Industrien - konkurransekraft for en ny tid

Norsk Industri mener at industrimeldingen gir en god beskrivelse av den kompliserte virkeligheten norske industribedrifter står overfor. Vi ser nå økte geopolitiske spenninger og en svært usikker situasjon for global handel og globale markeder. Politisk utvikling både i Europa og andre regioner integrerer næringspolitikk, klimapolitikk, tiltak for konkurransekraft og strategier for økonomisk sikkerhet. Konkurranse om arbeidskraften vil øke fremover, og norsk industri har et stort behov for tilgang på kompetanse. Reduserte petroleumsinvesteringer fremover vil medføre endringer og omstilling.  

Samtidig viser meldingen både bredden og omstillingsevnen i norsk industri. Industrien er avhengig av langsiktige,forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser, og dette er nå viktigere enn noen gang. Med det riktige rammeverket kan norske industribedrifter fortsatt være en viktig bidragsyter til verdiskaping, innovasjon og være strategisk viktige både for Norge og Europa. Industrien er sentral for å opprettholde lokal sysselsetting og har store positive ringvirkninger for norsk næringsliv. Vi støtter Regjeringens tilnærming om de seks hovedprioriteringene i meldingen. Vi vil trekke frem noen hovedmomenter som er vesentlige for å sikre industriens konkurransekraft og videre vekst:

De siste månedene har det blitt svært tydelig hvor viktig Norges samarbeid med EU er. Vi er enige i at arbeid med markedsadgang og regelbasert handelssystem er en hovedprioritering for industripolitikken. Vi trenger også en aktiv oppfølging av ulike typer EU-regelverk som berører industrien. EU arbeider nå med en samlet ambisjon for konkurransekraft og næringsutvikling, og det er svært viktig at norske industribedrifter ikke havner på utsiden av regelverk, forsknings- og innovasjonssamarbeid og støtteordninger.

Det er positivt at meldingen legger vekt på sikkerhet og beredskap, og at det legges opp til økonomisk støtte til kapasitetsbygging i forsvarsindustrien. Økte handelshindringer og andre lands strategier for å sikre råvaretilgang gjør at norske industribedrifter må vurdere verdikjederisiko og markeder på nytt. Det er positivt at Regjeringen vil kartlegge norsk industris rolle i norske og alliertes strategiske og kritiske verdikjeder. Vi støtter også at Regjeringen ønsker å se nasjonal industri, inkludert legemiddelindustri, i en totalforsvarssammenheng. Blant annet maritim sektor er en viktig leverandør til forsvarsindustrien.

Vi støtter regjeringens arbeid med forenkling av regelverk for å unngå unødvendige byrder for næringslivet. Det er viktig at implementeringen av EUs Omnibus-regelverk ikke forsinkes i Norge. Effektivisering av tidsbruk ved søknadsbehandling av konsesjoner og tillatelser vil kunne bidra til at norske prosjekter er konkurransedyktige.

Tilgang på ren og rimelig kraft er en av hovedprioriteringene i meldingen og en bærebjelke i konkurransekraften i norsk industri. Med klimaomstilling, økt forbruk som følge av elektrifisering og omlegging av det europeiske kraftmarkedet, endrer kraftprisene seg. Det er positivt at Regjeringen arbeider for bedre krafttilgang ved energieffektivisering og raskere nettkonsesjoner, men arbeidet går i praksis altfor sakte. For å sikre konkurransedyktige kraftpriser fremover, er det avgjørende å få utløst ny kraftproduksjon og betydelige investeringer i overføringskapasitet, hvis ikke risikerer vi å ikke klare klimaomstillingen og at nye industrisatsinger blir skrinlagt. På tross av positive viljeserklæringer er det lite i utviklingen som tilsier at vi er på rett vei.

Klimaomstilling og avkarbonisering er et av de viktigste temaene for norsk industri i årene som kommer. Vi har en rekke sentrale virkemidler på plass i dag både for å realisere omstilling og forhindre karbonlekkasje, som EUs kvoteregime, CO2-avgift, CO2-kompensasjon og støtteordninger under blant annet Enova. Men når klimapolitikken over tid strammes til og CO2-kostnadene kan bli svært mye høyere i EU og Norge enn andre steder, er det behov for et rammeverk og teknologi som legger til rette for store utslippsreduksjoner. Karbonfangst vil være viktig for å sikre at prosessindustrien blir klimanøytral. Virkemidlene må gjøre det mulig for bedriftene å gjennomføre prosjektene, og bidra til at det er transport og lager av CO2 tilgjengelig for små og store utslipp i Norge. Norsk Industri forventer at regjeringen legger frem konkrete forslag til tiltak og støtteprogram for dette, i tråd med Stortingets vedtak.

Meldingen fremhever kompetanse som en avgjørende faktor for å sikre en høyproduktiv og konkurransedyktig industri, og det er bra at regjeringen satser på tiltak som kan bidra til både innovasjon og omstilling. Norske industribedrifter er sterke på forskning og innovasjon innenfor en rekke sektorer. Industrien trenger gode nasjonale ordninger for næringsrettet forskning og utvikling for ulike nivåer av teknologimodning, fra anvendt forskning til innovasjon, oppskalering og testing. SkatteFUNN og Innovasjonsprosjekter i næringslivet (IPN) er ordninger som er velfungerende og viktige, og IPN må sikres nok midler for å dekke næringslivets behov og etterspørsel. Fremover bør forskningspolitikken også i større grad understøtte næringspolitiske ambisjoner og at Norge deltar i europeiske forsknings- og innovasjonsprogrammer. Norsk Industri vil også understreke at rammevilkårene for etter- og videreutdanning er avgjørende for å øke kompetansen. Oppfølging av pilotprosjektet knyttet til EVU fra frontfaget 2024 er derfor sentralt.

Meldingen trekker også frem målrettet eksportarbeid mot viktige markeder. I det videre arbeidet er det sentralt at virkemidlene er tilstrekkelige for å oppfylle ambisjonene, og at industriens behov i større grad vektlegges i tiltakene.

Det er viktig for industrien at myndighetene har en langsiktig og næringsvennlig skattepolitikk. Økt beskatning av norske private eiere som bor i Norge har forsterket ubalansen mot utenlandske og offentlig eide virksomheter som har vesentlig lavere kapitalkostnader. Norsk Industri mener at norske private eiere ikke må skattlegges annerledes enn utenlandske eiere av norske bedrifter. Formueskatten på arbeidende kapital må derfor fjernes.

Draghi-rapporten viser at Europa må akselerere den digitale omstillingen for å øke innovasjon og produktivitet. For industrien betyr dette høyere robotiseringsgrad og raskere implementering av muliggjørende teknologi som AI og additiv tilvirkning. Norske avskrivningsregler er konservative sammenlignet med våre viktigste konkurrentland, og dette kan gjøre at selskaper med virksomhet i flere land nedprioriterer investeringer i digitalisering av norske bedrifter siden de blir mindre lønnsomme her. Sverige har 30% avskrivingssats for investeringer i maskiner i industrien, mens den i Norge er 20%. Det bør derfor vurderes om og hvordan økte avskrivingssatser for maskiner kan bidra til økte investeringer i den digitale omstillingen industrien i Norge.

I arbeidet med å oppskalere markeder for lavkarbonprodukter kan offentlige anskaffelser i større grad tas i bruks om et virkemiddel. Miljøvektingen på 30% kan innrettes slik at det dekker både utslippsreduksjoner og karbonfotavtrykk i innkjøp, for eksempel ved et todelt krav.  

Norsk Industri er fornøyd med oppfølgingen av anbefalingen i Grønt Industriløft 2.0 om å løfte vareproduserende industri som et prioritert område. Vareproduserende industri leverer avanserte produkter og utstyr til mange markeder og industrisektorer og utgjør en bunnplanke for konkurransekraft i industrien. Norsk Industri vil følge opp arbeidet med nasjonal strategi for industriell vareproduksjon.

Med vennlig hilsen Norsk Industri

Biogass er en viktig industri i fremtidens nullutslippssamfunn. Alle ressurser må anses som knappe og utnyttes i et sirkulært kretsløp. Det er grunnlaget for å etablere lønnsomme verdikjeder som skaper nye grønne jobber. Biogass kutter utslipp, og er en problemløser for mange ulike sektorer. Samtidig er kortreist norsk biogass en bærekraftig industri som kan gi minst 8 500 nye arbeidsplasser og bidra til lokal industriutvikling. Med de rette tiltakene kan 30 nye industrianlegg etableres innen 2030.

Det norske virkemiddelapparatet for produksjon av biogass kjennetegnes som ukoordinert, uten nasjonale mål og langsiktige rammer. I Norge er det i hovedsak Enova som forvalter virkemidlene til biogassektoren. Det er flere utfordringer med innretningen på investeringsstøtten. Det er for tung vektlegging av innovasjon, som hindrer utrulling av standardiserte anlegg med utprøvd teknologi og dermed lav risiko. Videre er det en ensidig vektlegging av “kroner i støtte per produsert kWh”, for lite vektlegging av klima og bærekraft, herunder sirkularitet, og for lavt støttebeløp i forhold til investeringskostnadene. Dette gjør at norske produsenter ikke er kon-kurransedyktige sammenlignet med svenske og danske produsenter fordi støttenivået er høyere i disse landene. Å utvikle nye norske industriarbeidsplasser krever konkurransedyktige rammevilkår. Et grunnleggende budskap som er viktig å ha med seg i behandlingen av industrimeldingen.

Vi foreslår følgende tiltak for å utløse vekst i næringen og etablere nye grønne verdikjeder.
Etablere et nasjonalt mål for produksjon av biogass på 5 TWh i 2030, og 10 TWh i 2035. Det er behov for å etablere et nasjonalt mål for produksjon av biogass på 5 TWh i 2030, og 10 TWh i 2035. Miljødirektoratet viser til at en av de viktigste barrierene for oppstart av ny biogassproduksjon er usikkerhet om etterspørsel i markedet. Både på kort og lang sikt. Det har blitt gitt uklare mål og signaler fra beslutningstakere og statlige myndigheter som bidrar til å forsterke markedsusikkerheten.

Etablere eget biogassprogram for industrielle anlegg i Bionova med tilskudd på 500 millioner årlig. Tilsvarende nivået som ble tildelt i investeringsstøtte i nye biogassprosjekter i 2024.

Både bransjen og fagmyndigheter peker på behovet for eget biogassprogram som ivaretar bransjens egenart og sirkularitet. Det skjer med utgangspunktet at biogass tilhører norsk bio-økonomi. Bransjen har fremmet et ønske om å etablere et program for industrielle anlegg i Bio-nova. Det begrunnes med at Bionova har kompetanse på norsk bioøkonomi, og landbruk- og havbruksnæringen. Vi foreslår derfor at det settes av minst 500 millioner kroner årlig til et biogassprogram for industrielle anlegg i Bionova. Det er nødvendig med statlige rammevilkår som tiltrekker både norsk og utenlandsk privat kapital. Det er viktig at biogassprogrammet ivaretar behovet for massiv utrulling av kjent teknologi, samt behovet for ny teknologi.

Innføre en omvendt CO2-avgift for biogassanlegg (inntekt for reduserte CO2-utslipp)

Karbonfangst gir store industrielle muligheter for norske bedrifter, og kan skape flere tusen nye arbeidsplasser frem mot 2050. I dag finnes det ingen virkemidler for å realisere CO2-fjerning (negative utslipp). Miljødirektoratet (2024b) anbefalte innføring av en omvendt avgift eller omvendte auksjoner for CO2-fjerning. Oslo Economics (2024) har på oppdrag fra Miljødirektoratet anbefalt innføring av omvendte auksjoner. Biogassproduksjon kan være en viktig bidragsyter til CO2-fjerning som er en lede, og i tillegg åpner CO2-fjerning muligheten til å forbedre lønnsomheten til biogassprodusenter gjennom en inntekt på salg av CO2 til ulike formål. Da er det avgjørende at fjerning av bio-CO2-fjerning inkluderes i oppfyllelsen av norske klimamål.

Utrede omsetningskrav til resirkulert fosfor i gjødsel og legge til rette økt bruk av resirkulerte næringsstoffer i gjødsel Fremtidens strategiske verdikjeder må i større grad baseres på resirkulering og gjenbruk av kri-tiske råvarer. Tilgangen på fosfatstein er geopolitisk sårbar, da cirka 75 % av de kjente forekomstene finnes i det konfliktfylte området Marokko/Vest-Sahara. EU har derfor satt fosfor på listen over kritiske råvarer med et mål om å gjenvinne det i et sirkulært kretsløp. Når avløps-slam, matavfall, fiskeslam og husdyrgjødsel brukes i biogassproduksjon, muliggjør det gjenvinning og resirkulering av fosfor. Dermed er det en fordel å få kontroll på næringsstoffene i et biogassanlegg, slik at næringsstoffene kan forvaltes, resirkuleres og gjenbrukes som en del av sirkulært kretsløp. Et omsetningskrav for resirkulert fosfor kan være et virkemiddel for å øke bruk av resirkulert fosfor. I dag importeres all fosfor brukt i handelsgjødsel.

Mineralgjødsel med fosfor kommer fra fosfatstein, en begrenset og ikke-fornybar ressurs. Nitrogen er også et viktig næringsstoff i gjødselvarer. Nitrogenholdig gjødsel er avgjørende for planteproduksjon, og for å produsere tilstrekkelig med matvarer til verdens befolkning. Derfor bør det legges til rette for økt bruk av resirkulert nitrogen.

For spørsmål til notatet kan Pia Farstad von Hall, daglig leder i Biogass Norge, kontaktes på phall@samfunnskontakt.no, eller mobil: 97100904

Samfunnsbedriftene er landets fremste arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunalt eide virksomheter som avfall, havn, energi.

Satsingen på grønn industri må henge sammen med en satsing på mer kraft og mer nett.
En av de største barrierene for å lykkes med omstillingen av industrien er tilgangen på ny rimelig kraft og nok strømnett. Bygging av nytt kraftnett og produksjon krever langsiktig planlegging. Stortingsmeldingen bør derfor bruke mulighetsrommet som ligger ved mer aktiv bruk av mer differansekontrakter og PPA-avtaler for å redusere usikkerheten. Dette må balanseres mot at markedet skal fungere effektivt. 

Norge trenger en nasjonal plan for energi- og klima
Dagens energi-, industri- og klimapolitikk er forankret i mange fragmenterte planer og strategier som ikke henger sammen - til tross for overlappende mål. En mangel på oversikt, koordinering og bruk av virkemidler har preget utviklingen. Derfor er vi glade for at klimautvalget har foreslått en nasjonal energi- og klimaplan med fast rapportering til stortinget. Utvalget mener også planen må sees opp mot andre politikkområder som næringsutvikling, transport og industri. 

Grønn industripolitikk krever grønn transportpolitikk
Industrivekst krever grønn transportvekst. I dag går i overkant av 90 prosent av utenrikstransporten med skip. 80 prosent av Norges befolkning bor langs kysten. Det mer enn indikerer at dersom en skal øke eksporten så betydelig, så vil det være behov for investeringer i sjønær infrastruktur som kan bidra til denne eksportveksten.

Tilstrekkelig tilgang på fornybar energi i havnene
Det er behov for å tenke helhetlig rundt planlegging og tilrettelegging av havnene som “energihubber”. Havnene kan fungere som forsyningsknutepunkt for utslippsfri maritim transport, og legge til rette for etablering av nye grønne industrier. Samtidig har havnene en nøkkelrolle i å sikre energiforsyningen i beredskapsperspektiv. Dette krever investeringer i infrastruktur og ressurser til drift og vedlikehold.

Her er det behov for å se på nye virkemidler. Tidligere var det en egen ordning i Enova for investering i landstrøm. Den ordningen ble fjerne tidligere i år og vi frykter at investeringene går ned. Dette må også sees i sammenheng med klimapartnerskapsavtalen mellom regjeringen og maritim sektor. 

Attraktive havneareal for industriell produksjon - SIVA et godt verktøy
En viktig faktor for å fremme god havneutvikling og effektiv bruk av sjøtransport er sjønær arealutvikling. Å utvikle industriarealer nær sjøtransport kan være kapitalkrevende og risikofylt. Her er det også viktig å se på SIVAs mandat. SIVA sier selv at en rekke av de prosjektene de jobber med trenger havneinfrastruktur. Ved å investere sammen med havner kan de være en enda mer effektiv tilrettelegger for å utløse nye industri- og næringsprosjekter, men det kreveren tydeliggjøring av SIVAS mandat. 

Effektive og miljøvennlige logistikkløsninger sjøveien
Logistikkløsninger spiller en avgjørende rolle i effektiv transport av varer og tjenester, og det er essensielt å finne en balanse mellom ulike transportformer. Når både vei- og sjøtransport er tilgjengelige, er det viktig å velge den transportmetoden som har de minste negative effektene på klima, miljø og samfunn - samtidig som konkurransekraften til næringslivet opprettholdes. 

Kommunale avfallsbransjen viktig skal vi lykkes med sirkulære verdikjeder
Den kommunale avfallsbransjen har konkrete oppdrag i en sirkulær økonomi. Utfordringen er å sortere ut mer av det som allerede er brukt, og at det som allerede er brukt også tas inn i ny produksjon. Alternativet er å fortsette lineært, og fortsette å ta nye råvarer i bruk. For å kunne sende flere ressurser og råvarer tilbake til industrien, trengs utvikling av både teknologi og materialer. Derfor er avfallspolitikkens virkemidler avgjørende for en vellykket strategi.

