Statsbudsjettet 2026

Møre og Romsdal fylkeskommune har følgande uttale til statsbudsjettet for 2026 vedr. kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner (jf. vedtak i fylkesutvalet 27. oktober 2025):

Ferjefinansiering
Underfinansiering i ferjedrifta er Møre og Romsdal fylkeskommune sin største økonomiske utfordring.

Møre og Romsdal fylkeskommune har over fleire år, og i fleire høve, orientert om at ferjedrifta er kraftig underfinansiert. Per 2.tertial 2025 er underfinansieringa av fylkesveg-ferjedrifta estimert til 140 mill. kroner, som er ei forbetring frå 2024. Dette kjem frå styrkinga i fylkeskommunen sine rammetilskot og satsing på ferjer i revidert statsbudsjett for 2025.

Møre og Romsdal er eit av dei største eksportfylka i landet, med dominerande næringar som maritim sektor, sjømat og offshore leverandørindustri. Det heilt avgjerande med eit tilgjengeleg og framkommeleg vegnett for å oppretthalde konkurransekrafta, uavhengig av om vegnettet er statleg eller fylkeskommunalt. Ferjetenester er ein berebjelke for produktiviteten i desse næringane.
Underfinansiering i ferjedrifta betyr at andre ansvarsområde i fylkeskommunen må vere med på å finansiere ferjetilbodet som er nødvendig for innbyggarar og næringsliv, alternativt må vi kutte i ferjetilbodet eller bruke av fond for å finansiere drifta. Medan riksvegferjene i 2026 får 190 mill. kroner i rammetilskot per samband, så får fylkesvegferjene i Møre og Romsdal 40 mill. kroner per samband.

Møre og Romsdal fylkeskommune er glad for at tilskott knytt til innføring av krav til nullutslepp i offentlege anbod for ferjer og ferjetenester er auka, men auken er for låg. Fylkeskommunen har innført miljøteknologi på 10 av 20 samband, og det er dei mest kostnads- og teknologikrevjande sambanda som står igjen. Frå hausten 2024 er alle dei 16 hybridelektriske ferjene i drift, og etter noko innkøyring og oppstart, har vi ein forventning til at elektrifiseringsgraden for desse vil vere mellom 60 til opp under 95 prosent. Det å ta ut dei siste prosentane vil vere kostnadskrevjande. Dette må eit nytt nivå på tabell C-midlane spegle. Kompensasjonen til fylkeskommunane for krav om nullutslepp i offentlege anbod for ferjer og ferjetenester er auka frå 50 mill. kroner i 2025 til 132 mill. kroner i 2026. Det er positivt at beløpet er auka, men det er ikkje nok til å dekke auken i kostnader framover.

Møre og Romsdal fylkeskommunen føreset at det blir publisert ein forpliktande plan for tilskotsordninga knytt til kravet om null- og lågutslepp i båt- og ferjedrifta, og denne må som minimum vere tiårig på grunn av den lange planleggingshorisonten i båt- og ferjeanbod.

Vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegnettet i Møre og Romsdal
Størrelsen på midlane til fylkesveg står ikkje i forhold til behovet og heller ikkje til den gjennomgåande ambisjonen i Nasjonal transportplan (NTP) om å ta vare på det vi har.
I NTP 2025-36 vart viktigheita av fylkesvegane tillagt større vekt og det vart sagt at tilskottet til fylkesvegane skulle doblast samanlikna med 2024.

Møre og Romsdal fylkeskommune meiner at styrkinga til fylkeskommunane er altfor lav. I statsbudsjettet for 2025 vart rammetilskotet styrka med 300 mill. kroner knytt til opprusting og fornying av fylkesvegnettet. Av det beløpet fekk Møre og Romsdal fylkeskommune 30 mill. kroner. I statsbudsjettet for 2026 er midlane begge prisjustert i høve deflator.

Ramma til opprusting og fornying av fylkesvegnettet må styrkast betydeleg, slik at fylkeskommunane har moglegheit til først å stoppe auken og etter dette ta igjen vedlikehaldsetterslepet. Berre i Møre og Romsdal er etterslepet utrekna til 17 mrd. kroner, og vil berre auke med dei overføringane vi får. Klimaendringar gir meir ekstremvær som hyppigare enn før medfører uføresette kostnader på fylkesveg.

Møre og Romsdal fylkeskommune held fast ved vårt innspel til NTP om at løyvingane til fylkesveg blir styrka med minimum fem mrd. kroner årleg, i tillegg til tunnel- og rassikringsmidlar fram til vedlikehaldsetterslepet er retta opp.

Kompensasjon for tiltak etter tunnelsikkerheitsforskrifta
I framlegg til statsbudsjett for 2026 er kompensasjon for tiltak etter tunnelsikkerheitsforskrifta berre justert med kommunal deflator.

Dagens nivå på kompensasjonen vil ikkje vere tilstrekkeleg til å dekke kostnadene knytt til å oppfylle krava i forskrifta, verken innanfor NTP planperioden 2022-2033 eller dersom kompensasjonen blir vidareført til ytterlegare utvida frist til og med 2042. Med tanke på at det er stor usikkerheit knytt til omfang av nødvendige tiltak for å innfri krava i TSFF, og dermed også kostnadsanslaga, vil det vere heilt nødvendig å gjere fortløpande vurderingar av nivået på kompensasjonen.

I Møre og Romsdal er det 62 fylkesvegtunnelar. 33 av tunnelane er omfatta av tunnelsikkerheitsforskrifta for fylkesveg (TSFF). Av desse er 4 oppgraderte og 4 er nybygde i tråd med krava i forskifta. Heile 25 tunnelar står att å utbetre for å oppfylle forskriftskrava. Formålet med TSFF er først og fremt å sikre lågaste tillate sikkerheitsnivå for trafikantar i tunnelar ved krav til å forebygge kritiske hendingar. Krava er primært retta mot å avgrense konsekvensar av storbrann i tunnelar. Det er i tillegg store behov for oppgradering av nesten alle fylkesvegtunnelane uavhengig av krava i TSFF. Tunnelane har på same måte som andre veg-element på fylkesvegane, eit stort vedlikehaldsetterslep.

Kostnadene med full oppgradering av tunnelane, med dagens krav, er så store, at det vil ta mange tiår å finansiere dette utbetringsarbeidet. Oppgraderinga av dei lengre tunnelane kostar så mykje at det heller ikkje er mogleg å gjennomføre utbetringsarbeidet for ein einskild tunnel innanfor dei økonomiske rammene dei neste åra. Møre og Romsdal fylkeskommune har grunna stor tunnelmasse søkt om ytterlegare fristforlenging til 1. januar 2043.

Ramma til tunnelsikring må aukast slik at tiltak etter tunnelsikkerheitsforskrifta kan gjennomførast i eit raskare tempo enn kompenasjonsnivå i dag tillét. Eventuelt må krava til tunnelsikkerheit reduserast slik at det vert samsvar mellom krav og tilgjengeleg ramme.

Ras- og skredsikring
Møre og Romsdal fylkeskommune fekk tildelt totalt 615 mill. kroner i “Tilskuddsprogram for skredsikring fylkesveg 2018 – 2023”. 200 mill. kroner av skredsikringspotten var sett av til å dekke delar av underskottet på det allereie gjennomførte skredsikringsprosjektet Røyr – Hellesylt. Dei resterande 415 mill. kronene var sett av til å sikre det høgast prioriterte skredsikringsprosjektet på fylkesveg i Møre og Romsdal, fv. 63 Korsmyra – Indreeide. Prosjektet vart starta opp i 2018 og var ferdig i 2024. Fråtrekt mva., har prosjektet eit samla finansieringsbehov på om lag 822 mill. kroner (løpande), og tildelte statlege midlar er på om lag 709 mill. kroner (løpande) t.o.m. 2025. Det betyr at prosjektet framleis ikkje er fullfinansiert med statlege overføringar, og det står att om lag 113 mill. kroner før prosjektet er fullfinansiert med statleg tilskot og kompensasjon for meirverdiavgift. Fylkestinget har vedtatt å ikkje starte nye store skredsikringsprosjekt før Korsmyra – Indreeide er fullfinansiert.

Behovet for ras- og skredsikring av fylkesvegane i Møre og Romsdal er stort, og klimaendringar gir meir ekstremvær og auka skredfare. Møre og Romsdal fylkeskommune ber om at ramma til dette formålet blir auka og ikkje berre korrigert med kommunal deflator.

Grunnleggande norskopplæring for nyleg komne minoritetsspråklege
Auka tal på flyktningar medfører auka kostnadar for fylkeskommunen i den vidaregåande opplæringa, som vi ikkje får kompensert frå staten via inntektssystemet eller øyremerka midlar. Fylkeskommunen får førebels berre ordinært innbyggartilskot frå staten for flyktningane, men ikkje kompensasjon for ekstra utgifter.

Auka utgifter til innføringsklasser/grunnleggande norskopplæring var i 2023 på om lag 6 mill. kroner. Estimert behov i 2024 var på 15,5 mill. kroner, og i 2025 var behovet om lag det same, men vi avgrensa tilbodet til våren 2025. Det hadde ein kostnad på 11,7 mill. kroner. Møre og Romsdal fylkeskommune har ein hardt pressa økonomi, og vi har m.a. redusert bemanning i vidaregåande skole med om lag 90 årsverk. Vi kan dermed ikkje lenger prioritere midlar til grunnleggande norskopplæring, då det vil kunne innebere eit svekka tilbod for elevane generelt
i fylket. I tillegg har vi auka utgifter til særskilt språkopplæring, tolketeneste og tidleg karriererettleiing.

Det er ein sterk forventning frå kommunane om at fylkeskommunen skal ha eit tilbod med opptak gjennom heile året for nykomne flyktningar frå 16-18 år. Dei vil elles være utan tilbod heilt til dei kan starte i vidaregåande opplæring ved skolestart. For ein elev som kjem til landet i september, kan det i verste fall bety at han står utan tilbod til august neste år.
Møre og Romsdal fylkeskommune meiner det er urimeleg at fylkeskommunane ikkje skal få midlar frå staten i det heile til å finansiere norskopplæring til flyktningar som kjem til Norge. Etter dialog med kunnskapsdepartementet våren 2025 vart det avklart at ubrukte midlar til kvalifisering og formidling til læreplassar også kan finansiere innføringsklasser og kombinasjonstilbod. Medan ein del av dei andre fylkeskommunane per 31.12.24 hadde betydelege unytta midlar tilgjengeleg, var Møre og Romsdal fylkeskommune ikkje ein av dei. Vi hadde berre 7 mill. kroner som stod ubrukt, og langt frå nok til å dekke behovet.

Mange ungdommar har svært kort bu-tid og det stiller store krav til skolane, både når det gjeld ekstra behov for lærarressursar med kompetanse innan grunnleggande norskopplæring, og i elevtenestene ved skolane pga. traumar og behov for støttetiltak hos elevane som kjem. Det pressar kostnadsnivået i den vidaregåande skolen som følgje av behov for å styrke bemanninga.

Møre og Romsdal fylkeskommune meiner det er urimeleg at fylkeskommunane ikkje skal få dekka auka kostnader til norskopplæring til nyleg komne minoritetsspråklege, og ber om rammetilskotet blir styrka til dette formålet.

Kollektivsatsing
Møre og Romsdal treng eit nasjonalt løft for å kunne redusere prisen på kollektivtransport og halde oppe frekvensen, både i byar og i distrikta. Kollektivtransporten har i sum hatt ein kraftig kostnadsvekst som gjer at fylkeskommunane både må kutte i rutetilbodet og auke billettprisane. Vi må gjere det meir attraktivt å velje kollektive løysingar i kvardagen. Det vil vere positivt for både folk og miljø, og samstundes minske presset på vegane.

Fylkesvegbruer
Fylkesvegnettet i Møre og Romsdal består av mange bruer som er viktige for å knyte saman samfunna i fylket. Mange av desse bruene er no modne for utskifting for å unngå redusert akseltrykk eller andre bruksbegrensingar, eller i verste fall stenging. Det er høg kostnad knytt til fornying av bruer og det er umogleg å fornye bruene på fylkesvegnettet til akseptabel standard med dagens løyvingar over statsbudsjettet. Møre og Romsdal fylke difor om at det vert sett av særskilte løyvingar til fornying av bruene.

Kommuneøkonomi
Store rentekostnader, dyrtid og prisauke pressar kommunane og fylkeskommunen svært hardt. I Møre og Romsdal var det raude tal i 20 av 26 kommunar i 2024, og fleire vil truleg hamne i ROBEK i nær framtid. Skal vi redde velferda i kommunane, må kommuneøkonomien styrkast. Dei frie midlane må opp for å dekkje auka kostnader og lovpålagde oppgåver.

Nasjonal kultursatsing
Møre og Romsdal treng ei større nasjonal satsing på kultur. Eit godt kulturtilbod er avgjerande for å utjamne forskjellar og skape gode samfunn for alle, både i byane og distrikta. Grunnfinansieringa av kulturinstitusjonane og musea fylket må styrkjast. I Møre og Romsdal, vil vi spesifikt nemne 3,6 mill. til Viti - Brudevolltunet (jf. søknad Nasjonale kulturbygg) ; 1,7 mill. til Romsdalsmuseet - skipet Søblomsten og 1 mill. til Ishavsmuseet på Hareid. Regjeringa må løfte biblioteka, kulturfrivilligheita og det profesjonelle kulturfeltet. Vi ber særleg om at regjeringa må reversere kuttet til Regionale Kulturfond, som er kutta frå 75 mill. til 40 mill. Dette kuttet går direkte ut over kulturtilbodet vårt. Møre og Romsdal etterspør også eit nynorsk kulturløft som sikrar vilkåra for dei nynorske kulturinstitusjonane, slik at dei kan bidra til å oppfylle samfunnsoppdraget om språkleg jamstilling og tilgang på nynorske kulturopplevingar og kulturarv.

Fornybar Norge mener at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 inneholder flere gode tiltak for energiomstillingen, men anbefaler Stortinget å styrke kommunenes rammevilkår for utvikling av fornybar energi.

Mange kraftselskaper planlegger store investeringer som kan gi mer lønnsom, fornybar energi. Det vil bidra til lavere strømpriser, styrke industriens konkurransekraft og utløse nye klimatiltak gjennom elektrifisering. Ny kraftproduksjon skaper også nye muligheter for vertskommunene, blant annet gjennom næringsutvikling og inntekter fra kraftproduksjon.

Fornybar Norge ber Stortinget styrke kommunenes arbeid med fornybar energi ved å prioritere to tiltak i denne budsjettbehandlingen:

 1. Kompetansetjeneste for solkraft

Stortinget har satt et mål om 8 TWh solkraft innen 2030. Interessen for å bygge bakkemontert solkraft er stor. Anlegg over 10 MW behandles av NVE, men kommunen må sørge for at prosjektet er i tråd med gjeldende planer og følge opp at nødvendige utredninger blir gjort før bygging kan starte. Mindre anlegg under 10 MW behandles av kommunen etter plan- og bygningsloven.

Mange kommuner mangler imidlertid erfaring og kapasitet til å håndtere slike saker. En nasjonal kompetansetjeneste kan gi faglig støtte i planlegging, utredninger og saksbehandling. Det er heller ikke effektivt at hver kommune bygger opp egen kompetanse, siden behovet oppstår sjelden.

Regjeringen har allerede etablert en kompetansetjeneste for vindkraft. Fornybar Norge mener at denne bør utvides til også å omfatte solkraft, og ber Stortinget be regjeringen om å gjennomføre dette.

 2. Økonomisk kompensasjon til kommuner som avsetter arealer til solkraft

Norge har tradisjon for at kommuner som stiller areal til rådighet for kraftproduksjon får inntekter fra kraftverket. Dette gjelder for både vannkraft og vindkraft, og bør også gjelde for bakkemontert solkraft.

Fornybar Norge foreslår derfor at det innføres en produksjonsavgift for bakkemontert solkraft.

Fornybar Norge har ikke tatt stilling til hvilket nivå avgiften bør ligge på. Avgiften skal gi vertskommunene en rimelig kompensasjon, men samtidig ikke være så høy at den svekker lønnsomheten i solkraftprosjektene. Utformingen av avgiften blir derfor avgjørende.

Fornybar Norge foreslår at Stortinget ber regjeringen i RNB 2026 komme tilbake med et forslag der vertskommuner for bakkemontert solkraft gis inntekter fra en produksjonsavgift, med fradrag krone for krone i selskapsskatten.

Fornybar Norge understreker at avgiften ikke skal gjelde solceller montert på tak.

Fornybar Norge ønsker komiteen lykke til med budsjettarbeidet og ser frem til å delta i høringen.

Statsforvalterjuristene er en landsdekkende medlemsforening under Norges Juristforbund, seksjon Stat. Vi har ca. 600 medlemmer på landsbasis, fordelt på 10 statsforvalterembeter.

Vi ivaretar rettssikkerhet på nesten alle sivile rettsområder, både i fredstid og under kriser. blant annet som første instans, klageinstans, tilsynsmyndighet og prosessfullmektiger for ting- og lagmannsretter i hele landet. Vi har som mål å beholde våre medlemmer i embetene lengst mulig, og dermed videreutvikle høy kompetanse innen forvaltningsrett. Klarer vi det, mener vi at samfunnsoppdraget vårt kan gjennomføres effektivt og med høy integritet.

Statsforvalterne har et omfattende ansvar som statens regionale representanter, med oppgaver som tilsyn, klagesaksbehandling og veiledning innen områder som helse, barnevern, utdanning, miljø og beredskap. Jurister spiller en helt avgjørende rolle i dette arbeidet ved å sikre korrekt lovanvendelse, rettssikkerhet for innbyggerne og at kommunene oppfyller nasjonale mål. Behandlingen av komplekse juridiske klagesaker krever særlig høy kompetanse, ettersom mange saker har stor betydning for enkeltmenneskers liv og rettigheter. Sett i lys av Totalberedsskapsmeldingens analyser kan det stilles spørsmål ved om Statsforvalterne er rustet for de utvidede beredsskapsoppgavene de har.

Dagens ressurssituasjon er ikke holdbar. Med over 2000 uløste klagesaker ligger systemet under stort press, noe som går utover både innbyggernes rettigheter og statsforvalternes evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. Mangelen på juridiske ressurser gjør det stadig vanskeligere å behandle saker innen rimelig tid, noe som svekker tilliten til forvaltningen. For å møte disse utfordringene er det nødvendig med økt satsing på juridisk kompetanse og ressurser hos statsforvalterne, slik at de kan ivareta både lovens krav og innbyggernes rettssikkerhet på en forsvarlig måte. Sivilombudet har over tid vært sterkt bekymret for situasjonen.

De særlig sårbare gruppene skal ivaretas etter lovverk som barnevernsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, vergemålsloven, barnehageloven og utlendingsloven. Vi har kompetanse, kontroll- og innsigelsesrett i alle disse sentrale lovverk, i tillegg til vanlige verktøyene vi finner i forvaltningsloven. Kort utdypet gjør vi alle oppgavene innen rettssikkerhetspleien, fra telefonveiledning til å prosedere saker for ting- og lagmannsrettene i alle deler av landet.

Alle innbyggere i Norge vil trolig på et eller annet tidspunkt i livet komme innom en statsforvalter. Likevel er det ingen selvfølgelig at en statsforvalterjurist kobles på saken, selv om det kan være nødvendig med juridiske vurderinger og avklaringer. Status i 2025 er dessverre at vi taper konkurransekraft til alle aktører på arbeidsmarkedet. Med få unntak har ikke embetene budsjetter til å betale jurister det vi får tilbud om i andre statlige virksomheter, i kommunene og i privat sektor.

Beholde jurister i embetene
Det er stor politisk enighet om at den generelle lønnsutviklingen i Staten, bør skje etter forhandlinger mellom partene i arbeidslivet – organisasjonene og Staten. I disse forhandlingene ligger det verktøy for å rekruttere og beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft, for eksempel jurister. Vi opplever ofte at budsjettene til embetene ikke er rustet for å forhandle opp lønnen til våre medlemmer tilstrekkelig, i forhold til de tilbud som andre arbeidsgivere frister med.

Flertallet av arbeidstakere sier ikke nei til et jobbtilbud med vesentlig høyere lønn, uten en forhandling med nåværende arbeidsgiver. Når statsforvaltere i landet ikke har mer penger å gi, så velger mange å gå til kommunen, kommersielle og ideelle private aktører eller andre statlige virksomheter som er bedre finansiert enn oss.

Rettssikkerhet for alle er mulig, men det krever bærekraftige budsjetter. Dersom vi skal beskytte sårbare grupper fra urett, overprøve kommunene ved urettmessig avslag på byggesøknader, avdekke svikt ved tilsyn og samordne kommune, stat og forsvar i kriser vil det være helt avgjørende at finansieringen følger både prisvekst og økt oppdragsmengde.

Vi minner komiteen om rettssikkerhetsskandalen hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, som ble avdekket i desember 2024. Én faktor var et sterkt presset budsjett hos embetet, som over tid har vært nødt til å prioritere ressursene hardt. Et bærekraftig budsjett kunne forebygget skandalen.

Hos Statsforvalteren i Vestland har fylkeslegen uttalt at de ikke har ressurser til å behandle alle klager fra pasienter i fylket. Dette er to eksempler på hvordan budsjettene spiller inn som en risiko for rettssikkerhetsskandaler.

Statsforvalterjuristene har varslet politikere og departementer om dette i en årrekke, og vi frykter gjentakelser. Det er veldig mye dyrere for Staten å erstatte tapene til borgere som opplever svikt i rettssikkerheten, enn det er å investere i rettssikkerhet nå.

Vi mener at risikoen for rettssikkerhetsskandaler kan reduseres vesentlig på to måter. Øke grunnbevillingen over statsbudsjettet til NOK 3 milliarder (heretter MRD), og en fordeling av budsjettet til hvert enkelt embete basert på befolkning og antall saker. Det er grunnleggende slik at de største embetene finansieres dårligst per innbygger, og de minste embetene har bedre budsjetter.

Historien viser at embetene mottar små ekstrabevilgninger for å håndtere antatte kortvarige kriser, som flyktningkrisen i 2015, restanseprosjekter på helseområdet i 2019 og i 2025 og for å håndtere nasjonale tilsyn med institusjoner for Enslig Mindreårige Asylsøkere. Bevilgningene må være faste for å håndtere fremtidens kriser og den faktiske samfunnssituasjonen vi står overfor. Det er beredskapspolitikk i praksis.

Statsforvalterembetene leverer gode tjenester i hele landet, og bidrar til et levende distriktsnorge. En styrking av statsforvalterne er derfor også god distriktspolitikk.

På denne bakgrunn foreslår Statsforvalterjuristene

• At kapitel 1520 post 1 driftsutgifter reelt sett styrkes med 500 millioner, herunder at det satses særskilt på økt juridisk kompetanse
Med hilsen

Håvard Arctander Rosenlund
Leder, Statsforvalterjuristene

Fagforbundet er Norges største arbeidstakerorganisasjon med mer enn 415 000 medlemmer, og over 200 000 medlemmer i kommunal sektor. Vi har 18 000 tillitsvalgte og er representert i alle landets kommuner.

Frie inntekter - Kap. 571 post 60

Fagforbundet mener at: 

• Forslag til kommunens rammetilskudd for 2026 må økes.
• En økende andel av frie inntekter må komme fra rammetilskudd fremfor skatteinntekter, som gir sikrere finansiering. 
• En andel av veksten i frie inntekter fordeles til skattesvake kommuner uten høye inntekter utenfor inntektssystemet, gjennom særskilt fordeling i rammetilskuddet.

 Fagforbundet mener det er positivt at regjeringen foreslår en økning i reelle frie inntekter korrigert for demografi, pensjon og nye oppgaver med 1.3 mrd. Vi vil likevel påpeke at det fortsatt er behov for ytterligere økninger for å øke det økonomiske handlingsrommet i kommunesektoren.  Dersom kommunene skal kunne levere sine lovpålagte oppgaver med tilstrekkelig bemanning og ivareta sitt ansvar som en del av totalberedskapen må rammetilskuddet økes. Kommunene legger snart bak seg det tredje året med krevende økonomi, hvor mange har gått med underskudd og tæret på oppsparte midler.  Kommuner som hadde svake driftsresultater, har også lavere disposisjonsfond (TBU, 2025). Spesielt skattesvake kommuner har hatt lave disposisjonsfond og netto driftsresultat.

Det økonomiske handlingsrommet for kommunesektoren – målt i korrigerte frie inntekter – er anslått til totalt 497,7 milliarder kroner i 2026, basert på forslag til økning i statsbudsjettet for 2026 og revidert nasjonalbudsjett for 2025. Dette nivået ligger noe over nivåene i 2022 (497 mrd.) og 2023 (493,9 mrd.). Til tross for dette har en betydelig andel kommuner hatt økonomiske utfordringer: 19 prosent gikk med underskudd i 2022, 47 prosent i 2023, og hele 58 prosent i 2024 (TBU, 2025). Samtidig har kommunenes netto finansutgifter økt markant – fra 19,4 milliarder kroner i 2020 til 32,2 milliarder kroner i 2024 (SSB, 2025). Dette bidrar til å redusere det reelle økonomiske handlingsrommet for sektoren.

Fagforbundet mener derfor at det er behov for ytterligere økninger i frie inntekter slik at kommunesektoren skal kunne levere sine lovpålagte oppgaver med tilstrekkelig bemanning og ivareta sitt ansvar som en del av totalberedskapen.  

Beredskap og omstilling

Statsbudsjettet 2026 legger opp til en styrking av den sivile beredskapen, særlig gjennom Justis- og beredskapsdepartementets programkategori 06.50. Det bevilges friske midler til samordning og koordinering av beredskapstiltak. Imidlertid savnes en satsning på kommunene og den sivile delen av meldingen. Dersom kommunene skal bidra på et beredskapsløft må midler stilles til rådighet, fortrinnsvis med økte frie midler. En økning i frie inntekter med økt økonomisk handlingsrom vil også gi kommunesektoren en bedret mulighet til å være pådriver i omstillingsprosesser som er signalisert fra regjeringen[1].

Ressurskrevende tjenester - Kap. 575, post 60 og 61 

Fagforbundet mener at:

• Kommunene må få dekket en større andel av utgifter til ressurskrevende tjenester, gjennom lavere innslagspunkt eller økt kompensasjonsgrad. 
• Ordningen må også gjelde for brukere eldre enn 67 år og som var i ordning før dette tidspunkt.

Fagforbundet støttet regjeringens forslag om å endre ordningen for ressurskrevende tjenester, da dette kompenserte kommuner med høye utgifter per innbygger bedre. Det var et viktig grep.

Imidlertid øker innslagspunktet igjen, fra 1 692 000 kr i 2025 og til 1 921 000 kr i 2026. Innslagspunktet øker betydelig over estimert lønnsvekst, gjennom nedvekting av PU-kriteriet. Det bemerkes igjen at midler bevilget til området over tid ikke har blitt benyttet fullt ut. Fagforbundet mener at ordningen må styrkes betydelig. Et sentralt argument mot å styrke ordningen utover 67 år er at det blir for kostbart. Disse kostandene blir imidlertid allerede dekket av kommunene i betydelig grad i dag.

Konsekvensen av at kommunene over tid har betalt en større andel av utgiftene til denne brukergruppen går på bekostning av andre lovpålagte områder, som f.eks. skole og barnehage. Oppgaver som ikke er lovpålagte og av forebyggende art blir sterkt nedprioritert med en krevende kommuneøkonomi. På lang sikt er det samfunnsmessig uheldig.  

Digitalisering - Kap. 1540, post 1, 21 og 23 og kap. 1541, post 60 

Fagforbundet mener at: 

• Satsningen på bekjempelse av digitalt utenforskap er positiv 
• Satsningen på IT-sikkerhet og KI er sterk og må styrkes ytterligere 
• Nasjonal skyløsning må etableres som en ikke-kommersiell og lukket løsning

Videreføringen av tiltak for digital inkludering, som støtte til Digihjelpen, er viktig for utsatte grupper. Fagforbundet er fornøyde med satsingen på eldre og innsatsen for å sikre at de med svak digital kompetanse får fullverdig samfunnsdeltakelse. Fullmaktløsningen, som gjør det mulig for ikke-digitale brukere å få hjelp i digitale tjenester er svært positive tiltak. 

Nasjonal skytjeneste

Manglende kontroll over viktige data og systemer kan svekke statens evne til å levere sentrale offentlige tjenester. Derfor er det positivt at det bevilges 30 millioner kroner til forprosjektet til etablering av en nasjonal skyløsning. Fagforbundet mener det er viktig å ivareta sikkerheten ved å basere seg på offentlig drift med egne ansatte. En «Lukket statlig sky» vil føre til den sikreste behandlingen av data i offentlig sektor

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/0b466eabd5e74b24b392e10dc3727e45/plansjer-til-pressekonferansen-sb26.pdf

Norsk logopedforbund representerer rundt 850 logopeder som hver dag gir nødvendig hjelp til barn, unge og voksne med språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker. Språk og kommunikasjon er fundamentalt for læring, sosial tilhørighet og deltakelse i samfunnet. Mangel på logopedhjelp får ikke bare alvorlige konsekvenser for den enkelte, men også betydelige samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Regjeringen har gjentatte ganger understreket betydningen av tidlig innsats for å forebygge utenforskap, styrke læring og redusere behov for trygdeytelser. Samtidig bygger kommunene ned logopedtjenestene over hele landet fordi logoped fortsatt ikke er en lovpålagt tjeneste. Mange kommuner mangler oversikt og innsikt i eget behov og ivaretar ikke sitt «sørge-for-ansvar». 

Forskning viser at barn og unge med språkforstyrrelser har økt risiko for skolefrafall, psykiske lidelser og utenforskap. I altfor mange tilfeller fører det også til kriminalitet. Voksne med språkforstyrrelser faller i stor grad ut av arbeidslivet og sosiale arenaer. Når kommunen ikke har logopedtjeneste, går dette utover barn, unge og voksne med høy risiko for lese- og skrivevansker, språkforstyrrelser, kommunikasjonsvansker og svelgevansker. Tilgangen på logoped avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer.  

Rambøll-rapporten (2025) dokumenterer at kommuner organiserer logopedtjenesten svært ulikt. Eksempelvis har skolene i Bergen kommune selv ansvar for å ansette logopeder. Det betyr at tjenesten er minimal, selv om behovet er stort. Det finnes heller ingen oversikt over hvilke skoler i Bergen som har logoped, og hvor stor stillingsprosent stillingene har. Vi vet at mange barn og unge ikke får hjelp. I Bærum kommune oppfordres logopedene til å veilede lærere og foreldre slik at de kan gjøre de logopediske tiltakene på skolen og i hjemmet. Dette vitner om lite kunnskap om kompetansen til logopeder, hva logopeder faktisk jobber med og bredden på de logopediske tjenestene en kommune skal dekke. Dette er heller ikke faglig begrunnet. Listen er lang over manglende logopedtjenester i landets kommuner.

Hvor du bor og hvor ressurssterk du er, avgjør om du får logoped. Når det offentlige logopedtilbudet svekkes, overlates ansvaret til den enkelte eller deres pårørende/nærperson, som må navigere i et komplisert regelverk og fragmentert system. Det private tilbudet er i dag helt avgjørende for at innbyggerne skal få hjelp. Hvem som mottar logopedhjelp blir da vilkårlig, stikk i strid med regjeringens føringer om helhetlige og likeverdige tjenester til innbyggerne. 

Logopedhjelp må være en grunnleggende rettighet for alle som trenger det. Det handler om livskvalitet, psykisk helse, mestring og muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre. For noen er logopedisk oppfølging avgjørende for å fullføre en utdanning. For andre er det helt nødvendig for å kunne stå i arbeid og leve et selvstendig liv. 

Norsk logopedforbund ber komiteen ta inn følgende merknad i statsbudsjettet: logoped må bli en lovpålagt tjeneste i kommunen (NOU 2023: 9, s. 39). 

Katrine Kvisgaard, leder Norsk logopedforbund

Høringsinnspill: Prop. 1 S (2025-2026) Statsbudsjettet 2026 (kapitler fordelt til kommunal- og forvaltningskomiteen)  

1. Innledning

Antirasistisk Senter er sterkt bekymret for regjeringens forslag om å avvikle den eksisterende ordningen der nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet er omtalt særskilt i statsbudsjettet.

 
Forslaget innebærer at tilskuddene gjøres søkbare under IMDis felles pott – og at de nasjonale ressursmiljøene dermed mister sin særstilling.  

Dette er ikke en videreføring, men en reell nedgradering. Det utgjør også et tydelig brudd med tidligere føringer om at nasjonale ressurssentre skal ha en stabil og særskilt rolle i integreringspolitikken. 

 
Forslaget slik det foreligger vil svekke arbeidet mot rasisme og diskriminering, undergrave minoritets- og kvinneorganisasjoner og ramme fagmiljøer som jobber med integrering, flyktninghjelp og mangfold.  

2. En svekkelse i en kritisk tid

Forslaget kommer i en tid der rasisme og hatkriminalitet øker, ytre høyre mobiliserer, og Norge nylig har opplevd enda et høyreekstremt drap. 

 
At regjeringen samtidig velger å fjerne den stabile grunnfinansieringen til miljøene som står i frontlinjen mot denne utviklingen, henger ikke på greip. 

Tiltaket vil bety mer byråkrati, mindre faglighet og mindre uavhengighet for organisasjoner som skal kunne kritisere og utfordre staten på rasisme og diskriminering. 

Dette handler i bunn og grunn om hvem som får definere kunnskapen om integrering og mangfold i Norge – og om sivilsamfunnet skal være en uavhengig stemme eller en underleverandør til myndighetene. 

3. Vår rolle

Antirasistisk Senter har i 42 år vært et sentralt nasjonalt fagmiljø mot rasisme, diskriminering og utenforskap. Vi jobber med ungdomsaktiviteter, juridisk og sosial veiledning, dokumentasjon av hatkriminalitet, kunnskapsformidling, utredninger og rapportering til FN. 

Sammen med MiRA-senteret, OMOD, Minotenk og SEIF utgjør vi et samlet nasjonalt fagmiljø av avgjørende betydning for myndighetene. Vår innsikt, erfaring og kontakt med brukergrupper representerer en kunnskap staten ikke selv besitter – og som den har vært avhengig av i over fire tiår. 

Vi mottar støtte fordi vi er uavhengige fagmiljøer – ikke for å være en forlenget arm for staten. Denne uavhengigheten trues når støtten blir søknadsbasert og stilles inn i et byråkratisk konkurranseregime. 

4. Våre forslag

Antirasistisk Senter ber Stortinget om å: 

• Stanse avviklingen av ordningen for nasjonale ressursmiljøer. 
• Etablere en særskilt forskrift og tilskuddsordning for nasjonale ressurssentre på integreringsfeltet. 
• Styrke potten, slik at både nye initiativer og etablerte fagmiljøer kan ivaretas uten at feltet svekkes.

5. Avslutning

Dette er ikke tiden for å svekke antirasistisk arbeid. 
Det er tiden for å styrke det. 

De nasjonale ressursmiljøene utgjør en demokratisk og faglig infrastruktur som Norge ikke har råd til å miste. 

Vi ber Stortinget bidra til å sikre stabile, uavhengige og langsiktige rammevilkår for dette arbeidet. 

Høringsinnspill til kommunal og forvaltningskomiteen – Statsbudsjettet 2026 

Fra: Econa, interesse- og arbeidstakerorganisasjonen for økonomer i Norge. Vi organiserer over 33 000 medlemmer i privat og offentlig sektor – 1600 kommunalt ansatte.

Høsten 2024 gjennomførte vi en medlemsundersøkelse blant våre medlemmer ansatt i norske kommuner. Beskjeden er tydelig, styringstrykket fra Stortinget er for stort, de lokale folkevalgte har liten kompetanse når det gjelder økonomistyring og de foretar prioriteringer som svekker kommuneøkonomien.

Econas anbefaling:
Ingen vekst under kapittel 571/572 (rammetilskudd til kommuner/fylker).

Dersom Stortinget velger å følge regjeringen med en vekst på 1,3 milliarder kroner, bør det i budsjettmerknadene tydelig knyttes til økt lokal handlefrihet og ikke bindes opp av nye pålegg/øremerking. Videre er det et akutt behov for å øke lokalpolitikernes økonomikompetanse. Det kan gjøres under Kommunal og moderniseringsdepartementets kapitel 500, post 21 eller kapitel 571, post 21.

Econas budskap

1. Styringstrykket fra Stortinget er for stort.
Det er for omfattende rettigheter og reguleringer. Det er farlig å ta konklusjonene fra kommunekommisjonen på forhånd, men vi blir svært overrasket hvis dette ikke blir en viktig anbefaling.

2. Kommunepolitikere kan ikke nok om økonomi
Kommunepolitikerne gjør alt for ofte kortsiktige og dårlige økonomiske prioriteringer. Dette svekker velferden i stort monn. En undersøkelse fra KS viser at mange folkevalgte etterspør bedre opplæring i kommunal økonomistyring og tidligere involvering i budsjett- og økonomiplanprosesser. Hele 80 % av kommunestyrerepresentantene mener opplæringen burde vært bedre, særlig blant unge, nye politikere og representanter fra små partier.

Skal vi tro Agenda Kaupang ville vi spart 30 milliarder kroner hvis alle kommuner ble drevet like godt som Fredrikstad kommune. Fredrikstad kommune er den 50. best drevne kommunen i Norge.

3. Mer penger kan gjøre vondt verre
De siste analysene til Agenda Kaupang viser at det er svakt negativ sammenheng mellom pengebruk og tjenestekvalitet i kommunene. En tolkning av dette er at mer penger faktisk kan forverre situasjonen for norsk kommuneøkonomi.

Professor Steinar Holden skrev i DN 22. oktober om hvordan mer penger kan svekke kommunene finanser over tid.

«For de fremtidige utfordringene kan hvordan pengene brukes og andre beslutninger være like viktig som selve størrelsen på statsbudsjettet. Høy pengebruk nå kan føre til høyere utgiftsnivå fremover gjennom flere offentlige ansatte eller økte overføringer, men også ved kostnadskrevende strukturer og regelverk som vil øke kostnadene fremover.

Kommunene har behov for mer penger, blant annet på grunn av økte kostnader og omfattende, lovpålagte krav. Men bevilgninger og regelverk må ses i lys av hva vi vil ha råd til å opprettholde på lengre sikt. Vi må unngå utgiftsøkninger og tiltak som gir økte kostnader og større sårbarhet fremover.»

Less is more
Slagordet «less is more» bør sannsynligvis være førende for Stortingets kommunepolitikk fremover. Det er derfor bekymringsverdig at regjeringen øker kommunenes handlingsrom i år.

Norges Bygdeungdomslag (NBU) er en landsdekkende bygde- og kulturorganisasjon av og for ungdom, som arbeider for levende bygder over hele landet og for å gi våre medlemmer alle muligheter. Organisasjonen skaper sosiale møteplasser for ungdom på bygda. NBU har over 7500 medlemmer fordelt på omtrent 100 lokallag i totalt 11 fylkeslag. 

Kap. 1541 post 60. Breibandutbygging 

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 foreslås det å redusere støtten til bredbåndsutbygging i områder uten kommersielt grunnlag fra om lag 415 millioner kroner i 2025 til 34 millioner kroner i 2026. Dette er et kutt på over 90 prosent. 

Finansministeren har begrunnet kuttet med at vi er nå på 99 % bredbåndsdekning i Norge og at den siste prosenten er ekstremt dyr. Det er imidlertid viktig å påpeke at denne dekningen gjelder 100 Mbit/s, ikke 1 Gbit/s som er statens eget mål innen 2030. 100 Mbit/s i dagens digitale samfunn er steinalderhastighet. 

Ifølge Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har 96,2 % av husstandene i Norge tilbud om 1 Gbit/s. Det betyr at nær 100 000 husstander, hovedsakelig i distriktene, fortsatt står uten dette tilbudet. Nkom anslår at det vil koste rundt 12,4 milliarder kroner å nå full dekning, hvorav 9,6 milliarder kroner må være offentlig støtte. 

Vi stiller spørsmål ved hva regjeringen mener med at andre tiltak enn klassisk bredbånd skal kunne bidra til nå målene. I budsjettet finnes det ingen konkrete midler eller satsinger på alternative løsninger som 5G eller satellitt. Det betyr at det hverken satses på fiberutbygging eller andre reelle alternativer, og at mange bygder dermed blir stående uten høyhastighetsnett i overskuelig framtid. 

Å kutte i støtten nå, mens vi fortsatt har flere titusen husstander uten høyhastighetsnett, betyr i praksis å gi opp statens eget mål om 100 % dekning innen 2030. Dette er ikke bare et teknologisk spørsmål, men et distriktspolitisk ansvar. Bredbånd er nødvendig infrastruktur på linje med strøm og vei. 

Uten høyhastighetsnett mister ungdom i distriktene muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Det handler om å kunne studere digitalt, drive næring, ha hjemmekontor og delta i organisasjonsliv. Når staten trekker seg ut, blir det ungdommen og bygdene som taper. Skal vi ha bosetting og levende lokalsamfunn i hele landet, er det staten som må ta ansvaret for å sikre digital infrastruktur til alle. Ikke bare der det lønner seg kommersielt. 

Norges Bygdeungdomslag ber derfor kommunal- og forvaltningskomiteen om å: 

• Reversere kuttet i bredbåndsstøtten og opprettholde minst 2025-nivået på 415 millioner kroner. 

• Sikre framdrift mot målet om 1 Gbit/s til alle innen 2030, i tråd med regjeringens egne målsettinger. 

• Kreve at regjeringen konkretiserer hvilke andre tiltak som skal sikre høyhastighetsnett i distriktene, og at dette følges av faktiske bevilgninger. 

Kap. 1142 post 60. Tilskudd til veterinærdekning 

I AP-regjeringens forslag til landbruks- og matbudsjett for 2026 er det satt av totalt 207 millioner kroner til veterinærdekning. Norges Bygdeungdomslag mener satsingen på veterinærdekning og veterinærberedskap er altfor svak, særlig i et år som regjeringen selv har kalt totalberedskapsåret. Økningen på 2,6 prosent fremstår i realiteten som en nedgang, ettersom den ligger under forventet prisvekst. Stimuleringstilskuddet dekker under 40 prosent av kommunenes behov. Når kommuneøkonomien er presset, må staten ta et større ansvar i å bistå kommunene i å svare opp en lovpålagt oppgave, og sikre et landsdekkende veterinærtilbud. Vi mener derfor at tilskuddet bør økes til det som er omsøkt av kommunene, slik at veterinær tilstedeværelse i hvert vaktdistrikt sikres. 

Regjeringen foreslår at inntil 4 millioner kroner av stimuleringsmidlene settes av til tiltak for å bedre tilgangen på veterinærtjenester i distriktene. Dette innebærer en reduksjon på 1 million kroner sammenlignet med 2025. Blant annet Mentorprosjektet finansieres gjennom denne ordningen. Prosjektet med veterinær mentorordning har vært en suksess som har bidratt til å styrke veterinærdekningen i distriktene. Flere kommende og nyutdannede veterinærer har fått erfaring med ordningen og produksjonsdyrpraksis. Pilotprosjektet må nå videreføres som en fast ordning på statsbudsjettet. Norges Bygdeungdomslag ber om at det settes av de nødvendige 7 millioner på statsbudsjettet for å styrke og videreføre ordningen. 

Samtidig foreslås det ingen økning i antall studieplasser ved Veterinærhøgskolen (NMBU). Det mener vi er uheldig. Behovet for veterinærkompetanse, spesielt innen produksjonsdyr, er økende, og flere studieplasser er helt nødvendig for å møte framtidens behov for både rekruttering, dyrevelferd og den totale beredskapen. 

Manglende veterinærdekning kan få alvorlige konsekvenser for både bondevelferd, dyrevelferd, dyrehelse og den nasjonale veterinærberedskapen. Dersom kommunene i en presset økonomisk situasjon ikke klarer å rekruttere nok veterinærer, vil det føre til en betydelig belastning på dem som allerede inngår i vaktordningen. En robust veterinærberedskap er en viktig investering i samfunnet og utgjør en sentral del av Norges totale beredskap. 

Norges Bygdeungdomslag ber derfor kommunal- og forvaltningskomiteen om å: 

• Øke tilskuddet til det som er omsøkt av kommunene, slik at veterinær tilstedeværelse i hvert vaktdistrikt sikres. 

• Sette av de nødvendige 7 millioner på statsbudsjettet for å styrke og videreføre mentorordningen. 

• Øke antall studieplasser ved Veterinærhøgskolen. 

Innspill før budsjetthøringen høst 2025

Stortinget vedtok i juni i år en ny arkivlov som skal tre i kraft 1. januar 2026. Loven hører inn under Kulturdepartementet, men dreier seg i stor grad om digitalisering og mer fleksible IKT-løsninger for dokumentasjonsforvaltningen i forvaltningen.

Kulturdepartementet sier at vi har fått et funksjonsbasert regelverk med mer vekt på hva som skal oppnås, ikke hvordan i detalj. Det nye regelverket inneholder mye sterkere sanksjonsmuligheter, bl.a. krav om rekonstruksjon og bøter.

Vi mener at loven ikke er egnet i en moderne, digital forvaltning og at mangelen på tverrfaglig og helhetlig tilnærming i loven er påfallende. Forslaget til ny datadelingslov peker på behovet for samordning av arbeidet med ny arkivlov, forvaltningslov og datadelingslov, noe som ikke ser ut til å ha skjedd.

Vi har fått en lov som ikke en gang nevner kunstig intelligens mer enn én gang – og da bare i forbindelse med fremtidig forskriftsarbeid. Dette er uholdbart i 2025, når KI brukes aktivt i offentlige prosesser, og datamengdene i forvaltningen vokser eksponentielt.

Et forslag til ny arkivforskrift er på høring nå, og departementet sier at det «ikke har vesentlige økonomiske konsekvenser».  Vi er bekymret, og særlig for mindre kommuner og statlige organ. Dette kan bli dyrt! Kommuneøkonomien er presset og demografiske endringer gjør at vi må kutte ut arbeidsintensive, manuelle arbeidsoppgaver og ta i bruk kunstig intelligens.

Medlemmene våre skal i sitt daglige arbeid sikre at data og dokumentasjon får en egen verdi og er tilgjengelig som grunnlag for virksomhetenes effektive og forsvarlige oppfyllelse av sitt samfunnsoppdrag. De skal sikre dokumentasjon av rettigheter og muligheten for innbyggernes demokratiske rettighet til å se forvaltningen i kortene.

I tillegg skal de sikre data slik at de kan bli kommende generasjoners kulturarv i framtida.

Løsningene de skal bruke for å gjøre dette må etterleve et utdatert arkivregelverk. Det blir tyngre og tyngre etter hvert som teknologi, organisasjon og arbeidsprosesser har gitt nye løsninger og en eksponentiell økning i antall bytes som produseres.

Regjeringen foreslår å bevilge 1,6 milliarder kroner til nye digitaliseringstiltak i 2026, der sikkerhet og beredskap er høyt prioritert. Ingen av disse tiltakene treffer eller støtter opp under ny lov.

Stortinget uttalte da loven ble vedtatt at man må satse på løsninger med innebygd arkivering og innsyn. I praksis ville det bety at arkivering skjer automatisk, løpende og integrert i arbeidsflyten – uten at vi er avhengig av manuelle prosesser og personavhengige vurderinger.

Dette er ikke mulig uten prøving og testing, og da kan ikke små organ sitte på hver sin tue og prøve å løse dette. Vi trenger derfor en sandkasse også på dette området. Vi vil derfor be komiteen om å anmode regjeringen om å inkludere arkiv- og dokumentasjon i sandkassearbeidet.

Etter vår mening er ikke skanning av eldre arkiv (Tynset) den type digitalisering som er viktigst. Det bør derfor settes av sentrale midler til utvikling av løsninger for innebygd arkivering og innsyn som effektiviserer saksbehandlingen og innsynsbehandlingen i forvaltningen.

Arkiv- og dokumentasjonsforvaltning er i høyeste grad et spørsmål om beredskap og samfunnssikkerhet. Tenk dere at byggesaksarkivet med alle tegninger over kritisk infrastruktur brant opp, ble hacket eller manipulert?

Statsbudsjettet 2026

Vi takker for muligheten til å komme med innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen.

Under følger hovedpunktene fra Finnmark fylkeskommune når det gjelder statsbudsjettet og rammene innenfor kommunal- og forvaltningskomiteens ansvarsområde i kommende år.

Rammene for fylkeskommunene i 2026

Vi ser at på nasjonal basis så dekkes lønns- og prisvekst for fylkeskommunene i 2026. Dette ser vi på som positivt, men samtidig forventer vi også flere satsninger på fylkeskommunene fremover.

Utgiftsutjevningen for fylkeskommuner

Vi ser nå at fergekriteriet kan gi noen utilsiktede svingninger i inntektene til vår fylkeskommune ut fra trafikktall på enkeltsamband.

Vi har et samband med en bilførende hurtigbåt (hvor bilen ikke må løftes, men kan kjøre av og på båten over ordinær kjørebro, som om det var en ferge). som i 2023 hadde årsdøgntrafikk (ÅDT) på høyere enn 10 og derfor ble regnet som fergesamband i inntektssystemet for 2025. I 2024 var ÅDT under 10 og faller ut av fergenøkkelen i inntektssystemet.

Det gir uheldige konsekvenser ved å basere ÅDT på enkeltår og vi foreslår derfor at dette justeres til en gjennomsnittlig ÅDT over flere år. Vi mener også at et alternativ kan være at en båt med kjørebru som har mulighet til at biler kan kjøre fritt av og på båten bør defineres som ferge.

Dette vil bidra til større stabilitet over tid og vi håper dette kan vurderes som en forbedring av dette kriteriet fremover.

Virksomhetsoverdragelse – SIVA nærings- og inkubasjonsprogram

Finnmark fylkeskommune er overrasket over at nærings- og inkubasjonsprogrammet til SIVA overføres til Innovasjon Norge. Vi vil per nå ikke være kategorisk på om vi mener denne endringen er riktig eller ikke, men vi savner at fylkeskommunene som en viktig aktør innenfor samfunnsutviklingen i våre regioner blir involvert før endringen gjennomføres.

Vi mener at helheten i endringen med positive og negative sider ikke fremkommer godt nok per nå og ber om at regjeringen for fremtiden involverer aktuelle samarbeidspartner.

Negative konsekvenser kan være utfordringer ved at en finansieringskilde for prosjekter er Innovasjon Norge og man kan få rollekonflikter i søknadssituasjoner.

Samtidig så ser vi at for vår del kan vi se positive ringvirkninger gjennom Finnmark fylkeskommunes eierskap i Innovasjon Norge.

FOREGION er foreslått kuttet med 60,2 millioner kroner

FORREGION er en statlig ordning som forvaltes av fylkeskommunene. Ordningen bidrar til at flere bedrifter bruker forskning i sitt innovasjonsarbeid. Gjennom FORREGION får bedrifter veiledning og hjelp til å identifisere utfordringer og muligheter som kan løses gjennom forskning. Bedrifter blir blant annet koblet til relevante FoU-miljøer, og får hjelp til prosjektutvikling og utforme gode søknader. FORREGION har løst ut mange større satsinger som har fått finansiering fra Forskningsrådet og EU. Uten FORREGION blir det enda vanskeligere for norske bedrifter å nå opp i konkurransen i større nasjonale og internasjonale utlysninger. Et kutt slik det foreslås i statsbudsjettet betyr at ordningen i praksis avvikles og regional aktivitet som binder virkemiddelapparatet for forskning og utvikling sammen, står i fare for å forsvinne.

Grensetjenesten Sverige-Finland-Norge

Grensetjenesten Sverige-Finland-Norge mistet sin plass i forslag til statsbudsjett. Grensetjenesten ligger under, og får sin grunnfinansiering av, Nordisk ministerråd som har som visjon å bli verdens mest integrerte og bærekraftige region innen 2030. Grensetjenesten er et viktig verktøy i å fjerne grensehindre mellom land i Norden. Grensetjenesten har nå mistet stabil og forutsigbar finansiering for å kunne fortsette å være et operativt informasjonskontor som legger til rette for mobilitet over grensene i Norden, både nasjonalt, regionalt og lokalt. For å imøtekomme økt aktivitet nord i Norden, særlig når det gjelder å legge til rette for samisk næringsvirksomhet i hele Sápmi, tiltak for å snu negativ befolkningsutvikling, bidra til grønn omstilling og tilgang på kompetanse og arbeidskraft, er det avgjørende å bygge ned grensehinder og øke mobilitet mellom landene i nord.

Ny opplæringslov

Det er vedtatt ny opplæringslov med virkning fra høsten 2024. Dette er en lov som gir utvidet rettigheter til oppfølging, rådgivning, opplæringstilbud til elever som mangler grunnlag for å delta og bestå videregående opplæring samt utvidede rettigheter for omvalg.

 I budsjettet for 2026 ser vi at det er overført 320 mill. kr til fylkeskommunene på nasjonal basis for å oppfylle de endrede kravene i opplæringsloven. Vi må få mulighet til å se disse endringene over noe tid før vi har klarhet i hva de reelle kostnadene vil bli. Vi vil selvfølgelig å løse også dette oppdraget så godt som mulig for de enkelte som har rett til tilbud – innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Vi ber komiteen om å være oppmerksom på at de ressursene som er tilført ikke er tilstrekkelig for å dekke fylkeskommunenes endrede kostnader over tid. Det må tilføres ytterligere ressurser inn mot budsjett 2027 og 2028 for å fullfinansiere denne ordningen.

Samfunnsutviklerrollen
Fylkeskommunenes samfunnsutviklerrolle fikk en tydeligere innretning i forbindelse med regionreformen i 2020. De fleste oppgaver som fylkeskommunen løser i sin daglige drift er en viktig del av samfunnsutviklingen i Finnmark. De siste 10-15 årene har vi sett en tydelig vridning av virkemiddelapparatet, hvor vi før var en reell regionalutvikler med egne utviklingsmidler. I dag styres regionale utviklingsmidler gjennom oppdragsbrev og øremerkede midler via fylkeskommunen. Vi mener at fylkeskommunenes frie inntekter burde ha vært styrket med reelle finansielle virkemidler til samfunnsutvikling.

Det vi ser av de siste årenes statsbudsjett er at de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene blir øremerket og dermed også i større grad underlagt statlig detaljstyring, her er vårt klare signal - vi behøver mer midler til regionalpolitiske tiltak.

De nordlige fylkeskommunene – i et sikkerhetspolitisk perspektiv
De markante endringene i europeisk sikkerhetspolitikk de siste årene viser at det er behov for at Norge som nasjon viser en sterk tilstedeværelse i nord. Det være seg ikke bare politisk og militært, men også sivilt. For å gjøre dette behøves ressurser til et styrket offentlig tilbud – som gjør kommunene og fylkene til attraktive steder å bo. Spesielt gjelder dette hos oss, som utgjør NATOS yttergrense.

Dette gjelder hele nordområdet generelt, og Øst-Finnmark spesielt, hvor også samfunnene har blitt preget av at handel med Russland har blitt stanset på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er ekstraordinær og det må også følges opp med ekstraordinære satsninger i statsbudsjettet, for å styrke tilbudet i nordområdene.

Kommunal økonomi

De økonomiske rammene for fylkeskommunene er stramme, men på et slikt nivå at vi kan håndtere dette med en klok prioritering – noe vi jobber med kontinuerlig.

Samtidig ønsker vi å rette fokus på rammene til kommunal sektor generelt og primærkommunene i Nord-Norge spesielt. Vi ser at av de 28 kommunene som per tid er inne i ROBEK-registeret er 4 fra Finnmark og totalt 11 fra de tre nordlige fylkeskommunene. Dette er en kraftig overrepresentasjon ettersom i overkant av 22% av kommunene står for nesten 40% av ROBEK-overføringene.

Vi tror ikke at dette er en konsekvens av at de nordnorske kommunene jevnt over har en svakere økonomisk kontroll enn andre kommuner – men at dette er en konsekvens av manglende ressurser til disse kommunene i forhold til det oppdraget de skal løse.

Dette er viktig for oss som fylkeskommune, ettersom hvordan kommunene i vårt område er i stand til å løse sitt oppdrag i stor grad også påvirker hvordan samfunnsutviklingen i regionen foregår. Vi ber derfor om at det settes fokus og ressurser inn på å løfte kommunene og fylkeskommunene i Nord-Norge spesielt og grenseområdet mot Russland spesielt.

Høringsinnspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen
Statsbudsjettet 2026 – Kapittel 500, post 70: Tilskudd til frivillige organisasjoner og tiltak

Avsender:
Stiftelsen Peacepainting (org.nr. 913 258 347)
Kontakt:
Catrine Gangstø, daglig leder – 900 87 576 – catrine@peacepainting.org
Lars Peder Brekk, styreleder – 902 96 060 – lpbrekk@hotmail.com
Gøran Vollan, styremedlem – 481 14 696 – govollan@gmail.com

Adm.kontor: Terråk, Bindal kommune

Innledning
Stiftelsen Peacepainting søker flerårig driftsbevilgning over kap. 500 post 70 for å sikre
nasjonal videreføring av en dokumentert lavterskelmetode som forebygger utenforskap
og styrker sosial bærekraft. Metoden bruker maleri og poesi som språk for dialog, mestring
og fellesskap.

Relevans for kapittel 500 post 70

Posten skal styrke frivillige og ideelle aktører som bidrar til levende lokalsamfunn. Vårt tiltak er i tråd med det som står under kapittel 500 post 70.

Vi har i mange år arbeidet med utfordringer som nevnes der, feks tiltak i forhold til antisemittisme og diskriminering generelt.

Vårt arbeid for likeverd og fred inkluderer antisemittisme og all annen diskriminering. 

Peacepainting oppfyller dette gjennom:
• desentralisert og lokalt forankret arbeid
• mobilisering av frivillige og ungdom
• dokumentert sosial effekt
• tverrfaglig samarbeid mellom kommune, skole og sivilsamfunn

Tiltaket bidrar direkte til regjeringens mål om inkludering, sosial bærekraft og trygghet i
hele landet.

Bakgrunn og formål
Peacepainting ble grunnlagt i Bindal i 2007 og har vokst fra et lokalt initiativ til et nasjonalt
og internasjonalt tiltak for inkludering. Over 500 verksteder er gjennomført i 23 land,
med mer enn 12 000 malerier laget av barn og unge.
Arbeidet gir rom for selvutfoldelse, samarbeid og refleksjon. I distrikter og
lokalsamfunn med begrensede ressurser vil Peacepainting være et rimelig og effektivt tiltak.

Samfunnsutfordringen
Norge står overfor økende utfordringer knyttet til utenforskap og psykisk uhelse blant
barn og unge. Ungdata 2024 viser at over 30 % av ungdom opplever ensomhet eller
sosial angst. Riksrevisjonens Dokument 3:15 (2024–2025) peker på svak koordinering
og mangel på tidlig innsats.
Peacepainting tilbyr et dokumentert og skalerbart tiltak som svarer på disse utfordringene
– et praktisk virkemiddel for sosial trygghet og deltakelse.

Dokumentert effekt
NTNUs Institutt for sosialt arbeid (ISA-rapport 10, 2022) dokumenterer at Peacepainting-
metoden:
• skaper trygghet, konsentrasjon og sosial læring
• styrker barns selvfølelse, relasjoner og emosjonell balanse
• gir språk for følelser og verdier som ofte ikke formidles gjennom ordinær undervisning

Et sitat fra rapporten:

«For et barn som har store utfordringer kan slike tiltak være av uvurderlig betydning
for det enkelte barns videre livsvei.»

Tiltaket viser særlig god effekt i arbeid med flyktninger, minoritetsungdom og barn med
sammensatte utfordringer. Flere deltakere har senere blitt instruktører selv.

Metodens egenskaper
Peacepainting-metoden er universell, fleksibel og enkel å ta i bruk i ulike sammenhenger:
• skole og kulturskole
• barnevern og psykisk helsevern
• flyktningmottak, fengsel, frivillige møteplasser

Gjennom opplæring av lokale instruktører bygges varig kompetanse og lokalt eierskap.
Metoden kan raskt tas i bruk i nye kommuner og nå 10 000–20 000 barn årlig.

Dette er ikke et kulturprosjekt i snever forstand, men et forebyggende samfunnsoppdrag
for barn og unges psykososiale helse.

Tidligere finansiering og behov for forutsigbarhet
I perioden 2018–2023 mottok Peacepainting driftstilskudd på 1 mill. kr årlig over
statsbudsjettet. Dette muliggjorde utdanning av over 30 instruktører og bred aktivitet.
Etter 2023 har virksomheten vært prosjektfinansiert gjennom IMDi, fylkeskommuner og
private stiftelser – en modell som gir kortsiktighet og uforutsigbarhet.

En flerårig bevilgning vil:
• sikre opplæring og faglig oppfølging av instruktører
• bygge et nasjonalt kompetansemiljø
• etablere stabile partnerskap med kommuner og frivillige
• sikre kvalitet, kontinuitet og dokumentert effekt

Økonomisk plan og fasevis opptrapping
• 2026: 5 mill. kr – oppskalering til 20–25 kommuner
• 2027: 7 mill. kr – konsolidering, instruktøropplæring, digital plattform
• 2028: 7 mill. kr – nasjonalt program, følgeevaluering, forskningssamarbeid

Finansieringen kombineres med lokal samfinansiering og frivillig innsats. Dette gir høy
samfunnsøkonomisk effekt per investert krone.

Konklusjon og anmodning
Stiftelsen Peacepainting ber komiteen om å støtte forslag om flerårig driftsbevilgning
under kapittel 500 post 70:
• 5 mill. kr i 2026
• 7 mill. kr i 2027
• 7 mill. kr i 2028

Bevilgningen vil sikre videre utvikling av et nasjonalt program for tidlig innsats, psykisk
helse og sosial deltakelse. Peacepainting er et konkret, kostnadseffektivt og forsknings-
dokumentert virkemiddel som svarer på Riksrevisjonens anbefalinger og regjeringens
mål om sterkere fellesskap og forebygging i hele landet.

Referanser:
• NTNU (2022): Peacepainting – et redskap for kommunikasjon og sosial deltakelse for
utsatte barn og unge, rapport nr. 10.
• Riksrevisjonen (2025): Dokument 3:15 (2024–2025).
• Uttalelser fra Bodø kommune, Trondheim kommune og FN

Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å bli nasjonal kritisk infrastruktur. Regjeringen har satt ambisiøse mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030, og store norske modeller tas nå i bruk i blant annet kraftsektoren, helse og forvaltningen. Samtidig uttrykker ledende forskere, teknologer og politikere økende bekymring for risiko ved avanserte KI-systemer.

Det Norge har på plass allerede, er ulike forvaltningsmiljøer for KI med juridisk kompetanse. Når KI-loven trer i kraft neste år, får vi dedikerte roller for koordinering, veiledning og tilsyn. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

Lover og rundskriv kan ikke avgjøre om en modell er trygg å bruke. Det krever et uavhengig fagmiljø som tester systemene under realistiske forhold i en relevant kontekst. Uten et slikt faglig kontrollorgan kan vi bli prisgitt leverandørenes egne risikovurderinger.

Selv om det finnes uavhengige evalueringslaboratorier, for eksempel amerikanske METR, er det ikke gitt at deres analyser tar hensyn til norske verdier og sikkerhetsinteresser. Et norsk KI-sikkerhetsinstitutt ved en uavhengig forskningsinstitusjon kan løse dette.

Instituttes mandat bør være å evaluere KI-systemer før og under bruk i norsk forvaltning og kritisk infrastruktur, gjennomføre simulerte angrep på modeller, kartlegge risiko for diskriminering i automatisert saksbehandling, analysere hvor robuste systemene er mot feil og manipulasjon, og publisere åpne rapporter som kan etterprøves.

I tillegg kan instituttet fungere som regjeringens og tilsynsmyndighetenes tekniske rådgiver om KI-risiko. På sikt bør instituttet også drive forskning på tolkbarhet, altså hvordan de store KI-modellene fungerer.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2026 ber vi derfor Stortinget gjøre følgende grep:

1) Omtal KI i offentlig sektor og samfunnskritiske systemer som kritisk digital infrastruktur.

2) Be regjeringen etablere et norsk KI-sikkerhetsinstitutt ved en uavhengig forskningsinstitusjon. Dette kan gjøres gjennom et anmodningsvedtak.

Om oss
Langsikt er en uavhengig, ideell tankesmie for mer langsiktig politikk. Vi forener forskning og politikkutvikling for å bidra til at samfunnets ressurser brukes der de gjør mest nytte. Vårt fokus er på store globale utfordringer som kunstig intelligens, pandemier og ekstrem fattigdom. Vi stod også bak det nylig lanserte ekspertutvalget på KI sin rapport “De ti KI-bud”: www.langsikt.no/publikasjoner/de-ti-ki-bud

Med vennlig hilsen,

Tellef S. Raabe
Seniorrådgiver, Langsikt
tellef@langsikt.no 

Boligsosiale tiltak. Kap. 581

Stadig flere mangler et stabilt og godt sted å bo. Sosiale skillelinjer knyttet til bolig og boforhold er store, og de øker. Bostedsløsheten i Norge øker raskt. Husbanken anslår at det var 4700 bostedsløse i 2024. Det er en dramatisk økning fra kartleggingen i 2021, da antallet var 3325. Bruk av midlertidig botilbud har økt med 60 % på tre år, og øker også blant barnefamilier.

Disse realitetene speiles ikke i innsatsen på feltet og i regjeringens budsjettforslag. Bistanden til vanskeligstilte på boligmarkedet er strengt behovsprøvd, og mange faller utenfor og får ikke hjelpen de trenger. Flere viktige virkemidler er svekket eller fjernet.

Kirkens Bymisjon mener det trengs et kraftig løft av den boligsosiale sektoren, og vi etterlyser kraftfulle tiltak rettet mot dem som trenger bistand til å skaffe og beholde en egnet bolig. Bolig er et viktig velferdsgode i seg selv, og er også tett koblet til andre velferdsområder. En dårlig bosituasjon har negativ innvirkning på psykisk og fysisk helse, utdanning, integrering, inntekt og yrkesdeltakelse. Å sikre gode og stabile boforhold for vanskeligstilte er derfor svært viktig forebygging. Bolig er ofte også en forutsetning for å få utløst andre rettigheter.

Tilskudd til tiltak mot bostedsløshet i kommuner (kap. 581 post 78)

Flere bostedsløse må bety forsterket innsats mot bostedsløshet. Tilgang til bolig er i dag langt mindre regulert og rettighetsfestet enn andre sentrale velferdstjenester, og tiltak mot bostedsløshet blir derfor ofte nedprioritert i stramme kommunebudsjetter med mange lovpålagte oppgaver. Det må sikres midler til forsterket innsats for å forebygge og redusere bostedsløshet.

Det er bra at hoveddelen av tilskudd til boligtiltak ikke lenger skal øremerkes til prosjekter i distriktskommuner, slik at det er rom for økt satsing på boligsosiale tiltak i pressområder. Vi mener det også trengs en statlig tilskuddsordning for tiltak mot bostedsløshet, som blant annet omfatter lavterskeltilbud med veiledning, bistand og tett oppfølging for dem som er eller står i fare for å bli bostedsløse. Alternativt må formålet for tilskudd til boligsosiale tiltak utvides og potten økes. Dette tilskuddet er i dag avgrenset til tiltak for innovasjon og kunnskapsutvikling i det boligsosiale arbeidet.

Kirkens Bymisjon ber om:

• At tilskudd til tiltak mot bostedsløshet økes med minst 30 millioner i 2026.
• Forslag til merknad: At tilskudd til boligsosiale tiltak ikke begrenses til innovasjons- og kunnskapstiltak, men også dekker drift av lavterskeltilbud for å forebygge og motvirke bostedsløshet.

Tilskudd til utleieboliger. Kap. 581 post 76

Tilskuddsordningen er viktig for å skaffe flere utleieboliger for vanskeligstilte, inkludert flere kommunale boliger. Regjeringen foreslår at tilskuddsordningen ikke gjeninnføres, i strid med Stortingets anmodningsvedtak fra juni 2024. De begrunner det med at de i stedet vil ta grep for å bygge flere boliger.

Tiltakene regjeringen viser til vil ha langsiktig effekt, men på kort sikt vil tilskuddsordningen være avgjørende for å sikre bolig til flere av dem med størst behov. Den kommunale utleiesektoren er i dag sterkt underdimensjonert og har stort vedlikeholdsetterslep, og er langt unna å møte behovet. Rekordmange havner i midlertidige botilbud, noe som utgjør en stor utgiftspost for mange kommuner. I tillegg selges nå et stort antall private utleieboliger, ikke minst i Oslo. Det fører til enda større mangel på utleieboliger, og ytterlige økning i leiepriser.

Gjeninnføring av tilskuddet vil gjøre det mulig for kommuner å kjøpe flere av utleieboligene som nå legges ut for salg. Det vil både motvirke at situasjonen for leieboere forverres ytterligere, og sikre flere tilgjengelige boliger for vanskeligstilte. Oslo kommune har beregnet at tilskuddet kan gi 80 % økning i kommunale boliger i Oslo.

Kirkens Bymisjon ber om:

• At tilskudd til utleieboliger tas inn igjen i statsbudsjettet for 2026.

Bostøtte Kap. 581 post 70

Bostøtte er en treffsikker ordning som har stor betydning for vanskeligstilte på boligmarkedet. Boutgifter har økt og øker mye, og for mange er dyrtida ikke over. Samtidig er bostøtten svekket over tid, ved at færre mottar støtte og en mindre andel av boutgifter dekkes. 

Det er stort behov for å utvide ordningen så den omfatter flere og øke nivået så det reflekterer reelle husleiekostnader. Satsene bør indeksreguleres så de følger pris- og lønnsutviklingen. Regjeringen har fortsatt ikke fulgt opp ekspertgruppens anbefalinger fra 2022 og finanskomiteens vedtak fra 2023 om å utrede et nytt boutgiftstak som gjenspeiler faktiske boutgifter.

Forskningsinstituttet BOVEL har vist at barnefamilier, særlig store husholdninger i større byer, kommer særlig dårlig ut med dagens innretning av bostøtten. Ordningen bør endres så den treffer bedre for denne målgruppa.

Kirkens Bymisjon ber om at:

• Bostøtten styrkes så flere omfattes og en større andel av boutgifter dekkes.
• Forslag til merknad: At innretning på bostøtten endres så den treffer bedre for barnefamilier.

Ny boligsosial strategi

En nasjonal strategi som samordner og målretter den boligsosiale innsatsen har vært trukket fram som en suksessfaktor i norske myndigheters arbeid mot bostedsløshet. Norge mangler i dag en slik strategi, etter at den forrige boligsosiale strategien gikk ut ved nyttår. En ny strategi må være i tråd med anbefalinger og målsettinger i OECDs Toolkit for Combatting Homelessness og The European Platform on Combatting Homelessness. 

Kirkens Bymisjon ber om:

• Forslag til merknad: At det utarbeides en ny boligsosial strategi som er i tråd med rammeverk fra EU og OECD.

Bedre rettigheter for leietakere

En ny husleielov må styrke leietakers rettigheter og bidra til å jevne ut dagens maktubalanse i utleieforhold.

Kirkens Bymisjon ber om:

• Forslag til merknad: At ny husleielov sikrer at prisøkning i eksisterende leieforhold begrenses til KPI-justering og gir rett for leieboere til å forlenge en leiekontrakt.

Kunnskap om arbeidsinnvandreres boforhold

Mange arbeidsinnvandrere har kritisk dårlige boforhold, både blant de som leier privat og de som får innkvartering gjennom arbeidsgiver. Det er stort behov for mer bedre kunnskap, særlig om dem som har d-nummer.

Kirkens Bymisjon ber om:

• Forslag til merknad: At det gjennomføres en kartlegging av boforhold for arbeidsinnvandrere og hvilke barrierer og utfordringer de møter i det norske bolig- og leiemarkedet.

Forebyggende innsats i kommunene

Gjennom arbeidet vårt ser vi på nært hold hvordan fattigdom og dårlige levekår rammer mennesker i norske lokalsamfunn. Utfordringene merkes tydelig i kommunene, og det er der det forebyggende arbeidet må skje. Utviklingen har gått i feil retning, og behovet for å styrke det lokale arbeidet mot fattigdom er større enn noen gang.

Forebygging skjer i nærmiljøene, i barnehager, skoler, helsestasjoner, frivillighet og kommunale tjenester som møter folk der de bor. Når kommunene har ressurser til forebygging, reduseres samfunnets langsiktige kostnader og innbyggerne får økt trygghet, bedre helse og høyere livskvalitet.

I dag er kommuneøkonomien for stram. Mange kommuner må bruke midlene på akutte behov fremfor langsiktige tiltak som kan forebygge fattigdom og utenforskap. Det nye inntektssystemet tar ikke godt nok hensyn til sosiale forskjeller innad i kommunene.

Kirkens Bymisjon mener kommuneøkonomien må styrkes, og at områdesatsingene i levekårsutsatte områder må få økte midler. Vi er glade for de ekstra 14 millionene til Oslo og Østfold, men behovet er langt større for å sikre gode levekår for barn og unge der utfordringene er størst.

Kirkens Bymisjon ber om:

• Økt rammetilskudd til kommuner, med øremerkede midler til forebyggende innsats for å sikre barns rett til gode levekår. (Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, post 60)
• Mer midler til områdesatsninger i levekårutsatte områder. (Kap 590 Planlegging og byutvikling post 65 og 72)

NHO Geneo organiserer private aktører innen oppvekst, helse og velferd, og representerer en stor andel av landets private barnehager. Vi takker for muligheten til å gi innspill til statsbudsjettet for 2026, og vil særlig rette oppmerksomheten mot betydningen av en bærekraftig kommuneøkonomi som forutsetning for gode oppveksttjenester – og barnehagens rolle som en sentral fellesskapsarena for tidlig innsats, læring og forebygging.

Kommuneøkonomi og rammevilkår

Statsbudsjettet for 2026 legger opp til en nominell vekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 milliarder kroner. Dette er et skritt i riktig retning, men det er fortsatt et betydelig gap mellom ambisjonene for velferdstjenestene og de økonomiske rammene kommunene faktisk har til rådighet. Når det er knapphet om midlene og konkrete prioriteringer ikke er øremerket, risikerer vi at nødvendige tiltak i barnehage og skole ikke blir prioritert – til tross for at behovene er godt dokumentert.Private barnehager er en integrert del av det kommunale tjenestetilbudet. Når kommuneøkonomien er presset, rammes også de private barnehagene indirekte gjennom lavere tilskudd, manglende prisjustering og svekket forutsigbarhet. Dette svekker sektoren som helhet og kan føre til nedleggelser, redusert kapasitet og økt press på kommunale barnehager.

Barnehagen som arena for tidlig innsats og forebygging

Barnehagen er en av samfunnets viktigste fellesskapsarenaer. Over 90 prosent av norske barn går i barnehage, og det er her grunnlaget legges for livslang læring, sosial utvikling og psykisk helse. Tidlig innsats handler om å identifisere og møte barns behov så tidlig som mulig – før utfordringer utvikler seg til større problemer.En god barnehage med høy kvalitet og stabile rammevilkår er i seg selv et forebyggende tiltak. Den bidrar til å redusere sosiale forskjeller, styrke språkutvikling, og fremme inkludering. Dette er avgjørende for å motvirke utenforskap, redusere risiko for senere ungdomskriminalitet og sikre at flere barn får en god start på livet.Vi støtter tiltak som styrker bemanning og kompetanse i barnehagene, men påpeker at midlene i stor grad er uforutsigbare og utilstrekkelige. Øremerkede midler til bemanning i levekårsutsatte områder er viktige, men må suppleres med en helhetlig satsing som også inkluderer private barnehager.

Likeverdige vilkår for private barnehager

Private barnehager utgjør nær halvparten av barnehagetilbudet i Norge. De bidrar til mangfold, valgfrihet og kapasitet i sektoren. Likevel opplever mange private barnehager at rammevilkårene svekkes, blant annet gjennom manglende prisjustering av tilskudd, uforutsigbare pensjonsordninger og økt byråkratisering.Dersom utviklingen fortsetter uten nødvendige justeringer, vil vi se flere nedleggelser av private barnehager – noe som vil svekke tilbudet til barn og familier, og legge ytterligere press på kommunene.

Våre anbefalinger

1. Styrk kommuneøkonomien ytterligere, og sørg for at veksten i frie inntekter gir reelt handlingsrom til å prioritere oppveksttjenester.
2. Sikre forutsigbare og rettferdige tilskudd til private barnehager, inkludert prisjustering og en pensjonsmodell som dekker faktiske kostnader.
3. Utvid og øremerk midler til bemanning og kompetanseheving i barnehager, også for private aktører.
4. Erkjenn barnehagens rolle som en sentral arena for tidlig innsats og forebygging, og integrer dette i tverrsektorielle strategier mot utenforskap og kriminalitet.
5. Styrk samarbeidet mellom stat, kommune og private aktører for å sikre et helhetlig og bærekraftig barnehagetilbud.

