i Nasjonal transportplan (NTP), slik totalberedskapskommisjonen tar til orde for. NTP må samordnes med langtidsplanen for forsvaret og en ny langtidsplan for sivil beredskap. Å prioritere samfunnssikkerhet, statssikkerhet og beredskap vil også innebære at vedlikehold på jernbanen prioriteres høyt.

Totalberedskapskommisjonen foreslår en overordnet risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse for transportområdet. Dette er et viktig første steg mot utbedring av sårbarheter, som bidrar til et systematisk og helhetlig bilde på situasjonen, og som bør igangsettes raskt. Et av forholdene en overordnet risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse bør ta for seg, er hvordan oppsplittingen av jernbanesektoren har påvirket beredskapen og hvordan dette kan møtes. Videre hvordan nøkkelpersonell og kompetanse utvikles og bevares. Alle operatører på jernbanen, inkludert verksted og vedlikehold, bør involveres i beredskapsarbeidet. Dette for å kunne gi overordnet myndighet best mulig oversikt over tilgjengelige ressurser og muligheter i krig og kriser.

Til 6.4 Kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft

Regjeringen sender et viktig signal gjennom den nylig fremlagte totalberedskapsmeldingen, et signal om at kultur er viktig i et beredskapsperspektiv, og den viser kulturaktører hva de kan forvente hvis en krise inntreffer på nytt.

Det har ikke bare symbolsk betydning, men viser hvor viktig rolle kultur faktisk har i kriser og krig. For det er fort gjort å glemme det. Vi vil trenge et mangfoldig kulturliv som forankrer oss i egen kulturell identitet for at vi som samfunn skal stå gjennom ei krise igjen.

I tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var kulturen sentral i å uttrykke sorg, bearbeide traumer og skape en felles identitet.

Digitale konserter, kreative kunstprosjekter og fellesopplevelser gjennom TV-serier og filmer hjalp mange å håndtere ensomhet under pandemien. Konserter, kulturarrangement, kunstprosjekter og seremonier med sterke kulturelle preg og innslag samlet og trøstet.

Når kulturarv bevisst blir angrepet i terror, krig og konflikt, er det nettopp fordi den representerer identiteten til et samfunn. Bilder fra utbombede museer, minnesmerker, teatre eller boktrykkerier i Ukraina minner oss på det. Det er ikke tilfeldig at den angripende part i krigen i Ukraina velger å bruke tid og ressurser på å målrettet ødelegge en annen nasjons historie, kultur og ytringsfrihet.

Ute i verden ser vi at det spesielt er to grupper som først blir truet når frihet og demokrati står på spill; journalister og kulturarbeidere.

Så handler kulturberedskap også om at kunst og kultur skaper motstandskraft i seg selv. Samfunn rike på kunst og kultur gir evne til å se flere perspektiver, motvirker ekstremisme og gjør oss robuste til å stå imot forsøk på destabilisering. Kunst og kultur vil sånn sett være enda bedre egnet til å hindre krigen enn å vinne den.

Stortingsmeldingen gir en klar retning. Nå er det opp til oss i kultursektoren - samfunnet ellers - å realisere kunst og kultur som beredskap.

Totalberedskapsmeldingen er for vår del et etterlengtet fundament for en nødvendig satsing på et robust samfunn i en turbulent verden.  

Meldingen inneholder en helt nødvendig satsing på de frivillige beredskapsorganisasjonene som er langt på overtid. Derfor er det viktig for oss i denne høringen å vektlegge gjennomføringen av de foreslåtte tiltakene og påpeke noen viktige mangler i meldingen. 

Meldingen tegner er alvorlig og bredt bilde av beredskapssituasjonen samfunnet vårt står i. Dagens situasjon er dessverre slik at det er avgjørende med raske og effektive tiltak som styrker den samlede beredskapsevnen.  

Våre fire viktigste innspill til meldingen er: 

• Opptrappingen av tilskuddet til de frivillige redningsorganisasjonene er det viktigste grepet regjeringen kan gjøre for å sikre en fortsatt robust redningstjeneste som henger med på utviklingen 

• Kommunale beredskapsråd med frivilliges deltakelse er også et godt tiltak, og må løses på en måte som sikrer deltakelse fra alle relevante aktører 

• Det må på plass en ordning som sikrer nok nødnett og lisenser til organisasjonene, samt kostnadsfri bruk av støttesystemer og samvirkeverktøy 

• Regjeringen må få på plass fritak for engangsavgift på redningskjøretøy 

Hvorfor er disse tiltakene så viktige? 

Som tidligere nevnt er opptrappingen av tilskuddet til redningsorganisasjonene med inntil 100 millioner et svært viktig tiltak som vi applauderer. Det presiseres i meldingen at dette gjelder tilskudd til organisasjonene, og det er viktig at denne satsingen går til nettopp dette og ikke brukes for å dekke andre behov som utgifter til nødnett og felles aksjonsstøtteverktøy. 

Dette tilskuddet har over lang tid vært kraftig underfinansiert, noe som betyr at vi har mange tiltak som både er enkle å sette i gang og som vil ha stor effekt for beredskapen vår. Opptrappingen kan derfor med fordel ha større årlige økninger i starten av perioden, og heller flate ut over tid. Det vil gi oss et godt grunnlag som vi kan bygge videre på over tid. 

Kommunale beredskapsråd er også et godt tiltak i meldingen. I kommuner hvor vi har gode relasjoner og tett dialog, opplever vi at terskelen er lavere for å bruke de frivillige ressursene. Det er derfor viktig at beredskapsrådene rigges slik at de frivillige har mulighet til å bidra. En utfordring det er viktig å hensynta, er at kommunene primært er tilgjengelig på dagtid – når frivilligheten har andre jobber. 

Flere viktige tiltak 

Vi vil også løfte fram to tiltak som ikke er med i meldingen, men som vi mener er svært viktige: avgiftsfritak på redningskjøretøy og gratis tilgang på nok nødnett og andre støtteverktøy. 

Hovedmålet med Totalberedskapsmeldingen er å bygge et sivilsamfunn som er forberedt på krig og som kan understøtte militær innsats. Det kan være vanskelig å ta innover seg hva dette betyr, men dessverre har vi ferske erfaringer med dette fra Europa. 

I Ukraina var det ved krigens utbrudd ikke nok kjøretøy og kommunikasjonsutstyr i de frivillige beredskapsorganisasjonene. Når krigen først var et faktum, var dette utstyr som både var helt nødvendig og svært vanskelig å få tak i. 

For å øke beredskapsevnen vår, er det avgjørende med målrettede tiltak for dette. Helt konkret betyr det å legge til rette for tilgang til flere redningskjøretøy og nok nødnett-terminaler. Dette er konkrete og lite kostnadskrevende tiltak med effekt i hele krisespekteret, som også styrker den daglige redningsberedskapen vår. 

Det handler ikke om å ikke betale avgifter, det handler om å ha det utstyret som trengs når det gjelder som mest. Engangsavgiften gir en betydelig merkostnad som de frivillige lokalt må skaffe penger til. Som eksempel må det selges 20.000 vafler bare for å dekke engangsavgiften til staten når en redningsgruppe trenger ny bil. Å fjerne engangsavgiften for redningskjøretøyer er også et av de anbefalte tiltakene fra Totalberedskapskommisjonen. 

Nødnett er et verktøy som lar oss kommunisere direkte med politiet og helsevesenet under en hendelse. Det ble gjort et viktig løft under dagens regjering da vi fikk driftsstøtte til 2000 flere terminaler. For vår del lå det mange års innsats bak gjennomslag for dette behovet – som til slutt ble så akutt at vi sto i fare for å ikke kunne bidra på redningsaksjoner. Skal ressursene finne hverandre i neste krise, er gratis tilgang på nok nødnett og andre støtteverktøy, essensielt.  

Vi ønsker å minne om at penger brukt på frivillig beredskap har en multiplikatoreffekt. For hver krone vi putter inn, får vi en langt større verdi tilbake. De frivillige har lange tradisjoner for å være i front på faglig utvikling, drive innovasjon og jobbe med å styrke samvirket. Denne tradisjonen er vi stolte av, men vi ser at potensialet langt ifra er fullt utnyttet. Styrking av tilskuddet til organisasjonene er et viktig grep for å øke dette, men det er også avgjørende at de andre tiltakene iverksettes, slik at vi sammen kan bygge et samfunn som er forberedt på krise og krig. 

Klimarelaterte hendelser

Selv om klimaendringer nevnes som en relevant faktor på mange områder i meldingen, mener vi det burde vært viet særskilt plass til håndteringen – og ikke minst forebyggingen – av klimarelaterte hendelser. Klimatilpasning må høyt opp på agendaen, både med øremerkede midler, kartlegging av risikoområder og regional/nasjonal koordinering av både kartlegging og tiltak. Forebygging og klimatilpasning er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt sammenlignet med de økonomiske konsekvensene av klimahendelser. Miljødirektoratets strategi for klimatilpasning 2024 – 2028 må følges opp.

Gravferdssektoren

Innenfor gravferdssektoren vil vi påpeke at Norge i dag mangler et system for hvordan man skal håndtere en situasjon med høyt antall omkomne samtid. Dette temaet burde vært adressert i meldingen. Forsvarlig beredskap for slike scenarier krever planer for hvordan gravferdene skal gjennomføres på en verdig og sikker måte. Pandemier, naturkatastrofer, ulykker og krig vil kunne kreve ulike grader av særskilte tiltak, avhengig av antall døde, smitte- og forurensningsfare, samt tilgang på mannskap og infrastruktur. Flere tiltak er nødvendige: Lokal gravplassmyndighet må få en integrert plass i beredskapsrådene, det må sikres forsvarlig krematorie- og kjøleromskapasitet og det trengs tydeliggjøring av lovhjemler for når ordinære bestemmelser må settes til side og hvem som har myndighet til å treffe beslutninger om dette i en krisesituasjon. 

Del 3: Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler

7.4 Motstandskraft mot påvirkningsoperasjoner

Arbeidet mot desinformasjon

Stortingsmeldinga påpeker nødvendigheten av å styrke befolkningas motstandskraft mot desinformasjon. Vi vet at barn og unge er svært påvirkelige og at mye feilinformasjon og konspirasjonsteorier florerer på sosiale medier. For å motvirke dette, er det viktig at barn og unge møter trygge voksne de kan snakke med og som kan veilede og korrigere dem.

I en tid preget av økende global uro og usikkerhet, er det viktigere enn noen gang å verdsette og beskytte rollen til redaktørstyrte medier i vårt samfunn. Som beskrevet i den fremlagte totalberedskapmelding har mediene en avgjørende rolle i krise og krig. LO er glad for at regjeringen erkjenner det mediebransjen lenge har visst: Uavhengige, redaktørstyrte medier er grunnleggende for et velfungerende demokrati.

Det er i denne sammenheng verdt å minne om at den statlige finansierte allmennkringkasteren NRK ble etablert i sin tid nettopp med tanke på å sikre pålitelig kommunikasjon utad som en del av totalberedskapen.

NRK har et særskilt ansvar for å sikre at hele befolkningen får tilgang til et bredt spekter av innhold, uavhengig av geografi, alder eller sosial bakgrunn. NRK og andre uavhengige medier har gjennom årene vist sin verdi i å formidle kritisk informasjon til befolkningen, særlig i krisesituasjoner. Et mål må også være å øke bevisstheten i befolkningen om viktigheten av kritisk medieforståelse. For som mange vet er ikke medier bare en underholdning for befolkningen, men også en nødvendighet i krisetider.

Kunstig intelligens og globale internettplattformer har gjort det vanskeligere for befolkningen i verden å skille mellom sant og usant. Vi har sett det i forbindelse med Ukraina krigen og i valgkamp der fake news, konspirasjonsteorier og propaganda er spredt på sosiale medier.

I en tid der medieinnhold i økende grad styres av algoritmer og kommersielle hensyn, fungerer redaktørstyrte medier som en motvekt ved å prioritere kvalitet fremfor kvantitet. Dette sikrer at innhold som ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsomt, men som har høy samfunnsverdi, fortsatt produseres og når ut til publikum.

I krisetider, slik vi opplevde det under pandemien, har befolkningen et ekstra stort behov for pålitelig og faktasjekket informasjon. Redaktørstyrte medier fungerer ikke bare som et supplement til offentlig informasjon, men bidrar også til å bygge tillit gjennom uavhengige vurderinger og undersøkelser.

Vi er glade for at regjeringen anerkjenner viktigheten av å opprettholde gode rammevilkår for redaktørstyrte medier. Dette må nå følges opp med konkrete tiltak og ressurser for å sikre medienes uavhengighet og evne til å utføre sitt samfunnsoppdrag, selv under de mest krevende forhold.

For å styrke Norges totalberedskap mener vi det er viktig å opprettholde og styrke offentlige tilskuddsordninger for mediene. Og vi må sikre medienes uavhengighet gjennom lovverk og regulering. Det er også behov for å investere i digital kompetanse og faktasjekk-verktøy for journalister. For journalister er demokratiets vaktbikkje, en kilde til sannhet i en verden full av usikkerhet, og en grunnpilar i vår totalberedskap.

La oss verdsette og beskytte denne viktige samfunnsinstitusjonen, for vår felles sikkerhet og fremtid og jobbe for å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrke medier.

8.3 Styrke nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur

Maritim sikkerhet

Stortingsmeldingen slår fast at fordekt etterretningsvirksomhet foregår til enhver tid langs norskekysten, gjennom bruk av sivile fartøy. Aktiviteten knyttes til sabotasjeforberedelser, påvirkningsforsøk, omgåelse av sanksjonsregelverk og infiltrasjon. De samme forholdene advarer politiets sikkerhetstjeneste mot sin trusselvurdering for 2025.

Politiets sikkerhetstjeneste har over tid advart mot risikoen sjøfolk fra autoritære regimer utgjør på norskflaggede fartøy. Regjeringen strammet i november inn praksisen knyttet til unntaksbestemmelsen fra NIS-loven. Innstrammingen var imidlertid uten tilbakevirkende kraft, og det er så langt ingen endringer knyttet til utstedelse av farledsbevis. Vi savner at meldingen tar innover seg den umiddelbare sikkerhetsrisikoen nåværende praksis utgjør.

Meldingen slår fast at hensynet til velfungerende maritime transportmarkeder har betydning for nasjonal sikkerhet, men sier samtidig at “vurderingen av tiltak for å forebygge sikkerhetstruende aktiviteter, vil dette også avveies mot næringens behov.” Her vil vi konstatere at næringens behov er og bør være det samme som behovet til det norske samfunnet for øvrig. 

Vi er avhengig av at norsk skipsfart og maritim næring er en stabil og trygg del av vår infrastruktur og totalberedskap for oss selv og for våre allierte. Det blir den ved at vi sørger for at det er bemannet med kompetent besetning, som ikke utgjør en sikkerhetsrisiko. Det er kritisk mangel på sjøfolk. Bare sjøforsvaret trenger 1300 sjøfolk innen kort tid. Dette kommer i tillegg til det eksisterende behov innen samtlige segment i skipsfarten.

For å sikre en tilstrekkelig og trygg bemanning må myndighetene ta høyde for å øke rammebetingelsene som stimulerer til økt bruk av norske sjøfolk. Videre må vi øke kapasiteten på de maritime utdanningene med antall studieplasser og faglig samordning, på universitets- høyskole, fagskole og videregående nivå. Begge disse investeringene bør ses som en del av de betydelige investeringene vi gjør gjennom forsvarsløftet.

Det er bra at regjeringen i meldingen peker på betydningen norske havner vil ha for oss selv og resten av NATO-alliansen, på alle deler av krisespekteret. Nettopp i lys av dette bør vi ha ett vesentlig fokus på oppgradering av havneinfrastrukturen som er nødvendig for å møte en flåte med betydelig variasjon og skip som vil ha forskjellige behov i forhold energi til deres fremdriftssystemer. Fiskefartøy har fortsatt unntak fra havneforbudet for russiske fartøy. Selv om regjeringen strammet inn unntaket sommeren 2024, vil vi fortsatt bemerke den mulige risikoen disse kan utgjøre.

Det er positivt at meldingen peker på behovet for å kunne veksle mellom ulike kommunikasjonssystemer. Maritim transport er i stor grad avhengig av satellittbaserte navigasjonssystemer, som er utsatt for bortfall, jamming og spoofing. Det utgjør stor risiko med et omfattende skadepotensial dersom et fartøy mister helt eller delvis kontroll over eget navigasjonssystem. Det er nødvendig med en overordnet analyse og implementering av nødvendige sikkerhetstiltak for å sikre at systemene er tilstrekkelig beskyttet mot fiendtlig aktivitet og alternative tiltak dersom disse systemer bortfaller.

Det er bra at regjeringen i meldingen vil styrke sikkerheten i maritim sektor og sikre at det er tett samarbeid og samordning mellom sivile og militære myndigheter, samt mellom privat og offentlig sektor. Vi savner imidlertid konkrete betraktninger knyttet til Notraship i meldingen. Ordningen spiller en avgjørende rolle i dagens totalberedskap. Det må vurderes hvor vidt organisasjonen kan respondere effektivt på dagens beredskaps- og trusselbilde. Et tilstrekkelig antall fartøy må til enhver tid være under norsk kontroll hva gjelder eierskap, flagg og mannskap, for å sikre tilstrekkelig mobiliseringsevne og suverenitet.

Del 4 Et sivilt samfunn som understøtter militær innsats

Produksjon av mat, drikke og fôrvarer er en verdikjede som i dag sysselsetter over 150 000 (grønn sektor 110 000 - blå sektor 45 000) mennesker i Norge, og har den største andelen av den norske fastlandsindustrien. Verdikjeden er kompleks og til dels avhengig av innsatsmidler som importeres fra utlandet. Denne sårbarheten bør kartlegges og det må lages en plan på hvordan man kan sikre verdikjeden for mat og drikke, råvare og andre innsatsmidler i en krisesituasjon.

Ti hovedpunkter i innspill fra LO.

• Jordvern må styrkes. Kun tre prosent av Norges areal er dyrkbar mark
• Etablere kornlager for 12 måneders normalforbruk av korn
• Styrking av tollvernet for å sikre norsk landbruksbasert matproduksjon
• Norge har en etisk plikt til å produsere så mye mat og drikke som mulig, på norske ressurser
• Kartlegge og lage plan for sikkerhet rundt tilgang av innsatsmidler til mat og drikkevareproduksjon
• Styrke beredskap i en krisesituasjon for tilgang på trygt drikkevann gjennom avtaler med bryggeri, mineralvann og meieribransjen
• Forvaltning av havområdene må basere seg på bærekraftige modeller
• Havets ressurser må i økende grad bearbeides i Norge
• Plan for å opprettholde handel med matvarer med våre handelspartnere i krisesituasjon
• Bevisstgjøre det norske folk om viktigheten av beredskapslager hos de enkelte husholdninger i forhold til vann, mat mv.

Overordnet mener vi at Norge har en etisk plikt til å produsere så mye mat og drikke som mulig, på norske ressurser. Vi mener stortingsmeldingen fra et solidarisk perspektiv, må inneholde betraktninger om den etiske delen av å produsere mat og dikke på egne ressurser, og således omtales i et eget underpunkt til kapittel 11, Styrke forsyningssikkerheten.

LO har tidligere gitt innspill om viktigheten av Norges tollvern for norsk landbruksproduksjon. Vi mener det er avgjørende å benytte de mulighetene som ligger i WTO-regelverket, for å sikre egenproduksjon på norske ressurser, og sikre videre produksjon av foredlede og prosesserte landbruksvarer i Norge. Dette må beskrives tydelig i meldingen.

Kap. 11.2 Matvareforsyning

Det vises til sårbarhet i enkelt områder av forsyningslinjen. LO mener at forsyningssikkerhet for mat og drikke må sees i sammenheng med hele verdikjeden. Fra råvare til ferdige produkter som tilbys det norske folk i butikkene. Det ble tydeliggjort under koronapandemien, at verdikjeden for mat og dikke hadde flere sårbarheter, som for eksempel emballasje, spesielle råvarer som innsatsmidler til produksjoner, og produksjonsutstyr.

Videre påpekes det ofte at Norge har i en eventuell krisesituasjon overskudd av sjømatmåltider. Vi vil i den sammenheng påpeke at Norges eksport av sjømat i stor grad er hel ubearbeidet fisk. Den norske verdikjeden for mat er ikke rigget for å ta dette volumet fram til forbruker som ferdig produkt. Det vil kreve investeringer i produksjonsutstyr, mer arbeidskraft til fiskeindustrien, og andre transportløsninger, eller store endringer i butikkstruktur, for å få dette volumet fram til forbruker. 

I stortingsmeldingens kapittel 11.2 Matvareforsyning, understrekes det viktigheten av å ha et beredskapslager for korn. Vi mener ambisjonen om etablering av tre måneders lager ikke sikrer Norge godt nok i en krisesituasjon. Vi mener et beredskapslager for korn må ha minst 12 måneders forbruk til enhver tid.

Innspill fra Fornybar Norge til høring om Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig. Meld. St. 9 (2024-2025)

Etter krigen i Ukraina har norsk energiforsyning til Europa fått enda større sikkerhetspolitisk betydning. Dette ser vi blant annet i Østersjøen, hvor to kraftkabler har blitt ødelagt den siste tiden. Norge er også utsatt for press og sabotasjeaksjoner.

Som et av verdens mest elektrifiserte og digitaliserte samfunn hadde vi forventet mer fokus på energisikkerhet i regjeringens politikk for totalberedskap.

Befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon er en viktig del av totalberedskapen. Derfor er det positivt at regjeringen har varslet at den vil legge frem en strategi for å styrke denne motstandsdyktigheten i løpet av våren 2025.

 Fornybar Norge ber Stortinget understreke følgende i sitt arbeid med Meld. St. 9 (2024-2025):

Et desentralisert kraftsystem, et godt utbygd strømnett og energisamarbeid 

• Et tett samarbeid med Europa er viktigere enn noen gang for vår energisikkerhet. Norge må være tydelig på at vi står på energisamarbeidet med landene rundt. Det handler blant annet om å opprettholde en utvekslingskapasitet med landene rundt oss minst på dagens nivå, for eksempel gjennom om å gi konsesjon til videre drift av Skagerrak 1 og 2.
• Det er viktig med et fortsatt desentralisert kraftsystem. Vesentlige samfunnsinteresser, som kraftproduksjon og strømnett, må vektes tyngre i statens arealpolitikk. Dette må innarbeides i lovverket og i statens styringssignaler overfor kommuner og etater.
• Effektivisere konsesjonsprosessene for ny kraftproduksjon og nytt strømnett, blant annet gjennom samordning av sektortillatelser og innføring av tidsfrister for saksbehandlingen sammen med omforente fremdriftsplaner med søkerne.
• Det må gis tydelige politiske styringssignaler til NVE, RME og Statnett at planlegging av strømnettet må bygge på NVEs vurderinger av kraftbehovet for å nå klima- og samfunnsmål som energisikkerhet og næringsutvikling.

Beredskap og sikkerhet

• Styrke Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO). Det er avgjørende at vi har nok ressurser til både å oppdatere planverk og til å gjennomføre øvelser i det forebyggende arbeidet.
• Be regjeringen bidra med finansering for å øke kraftforsyningens beredskap på materiell. Direktefinansiering av visse større kritiske komponenter (eks. transformatorer på høyere spenningsnivåer), med regionale beredskapslagre som er felles for nettselskapene. Bransjen har selv tatt grep gjennom REN Beredskap og anskaffet noe kritisk materiell som lagres i Norge, men i en omfattende hendelse i øvre del av krisespekteret vil dette sannsynligvis ikke være nok. Anskaffelsesprosess tar flere år.
• Det er avgjørende at kritisk personell knyttet til energientreprenørene og leverandørene identifiseres og gis mulighet til å få status som samfunnskritiske, og dermed blir gripbare og tilgjengelige ved større samfunnskritiske hendelser. Dette vil være avgjørende med tanke på lokal/regional kapasitet til gjenoppretting av kraftsystemets funksjon, under og etter en påkjenning, eller plutselig hendelse. Slikt personell bør derfor være identifisert og klassifisert på forhånd.
• Be regjeringen utrede opprettelsen av en innsatsstyrke (sivilpliktige) for reparasjonsarbeid på strømnettet. Styrken kan bestå av trent personell som raskt kan rykke ut ved større ødeleggelser i kraftnettet, for eksempel som følge av sabotasjeaksjoner eller ved ekstraordinære omstendigheter. Sverige er i ferd med å etablere en slik styrke bestående av sivilpliktige, som er trent til å bistå, blant annet med transport av materiell, slik at nettselskapene raskt kan komme i gang med reparasjon av strømnettet.
• Dagens forvaltningsmodell for elsikkerhet blir ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet og det bør derfor vurderes om dette ansvaret bør flyttes til Energidepartementet og NVE.

Samarbeid mellom ekom- og kraftsektoren, og krav til egenberedskap

• Det må stilles krav til koordinering og beredskapsmessig samarbeid mellom aktørene i ekomsektoren og kraftsektoren. Dette sikrer tilgjengeligheten til kritiske digitale tjenester. Hver enkelt aktør må ha ansvar for egne beredskapsløsninger. I kriser og svært anstrengte kraftsituasjoner, vil også kraftforsyningen kunne falle ut.
• Krav til egenberedskap (i form av eksempelvis nødstrøm/aggregater) for virksomheter med kritiske samfunnsfunksjoner må skjerpes. Særlig gjelder dette back-up løsninger for ekom og nødnett. Ved bortfall av ekom mister nødetater, nettselskaper som skal rette feil, bedrifter og sivilbefolkningen evnen til å kommunisere, søke informasjon og be om hjelp.
• Dagens lovverk er til hinder for et tettere samarbeid mellom ekom-sektoren og nettselskapene. Kritiske ekom-anlegg er beskyttet av Lov om nasjonal sikkerhet (Sikkerhetsloven), og nettselskapene har derfor ikke kunnskap om hvor disse er lokalisert. Dette medfører at gjenoppretting av ekom ved langvarige strømbrudd tar unødig lang tid, og i verste fall ikke blir prioritert. 
• Kraftforsyningen (med unntak av Statnett) er i dag ikke underlagt Sikkerhetsloven, og har ikke mulighet til å motta, behandle eller fremsende gradert informasjon. For å forstå og iverksette konkrete tiltak i tråd med både lokale og nasjonale sikkerhetsforhold, er tilgang til gradert informasjon et viktig element.

Fornybar Norge ønsker Stortinget lykke til med arbeidet med stortingsmeldingen. Vi er tilgjengelig for spørsmål og ytterligere informasjon om det er ønskelig.

Vennlig hilsen

Kristin H. Lind
Direktør strømnett og beredskap
kristinh.lind@fornybarnorge.no

Tobias Bang-Hansen
Næringspolitisk rådgiver sikkerhet og beredskap
tobias.bang-hansen@fornybarnorge.no

TINE er eid av over 7.000 melkebønder. Med 5.000 ansatte og 35 produksjon- og distribusjonsanlegg fra nord til sør, sørger vi for en sammenhengende verdikjede som sikrer mat til hele Norge. TINE er en bærebjelke i norsk fastlandsindustri og skaper verdier for 22 milliarder kroner årlig og 26.000 arbeidsplasser utenfor egen virksomhet.

TINEs hovedbudskap:

Matforsyning og sikkerhet, infrastruktur og bosetting i hele landet trekkes frem som viktige bærebjelker i en god totalberedskap. Dette bidrar TINE til gjennom egen produksjon, sikre norske bønder et styrket inntektsgrunnlag og egne produksjonsanlegg spredt over hele landet.

Hovedbudskapet fra TINE blir derfor at man også må se på landbruks- og matpolitikken i et beredskapsperspektiv for å sikre forutsigbare rammebetingelser som støtter opp om målene om økt selvforsyningsgrad, matsikkerhet og bosetting i hele landet.

TINE foreslår en politikk som sikrer følgende:

• et helhetlig blikk på norsk nærings-, mat-, og landbrukspolitikk som også ivaretar totalberedskapsperspektivet.
• at Norge produserer mer av maten selv, på norske ressurser.
• effektiv importregulering av varer som har betydning for opprettholdelse av norsk melkeproduksjon.
• styrke beredskapssamarbeidet mellom oss og myndighetene for å sikre hele befolkningen mat i tilfelle krisesituasjon.
• beredskapstilskuddet til næringsmiddelbedrifter i nord videreføres og utvides

Målet om økt selvforsyningsgrad er viktig for totalberedskapen.

TINE støtter målet om en selvforsyningsgrad på 50 % korrigert for import av forråvarer, som et flertall på Stortinget sluttet seg til i forbindelse med behandling av Meld. St. 11 (2023-2024).

Både forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen understreker at norsk matproduksjon har fått en langt viktigere samfunnsrolle knyttet til landets evne til å forsvare seg. Også rapporten fra Riksrevisjonen (Matsikkerhet: Vi er ikke godt nok forberedt) understreker alvoret omkring samme tema.

Økte sikkerhetspolitiske spenninger, erfaringene fra pandemien og klimaendringer, tydeliggjør risiko og sårbarhet ved å, i for stor grad, basere oss på import.

Produksjon av melk og meierivarer avgjørende for norsk matsikkerhet.  

TINE vil understreke betydningen av å opprettholde melkeproduksjon og videreforedling i hele landet. Dagens ordning der en aktør, TINE, har både henteplikt og leveringsplikt og alle betaler den samme prisen, er en forutsetning for dette.

Dagens ordning der TINE (gjennom den uavhengige enheten Norsk Melkeråvare) har både henteplikt (plikt til å hente melk hos alle melkebruk) og leveringsplikt (plikt til å selge melk til alle meierier, også våre konkurrenter, for samme pris) er avgjørende for å opprettholde melkeproduksjon i hele landet.

Et viktig virkemiddel for å gjøre dette, er kvoteordningen for melk med tilhørende regioninndeling, altså at kvoten må selges innen regionen. Denne hindrer at melkeproduksjonen sentraliseres, og bidrar til at melk kan produseres i hele landet.

Nordområdene spiller en særlig viktig rolle i sikkerhetspolitikken. Hensyn til totalberedskap gjør at matproduksjon i Troms og Finnmark har fått en ny betydning. Det er kun TINE som har melkeproduksjon, foredling og distribusjon i Troms og Finnmark.

TINE tar også ansvar for forsyningssikkerheten gjennom å opprettholde foredlingsindustri i hele landet. I dag er merkostnaden for å opprettholde foredlingsindustrien i våre to nordligste fylker 1,05 kr/liter melk. Denne kostnaden bærer TINE.

Økende import fortrenger norsk melk som råvare.

TINE mener norsk melks konkurransekraft må sikres ved å øke lønnsomheten for melkeproduksjon, gjennom virkemidler i jordbruksoppgjøret. Uten tiltak vil utviklingen på sikt true Norges matberedskap.

TINE er ikke mot import, men dette må skje med en bevissthet rundt effekten av importen. Store deler av norsk matimport er basert på melk som råvare (f.eks. ost, melkepulver og pizza). Dette importvolumet har gjennom flere år fortrengt norsk melk som råvare. Hver uke legges det ned to melkebruk, og store produktive arealer tas ut av drift. Historisk har utbetalingspris til melkebonden over tid fulgt prisvekst i samfunnet, men kostnadene i melkeproduksjon har i flere år økt betydelig mer enn prisveksten i samfunnet. Mange melkeprodusenter, våre eiere, ser det ikke som lønnsomt nok å øke sin produksjon.

Eierskap og organisering har betydning for samfunnssikkerhet og beredskap. 

TINE vil peke på verdien av å opprettholde og styrke samvirkene, også fra et totalberedskapsperspektiv.

I meldingen vektlegges samarbeidet med privat næringsliv om sikkerhet og beredskap og betydningen av nasjonal kontroll over strategisk viktige eiendommer i Norge. Samvirkemodellen bidrar til dette gjennom sin organisering. Bondeeide samvirker kan ikke kjøpes opp av aktører med interesser som ikke ivaretar nasjonale hensyn. Samvirkene bidrar også til styrket økonomi i landbruket gjennom deling av overskuddet.

At vi eies av melkeproduserende bønder over hele landet, med henteplikt som en grunnpilar for vår eksistens bidrar også til at samvirkene nesten er alene om matforedling i stor skala nord for Namsskogan. I realiteten er det den nordnorske bonden som sammen med kollegaene lengre sør tar ansvaret for at det foredles mat i Nord-Norge. Gjennom sine samvirkebedrifter sikrer de at det fortsatt foredles mat over hele landet; også i Målselv, Balsfjord, Karasjok og Tana.

Overordnet: Vern av grunnleggende verdier

Det er riktig som meldingen understreker i innledningen: Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden som også fordrer en ny sikkerhets- og beredskapspolitikk.

Samtidig må vi ha en grunnleggende bevissthet om å ta vare på de demokratiske verdiene, menneskerettighetene og rettsstaten.

Disse verdiene var viktige under pandemien, men pandemien var også en påminnelse om hvor raskt vi kollektivt var villige til å godta endringer som brøt med grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske spilleregler. De mest inngripende tiltakene i fredstid blir iverksatt nesten helt uten motstand. Bare noen få stemmer i offentligheten ytret seg mot fullmaktslovene som ble innført.

Det er nettopp i kriser at vi skal verne om prinsippene. Det er i kriser at autoritære krefter kan få oppslutning nesten uten motstand. I en utrygg situasjon vil befolkningen kunne «gi fra seg» rettigheter i bytte mot en følelse av sikkerhet. Når sikkerheten trues, er det enklere å ty til større grad av hemmelighold og innskrenke innsyn og åpenhet. Det er også da at mange vil ta til orde for at vi skal stenge de kontroversielle stemmene ute fra debatten og dermed innskrenke ytringsrommet.

Derfor er det særlig viktig at vi som samfunn tenker gjennom og diskuterer hvordan vi beskytter demokratiske verdier og menneskerettighetene i kriser. Vi skulle gjerne sett dette grundigere understreket i meldingen. I vår iver etter å beskytte vårt åpne demokrati, må vi passe på at vi ikke setter premissene for det samme demokratiet i spill. 

6.4.3 Medienes rolle i krise og krig

Norsk Redaktørforening er positive til at meldingen så tydelig fremhever redaktørstyrte mediers rolle i demokratiet. Det er også viktig at meldingen understreker betydningen av gode rammevilkår for mediene og viktigheten av at medienes funksjoner blir ivaretatt i kriser og krig.

Et levende mangfold av frie og uavhengige medier over hele landet sørger for informasjon, debatt og samfunnskritikk. Under pandemien spilte de redaktørstyrte mediene en helt sentral rolle. Uansett hvilke kriser som treffer Norge framover, vil mediene spille en helt avgjørende rolle som del av totalberedskapen.

Men forutsetningen for at mediene skal fylle sin rolle i forbindelse med kriser, er gode rammevilkår generelt og at det i tillegg tilrettelegges for at mediene har mulighet til å utøve sine viktige oppgaver i kriser.

Det norske mediemangfoldet er unikt, men sårbart. Selv om norske medier er i verdenstoppen når det gjelder digitalisering av innhold, sliter svært mange med å få etablert en heldigital forretningsmodell som er levedyktig. Det er også befolkningsgrupper de redaktørstyrte mediene sliter med å nå fram til – f eks den yngre delen av befolkningen.

Det er helt avgjørende at regjeringen bidrar til en styrket mediepolitikk framover. Det viktigste tiltaket her er at momsfritaket igjen gjøres plattformnøytralt.

Under pandemien var det ingen automatikk i at offentligheten fikk tilgang på fjernmøter og innsyn i helt sentrale dokumenter. Det var også et stort problem at mediene i utgangspunktet ikke ble definert som en samfunnsfunksjon som fikk særskilte unntak for å sikre samfunnets drift. Vi mener at det er helt nødvendig at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet ivaretas også i kriser. Redaktørstyrte medier bør dessuten inngå på listen over «samfunnskritiske funksjoner».

I likhet med Norsk Journalistlag viser vi her til Justiskomiteens flertallsmerknad i forbindelse med stortingsmeldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden (Meld. St. 5 (2020–2021). I denne heter det (Innst. 275 S (2020–2021), side 46):

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet inkluderes i beredskapsplaner, og at mediene sikres som kritisk samfunnsfunksjon under kritiske hendelser.»

7.4 Motstandskraft mot påvirkningsoperasjoner

Fri og uavhengig journalistikk som du kan stole på, er den beste medisinen mot feil- og desinformasjon.

Det er viktig at man tydelig skiller mellom redaktørstyrte medier som har forpliktet seg på Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten og såkalt alternative medier og sosiale medier. I denne sammenhengen viser vi særlig til denne setningen: «Tradisjonelle medier, alternative medier og sosiale medier kan misbrukes til å spre desinformasjon, initiere svertekampanjer, samt spre rykter og halvsannheter.

Generelt om befolkningens motstandskraft mot desinformasjon

Det er positivt at regjeringen har varslet en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon og at denne strategien også vil omfatte redaktørstyrte mediers rolle og rammevilkår.

For å sikre demokratiske verdier, en bredest mulig offentlig samtale og for å opprettholde tilliten til samfunnsinstitusjonene, er det helt avgjørende at regjeringen i dette arbeidet først og fremst støtter oppunder initiativer i sivilsamfunnet. Det er grunnleggende viktig å arbeide for å bygge kildebevissthet og kritisk medieforståelse i befolkningen, slik at den enkelte innbygger for tilstrekkelig kunnskap til selv å kunne orientere seg i informasjonssamfunnet.

Disse oppgavene løses best av ulike initiativer i sivilsamfunnet, ikke av myndighetsorganer. Vi viser her til den ferske rapporten fra ekspertgruppen for kunstig intelligens og valg som foreslår å styrke aktører i sivilsamfunnet som jobber med å styrke kildebevissthet og kritisk medieforståelse. Ekspertgruppen fremhever også viktigheten av en aktiv mediepolitikk som opprettholder de redaktørstyrte medienes posisjon ved at mediene er i stand til å nå ut til flere grupper – særlig de unge.

Norsk Redaktørforening støtter Norsk Journalistlags forslag til merknad fra komiteen:

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet inkluderes i beredskapsplaner, og at mediene sikres som kritisk samfunnsfunksjon under kritiske hendelser.»

UiT Norges arktiske universitet takker Justiskomiteen for muligheten til å gi innspill på Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig. UiT er til stede med forskning og utdanning på 11 steder i regionen som meldingen løfter fram som sårbar og strategisk viktig. Som breddeuniversitet gir vi også kunnskapsgrunnlaget til politikk for robuste samfunn i nord. UiT strukturerer sine innspill etter kapittelinndelingen i stortingsmeldingen.

2 Det brede beredskapsarbeidet og totalforsvaret

Kunnskapsinstitusjonene i nord har personell innenfor flere sektorer og infrastruktur som kan være ressurser i krise og krig. I helsefagene har vi et betydelig antall ansatte og studenter som kan mobiliseres. Likevel er universitets- og høyskolesektoren utelatt i omtalen av helseberedskapen. Utdanning av helsepersonell i Nord-Norge er det beste tiltaket for å sikre tilstrekkelig helsepersonell i nord. Norge må totalt sett ha en utdanningskapasitet som gjør oss mer selvforsynte med helsepersonell enn i dag.

Infrastrukturen til kunnskapsinstitusjonene inkluderer hav- og kystgående fartøy, fly, autonome fartøy, radarsystem og satellittmottakssystem. Lokalene, utstyret og sengene som til vanlig brukes i helsefagutdanninger, kan også regnes som reservekapasitet.

3 Et mer samordnet forebyggings- og beredskapsarbeid

Bred forskningsaktivitet på et høyt nivå er beredskap for kriser av ukjent karakter. UiT håper derfor at komiteen kan peke på at kunnskapssektoren bør være representert i departementenes beredskapsråd, på linje med næringslivet og frivillige organisasjoner, særlig siden beredskapsrådene skal gi bedre situasjonsforståelse, forstå trusler og etablere ny kunnskap. Fordi nordområdene er særlig sårbare og strategisk viktige, bør kunnskapsinstitusjonene med særlig kompetanse på nordområdene være representerte i framtidige totalberedskapskommisjoner og annet utredningsarbeid som regjeringen varsler i Totalberedskapsmeldingen.

Meldingen legger vekt på det nordiske samarbeidet for å styrke Norges beredskap, men samarbeid i akademia og næringslivet er ikke nevnt. UiT vil derfor understreke at kunnskapssamarbeidet i universitetsalliansen Arctic Six, samt næringslivssamarbeid på tvers av grensene, vil styrke sivilsamfunnene nord i Norden og skape sterkere leverandører og samarbeidspartnere for Forsvaret og beredskapsaktører i regionen.

4 Økt evne til krisehåndtering

UiT har levert et omfattende innspill til Samferdselsdepartementet i arbeidet med en stortingsmelding om droner og ny luftmobilitet. Her vil vi understreke at droner, inkludert de 500.000 i privat eie, er både en potensiell utfordring og ressurs i krise. UiT foreslår derfor en egen utredning om hvordan droner og ny luftmobilitet, både bemannet og ubemannet, kan inngå i totalberedskapen.

5 Solide lokalsamfunn og god grunnberedskap

UiT mener at Totalberedskapsmeldingen legger for lite vekt på betydningen av god folkehelse som faktor for samfunnets motstandskraft. Komiteen kan peke på at folkehelsekunnskap om sårbare grupper, mental robusthet og risikofaktorer er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for nasjonal beredskap. Komiteen kan understreke at kunnskapsbasert tiltak som styrker folkehelsen, også styrker totalberedskapen.

De norske befolkningsundersøkelsene og helseregistrene er viktige datakilder for situasjonsforståelse og risikoanalyser i beredskapsarbeidet. Data fra oppdaterte befolkningsundersøkelser kan identifisere regionale helseforskjeller, befolkningsmønstre i risikofaktorer og psykososiale faktorer som påvirker hvordan ulike grupper kan håndtere ulike kriser. Dette vil bidra til en mer treffsikker og inkluderende beredskapspolitikk.

6 Sivile beskyttelsestiltak og andre forutsetninger for motstandskraft

UiT mener totalberedskapsarbeidet kan få et bredere perspektiv på befolkning og lokalsamfunn som ressurs, utover forventningen om at så mange som mulig følger rådene om egenberedskap. For eksempel kan forhåndsdelegerte informasjonskontakter i lokalsamfunn være alternativer eller supplement til digitale kommunikasjonsløsninger. FAU-kontakter og tillitsvalgte i frivillige organisasjoner kan være eksempler på slike informasjonskontakter, og skoler kan brukes som samlingspunkt for både informasjon og forsyninger.

7 Bedre evne til å motstå sammensatte trusler

UiT understreker rollen til redaktørstyrte medier for å sikre oss mot hybride trusler, blant annet som motkraft til desinformasjon i sosiale medier. Bibliotekene bør imidlertid få en sterkere rolle i arbeidet mot desinformasjon enn de så langt har fått i Totalberedskapsmeldingen. Folkebibliotekene har høy tillit, og har som hovedoppgave å fremme kunnskap og opplysning. De store norske fagbibliotekene jobber systematisk med kildekritikk og opplæring i dette. Utdanningsinstitusjonene, inkludert fag- og universitetsbibliotekene, er blant de viktigste aktørene for å fremme demokrati, kunnskap og motstandskraft mot desinformasjon. I den planlagte strategien mot desinformasjon kan biblioteksektoren få ansvar for seminarer og kurs; en modell kan være opplæringen som universitetsbiblioteket ved UiT allerede gir sine studenter.   

I arbeidet mot desinformasjon bør Norge samarbeide med EU om felles regelverk som setter krav til tech-giganter og plattformer for sosiale medier, blant annet om etikk, sannhet, transparens som algoritmer, sensur og føringer på kunstig intelligens.

Videre vil UiT understreke at det er viktig å opprettholde kompetansen på russisk språk, kultur og samfunn i fagmiljøer og i befolkningen for å motstå sammensatte trusler og bevare tillit i samfunnet.

8 Nasjonal kontroll

Totalberedskapsmeldingen peker at samfunnet er avhengig av rombasert overvåking og kommunikasjon, men diskuterer ikke romvær og romsøppel som trusler mot dette. Komiteen kan derfor understreke at mer bruk av rommet gir en fare for at mengden romskrot øker ukontrollert. Uten tiltak kan hele høydeområder blir ubrukelig for satellitter. Videre kan komiteen peke på at romvær, som oppstår når solvinden treffer jordas magnetfelt, er en naturgitt trussel mot effektivt å operere og bruke rommet som plattform i overvåking, kommunikasjon og beredskap. Også kraftnettet er sårbart for romvær, og Norge opplever utkoblinger av transformatorer allerede ved moderat romvær.

Siden både sivilsamfunnet og Forsvaret er sårbare for romvær, ønsker UiT, Meteorologisk institutt og Kartverket å bygge opp en tjeneste som til skal ha full situasjonsforståelse og varsle sårbare, nasjonale aktører ved større romværhendelser.

10 Videreutvikle totalforsvaret for sivil støtte til militær innsats

Totalberedskapskommisjonen pekte på at språk- og kulturkompetanse øker eller svekker tilliten mellom beredskapsaktørene og de samiske befolkningene i nord. UiT ser at dette perspektivet er borte i Totalberedskapsmeldingen, men vil understreke at ulikheter i samfunnet er et mål for desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Komiteen kan derfor understreke at tilliten mellom majoritets- og minoritetsbefolkningene er en del av den sivile motstandskraften i nord og be regjeringen foreslå tiltak som øker majoritetsbefolkningen språk- og kulturkompetanse i møte med de samiske og kvenske befolkningene.

11 Styrke forsyningssikkerheten

Totalberedskapsmeldingen omtaler matsikkerheten som en del av forsyningssikkerheten, men underkommuniserer at ernæringssikkerhet er komplekst, påvirket av sosioøkonomisk status, kunnskapsnivå, anskaffelsesevne og andre sårbarheter på individ- og gruppenivå. Komiteen kan derfor presisere at forsyningssikkerhet må sikre ernæringsberedskap for alle. Det krever at kompetansemiljø fra folkehelse- og ernæringsforskning blir en del av arbeidet med matberedskap.

I arbeidet med å styrke forsyningssikkerheten må Norge også sikre kritisk infrastruktur bedre, basert på en større forståelse for geofarer som fjell-, jord- og snøskred. UiT foreslår derfor at Norge bygger opp et robust forskningsmiljø som ser på alle konsekvenser av klimatiske endringer for ferdsel og infrastruktur.

Innspill til Justiskomiteens høring om Totalberedskapsmeldingen 

Norsk Eiendom er eiendomsbransjens bransjeforening og representerer over 300 eiendomsaktører over hele landet. Våre medlemmer utvikler og forvalter både bolig- og næringseiendom, og sikrer dermed folk en bolig og arbeidsfolk et sted å jobbe.  

For at Totalberedskapsmeldingen skal bli et effektivt verktøy for å styrke Norges beredskap uten å skape uforholdsmessige byrder på eiendomssektoren, vil vi adressere følgende: 

1. Forenkling og tydeliggjøring av regelverket: Tydeliggjøring av hvilke regler som gjelder for eksisterende tilfluktsrom og tydelige krav ved rehabilitering og transformasjon. 
2. Helhetlig beredskapsstrategi: Utredning av realistisk utbyggingstakt og vurdering av alternative tiltak for å øke tilfluktskapasiteten. 
3. Offentlig finansiering: Stat og kommune bør dekke hovedkostnadene for nye tilfluktsrom og oppgradering av eksisterende. 

Forenkling og tydeliggjøring av regelverket for eksisterende bygg 

Det er et betydelig vedlikeholdsetterslep på eksisterende tilfluktsrom. I dag reguleres standard på tilfluktsrom av fire ulike forskrifter, avhengig av byggeår og eventuelle renoveringer. Dette skaper usikkerhet og ineffektivitet. Norsk Eiendom anbefaler en gjennomgang og harmonisering av regelverket, slik at eiere enkelt kan forholde seg til hvilke krav som gjelder for det enkelte anlegget. 

For å sikre etterlevelse og funksjonell beredskap må forskriften utformes slik at den er forståelig og realistisk å implementere. Usikkerhet tilknyttet hvilke regler som gjelder det enkelte rom, hindrer effektiv drift og vedlikehold av eksisterende tilfluktsrom. 

Mange eldre bygg skal transformeres eller rehabiliteres, og det er uklart hvilke krav som gjelder for tilfluktsrom i slike prosjekter. Forskriften fra da bygget ble oppført, tilfluktsrommet sist renovert, eller gjelder fortsatt fritaksregelen for hele bygget dersom det ble oppført etter 1998? Vi foreslår at ny forskrift tydeliggjør hvilke regler som gjelder ved: 

• Hovedombygging 
• Rehabilitering 
• Transformasjon av tidligere industribygg og næringsbygg til boligformål 

Det bør også defineres klare krav for bygninger som tidligere har fått dispensasjon fra tilfluktsromkrav. 

Helhetlig beredskapsstrategi: Realistisk forventning til utbyggingstakt 

Utbyggingsaktiviteten i Norge tilfører rundt 1 % ny bygningsmasse hvert år. Bygg som etter dagens forskrift skal bygges med tilfluktsrom, vil utgjøre antatt mindre enn halvparten av ny bygningsmasse. Dette er et tall som bør utredes nærmere i forbindelse med utarbeidelsen av nytt beredskapskonsept.  Når man legger til at vi fremover i større grad skal gjenbruke eksisterende bygningsmasse, og bygge mindre nytt, vil tilfanget av nye tilfluktsrom kunne begrenses ytterligere.    

Det må derfor utarbeides et helhetlig beredskapskonsept som tar høyde for dagens utbyggingstakt, samtidig som alternative løsninger vurderes for å øke tilfluktskapasiteten. Vi foreslår en utredning av hvordan eksisterende bygg, kjellerarealer og andre strukturer kan tilpasses ulike tilfluktsromstandarder, i tillegg til nybygg. 

Finansiering: Stat og kommune må ta hovedansvaret 

Norsk Eiendom mener at hoveddelen av finansieringen for nye tilfluktsrom og oppgradering av eksisterende må komme fra stat og kommune. Dersom forskriften legges opp slik at utbyggere pålegges enda en stor kostnad, vil dette forsterke ubalansen i eiendomsmarkedet og heve byggekostnadsnivået ytterligere. Dette vil igjen ramme boligkjøpere, leietakere og næringsaktører. 

Dagens situasjon er allerede presset, der utbyggere må forholde seg til omfattende krav knyttet til miljømessig og sosial bærekraft. Dersom kravet til tilfluktsrom legges til uten tilhørende finansieringsordninger, risikerer vi en enda lavere utbyggings- og rehabiliteringstakt. Dette kan i verste fall føre til økt boligprisvekst og forverrede forhold i leiemarkedet. 

Flere fagmiljøer og aktører i byggenæringen har påpekt at regjeringens anslag på 30 000 kroner per kvadratmeter for bygging av tilfluktsrom er sterkt undervurdert. Realistiske beregninger tilsier at kostnaden snarere ligger nærmere 100 000 kroner per kvadratmeter, noe som dramatisk påvirker de økonomiske forutsetningene for slike tiltak. Dersom regjeringen legger urealistisk lave kostnadsanslag til grunn, risikerer man å vedta forskrifter som ikke kan gjennomføres i praksis uten omfattende subsidier eller tilskuddsordninger. Det er derfor avgjørende at finansieringsmodellene tar hensyn til de faktiske byggekostnadene for å sikre at tilfluktsrom faktisk blir bygget og at kravene ikke fører til en ytterligere svekkelse av bolig- og næringsmarkedet. 

Offentlig sektor må ta ansvaret for å sikre at finansieringsløsningene er realistiske, og at de ikke pålegger privat sektor uforholdsmessige kostnader. Vi anbefaler at det innføres tilskuddsordninger for utbyggere som etablerer tilfluktsrom i nye prosjekter, slik at dette ikke bidrar til en ytterligere prisvekst i bolig- og næringsmarkedet.  

Videre bør det vurderes offentlige støtteordninger for oppgradering av eldre tilfluktsrom, slik at disse raskere kan ivareta sin funksjon i en krisesituasjon. Vi mener at en kombinasjon av tydeligere regulering og finansieringsordninger vil sikre at eksisterende tilfluktsrom forblir operative og i samsvar med dagens sikkerhetsstandarder. 

Avslutning 

Dersom Stortinget ønsker en vesentlig styrking av beredskapen gjennom utbygging av nye tilfluktsrom, må dette sikres gjennom et balansert regelverk og en finansieringsmodell som ikke svekker bolig- og næringsmarkedet ytterligere. Norsk Eiendom ser frem til å bidra i den videre diskusjonen for å finne gode løsninger for beredskapsutfordringene Norge står overfor. 

Meld. St. 9 (2024-2025): Totalberedskapsmeldingen 
Høring 13. februar 2025: Justiskomiteen - høringsnotat fra Kulturvernforbundet

Norges kulturvernforbund er veldig glad for at «Kultur, kulturarv og kulturaktører» er omtalt i Totalberedskapsmeldingen, der det slås fast at «kulturarven er både mål, middel og motstandskraft». 

Kulturarv er et strategisk mål i krig, fordi det er et uttrykk for historie, samhold og identitet. Kulturminner ødelegges og historien undergraves for å destabilisere samfunn og svekke motstanderen. 

EU-rapporten «Culture and Democracy: The Evidence» viser at det er en klar og positiv sammenheng mellom andel av borgere som deltar i kulturelle aktiviteter og aktivt medborgerskap, demokrati og sosial tilhørighet.

I møter vi har med Europarådet, har det vært mye fokus på at demokratiet er under press, og vår rolle i forhold til å bruke kulturarv som en brobygger i samfunnet, for å skape forståelse og bygge tillit mellom ulike grupper av befolkningen. 

I Norge er vi heldige som har en rekke frivillige organisasjoner som både tar vare på kulturarven og skaper møteplasser i samfunnet. Kulturvernforbundet er paraplyorganisasjonen for alle disse organisasjonene, som til sammen har rundt 270 000 medlemmer, som bidrar med hele syv millioner timer i frivillig innsats hvert år, til nytte og glede for oss alle. 

Totalberedskapsmeldingen har bidratt til å synliggjøre verdien av kulturarv og kulturfrivillighet. Men vi må forstå at kulturarven vår er viktig også i fredstid. 

Det er ikke bare krig og konflikt som truer kulturarven. Og det er ikke bare da den er viktig. 

Kulturvern har vært et nedprioritert felt i mange år. Kulturminner og kunnskap går tapt hele tiden, som følge av interessekonflikter, uvitenhet eller manglende politisk vilje. Etter hvert mister de frivillige interessen, og da forsvinner også kunnskapen de forvalter, opplevelsene de tilbyr, og møteplassene de skaper. 

I Hurdalserklæringen omtales kulturarv som et viktig område i kulturpolitikken, og den frivillige innsatsen som helt avgjørende. Regjeringen ville gi grunnstøtte til organisasjonene. Dette er ikke fulgt opp. Fremdeles står over halvparten av våre organisasjoner uten noen form for statlig støtte. 

På kulturpolitisk toppmøte forrige uke ble det igjen slått fast at våre organisasjoner spiller en viktig rolle i samfunnet, har en forebyggende effekt i urolige tider og en viktig rolle i beredskapen. Det ble sagt at kulturfrivilligheten trenger et løft, og at gode rammetilskudd er en investering. Nå forventer vi at dette følges opp. 

Vi trenger en sektorovergripende, helhetlig og langsiktig politikk som favner hele kulturvernfeltet, og legger til rette for den frivillige drivkraften.  

I tillegg til en generell økning på kulturvernfeltet, mener vi at følgende poster må økes for å styrke det frivillige kulturvernet:  

Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett kap 320 post 74
Klima- og miljødepartementets budsjett kap. 1420 Miljødirektoratet post 86, Kap. 1429 Riksantikvaren post 74 og post 75 og kap. 1432 post 50 Kulturminnefondet. 
I tillegg må andre departement som har ansvar for kulturarv også gi tilskudd til de frivillige kulturvernorganisasjonene innenfor sine respektive områder. 

Oslo, 10. februar 2025

Jørn Holme                    Toril Skjetne
Styreleder                      Generalsekretær

Takk for invitasjonen til høringen. Jeg heter Arnt Steffensen og er leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta, en yrkesorganisasjon for kjøkkensjefer, kokker og kjøkkenpersonell. Vi arbeider for at den offentlige matomsorgen skal være så god som overhodet mulig, både med tanke på kvaliteten på måltidene, og organiseringen rundt. Vanligvis vanker jeg i helse- og omsorgskomiteen, men vi har altså et par innspill på matberedskap, så det er hyggelig å være her.

De siste årene har regjeringen vært flinke til å fortelle folk at de må ha et beredskapslager i hjemmet, i tilfelle små eller store kriser. Dette har blitt aktualisert gjennom pandemien og krigen i Ukraina. I fjor ble anbefalingene endret, slik at man nå skal ha et beredskapslager hjemme for sju dager, i stedet for tre dager som det var før. Det er en ganske markant endring, og krever både planlegging og ikke minst plass for den enkelte husstand.

I den andre enden av skalaen, der vi snakker om de virkelig store tingene, har det blitt mer oppmerksomhet rundt kornlagre og selvforsyningsgrad. Alt dette er vel og bra.

Hva er et storkjøkken?

Et sted midt imellom finner vi storkjøkken og institusjoner. I første rekke har vi sykehjem og sykehus, videre har vi fengsler, militærleire, folkehøyskoler, barnevernsinstitusjoner, rehabiliteringssentre, psykiatriske enheter, bofellesskap for utviklingshemmede, og så videre. I tillegg har vi måltidene som kommunen kjører hjem til hjemmeboende eldre, som ikke klarer å lage mat selv, og til slutt har vi måltidene som serveres til rundt 300 000 barn i barnehager, i tillegg til ganske mange også innenfor SFO.

De offentlige måltidene handler med andre ord om mer enn det man kanskje tror. Mange steder driver med det som kalles heldøgns forpleining. Det vil si at et storkjøkken lager alle måltidene i løpet av en dag, både frokost, lunsj, middag, kveldsmat og mellommåltider.

Ulike steder, med én fellesnevner

Alle de stedene som jeg nevner her er steder med ulikt klientell og ulike utfordringer, men fellesnevneren er at de dette gjelder, de kan ikke lage maten selv, selv om de aldri så mye ville.  De er 100 prosent avhengig av at noen andre lager maten til dem. Dette er den maten de lever av, og hvis man ikke får mat, da dør man.

Man skulle jo derfor tro, når myndighetene bruker så mye energi på å fortelle befolkningen at alle bør ha et beredskapslager hjemme, at de samme myndighetene også lager rutiner og retningslinjer for storkjøkkenene, som tar høyde for små og store kriser. Som hva man skal gjøre hvis strømmen forsvinner, hvordan man skal få tak i nok vann hvis drikkevannet blir forurenset, hva man skal gjøre hvis datasystemer saboteres så man ikke vet hvilken pasient som skal ha hvilken type mat, eller hva man skal gjøre hvis noe skjer, og man plutselig ikke får levert måltider og råvarer. Senest i vinter har vi sett hvordan lokalsamfunn har blitt isolert når naturkreftene viser muskler, og PST gikk nylig ut og forberedte oss på at sabotasje sannsynligvis vil forekomme i tiden som kommer.

Ikke alle har kjøkken på stedet

En kompliserende faktor er at ikke alle institusjoner har produksjonskjøkken. Mange institusjoner har organisert driften på den måten at de får måltidene levert fra et sentralkjøkken eller fra næringsmiddelindustrien, som gjerne ligger et helt annet sted i kommunen, eller på andre kanten av landet. Dette gjelder for eksempel rundt halvparten av alle sykehjemmene. Det handler om økonomi og stordriftsfordeler, og det er ikke noe galt i det, men det er et system som er rigget for godværsdager, ikke for de dagene der alt går på tverke.

En annen kompliserende faktor er at ikke alle institusjoner har kokker lokalt. Altså, på sykehjem og sykehus står det gjerne kokker på kjøkkenet, men på de stedene som altså ikke har kjøkken lokalt, og som får maten levert fra et annet sted, stiller det seg annerledes. Ofte er det helsepersonell uten kjøkkenkompetanse som tar seg av måltidene, og igjen: Det er et system som er rigget for godværsdager, men som ikke egner seg hvis alt går på tverke.

Å lage mat til mange er et fag

Ting som er en selvfølgelighet for en kokk, er det ikke nødvendigvis for en person uten kjøkkenfaglig bakgrunn. Det er stor forskjell på å få maten ferdiglaget og klar til servering, og plutselig stå i en situasjon der du uten forvarsel skal lage mat til 50 stykker, samtidig som du skal holde styr på matallergier og spesialkost. Uten å ha en plan, uten egentlig å kunne lage mat til mange, og uten å ha spesielt mye råvarer liggende. Det er, for å bruke et kjøkkenfaglig uttrykk, en svært dårlig oppskrift.

Problemet er at det ikke finnes noen planer fra sentralt hold. I den grad det finnes i kommunene, så er det basert på den enkelte kommunes prioriteringer.

Det finnes ingen retningslinjer som går på storkjøkken, matberedskap og beredskapslager. Under pandemien så vi at Livsmedelsverket i Sverige (svenske Helsedirektoratet) utarbeidet en beredskapshåndbok for offentlige måltider. En praktisk håndbok som tar høyde for små og store kriser som kan oppstå på storkjøkken. Ikke bare i tilfelle krig og store kriser, men også helt grunnleggende ting, som hva gjør man egentlig hvis strømmen blir borte i flere dager, når du er avhengig av elektriske stekeovner til nær sagt alt.

Vi spurte Helsedirektoratet og DSB om man hadde planer om noe lignende i Norge. Svaret var at nei, det hadde de rett og slett ikke tenkt på, men var for så vidt enig i at det var en god idé. Men gode ideer er ikke nok, for ingenting skjer uten en konkret bestilling fra departementene.

Look to Sweden

Dette syntes vi var en mangel, så vi meldte det inn til Totalberedskapskommisjonen, som sa seg enig. I rapporten viser de nettopp til hva de har gjort i Sverige, og budskapet var at dette bør vurderes, også i Norge.

Vi var fornøyd med det, og ventet spent på innholdet i Totalberedskapsmeldingen. Derfor blir vi jo litt skeptisk når offentlige måltider knapt nok er nevnt. Riktignok sier regjeringen at det skal gjennomføres en risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse av norsk matforsyning, så kanskje er det i den forbindelse at saken skal løftes opp og frem. Men jeg sitter like fullt med et inntrykk av at dette ikke er noe som prioriteres, til tross for at det handler om liv og helse, særlig for de svakeste blant oss.

Av den grunn håper jeg komiteen kan vurdere å ta med en liten merknad rundt temaet, så den ikke forsvinner helt. Så skal jeg på min side love at vi ikke slipper saken.

Norsk Industri er den største landsforeningen i Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, målt i antall årsverk og representerer en stor bredde av industribransjer med bedrifter over hele landet. Vi representerer mer enn 3 100 bedrifter med rundt 144 000 årsverk. Industrien representerer en unik kapasitet i norsk sivil beredskap. I tillegg organiserer vi også forsvarsindustrien og tilhørende leverandører.

Totalberedskapsmeldingen er regjeringens svar på Totalberedskapskommisjonen, Forsvarskommisjonen og Koronautvalget, samt erfaringer i lys av Russlands invasjon av Ukraina, ekstremværet "Hans", kvikkleireskredet på Gjerdrum, ulykken med cruiseskipet Viking Sky, sabotasje av undersjøiske kabler, cyberangrep fra utlandet med mer. Meldingen er derfor bred, og som stortingsmelding er den mer beskrivende enn løsningsfokusert. Mange av svarene Norge som samfunn må finne ut av er dessuten komplekse og avspeiler at en krise innenfor en sektor ikke lenger kan svares ut utelukkende innen samme sektor.

Sektorprinsippet står sterkt i Norge, på godt og vondt. Det kreves mange prosesser for å finne optimale løsninger på sammensatte problemstillinger, og vi tar til etterretning at mange løsninger ikke er enkle å se.

Vi håper likevel at momentene under tas med i den videre prosess:

• Det er en viktig erfaring de siste ti år at beredskapsplaner som primært forblir innenfor offentlige etater blir mangelfulle når ulike kriser oppstår.
• Næringslivet (og frivillig sektor) er en viktig bidragsyter og problemløser som må tas med i kriser fra første stund. Vi støtter derfor at næringslivet må være representert i lokale, regionale og sentrale ledd i krisehåndtering.
• Industrien har en sterk HMS-kultur, og større industribedrifter og industriparker har industrivern i egne rekker eller egne selskaper. Mange industriansatte inngår i kommunale og interkommunale (IKS) brann- og redningsvesen, som tilleggsressurser til fast ansatte, og som frivillige tilkallingsvakter når problemer oppstår i distriktet. Det er viktig at det er kort vei fra industriens profesjonelle ressurser til samfunnets håndtering for å løse kritiske situasjoner raskt.
• Tidlig, felles situasjonsforståelse og rask mobilisering er prioritet nr. 1 for alle kriser. Myndighetene må finne en egnet måte å kommunisere ugradert informasjon og innsikt bredt og raskt på. Her bør regjeringsapparatet og Næringslivets Sikkerhetsråd sammen kunne finne løsninger.
• I Norsk Industri bidrar vi i dag med informasjon og analyser om felles problemstillinger for norsk industri, og det vil vi uansett organisering fortsette med. Industrien forstår den negative utviklingen i det sikkerhetspolitiske landskapet, og det er et stort behov for mer informasjon, bedre situasjonsforståelse og at det tas mer operative beslutninger om hvordan dette skal håndteres fremover.
• Industrien etterlyser i den forbindelse eksempelvis en klarere sammenheng mellom PSTs trusselvurdering og hva dette innebærer for ansettelse av personer fra høyrisikoland og sikring og overvåking av anlegg.
• Industrien er kritisk for storsamfunnet langs mange akser. Forsvarsindustrien er vital for vårt forsvar, både som produsent og som vedlikeholder av utstyr og materiell som forvaret eier og benytter. Industrien driver vedlikehold av helikoptre som både Forsvaret og norsk sokkel er avhengige av i operativ drift. Norsk sokkel og kraftnæringen har en betydelig norsk leverandørindustri, denne er kritisk viktig for disse kundegruppene. Deler av legemiddelindustrien er viktig for helse-Norge. Verftene er kritiske for vedlikehold av sivile og militære skip. Mange enkeltbedrifter er kritiske med hensyn til landbruket, vannforsyning, energiproduksjon, næringsmiddelindustrien, mm.
• For hver av disse industrigrenene bør det i samråd med kundene og myndighetene analyseres hva som bør gjøres slik at samfunnet kan fungere over tid, også i en kritisk situasjon. Eksempelvis får dette konsekvenser innen energiforsyningen for drift av kraftverkene, dammer og luker, pumpekapasitet, reservedelslagre, styring av og tilgang til nett mm.
• Erfaringene vi har gjort oss de siste ti årene er at på mange områder er internasjonalt samarbeid helt essensielt. Stortingsmeldingen underkommuniserer EUs rolle på flere områder. Erfaringene om vaksine under pandemien var langt mer kritisk enn denne meldingen gir inntrykk av.
• Det betente forholdet mellom supermaktene, spesielt i kjølvannet av Russlands invasjon i Ukraina, er i ferd med å få store kommersielle konsekvenser for industrien. Erfaringer fra pandemien, mer proteksjonisme og mer handelskrig bidrar i sum til at mange vestlige konsern ønsker å relokalisere verdikjeden til vestlige land. Dette får konsekvenser som er interessante i lys av PSTs trusselvurderinger. Vi har belyst dette i Norsk Industris konjunkturrapport for i år.
• Uansett planer er trening og øvelser med samhandling både mellom etater, organisasjoner og sivilsamfunn viktig. Dette koster, men lærdommen er at vi må investere mer i forebyggende arbeid og bevisstgjøring hos alle i samfunnet. Erfaring er dessuten at trening skjerper rutiner, og man lærer mye fra hver øvelse man har.

Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF) er en paraplyorganisasjon for de organisasjonene i Norge som representerer frivillige ressurser i redningstjenesten. Formålet til FORF er å være et interesseforum for de frivillige organisasjonene som er engasjert i den norske redningstjeneste. Totalt omfatter ressursene i medlemsorganisasjonene over 500 operative enheter, som igjen organiserer over 10 000 frivillige redningsmannskaper. Beredskapen dekker ulike former for søk- og redningsoppdrag fra sjø til høyfjell. Med vår lokale tilhørighet, fokus på kompetanse, lokalkunnskap og lokalt tilgjengelig personell og materiell, er frivillige organisasjoner en sentral del av grunnberedskapen i det daglige.  

Rammetilskudd og fremtidige utfordringer

FORF er svært tilfreds med at Regjeringen anerkjenner FORFs medlemsorganisasjoners utfordringer og behov, gjennom å øke tilskuddet til de frivillige i redningstjenesten med inntil 100 mill. Det som er bekymringsfullt er at det skal ta 8 år, noe som er altfor lang tid.

Organisasjonene trenger midler til å kunne opprettholde høy faglig kompetanse, ha godt operativt utstyr og materiell, og midler til å øke sin kraft i hele landet – allerede nå!

Frivilligheten skal ikke finansieres fullt ut av det offentlige, da det vil rokke ved uavhengigheten frivilligheten skal ha. Samtidig er det et prekært behov for midler til å ivareta en forsvarlig drift som gir god utvikling og ivaretar den enkelte frivilliges sikkerhet og kompetanse. Styrket økonomi vil gi FORFs medlemsorganisasjoner en reell mulighet til å tilrettelegge for at de frivillige skal ha riktig og godt utstyr, og gode rammebetingelser for å kunne øve, trene og være ute på oppdrag. Dette vil bidra til gode forutsetninger for å sikre rekruttering, motivasjon og fremtidig tilstedeværelse av frivillige redningsmannskaper.