Tiltakene som trengs for å gå fra lineær til sirkulær økonomi 
1. Endring av forurensningsloven må til for å skape lønnsomhet og interesse for nødvendige investeringer

2. Effektiv avfallshåndtering krever volum. I motsetning til EU, har Norge splittet ansvar for avfall fra husholdningene og helt identisk avfall fra næringsliv og offentlige institusjoner. Det gir for små volum til å skape økonomi i løsninger for økt utnyttelse av avfallet. Med et slikt særnorskt skille legges hindre (regelverket for offentlig støtte og konkurranse) i veien for samarbeid mellom offentlig og private aktører. Det bør være enkelt å harmonisere våre avfallsdefinisjoner med EU, slik at selve avfallshåndteringen kan effektiviseres og større volum kan behandles i Norge. I dag må store mengder sendes ut av landet for videre behandling. Særnorske krav til utsortering stiller ikke like krav til likt avfall

3. Regjeringen har bestemt at konkrete utsorteringsmål bare skal gjelde for husholdningene, ikke for næringslivet. Dersom vi skal nå målene om totalt 65 prosent material-gjenvinning i 2035, trenger vi tilgang på alle materialer som faktisk kan gjenvinnes, også fra næringslivet. Å bare stille utsorteringskrav til husholdningene (kommunene) er meningsløst, da dette bare utgjør 20% av landets totale avfallsmengder. Ved å inkludere avfall som er likt, vil det samlet utgjøre 40 prosent av landets totale avfallsmengder 

Produsentansvar må følge prinsippet om at forurenser skal betale
Der det er innført produsentansvar, er produsent og importør definert å være forurenser. Dette er forklart ved at det er produsent som bestemmer inntil 80 prosent av et produkts miljøav-trykk. De skal derfor ha insentiver til å endre produktene i bærekraftig retning. Mangelfulle produsentansvarsordninger legger imidlertid kostnader på kommunene, i stedet for å gi produsen-ter og importører et insitament til å lage produkter som kan gjenbrukes og gjenvinnes. Når kommunene ikke får betalt selvkost for jobben som gjøres, brytes regelverket for selvkost, og produsentene gis offentlig støtte. Dette har professor Erling Hjelmeng ved UiO utredet for Samfunnsbedriftene. Det har også den effekt på systemet at vi får en mindre effektiv utsortering totalt sett, og anlegg vi trenger for utsortering, bygges ikke. Dermed undergraves mulighetene for en effektiv, sirkulær økonomi. Industrien får ikke råvarene tilbake til ny produksjon. Materialavgift og innblandingskrav nødvendig for å få fart på bruk av gjenvunnet materiale

For å bli et lavutslippssamfunn må markedene for materialgjenvinning etableres. Etterspørselen etter resirkulerte materialer må stimuleres. I dag er det billigere å ta i bruk jomfruelige materia-ler. En materialavgift på produksjon eller import av det som ikke kan gjenvinnes vil være nødvendig for å skape et marked for utsortert avfall som blir til resirkulerte materialer. På plast har EU innført en plastavgift. Videre trenger vi raskt å innføre krav om innblanding av resirkulerte materialer i nye produkter for å øke etterspørselen. Utsorteringskravene overfor kommunene er allerede innført, og store mengder utsortert avfall har ikke noe marked/etterspørres ikke. Finansiering av sirkulær økonomi i en periode med tunge investeringer

Finansiering av investeringer er nødvendig i en tidlig fase. En sirkulær økonomi er ikke gratis for involverte parter i en innledende fase, og i avfallsbransjen må svært kostbare investeringer gjennomføres om en skal lykkes med forventningen om at bransjen skal levere brukte materia-ler tilbake til industrien. Menon Economics har beregnet investeringer for økt utsortering, av mat og plast alene, til å utgjøre inntil 2,2 mrd årlig frem til 2035. Investeringsstøtte gis bare pri-vat næringsliv i Innovasjon Norge, som også bare gir støtte til investeringer og innovasjon som har eksportpotensiale. Det vi trenger er imidlertid å ta i bruk kjent teknologi, men satt sammen på nye måter. En diskriminering av kommunale industriaktører som man er avhengig av for å både utvikle og understøtte de grønne industriene, undergraver også øvrig industris tilgang på resirkulerte materialer.

Forbundet Styrke organiserer 80.000 medlemmer innen olje, gass, landindustri, ledelse og teknikk. Vi er det største forbundet i bransjer som utgjør 80 % av norsk eksportverdi.

Forbundet Styrke mener industrimeldingen viser at vi har grunn til å være stolte av industrien. Gjennom forutsigbare rammebetingelser sikres industriens konkurranseevne og framtidige utvikling slik at verdiskapingen styrkes. Framover skal industrien utvikles slik at eksporten øker samtidig som klimautslipp kuttes. Utbygging av nok fornybar energi er en forutsetning for å få til dette. Dette vil gi en mer bærekraftig verdiskaping og fortsatt sikre arbeidsplasser og inntekter til fellesskapet, som igjen finansierer velferd.

Industrimeldingen viser hvorfor det er viktig at det satses på industri og nødvendige rammebetingelser for at industrien kan vokse framover. Vi har industri over hele landet, og den er en viktig næring for å sikre aktivitet og verdiskaping over hele landet. Vi håper derfor tverrpolitisk støtte til viktigheten om å støtte opp under industriens konkurransekraft og nødvendige politiske valg i tiden framover.

Eksport og markedstilgang
Styrke mener EØS-avtalen er avgjørende for industriens tilgang til det europeiske markedet, og at like rammebetingelser med europeiske konkurrenter er viktig. Med en urolig geopolitisk situasjon er markedsadgangen til vårt viktigste marked avgjørende og må ikke tas for gitt. 

Norge er også tilsluttet EUs klimarammeverk. Nært samarbeid og aktiv deltakelse i EUs programmer er derfor en forutsetning for at vi skal lykkes med egne ambisjoner innen alle industrielle satsingsområder. Derfor er det viktig for norsk industri at regjeringen har en aktiv tilstedeværelse i Brussel og i de europeiske hovedstedene, i tett dialog med partene i industrien.

Kraft til å utvikle industrien
Tilgang på nok og rimelig kraft er forutsetningen for at industrien kan satse og samtidig nå ambisiøse klimamål. Dette skaper forutsigbarhet for industrien. Derfor er det viktig med økt tilgang på fornybar kraft. Samtidig må nettet bygges ut på en måte som ikke skyver en stor del av regningen over på industrien som allerede er presset i den internasjonale konkurransen og markedsuroen som råder. Styrke vil også løfte fram de positive signalene på endring av ordningen med opprinnelsesgarantier i meldingen.

Kompetanse, rekruttering og innovasjon
Vi mener industrien har verdens beste industriarbeidere. Kompetente og selvstendige ansatte som hver dag står på og produserer tingene vi trenger. Derfor er det viktig at vi fortsetter med kompetanseheving og utdanner framtidens industriarbeidere. Her nevnes også viktig arbeid med å gjøre arbeidsplassene i industrien dysleksivennlig.

En aktiv industripolitikk må også innebære at det satses på næringsrettet forskning og utvikling, særlig for å støtte opp under innovasjon drevet av de ansatte. Gjennom innovasjon i industrien holdes den konkurransedyktig på det internasjonale markedet. Mangelen på arbeidskraft gjør at økning av tiltaksplasser og flere plasser i fagskolesektoren bør følges opp framover.

CBAM og CO2- kompensasjonsordningen
Styrke er fornøyde med norsk deltakelse i CBAM, og at CO2-kompensasjonsordningen er landet. Forutsigbarhet på disse områdene er viktig for industrien framover. Vi håper på tverrpolitisk støtte på disse to viktige områdene for industrien.

Innlemme EUs regelverk for kritiske råvarer i EØS-avtalen
Det er bra at det tas aktivt tak i EØS-etterslepet. Det styrker EØS-avtalen og samarbeidet med EU. Vi støtter regjeringens syn i at Critical Raw Materials Act (CRMA) skal innlemmes i EØS-avtalen, og dermed bli en del av det norske regelverket.

Virkemiddelapp som støtter opp under eksporten
Styrke mener at virkemiddelapparatet må innrettes slik at det treffer slik at vi kan nå eksportmålene og at vi prioritere og innrette satsingen der markedspotensialet er stort nok, og der vi har konkurransefortrinn. Her er det forbedringspotensialet. Virkemidler som er tett på industrien, som NORWEP, er i denne sammenheng viktig å framheve. Virkemiddelapparatet bør innrettes slik at de konkrete eksportsatsingene utformes og følges opp slik at industrien og næringens interesser blir ivaretatt i operasjonaliseringsfasen.

Innspill til Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid 

NITO er landets største organisasjon for ingeniører og teknologer med over 112 000 medlemmer. Vi har medlemmer over hele landet og i alle sektorer, bransjer og næringer, men størstedelen arbeider i privat sektor. 

NITO støtter de 6 hovedprioriteringene i meldinga, og synes den har mange gode intensjoner på de ulike områdene. Vi vil og berømme regjeringen for at betydningen av trepartssamarbeidet og den norske modellen understrekes så tydelig. Samtidig vil NITO understreke betydningen av stabile og forutsigbare rammebetingelser for å kunne investere, gjøre langsiktige satsinger og planlegge lokalisering. Vi vil også påpeke betydningen av sirkulærøkonomi og strategisk ressurskontroll - ikke minst med tanke på verdikjeder for gjenvinning og tilgang på kritiske råvarer.  

Norge har verdens reneste industriproduksjonen, og en industri preget av svært høy kompetanse og teknologi i verdensklasse. Med økt risiko for en ny opptrapping av handelskrig, krig og geopolitisk uro, blir EØS og vårt forhold til EU enda viktigere framover. Det er positivt at dette vektlegges i meldinga. Ambisiøse klimamål og mål om økt eksport fra industrien krever en sammenhengende politikk for industrien, noe vi oppfatter at meldinga legger til rette for. 

I EU er det stor oppmerksomhet  lav produktivitetsvekst og svekket konkurranseevne i europeisk industri. Satsing på teknologi og innovasjon fremheves som en viktig del av løsningen. NITO har bidratt til en rapport om Europeisk konkurranseevne og STEM-kompetanse i regi av ANE- Association of Nordic Engineers. Rapporten underbygger teknologisk kompetanse sin betydning for konkurranseevnen, og fremhever blant annet behovet for en sterk, tverrsektoriell STEM-strategi. En slik strategi bør inkludere forskning, industrisamarbeid og utvikling av arbeidsstyrken for å bygge et robust system som fremmer innovasjon og konkurranseevne. Dette kan bidra til å sikre relevante og fremtidsrettede ferdigheter i arbeidsmarkedet. NITO mener det bør etableres en helhetlig nasjonal STEM-stratgi i Norge.  

Tilgang på kompetent arbeidskraft 

NITO savner et større fokus på behovet for teknologisk kompetanse framover. Vår behovsundersøkelse viser at 61 % av arbeidsgivere i privat sektor synes det er vanskelig å rekruttere ingeniører. Denne utfordringen bekreftes av NHOs kompetansebarometer, som viser at næringslivet mangler 7 450 ingeniører. Det er svake søkertall til mange ingeniørutdanninger.   

For å utdanne nok ingeniører og teknologer til å dekke kompetansebehovet i industrien, må det satses sterkere på teknologi- og realfag i skolen. Timetallet i naturfag i ungdomsskolen må økes med minst én time per uke, og vi trenger et nytt fellesfag i teknologi i ungdomsskolen. Samtidig må etter- og videreutdanningen av realfagslærerne styrkes. Flere elever må bli høytpresterende i realfag og flere må velge realfagsfordypning i videregående opplæring.  

NITO er positive til at regjeringen vil følge opp føringen til universitetene og høyskolene om å prioritere blant annet teknologifag i dimensjoneringen av studietilbudene. Denne prioriteringen blir i dag ikke fulgt raskt eller kraftfullt nok opp av universiteter og høyskoler. 

Det er behov for økt kompetanseutvikling i arbeidslivet. Bransjeprogrammene er en viktig og velfungerende ordning for etter- og videreutdanning i arbeidslivet, men det er behov for flere midler og flere programmer i ordningen. NITO er positiv til at regjeringen ønsker å videreutvikle bransjeprogrammene. 

Høyere yrkesfaglig utdanning er et viktig verktøy for livslang læring og å utdanne riktig kompetanse til industrien. NITO mener imidlertid det er et behov for å fullfinansiere Y-veien som overgangsordning fra teknisk fagskole til ingeniørutdanning.  

Tilgang på ren og rimelig kraft 

Tilgang på kraft og nettkapasitet er i ferd med å bli en alvorlig flaskehals for etablering av ny industrivirksomhet i Norge. Når det gjelder ny kraftproduksjon og utbygging av strømnett i Norge utgjør tilgang på arealer og byråkratiske konsesjonsprosesser en stor barriere. Noe kan bygges på allerede benyttede arealer, men økt strømproduksjon og nytt strømnett vil også kreve tilgang til nye arealer. Kombinert med at Norge skal verne og restaurere mer natur kreves tydelige prioriteringer av hvordan vi bruker nye arealer. Vesentlige samfunnsinteresser som kraftproduksjon og strømnett må etter NITOs syn prioriteres høyere i arealforvaltningen.  Saksbehandlingskapasiteten i NVE, RME og ED må styrkes for å bidra til en raskere konsesjonsbehandling av saker som gjelder utbygging av strømnett og fornybar kraft.   

NITO vil og understreke at det må tas konkrete grep for å støtte den langsiktige satsingen på havvind. Utlysningsrunder og finansieringsplaner må konkretiseres for å sikre forutsigbarhet og industriell oppbygging.  

Riksrevisjonen dokumenterte nylig at det ikke er nok kapasitet i strømnettet til å møte etterspørselsveksten, og anbefaler en mer helhetlig og langsiktig nettplanlegging som samordner utvikling av nett, produksjon og forbruk, og støtter opp under nærings- og klimamål. Innføring av Norgespris vil øke strømforbruket i husholdningene fordi lav fastpris reduserer prissignaler om knapphet. Når kunder ikke lenger reagerer på høye strømpriser, kan topper i forbruk øke, noe som legger ytterligere press på et allerede overbelastet strømnett. Dette motvirker målet om effektiv nettutnyttelse og tidlig investering i ny kapasitet. Ifølge Thema Consulting Group vil økt forbruk som følge av strømstøtte og Norgespris gir høyere priser for virksomheter, offentlig sektor og industri.  

Det er etter NITOs syn en svakhet i Industrimeldinga at Norgespris ikke er nevnt som rammebetingelse som vil påvirker industriens krafttilgang, nasjonal kraftbalanse og nivåer på kraftpriser og prisvolatilitet. Etter NITOs oppfatning vil innføringen av Norgespris være i strid med regjeringens uttalte mål og prioriteringer i industrimeldinga knyttet til industriens konkurransekraft..  

NITO er også skeptisk til Statnetts forslag til ny tariffmodellsom, som vil øke nettleiekostnadene for industrikunder. Dette utgjør en trussel mot norsk industris konkurranseevne og kan føre til nedskjæringer, utflytting av produksjon og tap av arbeidsplasser.  Endringene vil ramme norsk industri ved å øke kostnadene mens verden er på vei inn i en global handelskrig. I denne usikre situasjonen er det helt feil å legge ytterligere press på norske bedrifter gjennom høyere nettleiekostnader. Gjennom bl a. Clean Industrial Deal og  Affordable Energy-rettsakten understrekes det at høye energikostnader er en kritisk utfordring for europeisk industri – og at medlemsland bør utforme nettleiemodeller som støtter kraftintensiv produksjon. Dette er spesielt relevant for Norge, og i meldinga pekes det eksplisitt på behovet for å sikre tilgang til strategiske innsatsfaktorer, ikke minst til forsvarsindustrien. 

Etter NITOs oppfatning er det en klar uoverensstemmelse mellom Statnetts forslag om økte nettleiekostnader for industri og målet om å styrke industriens konkurranseevne. Dette understreker behovet for en tariffmodell som harmoniseres med myndighetenes overordnede industrispolitiske mål. 

Beredskap og sikkerhet 

Økt satsing på forsvar er nødvendig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og NITO ser behovet for en helhetlig kartlegging av norsk industris rolle i norske og alliertes strategiske og kritiske verdikjeder. Det er viktig at dette ikke svekker investeringer i klimavennlig industri. Samtidig har forsvarsindustrien et potensial for å utvikle teknologi med dobbel nytteverdi – løsninger som også kan anvendes sivilt, som for eksempel testing av energieffektive nødsystemer og teknologi for krisesituasjoner. NITO vil understreke betydningen av en helhetlig politikkutforming: statlige investeringer må ses i sammenheng, og det må utvikles mekanismer som sikrer at styrking av forsvarsevnen ikke svekker innsatsen for det grønne skiftet. 

Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for muligheten til å delta på høringen om Meld. St. 16 (2024-2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid.

UHR er fornøyd med at kompetanse-, høyere utdannings-, og FoU-politikk er sentrale elementer i nærings- og industripolitikken, og at Stortinget diskuterer dette i sammenheng. Vi ønsker også å vise til UHRs innspill til Meld. St. 14 (2024-2025) Sikker kunnskap i en usikker verden og innspill til regjeringens strategi for økt FoU i næringslivet, som kan leses på UHRs hjemmesider (www.uhr.no).

