Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug, Freddy André Øvstegård, Sigrid Zurbuchen Heiberg og Olaug Vervik Bollestad om erstatning til overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken

Representantforslag om erstatning til overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken - Dokument 8:162 S (2024-2025) – Innspill fra NITO

NITO støtter forslaget om å etablere en erstatningsordning for ofrene etter Kielland-ulykken. Det har gått 45 år siden Norges verste industriulykke, og det er på høy tid at Stortinget viser i praksis at de mener noe med sin beklagelse overfor de etterlatte og overlevende.

NITO har nærmere 113 000 medlemmer og er Norges største fagforening for ingeniører og teknologer. En vesentlig andel av våre medlemmer arbeider i virksomheter som er knyttet til petroleumsindustrien, direkte eller indirekte. NITO har et sterkt engasjement i Kielland-saken av flere grunner. Kielland-ulykken handler om sikkerhet, mennesker, læring og ansvar - helt essensielle temaer for oss som fagforening.

Noen av våre medlemmer er også blant de overlevende, og NITO ønsker å være en støtte for dem. Disse medlemmene og andre overlevende har delt sine historier med oss og gitt NITO unik innsikt i hvordan de opplevde ulykken, hvordan de samarbeidet og hjalp hverandre for å overleve, og hvordan det har vært å leve med de dramatiske minnene i årene etterpå. 

De har også fortalt om sikkerhetsforholdene på Kielland før ulykken. Rolf Olaussen, en av de overlevende sa bl.a. følgende i en hilsen på 45-årsmarkeringen for ulykken:

«Jeg tenker tilbake på sikkerheten på Kielland, hvordan rutiner for sikring av luker, dører & løse gjenstander var. Det var en annen verden, sett opp mot det jeg senere så på andre installasjoner.»

De overlevende har også fortalt at de prøvde å varsle om disse forholdene, men det førte ikke frem. Dette er ikke kritikk av arbeidskollegaer, men av sikkerhetskulturen som rådet hos ledelsen i selskapet. Plattformen skulle jo bygges om tilbake til boreplattform, så unntak fra sikkerhetskrav måtte aksepteres. Ombygging ute i havet var risikofylt, men det sparte selskapet for kostnader med å ha plattformen lenge ute av drift under ombygging på land. 

Slike viktige erfaringer fra de overlevende ble ikke tatt på alvor under granskingen og heller ikke registrert av politiet. Granskingen fokuserte mest på den utløsende årsaken, ikke på underliggende forhold og bakenforliggende årsaker. Stikk i strid med det vi ingeniører har lært om vurdering og analyser av ulykker. En enkeltfeil skal ikke medføre en katastrofe slik som skjedde på Kielland. Jevnlig inspeksjon og revisjon utført av kvalifiserte fagfolk skal avdekke både rust, sprekker og potensielle lekkasjer og tretthetsbrudd. Det skal være barrierer som forhindrer eskalering og negativ dominoeffekt. Og det skal også være skadebegrensende barrierer, redningsutstyr og tiltak som skal tre i kraft dersom det blir en hendelse, som alarmer, livbåter, livvester og ekstern evakueringshjelp. Rapporten fra UiS dokumenterer vesentlige avvik og svakheter i disse systemene som skulle ha beskyttet menneskene om bord på Kielland. 

Selv om regelverket hadde sine svakheter er det ikke tvil om myndighetenes overordnede ansvar på norsk sokkel, også i 1980. Ansvaret var bla. gjennom styring av rammevilkår, regelverk og tilsyn. Men myndighetene forsømte seg, det var mangelfull oppfølging av bl.a. kravene til sikkerhetskurs (kun fem om bord på Kielland hadde kurs). Heller ikke tilsyn og godkjenninger av ombygginger og utsettelser av tekniske inspeksjoner fikk tilstrekkelig oppfølging; rapporten fra UiS dokumenterer at Alexander Kielland ikke var godkjent som boligplattform. 

Hvor mange kunne vært reddet om myndighetene hadde fulgt opp med tilsyn og regelverket hadde blitt etterlevd?