Barn og unge er vår viktigste ressurs. Investeringer i barnehage er investeringer i fremtidens samfunn. For å lykkes med tidlig innsats, inkludering og forebygging, må vi sikre at alle barn – uavhengig av bosted og barnehagens eierform – får et likeverdig og kvalitativt godt tilbud. Det krever en kommuneøkonomi som gir rom for prioritering av oppvekst, og et statsbudsjett som anerkjenner barnehagens samfunnsoppdrag.

Forslaget om å øremerke 2,1 millioner kroner til Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (Nkf-Rk) under post 567 kapittel 73 er et viktig og positivt signal. Det viser en anerkjennelse av vårt arbeid og vår rolle i oppfølgingen av Stortingets unnskyldning for fornorskingspolitikken. Likevel er beløpet langt fra tilstrekkelig for å møte de omfattende oppgavene vi står overfor.

Nkf-Rk er landets største kvenske organisasjon og bærer et tungt ansvar for revitalisering av kvensk språk og kultur, samt brobygging mellom kvenske miljøer og det norske samfunnet. Etter Stortingets vedtak om sannhet og forsoning, har forespørslene fra offentlige institusjoner økt betydelig. Vår innsats skjer i stor grad på frivillig basis, noe som ikke er bærekraftig. For å kunne bemanne organisasjonen tilstrekkelig og sikre profesjonell oppfølging, må bevilgningen økes til 4,5 millioner.

Videre må det satses bredt på kvenske språk- og kultursentre. Disse er generasjonskryssende møtesteder med avgjørende betydning for videreføring av kvensk språk og kultur. De kvenske morsmålsbrukerne har svært høy alder, og det haster å sette inn ambisiøse tiltak for å sikre videreføringen av språket. De eksisterende språk- og kultursentrene trenger økte rammer og det må etableres nye senter både nord og sør i landet der kvenske miljøer finnes.

Det kvenske magasinet og nettavisen Ruijan Kaiku trenger økte midler for å utvide redaksjonen og øke produksjonen av barne- og ungdomsinnhold på kvensk. Dette er avgjørende for språklæring og identitet blant unge.

Alle disse formålene er viktige for å sikre at kvensk språk og kultur bevares og videreføres, og en økning på 4 millioner fra saldert budsjett 2025 er ikke tilstrekkelig. Vi ber derfor om at post 567 kapittel 73 økes fra 25 millioner til minst 45 millioner for 2026, og trappes videre opp i 2027.

Arbeidsgiverforeningen Spekter ønsker med dette notatet å adressere følgende tre temaer i budsjetthøringen:

• Boligpolitikk og sammenhengen mellom boligmarkedet og arbeidsmarkedet.
• Forslaget om endring i fritaksmodellen for borettslag.
• Kollektivtransport i fylkene.

1) Boligpolitikk og sammenhengen mellom boligmarkedet og arbeidsmarkedet

Spekter er en arbeidsgiverforening som organiserer store virksomheter innenfor helse og sykehus, samferdsel og kollektivtransport, kulturinstitusjoner og virkemiddelapparatet. Spekter er opptatt av sammenhengen mellom et meget stramt boligmarked i de store byene og konsekvensene dette har for arbeidsmarkedet, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.

Hvis stadig flere arbeidstakere blir fortrengt fra boligmarkedet i pressområdene, vil det få negative konsekvenser for rekrutteringen av ansatte. Høye boligpriser kan også føre til at flere arbeidstakere må pendle over lengre avstander inn til arbeidsplassen. Det kan medføre at flere arbeidstakere ser seg nødt til å jobbe deltid pga. tidsbruken på pendling, med de negative konsekvensene det kan ha for å fylle vaktlistene f.eks. i sykehusene.

Spekter er fornøyd med at Regjeringen har satt et mål om igangsettingstillatelser av 130.000 boliger innen 2030. For å nå dette målet mener Spekter at det må settes i verk kraftfulle tiltak, og i det følgende nevnes noen av dem:

• Husbankens låne- og tilskuddsrammer må bli mer i samsvar med behovet for nybygging, samt at Husbankens startlån må åpnes opp for unge uten oppspart egenkapital, men som er i inntektsgivende arbeid.
• byvekstavtalene må inneholde tydeligere krav til kommunenes arealbruk som gjør at det reguleres flere boliger, konsentrert til områder med god kollektivdekning.
• statlige myndigheter må innføre lovgivning og forskrifter med nasjonale retningslinjer for kommuners detaljerte bestemmelser om boligbygging, eksempelvis om minimumsstørrelser, høydebegrensninger og boligsammensetninger.
• forenkling av lover og forskrifter som regulerer boligbygging må gjennomføres, eksempelvis ved å vektlegge økonomi og kostnader sterkere ved revisjon av teknisk byggeforskrift (TEK) og andre forskrifter.
• forenkling og effektivisering av kommunale plan- og byggesaksprosesser og -prosedyrer må gjennomføres for å redusere saksbehandlingstiden.
• bygging av flere studentboliger, som kan bidra til å stabilisere leieprisene.
• tilskuddssatsen til studentboliger må økes til 40 pst. av kostnadsrammen for å holde tritt med veksten i byggekostnader og for å unngå økning i studentenes husleie.

Noen av de ovenfor stående punktene er gjengitt i SØA-rapport nr. 16-2025 «Bolighorisont 2030: Hva bremser boligbyggingen, og hva kan få oppbyggetakten?» Denne rapporten ble utarbeidet på oppdrag av NBBL, Norsk Eiendom og Spekter.

2) Forslaget om endring i fritaksmodellen for borettslag

Regjeringen foreslår i statsbudsjett 2026 å avvikle fritaksmodellen ved overføring av tomter til borettslag (den såkalte flertrinnsmodellen). Dette innebærer at det skal betales gevinstskatt når tomter overføres fra et eierselskap til et utbyggingsselskap, noe som ikke er tilfelle i dag. Forslaget gjelder også nybygging, ikke bare omdanning av utleieboliger til borettslag.

Spekter vil vise til at NBBL har sett på noen mulige konsekvenser av dette forslaget, og disse er blant annet:

• Økte boligpriser: En ny borettslagsleilighet på 100 kvm vil bli ca. kr 300 000 dyrere.
• Færre boliger vil bli bygget: NBBLs medlemsundersøkelse viser at minst 3 500 boliger kan bli droppet eller utsatt.
• Boligbygging vil bli skattlagt strengere enn næringsbygg, til tross for at begge bruker samme modell.

Spekter støtter NBBLs alternative forslag, som innebærer å beholde fritaksmodellen for nybygging av boliger i borettslag. Samtidig som man kan stoppe spekulativ skatteplanlegging i forbindelse med omdanning av utleieboliger til borettslag. NBBLs juridiske utredning viser til en mulig konkret endring i skatteloven, som skiller mellom ordinær boligbygging og spekulativ skatteplanlegging fra boliginvestorer.

3) Situasjonen for fylkeskommunal kollektivtransport

Spekter har flere medlemsvirksomheter som driver kollektivtransport. Situasjonen for den fylkeskommunale kollektivtransporten framstår nå som meget anstrengt på grunn av store kostnadsøkninger ved innkjøp og drift av kollektivtransport, særlig buss. Spekter mener at det er behov for en økt statlig prioritering av denne sektoren. Hvis ikke, blir det trolig reduksjon i rutetilbudet og/eller økning i kollektivprisene i mange fylker.

UiT Noregs arktiske universitet takkar for høvet til å gi innspel til kapitla i Prop. 1 S (2025-2026) fordelte til kommunal- og forvaltingskomiteen. UiT er Noregs største institusjon på forsking og utdanning for og med det samiske samfunnet og den einaste med kvensk forsking og utdanning. Vi kommenterer derfor korleis budsjettforslaget følger opp rapporten frå Sannings- og forsoningskommisjonen og måla for programkategoriane 560 Samiske føremål og 567 Nasjonale minoritetar.

1. Ei løyving på 1 million kroner til samisk KI i kapittel 500, post 21 er for lite, både sett opp mot nylege vedtak i Stortinget og den faktiske risikoen for at KI-basert diskriminering av samar vil auke.
   
   
2. Regjeringa føreslår å gi UiT eit utgreiingsoppdrag knytt til eit nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett. Til grunn for utgreiinga vil UiT legge føringane frå Stortinget om dette senteret, også dei som eventuelt kjem frå Stortinget i handsaminga av budsjettforslaget for 2026.

Samisk KI

Forslaget om å løyve 1 million kroner til arbeidet med samisk KI i kapittel 500, post 21 er for svakt til å sikre samane gode og likeverdige tenester frå staten, fylkeskommunane og kommunane; det tredje målet i programkategori 560 Samiske føremål. Utan eit omfattande og systematisk forskings- og utviklingsarbeid kan den KI-baserte diskrimineringa av samiske innbyggarar auke.

KI har potensial til å betre og effektivisere kommunale tenestetilbud også til samane. Ein stor del av slike KI-tenester vil klassifiserast som høgrisiko-tenester, fordi dei kan påverke helse, utdanning og andre rettar.

Dagens KI-modellar fungerer ikkje godt nok på samisk for å kunne brukast i høgrisiko-applikasjonar. Dermed har ikkje samiske innbyggarar tilgang til likeverdige tenester innen helse og utdanning, fordi teknologiske verktøy ikkje er tilpassa samisk språk og kultur. Det vil kreve stor innsats å betre høgrisiko tenester og applikasjoner slik at dei gir gode og pålitelege resultat til bruk for samiske innbyggarar. Særleg viktig er det å trene modellane med samiske språkdata, tune dei med samisk kulturkompetanse og justere dei til samiske forhold. Sjølv med ein god modell vil det kreve store ressursar å lage og evaluere KI-applikasjonar for høgrisiko-område.

Forskings- og utviklingsarbeidet på samisk KI må også løyse ein innebygd motsetnad i lovverket: På den eine sida er retten til ikkje å bli diskriminert tydeleg i EUs AI-act. På den andre sida beskyttar GDPR særlege kategoriar personopplysingar som etnisitet. Det kan vere eit hinder for å få tilgang til naudsynte data for utvikling og evaluering av høgrisiko-applikasjonar for samar.

I eit oppmodningsvedtak i handsaminga av Meld. St. 17 (2024-2025) bad Stortinget «regjeringen sørge for at det samiske KI-arbeidet blir inkludert i Forskningsrådets satsing på forskningssentre for kunstig intelligens (KI-sentre)», som er finansierte med 75 til 200 millionar kroner kvar.

Ei løyving på 1 million kroner til samisk KI i 2026 er lite, både sett opp oppmodingsvedtaket i Stortinget og den faktiske risikoen for at KI-basert diskriminering av samiske innbyggarar vil auke.

Komiteen kan også vere merksam på at det nye sametingsrådet i Mánočalbmi-erklæringen seier at det vil «arbeide for at eksisterende samiske KI-miljøer blir styrket, og for at nye aktører skal kunne få støtte til å utvikle samiske KI-verktøy». Slike forskings- og utviklingsmiljø for samisk KI finst i dag ved UiT og Samisk Høgskole, som samarbeider om «Sami AI Lab».

Nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett

Sannings- og forsoningskommisjonen føreslo eit nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett. Stortinget følgde opp forslaget med merknad og oppmodingsvedtak i Innst. 30 S (2024-2025).

UiT takkar for tilliten frå regjeringa, som i budsjettforslaget for 2026 vil gi universitetet oppdraget med å greie ut korleis det nye senteret kan vere organisert og kva for oppgåver det kan ha. Den føreslåtte løyvinga for utgreiingsoppdraget er på eit naudsynt nivå, for det trengst ressursar for å kunne etablere og jobbe i tett samarbeid med kompetansemiljø over heile landet.

Gruppene av urfolk og minoritetar som er ramma av fornorskinga, er representerte av mange kompetansemiljø, nokon av dei er små og sårbare. I arbeidet med å etablere eit nasjonalt kompetansesenter blir det viktig å knytte miljøa saman, slik at senteret vil bruke og styrke alle desse.

Til grunn for utgreiinga vil UiT legge føringane frå Stortinget om det nasjonale kompetansesenteret. Desse kjem så langt fram i fleirtalsmerknad og oppmodningsvedtak i Innst. 30 S (2024-2025), og UiT ser fram til å få fleire signal frå Stortinget om kompetansesenteret i handsaminga av budsjettforslaget for 2026.

Legeforeningen er bekymret for utviklingen i kommuneøkonomien og konsekvensene dette får for helse- og omsorgstjenestene. Kommunene har et lovpålagt ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester, men svak økonomi og økende oppgavepress gjør at mange kommuner ikke klarer å tilby forsvarlig og likeverdig helsehjelp. Dette rammer hardest svake etterspørrere av helsetjenester, som skrøpelige eldre, barn, innvandrere og innbyggere med kombinert rus- og psykisk lidelse. Disse gruppene har behov for godt koordinerte, tverrfaglige tjenester.

Forslag til statsbudsjett for 2026 gir ikke kommunene tilstrekkelige rammer til å møte demografisk vekst, rekrutteringsutfordringer og økende medisinsk kompleksitet. Kommunenes økonomi er avgjørende for både beredskap, rekruttering og kvalitet i helsetjenestene. 

 
Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner 

Regjeringen foreslår å øke kommunesektorens frie inntekter med 4,2 mrd. kroner. Dette dekker i hovedsak demografisk justering, pris- og lønnsvekst. Det gjenstår svært lite til å  videreutvikle og forsterke helse- og omsorgstjenestene, til tross for økende behov.

Legeforeningen mener dagens rammer ikke gir rom for å opprettholde lovpålagte tjenester. I flere kommuner kuttes det i legetjenester, helsestasjonstilbud og forebygging. 

Fastlegeordningen er underfinansiert. KS har anslått at kommunene i 2023 brukte 1,4 milliarder på å finansiere fastlegeordningen, en ordning som skulle være kostnadsnøytral for kommunene. Dette går ut over finansieringen av andre kommunale oppgaver.

Forsvaret er helt avhengig av en robust sivilberedskap for å kunne løse sine oppdrag. Kommunenes økonomi må gi rom for nødvendige investeringer i kommunal infrastruktur og utvikling av beredskapsplaner. Forsvarskommisjonen har pekt på helseberedskapen som en sårbarhet i Norges totalforsvar. Helseberedskap må integreres i all planlegging, også på kommunalt og regionalt nivå. I kommunene bør kommuneoverlegers og allmennlegers rolle i beredskapsplanlegging og kriseledelse styrkes.

Legeforeningen ber Stortinget om å: 

• Øke kommunenes frie inntekter utover foreslått nivå, med tydelig prioritering av helse- og omsorgssektoren. 
• Sørge for at nye kommunale oppgaver fullt ut kompenseres gjennom økte rammer.
• Utrede finansiering og tettere samarbeid  mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten om pasienter med hyppige innleggelser.

Forslag til merknad 

Byggteknisk forskrift 

Stortinget ber regjeringen om starte arbeidet med å endre Byggteknisk forskrift, blant annet for å sikre at denne er i henhold til konvensjonsforpliktelser. 

Synskompetanse i kommunene 

Stortinget ber regjeringen utrede hvilken synskompetanse som finnes i kommunene og komme med forslag til tiltak for å sikre riktig oppfølging av svaksynte og blinde innbyggere.  

Anmodninger  

Kapittel 1540 Post 27 

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å øke bevilgningen til Tilsyn for Universell Utforming av IKT til 40 millioner kroner. 

Programkategori 01.30 Statlege byggeprosjekt og eigedomsforvaltning 

Norges Blindeforbund ber Stortinget om å bevilge midler til universell utforming av kulturhistoriske bygg som per i dag ikke er tilgjengelige for mennesker med nedsatt funksjonsevne. 

Utdyping av forslag til merknader og anmodninger   

Kapittel 1540 Post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT 

Posten er foreslått prisjustert til 21.450.000 kr. 

Tilsynet har, slik bevilgningene har vært de siste årene, begrensede ressurser til å drive det tilsynet det er satt til å gjøre. Antall innklagde saker til tilsynet er økende. Norges Blindeforbund mener at Tilsynet for Universell Utforming må få ressurser til å drive det tilsynet det har mandat til å gjøre. Det er fremdeles langt igjen til at samfunnet er universelt utformet på IKT området. Og tilsynet spiller en avgjørende rolle for at vi skal nå disse målene.  

Videre er EUs webdirektiv innført i norsk lov. I Prop 141 LS, som omhandler dette, er det estimert at uu-tilsynet må styrkes med 10 årsverk. Vi kan ikke se at merkostnadene til disse årsverkene dekkes av årets budsjett. Det må derfor bevilges midler til dette.

Programkategori 01.30 Statlege byggeprosjekt og eigedomsforvaltning

Statsbygg har besluttet å stanse oppgradering av noen kulturhistoriske bygg til å bli universelt utformet, da dette er for dyrt.

Dette er bygg av allmenn interesse og en del av vår kulturhistorie. Alle grupper i samfunnet skal ha lik mulighet til å tilegne seg kunnskap om vår historie og føle seg som en del av den. Det er derfor viktig at alle grupper i samfunnet, også de med nedsatt funksjonsevne, får tilgang til disse bygningene. 

Byggteknisk forskrift

Dagens byggteknisk forskrift sikrer ikke universell utforming av bygg, og er heller ikke i overenstemmelse med våre forpliktelser etter FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Oslo, 27.10.25   

Med vennlig hilsen
Norges Blindeforbund   

1. Innledning

Vi viser til regjeringens forslag til Statsbudsjettet for 2026, kapittel 567 Nasjonale minoritetar, post 75 Romanifolket/taterane. 

Denne posten er en videreføring av den kollektive oppreisningen som Stortinget vedtok i juni 2004 gjennom St.prp. nr. 65 (2003–2004), der Regjeringen foreslo å opprette et fond på 75 millioner kroner «til kollektiv oppreising for overgrepene mot romanifolket/taterane».

2. Den opprinnelige intensjonen

I proposisjonen het det uttrykkelig:

«Midlane skal nyttast til tiltak i folkegruppas regi som kan bidra til å utvikle, synleggjere og styrkje romanifolkets/tateranes kultur, språk og historie. Formålet med ordninga er å medverke til forsoning og å rette opp noko av den uretten som har vore begått mot romanifolket/taterane.»
(St.prp. nr. 65 (2003–2004), kap. 586)

I samme sammenheng varslet departementet at det, i samarbeid med representanter for romanifolket/taterne, ville vurdere etablering av ei rådgivningsteneste for personer i folkegruppen som hadde vært utsatt for overgrep eller overlast som følge av den tidligere assimileringspolitikken. 

Det ble understreket at en slik tjeneste skulle «gi informasjon og hjelp i møte med offentlege organ og bidra til at rettane til dei det gjeld blir betre ivaretekne.»

Dette viser at Stortinget fra starten av ønsket at både midlene og tiltakene skulle ha klar forankring i folkegruppens egne behov og prioriteringer.

3. Nåværende utfordringer

I Prop. 1 S (2025–2026) foreslås det en bevilgning på 6,3 millioner kroner til posten Romanifolket/taterane. Proposisjonen slår fast at tilskuddsordningen skal støtte prosjekter som styrker språk, kultur og historie, men omtaler ikke særskilt tiltak i folkegruppens egen regi, slik det ble forutsatt i 2004.

I praksis ser vi at romanifolkets egne organisasjoner har begrensede ressurser og ingen fulltidsansatte, mens større offentlige institusjoner og virksomheter har langt større kapasitet til å utforme og gjennomføre prosjekter. Dette skaper en ubalanse i hvem som faktisk får støtte, og undergraver formålet med den kollektive oppreisningen.

Et eksempel er Veiledningstjenesten, som ble etablert i forlengelsen av 2004-vedtaket. Selv om tjenesten ble anerkjent av både myndighetene og folkegruppen som et viktig og etterlengtet tiltak, har den siden 2017 stått uten ordinær drift. Søknader om støtte har blitt avslått med begrunnelse i at midlene under post 75 ikke kan gå til ordinær drift. Dette gjør det umulig å opprettholde en stabil tjeneste, selv om behovet fortsatt er stort – både for støtte i møter med NAV, forvaltning, rettferdsvederlag og for oppfølging av personer som har lidd som følge av tidligere politikk.

4. Folkerettslig grunnlag

Norge har etter Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter (Europarådet, 1995) en forpliktelse til å sikre at nasjonale minoriteter får delta effektivt i saker som angår dem selv.
Artikkel 15 fastsetter:

«Partene skal skape de nødvendige vilkår for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan delta effektivt i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som angår dem selv.»

Dette prinsippet understreker at tiltak og midler må forvaltes på en måte som gir romanifolket/taterne reell innflytelse, og ikke bare formell representasjon.

5. Forslag til merknad fra komiteen

Vi ber komiteen vurdere å fremme følgende merknader:

1. Komiteen viser til St.prp. nr. 65 (2003–2004) og understreker at midlene under kap. 567, post 75 skal prioritere tiltak i folkegruppens egen regi, i tråd med formålet om kollektiv oppreisning.
   
   
2. Komiteen understreker at posten ikke skal brukes til å finansiere ordinær drift i offentlige virksomheter som allerede har ansvar på egne budsjetter.
   
   
3. Samtidig mener komiteen at Veiledningstjenesten for romanifolket/taterne bør kunne få driftsstøtte som et særskilt tiltak forankret i den kollektive oppreisningen.
   
   
4. Komiteen ber regjeringen omtale i neste budsjettproposisjon hvordan denne prioriteringen følges opp, og hvordan romanifolket/taterne sikres reell deltakelse i utformingen av ordningen, jf. artikkel 15 i Rammekonvensjonen.

6. Avslutning

Den kollektive oppreisningen fra 2004 var et viktig steg mot forsoning mellom staten og romanifolket/taterne. For at den fortsatt skal ha legitimitet, må ordningen forvaltes slik at romanifolket selv opplever midlene som sin kollektive oppreisning – og ikke som finansiering av tiltak drevet av andre.

Vi ber derfor komiteen tydeliggjøre at midlene skal gå til reelle tiltak i folkegruppens egen regi, og at Veiledningstjenesten igjen kan få et stabilt driftsgrunnlag som en del av oppfølgingen av den kollektive oppreisningen.

Norsk Friluftsliv er fellesorganisasjonen for de 19 store nasjonale frivillige friluftslivs-organisasjonene, med rundt en million medlemskap og mer enn 5000 lokale lag og foreninger.

Naturkrise og kommunenes ansvar

Over 80 % av Norges areal forvaltes av kommunene gjennom plan- og bygningsloven. Det påhviler derfor kommunal- og forvaltningskomiteen et stort ansvar å sikre en bærekraftig arealforvaltning i kommunene.

I fjor ble det lagt fram en rapport, som viser at verdens dyrebestander, av amfibier, fugler, pattedyr og reptiler, har gått ned med 73 % i snitt siden 1970, og situasjonen blir mer og mer alvorlig for hvert år som går. Det er arealendinger som er den største årsaken til tap av naturmangfoldet, men klimaendringer blir stadig viktigere. Det er derfor avgjørende at vi løser naturkrisen og klimakrisen samtidig. I naturmeldingen (Meld. St. 35 2023-2024), blir ansvaret for bevaring av natur i stor grad lagt på kommunene.

Samtidig er det godt dokumentert over mange år, slik også generalistkommuneutvalget pekte på, at det i mange kommuner er stor mangel på kompetanse og kapasitet innenfor arealforvaltning/-planlegging, herunder natur og friluftsliv. Det er med andre ord på høy tid å styrke kommunenes kompetanse på dette området vesentlig, i tråd med alvoret i situasjonen..

Det er derfor svært skuffende at det i budsjettforslaget for 2026 fra regjeringen, ikke finner spor av ambisjoner om å styrke kommunenes kompetanse og kapasitet innenfor arealforvaltning/-planlegging.

I KDD budsjettforslag for 2026 er det satt av 10,235 millioner kroner til kompetansetiltak innen planlegging og geodata (kap. 590 post 81). Dette er kun en minimal økning på 0,356 millioner kroner fra 2025.

Norsk Friluftsliv mener det påhviler kommunal- og forvaltningskomiteen og Stortinget et stort ansvar å sørge for at kommunene blir i stand til å ivareta sin rolle som arealforvalter. I naturmeldingen er et av de foreslåtte tiltakene å utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen.

Da det viser seg i praksis svært vanskelig å få tilstrekkelig plan- og arealkompetanse i alle kommuner, særlig i små kommuner, mener Norsk Friluftsliv at det kan være en god løsning å etablere regionale plankontorer, slik naturmeldingen antyder og som kan være en ressurs for kommunene.

Norsk Friluftsliv ber kommunal- forvaltningskomiteen sørge for at det blir satt av 100 millioner kroner til å starte opp regionale plankontorer i alle fylker, som en støtte til kommunal arealplanleggingen, særlig i små kommuner.

• PBL (Private Barnehagers Landsforbund) ber Stortinget sikre at Stortingets vedtak om permanent søknadsordning for dekning av reelle pensjonskostnader i private barnehager blir fulgt opp og realisert i tråd med intensjonene i vedtaket, slik at private barnehager blir kompensert for reelle pensjonskostnader med virkning fra 1. januar 2026.  

• PBL ber Stortinget sikre at kommende, helhetlige endringer i finansieringen av private barnehager gir private barnehager en bærekraftig finansiering med mulighet for fortsatt drift og utvikling av viktige velferdstilbud, ikke minst siden private barnehager i dag bidrar til sårt tiltrengt handlingsrom i kommuneøkonomien.  

Bakgrunn 

Barnehagesektoren er det tredje største tjenesteområdet i kommunene. Om lag halvparten av alle barnehagebarn går i en privat barnehage, godkjent og finansiert av sin hjemkommune.  

Private barnehager bidrar med viktig kapasitet og et stort mangfold av ulike tilbud som gir valgmuligheter for familier, ansatte – og kommuner. 

I tillegg bidrar private barnehager med betydelige samfunnsmessige besparelser. Fordi de offentlige overføringene til private barnehager systematisk er lavere enn kommunens kostnader ved drift av egne barnehager, frigjør private barnehager ressurser som gir kommunene handlefrihet til å løse andre velferdsoppgaver.  

Ifølge Agenda Kaupang har kommunene, i perioden 2020 til 2024, spart i gjennomsnitt 4,5 milliarder kroner i året på å bruke private barnehager sammenlignet med om kommunene skulle drevet alle barnehagene selv. 

Men nå truer kutt, innstramminger og økt forskjellsbehandling private barnehager over hele landet. 4 av 10 private barnehager drifter med underskudd. I perioden 2020 til 2024 er det blitt 316 færre private barnehager, mot kun 82 færre kommunale barnehager.  

Dette svekker kapasitet, kvalitet og mangfold i barnehagetilbudet, og er også en stor trussel mot det økonomiske handlingsrommet i kommuneøkonomien som private barnehager årlig bidrar til. 

Derfor haster det med å redusere stadig økende forskjeller i den offentlige finansieringen av kommunale og private barnehager.  

Økte kostnader til pensjoner – også i private barnehager 

Både offentlig og privat sektor opplever store økte kostnader til pensjon, ikke minst til AFP. Kommunene og de kommunale barnehagene blir fullt ut kompensert for disse merutgiftene gjennom økte statlige overføringer, beregnet til over 4 milliarder kroner i 2025.  

Private barnehager har de samme finansieringskildene som kommunale barnehager. Det meste er offentlige overføringer. Resten er foreldrebetaling, fastsatt av Stortinget.  

Den enkelte barnehage kan i liten grad påvirke sine pensjonskostnader. Disse er tariffregulerte, og det er partene i tariffavtalene som avtaler nivå og type ytelser. 

I likhet med kommunale barnehager har også private barnehager økte kostnader til pensjon, blant annet knyttet til innføring av ny livsvarig AFP fra 1. januar 2026. Men disse kostnadene dekkes ikke. 

• I dag har 7 av 10 PBL-barnehager høyere kostnader til pensjon enn det de får dekket gjennom pensjonstilskuddet, en vesentlig årsak til at 4 av 10 drifter med underskudd.  

• Med forslaget til nye regler for pensjonstilskudd som nylig har vært ute på høring, vil 8 av 10 PBL-barnehager være underfinansiert på pensjon.   

De avtalte ordningene i kommunale og private barnehager gir likeverdige ytelser til de ansatte. I likhet med kommunale barnehager må også private barnehager få dekket de reelle kostnadene til disse ordningene.  

Kommunale kostnader ved innføring av søknadsordningen 

Et flertall på Stortinget har nylig vedtatt å innføre og finansiere en ny søknadsordning for dekning av dokumenterte pensjonskostnader i private barnehager. Dette er en stadfesting og tydeliggjøring av et bredt barnehageforlik fra mai 2025 og anmodningsvedtak på Stortinget i juni 2025.  

Kunnskapsdepartementet har i den forbindelse hevdet at den årlige kostnaden ved slik søknadsordning kan bli «to til tre milliarder kroner» eller «opp mot tre milliarder kroner», men uten å presentere troverdige beregninger som underbygger anslagene. Det er etter PBLs syn svært urealistiske og misvisende anslag, som er basert på en idé om at private barnehager kan pådra seg pensjonskostnader på «kommunalt nivå». (PBL begrunner det misvisende anslaget fra KD her: https://www.pbl.no/aktuelt/politikk/regulering-og-finansiering/pbl-notat-departementet-gir-svart-misvisende-fremstilling-av-kostnadene-til-ny-soknadsordning/ )

Private barnehager kan ikke velge å gå inn i offentlige pensjonsordninger og har ingen muligheter til å pådra seg pensjonskostnader på samme nivå som de offentlige pensjonsordningene. 

Det skyldes i første rekke to forhold:  

• Kommunal pensjon inneholder enkelte «fordyrende» produkter/mekanismer som ikke gjenfinnes i pensjonsproduktene private virksomheter kan velge mellom.  

• Ytelsespensjon er lukkede ordninger hvor det ikke tas opp nye ansatte. Dette betyr at selv om kommunalt nivå regulerer private barnehager sine rettigheter når det kommer til hvilken pensjonsordning man har krav på å få finansiert, så vil man ikke kunne få den situasjon at privat sektor pådrar seg pensjonsordninger som over tid har samme utgiftsnivå som kommunale barnehager. 

Et anslag fra PBL indikerer at kostnaden kan bli pluss/minus en sjettedel av departementets høyeste estimat. Det maksimalt dyreste man kan gjøre, er derfor å sultefore private barnehager til avvikling. Dersom kommunene må fortsette å overta barnehager, slik de gjør i dag, så er også det eneste mulighet til å øke pensjonskostnadene i barnehagene opp til kommunalt nivå.   

 
PBL (Private Barnehagers Landsforbund) er Norges største interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for private barnehager. PBL har om lag 1.700 medlemsbarnehager med cirka 30.000 ansatte. Våre medlemmer driver virksomhet i mer enn 200 norske kommuner.  

Våre medlemmer representerer mangfoldet i barnehagesektoren, de er selskaper, stiftelser og foreninger. Halvparten av våre medlemmer er enkeltstående barnehager, mens resten inngår i et fellesskap på to eller flere barnehager.  

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8700 medlemmer.

Flertallet av våre medlemmer er avhengig av bistand fra offentlige instanser for å klare seg i dagliglivet. Hvert år bistår vi mange av våre medlemmer i møte med bl.a. kommunen, fylkeskommunen og statsforvalteren.

Kap 1620 – Statsforvalteren

Statsforvalterene får en økning på 6% i sine budsjetter, men grepene statsbudsjettet kan ikke sies å i tilstrekkelig grad ta grep om rettssikkerhetskrisen vi står ovenfor.

Landets statsforvaltere har på bordet en rekke saker som angår mennesker med utviklingshemming generelt, men også konkret og direkte, men har ikke ressurser til å føre tilsyn eller holde dialog med interesseorganisasjonene.

Et eksempel på dette er i Møre og Romsdal, hvor pågående samlokalisering av boligtilbud, kutt i tjenestetilbud og kommunenes forsøk på å fjerne verger som «stiller for mange spørsmål» har skapt et behov for å belyse saksfeltet fra brukersiden.

Både Møre og Romsdal fylkeslag og NFU sentralt har over en lengre periode forsøkt å få til et møte med statsforvalter i Møre og Romsdal for å skape en god dialog

Da NFU sentralt tok kontakt for å prøve å få til et møte, var svaret "Vi har ikke lenger økonomi, tid eller folk til å delta på møter med ulike interesseorganisasjoner, selv om formålene og intensjonene er gode.

NFU er kjent med at også andre fylkeslag har problemer med å komme i dialog med Statsforvalterene om saker som angår mennesker med utviklingshemming.

Situasjonen bidrar til svekkede rettigheter for de som mottar tjenester i kommunene, og øker konfliktlinjene og antall klager til statsforvalter, da muligheten for kunnskapsoverføring mellom statsforvalter og interesseorganisasjonene ikke lenger er til stede.

Det er en trist og alvorlig situasjon vi er kommet i, om Statsforvalterene ikke har tid til å møte de som de er rettsikkerhetsmyndighet for.

Tilsyn

Norsk Forbund for Utviklingshemmede ser med stor bekymring på utviklingen i tilsynsføring hos landets statsforvaltere. Flere av statsforvalterene har meldt at de ikke har midler til å gjennomføre tilsyn innenfor sine ansvarsområder.

Når tilsynene uteblir, eller alt overlates til å være selvevaluering, så svekkes rettssikkerheten til de statsforvalteren er rettssikkerhetsmyndighet for.

I 2016 ble det gjennomført et landsomfattende tilsyn med kommunale helse- og omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemming. Fylkesmennene (Statsforvalter) fant lovbrudd i 79% av undersøkte kommuner.

Tilsynet viste at tjenestene til mennesker med utviklingshemming ikke er gode nok. Kommunene skulle brukte tilsynsrapportene til læring og som utgangspunkt til å vurdere egen praksis. Vår erfaring tilsier at det fortsatt foregår omfattende svikt, og at det fortsatt begås lovbrudd, i tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming.

At Statsforvalterene da ikke har midler til å gjennomføre tilsyn er alvorlig.

Kap 1540 – Digitaliseringsdirektoratet

BankID brukes i dag som verifiseringsløsning for en rekke tjenester, både for betaling og Vipps, men også for tilgang til informasjon gjennom NAV, Helsenorge og mye mer. Men for å få BankID er det krav om at du skal kunne bruke bankID eller kodebrikke på egenhånd, og personer som ikke kan det blir dermed utestengt fra å bruke tjenestene.

At personer med utviklingshemming er utestengt fra allmenne offentlige tjenester på grunn av manglende tilgang til bankID, er en problemstilling som NFU har tatt opp i mange år og som det fremdeles ikke foreligger en løsning på. Situasjonen for mange personer med utviklingshemming i dag er at de ekskluderes fra viktig digital kommunikasjon og digitale funksjoner.

Staten må sikre at flere får tilgang til de digitale arenaene i samfunnet. Vi ber Stortinget sikre lik mulighet for deltakelse og avslutte den diskriminerende praksisen mot mennesker med utviklingshemning.

Kap 575 – Ressurskrevende tjenester

Tilskuddet til særlig ressurskrevende tjenester startet som et skjønnsmessig tilskudd i år 2000. Siktemålet var å kompensere spesielt små kommuner som tilfeldigvis hadde en stor andel innbyggere som krevde spesielt mye tjenester.

I 2004 ble tilskuddet regelstyrt. Siden den gang, har de totale utgiftene til ordningen økt med en faktor på rundt 10. Den kraftige veksten i tilskuddet har medført flere utredninger og korreksjoner i ordningen, uten at en synes å ha kommet frem til essensielt bedre ordninger.

Fra NFUs ståsted, har aldersgrensen på 67 år, ofte skapt problemer mht. spesielt ressurskrevende tjenester. Spesielt gjelder dette i små kommuner. Mange av utfordringene som utløser behov for bistand og støtte, vil tilta med alderen. For en person med spesielt ressurskrevende tjenester, kan de kommunale utgiftene øke både med åtte og ti millioner kroner når personer fyller 67 år. Slike beløp kan gjøre svært store innhugg i mindre kommuners budsjett.

NFU mener derfor Stortinget må fjerne denne øvre aldersgrensen.

Kap 2412 – Husbanken

Norge har forpliktet seg til at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.

Det er ofte vanskelig for funksjonshindrede å få tilgang til egen kommunal utleiebolig. Her er det kommunale forskjeller, men det er ofte lange ventelister, slik at det kan gå mange år før man får tilbud om bolig. Når man får tilbud om bolig, kan disse være i svært dårlig stand, uten at kommunen har en plan for å pusse opp eller vedlikeholde boligene.

Stadig flere kommuner satser på store samlokaliseringer av boliger som øremerkes funksjonshemmede. Veien til tidligere tiders institusjoner for funksjonshemmede er stadig kortere, og i flere kommuner er institusjonaliseringen av funksjonshemmede så å si komplett.

Fra ansvarsreformen i 1991 og frem til i dag har antall beboere per bofellesskap økt fra 3,8 til 9,1.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, må sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, og med hvem man vil bo.

På bakgrunn av dette ber vi komiteen avgi følgende merknad:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.»

Av det som finnes av virkemidler for å muliggjøre retten til bolig for mennesker med utviklingshemming, har vi blant annet investeringstilskuddet. Problemet for oss er at mennesker med utviklingshemmings boligsituasjon her plasseres sammen med sykehjemsplasser. At tilskudd til bolig for mennesker med utviklingshemming blandes inn i et helsetiltak mener vi er både feil og uheldig.

Etter vårt syn burde tilskudd til bolig for mennesker med utviklingshemming – som tilskudd til bolig for alle andre – vært plassert hos kommunal- og distriktsdepartementet. 

Videre vil vi understreke for komiteen at ordningene med startlån og tilskudd ikke fungerer i tilstrekkelig grad for mennesker med utviklingshemming. Til tross for at det er presisert at personer med utviklingshemming skal være en prioritert gruppe for startlån, er likevel situasjonen at mange kommuner bare prioriterer barnefamilier.

Kommunene viser ofte til at mennesker med utviklingshemming ikke har økonomi til å betjene et startlån. Dette fordi de ofte trenger eksempelvis et ekstra bad til assistenter, av den grunn har behov for en større bolig og videre behov for et høyere lån. For å få et høyere lån stilles det høyere krav til egenkapital, og her møter mennesker med utviklingshemming det problemet at kommunene ikke innvilger tilskudd. 

Vi ber komiteen om å gå inn for en regelverksendring, slik at det gis øremerkede tilskudd til kommunene som skal gå til etablering i form av tilskudd til egenkapital.

NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon, er landets største fagorganisasjon for ingeniører og teknologer med over 116.000 medlemmer på tvers av arbeidslivet. 

Norge står overfor betydelige løft og omstillinger som krever kunnskapsbaserte politiske løsninger. Vi befinner oss i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, samtidig som klimaendringer og ekstremvær utfordrer samfunnets robusthet. Den digitale og grønne omstillingen akselererer, og samfunnet blir stadig mer avhengig av en trygg og moderne infrastruktur. Skal Norge lykkes framover må vi også sikre at de grunnleggende oppgavene blir løst. Her er kommunene førstelinjen for kritiske funksjoner innen vann, avløp, energi og helse. 

NITO mener regjeringens budsjettforslag erkjenner den viktige rollen kommunene spiller for innbyggere, næringsliv og organisasjoner, samt hvilke faktorer som presser budsjettene på både drift og investering. Derfor er NITO skuffet over at forslaget til budsjett og økning i de frie midlene for kommunesektoren ikke er godt nok for å møte de utfordringene sektoren står overfor.

Kommunene har de siste årene fått flere krav og oppgaver, og flere kommuner ser negativt på sin økonomiske framtid. Mange melder om udekte kostnadsøkninger på prosjekter og stor kompetansemangel innen kritisk infrastruktur. 

NITO er bekymret for at kommunene framover må holde velferdstjenestene sine på et minimumsnivå, samtidig som kritisk infrastruktur, vedlikehold og investeringer blir utsatt og nedprioritert. Dette truer den lokale samfunnsberedskapen. 

NITO ber Stortinget om å: 

• Sørge for at kommuneøkonomien styrkes for å muliggjøre mer investering og innovasjon i beredskapsarbeidet og sikre trygg og bærekraftig infrastruktur. 
• Legge bedre til rette for at kommunene kan gjøre mer lokal klimatilpasning. Dette må skje gjennom økt kartlegging, undersøkelser og få plass systemer som fanger opp skaderisiko framover.
• Bestille en gjennomgang av selvkostprinsippet og muligheten for etablering av støtteordninger til vedlikehold og oppgradering av vann- og avløpssystemer.  

NITO støtter regjeringens forslag på 1,6 mrd. kroner til nye digitaliseringstiltak. Men skal vi bli verdens best digitaliserte land, må tempoet opp og innsatsen styrkes og sees i sammenheng med andre tiltak. Norge er fortsatt svakest i Norden på innovasjon, omstilling og bruk av kunstig intelligens. Dette må vi ta på alvor om vi skal sikre et fremtidsrettet og sikkert samfunn.

NITO mener statsbudsjettets forslag om investeringer i forskning på kunstig intelligens og kvanteteknologi er positivt og viktig. Vi er imidlertid bekymret for at det samtidig kuttes i virkemidler som støtter næringsliv og kommuner. Dette skaper en ubalanse som svekker innovasjonsevne, omstillingstakt og regional autonomi. 

NITO er overrasket over kutt i medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter, kap. 1540, post 25, som har bidratt med milliardgevinst for offentlig sektor. 

Vi ber Stortinget om å: 

• Sikre en styrking og utvidelse av ordningen, slik at kommuner og fylkeskommuner også blir omfattet. 
• Tverrsektorielle prosjekter innen data og KI må bli prioritert, og det må sikres finansiering for gevinstrealisering og deling av gjenbrukbare digitale løsninger.  

NITO har lenge etterlyst en opptrapping av satsingen på digital infrastruktur. I lys av økende ekstremvær, hybrid krigføring og et skjerpet trusselbilde mot samfunnskritiske tjenester, mener vi planen er akutt underfinansiert. 

• Minst doble bevilgningen til digital infrastruktur fra foreslåtte 421,2 millioner kroner til 850 millioner kroner i 2026. Det kreves for å sikre mobil- og bredbåndsnett, redusere sårbarhet og trygge kritiske samfunnsfunksjoner.
• Styrke kommuneøkonomien slik at investeringer i kritisk digital infrastruktur kan prioriteres. Kommunene er førstelinjen i lokal beredskap og må ha ressurser til å møte krisene som kommer.

NITO støtter regjeringens mål om ansvarlig innføring av KI og etterlevelse av KI-loven. Norske virksomheter må sikres konkurransedyktige rammebetingelser på linje med våre naboland, men NITO er bekymret for at Norge ligger for langt etter i implementeringen av EUs digitale regelverk. Dette svekker samfunnets sikkerhet, innovasjonsevne og konkurransekraft.  

Bevilgningen på 30 millioner kroner til KI Norge, tilsyn og regulatorisk sandkasse er etter NITOs syn ikke tilstrekkelig, gitt oppgavens bredde og kompleksitet. NITO har tidligere påpekt at forvaltningen må ha nok ressurser og kompetanse til koordinering på tvers, harmonisering av regelverk og tydelig og tilgjengelig veiledning for at potensialet kan oppnås for virksomhetene. En underfinansiering kan skape unødige flaskehalser og ytterligere forsinke Norges EU-etterslep.

NITO ber Stortinget om å: 

• Doble bevilgningen til kap. 1540, post 28.
• Etablere en flerårig opptrappingsplan for den regulatoriske sandkassen, med kapasitet til å dekke prioriterte sektorer som helse, energi, finans og offentlige aktører.
• Opprette en felles nasjonal veiledningsressurs for EUs tek-regulativer og det nye lovlandskapet, i samarbeid med næringsliv og partene i arbeidslivet.
• Styrke kompetansebygging i hele KI-økosystemet – fra tilsyn til SMB-er og offentlig sektor, og løfte realfagsrekruttering og kompetanseutvikling i arbeidslivet. 

Gjennom dyrehelsepersonelloven §3a er landets kommuner pålagt ansvar for å tilby veterinærvakttjenester.

§ 3 a. Kommunens ansvar

Kommunene skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.

Kommunene har ansvar for å organisere en klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid.

Veterinæren er samfunnskritisk personell, og en forutsetning for god dyrevelferd, dyrehelse og mattrygghet i hele landet. Mange kommuner opplever i dag en anstrengt økonomi, og sliter med å rekruttere og beholde veterinærer både i og utenfor ordinær arbeidstid. Økte midler for å sikre veterinærvaktordningen vil være et distriktspolitisk kinderegg som både bidrar til flere arbeidsplasser i distriktene, bedre kommuneøkonomi, og bedre dyrevelferd, dyrehelse, og mattrygghet. Norges Bondelag er skuffet over at regjeringa ikke styrker veterinærdekningen i årets statsbudsjett og ber kommunal- og forvaltningskomiteen om å gjøre endringer i følgende ordninger.

Stimuleringstilskudd kap. 1142, post 60

I 2024 søkte kommunene om til sammen ca. kr 83 mill. i stimuleringstilskudd til veterinærdekning på dagtid, men fikk innvilget gjennomsnittlig 43% av innmeldt behov, dvs. ca. kr 36 mill. Eksempelvis fikk Indre Fosen kommune tildelt 8% av innmeldt behov, og Balsfjord kommune fikk tildelt 15% av innmeldt behov.

Norges Bondelag ber om at Stortinget øker bevilgningen til stimuleringstilskudd til 83 mill.

Vakttilskudd kap. 1142, post 60

I 2025 tildeles det omtrent 154 mill. kroner i vakttilskudd. Det betyr rundt 984 000 kroner til veterinærene i hvert vaktdistrikt, noe som tilsvarer cirka 246 000 kroner per veterinær for å tjenestegjøre vakt hver fjerde natt og helg gjennom hele året i tillegg til arbeid på dagtid. Vakttilskuddet har de siste årene blitt justert i tråd med konsumprisindeksen, men i praksis har veterinærene opplevd en vesentlig inntektsnedgang på vakt over tid. Dette skyldes at grunnlaget for vakttilskuddets størrelse ble beregnet i en periode da næringsinntektene fra veterinærtjenester på vakt var betydelig høyere enn i dag. Inntektsnedgangen på vakt henger tett sammen med nedgangen i veterinærenes næringsgrunnlag på dagtid og strukturen i landbruket. Inntektsnedgangen på vakt kommer i tillegg til nedgang i næringsinntekt på dagtid og gjør produksjonsdyrpraksis og vaktdeltakelse stadig mindre økonomisk attraktivt i mange områder av landet.

Norges Bondelag ber Stortinget om å trappe opp vakttilskuddet de neste årene. Vi ber om at bevilgningen for 2026 øker med 20% fra 2025 til kr 188 mill.

Mentorordningen kap.1142, post 60

Prosjektet med veterinær mentorordning har vært en suksess som har bidratt til å styrke veterinærdekningen i distriktene. Flere kommende og nyutdanna veterinærer har fått erfaring med ordningen og produksjonsdyrpraksis. Pilotprosjektet må nå videreføres som en fast ordning på statsbudsjettet.

Norges Bondelag ber om at det settes av de nødvendige 7 millioner på statsbudsjettet for å styrke og videreføre ordningen.

Regjeringens forslag om å redusere kvoten for overføringsflyktninger til kun 100 personer i 2026 er dramatisk, og vil kunne få alvorlige konsekvenser for Norges evne til å beskytte mennesker som forfølges for sine ytringer. Det vil også kunne få ødeleggende konsekvenser for det globale ytringsfrihetsarbeidet som drives av ICORN, the International Cities of Refuge Network. 

ICORN er en uavhening internasjonal organisasjon av 90 byer i og utenfor Europa som beskytter forfulgte ytrere fra hele verden, fremmer ytringsfrihet, forsvarer demokratiske verdier og promoterer internasjonal solidaritet. I Norge er det 26 medlemsbyer som vi koordinerer i tett samarbeid med Norsk PEN. Linjene under bygger på Norsk PENs høringsinnspill, mens vi legger spesielt vekt på hvor ødeleggende Regjeringens forslag vil kunne virke for hele det globale nettverket. 

ICORN får et stadig økende antall henvendelser og søknader om beskyttelse fra forfulgte ytrere fra hele verden. Mange av dem befinner seg fremdeles i hjemlandet i skjul for myndigheter og/eller andre forfølgere. Dette er mennesker som har stått i front i kampen for ytringsfrihet og demokrati og har synlige profiler som gjør dem ekstra utsatt for forfølgelse og represalier. 

Fribyene i Norge gir ICORN muligheten til å beskytte noen av de aller mest utsatte ytrerne; forfattere, kunstnere, journalister og andre menneskerettighetsforsvarere som blir forfulgt på grunn av sin profesjonelle virksomhet. Disse er ofte uten pass og andre offisielle  identifikasjonspapirer, og må i de fleste tilfeller flykte med hele familien. Iom at den norske fribyordningen helt fra starten har vært kvoteflyktningsbasert, har ICORN hatt en spesiell mulighet for å beskytte særlig denne gruppen forfulgte nettopp i og gjennom de norske fribyene. Faller den norske fribyordningen, mister ICORN denne svært viktige dimensjonen, og hele vår virksomhet blir alvorlig satt til bake. Men aller viktigst: De forfulgte ytrerne som har aller mest behov for livsreddende og umiddelbar beskyttelse, vil ikke kunne få noen hjelp gjennom ICORN. 

I 2025 vedtok Norge å ta i mot 500 kvoteflyktninger. Allerede i juni i år begynte norske fribyer å stå tomme, kvoten var full, og byene fikk ingen mulighet til å gjøre det internasionale ytringsfrihets- og solidaritetsarbeidet de var høyt kvalifisert og motivert til å gjøre. Blir Regjeringens forslag vedtatt, blir antall byer som kan delta i dette arbeider helt ned mot null. Vi slår oss derfor sammen med Norsk PEN og sier som følger: 

Norge må ikke bli landet som vendte ryggen til de som bar demokratiets fakkel når mørket tetnet til. Dersom regjering og storting nå spenner bein på fribyordningen, svikter vi ikke bare modige internasjonale stemmer – vi svikter oss selv. Fribyordningen er et løfte om at ytringsfriheten skal forsvares i praksis, ikke bare i festtaler. Det løftet må holdes. Kvoten må økes, og vi har følgende tre forslag til vedtak (i prioritert rekkefølge):

1 – Øk kvoten for overføringsflyktninger til Norge til minimum 1500 plasser og øk den åpne delkvoten til minimum 150. Antall mennesker på flukt på grunn av krig, forfølgelse og konflikter er på et rekordhøyt nivå på 123,2 millioner og behovet for beskyttelse og gjenbosetting stort. Kun 100 kvoteplasser som er foreslått, ligger langt under behovet som UNHCR har stipulert for Norge.

2 - Øk dagens nivå på den «åpne delkvoten» uansett størrelse på den totale kvoten. Den åpne kvoten gir mulighet for å søke inn personer som ikke er bundet til land-kvoter, inkl. fra land hvor UNHCR ikke er representert. Å sikre en åpen kvote på minst 100 plasser vil gjøre at fribyarbeidet kan fortsette.

3 - Sikre en delkvote til fribyarbeidet på minimum 50 plasser årlig. Blir det ingen økning i kvoten eller den åpne delkvoten for overføringsflyktninger, ber vi om at det bevares en delkvote til fribyarbeidet på minimum 50 plasser årlig.

Følgende kommuner i Norge er medlemmer av det internasjonale fribynettverket per i dag:
Alta, Asker, Bergen, Bodø, Fredrikstad, Frogn, Færder, Harstad, Haugesund, Horten, Kristiansand, Larvik, Levanger, Lillehammer, Midt-Telemark, Nesodden, Oslo, Porsgrunn, Sandefjord, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tokke, Tromsø, Trondheim og Tønsberg. I tillegg er Vestfold fylkeskommune og Telemark fylkeskommuner medlemmer i ICORN

Digitalisering som konkurransefortrinn i Norge
Finans Norge mener det må et krafttak til på digitalisering for at Norge skal bevege seg mot målene i digitaliseringsstrategien, samt å møte utfordringene i Stortingsmelding 1 (2024-2025) Perspektivmeldingen.

Perspektivmeldingen tegner et tydelig bilde av utfordringene Norge står overfor med en ressursbruk som ikke er bærekraftig over tid, og understreker at «reformer og endringer som bidrar til å løfte produktiviteten vil trolig være nødvendig for å møte fremtidens behov og utfordringer.»  Her er digitalisering helt sentralt. Behovet for økt satsing på digitalisering i offentlig sektor er også tydelig påpekt av Riksrevisjonen ved flere anledninger.

Det bør legges opp til en tydeligere satsing på tverrsektorielle initiativer og en konkret satsing på koordinering av ressurser som skal brukes nettopp på tvers. Her oppstår som regel de samfunnsøkonomiske gevinstene på andre steder enn der kostnadene må tas. Dette bør derfor i større grad koordineres i regi av DFD og Digdir. Det gjelder både satsinger på tverrgående prosjekter med flere etater involvert, men også offentlig-privat digitaliseringssamarbeid, som DSOP (Digital Samhandling Offentlig Privat), med store besparelsesmuligheter ved liten ressursinnsats. Gjennom DSOP-programmet  samarbeider en rekke statlige aktører med finansnæringen om digitalisering av viktige prosesser i samfunnet, men også samarbeid mot digital økonomisk kriminalitet. Finans Norge vil trekke frem digitaliseringsprosjektet Finansoppslag, som Økokrim selv kaller en digital revolusjon. Dette er en løsning utviklet i DSOP-samarbeidet mellom politiet, bankene og flere andre offentlige og private aktører for at politiet skal kunne følge pengespor gjennom kontoinformasjon i straffesaker. Løsninger som Finansoppslag videreutvikles nå i medhold av hjemler for andre etater som Domstoladministrasjonen, Skatteetaten, NAV. Leveranser fra DSOP-programmet er estimert til å gi samfunnsøkonomiske gevinster på mer enn 56 mrd. kr. regnet over en 10 års periode.

Statsbudsjettet inneholder dessverre ikke en omsøkt øremerking av i størrelsesorden 20 mill. kr. til Brønnøysundregistrene for arbeidet med digital innsamling og videreformidling av bærekraftsinformasjon. Brønnøysundregistrene er klare for oppgaven, men trenger midler for å utvikle løsningen. NHO, Regnskap Norge, Revisorforeningen, Bits (Bankenes infrastrukturselskap), NHO Byggenæringen og Finans Norge representerer store deler av norsk næringsliv, og er klare for å bidra aktivt inn i Brønnøysundregistrenes arbeid for at løsningen skal bli en suksess. Finans Norge mener at en slik koordinert rapportering vil utløse betydelige samfunnsøkonomiske besparelser og foreslår at dette prioriteres i en eventuell omdisponering i budsjettprosessen.

Endringer knyttet til den geopolitiske situasjonen siste året, forsterker behovet for et koordinert, nasjonalt forsvar mot dataangrep og hybrid krigføring. Den teknologiske utvikling forsterker også truslene for angrep fra cyberkriminelle direkte mot samfunnskritisk infrastruktur.

Finans Norge mener samarbeid på tvers av sektorer og verdikjeder er vårt best forsvar. Gjennom Nordic Financial CERT samarbeider finansnæringen og sentralbankene i Norden allerede gjennom å dele informasjon og erfaringer, og varsle om trender og trusler. For å favne hele næringslivet bør Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) kunne spille en større rolle for å legge til rette for effektivt og tillitsfullt samarbeid på tvers av sektorer, bransjer og ikke minst for små og mellomstore bedrifter.

Viktigheten av ytterligere offentlig privat samarbeid på cybersikkerhetsområdet, ble tydelig underbygget gjennom anbefalingene fra Totalberedskapskommisjons innstilling og følges nå opp gjennom Totalberedskapsmeldingen.

Meld. St. 14 (2024–2025) Sikker kunnskap i en usikker verden handler om å ruste forskningssystemet for en verden i endring. Finans Norge støtter forslagene om å etablere en nasjonal infrastruktur for tungregning, styrke forskning på kvanteteknologi og utvikle en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens. KI og kvanteteknologi innebærer store muligheter, men også trusler både mot samfunnet og privat sektor. Derfor er det også viktig at budsjettet har en næringsrettet satsing med offentlig-privat fokus. Sammenlignet med våre nordiske naboland, er det imidlertid rom for en betydelig større satsing særlig knyttet til kvanteteknologi.   

Kommunene må settes i stand til å håndtere overvann  
Finans Norge har lenge uttrykt bekymring for det store etterslepet på klimatilpasning, herunder kommunenes overvannshåndtering.

Finans Norges årlige klimarapport viser at forsikringsselskapene de siste 10 årene har utbetalt erstatning for skader på bygning og innbo på over 38 milliarder kroner, som følge av naturhendelser eller vær. Størstedelen av dette er fra vannskader i tettbygde strøk. Sammenligner vi skader fra flom og skred med skader etter nedbør er det sistnevnte som har gitt størst konsekvens. Overvannskader øker jevnt for vært år mens flomskadene variere fra år til år.

Et styrtregn kan ikke varsles på samme måte i forkant som f.eks. fare for flom; verken eksakt hvor regnet treffer eller hvor store mengder. Forebygging krever langsiktig tilnærming, både når det gjelder arealplanlegging og endringer i allerede eksisterende bebyggelse. 

Det er behov for en totaloversikt over de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til overvann og andre direkte og indirekte klimarelaterte skader for å skape forståelse for verdien av forebygging.

Kommuner må settes i stand til å forebygge  
Det er derfor viktig med en helhetlig gjennomgang av dagens finansieringsmodeller for å sikre insentiver til å forebygge lønnsomt.  I dag må kommunene finansiere planlegging, etablering, drift og vedlikehold av flomveier over det ordinære kommunebudsjettet. Det kan være en krevende prioritering for kommuner å skulle forebygge skader de ikke vet om og eventuelt når vil inntreffe, fremfor barnehager, skoler og sykehjem.  Kommunene må settes i stand økonomisk, og kompetanse må styrkes for å ivareta kommunenes samfunnsansvar i forhold til forebygging.

Vi oppfordrer komiteen til å anmode regjeringen til å sørge for finansieringsløsninger som gjør at kommunene er i stand til å håndtere overvannsproblematikken.

Større klarhet i roller og ansvar er en forutsetning for å sikre trygge lokalsamfunn. For å få til et helhetlig arbeid, er det avgjørende med en tydelig plan og politisk eierskap. Det er nødvendig med god samhandling på tvers av etater, kommuner og stat.  Det er viktig at ambisjonene i Stortingsmeldingen om klimatilpasning følges opp med gjennomføring av konkrete tiltak.

Utvikling av gode analyseverktøy 
Analyse av risiko og sårbarhet er viktig ved kommunens kartlegging, arealtilpasning og utbygging, for å avdekke hvor forebygging og tilpasningstiltak er nødvendig og den samfunnsøkonomiske nytten er størst. Da er gode skadedata helt sentralt.  Offentlige myndigheter må også utnytte tilgjengelig data bedre i arealplanlegging og prioritering av sikringstiltak.  

Kunnskapsbanken er et datasystem utviklet av DSB i samarbeid med Finans Norge mfl. for å gjøre informasjon om risiko og sårbarhet lettere tilgjengelig for kommuner og offentlige etater. For at Kunnskapsbanken skal forbli et nyttig og troverdig verktøy, er det imidlertid viktig at DSB har tilstrekkelig ressurser til drift og videre utvikling av løsningen, samt til formidling av informasjon om ordningen til de den er ment for. 

Finans Norge ber Stortinget anmode regjeringen om å sørge for at Kunnskapsbanken videreutvikles og driftes slik at den kan utgjøre et nyttig og effektivt planverktøy for kommunene.

Nordland fylkeskommune ser positivt på at statsbudsjettet for 2026 legger opp til en økning i de frie inntektene for Nordland fylkeskommune på 6 prosent. Denne styrkingen innebærer at fylkeskommunen får en viss kompensasjon utover den kommunale deflatoren. Likevel er det viktig å understreke at denne økningen ikke er tilstrekkelig til å møte de omfattende økonomiske utfordringene fylkeskommunen står overfor knyttet til kostnadsvekst innenfor mobilitet og nye lover, herunder ny opplæringslov.

Regjeringen argumenterer ved fremleggelsen av statsbudsjettet for at kommuner og fylkeskommuner fremdeles har store fondsreserver for å håndtere omstilling. For Nordland fylkeskommune er situasjonen den at vi allerede har brukt mye fondsreserver de siste årene for å dekke opp den økte kostnadsveksten innenfor samferdselskontraktene våre, spesielt på ferje og hurtigbåt. I perioden 2021 til 2024 har vi tilført over 400 mill. kr utover den kommunale deflatoren til mobilitet, for å opprettholde tjenesteproduksjonen på samme nivå som tidligere. I nye kontrakter for samferdsel øker kostnaden i snitt med 39 prosent for å videreføre dagens tilbud – enkelte kontrakter har blitt nærmere dobbelt så dyre. I 2025 og utover i den kommende økonomiplanperioden må mobilitetsområdet vårt styrkes med anslagsvis 500 mill. kr, hvis fylkeskommunen skal kunne tilby de samme båt- og ferjerutene. Skulle det vært omlegging til nullutslippsalternativer, ville behovet for økte rammer vært betydelig større. Med behov for økning i denne størrelsesorden over år, sier det seg selv at fondsreservene ikke rekker langt nok, fordi dette ikke er snakk om engangsbeløp, men løpende kontrakter som skal betales hvert år.

Dersom Nordland fylkeskommune ikke får økte rammeoverføringer, vil det være behov for å gjøre drastiske kutt i samferdselstilbudet og andre tjenesteområder, som vil gå ut over næringsliv, bo- og bli-lyst. Slike kutt vil være i sterk kontrast til den økte etterspørsel som ble tydeliggjort med de mange køene på ferjeleiene i sommer, men også fra næringslivet, og da spesielt havbruksnæringen, som har økt produksjon. Omstilling innenfor mobilitet for å redusere kostnadsnivået betyr lavere tjenesteproduksjon, alternativt at kostnadene overføres til innbyggerne som har behov for tjenestene, i form av betydelige takstøkninger.

Det er også manglende rammer til omleggelsen til det grønne skiftet i ferjesektoren. I tabell C får Nordland til sammen 45 mill. kr til nullutslipp i samferdselssektoren. Selv om det er ei styrking på 20 mill. kr, er dette langt fra nok, når DNV-GL har beregnet at investeringskostnadene for å elektrifisere de gjenstående 20 ferjesambandene Nordland har, vil koste 1,6 mrd. kr. I statsbudsjettet ligger det nå inne et krav om at alle nye ferjeanbud skal være utslippsfrie. Dersom dette skal være gjennomførbart, må det følge penger med kravet.

Nordland fylkeskommune er bekymret over at muligheten til å få dekket merkostnader ifm. ferje og ferjetjenester fremstår å være entydig knyttet til oppfyllelse av kravet om nullutslipp. Den kartleggingen vi har gjort viser at det flere steder vil være behov for å gjøre flere større tiltak i regionalnettet før Nordland fylkeskommune kan få tilgang til nødvendig infrastruktur for elektrifisering. Det betyr at vi må forlenge dagens kontrakter, og det vet vi vil skje til en mye høyere kostnad enn i dag. Selv om vi skulle få fritak fra kravet om nullutslipp pga. mangel på strøm, så får vi, slik incentivene fremstår i statsbudsjettet, ingen kompensasjon for de økte kostnadene knyttet til ferjedrift som ikke er nullutslipp.

Gratis ferger er foreslått avviklet. Det betyr at Nordland fylkeskommune er trukket 58,9 millioner i rammetilskudd fra 2026, og vil kunne budsjettere halv takst tilsvarende ca. 41–65  millioner kr. Dersom ordninga likevel skal videreføres forventer vi ei økning i rammetilskuddet tilsvarende bortfall av billettinntekter, slik at ordninga ikke medfører en økt utgift for fylkeskommunene.

Nordland fylkeskommune har et vedlikeholdsetterslep ekskl. tunnel på ca. 14,5. mrd. kr. I årets statsbudsjett er rammen til vedlikehold av fylkesvegnettet holdt uendret ved at rammen i tabell C kun er justert med deflator. I tillegg kommer styrkingen som videreføres fra RNB 2025 og som inngår i rammetilskuddet fra 2026. Selv om det er positivt med en styrking i statsbudsjettet, er dette langt fra nok for å redusere vedlikeholdsetterslepet. Nordland fylkeskommune har i tillegg gjennomført en kartlegging av vedlikeholds- og oppgraderingsbehovet på fergekaiene i fylket, som estimerer et utbedringsbehov på 5,2 mrd. kr.

Det er ingen styrking av midlene til ras- og skredsikring i forslaget til statsbudsjett. Med de bevilgningene som ligger inne i tabell C – saker med særskilt fordeling, vil det ta over 60 år før Nordland har fått utbedret skredpunktene med høy eller middels skredfare. Når det gjelder tunnelsikkerhetsforskriften, viser de siste beregningene at det vil koste Nordland 7 mrd. kr å oppgradere alle tunnelene iht. forskriften. Basert på dagens bevilgninger, vil dette først skje i 2070. Det er behov for en tredobling av rammen til dette formålet hvis Nordland skal klare å innfri forskriftskravet innen fristen.

Nordland fylkeskommune har behov for å si klart at det regionale nivået nærmer seg et bristepunkt. Vi blir stadig pålagt nye oppgaver uten at disse er finansiert fullt ut. Et slikt område er ny opplæringslov med de økte forpliktelsene den medfører for fylkeskommunene. Rammetilskuddet øker med ca. 15 mill. kr 2026 for å erstatte bortfall av tilsvarende beløp i tilskudd fra Kunnskapsdepartementet. Vi vet ennå ikke i hvilket omfang de nye rettighetene i ny opplæringslov vil bli benyttet, og dermed kjenner vi heller ikke omfanget av det fremtidige utgiftsbehovet. Det vi vet er at utgiftene til individuell tilrettelagt opplæring og PPT har økt med nærmere 30 mill. kr som følge av ny opplæringslov, dvs. en dobling av de 15 mill. kr vi får tilført i rammetilskuddet. Nordland fylkeskommune ser med bekymring på at det ikke er signalisert at overføringen til fylkeskommunene vil bli justert når omfanget av tjenestebehov som følge av ny opplæringslov blir kjent. Slik det er nå må fylkeskommunen tilføre av egne midler for å dekke opp de økte utgiftene vi har som følge av ny opplæringslov.

Det er også behov for å påpeke at bredbåndsmidlene er kraftig redusert, som vil ha dramatiske konsekvenser for Nordland. 

Avslutningsvis ønsker vi å underbygge behovet for økte frie inntekter til kommunesektoren som helhet. Skal vi lykkes med å utvikle hele Nordland, er vi avhengig av aktive kommuner med kapasitet til å drive utviklingsarbeid.

Kommunen er avgjørende for å fremme lesing i lokalsamfunnet (571.60): 
Forleggerforeningen støtter Regjeringens annonserte leseløft for å fremme leseferdigheter og leselyst og motvirke lesekrisen i samfunnet. Vi vil i denne sammenhengen peke på sammenhengen mellom virkemidlene i kommunesektoren og tiltak på kulturfeltet, på utdanningsfeltet og for arbeid og sosial: 

Læremidlene må nå frem til elevene 

De siste årene har Stortinget bevilget særskilte midler til skolebøker, som oppfølging av den siste læreplanreformen. Midlene har ikke nådd frem til elevene. I en fersk granskning (Dok 3: 17 2024-2025) avdekket Riksrevisjonen at elever og lærere mangler læremidler og at skoleeierne i ulik grad har sørget for at skolene har de læremidlene de trenger. Manglene er størst i grunnskolen. Bare tre av ti grunnskolelærere opplever i stor grad å ha de læremidlene de trenger, og så få som 12 prosent oppgir å ha oppdaterte, trykte læremidler i alle fagene de underviser i. Undersøkelsen avdekker også at elevenes bosted har stor betydning for hvilke læremidler de får. Det er nemlig betydelige forskjeller mellom kommunene i tilgangen på læremidler og utstyr. 

• Midlene som er foreslått bevilget til lærebøker i statsbudsjettet for 2026 må innrettes slik at de når frem til skolene og elevene faktisk får oppdaterte lærebøker. Metoden der Stortingets bevilgning utløses ved tilsvarende bevilgning fra kommunen har tidligere fungert godt for andre læremiddelsatsinger.  

Kommunene må prioritere egne bibliotek 

Selv om Kulturrådets innkjøpsordninger som sender ut bøker til folkebibliotek og skolebibliotek er styrket litt de siste årene, er det likevel bare et mindretall av landets skolebibliotek som mottar disse bøkene. Innkjøpsordningene er ment som et supplement til kommunenes egne innkjøp av bøker som eiere av både folke- og skolebibliotek. Vi vet fra bibliotekstatistikken at kommunenes innkjøp av medier har stått stille de siste årene, og fra skolebibliotekstatistikken at det er geografiske forskjeller på elevenes bruk av skolebibliotek.  

• For å fremme lesing i lokalsamfunnene har skolebibliotek og folkebibliotek en nøkkelrolle. Kommunene har ansvar for å gi et likeverdig bibliotektilbud i hele landet der innbyggerne kan lese oppdaterte bøker. Statens innkjøpsordninger for litteratur dekker ikke dette behovet, og innholdet i bibliotekenes samlinger av litteratur er et felles ansvar der både de staten og den enkelte kommune må bidra.  

Hele befolkningen trenger lesefremmende tiltak – også voksne 

I gode lokalsamfunn kan innbyggerne lese. PIAAC2-studien dokumenterer at 530.000 voksne nordmenn er svake lesere. Leseferdigheter hos voksne påvirker hvor godt barn og unge kan lese. Regjeringens nåværende Leselyststrategi har ingen tiltak for voksne. Regjeringens varslede lesekommisjon må derfor behandle lesing for alle. Et samlet litteraturfelt har her sendt felles innspill til regjeringen. Svake lesere har høyere terskel for å delta i samfunnet og for å få jobb, og havner lettere i utenforskap. Vi vet at foreldres inntekt og utdanning påvirker barns leseferdigheter. Vi vet også at gapet i leseferdigheter mellom innvandrere og befolkningen uten innvandrere har blitt større de siste ti årene. OECD-undersøkelsen PIAAC2 (desember 2024) avdekket at Norge skiller seg negativt ut i internasjonal sammenheng: Mens økt innvandring i de fleste land har liten effekt på gjennomsnittlige leseferdigheter er Norge et unntak – her øker forskjellene. (OECD, 2024a i SSB s PIAAC2-rapport, s. 35).  

• For å fremme leseferdigheter for alle uansett sosial bakgrunn må regjeringens varslede lesekommisjon undersøke situasjonen og foreslå tiltak for å fremme leseferdigheter og lesing i hele befolkningen, barn, unge og voksne.  

Forslag til merknad (Kap. 571.60): 

Komiteens medlemmer merker seg at det i Riksrevisjonens undersøkelse av læremidler i skolen er avdekket at skoleeierne i ulik grad har sørget for at elever og lærere har de læremidlene de trenger, og at det er nemlig betydelige forskjeller mellom kommunene i tilgangen på læremidler og utstyr. Disse medlemmer understreker at ekstra midler til lærebøker i skolen må sendes frem slik at midlene når frem til skolene og gir elevene flere skolebøker. 

Komiteens medlemmer vil peke på betydningen gode skolebibliotek og folkebibliotek har for å fremme lesing i lokalsamfunnene, og på det ansvaret kommunene har til å gi et likeverdig bibliotektilbud i hele landet der innbyggerne kan lese oppdaterte bøker. Disse medlemmer merker seg at de statlige innkjøpsordningene for bøker til folkebibliotek og skolebibliotek langt fra er tilstrekkelige for å gi et likeverdig bibliotektilbud, og at innholdet i bibliotekenes samlinger av litteratur er et felles ansvar der både de staten og den enkelte kommune må bidra.  

Komiteens medlemmer registrerer at svake lesere lettere kan falle utenfor både som barn og som voksne, og at det er sammenheng mellom sosioøkonomi og barns leseferdigheter. Disse medlemmer registrerer også at Norge har fått økte forskjeller i leseferdigheter blant innvandrere og den øvrige befolkningen.  Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at den varslede lesekommisjonen undersøker situasjonen og foreslår tiltak for å fremme leseferdigheter og lesing i hele befolkningen.  

Kreftforeningen takker for muligheten til å gi innspill til Prop. 1 S (2025–2026) for kapitlene som omfattes av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. 

Kreftforeningen ber Kommunal- og forvaltingskomitee om å: 

• Sikre tilfredsstillende med midler til oppgradering av digital infrastruktur og brukervennlige løsninger for hele forvaltningen, Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet, post 01 og 21. 

Utfordringen til forvaltningen slik som perspektivmeldingen peker på inn møte med fremtiden er økt press på helse og omsorgstjenestene, særlig knyttet til bemanning. For å møte morgendagens utfordringer trengs gode digitale verktøy og oppdaterte digitale tjenester som snakker godt sammen 

Digitale tjenester, infrastruktur og samhandling  

For å møte den demografiske utviklingen og sikre effektive og brukervennlige tjenester, er det nødvendig med en omfattende oppgradering av digital infrastruktur på alle styringsnivåer. Digitalisering skal bidra til effektiv ressursbruk og bedre samhandling mellom stat, fylkeskommune og kommune, men også mellom sektorer. Kreftforeningen mener det er helt avgjørende at digitale løsninger utvikles med brukermedvirkning og brukertesting for å sikre at tjenestene fungerer optimalt til sitt tiltenkte formål. 

Digital infrastruktur og brukervennlige løsninger må ha fokus på løsninger som bidrar til bedre samordning mellom kommunale og nasjonale helse- og omsorgstjenester. 

Helse- og bærekraftprofil i statsbudsjettet 

Norge har forpliktet seg til å bidra til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Kreftforeningen mener at helse og bærekraft bør fremstå som tydelige prioriteringer i statsbudsjettet. Klimautfordringer og miljøpåvirkning er blant de største truslene mot folkehelsen, og samfunnets håndtering av risikofaktorer som tobakk, alkohol og kosthold har stor betydning for folkehelsen. Kreftforekomsten påvirkes direkte av disse faktorene, og en helhetlig politikk for bærekraft og helse må derfor være en overbygning for alle sektorers budsjettprioriteringer. 

Kreftforeningen foreslår at Stortinget ber regjeringen legge til grunn at alle departementer vurderer nye tiltak og prioriteringer ut i fra hvilke effekter de har på både bærekraftig folkehelse for å redusere fremtidig press på helse- og omsorgssektoren. 

Caritas Norge takker for anledningen til å komme med innspill til regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026. Innspillet omhandler særlig kapittel 671 Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner (postene 71 og 73); særlig manglende oppfølging av tiltak mot vold og overgrep, fravær av satsing på grunnleggende norskopplæring (A1 og A2), og fortsatt kortsiktige rammevilkår for frivilligheten. 

Caritas Norge oppfordrer komiteen til å: 

• Sikre økte og indeksregulerte tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. 

• Etablere flerårige og forutsigbare tilskuddsordninger (3-5 år) 

• Følge opp opptrappingsplanen mot vold og overgrep med nye midler til sivilsamfunnsorganisasjoner 

• Gjeninnføre støtte til norskkurs på A1 og A2-nivå for de som ikke har rett på introduksjonsprogram 

• Reversere kuttet i antall kvoteflyktninger til å reflektere vårt internasjonale ansvar 

Frivillig sektor er en avgjørende samarbeidspartner for å lykkes med bærekraftig integrering, forebygging av vold og sosial utjevning. En styrking av sektorens rammevilkår er ikke en utgift, men en investering i tillit, inkludering og samfunnssikkerhet. 
 

1. Styrk sivilsamfunnets som bærebjelken i integreringsarbeidet

Sivilsamfunnsorganisasjoner med nasjonal rekkevidde og helhetlig integreringsarbeid, slik som Caritas, utgjør et avgjørende supplement til offentlige tjenester. Evalueringer av statlige tilskuddsordninger dokumenterer at samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten gir betydelig samfunnsverdi. Caritas ser stor verdi i momskompensasjonen som det blir lagt til rette for i 2026 til frivillige organisasjoner, og er glad for at regjeringen skaper forutsigbarhet for sivilsamfunnet gjennom denne satsningen. 

På tross av dette, viser regjeringens budsjettforslag for 2026 en fortsatt manglende indeksregulering og svakt samsvar mellom behov og bevilgninger. Når tilskuddene heller ikke justeres i takt med økte kostnader og etterspørsel, undergraves både bærekraft og kvalitet i tilbudene. 

Vi ser og stiller oss positive til en økning på 5 millioner kroner på tilskudd til nyetablerte nasjonale ressursmiljø, men håper at veletablerte ressursmiljøer vil fortsette å motta samme støtte som tidligere år. Utover dette ber Caritas om at tilskuddsnivået til frivillige integreringsaktører styrkes betydelig, og at det etableres flerårige og forutsigbare ordninger med varighet på 3–5 år. Dette er avgjørende for å sikre kontinuitet, faglig utvikling og trygge arbeidsvilkår i sektoren.  

