Fremtidens havbruk - Bærekraftig vekst og mat til verden

Sjømat Norge takker for muligheten til å gi skriftlig innspill til Næringskomiteens behandling av Meld 24 (2024 – 2025).   

• Sjømat Norge stiller seg bak regjeringens ønske om en bærekraftig havbruksnæring og målet om bærekraftig vekst. Bærekraftbegrepet hviler på tre søyler: miljø- og klimamessig bærekraft, sosial bærekraft og økonomisk bærekraft.  

• Norsk havbruk bidrar med bærekraftig og sunn mat til verden, med en produksjon som er areal-, ferskvanns- og ressurseffektiv og med lavt klimaavtrykk. Næringen er avgjørende for sosial og økonomisk bærekraft langs kysten. Næringen er også viktig i en beredskapssituasjon.  

• Ny utstyrsteknologi, nye driftsformer og medisinske fremskritt har bidratt til å bedre fiskevelferden og redusert risikoen for rømming. Nye reguleringer må bidra til å forsere og ikke hemme disse positive utviklingstrekkene.  

• Havbruk er landets nest største eksportnæring. I de kommende tiårene må Norge bygge opp eksportnæringer. Stortinget bør ha ambisiøse mål og treffsikre virkemidler for utviklingen av havbruksnæringen. 

• Meldingen har et sterkt fokus på lakselus og mulig påvirkning på ville laksebestander. Tiltak for å redusere lusepåvirkning kan føre til målkonflikt med andre bærekraftmål. Tiltakene må være forholdsmessig målt mot andre viktige mål.  

• Sjømat Norge støtter regjeringens mål om størst mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Det investeres tungt i kompetanse og ny teknologi for å nå målene om styrket biosikkerhet, fiskevelferd og bærekraftig vekst. 

• Nytt havbruksregime må være faglig kvalitetssikret og praktisk gjennomførbart slik at det ikke gir utilsiktede negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i næringen, for vertskommunenes økonomi, eller for fiskens velferd. Det er vanskelig å forutse konsekvensene fullt ut. 

Hovedbudskap 

• I stortingsmeldingen presenterer regjeringen nye og radikale forslag for regulering av den norske havbruksnæringen som kan få store konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping langs hele kysten.  

• De samfunnsøkonomiske, næringsmessige eller markedsmessige konsekvensene av forslagene er ikke utredet. Det er derfor nødvendig med grundigere utredninger og vurderinger for å sikre opplyste retningsvalg før nye modeller innføres, og det forutsettes at utredningsinstruksen følges. Havbruksmeldingen gir, etter Sjømat Norge sitt syn, ikke Stortinget grunnlag for å treffe opplyste retningsvalg. Fiskeridirektoratet gir klart uttrykk for at de – på det nåværende tidspunkt – ikke er i stand til å vurdere konsekvensene av omleggingen i rammebetingelsene. Vi mener næringen og Stortinget i denne prosessen må få mulighet til å vurdere de ulike forslag opp mot hvilke direkte effekter disse har.  
• Gode beslutningsgrunnlag bidrar til at Stortinget får kunnskapsbaserte, gjennomsiktige og sammenliknbare beslutningsgrunnlag for vurdering av ulike tiltak.  

Anbefalinger 

• Sjømat Norge mener at Stortinget bør fatte vedtak om at det må gjennomføres ytterligere utredninger av alternativer og konsekvenser før prinsippbeslutninger om retningsvalg tas av Stortinget. Selskaps-MTB er i dag avgjørende for selskapenes investeringer og næringens finansielle sikkerhet.  Regjeringen forslag om å innføring av lusekvoter vil komme på toppen av andre miljøreguleringer og utslippsreguleringer. Dette kan svekke muligheten for vekst ettersom andre sektormyndigheter kan sette krav om begrensinger i biomasse.     

• Vi anbefaler at det gjøres en utredning av både regjeringens forslag til reguleringsregime og det foreslåtte reguleringsregimet i NOU 2023:23 (Havbruksutvalget), før valg av reguleringsmodell velges.  

• Sjømat Norge anbefaler at det nedsettes et bredt sammensatt utvalg som ser på og kvantifiserer den faktiske påvirkningen fra havbruksnæringen på den norske villaksbestanden og samtidig havbruksnæringens relative betydning i forhold til andre påvirkningsfaktorer, og at VKM med sin brede tillit, gis dette oppdraget. 

• Vi ber om at det gjennomføres grundige analyser av samfunnsøkonomiske konsekvenser og effekter på sysselsetting, ikke minst for kommunene langs kysten. 

• Det vil ta flere år før det blir avklaringer rundt rammebetingelsene i havbruksnæringen. Stortinget bør derfor be regjeringen så raskt som mulig iverksette en bred midlertidig miljøfleksibilitetsordning iht. anmodningsvedtak nr. 606 (2023-2024). I perioden inntil et eventuelt nytt reguleringsregime er på plass, må det være rammevilkår som ikke fryser nyinvesteringer. Stortinget må derfor være tydelige på at det skal være mulig å etablere og utvide produksjon i denne perioden, og at det gis tilgang på nye lokaliteter. 

• Godt dyrehold og god fiskevelferd er essensielt for næringen. Vi viser til Stortingets behandling av Dyrevelferdsmeldingen (Meld. St. 8 2024-2025). Denne gir gode og treffsikre virkemidler for alt dyrehold. Sjømat Norge mener at det ikke er grunnlag for å innføre egne avgifter knyttet til dødelighet eller rømming fra havbruket. 

• Regjeringen åpner for at utslippstillatelser skal kunne tidsbegrenses. Disse kvotene er basert på kjøp selskapene har gjort i varige tillatelser. Sjømat Norge ber Stortinget avvise forslaget om å innføre slik tidsbegrensning. 

• Sjømat Norge mener det bør være eget direktorat som har ansvaret for havbruksforvaltningen. Et Fiskeri- og havbruksdirektorat bør gis en næringspositiv formålsparagraf, sikre en mer helhetlig forvaltning gjennom muligheten til å overprøve sektormyndighetene. Det er behov for sterkere styring med de ulike etatene som har ansvar for havbruket.  

• Interregionalt biomassetak muliggjør i dag en optimalisering av brakkleggingsstruktur og bør søkes utvidet heller enn begrenses. Fjerning av selskapstillatelsene vil segmentere lokalitetsstrukturen, jfr erfaring fra Chile. Omgjøring av produksjon fra laks til andre arter kan medføre utfordringer med tanke på smittesikring. 

• En ny regulering må oppfylle Stortingets ønske om en høy andel bearbeiding i Norge 

• Mulighet for samdrift og samlokalisering må videreføres. For mange mindre havbruksbedrifter er samdrift helt avgjørende. Det må uavhengig av fremtidig reguleringer sikres mulighet for samdrift og samlokalisering. 

• Både stamfisktillatelser, forskningstillatelser, undervisningstillatelser og visningstillatelser spiller i dag en viktig rolle for en bærekraftig videreutvikling av næringen. Funksjonene til disse tillatelsene må videreføres innenfor et hensiktsmessig rammeverk. Regjeringen arbeider for en omstilling til et lavutslippssamfunn jfr Samfunnsopdraget for bærekraftig fôr. Sjømat Norge støtter regjeringens mål. Særskilte FoU-tillatelser for fôrutvikling er et viktig virkemiddel 

• Det er store planer for utvikling av oppdrett på nye arter. Konsekvensen av å fjerne at tillatelser er knyttet til art kan gjøre det vanskelig å etablere nye former for oppdrett 

• God fiskehelse forutsetter tilgang på nok areal. Tilgang på areal er et viktig verktøy for å sikre at havbruksnæringen driftes på en måte som gir redusert smittepress og best mulig miljømessig drift. Hovedansvaret for kystsoneplanlegging bør fortsatt ligge hos kommunene, men et havbruksdirektorat bør få innsigelsesrett overfor kommuner som ikke avsetter tilstrekkelige arealer til akvakultur. Statlige retningslinjer for planlegging i kystnære områder kan være formålstjenlig. Ansvaret bør tillegges Nærings- og fiskeridepartementet. Fiskeridirektoratet som et nytt Fiskeri- og havbruksdirektorat gis det helhetlige forvaltningsansvaret.  

Biogass Norge er interesseorganisasjonen for norsk biogassbransje. Våre medlemmer er samfunnsbyggere som omfatter private og offentlige aktører i avfallssektoren, landbruket, vann og avløp og havbruk. Biogass Norge representerer hele verdikjeden fra leverandører av utstyr, produsenter, distributører og brukere.

Biogass Norge ber om:

• Oppfølging av et enstemmig Stortingsvedtak fra 2020 om etablering av dialog med havbruksnæringen om levering av avfall til biogassproduksjon. Alternativt innføre krav om levering av avfall til biogassanleggene.

I storetingsvedtak nr. 757 i 2020 står det: «Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å opprette bransjeavtaler med landbruket og fiskeri- og havbruksnæringen med mål og tiltak for å øke leveransen av råstoff til biogassproduksjon”. I vedtaket trekkes det frem at klyngesamarbeid på tvers av bionæringene vil spille en viktig rolle i dette arbeidet. Det er viktig at vedtaket følges opp, spesielt med tanke på ordninger for fiskeri- og havbruksnæringen.

Biogass – en ny bærekraftig industri
Biogass er en viktig industri i fremtidens nullutslippssamfunn. Biogass kutter utslipp, og er en problemløser for en rekke sektorer. Også havbruksnæringen. Samtidig er kortreist norsk biogass en bærekraftig næring som kan gi minst 8 500 nye arbeidsplasser og bidra til lokal industriutvikling. Med de rette tiltakene kan 30 nye industrianlegg etableres innen 2030. Flere av disse knyttet opp i verdikjeder som omfatter biologisk avfall fra havbruksanlegg.

En biogassproduksjon på 5 Twh kan kutte 2 millioner tonn CO2 årlig.
Per i dag produseres det 0,8 Twh biogass årlig med en forventet vekst de neste to til tre årene på 1,1 Twh. Dette omfatter prosjekter som har fått investeringsstøtte fra Enova frem til desember 2024. Skal vi nå målet om 5 Twh innen 2030 må imidlertid rammene for investeringsstøtte styrkes og minst opprettholdes på nivået med 2024, som var på 550 millioner kroner.

For biogassbransjen er det også viktig at CO2 avgiften økes og settes til et nivå der det lønner seg å gjøre grønne valg i markedet.

Biogass Norge har sammen med ti andre organisasjoner utarbeidet Biogassplattformen. Den er et felles dokument fra bransjen som peker på tiltak for økt produksjon og bruk av biogass. Også tiltak som omfatter havbruksnæringen. Komiteen anbefales å se nærmere på dette dokumentet.

Link til biogassplattformen:
https://biogassnorge.no/biogassplattformen

Oppsummering av bransjeorganisasjonenes forslag til tiltak:

Produksjon

• Etablere et nasjonalt mål for produksjon av biogass på 5 TWh i 2030, og 10 TWh i 2035
• Etablere eget biogassprogram for industrielle anlegg i Bionova med tilskudd på 500 millioner årlig
• Etablere et flerårig fond for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg som sikrer forutsigbarhet
• Utrede innføring av krav til innsamling og materialgjenvinning av fiskeslam
• Opprette bransjeavtaler med fiskeri- og havbruksnæringen med mål om å øke leveransen av råstoff
• Stille likelydende krav for husholdningsavfall og husholdningslignende avfall fra næringslivet i Avfallsforskriften

 Bruk

• Biogass må inkluderes i definisjonen av nullutslipp, og må implementeres på alle forvaltningsnivå
• Øke CO2 avgiften for å øke konkurranseevnen til fornybare drivstoff
• Sikre gjennomføring av fritak i bomringen for biogasskjøretøy i hele landet 
• Fortsatt fritak for veibruksavgiften for biogass
• Innføre nasjonal plan for lade-og fylleinfrastruktur som likestiller biogass med el og hydrogen
• Rask implementering av EUs reviderte fornybardirektiv REDII og REDIII
• Innføre en nasjonal database for flytende og gassformig drivstoff, der biogass inngår
• Stille miljøkrav i offentlige anbud ved å innføre klima- og nullutslippskrav for offshore fartøy og ferger
• Utrede et omsetningskrav for biogass brukt i innenriks sjøfart og fiske
• Innføre forbud mot fossil fyring innen 2030

Bioprodukter

• Utrede insentiver for redusert bruk av fossil CO2 i veksthusnæring
• Innføre en omvendt CO2-avgift for biogassanlegg (inntekt for reduserte CO2-utslipp)
• Utrede omsetningskrav til resirkulert fosfor i gjødsel og legge til rette økt bruk av resirkulerte næringsstoffer i gjødsel
• Tilpasse gjødselvareforskriften for å åpne for mer bruk av fiskeslam og større innovasjon i produksjon og bruk av gjødselvarer

Kontaktinformasjon:
Ta kontakt med Pia Farstad von Hall, daglig leder i Biogass Norge, om du har spørsmål knyttet til notatet. Epost: phall@samfunnsbedriftene, mobil: 97100904

De siste 4 årene har årlig omsetning av matfisk i norske oppdrettsanlegg ligget på i overkant av 1,6 millioner tonn.  Marint fiskeoppdrett foregår primært i området fra Lindesnes til Russergrensa. Basert på Norske Institutt for Vannforskning (NIVA) sin årlige rapport om kildefordelte tilførsler av nitrogen (N) og fosfor (P) til norske kystområder¹, kommer 72% av menneskeskapte tilførsler av N og 87% av P fra oppdrettsnæringen, mens renseanleggene bidrar med hhv 10% og 8%.  Dette betyr at utslippene av N og P fra oppdrettsnæringen tilsvarer utslipp fra 40-50 millioner mennesker (person ekvivalenter, pe).

I forbindelse med EU sitt nye avløpsdirektiv, vil det bli stilt krav til at alle avløpsrenseanlegg i tettbebyggelser > 1000 pe vil måtte ha både primær og sekundær rensing innen 2035/2036, også i de områdene hvor marin matfiskproduksjon foregår, som er definert som mindre følsomme områder. Dette innebærer 90% rensning av partikler og reduksjon av organisk stoff med 65-70%². I dag har vi i underkant av 900 matfiskanlegg i full drift, som betyr at hvert enkelt anlegg har et utslipp tilsvarende 40-50 000 pe, som tilsvarer utslipp fra renseanlegg i byer som Molde og Ålesund.

Innføring av dette avløpsdirektivet vil trolig kreve milliard-investeringer i kommune-Norge, som igjen vil bety en betydelig økning i avløpsgebyrene innbyggerne må betale. At oppdrettsnæringen, som den klart største utslippskilde av næringsstoffer (N, P og organisk stoff) til våre fjorder og nære kystområder, ikke blir pålagt noen form for rensing blir da svært vanskelig å forstå. Myndighetene og oppdrettsnæringen bør derfor kjenne sin besøkelsestid, og utarbeide en strategi og tidsplan for overgang fra oppdrett i åpne merder til oppdrett i lukkede anlegg.  I juni 2024 vedtok Canada at alt marint oppdrett skal foregå i lukkete anlegg innen sommeren 2029. Deres hovedbegrunnelse var å beskytte ville laksebestander mot rømming og lakselus. Lukkede merder vil også redusere lakselus eksponering for matfisken, som vil innebære betydelig reduksjon i dødelighet. I tillegg vil det ikke være noe behov for antibegroingsmidler, som bla kopper og tralopyril, samtidig som utslipp av mikroplast fra merder og tilhørende infrastruktur vil opphøre. Hvis Norge gjør det samme, samt satser på sekundær rensing av avløpsvannet, vil mesteparten av utslippet av organisk stoff, og organisk bundet nitrogen også opphøre.

Mens NIVA årlig kun publiserer utslippsdata for næringsstoffer fra naturlige og ulike menneskeskapte kilder, uten noen form for videre tolkning, publiserer Havforskingsinstituttet (HI) årlige risikorapporter (jfr. Risikorapporten 2025³) hvor de rapporterer utslipp av N, P og organisk stoff fra de 13 produksjonsområdene (PO). Disse dataene baserer seg primært på ulike empiriske estimater for opptak og utskillelse av disse næringsstoffene i fiskebiomassen, fórspill mm. I NIVA sin rapport legges også slike beregner til grunn for utslippsestimatene. Det er derfor helt sentralt at disse to fagmiljøene samarbeider faglig, både i forhold til bruk av empiriske konstanter for utslipp av N, P og organisk stoff, samt hvilke ulike biomasser (i tonn) som skal legges til grunn for beregningene (omsatt fisk, stående biomasse og fiskedød), og fórmengde.

Siden N er begrensende faktor for primærproduksjon i marine miljøer, er beregninger av N- utslipp avgjørende for videre beregninger av organisk produksjon av planktonalger, tang og tare. Denne primærproduksjonen av organisk stoff, sammen med utslipp av organisk stoff fra fisk og fórspill, er videre avgjørende for oksygenforbruket i havområdene som er påvirket av oppdrettsnæringen. NIVA kom tidligere i år med en rapport om oksygentrender i norske fjord og kystområder sør for Trondheim⁴.  For å kvantifisere effekter av næringsstofftilførsler versus temperaturøkning i havet ble Sognefjorden brukt som eksempel. Her ble 2/3 av nedgangen i oksygen tillagt økt næringsstoffbelastning, mens 1/3 skyldes økt havtemperatur. Økt havtemperatur er en global trend, som gjør at fjordene tåler mindre tilførsler av næringssalter.  Det er etter vårt syn primært oppdrettsnæringen som bidrar til de økte næringsstoff-tilførslene i disse områdene. Disse nylig publiserte resultatene er bare en side av miljøproblemene fra fiskeoppdrett. Langs kysten vår rapporteres det stadig om dårligere miljøtilstand tilstand, særlig knyttet til hardbunn og våre «blå skoger». Disse rapporteringene baseres i dag primært på visuelle dokumentasjon, uten at årsakssammenhenger er godt dokumentert. De samlete næringsstoffutslippene er nå så store at man ikke lenger bare bør se på miljøeffekter rundt enkelt anlegg, men i større grad på regionale/nasjonale påvirkninger.

HI sine estimater av primærproduksjon (g C m^-2år^-1) er basert på estimerte verdier av løst uorganisk N (g N m^-2år^-1). Dette betyr at samlede utslipp av N (i tonn) i hvert produksjonsområde divideres med arealene innenfor grunnlinjen i hvert PO-område. At arealene i disse 13 områdene til sammen er rapportert å være 4300 km² større i 2024 enn i 2023 er underlig, og bør forklares. Samtidig er det svært positivt at Risikorapporten i 2025 publiserer estimerte influensområde-arealer (de nærmeste områdene til anleggene). I 2024 utgjorde disse fra 0,53% til 12,3% av grunnlinjearealene for de 13 ulike PO-områdene. Beregninger av primærproduksjon (g C m^-2år^-1) og utslipp av organisk karbon fra fisk og fòr (g C m^-2år^-1) i disse influensområdet burde derfor, etter vårt syn, også publiseres i framtidige risikorapport. Dette vil i større grad synliggjøre hvilke intervaller av næringsstoffbelastning en har innenfor de ulike produksjonsområdene, i.e. både grunnlinjeareal- og influensområde-belastning.

Angående overvåkingslokaliteter for påvirkning fra oppdrettsnæringen, poengterer risikorapportene stort sett hvert eneste år, at vi foreløpig har relativt lite kunnskap om miljøtilstanden på hardbunn i forhold til bløtbunn. Manglende overvåkingsdata og forskning, gjør at mulige effekter av næringsstoffer som N og organisk materiale på sårbare naturtyper som rugelbunn, ålegrassenger og tareskog er svært begrenset. Slike økosystemer utgjør viktige habitater for biomangfold og produksjon av villfisk i marine miljøer. Det må derfor gjøres en evaluering av dagens overvåkningslokaliteter i forhold til hvor representative disse lokalitetene er, i forhold til bla strømforholdene i områdene hvor oppdrettslokalitetene er lokalisert, og tidsoppløsningen på overvåkningslokalitetene, da biologien har betydelige sesongvariasjoner.

Siden næringsstofftilførselene (N, P og organisk stoff) fra oppdrettsnæringen trolig påvirker de marine økosystemene i våre fjorder og kystområder, mer enn det vi hittil har dokumentert, mener vi det er avgjørende at det etableres et tettere samarbeid mellom HI og NIVA, spesielt etter at NIVA sin neste tilførselsrapport, som kommer i løpet av mai 2025, også inkluderer kildefordelte utslipp av organisk stoff.

Mangelfull dokumentasjon av påvirkninger fra de betydelige utslippene av næringsstoffer til våre fjorder og kystområder bør derfor ha langt høyere prioritet framover. At dette ikke er tatt inn i Havbruksmeldingen virker derfor underlig.

Kilder:

¹ Niva rapport 7963-2024 https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/handle/11250/3126040   

 ² Norsk vann 2024 https://norskvann.no/wp-content/uploads/D2_10.15_Elisabeth_Lyngstad_Avlopsdirektivet_hvordan_ble_det.pdf 

³ HI_Risikorapporten 2025 https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2025-14   

⁴ Niva rapport 8040-2025 https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/handle/11250/3171753   

Dyrevernalliansen takker for muligheten til å gi innspill til Stortingets behandling av regjeringens havbruksmelding.

Velferdsproblemene i oppdrettsnæringen er store og økende, og den svært høye dødeligheten for fisk i oppdrett har vedvart over lang tid. Dersom målet om en bærekraftig utvikling skal nås, må fiskens helse og velferd bli ivaretatt på en bedre måte enn i dag.

Det er fremsatt store ambisjoner for videre vekst i oppdrettsnæringen, men vekstmulighetene fremover vil avhenge av hvorvidt bærekraftsutfordringene løses. Hvis ikke myndighetene tar grep som bidrar til å redusere dødeligheten og bedre fiskevelferden, står næringen i fare for å miste sin sosiale lisens og tape omdømme i eksportmarkedene.