Det er heller ikke tvil om myndighetenes ansvar for den manglende oppfølgingen av de etterlatte og overlevende i tiden etter katastrofen. Riksrevisjonen har påpekt svikten og gitt alvorlig kritikk og Stortinget har enstemmig beklaget dette på det sterkeste. Helseundersøkelsen fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) bekrefter de alvorlige konsekvensene mangelen på hjelp og oppfølgingen har hatt for helsen til de etterlatte og overlevende.

Diss ansvarsforholdene er etter NITOs syn kjernen i spørsmålet om rettferdighet og kompensasjon for de overlevende og etterlatte. Det er veldig bra at Stortinget har gitt en beklagelse, men den må bekreftes med en kompensasjon til alle ofrene for Kielland-ulykken. Vi er derfor svært glade for at dette forlaget om en erstatningsordning nå foreligger og skal behandles i arbeids- og sosialkomiteen.

Anders Helliksen, overlevende og styreleder i Kielland-nettverket, begrunner her hvorfor ofrene etter Kielland-ulykken må få statlig erstatning, både de etterlatte etter de 123 som mistet livet, og de 89 som overlevde, merket for livet.

- 123 av mine arbeidskamerater døde, jeg var en av 89 som overlevde. Hadde regelverket vært fulgt, ville med stor sannsynlighet langt flere ha overlevd. Det gjør meg trist og oppgitt på vegne av de mange som mistet en ektemann, en far, en sønn og en bror.

- Vi har fått ny kunnskap om Alexander L. Kielland-ulykken de siste årene, senest etter et forskningsprosjekt som ble avsluttet med en rapport overlevert til energiminister Terje Aasland i februar i år.

Forskerne har avdekket flere forhold som viser at myndighetene har forsømt sin oppgave, blant annet når det gjelder godkjennelse og kontroll av boligplattformen som kantret på rekordtid etter å ha mistet et av sine fem bein i opprørt sjø på Ekofiskfeltet.

Forskerne har i sitt arbeid fått tilgang til dokumentasjon som til nå ikke har vært kjent, og de fastslår blant annet:

• Alexander L. Kielland-plattformen var ikke godkjent som boligplattform.
• Påtalemyndighetene neglisjerte solid dokumentasjon som tilsier at ulykken skulle ha vært etterforsket som uaktsomme drap. 
• Hadde dører og skott vært stengt, slik regelverket tilsa, ville riggen ha holdt seg flytende rundt 90 minutter lenger enn det den faktisk gjorde. Da ville langt flere med stor sannsynlighet ha overlevd.
• Sentrale dokumenter etter ulykken var utilgjengelige for granskningskommisjonen, og dokumentasjon forsvant.   
• I en regjeringskonferanse kort tid etter ulykken ble det i et dokument erkjent at sikkerhetsnivået i oljevirksomheten ikke var på et akseptabelt nivå, men etter fem dager ble dokumentet erstattet av et annet der kritikken mot sikkerheten var fjernet. 

Generelt var regelverket for godkjennelse, drift og kontroll av plattformer som ble benyttet på norsk sokkel mangelfullt i 1980, og det var også uklare roller knyttet til myndighetenes tilsyn med virksomheten. Blant annet var det kun fem av de 212 om bord på Alexander L. Kielland som hadde gjennomført sikkerhetskurs, og på ulykkesdagen viste det seg at det ikke var nok redningsvester på riggen – og livbåtene lot seg ikke bruke.

Disse opplysningene følger i kjølvannet etter en annen rapport som viser hvordan myndighetene forsømte sitt ansvar og sin ivaretakelse av de overlevende og etterlatte etter ulykken. Bak denne rapporten står Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som for snart et år siden avsluttet sin helseundersøkelse av de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken. 

Både forskningsrapporten og helseundersøkelsen kom som en følge av Stortingets behandling av Riksrevisjonens rapport om Alexander L. Kielland-ulykken i 2021. Da kom Riksrevisjonen med alvorlig kritikk av myndighetenes manglende oppfølging av de etterlatte og overlevende, og et samlet Storting beklaget på det sterkeste den urett som rammet Kielland-ofrene.

Rapporten fra NKVTS bekrefter og forsterker grunnlaget for den alvorlige kritikken Riksrevisjonen kom med, og viser at Kielland-ofrene strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet sammenlignet med den generelle befolkningen.