FORFs medlemsorganisasjoner er selve bærebjelken i den norske redningstjenesten og de ivaretar svært viktige samfunnsoppgaver når det gjelder lokal og nasjonal beredskap. Disse organisasjonene som har påtatt seg et slikt samfunnsansvar trenger langsiktighet og forutsigbarhet når det gjelder de økonomiske rammene rundt sitt arbeid!

I Totalberedskapsmeldingen står det at det offentlige, i samarbeid med de frivillige organisasjonene vil vurdere hvordan tilskuddet kan innrettes mest mulig treffsikkert. FORF ber om at det snarlig etableres en arena for å iverksette dette samarbeidet.

Kap. 455 Redningstjenesten, Post 71 - Tilskudd til frivillige organisasjoner i redningstjenesten

I post 71 fremkommer det at tilskuddet er på 86,4 MNOK, men av dette utgjør hele 49,8 MNOK kostnader knyttet til nødnetts-abonnement. FORF ber om at kostnadene knyttet til nødnetts-abonnement skilles ut fra post 71, slik at det reelle rammetilskuddet fremgår.

Anbefalte tiltak i NOU 2023:17 Nå er det alvor, som ikke er fulgt opp i Totalberedskapsmeldingen

Fritak fra engangsavgifter

Det er flere grep det offentlige kan ta for å styrke den lokale økonomien til de frivillige redningsmannskapene. Hvis det offentlige legger til rette for at de frivillige kan gå til anskaffelse av helt nødvendig materiell, uten at de må betale avgifter til det offentlige, vil det være av stor betydning for den lokale økonomien. Fritak for engangsavgifter på kjøretøyer, er et eksempler på tiltak som vil gi en betydelig bedre økonomi til lokallaget og den enkelte frivillige. I NOU 2023:17 Nå er det alvor inkluderer Totalberedskapskommisjonen avgiftsfritak knyttet til kjøretøy og materiell i sine anbefalinger, og påpeker samtidig at et fritak fra engangsavgiften anses å være realiserbart på kort sikt. FORF ber derfor om i å inkludere dette som av et av tiltakene for å styrke den frivillige redningstjenesten.

Sikre kostnadsfri tilgang til Nødnett

Nødnett er den viktigste kommunikasjonskanalen i redningstjenesten, og har bidratt til store positive endringer for samvirket. Behovet for flere nødnett-terminaler i de frivillige redningsorganisasjonene er stort. Per i dag er det et behov for ytterligere 2 500 terminaler. FORF har et veldig godt samarbeidet med Gjensidigestiftelsen og med gavemidler til FORFs medlemsorganisasjoner kan vi gå til innkjøp av terminaler, men kun under den forutsetningen at det offentlige dekker abonnement-kostnadene.

Sikre videreutvikling av Felles aksjonsstøtteverktøy

Redningstjenesten utvikler seg og tar i bruk ny teknologi og kunnskap for å kunne yte mer effektiv bistand til den nødstedte. Bruk av nødnett og nytt felles aksjonsstøtteverktøy er viktige eksempler på dette. Sistnevnte er et banebrytende og svært viktig verktøy for godt samvirke mellom alle aktørene i redningstjenesten. Systemet har, per i dag, noen begrensinger og FORF vil påpeke viktigheten av at det offentlige bevilger nødvendige midler, så arbeidet med å utvikle dette systemet ikke stopper opp. Systemet må videreutvikles til også å kunne brukes til søk etter antatt omkomne, oppdrag på vegne av AMK/helsevesenet, oppdrag på vegne av kommuner og de frivillige organisasjonenes øvrige aktivitet. Systemet utvikles i regi av Hovedredningssentralen, og FORFs medlemsorganisasjoner har hittil bidratt med betydelige gavemidler fra Gjensidigestiftelsen til utvikling, i tillegg til et svært høyt antall timer fra frivilligheten i utviklingsarbeidet.

FORF og FORFs medlemsorganisasjoner ser for oss en økning av rammetilskuddet med 100 mill og et samarbeid med det offentlige på satsingsområdene som nødvendig tilgang til nødnett, felles aksjonsstøtteverktøy og fritak for engangsavgift på kjøretøy som benyttes i den frivillige redningstjenesten.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet - Norge (IKFF) ser stor risiko i at hele det politiske etablissementet forutsetter at vi ikke har noen andre valg enn krig og opprustning - både i lys av opprustningskappløpets krigsfremmende effekt, men også fordi store høyreekstreme grupperinger med tro på vold som fundament, er på frammarsj  i hele verden.

 Meldinga vektlegger sterkt hvordan sivilsamfunnet skal bli en integrert del av den militære virksomheten. Det er lagt lite vekt på hva som skal til for å gi sivilbefolkningen hjelp og støtte i eventuell krise og krig. Sivile hensyn, menneskerettigheter, velferds- og arbeidslivlovgivning skal konsekvent vike plassen for militære hensyn. Befolkningen har nærmest fått marsjordre inn i et militært organisert totalforsvar.  Mange forslag går svært langt i å legitimere statens rett til å frata norske borgere sine sivile og politiske rettigheter når kriser oppstår eller krig truer. Samtidig er trusselbildet ensidig tegnet ved at det utelukkende er Russlands og Kinas opprustning som anses farlig, mens vår egen og «våre nære alliertes» framstilles som vår sikkerhetsgaranti. Dette er propaganda og ikke analyser som inngir tillit.

 For å skape den tilliten til myndighetene som regjeringa vektlegger som en sikkerhetspolitisk forutsetning , anbefaler IKFF  at stortinget krever en fullstendig trusselvurdering av alle sider ved vår egen, NATOs  og stormakten USAs militære virksomhet. I forhold til både klima/miljø, det militærindustrielle feltet og oljefondets disposisjonrër og investeringer.

 IKFF anser det  som direkte farlig at totalberedskapsplanen ikke omhandler alle sikkerhetsproblemene som følger av de SDCA-avtalte 12 militære anleggene i  Norge. USA har full militærstrategisk kontroll og adgang til å nekte norske myndigheter innsyn i hvilke typer våpen som skal lagres, befraktes og brukes i øvelser og krig. Planleggingen blir mangelfull og nesten umulig når verken myndigheter eller befolkning veit hva slags våpen som blir lagret i, fraktet mellom og brukt ved ulike militære anlegg under øvelser og i en eventuell krig.  

 IKFF vil på bakgrunn av dette anbefale Stortinget å satse langt mer på Sivilforsvaret, enn det som er foreslått i kap.1.3. En økning med 4000 personer over åtte år dvs 500 pr år virker lite, tatt i betraktning  de kjempeskadene vår egen militærstrategi kan påføre befolkning og sivilasmfunn.

 Av andre sikkerhetspolitiske tiltak anbefaler IKFF stortinget å kreve

• norsk tilslutning og ratifisering av FNs våpenforbud
• grundig utredning om omstillinger av våpenindustrien
• utredning om hvordan våpentilgangen skal begrenses – for å bekjempe både krigsutbrudd og væpnete oppgjør i nære relasjoner, skoleskyting  og andre typer terroraksjoner
• oppretting av en digital plattform på linje med forsvaretsforum.no,  men med  freds- og nedrustningsperspektivet som redaksjonelt grunnlag
• innføring av at fredsundervisning, ikkevoldelig motstandsarbeid og konflikthåndtering på alle nivåer i utdanningssystemet og i rekruttopplæring

Høring - Totalberedskapsmeldingen

NRK mener regjeringens totalberedskapsmelding er et viktig bidrag til å styrke beredskapen i Norge. Vi har samtidig enkelte innspill for å sikre rammevilkår som gjør at mediene kan utøve sin samfunnsrolle og virksomhet under krise og i krig.     

Medienes rolle

Medienes uavhengighet er en forutsetning for et sunt demokrati og mediene utgjør en viktig del av samfunnssikkerheten og beredskapen i Norge. Gjennom redaktørstyrte medier får befolkningen viktig informasjon, samtidig som det drives kritisk journalistikk om hendelser eller kriser. Meldingen beskriver godt betydningen av uavhengige redaktørstyrte medier for sikre at en opplyst og engasjert befolkning skal kunne ta del i samfunnet.

Tilliten til norske redaktørstyrte medier er høy, men markedsutviklingen viser at mediene er under sterkt press i konkurransen fra globale medieplattformer. Skal redaktørstyrte medier kunne fylle sin samfunnsrolle i alvorlige kriser, må de ha bygget tillit gjennom befolkningens bruk i «fredstid». Derfor er det viktig å sikre forutsigbare rammebetingelser som gjør det mulig å opprettholde et mangfold av slike medier med høy kvalitet og troverdighet.  

I en krise eller krigssituasjon vil redaktørstyrte medier ha en svært viktig rolle fordi slike situasjoner gir ytterligere grobunn for propaganda og usannheter. Erfaringene fra koronapandemien bekrefter dette.

NRK støtter regjeringens ambisjon om å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Vi imøteser strategien som er varslet i 2025, og ser frem til et samarbeid om mulige tiltak. Som referert i meldingen, har flere presseorganisasjoner, mediebedrifter og faktisk.no tatt initiativ for å etablere et nasjonalt senter for kildekritikk.

Gjennom journalistikk og innhold søker NRK og andre redaktørstyrte medier å bygge tillit hver dag. Samtidig ser vi at andre aktører i økene grad gjør sitt for å rive tilliten ned. NRKs merkevare og medarbeidere blir jevnlig misbrukt i falske saker på sosiale medier. Andre medier opplever det samme. Teknologigantene tar ikke nødvendige grep. Flere redaktører har derfor oppfordret riksadvokaten til å ta tak i dette. Ansvaret er nå overført til Økokrim, men lite har skjedd. Vi mener dette arbeidet må prioriteres.

Vi nevner i denne sammenheng at det også er viktig å følge opp dialogmøtene med de store teknologi-plattformene, som TikTok og Meta som spiller en stadig større rolle for den offentlige samtalen.

NRKs rolle og ansvar

NRK inngår i totalforsvaret med ansvar for å kunne bringe informasjon fra regjeringen ved krise og krig. Samtidig skal NRK i slike situasjoner drive uavhengig journalistikk og tilby publikum et bredere innholdstilbud enn bare nyheter. 

NRKs ansvar innebærer bl.a. en plikt til å treffe særskilte beredskapstiltak for å sikre at informasjon fra regjeringen til befolkningen. Plikten er regulert i kringkastingsloven og i forskrift om Norsk rikskringkasting under beredskap og i krig. NRKs beredskapsansvar inngår også i allmennkringkastingsoppdraget, fastsatt av Stortinget i NRK-plakaten.

Kulturdepartementet har truffet vedtak om at NRK understøtter en grunnleggende nasjonal funksjon (GNF), og at deler av NRK derfor er omfattet av sikkerhetsloven. Det er i tillegg inngått avtale som forplikter NRK til å stille teknisk utstyr til rådighet for regjeringen ved behov.

Meldingen peker også på medienes betydning for sivil motstandskraft og behovet for å ivareta kulturarv og opprettholde kulturelle aktiviteter under kriser og krig. NRKs ansvar for å kunne tilby et bredere innholdstilbud i slike situasjoner ble presisert av Stortinget ved revisjon av NRK-plakaten i 2023.

NRK anser beredskapsansvaret som en viktig del av vårt særskilte ansvar som allmennkringkaster.

Forslaget om ny lov om grunnsikring av samfunnsviktige virksomheter

Regjeringen foreslår i meldingen en sektorovergripende lov som skal gjelde for kritiske samfunnsfunksjoner. I loven skal settes krav til grunnsikringen hos virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer i fred, krise og krig. Loven ses i sammenheng med arbeidet for å forberede implementeringen av NIS2-direktivet og CER-direktivet.

NRK støtter arbeidet med en ny lov som skal gi en bedre grunnsikring for kritiske samfunns-funksjoner. I hvilken grad medievirksomheter vil være omfattet av reguleringen fremstår uklart. Det vil i så fall kreve nærmere utredning.

Å være definert som en kritisk eller viktig samfunnsfunksjon, kan ha positive følger. Eksempelvis kan det sikre tilstrekkelig personell til å utøve journalistisk virksomhet ved krise og i krig, ved at medarbeidere skal møte på jobb og ikke mobiliseres. En slik lov må samtidig ivareta medienes redaksjonelle uavhengighet.

Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet våren 2020 en liste over virksomheter og personellgrupper som er viktige for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner under pandemien. Den delen av NRKs virksomhet som ivaretar evnen til å kunne bringe informasjon fra regjeringen under beredskap og i krig, og som er utpekt til å understøtte en grunnleggende nasjonal funksjon (GNF), ble definert som en kritisk samfunnsfunksjon. Øvrig journalistisk virksomhet i NRK ble, som andre medier, definert som en viktig samfunnsfunksjon.

Pandemien avdekket behov for raske avklaringer knyttet til om kritisk personell i mediene skulle kunne møte på jobb for å utføre viktige oppgaver, til tross for reiserestriksjoner eller eventuelt portforbud, som også var et tema. Erfaringene herfra er viktig å ta med.

Mobilisering og fullmaktslover

For medievirksomhetene, inkludert NRK, er det viktig å få avklart hvilken rolle medarbeidere skal ha ved for eksempel mobilisering eller portforbud, som begrenser muligheten til å utøve normal funksjon. Slik avklaring bør finne sted før krisen inntreffer.

Vi kan her vise til Sverige, der alle medarbeidere i Sveriges Radio skal møte på jobb ved en eventuell militær mobilisering. Tilsvarende gjelder for medarbeiderne i YLE i Finland. NRK mener dette naturlig bør vurderes nærmere også i Norge.

Avslutningsvis vil vi minne om de særskilte problemstillinger som knytter seg til bruk av utstrakte fullmaktslover og ulike tjenesters utvidede mulighet til å innhente informasjon digitalt. Det er derfor viktig å sikre at man i lovgivningsprosessen foretar en grundig utredning og avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende, så som hensynet til kildevern og mediene uavhengighet.

Ny rådsstruktur

Regjeringen foreslår å etablere en enhetlig rådsstruktur på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å styrke koordineringen av beredskapsarbeidet. NRK er enig i behovet for bedre koordinering og vi deltar i et arbeid Næringslivets sikkerhetsråd har tatt initiativ til, med dette som tema.

Når det gjelder det nasjonale nivået, bør det vurderes om mediesektoren skal være representert i et nasjonalt råd, gitt det alvorlige bildet meldingen tegner knyttet til desinformasjon og påvirkning. Hvordan dette skal løses med tanke på medienes rolle og hvilke forpliktelser en eventuell deltakelse innebærer, må utredes nærmere. 

På regionalt nivå har vi allerede i dag fylkesberedskapsrådene som statsforvalteren leder og som er en arena det kan bygges videre på. NRK er representert i ulike fylkesberedskapsråd og opplever at disse er organisert ulikt rundt i landet. Vi mener det bør vurderes om rådene kan åpnes mer opp, og la det blir en arena hvor myndighetene, forvaltning, næringsliv og frivilligheten kan møtes, og hvor alle medier kan være til stede.

NRK vil avslutningsvis rose stortingsmeldingen for støtten til redaktørstyrte medier. Det er bra, men meldingen berører ikke mulige tiltak for å sikre mediemangfoldet. Vi vil derfor understreke behovet for regulatoriske og økonomiske rammer som fremmer innovasjon og legger til rette for bærekraftige forretningsmodeller tilpasset både dagens og morgendagens mediebruk. God mediepolitikk er god beredskapspolitikk.

Vi gir gjerne utfyllende kommentarer og svarer på spørsmål.

Vennlig hilsen

Norsk rikskringkasting AS

Olav A. Nyhus (Sign.)

Direktør

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er en selvstendig medlemsforening stiftet av NHO, Virke, Spekter, Rederiforbundet, Den Norske Krigsforsikring for Skib og Finans Norge, og har rundt 300 små, mellomstore og store virksomheter i Norge som medlemmer. Foreningens formål er å ivareta næringslivets fellesinteresser innen sikkerhet og beredskap, særlig knyttet til tilsiktede trusler.

Trusselvurderingene til Etterretningstjenesten (ETJ), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er viktige grunnstener i både myndighetenes og næringslivets sikkerhetsarbeid. Årets trusselvurderinger ble nylig presentert, og oppsummert har verden blitt farligere i løpet av det siste året. Vi får ikke flere advarsler nå!

I lys av dette er Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig (Meld. St. 9, 2024-2025) en like viktig melding som Forsvarsløftet – for Norges trygghet (Prop.87 S, 2023-2024), fordi et fungerende forsvar er avhengig av et fungerende samfunn. Meldingens mål er å sikre at samfunnet er forberedt på krise og krig, motstår sammensatte trusler og kan understøtte militær innsats.  Videre understrekes viktigheten av at enkeltpersoner og offentlige og private virksomheter er innforstått med situasjonen vi befinner oss i, og har dekkende beredskapsplaner som til sammen øker motstandskraft og utholdenhet. Fra meldingen vil vi særlig kommentere dette:

1. Forbedret grunnberedskap, situasjonsforståelse og krisehåndtering:

Meldingen understreker viktigheten av god grunnberedskap. God grunnberedskap betyr god tverrsektoriell situasjonsforståelse og evne til å håndtere det mangfold av sammensatte trusler som preger dagens situasjonsbilde. Næringslivet spiller en vesentlig rolle i dette arbeidet.  NSR håper at myndighetene inviterer til samarbeid og samvirke mellom departementene, og mellom departementene og næringslivet, slik at de tiltak som iverksettes er koordinerte, realistiske og hurtig gir ønsket effekt. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.

Et tiltak kan være å stimulere til en " nasjonal sikkerhets- og beredskapsøkonomi" i næringslivet. Anskaffelsesutvalget foreslår at sikkerhet og beredskap blir et av formålene i regelverket for offentlige anskaffelser. Det støtter vi. Det er viktig at det utarbeides en veileder for hvordan sikkerhet og beredskap skal fortolkes i offentlige anskaffelser.

Vi mener handlingsrommet innenfor offentlige anskaffelser må beskrives slik at beredskap faller innenfor regelverkets rammer, og at det bør gjelde både varer og tjenester som trengs for å opprettholde grunnleggende kritiske funksjoner i samfunnet i krise og krig. Tiden er knapp og det haster med å styrke beredskapen

2. Styrket samarbeid mellom myndigheter og næringsliv:

Totalberedskapsmeldingen tar til orde for styrket samarbeid mellom det offentlige og privat sektor. Næringslivet er en viktig ressursbrønn for myndighetene hva angår økonomi (skatt), kompetanse og andre kapabiliteter. Alt selve grunnlaget for at staten kan fylle sitt ansvar for velferd, helse, sikkerhet og beredskap.  I det sammensatte trusselbildet inngår trusler som normalt ikke faller under rubrikken for nasjonal sikkerhet. Organisert kriminalitet, sikkerhetstruende økonomisk kriminalitet og bedragerier preger det kriminelle trusselbildet, men betraktes ofte ikke som samfunnstruende i sin natur. Denne oppfatningen er moden for justering, jfr Politiets trusselvurderinger på nasjonalt, nordisk og europeisk nivå.

NSR mener myndighetene bør legge til rette for tettere deling av informasjon mellom myndigheter, og mellom myndigheter og næringsliv, slik at tverrsektorielle trusler som for eksempel bedrageri eller sikkerhetstruende økonomisk aktivitet håndteres tversektorielt, og i tett samvirke med næringslivet.

Oppkjøp av en virksomhet eller eiendom er kanskje ikke sikkerhetstruende når den betraktes isolert. Det er heller ikke et bedrageri. Hendelsene blir kanskje ikke undersøkt eller etterforsket, og om de blir det blir de ofte henlagt fordi de betraktes isolert. Sett i en større sammenheng ville trolig avgjørelsen ha blitt en annen. Klarer vi å redusere trusselaktørene sitt mulighetsrom gjennom samvirke og samarbeid, vil det styrke vår nasjonale grunnberedskap.
NSR har gjennom et samarbeid med NSM vist at slikt samvirke er mulig. Med opplysninger fra NSM har NSR varslet ca 350 virksomheter om at deres e-postkonto var kompromittert, og at tiltak måtte iverksettes slik at ikke virksomhetene ble utnyttet eller tappet for verdier. Et sektornøytralt responsmiljø innen digital sikkerhet for små og mellomstore virksomheter er etablert, og drives av NSR med blant annet økonomisk støtte fra Nærings- og fiskeridepartementet. Andre muligheter for aktivt samvirke mellom næringsliv og myndigheter kan utvikles, for eksempel knyttet til situasjonsforståelse og etablering av en tjeneste for sikkerhetsklarering av personell i næringslivet. Dette behovet er økende, og ventetiden for å få klarering må kortes ned. NSR bidrar gjerne til økt samvirke.

3. Etablering av en langtidsplan for sivil beredskap:

Det er meget positivt at meldingen vil etablere en langtidsplan for sivil beredskap. I dette arbeidet er det viktig at næringslivet tas med, og at det gjøres med forståelse og innsikt i næringslivets behov. Arbeidet i de eksisterende og foreslåtte rådsstrukturer gir et godt grunnlag, men næringslivsforståelse og bransjekunnskap må tas med fra oppstarten i dette viktige arbeidet dersom det skal ha best mulig effekt, virke troverdig, robust og utholdende.

Rekvisisjon kan være en måte å skaffe staten ressurser på, men metoden har åpenbare svakheter i et dynamisk samfunns- og næringsliv. Strategisk samvirke er en annen metode som sikrer relevans, forberedelser, trygghet, tillit, troverdighet og engasjement for begge parter om det blir behov for å utløse avtalen i en krise- eller krigssituasjon. 

4. Sammenheng mellom Forsvarsløftet og Totalberedskapsmelingen:

Forsvarskommisjonen fremhever at samfunnets motstandsdyktighet er avgjørende for å motstå sammensatte trusler, og en forutsetning for troverdig forsvarsevne mot væpnede angrep. Dette er også vektlagt i NATOs strategiske konsept. I Ukraina erfarer vi at ødeleggelser av sivil infrastruktur kan bli svært omfattende. Energiforsyning, matvareforsyning, vannforsyning, helsetjenester, elektroniske kommunikasjonstjenester, transporttjenester, finansielle tjenester og tjenester for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse er kritiske for å opprettholde forsvarsevnen, og må fungere i hele krisespekteret. NSR mener derfor at satsingen for å styrke både Forsvaret og Totalberedskapen må samordnes slik at styrking på et område, for eksempel evnen til beskyttelse mot lufttrusler, også betyr styrket forsvar av de ovennevnte kritiske samfunnstjenestene, og den infrastruktur vi er helt avhengige gjennom hele krisespekteret.

5. Kompetanse:

Samfunnssikkerheten og statssikkerheten er gjensidig avhengig av hverandre. Utviklingen av totalforsvaret bør derfor foregå i tett samspill mellom de ulike partene, hvor det sivile samfunnets evner og forutsetninger til å understøtte Forsvaret ligger til grunn for Forsvarets planlegging. Samtidig må Forsvarets behov for støtte og måten denne organiseres på, også speile samfunnsutviklingen og samfunnets behov.

Samfunnet og Forsvaret må settes i stand til å virke godt samtidig, og så lenge det er nødvendig. Nasjonalt fremstår personell og kompetanse som en åpenbar flaskehals for å få til denne ambisjonen.  Systemet må ikke bygges opp for å håndtere fritaksordninger når behovet oppstår. Det bør være langt mer forutsigbart slik at alle parter vet hva som gjelder.  Forutberegnelighet og forutsigbarhet styrker verdien av alle beredskapsplaner, offentlige og private, militære og sivile. Dersom disse planene "snakker sammen" vil det styrke stats- og samfunnssikkerheten i samsvar med de målsettinger som er slått fast for både Forsvarsløftet og Totalberedskapsmeldingen.

Vennlig hilsen

Odin Johannessen
Direktør
Næringslivets sikkerhetsråd

NHO understreker viktigheten av at sikkerhet- og beredskapsarbeidet følges opp med mål om at vi skal bli bedre forberedt på krise og krig. Rammene for samfunnssikkerhet og beredskap er endret og vil fortsatt være i endring. Risikoene er andre, flere og større enn tidligere. Dette påvirker også næringslivet, samtidig som næringslivet også er en ressurs i og forutsetning for godt beredskapsarbeid.

Årets trusselvurderinger fra Etterretningstjenesten, PST og NSM kom forrige uke. Blant annet er det økende sannsynlighet for sammensatte trusler som sabotasje, påvirkning og ulovlig etterretning. Alvoret har altså ikke blitt mindre etter totalberedskapskommisjonens utredning.

Meldingen er preget av at den primært gjelder Justisdepartementets ansvarsområder og koordineringsrolle, og av at den er rettet mot de aller øverste delene av krisespekteret. I hovedsak setter meldingen retning for de langtidsplaner regjeringen legger opp til, selv om meldingen også inneholder mer konkretiserte forslag som skal følges opp. Blant annet behandler komiteen nå sivilbeskyttelsesloven. Med utgangspunkt i Totalberedskapskommisjonens anbefalinger og situasjonsbildet er dette en forsiktig start der mye gjenstår.

Kommisjonen pekte på involvering av næringslivet som en "vesentlig svakhet" ved beredskapen. Vi er fornøyd med at meldingen tydelig signaliserer at næringslivet skal involveres sterkere, blant annet i hele rådsstrukturen. Det er viktig at næringslivet får delta i utformingen av det som berører dem og deres evne til å bidra i beredskapen.

Blant annet NSMs nylige "Risiko 2025" peker på hvor utsatt kritisk infrastruktur er. Meldingen varsler krav til sikkerhetsarbeid i bedriftene, blant annet om grunnsikring og tiltak for nasjonal kontroll over investeringer, også i fast eiendom. I denne sammenheng vil vi understreke behovet for veiledning til bedriftene.

NHO deltar i Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR), som er i ferd med å utvikle et operativt bindeledd mellom næringslivet og myndighetene på konkrete områder, rettet mot SMB. Næringsdepartementet har nylig satt av fire mill. kroner til et prøveprosjekt, noe vi er tilfreds med.

En stor del av kommisjonens utredning gjaldt forsyningssikkerhet. Samfunnet er avhengig av forsyninger fra privat sektor. Kommisjonen trakk frem blant annet energi, elektronisk kommunikasjon, mat, drikke, helse, og transport, og flere kunnet vært nevnt.

Næringslivet ønsker å bidra i beredskapen, samtidig som også bedriftene trenger beskyttelse mot trusler i verdikjedene. I stor grad er dette et sektoransvar med Næringsdepartementet som koordinator, og det er få konkrete tiltak i meldingen. Vi forventer at utfordringene i kommisjonens utredning blir fulgt opp. Vi understreker at bidrag fra næringslivet forutsetter klare og, ikke minst forutsigbare rammebetingelser, som også sikrer samfunnskritiske funksjoner.

I omtalen av det internasjonale samarbeidet er Norges samarbeid med EU nedtonet og omtalt på linje med europeiske land. Kommisjonen fremhevet derimot EU-samarbeidet. Det er overraskende og bekymringsfullt at regjeringen ikke gir EU mer oppmerksomhet i meldingen, blant annet ved å vurdere hvordan utviklingen i EU vil påvirke Norge og våre muligheter til å delta mer i samarbeidet med EU. Niinistö-rapporten fra oktober er ikke engang nevnt. Det er ventet at den blir fulgt opp av Europakommisjonen i slutten av mars.

Bedrifter har etterspurt bedre ordninger for personellklarering og kommunikasjonsløsninger for kommunikasjon om gradert informasjon. Signalene i meldingen om dette blir derfor godt mottatt. Vi forventer at bedriftene blir involvert i det videre arbeidet, slik at deres behov kan bli ivaretatt.

En LTP for sivil beredskap vil være sektorovergripende, med de utfordringene regjeringen selv peker på. Kapittelet om administrative og økonomiske konsekvenser viser at det må brukes atskillige ressurser på å styrke beredskapen, i både offentlig og privat sektor. Vi er enig med regjeringen at det må være risikovurderinger som ligger til grunn for prioriteringene. Det vil svekke tilliten til beredskapsarbeidet hvis man prioriterer rimelige tiltak foran tiltak som er viktige.

Vi er positive til at regjeringen iverksetter et arbeid med å vurdere en cyberberedskapsordning hvor næringslivet skal involveres. I tråd med kommisjonens anbefaling må tilgangen på graderte plattformer for å motta og dele informasjon for totalforsvarsaktører forbedres.

Et av de viktigste barrierene mot effektiv håndtering av cybersikkerhet er tilgangen på kompetanse. Knappheten på IKT-kompetanse stor, og den er særlig stor på digital sikkerhet. Regjeringen omtaler selv mangelen som “alarmerende”. Det er derfor oppsiktsvekkende at meldingen ikke er mer ambisiøs. Vi etterlyser en forpliktende plan i samarbeid med UH-sektoren, for hvordan studieplassene innen IKT og cybersikkerhet kan styrkes de neste årene.

Vi er positive til at regjeringen iverksetter et arbeid for bedre samhandling på cyberområdet sammen med nordiske og baltiske land. Forbedring av informasjonsflyten mellom de nordiske landene må styrkes for å sikre mer effektiv motstandskraft. Dette må supplere arbeidet med bedre integrasjon med EUs arbeid på cyberområdet, som rask implementering av NIS2-direktivet. 

Elektronisk kommunikasjon er av avgjørende for krisehåndtering. Meldingen beskriver knapt hvordan regjeringen har tenkt å styrke ekom-sektoren ytterligere. Nytt nødnett er nevnt, samt arbeidet med å implementere nasjonale skyløsninger. Vi mener det må mer til for å sikre robuste ekom-tjenester også for krisetider. Vi har likevel langt igjen for å komme i mål med investeringene i bredbånd for å sikre robust bredbånd i hele landet. Videre burde meldingen vært tydeligere på større grad av autonomi, redundans og diversitet i ekomnettet.

Rommets strategiske verdi for norske interesser øker. Meldingen løfter frem romvirksomhetens betydning for totalberedskapen, men skisserer i liten grad amibsjoner på dette området. Vi mener næringslivet spiller en avgjørende rolle i utviklingen av rommet, og at norske myndigheter må jobbe for å sikre Norges deltakelse i EUs programmer i rommet, deriblant Secure Connectivity.

Videre bør kommisjonens anbefaling om bedre avklaring av roller, ansvar og myndighet på området satellittbaserte tjenester følges opp. Dialogen mellom departementer med ansvar innen romsegmentet må styrkes, slik at styringen av Norges avhengighet og bruk av satellittbaserte tjenester blir bedre koordinert og helhetlig.

Avslutningsvis understreker vi redaktørstyrte mediers sentrale rolle for tillit og motstandskraft gjennom at befolkningen får kritisk og uavhengig informasjon før og i en krisesituasjon. Mediene må ha rammevilkår som sikrer mediemangfoldet.

Vi viser også til innspill til komiteen fra andre organisasjoner i NHO-fellesskapet.

Norsk Tollerforbund ser positivt på at Tolletaten har fått synliggjort sin reelle rolle i totalberedskapsmeldingen, og ser på det som en betimelig og nødvendig anerkjennelse av det viktige arbeidet som gjøres på grensen og rundt kontroll av vareførselen inn- og ut av Norge.

Tolletaten er statens representant der varer krysser grensen, og håndhever regelverk for 20 andre myndigheter.  Vi bidrar til et trygt og bærekraftig samfunn, noe som setter Tolletaten i sentrum av mange kriser, selv om vi sjelden er kriseeier.  Dette gjelder både forsyningssikkerhet, smittevern, matsikkerhet og terrorbekjempelse, for å nevne noe.

Når krisen inntreffer er det lett å glemme Tolletaten, noe vi har sett flere ganger gjennom tiden. En av årsakene kan være den utstrakte sektortenkningen som ofte bygger barrierer innenfor egen sektors område. Det er utfordrende å regulere samfunnssikkerheten, fordi flere nivåer innen offentlig sektor og private virksomheter må involveres samtidig. 

Det faktum at Tolletaten er Norges fremste grenseforvalter, gir oss en unik rolle. En rolle ingen andre statlige etater faktisk har. En toller på grensen håndhever regelverk for Mattilsynet, Legemiddelverket, Skatteetaten, Utenriksdepartementet, for å nevne noe. Alternativet med at 20 statlige etater skulle vært representert på grensen er ikke- eksisterende. Samhandlingen, effektiviteten og utnyttelsen vi har i dag er avgjørende. 

Beredskapsmeldingen fokuserer på to områder – Tolletatens rolle der det behov for forsterket grensekontroll av varer som truer helse, liv og sikkerhet, samt å bistå politiet ved behov for forsterket personkontroll ved grensene.

Meldingen sier lite eller ingenting om hva som helt konkret forventes, hva som må til eller rene tiltak.

Tolletaten har en unik innsikt når det gjelder kunnskap om varer og aktører innen vareførselen, kunnskap om risikobildet, evne til å produsere logistikk- og forsyningsanalyser, etterretningskompetanse, samt tilstedeværelse og kontrollevne på grensen. Dette gjør at det er avgjørende å involvere Tolletaten tidlig i beslutninger.

 Det gjelder i hele krisespekteret fra «fredstid» til sikkerhetspolitiske kriser og krig.

Tolletaten har som et særtrekk at vi er involvert på svært mange områder og sektorer, men oftest ikke med en spesielt sentral del av den enkelte krise. Dette har ført til at Tolletaten i liten grad er del av planverk og eventuelle øvelser, og erfaringsmessig heller ikke blir tilstrekkelig involvert i viktige faser av krisehåndteringen. Dermed øker faren for at Tolletatens mulighet for å bidra i håndteringen av krisen ikke utnyttes godt nok. Dette innebærer en tydelig risiko for svikt på områdene Tolletaten har ansvar for (forsyningssikkerhet og kontroll i varestrømmene).

Fra vårt ståsted står Tolletaten nå i startgropen for å få den sentrale plassen som er nødvendig når det kommer til å bli anerkjent som en viktig beredskapsaktør. Det er det denne meldingen gir oss.  Neste skritt må være å konkretisere. Hvor ønsker Stortinget at Tolletaten skal være om 5 år, og hva forventes av etaten?

Vi vil her liste opp konkrete utfordringer og ulike tiltak vi mener må stå i fokus fremover:

Det må skapes en større forståelse i samfunnet for Tolletatens viktige rolle. På alle nivåer.

Fremover vil det være avgjørende å sikre arenaer og strukturer på tvers av sektorer og etater.

Samarbeidsvilje og informasjonsdeling mellom etatene og sektorene må styrkes. Tolletaten er den største samarbeidsaktøren som nevnt tidligere: Ettersom myndigheter og staten jobber svært sektororientert faller også Tolletaten fort utenfor, fordi vi ofte befinner oss utenfor den sektoren som eier krisen.

Vi har flere lovmessige begrensninger for vår myndighetsutøvelse og samarbeid med andre etater og land. Blant annet personlovgivningens begrensninger for å lagre, bearbeide og dele informasjon om reisende og transportmidler samt tilgang til automatisk skiltgjenkjenning (ANPR-kameraer). Utvikling og styrking av ulike hjemler vil være viktig.

I tillegg må regler i de nordiske lands endres og tilpasses slik at det er mulig å operere i grenseområdene ved mistanke om alvorlige overtredelser.

Vi må være forberedt på det utenkelige og utarbeide tverretatlige beredskapsplaner. Dette for å være forberedt på uønskede hendelser som berører grensenære områder, eksempelvis ulykker, terror, sabotasje, og pandemi.  God planlegging gir bedre gjennomføring, og dette påvirker nasjonal sikkerhet, landets forsyninger, helse mv. Her bør det settes inn tiltak som styrker informasjonsutveksling mellom berørte etater, slik at det skapes et potensial for å opptre bedre koordinert, som gir bedre effekter for samfunnet.

Ved alvorlige hendelser som berører grensen, øker risikoen for utfordringer når det gjelder behov for å stenge grenser fysisk versus Norges forsyningssikkerhet, nødetaters ferdsel, næringslivets behov m.v.

Kan samfunnet akseptere full stopp i vareførselen inn og ut av landet, og i tilfelle hvor lenge? Eller skal vi slippe all trafikk helt opp, og i så måte uten noen form for kontroll, med de alvorlige følger det medfører for samfunnssikkerheten?

Sett i lys av totalberedskapens grunnprinsipp om å benytte samfunnets samlede ressurser også mot andre scenarier enn invasjon fra en annen stat, er det på tide at Tolletaten får en høyere offisiell status i samfunnssikkerhetsarbeidet.  Tolletaten har en oppgaveportefølje, hjemler og virkemidler som inngår som elementer også i de øvre deler av krisespekteret.

Sjømat Norge støtter at Stortinget nå skal se helhetlig på beredskapspolitikken. Vi er i utgangspunktet positive til de syv strategiske prioriteringer fra regjeringen, men registrerer at de er tatt ideologisk valg i omtale og konkretisering av oppfølgingen som vi mener svekker beredskapsevnen.

Fisk er mat

Sjømatnæringen spiller en langt mer fremtredende rolle for matvareforsyningen enn det som fremkommer i meldingen. Menon Economics har på oppdrag for Nærings- og fiskeridepartementet slått fast at den norske sjømatproduksjonen kan stå for 66 % av energibehovet til Norges befolkning dersom vi mot formodning skulle bli fullstendig isolert.[1] Selvforsyningsgrad er feil målestokk å måle matvareberedskapen med. Et enstemmig Storting ba regjeringen vektlegge Norges beredskapspotensial i den videre oppfølgingen av Totalberedskapskommisjonens rapport i vedtak 561 til selvforsyningsmeldingen.[2]

Globale forsyningslinjer er en del av beredskapen

I meldingen tas det til orde for at koronapandemien og krigen i Ukraina har synliggjort sårbarheter i globale forsyningslinjer. Dette brukes som argument for økt isolasjonisme. Det er imidlertid et faktum at det var mulig å opprettholde forsyningslinjer på tvers av landegrenser under koronapandemien. Videre går det varer både inn og ut av Ukraina på tross av Russlands angrepskrig. Totalberedskapskommisjonen pekte i punkt 16.5.1 på behovet for å bygge beredskapen på flere virkemidler.  Velfungerende internasjonal handel er i dag et viktig element i den norske matvareberedskapen. Det må Norge jobbe for at det fremdeles skal være. Norsk sjømat spiller en viktig rolle også i andre lands matberedskap, i første rekke for europeisk matberedskap. Dette sikrer logistikkløsninger som også kommer norsk matberedskap til gode. Norge har internasjonale forpliktelser innenfor matvareforsyningen på lik linje med de vi har på energiområdet. Det er derfor galt å legge om norsk matpolitikk til å bli enda mer isolasjonistisk. Vi må vedlikeholde internasjonale forsyningslinjene og også anerkjenne vår forpliktelse som leverandør til 150 land av 38 millioner sjømatmåltid hver dag.

Sjømatnæringen sikrer bosetning og beredskap

Sjømatnæringen driver lønnsom matproduksjon i hele landet fra Lindesnes i sør til Kirkenes i nord-øst. Den sikrer lønnsomme jobber, bosetning, samt aktivitet i havområdene. Det er strategisk viktig for levende lokalsamfunn og suverenitetshevdelse. Like viktig som å gi støtte til landbruksproduksjon er det å sikre konkurransedyktige rammevilkår og skattenivå for den lønnsomme matproduksjonen som ikke mottar statsstøtte.

Sjømatnæringen disponerer utstyr som ulike fartøy og helikopter som kan bistå ved kriser.

Regjeringen tar til orde for å systematisere hvordan sivil arbeidskraft skal understøtte forsvaret. Her er det viktig at det i utformingen tas hensyn til at det må sikres tilstrekkelig arbeidskraft for å opprettholde andre samfunnskritiske funksjoner, slik som matproduksjon og -distribusjon.

Forholdet til EU og EØS-avtalen er viktig

Vi registrerer t samarbeidet med EU og EØS-avtalens betydning for Norges totalberedskap er lite omtalt i meldingen. Det er bekymringsfullt. La det ikke være tvil, Norge og sjømatnæringen trenger et godt forhold til EU når verden blir mer urolig. Dagens etterslep på innføring av EØS-regelverk er unødvendig stort og skader vår forhandlingsposisjon i møte med EU for å sikre norske interesser.

Sjømat Norge ber Stortinget om å sikre sjømaten og sjømatnæringens rettmessige plass i det videre beredskapsarbeidet.

[1] https://menon.no/prosjekter/sjomatens-betydning-for-matvareberedskap-i-norge

[2] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=98067

Om Spekter

Arbeidsgiverforeningen Spekters medlemmer er virksomheter som bærer et utpreget samfunnsansvar eller som gjennom sine leveranser bidrar til at andre løser sitt samfunnsansvar. Medlemmene er særlig å finne innen sektorene helse, samferdsel, statens virkemiddelmiddelapparat og kultur. Mange av virksomhetene har funksjoner som er definert som samfunnskritiske, og har en viktig rolle i totalforsvaret. Disse er underlagt sektorlovgivning som angir rammer for beredskapsarbeidet, slik som helseberedskapsloven.

Innledning

I en usikker verden, har Norge et behov for en helhetlig tilnærming til beredskap. Det er derfor gledelig at regjeringen har lagt frem en totalberedskapsmelding. Det er positivt at regjeringen erkjenner at vi må planlegge for hendelser i hele krisespekteret. Det ser derimot ikke ut til at stortingsmeldingen bærer preg av samme hastegrad som Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen legger til grunn. I Spekters høringssvar til Totalforsvarskommisjonens rapport ble det understreket at det er nødvendig å utnytte samfunnets samlede ressurser på en best mulig måte for å heve vår motstandskraft. Videre ble det anbefalt en ytterligere satsning på totalberedskap for å trygge samfunnssikkerheten. Meldingen og forslag til tiltak understøtter denne målsettingen i noen grad, men mange av forslagene til tiltak er vage, og Spekter ber Stortinget om å tydeliggjøre tiltak og anmoder regjeringen om at tiltakene operasjonaliseres så raskt som mulig.

Når det gjelder meldingens omtale av sivile beskyttelsestiltak dreier det seg om generelle beskyttelsestiltak, mens tiltak som har som mål å beskytte personell i samfunnskritiske virksomheter ikke er omtalt. Krigens folkerett har bestemmelser som gir beskyttelse av ikke-stridende, men erfaringer fra blant annet Ukraina, viser at internasjonal rett ikke nødvendigvis blir overholdt. Vi mener det er en svakhet ved meldingen at slike forhold ikke er omtalt.

Arbeidskraft og beredskap               

Komiteen har nylig gjennomført høring om forslag til endringer i Sivilbeskyttelsesloven. Spekter deler vurderingen av at beredskapslovgivingen må understøtte at en sikkerhetspolitisk krise vil kunne kreve at staten trekker på samfunnets samlede ressurser for å understøtte forsvaret av landet og ivareta samfunnets grunnleggende funksjoner. Samtidig har også den generelle mangelen på arbeidskraft og kompetanse som mange virksomheter nå opplever i en normalsituasjon, betydning for beredskapen. Knappheten på arbeidskraft, vil etter vår vurdering få betydning for all samfunnsplanlegging i årene fremover. For å unngå at en kamp om arbeidskraft mellom ulike sektorer og virksomheter går ut over beredskapen, mener vi at reformer og satsinger bør følges av en analyse av hvordan tiltakene påvirker arbeidsmarkedet.

Helseberedskap

Det er en svakhet i meldingen at spesialisthelsetjenesten ikke er nevnt spesielt. I FFI-rapport 22/01114, om fremtidens sanitet, understrekes det at Norge har ett helsevesen. I et totalforsvarsperspektiv er det et gjensidig ansvar som deles mellom saniteten og helsevesenet, for å ivareta både sivile og militære pasienter. I rapporten går det fram at det er svært begrensede ressurser til sanitetsoppgaver i Forsvaret. Den sivile spesialisthelsetjenesten er også Forsvarets spesialisthelsetjeneste i fred, krise og krig. Det innebærer at spesialisthelsetjenesten skal planlegge og ha beredskap for å understøtte Forsvaret i hele krisespekteret, noe som gjør tjenesten til en betydelig totalforsvarsaktør. Det er derfor sterkt beklagelig at helsetjenesten generelt og spesialisthelsetjenesten spesielt ikke er tilstrekkelig berørt i meldingen.

Det haster med å prioritere og gjennomføre tiltak for å styrke kritisk infrastruktur som spesialisthelsetjenesten er avhengig av for å fungere som den skal. F.eks gjelder dette tiltak for å styrke robustheten i strømforsyning, vannforsyning og forsterkning av ekom-nettet.

I meldingen mangler det konkrete prioriteringer og tiltak for styrke forsyningssikkerhet av kritiske varer og forbruksmateriell. Mye av dette utstyret kommer fra land med lange transportakser og lite sikkerhetspolitisk samarbeid, noe som medfører en betydelig sårbarhet.

I meldingen uttrykkes det at man vil «redusere vår avhengighet til andre hva gjelder kritiske varer eller funksjoner», men det er ikke knyttet tiltak eller handlinger til dette punktet. Dette er et viktig punkt som kan medføre behov for økt beredskapslagring og endret strategi for innkjøp av kritiske varer. Begge deler vil medføre økte kostnader og det er derfor en betydelig svakhet at dette ikke konkretiseres nærmere.

Spesialisthelsetjenesten er avhengig av spesialisert utstyr som er knyttet til IKT- infrastruktur og som potensielt gjør sektoren sårbar. Det haster med å få på plass tydelige krav om prioritering av sikkerhet i offentlige anskaffelser, og regelverk som understøtter dette.

Næringslivets rolle

Meldingen understeker at næringslivet spiller en vesentlig rolle i beredskapsarbeidet, og det foreslås at det etableres en felles rådsstruktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på nasjonalt nivå for å sikre kontinuitet og systematikk i beredskapsarbeidet i sivile sektorer. Videre foreslås det at næringslivet skal integreres i den nye strukturen. Spekter mener at eksisterende aktører og nettverk, slik som Næringslivets sikkerhetsråd, bør være sentrale i dette arbeidet. Her ligger det et stort potensial i å utvikle kanaler for gjensidighet og deling av informasjon for på den måten trygge samfunnssikkerheten. Tverrsektoriell situasjonsforståelse er samtidig avhengig av god samordning, og med mange aktører og det gjeldende sektorprinsippet er dette en krevende øvelse som en nasjonal sikkerhetsstrategi bør ta tak i.  

Effektiv beredskap krever fungerende transport

Norsk samferdsel forstyrres og hindres ofte av ekstremvær, ras eller tekniske feil på infrastrukturen. Sårbarhetene skyldes ofte manglende prioritering av vedlikehold over mange år. Dette truer beredskapsevnen. Spekter har etterlyst en vedlikeholdsnøkkel i samferdselsbudsjettet, som krever at det brukes én krone på vedlikehold og fornyelse av eksisterende infrastruktur for hver krone som brukes på nyinvesteringer.

Spekter etterlyser også at forskrifter og beredskapsplaner tilpasses den raske utviklingen av fornybar energi i transportsektoren. Dagens beredskap er i stor grad fortsatt tilpasset flytende fossile drivstoff, mens kollektivtransport og godstransport, også av varer som er kritiske for samfunnet, er i ferd med å legge om til elektrisitet og biodrivstoff. Det må sikres at det etableres ansvarsfordeling og fysisk infrastruktur som sikrer at denne transporten også fungerer i en beredskapssituasjon.

Kultur og media

Spekter er tilfreds med at meldingen løfter kultursektorens betydning og rolle under kriser, og for befolkningens egenberedskap og motstandsdyktighet. Dette er i tråd med vårt innspill til kommisjonen. Meldingen skildrer godt behovet for en velutviklet infrastruktur av autonome kunst- og kulturinstitusjoner over hele landet, særlig er Spekter tilfreds med at det understrekes hvor viktig tilgang på disse møteplassene også vil være i kriser. Spekter vil derfor understreke betydningen av at kunsten og kulturen styres på armlengdes avstand fra politikken, og sikres autonomi, slik at befolkningen ikke kan tvile på deres uavhengighet.

Spekter er tilfreds med at meldingen trekker frem medienes grunnleggende viktige beredskapsrolle, og at særskilt NRK trekkes frem. Samtidig mener vi meldingen kunne vært noe mer utfyllende både når det gjelder medienes rolle generelt og NRK spesielt. Medienes uavhengighet er en helt sentral del av samfunnssikkerheten og beredskapen. Gjennom redaktørstyrte medier får befolkningen viktig informasjon, samtidig som det drives kritisk journalistikk rundt hendelser og kriser. Spekter mener at det er en svakhet ved meldingen at NRKs plikter etter kringkastingsloven og forskriften, ikke er omtalt. Vi viser ellers til NRKs eget innspill.

Samfunnets beredskap ved krig og krise er grunnleggende viktig. Sjømannsforbundet vil naturlig nok adressere den maritime beredskapen med særlig fokus på de som drifter skip og fartøy i det daglige; sjøfolkene.

Dagens situasjon:

Sjømannsforbundets 13.000 medlemmer jobber i hovedsak på norske skip som opererer langs norskekysten og på norsk sokkel. Vi opplever i norske farvann, og ikke minst i Østersjøen, en krevende sikkerhetssituasjon hvor infrastruktur på havbunnen ødelegges. Det vil være naivt å tro at dette er noe annet enn planlagte og villede handlinger som har til formål å sette oss som nasjon, og NATO, på prøve.

De statene som trolig står bak dette, utnytter på en kynisk måte sivile skip, et noe uklart internasjonalt regelverk og politisk usikkerhet til å skape frykt og uro.

Vi frykter at denne hybride krigføringen, som klart er ulovlige handlinger etter folkeretten, kan komme til å eskalere, også i norske farvann, og at vi vil oppleve enda større hybridangrep enn det vi har sett til nå.

Norge og NATO må innta en resolutt holdning til de ulovlige handlingene. Det er hjemmel både i norsk lov og i folkeretten til å stanse og borde skip som mistenkes for ulovlige angrep mot infrastruktur og som dermed kan utgjør en trussel mot Norge.

Sjømannsforbundet er også bekymret for skyggeflåten som har vokst seg frem etter Russlands angrep på Ukraina. Utviklingen av en substandard flåte som ikke følger internasjonale sikkerhetsstandarder, er muliggjort av at skipene registreres i bekvemmelighetsflagg og at disse flaggstatene ikke gjør jobben sin. Vi registrerer også med bekymring at skipene som er mistenkt for sabotasje i Østersjøen er registrert i bekvemmelighetsflagg. Flaggstater som ikke tar det ansvaret som følger av internasjonale forpliktelser utgjør en trussel mot vår sikkerhet. Dette kan og må adresseres i internasjonale fora, først og fremst IMO, men også gjennom havnestatskontroll samarbeid. Her bør Norge, sammen med våre allierte i NATO, ta initiativ til at det rettes fokus mot de tunge forpliktelsene som ligger hos flaggstaten.

Og hvis det er slik at skip seiler i langs våre farvann uten de internasjonalt påbudte forsikringer mot oljeskade eller på annen måte ikke oppfyller internasjonale krav, så har Norge hjemmel i skipssikkerhetsloven og folkeretten til å nekte slike skip adgang til norsk sjøterritorium.

Det må derfor være klart at Norge og andre kyststater ikke er forpliktet til å se på og akseptere angrep mot infrastruktur i våre havområder, det være seg i sjøterritoriet eller i norske soner. Vi må være på vakt og reagere klokt mot alle former for angrep i alle domener, også angrep som utgir seg for noe annet enn det de egentlig er.

Sjømannsforbundet er tilfreds med at Norge sender fartøy til Østersjøen for å overvåke disse farvannene. Men vi har også en svært stor kystlinje selv, og vi trenger et langt større militært nærvær på sjøen enn vi har i dag. Vi er derfor glade for den ambisiøse planen regjeringen og Stortingets har for Sjøforsvaret. Vi er imidlertid bekymret for kapasiteten i utdanningen til de som skal jobbe på sjøen. Sjømannsforbundet mener private utdanningsinstitusjoner må involveres, og da ikke bare NTNU og andre som utdanner offiserer. Vi har et stort behov for flere underordnede sjøfolk også, og her vil bl.a. skoleskipene Lofoten og Gann kunne være viktige ressurser. Lofoten vet vi har kapasitet til å ta inn flere elever.

Bemanningen av den norskkontrollerte og/eller skip under norsk flagg:

Norsk Sjømannsforbund er bekymret for bemanningen av den norske sivile flåten i krise og krig. Over 90% av sjøfolkene på NIS-skip (Norsk internasjonalt skipsregister) er utlendinger, de aller fleste av dem fra tredjeland.

Vi kan ikke ta for gitt at de som jobber på et sivilt skip i fred, skal fortsette å jobbe i en krigssituasjon. Vi vet erfaringsmessig fra tidligere konflikter at sivile skip er mål for krigførende parter, selv om sivile skip som utgangspunkt ikke er legitime mål. Å jobbe på et skip i krig vil derfor være svært risikofylt.

Det må derfor legges til grunn at en rekke sjøfolk, ikke minst utenlandske sjøfolk som verken bor i Norge eller som ellers har noen relasjon til Norge, ikke vil risikere livet sitt for flaggstaten Norge.

I tillegg må det legges til grunn at en rekke store stater i bl.a. Asia som supplerer sjøfolk til den norske flåten, vil ha et ønske om å forholde seg nøytrale i en krig. Dette kan gjelde land som India og Filippinene, som utgjør ca. 70% av sjøfolkene på NIS. Vi må legge til grunn at flere av disse statene vil nekte sine borgere å tjenestegjøre for på skip til et NATO-land.

Sjømannsforbundet er alvorlig bekymret for at dersom vi ikke lager en plan for bemanning av flåten vår i krise og krig, så risikerer vi over natten å få en bemanningskollaps.

Vi registrerte at statsråd Sivertsen Næss uttalte før jul til Fri Fagbevegelse (21.11.2024) at:

«i en alvorlig krise eller krig, der det er behov for å skaffe til veie skipsfartsressurser for å understøtte norske myndigheters eller alliertes behov, vil det være naturlig at det stilles konkrete krav til skipets besetning – blant annet at disse ikke er fra land som vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med.»

Sjømannsforbundet er helt enig med statsråden. Vi ber om at regjeringen tar initiativ overfor våre samarbeidspartnere i NATO til i samråd med partene å lage en robust og realistisk plan for bemanning av flåten i krig.

Det norske forsvaret er helt avhengig av sivile skip for å transportere militært materiell. Sivilsamfunnet er også helt avhengige av forsyninger sjøveien i en krise eller krig. For at vi skal lykkes med det, trenger vi flere norske sjøfolk og vi trenger en koordinert planlegging i NATO. Det håper jeg regjeringen snarlig tar initiativ til. Vi er allerede kraftig på etterskudd med dette arbeidet etter vår oppfatning.

Trygge den sivile skipsfarten:

Vi må se på hvilke tiltak som kan anvendes for å forsvare og trygge skip og fartøy i en krigssituasjon. Skip som frakter gods eller mannskap for det forsvaret vil etter folkeretten være et legitimt mål. Det vil imidlertid ofte være vanskelig i praksis og skille sivile skip fra hverandre i praksis, noe som setter alle sivile skip i fare i en krig. Konsekvensen av dette er at myndighetene bør ha en plan for sikring av den sivile skipsfarten i en krigssituasjon.

Totalberedskapsmeldingen— Forberedt på kriser og krig

Fjellnettverket er eit politisk nettverk for fjellområda i Sør-Noreg. Vi representerer kommunar, fylke og interkommunale råd, og arbeider for å sikre levande og livskraftige fjellbygder. Fjellområda dekker nærmare ein tredjedel av landet vårt og omfattar 103 kommunar med omlag 333 000 innbyggarar.

Fjellnettverket meiner det er positivt at stortingsmeldinga set som strategisk mål å sikre busetting, god grunnberedskap og levande lokalsamfunn i heile landet.

For å få til dette, er det heilt nødvendig med tiltak for å sikre auka tilflytting til fjellområda. I framtida står fjellområda ovanfor store demografiutfordringar og det er grunn til å vere uroa for korleis ein skal oppretthalde tenestetilbod, næringsliv og landbruk i fjellområda i framtida. For å sikre god beredskap, trengst ein aktiv og meir offensiv politikk som tek utgangspunkt i fjellområda sine spesielle føresetnader og som aukar tilflyttinga til fjellområda.

Fjellandbruket er heilt sentralt for å oppretthalde matforsyninga i Noreg. Når målsettinga er auka sjølvforsyning,  er bruk av utmarksbeite og bruk av dyrka mark i fjellet heilt sentralt. Landbruket er ein viktig beredskapsressurs: Både knytt til kunnskap om å produsere mat ut frå naturgitte føresetnader og med tilgang og kompetanse på teknisk utstyr, ved til dømes ras, brann eller krigsåtak.  Å oppretthalde og sikre drift på små og mellomstore gardsbruk i fjellet, er difor ein viktig del av beredskapen i landet vårt.

Fjellkommunane er i stor grad vertskap for fritidsbustader. For kvar 1000 fjellinnbyggar er det 500 fritidsbustader. I mange situasjonar kan det vere fornuftig at delar av innbyggarane flyttar seg til meir spreiddbygde strøk. Erfaringa frå koronapandemien viste at svært mange såg på fritidsbustaden som eit beredskapsalternativ. Fritidsbustader bør sjåast på som ein ressurs totalberedskapen, men det set krav til både ressursar i kommunane og eit godt førebudd og levande lokalsamfunn. Forslaget med beredskapsråd er bra, men i ein krisesituasjon er det essensielt å ha tilgang på kompetanse og personell.

Fjellnettverket støttar regjeringa i at det er viktig at det bur folk over heile landet. Det det er difor behov for ein offensiv distriktspolitikk. Slik kan vi sikre at fjellbygdene kan ivareta eigne innbyggarar, fritidsinnbyggerar og bidra til matsikkerheit i framtida.

I omstillingen av Norge har innovasjonsselskapene en sentral rolle. De utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv.

FIN – Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge takker for muligheten til å gi innspill til komiteens arbeid med stortingsmeldingen om totalberedskap. Innovasjonsselskapene spiller en viktig rolle i å bidra til fremveksten av nytt og nyskapende næringsliv i hele landet, også innenfor områder som er viktige for Norges totale beredskap.

Totalberedskapsmeldingen skal gjøre Norge bedre i stand til å forebygge og håndtere ulike hendelser, kriser og krig. Meldingen peker tydelig på Norges hovedutfordringer, og vi støtter strategiene om å utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering. Det sivile samfunnet må være forberedt. 

Totalberedskapskommisjonen understreket i sin rapport at investerings- og innovasjonskraften i næringslivet er en beredskapskapasitet. Teknologiutvikling i næringslivet, ikke minst innenfor teknologier som kunstig intelligens, stordata, romteknologi og autonome systemer, har flerbrukspotensial på tvers av sivil og militær sektor. Kommisjonen trakk samtidig frem manglende integrering av næringslivet i beredskapen som en "vesentlig svakhet" ved det norske beredskapsarbeidet. Det er derfor positivt at regjeringen foreslår å styrke og utvide ordningen med nasjonale og lokale beredskapsråd hvor næringsliv og frivillighet er representert. Det vil kunne trekke disse aktørene tettere inn i arbeidet med å planlegge og dimensjonere beredskapen. Vi støtter også forslaget om en nasjonal cyberberedskapsordning.

Stortingsmeldingen er et steg i riktig retning, men må følges opp gjennom konkrete tiltak med tilstrekkelige budsjettrammer dersom den skal bidra til å styrke vår beredskapsevne. For det er et betydelig investeringsbehov også i den sivile delen av totalberedskapen. Strømforsyning, mobil- og datakommunikasjon, transport, vann og innovasjonsinfrastruktur er kritisk for å holde samfunnet i gang. 

Parallelt kreves en større innsats for å styrke verdikjeder innenfor forsvarsindustri, bioøkonomi, maritim sektor, cybersikkerhet, helse og andre næringer som er viktige for totalberedskapen. Her kan teknologioverføringskontorer (som jobber med å kommersialisere forskning), inkubatorer, testsentre og klynger spille en sentral rolle. Disse aktørene bidrar til et sterkere offentlig-privat samarbeid, som er viktig for skalering og omstillingsevne.  Ved å forbedre offentlige anbudsprosesser for å i større grad inkludere oppstartsselskaper og SMBer og legge til rette for at de skal finne gode utviklingspartnere, kan man ytterligere styrke verdikjedene. Her må det utvikles enklere og bedre løsninger i samarbeid med de som kjenner på utfordringene.

Forskning og innovasjon spiller en viktig rolle for å kunne møte fremtidige kriser ved å sikre trygghet, velferd og verdiskaping.  Det er derfor positivt at regjeringen ønsker å stimulere til forskning, innovasjon og teknologisk utvikling innenfor cybersikkerhet. Samtidig vil vi understreke at også andre forsknings- og innovasjonstunge fagfelt inngår i vår totalberedskap. Vi skulle derfor gjerne sett at meldingen var mer konkret på hvilken rolle forskning, innovasjon og teknologiutvikling spiller i å styrke forsyningssikkerheten og totalberedskapen i det norske samfunnet.

Våre medlemmer rapporterer om en økt interesse fra oppstartsselskaper om å utvikle løsninger som er viktige for vår totalberedskap. Norge har et stort potensial for å skape en helt ny teknologiindustri. Det krever at vi forener krefter på tvers av behovseiere (forsvaret, kommuner, stat og eiere av samfunnskritisk infrastruktur) og etablert næringsliv/leverandørindustri, investorer og forskningsmiljøer. Den beste måten å beskytte seg mot teknologiskapte trusler, er å utvikle enda bedre teknologi og teknologikompetanse. Gründere er en viktig ressurs i det arbeidet. Det forutsetter et sterkt og koordinert innovasjonsøkosystem med velfungerende verdikjeder fra FoU til eksport som kan bidra til fremveksten av en ny industri i Norge. 

Å sikre sivil infrastruktur fra hybride angrep bør stå sentralt i et så gjennomdigitalisert samfunn som Norge. Det er helt avgjørende med tettere samarbeid mellom myndigheter og næringsliv for å redusere samfunnets sårbarhet, ikke minst når det gjelder cybersikkerhet. På øvingsarenaer som Norwegian Cyber Range kan man simulere cyberhendelser og bygge kompetanse. Likevel, både i kommuner med trange budsjetter og blant landets mange SMBer er det fort daglig drift som prioriteres. Her må det offentlige ta et større ansvar, også økonomisk, slik at kompetanse utvikles og kritisk infrastruktur og informasjon sikres. Vi er derfor positive til at regjeringen vil utrede en nasjonal cyberberedskapsordning med privat næringsliv. Det er viktig at innovasjonsøkosystemet kobles på dette arbeidet.

Norge er et lite land, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å styrke beredskapen vår. Meldingen løfter frem viktigheten av samarbeid i Europa og innenfor rammene av NATO. Det gis imidlertid for lite oppmerksomhet til beredskapsarbeidet i EU og hvordan utviklingen i unionen påvirker Norges muligheter til delta i dette. Vi forventer at regjeringen i sin utenrikspolitikk legger vekt på å legge til rette for et nært beredskapssamarbeid med EU. 

I en totalberedskapsplan må vi bygge kompetanse, redusere sårbarheter og sikre skaleringsmuligheter før krisen inntreffer. Kunnskapen fra nasjonale piloter innenfor områder som forsyningsevne og matberedskap vil være viktig i så måte. Det videre arbeidet med totalberedskapsmeldingen må resultere i konkrete tiltak som bidrar til å styrke totalberedskapen. 

Våre forslag til tiltak:

• Utnytt innovasjonsinfrastrukturen – herunder innovasjonsselskaper, klynger og testsentre – til å nå ut til virksomheter i hele landet med sikkerhetstiltak og kompetanse for å bygge digital motstandskraft og sikre totalberedskapen
• Finansier et Dual-Use innovasjonsprogram etter modell fra Sverige for å styrke samspill mellom sivil og forsvarssektor, og knytte det opp mot NATO DIANA (Defence Innovation Accelerator for the North Atlantic)
• Bruk offentlige anskaffelser til å styrke beredskapsevnen og -kapasiteten gjennom å stille tydeligere krav til prioritering av sikkerhet. Det må avsettes midler for at også oppstartsselskaper og SMBer kan delta i anbudsprosesser
• Styrk kompetansen innen digital sikkerhetskompetanse gjennom etablering av flere studieplasser innenfor IKT og cybersikkerhet.

Innspill til Meld. St. 9 (2024-2025) om totalberedskap 

Norsk Bonde- og Småbrukarlag takker for muligheten til å gi innspill på Stortingsmelding 9 (2024-2025), totalberedskapsmeldingen om forberedelser på kriser og krig. Jordbruk og matproduksjon er avgjørende beredskap.  

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at:  

• Jordbruk er en primær del av totalberedskapen i Norge.  
• Økt støtte til næringsmiddelsektoren vil være avgjørende for landbruk i hele landet.  
• Satsting på å styrke lokale verdikjeder vil underbygge forsyningssikkerheten lokalt og nasjonalt.  
• Sjølforsyningsmålet må oppnås for beredskap i krisetid.  
• Primærprodusentenes rolle i beredskapsstrukturen bør anerkjennes. 
• Et beredskapstilskudd må innføres.   

Primærnæringene er beredskap  

Norsk matproduksjon i primærnæringene spiller en avgjørende rolle i nasjonal beredskap. Å sikre matproduksjon i hele landet, inkludert i de nordligste og mest utsatte områdene, er kritisk for vår matsikkerhet og forsyningsevne i krisetider. Jordbruk og småskala fiskeri sikrer spredt bosetting, forsyningssikkerhet og bærekraftig matproduksjon basert på det naturgitte ressursgrunnlaget.  

Meieriene og slakteriene i nord er avhengig av nok råvare fra bøndene, og bøndene er avhengig av slakterier og meierier å levere til. Hvis ikke kan det gå på beredskapen løs.  

NBS støtter forslaget i Meld. St. 9 (2024-2025) om å gjennomføre en risiko-, beredskaps- og sårbarhetsanalyse av norsk matproduksjon. Intern nasjonal forsyningssikkerhet bør være en prioritet i en tid hvor både konflikt og klima- og naturrelaterte kriser kan sette internasjonale verdikjeder ut av spill. Da er et sterkt distriktsjordbruk med spredt og variert produksjon i hele landet av avgjørende karakter.  

Samfunnsberedskap for primærnæringene 

Slik som at lokalsamfunn er avhengig av jordbruk og matproduksjon, er jordbruket avhengige av levende lokalsamfunn. Foredlings- og næringsmiddelindustrien sikrer markedstilgang for norske bønder. Bønder er også avhengig av å ha et apparat som kan levere sosial- og velferdsgoder i nærheten. Sterke lokalsamfunn spredt i hele landet sikrer hverdagsberedskap for norske primærprodusenter, men vil også sikre beredskap i kriser.  

Norge har fordelen av å ha opprettholdt en distriktspolitikk som har sikret en befolkningstetthet i distriktene, sammenlignet med våre naboland. Dette kommer ikke av seg selv. En satsing på produksjonsstøtte i distriktene med økt støtte til lokale ysterier, slakterier og andre småskala foredlingsanlegg bør komme med en økt beredskapssatsing. Tiltak for å styrke direkte salg og lokale verdikjeder vil ruste forsyningssikkerheten og motstandskraften i kriser. 

Sjølforsyning for totalberedskap  

Meld. St. 9 understreker viktigheten av å øke norsk sjølforsyning. Det må legges konkrete planer med tidsrammer for å nå målsettingen om 50 % sjølforsyning, korrigert for importert kraftfôr. Det er nødvendig å få på plass en tiltakspakke for å gjenoppbygge drift på nedlagte gardsbruk, og ta i bruk jord som har gått ut av drift. Dette inkluderer et styrket jordvern, med en nullvisjon for nedbygging av matjord.  

Økt sjølforsyningsgrad må baseres på spredt matproduksjon basert på bærekraftige produksjonsmetoder. Beredskap og forsyningssikkerhet sikres best med matproduksjon basert på naturgitte forutsetninger og lokale ressurser. Produksjonsmål må inkludere robust distriktsjordbruk og småskala produksjon, ikke reduseres til volumproduksjon og ensidig effektivisering som svekker matsikkerheten. Beredskapen som ligger i spredt produksjon på mange og varierte gårdsbruk er vesentlig, og reduserer klima- og naturrisikoen tilknyttet det sentraliserte og lite varierte jordbruket.  

For å oppnå økt sjølforsyning må en reell opptrappingsplan for å jamstille bøndene med andre i samfunnet gjennomføres. Vårt syn er at dersom det er grunn til å tro at inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrkesgrupper blir tettet på varig grunnlag, vil langt flere enn i dag velge jordbruk.  

Bønder som del av beredskapsstrukturen 

Med krig, kriser, flom, brann eller andre uforutsette hendelser, gir dette økt trygghet til lokalbefolkningen, og kan være et bidrag til nærliggende byer. Bønder over hele landet bidrar ikke bare med løpende matproduksjon, men også med kunnskap og kompetanse, utstyr og maskiner. Eksempler på dette er gjødselvogner som kan fylles med vann, nødstrømsaggregat, gravemaskiner, traktorer mm. De siste 50 årene er antall aktive gårdsbruk redusert fra 150 000 til under 40 000. Samtidig har jordbruket blitt mer kapitalintensiv og bønder eier større og kraftigere maskiner og utstyr enn tidligere. 

Beredskapslager må inkludere såvarer 

Meld. St. 9 (2024-2025) peker til nødvendigheten av kornlager med 3 måneders kapasitet. I tillegg til lager av matkorn, vil lagerkapasitet på innsatsfaktorer i jordbruket være nødvendig for å være rustet for forsyningssvikt fra utlandet. Beredskapslager for såkorn bør være en del av løsninga, men må komme sammen med et beredskapslager for andre såvarer. Det vil ikke være tilstrekkelig med nasjonal eller lokal forsyning av korn for å opprettholde et holdbart kosthold i krisetid, og en rekke ulike såfrø bør være tilgjengelig for et slikt scenario.  