Helt siden trafikklyssystemet ble etablert, har Dyrevernalliansen vært kritisk til utformingen. Vi mener at systemets ensidige fokus på lakselus har hatt alvorlige konsekvenser for oppdrettsfiskens velferd, og har lenge etterlyst direkte incentiver rettet mot aktørene i næringen for å fremme bedre fiskevelferd.

I meldingen foreslår regjeringen å innføre en avgift på tapt fisk. Dersom en slik avgift innrettes riktig, vil dette gi et sterkt incentiv til å bedre fiskevelferden og redusere dødeligheten. Forslaget om en tapsavgift må også ses i sammenheng med tiltakene som foreslås for å redusere næringens utslipp av lus. Disse to grepene virker sammen og kan i felleskap bidra til å stimulere til teknologiutvikling og forebygging som både skåner miljøet og bedrer fiskevelferden.

Utover forslaget om en tapsavgift, merker vi oss at regjeringen foreslår svært omfattende endringer i tillatelsessystemet. Vi stiller oss i utgangspunktet positive til den helheten som foreslås. Vi vil imidlertid advare Stortinget mot å plukke ut enkeltgrep og vedta dem isolert. Forslagene i meldingen henger tett sammen og må vurderes som en helhet.

Utfordringer med dagens system

Det er bred enighet om at dagens trafikklyssystem ikke har bidratt til å ta oppdrettsnæringens miljøbelastning ned til et akseptabelt nivå. I den grad man i dag lykkes med å redusere lusepresset, skjer dette ofte på bekostning av fiskens velferd.

Et grunnleggende problem med trafikklyssystemet er at det stimulerer til hyppig og belastende lusebehandling av oppdrettsfisken. Systemet straffer ikke oppdrettere som har høy dødelighet eller dokumentert dårlig velferd. Under dette vekstregimet er høy dødelighet en kalkulert og akseptabel kostnad, både for den enkelte oppdretter og for næringen som helhet.

Dersom dagens reguleringsregime videreføres, vil de negative konsekvensene for fiskevelferd fortsette, og det vil i praksis bli umulig å få næringen inn i bærekraftige rammer.

Dyrevernalliansen er derfor enig med regjeringen i at det ikke kan være et alternativ å fortsette å regulere oppdrettsnæringen på samme måte som i dag, og støtter ambisjonen om å erstatte dagens kollektive reguleringsregime med et nytt system som inkluderer sterkere individuelle incentiver til å drive mer bærekraftig.

Behovet for en tapsavgift

Det er en klar sammenheng mellom lusenivå, fiskevelferd og dødelighet. I områder med stort lusepress, vil næringsaktørene ha behov for å gjennomføre hyppige behandlinger som er svært belastende for oppdrettsfisken. Både håndteringen og selve behandlingen påfører fiskene stress, smerte og skader, og ikke-medikamentell behandling mot lakselus regnes i dag som en ledende årsak til dårlig velferd og dødelighet hos oppdrettsfisk.

Utfordringen med å stille strengere krav til utslipp av lus er at aktørene kan velge å svare på disse kravene med å gjennomføre mer lusebehandling og sette ut mer rensefisk, fremfor å investere i forebyggende tiltak. Dersom det førstnevnte alternativet velges, vil dette forverre velferden og føre til økt dødelighet.

Denne utfordringen ble fullstendig oversett av Havbruksutvalget, som foreslo et nytt system hvor kontrollen med lakselus skulle strammes til, uten at det fulgte med noen konkrete tiltak eller incentiver for å styrke fiskevelferden. Da NOUen ble lagt ut på høring, var vår klare tilbakemelding at ytterligere tiltak for å redusere utslipp av lakselus, slik utvalget anbefalte, vil kunne forverre situasjonen dersom det ikke samtidig tas grep for å ivareta fiskevelferden.

Det er derfor svært gledelig å se at fiskevelferdsutfordringene ved å innføre strengere lusekontroll anerkjennes eksplisitt i havbruksmeldingen. Vi vil berømme regjeringen for dette, og gi vår støtte til forslaget om å innføre en avgift på tapt fisk. Dersom en slik avgift innrettes på riktig måte, vil den være et viktig grep som kan forhindre at arbeidet med å redusere miljøpåvirkningen går på bekostning av fiskevelferden.

Helt konkret vil en tapsavgift gi et incentiv til å investere i forebyggende tiltak som kan redusere behovet for avlusing eller mer utstrakt bruk av rensefisk. Når kostnadene ved dårlig fiskevelferd økes, blir kostnadene av å investere i forebygging og velferdsteknologi lavere. Innføring av en avgift på tapt fisk anses som et samfunnsøkonomisk effektivt grep for å få ned dødeligheten, og var ett av tiltakene som ble fremhevet i en rapport som Menon Economics og Nofima utarbeidet på oppdrag fra Dyrevernalliansen i 2022.[1]

Dersom en avgift skal lykkes med å incentivere til lavere dødelighet og bedre velferd, er det imidlertid viktig at avgiften settes høyt nok til å faktisk påvirke aktørenes valg. Vi registrerer at regjeringens forslag innebærer at avgiftssatsen skal begynne relativt lavt, og at den eventuelt kan økes over tid. Selv om vi har forståelse for at det er ønskelig med en gradvis opptrapping, vil vi sterkt advare mot å sette satsen for lavt innledningsvis.

Vi ser det ellers som svært positivt at regjeringen foreslår at tapsavgiften skal være generell og at det i liten grad skal være åpent for unntak. Det er også bra at behovet for å forhindre omgåelse gjennom underrapportering fremheves. På mange områder er det i dag dårlig kvalitet på dataene som rapporteres inn. Der det foreligger gode data, som for dødelighet, er tilgangen ofte begrenset. Vi vil derfor påpeke at innføring av en avgift på tapt fisk bør kombineres med større åpenhet om tapstall på lokalitetsnivå. Dette vil understøtte avgiftens formål, og forsterke incentivene for den enkelte aktør til å redusere dødeligheten.

Dersom Stortinget ender opp med å forkaste tapsavgiften, men velger å beholde innstrammingene i kontroll med lakselus, frykter vi at dødeligheten vil øke og at velferden forverres. Vi anser derfor forslaget om en tapsavgift som avgjørende for helheten som foreslås i meldingen.

Krav til fiskevelferd i nytt system

Vi merker oss også at regjeringen foreslår en rekke forenklinger i dagens tillatelsessystem. Blant annet foreslås det å fjerne mengdebegrensning, artsbegrensning og driftsvilkår fra akvakulturtillatelsen. Dersom dette skal gjennomføres, er det avgjørende viktig at grunnleggende krav til fiskevelferd ivaretas gjennom annet regelverk.

En rekke av de store aktørene i oppdrettsnæringen har varslet planer om å investere i ny teknologi, og vi må anta at det vil testes ut flere nye driftsformer de kommende årene. Denne utviklingen understreker behovet for å få på plass mer konkrete krav til akseptabel drift.

Et alternativ kan være å utarbeide en forskrift for hold av oppdrettslaks, etter modell fra holdforskriftene i landbruket. I en ny forskrift kan det da fastsettes tydelige minimumskrav som er relevante for ivaretakelse av fiskens velferd. Dette vil kunne bidra til å sikre at fremtidige driftsformer ikke går på akkord med fiskevelferden, og samtidig lette Mattilsynets arbeid med å føre tilsyn med næringen.

Referanser

[1] Grønvik, O. et al., Virkemidler for redusert fiskedødelighet i oppdrettsnæringen, URL: menon.no/wp-content/uploads/2022-158- Virkemidler-for-redusert-fiskedodelighet-i-oppdrettsnaeringen.pdf, Rapport, 2022.

1. Mangelfullt utredet, prematurt og unødvendig forslag om alvorlige inngrep

Havbruksmeldingen foreslår å gripe inn i akvakulturtillatelsene som har vært fundamentet for havbruksnæringen i mer enn 50 år. Behovet er ikke grunngitt og hva som kommer i stedet er uklart. Det foreslås et luseregime som kan medføre nedlegging av havbruk i store regioner, uten at kunnskapsgrunnlaget krever det. En av Norges største og viktigste distriktsnæringer bør ikke være styrt av hastverk, kunnskapsløshet og manglende utredning.

2. Meldingen bygger på uriktige premisser

Det er ingen uenighet om mål og intensjoner: Lusenivåene skal være lave, dødeligheten blant oppdrettsfisk skal ned og velferden skal være god. Utviklingen i produksjonsområde 3 og 4 er i så måte oppløftende. Lusenivåene i Vestland er historisk lave – som resultat av virksomhetenes langsiktige, koordinerte arbeid. I 2025 er også dødeligheten i anleggene kraftig redusert.

Departementets påstand om "… fremdeles høye utslipp av lakseluslarver i flere produksjons-områder, særlig på Vestlandet", stemmer ikke.

Meldingen er også villedende når det gjentatte ganger hevdes at systemet regulerer og fortsatt skal regulere "den faktiske påvirkningen fra akvakultur". Forslaget er at:

"Beregningen av akseptabelt utslipp kan gjøres med modellverktøyene som brukes i trafikklyssystemet, det vil si ved bruk av modeller for estimert lakselusindusert dødelighet hos postsmolt av laks ved Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og SINTEF.". (uthevet her).

Faktisk påvirkning er noe annet enn estimert påvirkning.

Departementet nevner ikke at det er store avvik mellom modellene og at disse stadig må endres. Endringen av HIs modell i 2023 avdekket f.eks. betydelig overestimering av dødelighet. Bildet av vedvarende "røde" tall i Vestland, var feil.

Flere vitenskapelige artikler og rapporter viser at trafikklyssystemet systematisk overestimerer dødelighet. Forklaringer kan bl.a. være:

• Estimert utvandringsmønster for villaks er feil
• Lusedødelighet er ikke tatt med i alle metoder
• Det er ikke skilt mellom lakselus og skottelus ved telling
• Tall fra "observasjoner" er ikke representative
• Tålegrensen for lus er satt for lavt
• Dårlig treffsikkerhet har ført til nye "metoder" innført i 2022 og 2023 som innebærer at trafikklyssystemet praktiseres i strid med Stortingets forutsetninger fra 2015 og 2019

Departementet er kjent med innvendingene, men vil videreføre systemet – uten utredning og drøfting. I meldingen vises det til nok en rapport fra HI (Sandvik et.al., 2025), med feil:

• Det angis en metode for å "beregne" maksimal produksjon for å nå 10 % dødelighet, ved bruk av modeller, men tallene fra HI er ikke vektet mot smoltproduksjonen i elvene.
• Estimatene som brukes er fra før modellene ble korrigert av HI i 2023, og er dermed feil.
• Samlet tegner dette igjen et bilde av høyere dødelighet enn hva som er tilfellet.

Arbeidsgruppen ("Myklebust-utvalget") bygger på samme uriktige tall når det hevdes at trafikklyssystemet ikke bidrar til å oppnå Kvalitetsnormen.

Havbruksbedriftenes innvendinger samsvarer med kritikken i Den internasjonale evaluerings-komiteens (EvalComm) rapport 21. desember 2021 som Departementet ikke har fulgt opp.

3. Villedende om Kvalitetsnormen for villaks, vannforskriften og behovet for tiltak

Departementet mener det haster å innføre lusekvoter basert på kun 10 % lakseluspåvirkning på ville laksebestander (meldingens side 67):

 "Arbeidsgruppen […], konkluderte med at grønt lys i trafikklyssystemet normalt vil gi villaksbestandene tilstrekkelig beskyttelse mot et for høyt lusepress (Myklebust et al., 2024). Et lusenivå basert på det grønne lyset i trafikklyssystemet vil derfor gjøre det tilstrekkelig lite sannsynlig at det blir brudd på målene i vannforskriften og kvalitetsnormen grunnet utslipp av lakselus alene."

Departementet gir feilaktig inntrykk av at Kvalitetsnormen krever radikale lusetiltak for å beskytte villaksbestandene.

For det første klargjorde Arbeidsgruppen at "de fleste bestandene når gytebestandsmålet". Dette innebærer full reproduksjon og at det ikke er behov for å beskytte villaksen. Ifølge gruppen er det "høstingspotensialet som i størst grad er styrende for måloppnåelsen i delnormen". Arbeidsgruppen viste også til at det i vannforskriftarbeidet er "… tatt forbehold om at «høstingspotensialet til en villaksbestand […] ikke uten videre [kan] legges til grunn når måloppnåelse etter vannforskriften skal vurderes», fordi dette regnes som «brukermål i arbeidet med vannforskriften." Disse premissene nevnes ikke i Havbruksmeldingen, men innebærer: 

• Høstbart overskudd angir potensial for fangst av villaks. Fangst beskytter ikke villaksen.
• De fleste elvene i PO3 og PO4 oppnår gytebestandsmålene som betyr full reproduksjon. I unntakstilfellene hvor gytebestandsmål ikke oppnås, er årsakene knyttet til kraftutbygging og parasitten Gyrodactylus salaris – ikke lakselus fra havbruk.

For det andre erkjente departementet under arbeidet med implementering at trafikklyssystemet "ikke skal bidra til at kvalitetsnormen for villaks skal nåes" (notat 1. november 2016).

Argumentene om kvalitetsnormen og vannforskriften er feil.

Mangeårig forskning viser at utviklingen i de ville bestandene av laks og ørret i Vestland har vært god. Dette samsvarer med konklusjonene fra ICES om «Full reproductive capacity».

4. Grunnlaget for Havbruksmeldingens lusekvoteforslag svikter

I tillegg til svikten nevnt ovenfor, vises det til vurderingene fra Fiskeridirektoratet som er statens øverste fagorgan for havbruksforvaltningen i Norge. På side 79-80 i Etatsgruppens rapport 10. april 2025 vurderes justeringer innenfor dagens trafikklyssystem opp mot nytt lusekvotesystem:

"Per i dag har Fiskeridirektoratet ikke et tilstrekkelig faglig grunnlag for å kunne gi en forsvarlig anbefaling opp mot ett eller begge alternativene. Til dette gjenstår det for tungtveiende spørsmål og uavklarte konsekvenser for næringen og myndighetene." (uthevet her).

Det er alvorlig når det øverste fagorganet ikke kan gi en forsvarlig anbefaling og ber om utredning. Fiskeridirektoratets innsigelser er likevel ikke nevnt i Havbruksmeldingen. Når Fiskeridirektoratet ikke har hatt et tilstrekkelig faglig grunnlag, er det vanskelig å se at departementet har hatt det.

5. Stortinget bes returnere meldingen med anmodning om et forsvarlig faglig grunnlag

Stortingets behandling av meldingen må lede til at ulike forslag, med premisser, skal utredes i tråd med utredningsinstruksen og deretter sendes på ny høring:

(1) Rammebetingelsene for havbruksnæringen må vurderes ut fra hva som er virksomt, men minst mulig inngripende. Dialog med næringen er påkrevd.

(2) Det må gjennomføres en uavhengig utredning av sentrale svakheter i trafikklyssystemet og dets modeller, bl.a. slik rapporten fra EvalComm og eksterne fagmiljø anbefaler.

(3) Det må nedsettes et utvalg som gjennomgår og evaluerer trusselbildet for villaks. Utvalget må ha en bred sammensetning, bestå av medlemmer som er uavhengige og med kompetanse innenfor biologi, statistikk og virologi. Hvis departementet tillates å opprettholde sitt ensidige og ugrunnede perspektiv på "lakselus fra havbruk", vil andre og mer virkningsfulle tiltak for å ivareta villaks bli oversett.

(4) I påvente av en eventuell ny, utredet regulering, må Stortinget anmode om at reguleringen om bruk av nedregulert produksjonskapasitet utvides til å inkludere nøytral produksjonsteknologi (nedsenkbar og semilukket), storsmolt og variabel MTB (lavere MTB under villaksens utvandring, høyere resten av året). Dette kan være midlertidige løsninger som opprettholder investeringsevne og sysselsetting.

I både NOU 2023:23 og Havbruksmeldingen erkjennes at nedreguleringer i trafikklyssystemet ikke er et virksomt verktøy. Stortinget må be departementet avstå fra ytterligere nedtrekk, inntil et eventuelt nytt regelverk er vedtatt.

Kjære komitemedlemmer.

Regjeringen ser ut til å ha utelatt klima fra havbruksmeldingen. Til tross for at næringen står for store klimagassutslipp, og har et betydelig potensial for utslippskutt, leverer havbruksmelding få konkrete klimakrav og virkemidler. 

Jeg vil løfte tre grep som er avgjørende for å kutte klimagasser fra havbruksnæringen, noe vi mener er viktig for å få en mer bærekraftig næring med godt omdømme.

Punkt 1: Klimakravet til fartøyene må raskt på plass, og de må strammes inn.  

Regjeringen har lovet krav om lavere utslipp fra havbruksfartøy, og sjøfartsdirektoratet har allerede utredet nullutslippskrav for servicefartøy. Dette er et viktig skritt i riktig retning, men i seg selv for lite ambisiøst.

Fartøy som brønnbåter, slakteskip/bløggebåter og fraktskip for fôr og ensilasje, ser ikke ut til å bli omfattet av kravet, til tross at disse utgjør en betydelig del av utslippene. Uten en strategi for å håndtere disse gjennom reduksjonskrav eller insentiver for lav- og nullutslippsløsninger, vil de største utslippene i havbruksnæringen fortsette. Når regjeringen selv peker på behovet for en mer bærekraftig næring, men unnlater å stille krav til løsninger som allerede finnes, sender det et signal om at klimahensyn fortsatt er sekundært i norsk havbrukspolitikk.

Punkt 2. Økt slamhåndtering kan bidra til økt biogassproduksjon og bedre lokalt vannmiljø.

Potensialet for oppsamling og utnyttelse av slam er enormt. Ved å satse på oppsamling og utnyttelse av slam, kan vi både redusere klimagassutslippene og skape nye økonomiske muligheter i en sirkulær bioøkonomi, som eksempelvis biogassproduksjon, fôr- og gjødselprodukter. I tillegg er slamhåndtering viktig for miljø og lokal vannkvalitet. Derfor er det skuffende at havbruksmeldingen ikke har større ambisjoner for oppsamling- og utnyttelse av slam.  For å bedre kontrollen over slam og utslipp fra næringens slam og avfall, foreslår ZERO at det må innføres et krav til oppsamling av slam, samt at klimagassutslipp fra slam og andre biogene kilder må utslippsføres som en del av virksomhetens scope 1 utslipp. Dette vil intensivere oppsamling og utnyttelse.

Bare i dag ligger potensialet på 1,3 TWh biogass fra slam, med en forventet femdobling hvis næringen vokser som tenkt. Til sammenligning; produksjonen av biogass var i 2024 på 0,8 TWh. Økt produksjon av biogass kan erstatte fossil olje og gass hos norske industriaktører i distriktene, samt i sjø- eller langtransport.

Til slutt: Norge må ta ansvar som en av verdens fremste havbruksnasjoner.

Havbruksmeldingen løfter viktige utfordringer for næringen, men ser ut til å glemme klima, og at Norsk havbruksnæring er en del av en global verdikjede og kan bidra til å løse mange utfordringer for norsk industri. Fiskeslam inneholder kritiske råmaterialer som fosfor, samt andre næringsstoffer som kan tilbakeføres til verdikjeden som organisk gjødsel eller fôringredienser, og på denne måten redusere utslippene fra verdikjeden. Dette vil også gjøre verdikjedene for oppdrett kortere og mindre sårbare for geopolitisk uro. I tillegg kan næringen bidra til å redusere kraftunderskuddet i Norge gjennom biogassproduksjon. Havbruksmeldingen glemmer å løfte blikket og se koblingen til industri. Havbruk er nettopp en næring hvor Norge kan innovere på teknologi og nullutslippsløsninger som vil skape nye industrier og flere lokale arbeidsplasser, samtidig som den blir mer bærekraftig for klima og miljø og sikrer omstilling av næringen.

ZERO mener at Norge som en havbruksnasjon har et særskilt ansvar for å utvikle og drive frem nullutslippsløsninger i næringen. Ikke bare for lakselus, men for klimagasser fra fartøy, slam og avfall. Vi må tørre å stille krav til næringen og drive innovasjonen gjennom en blanding av pisk og gulrot, og vi må sikre konkrete satsinger og mål som øker forutsigbarheten og investeringsviljen i bransjen.

Så til slutt vil jeg gjenta de 3 budskapene:

• Klimakrav til fartøy må raskt på plass og strammes inn.
• Slamoppsamling og utnyttelse er en mulighet for norsk samarbeid mellom blå- og grønn sektor, norsk bioøkonomi og matberedskap.
• Norge må være sin posisjon bevisst, og ta ansvar for, men også benytte muligheten til, å utvikle nye fremtidsrettede industrier for nullutslippsløsninger både innen klima, miljø og lakselus.

Vi ser frem til det videre arbeidet med havbruksmeldingen, og er selvsagt tilgjengelig dersom det skulle være noen spørsmål. Takk for oppmerksomheten!

Cod Cluster ønsker å gi innspill til den kommende havbruksmeldingen, Meld. St. 24 (2024–2025), med mål om å styrke kysten og sikre en bærekraftig næringsutvikling. Vi ser torskeoppdrett som et av våre satsingsområder og det neste industrielle løftet for Norge. Samtidig ønsker vi å bidra til en melding som favner bredt og gir gode rammer for framtidsrettet verdiskaping.

Satsing på nye arter

Vi mener at politisk vilje og målrettet satsing er avgjørende for utviklingen av nye arter innen havbruk. Torsk er et eksempel på en art som har behov for spesifikke rammebetingelser som reflekterer dens særtrekk. Havbruksmeldingen bør tydelig speile torskeoppdrett som en framtidsrettet næring med stort potensial for verdiskaping, sysselsetting og bærekraftig matproduksjon.

Samarbeid og organisering

Det er viktig å sikre et godt samarbeid mellom næringen, sektormyndighetene, embedsverket og politikere. Meldingen fokuserer på store endringer, men det er usikkert om vi er riktig organisert for å møte de ønskede konsekvensene av disse endringene. Vi oppfordrer til en tydeligere strategi for hvordan aktører kan jobbe ilag for å maksimere aktiviteten langs kysten.