I vårt innspill trakk vi frem fire punkter som særlig viktige for våre medlemmer.

• Legg bedre til rette for samspill mellom universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og næringsliv.

Virkemidler som stimulerer og forplikter til langvarige samarbeid er viktig, og vi har et tett samarbeid mellom UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet i dag som vi kan bygge videre på. UHR er positive til at regjeringen skal vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene. Langsiktige samarbeid mellom næringsliv og akademia gjennom for eksempel sentervirkemidler som Forskningssentre for miljøvennlig energi og Sentre for forskningsdrevet innovasjon bidrar til innovasjon, til at teknologi og kunnskap tas i bruk og til mobilitet av personell. Tettere samarbeid mellom UH- og instituttsektoren og industri kan også bidra til økt deltakelse i EUs programmer for forskning, innovasjon, utvikling og implementering der forskningsmiljøene allerede er aktive.

• Legge til rette for økt FoU i næringslivet

UHR støtter regjeringens mål om FoU i næringslivet skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030. Det er positivt at det prioriteres brede og åpne arenaer for å stimulere til FoU med utgangspunkt i næringslivets behov, og at det legges til rette for tematiske satsinger. Vi støtter at det utredes nye tiltak for økt privat finansiering av FoU, slik det foreslås i Meld. St. 14 (2024–2025), og mener særlig at det er viktig at nye virkemidler og tiltak styrker samarbeid mellom akademia, næringsliv og offentligsektor. Offentlige midler bør i hovedsak prioriteres til å videreutvikle forskningsmiljøer av høy kvalitet i UH- og instituttsektoren da disse utgjør et felles gode som industrien kan skape verdier av.

• Tenk kompetansebehov i langsiktig perspektiv og legge til rette for tverr- og flerfaglig forskning

Regjeringen ønsker å prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv og for gjennomføring av det grønne skiftet. Til dette ønskes det å prioritere studieplasser til teknologifag i dimensjoneringen. Ansvaret for dimensjonering av utdannelse er lagt til universitetene og høyskolene, og er et ansvar vår sektor har tatt og har god dialog om med arbeidsliv og myndigheter. Det er ingen enkel oppgave å avstemme hvilke utdanninger som skal tilbys, ut fra samfunnets behov, studentenes ønsker og institusjonenes faglige profil. Men det er en svært viktig oppgave og et ansvar som universitetene og høyskolene tar på største alvor.

Det er behov for flere med forskerkompetanse (doktorgrad) i norsk industri, slik at behovene til næringslivet kan formidles tydeliggjøre, og kunnskap fra forskning omsettes raskere til verdiskaping i industrien. UHR er positive til at det utredes hva som skal til for å tiltrekke og beholde personer med høy relevant kompetanse i næringslivet.

• Sats på etter- og videreutdanning

UHR er positive til at regjeringen legger til rette for samarbeidsarenaer mellom utdanningsinstitusjoner, industri og øvrig næringsliv. UH-sektoren legger vekt på livslang læring og har utviklet flere utdanningstilbud rettet mot de som er i jobb med blant annet nettbaserte og samlingsbaserte studietilbud. For UH-sektoren er det viktig med stabil og forutsigbar finansiering og rekruttering av studenter. Det er viktig med gode ordninger for finansiering, og UHR forventer at regjeringen prioriterer arbeidet med å finne gode løsninger på dette fremover, jf. også Kompetansereformutvalgets rapport som nå er på høring (NOU 2025: 1 Felles ansvar, felles gevinst). Låneordning i Lånekassen for kortere utdanninger for arbeidstakere er fint, men ikke et tilstrekkelig tiltak for å løse problemet. Det er viktig at arbeidslivet legger til rette for at ansatte kan fylle på kompetanse i kombinasjon med arbeids- og familieliv.

I omstillingen av Norge har innovasjonsselskapene en sentral rolle. De utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv. 

FIN – Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge takker for muligheten til å gi innspill til komiteens arbeid med stortingsmeldingen om industri. Innovasjonsselskapene spiller en viktig rolle i å bidra til fremveksten av nytt og nyskapende næringsliv i hele landet.  

Meldingen gir en god og helhetlig gjennomgang av industriens utfordringer og muligheter i en tid med raske endringer i rammevilkår og usikkerhet rundt markedsadgang og internasjonal handel. I meldingen pekes det på seks industripolitiske hovedprioriteringer. Industrien skal: 

• Ha tilgang på ren og rimelig kraft
• Ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv
• Være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi
• Bidra til lavutslippssamfunnet
• Ha god markedsadgang
• Støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk. 

FIN mener at en helhetlig og langsiktig industripolitikk må sees i sammenheng med andre politikkområder. Norsk næringsliv skal redusere utslipp, bidra til verdiskaping i norsk økonomi og støtte opp under vår totalberedskap. Vi må fremover styrke verdikjeder for å ivareta og bygge opp om vår forsyningssikkerhet. Vi har gitt et mer omfattende innspill til regjeringens arbeid med industrimeldingen, men vil i dette innspillet fokusere på hovedprioritering tre: Være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi. 

Det næringsrettede virkemiddelapparatet skal bidra til økt verdiskaping innenfor bærekraftige rammer gjennom å legge til rette for FoUI, etablering, vekst, skalering og eksport. Ulike virkemidler stimulerer til næringsutvikling over hele landet, utløser privat kapital og en raskere omstillingstakt av norsk økonomi. Når regjeringen i meldingen varsler at den vil vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, må et sentralt mål være å utløse privat finansiering der det er høy risiko og markedssvikt i tidlig fase. For å ta et helt konkret eksempel: I Forskningsrådets seneste tildeling av kommersialiseringsmidler, kom det inn 95 søknader, og 20 av 67 kvalifiserte prosjekter fikk støtte.  Endringer i ordningen gjør at det i dag skrives flere søknader om kommersialiseringsstøtte enn tidligere, uten at vi får kommersialisert flere prosjekter av den grunn. Var politikernes intensjon å få flere søknader eller å få mer forskning tatt i bruk i form av nye produkter, tjenester og virksomheter?  

Innovasjonskraften i næringslivet er ifølge totalberedskapskommisjonen en viktig beredskapskapasitet. For å styrke verdikjeder innenfor forsvarsindustri, bioøkonomi, maritim sektor, cybersikkerhet, helse og andre næringer, spiller teknologioverføringskontorer (som jobber med å kommersialisere forskning), inkubatorer, testsentre og klynger en sentral rolle. Disse aktørene bidrar til et sterkere offentlig-privat samarbeid, som er viktig for skalering og omstillingsevne. Innovasjonsselskapene utgjør en essensiell infrastruktur for innovasjonskraft, men selv om det er en stor etterspørsel etter innovasjonsselskapenes tjenester, har virkemidlene de benytter blitt svekket de siste årene. FIN mener det er viktig med langsiktige og stabile rammevilkår og vil presisere at ordningene må styrkes for å imøtekomme behovet for innovasjon fremover. Et sterkt og koordinert innovasjonsøkosystem med velfungerende verdikjeder fra FoU til eksport kan bidra til å styrke eksisterende industri og fremveksten av ny industri i Norge.  

Våre forslag til tiltak: 

• Videreutvikle et helhetlig innovasjonssystem fra FoU til eksport som bidrar til å styrke viktige verdikjeder i hele landet
• Legge til rette for kraftfulle ordninger for kommersialisering fra forskning som sikrer at mer kunnskap og teknologi raskere tas i bruk og kommer samfunnet til gode
• Dimensjoner virkemiddelapparatet slik at det imøtekommer ambisjonsnivået for omstilling og innovasjon
• Styrk tilgang på tidligfase kapital og ordninger for risikokapital for å utvikle nye og eksisterende virksomheter
• Sikre nasjonal medfinansiering i ulike EU-program som stimulerer til norsk deltakelse på like vilkår med andre land og reduserer barrierer for internasjonal satsing
• Utvikle et innovasjonsfremmende skattesystem som støtter opp om investeringer i FoUI og legger til rette for flere norskeide vekstselskap. 

Treindustrien er fornøyd med industrimeldingen, og vi støtter regjeringens hovedprioriteringer, der en av  hovedprioriteringer er å sikre industrien god markedsadgang. I den forbindelse vil vi peke på en konkret utfordring knyttet til markedsadgang. I industrimeldingen omtales CBAM og at regjeringen vil påvirke videre utforming av CBAM slik at næringslivet får gode og likeverdige rammevilkår og at CBAM virker etter sin hensikt.  I tillegg vektlegges betydningen av å komme tidlig med innspill til hvordan EU bør utforme politikk som vil forme markedet. Treindustrien etterlyser tilsvarende oppfølging av EUs avskogingsforordning (EUDR) i industrimeldingen, og vi peker på følgende:

EUs avskogingsforordning (EUDR)

EUs avskogingsforordning (EUDR) ble vedtatt 30. mai 2023, med omfattende krav til aktsomhet og sporbarhet på tømmer og treprodukter, i tillegg til soya, storfe, palmeolje, kakao, kaffe og gummi. Treindustrien støtter opp om formålet i avskogingsforordningen, da vi er opptatt av et bærekraftig skogbruk og er imot avskoging.

Etter en utsettelse på 12 måneder i EU av EUDR, så trer kravene i kraft fra 30. desember 2025. Norske produsenter av ferdigvarer av tre står i en svært usikker situasjon, hvor det fortsatt er uklart når og hvordan forordningen tas inn i norsk regelverk. Ifølge Miljødirektoratet så er det et mål om gjennomføring i løpet av 2025, og der det nå gjøres vurderinger av om det blir en hel eller delvis innlemmelse. Tømmer og treprodukter vil uansett omfattes da disse inngår i EØS-avtalen. 

Forordningen krever digital sporbarhet med informasjon om geolokasjon, tresort og aktsomhets-vurderinger som skal følge produktet. I tillegg vil sporbarheten kreve fysiske endringer og investeringer i både fabrikktomt, produksjonslinjer/prosesser og logistikk for å håndtere varestrømmene. Sporbarhet fra skog til industritomt er håndterbart. Utfordringene er knyttet til å følge hver enkelt tømmerstokk gjennom produksjonsprosessen ut til det enkelte sluttprodukt på individnivå, der råvaren går til mange ulike fraksjoner. Tømmerstokken blir til byggevarer, trevarer og møbler, samt flis som igjen blir til papir, trebaserte plater, redskap, trekull til prosessindustri osv. Mange aktører i næringslivet berøres. 

Norske bedrifter vil få betydelige konkurranseulemper i det felles europeiske markedet dersom vi ikke er en del av forordningen på samme tidspunkt som kravene trer i kraft i EU. Dette skyldes blant annet tilgang til og bruk av EUs digitale informasjonssystem Traces. I verste fall kan handelen med EU med trebaserte byggevarer stoppe opp. I en utfordrende markedssituasjon i norsk byggenæring er eksport av trelast helt avgjørende for å holde hjulene i gang. 

Etter utsettelse i EU av ikrafttredelse av EUDR med 12 måneder, til 30. desember 2025, så har norske myndigheter fått mulighet til gjennomføring av regelverket i Norge slik at det er operativt på samme tid som kravene trer i kraft i EU.  Det er avgjørende for norsk treindustri at avskogingsforordningen er tatt inn i norsk regelverk innen 30. desember. Hvis ikke, kan norske bedrifter havne i en situasjon som tredjeland i forhold til EU.

Iverksettelse av forordningen krever forberedelser hos ansvarlige myndigheter, tilstrekkelige ressurser og systemutvikling. Det er nødvendig med veiledning av bedriftene i et svært komplekst regelverk, der myndighetene må avklare norske tolkninger og oppfølging. Dette må på plass raskt, da det for bedriftene dreier seg om store investeringer for markedsadgang og konkurransekraft. Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratets utredning for regjeringen (datert 22.04.2024) viser et behov for inntil 43 nye stillinger i direktoratene for å følge opp avskogingsforordningen, i tillegg til kostnader til systemutvikling.  

Treindustrien ber om at industrimeldingen bidrar til:

• Norsk gjennomføring av avskogingsforordningen er iverksatt før kravene trer i kraft i EU 30. desember 2025.  

• Norske bedrifter får tilgang til EUs informasjonssystem Traces for alle ledd i verdikjeden på lik linje som bedrifter i EU. 

• At Industrimeldingen bidrar til forutsigbarhet for industrien i form av avklaringer og gir retning slik at midler og tiltak for å følge opp EUDR kommer på plass snarest. Det vises til estimatene i Landbruksdirektoratets og Miljødirektoratets utredning for KLD og LMD som viser behov for inntil 43 nye stillinger i direktoratene, samt kostnader til systemutvikling. 

Fastprisordningen løser ikke høye strømkostnader

Det er innført ett permanent unntak i grunnrenteskatten for fastprisavtaler for næringslivet, for å gi bedriftene mulighet til å sikre seg mot prisvariasjoner. Hovedutfordringen for bedriftene, er at et høyt kostnadsnivå på strøm ikke løses av fastprisordningen. Treindustrien vil derfor understreke at det er viktig med politisk handling som raskt gir tilstrekkelig kraftforsyning og med en innretning som gir et generelt lavere og mer forutsigbart prisnivå i spotmarkedet. Muligheter til å inngå prissikring og fastprisavtaler kan være et godt tilbud for strømkunder, gitt at de overordnede forutsetningene knyttet til krafttilgang og generelt prisnivå er på plass.

Fastprisordningen videreføres med avtaletider på 3,5 og 7 år. Treindustrien mener det bør legges til rette for avtaler også med kortere tidshorisont på 1 og 2 år, der etterspørselen er størst. Det er også behov for å utvikle en mer transparent markedsplass og bedre konkurranse for denne type avtaler som nå er bilaterale. Ordningen begrenser seg fortsatt til avtaler med faste volum, som medfører risiko for bedrifter som strømkunder. Strømkostnader for en bedrift i treindustrien vil eksempelvis fortsette å løpe, selv om produksjonen må stenges ned eller reduseres på grunn av svikt i markedet i byggenæringen, maskinstans eller liknende. Treindustrien etterlyser grep som kunne gitt et utbud av fastprisavtaler med variabelt volum, uten at risikopåslaget blir uforholdsmessig høyt. Det er generelt behov for løsninger som bidrar til et mer oversiktlig marked for bedrifter som strømkunder.

Treindustrien ber om at industrimeldingen bidrar til: 

• Fastprisordningen åpner for kontrakter med tidshorisont på 1 og 2 år.
• Det legges til rette for utvikling av en transparent markedsplass for fastprisavtaler.
• Fastprisordningen åpner for avtaler basert på variabelt volum.

Finans – lange kreditt tider, risiko og sårbarhet i verdikjeder

Regjeringen legger stor vekt på at finansforetakene og markedene skal være robuste mot forstyrrelser og med evne til å opprettholdelse i urolige tider. For en del aktører i byggenæringen er det vanlig praksis med svært lange kredittider. Ledd i verdikjeden kan ha store beløp utstående i både 30, 60 og 90 dager, før ordinær betalingsfrist er oversteget. I praksis blir leverandører bank og långiver for sine kunder. Når en aktør i verdikjeden i byggenæringen går over ende, kan flere dras med i dragsuget når kreditt har fått bygge seg opp over lang tid. Robuste verdikjeder er viktigere enn noen gang, i en tid der krig og uro i verden gir behov for beredskap og sikker forsyning. Det gjelder også i norsk byggenæring, der samspillet mellom produsenter og leverandører, handel, håndverksbedrifter, entreprenører og bestillere må fungere godt og balansert. I EU jobbes det nå med en innstramming i regelverket som omhandler betalingsfrister. EU-kommisjonen viser til at lange betalingsfrister og frister som ikke holdes gir mindre robuste verdikjeder, fører til flere konkurser og tapte arbeidsplasser og hemmer konkurransekraft. Det er også pekt på hvordan særlig små- og mellomstore bedrifter blir rammet av urimelige kontraktsvilkår som går ut over likviditet og evne til nye investeringer.

Treindustrien ber om at industrimeldingen bidrar til:

• Å trygge norsk leverandørindustri ved at industrimeldingen vektlegger behovet for mer robuste verdikjeder, hvor et tiltak er å stramme inn regelverket ved å sette 30 dager som maksimal betalingsfrist.

Kontakt i ZERO: Martine.mork@zero.no

Industrimeldingen bygger ikke opp under et kvotesystem som skal til null utslippskvoter i 2040.

Regjeringens industrimelding (Meld. St. 16 (2024–2025)) beskriver godt utfordringene norsk industri møter i dagens politiske klima, og hva som må til for å sikre konkurransekraft og utslippskutt i årene fremover. Dessverre er ikke summen av virkemidler som presenteres tilstrekkelig for å sikre industrien en plass i lavutslippssamfunnet.

Utslippskvotene i EUs kvotesystem fases gradvis ut, og skal til null i 2040. Industriene som ikke har kuttet utslippene innen da møter en usikker fremtid. EU sin Clean Industrial Deal legger opp til at medlemslandene enklere kan innføre støtteordninger som bidrar til mer kraft og utslippskutt i eksisterende og ny industri, for å bygge opp under kvotesystemet. Regjeringen bruker ikke det handlingsrommet som EU legger opp til, slik som Frankrike, Tyskland, Sverige, Storbritannia og Danmark gjør. Alle disse landene innfører støtteordninger, slik som auksjoner og karbondifferansekontrakter.