Beredskapstilskudd 

NBS ser behovet for et beredskapstilskudd. Dette er spesielt viktig for å sikre økonomien i små produksjoner og på arealer som står i fare for å gå ut av drift. NBS ønsker en utredning som ser på hvordan et beredskapstilskudd bør utformes og innrettes. 

Med vennlig hilsen,  

Anders Bakke Klemoen, Generalsekretær 
Norsk Bonde- og Småbrukarlag 

Elektronisk godkjent, uten underskrift 

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) skal styrke og verne ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten, som grunnleggende verdier i et demokratisk og åpent samfunn. MBL skal styrke og verne de publisistiske verdier som representeres av redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

MBL skal bidra til at et mangfold av økonomisk sunne medier kan fungere som det åpne samfunns arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt.

MBL representerer ca. 325 medlemsbedrifter med ca. 10.000 ansatte: ca. 210 mediehus, herunder 190 aviser hvorav 170 er lokalaviser. Andre mediehus er kommersiell allmennkringkasting, magasiner og lokal-tv.

Redaktørstyrte medier: Demokratiets infrastruktur og tillit

Meldingen slår fast noen viktige prinsipper. Departementets utgangspunkt er at redaktørstyrte medier har en sentral rolle i demokratiet:

«Uavhengige redaktørstyrte medier er grunnleggende i et demokrati. Redaktørstyrte medier bidrar til en opplyst og engasjert befolkning som tar del i samfunnet rundt seg. Gjennom sin «vaktbikkjefunksjon» sørger mediene for at myndighetene blir stilt til ansvar for sine beslutninger. Det er vesentlig for å bygge tillit til institusjoner og myndigheter. Det er viktig å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier.»

Dette er et godt utgangspunkt. Et mangfold av frie og uavhengige redaktørstyrte medier, med høy tillit og høy bruk holder folk informert, sikrer et velfungerende demokrati og gir motstandsdyktighet mot desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. I møte med det nye trusselbildet er medienes rolle viktigere enn noen gang. Norge har et godt utgangspunkt, men mediemangfoldet er under press. Selv om norske redaktørstyrte medier er verdensledende i digitalisering av innhold og forretningsmodell, har de ikke, med få unntak, fått etablert en bærekraftig, heldigital forretningsmodell. Yngre mediebrukere er de som i minst grad bruker redaktørstyrte medier.

Meldingen følger i begrenset grad opp at «Det er viktig å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier.» Det vises til arbeidet med en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, og at strategien vil følge opp blant annet redaktørstyrte mediers rolle og rammevilkår og befolkningens kritiske medieforståelse.

Det vil være avgjørende at mediepolitikken styrkes fremover, hvor det viktigste tiltaket er at momsfritaket igjen gjøres plattformnøytralt slik at de redaktørstyrte nyhetsmediene uten hindringer kan drive utvikling og lage produkter som møter disse brukernes forventninger og krav til formater og presentasjon.

6.4.3 Medienes rolle i krise og krig

Et samfunn med høy grad av tillit skaper et motstandsdyktig samfunn. Mediene binder lokalsamfunn og folk sammen, samtidig som de holder privat og offentlig makt til ansvar. Dette bidrar til at befolkningen har tillit til myndigheter og hverandre. Land, som f.eks. USA, hvor mediemangfoldet er svekket, viser hvordan det bidrar til å svekke tillit og til økende polarisering. Ytringsfrihetskommisjonen har utdypet dette.

Kriser og alvorlige hendelser utløser et enormt behov for informasjon i befolkningen. Mediene er avgjørende for at befolkningen i en krisesituasjon får nødvendig faglig fundert, kritisk og uavhengig informasjon. Medienes innsyn og kritiske søkelys er også helt nødvendig for at befolkningen skal ha tillit til myndighetenes håndtering. Erfaringene fra koronapandemien viser dette til fulle. Det er nødvendig å sikre at mediene kan utføre denne rollen under kriser og alvorlige hendelser, som en viktig samfunnsfunksjon. Ikke som en forlenget arm av myndighetenes informasjonsapparat, men som en uavhengig aktør med rammevilkår som gjør at publikum med rette kan stole på de redaktørstyrte mediene. Også i kriser er et mediemangfold avgjørende. Både for å sikre at informasjonen kommer frem og dekkes fra medienes ulike perspektiver og geografiske tilstedeværelse, men også for å sikre bred tillit.

Mediene må ha en plass som samfunnsviktig funksjon i beredskapsrammeverket, som sikrer at de kan fylle sin rolle også under krig, kriser og alvorlige hendelser. Dette ber vi komiteen følge opp i innstillingen, og viser til komiteens flertallsmerknad (Ap, Sp og SV) i forbindelse med meldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden (Meld. St. 5 (2020–2021)). Her heter det (Innst. 275 S (2020–2021), side 46):

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet inkluderes i beredskapsplaner, og at mediene sikres som kritisk samfunnsfunksjon under kritiske hendelser.».

Strategiske prioriteringer

Meldingen viser til syv strategiske prioriteringer for regjeringens arbeid med sikkerhet og beredskap. Den fjerde er å «Styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet.» Dette operasjonaliseres kort slik: «Styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon». Det pekes på at regjeringen våren 2025 vil legge frem en strategi for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon.

Desinformasjon har i stor grad som mål å undergrave tilliten til myndighetene, og de mest sårbare er ofte de som allerede har lav tillit til samfunnets institusjoner. Regjeringen må derfor i oppfølgingen vurdere nøye hvilke oppgaver på dette feltet som best kan løses av generell styrking av det offentlige ordskiftet eller av uavhengige aktører.

Regjeringen bør i arbeidet med kritisk medieforståelse primært støtte oppunder andre aktørers prosjekter, slik som medienes egne skole- og faktasjekkprosjekter.

Vi viser til Ekspertgruppen for KI og valg, som ble oppnevnt av Kommunal- og distriktsdepartementet for å kartlegge betydningen av KI for demokratiske valg, og for å komme med anbefalinger til tiltak for å møte utfordringene KI medfører i denne sammenheng. Rapporten ble fremlagt 5. februar.

Ekspertgruppen foreslår en rekke tiltak, der flere har relevans for oppfølging av meldingen og er i tråd med Ytringsfrihetskommisjonens og Totalberedskapskommisjonens anbefalinger: Bygge kildebevissthet og fremme kritisk medie-, teknologi- og KI-forståelse, føre en aktiv mediepolitikk som opprettholder frie, sterke og mangfoldige redaktørstyrte medier og bidra til at innhold fra redaktørstyrte medier ikke bør forhindres på de store plattformene. Det pekes også på at det er særlig viktig å bidra til at unge bruker redaktørstyrte medier.

7.4 Motstandskraft mot påvirkningsoperasjoner: Arbeidet mot desinformasjon

Meldingen drøfter kort påvirkningsoperasjoner som en del av det sammensatte trusselbildet, og skriver at «Tradisjonelle medier, alternative medier og sosiale medier kan misbrukes til å spre desinformasjon, initiere svertekampanjer, samt spre rykter og halvsannheter.» Her burde departementet vist til at det er et grunnleggende skille mellom redaktørstyrte medier som følger Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten på den ene siden, og på den andre alternative medier og sosiale medier som opererer etter andre kriterier. Sterke redaktørstyrte medier er det beste vern mot at desinformasjon, svertekampanjer, ryktespredning og halvsannheter får fotfeste i befolkningen.

En fremtidsrettet mediepolitikk

Vi ber også komiteen vise til følgende i innstillingen:

Redaktørstyrte medier er avgjørende for at befolkningen i en krisesituasjon får nødvendig faglig fundert, kritisk og uavhengig informasjon. Det må sikres at mediene kan utføre sine oppgaver også under kriser og alvorlige hendelser.

Medienes innsyn og søkelys er helt nødvendig for at befolkningen skal ha tillit til myndighetenes håndtering. Økt åpenhet styrker tilliten, bygger motstandskraft og forebygger rykter og konspirasjonsteorier. Innsatsen for å sikre økt offentlighet og åpenhet må intensiveres.

Meldingens påpekning av at «Det er viktig å sikre gode rammevilkår for redaktørstyrte medier» må følges opp, og det må føres en fremtidsrettet og styrket mediepolitikk som sikrer mediemangfold og stimulerer til høy bruk av redaktørstyrte medier.

Havnene har tre viktige roller for norsk samfunnssikkerhet og beredskap. De bidrar til å opprettholde og utvikle næringsliv og bosetting langs kysten. De gir service til militære fartøy og bidrar med infrastruktur for forsyninger av personell og materiell under sivile og militære kriser. Og de er nasjonens øyne og ører for hva som skjer langs kysten.

De nye sikkerhetspolitiske truslene understreker hvor kritisk det er at hele landet, spesielt kysten, er bebodd. 80 prosent av Norges befolkning bor langs kysten og fjordene, noe som utgjør vårt førstelinjeforsvar og er viktig i et beredskapsperspektiv, noe også Totalberedskapskommisjonen har påpekt.

For at innbyggerne skal fortsette å bo langs kysten, må de ha gode og trygge arbeidsplasser. Havnene er ikke bare sentrale knutepunkter i transportsystemet mellom sjø og land, men også en forutsetning for store deler av næringsaktiviteten i samfunnet. 90 prosent av vår eksport og 80 prosent av import skjer sjøveien. Havnene sikrer tilførsel av nødvendige ressurser til både befolkning og industri. Stengte eller skadede havner får alvorlige konsekvenser for hele forsyningskjeder og arbeidsplasser.

Under pandemien, da landene i Europa stengte grensene, viste sjøfarten og norske havner at de kunne forsyne Norge med viktige varer omtrent som normalt. Dette var en viktig test som havnene bestod på en god måte.

Sjøtransport langs Østersjøen er avgjørende for svenske og finske forsyningskjeder, der 80-90 % av Finlands internasjonale handel skjer via sjøveien. Ved forstyrrelser som naturkatastrofer eller politiske konflikter, kan norske havner være et pålitelig alternativ for nødvendige varer til Sverige og Finland. Imidlertid er dagens kapasitet utilstrekkelig, da norske havner kun kan håndtere under halvparten av Finlands import og eksport. For å bli et fullverdig alternativ til Østersjøens havner, må kapasiteten i norske havner økes betydelig.

Forskere ved FFI har påpekt at det er behov for betydelige oppgraderinger i norske havner for å ivareta deres nye NATO-rolle etter at Sverige og Finland ble medlemmer. Dette innebærer håndtering av tunge militære kjøretøy, store mengder materiell og personell. Det krever tilstrekkelig dybde, robusthet mot værpåvirkning, forsterkede kaier og RORO-ramper samt store oppstillingsområder. Effektiv lossing krever også samordning med veinett, jernbane og flyplasser. Hvordan dette skal gjøres må klargjøres, og det er nødvendig med finansiering. Man kan ikke forvente at kommunalt eide havner skal bære alle kostnadene ved oppgraderinger alene.

Havnene vet at de har en viktig rolle, men det er behov for å konkretisere hvilke forventninger og krav norske myndigheter har til de enkelte havnene. Havnene har i dag et krav om å drive forretningsmessig. Skal det bygges infrastruktur eller gjennomføres andre tiltak av sikkerhetspolitisk betydning, som ikke er finansielt bærekraftige gjennom ordinær drift, må den som utløser behovet betale for dette. Så lenge kommunalt eide havner har en sivil infrastruktur som er viktig for Forsvaret, kan man ikke forvente at de skal bære alle kostnadene alene. Staten må derfor være villig til å bidra med ressurser for nødvendig investering i infrastruktur og kompetanseheving.

Regjeringen er godt i gang med å styrke den nasjonale kontrollen med havnene. Den nye havneberedskapsforskriften stiller nye krav og forventninger. Havnene må også forholde seg til sikkerhetsloven og etter hvert en ny forskrift om datasikkerhet.

Havnene har også små organisasjoner, noe som gjør det krevende å ha nødvendig kapasitet og kompetanse, for eksempel innen cybersikkerhet, utarbeidelse av planverk og gjennomføring av øvelser. Det er derfor viktig å få på plass systemer for samhandling med aktører som Kystverket, Forsvaret og andre etater, slik at havnene får den nødvendige støtten til å utføre sin rolle.

Gode havner er avgjørende for fremtidens totalberedskap. Med norske havners økende betydning for beredskap og samfunnssikkerhet, har deres rolle endret seg fra å være lokale knutepunkter for næringslivet til også å bli en viktig del av samfunnskritisk infrastruktur. Dette er en rolle de lokale havnene tar på seg, men den må støttes av storsamfunnet.  

Totalberedskapsmeldingen behandler livsviktige spørsmål om Norges trygghet. Meldingen fremstår på mange punkter som gjennomarbeidet og overbevisende. Vi mener imidlertid at Justiskomiteen bør se nøyere på spørsmålet om hvordan den norske instituttsektoren kan bidra til økt norsk sikkerhet og beredskap. Sektoren besitter store og underutnyttede beredskapsressurser i form av banebrytende teknologi, nettverk og ekspertise. Norske myndigheter både kan og bør få mer ut av tidligere investeringer i kunnskapsutvikling og informasjonsinnhenting.

Vi kjenner naturligvis vår egen teknologi og kompetanse best, og vil derfor basere dette innlegget på vårt eget eksempel.

NORSAR ble opprettet i 1968 og fungerer jf. St.prp. nr. 41 (1998-99) og Innst. S. nr. 150 (1998-99) som Norges nasjonale datasenter for Avtalen om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger (Prøvestansavtalen). Denne rollen innebærer at NORSAR på norske myndigheters vegne drifter en rekke høyteknologiske målestasjoner som kontinuerlig henter inn data om seismisk aktivitet, infralydbølger og radioaktivitet. NORSAR drifter blant annet stasjoner på Svalbard, Jan Mayen og Finnmarksvidda. NORSARs rolle som norsk nasjonalt datasenter for Prøvestansavtalen innebærer også at NORSAR har tilgang til sanntidsdata fra flere hundre målestasjoner i andre land. NORSAR besitter kompetanse i verdensklasse innen analyse av bølgeformsdata.

Bølgeformsdata kan komplementere satellittbilder som en viktig kilde til situasjonsforståelse og overblikk. Dette gjelder spesielt for områder eller hendelser der satellittbilder har ingen eller begrenset verdi, som f.eks. områder/hendelser under vann, under tak, under tykt skydekke eller om natten/i mørketid (det siste er naturligvis spesielt relevant for Nordområdene). Bølgeformsdata kan bidra til å bevise reelle hendelsesforløp eller avkrefte mis- og desinformasjon.

NORSARs teknologi og ekspertise innen seismologi og databehandling er i utgangspunktet utviklet for å støtte norske og internasjonale myndigheters evne til å overvåke kjernefysiske prøvesprengninger. Fagfeltets natur, samt stadig teknisk-vitenskapelig utvikling, innebærer imidlertid at NORSAR er i stand til å overvåke mye mer enn bare kjernefysiske eksplosjoner. I den senere tid har NORSAR, i samarbeid med blant andre nordiske institusjoner som svenske FOI og danske GEUS, spilt en toneangivende rolle i analysene av sabotasjeaksjonene mot gassrørledningen Nord Stream 2 vest i Østersjøen (26.09.2022), Kakhovka-demningen i Ukraina (06.06.2023) og gassrørledningen Balticconnector i Finskebukta (08.10.2023). NORSAR har også levert høyt etterspurt informasjon om de store (konvensjonelle) eksplosjonene ved Toropets (18.09.2024) og Severomorsk (18.12.2024) i Russland.

NORSAR har siden begynnelsen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 overvåket hvor og når bombene faller. NORSAR informerer blant annet Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) løpende om avstanden mellom granat-/missilnedslag og sårbare kjernefysiske installasjoner som atomkraftverkene i Zaporizjzja og Kursk. Dersom slike installasjoner rammes, er det avgjørende at norske myndigheter får informasjon snarest, slik at disse så fort som mulig kan innføre tiltak med sikte på å skjerme befolkningen. NORSARs overvåkning og vitenskapsbaserte etterforskning av hendelser i Ukraina, Russland og Østersjøen har resultert i fagfellevurdert forskning i Nature og mediedekning i nasjonale og internasjonale aviser som Aftenposten, The Guardian og New York Times. NORSAR har også bidratt med informasjon til FNs uavhengige internasjonale undersøkelseskommisjon for Ukraina (UN Independent International Commission of Inquiry on Ukraine).

NORSARs arbeid med overvåkning av krigshandlinger i Ukraina og sabotasjeaksjoner i Østersjøen har ikke vært finansiert og er dermed ikke bærekraftig på lang sikt.

Norske myndigheter kan få betydelig beredskapsavkastning fra investeringer den norske staten og andre aktører allerede i stor grad har bekostet (som målestasjonene beskrevet over). Med vår eksisterende kompetanse og teknologi ville NORSAR f.eks. kunne bidra sterkt på følgende områder:

• seismisk og fiberoptisk overvåkning av undersjøisk infrastruktur (offshore plattformer, gassrørledninger og kabler)
• overvåkning av kjernefysisk infrastruktur og andre risikofylte installasjoner i Norges nærområder
• kostnadseffektiv grenseovervåkning (en enkel fiberkabel trukket langs grensen ville f.eks. gjøre det mulig å registrere forbipasserende fotgjengere, syklister og kjøretøy)
• overvåkning av eventuelle krigshandlinger på norsk område og i norske nærområder (sporing av granat- og missilnedslag i sanntid)
• overvåkning og etterforskning av eventuelle folkerettsbrudd på norsk område eller i Norges nærområder, herunder bruk av forbudte våpen (som klaseammunisjon) eller metoder (som manglende precautions eller etterlevelse av distinksjonsregelen)
• sanntidsovervåkning av sannsynlige mål for strategiske angrep (globalt og i Norges nærområder)
• verifikasjon og eventuell avkreftelse av desinformasjon om eksplosjoner på norsk område og i Norges nærområder
• skredovervåkning ved hjelp av fiberoptiske kabler
• generell situasjons- og kontekstforståelse innen konfliktutvikling og opp- og nedrustning

Instituttsektoren besitter viktig kunnskap, teknologi og nettverk som i større grad enn før bør innpasses i en totalberedskapsplan for Norge.

Ifølge det eksisterende utkastet til Totalberedskapsmelding vil regjeringen «sørge for at samfunnets samlede ressurser utnyttes bedre både i forebygging og håndtering av kriser». Regjeringen understreker også viktigheten av å sikre en «best mulig samlet utnyttelse av beredskapsressursene». Regjeringen gjør rett i å påpeke hvordan både kommuner, enkeltpersoner og næringslivet kan bidra. Få med instituttsektoren også!

Med vennlig hilsen,

NORSAR

Kommunal beredskap

Totalberedskapskommisjonen peker tydelig på kommunenes rolle som grunnsteinen i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Samtidig fremheves kommunenes varierende forutsetninger som en betydelig utfordring for evnen til å sikre en tilstrekkelig grunnberedskap og et systematisk beredskapsarbeid. Bodø kommune er positive til meldingens tiltaksforslag knyttet til kommunens rolle. Samtidig mener vi at betydningen av denne kan forsterkes ytterligere og at resultatet av disse tiltakene ikke kan bli optimale uten øremerkede midler som skal sikre at kommunen både kan avsette tilstrekkelige ressurser, og prioritere et systematisk beredskapsarbeid.

• Bodø kommune ber om at komiteen bidrar til å sikre øremerkede midler til systematisk beredskapsarbeid i kommunene.

Det samme behovet vil melde seg ved innføring av et nytt beskyttelseskonsept og endring i krav til bygging/vedlikehold/drift av tilfluktsrom.

• Bodø kommune ber komiteen sikre at et slikt forslag sendes ut på høring slik at lokalt nivå kan uttale seg.
• Videre ber Bodø kommune om at forventningene til storbykommuners/regionale senters/kommuner med strategisk betydnings rolle ovenfor nærliggende mindre kommuner både tydeliggjøres og finansieres.

Kunnskap i nord

Nasjonalt kunnskapssenter for redningstjeneste og samvirke ved Hovedredningssentralen

Totalberedskapskommisjonen foreslår å «etablere et nasjonalt kunnskapssenter for redningstjeneste og samvirke ved Hovedredningssentralen:

«Kommisjonen mener at et kunnskapssenter vil bidra til å utvikle og spre forskning, sikre kompetanse og kunnskapsbasert utvikling av den offentlig organiserte redningstjenesten og betydningen av samvirke. Formålet med å etablere et slikt senter er å bidra til å ha oversikt over utviklingen innenfor redningstjenesteområdet, forebygge og redusere konsekvenser av hendelser og sikre videreutvikling av tverrsektoriell beredskap ut fra et mål om å kunne hanskes med alle typer kriser, med fokus på å sikre befolkningens tillit og trygghet.»

Bodø kommune stiller seg undrende til at dette ikke er fulgt opp i stortingsmeldingen.

• Bodø kommune ber Stortinget gi regjeringen i oppdrag å igangsette arbeidet med å etablere et nasjonalt kunnskapssenter for redningstjenesten og samvirke ved HRS Nord-Norge.

Nasjonalt senter for beredskap og samvirke

Nord universitet ønsker å ta ansvar for etablering av et nasjonalt senter for beredskap og samvirke for å styrke forskningsbasert kunnskapsutvikling, utdanning, videreutdanning, og samhandling mellom fagmiljøer og på tvers av sektorgrenser på dette viktige området. Satsingen vil styrke kompetansen på samvirke ved større krisehendelser, påpekt av Totalberedskapskommisjonen, og i flere utredninger fra Justis- og beredskapsdepartementet. Samvirke mellom beredskapsaktører og andre samfunnsaktører er en nøkkelfaktor for god håndtering av krisehendelser. Senteret vil bidra til å styrke kompetanse og forbedre praksis innen beredskap og samvirke hos beredskapsaktører, nødetater, offentlig sektor, frivillig sektor og næringsliv.

• Bodø kommune ber Stortinget sikre at regjeringen kan finansiere et nasjonalt senter for beredskap og samvirke ved Nord universitet. Det vil være et viktig grep for norsk totalberedskap.

Videreutvikle Politihøgskolen i Bodø

Bodø kommune viser til styrevedtaket ved Politihøgskolen i juni 2024. Her ble det besluttet å sentere ledelsen av Politihøgskolen i Oslo. Denne sentraliseringen mener Bodø kommune bryter med intensjonen som Stortinget la da de opprettet avdelingen i Bodø.

• Bodø kommune ber om at Stortinget ber regjeringen sikre at Politihøgskolens avdeling i Bodø inngår i ledelsen av Politihøgskolen.
• Bodø kommune ber om at Stortinget sikrer at det legges til rette for mer etter- og videreutdanning ved avdelingen i Bodø.

Militær mobilitet

Bodø kommune mener det er positivt at regjeringen vil utvikle en «strategisk korridor for militær mobilitet gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland.» Samtidig understrekes det at det også bør fokuseres på korridorer for flyt av varer mellom Nord-Norge og Sverige og Finland. Det finske rederiforbundet påpeker at 96 prosent av Finnlands eksport og import transporteres gjennom Østersjøen.  Dersom Østersjøen stenges for sivil trafikk vil det være svært uheldig for vareflyt inn og ut av Finland og Sverige. I Nord-Norge har vi noen særskilt viktige havner med korte vegakser til allierte naboland. 

• Bodø kommune ber om at den strategiske korridoren i Nord-Norden har et særskilt fokus på redundans og at Stortinget sikrer at det prioriteres midler til havne- og vegakser som binder Nord-Norden sammen.

Styrket sivil motstandskraft gjennom tiltakssone

Regjeringen viser til totalberedskapskommisjonens oppspill om en nasjonal tiltakssone for beredskap i Troms og Finnmark, med utgangspunkt i NATOs grunnleggende forventninger til motstandskraft i kritiske sivile samfunnsfunksjoner. Dette området er allerede i dag omfattet av en tiltakssone for å stimulere til bosetting og næringsvirksomhet. Regjeringen deler denne vurderingen av behovet for forsterkede tiltak i nord og vil vurdere behovet for tverssektoriell innsats isolert til Troms og Finnmark, for styrking av beredskapen.

Grunnlaget for denne vurderingen knyttes til at det er store geografiske avstander, langt mellom kritiske tjenester, befolkningsnedgang, aldring, spredt bosetning og redusert tilgang på velferdstjenester som følge av mangel av nok og kvalifisert arbeidskraft.

Bodø kommune er positive til at regjeringen peker på disse utfordringene og vurderer forsterkede tverssektorielle tiltak. Samtidig mener Bodø kommune at skillet mellom Troms, Finnmark og Nordland fremstår konstruert og kan virke imot hensikten om oppbygging i nordområdene. Nordland fylke er en viktig del av nordområdene. Vesterålen, Narvik, Lofoten, Salten og Helgeland må innlemmes i disse tiltakene. For alle disse regionene har det samme utfordringsbildet som er beskrevet ovenfor.

• Bodø kommune ber komiteen presisere for regjeringen at de tverrsektorielle tiltakene og en tiltakssone bør omfatte hele Norges nordområde og alle de tre nordligste fylkene.

Norges Bondelag er glad for den helhetlige gjennomgang av beredskapen i Norge, og for at totalberedskapsmeldinga tydelig slår fast at matsikkerheten, som en del av forsyningssikkerheten, skal styrkes. Dette bekrefter nødvendigheten av en aktiv landbrukspolitikk som legger til rette for matproduksjon over hele landet.   

Totalberedskapsmeldinga er svært tydelig på at sektorpolitikken på landbruks- og matområdet må være utformet slik at den bygger opp under landets beredskapsevne. Fra Bondelagets side vil vi sterkt understreke viktigheten av dette.  

I kapittel 11.2 Matvareforsyning pekes det konkret på behovet for økt sjølforsyning, beredskapslagring av korn og et sterkt jordvern. I denne sammenheng er det svært viktig at Stortinget gjennom behandlingen av Meld. St. 11 (2023 -2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket i fjor sluttet seg til målet om å øke sjølforsyningsgraden til 50 prosent korrigert for import av fôrråvarer, innen 2030.   

Totalberedskapsmeldinga refererer videre til samme St. meld 11 og peker på at økte inntektsmuligheter er et sentralt virkemiddel for å nå målene for jordbrukspolitikken, herunder matsikkerhet og økt sjølforsyning. Norges Bondelag ser fram til den videre samhandlingen med myndighetene for å realisere målene i Meld. St. 11. (2023-2024) og dermed også i totalberedskapsmeldinga.   

Matberedskapen ligger i den løpende matproduksjonen 

Matproduksjonen er basert på biologiske prosesser, som ikke kan skrus av og på over natta. Høy løpende matproduksjon er det viktigste grunnlaget for beredskap og sjølforsyning. Det må legges til rette for økt norsk produksjon, særlig av korn, fôr og fôrråvarer samt poteter, grønnsaker, frukt og bær. Av Norges landareal er det kun 3% som er egnet til å dyrke mat på, det er avgjørende at arealet utnyttes fullt ut.   

Matproduksjon krever kunnskap, og vi er få i dette landet som har kunnskapen til å produsere mat. Det støtter opp om behovet for å ha aktive bønder over hele landet. I tillegg til å produsere mat, kan bonden være en ressurs for storsamfunnet og den sivile beredskapen. Gjennom vår tilstedeværelse over hele landet, med kunnskap om lokale forhold, omfattende maskinpark og beredskapskompetanse har bønder ofte både evne og vilje til å bistå i krisesituasjoner som brann, flom etc.   

Nord-Norge  

Nord-områdene er avgjørende for den nasjonale beredskapen. Meldinga foreslår å utvikle en helhetlig og samordnet politikk for landsdelen. Dette er viktig, og ei satsing på det nordnorske landbruket må inngå som en del av denne helheten.   

Det er svært bra at det har kommet på plass et beredskapstilskudd for næringsmiddelindustrien i Troms og Finnmark. Dette må utvikles videre, og finansieringen må trappes opp i tråd med det reelle behovet. De landbrukspolitiske målsetningene kan ikke nås uten et velfungerende mottaks- og forsyningssystem for landbruket. Norges Bondelag mener derfor at det er avgjørende at man får på plass ytterligere tiltak for å sikre lønnsomhet og økonomisk bærekraft for anleggsstrukturen i den nordligste landsdelen.  

Beredskapslagring  

Norges Bondelag mener det er riktig å etablere beredskapslager for matkorn for å styrke matberedskapen i ei tid med mer sammensatt trusselbilde, økt risiko for svikt i forsyningslinjene og andre forstyrrelser i matforsyningen. Det er i tillegg nødvendig med sterkere insentiver for lagring av kritiske innsatsfaktorer for matproduksjon, og at det etableres et statlig beredskapslager for såfrø og såkorn.     

Lagerhold må gjennomføres på en måte som ivaretar beredskapsevnen for hele landet. Norges Bondelag vil i denne sammenhengen spesielt vise til Finland, og foreslår at det fastsettes konkrete krav til volum av ulike kritiske varer og innsatsmidler.  

ROS-analyse 

I meldinga vil regjeringa at det utarbeides en risiko- og sårbarhetsanalyse for matsikkerhet. Det blir en viktig del av oppfølgingen.  

Skal denne analysen lykkes, må man våge å se etter hvor sårbarhetene er, slik at vi kan gjøre gode grep for å redusere sårbarheten. En ROS-analyse av norsk matforsyning må ta høyde for at tilførsel av matvarer og innsatsmidler utenfra og inn til Norge kan bli vesentlig redusert både i omfang og kvalitet. Tiltak som følger av analysen, må styrke den innenlandske produksjonen og redusere avhengigheten av de internasjonale handelssystemene.  

Jordvern  

Matjorda er en viktig ressurs for vår beredskap. Det er en begrenset ressurs som over lang tid har vært under høyt press. Ifølge tall fra NINA er minst 140 000 dekar matjord i Norge omdisponert, men enda ikke bygd ut. I tillegg til nedbygging utfordrer ekstremvær jordvernet. Vi vil vise til den nylige behandlingen av Meld. St. 27 (2023–2024) Tryggare framtid - førebudd på flaum og skred, der et flertall i Energi- og miljøkomiteen mener at matjord er en knapp ressurs som må forvaltes helhetlig, og at et sterkt jordvern må ligge til grunn når forebyggende tiltak mot flom, skred og overvann vurderes.  

Arbeidet med å verne om matjorda må styrkes, og regjeringa må bruke sin myndighet til å stoppe planlagte prosjekter og hindre nye prosjekter på både dyrka og dyrkbart areal.    

Norges Bondelag ber om at det nasjonale jordvernmålet skjerpes. Nå er målet at den årlige nedbygginga skal reduseres til 2000 dekar dyrka jord innen 2030. Dette bør innføres senest i 2026.   

Mattilsynet og veterinærtjenestene 

Norge er blant de landa som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen, og har lavest forekomst av antibiotikaresistens. Det er av vital betydning å videreføre og helst forsterke de rammevilkår og regler som gjør det mulig å beholde denne svært gunstige statusen. Et sterkt mattilsyn er avgjørende for å ivareta plante- og dyrehelse, og Totalberedskapskommisjonen anbefalte derfor å styrke grunnbemanninga i Mattilsynet av hensyn til beredskap og daglig drift. Det er i tillegg særlig viktig å sikre at veterinærtjenestene dekker alle deler av landet og alle produksjoner, til en kostnad som er håndterbar for brukeren.  

Norges Bondelag ber om at anbefalingene fra Totalberedskapskommisjonen om styrking av Mattilsynet og veterinærtjenesten følges opp.

Offentlige anskaffelser  

Meldinga åpner for å stille krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser for å ivareta beredskapshensyn og nasjonale sikkerhetsinteresser, og påpeker at lokale ressurser ofte er avgjørende for å håndtere alvorlige uønskede hendelser. Disse ressursen må finnes lokalt for å sikre god grunnberedskap.   

Strategisk bruk av offentlige anskaffelser vil være et svært godt tiltak for å øke mulighetsrommet for å prioritere beredskap, og Bondelaget støtter forslaget. Vi understreker imidlertid viktigheten av at matvarer blir kategorisert i anskaffelsesregelverket som produktgruppe det vil være særlig viktig å stille krav til sikkerhet og beredskap om.  

Det er avgjørende at en gjennomgår regelverket og legger til rette for at bruk av lokale varer og tjenester ikke hindres av det formelle regelverket for anskaffelser og det vil helt klart være nødvendig med kunnskapsoppbygging og bevisstgjøring i innkjøpsmiljøene (kommuner, statlige etater mv.).  

Bosetting over hele landet  

Avslutningsvis vil vi knytte en kommentar til det første av regjeringens sju strategiske prioriteringer: Å sikre bosetting, god grunnberedskap og levende lokalsamfunn i hele landet.

Norges Bondelag vil gi anerkjennelse for at meldinga er tydelig på at tilstedeværelse og bosetting i hele landet er en forutsetning for vår nasjonale beredskap.   

Dette er et svært forpliktende politisk mål. Det fordrer tiltak som bygger opp om det samme målet på nær sagt alle samfunnsområder. Landbruket ikke minst, siden vi som næring som bygger på, og forvalter, stedegne natur- og arealressurser. Landbruk er grunnlag for annet næringsliv, vare- og tjenesteyting lokalt, og Norges Bondelag står klar til å bidra i utforming av politikk og virkemidler som gjør at landbruket forblir ei landsdekkende næring.   

Nei til Atomvåpen, Norske leger mot atomvåpen og ICAN Norge leverer høringsnotat sammen og takker for muligheten til å komme med innspill til Totalberedskapsmeldingen.

Det er umulig å bygge beredskap for bruk av atomvåpen. Så lenge atomvåpen finnes, er det en fare for at de blir brukt. Den eneste måten vi kan sikre samfunnet mot konsekvensene av atomvåpen er ved å styrke normen mot atomvåpen og på sikt avskaffe disse våpnene. For å beskytte Norge mot risikoen atomvåpen representerer, må norsk totalberedskap inkludere arbeid for å redusere atomvåpens rolle i sikkerhetspolitiske doktriner og styrke innsatsen for kjernefysisk nedrustning i alle relevante fora.

Norge bør:

1. Anerkjenne internasjonal lov som en bærebjelke for norsk sikkerhet.
2. Sette nedrustning på agendaen i NATO, og jobbe sammen med allierte for å presse fram forhandlinger om balansert, verifiserbar og irreversibel nedrustning.
3. Signere og ratifisere FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

Det er umulig å bygge beredskap mot bruk av atomvåpen

Dersom atomvåpen skulle bli brukt over et befolket område, vil ingen stat eller organisasjon kunne yte tilstrekkelig medisinsk assistanse. Skadeomfanget vil være for omfattende og strålingsfaren vil gjøre det vanskelig å sende inn hjelp.

Ingen hjelp å få: Atomvåpen og helsevesenets kollaps ¹, en rapport fra Norske leger mot atomvåpen, viser konsekvensene av en atomvåpeneksplosjon av en bombe med sprengkraft på 100 kilotonn TNT over en norsk by. Resultatene er tydelige, titusener vil miste livet, helsevesenet vil bli liggende i ruiner og skadde vil ikke få nødvendig hjelp.

I dag finnes det over 12 000 atomvåpen i verden. Dersom en brøkdel av disse våpnene tas i bruk, vil det få globale konsekvenser i form av nedkjøling og endrede nedbørsmønstre. I scenarioene forskere har presentert, vil Norges befolkning rammes av sult og svært mange vil miste livet. Dette gjennom redusert matproduksjon gjennom gårdsdrift og fiske, og redusert/ingen tilgang på internasjonal handel.

Det er bra at meldingen anerkjenner at ordbruk kan bidra til å skape en urealistisk forventning om absolutt trygghet (s. 82). Vi vil likevel understreke at heller ikke Tilfluktsrom med CBRNE beskyttelse vil være effektiv beredskap i møte med en atomvåpeneksplosjon.² 

Hvordan sikre den norske befolkningen mot atomtrusselen bør inkluderes i den nasjonale sikkerhetsstrategien. Utgangspunktet for en slik strategi må bygges ut fra utsagnene "ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid" og "atomvåpen må aldri benyttes igjen".

Internasjonal lov er en bærebjelke for norsk sikkerhet

Trusselen fra atomvåpen nevnes direkte kun én gang i totalberedskapsmeldingen, i Boks 7.1 Den økte faren for bruk, Russlands indirekte og direkte trusler om atomvåpen og atomvåpenstatens økte ressursbruk på atomvåpen, har understreket behovet for en sterkere norm mot atomvåpen. 

Som nesten alle stater, er også atomvåpenstatene opptatt av å opprettholde anerkjennelse i det internasjonale samfunnet. Uansett hvor egoistisk, kynisk eller aggressiv politikken er, anstrenger også atomvåpenstater seg for å rettferdiggjøre sine handlinger under internasjonal lov og å fremstille det de gjør som normal og akseptabel praksis. Russland forsøkte for eksempel på å bruke bestemmelsene i FN-pakten til å rettferdiggjøre sin invasjon av Ukraina. 

Som et lite land er Norge avhengig av en rettsbasert verdensorden, for å opprettholde orden, fred og sikkerhet. Dette gjelder også i møte med trusselen fra atomvåpen. 

I 2017 vedtok FN en traktat som forbyr atomvåpen. Traktaten forbyr alle aktiviteter relatert til atomvåpen og slår fast at den eneste måten vi kan sikre oss mot atomvåpen er ved å avskaffe våpnene. FNs atomvåpenforbud styrker normen mot atomvåpen og bidrar til å redusere atomvåpens rolle i sikkerhetspolitikken. Forbudet komplimenterer tidligere nedrustningsavtaler og bidrar til oppfyllelse av artikkel 6 i Ikkespredningsavtalen, der atomvåpenstatene har forpliktet seg til å i god tro iverksette tiltak for nedrustning av kjernefysiske arsenaler.

Forbudet styrker prinsippet om ikkespredning. Land som Cuba og Venezuela har sluttet seg til avtalen. Dette øker terskelen for at Russland vil involvere disse landene i sin atomvåpenstrategi, om de skulle ønske det. 

Også i møte med Kinas opprustning er FNs atomvåpenforbud et risikoreduserende tiltak. Det er i norsk interesse at Kina ikke kopierer USAs ordning med utstasjonering av atomvåpen i allierte land. Staters tiltredelse til forbudet reduserer mulighetene for utplassering. FNs atomvåpenforbud bidrar til å redusere atomvåpens rolle i sikkerhetspolitikken. Ved å stå utenfor atomvåpenforbudet bidrar vi til å svekke den normen forbudet skaper.

¹ https://www.legermotatomvapen.no/media/files/norskelegermotatomvapeningenhjelpafatrykkfil230810compressed.pdf

² https://www.icanw.org/nuclear_bunkers

Boligprodusentenes Forening er en interesseorganisasjon for boligproduserende bedrifter i Norge. Foreningen har nærmere 800 medlemsbedrifter (kjeder, enkeltbedrifter i kjedene og enkeltstående bedrifter). Våre medlemmer står for over halvparten av boligbyggingen her i landet. Vi organiserer også de største fritidsboligbyggerne i Norge.

1. Finansiering og bygging av tilfluktsrom

Det er krise i boligbyggingen. Boligbyggingen har ikke vært så lav siden 1946. Igangsetting av nye boliger er nå halvparten av det beregnede boligbehovet[1]. De neste fire årene vil det totalt ferdigstilles om lag 40 000 færre boliger enn behovet. Selv om vi ser en liten bedring i starten av 2025, er salg og igangsetting i alle deler av landet en stor utfordring og boligbyggingen må prioriteres politisk.

Hovedårsakene er rentehevinger og kraftig økning i kostnadene ved å bygge. De totale byggekostnadene og finansieringskostnadene er nå høyere enn betalingsevnen til kundene. Da må det ikke innføres nye krav fra myndighetene, som f.eks. tilfluktsrom, uten at kostandene for andre krav reduseres, eller at merkostnadenes kompenseres.

I meldingen pekes det på behovet for å bygge flere tilfluktsrom. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at Boligprodusentenes Forening forstår og støtter endringen. Samtidig er beskyttelse av befolkningen en oppgave for staten og hele samfunnet. Da bør ikke kostnadene for sikringstiltak som kommer flere til gode dekkes av den enkelte kjøper av en leilighet i et prosjekt over 1000 kvm.

Det fremstår uklart i meldingen hvilke regler og føringer som skal legges for kravene om å bygge tilfluktsrom eller dekningsrom, og hvor omfattende kravene vil bli og hvem som blir berørt. Utbyggingen bør planlegges godt og mange prosjekter må ses i sammenheng. Kravet om tilfluktsrom ved oppførelse av bygg over 1000 kvm i tilfluktspliktige kommuner slik det er beskrevet i meldingen, fremstår tilfeldig. Og de kommunene som berøres er også de kommunene med størst press i boligmarkedet og de høyeste boligprisene. Da vil de nye kravene drive prisene ytterligere opp i en allerede svært krevende situasjon i boligmarkedet.

Vi ber Stortinget legge føringer på at kostnadene ved sikringstiltak dekkes av fellesskapet, og at innretningen og kravene til tilfluktsrom utredes godt i samarbeid med næringen.

1. Fritidsboliger som en del av beredskapen

I Norge har vi en stor ressurs i fritidsboliger som ligger spredd i hele landet og utenfor de store byene. Dette gir mange familier en sekundær bolig som kan brukes i en krisesituasjon, eller ved en større evakuering av områder i Norge. Det bør vurderes hvordan denne ressursen kan benyttes ved behov og hva som eventuelt trengs for å kunne utnytte den.

Med vennlig hilsen

For Boligprodusentenes Forening

Lars Jacob Hiim

Adm. direktør

[1] Prognosesentret har beregnet årlig boligbehov til å være 29 450 boenheter

Totalberedskapsmeldingen - høringsuttalelse

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er arbeidsgiver- og interesseforening for profesjonelle, offentlig støttede virksomheter innenfor musikk og scenekunst. Foreningen representerer en omfattende infrastruktur av forskjelligartede virksomheter. Våre 50 medlemmer  består av programmerende og produserende teatre, scener, orkestre, musikkensembler og kor, samt andre virksomheter med annen særlig tilknytning til bransjen.

Vår uttalelse til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser og krig er konsentrert om kap. 6.4 om kulturens betydning for sivil motstandskraft og kap. 7.4 som omhandler forebyggende arbeid mot påvirkningsoperasjoner, herunder arbeidet for å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon. 

Vi ber Stortinget bidra til å forsterke regjeringens anerkjennelse av kunstens og kulturens avgjørende rolle i beredskapsarbeidet, som er forankret i infrastrukturkravet i Grunnloven § 100. For å sikre sterke kunst- og kulturinstitusjoner, som evner å styrke befolkningens motstandskraft og å ivareta kulturarv og gi befolkningen tilgang til kunst- og kulturopplevelser også under kriser og krig, må det bygges og forsvares solide strukturelle og økonomiske rammeverk rundt forskjelligartede og uavhengige kunstinstitusjoner i en tid hvor dette er mulig.

Videre ber vi Stortinget særskilt om å bidra til at vilkårene for kunstens egenverdi og særegne språk får en sentral plass i det forebyggende arbeidet mot påvirkningsoperasjoner, herunder arbeidet for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. 

Grunnlovens infrastrukturkrav som rammeverk

Det er gledelig at regjeringen anerkjenner kunsten og kulturens avgjørende rolle i beredskapsarbeidet, og at kulturpolitikken har fått sin plass i totalberedskapsmeldingen, forankret i infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 som forplikter offentlige styresmakter til å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Dette innebærer et ansvar for å sørge for at det finnes velfungerende kanaler for utveksling av informasjon og meningsytringer i samfunnet.

Sterke, forskjelligartede og uavhengige kunst- og kulturinstitusjoner over hele landet er en sentral del av denne infrastrukturen for demokrati og ytringsfrihet. Vi er derfor også glade for forslaget til revidert kulturlov, som er til behandling i Stortinget, hvor myndighetens kulturpolitiske ansvar tydelig forankres i infrastrukturkravet samtidig som prinsippet om en armlengdes avstand mellom politiske og kunstneriske eller kulturfaglige beslutninger lovfestes.

Kulturens verdi i kriser

Det er gledelig at regjeringen så tydelig anerkjenner viktigheten av å videreføre sterke og uavhengige kunst- og kulturinstitusjoner som evner å ivareta kulturarv og gi befolkningen tilgang til kunst- og kulturopplevelser også under kriser og krig.

Dette er godt begrunnet med den verdien som kunsten og kulturen har for befolkningens mulighet og evne til å være opplyst og kritisk tenkende, finne mening og innsikt i tilværelsen, og være åpne og søkende for løsninger og muligheter og opprettholde mental helse, utholdenhet og håp.

Det at kunsten og kulturarven er blant de første områdene autoritære regimer søker å kontrollere, viser nettopp hvor viktig kunsten er som en del av det å være menneske og som en del av et demokratisk samfunn. Derfor er det avgjørende å bygge og forsvare solide rammeverk og strukturer rundt de frie kunst- og kulturinstitusjonene i tider hvor dette er mulig. Når disse institusjonene eventuelt allerede er under reelt press fra autoritære styresmakter eller en okkupasjonsmakt, er det for sent.

Vi vil særlig understreke verdien av den levende musikken og scenekunsten som fellesskapets og øyeblikkets kunst, skapt i sanntid i møte mellom utøvere og publikum. Dette er utadvendte og sosiale kunstformer som inviterer til dialog, innlevelse og undersøkende kritisk refleksjon. Gjennom mangetydig og nyansert historiefortelling – hvor også de lavmælte eller marginaliserte stemmene kan få en plass – evner disse kunstformene å gå i dybden og få frem kompleksiteten i en sak, gi motstand til fastlåste virkelighetsforståelser og bevege oss videre i fellesskap.

Samtidig er musikk- og scenekunstinstitusjonene viktige forvaltere av den immaterielle kulturarven, hvor våre felles historier og samfunnets hukommelse revitaliseres og holdes i hevd.

I lys av hvordan myndighetens uforholdsmessig inngripende tiltak rammet disse demokratiske fellesarenaene under pandemien, er det en viktig presisering at regjeringen i så stor grad som mulig vil opprettholde kulturelle møteplasser i en krise- eller krigssituasjon.

Samtidig vil institusjonene på sin side ta sitt ansvar for å lage planer for å ivareta og kunst og kultur også under kriser. En forutsetning for at institusjonene skal kunne iverksette slike planer er at de i utgangspunktet er bygget opp med rammevilkår som gjør dem sterke og motstandsdyktige. Herunder er det viktig at det legges til rette for samhandling mellom frie kunstneriske virksomheter på tvers av landegrensene, slik at dialogen i størst mulig grad kan opprettholdes også i krisetider eller dersom demokratiske verdier er under press.

påvirkningsoperasjoner og desinformasjon

Vi viser til at et av regjeringens foreslåtte tiltak for å styrke det sivile samfunnets evne til å stå imot sammensatte trusler er å styrke det forebyggende arbeidet mot påvirkningsoperasjoner, blant annet gjennom å legge fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon våren 2025.

I meldingen pekes det på at desinformasjon er et av flere virkemidler som fremmede stater kan ta i bruk for å påvirke politiske prosesser eller beslutninger i en gitt retning, men også for å forsterke polarisering, spre mistillit eller å skape generell uro i befolkningen.

Vi registrerer at regjeringen i samråd med mediebransjen vil vurdere mulige tiltak som kan styrke befolkningens evne til kildekritikk og motstandskraft mot desinformasjon. Etter vårt syn er det like viktig at kunst- og kulturfeltet tas med i utarbeidelsen av denne strategien, og vi vil understreke at kunsten og kulturen ikke må havne i en blindsone.

Den levende musikken og scenekunsten utgjør en verdifull motvekt til den digitale offentligheten og den tabloide og konfliktorienterte logikken som preger de kommersielt drevne og algoritmestyrte nyhetsstrømmene, men også et viktig supplement til den redaktørstyrte og seriøse journalistikken for dypere innsikt om sammenhenger og menneskelig erfaring. Vi forventer derfor at vilkårene for kunstens egenverdi og særegne språk får en sentral plass i den varslede strategien, jf. NTOs innspill til strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.

Vennlig hilsen

Norsk teater- og orkesterforening

Bodil Kjelstrup                                                      Morten Gjelten

styreleder                                                             direktør

Bibliotekarforbundet takker for muligheten til å gi innspill til regjeringens melding til Stortinget om totalberedskap. Vi organiserer bibliotekarer i kommunal, statlig og privat sektor og representerer en yrkesgruppe som besitter avgjørende kompetanse for demokratisk beredskap. 

Tilliten til institusjoner og folkevalgte er synkende, mens bibliotekene nyter høy tillit hos befolkningen. I en krisesituasjon, hvor informasjon og troverdighet blir avgjørende, er dette en ressurs vi ikke har råd til å overse. I en tid preget av økende desinformasjon, digitale trusler og krisesituasjoner, er tilgangen til pålitelig informasjon en forutsetning for samfunnets motstandsdyktighet. Bibliotek og bibliotekarer utgjør en grunnleggende del av denne infrastrukturen. Vi savner en tydelig anerkjennelse av bibliotekets rolle i beredskapsmeldingen og vil i vårt innspill foreslå konkrete tiltak for å styrke den demokratiske beredskapen. 

Bibliotekene som del av totalberedskapen

Regjeringen peker i meldingen på betydningen av kildekritikk og tilgang til sikker informasjon som en del av beredskapen, men fokuserer ensidig på samarbeid med mediebransjen. Bibliotekarforbundet støtter selvsagt opp under målet om å styrke befolkningens evne til kildekritikk, men ser oss i denne sammenheng nødt til å påpeke at bibliotekene allerede har en etablert og tilgjengelig infrastruktur for formidling av kildekritikk og informasjonshåndtering – i alle landets folkebibliotek, på alle bemannede skolebibliotek og i høyere utdanning. 

Evnen til å vurdere informasjon starter tidlig. Det første møtet med systematisk kildekritikk skjer for de fleste elever i skolebiblioteket, der skolebibliotekaren gir veiledning i informasjonsinnhenting og kritisk tenkning. Likevel er skolebibliotekene svært ulikt bemannet og organisert i norske skoler. En styrking av skolebibliotekene er en nødvendig forutsetning for å sikre at kommende generasjoner får grunnleggende ferdigheter i å navigere et stadig mer komplekst informasjonssamfunn.

I folkebibliotekene kan befolkningen motta veiledning i kildekritikk og informasjonssøk, og der har alle tilgang til redaktørstyrte medier, uten å møte betalingsmur. Samtidig ser vi en storstilt nedbygging av biblioteksektoren, særlig i kommunene. Når vi svekker denne infrastrukturen, svekker vi også samfunnets evne til å stå imot desinformasjon og falske nyheter i krisetider. 

Forslag til tiltak:

• Bibliotekene må inkluderes i beredskapsstrategier på lokalt og nasjonalt nivå.
• Folkebibliotekene må sikres ressurser for å opprettholde tilgang til pålitelig informasjon for hele befolkningen, uavhengig av økonomi.
• Skolebibliotekene må styrkes for å sikre at unge får nødvendig opplæring i kritisk tenkning og kildekritikk.

Tilgang til informasjon i krisetider

Meldingen understreker at kulturtilbud skal opprettholdes også i krisetid. Vi stiller spørsmål ved hva dette konkret innebærer, særlig når vi i fredstid ser at bibliotekene bygges ned over hele landet. Erfaringer fra pandemien viser at befolkningen har et sterkt behov for bibliotekene i krisetid – både som møteplasser og som sentre for tilgang til kvalitetssikret informasjon. 

Internasjonale erfaringer viser også bibliotekets betydning i beredskapssammenheng: 

I Sverige er bibliotekets ansvar i kriser forankret i bibliotekstrategien, hvor det slås fast at bibliotekene skal fungere som en del av sivilforsvaret mot rykter, falske nyheter og propaganda. I Ukraina spiller bibliotekene en avgjørende rolle i distribusjon av informasjon og humanitær hjelp, særlig i områder preget av usikkerhet og konflikt. I USA har bibliotekene vist seg å være avgjørende ressurser etter naturkatastrofer og sosiale kriser. 

For å sikre befolkningens tilgang til informasjon under kriser må bibliotekene få en tydeligere plass i beredskapsplanene, både kommunalt og i større sammenheng. 

Forslag til tiltak:

• Bibliotekene må anerkjennes som en sentral del av beredskapsinfrastrukturen.
• Staten må sikre at bibliotekene har nødvendige ressurser til å opprettholde drift i krisesituasjoner.

• Det må utvikles en nasjonal strategi for hvordan bibliotekene kan bidra i krisesituasjoner, inspirert av den svenske modellen.

 Kunstig intelligens og fremtidens informasjonskompetanse

Utviklingen av kunstig intelligens utfordrer befolkningens evne til å vurdere informasjonens troverdighet. En ny dansk rapport fra Tænketanken Mandag Morgen[1] viser at unge har høy tillit til egen kildekritiske kompetanse, men at de samtidig erkjenner at de har store kunnskapshull. De ønsker seg mer undervisning i kildekritikk og AI i skolen. 

Bibliotekene er allerede sentrale aktører i dette arbeidet, og kan spille en enda større rolle fremover. Å styrke informasjonskompetansen i befolkningen er en viktig investering i samfunnets evne til å motstå desinformasjon og digitale trusler. 

Forslag til tiltak:

• Det må utvikles en nasjonal strategi for opplæring i kildekritikk, hvor bibliotekene har en sentral rolle.
• Bibliotekarer må inkluderes i utforming av læreplaner og undervisning for digital dømmekraft i skoleverket.
• Staten må sikre økte ressurser til bibliotekene for å drive undervisning og veiledning om kunstig intelligens og informasjonshåndtering.

Sammendrag

Bibliotekarforbundet etterlyser en tydeligere anerkjennelse av bibliotekene som en del av totalberedskapen. Regjeringen løfter frem behovet for tilgang til sikker informasjon, men overser at det allerede finnes en landsdekkende infrastruktur for dette i bibliotekene. 

Hvis vi mener alvor med å styrke demokratisk beredskap, må bibliotekene sikres ressurser til å fortsette sitt arbeid med å bekjempe desinformasjon, gi tilgang til kvalitetssikret informasjon og bygge informasjonskompetanse i befolkningen. 

Vi ber derfor regjeringen om å inkludere bibliotekene i beredskapsplanene og sikre at denne samfunnskritiske infrastrukturen styrkes – ikke svekkes. 

[1] Utarbeidet på oppdrag fra Tænketanken Fræmtidens Biblioteker

Frivillighet Norge takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av stortingsmeldingen om totalberedskap. Frivillig sektor spiller en avgjørende rolle i Norges beredskap gjennom redningstjenesten, helse- og omsorgsberedskap, psykososial støtte, og en bred innsats for å styrke lokalsamfunns motstandskraft. Frivilligheten har unike ressurser, lokalkunnskap og evne til rask mobilisering, kanalisering og organisering av grasrotengasjement. Det er derfor avgjørende at sektoren sikres en tydelig og forpliktende plass i totalberedskapen.

Vi er glade for at regjeringen løfter frivillighetens rolle i totalberedskapsmeldingen, særlig gjennom forslagene om kommunale beredskapsråd, økt økonomisk støtte til frivillige redningsorganisasjoner og større vektlegging av samordning mellom frivillighet, myndigheter og næringsliv. Samtidig ser vi behov for å styrke meldingen på flere punkter for å sikre at frivillig sektor blir reelt integrert i totalberedskapsmodellen.

1. Kommunale beredskapsråd må være en reell samhandlingsarena 

Grunnlaget for dialog, samarbeid og informasjonsflyt i en krisesituasjon legges i normalsituasjonen. Det må prioriteres ressurser fra det offentlige og frivilligheten for å bygge opp relasjoner, tillit og strukturer for samarbeid. Frivillighet Norge støtter at kommuner skal ha beredskapsråd hvor frivilligheten er med. Forskning viser at samarbeidet mellom politiet og frivillige organisasjoner fungerer godt i operative situasjoner, men at frivilligheten i for liten grad inkluderes i kommunens beredskapsplanlegging og øvelser.

For å sikre at beredskapsrådene fører til bedre samhandling, foreslår vi:

• At en bredde av frivillige organisasjoner lokalt får plass i beredskapsrådene.
• At frivillige organisasjoner får en fast plass i øvelser for å sikre gjensidig læring og operativ samhandling.
• At det utarbeides nasjonale veiledere for hvordan beredskapsrådene skal fungere i praksis, med medvirkning fra frivillig sektor.
• At kommunene forpliktes til å inkludere frivillig sektor i risiko- og sårbarhetsanalyser og utforming av beredskapsplaner.

2. Sikre bred representasjon av frivilligheten i beredskapsarbeidet 

Redningstjenesten er en kritisk del av beredskapen, men frivillig sektor bidrar også på andre sentrale områder som helseberedskap, psykososial støtte, inkludering og samfunnsbygging, som alle er viktige for samfunnets motstandskraft. Frivillige organisasjoner kan også bidra med kunnskap om, og kommunikasjon med, grupper som ofte faller utenfor også i krise- og beredskapstenkning, som personer med funksjonsnedsettelser eller personer med ulik språklig, religiøs og kulturell bakgrunn. Frivillighet Norge er opptatt av at kommunen skal ha oversikt over, og legge til rette for bredden av frivillige organisasjoner gjennom en helhetlig kommunal frivillighetspolitikk. Denne må sees i sammenheng med kommunens arbeid med beredskap slik at en større bredde av frivilligheten bli inkludert i totalberedskapen. Frivillighet Norge opplever at det er et stort behov for kompetanse, veiledning og erfaringsdeling i kommunesektoren når det gjelder utvikling av frivillighetspolitikk og samarbeid med frivillige organisasjoner.

Vi foreslår at:

• Beredskapsrådene sees i sammenheng med kommunenes vedtatte frivillighetspolitikk, slik at bredden av frivillig sektor blir en integrert del av kommunenes beredskapssystem.
• Regjeringen setter av midler til Frivillighet Norges arbeid med å fremme kommunal frivillighetspolitikk, som bygger på samarbeidsplattformen mellom Frivillighet Norge og KS.

3. Økonomiske rammer for frivilligheten i beredskapsarbeid 

Frivilligheten er avhengig av forutsigbarhet og stabile rammer for å kunne bidra. Frivillighet Norge er glad for at regjeringen prioriterer finansiering av frivillig beredskap, men vi mener det er behov for en mer helhetlig finansieringsstrategi som tar hensyn til bredden av frivillige organisasjoner som deltar i beredskapsarbeid.

Vi foreslår at:

• Det etableres en bærekraftig finansieringsmodell for frivillige organisasjoner som deltar i beredskap, uavhengig av spesifikke beredskapsområder.
• Finansieringen av momskompensasjonsordningen for frivillig sektor regelstyres, slik at frivillige organisasjoner får en mer forutsigbar økonomi og kan planlegge langsiktig.

4. Frivillig sektor må ha en sentral plass i den nasjonale langtidsplanen for sivil beredskap

Stortingsmeldingen varsler en langtidsplan for sivil beredskap. Det er avgjørende at frivillig sektor får en sentral plass i denne planen, og at frivilligheten ikke kun ses som en «støttespiller», men som en likeverdig samarbeidspartner i totalberedskapen.

Vi ber om at:

• Langtidsplanen for sivil beredskap inneholder en tydelig strategi for frivillig sektor og spesifikke tiltak for å styrke frivillig sektors mulighet til å bidra i totalberedskapen.
• Frivillig sektor får en fast plass i nasjonale beredskapsråd og i arbeidet med å implementere langtidsplanen.

Frivillighet Norge ønsker å bidra aktivt i utviklingen av en robust totalberedskapsmodell. Vi ber Stortinget styrke stortingsmeldingen med tydeligere krav til kommunenes forpliktelser overfor frivillig sektor, sikre en forutsigbar finansiering av frivillig sektor og gi frivilligheten en sentral plass i den kommende langtidsplanen for sivil beredskap.

Referanse til forskning: 

Lokalt beredskapssamarbeid. Frivillige, politi og kommuner i lokalt beredskapsarbeid: https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/handle/11250/2638300 

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) takker for muligheten til å gi innspill og delta i høringen av Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig.[1]

NIM har tidligere inngitt innspill til behandlingen av endring i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap),[2] der vi blant annet understreket viktigheten av Stortingets kontroll og involvering, så langt det lar seg gjøre, også i kriser. Det er et sentralt fundament i vårt konstitusjonelle system og ett av de sentrale prinsippene som Grunnloven, i henhold til Grunnloven § 2, skal opprettholde. I vårt opprinnelige høringsinnspill pekte vi på at kriselovgivning ikke bare handler om hvordan de konkrete problemene som oppstår kan løses, men også:

«hvordan vi som samfunn kan sikre vår samfunnsform og grunnleggende verdier også i en krise, og (…) at Stortinget og domstolene også har en rolle i den sikringen»[3]

Totalberedskapsmeldingen drøfter hvordan en rekke kritiske samfunnsinstitusjoner skal organiseres for å samkjøre og sikre tilgjengelighet av ressurser i en krise, men ikke hvilken rolle Stortinget bør spille eller hvordan Stortingets arbeidsprosedyrer og ressurser kan tilpasses for å opprettholde deres funksjon.

Etter NIM sitt syn er spørsmål knyttet til Stortingets rolle viktig, ikke bare i situasjoner som dekkes av beredskapsloven, men også for kriser av lavere nivå, som koronapandemien. Her kan det reises aktuelle spørsmål om blant annet behovet for hurtigprosesser for saksbehandling, behovet for fjernmøter, samt spørsmål om hvordan Stortinget kan fungere med færre administrative ressurser tilgjengelig.

For mer alvorlige kriser oppstår en rekke prinsipielle spørsmål om hvilken kontroll Stortinget skal ha med såkalte ‘derogasjonsfullmakter’, som foreslått bl.a. i sivilbeskyttelsesloven, og i ytterste tilfelle om eller hvilken rolle Stortinget har ved bruk av konstitusjonell nødrett og i krigssituasjoner. Det reiser også en rekke praktiske spørsmål om hvorvidt hele eller deler av Stortingets funksjon kan opprettholdes i slike kriser selv om for eksempel ordinær møtevirksomhet skulle vanskeliggjøres. Eksempler inkluderer digitale møter og sikring av slike, krav til oppmøte og saksbehandlingsregler, nærmere integrering av Stortinget i regjeringens krisebehandling- og vurdering og lignende.

Både koronakommisjonen[4] og totalberedskapskommisjonen[5] pekte på behovet for retningslinjer for lovarbeid i kriser, særlig for å sikre raske prosesser uten at det går på bekostning av demokrati og rettssikkerhet. Viktigheten av etablerte spilleregler understrekes av koronakommisjonens beskrivelse av koronalovforslaget som:

«noe som langt på vei kunne ha suspendert Stortinget som lovgivende makt i den aktuelle perioden (…) i sterk kontrast til de grunnleggende demokratiske prinsippene som det norske samfunnet er bygget på».

Stortinget tok ansvar for sin egen rolle i de særegne lovgivningsprosessene under koronakrisen. Det er likevel viktig å ha tenkt på disse spørsmålene og fastsatt spilleregler på forhånd. Det gjelder både hvordan Stortinget praktisk kan ivareta sitt ansvar i forskjellige typer kriser, mens også hvilket ansvar de faktisk bør ha, særlig i alvorlige kriser der spørsmål om konstitusjonell nødrett kan aktualiseres.[6]

NIM har ikke noe syn på hvorvidt totalberedskapsmeldingen er det beste stedet for å vurdere Stortingets rolle og funksjon i kriser – men vi mener det er behov for at dette gjøres.

Vennlig hilsen

for Norges institusjon for menneskerettigheter

Gro Nystuen

Fungerende direktør

Vetle Seierstad

Rådgiver

Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har dermed ingen signatur.

[1] Meld. St. 9 (2024-2025).

[2] Se vårt originale høringsinnspill til lovforslaget, tilgjengelig her: https://www.nhri.no/2024/endringer-i-sivilbeskyttelsesloven-sivil-arbeidskraftberedskap/. Se også våre innspill til Stortingets høring, her https://www.nhri.no/2025/endringer-i-sivilbeskyttelsesloven-sivil-arbeidskraftberedskap-2/ og her https://www.nhri.no/2025/oppfolgingsbrev-til-justiskomiteen-om-sivilbeskyttelsesloven/.

[3] Vårt høringsinnspill til lovforslag om endringer i Sivilbeskyttelsesloven (over), s. 5.

[4] NOU 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien, kap. 23 og vurderingen av Stortingets rolle i kap. 20 og 26, og; NOU 2022:5 Myndighetenes håndtering av koronapandemien – del 2, punkt 4.3.

[5] NOU 2023:17, Nå er det alvor, punkt 31.8.3.

[6] Slike spørsmål ble forsøkt regulert i NOU 2019:13, Når krisen inntreffer, og for eksempel av Grunnlovsforslag om derogasjonshjemmel som nå ligger inne og som prøver å formelt definere Stortinget sin rolle ved konstitusjonell nødrett, se Dokument 12:19 (2023-2024) Grunnlovsforslag fra Grunde Almeland, Frode Jacobsen og Rasmus Hansson om ny § 113 b (grunnlovfesting av derogasjon), men NIM mener det er mulig og viktig å tenke over både de praktiske og teoretiske sidene rundt Stortingets rolle i kriser uavhengig av hvorvidt dette blir vedtatt.

Når Totalberedskapsmeldingen, og senere stortingsmeldingen om ekstremisme, behandles, er det viktigste å huske hvem vi er som samfunn og hvorfor vi forsvarer det. Våre motstandere ønsker det motsatte av et liberalt demokrati og det motsatte av en rettsstat. Meldingens tre hovedmål er riktige:

1. Forberede sivilsamfunnet på krise og krig.
2. Sette sivilsamfunnet i stand til å motstå sammensatte trusler.
3. Sørge for et sivilt samfunn som understøtter militær innsats.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg sa i sin tale ved Oslo Domkirke den 24. juli 2011 at «Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi vil aldri gi opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Dette er en viktig retning og en god navigasjonslinje når vi skal bygge det norske samfunnet for en ny geopolitisk situasjon – og en ny verdensorden.

Det helt sentrale utgangspunkt er at det gir langt mindre mening å skulle forsvare samfunnet vårt om vi selv starter med å angripe eller undergrave de helt grunnleggende verdier, prinsipper og rettigheter dagens samfunn bygger på. Totaleberedskapsmeldingens mål kan ikke realiseres uten at vi styrker, ikke svekker, rettsstaten og rettssamfunnet, altså en samfunnsorden bygget på lover og regler.

Korona-pandemien viste oss at det var ikke viruset som stengte samfunnet, men juridiske beslutninger, ofte tatt uten grundige rettslige vurderinger eller demokratisk forankring. Den viktigste lærdommen fra koronapandemien er at kriser ikke må håndteres på bekostning av rettsstaten og rettssamfunnet. Høringssvaret til Koronautvalget fra Juristforbundet peker på hvordan myndighetene i stor grad overså grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Når vi planlegger for framtidens beredskap, må dette være ett utgangspunkt: rettsstatens prinsipper og verdier kan ikke settes på pause i en krise – de må styrkes.

Rettsstaten er grunnmuren i beredskapen

Sivilsamfunnets rettsstatsmelding, utarbeidet av Advokatforeningen og Juristforbundet, peker på at beredskap handler om mer enn politi og forsvar. Dette er også Totalberedskapsmeldingen tydelig på. Det er hele sivilsamfunnet som må styrke sin beredskap og som må settes i beredskap. Justissektoren, kommunene, arbeidslivet og utdanningssystemet er alle avgjørende for samfunnets motstandskraft. Derfor må meldingen også leses med et kritisk øye for hva som er utelatt. Hvor glemmer vi å bygge den helt nødvendige beredskapen?

Juristforbundets utgangspunkt er at:

• Makt må begrenses – Ingen myndighet står over loven.
• Tillit må bevares – Åpenhet og frihet gir trygghet.
• Rettsstaten må forsvares – Historien gjentar seg. En uavhengig domstol og den frie presse er typisk de som angripes først.
• Rettssikkerhet må forsvares – Utsatte grupper merker svekkelser først.
• Domstolene må fungere effektivt – Domstolene må fungere like godt og like lenge som Storting og Regjering.
• Juridisk kompetanse må styrkes – I privat sektor, i stat og kommune for å motstå press på demokratiet – rettssamfunnet må opprettholdes.
• Menneskerettigheter gjelder alltid – Vi taper alt hvis vi gir dem opp.
• Befolkningens rettigheter må beskyttes – Domstoler og klageinstanser må styrkes, ikke vingeklippes.
• Sårbare grupper rammes først – Hvem blir neste? Martin Niemøllers dikt «Likegyldighet» bærer fortsatt mye sannhet i seg.
• Makt må kunne overprøves – Uten kontroll, ingen frihet.

Arbeidsplikt i kriser – hvor går grensen?

Forslaget om en ny arbeidskraftberedskap utfordrer den norske modellen, hvor frivillig mobilisering og samarbeid med partene i arbeidslivet har vært en styrke. Dersom staten gis vide fullmakter til å omdisponere arbeidskraft, må dette ha tydelige begrensninger og demokratisk kontroll.

Samtidig er det ingen tvil om at kriser kan kreve en annen organisering av arbeidskraft. Spørsmålet er hvordan dette kan skje på en måte som er praktisk gjennomførbar og forutsigbar for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er uklart hvordan regjeringens forslag vil fungere i praksis: Vil domstoler, helsevesen og skoler klare å opprettholde drift hvis store deler av arbeidskraften omdisponeres? Og hvordan sikres at de mest sårbare arbeidstakerne ikke rammes hardest?