Videreforedling og aktivitet langs kysten

En viktig utfordring som ikke er tilstrekkelig adressert i meldingen er behovet for økt bearbeiding av norsk råstoff. Videreforedling skaper helårlig aktivitet og bidrar til bærekraftige kystsamfunn. Skal Norge fortsette å være en råvareleverandør, eller bør vi satse på å øke verdiskapningen gjennom bearbeiding? SINTEF har estimert at 19 000 årsverk innen fiskeforedling i EU direkte knyttes til import av norske råvarer, en betydelig økning fra 13 000 ved siste analyse. Cod Cluster har et ambisiøst mål om å øke antallet helårlige arbeidsplasser innen bearbeiding med 1000 personer innen 2030 langs Norges kyst.

Et helhetlig perspektiv

Vi må tenke større enn bare frem til kaikanten og merdekanten. Norge må maksimere potensialet av råstoffet som vi har tilgjengelig og sikre at aktiviteten og arbeidsplassene forblir langs kysten. Meldingen bør reflektere en strategi som legger til rette for økt aktivitet og verdiskapning basert på norsk råstoff.

Oppfordring til utredning

Cod Cluster ser mange gode forslag i meldingen, men vi understreker viktigheten av grundige utredninger for å sikre at konsekvensene av store endringer blir godt forstått. Vi er klare til å bidra med vår kunnskap og erfaring for å sikre at meldingen oppnår sitt fulle potensial.

Konklusjon

Cod Cluster er positive til den nye havbruksmeldingen og ser på den som en viktig mulighet for vekst på kysten. Gjennom tydeligere fokus på torskeoppdrett, samarbeid, organisering og videreforedling kan vi ilag bygge en sterkere, mer bærekraftig og fremtidsrettet havbruksnæring i Norge.

Legemiddelindustrien (LMI) takker for muligheten til å gi innspill til meldingen. LMI representerer selskaper som utvikler vaksiner og legemidler til fisk, og ønsker å peke på betydningen av dagens rammeverk for forskning og innovasjon i havbruksnæringen.

Dagens system med særtillatelser, herunder forskningstillatelser, legger godt til rette for forskning og utvikling av nye løsninger innen fiskehelse og -velferd. Disse tillatelsene gir reell mulighet til å gjennomføre industriell forskning under produksjonsnære forhold, noe som er avgjørende for å utvikle effektive og bærekraftige legemidler og vaksiner til oppdrettsfisk.

Regjeringen varsler i meldingen at særtillatelser, inkludert forskningstillatelser, skal vurderes på nytt, og at hensynene bak enkelte tillatelser kan videreføres. LMI mener det er avgjørende at næringskomiteen gir tydelige føringer for hvordan slike tillatelser skal videreføres i et fremtidig system. Det må ikke være tvil om at det fortsatt skal være mulig å gjennomføre forskningsprosjekter i kommersielle omgivelser – uten å bli hemmet av økt risiko, høyere kostnader eller manglende forutsigbarhet.

Et konkret eksempel er PHARMAQ, et medlemsselskap i LMI, som i dag opererer fire forskningstillatelser i samarbeid med oppdrettere. Siden PHARMAQ ikke har egne produksjonsanlegg, er denne samarbeidsmodellen avgjørende for deres mulighet til å gjennomføre forskning i praksis. Resultatene deles raskt med både fiskehelsepersonell, oppdrettere og myndigheter, og bidrar til kontinuerlige forbedringer i fiskehelse og -velferd. Rundt 470 millioner fisk vaksineres årlig med basisvaksiner fra PHARMAQ i Norge alene.

Forslaget om å konvertere tillatelser til lokalitetsbaserte enheter uten biomassebegrensninger skaper usikkerhet. For forskningsprosjekter som er avhengige av samarbeid med oppdrettere, vil det nye systemet kunne medføre økt risiko og svekket insentiv for deltakelse. Dette kan i verste fall føre til at verdifull forskningsaktivitet ikke lar seg gjennomføre – ikke på grunn av manglende vilje, men fordi insentivene som i dag ligger særtillatelsene bortfaller. 

Det er etter LMIs vurdering et klart misforhold mellom regjeringens mål om å legge til rette for innovasjon i havbruket og konsekvensene av å svekke ordningen med særtillatelser. Hvis dagens forskningsmuligheter begrenses, vil det være til hinder for den omstillingen meldingen ønsker å legge til rette for.

LMI ber derfor næringskomiteen:

• slå fast at dagens ordning med forskningstillatelser har vært og fortsatt er et nødvendig virkemiddel for innovasjon og bærekraft i havbruksnæringen,
• sikre at et nytt tillatelsessystem ikke svekker muligheten til å gjennomføre forskningsaktiviteter under kommersielle betingelser,
• be regjeringen utrede ordninger som reduserer risikoen for oppdrettsselskaper som samarbeider med forskningsaktører. Et fremtidig tillatelsessystem må anerkjenne og støtte opp under aktører som PHARMAQ, som gjennom sin forskning spiller en nøkkelrolle i å sikre bedre fiskehelse og en mer bærekraftig havbruksnæring.

Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) er et tverrpolitisk nettverk med 85 medlemskommuner. Våre medlemmer er vertskap for over 80 prosent av all oppdrettsproduksjon i Norge.

Bærekraftig sjømatproduksjon er en av kystens viktigste næringer. Norge er en av verdens fremste sjømatnasjoner og troner øverst som verdensledende innen oppdrett av laks, med en produksjon som utgjør over halvparten av den globale. I 2024 eksporterte vi sjømat for 175 milliarder kroner. Derfor er sjømatnæringen ikke bare viktig i dag, men også en av våre viktigste inntektskilder for fremtiden.

Stabile rammevilkår er avgjørende for bærekraftig havbruksutvikling. Stortinget må sikre at havbruks-meldingen fremmer langsiktig vekst langs kysten, til det beste for næring, lokalsamfunn og nasjonen. Kortsiktige politiske hensyn må ikke undergrave dette. En uforutsigbar politikk vil hemme investeringsviljen og innovasjonskraften, og dermed få alvorlige konsekvenser for arbeidsplasser og sårbare kystsamfunn. NFKK forventer alle partier tar ansvar for å finne brede forlik.

NFKK er opptatt av at fiskevelferden må bli bedre, og at det må lønne seg å drive med god fiskehelse. Dagens løsning med kollektiv straff må erstattes med målrettede tiltak. Videre må konsekvensene av dårlig miljøtilstand forsterkes, samtidig som må vi ha virkningsfulle insentiver for å stimulere til investeringer i bærekraftige løsninger.  Balanse mellom nasjonale mål og lokale interesser er nøkkelen til ansvarlig og bærekraftig forvaltning. Forvaltningen av sjøområdene må styres av en helhetlig, kunnskapsbasert tilnærming med kommunal forankring og selvbestemmelse.

Dagens forvaltningsregime har ikke lykkes med å oppnå de nasjonale ambisjonene om vekst. Det eksisterende regelverket er rett og slett ikke tilpasset en bærekraftig utvikling, som forutsetter økt produktivitet og lønnsomhet, samtidig som det miljømessige fotavtrykket reduseres. I tillegg tas det i for liten grad høyde for den raske teknologiske utviklingen og fremveksten av nye og mer miljøvennlige produksjonsformer innen havbruksnæringen.

NFKK har lenge etterlyst politisk handlekraft for å skape fremtidens bærekraftige havbruk, og vil gi regjeringen honnør for at de har vist handlekraft og foreslått et overordnet rammeverk for ny havbruksregulering.

Forslaget imøtekommer fjord- og kystkommunenes forventninger, men samtidig er det et spørsmål om forslaget overordnet sett vil fungere i praksis. Det er en rekke områder som må utredes før det følges opp med reguleringer. Det er derfor viktig at det kommer klare forventninger fra Stortinget til hvordan disse områdene skal følges opp videre. Økt kunnskap er avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling og hensiktsmessig implementering av nye tiltak, samtidig som kontinuerlig kunnskapsutvikling i tett dialog med næringsaktørene er helt essensielt for å møte fremtidens utfordringer og muligheter.

En stor omveltning av reguleringsregimet vil kreve overgangsordninger. Så langt NFKK kan se, legger ikke forslaget opp til det. Mange selskaper vil ha behov for å tilpasse seg et nytt forvaltningsregime, og for å imøtekomme kravene i forslaget vil det mest sannsynlig kreve store investeringer for å opprettholde dagens produksjon. Det vil også sette press på byråkrati som skal følge opp. NFKK forventer overgangsordninger som sikrer en hensiktsmessig overgang til et nytt forvaltningsregime.

Under følger nærmere kommentarer til forslagene i meldingen og konsekvenser av dem:

Forslaget om å erstatte trafikklyssystemet (TS) med regulering av lusepåvirkning er i tråd med forventningene fra NFKK om å erstatte kollektiv straff med målrettede tiltak. NFKK støtter tanken om å regulere etter faktisk påvirkning, men er usikker på om videreføring av parameterne i TS vil fange opp faktisk påvirkning. Er for eksempel måten man teller antall lus på riktig?

Forslaget om å fjerne mengdebegrensning i akvakulturtillatelser overgår forventningene til NFKK om virkningsfulle insentiver. Likevel vil det være begrensninger som følger av annet sektorregelverk. Konsekvensene av forslaget på f.eks. vertskapskommunenes inntekter, innenlands bearbeiding, undervisningstillateler m.m. må vurderes nøye.

Forslaget om en avgift på tapt fisk er en klar innstramming av konsekvensene ved dårlige miljøstand og rømming, og er i tråd med NFKKs forventning om å forsterke konsekvensene av dårlig miljøstand. NFKK støtter også forslaget om en lav avgift i starten med en opptrapping, men det er viktig at avgiften ikke blir til hinder for selskapenes evne til å investere i bærekraftige løsninger.

NFKK støtter intensjonen om enklere helhetlig planlegging for kommunene, men savner løsninger på hovedutfordringene: avklaring av nye lokaliteter, kompleksiteten i dagens fragmenterte forvaltning og mange aktører. Meldingen diskuterer ikke utfordringene med innsigelser, saksbehandlingstid eller forholdet mellom etater. NFKK understreker at et nytt regime må løse (ikke bare flytte) utfordringene, og foreslår å samle forvaltningsoppgavene under et Fiskeri- og havbruksdirektorat. Det er også uklart hvem som skal utrede lokalitetenes beskaffenhet før auksjon. Dette bør løses gjennom en helhetlig utrulling av marine grunnkart eller andre indikatorer langs kysten.

Oppdrett benytter eksklusive rettigheter til å bruke areal i den kommunale sjøallmenningen. Dette medfører lokale ulemper som må kompenseres. Vertskapskommunene må sikres sin rettmessige andel av verdiskapingen ved en overgang til et nytt regime. For å sikre nødvendig tilrettelegging og investeringer i kystkommunene, trengs stabile insentiver som gir vertskommunene en rettferdig og mer forutsigbar andel av verdiskapningen fra oppdrettsnæringen. Uten rettferdig kompensasjon for bruk av lokale ressurser risikerer man å svekke samfunnskontrakten, redusere lokal støtte til næringen og undergrave tilliten til forvaltningen. Det er viktig at vertskommunene sikres en kompensasjon som minst er på dagens nivå. Det kan løses med en opptrapping av produksjonsavgiften.

Fjerning av mengdebegrensningen (MTB) vil medføre at ordningen med interregionalt biomassetak faller bort og det vil fjerne insentivet å foredle en «høy andel» av fisken innenlands. Det vil være svært uheldig for innenlands bearbeiding og påvirke arbeidsplasser langs kysten negativt. NFKK mener det bør innføres andre insentiver for å sikre innenlands bearbeiding.

Regjeringen foreslår å videreføre tillatelser til særlig formål med gjeldende tidsbegrensninger og øvrige vilkår som ligger til grunn for tildelingen. NFKK mener at av undervisnings- og visningstillatelser er en kritisk komponent i framtidens sjømatnæring, og må ivaretas og bevares i et nytt forvaltningsregime.

Et mangfold av selskaper er viktig for å sikre en mer dynamisk, robust og bærekraftig havbruksnæring som er bedre rustet for fremtidige utfordringer og muligheter. Det er viktig at havbruksreguleringen ivaretar og har insentiver til å styrke mangfoldet av selskaper i næringen. Gode overgangsordninger kan hjelpe de mindre selskapene med å klare omstillingen til et nytt reguleringsregime.

Oppsummert

Nettverk fjord- og kystkommuner forventer stabile rammevilkår som legger til rette for vekst. Kyst-Norge oppfordrer derfor alle politiske partier på Stortinget til å ta et felles ansvar for framtiden til denne viktige næringen. Stortinget må sikre at havbruksmeldingen blir et verktøy som fremmer langsiktig vekst langs kysten, til gode for næring, lokalsamfunn og nasjonen.

Natur og Ungdoms høringssvar til stortingsmelding “Fremtidens havbruk - Bærekraftig vekst og mat til verden” 

Vi takker for muligheten til å gi innspill. Under følger våre kommentarer. 

Oppdrettsnæringen er en viktig næring for Norge, men næringen har i dag enorme miljøproblemer. Utslipp fra anleggene, spredning av lakselus, rømming og dårlig dyrevelferd er problemer næringen har slitt med i årevis. Oppdrettsnæringen er i ferd med å ta knekken på de ville laksebestandene, og er en stor belastning på fjordene våre. I tillegg trues kysttorsken av torskeoppdrett. 

Nok er nok, det haster mer enn noen gang å iverksette tiltak. 

Lukkede merder er løsningen 

Vi er nødt til å flytte produksjonen fra åpne til lukkede merder, slik at lakselus ikke slipper inn eller ut av anleggene, man hindrer rømming, og får samlet opp slammet fra merdene. Det vi først og fremst reagerer på med denne meldingen, er at den ikke legger opp til en rask omstilling til en slik lukket teknologi. Vi frykter at tiden skal løpe fra oss, og at villaksen utryddes og fjordene våre ødelegges mens foreslåtte tiltak utredes og behandles.  

Vi støtter Regjeringens forslag om at en lusekvote skal reguleres etter oppnåelse av Kvalitetsnorm for villaks, og etter mål om mindre enn 10% dødelighet på ville laksefisk grunnet lakselus alene. En luseavgift er helt feil vei å gå, det skal ikke være mulig å kjøpe seg fri fra miljøproblemene. Sanksjonene for å overstige lusekvoten må være strenge og føre til et nedtrekk i produksjonen, og at produksjonen flyttes til lukkede merder. Økonomiske sanksjoner duger ikke.  

Vi er skeptiske til om Regjeringens forslag til tiltak vil fungere i tilstrekkelig grad for de samlede problemene oppdrettsnæringen står overfor. Meldingen fokuserer tungt på luseproblematikken i oppdrettsnæringen, og tar ikke ordentlig for seg de andre problemene, som rømming og utslipp fra anleggene. Vi frykter at denne ordningen ikke vil føre til en ordentlig satsning på lukket teknologi, men heller føre til økt kjemikaliebruk eller til en satsning på teknologi som ikke reduserer utslipp av noe annet enn lus. Det må innføres strengere krav til forurensning fra de åpne merdene, og tilsynsmyndighetene bør styrkes. Vi vil igjen understreke at en overgang til lukket teknologi er løsningen. 

Torskeoppdrett 

Regjeringens forslag til oppheving av artsbegrensing i tildelingen av akvakulturtillatelser, vil kunne føre til en stor økning i lokaliteter som driver oppdrett av andre arter som torsk. Oppdrett av torsk fører ikke til utslipp av lakselus, men har derimot andre store problemer som gyting i merd, sykdomsspredning og rømming. Torskeoppdrett utgjør en stor risiko for de ville bestandene, noe Regjeringens forslag ikke tar hensyn til. Vi ber Stortinget avvise forslaget om å fjerne artsbegrensning i akvakulturtillatelser, og fordi risikoen er så stor, mener Natur og Ungdom at det ikke må drives oppdrett av torsk i Norge. 

Konklusjon 

Alt i alt frykter Natur og Ungdom at havbruksmeldingen legger opp til en for liten og treg omstilling av næringen, og mangler både ambisjon og potensiale for en reell overgang til lukket teknologi. Vi er helt avhengige av å ha levende fjorder både i dag og i fremtiden, og da er vi nødt til å iverksette tiltak som faktisk fungerer. Vi trenger en rask overgang fra åpne til lukkede merder, og det haster. 

SalmonTracking2030 Nasjonalt den største og lengstlevende forskning på villaks og sjøørret

Bakgrunn

 Igangsatt i 2017 i PO3/PO4 – Vestland Fylke. I dag overvåkes ca. 50 elver totalt sett.

1. Ledet av en uavhengig forskergruppe og har fire forskerteam engasjert: Rådgivende Biologer/Skandinavisk Naturovervåking/AquaLife/NMBU/NTNU/ UiB/UiS/Biota/Marine Prospects/UiN/Akvaplan-Niva mfl.
2. Arbeider med å styrke kunnskapsgrunnlaget om villaks og sjøørret i PO3/PO4: bestandsutvikling, vandringsmønstre/-veier, prematur tilbakevandring, overvåking av aluminium på fisk, kartlegging av genetisk bredde i elv/regionalt mm.
3. Forskningen er feltbasert og en bruker avansert kamerateknologi i elver, akustiske merker og datachip i laks og sjøørret, tar ut helsestatus, har antenner utplassert i elver/innsjøer/fjorder/samler data fra øverst i elv til kyst, driver forskning på metoder for å unngå lus mm. Samtidig gjennomgås helhetlig forskning på laks og sjøørret.
4. Ferdige resultat publiseres internasjonalt. Så langt ca. 15 publikasjoner. Flere master og PhD-stipendiater har gjennomført feltstudier knyttet til sitt forskningsarbeid.
5. Er finansiert av havbruksnæringen i PO3 og PO4, med tilleggsfinansiering av Havbruksnæringens Forskningsfond, Vestland Fylkeskommune mfl. Er så langt bruk nærmere 200 millioner kroner.

Resultater

1. Det står bedre til med villaks og sjøørret i PO3 og PO4 enn det som har vært kommunisert utad de siste årene, men situasjonen kunne vært bedre i enkelte elver.
2. Gytebestandsmålet for laks (at elven klarer å reprodusere seg) nås i de aller fleste elvene, og det er høstbart overskudd i flere elver, men for sistnevnte er det fortsatt et potensial.
3. Villaksen vandrer inntil 14 dager tidligere ut av elv enn først forutsatt i trafikklysarbeidet.
4. Både villaks og sjøørret går ut i pulser (hovedtyngden konsentrert i 2 – 4 topper).
5. Det er registrert ulike mønstre i ulike elver:

• - Noen er mer klekkanstalter/one-night-stand-elver for sjøørret – den vandrer opp i elv/parer seg og svømmer ut igjen etter 1 – 5 dager. Ikke vann i elv til vinteropphold.
• - Elver med innsjøer ser ut til å trekke til seg sjøørret fra mindre elver/bekker på høst/vinter.
• - Det registreres at både laks og sjøørret vandrer på tvers av elver regionalt.
• - Det er i enkelte elver registrert unormalt stor dødelighet av smolt som følge av predator, spesielt i Os-vassdraget (gjedde).
• - Det registreres mindre laks og sjøørret ut av elvene enn teoretisk produksjonspotensial.

1. Tilbakevandringen av laks til enkelte overvåkede elver ligger godt over forventet tilbakevandring.
2. Sjøørreten har vokst i antall og vekt i flere elver. Flere elver ligger på rekord i tilbakevandring.

1. Vandringstid er kartlagt for de overvåkede elvene med akustisk merket fisk, og laksen bruker ca. 3 – 10 dager til ytre fjordstrøk, og vandrer i all hovedsak fra 0-3 meters dybde i sjøfasen – høyere i vannsøylen dess lenger ut i fjorden den kommer.
2. Sjøørret har en nedarvet funksjon som gjør at den vandrer inn i elv/ferskvann for avlusning når den har for mye lus på seg. Antallet sjøørret som vandrer tilbake pga. lus har avtatt de siste årene selv om bestanden ser ut til å være i vekst.
3. Fjordvandringen til sjøørreten er kartlagt, og skal kartlegges ytterligere i tre fjordsystem.
4. Elver som er overvåket med alle de tre metodene: akustisk merking/telemetri, pit-merker/datachip og kameraovervåking viser godt samsvar m.o.t. utvandringstidspunkt – utvandring styres mye av temperatur/lys og trigges av økt vannføring.
5. I flere elver har laksen og sjøørreten store utfordringer med aluminium på gjellene. Dette gir fisken «pusteproblemer» når den kommer i saltvann.
6. Opparbeiding av genetiske prøver fra laks viser at det er genetisk samsvar mellom enkelte lakseelver på tvers av produksjonsområde 3 og 4, og at Lærdalsgener har innslag i alle de overvåkede elvene. Det kan tyde på en genetisk metapopulasjon.
7. Utvandringstidspunktet i de ulike elvene er større mellom år enn mellom vassdrag i samme år.
8. Det er bygget opp et overvåkingssystem, egen App, for lusesmitte som ser inntil 5 dager frem i tid, og som nyttes i praktisk arbeid på havbruksanleggene.
9. Samlet er kunnskapsnivået i PO3 og PO4, i elvene som overvåkes hevet fra nivå 0 (ingen data) til nivå 2 (over 5 år med data). Nasjonalt er det veldig få elver som innehar nivå 2.
10. Det er i en gjennomgang av mer enn 100 internasjonalt publiserte rapporter om lakselus, avdekket at kunnskapsnivået i dagens trafikklysordning er for svakt og unøyaktig. Dette arbeidet er publisert internasjonalt.

Bruksområde:

 Det er god og åpen dialog mellom forskerne og elveeierne og løpende utveksling av data der dette er mulig. Resultatene nyttes løpende av elveeierne.

1. Havbruksnæringen nytter kunnskapen i sin fininnstilling av tiltak rettet mot lus, og har jevnlige møter med forskerne.