Det er bra at regjeringen vil legge til rette for CO2-fangst i norsk industri og avfallsforbrenning. I statsbudsjettavtalen med SV for 2025 ble det vedtatt å utforme en auksjonsordning for store utslippskutt og CO₂-fjerning i norsk industri. Det er viktig at denne kommer på plass i statsbudsjettet for 2026.

Fastlandsindustrien i Norge slapp ut 10,8 millioner tonn CO₂ i 2023. Ved å innføre en auksjonsordning, kan dette, sammen med klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen, forbud mot fossil fyring i hele industrien og koordinering av infrastruktur for CO₂-håndtering bidra til utslippskutt på 3,7 millioner tonn CO₂ i 2030 og 6,7 millioner tonn CO₂ i 2035 (Zerorapporten, 2025). I tillegg kan det realiseres 0,7 millioner tonn CO₂-fjerning i 2030 og 2 millioner tonn i 2035. Tiltakene fører til et økt forbruk på 6,5 TWh kraft og 3,4 TWh bærekraftig biomasse i 2035.

Nok kraft på riktig sted er en forutsetning

Nok kraft på riktig sted er en forutsetning for utslippskutt og for konkurransekraften til norsk fastlandsindustri. Derfor er det bra at meldingen lanserer tiltak for økt kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft på land og sol på tak, samt jevnlige utlysninger for havvind. Ettersom ledetidene for utbygging av fornybar energi er lange, må regjeringen føre en ambisiøs politikk for energieffektivisering for å utløse nok kraft. Kraftigere virkemidler må til for å møte kraftbehovet til å kutte utslipp i eksisterende industri og legge til rette for ny grønn industri innen 2035 (Zerorapporten, 2025). Norgespris på strøm vil være i strid med å realisere stortingets vedtatte mål om 10 TWh energieffektivisering. ZERO mener at støtten til energieffektivisering må økes tilstrekkelig.

Legge til rette for omstilling av olje- og gassproduksjon

I 2024 var 60 % av norsk eksport fra olje og gass. I tillegg til at olje og gass dominerer norsk økonomi, er dette også en barriere for å lykkes med å bygge ny grønn industri. Ressurser, arbeidskraft og kapital er bundet i olje- og gassproduksjon.  

Regjeringen har pekt på ni norske innsatsområder i grønt industriløft; havvind, hydrogen, batterier, CO₂-håndtering, energieffektiv prosessindustri, solindustri, bioøkonomi, produksjonsindustri og grønn skipsfart. Det er de siste få årene blitt tydelig at den internasjonale konkurransen om å tiltrekkes ny grønn industri er betydelig. ZERO minner om at dette er ekstra utfordrende for en oljedominert økonomi som Norge. Dette forsterkes ytterligere av den strategisk viktige rollen Norge har i Europa med gassforsyning. 

Skal Norge lykkes med å realisere ny grønn industri, må det muliggjøres av et bredt virkemiddelapparat, tilgang til risikoavlastende kapital eller risikolån, og raskere behandling av konsesjonssøknader med faste tidsrammer. Samtidig er det behov for å dempe olje- og gassdominansen. I sum kan dette bidra til å omstille norsk økonomi, og økt verdiskaping. Dagens internasjonale konkurransesituasjon, og betydelige subsidier i flere regioner, er en utfordring for å realisere ny grønn industri i Norge. 

LO ønsker å gi honnør til regjeringen for en offensiv og fremtidsrettet industrimelding. De seks industripolitiske prioriteringene som legges til grunn i meldingen peker ut en god retning for å videreutvikle norsk industri i en tid preget av raske omstillinger og økende global usikkerhet.

Industrimeldingen treffer godt på de overordnede utfordringene og mulighetene industrien står overfor. LO anser dette som et godt utgangspunkt for å følge opp meldingens ambisjoner med konkret politikk og tiltak.

Industri – en nøkkelsektor i urolige tider

Vi lever i en tid preget av krig i Europa, økende geopolitisk spenning, proteksjonistiske strømninger og sårbare globale verdikjeder. Dette forsterker betydningen av å bygge en robust og konkurransedyktig industri, og sikre bedre kontroll over kritiske innsatsfaktorer. Norsk industri må ha forutsigbare rammevilkår for å kunne bidra til verdiskaping, sysselsetting og grønn omstilling.

Norsk industri finnes i hele landet og er en bærebjelke i mange lokalsamfunn. Derfor er en sterk og helhetlig industripolitikk også god distrikts- og sysselsettingspolitikk. Vi forventer bred politisk støtte til å bygge opp under industriens konkurransekraft.

Kraft og nettilgang – en fundamental rammebetingelse

LO støtter regjeringens ambisjon om at industrien skal ha trygg og rimelig tilgang på fornybar kraft. Dette er en absolutt forutsetning for at nye prosjekter kan realiseres og eksisterende virksomheter kan vokse og omstille seg. Kraftpriser som er for høye eller ustabile svekker vår evne til å konkurrere internasjonalt. LO er positive til at regjeringen signaliserer en gjennomgang av ordningen med opprinnelsesgarantier.

Sirkulær økonomi – en nøkkel til grønn industriomstilling

For å lykkes med den grønne omstillingen i industrien, må vi tenke nytt om ressursbruk og produksjonsprosesser. Sirkulære prosesser – der materialer og produkter gjenbrukes reduserer både klimaavtrykket og behovet for nye råvarer. Dette er ikke bare et miljøtiltak, men også en industriell mulighet. Industrien har store muligheter til å skape ny verdiskaping gjennom å utvikle forretningsmodeller som utnytter ressursene bedre og reduserer avfallet. Sirkulære løsninger styrker også forsyningssikkerheten og reduserer avhengigheten av import, noe som er særlig viktig i lys av økende geopolitisk usikkerhet. Derfor bør sirkulær økonomi være en integrert del av virkemiddelapparatet og industripolitikken framover.

Kompetanse og medvirkning

LO mener at vi har verdens beste industriarbeidere. De står i front i omstillingen, og deres kompetanse er avgjørende for at vi skal lykkes. Derfor må vi utdanne flere fagarbeidere, bygge ut fagskolene og styrke etter- og videreutdanningstilbudene. Innovasjon må i større grad kobles til kompetansen som finnes blant de ansatte, og her spiller fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet en avgjørende rolle.

Næringsretta forskning

LO mener vi i større grad må evne å omsette forskningsinnsats til konkret verdiskaping – både for å styrke eksisterende arbeidsplasser og legge grunnlag for nye. Helsenæringen er et godt eksempel på et område med stort potensial, som kan bidra både til fremtidige eksportinntekter og til å styrke nasjonal beredskap.

Eksport og handelspolitikk

Tilgang til eksportmarkeder og like konkurransevilkår er avgjørende for norsk næringsliv. Forutsigbare rammebetingelser krever internasjonalt forpliktende samarbeid, noe som understrekes av Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, frihandelsavtaler via EFTA og det multilaterale handelssystemet i WTO.   

Våre europeiske naboland og EU er Norges viktigste samarbeidspartnere både økonomisk og politisk, og utgjør Norges største eksportmarked. LO mener at det i urolige tider er viktigere enn noensinne å sikre Norge tilgang til EUs indre marked og rammevilkår som er likeverdige med det andre EU- og EØS-land har. 

Samtidig må Norge bevare sin økonomiske handlefrihet i en tid der handelspolitikk i økende grad brukes som et geopolitisk virkemiddel. Dette vil innebære både oppdatering og inngåelse av nye handelsavtaler og utvikling av verdikjeder der vi har komparative fortrinn.

Mineralnæringen

Det er positivt at regjeringen støtter innlemmelse av Critical Raw Materials Act i EØS-avtalen. Slik viser vi at vi er en pålitelig partner for å sikre Europa tilgang på kritiske råmaterialer. Det gir også bedre muligheter for å få på plass mere mineralutvinning i Norge. Mineralnæringen er en strategisk ressurs som bidrar til nasjonal forsyningssikkerhet og det grønne skiftet. Tilgang til kritiske mineraler er essensielt for utviklingen av fornybar energi og grønn industriproduksjon. LO mener at ved å utvinne og prosessere disse ressursene nasjonalt reduseres avhengigheten av ustabile markeder og geopolitiske risikofaktorer knyttet til import fra andre land. Det gjør oss også til en pålitelig leverandør til Europa, som er vår viktigste handelspartner. 

Virkemiddelbruk

LO mener at virkemiddelapparatet må støtte opp under industriell produksjon i Norge. For å realisere store eksportsatsinger og etablere ny industri må Norge bli mer attraktivt for investeringer. Dette krever en målrettet innsats for å fremme investeringer og skape konkurransedyktige rammebetingelser, som gjør det lønnsomt å satse på langsiktig industriell utvikling. Det er behov for å sikre forutsigbar tilgang på tålmodig kapital for å understøtte store industriutviklingsprosjekter med lange tidshorisonter. 

CO2-kompensasjon og CBAM

LO er fornøyd med at CO2-kompensasjonsordningen videreføres og at regjeringen vil innføre CBAM. Forutsigbarhet på disse områdene er viktig for planlegging og investeringer. Disse ordningene må være stabile over tid og få bred politisk støtte.

Stortingsmelding Industrien – konkurransekraft for en ny tid (Meld. St. 16 (2024-2025)) gir viktig og tydelig retning ved å peke på at Norge ligger under OECD-snittet og bak våre naboland på FoU i næringslivet. Når Von der Leyen uttaler “let’s put research at the heart of our economy” er det en konsekvens av blant annet Draghi-rapporten, som tilskriver Europas fallende konkurransekraft til lang tids underinvestering i forskning og innovasjon. Tilsvarende må Norge og norsk næringsliv trappe opp investeringene i næringsrettet FoU, hvis næringslivets konkurransekraft skal styrkes og nytt næringsliv skal utvikles. Derfor er det bra at Regjeringen mener det er behov for en ytterligere styrking av FoU i næringslivet, det haster. 

1. Forskning finansiert av fellesskapet må svare på næringslivets behov og utløse økt investering i forskning fra næringslivet  

Vi er enig i regjeringens formål med offentlig støtte til næringsretta forskning og innovasjon - å gi næringslivet insentiver til å investere mer i forskning, ha høyere ambisjonsnivå eller gjennomføre prosjektene raskere. Det er viktig å legge til rette for at samfunnet får nytte av den kunnskapen som skapes i offentlig finansiert forskning. Forskningssamarbeid gir et mer kunnskapsintensivt næringsliv som har høyere produktivitet og mer konkurransekraft. 

Den samfunnsøkonomiske nytteverdien av forskning og innovasjon er høyere enn den privatøkonomiske nytten, som følge av spredning av kunnskapen. For at samfunnet skal få fullt utbytte av å investere i næringslivets forskning, må kunnskapen spres. Forskningssamarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljø er et kinderegg i den sammenhengen; bedriften får tilgang til forskningsmiljøets kunnskap og kapasitet, forskningen sikres kvalitet og resultatene låses ikke inne i en bedrift, men tas videre i forskning og innovasjon gjennom forskerne (selvsagt med ivaretagelse av konkurransesensitivitet).  

Vi mener det er viktig, som regjeringen foreslår, å vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene og i hvilken grad de er treffsikre og effektive. På tross av kraftig vekst i offentlige tilskudd til næringslivets FoU, viser SSB i Indikatorrapporten 2023 at Norge ikke har oppnådd den ønskede omstillingen av næringslivet fra næringer med lav FoU-intensitet til næringer med høyere FoU-intensitet. Som Abelias “Omstillingsbarometer 20241” viser, er det en sammenheng mellom FoU-intensitet, innovasjon og konkurransekraft. 

I meldinga pekes det på behovet for, og viktigheten av forskningssamarbeid og spredning. Det må følges opp av konkrete tiltak for å styrke forskningssamarbeid mellom næringsliv og forskningsmiljøer. Forskningssamarbeid må styrkes raskt for å trappe opp grønn og digital omstilling og øke produktivitet og konkurransekraft i næringslivet. Forskningsbasert teknologiutvikling, omstilling og innovasjon er avgjørende for næringslivets konkurransekraft og produktivitet. Det vil øke tempo i forskningsdrevet innovasjon, teknologi- og produktivitetsutvikling. 

Vi etterlyser: 

• En større andel av de samlede statlige forskningsmidlene må lyses ut i konkurranse gjennom Forskningsrådet. Forskningsrådets andel av de samlede forskningsbevilgningene har gått markant ned siste 10 år fra ca. 30% til 23% i 2024. Den utviklingen må snus. Statlige forskningsmidler må innrettes slik at den andelen som kanaliseres gjennom NFR utgjør ca. 30% i 2026. Det er nødvendig hvis en skal nå målene i meldingen om at forskningen skal bidra til å løse de store utfordringene Norge står overfor. Forskningsrådet som konkurransearena er avgjørende for å innrette statlige forskningsmidler mot samfunnets utfordringer og sikre kvalitet og relevans i forskningen 

• Forskningsrådet må gis tydelig oppdrag i tildelingsbrevene fra NFD, ED og LMD om å innrette en vesentlig større andel av forskningsmidlene mot å utløse forskningssamarbeid og spredning 

• Gjennomgang av de næringsrettede virkemidlene må settes i gang raskt. De næringsrettede virkemidlene i Forskningsrådet (SFI/FME, KSP, IPN) må styrkes i volum og ha krav om samarbeid med forskningsmiljø for å sikre kvalitet og spredning av resultater. Forslaget (i Systemmeldingen) om å gjøre SFI-ordningen mer næringslivsrelevant støttes. 

• En gjennomgang av Skattefunnordningen er nødvendig, i tråd med behovet for å utløse bedriftenes egeninvestering i forskning og ivareta spredning av offentlig finansierte forskningsresultater 

• Konkrete tiltak for å ta i bruk offentlig innkjøpsmakt for å stimulere forskningsbasert innovasjon i næringslivet 

2. Internasjonalt FoU-samarbeid er avgjørende for næringslivets konkurransekraft 

Vi anerkjenner at Regjeringens hovedgrep for at industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi, vil være å legge til rette for økt deltakelse fra næringslivet i EUs programmer for forskning, innovasjon, utvikling og implementering, bl.a. på IKT-området. 

Norge betaler en høy kontingent for å delta i EUs rammeprogram, men norske miljøer (bedrifter, forskningsinstitutter, universiteter) konkurrerer svært godt og henter pr 2024 hjem større forskningsbevilgninger enn Norge betaler i kontingent, samlet 3,3% av de utlyste midlene i EU (okt. 24). Forskningsinstituttene har godt gjennomslag i EUs rammeprogram og samarbeider i stor grad med norske bedrifter i de europeiske forskningsprosjektene. Derfor er forskningsinstituttenes mulighet for å delta i rammeprogrammet vesentlig for regjeringens mål om å tilrettelegge for økt deltakelse fra næringslivet i EUs programmer for forskning, innovasjon, utvikling og implementering. 

Hittil har norske institutter vunnet 434 mill. euro i Horisont Europa (2020-2024) gjennom 366 prosjekter, og samarbeider med norske bedrifter i et flertall av prosjektene. FFAs forskningsinstitutter begrenses i deltagelsen av at de har Europas laveste grunnbevilgning (i gjennomsnitt 13% inkl. Retur-EU) i forhold til europeiske institutter (25%-60%), samtidig som egenfinansiering fra instituttene forutsettes i EU. Den resultatbaserte ordningen Retur-EU gjør at instituttenes kostnader dekkes ca. 90%. Med høy suksess, nås smertegrensen for hvor mye de mest aktive instituttene, som SINTEF, NORCE, IFE og NIVA har råd til å ta imot av de konkurransebaserte tildelingene og delta i samarbeidet. Når vi ikke deltar for fullt, forspiller vi muligheter for norsk næringslivs innovasjon og konkurransekraft. 

Vi etterlyser: 

• Retur-EU må videreføres på et nivå som ikke begrenser instituttenes deltagelse, og dermed samarbeidsbedriftenes deltagelse, i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet. Grunnet Europas laveste grunnfinansiering til forskningsinstituttene, er instituttene avhengig av Retur-EU for å delta i EUs forskningssamarbeid.  

• Nasjonal medfinansiering som gjør at norske bedrifter og FoU-miljø kan delta for fullt i EUs forsknings- og innovasjonsprogram, som Partnerskapene og Digital Europe Programme 

3. Forskningsinstituttene kan øke kommersialiseringsaktiviteten vesentlig 

Strategi for økt FoU i næringslivet adresserer økt behov for bedre samspill og mer kommersialisering av forskningsresultater fra forskningsmiljøene. Kommersialisering fra forskning utført i forskningsinstituttene foregår i all hovedsak i samarbeidende bedrifter. I tillegg kommersialiserer forskningsinstituttene noe direkte. Særlig SINTEF, NORCE, NIBIO og IFE kommersialiserer resultater, i stor grad gjennom egne TTO’er. Det er kostbare og risikofylte prosesser, og potensialet for kommersialisering fra instituttenes forskning er på langt nær tatt ut. Kommersialiseringsvirkemidlene som er tilgjengelige gjennom Forskningsrådet er små og begrenser instituttenes kommersialiseringsaktivitet. Med økt tilgang til FORNY eller tilsvarende virkemidler til verifisering og kommersialisering, ville instituttene kunne øke kommersialiseringsaktiviteten vesentlig. 