Caritas Norge ber derfor om betydelig styrking av tilskudd til frivillig integreringsarbeid og flerårige ordninger som sikrer kontinuitet, faglig utvikling og stabile arbeidsvilkår. 

2. Grunnleggende norskopplæring – et oversett integreringsverktøy  

Behovet for grunnleggende norskopplæring er vedvarende høyt. Mange arbeidsinnvandrere og flyktninger har ikke økonomi til å betale for norskkurs på begynnernivå. At tilskudd til A1- og A2-nivåer ikke videreføres etter prøveordningene i 2023 er uheldig, og bidrar til å forlenge utenforskap og forsinke overgang til arbeid.  

Caritas observerer også økt behov for norskkurs på ettermiddag og kveld, noe som medfører merkostnader. Disse er ikke dekket gjennom dagens støtteordninger. Vi ber om at det avsettes øremerkede midler til norskopplæring på alle nivåer, med fleksibilitet i gjennomføringstidspunkt. 

3. Manglende oppfølging av opptrappingsplan mot vold og overgrep

Det er med stor bekymring vi konstaterer at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 ikke inneholder nye midler til oppfølging av opptrappingsplanen mot vold og overgrep, samt at tilskuddet til arbeidet mot negativ sosial kontroll er forbeholdt øremerkede midler, jf. post 73.   

Caritas Norge møter daglig personer, særlig kvinner, som utsettes for vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll. Våre ressurssentre gir informasjon, støtte og trygghet på brukernes morsmål, og bygger den nødvendige tilliten som ofte mangler i møtet med offentlige instanser. Ved uteblitte bevilgninger, vil vi bli nødt til å redusere kvinneaktiviteter og veiledningstilbud, noe som i praksis kan føre til at flere forblir i utsatte situasjoner uten hjelp. Det er kritikkverdig at regjeringen har en påbegynt satsning på feltet, som ikke reflekteres i nye midler til dem som jobber med problematikken og styrker opp rundt krisesentertilbudet.  

Vi ber komiteen om å sikre at opptrappingsplanen mot vold og overgrep følges opp med friske midler i 2026, som også ikke er øremerkede, og at frivillige organisasjoner også her anerkjennes som sentrale aktører i dette arbeidet. 

4. Reversere kutt i antall kvoteflyktninger 

Caritas Norge er dypt bekymret for regjeringens forslag om å redusere antallet kvoteflyktninger fra 3000 i 2022 til kun 100 i 2026 – det laveste planlagte antallet i moderne tid. Denne kraftige nedskaleringen representerer et markant brudd med Norges humanitære tradisjon og forpliktelser internasjonalt. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har uttrykt sterk bekymring over denne utviklingen og oppfordret Norge til å ta et større ansvar i en tid hvor behovet for beskyttelse globalt er økende. Caritas Norge deler denne bekymringen fullt ut. 

Caritas Norge oppfordrer Stortinget til å reversere kuttet, slik at Norge tar imot minst 500 kvoteflyktninger. På denne måten kan Stortinget sikre at Norge igjen fremstår som en troverdig humanitær aktør internasjonalt, i tråd med våre verdier, internasjonale forpliktelser og solidariske tradisjon.  

Caritas Norge står klar til å bidra i et styrket samarbeid mellom stat og sivilsamfunn, for et inkluderende, trygt og tillitsbasert Norge. 

Om Caritas 

Caritas Norge er en landsdekkende organisasjon med lokal tilstedeværelse i ni norske byer og omfattende digital rådgivning. Våre ressurssentre tilbyr lavterskel, helhetlige integreringstjenester for flyktninger, arbeidsinnvandrere og asylsøkere – inkludert norskkurs, jobbsøkerveiledning, rettshjelp og tiltak mot vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll. På landsbasis hadde vi i 2024 61 025 besøk og veiledninger totalt. I Oslo var tilsvarende tall 24 079. Våre besøkende kom fra 120 ulike fødeland og våre frivillige og ansatte ga dem veiledning på 32 ulike språk.  

Norsk Tjenestemannslag (NTL) organiserer ansatte i statlig sektor herunder virksomheter underlagt Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet og departementene for øvrig. NTL organiserer også i statlige foretak og andre virksomheter som mottar statlig finansiering.

Tillitsreform

NTL er positive til at regjeringen viderefører arbeidet med en tillitsreform i staten og at DFD i proposisjonen viser til at partssamarbeidet skal være en bærebjelke i tillitsreformen.

Departementet har i foregående budsjettfremlegg oppgitt at mål- og resultatstyringen skal utvikles for å unngå at tilsattes faglige selvstendighet ikke avgrenses. En tillitsbasert styring av offentlig sektor er ikke forenlig med kontroll- og overvåkingsregimer knyttet til individuell arbeidsinnsats. NTL mener regjeringen derfor må pålegge virksomhetene å gjennomgå innførte kontrolltiltak i virksomhetene for å avskaffe unødvendige kontrollsystemer. Vi anmoder komiteen om å be om en oversikt over hvilke tiltak regjeringen har iverksatt for å avvikle overflødige kontrollsystemer som et ledd i tillitsreformarbeidet.

NTL er positive til departementets planer om å utvikle nye modeller for styring, finansiering, ledelse og samordning. DFD må ha de nødvendige fullmaktene for å sikre at ny plattform forledelse i staten faktisk implementeres på de statlige arbeidsplassene. Videre må utvikling av digitale løsninger i DFD som påvirker de ansattes arbeidshverdag, underlegges medbestemmelse.

Lov om statsansatte

Departementet igangsatte et partssammensatt arbeid med å gjennomgå statsansatteloven i forrige stortingsperiode. I mars 2024 ferdigstilte en partssammensatt arbeidsgruppe en rapport, men oppfølgingen fra departementet har siden den gang latt vente på seg, utover små endringer gjort i forrige stortingssesjon. Lovforarbeidet forut for iverksettelsen av statsansatteloven i 2017 var preget av hastverk og rettstilstanden på flere områder er beheftet med usikkerhet.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang av loven slik at ansettelser og oppsigelser i staten sikrer rettssikkerheten til de ansatte. NTL ber komiteen innstille på at regjeringen legger frem et helhetlig endringsforslag i løpet av vårsesjonen 2026.

  Dersom komiteen har spørsmål eller ønsker mer informasjon, ber vi om at dere tar kontakt med oss ved forbundssekretær Torstein Brechan, tb@ntl.no, telefon 949 70 794

NHO Elektro er en landsforening i NHO og organiserer bedrifter innen områdene elektro, automasjon, ekom, heis og systemintegrasjon. Elektronæringen er sentral i den pågående grønne og den digitale omstillingen av samfunnet. Våre 2.000 medlemsbedrifter har om lag 35.000 ansatte og over 5.000 løpende lærekontrakter. Medlemmene har kompetanse og løsninger på veien mot et grønt og bærekraftig samfunn. Det være seg hvordan møte eldrebølgen, bygge moderne teknisk infrastruktur, utvikle smartere bygg, en smartere maritim sektor samt et moderne og funksjonelt samfunn.

NHO Elektro takker for muligheten å gi innspill til følgende av kommunal- og forvaltningskomitens budsjettkapitler.

Husbanken: Motor for økt boligbygging, flere trygghetsboliger og støtte til tilpasning av boliger inkl. heistilskudd, slik at flere kan bo trygt hjemme lenger

Boligbyggingen i Norge er fortsatt historisk lav og langt under demografisk behov. Årsakene er mange og sammensatte. Lite tyder på at markedet alene, på kort sikt, klarer å gjenopprette etterspørselen til et samfunnsmessig riktig nivå. Husbanken har flere viktige låneordninger som kan bidra til regjeringens mål om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030.

NHO Elektro ber Stortinget øke Husbankens låneramme (KDD, romertallsvedtak IX) med 10 milliarder kroner i 2026. Proveny i 2026 beregnes til ca 700 millioner kroner (kilde KDD - https://www.regjeringen.no/no/statsbudsjett/2026/svar-pa-budsjettsporsmal/id3119380/?bq=141%20AND%20husbanken).

Det er også behov for flere trygghetsboliger for eldre som ikke kan bli boende hjemme, men som heller ikke trenger institusjonsplass. NHO Elektro støtter NBBL m.fl. som foreslår en pilotordning på 200 mill. kroner, finansiert gjennom HOD (Kap. 760 post 63, Investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem). Flere trygghetsboliger kan redusere kommunenes driftsutgifter.

Et viktig grep i budsjettet er det nye tilskuddet for tilpasning av egen bolig (KDD, kap. 2412 og post 45 og HOD, kap. 760 post 72). Det er både god livskvalitet og god samfunnsøkonomi i å få eldre og andre med nedsatt funksjonsevne til å bo trygt lenger hjemme i egen bolig. NHO Elektro mener rammen på 89 millioner kroner må trappes betydelig opp, både i 2026 og de neste årene. Det er god økonomi for kommunene når private dekker minst 75% av investeringskostnadene, mens kommunene vil få gevinstene av redusert behov for hjemmetjeneste.

NHO Elektro ber også Stortinget gjeninnføre Heistilskuddet (KDD, kap. 581 post 79), særskilt til borettslag og sameier. 50 mill. kroner i tilskudd gir proveny i 2026 på 5 mill. kr (Kilde KDD - https://www.regjeringen.no/no/statsbudsjett/2026/svar-pa-budsjettsporsmal/id3119380/?bq=heistilskudd&expand=3126170&page=1).

NHO Elektro ber også Stortinget øke tilskuddet til energitiltak i kommunalt eide boliger, omsorgsboliger og sykehjem, fra foreslått 300 millioner kroner til 450 millioner kroner (det vil være samme som i 2025), og er finansiert i Energidepartementet (ED, kap. 1825, post 60).

Direktoratet for byggkvalitet: Økt digitalisering for forenkling og fornyelse av regelverk. Samordning av kvalifikasjonsregler i ansvarsrettsystemet i PBL.

NHO Elektro mener det er positivt å styrke Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) sitt arbeid med digitalisering, forenkling av plan- og byggesaksprosessene og digital tilrettelegging av regelverket, med en samlet budsjettøkning på 30 millioner kroner i 2026, (KDD, kap 587, post 01 og post 22).

I mandatet for DiBK ber NHO Elektro Stortinget presisere at bedre samordning av regelverk også må være et mål for disse midlene. Etter snart ti års erfaring med ansvarsrettsystemet i Plan- og bygningsloven, etter endringene i 2016, opplever markedsaktørene at systemet har uheldige konsekvenser for samfunnet, sluttbrukerne og våre fagområder. Økt byggebyråkrati og redusert konkurranse er dessverre resultatet. Ansvarsrettsystemet tar i liten grad høyde for ulikhetene mellom bygg, anlegg og elektrofagene, hvor to sistnevnte i stor grad allerede er dekket av annet, velfungerende regelverk. Ansvarsrettsystemet har også i liten grad blitt justert i takt med teknologisk utvikling og standardisering, som i praksis forenkler både prosjektering og utførelse. Det er potensial for betydelig forenkling og modernisering.

Kunnskap om – og innsats for produktivitetsforbedring i byggenæringen

NHO Elektro mener det er positivt at regjeringen setter søkelys på produktiviteten i byggenæringen. 2 millioner kroner er foreslått til Forskningsrådet i 2026 (KD, Kap. 285, post 21) for å kartlegge status for produktivitetsutviklingen i byggenæringen og utarbeide et grunnlag for videre arbeid. Videre foreslår regjeringen 3 millioner kroner i 2026 til arbeid for å fremme produktivitetsutviklingen i byggenæringen (KDD, Kap 500, post 21 og post 70).

NHO Elektro erfarer det er stort potensial i å bedre produktiviteten i næringen. For å lykkes med arbeidet er det viktig at både kunnskapsgrunnlag og tiltak blir bredt forankret. NHO Elektro ber Stortinget presisere at departementet må involvere hele næringen, fra brukere og bestillere, til prosjekterende og utførende, i det arbeidet som nå startes i byggenæringen. Stortinget må også være klar for å følge opp med bevilgninger de kommende årene, både for innsikt (FoUI) og konkrete tiltak for å bedre produktiviteten.

Bredbåndstilskudd, nødnett og robuste ekomnett. Digitalisering generelt

Det fremgår av Stortingets forretningsorden at Kommunal- og forvaltningskomiteen behandler saker om elektronisk kommunikasjon, digitalisering og kunstig intelligens, og dermed Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) budsjett for disse temaene.

NHO Elektro mener det er positivt at regjeringen vil bruke 421 millioner kroner til ekomsikkerhet og -beredskap i 2026 (DFD, Kap. 1543, Post 70). Gitt de store behovene for styret robusthet beskrevet i regjeringens sikkerhetsplan for digital infrastruktur må det være starten på en opptrapping de kommende årene. Samtidig er det skuffende at regjeringen reduserer bredbåndsstøtten til kun 34 millioner kroner i 2026 (DFD, Kap. 1541, Post 60). Regjeringen vrir fokuset over til robusthet i den digitale infrastrukturen, men kutter innsatsen for bedre dekning uten flaskehalser over hele landet. Bredbånd til alle er åpenbart viktig for beredskap, så her burde regjeringen prioritert begge deler. NHO Elektro mener fortsatt at bevilgningen til bredbånd og robuste ekomnett må økes til 1 milliard kr per år frem til 2030.

NHO Elektro mener videre det er positivt at DFD bevilger 100 millioner kroner til prosjektet for nytt nødnett (DFD, Kap. 1543, Post 22). Bevilgningen skal dekke anskaffelser samt oppstart av testing og pilotering knyttet til nytt nødnett, basert på 5G-teknologi og bruk av de kommersielle mobilnettene. Det er en fornuftig strategi NHO Elektro støtter.

NHO Elektro mener videre det er positivt at regjeringen følger opp satsningene på digitalisering generelt, tungregning, kvanteteknologi og kunstig intelligens, i regi av KDD, DFD og KD.

Norge står midt i en boligbyggingskrise. Fra 2021 til 2025 har vi sett en dramatisk nedgang i salg og igangsetting av nye boliger. Aktiviteten ligger nå på et historisk lavt nivå – rundt 14 500 boliger – og man må helt tilbake til 1946 for å finne tilsvarende tall over tid.

Etter en lovende start på året, falt aktiviteten mot sommeren. To rentenedganger ga et lite løft, men i september ble det igjen stille. Samtidig faller ferdigstillelsen av nye boliger markant, og det er først nå vi virkelig vil merke konsekvensene. De neste 3–4 årene kan vi stå overfor et underskudd på 40 000 boliger.

Årsakene til krisen

• Kraftig kostnadsvekst i byggematerialer og finansiering
• Økte myndighetskrav og rapportering over en lengre periode
• Redusert kjøpekraft hos boligkjøpere grunnet prisvekst og rentehevinger
• Boligkjøpere har i snitt 1 million kroner mindre å kjøpe bolig for enn for fire år siden

Dette rammer ikke bare de som trenger bolig, men også arbeidsplasser og bedrifter over hele landet.

Regjeringens mål og virkeligheten

Regjeringen har satt et mål om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030. Det er positivt – men dessverre legger regjeringen opp til at målet vil nås av seg selv. Målet må følges opp med virkemidler..  Nasjonalbudsjettet anslår en økning i boliginvesteringer på 11,7 % til neste år. Dette skal være basert på tidligere erfaringer, men er dessverre altfor optimistisk.

Boligprodusentenes salgstall viser kun marginal vekst. Det er disse solgte boligene som skal bygges i 2026 og 2027. Vi ser ikke tegn til den oppgangen departementet legger til grunn. Finansdepartementet har gjentatte ganger de siste årene sterkt overvurdert situasjonen i nyboligmarkedet. Mye tyder på at de gjør det samme nå.

Renta er avgjørende

Et stramt statsbudsjett må legge til rette for videre rentenedgang. Det vil gi boligkjøperne bedre handlingsrom og stimulere markedet. Men det ser ikke ut til at rentenedganger i seg selv er nok til å fart på boligbyggingen.

Husbanken må styrkes

Husbanken er et treffsikkert virkemiddel med lav kostnad for staten. Ordningen for boligkvalitet er avgjørende for å realisere prosjekter. Så langt i 2025 er det gitt tilsagn på 12,5 mrd for 3168 boliger, mens det er søkt om 18,6 mrd for 5338 boliger. Mange søknader vil ikke få støtte.

Det er også verdt å merke seg at antallet enheter som får støtte i år ligger ca 700 under antallet i fjor. Kostnadene per boenhet har økt med ca. 1 mill. siste året. Det skyldes de økte byggekostnadene, men også at støtte gis oftere til boliger i sentrale strøk, der byggekostnadene er høyere

Det er antall boliger som kommer ut som er det viktige, ikke avsatt ramme. Antall boliger med Husbanklån har falt fra over 9000 for 10 år siden, til 3169 så langt i 2025

Derfor bør ikke rammen kuttes med 1 mrd som foreslått – den bør økes med 10 mrd for å gi reell drahjelp.

Forenklinger i plan- og byggesak

Byggebransjen og kommunene har levert 72 forslag til forenklinger. Det er svært positivt at kommunalministeren har tatt initiativ og varslet oppfølging, samt satt av midler til DiBK i 2026.

Dette arbeidet må gis høy prioritet og resultere i konkrete forenklinger raskt – det er avgjørende for å få fart på boligbyggingen.

Konklusjon

Vi står overfor en boligkrise som krever handling. Det er ikke nok med mål – vi trenger virkemidler. Kostnadskutt, styrking av Husbanken og regulatoriske forenklinger er tre konkrete grep som kan snu utviklingen. Uten dette vil tusenvis stå uten bolig, og viktige arbeidsplasser gå tapt.

Behov for økt handlingsrom 

Den økonomiske situasjonen er krevende i mange fylkeskommuner. Regjeringen foreslår at fylkeskommunene får en realvekst i inntektene på 1 milliard kroner i 2026. En betydelig del av denne veksten vil gå med til å dekke merutgifter knyttet til befolkningsendringer. Etter at disse merutgiftene er dekt, sitter fylkeskommunene igjen med et økt handlingsrom på 200 millioner kroner. Det er et lite beløp sett i lys av utfordringene fylkeskommunene står ovenfor. Alle fylkeskommuner har et betydelig vedlikeholdsetterslep på fylkesveiene og kostnadene innen kollektivtransport har økt og vil øke mye framover. KS dokumenterte nylig at nye kollektivkontrakter har en prisvekst på 30 prosent.  

For å sikre at fylkeskommunene kan ivareta sitt ansvar for viktige samfunnsoppgaver og ha ressurser til helt nødvendig innovasjons- og omstillingsarbeid, er det nødvendige å gi fylkeskommunene økt handlingsrom, både gjennom økte frie inntekter og andre virkemidler. 

Betydelige kostnadsøkninger innen kollektivområdet

Gjennom flere år fra 2019 og framover til 2025 har det vært en stor kostnadsøkning innenfor kollektivområdet. Kontraktsprisene, regulert av kostnadsindekser, har ligget langt høyere enn den kommunale deflatoren og konsumprisindeks som har regulert takstnivåene. For å opprettholde et tiltrengt rutetilbud har Trøndelag fylkeskommune valgt å finansiere den ekstraordinære prisøkningen med bruk av egne frie midler.  

Videre framover vil Trøndelag fylkeskommune bli eksponert for en betydelig kostnadsøkning i forbindelse med nye anbudskontrakter som skal være på plass fra 2029 og årene utover. Dersom kostnadsøkningen blir rundt 30 prosent, slik KS og andre fylkeskommuner anslår, kan merkostnadene for drift av kollektivtrafikken bli 1 milliard kroner årlig. Hvis fylkeskommunene ikke får kompensasjon for kostnadsøkningen, vil det kunne føre både til økte priser og nedlegging av ruter.

Planleggingen av nye anbud preges av stor usikkerhet rundt framtidig finansiering. Fylkeskommunens økonomiske handlingsrom er begrenset. For fylkeskommunen vil det medføre, slik situasjonen ser ut nå, at vi må velge fordyrende og mindre optimale anskaffelsesvolum, der fylkeskommunen tar høyde for den finansielle usikkerheten som ligger i at de frie inntektene ikke i tilstrekkelig grad har fulgt kostnadsutviklingen på kollektivområdet. 

Behov for målrettet opptrapping av vedlikehold og fornying 

Fylkeskommunen vurderer at forslaget til statsbudsjett ikke adresserer de store utfordringene på fylkesvegnettet. Et vedlikeholdsetterslep vesentlig over 6 mrd. kr i Trøndelag innebærer at dagens rammer ikke setter fylkeskommunen i stand til å vedlikeholde og fornye uten at det samtidig oppstår nytt etterslep. 

Konsekvenser: 

• Beredskap og samfunnssikkerhet: Hyppigere og lengre stengninger/vektbegrensninger, flere omkjøringer og økte responstider for nødetater - høyere sårbarhet for kritiske transportkorridorer. 
• Trafikksikkerhet og framkommelighet: Mer hendelsesstyrt vedlikehold og midlertidige løsninger som gir uforutsigbar trafikkavvikling og redusert trafikksikkerhet. 
• Klimarobusthet: Lavere tåleevne ved flom, skred og ekstremnedbør - økte kostnader til midlertidige tiltak. 
• Miljø: Økte utslipp som følge av omkjøringer og akutte tiltak. 
• Sivilsamfunn og næringsliv: Redusert leveringspålitelighet, høyere logistikk kostnader og risiko for svekket konkurranseevne. 

I tillegg har kostnadsveksten innenfor drift og vedlikehold av veg (asfalt, elektrotekniske anlegg/tunneler, vinterdrift og entrepriser) over tid vært vesentlig høyere enn det som reflekteres i prisjusteringen i inntektssystemet, noe som ytterligere forsterker gapet mellom behov og finansiering. 

For å redusere etterslepet og sikre nødvendig funksjon og sikkerhet på fylkesvegnettet er det nødvendig med en flerårig, målrettet opptrapping av statlige rammer til planlagt vedlikehold og fornying, herunder brufornying og skredsikring. Videre må bevilgningene justeres for dokumentert kostnadsvekst innenfor drift og vedlikehold, slik at midlene har reell effekt. 

Behov for avklaring av rammene for meropplæring for elever med individuelt tilrettelagt opplæring 

Trøndelag fylkeskommune mener at det er behov en avklaring av hva som er det reelle behovet for økonomisk ramme for opplæringen for elever med individuelt rettelagt opplæring som ikke kan ha fagbrev eller studiekompetanse som mål. Dagens innretning, der de i realiteten har rett fram til og med fylte 24 år, vil føre til betydelige merkostnader for fylkeskommunene, uten at fylkeskommunene har fått kompensasjon for dette gjennom de frie inntektene. 

Reduksjon i regionale utviklingsmidler 

Bevilgningen fra KDD til Trøndelag fylkeskommune foreslås redusert med 20,4 millioner kroner i 2026, en nedgang på 16,7 % (uten prisstigning). Dette svekker det næringsrettede virkemiddelapparatet og fylkeskommunens rolle som utviklingsaktør. Midlene må også kompensere for manglende statlig finansiering av regionale forskningsfond, distriktsutvikling i Innovasjon Norge, næringshager og inkubatorer. Samlet sett svekkes fylkeskommunens evne til å støtte næringsliv og samfunnsutvikling. 

Nedtrekk i næringshageprogrammet/Innovasjon Norge 

Bevilgningen til Innovasjon Norge og SIVA foreslås redusert med 8,4 prosent. Hele kuttet rammer Innovasjon Norges distriktsmidler, noe som begrenser utviklingsmulighetene i distriktene. Trønderske innovasjonsselskaper presterer godt og er viktige aktører i utviklingsprosjekter lokalt og regionalt, men har mindre ressurser enn andre fylker. Tidligere innspill til departementet har ikke ført fram, og ytterligere kutt gjør situasjonen mer krevende.  

Kutt i distrikts-forskning (Avvikling av FORREGION-ordningen) 

FORREGION foreslås avviklet, noe som innebærer et kutt på 5,9 millioner kroner for Trøndelag. Ordningen har vært viktig for kompetansemegling og mobilisering til FoU, og er et viktig lavterskeltilbud. Sammen med tidligere kutt i regionale forskningsfond svekker dette fylkeskommunens utviklingsrolle betydelig.  Dette rammer særlig små og mellomstore bedrifter. FORREGION og regionale forskningsfond finansierer innledende og avklarende forskningsarbeid – og ordningen er unik. Ingen andre virkemiddelaktører tilbyr i dag kombinasjon kompetansemegling, forprosjekter og studentsamarbeid.  

 FORREGION er en treffsikker, regionalt forankret ordning med dokumentert effekt. I 2024 ble på landsbasis 1 700 små og mellomstore bedrifter veiledet og nær 150 forprosjekter mobilisert inn i nasjonale og internasjonale FoU-ordninger.  

Nedtrekk i bredbåndstilskudd 

Regjeringen foreslår en reduksjon i midler til bredbåndsutbyggings-ordningen, som forvaltes av fylkeskommunene, fra 415 millioner kroner i 2025 til 34 millioner kroner i 2026. Selv om den foreslåtte reduksjonen skal finansiere tiltak som skal gi større sikkerhet i de etablerte nettene, som er gode og påkrevde tiltak, vil en slik reduksjon av bredbåndsstøtteordningen føre til uheldige konsekvenser for fylkeskommunens arbeid med å sikre bredbåndstilgang for alle utover i distriktene med en høy utbyggingstakt og i nært samarbeid med kommunene. 

Med det nye Gigabitmålet, som regjeringen har frontet som et nytt viktig mål, vil det bli 12.500 støtteberettigede husstander i Trøndelag i 2026 (fra 2.500 i 2025 med gammel målsetning). Dette vil åpne for mange nye prosjekt og en økt etterspørsel fra kommunene om støtte, - en etterspørsel bredbåndsstøtteordningen, med forslaget til statsbudsjett, på ingen måte er rigget til å kunne håndtere.  

Videreføring av støtte til fylkeskommunens folkehelsearbeid 

HUNT 5  

Regjeringen foreslår 3 mill. kroner til oppstart av den femte datainnsamlingen i Helseundersøkelsen i Trøndelag. Trøndelag fylkeskommune har innvilget støtte til HUNT på 20 millioner kroner i løpet av HUNT 5-perioden.   Regjeringens bidrag til HUNT 5 ønskes velkommen i Trøndelag.

Kvoteflyktninger

Redd Barna er svært skuffet over at regjeringen vil redusere antallet kvoteflyktninger til 100. Dette er uforståelig når verden er preget av konflikter og et rekordhøyt antall barn er på flukt. Kvoteflyktningene gjelder for menneskene på flukt som ikke kan få beskyttelse der de er. I tillegg er den en av få trygge fluktveier for barn. Stadig strengere grensekontroll i Europa har gjort at det er ekstremt farlig å prøve å søke beskyttelse i Europa i dag. Barn stoppes med makt og tvinges tilbake på sjø- og landegrenser til Europa uten at de får søkt beskyttelse. Rapporter fra Redd Barna[1] viser at barn utsettes for grov vold og seksuelle overgrep på grenseoverganger og i flyktningleire både på Europas yttergrenser og i flere land i Europa.

Redd Barna anbefaler:

• - Norge bør øke antall kvoteflyktninger i tråd med anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktningers. Som et minimum må kuttet i kvoteflyktninger reverseres. Kap.490 mf.

EUs pakt om asyl og migrasjon
I budsjettet settes det av 200 millioner til forvaltingen for implementeringen av Norges forpliktelser etter den nye asyl- og migrasjonspakten. Dette er positivt. Vi savner imidlertid omtale og midler til rettssikkerhetsgarantier i implementeringen av pakten. Europakommisjonen har understreket at pakten skal sikre bedre ivaretakelse av barn som særlig utsatte.[2] Dette må også følges opp i Norge.

Redd Barna anbefaler:

• Stortinget ber regjeringen sikre at tiltak som vil styrke rettssikkerheten til asylsøkere, herunder tilgang til uavhengig juridisk veiledning, en monitoreringsmekanisme/tilsyn og særlige rettssikkerhetsgarantier for barn, prioriteres høyt under implementeringen av EU-pakten. JD kap. 440 og kap. 490

Få slutt på diskriminering av enslige mindreårige asylsøkere  

I en årrekke har FN kritisert Norge for å gi mindreårige asylsøkere på mottak et dårlige omsorgstilbud en andre barn i Norge.[3] Dette er usaklig forskjellsbehandling som strider med FNs barnekonvensjon og Grunnloven. Seinest juni i år, ba FNs barnekomite Norge få slutt på denne diskriminerende praksisen.[4] Selv om det har blitt gjort noen forbedringer, er det langt fra godt nok. De siste par årene flere tilsyn ved omsorgstilbudet til enslige mindreårige på mottak avdekket lovbrudd, inkludert at mottak ikke har tilstrekkelig barnefaglig kompetanse eller bemanning som sikrer forsvarlig omsorg.[5] Konsekvensene av dette er at det er større risiko for at barna opplever omsorgssvikt, overgrep, andre kriminelle handlinger og forsvinninger. Et godt omsorgstilbud fra den første fasen i Norge kan også forebygge psykiske utfordringer og andre oppfølgingsbehov seinere. Redd Barna er veldig glad for at det er stortingsflertall for å overføre omsorgsansvaret til barnevernet og mener omsorgsoverføring for enslige mindreårige bør starte opp umiddelbart. Det er kun 32 barn på 15 år på mottak for enslige mindreårige i dag, og ifølge Beregningsutvalget er det ledige plasser på omsorgssentrene.[6]

Redd Barna anbefaler:

Budsjettendring:

• Igangsette en gradvis overføring av omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige til barnevernet. I 2026, overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere opp til 16 år til barnevernet. (overføre midler fra Kap, 490 post 21ti, l BFD Kap 856, post 01)

Merknad

• Utvikle en opptrappingsplan for å sikre at omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere overføres til barnevernet innen tre år. (BFD Kap 856, post 01)

Bekymring for ungdommer som flyttes fra EMA-mottak til ordinære mottak

Redd Barna er svært bekymret for situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere som fyller 18 år mens de venter på svar på asylsøknaden, og flyttes over til ordinære mottak som ikke har ressurser til å følge dem opp. Bekymringen forsterkes av at behandlingen av søknadene til syrere er satt på vent og at det generelt er lang saksbehandlingstid. Ordinære asylmottak er ikke bemannet etter klokken 16 på hverdager, på natt eller i helger, og er derfor ikke et forsvarlig bosted for ungdommer i en svært krevende og sårbar livssituasjon. På de ordinære mottakene er det ikke fellesmåltider og svært lite tilbud om aktiviteter dersom man er over 18 år.

Redd Barna anbefaler:

Budsjettendring;

• at ungdommene får fortsette å bo på EMA-mottak til saken deres er endelig avklart og at EMA-mottakene tilføres tilstrekkelig med midler for å dekke inn kostandene (kap. 490 post 21)
• eller at man tilfører midler til å bemanne opp ordinære mottak med ressurser som har hovedansvar for å følge opp og være tilgjengelige for ungdommene 24 timer i døgnet (kap. 490 post 21)

Unngå gebyr for barn som vil gjenforenes med familien

Regjeringen foreslår at barn som ønsker å gjenforenes med mor eller far i Norge, skal betale gebyr for å levere en søknad om familiegjenforening. Vi mener dette er svært urimelig. Barn har en grunnleggende rett til familieliv jf. FNs barnekonvensjon og EMK.  

Redd Barna anbefaler:

• at gebyret for barn må fjernes kap. 3440, post 06

Styrk barneøkonomien

Redd Barna etterlyser er en generell styrking av barneøkonomien i statsbudsjettet for 2026. Det vil si den delen av kommuneøkonomien som omhandler rettigheter og oppvekstvillkår. Med dagens stramme kommuneøkonomi er det behov for en prioritering av hele oppveksten til barn og ungdom.^[7] FNs barnekomite påpeker også dette i sine seneste merknader til norske myndigheter der de anbefaler at norske myndigheter å bevilge tilstrekkelige budsjettressurser til implementering av barns rettigheter, basert på vurdering av barns behov, spesielt barn som er i særlig sårbare situasjoner. Videre anbefaler komiteen norske myndigheter å følge opp kommuner som står overfor betydelige utfordringer, redusere regionale forskjeller i tjenestetilbudet og sikre at alle kommuner oppfyller alle sine lovpålagte oppgaver ovenfor barn.^[8]

Redd Barna mener at den forslåtte økningen til norske kommuner, i statsbudsjettet, ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig for at kommunene skal kan kunne satse på helhetlig forebygging for alle barn og unge. I stedet blir de tvunget til å kutte i læremidler og tilrettelegging i skolene, avslutte foreldreveiledning på helsestasjonen og legge ned fritidsklubber. Med andre ord: oppfyllelsen av barns rettigheter svekkes når kommuneøkonomien ikke styrkes.  Disse kuttene kan være de mest kostbare valgene vi gjør både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Norske kommuner har et selvstendig ansvar til å innfri menneskerettighetene, slik de er nedfelt i barnekonvensjonen. Da må regjeringen gi dem en reell mulighet til å oppfylle disse i praksis gjennom å styrke barneøkonomien.

Redd Barna anbefaler:

Kommunenes frie inntekter må styrkes, slik at oppvekstsektoren ikke svekkes i møte med en endret demografi.

[1] Save the Children (2025) Crossing Lines  migrant children at EU External Borders; Save the Children (2022) Wherever we go Someone does us harm.

[2] European Commission COM/2020/609 section 1

[3] CRC/C/15/Add.263, avsnitt 41, og CRC/C/NOR/CO/4, avsnitt 51, CRC/C/NOR/CO/5-6, avsnitt 32 g) og 31 d, CCPR/C/NOR/CO/7, avsnitt 31. CAT/C/NOR/CO/8, avsnitt 26, og CERD/C/NOR/CO/23-24 avsnitt 28 b)

CESCR/E/C.12/NOR/CO/6, avsnitt 29

[4] CRC/C/NOR/CO/7

[5] https://www.statsforvalteren.no/ostfold-buskerud-oslo-og-akershus/helse-omsorg-og-sosialtjenester/nyheter---helse-omsorg-og-sosialtjenester/2024/02/enslige-mindreariges-rettssikkerhet-pa-asylmottak/

[6] Oppdaterte prognosar frå Beregningsgruppen for utlendingsforvaltningen (BGU) viser at det i 2026 i gjennomsnitt vil vere 128 barn i omsorgssentera. Dette er ein reduksjon på 70 barn samanlikna med behovet lagt til grunn for saldert budsjett 2025. Prop. 1 S (2025–2026) For budsjettåret 2026 under Barne- og familiedepartementet Side 102.

[7] Statistisk sentralbyrå (2025) kommuneregnskap 2024

[8] Committee on the rigth of the child ( 2025) Concluding obervations on the 7th periodic review of Norway

Komiteleder,

Troms takker for muligheten for å gi viktige høringssvar til statsbudsjettet.

 Veksten i frie inntekter for fylkeskommunene er i statsbudsjettet foreslått til 1 mrd. kroner. Denne veksten skal dekke demografikostnader. TBU har anslått at demografikostnadene til fylkeskommunene øker med 0,8 mrd. kroner i 2026. Dvs at realveksten er 0,2 mrd. kroner for hele fylkeskommunesektoren. Sett i lys av de utfordringer som er knyttet til kostnadsøkning på kollektiv – både som følge av den kraftige kostnadsveksten som har vært de siste årene og som følge av krav til elektrifisering er veksten skuffende lav. For å dekke kostnadsøkningen som forventes i årene framover, må det enten omprioriteres midler fra andre av fylkeskommunens ansvarsområder, billettprisene økes og/eller rutetilbudet reduseres. I tillegg er det økte kostnader med en ikke-fullfinansiert fullføringsreform. At flere får fullført vgs vil gi samfunnet gevinster på lang sikt, men koster mye på kort sikt.

Ved behandlingen av RNB 2025 vedtok Stortinget å styrke fylkeskommunens økonomi med 500 mill kr gjennom målrettet styrking av samferdselssektoren (250 mill tabell C) og fergenøkkelen (125 mill) og øvrig (125 mill) på vanlig inntekssystem . Dette var en nødvendig tiltenkt varig økning i rammetilskuddet til Troms fylkeskommune med i underkant av 44,5 mill. kroner der om lag 30 millioner gikk til fylkesveg, 12 til ferge og resten til øvrig økt satsing/inndekning kostnadsøkninger i 2025. Satsningen på samferdsel (500 mill. kroner + prisvekst/deflator) videreføres i statsbudsjettet for 2026, men er foreslått lagt til det samlede rammetilskuddet og fordelt etter kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen. Dette gir svekkelse av satsing på veg og ferger i fylkene hvor behovene er størst som i Troms, til fordel for de mest folkerike fylkene. Nordland, Møre og Romsdal, Vestland og Troms ender opp med et samlet «tap» på om lag 145 mill. kroner, mens Oslo og Akershus øker sin andel av satsingen med om lag 105 mill. kroner. Oslo har ikke fylkesveg. I Troms har vi 3000 kilometer som 80 % av vegnettet i fylket. Sett opp mot dette blir den økonomiske forskjellsbehandlingen åpenbar. Vi har tillit til at komiteen kan endre dette gjennom Stortingets behandling av budsjettforslaget.

Likebehandling av Nord Troms i tiltakssonen/innsatsssonen

Troms fylkeskommune vil påpeke Stortingets vedtak for statsbudsjettet 2025; Stortinget ber regjeringen i kommuneproposisjonen for 2026 utrede behovet for at kommuner i innsatssonen i Nord-Troms skal få distriktstilskudd Nord-Norge mer lik satsene i Finnmark.

Det ble ikke gjort endringer i kommuneproposisjonen for 2026 av Stortinget, noe som var overraskende. Troms fylkeskommune viser til at er Nord Troms er en fullverdig del av tiltakssonen/innsatssonen. Kommunene i Finnmark er foreslått med 10157 kroner per innbygger i tilskudd, mens kommunene i Nord-Troms er foreslått med 4 903 kroner per innbygger. I våre sju Nord-Troms kommuner bor det ca. 17 500 mennesker. Troms fylkeskommune krever at Nord-Troms kommunene blir likestilt med Finnmark i inntektssystemet. Like vilkår for statlige virkemidler i hele tiltakssonen vil være et viktig grep for å unngå intern konkurranse og styrke utvikling og bosetting i hele Troms og Finnmark.

Grensetjenesten

Nordkalottens Grensetjeneste eies av Nordkalottrådet (sammenslutningen av de norske, svenske og finske fylkeskommunene/regionalt nivå på Nordkalotten med sitt sekretariat i Rovaniemi) og arbeider på mandat fra Nordisk Ministerråd. Storfjord kommune er vertskommune for den norske delen av tjenesten, lokalisert i Skibotn. Nordkalottens Grensetjeneste har også et kontor på den svensk/finske grensen i Haparanta/Tornio, og det jobbes i samhandling med Nordisk Ministerråd og de øvrige nordiske grensetjenestene i Morokulien og Øresund.

Grensetjenesten skal legge til rette for grenseoverskridende aktiviteter for enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner både i Norden, nasjonalt og regionalt. Et formål er å koble sammen aktører og skape arenaer for samhandling, dvs. legge til rette for grenseoverskridende aktiviteter for næringsliv, arbeidsgivere, arbeidstakere, organisasjoner og myndigheter. Bistand til enkeltpersoner og bedrifter som vil flytte over en landegrense for å etablere seg eller arbeide utgjør hovedmengden av bistand og oppdrag i hverdagen. Grensetjenesten har i tillegg oppdrag med å bistå nasjonale/nordiske myndigheter for å fjerne grensehindre. I statsbudsjettet for 2025 var Grensetjenesten i Storfjord inne med 2 mill. Kr. på statsbudsjettet, dette er strøket fra statsbudsjettet i 2026. Dette er svært krevende i ei tid hvor det oppfordres til mer grensekryssende arbeid, og nå bygges mulighetene ned gjennom å ikke være med å finansiere denne nasjonale tjenesten. Troms fylkeskommune ber komiteen om å prioritere grensetjenesten i Skibotn med 2 millioner kroner.

Europeisk ungdomshovedstad

Tromsø er valgt ut til å være Europeisk ungdomshovedstad i 2026. Dette er den nordligste byen som er valgt ut til å være vertskap for dette. Hovedmålet som Europeisk ungdomshovedstad 2026[1], er å gjøre Tromsø og Arktis til et bedre sted for unge å leve, arbeide og skape, samt gjøre Tromsø og Arktis mer bærekraftig, inkluderende og kreativ. Det er viktig å få frem perspektiver til Europa fra nord for Polarsirkelen. Det er sendt inn en søknad om støtte opptil 100 millioner kroner for å avvikle aktiviteter og få varige effekter, men dette er en søknad som i svært liten grad er innfridd av regjeringen. I inneværende år er det bevilget 8 millioner kroner.  Troms fylkeskommune ber Stortinget om å prioritere flere midler til prosjektet slik at det er mulig å gjennomføre dette etter tiltenkt plan.

Takk for meg!

https://www.tromsoeyc2026.no/

Dette innspillet er gitt av Grønn Byggallianse, en næringspolitisk nøytral og partipolitisk uavhengig landsdekkende medlemsforening for økt bærekraft i hele verdikjeden i bygg-, anlegg- og eiendomssektoren. Grønn Byggallianse representerer både offentlige og private byggeiere, kommuner og fylkeskommuner, rådgivere, arkitekter, entreprenører og byggevareprodusenter, til sammen over 400 medlemmer.

1. Dokumentavgiften: Likestill transformasjon av bygg til bolig med nybygg

I dag gis det fritak for dokumentavgift ved førstegangsoverføring av nyoppført bygning, ved at det kun betales avgift av salgsverdien av tomta. Fritaket for dokumentavgift skal bidra til å stimulere utbygging av nye boliger, og må ikke oppheves i en tid med høy kostnadsvekst for boligproduksjon og lav boligutbygging tross høyt vedvarende boligbehov.

I praksis fungerer dagens innretning på dokumentavgiften slik: Dersom en tomt består av eksisterende bygg og faste anlegg og alt rives og det bygges nytt, regnes kun avgift av salgsverdien av tomten ved tinglysning. Dersom 0,1 prosent eller mer bevares eller ombrukes, regnes det dokumentavgift på 2,5 prosent av verdien av hele tomten og bygget ved tinglysning. Dette er en medvirkende årsak til at blant annet konvertering av eiendom fra næring til boligformål ofte ikke er regningssvarende.

Fordi dagens innretting på dokumentavgiften gjør det mer regningssvarende å rive og bygge nytt, gir dokumentavgift ved transformasjonsprosjekter relativt lave inntekter for statskassen. Tallet på boliger som har blitt til gjennom ombygging var 2500 i 2017, men er nå redusert til 1200 boliger i 2023 ifølge SSB.

Dokumentavgiften må innrettes slik at den stimulerer til økt boligproduksjon og redusere riving gjennom å bygge om eksisterende bygninger til boligformål. Dette for å sikre mer bevaring av eksisterende bygningsmasse og redusere klimagassutslippene og ressursbruken i byggenæringen. Ved å fjerne unntaket for nyoppføring av bygg gir det ikke et slikt insentiv.

For å likestille transformasjon av bygg til bolig med nybygg foreslår vi en ny bestemmelse i stortingets årlige vedtak om fritak, som behandles i forbindelse med statsbudsjettet. Dette vil stimulere til mer bevaring og ombruk av eksisterende bygningsmasse og økt boligbygging, og vil ha begrenset negativt effekt på statens inntekter (provenyeffekt).  

Vi ber Stortinget vedta ny § 3a - Dokumentavgift ved konvertering til boligformål:

«Ved tinglysning av førstegangsoverføring av hjemmel til boligseksjon i allerede bebygd eiendom som ikke tidligere har vært tatt i bruk til boligformål, beregnes dokumentavgift av den enkelte seksjons forholdsmessige andel av salgsverdien av tomten.»

2. Etabler egne energiregler for rehabilitering i byggteknisk forskrift

DiBK utreder hvordan nye energikrav kan bidra til en mer energieffektiv bygningsmasse.

Vi mener det viktigste tiltaket for å få til omfattende energieffektivisering, er å etablere et separat kravsett i byggteknisk forskrift (TEK) tilpasset energirehabilitering. Dette vil gi stor effekt, fordi over 60 prosent av bygningsarealet er bygget med tekniske krav fra før 1969. Samtidig er disse byggene modne for rehabilitering, og det er mest lønnsomt å gjennomføre energieffektiviseringstiltak når man likevel skal gjennomføre bygningsmessige- eller tekniske tiltak.  

Plan- og bygningsloven (PBL) § 31-2 regulerer hvilke krav som stilles til tiltak på eksisterende bygg. I utgangspunktet vil alle relevante tekniske krav i TEK gjelde for de delene av bygget som tiltaket gjelder, eller for hele bygget dersom det dreier seg om en hovedombygging etter loven. Fra dette utgangspunktet finnes det i § 31- 4 en hjemmel for kommunen til å gi unntak fra tekniske krav. Vi er enige i at det er behov for en unntakshjemmel, men at det i tillegg er behov for egne energikrav i byggteknisk forskrift for eksisterende bygg. 

Ofte kan ikke kravene i byggteknisk forskrift (TEK) tilpasses til eksisterende byggverk på en miljøvennlig og regningssvarende måte. Siden kravene i utgangspunktet er de samme for eksisterende bygg som for nye bygg, kan konsekvensen bli at byggeier velger å rive fordi det er vanskelig eller lite kostnadseffektivt å innfri de tekniske kravene tilpasset nybygg. Mulighet til å gi avvik eller søke dispensasjon fra byggereglene vil trolig bidra til færre riveprosjekter, men til gjengjeld risikerer vi at viktig energieffektivisering går tapt. Vi mener at det som gir mest energieffektivitet, best ressurseffektivitet og mest kostnadseffektive løsninger, er strenge nybyggkrav kombinert med særskilte energikrav for rehabilitering.  

Selv om eksisterende bygg er svært ulike, og det er krevende å finne funksjonskrav som treffer bredden av eksisterende bygg, har eksisterende bygg mer felles når det gjelder effektive energitiltak enn de har med et nybygg. Det er for eksempel lettere å rehabilitere et tak til god energistandard enn et gulv, og det kan være mer gunstig ut fra et totalt miljøperspektiv å tette en eksisterende fasade, enn å måtte skifte den ut for å nå et strengt energikrav basert på nybygg.

Videre bør det stilles krav til komponenter som vinduer, dører og tekniske systemer når de skiftes ut. Vi anbefaler at forskriftshjemmelen i pbl. § 31-2 om hvilke krav som gjelder ved tiltak på eksisterende bygg, tas i bruk og at kravene inntas i byggteknisk forskrift. 

Forslag til anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen i den pågående revisjonen av byggteknisk forskrift sørge for at det utarbeides separate energikrav til bygg som gjennomgår hovedombygging. Dette må være funksjonskrav som gir fleksibilitet til å velge de løsningene som er best egnet for en gitt type bygg ut fra et kost-/nytteperspektiv. Det bør i tillegg stilles krav til komponenter som vinduer, dører og tekniske systemer når de skiftes ut, slik at mindre tiltak som ikke omfattes av hovedombygging også underlegges energikrav.

3. Styrk veiledningen for unntaksbestemmelsen i PBL § 31-4

Skal vi unngå å rive så mye som vi gjør i dag, må det bli lettere å konvertere eksisterende bygningsmasse. I PBL § 31- 4 er det en hjemmel for kommunen til å gi unntak fra tekniske krav i byggteknisk forskrift. Grunnleggende krav til sikkerhet, brann o.l. må selvsagt beholdes, men med adgang til unntak fra tekniske krav tilpasset nybygg, kan de fleste eksisterende bygg transformeres/konverteres. Adgangen til unntak er lite kjent, og det er stor usikkerhet blant eiendomsutviklere hva som kan være «godt nok» for å få innvilget unntak. Ved at regjeringen ber DiBK om å utarbeide en veileder med eksempler på bruk av unntaksbestemmelsen i Plan- og bygningsloven (PBL § 31-4), kan denne uforutsigbarheten reduseres betydelig. En veileder som inneholder erfaringer og løsninger fra reelle prosjekter for å spre kunnskap, unngå gjentakende feil og bygge trygghet rundt alternative løsninger i eksisterende bygg bidra til å senke risiko og øke realiseringsgraden i prosjektene.

Forslag til anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en veileder for bruk av unntaksbestemmelsen i Plan- og bygningsloven (PBL § 31-4).

4. Gå over til å benytte levert energi som beregningspunkt i byggteknisk forskrift (TEK)

I dag er beregningspunkt for energirammene i TEK basert på beregnet netto energibehov. Vi mener dette bør endres til levert energi som beregningspunkt. Det er dette beregningspunktet som hovedsakelig benyttes i EU og som legges til grunn i mange av de direktivene som enten er inntatt i norsk rett eller som er å anse som EØS-relevante. Det vil også være med å stimulere til økt energiproduksjon. Ved overgang til levert energi forutsetter vi at minstekrav til energieffektivitet videreføres, og at det bør sees på muligheten for å skjerpe krav til teknisk utstyr.

Forslag til anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen om å endre beregningspunkt for energirammene i TEK fra beregnet netto energibehov til levert energi som beregningspunkt.

Regjeringens har lagt frem et forslag til statsbudsjett med flere viktige forskningssatsinger for vår tid; satsing på tungregning, forsvarsevne, sikkerhet og beredskap, kvanteteknologi og Polhavet2050. Dette er viktige satsinger på forskning for konkurransekraft, motstandskraft og samfunnsutvikling i hele landet. Samtidig er det foreslått nedskalering av viktige tiltak for å mobilisere private og offentlig sektor til forskning og innovasjon ved at det er kutt i relevante ordninger hos bl.a. fylkeskommunene.   

Av hele budsjettforslaget for 2026 beregner regjeringen at til sammen 51,3 milliarder kroner går til FoU. Det er en nominell økning på om lag 2,6 milliarder kroner fra 2025-budsjettet, og innebærer en realøkning på 1,8 prosent. FoU som del av BNP blir beregnet til 0,95 prosent ekskludert SkatteFUNN. 

Det er positivt at norske offentlige FoU-investeringer er nær måltallet på 1 prosent av BNP, men utfordringsbildet tilsier et behov for vekst. Forskningsrådet opprettholder derfor rådet fra tidligere års budsjettforslag om at offentlige FoU-investeringer må økes til minst 1,2 prosent av BNP over en femårsperiode. Våre naboland har vedtatt storstilte offentlige FoU-satsinger som begrunnes i behov for bærekraftig økonomisk vekst, verdiskaping og konkurransekraft.  

Med vekst i de generelle FoU-budsjettene bør andelen av de offentlige midlene som kanaliseres gjennom Forskningsrådets konkurransearenaer over tid økes til 30 prosent. En nasjonal konkurransearena av et betydelig omfang og volum vil gjøre det mulig å få til en balansert og strategisk integrasjon av nasjonale forskningsmidler og internasjonale forskningsmidler, spesielt knyttet til neste Horisont Europa. 

Satsing forsvarsevne, sikkerhet og beredskap 

Den nye satsingen på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap har en ramme på 660 millioner kroner over fem år. Satsingen skal lyses ut gjennom Forskningsrådet og skal bidra til å styrke forsvarsevnen, gjøre samfunnet mer motstandsdyktig, og styrke Norges økonomiske sikkerhet og konkurranseevne. Dette er en svært viktig satsing som er i tråd med de anbefalingene vi har gitt. Satsingen innebærer et behov for bred mobilisering av sivile aktører og forskningsmiljøer, også inn på skjermingsverdige områder.  

De siste årene har vi også fått store samfunnsmessige utfordringer og trusler knyttet til kunstig intelligens og kommersielle algoritmer. En viktig dimensjon i denne nye satsingen vil være å gjøre det demokratiske samfunnet mer motstandsdyktig i en rivende teknologisk utvikling, som innebærer store samfunnsendringer. Forskningsrådet vil fra 1. januar ha et nytt porteføljestyre for å legge til rette for dette. 

Satsing tungregning 

Regjeringen foreslår 380 millioner kroner over to år til nasjonal infrastruktur for tungregning. Denne investeringen vil øke Norges konkurransekraft og må sees i sammenheng med de andre store forskningssatsningene, blant annet på KI-milliarden og kvanteteknologi. Dette vil øke forskningsaktørers tilgang til nødvendig regnekraft og være med på å flytte forskningsfronten, fremme innovasjon og bidra til å utvikle banebrytende løsninger på komplekse samfunnsutfordringer. 

Satsing kvanteteknologi 

Regjeringen foreslår også en satsing på 150 millioner kroner årlig over minst fem år for ytterligere styrking av forskningen på kvanteteknologi. Satsningen skal gå gjennom Forskningsrådet. Kvanteteknologi gir store muligheter for helt nye produkter, tjenester og arbeidsformer både for næringslivet og offentlige tjenester. Her er det viktig at Norge er fremoverlent med en kraftfull satsing.   

Satsing polhavet 2050 

Regjeringen forplikter seg til å finansiere programmet Polhavet 2050 med 1 milliard kroner, fordelt over de neste 10 årene, med oppstart i 2026. I en tid der forskning og kunnskap er under press, er det viktigere enn noen gang å investere i langsiktig, tverrfaglig forskning. Polhavet 2050 vil gi oss verdifull innsikt i endringer som skjer i polare nord, og hvordan de henger sammen med globale prosesser. Samarbeid mellom forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt er avgjørende, og Polhavet 2050 vil være et internasjonalt program.  

Kutt i fylkeskommunenes innsats for å mobilisere offentlig og private sektor til forskning og innovasjon 

Forskningsrådet har siste året levert analyser og anbefalinger, på oppdrag fra KDD, om forskningsbasert kunnskapsutvikling for regional- og distriktspolitikk og en mulig ny satsing på feltet. Forslaget til budsjett for 2026 har ikke fulgt opp dette. Forskningsrådets anbefalinger prioriterte i sitt forslag forskning og kunnskapsbygging for å adressere demografiske endringer i mange kommuner pga  fraflytting og aldrende befolkning, en forsterket innsats for forskning på verdiskaping og grønn omstilling i hele landet, samt kunnskapsutvikling for bedre tjenester og infrastruktur i hele landet. Forskningsrådet ser KSF (kommunenes strategiske forskningsorgan) som et vellykket tiltak innenfor helse- og omsorgsfeltet. KSF kan utvides til å  omfatte flere av distrikts- og regionpolitikkens områder (se over) slik kunnskap kan bygges, spres og implementeres på effektiv vis for og med landets kommuner. Samarbeidet med KS, fylkeskommunene og Innovasjon Norge er sentralt i dette, og Forskningsrådet ser med uro på kuttet i fylkeskommunenes innsats for å mobilisere offentlig og private sektor til forskning og innovasjon.   

Norges museumsforbud representerer hele museumslandskapet i Norge uavhengig av hvilket departement de får støtte fra, tilknytning til Sametinget eller om de har rent privat finansiering. Sist vi hadde høring i komiteen var vi godt fornøyd med at Regjeringen i Revidert Nasjonalbudsjett ga en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til byggeprosjektet til Norsk Skogfinsk Museum slik at kostnadsøkningen knyttet til økte materialpriser mm for prosjektet ble dekket inn og at man ikke måtte redusere omfanget av bygget og kunne realisere prosjektet som planlagt. Den 24. oktober åpnet museet formelt. Det er blitt et flott bygg som vi gi mange muligheter for kulturaktiviteter i tillegg til selve museumsutstillingen. Museumsforbundet mener det vil kreve en ytterligere styrking av museet fremover for å øke kapasiteten fagstaben fremover og vi er fornøyde med at dette signaliseres i budsjettproposisjonen. Det vil bidra til å styrke formidlingen og bygge ny kunnskap om skogfinsk språk og kultur samtidig som arbeidet med samlingene styrkes.

Museene under Sametinget
Museumsforbundet har i tidligere høringer, og i budsjettinnspill til Kultur- og likestillings-departementet m.fl., understreket at det er behov for en generell styrking av museene som er underlagt Sametinget slik at de kan møte etterspørselen etter kunnskapsdeling og samarbeid, ta ut potensialet i de ansattes kompetanse og ivareta kjerneoppgavene innen formidling, forvaltning og forskning. Noen av museene har fortsatt ikke lokaler som gjør det mulig å ivareta gjenstandene fra Bååstede-avtalen, og de må settes i stand til det. Både i Museumsmeldingen, Kulturdepartementets budsjettproposisjoner og Kunstnermeldingen, Meld.ST. 22 (2022-2023) Kunstnarkår, tydeliggjøres ønsket om og behov for mer samarbeid mellom museene under Sametinget og det øvrige museumslandskapet. Oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens foreslåtte tiltak krever også mer samhandling nasjonalt og lokalt med institusjoner, frivillige og lokalsamfunnene.

Museumsforbundet mener at museene vil ha en sentral rolle i arbeidet med reparasjon og forsoning i kraft av å være samfunnsaktører med relevante møteplasser og arenaer for kunnskapsdeling og dialog. I tillegg kan museene ta opp krevende spørsmål som trenger å løftes frem. Árran lulesamisk senter trekkes i rapporten frem som et eksempel på dette for deres arbeid med Tysfjordsaken. Det trengs imidlertid øremerkede midler for å realisere potensialet, både for museene og andre institusjoner. Der er det foreløpig få tydelige satsinger.

Strategi for sårbare minoritetsspråk
Museene er viktige institusjoner for formidling av språk. Museumsforbundet har nettopp levert innspill til Kommunal- og distriktsdepartementets arbeid med strateg for finsk og kvensk språk. Flere av våre medlemsinstitusjoner arbeider med kvensk språk, kultur og historie og ivaretar denne delen av vår felles kulturarv. Det er naturlig å trekke frem Ruija kvenmuseum i Vadsø, som er en del av Varanger museum, og Nord-Troms museum på Halti i Nordreisa som særlig sentrale institusjoner i arbeid med kvensk språk og kulturarv. I tillegg er det også flere andre museer over hele landet som bidrar til å løfte frem kvensk språk og historie, kunst og kultur. Den lokale byggingen av kompetanse og formidling er særlig viktig for å tydeliggjøre museenes rolle i lokalsamfunnet, ofte i samarbeid med frivillige krefter.

Museene har et stort ansvar for å bevisstgjøre og fremme betydningen og viktigheten av kvensk som språk. Museumsbransjen bidrar allerede i noen grad til å synliggjøre kvensk språk gjennom utstillingstekster, filmer med muntlig bruk av kvensk og betegnelser på gjenstander og fenomener som beskrives i utstillingene. Museene kan samle inn kvenskspråklig terminologi knyttet til kulturarv. Dette gjelder spesielt terminologi som er i fare for å forsvinne. Både Ruija kvenmuseum og Nord-Troms museum har hatt og har denne type prosjekter.

Det bidras også til formidling på kvensk og kunnskap om hva kvenske ord betyr og betydningen av å vedlikeholde og bruke språket. Ruija kvenmuseum har kvensk som hovedspråk i sin utstilling, mens Nord-Troms museum har sin hovedutstilling på kvensk og samisk. I tillegg har de oversatt flere nye utstillinger til kvensk. Andre museer kan også i større grad bidra med å løfte frem og bruke det kvenske språket aktivt i utstillinger, formidling og skriftlige arbeider samt i arrangementer. Vi viser til innspillet vårt for våre forslag til tiltak fremover.

Strategien er ledd i oppfølgingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og foreslåtte tiltak behandlingen i Stortinget. Det er foreløpig skuffende få spor av mer omfattende satsing på kultur som kan fremme reparasjon og forsoning i Kommunal- og distriktsdepartementets budsjett som har vært signalisert blant annet av kultur- og likestillingsministeren. Et lyspunkt er forslaget om en toårig utvidelse av KUDs prosjekt Dávvirat Duiskkas som bygger nettverk med museer i Tyskland. Museumsforbundet har understreket behovet for å bygge nettverk for å øke kompetansen og samarbeidet bredt. Et utredningssenter med base på UiT vil ikke nødvendigvis svare på dette fordi det er viktig at kunnskapsbygging, reparasjons- og forsoningsarbeid skjer lokalt.

Svekket kommuneøkonomi og økt press på kulturbudsjettene
I vår ble en revisjon av kulturloven vedtatt, og den stiller nå tydeligere krav til kommuner og fylkeskommuner om å holde oversikter over egne kulturminner og -miljøer for å kunne utforme prioriteringslister. I juni lanserte Telemarksforskning rapporten Kutt, kutt, kutt over hele linja om kommunal kultursektor 2025. Den viser en tydelig tendens til nedgang i kulturbudsjettene i mange kommuner, etter år med oppgang. Det understrekes i rapporten at kultursektoren er ekstra utsatt i tider med kutt i kommuneøkonomien og at kultur er den mest priselastiske budsjettposten. Det betyr at rike kommuner bruker mye og fattige lite på kultur. Rapporten gir ikke mye håp for kulturen fremover. Dette ser vi dessverre også i Regjeringens budsjettforslag for 2026 der de regionale kulturfondsmidlene blir foreslått redusert fra 75 mill. kroner i 2025 til 40 mill. kroner i 2026. Vi frykter at forslaget om nær en halvering av de regionale kulturfondsmidlene vil øke presset på kulturbudsjettene i regionene og særlig frivilligheten og samarbeidet med institusjonene. Det er uheldig i en tid der vi trenger å opprettholde den kulturelle beredskapen i en usikker og sårbar tid med krig i Europa og angrep på kulturarv og demokratiske verdier flere steder i verden.

Museenes som demokratiinstitusjoner
Med dagens digitale verden der IT- og ekomutvikling griper sterkere og sterkere inn i folks liv og hverdag er det viktig å sikre utviklingen og ressurser til å forvalte dette på en god måte. Ikke minst å bidra til forståelsen av hvordan både god og dårlig informasjon kan spres digitalt og påvirke vårt demokrati. Vi viser til ytringsfrihetsrapporten understreker nødvendigheten av gode informasjonskanaler og den den nylig fremlagte strategen for å sikre ytringsfrihet. Museene er demokratiinstitusjoner som allerede bidrar til dette, men kan bli enda større aktører i arbeidet med å gi kunnskap om kilder, kildekritikk og historie som kan bidra i arbeidet med å skape en god ytringskultur. 

Blå Kors jobber med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, behandling, oppfølging etter behandling, arbeids- og inkluderingstiltak og botilbud for vanskeligstilte mennesker. Blå Kors som ideell organisasjon som i snart 120 år har gjort en viktig innsats for å hjelpe personer som er direkte eller indirekte rammet. 

Kapittel 571 Rammetilskot til kommunar og kapittel 581 Bustad- og bumiljøtiltak 

Mange ideelle organisasjoner er i kontakt med og har tilbud for mennesker som bor i midlertidige botilbud eller er bostedsløse. Vi står svært nær til å kunne bistå med å skaffe egnet bolig og bidra til systematisk og langvarig oppfølging i bolig. 

Vi vet at mennesker med rusmiddelavhengighet har mellom 15 og 20 år kortere levealder sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dårlige levekår og mangel på egnet bolig inngår blant årsakene til dette. Mange er bostedsløse. Dette er beskrevet i Opptrappingsplanen for psykisk helse og Forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet og i handlingsplanen for å øke levealderen hos mennesker for mennesker med alvorlige rusmiddelproblemer og psykiske lidelser (Bedre helsehjelp – flere gode år 2025-2033)). Resultatmål i disse planene er å heve levealderen for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er bolig en av de viktigste påvirkningsfaktorene for helse, både fysisk og psykisk. 

For å øke levealderen må det i tillegg til et godt og trygt sted å bo, også satses på å endre levevaner, helsehjelp og tett oppfølging. Dette kan i mange tilfeller best gis i botilbud med oppfølging der det er ansatte med nødvendig fagkompetanse.

Blå Kors har botilbud for personer med blant annet rus- og psykiske problemer gjennom avtaler med kommuner seks steder i landet.

Vi erfarer at en krevende kommuneøkonomi i mange kommuner står i veien for å opprettholde eller utvikle botilbud for mennesker som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette er grupper som ikke går i fakkeltog når det foreslås budsjettkutt. 

Halvparten av de 3 300 som var bostedsløse i 2020 hadde et rusproblem, 24 prosent hadde både et rusmiddelproblem og en psykisk lidelse (ROP). Nær en av to bostedsløse oppholder seg Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger. I 2024 var Husbankens anslag 4 200 bostedsløse. 

Vi er bekymret for hva den kommende nasjonale tellingen av bostedsløse høsten 2025 vil vise. Tallet på bostedsløse mennesker øker. Det har de siste årene vært en økning i antallet husholdninger og antallet barnefamilier i midlertidige botilbud i mer enn tre måneder. 

Det er et mål at ingen skal være bostedsløse (Bustadmeldinga, Meld. St. 13 (2023–2024)). Husbanken skal bidra til å støtte kommunene sitt arbeid for å nå målet. 

Blå Kors mener ideelle aktører må få tilgang til midler fra Husbanken for å bygge boliger for bostedsløse og andre som trenger et godt og trygt sted å bo, og tilby oppfølging i disse boligene. 

Mange mennesker med rusavhengighet og ROP-lidelser trenger mer omfattende og tilrettelagt bo- og omsorgstilbud. Det er stort behov for bemanning med kompetanse om de særlige utfordringene og behovene disse menneskene har. Vi mener derfor at ideelle organisasjoner i samarbeid med kommunene kan søke om tilskudd til bygging av omsorgsboliger med heldøgns omsorg. 

Blå Kors mener at ideelle aktører må få en tydeligere og mer selvstendig rolle i den boligsosiale politikken. Blå Kors ber om at det etableres et eget prosjekt hvor ideelle aktører får en mer avklart og selvstendig rolle i bygging og etablering av ulike boligløsninger med oppfølging av vanskeligstilte på boligmarkedet, i samarbeid med kommunene og Husbanken, basert på samarbeidende kommuners behov.

Ideell sektor trenger gode og forutsigbare rammebetingelser 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, anmodningsvedtak 86 og 87 
For å sikre at Norge fortsatt har en sterk ideell sektor, må regjeringen så raskt som mulig følge opp anmodningsvedtakene 86 og 87 og foreslå registreringsordning for ideelle velferdsaktører og juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører. 

Dette vil kunne ha stor betydning for ideell sektor fordi offentlige myndigheter lettere vil kunne benytte adgangen til å reservere anskaffelser for ideelle aktører, bruke andre samarbeidsavtaler og tildele tilskudd. 

EU er i sin politikkutforming opptatt av å fremme en sosial økonomi som et alternativ til markedsøkonomien. Vi mener Norge må jobbe frem en slik politikk, med en tredje vei, i tillegg til det offentlige og det markedsbaserte. 

Historiske pensjonskostnader  
Det er på høy tid at det kommer en løsning på de historiske pensjonskostnadene for kommunal og fylkeskommunal sektor, slik det gjøres på statlig nivå (Helse- og omsorgsdepartementet kap. 737, post 70).

Vi er svært skuffet over at regjeringen i oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 82 3. desember 2018, ikke prioriterer å dekke historiske pensjonskostnader. Anmodningsvedtaket var et viktig gjennomslag, og sektoren har ventet på oppfølgingen i snart sju år. 

Blå Kors mener ideelle organisasjoner som delvis i avtaler med kommuner og fylkeskommuner har vært pålagt å gi ansatte offentlig tjenestepensjonsordning, men også tilbudt dette på eget initiativ, for å sikre ansatte gode pensjonsvilkår, ikke skal straffes for dette. 

Historiske pensjonskostnader har en konkurransevridende effekt ved at vi i konkurranser stiller dårligere enn virksomheter uten slike kostnader. 

Vannbransjens hovedutfordringer 

Det er kommunenes ansvar å sikre innbyggerne trygge vann- og avløpstjenester, både i fred og i krisesituasjoner. Samtidig står vann- og avløpssektoren overfor store utfordringer, som det er krevende å håndtere for kommunene alene: Skjerpede rensekrav, mer ekstremvær, og nye handels- og sikkerhetspolitiske trusler. Overvann er også en dimensjon som blir stadig tydeligere med økte nedbørsmengder.  

Dette krever store investeringer, mer omfattende drift og løpende vedlikehold. Mange kommuner har begrenset økonomisk og operasjonell kapasitet. Til tross for at vann- og avløpstjenestene er et selvkostområde, ser vi viktige investeringer bli utsatt fordi lokale politikere vil unngå å belaste innbyggerne med høyere gebyrer.   

Situasjonen er på enkelte områder svært alvorlig. Det gjelder kommunenes evne til å håndtere overvann og forurensende overløp som følge av styrtregn og flom. Nye krav til avløpsrensing vil påføre enkeltkommuner enorme kostnader, større enn de i realiteten vil kunne bære med begrenset befolkningsgrunnlag. De samlede investeringene som skal gjøres vil også bidra til markedspress og virke unødig prisdrivende om man ikke får etablert en samlet prioriteringsmekanisme. 

Programkategori 13.70 Kommunesektoren mv. 

Regjeringen skriver i forslaget til statsbudsjett at de «mener at interkommunalt samarbeid er helt nødvendig for at mange kommuner skal kunne løse oppgavene sine. Departementet vil derfor utrede hvordan regelverket kan legge bedre til rette for at kommuner kan samle flere oppgaver og tjenester i samme samarbeid, og fremdeles beholde demokratisk styring og kontroll gjennom en folkevalgt ledelse.» 

For å håndtere utfordringene i vann- og avløpssektoren behøves strukturelle endringer som kan bidra til større enheter og mer robuste fag- og driftsmiljøer. Dette kan gi mer markedsmakt, og bedre muligheten for rekruttering, innovasjon og teknologiutvikling.   

 Dette forutsetter betydelige endringer i rammebetingelsene, med tydelige krav og insentiver fra sentrale myndigheter. Tross gode eksempel på interkommunale samarbeid, mener vi utviklingen er for svak og går for langsomt.   

Flere studier peker på viktigheten av interkommunalt samarbeid for å sikre effektiv tjenesteproduksjon, attraktive kompetansemiljøer og stordriftsfordeler. Også KS sitt landsstyre har i en uttalelse fra mai 2022 påpekt at «forsterket interkommunalt samarbeid kan være et virkemiddel for å sikre effektive og fremtidsrettede løsninger». For mange kommuner krever det ressurser og påtrykk for i det hele tatt å få utredet muligheten.  

Norsk Vann mener Stortinget gjennom merknad må be regjeringen stimulere kommunene til samarbeid for å sikre bærekraftige og kostnadseffektive løsninger og tilgang på nok arbeidskraft. 

Kraftfylka representerer fylkeskommuner som eier kraftselskaper, har produksjon i sine områder, eller har andre særskilte interesser knyttet til fornybar energi. Vi har medlemmer fra Finnmark i nord til Agder i sør.    

Naturressursskatt 

Regjeringen foreslår å kun videreføre naturressursskatten nominelt fra fjoråret. Det innebærer en realnedgang i en kraftskatt som allerede er devaluert gjennom flere tiår. Med unntak for fjoråret er ikke naturressursskatten prisjustert siden innføring i 1997. Med andre ord har naturressursskattens reelle verdi for kommuner og fylker hatt en jevn nedgang i snart tretti år. Kraftfylka anbefaler at naturressursskatten løftes opp til nivået den hadde ved innføring, noe som i 2025-kroner tilsier 2,57 øre istedenfor det foreslåtte 1,34 øre/kWh. Naturressursskatten gir fradrag krone for krone i selskapsskatten, og en eventuell økt skattesats vil derfor ikke være investeringshemmende for produsentene, kun fungere som en ren omfordeling fra staten til kommunesektoren.  

I forslag til statsbudsjett omtales ordningen slik:  

“Naturressursskatten virker som en særskilt mekanisme for å omfordele en del av grunnrenten fra staten til vertskommuner og -fylker".  

I praksis er dette en svært omtrentlig beskrivelse, all den tid naturressursskatten inngår i kommunesektorens inntektsutjevningssystem. Lovgivers intensjon da skatten ble innført var å rette den direkte mot vertskommuner og -fylker. Kraftfylka anbefaler Stortinget å endre skattens innretning slik at den faktisk tilfaller dem som setter av areal og naturverdier til kraftproduksjon, i tråd med intensjonen i 1997 og i tråd med regjeringens egen omtale av naturressursskatten. 

Utredningsplikt for kommunene 

Kommunene har fått en svært prominent rolle i å sikre landet kraftoverskudd også i årene fremover. Det er kommunene som suverent bestemmer om det skal etableres ny vindkraft på land og bakkemontert solkraft inntil en viss størrelse i sine områder. Dette ansvaret bør forplikte kommunene til å ta søkerne på alvor. I dag er det et problem at særlig vindkraftprosjekter avvises allerede før de er skikkelig utredet. Kraftfylka mener ansvaret kommunene er tillagt må følges av utredningsplikt for å sikre at avgjørelsen kommunen fatter er basert på et reelt beslutningsgrunnlag. Vi vil ikke fjerne kommunenes mulighet til å si nei til nye kraftprosjekter, men det bør ikke være mulig å si nei til en uutredet søknad.  

Norge trenger store menger ny fornybar energi i årene framover om vi skal nå målene om grønn samfunns-, nærings- og industriutvikling. Kommunene og lokalsamfunnene forvalter et veldig ansvar gjennom plan- og bygningsloven, et ansvar som bør forplikte kommunene til i det minste å vite hva de sier nei til.   

Med vennlig hilsen 

Olav Hallset, daglig leder 

SAFO arbeider for å realisere funksjonshemmedes rett til å leve og bo selvstendig, i pakt med CRPD artikkel 19 – BO DER MAN VIL, MED TILGANG TIL NØDVENDIGE TJENESTER.

Utviklingshemmedes bosituasjon[1]

Bofellesskapenes størrelse har fortsatt å øke. I 1990-årene var grensen satt til 4-5 beboere. Snittet på bofellesskap etablert de siste ti årene er på ni beboere.

Bofellesskap med fellesareal dominerer. Dette er stort sett bofellesskap der beboeren leier av kommunen.

Mange boliger er ikke vanlige boliger i et ordinært bomiljø. Andelen av boliger som ligger i «omsorgsområder» har vært synkende, mens andelen bygg som stikker seg ut i nabolaget øker.

Det er et stort etterslep på vedlikehold i kommunalt eide bofellesskap, selv om leilighetene i dag er stort sett av en størrelse og standard som er i pakt med retningslinjene fra 90-årene.

De som leier av kommunen, har liten innflytelse over bosted. Kommunen bestemmer, og personen får valget «take it or leave it».

Mangel på tilbud gjør at mange bor lenger hjemme. 20% av voksne utviklingshemmede bor hos familien. Det anslås å være en underdekning på 2000 boenheter nasjonalt.

Lav eierandel, flere ønsker å eie. Eierandelen blant utviklingshemmede er rundt 25% blant alle, men en del lavere blant de som mottar helse- og omsorgstjenester

Boligøkonomien er forverret. Husleien har doblet seg siden 2001 (faste priser), mens bostøtten som i 1991 var ansett som en viktig del av utviklingshemmedes totale økonomi, på det nærmeste er faset ut. I 1994 mottok rundt 85% bostøtte mens dette var redusert til godt under 20%.

Statlige virkemidler virker. Kommunene signaliserer at boliger for utviklingshemmede tilpasses statlige finansieringsordninger. Nødvendig – tydelig presisering av hva er «for stort» og hva er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø».

Virkemidler i boligpolitikken

Investeringstilskudd

Husbankens virkemidler i den sosiale boligpolitikken inneholder blant annet investeringstilskudd til omsorgsboliger. Boenhetene i prosjektene skal ikke ha et institusjonslignende preg og bør være plassert i ordinære og gode bomiljøer. Det skal ikke lokaliseres for mange boenheter i hvert bygg, og ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Realitetene de senere årene viser at samlokalisering i store enheter brer om seg, og at anbefalingene ikke følges.

Rapporten om «Utviklingshemmedes bosituasjon i 2021» viser at statlige virkemidler virker, og forskerne anbefaler tydelig presisering i forutsetningene for tilskudd av hva som er for stort, og hva som er «en vanlig bolig i et ordinært bomiljø». Rent prinsipielt mener vi at investeringstilskudd i sin nåværende form motiverer til bygging av institusjonslignende boliger. Et fokus på eie og leie i ordinære bomiljø, og med tilgang på gode assistansetjenester uansett hvor man bor, er derfor SAFOs primære målsetning. Imidlertid, så lenge investeringstilskuddet er en viktig faktor for å sikre en god bolig til funksjonshemmede, må tilskuddet kobles mot klare krav om størrelse på samlokaliseringer og bomiljø.

Startlån og boligtilskudd

Andre viktige virkemidler er startlån evt. med tillegg av kommunalt boligtilskudd og bostøtte til hjelp for husstander med lave inntekter og høye boutgifter. I 2020 ble boligtilskuddene lagt inn i de kommunale rammetilskuddene og kommunene kan selv velge om de vil gi boligtilskudd eller ikke. Husbanken skiller heller ikke på startlån og boligtilskudd i sine statistikker. Vi vet derfor ikke omfang eller størrelse på de kommunale boligtilskuddene.