SalmonTracking 2030 er et banebrytende forskningsprogram mellom næring/forskning/elv/fjord, der en bygger kunnskap om villaks og sjøørret for bedre å forstå utviklingstrekk og handlingsrom.

 Mer informasjon finnes på www.salmontracking.no  og fra kameraovervåkingen på www.skynordic.no

 Veien fremover går alltid via økt kunnskap!

Havbruksnæringen står foran store utfordringer og behovet for bærekraftig utvikling er tydelig. Regjeringens nylig fremlagte havbruksmelding legger vekt på miljømessig bærekraft som en forutsetning for langsiktig verdiskaping i havbruksnæringen. Dette er en viktig og riktig ambisjon. Meldingen introduserer også nye virkemidler, blant annet lusekvote og økt fokus på fiskevelferd gjennom en tapsavgift, som i prinsippet kan bidra til en mer ansvarlig og langsiktig utvikling.

Samtidig er det flere forhold i meldingen som gir grunn til bekymring og som reiser spørsmål som det er viktig å få avklart før meldingen vedtas.

1. Meldingen fremstår som ikke tilstrekkelig utredet
   Konsekvensene for næring, forvaltning og samfunn er ikke tilstrekkelig belyst. Det skaper uro og oppleves som lite forutsigbart.
   
   
2. Tiden for gjennomføring kan være uheldig
   I en situasjon preget av geopolitisk uro, handelskrig, markedssvingninger og økte kostnader oppleves det som krevende å introdusere store og til dels uavklarte systemendringer. Det bør vurderes om tidspunktet for innføring er riktig.
   
   
3. Risiko for økt strukturpress
   Forslagene kan gi fordeler til aktører som allerede har sterke lokalitetsstrukturer og gode naturgitte forutsetninger. Samtidig kan bedrifter i mer krevende områder – ofte mindre aktører i distriktene – bli stilt svakere. Dette kan forsterke en utvikling der næringen i økende grad konsentreres rundt færre og større aktører.
   
   
4. Det er fortsatt mange uavklarte spørsmål
   Hvordan auksjon av lokaliteter og kvoter skal gjennomføres, og hvordan dette vil samvirke med planverktøyene og eksisterende regulering, er uklart. Det er avgjørende at slike spørsmål avklares før nye systemer rulles ut.
   
   
5. Manglende medvirkning fra næring og forvaltning
   Meldingen er utarbeidet uten tilstrekkelig involvering fra verken næringsaktører eller fylkeskommunal forvaltning. Det er også uklart om og hvordan øvrige deler av sentral akvakulturforvaltning har vært involvert. Det oppleves som uheldig. Forankring og dialog bør styrkes i det videre arbeidet.
   
   
6. Positivt med tiltak for helhetlig arealplanlegging
   Regjeringens forslag om statlige planretningslinjer og bedre kunnskapsgrunnlag for arealforvaltning er et steg i riktig retning. Dette vil kunne støtte kommuner og fylker i arbeidet med mer helhetlig planlegging og likebehandling.
   
   
7. Viktige tema fra NOU 2023:23 er ikke fulgt opp
   Regjeringen har ikke tatt stilling til hvordan forslag om endringer i særtillatelser, samdrift, tillatelser til havbruk til havs og landbaserte anlegg skal forvaltes. Dette er tema som er særlig relevante for fylkeskommunene, og vi mener det er viktig at disse avklares i den videre prosessen.
   
   
8. Andre arter enn laks
   Det er uklart hvordan muligheten for videre satsing på andre arter enn laks vil ivaretas. Uten artsbegrensning kan det bli krevende for arter som torsk å konkurrere om lokaliteter, noe som kan hemme ønsket utvikling og diversifisering i næringen.
   
   
9. Havbruksfondet må skjermes
   Endringer i tildelingssystemet må ikke svekke grunnlaget for kommunenes andel av inntektene gjennom Havbruksfondet. Dette er et viktig virkemiddel for å sikre lokal forankring og aksept.

Avslutningsvis mener vi at det er viktig med en tydelig og målrettet politikk for havbruksnæringen. Vi deler ambisjonen om en bærekraftig og fremtidsrettet næring, men mener at meldingens innhold må følges opp med bredere involvering, grundigere utredninger og større tydelighet på gjennomføringen – slik at intensjonene faktisk realiseres. 

Akvaveterinærenes forening (AVF) er en særforening under Den Norske Veterinærforening. AVF organiserer majoriteten av veterinærer som arbeider med akvamedisin og har medlemmer innenfor både forskning, forvaltning og næring.

AVF mener overordnet at det er svært positivt at myndighetene gjennom havbruksmeldingen adresserer næringens største utfordringer; nemlig lakselus og påvirkning på villaks. Vi er også glad for at regjeringen er så tydelig på at fiskens velferd må styrkes.

Forslaget om å fjerne mengdebegrensning på selskapsnivå åpner for produksjonsvekst under forutsetning om å holde seg innenfor tillatt utslipp av lakselus. Det stilles strengere krav til miljøpåvirkning, men dette følges ikke opp med konkrete krav som sikrer at fisken skal ha det godt. AVF er bekymret for at dette vil medføre et enormt press både på våre medlemmer, men ikke minst hovedpersonen selv - fisken.

Akvaveterinærenes forening mener

• Ny teknologi løser ikke alle problemer. Innfasing må følges av velferdskrav.
• Enkeltpersoner kan ikke – i kraft av sin autorisasjon – regulere produksjonen.
• Kun oppdrettere som har god velferd skal få mulighet til å ha flere dyr – vekst gjennom velferd.

Ny teknologi

Økt produksjon handler om økt biomasse. Dette kan iht. havbruksmeldingen oppnås gjennom bruk av lavutslippsteknologi, eller gjennom å la fisken stå lenger i sjø.

Nye driftsformer har erfaringsmessig vist seg å innebære en betydelig risiko for oppdrettsfisken, som ikke alltid har trivdes i nye husdyrrom. Årsaken har ofte vært mindre vannutskiftning og dårligere miljø, samt at konstruksjonene ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt fiskens naturlige behov.

Utvikling av ny teknologi innebærer betydelige kostnader for oppdretter. For å raskt begrense kostnadsbyrden, finnes det mange eksempel på at et større antall fisk produseres i nye enheter enn hva som er optimalt med hensyn til vannkvalitet og populasjonsdynamikk. Dette kan føre til økt forekomst av sykdom med påfølgende høy dødelighet og nedsatt fiskevelferd. 

Det er avgjørende at myndighetene lærer av historien rundt utviklingskonsesjonene, hvor en imponerende teknologisk utvikling skjedde på kort tid- men til en høy pris for fisken selv. Biologisk konsekvens ble ofte ikke vurdert av myndighetene ved tildeling, og ble i liten grad vektlagt av aktørene selv. Dette resulterte i flere tilfeller med høy dødelighet og dårlig velferd. AVF frykter at historien skal gjenta seg og at en mulighet for produksjonsvekst forutsatt lave luseutslipp igjen vil sette fiskens helse og velferd til side for profitt.

Veterinæren som produksjonsregulator

Den andre måten å oppnå økt biomasse på er gjennom å la fisken stå lengre i sjø, ofte gjennom en periode med hyppig avlusning. Siste del av vekstperioden til fisken er krevende, da fisken ofte er svekket av ulike årsaker som infeksjonssykdommer og nedsatt hjerte-og gjellehelse. Gjennomføring av hyppige avlusninger vil kunne ivareta kravene til lakselus, men med risiko for økt dødelighet og dårlig velferd for fisken. Svak fisk og dødelighet ved avlusning kan enkelt kamufleres gjennom økt bruk av bløggebåt, som tar ut svekket og døende fisk på merdkanten. På denne måten kan fisk som ellers på sikt ville blitt registrert som død, i stedet bli registrert som slaktet, og en avgift på tapt fisk unngås.

Veterinærer gjennomfører helsekontroller og forsvarlighetsvurderinger før behandling av fisk. Det er kun fiskehelsepersonell som kan forskrive behandlinger mot lakselus – også de som gjøres ved ikke-medikamentelle metoder. Veterinærens praksis i forhold til forskrivning av lusebehandlinger skal være faglig og fiskevelferdsmessig forsvarlig. Dette fører til at våre medlemmer ofte står i krysspress mellom økonomiske og velferdsmessige vurderinger. Uten andre krav til velferd enn en lavt satt avgift på tapt fisk, samtidig som potensialet for inntjening øker ved lav miljøpåvirkning, vil dette presset øke ytterligere.

Veterinærer kan være ansatt i et eksternt fiskehelseselskap eller internt i et oppdrettsselskap. Uavhengig av arbeidsplass, vil press fra enten en viktig inntektsgivende kunde eller arbeidsgiver medføre en stor belastning for enkeltpersoner. Vi er bekymret for at dette på sikt kan føre til rekrutteringsproblemer og dårlig fiskevelferd.

Vekst gjennom velferd

Regjeringen har satt ambisiøse mål i dyrevelferdsmeldingen, hvor det foreslås en målsetting om å få dødeligheten ned mot fem prosent for alle fiskearter i akvakultur. Vi kan ikke se at havbruksmeldingen gjenspeiler dette, da den inneholder få konkrete tiltak eller insentiver som direkte vil senke dødeligheten og bedre fiskevelferden i norske oppdrettsmerder, annet enn mulig lavere lusepress.

AVF etterlyser tiltak som aktivt belønner de beste, og som bidrar til å drive forbedringsarbeidet fremover. Dersom norsk havbruk skal representere dyrevelferd og bærekraft i verdensklasse, må dette reflekteres i lovgivningen. Det er nødvendig å legge klare føringer for hvordan næringen skal nå disse målene. AVF mener høy overlevelse og god velferd må bli en forutsetning for vekst i næringen, og at disse parameterne må kobles til reguleringen av lakselus.

Vekst gjennom velferd!

Veterinærforeningen takker for muligheten for å komme med innspill til Havbruksmeldingen. Våre medlemmer jobber i alle grener innen akvakultur; både næring, forskning, undervisning og forvaltning. Vi er tett på fisken og våre medlemmer er sterkt engasjert i å sikre fisken en høyere status som husdyr med krav på god velferd.

Vi har i mange år sett en negativ utvikling i fiskevelferden, og over 100 millioner individer dør i norsk oppdrettsnæring årlig. Samtidig er lønnsomheten i næringen god. Det viser med tydelighet at dagens rammebetingelser ikke er tilstrekkelige for å ivareta fisken i produksjonen.  Veterinærforeningen er derfor positiv til en endring av dagens tillatelsessystem som sikrer at hensynet til fisken vektlegges mer, og setter stor pris på at regjeringen er tydelig på at fiskevelferden må bedres. Det mest grunnleggende grepet for å oppnå dette, er å lage et system der det ikke lenger lønner seg å ha dårlig fiskevelferd.

Veterinærforeningen mener:

• God fiskehelse og -velferd må bli et premiss for drift, og aller helst for vekst. Systemet må rigges slik at det ikke lønner seg med dårlig velferd. Dette er helt avgjørende for å kunne oppnå målet om dødelighet ned mot 5 %.
• En lavt satt avgift på dødfisk vil ikke være tilstrekkelig for å sikre at fiskens velferd ivaretas.
• Mattilsynets evne og kapasitet til å følge opp fiskevelferd må styrkes betraktelig.
• Det må sikres at systemet med lusekvoter utformes slik at man unngår store punktutslipp og betydelig nabosmitte.
• Målet om lave utslipp av lakselus må ikke gå på bekostning av oppdrettsfiskens helse og velferd.
• Områdesamarbeid må pålegges, frivillighet er ikke nok.
• Fiskehelsepersonell skal ikke være de som i praksis regulerer oppdretternes produksjon.

Avgift på død fisk

En avgift på død fisk vil kunne kalkuleres inn, og det blir en ren økonomisk avveining om det lønner seg å betale avgiften eller iverksette andre tiltak. Vi mener at fiskens overlevelse må bli en del av rammebetingelsene både for drift og vekst. Dødelighet kan ikke være noe man kjøper seg fri fra og planlegger for. Dersom vi skal nå målet om 5% dødelighet må det være sterke økonomiske incentiver for å sikre fiskens velferd.

Helse og velferd

Det foreslåtte systemet gir sterke incentiver for vekst, forutsatt at en holder seg innenfor lusekvotene. Det er mange andre årsaker til dårlig velferd enn behandling mot lakselus, og et ensidig fokus på lus kan medføre at driften raskt går på akkord med fiskens helse og velferd   – det ser vi også i dagens system.

I rapporten “Lakselusregulering” er Mattilsynet tydelig på at nye teknologier, som lukkede og nedsenkede anlegg, vil kreve gode standarder og protokoller for å overvåke helse og velferd hos oppdrettslaks på en gjennomførbar og rutinemessig måte.  Veterinærforeningen støtter Mattilsynet, og er enige i at det er behov for å fastsette standarder for velferd som knyttes til regelverket.  Samtidig må dårlig velferd hos fisken over tid få konkrete konsekvenser for oppdretter. Det må sikres at Mattilsynet bruker tilstrekkelig med ressurser på å følge opp fiskevelferden.

Veterinærer som regulatorer

En uheldig «bivirkning» av å regulere produksjonen på bakgrunn av luseutslipp er at det kan skape et enda høyere press mot veterinærer enn i dag. Veterinærer vurderer alle fiskegrupper som skal behandles mot lus, for å avgjøre om helse og velferd tilsier at fisken kan behandles. Dersom de sier nei til en behandling, kan det medføre store økonomiske tap for oppdretter. En lav avgift på tapt fisk er ikke tilstrekkelig for å motvirke det presset som våre medlemmer får på å forskrive behandling. Når lusenivåene i praksis blir enda viktigere for vekst, må fiskens ve og vel vektes på lik linje med miljø og verdiskapning. Ellers blir, som i dag, fisken fortsatt den tapende part i kampen mot lakselus. Vi må unngå at enkeltpersoner i praksis er de som skal regulere produksjonen.

Områdesamarbeid  

Lusekvoter må ikke kunne samles på enkeltanlegg slik at disse utgjør en betydelig smitte til naboanlegg. Oppdretterne opererer i et felles miljø og spredning av både lusesmitte og annen smitte er en stor del av grunnen til den høye dødeligheten i næringen. Det vil også kunne oppstå nye utfordringer knyttet til smittespredning for eksempel mellom «lukkede» anlegg, da det ikke er vanlig at disse konseptene medfører desinfeksjon av inntaks- og utslippsvann.

Havbruksmeldingen adresserer ikke betydningen av områdesamarbeid og felles brakkleggingsområder som tiltak mot lakselus. Dette er en grunnleggende del av lusebekjempelsen og biosikkerhetsarbeidet som ikke kan undervurderes. Veterinærforeningen mener det bør pålegges krav om områdesamarbeid i hvert produksjonsområde, slik at overordnet smitteforebyggende arbeid får nødvendig fokus og prioritet. Erfaringsmessig er det vanskelig å basere seg på frivillighet i disse spørsmålene. Når tillatelsene blir knyttet til lokalitet, vil det bli mer press på å utnytte lokalitetene best mulig, og det kan medføre vanskeligheter med å få til felles brakklegging.

Preline Fishfarming System AS utvikler og leverer sjøbasert lukket oppdrettsteknologi med skjerming av fisken, løsninger for slamsamling og bidrag til en framtidig sjøbasert sirkulærøkonomi for næringen. Preline-/Pipefarmteknologien har dokumenterte resultater som svarer på utfordringen med lus og dødelighet i havbruksnæringen som helhet. Vesentlig mindre belastning på miljøet korresponderer direkte med FNs bærekraftmål nr. 9: Industri, innovasjon og infrastruktur, bærekraftmål nr. 12: Ansvarlig forbruk og produksjon og bærekraftmål nr. 14 livet i havet. EUs taksonomi likeså: Klassifiseringssystemet som definerer bærekraftige, økonomiske aktiviteter for investeringsformål.

 Det tar fra 5-10 år fra en oppdretter identifiserer en potensiell lokalitet til fisk kan settes ut på den. Under forutsetning at alt klaffer. I enkelte produksjonsområder er det ikke godkjent nye lokaliteter de siste 10 årene. Et bedre eksempel er at en endring av teknologi på en godkjent lokalitet som er i produksjon kan ta alt fra 1-3 år. Dette kan skje ved at oppdretter forholder seg til regulator som består av opptil 10 institusjoner som forvalter over 20 lover / reguleringsmandat.

Næringen har i dag ca 1.000 lokaliteter. For å oppnå de målene som er satt vil alle lokaliteter gjennomgå en eller annen teknologisk/driftsmessig justering. Det er en del kapasitet til parallell behandling av endringene, men regulator er allerede fullt sysselsatt. Regulator har ikke kapasitet til å håndtere teknologiendringer ved 1.000 lokaliteter. Vi frykter kaos aka «regulatorisk spagetti».

Dette bakteppet er viktig å ha med seg når total restrukturering av havbruksnæringen skal besluttes. Meldingen er god, men undervurderer omfanget av det arbeid som må gjøres for å endre prosesser, prosedyrer, verktøy og organisasjon både hos oppdretterne, regulator og leverandørene.

Vårt innspill til Stortinget er:

1. Gi tilslutning til stortingsmeldingen som peker ut en ny og interessant retning for verdiskapning fra kystnære farvann som absolutt har verdi og som bør følges opp.
2. Vedta Miljøfleksibilitetsordningen slik forslaget ble fremmet i april i år.
3. Be om en trinnvis tidsplan for

      - gjennomføring av utredninger

      - kartlegging, planlegging og gjennomføring av endringer i mandat, prosesser, samordning og

         teknologiske løsninger hos regulator.

 Med vennlig hilsen 

Preline Fishfarming System AS

Bjørn Bilberg

Vedlegg Bakgrunn, meldingen, om havbruk og litt fakta om dagens situasjon

Bakgrunn

I inneværende stortingsperiode har følgende skjedd:

1) Havbruksutvalget kom med sin innstilling i NOU – 2023:23 avgitt 28.09.23

2) Stortinget gjorde i april 2024 anmodningsvedtak 606 om en om bruk av nedjustert kapasitet på særskilte miljøvilkår

3) Fiskeri og næringsdepartementet sendte 20.12.24 forslag som svarer på anmodningsvedtak 606 på høring. Forslaget og høringssvarene ligger nå i departementet til behandling.

4) Meldingen St. 24 (2024-2025) er nå lagt fram for Stortinget til behandling.

Meldingen

Meldingen peker ut en ny og interessant retning for verdiskapning fra kystnære farvann som absolutt har verdi og som bør følges opp. Det er, imidlertid, et betydelig GAP mellom dagens havbruk og det havbruket som beskrives i meldingens Visjon.

De endringene som GAPet representerer, er i liten grad beskrevet – ut over behov for en rekke utredninger. Vi ser for oss at den prosessen som næring, regulator og teknologileverandører sammen må gjennom for å fylle GAPet blir en trinnvis prosess hvor alle parter lærer og tilpasser holdninger, tenkesett, prosesser og digitale løsninger. 

Vi opplever at meldingen på vesentlige områder vil øke den regulatoriske risikoen for næringen, noe som vil ha negativ effekt på viljen til å investere.

Vi opplever dessverre at meldingen har lite fokus på hvordan regulator og reguleringens rolle skal oppfylles, at det er fare for at den blir enda mer innfløkt enn i dag.

Vi opplever at departementets forslag som svar på høring 606 som mer konkret og løsningsorientert. Vi foreslår at dette gjennomføres som første trinn i en prosess for å fylle GAPet mellom dagens havbruk og meldingens Visjon.

Det er positivt at man ønsker å gjennomføre en fundamental endring i hvordan næringen reguleres og fokusere på å regulere i forhold til negative påvirkning på ekstern biologi og økosystem.

Det foreligger tre konkrete forslag til endringer:

1) SAMLET LUSEKVOTE PR Produksjonsområde. Erstatter Selskaps MTB (konsesjoner) , Mål om grønt nivå; 90% overlevelse på utvandrende vill smolt. Omsettelige kvoter. Kvotene fordeles etter aktørenes markedsandel i dag.

2) En lokalitet = en Produksjonstillatelse (konsesjon)

3) Art fjernes som konsesjonsregulering

 Vårt syn er at det ikke er positivt at stortingsmeldingen har sterkt fokus på enda flere utredninger:

 Forslag som krever utredning

2 forslag som vil ha vesentlig effekt på økonomi, lønnsomhet og risikovurdering for næringen.

1) Avgift på utslipp av lakselus

2) Avgift på «tapt» fisk – enten gjennom død eller rømming

 Flere omliggende områder krever utredning

 1) I naturmeldingen vil regjeringen etablere regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen.

2) Endringer i fordelingsnøkkelen til havbruksutvalget

3) Endringer i regelverket til sektormyndighetene

 Dagens situasjon

 En oppdretter eller en teknologileverandør må i dag forholde seg til flere enn 20 lover:

• Akvakulturloven
• Naturmangfoldsloven
• Dyrevelferdsloven / Regelverket
• Havn og farvannsloven
• Plan og Bygningsloven
• Forurensningsloven
• Matloven
• Vannressursloven
• Nytek/NS 9415
• Kvalitetsnormen for villaks
• Kulturminneloven
• Dyrehelseforordningen
• Dyrehelsepersonelloven
• Arbeidsmiljøloven
• Vannforskriften
• Forsvarets bruk av arealer i sjø
• Energiloven og havenergiloven
• Friluftsloven
• Havressursloven

Lovene håndheves av ulike reguleringsinstanser:

• Fylkeskommunen har hånd om 5 av dem
• Statsforvalter har hånd om 5 av dem
• Mattilsynet har hånd om 2 av dem
• Kommunen har hånd om 4 av dem
• NVE har hånd om 1 av dem
• Klima- og miljødepartementet har hånd om 1 av dem
• Arbeidstilsynet har hånd om 1 av dem
• Forsvaret har hånd om 1 av dem
• Energidepartementet har hånd om 1 av dem
• Fiskeridirektorat har hånd om 1 av dem

Kompliserende for prosessen er at i forhold til mange lover så har «tilstøtende regulator» med interesse for feltet vetorett på beslutninger.