Vi etterlyser 

• Styrking av Forskningsrådets virkemidler for kommersialisering fra forskning  

Eyde-klyngen takker for mulighet til å gi innspill til Næringskomiteens behandling av Meld. St. 16 «Industrien – konkurransekraft for en ny tid».

Eyde-klyngen har bidratt i prosessen med stortingsmeldingen både i direkte dialog med departementet, i workshops og gjennom strategiarbeidet Prosess21. Vi kjenner oss godt igjen i beskrivelsen og utfordringsbildet som blir trukket opp i meldingen. Våre medlemsbedrifter er i stor grad medlem av Norsk industri, og vi viser til denne organisasjonens helhetlige kommentarer til meldingen.

Vi ønsker i tillegg å trekke frem et område der Eyde-klyngen har spesielle erfaringer og kompetanse, og der vi mener Stortinget kan og bør forsterke regjeringens politikk:   

Kapittel 5.6/ 6.11 Vedr sikkerhet og beredskap og tilgang på kritiske og strategiske råmaterialer.

Vårt forslag:

Komiteen….ber regjeringen legge til rette for å etablere et senter for resirkulering av materialer som baserer seg på sidestrømsdatabasen fra prosessindustrien. Senteret bør inngå i den felleseuropeiske innsatsen for å sikre tilgang på kritiske og strategiske råmaterialer.

Hvorfor:

Meldingen beskriver godt hvorfor tilgang på kritiske og strategiske råmaterialer er viktig, og hvorfor det er viktig for Norge og Europa å øke forsyningssikkerheten og hele verdikjeden for disse råmaterialene. Det er også godt beskrevet den viktige rollen norsk prosessindustri har i denne verdikjeden. Eyde-klyngen har lenge etterlyst at regjeringen implementerer EU´s Critical Raw Materials Act (CRMA) og prioriterer arbeidet med dette, og er glad for at dette løftes frem i meldingen. Vi savner derimot en mer aktiv politikk for at Norge skal kunne bidra med vår kunnskap og kapabilitet til å gjenvinne kritiske og strategiske råmaterialer, dvs resirkulerte råmaterialer. Dette har svært høyt fokus fra EUs side, og Norge har også her noen fortrinn som vi mener meldingen ikke adresserer godt nok:

Eyde-klyngen har vært en pådriver for gjenvinning av materialer fra norsk prosessindustri, og fikk i 2020 i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å gjennomføre en nasjonal kartlegging av materialsidestrømmer fra norsk prosessindustri. Kartleggingen har resultert i en sidestrømsdatabase som pr. dato inneholder informasjon om ca. 250 sidestrømmer fra 54 norske bedrifter.  De kartlagte materialstrømmene utgjør totalt 10 millioner tonn årlig, og inneholder større og mindre mengder kritiske råmaterialer.  Om lag 9 millioner tonn av dette blir i dag deponert internt på bedriftenes områder. Det resterende blir enten solgt, gjenvunnet eller deponert eksternt.

Denne kartleggingen er unik i Europa, og er møtt med stor interesse både fra europeiske land og EU.
Norge sitter med andre ord på enorme ubrukte gjenvinnbare ressurser som kan gi oss en nøkkelrolle i etableringen av en grønn mineralnæring.

Norsk prosessindustri uttrykker stor vilje for å utvinne og utnytte råmaterialer fra egne eller andre bedrifters sidestrømmer, men erfaringen så langt tilsier at det må ekstraordinær innsats til for å komme videre. Det trengs både videre analyser, teknologitesting av prosesser for gjenvinning av kritiske råmaterialer, og det må legges til rette for samarbeid mellom bedrifter, forsknings- og teknologimiljøer.

Dette kan realiserer gjennom å etablere et internasjonalt senter for resirkulering av materialer som kan inngå i den felleseuropeiske innsatsen for å sikre tilgang på kritiske og strategiske råmaterialer. Et slikt senter må inneha høy kompetanse på materialkunnskap, god innsikt i markedet, og ha et bredt nettverk til både prosessindustrien og til forsknings/teknologi-miljøene i inn- og utland. Senterets fokus vil bli utvikling av prosesser og teknologier med høyt TRL-nivå (TRL=Technology Readyness Level), dvs TRL 7-8, og vil måtte ha tilgang til ulike test- og pilotsentere. Et slikt senter kan også utvide virksomheten og kartlegge deponier fra gruvevirksomhet, og slik gi et grunnlag for en mer miljøvennlig norsk gruvevirksomhet.

Mer informasjon om det arbeidet Eyde-klyngen har gjort: Norway and the world need a better policy for the circular economy

Om Eyde-klyngen
Eyde-klyngen bidrar til å utvikle fremtidens ledende grønne prosessindustri. Kjernen i Eyde-klyngen er prosessindustribedrifter med produksjon i Norge. Partnerskapet består i tillegg av gründere,  leverandørbedrifter og FoU-miljøer knyttet til prosessindustrien. Vi jobber tett med norske og europeiske samarbeidspartnere om å redusere miljøfotavtrykk, utvikle kompetanse og bidra til digital omstilling for å sikre videre utvikling og investeringer i grønn og sirkulær industri, og for å ta ned risiko for deltakerbedriftene i en svært urolig tid.

Vennlig hilsen

Helene Falch Fladmark
Daglig leder Eyde-klyngen

Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid er en god og helhetlig gjennomgang av utfordringene og mulighetene industrien står overfor i en situasjon med raske endringer i rammevilkår, spørsmål om markedsadgang og fremtiden til regelstyrt internasjonal handel.

Landbasert mat- og drikkeproduksjon er Norges største fastlandsindustri. Om lag 2.000 bedrifter sysselsetter rundt 40.000 årsverk i alle landets fylker, mange steder som den største arbeidsgiveren.

Verdikjeden for mat og drikke en av få komplette innenlandske verdikjeder, tett knyttet til nasjonal jordbruksproduksjon og med en nøkkelrolle i beredskap og forsyningssikkerhet. 

Beregninger fra Oslo Economics (2025) viser at mat- og drikkenæringen i 2022 omsatte for 208 milliarder kroner, mens den direkte verdiskapingen fra næringen utgjorde 38 milliarder kroner. Den indirekte verdiskapingen fra næringens kjøp av varer og tjenester i Norge var i 2022 på 99 milliarder kroner.

Næringen kjennetegnes både ved en rekke store nasjonale og internasjonale aktører, men også av et betydelig innslag av mindre regionalt og lokalt baserte bedrifter. Mesteparten av det som produseres selges i hjemmemarkedet. Det er samtidig en sterk internasjonal konkurranse, både fra grensehandel med mat- og drikkeprodukter og fra importerte produkter:

• Grensehandelen lå på 11 milliarder kroner i 2024. Grensehandelen har gjennom 2000-tallet utviklet seg fra å være et supplement for norske forbrukere til å være en hovedkonkurrent til den norske mat- og drikkeverdikjeden.
• Om lag 70 prosent av den samlede omsetningen i dagligvarehandelen i 2024 bestod av produkter med importkonkurranse og dermed internasjonal konkurranse. 

Regjeringen fremhever i meldingen seks overordnede prioriteringer for industrien i Norge som NHO Mat og Drikke støtter. For den landbaserte mat- og drikkeproduksjonen mener vi disse prioriteringene må sees i sammenheng med følgende forutsetninger: Behovet for stabile rammevilkår, sammenhengen mellom jordbruket og bearbeidingsindustrien og forsyningssikkerhet i en urolig tid:

Stabile rammevilkår.

Selv om mat- og drikkenæringen primært produserer for hjemmemarkedet, opptrer den ikke i et vakuum i norsk økonomi. Næringen er direkte eller indirekte like avhengig av internasjonal handel som andre næringer. Internasjonal handel bidrar til økt produktivitet og styrket konkurransekraft i møte med økt internasjonal konkurranse i det norske markedet.

EØS-avtalen og det regelstyrte internasjonale handelssystemet i WTO er av grunnleggende betydning for næringens konkurransekraft. At norsk økonomi er integrert i EUs indre marked er en stabiliserende faktor i den globale økonomiske uroen verden har opplevd de siste 15-20 årene, med klimakrisen, finanskrisen, Storbritannias uttreden av EU, pandemien, Russlands aggressive fremferd, geopolitisk uro og nå med økt konfliktnivå i internasjonal handel. Det er derfor viktig at Norge er tett knyttet til EUs arbeid med å følge opp Draghi- og Letta-rapportene om økonomisk vekst og konkurransekraft i det indre marked, samt Niinistö-rapporten om sikkerhet og beredskap i møte med klimatrusselen og geopolitiske spenninger. 

EØS-avtalen traktatfester importvernet for jordbruksprodukter. Samtidig gir den mat- og drikkenæringen tilgang til spesialisering og produktivitetsvekst som skjer i internasjonale verdikjeder. Om lag 65 prosent av landbasert mat som importeres til Norge kommer fra EU-landene. Avtalen gir dermed forutsigbarhet for norsk råvareproduksjon og foredlingsindustri, samtidig som næringen kan importere viktige innsatsfaktorer fra EØS-området. Globale regler, som gir like handelsvilkår og rettssikkerhet for næringslivet og bedriftene, er spesielt viktig for et lite land som Norge.

Meldingen peker på at uro i internasjonale markeder, utfordringer med forsyningssikkerheten og ubalanser i energimarkedene har bidratt til høyere råvarepriser og produksjonskostnader for industri i Norge, inkludert mat- og drikkeproduksjon. NHO Mat og Drikke vil understreke at medlemsbedriftene gjennom de siste årene har rapport at uforutsigbare rammevilkår begrenser investeringsviljen i Norge. Denne uforutsigbarheten er ikke alene forårsaket av endringer i internasjonale rammevilkår, men også av politiske beslutninger i Norge. For en næring i internasjonal konkurranse er reguleringer som bare eller nesten utelukkende berører norske aktører, særlig uheldig.

Myndighetene må også være bevisst at både kostnadsøkninger som enten er forårsaket av uro i internasjonale markeder utenfor mat- og drikkenæringens kontroll eller av nasjonale eller europeiske reguleringer, før eller senere også vil kunne berøre forbrukerne.

Sammenhengen mellom jordbruket og bearbeidingsindustrien.

Industrien er en sentral del av verdikjeden for mat og drikke som bearbeider råvarene fra primærprodusentene, og står for en betydelig verdiøkende foredling av disse til ferdige produkter som selges til forbruker med dagligvarehandelen eller serveringsbransjen som mellomledd. Bearbeidingsindustrien er mangfoldig og består av flere ulike bransjer som på selvstendig grunnlag er store industrigrener.

Matproduksjonen i Norge er i stor grad er basert på og er avhengig av norske råvarer. Industrien trenger en tilstrekkelig mengde råvarer til riktig kvalitet og konkurransedyktige priser for å kunne forsyne markedet og forbrukere med trygg mat og drikke som er produsert på en bærekraftig måte. Jordbruket er på sin side avhengig av matindustrien for å få avsetning av store deler av produksjonen. Stabilitet og forutberegnelighet i jordbruksproduksjonen er viktig for at mat- og drikkenæringen får tilgang til norske råvarer, av riktig kvalitet, og til konkurransedyktige priser.

Matproduksjonen i Norge er avhengig av import av blant annet råvarer, bearbeidede produkter, arbeidskraft, teknologi, produksjonsutstyr og arbeidskraft som Norge ikke har selv. Importerte innsatsfaktorer spiller en nøkkelrolle i å effektivisere produksjonen og bidrar til den høye bruken av norske råvarer. Parallell tilgang på både norske råvarer og importerte innsatsfaktorer, er begge vesentlige faktorer for en høy matproduksjon, forsyningssikkerhet og næringens konkurransekraft. Viktigheten av importerte innsatsfaktorer for å ha en høy matproduksjon, høy etterspørsel etter norske råvarer, og en konkurransedyktig mat- og drikkenæring burde kommet bedre frem i meldingen.  

Forsyningssikkerhet i en urolig tid.

Mat- og drikkeprodusentene har en nøkkelrolle i forsyningssikkerheten ved å omdanne råvarer til ferdig foredlede matprodukter. Global økonomisk uro og sikkerhetspolitiske spenninger treffer også Norge. I den situasjonen har selvforsyningsgrad, økt nasjonal matproduksjon, forsyningssikkerhet og beredskap blitt viktige politiske spørsmål Norge, men også i resten av Europa. Den økte internasjonale uroen øker behovet for strategisk autonomi og tilgang på kritiske råvarer og innsatsfaktorer. Parallelt med økt fokus på selvforsyningsgrad og matvareberedskap, må mat- og drikkenæringen ha rammevilkår som bidrar til at næringen er konkurransedyktig i de kommersielle markedene og i møte med økt internasjonal konkurranse fra grensehandel og fra import.

Norges Rederiforbund takker for muligheten til å delta i høring i Stortingets næringskomite 24. april 2025 om Meld. St. 16 (2024-2025) Industrien - konkurransekraft for en ny tid. Det er positivt at regjeringen legger frem en industrimelding i en tid der norsk industri trenger økt konkurransekraft.

Verdien av maritim næring - særlig langs kysten

Norge er en verdensledende maritim nasjon. I 2024 sysselsatte norsk maritim næring nærmere 90 000 mennesker og skapte verdier for 219 milliarder kroner. Næringen er Norges nest største eksportnæring, hvor rederiene står for omkring 60 prosent av den totale eksporten. Norge har videre verdens femte største flåte, målt i verdi. For å opprettholde en konkurransedyktig maritim næring, hvor rederier ser det som attraktivt å registrere skip og drive virksomhet fra Norge, må rammebetingelsene være stabile, forutsigbare og konkurransedyktige. Dette inkluderer en konkurransedyktig rederiskatteordning, tilskuddsordning for sjøfolk og et attraktivt skipsregister. Vi er glade for at de maritime rammebetingelsene ligger fast i meldingen.

Et velfungerende eksportfinansieringstilbud som sikrer tilgangen til finansiering av svært kapitalkrevende investeringer er viktig, og et nødvendig supplement til tradisjonell bankfinansiering. Det er derfor viktig at eksportfinansieringsordningene videreføres og styrkes – herunder utformes med utgangspunkt i næringens behov.

Verdien av norsk privat eierskap

Det private eierskapet i den maritime næringen er svært viktig. Dette er eiere med industrielt og langsiktig perspektiv for sine virksomheter, noe som er avgjørende for en kapitalintensiv og syklisk næring. Konkurransedyktige rammebetingelser for eierskap er derfor sentralt for videreutviklingen av den maritime verdiskapingen i Norge.

Det er positivt at regjeringen i industrimeldingen ønsker å føre en forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk. Vi skulle imidlertid gjerne sett at regjeringen i større grad hadde vektlagt betydning av det norske private eierskapet for videreutviklingen av det norske næringslivet, herunder sikret konkurransedyktige rammebetingelser for norske eiere

Vi vil særlig understreke at formuesskatten svekker konkurransedyktigheten til norsk, privat eierskap, ved at den systematisk diskriminerer norske private eiere i forhold til andre utenlandske eiergrupper. Det er i dag svært få land som har en formuesskatt. Formuesskatt ilignes også regelmessig på eierskap, uavhengig av selskapets lønnsomhet og likviditet. Dette gjør selskapene spesielt sårbare i nedgangstider, dersom eierne må ta ut utbytte for å betale formuesskatten.

På denne bakgrunn mener Norges Rederiforbund at såkalt arbeidende kapital bør fritas for formuesskatt. Et slikt fritak vil bidra til konkurransedyktige betingelser for det norske private eierskapet, og dermed styrke de norske eiermiljøene. På veien mot et slikt fritak bør verdsettelsesrabatter og satsreduksjoner prioriteres fremfor en økning av bunnfradraget.

Norge kan bli verdensledende på grønn skipsfart

Norske rederier står overfor en betydelig omstilling mot lav- og nullutslipp som krever nye teknologier, drivstoff og løsninger. Manglende infrastruktur, høye priser og investeringskostnader, samt tilgjengelighet og teknologi, anses som store barrierer for bruk av alternative drivstoff. På den andre siden har ni av ti av Rederiforbundets medlemmer investert i løsninger som reduserer energiforbruk og klimagassutslipp, som batteri- og hybridsystemer, vindassisterte fremdriftssystemer og landstrøm. For å investere ytterligere må barrierer som betalingsvilje i markedet og usikkerhet knyttet til teknologivalg adresseres.

Det er derfor positivt at regjeringen i industrimeldingen sier de vil følge opp det maritime klimapartnerskapet, samt følge opp ny styringsavtale med Enova hvor det nå åpnes for å støtte moden teknologi i umodne markeder. Den nye styringsavtalen åpner etter forbundets vurdering for at Enova kan tilby de programmene næringen etterspør. I Enovas oppfølging av nytt mandat må det utvikles programmer og støtteordninger som treffer næringens behov. Et tett samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeids- og næringslivet er nøkkelen for å lykkes med det grønne skiftet. Det er viktig å erkjenne at vi ikke er i rute med 2030-målene, og at det er helt avgjørende at klimapartnerskapet resulterer i konkrete tiltak og nye virkemidler raskt.