Statsforvalterne og kommunene – de skjulte heltene i kriser

Korona-pandemien viste at statsforvalterne var avgjørende for å håndtere krisen, til tross for manglende juridiske ressurser og uklar lovforståelse. I mange tilfeller var det statsforvalterne som sikret at kommunale tiltak holdt seg innenfor loven, og som bidro til å veilede lokalt helsevesen, næringsliv og skoleeiere i en kaotisk situasjon.

Likevel er denne rollen lite vektlagt i beredskapsplanleggingen. Kommunene har fått stadig større ansvar, men ikke nødvendigvis bedre verktøy. Uten juridisk kompetanse i førstelinjen risikerer vi at framtidige kriser håndteres med like stor usikkerhet som under pandemien. Dette gjelder ikke minst når det kommer til sårbare grupper, som barn, som ofte rammes hardest av uforutsigbare tiltak.

En helhetlig beredskap krever demokratisk forankring

Totalberedskapsmeldingen peker på svært viktige utfordringer, og også en ny verdensorden vi må forholde oss til og forberede oss på, men arbeidet må understøttes ved at vi samtidig styrker samfunnets grunnverdier – som jo nettopp er de verdiene som danner grunnlaget for det samfunnet vi ønsker å forsvare:

• Pandemien viste at unntakstilstander kan uthule rettsstaten – vi må lære av dette.
• Arbeidskraftberedskap må utformes med tydelige begrensninger og demokratisk kontroll.
• Statsforvalterne og kommunene må få nødvendige juridiske ressurser.
• Justissektoren må sees som en del av totalberedskapen.

Samfunnets styrke ligger i evnen til å mobilisere ved kriser uten å svekke rettsstaten. Norges beste forsvar er et samfunn som bygger på tillit, rettssikkerhet og demokratisk forankring.

Med vennlig hilsen

Sverre Bromander

President Juristforbundet

 André Oktay Dahl

Politisk seniorrådgiver Juristforbundet

Akademikerne er hovedorganisasjonen for personer med utdannelse på masternivå eller mer. Akademikerne har 13 medlemsforeninger med til sammen over 270 000 medlemmer.

Regjeringen løfter viktige utfordringer og problemstillinger i Totalberedskapsmeldingen. Mange av Totalberedskapskommisjonens anbefalinger følges opp, det er bra. Akademikerne mener likevel det er en svakhet at regjeringen har valgt å snevre inn meldingen til å primært omhandle sikkerhetspolitisk krise eller krig. Kommisjonen så bredere på totalberedskapen, noe Akademikerne mener er viktig. Vi står overfor et sammensatt trusselbilde og er mer sårbare for uventede hendelser, ekstremvær og naturkatastrofer. Videre savner vi et bredere blikk på og satsing på kompetanse, kunnskap og forskning. 

Meldingen peker gjentatte ganger på viktigheten av samarbeidet mellom ulike sektorer, næringer og aktører. Dette er svært viktig, og Akademikerne støtter tiltakene. Det Akademikerne savner er omtale av trepartssamarbeidet. Viktigheten av dette samarbeidet kom tydelig til syne under pandemien. Her viste partene stor grad av fleksibilitet og tilpasset blant annet tariffavtaler for å møte den krevende situasjonen vi da sto i. Partene i arbeidslivet er en viktig aktør også i det store beredskapsarbeidet, utover samarbeidet om sivil arbeidskraftberedskap. 

Akademikerne er enige med regjeringen i at endringer i lovverket må gjøres utenom krisetid. Dette for å sikre ordnete prosesser og grundige vurderinger. Det vil også bidra til at rettsikkerhet og demokratiske prinsipper bedre ivaretas, prinsipper som må ligge til grunn i videre prosesser.

Samordning og samarbeid

Sektorprinsippet byr på flere utfordringer, blant annet manglende dialog og ansvarsfordeling.  Det er derfor viktig å få på plass ordninger for å sikre dialog på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Det er bra at regjeringen tar grep og kommer med flere forslag for å sørge for at dette skjer. Akademikerne støtter en nasjonal sikkerhetsstrategi og en langtidsplan for sivil beredskap. Dette vil være viktig for å se de lange linjene og planlegge. Vi er enige i at det er viktig at man i en krisesituasjon har ett lederdepartement som kan ha det overordnede ansvaret. Dette er spesielt viktig for å kunne håndtere sammensatte trusler. Slik strukturene er i dag støtter Akademikerne at Justis- og beredskapsdepartementet er lederdepartement.

Videre støtter vi at kommunene deltar i beredskapsråd og får en tydeligere rolle og ansvarsfordeling. Totalberedskapskommisjonen fant at fylkeskommunenes rolle i beredskaps- og samfunnssikkerhetsarbeidet var uklar. Det er positivt at regjeringen nå kommer med flere forslag for å tydeliggjøre fylkeskommunenes rolle. Videre støtter Akademikerne en tydeliggjøring og styrking av statsforvalterens rolle i samordning og veiledning av beredskapsarbeid.

Også samarbeidet mellom myndigheter og norsk næringsliv er sentralt i beredskapsarbeidet. Næringslivet eier en stor del av norsk infrastruktur og er en stor ressurs for beredskap og krisehåndtering. Næringslivet i Norge er internasjonalt, eksportrettet og mangfoldig. Dette gjør også næringslivet sårbart for angrep. Bedrifter som opprettholder sentrale samfunnsfunksjoner, kan være underlagt sikkerhetsloven. Da er det viktig at denne er forstått i de ulike virksomhetene. Regjeringen legger i meldingen opp til at næringslivet skal ha større ansvar for nasjonal sikkerhet og må hensynta dette i sitt arbeid. Det er nyttig å involvere næringslivet i arbeidet med cybersikkerhet, men vi trenger ordninger for incentiver og kompensasjon når næringslivet stiller sine ressurser til rådighet. Dette savner vi i meldingen. Akademikerne støtter forslagene om å styrke samarbeidet mellom norsk næringsliv og offentlige myndigheter. Her er det også viktig, som nevnt i innledningen, at partssamarbeidet og partsdialogen er en selvsagt og integrert del.

Akademikerne støtter at Nærings- og fiskeridepartementet får et overordnet ansvar for arbeidet med forsyningssikkerhet. I vårt innspill til NOU 2023:17 pekte vi på behovet for å beskytte arealer som er spesielt egnet for matkorndyrking, det er en viktig del av arbeidet for å sørge for matforsyningen som meldingen ikke inkluderer.

Helseberedskap blir stadig viktigere. Under koronapandemien ble det tydelig hvor sårbare vi er i Norge. Akademikerne støtter regjeringens forslag om å jobbe for et tettere samarbeid innad i Norden og i EU. Vi har etterlyst en tydeligere prioritering av egenproduksjon, under pandemien ble tydelig hvor avhengige vi er av import. Her kunne meldingen kommet med tydeligere prioriteringer.

Digital sikkerhet og cybersikkerhet var mangelfullt utredet av kommisjonen og det er bra regjeringen tar tak i dette. Meldingen ser på digitale trusler innenfor ulike områder og hvordan sektorer bedre kan ruste seg ved økt samarbeid. Dette er Akademikerne positive til. Det er også positivt at regjeringen legger opp til en økt satsing på både forskning og utdanning innen digital- og cyberberedskap. Både bedrifter og myndigheter trenger digitale verktøy for å være i stand til å møte nye trusler.

Kunnskap og kompetanse

Kunnskap om kriser og kunnskapsbredskap er vesentlig for å både håndtere kriser godt og forberede seg på fremtidige kriser. Som meldingen peker på, er det et stort behov for kompetanse innen mange ulike sektorer og områder. Dette har vært viktig for Akademikerne og ble spilt inn til departementet i forbindelsen med høringen av Totalberedskapskommisjonens NOU.

Kommunene står ofte i førstelinje når det oppstår uventede hendelser og må håndtere alt fra skred og sykdomsutbrudd til digitale angrep. De har også en viktig rolle i å forebygge og øve på håndteringen av slike hendelser. En rapport fra Menon viser at mange kommuner allerede har et kompetanseunderskudd. I vårt innspill til Totalberedskapskommisjonens NOU pekte vi på behovet for en satsing på kompetanse i kommunene innen ulike fagområder. Dersom kommunene skal kunne møte de utfordringene meldingen skisserer, trenger de både ressurser og folk med kompetanse. For å sikre matforsyning trenger vi veterinærer, vi trenger geologer for å sikre byggeområder mot ras og vi trenger helsepersonell. Med endringer i regelverk og lovverk trenger vi også jurister. Dette er kun noen få områder der man ser et stort kompetansebehov i kommunene. Et tiltak som ville bidratt til å dekke kompetansebehovene er å øremerke midler til oppretting av flere studieplasser.

Universiteter og høgskoler spiller en sentral rolle i totalberedskapen. Når det kommer til dette, er meldingen alt for snever i sin omtale av betydningen av forskning og utdanning. Totalberedskap dreier seg om mer enn studier innen samfunnssikkerhet og forsvarsstudier. Meldingen bygger på flere NOU-er og rapporter som peker på betydningen av utdanning og forskning i innenfor en bredde av fagområder. Akademikerne savner en prioritering av grunnforskningen. For eksempel så vi under koronapandemien hvor viktig det var at man prioriterte forskning innen områder man ikke nødvendigvis har et umiddelbart behov for.

Akademikerne støtter at egenberedskapsrådene også skal omfatte feil- og desinformasjon. Her gjøres det allerede mye godt arbeid med barn og unge i skolen. Universiteter og høgskoler spiller også en sentral rolle i demokratiet og i arbeidet mot feil- og desinformasjon. Studenter lærer kritisk tenkning og meningsbrytning. Dette er helt nødvendige egenskaper i en verden som stadig polariseres og er en viktig del av befolkningens egenberedskap. Egenberedskap og å nå ut med betydningen av egenberedskap er viktig og alle har et ansvar for å bidra til dette. Myndighetene spiller også en viktig rolle i å bidra til at tilliten til forskning og forskere bevares. Og kunnskapsbasert politikk bidrar til høy tillit til politikere. På disse områdene er meldingen for uambisiøs og utydelig.

Sivil Arbeidskraftberedskap

Akademikerne viser til innspill vi har gitt til arbeidet med ny Sivilbeskyttelseslov.

Redningsselskapets innspill til Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen

Redningsselskapet (RS) er en frivillig, humanitær medlemsorganisasjon som jobber for å gjøre det tryggere å ferdes på og ved sjøen. Vår visjon er at ingen skal drukne. Vi er 210 sjøansatte, 165 landansatte, har 840 frivillig mannskap på skøytene og 570 frivillige i det forebyggende arbeidet. Med 58 redningsskøyter over hele landet, er RS en sterk bidragsyter til at man trygt kan både bo og leve langs kysten. Vi er en avgjørende del av Norges maritime beredskap.

RS ønsker å løfte følgende saker på høringen for å belyse hva som er viktig for å styrke beredskapen i fremtiden:

Behovet for en tydeliggjøring av sivile aktørers myndighet og rolle innenfor totalberedskapen  

RS er oppført på Justis- og beredskapsdepartementets liste over virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon. Vi utfører søk- og redningsoppdrag langs hele norskekysten, og samarbeider tett med offentlig myndigheter som Hovedredningssentralen, Kystvakten, brann og politi.

RS inngår som en naturlig del av totalberedskapen og er den primære ressursen når det kommer til fiskeri- og fritidsbåtflåten. Vi representerer en trygghet for svært mange mennesker langs kysten.  I mange tilfeller er RS` tilstedeværelse gjennom redningsskøytene den eneste ressursen samfunnet har til rådighet langs ulike deler av kysten. Våre mannskaper, både ansatte og frivillige, har omfattende maritim beredskapskompetanse, akuttmedisinsk kunnskap og lokal kjennskap. ​I tillegg til søk- og redningsaksjoner, leverer RS også beredskap innen brann, dykking, sleping, oljevern, transport, ambulanse, akuttmedisin og kommunikasjon​. Vår tilstedeværelse gjør at vi kan sikre bosetting langs hele kysten. Det er grunnleggende for beredskap både i krig og fred. Det er de sivile aktørene som utgjør robustheten og motstandskraften i samfunnet. Det norske forsvaret kan ikke alene beskytte og bevare Norge, de er avhengige av den sivile beredskapen.

RS mener det er behov for en tydeliggjøring av sivile aktørers myndighet og rolle i totalberedskapen. RS må etableres som en fast aktør og samarbeidspartner i relevante beredskapsfora, for å sikre bedre informasjonsutveksling, involvering og koordinering av ressurser. Vi opplever ofte å ikke bli tilstrekkelig involvert, og i flere tilfeller blir vi involvert for sent til at våre ressurser kan utnyttes optimalt. RS må inngå som en fast aktør og samarbeidspartner i aktuelle beredskapsfora.

Ved hendelser er ofte RS første profesjonelle redningsressurs på stedet. Vi er til stede på 58 lokasjoner langs kysten med en bred kompetanse. Vi mener at det må, gjennom avtaler, sikre en effektiv samhandling og bruk av ressursene som er til stede. Det er behov for samarbeidsavtaler mellom RS og helsevesen og brannvesen slik vi i dag har med politidirektoratet. Nasjonale avtaler mellom ulike aktører vil være ressursbesparende for den enkelte aktør, og samtidig resultere i bedre beredskap da de ulike aktørene på forhånd vil ha avklart og avtalt roller og forventninger.

RS har ofte en sentral rolle ved maritime aksjoner. Vi etterlyser imidlertid en mer formell rolle og posisjon i det helhetlige planverket. Vår erfaring viser at RS’ involvering i ulike typer samarbeid, fora og øvelser dels er tilfeldig, samt svært personavhengig.  RS’ involvering må likevel tilpasses aktuelle geografiske behov og tilgjengelige ressurser, som er svært varierende langs norskekysten. Opprettelse av lokale og regionale beredskapsråd er derfor viktig.

Dagens planverk for hvordan redningstjenesten skal fungere i krise og krig er mangelfullt. Det er en bekymring fra RS sin side at dette kan føre til at RS blir tiltenkt, eller pålagt å utføre, roller i krise og krig som kan utfordre vår særskilte beskyttelse under folkeretten. Redningstjenesten skal fungere også i krise og krig. Usikkerhet rundt tilgang på ressurser bør føre til konkrete forberedelser og tiltak for personell og materiell.  Dette vil gi RS forutsigbarhet og mulighet til å legge robuste planer for å sikre beredskap innen sjøredning i krise og krig.

Styrke sivile beredskapsaktørers rammevilkår

RS er glad for regjeringens forpliktelse til å øke den økonomiske støtten til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten med 100 millioner kroner over post 71. Samtidig ønsker vi å påpeke at en opptrappingsperiode på åtte år er for lang tid. RS viser til høringsinnspill fra FORF og stiller seg bak dette. Vi støtter at det må innføres fritak for engangsavgift for alle kjøretøy registrert på humanitær organisasjon. Det må sørges for full dekning av Nødnett-terminaler til organisasjonene i redningstjenesten, og for reell kostnadsdekning for lisenser og drift av Nødnett og nytt felles aksjonsstøtteverktøy. Når det gjelder det pågående arbeidet med nytt felles aksjonsstøtteverktøy for redningstjenesten, må det sørges for at det nye aksjonsstøtteverktøyet kan tas i bruk i alle redningstjenestens aktiviteter, samt beredskapsaktivitet til de frivillige beredskapsorganisasjonene.

Forsvaret har fått en historisk satsning. Men det vil ikke ha full effekt uten en økt investering også i sivile aktører. Det er også behov for et større løft i de sivile aktørenes rammevilkår. Det norske forsvaret kan ikke alene beskytte og bevare Norge. Det er de sivile aktørene som utgjør robustheten og motstandskraften i samfunnet.

RS understreker behovet for å styrke rammevilkårene for den frivillige innsatsen som bistår i beredskapsarbeidet. Det vises til at frivilligheten er en viktig og uunnværlig ressurs, som vil være sentral for å opprettholde og styrke beredskapen fremover. Gode rammevilkår er derfor en forutsetning for utviklingen av fremtidens totalberedskap. Vi er helt avhengige av både støtte og forutsigbare rammevilkår. Det tilskuddet vi mottar fra myndighetene til det viktige oppdraget utgjør kun 20 prosent av budsjettet som RS trenger for å levere på vårt samfunnsoppdrag. De resterende midlene må vi hente inn selv. Det er derfor viktig at det ikke skapes usikkerhet rundt de inntekter som vi skaffer selv, som driften av småbåtregisteret.

Sivile beredskapsaktører i nye og uprøvde prosjekt

RS mener det bør etableres en strategi for samordning av den kystnære beredskapen for å avverge overlappende ressurser, ubrukte ressurser og uavklarte roller mellom flere beredskapsaktører.  Vi mener også at det er viktig å sikre samhandling på tvers av offentlige og sivile beredskapsaktører både digitalt og fysisk. I den sammenheng vil vi vise til det gode samarbeidet RS har med HRS om samhandlingsverktøyet, - Samvirke først.

RS anerkjenner behovet om å styrke nødetaters nærhet til folk i hele landet, og særlig i nord. I Totalberedskapsmeldingen foreslås det å etablere et pilotprosjekt for å styrke beredskapen i Finnmark. RS vil gjerne delta i dette arbeidet. Vi har, som kjent, allerede tilstedeværelse og aktivitet langs hele den lange kysten vår. I Troms og Finnmark har vi flere frivillig lag og 10 redningsfartøy, faste og frivillige, i kontinuerlig beredskap. Vi vet at maritim beredskap er viktig for bosetting, lokal motstandskraft og trygghet for alle.

• RS anmoder komiteen om å be om en strategi for samordning av den kystnære beredskapen for å avverge overlappende ressurser, ubrukte ressurser og uavklarte roller mellom flere beredskapsaktører.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Kontaktperson: Senior politisk rådgiver Elin Kristine Wilson Horn, mob 995 65 339, elin.horn@rs.no

• Kringkasting er en ekstremt robust plattform som tilbyr den høyeste oppetiden blant alle kommunikasjonsplattformer. Den er bygget med redundans for å sikre pålitelighet, selv i kritiske situasjoner. Det har vi erfart i Norge mange ganger i f.m. ekstremvær.

• I Tyskland i juli 2021, hvor 196 mennesker mistet livet som følge av ekstremflom, var mobilnett og internett de første systemene som sviktet. Dette understreket viktigheten av radio som den mest pålitelige plattformen for å formidle kritiske meldinger til befolkningen.

• Tyskland har vært en pådriver de to siste årene for utviklingen av en ny funksjon i DAB-standarden, som gjør det mulig å sende viktige meldinger via radioen din til spesifikke områder. Denne funksjonen lar radioen automatisk slå seg på fra standby- eller avslått modus, slik at kritiske varsler når frem til de som trenger dem.

• I dag finnes det allerede ferdig utviklet teknologi for å nå radiolytterne, med flere ulike metoder tilgjengelige. Imidlertid er Paneda sitt PWS (Public Warning System) spesielt utviklet for å aktivere egentlig hva som helst som f.eks. høyttalere, tyfoner, skjermer, og andre varslingssystemer for å nå en bredere del av befolkningen.

• Når det gjelder nødvarslingssystemer (EWS), er det avgjørende med en helhetlig strategi. Mens mobilbrukere kan nås gjennom teknologier som Cell Broadcast, er det allerede standardiserte og velprøvde løsninger for å nå radiolytterne. Med Paneda sitt PWS-system kan nesten hele befolkningen varsles, og alle nødvarsler kan samordnes gjennom én enkelt trigger for maksimal dekning og effektivitet.

• Bruk av eksisterende kringkastingsnett er bærekraftig, varsler på sekunder over hele landet eller utvalgte områder, dekker hull når andre nett er nede, og er med å forsterke beredskapen i Norge.

• DAB bygges ut over hele Europa og deler av Asia og Afrika og er en sentral infrastruktur for beredskap.

• Det er derfor uforståelig at bruk av kringkastingsnettene ikke er nevnt i meldingen med ett eneste ord. Vi ber derfor om at regjeringen involverer og samarbeider med privat næringsliv i utnyttelse av ny teknologi ved bruk av det eksisterende kringkastingsnettet.

Kort om Paneda

Paneda gruppen er et norsk selskap med hovedkontor i Selje i Stad kommune i Nordfjord. Selskapet har 100 egenutviklet tv-sendere i drift som en del det digitale bakkenettet i Norge. Har levert DAB med nød innsnakk i 250 tunneler i Norge. Har levert over 200 DAB head-end system i over 20 land i Europa og Australia, hvorav flere med nasjonal dekning. Har utviklet et Public Warning System som bruker eksisterende kringkastingsnett/infrastruktur og kan benyttes i hele landet også internasjonalt. 

Selje, 06.02.2025

Geir Gjørsvik

Daglig leder

Paneda AS

www.paneda.no

Høringsinnspill fra Politijuristene til Totalberedskapsmeldingen- påtalemynidghetens rolle og ansvar

Totalberedskapsmeldingen peker på at påtalemyndigheten har ansvar for straffesaksbehandling uavhengig av om Norge er i fred, krise eller krig.

Påtalemyndigheten må derfor ha en beredskap som sikrer at straffesaksbehandlingen under en krise og krig kan opprettholdes.

Har vi en slik beredskap i dag? Ikke i det hele tatt!

Ressurssituasjonen i påtalemyndigheten i dag er allerede kritisk.

Påtalemyndigheten har store bemanningsutfordringer også i forhold til turnover på grunn av for store straffesaksporteføljer.  Dette fører til lang saksbehandlingstid, lav oppklaringsprosent som svekker tilliten til rettsvesenet.

Det er kun 1000 påtalejurister ansatt i politiet i dag, og de har ansvaret for til sammen 342.000 straffesaker som innkom i fjor. I snitt har altså  hver av dem 342 straffesaker hver i året. I tillegg kommer sakene de ikke rakk å behandle i fjor.

Dere vet at vi allerede trenger et påtaleleøft for å håndtere dagens saker. Dere vet også at påtalemyndigheten har flere ti- tusenvis av saker i restanse. Restansene er med på å styre prioriteringen vår, og er dermed med på å svekke vår beredskap.

Vi trenger et enda større løft dersom vi skal sette oss i stand til å kunne håndtere en større krise eller en krig. Nå er det alvor.

Norge er allerede i dag utsatt for hybride trusler og handlinger. Hybride trusler kan også være kamuflert slik at de er vanskelig å detektere uten at man har tilstrekkelig tid til å fordype seg i sakene for å se sammenhenger og mønstre. Påtalejurister som er ledere av etterforskningene, er avhengig av å ha tilstrekkelig tid til å arbeide med dette, og skrive gode etterforskningsplaner. Den tiden har påtalejuristene ikke ikke tilgjengelig i dag.

En forverring av dagens utfordringsbilde vil øke mengden oppgaver politiet må håndtere.

Vi er dessverre overhodet ikke ressurssatt til å håndtere dette utfordringsbilde på en tilstrekkelig god måte.

Dere vet at de rundt 1000 politiadvokatene vi har i Norge står hver dag overfor beinharde prioriteringer. Oppklaringsprosenten har sunket til 39 %. Den har aldri vært lavere.

Vi kan dessverre slå fast at påtalemyndigheten i dag ikke er rustet til å kunne håndtere en  større krise eller krig. Hverken ressursmessig eller kompetansemessig.

• Økende saksmengde: Saker som inkluderer digitale trusler, økonomisk kriminalitet og internasjonale saker har økt i kompleksitet og antall. Dette legger et betydelig press på både etterforskningskapasitet og påtalejurister.
• Kompetansegap: Nye kriminalitetsformer, som påvirkningsoperasjoner og cyberangrep, krever spisskompetanse som ikke er tilstrekkelig utviklet i hele påtalemyndigheten. Etterforskning av menneskerettighetsbrudd og krigens folkerett krever spesialkompetanse som ikke er bredt tilgjengelig i dagens påtalemyndighet.

Mangel på ressurser kan føre til at alvorlige saker ikke etterforskes eller føres for retten raskt nok, noe som undergraver rettsstatsprinsippene.

Befolkningens tillit til rettsvesenet avhenger av rask og rettferdig håndtering av saker, noe som er truet av dagens ressurssituasjon.

Påtalemyndigheten vil kunne slite med å oppfylle sitt samfunnsoppdrag i en situasjon med eskalerende kriser og konflikter.

 Hva bør skje/ umiddelbar reaksjon 

• Økt bemanning: Bevilgninger for å sikre flere påtalejurister og støttepersonell er avgjørende.
• Kompetanseutvikling: Investering i opplæring i digitale trusler, folkerett og kompleks etterforskning er nødvendig.
• Bedre teknologi: Moderne etterforskningsverktøy og tilgang til digital infrastruktur bør prioriteres.
• Tverrsektorielt samarbeid: Bedre koordinering med andre aktører som etterretningstjenesten og politiet kan effektivisere arbeidet.
• Klar prioritering fra myndighetene: Regjeringen bør utarbeide konkrete mål og styringssignaler for å sikre at påtalemyndigheten kan møte kravene i  Totalberedskapsmeldingen.

Påtalemyndighetens rolle som en nøkkelaktør i krisehåndtering og rettssikkerhet utfordres av den nåværende ressurssituasjonen. Skal Totalberedskapsmeldingen realiseres, må det betydelige investeringer til for å bygge kapasitet, kompetanse i påtalemyndigheten. Uten dette risikerer man at dagens sårbarheter forsterkes i fremtidige kriser.

I innspillet fra NMBU har vi valgt å fokusere på meldingens kapittel 11 Styrke forsyningssikkerheten. Vi har i tillegg innspill til kapittel 6.3 Forskning og utdanning innenfor totalforsvaret.  

Kommentarer til  kapittel 11 Styrke forsyningssikkerheten

NMBU mener det er svært positivt at totalberedskapsmeldingen har et betydelig fokus på matsikkerhet og forsyningssikkerhet. Vi vil understreke viktigheten av forskning, utvikling og utdanning for å nå målene i både totalberedskapsmeldingen og i Stortingsmelding 11. (2023-24)

Nøkkelpunkt:

1. Målet om 50% selvforsyningsgrad innen 2030 forutsetter at man satser på hele kunnskapssystemet rundt landbruket og verdikjeden fra jord til bord. Forskning og innovasjon er essensielt på mange områder: Hvordan produsere mer norsk frukt og grønt og belgvekster? Hvordan oppmuntre næringsmiddelindustrien til å produsere mer matvarer basert på norske råvarer? Hvordan få forbrukere til å velge mer norske varer? I hele verdikjeden trengs mer kunnskap! Derfor må vi satse på å utdanne kandidater til nøkkelroller i hele verdikjeden fra planteforedling og husdyravl og akvakultur til matvitenskap og entreprenørskap. Vi må sikre kompetansen på alle nivåer! La oss kalle det kunnskapsberedskap! Eksempler på forskning som bidrar til økt selvforsyningsgrad er vårt arbeid mot regjeringens samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr til husdyr og fisk.
   
   
2. Målet om 50% selvforsyningsgrad innen 2030 forutsetter at landbruket får rammevilkår som gjør aktørene i verdikjeden i stand til å levere. I et bærekraftig matsystem-perspektiv snakker vi da om de økonomiske og sosiale bærekraftsdimensjonene. Det er flott at Stortingsmelding 11 setter økt selvforsyningsgrad i sammenheng med planen for opptrapping av inntektsmuligheter i jordbruket. Bøndenes praktiske kunnskap og jordvern er en essensiell del av beredskapen -noen kaller det bondeberedskap! Norsk landbruk er ikke bare avhengig av bøndene, men også 18.000 migrantarbeider (Landbruksdirektoratet, 2023). Lønn og arbeidsforhold for alle som jobber i landbruket er en del av bildet når man vurderer den økonomiske og sosiale bærekraften i systemet. Forskning og utdanning innen landbruksrobotikk og automatisering er viktig for å effektivisere tunge arbeidsoppgaver med lave inntektsmuligheter.
   
   
3. Målet om 50% selvforsyningsgrad innen 2030 må ikke gå på bekostning av klima og miljø. I et bærekraftig matsystem-perspektiv er det viktig at fokuset på økt produksjon og sosial bærekraft går hånd i hånd med miljømessig bærekraft. NMBU er en viktig premissleverandør også her, for eksempel gjennom vår forskning og utdanning på økologi og naturforvaltning og innovasjon for bærekraftig matproduksjon. Vi må øke selvforsyningsgraden fra norske landbruk uten at det går utover naturberedskapen. Potensielle game-changere i bærekraftig matproduksjon er NMBUs forskning på lysgass-spisende bakterier og metanhemmere i husdyrfôret.
   
   
4. Målet om 50% selvforsyningsgrad innen 2030 må ikke innebære en nedprioritering av internasjonalisering i forskning og utdanning. Norge er et lite land og forskning er avhengig av internasjonalt forskningssamarbeid. Et eksempel er planteforedling. Kornforedling for norske forhold foregår hovedsaklig hos selskapet Graminor, eid av blant andre samvirket Felleskjøpet og offentlige eire som LMD, NMBU og NIBIO. NMBU og Graminor behøver tilgang til genressurser og sorter fra andre land, for eksempel får vi genressurser til hveteforedling fra det internasjonale forskningsinstituttet CIMMYT i Mexico. Slike genressurser er globale fellesgoder. Norge bidrar til å forvalte disse, for eksempel ved at CIMMYT og andre genbanker får sikkerhetslagre sine genressurser i Svalbard Global Frøhvelv. Også på husdyr er Norge en internasjonal aktør. Norsk avslmateriale til for eksempel Norsk Rødt Fe (NFR) selges til 40 land verden rundt. Beredskap på matsikkerhet og forsyning handler altså ikke om å «go-it-alone», men om samarbeid og utveksling av kunnskap og ressurser.
   
   
5. Det er flott at regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal se på fremtidens matsystem og vi er glade for at NMBU er godt representert i utvalget.

 Kommentarer til kapittel 6.3 Forskning og utdanning innenfor totalforsvaret.  

Forskning: Den store bredden i kunnskapsbehovet som regjeringen trekker frem i meldingen, fordrer også bred satsing på forskning. Slike satsinger bør konkurranseutsettes gjennom Forskningsrådet. Vi vil også trekke frem at Norge som et lite forskningsland er helt avhengig av internasjonalt samarbeid. Sikkerhet bør derfor ivaretas på en måte som i minst mulig grad bremser internasjonalt forskningssamarbeid.  

En sterkere prioritering av sikkerhet kan komme i konflikt med andre viktige mål. Økt aktivitet for å styrke det norske forsvarer kan for eksempel sette naturen komme under press. Dette gir et kunnskapsbehov for en bærekraftig totalberedskap.  

I en stram økonomisk situasjon er det krevende å opprettholde eksisterende forskningsinfrastruktur og man bør derfor i størst mulig grad benytter og styrke eksisterende infrastruktur. Ved etablering av ny infrastruktur, bør dette gjøres gjennom sambruk mellom sektorer, nasjonale fellesløsninger som knyttes til eksisterende sterke fagmiljøer, og gode modeller for kostnadsfordeling. 

Utdanning: NMBU tilbyr utdanning innen beredskap som dekker blant annet atomberedskap, cybersikkerhet, global politikk og sikkerhet, matsikkerhet, naturkatastrofer, økonomisk uro: https://www.nmbu.no/studier/et-tryggere-norge.

NMBU står klare til å videreutvikle og styrke tverrfaglige utdanningsprogrammer, studentprosjekter, emner og etter- og videreutdanning for å bidra til en kunnskapsheving på beredskap i samfunnet. Økt samarbeid med offentlig forvaltning og næringsliv kan sikre at utdanningen møter samfunnets beredskapsbehov.  

Oppsummering

NMBU mener at en helhetlig tilnærming til totalberedskap, som inkluderer matsikkerhet, forskningssamarbeid, bærekraft og internasjonalisering, er avgjørende for å styrke Norges beredskap mot kriser og krig. Vi støtter regjeringens satsing på forskning og utdanning innen samfunnssikkerhet og totalforsvar, og vi er klare til å bidra med kompetanse og våre ressurser.

Innspillet er utarbeidet med bidrag fra NMBUs forskningsavdeling, studieavdeling og professorene Ruth Haug og Ola Westengen.

Totalberedskapskommisjonens budskap var tydelig; vi har særskilte utfordringer i Nord-Norge, og særlig når det kommer til opprettholdelse av bosetting og aktivitet i Finnmark og Nord-Troms. Vekst, utvikling og beredskap i denne delen av Norge handler om nasjonal sikkerhet og suverenitet. Kun slik kan nasjonen Norge opprettholde en god forsvarsevne[1] i denne delen av landet, i et fylke som utgjør førstelinjen og deler grense med Russland.

Kommisjonen pekte derfor, i tillegg til etableringen av en nasjonal beredskapssone i Troms og Finnmark, på et behov for en nasjonal tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms. En slik tiltakssone måtte inkludere en økonomisk tiltakspakke som kan legge til rette for å styrke offentlig sektor, infrastruktur, forskning, utdanning og næringslivet i regionen. Kommisjonen mente at det er nødvendig med en satsing på tvers av sektorer for å stimulere til aktivitet, og for å styrke beredskapen i området.

Våre to regionråd representerer 16 av 18 kommuner i Finnmark. Vi har et sterkt fokus på hvordan vi kan styrke vår del av Totalforsvaret, med utgangspunkt i NATOs artikkel 3 og de tilhørende 7 grunnleggende forventningene til robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner i fred, krise og krig (NATOs 7 baselines). Dette innebærer at vi i våre kommunale ROS-analyser blant annet planlegger for hvordan vi håndterer bortfall av strøm, vanntilførsel, Ekom og annen infrastruktur, i tillegg til at vi har planer for hvordan vi kan «keep schools running» innen både oppvekst, helse, informasjon og kommunikasjon mv. Som følge av vår lokalisering i Arktis, med dertil tilhørende klima- og værforhold, er dette noe som våre kommuner og tilbyderne av kritisk infrastruktur får trent på jevnlig over året. Tilsvarende får våre innbyggere trent på egenberedskapen og DSBs anbefalinger, og da særlig i de kystnære områdene som ofte er isolerte som følge av strømbrudd, stengte veier og kansellerte ferger, hurtigbåter og fly over flere dager.

Kommunene i Finnmark har nylig fått et tydelig oppdrag fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark; vi skal nå planlegge for både krise og krig i våre kommunale beredskapsplaner. Det man i andre deler av landet oppfatter som mulige fremtidige hybride trusler, opplever vi nå daglig i Finnmark. Et område som har mye fått nasjonal oppmerksomhet de siste ukene er forstyrrelser i Ekom, der jamming og spoofing har fått innvirkning hvordan fly må navigere i luftrommet og hvilke GPS-koordinater som kommer opp i displayet dersom man har behov for å fastsette geografisk lokalisering i en nødssituasjon e.l.

For å kunne drive god planlegging og krisehåndtering i kommunene er vi avhengige av å besitte nødvendig kompetanse, ta del i relevante beredskapsnettverk og øve sammen på tvers av nivå, sektorer og profesjoner. Kommunene er derfor takknemlige for at Trianglet i Finnmark (Statsforvalteren, Politiet og Forsvaret) anerkjente det behovet våre kommuner har for å få på plass nødvendig kompetanse og ressurser i form av årsverk på beredskapskoordinering, og at Trianglet hadde lagt dette inn som en del av den omsøkte finansieringen av den nasjonale beredskapspiloten «Økt motstandskraft i Finnmark»[2].

Vi er også svært takknemlige for at Regjeringen har tatt inn beredskapspiloten i Totalberedskapsmeldingen, samt at det er vedtatt støtte på 2 mill. kroner i Statsbudsjettet for 2025. Vi er derimot skuffet over at man på nasjonalt nivå ikke virker å ha tatt inn over seg det store behovet det er for å styrke den kommunale beredskapskompetansen i Finnmark så raskt som mulig, og at dette ikke ble hensyntatt i finansieringen av piloten. En rask etablering av beredskapskoordinatorer i kommunene i Finnmark vil bidra til nødvendig kompetanse inn i kommunenes vurderinger av hvordan de bør og må forholde seg til de nasjonale trusselvurderingene. Med blant annet ca. 6800 km kystlinje, og viktige gass- og oljeinstallasjoner, er Finnmark av særdeles viktig strategisk betydning.

Bygging av sivil beredskap er også et arbeid hvor de kommunale beredskapskoordinatorene skal og må spille en nøkkelrolle, både for samarbeidet med Trianglet og fylkesberedskapsrådet, men også ved  etableringen av velfungerende kommunale beredskapsråd som Totalberedskapsmeldingen nå har foreslått skal bli lovpålagt. 

Vi er svært bekymret for at våre nasjonale myndigheter ikke virker å ha samme «sense of urgency» når det kommer til den sivile beredskapen i Finnmark, som det man beskriver i vedtatte LTP for forsvarssektoren. Den nødvendige balansen mellom satsingen på Forsvaret og det sivile samfunnet er ikke til stede.  Dette er særlig synlig når det kommer til bygging av grunnleggende beredskapsmessig infrastruktur i Finnmark; det er et faktum at våre muligheter for å oppfylle NATOs grunnleggende forventninger til at våre veger, havner og flyplasser i Finnmark skal kunne fungere som innfartsårer/logistikkanaler i en krigssituasjon, er totalt avhengig av Stortingets prioriteringer i Nasjonal Transportplan 2025-2036. Der ligger det nå inne kun et større prosjekt i Finnmark i første halvdel, nemlig E45 Kløfta. I tillegg venter vi fortsatt på at alle vedtak skal komme på plass når det gjelder byggingen av robust strømforsyning til Øst-Finnmark, i form av 420 kV-linjen Skaidi-Varangerbotn. Det er også behov for styrket infrastruktur på Ekom, for å sikre oss mot de beskrevne hybride truslene.

Og vi avrunder der vi startet:

Totalberedskapskommisjonen var tydelig i sitt budskap om at det må bo folk og det må være aktivitet i Finnmark, ellers klarer man ikke å hevde nødvendig suverenitet eller bygge forsvarsevne og beredskap. Da må våre innbyggere føle seg trygge på at de har tilgang på de nødvendige tjenester og tilbud. Statens grunnleggende oppgave er å sikre trygghet for sine innbyggere. Trygghet uansett hvor du bor, i hele Norge. Vi savner også her en «sense of urgency» på flere sivile områder;

• Når det kommer til etablering og forsterking av personrettede insentiver for å få folk til å bosette seg i Nord-Troms og Finnmark, har man de siste årene vedtatt gratis barnehage og økt nedskriving av studielån. Dessverre svekkes styrken i tiltakene i andre enden, gjennom en fastsetting av makspris på barnehager i hele Norge og en innføring av nedskriving av studielån i 189 distriktskommuner. De særskilte tiltakene i Tiltakssonen er ikke lenger særskilt forbeholdt innbyggere bosatt i Finnmark og Nord-Troms.
• Når det kommer til å rette opp den problematikken FOT-rutene har skapt for våre innbyggere, helsetjenester (Pasientreiser), næringsliv og muligheten for offentlig og privat sektor til å rekruttere arbeidskraft utenfor fylket.
• Når det kommer til etablering av forutsigbarhet, der stadige omkamper på organisering og utforming av helsetjenestene kommer som følge av pågående omstillinger og dårlig økonomi i Helse Nord og i Finnmarkssykehuset HF.
• Finnmark mangler også beredskapslagre på mat og medisiner, lager og utstyr på en rekke områder. Denne listen er derfor på ingen måte uttømmende.

Nå håper og forventer vi at Stortinget og Regjeringen synliggjør den nødvendige situasjonsforståelsen gjennom kloke og iverksettende tiltak. For kunnskapen har vi, det er ikke behov for flere utredninger.

Og tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldts budskap på Kirkeneskonferansen 2023 står seg fortsatt:

Uten folk, ingen sikkerhet – uten sikkerhet, ingen folk!

[1] I LTP for forsvarssektoren beskrives Forsvarskonseptet, hvord Norges forsvarsevne utgjøres av tre gjensidig avhengige bestanddeler; Forsvaret, Totalforsvaret og sivilsamfunnet og Alliansesamarbeidet.

[2] Nasjonal beredskapspilot «Økt motstandskraft i Finnmark»: https://www.highnorthnews.com/nb/statsforvalter-politi-og-forsvaret-fronter-beredskapsloft-i-finnmark-svaert-gledelig-sier-professor

Østfold fylkeskommune vil først understreke at vi stiller oss bak fellesinnspillet fra fylkeskommunene via KS med foreslåtte tiltak til «Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig», og vi mener Regjeringen gir en god situasjonsbeskrivelse og et beskrivende aktørbilde på et overordnet nivå. Vi har imidlertid også behov for å belyse noen beredskapsforhold særskilte for vår geografi/region.

1. Behov for samvirke mellom aktørene i nasjonale/internasjonale transportkorridorer

Det er behov for tettere samvirke mellom aktørene som skal sikre fremkommelighet i nasjonale/internasjonale transportkorridorer som går gjennom Østfold/Østlandet for å sikre en effektiv responsfase.

Med Norges forpliktelse som NATO-medlem om å legge til rette for allierte operasjoner på norsk jord og i norsk territorialfarvann, er det norske vertslandsstøttekonseptet en integrert del av totalforsvaret. Når svensk og finsk NATO-medlemskap regnes med, kan ikke lenger det norske Forsvaret og totalforsvaret planlegge bare med den tradisjonelle sør-nord-aksen. Flere vest-øst-akser blir svært viktige. Som transittland for allierte forsterkningsstyrker som skal til Sverige og Finland vil det innebære et større ressurspådrag for det norske totalforsvaret og et økt behov for godt samvirke med sivile aktører - som er istandsatt til å ta sitt ansvar.

Østfold har to av de åtte nasjonale transportkorridorene som håndterer de viktigste lange transportene i Norge og som er strategisk viktige i et beredskapsperspektiv: Oslo Svinesund/Kornsjø, og Oslo-Ørje/Magnor. 

I tillegg har Østfold og Østlandsområdet 4 av de 7 utenlands transportkorridorene som er å forstå som en forlengelse av de nasjonale transportkorridorene:

1. Østlandsområdet-Sør-Sverige, Danmark, Østersjølandene og Europa
2. Østlandsområdet til og fra havner og flyplasser i Europa
3. Sørlandet-Danmark og Europa
4. Østlandsområdet-Sverige, Finland, Baltikum og Russland

Østfold fylkeskommune anerkjenner de nasjonale transportkorridorenes strategisk viktige rolle både i fredstid og i et beredskapsperspektiv. Det gjør dem også sårbare for angrep og sabotasje. Derfor er det behov for økt samordning og innsatskoordinering av eiere av transportinfrastruktur, transportører, entreprenører og andre beredskapsaktører. Ved for eksempel hendelser som påvirker både riks- og fylkesveier, kan det være utfordrende å skape en felles situasjonsforståelse og sikre koordinering og kommunikasjon mellom veieierne for best mulig bruk av knappe beredskapsressurser og innsatsfaktorer som kan påvirke håndteringen.

2. Behov for styrking av grenseoverskridende beredskapsplanlegging og -samvirke 

Det er behov for mer samvirke for planlegging av sivil beredskap og sivil transportberedskap mellom norske og svenske (og finske) aktører.

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil bidra til å åpne for et mer integrert nordisk samarbeid ikke bare på forsvarssiden, men også når det gjelder sivil beredskap. Østfold fylkeskommune vil løfte fram betydningen av bilaterale avtaler over landegrensen, behovet for rolle- og ansvarsavklaringer knyttet til sivile grensesamarbeid som Grenseredningsrådet og Svinesundskomiteen m.fl  - og mulighetene som ligger i bedre koordinering og tilpasset lovverk knyttet til grenseoverskridende transportberedskap gjennom allerede etablerte arenaer for samhandling.

Sivil transportberedskap er en særskilt oppgave for fylkeskommunen, og med Østfold fylkeskommune som et grensefylke og transittfylke mellom Norge og Sverige, er det avgjørende med etablerte planer og avtaler for transportberedskap i fredstid og før krisen oppstår. For at slike avtaler skal kunne virke når behovet melder seg, er det avgjørende med en tydeliggjøring av mandat og myndighet for de aktørene som skal inngå i et slikt samarbeid.

3. Behov for beskyttelse og styrking av kritiske transportkorridorer og terminaler

Det er behov for styrking og beskyttelse av kritiske transportkorridorer og terminaler – og planlegging og øving for å håndtere «worst case»-scenarier.

Det vil i Norge være et stort behov for transport og utnyttelse av tilgjengelig infrastruktur og tjenester i aksene sør-nord og vest-øst for å forsyne militære styrker i et sikkerhetspolitisk scenario. I en krigssituasjon innebærer dette store påkjenninger på logistikksystemet, og veier, havner og lageranlegg vil kunne bli ødelagt som følge av krigshandlinger.

Svært mye logistikk ut til hele Norge går altså i fredstid gjennom Østfold/Østlandet. Forsvarets og alliertes behov kommer i tillegg til dette. Det innebærer at regionens logistikk- og forsyningsakser vil være sårbare for angrep og sabotasje og må beskyttes.

NATOs nordiske utvidelse innebærer også at havner og flyplasser i Norge får økt betydning, ettersom allierte forsterkninger til våre naboland vil måtte tas imot her og transporteres videre østover til innsatsområdene. Dette gjelder i høyeste grad også havner og flyplasser i Sør-Norge.

I dette bildet er Rygge flystasjon helt sentral. Østfold fylkeskommune vil fremheve flystasjonens egnethet til å være et nav i norsk og nordisk luftoperativ forsvarsaktivitet – og dermed også i å styrke totalberedskapen - på grunn av sin særskilte beliggenhet.

At de militære kreftene kan samles på Rygge, både med amerikansk tilstedeværelse og muligheter for NATO-etableringer for en rimelig sum i et innflyttingsklart fjellanlegg, må utnyttes for Norges og Europas sikkerhet.    

På Rygge flystasjon kan totalberedskapen ytterligere forsterkes ved at politiet kan trene innenfor gjerdene med skyte- og samtrening. At det står militære helikoptre klare til beredskapsoppdrag, forbedrer beredskapen ytterligere. 

Østfold fylkeskommune ønsker avslutningsvis å generelt minne om viktigheten av å sikre en god beredskap på flyplasser. Det gjør at redningshelikoptre, luftambulanser og andre helikoptre og fly som bidrar i søk, redning og transport av skadde og syke har en forutsigbarhet når det gjelder tilgjengelighet av flyplasstjeneste.

Økt beredskapsbehov knyttet til kriser og krig omfatter blant annet at vi må trene og øve mer. Skal dette gjøres effektivt, må vi vurdere nye verktøy og metoder.

Å øve på beredskap er dyrt og komplisert, spesielt når flere ulike instanser skal samkjøres. Realistiske øvelser krever omfattende logistikk, noe som fordrer grundig planlegging og gir høye kostnader. Selv enkle øvelser kan gjerne koste fra 1-2 millioner kroner, i tillegg til at de gir samfunnsmessige, ugunstige påvirkninger.

Norge er i dag i verdenstoppen på akutt beredskap knyttet til oljevern, både når det gjelder verktøy og samarbeidsmodeller. Selv på dette området ser vi utfordringer knyttet til samhandling rundt øvelser, ikke minst tilknyttet grenseflater og overlappinger mellom instanser og ansvarsforhold.

Innovasjonsklyngen Clean Oceans har lenge adressert denne utfordringen, og ser behovet for en kostnadseffektiv, felles digital plattform for beredskapsøvelser, som gir mulighet for lokale, regionale og nasjonale øvelser.

NOFO, beredskapsorganisasjonen for operatørselskap på norsk sokkel, er medlem i Clean Oceans, og har sammen med vår samarbeidspartner NagellD startet arbeidet med å etablere en VR-plattform for strategisk, taktisk og operasjonell håndtering av oljeutslipp til havs.

Basert på samarbeidet så langt ser vi at dette kan utgjøre starten på en felles, virtuell øvingsplattform (VR) for Norge ettersom plattformen kan utvides til å omfatte alle typer beredskapsscenarier både til lands og til vanns.

Vi vil ta til orde for at det sendes en klar bestilling til beredskapsministeren om å initiere et digitaliseringsprosjekt for en slik plattform, som gir aktører fra alle typer beredskapsinstanser mulighet til å koble seg på og samhandle i et virtuelt rom med fotorealistiske scenarier, uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk. Dette vil gi mulighet for mengdetrening i ønsket skala, med betydelig lavere kostnader, og uten de samfunnsmessige konsekvensene reelle øvelser medfører.

Plattformen vil ikke erstatte reelle øvelser, men vil som arena gjøre aktørene enda bedre trent til å få mest mulig utbytte av disse – både i utøvelse av egne roller og i grensesnittet mellom ulike instanser. Den vil også effektivisere evnen til å trene opp nytt personell for å møte morgendagens behov.

Plattformen vil også kunne tilpasses til å gi et komplett oversiktsbilde ved reelle øvelser og faktiske hendelser, og dermed støtte tverrsektorielt samarbeid på ulike forvaltningsnivåer.

Fordeler med digital/virtuell plattform for beredskapsøvelser

Virtuell trening er ideelt for øving på ulike innsats- og fagnivåer der man kan sette søkelys på unike problemstillinger:

• Operasjonelt nivå – de som utfører oppgavene i de ulike beredskaps-styrker trener på sine individuelle innsatsoppgaver
• Taktisk nivå – lokal samkjøring av ressurser der flere beredskapsinnsatser trener sammen på effektiv kommunikasjon, samhandling og rask respons
• Strategisk trening på sentralt nivå som kommunalt-, fylkes- eller nasjonalt nivå trener på koordinasjon av ressurser for beste anvendelse

 Hvorfor VR:

• En stor utfordring i dag er effektivt å samkjøre kommunikasjonsprotokoller mellom instanser. I VR er disse allerede avklart og integrert i den virtuelle øvingsplattformen
• Eliminerer reisetid og kostnader ved reise, man sikrer at nødvendig personell deltar, ettersom man kan delta uavhengig av fysisk lokalisering
• Eliminerer utfordringer med «utstyr som ikke fungerer» eller som ikke er tilgjengelig når øvelsen begynner, ettersom alt utstyr er virtuelt og vil fungere, evt. svikte om man vil trene på dette
• Eliminerer fare for skade på personell, utstyr og omgivelser
• Eliminere fare for utslipp eller andre skader på miljøet
• Belaster ikke samfunnet og omgivelsene
• Øvelser kan kjøres hyppig og til en lav kostnad som gir mengdetrening i ønsket skala, på tvers av instanser
• Man får full evaluering av øvelsen fra makroperspektiv og helt ned til hver enkelt rolle/person

Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer, fordelt på 550 lokalforeninger over hele landet. NKS har over 5000 beredskapsfrivillige som bidrar med støtte på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i hele krisespekteret. Innen sivil beredskap har vi samarbeidsavtaler med Politidirektoratet (POD), Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Helsedirektoratet (Hdir). På militær side er vi en del av totalforsvaret og har plass i Heimevernets (HV) landsråd og alle 12 distriktsråd.

NKS stiller seg bak ønsket om å styrke den nasjonale sivile beredskapen. Skal vi klare å beskytte befolkningen vår i det sammensatte trusselbildet vi har, er det helt nødvendig å styrke de frivillige beredskapsorganisasjonene. Frivillige beredskapsorganisasjoner besitter beredskapskompetanse og lokalkunnskap i hele landet og har tilgang på personell når kriser rammer.

Skal vi oppfylle meldingens tre hovedmål; Et sivilt samfunn som er forberedt på kriser (1), som motstår sammensatte trusler (2) og som understøtter militær innsats (3), må de frivillige beredskapsorganisasjonene styrkes gjennom økte bevilgninger, øving og trening og samvirke.

NKS mener beskrivelsen av alle trusler som kan treffe vårt samfunn er god. Men vi er bekymret for at tiltakene ikke står i forhold til alvoret i truslene. Vi viser til reformarbeidet i Sverige der man legger opp til en styrking av sivil beredskap i størrelsesorden 26 mrd. pr. år frem til 2030, slik det er beskrevet i Totalberedskapskommisjonens rapport, NOU 2023:17.

Vi ber Stortinget forsterke meldingen på følgende punkt;

•    Regjeringen må pålegges å utrede de frivillige beredskapsressursenes omfang og tilgjengelighet. Først da vet vi hvilke gripbare ressurser vi har når kriser rammer. Dette er avgjørende viktig for at myndigheter på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå skal vite hvilke ressurser de faktisk har når kriser rammer.

•    Støtten til frivillige beredskapsorganisasjoner må økes i tråd med forslaget fra Totalberedskapskommisjonen i størrelsesorden 100 millioner. Det koster å rekruttere, trene, øve, lære opp og investere i materiell.

•    Regjeringen legger til grunn en smal definisjon av beredskapsorganisasjoner i tildelingskriteriene for økonomisk tilskudd. Totalberedskapskommisjonens definisjon: frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner, bør legges til grunn.

•    Sanitetskvinnenes omsorgsberedskap understøtter i dag kommuner og statsforvaltere i krisehåndtering, men mottar ingen økonomisk støtte fra Justisdepartementet slik andre nasjonale beredskapsorganisasjoner får. Kvinners innsats i beredskapsarbeidet må anerkjennes og gis like vilkår som andre nasjonale beredskapsorganisasjoner.

•    Øving og trening av samvirkeorganisasjonene i totalforsvaret må styrkes. 

Et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig

En av de mest alvorlige manglene i denne meldingen er at totaliteten av de frivillige beredskapsressursene ikke kartlegges og sees i sammenheng med øvrige sivile beredskapsressurser. Meldingen peker ut “Utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering, herunder involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt” som en av syv strategiske prioriteringer. Sanitetskvinnene har vanskelig med å se hvordan man skal lykkes med dette uten en fullstendig oversikt over de sivile beredskapsressursene, inkludert frivilligheten. En slik kartlegging er nødvendig for å få oversikt over hvilke ressurser som faktisk finnes og for å unngå samtidighetsproblematikk.

Den eneste kartleggingen som er gjort av de frivillige beredskapsressursene er det NKS som har tatt initiativ til gjennom rapporten Frivillige beredskapsorganisasjoner i fremtidens totalforsvar (2024). Rapporten er utarbeidet av Forsvarets Forskningsinstitutt, på vårt oppdrag og med støtte fra HV og DSB, Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Her gis en oversikt over beredskapsressursene til de nevnte tre frivillige beredskapsorganisasjonene. Kartleggingen i denne rapporten viser at frivillige beredskapsorganisasjoner har ressurser som kan styrke offentlige beredskapsaktørers evne til å håndtere hendelser i hele krisespekteret.

Totalberedskapsmeldingen slår fast at egenberedskap er kjernen i det sivile beskyttelseskonseptet og at regjeringen har som mål å “sørge for at egenberedskapsrådene til befolkningen er klare og tydelige”. Skal vi oppnå dette må de frivillige organisasjonene styrkes. Sanitetskvinnene samarbeider med DSB om egenberedskapen. Vi mener at like viktig som at rådene er klare og tydelige, er det at de når ut. Altfor mange følger ikke beredskapsrådene og vi bistår gjennom samarbeidspartnere og egne aktiviteter, og vi når svært mange myndighetene ikke klarer å nå.

Når flere eldre skal bo lenger hjemme, er forebyggende arbeid viktig for å sikre motstandskraft i befolkningen. NKS driver forebyggende arbeid over hele landet. Våre aktiviteter som Trygghetstreff med tema brann eller førstehjelp, gjør eldre bedre rustet i til å håndtere situasjoner som brann eller akutte helseutfordringer. Organisasjoner som NKS avgjørende i å trygge og ruste befolkningen gjennom forebyggende arbeid.

Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler

En økende andel trusler handler om manipulasjon, falske nyheter, polarisering og påvirkningsoperasjoner. I mange land ser vi at befolkningens tillit til politikk og myndighetsorganer svekkes. I Norge er tilliten fortsatt høy. Men også vårt samfunn har sårbarheter og vi ser tegn til at tilliten svekkes.

Frivillige organisasjoner er her en sterk ressurs. Vi har høy tillit i befolkningen, har tilgang på personell, tilstedeværelse i hele landet og kan nå ut til sårbare grupper som myndighetene ikke alltid når. Regjeringen anerkjenner dette i meldingen, og skriver blant annet at «frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene er avgjørende for beredskapen». Likevel inneholdt ikke meldingen den satsningen som vi mener er nødvendig.

Totalberedskapskommisjonen anslo et straksbehov i størrelsesorden 80-100 millioner for å styrke den frivillige, sivile beredskapen. I totalberedskapsmeldingen lå det inne en langt mer moderat satsning på 100 millioner fordelt over en åtteårs periode. I tillegg strammer departementet inn ordningen sammenlignet med kommisjonens anbefaling slik at kun redningsorganisasjonene får tilgang på støtten. Det har som konsekvens at den type beredskap som NKS driver er ekskludert fra ordningen.

Et sivilt samfunn som understøtter militær innsats

De fleste kriser vårt samfunn står ovenfor skjer i fredstid. Sivilsamfunnets rolle for å understøtte militær innsats i den øvre del av krisespekteret er viktig, men vel så relevant er hvordan militær innsats kan understøtte den sivile beredskapen i ulike type kriser.

NKS er en del av totalforsvaret og har plass i HVs landsråd og alle 12 distriktsråd. Gjennom Forsvarsdepartementet har vi også fått støtte til å avholde totalberedskapssamlinger over hele landet der vi samler alle samvirkeaktørene for å øke kunnskapen om hverandres kapasiteter og beredskapsressurser i krise.

For å lykkes er vi avhengig av hele sivilsamfunnet

NKS står bak beredskapsprinsippene som gjelder for nasjonal beredskapsinnsats, men vil understreke viktigheten av en helhetlig og tydelig ledelse i kriser og at denne må være mest mulig lik i håndteringen av kriser i hele spekteret.

Vi vil også understreke behov for å inkludere frivillige beredskapsorganisasjoner i samtrening og øving mellom militære og sivile beredskapsressurser.

NKS er glade for at søk- og redningsorganisasjonene mottar støtte slik skissert i meldingen, men det er feil at vår beredskap holdes utenfor. Ved å kun inkludere organisasjonene i redningstjenesten, legges det en snever definisjon av beredskap til grunn. Vi ber om anerkjennelse for den beredskapsinnsatsen vi gjør, og ber Stortinget forbedre meldingen ved å endre tildelingskriteriene slik at ikke kun redningsorganisasjoner, men også frivillige nasjonale beredskapsorganisasjoner som NKS inkluderes.

Innledning

Advokatforeningen takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 (2024–2025)). Som profesjons- og interesseorganisasjon for norske advokater er vår hovedinteresse rettssikkerhet, rettsstaten og advokaters rolle i kriseberedskap.

Rettssikkerhet og beredskapstiltak
Totalberedskapsmeldingen understreker behovet for en balansert beredskapslovgivning, men omtaler i begrenset grad hvilke mekanismer som sikrer at statlige fullmakter ikke griper uforholdsmessig inn i borgernes grunnleggende rettigheter. Erfaringene fra tidligere kriser viser at det i hastesituasjoner ofte foreslås tiltak som kan få utilsiktede konsekvenser for rettsstaten. Under koronapandemien ble det fremmet forslag om å stenge domstoler, begrense borgernes mulighet til å få saker prøvd rettslig, og redusere bruk av meddommere i straffesaker. I tillegg ble det foreslått forskrifter som i realiteten kunne tilsidesette eksisterende lovgivning, uten tilstrekkelig demokratisk kontroll. Samtidig viste koronapandemien at Stortinget raskt klarte å gjennomføre vurderinger av de forslåtte krisetiltakene fra regjeringen. I den prosessen leverte bl.a. Advokatforeningen et omfattende høringssvar på under 24 timer.

Det er behov for en klarere mekanisme for vurdering av krisetiltak. Etter Advokatforeningens syn gjenstår det sentrale spørsmål omkring konstitusjonelle skranker, parlamentarisk kontroll, domstolskontroll og rekkevidden av fullmaktene, og dette bør utredes nærmere. Her kan regjeringen bygge på Sivilsamfunnets rettsstatsmelding,

Advokatforeningen ber komiteen:

• be regjeringen utrede sentrale spørsmål omkring konstitusjonelle skranker, parlamentarisk kontroll, domstolskontroll og rekkevidden av fullmaktene, og dette bør utredes nærmere.
• Be regjeringen sikre at det legges til rette for parlamentarisk- og domstolskontroll over beredskapsfullmakter, herunder tidsbegrensninger, presise avgrensninger og krav om parlamentarisk kontroll, for å opprettholde rettssikkerheten og demokratisk ansvarlighet.

Domstolens rolle i beredskapen
Totalberedskapsmeldingen inneholder omfattende vurderinger av beredskapsaktører og krisehåndtering, noe Advokatforeningen er positiv til.

Advokatforeningen er imidlertid bekymret for at domstolenes rolle i å ivareta rettssikkerheten ikke er tilstrekkelig omtalt i meldingen. Det eneste stedet der domstolenes rolle er omtalt, er under overskriften «Påtalemyndigheten», og med denne setningen: «Opprettholdelsen av Norge som rettsstat forutsetter også at domstolene i størst mulig grad fungerer som normalt gjennom en krise eller væpnet konflikt». Samme sted i meldingen er påtalemyndigheten gitt rollen «for ivaretakelse av rettsstatsprinsippene og rettssikkerheten» (se Boks 5.5.)

Domstolene er den tredje statsmakt og har også i krisesituasjoner en viktig samfunnsfunksjon. Domstolenes uavhengighet og tilgjengelighet er avgjørende for å opprettholde rettssikkerheten i krisesituasjoner. I tider med alvorlige samfunnsutfordringer eller unntakstilstander må det sikres at domstolene kan fortsette sin virksomhet på en forsvarlig måte. Dette gjelder særlig domstolenes kontroll med krisefullmakter, hvor det er nødvendig med prøving av tvangsmidler, restriksjoner og nødrettsvedtak. Domstolene må også sikre at borgerne har reell tilgang til rettslig prøving av inngripende tiltak, også under ekstraordinære omstendigheter.

I tillegg savner Advokatforeningen en beskrivelse av hvordan man vil sikre advokatenes rolle både i straffesaker og sivile saker. Advokatene er avgjørende for å sikre tilgang til rettssystemet, også i krisetider.

Erfaringene fra koronapandemien viste at domstolene og advokatene ikke var tilstrekkelig integrert i den nasjonale beredskapsplanleggingen. Dette førte til stengte rettsinstanser og forsinkelser i behandlingen av saker, med betydelige konsekvenser for rettssikkerheten. Tilgangen til domstolene varierte betydelig mellom ulike deler av landet, og det ble foreslått midlertidige regelendringer som kunne svekket rettssikkerheten, for eksempel å redusere antall meddommere i straffesaker. Dette illustrerer behovet for en klarere planlegging for hvordan domstolene skal fungere i kriser, og hvordan retten til en rettferdig rettergang skal opprettholdes.

Advokatforeningen ber komiteen om å:

• presisere i sine merknader at domstolene utgjør en kritisk samfunnsfunksjon som må ivaretas i all beredskapsplanlegging, og be regjeringen sikre at domstolene, inkludert advokatene, får en tydelig plass i den videre oppfølgingen av meldingen.

oppsummering
Beredskapsplanene må alltid være sterkt forankret i det samfunnet og den rettsstat vi ønsker å forsvare. Advokatforeningen er av den oppfattelse at Totalberedskapsmeldingen gir et godt bilde på beredskapssituasjonen, men mener at rettssikkerhetsdimensjonen må styrkes, og at verdien av domstolenes og advokaters uavhengighet og rolle bør komme frem tydeligere i det videre arbeide.

Norsk Vann takker for mulighet til å gi innspill til Stortingsmelding nr 9 om totalberedskap.

Rent drikkevann og effektiv avløpshåndtering er avgjørende for at samfunnet skal fungere, både i fred, krise og krig. Dette er sentralt i Norsk Vanns arbeid med kunnskapsutvikling, faglig formidling og interessepolitikk. Situasjonen i Ukraina og en rekke hendelser ved vannforsyningsanlegg i våre naboland har gitt økt fokus på dette også i Norge. Vannforsyning adresseres tydelig både i Totalberedkapsmeldingen og i foregående utredninger knyttet til forsvar og beredskap.

Utfordringsbildet

Vann- og avløpssektoren inngår i de komplekse forsyningskjedene som beskrives i meldingen. Oppstrøms er sektoren avhengig av strøm, ekom tilkjørte rensekjemikalier, og kompetent arbeidskraft. Nedstrøms er en rekke samfunnsfunksjoner kritisk avhengig av vann: sykehus, helse og omsorg, produksjon og oppbevaring av mat og drikke, kjølesystemer og andre viktige og sårbare tjenester. Vann i ledningsnettet er avgjørende for brannvesenets evne til å slokke brann, og for at automatiske slokkeanlegg (sprinkleranlegg) skal fungere. Den sanitære situasjonen vil raskt bli uholdbar hvis det ikke er mulig å skylle ned i toalettene. 

Fravær av vannforsyning vil raskt sette samfunnet i en krisesituasjon. Følgelig er en beredskapssituasjon innen vannforsyning også en situasjon som berører hele kommunen. God håndtering av slike situasjoner krever et godt planverk, gjennomførte øvelser og omfattende koordinering.

Totalberedskapsmeldingen adresserer viktigheten av vannforsyning, og peker på prosesser som er iverksatt for å styrke forsyningssikkerheten. To forhold som vektlegges særlig er Nasjonale mål for vann og helse med tilhørende gjennomføringsplan, samt nylig nedsatt Utvalg for vannforsyningsberedskap hvor også Norsk Vann er representert. Dette utvalget går systematisk inn i viktige problemstillinger og er et viktig bidrag til beredskap på området.

Effektuering og finansiering av Nasjonale mål for vann og helse

Også Nasjonale mål for vann og helse har gode mål og intensjoner, og den tverrsektorielle gjennomføringsplanen inneholder en rekke viktige tiltak som vannbransjen har etterspurt over tid. Totalberedskapsmeldingen påpeker med tydelighet prinsippene for beredskap i Norge – hvor ansvarsprinsippet er sentralt. Dette er et viktig prinsipp men situasjonen på vannområdet illustrerer at det også byr på utfordringer. Den nevnte gjennomføringsplanen tydeliggjør at ansvaret ligger på henholdsvis HOD for drikkevann, og på KLD for avløpshåndtering. Effektuering av tiltakene legges til deres direktorater. Selv om planen tydeliggjør både frister og sektoransvar på departements- og direktoratsnivå, er det for oss uklart hvordan dette i realiteten blir prioritert. Flere av de nevnte tiltakene skal iht planen gjennomføres i 2024, 2025 og 2026. Erfaringsvis er det viktig at slike tiltak og ambisjoner gjenspeiles i tildelingsbrev for de aktuelle direktoratene, evt i egne oppdragsbrev. Det må også ledsages av tydelige budsjettavsetninger.

Vi vil derfor understreke viktigheten av at beredskapsaspektet ved de nevnte tiltakene i Tverrsektoriell gjennomføringdsplan knyttet til Nasjonale råd for vann og helse, blir vektlagt og at det øves tilstrekkelig påtrykk på de nevnte sekormyndighetene til å sikre effektuering av gjennomføringsplanen. Det er også viktig at tiltak for å sikre robuste vann- og avløpstjenester ledsages av nødvendig finansiering over kommende statsbudsjetter.

Behovet for en nasjonal ROS-analyse på vann- og avløpsområdet

God beredskap fordrer god situasjonsforståelse, inkludert kunnskap om risiko og sårbarhet.

Vann og avløp er et kommunalt ansvar, og drikkevannsforskriften pålegger norske vannverk å kunne levere tiltrekkelig mengde drikekvann «til enhver tid», også når det ordinære vannforsyningen ikke fungerer. Kommunen skal ha beredskap for å kunne håndtere dette, men det foreligger ikke tydelige planforutsetninger fra sentralt hold vedrørende hvor omfattende og langvarige unntakssituasjoner som skal legges til grunn for beredskapsplanene.

Kommunene har i all hovedsak utstyr for å kunne distribuere nødvann med drikkevannskvalitet til en gitt andel av egne abonnenter i en nødsituasjon, men større og mer langvarige hendelser vil ikke denne beredskapen være tilstrekkelig.. Ved større hendelser i de store byene eller på regionalt nivå, er beredskapen avhengig av tilgang på utstyr fra andre regioner. Ved svært alvorlige hendelser vil situasjonen måtte løses gjennom nasjonal koordinering og eventuelt samarbeid med naboland. Dette fordrer at sentrale myndigheter forstår og tar et overordnet og godt koordinert ansvar. Bortfall av vann vil også i løpet av kort tid få stor betydning for valøpshåndteringen, med store konsekvenser for både kritiske samfunnsfunksjoner og befolkningens daglige liv.

For å kunne ta et overordnet ansvar på nasjonalt nivå, må sentrale myndigheter ha et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om sentrale risiko og sårbarheter. I Totalberedskapsmeldingen pekes det på viktigheten av forsyningssikkerhet på matområdet, og at Regjeringen vil gjennomføre en risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse av norsk matforsyning.For å sikre en tilstrekkelig forståelse av utfordringsbildet på vann- og avløpsområdet nasjonalt, bør det utarbeides en tilsvarende risiko-, sårbarhets- og beredskapsanalyse for nettopp vann- og avløpstjenestene nasjonalt. Det nevnte Utvalg for vannforsyningsberedskap, nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet, har dette på sin agenda, noe vi både støtter og gjerne bidrar til.

For å sikre en beredskap på vannområdet i tråd med NATOs grunnleggende forventninger må en slik analyse bygge på scenarioer for alle deler av krisespekteret. Det er lett å undervurdere viktigheten av rent drikkevann og gode sanitærforhold i krise- og unntakssituasjoner, både for sivilbefolkning og militært personell inkludert utenlandske forsterkninger.