Det viser seg også å være store mangler ved identifiseringen av de omkomne. Ingen ble obdusert, og alle ble kategorisert med «antatt drukning» som dødsårsak. Øyenvitner konstaterte at arbeidskamerater omkom som følge av skader de ble påført om bord på riggen, og følgelig ikke av drukning. I tillegg ble det for eksempel i en rapport fra Gades institutt ved Haukeland Universitetssykehus opplyst at person NN ble funnet søndag, mens samme person ankom sitt hjemsted i kiste på lørdag. Dette har ført til ytterligere bekymring og usikkerhet blant de etterlatte. 

• - Kielland-nettverket arbeider for sannhet, rettferdighet og forsoning – og vi håper at ofrene skal få sin rettmessige erstatning. Vi er takknemlige for at et samlet Storting sterkt har beklaget den urett de overlevende og etterlatte er blitt utsatt for, og vi er glade for at myndighetene bevilget midler til å gjennomføre helseundersøkelsen i regi av NKVTS og dokumentasjonsprosjektet som inkluderer det nye forskningsarbeidet. De svarene disse to prosjektene har gitt understreker sakens alvor og myndighetenes forsømmelser av sitt ansvar. Det må få konsekvenser, også økonomisk for de mange som ofret liv og helse for Norges oljerikdom.

Åse Kringlebotn
Begrunnelse for kompensasjon, med fokus på Kielland-barna

Notat fra forfatter Åse Kringlebotn

Aldri har så mange norske barn mistet pappa på samme dag. De var mellom 3 og 400. Og de visste ikke om hverandre. Ikke mødene heller. 

Dagen var 27. mars 1980. Det er nå 45 år siden. Barna mistet pappa da boligplattformen Alexander L. Kielland kantret den stormfulle marsnatten. Det er fortsatt vår aller største industri-katastrofe i fredstid.

127 menn døde. De fleste hadde kone og små barn hjemme.

89 overlevde, men selv mange av deres barn har fortalt at de fikk en helt annen pappa hjem. Så, de mistet pappa på en måte allikevel.

I boka UTEN PAPPA, som jeg nettopp har levert manus på til forlaget, er 35 av Kielland-barnas historier samlet. Jeg har møtt dem alle og fått deres historier. "Barna" er i dag mellom 45 og 65 år. Boka kommer 1. august.

Ingen av barna fikk noen hjelp fra storsamfunnet. Det har berørt meg sterkt å høre fortellingene, der de deler av sin sorg, sin smerte, sitt savn og sitt vemod. Og sitt sinne og følelsen av svik. Men også av sin livsglede og håp om endelig forsoning og indre ro etter Kielland.

I Riksrevisjonens dokument 3:6 82020-2021), Offentliggjort 09.03.2021,

«Undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken»,

står det i avsnitt 2.5.1 i oppsummeringen:

Sitat: Riksrevisjonen mener det er alvorlig at Sosialdepartementet valgte å ikke sørge for oppfølging av de etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Gjennom det medisinske fagmiljøet var departementet godt kjent med at de etterlatte hadde behov for oppfølging.

Undersøkelsen viser at det medisinske fagmiljøet allerede dagen etter ulykken påpekte at de etterlatte hadde behov for hjelp og oppfølging. Styringsgruppen, som var opprettet for å følge opp de overlevende, forsøkte å få til et oppfølgingsopplegg for de etterlatte også. Sosialdepartementet prioriterte imidlertid ikke å bruke ressurser på dette, og prosjektet ble aldri gjennomført. Sitat slutt.

I 2022 fikk Kielland-ofrene en beklagelse fra Stortinget ved Stortingspresident Masud Gharahkhani. Alle partier stilte seg bak beklagelsen.

Etter Riksrevisjonens rapport, vedtok Stortinget å bevilge 2 millioner til en helseundersøkelse av Kielland-ofrene. Denne ble, via Helsedirektoratet, gjennomført av NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i samarbeid med Kielland-nettverket.

I NKVTS sin rapport «Studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken» i 2024, lyder konklusjonen:

 Sitat: De berørte av Kielland-ulykken strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet, sammenliknet med den generelle befolkningen. Sitat slutt

Forord i Boka UTEN PAPPA

v. Anne Lie Andreassen, Forskningsrådgiver i NKVTS,

Seksjon for traumer, katastrofer og tvungen migrasjon - barn

Hvorfor er det viktig å snakke med barn etter traumatiske tap? Hvordan kan det gå med barn som ikke får hjelp? 