Utvikling av norsk leverandørindustri innen havvind

Det er positivt at industrimeldingen peker på havvind som en stor mulighet for norsk leverandørindustri. Norsk maritim næring har en ledende posisjon i det internasjonale markedet for havvind. Rederiforbundets medlemmer leder an i det globale bunnfaste havvindmarkedet. Det benyttes i høy grad norske skip og teknologi, og det bidrar til en rekordhøy eksport fra norsk leverandørindustri til bunnfast havvind. Et hjemmemarked vil gi et sterkt løft for leverandørindustrien, da det vil muliggjøre utvikling og testing av teknologi og driftsløsninger i større skala. Ikke minst vil det være viktig for å få ned kostnadene på flytende havvind.

Flytende havvind er et begrenset marked i dag, men har stort potensiale i fremtiden. Det anslås at norske aktører kan oppnå en årlig omsetning innen flytende havvind på mellom 22 og 115 milliarder kroner i 2050, avhengig av markedsutvikling og fremtidig konkurransekraft. Forutsigbarhet, gode rammevilkår og en utvikling av en ledende verdikjede for flytende havvind vil være avgjørende for norske aktørers markedsandel.

Rederiforbundets medlemmer peker også på at bedre tilgang på prosjekter er viktig for å oppnå videre vekst. Selv om norsk næringsliv vinner frem i internasjonale markeder, mangler prosjektene som kunne utgjort et hjemmemarked for havvind i Norge. Det er dessuten viktig at prosjektene er lønnsomme, at rammebetingelsene er klare når investeringsbeslutninger skal tas, og at de ikke endres uten tett dialog med næringen.

Regjeringens forslag til norsk lønn svekker norsk industri

Regjeringen la 4. april 2025 frem et forslag om krav til norsk lønn i norske farvann og på norsk sokkel til Stortinget, Prop. 88 L (2024–2025). Forslaget behandles av næringskomiteen og bør sees i sammenheng med behandlingen av Industrimeldingen på grunn av de omfattende og negative konsekvensene forslaget har for norsk industri. Som konsekvens av forslaget vil transport langs kysten bli dyrere. Økte transportkostnader vil ramme bedrifter langs kysten som er avhengige av sjøtransport for å transportere tømmer, gjødsel, korn, salt og steinmasser.

Dette svekker konkurranseevnen til bedrifter som er lokalisert i Norge versus utenlandske konkurrenter: To konkurrenter basert i eksempelvis Sverige og Norge handler innsatsfaktorer og produkter med norske bedrifter. Et krav om norsk lønn på kysten vil kun berøre den norske bedriften med økte transportkostnader, ettersom denne er avhengig av innenrikstransport som med regjeringens forslag blir dyrere enn internasjonal transport. Den norske bedriften taper dermed konkurransekraft vis a vis sine utenlandske konkurrenter. Norske havneanlegg for import og videredistribusjon på sjø vil også bli utkonkurrert. Dette fører til tap av verdiskaping og norske arbeidsplasser. 

Skipsfarten som beredskapsressurs

Verden er på kort tid blitt et langt mer turbulent og uforutsigbart sted enn vi kunne forestilt oss ved inngangen av året. Internasjonale spilleregler er i endring, og normer for samarbeid og handel er under kraftig press. Skipsfarten er en av de viktigste drivkreftene for global handel og økonomisk vekst, og rederiene spiller en avgjørende rolle for forsyningssikkerheten, både i Norge og i andre land. Norsk skipsfart representerer også en betydelig beredskapsressurs for norske myndigheter og allierte, som vil være svært relevant i møte med en rekke av de sikkerhetspolitiske utfordringene som industrimeldingen peker på. 

Med hilsen

Norges Rederiforbund

Knut Arild Hareide

Norges Bondelag vil berømme Regjeringa for å trekke fram norsk landbruk og næringsmiddelindustris viktige rolle for blant annet arbeidsplasser og beredskap og levende bygder. Industrien er helt avgjørende for å skape verdier og arbeidsplasser. Den landbaserte næringsmiddelindustrien er Norges største fastlandsindustri, med 39 000 ansatte og omsetning på ca 200 milliarder kr årlig. I tillegg til de rene industriarbeidsplassene kommer rundt 34 000 arbeidsplasser i primærleddet som leverer råvarer til næringsmiddelindustrien.

Næringsmiddelindustrien er en viktig avtaker av norske landbruksprodukter, og derfor viktig for å beholde arbeidsplasser innen primærleddet. Næringsmiddelindustrien og bøndene har slik en gjensidig avhengighet. Disse arbeidsplassene er spredt rundt i hele landet, og næringsmiddelbedrifter og landbruket utgjør sammen ofte hjørnesteinsvirksomheter i kommunene de er plassert i. Arbeidsplassene danner igjen ringvirkninger til andre arbeidsplasser og næringsliv i kommunene og grunnlag for livskraftige bygder.

Matforsyning er en del av totalberedskapen

Norges Bondelag er glad for den koblinga som gjøres mellom Industrimeldinga og Totalberedskapsmeldinga, og at Regjeringa vil prioritere å føre en landbrukspolitikk der matberedskap gjennom matproduksjon og bearbeiding over hele landet vil være et viktig formål. Det er bra at meldinga synliggjør at de ressursene som skal være tilgjengelige i krisetid må bygges opp i fredstid.

Norges Bondelag mener at beredskapstilskuddet til næringsmiddelindustrien i Nord-Norge er viktig for å opprettholde matproduksjon og foredling i hele landet. Det anerkjenner landsdelens særskilte utfordringer og strategiske betydning. Tilskuddet må utvikles videre, og finansieringen trappes opp i tråd med det reelle behovet. Det er avgjørende med ytterligere tiltak for å sikre lønnsomhet og økonomisk bærekraft for anleggsstrukturen i den nordligste landsdelen.

Samvirkeorganisering og markedsregulering

Som i flere andre europeiske land, er samvirkeorganiserte næringsmiddelbedrifter dominerende innen flere av sektorene i landbruket. Samvirkebedriftene er eid og kontrollert av norske bønder for å sikre deres råvareleveranser, inkl. trygghet knyttet til investeringer i egen primærproduksjon. Felles eierskap av industrien blant bøndene, gir et langsiktig, desentralisert eierskap og er en garantist for nasjonalt eierskap.

Dette gir et godt utgangspunkt for å trygge matsikkerhet for hele befolkningen og gjør Norge mindre sårbart i krisetider. Landbruk og næringsmiddelindustri ble under pandemien definert som en samfunnskritisk næring. Matsikkerhet og totalberedskap står høyere på dagsordenen og Stortinget har vedtatt å øke norsk sjølforsyning fra 40 til 50%. Da må rammebetingelsene legges godt til rette for både næringsmiddelindustri og primærleddet.

Norges Bondelag vil også peke på viktigheten av markedsreguleringen som utføres av landbrukssamvirkene innenfor meieri-, kjøtt- og eggbransjen. Dette systemet sikrer stabilitet med hensyn til tilførsel og priser på matvarer over hele landet, som kommer produsentene, industrien og ikke minst forbruker til gode.

Tollvern er avgjørende

Internasjonal konkurranse er en stor utfordring for norsk landbruk og næringsmiddelindustri, både gjennom økt import og grensehandel. Rundt 70% av produktene i norske dagligvarebutikker er i full internasjonal konkurranse. Importen av landbruksvarer har økt fra vel 16 milliarder kr i år 2000 til 118 milliarder kr i 2024. Grensehandelen var på 11 milliarder kr i 2024. Handelsunderskuddet for landbaserte mat- og drikkeprodukter er på 99,4 milliarder kr. Importen har økt kraftig også for produkter som vi har gode forutsetninger for å produsere selv.

Meldinga peker på viktigheten av å opprettholde den regelbaserte internasjonale handelen som reguleres gjennom WTO, EØS-avtalen og bilaterale handelsavtaler. Tollvernet på norske landbruksvarer er ikke unikt. Det er forankret i internasjonalt regelverk, målrettet og på et nødvendig nivå for å ivareta produksjon av de varer vi har forutsetning for å være selvforsynte med, i hele eller deler av året. Norges Bondelag vil understreket at det er avgjørende for hele verdikjeden at ikke tollvernet på landbruksvarer svekkes som et svar på illegitime brudd på internasjonale handelsavtaler.

På sikt bør Norge utnytte handlingsrommet til å styrke importvernet slik man har gjort på poteter og enkelte andre grønnsaker, samt at det ikke må gis konsesjoner som svekker landbruket i nye handelsavtaler. På den måten sikrer man råvaretilgangen til næringsmiddelindustrien.

Konkurranse i verdikjeden

En annen utfordring for landbruket og næringsmiddelindustrien er for dårlig konkurranse i verdikjeden for mat. Helt siden Steensnæs-utvalget kom med sin NOU i 2011 har skiftende regjeringer og storting vist vilje til å bedre konkurransen i verdikjeden. Noe er også gjort, f.eks.  Lov om god handelsskikk med tilsyn og ulike kartlegginger av bl.a. Egne merkevarer (EMV) og marginer. Vi er likevel utålmodige og ønsker flere tiltak og oppfølging av Stortingsmelding 27 (2019-2020) om konkurranseforholdene i dagligvaresektoren. Særlig viktig er tiltak for bedre konkurranse i distribusjonsleddet, tiltak for å hindre vertikal integrasjon og urettmessig konkurranse mellom EMV og uavhengige merkevarer, og å sørge for at rabatt og innsparinger som er gjort i primærleddet og leverandørleddet når helt fram til forbruker.

Jordvern

Matjorda er en viktig, men begrenset, ressurs for vår beredskap. Over lang tid har matjorda vært under høyt press. Ifølge tall fra NINA er minst 140 000 dekar matjord i Norge omdisponert, men enda ikke bygd ut. Meldinga anerkjenner at det er en forutsetning for å ha nok tilgjengelig norske råvarer til industrien at arealer som er egnet til matproduksjon, blir forbeholdt dette. Imidlertid savner vi en sterkere vektlegging av dette hensynet. Arbeidet med å verne om matjorda må styrkes, og regjeringa må bruke sin myndighet til å stoppe planlagte prosjekter og hindre nye prosjekter på både dyrka og dyrkbart areal.

Norges Bondelag ber om at det nasjonale jordvernmålet skjerpes. Målet om at den årlige nedbygginga skal reduseres til 2000 dekar dyrka jord innen 2030, bør innføres senest i 2026.

Offentlige anskaffelser

Meldinga varsler en gjennomgang av regelverket for offentlige anskaffelser med mål om å forenkle og legge bedre til rette for at lokale aktører kan delta i konkurransen. Det er allerede krav om å vekte miljø og klima tyngre i offentlige anskaffelser. Bondelaget mener det bør åpnes for også å stille krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser, og påpeker at lokale ressurser ofte er avgjørende for å håndtere alvorlige uønskede hendelser. Strategisk bruk av offentlige anskaffelser vil være et svært godt tiltak for å øke mulighetsrommet for å prioritere beredskap og bruk av norske råvarer og norske bearbeidede næringsmidler. Vi understreker imidlertid viktigheten av at matvarer blir kategorisert i anskaffelsesregelverket som produktgruppe det vil være særlig viktig å stille krav til sikkerhet og beredskap om. Det er avgjørende at en gjennomgår regelverket og legger til rette for at bruk av lokale varer og tjenester ikke hindres av det formelle regelverket for anskaffelser, og det vil helt klart være nødvendig med kunnskapsoppbygging og bevisstgjøring i innkjøpsmiljøene.

Kostnadskompensasjon

Norsk landbruk er i front når det gjelder klima, mattrygghet, dyrehelse og dyrevelferd. Dette er et konkurransefortrinn i forhold til importerte produkter. Samtidig gir det ekstra utgifter for bønder og næringsmiddelindustri. Det må derfor sikres finansiering av disse ekstra kostnadene og sikre at tiltak for å få ned klimautslippene per produsert enhet ikke går ut over matproduksjonen og målet om økt sjølforsyning. Ingen er tjent med at klimautslippene eksporteres til andre land gjennom karbonlekkasje. For å opprettholde tilliten til norsk mat er det også avgjørende at Mattilsynet tilføres nok ressurser.

Strategisk viktig fastlandsindustri

Den landbaserte industrien fikk et vesentlig løft med høyere investeringer og høyere omsetning fra 2020 til 2023. Deretter har omsetningen og investeringene flatet ut og gått svakt ned. Unntaket er den petroleumsbaserte industrien.  Deler av treforedlingsindustrien (papir) og den tremekaniske industrien har etter 2023 hatt store utfordringer.

Den positive utviklingen for norsk industri generelt må sees i sammenheng med underliggende drivere som fortsatt høy etterspørsel etter olje og gass, internasjonale forhold og geopolitikk som hever råvarepriser og senker norsk valutakurs og øker etterspørselen etter forsvarsmateriell.

Dette betyr at grønn omstilling i form av nye industrisatsinger i liten grad har vært driveren for den positive utviklingen i norsk industri. Tvert imot har flere av de planlagt grønne industrisatsingene i Norge enten blitt nedskalert eller skrinlagt.

Framover er det desto viktigere å ivareta og satse på den eksisterende fastlandsindustrien og våre lange verdikjeder som næringsmiddelindustri inkludert fisk, trebasert industri og kraftkrevende industri. Dette er industri som har vist seg å være konkurransedyktig gjennom krevende tider, i tillegg til leverandør- og forsvarsindustrien som er i en høykonjunktur. Dette er strategisk viktig industri både for Norge og Europa.

Vi ber komiteen løfte fram en satsing på den strategisk viktige industrien innenfor bl.a. metaller, gjødsel, mat, papir, trelast og forsvar. 

Effektiv offentlig saksbehandling og tilrettelegging for industri

I kap 5 i Industrimeldinga står det følgende: «Staten skal være en pådriver og en aktiv tilrettelegger i utviklingen av ny, lønnsom industri.» Det er en svært viktig faktor for å lykkes med å etablere ny industri.

Målet for skogindustrien i Norge er å foredle et tømmervolum minst tilsvarende årlig hogstkvntum. I dag eksporteres 4 av 10 tømmerstokker uforedlet.

Det er mange prosjekt på gang for etablering av ny trebasert industri, men svært få som har lykkes så langt. Unntak er Wows biokullproduksjon på Follum, Splitkon med massivtreproduksjon og en del knoppskyting fra eksisterende industri som f.eks Moelven og Borregaard.

Et prosjekt som er svært nærme realisering er fibermasseproduksjon på Follum ved Hønefoss. Det vil kunne bli en av de største satsingene innenfor treforedlingsindustrien på mange tiår. I praksis er alle tillatelser på plass med unntak av utslippstillatelsen. Saksbehandlingstiden for utslippstillatelsen har for lengst passert ett år og det er fortsatt uvisst når et endelig svar fra MDIR vil foreligge. Det er grunn til å understreke at situasjonen er svært krevende for prosjektet og en betydelig risikofaktor.

Vi ber komiteen medvirke til at den offentlige saksbehandlingen knyttet til etablering av ny industri prioriteres og effektiviseres.

Tilgang på ren og rimelig kraft (hovedprioritering 1)

Norge har et unikt godt utgangspunkt med kombinasjon av fornybar og regulerbar kraft. Det er det ingen andre land som kan tilby i samme grad. Dette har vært og må også framover være et viktig konkurransefortrinn for norsk industri.

Den kraftintensive industrien i stor grad vært skjermet fra de gjennom egne rimelige kraftkontrakter, noe som gjorde at disse selskapene klarte seg gjennom den krevende perioden med svært høye energipriser på en bedre måte enn sine europeiske konkurrenter.  Likevel er det på vei til å feste seg en usikkerhet for den kraftkrevende industrien både når det gjelder prisnivå og varighet.

Andre deler av fastlandsindustrien slik som tre -og trevareindustrien har ikke tilgang til ordningen med egne rimelige kraftavtaler, og har derfor stått overfor et betydelig høyere strømprisnivå.

Her er det viktig å fremheve at selv om næringen ikke har høyt nok kraftforbruk til å bli kategorisert som kraftkrevende industri, så er dette bedrifter som er avhengig av et relativt høyt kraftforbruk i bearbeidingsprosessen sammenlignet med annen næringsvirksomhet. Høye strømpriser sammen med prisvekst på andre innsatsfaktorer og lavere aktivitet i byggesektoren har bidratt til at denne delen av industrien har hatt to sammenhengende år med markant produksjonsnedgang. Ordningen med fastprisavtaler er ikke et tilstrekkelig virkemiddel for å sikre denne delen av industrien.

Vi ber komiteen medvirke til å:

• Sikre og forsterke industrikraftregime som bærebjelke i norsk industripolitikk, og videreføre konkurransedyktige tariffer for industrien både på nivå og varighet.
• Etablere virkemidler som på tilsvarende måte, ivaretar den delen av industrien som faller utenfor dagens industrikraftregime.

 Industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet (hovedprioritering 4)

Regjeringen har i klimameldingen foreslått et nytt klimamål som legger opp til minst 70–75 prosent utslippskutt innen 2035.Dermed må Norge tilpasse store deler av landets forbruk, men også evne å få til produksjonsvekst av varer med lavere klimaavtrykk. Dette krever store omstillinger i samfunnet.

Norsk trebasert industri kan bidra i betydelig grad til denne omstillingen. Sektoren har et stort potensial for å bidra positivt til klimautfordringene ved å utvikle og produsere produkter som kan erstatte fossile produkter. Biobaserte drivstoff bioetanol og biogass kan gå inn som direkte substitutter der olje brukes uten betydelig omlegging av drift av forbruket. Videre kan biokjemiske produkter brukes i iblant annet farmasøytisk industri, maling og lakk samt spesialcellulose til tekstil-, bygg- og oljeindustrien. Produksjon av pellets og trekull gir også ny mulighet mot prosessindustrien, som ønsker trekull som reduksjonsmiddel framfor fossilt kull.  I tillegg kan også trelastindustrien bidra positivt til å oppnå klimamålene ved at det stimuleres til økt bruk av tre i bygge- og anleggsnæringen fremfor andre materialer med større klimaavtrykk.