Siden Totalberedskapsmeldingen så tydelig adresserer både sektorprinsippet, samvirkeprinsippet og samtidig samordningsrollen, ønsker vi også i denne sammenheng å påpeke viktigheten av en overordnet ROS-analyse med tilstrekkelig bredde, som ser vann og avløp i sammenheng, synliggjør relevansen og medansvaret for alle relevante sektormyndigheter inkludert både Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Lyse har i over 100 år bygget samfunnskritisk infrastruktur – fra kraftproduksjon og strømnett til fiber og 5G. Våre tjenester brukes daglig av mellom 2 og 3 millioner nordmenn og spiller en avgjørende rolle i det digitale samfunnet. Fiber og 5G knytter folk sammen, gjør det mulig å jobbe hjemmefra, sikrer kommunikasjon i kriser og gir trygghet for at hjelp kan tilkalles ved behov.

Dagens samfunn er helt avhengig av stabile elektroniske kommunikasjonstjenester. Samtidig gjør denne avhengigheten oss sårbare. Feil i telenettene kan få alvorlige konsekvenser for helse, sikkerhet og økonomi.

Vi lever i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, med krig i Europa. Kritisk infrastruktur som telenettene er attraktive mål for aktører som ønsker å ramme oss for å skape kaos og usikkerhet. I sin nye trusselvurdering sier sikkerhetsmyndighetene at sabotasjeforsøk er sannsynlig i Norge i 2025, og at vi må sette inn forebyggende tiltak nå. Regjeringen understreker at det er avgjørende å opprettholde kontinuitet i disse funksjonene i hele krisespekteret fra dyp fred til kriser og krig. 

2024 viste oss igjen hvor sårbare mobilnettene kan være:

• En feil hos en global aktør førte til at nordmenn i utlandet ikke hadde tilgang til tjenester
• Nødnummer var utilgjengelige fire ganger i løpet av høsten
• Kommunikasjonsfeil i GSM-R nettet til BaneNOR førte til at alle tog i Norge sto stille i nesten et døgn
• I tillegg var det flere små og store utfall i mobilnettene og fibernettene.

Faktisk var det så store utfordringer med nødnummertjenestene i fjor at Regjeringen måtte orientere Stortinget om situasjonen. I media står det forklart at hendelsene skyldes systemfeil, menneskelige feil knyttet til vedlikehold og vær. Det betyr at eventuell forventet økning i angrep kommer på toppen av det vi allerede opplever samtidig som vi må forvente mer dårlig vær fremover. Dette demonstrerer godt hvor alvorlige konsekvensene kan bli dersom alt av samfunnskritiske tjenester hviler på én operatør og ett kjernenett.

Lysne I-utvalget (2015) advarte mot at summen av samfunnsverdier som hviler på ett nett er uakseptabelt høy. I 2025 er avhengigheten av én aktør fortsatt stor. Å redusere denne avhengigheten krever kloke politiske valg. For å styrke motstandskraften må vi:

• Sikre redundans i hele den digitale verdikjeden ved å ha flere uavhengige mobilnett, flere kjernenett og flere driftsmiljøer.
• Spre risikoen for kritiske funksjoner som Nødnett, slik at ikke all beredskapskommunikasjon går over én enkelt infrastruktur.
• Videreføre og styrke tre mobilnett-strategien, som regjeringer fra begge sider av det politiske spekteret har støttet i flere tiår.

Regjeringen besluttet i 2017 at neste generasjon Nødnett skal bygges på de kommersielle mobilnettene. Investeringen i nytt Nødnett vil være myndighetenes viktigste virkemiddel for å øke robustheten i de norske mobilnettene i årene framover. Dette innebærer et klart valg hvor myndighetene har en unik mulighet til å spre risiko og unngå ytterligere konsentrasjon av kritiske tjenester hos én aktør. Stortinget bør:

• Kreve at risiko spres ved at Nødnett fordeles på flere mobilnett.
• Sikre at digitale beredskapsløsninger bygges på flere uavhengige infrastrukturer.
• Unngå å gjøre samfunnet mer avhengig av én enkelt operatør og denne operatørens kjernenett.

Beredskap handler om å begrense konsekvensene når uhellet inntreffer. For digital infrastruktur går det ut på å sikre tilgang til reelle og godt fungerende reserveløsninger, og faktisk ta dem i bruk. Vi som eiere og forvaltere av den digitale infrastrukturen må allerede nå få det tekniske på plass, samarbeide og øve, da det er for sent når samfunnet står midt i en krise.

NITO, Norges ingeniør- og teknologorganisasjon, er landets største fagforening for ingeniører og teknologer med våre mer enn 112 000 medlemmer. Vi organiserer i alle sektorer og våre medlemmer leverer grunnlaget for tusenvis av viktige beslutninger innen sikkerhet, beredskap og trygghet hver eneste dag. 

Arbeidslivet og trepartssamarbeidet er en av de viktigste arenaene for sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Tillitsvalgte er viktige ressurser i beredskapsarbeidet og trepartssamarbeidet må sikres plass i arbeidet med beredskap. NITO mener dette burde vært en del av meldingen og ber Stortinget sikre at regjeringen følger opp dette i det videre arbeidet. 

NITO mener totalberedskapsmeldingen og totalberedskapskommisjonen arbeid i forkant bygger et solid grunnlag for Norges totalberedskap i den urolige geopolitiske situasjonen vi står midt i. Meldingen tar også godt for seg lokale og nasjonale hendelser som krever god totalberedskap. 

Forsvarsløftet, som et enstemmig Storting vedtok i juni 2024, spiller også en viktig rolle. I oppfølgningen av investeringene i forsvarssektoren er det viktig at investeringer, innkjøp og avtaler blir vurdert og tillagt vekt inn i beredskapssammenheng. NITO mener det i større grad må innrettes slik at norske leverandører og virksomheter blir prioritert. Da bygges kunnskap lokalt, vi sikrer at vi utvikler nødvendig kompetanse og det er med på å bygge opp industrien for framtiden. 

NITO vil understreke at et godt beredskapsarbeid er avhengig av gode planverk, avklarte samarbeid og rollefordeling, kontinuerlig øving og evaluering, samt godt oppbygde strukturer over tid for å kunne fungere optimalt. Her er det viktig at tillitsvalgte ute på arbeidsplassen tas med. 

Norge må ha en «føre-var»-tilnærming til sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Et godt samspill mellom sivil og militær beredskap er essensielt for å sikre at vi er rustet når hendelser inntreffer. NITO mener Norge i dag ikke er godt nok rustet, og at det framover må legges klare planer for hvordan Norge kan omstille seg raskt med riktig personell og kompetanse. 

Utdanning og kompetanse er viktig for å møte langsiktige, globale samfunnsutfordringer, og akutte kriser. Kunnskap må være en del av Norges totalberedskap. Framover er det blant annet stort behov for kompetanse som kan redusere sårbarheter i ny teknologi. Norge må etablere gode rutiner for å rekruttere og beholde personell med samfunnskritisk kompetanse, og virksomheter må ha på plass gode reserveløsninger som ikke går på kompromiss med nasjonal sikkerhet for å eventuelt dekke kompetansemangel. 

En robust klimatilpasning er avgjørende for samfunnets beredskap, og Norge må prioritere tiltak for å håndtere økende ekstremvær. Totalberedskapsmeldingen understreker behovet for klimatilpasning i samfunnsplanleggingen, særlig på kommunalt nivå. NITO mener det er behov for mer kartlegging av lekkasjer og farlige områder som følge av økt nedbør. Avløpssystemet må dimensjoneres for å kunne håndtere dette, og det må tas hensyn til håndtering av overvann tidlig i planprosesser for å minimere skaderisiko. I et beredskapsperspektiv bør det komme tydeligere nasjonale retningslinjer for byggestopp i risikoutsatte områder. 

Kommunene utgjør grunnberedskapen i Norge. Hver enkelt kommune må være godt forberedt på hendelser og kriser både i sin kommune, men også som rammer sine innbyggere utenfor kommunegrensen. Dagens situasjon i mange kommuner er preget av presset kommuneøkonomi, ansettelsesstopp, kompetansemangel, endrede demografiske faktorer og økende etterslep på flere området. Dette gjør at mange kommuner blir sårbare og førstelinjen i beredskapsarbeidet blir svekket. 

NITO mener intensjonen i forslaget om å etablere en forsterkningsordning for kommunal krisehåndtering er bra. NITO vil understreke at sikkerhetsnettet må fungere som et tillegg og ikke bli en hvilepute for kommunene. 

Videre er totalberedskapen avhengig av et godt helsevesen. Tiltakene som ligger i den vedtatte helseberedskapsmeldingen (Meld. St. 5 (2023–2024)) må følges opp i det videre arbeid for å sikre helseberedskapen i hele landet. 

NITO vil spesielt peke på behovet for en nasjonal plan for blod- og laboratorieberedskap. Blodbanktjenesten i Norge er en svært sårbar tjeneste, både på personell-, giversiden. Et annet viktig tiltak er fortsatt støtte til Norsk Koordineringssenter for Blodberedskap (NoKBlod). NITO mener blodberedskap må gis prioriteres i det videre arbeidet og en konkret plan må på plass. 

Norges totalberedskap er avhengig av et godt samarbeid, tillit og gode planverk. Framover vil det være behov for å styrke både det sivile og militære beredskaps- og sikkerhetsarbeidet. Vår motstandskraft må være forberedt og tilpasses den løpende sikkerhetssituasjon. 

NITO håper Stortinget ser at den norske trepartsmodellen må innarbeides også i arbeidet med landets totalberedskap. Tillitsvalgte på arbeidsplasser over hele landet sitter på en enorm lokal og detaljert kompetanse. Den må inkluderes når vi skal finne politiske løsninger som står seg over tid. 

DNV ønsker å takke Justiskomiteen for anledningen til å dele våre synspunkter om Totalberedskapsmeldingen (Meld st. 9).

Om DNV
DNV er en uavhengig leverandør innen risikostyring og kvalitetssikring med virksomhet i mer enn 100 land og med vel 15 000 ansatte globalt. Selskapet, som har konsernhovedkvarter på Høvik og vel 2.100 ansatte i Norge, er heleid av Stiftelsen Det Norske Veritas, med formål «å sikre liv, verdier og miljøet». 

DNV er i dag klasseselskap for vel 20% av verdens handelsflåte. Nesten 1/3  av alle skip som ble kontrahert i verden i 2024 ble bygget til DNV klasse. DNV er også globalt ledende klasseselskap for marinefartøy og bistår med uavhengig teknisk kvalitetssikring av marinefartøy for flere allierte nasjoner.

I tillegg leverer DNV kvalitetsikrings-, sertifisering og rådgivningstjenester også til en rekke andre næringer, med en særlig fremtredende posisjon i energisektoren. Senere har selskapet blitt en betydelig internasjonal aktør innen digital sikkerhet, som blant annet omfatter operasjonell teknologi, og kvalitetssikring knyttet til større industrisystemer og prosesser.

DNVs kommentarer til Totalberedskapsmeldingen

Prioritering 2: Utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering.  

DNV understreket i høringssvaret til Totalberedskapskommisjonen at mange virksomheter som forvalter kritisk infrastruktur og leverer kritiske samfunnsfunksjoner i Norge, også opererer i et internasjonalt marked og har internasjonale leveranse-, verdi- og leverandørkjeder. For eksempel pekte kommisjonen på at norsk energisikkerhet må ses i sammenheng med energisikkerheten for andre europeiske land, og at de ulike energikildene, både fossile og fornybare, inngår i et samspill for å sikre tilstrekkelig energi til markedene. For eksempel vil norske næringslivsaktører som opererer internasjonalt, herunder DNV selv, kunne besitte informasjon, kompetanse, ressurser som vil kunne utnyttes for totalforsvaret av Norge i internasjonale krisesituasjoner.  

DNV anbefaler at det tydeliggjøres at involveringen av næringslivet i totalberedskapsarbeidet også må dekke det internasjonale perspektivet. Det er dessuten et vesentlig at læringen om beredskap og hvordan andre, allierte nasjoner sikrer sin egen kritiske infrastruktur er en nøkkelfaktor for å kontinuerlig styrke og forbedre beredskapen også i Norge.

Prioritering 3: Styrke digital motstandskraft og nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur og strategisk viktige virksomheter, naturressurser, eiendom og verdier 

I tillegg til tiltakene som nevnes i meldingen, vil DNV også understreke at det digitale domenet utgjør en betydelig risiko for den maritime næringen. På samme måte som det er vanskelig å avdekke med sikkerhet hva og eventuelt hvem som står bak skader på undersjøisk infrastruktur, er også digitale angrep vanskelig å attribuere. Dette gjør digitale angrep til et attraktivt virkemiddel i hybrid krigføring, og med forsterket effekt etter hvert som digitaliseringen brer om seg i den maritime næringen. Angrep på digitale systemer i maritim sektor er ikke bare isolert til det enkelte fartøy, men til systemene som forbinder fartøyet med havner, logistikk, mannskap, myndigheter og beredskapsorganer. Derfor må digital sikkerhet i det maritime domenet sees på helhetlig både hva aktivitet på sjø og på land angår – og betydningen det har for totalforsvaret. Av samme grunn bør det maritime perspektivet være tydelig også i utredningen av cyberberedskapsordningen.

DNV anbefaler derfor at det presiseres at prioriterte tiltak rettet mot å styrke maritim sikkerhet, også bør omfatte tiltak for styrket samhandling og samarbeid om digital sikkerhet. 

Videre er det naturlig at meldingen har oppmerksomhet på sikringen av undersjøisk infrastruktur, særlig i lys av sabotasjen på gassrørledningene Nord Stream og siste tids kabelbrudd i Østersjøen. Når det gjelder meldingens fokus på å sikre undersjøisk infrastruktur, må dette imidlertid ikke skygge for behovet for beredskap mot alvorlig hendelser som kan ramme også landbasert kraftproduksjon, og -forsyning, samt offshore petroleumsproduksjon. For eksempel ser totalberedskapsmeldingen i begrenset grad ut til å ta opp forhold rundt kraftforsyningsberedskap (på land). DNV viser i den forbindelse til de nylige trussel- og risikovurderingene som ble fremlagt av de nasjonale sikkerhetsmyndighetene, hvor økt sannsynlighet for sabotasje på kritisk infrastruktur trekkes frem, både i Norge og hos våre allierte. Herunder bør det, i lys av den offentlige debatten om kraftkabler mot kontinentet, også tas hensyn til hvilken betydning evnen til gjensidig kraftutveksling med det europeiske kontinentet vil ha for totalforsvaret av Norge, dersom nasjonal eller europeisk kraftproduksjon rammes av alvorlig sabotasje. 

DNV anbefaler at det videre arbeidet med f.eks. nasjonal sikkerhetsstrategi eller langtidsplan for sivil beredskap (som omtales i meldingen) må ta opp i seg nasjonal kraftforsyningsberedskap for dimensjonerende krise- og krigsscenarioer, herunder betydningen av internasjonal utveksling av kraft. DNV anbefaler at NIS2-direktivet innlemmes i norsk rett så raskt som mulig. Virkeområdet til den nye/oppdaterte nasjonale reguleringen bør dekke virksomhet på kontinentalsokkelen – både petroleumsvirksomhet og fremtidig energiproduksjon til havs – for å harmonisere sikkerhetskrav for virksomheter som har aktiviteter på norsk sokkel og på land, og virksomheter som har aktiviteter som går på tvers av landegrenser i EØS-området. 

Prioritering 6: Sikre tettere samarbeid mellom sivile sektorer og forsvarssektoren

Norge er et lite land, men en stor maritim nasjon. Den norske maritime klyngen besitter verdensledende kompetanse og inngående innsikt i maritime spørsmål. DNV støtter anbefalingen om å styrke sikkerheten i maritim sektor og sikre at det er tett samarbeid og samordning mellom sivile og militære myndigheter, samt mellom privat og offentlig sektor. Dette gjelder ikke minst innen teknisk vedlikehold, midtlivsoppdateringer og dekommisjonering av Sjøforsvarets fartøy, og at dette både kan håndteres på norske anlegg og av norske aktører. Dette er kapasiteter som er vesentlige for en sjøfartsnasjon i fred, krise og krig.

Totalberedskapsmeldingen legger stor vekt på å styrke samarbeidet mellom Forsvaret og sivile aktører. Gitt Norges spesielle rolle som Natos nordflanke og lange kyst, støtter DNV forslaget om å etablere faste samarbeidsfora hvor representanter fra Sjøforsvaret og sivile maritime aktører kan møtes regelmessig for å diskutere beredskap og sikkerhet. Dette vil bidra til å sikre at alle parter er godt informert og kan handle raskt og effektivt i krisesituasjoner. 

Det er bra at det foreslås å utvikle klare retningslinjer for hvordan Sjøforsvaret og sivile aktører skal samarbeide i krisesituasjoner. Med bakgrunn i DNVs internasjonale erfaring, bør sivile aktører bli tilordnet tydelige konkrete roller. Dette vil gjøre det enklere for den operative delen av beredskapen å utnytte de sivile ressursene. DNV har i dag slike roller for flere allierte nasjoner som strategisk og teknisk smarbeidspartner for Sjøforsvar.

Det er også slik at Forsvaret, og i dette tilfellet Sjøforsvaret, i større grad bør kunne dra veksel på den sterke, norske maritime klyngen. I Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 (Prop.87S (2023-2024) ble det varslet en stortstilt satsing på rekruttering av personell til forsvassektoren for å kunne håndtere stadig flere og mer komplekse oppgaver, blant annet knyttet til anskaffelser av nye kapsiteter. Det er verdt å nevne i denne sammenheng at det fra et beredskapsperspektiv i mange anledninger kan være formålstjenlig å dra veksel på eksisterende kompetanse i sivil sektor. I et lite land med de begrensninger det gir, er samordning av ressurser en egnet vei til styrket nasjonal beredskap.

 Med hilsen

Arve Johan Kalleklev,
Vice President DNV Cyber
DNV

Carl Erik Høy-Petersen
Leder forretningsutvikling DNV Maritime,
DNV

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Totalberedskapskommisjonens viktige arbeid. Vi viser til NHO Luftfart sitt skriftlige innspill i forbindelse med stortingsmeldingen, og ønsker å legge til noen ytterligere poenger.

Norwegian-konsernet har både vilje og evne til å bidra i Norges totalberedskap. Evnen til å bidra har derimot blitt betraktelig svekket det siste tiåret som følge av en kraftig reduksjon i antall norskregistrerte fly. Antall norskregistrerte fly fremover påvirkes i stor grad av rammebetingelsene dere beslutter her på Stortinget. Konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser henger derfor tett sammen med norsk luftfarts evne til å bidra i Norges totalberedskap.

Norwegian har et sterkt humanitært engasjement, som kommer til uttrykk gjennom vårt partnerskap med UNICEF. Siden samarbeidet med UNICEF startet i 2007 har vi i samarbeid med norske myndigheter gjennomført seks flygninger med nødhjelp til barn i utsatte områder, sist i 2023 da vi fløy ti tonn nødhjelpsutstyr til Etiopia.  

Norwegian har også tradisjon for å bistå norske myndigheter med evakuering av norske statsborgere som befinner seg i urolige landområder. I 2023 gjennomførte vi på vegne av Utenriksdepartementet flygninger både fra Israel og Egypt for å transportere norske borgere hjem fra den pågående konflikten på Gaza.

Denne type taktisk og operativt samarbeid bygger kompetanse, erfaring og robusthet mellom myndigheter og flyselskap. Å ha trent sammen er gull verdt når vi skal gjennomføre trygge operasjoner under krevende forhold både i lufta og på bakken.

Norwegian-konsernet er også hovedleverandør av flyreiser til den norske forsvarssektoren. I perioden 2024 til 2028 vil ansatte i Forsvaret, Forsvarsmateriell og Forsvarsdepartementet gjennomføre over 250 000 tjenestereiser i året med Norwegian og Widerøe. Avtalen innebærer at 15 prosent av det fossile drivstoffet skal byttes ut med biodrivstoff. I oktober 2024 markerte vi sammen med Forsvaret den første leveransen av 800 tonn biodrivstoff til Ålesund lufthavn fra St1 sitt produksjonsanlegg i Gøteborg.

Norwegian er en aktiv pådriver for økt produksjon av fossilfrie flydrivstoff i Norge og Norden. Vi har inngått en langsiktig partnerskapsavtale og investert i Norsk e-Fuel, som planlegger produksjon av elektrodrivstoff blant annet i Mosjøen og Finland. Tilgang til kortreiste alternative drivstoff bidrar til økt forsyningssikkerhet for både militær og sivil luftfart.

Punktene over viser Norwegian-konsernets evne og vilje til å bidra. Vårt hovedbidrag til norsk beredskap er allikevel de nær 100 flyene Norwegian og Widerøe har registrert i Norge. Disse flyene utgjør en viktig del av Norges transportinfrastruktur.

Oppdaterte tall fra Norsk luftfartøyregister viser at antallet store norskregistrerte fly som driver kommersiell luftfartsvirksomhet har gått fra 207 til 120 i perioden 1. januar 2015 til 1. januar 2025. Antallet er altså redusert med over 40 prosent på 10 år. Norwegian-konsernet har i tiårsperioden redusert antallet norskregistreringer med 57 fartøy. Norwegian har ikke registrert noe nytt fartøy på norsk register siden august 2022.   

Antallet norskregistrerte fly fremover påvirkes i stor grad av rammebetingelsene dere beslutter her på Stortinget. Særnorske skatter og avgifter svekker norske flyselskapers konkurransekraft og gjør det mindre attraktivt å være norsk. Over tid kan denne type konkurranseulemper føre til enda færre norskregistrerte fly og dermed ytterligere svekke luftfartens evne til å bidra i Norges totalberedskap.

Vi ber derfor om at norske myndigheter i større grad tar hensyn til behovet for konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser for norske flyselskap framover.

Høringsnotat til Meld. St. 9 (2024-2025) - Totalberedskapsmeldingen 

Innledning

Norges Rederiforbund er den ledende arbeidsgiver-, beredskaps- og interesseorganisasjonen for norsktilknyttede rederivirksomheter. Gjennom en formell samarbeidsavtale med Nærings- og fiskeridepartementet ivaretar Rederiforbundets beredskapsavdeling oppdrag knyttet til maritim sikkerhet og beredskap på vegne av norske myndigheter. Oppgavene inkluderer støtte til den norske handelsflåten i dennes globale operasjoner og nasjonale beredskapsoppgaver, blant annet knyttet til NORTRASHIP-ordningen (Norsk transportberedskap for skip).

Rederiforbundet viser til Meld. St. 9 (2024-2025) – Totalberedskapsmeldingen. Rederiforbundet støtter situasjonsbeskrivelsen i meldingen og behovet for å øke beredskapen i hele samfunnet. Vi har følgende kommentarer til meldingen, som vi ber komiteen hensynta i sin behandling:

Maritim sikkerhet og sivilt/militært samarbeid

Det er positivt at regjeringen har tatt initiativ til et tett samarbeid mellom sivile og militære myndigheter, og med privat næringsliv, og at de deler forståelsen av behovet for å styrke maritim sikkerhet. Imidlertid er dette lite videre beskrevet i meldingen. Vi vil påpeke at når det gjelder skipsfartsberedskap har Norge allerede gode strukturer for sivilt/militært og offentlig/privat samarbeid.

Beredskapsmekanismen NORTRASHIP og rollen som beredskapsavdelingen i Norges Rederiforbund har som koordineringsledd mellom næringen og myndighetene, er unik. Skipsfarten er blant få næringslivsaktører som har opprettholdt relevante beredskapsmekanismer for å kunne utnytte og mobilisere relevante skipsfartsressurser ved behov. Den norske og norskkontrollerte flåten besitter omfattende kapasitet og ressurser som kan utgjøre betydelige og relevante bidrag til den nasjonale beredskapen, og som ressurs for våre allierte.

Den norske modellen for skipsfartsberedskap, og de enkelte skipsfartsaktørenes evne og vilje til å stille opp for norske myndigheter i krise og krig, utgjør en betydelig styrke med til dels uutnyttet potensial i beredskapssammenheng. Skipsfarten og maritim næring besitter omfattende kapasiteter som kan benyttes til å utføre beredskapsfunksjoner og håndtere krisesituasjoner innenfor et bredt oppgavespekter, både militært og sivilt.

Styrke arbeidet med forsyningssikkerhet

Skipsfarten står for omkring 80 prosent av varefrakten til Norge og 90 prosent av all eksport, og har en avgjørende rolle i å sikre stabile og forutsigbare forsyningslinjer, med relevans for matvaresikkerhet, vareleveranser og energitilførsel. Næringen kan ved behov også bidra til å sikre økt transportkapasitet for tilførsel av varer og kritiske innsatsfaktorer, som for eksempel drivstoff. Rederiforbundet støtter regjeringens forslag om å utrede et sektornøytralt apparat på forsyningssikkerhetsområdet. Det er imidlertid viktig at dette ikke blir nok et ledd i byråkratikjeden, men at det forenkler prosessen og at det etableres gode samarbeidsflater mot næringen.

Skipsfartens støtte til Forsvaret og sivile myndigheter

Den sivile skipsfarten har kapasiteter og kompetanse for å understøtte Forsvaret innenfor en rekke strategiske områder, knyttet blant annet til transport/evakuering av personell, frakt av militært utstyr, drivstoffleveranse og alliert forsterkning.

Den norske flåten har også kapasiteter utover tradisjonelle logistikkoppdrag. Den norske skipsflåten er en av verdens mest avanserte flåter, bestående av en rekke spesialiserte kapasiteter innenfor offshore, rigg, undervannsvirksomhet. Flåten har betydelige ressurser for vedlikehold og reparasjon av kritisk undervannsinfrastruktur, og har erfaring, kompetanse samt rammeavtaler med sentrale petroleumsaktører for gjennomføring av slike oppdrag.

I tillegg til støtte til Forsvaret kan skipsflåten også utgjøre en ressurs for sivil krisehåndtering. Ca. 280 av Norges kommuner har kystlinje, og 75% av befolkningen bor langs kysten. Skip, f.eks. i form av moderne offshore-fartøyer, kan derfor utgjøre en svært fleksibel beredskapsressurs, med kort responstid. For eksempel kan skip i enkelte situasjoner, som ved en naturkatastrofe eller større ulykke, anvendes for å erstatte bortfall av sivil infrastruktur, og benyttes som kommunikasjonsreleer, helikopterplattform, forlegning eller til å produsere strøm og ferskvann. Næringen har stor kapasitet for persontransport langs kysten, for eksempel ved behov for masseevakuering. Det er betydelig potensial for et mer strukturert samarbeid mellom sivile beredskapsmyndigheter og næringen. Skipsfarten har allerede etablerte beredskapsmekanismer som vil kunne benyttes til dette.

Samlet sett er dette kapasiteter som kan ha en avgjørende betydning i krise og krig, og som også er etterspurt av våre NATO-allierte. For å kunne utnytte disse kapasitetene best mulig innenfor rammen av Totalforsvaret kreves imidlertid god koordinering, informasjonsutveksling, deling av situasjonsbilde og felles øvings- og treningsarenaer, både opp mot sivile beredskapsmyndigheter og Forsvaret.

I lys av Sverige og Finlands inntreden i NATO er det et mulighetsrom for å utvikle et sterkere nordisk samarbeid på skipsfartsberedskap, innen blant annet logistikk, materielltransport og alliert forsterkning. Rederiforbundet jobber allerede tett sammen med våre nordiske kollegaer for å dele erfaringer og kunnskap der det er hensiktsmessig, samt å utvikle nye samarbeidsformer.

Ny regulering for å sikre tilgang til og prioritering av sivil arbeidskraft i sikkerhetspolitisk krise og krig

Vi viser til den pågående prosessen i Nærings- og fiskeridepartementet. Dette er et omfattende og viktig arbeid. Rederiforbundet mener det er viktig at dette gjøres grundig og mener derfor at det er behov for å sette ned et lovutvalg som sikrer at problematikken blir belyst på en god måte.

Norges Rederiforbund sitt klare standpunkt er at den riktige tilnærmingen for å få den sivile arbeidskraft på banen i en sikkerhetspolitisk krise og krig, er igjennom tett dialog med Sjøforsvaret og de sivile utdanningsinstitusjonene. Rederiforbundet jobber aktivt med tiltak og politiske forslag som skal styrke kompetansen om bord i slike tilfeller.

Behov for økt tilgang på norsk kompetanse til sjøs

Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir et økt behov for en sterk, norsk maritim operativ utdanning med økt kapasitet. Den norske flåten bemannes av sjøfolk fra om lag femti nasjoner, og rederiene er i gang med å legge bemanningsstrategier for en skjerpet sikkerhetssituasjon. Dette sammenfaller med at det er mangel på sjøfolk både i Norge og internasjonalt, et problem som ventes å øke de neste årene.

Det store rekrutteringsbehovet i den sivile flåten skjer samtidig med at forsvaret er i gang med en opprusting og oppbemanning av sjøforsvaret. I Langtidsplanen for Forsvaret planlegges det for 1300 flere ansatte i Sjøforsvaret de neste årene.

Ved krise eller krig er Norge avhengig av å benytte seg av de ressursene og kapasitetene som finnes i skipsfartsnæringen. Det er derfor nødvendig å arbeide målrettet og systematisk med rekruttering og utdanning innenfor maritime fag i årene framover, for å sikre at vi har personell og kompetanse - både på militær og sivil side. Det er behov for en styrket satsing knyttet til dimensjonering, og kvalitet, i norsk maritim utdanning ved både videregående skoler, fagskoler, universiteter og høyskoler.

Konklusjon

Samlet sett representerer norsk skipsfart en betydelig beredskapsressurs for norske myndigheter og allierte som vil være svært relevant i møte med en rekke av de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor. Næringen har veletablerte mekanismer for å ivareta grensesnittet mellom næringen og norske myndigheter som kan utvikles videre, særlig med tanke på sivil beredskap og krisehåndtering.

Med hilsen

Norges Rederiforbund

Audun Halvorsen (sign.)

Direktør, maritim sikkerhet og beredskap

Innlandet er landets største fylke i geografi. Vi har også landets største nedbørsfelt, og vi produserer nær 30% av maten som kommer fra jordbruket. Innlandet fylkeskommune er også den nest største veieieren, etter staten. På våre veier så har vi 1230 bruer.  Innlandet produserer også i dag 11-12 TWH med strøm og eksporterer nær halvparten av dette ut av eget fylke. Vi ser at vi også nå har flest fornybar strømproduksjonssaker innmeldt for ny strømproduksjon. Innlandet er også et tyngdepunkt for Forsvaret i sør. I ny langtidsplan for forsvar skal dette forsterkes. Med Sverige og Finland med i NATO vil det naturlig bli et tydeligere fokus på øst/vest forbindelser.

Dessverre så utfordres både infrastruktur og matproduksjon av de klimaendringene vi har. Store flommer kommer hyppigere og rammer både infrastruktur og matproduksjon. Særlig flommene på sensommer/tidlig høst er krevende, fordi da er matproduksjon som mest sårbar. Regnværet Hans viste at Norge i praksis kan bli delt i to ved slike hendelser.  Og på nytt er nå Dovrebanen stengt på grunn av utfordringer i Innlandet.

Samferdsel/kollektivkapasiteter:

Det er et behov for å se sivil transportberedskap i sammenheng, utover fylkes- og landegrenser. Det må tydeliggjøres hva som skal ligge til fylkeskommunens oppgaver ved nasjonale og grenseoverskridende hendelser og hvordan dette skal sees opp mot andre aktørers planverk. Dette må også sees i sammenheng med evakueringsplanverk, kommunenes ansvar for evakuerte- og pårørendesenter, planverk for krigsutflytting, tilfluktsteder, og andre sentrale knutepunkt i tråd med NATOs forventninger.

Jeg vil understreke den alvorlige situasjonen alle landets fylkeskommuner nå står i en kostnadsvekst på mellom 30 til 50% på kollektivtransport. Dette vil også utfordre kapasiteter.

Fylkeskommunens ansvar som veieier og forvalter av fylkesveinettet er nært koblet sammen med forsvarets behov og nasjonale føringer for sivile transportårer i det øvre krisespekteret. Dette må også sees opp mot fylkeskommunens ansvar som veieier og forvalter av fylkesveinettet.

De fleste av våre bruer er bygd for en annen tid og andre behov. Dette er kanskje den viktigste svakheten for de behov man har inn i framtiden. Vi ser også at stadig flere værhendelser utfordrer særlig denne delen av infrastrukturen. Et nasjonalt bruprogram for fylkesvegnettet vil være en svært hensiktsmessig statlig satsing for å sikre infrastrukturens kvalitet, sikkerhet og langsiktige bærekraft. Dette ville også styrket vår egen forsvarsevne betydelig.

Strøm

I dag er det store begrensninger på nettkapasiteten. Dette gjør oss ekstra sårbare. Samtidig er dette også medvirkende til at ny strømproduksjon er krevende. Det å ruste opp nettkapasiteten vil både gjøre landet mer robust for hendelser, men gir også muligheten for bedre styring av strømmen ved hendelser. Det haster med å få opp tempoet for utbygging av transmisjonsnettet.

Strømproduksjon er også en viktig faktor for å dempe flom gjennom økt regulering av vann. Her bør staten bidra aktivt for å gjøre mer av dette. Det er åpenbart at det finnes en god synergi for mer av dette, men det kan bli vanskelig hvis ny vannproduksjon kun skal bygges der det er forretningsmessige vurderinger. Her burde Staten bidratt med grunnlagsinvesteringer for flomdemping som er koblet sammen med ny vannkraft.

Matproduksjon

Innlandet gjør mange grep for å sikre matproduksjonen, herunder å ha etablert egen tilskuddsordning for å bygge flere løsdriftsfjøs. Men skal Norge klare å løfte sin selvforsyning og sikre seg ved hendelser i øvre krisespekter, må arbeidet med beredskap intensiveres.

Erfaringene fra krigen i Ukraina er at matproduksjonen i seg selv er et mål i krig. Vi må akselerere arbeidet for å øke vår egen selvforsyning opp til minst 50 prosent. Her vil vi peke på meldingen som omtaler en matpilot i Innlandet. I piloten vil aktørene, fra produsent til de nasjonale aktørene i industrien, jobbe sammen om å redusere sårbarheter. Det er ønskelig at staten bidro tydeligere i et slikt arbeid. Vi skulle for eksempel ønske at også forsvaret fikk en tydeligere bestilling om å koble seg på dette arbeidet. Det handler både om logistikk, nye innovasjoner for nærings-tett og god mat, og samarbeid for beredskapen.

Oppsummerte innspill fra Innlandet fylkeskommune:

-       Sivil transportberedskap må sees bedre i sammenheng, utover fylkes- og landegrenser. Det må tydeliggjøres hva som skal ligge til fylkeskommunens oppgaver ved nasjonale og grenseoverskridende hendelser og hvordan dette skal sees opp mot andre aktørers planverk.

-       Få på plass et nasjonalt bruprogram for fylkesvegnettet.

-       Situasjonen er alvorlig for alle landets fylkeskommuner som nå står i en kostnadsvekst på mellom 30 til 50% på kollektivtransport.

-       I dag er det store begrensninger på nettkapasiteten. Dette gjør oss ekstra sårbare. Utbyggingshastigheten må opp.

-       Flomdempende tiltak gjennom økt regulering av vann.

-       Matproduksjonen er i seg selv er et mål i krig. Vi må akselerere arbeidet for å øke vår egen selvforsyning opp til minst 50 prosent. Innlandet har startet arbeidet med en egen matpilot for beredskap, som omtalt i meldingen. Det er ønskelig at staten bidro tydeligere i et slikt arbeid. Vi skulle for eksempel ønske at også forsvaret fikk en tydeligere bestilling om å koble seg på dette arbeidet.

Norsk bibliotekforening (Nbf) er en interesseorganisasjon som organiserer hele biblioteksektoren, og omfatter både skolebibliotek, folkebibliotek og fag- og forskningsbibliotek. Bibliotekene står i en særstilling i å nå ut den norske befolkning gjennom et helt livsløp, gjennom de ulike bibliotektypene.

Norsk bibliotekforening mener at det ligger et uutnyttet potensial i bibliotekenes rolle i infrastrukturen for beredskap. Vi anbefaler å styrke nettverket som allerede ligger der, gjennom å etablere bibliotekenes rolle i beredskapsarbeidet

Hvor kan bibliotekene bidra

• Som fysisk sted, og med en infrastruktur som dekker hele landet, kan bibliotekene dekke grunnleggende behov som strøm, nett og varme i alle landets kommuner, dette bør utredes og kartlegges.
• De ulike typene bibliotek (folkebibliotek, skolebibliotek og universitetsbibliotek) kan bidra ytterligere i arbeid med kildekritikk, i tillegg til mediebransjen, dette bør følges opp med utredning og mandat.
• Kommende strategi for å styrke motstandskraft i befolkningen bør omfatte bibliotekenes rolle, og kartlegge barrierer og definere bibliotekenes samfunnsoppdrag i arbeid med kildekritikk og motarbeide desinformasjon.
• Bibliotekenes kan spille en viktig rolle som samlingssted i krisetid. Dette bør utredes og kartlegges.
• Bibliotekenes rolle i informasjonsarbeidet rettet mot befolkningen bør defineres.
• Som en lokal samarbeidsaktør kan bibliotekenes funksjon som partner mellom det offentlige og frivilligheten og det sivile samfunnet være avgjørende. Dette bør tydeliggjøres.

Kunst og kultur

Meldingen trekker fram kunst og kulturens betydning i beredskapsarbeidet, det er bra at dette er anerkjennes som en del av kunstens og kulturens funksjon. Dette mener vi er et gode, og bør fremdeles få plass.

Kunnskap og kildekritikk

En annen kritisk nødvendighet i beredskapsarbeidet er en oppdatert befolkning som kan forholde seg til fakta og kunnskap med velutviklet kritisk sans. Dette forutsetter både tilgang på kunnskap og informasjon, og at man kan vurdere informasjonen. Bibliotekenes oppgave er å stille medier og informasjon til rådighet, og kan sikre denne tilgangen. Dette forutsetter imidlertid at bibliotekene har mediebudsjetter som gjør dem i stand til å sørge for en oppdatert samling.

Som Ytringsfrihetskommisjonen har pekt på kan også bibliotekene være godt egnet for å sikre tilgang til redaktørstyrte medier, og samarbeide med disse. Det krever imidlertid en økning i dagens mediebudsjetter, og et tydelig mandat.

Der stortingsmeldingen peker på mediebransjen for å styrke befolkningens evne til kildekritikk, bør også bibliotek inn, og bør omfatte både folkebibliotek, skolebibliotek og universitetsbibliotek.

Det gjennomføres allerede en rekke tiltak og prosjekter i alle typer bibliotek rettet mot hele befolkningen, med mål om å øke kunnskap om kildekritikk og motarbeide desinformasjon. Dagens tilbud er imidlertid preget av kommuneøkonomi, ulike samarbeidspartnere og til tider avhengig av prosjektstøtte. Mer forutsigbare rammer ville gi befolkningen mer stabilt tilbud.

Slik også Opplæringsforskrifta §11-2 slår fast skal skolebibliotekene bidra til elevenes evne ti å tenke kritisk. Dette er også beredskap.

Fysisk infrastruktur

Ifølge lov om folkebibliotek skal hver kommune ha et folkebibliotek. Dette nettverket av fysiske steder, som er både en kunnskapsinstitusjon og felles møteplass i lokalsamfunn er en tilsynelatende uutnyttet ressurs, sett i sammenheng med beredskapsarbeid.

Tilfluktssted og samlingspunkt

Bibliotekene er et fysisk sted for å samles ved kriser, slik for eksempel kulturhuset og biblioteket i Steinkjer var i januar 2025. Under ekstremvær tilbød de varme, strøm for å lade telefonen, og et sted å samles. Vi har sett andre steder at bibliotekene er et sted for å samles rundt kunst og kultur, for å samles i krisetid.

Informasjon fra myndighetene

Befolkningen har høy grad av tillit til bibliotekene, og kan derfor være gode formidlere av informasjon fra myndighetene.

Under koronapandemien ble bibliotekenes posisjon tydelig. Folkebibliotekene var et av få steder som holdt åpent mens andre stengte ned. Det var flere steder en sentral for utdeling av tester og munnbind, og ble mange steder et sted for å utveksle informasjon, og være et bindeledd lokalt. Dette viser bibliotekets kraft og funksjon.

Kulturvern og kulturarv

Meldingen understreker kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft. Bibliotekene bidrar aktivt i arbeidet med å ivareta kulturarven gjennom å forvalte vårt felles minne, både nasjonalt og lokalt. Som meldingen skriver, er kulturarven både mål, middel og motstandskraft, noe vi også har sett i krig og konfliktsituasjoner der bibliotek og museer har blitt utsatt for angrep, slik vi har sett i væpnede konflikter i verden.

Bibliotekene i planarbeidet

Folkebibliotekene er en del av vår offentlige struktur, med både innhold, medier, kunnskap, og som fysiske møteplasser. De inngår i en rekke av sivilsamfunnets funksjoner, og har utstrakt samarbeid med frivilligheten. I lokalsamfunn er folkebibliotek ofte brobyggere mellom sivilsamfunn og byråkratiet. Dette er særlig tydelig i de funksjonene bibliotekene inngår i samarbeid rundt informasjonstjenester til innbyggere, som servicetorg eller lignende.

Derfor kan bibliotekene, gitt mandat og ressurser, spille en viktig rolle som en del av beredskapens infrastruktur, og bør inn i kommunene og fylkeskommunenes planarbeid.

Bibliotekene bør inngå som en del av sentrale beredskapsaktører i sikkerhetspolitisk krise og krig, omtalt i kap. 5.4.

Samarbeid offentlig / frivillighet

Slik meldingen påpeker må «kommunene […] systematisk planlegge for større hendelser hvor samfunnet er avhengig av at ressursene finner hverandre.» Meldingen peker videre på behovet for samordning på både lokalt, regionalt og sentralt nivå, og sikres samarbeid mellom offentlige, private og frivillige aktører (kap. 3.8). Her har bibliotekene mulig til å bidra med verdifull kunnskap, innsikt og operasjonalisering, gjennom kontakt med både kommuneadministrasjon og politisk nivå, og fylkeskommunen på den ene siden, og sivilsamfunnet representert gjennom organisasjoner, frivillige og enkeltpersoner på den andre siden. Skal bibliotekene gjennomføre og kunne spille denne viktige rollen må de gis mandat, ansvar og resurser ti lå gjennomføre det.

Vi anbefaler at man bruker erfaringer fra Sverige, der bibliotekene har fått en samfunnskritisk rolle i landets totalforsvar i tilfelle det blir krise eller krig. Et ekspertnettverk er etablert, og en «verktøykasse», som skal hjelpe bibliotekpersonalet med å forberede seg på en krisesituasjon, er utformet.  

Norsk bibliotekforening foreslår

Del 2, kapittel 5

Nytt kulepunkt: «Utrede bibliotekenes funksjon og rolle i beredskapsarbeidet i kommunene, med tanke på fysisk sted med grunnleggende infrastruktur, som samarbeidsorgan mellom offentlig sektor og sivilsamfunn, samt rolle i informasjonsarbeid rettet mot befolkningen.»

Del 3, kapittel 7

Under punkt «styrke arbeidet mot desinformasjon og påvirkning gjennom å»

Kulepunkt 2, legge til «og bibliotekfeltet», så nytt kulepunkt blir: «i samråd med mediebransjen og bibliotekfeltet vurdere mulige tiltak som kan styrke befolkningens evne til kildekritikk og motstandskraft mot desinformasjon».

Stortingshøring – Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen

Faktisk.no AS

Overordnet: Sivil forankring av et motstandsdyktig demokrati

Stortingsmeldingen beskriver en dramatisk endring i sikkerhetssituasjonen i verden som vi kjenner oss igjen i. I møte med en mer krevende sikkerhetssituasjon er det avgjørende å jobbe forebyggende og ha konkrete tiltak før krisen oppstår. De siste årene har vi sett hvordan pandemi, ekstremvær og krig rundt i verden har påvirket informasjonslandskapet i Norge. I tillegg har utviklingen innen teknologi og sosiale medier skapt et mer fragmentert verdensbilde som har gitt utfordringer knyttet til å skape en felles virkelighetsforståelse. Det er viktig å løfte at det viktigste mediepolitiske tiltaket er å sikre fri og uavhengige redaktørstyrte medier. Samtidig er det et klart behov for å ruste befolkningen med kunnskap og innsikt slik at det er mulig å bygge motstandskraft i befolkningen mot uønsket påvirkning. Vi har allerede klare indikasjoner på at situasjonen i Europa er varig endret. Da EOS-tjenestene la frem sine åpne trusselvurderinger var E-tjenesten tydelig på at skillet mellom fred og krig er utvisket. På nett ser vi ringvirkningene av dette gjennom sammensatte trusler som både viser seg i informasjonslandskapet.

Denne vinteren ble det første demokratiske valget underkjent som følge av klare indikasjoner på fremmedstatlig påvirkning. Dette skjedde i Europa og et Natoland. Ekspertutvalget som leverte rapporten om Kunstig intelligens og valg var også tydelig på at også Norge må rigge seg for å unngå uønsket påvirkning av våre demokratiske valg. Dette er et arbeid som vi må starte med nå og vi har dårlig tid. Det er for sent å bygge tillit når krisen er et faktum. Samtidig er EOS-tjenestene tydelig på at vi må unngå å spre frykt og unødvendig bekymring.

Bygge robuste borgere i møte med dagens informasjonslandskap.
For å sikre at hele befolkningen kan ta aktivt del i samfunnsdebatten peker meldingen på et godt samarbeid med mediene for å bygge kunnskap om kildekritikk. Siden 2017 har Faktisk.no jobbet aktivt med faktasjekk og bygd opp et av landets fremste miljøer på kildekritikk. Faktisk ble etablert som et samarbeid mellom alle de store mediebedriftene i Norge; VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polarismedia. En sentral del av arbeidet i Faktisk har vært å følge med på det løpende ordskiftet og hvordan ulike plattformer og teknologi påvirker den offentlige samtalen. Med bakgrunn i dette ble skoleavdelingen Tenk opprettet i 2019 for å møte det utvidete behov i skolen. Med støtte fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen ble avdelingen etablert med tre lærere. Målet for avdelingen var å bygge kunnskap om kildekritikk og kritisk mediebruk. Gjennom en tett kobling til mediebransjen og god kunnskap om skolen har Tenk utviklet over 140 ulike undervisningsopplegg og ressurser som er forankret i målene i læreplanene. På den måten har Tenk utviklet innhold som bidrar til at lærerne møter de kravene som ligger i læreplanen, samtidig som elevene får en oppdatert undervisning med konkrete eksempler fra de unges nyhetsfeed både i redaktørstyrte medier og på sosiale medier.

Dette så vi særlig verdien av da koronapandemien slo til og informasjonen raskt ble utdatert. Dette har vi opplevd flere ganger for eksempel ved Russlands storskala invasjon i Ukraina i februar 2022 og 7. oktober angrepene i Israel med pågående krig i Gaza og på Vestbredden. Innen en uke var det undervisningsressurser klare til bruk i norske klasserom som gav lærere konkrete ressurser til å behandle tematikken i klasserommet. Dette har vært mulig spesielt på grunn av det gode samarbeidet og nettverket som Faktisk.no har med mediebransjen. Gode kontakter har gitt tilgang til innhold og fagpersoner som har kunnet dele innhold som har gjort ressursene dagsaktuell og fengende gjennom oppdaterte eksempler, men ikke minst gjennom god formidling på video og nett. Målet for Tenk har hele tiden vært å styrke fagpersonene med ressurser som filmer, oppgaver, konkrete ressurser som plakater og samtalekort. Alt dette har vært gratis tilgjengelig gjennom våre nettsider tenk.faktisk.no. I tillegg har Tenk holdt foredrag og workshops i hele landet for fagpersoner innen skole og utdanning. Men vi ser også behov i flere bransjer.

Når Stortingsmeldingen løfter frem at det er et økt behov for kunnskap om kildekritikk og kritisk mediebruk i møte med krise og krig er dette en virkelighet vi kjenner oss igjen i. Over fem år har innhold fra Tenk nådd ut til klasserom, bibliotek og fritidsklubber i hele landet. Månedlig er det snakk om mellom 6000 og 8000 elever i hovedsak i ungdomsskolen. Vi vet også at vårt innhold også er brukt på videregående, men behovet her er stort og udekket. Som Stortingsmeldingen peker på så er det en utfordring at endringen i informasjonslandskapet er enorm. Nye trender, sosiale medier og teknologi krever en helt annen grad av oppdatert innhold. Dette så vi særlig når kunstig intelligens for alvor ble allment tilgjengelig vinteren 2022. Måten de globale teknologiselskapene gjør sin teknologi lett tilgjengelig på, gjør at mange tar i bruk nye løsninger uten å ha kunnskap om personvern, påvirkning av ytringsfrihet eller hvordan teknologien påvirker læring. 

Med dette som bakteppe har Faktisk.no foreslått å etablere et “Senter for kildebevissthet” som skal være et kunnskaps- og kompetansesenter som når ut til hele befolkningen. Over tid vil senteret kunne gi innsikt og kunnskap til alle aldersgrupper, men i starten ønsker vi å jobbe mot barn og unge samt voksne over 65. Målet er at senteret kan gi hele befolkningen konkrete verktøy og oppdatert kunnskap til både å være kildekritisk, men også kunnskap om hvilke kilder vi kan ha tillit til og hvorfor. Med en god balanse mellom kildekritikk og kildetillit kan vi bygge kildebevisste borgere som er rustet til å delta aktivt i demokratiet og bidra til et robust samfunn som kan stå i mot uønsket påvirkning.

Senteret vil etablere lokale avdelinger rundt i landet både for å sikre muligheten til å nå ut, men også å utvikle innhold som kan svare til regionale utfordringer rundt i landet. For å bygge en motstandsdyktig befolkning er det avgjørende at dette senteret har en sivil forankring, uavhengig av norske myndigheter. I Stortingsmeldingen påpekes det at samfunnssikkerheten må ivaretas i et samarbeid mellom offentlige og private aktører. Dette er viktig. Sosiale medier og algoritmer har over tid gitt god grobunn for spredning av konspirasjonsteorier. Dette kan være med på å skade den offentlige debatten. Vi ser en verden der mistillit til forskningsbasert kunnskap og “anti-establisment” holdninger kan gjøre det krevende for offentlige myndigheter å nå ut med sitt budskap. Ved å spre aktørene mellom offentlig og private får vi flere muligheter til å nå hele befolkningen. 

NHO Reiseliv er den største arbeidsgiver- og næringsorganisasjonen for reiselivet i Norge med over 3 800 medlemsbedrifter. Vi er tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som er den største interesseorganisasjonen i Norge, og vi arbeider for å sikre våre medlemmer arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter som styrker reiselivsnæringen, slik at man legger best mulig til rette for økt lønnsomhet og sunn vekst for våre medlemmer. Vi takker for muligheten til å komme med innspill.

NHO Reiseliv leverte i 2022 sitt innspill til Totalberedskapskommisjonen. NHO Reiseliv mener momentene som ble trukket frem her er viktige å ta med seg i det videre beredskapsarbeidet. NHO Reiseliv er derfor skuffet over at hotellene og reiselivets rolle ikke er nevnt med et ord i Totalberedskapsmeldingen. Vi gjentar derfor våre hovedpoeng i innspillet til Totalberedskapskommisjonen her og ønsker samtidig at Stortinget er oppmerksompå dette i sin behandling av Totalberedskapsmeldingen: 

Under pandemien 2020-22 ble det tydelig for alle at reiselivet utgjorde en svært viktig del av samfunnets beredskap og sentrale infrastruktur. Hoteller ble brukt til innkvartering og karantene og bidra med helt vesentlige tjenester i  bekjempelsen av viruset.

Hotell finnes i hver eneste krok i landet, noe som igjen gjør hotell-instituttet svært egnet til krisehjelp i en beredskapssituasjon. Sånn sett belyste pandemien hvor viktig det er med overnattingskapasitet som kan innkvartere store grupper med mennesker raskt i hele landet. Hoteller er og en god avlastning for helsevesenet ved å både holde smitten nede gjennom trygge karantenefasiliteter og gjennom å frigi sengeplasser på sykehus. 

I en krisesituasjon må det lages systemer slik at regelverket kan endres på kort varsel ut ifra behovet som den konkrete krisen krever. Det innebærer at det må være system for høringer m.m., selv om det vil være svært kort høringsfrist. Samt at det må settes sammen grupper på kort varsel som kan komme med viktige innspill. Fraværet av høringer var et problem under pandemien som bidra til unødvendig forvirring som kunne vært oppklart før regler ble endret. 

Imidlertid gjorde pandemien det også veldig tydelig at man trenger å ta større hensyn til beredskapshotells bemanning i en krisesituasjon. Omtrent samtlige hotell i Norge permitterte hele eller deler av staben i dagene rundt 12.mars 2020. Dette inkluderte de hotell som har avtale med kommunene om å være i beredskap. Dette innebar at dersom noe hadde skjedd som gjorde at man raskt trengte et beredskapshotell, ville disse ikke hatt noen bemanning ut over daglig leder/direktør. NHO Reiseliv mener at man bør få på plass en ordning som sikrer at beredskapshotellene har bemanning også om det inntreffer scenarioer som gjør det naturlig å permittere staben."

NHO Reiseliv viser til slutt til NHO Reiselivs høringssvar til Nærings- og fiskeridepartementets høring av forslag til forskrift om innkvarteringsberedskap. Dette kan leses her: Høring – Forslag til forskrift om innkvarteringsberedskap - regjeringen.no - NHO Reiseliv avventer at NFD skal komme i gang med dette arbeidet. 

Kunstnernettverket samler 19 landsomfattende organisasjoner som representerer skapende og utøvende kunstnere i Norge. Samlet har disse forbundene om lag 30 000 medlemmer. Nettverket arbeider med kunstnerpolitikk, med særlig vekt på kunstneres inntektsforhold, sosiale rettigheter, stipend, vederlag og opphavsrett. 

Kunstnernettverket takker for anledningen til å komme med høringssvar til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen — Forberedt på kriser og krig.

Organisasjonene i Kunstnernettverket er svært positive til at stortingsmeldingen inkluderer en drøfting av kulturlivets betydning i en krise, og at den slår fast at kultur og det frie ordet er av stor betydning for sivil motstandskraft.

I punkt 6.4 understrekes det at «Regjeringen mener det er viktig å videreføre sterke og uavhengige medier og kunst- og kulturinstitusjoner som evner å ivareta kulturarv og opprettholde kulturelle aktiviteter under kriser og krig.»

Kunstnernettverket stiller seg bak denne formuleringen. Det er essensielt å verne om de fysiske møteplassene som biblioteker, museer, konsertarenaer og utdanningsinstitusjoner, der kulturuttrykkene kommer til syne og diskuteres. Beredskapsarbeid må ikke bare omfatte slike materielle faktorer, men også fortellingene som former vår identitet og historiebevissthet, og som er med på å bygge tillit mellom ulike grupper i samfunnet. Begrepet immateriell kulturarv er ikke brukt i Totalberedskapsmeldingen, og ligger kanskje innforstått i det overordnede begrepet «kulturarv». Likevel mener Kunstnernettverket at det er fornuftig og nyttig å bruke dette begrepet for å øke bevisstheten om at for eksempel utøvende kunst, tradisjoner, skikker og språk trenger vern. Stortingsmeldingen nevner UNESCO-konvensjonene, og her kan det være naturlig å trekke inn Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven (2003).

Sett fra vårt ståsted finnes det i dag betydelig kompetanse og et sterkt fagmiljø i Norge innenfor kulturbevaring, som diskuteres i pkt. 6.4.1. Dette tverrsektorielle samarbeidet bør fortsatt styrkes, slik stortingsmeldingen tar til orde for.

Like viktig, men kanskje vanskeligere å operasjonalisere, er hvordan man skal klare å opprettholde et nivå av løpende aktivitet i kunst- og kulturfeltet under kriser og krig, jfr pkt. 6.4.2.

Her sier stortingsmeldingen at «Regjeringen forutsetter at institusjoner som får statlig støtte lager planer for å ivareta vår kultur og formidle kultur, kunst- og kulturarv også under kriser, i den grad det er forsvarlig.» Kunstnernettverket er enig i at dette er viktig. For å sikre kvaliteten og gjennomføringsevnen på et slikt planverk i institusjonene, må man utruste dem med et godt kunnskapsgrunnlag. 

I tillegg er det essensielt at også det frie feltet omfattes. De frie kunstnerne uten direkte tilknytning til institusjoner er en viktig del av befolkningens tilgang til frie ytringer og kulturopplevelser. Samtidig er dette et felt som fort kan bli nedprioritert og glemt i en situasjon der institusjonene må prioritere. Da kan vern av eksisterende samlinger, kulturminner og historie bli høyere prioritert enn nyskapings- og utviklingsarbeid. Kunstnernettverket foreslår derfor at det hentes inn kunnskap om hvordan det frie feltet har blitt påvirket i beredskapssituasjoner og konfliktområder i andre land, og at man finner ut hvilke tiltak som har hatt effekt for å sikre at befolkningen fremdeles har tilgang til nyskapt kunst. At samtiden kommenteres gjennom ny kunst vil være et viktig bidrag til motstandskraft, engasjement og demokratisk meningsutveksling i en krisesituasjon. Vern og bevaring må derfor gå hånd i hånd med utviklings- og nybrottsarbeid, slik det gjør i fredstid.

Telenor forvalter viktige deler av landets samfunnskritiske infrastruktur, og sørger for trygge og stabile leveranser av digitale tjenester. Dette inkluderer blant annet befolkningsvarsling samt å levere tale, data og SMS som grunnleggende nasjonale funksjoner (GNFer), som er kritiske for at det norske samfunnet skal fungere både i fred, krise og krig.

I et totalberedskapsperspektiv illustrerer ovenstående hvor viktig det er med et tett samarbeid mellom privat sektor og myndigheter – i den forstand at den digitale infrastrukturen og tjenestene som vårt digitale samfunn er så avhengig av, i stor grad bæres av kommersielle, sivile virksomheter.

Overordnet oppfatter vi at meldingen inneholder mange gode ansatser, men det er avgjørende at myndighetene raskt konkretiserer og operasjonaliserer disse.

I den muntlige høringen begrenser vi våre innspill til tre tematiske områder:

1) Næringslivet må reelt integreres i totalberedskapen

Et av våre tydeligste budskap i forlengelsen av Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17), var at myndighetene bør ta grep for å integrere de mest sentrale næringslivsaktørene i relevante fora på fast basis. Bakgrunnen for dette er det faktum at vesentlige deler av nasjonal kritisk infrastruktur eies av sivile virksomheter, og dette øker behovet for behovet for felles situasjonsforståelse, bedre samhandling ved kriser mv.  

Med meldingen legges det opp til en ny, felles rådsstruktur på departementsnivå, hvor det – etter det vi oppfatter – etableres «sektorvise» beredskapsråd på nivået under Kriserådet. Et av formålene med strukturen er å «sikre mer systematisk og forpliktende involvering av relevante private og frivillige aktører». Vi er imidlertid usikker på om denne strukturen gir en tilstrekkelig og reell integrering av sentrale næringslivsaktører.

Vårt ønske er at komiteen tydeliggjør i sin innstilling at store norske virksomheter som eier/drifter samfunnskritisk infrastruktur, opererer i nøkkelsektorer som er avgjørende for at Norge fyller sin vertslandsforpliktelse etter NATOs Artikkel 3 (robust energi, mat- og vannforsyning, kommunikasjonssystemer og transport), og i kraft av sin størrelse og egenevne er relevante beredskapspartnere for myndighetene, får møte i for eksempel Kriserådet eller på tilsvarende høyt nivå for diskusjoner om totalforsvaret. Dette må gjøres på jevnlig basis, og ikke som enkeltstående hendelser. Det er viktig at man etablerer denne type samhandling før vi står i en krise.

Komiteen bør også understreke viktigheten av å ruste opp evnen til å bygge tverrsektoriell situasjonsforståelse på sentralt nivå, og at sentrale aktører i næringslivet sikres oppdatert tilgang til trusselinformasjon. Komiteen bør endelig påpeke behovet for systematisk integrering av næringslivet i relevant planverk, samt i øving og trening.

 2) Det offentlige må prioritere sikkerhet og robusthet i sine innkjøp

Beredskap i form av sikre og robuste tjenester og infrastruktur koster, og er kun mulig å etablere om sentrale offentlige aktører som stat og kommuner stiller krav på dette området når de gjør anskaffelser i fredstid. Det er bare da slike kan leveres i krise og krig. Det er derfor helt avgjørende at stat og kommuner bruker offentlige anbudsprosesser til å prioritere sikkerhet og beredskap, og gjennom dette også bidrar til å etablere et marked for sikkerhet og robusthet.

Vi merker oss at det i meldingen sies at muligheten for å stille krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser skal «klargjøres», og at myndighetene vil «bidra til god veiledning om sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser». Dette er positivt, men Telenor stiller seg spørrende til om dette er tilstrekkelig for å sikre reell prioritering av sikkerhet og beredskap i anbudsprosesser. Komiteen bør etterlyse en klargjøring på dette punktet.

Det er i denne sammenheng meget positivt at meldingen tar til orde for at det skal inngås «strategiske avtaler med næringslivsaktører for å sikre tilgjengelighet til ressurser både i fredstid og i hele krisespekteret opp til krig», som et supplement til Forsvarets egenevne. Dette vil kunne bidra til optimal utnyttelse av tilgjengelige ressurser, og er et klokt grep som komiteen bør stille seg bak. 

3) Felles nordiske løsninger for sikkerhet og beredskap

Meldingen slår tydelig fast at «sivilt beredskapssamarbeid mellom de nordiske land, i rammen av NATO, skal forsterkes». Videre fremgår det at «regelverk ikke skal være til hinder for felles nordisk samarbeid som bidrar til økt motstandskraft».

I så måte er spørsmålet om sikkerhetsklarering et godt eksempel: Telenor kan i dag ikke benytte personell i Norge fra f.eks. Sverige sømløst i vår nordiske operasjon – selv om personellet er sikkerhetsklarert i Sverige. Som komiteen er kjent med kan det ta svært lang tid å få den norske klareringen på plass – en tid vi ikke alltid har, og særlig ikke i en krise. Dette handler om manglende symmetri i måten nasjonal sikkerhetslovgivning i Norden er innrettet, samt hvordan kritiske sektorer og sivile virksomheter er underlagt denne lovgivningen.

Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023: 17) anbefalte at Norge burde «ta initiativ til å styrke samarbeidet om totalforsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i Norden». Telenor støtter at norske myndigheter snarlig tar konkrete initiativ overfor våre nordiske naboer for å gjøre det enklere å benytte personell, infrastruktur og systemer på tvers av grensene. Dette vil både kunne løse utfordringer knyttet til knapphet på kritisk kompetanse, samt bidra til ønsket redundans i infrastruktur og systemer.  

Telenor mener at et nordisk samarbeid med en mer harmonisert sikkerhetslovgivning og klarering på områder som understøtter kritiske sivile funksjoner, vil kunne bidra til nødvendig skala og dermed i større grad stimulere de multinasjonale teknologileverandørene til å etablere kompetansemiljøer i Norden. Ut over å bidra til regionens digitale motstandskraft, vil dette også kunne styrke nordisk innovasjons- og konkurranseevne. Vi ber komiteen vektlegge dette i sin innstilling.

Politiets Fellesforbund (PF) takker for muligheten til å komme med høringsinnspill i forbindelse med Justiskomiteens behandling av Totalberedskapsmeldingen.

Det er positivt at regjeringen har satt ned både Totalberedskapskommisjonen og nå fremmer Totalberedskapsmeldingen. Dette er omfattende dokumenter som beskriver en stor bredde av beredskapsutfordringene.

Dessverre mener PF at Totalberedskapsmeldingen er svak. Det er mye omtale knyttet til hvilket ansvar privatpersoner, næringsliv og frivillige har. Videre er det mye om dialog og informasjonsutveksling på departementsnivå. Dette er sikkert viktig, men det er ingen departement eller direktorat som håndterer kriser som oppstår – det er det først og fremst personell i førstelinjen som gjør gjennom politiet, brann- og redning samt helsetjenesten.

Men hva med statens eget ansvar? Staten har ansvar for de viktigste beredskapsressursene i landet: Politiet. Politiet er den statlige aktøren som er til stede flest steder i hele landet. Politiet håndtere mindre og større kriser daglig. Det fundamentale spørsmålet meldingen ikke reiser er: Er politiet dimensjonert for å håndtere den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen?

Politiets kapasiteter har ikke blitt styrket siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Det er politidistriktene som i all hovedsak håndterer de kriser som oppstår rundt omrking i landet. I 2024 var gjennomsnittlig antall politiårsverk i politidistriktene 256 færre årsverk sammenliknet med 2022, ifølge tall fra politiet.no.

På materiellsiden har lite eller ingenting skjedd. Det er fortsatt kun en politihelikopterbase og ingen flere helikoptre. Politibåtene har fått bruksforbud. Utvikling av nye IKT-systemer har politietaten etterlyst i årevis. Det er ikke innført generell bevæpning til tross for anbefalinger om dette fra både Maktmiddelutvalget, Politidirektoratet, PST og PF.

Parallelt har kriminaliteten innenfor mange områder økt. Drap, ungdomskriminalitet, narkotikakriminalitet og digital kriminalitet er blant områdene som hatt en negativ utvikling. Politimesteren i Oslo skrev nylig i Politiforum at antall prioriterte oppdrag politiet ikke hadde kapasitet til å rykke ut på i Oslo politidistrikt, økte med 40 prosent i 2024.

Etter PFs syn må skjerpet trusselbilde og økt kriminalitet medføre økt kapasitet i form av materiell og personell i politiet.

Lære av reelle hendelser

Politiet har erfaring med å håndtere ulike store hendelser og kriser. Massemigrasjonen over Storskog i 2015. Cyberangrepet mot Norsk Hydro i 2019. Grenseoppdraget i forbindelse med pandemien og kvikkleireskredet på Gjerdrum i 2020. Rekordstore asylankomster i kjølvannet av krigen i Ukraina. Det er ulike hendelser og kriser, men til felles for dem er at kapasiteten til politiet blir utfordret umiddelbart når de inntreffer.

I 2015 var det stort behov for personell og materiell til Finnmark politidistrikt for å håndtere massemigrasjonen. Svært få politifolk og grensekontrollører i Øst-Finnmark måtte håndtere en uholdbar situasjon alene, i altfor lang tid, før de fikk bistand.

Cyberangrepet mot Norsk Hydro viste at politiets kapasitet også utfordres ved alvorlige angrep i det digitale rom.

Kvikkleireskredet på Gjerdrum var en krise av en annen dimensjon, men den vist nødvendigheten av å ha kapasiteter raskt på stedet. Gjerdrum ligger i så måte svært gunstig plassert da både politiets nasjonale beredskapsressurser, redningshelikopter, Forsvarets helikoptre, Norges største sykehus med legehelikoptre og landets største brann- og redningsvesen alle ligger innenfor kort radius fra området. Et liknende kapasitetstilfang finnes ikke noe annet sted i landet.

Under pandemien hadde grenseoppdraget vært svært vanskelig å gjennomføre uten bistand fra Heimevernet. Svært mye av politiets oppdragsløsning i kriser og alvorlige hendelser beror på bistand fra Forsvarets kapasiteter. Hva skjer dersom og når disse kapasitetene ikke kan bistå politiet?

Det fremstår som paradoksalt at regjeringen ikke reflekterer over at politiet må settes i stand til å ivareta sitt eget samfunnsoppdrag. Hele begrunnelsen for den store satsingen på Forsvaret er at Norge kan havne i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon hvor Forsvaret må bruke egne kapasiteter på eget primæroppdrag. Hvis og når dette skjer vil blåsonen, det vil si alt som skjer under terskelen for krig, være særdeles sårbar. Det handler om materiell og personell.

PF mener det er mange åpenbare fordeler av å styrke politiets kapasiteter. Politiet er som nevnt sentral i hendelseshåndtering hver eneste dag, hele året. Flere tusen oppdrag er akuttoppdrag hvor liv og helse er i fare. Ved slike tilfeller vil mer materiell og personell medføre at politiet kan løse oppdragene raskere og bedre. Både politiberedskapen, hendelseshåndteringen og ikke minst befolkningen vil profitere av dette.

Hva er viktigst?

Beredskap forutsetter at personell og materiell er tilgjengelig når noe skjer. God beredskap innebærer at det også er et overskuddsvolum, det vil si at det er mulig å håndtere flere parallelle alvorlige hendelser samtidig. Men beredskap koster.

Politiet har i mange år jobbet systematisk for å ta ned den operative aktiviteten til et minimum og utnytte mannskapene maksimalt. Dette har medført at politiberedskapen er kuttet til grensen av den forsvarlige. Logikken bak er at dette gjøres for å spare penger. Sårbarheten er at det er altfor få mannskaper på jobb når noe alvorlig inntreffer.

Regjeringen og Stortinget må nesten bestemme seg for hva som er viktigst: Beredskap tuftet på faglige vurderinger og anbefalinger, eller en såkalt «effektivisering» gjennom å foreslå og bevilge så stramme budsjetter at beredskapen kuttes til et minimum.

Politidirektoratet offentliggjorde i 2021 en rapport om politiets kapasitet på det politioperative området.  I rapporten kom det frem at politiets kapasitet ikke hadde økt gjennom nærpolitireformen. Med andre ord var veksten i politiansatte kommet andre steder enn i det operative segmentet. I og med at antall politiårsverk har gått ned de siste årene er det ingenting som tyder på at dette har blitt bedre siden rapporten ble publisert.