Bostøtte

Funksjonshemmede har lavere inntekter og høyere utgifter enn andre. Mange har også behov for universelt utformede/tilrettelagte boliger. Dette innebærer høyere bokvalitet i form av tilrettelagte boliger, og større plass. Dagen bostøtte innebærer svært begrenset hjelp for mange med behov for større, bedre og mer tilrettelagte boliger.

Effekten av bostøtten er sterkt redusert som sosialpolitisk virkemiddel i løpet av de par siste tiår.  Stortinget ba i juni 2023 Regjeringen om å fremme forslag til endringer i regelverket. Departementet arbeider videre med forenkling og forbedring av ordningen. Selv om øvre grense for godkjente boutgifter er økt med 4.000 i året, er effekten langt fra god nok.

Heistilskudd

Vi beregner at rundt regnet 10-15% av boligene er fullt ut tilgjengelige for rullestolbrukere. En barriere for dette er blokkbebyggelse uten heis. Heistilskuddet ble avviklet i 2023, og SAFO ber om at det gjeninnføres.

Ressurskrevende tjenester

Eksterne konsulenter anbefaler gjerne kommunene å samlokalisere mange funksjonshemmede i store bo-komplekser med begrunnelse av at dette effektiviserer og reduserer kommunenes kostnader til helse- og omsorgstjenester. Stram kommuneøkonomi brukes som argument for å nedskalere tjenestene.

Nytt innslagspunkt foreslås til 1.921.000. Dette innebærer en økning på 13,53%. Slik vi forstår det, tar departementet utgangspunkt i en lønnsøkning på 4,4%, samt nedvektinga av kriteriene for utviklingshemmede. Det vil si at kommunenorge som har svært utfordrende økonomi, og som derfor nedskalerer helse- og omsorgstjenester på et nivå som bryter menneskerettigheter, skal håndtere både lønnsveksten, redusert overføring til utviklingshemmede og økt innslagspunkt. Sparetiltak og effektivisering blir fokuset og den enkeltes menneskerettigheter og livskvalitet oversees. Vi ser mange grelle eksempler på dette i dagens kommunenorge.

Da ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, var innslagspunktet 700.000 (med 80% kompensasjon over dette). Utregnet etter dagens priser ville det ha gitt et innslagspunkt på ca. 1.197.000 Sammenlignet med forslag statsbudsjett 2026 vil det si under 724.000 lavere enn Regjeringens forslag.    

SAFO ber om følgende:

At Stortinget signaliserer at staten, sammen med norske kommuner, innen 2030, skal sikre funksjonshemmede reell rett til å velge hvor man vil bo, med hvem man vil bo. Tilgangen til nødvendige og gode tjenester skal være uavhengig av bosted.

• At det utvikles en effektiv handlingsplan for nedbygging av institusjoner for funksjonshemmede med tidsfrister og budsjett. Planen må utvikles i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.
• En tydeliggjøring i regelverket om funksjonshemmedes rett til å motta tjenestene i valgfri bolig.
• Sikrer finansiering som kan bidra til at unge funksjonshemmede får tilgang på en god bolig i et inkluderende bomiljø.

         Bostøtten må oppgraderes vesentlig. Kommunalt boligtilskudd må igjen bli et øremerket tilskudd til           de som trenger dette.

Heistilskuddet gjeninnføres.

• Tydeliggjøring i regelverket om at kommuner som velger å bygge samlokaliserte enheter med mer enn 6 enheter, ikke vil få innvilget lån eller tilskudd via Husbanken.
• Redusere innslagspunktet for toppfinansiering ressurskrevende tjenester til 1.197.000

[1] Fra rapporten «Utviklingshemmedes bosituasjon 2021 – Jan Tøssebro og Christian Wendelborg, i samarbeid med Ingrid H. Hermstad, Anna Kittelsaa, Melina Røe og Sigrid Wik – NTNU Samfunnsforskning (sidene v-viii)

Fjellnettverket representerer fjellkommunar, regionar og fylkeskommunar, og arbeider for levande og livskraftige fjellbygder. Det finns over 100 fjellkommunar i Noreg.

Forsterka e-kom

Kapittel 1543, post 70 finansierer Nkoms program for forsterket ekom, som har som mål å sikre mobilkommunikasjon ved bortfall av straum. Programmet omfattar tiltak som nødstraum til basestasjonar, reserveforbindelsar og krisepunkt i kommunane. Ifølgje oversikt frå Nkom er det per i dag 102 kommunar som har fått utbygging gjennom programmet, men mange kommunar står framleis utan slik infrastruktur.

Felles for fjellkommunane er krevjande geografi, sårbar infrastruktur og lange avstandar til kritiske tenester. Ekstremver, straumbrot og manglande mobildekning kan få alvorlege konsekvensar for innbyggjarar og tilreisande.

Dei siste åra har fleire stader i fjellområda opplevd ekstremvêr og katastrofar. Fjellkommunane har eit stort innslag av fritidsbustader og høg turistaktivitet, noko som aukar behovet for stabil mobildekning og beredskap.

Fjellnettverket foreslår:

• Ei styrking av kap. 1543 post 70 for å auke utbyggingstakta og sikre nødstraum og reserveforbindelsar i fleire fjellkommunar

Kutt i viktige distriktstiltak – kompetanse og innovasjon

Kap 553 regional- og distriktsutvikling, post 60 og 69 omfattar tiltak for regional- og distriktsutvikling.

Dei demografiske utfordringane i fjellområda krev målretta og langsiktig innsats for å sikre kompetanse, arbeidskraft og lokal verdiskaping.

I forslag til statsbudsjett for 2026 er følgjande ordningar foreslått avvikla:

• FORREGION – eit viktig verkemiddel for å få små og mellomstore verksemder til å ta i bruk forsking og styrke innovasjon.
• Tilskot til mobilisering til utdanning og kompetanseheving innført i 2024 for å mobilisere dei som står utanfor arbeidslivet og tilsette i privat og offentleg sektor til utdanning og kompetanseheving.

Forskingsbasert innovasjon

Ei avvikling av FORREGION vil få negative konsekvensar for små og mellomstore verksemder over hele landet.

FORREGION er eit målretta verkemiddel som hjelper bedrifter med å ta i bruk forsking i innovasjonsarbeid. Gjennom kompetansemeglarar får bedrifter rettleiing, hjelp til prosjektutvikling og kontakt med relevante forskingsmiljø. I 2024 fekk over 1700 bedrifter slik støtte, og nær 150 forprosjekt vart finansiert.

Ordninga er særleg viktig for små og mellomstore bedrifter i distrikta, som ofte manglar tilgang til forskingskompetanse. FORREGION bidreg til å mobilisere næringslivet, styrke samhandling mellom ulike verkemiddel og løyse ut større satsingar med finansiering frå Forskningsrådet, EU og privat kapital.

Fjellnettverket ber komiteen om å sikre vidareføring av FORREGION som eit effektivt verkemiddel for innovasjon og verdiskaping i heile landet.

Post 60 Kompetanse og arbeidskraft i distrikta.

Posten omfattar to ordningar: Tilskot til mobilisering til utdanning og kompetanseheving og Tilskot til studiesenter. Det er positivt at tilskot til utdanning gjennom studiesenter i distrikta er styrka. Dette gir fleire moglegheiter for desentralisert utdanning og kompetanseheving, og bidreg til å møte lokale behov for arbeidskraft. Samstundes er det foreslått å avvikle Tilskot til mobilisering til utdanning og kompetanseheving. Denne ordninga har vore forvalta av fylkeskommunane, og rapporteringa viser at midlane i hovudsak har gått til tiltak retta mot personar som står utanfor arbeidslivet. Eit godt eksempel er Trøndelag fylkeskommune, som har nytta støtta til å utvikle integreringstiltak og gi unge vaksne kompetanse som kvalifiserer dei for arbeid.

Ordninga har bidrege til å styrke regional koordinering og samarbeid mellom lokale aktørar. I Trøndelag er det etablert møteplassar og samarbeidsarenaer mellom NAV, næringslivet, vidaregåande skular, høgare yrkesfagleg utdanning, universiteta opplæringskontor og kommunar – med mål om å mobilisere fleire til utdanning og kompetanseutvikling.

Utanforskap blant unge er ei alvorleg samfunnsutfordring. Ifølgje regjeringa står om lag 100 000 unge utanfor arbeid og utdanning. Dette har store konsekvensar – både for den enkelte og for samfunnet som heilskap – i form av tapt verdiskaping, svekka livskvalitet og auka offentlege kostnader. Utfordringane er særleg store i distrikta, der tilgangen til utdanning, arbeid og støtteapparat er meir avgrensa. Dette understrekar behovet for målretta tiltak som mobiliserer unge til kompetanseutvikling og deltaking i arbeidslivet.

Fjellnettverket ber komiteen om å reversere kutta i  Tilskot til mobilisering til utdanning og kompetanseheving i distrikt. Tiltaket er investeringar i framtidig verdiskaping.

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO. Vi organiserer rundt 2.800 virksomheter med over 68.000 årsverk. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor.    

Norges står midt i en dobbel omstillingsutfordring. I tillegg til å omstille økonomien fra fossil til fornybar, må vi også utvikle nye samfunnsbærende næringer som gradvis kan ta over mens oljealderen går mot slutten. Draghirapporten advarer om at Europa er i ferd med å miste sin konkurransekraft, og med den evnen til å finansiere velferdsstater, opprettholde forsvarsevnen og bevare sin strategiske autonomi. Uten teknologisk lederskap blir Europa avhengig av andres innovasjon, kapital og sikkerhet.  

Norge er avhengig av noen få modne og råvarebaserte næringer med svak evne til å utvikle nye, samfunnsbærende vekstnæringer. Omstillingsbarometeret viser at Norge ligger betydelig bak våre nordiske naboer på alle de sentrale områdene som Draghi mener politikerne må prioritere for å styrke konkurransekraften: FoU, innovasjon, risikokapital, og teknologiutvikling.  

Statsbudsjettet for 2026 bør derfor markere et tydelig taktskifte. Norge trenger en helhetlig politikk for å styrke vår konkurransekraft gjennom satsing på forskning, innovasjon, digitalisering og kompetanse. 

Budsjettet må svare opp regjeringens egne mål og ambisjoner, fra bl.a. Digitaliseringsstrategien og Gründermeldingen. Vi opplever at regjeringen underprioriterer nødvendige omstillings- og digitaliseringsgrep i årets budsjettforslag. 

Det er viktig for fremtidens Norge at statsbudsjettet satser på tungregning, kvanteteknologi og andre nye muliggjørende teknologier. Det er bekymringsverdig at det ikke samtidig satses på innovasjonsvirkemidler som skal sikre at verdien av forskningen tas ut, skaper lønnsomme selskaper og arbeidsplasser i hele landet.  

Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling (KDD)  

Budsjettet inneholder forslag til flytting av oppdrag fra Siva til Innovasjon Norge. Abelia støtter hensiktsmessig forenkling, spissing og effektivisering av virkemiddelapparatets ordninger.  

Viser til høringsnotat fra FIN ifm avhending av Sivas eierskap i innovasjonsselskapene. 

Den foreslåtte dreiningen mot nasjonale gründerpotter er en positiv utvikling, der midler kanaliseres dit potensialet for innovasjon og vekst er størst. Samtidig reagerer vi sterkt på at satsning på nytt næringsliv slankes i samme pennestrøk over næringskomiteens poster gjennom kutt i gründertilskudd, risikolån, innovasjonskontrakter og miljøteknologiordning.  

Offentlig anskaffelser som motor for innovasjon og utvikling 

Det er av avgjørende betydning for samfunnet hvordan den offentlige innkjøpsmakten brukes for å oppnå mål om bærekraftig utvikling, næringsutvikling i hele landet og omstilling i både næringsliv og offentlig sektor. Innkjøpsmuskelen bør i større grad benyttes til å gi innovasjonsfremmende stimulans både for offentlig sektor og i private leverandørmarkeder.   

Det er behov for kraftigere innovasjonsfremmende satsning med det offentlige som krevende kunde, med tilhørende risikoavlastning.  Dette har de siste årene blitt kuttet i KDD-budsjettet. 

I 2026-budsjettet foreslås en halvering av enda et virkemiddel, Leverandørutviklingsprogrammet LUP, over næringskomiteens poster. Programmet stimulere til utvikling av små og mellomstore bedrifter som leverandører av innovative løsninger og produkter til det offentlige. LUP har tilstedeværelse i hele landet og er en viktig sparringspartner for fylker og kommuner. 

Kap. 553 post 69 Mobilisering til forskningsbasert innovasjon (KDD) 

Regjeringen foreslår å redusere bevilgningen til FORREGION med 60, 2 mill. kr. FORREGION gir bedrifter med liten, eller ingen erfaring med forskning støtte til for å teste ut samarbeid med forskningsmiljøer i sitt innovasjons- og omstillingsarbeid. Ordningen kan vise til gode resultater med økt deltakelse fra næringslivet i FoU-prosjekter over hele landet. Den er sentral for å kvalifisere bedrifter til andre prosjekter i Forskningsrådet eller EU. 

Dersom Norge skal nå målet om at næringslivets forskningsinnsats skal utgjøre 2 prosent innen 2030, er det avgjørende å ikke kutte mobiliseringsmidler til økt forskningsinnsats. Viser til innspill fra FFA for detaljer.  

Tiltak: Distriktsnæringlivets tilgang på forskningsbasert kunnskap styrkes ved å minimum opprettholde FORREGION på samme nivå som for 2025, prisjusteres til 62,5 mill kr i 2026. 

Kap. 553 Regional og distriktsutvikling post 74 Klynger og innovasjon (KDD) 

Klyngene trekkes frem som viktige for å nå regjeringens ambisjoner i ulike veikart og strategier siden de øker innovasjons- og omstillingstakten for næringslivet over hele landet. Abelia er bekymret over stadige kutt til klyngeprogrammet de siste årene.  

Gjennom delprogram for modne klynger, kunne klynger søke om prosjekter for omstilling av ulike industrier, skalering og eksport for å øke bedriftenes konkurransekraft. 

Tiltak: Bevilge 50 mill. kr. til delprogram for modne klynger 

Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet post 23 og 25 – Nasjonale fellesløsninger og medfinansieringsordningen for digitalisering 

Abelia er positive til opptrapping av midler til utvikling og forvaltning av de digitale fellesløsningene, både i lys av behovet for økt sikkerhet og videreutvikling av sentrale løsninger for offentlig sektor, næringslivet og samfunnet.  

Abelia er imidlertid skuffet over at medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter er foreslått nedjustert. Ordningen har siden oppstart bidratt med netto gevinster i offentlig sektor på over 1,3 mrd. kroner per år, og sikret at flere digitaliseringsprosjekter løses på tvers av sektorer og forvaltningsnivå.  

Digitaliseringsstrategien beskriver ordningen som “godt etablert og lite byråkratisk virkemiddel med mål om å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført, og regjeringen vil i strategien å styrke ordningen.” Etter en økning på 40 millioner i 2025, foreslås ordningen nå nedjustert til et nivå som er lavere enn før strategien kom.  

Tiltak: Opprettholde bevilgningen til medfinansieringsordningen på minimum samme nivå som 2025 

Kap. 1540 Digitaliseringsdirektoratet post 27 Tilsyn for universell utforming av IKT (DFD) 

Tillit og inkludering er avgjørende for å kunne gjennomføre effektiv digitalisering av offentlig sektor og for å sikre den enkeltes muligheter til å delta i arbeid og fritid i et digitalt samfunn. Tilsynet for universell utforming av IKT (UUtilsynet) har de siste årene opplevd økt behov for veiledning, og spørsmål til tilsynet har økt med 472% siden 2021.   

Tiltak: En moderat økning til tilsynet etter dialog om behov 

Kap. 1541 IT- og ekompolitikk post 60 Bredbåndsutbygging (DFD)  

Abelia er overrasket og skuffet over at midler til bredbåndsutbygging i områder hvor dette ikke er kommersielt mulig er kuttet med over 90%, fra 415 til 34 millioner. Kutt vil forsinke utbygging av bredbånd i distriktene betraktelig, og forsinke regjeringens målsetning om høyhastighets bredbånd til alle. 

Tiltak: Notifisere en ny støtteordning for bredbånd fra og med 2026 

Kap. 1543 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet post 70 Telesikkerhet og beredskap (DFD)  

Abelia støtter forslaget om større satsing på telesikkerhet og beredskap, og den foreslåtte økningen på 226 millioner. Vi har over tid påpekt at program for forsterket ekom må styrkes i takt med økt ekstremvær og geopolitisk uro. Vi er imidlertid overrrasket, gitt det drastiske kuttet i bredbåndsstøtteordningen, over at de samlede investeringene i ekominfrastrukturen reduseres.  

Godt utbygd kommunikasjonsinfrastruktur, også i områder uten høy befolkningstetthet, er en viktig del av det totale beredskapsbildet. Vi hadde forventet en prioritering av begge deler.  

Regjeringens forslag om å redusere kvoten for overføringsflyktninger til kun 100 personer i 2026 er dramatisk, og vil kunne få alvorlige konsekvenser for Norges evne til å beskytte mennesker som forfølges for sine ytringer. Forslaget kan i praksis føre til stans i et av Norges mest vellykkede og internasjonalt anerkjente tiltak for ytringsfrihet: fribyordningen.

Fribyordningen gjør det mulig for norske kommuner å gi opphold til forfulgte forfattere, journalister, kunstnere og menneskerettighetsforkjempere som risikerer fengsling, tortur eller død i sine hjemland som følge av ytringene sine. Gjennom det internasjonale nettverket ICORN inviterer norske kommuner truede ytrere og deres familie til å bo og arbeide trygt i byen. Ordningen blir i Norge fulgt opp av Norsk PEN, i nært samarbeid med ICORN og de 26 norske kommunene som er med i nettverket.

Fribyordningen bygger på et enkelt, men grunnleggende prinsipp: Noen må beskytte de som bruker ordet som våpen mot undertrykkelse. For at en fribyforfatter skal kunne komme til Norge, må det imidlertid finnes ledige plasser på den åpne delen av kvoten for overføringsflyktninger. Dette er ikke forenelig med regjeringens forslag om å redusere til kun 100 personer totalt i 2026.

Når kvoten blir for liten, får ikke norske kommuner mulighet til å invitere og ta imot nye fribyforfattere – uavhengig av kommunenes ønske eller vilje til å bidra. Allerede i 2025 har vi sett konsekvensene av en for lav kvote. Den åpne kvoten var fylt opp så tidlig som i mai, og flere kommuner som ønsket å gi beskyttelse til nye forfulgte ytrere, måtte derfor trekke tilbake invitasjonene sine. I 2025 har den totale kvoten vært på 500 personer, hvorav kun 50 åpne plasser – et rekordlavt nivå. Til sammenligning tok Norge imot 3 000 overføringsflyktninger så sent som i 2022.

Dersom kvoten for overføringsflyktninger nå kuttes til 100 personer, vil fribyordningen i praksis kunne stoppe helt opp. Dette vil bety at forfattere, journalister og kunstnere som i dag lever i skjul og er godkjent for relokalisering og beskyttelse gjennom fribynettverket, ikke lenger vil ha mulighet til å få trygghet i Norge – til tross for at norske kommuner står klare og ønsker å ta imot dem.

Forslaget innebærer også et tillitsbrudd overfor norske kommuner som, ofte tverrpolitisk, har besluttet å bli friby og som har satt av betydelige ressurser og lokalt engasjement til dette arbeidet. Kommunene har vist en imponerende vilje til å bidra – både for å styrke ytringsfriheten og for å fremme integrering og lokalt fellesskap. Siden Stavanger ble den første norske fribyen i 1996, har mer enn 120 forfulgte ytrere fra ca. 25 ulike land blitt invitert til en norsk friby. De fleste av disse er kommet til Norge sammen med nærmeste familie (ektefelle og barn). Dersom staten nå trekker tilbake selve forutsetningen for at kommunene skal kunne følge opp dette ansvaret, undergraves både engasjementet og den nasjonale troverdigheten i arbeidet med å beskytte forfulgte ytrere.

Fribyordningen har i rundt 30 år vært en av Norges mest vellykkede ordninger for å forene lokal integrering, internasjonal solidaritet og forsvar av ytringsfriheten. Den har gjort Norge til et symbol på trygghet for forfulgte skribenter, redaktører og kunstnere, og har styrket vårt internasjonale omdømme som en forkjemper for menneskerettigheter og demokrati. En videreføring av ordningen krever at den åpne kvoten for overføringsflyktninger opprettholdes på et nivå som gjør det mulig å beskytte truede ytrere i praksis.

Å svekke fribyordningen nå vil sende et alvorlig signal – både til norske kommuner og til ytrere i fare – om at Norge ikke lenger prioriterer dette arbeidet. I en tid der autoritære krefter styrker grepet og demokratiske stemmer trues til taushet, er det avgjørende at noen land holder døren åpen.

Alle fribyforfattere/-kunstnere som kommer til Norge, er individuelt forfulgt i sine hjemland på grunn av sitt profesjonelle arbeid som journalister, kunstnere, musikere, forfattere, osv. De er ofte profilerte personer som også er ekstra utsatt for transnasjonal forfølgelse. Det betyr at de heller ikke er trygge i hjemlandets nærområder. Gjennom sitt kritiske journalistiske eller akademiske arbeid, sine kunstneriske uttrykk som ofte utfordrer tradisjoner og religiøse normer, mobiliserer de til sosial og politisk forandring. Derfor er frie ytrere ofte de første ofrene for sensur og forfølgelse i en stadig mer totalitær verden.

Norge må ikke bli landet som vendte ryggen til de som bar demokratiets fakkel når mørket tetnet til. Dersom regjering og storting nå spenner bein på fribyordningen, svikter vi ikke bare modige internasjonale stemmer – vi svikter oss selv. Fribyordningen er et løfte om at ytringsfriheten skal forsvares i praksis, ikke bare i festtaler. Det løftet må holdes. Kvoten må økes, og vi har følgende tre forslag til vedtak (i prioritert rekkefølge):

1: Øk kvoten for overføringsflyktninger til Norge til minimum 1500 plasser og øk den åpne delkvoten til minimum 150. Antall mennesker på flukt på grunn av krig, forfølgelse og konflikter er på et rekordhøyt nivå på 123,2 millioner og behovet for beskyttelse og gjenbosetting stort. Kun 100 kvoteplasser som er foreslått, ligger langt under behovet som UNHCR har stipulert for Norge.

2: Øk dagens nivå på den «åpne delkvoten» uansett størrelse på den totale kvoten. Den åpne kvoten gir mulighet for å søke inn personer som ikke er bundet til land-kvoter, inkl. fra land hvor UNHCR ikke er representert. Å sikre en åpen kvote på minst 100 plasser vil gjøre at fribyarbeidet kan fortsette.

3: Sikre en delkvote til fribyarbeidet på minimum 50 plasser årlig. Blir det ingen økning i kvoten eller den åpne delkvoten for overføringsflyktninger, ber vi om at det bevares en delkvote til fribyarbeidet på minimum 50 plasser årlig.

Følgende kommuner i Norge er medlemmer av det internasjonale fribynettverket per i dag:
Alta, Asker, Bergen, Bodø, Fredrikstad, Frogn, Færder, Harstad, Haugesund, Horten, Kristiansand, Larvik, Levanger, Lillehammer, Midt-Telemark, Nesodden, Oslo, Porsgrunn, Sandefjord, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tokke, Tromsø, Trondheim og Tønsberg. I tillegg er Vestfold fylkeskommune og Telemark fylkeskommuner medlemmer i ICORN

Høringsnotat til Stortingets Kommunal- og forvaltningskomité - 2025

Prop. 1 S (2025-2026) – Statsbudsjettet 2026

572 Rammetilskot til fylkeskommunar, post 60 Overføring til kommunesektoren og beregningsteknisk dokumentasjon (Grønt hefte) i inntektssystemet til fylkeskommuner

Kommunesektoren mv. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner og Tabell C-k Saker med særskild fordeling for fylkeskommunane 2026

Riks- og fylkesvegene er våre helt sentrale framføringsårer. Ras og skred skjer uavhengig av om det er fredstid, kriser eller krig. Selv om transportbehovet er ulikt, må det likevel legges til grunn at vegnettet skal være åpent og trygt å ferdes på. Vi må legge til rette for åpen ferdsel om det er hverdagslogistikk, ekstremvær eller evakuering. Uten fungerende veier kan vi risikere at krisen vi står i blir enda større. I den sammenhengen er det også god grunn til å minne om fylkesvegnettet sin viktige beredskapsfunksjon.

Vi har et enormt etterslep på skredsikring av vegene i Norge. Rasfarlige veger preger lokalsamfunnene, og kommunene står fremst når det gjelder å sikre liv og helse. Mange skredpunkt er godt kjent, men vi opplever i økende grad at det raser på nye steder.

Nivået på midler til skredsikring holder ikke tritt med de økte utfordringen vi har med ras og skred blant annet som følge av mer ekstremvær. Skredsikring, forebygging mot ekstremvær og naturfarer som ras og flom er klimatilpasning i praksis.

Behov for et taktskrifte

Regjeringen foreslår for 2026 å bevilge 1,041 milliard kroner som rammetilskudd til fylkeskommunenes skredsikringsarbeid på fylkesvegene. Dette er ikke en styrket satsing! Rammetilskuddet hensyntar verken prisstigningen innenfor bygging av veganlegg, eller økt naturfare som følge av klimaendringene.

Det er kartlagt et behov på 96 milliarder kroner for å rassikre riks- og fylkesvegene i Norge, med 35 mrd. til riksveinettet og 61 mrd. til fylkesvegnettet.

Rammen til rassikring på fylkesveg er i praksis bare blitt prisjustert. Noe som betyr at vi får mindre til rassikring når prisstigningen på veibygg i prosjektene er så høye.

Prisøkningen på veianlegg har vært om lag 10 prosent høyere enn utviklingen i konsumprisindeksen fra 2021 til 2024. Det betyr at i et prosjekt til 1 milliard kr. så vil 100 millioner kr ikke bli dekket dersom det bare blir kompensert med konsumprisindeksen. Vi må forholde oss til de reelle byggekostnadene i et prosjekt, noe som i praksis betyr at vi får gjennomført færre tiltak.  

Nasjonal rassikringsgruppe vil også peke på at det er viktig at arbeidet og bevilgningene til rassikring blir synlig uavhengig av vegnett. Bevilgninger til skredsikring av riksveger er ikke lenger sporbare i og med at post 31 «skredsikring» er fjernet i budsjettene. Dette er en stor svakhet.

Stimuler til bruk og utvikling av ny teknologi

Ny teknologi innenfor skredsikring kan gi samfunnet mer sikkerhet for pengene, og få flere skredpunkt ned på et mer akseptabelt nivå. Det ligger både forutsigbarhet og innsparinger i dagens teknologi, og dette bør videreutvikles. NTP-utredningene viste at det er et besparelsespotensiale på over 20 % - over 20 milliarder kroner dersom vi tar i bruk ny teknologi som digitale løsninger, skredkontrollanlegg og varsling.

Nasjonal rassikringsgruppe står fast ved sitt forslag om en statlig incentivordning som innebærer at Staten minimum dekker 50 % av grunninvesteringen for sikringstiltaket, og 50 % av driftskostnadene de første 10-15 årene. Ut fra dette bør det derfor settes av en årlig pott på 500 mill. kr til formålet, som kommer i tillegg til de ordinære skredsikringsmidlene.

«Sikker veg skal være en prioritert oppgave – ikke en ekstraservice»

Nasjonal rassikringsgruppe gjentar kravet om en opptrappingsplan for rassikring med særskilt fokus på det skredproblemene langs fylkesvegene. Målet er to milliarder kroner mer per år til rassikring av fylkesvegene fra neste års statsbudsjett, og samme satsing må gjøres for riksveiene.

Det haster å sikre riks- og fylkesvegene våre, og vi håper at flertallet på Stortinget ser alvoret og vil handle.

Leder av Nasjonal rassikringsgruppe, Randi Walderhaug Frisvoll

27. oktober 2025

 Budsjettkapittel 571/572 – Rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner   

Kommunesektoren står overfor store og voksende oppgaver. Stadig flere eldre og færre i yrkesaktiv alder vil gå ut over kommunenes evne til å levere lovpålagte tjenester, spesielt i distriktskommuner med lav tilgang på arbeidskraft. 

Mangel på kapasitet og kompetanse påvirker kommunenes evne til å løse grunnleggende oppgaver og tjenester, muligheten til utvikling og omstilling, og evnen til å ivareta rollen som samfunnsutvikler. Mange kommuner har allerede store utfordringer med å rekruttere ansatte og har mangel på kompetanse i sin kommune. For å kunne levere bedre tjenester til innbyggerne, er det nødvendig med kontinuerlig kompetanseutvikling blant ansatte i offentlig sektor. Livslang læring er essensielt for å sikre at arbeidsstyrken kan tilpasse seg endringer i arbeidsmarkedet gjennom hele yrkeskarrieren. For å utnytte nye digitale verktøy og løsninger, er det nødvendig med både grunnleggende og avansert digital kompetanse.  

Regjeringen foreslår 1,3 milliarder i økte inntekter for hele kommunesektoren, etter at merkostnader til befolkningsendring og pensjon er dekket. I realiteten er denne 232 kroner per innbygger. 

Kommune-Norge trenger realistiske budsjetter som gir dem handlingsrom til å levere både lovpålagte og andre nødvendige tjenester til innbyggerne. Årets og de siste års budsjetter har ført til at kommunene har kuttet og kutter alt de kan i ikke-lovpålagte tjenester, som særlig rammer psykisk helse, fritidstilbud til unge, og sosiale tjenester. Dette er forebyggende tjenester, og når det kuttes i disse vil kostnaden komme tilbake i de lovpålagte tjenestene senere. 

Kommunalt ansatte, særlig innen helse- og sosialtjenesten fortsetter å ha det høyeste sykefraværet i landet. Tillitsvalgte rapporterer tilbake til oss om nedskjæringer og omorganiseringer som rammer tjenestene og kvaliteten. Samtidig merkes det at belastningen og dermed sykefraværet fortsatt er høyt. Bildet av kommunenes økonomi og handlingsrom er mer variert enn det som kommer fram i proposisjonen.  

Sats på kompetanse, oppgavedeling og heltid  

For å levere gode kommunale tjenestene under disse forutsetningene er det behov for en bedre organisering av kommunen, fra overordnet struktur til arbeidsflyt i det enkelte team. For å levere gode tjenester til flere brukere med færre ansatte er det behov for en storstilt satsing på kompetanse i kommunesektoren. En kompetansereform som løfter store grupper ansatte sammen vil gjøre dem i stand til, på lokalt nivå, å finne nye og mer effektive måter å organisere og gjennomføre arbeidet på.  

Når ansatte på alle nivåer får fordypet kompetanse innen eget fagfelt, innen ny teknologi og innen planlegging og organisering, er de både alene og sammen bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer og bidra til å utvikle løsninger som styrker kommunesektoren.  

En satsing på heltidskultur, god oppgavedeling mellom yrkesgruppene og kompetanseutvikling hos de ansatte vil gi bedre arbeidsmiljø med lavere sykefravær og høyere kvalitet på de offentlige tjenestene. Men det krever et budsjett med rom for å satse og for å prøve ut nye ordninger. 

Utdanningssektoren må involveres  

Selv om ingen kommuner er like, har mange de samme utfordringene. Et godt samarbeid mellom kommunesektoren og utdanningssektoren vil avdekke hvilke kompetansebehov som er mest fremtredende og hvor det vil være mulig å planlegge programmer på fylkes- eller regionsnivå. For de gruppene Delta organiserer vil i utgangspunktet tiltak på fagskolenivå innen teknologi- og helsefag kunne bidra til at de raskt kan løse flere oppgaver og på et høyere nivå i dag.  

Oppgavedeling  

Faglig kvalitet og kompetanse er nøkkelen til gode offentlige tjenester. Tverrfaglighet og hensiktsmessig oppgavedeling bidrar til mer kvalitet, mer effektiv oppgaveløsing og bærekraftige endringer. Ulike yrkesgrupper og arbeidstakere må få realisert sin kompetanse til beste for virksomhetenes helhetlige mål og resultater. Det innebærer å bruke rett person og rett kompetanse på rett plass.   

Særlig i kommunesektoren, med mangel på arbeidskraft, er det nødvendig å legge til rette for bedre oppgavedeling. Gjennomgående arbeid å heve kompetanse hos de ansatte på alle nivåer legger forholdene bedre til rette for å jobbe med oppgavedeling og bedre utnytting av de menneskelige ressursene.   

Behov for særskilt finansiering av en kompetansereform  

Kommunenes utfordringer med demografi og få ansatte kan ikke løses med penger når de ekstra arbeidstakerne ikke finnes. Å satse på de ansatte man har og å sette dem i stand til å løse nye og flere oppgaver, derimot, er mulig med penger.  

Rammevilkårene for kommuneøkonomien er avgjørende for å rekruttere, mobilisere og beholde viktig fagkompetanse i hele og faste stillinger. Skal kommunene rustes til omstilling for å møte demografiendringer, teknologiutviklingen og det grønne skiftet må kommunene ha rammebetingelser som gir rom til arbeid med oppgavedeling.   

Det er avgjørende at kommunene settes i stand til å møte de store utfordringene de står foran. Da må kommuneøkonomien være solid. Hverdagen i mange kommuner er krevende, og det vil den fortsatt være med regjeringens opplegg.    

Delta forventet en klar styrking av kommuneøkonomien. Regjeringens forslag er ikke i nærheten av å være tilstrekkelig. Kommunene trenger økt økonomisk handlingsrom for å utvikle gode nok tjenester og være attraktive i kampen om arbeidskraften.   

I tillegg til en øking av den generelle rammen er det nødvendig at det settes av betydelig statlige midler for en helhetlig kompetansereform i kommunal sektor.     

Dette er Delta  

Arbeidstakerorganisasjonen Delta er den eneste partipolitisk uavhengige breddeorganisasjonen for ansatte i offentlig tjenesteyting, har over 100.000 medlemmer og er det største forbundet i YS.  

Delta har medlemmer som representerer mange yrkesgrupper og fagfelt i virksomheter som løser viktige samfunnsoppgaver. Vi organiserer ansatte i både offentlige, ideelle og private virksomheter som yter tjenester som er regulert av det offentlige. Delta har løsningsorienterte tillitsvalgte som ønsker å bidra til omstilling og videreutvikling av tjenestetilbudet til innbyggerne.  

Kontaktinformasjon:  

Forbundsleder Trond Ellefsen trond.ellefsen@delta.no tlf. 920 37 770 

Spesialrådgiver Øystein Hom-Haagensen oystein.holm-haagensen@delta.no tlf. 928 17 725  

I løpet av det siste året har vi sett hvordan utviklingen av digital teknologi og KI endrer grunnleggende maktforhold globalt. Vi har sett økende desinformasjon, manipulasjon av demokratier, et nytt digitalt våpenkappløp og en stadig sterkere konsentrasjon av økonomisk og politisk makt hos et fåtall teknologigiganter. Deres forretningsmodeller bygger på overvåking, datainnsamling og avhengighet – og truer nasjonal suverenitet, personvern og menneskerettigheter. Likevel drøftes ikke dette i det hele tatt i digitaliseringskapitlene i statsbudsjettet. Budsjettet viderefører – og til dels forsterker – et ensidig fokus på innføring av ny teknologi, uten å ta høyde for de mange utfordringene som følger med.

Vi står overfor en svært kompleks situasjon. Likevel velger regjeringen å se bort fra det helhetlige bildet. Regjeringens tunnelsyn måler utelukkende teknologiens verdi i produktivitet og effektivisering. Dette er ikke bare uttrykk for manglende forståelse – det er uansvarlig politikk som setter samfunnet i fare. Stortinget bør ta ansvar for å sikre en mer demokratisk styring av digitaliseringen.

1. Trygg styring betyr suverenitet

Norge risikerer i denne situasjonen å miste kontrollen over både data, infrastruktur og beslutningsprosesser. Digital suverenitet må derfor bli hovedmålet for Norges digitaliseringsstrategi. Det er det viktigste politiske grepet Stortinget kan ta for å endre kurs og trygge landet i en tid der digitale infrastrukturer er like strategiske som energi og forsvar.

Andre europeiske land, som vår nabo Danmark, har allerede reagert politisk med konkrete tiltak for å redusere landenes avhengighet av store teknologiselskaper. De tar i bruk alternative løsninger som også bidrar til utviklingen av lokal digital sektor. I Tyskland er det opprettet et eget direktorat for digital suverenitet som både gir faglige råd til regjeringen og tilbyr støtte til sivilsamfunnet og næringslivet.

I EU har både Europaparlamentet og Kommisjonen tydelig fastslått at digital suverenitet er et hovedmål for Europas digitale strategi. Dette prinsippet ligger som en rød tråd i EUs arbeid for mer regulering og demokratisk kontroll over teknologigigantene. Men til tross for at Norge i stor grad henter sin digitaliseringspolitikk fra EU, glimrer begrepet digital suverenitet med sitt fravær i den politiske redegjørelsen i statsbudsjettet.

At hovedmålet for norsk digitaliseringspolitikk er å bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, og at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke KI innen 2026, viser regjeringens manglende forståelse av landets politiske behov i møte med denne teknologiske utviklingen. Det er både meningsløst og uforsvarlig å sette et prosentmål for innføringen av en ny teknologi. KI kan, når det brukes riktig, være et nyttig verktøy, men brukt feil kan det gjøre stor skade.

Regjeringen må slutte å omtale digitalisering kun som et teknisk verktøy, og behandle det som et spørsmål om makt og demokratisk ansvar. Digital suverenitet bør derfor fastsettes som et overordnet mål i landets digitaliseringsstrategi.

Forslag til merknader:

• Stortinget ber regjeringen starte en revisjon av digitaliseringsstrategien, i dialog med relevante samfunnsaktører, med mål om å gjøre digital suverenitet til strategiens overordnede mål og premiss for samordning av digitaliseringspolitikken.
• Stortinget ber regjeringen utrede etableringen av et nasjonalt kompetanseorgan for digital suverenitet, etter modell av Tysklands “Sovereign Tech Agency”, med formål å styrke både landets politiske og tekniske kompetanse, og legge til rette for utvikling av nasjonale, åpne og uavhengige digitale løsninger.

2. Digitaliseringspolitikken mangler et demokratisk kompass

Digitalisering påvirker alle deler av samfunnet – fra arbeidsliv og utdanning til ytringsfrihet og menneskerettigheter – og kan derfor ikke overlates til teknologer og teknologiselskaper alene. Når digital teknologi og kunstig intelligens styrer alt fra nyhetsstrømmer til arbeidsprosesser, handler dette ikke lenger om IT-politikk; det handler om samfunnets ryggrad.

Derfor forutsetter en trygg og bærekraftig digitaliseringspolitikk en bred, kunnskapsbasert og demokratisk samtale. I dag mangler vi en slik debatt, der samfunnsengasjerte aktører kan løfte spørsmål om folks rettigheter og fellesskapets interesser. Når regjeringen fortsatt reduserer digitalisering og KI til et rent produktivitetsverktøy, skyves de grunnleggende politiske spørsmålene om hvilket digitalt samfunn vi ønsker, ut av debatten.

Økt produktivitet og effektivisering er det ingen som motsetter seg, men en politikk drevet utelukkende av naiv teknologioptimisme og markedshype, mislykkes i møte med dagens geopolitiske realiteter. Kritiske perspektiver og folks bekymringer blir oversett – eller drukner i hastverksforslag som ikke lar seg gjennomføre. Når digitaliseringspolitikk utvikles med sivilsamfunnet som tilskuere, overlates fremtiden vår til algoritmene – uten at noen stiller spørsmål ved hvem som skriver dem.  Spørsmål om menneskerettigheter, bærekraft og demokrati får ikke plass i politikken.

Samtidig har teknologigigantene verdens mest innflytelsesrike lobbyapparat, noe som skaper en demokratisk ubalanse – også her i Norge. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet burde ta ansvar for å motvirke denne ubalansen i utformingen av norsk digitaliseringspolitikk.

I stedet ser vi det motsatte: mens teknologigigantene er representert i nesten hvert eneste utvalg, får sivilsamfunnet sjelden plass. Det mangler møteplasser der alle stemmer kan høres, og det finnes ingen ordninger som styrker sivilsamfunnets demokratiske rolle på dette området.

Forslag til merknader:

• Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for inkludering av sivilsamfunnet i utviklingen av digitaliseringspolitikken. Representanter fra relevante sivilsamfunnsaktører, bruker- og arbeidstakerorganisasjoner må få plass i de ulike organene som opprettes for utvikling av denne politikken. Gjennomføring av et norsk kapittel av Internet Governance Forum (IGF) bør vurderes som del av dialogstrategien.
• Stortinget ber regjeringen opprette en støtteordning under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet for sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med digitalisering og KI, med formål å styrke offentlig debatt, øke digital kompetanse og sikre demokratisk deltakelse i utviklingen av digitaliseringspolitikken.

3. Oppfølgingssaker:

3.1. Forbud mot utvinning av kryptovaluta (jmf Vedtak nr. 718, 6. juni 2024)

Regjeringen legger til grunn at utvinning av kryptovaluta kan begrenses gjennom arealplaner for datasentre. Dette fremstår som et lite målrettet virkemiddel. En høy særavgift på utvinning av kryptovaluta vil være et mer effektivt og rettferdig tiltak. En slik avgift vil begrense omfanget av aktiviteten i Norge og bidra til at eventuelle gevinster tilfaller fellesskapet.

Forslag til merknad:

Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre en høy særavgift på utvinning av kryptovaluta, med formål å begrense omfanget av denne virksomheten i Norge og sikre at eventuelle inntekter tilfaller fellesskapet.

3.2. Konsekvenser ved norsk forbud mot atferdsbasert reklame (jmf Vedtak nr. 196, 12. desember 2022)

Med innføringen av DSA i Norge, samt en rekke rettsavgjørelser i EU-land de siste to årene, er det nå tydelig at lovverket setter klare begrensninger på atferdsbasert reklame. Likevel ser vi at særlig de største teknologiselskapene, som Meta og Google, ikke retter seg etter regelverket eller finner smutthull for å omgå det. Dette undergraver både rettssikkerhet og demokratisk kontroll. En tydeligere håndheving av eksisterende lover må derfor være første steg for å beskytte befolkningen mot manipulerende forretningsmodeller.

Forslag til merknad:

Stortinget ber regjeringen styrke Datatilsynets og Forbrukertilsynets arbeid med å håndheve eksisterende regelverk knyttet til atferdsbasert reklame.

Takk for muligheten til å komme med innspill. I dette høringsinnspillet viser vi til forslag til statsbudsjett fra Justis- og beredskapsdepartementet og fra Kommunal- og moderniseringsarrangementet.  

Vårt forslag vil primært fokusere på to ting: Det ene er kvoteflyktninger, og det andre er tiltak for å håndtere de menneskerettslige utfordringene av datagigantenes forretningsmodell.  

Justis- og beredskapsdepartementets budsjettforslag kap. 490, post 73 og post 75, kap. 3490 post 03 og 06 m. fl. overføringsflyktninger og anna myndighetsstyrt overføring av personer på flukt.

Regjeringens forslag om å kutte antallet kvoteflyktninger til rekordlave 100 for 2026 er et svik mot verdens mest sårbare og forfulgte. 

I en verden med rekordmange flyktninger er dette kuttet dypt usolidarisk. Kvotesystemet er en av få ordnede og rettferdige måter å gi beskyttelse til de mest utsatte, og de er helt avhengig av at stater som Norge tar ansvar. Når Norge går fra 3000 kvoteflyktninger til bare 100 på få år, sender det et signal om at vi ikke lenger står sammen med verdenssamfunnet i å løse en av vår tids største humanitære kriser.  

Denne ordningen sørger for beskyttelse til de flyktningene som trenger det aller mest, inkludert barn og kvinner fra konfliktområder strandet i overfylte FNs flyktningleirer- også medisinsk evakuering av pasienter og pårørende fra Gaza har blitt dekket over denne ordningen.  For at ordningen skal fungere globalt, må Norge ta sin del. 

Høykommissæren for flyktninger mener at Norges rettferdige andel ville være en kvote på 5000. Vi anbefaler at enhver kvote bør ta sikte på å nærme seg dette nivået. 

Kuttet er nå så stort at Norge ikke lenger vil kunne ta i mot og gi beskyttelse til menneskerettsforsvarere som trenger det akutt.  På Utenriksdepartementets side heter det at “Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er en prioritering i Norges internasjonale menneskerettighetspolitikk.”  Å kutte kvoten som også vil stenge denne gruppa ute er ikke i tråd med denne ambisjonen.  Mens autoritære praksiser øker i rekordfart, stenger Norge nok en dør menneskerettighetsforsvarere - som står i førstelinjen for å forsvare menneskerettighetene. Forslaget er et direkte angrep på Norges rolle som trygg havn for menneskerettighetsforsvarere. Kuttet truer den unike Friby-ordningen og fjerner muligheten for å hente mennesker med akutt behov for beskyttelse. Amnesty og andre organisasjoner har de siste årene benyttet seg av denne ordningen og  lykkes med å få truede menneskerettighetsforkjempere, advokater, journalister og skribenter fra land som Iran, Afghanistan, Gaza og Russland ut raskt takket være ordningen. Den redder liv - og gir mulighet til å fortsette kampen utenfor eget hjemland. 

Når kvoten kuttes til et nivå som i praksis gjør det umulig å prioritere disse gruppene, sender det et politisk signal globalt.  

Det står ikke i samsvar med Norges ledende rolle i beskyttelsen av menneskerettighetsforkjempere internasjonalt.  

Amnesty oppfordrer Stortinget til å reversere kuttene og sikre at Norge fortsatt tar imot menneskerettighetsforkjempere og andre sårbare grupper gjennom kvotesystemet i tråd med FNs anbefaling.  

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets budsjettforslag kap. 1550: Datatilsynet  

Amnesty International er bekymret for datagigantenes konstante overvåkning av menneskers aktivitet på nett. Facebook, Google, TikTok og andre datagiganter har en forretningsmodell og virksomhet som undergraver en rekke menneskerettigheter, blant annet retten til privatliv, ytringsfrihet og frihet fra diskriminering. Fremover kommer det også flere nye EU-regelverk som omhandler regulering av teknologi. Det er avgjørende at de relevante tilsynsorganene har tilstrekkelig ressurser for å føre effektivt tilsyn.  

Bevilgninger til Datatilsynet omtales i Kap 1550 i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets budsjettforslag. Forslaget innebærer en økning på i overkant av 6,6 millioner. Det er bra med en økning, men vi mener at bevilgningen bør økes med 20 millioner for å kunne ivareta de komplekse og økende oppgavene tilsynet skal forvalte fremover.  

Amnesty Internasjonal foreslår derfor følgende økning i Kap 1550 Datatilsynet, post 1 Driftsutgifter:     

Styrke Datatilsynets bevilgning med 20 millioner slik at de har tilstrekkelige ressurser til å beskytte norske internettbrukere mot uønsket overvåkning, påvirkning og manipulasjon, i tråd med norske lover og internasjonale menneskerettighetsstandarder.  

Norsk bibliotekforening organiserer folkebibliotek, skolebibliotek og fag- og forskningsbibliotek over hele landet. Bibliotek står i en særstilling som en del av den demokratiske grunnmuren. De sikrer tilgang til kunnskap, lesing og læring gjennom hele livet, og er viktige for å bygge gode lokalsamfunn over hele landet.

Kommunerammer og presset økonomi

Bruk folkebibliotekenes infrastruktur

Folkebibliotekloven slår fast at det skal være et folkebibliotek i hver kommune (§4). Det er dermed en helt unik sjanse til å bruke en arena som har som har demokrati, møteplass, kunnskap og lesing i sine kjerneoppgaver og kompetanse. Dette er også de verdiene som sikrer gode lokalsamfunn, og som står på spill akkurat nå.

Vår oppfordring er derfor: Sørg for at tilbudet opprettholdes og styrkes, ikke kuttes.

Folkebibliotekene er presset

Lørenskog kommune foreslår blant annet å kutte åpningstider på biblioteket fra syv til to dager i uken, Lillehammer bibliotek har fått 22,77% kutt, og Deichman vurderer å stenge meråpent-tilbudet. Konsekvensene vil være store både på kort og på lang sikt. Rapporten "Samfunnsverdien av et folkebibliotek" (2025) viser at biblioteket skaper samfunnsverdi tilsvarende åtte kroner for hver krone kommunen investerer.

Folkebibliotekene løser mange oppgaver lokalt

Det er lenge siden bibliotekene kun dreide seg om lesing og bøker. Kompetansen, oppgavene og rollene til folkebiblioteket er sammensatte, og mange steder en av de viktige bærebjelkene i lokalsamfunnet. Folkebibliotekene gjennomfører en rekke andre oppgaver, enten gjennom å få tillagt nye oppgaver (som servicetorg, billettkontor, utlånssentral osv), eller som følge av at andre tilbud stenger ned eller digitaliseres (banker, NAV-kontor, andre offentlige etater osv).

Bibliotek er tidig innsats og forebygging

Folkebibliotekene står i en særstilling i å kunne jobbe tverrsektorielt og helhetlig. Bibliotekene bidrar innen mange ulike områder, har høy grad av tillit, og kan være en nøkkelfaktor som jobber på tvers i lokalmiljøene.

Økt bruk og etterspørsel, men kutt i budsjetter

Statistikken fra 2024 viser at norske folkebibliotek nå har det høyest registrerte antall besøk, utlån og arrangementer. Bibliotektilbudet er viktig, ønsket, og brukes. Men 44% av kommuner kutter i kulturbudsjetter. Antall årsverk pr innbygger i folkebibliotek går nedover. Det er færre ansatte til å løse flere oppgaver samtidig som det er flere besøkende i norske folkebibliotek. Det går ikke opp.

Høye ambisjoner, men svakt mottakerapparat

Til tross for høye statlige ambisjoner innen lesing, beredskap, ytringsfrihet og kildekritikk, står institusjonene som skal utføre oppgavene der folk bor, med lite kraft eller verktøy til å gjennomføre politikken.

Forslag: Svensk biblioteksatsing som eksempel

Satsingen «Stärkta bibliotek» i Sverige baserte seg på en forståelse av at det er behov for statlig støtte til folkebibliotek, og utviklet en ordning der stat, region og kommune samarbeidet om å løfte folkebibliotekene, og satte av 150 millioner i 2021, samme sum i 2022 og 75 millioner i 2023 som en nedtrapping. En rapport viser at ordningen har økt kapasitet og vært metodeutviklende, og bibliotekene er fornøyde med innretningen fordi det viser en statlig ambisjon, samtidig som lokal og kommunal handlefrihet ivaretas.

Midlertidig tilskuddsordning for folkebibliotek til drift og investeringer

Vi inviterer staten til å være med på en dugnad inspirert av denne ordningen. Det er nødvendig for at bibliotekene skal kunne gjøre jobben sin i lokalsamfunnet med både kunnskapsformidling, være møteplass, formidle litteratur og spre leseglede, være beredskap- og trygghetspunkt, løse utfordringer knyttet til integrering og ytringsfrihet, bekjempe digitalt utenforskap og ensomhet, i tillegg til alt annet.

Forslag til merknad: Komiteen foreslår å etablere en midlertidig tilskuddsordning på 150 mill. kr. årlig for å styrke folkebibliotek i kommunene. Ordningen skal være søknadsbasert.

Kap. 553 Regional- og distriktsutvikling

Post 60 Kompetanse og arbeidskraft i distrikta

Desentralisert og fleksibel utdanning tilrettelegger studier slik at flere gis mulighet til å ta utdanning uavhengig av bosted og livssituasjon. Ordningen skal bedre tilgangen til kompetent arbeidskraft i distriktene og forvaltes fra 2025 av fylkeskommunene. Studiesentre søker tilskuddsmidler for å bidra til at utdanningen blir gjennomførbar for studentene som ikke er på campus.

Tilgjengelig og gjennomførbar utdanning

Universitets- og høyskolebibliotek jobber hver dag med veiledning, kildekritikk, informasjonstjenester, kurs i søk og referanser, og andre tilbud som studenter trenger for å komme trygt gjennom et studieløp. Dette må også desentralisert utdanning tilby.

Samarbeid om ressurser

Studenter oppsøker ofte det biblioteket som ligger nærmest, uavhengig av type bibliotek. Studenter i desentralisert utdanning har store variasjoner i alder, bakgrunn, digitale ferdigheter og studienivå. Prosjektet  Studenttjenester i folkebibliotek på Senja har fått varige endringer for sine studenter og er et prosjekt til etterfølgelse. Folkebibliotek finnes i alle kommuner og studiesentrene må oppfordres til å samarbeide sine lokale folkebibliotek for å utnytte ressursene på en bedre måte. 

Forslag til merknad: Komiteen oppfordrer fylkeskommunene til å øke samarbeidet mellom studiesentrene med lokale folkebibliotek om tilrettelegging for studenttjenester lokalt og at forvaltningen av tilskuddsmidlene prioriteres til studiesenter som vil samarbeide med folkebibliotek.

Post 64 Pilot nærtenestesenter

Vi viser til piloten som skal «prøve ut ulike modellar for korleis statlege publikumstenester kan gjerast tilgjengelege i område der innbyggarane har lang reiseveg til slike tenester.» Vi støtter tiltak som klarer å se flere offentlige tilbud i sammenheng. Piloten avsluttes i 2026, mens sluttrapport skal leveres i juni 2027. Vi oppfordrer til at tilbud som dette videreføres og ikke avsluttes før evaluering er gjennomført. Resultatet kan bli økt press og dårligere tilbud på bibliotek, som mange steder er et av få åpne publikumssteder.

Innledende kommentarer

Autismeforeningen i Norge (AiN) takker for muligheten til å gi innspill til høring om Statsbudsjettet 2026, ref. kapitlene tildelt kommunal- og forvaltningskomiteen. Foreningen er en landsdekkende interesseorganisasjon som representerer personer med autismespekterdiagnoser (ASD), deres familier og pårørende. Vårt formål er å fremme rettigheter, levekår og inkludering for personer med ASD.

Det er en kjent sak at kommunene har fått stadig nye ansvarsområder pålagt ved lov, uten at bevilgningene øker i takt med økt ansvar, samt den generelle kostnadsveksten. Den pressede kommuneøkonomien tvinger frem prioriteringer som skaper store forskjeller mellom kommunene, og som setter flere av kommunens tilbud til sårbare grupper - som helse- og omsorgstilbudene til personer med autisme - i fare for kutt.

Det er derfor bekymringsfullt at årets statsbudsjett fortsatt legger stramme rammer på kommunenes økonomi, og dermed setter ytterligere press på mange viktige tjenester for våre medlemmer, som tilpassede boløsninger, BPA, psykisk helsehjelp, spesialpedagogiske tilbud i skole og barnehager og tilrettelagte fritidsaktiviteter. 

Økonomiske rammer og press på tjenester (kap. 571)

Regjeringens forslag til årets statsbudsjett legger opp til en viss realvekst i kommunenes frie inntekter (kap. 571). Likevel melder KS og mange kommuner om et økonomisk etterslep langt høyere enn bevilgningene - fortsatt trang økonomi og dermed stor usikkerhet knyttet til evnen til å opprettholde tjenester for personer med autisme. Dette rammer særlig tjenester som krever kontinuitet, trygghet og god kompetanse, slik som oppfølging i bolig og avlastning for familier med autistiske barn.

Ressurskrevende spesialtilbud er ofte blant det første som nedprioriteres i trange budsjetter. Det er derfor viktig at regjeringen øremerker en andel av statsbudsjettets midler til tjenester for personer med autisme. Dette for å sikre at tilbudene for sårbare grupper, som f.eks. BPA og spesialtilbud innen fritid og utdanning, opprettholdes selv under stram økonomi.

Bostøtte og selvstendige boløsninger (kap. 581)

Flere kommuner mangler ressurser til å tilby tilpassede botilbud for personer med ASD, slik at mange må bo hjemme hos foreldre eller i institusjonslignende boliger fremfor selvstendige boløsninger. Med rett tilrettelegging og oppfølging vil mange med autisme kunne oppnå mestring, god selvstendighet og livskvalitet i egen bosituasjon. Dette krever imidlertid øremerkede midler og en tydelig nasjonal strategi på området, noe brukermiljøene har etterspurt i lang tid. 

Videre har mange autister med lav inntekt eller uføretrygd fått en strammere økonomi som følge av høy prisvekst. Det er derfor skremmende at regjeringen ikke har prioritert tiltak som økninger i bostøtten eller justering av boutgiftstaket, som ville styrket situasjonen for autister med svak økonomi.

Ressurskrevende tjenester og toppfinansieringsordningen (kap. 575)

Det er i dag store forskjeller mellom kommunene i kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene som tilbys personer med behov for omfattende støtte, slik som personer med psykisk utviklingshemming eller nedsatt funksjonsevne.

Det er derfor svært bekymringsfullt at regjeringen også i år hever innslagspunktet for toppfinansieringen av ressurskrevende tjenester. Dette innebærer at kommunene må dekke en større del av utgiftene til tjenester for personer med omfattende behov før staten refunderer kostnadene, noe som legger ytterligere press på kommunale tilbud i en tid med stramme kommuneøkonomier. Vi frykter at dette vil gå utover viktige tjenester for personer med autisme, som er avhengig av trygghet, kontinuitet, god fagkompetanse og tilstrekkelige ressurser for å sikre deres oppfølging. Vi er redd for at dette medfører sammenslåing av tiltak for flere med komorbide lidelser som ikke passer sammen, og at det medfører en utrygghet og stress som i verste fall medfører en forverring av den psykiske helsen.

Avsluttende kommentarer

Avslutningsvis vil vi løfte frem et par punkter som vi mener bør få mer oppmerksomhet i det videre budsjettarbeidet.

Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er i dag for lite tilpasset autismegruppen, grunnet lav kompetanse på diagnosen. Det bevilges også for få ressurser til ordningen, noe som betyr avslag for mange med autisme. Autismeforeningen mener det bør innføres tydelige nasjonale føringer som sikrer god autismekompetanse i BPA-ordningen og at BPA fullfinansieres av staten gjennom øremerkede midler for å styrke ordningen, slik at flere autister kan få et stabilt og velfungerende tilbud.

Vi ser også med bekymring på et økende press på spesialtilbud i skole og barnehage. Mange barn med autisme får avslag på spesialplasser fordi kommunene mangler ressurser til å møte det store behovet. Det er nødvendig med økte bevilgninger og øremerkede midler for å sikre autisters rett under CRPD til et tilpasset opplæringstilbud og gode fritidsmuligheter.

Autismeforeningen i Norge takker for muligheten til å gi innspill til årets statsbudsjett, og stiller til disposisjon for å bidra i det videre arbeidet med budsjettet. Vi ser behov for tett dialog med kommunal- og forvaltningskomiteen om hvordan man kan styrke de kommunale tjenestene for personer med autisme, og ser frem til å utdype våre synspunkter i den kommende høringen.

Akershus fylkeskommune vokser raskt, og hadde i 2024 den største befolkningsveksten av alle fylker. I dag bor 13,2 prosent av Norges befolkning i Akershus. Samtidig har vi et betydelig vedlikeholdsetterslep på fylkesveiene, et økende finansieringsgap i kollektivsektoren og et større behov for elevplasser som følge av utvidede rettigheter i opplæringsloven. Dette er utfordringer vi ikke kan løse uten at staten stiller opp.

Når fylkeskommuner i slike vekstområder må håndtere både økte demografikostnader, vedlikeholdsetterslep og høyere lønns- og prisvekst, blir realveksten i tilskudd avgjørende. For Akershus’ del er ikke denne tilstrekkelig. På den bakgrunn har vi tre konkrete forslag vi håper komiteen vil ta med seg i arbeidet med statsbudsjettet:

1. Sikre tilleggsbevilgninger for utvidede rettigheter til videregående opplæring.
2. Innføre kollektivtransport som en egen kolonne i tabell C-fk.
3. Revidere fordelingsnøkkelen for midler til opprusting og fornying av fylkesvegnettet.

Forslagene omhandler rammetilskudd til fylkeskommuner som oppstilt i kapittel 572, post 60.

Utvidede rettigheter til videregående opplæring
Akershus fylkeskommune ber om at nødvendige tilleggsbevilgninger blir gitt når de faktiske konsekvensene av de utvidede rettighetene er dokumentert.

Endringene i opplæringsloven gir utvidede rettigheter til videregående opplæring. Dette medfører økt behov for elevplasser, lærere, lokaler, utstyr, m.m. Nivået på midlene som er foreslått bevilget er satt før konsekvensene var og er tydelig kartlagt, og dagens kompensasjon fremstår utilstrekkelig.

Når Stortinget vedtar langsiktige rettigheter, mener vi det er avgjørende at det samtidig sikres at ordningen fullfinansieres etter reelt og faktisk finansieringsbehov når konsekvensene av de utvidede rettighetene er dokumentert.

Kollektivtransport i tabell C-fk
Akershus fylkeskommune ber om at kollektivtransport innføres som en egen kolonne i tabell C-fk. Kostnadsveksten i kollektivsektoren er betydelig, blant annet som følge av trafikkvekst og omlegging til utslippsfrie busser. Det er særlig ventet store kostnadsøkninger når busskontrakter skal fornyes kommende år.

I en tiårsperiode, fra 2025 til 2035, øker det totale tilskuddsbehovet til kollektivtrafikken i Akershus med 700 mill. kr. Dette utgjør en årlig økning i tilskuddsbehov med 70 mill. kr. Kollektivtransport er finansiert gjennom fylkeskommunenes rammetilskudd.

Fylkeskommuner som har høyt finansieringsbehov som følge av mange kollektivreiser per innbygger fanges ikke opp i dagens fordelingsnøkkel. Det gir en stor skjevhet i statens finansiering av kollektivtransporten. For å sikre at kostnadsveksten kompenseres systematisk, bør kollektivtransport innføres som egen kolonne i tabell C-fk for å fange opp finansieringsbehovet for kollektivtransporten i mer tettbygde strøk.

Kollektivtrafikken i Akershus utgjør over 25 % av den totale kollektivtrafikken i landet, og det bør eksistere en fordelingsnøkkel for statlig tilskudd som tar hensyn til trafikkmengden og det tilhørende behovet i årene fremover.

Opprusting og fornying av fylkesvegnettet
Akershus fylkeskommune ber Stortinget fatte vedtak om å revidere fordelingsnøkkelen for midler til opprusting og fornying av fylkesvegnettet slik at den reflekterer faktisk tilstand, trafikkmengde og slitasje på veinettet. Videre vil vi trekke frem viktigheten av å sikre nødvendig finansiering av det betydelige vedlikeholdsetterslepet som fulgte med overføringen av dårlig vedlikeholdte riksveier til fylkeskommunene i 2010.

Etterslepet er økende og innebærer en samfunnsøkonomisk risiko, ettersom utsatt vedlikehold medfører vesentlig høyere kostnader over tid, både økonomisk og ved tap av menneskeliv. Ifølge Statens vegvesen er risikoen for å bli hardt skadd eller drept nær 90 prosent høyere på en fylkesvei enn på en riksvei.

I dagens modell mottar fylket kun om lag 2,13 prosent av midlene i tabell C-fk, basert på Statens vegvesens kartlegging fra 2012. Kartleggingen ble allerede den gangen vurdert å ha høy usikkerhet. Beregningene bygget i stor grad på skjønnsmessige vurderinger fra fagpersoner i Statens vegvesen, og usikkerhetsmarginen ble anslått til over 45 prosent. Erfaringene i ettertid tyder på at reell feilmargin kan ha vært enda større.

Siden det samlede vedlikeholdsetterslepet for fylkene har økt de siste årene er det sannsynlig at skjevhetene mellom fylkene kan ha forsterket seg. For Akershus innebærer dette at vi får en uforholdsmessig lav andel av midlene, til tross for at veinettet vårt har høy trafikkbelastning, omfattende slitasje og store fornyingsbehov.

 Høringsinnspill – Statsbudsjettet 2026 Kapittel 671, post 71

Til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Fra: Kia Norge (Kristent interkulturelt arbeid)

Innledning

KIA Norge ble etablert i 1974 og er i dag en av landets største frivillige organisasjoner innen integrering. I over fem tiår har KIA arbeidet for å fremme deltakelse, språk, arbeid og fellesskap blant mennesker med innvandrerbakgrunn.

KIA har fysisk tilstedeværelse i sju fylker, med regionsentre i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Molde og Tromsø, samt lokallag i en rekke kommuner. Organisasjonen driver et landsdekkende integreringsarbeid, med lavterskeltilbud og tiltak som når mennesker der de bor i by og bygd.

Gjennom vårt sosiale entreprenørskap Frænd deltar flyktninger og innvandrere på arbeidstrening, språk- og samfunnsopplæring og sosial inkludering. Erfaring viser at nærmere 80 prosent av deltakerne går videre til arbeid eller utdanning.

KIA og Frænd bidrar til å bygge tillit, deltakelse og fellesskap på tvers av kultur og tro. Dette arbeidet er særlig viktig i en tid med økende utenforskap, polarisering og sosial fragmentering.

Om regjeringens forslag

I fjorårets statsbudsjett varslet regjeringen at den siste øremerkede tilskuddsposten til nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet skulle avvikles. Med forslaget til statsbudsjett for 2026 gjennomføres denne endringen.

KIA registrerer at regjeringen foreslår å erstatte den øremerkede driftsstøtten med en søknadsbasert tilskuddsordning under kapittel 671, post 71. Formålet er å skape en mer målrettet og rettferdig fordeling av statlige midler til frivillige organisasjoner som bidrar til integrering.

KIA støtter regjeringens intensjon om en mer rettferdig og målrettet fordeling av integreringsmidler. Vi er også positive til forslaget om en fireårig tilskuddsperiode, det vil bidra til økt forutsigbarhet i drift og planlegging.

Samtidig vil vi understreke behovet for at ordningen utformes slik at den sikrer reell likebehandling, forutsigbarhet og treffsikker bruk av offentlige midler.

KIA sine anbefalinger

1. Tidlig tildeling og forutsigbarhet i drift

KIA anbefaler at svar på søknader om tilskudd gis senest i januar.
Med dagens foreslåtte ordning risikerer organisasjonene å motta vedtak først i mars eller april. Dette skaper unødvendig økonomisk usikkerhet, og kan i verste fall føre til permitteringer eller midlertidig stans i tilbud. Tidlig avklaring er en forutsetning for kontinuitet i integreringsarbeidet.

2. Flerårige tilskuddsperioder

KIA støtter regjeringens forslag om fireårig tilskuddsperiode.
En slik ordning vil sikre mer stabile økonomiske rammer, gi frivillige organisasjoner økt forutsigbarhet og styrke muligheten til å utvikle prosjekter, kompetanse og kvalitet i arbeidet over tid.

3. Rammevilkår for sosiale entreprenørskap

KIA ber Stortinget vurdere tiltak som gir sosiale entreprenørskap som Frænd mer stabile og forutsigbare rammevilkår. Dette kan blant annet skje gjennom kompensasjonsordninger for ideelle aksjeselskaper og gjennom rammeavtaler/effektkontrakter med IMDI og/eller kommuner.

Sosiale entreprenørskap utfyller det offentlige tjenestetilbudet ved å utvikle innovative løsninger på integrerings- og inkluderingsfeltet. Frænd er et eksempel på hvordan frivillig sektor kan kombinere sosialt ansvar med arbeidsinkludering, språk- og kompetansebygging. Sosiale entreprenørskap kan også samskape med offentlig sektor for å kunne løse utfordringer på tvers av sektorer. Mer forutsigbare rammer vil gjøre det mulig å opprettholde og skalere slike tiltak, som bidrar til å redusere utenforskap, styrke sysselsetting og møte fremtidige sosialøkonomiske utfordringer på en bærekraftig måte.

Oppsummering

KIA støtter regjeringens forslag om en ny søknadsbasert tilskuddsordning under kapittel 671, post 71, men understreker behovet for justeringer for å sikre forutsigbarhet og rask avklaring for tildeling av tilskudd i januar.

KIA anbefaler derfor at Stortinget:

1. Sikrer tidlig tildeling av midler- senest i januar.
2. Opprettholder fireårige tilskuddsperioder for økt stabilitet.
3. Styrker rammevilkårene for sosialt entreprenørskap, blant annet gjennom rammeavtaler med IMDI og kompensasjonsordninger for ideelle aksjeselskaper innen integrerings- og inkluderingsfeltet.

Med disse justeringene vil tilskuddsordningen bidra til å styrke integreringsarbeidet i frivillig sektor, sikre bedre ressursutnyttelse og gi organisasjoner som KIA reelle muligheter til å videreføre og utvikle sitt landsdekkende arbeid for inkludering og deltakelse.

Microsoft Norge (heretter Microsoft) takker for muligheten til å komme med innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens behandling av Prop. 1 S (2025–2026). Vi har særlig kommentarer til Kapittel 1540 Digitaliseringsdirektoratet – post 23 og 25 og post 28. 

Vi vil også knytte noen kommentarer til regjeringens pågående arbeid med gjennomføring av EUs forordning om kunstig intelligens (KI-forordningen) i norsk rett.

Norge har ambisjon om å bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Vi står midt i en ny fase av digital transformasjon, drevet av kunstig intelligens, data og skyteknologi. Microsoft mener at Norge, med en av verdens mest digitaliserte offentlige sektor og høye digitaliseringsgrad generelt, har unike forutsetninger for å bli en globalt foregangsland for ansvarlig KI-bruk, der teknologi brukes til å styrke verdiskaping, velferd og demokratiske verdier.

Kapittel 1540 Digitaliseringsdirektoratet - post 23 og post 25

Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og økende cybertrusler mot kritisk infrastruktur understreker behovet for en robust digital grunnmur som sikrer data, tjenester og tillit til digitale løsninger.

Microsoft anbefaler at Stortinget:

• Viderefører og styrker investeringene i digital infrastruktur, datasentre og sikker skykapasitet i Norge.
• Fremmer en «zero trust»-tilnærming i offentlig sektor for å øke sikkerheten.
• Legger til rette for tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor om sikkerhet, trusselvurdering og responskapasitet.

Det er positivt at Digitaliseringsdirektoratet får 24 millioner mer til bruk av digitale fellesløsninger, og fem millioner mer på utvikling og forvaltning av digitale fellesløsninger. Det er nødvendig for å styrke sikkerheten og videreutvikle effektive digitale tjenester for offentlig sektor, næringsliv og samfunnet for øvrig.

Etter et solid løft i medfinansieringsordningen i fjorårets budsjett, ser vi med undring på at regjeringen kutter medfinansieringsordningen med 66,5 millioner kroner til 113,5 millioner. Ordningen følger opp den nasjonale digitaliseringsstrategien 2024-2030, og har gitt gode resultater på tvers av sektorer. Vi ber komiteen reversere dette kuttet.

Kapittel 1540 Digitaliseringsdirektoratet P 28 KI Norge

Vi støtter etableringen av KI Norge som et sentralt bindeledd og samarbeidspartner for offentlig sektor, næringsliv, forskningsmiljøer og akademia.

For å nå ambisjonen om å bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, må Norge satse på kompetanse, infrastruktur og ansvarlige KI-løsninger. Microsoft vil bidra aktivt i dialogen med myndigheter, næringsliv og akademia for å sikre at kunstig intelligens utvikles og anvendes i tråd med KI-forordningen og norske verdier, med vekt på tillit, åpenhet og inkludering.

KI-forordningen markerer et veiskille i hvordan Europa regulerer kunstig intelligens. Microsoft støtter at KI-forordningen innlemmes i EØS-avtalen, og ser dette som et viktig tiltak for trygg og ansvarlig bruk av kunstig intelligens i tråd med europeiske verdier og menneskerettigheter.

Vi mener den regulatoriske sandkassen legges til KI Norge, og at gjennomføring i norsk lov bør være:

• Objektiv og kunnskapsbasert, med krav som følger teknologisk utvikling.
• Risikobasert og proporsjonal, slik at dokumentasjonskrav står i forhold til faktisk risiko.
• Harmonisert med EU, uten særnorske krav som svekker konkurransekraften.

Vi støtter det risikobaserte rammeverket og tydelig kategorisering av høyrisiko-bruksområder i forordningen. Det er samtidig viktig at ansvar fordeles rettferdig i verdikjeden, slik at de aktørene som er best rustet til å håndtere risiko, også får ansvaret.

Microsoft støtter at Nkom utpekes som nasjonal koordinerende tilsynsmyndighet, og understreker viktigheten av tydelig rollefordeling og effektiv samordning med relevante sektormyndigheter, som Datatilsynet, Forbrukertilsynet, Finanstilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet, for å sikre forutsigbarhet for næringslivet. De anbefaler at Nkoms koordineringsrolle presiseres i forskrift, spesielt når det gjelder tilsynsoppgaver..

Microsoft anbefaler opprettelse av et KI-råd med deltakere fra myndigheter, industri, sivilsamfunn og akademia for å styrke veiledning og ansvarlig utvikling av KI i Norge. Vi støtter økt satsing på forsknings- og utviklingsinvesteringer, særlig innen teknologier som tungregning og kvanteteknologi (med fokus på Nordisk samarbeid), for å styrke Norges konkurransekraft.

Microsoft bidrar gjerne med ytterligere innspill og videre dialog med komiteen om hvordan Norge best kan realisere sin ambisjon om å bli både verdens mest digitaliserte og digitalt tryggeste samfunn.

Vedvarende svekket økonomi og reduserte frie inntekter
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 er alvorlig for Vestfold fylkeskommune. Vestfold fylkeskommune får en vekst på 2,5%, men gjennomsnittet for fylkeskommunene er en vekst på 4,1%. Dette betyr en realnedgang i i fylkeskommunens samlede inntekter.

Stram økonomistyring – men ingen uttelling i inntektssystemet
I KOSTRA- tallene kommer det frem at Vestfold fylkeskommune bruker minst i landet på administrasjon. Det samme gjelder kostnader til tjenesteproduksjon der Vestfold fylkeskommune bruker mindre enn landsgjennomsnittet også på videregående opplæring, inkludert fagskoler. (uten Oslo) Det samme gjelder samferdsel og kollektivtrafikk – de tre største utgiftsområdene i fylket.

Økende utenforskap blant unge
Utenforskap er et stort problem i Vestfold, særlig blant unge under 30 år. Fylket har den høyeste andelen unge utenfor arbeid eller utdanning i landet. Fra 2022 til 2023 økte utenforskapet til 23 prosent, og ved utgangen av 2024 var det 23,2 prosent.

Vestfold har høyest andel unge i utenforskap i landet med 20,3 prosent etterfulgt av Østfold med 19,7 prosent og Telemark med 18,4 prosent.

De sosiale utfordringer utenforskapet medfører hensyntas ikke i tilstrekkelig grad i kostnadsnøklene for inntektssystemet.

Press på videregående opplæring – fullføringsreformen svekkes
Innenfor et av fylkeskommunens største ansvarsområder – videregående opplæring – er ca. 90 prosent av kostnadene knyttet til lønn.

Innføring av fullføringsreform er et godt tiltak for at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring. Finansiering av reformen er utfordrende da det øremerkede tilskuddet er innlemmet i rammeoverføringen uten kompensasjon for pris og lønnsvekst, snarere en realnedgang for Vestfolds del. Økte rettigheter for mange grupper gir økte kostnader som ikke er finansiert og må dekkes ved reduksjon i andre fylkeskommunale oppgaver.

Svak uttelling i den statlige fordelingsnøkkelen
I 2025 ble Vestfold tilgodesett med 80 millioner kr midler til «særskild fordeling». Dette tilsvarer 1,45 prosent. 35 millioner kroner kompensasjon for endringer i inntektssystemet, slik at den reelle andelen reduseres til 0,82 prosent.

For 2026 er «særskild fordeling» samlet 61,1 milliarder kroner, hvorav Vestfold fylkeskommune får 1,59 prosent. Dette inkluderer både redusert pris til tannbehandling for enkelte aldersgrupper og kompensasjon for endringer i inntektssystemet.

Kollektivkrise
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 imøtekommer ikke fylkeskommunenes dokumenterte utfordringer innen kollektivtransport og samferdsel. Det gis ingen kompensasjon for den kraftige prisveksten som følge av nye anbud. For Vestfold innebærer dette en kostnadsøkning på om lag 134 millioner kroner per år de neste ti årene bare for å opprettholde dagens kollektivtilbud – en prisvekst som ligger 26 prosent høyere fra 2026 enn i 2025.

Uten økt statlig finansiering og med de økonomiske rammene som forslaget til statsbudsjett innebærer, vil fylkeskommunen ikke kunne opprettholde dagens kollektivtilbud. Økte billettpriser, kutt i rutetilbudet og et merkbart dårligere tilbud i hele Vestfold vil ramme særlig de som er avhengige av kollektivtransport, og slik bidra til økt utenforskap. Vestfold fylkeskommune vil heller ikke kunne bidra ytterligere for å nå klimamålene.

Det økende gapet mellom inntekter og utgifter medfører at det ikke lenger er mulig å nå nullvekstmålet, samtidig som ambisjonen om reduserte klimagassutslipp fra transportsektoren ikke lenger vil være realistisk.