Vi ber komiteen medvirke til at den trebaserte industriens potensiale som klimaløsning utvikles og utnyttes.

Industrikommunene består av 27 medlemskommuner fra hele landet, og er en partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for å fremme medlemskommunenes interesser i alle saker av økonomisk og næringsmessig betydning i tilknytning til industriell virksomhet. Medlemskommunene i Industrikommunene særpreges av lange tradisjoner som vertskommuner for store industrianlegg.

Industrikommunene arbeider særlig for å sikre kommunene en andel av verdiskapingen av lokal industrivirksomhet, herunder ved å forsvare den lokale beskatningsretten, ved å ivareta medlemskommunenes interesser ved fastsettelse av industriens rammevilkår og utvikling, og å styrke medlemskommunenes kompetanse om næringsutvikling.

Kommunene er avgjørende for industriens vilkår og utvikling.

Industrikommunene ser det som positivt at Regjeringen har fremlagt Industrimeldingen, som er den første stortingsmeldingen siden 2017 om industriens status, utvikling og rammevilkår i Norge. I meldingen gis det en overordnet beskrivelse av sentrale utviklingstrekk i industrien i Norge og i verden, en beskrivelse av rammevilkårene og industribransjer i Norge, samt en redegjørelse for hva som er regjeringens industripolitiske prioriteringer.

Industrikommunenes syn er at meldingen gir nyttig og oppdatert informasjon om sentrale forhold på et område som er i stadig – og tiltakende – utvikling, men mener at vertskommunenes avgjørende rolle for industrien vies alt for liten oppmerksomhet.

Kommunene, som er den primære myndigheten i arealspørsmål etter plan- og bygningsloven, legger helt vesentlige føringer for både hvor og hvordan industri kan utvikles. Utover å vise til at kommunene har denne myndigheten, gis det i meldingen svært liten omtale arealmyndighetens funksjon – både når det gjelder beskrivelsene av gjeldende rammevilkår og i utleggingen av regjeringens politikk på området.

Industrikommunenes erfaring er at store industriutbygginger i praksis kan avstedkomme krevende saksbehandlingsoppgaver og vanskelige avveininger for de lokale arealmyndighetene. Når både det grønne skiftet og en ny sikkerhetspolitisk situasjon gjør det nødvendig å både modernisere og bygge ut ny stor industri, er det avgjørende at kommunene settes i stand til å håndtere sine oppgaver. Slike utbygginger berører ofte også andre vesentlige temaer som lokal forurensning, støy, trafikk og hensynet til naturmangfold. I tillegg får vertskommunen vesentlige oppgaver knyttet til å sikre tilstrekkelig kapasitet for bl.a. beredskap, helsetjenester, skole- og barnehage, boligutbygging og vann- og avløp.

Alt dette er sentrale temaer i de konsekvensutredninger og avveininger som kommunene har ansvaret for i sin saksbehandling. Til dette kommer at en del kommuner har begrenset kapasitet til å håndtere store saker, og at det mangler regler som sikrer at kommunene får dekket sine kostnader til å sikre seg nødvendig fagkyndig og juridisk bistand.

Industrikommunene savner at det i meldingen gis en nærmere analyse av hvordan dagens system i dag fungerer i praksis, og en politikk for å sikre at kommunene settes i stand til å håndtere sine oppgaver som arealmyndighet innenfor rammene av det lokale selvstyret.

Kommunene må sikres en rettferdig andel av verdiskapingen fra lokal industrivirksomhet

Som nevnt er det en sentral del av formålet til Industrikommunene å arbeide for at vertskommunene sikres en rettferdig andel av verdiskapingen fra lokal industrivirksomhet. Dette er vesentlig for å sikre lokal aksept for de inngrep og prioriteringer større industriutbygginger medfører, og det er rettferdig å gi lokalsamfunnet en rimelig andel av inntektene fra utnyttelsen av lokale naturressurser.

Dette perspektivet er helt fraværende i stortingsmeldingen. Industrikommunene minner om at det i Hurdalsplattformen gjentatte ganger formuleres som regjeringens politikk at lokalsamfunnene skal sikres en rettferdig andel av verdiskapingen, herunder på s. 9, hvor det fremgår at regjeringen vil:

«Sikre lokalsamfunn innflytelse over egne naturressurser som stilles til rådighet for verdiskaping, og at lokalsamfunn og fellesskapet får en rettferdig del av verdiene som skapes»

Industrikommunene forventer at Næringskomitéen følger opp dette i sin behandling av saken.

Industrikommunene savner nærmere tiltak for å nå regjeringens hovedprioriteringer

I stortingsmeldingen presentere Regjeringen seks hovedprioriteringer for å nå sine industripolitiske målsettinger. Overordnet mener Industrikommunene at disse virker målrettede og hensiktsmessige, f.eks. hovedprioritering nr. 1 som fastslår at «Industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft». Industrikommunene mener dette er helt avgjørende for å sikre eksisterende og ny industri konkurransedyktige rammebetingelser. Samtidig etterlyser Industrikommunene mer detaljerte beskrivelser og tiltak for å oppnå hovedprioriteringene.

I stortingsmeldingen presenteres det enkelte «hovedgrep» for å nå «hovedprioriteringene». Når det gjelder hovedprioriteringen om å sikre industrien tilgang på ren og rimelig kraft, fremholdes det f.eks.  tilgangen på kraft skal styrkes gjennom «flere tiltak for økt produksjon fra vannkraft, vindkraft på land og solkraft», og at det skal legges til rette for «raskere etablering av nye nettanlegg». Begge disse griper rett inn i forhold som er svært vesentlige for vertskommunene, som har en viktig rolle også i saker om kraft- og nettutbygging.

I meldingen gis det imidlertid ingen nærmere beskrivelse av hva Regjeringen planlegger å sette inn av tiltak for å sikre utbygging av mer kraft og nett. Industrikommunene forventer at Næringskomitéen har særlig oppmerksomhet på dette i sin behandling av saken.

Innledning
Kystrederiene representerer den norske nærskipsfarten, som består av norskeide og norskflaggede skip, hovedsakelig bemannet med norske sjøfolk. Våre medlemmer spiller en avgjørende rolle i det industrielle Norge ved å sikre transport av innsatsfaktorer og varer. I lys av industrimeldingens målsetting om økt verdiskaping, grønn omstilling og konkurransedyktige rammevilkår, mener vi det er avgjørende at sjøtransportens betydning og utfordringer får tilstrekkelig oppmerksomhet.

Norsk skipsfart i skvis mellom ambisjoner og rammevilkår
Skipsfarten har i flere år tatt aktive steg mot mer bærekraftig drift og lavere utslipp, men rammebetingelsene henger ikke med. Norske rederier er i dag underlagt en betydelig økonomisk belastning gjennom den særnorske CO₂-avgiften, som ble økt med 19,6 % i 2024. Samtidig får veitransporten i stor grad kompensasjon for tilsvarende avgifter. Denne forskjellsbehandlingen fører til en konkurransevridning som i praksis motarbeider målet om overføring av gods fra vei til sjø.

Skipsfarten rammes også av et ulogisk og urettferdig regime når det gjelder bruk av biodrivstoff. I tillegg til CO₂-avgiften på fossilt drivstoff, må nærskipsfarten betale en ekstra avgift på 0,513 kroner per liter for å oppfylle omsetningskravet for biodrivstoff. Dette innebærer en dobbel belastning for rederier som faktisk reduserer sine utslipp gjennom bruk av mer klimavennlige drivstoff. Det straffer de aktørene som gjør det rette, og reduserer insentivene til å velge grønnere løsninger.

Dobbeltbeskatning i møte med EU ETS
For fartøy over 5000 BT er situasjonen ytterligere forverret ved at disse nå også omfattes av EUs kvotesystem (ETS), samtidig som den nasjonale CO₂-avgiften fortsatt gjelder. Foreslåtte endringer ligger fortsatt til behandling hos ESA. Norske rederier blir dermed dobbeltbeskattet for de samme utslippene – en byrde uten sidestykke i våre naboland og blant våre konkurrenter. Denne situasjonen undergraver konkurranseevnen til rederier som opererer fra Norge, og skaper insentiver for utflagging og bruk av utenlandske mannskaper, med tap av norske arbeidsplasser som konsekvens.

Veien videre – løsninger for like konkurransevilkår og grønn omstilling
Kystrederiene foreslår at regjeringen innfører en midlertidig kompensasjonsordning for CO₂-avgiften i nærskipsfarten, på lik linje med det fiskeflåten har fått. Ordningen bør gjelde inntil alternative drivstoffer er tilgjengelige i markedet til konkurransedyktige priser. Det bør også etableres en rettferdig mekanisme for fratrekk av biodrivstoffandelen ved bunkring, slik at skipsfarten ikke belastes for utslipp den faktisk ikke står for.

Videre bør det umiddelbart gjøres unntak fra den nasjonale CO₂-avgiften for skip som allerede betaler gjennom EU ETS. En avklaring med ESA bør prioriteres, og Norges inntekter fra kvotesystemet må i større grad rettes tilbake til maritim næring, slik EU legger opp til. Vi foreslår å etablere et CO₂-fond etter modell av NOx-fondet, finansiert med kvoteinntekter, og rettet mot investeringer i ny teknologi, alternative drivstoff og infrastruktur for grønn skipsfart.

NOx-fondet som modell for vellykket grønn omstilling
NOx-avtalen og det tilhørende NOx-fondet er et konkret og velfungerende eksempel på hvordan næringslivet selv kan bidra til utslippsreduksjoner gjennom et forpliktende og målrettet samarbeid mellom myndigheter og næring. Innenfor den maritime sektoren har NOx-fondet vært en avgjørende driver for grønn teknologiutvikling. Gjennom fondet påtar aktørene seg forpliktelser om NOx-reduksjon i bytte mot rett til å søke økonomisk støtte til miljøtiltak, samtidig som de betaler inn til fondet. Nærskipsfarten har i mange år vist vilje og evne til å ta ansvar for utslippene sine – og har gjennom fondet bidratt både økonomisk og teknologisk til betydelig miljøgevinst. En tilsvarende modell for CO₂ – et klimafond etter mønster av NOx-fondet – vil kunne bli et sentralt virkemiddel for å nå klimamålene uten å svekke konkurransekraften til norske maritime aktører.

Avslutning
Industrimeldingen løfter frem behovet for stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår for hele norsk industri. Kystrederiene mener dette ikke kan oppnås uten at sjøtransporten behandles som en integrert del av industriverdikjeden – og gis vilkår som gjør det mulig å konkurrere, investere og kutte utslipp på lik linje med andre transportformer og næringer. Det er et spørsmål om rettferdighet, om effektiv klimapolitikk og om å sikre norske arbeidsplasser og verdiskaping langs hele kysten.

Vi ber om at Stortinget og regjeringen tar skipsfartens utfordringer på alvor i behandlingen av denne meldingen, og sørger for at grønn omstilling også er økonomisk bærekraftig for norske rederier.

Med hilsen

Tor Arne Borge                                         Karsten H. Sprenger

Administrerende direktør                     Seniorrådgiver politikk, analyse og samfunnskontakt

(elektronisk signert)                                (elektronisk signert)

Akademikerne takker for muligheten til å delta i høringen. Vi ønsker spesielt å kommentere kapittel 6 om regjeringens mål og politikk. Akademikerne har følgende innspill:

6.1. Skatte- og avgiftssystemet, konkurransepolitikk og forenklingsarbeid som rammevilkår
Vi trenger et næringsvennlig og grønt skattesystem. Akademikerne støtter prinsippet om grønn skatteutveksling, der inntekter fra miljøavgifter kan gi rom for generelle skattereduksjoner og et mer effektivt skattesystem med lavere skattesatser. Skattesystemet bør være mest mulig nøytralt med brede skattegrunnlag, det må sikre omfordeling, korrigere markedssvikt og utformes slik at uheldige vridninger og feilallokering av ressurser ikke oppstår.

6.3. Arbeidskraft og kompetanse
Norge må utdanne og etterutdanne egen arbeidsstyrke og ikke i for stor grad være avhengig av rekruttering av utenlandsk spisskompetanse. Konkurransen om spisskompetanse er stor, og internasjonal rekruttering er en usikker strategi for å møte kompetanseknappheten.

Det er fint at regjeringen støtter opp under aktivt samarbeid mellom industri, næringsliv og UH-sektor og nevner Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Dersom rådenes betydning skal økes må sammensetningen av rådene endres slik at de faktisk representerer de ulike aktørene og kompetansegruppene i arbeidslivet. Det gjør de ikke i dag.

6.4. Markeder
Det er positivt at meldingen fremhever viktigheten av EØS-avtalen. I en urolig verden er EØS-avtalen viktig for å skape forutsigbarhet og gode vilkår for norsk industri. Det er viktig at Norge fører en aktiv europapolitikk hvor norske synspunkter løftes tidlig nok, og Norge må tegne ut en mer aktiv europapolitikk og fasilitere at norske aktørers synspunkter blir spilt inn før beslutningene i EU fattes, rettsakter må raskt vurderes som EØS-relevante eller ei og til sist må de raskt implementeres for å sikre norske interesser og konkurransekraft.  

Standardiseringsarbeid er et viktig virkemiddel for å sikre tilgang til markeder og konkurransekraft. Dette arbeidet fortjener større politisk oppmerksomhet, og norske aktører bør settes i stand til å delta aktivt i utviklingen av internasjonale standarder.

6.5. Kapital
For å sikre tilvekst av ny industri må det legges bedre til rette for at oppstarts- og vekstselskaper sikres bedre tilgang på kapital i oppstarts- og såkornsfasen, eks. gjennom skattefradrag ved investeringer i oppstartsvirksomheter og at det avsettes mer kapital gjennom virkemiddelapparatet mot virksomheters tidligfase.

6.6. Forskning og utvikling
Akademikerne berømmer at regjeringen vil tiltrekke og beholde utenlandske forskningsarbeidere, men savner en generell satsing som inkluderer norske forskere. For å sikre en bærekraftig norsk industri og god kunnskapsberedskap, er en tett relasjon mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv er helt nødvendig. Flertallet av dem som gjennomfører forskerutdanning og doktorgrad i Norge jobber i næringsliv og forvaltning. De bidrar til økt produktivitet gjennom blant annet å spre ny kunnskap og skape nettverk, og er en viktig del av samfunnets kunnskapsberedskap.  

Status og ambisjonene for Virkemiddelapparatet 2.0 må avklares og prosjektet må fullføres. Tiltak som «én vei inn», designtenkning som rød tråd og samordning av virkemidler bidrar til et mer brukervennlig virkemiddelapparat. Det må derfor settes av tilstrekkelig midler til å gjennomføre prosjektet i tråd med de opprinnelige ambisjonene slik at flere aktører er i stand til å nyttiggjøre seg tilbudet. Langsiktighet må legges til grunn slik at virksomheter med lengre forsknings- og utviklingsløp har tilgang til kapital i hele perioden.

6.7. Digitalisering, automatisering og kunstig intelligens
Det er avgjørende at myndighetene holder partene tett koblet på prosessene knyttet til implementering og bruk av nye teknologier. Partsmodellen bidrar generelt til å skape legitimitet og tillit til politikk og tiltak som blir implementert. Det er særlig viktig når det gjelder teknologier med potensielt stor og kompleks innvirkning på samfunnet og individuelle rettigheter. Akademikernes medlemsgrupper sitter på spisskompetansen i denne utviklingen, og bør sikres representasjon i partssammensatte grupper hvor disse temaene diskuteres.

6.8. Klima og omstilling
Skatte- og avgiftssystemet må stimulere til natur- og klimavennlig næringsvirksomhet. Vi støtter en trinnvis opptrapping av CO2-avgiften og utvidelse av virkeområdet slik at den dekker flere utslipp. Det er derfor godt å se at aktiv deltakelse i CBAM, som vi har kjempet for lenge, er inkludert i regjeringens prioriteringer.

6.11. Sikkerhet og beredskap
Norsk eierskap, norsk hovedkontor, og at forskning og utvikling skjer i Norge er viktig for både sikkerhet og beredskap. I dag flyttes og selges norske løsninger og norske virksomheter ut av landet på grunn av for dårlig tilgang på kapital. Dette kan begrenses ved å holde norske selskaper i Norge gjennom bedre rammevilkår og tilgang på norsk kapital.

Hydrogen vil sikre utslippskutt, konkurransedyktighet for eksisterende industri og etablering av ny grønn industri
Industrimeldingen anerkjenner potensialet for verdiskaping i Norge ved produksjon av fornybart og lavkarbon hydrogen, teknologi som elektrolysører, lagringstanker, brenselceller og systemløsninger, samt forskning og utvikling. Dessverre kommer ikke industrimeldingen med ny politikk, og den er ikke konkret nok på hvordan regjeringen vil gi næringen nødvendig forutsigbarhet.