Budskapet er forstått, nå kreves det handling

Professor ved Nord Universitet, Odd Jarl Borch, som var deltaker i Totalberedskapskommisjonen, skrev et godt innlegg i Politiforum den 17. januar. PF deler hans budskap «Vi trenger ikke flere utredninger nå. Vi behøver konkrete satsinger på kapasitet og kompetanse».

Borch trakk særlig frem Nord-Norge. I våre tre nordligste fylker og politidistrikt var det gjennomsnittlig 1201 politiårsverk – til sammen - i 2024. I 2022 var gjennomsnittet 1184. Et taktskifte kan det neppe sies å være. Det er ingen politihelikoptre utover ett sivilt helikopter som kan brukes til transport. Det er knapt politibåter. Avstandene og vaktområdene er enorme.

Forsvaret har en del ressurser i Nord-Norge, men som tidligere nevnt er spørsmålet hva politiet og det sivile samfunnet skal gjøre den dagen Forsvaret behøver sine ressurser til sitt eget primæroppdrag.

Da pandemien kom til Norge, ble politiet i løpet av få uker forsterket med 400 politistillinger. Det viser at dersom det er politisk vilje og kriseforståelse, er det mulig å få til mye på kort tid. Det er snart tre år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret. Mesteparten av de scenarioer som er beskrevet i Totalberedskapskommisjonen og Totalberedskapsmeldingen faller inn under politiets ansvar. Da gjenstår spørsmålet: Når kommer kapasitetshevingen for politiet?

EcoGrave er en bedrift med ekspertise innenfor gravferdsområdet. Vi arbeider for å sikre verdig og etisk forsvarlige løsninger på utfordringen med for få tilstrekkelig med gravplasser. Dette er en problemstilling som er relevant i det daglige, men også i krise og krig. Det å være forberedt og å ha planer for det verst tenkelige er også viktig innenfor gravferdsområdet.

I Totalberedskapsmeldingen er regjeringen opptatt av at beredskapsarbeidet favner bredt. Det bør også innebære en beredskap for mulig større behov for gravplasser. I dag finnes det ingen slike beredskapsplaner for en mulig krise – og krigssituasjon.

Kommunene er pålagt å ha gravplasser tilgjengelig for 3 prosent av befolkningen til enhver tid. I «Gravplassundersøkelsen 2023» fra hovedorganisasjonen KA framgår det at 6 fylker ikke har nok gravplasser til 3 prosent av befolkningen, og kun 18 prosent av kommunene har tatt høyde for den økte dødeligheten fram mot 2050 i sine arealplaner. Til sammenligning har den svenske kirken bedt menighetene om å forberede seg på å kunne gravlegge opptil 5 prosent av soknets innbyggere. Dette skal i tillegg kunne skje i en situasjon med hvor internett, telefondekning og strømnettet er satt ut av spill.

Basert på framskrivinger av dødstall i forhold til tilgjengelige ledige graver basert på kommunenes innbyggertall er vår anbefaling at kravet til ledige graver økes fra dagens nivå til minimum 6 prosent. Dette tallet hensyntar ikke behovet som vil oppstå i en krise – og krigssituasjon.  

For å kunne sikre verdig og etisk forsvarlige løsninger på utfordringen med for få gravplasser mener vi det vil være behov for endringer i Gravferdsloven og Gravferdsforskriften. Dette innebærer blant annet:

• - å sette inn nødvendig tiltak for gjenbruk av graver
• - justering av fredningstid for lagring av aske etter kremering
• - blanding av aske i en stor urne
• - styrket kremasjonskapasitet

Vi i EcoGrave vil derfor tillate oss å komme med et forslag til hvordan Justiskomiteen kan følge opp dette arbeidet når dere nå skal ferdigstille komiteen sitt arbeid med Totalberedskapsmeldingen

Forslag til merknad:

Komiteen mener det er viktig å sikre nok kapasitet til å sikre en forsvarlige og verdige gravferder i en mulig krise – og krigssituasjon.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

• - Stortinget ber regjeringen utrede hvordan framtidig gravplasskapasitet kan sikres i en mulig krise – og krigssituasjon.

Økt totalberedskap krever forsterket forskning og økt bruk av uavhengige sivile forskningsmiljø for å bygge relevant forskning, teknologi og innovasjon 

Forskningsinstituttenes Fellesarena organiserer de 33 uavhengige forskningsinstituttene som fyller kriteriene for grunnfinansiering fra Forskningsrådet, til sammen 7500 årsverk og 11,5 mrd kr i årlig omsetning, derav 1,4 mrd kr fra utlandet.   

Vi takker for muligheten til å gi innspill til Meld. St. 91 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen. 

Totalberedskapsmeldingen peker tydelig på Norges hovedutfordringer. Vi støtter strategiene om å utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering, herunder involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid og sikre tettere forsknings- og innovasjonssamarbeid mellom sivile sektorer og forsvarssektoren.  

Forskning og kunnskapsberedskap er avgjørende for å møte akutte og langsiktige kriser. Uavhengige forskningsinstitutter finnes over hele landet og er drevet av å møte samfunnsutfordringer, også beredskapsutfordringer som meldingen peker på. Forskningen omfatter bl.a. samfunnskritisk infrastruktur, klimasårbarhet, atomberedskap, forsvarsindustriell teknologi, matproduksjon, cybersikkerhet, terrorvirksomhet osv. Det gjelder bl.a. forskningsinstituttene SINTEF, NORCE, IFE, NORSAR, Norsk Regnesentral, NIBIO, NOFIMA, PRIO, NUPI og mange flere. Felles er at de arbeider med forskningstema som svarer på samfunnets behov og kan snu seg raskt når behov oppstår. Vi mener derfor det er viktig når regjeringen ønsker å stimulere forskning, innovasjon og teknologisk utvikling som kan bygge en sterkere cybersikkerhetsindustri i Norge og slik styrke digital sikkerhet. Vi er på den andre siden kritiske til at meldingen ikke synliggjør forskning som en sentral del av løsningen på andre beredskapsområder. Det trengs en langt mer konkret og målrettet forskningssatsing enn det som skisseres i meldingen. Vi har store forventninger til at den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet vil inneholde tydelige mål og virkemidler, blant annet når det gjelder å øke bevilgningene til relevant forskning gjennom Forskningsrådet og til å styrke samarbeidet mellom næringsliv, offentlige myndigheter og forskningsmiljøer. Uten forskning, teknologiutvikling og innovasjon vil ikke Norge greie å styrke beredskapen, som feks forsyningssikkerhete, herunder matsikkerheten eller hendelser forårsaket av klimaendringer. Økt totalberedskap krever forsterket forskning og økt bruk av uavhengige sivile forskningsmiljø om relevant forskning, teknologiutvikling og innovasjon. 

FFA foreslår at: 

• Totalberedskapsmeldingen følges opp med en forskningsstrategi frem til 2030 som knytter forskningsprioriteringer til beredskapsutfordringene og legges til grunn for forskningsinvesteringer gjennom Forskningsrådets utlysninger. 

Kunnskapsberedskap etableres i normalsituasjon – behov og løsninger må finne hverandre 

Instituttene er en sentral del av den norske kunnskapsberedskapen1 som kan mobiliseres raskt i kriser. Vi så feks at NGIs kompetanse ble mobilisert når Gjerdrum-skredet gikk, Norsk Regnesentral ble raskt etterspurt til å beregne R-tallet under pandemien, SINTEF kunne rast beregne styrke når broen ble tatt i Gudbrandsdalen, Veterinærinstituttet blir etterspurt nå salmonella oppstår i kylling, NORSAR forteller styrken på bomber ved atomkraftverket i Kyiv og PRIOs kompetanse benyttes til å fortolke Russlands angrepskrig i Ukraina. Felles er at når nettverk og samarbeidsrelasjoner er etablert i normalsituasjon, mobiliseres kunnskapen raskt i krisesituasjon.  

FFA foreslår at: 

• Myndigheter med beredskapsansvar skal i normalsituasjon kartlegge hvilke kunnskapsbehov alvorlige hendelser vil kunne skape og hvilke kunnskapsmiljøer som vil kunne være aktuelle bidragsytere. Relasjoner, datahåndteringsplaner og avtaler med forskningsinstitutter og andre som kan bistå raskt i en alvorlig situasjon, bør etableres slik at løsninger finner hverandre raskt. 

Bedre ressursutnyttelse på tvers av sektorer 

Vi mener regjeringens planer om å utvikle forskningssystemet slik at flere forskningsutførende aktører kan bidra til skjermingsverdig og sikkerhetsgradert forskning, er avgjørende for å utnytte de samlede forskningsressursene godt og makte å utvikle nødvendig forskning for å styrke Norges totalforsvar og beredskap. Et helhetlig forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning er banebrytende og nødvendig i dagens utfordringsbilde.  Slik kan en utnytte de samlede ressursene bedre og sikre Norges samlede kunnskapsbehov. Kunnskap og teknologi utviklet for et sivilt formål kan anvendes i forsvarssektoren og vice versa. Feks kan forskning og teknologiutvikling bygge industriell konkurransekraft som er anvendbar ut over forsvarssektorens behov. Vi ser frem til at dette operasjonaliseres i den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet. 

Forskningsinstituttene i FFA er sikkerhetsbevisste, orientert mot å løse samfunnsutfordringer, er vant til oppdragsforskning for næringsliv og offentlig sektor og har et sterkt internasjonalt samarbeid. Blant de 33 uavhengige forskningsinstituttene, har 14 institutter med til sammen ca. 3.400 forskerårsverk, erfaring med samarbeid med forsvarssektor og forsvarsindustri. Instituttene har en kapasitet for å delta i tverrfaglig og tverrsektorielt forsknings- og teknologiutviklingssamarbeid som vil øke Norges forsvarsevne. De representerer en stor faglig bredde med relevans for forsvarssektoren, og kan bidra på samtlige forskningsbehov som beskrevet i kap. 10 i Langtidsplanen for forsvarssektoren. Instituttene er i dag representert i alle regioner og bidrar med forskningskapasitet i hele Norge. Vi mener det er prinsipielt viktig at forsvarssektoren søker synergi gjennom samarbeid, og ikke bygger parallell kompetanse til eksisterende kompetanse. Vi er en liten nasjon og må dra lasset sammen og sørge for at forskningskapasiteten i militær og sivil sektor utnyttes best mulig. Som LTP for Forsvarssektoren også sier, må en satsing på nye lokasjoner som i Tromsø/Nord-Norge og ev i Trondheim også bygge på, og bidra til å forsterke, de allerede etablerte forskningsmiljøene i regionene. 

FFA foreslår at: 

• De uavhengige instituttene må benyttes mer for å styrke Norges totalberedskap. De relevante instituttene må gis legitimitet i forsvarssektorens forskningsaktivitet for å kunne delta med kapasitet og infrastruktur likeverdig med FFI i industrisamarbeidsprosjekter og sikkerhets- og beredskapspolitisk forskning. Legitimitet kan gis gjennom prekvalifisering eller andre godkjenningsordninger som omfatter faglig og sikkerhetsmessig vurdering. Ved å fjerne unødvendige systembarrierer kan en realisere et stort FoU-potensiale for totalberedskap. 

Først og fremst vil vi takke for muligheten til å gi innspill til Totalberedskapsmeldingen. YS sine medlemsforbund organiserer et bredt spekter av arbeidstakere med viktige funksjoner i totalberedskapen i Norge. Vi deler regjeringens virkelighetsbilde og er glade for at de tar den nye beredskapssituasjonen på alvor. Vi ser stadig flere eksempler på hybrid krigføring som cyberangrep, samtidig som klimaendringene skaper ekstremvær og nye beredskapsutfordringer over hele landet. Siden nittitallet har vi også opplevd en såkalt dyp fred som har senket bevisstheten rundt beredskapstenkningen i landet og skapt en mangelfull øvelseskultur. Alt dette skjerper behovet for en robust beredskap. Derfor må vi også styrke beredskapen umiddelbart, men dessverre opplever medlemmene våre flere hindre for dette.  

For å skape bedre forståelse, samarbeid og effektivitet i nødsituasjoner må det gjennomføres hyppigere tverretatlige øvelser mellom nødetatene, sivilsamfunnet, de frivillige beredskapsorganisasjonene og andre relevante aktører. Dermed vil vi også identifisere og håndtere utfordringer knyttet til dobbelt- og trippelfunksjoner. Dessverre opplever flere av medlemmene våre at det er vanskelig å få aksept for å planlegge hendelser man håper at ikke skal skje. I mange sektorer er det derfor behov for å bygge en bedre kultur og aksept for beredskapsarbeid.

Vi må også avklare hvem som skal gjøre hva i krisesituasjoner. I beredskapssamarbeidet er det avgjørende at arbeidstakerne kjenner sin rolle og har kunnskapen og utstyret som trengs for å gjennomføre oppgavene sine. I beredskapsarbeidet opplever mange av medlemmene våre at de får flere hatter på hodet samtidig. Derfor må den operative styringen i spesielt kommuner- og fylkeskommuner bli bedre.

Det er viktig at partene i arbeidslivet involveres i beredskapsplanleggingen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Totalberedskapsarbeid er et omfattende samarbeid der våre medlemmer i både offentlig og særlig privat sektor trekkes inn. På den ene siden må vi involveres for å understøtte deres behov. Samtidig gir vi viktige innspill og tilbakemeldinger til myndighetene. Under pandemien var dette avgjørende for håndteringen av pandemien.

Videre mangler de fleste ansatte i Forsvaret, brannvesenet, tolletaten og ambulansetjenestene yrkesskadeerstatning under øvelser. Vi kan knapt være tydelige nok på hvor ødeleggende dette er for beredskapsarbeidet. I praksis fører det til færre øvelser, og de øvelsene som gjennomføres, er mildere utgaver enn hva man møter i reelle situasjoner. I dag har vi derfor en øvelseskultur som ikke forbereder landets nødetater på reelle beredskapssituasjoner.  

Frivillige organisasjoner er et sentralt element i beredskapen, spesielt for den offentlig organiserte redningstjenesten. En tett integrasjon mellom det offentlige og frivillige organisasjoner bidrar til forankring av et situasjonsbilde fra staten til den enkelte innbygger. Samtidig ser YS at selv om frivilligheten ofte trekkes frem som viktig, prioriteres den sjelden. Dette går mot alle faglige råd regjeringen har fått de siste årene.

I dag mangler ambulansetjenesten en fastsatt responstid, noe som fører til at kvaliteten på ambulansetjenestene varierer mellom landsdeler. Totalberedskapsmeldingen er tydelig på at tjenesten trenger en forutsigbar responstid. Likevel skal responstiden nå utredes for tredje gang siden Stortinget forskriftsfestet den i 2021. Det holder ikke. Brannvesenet har i dag en fastsatt responstid, og det må være mulig å trekke på deres erfaringer for å innføre en responstid også for ambulansevesenet.

I dag er det heller ikke krav til matlagre på offentlige institusjoner som sykehus og eldrehjem. Dette må utbedres for å redusere sårbarheten ved krisesituasjoner.

Til slutt er det viktig at vi senker de juridiske og organisatoriske tersklene for å dele informasjon mellom aktører, særlig offentlige og private. Rapporten fra koronakommisjonen viser at det er manglende evne og vilje til å dele informasjon mellom aktører. Dette påvirker muligheten for å skape en felles situasjonsforståelse og effektivt samarbeid både i forkant av- og under beredskapssituasjoner.

YS takker for invitasjonen og ser fram til å samarbeide med Regjeringen og Stortinget om å skape en tverrpolitisk strategi for landets beredskapsevne, som kan stå seg over flere år.

Totalberedskapsmeldingen er en god begynnelse, men ikke mer enn det  Meldingen har mange gode sider, spesielt på det overordnede plan. Men, regjeringen følger ikke dette opp bevilgningsmessig og raskt nok etter vår mening. Var det ikke alvor likevel og haster det ikke lenger?

Innledningen gir strategiske prioriteringer for å styrke den sivile beredskapen på en god måte. Regjeringen understreker den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden krigen og at den vedtatte styrkingen av forsvaret er historisk, og at det er nødvendig å styrke den sivile beredskapen. Dette tolker vi som en erkjennelse av ikke tilstedeværende grunnleggende forutsetninger for å lykkes, verken med tanke på den nødvendige støtten til sivilsamfunnet eller sivil støtte til forsvaret, begge deler livsviktige for etablering av et relevant forsvar..

Forberedt på krise og krig Regjeringen har planlegging og styring av sivil beredskap tverrsektorielt: Beredskapsråd på alle forvaltningsnivåer, utarbeidelse av langtidsplan for sivilt beredskap, jevnlige totalberedskapskommisjoner, en nasjonal sikkerhetsstrategi, lov med krav til grunnsikring, tydelige krav til og styrke etatsstyringen innen beredskap. Ingen vesentlige strukturelle endringer skisseres, men Statsministerens kontor skal styrkes med stillinger. Samarbeidet i Norden og med NATO skal styrkes og vertslandsstøttekonseptet skal følges opp.

SMS spør seg hvordan dette skal lykkes uten strukturelle eller forvaltningsmessige endringer av betydelig større omfatning, eksempelvis med et Beredskapsdepartement med beredskap som sektoransvar eller et robust beredskapselement i Statsministerens kontor? Regjeringen fastholder ansvarsprinsippet i totalforsvaret. Den sektor som har ansvaret for en virksomhet i dag under normal drift skal også skal også ha det i krig. Risikoaksept er en del av utøvelsen av ansvarsprinsippet. Dette arbeidet skal og må tilpasses utfordringsbildet og de økonomiske og administrative konsekvenser skal fremmes i de årlige forslagene til statsbudsjett. (Ihht sedvane i prioriteringer og tverrprioriteringer her i landet).

Denne sedvanen er sannsynligvis en av de viktigste grunnene til at verken forsvaret eller totalforsvaret ble styrket før etter 10 år med Russlands aggresjon. Mao- ansvarsprinsippet alene er utilstrekkelig for å sikre tilstrekkelig beredskap.

 Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad disse tiltakene vil gjøre det sivile samfunn bedre forberedt på krig før vi ser en større grad av konkretisering. Det som skisseres av «strakstiltak,» moderat øking av tjenestepliktige i Sivilforsvaret, styrking av frivillige organisasjoner, oppheving av stopp i bygging av tilfluktsrom, styrking av beredskapskoordinering hos Statsforvalterne og at helsesektoren «skal samarbeide med Forsvaret» er bra, men ikke spesielt betryggende, gitt dagens status. Som eksempel kan nevnes at et nytt sykehus i Finnmark uten tilfluktsrom ble ferdig i 2017. Det nye sykehuset i Narvik som er bygget uten kjeller eller tilfluktsrom og uten formelt samarbeid med forsvaret, beskrives allikevel av helseministeren som et «krigssykehus». Norge har i dag tilfluktsrom til 45 % av befolkningen, Finland har 90%.  Meldingen skriver også at evakuering og krigsutflytting skal «vurderes». Gitt erfaringene om hvor raskt situasjonen forandrer seg, bør kanskje evakuering gis høyere prioritet siden vi er trege med å oppfatte alvorligheten i dagens situasjon?

Sammensatte trusler Hver dag utsettes vi for hybrid krigføring. Det er statlige, men skjulte, angrep på oss som ligger under terskelen for væpnet konflikt. Et illevarslende forvarsel er sjef PSTs advarsel om at sabotasje fra Russland må påregnes

Regjeringen vil ha systemer for å ha kontroll med nasjonale eiendommer og oversikt over eierskap. De vil også ha en lov om kontroll med utenlandske investeringer. Og Regjeringen vil «styrke sikkerheten i maritim sektor og sikre at det er tett samarbeid og samordning mellom sivile og militære myndigheter, samt mellom privat og offentlig sektor», uten at dette konkretiseres.

Meldingen lister opp en rekke, men dessverre lite konkrete tiltak, og vi trøstes med at regjeringen vil «legge fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon våren 2025». Eksempelvis å utvide bruken av sikkerhetsloven, definere flere virksomheter og objekter som sikkerhetskritiske, eller å etablere en institusjon som skal ivareta psykologisk forsvar, for å etablere motstand mot påvirkningsoperasjoner og forbedre evnen til å hevde oss i kampen innen det kognitive domene kan etter SMS’ mening være gode eksempler som egner seg på konkretiserte og prioriterte tiltak som lar seg raskt implementere.

Understøtte militær innsats Regjeringen vil utvikle et totalforsvar som virker i det daglige, og som er forberedt på krig. Det understrekes at dette nå vesentlig dreier seg om sivilsamfunnets evne til å støtte forsvaret og ikke lenger omvendt. Tverrsektoriell innsats styrkes, planer skal harmoniseres, felles grunnlag skal bygges, pilotprosjekter i Nord skal støttes og den sivile motstandskraft styrkes.

SMS vil understreke at teknologisk utvikling, entydig øremerking av en felles motstander og ikke minst Finland og Sveriges inntreden i NATO har skapt et sammenhengende militært operasjonsområde på den fennoskandinaviske halvøya. Dette betyr at vi ikke lenger kan se bort fra å etablere en felles trusselforståelse og ikke minst hvordan våre nordiske naboer organiserer sivil (og militær) beredskap. Ideelt sett bør det være «sømløshet» i dette samarbeidet, om de nødvendige synergier som trengs for at effekt skal oppnås i et sømløst skandinavisk forsvar.

I dag er forsvaret avhengig avstøtte fra alle deler av totalforsvaret. Avhengigheten av sivile, offentlige og private virksomheter og sektorer er varierende, men få steder så stor som innen helse. Denne er derfor velegnet som et belysende eksempel. Regjeringen viser til «En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa»[6] fra i fjor. En ny modell med klargjøring av roller, ansvar og myndighet er under utvikling, og man vil styrke tverrsektorielt samvirke og engasjere næringslivet og frivillige sterkere. Faktum er at Forsvaret er avhengig av sivil helse fra første øyeblikk i en krigssituasjon. I Helse- og omsorgsministeres helsetale nylig var sivilt-militært samarbeide eller helseberedskap for krig ikke nevnt med ett eneste ord. Virkeligheten er likevel at alle norske sykehus må være forberedt på å bli krigssykehus fra første øyeblikk.

De utilstrekkelige planleggings- og måleparametere mtp ønsket nivå beredskap i helse er spesielt utfordrende. Dette finnes innenfor krav til ventetider og pakkeforløp og lignende. Sektoren er i tillegg sterkt rettighetsstyrt, noe som vanskeliggjør omprioritering. En krigssituasjon krever omprioriteringer med beredskapsklausuler i alle relevante lover og forskrifter og prioriteringsforskrift og tilhørende veiledninger må utvides og modifiseres. Dette mangler i dag.

Konklusjon Meldingen er god i den forstand at alt som står i den er fornuftig og nødvendig, men problemet er det som meldingen ikke nevner. Den er ikke tilstrekkelig tydelig på ansvar, roller, myndighet, strukturer, kontroll og tilsynsordninger for å sikre måloppnåelse, samt tilstrekkelige bevilgninger og tydelige oppdrag for å få dette gjennomført. I tillegg er det bekymringsfullt at regjeringen ikke prioriterer gjennomføringstid og mer kraftfulle strakstiltak.  Dessverre er resultatet at Totalberedskapsmeldingen og Langtidsplanen for forsvaret er i disharmoni. Forsvaret er fortsatt for lite med tanke på personell, materiell og systemer. At det skal utarbeides en langtidsplan for sivil beredskap som allerede er «håpløst akterutseilt» forsvarets langtidsplan er derfor en mager trøst. Vårt forsvar vil av denne grunn stille med et handicap.

[1] Notatet utvikler vårt innspill med basis i artikkel med samme overskrift av Jan Sommerfelt-Pettersen og Guttorm Brattebø som publisers i SMS’ «Norsk Tidsskrift i Sjøvesen» NO 2 2025.

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er en selvstendig medlemsforening stiftet av NHO, Virke, Spekter, Rederiforbundet, Den Norske Krigsforsikring for Skib og Finans Norge, og har rundt 300 små, mellomstore og store virksomheter i Norge som medlemmer. Foreningens formål er å ivareta næringslivets fellesinteresser innen sikkerhet og beredskap, særlig knyttet til tilsiktede trusler.

Trusselvurderingene til Etterretningstjenesten (ETJ), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er viktige grunnstener i både myndighetenes og næringslivets sikkerhetsarbeid. Årets trusselvurderinger ble nylig presentert, og oppsummert har verden blitt farligere i løpet av det siste året. Vi får ikke flere advarsler nå!

I lys av dette er Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig (Meld. St. 9, 2024-2025) en like viktig melding som Forsvarsløftet – for Norges trygghet (Prop.87 S, 2023-2024), fordi et fungerende forsvar er avhengig av et fungerende samfunn. Meldingens mål er å sikre at samfunnet er forberedt på krise og krig, motstår sammensatte trusler og kan understøtte militær innsats.  Videre understrekes viktigheten av at enkeltpersoner og offentlige og private virksomheter er innforstått med situasjonen vi befinner oss i, og har dekkende beredskapsplaner som øker samfunnets motstandskraft og utholdenhet.

Fra meldingen vil vi særlig kommentere dette:

Forbedret grunnberedskap, situasjonsforståelse og krisehåndtering:

Meldingen understreker viktigheten av god grunnberedskap. God grunnberedskap betyr god tverrsektoriell situasjonsforståelse og evne til å håndtere det mangfold av sammensatte trusler som preger dagens situasjonsbilde. Næringslivet spiller en vesentlig rolle i dette arbeidet. NSR håper myndighetene inviterer til samarbeid og samvirke mellom departementene, og mellom departementene og næringslivet, slik at de tiltak som iverksettes er koordinerte, realistiske og hurtig gir ønsket effekt. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.

Et tiltak kan være å stimulere til en "nasjonal sikkerhets- og beredskapsøkonomi" i næringslivet. Anskaffelsesutvalget foreslår at sikkerhet og beredskap blir et av formålene i regelverket for offentlige anskaffelser. Det støtter vi. Det er viktig at det utarbeides en veileder for hvordan sikkerhet og beredskap skal fortolkes i offentlige anskaffelser. Vi mener handlingsrommet innenfor offentlige anskaffelser må beskrives slik at beredskap faller innenfor regelverkets rammer, og at det bør gjelde både varer og tjenester som trengs for å opprettholde grunnleggende kritiske funksjoner i samfunnet i krise og krig. Tiden er knapp og det haster med å styrke beredskapen.

Styrket samarbeid mellom myndigheter og næringsliv:

Totalberedskapsmeldingen tar til orde for styrket samarbeid mellom det offentlige og privat sektor. Næringslivet er en viktig ressursbrønn for myndighetene hva angår økonomi (skatt), kompetanse og andre kapabiliteter, med andre ord en viktig del av grunnlaget for at staten kan fylle sitt ansvar for velferd, helse, sikkerhet og beredskap.  I det sammensatte trusselbildet inngår trusler som normalt ikke faller under rubrikken for nasjonal sikkerhet. Organisert kriminalitet, sikkerhetstruende økonomisk kriminalitet og bedragerier preger det kriminelle trusselbildet, men betraktes ofte ikke som samfunnstruende i sin natur. Denne oppfatningen er moden for justering, jfr Politiets trusselvurderinger på nasjonalt, nordisk og europeisk nivå.

NSR mener myndighetene bør legge til rette for tettere deling av informasjon mellom myndigheter, og mellom myndigheter og næringsliv, slik at tverrsektorielle trusler som for eksempel bedrageri eller sikkerhetstruende økonomisk aktivitet håndteres tversektorielt, og i tett samvirke med næringslivet.

Oppkjøp av en virksomhet eller eiendom er kanskje ikke sikkerhetstruende når den betraktes isolert. Det er heller ikke et bedrageri. Hendelsene blir kanskje ikke undersøkt eller etterforsket, og om de blir det, blir de ofte henlagt og betraktes som et isolert tilfelle. Sett i en større sammenheng ville trolig avgjørelsen ha blitt en annen. Klarer vi å redusere trusselaktørene sitt mulighetsrom gjennom samvirke og samarbeid, vil det styrke vår nasjonale grunnberedskap.

NSR har gjennom et samarbeid med NSM vist at slikt samvirke er mulig. Med opplysninger fra NSM har NSR varslet ca 350 virksomheter om at deres e-postkonto var kompromittert, og at tiltak måtte iverksettes slik at ikke virksomhetene ble utnyttet eller tappet for verdier. Et sektornøytralt responsmiljø innen digital sikkerhet for små og mellomstore virksomheter er etablert, og drives av NSR med blant annet økonomisk støtte fra Nærings- og fiskeridepartementet. Andre muligheter for aktivt samvirke mellom næringsliv og myndigheter kan utvikles, for eksempel knyttet til situasjonsforståelse og etablering av en tjeneste for sikkerhetsklarering av personell i næringslivet. Dette behovet er økende, og ventetiden for å få klarering må kortes ned. NSR bidrar gjerne til dette. 

Etablering av en langtidsplan for sivil beredskap:

Det er meget positivt at meldingen vil etablere en langtidsplan for sivil beredskap. I dette arbeidet er det viktig at næringslivet tas med, og at det gjøres med forståelse og innsikt i næringslivets behov. Arbeidet i de eksisterende og foreslåtte rådsstrukturer gir et godt grunnlag, men næringslivsforståelse og bransjekunnskap må tas med fra oppstarten i dette viktige arbeidet dersom det skal ha best mulig effekt, virke troverdig, robust og utholdende.

Rekvisisjon kan være en måte å skaffe staten ressurser på, men metoden har åpenbare svakheter i et dynamisk samfunns- og næringsliv. Strategisk samvirke er en annen metode som sikrer relevans, forberedelser, trygghet, tillit, troverdighet og engasjement for begge parter om det blir behov for å utløse avtalen i en krise- eller krigssituasjon.

Sammenheng mellom Forsvarsløftet og Totalberedskapsmelingen:

Forsvarskommisjonen fremhever at samfunnets motstandsdyktighet er avgjørende for å motstå sammensatte trusler, og en forutsetning for troverdig forsvarsevne mot væpnede angrep. Dette er også vektlagt i NATOs strategiske konsept. I Ukraina erfarer vi at ødeleggelser av sivil infrastruktur kan bli svært omfattende. Energiforsyning, matvareforsyning, vannforsyning, helsetjenester, elektroniske kommunikasjonstjenester, transporttjenester, finansielle tjenester og tjenester for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse er kritiske for å opprettholde forsvarsevnen, og må fungere i hele krisespekteret. NSR mener derfor at satsingen for å styrke både Forsvaret og Totalberedskapen må samordnes slik at styrking på et område, for eksempel evnen til beskyttelse mot lufttrusler, også betyr styrket forsvar av de ovennevnte kritiske samfunnstjenestene, og den infrastruktur vi er helt avhengige av gjennom hele krisespekteret.

Kompetanse:

Samfunnssikkerheten og statssikkerheten er gjensidig avhengig av hverandre. Utviklingen av totalforsvaret bør derfor foregå i tett samspill mellom de ulike partene, hvor det sivile samfunnets evner og forutsetninger til å understøtte Forsvaret ligger til grunn for Forsvarets planlegging. Samtidig må Forsvarets behov for støtte og måten denne organiseres på, også speile samfunnsutviklingen og samfunnets behov.

Samfunnet og Forsvaret må settes i stand til å virke godt samtidig, og så lenge det er nødvendig. Nasjonalt fremstår personell og kompetanse som en åpenbar flaskehals for å få til denne ambisjonen.  Systemet må ikke bygges opp for å håndtere fritaksordninger når behovet oppstår. Det bør være langt mer forutsigbart slik at alle parter vet hva som gjelder.  Forutberegnelighet og forutsigbarhet styrker verdien av alle beredskapsplaner, offentlige og private, militære og sivile. Dersom disse planene "snakker sammen" vil det styrke stats- og samfunnssikkerheten i samsvar med de målsettinger som er slått fast for både Forsvarsløftet og Totalberedskapsmeldingen.

Støttegruppa 25. juni sender dette høringsinnspillet for å påpeke det vi mener er en svakhet ved totalberedskapsmeldingen: det manglende fokuset på oppfølging av berørte i etterkant av en krise.

Vi representerer rammede etter terrorangrepet i Rosenkrantz’ gate under Pride i Oslo 25. juni 2022. Det er mange av oss som har dyrekjøpte erfaringer om manglende oppfølging i etterkant av terror. Våre erfaringer, samt erfaringene fra de andre terrorangrepene som har rammet Norge, må systematiseres og tas lærdom fra. For oss er håndtering av konsekvenser i etterkant av et angrep, en helt selvsagt del av det vi må ha beredskap på.

Dette handler om mennesker. Det å oppleve et terrorangrep, er å bli kastet inn i en helt ny situasjon over natta. Og det er en situasjon det er vanskelig for hver enkelt å forstå og ha oversikt over i den første tiden. Man er i sjokk og sorg, er forvirret og kanskje traumatisert. Samtidig skal man forholde seg til en hel haug med nye administrative oppgaver: å bli avhørt av politiet, sikre seg bistandsadvokat, sette seg inn i rettigheter, skaffe seg helsehjelp og forholde seg til Nav og arbeidsgiver eller skole. Det er, for å si det rett ut, altfor mye å kreve av den enkelte at man skal klare alt dette på egen hånd.

Blant dem som ble rammet av terroren 25. juni 2022, var det mange som opplevde å bli overlatt til seg selv. Flere har fortalt at de satt og ventet på en telefon som aldri kom. Andre forsøkte så godt de kunne å finne riktig kontaktpunkt i det offentlige, men ble avvist gang på gang.

En av disse var Bjarne Finsrud. Bjarne satte sitt eget liv i fare, og reddet mange andre den natta. Han var den første som løp på gjerningsmannen Zaniar Matapour, og sørget for at terroristen mistet maskinvåpenet. Da Bjarne kom hjem, var han plaget med mørke tanker og mareritt. Han brukte det lille han hadde igjen av kapasitet til å ringe rundt i kommunen for å be om hjelp. Der ble han sendt fra den ene instansen til den andre, til han til slutt fikk tilbud om 15 minutter på telefonen med en psykolog.

Bjarne er ikke alene. Jeg har hørt mange slike fortellinger etter 25. juni. Om terrorofre som ikke har fått hjelpen de trenger, folk som sliter med posttraumatisk stress, mareritt og angst, som ruser seg mer enn før, som har selvmordstanker og som har falt ut av arbeidslivet. Det har gått galt for oss som samfunn to ganger. Først når vi ikke klarte å avverge terroren de ble utsatt for. Og så en gang til, når de ikke fikk den støtten de burde ha fått for å klare seg gjennom det de hadde opplevd.

Derfor er vi i Støttegruppa 25. juni skuffet over at ivaretakelse av berørte etter terror og andre katastrofer, ikke er et tema i totalberedskapsmeldingen. De viktige innspillene fra NKVTS til utredningen, er i stor grad forsvunnet i det regjeringen har lagt frem for Stortinget. Kun ett tiltak handler om psykososial oppfølging, nemlig en forsterkningsordning til kommuner som opplever en lokal krise, som for eksempel skredet i Gjerdrum. Tiltaket svarer ikke til problemene med manglende oppfølging av berørte etter 25. juni. Dette til tross for at de problemene vår gruppe har opplevd, på mange punkter er de samme som de berørte etter 22. juli 2011 har beskrevet.

Vi mener at det må innføres nasjonal styring av oppfølgingen av berørte etter et terrorangrep. Det må finnes en stor, rød knapp som regjeringen skal trykke på, en sentral instans som har i oppgave å vite hvem de berørte er, og en plan for hvordan folk skal følges opp. Folk som har blitt utsatt for terror, har ofte lav kapasitet til å ta imot og agere på informasjon. Derfor er det viktig at man har ett sentralt kontaktpunkt hvor folk kan få hjelp til riktig helsehjelp, informasjon om juridiske prosesser og rettigheter, og bli fulgt opp over tid.

Etter terroren både 22. juli og 25. juni har berørtes oppfølging i altfor stor grad vært avhengig av hvilken kommune de bor i. Kommunene mangler gjerne kompetansen på oppfølging av traumer, de har ikke oversikten over berørte de har ansvar for, og i vårt tilfelle manglet nok også situasjonsforståelsen i kommuner som fikk 25. juni-berørte hjem. Derfor holder det ikke å peke på at kommunene har ansvaret. Den sentrale styringsenheten må ha mulighet til å ikke bare anbefale, men pålegge kommunene å utføre ulike tiltak, samt ha ansvar for å følge opp at det faktisk skjer.

God psykososial oppfølging er god samfunnsøkonomi, som NKVTS påpeker i sine innspill til totalberedskapsutredningen. Men det er også viktig av rettferdighetsgrunner. Terror har som mål å ramme samfunnet, demokratiet og våre felles verdier. Når ofre for terror blir overlatt til seg selv, som om skadene vi ble påført var en privatsak og ikke et samfunnsanliggende, så er det et svært uheldig signal både til oss som er utsatt og til samfunnet for øvrig. Det er skadelig for tilliten som er limet i demokratiet vårt når vi som har tatt en så hard støyt for samfunnet, ikke blir ivaretatt.

Etter 22. juli 2011 har vi hatt flere kommisjoner, utvalg og rapporter om hvordan vi som samfunn skal forebygge og avverge ekstremisme og terror. Oppfølging av berørte har ikke vært del av mandatet til noen av disse. Samtidig har vi fått stadig mer kunnskap om hva som har sviktet i oppfølgingen av ofrene først etter 22. juli 2011, og nå også etter 25. juni 2022. Vi mener det er en forsømmelse at vi diskuterer beredskap for terror, uten at samfunnets ansvar for ofrene er på agendaen. Vi ber om at komiteen og Stortinget nå tar grep for å rette opp i denne forsømmelsen. Det er på høy tid at dette arbeidet kommer skikkelig i gang!

Vennlig hilsen,

Espen Evjenth

Leder i Støttegruppa 25. juni

• NIFRO er interesseorganisasjonen for norsk romnæring. Vi representerer om lag 50 medlemmer, alt fra store industriselskaper til små oppstartsbedrifter, men også akademia – med universiteter og forskningsinstitusjoner som er involvert i rom-relatert forskning, utvikling og utdanning.
• Totalberedskapsmeldingen gir i kapittel 8.6 en relativt god beskrivelse av romvirksomhetens betydning for nasjonal sikkerhet og samfunnssikkerhet.
• Et moderne samfunn er avhengig av rominfrastruktur, og Norge mer enn de fleste.  Viktigheten av slike kapasiteter er ikke minst tydelig demonstrert gjennom krigen i Ukraina. Krigen har til fulle vist viktigheten av robuste romkapasiteter – blant annet innen etterretning, navigasjon, våpenstyring, kommunikasjon og situasjonsforståelse (bilder/analyse). Uten tilgang på moderne romkapasiteter ville ville Ukrainas krigføring og hele det ukrainske samfunnet trolig kollapset.
• Norge er et av verdens mest digitaliserte land, og med store maritime og arktiske områder. Rominfrastruktur er en kritisk del av den nasjonale infrastrukturen i Norge, og satellittkommunikasjon vil i kritiske situasjoner være den eneste muligheten til å opprettholde/re-etablere kommunikasjon mellom sentrale aktører på både sivil og militær side. Det blir også stadig mer tydelig at romvirksomheten må sees i sammenheng med nasjonal sikkerhet, og at disse kapasitetene må beskyttes og sikres. Vi savner omtale av dette i meldingen, og det bør lages en langtidsplan for sikring av nasjonale romkapasiteter.
• Vi kunne også ønske at myndighetene legger større vekt på bibehold og utvikling av nasjonal kompetanse og egenevne for å ivareta samfunnets interesser og behov på dette området.
• I denne sammenhengen kunne vi også ønske at meldingen la større vekt på å belyse samfunnsmessige konsekvenser ved et eventuelt bortfall av satellittbaserte tjenester. Kunnskapen om dette er generelt relativt lav – både i samfunnet generelt, og blant politiske og andre beslutningstakere. Mange funksjoner i samfunnet er fullstendig avhengige av slike tjenester – og forstyrrelser eller bortfall kan raskt få betydelige konsekvenser for samfunnets og totalforsvarets evne til å fungere. Satellittbaserte tjenester er viktige for Forsvaret, sivil og militær luftfart og annen samferdsel, navigasjon, helsetjenester, finansielle tjenester, strøm- og vannforsyning, politi, rednings- og nødetater, og andre samfunnsfunksjoner. De spiller også en avgjørende rolle i nordområdene, der økt militær og sivil aktivitet krever styrket nasjonal og alliert situasjonsforståelse. Satellittbaserte tjenester er helt avgjørende for å hevde norsk suverenitet, til overvåking av havområdene, og for sikker kommunikasjon.
• Det er viktig for norske virksomheter å kartlegge hvilke satellittbaserte tjenester de er avhengige av for å opprettholde egen produksjon og aktivitet. Virksomheter bør også vurdere hvordan reserveløsninger, annen funksjonalitet, rutiner eller prosedyrer kan erstatte et eventuelt bortfall av slike tjenester. Det gjelder særlig virksomheter som er avhengige av satellittbaserte tjenester for presis posisjon, navigasjon og tid (PNT) – og dette gjelder etter hvert svært mange samfunnskritiske virksomheter og funksjoner.
• Som Totalberedskapsmeldingen henviser til, er Andøya Spaceport den første operative romhavnen i Europa. Dette gir Norge en nasjonal oppskytingskapasitet som svært få andre land har. Den vil være en viktig strategisk ressurs for både sivil og militær oppskyting av satellitter fra Europa, og et nasjonalt bidrag i alliert romsatsing gjennom NATO. Dette styrker Norges evne til å opprettholde viktige satellittbaserte tjenester gjennom krisespekteret, og vil også kunne gi oss også en unik evne til å erstatte satellitter dersom de skulle bli ødelagt eller på annen måte gå ut av drift. For å få dette til i et totalberedskapsperspektiv, er det viktig at den nasjonale verdikjeden rundt romhavnen kartlegges i fredstid, trenes og beskyttes og at dermed langt flere aktører får en aktiv rolle i beredskapen.

Hverdagsberedskapen er grunnstammen i beredskapsarbeidet  

Mange områder og aktører er viktig for samfunnssikkerhet og beredskap. En av de største utfordringene er følgelig å få til samarbeid og koordinering for å skape helhet og sammenheng. I tillegg er det en utfordring at mange av områdene og aktørene opplever at de mangler personell, tid og utstyr for å ivareta innbyggernes behov for sikkerhet og beredskap på tilfredsstillende måte 

I en tid med økt usikkerhet og trusler er forberedelse på uventede situasjoner avgjørende. Det er behov for å forbedre beredskapsplaner og tverretatlig samarbeid som krever koordinering mellom ulike etater. Øvelser på tvers av etater er avgjørende viktig for å være forberedt på ulike uønskede hendelser.  

Mange av våre medlemmer erfarer at kravet om effektivitet og resultater gjør det vanskelig å prioritere ressurser til forebygging og hverdagsberedskap. De opplever mangelfull forståelse for å bruke ressurser på «noe som aldri skjer» og det å ha ledig personell og utstyr «i tilfelle noe skjer». 

Delta vil understreke at vi overordnet mener meldingen tar for seg de utfordringene vi nå møter og er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Vi vil i det nedenstående likevel peke på noen utfordringer og svakheter i meldingen som det er viktig å følge opp. 

Helseberedskap – responstider 

Responstid er viktig både for å sikre god dimensjonering og lokalisering av viktige ressurser. Stortinget vedtok forskriftsfesting av responstider og standard for kompetanse og utstyr i ambulansetjenesten i 2021. Totalberedskapskommisjonen anbefalte innføring av responstider i ambulansetjenesten for å trygge befolkningen på at hjelpen kommer når den skal.  Det er derfor svært skuffende at regjeringen ikke følger opp dette i Stortingsmeldingen.  Daværende statsråd Mehl svarte på et spørsmål 13. januar 2023 og orienterte Stortinget om at Helsedirektoratet hadde utredet spørsmålet om responstider. Likevel er et av tiltakene i meldingen nå å utrede responstider for alle nødetatene.  Dette framstår i beste fall svært passivt. Utredninger om responstid er gjennomført både for ambulanse og politi. Delta forventer derfor at Stortinget følger opp eget vedtak og totalberedskapskommisjonens anbefaling og legger ytterligere trykk på regjeringen for å følge opp dette. 

Sivilforsvaret 

Delta mener både retning og innhold i styrkingen av Sivilforsvaret er viktig og god. Sivilforsvaret er en viktig del av ressursene både ved større ulykker og naturkatastrofer og for beskyttelse under eventuelle krigshandlinger.  

Forslag om å øke tallet på tjenestepliktige er bra. Samtidig er det viktig å synliggjøre at basert på arbeidsressurser og oppgaver Sivilforsvaret har i dag, så er kapasitetsgrensen nådd. I dag drives opplæring kun ved Sivilforsvarets kompetansesenter på Starum. Også her er kapasiteten sprengt. En økning i antall tjenestepliktige vil derfor kreve mer ressurser til opplæring. En økt satsing på Sivilforsvaret er både viktig og riktig, men intensjonene må følges opp med tilstrekkelig økonomiske ressurser. 

Lufthavnene 

Det står veldig lite om hvilken rolle lufthavnene kan eller bør ha i en eventuell krise eller krig. Lufthavnene kan bidra på flere områder utover samferdsel. Ved krise og større hendelser spesielt ute i distriktene vil disse kunne bidra med å støtte nødetatene. Avinors lufthavner har spesialbygd utstyr hva gjelder brann og redning. Ved nærhet til sjø vil de også kunne bidra maritimt med SAR-oppgaver. Flyplassene vil kunne stille med godt trent personell og det bør legges til rette for en hensiktsmessig måte å rekvirere utstyr og mannskap fra lufthavner på der dette ikke går på bekostning av lufthavnens øvrige oppgaver.  Flyplassene har plass til å lagre utstyr på relativt store områder utilgjengelig for allmennheten. De bør derfor inngå i kommunale eller regionale beredskapsråd som en viktig aktør i beredskapsarbeidet. 

Yrkesskadeerstatning under pålagt øvelse 

Øvelser er en nødvendig del av forberedelser på uønskede og uforutsette hendelser. Personellet i de ulike nødetatene behandles i dag ulikt med hensyn til tilgang på yrkesskadeforsikring for skader som kan oppstå under slike øvelser. Delta er overrasket over at dette ikke er omtalt i meldingen. Delta mener det er svært viktig at rettighetene til yrkesskadeforsikring er lik og tilgjengelig for alle som deltar i pålagte øvelser.  

I dag er det bare politiet av de tre nødetatene som har rettigheter knyttet til skader som oppstår under trening. Selv der nødetatene trener sammen har personellet ulike rettigheter.   

Vi erfarer nå at risikoen ved øvelser “tas ned” for å unngå skader. Dette er en naturlig reaksjon. Samtidig er det urovekkende fordi øvelsene dermed ikke er like realistiske og vi risikerer at personellet ikke øver på det de faktisk kan risikere å møte i virkeligheten. 

Regjeringen har pågående et arbeid for å gi slike rettigheter til flere yrkesgrupper, men dette arbeidet går langsomt. Regjeringen har hatt en tilnærming til dette av å gi rettigheter til en og en enhet/yrkesgruppe. Politi og kriminalomsorgen er nå dekket. Delta mener alle arbeidstakere må ha samme rettigheter gjennom en felles ordning og at dette ikke løses fragmentert gjennom ulike fagspesifikke lovverk. 

Anbud  

Delta vil peke på nødvendigheten av at beredskapshensyn i større grad må inn dersom man skal sette ulike infrastrukturoppgaver ut på anbud. Samvirkeoppgaver må ivaretas når kommersielle aktører driver tjenestene slik at deres mulighet til å bidra ikke blir en hemsko hverken praktisk og økonomisk. Privatisering av oppgaver som luftfartstrafikken og losbåttjenesten der beredskapsinnsats ikke er tilstrekkelig ivaretatt har gitt utfordringer og begrensninger knyttet til for eksempel fylling av drivstoff, losbåtenes bidrag ved ulykker og deling av trafikkdata.  

Delta 
Som samfunnsaktør og som breddeorganisasjon for ansatte i offentlig tjenesteyting er Delta opptatt av samfunnssikkerhet og beredskap. Vi organiserer en rekke grupper som spiller en viktig rolle både når det gjelder planlegging, kontroll og ledelse, infrastruktur og kommunikasjon, og ikke minst forebygging, beredskap og utrykning. Vi har medlemmer bl.a. i brann- og redning, prehospitale tjenester, Sivilforsvaret, Avinor og hovedredningssentralene. Delta har 100.000 medlemmer, er partipolitisk uavhengig og tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund – YS.  

NBBL støtter hovedpunkter i meldingen. I en tid preget av økt usikkerhet og et forverret sikkerhetspolitisk klima må beredskap være en sentral prioritet for myndighetene. Det er nødvendig å vurdere tiltak for å bedre samfunnets evne til å håndtere kriser og øke sikkerheten for innbyggerne, også i folks hjem.  

Gjeninnføring av tilfluktsromkrav vil føre til betydelige økonomiske belastninger for boligkjøpere pga. høyere boligpriser og svekket boligtilbud 

Etter NBBLs forståelse har gjeldende forskrift ikke krav om tilfluktsrom i boliger. En opphevelse av Stortingets suspensjon vil i så fall ikke få umiddelbar virkning for boliger.  

NBBL har noen merknader til forslaget om å gjeninnføre plikt til å etablere tilfluktsrom/beskyttelsesrom i visse kategorier bygg i bestemte områder. NBBL mener det er viktig å balansere kostnader og virkninger for boligkjøpere opp mot nyttevirkninger for beredskap. Gjeldende regler legger opp til at private/byggeiere dekker alle kostnader for private tilfluktsrom. Ambisjonene som meldingen legger opp til innebærer at offentlig finansiering også må vurderes.  

NBBL ber komiteen vurdere følgende i sin videre behandling 

• Kostnader for å bygge tilfluktsrom i nye boliger er i størrelsesorden 100.000 – 300.000 kroner per bolig. Størst kostnader oppstår som forsinkelseskostnader dersom boligprosjekter må omreguleres. 

Et krav om private tilfluktsrom i boligbygg vil øke kapasiteten med anslagsvis 20.000 personplasser per år, gitt dagens nivå på boligbygging og andel boligblokker. Dersom myndighetene ser behov for hurtig etablering av nye tilfluktsrom/beskyttelsesrom og oppgradering av eldre tilfluktsrom, er det neppe mulig uten et substansielt offentlig bidrag.  

Som tiltak vil det kun øke dekningsgrad med ca. 1 prosent årlig, til en kostnad på mellom 1 og 3 milliarder kroner årlig. Kostnaden på 100.000 til 300.000 kroner per bolig vil veltes over på boligkjøper. 

• Kostnader for å oppgradere eldre tilfluktsrom er i størrelsesorden 10.000 – 15.000 kroner pr. bolig (engangskostnad), og 1.000 – 1.500 kr i årlig drift/vedlikehold per bolig. 

NBBL ber komiteen sikre at den videre oppfølging av krav om tilfluktsrom i private boliger baseres på kunnskap om kostnader og virkninger for boligmarkedet, boligkjøpere og boligeiere.  

Microsoft Norge, heretter referert til som Microsoft, takker for muligheten til å komme med skriftlig innspill til Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen - Forberedt på kriser.

En farligere og mer uforutsigbar verden krever høyere beredskap. Vi velger ikke vår geografi. Norge er og blir et attraktivt mål for statlige destruktive cyberangrep, spionasje og påvirkningsoperasjoner. De nyeste sikkerhetsvurderingene for 2025 fra Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) viser en økt terrortrussel og etterretningsaktivitet fra Russland og Kina. Som en global teknologiaktør er en av Microsofts hovedoppgaver å bistå forsvar mot cyberangrep rettet mot virksomheter, regjeringer og nasjoner. Det er viktig å ha en «null-tillit»-tilnærming og tilstrekkelig med digitale muskler. En robust og sikker digital grunnmur i Norge gjennom økt satsing på datasentre og sky-infrastruktur er helt avgjørende.

Cybersikkerhet er en selvsagt del av «totalforsvar». Vi kan ikke forsvare nasjonen og norske virksomheter uten et forsvar mot statlige cyberangrep. Det krever at Norge styrker kapasiteten til å håndtere cyberangrep. Kunstig intelligens (KI) hjelper oss med å identifisere og nøytralisere trusler raskere og mer effektivt enn noen gang før. Microsoft har investert betydelig i KI-innovasjon og sikkerhet, og mener KI er avgjørende for å styrke Norges totalforsvar.

Microsoft har følgende syv hovedinnspill til Totalberedskapsmeldingen – regjeringen må:

1. Øke offentlig-privat samarbeid for styrket forsvar mot cyberangrep: Norge må evne å utnytte denne nasjonale kapasiteten på både privat og offentlig side for å avdekke og håndtere digitale angrep i fellesskap. Microsoft ser med begeistring meldingens økte fokus på privat-offentlig samarbeid rundt cybersikkerhet. Meldingen viser til viktige anbefalinger som å etablere en sikker digital infrastruktur gjennom privat-offentlige samarbeid, støtte til bedrifter for å øke deres cybersikkerhetskapasitet, samt samarbeid på tvers av næringsliv, offentlig sektor, sivilsamfunn og akademia for å styrke nasjonal cybersikkerhet. Cybersikkerhet er nå en integrert del av Norges totalforsvar. For å realisere de politiske ambisjonene i Forsvarets langtidsplan og sikre et robust cyberforsvar, er samarbeidet mellom teknologiaktører og Forsvaret avgjørende. Med data som en kritisk komponent i de fleste samfunnsfunksjoner, har det digitale trusselbildet økt. Ekstraordinære fremskritt innenfor KI, særlig generativ KI, har stor betydning for vår samfunnssikkerhet innenfor områder som forebyggende sikkerhet, situasjonsforståelse og digital etterretning. Microsoft ønsker et tettere offentlig-privat samarbeid for vår felles digitale sikkerhet. Vi mener det operative samarbeidet i Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) må videreføres, og dagens Forum for Digital Sikkerhet på mer strategisk nivå, i regi av Justis- og beredskapsdepartementet under ledelse av NSM, erstattes med et cybersikkerhetsråd av offentlig-private eksperter.

2. Utrede cyberberedskapsordning: Microsoft er positive til regjeringens planer om å utrede en cyberberedskapsordning bestående av relevante myndigheter og næringslivsaktører. En slik ordning vil være et viktig grep for å effektivt håndtere kriser som krever innsats utover ordinær bemanning. Den vil også kunne bidra til å sikre tettere samarbeid mellom kompetansemiljøer hos myndighetene, akademia og næringslivet. Vi i Microsoft står klare til å bidra med vår kompetanse og ressurser, både til innretningen av ordningen og som deltaker.

3. Øke internasjonalt samarbeid: Cyberhendelser er grenseoverskridende. Internasjonalt samarbeid om cybersikkerhet blir stadig viktigere i håndteringen av digitale trusler og bekjempelse av cyberangrep. Europa og andre allierte påvirker i stadig større grad norsk cybersikkerhetspolitikk. Det er viktig at Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet og sikrer rask implementering av nødvendig EU-lovgivning på området. Microsoft er positive til at meldingen understreker viktigheten av internasjonalt samarbeid for å beskytte kritisk infrastruktur, særlig samarbeid innen NATO, Norden og EU, og påpeker behovet for tett privat-offentlig samarbeid på tvers av sektorer for å beskytte kritisk undervannsinfrastruktur.

4. Raskt få på plass en lukket kommersiell nasjonal skyløsning: Microsoft mener det i en uforutsigbar og urolig tid er avgjørende at staten samarbeider tett med kommersielle aktører for å ikke havne på etterskudd og miste innovasjonspotensialet som KI og KI-infrastruktur (datasentre og skyteknologi) bringer med seg. Meldingen anbefaler etablering av en lukket kommersiell skyløsning for å beskytte kritisk informasjon og infrastruktur mot cybertrusler tilgjengelig for offentlige og private virksomheter. Det er positivt, og kombinerer statens behov for kontroll, sikkerhet og fleksibilitet med den siste teknologiske innovasjonen kommersielle aktører kan tilby. Selv om Norge er et av verdens mest digitaliserte samfunn, ligger vi bak våre nordiske naboer når det gjelder bruk av skytjenester. En utfordring det haster å ta tak i. Microsoft står klar til å bidra. Med vår globale skyinfrastruktur, som daglig mottar 78 billioner sikkerhetssignaler, og inkluderer 4 operative hyperskala datasentre i Norge, har vi både erfaringen og ekspertisen som trengs for å støtte og bygge ut nasjonale skyløsningskapasiteter. I juni 2024 kunngjorde Microsoft en investering i Sverige på 33,7 milliarder svenske kroner for å utvide KI-infrastruktur og øke KI-kompetansen for kvart million svenske borgere. Bare innen dette fiskalåret investerer vi rundt 80 milliarder dollar i KI-datasentre for å trene KI-modeller og distribuere KI- og skybaserte applikasjoner globalt.

5. Sikre samordning og tydeliggjøring av roller og ansvar: Microsoft mener det er viktig å øke samordningen av regelverk og veiledning innenfor digital sikkerhet. Det er avgjørende at roller, ansvar og organisering blir tydeliggjort på alle nivåer. I dag opplever mange virksomheter at det er utfordrende å navigere i ulike råd, veiledere og myndighetsaktører. Dette hindrer effektivt forebyggende arbeid, og rask implementering av regelverk.

6. Styrke sivil motstandskraft mot desinformasjon: Microsoft anerkjenner viktigheten av å bekjempe desinformasjon og er forpliktet til å bidra i dette arbeidet. Ved teknologi kan vi oppdage og motvirke desinformasjon på en mer effektiv måte. Microsoft har utviklet flere slike teknologier og er klare til å dele vår ekspertise og ressurser med det offentlige. Med vår globale tilstedeværelse og kunnskap kan vi styrke Norges digitale motstandskraft mot cybertrusler og desinformasjon.

7. Styrke digital sikkerhetskompetanse: Meldingen understreker viktigheten av å prioritere kompetanse på digital sikkerhet. Microsoft støtter regjeringens syn på at tilgang på digital sikkerhetskompetanse er avgjørende for å bygge digital motstandskraft, og etterlyser mer konkrete planer og tiltak for hvordan dette skal skje. En start kan være å revidere den nasjonale strategien for digital sikkerhetskompetanse fra januar 2019. Microsoft mener også at det er et behov for mer KI-forskning for å holde tritt med utviklingen. Sterkere forskningsmiljøer vil bidra til å tiltrekke globale talenter til Norge som igjen styrker vår konkurranse- og forsvarsevne. Microsoft mener det er positivt at NSM og Forskningsrådet har gått sammen om å etablere et koordineringssenter for forskning og innovasjon innenfor cybersikkerhet (NCC-NO), med støtte fra EU. Dette vil bli viktig for å fremme og veilede søkere i EUs investeringsprogram DIGITAL og Horisont Europa. Microsoft mener Norge bør utvikle en nasjonal strategi for Norges deltakelse i DIGITAL, og opprette en medfinansieringsordning for norsk deltakelse i programmet.

   Vi ønsker dialog med komiteen, og svarer mer enn gjerne på spørsmål knyttet til høringsinnspillet.

Takk for muligheten til å gi skriftlig innspill til høring av totalberedskapsmeldingen.

Totalberedskapen er et område hvor dialog, samarbeid og kunnskapsdeling er av særskilt viktighet. Samvirkeprinsippet handler om at relevante aktører og virksomheter må kjenne til hverandre over tid og gjennom samarbeid. Dette har det offentlige og Den norske kirke gjort gjennom lange tider i gjensidig samarbeid til det beste for folk og samfunn. Derfor er det med takknemlighet dette innspillet skrives og at samarbeidet videreføres lokalt, regionalt og nasjonalt. 

Tilstedeværelse 

Den norske kirke er en landsdekkende folkekirke som er til stede blant befolkningen over hele landet med om lag 1 200 prester, 5 000 andre kirkelige ansatte og rundt 78 000 frivillige. Disse gjør sin tjeneste i over 1 600 kirker og andre kirkelige bygg. Et hundretall av disse er oppført for også å fungere som tilfluktsrom. Dette er i norsk sammenheng en vesentlig størrelse innen beredskapsarbeidet.

Oppbyggingen av en grunnlovsfestet folkekirke er lik over hele landet, fra sokn som grunnleggende enhet i menigheten, fellesrådet som forvaltningsområdet på kommunenivå, biskop og bispedømmeråd på regionalt nivå og Kirkerådet som det nasjonale nivået. I vårt nye hefte Kirkens beredskapssystem (kirken.no/kbs) beskrives kirkens ulike nivåer og roller for å tilgjengeliggjøre kirken som beredskapspartner. 

Folkekirken er landsdekkende både geografisk og betjeningsmessig. Trossamfunnsloven setter krav om at hvert sokn skal være betjent med prest – noe som betyr at vi har ansatte med kompetanse på ritualer, sorg, beredskap og samtaler over hele landet.  Gjennom en lang historie har kirken lært å kjenne alle deler av landet og folket som bor her. Og befolkningen kjenner kirken. 

I en situasjon med krise, katastrofe eller krig vil Den norske kirke mobilisere internt og eksternt. Vi vil blant annet kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, samtaler og bistå pårørende. Vi har prester og diakoner som går inn i politimesterens stab, og biskoper er i fylkesberedskapsrådene. Etter kriser verdsetter mange sørgegudstjenester og andre seremonier, som rommer et bredt spekter av følelser. Dette gjør folkekirken i samarbeid med det offentlige og som en brobygger til andre tros- og livssynssamfunn, for der det er behov vil kirken formidle kontakt og samarbeid med andre tros- og livsynssamfunn. 

Også i det daglige er kirkens beredskapsarbeid i virke. På vegne av og i samarbeid med politiet går prester over hele landet med dødsbudskap, klare for å snakke med mennesker i sorg og personlige kriser. Prestene våre har kompetanse på sorg, traumer og å romme menneskers ulike reaksjoner. Og våre ansatte har tid. Tid til å lytte, tid til å se menneskene – uten å måtte rykke ut på nye oppdrag. 

Gjennom kirkens ukentlige arrangementer fremmes og bygges motstandsvilje og motstandskraft i samfunnet ved at mennesker inkluderes i meningsfylte aktiviteter. 

Erfaring, kunnskap og læring 

Gitt Den norske kirkes lovkrav om å være demokratisk oppbygd er folkekirken også en størrelse å regne med når det gjelder praktisk opplæring i demokrati. Barn, ungdom og voksne vil gjennom sitt engasjement i kirken få oppleve demokrati i praksis. 

Folkekirkens samarbeid med politiet omfatter alle nivåer. Det er prester som deltar som liaison på Hovedredningssentralen og lokale redningssentraler. Alle kirkens elleve biskoper samarbeider med de elleve politimestrene og er del av fylkesberedskapsrådet.

Kirkens kompetanse på psykososial beredskap er en ressurs som benyttes. Det er godt samspill og samskaping når det offentlige og folkekirken utfyller hverandres roller og oppgaver. Krisearbeid er lagarbeid som fungerer best når alle kjenner sine roller og får bruke sine styrker. 

I Den norske kirke finnes Olavsstipendet, en stipendordning som tildeles prester. Tildelingen fra 2024 resulterte i rapporten "Kirkens rolle og bidrag i det psykososiale oppfølgingsarbeidet ved kriser, ulykker og katastrofer" som ble presentert nå i februar. Dette viser at kirkens ansatte er opptatt av beredskap og ønsket om å lære om og utvikle feltet. 

Kulturminnevern og tilgjengeliggjøring av kulturarv er viktig i kirkens beredskapsarbeid. Dette er med å styrke resiliensen i samfunnet og dermed kan programmer av typen Kirkebevaringsprogrammet også sees som en viktig brikke i måten det offentlige understøtter beredskapsarbeidet. 

Troen på fred 

Sentralt i det kristne budskapet ligger håpet om at en bedre verden er mulig. Kirken er i sin natur en håpsbevegelse. Kirkens håp om en bedre verden går hånd i hånd med ansvaret for å ta vare på menneskene i den verden vi lever i. 

I en urolig verden hvor trusselbilder kjapt endrer seg, er kirkens rolle som formidler av troen på freden og på håpet enda viktigere enn før. Midt i kriser, katastrofer og motløshet kan kirken gi trøst og håp, og det kan være godt å vite at kirken håper for alle. Håpet gir oss økt motstandsvilje og motstandskraft, og dermed har kirken en viktig rolle i det forebyggende beredskapsarbeidet. Dette er det som kalles eksestensiell beredskap.  

Samtidig er vi ikke naive i møte med en verden som ruster seg til krig. Vi ser virkeligheten og kjenner dens brutale virkninger. Nettopp derfor er det viktig at fredsbudskapet får en tydelig stemme fra folkekirken. Den norske kirke er til stede med to samtidige tanker: En viktig og sentral rolle i beredskapsarbeidet når kriser oppstår, bistå Forsvarets og politiets personell, og samtidig bygge identitet og tilhørighet gjennom kirkens aktiviteter og tenne håpet om fred på jord. 

Samarbeid og samskaping 

I Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023: 17 s.136) står Den norske kirkes rolle i beredskapsarbeidet beskrevet som innlemmet i samarbeid med det offentlige for å gi omsorg og krisestøtte.

Her bør det legges til at det ikke bare er i offentlige krise- og beredskapsteam at folkekirken samarbeider med det offentlige om beredskap, men i flere departement og direktorater, politi, sivilforsvar, heimevern og forsvar.  Det er også i utstrakt samarbeid med andre diakonale samarbeidspartnere som Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Kirkens SOS og Sjømannskirken, for å nevne noen, at Den norske kirke har sitt virke.  

Den norskes kirkes rolle i å gå med dødsbudskap, i fylkesberedskapsråd, på redningssentraler og med samtaler, seremonier og åpne kirker, gir folkekirken en viktig rolle i beredskapsarbeidet i samfunnet vårt. Derfor må ulike aktører og virksomheter kjenne til kirkens rolle, slik at ressursene kan samvirke når det trengs. 

Den norske kirke i totalberedskapsmeldingen? 

Med Totalberedskapskommisjonens rapport og alt overstående er det derfor oppsiktsvekkende å se at totalberedskapsmeldingen klarer å glemme Den norske kirke, og flere andre sentrale aktører fra frivillig og ideell sektor, over sine 144 sider.  

Det naturlige ville være å finne folkekirkens bidrag i kapittel 5.4 Sentrale beredskapsaktører i sikkerhetspolitisk krise og krig, 6.1.2 Evakuering og tilfluktssteder eller 6.4 Kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft. 

Faren ved å unnlate å nevne aktører ved navn i denne type meldinger er at bidragene deres tas for gitt, overses, eller i verste fall glemmes, stikk i strid med samvirkeprinsippet. 

Forslag til merknad 

Den norske kirke spiller derfor inn følgende utkast til merknad som vi ber komiteen vurdere i sitt videre arbeid: 

Komiteens medlemmer viser til Kirkens beredskapssystem og skriftlig innspill fra Den norske kirke om kirkens rolle i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt.  

Disse medlemmer merker seg at Den norske kirke, og andre ideelle og frivillige organisasjoner, ikke er nevnt i totalberedskapsmeldingen når meldingen tar for seg beredskapsaktører, kulturarv, kultur og tilfluktssteder. 

Disse medlemmer fremmer følgende forslag: 

“Stortinget ber regjeringen innarbeide Den norske kirke og andre sentrale beredskapsaktører fra den ideelle og frivillige sektor i det videre arbeidet med strategier og handlingsplaner på  beredskapsfeltet.” 

Innledning 

Narvik kommune gir sin fulle støtte til Totalberedskapsmeldingen og anerkjenner regjeringens arbeid for å styrke Norges beredskap. Som en strategisk viktig region ønsker vi å fremheve Narviks rolle som logistikknutepunkt, vertskommune for allierte styrker og sentrum for helseberedskap.

Kritisk infrastruktur og transportberedskap 

Narvik er en av NATOs hovedkorridorer for støtte til Sverige og Finland, og logistikken i og rundt byen må utbedres. Ofotbanen og E6 gjennom Narvik må oppgraderes for å eliminere flaskehalser, og det er avgjørende at havn, vei og jernbane styrkes for å sikre effektivt militært og sivilt beredskapsarbeid og forsyningsberedskap. I tillegg må sikkerhetstiltak mot sabotasje og cybertrusler intensiveres. I Nasjonal transportplan 2025–2035 fremheves NATOs beslutning om at Ofoten/Narvik er en av tre hovedkorridorer for støtte til Sverige og Finland. Kapasitetsutfordringer på vei (E10 og E6 Narviktunellen), bane (Ofotbanen) og havn må derfor adresseres raskt for å opprettholde en robust beredskap. Viser forøvrig til høringsinnspill fra Narvik Havn KF

Kommunens rolle i lokal beredskap 

Kommunene er den første forsvarslinjen i en krisesituasjon og spiller en avgjørende rolle i håndtering av alt fra naturkatastrofer til sikkerhetspolitiske hendelser. Narvik kommune har gjennom sin geografiske plassering et særlig ansvar for å opprettholde kritiske tjenester og sikre rask respons ved kriser. For å styrke denne kapasiteten må kommunale beredskapsråd få tydeligere mandat og økte ressurser, slik at de kan fungere som effektive koordineringsorganer mellom sivile og militære aktører. I tillegg må kommunene få tilstrekkelige midler til øvelser, kompetanseheving og beredskapsplanlegging, slik at de kan håndtere kriser raskt og effektivt. Det er avgjørende at aktørene har felles planforutsetning og at kommunen blir part i arbeidet. Uten disse rammebetingelsene vil det være utfordrende å bedrive god kommunal beredskapsplanlegging. 