Vestfold fylkeskommune har gjennom målrettet innsats og systematisk arbeid klart å få passasjertallet på buss tilbake på nivået det hadde før pandemien.  En reduksjon i kollektivtilbudet slår dermed beina under flere års innsats for å få flere til å reise kollektivt, i tråd med statlige føringer og våre egne overordnede mål. Skal fylkeskommunen kunne bevare et godt og tilgjengelig kollektivtilbud, kreves det et finansielt løft som gjør det mulig for publikum å velge kollektivtransport fremfor egen bil.

Vestfold fylkeskommune ber komiteen i sitt videre arbeid legge føringer slik at rammebetingelsene for kollektivsektoren ivaretas i rammeoverføringen og inntektssystemet for fylkeskommunene.

Konsekvens: svekket evne til å levere kjerneoppgaver
Vestfold fylkeskommune er allerede blant landets mest nøkterne fylker i ressursbruk. Indeks for utgiftsbehov er redusert fra 0,820 i 2025 til 0,812 i 2026. Det forventes altså at Vestfold fylkeskommune er mer lettdrevet i 2026 enn i 2025, noe som ikke er tilfelle eller er realistisk med de utfordringer fylkeskommunen har og det kostnadsnivået tjenestene leveres på, jfr KOSTRA.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 innebærer en betydelig svekkelse av fylkeskommunens mulighet til å levere det tjenestetilbudet både innbyggerne forventer, og staten pålegger oss.

Samskipnadsrådets innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Samskipnadsrådet takker for muligheten til å uttale oss i Kommunal- og forvaltningskomiteens høring om statsbudsjett for 2026. Samskipnadsrådet er samarbeidsorganisasjonen for landets 14 studentsamskipnader. Studentsamskipnadene leverer velferdstjenester til om lag 280 000 studenter. Den viktigste tjenesten i denne forbindelse er studentboliger. Fordelt over hele landet har studentsamskipnadene over 40 000 studentboliger.

Proposisjonen til Stortinget for statsbudsjettet 2026 legger til rette for investering i studentboliger det kommende året. I Kunnskapsdepartementets budsjett settes det av midler til 2000 studentboliger bygget av studentsamskipnadene eller studentboligstiftelser, som er et riktig nivå for 2026. I forslaget til statsbudsjett for Kommunal- og distriktsdepartementet er det foreslått å øremerke 2,1 milliarder av Husbankens låneramme til lån til studentboliger.

Studentboliger

Studentboliger er et av de viktigste utdanningspolitiske virkemidlene for å sikre like muligheter til utdanning. Bolig er også den største utgiften til landets studenter. Da er det i alles interesse at det sikres et tilstrekkelig antall studentboliger. Studentboliger skal både sikre boliger til studenter, og bidra til å presse leieprisene i det private markedet.

Utfordringer

Det er svært krevende å bygge studentboliger i dag. Utfordringene er blant annet svært høye byggekostnader, høye renter, krevende planprosesser og utfordrende å finne egnede tomter. For denne komiteen ligger det likevel flere muligheter til å bidra. I og med at Husbanken har fått et større ansvar for helheten i tilskuddsordningen ligger mer av ansvaret for studentboliger til Kommunal- og distriktsdepartementet. En annen utfordring er også at vi har behov for tidligere utbetaling av husbanklån i byggeperioden. Det vil bidra til lavere totalkostnad på studentboligprosjektet og dermed lavere husleie for studentene.

Tiltak

For å møte disse utfordringene foreslår Samskipnadsrådet følgende tiltak:

1. Beholde øremerket låneramme til studentboliger: I statsbudsjettet for 2026 er det foreslått at 2,1 milliarder av Husbankens låneramme brukes til lån til studentboliger.
2. Tidligere utbetaling av husbanklån: Sikre at utbetaling av husbanklån skjer ved igangsettelse av byggeprosjekter for å bidra til lavere renteutgifter og en lavere totalkostnad på studentboligprosjektet.
3. Tilgang til egnede tomter: Be lokale og nasjonale myndigheter om å identifisere og frigjøre egnede tomter til bygging av studentboliger. Enten med rettede salg eller festetomt.
4. Forenkling av planprosesser: Innføre tiltak for å forenkle og akselerere planprosessene for bygging av studentboliger.

Avslutning

Ved å investere i studentboliger, kan vi sikre at studentene har tilgang til trygge og rimelige boliger. Samskipnadsrådet håper at Stortinget vil ta hensyn til disse forslagene i behandlingen av statsbudsjettet for 2026. Vi ser frem til et fortsatt godt samarbeid for å sikre gode og rimelige boliger for landets studenter.

Hovedbudskap

• Vi ber om at Stortinget gir kommunene en større vekst i frie inntekter enn foreslått
• Vi ber videre Stortinget understreke at vekst i kommunenes frie inntekter også må komme lokalkirken til gode
• Vi ber om at komiteen fremhever at flerårige tilskuddstilsagn nå må bli normen for søknadsbaserte tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner

Kirken må ivaretas i en stram kommuneøkonomi (Kap. 571)

Kommunene bidrar med nesten 2/3-deler av den offentlige finansieringen av Den norske kirke, og tilskuddene fra kommune til den lokale kirke utgjorde i 2024 61 prosent av de kirkelige fellesrådenes inntekter. Regjeringen har foreslått kr 4,2 mrd. kroner i økte frie inntekter til kommunesektoren, som etter justering for demografiske merkostnader i 2026, vil gi en reell økning på kr 1,3 milliarder til kommuner og fylkeskommuner. KA er positive til at kommunenes handlingsrom øker, men mener at det må økes mer.

Kommunene har etter trossamfunnsloven ansvar for tilskudd til drift, vedlikehold og utvikling av over 1600 kirker, herunder om lag 950 fredete og vernede kirkebygg. Kirkebyggene våre er både nasjonale og lokale kulturskatter. De er hjertet og samlingspunktet i lokalsamfunnet. Kirkebyggene sliter imidlertid med et stort vedlikeholdsetterslep, og for mange kommuner er det et stort løft å gjøre de nødvendige krafttakene for å ivareta de store verdiene som kirkebyggene representerer.

Stortinget har flere ganger erkjent behovet for statlig innsats for å bidra til et løft for de mange unike kirkebyggene. Vi er derfor svært glade for at regjeringen nå har igangsatt et langsiktig kirkebevaringsprogram, og at kirkebevaringsfondet gir kommunene et økonomisk håndslag ved at staten dekker minst 50 prosent av kostnadene for prosjektene som får støtte. At kommunene har nok handlingsrom til å kunne bidra med sine 50 prosent er nå avgjørende for kirkebevaringsprogrammets suksess.

Vi erfarer at prosessen med økt fristilling av Den norske kirke fra staten har skapt usikkerhet om det kommunale finansieringsansvaret for den lokale kirke i enkelte kommuner. Vi ser at mens norske kommuner i 2015 i gjennomsnitt brukte 1,1 prosent av brutto driftsutgifter på kirken, var tilsvarende tall i 2024 0,84 prosent. 3 av 10 kirkelige fellesråd drev med netto driftsunderskudd i 2024. KA ønsker derfor at komiteen understreker den viktige forutsetningen som er lagt til grunn fra Stortinget om videreføring av den kommunale finansieringen av Den norske kirkes lokale virksomhet

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom Den norske kirke og kommunene i Norge har lange historiske røtter; kirkespørsmål var sentralt allerede da formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Innretningen på samhandlingen har vært endret i tråd med utviklingen i kommunesektoren. Nye rammer for samarbeidet mellom kirke og kommune ble etablert gjennom Stortingets vedtak om en ny trossamfunnslov i 2020. Med nye formuleringer videreføres forutsetningen om at den lokale kirke er en del av – og er et ansvar for - lokalsamfunnet. Vi håper kommunalkomiteen vil bidra til å løfte dette fram i en merknad gjennom sin budsjettbehandling. 

Viktig med forutsigbarhet for ideelle organisasjoner (Kap. 671, post 71)

Hovedorganisasjonen KA er også arbeidsgiverorganisasjon for Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), som er Norges største frivillige organisasjon innenfor integreringsarbeid. Vi merker oss at fra og med 2026 blir den siste øremerkede posten under kapittel 671, post 71 – den som var til nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet – gjort til en søknadsbasert ordning. For KIA vil det si at de går inn i 2026 med større usikkerhet om økonomiske rammevilkår enn noen gang.

Vi vil understreke hvor stor betydning det har at man nå får på plass et fungerende system for vedtak flerårige tilskudd til de ideelle organisasjonene som er på disse tilskuddsordningene. For både de ansatte og arbeidsgiverne er det svært krevende når svar på søknader om midler kommer sent på våren, langt inne i et driftsår der de allerede har hatt store lønnskostnader for folk som står i stillinger de håper å videreføre.

Vi ber derfor komiteen legge inn en merknad og en forventning om at IMDI i det videre arbeidet med disse ordningene nå benytter seg av muligheten til flerårige tilskuddstilsagn, og at tilskuddene utbetales så tidlig som mulig hvert år.

Om Hovedorganisasjonen KA og KAs medlemmer

Hovedorganisasjonen KA er bransjeorganisasjon for enheter i Den norske kirke og andre kirkelige og ideelle virksomheter. KA har alle de 348 kirkelige fellesrådene i Den norske kirke som medlemmer. Disse lokalkirkelige organene på kommunenivå har bl.a. ansvar for kirkebyggene, gravplassene og annen kirkelig virksomhet, og de blir i hovedsak finansiert av kommunene. Rammevilkårene for kommunesektoren har derfor stor betydning for våre medlemmer.

Kontaktpersoner

Jens A. Bjelland
Direktør for politikk, ledelse og innovasjon
jens.bjelland@ka.no
993 65 798

Øystein Dahle
Fagdirektør
oystein.dahle@ka.no

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• Sørger for en nødvendig satsing på forebygging i norske kommuner
• Påser at tildelinger som kommunene skal bruke på barn og unges oppvekstkår er tilstrekkelig målbare og treffsikre til å nå det uttale formålet.
• Bidrar til en reell styrking av PP-tjenesten i norske kommuner
• Sikrer bedre kvalitet i, og tilsyn med, omsorgssenter for enslige mindreårige og barneboliger- og avlastningsinstitusjoner.
• Ber om utredning av en felles oppvekstlov/forebyggingslov.

 Barnets beste et grunnleggende hensyn

Barneombudet arbeider for å sikre barns rettigheter og interesser i politikk og lovgivning. Grunnloven og FNs barnekonvensjon krever at barnets beste er et grunnleggende hensyn i beslutninger, tiltak og prioriteringer som berører barn. Dette gjelder også ved fordeling av ressurser.[1]  

FNs barnekomite har siden barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge, uttrykt bekymring for at det er store regionale forskjeller i kvaliteten i den hjelpen som gis til barn i Norge. Komiteen har anbefalt at myndighetene undersøker forekomsten av regionale forskjeller og treffer tiltak for å sikre barn lik tilgang på velferdsytelser uavhengig av bosted.[2]

Treffsikre og målbare tildelinger til barn

FNs barnekomité har klare anbefalinger til budsjettering for sikre at barns rettigheter blir ivaretatt. Vi anbefaler komitéen å bidra til at dette blir ivaretatt i styringen av kommunene.

Vi ber kommunal- og forvaltningskomiteen å følge FN barnekomités anbefalinger om å[3]:

• tildele tilstrekkelige ressurser, basert på en omfattende vurdering av barns behov, særlig barn i utsatte situasjoner.
• styrke budsjettprosessene gjennom tydelige tildelinger, indikatorer og sporingssystemer for å evaluere nytten og effektiviteten av tildelinger

Regjeringen har valgt å styrke kommunesektorens rammetilskudd for å gi handlingsrom, blant annet i oppvekstsektoren. Barneombudet er enig i at handlingsrom er viktig for kommunene, men ser samtidig at det er behov for klare føringer for å sikre at tildelingene har ønsket effekt og treffer behovet.

Barneombudet oppfordrer Stortingets komiteer til å se barns oppvekst helhetlig i statsbudsjettet og prioritere forebyggende tiltak.

Behov for å styrke det forebyggende arbeidet

Forebygging av utenforskap blant barn og unge er helt avgjørende, men mange kommuner har for begrensede ressurser til å satse tilstrekkelig på dette arbeidet. Barneombudet etterlyser tydelige føringer for midler som tildeles til forebyggende tjenester, slik at barn får den hjelpen de trenger tidlig. Det er behov for å styrke sentrale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, samt sikre bedre bemanning i PP-tjenesten. 

Barneombudet støtter at tilskudd til tverrsektoriell forebygging samles under Barne- og familiedepartementet, men er bekymret over at totalrammen for tilskuddet ikke økes. I 2025 søkte kommunene om over én milliard kroner til helsestasjon og skolehelsetjeneste, men fikk kun 459 millioner kroner. Nå utvides formålet, uten at beløpet øker. Dette viser at tilskuddspotten må styrkes for å sikre gode og stabile tjenester for barn og unge.

Sikre tilstrekkelig kapasitet i PP-tjenesten

PP-tjenesten er en avgjørende støttetjeneste i laget rundt barn og unge. Hele 1 av 4 barn har behov i barnehage og skole som PP-tjenesten kan hjelpe med å få styrket sin opplæring og utvikling.[4]

Til å tross for PP-tjenestens sentrale rolle, er det påvist store mangler i tjenestens kapasitet.^[5] Kapasitetsutfordringene i PP-tjenesten har nylig fått kritikk av FN.[6] Også Stortinget har bedt departementet legge frem en konkret strategi for å sikre tilstrekkelig kapasitet i PP-tjenesten.[7]

Barneombudet ber komiteen løfte PP-tjenesten som satsingsområde i rammetilskuddet og sørge for at det utarbeides et bedre kunnskapsgrunnlag om kapasitet og bemanningsbehov i tjenesten.

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• spesifiserer PP-tjenesten under rammetilskuddet
• bevilger midler til å styrke kapasiteten i PP-tjenesten
• anmoder regjeringen om en kartlegging av ressurssituasjonen, som et grunnlag for en forsvarlig budsjettering i årene som komme

Styrke kvalitet og tilsyn i tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere og barn i avlastningsinsitusjoner og barneboliger.

Enslige mindreårige asylsøkere og barn i avlastningsinstitusjoner og barneboliger er blant de mest sårbare grupper barn vi har i Norge. Samtidig er det påvist alvorlige mangler i kvaliteten og tilsynet med institusjonstilbudene. FNs barnekomité har kritisert Norge for dette, og ber staten styrke tilbudet og sikre tilstrekkelige ressurser til tilsyn.[8]

Barnekonvensjonens artikkel 25 gir barn som er under alternativ omsorg rett til en periodisk vurdering av tilbudet. Barn er i en svært sårbar situasjon, og tilsyn er statens sikkerhetsmekanisme for å sikre at barna får god oppfølging, der grunnleggende behov for beskyttelse, omsorg og habilitering blir ivaretatt.

Barneombudets gjennomgang av tilsyn med barneboliger og avlastningsinstitusjoner i perioden 2017 – 2024[9] viser at bare om lag 1 prosent av institusjonene kontrolleres årlig, og kun 10 prosent har hatt tilsyn i hele perioden. Dette betyr at de aller fleste barn aldri får tilbudet kontrollert.

Enslige mindreårige asylsøkere under 15 år bor i omsorgssentre drevet av Bufetat, mens de over 15 år bor i asylmottak drevet av UDI, hvor oppfølgingen er mer begrenset. Tilsyn viser at flere mottak ikke gir barna forsvarlig omsorg.

Barneombudet anbefaler at komiteen:

• tildeler økte ressurser til tilsyn i barneboliger og avlastningsinstitusjoner og mottak for enslige mindreårige asylsøkere
• anmoder regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag for å sikre økt kvalitet og rettsikkerhet i barneboliger og avlastningsinstitusjoner.
• anmoder regjeringen om å fremme lovforslag om overføring av omsorgsansvaret, i tråd med forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon 

Behov for nasjonal opptrappingsplan og samordnet regelverket om forebygging

Barneombudet mener det er nødvendig å styrke kommunenes evne til å gi barn og unge helhetlig og tidlig hjelp. I dag må kommunene forholde seg til et omfattende og fragmentert regelverk, noe som gjør det krevende å sikre samordnende tjenester og enhetlig oppfølging. Kommunene møter tusenvis av lov- og forskriftskrav, og både statsforvaltere og kommuner melder at dette skaper byråkratiske barrierer og svekker muligheten til å se barnets beste på tvers.[10]

Barneombudet anbefaler å utrede en felles oppvekstlov som samler regelverket og forenkler kommunenes arbeid, samt en nasjonal opptrappingsplan som sikrer at alle kommuner tilbyr et minimum av forebyggende tiltak.

Kontakt gjerne:

Samfunnskontakt Simon Johnsen, e-post simon@barneombudet.no 

[1] FNs barnekomité, General Comment nr. 14: On the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration (art. 3, para1). CRC/C/GC/14. (2013).

[2] CRC/C/15/Add. 23 of 25 April 1994) (avsn. 24), CRC/C/15/Add. 126 of 28 June 2000) (avsn. 15 og 17), CRC/C/15/AAdd. 263 of 21 September (2005) (avsn. 15), CRC/C/NOR/C/4 (2010) (avsn. 10 og 11) og CRC/C/NOR/CO/5-6, 4 July 2018 (avsnitt 5).

[3] CRC/C/NOR/CO/7

[4] 15-25 prosent av barn og unge har behov for særskilt tilrettelegging utover ordinær pedagogisk praksis:Thomas Nordahl mfl. (2018) ref. Haug (2017)

[5] Nordlandsforskning rapport nr. 7/2018, Wendelborg m.fl (2023) Evaluering av Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis, Delrapport 2

[6] CRC/C/NOR/CO/7

[7] En mer praktisk skole. Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.-10. trinn, Meld. St. 34 (2023-2024), Innst. 55 S (2024-2025) vedtak 65

[8] CRC/C/NOR/CO/7, Punkt. 26 h. 27 g og 38 b

[9] Se også brev til HOD med varsel om manglende tilsyn og generell bekymring (med gjennomgang av de rettslige forpliktelsene etter barnekonvensjonen. (For å få et inntrykk av den ordinære tilsynvirksomheten har vi sett bort i fra tilsyn gjennomført i forbindelse med Landsomfattende tilsyn 2022-2023. Tilsyn med tvang og makt ovenfor enkeltpersoner er heller ikke omfattet)

[10] Menon Economics, Nr. 46/2022)

Husleielovutvalget, oppfølging av anmodningsvedtak nr. 88, 1. desember 2022 

Jussbuss viser til regjeringens forslag i statsbudsjettet for 2026 om at Husleielovutvalgets utredning skal behandles i inneværende stortingsperiode. Det fremgår videre av proposisjonen at arbeidet med en ny boligleielov er tillagt høy prioritet. Dette er initiativer Jussbuss stiller seg positive til. Samtidig ønsker vi å fremheve enkelte forhold som etter vårt syn bør tillegges særlig vekt i det videre lovarbeidet.   

Jussbuss behandlet i 2024 totalt 694 saker innen husleierett.¹ En betydelig andel av disse sakene omhandlet flere temaer parallelt, herunder mangler ved boligen, spørsmål tilknyttet depositum og avslutning av leieforhold. Antallet saker i 2024 økte med 32 sammenlignet med 2023, og utviklingen følger en jevn økning over flere år. Vår erfaring tilsier at et økende antall leietakere opplever rettslig og praktisk usikkerhet i møte med dagens leiemarked. 

I statsbudsjettet for 2026 fremgår det at et sentralt mål i arbeidet med ny boligleielov er å “finne den rette balansen mellom rettigheter og plikter for både leietakere og utleiere”. Slik Jussbuss oppfatter forslagene Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) hittil har lagt frem til den nye boligleieloven, synes dette å innebære at lovendringene skal være tilnærmet like gunstige for leietaker og utleier. Etter vår vurdering vil en slik symmetrisk tilnærming ikke nødvendigvis bidra til å etablere reell balanse mellom partene.   

Maktforholdet i leiemarkedet er i dag skjevt. Leietakere har som hovedregel en svakere økonomisk og forhandlingsmessig posisjon enn utleiere, og dagens markedssituasjon forsterker denne ubalansen ytterligere. Det foreligger opplysninger om at hver utleieannonse på FINN i gjennomsnitt får over 70 henvendelser.² Dette illustrerer hvordan utleiere i praksis besitter en betydelig forhandlingsmakt, samtidig som leietakere i liten grad har reelle muligheter til å påvirke vilkårene i leieavtalen.   

Det pressede leiemarkedet medfører at mange leietakere aksepterer kontraktsvilkår de ellers ville stilt spørsmål ved, for å sikre seg et sted å bo. Det pressede leiemarkedet medfører at mange leietakere, for å sikre seg et sted å bo, går inn i leieavtaler med kontraktsvilkår de ellers ikke ville akseptert. Dette skaper en situasjon der rettsvernet loven formelt gir leietakere i praksis blir svekket. Etter Jussbuss’ vurdering er det derfor nødvendig at den nye boligleieloven i større grad kompenserer for de faktiske maktforskjellene i markedet.   

Jussbuss deler departementets syn om at en ny boligleielov må være robust og stå seg over tid, også gjennom perioder med både høyt og lavt press i leiemarkedet. Etter vårt syn må dette prinsippet også omfatte økonomiske konjunktursvingninger, herunder perioder preget av høyere renter og økte utleiekostnader. Selv om slike forhold kan påvirke utleiers fortjeneste, kan de ikke danne grunnlag for lovendringer som svekker leietakers rettsposisjon. 

Det er viktig at departementet i denne sammenheng er bevisst på at partene i leiemarkedet har helt ulike utgangspunkt og formål. Utleier leier ut med sikte på å oppnå avkastning, og må – som ved enhver annen form for investering – akseptere en viss risiko for tap og nedgangstider. Leietakere, derimot, deltar i markedet for å dekke grunnleggende behov: et sted å bo, sove og leve. Leietakere er dermed i utgangspunktet en mer sårbar part, og deres stilling krever et rettslig vern som reflekterer denne realiteten. 

For å oppnå et rettferdig og bærekraftig leiemarked må lovgiver anerkjenne den strukturelle ubalansen mellom partene. En ny boligleielov bør derfor ikke bygge på formell likestilling mellom leietaker og utleier, men på reell utjevning av makt og rettigheter. Dette vil være avgjørende for å sikre et trygt, forutsigbart og bærekraftig leiemarked i årene som kommer.  

Utleiers gebyr i Husleietvistutvalget, kap. 5312 Husbanken post 02 Gebyr husleigetvistar 

Jussbuss er positive til regjeringens forslag om å øke saksbehandlingsgebyret for utleiere som klager saker inn til Husleietvistutvalget (HTU). Et høyere gebyr vil trolig kunne føre til at færre utleiere velger å klage leietaker inn til HTU, og dermed et lavere sakstrykk. Den gjennomsnittlige sakbehandlingstiden i HTU i er i dag på minst seks måneder fra klagen sendes inn, til utvalget begynner behandlingen av den.³ Den lange saksbehandlingstiden utgjør et reelt problem for leietakere som har behov for en snarlig avklaring av saker om blant annet feil og mangler i boligen, avslutning av leieforhold og tilbakebetaling avdepositum. 

Forslaget vil også kunne bidra til en endret dynamikk mellom utleier og leietaker. Et økt saksbehandlingsgebyr vil gi utleier et insentiv til å forsøke å løse tvister gjennom dialog og forhandling med leietaker, i stedet for å bruke HTU som et pressmiddel. En økning av gebyret vil følgelig kunne virke konfliktdempende og bidra til et mer balansert forhold mellom leietakere og utleiere.  

Vi ønsker samtidig å understreke viktigheten av at det ikke er foreslått en tilsvarende økning når det gjelder saksbehandlingsgebyret for leietakere. Leietakere utgjør som oftest den svakeste parten i avtaleforholdet, både økonomisk og juridisk. Vi opplever at flere av våre klienter allerede kvier seg for å ta rettslige skritt, og et lavt saksbehandlingsgebyr er derfor avgjørende for at leietakere skal kunne få sine saker behandlet i HTU når det faktisk er behov for det.  

Økning av støtte til leieboerorganisasjonene, kap. 581 post 78 Bustadtiltak 

Jussbuss er positive til regjeringens forslag om å øke støtten til leieboerorganisasjoner i 2026. Vi vil imidlertid fremheve at regjeringen nå har foreslått å redusere bevilgningen til spesielle rettshjelpstiltak – som blant annet omfatter Jussbuss, JURK, Jusshjelpa, Caritas og Kirkens Bymisjon – med 20 millioner kroner. Dette utgjør et kutt på en fjerdedel av dagens bevilgning. Selv om denne posten formelt hører under kapittel 470 i justisdepartementets budsjett, finner vi det nødvendig å påpeke konsekvensene også for denne komiteen. Dersom det foreslåtte kuttet blir gjennomført, vil det direkte svekke rettshjelpstilbudet til leietakere som utsettes for lovstridige leiekontrakter, uverdige leieboliger og useriøse utleiere.  

Disse rettshjelpstiltakene, som i stor grad baserer seg på frivillig arbeid, gir rettshjelp til svært mange ressurssvake leietakere som ikke har tilgang på rettshjelp andre steder. Tiltakene tilbyr i mange tilfeller mer omfattende og helhetlig hjelp enn det leietakere vil få under den nye rettshjelpsordningen, ettersom den nye ordningen i større grad begrenses i tid og utstrekning. Videre vil majoriteten av våre klienter heller ikke være omfattet av de nye endringene i rettshjelpsordningen. Jussbuss frykter derfor at regjeringens forslag til kutt vil føre til at leietakere i mindre grad vil ha mulighet til å få informasjon om sine rettigheter, samt få dem håndhevet.  Dette vil igjen kunne føre til en skjevere maktbalanse mellom leietakere og utleiere, og en svekket botrygghet.  

Vennlig hilsen

Tiril Solberg & Ingeborg Jorde Petersheim 

Jussbuss v/Husleie- og ID-svindelgruppa

(1) https://foreninger.uio.no/jussbuss/publikasjoner/arsrapporter/%C3%85rsrapport%202024 side 29

(2) https://vend.com/news/okt-press-i-leiemarkedet-faerre-boliger-og-mange-pa-boligjakt 

(3) https://www.htu.no/saksbehandlingstid 

Forsterke kommuneøkonomien - kap 571, post 60 

NIF mener: 

• At barns oppvekstsvilkår i minst mulig grad bør påvirkes av hvor de vokser opp, derfor må kommuneøkonomien styrkes.   

Vi omtaler gjerne kommunene som idrettens beste venn. Gjennom å finansiere anlegg og idrettsaktivitet bidrar kommunene totalt med 7 milliarder kroner i året. Dersom alle som ønsker det skal få oppleve idrettsglede, er det avgjørende at kommunenes bidrag til idretten opprettholdes på et høyt nivå.  

Dårlig kommuneøkonomi er derfor et alvorlig problem for barn og unge. Senest 7. oktober kunne NRK melde om at 800 barn som spiller ishockey i Lørenskog mister sitt treningstilbud omgående fordi ishallen må stenge. Dette skjer på grunn av kutt i kommuneøkonomien. Dette er ikke vanskelig å argumentere hvorfor slike kutt er både usosiale og urimelige. Fellesskapet til idrettsbarna forsvinner på dagen, og de har plutselig ingen steder å være.  

Dessverre er ikke idrettslaget i Lørenskog de eneste som opplever slike dramatiske kutt nå. 480 idrettslag varslet i 2025 om at de må si nei til personer som vil delta i idretten. Årsaken er i all hovedsak at idrettslagene mangler anlegg. For oss i NIF er det ingen tvil om at dette henger sammen med dårligere kommuneøkonomi. Det bør bekymre alle.  

Skal det bygges flere idrettsanlegg slik at ikke flere barn og unge mister muligheter til å drive idrettsaktivitet, må derfor kommuneøkonomien styrkes blant annet ved at flere av kommunens midler blir gjort frie.  

Kap 575 – ressurskrevende tjenester, post 60 – overslagsbevilgning 

NIF mener: 

• Stortinget må styrke kommunenes økonomi, for å sikre bygging og rehabilitering av flere idrettsanlegg i Norge. En robust kommuneøkonomi er også avgjørende for at alle med funksjonsnedsettelser kan delta på lik linje med funksjonsfriske i samfunnslivet. 
• Stortinget må sikre at tegnspråktolktjenesten har tilstrekkelig kapasitet, også på kveldstid og i helgene. Det vil bidra til at hørselshemmede gis mulighet til å delta i idrett på lik linje med andre.
• Stortinget må endre regelverket om ledsagere til også å gjelde rett til ledsager, assistent og tegnspråktolk ved organiserte idrettsreiser i utlandet. 

For å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne må idretten og myndighetene samarbeide. Vi skal sørge for at idrettstilbudene er der. Myndighetene må ta ansvar for at personer med nedsatt funksjonsevne har mulighet til å delta. Det krever ressurser. Ikke bare penger til utstyr, men også ressurser til å ha nok ansatte.  

Derfor er det viktig at denne posten økes slik at det er tilgang på tegnspråktolker etter ordinær arbeidstid. For deltakelse på organisert idrettsaktivitet i utlandet, må NAV kunne dekke kostnadene til ledsager. Og ikke minst må rettighetsfesting av BPA innebære at brukerne selv kan få styre tildelte tjenesteressurser.  

Idretten vil poengtere at disse ordningene er helt avgjørende for at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne aktive liv. 

Norges idrettsforbund  

Med vennlig hilsen 

Zaineb Al-Samarai                                                                                       Kjell Bjarne Helland 
idrettspresident                                                                                           generalsekretær 

Sanitetskvinnene er Norges største kvinneorganisasjon med 44 000 medlemmer og 550 lokalforeninger over hele landet. Vi eier og drifter et stort antall ideelle virksomheter i spennet fra store sykehus som leverer til spesialisttjenesten til kommunale omsorgsboliger. Vi er også en stor nasjonal beredskapsorganisasjon med 5500 beredskapsfrivillige og har samarbeid med 160 kommuner.  

Økte midler til kommunene Kap 571, post 60 
Norske kommuner står overfor en rekke utfordringer: flere oppgaver, flere eldre, flere unge med store omsorgsbehov og et stort behov for kompetanse og personell. Utfordringsbildet er godt beskrevet i budsjettproposisjonen. Proposisjonen understreker også viktigheten av sterke sivilsamfunn og bosetting i hele landet som en viktig del av Norges beredskap og totalforsvar. Sanitetskvinnene driver frivillig virksomhet i flere hundre av Norges kommuner, og vi merker disse utfordringene godt. Kommunenes Sentralforbund, KS, har vært tydelige på at budsjettforslaget ikke gir tilstrekkelig økning i inntekter til kommunene. De har varslet en sterk bekymring for tjenestetilbudet dersom ikke inntektene økes gjennom forhandlingene i Stortinget. Sanitetskvinnene deler denne bekymringen. Vi ber om økte overføringer til kommunene, og har noen hovedbekymringer som vi ønsker å spille inn til komiteen.

Kommunehelsetjenesten

En god kommunehelsetjeneste, med nok ressurser er avgjørende for tre grupper vi jobber tett med: kvinner, eldre og pårørende. Ofte kan de samme individene tilhøre alle tre grupper. 

Belastning for de som jobber i kommunene  

Kvinner er i flertall blant de som jobber i kommunehelsetjenesten. Kvinnearbeidshelseutvalget slo fast at helse og omsorg, så vel som barnehage og barnevern, er yrker med høy grad av både fysisk og emosjonelt stress. Vi vet at kvinner er mer sykemeldte og oftere blir uføre i løpet av arbeidslivet. En styrket kommuneøkonomi, og økt grunnbemanning vil redusere den høye belastningen som mange kvinner i helse- og omsorgssektoren opplever. Det samme vil gjelde for oppvekstsektoren. 

Pårørendebelastning 

Sanitetskvinnene driver veiledningssenteret for pårørende, som er et gratis, lavterskeltilbud for pårørende innen rus og psykiske helse. Vi vet at dette er en gruppe som mange kommuner sliter med å gi et godt tilbud til. Våre veiledningssenter opplever at kommunene henviser mennesker dit, mens kommunale tilbud er fraværende. Dette er også en gruppe som øker i takt med at behandlingstilbud bygges ned og helsetjenesten er under press. Helsepersonellkommisjonen har pårørende som en del av grunnplanken når de skal tegne bildet av hvordan vi må møte den kommende personellmangelen. Også blant pårørende, tar kvinner den største omsorgsbyrden. Vi er dypt bekymret for at belastningen på pårørende vil bli for stor dersom ikke kommunene settes i stand til å gi et bedre tilbud til eldre, syke, mennesker med rus eller store omsorgsbehov.  

Eldre kvinners helse 

Kvinner lever lenger enn menn, men de har færre friske leveår. Med den demografiske utviklingen som er ventet, vil veldig mange av de eldre fremover være kvinner. De er de største brukerne av kommunale helsetjenester, og en god kommunehelsetjeneste er avgjørende for eldre kvinners livskvalitet og helse. Kombinasjonen av at det forskes lite på kvinnehelse, lite på eldre og svært lite på kommunehelsetjenesten, gjør at vi går glipp av verdifull kunnskap som kan styrke helsetjenestene for eldre kvinner. Vi vil understreke behovet for å prioritere forskning i kommunehelsetjenestene, og minne om vårt høringsinnspill til helse- og omsorgskomiteen der vi ber om et eget forskningsprogram for eldre kvinners helse. Både gode helsetjenester for eldre og muligheten til drive forskning i kommunene forutsetter en kommunehelsetjeneste som har mer enn et minimum av de nødvendige ressursene. 

Beredskap

I budsjettproposisjonen understreker regjeringa at kommunenes viktige rolle i totalforsvaret og beredskapen. Dette kommer særlig frem i målene for nordområdepolitikken. Sanitetskvinnene er en nasjonal, frivillig beredskapsorganisasjon. Vi har samarbeid med 160 kommuner og tallet er økende. Vår erfaring er at samarbeidet med kommunene er varierende. Frivilligheten er en enorm ressurs, og våre omsorgsberedskapsgrupper ønsker ofte å bidra mer. Imidlertid kreves det både ressurser og bevisstgjøring i kommunene, om man skal ta i bruk frivilligheten bedre. Det å styrke kommunene slik at de har ressurser til å følge opp de kommunale beredskapsrådene og de frivillige organisasjonene i beredskapsarbeidet, er en investering som kan frigjøre nye ressurser. 

Vold  

Sanitetskvinnene har flere aktiviteter for å styrke voldsutsatte kvinner. Vi jobber forebyggende og med voldsutsatte som har vært på krisesenter. Vi er en del av alliansen Rød Knapp og driver tilbudet Ressursvenn. Mye viktig arbeid for å avdekke, forebygge og følge opp vold i nære relasjoner, skjer i kommunene. Det er behov for flere kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, kompetanseheving blant offentlige ansatte og en styrket oppfølging av kvinner som har brutt ut. Alt dette er bare mulig hvis kommunene får ressurser og muligheter til å følge det opp. 

Sanitetskvinnene er også svært bekymret for at en svekket kommuneøkonomi kan gå ut over krisesentertilbudet. Økonomi er en av de største utfordringene for å sikre et tilstrekkelig og likeverdig krisesentertilbud over hele landet. Undersøkelser fra KS viser at kommunene prioriterer krisesentrene, men likevel er det med jevne mellomrom historier om krisesenter som reduserer sine tilbud grunnet trang kommuneøkonomi. Det kan få fatale konsekvenser for kvinnene som trenger tilbudet. 

Samspillet med frivilligheten 

For lite ressurser i kommunene kan by på flere utfordringer i møtet med frivilligheten. Noen steder opplever våre foreninger at fravær av en frivillighetskoordinator eller manglende ressurser i kommunen, gjør at de ikke får bidratt så mye som de kan og vil. Andre steder opplever de at kommuner som er presset på ressurser og økonomi, ønsker å bruke frivilligheten langt utover det våre frivillige er tenkt og har tilbudt seg å bidra. For de frivillige kan det være vanskelig å si nei når kommunen spør, samtidig som det ikke kan være frivillighetens ansvar å utføre kommunale oppgaver. I begge tilfeller, trengs det nok ressurser i kommunene for å sikre et godt samspill med frivillig sektor. 

Et statsbudsjett uten boligsosiale ambisjoner

Leieboerforeningen er landets eneste interesse- og medlemsorganisjon for leieboere. Foreningen ble stiftet i 1933 og har 6500 medlemmer over hele landet. I fjor behandlet Leieboerforeningen 2400 saker på vegne av våre medlemmer, i tillegg til å gi gratis bistand til en rekke organisasjoner som bistår vanskeligstilte leieboere. Leieboerforeningen jobber for en rettferdig boligpolitikk for leieboere, og er blant annet opptatt av å løfte den boligsosiale politikken, å styrke leieboeres rettsvern, å fjerne skattediskrimineringen av leieboere og å styrke leieboeres posisjon i den boligpolitiske debatten. Leieboerforeningen er kritisk til dagens sammensetning av utleiere og mener at vi trenger flere ideelle utleiere, flere studentboliger og flere kommunale boliger. Vi mener at boligforsyning er et av våre viktigste samfunnsoppdrag og at vi derfor trenger en større andel langsiktige og stabile utleiere enn det vi har i dag.

Å være leieboer er en stressende tilværelse der botryggheten er lav.  Mange må flytte ufrivillig eller betale mer enn de har råd til, for boliger med lav standard. Leieboerforeningen har de siste årene opplevd stor vekst i medlemstallet, og hadde i 2024 så lang ventetid for å få juridisk bistand fra foreningen at vi var tvunget til å stenge for nye medlemmer. Samtidig opplever foreningen et stadig større boligpolitisk engasjement blant våre medlemmer og andre. Leieboere – og boligeiere – engasjerer seg for en rettferdig boligpolitikk som også hensyntar leieboeres behov for en trygg bolig til en overkommelig pris.

Regjeringen har tatt det økte konfliktnivået i leiesektoren på alvor i dette budsjettet, og Leieboerforeningen er glade for at drifttilskudd til leieboerorganisasjoner er foreslått styrket, og at Husleietvistutvalget også er styrket. Samtidig vil vi gjøre komiteen oppmerksom på at rettshjelpstiltakene som Jussbuss, JURK og flere andre, er foreslått kuttet i justisbudsjettet. Dersom dette kuttet blir stående, vil økningen i tilskudd til leieboerorganisasjoner og til Husleietvistutvalget ha liten effekt, fordi saksmengden da vil øke betraktelig.

Sju av ti leieboere svarer i vår medlemsundersøkelse at de har funnet feil og mangler i boligen etter innflytning. Mange velger å ikke si i fra til utleier, av frykt for å bli sagt opp. Leieboerforeningen har også hatt en økning i utkastelsessaker på 50 prosent, og på oppsigelser på 40 prosent det siste året. Mange av oppsigelsene kommer etter at leieboer har protestert på husleieøkning, og vi ser en klar tendens til at utleier sier opp leieboer på urettmessig grunnlag – for eksempel at utleier skal benytte boligen selv – for deretter å leie ut boligen på nytt til en høyere pris, uten selv å benytte boligen.
Leieboere opplever lav botrygghet og har høyere boutgiftsbelastning enn boligeiere. Antall langtidsleieboere har økt til 50 prosent – altså en halv million.

Leieboerforeningen har i lang tid påpekt utfordringene ved et lite regulert og underdimensjonert leiemarked. De siste årene har flere faktorer ført til en eskalering i utfordringsbildet på leiemarkedet. Noen av disse faktorene har vært vanskelige å forutse. Russlands angrepskrig på Ukraina og den påfølgende bosettingen av nærmere 100.000 ukrainske flyktninger i Norge, er et eksempel på dette. Rentekostnader og påfølgende byggestans er et annet eksempel. Flere store og mellomstore utleiere selger nå hele eller deler av sin boligportefølje i de største byene. Alle disse faktorene, og flere andre, har ført til et stort press på leiemarkedet. Prisene er høye, og det for få utleieboliger på markedet. Leieboere blir presset ut av hjemmene sine, eller de klarer såvidt å bli boende, men til en høyere pris enn tidligere. Vi har også sett en økning i bruk av midlertidige botilbud. Dette er svært urovekkende, og det tyder på at bostedsløsheten er i ferd med å øke.

Andre faktorer, slik som økt omfang av korttidsutleie og betydningen dette har for leiemarkedet, burde ikke komme som en overraskelse på noen. Selv om både de siste års rentehevinger og krigen i Ukraina er vanskelige å planlegge for, har det slått Leieboerforeningen hvor lite reaktive regjeringen har vært i møtet med denne sammensatte krisen på leiemarkedet.

• Den nye boligleieloven, hvis mandat er å øke leieboeres botrygghet, har gang på gang blitt utsatt.
• Regjeringen har nærmest ikke gjort noe for å istandsette kommunene til å bosette flyktninger Flyktningene har i stor grad blitt bosatt på det private leiemarkedet og i kommunale boliger, men med det resultat at presset på leiemarkedet har økt betraktelig og at andre vanskeligstilte presses ut
• Korttidsutleie har ennå ikke blitt regulert, og diverse forslag fra opposisjonen på Stortinget har blitt avvist
• Regjeringen har ikke økt bostøtten i takt med husleieøkningene
• Den boligsosiale strategien Alle trenger et trygt hjem ble avviklet i 2024, uten å bli erstattet med en ny strategi
• Den boligsosiale loven som ble innført i 2023 har ikke gitt tilstrekkelig med rettigheter til vanskeligstilte, og kommunene bruker ikke loven riktig

I regjeringens forslag til statsbudsjett ser vi at en gjeninnføring av tilskuddet til kommunale utleieboliger fremdeles er utelatt, til tross for at 90 prosent av landets kommuner melder om et behov for flere kommunale utleieboliger, og til tross for at Stortinget, KS, Kommunale boligadministrasjoners landsråd KBL, norske kommuner og ideelle organisasjoner på det boligsosiale feltet gjentatte ganger har pekt på behovet for denne ordningen. Vi er også skuffet over at bostøtten ikke økes i takt med de økende leieprisene. 

Den boligsosiale politikken i Norge er fullstendig feilet. Det er en tragedie for enkeltmennesker, for familier, for lokalsamfunn og for Norge som en velferdsstat. Trygge boliger for de som trenger det er essensielt politikk som vi må få ordnet opp i. Manglende prioritering av boligsosial politikk kommer til å koste samfunnet mye mer enn noen ekstra tilskuddsordninger hadde gjort.

Leieboerforeningen ber derfor Stortinget om å

• Gjeninnføre tilskudd til kommunale utleieboliger
• Nedsette et utvalg som gjennomgår den boligsosiale politikken
• Sette i gang arbeidet med en ny boligsosial strategi i tråd med OECDs toolkit
• Øke bostøtten i tråd med Bostøttealliansens anbefaling

Med vennlig hilsen Leieboerforeningen
 v/ Anne-Rita Andal

Regjeringen legger i budsjettforslaget opp til å øke kommunenes frie inntekter med 4,2 mrd. kroner i 2026. Av dette er 2,9 mrd. kroner kompensasjon for økte utgifter på grunn av endret demografi. Regjeringen legger altså opp til å øke kommunesektorens økonomiske handlingsrom med 1,3 mrd. kroner. Dette tilsvarer det laveste punktet i intervallet på 1,3 – 2,0 mrd. som ble signalisert i mai i Kommuneproposisjonen 2026.

Det er positivt at regjeringen vil gi kommunene mer penger, men den varslede økningen i frie inntekter er etter Unios syn på langt nær tilstrekkelig til å dekke det reelle behovet i sektoren. Unio krever at Stortinget øker kommunesektorens frie inntekter vesentlig mer enn regjeringen legger opp til.

Unio er opptatt av at kommunesektoren skal tilføres nødvendige midler fordi kommunene er vår viktigste leverandør av offentlige velferdstjenester. Alle i Norge bor i en kommune og er i ulike faser i livet avhengig av kommunenes kjernetjenester, utdanning, helse og omsorg. Disse tjenestene finansieres i hovedsak av kommunenes frie inntekter.

Hvis kommunene ikke gis nødvendige overføringer fra staten, må de kutte i velferdstilbudet og/eller redusere kvaliteten på tjenestene til innbyggerne. Befolkningens behov for tjenester blir imidlertid ikke mindre av at kommunene kutter i tilbudet. Resultatet blir at de de sosiale forskjellene i samfunnet øker – de som har økonomisk mulighet vil kjøpe tjenestene privat, mens andre risikerer å stå igjen med et dårligere eller utilstrekkelig tilbud. Dårlig kommuneøkonomi utfordrer dermed prinsippet om likeverdige tjenester for alle, uavhengig av lommebok eller bosted. Det vil svekke tilliten til fellesskapsløsningene velferdsstaten bygger på.

Stortinget må nå ta ansvar for at kommunene settes i stand til å levere de velferdstjenestene Stortinget faktisk har vedtatt at innbyggerne har krav på.

Unio mener at dårlig kommuneøkonomi også vil øke utenforskapet i samfunnet. Presset økonomi gjør at kommunene må nedprioritere forebyggende tiltak til fordel for tiltak som virker «her og nå». Dette vet vi at vil føre til at flere faller utenfor – blant annet i skolen.

I møte med et stadig økende utenforskap må statlige og kommunale myndigheter tvert imot vri innsats og pengebruk fra reparasjon til forebygging.

Kommunene blir i totalberedskapsmeldingen omtalt som «den grunnleggende byggesteinen i vår beredskap». Dersom vi skal opprettholde et forsvarlig helse- og utdanningstilbud til befolkningen og næringslivet også i en krisetid, må vi styrke, ikke svekke kommunene. Dårlig kommuneøkonomi er oppskriften på svekket samfunnsberedskap.

Unio advarer samtidig mot å forsøke å løse utfordringene i kommunene ved å senke kompetansekravene til de ansatte eller redusere andre statlige pålegg som vil gå ut over kvaliteten på tjenestene og innbyggernes rettssikkerhet.

En særlig utfordring for kommuneøkonomien er statens tilskudd til ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Unio mener at kommunene må få dekket utgifter til særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester, kap. 575 post 60 og 61, fullt ut for å sikre likeverdige tjenester i alle kommuner.

Digitalisering er avgjørende for å møte personellmangel og økt tjenestebehov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Unio mener derfor at rammen for tilskuddsordningen til helseteknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste bør dobles til 150 mill. kroner (kap. 701 post 60).

Juristforbundet representerer godt over 24 000 jurister i statlig, kommunal og privat sektor, i domstolene og jusstudenter. Vi er Norges største fag- og interesseorganisasjon for jurister. 

DSB, PST, Etterretningstjenesten, NSM mfl. har over tid beskrevet et endret sikkerhetspolitisk trusselbilde. Dette påvirker kommunene i høy grad.

NATOs nye innsatsmål pålegger medlemsstatene å bruke 1,5% av BNP på sivil sektor. Våre medlemmer jobber i samfunnskritiske funksjoner i kommuner og hos statsforvalterne, og de skal håndheve lovverket innenfor de nevnte rammene. Som vi har skrevet i vårt høringsinnspill til forskrift til forvaltningsloven om automatisert saksbehandling: Juristene skal håndheve loven, sikre vedtak og trygge innbyggerne, også når strømmen går.  

Det fremlagte statsbudsjettforslaget for 2026 er verken et rettssikkerhets- eller beredskapsbudsjett. Rettssikkerhet er en forutsetning for å bevare det samfunnet vi ønsker å beskytte og beholde, og en sentral del av totalberedskapen.   Rettssikkerhet er ikke et luksusgode, men en grunnmur i velferd, demokrati og beredskap. Når jurister får virke tett på folk, natur og teknologi, bygges trygghet nedenfra. Da virker lovene slik Stortinget mente – og samfunnet står sterkere når det stormer. 

Barn først – jussen som tidlig innsats mot utenforskap (kap. 571 post 64 og 67. 

De mest sårbare trenger jurister som bidrar til å sikre gode fellesskapsløsninger. 

Per i dag har bare  ca. 6 prosent av landets kommuner jurister ansatt i sine barneverntjenester, noe som er langt under det nødvendige nivået for å sikre forsvarlige vedtak.. Noen av kommunene samarbeider interkommunalt på barnevernfeltet, uten at de nødvendigvis har tilgjengelig juridisk kompetanse. 

Barn og foreldre må garanteres juridisk støtte for å sikre at deres rettigheter og plikter ivaretas fra begynnelse til slutt. Dette skaper tillit til systemet, og kan bidra til mindre utenforskap og forebygge ungdomskriminalitet. Dialogprosess er utviklet av barneverntjenesten i Karmøy, og ble innført i 2017. Karmøymodellens dialogprosess bidrar til: 

• færre rettssaker, konflikter og klager 

• økt tillit til barnevernet 

• mindre utenforskap  

Dialogprosess som metode kan være et viktig bidrag til å forebygge ungdomskriminalitet hvis Stortinget velger å skalere opp og utforske dette pilotprosjektet videre i flere av landets kommuner 

Juristforbundet ber derfor om at det i statsbudsjettet for 2026 settes av 5 millioner årlig til et toårig prøveprosjekt. Alternativt kan det bevilges skjønnsmidler etter Karmøymodellen i inntil fem kommuner som pr i dag ikke har juridisk kompetanse. Midlene skal dekke lønnskostnader ved ansettelse av jurist i barneverntjenesten, samt advokatsalær.  

Juristforbundet anbefaler videre at det innføres trinnvist lovkrav om jurist i barneverntjenesten. Som en start kan det bevilges 100 millioner kroner til juridiske stillinger innen interkommunalt barnevernssamarbeid. Et minimumskrav må være at den enkelte kommune rapporterer på hvordan lovverket er fulgt og etterlevet, hvordan rettigheter og plikter er sikret og ivaretatt, i det kommunale barnevern. 

For å styrke rettssikkerheten i kommunene bør regjeringen videre utrede muligheten for å etablere et eget kommunalt rettsregister etter mønster av Robek-registeret-. Registeret skal blant annet vurdere kommunenes juridiske kapasitet basert på antall jurister ansatt, antall rettssaker og klager, samt etterlevelse av nasjonale og internasjonale lover. Målet med registeret er å sikre at kommunene har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å ivareta innbyggernes rettigheter.  

Forslag anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen utrede lovkrav om tilgjengelige juridisk kompetanse i alle norske kommuner, herunder ulike modeller for trinnvis å øke antallet jurister i kommunal sektor. 
• Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å etablere et rettssikkerhetsregister. Et “Robek-register for rettssikkerhet”. Registeret skal  vurdere kommunenes evne til å etterleve og faktisk etterlevelse av nasjonale og internasjonale lover og regler. . Målet med registeret er å sikre at kommunene gjør tilstrekkelig for å ivareta innbyggernes rettigheter og plikter, og forhindre at kommunene havner i et rettssikkerhetsmessig uføre. 

Jurister med teknologiforståelse bak maskinene – rettssikker KI i kommunene 

Norge er et av verdens mest digitaliserte land. Det vil fort bety at vi dermed er et av de mest sårbare i dagens trusselbilde. Kommunene skal i likhet med staten ta i bruk KI. Dette er krevende for mange små kommuner, som mangler juridisk kompetanse. 

Jurister med teknologiforståelse er kritisk. Jurister må kunne oversette modellens logikk til etterprøvbare begrunnelser som folk kan imøtegå. “Svar fra modellen” holder ikke – begrunnelsen må være mulig å etterprøve og kunne klage på.  

Juristforbundet har mottatt meldinger om ledere i offentlige virksomheter som fortsatt gir ansvaret for KI til IT-avdelingen. At ledere selv forstår hva KI er og hvordan det virker, er en forutsetning for reelt partssamarbeid, medbestemmelse og trygg implementering. 

Forslag anmodningsvedtak: 

• Stortinget ber regjeringen om å kartlegge kommunenes egen tilgang på juridisk kompetanse for å gjennomføre den kommende KI-loven, sett i lys av de kompetansekravene som EUs AI Act pålegger den enkelte virksomhet. 

• Stortinget ber regjeringen etablere et nasjonalt KI-kompetanseprogram for ledere og nøkkelroller i kommunal sektor. 

Naturvern som beredskap  –  jussen som verktøy for et grønt Norge  

Kommunene har fått et stadig større ansvar for miljø- og arealforvaltning uten tilsvarende økning i kapasitet og kompetanse. Vern av natur er et beredskapstiltak mot flom, skred og naturkatastrofer, som påpekt i Meld. St. 27 (2023–2024). 

For få kommuner har jurister til å håndtere byggesaker, noe som fører til økt risiko for at viktige beslutninger fattes uten nødvendig demokratisk og lovlig forankring. Plan- og bygningsloven må harmoniseres med forsikringsretten for å verne norsk natur. 

Juristforbundet ber om at: 

• det til kap. 571 post 60 settes av 300 millioner i budsjettet for 2026 for å styrke juridisk kompetanse i kommunene
• natursatsordningen (Rammeområde 13 kap. 1420 post 60) styrkes med 150 millioner, herunder 50 millioner til opplæringsprogram for lokalpolitikere
• det sikres øremerkede midler til rettsvitenskapelig forskningpå kommunal- og forvaltningskomiteens område

Statsforvalterjuristene som trygghetsgaranti – om du bor i byen eller på bygda 

Statsforvalterne har et omfattende ansvar som statens regionale representanter, med tilsyn, klagesaksbehandling og veiledning. Enhver politiker som ønsker at lovene skal fungere slik de er tenkt, er avhengig av statsforvalterjurister som sikrer korrekt lovanvendelse. Dagens ressurssituasjon er ikke holdbar. Mangelen på juridiske ressurser gjør det vanskelig å behandle saker innen rimelig tid, noe som svekker tilliten til forvaltningen. Sivilombudet har over tid vært sterkt bekymret for situasjonen.  

Juristforbundet ber om at: 

• kapitel 1520 post 1 driftsutgifter reelt sett styrkes med minst 500 millioner, herunder satsing på økt juridisk kompetanse
• statsforvalterembetene får økte ressurser for å styrke miljøtilsyn og veiledning (kap. 1520 post 1)
• Sivilombudet får økte ressurser
• det sikres 30 millioner kroner (kap. 500 post 7) til rettsvitenskapelig forskning på utvalgte sektorlover

 Med vennlig hilsen

Sverre Bormander- president Juristforbundet

Benedicte Gram-Knutsen- visepresident Juristforbundet

André Oktay Dahl-politisk seniorrådgiver Juristforbundet

Innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2026  

Kommunal- og forvaltningskomiteen  

Norges Handikapforbund jobber for et samfunn der funksjonshindrede får oppfylt våre menneskerettigheter og kan være fullverdige og likestilte borgere. I Regjeringens forslag til statsbudsjett finner vi få satsinger på funksjonshindredes likestilling, tvert imot går det på mange punkter i feil retning.  

Kap 575  Ressurskrevjande tenester 

Regjeringen foreslår å øke innslagspunktet til 1 921 000 kroner. For 2025 var 8 433 personer omfattet av ordningen. Dette er en reduksjon på 2,7 pst. sammenlignet med 2024. 

Toppfinansieringsordningen er egnet for å skjerme de som har behov for omfattende tjenester og derfor må innslagspunktet senkes, fremfor å heves. Både for mindre kommuner og kommuner som reelt har presset økonomi opplever vi at våre medlemmers tjenestetilbud blir til et økonomisk spørsmål. Mange kommuner foretar kutt i ulike tjenester som er svært viktig for å leve vanlige liv. 

For å senke den økonomiske risikoen for kommunene, og for å sikre at funksjonshindrede utsettes for uforsvarlige kutt bør grensen senkes betydelig.  

Da kompensasjonsordningen for ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, var innslagspunktet 700.000, eller rundt 1,2 millioner justert for prisvekst. Selv om lønnsvekst normalt er større enn konsumprisindeks, vil virkningen av de årlige hevingene bety stadig større utgifter for kommunene og dermed stor sannsynlighet for dårligere tjenester.    

NHF mener også at det må vurderes et eget lavere innslagspunkt for BPA. BPA er en særegen tjeneste som gir funksjonshindrede økt mulighet til samfunnsdeltakelse og likestilling. Selv om det er et tverrpolitisk ønske at BPA skal styrkes, erfarer vi at mange kommuner kutter i ordningen. Ved å innføre et eget innslagspunkt for BPA gir det sterke signaler til kommunene om at dette er et område hvor stat og kommune tar et felles løft. 

For Statsbudsjettet 2026 mener Norges Handikapforbund at innslagspunktet for toppfinansieringen må senkes til 1,2 millioner, og sekundært at den fryses på 2025-nivå.  

Kapittel 581, Post 79, heistilskudd 

Heistilskuddet var en ordning for etterinnstallering av heis i eldre boligblokker, og var et meget godt tiltak for å gjøre større deler av boligmassen tilgjengelig for mange funksjonshindrede, og bidro også til at flere kunne bo hjemme lengre. Husbankens tilskudd til ettermontering av heis var et effektivt tiltak for å øke tilgjengeligheten. Etterspørselen var stor, men midlene knappe (søknadsbeløp 246 millioner i 2019, tilsagn 50 millioner, Årsrapport Husbanken 2019). Heistilskuddet ble avviklet i statsbudsjettet for 2023 til fordel for kommunale enøk-tiltak.  

Ifølge SSB sine tall pr 2024 er det fortsatt 391 536 boliger i blokker uten heis.  Noen av de boligblokkene som får etterinstallert heis, har de rimeligste boligene som er tilgjengelig for de gruppene som har lavest inntekt. Nye leiligheter i boligblokker som bygges med heis, er gjerne dyrere. 

Det er bare et sted mellom 10 og 20 prosent av dagens boligmasse som er tilgjengelig for rullestolbrukere. Heistilskuddet var en billig måte å øke denne andelen på i et relativt raskt tempo. For 2022 var tilskudd per heis var 1,9 millioner kroner. Ett års kostnad for drift av én sykehjemsplass er på om lag 1,7 mill. kr. Hvis en person bor et år mindre på sykehjem, er en heis allerede spart inn. 

Storting bør vedta følgende:  

• Stortinget ber regjeringen iverksette en utredning av den samfunnsøkonomisks lønnsomheten av hvordan installasjon av heis i blokker der dette er mulig, kan bidra til utvidet tilbud i boligmarkedet, og at eldre kan bo hjemme i større deler av livet. 

• Stortinget ber regjeringen utrede en modernisert versjon av heistilskudd og legge fram forslag om innføring av en slik ordning i forslaget til statsbudsjett for 2027. 

Kapittel 581, Post 78 Bustadstiltak 

Etter at Tilskudd til tilpasning av bolig ble overført kommunene i 2020 er det dårligere oversikt over utvikling, gjennomføring og behov for tilskuddet. Selv om mange kommuner bruker Husbanken sitt saksbehandlingsprogram, sitter ingen lenger med et helhetlig bilde over situasjonen. Dersom vi skal nå målet om at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig, må vi ha god kunnskap for å treffe godt med virkemidlene. Vi frykter at kommunene over tid vil redusere tilskuddene i konkurranse med andre oppgaver.  

Regjeringen foreslår i år et nytt tilskudd plassert i Helsebudsjettet på 89 millioner kroner til tilpasning av egen bolig, for å øke insentivene til at flere oppgraderer eller tilpasser egen bolig ved å gjøre den mer aldersvennlig. Tilskuddet vil dekke 25 prosent av kostnadene opptil maksimalt 75 000 kroner. Dette er forsåvidt bra, men vi er redd for at dette tilskuddet vil redusere motivasjonen for kommunenes eget tilskudd til tilpasning av bolig, og at man samlet sett bevilger mindre.  

Norges Handikapforbund mener tilskudd til tilpasning av bolig bør tilbakeføres til Husbanken, og koordineres med tilskuddet for å gjøre bolig mer aldersvennlig.  
Inntil dette skjer må Husbanken ha i oppdrag å samle kunnskap om bruk og utvikling av begge tilskuddene.  

Kommunene er viktigst for velferden 

Norges Handikapforbund er bekymret for ressurssituasjonen både i kommunene og hos Statsforvalteren. Mange kommuner har stram økonomi og kutter i nødvendige tjenester som BPA, bo- og aktivitetstilbud og avlastning.  

Det er lang ventetid på klager hos Statsforvalteren, samtidig som vi ser at Statsforvalteren opphever eller omgjør nær halvparten av alle klager på BPA. Dette gjør at mange sitter med feil nivå på sine tjenester i lang tid, mens klagen saksbehandles.  Vi ber om at man sikrer at Statsforvalteren får nok ressurser til å kunne ivareta sin funksjon som kontroll- og klageorgan på en bedre måte.  
 

Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon.  

Tove Linnea Brandvik, forbundsleder, tove.linnea.brandvik@nhf.no  
Bjarne Kristoffersen, generalsekretær, bjarne.kristoffersen@nhf.no  

Norges Handikapforbund  

Høringsinnspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen

Dato: 24. oktober 2025

Fra: Næringshagene i Norge

________________________________________________________________________________

Næringshagene i Norge ønsker med dette å gi våre innspill til forslaget i statsbudsjettet for 2026 om å overføre forvaltningen av Næringshage- og Inkubasjonsprogrammene fra Siva til Innovasjon Norge (IN).

Vi støtter regjeringens mål om et mer samordnet virkemiddelapparat, men er kritiske til prosessen, og manglende involvering fra SIVAs programavdeling og næringshagene selv.

1. Et velfungerende og landsdekkende program

Næringshageprogrammet er et dokumentert effektivt virkemiddel som bidrar til vekst, omstilling, sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Evalueringer fra SNF (2017) og SSB (2019) viser at bedrifter tilknyttet næringshagene har bedre vekst, høyere overlevelse og større verdiskaping enn sammenlignbare bedrifter – med høy addisjonalitet og samfunnsøkonomisk gevinst. De viser også til at den lokale og sosiale nærheten til bedriftene er avgjørende for programmets effekt.

Det er 38 Næringshager i programmet, som dekker 76% av landets kommuner, og det er dermed den mest landsdekkende og lokalt forankrede næringspolitiske strukturen Norge har. Vår tilstedeværelse sikrer at ca. 2.500 bedrifter i distriktene får tilgang til kompetanse, nettverk og utviklingsmuligheter på linje med bedrifter i mer sentrale strøk. Bedriftene hadde i 2024 i sum en verdiskaping på over 20 milliarder kroner, og 28.000 ansatte.

Dette er et program med stor effekt, og vi legger til at det også er et kostnadseffektivt program; For hver 1.000 kroner i verdiskaping i distriktene, har programmet en kostnad på 5 kroner.

Programmet fungerer fordi det bygger på nærhet, tillit og fysisk tilstedeværelse. En overføring til Innovasjon Norge uten klare garantier for distriktsprofil, lokal tilstedeværelse og faglig kontinuitet vil svekke det som er bygget opp over flere tiår, og føre til økt sentralisering, tap av kompetanse og mindre mangfold.

Vi registrerer kutt i Innovasjon Norges budsjettposter, og er bekymret for konsekvensene av dette. Kutt til næringshageprogrammet vil svekke verdiskaping og arbeidsplasser, og undergrave det økonomiske livsgrunnlaget for Distrikts-Norge.

2. Manglende involvering svekker tilliten

Verken Sivas programavdeling eller næringshagene selv har vært kjent med, eller involvert i prosessen før forslaget ble offentliggjort. Dette er sterkt kritikkverdig og bryter med prinsippet om kunnskapsbasert og demokratisk forvaltning. Når de miljøene som faktisk leverer resultatene ikke får delta, svekkes både kvaliteten på beslutningsgrunnlaget og tilliten til prosessen.

Vi ber derfor om at ingen endelige beslutninger tas før en reell faglig og demokratisk forankring er gjennomført, og at næringshagene inviteres til å delta aktivt i utformingen av ny modell.

3. Behov for forutsigbarhet og videreføring

For å sikre stabilitet og videre utvikling må det tiårige Næringshageprogrammet videreføres på minimum dagens nivå, og løpende indeksreguleres. Innovasjon Norge må forpliktes til å opprettholde minst like god lokal og regional tilstedeværelse som dagens modell gir, og fylkeskommunenes rolle som reelle oppdragsgivere må bevares med budsjettmyndighet og prioriteringsrett.

Næringshagenes nettverk består av flere tusen bedrifter over hele landet. Dette nettverket utgjør ikke bare en viktig ressurs for næringsutvikling, men også for beredskap og samfunnssikkerhet. Den lokale forankringen gjør at næringshagene kan bidra med rask koordinering, informasjon og støtte i situasjoner der beredskap, forsyningssikkerhet eller omstilling er nødvendig.

4. Kap. 553, post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling

I statsbudsjettet for 2026, kapittel 553, post 61 – Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling, foreslås det en reduksjon i bevilgningen sammenlignet med 2025.
Dette kommer på toppen av flere år uten kompensasjon for lønns- og prisvekst, og innebærer i praksis et reelt kutt i programmenes rammer. En slik utvikling kan ikke fortsette dersom næringshagene fortsatt skal levere resultater og bidra til vekst og omstilling i distriktene.

Det er også behov for å styrke samarbeidet på tvers av Næringshagene. Det vil i enda større grad gi bedrifter i Distrikts-Norge tilgang på kritisk kompetanse for å lette omstillinger og styrke innovasjonskraft.

Vi registrerer også at det ikke er synliggjort administrasjonskostnader til Innovasjon Norge under denne posten. Vi frykter derfor at Innovasjon Norges basismodell for administrasjon og overheadkostnader vil bli lagt til grunn, og at dette vil redusere den reelle tilskuddsandelen til næringshagene ytterligere.
Et slikt kutt vil direkte svekke tilbudet til distriktsnæringslivet, og undergrave målet om å styrke lokal verdiskaping og grønn omstilling i hele landet.

5. Kap. 553, post 69 Mobilisering til forskningsbasert innovasjon

Regjeringen foreslår å kutte 60,2 mill. kroner til FORREGION. Ordningen hjelper bedrifter uten forskingserfaring til å samarbeide med forskningsmiljøer og har gitt dokumenterte resultater i hele landet. Den bidrar til økt deltakelse i Forskningsrådets og EUs prosjekter og er viktig for å øke næringslivets FoU-andel. 

6. Næringshagene i Norge foreslår:

1. Næringshagenes rolle som distriktspolitisk virkemiddel må forsterkes som en sentral del av regjeringens mål om verdiskaping i hele landet.
2. Kap. 553, post 61 styrkes med kr. 20,6 millioner, for å kompensere for lønns- og prisvekst i næringshagene, samt sikre ressurser til samarbeid på tvers av regioner for å sikre kritisk kompetanse og erfaringsdeling.
3. Næringshagene involveres aktivt i utformingen av ny organisering.
4. Det utredes hvordan næringshagene kan styrke andre deler av Innovasjon Norge, særlig innen distriktsrettet næringsutvikling og beredskap.
5. Å styrke distriktsnæringslivets tilgang til forskningsbasert kunnskap ved å opprettholde FORREGION på minst 2025-nivå.

7. Avslutning

Næringshagene og inkubatorene er langsiktige investeringer i norsk distriktsnæringslivs konkurranseevne, innovasjonsevne og beredskap. Å endre et velfungerende system uten faglig dialog og bred involvering vil være et tilbakeskritt for norsk innovasjons- og distriktspolitikk.

Vi ber derfor Kommunal- og Distriktsdepartementet om å videreføre og styrke Næringshageprogrammet, og å sikre at næringshagenes videreutvikles.

Med vennlig hilsen,

Næringshagene i Norge

v/Styreleder Anne Kristin Helgeland

Pårørendealliansen representerer 49 medlemsorganisasjoner som favner et bredt spekter av pårørendegrupper i Norge, og uansett hvem man er pårørende til
Om lag 800 000 voksne står i en aktiv pårørendesituasjon, i tillegg til 150 000 barn og unge.

Den samlede innsatsen tilsvarer 140 000 årsverk – nær halvparten av all hjelp som ytes til pasienter og brukere. Det sier seg selv at dette er en viktig innsats som  kommunene må være klar å gjøre sitt for å beholde fremover

Pårørendealliansen støtter regjeringens mål om å styrke kommunesystemet for å sikre gode tjenester, små forskjeller og like muligheter i hele landet. Vi deler vurderingen av at kommunene står overfor store utfordringer knyttet til mangel på arbeidskraft, økende omstillingsbehov og behov for effektiv ressursbruk. Samtidig ser vi at en avgjørende ressurs i dette arbeidet – pårørendes innsats – i liten grad blir inkludert i den kommunale planleggingen og utviklingen av tjenestene.

Pårørende som bærebjelke i velferdsstaten

Pårørende er en uunnværlig del av velferdssystemet. Deres innsats bidrar til at tusenvis av mennesker får nødvendig omsorg og støtte i hverdagen. Uten denne innsatsen ville kommunene stått langt svakere i møte med dagens og framtidens behov. Likevel blir pårørende i dag tatt for gitt – som en selvsagt og uformell del av velferdsapparatet, uten at det tas systematiske grep for å sikre deres medvirkning, kompetanse eller bærekraft over tid.

Dette er ikke bare en manglende anerkjennelse, men også en ineffektiv bruk av samfunnets samlede ressurser. Når pårørendes kunnskap og erfaringer ikke brukes aktivt i tjenesteutviklingen, mister kommunene verdifull innsikt som kunne bidratt til bedre og mer treffsikre løsninger.

Behov for systematisk inkludering og partnerskap

Statsbudsjettet legger vekt på lokal tilpasning, fleksibel ressursbruk og utviklingsorienterte kommuner. Dette må også omfatte strategisk inkludering av pårørende som en del av løsningen. Kommunene bør etablere strukturer og arenaer der pårørende kan bidra i:

• planlegging og utforming av helse- og omsorgstjenester,
• omstillings- og utviklingsarbeid i kommunen,
• samt i lokale innovasjonsprosjekter og forsøksordninger.

Et sterkt lokaldemokrati handler også om å gi innbyggere/ pårørende reell innflytelse på utviklingen av velferdstjenestene. Dette er i tråd med regjeringens mål om å finne lokale løsninger og bruke ressursene der de gjør mest nytte.

Bærekraft for framtiden

Pårørendes innsats er i dag en forutsetning for et velfungerende helse- og omsorgssystem. Samtidig ser vi at mange pårørende sliter seg ut, fordi det ikke finnes strukturer som støtter, avlaster eller ivaretar dem. Dersom pårørendes bidrag skal være bærekraftig over tid, må det tas et politisk og faglig ansvar for å:

• forebygge belastning og utmattelse,
• styrke samarbeidet mellom pårørende og tjenesteapparat,
• og sikre at pårørendes erfaringer blir brukt som kunnskapsgrunnlag i utviklingsarbeidet.

Pårørendealliansen vil understreke at dersom kommunesektoren skal kunne møte framtidens behov for helse- og omsorgstjenester på en bærekraftig måte, må pårørende inkluderes systematisk og være faglig forankret i kommunenes arbeid.

I dag er det i liten grad etablert strukturer som sikrer at pårørende blir involvert i planlegging, utvikling og evaluering av tjenestene, til tross for at deres innsats utgjør en avgjørende del av velferdsgrunnlaget. Dette svekker både kvaliteten i tjenestene og effektiviteten i ressursbruken.

Merknad

For å sikre en helhetlig og bærekraftig tilnærming foreslår Pårørendealliansen at komiteen ber regjeringen tydeliggjøre kommunenes faglige og organisatoriske ansvar for pårørendearbeidet gjennom følgende tiltak:

1. Kommunene må ha en faglig ansvarlig for pårørendearbeid
   Denne funksjonen skal sørge for at pårørendeperspektivet er integrert i kommunens planverk, tjenesteutvikling og kvalitetsarbeid. En faglig ansvarlig kan bidra til at kommunene faktisk etterlever nasjonale føringer og sikrer kontinuitet og kompetanse i arbeidet med pårørende.
2. Systematisk bruk av nasjonale verktøy og føringer
   Kommunene må pålegges å ta i bruk:

• Pårørendeveilederen,
• Nasjonale råd for bruker- og pårørendemedvirkning,
• Pårørendeavtalen
• Pårørendeundersøkelser som grunnlag for planlegging, evaluering og forbedring av tjenester. Dette vil bidra til at pårørende blir inkludert på en strukturert måte og at deres rettigheter og behov faktisk ivaretas i praksis.
• Pårørendes erfaringer er viktige for eksempel i det nye måleverktøyet eldrebarometeret.no som omfatter alle norske kommuner

3. Forankring i kommunens ledelse og styringssystem
Arbeidet med pårørende må inngå som en del av kommunens overordnede kvalitets- og utviklingsarbeid, og ikke være avhengig av enkeltpersoners initiativ eller prosjektmidler.

Avslutningsvis

Et sterkt og velfungerende kommunesystem forutsetter at kommunene har en klar og faglig forankret strategi for pårørendesamarbeid. Man kan ikke bare forvente at pårørende skal overta oppgavene som et slags bemanningsbyrå når tilbud og tjenester kuttes.

Pårørende må ikke lenger tas for gitt, men tas på alvor – som en ressurs som må ivaretas, involveres og støttes. De er en del av fundamentet, men de som støtter andre trenger også støtte selv!

For Pårørendealliansen, generalsekretær Anita Vatland

Røros kommune ber om:

• Stortinget må bevilge penger og etablere ordninger som fjerner merkostnadene for de samiske forvaltningskommunene.
• De økonomiske rammene til forvaltningskommunene må styrkes, for å sikre ivaretakelse og utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Rossen tjïelte / Røros kommune har siden 2018 vært en del av forvaltningsområdet for samiske språk. Her skal kommunene ivareta tospråklighet, og norsk og samisk er likestilte språk.

I Rørossamisk område har det vært samisk tilstedeværelse i lange tider, og Røros kommune sammen med mange andre jobber godt og målrettet med å styrke og utvikle sørsamisk språk, kultur, historie, næring og samfunnsliv. Reindrifta er en særdeles viktig språk- og kulturbærer, og bidrar til stor sysselsetting både direkte og indirekte.

Sørsamisk er ett av de offisielle samiske språkene i Norge. Språket snakkes av noen hundre mennesker i Norge og Sverige. Samfunnet har et stort ansvar for å legge til rette for at språket får nye brukere. I Røros har vi barnehager og skoler med mange tilbud og undervisning i og på samisk. I tillegg har vi andre lokale aktører som Aajege – samisk språk- og kultursenter og Rørosmuseet som kommunen samarbeider godt med.

I fjor fikk KS utarbeidet en rapport fra Senter for økonomisk forskning som viser at kommunene i forvaltningsområdet har økte utgifter/merkostnader til undervisning i grunnskolen og administrasjon. For mange av kommunene er dette snakk om mange millioner, konkret for Røros er det snakk om cirka 11 millioner kroner. Tospråklighetstilskudd fra Sametinget er viktig finansiering, men det er ikke nok. Videre er det utfordringer med å rekruttere personer med samisk språk- og kulturkompetanse, og konkurranse om arbeidskraften øker kostnadene.

Røros kommune ser også utfordringer knyttet til organisering av fjernundervisning. Kapasiteten for å tilby fjernundervisning til elever i grunnskolen er begrenset. Ordninger for refusjon av utgifter til undervisning i og på samisk er justert, både i omfang og kriterier for tildeling. Kommunen får mindre ressurser til opplæring i samisk, og ingen tilskudd til undervisning på samisk. Dette har direkte påvirket kommunens økonomiske grunnlag for å finansiere undervisningen.

Det er helt nødvendig at Stortinget er klar over disse forholdene, og at det både bevilges penger og gjøres nødvendige grep. Dette må også sees i sammenheng med rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen, samt de store utfordringene i kommuneøkonomien generelt. Stortinget vedtok i behandlingen av rapporten følgende: «Stortinget ber regjeringen se på de økonomiske rammene for kommuner og fylkeskommuner sitt ansvar for språkutvikling.»

Kommunesektoren må settes økonomisk og ressursmessig i stand til å følge opp tiltak knyttet til samisk språk, kultur og samfunnsliv. De samiske forvaltningskommunene må få tilført flere midler til språkarbeid. Stortinget må komme med en ordning som fjerner merkostnadene for forvaltningskommunene. Røros kommune vil også framover bidra med viktig arbeid på dette feltet, men vi må settes enda bedre i stand til det fra staten. 

Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) er en politisk uavhengig medlemsorganisasjon og en sentral faglig aktør innen veitransport og mobilitet i Norge.  

Helt siden 1948 har Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) vært leverandør av fakta og statistikk om det norske og skandinaviske bilsalget. Vi har oversikten over elbilandeler, CO2-utslipp, priser og tekniske data om biler, varebiler og motorsykler, og hvordan kjøretøyparken har utviklet seg gjennom tidene. Bilbransjen i Norge, Elbilforeningen, NAF og Norges Bilbransjeforbund, for å nevne noen, henter slike data fra OFVs rikholdige databaser. Vi har tett dialog med Storting, regjering, fylkeskommuner og fagmyndigheter med mål om å sikre en trygg, effektiv og bærekraftig veipolitikk. 

Av Norges totale veinettet på over 90 000 km utgjør fylkesveiene 45 000 km. Tallene viser dessverre at de er de farligste veiene å ferdes langs. Ulykkestallene er høye, og vedlikeholdsetterslepet er voksende med et anslag fra Statens vegvesen på rundt 100 milliarder kroner (pr 2025).  