Når barn mister en pappa, spesielt under en katastrofe som Alexander L. Kielland-ulykken, er det ikke bare en person de mister – det er en kilde til trygghet, kjærlighet og fremtidshåp.

I denne boka kan du lese historiene til de som opplevde et slikt tap, og forstå hvor viktig det er å snakke med barn etter traumatiske hendelser. Åpen kommunikasjon med barn etter et traumatisk tap er ikke bare en trøst; det er en nødvendighet. Når vi snakker med dem, gir vi dem et verktøy til å forstå og bearbeide det umulige. Vi gir dem en stemme for deres sorg, og vi viser dem at de ikke er alene. Taushet kan skape en mur av isolasjon, men samtale kan bygge broer av forståelse og støtte.

De aller fleste barna forteller at verken de eller familien fikk noe hjelp i etterkant av katastrofen. Hvordan det har preget barndommen, oppveksten og deres voksne liv og helse i dag kommer tydelig fram i boka. Det sies at en god barndom varer hele livet, det gjør kanskje en vond barndom også?

Når vi leser deres historier, må vi også huske at vår evne til å snakke med barn om sorg og tap ikke bare påvirker deres fremtid, men også vår felles evne til å bygge et samfunn basert på empati og forståelse.

Denne boka deler barnas sine personlige historier – historier som ikke bare handler om sorg, men også om styrke, mot og håp.

 ***

Til slutt noen sitat fra boka UTEN PAPPA: (Alder oppgitt er den alder de hadde da pappa døde på Kielland.)

Min søster Ellen var ikke sterk psykisk. Hun fikk fem barn, men slet mye, og prøvde flere ganger å ta livet sitt. Da den yngste var åtte, gjorde hun det. Hun orket ikke mer, savnet og den ubearbeidede sorgen etter pappa ble for mye.  Eva 18 år

Jeg visste om en annen Kielland-sønn som var skikkelig "ute og syklet", langt utpå, med dop og greier. Det var ikke jeg. Bare litt småkriminell, det var et spesielt liv de åra.  

Da jeg passerte 42 år, som var pappas alder, fikk jeg en reaksjon. Jeg gikk i veggen og måtte søke hjelp utenfra. 

Så kommer Kielland-saken opp i mediene hvert år; det er så slitsomt! Jeg skulle ønske vi kunne få fred, det er mitt råd til myndighetene. Da ville jeg få en ro jeg aldri har hatt. Gi meg innvendig ro! Magne, 16 år

Mamma har fortalt at lørdag 29. mars, til frokost, da satte jeg meg på pappas pass. 

Midt i 40-åra gikk jeg på veggen. Alt ble stadig mørkere rundt meg, så jeg gikk til legen. 

Jeg har kjent mye på ensomhet. 22. juli 2011, da blacket jeg helt ut, jeg satt i sofaen og gråt i to uker. Såret ble revet opp. Hele resten av den sommeren ble svart, helt grusom. Øyvind 13 år

Ingen snakket med meg, jeg husker bare noen klemmer fra onkler og tanter, og de sa ikke mer enn "stakkars deg!"  Johnny 12 år

Jeg fortsatte å håpe at han kanskje levde et annet sted. Disse hemmelige tankene hadde jeg veldig lenge.

Tidligere kunne jeg få gråte-utbrudd på fester hvis jeg drakk. Da følte jeg meg veldig svak, og ble lille Johnny på 12 år igjen. Jeg fikk aldri noen hjelp. Johnny 12 år

Men jeg fortsatte å håpe og vente. Han var jo alltid mye borte, men han kom alltid hjem igjen. Jeg følte meg veldig alene.

Og så er det noe mer... jeg hadde ikke noe godt utgangspunkt da pappa døde, for jeg ble seksuelt misbrukt fra jeg var fem-seks år. Men, det er uhyre viktig for meg å understreke at det ikke var pappa som misbrukte meg, pappa var tvert imot tryggheten selv. Og så forsvant han. Så hadde jeg ingen. Marianne 11 år

Så kan jeg huske at presten kom, at han tok meg i hånda, den store hånda som slukte min lille. Så sa han bare:" Dette var trist". Ikke noe mer. Og da... da husker jeg ikke mer etter dette... på lang tid.  