Disse prosessene er til dels strukturert fra myndighetenes side. Vi kan bare dele dem som link i denne plattformen.

Tillatelse : Akvakultur - oppdrett - forvaltning - miljodirektoratet.no https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/forurensning/akvakultur/akvakultur-forvaltning/

Lokalitet: Tildelingsprosessen for akvakulturtillatelser                      https://www.fiskeridir.no/Akvakultur/Tildeling-og-tillatelser/akvakultursoknader-hvordan-foregar-tildelingsprosessen

Hver av institusjonene med regulerende myndighet har:

• Mandat fra overordnet myndighet med forankring i den loven det gjelder.
• Interne strategier, prioriteringer, prosesser og systemer. Det er få av regulatorene som kun har én oppgave forankret i én lov.
• Unik institusjonskultur, holdninger, kompetanseprofiler og verdensbilde.
• Dersom hver av dem underkjenner 10% av alle søknader de behandler kan den samlede effekten bli at ingenting blir godkjent. Dette er det næringen kaller regulatorisk risiko.

Regulator. Vi har lånt begrepet fra kraftbransjen og kan sees på en «gruppebetegnelse» på alle institusjoner som har en lovfestet rett til å regulere ulike sider av en verdikjede – slik som akvakultur eller produksjon og distribusjon av energi.

Norske Lakseelver vil berømme regjeringen for å legge fram en havbruksmelding med forslag som er basert på klar stillingtagen til de naturverdiene villaksen representerer for Norge og verden. Villaksen presses fra mange kanter, men ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltnings trusselvurdering kommer de største påvirkningen fra fiskeoppdrett. Denne trusselvurderingen er nå en del av Naturmeldingen som er vedtatt av Stortinget. Det betyr at det er bred politisk enighet om problembeskrivelsen.  

I dag reguleres oppdrettsindustrien av et trafikklyssystem der det aksepteres en lusepåført dødelighet på utvandrende, vill laksesmolt på inntil 30%, i gjennomsnitt. Dette fører alene til brudd på Kvalitetsnormen for villaks, som er hjemlet i Lov om naturmangfold. I Havbruksmeldingen er det foreslått et tydelig miljømål om at lakselus fra oppdrettslaks ikke skal påføre høyere enn 10% dødelighet på vill laksefisk i noen områder langs norskekysten. Regjeringen har satt et miljømål som er basert på gode, faglige utredninger, blant annet Rapport om hvordan Trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene satt i Kvalitetsnorm for villaks fra 2024. 

Norske Lakseelver støtter både innretningen og styringsmålet i meldingen. Vi mener de to hovedgrepene, miljømessig bærekraftige lakseluskvoter og oppheving av MTB, vil legge til rette for vekst i oppdrett og samtidig tydelig styre industrien mot nullutslipp av lakselus. Dette vil også løse flere andre utfordringer, som rømming og dødelighet i merdene pga. lusebehandlinger, og er i tråd med målene som Norske Lakseelver har jobbet for i mange år sammen med framsynte oppdrettere og miljøorganisasjoner.  

Norske Lakseelver mener regjeringen har gjort en god vurdering ved å videreføre lakseluspåvirkning på vill laksefisk som et viktig element i reguleringen av akvakultur. Det faglige grunnlaget for hvordan lakselus fra oppdrettslaks påvirker vill laksefisk er svært god forankret og utredet i forskning som er publisert i fagfellevurderte, vitenskapelige tidsskrifter. Faggrunnlaget er også vurdert og anerkjent av en gruppe utenlandske forskere, etter bestilling fra NFD. Trafikklyssystemet som baserer seg på lakseluspåvirkning på villaks som eneste indikator, har også stått seg godt ved vurdering i det norske rettsvesenet, i to rettsinstanser.  

Norske Lakseelver vil understreke at nullalternativet, det vil si å fortsette med dagens trafikksystem vil føre til utryddelse av villaksen, og samtidig stoppe alle vekstmuligheter for oppdrettsindustrien. Vi anmoder derfor Stortinget om å vedta havbruksmeldingen slik den er foreslått. En overgang til regulering med miljømessig bærekraftige lusekvoter sammen med annet lovverk som matloven, dyrevelferdsloven, forurensningsloven mfl. kan redde villaksen og gi mulighet for vekst.

Men det haster. Villaksen står i fare for å havne i kategori «Kritisk truet» ved neste oppdatering av norsk Rødliste (oktober 2026). Vi har derfor ingen tid å miste. 

Norske Lakseelver støtter 

• Miljømålet om < 10 % lakseluspåført dødelighet på vill laksefisk i alle produksjonsområder. 
• Oppnåelse av målene i Kvalitetsnorm for villaks som styringsprinsipp for påvirkning fra oppdrett.  
• At MTB (maksimalt tillatt biomasse) oppheves for å stimulere til overgang til nullutslippsteknologi. 
• Innføring av miljømessig bærekraftige lakseluskvoter. Det er svært viktig at et system med lusekvoter tar hensyn til enkeltbestander av villaks og etter hvert sjøørret, gjennom såkalte heterogenitetsanalyser ved fastsettelse av kvotene innenfor hvert PO.   
• At lusekvoten må være knyttet til PO-ne, og ikke kunne selges til aktører i andre PO-er. 
• At det innføres hensiktsmessige sanksjoner for brudd på lusekvotene. 
• Prinsippet om at lusekvoter på selskapsnivå vil bidra til at hver aktør må ta ansvar for egne luseutslipp i vesentlig større grad enn i dagens trafikklyssystem.  
• Innføring av forskriftsfestet krav om automatisk telling av lakselus og nøyaktighetskrav for antall fisk i hver enhet.   
• At lusekvotene skal overvåkes og justeres jevnlig, slik at man på sikt kan nå et mål om null lakseluspåført dødelighet på vill laksefisk.  
• At avgift på tapt fisk innføres. Dette vil bidra til å sikre bedre fiskevelferd i et nytt system uten MTB som regulering av volum på selskapsnivå. Avgift på tapt fisk vil også øke fokus på oppdrettsfisk som individ, og Norske Lakseelver mener dette kan gi bedre estimater på rømningstall og på sikt redusere antall rømte oppdrettslaks.  

Norske Lakseelver støtter ikke 

• En avgift på utslipp av lakseluslarver. En slik ordning vil gi oppdrettsselskapene mulighet til å slippe ut nivåer av luselarver utover grensen som kreves for å nå miljømålet. Det vil bli store utfordringer med å fastsette størrelsen på en luseavgift og utprøving av foreslått avgiftsnivåer vil gi høy risiko for uakseptabel miljøpåvirkning. 
• Akvakulturtillatelser uten krav om art. NL mener at biosikkerhet og miljøpåvirkning vil bli vesentlig endret hvis et selskap velger å endre produksjonen på en tillatelse fra oppdrett av blåskjell til oppdrett av laks.  

Norske Lakseelver mener overordnet at 

• Fysisk skille mellom oppdrettsfisk og villfisk er eneste varige løsning for bærekraftig oppdrett. Nullutslipp i oppdrett er det endelige målet. Dette vil også løse utfordringer som forurensning fra notimpregnering, kjemisk lusebehandling, rensefisk, maneter og dårlig fiskevelferd med høy dødelighet på oppdrettslaks. Nullutslippteknologi gir også gode muligheter for å samle opp avfall som slam og næringssalter. 
• Lusepåvirkning på sjøørret, som nylig er utredet som tilleggsindikator i vurderingen av påvirkning fra oppdrett, må tas inn i fastsettelsen og revideringen av lakseluskvoter for produksjonsområdene. 

Norske lakseelver anbefaler at  

• Når det nye regimet trer i kraft, må lakseluskvotene settes slik at man oppnår Kvalitetsnorm for villaks umiddelbart. Tiden fra dagens melding til implementering i 2027/28 er å regne som overgangsperiode hvor oppdretterne må gjøre de valgene som er nødvendige for å oppnå dette. Ytterligere forsinkelser kan risikere å utrydde villaksen i store deler av Norge. 
• En øvre lakselusgrense på anleggsnivå videreføres. Dette vil sikre at lus ikke blir et velferdsproblem for oppdrettslaksen i merdene og det vil sikre mot lokalt store utslipp av lakselus i områder med sårbare bestander av vill laksefisk. 

LOs innspel til Næringskomitéens høyring (13.05.2025) om Havbruksmeldinga Meld.St. 24 (2024-2025) «Framtidas havbruk – Berekraftig vekst og mat til verda»

Med bakgrunn i den korte tida tilgjengeleg, og at LO pt gjennomfører kongress, har det ikkje vore mulig for LO å gjennomføre ei full organisatorisk behandling av dette innspelet. Innspelet er fagleg basert, med bakgrunn i LOs tidlegare vedtak, og er kome til gjennom drøfting og samarbeid med LO-forbunda i havbruksnæringa.

Storting og regjering har svært mange gonger påpeika ønska vekst i havbruksnæringa. I Hurdalsplattformen seier regjeringa at det skal leggast til rette for vidare vekst for å skape fleire arbeidsplassar, meir bearbeiding, større verdiskaping og auka eksportinntekter, og at dette må skje på ein føreseieleg, kontrollert og berekraftig måte. LO støttar desse måla. Havbruksnæringa gir mange gode arbeidsplassar i heile landet, og LO organiserer arbeidstakarar både på land og sjø, innan produksjon, eksport, teknologiutvikling, leverandørindustri, forvalting og forsking.

Havbruksnæringa har eit stort vekstpotensial, og store deler av næringa har generelt svært høg lønsemd. Men næringa har òg stor miljøpåverknad og naturskade.

Norge har eit særskilt ansvar for å ivareta villaksen, og LO er uroa over at Atlanterhavslaksen no er raudlista. Det er særleg trong for nye og betre tiltak for å hindre lusesmitte frå oppdrett til villaks og å hindre røming.

I rapporten NOU 2023:23 “Heilheitleg forvalting av akvakultur for berekraftig verdiskaping” la Havbruksutvalet fram ein grundig gjennomgong av tillatingssystemet for akvakultur i havbruksnæringa. Utvalet lukkast etter vårt syn å rette arbeidet og forslaga mot størst mulig verdiskaping innanfor berekraftige rammer, og peikte på at forvaltingssystemet må ivareta omsyna til klima, miljø, fiskevelferd, økonomisk vekst og akseptabel fordeling av verdiskapinga. Utvalet framheva både avgifter og kvoter som verkemiddel for å redusere den negative miljøpåverknaden.

Forslaga

LO er nøgd med at regjeringa no går nye vegar for å ivareta miljø og fiskevelferd. Det har lenge vore klart at trafikklyssystemet ikkje er ein tilstrekkeleg treffsikker modell, og ikkje i god nok grad kan ivareta verken villaksen, fiskevelferd for oppdrettsfisken, eller miljø.

Det føreslåast i meldinga å vektlegge korleis fisken vert produsert, heller enn kor mykje fisk som vert produsert. Dette inneber at mengdebegrensing på selskapsnivå føreslåast oppheva, og at mengdebegrensing i akvakulturtillatingane på lokalitetsnivå vert oppheva når eit nytt system for luseregulering vert innført. Det vert understreka at oppheving av maksimalt tillatt biomasse (MTB) ikkje vil skje før det nye regimet er på plass.

LO registrerer at regjeringa legg til grunn at anna regulering og vilkår for å kunne drive akvakultur må oppfyllast, slik som akvakulturlova, dyrevelferdslova, matlova, forureiningslova, hamne- og farvatnslova, og at ein her føreslår regulering gjennom forskrifter og planretningslinjer heller enn vilkår i einskildvedtak. Vidare vil det framleis vere krav til tillating etter akvakulturlova for å drive med akvakultur. Dette støttast.

LO er positiv til å avslutte trafikklyssystemet, og støttar at det skal iverksettast utgreiing av kvoter og avgifter som tiltak for å ivareta ansvarleg vekst og berekraft i næringa.

LO er einig i at «miljøfleksordninga» som no er under utarbeiding (etter Stortingets «anmodningsvedtak 606 (2023-2024)» om ei teknologinøytral miljøfleksibilitetsordning og «forslag om bruk av nedjustert kapasitet på særskilte miljøvilkår – akvakultur»), kan vere ei mellomløysing, medan ein utgreier og høyrer dei nye tiltaka med lusekvoter og avgift på tapt fisk.

Vidare utgreiingar

Det er behov for vidare utgreiingar og medverknad kring innhald og gjennomføring av kvotesystemet, og fastsetting av avgift for tapt fisk. Fleire av våre tillitsvalde påpeiker at tap av fisk kan ha mange andre grunnar enn dårleg drift, som til dømes manetar, algebløming, andre brå ytre faktorar, uventa temperaturar og vêr, og dette må drøftast nærare. – Tap av fisk er i seg sjølv ei økonomisk last, og noko ein i utgongspunktet sjølvsagt vil unngå.

Andre moment som vert påpeika frå våre tillitsvalde, er uro over mulige «følgeskader» når ein endrar reguleringar, som til dømes at fjerning av mengdebegrensing (MTB) kan medføre at ordninga med interregionalt biomassetak (ref. akvakulturdriftsforskrifta §48b) fell bort, og at dette vil fjerne insentivet til å foredle ein høg del av fisken innanlands, - noko som kan føre til redusert sysselsetting på land, og vere negativt for mange arbeidsplassar langs kysten.

Vidare påpeikast det at mange lokalitetar i dag vert drive nær opp til grensa for akseptabel miljøpåverknad, og at auke i produksjonen såleis er lite realistisk for eksisterande lokalitetar.

HMS

For LO har det vore særs viktig å understreke at rammene og vilkåra for tillating til å drive havbruk må innehalde konkrete HMS-krav, krav til risikostyring, og at tillitsvalde og verneombod må involverast i utviklinga av krava. LO har påpeika at tilsynet med næringa er avgjerande for å sikre trygg mat, berekraftig drift og trygge arbeidstilhøve, at inspeksjonar frå Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og Arbeidstilsynet er naudsynte, og at desse etatane difor må styrkast, slik at tilfredsstillande standardar og HMS for tilsette til ei kvar tid vert sikra. Det er etter LOs syn i næringas interesse at tilsyna er reelle, strenge, uavhengige og relativt hyppige.

FNs berekraftsmål 8.8 poengterer viktigheita av eit trygt og sikkert arbeidsmiljø for alle arbeidstakarar. Det er altfor mange arbeidsulukker og skadar i havbruksnæringa. Tilsynsmyndigheitene må følge opp HMS-krava betre, og må kunne sanksjonere brot på krava. God risikostyring og eit velfungerande partssamarbeid i kvar enkelt verksemd er avgjerande for å ivareta sikkerheita til dei tilsette. Tryggleiken til dei tilsette er knytt til mange ulike tilhøve, inkludert handtering av dyrevelferd. Sintefs rapport om HMS i havbruksnæringa gir viktig kunnskap, og denne kunnskapen må brukast inn i arbeidet med betre regulering i næringa.

LO føreset at regjeringa i det vidare arbeidet set HMS på dagsorden.

Avsluttingsvis vil LO understreke at vidare arbeid må skje i nært samarbeid med partane i arbeidslivet. Det er avgjerande at sysselsetting og trygging av arbeidsplassane både på land og sjø vert ivaretatt i heile prosessen. Vi ser fram til dei komande utgreiingane.

Vår anmodning til Stortinget

Stortinget må vedta regjeringens forslag om:

• miljømål på mindre enn 10 % dødelighet på ville laksefisk grunnet lakselus i tråd med kvalitetsnormen for villaks
• kvotesystem for å oppnå miljømålet for lus
• avgift på tapt fisk

Havbruksmeldinga mangler følgende, vi ber Stortinget om å:

• vedta at miljømålet for lus skal være nådd innen 2030
• vedta tiltak for å redusere forurensing
• vedta stans i torskeoppdrett
• be regjeringen om å lage en forpliktende plan for raskest mulig utfasing av åpne anlegg over til utslippsfrie anlegg
• vedta stans i nye konsesjoner inntil miljøproblemene er løst
• vedta en tidsfrist for når målsetningen om maks. 5 % dødelighet skal oppnås

Stortinget må avvise regjeringens forslag om:

• fjerning av artsbegrensning fra akvakulturtillatelsen

Vår anmodning er begrunnet nærmere nedenfor.

Innledende kommentarer

Havbruk er en viktig næring. Samtidig er det dokumentert omfattende miljøproblemer knyttet til dagens fiskeoppdrett. Næringen har et stort økologisk fotavtrykk og er samlet sett i dag langt unna å være bærekraftig. Lakselus og rømming er definert som hovedtrusler mot vår internasjonale ansvarsart villaksen. Også sjøørret og sjørøye trues av lakselus. I tillegg trues kysttorskbestander mange steder av torskeoppdrett. Sykdom, miljøgifter og forurensing fra oppdrett truer arter og kystøkosystemer. Overgjødsling vil kunne bli et generelt problem for store kyststrekk dersom antall konsesjoner med urensa direkteutslipp øker. Klimaendringer og eventuell ubalanse i kystøkosystemet på grunn av overfiske på stor fisk vil forsterke forurensningens skadevirkninger på samme måte som vi ser i Oslofjorden. Derfor må all oppdrett snarest over i utslippsfrie anlegg.

Havbruksmeldingen løfter fram viktige miljøutfordringer og er basert på et solid kunnskapsgrunnlag. Det er noen positive signaler i meldingen som vi anmoder Stortinget om å vedta. Regjeringen erkjenner behov for strengere kontrollsystem knyttet til lakselus, som utgjør en massiv trussel mot villaks, sjøørret og sjørøye.

Men meldingen har også mangler. Det må defineres en tidsgrense for når miljømålene skal være nådd. Vi savner tiltak for å håndtere andre miljøutfordringer som næringen genererer. Det mangler f.eks. tiltak for å redusere forurensing og utslipp av miljøgifter, og for å hindre miljøskader fra torskeoppdrett.

Regulering av lakseluspåvirkning (kapittel 9)

Vi støtter regjeringens miljømål om under 10 % dødelighet på ville laksefisk grunnet lakselus alene. Det er et bra grep at kvalitetsnormen for villaks er styrende for miljømålet på lus. Dette er i tråd med forskningsanbefalingene og naturmeldinga. Stortinget må være urokkelig på denne grensen.

For å oppnå miljømålet på lus foreslår regjeringen å oppheve trafikklysordningen med regulering av MTB, til fordel for et kvotesystem for luseutslipp og sanksjoner ved overtredelse av tildelt kvote. Vi støtter dette forslaget. En avgiftsordning, som presenteres som et mulig alternativ, er en dårlig løsning som vi advarer sterkt imot. Det må ikke være mulig å betale for å ha lusemengder over kritisk terskel uten å løse det alvorlige miljøproblemet.

Ifølge regjeringen skal det foreslåtte kvotesystemet føre til en rask oppnåelse av miljømålet på lus, uten at det spesifiseres nærmere. Vi understreker at det haster for den rødlista villaksen. I fjor ble mange lakseelver stengt for fiske over natta på grunn av historisk lavt innsig av villaks. Vi savner en tidfestet framtidsplan for når og hvordan miljømålet på lus skal være oppnådd. Vi foreslår at Stortinget vedtar et mål om at kvotesystemet skal være innført i løpet av 2027, med strenge lusekvoter fra dag én. Miljømålet på lus må være nådd senest innen 2030, i tråd med naturavtalen.

Artsbegrensning i akvakulturtillatelse (kapittel 8.2.4)

Regjeringen har foreslått å fjerne artsbegrensningen i akvakulturtillatelsen. Dette er vi svært kritiske til. Akvakulturtillatelsen er knyttet til geografisk område, og derfor vil nær beliggenhet til lakseelver, gytefelt for kysttorsk og andre faktorer ha innvirkning på hvilken art som kan tillates for oppdrett. Hvis forslaget betyr at tiltakshaver for eksempel kan skifte fra lakseoppdrett til torskeoppdrett uavhengig av konsesjon, vil det kunne føre til en ukontrollert økning av torskeoppdrett. Dagens torskeoppdrett har store miljøutfordringer som vi forklarer nærmere nederst i notatet. Vi mener Stortinget må avvise forslaget om å fjerne artsbegrensningen i akvakulturtillatelsen.

Ivaretagelse av velferd og forebygging av rømming (kapittel 10)

Regjeringen foreslår å innføre avgift på tapt fisk for å sikre god velferd, redusere dødelighet og forhindre rømming. Dette støtter vi – det skal ikke lønne seg med dårlig dyrevelferd for å minke lusepresset. Stortinget bør vedta en tidsfrist for når målsetningen om dødelighet på under 5 % skal være oppnådd.

Vi er også enig i at dagens reguleringer for å hindre rømming ikke fungerer. En plan for raskest mulig utfasing av åpne anlegg over til rømningssikre og utslippsfrie anlegg vil trolig være et langt mer effektivt tiltak mot rømming enn en tapsavgift.

Forurensning og miljøgifter

Meldingen adresserer i liten grad forurensingsproblemer. Fiskeoppdrett er i dag norskekystens største kilde til næringssalttilførsler, og totalt dominerende mange steder. Effekten er råtten sjøbunn og begroing (lurv) lokalt rundt mange anlegg. Hele kystavsnitt vil kunne bli overgjødslet slik at planktonsamfunn og økosystem endres dersom utslippene øker ytterligere.

Oppdrettsnøtenes forbruk av begroingshindrende midler er vist å gi både akutte og kroniske gifteffekter på en rekke arter krepsdyr og skjell rundt anleggene. Mens bruk av Tributyltinn er utfaset, og kobber er på vei ned, har vi sett en kraftig økning i bruk av PFAS-biocider. PFAS er også kjent som evighetskjemikalier som i svært liten grad brytes ned i miljøet, og har snikende giftvirkninger.

Næringen opererer i sjøområder som er viktige både for naturmangfold og matproduksjon fra havet og må derfor pålegges strengere regelverk for å redusere utslipp av miljøgifter og andre farlige stoffer.