Finansieringsmodellene til fylkesveivedlikehold er ikke tilstrekkelige og gir utilsiktede utfall.  

Den største andelen av midlene til fylkesveisformål gis over det generelle rammetilskuddet på Kommunal- og distriktsdepartementets budsjett. I tillegg kommer bevilgninger gjennom særskilt fordeling over tabell C i rammetilskuddet, og over øremerkede tilskudd på Samferdselsdepartementets budsjett. 

En økende andel av midlene gis med særskilt fordeling, hvor tilskudd til opprusting og fornying av fylkesveiene, tilskudd til oppfyllelse av tunnelsikkerhetsforskriften og tilskudd til ras- og skredsikring utgjør de største postene.  

Bruken av tilskudd med særskilt fordeling er langt mer omfattende enn det som anbefales i Kommunal- og Moderniseringsdepartementets veileder (Kommunal og moderniseringsdepartementet, 2020) og inneholder kriterier som gir perverse insentiver for fylkeskommunene når tilskuddene gis over mange år. (Kilde Vista rapport 49/2024 “Fylkeskommunenes prioriteringer i veisektoren Utvikling i finansiering og ressursbruk.”) 

Dagens rammetilskuddsordning til fylkene belønner i praksis de fylkene som opprettholder et vedlikeholdsetterslep.   

Forfallet på fylkesveinettet er en konsekvens av mange års underfinansiering. Det har de senere år vært gjennomført flere større endringer i statlige overføringer til fylkeskommunene og andelen som fordeles til fylkesveiformål har økt. Gjennom forvaltningsreformen i 2010 ble ansvaret for et omfattende veinett (de mest trafikkerte av dagens fylkesveier) overført fra Staten til fylkeskommunene uten at det fulgte med penger. Fylkeskommunene overtok fra 01.01.2020 det hele og fulle ansvaret for egne veier.  

Den gjennomsnittlige risikoen for å bli drept eller hardt skadd per kjøretøykilometer på fylkesveinettet er nå nesten 80% høyere enn på riksveinettet. Dette betyr at fylkeskommunene er langt unna målsettingen om nullvisjonen om ingen drepte i trafikken.  

Forslag 1: OFV foreslår at det vurderes en ny finansieringsmodell som gir riktige incentiver, En ny fordelingsmodell der midler til veivedlikehold fordeles som en del av det ordinære rammetilskuddet. Dette vil gi fylkene mer forutsigbarhet og sikre at midlene brukes til langsiktig vedlikehold, ikke akutte reparasjoner.  

Forslag 2: OFV foreslår en styrket rentekompensasjon slik at fylkeskommunene har økonomisk handlingsrom til å oppgradere veinettet uten at andre tjenester må lide.  

Forslag 3: OFV foreslår større øremerkede midler til blant annet ras- og skredsikring, siden behovet varier mye mellom fylkene.   

Forslag 4: OFV ber Stortinget vurdere kvalitetskriterier og et nasjonalt overvåkingsprogram for fylkesveiene.  

Vegtilsynet er tildelt ansvaret for oppfølging og kontroll av fylkesveinettet. Som en naturlig konsekvens må dette følges opp med å lage nasjonale kvalitetskriterier for fylkesveiene.    

Det må videre etableres et nasjonalt overvåkingsprogram for fylkesveiene som legger til grunn samme metode for kartlegging av vedlikeholdsetterslepet. 

I omstillingen av Norge har innovasjonsselskapene en sentral rolle. De utgjør en innovasjonsinfrastruktur som kobler sammen gründere, etablert næringsliv, forskning/akademia og kapital for å utvikle fremtidens næringsliv.

Norge og verden står overfor store omstillinger samtidig som vi må styrke vår totalberedskap. Dette burde ha medført en sterkere satsing på innovasjonskraft og regional næringsutvikling i statsbudsjettet enn hva regjeringen har foreslått.

Økt samarbeid på tvers av inkubatorer for utvikling av regionalt næringsliv  
Kap. 533 Regional og distriktsutvikling, post 61 Mobiliserende og kvalifiserende næringsutvikling
Inkubasjonsprogrammet består av 35 inkubatorer i alle landets fylker. Om lag 2 300 bedrifter, både oppstart og etablert næringsliv, mottar i dag bistand fra inkubatorene til å etablere og skalere sin virksomhet. Programmet har gode resultater å vise til. For perioden 2012-2022, har bedriftene som har fått bistand fra inkubatorene en akkumulert verdiskaping på 19,4 mrd. kr.

En stor utfordring for næringslivet, spesielt i distriktene, er mangel på relevant kompetanse og nettverk. Dette hindrer etablering av nye vekstbedrifter samt at etablert næringsliv hindres i å ta ut sitt vekstpotensial. Inkubasjonsprogrammet bør forsterkes for å sikre at flere bærekraftige vekstbedrifter over hele landet etableres, vokser, omstilles og eksporterer.

Det er også behov for å forsterke samarbeidet på tvers av inkubatorene. Det vil i enda større grad gi bedrifter over hele landet tilgang på kritisk kompetanse og erfaringer fra spesialister innenfor spesifikke fagområder og sikre at den enkelte inkubators spisskompetanse i størst mulig grad utnyttes uavhengig av inkubatorbedriftens lokalisering.

FIN foreslår:
Inkubasjonsprogrammet styrkes med 60 mill. kr., hvor 30 mill. kr. øremerkes etablering av fem konsortier/landslag på tvers av inkubatorer i ulike fylker ut ifra en søkbar ordning. Konsortiene bør utvikles innen områder hvor Norge og regionene har gode forutsetninger for å lykkes, som f.eks. forsvar og sikkerhet, havnæringene, helse, landbruk og FoU/kommersialisering fra forskning.

Overføring av inkubasjons- og næringshageprogrammene fra Siva til Innovasjon Norge
Regjeringen foreslår at inkubasjons- og næringshageprogrammene overføres fra Siva til Innovasjon Norge våren 2026. FIN har i lang tid arbeidet for å samle virkemidler for gründerskap, og mener at dette kan bidra til et mer effektivt virkemiddelapparat, men enda viktigere er effekten av virkemidlene. Det er et stort behov for å se kommersialisering fra forskning, inkubasjons- og klyngevirkemidler, testfasiliteter (Norsk katapult) samt (mangelen på) tidligfasekapital i sammenheng.

I dag er flere innovasjonsselskaper operatører for disse virkemidlene, og dermed godt posisjonert til å bidra til vesentlig økt vekst og verdiskaping dersom virkemidlene i større grad sees i sammenheng og hullene i virkemidlene som tidligfase-kapital og langsiktig finansiering tettes, eller forsterkes.

FIN foreslår:
Stortinget ber regjeringen om at det lages en nasjonal strategi for økt kommersialisering og verdiskaping gjennom innovasjonsselskapene, på samme måte som det utarbeides en helhetlig strategi for forskningsinstituttene. Innovasjonsselskapene skal involveres i dette arbeidet.  

Avhending av Sivas eierskap i innovasjonsselskapene
Regjeringen foreslår å avhende Sivas eierskap i over 70 innovasjonsselskaper i løpet av en treårs periode. Regjeringen mener at Siva har spilt en viktig rolle i etablerings- og utviklingsfasen av innovasjonsselskapene, men at statens rolle bør være å tilrettelegge for samarbeid og læring på tvers av innovasjonsselskapene. Eierskap omtales som et lite ressurseffektivt og fleksibelt virkemiddel, og regjeringen begrunner avhendingen med at det kan oppstå interessekonflikter når Siva både er eier og gir tilskudd til de samme selskapene.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at innovasjonsselskapene fortsatt skal ha eierstrukturer med kompetanse relevant for næringslivet. Det er nærliggende å vurdere salg til andre aktører som er inne på eiersiden. Regjeringen beskriver avhendingen som ressurskrevende.

FIN mener at argumentet om at det kan oppstå interessekonflikter når Siva både er eier og gir tilskudd ikke lenger er relevant siden inkubasjons- og næringshageprogrammene skal overføres til Innovasjon Norge.

Selv om Norge har en godt utbygd innovasjonsinfrastruktur, fremstår det ikke opplagt at andre aktører enn staten ved Siva står klare til å forsterke innovasjonsinfrastrukturen der hvor det er størst potensial. Tvert imot risikerer et nedsalg fra statens side å sende uheldige signaler til øvrige eiere og virkemiddelaktører om at innovasjonsselskapene ikke lenger skal satses på.

Det er en rekke avklaringer og hensyn som må tas ved avhending av eierskap, inkludert strategiske, næringspolitiske og juridiske. Først bør det gjennomføres en analyse som legges til grunn for en nasjonal strategi knyttet til hvordan man kan spisse og forsterke innovasjonsselskapene. Deretter vurdere om nedsalg i alle innovasjonsselskapene er hensiktsmessig, eller om det bør gjennomføres en konsolidering av statens eierskap der hvor markedssvikten vurderes høyest, og statens bidrag som eier anses mest nødvendig.  

FIN foreslår:
Stortinget ber regjeringen utsette avhendelsen av Sivas eierskap i innovasjonsselskapene til programperioden for inkubasjons- og næringshageprogrammene er utløpt. Det må legges opp til en prosess i tett dialog med innovasjonsselskapene for å ivareta at fremtidige nye eierstrukturer har god og relevant kompetanse for næringslivet.

Bruk modne klynger til omstilling, skalering og økt eksport
Kap. 533 Regional og distriktsutvikling, post 74 Klynger og innovasjon
Klyngene trekkes frem som viktige for å nå regjeringens ambisjoner i ulike veikart og strategier siden de øker innovasjons- og omstillingstakten for næringslivet over hele landet.

Vi er svært bekymret over stadige kutt til klyngeprogrammet de siste årene. Delprogram for modne klynger er et tilbud til modne klynger som er ute av den 10-årige driftsperioden i programmet, men har ikke blitt bevilget midler siden 2021.

Gjennom delprogram for modne klynger, kunne klynger søke om å ha prosjekter for omstilling av ulike industrier, skalering og eksport for å øke bedriftenes konkurransekraft.

FIN foreslår:
75 mill. kr. øremerkes delprogram for modne klynger, for at klyngene kan søke om midler til å gjennomføre prosjekter som bidrar til å nå nasjonale ambisjoner innen grønn industriell omstilling, helse, muliggjørende teknologier og eksport.

Økt innsats for å styrke forskningsbasert innovasjon i hele landet
Kap. 533 Regional og distriktsutvikling, post 69 Mobilisering til forskningsbasert innovasjon
Regjeringen foreslår å redusere bevilgningen til FORREGION med 60, 2 mill. kr. FORREGION gir bedrifter med liten, eller ingen erfaring med forskning støtte til små prosjekter for å teste ut samarbeid med forskningsmiljøer i sitt innovasjons- og omstillingsarbeid. Ordningen kan vise til gode resultater med økt deltakelse fra næringslivet i FoU-prosjekter over hele landet. Den er sentral for å kvalifisere bedrifter til andre prosjekter i Forskningsrådet eller EU.

Norsk næringsliv investerer for lite i FoU, relativt til andre nordiske land. Dersom Norge skal nå målet om at næringslivets forskningsinnsats skal utgjøre 2 prosent innen 2030, er det avgjørende å ikke kutte mobiliseringsmidler til økt forskningsinnsats.

FIN foreslår:
Distriktsnæringlivets tilgang på forskningsbasert kunnskap styrkes ved å minimum opprettholde FORREGION på samme nivå som for 2025, prisjustert til 69 mill. kr. for 2026.

Vi viser ellers til våre høringsinnspill til finanskomiteen, næringskomiteen, utdannings- og forskningskomiteen og utenriks- og forsvarskomiteen.

Vennlig hilsen,


Trine Ellingsen
daglig leder, FIN

Eli Wathne
seniorrådgiver, FIN

NHO Byggenæringen ber komiteen styrke de boligpolitiske virkemidlene for å øke boligbyggingen og for å bidra til at kommunene bygger det de trenger for å ivareta sine oppgaver. 

Prognoser for boligmarkedet fremover 
Det er viktig at komiteen er oppmerksomme på anslaget for boliginvesteringer fra regjeringen. I statsbudsjettet for 2025 anslo regjeringen at boliginvesteringene ville øke med 12,1 prosent. Dette er nå nedjustert til en nedgang på 5,2 prosent.  For 2026 anslår regjeringen en økning i boliginvesteringene på 11,7 prosent, mens SSB anslår en nedgang på 2,7 prosent. Både salg og igangsetting av nye boliger har flatet ut på et lavt nivå. De siste tallene for september viser et fall i salg og igangsetting på omtrent 10 prosent sammenlignet med forrige måned. Vi ser dessverre ikke at veksten i markedet kommer til å bli slik regjeringen venter, og at en tydelig vending i markedet først vil komme i 2027.  

Tre år på rad har regjeringen bommet betydelig på prognosene. Alle har bommet i noen grad, men regjeringen har vært konsekvent overoptimistiske i sine prognoser, sammenlignet med andre miljøer og hva som faktisk skjedde. Dette er alvorlig da det er regjeringens prognoser som er faktagrunnlaget for budsjettet og utgangspunktet for hvilke virkemidler som benyttes for å avdempe situasjonen i boligmarkedet.  

Finansdepartementets optimisme på boligmarkedet smitter også over på deres anslag for vekst i fastlandsøkonomien. Der venter de en vekst på 2,1 prosent i 2026, mens andre venter en vekst på 1,5-1,8 prosent. Grove anslag tilsier at optimismen til boliginvesteringer isolert sett oppjusterer Finansdepartementets anslag på vekst i fastlandsøkonomien med 0,1 til 0,5 prosentpoeng.

Husbanken - økt utlånsramme
Et av de viktigste og mest effektive virkemidlene som regjeringen har brukt for å øke boligbyggingen, er virkemidlene i Husbanken. Spesielt boligkvalitetsordningen, som retter seg mot nye boliger, har vist seg å være virkningsfull. Den totale lånerammen til Husbanken i 2024 var på 33 mrd kroner. Rammen var brukt opp i februar. De to siste årene har Husbankens boligfinansiering vært på det laveste nivået noensinne, målt i antall boliger. Andelen boliger med boligfinansiering fra Husbanken er også på historisk lavt nivå. I regjeringens budsjettforslag er lånerammen attpåtil foreslått justert ned til 31 mrd. kr. i stedet for å justeres opp i tråd med behovet. For å være i takt med etterspørselen som er i markedet etter Husbank-finansiering, må utlånsrammene økes med 10 mrd. kr. i 2026.  

NHO Byggenæringen ber Stortinget øke lånerammene til Husbanken med 10 milliarder.  

Innfør tilskudd til bygging av kommunale utleieboliger
På svært kort tid har antall hjemløse barnefamilier skutt i været. 500 barnefamilier bor nå i midlertidige hjem. Samtidig passerer antall bosatte ukrainske flyktninger i kommunene nå 100 000. I storbyene selges utleieboliger unna, og det ventes et betydelig underskudd på utleieboliger de kommende årene. 

Kommunene er svært tydelige på at de etterlyser tilskudd til bygging av kommunale utleieboliger, som ble tatt vekk i 2023. Siden tilskuddet ble tatt vekk er det knapt bygget nye boenheter.  

Tilskuddet til bygging av kommunale utleieboliger bør gjeninnføres, slik at kommunene kan gå i gang med foreslåtte planer om bygging av kommunale utleieboliger, som kan brukes til flyktningeboliger, eldreboliger/trygghetsboliger og familieboliger. 

Tilskuddet var tidligere på 1 mrd. kr. (2015-2017, under forrige flyktningkrise). Med prisjustering bør tilskuddet nå ligge på 1,4 mrd. kr. Med smart innretning på dette tilskuddet, kan det også være med å bidra til realisering av flere ordinære boligprosjekter som nå står i stampe pga. lavt salg, f.eks. ved at kommunene kjøper seg inn i eksisterende boligprosjekter. 

NHO Byggenæringen ber stortinget gjeninnføre tilskudd til kommunale utleieboliger til minst 1,4 mrd kroner. 

Studentboliger
Oppslag om mangel på studentboliger ved studiestart er blitt en årlig tradisjon. Likevel foreslås det i regjeringens budsjettforslag å kun bygge 2000 nye studentboliger i 2026. Byggenæringen har ledig kapasitet til å oppfylle partienes ambisjoner for bygging av minst 3000 nye studentboliger i året, og ber om at det legges til rette for at også private og ideelle aktører kan bygge og drifte med like vilkår som studentsamskipnadene dersom samskipnadene ikke har kapasitet til å oppfylle 3000 nye studentboliger årlig. 

NHO Byggenæringen ber Stortinget sikre bygging av 3 000 studentboliger i 2026, og legge til rette for at samskipnadene, private og ideelle aktører kan bygge på like vilkår. 

Trygghetsboliger
I 2031 er vi flere eldre enn unge i landet vårt. Selv om eldre er mye friskere enn før, vil utfordringene være betydelige. Et viktig mål for å sikre et bærekraftig helse- og omsorgstilbud for alle er å sikre at flere eldre kan bo trygt hjemme, utenfor institusjon.  

I dag er andelen egnede boliger for eldre svært lav. Derfor må det legges til rette for bygging og tilpassing av flere aldersvennlige boliger. På oppdrag fra regjeringen har NHO byggenæringen og KS, med Husbanken som sekretariat, utarbeidet 11 konkrete anbefalinger på bakgrunn av 287 innsendte forslag til hvordan vi sikrer at flere kan bo hjemme lengre. Tilskudd til utbygging av aldersvennlige boliger gis via Husbanken, og i statsbudsjettet for 2026 vil vi trekke frem:  

• Bygg trygghetsboliger 

Trygghetsboliger er boliger tilpasset eldre med fellesfunksjoner. Når en sammenligner driftskostnaden ved å ha et heldøgns omsorgstilbud opp mot trygghetsboliger med fellesfunksjoner, gir dette en betydelig reduksjon i driftskostnadene uten at det nødvendigvis går på bekostning av bo- og livskvalitet for målgruppen. Konseptet er grundig utredet av Husbanken, men mangler finansiering. Flere kommuner peker på at de bygger heldøgns omsorgstilbud fordi det ikke finnes nok egnede boliger for eldre. 

NHO Byggenæringen foreslår at det åpnes for at investeringstilskuddet til bygging av heldøgns omsorgsplasser også åpner for bygging av trygghetsboliger med fellesfunksjoner, at tilskuddspotten økes og at Husbanken gis økt fleksibilitet til å bruke forsøksordning for ulike tilskudd for å kunne bygge flere aldersvennlige boliger.  

• Mva-kompensasjon for trygghetsbolig og andre aldersvennlige boligkonsepter 

Som et incentiv for å realisere flere aldersvennlige boliger der eldre kan bo trygt hjemme fremfor i heldøgns omsorgsinstitusjon, bør det også gis mva-fritak eller mva-refusjon for bygging av boliger som er aldersvennlige, lavere i omsorgstrappa enn sykehjem- og omsorgsboliger, både i kommunal og privat regi. Mva-fritak vil redusere prisen på ny, aldersvennlig bolig med 25 prosent. Kommunene bør samtidig legge opp til at bygging av disse boligene planlegges i tilknytning til eller i nærheten av helse- og omsorgstjenester. 

Kommunene sparer seg til fant
Mange kommuner har hatt høy utgiftsvekst og sviktende skattegrunnlag, og derfor er det nå daglige oppslag om innsparinger i kommune- Norge. NHO Byggenæringen er bekymret for at kommune-Norge sparer seg til fant, ved at det ikke gjøres nødvendige investeringer som kutter kostnader på sikt. Dette gjelder spesielt investeringer i boligmassen for at eldre kan bo lenger hjemme fremfor på institusjon. Vi frykter også for mindre investeringer i energieffektivisering, som kutter energiutgifter til kommunen og lavere belasting på kraftnettet. Kommunene holder igjen investeringer til generelt vedlikehold, som vil medføre at det løper store kostnader senere på grunn av forfall i bygningsmasse.

Et flertall på Stortinget vedtok 14. oktober at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan kommunene kan kompenseres for renteutgifter. Ordninger for rentekompenserte lån for kommunale investeringer er allerede utviklet og ligger parat til å tas i bruk. 

NHO Byggenæringen ber Stortinget opprette en rentekompensasjonsordning for omstilling, rehabilitering og investeringer i nye bygg og infrastruktur for å ta ned kostnader på sikt. 

Gjennom sitt arbeid kommer MiR i kontakt med personer som lett faller utenfor i det norske samfunnet. En god del av disse er mennesker som opplever språklige og kulturelle barrierer som hindrer dem i å være aktive og selvstendige deltakere i sitt eget liv og i samfunnslivet. MiR er bekymret for, og vil motvirke at, sårbarhet forsterkes og går i arv. Dette gjør vi ved å arbeide helhetlig og målrettet med familier over hele landet. Vi bidrar til å øke deltakelsen i samfunns- og arbeidsliv gjennom kurs, aktiviteter og som en arena for frivillig arbeid og arbeidspraksis.

Kapittel 670, post 01:

Norge har vært et land som tidligere har stått i bresjen for å hjelpe flyktninger. At det nå foreslås å redusere antallet kvoteflyktninger fra det allerede lave 500 helt ned til 100 mener vi er uholdbart. Selv om vi mottar mange asylsøkere fra Ukraina kan vi ikke snu ryggen til grusomhetene som skjer blant annet i Sudan og Kongo. Vi ber om at kvoten økes til 1000, med håp om at den på sikt kan økes til nivået fra tidligere år.

Kapittel 671, post 62:

MiR samarbeider bredt med ulike offentlige aktører i kommunene hvor vi er representert. Jobbsjansen og Områdesatsinger er blant tiltakene vi ser at har stor positiv påvirkning på mennesker i vår målgruppe. Vi er derfor glade for å se den økte bevilgningen til Jobbsjansen, og bevilgningen til Områdesatsinger i Fredrikstad og Sarpsborg. MiR har et aktivt og veldrevet lokallag i disse Østfoldbyene, så vi kjenner godt til utfordringene. Vi ser også at vårt lokallag og andre frivillige aktører bidrar med gode løsninger, så vi håper nå å få enda bedre rammer rundt dette arbeidet og enda bedre kontakt med de kommunale instansene gjennom Områdesatsingene.

Vi er også glade for å se bevilgningen til forsøksordningen for å tilby introduksjonsprogram til kvinner som har kommet på familiegjenforening. Vi møter mange av disse kvinnene gjennom våre kurs- og veiledningstjenester i ulike kommuner, og ser at mange av disse er i en særlig sårbar situasjon og opplever utfordringer i sin integreringsprosess. Vi håper og tror at ordningen vil styrke disse kvinnene og øke deres sjanser for en vellykket integrering.

Vi håper at bevilgningene til disse tre tiltakene vil fortsette å øke i årene som kommer.

Kapittel 671, post 71:

Tilskuddsordningen til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle for integreringsarbeidet som gjøres av både større og mindre organisasjoner over hele landet. Vi ser det som positivt at stadig flere kommuner innlemmes i ordningen, for å nå ut til flest mulig i målgruppen. Samtidig er det viktig at dette ikke går på bekostning av arbeidet som gjøres nasjonalt, og det bør legges til rette for gode kontaktflater og enda mer samarbeid mellom nasjonale og lokale organisasjoner og tiltak. Dette tas det høyde for i forskriften som nå er ute på høring, og det er vi positive til.

Det er videre positivt at det bevilges øremerkede midler til kriminalitetsforebyggende tiltak, og at organisasjoner på integreringsfeltet oppfordres til å søke på denne ordningen. Men det må sikres at dette tilskuddet også i fremtiden kommer som et tillegg til de andre tilskuddene som gis, og at det ikke spiser av den generelle potten til integreringstiltak. Ungdomskriminalitet, og rekrutteringen til den, er et alvorlig samfunnsproblem. Det er viktig at det anerkjennes at minoritetsmiljøene også kan være en del av løsningen her, og ikke bare en del av problemet. Vi vil derfor oppfordre til at det tenkes kreativt når disse midlene fordeles, slik at minoritetsmiljøene selv kan få bidra til løsninger ved bruk av sine ressurser, metoder og nettverk.

MiR feirer i 2026 sitt 20-års jubileum. Vi har til og med 2025 mottatt støtte over statsbudsjettet som et av de nasjonale ressursmiljøene på integreringsfeltet, men har mottatt vesentlig mindre enn de andre som har fått tilskudd. Når tilskuddsordningen nå gjøres søknadsbasert håper vi å gjennom søknaden kunne vise frem mer av det gode arbeidet vi gjør, og dermed kunne få en støtte som reflekterer vår innsats i større grad enn det som hittil har vært tilfelle. MiR er en mangfoldig organisasjon, med et bredt nedslagsfelt i ulike miljøer. Ved siste telling så vi at bare blant våre ansatte, styremedlemmer og ressurspersoner er hele 20 ulike nasjonaliteter representert. Dette gir oss et unikt blikk og tilgang der mange andre ikke får. Vi har folk på grasrota og samarbeider med mange mindre innvandrerorganisasjoner i lokalmiljøene slik at vi fanger opp ulike strømninger. MiR ønsker å fortsatt være et nasjonalt ressurssenter for integrering, slik at vi kan fortsette å dele vår erfaring og innsikt med myndighetene og andre aktører, og å bidra til at innvandrere over hele Norge får bedre muligheter til aktiv og meningsfull deltakelse i læring, arbeid og samfunnsliv.

Nå som tilskudd til nasjonale ressurssentre gjøres søknadsbasert ber vi om at vi får se en fortsatt økning av bevilgningene i årene som kommer, slik at vi kan ønske nye organisasjoner velkomne inn i samarbeidet samtidig som etablerte ressurssentrene bevares og styrkes. Vi ber om at tilskuddsordningen fortsatt forbeholdes sentre som har sitt utspring i minoritetsmiljøer, slik at ordningen beholder sitt særpreg og de etablerte sentrene fortsatt får gi sine unike bidrag til integreringsarbeidet.

Høringsinnspill til Prop. 1 S (2025–2026) – Kommunal- og distriktsdepartementet 

Løvemammaene er en diagnoseuavhengig organisasjon som jobber med å opplyse om og forbedre rettighetene til barn og unge med sykdom og funksjonsvariasjon. Vi brenner for støtte, frihet og likestilling til hele familien. Løvemammaene har over 9400 medlemmer og uttaler oss derfor på vegne av mange familier som organiserer døgnet rundt med medisiner, alarmer, nattevåk, sykehusbesøk, vedtaksbrev og søknader. Når kommunen strammer inn, er det ikke «prosenter» som forsvinner – det er våkne netter, skolefravær, jobbfrafall og barndom som blir borte. Derfor er det helt avgjørende at budsjettet faktisk treffer hverdagen vår. 

Kommunalramme og handlingsrom 

Regjeringen legger opp til realvekst i frie inntekter i kommunesektoren på 4,2 mrd. kroner i 2026. Demografi trekker om lag 2,9 mrd., som gir et «handlingsrom» på rundt 1,3 mrd. utover demografi. Dette tilsvarer ca. 0,7 % realvekst i frie inntekter. Frie inntekter utgjør om lag 73 % av samlede kommuneinntekter. Veksten fordeles ca. 85/15 mellom kommuner og fylkeskommuner. Antatt kommunal deflator for 2026 er 3,5 %. Med andre ord spiser pris- og lønnsvekst mye av realøkningen. 

Dette er i praksis en «videreføring med lite påslag». Øremerking til konkrete velferdstjenester (BPA, avlastning, støttekontakt, koordinerende enheter) er ikke økt, og kommunene må prioritere innenfor en ganske trang ramme.  

Når «frie inntekter» må dekke alt, blir tjenester til små, kostnadskrevende grupper (som våre barn) ofte skjøvet bakerst i køen. Det er akkurat her familier opplever kutt i timer, uforsvarlige tjenester, avslag på avlastning og år i klagekø. Løvemammaene har en sterk uro for at familiene våre nok en gang vil nedprioriteres når kommunene må kutte andre steder. Resultatet er at postkodelotteriet – som lever i beste velgående i dag, og som gjelder tjenester som egentlig skal være rettigheter – får fortsette.  

Ressurskrevende tjenester 

Kutt/negativ realvekst kan presse kommunene akkurat der behovet er størst (respiratorbarn, 1:1-oppfølging, tilsyn på natt). Den varslede evalueringen må brukes til å heve treffsikkerheten (innslagspunkt), slik at ordningen hindrer kutt i vedtak til familier som har barn med omfattende tjenestebehov.  

Husbanken 

Prioritering av barnefamilier/personer med utviklingshemming i startlån er positivt. Det kan gjøre det mulig for barn under 18 år å bli boende i familiehjemmet, nær barnehage/skole, fritidstilbud og venner, samt for unge voksne med store hjelpebehov/utviklingshemming å kunne bo i egnet og tilgjengelig bolig i nærmiljøet. 

Universell utforming (UU) og heis 

Kompetansetiltak og kartlegging er bra, men at heis-/utbedringsordningen er avviklet svekker tempoet i å gjøre eksisterende bygg tilgjengelige. Uten heis hjelper det lite at aktiviteten finnes – vi kommer oss jo ikke inn. 

Løvemammaene mener det er behov for følgende: 

• Ressurskrevende tjenester: Juster innslagspunkt slik at små kommuner ikke presses til kutt i vedtak. 

• Etablere et målrettet tilgjengelighetsløft for heis/utbedring i eksisterende bygg, med prioritet for barnehager, skoler, kultur- og idrettsarenaer der barn med funksjonshindring faktisk ferdes. 

• Nasjonal, digital ledsagerbevis-ordning i samarbeid med kommunene, og krav om aksept i tiltak finansiert av områdesatsinger. Ledsagerbevis uten aksept er verdiløst. 

• Husbanken: Følge opp prioriteringen av barnefamilier/personer med utviklingshemming i startlån og tilskudd – med måltall og årlig rapportering.
  
  

Når budsjettet bare så vidt vokser, og nesten alt spises opp av demografi og priser, er det barna våre som taper. Hver time avlastning som forsvinner, betyr en time mindre søvn og en time mindre barndom. Komiteen kan endre kurs ved å målrette noen få, treffsikre grep i KDD-sporet – slik at rettighetene våre barn allerede har på papiret, faktisk leveres i hverdagen. 

Med vennlig hilsen
Løvemammaene

Stram kommuneøkonomi i 2025 og behov for økte frie inntekter

Den økonomiske situasjonen er meget krevende for mange kommuner og fylkeskommuner. Flertallet av kommunene som har svart på en undersøkelse fra KS, rapporterer om at de ligger an til svakere resultater enn budsjettert. Resultatanslagene er likevel bedre enn i fjor. Nettodriftsresultatet for kommunene samlet sett kan forventes å ende på plussiden, men langt under det anbefalte nivået fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Også fylkeskommunene ligger an til å få et resultat som er betydelig lavere enn det anbefalte nivået. Det er stor strekk i laget. Vel 1 av 10 kommuner hadde ved inngangen til 2025 ikke lenger noen bufferkapital. Om lag halvparten av disse igjen har et akkumulert merforbruk på over 5 prosent av driftsinntektene.

Rentebanen framover er oppjustert, og det får størst konsekvens for kommuner med høy gjeld som gjennomgående også er de med de svakeste resultatene. Høyt rentenivå reduserer isolert sett handlingsrommet for kommunene.

Kommunesektoren har stått og står fortsatt overfor store omstillinger. De fleste kommunene opplever nedgang i antall barn og unge samtidig som antall eldre over 85 år øker. Beregningene av merkostnadene av den demografiske utviklingen legger til grunn at kommunene og fylkeskommunene umiddelbart reduserer eller øker tilbudene i takt med endringene i størrelsen på ulike aldersgrupper. For 2026 innebærer dette at kommunene netto forventes å flytte 1,8 mrd. kroner fra oppvekstsektoren til omsorgstjenester. Dette er svært krevende både lokalpolitisk og økonomisk. Utfordringene forsterkes av at kommunene samtidig må oppfylle bemanningsnormer ned på hvert hovedtrinn på den enkelte skole. Og 2026 er ikke noe unntaksår. Framover vil omstillingsutfordringene fortsette. Dette må løses i en tid hvor kommunesektoren opplever mangel på kompetent arbeidskraft og stramme budsjetter. Det er derfor helt avgjørende å øke det lokale handlingsrommet også på andre måter.

I lys av utviklingen i ungdomskriminalitet og psykisk uhelse er det svært bekymringsfullt dersom nødvendige kutt og omstillingstiltak særlig rammer viktige velferdstilbud som ikke er direkte lovpålagt, men som likevel er svært viktige for å sikre bred inkludering i lokalsamfunnene. Det gjelder blant annet mange av de gode og helt nødvendige aktivitetene og tiltakene som kommunene gjør for å forebygge utenforskap, ensomhet og psykisk uhelse. Kutt vil ramme både barn, unge og eldre. Det er dermed ikke bare dagens tjenestenivå det gjelder, men også omfanget av fremtidige utfordringer.

KS ber Stortinget om å øke kommunenes frie inntekter i budsjettopplegget for 2026.

Mangel på finansiering av helårsvirkningen av nye årsverk innen SFO

I budsjettforliket i fjor ble det lagt inn 550 mill. kroner begrunnet i økt bemanning i SFO fra 1. august. Det blir videreført i rammen i 2026, men uten noen ytterligere økning for å dekke helårsvirkning av tiltaket. Det betyr at kommuner som har brukt midlene i tråd med begrunnelsen fra Stortinget må kutte på andre områder for å dekke deler av lønnskostnadene, og disse kommunene blir dermed satt i en ekstra vanskelig situasjon.

Press i kommunale tjenester

Kommuner og fylkeskommuner rapporterer om høyere utgiftsvekst enn budsjettert i 2025. Kommunene rapporterer om et underliggende press i tjenestene innen særlig pleie og omsorg og tilrettelagt opplæring innen barnehage og skole. Behovet for kommunale tjenester har økt betydelig for unge bruker. Mens antall elever med spesialundervisning (individuell tilrettelegging) i grunnskolen i 2024 var på samme nivå som for ti år siden har antall timer per elev økt med nesten 20 prosent i denne perioden.

Fylkeskommunene må kutte i kollektivtransporten

Fylkeskommuner varsler om krise innen kollektivtransporten. Nye busskontrakter med virkning fra 2026 for uendrede ruter, har en prisvekst på om lag 30 prosent. Prisveksten er et resultat av flere faktorer som inntrer samtidig; svakere krone, høye rentekostnader, økte drivstoff- og energikostnader, mangel på kvalifisert arbeidskraft, økt sykefravær og overgang til nullutslippsteknologi. Prisveksten treffer ikke alle fylkeskommuner samtidig da det er stor variasjon omfanget av ruteproduksjonen som det til enhver tid inngås nye kontrakter for. I mange fylkeskommuner vil dermed kostnadsøkningen langt overstige det de mottar i økte frie inntekter. Fylkeskommunene har derfor varslet om rutekutt og/eller økte billettpriser for å finansiere de økte kostnadene. 

Dekningsgraden til integreringstilskuddet faller

I statsbudsjettet er det foreslått at integreringstilskuddet i 2026 skal videreføres på nominelt samme sats som i 2025. Beregningsutvalget har i sin rapport anslått at dekningsgraden i 2024 var på knappe 91 prosent. Dette vil mest sannsynlig bety at kommunene får dekket under 90 prosent av sine utgifter til flyktninger i 2026. Dette må forventes å redusere kommunenes vilje og evne til bosetting, noe som er ekstra uheldig ettersom bosettingsbehovet nå ser ut til å øke igjen. Kommunene må kunne forvente at kostnader ved å ta imot flyktninger fullfinansieres fra statens side.

Kostnadene til pensjon i private barnehager må fullfinansieres

Stortingets flertall har bedt regjeringen innføre og finansiere en permanent søknadsordning for dekning av reelle pensjonskostnader i private barnehager med virkning fra 1. januar 2026. Regjeringen har i høringsnotatet anslått at dette kan bety økte kostnader for kommunene på 2-3 mrd. kroner. KS forutsetter at merkostnadene dekkes fullt ut fra innføringstidspunktet, i tråd med Stortingets vedtak. 

Konsekvensene av økt beredskapsbehov må kompenseres

Forsvarsbudsjettet øker av svært forståelige grunner. Men totalberedskapen er avhengig av sivilsamfunnet, og der er kommuner og fylkeskommuner førstelinjen. Oppgraderinger og bygging av nye tilfluktsrom og oppdatering av beredskapsplaner er viktig. Det er også et økt behov for midler til vedlikehold og investeringer i fylkesveinettet og kommunale veier (omkjøringsveier). Broer og veinettet må mange steder dimensjoneres for frakt av tungt utstyr for å sikre nødvendig mobilitet og fremkommelighet. Det vil også være behov for økte investeringer og økte driftsutgifter på flere kommunale og fylkeskommunale områder for å håndtere konsekvensene av mer ekstremvær.

Mer målrettet og ressurseffektivt tilsyn 

KS forventer at veiledning og faglig støtte prioriteres i statsforvaltningens kvalitetssikring og støtte til utvikling av kommunale tjenester. Det er viktig i en situasjon hvor kommunesektoren må omstille seg at det ikke brukes uhensiktsmessig mye ressurser på tilsyn.

Som forvaltningsdepartement har DFD en sentral rolle i å sikre en kompetanse- og erfaringsutveksling mellom de ulike statsforvalterembetene og utvikling av metoder og støtteaktiviteter, herunder også å sikre at statsforvalternes samlede ressursbruk er best mulig innrettet for å gi kommunene den støtte de trenger. Statsforvalterne tillegger kommunene oppgaver eller endrer kommunale vedtak, med utgangspunkt i pedagogiske virkemiddel og dette bidrar til å innsnevre det lokale selvstyret på en måte som ikke er i tråd med prinsippene for statlig styring. KS mener det ville vært naturlig at Stortinget ber om at DFD konkretiserte hvordan man i praksis skal følge Stortingets vedtak om at kommunesektoren kun kan bindes av lov og forskrift (jamfør vedtak i kommunal- og forvaltningskomiteen, juni 2025).  

Fylkeskommunenes virkemidler til regional utvikling reduseres

KS er kritisk til at regjeringen forslår å redusere tilskudd på Kap. 553 (regional- og distriktsutvikling). Det innebærer blant annet at FORREGION foreslås avviklet noe som gir færre virkemidler for forskningsbasert innovasjon i næringslivet. Tilskudd for store grønne investeringer avvikles (100 mill.kr), og oppstart 1 tilskuddet foreslås omfordelt til NFD som et landsdekkende tilskudd. Disse midlene er viktige for å skape arbeidsplasser, kompetanse, innovasjon og grønn omstilling i hele landet.

1: Kritisk for kollektivtrafikken på Østlandet

Kollektivsektoren på Østlandet opplever nå en kraftig prisvekst. Nye kollektivanbud viser en kostnadsvekst på 30%, enkelte steder er økningen enda større. Dette medfører at kollektivtilbudene bygges ned samtidig som billettprisene må settes opp. Mange steder er situasjonen så alvorlig at kollektivtilbudene forsvinner. Spesielt utenfor byområdene ser man nå at det ikke er mulig å opprettholde gode kollektivtilbud med de konsekvenser dette har for pendlere, ungdom og befolkning for øvrig.

Det økende gapet mellom inntekter og kostnader medfører at det ikke lenger er mulig å nå nullvekstmålet, samtidig som ambisjonen om reduserte klimagassutslipp fra transportsektoren ikke lenger vil være realistisk. Den krevende økonomiske krisen som kollektivtrafikken står i, burde derfor fått betydelig større oppmerksomhet i budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Østlandssamarbeidet ber derfor om at komiteen i sitt arbeid med budsjettet legger nødvendige føringer slik at rammebetingelsene for kollektivsektoren styrkes både på kort og lang sikt.

Det er positivt at man fra regjeringen har igangsatt et utredningsarbeid for å se nærmere på kostnadsutviklingen i kollektivsektoren og konsekvensene kostnadsøkningene har for fylkeskommune. Samtidig er det viktig å påpeke at nedbyggingen av kollektivsektoren på Østlandet allerede er i gang og at situasjonen er svært dramatisk.

Ved behandlingen av RNB før sommeren ble det tilført 500 mill. kroner ekstra til fylkeskommunene. Fordelingsnøkkelen som her ble benyttet gav dårlig uttelling for fylkeskommunene på Østlandet. Økte rammeoverføringer bør derfor knyttes til kollektivnøkkelen i inntektssystemet, og for å løse den akutte situasjonen bør det vurderes å sette av øremerkede midler til kollektivsektoren. 

Økte rammer er avgjørende for at fylkeskommunene kan opprettholde et forsvarlig kollektivtilbud i en tid der den økonomiske situasjonen er svært krevende for fylkeskommunene.

2: Fylkesveiene nedprioriteres
Regjeringens forslag til økonomiske rammer for fylkeskommunene i 2026 gjør det umulig å følge opp satsningen på fylkesvegnettet og å ta ned vedlikeholdsetterslepet. Det vises i denne forbindelse til Nasjonal transportplan (NTP) 2025–2036 der det ble varslet en økning på 1 mrd. kr i årlig gjennomsnitt i første seksårsperiode. Basert på informasjonen i budsjettproposisjonen fra Samferdselsdepartementet vil de faktiske tallene for budsjettåret 2026 være 700 mill. kroner lavere.

Østlandssamarbeidet er enig med KS i at det er god økonomi og god klimapolitikk å ta vare på eksisterende infrastruktur. Å la kritisk infrastruktur forfalle koster langt mer på sikt. Det er positivt at Regjeringen i budsjettet for 2026 prioriterer drift og vedlikehold, til bane, flomsikring og klimatilpasning. Det er imidlertid uheldig at denne satsningen kun omfatter statlig infrastruktur i og med at det fleste utfordringene knyttet til klimaendringer og beredskap gjelder både riks- og fylkesveinettet.

Østlandssamarbeidet ber derfor om at komiteen i sitt arbeid med budsjettet bidrar til at fylkesveier og riksveier ses i sammenheng og at rammebetingelsene harmoniseres. Det er i denne forbindelse verdt å fremheve fylkesveinettets betydning for å sikre fremkommelig for persontrafikk og næringsliv, i tillegg til at fylkesveiene har en viktig beredskapsfunksjon som omkjøringsveier for riksveinettet. En rekke fylkesveistrekninger med tilhørende broer er viktige for militær mobilitet og for tilgang til kritisk infrastruktur. 

Østlandssamarbeidet slutter seg til kravet fra KS om at fylkeskommunenes økonomiske rammer må forsterkes vesentlig dersom forventningene om et redusert vedlikeholdsetterslep, økt sivil og militær fremkommelighet og tilgang til kritisk infrastruktur skal styrkes.

Avslutningsvis anmodes kommunal- og forvaltningskomiteen om å se nærmere på fordelingsnøkkelen i inntektssystemet knyttet til tabell C Opprusting og fornying av fylkesvegnettet som har vært en del av rammetilskuddet siden 2014. Det vises i denne sammenheng til at ekspertutvalget i sitt forslag til inntektssystem for 2024 anbefalte å ta midlene ut av tabell C og fordele midlene etter ordinære kriterier. Dette bør nå følges opp for å sikre en riktigere og mer objektiv fordelingsnøkkel

....

Østlandssamarbeidet ble etablert i 1993 og er et politisk samarbeid mellom fykeskommunene på Østlandet.

FOs innspill til høring i kommunal- og forvaltningskomiteen om Statsbudsjett 2026

FO er fagforeningen for 38 000 sosialarbeidere, og organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Vi representerer sentrale profesjoner i velferdssektoren.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommunene

Regjeringen foreslår en vekst i kommunesektorens frie inntekter neste år på 4,2 milliarder kroner, fordelt med 3,2 milliarder kroner til kommunene og 1 milliard kroner til fylkene. Anslag justert for utgiftene til befolkningsendringer vil det gi et samlet økt handlingsrom på 1,3 milliarder kroner. I likhet med KS mener FO at denne økningen langt fra er nok, og at kommunesektoren mangler tilstrekkelig med midler. Konsekvensene vil blant annet være at mange kommuner ikke klarer å finansiere grunnleggende velferdstjenester.

Regjeringen har mange forslag til gode tiltak og store ambisjoner på vegne av kommunene. Dette må følges opp med bevilgning som gir kommunene nødvendig handlingsrom til å sikre forsvarlig utøvelse av lovpålagte oppgaver og mulighet til å opprettholde og videreutvikle forebyggende tiltak.

Behovet for å satse mer på forebyggende barn- og ungdomsarbeid har blitt understreket av blant annet av Storberget-utvalget og Ekstemismekommisjonen, og er sterkt vektlagt i både rusreformen, opptrappingsplanen for psykisk helse og i folkehelsearbeidet. Forebygging er den langsiktige og lønnsomme måten å håndtere både kriminalitet, fattigdom, ekstremisme og rus på. Forebygging skjer tett på, der folk bor og lever, og derfor må kommunene ha gode rammer for å kunne prioritere dette arbeidet. Uten kommunalt handlingsrom vil regjeringen ikke lykkes med sine ambisjoner for forebygging. Forebyggende barn- og ungdomsarbeid er en investering i framtida. Over tid har advarslene vært massive om hvordan samfunnet kan utvikle seg hvis vi lar være. FO hadde derfor forventet at forebygging ville være mer gjennomgående i forslag til statsbudsjett.

Riksrevisjonen har vært tydelig på at kommunene får for svake styringssignaler og for få faglige retningslinjer fra statlige myndigheter når det gjelder forebyggende arbeid. Regjeringen må være tydelig på at vi som nasjon ikke har råd til å la være å forebygge. Mange kommuner må avvikle sentrale forebyggende, ikke lovpålagte tjenester på grunn av presset kommuneøkonomi. En forebyggingspakke vil ikke fjerne fattigdom, eller alle sårbarhetsfaktorer, men kan dempe konsekvensene av dem. Det kan forebygge dårlig psykisk helse, ensomhet, ekstremisme, rus og frafall i skolen, og handler om å investere i framtida vår.

Kommunene har ansvar for mange av de viktigste velferdstjenestene som barnehager, skoler, barnevern og helse- og omsorgstjenester, og står for ca. halvparten av offentlige tjenester. Kommunene er derfor svært viktige for å redusere ulikhet og levekårsforskjeller. Det er avgjørende at de tilføres tilstrekkelig midler for å drive kritiske velferdstjenester på et forsvarlig nivå.

FO anbefaler: 

• Sikre at kommunene har en økonomi som gjør at de kan prioritere helhetlig og langsiktig forebygging og tilby velferdstjenester på et forsvarlig nivå.

Kap. 575 Ressurskrevende tjenester

Innslagspunktet for særlig ressurskrevende tjenester er for 2026 foreslått satt til 1 921 000 kroner og har økt med kr. 229 000 fra 2025. Av disse er kr. 74 000 beregnet til lønnsvekst, og 155 000 på grunn av nedvekting av kriteriet for personer med psykisk utviklingshemming. Formålet med toppfinansieringsordningen er å sikre at brukere med behov for stor ressursinnsats får et tjenestetilbud som ikke avhenger av kommunens økonomi.

Kommunene må kompensere mye fra egne frie midler, og vi mener staten må ta ansvar for en større andel av kostnadene for ressurskrevende tjenester. Derfor må innslagspunktet reduseres betydelig. Kommunene får mindre handlefrihet til å utarbeide gode og individuelt tilpassede tjenestetilbud når de må ta en så stor andel av utgiftene. Konsekvensene kan bli redusert tjenesteomfang og kvalitet, og tjenester uten nødvendig kompetanse og faglig forsvarlighet.

FO anbefaler:

• Reduser innslagspunktet for ressurskrevende tjenester

Programkategori 13.80 Bolig, bomiljø og bygg, kapittel 581

Boligprisene gjør at stadig flere opplever at det er utfordrende å betjene boutgiftene sine. Det gjelder både blant folk som eier og leier, og det gjelder for mange som er i full jobb. LOs Fagarbeiderindeks viser at det blir stadig vanskeligere for folk med vanlige inntekter å kjøpe bolig i de største byene der de fleste jobbene er. Derfor må det brede boligpolitiske tiltak på plass. Terskelen for å komme inn på boligmarkedet for førstegangsetablerere må også reduseres, og det er positivt at det videreføres en satsing på startlån til unge.

FO er særlig bekymret for at de gruppene som er  mest vanskeligstilte på boligmarkedet fortsetter å vokse. For å forebygge utenforskap og bevare små forskjeller i samfunnet spiller boligpolitikken en avgjørende rolle.  Etter flere års nedgang øker nå bostedsløsheten i Norge. Dette er svært alvorlig for dem det gjelder, og understreker behovet for at kommunene sikres tilstrekkelige ressurser til å kunne gi folk bistand til å skaffe seg og beholde egnede boliger. Tall fra Kostra[1] viser at kommunene i økende grad må benytte midlertidige botilbud. Særlig bekymringsfullt er det at dette også gjelder botilbud til barnefamilier.

Regjeringa foreslår en samlet låneramme til Husbanken på 32 mrd. kroner i 2026.Det er en videreføring av låneramma fra saldert budsjett for 2025, men en nedgang på 2 mrd. fra revidert budsjett for 2025. Lånerammen går både til Startlån, Lån til utleieboliger, Studentboliger og flere ulike låneordninger knyttet til bolig- og miljøkvalitet. KBL (kommunenes boligadministrative landsråd[2]) har påpekt at når lån til utleieboliger nå må prioriteres innenfor den ordinære utlånsrammen, betyr det i praksis at midler tas fra vanskeligstilte grupper for å dekke private utleieprosjekter. FO deler KBLs bekymring for at dette vil svekke det boligsosiale oppdraget Husbanken er satt til å ivareta.

Bostøtte er et viktig boligsosialt virkemiddel som skal bidra til at flere skal kunne skaffe seg og beholde egnet bolig, og kunne bo trygt og godt. FO mener bostøtteordningen må innrettes slik at den, sammen med startlån og tilskudd, igjen blir et virkemiddel i tråd med intensjonen. Dette innebærer at inntektsgrensen for bostøtte må oppjusteres så den harmonerer med prisutviklingen i samfunnet. Dagens boutgiftstak tar ikke tilstrekkelig hensyn til boligbehovene til store barnefamilier i de største byene. For få barnefamilier får bostøtte – sett i forhold til behovene – og de som mottar bostøtte, får for lite.

FO anbefaler:

• Husbankens rolle i det boligpolitiske og boligsosiale arbeidet må styrkes
• Bostøtten bør kompensere for faktiske boutgifter gjennom bedre tilpasning til husholdningsstørrelse og geografiske forskjeller   
• Tilskudd til utleieboliger må gjeninnføres i tråd med Stortingets anmodningsvedtak fra 2024

[1] 12015: Midlertidig botilbud og natthjem, etter region, statistikkvariabel og år. Statistikkbanken

[2] Statsbudsjettet 2026 – KBL er kritisk til svak satsing på det boligsosiale arbeidet

1. Utgangspunkt

Ifølge KS mangler fylkeskommunene samlet sett 1,5 milliarder for å opprettholde dagens kollektivtilbud. I regjeringens forslag til statsbudsjett økes de totale overføringene med én milliard, men disse midlene skal fordeles mellom vedlikehold av et nedslitt fylkesveinett, drift av videregående skoletilbud, kompensere demografiske endringer og kollektivdrift. En ubetydelig andel av nevnte beløp vil dermed bli allokert til kollektivdrift, og Stortinget må øremerke 1,5 milliarder ekstra til fylkeskommunal kollektivdrift.

2. Bakgrunn

De reisende er tilbake til kollektivtrafikken etter pandemien og aldri har så mange reist kollektivt som i 2024, men billettinntektene dekker en lavere andel av driftskostnadene enn tidligere. TØI har i en ny rapport konstatert at driftskostnadene har økt med over 50 prosent de siste fem årene, noe som hoved-saklig skyldes økte priser på samtlige innsatsfaktorer. I tillegg kommer ekstra kostnader ved overgang til nullutslipp. Den kommunale deflatoren har på langt nær kompensert de siste årenes kostnadsvekst og dermed oppstår et finansieringsgap på 1,5 milliarder.

3. Konsekvensene ved manglende finansiering av driftskostnadene

En del fylkeskommuner har allerede kuttet i rutetilbudet, og ifølge fylkesordførerkollegiet vil det komme mer omfattende rutekutt i flere fylker hvis ikke nevnte finansieringsgap blir dekket via statsbudsjettet for 2026. Dette vil gå utover tusenvis av reisende, som til daglig er avhengige av et velfungerende kollektiv-system for å kommende frem og tilbake til jobb, studier, skole og fritidsaktiviteter. Verst vil det gå utover mobiliteten til grupper uten bil eller førerkort.

Et redusert kollektivtilbud vil også føre til økt bilbruk, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å nå fast-satte klima- og miljømål - og medføre krav om økt veiutbygging. I tillegg vil man få økt trengsel og kø på veiene, noe som gir dårligere fremkommelighet for busser og andre nyttekjøretøy. Kollektivtrafikken blir dermed mer ineffektiv og mindre attraktiv ved at reisetiden bli lengre og regulariteten blir svekket, noe som igjen gir redusert frekvens på en del ruter. Kollektivtilbudet er også viktig beredskapsmessig sett, og alt i alt er økt satsing på kollektiv svært samfunnsøkonomisk lønnsomt.  

4. Alternativer

 Dagens finansieringsutfordringer må enten løses via økte statlige midler, kraftig redusert rutetilbud, økte billettpriser eller en kombinasjon av de to sistnevnte alternativene. Konsekvensene ved å redusere rutetilbudet er skissert under punkt 3. Estimater fra Stakeholder AS viser at billettprisene generelt må økes med rundt 32 prosent for å dekke dagens finansieringsgap, noe som primært vil ramme svakere grupper og øke bilbruken. Dessuten har alle partier, med unntak av Frp, programfestet reduserte kollektivsatser. Det er vanskelig å få aksept for at en redusert tjeneste selges til en høyere pris, og en kombinasjon av redusert rutetilbud og økte satser vil dermed gi langt færre reisende.

Regjeringen har i statsbudsjettet foreslått en avgiftsøkning ved kjøp av bil. Denne avgiftsøkningen bør også brukes som brekkstang for å få flere til å reise kollektivt samtidig som dagens reisende bevarer gode vaner. Da bør ekstra proveny brukes til å videreutvikle et attraktivt kollektivtilbud.

NHO Transport er en bransje- og arbeidsgiverforening for persontransportnæringen. Organiserer blant andre alle busselskaper med fylkeskommunale anbudskontrakter. 

Stiftelsen LESE er kultursektorens nasjonale lesesenter, med til sammen 50 års erfaring i å utvikle og gjennomføre lesefremmende tiltak i samarbeid med skoler, bibliotek, barnehager, helsestasjoner, boksektoren og frivillige organisasjoner. Vi jobber for at alle, uavhengig av leseferdigheter, skal ha tilgang til gode, tilgjengelige bøker og oppleve mestring og leseglede.

Stiftelsen LESE etterlyser en bredere og tydeligere satsning i statsbudsjettet som helhet. I årets trontale framheves regjeringens ønske om å gjøre norske barn til verdens beste lesere, og statsbudsjettet gir milloner til lesestasning i skolen. Dette er verdt å juble for. Men lesing kan ikke bare foregå i klasserom, vi trenger tiltak fra småbarnsfasen og inn i voksenlivet om vi ønsker oss en befolkning med gode leseevner. En lesende befolkning er en forutsetning for demokratiet vårt, og vi er i en situasjon der bare hver tredje forelder leser for barna sine, og hvert femte barn avslutter skolen uten tilfredsstillende leseferdigheter og femten prosent av den voksne befolkningen sliter med å forstå enkle instruksjoner.

• Lesesatsingen må koordineres nasjonalt, men forankres lokalt – derfor bør Kommunal- og distriktsdepartementet få ansvar for enkelte tiltak.
• Vi ber komiteen støtte en merknad under kap. 500, post 70, og i budsjettet som helhet, for å sikre en bred og inkluderende lesesatsing.
  Forslag: 20 mill. kr årlig til nasjonal utrulling av Bokstart – et lavterskeltiltak for tidlig innsats og sosial utjevning.
  Formål: Tiltaket er inkluderende og bygger på samarbeid mellom hjem, helsestasjon, bibliotek og barnehage.

Kommunal- og distriktsdepartementet har en samordningsrolle i saker som har betyding for distrikts- og regionalpolitiske mål, og skal bidra til at regjeringen sin politikk samlet sett støtter opp under målet. En satsning på lesing må koordineres på statlig nivå, men må samtidig spille på lag med det desentraliserte styringsystemet vi har her i landet. Vi mener derfor det er naturlig at Kommunal- og distriktsdepartementet tar ansvar for enkelte av de nasjonale satsningene på dette området. Vårt hovedanliggende er å be komiteen legge inn en merknad om en slik lesesatsning under kapittel 500, post 70 i budsjettet. I tillegg foreslår vi en merknad til kommunal- og distriktsbudsjettet som helhet.

Forslag til merknad:

Flertallet viser til Regjeringens nye leseløft som skal igangsettes i 2026 og mener at kommunene må inkluderes i lesesatsningen. Et lesende folk er en forutsetning for det norske demokratiet, bidrar til den norske totalberedskapen og burde følgelig være på alle departementers agenda.

 Kap. 500 Kommunal- og distriktsdepartementet: Post 70 Diverse føremål

Stiftelsen LESE har siden 2018 jobbet for å innføre det internasjonalt anerkjente prosjektet Bokstart i Norge, og vi gir oss ikke. Bokstart finnes allerede i mange europeiske land og bygger på samarbeid mellom folkebibliotek, helsestasjoner og barnehager – tre institusjoner som alle er kommunale. Kjernen i prosjektet er utdeling av gratis bøker og informasjonsmateriell om høytlesning og språkutvikling til småbarnsforeldre. Sverige og Finland har 10 års erfaring med tiltaket og ser på Bokstart som en stor satsing mot lesekrisen.

Studier viser at de første årene i et barns liv er avgjørende for deres språkutvikling, som påvirker lese- og skriveferdigheter, læringsevner og sosiale kompetanse. Hjernen utvikler seg raskt i de første tre årene, og det er store forskjeller i ordforråd mellom barn fra ulike sosioøkonomiske bakgrunner. Dette understreker behovet for tiltak som utjevner disse forskjellene.

Sosial ulikhet påvirker helse, livskvalitet og forventet levealder. Lesing og skriving kan forsinke Alzheimers. Å lese med barn er viktig for deres språkutvikling og gir dem bedre forutsetninger for læring og samfunnsdeltakelse. Bokstart-programmet støtter alle småbarnsfamilier gjennom samarbeid med helsestasjoner og biblioteker. Bokstart støtter opp om flere av oppgavene helsesykepleierne allerede gjør, og bibliotekene ivaretar småbarnsfamiliene med arrangementer og litteratur til hele familien. Lesing i barnehagen fungerer sosialt utjevnende.

Prosjektet har som mål å styrke foreldrenes rolle i barnas språk- og identitetsutvikling, fremme leselyst og sikre befolkningens lese- og skriveferdigheter. Det har potensiale til å nå hele den norske befolkningen, skape sosial utjevning og fungere som et integreringstiltak.

Selv om prosjektet er enkelt å gjennomføre, krever det koordinering på statlig nivå og bevilgninger på rundt 20 millioner kroner. Et pilotprosjekt er gjennomført og videreført i Oslo, nitti kommuner har startet sine egne varianter, og Sametinget har sin egen samiske versjon. Dette tiltaket burde hele landet få ta del i.

Forslag:
Komiteen ber om at følgende forslag fremmes: Bevilg 20 mill. kr årlig til nasjonal utrulling av Bokstart, og at kommunal- og distriktsdepartementet får ansvaret for ordningen.

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) er bransjeforeningen for rådgivende ingeniørfirmaer i Norge. Vi representerer over 15 000 ingeniører og rådgivere som hver dag planlegger, prosjekterer og utvikler noen av samfunnets mest grunnleggende verdier – veier, vannforsyning, energi og offentlige bygg i hele landet.

Siden 2010 har RIF dokumentert tilstanden på norsk infrastruktur og bygg gjennom rapportserien Norges tilstand. Årets rapport er tydelig: Til tross for store investeringer og klare politiske ambisjoner, er mange anlegg fortsatt i like dårlig stand som for 15 år siden, og mye forfaller raskere enn det oppgraderes. Rapporten viser blant annet at halvparten av fylkesveiene er i kritisk forfatning, hvert tredje kommunale bygg har alvorlige tekniske mangler, og vann- og avløpsnettet for lengst er utdatert.  

Dette er oppgaver som i stor grad ligger hos kommuner og fylkeskommuner, men økonomien er presset. Med dagens tempo vil etterslepet fortsette å øke. Konsekvensene merkes allerede. Ekstremvær som Amy og Hans viser hvor sårbare lokalsamfunnene er. Det som er dårlig vedlikeholdt, ryker først, mye tåler ikke et klima i endring, og tåler ikke belastningen. Og, det er mye billigere å forebygge enn og reparerer skader.

RIF forstår at ikke alt kan rettes opp i ett budsjettår. Men for å ta vare på verdier og sikre trygghet i hverdagen, må investeringer i infrastruktur og bygg prioriteres høyere. Stortinget bør derfor bruke budsjettbehandlingen til å justere kursen langs tre hovedspor: 

1. Et nasjonalt løft for klimatilpasning, med tydelig prioritering av forebygging fremfor reparasjon 
2. Bygge trygghet og verdiskaping gjennom bedre infrastruktur 
3. Bruke mindre energi- og bruke den smartere gjennom oppgradering og energieffektivisering av offentlige bygg 

Vann og avløp – kritisk infrastruktur som må prioriteres 

Vann- og avløpssystemene er en av samfunnets mest grunnleggende infrastrukturer – og blant de mest utsatte. Mange anlegg er gamle, underdimensjonerte og dårlig tilpasset et klima med mer nedbør og styrtregn. Konsekvensene merkes allerede: kjellere fylles med vann, kloakk renner ut i naturen, og enkelte steder står drikkevannskvaliteten i fare. For å løfte systemene til akseptabel standard må det investeres over 400 milliarder kroner.   

Kommunene har i mange år forsøkt å holde gebyrene nede, men uten tiltak vil avgiftene øke kraftig. Redusert moms på VA-gebyrer er et positivt bidrag, men løser ikke de grunnleggende utfordringene. Skal vi unngå vann-, miljø- og avgiftskrise, må både tempo og arbeidsmetoder endres. Heldigvis er ikke løsningen bare å bruke mer penger, mye kan løses ved å jobbe smartere. Mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren (2022) viser at bedre samarbeid og mer systematisk styring kan kutte kostnader Et godt eksempel er Grenland, der Skien, Porsgrunn og Bamble vurderer et felles renseanlegg for 100 000 innbyggere. Det kan koste langt mindre enn om hver kommune skulle bygge sitt eget. 

De neste årene skal det gjennomføres investeringer i milliardklassen. Mange av prosjektene vil være store og komplekse – langt utover det de fleste kommuner håndterer til vanlig. Feilinvesteringer kan få store konsekvenser for både økonomien og tilliten lokalt. Staten bør derfor stille tydeligere krav til samarbeid og gi økonomiske insentiver til kommuner som går sammen. Det handler ikke bare om lavere gebyrer, men om å sikre rent vann og trygge avløpsløsninger som tåler framtidens klima og behov. 

Samtidig bør det utredes om et statlig utbyggingsselskap for vann og avløp kan bidra i de største og mest komplekse prosjektene. For eksempel etter modell av Nye Veier kan et slikt selskap, i samarbeid med kommunene, bidra til bedre planlegging, høyere kvalitet og raskere framdrift – og sikre at en av samfunnets viktigste infrastrukturer holder tritt med framtidens krav.

Energieffektivisering – lavere kostnader og bedre bygg

Energieffektivisering av offentlige bygg er en av de mest fornuftige og minst konfliktfylte løsningene vi har på både kraftkrisen og klimakrisen, men mange offentlige bygg er bygget for en annen tid, er dårlig vedlikehold og dermed lite energieffektive. Det gjelder særlig de 28 millioner kvadratmeterne med kommunale bygg og mange av landets sykehus. Ved å oppgradere disse byggene og samtidig gjøre energieffektiviseringstiltak, vil strømregningene kuttes. Samtidig vil en få også andre positive gevinster. Presset på kraftsystemet vil lette og en får bedre inneklima for elever, pasienter og ansatte. Derfor er det vanskelig å forstå at regjeringen reduserer støtten til energieffektivisering gjennom Enova, Husbanken og tilskuddsordningen for kommunale bygg. Dette bør Stortinget rette opp i budsjettbehandlingen og styrke ordningene slik at flere kommuner og fylker faktisk kan gjennomføre nødvendige oppgraderinger. 

Fylkesveier – avgjørende for beredskap, verdiskaping og hverdagsliv

Fylkesveiene er selve livsnerven i mange lokalsamfunn. De binder sammen arbeidsplasser, skoler, sykehus og næringsliv – og er avgjørende for beredskap og verdiskaping i hele landet. Men tilstanden er mange steder kritisk. Fylkeskommunene melder at veiformål tar en stadig større del av budsjettene, uten at de klarer å holde tritt med behovene. Det er positivt at regjeringen viderefører de 500 millionene fra revidert budsjett og øker fylkenes frie inntekter med én milliard kroner. Men forfallet på fylkesveiene lar seg ikke stanse uten et langsiktig og forpliktende løft. Det gjelder også mange fylkeskommunale bruer som Forsvaret er avhengig av for mobilitet og forsyning. Regjeringens økte bevilgninger her er et riktig grep, men 100 millioner kroner dekker bare et begrenset antall bruer og langt fra hele behovet – og bør trappes opp ytterligere. 

Konkrete forslag til tiltak i statsbudsjettet 2026

• Forsterk kommunenes arbeid med klimatilpasning gjennom økte midler til Klimasats og tilskudd til lokale forebyggingstiltak.
• Støtt kommunenes arbeid med å ta igjen etterslepet på vann- og avløp gjennom statlige investeringstilskudd og rentekompensasjon. Still samtidig krav om interkommunalt samarbeid for å kutte kostnader og bruke ressursene mer effektivt.
• Utrede etableringen av et statlig VA-selskap etter modell av Nye Veier for å gjennomføre de største og mest komplekse prosjektene.
• Styrk støtteordningene for oppgradering og energieffektivisering av kommunale bygg, med minst 1 milliard kroner ekstra til energitiltak i kommunale bygg.
• Legg fram en plan for å ta igjen forfallet på fylkesveiene, med konkrete mål, minst 1,5 milliarder kroner i årlig økt tilskudd, utvidet låneramme for rentekompensasjon og rammetilskudd som belønner jevnlig vedlikehold.
• Styrk kommuneøkonomien slik at nødvendige oppgraderinger av bygg og infrastruktur kan gjennomføres.

Finansiering av kommunene (kapittel 571 rammetilskudd til kommuner, 572 rammetilskudd til fylkeskommuner og 575 ressurskrevende tjenester)

Finansiering av kommunene

Kommunene yter mange av de viktigste velferdstjenestene i Norge, og flertallet av offentlig ansatte jobber i kommunesektoren. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er avgjørende for at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver. Rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner utgjør 12 prosent av statsbudsjettet. Kommunal etterspørsel (konsum og bruttorealinvesteringer) står for om lag 17 prosent av BNP for Fastlands-Norge, og 20 prosent av alle sysselsatte jobber i sektoren.

Økonomiske utfordringer

2024 var et krevende år for kommunene, med 27 kommuner innmeldt på ROBEK-listen og svært lavt netto driftsresultat. Høye renteutgifter har presset budsjettene ytterligere. Baumol-effekten forklarer hvorfor kommunene trenger økte ressurser for å opprettholde samme nivå på tjenester som eldreomsorg, barnehage og skole. Produktiviteten øker raskere i vareproduksjon enn i omsorgs- og kunnskapssektorene, fordi direkte tjenesteutøvelse – som pleie, undervisning og barneomsorg – ikke kan automatiseres eller effektiviseres med teknologi på samme måte som produksjon av varer. Lønningene i omsorg og kunnskap må likevel følge lønnsveksten i resten av økonomien for å tiltrekke og beholde ansatte. Hvis vi ønsker samme kvalitet og omfang på tjenester som eldreomsorg og barnehagetilbud, må en større del av budsjettet gå til kommunene hvert år – selv uten at tjenestene utvides. Ellers vil tilbudet svekkes.

Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi fra juni 2025 viser tydelig utfordringene kommunesektoren samlet har med netto driftsresultatet:

2021: 4,7 %, 2022: 3,5 %, 2023: 1,3 %, og 2024: 0,1 %.

LOs mål

• Kommunene må få tilstrekkelige og forutsigbare rammer gjennom et omfordelende inntektssystem, slik at de kan levere gode tjenester til alle innbyggere.
• LO vil verne om generalistkommunesystemet, hvor alle kommuner har ansvar for de samme oppgavene.
• Veksten i offentlig sektor bør minst være på nivå med veksten i privat sektor, for å sikre stabilitet i fellesskapsordningene.
• Kommunene trenger økonomisk handlingsrom til å prioritere forebygging og investering i trygge oppvekstmiljøer.

Prioritering for budsjettposter

• For å sikre en kommunesektor som sikrer og videreutvikler velferdsstaten må rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene økes på kapitlene 571 og 572.
• Staten må bidra mer til kommuner med innbyggere som har behov for omfattende helse- og omsorgstjenester, slik at ikke andre tjenester må kuttes. Derfor bør kapittel 575 økes mer enn regjeringens forslag til statsbudsjett.

Bolig (kapittel 2412 Husbanken)

• Regjeringa foreslår låneramme på 32 mrd. kroner til Husbanken i 2026. Det er en videreføring av låneramma fra saldert budsjett for 2025, men en nedgang på 2 mrd. fra Revidert budsjett for 2025.
• LO mener at bevilgningen til Husbanken bør ligge på samme nivå som i fjor. Vi ser at det fortsatt tar tid for boliginvesteringene og boligbyggingen tar seg opp. Skal Regjeringens mål om 130 000 nye boliger (igangsettingstillatelser) innen 2030 nås, må det virkemidler til.
• LO mener at det er viktig å få opp aktiviteten i byggesektoren, og at det er en god anledning til å finansiere bygging av studentboliger, kommunale boliger, og eldreboliger. Flere studentboliger og omsorgsboliger er konkrete grep som burde vært vektlagt sterkere. I stedet ser vi at antall studentboliger reduseres. LO ber om økning for studentboliger som behandles i et annet budsjett, men påvirker boligbygging som går inn i denne komiteens ansvar.

Digitalisering (kapittel 1550 Datatilsynet)

LO støtter regjeringens mål om økt digitalisering i offentlig sektor for å jobbe mer effektivt, men understreker at digitalisering må skje under demokratisk styring og med hensyn til personvern, inkludering og medbestemmelse.

• Offentlige IKT-tjenester bør være under demokratisk styring og kontroll, og det er behov for en statlig eid skytjeneste for offentlig sektor
• Datatilsynet må styrkes ytterligere for å møte nye oppgaver og utfordringer.
• LO er kritisk til økt bruk av private aktører for lagring og behandling av offentlige data, spesielt personlige helsedata.

LO mener at digitalisering må sikre bred involvering av ansatte og deres representanter, og at personvernet må ivaretas. Det er behov for en statlig eid skytjeneste for offentlig sektor. Vi viser til Kap. 457 Nasjonalt tryggingsorgan som behandles i justiskomiteen der det foreslås 30 millioner kroner til forprosjektet til etablering av en nasjonal skyløsning. Nasjonal sikkerhetsmyndighet anbefaler at sensitive data skal oppbevares i en lukket ikke-kommersiell skyløsning. LO mener det er viktig å ivareta sikkerheten ved å basere seg på statlig drift med egne ansatte. Den beste løsningen er «Lukket statlig sky», som vil føre til den sikreste behandlingen av data i offentlig sektor.

Det er foreslått 3,3 % økning i budsjett til Datatilsynet, men tilsynet har fått flere nye oppgaver så bevilgningen er for lav i forhold til oppgavene de har. Derfor må budsjettet deres økes. (kap. 1550).   

Mange kommuner reduserer nå fritidsklubbtilbudene som følger av presset kommuneøkonomi. Fordi fritidsklubber ikke er lovpålagte, blir de ofte nedprioritert i budsjettene. Dette svekker barn og unges tilgang til inkluderende møteplasser som bidrar til fellesskap, tilhørighet og forebygging av utenforskap.

Ungdom og Fritids innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen:

For å sikre at fritidsklubbene kan fortsette sitt universalforebyggende arbeid, ber Ungdom og Fritid kommunal- og forvaltningskomiteen om følgende:

1. Merknad til ny tverrsektorielt tilskuddsordning til forebyggende tiltak for barn og unge

«Komiteen ber regjeringen om å etablere en permanent tilskuddsordning for drift- og etableringsstøtte til kommunalt drevne fritidsklubber i ny tverrsektoriell tilskuddsordning til forebyggende tiltak for barn og unge plassert under Barne- og familiedepartementet, kapittel 846, post 63. Ordningen skal ikke være prosjektbasert eller tidsbegrenset.»

1. Merknad til kap. 571 – Rammetilskudd til kommunene

«Komiteen ber regjeringen om å styrke rammetilskuddet til kommunene for å hjelpe kommuner og fylkeskommuner med den krevende økonomiske situasjonen. Det er særlig viktig å sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge gjennom å opprettholde og videreutvikle lavterskel fritidstilbud, som fritidsklubber, i tråd med Fritidserklæringen.»

Fritidsklubbenes samfunnsrolle

Fritidsklubbene utgjør en sentral del av den kommunale infrastrukturen og er avgjørende for å oppfylle barns rett til fritid og lek, som nedfelt i Barnekonvensjonens artikkel 31 og Fritidserklæringen. For å oppfylle disse forpliktelsene er det nødvendig med en målrettet styrking av fritidsklubbene som inkluderende møteplasser for barn og unge uavhengig av bakgrunn og bosted. Fritidsklubbene tilbyr et unikt lavterskeltilbud hvor ungdom får mulighet til å delta i meningsfulle aktiviteter, utvikle ferdigheter og bygge sosiale relasjoner. For å sikre at disse møteplassene opprettholder sin kvalitet og bærekraft, må fritidsklubbsektoren styrkes gjennom stabil og forutsigbar finansiering på både kommunalt og nasjonalt nivå.

Kap. 846, post 63 – Tverrsektorielt tilskudd til forebyggende tiltak for barn og unge

Regjeringen foreslår å etablere en ny tverrsektoriell tilskuddsordning for kommuner for å styrke det forebyggende arbeidet for barn og unge på tvers av sektorer i kommunene. Målet er å legge til rette for en målrettet og helhetlig innsats som både omfatter tiltak for utsatte barn og unge og universelle tilbud rettet mot alle barn og unge.

Som det fremgår av NOU 2025:8 Folkehelse – verdier, kunnskap og prioritering, anbefaler utvalget å erstatte smale tilskuddsordninger med bredere programmer rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår. Dette vil gi kommunene større handlingsrom til å prioritere ut fra lokale behov, og kan bidra til å styrke det universelle forebyggingsarbeidet.

I denne sammenheng er det avgjørende at den nye tilskuddsordning faktisk treffer behovene i feltet. For at fritidsklubber skal kunne fortsette å være en sentral del av det universalforebyggende arbeidet i kommunene og bidra til å motvirke utenforskap blant barn og unge, må ordningen utformes slik at fritidsklubber kan søke om drift- og etableringsstøtte som ikke er prosjektbasert eller tidsavgrenset.

Dette vil bidra til å realisere intensjonene i statsbudsjettet for 2026, samtidig som det sikrer forutsigbarhet og kontinuitet for fritidsklubbene, som i dag står i en sårbar situasjon på grunn av presset kommuneøkonomi.

Kap. 571 - Rammetilskudd til kommunene

Fritidsklubbene utgjør en viktig del av det forebyggende og inkluderende arbeidet for barn og unge, men er i stor grad avhengige av kommunal finansiering. Ettersom fritidsklubbene hovedsakelig er en kommunal struktur uten lovfesting, blir de ofte skadelidende når kommunene står i økonomisk press.

Mange kommuner opplever nå en krevende økonomisk situasjon, der ikke-lovpålagte tjenester som fritidsklubber nedprioriteres eller kuttes. Ifølge KS er situasjonen alvorlig for både kommuner og fylkeskommuner. Regjeringens forslag om en vekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 milliarder kroner, hvor 3,2 milliarder tilfaller kommunene og 1 milliard fylkene gir, etter justering for befolkningsendringer, et reelt handlingsrom på kun 1,3 milliarder kroner. KS peker på at dette ikke gir tilstrekkelig drahjelp i den kritiske situasjonen sektoren står i.

Ungdom og Fritid deler KS sin bekymring for det økende gapet mellom hva kommunene forventes å levere og hva de faktisk har økonomisk handlingsrom til å gjennomføre. Fritidsklubbene, som mangler lovfesting, øremerkede midler og statlige insentiver, er særlig utsatt.