Jeg gikk i 2. klasse da pappa døde, og jeg husker ikke resten av barneskolen.

Jeg forteller dette for å si til andre, at selv mange år etter Kielland, er det ikke for sent å få hjelp! Det går ikke an å gjøre opp for den urett og det svik vi ble utsatt for da vi var små, men oppsøk hjelp nå! Are 8 1/2 år

Pappa ble aldri funet. Ingen andre snakket til meg. Faktisk så husker jeg ikke barndommen min. 

Feiret vi jul? Jeg kan overhodet ikke huske at vi satt rundt et middagsbord. I mitt hode er det ingen juleminner. Jeg husker ingen bursdager heller. 

Veldig snart kom en mann inn i livet mitt, en mann som ikke var snill. Jeg ble utsatt for stygge ting, overgrep. Jeg slo ham, slo ham i hodet for å komme unna. Jeg tror mamma må ha hatt store problemer på den tida. Hun var jo selv et offer, og har nok fortrengt dette også. Catharina 8 år

Jeg bestemte meg for å glemme pappa, å viske ham ut med et stort viskelær inni meg. Tom Michal, 8 år

Jeg måtte ta vare på de voksne, de måtte ikke bli lei seg. Så, jeg spurte ikke om alt det jeg lurte på om pappa. Elin, 7 år

Det var oss fire mot verden. Ingen tok kontakt, ikke noen fra kommunen heller. Hege 6 1/2 år

Helt opp i 30-åra var jeg suicidal. Rune, 5 år

Min lillebror ble født kort tid etter. Mamma har sagt at rett etter ulykken sluttet han å  sparke i magen. Thomas 3 1/2 år

Jeg ble født 6. juni 1980, inn i en stor sorg. Jeg har lenge kjent på en dødsangst om kvelden. Da jeg fikk egne barn, ble tanken på døden veldig mye sterkere. Ståle, i mammas mage

Innledning og oppsummering

SANDS Advokatfirma vil representere Kielland-nettverket i et eventuelt søksmål mot staten.

Bakgrunnen for vårt engasjement er Riksrevisjonens rapport, der det ble konkludert med alvorlige avvik og mangler, både i perioden forut for ulykken, og i den påfølgende oppfølgningen av de berørte. Rapporten ledet til en uforbeholden beklagelse fra Stortinget, på vegne av norske myndigheter.

• Stortinget ga Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i oppdrag å gjennomføre en konsekvensstudie. Studien bekreftet betydelige helseplager og lavere livskvalitet sammenlignet med befolkningen ellers.
• I tillegg fikk Universitetet i Stavanger (UiS) i oppdrag å gjennomføre et dokumentasjonsprosjekt. I dette inngikk å vurdere myndighetenes håndtering av ulykken. Forskningsarbeidet ledet til artikkelen «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken», som konkluderte med alvorlige forsømmelser, inkludert manglende etterforskning og manglende dokumenter.

Etter vår oppfatning forsterker og underbygger arbeidet som er gjort i etterkant av Riksrevisjonens rapport, basert på Stortingets bestilling, den kritikk som forelå fra Riksrevisjonens side.

Nedenfor vil vi kort redegjøre for våre vurderinger knyttet til mulige brudd på Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) (ikke uttømmende, men utgjør det vi oppfatter er nærliggende rettslige holdepunkter):

• Staten kan ha brutt EMK art. 2 om retten til liv ved ikke å ha besørget tilstrekkelig regelverk for flyttbare plattformer. Det var kjent at regelverket var svakt og tilsynet mangelfullt.
• Utilstrekkelig etterforskning av ulykken og manglende etablering av ansvarsforhold kan utgjøre brudd på EMK art. 2, samt EMK art. 13 om retten til et effektivt rettsmiddel.
• Mangelfull/fraværende oppfølging av overlevende og etterlatte kan utgjøre brudd på EMK art. 8; retten til respekt for privatliv og familieliv. Det samme gjelder manglende formidling av dødsbudskap og svakt identifikasjonsarbeid etter ulykken.