Felles planforutsetninger og strategiske områder 

Totalberedskapskommisjonen anbefaler at tverrsektoriell langtidsplanlegging for sivil beredskap må baseres på felles planforutsetninger. Regjeringen skriver i totalberedskapsmeldingen at den vil vurdere behovet for felles planforutsetninger. Dette er for svakt og må konkretiseres og forsterkes. Strategisk viktige områder, som Narvik og Ofoten, må ha klare planforutsetninger for beredskap, helseberedskap, transportberedskap, forsyningssikkerhet og vertslandsstøtte. Dette innebærer tydelige føringer for hvordan kommuner og regionale myndigheter skal planlegge og dimensjonere sin beredskap. Nordre Nordland og Ofoten må i så måte inn i, og være en del av den omtalte tiltakssonen for Troms og Finnmark.

Helseberedskap og sykehuskapasitet 

Narvik lokalsykehus spiller en sentral rolle i både sivil og militær beredskap, og må styrkes for å håndtere økte behov. UNN Narvik er pekt på som krigssykehus og bør forsterkes med økt kapasitet, og det må investeres i medisinsk utstyr, spesialkompetanse og akuttberedskap. For å møte krigskirurgiske behov og medisinsk evakuering bør det også etableres treningssenter i samarbeid med kommunehelsetjenesten, forsvaret og allierte.

Sivilt-militært samarbeid og vertslandsstøtte 

Samarbeidet mellom sivile og militære må styrkes for å sikre beredskapen i nord. Kommunale beredskapsråd bør lovfestes og få et tydelig mandat for samhandling, samtidig som det må sikres økte ressurser til sivilt-militære øvelser og krisehåndtering. Bedre koordinering mellom lokalt næringsliv og Forsvaret vil også bidra til mer effektiv ressursutnyttelse og forsyningsberedskap i en eventuell krisesituasjon. Det må være tydelig hva som forventes av aktørene gjennom vertslandsstøttekonseptet.

Regionalt samarbeid på tvers av landegrensene 

Narvik kommune ser et økende behov for styrket nordisk samarbeid for å møte felles beredskaps- og sikkerhetsutfordringer. Samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland bør formaliseres for å sikre bedre koordinering i tilfelle krise eller krig. Eksisterende avtaler, inkludert beredskap langs transportakser, må forsterkes, og det bør legges til rette for økt grenseoverskridende planlegging og felles øvelser for å styrke fellesskapasiteter og bedre ressursutnyttelse. For å eksemplifisere: Regjeringen har bestemt at det skal gjennomføres nasjonal ROS-analyse i Meld. St. 16 (2023-2024). De fellesskapasitetene som ROS-analysen utleder skal sees i sammenheng med Sverige. Narvik og Kiruna har et mål om å utvide eksisterende samarbeidsavtale fra 1959 om brann og redning langs Ofotbanen. Det er gode statlige intensjoner om samarbeid, men det må operasjonaliseres. For eksempel gjennom prosjekt med tilhørende finansiering. Det bør utlyses mer prosjektmidler som understøtter samarbeid i Norden om beredskap.

Folkehelse og forebygging som beredskapstiltak 

God folkehelse er avgjørende for samfunnets motstandsdyktighet i kriser. Styrket folkeopplysning om egenberedskap vil gjøre innbyggerne bedre rustet til å håndtere kriser, samtidig som det bør utformes beredskapsplaner for sårbare grupper som eldre og kronisk syke.

Fylkeskommunens ansvar og oppgaver innenfor sikkerhet og beredskap

Gitt fylkeskommunens rolle i totalforsvaret, som regional utviklingsaktør og planmyndighet, bør fylkeskommunene involveres i arbeidet med å etablere en ny rådsstruktur og en langtidsplan for sivil beredskap.

Det er behov for lovverksendring på flere områder som berører fylkeskommunens ansvarsområder. Fylkeskommunens ansvar og rolle må tydeliggjøres i gjennomgangen av de de samfunnskritiske- og grunnleggende nasjonale funksjonene, forholdet til sikkerhetsloven og nasjonalt beredskapssystem. Fylkeskommunene er en sentral aktør i totalforsvaret og i den sivile støtten til forsvaret regionalt, og bør dermed også inkluderes på et nasjonalt nivå i planleggingen og utformingen av den sivile støtten til forsvaret og i nasjonalt beredskapssystem. Dette gjelder også involvering i nasjonale øvelser.

Tannhelsetjenesten er en del av helseberedskapen, og fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Fylkeskommunen understreker viktigheten av å inkludere tannhelse i det videre arbeidet med helseberedskapen, og tydeliggjøre fylkeskommunens ansvar i et bredere perspektiv som også ivaretar den private delen av tannhelsetjenesten.

Nærmere om fylkeskommunens ansvar som veieier og for sivil transportberedskap

Fylkeskommunene en betydelig aktør i samferdselssektoren, både som landets største veieier og forvalter av kollektivtransport. Det er et særlig behov for å prioritere revisjon av forskrift om sivil transportberedskap for å tydeliggjøre fylkeskommunens ansvar. Ansvaret og revisjonsarbeidet må sees i et totalforsvarsperspektiv, i tråd med NATOs forventninger og vertslandstøttekonseptet, samt elektrifiseringen i samferdselssektoren.

Det er et konkret behov for å etablere systemer og formelle rapporteringslinjer for at fylkeskommunene kan ivareta dette ansvaret. Fylkeskommunen har ingen hjemmel til å pålegge transportaktører et rapporteringsansvar, eller til å utføre konkrete transportoppdrag. Arbeidet med regelverksrevisjon må skje i samråd med fylkeskommunen.

Fylkeskommunene mener at regional representasjon i SDs Rådgivende forum for sivil transportberedskap må ivaretas på en mer hensiktsmessig måte, og at rådet må videreutvikles for å se på sivil transportberedskap i en større helhet.  

Det er også et behov for å se sivil transportberedskap i sammenheng. Det må tydeliggjøres hva som skal ligge til fylkeskommunens oppgaver ved nasjonale og grenseoverskridende hendelser, hvordan dette skal sees opp mot andre aktørers planverk, og det må defineres et mandat for en av aktørene til å lede et slikt arbeid. Dette må også sees i sammenheng med evakueringsplanverk, kommunenes ansvar for evakuert- og pårørendesenter, planverk for krigsutflytting, tilfluktsteder, og andre sentrale knutepunkt i tråd med NATOs forventninger.

Dette må også sees opp mot fylkeskommunens ansvar som veieier og forvalter av fylkesveinettet og som ansvarlig for kollektivtrafikken, og at dette er nært koblet sammen med forsvarets behov og nasjonale føringer for sivile transportårer i det øvre krisespekteret. Det er etablert et rammeverk for samhandling om militære behov for transportinfrastruktur hvor fylkeskommunen er representert. Det er avgjørende at fylkeskommunen involveres i utvikling og planlegging av nasjonalt planverk for å kunne gjøre de nødvendige utbedringer og investeringer som kreves for å ivareta militære og sivile behov i et totalforsvarsperspektiv.

Både i den daglige driften og ved hendelser/kriser vil kollektivtrafikken være en kritisk samfunnsfunksjon. Den må derfor vies mer oppmerksomhet i planverket for sivil transportberedskap enn hva Totalberedskapsmeldingen gir uttrykk for. Det må utvikles sentrale føringer for drivlinjer i materiellparken som kan fungere i beredskapssituasjoner

Ved et tydelig mandat og tilstrekkelig ressurssetting, kan fylkeskommunen ta initiativ til å lage felles, helhetlige transportberedskapsplaner for og mellom fylkene med bidrag fra andre sivile og militære myndigheter.

Sivile beskyttelsestiltak og andre forutsetninger for motstandskraft

Ved å formidle pålitelig informasjon og kunnskap kan fylkeskommunen bidra til å øke bevisstheten om viktigheten av å bevare kulturarven, motvirke desinformasjon og falske nyheter. Totalberedskapsmeldingen peker på vektleggingen av kritisk tenkning, demokrati og medvirkning i grunnopplæringen som et viktig befolkningsrettet beskyttelsestiltak mot påvirkningsoperasjoner og desinformasjon. Staten bør forsterke dette ytterligere blant annet gjennom klarere føringer for utviklingen av temaet demokrati og medborgerskap i videregående opplæring. Det forutsettes at dette skjer i samarbeid med fylkeskommunene.  

Gjennom regional planlegging bidrar fylkeskommunen blant annet til at kulturminner og kulturmiljøer blir ivaretatt i areal- og reguleringsplaner. Som myndighetsutøver har fylkeskommunen et ansvar sikre at kulturarven beskyttes i krisesituasjoner. Fylkeskommunene har ansvar for å fremme og legge til rette for et brett spekter av kulturvirksomhet gjennom ulike virkemidler, som ikke er avgrenset til fredstid. Erfaringene fra koronapandemien viser hvordan fylkeskommunen kan bidra til infrastruktur for produksjon og formidling av kunst og kultur og møteplasser for kultur og fritid, også i krisetider.

Fylkeskommunene skal fremme folkehelse innenfor sine fagområder, og ha oversikt over helsetilstanden og folkehelseutfordringene i fylket. En mer systematisk kunnskapsdeling mellom forvaltingsnivåene og deres samarbeidsparter, kan gi bedre kunnskap om gode og effektive folkehelsetiltak, som samlet sett styrker befolkningens motstandsevne.

Styrke forsyningssikkerheten

Som regional planmyndighet har fylkeskommunen en tydelig rolle i å sikre jordvernet, og vil være en sentral bidragsyter i arbeidet med å utvikle fremtidens matsystem. Fylkeskommunen tilrettelegger for samarbeidsarenaer og partnerskap som gir mulighet for kompetansedeling, felles ressursutnyttelse, ideutvikling og planlegging. Fylkeskommunens ansvar for de samfunnskritiske- og grunnleggende nasjonale funksjonene fremkommelighet og transportevne på fylkesveinettet vil også være av betydning. Samlet sett gjør dette fylkeskommunen til en relevant aktør i rådsstrukturen, og i utredningen av det sektornøytrale apparatet på dette området.

Styrket sivil motstandskraft i nord – og i resten av landet

Fylkeskommunene stiller seg bak viktigheten av å styrke det samlede totalforsvaret i Troms og Finnmark. Fylkeskommunen støtter også tilnærmingen om gjennomføring av pilotprosjektet i Finnmark, og følger utviklingen i dette og hvordan dette også kan spres nasjonalt, som et ledd i å styrke motstandskraften i hele samfunnet.

Samtidig vil fylkeskommunene understreke at i en situasjon med militær eller hybrid krigføring mot Norge vil andre områder, med høy befolkningskonsentrasjon, eller viktig betydning for verdiskaping og energitilførsel- og distribusjon, være utsatt for angrep. Prioritering av ressurser til sivil beredskap må gjøres ut fra en helhetlig, nasjonal trusselvurdering. 

Økonomisk handlingsrom

Fylkeskommunene legger til grunn at Stortinget følger opp meldingen med styrking av det økonomiske handlingsrommet slik at fylkeskommunen settes i stand til å ivareta ansvaret innen samfunnssikkerhet og beredskap og evnen til å ivareta nasjonal sikkerhet.

Nasjonal transportplan legger føringer for fylkeskommunes rammer til utvikling og drift av fylkesveinettet. Fylkeskommunene understreker at midlene som er satt av i NTP til fylkesveinettet ikke er tilstrekkelig for å redusere vedlikeholdsetterslepet og gjøre nødvendige investeringer for å sikre mobilitet og fremkommelighet på fylkesveinettet.

Bygging av tilfluktsrom i nye bygg vil gi merutgifter for fylkeskommunen. Kostnadene som legges til grunn bør ettergås. Fylkeskommunen legger til grunn at forskriften følges opp med tilstrekkelige ressurser og ikke påvirker vedtatte planer.

Levanger 9.2.25,

Høring om Totalberedskapsmeldingen – St.meld. 9 (2024-2025)

Høringssvar fra Norges Politilederlag (NPL) i Parat

Innledning
Norges Politilederlag (NPL) i Parat takker for muligheten til å gi innspill til 
Stortingsmeldingen om Totalberedskap. Vi representerer politiledere på alle nivåer og alle 
fagfelt i politiet. Meldingen inneholder mange positive elementer og representerer et viktig 
steg mot å styrke Norges beredskapsevne. Samtidig deler vi bekymringen som flere har 
uttrykt om at meldingen kunne vært tydeligere på konkrete løsninger og 
finansieringsplaner. 

For å sikre reell fremdrift kreves det ikke bare tverrpolitisk enighet, men også handlekraft i 
oppfølgingen. Som totalberedskapskommisjonen skrev: Nå er det alvor.

Behovet for en egen langtidsplan for politiet
Meldingen omtaler behovet for en langtidsplan for politiet som del av en overordnet plan for sivil 
beredskap. NPL og Parat mener at en egen langtidsplan for politiet er helt avgjørende for å skape en mer 
effektiv polititjeneste, altså bedre resultater for ressursene som brukes i virksomheten. En slik plan vil gi 
økt forutsigbarhet og bedre ressursstyring, som er viktig for å håndtere både daglige oppgaver og ekstraordinære hendelser. En slik plan er i tråd med Stortingets anmodningsvedtak fra juni 2024, hvor det ble enighet om å innføre langtidsplaner for politiet. Arbeidet er oss bekjent fortsatt ikke i gang og fremdriften i meldingen virker også uforpliktende. Dette skjer samtidig som utfordringsbildet for politiet er fremtredende. Dette er beskrevet i nylige trusselvurderingene fra EOS-tjenestene, i politidirektørens faglige råd 21.januar 2024 og fra politimester i Oslo nylig – som beskriver summen av utfordringer nå
som en perfekt storm. 
 
Behovet for langtidsplaner for norsk politi er for øvrig et tema som Norges Politilederlag 
(NPL) og Parat har løftet fram i flere år, som et nødvendig grep for å sikre en mer robust og 
fremtidsrettet politirolle.

Vi etterlyser nå en forpliktende fremdriftsplan for en langtidsplan for politiet som bør:
- Bygge på politifaglige råd.
- Være et fundament for offentlig og politisk debatt som danner grunnlag for gode 
beslutninger om ambisjonsnivå og forpliktende finansiering.
- Dekke alle deler av politiets samfunnsoppdrag, inkludert operativ beredskap, 
grensekontroll og kriminalitetsbekjempelse.

Selv om en overordnet plan for sivil beredskap er viktig, må politiets unike behov ivaretas 
gjennom en dedikert langtidsplan. Denne kan gjerne være en pilot for en langtidsplan for 
sivil beredskap, som vil måtte ta noe mer tid å få på plass.

Politidirektørens faglige råd
Politidirektørens faglige råd, som ble lagt frem i januar i år, gir verdifulle anbefalinger, 
spesielt knyttet til:
- Behovet for langsiktig planlegging og forutsigbar finansiering.
- Nødvendigheten av et digitalt løft for politiet.
- Avhengigheten av samarbeid med andre samfunnsaktører for å løse komplekse 
utfordringer.

Vi mener at politidirektørens faglige råd må videreutvikles med mer konkrete 
ambisjonsnivåer for hva politiet skal kunne løse av politiske målsettinger. Her bør også 
finansieringsplaner og risikovurderinger være beskrevet, for å gi et enda bedre grunnlag for 
gode politiske beslutninger.

Gevinster ved mer langsiktighet og forutsigbarhet 
Mer langsiktighet i politiets planer, ressurser og kapasitet vil ha flere positive effekter for 
samfunnet:
- Bedre ressursutnyttelse: En flerårig planleggingshorisont gjør det mulig å prioritere 
investeringer i infrastruktur, teknologi og kompetanse mer effektivt.
- Økt beredskapsevne: Politiet vil være bedre rustet til å møte nye og komplekse trusler, 
inkludert cyberangrep, organisert kriminalitet og terrorisme.
- Styrket samhandling: Langsiktige planer legger til rette for bedre koordinering mellom 
politi, forsvar og andre beredskapsaktører.
- Forutsigbar kompetansebygging: Politiet kan i større grad planlegge for nødvendig 
rekruttering og utdanning, noe som styrker evnen til å håndtere fremtidige utfordringer.

Veien Videre
Totalberedskapsmeldingen gir en viktig overordnet ramme for hvordan Norge skal styrke sin 
motstandskraft. Vi mener at politiets rolle i denne sammenhengen må tydeliggjøres 
ytterligere, spesielt med tanke på behovet for langsiktig planlegging. Dette vil sikre at 
politiet har nødvendig kapasitet, kompetanse og ressurser til å understøtte både sivil og 
militær innsats i krisesituasjoner.

Det er avgjørende å trekke på politiets omfattende erfaring og kunnskap om hva som kreves for å nå ulike ambisjonsnivåer. Denne innsikten bør kombineres med bidrag fra andre sektorer for å definere et realistisk beredskapsnivå.

Norges Politilederlag er klar til å bidra aktivt i den videre dialogen om hvordan politiets rolle 
i totalberedskapen kan styrkes. Et politi som må styrkes for å møte dagens og fremtidens 
beredskapsutfordringer. Det krever at man lytter til på politidirektørens faglige råd, setter 
fart i oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak og utviser den politiske handlekraften 
norske politikere kan utvise når de må. 

Vi ser i møte et bredt politisk forlik og med forpliktende finansiering som en sentral forutsetning 
for det videre arbeidet.

Kjetil Ravlo
Forbundsleder. 
Norges Politilederlag i Parat

Narvik Havn KF takker for muligheten til å gi innspill til Totalberedskapsmeldingen. Ambisjonene om å styrke Norges totale beredskap bør være svært høye i en tid med komplekse sikkerhetsutfordringer.

Narvik Havn – en strategisk aktør for totalberedskapen
Narvik Havn er en sentral del av Norges totale beredskap og spiller en avgjørende rolle for forsyningssikkerhet og alliert mottak, ikke bare til Norge, men også Sverige og Finland. Havnen er et viktig logistisk knutepunkt i nord, med isfri havn og direkte tilgang til jernbane gjennom Ofotbanen.

Narvik Havn står foran stadig økende krav til beredskap som følge av økt geopolitisk spenning og endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Dette krever betydelige investeringer i infrastruktur og bedre samordning mellom sivile og militære aktører.

Norges største flaskehals – et nasjonalt anliggende
Den største flaskehalsen i norsk infrastruktur befinner seg i Narvik, hvor begrensninger i jernbane-, vei- og havnekapasitet hemmer videre utvikling for hele Nord-Norge. For å løse dette nasjonale problemet og sikre Norges rolle som en pålitelig verts- og transittnasjon for NATO, må flaskehalsene fjernes. Dette krever:

• Investeringer i Ofotbanen: Utbygging av flere krysningsspor og økt kapasitet for å muliggjøre hyppigere togavganger og økt transportvolum.
• Utbygging av havnearealer, blant annet Narvikterminalen: Forbedringer som knytter havnen tettere til jernbanen og øker terminalkapasiteten for å håndtere både sivil og militær logistikk.
• Etablering av E6 Narviktunnelen under sentrum av Narvik er avgjørende for å skaffe til veie nødvendig fyllmasser til havneutbygging. I tillegg kan tunellen ivareta behov for militær oppstillingskapasitet i fjell og sivilbefolkningens behov for tilfluktsrom i Narvik (hvor dagens kapasitet er betydelig lavere enn for andre byer i regionen).

Disse tiltakene vil øke verdiskapningen, styrke forsyningssikkerheten og gjøre Norge bedre rustet til å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. Samlet sett vil tiltakene bygge opp under meldingens ambisjon om å utvikle en strategisk korridor for militær mobilitet gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland.

Narvik Havn – en viktig rolle for Finland
Narvik Havn spiller også en viktig rolle for Finland i en sikkerhetspolitisk situasjon hvor Østersjøen ikke kan benyttes. I slike tilfeller vil Narvik fungere som en viktig havn for tilgang til Atlanterhavet og dermed import og eksport for Finland, med direkte forbindelse til jernbanenettet gjennom Sverige.

Dette vil sikre Finlands tilgang til essensielle varer som matvarer, drivstoff og medisinske forsyninger. Samtidig kan Finland eksportere viktige produkter som industrivarer og trelast via Narvik havn. Denne beredskapskapasiteten er avgjørende for å opprettholde stabilitet og sikkerhet i regionen.

Organisering og ledelse
Narvik Havn KF opplever at dagens organisering av beredskapsarbeidet er fragmentert og til tider unødvendig komplisert. Som utpekt NATO-havn er vi blant annet underlagt forskjellige typer regelverk på sikkerhetssiden som til dels er overlappende.

Vi mener at styrking av totalberedskapen krever bedre overordnet ledelse og tydeligere ansvarsforhold. Dette vil forenkle beslutningsprosesser og øke beredskapsevnen.

Også innenfor nasjonal planlegging av transportinfrastruktur opplever vi en fragmentert og sektorpreget tilnærming. Vi er derfor svært positive til rammeverket for samhandling om militære behov for transportinfrastruktur, som ble fastsatt i desember 2024.

I samsvar med dette rammeverket skal det settes ned en tverrsektoriell faggruppe som vurdere militære behov for transportinfrastruktur. Gruppen består av flere totalberedskapsaktører på statlig nivå. Narvik Havn KF mener dette er et steg i riktig retning, og vi er klare til å gi innspill og bidra aktivt til gruppens arbeid om de forhold og muligheter som finnes i vår region. 

Ressurser og finansiering
Narvik Havn KF møter strengere forventninger til beredskap, spesielt innen IKT-sikkerhet og planverk, enn de fleste andre norske havner. Vi er klare til å imøtekomme disse kravene, men dette krever:

• Ekstra bemanning: Stillingsandeler dedikert til beredskapsarbeid.
• Oppgradering av utstyr: Investeringer i IKT-infrastruktur og annen kritisk teknologi.
• Statlig finansiering: Tilskudds- og søknadsordninger for å dekke kostnadene knyttet til økt beredskap.

Det er urimelig å forvente at et kommunalt foretak skal bære hele byrden alene. I tillegg må staten i større grad ta ansvar for å finansiere oppgavene som kommer med nytt regelverk, som for eksempel havneberedskapsforskriften.

Oppsummering
Narvik Havn KF er en viktig aktør i totalforsvaret og forsyningssikkerheten i Norge. Vi oppfordrer Stortinget til å:

1. Prioritere investeringer i jernbane-, vei- og havneinfrastruktur i Narvikregionen.
2. Sikre tydeligere organisering og bedre ressursutnyttelse i beredskapsarbeidet.
3. Gi økonomisk støtte for å sikre at krav til beredskap kan oppfylles uten å belaste lokale aktører urimelig.

Narvik Havn KF ser frem til videre samarbeid med myndighetene og andre aktører for å styrke totalberedskapen i Norge.

Høringsinnspill totalberedskapsmeldingen

Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA) er bransjeforeningen for de aller fleste av landets store og mellomstore bygg- og anleggsentreprenører. Våre medlemsbedrifter har til sammen 28.000 årsverk fordelt i bedrifter over hele landet. EBA er en del av NHO og NHO Byggenæringen.

BA-næringen ønsker en synlig og tydelig rolle i beredskapsarbeidet

Bygg- og anleggsnæringen (BA-næringen) er Norges største fastlandsnæring og er helt sentrale i styrkingen av Norges totalberedskap. BA-næringen er til stede over hele landet, og sitter med kompetanse og materiell som er spesielt verdifull ved ulike krisesituasjoner. Vi mener det er mye å hente for totalberedskapen med en tydeligere og mer aktiv rolle for denne næringen. Både regjeringens totalberedskapsmelding og Natos artikkel 3 understreker hvor viktig det er med et tett samarbeid mellom sivile og militære aktører for å sikre at samfunnet sikres kontinuerlig drift og trygge sikkerheten. Entreprenørene spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet, enten vi snakker om økende militære trusler eller klimaendringer.

En ekstra muskel i krisetider

Bygg- og anleggsentreprenørene har spisskompetanse og ressurser til prosjektering, planlegging, kompetansedeling, utføring og prosjektledelse av store bygge- og infrastrukturprosjekter. I ulike former for kriser vil det fort kunne oppstå behov for raskt å kunne bygge, utbedre eller tilpasse både kritisk bygningsmasse som sykehus, logistikkbygg, skoler og infrastruktur som veier, jernbane og flyplasser. Dette er komplekse og krevende prosjekter som entreprenørene håndterer hver eneste dag i normale tider.  

Totalberedskapsmeldingen peker på de ulike forvaltningsnivåenes rolle i å koordinere beredskapen der også representanter for næringslivet i bredt i noe ulik grad er involvert.  Vi vil få foreslå entreprenørene som sitter på kunnskap og erfaring som kan være avgjørende for å sikre den beste beredskapen gis en tydeligere og mer konkret rolle i både det nasjonale, regionale og lokale beredskapsarbeidet. Disse aktørene har spisskompetanse og ressurser til prosjektering, planlegging, kompetansedeling, utføring og prosjektledelse.

Et nordisk samarbeid

Ulike beredskaps- og krisesituasjoner vil kunne komme til å kreve raskt og bredt nordisk samarbeid, og beredskapsplanene må ta høyde for dette. I tråd med vårt forslag om å trekke entreprenørene tettet inn i de ulike beredskapsplanene her hjemme, vil vi få minne om at de store entreprenørene har nettopp slike nordiske organisasjoner. De er godt etablert med virksomheter i Norge, Sverige, Finland og Danmark. De har også unik erfaring med kunnskapsdeling på tvers av landegrenser. Og kan raskt adoptere de beste løsningene fra andre land i Europa.

Sikkerhet i tildelingskriteriene

EBA mener at sikkerhet må være en klarere definert del av tildelingskriteriene i anskaffelsesprosessen rundt kritisk infrastruktur. Leverandører som kan tilby høy sikkerhet må prioriteres. Statens veileder fra 2019 om Ivaretakelse av sikkerhet i offentlige anskaffelser er god, men den praktiske gjennomføringen har vært for svak og den praktiske konsekvensen er det i dag vanskelig å få øye på. Vi mener det må igangsettes et arbeid for å tydeliggjøre Norges sikkerhetsstrategi rundt offentlige anskaffelser. Vi kan ikke være likegyldige til hvem som bygger hva i Norge. Samtidig må vi være ærlige om konsekvensene av at færre vil kunne delta i utbyggingen av nødvendig infrastruktur, både på individ- og selskapsnivå.

Energiberedskap

Uten å gi slipp på målet om et lavutslippssamfunn, må vi sikre evnen til å håndtere kriser som påvirker energiforsyningen frem til dette målet er nådd. Dieseldrevne maskiner vil være helt avgjørende i lang tid fremover. Energiberedskap generelt, og dieselberedskapen spesielt er avgjørende viktig for at et forsvarlig totalberedskapsnivå skal kunne ivaretas. Vi ber om at Stortinget kommer med en klar bestilling om at nivået på dieselberedskapen skal opp.

Fullfinansiering av felles sikringsoppgaver

Grunnleggende sikkerhetsinfrastruktur som tilfluktsrom må sikres gjennom offentlig finansiering. Det er hverken rasjonelt eller praktisk/økonomisk gjennomførbart i dagens byggemarked å pålegge utbyggere eller sluttbrukere å ta denne regningen. I tillegg må det legges en plan for å rehabilitere eksisterende tilfluktsrom. Dette arbeidet må komme i gang raskt.

BA-næringen er klar til innsats

Den norske entreprenørbransjen trener på prosjektering, planlegging, samhandling og produksjon hver eneste dag. Vi ønsker å bidra proaktivt til en bedre totalberedskap gjennom å være en ekstra muskel i dette viktige arbeidet.

Samfunnsbedriftene gir med dette sine innspill til Justiskomiteen i forbindelse med høringen knyttet til komiteens behandling av Totalberedskapsmeldingen.

 Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon som organiserer nær 600 bedrifter, primært med kommunalt eierskap. En betydelig andel av medlemmene har ansvar for samfunnskritisk infrastruktur og -funksjoner i Norge, blant annet innen energiforsyning, vannforsyning, interkommunale brann- og redningsselskaper, havn og avfallshåndtering. Disse virksomhetene spiller en sentral rolle i hverdagen til hver enkelt av oss, og er avgjørende gjennom hele krisespekteret - fra dagligdagse hendelser til kriser og krig. Vi representerer i også alle landets brann- og redningstjenester samt 110-sentralene.

 Alle hendelser i hele krisespektret skjer i en eller flere kommuner

Hendelser kjenner ingen kommunegrenser, og når en hendelse blir stor og langvarig, er samarbeid nødvendig. Det er få kommuner og langt færre brannvesen som alene kan håndtere en slik situasjon, og nøkkelen ligger i samarbeid i forkant. Et slikt samarbeid innen samfunnssikkerhet og beredskap må også tilføres statlige midler hvis det skal ha en god effekt. Mange kommuner sliter i dag med økonomien og de kutter i budsjetter på mer eller mindre alle områder. Derfor vil ikke nødvendigvis samarbeid alene gi de ønskede effektene uten at det også tilføres ressurser.

 Alle analyser og utredninger peker i en retning – mer samarbeid er nødvendig

Det har de siste årene blitt gjennomført omfattende utrednings-, plan- og analysearbeid innen samfunnssikkerhet, beredskap og totalforsvar. Dette har vært nødvendig gitt hyppigere ekstremvær og en forverret sikkerhetspolitisk situasjon i våre nærområder, med krigen i Ukraina og økt russisk aggresjon.

 Til tross for mye godt arbeid så langt mener vi at det fortsatt gjenstår mye arbeid med totalberedskap, spesielt på lokalt og regionalt nivå. Etter vår vurdering adresserer ikke Totalberedskapsmeldingen de grunnleggende utfordringene på lokalt nivå, spesielt de minste og mellomstore kommunenes evne til å planlegge og iverksette tiltak når hendelser inntreffer i hele krisespekteret fra ulykker i hverdagen til kriser og krig.

Vi har en kommunstruktur som forutsetter samarbeid for å løse krevende oppgaver

Norge har en kommunestruktur der over halvparten av kommunene har mindre enn 5000 innbyggere, hvorav mange av disse har mellom 1000 og1500 innbyggere. Dette skaper utfordringer med å rekruttere og opprettholde fagmiljøer innen sentrale områder somsamfunnssikkerhet og beredskap. Utfordringene knyttet til lavt innbyggertall, fraflytting og demografiske endringer, samt konsekvensene for tjenestetilbudet, har blitt fremhevet i flere utredninger inkludert Normannutvalget, Generalistkommuneutvalget, Totalberedskapskommisjonens rapport og arbeidsgruppen for brann og redning (faglig grunnlag for siste melding til Stortinget).

Kommunesektorens organisasjon (KS) er også tydelige på behovet for interkommunalt samarbeid i sine politiske prioriteringer for 2024-27. De vedtok enstemmig og tverrpolitisk følgende: «Styrke interkommunalt samarbeid for å øke kvaliteten på de helhetlige ROS-analysene og jobbe strukturert med å redusere risiko og sårbarhet» (kapittel 6.1.2 første kulepunkt).

Savner mer forpliktende samarbeid og tilføring av ressurser til kommunene i meldingen

Vi ble derfor skuffet over at regjeringen i Totalberedskapsmeldingen ikke vektla samarbeid over kommunegrenser og tilføring av ressurser for å løse krevende oppgaver innen beredskap, hvor også brann og redning omtales. Det er verdt å minne om at Totalberedskapskommisjonen foreslo at alle kommuner skulle ha tilgang til en beredskapskoordinator i minst 50 % stilling, noe som ville krevd interkommunalt samarbeid. Denne anbefalingen valgte regjeringen å se bort fra.

Innen brann og redning ser vi en lignende situasjon: 90 av landets 194 brannvesen har mindre enn ett årsverk til sammen. Mange av disse sliter med å oppfylle dagens krav, spesielt innen beredskap og særlig forebygging. I tillegg har de utfordringer knyttet til rekruttering, nødvendig kompetanseheving, HMS-krav og ansattes arbeidsforhold. Tilsynsrapporter fra DSB bekrefter dette bildet.

Arbeidsgruppen for brann og redning anbefalte blant annet å etablere en grunnportefølje av oppgaver som brann- og redningstjenesten lokalt skal løse, og hvilke som bør samarbeides om på regionalt nivå. Dette ville vært et naturlig sted å starte, men har ikke blitt fulgt opp.

Våre erfaringer er i tråd med funnene i nevnte utredninger og viser at behovet for samarbeid er størst i de mest sårbare distriktskommunene. Likevel er det nettopp her det eksisterer færrest formelle samarbeidsstrukturer. Dette gjelder distriktskommuner over hele landet, men er spesielt påpekt som en utfordring for Nord-Troms og Finnmark i kommisjonsrapporten.

Hvis kommunene skal kunne løse sine krevende oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap, og dersom brann- og redningstjenesten skal være en relevant ressurs i hele krisespekteret, må det komme tydeligere forventninger - og i noen tilfeller krav - fra staten om samarbeid. Kommunene må i tillegg tilføres ressurser for å få den nødvendige effekten. Et krav til samarbeid vil ikke føre til sentralisering, men snarere styrke og profesjonalisere det kommunale samfunnssikkerhets og beredskapsarbeidet.

Trygge og opne beredskapsvegar

Meldinga har ei særs alvorleg ramme. Vi er glade for at Regjeringa gjennom stortingsmeldinga definerer utfordringane vi står i, og legg til grunn at beredskapen må styrkast heilt frå dei sentrale styresmaktene og ned til individnivået i det sivile samfunn. Kompleksiteten i beredskapsarbeidet vert teke på alvor, og meldinga tydeleggjer korleis samfunnet vårt i krise og krig er avhengig av ulike aktørar og kompetanse gjennom definerte ansvarsområde. Tverrfagleg samarbeid og koordinering er grunnleggjande for dette arbeidet.    

For å sikre god beredskap er Noreg heilt avhengig av at vegane er framkomelege, sikre og opne. Vi må ha gode transportårer for å kunne frakte materiell, varer og menneske. Både storsamfunnet og lokalsamfunna i heile landet må kunne vere trygge på at framføringslinjene heldt.

Ras og skred skjer uavhengig av om det er fredstid, kriser eller krig. Så sjølv om transportbehovet er ulikt, så må det likevel leggjast til grunn at vegnettet skal vere opent og trygt å ferdast på. Riks- og fylkesvegnettet er heilt sentralt her, og vi vil i særleg grad peike på fylkesvegnettet sin viktige beredskapsfunksjon. Sett i lys av at fylkesvegane ofte er dårlegare sikra mot skred og flaum enn riksvegane, så er det behov for auka statlege midlar til rassikringsprosjekt på fylkesvegnettet. I tillegg kjem midlar til førebyggjande tiltak som skredsikring, overvaking og vegvedlikehald. 

Kompetansedeling og fagmiljø

Ei styrka samhandling mellom dei ulike fagmiljøa knytt til veg, både statleg og regionalt, vil kunne auke kompetansen og kvaliteten på dei vurderingane ein må ta når ein står framfor ei ulukke. Denne måten å samle fagmiljø og ansvarsfelt på vil også kunne vere med å styrke beredskapskulturen i samfunnet vårt. 

Hjå den einskilde vegeigar er det rom for å leggje meir til rette for eit sterkare fagmiljø der kunnskapsdelinga går på tvers av geologar og driftsmiljøet i samspel med entreprenørane. På den måten kan ein styrke det preventive arbeidet. I arbeidet med preventiv varsling og/eller utløysing av skred er veret viktig. Dermed vil det vera fordelaktig å i større grad knytte seg til meteorologimiljøet.

I tillegg til økonomiske midlar krev transportberedskap tydelege ansvarsfelt, samhandling og kunnskapsdeling.

Det hastar å sikre riks- og fylkesvegane våre og vi håpar at fleirtalet på Stortinget ser alvoret og vil auke rammene. Stortinget må sikre fleirtal for ei satsing på rassikring som monnar, og som tek i bruk teknologi og innovative løysingar. 

Nasjonal rassikringsgruppe gjentek kravet om ein opptrappingsplan for rassikring og 2 milliardar kroner meir per år til rassikring av fylkesvegane i hele transportplanperioden, og at same satsing vert gjort synleg for riksvegane.

Leiar av Nasjonal rassikringsgruppe, Randi Walderhaug Frisvoll

10. februar 2025

Det er positivt at regjeringen understreker viktigheten av at «medienes funksjoner også blir ivaretatt i kriser og krig», slik det fremgår av totalberedskapsmeldingen (kap. 6.4.3). Samtidig savner vi at redaktørstyrte journalistiske medier er med på listen over «kritiske samfunnsfunksjoner» under kriser og alvorlige hendelser (punkt 3.1).

Norsk Journalistlag (NJ) viser i den sammenheng til Justiskomiteens flertallsmerknad (fra Ap, Sp og SV) i forbindelse med stortingsmeldingen Samfunnssikkerhet i en usikker verden (Meld. St. 5 (2020–2021)). I denne heter det (Innst. 275 S (2020–2021), side 46):

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet inkluderes i beredskapsplaner, og at mediene sikres som kritisk samfunnsfunksjon under kritiske hendelser.»

Før koronapandemien hadde Norge en etablert liste over 14 kritiske samfunnsfunksjoner. Listen tydeliggjorde hvilke virksomheter og yrkesgrupper som ble ansett som essensielle for å opprettholde samfunnets funksjonsevne i en krisesituasjon. Den var basert på kartlegginger gjennomført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Redaktørstyrte journalistiske medier var ikke inkludert.

Under pandemien ble det raskt tydelig at journalistikken spilte en avgjørende rolle i å opprettholde befolkningens velferd og dekke det kontinuerlige informasjonsbehovet. Mediene var sentrale i å håndtere den store mengden offentlig informasjon fra ulike etater, samt i å sortere og tilgjengeliggjøre helseråd tilpasset ulike befolkningsgrupper og geografiske områder. En landsomfattende undersøkelse fra 2020, utført av Respons Analyse på oppdrag fra Nordiske Mediedager, viste at hele 94 prosent av de spurte brukte redaktørstyrte journalistiske medier for å holde seg oppdatert om koronakrisen.

Regjeringen utvidet derfor listen over funksjoner som ble ansett som kritiske under krisen, og inkluderte «medier» (Meld. St. 5 (2020–2021), s. 47 Samfunnssikkerhet i en usikker verden). Ansatte innen disse funksjonene fikk nødvendige unntak for å opprettholde samfunnsdriften, noe som også påvirket journalisters arbeidsbetingelser.

Norge må lære av erfaringene fra pandemihåndteringen på dette feltet. Uansett hvilken krise eller alvorlig hendelse som måtte oppstå i fremtiden, vil journalistikken være en avgjørende faktor for totalberedskapen.

Justis- og beredskapsdepartementet har en overordnet samordningsrolle innen samfunnssikkerhet og beredskap i sivil sektor. NJ har i en årrekke påpekt at manglende koordinering mellom ulike departementer rammer journalisters arbeidsvilkår. Tilgang til innsyn og åpenhet er avgjørende, og Justis- og beredskapsdepartementet har et særlig ansvar. NJ etterlyser derfor en mer helhetlig og koordinert innsats på justisfeltet for å styrke mediebransjens rammevilkår.

Norsk Journalistlag har derfor følgende forslag til merknad fra komiteen:

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlighetsprinsippet om innsyn og åpenhet inkluderes i beredskapsplaner, og at mediene sikres som kritisk samfunnsfunksjon under kritiske hendelser.»

Kunnskapskapasitet og beredskap

Det er en bred politisk enighet om at teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse er av stor betydning for å løse fremtidige utfordringer.  Vi har en rekrutteringsutfordring på grunn av lavere barnekull, studieavgift på utenlandsstudenter og manglende insentiver for elever i videregående til å velge STEM-fagene. Kuttene i universitets- og høyskolesektoren møtes med avvikling av studier der det er lav rekruttering, noe som rammer viktige fag som fysikk og kjemi. Kutt i forskningsmidlene bidrar til kutt i stillinger innen viktige forskningsområder; dette i en tid hvor Norden, Europa og verden ellers styrker denne innsatsen.

Tekna ber Stortinget be regjeringen komme tilbake til Stortinget med rapportering på tiltak for å øke rekrutteringen til teknologifagene, i tråd med Stortingets behandling av opptaksmeldingen våren 2024.

Tekna ber Stortinget sikre en opptrapping av forskning på områder knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap. 

Sikkerhetsklarering og bakgrunnskontroll

En stor andel av Teknas 112 000 medlemmer jobber innen både sivil og militær sektor med oppgaver knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap. Mange er ansatt i virksomheter hvor beredskap, trusler og sikkerhetssituasjonen er betydelig endret på grunn av den geopolitiske situasjonen vi nå står i.

Det brer seg et større sikkerhetsregime i alle sektorer knyttet til risikovurderinger av ansatte. Et stadig mer utbredt tiltak er akkreditering, klarering eller bakgrunnssjekk av ansatte.

Tekna har forståelse for at man skal kjenne til risikofaktorer knyttet til ansatte som operere i sektorer som forvalter informasjon og objekter som er skjermingsverdig. Men dette krever at vi har et effektivt og transparent klareringsregime.

Tekna er derfor svært opptatt av at det blir en rask fremdrift i arbeidet med å modernisere klareringsinstituttet til et system rustet for fremtiden, en fremtid som egentlig er nåtiden.

Vurdering av den enkeltes arbeid og rolle sett opp mot virksomhetens virkeområde

I enkelte virksomheter pålegges alle ansatte å ha en form for sikkerhetsklarering, autorisasjon eller akkreditering, uavhengig av hvilket arbeid som utføres. Det må legges til rette for at man kun klarerer personer som utgjør en sårbarhet i kraft av sine arbeidsoppgaver, fordi de har tilgang til informasjon eller objekter av stor interesse for fremmede makter eller forhold som utgjør en sikkerhetsrisiko. 

Omfattende klareringsregimer beslaglegger mye ressurser og utgjøre et enormt byråkrati. Ett alternativ er at det i større grad innføres interne soner og lukkede celler, hvor kun de med særskilt klarering eller akkreditering får tilgang til områder og systemer som må beskyttes, fysisk eller digitalt.

Saksbehandlingstid hos klareringsmyndighetene og klagebehandlingen

Det er uholdbar lang saksbehandlingstid hos klareringsmyndighetene, på vedtak om klarering i første instans og på klagebehandling. Både den som skal klareres og virksomhetene blir berørt. Faren for mangel på kapasitet til å utføre viktige og samfunnskritiske oppgaver er stor.

Tekna ser en økning i antallet saker fra medlemmer som har mistet oppdrag, eller som ikke blir tatt i betraktning fordi de oppgir at de kanskje må gjennom en klarering. Både for arbeidsgiver og arbeidstaker er det derfor helt avgjørende at man får ned saksbehandlingstiden til et minimum. Ett års ventetid er uakseptabelt.

Mangel på arbeidskraft med avgjørende kompetanse innen samfunnskritiske områder

De som jobber med store systemer og med tilgang til store mengder data, har kompetanse som er avgjørende for å kunne gi befolkningen tjenester på en god og effektiv måte. Utstrakt digitalisering og stor utvikling av datadrevne næringer betyr enda større knapphet på avansert kompetanse innen håndtering av store mengder data. Behovet for IT-spesialister, fysikere, matematikere, kybernetikere m.m. vil øke i fremtiden.

Vi har en svært lav rekruttering til disse utdanningene i Norge. Det betyr at mange som har slik utdanning kommer fra andre land, har familie og venner i andre land eller har andre former for tilknytning til andre land.

Hvis man nå kjører et ukritisk klareringsløp overfor alle som har slike jobber, vil man kunne risikere å ikke ha personell til å utføre samfunnskritiske oppgaver eller møte forventningen om gode tjenester.

Tekna savner en bredere redegjørelse av konsekvensene av klareringspraksisen man har lagt seg på, med en avveining av om nedsiden er større enn oppsiden.

Klimaberedskap i kommunesektoren

Det er et stort behov for midler til kartlegging og forebygging av naturfarehendelser. NVE viser i sin rapport fra 2021 at det vil koste 85 mrd. kr å sikre eksisterende bebyggelse mot flom, kvikkleireskred og erosjon. Det anslås at hele 210 000 bygninger har et sikringsbehov. Gjerdrumutvalget foreslo i sin rapport i 2022 å øke bevilgningen til NVE til 1,5 mrd. kr årlig, for å sikre eksisterende bebyggelse mot naturfare.

Tekna mener det er svært uheldig at denne anbefalingen ikke er fulgt tilstrekkelig.

Kommunene kan i dag søke på statlige tilskudd gjennom NVE for å forebygge mot flom og overvann. Denne ordningen er nylig endret, og kravet til kommunal egenandel er senket. Kommunene kan også søke på egne midler for å kartlegge fareområder for flom, ras og overvann. Likevel er det ikke tilstrekkelig insentiver for kommunen til å jobbe mer forebyggende med klimaberedskap.

Tekna mener at de statlige ordningene for forebygging og kartlegging må økes for å gjøre kommunene mer motstandsdyktige mot naturfarehendelser.

Overvann på avveie kan skape like stor naturskade som flom i vassdrag. Våtere og villere vær kombinert med arealinngrep, påvirker filtreringen i terrenget. NVE har ansvar for å forvalte Norges vannressurser, herunder også et ansvar for overvann.

Tekna mener at NVEs arbeid med å forebygge skader fra flom og overvann må styrkes.

Tekna er positive til regjeringens arbeid med å gi kommunene bedre anledning til å finansiere lokale tiltak mot overvann gjennom et eget overvannsgebyr. Dette vil være mest aktuelt for bykommuner.

Tekna mener at forskriften for overvannsgebyr som har vært under arbeid i Miljødirektoratet i lengre tid må sendes på høring. Tekna forventer at kommunene gis økonomisk handlingsrom til å håndtere overvannsproblematikken. 

Tekna støttet forslaget fra Gjerdrumutvalget om utarbeiding av standarder for registrering av hvordan overvann blir ledet til vassdrag, lokalisering av bekkelukkinger og andre kritiske punkter og anlegg i vassdragene. God standardisert informasjon om overvann er avgjørende for å forebygge blant annet kvikkleireskred.

Tekna mener at regjeringen må få fortgang i arbeidet med å utarbeide slike standarder.

Det er i dag ingen statlige insentiver til samarbeid mellom kommuner om vannforvaltningen. 

Tekna mener at beredskap og kompetansemiljøer vil styrkes hvis vannforvaltningen regionaliseres.

Samferdsel

Det har historisk vært et stort søkelys på å sikre god kommunikasjon mellom sør og nord i landet. I dagens situasjon, og med det nye geopolitiske landskapet, er øst-vest-aksen blitt strategisk viktigere.

Tekna ber Stortinget be regjeringen vurdere behovet for en skandinavisk transportplan med felles prioriteringer av transportårer, en harmonisering av regelverk og standarder, varsling og informasjonsdeling.

Tog og vei

Tekna har i mange år pekt på at det store vedlikeholdsetterslepet innen tog- og veisektoren gjør infrastrukturen sårbar for klimaendringer. Regjeringen viste i sitt budsjettforslag for 2025 til en nedgang i vedlikeholdsetterslepet på riksveiene. Oppdaterte tall fra Statens vegvesen viser imidlertid at etterslepet på riksveiene vil øke med en halv mrd. kr i 2025 på grunn av kostnadsøkninger.

Tekna mener at kostnadsøkningene innen anleggssektoren må møtes med økte bevilgninger for å sikre standarden på skinneganger og riksveier, og hindre ytterligere forfall.

Norges Forsvarsforenings høringsinnspill til Totalberedskapsmeldingen
Meld. St. 9 (2024-2025)

Innledning

Krigen Russland fører mot Ukraina har på alle måter tydeliggjort viktigheten av å ha et sivilt samfunn som er motstandsdyktig og har evne til å fungere tilnærmet normalt under helt ekstreme påkjenninger.

Norges Forsvarsforening (NFF) har lenge etterlyst behovet for å skape en økt sense of urgency. Verden og det sikkerhetspolitiske landskapet er i kraftig endring, og forverres. Nok en gang skjerpes advarslene og vurderingene fra de hemmelige tjenestene i de nylig fremlagte rapportene.

Det store sikkerhetspolitiske skiftet kom i februar 2022 og så langt har lite blitt omsatt til faktisk styrking, verken i Forsvaret eller den sivile beredskapen. Men for Forsvaret finnes det en konkret plan og prislappen ligger på bordet.

Hovedinntrykk

Meldingen beskriver over 100 tiltak, som overveiende ikke er tiltak, men ord og intensjoner om å nedsette utvalg, vurdere videre, skaffe bedre oversikt, legge til rette for, mv. Det er vanskelig å se en stø kurs med tydelige prioriteringer.

I meldingen legges det opp til at alle prosesser skal gå som normalt, uten hastverk, uten strakstiltak og uten særlig bruk av ressurser for å styrke sivil beredskap. Det brukes mye spalteplass på å beskrive behovet for en holdningsendring og en kulturell endring for en endret tid, både i befolkningen, hos myndighetene og i næringslivet.

Vi får ikke en holdningsendring før Regjeringen og Stortinget går foran og både sier og viser at det kan gå mot mer alvorlige tider og at det er nødvendig å ta kraftfulle grep. Vi får ikke en befolkningen som tar 7-dagers egenberedskap på alvor når ikke myndighetene selv viser at dette er nødvendig. Lederskap er å gå foran og vise vei!

Et av de viktigste tiltakene er at Regjeringen vil starte arbeidet med å legge frem en langtidsplan for sivil beredskap, herunder politiet, og starte arbeidet i 2025. Regjeringen kunne ha gått rett i gang med en proposisjon. Forsvarsforeningen vil her minne om at Totalberedskapskommisjonen la frem sin utredning 5. juni 2023, dvs. for rundt 20 måneder siden.

Næringslivet som beredskapsressurs vies noe plass, men utover organisatoriske tilknytningsformer og intensjoner om tettere samarbeid, inneholder meldingen få konkrete tiltak som er til hjelp for næringslivet. Kommisjonen viet over 100 sider til forsynings-, energi-, mat-, drikkevanns- og transportberedskap, samt bortfall av elektronisk kommunikasjon. Disse sentrale områdene må komme tydeligere frem i en proposisjon.

Meldingen er forsiktig med å beskrive den store betydningen EU nødvendigvis har i norsk Totalberedskap. Særlig verdt å nevne er styrkingen av helseberedskapen i EU etter pandemien. Også EØS-avtalen og Schengen er viktige elementer i vår totalberedskap. Dette er lite vektlagt, og det er lite å finne om balansen mellom handelspolitikk og nasjonal sikkerhet.

Regjeringen synes å være opptatt av å understreke at man ikke kan investere seg frem til økt totalberedskap, slik en kan i LTP for Forsvaret. Dette fremstår merkverdig, ettersom både analyser fra DSB og Totalberedskapskommisjonen slår fast at vi snakker om milliarder i investeringsbehov for å komme opp på et akseptabelt nivå, gitt trusselbildet.

Totalberedskapsmeldingen har primært blitt Justisdepartementets melding og det er vanskelig å se spor av at andre departementer har vært inne i bildet i særlig grad.
Synkronisering, koordinering og sammenhenger betyr noe. Det er regjeringen som har ansvaret for hele utfordringsbildet.

Lyspunkter

Det er positive og konkrete forslag i meldingen, som å lovfeste etablering av beredskapsråd. Det vil bidra til å systematisere de utfordringene en ser lokalt. Her må det sikres at de kommunale beredskapsrådene får de ressurser som skal til for å redusere risikoer som avdekkes. Organisatoriske endringer og enhetlige rådsstrukturer tydeliggjøres og vil bidra til at ressursene lettere finner hverandre på tvers fra kommunalt nivå til departementsnivå. Dette er et nødvendig og bra grunnarbeid og vil styrke den sivile beredskapen - på sikt.

Det er også positivt at Sivilforsvaret foreslås styrket med 4 000 mannskaper, men dette utgjør jo bare 500 hvert år. Sivilforsvaret kunne nok ekspandert langt raskere hvis det ble stilt tilstrekkelige midler til rådighet. Det må òg legges til at en naturlig organisasjonsendring ville være å legge Sivilforsvaret rett under Justisdepartementet som en egen etat. Dette ville bedre departementets styringsevne av en sentral aktør i totalberedskapen og for Sivilforsvaret ville en slik endring forenkle kommando og kontroll i betydelig utstrekning.

Videre er det et godt tiltak at Regjeringen foreslår å reetablere kravet om bygging av tilfluktsrom og dekningsrom. Det er missiler, artilleri og droner som skaper behov for beskyttelse. I LTP for Forsvaret fikk Stortinget presset inn anskaffelse av luftvern over Oslo-området. Dette kom fra politikerne selv, ikke Forsvaret. Totalberedskapsmeldingen berører ikke behov for luftvern for beskyttelse av sivilbefolkningen, viktig infrastruktur eller industri. Forsvaret er heller ikke opptatt av dette. NFF oppfordrer Stortinget til å avklare hvem som skal ivareta «sivilt» luftvernbehov.

Det skrives mye bra om behovet for nytt lovverk på flere områder, f.eks. at staten skal kunne pålegge sivil arbeidsplikt i krise og krig og innføre nasjonal kontroll når det gjelder f.eks. kjøp av eiendom hvis denne ligger nær skjermingsverdig infrastruktur.

Regjeringen kunne ha lagt større vekt på utnyttelse av frivillige ressurser. Samfunnsmaskineriet må holdes i gang i krig og mange ønsker å bidra. Meldingen kunne f.eks. vurdert muligheten for å etablere frivillige reserver til brann, helse, politi, mv. og som etter korte kurs ville fått tilstrekkelig innsikt, en uniform, en form for myndighet, og som kunne kalles på for å avlaste det presset som vil treffe disse etatene i krig. Det handler om å skape en seighet og en utholdenhet i samfunnet. Det vil også skape en mental beredskap i en befolkning hvor mange vil ønske å ha en oppgave og være til nytte i en kritisk situasjon.

Konklusjon

• Hovedinntrykket er at Totalberedskapsmeldingen inneholder mange gode intensjoner, få beslutninger, men desto flere fremtidige utredninger.
• I en kritisk tid tydeliggjør meldingen en tilbakelent tilnærming uten snev av hastverk. Det legges opp til at alle prosesser i forvaltningen skal gå i det tempoet det alltid har gjort.
• Viktig tid vil nå gå tapt i nye prosesser for å finpusse ubesluttsomhet og utsettelse av nødvendig ressursbruk.
• Det må avklares hvor ansvaret for luftverndekning av befolkningstette områder og infrastruktur skal ligge.
• Stortinget anbefales å be regjeringen om snarest mulig å fremme en proposisjon med ressurssatte tiltak som kan løfte den sivile beredskapen på kort og lang sikt.
• Myndighetene må gå foran og vise vei dersom befolkningen og næringslivet skal følge opp med de tiltak som den enkelte kan gjøre.
• Meldingens tittel; Forberedt på kriser og krig, står seg ikke.

Totalberedskapsmeldingen peker på behovet for bedre klimatilpasning, forebygging og investeringer i kritisk infrastruktur. Dette må følges opp med handling. Norge er i dag for sårbart, og vi kan ikke la veier, broer, vannrør og annen infrastruktur forfalle mens vi snakker om beredskap.

Transportinfrastruktur – livsnerven i beredskapen

Veier, jernbane, havner og flyplasser må fungere i både hverdag og krise. Regjeringen erkjenner behovet, men vi savner tiltak for å ruste infrastrukturen opp.

Fylkesveiene er avgjørende for beredskapen, men tilstanden er kritisk. Stortinget har bedt regjeringen styrke finansieringen av fylkesveiene, men det haster å sikre øremerkede midler. RIFs fylkesveirapport viser at det trengs minst 1,5 milliarder kroner årlig for å hindre ytterligere forfall. Forfallet på riksveiene øker også. Statsbudsjettet for 2025 setter av mindre penger enn det som kreves for å opprettholde veienes funksjon. Det samme gjelder jernbanen. Skal infrastrukturen fungere i kriser, må dette rettes opp.

Det er positivt at regjeringen vil etablere en strategisk transportkorridor gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland for forsyningssikkerhet og alliert mobilitet. Dette må følges opp raskt. Stortinget har allerede vedtatt å framskynde kapasitetsøkningen på Ofotbanen gjennom NTP, som er viktig for mottak og forflytning av allierte forsterkninger til Norden. Samtidig trenger vi konkrete planer for oppgradering av viktig transportinfrastruktur langs andre viktige grensekryssende korridorer. Disse er dessuten ikke bare viktig i Nord-Norge, men i hele landet, og må prioriteres i nasjonal infrastrukturplanlegging. Regjeringen må derfor omprioritere midler til vei- og jernbaneprosjekter som styrker norsk konkurransekraft, forsyningssikkerhet og militær mobilitet i hele landet. Videre bør kapasitetsøkningen på Ofotbanen gjennomføres, som vedtatt av Stortinget.

For å sikre en robust transportinfrastruktur må tilskuddet til fylkesveier økes med minst 1,5 mrd. kr årlig, rentekompensasjonsordningen styrkes, og bevilgningene til riksveivedlikehold økes med minst 500 mill. kr per år. Samtidig må jernbanefornyelsen løftes til minst 8,1 mrd. kr årlig.

Flom og skred – vi må forebygge, ikke bare reparere

Ekstremværet vi har sett de siste årene viser hvor sårbart samfunnet er. Meldingen peker på behovet for forebyggende tiltak, men uten mer penger er det lite verdt. Både Riksrevisjonen, Gjerdrumutvalget og Totalberedskapskommisjonen har advart om at innsatsen er for svak. Likevel ligger budsjettene langt under behovet – både for kommunene og NVE. Et første nødvendig grep er å øke NVEs bevilgninger til minst 1,5 milliarder kroner årlig, i tråd med Gjerdrumutvalgets anbefalinger. Kommunene må også få mer støtte til klimatilpasningstiltak, blant annet gjennom Klimasatsordningen.

Vann og avløp – kritisk infrastruktur som forfaller

Vannforsyning er avgjørende for beredskap og folkehelse, men store deler av vann- og avløpsnettet er gammelt. Hver dag lekker enorme mengder drikkevann, og avløpsrør sprekker og forurenser nærmiljøet. Samtidig sliter kommunene med å finansiere nødvendige oppgraderinger, og gebyrene øker.

Regjeringens mulighetsstudie (2022) viser at regionalt samarbeid kan gi store besparelser. Et godt eksempel er Grenland, der Skien, Porsgrunn og Bamble vurderer å bygge et felles renseanlegg for sine 100 000 innbyggere – en langt billigere løsning enn om hver kommune skulle bygge sitt eget. Regjeringen bør derfor stille krav om interkommunalt samarbeid og innføre insentiver for å kutte kostnader og utnytte ressursene bedre, blant annet gjennom statlige investeringstilskudd og rentekompensasjon.

Privat sektor må også få en større rolle i vedlikehold og krisehåndtering. Samtidig trengs grundigere risikoanalyser av vanninfrastrukturen. I dag kreves for eksempel frostfritt overdekningslag på 1,8 meter over vannrør, men dypere grøfter kan gi bedre beskyttelse. Sikring av vannkilder må også prioriteres – Norge er nesten utelukkende avhengig av overflatevann (innsjøer), som er svært sårbare for forurensning.

Sivil beredskap – sikre kompetanse, kapasitet og koordinering

Samfunnet må fungere i kriser, men flere faktorer utfordrer dette. Digitaliseringen øker, men IT-kompetansen henger etter. Transport, industri og bygg krever mer spesialisert kunnskap, og offentlig aktører mangler allerede prosjektledere og fagfolk til å planlegge og gjennomføre nødvendige tiltak. Det trengs derfor en ny nasjonal strategi for realfagsutdanning tilpasset arbeidslivets behov for å sikre nok kompetanse, også i kriser.

RIF støtter endringer i sivilbeskyttelsesloven for å sikre tilgang på sivil arbeidskraft, men dette må skje i samarbeid med næringslivet. Rådgivende ingeniører er avgjørende for at bygninger, veier, energi- og vannforsyning fungerer og kan gjenoppbygges i en krise.

Regjeringen vil lovfeste beredskapsråd i kommuner, regioner og kritiske samfunnsområder. Rådgivende ingeniører må være en naturlig del av beredskapsrådene, da de besitter viktig  kompetanse innen klimatilpasning, infrastruktur og risikohåndtering. De må også inn i rådet for bygg- og anleggsberedskap – entreprenører kan ikke skadevurdere eller reparere komplekse konstruksjoner uten ingeniørfaglig kompetanse.

En annen utfordring er treg sikkerhetsklarering. Allerede i dag tar prosessen måneder, noe som forsinker arbeid på graderte oppdrag. Dette må løses før en krise oppstår, for å sikre rask tilgang på nødvendig kompetanse.

Strengere krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser er nødvendig

For å sikre robuste løsninger må anskaffelsene ta høyde for klimarisiko, digital sårbarhet og behovet for økt redundans i kritisk infrastruktur.  Særlig innen vann- og avløpssystemer, der bedre krav til rørlegging, overvannshåndtering og kriseberedskap kan redusere sårbarheten. Næringslivet må også involveres tidlig i utformingen av kravene, slik at de styrker beredskapen uten å forsinke eller fordyre investeringer i kritisk infrastruktur.

Tilfluktsrom – må være praktisk og økonomisk bærekraftig

Tilfluktsrom bør kunne brukes fleksibelt i fredstid, for eksempel som boder eller parkeringsanlegg. Større enheter med flere brukere vil også kunne gi lavere kostnader per bruker, da mye teknisk utstyr har en høy grunnkostnad per enhet.

Dårlig tilstand på eksisterende tilfluktsrom gjør at finansiering til drift og oppgradering må på plass. En tilskuddsordning ble brukt før 1998 og bør gjeninnføres, ellers blir kostnadene for store for utbyggere. Med økende byggekostnader og boligpriser er det også viktig i at kravene ikke påfører utbyggere og boligkjøpere unødvendige kostnader. Regjeringen bør derfor vurdere hvordan kostnadene kan reduseres gjennom smartere arealutnyttelse og forenklinger på andre områder.

Kreftforeningens høringssvar til  
totalberedskapsmeldingen

Kreftforeningens viktigste innspill:

• Folkehelse og forebygging. 

• Helsefrivillighetens rolle som en del av beredskapen.    

• Legemiddelproduksjon som en brikke i totalberedskapen.   

Folkehelse og forebygging 

En motstandsdyktig helseberedskap krever god folkehelse og forebygging. Levevaner som røyking, fysisk inaktivitet, usunt kosthold og alkohol er alle risikofaktorer for kreft og andre ikke-smittsomme sykdommer. En av de viktigste erkjennelsene vi har gjort oss etter pandemien er den tette koblingen mellom de smittsomme og de ikke-smittsomme sykdommene.  

De som hadde livsstilssykdommer hadde høyere risiko for alvorlig forløp, de måtte være mer isolerte og store deler av tiltakene som rammet hele befolkningen kom som følge av at vi måtte beskytte de mest sårbare. Å redusere graden av sårbarhet er således viktig både for å unngå alvorlig utfall av helsekriser, men også for å beskytte samfunnet mot inngripende tiltak. God forebygging er derfor avgjørende for å sikre et godt totalberedskap.  

• Vi ber justis- og beredskapskomiteen å inkludere forebygging og folkehelse som et tiltak for å øke motstandsdyktigheten blant befolkningen i totalberedskapsmeldingen.  

Helsefrivillighetens rolle som en del av beredskapen

Totalberedskapskommisjonen fremhevet frivillighetens rolle i beredskapen som et viktig fundament i det norske samfunnet og i totalberedskapsmeldingen står det at frivilligheten spiller en sentral rolle i beredskapen i hele landet. Kreftforeningen er helt enig.  

Helse og omsorgsdepartementet foreslår i en ny bestemmelse i folkehelseloven, at statlige helsemyndigheter forpliktelser seg ytterligere for å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner, på en mer systematisk måte. Det vises i den forbindelse til planene for å etablere et folkehelsepolitisk råd.  

• Vi ber justis og beredskapskomiteen støtte denne opprettelsen og at dette ses i sammenheng med totalberedskapsmeldingen. 

Legemiddelproduksjon som en brikke i totalberedskapen 

Regjeringen har pekt ut helseindustrien som en viktig strategisk satsning for å øke fastlandseksporten de neste årene. I den forbindelse jobbes det nå med å videreutvikle virkemiddelapparatet for denne næringen. Et konkret virkemiddel som vil styrke legemiddelproduksjonen er en helsekatapult som vil kunne bistå nye bedrifter med kompetanse og produksjonsfasiliteter i den tidlige fasen. Dette er et virkemiddel som er anbefalt av SIVA og ønsket av industrien selv, og vil kunne bidra til å løfte helseindustrien betydelig i de neste årene.  
 
Legemiddelproduksjon er også en del av den norske og europeiske totalberedskapen. En styrket helseindustri i Norge vil bety økt prosessindustrikapasitet i Europa, og gjøre oss bedre rustet i møte med økt geopolitisk usikkerhet. Dette er god fanget opp i meldingen som presiserer at “I situasjoner høyt i krisespekteret vil næringslivet kunne spille en vesentlig rolle for produksjon av viktige innsatsfaktorer. Dette kan dreie seg om våpen og ammunisjon, men også om medisinsk utstyr, legemidler, drivstoff, mat og reservedeler”.  

• Vi ber derfor Stortinget om å se næringspolitikk og beredskapspolitikk i sammenheng, og at man derfor stiller seg bak konkrete tiltak som vil bedre forsyningssikkerheten innenfor legemiddelproduksjon – herunder opprettelsen av en nasjonal helsekatapult. 

 
Med vennlig hilsen 
Kreftforeningen  
Thomas Axelsen  
Seksjonsleder politikk og samfunnskontakt 

Innledende bemerkninger

Nordland fylkeskommune viser til innspill fra Bodø kommune, og ber komiteen merke seg kommunens innspill om etablering av et nasjonalt kunnskapssenter for redningstjeneste og samvirke ved Hovedredningssentralen. Bodø kommunes innspill omkring militær mobilitet, og redundans for frakt av varer i Nord-Norden bør videre tillegges vekt.  

Nordland fylkeskommune viser til det felles høringsinnspillet fra fylkeskommunene hvor det pekes på behovet for lovverksendring på flere områder som berører fylkeskommunens ansvarsområder. Fylkeskommunens ansvar og rolle må tydeliggjøres i gjennomgangen av de de samfunnskritiske- og grunnleggende nasjonale funksjonene, forholdet til sikkerhetsloven og nasjonalt beredskapssystem. Fylkeskommunene er en sentral aktør i totalforsvaret og i den sivile støtten til forsvaret regionalt, og bør dermed også inkluderes på et nasjonalt nivå i planleggingen og utformingen av den sivile støtten til forsvaret og i nasjonalt beredskapssystem. Nordland fylkeskommune imøteser ei klargjøring av fylkeskommunens samfunnsikkerhetsansvar, også ovenfor kommuner og andre regionale aktører. 

Sivil transportberedskap 

Det felles høringsinnspillet fra fylkeskommunene peker tydelig på fylkeskommunens ansvar som vegeier og for sivil transportberedskap. Dette oppdraget er i dag ikke mulig å løse på en tilfredsstillende måte, og fylkeskommunene har siden 2022 påpekt behovet for revidering av forskrift for sivil transportberedskap.   

Det er behov for å se sivil transportberedskap i sammenheng, utover fylkes- og landegrenser. Det må tydeliggjøres hva som skal ligge til fylkeskommunens oppgaver ved nasjonale og grenseoverskridende hendelser, hvordan dette skal sees opp mot andre aktørers planverk, og det må defineres et mandat for en av aktørene til å lede et slikt arbeid. Dette må også sees i sammenheng med evakueringsplanverk, kommunenes ansvar for evakuert- og pårørendesenter, planverk for krigsutflytting, tilfluktsteder, og andre sentrale knutepunkt i tråd med NATOs forventninger. Våre erfaringer fra pandemien mener vi taler for at fylkeskommunene - som en betydelig vegeier og som eier av store deler av kollektivtransporten – burde ha denne rollen. 

I Nord-Norge er behovet for koordinering av transportberedskap også mellom fylkene og på tvers av landegrensene svært tydelig i øvre deler av krisespekteret, og vi vurderer at det er behov for en etablert og godt øvet struktur for koordinering av sivil transportberedskap i landsdelen.  

 På bakgrunn av dette ber vi komiteen vurdere følgende merknad: 

 "Komiteen merker seg fylkeskommunenes påpekning om behov for revidering av forskrift for sivil transportberedskap, for gjennom den å sikre koordinering og sammenheng i transportberedskapen ut over fylkes- og landegrenser. En slik revidering bør gi en av aktørene et mandat til å lede arbeidet med koordinering av transportberedskapen ved nasjonale eller grenseoverskridende hendelser. Komiteen merker seg videre innspillet om at det bør etableres og øves en slik struktur for sivil transportberedskap særskilt for Nord-Norge, for å kunne håndtere hendelser i øvre del av krisespekteret."

Kommunikasjon og klarering  

Totalberedskapskommisjonen peker i sin rapport på viktighetene av at man har et felles, oppdatert, og korrekt situasjonsbilde, samt en felles situasjonsforståelse. Dette vil gjøre krisehåndtering lettere, og vil i tillegg styrke motstandsdyktigheten mot sammensatte trusler. For å etablere en slik situasjonsforståelse kreves det imidlertid at det er etablert en kultur for informasjonsdeling både horisontalt og vertikalt. Informasjon må deles på lavt nok gradert nivå, og kommuner og fylkeskommuner må ha tilgang på klarert personell og graderte kommunikasjonssystemer slik at de kan motta, behandle, og dele gradert informasjon. For fylkeskommunene er tilgangen på høygradert informasjon svært viktig for å kunne utarbeide planverk og skape felles situasjonsforståelse for slik å kunne samvirke bedre.  