Vi er dypt bekymret for hvordan dette rammer ungdoms fritidstilbud både nå og i fremtiden. Mangelen på økonomisk forutsigbarhet og nasjonale virkemidler gjør det vanskelig for kommunene å prioritere dette viktige feltet. Dersom situasjonen vedvarer, kan konsekvensene bli alvorlige for unges tilgang til trygge møteplasser, sosial inkludering og fellesskap.

Ungdom og Fritid, landsforeningen for fritidsklubber representerer 700 kommunale fritidsklubber over hele landet, 3 000 ungdomsarbeidere og omkring 120 000 barn og unge benytter seg jevnlig av tilbudene. Fritidsklubbene utgjør en viktig brikke av det universalforebyggende arbeidet i kommunen.

Fritidsklubber er åpne møteplasser for ungdom, der medvirkning står i sentrum. De er gratis og tilgjengelige for alle. Gjennom relasjonsbygging og ungdomsmedvirkning skapes tillit, inkludering og stabilitet – viktige faktorer i det forebyggende arbeidet.

Høringsnotat: Statsbudsjettet for 2026                                                                 24. oktober 2025

Regjeringen prognostiserer at boligbyggingen i Norge vil ta seg markant opp i 2026. De antar at bunnen for boligbyggingen er nådd, og at boliginvesteringene vil øke med hele 11,7 prosent i 2026, noe som vil bidra til god vekst i norsk BNP neste år.

Etter Eiendom Norges vurdering er dette lite realistisk. Boliginvesteringene har falt med nær 50 prosent fra 2022 til 2025, og det er ingen indikasjoner i markedet som tilsier et kraftig oppsving allerede i 2026.

Urealistiske prognoser for boligbygging

Boligprodusentene månedlige statistikk over nyboligmarkedet har under boligkrisen fra 2022 vist seg å være en ledende indikator for boliginvesteringene. Nyboligsalget har over lengre tid stabilisert seg rundt 15 000 solgte nye boliger årlig, som er en nær halvering fra nivået sommeren 2022. Dette innebærer at oppgangen regjeringen legger til grunn er lite sannsynlig siden tidligere års salg er neste års boliginvesteringer.

Regjeringens prognose skiller seg også markant fra både Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norges Banks anslag, som ligger på minus 2,5 prosent og pluss 7,5 prosent for 2026.

En L-formet boligkrise

Det som skal bygges i 2026 er allerede kjent, og volumet er lavt. I dag bygges det omtrent halvparten av det som kreves for å nå statsminister Jonas Gahr Støres mål om 130 000 nye boliger innen 2030.

Til tross for at regjeringen i våres har iverksatt flere gode tiltak for å stimulere boligbyggingen, er effekten av disse om de blir en realitet langsiktig.

Faktum er at Norge står i en stadig dypere boligkrise, og Boligbyggekrisen ser nå til å bli en L-formet krise – ikke en V-formet, slik vi har sett i tidligere tilbakeslag, som under finanskrisen. Boligkrisen vil derfor prege norsk økonomi, utleiemarkedet og boligmarkedet i mange år fremover.

Gode grep for lavere rente

Eiendom Norge merker seg at regjeringen foreslår flere målrettede tiltak som vil bidra til lavere inflasjon og dermed legge grunnlag for rentekutt.

Norgespris på strøm fra 1.oktober vil dra ned KPI, og Norges Bank anslo i pengepolitisk rapport i september at prisveksten vil falle til 2,2 prosent i 2026 med solide bidrag fra nettopp Norgespris. En reduksjon av elavgiften, som regjeringen også foreslår, vil etter vår vurdering bidra til ytterligere reduksjon i KPI. Om det blir vedtatt vil det først bli tatt inn Norges Banks prognoser for KPI senere. Dette er positivt, fordi lavere inflasjon vil gi Norges Bank rom for raskere og større rentekutt.

På kort sikt er lavere rente det eneste som kan gi mer fart i nyboligsalget og dermed økt boligbygging. Eiendom Norge mener derfor statsbudsjettet i stor som innrettet for lavere renter – noe som er nødvendig bedre balanse i boligmarkedet og økt kjøpekraft.

Presis likningsverdi – ikke høyere boligskatt

Regjeringen foreslår også å oppdatere modellen for verdsetting av boliger. Dette er positivt, da dagens system er preget av vilkårlighet og lav presisjon. Og dette til tross for at det de 10 årene har skjedd betydelig innovasjon innen statistisk verdivurdering av bolig basert på transaksjonsdata fra Eiendom Norges medlemmer.

Men: En mer presis modell ikke må føre til mer boligskatt, og det selv om regjeringen ønsker å ligne ut provenyet med ny modell med redusert formueskatt. Vi oppfordrer til å følge implementeringen nøye for å sikre at endringene ikke betyr i mer boligskatt. Samtidig vil vi gjøre komiteen oppmerksom på at denne omleggingen vil påvirke også den kommunale eiendomsskatten og særlig i by-kommuner hvor presisjonen i dag har vært lav.

Paradoks: Politikk som vil svekke boligbyggingen

Husbank-kutt: Regjeringen foreslår å redusere lånerammen til Husbanken med 2 milliarder i 2026.

Tvangsborettslag: Regjeringen har sendt lovforslag om å pålegge utbyggere å bygge borettslag.

Småhusstopp: Regjeringen har nylig videreført stansen i småshusplanen i Oslo.

Skatter borettslagbygging: Regjeringen foreslår å stenge for bruk av den skattemessige borettslagsmodellen.

Det er forståelig man vil tette skattehull, men dette vil også ramme boligbyggingen i sin største krise siden 1946. Derfor er timing på forslaget dårlig. Innføring bør utsettes.

Vi er tilgjengelig for ytterligere kommentarer.

Henning Lauridsen                                                                   Erik Lundesgaard

Administrerende direktør                                                     Sjef for kommunikasjon og politikk

997 29 485                                                                                     95 88 19 87

Innspill til Kap. 554 Kompetansesenter for distriktsutvikling, Post 73 Merkur; Utviklingstilskot til bokhandlarar

For å sikre et velfungerende og inkluderende demokrati trenger vi en hel befolkning som leser. Her spiller bokhandelen en helt avgjørende rolle. I løpet av et år er de aller fleste av oss innom en bokhandel – for å finne en bok til oss selv, lesestoff til barna, eller for å kjøpe bøker i gave til venner og familie.

Sosiale medier stjeler stadig mer av folks tid. Undersøkelsene PIRLS, PISA og PIAAC2 dokumenterer at leseferdighetene er på vei i feil retning, og at barn og unge leser dårligere enn før. Vi ser dessuten at færre foreldre leser høyt for barna sine, samtidig som undersøkelser viser at barn som blir lest høyt for, har et ordforråd på rundt 50 000 ord ved 17-årsalderen, mot om lag 15 000 ord hos dem som ikke blir lest for.

Bokhandelen er en lavterskelarena for lesing og den aktøren som når flest lesere – også dem med lavere utdanning og inntekt, og dem som i utgangspunktet ikke leser så mye. 

Der det finnes en bokhandel, leses det flere bøker. Nettbokhandelen kan utfylle, men ikke erstatte den fysiske bokhandelen. Et godt eksempel er Surnadal, en kommune med 6 000 innbyggere, som i en lengre periode sto uten bokhandel. Da ARK åpnet bokhandel der, solgte de i løpet av ett år 12 000 bøker fordelt på 3 000 ulike titler – altså to bøker per innbygger – uten at boksalget i nabokommunene eller på nett gikk ned.

De siste ti årene har over 100 bokhandler forsvunnet. Salget av bøker er redusert, samtidig som kostnadene har økt betydelig. Risikoen er stor for at flere innbyggere mister sin viktigste hverdagslige eksponering for bøker – særlig i mindre lokalsamfunn.

Nå er ikke tiden inne for å redusere virkemidler som bidrar til at vi leser mer. Regjeringen anerkjenner utfordringen og innfører et leseløft for nettopp å gjøre norske skolebarn til verdens beste lesere. I dag er det slik at de fleste bøkene som leses, er kjøpt i en bokhandel. For leselysten er det derfor viktig at vi både kan låne bøker, fylle hjemmene våre med bøker og ikke minst gi dem i gave til andre.

Merkur Bok bidrar til å styrke bok- og kulturtilbudet i hele landet. For å sikre gode lokalsamfunn trenger vi mer enn bare dagligvare og bensin. Utviklingstilskuddet til Merkur Bok utgjør om lag 3 prosent av Merkur-ordningen, men har stor betydning for bokhandlertilbudet i distriktene. Ordningen er nå under evaluering, men har de siste årene blitt betydelig mer effektiv og har spilt en sentral rolle i omstilling, generasjonsskifter og utvikling av nye metoder for lokal litteraturformidling.

Eksempelvis har Merkur-konsulentene bidratt til at 14 bokhandler ikke er blitt lagt ned, men fortsetter å spre leselyst med nye eiere. Mange av bokhandlerne som har deltatt i fagprogram i regi av Merkur Bok, oppgir at deltakelsen har gitt viktig inspirasjon til å fortsette som distriktsbokhandlere, samt gitt dem flere økonomiske ben å stå på.

Bokhandlerforeningen mener det er viktig at denne kompetansen og innsatsen videreføres, slik at Merkur Bok fortsatt kan bidra til å opprettholde og utvikle levende bokhandlermiljøer som fremmer leselyst over hele landet.

Forslag til merknad:

Kommunal- og forvaltningskomiteens medlemmer deler bekymringen over at barn og unges leseferdigheter viser en negativ utvikling. Komiteens medlemmer understreker betydningen av tiltak som fremmer leselyst og tilgang til litteratur i hele landet. I denne sammenheng anerkjenner komiteen den viktige rollen Merkur Bok spiller for å bidra til at innbyggere i små distriktskommuner har tilgang til et bredt utvalg av bøker gjennom lokale bokhandler.

Bokhandlerforeningen er interesseorganisasjonen for landets bokhandler. Vi arbeider for å styrke litteraturen og bokas plass i samfunnet, og for å sikre rammevilkår som gir folk i hele landet tilgang til et mangfold av bøker.

Pensjonistforbundet og SAKOs innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen 

KDD, kap. 571/572 Rammetilskudd til kommuner/fylkeskommuner  

Merknad: Kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter må styrkes 

Kommuneøkonomien må styrkes 
Regjeringen foreslår en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 milliarder kroner, eller om lag 0,7 pst. Den foreslåtte veksten vil gi et handlingsrom utover merkostnader til demografi på 1,3 milliarder kroner. Handlingsrommet blir fordelt med om lag 85 pst. til kommunene og 15 pst. til fylkene.  

Det er dessverre ikke nok til å kompensere for kostnadene som har akkumulert seg i senere år. For kommunesektoren samlet ble netto driftsresultat i 2024 bare 0,1 pst. av driftsinntektene, det svakeste resultatet siden 2008. For kommune var resultatet spesielt dårlig, med et netto driftsresultat på minus 0,4 pst., og rekordmange kommuner hadde lite økonomisk handlingsrom i samme år. Utviklingen har pågått over tid, men midlertidige skatteinntekter har bidratt til å skjule en underliggende ubalanse mellom inntekter og utgifter.  

Denne ubalansen tar de med seg inn i 2025. Ifølge KS sine undersøkelser vil kommunenes netto driftsresultat samlet sett ende på plussiden, men likevel ligge betydelig under det langsiktige måltallet på 1,75 prosent satt av TBU. Et flertall av kommunene rapporterer nå at deres netto driftsresultat blir svakere enn det som ble budsjettert opprinnelig, og omtrent 40 prosent av kommunene i undersøkelsen forventer et negativt netto driftsresultat på 1 prosent av driftsinntektene eller mer. 

Tjenestetilbudet reduseres 
Eldre er den største brukergruppen av kommunale helse- og omsorgstjenester. Lovens påbud om å tilby nødvendige og forsvarlige tjenester, åpner dessverre for fortolkning. Vi ser at lovpålagte tjenester rammes i trange økonomiske tider, gjennom at tjenestene begrenses. Eldre som før fikk sykehjemsplass, tilbys nå omsorgsbolig eller tjenester i eget hjem. Tjenester som før ble sett som nødvendige, for eksempel matombringing, dagtilbud og aktivitetstiltak, kuttes.  

Bo trygt hjemme-reformen forutsetter god kommuneøkonomi 
Kommunene trenger et sterkt økonomisk grunnlag for å kunne bygge levende lokalsamfunn: der folk kan bo trygt hjemme så lenge som mulig, der det skapes rom for aktivitet og fellesskap, der de kan rekruttere og beholde dyktige medarbeidere, og der pårørende får den støtten de trenger.  

Flere fylkeskommuner har dessuten redusert kollektivtilbudet eller satt opp billettprisene. Hjemmeboende eldre trenger et godt kollektivtilbud, om de skal kunne bo hjemme og delta i samfunnet.  

Kostnader til spesielt ressurskrevende brukere må fullfinansieres og gjelde alle 
Helsedirektoratet forvalter et tilskudd til kommunene for særlig ressurskrevende helse og omsorgstjenester (KDD, kap. 575, post 60/61). Personer over 67 år er fortsatt ikke omfattet av ordningen, og kostnadene kompenseres bare delvis. Ordningen er dermed både aldersdiskriminerende og underdimensjonert. Tilskuddet burde fullfinansieres og gjelde for tjenestemottakere i alle aldre. 

Regjeringen kan gjøre mer 
Fremover står vi ovenfor en historisk høy vekst i de aller eldste aldersgruppene. Det vil kreve store omstillinger og investeringer. Det er derfor skuffende at regjeringen ikke foreslår å bevilge mer til kommunene for å sette de i stand til å imøtekomme den store etterspørselen etter kommunale tjenester de vil møte fremover. 

KDD – Husbanken og bostøtte, kapittel 2412 og 581 (post 70, 76, 79 og 90) 

Merknad: 
For å realisere Bo trygt hjemme-reformen ber Pensjonistforbundet Stortinget om å styrke Husbankens rammer og mandat, slik at virkemidlene i vesentlig større grad utløser bygging og tilpasning av flere aldersvennlige boliger. 

Ingen reell satsning på Eldreboligprogrammet 
I budsjettforslaget består Eldreboligprogrammet hovedsakelig av eksisterende ordninger som ikke styrkes. Rammen for nye heldøgns omsorgsplasser er bl.a. svært lav. Bostøtten til eldre har falt kraftig over de siste 15 årene. Eldreboligtilskuddet er i seg selv et positivt tiltak, men budsjettforslaget innebærer samlet sett ingen helhetlig satsning. 

Eldreboligtilskudd (HOD kap. 760 post 72)
Selv om Eldreboligtilskuddet og Investeringstilskuddet ligger under HODs budsjett, omtaler vi det her sammen med de øvrige virkemidlene for Bo trygt hjemme: 

Eldreboligtilskuddet, som skal bidra til at flere tilpasser egen bolig, på 89 mill. kroner til privatpersoner er et positivt steg i en Bo trygt hjemme-satsing. Men insentiver bør generelt styrkes og videreutvikles til å omfatte flere boformer, herunder borettslag og kommunale boligtiltak. 

Behov for videreutvikling av lån og tilskudd i Husbanken 

Bostøtte (kap. 581 post 70) 
I 2010 ble det utbetalt rundt 600 millioner kroner årlig til eldre bostøttemottakere, mot noe over 300 millioner kroner i 2024. Korrigert for prisvekst tilsvarer det kutt på nesten en halv milliard kroner. Antallet eldre mottakere er mer enn halvert i samme periode, og ytelsene henger ikke med de økende boutgiftene. Leieprisene har økt langt mer enn prisstigningen ellers. Vi viser her til Bostøttealliansens høringsinnspill.  

Merknad:
Bostøtten må økes og tilpasses reelle leiepriser. Regjeringen har sagt den vil gjennomgå og forbedre bostøtten i lys av de økte leieprisene – senest i RNB 2025. Dette er ikke fulgt opp i budsjett for 2026.  

Det må også innføres et varig krav i bostøtteforskriften om at bostøtten skal skjermes ved justering av trygdeytelser, slik at eventuelle løft i for eksempel minstepensjonen ikke automatisk fører til lavere bostøtte.  

Tilskudd til utleieboliger (kap. 581 post 76) 
Tilskuddet er i hovedsak avviklet som bredt virkemiddel. For å få flere kommunale og sosiale utleieboliger må ordningen gjeninnføres og styrkes, slik at den igjen kan brukes sammen med Lån til utleieboliger (kap. 2412 post 90). Det vil stimulere til flere rimelige og aldersvennlige boliger for eldre, uføre og andre med lav inntekt. Det vil også gi økt samhandlingen mellom kommuner, byggenæringen og ideelle aktører. 

Lån til boligkvalitet (kap. 2412 post 90) 
Regjeringen varsler at kriteriene skal vurderes. I dag prioriteres prosjekter som også gir Enova-tilskudd. Utlånet til tilgjengelighetstiltak utgjør nå bare 7 prosent. Pensjonistforbundet ber om at tilgjengelighetstiltak også stimuleres med tilskudd. 

Heistilskudd (tidligere kap. 581 post 79) 
Tilskuddet til etterinstallering av heis ble avviklet i 2023. Ettersom tilpasning av eksisterende boligmasse er avgjørende for at flere kan bo hjemme, må det gjeninnføres som del av Bo trygt hjemme-reformen. 

Forslag til utvikling av Eldreboligprogrammet 
Regjeringen bør samle virkemidlene for eldre i én portefølje. Et styrket og samordnet Eldreboligprogram vil gi bedre styring, åpenhet og effektiv bruk av ressursene. Pensjonistforbundet foreslår at det etableres en egen Husbank-statistikk som eksplisitt viser hvilke midler som går til eldre. Det bør etableres en nasjonal plan for aldring og bolig, med flerårig perspektiv og forankring i Stortinget.  

HOD – Investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser (kap. 760 post 63) 

Merknad: 
Vi ber Stortinget styrke finansieringen betydelig, slik at kommunene kan bygge minst 1500 netto nye heldøgns sykehjems- og omsorgsplasser til en raskt aldrende befolkning. 

Investeringstilskuddet 
Regjeringen foreslår en bevilgning som gir rom for kun 450 netto nye plasser. Dette er for lite. Kapasiteten i sykehjem og omsorgsplasser har i praksis stått stille i over 15 år. Det har blitt om lag 50.000 flere som er 80 år og eldre de siste ti årene. Bygge- og driftskostnadene øker, og mange kommuner strever.  

Staten må løfte finansieringen og ta en større andel av regningen, dersom tilbudet av pleie- og omsorgstjenester skal holde tritt med økte behov. Pensjonistforbundet har foreslått en dobling i rammen. Trygghetsboliger bør også dekkes av et investeringstilskudd. Dette kan utsette behov for heldøgnsplasser, begrense behovet for kvalifisert arbeidskraft og øke de eldres livskvalitet.

Hvem er Samfunnsbedriftene
Samfunnsbedriftene har det interessepolitiske ansvaret for hele brann-Norge, og et særskilt ansvar for 32 interkommunale brann- og redningsvesen og 110-sentraler.

Samfunnsbedriftene er landets fremste arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunalt eide virksomheter. Vi organiserer nær 600 bedrifter innen en rekke bransjer - der energi, avfall, havn, samt brann og redning er de største. Våre medlemmer har ansvaret for samfunnskritisk infrastruktur og funksjoner i sine regioner og lokalsamfunn.

Med dette innspillet ønsker vi å løfte de strukturelle og økonomiske utfordringene som rammer kommunenes beredskapsevne generelt, og brann- og redningstjenesten og 110-sentralene spesielt. Kommunesektoren eier, driver og forvalter store deler av samfunnskritisk infrastruktur, og har ansvaret for sentrale samfunnskritiske tjenester.

Forsvarssektoren får et reelt løft i årets statsbudsjett, mens grunnmuren i norsk beredskap – kommunene – står igjen uten nødvendig styrking.

Dagens kommunestruktur og kommuneøkonomi gir ikke kommunene tilstrekkelig handlingsrom til å bygge og opprettholde robust beredskap. Lokalsamfunnene tvinges til å kutte i sentrale tjenester innen samfunnssikkerhet og beredskap, samtidig som risiko- og utfordringsbildet blir mer komplekst.

Brann- og redningstjenesten og 110-sentralene står midt i denne utviklingen. De skal håndtere et stadig bredere spekter av oppgaver – fra hverdagsulykker til nasjonale krisesituasjoner – uten at ressursgrunnlaget følger med. Dette utfordrer både bærekraften i tjenesten og kommunenes evne til å levere på sine lovpålagte beredskapsplikter, særlig sett i lys av Meld. St. 16 (2023-2024) og Meld. St. 9 (2024-2025).

Kommunal beredskapsplikt og samarbeid
Dagens kommunestruktur innebærer mange små kommuner som hver for seg ikke har kapasitet til å håndtere komplekse beredskapsoppgaver. Både Normannutvalget, Generalistkommuneutvalget, Totalberedskapskommisjonen og arbeidsgruppen for brann og redning har pekt på behovet for mer samarbeid over kommunegrenser.

Samfunnsbedriftene ber om økte krav og tydeligere insentiver for interkommunalt samarbeid, særlig innen beredskap og brann og redning. Dette handler ikke om sentralisering, men om profesjonalisering. En nylig FoU-rapport fra KS viser at små kommuner i langt mindre grad samarbeider enn mellomstore og store, og at behovet for økt interkommunalt samarbeid – særlig innen samfunnssikkerhet og beredskap – er stort.

Kommunene har en lovpålagt plikt til å ivareta samfunnssikkerhet og beredskap lokalt, men dagens rammefinansiering gir ikke grunnlag for å møte kravene som følger av totalforsvar- og totalberedskapstenkningen. Dette er symptomatisk for et system der kommunene stadig pålegges flere plikter uten at det følger finansiering.

Når oppgaver legges til kommunene, må staten samtidig sikre at finansieringen står i forhold til oppgavene. Kommunesektoren må også få en tydeligere rolle og reell påvirkning i budsjettprosessen, slik at kommunene faktisk settes i stand til å levere på sine forpliktelser innen samfunnssikkerhet og beredskap – herunder brann og redning og 110-sentralene.

Brann- og redningstjenesten og 110-sentralene – kommunenes viktigste operative beredskap
Brann- og redningstjenesten er kommunenes viktigste operative ressurs – fra hverdagsulykker til krig. Likevel er sektoren i liten grad prioritert i statsbudsjettet.

DSB får 10 millioner kroner for å styrke arbeidet med totalforsvar og sivil motstandskraft. Dette representerer økte forventninger til direktoratets leveranser, men uten et reelt løft til de kommunale ressursene som skal bidra.

Tilskuddet til den nye Brann- og redningsskolen økes med 11,4 millioner kroner til opplæring av brann- og redningspersonell, men regjeringen trekker det samme beløpet ut av kommunenes rammetilskudd. Dette svekker kommunenes økonomi direkte og rammer blant annet kommunenes utgifter knyttet til praksisperioder for brannstudentene i kommunale brann- og redningsvesen og 110-sentraler. I tillegg er det behov for å styrke lederutdanningen for brann- og redningspersonell og ledere i 110-sentralene.

Fravær av finansiering er ikke særlig bærekraftig, særlig når forventningene til brann- og redningstjenesten og 110-sentralene øker som del av totalforsvarsarbeidet.

Nytt Nødnett – uten finansiering for kommunal deltakelse
Det foreslås 100 millioner kroner til arbeidet med nytt Nødnett i 2026, men ingen midler er satt av til kommunene, brann- og redningstjenesten eller 110-sentralene for frikjøp av fagpersonell i utrullingsprosjektet.

Politiet og helsetjenesten har tunge direktorater i ryggen med betydelige ressurser, mens kommunesektoren står uten tilsvarende støtteapparat. DSB ber nå lokale brann- og redningsvesen og 110-sentraler bidra med personell uten økonomisk kompensasjon – en urealistisk forventning som vil svekke beredskapen.

Samfunnsbedriftene mener at kostnader til frikjøp og kompetansebygging må inngå i totalrammen for Nødnett-prosjektet. Kommunenes rolle som brukere av Nødnett må reflekteres i finansieringsmodellen, og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) må ta en tydeligere rolle i budsjettprosessen for å sikre at kommunene faktisk settes i stand til å levere på sine samfunnssikkerhetsforpliktelser. Vårt syn er at midler til dette bør inngå i Nødnettprosjektets totalramme, ikke fremmes som årlig satsingsforslag som har svært liten sannsynlighet for gjennomslag.

Forsvaret og nasjonale beredskapsstrukturer kan ikke fungere uten robuste lokalsamfunn og sterke kommuner. Den lokale beredskapen er fundamentet. Skal Norge være bedre forberedt på kriser og krig, må kommunene få de økonomiske og organisatoriske forutsetningene som trengs.

Det er over 120 millioner mennesker på flukt globalt. Aldri har det vært større behov for at det internasjonale samfunnet stiller opp og gir internasjonal solidaritet og beskyttelse. FN estimerer at 2,5 millioner mennesker vil ha behov for bosetting i et nytt land i 2026.

FNs kvotesystem for flyktninger er anerkjent som det tryggeste og mest rettferdige systemet for å gi beskyttelse til dem som trenger det mest. Det foreslåtte kuttet er svært dramatisk for de menneskene og familiene som ikke får en trygg havn i Norge, men det bidrar også til å undergrave hele FN-ordningen. Den regelstyrte verden er under press, og Norge bør være en forutsigbar partner som støtter opp om FN både gjennom økonomisk støtte, men også ved å bidra inn den internasjonale ansvarsdelingen.

Det kommer også langt færre flyktninger til Norge enn det som var beregnet for 2025. Presset på kommunene er mindre, og det fremstår derfor svært underlig at regjeringen kutter så dramatisk i en tid med lavere ankomster. Dersom kommunene skal kunne opprettholde tjenestetilbudet er de også avhengig av en viss kontinuitet i tallet på kvoteflyktninger for å kunne dimensjonere flyktningtjenestetilbudet lokalt. Vi i Norsk Folkehjelp, som blant annet driver inkluderingsaktiviteter i hele landet, vet at Norge både har ressurser og kapasitet til å ta ansvar og samtidig sikre god inkludering. Dette handler om politisk vilje til å ta imot.

Tilskudd til integreringstiltak

(AID – Kap 671 post 71)

Det er ikke bare det offentlige som bidrar til inkludering av flyktninger. Frivilligheten bidrar med møteplasser, språkopplæring og nettverk som bidra til aktivitet og mestring. En rekke av våre lokallag fungerer som døråpnere inn i arbeidslivet. I den lille bygda Malm i Nord-Trøndelag har lokallaget vårt bidratt til at 30 flyktninger har kommet ut i arbeidslivet. Våre lokallag over hele landet står klar til å oppskalere aktiviteter. For å styrke fellesskapets evne til å ta imot et økt antall kvoteflyktninger vil Norsk Folkehjelp derfor foreslå å styrke tilskuddet til integreringstiltak i regi av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner. 

Norsk folkehjelp er glad for at regjeringen foreslår ny forskrift om tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner, og at tilskudd til nasjonale ressursmiljø skal legges om til en søkbar ordning fra 2026 og forskriftsfestes. Når ordningen blir søkbar er det viktig at selve ordningen styrkes. For å sikre inkludering, tilknytning og økt deltakelse for personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn i samfunnet, må det legges til rette for mer forutsigbarhet og bedre rammevilkår for frivilligheten. 

Aktivitetsmidler til barn i mottak 

(JD – Kap 490 post 71)

Barn som bor på mottak, lever i en særs sårbar livssituasjon. Barn bor lenger tid på mottak nå før de blir bosatt. Derfor er det ekstra viktig å legge til rette for at tiden i mottak gir barna et forutsigbart og trygt aktivitetstilbud, og at de som utfører den frivillige aktiviteten har god faglig kompetanse. Norsk Folkehjelp er glad for at Stortinget i fjor vedtok en økning i tilskuddsordningen for aktivitetsmidler til barn i mottak, og er glad for at denne økningen foreslås videreført i 2026. Dette gir rom for både mindre lokale organisasjoner og de større nasjonale med sentralt koorinderte frivillighetsstandarder og rutiner.

Norsk Folkehjelp mener derfor at drift av frivillig aktivitet for barn i mottak forutsetter sterke organisasjoner som har systemer for å rekruttere gode frivillige. Organisasjoner som har kompetanse på å vurdere den frivilliges egnethet, som gir opplæring og oppfølging av sine frivillige slik at de kan være trygge voksne i sin kontakt med barna. Trygge frivillige som kan gi barna et pusterom i hverdagen, og voksne som vet hva de skal gjøre når barn har det vanskelig eller når det oppstår krevende situasjoner.  

Barn i mottak har behov for aktiviteter som skaper trygghet og normalisering av hverdagen. Mange asylmottak ligger i grisgrendte strøk langt unna lokalsamfunn. Flyktninger trenger å bli kjent med norsk kultur, ikke bare norsk natur. Lokallaget vårt i Fredrikstad tilbyr derfor skyss til beboerne på Ørmen mottak som ligger mellom Fredrikstad og Råde, slik at de kan delta på aktiviteter i Fredrikstad. På den måten skapes det meningsfulle aktiviteter og beboerne blir kjent med lokalsamfunnet og andre nordmenn og innvandrere i området.

Behovet for finansiering av grønn omstilling i kommunal sektor

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs representerer den kommunalt eide avfallsbransjen i hele landet. Våre medlemmer sørger for innsamling, sortering og behandling av husholdningsavfall for alle landets innbyggere. De er avgjørende for å nå Norges mål om økt materialgjenvinning, reduserte klimagassutslipp og utvikling av en sirkulær økonomi.

Vi støtter regjeringens ambisjon om grønn og sirkulær omstilling, men påpeker at virkemiddelapparatet i praksis ikke treffer kommunalt eide selskaper.
Kommunale avfallsselskaper står midt i den praktiske gjennomføringen av sirkulær omstilling. Nye krav til utsortering av plast, matavfall og tekstiler krever store investeringer i anlegg og teknologi. Den kommunalt eide avfallsbransjen er en viktig del av infrastrukturen for næringsutvikling i Norge – særlig i distriktene, der velfungerende avfallsløsninger er avgjørende for at bedrifter skal kunne drive og vokse.

Ifølge Menon Economics vil investeringene i kommunal avfallsinfrastruktur alene koste inntil 2,2 milliarder kroner årlig de neste ti årene.

Kommunal avfallsinfrastruktur bygges og drives etter selvkostprinsippet. Det betyr at innbyggerne betaler hele regningen – ikke mer og ikke mindre – også når staten innfører nye krav som krever store investeringer. For å sikre at omstillingen til en sirkulær økonomi kan gjennomføres på en rettferdig og effektiv måte, bør regelverket tilpasses slik at staten kan bidra økonomisk til investeringer som utløses av statlige krav.

Dette kan skje uten at selvkostprinsippet endres, men som en presisering av rammene for statlige tilskudd i tilfeller der investeringene er nødvendige for å oppfylle nasjonale mål og forpliktelser.

Vi ber Stortinget sikre at kommunalt eide selskaper får tilgang til virkemidler og finansiering for investeringer i sirkulær infrastruktur ved å etablere en egen finansieringsordning for grønn omstilling – uavhengig av eierskap

Avfallssektoren som del av beredskap og samfunnets sikkerhet

Kommunalt eide avfallsselskaper utfører en tjeneste som er kritisk for helse, miljø og samfunnsfunksjoner. Under COVID-19-pandemien og ved ekstremvær har vi sett tydelig hvor sårbart systemet er dersom avfallshåndteringen stopper opp.

Avfallsinnsamling, transport og forbrenning er nødvendige funksjoner for å opprettholde hygiene, energiforsyning og forsyningssikkerhet. Forbrenningsanlegg leverer fjernvarme til store deler av byene våre, men mens fjernvarmenettet er definert som samfunnskritisk infrastruktur, er ikke forbrenningsanleggene det – selv om de er en forutsetning for at nettet fungerer.

Forbrenningsanleggene og fjernvarmenettet er et resultat av en villet – og fornuftig – politikk for å behandle restavfall på en ressurseffektiv måte og samtidig avlaste strømnettet. Utbyggingen av fjernvarmenettet hadde mål om å gi økt energifleksibilitet og redusere avhengigheten av elektrisitet. Og det er ikke mindre aktuelt i dag. Det avfallet som nå gir energi i Sverige, vil måtte erstattes av strømbasert oppvarming her i Norge.  

Kommunal avfallssektor bidrar til samfunnssikkerhet og beredskap på flere måter. Vi ber Stortinget sørge for at det utredes hvordan sektoren kan inkluderes sterkere i kommunal og fylkeskommunal beredskapsplanlegging.

Høringsnotat fra Norsk Sykepleierforbund til kommunal- og forvaltningskomitéen
Dato: 24. oktober 2025
Til: Kommunal- og forvaltningskomitéen, Stortinget
Fra: Norsk Sykepleierforbund (NSF)

Kommunal helse- og omsorgstjeneste under press
Norsk Sykepleierforbund (NSF) mener regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 ikke svarer på de utfordringene helse- og omsorgstjenestene i kommunene står overfor.  Det meste av økningen i kommunesektorens frie inntekter i 2026 går med til å dekke rene demografikostnader. Kommuneøkonomien er svak. Konsekvensen er kutt i hjemmetjenester, sykehjem og helsestasjonstilbud. NSF mener helse- og omsorgstjenestene i kommunene må gis særskilt prioritet i årene fremover. Disse tjenestene utgjør grunnmuren i helsetilbudet og helseberedskapen. Det er her utfordringene vil være størst, men det er også her gevinsten av økte investeringer vil være størst både for innbyggere og for samfunnet som helhet. Kommunene må rustes for å ivareta økte behov innen psykisk helse- og rus, barn og unge, en økning i avanserte oppgaver og en vekst av alvorlig syke og døende. I tillegg til oppfølging og behandling må det legges økt vekt på forebygging og tidlig innsats, slik at utvikling av sykdom og uhelse kan reduseres. Det handler også om å sikre helse- og omsorgstjenestene i distriktene og styrke beredskapen for å håndtere fremtidige kriser.  

NSF mener at øremerking av midler til helse- og omsorgstjenesten i kommunene er nødvendig for å sikre at pengene faktisk brukes til å styrke tjenestene, oppnå nasjonale mål, redusere forskjeller mellom kommuner og sikre kvalitet og rettferdighet i tilbudet til innbyggerne.

Sett kommunene i stand til å sikre kompetanse, kvalitet og likeverdige helse- og omsorgstjenester

Kap. 553 Regional og distriktsutvikling

• Post 60 Kompetanse og arbeidskraft i distriktene + 50 mill. kr til studiesentrene for å utdanne avanserte kliniske allmennsykepleiere

Kap. 571 Rammetilskudd til kommunene

• Post 60 Innbyggertilskudd: +2,5 mrd. kr for reell styrking av helse- og omsorgstjenestene og bemanning.
• Post 64 Skjønnstilskudd: +0,5 mrd. kr, målretta rekrutteringspott til distriktskommuner.
• Etabler et nytt tverrdepartementalt Kompetanseløft 2030 med særskilt vekt på utdanning, rekruttering og videreutdanning av sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre.
• Sikre helsestasjons- og skolehelsetjenesten ved å øremerke midler i kommunerammen.
• Utred stabil og forutsigbar finansiering for denne lovpålagte tjenesten.

 Kap. 575 Ressurskrevende tjenester (særskilt ressurskrevende brukere)

• Post 60 Tilskudd/kompensasjon: +2,5 mrd. kr for statlig fullfinansiering fra 2026 (fase 1). Dette avlaster kommunene, gir forutsigbar drift og frigjør midler til bemanning.

Begrunnelse for forslagene
For å sikre høy sykepleierkompetanse i distriktene bør det satses på studiesentrene som bl.a. bidrar til å utdanne avanserte kliniske allmennsykepleiere.

Rekrutteringsutfordringene er i kommunene er store. Det brukes milliardbeløp på innleie av vikarer. Bemanningskrisen er akutt. NSFs bemanningsundersøkelse viser at nær én av fem sykepleiervakter i sykehjem og hjemmesykepleie står ubesatt. Dette er verken økonomisk bærekraftig eller forsvarlig i et beredskapsperspektiv. Det er positivt av regjeringen har et fagarbeiderløft, men det er ikke tilstrekkelig. KOSTRA-tall viser at det er en marginal økning i avtalte årsverk for sykepleiere, samtidig som det er en økning i avtalte årsverk for ikke-faglærte. Det bør derfor etableres et nytt tverrdepartementalt Kompetanseløft 2030 som rettes inn mot å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere og spesialsykepleiere.

Økt kompleksitet hos pasientene og hva kommunene skal håndtere krever langt flere sykepleiere og spesialsykepleiere. NSF mener at sykepleierkompetansen må styrkes i hele det kommunale tjenestespekteret, og det må utvikles mer tverrfaglige tjenester. Det vil gi bedre pasientbehandling og bedre samlet ressursbruk. Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) har dokumentert effekt internasjonalt ved å styrke kontinuitet, redusere reinnleggelser og øke pasienttilfredshet. En målrettet satsing på AKS vil bidra til tidlig innsats og til at pasienter får helsehjelp nærmere der de bor. Det vil i tillegg frigjøre tid for fastlegene. AKS vil også spille en sentral rolle i utviklingen av en tverrfaglig allmennhelsetjeneste. Imidlertid står 9 av 30 studieplasser i allmennsykepleie tomme ved Høgskolen i Molde bl.a. pga. den økonomiske situasjonen i kommunene. For å sikre at flere tar utdanning i allmennsykepleie bør det etableres en lignende ordning som ALIS-ordningen som skal bidra til å koordinere og styrke spesialistutdanningen i allmennmedisin, og at kompetansen er tilgjengelig i hele landet.  Det er etablert 6 ALIS-kontor som finansieres med 41 mill. kroner i året og forvalter ca. 565 mill. kroner i tilskuddsmidler for å rekruttere allmennleger til kommunene. Praksiskontor for øvrig helsepersonell i kommunene er utredet, men ikke iverksatt. NSF mener at tilsvarende ordning kan utvikles for den kommunale helse- og omsorgstjenesten i stort. I tillegg til utdanningstilbud må det gis rekrutteringstilskudd for å få etablert allmennsykepleierkompetansen og utviklet rollen i kommunene.

Styrket kommuneøkonomi og statlig fullfinansiering av særskilt ressurskrevende brukere frigjør midler rett inn i pasientnære tjenester og faste, hele stillinger. Det gir bedre kvalitet, kontinuitet og beredskap – og reduserer kostbar innleie. Det er samtidig et viktig grep for å sikre likeverdige helsetjenester i hele landet.

Helsestasjon- og skolehelsetjeneste – bærebjelke for barn og unges helse
Helsestasjon og skolehelsetjenesten trenger en stabil finansiering. Forslaget om å slå sammen tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten i et nytt tverrsektorielt program svekker forutsigbarheten dramatisk. 4 av 10 årsverk i tjenesten er finansiert av dette øremerkede tilskuddet. En usikker finansieringsmodell kan føre til kutt i tjenesten, lengre ventetider og lavere kvalitet i oppfølging av barn og unge – med særlig risiko for de mest sårbare. Tjenesten har en dokumentert effekt på tidlig innsats, forebygging av psykiske lidelser, smittevern og folkehelse. NSF mener at midler i kommunerammen må øremerkes til helsestasjon- og skolehelsetjenesten i tillegg til et stabilt og øremerket tilskudd på minimum 600 millioner kroner. Det er en investering i fremtidig helse, ikke en utgift.

Behov for en tverrpolitisk langsiktig plan:
NSF er dypt bekymret for at svak investering i den offentlige helse- og omsorgstjenesten vil redusere tilbudet til befolkningen og svekke tilliten til velferdsstaten. Mangelen på helsepersonell og presset i tjenestene lar seg ikke løse med ettårsbudsjetter. Perspektivmeldingen viser at det finnes økonomisk handlingsrom de nærmeste årene – men uten politisk vilje til å prioritere helse og personell, vil det handlingsrommet forsvinne. NSF ber Stortinget bidra til et bredt forlik om en nasjonal langtidsplan for helse og beredskap, og at det legges inn startbevilgninger i budsjettet for 2026 som reelt endrer kursen.  Helse- og omsorgsbudsjettet må da sees i sammenheng med Kommunal- og distriktsbudsjettet og Kunnskapsbudsjettet.

Avslutning

Norsk Sykepleierforbund oppfordrer Stortinget til å:

1. Øke tilskuddet til studiesentrene
2. Øke rammetilskuddet til kommunene
3. Etablere et nytt tverrdepartementalt Kompetanseløft 2030.
4. Gi forutsigbare rammer til helsestasjon- og skolehelsetjenesten.
5. Fullfinansiere tilskuddet til særskilt ressurskrevende brukere
6. Bidra til et tverrpolitisk forlik om en langtidsplan for helse, der de første grepene tas allerede i budsjettet for 2026.

Innspill til Statsbudsjettet 2026 til kommunal- og forvaltningskomiteen

Fellesforbundet er en del av LO-felleskapet og er det største forbundet i privat sektor i Norge. Forbundet representerer over 177 000 medlemmer innen industri, bygg, transport, hotell og restaurant. Forbundet er størst innen bygg.

Situasjonen i byggenæringa og boligsituasjonen

Byggenæringa har de siste årene stått i en svært krevende situasjon, noe som har ført til lav aktivitet og liten tilførsel av nye boliger. Historisk høye konkurser, historisk lav igangsetting og rask nedgang i sysselsetting har preget de siste årene.

I statsbudsjettet for 2025 anslo regjeringen at boliginvesteringene ville øke med 12,1 prosent. Dette er nå nedjustert til en nedgang på 5,2 prosent.  For 2026 kommer regjeringen igjen med et høyt anslag på 11,7 prosent, mens SSB anslår en nedgang på 2,7 prosent. Finansdepartementets optimisme på boligmarkedet smitter også over på deres anslag for vekst i fastlandsøkonomien. De venter en vekst på 2,1 prosent i 2026, mens andre venter en vekst på 1,5-1,8 prosent.

Fellesforbundet frykter at regjeringen overvurderer nivået i boliginvesteringene for neste år med sitt høye anslag. Samtidig forstår vi anslaget slik at regjeringen mener det er rom for økt aktivitet i økonomien. Vi mener derfor at staten må gå inn og bidrar til økt aktivitet slik at vi også reelt kan nå investeringsnivået og aktivitetsmålet regjeringen presenterer. Husbanken er da vårt viktigste verktøy for å få det til!

Styrk Husbankens låneramme

Husbanken er vårt viktigste boligpolitiske virkemiddel for å sikre bygging av nye boliger og en sosial boligpolitikk. Skal vi oppfylle det samstemte politiske ønsket om å bygge flere boliger må Husbanken styrkes økonomisk.

Regjeringa foreslår ei låneramme på 32 mrd. kroner i 2026. Det er en videreføring av lånerammen fra saldert budsjett for 2025, men en nedgang på 2 milliarder sett opp mot revidert nasjonalbudsjett. 

Lånerammen rommer flere av kjerneoppgavene til Husbanken. Pengene går til startlån, lån til utleieboliger, studentboliger og lån til boligkvalitet. Lånerammen er avgjørende for at Husbanken kan levere på sitt samfunnsoppdrag: «å førebyggje at folk blir vanskelegstilte på bustadmarknaden, bidra til fleire kan skaffe og behalde ein eigna bustad og støtte kommunane i det bustadpolitiske arbeidet deira.»

Andelen boliger med boligfinansiering fra Husbanken er på et historisk lavt nivå. Det mener Fellesforbundet er helt uforståelig gitt situasjonen i byggenæringa, den boligkrisen vi er i, et samstemt politisk ønske om å bygge flere boliger og at Husbanken for alle praktiske formål har svært lave tap på sine utlån. 

Fellesforbundet ber Stortinget om å øke Husbankens låneramme betydelig.

Sats på Husbankens tilskuddsordninger

Det er i regjeringens forslag til budsjett foreslått rundt 4,9 milliarder kroner til Husbankens tilskuddsordninger. Dette gjelder:

• - Investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem (3,4 mrd.)
• - Tilskudd til energitiltak i utleieboliger, omsorgsboliger og sykehjem (450 millioner)
• - Nytt tilskudd til aldersvennlige boliger (89 millioner)
• - Tilskudd til boligtiltak (39,9 millioner)
• - Tilskudd til bolig og områdesatsing i byer (20,8 millioner)
• - Tilskudd til etablering og tilpasning i distriktskommuner (11 millioner)
• - Tilskudd for utleieboliger

For Fellesforbundet er det et mål at felleskapet tar førersete for utviklingen i boligsektoren. Gjennom felleskapets penger kan vi bidra til å snu skuta fra en svært liberalisert og markedsstyrt boligsektor til en sosial og demokratisk styrt boligsektor. Tilskuddene er målretta, treffsikre og høyt etterspurt. Ved å styrke tilskuddsmidlene til Husbanken viser vi retning for boligpolitikken.

Tilskudd til boligtiltak skal bidra til å tenke nytt og sosialt om boligsektoren og til å støtte arbeid som tar vare på leietakere. Med en stadig voksene leieboligsektor er dette sårt tiltrengte midler.

Tilskudd til energitiltak skal bidra til å minske behov for energi i boliger. I en ellers spent kraftdebatt er den minst konfliktfulle måten å øke kapasitet på- å effektivisere den krafta vi allerede har.

Tilskudd til utleieboliger skal bidra til å flere utleieboliger for personer og familier som sliter på boligmarkedet. Tilskuddsordningen er foreslått avviklet, til tross for at der er et viktig bidrag for å sikre kommunale boliger.

Fellesforbundet ber Stortinget om å øke Husbankens tilskuddsordninger for å gjenopprette tilskudd til utleieboliger, samt styrke tilskudd til boligtiltak og tilskudd til energitiltak.

Trygghet for leietakere

Samtidig som vi skal legge til rette for at flere som ønsker det kan eie sin egen bolig, må vi anerkjenne at over 1 million er leietakere i Norge i dag. Andelen leietakere som er langtidsleietakere øker og flere og flere langtidsleietakere er familier med barn.

Fellesforbundet har heiet fram en ny husleielov som styrker leietakers rettigheter og trygghet, og men har presisert viktigheten av at regelverket ikke bare vedtas, men også følges og håndheves.

Altfor mange leietakere bor i boliger med alvorlige mangler, helseskadelige forhold eller der deres rettigheter brytes, uten at utleiere tar ansvar. Et regelverk som ikke følges, gir liten beskyttelse i praksis. Derfor må det på plass en mulighet til å føre tilsyn og pålegge utbedringer.

Fellesforbundet ber Stortinget prioritere midler til opprettelsen av et permanent tilsynsorgan som kan sikre stabile og trygge leieforhold med minstestandard.

Med vennlig hilsen,
Fellesforbundet

Etablerte nasjonale ressurssentre (tidligere ressursmiljøer) trues!

MiRA-Senteret har i over 36 år arbeidet for reell integrering av kvinner med minoritetsbakgrunn. Senteret er en brobygger og kompetanseformidler med unik kunnskap om hvilke tiltak som fungerer i integreringsarbeidet. I likhet med alle de andre etablerte nasjonale ressursmiljøene på integreringsfeltet bidrar vi hver dag til å gjøre en forskjell i integreringsarbeidet.

Forutsigbarhet er helt avgjørende i dette arbeidet. Siden 2012, når den søkbare ordningen kom til har MiRA-Senteret kunnet starte planleggingen av året som kommer allerede fra oktober, når statsbudsjettet legges frem. Dette har vært mulig nettopp fordi nivået på driftsgrunnlaget har vært sikret gjennom det øremerkede tilskuddet over post 71: «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet».

Når regjeringen nå i statsbudsjettet for 2026 (kap. 3670, post 71) har fjernet øremerkeringen og heller gjør den om til en søkbar ordning, fjernes denne forutsigbarheten. Enda verre blir situasjonen når regjeringen i forslag til ny forskrift i tillegg foreslår å innlemme driftsmidlene til nasjonale ressurssentre i den prosjektbaserte ordningen: tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner.

MiRA-Senteret, sammen med Antirasistisk Senter, OMOD, Minotenk og SEIF – organisasjoner som i en årrekke har vært nasjonale ressursmiljø er svært bekymret for forslaget som i realiteten vi strupe ressursmiljøene.

I praksis betyr endringene at driftsgrunnlaget forsvinner og at organisasjonene tvinges over i en mer prosjektbasert drift. Dette betyr mindre grad av forutsigbarhet i drift og større grad av usikkerhet i tilbud som er avgjørende for mange menneskers hverdag, i kampen mot vold, rasisme og diskriminering og i Norges beredskap. Samtidig vil fagmiljøene bli svekket ved at ansatte må bruke mer tid på søknadsskriving og opplæring av nye medarbeidere fra år til år som også vil hindre videreføringen av kompetanse og svekke kvaliteten i arbeidet. Dette er etter vår mening en helt uforsvarlig bruk av ressurser, der midlene i større grad vil gå til administrative oppgaver heller enn å komme sårbare mennesker og integreringsarbeidet til gode. Ironisk nok vil dette kunne føre til reduksjon i ressursmiljøenes evne til å delta, medvirke og representere, stikk i strid med ordningens formål i dag.

Resultatet blir også at ressursmiljøene – som tidligere har vært uavhengige stemmer og kritiske samfunnsaktører – i større grad må tilpasse seg byråkratiske prosjektmål i stedet for å drive behovsbasert arbeid. Dette svekker integrerings-, likestillings- og antirasistisk arbeid i Norge.

Kun med en sikkerhet i driftsmidlene kan vi videreutvikle vårt avgjørende arbeid, planlegge langsiktig og sikre forutsigbarhet i vårt arbeid med og for minoritetskvinner og unge jenter i Norge. Vi ber derfor om at Regjeringen om å:

• Bevare og styrke den øremerkede ordningen for nasjonale ressurssentre på integreringsfeltet
• Etablere en egen forskrift for nasjonale ressurssentre på integreringsfeltet, med egne mål og kriterier som sikrer forutsigbar, langsiktig drift og et sivilsamfunn som har en uavhengig stemme

Kun slik vil regjeringen ta sin del av ansvaret for å skape langsiktighet og sikre at den mangeårige kompetansen på feltet består.

Innlandet fylkeskommune er i forslag til statsbudsjett for 2026 gitt en realvekst på om lag
40 millioner kroner i frie inntekter. Gjennom en stram økonomisk styring og omprioriteringer innenfor eget budsjett over flere år, har Innlandet fylkeskommune kunne opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud til innbyggerne.

Kostnadsvekst for kollektiv
Innlandet fylkeskommune er bekymret for den økonomiske krisen i kollektivtrafikken vi nå ser over hele landet. For Innlandets del er kostnadsutviklingen veldig tydelig gjennom de siste kontraktstildelingene til Innlandstrafikk:

• Østerdalen 2025: ca. 34 % økning fra 2024
• Glåmdalen 2027: ca. 39 % økning fra 2025
• Valdres 2027: ca. 24 % økning fra 2025
• Direkte tildelte kontrakter: ca. 46 % økning (gjennomsnitt for to kontrakter)

Dette utgjør en kostnadsøkning i størrelsesorden 110 millioner kroner i 2026 og 150 millioner kroner fra 2027.

For Innlandet fylkeskommune er situasjonen slik at mer enn tre fjerdedeler (76 %) av kostnadene brukes på lovpålagt skoleskyss. Et eventuelt nedtrekk på ruteproduksjon vil derfor gå sterkt utover det ordinære kollektivtransporttilbudet, med de følger dette har for transporttilbudet i distriktet og byene.

Aldri før har så mange reist kollektivt som i 2024. Men fra 2019 til 2024 har kostnadene i bussmarkedet hatt en realvekst med hele 25 %. I nye busskontrakter landet sett under ett øker prisene med 20 til 50 %. Som følge av dette har flere fylker gjort store kutt i kollektivtilbudet, og flere kutt er varslet. Transportøkonomisk Institutt har i en rapport fra juli 2025 dokumentert kostnadsveksten og peker på flere årsaker til dette:

• sterk kostnadsvekst på materiell og arbeidskraft
• elektrifisering i bussmarkedet
• økte krav og detaljeringskrav i busskontraktene (sikkerhetskrav mm.)
• økt sykefravær blant bussjåfører

Vi ser positivt på at Samferdselsdepartementet nå skal kartlegge og analysere kostnadsveksten. Samtidig mener vi det allerede foreligger tilstrekkelig dokumentasjon som understreker behovet for strakstiltak. Dette må følges opp med økte rammebevilgninger til fylkeskommunene allerede i statsbudsjettet for 2026. Hvis ikke står en i fare for nedbygging av kollektivtilbudet i hele landet, med de konsekvenser dette har for innbyggerne knyttet til jobb, skole og fritidsaktiviteter. Nedbygging av tilbudet vil særlig ramme de som er mest avhengig av kollektivtrafikk, og vil også være svært alvorlig for de nasjonale forpliktelsene for kutt av klimagasser og ikke minst for samfunnssikkerhet og beredskap.

Som et svar på krisen i kollektivtrafikken ber Innlandet fylkeskommune derfor om at rammetilskuddet til fylkeskommunene styrkes i tråd med det kartlagte behovet på minimum 1,5 milliarder kroner i 2026.

Fylkesveger
Situasjonen på fylkesvegnettet er godt dokumentert fra tidligere kartlegginger og innspill til Nasjonal Transportplan. 

Inntektssystemet for fylkeskommunene ble endret fra 2024 med nye kostnadsnøkler etter en bred prosess. Fremdeles fordeles midlene til fylkesveger gjennom tabell C i inntektssystemet. Ekspertutvalget som utredet nytt inntektssystem for fylkeskommunene, påpekte riktig at tabell C bare skal brukes i korte perioder og anbefalte at midlene til opprustning- og fornying av fylkesveger skulle fordeles gjennom ordinære kostnadsnøkler.  Totalt er det nå 2,6 milliarder kroner til dette formålet som fordeles til fylkene gjennom tabell C. Det tilsvarer 5 % av det totale rammetilskuddet til fylkeskommunene.

Kartleggingen som skapte grunnlaget for fordelingen, ble gjennomført av Statens vegvesen for 13 år siden. Kartleggingen skulle ikke brukes som fordelingsgrunnlag for tildeling av midler mellom fylkene, men for å gi et anslag på utfordringene til fylkeskommunene.

Innlandet fylkeskommune ber derfor om at alle midler som går til vedlikehold av fylkesvegene på tabell C bør innlemmes i det ordinære inntektssystemet og fordeles etter de kostnadsnøklene som er utarbeidet gjennom en bred prosess.

 Kap. 581, Post 70, Bostøtte

Ekspertutvalgets rapport vedrørende bostøtte fastslo at det var stadig færre med uføretrygd innenfor bostøtteordningen. Dette er ikke pga deres forbedrede økonomiske stilling, men pga en bostøtteordning som ikke dekker målgruppen lenger.

Hjernesvulster er en sykdom som i mange tilfeller medfører at restarbeidsevnen i dagens arbeidsmarked er redusert til null, og at all energi brukes til å takle dagliglivets aktiviteter. Den nye uføreordningens arbeidslinje utgjør derfor ingen reell verdi for dem og deres evne til å skaffe seg inntekt istedenfor eller i tillegg til ytelsene fra det offentlige. Selv om det er lagt opp til en skjerming av de som mottok bostøtte med den gamle uføreordningen, er det ikke en likhet mellom disse og de som kommer inn på ordningen som nye bostøttemottakere.

Vi foreslår en styrking av bostøtteordningen med 250 MNOK.

Post 76

Utleie og forsøk med nye boligmodeller er et område som ser ut til å trenge en solid tildeling for å hjelpe de som ikke klarer å skaffe seg eller beholde egen bolig. Uføre kommer dårlig ut økonomisk og når de ikke klarer å skaffe mat uten å utgjøre en av tre i matkøene så klarer de heller ikke å være en del av det ordinære boligmarkedet. Vi trenger ordninger som gjør at de kan ivaretas med gunstige leieordninger og andre modeller for bolig.

Vi foreslår 200 MNOK til dette for 2026 som øremerkes boliger for uføre.

Generelt om kommuneøkonomi

Kommuneøkonomien er ikke tilstrekkelig for å ivareta et forsvarlig tilbud til helse- og omsorgstjenester i kommunene. Vi foreslår derfor en solid økning i tildelingen og at midler øremerkes i nødvendig grad.

Kreft- og nevrokoordinatorer i kommunene

Pakkeforløp hjem for kreftpasienter ble iverksatt for noen år siden. Dessverre ser vi at det kun er et lite antall kreftpasienter som blir omfattet av dette forløpet. Det er kommunene og deres samarbeid med spesialisthelsetjenesten ansvaret ligger på i dette forløpet, da kommunene skal ta imot og følge opp pasientene. Behovet for kreftkoordinatorer i kommunene for å ta seg av samhandlingspunkt 2 og 3 i forløpet er stort.

Imidlertid ser vi at kreftkoordinatorstillinger stadig trues av en trang kommuneøkonomi. Vi får dessverre vårt medlemsblad sendt i retur fra kommuner, som ikke lenger har slike koordinatorer. Hjernesvulstpasienter står med et bein i det nevrologiske og et bein i det onkologiske sporet, og trenger sårt at det er kreft- og nevrokoordinatorer i kommunene.

Det er i demensplanen gitt føringer for demenskoordinatorer. Demens rommer mange diagnoser, men vi er redde for at det er primært de store demensgruppene og deres pårørende som får dra nytte av disse koordinatorene. Ved sekundær demens som ofte er utslag av annen sykdom som påvirker det nevrologiske, er det ikke alle som anerkjenner disse pasientene og deres pårørende. Det er heller ikke slik at en 18-åring med hjernesvulst eller hjerneslag som har gitt sekundær demens, vil oppleve seg selv som en med demens. Vi mener derfor at nevrokoordinator er en bedre og mer treffende benevning på disse stillingene enn demenskoordinator.

En del kommuner har allerede demenskoordinatorer som kan støtte hjernesvulstpasienter som gjerne også kan ha sekundær demens pga hjernesvulstsykdommen, men antallet kreft- og nevrokoordinatorer som har reell kapasitet til å støtte pasienter og deres berørte familier er langt under det som er nødvendig for å gi et forsvarlig tilbud.

Vi vet heller ikke hva regjeringens reviderte hjernehelsestrategi vil medføre av oppgaver til kommunene, men legger til grunn at det er et økende behov forbundet med denne, når den kommer. Den skulle ha vært publisert i høst, men av ukjente årsaker er den ennå ikke gjort tilgjengelig etter Helsedirektoratet sende den for et halvt år siden til HOD for ferdigstilling.

Som en naturlig del av kommunenes tilbud til innbyggerne, må det settes av midler til kommunene dekker opp behovet for kreft- og nevrokoordinatorer i kommunens tjenestetilbud. Frem til dette kommer som lovpålagte stillinger i kommunen, må det motiveres til å ha slike spesialiserte ressurser som kan støtte pasienter og pårørende innenfor kreft og det nevrologiske området. Kreft og nevrologisk sykdom er to av de største områdene innenfor tap av livskvalitet og liv, slik Folkehelseinstituttet vurderer fremtidens helseutfordringer. Uten tilstrekkelig med relevant kompetanse og kapasitet er ikke pakkeforløp hjem for kreft, hjerneslag og andre diagnoser annet enn festtaler og visjoner. Innbyggerne trenger gode tjenester, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Likeverdige tilbud fordrer at alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen stiller seg bak tilbudet. Her får Stortinget muligheten til å være de fremste kulturbærerne for denne saken, noe vi håper at komiteen griper.

Vi foreslår derfor at det bevilges 500 MNOK øremerket kreft- og nevrokoordinatorstillinger i kommunene slik at alle landets innbyggere har tilgang på slike tjenester i sin hjemkommune.

Avlastning og sykehjemsplasser i kommunene

Hjernesvulstpasienter med høygradig hjernekreft har ofte et stort hjelpebehov i hverdagen. Familien som de primære omsorgspersonene klarer ikke å dekke opp dette, hele tiden, og det er behov for både avlastningsplasser og akutte sykehjemsplasser som pasientene kan tildeles på kort varsel.

Dessverre får vi rapporter om at det ikke er gode nok tilbud i kommunene på slike tjenester til denne gruppen. Hospice og opphold ved lindrende avdelinger er gode steder den siste tiden, men for en del pasienter er det behov for heldøgnsplasser for å ivareta egen sikkerhet og behov for omsorg, pga kognitivt tap. Hjemmesykepleie sammen med plass på ventelister på sykehjemsplass sammen med demente som har en mer langsomt progredierende sykdom er ikke rette måten å sikre et forsvarlig tilbud til denne gruppen.

Vi har dessverre ikke tilstrekkelig innsikt i alle kommuners økonomi til å foreslå et bestemt tall, men legger til grunn at KS og andre med større regnekapasitet enn en liten pasientforening har tallgrunnlaget som komiteen trenger for å øke kommunenes budsjetter nok til at de kan tilby forsvarlige tjenester.

NRK dokumenterte nylig at Norge er europamester i nedbygging av natur per person. Hvis det ikke tas grep, vil nedbygging av viktig natur i Norge fortsette - i strid med nasjonale forventninger til kommunal planlegging og statlige planretningslinjer. I følge Norkart (2025) er 2 559 km² ubebygde arealer regulert til bolig, fritidsbebyggelse eller næring. Dette tilsvarer 45 prosent av eksisterende bebygd areal. 90 prosent av planlagt utbyggingsareal er i naturområder, mest i skog (61 prosent). Mange av områdene overlapper med viktige naturverdier som myr, naturskog, villreinområder og inngrepsfri natur. Den største andelen (46 prosent) er avsatt til fritidsbolig.

Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. For 90 prosent av våre 2752 arter med høy eller ekstremt høy risiko for å dø ut er denne faktoren aller viktigst.

Kommunene er arealmyndighet i de fleste utbyggingssaker og er derfor helt sentrale når Norge skal nå klimamålene, stoppe tapet av naturmangfold og innfri Naturavtalen. Sabima foreslår finansiering av et pilotprosjekt for regionale planteam for å styrke kommunenes kapasitet og kompetanse på natur, klima og arealplanlegging. Det haster å komme i gang, og Sabima foreslår følgende vedtak:

KDD Kap. 571, ny post. Økes med 100 mill. (tilsagnsfullmakt). Tilskuddsordning til opprettelsen av regionale planteam.

Kommunenes utfordringer i arealplanleggingen

Arealplanlegging er en krevende kommunal oppgave. Generalistkommuneutvalget kom i 2023 med en nedslående oppsummering av lovoppfyllelsen på naturmangfold hos kommunene. Konklusjonene likner Riksrevisjonens konklusjoner i 2006, 2011 og 2019, EVAPLAN (2019) og OECD i 2022.  Generalistkommuneutvalget skriver at “Mange kommuner har eldre planer, spesielt arealplaner. Det er også dokumentert at det er svært få kommuner som oppfyller kravene til konsekvensutredninger, blant annet å utrede planalternativer. Det er også få konsekvensutredninger som inneholder klima- og miljø- temaer. Undersøkelser viser at mange kommuner har utfordringer med tilgang til relevant plankompetanse og nødvendig kapasitet, og også at små kommuner ikke i like stor grad er i stand til å bruke planverktøyene som strategiske politiske instrumenter.” (side 109). www.regjeringen.no/contentassets/5a25f42bd97345c29593c03a515738d2/no/pdfs/nou202320230009000dddpdfs.pdf  

Rapporten «Størrelsen teller» (Menon Economics, 2023) peker også på at rekrutteringsproblemer og små fagmiljø gjør at særlig mellomstore kommuner gir etter for utbyggingspress. Disse kommunene opplever et sterkere press fra næringsliv/utbyggere enn små kommuner, og mangler ressurser og kompetanse til å opplyse sine folkevalgte om konsekvensene av nye planer.

Hvordan regionale planteam kan innrettes for å gi kommunene bedre kapasitet og kompetanse

Kapasitet og kompetanse på plan, naturmangfold og klima hos kommunene må styrkes for få bedre arealplaner med mer gjenbruk av grå arealer og mindre utbygging i viktig natur. I Naturmeldingen er det vedtatt å utrede «regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen».

Det er positivt, men det er ikke satt frist i Naturmeldingen for gjennomføring, og det vil ta for lang tid å utrede. Derfor foreslår vi at det bevilges midler til en lignende ordning, som vi kaller regionale planteam. Ordningen bør i første omgang opprettes som en tilskuddsordning som fylkeskommuner og kommuner kan teste ut, og som man kan høste erfaring av og evaluere. For å sikre forutsigbarhet og mulighet for å få resultater, bør det gis en garanti for bevilgning i minst tre år. Sabima har mye kontakt med kommuner og fylkeskommuner, og har fått tilbakemeldinger om at dette forslaget er godt, og noe kommunene vil ha stor nytte av.

De regionale planteamene kan bidra med spisset fagkompetanse i reguleringsplaner, kommuneplanens arealdel, planvask, kommunedelplan for naturmangfold, klimaplan og planstrategier. Dette vil øke den faglige kompetansen kommunene har tilgang på, og slik støtte folkevalgt ledelse slik at de øker sin styringsevne over arealpolitikken. Det vil bidra til at kommunen i større grad følger opp lovpålagte oppgaver, nasjonal lovgiving, forventninger og statlige planretningslinjer på plan, natur og klima. Det vil også bidra til mer effektive planprosesser fordi man kan ta ut konfliktfylte områder tidligere og redusere grunnlag for innsigelse fra regionale myndigheter.

Forslag til organisering av regionale planteam:

• Bør være en del av den fylkeskommunale administrasjonen, men være «utegående» i form av «ambulerende team» eller subregionalt geografisk plassert.
• Primært et frivillig tilbud til små og mellomstore kommuner som ønsker samhandling og styrking av kompetanse og kapasitet.
• Arbeidssted, geografisk avgrensning og størrelse på planteamet tilpasses størrelsen på kommunene

Slike regionale planteam vil sikre lokaldemokratiet i dagens form, men samtidig styrke kommunenes evne til å ta det ansvaret de er forventet å ta i norsk areal- og naturforvaltning.

Arealnøytralitet: Stortinget må vedta mål og sørge for å få på plass utredning og verktøy

Stortinget må forbedre regjeringens budsjettforslag og starte en langsiktig snuoperasjon som sikrer at tapet av arealer som er viktig for naturmangfold nærmer seg null når stortingsperioden er over, slik at vi kan få en bedre og tryggere fremtid, og levere resultater i tråd med Naturavtalen i 2030. Arealnøytralitet er en sentral del av løsningen.

I Sabimas kommuneundersøkelse Naturkampen (https://naturkampen.sabima.no/), svarer 87 kommuner i 2025 at de på ulike måter jobber med arealnøytralitet. Flere av disse etterlyser en definisjon av begrepet. Norge trenger tydeligere styringsmål for å stanse tap av naturmangfold og unngå nedbygging av natur. Stortinget må derfor sette et nasjonalt mål om arealnøytralitet: Mål om null netto tap av naturmangfold innen 2030. For å oppnå arealnøytralitet må all fremtidig utbygging følge premissene om å utnytte grå arealer før natur, unngå den viktigste naturen og kompensere natur som bygges ned ved at tilsvarende naturverdi restaureres.

For å stanse bit- for bit-nedbyggingen trengs også budsjett til utredning av regelverk og forvaltningssystemer for arealnøytralitet, økologisk kompensasjon og byggeforbud i viktige økosystemer. Sabima foreslår økninger i KLDs budsjett blant annet til utvikling av viktig kunnskapsgrunnlag som kart over grå areal, restaurerbare areal og den viktigste naturen. Dette må bli en del av naturregnskapet, som må ha en tydelig sammenheng mellom utvikling av kart, statistikk og styringsmål.

Forslaget om byggeforbud på myr er viktig i lys av dette. Regjeringens forslag er for svakt til at det skal oppfylle forventningene i Stortingets vedtak om at det reelt sett skal redusere nedbygging av myr, og må forsterkes.

Som et supplement til budsjettinnspillet foreslår vi følgende anmodningsvedtak:

• Stortinget ber regjeringen stille krav om planvask av utdaterte utbyggingsplaner og planer i konflikt med natur definert i miljømyndighetenes innsigelsesrundskriv T-2/16 og karbonrike områder.
• Stortinget ber regjeringen få på plass et sterkt forbud mot nedbygging av myr som omfatter alle myrer, med få muligheter for dispensasjoner, og statsforvalteren som dispensasjonsmyndighet.

Arealnøytralitet og styrking av kommunenes kapasitet og kompetanse er en viktig del av Sabinas statsbudsjettinnspill på 2,8 milliarder. En slik startpakke for natur er nødvendig for å begynne arbeidet med å nå målene i den internasjonale naturavtalen, som Norge har tilsluttet seg. Les hele innspillet her: https://www.sabima.no/sabimas-innspill-til-statsbudsjettet-for-2026/ 

Til: Stortingets kommunal- og forvaltningskomite 

Fra: Norges Automobil-forbund                                                                 Oslo, 24. oktober 2025 

NAF: Tilbakemelding på forslag til statsbudsjett 2026 

Norges Automobil-Forbund (NAF) er Nordens største forbrukerorganisasjon, med om lag 500 000 medlemmer. NAF jobber for trygg, effektiv og miljøvennlig samferdsel. 

I forbindelse med regjeringens forslag til statsbudsjett 2026, har vi følgende tilbakemeldinger.  

Fylkesvei 

I statsbudsjettet for 2025 foreslås det bevilget 480,5 mill. kr mer til fylkesvei, en økning på 11,4 % fra 2024. Beløpet videreføres i 2026 gjennom økte frie inntekter og midler til tunnelsikkerhet og ras- og skredsikring. I tillegg er det opprettet et øremerket tilskudd på 102 mill. kr for å ruste opp 14 bruer som er viktige for militær mobilitet. 

NAF mener det er viktig at satsingen videreføres, men samtidig gir budsjettet ingen ekstraordinære midler utover anslått prisstigning. Ei heller legges det opp til øremerking. Midlene utgjør nå en del av rammetilskuddet til fylkeskommunene, og mange fylker og storbyområder varsler kutt. Med dette bakteppet frykter NAF at veivedlikehold nedprioriteres.  

Fra kommuneproposisjonen  vet vi at over 30 prosent av fylkesveiene er i dårlig stand. Det utgjør nær 14 000 kilometer vei.  NAF er bekymret for at forfallet vil øke med dagens bevilgningsnivå.   

 Disse tallene er et kraftig varsku om at det ikke er bevilget nok penger til fylkesveiene. 

Ifølge oversikter fra Statens vegvesen i 2024 har norske veier vært stengt hele 748 ganger på grunn av snø, ras, oversvømmelse og flom. Det vil si om lag to ganger per dag. Oversiktene viser også at fylkesveiene er betydelig oftere stengt enn europa- og riksveiene.  

Samtidig med at vedlikeholdsetterslepet øker vet vi at risikoen for alvorlige ulykker på fylkesveiene i dag er nær dobbelt så høy som på riksveiene. Det kommer frem i en rapport på trafikksikkerhetsutviklingen fra Statens vegvesen.  

Per i dag er ikke fylkene rustet til å redusere etterslepet. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi la i fjor fram en illevarslende rapport som viser at mange fylker sliter med generell nedgang i økonomisk vekst, økt gjeldsbyrde og hvor flere fylker rapporterer om negative netto driftsresultater. Samtidig viser tall fra SSB  at det har vært en betydelig kostnadsvekst for drift og vedlikehold av vei, sammenhold med ordinær prisvekst ellers i samfunnet.  Dette betyr at fylkene får langt mindre igjen for vei-vedlikeholdsmidler i volum etter sterk kostnadsvekst.  

Det er ventet at risikoen knyttet til alvorlige naturhendelser vil øke som en følge av klimaendringene. Veinettet må framover være forberedt på å både forebygge og håndtere større, hyppigere og mer alvorlige naturhendelser, samt en generelt større belastning. 

NAF mener at budsjettforslaget til fylkesvei, skred og ras på langt nær er nok for å stagge forfallet. Forslaget ligger også under det årlige bevilgningsnivået som regjeringen selv la frem i NTP. Bevilgningene må økes og de må øremerkes.  

Kollektivtransport 

NAF er skuffet over at det ikke er bevilget ekstra midler til drift av kollektivtransporten i forslag til statsbudsjett. Tidligere øremerkede midler til kollektiv er nå er lagt inn i de frie rammetilskuddene. KS har dokumentert at 13 av 14 fylkeskommuner allerede har underskudd på kollektivtrafikken på til sammen 1,4 milliarder kroner TØI (2025) dokumenterer at situasjonen med stor sannsynlighet blir verre fremover. 

NAFs Trafikantbarometer for 2025  viser at mange gjerne skulle reist mer med kollektivtransport hvis tilbudet ble bedre.  

NAF mener det er viktig å unngå rutekutt og dårligere tilbud til de reisende og vi ber derfor om en økning i bevilgningene til drift av kollektivtransport under kap. 1354 Tilskudd til fylkeskommunal kollektivtransport. Økt statlig finansiering er avgjørende for å unngå en planlagt nedbygging av kollektivtilbudet over store deler av landet. En slik situasjon vil være stikk i strid med nasjonale mål (nullvekstmålet, klimamål), og føringer gitt i NTP. 

Lars-Erik Sletner 

Politisk seniorrådgiver 

lars-erik.sletner@naf.no 

+47 41107695 

Skolelederforbundet organiserer ledere i barnehage, skole og oppvekstsektor over hele landet. Våre medlemmer står i førstelinjen i møte med barn, foreldre, ansatte og kommunale myndigheter. Gjennom sitt arbeid ser de hvordan statlige prioriteringer påvirker kvaliteten på kommunale tjenester og muligheten til å sikre likeverd og trygghet for barn og unge. Statsbudsjettet for 2026 peker på viktige mål for forvaltning, tillit og digitalisering, men mangler de økonomiske og strukturelle forutsetningene som skal til for å nå disse målene.

Kommuneøkonomi og gjennomføringsevne

Kommunene er bærebjelken i velferdsstaten. De skal levere tjenester av høy kvalitet til barn, unge og voksne, samtidig som de håndterer stramme budsjetter og økte krav. I kapittel 500 Kommunal- og distriktsdepartementet foreslås det en moderat vekst i de frie inntektene. Dette er ikke tilstrekkelig til å møte de faktiske behovene. Kommunene må både dekke prisvekst, nye oppgaver og økte lønnskostnader, samtidig som de skal realisere nasjonale mål om kvalitet og inkludering. Når den økonomiske handlingsfriheten blir for liten, svekkes kommunenes evne til å planlegge og utvikle tjenester med langsiktighet og kvalitet.

Tillit, styring og forvaltningskultur

Tillitsreformen skal bidra til å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor. I kapittel 540 Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet omtales arbeidet med å styrke forvaltningskulturen og tillitsbasert ledelse. Skolelederforbundet støtter dette, men konstaterer at intensjonene ikke er realisert i praksis. Ledere i kommunal sektor opplever fortsatt omfattende rapporteringskrav og detaljstyring, selv der de har dokumentert høy kvalitet og stabil drift. Tillit forutsetter at staten reduserer antall styringssignaler, tydeliggjør ansvarsdelingen og gir kommunene reelt handlingsrom til å bruke kompetansen der den trengs.

Digitalisering og forenkling

Digitalisering er et nødvendig virkemiddel for å modernisere offentlig sektor, men den må styres klokt. I kapittel 540 foreslås økte bevilgninger til Digitaliseringsdirektoratet, med vekt på fellesløsninger og datadeling mellom sektorer. Skolelederforbundet støtter ambisjonen om samordning, men ser at mange digitale systemer i praksis øker arbeidsbelastningen i kommunene. Når nye løsninger innføres uten helhetlig plan for opplæring, integrasjon og gevinstrealisering, ender det ofte med mer rapportering og mindre tid til kjerneoppgaver. Digitalisering må bidra til forenkling, ikke mer kompleksitet.

Ledelse og kompetanse i kommunal sektor

Forvaltningens kvalitet avgjøres i stor grad av ledernes handlingsrom. Tillitsreformen forutsetter ledere som kan ta ansvar, utøve skjønn og lede faglige fellesskap. Likevel finnes det i dag få strukturer som sikrer systematisk lederutvikling i kommunal sektor. Skolelederforbundet mener det må etableres et nasjonalt program for lederutvikling i offentlig sektor, forankret i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets arbeid med forvaltningspolitikken. En slik satsing bør støtte kommunene i arbeidet med å bygge robuste fagmiljøer, bedre samhandling og høyere kvalitet i tjenestene.

Samarbeid for helhet og kvalitet i tjenestene

Barn og unge møter mange tjenester i løpet av oppveksten, og kvaliteten avhenger av at disse tjenestene virker sammen. Barnehage, skole, helse, kultur og NAV må samarbeide tett for å sikre tidlig innsats, helhetlig oppfølging og inkluderende lokalsamfunn. Skolelederforbundet mener staten må bidra til bedre samordning mellom sektorer og departementer, slik at kommunene får rammer som støtter tverrfaglig arbeid over tid. I dag preges mange velferdsområder av parallelle tilskuddsordninger og tidsavgrensede prosjekter. Dette skaper fragmentering og gjør det vanskelig å bygge stabile og varige strukturer. En sterkere samordning av statlige virkemidler vil gi bedre ressursutnyttelse og mer stabile tjenester for innbyggerne. 