Sannsynlig brudd på EMK art. 2 – utilstrekkelig regelverk og manglende tilsyn

EMK art. 2 etablerer at enhver har rett til liv. Statens materielle plikt under art. 2 innebærer en plikt til å sørge for at det eksisterer et legislativt og administrativt rammeverk som effektivt kan beskytte og opprettholde retten til liv. Rettspraksis fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) (Öneryıldız v. Turkey) stadfester at manglende regelverk og tilsyn forut for ulykker kan medføre brudd på EMK art. 2, særlig i tilfeller hvor staten har vært klar over risikoen i forkant av ulykken.  

• Riksrevisjonen konkluderte i sin rapport med at det er alvorlig at myndighetene var kjent med svakheter i regelverket og kontrollen med flyttbare innretninger før Kielland-ulykken skjedde, uten å gjennomføre nødvendige tiltak.
• I UiS-rapporten fremkommer nye, alvorlige funn. I dette inngår at Kielland-plattformen ikke var godkjent som boligkvarter og at kun 5 av de 212 ombord hadde tatt sikkerhetskurs. Det manglet redningsvester og flere av livbåtene var umulig å låre. Bilder som ble funnet i arkivet avdekket at luker og mannhull sto åpne på ulykkesdagen, og at det gikk ledninger og kabler gjennom disse.

Etter ulykken igangsatte Sjøfartsdirektoratet flere strakstiltak i inspeksjonsrutiner, samt foretok en omlegging av tilsynsrutinene. Rutinene for kontroll av plattformens stabilitet ble skjerpet ved utvidet dokumentasjonsplikt. Sikkerhetsregelverket for flyttbare innretninger ble totalendret kort tid etter ulykken, blant annet gjennom skjerping av instrukser for sikring av løst utstyr. De betydelige regelverksendringene som kom i etterkant av ulykken utgjør etter vår oppfatning en innrømmelse av at tilsyn og regelverk var mangelfullt på ulykkestidspunktet.

Det er sannsynlig at staten har brutt EMK art. 2. Bruddet består i kjennskap til risiko og utilstrekkelig regelverk for oljeaktiviteter i Nordsjøen, og samtidig unnlatelse av å besørge et regelverk og tilsyn som effektivt kunne ha beskyttet de omkomnes og overlevendes rett til liv.

Sannsynlig brudd på EMK art. 2 og art. 13 – manglende etterforskning og etablering av ansvarsforhold etter ulykken

EMK art. 2 har også en prosessuell side som stiller krav til hva staten må gjøre ved tap av liv. Plikten innebærer at det (i) må eksistere et rettssystem som kan etablere faktum og sikre ansvarliggjøring og oppreisning, og (ii) en plikt for staten til å igangsette etterforskning (Durdaj and Others v. Albania). Å kartlegge mulig ansvar er et sentralt krav under etterforskningsplikten. 

• Riksrevisjonen konkluderer i sin rapport at det er sterkt kritikkverdig at myndighetene ikke gjennomførte en fullstendig kartlegging av ansvaret til sentrale aktører etter ulykken, og videre at det er kritikkverdig at myndighetene involverte DNV i både granskingsarbeidet og snuoperasjonen, da de også hadde andre roller i saken.
• UiS sin rapport konkluderer med at etterforskningen var mangelfull og at bevis ikke ble funnet, til tross for at bevisene fantes og var tilgjengelige. Videre fremheves det at Riksadvokaten henla saken på et svakt grunnlag, all den tid dokumentasjon tydet på at plattformen ikke var godkjent/sjøklar som boligplattform. Både Statsadvokat og Riksadvokat betvilte at dører og skott sto åpne på ulykkesdagen, til tross for at det fantes dokumentasjon som bekreftet at dørene sto åpne på ulykkestidspunktet. 

Gode holdepunkter taler for at staten kan ha brutt EMK art. 2 også på dette grunnlaget. Etterforskningen var utilstrekkelig, og arbeidet med etablering av ansvarsforhold var tilsvarende mangelfullt.

Enn videre: EMK art. 13 gir alle som opplever brudd på en konvensjonsrettighet en rett til et effektivt rettsmiddel. Faktumforhold er ofte umulig å kartlegge på egenhånd. En statlig etterforskning kan lettere kartlegge faktum og muliggjøre bruk av ordinære rettsmidler.  Statens brudd på art. 2 vanskeliggjorde dermed de berørtes muligheter til å benytte effektive rettsmidler, hvilket kan utgjøre et selvstendig brudd på EMK art. 13.