Tilgang på en felles situasjonsforståelse, og på tilstrekkelig informasjon om trusler og andre enheters verdivurderinger for kommunale og regionale objekter, er viktig. Det vil sette lokalt og regionalt nivå i bedre stand til å gjennomføre verdivurderinger, og slik sikre at kartlagte verdier blir tilstrekkelig ivaretatt. Uten tilgang på en felles situasjonsforståelse, og uten kjennskap til egne objekters tiltenkte bruk i andre organisasjoners planverk, risikerer man at objekter ikke vurderes som kritiske nok og følgelig ikke underlegges rett sikring  

På bakgrunn av dette ber vi komiteen vurdere følgende merknad: 

"Komiteen viser til behovet for et felles, oppdatert, og korrekt situasjonsbilde, samt en felles situasjonsforståelse, for å øke motstandskraften i samfunnet og for å sikre en god og effektiv krisehåndtering. Alle kriser skjer i en kommune og et fylke, og disse må derfor må ha tilgang på klarert personell og graderte kommunikasjonssystemer slik at de kan motta, behandle, og dele gradert informasjon for å kunne utarbeide planverk og samvirke med andre beredskapsaktører i sitt område. Komiteen ønsker å påpeke viktigheten av informasjonsdeling til kommuner og fylkeskommuner om trusler og om andre enheters verdivurderinger for kommunale og regionale objekter hvis disse inngår i enhetens planverk."

Styrket sivil motstandskraft gjennom tiltakssone 

Stortingsmeldingen viser til Totaltberedskapskommisjonens oppspill om en nasjonal tiltakssone for beredskap i Troms og Finnmark, med utgangspunkt i NATOs grunnleggende forventninger til motstandskraft i kritiske sivile samfunnsfunksjoner, i tillegg til den eksisterende tiltakssonen for å stimulere til bosetting og næringsvirksomhet. Regjeringen viser til at den deler kommisjonens vurdering av behovet for forsterkede tiltak i nord, og begrenser sin vurdering til å gjelde isolert for Troms og Finnmark. Vurderingen begrunnes i store geografiske avstander, langt mellom kritiske tjenester, befolkningsnedgang, aldring, spredt bosetning og redusert tilgang på velferdstjenester som følge av mangel av nok og kvalifisert arbeidskraft. 

Nordland fylkeskommune er glade for at regjeringen peker på disse utfordringene, men mener at skillet mellom Troms, Finnmark og Nordland fremstår konstruert og kan virke imot hensikten om oppbygging i nordområdene. Nordland fylke er en viktig del av nordområdene, og både Vesterålen, Narvik, Lofoten, Salten og Helgeland har samme utfordringsbilde som beskrevet ovenfor. En tiltakssone for beredskap burde derfor omfatte hele Norges nordområde.  

Nordland fylkeskommune ber komiteen presisere for regjeringen at de tverrsektorielle tiltakene og en tiltakssone bør omfatte hele Norges nordområde og alle de tre nordligste fylkene. 

Økonomisk handlingsrom for å kunne prioritere beredskap 

Beredskap koster penger. Nordland fylkeskommune legger derfor til grunn at Stortinget følger opp meldingen med styrking av det økonomiske handlingsrommet slik at kommuner og fylkeskommuner settes i stand til å ivareta ansvaret innen samfunnssikkerhet og beredskap og evnen til å ivareta nasjonal sikkerhet. Dette er særlig viktig for å sikre beredskapen i Nord-Norge, hvor mange små kommuner har begrenset økonomi og er presset på plankapasitet og kompetanse. Nordland fylkeskommune ber komiteen merke seg dette problemet i sin behandling av saken, og vil understreke behovet for særskilte midler for å løse nye lovpålagte oppgaver.  

Det norske maskinistforbund ønsker å takke for muligheten til å gi til innspill til totalberedskapsmeldingen. 

Om Dnmf
Det norske maskinistforbund (Dnmf) er et partipolitisk uavhengig fagforbund tilsluttet Unio. Dnmf har vel 6500 medlemmer innen maritime og tekniske yrker, sjø- og landansatte i offentlig- og privat sektor. 
Våre medlemmer jobber hovedsakelig innenfor internasjonal- og innenriks skipsfart, olje- og gassutvinning, samt i en rekke landbaserte virksomheter.
Dnmf er opptatt av at norske interesser, sysselsetting og verdiskaping ligger til grunn for Norges fremtidige næringspolitikk. 

Sikkerhet og beredskap 
De siste årene med pandemi (2020-2022) samt krig og krise i Europa har satt arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i et nytt lys, og belyst svakheter i det norske systemet som må styrkes for å i tilstrekkelig grad ivareta Norges sikkerhets- og beredskapsevne for fremtiden. 
For Dnmf og våre medlemmer er dette et arbeid som har pågått i lang tid, både på sjøen og på land, der vi har jobbet for å sikre tilstrekkelige planer, regler og kompetanse for å ivareta denne sikkerheten i det norske samfunnet.

Dnmfs medlemmer, sivilt ansatte, har fokus på sikkerhet, forutsigbarhet og trening. 
Samtlige av Dnmfs medlemmer på sjø og land er definert som samfunnskritiske. 
Norske sjøfolk har historisk spilt en særdeles viktig rolle i Norges arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og ikke minst forsvar. Også for fremtiden er den maritime næringen tiltenkt slike oppgaver. 
Dnmf anser det for avgjørende å sikre nødvendig norsk maritim kompetanse og nordmenn om bord på  norskregistrerte skip, for at samfunnssikkerhet, beredskap og forsvar av landet skal være forsvarlig.

Krav: Norsk flagg, norske eiere og norsk innhold
Dnmf mener myndighetene må stille krav om norsk jurisdiksjon, norsk mannskap og norske lønns- og arbeidsvilkår om bord på skip og tjenesteleverandører som skal levere beredskaps- og samfunnssikkerhetsløsninger for Norge. Dette må ligge til grunn når offentlige kontrakter er ute på anbud. 

Videre anser Dnmf det som helt avgjørende at når staten legger ut oppdrag på anbud som skal bidra til å sikre samfunnssikkerhet og beredskap at det stilles krav til norske sjøfolk om bord. I dag inngår staten slike avtaler uten at det stilles krav om at det er nordmenn om bord. Dnmf mener det i alle offentlige innkjøp, kontrakter og avtaler i forbindelse med nasjonens sikkerhetog beredskap må stilles krav til at det er norske rederier, som seiler under norsk flagg med norsk mannskap om bord og norske lønns- og arbeidsvilkår, som leverer disse tjenestene.

Nye energiformer
Hvilke energifomer skal fremtidens fartøy ha? Disse avgjørelsene har mye å si for sjøfolks sikkerhet og beredskap i fremtiden. 
Grønn teknologi i havromsnæringene må også ha fokus på arbeidstakeren som skal håndtere den nye teknologien, de nye energiformene på de omstilte arbeidsplassene med de nye løsningene.
Den grønne omstillingen i næringen gir nye utfordringer både hva gjelder helse, miljø og sikkerhet også for arbeidstakeren.
Det er og har vært mye fokus på næringens påvirkning av miljøet ved valg og utvikling av nye løsninger uten at det samtidig er tilsvarende fokus på hva dette gjør med arbeidstakerens helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.
Forskning og utvikling, utdanning, etter- og videreutdanning, krav og regelverk, standardisering og operasjonalisering må følge utviklingen av næringen og ikke drives frem av for eksempel ulykker.
En visjon om 0 utslipp må følges av en visjon om 0 ulykker

Mannskapsskifte – bilaterale avtaler
Dnmf mener norske myndigheter må være med å fremme løsninger internasjonalt for hvordan man skal ta imot norske sjøfolk i andre land under en pandemi. Internasjonale Hubber kan være en mulighet for mannskapsskifte og bedre vareflyt. Norske myndigheter må også fremme løsninger som gjelder besetninger her til lands som faktisk blir nektet adgang til eget land. Dette var tilfellet under pandemien da filippinske sjømenn ikke fikk dra tilbake til hjemlandet.

Styrke tilskuddsordningen for sysselsetting av norske sjøfolk
Nettolønnsordningen har siden innføringen på 1990-tallet bidratt til å opprettholde norske arbeidsplasser på norske skip, samtidig som den har bidratt til å sikre norsk maritim konkurranse og videre rekruttering av sjøfolk bosatt i Norge. En stabil ordning bidrar til en sikrere hverdag både for sjøfolk bosatt i Norge og for rederiene, og det er derfor helt nødvendig at denne ordningen bevares og styrkes. 

Ordningen er ikke regulert på flere år, noe som gjør at ordningen er redusert. 
Den sivile flåten og deres mannskaper må trenes
Hvis den sivile flåten og mannskapet skal benyttes i beredskap, så må den trenes og informeres. 

Brann og redning
Brann og redningsetatene har en avgjørende betydning for befolkningens og nasjonens beredskap og samfunnssikkerhet. Dnmf mener RITS-styrkene må styrkes. Og er overrasket over at disse styrkene er nevnt i totalberedskapsmeldingen. 

Kontakt
Administrerende direktør Hege-Merethe Bengtsson 
hmb@dnmf.no / +47 414 41 818
Samfunnskontakt og politisk rådgiver Bjørn Thorvaldsen
bt@dnmf.no / +47 918 23 439

LO med forbund har samlet innspill til meldingen. Det ble ett dokument på mer enn to sider og vil bli sendt komitesekretariatet ved Tore Fossum.

Følgende er innledningen i innspillsnotatet.

Vi vil først starte med at vi overordnet mener at meldingen er god. Tiltakene vil bidra til å koordinere og styrke sivil og militær beredskap. Oppfølgingen av meldingen må ha høy prioritet på alle departementsområder.

Det er vår evne til å organisere oss i fellesskap som gjør oss i stand til å verne samfunnet fra uønskete hendelser som setter liv, viktige funksjoner og infrastruktur i fare. Beredskapsetatene skal sammen med totalforsvaret og frivillige beredskapsorganisasjoner hindre angrep på vår nasjonale suverenitet, terroranslag og digitale og hybride angrep. De skal også blant annet sikre energi, mat- og vannforsyning og være vår beredskap mot pandemier, klimaendringer og naturkatastrofer.

Vi er særlig glad for de gode signalene stortingsmeldingen gir om styrking av sivilforsvaret, og også bedre evakueringsberedskap i en eventuell krig. Dette er to «problemområder» vi i LO har spilt inn i budsjettprosesser over flere stortingsperioder og regjeringskonstellasjoner.

Vi er imidlertid veldig klar over at budsjettinnspill ikke vedtas i stortingsmeldinger, og ber komiteen prioritere dette i kommende budsjettprosesser.

LO er veldig glad for den brede forståelsen av begrepet totalberedskap. Etter vårt syn er det dette som skiller meldingen fra tidligere meldinger. TOTAL beredskap krever jo nettopp et helhetlig blikk på samfunnet. Totalberedskap er noe helt annet enn en oppsplittet, privatisert og nedskåret beredskap. Det nytter ikke å styrke beredskapen med den ene hånden, hvis man bruker den andre til «slanking», budsjettkutt eller privatisering. Da blir det vanskeligere å prioritere det som styrker beredskapen, som øvelser. Mange aktører i et oppsplittet og delvis privatisert felt gjør det igjen vanskeligere for ressursene å finne hverandre, slik 22. juli-kommisjonen tydelig viste konsekvensene av.

LO kjemper for en sterk offentlig sektor, for å sikre rettferdig fordeling av verdiskapingen og god og effektiv bruk av våre felles ressurser. Dette ivaretas best ved at viktige samfunnsoppgaver løses i offentlig regi, av offentlig ansatte. Veier, vann og avløp, jernbane, lufthavner, strømnett og bredbånd er eksempler på viktig beredskaps-infrastruktur som best organiseres gjennom fellesskapsløsninger.

For LO er denne brede forståelsen av en viktig anerkjennelse av at jobben våre medlemmer gjør er helt avgjørende i en krisesituasjon, og vi er veldig glade for at regjeringen deler vårt helhetlige syn på beredskapen.

Under presentasjonen av trusselvurderingene 5. februar poengterte EOS-tjenestene hvor avgjørende det er å gå fra «godt sagt til godt gjort». Det ble lagt stor vekt på påvirkningsoperasjoner som en trussel mot befolkningen, der vi alle er potensielle mål eller ledd. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa krever mer umiddelbare og konkrete tiltak enn det Totalberedskapsmeldingen legger opp til, for å styrke den sivile motstandsdyktigheten i Norge. Dette budskapet understøttes også av anbefalingene fra Totalberedskapskommisjonen.

UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar takker for muligheten til å foreslå handlingsrettede tiltak som kan komplementere regjeringens melding.

• 1) Styrke felles situasjonsforståelse mot sammensatte trusler: Etablering av “trusseltolk”

NSM skriver i Sikkerhetsfaglig råd 2023 at «Forsvarsvilje handler også om individets egenberedskap og motstandskraft mot sikkerhetstruende aktiviteter som uønsket påvirkning. Det er myndighetenes oppgave å styrke befolkningens årvåkenhet slik at sikkerhetstruende aktiviteter kan gjenkjennes og varsles».

Økt kjennskap og kompetanse om forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer, trusselvurderingenes implikasjoner for den enkelte virksomhet eller enkeltindivid, samt kunnskap om nasjonale sikkerhetsmyndigheters rolle og arbeid, er avgjørende for demokratiet og et tillitsfullt forhold mellom myndigheter og befolkning. Selv om de åpne trusselvurderingene er gjenstand for mye mediedekning, bidrar den årlige lanseringen bare i begrenset grad til allmenn økning av kunnskap og styrket beredskaps- og trusselforståelse. De færreste leser selve rapportene fra de ulike tjenestene.

Skal motstandsdyktigheten styrkes i sivilsamfunnet og i befolkningen må eierskapet til det sammensatte trusselbildet trekkes ned fra øverste nivå hos etatene til lokalt nivå og enkeltindivider. Tilbakemeldingene UTSYN får i vår kontakt med organisasjoner, akademia, næringsliv, kommuner, fylkeskommuner, partier, lokal forvaltning og journalister er at det er vanskelig å forstå trusselbildets relevans; hva de faktisk har å si for disse miljøene, hva de krever av kunnskap og utvikling av kompetanse og hva de konkret skal gjøre og hvem de skal samarbeide med.

Totalberedskapsmeldingen er lite tydelig når det gjelder handlingsorienterte områder for sivilsamfunnet, og hvordan samarbeidet med myndighetene skal foregå. Det er behov for konkret og operativt supplement til tiltak som styrker situasjonsforståelsen til etatene gjennom Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS).

 Vi foreslår derfor at NESS suppleres med etableringen av en ordning kalt “trusseltolk”.

En “trusseltolk” vil oversette fagspråk og tekniske termer, og sørge for tilstrekkelig grad av konkretisering og skreddersøm slik at det myndighetene anbefaler blir tydelig, relevant og tilgjengelig. “Trusseltolk” skal hjelpe med å oversette trusselvurderinger, den nye nasjonale sikkerhetsstrategien og andre politiske dokumenter. Tolkningen skal tilpasses lokale behov og lage skreddersydde analyser, gi opplæring og faglige råd.

Det er viktig at tolken står i en posisjon uten særinteresser og bindinger, som er sektorovergripende med et ideelt formål – for å sikre uavhengighet, integritet og troverdighet som brobygger.

Her vil vi særlig legge vekt på Nordområdene som både et strategisk viktig og et sikkerhetspolitisk utsatt område. Tilbakemeldingene vi får viser at ulike aktører i nord er usikre rundt deres roller, hva som er offentlig sektors ansvar og hvor sivilsamfunnet og privat sektors ansvar begynner og slutter.

Vi ber derfor komiteen presisere i innstillingen at regjeringen kommer tilbake med forslag om en slik ordning og midler til å følge opp allerede i revidert budsjett 2025.

• 2) Styrke motstandskraft mot desinformasjon: Kurs tilpasset målgrupper

Totalberedskapskommisjonen anbefaler kurs om totalforsvar fordi «det er viktig at sentrale beredskapsressurser utvikler kunnskap om trusselbildet og aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer». I Totalberedskapsmeldingen skriver regjeringen at de vil legge frem en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.

UTSYN mener det er helt grunnleggende å raskt få på plass en slik strategi, og at denne bør inneholde konkrete kurs- og utdanningsserier for ulike målgrupper som journalister, kommunalt ansatte, små- og mellomstore bedrifter, lokalpolitikere og sivilsamfunnsorganisasjoner. For å bygge motstandskraft er det nødvendig at kunnskap tilgjengeliggjøres som oppfattes som relevant. Her inngår arbeid med å forstå aktuell sikkerhetspolitisk utvikling, vurdere forebyggende tiltak, øve på hendelseshåndtering og etablere ny kunnskap. Ikke minst gjelder dette påvirkningsaktivitet opp mot politiske valg og mot viktige politiske beslutninger særlig i nord.

Det er alltid behov for mer forskning. Men det finnes også mange som har relevant erfaringsbasert kunnskap som vi ikke har tatt med oss videre, og som er ønskelig å dele. Og vi vet at behovet for deres kompetanse både er etterspurt og stort. Nå handler det om hvordan vi kan nyttiggjøre og sammenstille denne kunnskapen og erfaringene bedre og mest mulig effektivt – til flest mulig.

Å dele erfaringer, kunnskap og ressurser mellom aktører i sivilsamfunnet, bedrifter og myndigheter er viktig. Det vil gjøre det enklere å sikre at tiltak og relevante momenter raskt overføres videre, slik at erfaringsdeling kan foregå mer i sanntid. Uten å vente til gode tiltak og piloter er helt ferdig gjennomført eller evaluert. I sammenheng med nevnte kurs vil flere i målgruppene ha ansvar for koordinering av samfunnssikkerhetspolitiske tiltak og planer. Disse kan derfor ha god nytte av å videreutvikle sine sikkerhetsfaglige nettverk for å imøtekomme det økende behovet for deling av kompetanse på feltet.

Dette bør Stortinget presisere, gjennom å be regjeringen komme tilbake med forslag om kompetanseheving og midler oppfølging i revidert budsjett 2025.
 

• 3) Beredskapskoordinatorer

Totalberedskapskommisjonen anbefaler at alle kommuner må ha tilgang til en beredskapskoordinator og at det avsettes friske midler til dette. I Totalberedskapsmeldingen skriver regjeringen at de vil «vurdere hvordan beredskapskoordinatorrollen i kommunene kan videreutvikles». Ikke alle kommuner har dette på plass per i dag, og gjennomsnittlig prosentandel av en stilling for dette formålet er svært lav for de som har det.

UTSYN mener det er helt essensielt å få på plass lokal koordinering av sikkerhets- og beredskapsarbeidet, hvis det lovfestes at alle kommuner skal ha eller være tilknyttet beredskapsråd. For enkelte og små/mellomstore kommuner kan det være aktuelt å koble seg på en felles koordinator som opererer på tvers av flere kommuner. En slik koordinator bør både ha inngående kunnskap om og forståelse for lokale forhold, i tillegg til høy grad av sikkerhetsbevissthet og beredskapskompetanse. Det kan for eksempel med fordel være en frivillig aktør som har høy tillit i lokalsamfunnet. Koordinatoren vil kunne fungere som brobygger mellom kommunene og andre aktører i lokalsamfunnet, på tvers av kommuner og mellom kommunen og fylkeskommunen/statlige myndigheter. I tillegg vil en beredskapskoordinator kunne bidra til raskere etablering av beredskapsrådene.

Stortinget bør be regjeringen komme tilbake med forslag om en slik koordinatorordning og øremerkede midler til å følge det opp i revidert budsjett 2025.

Til høsten er det stortingsvalg, noe som også gjør oss mer sårbare for påvirkning. Vi er i en situasjon hvor omfanget av og kvaliteten på hybride virkemidler spesielt rettet mot sivilsamfunnet øker. 2026 betegnes som «totalforsvarsåret» hvor aktører på tvers av sektorer skal komme sammen og øve beredskap. Grunnarbeidet må forberedes i år med handlingsrettede tiltak.

UTSYN vil sterkt anmode komiteen om å fokusere på konkrete tiltak som raskt gir effekt for et styrket totalforsvar. Det er på høy tid å gå fra overskrift til operasjonalisering. Fra utredning til utførelse.

Om Røde Kors

Norges Røde Kors er landets største frivillige humanitære organisasjon, og landets største frivillige beredskapsaktør. Vi ser et stadig mer komplisert beredskapsbilde. Klimakrisen utgjør den største trusselen mot menneskers levekår og trygghet. Den spente internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen har også konsekvenser for Norge. I tillegg bidrar demografiske endringer til at befolkningen blir eldre og i større grad flytter fra distriktene til byene.

Siden 1905 er Norges Røde Kors ved kongelig resolusjon anerkjent som frivillig hjelpeforening for den militære sanitet i tilfelle krig. I samsvar med Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsens prinsipper, er Røde Kors til rådighet for totalforsvaret, etter bestemmelser gitt av Kongen.

Siden 2009 er Norges Røde Kors også anerkjent av Kongen i statsråd som humanitær støtteaktør for norske myndigheter i fredstid. Den frivillige, lokale beredskapen er en viktig ressurs og støtteaktør for myndighetene når kriser rammer. Røde Kors har beredskapsavtaler med i underkant av 250 kommuner. Hjelpekorpsets 6 000 frivillige er en sentral del av redningstjenesten, og deltar i rundt 1 800 søk- og redningsaksjoner hvert år. Beredskapsbehovene vil øke framover, og det er ingenting som tyder på at presset på de frivillige beredskapsorganisasjonene vil bli lavere.

Den frivillige beredskapen er grunnmuren i norsk beredskap hver dag. Erfaringen fra våre kolleger i Ukraina viser at den også er grunnleggende for livredding i tilfelle krig. Ukrainsk Røde Kors var en liten nasjonalforening før fullskalainvasjonen i 2022, med om lag 5000 frivillige. Foreningen teller nå rundt 50 000 frivillige, og de spiller en avgjørende rolle blant annet i livreddende førstehjelp og urbane søk- og redningsoperasjoner.

Om stortingsmeldingen

Totalberedskapsmeldingen varsler viktige løft for den sivile beredskapen, og anerkjenner den frivillige beredskapen på viktige måter. Fokuset på sikkerhetspolitiske kriser og krig er viktig og naturlig. Samtidig mener Røde Kors meldingen med fordel også kunne hatt et bredere risikobilde, med tiltak innen flere sektorer.

Dette hadde styrket stortingsmeldingens målsetting om å øve på tvers av sektorer og øke forståelsen for ulike roller for sivil og militær beredskap. Økt tverrsektoriell tilnærming vil også legge til rette for større kunnskap om behovet for å bevare det nøytrale og upartiske humanitære handlingsrommet, noe som er helt nødvendig for å kunne motta effektiv internasjonal humanitær bistand dersom vi står overfor en situasjon med så store behov at vi ikke kan møte dem med våre egne ressurser.

Røde Kors er svært glade for at regjeringen forplikter seg til en økonomisk opptrapping med 100 millioner kr til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten. Vi vil imidlertid påpeke at en opptrapping over åtte år er for lang tid gitt risikobildet vi har allerede i dag.

Andre viktige tiltak som nå stadfestes i meldingen er blant annet en beredskapsrådstruktur på alle tre nivåer (kommune, region, stat), en langtidsplan for sivil beredskap, strategisk rammeverk for sivile øvelser, nytt sivilbeskyttelseskonsept og forsterkningsordning forkommuner i krisehåndtering. Vi er glade at meldingen peker på behovet for å bygge lokal beredskap, frivillig kapasitet og førstehjelpskompetanse, men savner en mer helhetlig frivillighetspolitikk på beredskapsfeltet.

Flere av Røde Kors’ innspill til myndighetene, og anbefalinger fra Totalberedskapskommisjonen, er fulgt opp. Vi ser likevel mangler i meldingen, og særlig tre konkrete momenter vi håper behandlingen i Stortinget kan følge opp.

Engangsavgift på kjøretøy i redningstjenesten

En stor del av Røde Kors sine innsamlede midler til beredskap, går til avgifter til staten – det som er vår oppdragsgiver og den som er ansvarlig for en troverdig redningstjeneste i Norge. Kjøretøy i redningstjenesten må være robuste, med kraftig motor og som regel firehjulstrekk. Disse tyngre bilene betaler forholdsvis mye i det norske bilavgiftssystemet. Utgifter per kjøretøy på opptil 600 000 kr er normalt, og avgifter er som oftest rundt halvparten av kjøpesummen.

Totalberedskapskommisjonen anbefalte fritak for engangsavgift på kjøretøy i redningstjenesten. Dette er ikke nevnt eller fulgt opp i stortingsmeldingen.

Problemet med eventuelle videresalg av kjøretøyene har man funnet en løsning på for snøskutere og ambulanser, som har avgiftsfritak i dag. Hvis kjøretøyet selges innen tre år, mister man den andelen av avgiftsfritaket som treårsperioden forkortes med. En lignende karanteneperiode bør kunne gjelde også for andre kjøretøy.

Røde Kors mener Stortinget bør be regjeringen innføre fritak for engangsavgift for alle kjøretøy registrert på humanitær organisasjon, etter modell fra dagens fritak for snøskutere. Dette bør innarbeides i statsbudsjettet for 2026.

Full dekning av Nødnett

Årlig samhandler Røde Kors med Hovedredningssentralen (HRS), politi og andre i rundt 1800 søk- og redningsoppdrag. Digitale støttesystemer som Nødnett og Felles aksjonsstøtteverktøy bidrar til at oppdragene kan løses effektivt og sikkert. Røde Kors har i dag om lag 5000 Nødnett-terminaler, og 6000 godkjente, operative mannskaper i hjelpekorpset. Det udekte behovet er på om lag 1400 Nødnett-terminaler og -abonnementer, da aksjonsledere trenger to terminaler hver for rask responstid.

Stortingsmeldingen beskriver at kostnadene for lisenser og drift av Nødnett i dag dekkes av det offentlige. Dette er dessverre ikke helt riktig. Det stemmer at det offentlige anskaffet Nødnett-terminalene til de frivillige organisasjonene da Nødnett ble innført, og har siden gitt organisasjonene et årlig tilskudd til å betale abonnementskostnadene. Det offentlige dekker imidlertid ikke kostnader til forsikring av terminalene, reparasjon av terminalene eller erstatning av ødelagte/tapte terminaler. Det offentlige kjøpte heller ikke terminaler til de 2000 nye abonnementene som organisasjonene ble tildelt i 2022. Disse terminalene ble kjøpt med midler fra Gjensidigestiftelsen – til dels med en egenandel fra lokalforeningene.

Røde Kors mener myndighetene må ta ansvar for å finansiere det udekte behovet for Nødnett-terminaler, og for kostnader ved lisenser og drift. Dette anbefalte også Totalberedskapskommisjonen. Røde Kors-frivillige bør slippe å steke vafler eller pante flasker for å kunne bidra effektivt til norsk beredskap.

Røde Kors mener Stortinget bør stille en forventning om full dekning av Nødnett-terminaler til organisasjonene i redningstjenesten, og for reell kostnadsdekning for lisenser og drift av Nødnett og nytt felles aksjonsstøtteverktøy.

Full implementering av nytt aksjonsstøtteverktøy

Det nye aksjonsstøtteverktøyet som har vært under utvikling i regi av HRS siden 2022, er nå under utrulling. Dette representerer et viktig løft for norsk redningsberedskap, og frivilligheten har gitt betydelige bidrag til utviklingen, med både midler og arbeidstimer. Problemet er at verktøyet så langt ligger an til langt snevrere bruksmuligheter enn håpet og forventet.

Verktøyet kan brukes til søk etter savnet på land, personassistanse og større hendelser og katastrofer – men kun når aksjonen er i regi av HRS/LRS. Dette inkluderer altså ikke søk etter antatt omkomne, oppdrag for AMK, sanitetsvakter eller støtteoppdrag for kommuner ved større hendelser og kriser. Over 2/3 av Røde Kors Hjelpekorps’ årlige aksjoner kan dermed ikke nyte godt av aksjonsstøtteverktøyet, og må opprettholde parallelle, mindre effektive systemer. Jevnlig og hyppig bruk av det nye aksjonsstøtteverktøyet vil hjelpe med å få verktøyet «under huden», og gjøre brukerne bedre skodd for større kriser og aksjoner.

For norsk beredskap – også utenfor redningstjenesten – vil det være viktig at det nye aksjonsstøtteverktøyet får utnyttet sitt fulle potensiale så fort som mulig.

Røde Kors mener Stortinget bør be regjeringen sørge for at det nye aksjonsstøtteverktøyet kan tas i bruk i alle redningstjenestens aktiviteter, samt beredskapsaktiviteten til de frivillige beredskapsorganisasjonene.

Høring i Stortinget, torsdag 13. februar 2025, Stortingsmelding 9/2024-2025

 I meldingen peker regjeringen på en helt ny retning for totalberedskapen i landet. På side 11 står det at Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden, og at det sivile samfunnet må være forberedt på krise og krig. Dette er et alvorlig og nytt utfordringsbilde.

Regjeringen sender med dette en veldig viktig og klar melding til alle landets bedrifter, 357 kommuner og 15 fylkeskommuner.

Prosjekt Norsk senter for beredskap og helseindustri, NOBHI, mener Totalberedskaps-meldingen må føre til igangsetting og finansiering av et stort arbeid for oppdateringer av ROS-analyser, kurs, øvelser og erfaringsdeling.

Dette behovet understrekes av meldingen på side 30, der det heter at “Forsvarets bistand til sivil side vil kunne nedprioriteres og kan falle helt bort. Samtidig vil Forsvaret i slike situasjoner kunne legge beslag på sivile operative ressurser”.   Videre heter det på neste side at “Det sivile samfunnet må derfor være forberedt på å i langt større grad håndtere alvorlige hendelser selv.” 

NOBHI vet at det foregår mye godt beredskapsarbeid mange steder i landet. Samtidig må vi kunne være enige om at kompetansen og kapasiteten er for lav i forhold til de kravene som nå settes til den fremtidige beredskapen, inkludert sivilbefolkningens egenberedskap.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, og Statsforvalterne må sammen med en rekke aktører på beredskapsfeltet samordne og samkjøre kunnskap, erfaringer og kapasiteter. Det må til for å kunne levere støtte til kunnskapsutvikling, kartleggingsarbeid, kurs og øvelser i det omfanget som nå blir nødvendig over hele landet.

Vi er glade for at Norsk senter for beredskap og helseindustri på side 45 i meldingen er beskrevet som en ressurs i beredskapsarbeidet, sammen med Universitetet Innlandet.

Vi tilbyr kurs og øvelser som kommuner og bedrifter nå vil trenge i sin beredskapsutvikling, og vi kan tilby flere bidrag i dialog med andre.

Til den praktiske gjennomføringen har vi knyttet til oss kursholdere og aktører som har lang faglig og praktisk erfaring fra lokal og regional beredskapsinnsats.

I 2025 vil NOBHI også utvikle en mentorordning for beredskapsrådgivere, og grunnleggende beredskapsdialoger for ansatte som må lære mer om sin egen rolle og funksjon i krise. En slik bevisstgjøring av store grupper av staber og ansatte vil være svært viktig med tanke på en sterkere beredskapskultur i hele landet. Dette illustreres i meldingen på side 67, der det står at: “Mange kommuner har ikke god nok etterlevelse av flere av kravene i den kommunale beredskapsplikten”. 

 NOBHI mener også at Stortinget må ta initiativ til en sterkere norsk helseindustri med vaksineproduksjon, slik at vi sammen med Norden og Europa blir mer selvforsynte med kritisk viktige legemidler og materiell.

Vi må lykkes med en forsterket beredskap – og vi lykkes dersom alle gode krefter samles og leverer det som skal til.

Prosjektet Norsk senter for beredskap og helseindustri er satt i gang etter initiativ fra                            Åmot og Elverum kommuner i Innlandet, med Elverum Vekst som sekretariat. Samarbeidspartnere er Innlandet fylkeskommune, Statsforvalteren i Innlandet, Universitetet i Innlandet, LO og NHO nasjonalt og regionalt, Norsk Industri, forbundet STYRKE, og Legemiddelindustrien (LMI).

www.senterforberedskaphelse.no

Vennlig hilsen

Prosjekt Norsk senter for beredskap og helseindustri, NOBHI

Sylvia Brustad, prosjektleder

Høringsinnspill til Totalberedskapsmeldingen fra Syklistforeningen.

(Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen — Forberedt på kriser og krig)

Syklistforeningen er en landsdekkende medlemsorganisasjon for hverdagssykling. Foreningen ble grunnlagt i 1947 og har siden vært en viktig pådriver for å bedre sykkelforholdene i Norge. I dag har vi ca. 7000 medlemmer og 19 lokallag landet rundt.

Selv om vi lever i en annen tid, så er det viktig å huske på den sentrale rollen sykkelen hadde under krigen i Norge (1940-45), hvor den ble det viktigste fremkomstmiddelet for mange. Den gang skyldtes det blant annet en streng bensinrasjonering og begrenset tilgang til drivstoff. Med mangel på andre transportmidler ble sykkelen brukt til å frakte både personer og varer i en krisetid. I dagens trusselbilde så kan vi også se for oss ulike scenarioer med en ikke helt ulik problematikk. Både cyberangrep mot høyteknologiske kjøretøy samt strømbrudd som hindrer lading av el-biler kan skape et stort behov for alternative transportmidler i krigs- og krisesituasjoner.

Sykkelen er i sin enkelthet et svært robust fremkomstmiddel. I ulike krisesituasjoner som eksempelvis flom og ras kan sykkelen fungere på steder hvor mer tradisjonelle fremkomstmidler ikke vil kunne komme til. Sykkelen kan i slike scenarioer være svært nyttig dersom man trenger å evakuere områder i full fart eller om man trenger å få inn medisinsk hjelp til isolerte områder. Veinettet i Norge er mange steder den eneste kommunikasjonslinjen inn til bygder og bebodde områder. Når disse linjene blir brutt så kan sykkelen være et livsnødvendig fremkomstmiddel.

I en rapport fra Institute of Transportation Studies ved University of California pekes det på at sykler har spilt en avgjørende rolle for å redde liv under orkaner og jordskjelv, og de kan gi lignende fordeler i tettbefolkede områder som står overfor flom, ras eller skogbranner. I tillegg kan sykler manøvrere gjennom utfordrende terreng, og bruk av sykkelhengere og lastesykler muliggjør transport av forsyninger til berørte områder eller evakuering fra farlige situasjoner.

Totalberedskapsmeldingen peker på viktigheten av evakuering og tilfluktssteder i en krigssituasjon, men sier ingenting om hva som er trygge og effektive fremkomstmidler i slike situasjoner. Eller for den del hvor viktig det er å få store mengder mennesker å komme seg raskt og effektivt frem til tilfluktsstedene. De aller fleste bor ikke i nærheten av et tilfluktsrom og dersom mange må benytte seg av bil så vil det fort kunne oppstå situasjoner med lange køer, panikk og liten fremkommelighet.

Vi mener at Totalberedskapsmeldingen i liten grad vektlegger sivilsamfunnets mobilitet i krigs- og krisesituasjoner. Det er helt avgjørende å ha gode nok planer for dette. Veier og jernbanelinjer er sårbare og ofte prioriterte mål i krigssituasjoner. Dette skyldes deres kritiske rolle i militær logistikk og sivil infrastruktur. Sykkelen kan i slike scenarioer stå igjen som det eneste farbare fremkomstmiddelet.

Vi mener at tilgang til sykkel må inngå som en viktig del av egenberedskapen, og som et viktig element i evakueringsplanene, og vi mener at totalberedskapsmeldingen må peke tydeligere på utfordringene når det gjelder problematikken rundt sivil mobilitet i krigs- og krisesituasjoner.

Treindustrien er bransjeorganisasjon for norske produsenter av byggematerialer i tre, slik som konstruksjonstrevirke, panel, kledning, terrassebord, limtre og trebaserte elementer. Sidestrømmer fra produksjonen (flis og bark) går til annen industri som treforedlingsindustri, biokjemiske produkter, papp og papir og til biobaserte energiformål. Bedriftene i treindustrien spiller dermed en nøkkelrolle i flere verdikjeder.  

Et mål for regjeringen er å sikre bosetting, god grunnberedskap og levende lokalsamfunn i hele landet. Treindustrien er spredt i store deler av landet, der mange av bedriftene er hjørnesteinsbedrifter. Slik spiller vår industri en viktig rolle for å sikre nettopp god grunnberedskap og levende lokalsamfunn.   

Norges beredskap avhenger av at vi har tilgang på nødvendige ressurser og kan være selvforsynte innen viktige områder. Stortingsmeldingen setter mål om 50 % selvforsyningsgrad innen 2030, med hovedfokus på mat. Treindustrien mener at selvforsyning er viktig også på andre områder, slik som produksjon av byggevarer. Den skog- og trebaserte verdikjeden er en av få komplette verdikjeder i Norge. Treindustrien spiller en nøkkelrolle for tilgang til materialer som trengs for bygg, boliger og infrastruktur. I tillegg går sidestrømmer fra produksjonen til andre samfunnskritiske formål som bioenergi og fjernvarme. En viktig del av totalberedskapen er derfor å sikre rammevilkår som støtter opp om norsk produksjon. Byggenæringen er sterkt konjunkturutsatt, og den krevende markedssituasjonen byggenæringen står i truer norsk produksjonskapasitet.  I et beredskapsperspektiv er det nødvendig å passe på at byggenæringen alene ikke blir verktøy for å håndtere inflasjon og rente, ved at det offentlige i større grad er bevisst grep som kan stabilisere etterspørselen og for eksempel sikre nok produksjon av boliger. Dette vil kunne gi positive ringvirkninger også for tilgang på bioenergi.  

Stortingsmeldingen viser til at økonomisk motstandskraft er en bærebjelke i det norske samfunnet. Der et velfungerende næringsliv, handel og finansiell stabilitet er forutsetninger for å opprettholde samfunnets grunn-leggende funksjonalitet. I den forbindelse vil Treindustrien trekke fram lange kredittider som en risiko som bør reduseres. Betalingsfrister på 60, 90 og 120 dager som praktiseres i deler av byggenæringen gir stor finansiell risiko, der leverandører i praksis blir bank for sine kunder. Det kan ramme hele verdikjeder dersom ett ledd eller én aktør skulle gå over ende. Treindustrien tar derfor til orde for maks. 30 dagers gjennomgående kredittider. Dette er også i tråd med EU-kommisjonens forslag til regulering av betalingsfrister, som er foreslått til maks 30 dager. Kommisjonen viser til konkurser, tapte arbeidsplasser og negativ påvirkning på konkurransekraft som konsekvenser av lang betalingstid. Et mål er å øke robusthet for hele forsyningskjeder og få mer rettferdig konkurranse, særlig for små og mellomstore bedrifter. Saken er nå til behandling i EUs organer, og Treindustrien vil peke på at denne saken også er viktig i beredskapssammenheng.   

Treindustrien ser positivt på målet om å utnytte samfunnets samlede ressurser bedre i forebygging og krise-håndtering, herunder å involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt. Treindustrien ønsker å være en positiv medspiller i dette arbeidet. 

NHO Byggenæringen er landsforening for 11 ulike bransjeforeninger, og representerer hele verdikjeden i byggenæringen. Vi organiserer 3350 medlemsbedrifter med om lag 70 500 ansatte.  

Byggenæringen, Norges største fastlandsnæring, er helt sentral i styrkingen av Norges totalberedskap. Byggenæringen er til stede over hele landet, og sitter med kompetanse og materiell som er spesielt verdifull ved ulike krisesituasjoner. Vi mener det er mye å hente for totalberedskapen med en tydeligere og mer aktiv rolle for byggenæringen.  

 Vi har følgende syv punkter som innspill til Stortingets behandling av totalberedskapsmeldingen: 

1. Tilfluktsrom og finansiering av beredskapsinfrastruktur: 
Stortingsmeldingen peker på behovet for å bygge flere tilfluktsrom. NHO Byggenæringen deler dette synet: Økt dekningsgrad er et viktig sivilt beskyttelsestiltak. Beskyttelse av egne borgere er en sentral statlig oppgave, og betaling for infrastruktur er et samfunnsanliggende. Utfordringen er at meldingen legger opp til at det er kjøpere i for eksempel nye boligprosjekter som skal betale for utbyggingen av tilfluktsrom. De siste fem årene er igangsettelsen av nye boliger halvert, og vi har den laveste boligbyggingen siden 2. verdenskrig. Ytterligere kostnadsøkninger gjør at det blir bygd enda færre boliger og dermed også færre tilfluktsrom. Betaling for beredskapsinfrastruktur kan følgelig ikke dyttes over på boligkjøpere. 

Utbygging av tilfluktsrom bør være strategisk og planlagt. Dette forslaget må derfor utredes nærmere i samarbeid med næringen for å se hvordan dette kan gjennomføres mest mulig effektivt. 

Vi mener det er et stort potensial for å se utbygging av offentlig infrastruktur og tilfluktsrom i større sammenheng. Her vil vi blant annet vise til parkeringshallen i Tromsø, som kan huse stor del av Tromsøs befolkning. 

2. Organisering for mobilisering av byggenæringen:
Et nasjonalt rammeverk bør etableres for å sikre at byggenæringen raskt og effektivt kan mobiliseres i krisesituasjoner. Vi har store, kompetente bedrifter som raskt kan mobiliseres på nasjonalt nivå. Beredskapsmeldingen legger opp til at det nå skal være kommunale beredskapsråd i alle kommuner. Med byggenæringens spesielle rolle og tilstedeværelse mener vi det er naturlig at byggenæringen har en plass i de fylkeskommunale- og kommunale beredskapsrådene. 

Beredskapsarbeidet har også en nordisk samarbeidsdimensjon. En rekke av våre større entreprenører operer i det nordiske markedet og har organisasjoner som er bygget opp og trent på nettopp denne type samarbeid. 

3. Sikkerhet i tildelingskriteriene:
Sikkerhet må være en klarere definert del av tildelingskriteriene i anskaffelsesprosessen rundt kritisk infrastruktur. Statens veileder fra 2019 om ivaretakelse av sikkerhet i offentlige anskaffelser er god, men den praktiske gjennomføringen har vært for svak og den praktiske konsekvensen er det i dag vanskelig å få øye på. Vi mener det må igangsettes et arbeid for å tydeliggjøre Norges sikkerhetsstrategi rundt offentlige anskaffelser.  

4. Fritidsboliger som del av beredskapen: 
Fritidsboliger representerer en stor ressurs som kan benyttes i krisesituasjoner. En nasjonal plan for hvordan disse kan tas i bruk ved behov bør utvikles, inkludert infrastruktur og tilrettelegging for midlertidig opphold.

5. Rekruttering og praktisk kompetanse: 
Praktisk kunnskap og tilstrekkelig antall fagarbeidere er avgjørende for å bygge og vedlikeholde kritisk infrastruktur. Økt satsing på yrkesfag og lærlingeordninger bør være en del av beredskapsstrategien. Videre bør det vurderes om beredskapsperspektivet er tillagt tilstrekkelig oppmerksomhet i fag- og yrkesopplæringen. 

6. Lokal energiproduksjon og energisamfunn: 
Lokale energisamfunn kan styrke energiberedskapen ved å redusere avhengigheten av sentralisert energiforsyning. Tiltak for å fremme lokal energiproduksjon, inkludert sol, vind og bioenergi, bør integreres i beredskapsplanene. Det er nå en høring om delingsordning på sol mellom næringsbygg. Det er viktig at energiregelverket nå åpner opp for økt installering av sol på bygg og deling mellom byggene.  

7. Dieselberedskap: 
På veien til et stadig mer fossilfritt samfunn er det viktig å huske på at en veldig stor andel av den maskinparken som er aktuell i ulike krisesituasjoner fortsatt er helt avhengig av diesel. Det er derfor viktig med en forsterket og oppdatert dieselberedskapsplan. 

Vi oppfordrer Stortinget og komiteen om å be regjeringen inkludere byggenæringen som en strategisk samarbeidspartner i totalberedskapen for å sikre en helhetlig og robust nasjonal innsats. 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen og klimaendringene har satt fokus på sårbarheten i forsyningssikkerheten for mat i Nord-Norge. Landsdelen har rik tilgang på fisk, men både i hverdag og krise bør det være en ambisjon at befolkningen har best mulig tilgang også på melk, kjøtt, korn og grønnsaker. Derfor er det avgjørende å opprettholde den matproduksjonen som skjer i regi av bøndene Nord-Norge hver dag. De grasbaserte husdyrproduksjonene, med stor mengde stående biomasse, gir en motstandsdyktig og fornybar beredskap

Forsyningssikkerhet for mat er avgjørende for å styrke beredskap og samfunnets utholdenhet i en krisesituasjon. En god matberedskap innebærer at vi har matproduksjon og samvirkebedrifter med mottak, bearbeiding og distribusjon av melk og kjøtt. I tillegg bidrar landbruket med maskiner og redskaper som kan brukes i lokalmiljøet ved hendelser. Det har over tid vært en kraftig nedgang i antall bruk i Nord-Norge, noe som også utfordrer det økonomiske grunnlaget for meieriene og slakteriene i landsdelen.

Samvirkebedriftene Tine og Nortura er de eneste aktørene med hente- og mottaksplikt i Nord-Norge, og er en forutsetning for landbruket i nord. Det er derfor viktig at Stortinget slutter opp om ordninger som sikrer at det fortsatt vil være mottak og bearbeiding av landbruksprodukter i Nord-Norge for framtida. Beredskapstilskuddet til bearbeiding av melk og kjøtt i Nord-Norge som kom på årets statsbudsjett er et viktig tiltak, som vi håper Stortinget vil beholde og styrke i kommende år.

Videre er det behov for fortgang i arbeidet med å organisere offentlige innkjøp på en måte som bygger opp under landsdelens matproduksjon i en tid med store beredskapsoppgaver og en historisk oppbygging av Forsvaret. Det er for eksempel et stort paradoks at potetprodusentene i Troms har problemer med å få leveranser til Forsvaret.

Felleskjøpet Agri SA er et samvirke eid av 36 000 medlemmer hvorav de fleste er lokale bønder over hele landet. Som den viktigste totalleverandøren til norsk landbruk har vi 4 300 ansatte, over 100 butikker med lager, 40 landbruksverksteder, et betydelig sentrallager på Gardermoen, 44 egne eide kornmottak og 9 kraftforfabrikker. I tillegg har Felleskjøpet eierandeler i viktige selskaper som Norgesmøllene (Møllerens), Mesterbakeren, Graminor, Norgro mfl.

Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig setter norsk beredskap på dagsorden og ikke minst tydeliggjør et forsterket samarbeid mellom sivile og Forsvaret dersom en krise eller krig skulle oppstå. Vi har særlig merket oss at meldingen framhever viktigheten av en kontinuerlig matproduksjon. Dette er en bevisstgjøring og satsing som Felleskjøpet støtter fullt opp om og hvor vi som selskap ønsker å bidra både for å sikre en langsiktig beredskap på viktige områder som matberedskap, tilgang på viktig utstyr- og reservedeler og innsatsfaktorer til landbruket, men også i et samarbeid med Forsvaret og sivile myndigheter dersom en krise oppstår. God beredskap er allerede en viktig del av Felleskjøpets virksomhet og vi vil forsterke denne i tiden som kommer. Et samarbeid mellom myndighetene, Forsvaret og private aktører som Felleskjøpet vil være viktig i Totalforsvaret av landet. Vi ønsker å bidra i et samarbeid om dette.

Selvforsyning Totalberedskapsmeldingen framhever viktigheten av å øke den nasjonale selvforsyningen fordi etablerte globale forsyningslinjer kan bli forstyrret. Norske myndigheter har satt mål om at landet skal oppnå en selvforsyningsgrad på 50 % korrigert for importert fór innen 2030. Det er et viktig og ambisiøst mål som vil kreve en økning i den fastlandsbaserte matproduksjonen. Dette er et mål som Felleskjøpet støtter fullt ut opp om og hvor vi og våre medlemmer vil bidra slik at dette målet blir oppnådd. Her vil økt produksjon av mathvete spille en viktig rolle. Ved å øke produksjonen av mathvete kan selvforsyningsgraden raskt økes. Det krever en aktiv politikk hvor myndigheter, landbruket og næringsmiddelindustrien spiller på lag for å oppnå en slik felles målsetting. Felleskjøpet er en viktig aktør for økt selvforsyning i Norge.

Norsk lokalt eierskap Felleskjøpet Agri er eid av 36 000 medlemmer som er spredt over hele landet. Mange er aktive bønder, men det er også mange som er medlemmer fordi de ønsker å støtte opp om samvirkemodellen. Samvirke innebærer et langsiktig norsk eierskap hvor eiermodellen er slik at selskapet ikke kan bli kjøpt opp og derfor ikke kan komme under utenlandsk kontroll. Det er viktig i beredskapssammenheng. Medlemmene i Felleskjøpet er selv aktive i vår eierstyring og velger sine representanter til selskapets årsmøte. Felleskjøpet kan raskt kommunisere med våre medlemmer og sikre god flyt av informasjon. Lokalt eierskap bidrar til god beredskap.

Beredskapslagre og matforsyning Norge har igangsatt beredskapslagring av mathvete og oppbyggingen av 3. måneders lager er godt i gang. Felleskjøpet deltar i denne lagringen og våre medlemmer har fokus på å produsere mer matkorn. Nye norskforedlede mathvetesorter vil bidra til at bonden får bedre verktøy å benytte for å sikre større produksjon av matkorn. Imidlertid er det viktig å understreke at det må føres en aktiv landbrukspolitikk med fokus på økt produksjon av matkorn for at målet om egenforsyning skal nås. Felleskjøpet mener at ambisjonen bør økes til lagring av 6 måneders forbruk av matkorn. For å sikre at en slik ambisjon kan oppfylles er det viktig at det blir avsatt statlige midler til lagring da dette vil fortrenge lagerkapasitet til den normale sesong produksjonen av norsk korn.

Viktig utstyr, deler og innsatsfaktorer Totalberedskapsmeldingen peker på viktigheten av å ha tilgang på viktig utstyr og reservedeler slik at viktige sektorer ikke stopper opp dersom den internasjonale tilgangen på slikt utstyr blir vanskelig. Særlig er dette viktig for landbruket som skal fortsette å forsyne landet med mat dersom en krise oppstår. Felleskjøpet er den viktigste leverandøren av utstyr og reservedeler til landbruket og vil spille en rolle for å holde landbruket i gang i en krisesituasjon. Vi ønsker å se nærmere på et samarbeid med myndighetene om hvordan dette kan sikres på best mulig måte.

Nordisk samarbeid Totalberedskapskommisjonen og stortingsmeldingen framhever begge viktigheten av å etablere et tett nordisk beredskapssamarbeid, ikke minst for å sikre forsyningssikkerheten i en krise. Det framheves særlig viktigheten av en tettere integrering av næringslivet i den nasjonale beredskapsstrukturen i Norden. Felleskjøpet er et nordisk selskap, bl.a. gjennom eierskapet av selskapet Granngården i Sverige, og bidrar til gjerne i samarbeid med myndighetene å se nærmere på nordisk beredskap.

Oppsummering Felleskjøpet er et selskap som tar vår nasjonale sikkerhet og beredskap på alvor og som er posisjonert til å kunne bidra i å sikre en langsiktig beredskap på viktige områder. I de risiko- og sårbarhetsanalysene som skal gjennomføres vil landbruket og sikker matforsyning være sentralt og Felleskjøpets infrastruktur vil være en viktig del av det. Et privat-offentlig samarbeid på disse områdene er mulig å få til dersom det avsettes tilstrekkelig med midler på statsbudsjettet for finansiering av ekstra kapasitet og lagre. Felleskjøpet Agri kan med vår desentraliserte infrastruktur over hele landet bidra til å oppnå felles målsettinger for sikkerhet og beredskap i samarbeid med sivile myndigheter og Forsvaret.

Høringsnotat fra Virke til Meld. St. 9 (2024-2025) Totalberedskapsmeldingen  

I tilfelle krig eller annen beredskapskrise, vil Virkes medlemsvirksomheter bli berørt på ulikt vis. Våre virksomheter er tydelige på at de tar sitt ansvar som en del av landets totalberedskap, og de er forberedt på å også ta en større rolle.  

Virkes forslag:

1. Virke støtter at det lovfestes krav til beredskapsråd i alle kommuner, regioner og kritiske samfunnsområder, hvor beredskapsaktører, frivillighet og næringsliv sammen skal forebygge, øve og håndtere kriser. Stortinget bør tydeliggjøre at det er viktig at bredden i norsk næringsliv er representert i det offentliges beredskapsstruktur. 
2. Virke støtter regjeringens mål om økt selvforsyning, økt beredskapslagring for korn og et sterkt jordvern for økt beredskap og trygghet. For å styrke matsikkerheten er det positivt at regjeringen vil gjennomføre en risiko-, beredskap- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning.  
3. Virke mener legemiddelforsyningen best sikres gjennom offentlig-privat samarbeid, og ber regjeringen legge dette til grunn for sitt arbeid. 
4. Virke støtter at det startes et arbeid med en ny cyberberedskapsordning i offentlig-privat samarbeid for å håndtere alvorlige cyberhendelser. Virke mener Stortinget må tydeliggjøre at arbeidet må legges opp slik at det også omfatter små og mellomstore virksomheter.  
5. Virke støtter forslag i NOU 2024:21 Trygge og enkle betalinger for alle om å styrke beredskapen for betaling. Virke mener digitale sentralbankpenger kan styrke beredskapen, sammen med beredskapsløsninger for offline betaling. Det bør også etableres en nasjonal eID på “høyt” sikkerhetsnivå. 
6. Virke støtter at tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten øker med 100 millioner igjennom en opptrappingsplan over 8 år, men mener det er viktig at opptrappingsplanen utarbeides i samarbeid med frivillig sektor og ivaretar større deler av frivillig sektors beredskapsarbeid.  
7. Virke mener det bør gis støtte til rehabilitering av tilfluktsrom, og at dersom det ilegges en plikt til å bygge tilfluktsrom i nye bygg bør det innføres en støtteordning også for dette. 
8. Virke mener det er behov for en oppgradering av norsk drikkevann- og avløpsinfrastruktur.  
9. Virke mener Stortinget i sitt arbeid med meldingen bør løfte servicehandelens rolle i beredskapen.  
10. Virke mener det bør lages en nasjonal plan for kulturberedskap.  

Virkes vurdering:

1. Virke mener det er positivt at det lovfestes krav til beredskapsråd i alle kommuner, regioner og kritiske samfunnsområder, hvor beredskapsaktører, frivillighet og næringsliv sammen skal forebygge, øve og håndtere kriser. Det er imidlertid viktig for at slike råd skal fungere etter intensjonen, at det forstås og tas høyde for at virksomheter er ulikt organisert, og at det er viktig med så bred representasjon som mulig. En robust totalberedskap bygges nedenfra og opp. Stortinget bør anmode regjeringen om tett dialog med næringslivet for å finne en god organisering av det offentliges beredskapsstruktur. 
2. Virke støtter regjeringens mål om økt selvforsyning, økt beredskapslagring for korn og et sterkt jordvern for økt beredskap og trygghet. For å styrke matsikkerheten er det positivt at regjeringen vil gjennomføre en risiko-, beredskap- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning. Å styrke forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten, står i meldingen som ett av de syv strategisk prioriterte områdene for regjeringens arbeid med sikkerhet og beredskap.  Dette vil kreve bedre beredskapstiltak i hele matverdikjeden, hos næringsaktørene og myndigheter, og ikke minst i samhandlingen mellom disse. Vi vil her peke særlig på betydningen av integrerte grossist/logistikk- og detaljistkjeder. En robust matforsyning er videre avhengig av at kritisk infrastruktur fungerer, eksempelvis tilgang på energi (drivstoff og elektrisitet), fungerende kommunikasjonsnett, jernbane og et godt veinett. 
3. Virke mener legemiddelforsyningen best sikres gjennom offentlig-privat samarbeid, og ber regjeringen legge dette til grunn for sitt arbeid. Selv utenfor krisesituasjoner løses legemiddelmangel best gjennom å involvere aktørene tidligere og bedre, noe som også vil gi nyttig læring til mulig fremtidige krisesituasjoner med formodentlig større mangelsituasjoner.  
4. Starte arbeidet med en ny cyberberedskapsordning i offentlig-privat samarbeid for å håndtere alvorlige cyberhendelser. Virke mener Stortinget må tydeliggjøre at arbeidet må legges opp slik at det også omfatter små og mellomstore virksomheter. Næringslivet er positiv til at det kommer tydeligere krav til digital sikkerhet for virksomheter med særlig betydning for samfunnet. Når det skal arbeides med dette fremover, bør det legges opp til at det blir så enkelt som mulig for virksomhetene å forholde seg til. Hver enkelt bedrift bør for eksempel bare være forpliktet til å forholde seg til én myndighetsaktør for varsling, rapportering og tilsyn etter digitalsikkerhetsforskriften. 
5. NOU 2024:21 Trygge og enkle betalinger for alle trekker frem behovet for å styrke beredskapen for betaling. Vi har gjort oss svært avhengige av online betalingssystemer. Blir disse rammet av sabotasje eller faller ut på annen måte, vil det ramme folks muligheter til å skaffe seg nødvendige varer og tjenester. Virke mener digitale sentralbankpenger kan styrke beredskapen, sammen med beredskapsløsninger for offline betaling i kritiske handels- og tjenestetilbud. Det bør også etableres en nasjonal eID på “høyt” sikkerhetsnivå for å sikre at alle borgere kan betale sikkert i digitale systemer, ikke minst i digitale lommebøker som vil brukes i større omfang i tiden fremover. 
6. Virke vil trekke fram frivillig og ideell sektor sin rolle og betydning for beredskapen. Ideelle sykehus og behandlingsinstitusjoner inngår på linje med frivillige organisasjoner som en viktig ressurs i beredskapsarbeidet på en rekke områder. Virke støtter derfor at tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten øker med 100 millioner igjennom en opptrappingsplan over 8 år. Vi etterlyser imidlertid at en større bredde av frivillige beredskapsorganisasjoner blir omfattet av tilskuddsordningen, ikke bare organisasjoner innenfor redning. Virke etterlyser også en kartlegging av de sivile beredskapsressursene, inkludert frivilligheten. Dette er viktig for å blant annet forhindre samtidsproblematikken ved at samme person innehar ulike roller. 
7. Virke mener det bør gis støtte til rehabilitering og nybygg av tilfluktsrom. Standarden på dagens bygg tilsier et stort behov for rehabilitering. Det vil være positivt for beredskapen at det bygges tilfluktsrom i nybygg, men dette vil øke byggekostnadene betydelig. Det bygges allerede for lite i deler av landet.  
8. Virke mener det er behov for en oppgradering av norsk drikkevann- og avløpsinfrastruktur. Samlet vedlikeholdsetterslep for å løfte nasjonal VA fra tilstandsgrad 3 til 4 summerer seg anslagsvis til 570 milliarder kroner basert på 2021-estimater. Det vil kreve investeringer de fleste kommuner vil ha vansker med å levere på uten øremerkede midler gjennom en opptrappingsplan.  
9. Virke mener Stortinget i sitt arbeid med meldingen bør løfte servicehandelens rolle i beredskapen. Det blir færre betjente bensinstasjoner, og dersom trenden fortsetter vil det bli enda færre i fremtiden. Det vil ha en negativ innvirkning på beredskapen i form av drivstofforsyning og etablerte samlingsplasser for redningstjenesten.  
10. Kulturinstitusjoner.  Virke støtter regjeringen i at man må forutsette at institusjoner som får statlig støtte lager planer for å ivareta vår kultur og formidle kultur, kunst- og kulturarv også under kriser, i den grad det er forsvarlig. Det er behov for en overordnet og nasjonal plan for museer, kulturinstitusjoner og faste kulturminner, slik at ansvaret ikke bare hviler på den enkeltes institusjon. 

Totalberedskapsmeldingen er omfattende, og regjeringen lanserer over 100 tiltak for å styrke beredskapen. Legeforeningen synes det er positivt at regjeringen oppfordrer til tverrpolitisk oppslutning om tiltakene.

Helsetjenesten omtales en rekke steder i Totalberedskapsmeldingen, og forventningene til tjenesten er høye. Vi stiller oss derfor undrende til mangelen på tiltak som retter seg spesifikt mot helsetjenesten. Regjeringen viser til Helseberedskapsmeldingen, men heller ikke der finnes kraftfulle tiltak som reduserer helsetjenestens sårbarhet i møte med kriser og krig. For å få en god total-beredskapspolitikk, må tiltak som omhandler helsetjenesten inkluderes, herunder helsetjenestens samhandling med andre sektorer. Vi vil særlig fremheve det sivil-militære samarbeidet som en sårbarhet i landets totalforsvar. Helsetjenesten må også involveres i kriseplanlegging og samstemme forventninger med forsvaret i større grad enn i dag.

Vi vil i vårt høringsinnspill først knytte noen kommentarer til to av de foreslåtte tiltakene i Totalberedskapsmeldingen. Vi vil så komme med noen betraktninger knyttet til tiltak vi mener bør inkluderes i Totalberedskapsmeldingen, og som vi oppfordrer justiskomiteen å ta inn i sine merknader til innstillingen.

Sykehusenes kostnader til beredskap må reflekteres i statsbudsjettet

Helsetjenesten er en beredskapsorganisasjon – men den er ikke preget av at det finnes personell i beredskap som ikke er virksomme også i normalsituasjonen. Akuttkjeden er i full aktivitet hele døgnet hele året, og restkapasiteten til å tre inn for å løse ekstraordinære kriser er begrenset. Kriseplanlegging for krig må derfor omfatte både nødvendige investeringer og tydelige (ned-) prioriteringer. Dette gjelder både personell, lokaler og utstyr.

Regjeringen ber Stortinget om å oppheve det midlertidige vedtaket fra 1998 om midlertidig byggestopp av tilfluktsrom, og vil samtidig pålegge at det bygges tilfluktsrom i nye bygg. I Totalberedskapsmeldingen påpekes det at forslaget vil gi vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser, og at tiltaket vil kreve budsjettmidler i statsbudsjettet.

Sykehusene har de siste årene blitt møtt med skjerpede krav knyttet til sikkerhet og beredskap, krav som gir sykehusene en økonomisk merbelastning. Både de regionale helseforetakene og Legeforeningen har bedt om at sykehusenes merkostnader knyttet til styrket beredskap må reflekteres i statsbudsjettet.

Et konkret eksempel som har store omkostninger for helsetjenesten er deltakelse i tverrsektorielle øvelser. Slik det er i dag tas det folk ut av daglig drift, med redusert aktivitet i pasientbehandling som konsekvens. Romsligere rammer vil gjøre tjenesten mindre sårbar og gi større handlingsrom også for beredskapsaktiviteter.

Legeforeningen ber Stortinget:

• Anmode regjeringen om at bevilgninger knyttet til styrket beredskap i sykehusene økes og øremerkes, og ikke tas fra det ordinære driftsbudsjettet.

Kommuneoverlegen må inkluderes i kommunenes beredskapsråd

Som det påpekes i Totalberedskapsmeldingen er kommunene fundamentet og en viktig samordningsarena i beredskapen ved små og store kriser. Noen kommuner har et eget beredskapsråd, men dette er i dag ikke et krav. Regjeringen vil styrke beredskapsarbeidet i kommunene ved å stille krav om at kommunene skal ha, eller være tilknyttet, et beredskapsråd. Legeforeningen støtter dette forslaget, og vil understreke at kommuneoverlegen bør inkluderes i kommunenes beredskapsråd.

Under pandemien ble det godt synlig at kommuneoverlegenes samfunnsmedisinske kompetanse har stor betydning. Ikke bare i smittevernsituasjoner, men i de fleste kriser med helsemessige konsekvenser, vil kommuneoverlegens kjennskap til lokal helsetjeneste og ressurser være viktig.  Under pandemien ble det synlig at kommunene trenger å ha kommuneoverlegen plassert i kriseledelsen for å løse sin oppgave på en god måte. Mange steder i landet er kommuneoverlegen ikke del av kriseledelsen. Noen steder har kommuneoverlegen heller ikke en rolle i Lokal redningssentral (LRS). Dette er svakheter som bør korrigeres.

I den nye beredskapsstrukturen med syv beredskapsutvalg møtes i hovedsak statlige etater. Man bør sikre at også perspektivet til kommuner og primærhelsetjeneste ivaretas i tilstrekkelig grad.

Legeforeningen ber Stortinget:

• Be regjeringen sørge for at kommuneoverlegene får en rolle i kommunenes beredskapsråd.
• Be regjeringen vurdere om lokale forhold er tilstrekkelig ivaretatt med dagens beredskapsorganisering.

Behov for en nasjonal opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten

Regjeringen har varslet at de vil øke intensivkapasiteten, men dette har i liten grad blitt fulgt opp. Hverken i Helseberedskapsmeldingen eller Totalberedskapsmeldingen er det konkrete tiltak for å øke intensivkapasiteten. Dette står i skarp kontrast til regjeringens ambisjon om å oppfylle NATOs krav til vertslandsstøtte, som bl.a. omhandler kapasitet til å håndtere masseskade. Legeforeningen mener intensivkapasitet må være et prioritert område som løftes på nasjonalt nivå. Intensivkapasiteten og -kompetansen må økes i fredstid, og det må lages planer for ytterligere styrking i kriser.

Legeforeningen ber Stortinget:

• Anmode regjeringen om å legge frem en nasjonal opptrappingsplan for å øke intensivkapasiteten.

Behov for internasjonalt samarbeid om helseberedskap for å styrke totalberedskapen

Legeforeningen vil støtte opp under en videreutvikling av det nordiske helseberedskapssamarbeidet, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Samlet kompetanse og kapasitet må utnyttes både i normaltilstand, under krise og krig. Med Sverige og Finland sin inntreden i NATO må det nordiske helseberedskapssamarbeidet og det nordiske sivil-militære samarbeidet styrkes og samordnes for å øke motstandsdyktighet, særlig for masseskader og større samfunnskriser.  

Legeforeningen støtter myndighetenes arbeid for norsk tilknytning til EUs styrkede helseberedskapssamarbeid på så like vilkår som EU sine medlemsstater som mulig.  

Legeforeningen støtter tiltak i regi av WHO som gir mer rettferdig byrdefordeling, inkludert styrket global tilgang på medisinske mottiltak med en rettferdig fordeling. 

Legeforeningen ber Stortinget:

• Anmode regjeringen om å intensivere det nordiske og europeiske helseberedskapssamarbeid, inkludert konkrete tiltak som sikrer forsyningssikkerhet for viktige legemidler og medisinsk utstyr, og som muliggjør lokale, regionale og nasjonale tverrsektorielle øvelser og møtearenaer.

Behov for større fokus på barn og unge

Barn og unges vilkår under kriser nevnes bare så vidt i Totalberedskapsmeldingen. Sårbare barn omtales under overskriften "Beredskapsarbeidet favner bredt". En viktig lærdom etter koronapandemien var at hensynet til alle barn og unge alltid må vurderes før tiltak iverksettes. Det er et viktig folkehelsetiltak.

Legeforeningen ber Stortinget:

• Tydeliggjøre at hensynet til alle barn og unge skal vurderes før tiltak som fratar dem rettigheter eller påfører dem belastninger gjennomføres.  

OBOS viser til stortingsmeldingen om totalberedskap, stortingsmelding nr 9 (20024/2025) og vi har følgende kommentarer til forslaget som omhandler tilfluktsrom:

Overordnet:

OBOS støtter meldingens hovedbudskap om at det norske samfunnet må rustes bedre for utfordringer knyttet til et endret sikkerhetspolitisk klima, og dermed styrke samfunnets respons for å ivareta tryggheten til borgerne.

Vi anser det som en av samfunnets kjerneoppgaver å sørge for befolkningens trygghet. Med et slikt utgangspunkt er det også rimelig å stille spørsmål ved om det er et privat ansvar å stå for alle kostnadene som følge av det offentliges krav om nye tilfluktsrom og oppgradering av gjeldende tilfluktsrom. Til syvende og sist vil det være beboerne som i stor grad vil bli belastet kostnadene. Det er grunn til å nevne at de offentlige utgiftene ved å eie en bolig/borettslagsleilighet har økt betraktelig de siste årene; særlig grunnet økte kommunale avgifter.

Kostnader:

Når det gjelder beregningene av kostnadene i stortingsmeldingen, anslås disse til 30 000 kr pr tilfluktsromplass. OBOS har nylig bygget et tilfluktsrom i Sverige der dette kom som et krav i et av våre prosjekt. Basert på den erfaringen, samt justert for kostnadsnivået i Norge, er det vår oppfatning at det er mer naturlig å anslå at kostnaden er nærmere 50 000 kr pr plass.  I tillegg kommer kostnadene knyttet til drift og vedlikehold.  En leilighet beregnet på 3 personer vil da få en økt kostnad på 150 000 kroner ved et slikt offentlig pålegg dersom det ikke er noen form for offentlige bidrag.

Iverksettelse:

Vi merker oss og støtter at gjeldende praksis med å innvilge fritak fra å bygge tilfluktsrom i nye bygninger, før nytt regelverk og kriterier er på plass videreføres. Vi regner med at denne praksisen ikke bare gjelder til Stortinget har fattet vedtak, men at det gjelder inntil ny forskrift er vedtatt. Slik det nå er formulert i meldingen, er det helt uklart hvordan kommunene skal praktisere regelverket i tiden fra Stortinget måtte oppheve gjeldende fritak fra å bygge tilfluktsrom til ny forskrift er på plass.

Det er viktig at man i en eventuell ny forskrift tenker igjennom hvordan forskriften skal virke for regulerte, men ikke påstartede prosjekter. Dersom gjeldende reguleringer må endres for å imøtekomme nye krav, kan det bety kostnadsøkninger fordi forskriften i praksis vil innebære krav om ny regulering før byggetillatelse gis. Videre vil krav som påvirker allerede vedtatte reguleringer innebære betydelige forsinkelser og kostnadsøkninger i byggeprosjekt i en tid der det fra politisk hold er ønske om mer fart i boligbyggingen.

OBOS ber justiskomiteen være oppmerksom på disse forholdene i sine merknader til stortingsmeldingen.