Naturvernforbundet støtter utfasing av trafikklyssystemet med MTB-justering og kravet om maks 10 % dødelighet på villaks grunnet lakselus. Men uten andre tiltak frykter vi at dette vil føre til økte utslipp av næringsstoffer og miljøgifter, blant annet som følge av kortsiktige løsninger for å minke lusepresset i røde områder, og økt produksjon i åpne merder i grønne områder. Stortinget må vedta mot-tiltak som sikrer at forurensing og miljøgiftutslipp ikke blir et enda større problem enn det er i dag, og bør be regjeringen om å utarbeide en plan for utfasing av åpne anlegg. Det kan ikke gis nye konsesjoner inntil alle store miljøutfordringer er under kontroll.

Torskeoppdrett

Det er en stor mangel at torskeoppdrett ikke adresseres spesifikt i meldingen. Oppdrett av torsk er økende, og det er dokumentert store miljøproblemer knyttet til rømming og gyting i anleggene som fører til genetisk forurensing av villtorskbestandene. En rask økning i torskeoppdrett har dessuten stor risiko for å gi problemer med sykdomsspredning.

Havforskningsinstituttet (HI) konkluderte i sin risikovurdering av torskeoppdrett fra 2022 at det trengs mer kunnskap om den domestiserte torsken med hensyn til kjønnsmodning, gyting i merd og rømming. I et pilotprosjekt fra 2023 fant de ut at deformerte larver fra oppdrettstorsk kan overleve til kjønnsmoden alder og potensielt gyte med villtorsk. HI påpeker også at sykdomsoverføring fra oppdrettsfisk til villfisk er en betydelig risiko for kysttorsken.

Med dagens kunnskap bør Stortinget ikke tillate torskeoppdrett på grunn av risikoen for sykdomsspredning og genetisk innblanding.

a) NiN er i utgangspunktet positive til endringer som bidrar til bedre bærekraft

b) Vi er skeptiske til en fundamental og radikal endring av tillatelsessystemet

Forslaget i meldingen er ikke utredet tilstrekkelig til å kunne vedtas i den form det har

Kunnskapsgrunnlaget er ikke til stede for å kunne innføre lusekvoter som foreslått i meldingen

Forslag i meldingen skaper usikkerhet om sentrale forutsetninger for eierskap, investering, arealdisponering m.m.

c) Meldingen viser tydelig at forvaltningsregimet er for fragmentert.

d) Forslag om artsnøytrale tillatelser kan medføre full stopp i utvikling av nye arter.

A - Positiv til større bærekraft

NiN er i utgangspunktet positiv til endringer som bidrar til større bærekraft. I meldingen er imidlertid sosial og økonomisk bærekraft undervurdert, og disse konsekvensene er ikke utredet. Spesielt er dette tydelig for små selskap som bare har produksjon i ett eller to produksjonsområder. De vil ikke være i stand til å tilpasse seg til de lusekvotene som er sannsynlige. Et sentralt premiss er at dagens trafikklyssystem bruker for lang tid til å komme på «grønt» nivå. En konsekvens av de foreslåtte endringene være et dramatisk nedtrekk i produksjon i dagens røde og gule områder i påvente av en eventuell massiv investering i utslippsfri teknologi. Disse to elementene peker mot en vesentlig konsentrasjon i bransjen.

NiN vil minne om at havbruk er den mest effektive og klimavennlige måten å produsere animalsk protein.

B - Skeptisk til radikal endring

NiN vil uttrykke stor skepsis mot en så fundamental omlegging av tillatelsesystemet som her foreslås.

Vi viser i denne sammenheng til riksrevisjonens uttalelse i sin «Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket» dok 3.6. (2019-2020)/Innst. 80 S (2020-2021). En sentral kritikk var mangelen på konsekvensutredning av endringer. Riksrevisjonen anbefalte å sørge for at endringer i kvotesystemet blir grundig konsekvensutredet.Her velger man å gjøre samme feil ved vurdering av endringer i tillatelsessystemet for havbruk.

Vi registrerer forslaget om endringen fra maksimal tillat biomasse og trafikklyssystem til lusekvoter ikke er konsekvensutredet på sentrale punkt. Feks om systemet faktisk er gjennomførbart, og om det vil ha vesentlig innvirkning på tilstanden til villaksen, og konsekvenser det vil ha for dagens konsesjonsinnehavere.

Vi viser i denne sammenheng blant annet til Forskningsrådet «En evaluering av det vitenskapelige grunnlaget for trafikklyssystemet for norsk lakse- og ørretoppdrett» og deres 15  anbefalinger og kritikk mot det vitenskapelige grunnlaget for dagens system. Sentrale deler av disse anbefalingene er ennå ikke implementert.

Vi viser også til meldingens egen vurdering av eksisterende formel for beregningen av «luseutslipp» som påpeker at denne i praksis ikke er brukbar til formålet, slik vi tolker det.  

Luseutslipp ikke er en indikator for tilstanden til villaks og miljø ellers, men en indirekte indikator som vil ha varierende gyldighet for bestands- og miljøsituasjonen avhengig av tid og lokasjon. 

En så drastisk endring vil skape stor usikkerhet om verdien på de enkelte tillatelsene, og dermed selskapene. Vi minner om det store fallet i verdi av selskapene og dermed selskapenes evne til å investere som fant sted i forbindelse med den overraskende innføringen av grunnrenteskatt.

Dette er tillatelser som det har vært betalt store summer for til staten under forutsetning om MTB og evigvarende eierskap. I meldingen foreslås det å fjerne hele dette grunnlaget og erstatte det med lusekvoter, og det skapes usikkerhet om tidshorisonten for eierskapet. Dette er svært utfordrende for bransjen, og en løper stor risiko ved en så stor endring.

Vi vil sterkt understreke at staten ikke bør endre forutsetningene fundamentalt, etter først å ha solgt tillatelser for milliardbeløp under dagens forutsetninger bla om evigvarende tillatelser. 

Basert på dette og en rekke andre forhold ved forslagene, er det tydelig at der ikke er foretatt en tilstrekkelig konsekvensutredning av forslaget til å kunne gjøre et prinsippvedtak om endring av system. Slik systemet er, betyr det at vi anbefaler Stortinget å aktivt avvise forslaget slik det ligger i dag, og be om at det foretas en reell konsekvensutredning med bred deltakelse.

Forutsatt at en faktisk kan gjennomføre systemet, mener vi at det i tillegg foreligger stor usikkerhet med hensyn til hvordan havbruksfondets rammebetingelser skal være i fremtiden. Dette bør også avklares før man innfører nytt system.

Forslaget i seg selv har ført til at en rekke søknader om tillatelser og/eller tildelinger er stoppet opp i påvente av en avklaring i denne saken. Slik forslaget ligger er det tydelig at en slik avklaring ikke er nært forestående, selv om forslaget skulle bli vedtatt. Vi vil understreke at for å hindre nye brudd i utviklingen slik vi så før innføring av trafikklyssystemet og umiddelbart etter varsel om innføring av grunnrenteskatt, må myndighetene sørge for tilstrekkelig avklaring til at investeringer, vekst og nye tillatelser kan realiseres i påvente av eventuelt nytt system.

I meldingen ligger også et forslag til avgift på tapt fisk. Vi velger her å kort påpeke at dette er en dobbelstraff av den enkelte oppdretter, der feks et angrep av perlemanet eller havpattedyr kan føre til helt tilfeldige utslag som oppdretteren ikke rår over. Vi minner om at i landbruk er tilsvarende tilfeller omfattet av erstatningsordninger for bonden. Vi bemerker paradokset i at angrep fra en spekkhogger skal føre til avgift, mens angrep fra ulv skal føre til erstatning.

C – Fragmentert forvaltning

Meldingen viser tydelig at forvaltningen av sektoren er svært fragmentert. I stedet for å gjøre noe med dette brukes henvisningene til andre forvaltningsorganer som argument for at det her kan leggs ytterligere begrensinger på driften av tillatelsene.

Vi etterlyser en mer helhetlig tilnærming til planlegging og forvaltning. Dagens system bærer i større grad preg av et behov for å gi alle forvaltningsnivå en rolle enn å være tilpasset behovet for god og bærekraftig forvaltning og effektiv saksbehandling. 

Vi vil foreslå at en vurderer prøveprosjekt etter forsøksloven med helhetlig havbruksforvaltning i et representativt utvalg produksjonsområder.

D – Nye arter

Det foreslås at havbrukstillatelsene skal være artsnøytrale. Vi har vanskelig for å tro at det faktisk er det som er ment fullt ut. Det er i utgangspunktet vanskelig å se at en lakselusekvotetildeling skal være relevant for arter som torsk, blåskjell og tang/tare.

Men en auksjonsbasert, artsnøytral ordning, vil naturlig nok prise lusekvotene til høyeste avkastning. Introduksjon av nye arter vil normalt ha, og har i dag, lavere lønnsomhet enn laks og ørret. Mot dette kan hevdes at der det ikke er luseutslipp, vil i teorien produksjonen kunne være ubegrenset. I praksis er dette ikke tilfelle, fordi tillatelsen er geografisk avgrenset, og som det påpekes i meldingen, vil være avhengig av tillatelser og begrensinger fra andre myndigheter.

Konsekvensen vil bli at prising vil være etter mest lønnsomme produksjon. Dette er samfunnsøkonomisk effektivt, dersom en forutsetter at en har perfekt informasjon om fremtidig avkastning av alle arter. Det er ikke tilfelle. Arter i utviklingsfase har større usikkerhet, større kunnskapsgap og større enhetskostnader og mindre markedsmodenhet.

Den reelle konsekvensen kan derfor bli at all utvikling av andre arter enn de mest lønnsomme (laks og ørret) vil stoppe opp. På lang sikt kan dette få alvorlige konsekvenser for fremtidig verdiskaping og fremtidig råstofftilgang for norsk industri.   Vi viser ellers til uttalelse fra Sjømat Norge i saken

Konklusjon:

Forslagene i meldingen er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet. Et prinsippvedtak vil bygge på manglende forutsetninger, og skape usikkerhet rundt fundamentale rammebtingelser i næringen.

Vi ber derfor Stortinget avvise forslagene i meldingen og foreta en tilstrekkelig konsekvensutredning med deltakelse fra næringen.

Fellesforbundet takker for muligheten til å komme med innspill til meldingen. Vi representerer røkterne i næringen. Det er blant annet de som forer, overvåker vannkvaliteten, de som gjennomfører krevende lusebehandlinger i all slags vær og de som plukker opp de døde fiskene fra merdene.

Vi støtter målet om at havbruksnæringen må operere innenfor naturens tålegrense og støtter regjeringen i beskrivelsen av problemstillingene: Lakselusen er et av bransjens største problemer, både for oppdrettslaksen og konsekvensene ved avlusning, og for villaksen.

Slik havbruk drives i dag, blir miljøbelastningen over tid for stor. I områder som i dag er farget røde etter trafikklysmodellen, blir produksjonen tatt ned uten at det gir resultater. Det medfører at vi må få på plass andre tiltak og insentiver dersom havbruk skal kunne være miljømessig forsvarlig og samtidig kunne vokse. Fellesforbundet er videre enig i at den generelle dødeligheten er for høy.

Fellesforbundet vil her peke på noen hensyn vi mener er viktig å ivareta i det videre arbeidet.  Vi vil i det følgende kommentere enkelte forslag i meldingen.

 Lusekvoter som begrensning på produksjonen

Regjeringen foreslår at produksjonen skal bestemmes ut fra den konkrete miljøpåvirkningen gjennom lusekvoter. Denne tanken støtter Fellesforbundet.  Forslaget åpner også for en mer rullerende MTB-ordning som kan sikre en jevnere produksjon gjennom året. Dette vil kunne gi mindre behov for innleie i noen deler av året og hindre permitteringer i andre deler av året. Fellesforbundet mener dette støtter målet om flere helårlige arbeidsplasser.

Samtidig er det lite kjent hva som blir konsekvensene under en slik omlegging til lusekvoter. Våre tillitsvalgte er usikker på om innføringen av kvoter i Produksjonsområde 3 og 4 i realiteten vil innebære en kraftig nedgang i produksjonen for å oppnå akseptabel lusepåvirkning, og at det vil få negative konsekvenser for arbeidsplassene i området. Fellesforbundet mener det må utredes overgangsordninger som sikrer arbeidsplassene under omleggingen.

Insentivet for å få til vekst i næringen er produksjon med lave lusetall. Slik produksjon er mer krevende i områder med høyt lusepress og vil kreve overgang til ny teknologi som forutsetter store investeringer. Vi er bekymret for at investeringskostnadene vil ramme små selskaper og at bare de største selskapene vil ha tilstrekkelige midler.

I tillegg til at investeringene er kostbare, er våre tillitsvalgte også bekymret for at overgangen til ny teknologi er mer energikrevende, og at det ikke er tilstrekkelig med strøm for å få til en slik overgang på kort sikt.

 Utfordringer knyttet til areal

Dersom regjeringen åpner for at de som produserer innenfor bærekraftige rammer skal kunne øke sin produksjon, er det behov for tilstrekkelig areal. Våre tillitsvalgte mener de fleste lokalitetene i dag drives nær opp til grensen for akseptabel miljøpåvirkning. Det vil derfor i liten grad være mulig å øke produksjonen i eksisterende lokaliteter. Samtidig vet vi at å begrense antall fisk i en merd også vil gi redusert lusepress og bedre fiskevelferd. Dette skaper en bekymring for at det blir et enda større press på nye og gode lokaliteter.

Det kan medføre at store aktører vil kjøpe opp de små, eller at aktører velger å kjøpe opp tillatelser som i dag er gitt til produksjon av andre arter enn laks og ørret, for å sikre seg nye arealer.

Det er videre et spørsmål om selskaper som driver med oppdrett av andre arter vil ha tilstrekkelig økonomisk kapasitet til å konkurrere med produsenter av laks og ørret om lokaliteter, fordi de har en helt annen økonomi.

Det er på denne bakgrunnen viktig at man får et godt system for å utvikle nye lokaliteter og tar inn over seg disse behovene. Det må være tydelig hvem som har ansvar for å klarere nye lokaliteter og prosessene må ta kortere tid enn i dag.

 Oppheve artsbegrensingen i tillatelsen

Regjeringen foreslår videre å forenkle tillatelsessystemet ved at det bare skal være en tillatelse for oppdrett på en bestemt lokalitet. Det innebærer at artsbegrensningen forsvinner. Det samme gjelder ulike særtillatelser og tillatelser til spesielle formål.

Fellesforbundet er enig i at det fortsatt må være tillatelse for å drive med oppdrett og vi er positive til å forenkle systemet. Samtidig er det usikkert om selskaper fremdeles vil ønske å investere i utviklingen av oppdrett av andre arter, når de kan drive opprett av laks og ørret.

Opphevingen av artsbegrensingen kan også ha konsekvenser for fordelingen av areal, og i hvilken grad alle nye arealer skal selges på samme auksjon uavhengig av type oppdrett. Da vil de som har den største betalingsevnen få tilgang til de beste arealene. Oppdrett av andre arter enn laks og ørret gir ikke samme økonomiske overskudd og det vil bli vanskelig for dem å få kjøpt nye lokaliteter dersom de må konkurrere med laksenæringen. Denne bekymringen knytter seg også til lokalitetsmulighetene for videre forskning og undervisning.  

 Avgift for død og rømt fisk

Fellesforbundet deler regjeringens bekymring for fiskevelferd og er enig i at arbeidet med å redusere lakselus ikke må gå på bekostning av fiskevelferd. Fellesforbundet ser derfor at det kan være behov for tiltak som gir insentiver til å bedre velferden. Ved innføring av en avgift på død fisk, må man vurdere hvordan en slik avgift skal innrettes med tanke på at ikke all fisk som klekker er levedyktig. Våre tillitsvalgte mener det i tillegg bør stilles strengere krav til produksjonen i settefiskanlegg som har betydning for fiskevelferden.

Fellesforbundet er videre positive til avgift for fisk som rømmer, da det kan være et insentiv til å styrke merdene/konstruksjonen bedre, samt ha bedre rutiner under prosesser der risikoen for rømming er stor.

HMS, tilsyn og forvaltning

Fellesforbundet mener det er en svakhet ved meldingen at den ikke omtaler HMS. Dette er en risikofylt næring, med mange ulykker.

Fellesforbundet mener vi må ta på alvor den høye ulykkesstatistikken og ansattes bekymringer for arbeidsmiljø og helse, som er gjengitt i Sintef Oceans rapport «HMS-undersøkelsen i havbruk 2023». Undersøkelsen viser at 62 prosent har opplevd ulykker som kunne ført til alvorlig personskade og at nesten like mange har bekymringer knyttet til belastningsplager, ulykker (personskader etc.), psykososiale forhold, organisering av arbeidet og vakt/skiftordninger.

Skal vi gjøre noe med denne situasjonen, må det stilles større krav til risikostyring, samt til tilstrekkelig og kompetent bemanning. Arbeidet skjer på den enkelte arbeidsplassen, og da er partssamarbeidet avgjørende for å lykkes. I tillegg er det viktig med et godt statlig tilsyn i havbruksnæringen.

Fellesforbundet mener videre det er behov for å gi en etat et hovedansvar for utviklingen av næringen. Der det er målkonflikter mellom de ulike myndighetsområdene er det behov for at et organ kan foreta en overordnet vurdering til det beste for ansatte, næringen, miljøet og fisken. Det kunne også åpnet for muligheten til å knytte tillatelser opp mot ønsket utvikling for næringen. Fellesforbundet mener dette bør være enten Fiskeridirektoratet eller Havindustritilsynet som får et slikt hovedansvar.

Det viktigste målet i meldingen er å ha verdiskaping samtidig som en løser utfordringer med dårlig dyrevelferd, effekter av klimaendringer og miljøutfordringene med særlig fokus på lakselus. NJFF mener en slik tilnærming er mer nødvendig enn noensinne.

NJFF mener meldingen er et viktig skritt i riktig retning. Kunnskapsgrunnlaget, både med hensyn til næringens utfordringer med lakselus, rømming og andre utslipp, og de dyrevelferdsmessige utfordringene for oppdrettsfisken og de ville laksefiskene, er svært godt. Det gjør at det faglige grunnlaget med tanke på å få på plass systemet også er godt.

Det er viktig at målsettingen om at akvakultur må løse sine miljøutfordringer omfatter alle arter, selv om meldingen i stor grad omtaler utfordringene knyttet til lakseoppdrett.

Støtter retningen regjeringen peker ut
Regjeringen foreslår en overgang fra mengdebegrensning (MTB) til regulering basert på faktisk miljøpåvirkning; i form av oppdrettsindusert dødelighet på villaks som følge av lakselus.

NJFF støtter regjeringens hovedgrep i havbruksmeldingen. Vi deler vurderingen om at det er helt nødvendig med en dreining mot en mer faktabasert og målrettet forvaltning av havbruksnæringen som både ivaretar miljøet utenfor merdene, dyrevelferden til produksjonsdyrene og næringens mulighet til å utvikle seg videre. Spesielt positivt er forslaget om å ta utgangspunkt i faktisk miljøpåvirkning, fremfor generelle rammer basert på biomasse alene.

NJFF støtter også opp om at reguleringen av akvakultur må skje gjennom lov og forskrift og ikke gjennom vilkår i enkeltvedtak og tillatelser.

For første gang legges det opp til at rammeverket for havbruk vil kunne være i samsvar med kvalitetsnormen for villaks. NJFF anser det som en grunnleggende forutsetning for å kunne forene næringens videre vekst med ivaretakelse av naturmangfoldet og en bærekraftig høsting av naturens overskudd også i fremtiden.

Trengs rask gjennomføring
Selv om meldingen foreslår viktige og gode prinsipper for å sikre nødvendige miljøforbedringer, er vi bekymret for tempoet i implementeringen. Det er allerede dokumentert at tilstanden for flere av Norges villaksbestander er alvorlig, og at sjøørretbestander i mange fjordsystemer er betydelig svekket som følge av høyt lakseluspress. Behovet for rask bedring er stort.

NJFF mener derfor at det må etableres en forpliktende plan for gjennomføring av det nye systemet. Vi mener det bær være realistisk å få gjennomført alle nødvendige utredninger og får satt systemet i virksomhet fra 2027-2028, men mener det senest må være i full drift i løpet av 2029. Kvotesystemet må settes slik at kvalitetsnormen for villaks oppnås umiddelbart, og overgangsperioden må benyttes aktivt til teknologiskift og til å identifisere lokaliteter egnet for nullutslippsanlegg. Det er ikke tilstrekkelig at virkemidler er på plass på papiret – det må etableres klare mekanismer for kontroll, håndheving og sanksjonering som faktisk gir effekt for naturen i tide til å hindre ytterligere tap av bestander.

Helhetlig tilnærming til laksefisk
Påvirkning fra lakseoppdrett på villaksen er viet god oppmerksomhet i meldingen. Sjøørreten er til en viss grad omtalt, men NJFF ønsker å påpeke at den langs store deler av kysten er sterkt negativt påvirket av oppdrettsinduserte lakseluspåslag. 

NJFF mener det er positivt at en i meldingen foreslår å måle dødelighet på vill laksefisk. Vi mener det i ordningen bør stilles krav om lave lusenivåer i anleggene gjennom hele året. NJFF mener også at det fortsatt bør være en øvre lakselusgrense på anleggsnivå, for å unngå velferdsproblemer for oppdrettslaksen og begrense lokale utslipp i sårbare områder.

Det bør også innføres krav til automatisk telling av lakselus, og presise krav til antall fisk i merdene, for å sikre nøyaktighet og kontroll i det nye regimet.

Klok utforming av kvotesystemet
NJFF tror et system med lakseluskvoter og sanksjoner ved brudd kan bli en god løsning. Kvotesystemet for lakseluslarver, som regjeringen foreslår, har et stort potensial m.t.p. å stimulerer til innovasjon og utslippsreduksjon. Vi mener det er viktig at:

• Kvotene fastsettes strengt, slik at målet om maks 10 % dødelighet nås.
• Det er lav terskel for sanksjoner, og sanksjonene må være tilstrekkelig avskrekkende.
• Det må være attraktivt å investere i nullutslippsteknologi.
• Kvotene må ta hensyn til samlet påvirkning på alle anadrome arter.