Sannsynlig brudd på EMK art. 8 – utilstrekkelig oppfølging av etterlatte og overlevende, samt manglende overlevering av dødsbudskap

Av EMK art. 8 følger det at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Det var denne bestemmelsen EMD kom til at Norge hadde brutt i Nordsjødykkersaken (Vilnes and others v. Norway). EMD konkluderte med at staten ikke hadde sørget for at dykkerne mottok informasjon som gjorde dem i stand til å vurdere risikoen arbeidet innebar for deres helse og liv.

Rettspraksis fra EMD (Vavřička and Others v. the Czech Republic) stadfester at art. 8 også pålegger staten positive forpliktelser med hensyn til å beskytte individers fysiske og mentale helse, hvilket inkluderer adekvat oppfølging av berørte etter alvorlige ulykker.​

• Riksrevisjonen konkluderte i sin rapport med at det er alvorlig at Sosialdepartementet ikke sørget for oppfølging av de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken, særlig siden departementet var godt kjent med de etterlattes behov for oppfølging gjennom det medisinske fagmiljøet.
• NKVTS konkluderer med at de berørte etter Kielland-ulykken har uforholdsmessig mange helseplager og lavere livskvalitet enn resten av befolkningen, samt at effekten av bedre oppfølging av ofrene kunne ha vært betydningsfull.

Klare holdepunkter tilsier at den manglende oppfølging av overlevende og etterlatte utgjør et selvstendig brudd på statens plikt til å beskytte individers fysiske og mentale helse etter art. 8.

Rettspraksis fra EMD (Lozovyye v. Russia) har fastslått at EMK art. 8 innebærer at de relevante myndighetene har en plikt til å sørge for at overlevende i familien er informert om dødsfallet, i de tilfeller hvor kun staten vet om et dødsfall. Riksrevisjonens rapport viser at flere av de etterlatte fikk vite om dødsbudskapet via media, og enkelte fikk ikke dødsbudskapet overlevert. Dette kan utgjøre et selvstendig brudd på art. 8.

Fagforeningen SAFE viser til Dokument 8:162 S (2024/2025) forslaget, datert 2. april 2025, og stiller oss bak dette forslaget. Både når det gjelder bakgrunn, argumentasjon og begrunnelse, men også når det gjelder forslag til løsning.

Vi ber derfor regjeringen om å etablere en egen erstatningsordning for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.

Både fordi det er riktig og rettferdig, men også fordi det vil kunne bidra til å skape ro om saken.

 Ellers stiller vi oss også bak NITO sitt innspill til høringen.

Høring Aleksander Kielland. 30.04.2025

Alexander L. Kielland ulykken i 1980 er Norges største arbeidsulykke. 123 mann omkom i Nordsjøen da plattformen kantret. For familiene og personene som ble rammet, ble livene deres og slik de hadde forestilt seg å leve, brått endret. Den dramatiske katastrofen som tok så mange liv, har preget oss som fellesskap og nasjon. 

Av de som hadde vært om bord på Alexander L. Kielland, viste det seg at kun en av fire hadde hatt noen form for kursing i sikkerhet. Resten hadde fått dispensasjon av Sjøfartsdirektoratet. Årsakene til dispensasjonene var både økonomisk og praktisk. Mange av dem som var innom plattformen skulle kun ut på kortvarige oppdrag, og det ble regnet for uforholdsmessig å pålegge krav om sikkerhetsopplæring.

Det var mange omkomne i faggrupper til Jern og metall, nå Fellesforbundet. 

Kiellandnettverket har gjort et formidabelt opplysningsarbeid og må ta æren for at det foreligger et dokument 8-forslag om erstatningsordning forde overlevende og de etterlattes familier.

LO-familien har tidligere vært tilbakeholdne med hensyn til gjenopptagelse av saken, men Fellesforbundet støtter representantforslag 162 S om en erstatningsordning for de overlevende og etterlatte etter Aleksander L. Kielland-ulykken. Med tanke på sakens natur og utvikling, bør det være en enkel sak for regjeringen å nå sette et endelig punktum.

Mohammad Afzal, rådgiver Fellesforbundet