Da Norge startet med vannkraft, og senere olje og gass, lærte vi hvor krevende det er å etablere nye industrielle verdikjeder som sikrer fremtidige inntekter og arbeidsplasser. Det krever langsiktig politikk som gir forutsigbarhet for bedrifter som skal ta store investeringer, og det gjelder også når vi skal oppskalere produksjon og bruk av hydrogen i Norge. 

Hydrogen vil gjøre det mulig for eksisterende industri, for eksempel produsenter av gjødsel og aluminium, å kutte utslipp og dermed styrke sin konkurransekraft. I EUs Steel and Metals Action Plan  fra mars i år fremgår det at hydrogen blir en nøkkelfaktor for å avkarbonisere stål- og metallindustrien i Europa. Hydrogen bidrar også til å etablere ny grønn industri. Ved utgangen av 2023 var det i Norge 1 100 fulltidsstillinger innen hydrogen, en økning på 26 % fra året før. Den totale omsetningen i hydrogennæringen var på 4 mrd. kroner i 2023, nesten en dobling fra 2022. 

I Clean Industrial Deal , som ble lagt frem i februar, fastholder EU-kommisjonen at hydrogen vil spille en sentral rolle i avkarboniseringen av energisystemet i EU, spesielt i sektorer der elektrifisering ikke er et godt alternativ. Hydrogenproduksjon ved elektrolyse kan reguleres, og hydrogenet kan lagres over lengre tid og i store volumer. Det vil bidra til økt fleksibilitet og forsyningssikkerhet også i urolige tider i et samfunn som i økende grad elektrifiseres.

Krav til nullutslipp og offentlige anskaffelser er viktige drivere 
I industrimeldingen fastholder regjeringen at de vil bidra til å utvikle en sammenhengende verdikjede for hydrogen, der produksjon, distribusjon og bruk utvikles parallelt. Det siste året har flere storskala hydrogenprosjekter blitt utsatt grunnet økte kostnader, regulatorisk usikkerhet og mangel på langsiktige støtteprogrammer, som igjen gir usikkerhet i sluttbrukermarkedet. Ved å stille krav til nullutslipp kan myndighetene bidra til utvikling av helhetlige hydrogenverdikjeder i Norge og til utvikling av teknologi og kompetanse som er attraktive i et globalt marked. 

Meldingen peker på at Norge med sin fullverdige leverandørindustri og verdikjede er særskilt godt posisjonert for å levere nullutslippsløsninger til eksport i maritim sektor. Vi bør bruke kompetansen til å utvikle nye teknologier for bruk av hydrogen og hydrogenderivater på skip. Skipsdesign, fremdriftssystemer, bunkring, lagring, sikkerhet og internasjonal standardisering er bare noen områder hvor norske hydrogenbedrifter allerede er ledende globalt. Det er bra at det innføres krav om utslippsfrie ferger fra 2025, men det må også innføres krav til hurtigbåter, offshorefartøy og fartøy i havbruksnæringen. Det norske rederiet Viking bygger nå verdens første cruiseskip med hydrogen som drivstoff, som settes i drift i 2026. Det viser at det er mulig å seile utslippsfritt i verdensarvfjordene også for de største skipene, langt tidligere enn det regjeringen legger opp til.

Offentlige anskaffelser er et kraftfullt verktøy i omstillingen til lavutslippssamfunnet. I Clean Industrial Deal foreslår EU å innskjerpe regelverket for offentlige anskaffelser for å fremme mer bærekraftige løsninger. Det er i dag krav om 30 % vekting av klima i offentlige anskaffelser i Norge, men anskaffelsene må i enda større grad benyttes for å fremme en raskere omstilling. 

Behov for langsiktige virkemidler og deltakelse i EUs programmer 
I Clean Industrial Deal varsles det at tredje utlysning i den Europeiske Hydrogenbanken (EHB) kommer allerede i tredje kvartal i år. EU-kommisjonen oppfordrer medlemslandene til å benytte seg av «Auction-as-a-Service". Det innebærer at nasjonale myndigheter kan sette av midler til prosjekter som ikke når opp i konkurransen i EHB. Så langt har Tyskland, Østerrike, Litauen og Spania satt av betydelige midler. Det bør også Norge gjøre. 

I statsbudsjettet for 2025 ble det enighet om å etablere en serie auksjoner i 2026 for å gjennomføre store utslippskutt i industrien. For hydrogennæringen og for oppnåelse av nasjonale utslippsmål er det viktig at bruk av hydrogen blir inkludert i disse auksjonene. Slike langsiktige, forutsigbare ordninger er helt avgjørende for bedriftene. EU-kommisjonen varsler i handlingsplanen for stål og metall at de vil komme med veiledning om utforming av differansekontrakter som skal hjelpe energikrevende industri å investere i avkarboniseringstiltak. NHF har tidligere foreslått en modell for differansekontrakter for hydrogen, og vi ber myndighetene følge med på anbefalingene fra EU. 

Raskere implementering av EU-regelverk 
Europa er den norske hydrogennæringens viktigste marked, og deltakelse i EUs klima- og energisamarbeid er en grunnleggende forutsetning for at den norske hydrogennæringen skal kunne konkurrere på like vilkår. Spesielt viktig er fornybardirektivet (RED II og III), hydrogen- og avkarboniseringspakken, Net Zero Industry Act, ReFuelEU Aviation, FuelEU Maritime, Alternative Fuels Infrastructure Regulation, karbongrensejusteringsmekanismen og klimakvotesystemet (ETS 1 og ETS 2). Flere av disse henger sammen og bør implementeres samtidig.

NHF mener:
•    Det er behov for ny, konkret politikk for å gi hydrogennæringen nødvendig forutsigbarhet 
•    Hydrogen gir økt forsyningssikkerhet gjennom regulerbar produksjon og mulighet for lagring
•    Krav til nullutslipp vil bidra til utvikling av helhetlige hydrogenverdikjeder i Norge
•    Offentlige anskaffelser må brukes for å fremme utslippsfrie løsninger som hydrogen
•    Norge bør sette av nasjonale midler til den europeiske hydrogenbanken 
•    Hydrogen må inn i den nasjonale auksjonsordningen for kutt av store utslipp i industrien. 
•    Norge må implementere EUs hydrogenregelverk raskt

Legemiddelindustriforeningen (LMI) takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til komiteens behandling av Meld. St. 16 (2024-2025) Industri mot 2030 – regjeringens industripolitikk. LMI representerer selskaper som utvikler, produserer og omsetter legemidler og vaksiner i Norge. Dette inkluderer norske bioteknologi- og legemiddelselskaper, samt fiskehelsebedrifter og internasjonale selskaper med betydelige investeringer i kliniske studier og helsedataprosjekter i Norge.  

Legemiddelindustrien er en av Norges mest produktive næringer og sto i 2023 for 74 % av helseindustriens samlede eksport, tilsvarende 27 milliarder kroner. Til tross for eksportvekst fra de etablerte legemiddelmiddelbedriftene, ser vi behov for virkemidler som understøtter økt konkurransekraft i næringen. Fordi vi mangler effektive virkemidler går vi glipp av investeringer i industrien, slik vi ser i sammenlignbare land.  

Forpliktende samarbeid mellom forsvarssektoren og næringslivet   

LMI mener det er svært positivt at Industrimeldingen bidrar til å styrke norsk beredskap ved å åpne for bruk av strategiske avtaler mellom forsvarssektoren og aktører i næringslivet. LMI anmoder komiteen om å støtte intensjonen i dette forslaget. Legemiddelindustrien i Norge har ved tidligere anledninger tatt initiativ til å inngå denne type samarbeid.  

Samtidig er det i dag langt mellom ord og handling. Regjeringen omtaler i meldingen at det skal etableres arenaer for strategisk samhandling og dialog med næringslivet for effektiv mobilisering av næringslivet i kriser. Dette er positivt, men legemiddelindustrien opplever i praksis at industrien ikke er tilstrekkelig inkludert i det offentliges arbeid med legemiddelberedskap. LMI oppfordrer derfor komiteen om å legge føringer for at intensjonen i meldingen følges opp, og at samarbeid med næringslivet blir normen ved beredskap.    

Behov for økt konkurransekraft og bedre europeisk samarbeid  

I Norge er legemiddelproduksjon en av de mest produktive næringene vi har, og kan bidra til betydelig verdiskaping og sysselsetting.  EU har gjennom Critical Medicines Act (CMA) tydelig fremhevet legemiddelindustrien som strategisk viktig. LMI mener flere av CMA-tiltakene også bør løftes inn i behandlingen av Industrimeldingen:  

• Skatteincentiver og subsidier til selskaper som investerer i produksjon – inkludert fritak for arbeidsgiveravgift på strategiske industriområder. 
• Økt tilgang til risikoavlastning: CMA anbefaler at det nasjonale virkemiddelapparatet legger til rette for at prosjekter kan samfinansieres med den europeiske investeringsbanken. Dette vil gjøre det mulig for Norge å få tilgang til utlysninger for lokale innovasjonsmidler gjennom EU4Healt. I tillegg er det viktig at Norge blir fullintegrert i HERA (Health Emergency Response Agency). 
• Harmonisering av regelverk med EU, slik at norskproduserte legemidler kan eksporteres uten unødvendige handelsbarrierer.
• Økte forskningsmidler til produksjonsteknologi, inkludert bærekraftige prosesser, alternative API-kilder og automatisering i tråd med Industri 4.0. Forskning og næringspolitikk må ses i sammenheng for å bygge en sterk livsvitenskapsindustri. 

Helsekatapult   

LMI støtter regjeringens forslag om å etablere en kompetanse- og nettverkshub for legemiddelproduksjon som bygger på eksisterende miljøer og kompetanse, og oppdraget er gitt til SIVA, Innovasjon Norge og Forskingsrådet. LMI viser til merknadene knyttet til katapult i Prop. 1 (2024-2025) kap. 2426 post 71, og oppfordrer hele komiteen til å støtte et slikt initiativ. Det vil bidra til at små bioteknologiselskaper enklere får tilgang til å teste og skalere opp produksjon.   

Avslutning 

Legemiddelindustrien har potensial til å bli en bærebjelke i norsk eksport, verdiskaping og bidra til å styrke norsk beredskap. Skal Norge lykkes med å bygge en fremtidsrettet og robust industri, må legemiddelindustrien få rammevilkår og virkemidler som speiler vår strategiske betydning. 

Mvh
Monica Larsen og Thordis Widvey Haugen (Seniorrådgivere, LMI) 

Høringsinnspill fra RIF til Meld. St. 16 (2024–2025)
– Industrien – konkurransekraft for en ny tid

RIF er bransjeforeningen for de rådgivende ingeniørfirmaene i Norge, med over 15 000 ansatte fordelt på 500 kontorer over hele landet. Våre medlemmer planlegger, utreder og utvikler kritisk infrastruktur – kraft, nett, vei, jernbane og næringsarealer – alt industrien trenger for å vokse og omstille seg. Vi vil særlig løfte frem fem områder som krever sterkere innsats.

1. Mer kraft – raskere
Et konkurransedyktig næringsliv trenger trygg og tilstrekkelig tilgang på kraft. Regjeringens mål om ren og rimelig kraft er viktig – men må følges av konkrete tiltak.

Først må Norge få en samlet strategi for ny kraftproduksjon. Regjeringens tiltak innen vannkraft, vind, sol og havvind er gode, men bør samles i én plan med klare mål frem mot 2030 og 2040. Strategien bør legge vekt på bruk av grå arealer for å redusere konflikter og naturinngrep. Kjernekraftutvalgets arbeid kan også gi viktig kunnskap for en mulig energikilde på lengre sikt.

Vi må samtidig få opp tempoet. Selv lavkonfliktprosjekter står i kø. Hurtigsporet for nettkonsesjoner er et viktig grep, men bør også gjelde kraftprosjekter – slik Sverige har gjort med behandlingstid ned mot tre måneder. Det krever også mer kapasitet hos NVE og et enklere regelverk. Tidlig og god lokal involvering er også avgjørende for å sikre aksept.

Vi må også få mer ut av vannkraften vi allerede har. Mange eldre anlegg kan gi mer effekt og elektrisk kraft hvis de oppgraderes. Energikommisjonen anslår et potensial på 6 TWh innen 2035, og ytterligere 3–6 TWh om prosessene forenkles og lønnsomheten bedres. Det krever justeringer i skattesystemet, enklere regelverk og støtte til kommunene for å komme i gang.

2. Bygg ut nettet raskere – og bruk det smartere
Strømnettet er en alvorlig flaskehals. Kapasiteten er sprengt mange steder, og køene vokser. Det bremser utvikling, svekker forsyningssikkerheten – og gjør oss mer sårbare.

Kapasiteten i strømnettet må økes, men det må skje klokt. Begrenset nettkapasitet må i større grad gå til grønn industri, verdiskaping og beredskap. Derfor trengs et nytt køsystem som sørger for at prosjekter med høy samfunnsverdi kommer først. Samtidig må nettet utnyttes bedre. Sanntidsmålinger, digital styring og smartere bruk av eksisterende kapasitet kan redusere behovet for nye linjer – og styrke forsyningssikkerheten.

Når vi først bygger nytt, må det skje raskere – og billigere. En europeisk rapport (TCB-21, 2025) indikerer at Statnetts investeringskostnader på enkelte områder er høyere enn hos tilsvarbare nettselskaper i Europa. Sverige og Danmark har innført benchmarking for å holde kostnadene nede og investeringene mer treffsikre. Det bør også Norge gjøre.

3. Gjør energieffektivisering til industripolitikk
Energieffektivisering og smartere bruk av varme er blant de mest miljøvennlige og fornuftige tiltakene vi har. RIF støtter målet om å kutte strømforbruket i bygg med 10 TWh innen 2030, men det trengs sterkere virkemidler.

Bygg står for nær halvparten av strømforbruket, og oppvarming er største enkeltpost. Mye kan kuttes med teknologi vi allerede har – som bedre tekniske anlegg, solceller og smart styring. Økt bruk av vannbåren varme gjør det også mulig å ta i bruk andre energikilder og avlaste strømnettet. Derfor må energieffektivisering bli en del av industripolitikken – ikke bare energipolitikken. Da frigjør vi kraft som kan brukes til ny industriutvikling.

For å komme i gang trengs bedre støtteordninger. Enova må få større handlingsrom og mer treffsikre ordninger – særlig for tiltak som kutter strøm til oppvarming. I tillegg bør strømstøtte og «Norgespris» i større grad belønne lavt forbruk – som ved å gi mer støtte til dem som bruker mindre enn snittet.

4. God transportinfrastruktur er en forutsetning for industriell vekst
Industriutvikling krever infrastruktur som fungerer. Veier, jernbane og havner er avgjørende for å hente inn råvarer, sende varer ut og sikre beredskap. Når transportårer svikter, øker sårbarheten – særlig i møte med ekstremvær og geopolitisk uro. RIFs rapportserie Norges tilstand viser at forfallet i infrastruktur har gått for langt – særlig på fylkesveiene, som er limet mellom næringsliv og lokalsamfunn.

Regjeringen peker i meldingen på at transportpolitikken må støtte opp om industrien. Det er bra. Men koblingen mellom industrisatsing og investeringer i fysisk infrastruktur må bli tydeligere. Når målet er verdiskaping i hele landet, må infrastrukturen holde mål – og veien dit må være kjørbar.

Derfor må vedlikehold og fornyelse få større plass i budsjettene – særlig på fylkesveiene. Mer av investeringene må også styres dit verdien er størst – enten det handler om eksport, forsyningssikkerhet eller næringsutvikling. RIF anbefaler at det laget en nasjonal oversikt over flaskehalser i transportnettet, vurdert opp mot krisescenarioer, vekstplaner og industribehov.

Prosjekter som fullføring av InterCity og ny Oslotunnel gir høy samfunnsgevinst i form av reisetid, klima og næringsutvikling. Andre er avgjørende for beredskap og forsyningssikkerhet – for eksempel i Nord-Norge og langs grensekryssende korridorer mot Sverige og Finland. Disse må prioriteres høyere, også om det betyr å sette andre prosjekter på vent.

5. Bedre arealplanlegging krever kapasitet og kompetanse
Grønn industri krever god arealplanlegging – og nok fagfolk. Industrimeldingen slår fast at kommunene skal ha hovedansvaret, og at utviklingen må skje i tråd med klima- og miljømål. Eksisterende næringsarealer skal utnyttes før ny natur bygges ned. RIF støtter dette, men det forutsetter at kommunene har kapasiteten og kompetansen som trengs – særlig utenfor storbyene. Regjeringens forslag om å utrede regionale oppgaveavlastende team eller interkommunale løsninger er et viktig grep. Slike miljøer kan bidra med spisskompetanse og avlaste kommunene i krevende saker.

Samtidig mangler vi en samlet strategi for å utdanne flere med riktig kompetanse – som kan utrede, planlegge, regulere eller bygge ut i det tempoet industrien krever. RIF mener regjeringens varslede kompetansereform i industrien bør kobles til en bredere strategi for realfagsutdanning og tekniske fag, slik at vi sikrer fremtidens kompetanse – både i kommunene og i næringslivet.

Flere av regjeringens øvrige grep peker i riktig retning – som bedre integrering av industriens arealbehov i planleggingen, tidlig og helhetlig veiledning til kommunene og utvikling av verktøy som areal- og naturregnskap. Det kan gi mer forutsigbare prosesser og en bedre balanse mellom vekst og naturhensyn. Men da må kommunene ha det som trengs for å gjøre jobben.