Samtidig bør kvotesystemet ikke undergraves av alternative ordninger. NJFF advarer derfor mot å utrede avgift på utslipp av lakseluslarver som en parallell ordning.

Vi støtter innføring av en avgift på tapt fisk (dødelighet og rømming), og mener det bør utredes hvordan denne kan differensieres ut fra årsak.

Dyrevelferd og rømming
Rømt oppdrettslaks har over tid svekket den genetiske integriteten i en stor andel av villaksbestandene. NJFF forutsetter at teknologien som kreves for å redusere dødeligheten på villfisk som følge av lakselus også bidrar til mer rømmingssikre anlegg.

I havbruksmeldingen foreslås det å innføre en avgift på tapt fisk (dødelighet og rømming), med samme mål som i dyrevelferdsmeldingen: å redusere individtapet i akvakultur til under 5 % for alle arter. NJFF støtter denne tilnærmingen. For å få god oversikt over de reelle tallene, påpeker vi igjen behovet for systemer som med høyere presisjon enn i dag angir hvor mange fisk som settes ut i hver merd.

Dagens dødelighet ligger på rundt 15 %. Med nåværende offisielle utsett av fisk tilsvarer en forbedring til 5 % dødelighet et mulig matbidrag fra om lag 40 millioner fisk – en betydelig forbedring i ressursutnyttelse og dyrevelferd. Tapet rammer i dag oppdrettsselskapene direkte gjennom tapt fisk og innsatsfaktorer i produksjonen. I tillegg kommer tap av villfisk (biomassetap tilsvarende dødelighet i anleggene) og vegetabilske produkter brukt til fôring frem til tapstidspunktet.

Miljøutfordringer ut over lakselus
Meldingen har et sterkt fokus på lakselus. Det er riktig gitt den store negative effekten på vill laksefisk. Rømming av oppdrettslaks er en stor utfordring. Vi tror at også rømmingen vil kunne reduseres vesentlig dersom en får på plass det systemet regjeringen foreslår.

Likevel bør det også rettes oppmerksomhet mot andre miljøpåvirkninger, som:

• Utslipp av partikulært materiale (fòrrester, ekskrementer).
• Utslipp av løste næringssalter.

Vi mener det bør utvikles egne miljømål og reguleringer også for disse utslippene. Helhetlig miljøovervåking må ligge til grunn for vurderingene, og nullutslippsteknologi må være et langsiktig mål. Dette vil også bidra til å redusere forurensning som notimpregnering og kjemikaliebruk.

Arealplanlegging – hensiktsmessig planlegging for akvakultur
Meldingen tar opp behovet for å avklare arealbruk til akvakultur og avsette arealer i flerbruksområder. Dette er også et tema som havbruksutvalget beskrev i sin utredning. NJFF slutter seg til behovet for et godt kunnskapsgrunnlag og kunnskapsoverføring mellom kommuner som grunnlag for helhetlig arealplanlegging for akvakultur. Vi støtter forslaget om statlige retningslinjer for planlegging i kystnære sjøområder.

I tillegg mener NJFF at det må stilles krav om artsspesifikke tillatelser, slik at for eksempel en tillatelse gitt til skjelloppdrett ikke automatisk kan brukes til lakseoppdrett, som kan innebære større miljøpåvirkning.

Oppsummering
Godt miljø gir rom for vekst i oppdrett av laks. Det er vanskelig å se for seg at dette kan skje uten at en får en rask overgang til nullutslippsløsninger. Insentivene for å medvirke til at miljøutfordringene i oppdrettsnæringen løses må styrkes. Dette skjer ikke uten tydelig lover og forskrifter som styrer det i den retningen.

NJFF mener meldingen kan bidra til en viktig og fremtidsrettet snuoperasjon i norsk havbruksforvaltning. Men skal en lykkes, må ambisjonene følges av rask, konsekvent og helhetlig gjennomføring. Norge må vise at det er mulig å forene stor matproduksjon i havet med reell natur- og artsforvaltning – ikke ved å fire på miljømålene, men ved å drive smartere og mer ansvarlig.

Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF) organiserer maritime ledere på fartøy involvert i hele verdikjeden innen akvakultur. Dette inkluderer brønnbåter, servicefartøy, bløggbåter, forbåter og avlusningsskip.

Havbruksnæringen generer store verdier til det norske samfunnet over hele landet og er en essensiell del av vår matforsyning og totalberedskap. NSOF støtter meldingens overordnede ambisjon om bærekraftig vekst, og vi deler forståelsen av behovet for et regelverk som bedre reflekterer faktisk miljøpåvirkning.

Vi er i hovedsak positive til regjeringens forslag om en ny reguleringsmodell med lusekvoter, som kan ha potensial til å gi et mer treffsikkert system. Samtidig er vi usikre på hvordan systemet vil slå ut i praksis. Vi anbefaler derfor Stortinget å vurdere grundig hvorvidt det er behov for nærmere konsekvensutredninger. Videre må det sikres overgangsordninger som sørger for at arbeidsplasser ikke berøres negativt.

Vi savner et større fokus på HMS i meldingen. Arbeidsmiljø og sikkerhet er helt essensielt å jobbe målrettet med for en helhetlig utvikling av havbruksnæringen. Det er per i dag knyttet for stor risiko til arbeid i næringen.

Havbruksnæringen involverer et bredt spekter av operasjoner som utføres fra fartøy og i krevende marine omgivelser. Det stiller høye krav til kompetanse, teknisk utstyr, sikkerhetsrutiner og fysisk tilrettelegging. Et tydeligere fokus på HMS i næringen vil bidra til både tryggere arbeidsforhold, bedre drift og økt rekruttering av personell.

Vi mener det er nødvendig at HMS jobbes målrettet med i all oppfølging og utvikling av næringen. Dette inkluderer tettere samarbeid med arbeidslivets parter, tydelige krav til kompetanse og opplæring samt styrket risikovurdering ved ny teknologi og operasjonsformer.

Bellona takker for muligheten til å gi innspill til behandlingen av Havbruksmeldingen. Bellona har også gjennom prosessen gitt innspill til hvordan et helhetlig tillatelsessystem for fremtidens havbruk kan innrettes for å redusere næringens miljø og klimaavtrykk, inkludert innfasing av mer bærekraftig fôr, og samtidig legge til rette for storskala oppdrett av lavtrofiske arter.

Fremtidens havbruk er mer enn laks, og havbruksnæringen har flere miljø- og klima- utfordringer enn lus og dødelighet. Bellona støtter regjeringens mål om at reguleringen av akvakultur skal sørge for ivaretagelse av miljø, biosikkerhet, fiskevelferd, klima og hensiktsmessig bruk av areal. Vi støtter også at miljømessig bærekraft er avgjørende for å sikre videre verdiskapning i akvakulturnæringen, men vi kan ikke se at dette svares ut i tilstrekkelig grad i havbruksmeldingen.

Bellona mener det er bedre å komme i gang med en delvis miljø- og velferdsforbedring som det legges opp til i meldingen, enn ingen. Vi ber derfor komiteen om at meldingen vedtas, men med sentrale tillegg, i form av merknader, som vi foreslår i dette dokumentet.

Havbruksnæringens klima- og miljøavtrykk

Næringen trenger løsninger som ikke kun tar tak i enkelte parametere, men som evner å se helheten av næringens klima- og miljøavtrykk.

Bellona foreslår følgende merknad for en helhetlig regulering av næringens klima- og miljøavtrykk, som bidrar til å sikre faktisk miljømessig bærekraft:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede hvordan næringen kan redusere sitt totale miljø- og klimaavtrykk, for eksempel gjennom krav til budsjettering på disse områdene»

I en slik utredning understreker Bellona viktigheten av at følgende punkter tas med i vurderingene:

I) Kutt i klimagassutslipp fra havbruksnæringen

1. Havbruksmeldingen mangler en tydelig strategi med definerte mål og tiltak for hvordan næringen skal bidra til å nå overordnede klimamål.

2. Fôret til laksen for størstedelen av laksens klimafotavtrykk, som regjeringen selv skriver i meldingen. Selv om de fleste av disse utslippene bokføres i andre land er det viktig å få redusert dette, jamfør regjeringens helt tydelige mål om kutt i klimagassutslipp.

3. Havbruksmeldingen vektlegger teknologinøytrale løsninger. I praksis vil forslaget om omsettbare lusekvoter kunne føre til storstilt omlegging til lukket/skjermet teknologi, spesielt i området med høyt lusepress. Da må det også tas hensyn til hvordan ny teknologi vil føre til økt material og energibruk, og krav til hvordan dette samtidig skal kunne gi lavere miljø- og klimaavtrykk.

II) Sirkulær utnyttelse av ressurser

Fremtidens havbruk må også innebære oppsamling og utnyttelse av slam, for å minimere lokale miljøproblem og samtidig sikre utnyttelse av en omfattende bioressurs. Det er behov for insentiver som sikrer oppsamling av slam, som f.eks. krav om slamoppsamling ved bruk av lukket/semilukket teknologi, og på lokaliteter med dårlig/meget dårlig MOM-B og C score.

III) Dødelighet, omtales i eget punkt under.

IV) Tilrettelegging for storskala lavtrofisk akvakultur, omtales i eget punkt om areal.

Dødelighet

Bellona støtter regjeringens mål om redusert dødelighet ned mot 5%. Høy fiskedødelighet i produksjonen har vært en stor utfordring over lang tid, og representerer både et fiskevelferdsproblem og en ressurs- og klimautfordring. Derfor er det viktig at det settes et ambisiøst mål for næringen å leve opp til. Like viktig er det å ha en tydelig plan for hvordan dette målet skal nås, innen konkrete tidsrammer.

Bellona mener:

• Dersom avgift på tapt fisk skal være et effektivt virkemiddel for å oppnå dødelighetsmålet, forutsetter det at avgiftsnivået legges slik at det lønner seg å la fisk leve og med en trappetrinnsmodell som sikrer kontinuerlig forbedring. Trappetrinnsmodellen, slik den f.eks. er for CO₂ -avgiften, tar også hensyn til at omstilling skjer gradvis.
• Det må på plass en tidsramme for når dødelighetsmålet forventes å oppnås, og eventuelt hvordan dette skal sees i sammenheng med en økning av avgiftsnivå for tapt fisk.
• Det er behov for standardisering av metoder for telling og kategorisering av tap.

Nytt tillatelsessystem og areal

Bellona foreslår følgende to merknader for å sikre en fremtid for lavtrofisk akvakultur, og at klima- og miljøavtrykket fra havbruksfôr reduseres:

«Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en nasjonal strategi for lavtrofisk akvakultur i Norge, med mål om å legge til rette for bærekraftig vekst og økt verdiskaping innen produksjon av lavtrofiske arter, inkludert arealtilgang»

«Stortinget ber regjeringen om å sikre akvakulturtillatelser til særlige formål som et verktøy for å redusere miljøfotavtrykket og klimautslippene til havbruksnæringen, for å sikre helhet og progresjon i Samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr.»

 I slike utredning understreker Bellona viktigheten av følgende:

Meldingen legger opp til et nytt, forenklet og artsnøytralt tillatelsessystem, der akvakulturtillatelser ikke lenger skal ha artsbegrensninger eller stimulere til miljøforbedringer, og der nye tillatelser hovedsakelig skal tildeles via auksjon. Bellona er bekymret for de utilsiktede konsekvensene av å oppheve artsbegrensing og å fjerne «Akvakulturtillatelser til særlige formål». Dette vil henholdsvis gjøre det betydelig vanskeligere å etablere dyrking av lavtrofiske arter og å fase inn nye bærekraftige fôrråvarer, av følgende grunner:

I) Konkurranse om arealer med kapitalsterk lakseindustri: Laks og ørret står for over 99 prosent av all kommersiell akvakultur i Norge. Ved å legge alle arter inn i samme tildelingsregime, uten særskilte reservasjoner eller insentiver for lavtrofisk akvakultur vil det være de største aktørene som dominerer tilgang på lokaliteter. En arealbasert auksjonsmodell er ikke egnet for nyetablering eller skalering av lavtrofisk produksjon.

II) Mangel på strategisk arealallokering: Meldingen nevner ikke hvordan man konkret skal sikre at lokaliteter egnet for lavtrofisk akvakultur faktisk blir tilgjengelige for næringsutvikling. I stedet risikerer man at også slike områder tas opp av tradisjonell oppdrett for fremtidig fleksibilitet, uten faktisk produksjon, men som «bufferareal».

III) Mangel på stedegne lokaliteter: Siden et arealsystem uten artsbegrensning må ta inn over seg at arealet skal kunne passe alle arter, mener Bellona at dette kan gi opphav til en rekke uheldige effekter, for eksempel uheldige miljøkonsekvenser ved «feil type oppdrett på feil sted», eller at gunstige lokaliteter for enkelte arter ikke vurderes.

IV) Manglende insentiver for akvakultur med lav miljøpåvirkning og/eller som faktisk produserer økosystemtjenester: Lavtrofisk akvakultur kjennetegnes av lav miljøpåvirkning og produksjon av økosystemtjenester (CO₂ -binding, økt bidrag til naturmangfold, habitat for yngel m.m.). I et system som i stor grad er utviklet for å håndtere utfordringer knyttet til laksefisk mangler det egne virkemidler for å støtte de artene som faktisk bidrar til å redusere miljøbelastningen i kystsonen.

V) Oppdrett som stimulerer og bidrar til miljøforbedringer på sikt: Det er behov for insentiver for å stimulere havbruksnæringen til å ta i bruk nye fôrråvarer. Ordninger som «Akvakulturtillatelser til særlige formål” er veldig treffsikre for å nå miljømål. Ved å ha f.eks. tidsavgrensede tillatelser som krever mer bærekraftig fôr, vil det være oppdrettsselskapene som insentiveres til å øke etterspørselen etter nye og mer bærekraftige fôrråvarer i tilstrekkelig volum.

Med vennlig hilsen

Kari Torp, Olav Fjeld Kraugerud, Silje Båtsvik Risholm                       Christian Eriksen

Seniorrådgivere havbruk/for                                                              Fagsjef

Miljøstiftelsen Bellona                                                                        Miljøstiftelsen Bellona

Innledning 

Norsk Industri er positive til grepene regjeringen foreslår i Havbruksmeldingen, og mener det foreslåtte systemet kan bidra til økt bærekraft i næringen og samtidig legge grunnlaget for fremtidig produksjonsvekst. Norsk Industris medlemmer i bransjeforeningen Havbruksleverandørene er i hovedsak leverandørbedrifter, og vurderingene i dette høringsinnspillet er derfor gjort med et leverandørperspektiv.  

Norsk Industri har over lang tid ment at innfasing av ny teknologi i næringen har gått for sakte, og at det er behov for kraftfulle insentiver for å utløse et nødvendig teknologiskifte i næringen. Etter vår mening har ikke trafikklyssystemet vist seg å være et tilstrekkelig effektivt virkemiddel verken for å løse utfordringene, eller for å skape gode nok insentiver for uttesting og innfasing av ny produksjonsteknologi.  

Det foreslåtte systemet er teknologinøytralt. Det vil si at det er opp til den enkelte oppdretter å velge produksjonsform og teknologier de selv vurderer som mest hensiktsmessige for å maksimere produksjonen innenfor rammen av hvilket miljømessig fotavtrykk produksjonen kan ha. Dette mener vi prinsipielt er riktig og mer treffsikkert enn direkte regulering av produksjonsvolum. 

Vurderinger rundt de konkrete forslagene 

Når det gjelder de foreslåtte endringene, mener Norsk Industri at det er vanskelig å gi konkrete tilbakemeldinger på dette tidspunktet, ettersom flere utredninger gjenstår før det nye reguleringssystemet er endelig utformet. Vi finner det derfor mest hensiktsmessig å kommentere prinsippene og forslagene på et overordnet nivå.  

Norsk Industri støtter prinsippet om at produksjonen reguleres ut fra miljøavtrykk og ikke gjennom produksjonstak. De foreslåtte endringene vil gjøre havbruk mer likt andre deler av næringslivet. Bruk av omsettelige kvoter for å regulere utslipp er et velprøvd og velfundert virkemiddel for å redusere negative eksternaliteter, og vi ser ingen grunn til at dette ikke også skal kunne fungere for å redusere lusepåslag og spredning av lus. Forutsetningen er at totalbelastningen i området og telling på lokasjonsnivå kan fastsettes på en tilfredsstillende måte. Vi legger til grunn at dette blir belyst i de kommende utredningene. 

Norsk Industri mener en avgift på tapt fisk trolig vil være nødvendig for at systemet skal fungere, men ser at dette er mer komplisert enn kvoter på lus. Regjeringen foreslår i meldingen én samlet avgift for både rømming og død fisk, uten unntak. Det betyr i praksis at hendelser oppdretter ikke har kontroll over, hendelser som i varierende grad kunne vært avverget, og hendelser forårsaket av tredjepart, alle vil utløse avgift. Norsk Industri imøteser videre utredning, men vil påpeke at selv om modellen er relativt enkel å administrere, må også andre hensyn vurderes nøye. 

Viktig med tydelige signaler fra Stortinget og rask fremdrift 

Norsk Industri deler, i likhet med mange andre i næringen, en bekymring rundt at det er mye som skal utredes og at dette vil ta tid. Dette skaper stor usikkerhet og kan svekke investeringsviljen. 

Vi mener det er viktig at Stortinget sender tydelige signaler om retningen for forvaltningen av sektoren, og slik bidrar til å redusere usikkerheten. Etter vårt syn vil det være det beste for næringen om Stortinget kan samle seg om et bredt forlik som inkluderer partier fra begge sider av midtstreken. Det vil gi aktørene trygghet for at prinsippene som legges til grunn for fremtidig regulering står seg over tid, uavhengig av valgresultat og politiske skifter. 

Norsk Industri har forståelse for at partiene har ulike standpunkter, og at forhandlinger er krevende, men vi vil understreke at den langsiktige usikkerheten mens endelig utforming utredes, er krevende for leverandørindustrien. Dette kommer i tillegg til investeringsfallet som har fulgt i kjølvannet av innføringen av grunnrenteskatten. Tette voteringer, signaler om alternative modeller og nye utredningsbestillinger vil ytterligere forsterke denne usikkerheten og redusere viljen til å investere.  

Selv om Norsk Industri gjerne skulle sett at meldingen var mer detaljert og at mer var ferdig utredet, mener vi det likevel er tilstrekkelig grunnlag for at Stortinget kan fatte en overordnet prinsipiell beslutning om fremtidens forvaltning av havbrukssektoren. Vi advarer sterkt mot konsekvensene av at meldingen blir utsatt eller sendt tilbake til regjeringen. En slik utvikling vil med stor sannsynlighet føre til at investeringer settes på vent i påvente av avklaringer. Dette vil ramme leverandørindustrien hardt og samtidig bremse utviklingen mot økt bærekraft i næringen. 

Andre tilbakemeldinger 

Som nevnt flere ganger i dette notatet, er vi bekymret for usikkerheten som kan oppstå i fasen frem til et nytt system på plass og konsekvensene dette kan ha for nødvendige investeringer i næringen. En rask innføring av miljøfleksibilitetsordning for nullutslippsteknologi slik regjeringen har foreslått er viktig i denne fasen. Vi opplever at det er brei støtte bak dette og at det bør være uproblematisk. Denne bør imidlertid gjøres tilgjengelig for hele kysten. Eksempelvis kan røde produksjonsområder få tilbake nedtrukket MTB, gule produksjonsområder få vekst inntil 6 prosent og grønne produksjonsområder kan få vekst på utover trafikklysets 6 prosent. Dette kan være et bidrag til å holde oppe aktiviteten i mellomfasen. 

Oppsummering av synspunkter 

• Norsk Industri støtter prinsippet om teknologinøytralitet og produksjonsregulering basert på miljøavtrykk. 

• Vi mener det er hensiktsmessig å benytte omsettelige kvoter for å redusere lusepåslag og spredning. 

• En avgift på tapt fisk kan være nødvendig, men må utredes nærmere med hensyn til rettferdighet og praktisk gjennomføring. 

• Det er avgjørende med tydelige signaler fra Stortinget og en forutsigbar, fremtidsrettet regulering for å sikre investeringsvilje i leverandørindustrien. 

• Det må raskt innføres en miljøfleksibilitetsordning for nullutslippsteknologi slik regjeringen har foreslått. Denne bør være tilgjengelig for hele kysten og fungere frem til nytt system er på plass.  

Manglende forutsigbarhet for næringen

Den fremlagte havbruksmeldingen skisserer dramatiske og store endringer i den norske havbruksforvaltningen. Dagens forvaltningssystem har tjent oss godt i mange år, men det kan godt være at det nå er riktig å se på større endringer som gir en mer insentivbasert forvaltning – i retning av større bærekraft med fokus på miljø, fiskehelse og fiskevelferd.

Den fremlagte meldingen gjør gode forsøk på dette, men er i sin form svært overordnet. Meldingen har en karakter av å være ideer og skisser, med få utredede konkrete forslag. Dette gjør meldingen uryddig og uoversiktlig, og det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for næringen, og for dem som finansierer den. Dette er uheldig, særlig i en tid der omgivelsene er preget av usikkerhet, bør en unngå å skape den samme usikkerheten omkring norsk havbruksforvaltning.

Hvordan skal kvotesystemet for utslipp av lakselus fungere, hva skjer faktisk med tillatelsene, hva med pantesikkerhet, fleksibilitet mht. bruk av lokaliteter mm.

De samfunnsøkonomiske, næringsmessige eller markedsmessige konsekvensene av forslagene er ikke utredet. Det er nødvendig med grundigere utredninger og vurderinger for å sikre opplyste retningsvalg før nye modeller innføres, og utredningsinstruksen må følges.  

Kvotesystemet for utslipp av luselarver

Kvotesystemet for utslipp av luselarver er en av nøklene i det nye forvaltningsforslaget fra staten. Dette kvotesystemet må bygges på en modell for beregning av utslipp av luselarver som ikke er beskrevet i dag, og som må utvikles. Når vi ser hvor omdiskutert luseberegningene er knyttet til dagens trafikklyssystem er det vanskelig å være optimistisk med tanke på at en skal kunne få etablert en robust modell med legitimitet som ikke utfordres fra andre fagmiljøer, forvaltningsmyndigheter, næringen eller relevante NGOer. Å regulere vekst ut fra påvirkningen på miljøet kan være en riktig tanke, men Trøndelag fylkeskommune er svært usikre på om denne lakseluslarve-modellen er det riktige svaret.

 Undervisningstillatelser

Trøndelag fylkeskommune vil understreke den viktige betydningen av dagens ordning med undervisningstillatelser. Våre erfaringer med dette er svært gode, og vi har gjennom denne ordningen fått realisert en havbruksutdanning som vi er stolte av!

Ordningen gir nærhet til industrien gjennom utleie av tillatelsen. Den gir økonomi til å øke den pedagogiske kvaliteten på utdanningen gjennom å øke lærertettheten, dele klasser i mindre grupper, få mer kvalitetslæring ute i bedrift, samspill med andre utdanningsinstitusjoner mm. Vi forutsetter at denne ordningen videreføres, og inviterer gjerne komiteen til et besøk på våre to videregående skoler slik at dere selv kan se hva vi får til gjennom denne ordningen!

Havbruksfondet

Havbruksmeldingen foreslår endringer av regulering av veksten uten at konsekvensene for Havbruksfondet er beskrevet eller utredet. Havbruksfondet får i dag sine midler fra produksjonsavgiften og fra statens salg av vekst i de grønne produksjonsområdene. Dette har gitt viktige inntekter for kommunen som i dag setter av arealer til formålet, og til regionene gjennom fylkeskommunene. Det nye systemet innebærer et regime uten mengdebegrensning gitt i tillatelser, og følgelig sannsynligvis lavere auksjonsinntekter fra nye auksjonerte tillatelser fremover. Trøndelag fylkeskommune vil understreke at et nytt forvaltningsregime ikke må utformes slik at industrien kan skape seg vekst – eller få tildelt vekst, uten at kommunal sektor blir godtgjort på minimum samme nivå som i dagens inntektssystem for Havbruksfondet.

Fylkeskommunens rolle

Fylkeskommunene er i dag tildelingsmyndighet knyttet til nye tillatelser, samt lokaliteter og endringer på disse. Dette er en myndighet fylkeskommune har hatt siden 2010, og det er en oppgave fylkeskommunene utfører på en god – og ikke minst effektiv måte. Rollen innebærer et betydelig koordineringsansvar med øvrige sektormyndigheter. I den grad tildelingsprosessene i dagens system er tidkrevende, kan den lange tidsbruken som regel alltid knyttes til behandling hos en statlig sektormyndighet – ikke til fylkeskommunen. NTNU-samfunnsforskning AS leverte i vår en evaluering av fylkeskommunenes prestasjoner som akvakulturmyndighet. Den bekrefter det samme, og formidles gjerne til komiteens medlemmer. Vi forutsetter at fylkeskommunene fortsatt vil beholde en sentral myndighetsrolle på dette området.

Areal

I tilknytning til areal og arealplanleggingen fremheves det at regjeringen vil:

• - Legge til rette for et godt kunnskapsgrunnlag for helhetlig arealplanlegging for akvakultur
• - Utarbeide og fastsette statlige planretningslinjer for planlegging i kystnære sjøområder.

Trøndelag fylkeskommune vil på det sterkeste anmode at det legges til rette for et godt kunnskapsgrunnlag gjennom at en nå får finansiert og operasjonalisert en kartlegging av kystområdene i et såkalt KYST-Mareano. En slik kartlegging vil være helt avgjørende for å kunne identifisere de mest optimale områdene for oppdrettsaktivitet – sammen med gode strømkataloger og annen relevant kunnskap.

Trøndelag fylkeskommune er ikke fremmed for statlige planretningslinjer som stimulerer til koordinering av arealplanlegging over større områder som fylker eller produksjonsområder, men understreker at dette likevel ikke må rokke ved kommunenes autonomi. Fortsatt må det være kommunene som eier retten til å planlegge for bruk og aktiviteter i sine sjøarealer.

Bærekraftig utvikling av fiskefôr

Målet om bærekraftig havbruk kan ikke nås uten bærekraftig utvikling av fiskefôr. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har regjeringen igangsatt et samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr, med mål om at innen 2034 skal alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr komme fra bærekraftige kilder. Fiskefôret bidrar med mer enn 75 % av klimafotavtrykket til laksen, og dødfisktapet bidrar med 9 % av klimafotavtrykket. Målsettingene er å redusere det miljømessige fotavtrykket fra bruken av fôr både i landbruket og i havbruket. Vi støtter regjeringens mål, men mener at det ikke vil innfris uten bruk av virkemidler for reduksjon av økonomisk risiko i overgangsfasen, herunder videreføring av særskilte FoU-tillatelser for fôrutvikling. 

Regjeringen ønsker både vekst og bærekraft, bedre tilstand for villaksen, mindre miljøpåvirkning og bedre fiskevelferd. Men det er et faktum at masseproduksjon av dyr, slik man har i fiskeoppdrettsnæringen, har mange negative konsekvenser. Slik masseproduksjon fører til at dyr lider, det fører til stress og det svekker dyrenes immunforsvar. Som følge av dette ser man gjerne oppblomstring av sykdom – virus, parasitter og bakterier. Sammen med utslipp av store mengder fôr, forurensing og avføring, gir dette problemer for miljøet rundt produksjonsanleggene – og de ville dyrene som lever der.

Flere titalls millioner individer lider og dør hvert år i oppdrettsnæringen, samtidig har næringen en ødeleggende virkning på villaksbestandene. Det er positivt at regjeringen nå anerkjenner dette i havbruksmeldingen. Men NOAH savner en anerkjennelse av at mange av problemene i oppdrettsnæringen henger direkte sammen med ønsket om vekst. Og tiltakene som er foreslått i stortingsmeldingen er ikke i nærheten av å være tilstrekkelige for å stanse den pågående dyretragedien og hindre at villaksen forsvinner. Ved å anerkjenne at det må nye grep til, har regjeringen tatt første skritt mot å forbedre fiskevelferden og ivareta villaksen, men nå må Stortinget ta ansvar for å sikre en reell bedring for fiskene.

NOAH er skuffet over at regjeringen ikke foreslår forbud mot termisk avlusing og bruk av rensefisk, til tross for at disse to praksisene medfører dårlig dyrevelferd og er sterkt kritisert av fagfolk. Rensefisk er Norges tredje største husdyrhold med ca. 30 millioner individer i 2023. Dødeligheten blant rensefisk er svært høy, noe meldingen anerkjenner. Men det foreslås ingen konkrete tiltak for å endre dette. Årsakene til dødeligheten er blant annet at rensefisken kan bli spist av laks, få en myriade av ulike sykdommer, eller sulte i hjel grunnet mangel på riktig fôr. Dette er alvorlig og NOAH ser på slik behandling av dyr som brudd på dyrevelferdsloven. Professor emeritus Trygve T. Poppe ved NMBU Veterinærhøgskolen har beskrevet bruken av rensefisk som “En dyretragedie uten sidestykke” og Havforskningsinstituttet peker på rensefiskens dårlige velferd og høye dødelighet som en av de største utfordringene i norsk havbruk. 

Termisk avlusing er en metode hvor oppdrettslaks trenges sammen og blir utsatt for varmt vann med temperatur på opptil 34 grader for å fjerne lus. For laksen er dette svært smertefullt og kan være dødelig. Rådet for dyreetikk kom med en uttalelse om metoden i 2022: “(...) dagens praksis der millioner av fisk dør i forbindelse med termisk behandling er dyrevelferdsmessig og etisk uakseptabel.” Regjeringen anerkjenner også at termisk avlusing er en betydelig belastning og en stor årsak til dødelighet for fisken, men foreslår ikke å forby metoden. NOAH oppfordrer derfor Stortinget til å ta ansvar og innføre forbud mot både rensefisk og termisk avlusing umiddelbart.

NOAH støtter i utgangspunktet regjeringens forslag om å innføre et gebyr på rømt og død fisk, men dette må settes høyt nok til at det ikke lønner seg å la fisk dø. NOAH støtter ikke at gebyret skal "settes lavt i starten", slik regjeringen foreslår. Dårlig dyrevelferd må gi reelle konsekvenser, og en pengesterk næring som oppdrettsnæringen er, må ikke få lov til å kjøpe seg ut av dårlig dyrevelferd. Derfor mener NOAH det må det innføres en lovfestet øvre grense for dødelighet, og overskridelser må medføre krav om avvikling av produksjonen. Dyrevelferdsloven gjelder også for fisk. Hvis man hadde behandlet andre dyr slik man behandler fisk, ville det sannsynligvis endt med fengselsstraff. Mens i oppdrettsnæringen vil man godta lidelse mot et lavt gebyr. Det sender et svært dårlig signal.

Havbruksmeldingens undertittel er "Bærekraftig vekst og mat til verden", men meldingen har kun fokus på fiskeoppdrett. Tang- og tareproduksjon i Norge har stort potensial, men dette blir ikke omtalt i meldingen. Tang og tare dyrkes uten bruk av matjord, gjødsel, ferskvann eller sprøytemidler, og uten utnyttelse av dyr. En stortingsmelding om fremtidens havbruk og bærekraftig matproduksjon bør inneholde beskrivelse av mulighetene innen planteproduksjon til havs og planer for å utvikle denne sektoren. 

Havbruksmeldingen tar viktige skritt i riktig retning, men mangler sterke nok tiltak for å stanse de alvorlige lidelsene fiskene opplever i næringen. NOAH ber derfor Stortinget om å forby bruk av rensefisk og termisk avlusing, samt sette en lovfestet øvre grense for tillatt dødelighet. Til slutt oppfordrer vi regjeringen og Stortinget til å legge til rette for satsing på planteproduksjon til havs.

Innleiing

Bremnes Seashore AS støttar intensjonane som ligg til grunn for Havbruksmeldinga. Me meiner det er rett å regulera ei stor og matproduserande næring ut frå påverknad på miljøet og med sunt dyrehald som leiande prinsipp. Me er også positive til at meldinga legg opp til teknologinøytralitet i utviklinga av framtidas havbruk.

Me er overraska over at meldinga går vesentleg lengre enn det Havbruksutvalet foreslo i sin NOU.

For snever tilnærming

Havbruksmeldinga krinsar i stor grad kring lakselusa – og konsekvensane denne arten påfører både vill og tam laks. Me meiner dette er for snevert. Ei så omfattande omlegging vil og få store samfunnsmessige og økonomiske konsekvensar. Desse må forståast betre før eit nytt system vert innført.

Meldinga slik ho no ligg, er ikkje tilstrekkeleg opplyst til at Stortinget kan fatta ei kvalifisert avgjerd. Det er ikkje lagt fram grundige vurderingar av verken økonomiske, sosiale eller strukturelle konsekvensar.

Behov for brei konsekvensutgreiing

Før det vert fatta vedtak om ei så omfattande endring, ber me om at det vert gjennomført ei grundig, brei og heilskapleg konsekvensutgreiing. Denne må omfatta:

• Økonomiske konsekvensar: Verknader for bedrifter, kommunar og lokalsamfunn.
• Sosiale konsekvensar: Arbeidsplassar, busetjing, rekruttering og kompetansebygging.
• Miljømessige konsekvensar: Verknader på økosystem og havmiljø.
• Innovasjonspotensial: Korleis ulike reguleringsmodellar vil påverka teknologiutvikling og framtidig berekraft.

Ei slik utgreiing er nødvendig for å sikra at framtidige rammevilkår vert forankra i eit faktabasert og breitt kunnskapsgrunnlag.

Om selskaps-MTB og investeringar

Fjerning av selskaps-MTB vil ha store konsekvensar for organiseringa av produksjonen i havbruket. Desse må utgreiast grundig. I overgangsfasen bør selskaps-MTB vidareførast for å sikra investeringstryggleik og produksjonsstruktur. Det er per i dag for mykje usikkerheit knytt til kva panteobjekt som skal tre inn i staden for dagens ordning. Uvisse om rettslege og økonomiske rammer vil direkte hemma investering og risikovilje hos oppdrettarane, fordi dei ikkje veit om dei vil ha ein reell panteverdi i botn for sine investeringar.

Vestlandet og kunnskapsgrunnlaget

Regjeringa erkjenner at dagens trafikklyssystem ikkje fungerer godt nok. Me understrekar behovet for ei brei evaluering av kunnskapsgrunnlaget for korleis lakselus påverkar utvandrande villaks, i samarbeid mellom styresmakter, forsking og næring.

Slik meldinga er utforma, vil ho kunne medføra at Vestlandet taper stort. Det kan me ikkje akseptera. All relevant tilgjengeleg kunnskap må leggjast til grunn. I overgangsfasen kan ein ikkje nytta eit trafikklyssystem som er under utfasing til å gje ein landsdel dårlegare utviklingsvilkår enn andre. Vestlandet har gong på gong vist evne til omstilling og nyskaping. Den krafta treng Norge vidare.

Behov for langsiktige overgangsordningar og havbruksdirektorat

Det tek tid å utvikla teknologi og endra produksjonsplanlegging. Me ber om overgangsordningar på minst 10 år.

Samtidig meiner me at det er på høg tid å oppretta eit eige havbruksdirektorat – etter modell av sokkeldirektoratet for oljenæringa. Me treng ein samla og heilskapleg forvaltning av havbruket.

Avslutning

Havbruksmeldinga er eit dokument av stor nasjonal betydning. Me ber Stortinget ta den tid som trengst for å sikra at endringane som vert gjort, kviler på ei heilskapleg forståing av konsekvensane. Norge treng ein matproduksjon i havet som er berekraftig – sosialt, økonomisk og miljømessig.

Høringsinnspill ved Dr. Solveig van Nes (Marine Prospects) og Prof. Albert K D Imsland (Akvaplan-niva og UiB).

Kunnskapsbasert forvaltning

I Meld. St. 24 (2024-2025) skisserer regjeringen en «regulering basert på reell påvirkning». Intensjonen bak forslaget støttes. Kontroll på lakselus er en forutsetning for bærekraftig vekst. Det er derimot viktig å fremheve det regjeringen selv påpeker i meldingen; nemlig at reell påvirkning ikke kan måles. Forslaget innebærer en videreføring av modellene fra dagens Trafikklyssystem for å estimere effekt av lus på villaksbestandene. Dette er bekymringsfullt ettersom et betydelig kunnskapsgrunnlag dokumenterer både unøyaktighet (usikkerhet) og manglende bruk av tilgjengelig kunnskap i disse modellene. Dersom modellene skal være en del av den fremtidige reguleringsregimet anmodes Stortinget om å stille krav til regjeringen om at modellene skal i) gjenspeile et oppdatert vitenskapelig kunnskapsgrunnlag og ii) ha en økt presisjon som gjenspeiler reelle estimat av påvirkning av lus på villaks. Dette både for en bedre forvaring av villaks og for å unngå utilsiktede negative konsekvenser for fiskevelferd og produksjon i norsk havbruk. Det foreslåes videre iii) at en faglig kvalitetssikring bør gjennomføres av en uavhengig tredjepart.

Bred faglig dokumentasjon om usikkerhet i modeller og potensial for økt presisjon

En omfattende gjennomgang av det faglige grunnlaget for trafikklyssystemet (TLS) samt ytterligere relevant faglig underlag ble nylig publisert i det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Reviews in Aquaculture¹. Review-artikkelen utreder flere usikkerhetsmoment i modellene som inngår i dagens TLS og samtidig pekes på kunnskap som bør inkluderes for å bedre presisjonen i modellene.

Flere av usikkerhetsmomentene er de samme som ekspertgruppen (EG) selv også påpeker i sine årlige rapporter som estimerer påvirkning fra lus ^2,3.

Det er videre betydelig overenstemmelse i det som belyses som usikkerhet og forbedringsbehov i review-artikkelen¹ og det som belyses i utredningen ved den eksterne evaluerings komiteen (EvalKom)⁴ bestående av internasjonale forskere med relevant ekspertise utnevnt av Norges Forskningsråd (NFR) på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Hoveddelen av faglitteraturen og de omfattende datasett som refereres til er ikke utarbeidet av de samme forskerne som står bak review-artikkelen¹. Den faglige utredningen baseres på uavhengig forskning og vurderinger gjort ved andre forskere/forskningsmiljø og som underbygger omtalt usikkerhet på den ene siden, samt kunnskap som vil øke presisjonen i modellene på den andre siden, og som per i dag ikke er implementert eller hensyntatt i modellene i tilstrekkelig grad.

Hovedmoment relatert til usikkerhet og behov for forbedring av modeller

I Manglende korrigering for naturlig reduksjon i lusenivå på fisk

I TLS estimeres antall lus på utvandrende smolt (unglaks) dels fra modeller og dels fra observasjoner i felt (kalibreringsdata for modeller). Estimert lusenivå på fisk legges i tur til grunn for å estimere dødelighet hos utvandrende smolt.

Faglitteraturen beskriver at i snitt 57% av tidligste lusestadiet på fisk faller av/dør før lus utvikler seg til skadelige stadier¹.

Til tross for at kunnskap om reduksjon i lus på fisk erkjennes i EG rapportene, tilpasses det kun i begrenset omfang: Det korrigeres kun for en 40% reduksjon, og korreksjon praktiseres i kun to av fire modeller (øvrige to legger feilaktig til grunn at 100% av lus på fisk bidrar til dødelighet). Samlet bidrar det til overestimat av dødelighet hos villfisk.

II Grenseverdi for dødelighet / tålegrense hos smolt er basert på sviktende faglig grunnlag

Grenseverdi for dødelighet er den mengde lus per gram fiskevekt som antas som dødelig for utvandrende smolt av laks.

Faglitteraturen indikerer at en smolts tålegrense for lus er høyere enn det som legges til grunn i TLS for å estimere lusepåvirkning (dødelighet) hos smolt, hvilket i så fall vil bidra til overestimat av dødelighet i alle modeller¹.

EvalKom i regi av NFR/NFD påpeker også betydelig usikkerhet i grenseverdiene (sitat)⁴:

«Evalueringskomiteen er av den oppfatning at det til dags dato ikke er gitt et solid empirisk grunnlag for grenseverdiene, og at dette er nødvendig for å understøtte sentrale vurderinger som utledes av TLS.»

«TLS er svært sensitiv for antagelser som gjøres i denne delen av prosessen, og likevel ser det ut til at det er en mangel på empiriske data. Dette representerer en betydelig svakhet i TLS og dets endelige konklusjoner.»

«Fraværet av en dokumentert revurdering av gyldigheten til dødelighetsgrensene kan potensielt undergrave tilliten til systemet som helhet.»

III Usikkerhet i periode som legges til grunn for å vurdere effekt av lus på utvandrende smolt av laks

Ettersom temperatur påvirker utvikling hos lus, vil smittepress (nivå av lus i sjø) øke med tiltagende sjøtemperatur utover sesong.

Modellene antar en 40 dagers utvandringsperiode for alle vassdrag, og at sannsynlighet for at laksesmolt vandrer ut (eksponeres for lus) er like sannsynlig i hele denne perioden.

Derimot demonstrerer flerårige studier av akustisk merket smolt flere tilfeller der hoveddelen av smolt vandrer i «topper» tidligere i perioden samt at total varighet for utvandring er kortere enn det som legges til grunn i TLS¹. I de tilfeller vil både valgt periode for registrering av kalibreringsdata og periode som legges til grunn for modellene være strekt for langt/seint i sesong og med høyere nivå av lus i sjø enn det hovedandelen av utvandrende laksesmolt reelt utsettes for, hvilket vil bidra til overestimat av dødelighet.

EG påpeker beskriver også selv denne usikkerheten (Sitat):

«Usikkerheten til metoden, når det kommer til å anslå sannsynlighet for høyt lusepåslag (dødelighet) for utvandrende smolt, er først og fremst tidspunktet for når smolten er i fjorden og dermed hvilken periode det skal integreres over. Siden mengden smittsomme kopepoditter øker betydelig utover sommeren i alle produksjonsområdene vil dette gjelde for alle metoder»²

«En 40 dagers utvandringsperiode er sannsynligvis et overestimat i en god del tilfeller, spesielt i mindre vassdrag med lite variasjon i fysiske forhold. I slike tilfeller vil dødelighet av lus bli overvurdert i tilfeller hvor mengde lus øker utover i sesongen» ^2,3

Konklusjon

Punkter I – III oppsummerer flere eksempler der usikkerhet i modellene bidrar til overestimat av negative effekter av lus fra oppdrett. Det kan virke mot sin hensikt for bevaring av villaks, da andre avgjørende variabler som påvirker overlevelse hos villaks derfor kan undervurderes eller overses. Dessuten vil overestimat kunne bidra til utilsiktede negative konsekvenser for fiskevelferd og produksjon i norsk havbruk. Derfor er økt presisjon og forbedringer av modellene som vurderes videreført i et fremtidig reguleringssystem helt avgjørende både for å øke verdien av systemet for bevaring av villaks og for akvakulturforvaltningen.

Referanser

1 van Nes S, Imsland AKD, Jones SRM. 2024. Salmon lice biology, environmental factors, and smolt behaviour with implications for the Norwegian salmon farming management system: A critical review. Reviews in Aquaculture. 2024:1‐26 http://doi.org/10.1111/raq.12953

2 Nilsen F, mfl. 2017. Vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet per produksjonsområde i 2016 og 2017. Rapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning. 64s.

3 Vollset KW, mfl. 2022. Produksjonsområdebasert vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet i 2022. Rapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning. 130s

4 Eliasen K, mfl. 2021 An evaluation of the scientific basis of the traffic light system for Norwegian salmonid aquaculture. Evaluation Committee, The Research Council of Norway, Lysaker. 37p. Oversatt til norsk