Beredskap som en del av kommunenes ansvar

Den sivile beredskapen er et felles samfunnsansvar, og kommunene har en nøkkelrolle. Barnehager og skoler er viktige deler av samfunnets beredskapsstruktur, med ansvar for trygghet, krisehåndtering og kontinuitet for barn og unge. Skolelederforbundets medlemmer står i front når alvorlige hendelser oppstår, og har ansvar for både forebygging, håndtering og oppfølging. Forbundet mener at ledernes beredskapsansvar må anerkjennes og støttes med tydelige nasjonale føringer og kompetansetiltak. Kommunene må gis rammer som gjør dem i stand til å ivareta dette ansvaret på en trygg og systematisk måte.

Kommunene skal levere trygge og velfungerende tjenester til innbyggerne. Det krever god ledelse, kompetanse og evne til å omsette statlige mål til praktiske løsninger lokalt. For å lykkes må kommunene ha rammer som gir ledere tid og handlingsrom til å ta ansvar, følge opp medarbeidere og utvikle tjenestene. Når dette mangler, svekkes kvaliteten og tilliten til forvaltningen. En politikk som styrker styringsevne, kompetanse og tillit i kommunal sektor er en investering i samfunnets bærekraft.

Høringsinnspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen fra Østfold fylkeskommune om Prop. 1 S (2025-2026) - for budsjettåret 2026 under Kommunal- og distriktsdepartementet, prog.omr. 13.70.

Innledningsvis vil vi minne om at Østfold er et av fylkene i det såkalte «rustbeltet» med særskilte levekårsutfordringer. Folk tjener i snitt mindre, har i snitt lavere utdanningsnivå enn ellers i landet og nesten dobbelt så mange som landsgjennomsnittet får sosialhjelp. 25 prosent av østfoldinger i arbeidsfør alder (20-66 år) står utenfor arbeid og utdanning. Det er det høyeste tallet av alle landets fylker. Dette gir seg også negative utslag i kommunal og fylkeskommunal økonomi. Samtlige kommuner i Østfold har i dag et driftsresultat under 1 prosent av driftsinntektene (det anbefalte er 1,75 prosent). Og skjevheter ved inntektssystemet gjør at Østfold fylkeskommune kommer dårligere ut enn sammenlignbare fylkeskommuner.

Forslaget til statsbudsjettet 2026 bidrar ikke til å løse situasjonen i Østfold.

På vegne av Østfold fylkeskommune og fylkets kommuner ønsker vi derfor særskilt å påpeke: 

• Skjevheter ved inntektssystemet må rettes opp. Skjevheter ved inntektssystemet gjør at Østfold fylkeskommune kommer dårligere ut enn sammenlignbare fylkeskommuner og strukturelle feil, der det blant annet ikke kompenseres for store sosioøkonomiske utfordringer og forskjeller, må rettes opp. Skjevhetene rammer innbyggerne og kommunene våre hardt, ettersom det blir krevende å gi gode tjenester.
  
  
• Rentekompensasjonsordninger for investeringer i skolebygg for videregående opplæring må gjenoppstå. Det koster å bygge om og nytt for å legge om strukturen som følge av elevtallsnedgang. Tilbud må flyttes og sentraliseres, noe som gir behov for færre, men større skoler. Elevtallsnedgangen medfører videre kutt i statlige rammeoverføringer. En ordning med rentekompensasjon vil bidra til å dempe det økonomiske tilpasningsbehovet.
  
  
• Fylkeskommunens nye kostnader knyttet til den nye opplæringsloven bør etterberegnes med tanke på det faktiske antall elever som benytter seg av de nye rettighetene. Den nye opplæringsloven har som å mål å sikre at flere ungdommer og voksne fullfører videregående opplæring og oppnår studie- eller yrkeskompetanse. Reformen er finansiert med 320 millioner kroner hvor Østfold fylkeskommune får om lag 18 millioner kroner. Fylkeskommunen fikk høsten 2025 om lag 500 flere elever som ble «pakket» i 21 klasser. En klasse koster om lag 1,5 millioner kroner, noe som gir en økt utgift på om lag 30 millioner kroner. Fylkeskommunen mangler høsten 2025 om lag 12 millioner kroner til å dekke utgiftene til reformen, noe som vil kunne gå på bekostning av andre tiltak.
  
  
• Økte statlige krav til kollektivtrafikken må kompenseres. Prisen på nye kollektivkontraktene har blitt 30 prosent dyrere nasjonalt, blant annet på grunn av prisvekst og krav om utslippsfrie busser. Fylkeskommunene mangler store summer for å opprettholde dagens kollektivtilbud. Østfold fylkeskommune har allerede kuttet betydelig i rutetilbudet. I Østfold anslås det at den fylkeskommunale kollektivtrafikken har blitt 10 prosent dyrere som følge av krav om nullutslipp. Krav om nullutslipp er derfor en medvirkende årsak til at det er gjennomført reduksjoner i rutetilbudet, og må kompenseres.
  
  
• Bredt samarbeid for å bekjempe utenforskap bør få statlige tilskuddsmidler.
  Fylkeskommunen og NAV ønsker å starte et bredt og forpliktende program mot utenforskap i samarbeid med KS, kommunene, NHO, LO, Høgskolen i Østfold og Sykehuset Østfold. 
  Program mot utenforskap i Østfold har sammenfallende utgangspunkt og mål som regjeringens satsing – samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge. I dette arbeidet uttrykker statens innsatsgruppe at de skal “støtte opp under tiltaksutvikling blant kommuner og lokale aktører, og bidra til at det arbeides kunnskapsbasert, utprøvende og innovativt”.  Som fylket med størst utenforskap, bør Østfold bli en pilot i denne satsningen.
  
  
• Bygging av ny bru over Glomma ved Omberg–Torp må behandles som en riksveiforbindelse og finansieres som dette. Situasjonen med vektbegrensning på Fredrikstadbrua (Rv. 110) fra høsten 2025 er et tydelig eksempel. Vektgrensen på 28 tonn vil ramme 100–150 tunge kjøretøy daglig og skape store konsekvenser for næringsliv, beredskap og miljø. Samtidig er Sarpsbrua under vurdering for redusert bæreevne, og det finnes kun to statlige bruer over Glomma i hele Østfold (E6 og E18). Kryssingene av Glomma i Fredrikstad og Sarpsborg er viktig for regionen og nasjonale interesser som bidrar til beredskap, verdiskaping, grønn omstilling og trygg transport for alle. Ny bru Omberg-Torp vil underbygge forsvarets behov for robuste ferdselsårer for nødvendig transport av materiell og mannskap (ilandføring). Dagens situasjon viser en uakseptabel sårbarhet i transportnettet – for både forsyningssikkerhet, næringsliv og forsvar. I 2025 har Norge besluttet å bruke 1,5 prosent av
  Brutto Nasjonalprodukt til infrastruktur knyttet til totalberedskap og samfunnsutbygging, samt tilrettelegging for Forsvarets transportbehov. Vi ber om at intensjonen med dette målet spesifiseres, og at bygging av ny bru ved Omberg-Torp vurderes i denne sammenhengen.
  
  
• Gebyrer for togstopp må kuttes. Ny Sarpsbru er under planlegging. Kostnadsanslaget har økt fra 3,8 til 4,7 milliarder kroner. Utsettelse av statlig jernbaneutbygging gjennom Sarpsborg gjør at innbyggerne må bære kostnader, i form av bompenger, som opprinnelig skulle deles med staten. I tillegg påføres prosjektet kostnader som følge av togstopp. Her bør staten bidra ved å ikke pålegge innbyggerne gebyrer for togstopp.
  
  
• Etterslepet må reduseres. Østfold fylkeskommune etterlyser framdrift i en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveier og fylkesveier. Denne planen bør også ta for seg hvordan regjeringen skal nå målet om 5 % av BNP på forsvar og beredskap, fylkeskommunene bør som landets største veieier være en sentral part i dette arbeidet.
  
  
• Varsku: Kritisk tilstand for mange av bruene. I Østfold har vi 333 bruer. Over halvparten av disse (168) har nådd sin forventede levetid. Dette innebærer at det på disse bruene kan oppstå skader som gjør at brua må nedklassifiseres eller stenges helt for trafikk. Vi har allerede nedklassifisert flere bruer i Østfold, sannsynligheten for at noen bruer må stenges helt for trafikk den neste tiårs- perioden vurderes som høy.
  
  

Ytterligere utdypinger kan ettersendes ved behov.

Norsk Eiendom representerer eiendomsbedriftene i Norge – en bransje som skaper verdier for om lag 500 milliarder kroner i året. Vi er en selvstendig og landsdekkende organisasjon som representerer de som utvikler, eier og forvalter eiendom i hele landet. Våre medlemmer er dem som bygger folks hjem, og de som huser norsk arbeidsliv.

For å sikre at flere kan tilby deg og meg et godt sted å bo – også i årene som kommer – må vi styrke rammevilkårene for dem som bygger, leier ut og utvikler boliger. Det er særlig de økonomiske virkemidlene som gir raskest og mest målbar effekt.

Norsk Eiendom vil løfte frem fire konkrete tiltak:

1. Verne om borettslagsmodellen ved å opprettholde flertrinnsmodellen for beskatning av bolig
2. Innfør lik avskrivningsrett for profesjonelle utleiere av bolig- som for næringsbygg, slik at nøytralitetsprinsippet overholdes
3. Gjeninnfør husbanklån til private aktører for bygging av studentboliger
4. Gi støtte til etablering av Boligmerket, som gir transparens og trygghet

1. Verne om borettslagsmodellen ved å opprettholde flertrinnsmodellen

Flertrinnsmodellen innebærer at beskatning skjer i flere ledd, med tilpasninger for boligformer som borettslag. Regjeringens forslag om å endre modellen vil i praksis ødelegge hele borettslagsmodellen. Forslaget vil i realiteten ramme oss vanlige boligkjøpere.

Finansdepartementet anslår at gevinster på 34,2 milliarder kroner ikke har blitt beskattet i perioden 2017–2023. Bak disse tallene ligger tusenvis av nybygde borettslagsboliger bygget av OBOS og andre boligutviklere. Skattefritaket har gjort det mulig å selge til en lavere pris, i et ellers prishøyt marked. Dette har gitt flere husholdninger en mulighet til å komme inn i boligmarkedet.

Dagens konverteringsomfang fra utleiebolig utgjør bare rundt 10 % av dette, og disse har samtidig bidratt til å holde bruktboligprisene nede – noe som er særlig viktig nå, med lav nybygging og kraftig prisvekst.

Borettslagsformen sikrer også at boligene brukes til fast bosetting, og ikke ender opp som korttidsutleie.

Nybygging av borettslagsboliger rammes også av skatteendringen. Ved overføring av boligene til et nyopprettet borettslag utløses den nye skatten, noe som vil gjøre boligene dyrere enn nødvendig. Det samme vil skje ved transformasjon av næringsbygg til boliger.  Når kostnadene øker i hele verdikjeden, ender regningen til slutt hos boligkjøperen. Resultatet blir færre borettslag og høyere boligpriser – det motsatte av det Norge trenger nå.

Å gjøre borettslagsmodellen dyrere gjør også at regjeringens forslag om at kommuner skal kunne pålegge utbyggere å etablere borettslag ved regulering, faller på sin egen urimelighet. Å pålegge utbyggere økte byggekostnader strider mot regjeringens egne ambisjoner om å redusere byggekostnader og boligpriser.

2. Lik avskrivningsrett for profesjonelle utleiere av bolig- som for næringsbygg

Norge har et akutt behov for flere utleieboliger, men dagens skatteregler gjør det lite attraktivt å investere i boligutleie som næringsvei. Dette er en hastesak: Folk trenger et sted å bo, og ikke alle kan eller vil eie. De fleste av oss vil være i leiemarkedet i løpet av livet, og da må det finnes boliger å bo i.

Til tross for samfunnsbehovet, møter profesjonelle boligutleiere på en forskjellsbehandling. De har ikke adgang til saldoavskrivning, slik øvrige næringsaktører har. Dette skaper en skjevhet i skattesystemet, og bryter ned nøytralitetsprinsippet. Dagens regelverk gjør det mer attraktivt å investere i kontor og lager enn i utleieboliger.

Avskrivningsrett er det viktigste enkelttiltaket for å sikre investeringsvilje i utleiesektoren. Det vil motvirke nedsalget av utleieboliger, og bidra til å nå målene i den nasjonale strategien for sosial boligpolitikk og bustadmeldinga, om flere profesjonelle aktører i boligutleiemarkedet.

Det finnes allerede avskrivningsrett for utleieboliger i bygg med over 50 % næringsareal - og å utvide denne til alle profesjonelle utleieboliger handler om likebehandling.

Innføring av saldoavskrivning innebærer: 

• At boligbygg til bruk i utleie i næring inkluderes i saldogruppe i, på lik linje med forretningsbygg som avskrives med 2 %, jf. skattelovens § 14-41 (1). 
• At faste tekniske installasjoner i boligbygg til utleie i næring inkluderes i saldogruppe j, på lik linje med hva som gjelder for tekniske installasjoner i forretningsbygg som avskrives med 10 %. 

Provenyeffekten er et tidsskifte – ikke et bortfall. Skatten betales fortsatt, men fradrag gis tidligere, noe som gir bedre likviditet for utleierne.

Uten tiltak vi boligmarkedet forbli presset, men høye priser og økt konkurranse. Det vil tvinge staten til å måtte kompensere for manglende privat tilbud gjennom flere kommunale boliger og utvidede støtteordninger. En dyr og lite hensiktsmessig løsning.

3. Husbanklån til bygging av studentboliger

Det er paradoksalt at regjeringen etterlyser flere studentboliger, samtidig som den stenger døren for dem som faktisk kan bygge dem. Husbankens midler må brukes til å få fart på hele markedet – ikke bare en liten del.

Norge mangler boliger til rundt 14 000 studenter for å nå målet om 20 % dekningsgrad. Studentsamskipnadene bygger 2 000–3 000 boliger i året, og det er ikke nok. Samtidig står private og profesjonelle utbyggere klare med tomter, kapital og kompetanse – men får ikke lån gjennom Husbanken.

En gjeninnføring av ordningen vil:

• Øke sjansen for å nå måltallet for studentboliger
• Gi raskere vekst i profesjonelt drevne utleieboliger
• Bidra til et mer seriøst og stabilt leiemarked

Med økende flyktningstrømmer og et presset leiemarked, haster det å løse underdekningen. Kommunene sliter allerede med å skaffe nok boliger. Økte investeringer fra profesjonelle aktører vil gi flere boliger og sikre flere sårbare grupper et trygt sted å bo.

4. Etablering av Boligmerket

Boligmerket vil gi et tryggere og mer transparent leiemarked, og dette er et arbeid vi er stolt av. Boligmerket har bred forankring på tvers av sektorer og politiske ståsteder, er utviklet i et bredt partnerskap med støtte fra over 50 aktører, og samfinansiering fra bla Oslo kommune og Husbanken. Merkeordningen pekes på i både Bustadmeldinga og på Husbankens Boligpuls som et konkret og nyttig virkemiddel.

Nå er Boligmerket klar til lansering og vi ber Stortinget finne plass i neste års statsbudsjett til etablering, på den måten forblir Boligmerket en nøytral arena alle kan fortsette å være samstemte om.

Boligmerket gir:

• Tryggere valg for leietakere
• Synliggjøring av kvalitet og ansvarlighet for utleiere
• Bedre statistikk og innsikt i leiemarkedet
• Veiledning og kunnskapsdeling som forebygger konflikter
• Dokumentasjon på at helse og sikkerhet er ivaretatt

5. Oppsummering

Skal vi sikre et velfungerende og inkluderende boligmarked, må vi ta grep som faktisk virker.

Vi trenger flere utleieboliger, flere studentboliger, og en reel mulighet for unge mennesker å komme inn i markedet. Samtidig må vi verne om de boligmodellene som fungerer – som borettslagsmodellen – og sørge for at skattesystemet ikke motarbeider investeringer i boliger til leie.

De fire tiltakene vi foreslår er ikke bare tekniske justeringer – de er strukturelle forbedringer som vil:

• gi raskere effekt i markedet
• styrke profesjonelle aktørers evne til å bidra
• redusere presset på kommunale ordninger
• gi flere mennesker et trygt sted å bo

Med vennlig hilsen 

Norsk Eiendom   

Tone Tellevik Dahl 

Administrerende direktør 

Selvhjelp for Innvandrere og flyktninger (SEIF) og andre ressursmiljøer på integreringsfeltet har lenge vært kritiske til forslaget om en søknadsbasert ordning. Vi har tidligere uttrykt bekymring for at en slik ordning kan svekke de etablerte ressursmiljøene som over tid har opparbeidet seg tillit og kompetanse på feltet, og at den kan skape mindre forutsigbarhet og økt usikkerhet for organisasjonene. SEIF er opptatt av at den nye forskriften ikke må svekke ressursmiljøenes (foreslått endret til ressurssenter) rolle, eller det generelle integreringsarbeidet som sådan. Vi kan risikere at ordningene vannes ut og at vi står igjen med tiltak som ser bra ut på papiret, men ikke utgjør reell forskjell for innvandrere i Norge, eller snakker deres sak på en måte som gjør at de føler seg sett.

Ressurmiljøene/senterene gjør i dag et svært viktig arbeid som premissleverandører på integreringsfeltet. Vi utgjør reell forskjell i folks liv. I SEIFs tilfelle hjelper vi folk med å navigere i systemet og selv forstå hvordan integreringsprosesser og søknadsprosesser hos utlendingsmyndighetene fungerer. Vi utgjør en av få organisasjoner som de siste 40 årene har gjort et utrettelig arbeid for innvandrere og flyktninger i Norge. Vi mener derfor det er uheldig at vi som i dag er ressursmiljøer foreslås regulert i samme forskrift som andre frivillige organisasjoner på integreringsfeltet. Dette svekker vår særskilte posisjon som sentral aktør i arbeidet med integrering og likestilling.

I tidligere innspillsrunder er mangelen på forutsigbarhet rundt den nye ordningen vært fokus for oss. Det er det også denne gangen. Vi har merket oss at organisasjonene kan gis støtte i inntil fire år. For å sikre forutsigbarhet for organisasjonene ber vi om at fire år settes som hovedregel med få til ingen unntak.

SEIF vil understreke at prosessen videre må gå raskt. Søknadsprosessen må snart settes i gang, og det er viktig at organisasjonene får avklart søknadsutfall tidlig i året, slik at planlegging og drift kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Vi ber derfor om at tildelingene gjøres kjent i januar eller senest februar, slik at organisasjonene har nødvendig forutsigbarhet til å opprettholde aktivitet og lønnsforpliktelser.

Om MEF

Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) representerer over 2 400 medlemsbedrifter med en samlet omsetning på om lag 115 mrd. kroner. Våre medlemmer sysselsetter over 40 000 ansatte og utfører primært maskinell anleggsvirksomhet. Forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere, og gjenvinnings- og avfallsbedrifter.

MEF har egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og Fellesforbundet. MEF står utenfor NHO, men er medlem av Bygge-, anleggs- og eiendomsrådet (BAE-rådet). MEF har i tillegg hovedavtale og tariffavtale med YS/Parat.

1. Få en løsning på sentral godkjenning

I snart 10 år har vi hatt en midlertidig ordning i den sentrale godkjenningsordningen (ref. overgangsordningen som ble innført i 2016).

Gjeldende krav, som ble innført i 2016, har ført til at mange anleggsentreprenører utestenges fra prosjekter de er kvalifiserte for til tross for at de har tilstrekkelig formell utdanning og realkompetanse. Årsaken er at dagens regler stiller krav om ingeniørkompetanse for oppgaver som kan utføres av fagarbeidere. Det vi trenger er fagpersoner som er utdannet til å lese tegninger og bygge. Grunnarbeidene skal i alle tilfeller være ferdigprosjektert av ingeniører før de utførende anleggsentreprenørene igangsetter arbeidene.

Vi krever et varig regelverk og kun èn tiltataksklasse for anlegg med krav om anleggsteknisk yrkesutdanning innen utførelse.

Regjeringen har ambisiøse mål om å bygge 130.000 boliger innen 2030. Dagens regelverk understøtter på ingen måte denne ambisjonen.

 2. VA-utbyggingen må standardiseres

Norsk Vanns rapport 294/2025 anslår et enormt kommunalt investeringsbehov for vann og avløp på mellom 411 og 535 milliarder kroner for perioden 2025 – 2045. Huseierne melder om en økning i kommunale VA-gebyrer på 57 prosent fra 2020 til 2025, og at ytterligere økninger ventes.

Per i dag har hver kommune sin egen VA-norm med forskjellige tekniske særkrav, prosedyrer og dokumentasjonsformer. Konsekvensen er at våre medlemmer må forholde seg til mange ulike lokale særbestemmelser når de bygger VA-anlegg. Det fører til unødvendige økte kostnader, lengre prosjekttid og i verste fall dårligere kvalitet på anleggene. Det er ingen saklig grunn til at hver kommune har egne tekniske særkrav. Med like nasjonale tekniske krav vil heller ikke veksten i de kommunale VA-gebyrene stige like voldsomt som varslet.  

Selv om Norsk Vann tilbyr kommunene en Vannstandard og har gjort det siden 2003, er problemet at standarden er frivillig og at kommunene ikke trenger å følge den. Kommunene tar som oftest utgangspunkt i den, men gjør egne tilpasninger med innføring av egne kommunale særkrav. Dermed oppnås ikke en nasjonal harmonisering. Nå har det gått 22 år uten at vi har kommet dit at vi bygger likt på tvers av kommunegrensene.

Vi står overfor betydelige nasjonale oppgaver i årene fremover; forbedring av Oslofjorden, implementering av det nye avløpsdirektivet som innebærer omfattende kommunale investeringer i renseanlegg, samt håndtering av det betydelige vedlikeholdsetterslepet på det kommunale vann- og avløpsnettet hvor nødvendige oppgraderinger må gjennomføres. I tillegg kommer de 130.000 boligene regjeringen har lovet innen 2030 som også krever utbygging av vann- og avløpsinfrastruktur.

Vi ber om at det etableres en nasjonal teknisk forskrift for bygging av Vann- og avløp.

3. Bedre massehåndtering medfører mindre utslipp, og billigere bygge- og anleggsprosjekter

Bedre massehåndtering vil gjøre det enklere og billigere å bygge boliger.

I dag må masser til og fra byggeprosjekter transporteres over store avstander fordi kommunene i sine arealplaner ikke har satt av tilstrekkelig med areal til mellomlagring og håndtering av masser. Det gjør det vanskeligere og dyrere å bygge. I tillegg medfører det store klimagassutslipp, dårligere veisikkerhet og økt veislitasje.

I 2021 overleverte Miljødirektoratet, på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet, rapporten Tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset (M-2074). Rapporten foreslår en rekke tiltak og virkemidler, inkludert lov- og forskriftsendringer, for å sikre en bedre og mer miljøvennlig massehåndtering. Næringen tok imot rapporten med stor entusiasme. De foreslåtte tiltakene har ennå ikke blitt iverksatt.

En veileder, som departementet varsler om at skal komme, er ikke tilstrekkelig. Det er tiltakene i rapporten, inkludert forslagene til lov- og forskriftsendringer, som må gjennomføres. Uten handling fra departementet vil utfordringene med massehåndtering vedvare.

MEF foreslår:

At det i statlige planretningslinjene innføres tydeligere forventninger om at kommunene må avsette arealer til massehåndtering for å redusere transportbehovet til og fra byggeprosjekter.

At omdisponering av mindre arealer til midlertidig mellomlagring og håndtering av masser kan behandles gjennom forenklede prosesser uten krav om kompliserte planprosesser.

 Kapittel 1540 Digitaliseringsdirektoratet, post 27 Tilsynet for universell utforming av IKT

Regjeringen har en offensiv satsing på digitalisering, men utvikling av Tilsynet for universell utforming av IKT er ikke prioritert her. De har en viktig rolle i å føre tilsyn med at nettsider, apper, læremidler i skolen med mer er i tråd med forskriften for universell utforming av IKT. I 2023 avdekket de brudd på kravene til universell utforming i sitt tilsyn med digitale løsninger i grunnskolen. Dette trenger fortsatt oppmerksomhet og oppfølging. I 2025-2026 gjennomfører tilsynet et større sektortilsyn innen helse, som er et annen viktig område å føre tilsyn med.

Tilsynet har langt flere oppgaver enn de har ressurser til. For eksempel trenger de minst ni flere ansatte til å følge opp tilsyn rundt EUs webdirektiv, og datadrevne, digitale tilsyn (DDT), som er ferdig utviklet og kan effektivisere tilsyn betraktelig. Fra 2025 har det ikke vært avsatt midler til dette. FFO ønsker at tilsynet får tilført flere stillinger for oppfølging av DDT og ressurser til å gjennomføre flere tilsyn på viktige samfunnsområder.

Det er derfor behov for å styrke tilsynet betydelig.

FFO ber komiteen om å:

• styrke tilsynsmyndigheten for universell utforming av IKT-løsninger med 10 mill. kroner under kapittel 1540.

 Kap. 575 Ressurskrevende tjenester, post 60 Toppfinansieringsordning

Regjeringen fortsetter å øke innslagspunktet for ressurskrevende tjenester, denne gangen med 229 000 kroner. 44 000 begrunnes i lønnsvekst, og resten i endringene i inntektssystemet fra 2025 (nedvekting av kriteriet for personer med utviklingshemming).

Det betyr at kommunene må betale 1 921 000 kroner for en tjenestemottaker før de får støtte fra staten. Med den utfordrende kommuneøkonomien som er nå, er FFO redd for at det skal gå ut over tjenestene til innbyggere med funksjonshemming og kronisk sykdom. Nødropet fra KS om et kritisk budsjett for kommuneøkonomien tyder på at dette er mer aktuelt enn noensinne.

FFOs anbefaling har over flere år vært å senke innslagspunktet, slik at staten tar en større del av regningen. Økningen i innslagspunktet for 2026 begrunnes i provenynøytralitet. Vi er ikke sikre på at dette er tiden for å legge økte utgifter på fattige kommuner, mens en rik stat går i null.

Innbyggere med utviklingshemming blir, som alle andre, stadig eldre. Men kontanttilskuddet til kommunen for denne gruppen forsvinner når de fyller 67 år. FFO mener denne ordningen må fortsette noen år til, og foreslår at den utvides i tråd med ny pensjonsalder, til 72 år.

FFO ber komiteen om å:

• primært senke innslagspunktet til 1 357 000[2], sekundært om å kun øke det med lønnsveksten (4,4 %) til 1 736 000 kroner.
• om å utvide kontanttilskuddet for utviklingshemmede fra 67 til 72 år.

 Kap. 581, post 70 Bostøtte

Bostøtte er et viktig boligsosialt virkemiddel for personer og husstander som lever på lave inntekter. Dette gjelder mange uføretrygdede på minsteytelser og unge uføre. FFO har over mange år jobbet for en styrket bostøtteordning for denne gruppen. Spesielt fikk ordningen store svakheter for uføre etter uføretrygdreformen i 2015. Mange uføre opplevde da å ikke ha rett på bostøtte på grunn av bostøttens inntektsgrenser.

Regjeringen varslet i Boligmeldingen (Meld. St. 13 2023-2024) at den vil arbeide videre med å forenkle og forbedre bostøtteordningen. Den viser til den samme ambisjon i Prop. 1 (2023-2024). Likevel skjer det fint lite av forbedringer i bostøtteordningen som gir uføre med utfordrende levekår mer økonomisk handlingsrom på boligmarkedet. Vi er skuffet over at i forslag til statsbudsjett for 2026 står både boutgiftstakene og inntektsgrensene helt stille. Dette betyr at ordningen svekkes ytterligere, selv om flere enn før sliter med å dekke grunnleggende boutgifter.

I vedlegg til Husbankens årsrapport for 2022 vises det til at for de fleste husstandstyper er inntektsgrensene i bostøtteordningen under lavinntektsgrensen som gjelder for EU60. En stor gruppe med lav inntekt har dermed ikke rett på bostøtte. Det beregnes at kostanden for en justering av inntektsgrensene for bostøtte slik at de ligger over grensen for lav inntekt vil være mellom 1,1 og 1,4 milliarder kroner.

FFO ber komiteen om å:

• Gå inn for å endre i bostøtteordnings inntektsgrenser slik at alle unge uføre og uføre på minsteytelser kan ha rett på bostøtte.

FFO viser også til innspillet fra Bostøttealliansen. Vi er en del av denne alliansen og stiller oss bak innspillene.

Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL) arbeider for en aktiv og bærekraftig bolig- og bygningspolitikk som sikrer alle en god bolig i et godt bomiljø. Våre 36 medlemslag har 1 300 000 medlemmer og forvalter om lag 650 000 boliger i 17 000 boligselskap over hele landet.  I 2024 bidro boligbyggelagene til at det ble bygget ca. 2 000 boliger. NBBL arbeider med saker som opptar både boligbyggelag, borettslag og beboere. 

Boligbyggingen i Norge er fortsatt historisk lav og dekker langt fra demografisk behov. Krisen har nå vedvart i tre år og skyldes økte materialkostnader, høy rente, strengere offentlige krav og lang saksbehandlingstid, som samlet har gjort nybygging ulønnsomt.

Lite tyder på at markedet alene vil løse dette. Finansdepartementets anslag om 12 prosent vekst i boliginvesteringene neste år virker for optimistisk. Norges Bank og SSB anslår henholdsvis 7,5 prosent og –2,7 prosent, noe som fremstår mer realistisk gitt siste års salg av nye boliger. For å nå regjeringens mål om å igangsette bygging av 130 000 boliger innen 2030 er det behov for kraftfulle virkemidler.

Husbanken - fortsatt statens viktigste boligpolitiske virkemiddel

En utlånsramme som dekker etterspørselen, supplert med nødvendige tilskudd, kan bidra til å løse mange boligpolitiske utfordringer uten å skape ytterligere press i norsk økonomi – noe vi klarte på 1990-tallet da vi hadde den forrige store byggekrisen. Da ble det bygd eldreboliger og ungdomsboliger med statlig støtte. Vi har også nå et stort behov for boliger til eldre, utleieboliger og etablererboliger. Derfor må rammen økes – ikke kuttes.

Komiteen må sørge for at forutsetningene er til stede for et stabilt bolig- og byggemarked ved økt satsing på Husbanken og et lov- og regelverk som stimulerer til bygging av gode boliger det er behov, og som folk har råd til. Om Husbanken utlånsramme økes med ti milliarder kroner kan det finansiere bygging av 1 200 nye boliger i 2026. Det alene vil være vesentlig bidrag til nødvendig økt boligbygging. Det vil også stagge boligprisveksten som stenger stadig flere ute fra boligmarkedet, særlig i pressområder.

NBBLs forslag:

Husbankens låneramme bør økes til 42 mrd. kroner, og tilbakebetalingsvilkårene bør gjøres mer fleksible i forhold til avdragsfrihet og nedbetalingstid, og tildelingskriteriene målrettes mer mot boliger det er behov for framover.

Boligtilskudd i Husbanken

Boligpolitiske tilskudd er avgjørende for å realisere tiltak i et boligmarked preget av høye kostnader til bygging og rehabilitering. Husbanklån alene er ikke tilstrekkelig. NBBL mener at tilskudd må innføres eller gjeninnføres for å møte framtidens boligbehov og sikre aktivitet i bransjen i en krevende tid.

Investeringstilskudd til trygghetsboliger for eldre

Det er stort behov for trygge og lettstelte boliger for eldre som ikke kan bli boende hjemme, men heller ikke trenger institusjonsplass. NBBL foreslår en pilotordning på 200 mill. kroner, finansiert gjennom HOD kap. 760 post 63 (investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem). Tilskuddet bør også omfatte trygghetsborettslag bygget av boligbyggelag eller andre utbyggere i samarbeid med kommuner. Dette kan redusere kommunenes utgifter både til investering og drift.

Tilskudd til tilpasning i borettslag og sameier

Det nye tilskuddet på 75 000 kroner til eldre for tilpasning av egen bolig (HOD kap. 760 post 72) er positivt, men utilstrekkelig. Mange eldre bor i blokk der individuelle tiltak ikke er mulig. NBBL foreslår derfor å gjeninnføre kap. 581 post 79 og legg inn 50 mill. kroner i 2026, for å støtte felles tilgjengelighetstiltak i borettslag og sameier. Dette vil kunne spare kommunene for betydelige utgifter. Evt. at HODs post utvides til å omfatte blokker og utvides med 50 mill. kroner.

Tilskudd til utleieboliger

Tilskudd til utleieboliger er nødvendig for å dekke behovet blant eldre og lavinntektsgrupper. I dag støttes kun bygging av studentboliger. NBBL foreslår å videreføre og styrke kap. 581 post 76 Utleieboliger med 300 mill. kroner.

NBBLs forslag:

Komitèen må sørge for at regjeringen innfører nødvendige nye - og gjeninnfører utfasede - tilskudd jf. tre forslag over.

Forenkling og kostnadsreduksjon i boligbygging

En styrking av Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) med økte midler til digitalisering av plan- og byggesaksprosessene er positivt. Det vil bidra til mer effektive prosesser og bedre samhandling mellom kommuner, utbyggere og statlige aktører. Men samtidig må det understrekes at lav boligbygging og stadig høyere byggekostnader nå skaper et økende skille i boligmarkedet – der boliger i sentrale byområder blir for de få, ikke for de mange.

Kostnadsveksten i boligbyggingen skyldes i hovedsak lang saksbehandlingstid og et mer omfattende og detaljert regelverk. NBBL mener de to viktigste tiltakene nå er:

1. Fem års stopp for nye kostnadsdrivende krav i plan- og bygningsloven og tilhørende forskrifter
2. Kraftig reduksjon i saksbehandlingstid for plansaker.

Dette vil gi større forutsigbarhet slik at flere prosjekter faktisk blir realisert. Norge må lære av andre land som har klart å kombinere høy kvalitet og rask behandling. I Tyskland kan store byfortettingsprosjekter behandles på 3–6 måneder uten reguleringsplan, mens tilsvarende prosesser i Norge kan ta 3-6 år.

NBBL foreslår:

Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget, senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2026, med en redegjørelse for tiltak som er satt i gang for å oppnå raskere og mer kostnadseffektiv boligbygging. Redegjørelsen skal inneholde en tidsplan for gjennomføring og beskrive når og hvordan tiltakene forventes å gi effekt.

Avvikling av «flertrinnsmodellen» for nyboligbygging

NBBL ser med stor bekymring på at den såkalte «flertrinnsmodellen» - eller fritaks-modellen ved overføring av tomter til et borettslag (også omtalt som borettslags-modellen), foreslås avviklet. NBBLs støtter at fritaksmodellen avvikles for omgjøring av eksisterende utleieleiligheter til borettslag. Det er nødvendig å tette dette skattehullet. Men, bruk av fritaksmetoden i forbindelse med bygging av nye borettslag, er ikke et skattehull. Fritaksmodellen er hovedprinsippet i næringslivet. Med regjeringens forslag blir det en ny skatt på bygging av boliger, men ikke skatt på bygging av f.eks. lagerbygninger. Regjeringen når ikke målet om 130.000 nye igangsatte boliger innen 2030 med dette forslaget. NBBL medlemsundersøkelse viser at fjerning av fritaksmodellen kan føre til at minst 3 500 boliger droppes, utsettes eller blir vesentlig dyrere. NBBL mener at de foreslåtte overgangs-ordningene er utilstrekkelige og at overgangstiden er for kort, noe som vil redusere boligbyggingen. Den nye skatten gjør en 100 kvadratmeter leilighet 300.000 kroner dyrere, viser markedsberegning foretatt for NBBL.

Skattereglene må skille mellom finansielle aktørers skatteplanlegging, og boligbyggelag og andre som ny bygger boliger for vanlige folk. Skatteregler for boligbygging i borettslag må ikke skille seg negativt fra tilsvarende regler for eksempel næringsbygg.

NBBL foreslår: Kommunal- og forvaltningskomiteen anmoder om at regjeringens forslag ikke innføres i forbindelse med nybygging av boliger når tomt legges inn i nytt borettslag. De foreslåtte endringene gjøres kun gjeldende for omdanning av eksisterende utleieboliger. NBBL foreslått en justering av skattelovens §7.3 hvor dette kan hensyntas.

Behov for øremerking av gitte tjenester: Kap. 571 Rammetilskot til kommunar.

Øremerkede midler til finansiering av krisesentrene

Ombudet er bekymret for den generelle finansieringen av krisesentrene. Krisesentertilbudet til voldsutsatte er per i dag ikke likeverdig og helhetlig. Det er kommunen som skal sikre innbyggerne et krisesentertilbud, men staten har ansvar for å sette kommunene i stand til å gjennomføre denne oppgaven. Myndighetene har overlatt ansvaret for finansieringen og organiseringen av krisesentertilbudet til kommuner som fra før har en presset økonomi. Det er tydelig at den nåværende finansieringsmodellen ikke fungerer etter intensjonen. Komiteen bør derfor be om at nåværende finansieringsmodell gjennomgås. Ombudet mener at krisesentrene må sikres en trygg og tilstrekkelig finansiering, helt eller delvis gjennom øremerkede midler over statsbudsjettet til kommunene.

Øremerkede midler til universell utforming av skolebygg

Allerede i 2008 da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble vedtatt, var det bred enighet på Stortinget om at det var nødvendig med en opptrappingsplan for å sikre at eksisterende bygg skulle bli universelt utformet. Det ble foreslått å starte med grunnskoler, for så å fortsette med andre bygg-kategorier. Til tross for diverse handlingsplaner, praktiske og finansielle utredninger og prosjekterte planer, har det skjedd lite. I Hurdalsplattformen forpliktet Regjeringen seg til å gjennomføre «Veikart for universelt utformet nærskole» innen 2030, blant annet ved å gjeninnføre rentekompensasjonsordninga for skolebygg og svømmeanlegg. Ingen tilskudd er gitt til systematisk oppgradering av verken skoler, andre bygg eller uteområder. Ombudet mener at den foreslåtte rentekompensasjonsordningen uansett ikke er tilstrekkelig. CRPD, konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som nå skal inkorporeres i norsk lov, forutsetter en systematisk oppgradering av bygg og uteområder og Norge har blitt sterkt anbefalt å foreta et snarlig krafttak på dette av FNs komite for denne konvensjonen.

Å få gå på sin nærskole er rettighetsfestet i Norge. Det er viktig for læring, for å unngå utenforskap og for å oppnå et aksepterende og inkluderende samfunn. Skolebygget er også en sosial arena for fritidssysler, diverse markeringer, arrangementer og benyttes som valglokaler. Manglende tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser kan innebære en omfattende diskriminering av mange barn, unge og deres familier. Mangel på tilgjengelighet hindrer barn og unge i å utnytte sin rett til utdanning og videre deltagelse i arbeid, fra å være aktive i politikk- kultur- og fritidsinteresser og å kunne benytte offentlige transportmidler. Tilgjengelige skolebygg er en forutsetning for å sikre en inkluderende utdanning i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser. Kostnadene for å realisere Veikart for universelt utformet nærskole slik at alle skoler er universelt utformet er estimert til 2,2 milliarder kroner. I rapporten Samfunnsøkonomisk analyse av universelt utformet grunnskole i 2030 konkluderer Oslo Economics med at verdien av nyttevirkningene overstiger denne kostnaden. En realisering av veikartet anses derfor for å være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Ombudet mener det må forskriftsfestes med bindende frister når alle skoler skal være universelt utformet. Det må settes av øremerkede midler til kommunene for å universelt utforme skolebygg.

Økt bevilgning til Tilsyn for universell utforming av IKT: Kap. 1540. Post 27.

I årets budsjettforslag blir det foreslått øke bevilgningen med 830 000 kroner mot en tilsvarende reduksjon på Kultur og likestillingsdepartementet sitt kap. 352, post 71 for oppfølging av nye krav i forskrift om universell utforming av ikt-løsninger. Dette er ikke tilstrekkelig med midler. Budsjettforslaget samsvarer ikke med Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn, hvor regjeringen har mål om å styrke både veiledning, tilsyn og kontroll av etterlevelse av regelverket for universell utforming for IKT. Budsjettet speiler heller ikke tilsynets støttefunksjon og viktige rolle som sakkyndig for Diskrimineringsnemndas vurderinger av digital diskriminering. Ombudet mener det må sikres en økning i midler til tilsyn for universell utforming av IKT. 

Tilskudd til nasjonale minoriteter: Kap 567. Post 70.

Tilskuddsordningen er kun gitt en meget svak økning. Ombudet ber om at dette viktige tilskuddet økes, og som et minimum prisjusteres, blant annet med tanke på oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Handlingsplan mot antisiganisme: Kap 567. Post 60.

Ombudet mener at en handlingsplan mot antisiganisme vil være en god etterlevelse av forpliktelsene Norge har etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og anbefalingene fra FNs ekspertkomite for CERD. Antisiganisme er betegnelsen på rasisme som rammer to av våre nasjonale minoriteter; romer og romanifolket/tatere. En handlingsplan vil være svært viktig for begge grupper. En undersøkelse fra HL-senteret fra 2022 viser at en tredjedel av befolkningen ikke ønsker sosial kontakt med romer. Romer er dermed den av de undersøkte gruppene den norske befolkningen er mest skeptisk til å være i kontakt med. I en liknende undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) oppgir en tredjedel at de har et negativt syn på romer. Ombudet får meldinger fra romer om vold og trakassering på offentlige steder, diskriminering på boligmarkedet og at personer nektes tilgang til varer og tjenester. De vi har snakket med, forteller om økt stress, frykt og fortvilelse og at de kjenner en forsterket ekskludering.  Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2024 – 2027), har som formål å bekjempe rasisme og etnisk diskriminering også mot romer og romanifolket/tatere. Handlingsplanen er et viktig verktøy i norske myndigheters arbeid mot diskriminering. Det er likevel vår vurdering at handlingsplanen ikke i tilstrekkelig grad fanger opp situasjonen til norske romer og romanifolket/tatere, eller legger til rette for gode tiltak som kan bøte på disse utfordringene. Handlingsplanen nevner ikke begrepet antisiganisme og går dermed glipp av hva den type rasisme faktisk er og hvordan den har tilpasset seg samfunnsutviklingen i Norge. Ombudet mener komiteen må prioritere en egen handlingsplan mot antisiganisme som omfatter norske romer, romanifolk/tatere, og nedsette en kommisjon som gransker og dokumenterer historien til norske romer, noe som haster for å få med erfaringene fra den eldste nålevende generasjonen.

Toppfinansieringen av ressurskrevende tjenester: Kap. 575.

Det ble gjort et vedtak i Stortinget (1104) den 17. juni 2025: «Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2026 vurdere å forbedre toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester i kommunene.» Før 2025 kompenserte toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester kommuner for 80 prosent av netto lønnsutgifter ut over innslagspunktet. Egenandelen over innslagspunktet var dermed på 20 prosent. Regjeringen øker hvert år innslagspunktet for ressurskrevende tjenester, og ved flere anledninger har økningen vært større enn lønnsveksten. Dette har lagt et økt press på kommunene, og i realiteten lavere utgifter for staten. Innslagspunktet i toppfinansieringsordningen var for 2025 på 1,7 mill. kroner, som er omtrent 400 000 kroner over der det ville vært om man hadde fulgt lønnsveksten siden 2013. For 2026 er innslagspunktet foreslått satt til 1 921 000 kroner. Ombudet ber regjeringen om å senke innslagspunktet, og foreslår at det settes på 1,2 mill. kroner.

Prop. 1S (2025-2026) 

Kommunal- og forvaltningskomitéen, høring november 2025 

Kvoteflyktninger 

Regjeringen foreslår en ytterligere reduksjon i FN-kvoten for gjenbosetting av flyktninger fra 500 til 100.  

Blir regjeringens forslag gjennomført, vil kvoten være redusert med 97% siden Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 2021. 

FNs høykommissær for flyktninger anmodet etter valget i 2017 Norge om å opprettholde kvoten på 3 000 og gradvis øke til 5 000. Siden den gang er antallet på flukt fra krig og konflikt globalt nesten fordoblet. 

Kvoten er for spesielt utsatte flyktninger vi ikke kan kjøpe beskyttelse for i bistandsbudsjettet. De er utrygge også i nabolandet der de befinner seg.  

Vi forstår at kommunene har fått en utfordring med bosetting av 100 000 ukrainere, men vi har vanskelig med å forstå at en snau tredjedels flyktning per norske kommune er maksimalt av hva vi nå har kapasitet til. 

At regjeringen i disse tider vil vende FN ryggen for kvoten forblir overraskende, særdeles skuffende og av kapasitetshensyn høyst unødvendig. Det svekker også Norges vanligvis konstruktive rolle som støttespiller for FN. 

Eksempelvis gjelder kvoten hastesaker fra UNHCR, mulige evakueringer fra Gaza, personer med risiko grunnet sin seksuelle orientering, menneskerettighetsforkjempere, journalister og forfattere under ICORN/Norske PEN/fribyordningen, afghanske kvinneaktivister og andre særskilt truede og utsatte individer. 

Vi ber Stortinget igjen bidra med 3 000 kvoteplasser.  

Kollektivtrafikkforeningen er bekymret for at regjeringens budsjettforslag legger opp til en planlagt nedbygging av kollektivtilbudet mange steder rundt omkring i Norge. Vi anslår et merbehov på om lag 1 mrd. kr i 2026 for å opprettholde dagens kollektivtilbud. . 

Kollektivtrafikkforeningen er en nasjonal bransjeorganisasjon for offentlige aktører som planlegger, kjøper og markedsfører kollektivtrafikk- og mobilitetstjenester. Våre medlemmer er svært bekymret for hvilket tilbud de evner å gi innbyggerne framover uten økt statlig finansiering.

Kollektivtransport gir store samfunnsgevinster, populære klimakutt, og mange jobber
Tall fra Storbritannia viser at 1 pund brukt på buss gir en økonomisk avkastning på 4,5 pund, gjennom større arbeidsmarkedsregioner og mindre kø. I Norge kan nullvekstmålet spare samfunnet for 13,5 mrd. kr hvert år pga. mindre behov for infrastruktur. Kollektivtrafikk er ifølge Miljødirektoratet blant de mest effektive klimatiltakene. I 2023 jobbet 17.500 mennesker i kollektivtrafikken og den er en sentral del av sivil transportberedskap.

Kraftig kostnadsvekst og store rutekutt i mange fylker
Kostnadene i bussmarkedet har hatt en realvekst med hele 25 %. En undersøkelse gjennomført av KS viser at busskontrakter som er fornyet i 2025 har hatt en kostnadsvekst på 30 %. Som følge av dette har flere fylker gjort store kutt i tilbudet, og flere står på trappene. TØI (2025) dokumenterer at situasjonen med stor sannsynlighet blir verre fremover.

Kollektivtrafikkforeningen har samlet en fylkesvis oversikt over gjennomførte og planlagte kutt i kollektivtilbudet. Her er noen eksempler:

• Flere fylker har allerede før 2025 måttet kutte betydelig i ruteproduksjonen, som Østfold (kutt på 10 %) og Nordland (10 %).
• Rogaland fornyet busskontrakter i 2025 med 34 % kostnadsvekst for samme ruteproduksjon. Som følge av dette har Rogaland besluttet å redusere rutetilbudet med ca. 10,5 % i to omganger i 2026. Fra 1. oktober økte billettprisene med 7 % i snitt. Det planlegges ytterligere beslutninger om kutt i busstilbudet og økte billettpriser i forbindelse med budsjettbehandlingen i desember.
• Vestfold fornyet busskontrakt i 2025, med 26 % kostnadsvekst for samme ruteproduksjon. Uten nye midler foreslår fylkesdirektøren å kutte ruteproduksjonen med 20 %, med halvparten i 2026 og halvparten i 2027. I tillegg foreslås det å øke billettprisene 10 % utover KPI. Det forventes et betydelig fall i kollektivandelen i fylket.
• Innlandet må fornye flere busskontrakter i perioden 2027-31. Med kostnadsvekst som man har sett i andre fylker, forventes økte kostnader på ca. 350 mill. kr. Lovpålagt skoleskyss utgjør 76 % av ruteproduksjonen i fylket. Selv om man hypotetisk skulle avvikle hele det øvrige kollektivtilbudet, ville det likevel ikke være nok midler til å dekke den kraftige kostnadsveksten som følger av nye kontrakter.
• AKT i Agder står midt i forberedelser til å fornye busskontrakt for Kristiansand med virkning fra 2028. Dersom kostnadsveksten blir 30 % som man har sett i andre fylker, innebærer det ca. 110 mill. kr i økte årlige driftskostnader. Om AKT skulle dekke inn en så stor kostnadsøkning, måtte man for eksempel fjerne 75 % av avgangene med metrobuss, eller å ta bort 1 av 3 bussavganger i hele Kristiansandsområdet.
• AtB i Trøndelag forbereder fornyelse av busskontrakt i Trondheim fra 2029, og øvrige kontrakter på buss, båt og ferge kommer de påfølgende år. Dersom kostnadsveksten blir 30 % som man har sett i andre fylker, innebærer dette en økning på ca. 1 mrd. kr utover dagens kostnadsramme på 3,4 mrd. kr. AtB utreder derfor nå bl.a. et minusalternativ for Stor-Trondheim som innebærer at kollektivtilbudet fra 2029 blir nedskalert til nivået for sommerferietilbudet hele året, noe som vil innebære at ca. 1 av 3 avganger forsvinner.

Helt avgjørende med økte statlige midler
Økt statlig finansiering og nye virkemidler er avgjørende for å unngå en planlagt nedbygging av kollektivtilbudet over store deler av landet. En slik situasjon vil være stikk i strid med nasjonale mål (nullvekstmålet, klimamål), og føringer i NTP om å bruke eksisterende infrastruktur effektivt.

• Vi anslår et merbehov på om lag 1 mrd. kr i 2026 for å opprettholde dagens kollektivtilbud.  
• Økte bevilgninger bør rettes inn for å utvikle et mer effektivt og fremtidsrettet kollektivtilbud, ikke bare verne om tilbudet slik det er i dag.
• Økte midler kan fordeles som rammetilskudd til fylkeskommunene, og/eller byvekst- og belønningsavtalene.

I rapporten Ny normal for kollektivtrafikken anbefaler Jernbanedirektoratet, Kollektivtrafikkforeningen, KS, NHO Transport, Spekter og Statens vegvesen flere bilrestriktive tiltak, herunder reduksjon i elbilfordeler, skattlegging av arbeidsgiverbetalt parkering, og innføring av veiprising. Dette er virkemidler som kan bidra til å finansiere økt statlig satsing på kollektivtrafikk. I tillegg kommer redusert behov for kostbare investeringer i ny infrastruktur gjennom økt satsing på kollektivtrafikk. Kollektivtrafikkforeningen er positiv til regjeringens forslag om å trappe ned elbilfordelene.

I valgkampen har flere partier tatt til orde for lavere billettpriser. Vi vil advare mot eventuelle takstreformer uten å samtidig bevilge betydelig økte rammer til kollektivtilbudet.

Kollektivtrafikken snur selv alle steiner for å redusere kostnader og øke konkurransen i bussmarkedet, både hos det enkelte medlem og i fellesskap gjennom Kollektivtrafikkforeningen og med andre samarbeidspartnere.

Øvrige virkemidler for å styrke kollektivtrafikken:
I tillegg til økte statlige midler, kan Stortinget bidra med flere virkemidler for bedre og mer effektiv kollektivtrafikk.

Fremkommelighet: Åpne for å ta i bruk kamerateknologi til trafikkregulering for å få bussen ut av køen og øke fremkommeligheten for kollektivtrafikken. Et tilsvarende regelverk utredes av Statens vegvesen for å håndheve nullutslippssoner. Dette er et virkemiddel som kan gi store økonomiske besparelser for kollektivtrafikken, og raskt gi de reisende et bedre tilbud.

Skattefradrag og satsing på bedriftsmarkedet: Innføre skattefradrag for arbeidsgiverbetalte kollektivbilletter, etter modell fra Sverige, Finland, Tyskland, Nederland. En nøkkel for å lykkes med omfattende satsing på bedriftsmarkedet som kan øke kollektivselskapenes inntekter vesentlig. 

Digital samordning: Bygge opp om bransjens ambisjon om ett felles samarbeid for digital tjenesteutvikling, og gi insentiver til å utvide og raskt ta i bruk nye nasjonale fellestjenester.

Sømløse reiser med tog og kollektiv: Gjøre det sømløst å bytte mellom tog og øvrig kollektivtrafikk i hele Norge, gjennom å innføre bruttoavtaler med togoperatørene, og takstsamarbeid basert på en avtalt fastpris med alle relevante fylkeskommunale kollektivselskaper.

Samordne offentlige innkjøp: Sette i gang et pilotprosjekt med mål om å samordne offentlig betalt bestillingstransport som f.eks. pasientreiser, TT-transport, kommunal eldretransport/serviceruter, og individuelt tilpasset skoleskyss, med mål om bedre tjenester og mer kostnadseffektive løsninger.

Ny «kollektivtrafikklov»? Utrede og modernisere transportlovgivningen, slik at de fylkeskommunale kollektivselskapene kan innta en utvidet «dirigentrolle» for ulike transporttjenester som elsparkesykler, bestillingstransport, samkjøring, bildeling, selvkjørende transport mm. i sine regioner. Det vil kunne gi innbyggerne et bedre og mer samordnet tilbud.

Flere sjåfører: Lage en plan for økt rekruttering av sjåfører og redusert sykefravær, sammen med oppdragsgivere, operatører og fagforeninger

NTP: Gi transportetatene i samarbeid med KS og de fylkeskommunale kollektivselskapene i oppdrag å utrede virkemidler for at kollektivtrafikken kan ta store markedsandeler fra privatbilen i neste NTP-periode, og hvor mye dette kan spare av utslipp, arealer og investeringer.

Tekna er fagforeningen for 116 000 naturvitere, teknologer og studenter. Våre medlemmer har høyere utdanning og representerer viktige kunnskapsmiljøer i Norge, både i offentlig og privat sektor.

Skole - kap. 571, post 60 / kap. 572, post 60

Kommunene kutter nå i skolesektoren på grunn av stram økonomi. 57 prosent av kommunene har negativt driftsresultat og syv av ti har et lavere driftsresultat enn anbefalt av TBU-K.

Det foreslås å legge ned Lillestrøm realfagssenter og Newtonrom Lillestrøm. I Innlandet har fylkeskommunedirektøren avvist forslag om nyetablering/reetablering av YSK-ordningen (yrkes- og studiespesialiserende kompetanse). Disse linjene har vist seg viktige for rekruttering til høyere utdanning innen STEM-fagene.

Teknas undersøkelse blant våre 800 realfagslektorer i skolen viser at nærmere 40 prosent vurderer å slutte innen 5 år. Det er betydelig nedgang i søkning til lektorutdanningene, særlig innen realfag. Det betyr at vi står i en alvorlig lærerkrise innen realfag i videregående skole om kort tid.

Det er en fallende interesse for fordypning i realfag i den videregående skolen. To av fire tilleggspoeng for fordypning er fjernet. Flere fylker har derfor et svært dårlig tilbud til de som ønsker slik fordypning. Dette gjør at realfagslærere velger andre jobber, og vi er i en svært uheldig spiral.

Svak kommuneøkonomi svekker muligheten til å følge opp Stortingets vedtatte realfagssatsing. Regjeringens arbeid med å styrke rekrutteringen til realfag må komme raskt i gang.

Tekna ber komiteen sørge for at fylkeskommuner og kommuner er i stand til å følge opp regjeringens og Stortingets ambisjoner om rekruttering til realfag gjennom tilrettelegging for praktisk undervisning, bruk av YSK-ordningen, opprettholdelse av forskerlinjer, m.m.  

Tekna registrerer at lånerammen for ordningen med rentefritak for lån til investering i utstyr, inventar og læringsarenaer for en mer praktisk skole økes. Mange kommuner har likevel ikke økonomi til å ta opp lån for investeringer som ikke er lovpålagte. Ordningen vil i liten grad bedre situasjonen i kommuner som nå må kutte for å komme i balanse.

Tekna ber Stortinget be regjeringen redegjøre for hvor mange og hvilke kommuner som har benyttet seg av låneordningen, størrelsen på lånene og formålet med lånene, for å kunne vurdere om dette er en ordning det er grunnlag for å øke og/eller videreføre.

Sikring mot flom og skred / kap. 553 / kap. 1820 (NVE)

Et endret klima gir hyppigere og mer ødeleggende ekstremvær. Lokalsamfunn, veier og infrastruktur utsettes for større skader, og behovet for forebygging og sikring øker. Erfaringene fra ekstremværene Hans og Amy viser at forebyggende tiltak virker og gir betydelige samfunnsøkonomiske gevinster og besparelser. Tekna foreslår derfor å øke bevilgningene på de angitte poster, slik at kommunene og NVE kan gjennomføre flere forebyggende tiltak.

Det er positivt at regjeringen øker tilskuddene til flom- og skredtiltak, og foreslår 782 mill til sikrings- og forebyggingstiltak i 2026. Etter at kommunenes egenandel ble redusert til 10 prosent i 2025, har etterspørselen etter tilskudd økt kraftig. Gjerdrumutvalget anbefalte i 2022 at det årlige tilskuddet til forebygging og sikringstiltak burde ligge på 1,5 milliarder kroner. Dagens bevilgningsnivå ligger langt under det faglig anbefalte nivået.

Tekna ber Stortinget øke bevilgingene til sikringstiltak mot flom og skred med 100 millioner kroner ut over regjeringens forslag.

Styrket finansiering av avløpssektoren - og statlige bidrag til nitrogenrensing i Oslofjorden. kap. 500 / 1420

VA-sektoren trenger en sterkere finansiering og sterkere fagmiljøer på tvers av kommunene. Vann og avløp er en grunnleggende infrastruktur som har vært underfinansiert og fått forfalle. Mange års forsømmelser må nå betales. Dette fører til høyere gebyrer for innbyggerne. En undersøkelse blant Teknas medlemmer i kommunene viser at vann- og avløpsområdet er det området hvor det er vanskeligst å rekruttere kvalifiserte fagpersoner, og hvor viktige oppgaver blir stående ugjort.

Stortinget har redusert momsen på avløpsgebyret og tydeliggjort at rensekrav må følges opp. Disse tiltakene styrker imidlertid ikke finansieringen av nye kostbare renseanlegg. Tekna mener staten må bidra direkte til finansieringen for å utløse flere oppgraderingsprosjekter i kommunene. Statlige tilskudd bør fortrinnsvis gis til prosjekter hvor kommunene samarbeider, der rensegraden er høy og hvor det kan bygges fagmiljøer som tiltrekker seg nødvendig kompetanse.

Stortinget ber regjeringen vurdere ulike ordninger for statlige bidrag til oppgraderinger og investeringer i vann og avløpssektoren. Rentekompensasjon eller lån som ettergis ved innfrielse av miljøkriterier bør inngå i vurderingen.

Nærmere om nitrogenrensing av avløp til Oslofjorden og andre sårbare fjorder og vassdrag

Det kreves kraftige tiltak for å rense og restaurere Oslofjorden. Det er skuffende at regjeringen ikke foreslår statlige tilskudd til avløpsinvesteringer eller rensing. Kommunene har lenge slitt med foreldede avløpsnett med store lekkasjer og står nå foran investeringer på flere hundre milliarder kroner i nye renseanlegg for å oppfylle både nasjonale krav og EU-krav. Dette fører til kraftige gebyrøkninger for husholdningene, nå og i årene som kommer.

Tekna mener at staten må bidra til å samordne kommunenes arbeid for å oppnå den høyeste rensegraden for nitrogen og fosfor, og sikre en mer effektiv forvaltning av avløpsinfrastrukturen. Det må stilles strengere krav til landbrukets avrenning og bevilges midler til kartlegging av miljøtilstanden og restaurering av økosystemene under vann.

Tekna ber Stortinget følge opp vedtaket fra juni 2025 om en plan for nitrogenutslipp fra Oslofjorden. Etter Teknas syn bør planen omfatte en samlet løsning for alle kommunene rundt fjorden, med mål om høyest mulig rensegrad. Konseptutredningen fra VEAS om samarbeid mellom 14 kommuner bør sammen med andre aktuelle planer for renseanlegg legges til grunn.

Tekna ber Stortinget be regjeringen fremme forslag til finansiering der staten bidrar med en andel av investeringene i nye, moderne renseanlegg for nitrogen og fosfor. Da nitrogenrensing kom på plass for kommunene i indre Oslofjord på 1980- og 1990-tallet var statens andel om lag 35 prosent.

Tekna ber Stortinget be regjeringen legge fram en sak som vurderer fordelene ved en regionalisert vann- og avløpsforvaltning med statlig medvirkning. Insentiver i form av høyere statlige tilskudd for økt rensegrad bør inngå i en slik vurdering.

Tekna ber Stortinget sørge for at kommuner som ønsker å delta i større fellesprosjekter med høy rensegrad ikke rammes av byggestopp. Det må anerkjennes at slike prosjekter kan kreve lengre tid å realisere.

Tilskudd til små kommuner for utredninger om samarbeid om tekniske tjenester kap. 500 / 553

Små kommuner mangler ressurser til å utrede samarbeid med nabokommuner om tekniske tjenester, som eksempelvis vann og avløp. Oppgavene, kravene og investeringene på disse områdene øker sterkt. Teknas medlemmer svarer i vår kommuneundersøkelse at over halvparten av kommunene ikke får løst sine oppgaver på VA-området fordi de mangler spisskompetanse.

En statlig tilskuddsordning til små kommuner vil bidra til at kommunene får gjennomført konsekvensutredninger som grunnlag for forhandlinger om eventuelt sammenslåing av tjenester. På denne måten kan vi utnytte knappe ressurser bedre enn i dag gjennom å styrke fagmiljøene og slik gi en bedre kvalitet på de tekniske tjenestene.

Stortinget bes bevilge 10 millioner kroner som tilskudd til små kommuner for å utrede samarbeid om tekniske tjenester til innbyggerne. 

Vi viser til Prop. 1 S Kommunal- og distriktsdepartementet, Programkategori 13.70 kommunesektoren mv., kap. 571 Rammetilskot til kommunar, Programkategori 13.80 Bustad, bumiljø og bygg, kap. 581 Bustad- og bumiljøtiltak, kap. 585 Husleigetvistutvalet, kap. 2412 Husbanken. 

Mange norske husholdninger sliter økonomisk på grunn av høye renter og økte bokostnader. Huseierne mener det er viktig at budsjettforslaget bidrar til økt stabilitet og forutsigbarhet for norske boligeiere og husholdninger.   

Huseierne representerer vanlige boligeiere over hele landet. Vi er en uavhengig forbrukerorganisasjon uten politiske bindinger og jobber for alle som eier sitt eget hjem. Vi har 290.000 medlemmer som utgjør mer enn 10 prosent av alle landets husholdninger.   

Den norske boligmodellen, hvor folk flest får mulighet til å eie boligen sin, bidrar til mindre formuesforskjeller og mindre ulikhet. Huseierne mener eierskap til eget hjem er en viktig pilar i velferdssamfunnet.  

Huseierne er positiv til økningen i rammetilskudd til kommunene. Dette fører trolig til at presset på husholdningenes økonomi reduseres noe. 

Kraftig økning i boutgifter – vi bruker 32 % av inntekten på å bo  

Husholdningenes boutgifter har skutt i været de siste årene. I perioden 2020-2025 har bokostnadene for landets boligeiere økt med nesten 90 prosent. Siden 2017 er bokostnadene fordoblet.   

Det betyr at en husholdning med medianinntekt bruker 32 prosent av inntekten på bokostnader. I 2020 var dette 22 prosent.   

Dette er utgifter som boligeiere ikke kan velge bort, og prognosene viser at husholdningene kommer til å ha vedvarende høye bokostnader i årene fremover.   

Tallene kommer fra Bokostnadsindeksen som lages for Huseierne av Samfunnsøkonomisk Analyse. Bokostnadsindeksen viser hvor mye det koster å eie og bo i en standard enebolig på 120 m2, og inneholder rentekostnader, kommunale avgifter, vedlikeholdskostnader, energikostnader, eiendomskatt og forsikring.    

I arbeidet med statsbudsjettet er det viktig at man legger vekt på husholdningenes kostnadsutfordringer.  

Vann, avløp og overvann  

Det er særlig vann- og avløpsgebyrene av de kommunale avgiftene som tynger økonomien til husholdningene. Et enormt vedlikeholdsetterslep og nye rensekrav vil føre til at vann- og avløpsgebyrene kommer til å øke kraftig i årene fremover.  
Vedlikeholdsetterslepet innen vann og avløp fører til en kraftig kostnadsvekst for husholdningene. Vannforyning og avløp er kritisk infrastruktur. Huseierne mener det er et politisk ansvar å sørge for gode vann- og avløpstjenester til en lavest mulig pris.   

I tillegg til kostnader knyttet til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og løpende investeringer, er det tre andre forhold som ytterligere vil øke kostnadsnivået i vann- og avløpssektoren:    

• Nytt avløpsdirektiv fra EU vil påføre mange kommuner kostbare investeringer.    

• Statlig krav om nitrogenfjerning for å redde Oslofjorden, utløser store investeringer ved omlag 50 renseanlegg i Oslofjordens nedbørsfelt.   

• Varmere, våtere og villere vær vil utløse store investeringer i bedre overvannshåndtering.    

Huseierne savner at budsjettforslaget fra Kommunal- og distriktsdepartementet inneholder hvordan nasjonale myndigheter kan bidra og stille krav til økt effektivitet i tjenesteproduksjonen av vann- og avløpstjenester og hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene i «Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser» (Oslo Economics m.fl. 2022). Uten at staten tar en tydeligere rolle i hvordan vann- og avløpstjenestene skal organiseres og stiller krav til mer effektiv drift av disse tjenestene, frykter vi at gebyrveksten vil bli unødvendig høy og svært belastende for husholdningene i årene framover.  

Det samme gjelder overvannsgebyr som nylig har vært ute på høring. 

Fem utfordringer for norske boligeiere frem mot 2030  

Huseierne har identifisert fem tydelige utfordringer for boligeiere i de neste årene. Alle vil gi boligeiere økte kostnader og økte byrder. Derfor mener Huseierne det er viktig at disse utviklingstrekkene sees og løses i sammenheng.   

Den norske selveiermodellen er under press   

• Antall som bor i bolig eid av husholdningen er nå 81,6 %, det går sakte nedover.  

• Eierskap til bolig gir bedre helse, høyere utdanning og er utjevnende på formuesfordelingen.  

• Økte byrder på boligeiere vil bidra til å senke eierandelen ytterligere.   

 Bokostnadene stiger  

• Gjennomsnittlig bokostnad for en vanlig bolig på 120m2 er i 2024 på 200.000 kr i året  

• Dette er nesten en dobling siden den stabile perioden 2010-2020  

• Vann- og avløpsnettet står foran store investeringer som kan øke kostnadene kraftig  

 Usikkerhet om hvordan boligeiere skal gjennomføre energieffektivisering  

• Norge skal redusere strømforbruket i bygg med 10 TWh frem til 2030  

• Vi har et mål om null-utslippssamfunn til 2050 gjennom klimaloven  

• Energieffektivisering er en smart, enkel og konfliktfri måte å spare strøm   

• Det er i dag ingen tiltak om hvordan vi skal få til energieffektivisering av norske boliger i stor skala  

• Vi behøver gode og enkle støtteordninger for å få med vanlige boligeier  

 Våtere og villere vær  

• Klimaendringene utløser behov for å tilpasse boligene til våtere og villere vær gjennom overvannstiltak, rassikring, flomsikring og tilpasninger på boligen.  

• Hvor kan vi bygge for å unngå fare for skred, flom og ras?  

• Hva gjør vi med boligene som allerede ligger i utsatte områder?  

• Forsikringsselskapene skaper usikkerhet om de vil forsikre alle boliger, og hvordan de vil prise de boligene som ligger mest utsatt til   

Innbyggerne blir eldre  

• Vi må få flere til å bo hjemme lenger, i løpet av de 10 neste årene blir det flere personer over 65 år enn barn og unge under 20 år  

• Boligene må tilpasses for at det skal være mulig  

• Det må utvikles alternative boløsninger for eldre innbyggere  

Heistilskudd 

Heistilskuddet bidro til flere eldre kunne bli boende lenger i sitt eget hjem og derved redusere kostnadene til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Dessverre ble heistilskuddet avviklet i statsbudsjettet for 2023 og det er ikke lenger mulig å søke om tilskudd til dette formålet.    

Huseierne er skuffet over at forslaget til statsbudsjett ikke inneholder midler til heistilskudd.  Huseierne mener heistilskuddet bør gjeninnføres med en bevilgning på 60 millioner kroner i 2026 og og deretter en satsing på 250 millioner kroner over 10 år. Dette vil gi forutsigbarhet for ordningen.  

Husbanken 

Etter en økning i revidert nasjonalbudsjett, endte lånerammen til Husbanken på 32 mrd. kroner i 2024. Husbanken ga tilsagn for hele lånerammen i 2024.  

Lånerammen var 32 mrd. kroner i saldert budsjett for 2025. Den ble økt til 34 mrd. kroner som en ettårig økning i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025. Regjeringen foreslår en låneramme på 32 mrd. kroner i 2026. Huseierne mener Husbankens låneramme bør økes. 

Husleietvistutvalget 

Huseierne er positive til at Husleietvistutvalget (HTU) foreslås slått sammen med Husbanken. Vi mener dette vil styrke saksbehandlingen og støtter dette. 

Øk antall kvoteflyktninger

JD kap. 490, post 01, 73 og 75, kap. 440, post 01og 25

Antall kvoteflyktninger når et dramatisk lavmål i årets statsbudsjett. UNHCR melder om stort behov for at det internasjonale samfunnet stiller opp for å ta imot overføringsflyktninger. Ikke alle er trygge i nærområdene og grupper som menneskerettighetsforsvarere, skeive, opposisjonelle, journalister og kunstnere er avhengige av kvoteordningen for å få reell beskyttelse. UNHCR melder om at 2.9 millioner flyktninger har behov for gjenbosetting i 2025 – da er 100 flyktninger i praksis et signal om at Norge trekker seg fra den eneste etablerte mekanismen for å sikre beskyttelse til verdens mest sårbare. Norge har i tidligere år stilt opp og i all hovedsak strukket seg etter anmodningene fra FN’s høykommissær for flyktninger (UNHCR) – denne historiske linjen er nå definitivt brutt. 

NOAS anerkjenner at Norge yter et stort bidrag i forhold til mottak av ukrainere, men det må ikke gå på bekostning av kvoteflyktninger. Integrering er et kontinuerlig arbeid, men samfunnet vårt tåler å ta imot forfulgte mennesker fra land utenfor Europa i tillegg til ukrainere med kollektiv beskyttelse. Videre er prognosene for ankomster fra Ukraina vesentlig lavere for 2026 enn for de tidligere årene. I tillegg legges det opp til i budsjettet at 4 800 personer vil returnere til Ukraina i 2026.

Vi registrerer at et antall på 100 kvoteflyktninger for Norge – under en person per kommune – er så lavt at det i praksis innebærer et brudd med en historisk linje som setter en uheldig presedens for fremtiden og overfor andre land. Dette er sterkt beklagelig. NOAS oppfordrer til at Norge tar imot minst 500 kvoteflyktninger i 2026.

Ikke innfør søknadsgebyrer for barn i utlendingssaker

JD kap. 490 og Kap. 3440 post 06

Det foreslås å innføre gebyrer for barn i utlendingssaker, herunder søknader om familieinnvandring og permanent opphold. Begrunnelsen for forslaget om at gebyr bidrar til kostnadsinndekning fremstår å avvike fra den opprinnelige begrunnelsen for å innføre gebyr for søknader om oppholdstillatelse som var å «redusere omfanget av mangelfulle og åpenbart grunnløse søknader», ikke å dekke inn utgifter for søknadsbehandling..[1] Da dette ble innført var det snakk om et gebyr for voksne på 600 kr i familieinnvandringssaker. Siden har beløpet økt drastisk.

Gebyrene ble innført etter en høringsrunde i 2003. Da spilte flere høringsinstanser inn behovet for å unnta barn fra ordningen, noe myndighetene den gang lyttet til. Departementet skrev den gang at det ville være fritak for gebyr der det «antas å ville utgjøre størst belastning, nemlig i forhold til de mindreårige selv og barnefamilier». Politidirektoratet spilte for øvrig også inn at «Barn medfølger oftest mors eller fars søknad, og det er vesentlig mindre saksbehandling på barns søknader enn på foreldrenes».

Gebyrene for familiegjenforening er allerede svært høye. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det «uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge»[2]. Norge har allerede i flere år hatt en av verdens dyreste og mest krevende prosess for flyktninger som søker familiegjenforening[3]. Når det nå innføres gebyrer også for barn må dette forstås som et ønske om å gjøre det enda mer krevende for familier og barn å få familiegjenforening i Norge.

Forslaget om å innføre gebyrer for barn som søker om familieinnvandring og permanent opphold bør strykes fra budsjettet.

Overføre omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet
JD kap. 490 post 60

I over 20 år har Norge blitt kritisert av FN for et dårligere omsorgstilbud til enslige mindreårige asylsøkere over 15 år, sammenlignet med de under 15 år og norske barn uten omsorg fra foreldre. Norges institusjon for menneskerettigheter har også vært tydelig på at denne praksisen er et tydelig brudd på barnekonvensjonen.[4]  

Enslige mindreårige over 15 år, som i dag blir håndtert av utlendingsmyndighetene, må sikres et likeverdig omsorgstilbud som andre barn under barnevernets omsorg. Det er gledelig at det nå er flertall for dette på Stortinget, og at det fremgår av Arbeiderpartiets partiprogram å gradvis overføre ansvaret til barnevernet. Likevel gjenspeiles ikke dette i statsbudsjettet for 2026.

Det er ingen grunn til ikke å starte arbeidet med en gradvis overføring av omsorgsansvaret nå. Det kan ikke vente til barnevernet er helt uten utfordringer. Det bor i dag 44 enslige mindreårige asylsøkere på 15 år på mottak i Norge. Arbeidet med en gradvis omsorgsoverføring bør starte med statsbudsjettet for 2026. Det er ikke snakk om å gi omsorg til 44 nye barn, men å ta utgangspunkt i og styrke de ressursene som allerede brukes på denne gruppen slik at de får en bedre omsorgssituasjon.

Omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere bør overføres til barnevernet. Vi oppfordrer til en gradvis overføring – i tråd med Arbeiderpartiets partiprogram – som starter med 15 åringene i 2026.

EUs pakt om asyl og migrasjon (pakten)
JD kap. 440 og kap. 490

I budsjettet settes det av 200 millioner til forvaltingen for implementeringen av Norges forpliktelser etter den nye asyl- og migrasjonspakten. Dette er positivt. EU-kommisjonen har imidlertid vært tydelige på at sivilsamfunnet må involveres i arbeidet med implementeringen. Vi kan ikke se at det er satt av noe i budsjettet til dette. Det er så vidt vi kan se heller ikke satt av midler til en monitoreringsmekanisme, som er et av flere krav i den nye pakten for å sikre rettsikkerheten i det nye systemet. Vi savner omtale og midler til rettssikkerhetsgarantier i implementeringen av pakten.

Den nye pakten utgjør et mer komplisert regelverk og et nytt system med kortere frister, begrenset klageadgang og høyere krav til den enkelte. Disse innstramningene har i Pakten blitt avstemt med et overordnet fokus på rettssikkerhet, herunder tilgang til juridisk veiledning, en uavhengig monitoreringsmekanisme og rettssikkerhetsgarantier for enslige mindreårige. For å sikre at den norske implementeringen ikke bare fokuserer på innstramningene og at den sikrer den rettssikkerheten som pakten forutsetter, anbefaler NOAS at følgende verbal tas inn i budsjettet:

Stortinget ber regjeringen sikre at tiltak som vil styrke rettssikkerheten til asylsøkere, herunder tilgang til uavhengig juridisk veiledning, en monitoreringsmekanisme/tilsyn og særlige rettssikkerhetsgarantier for barn, prioriteres høyt under implementeringen av EU-pakten.

NOAS, 23.10.2022

Kontakt i NOAS: Mads H. Almaas, generalsekretær, mads.almaas@noas.org / 412 06 270,

Hannah T. Tørres, rettspolitisk seniorrådgiver, hannah.t.torres@noas.org / 99 27 17 57 

[1] *Ot.prp. nr. 19(2002-2003)

[2] Feller hard dom over Norge – Vårt Land

[3] Se NOAS' rapport (på oppdrag fra UNHCR): Realizing Refugees Right to Family Unity

Forskningsinstituttenes Fellesarena organiserer 33 uavhengige non-profit forskningsinstitutter og -konsern over hele landet og som fyller kriteriene for grunnfinansiering fra sektordepartementene via Forskningsrådet. De utgjør til sammen 7200 årsverk og 12 mrd kr i årlig omsetning, hvorav 1,4 mrd kr fra utlandet. Samfunnsoppdraget krever at instituttene skal bidra med forskning av høy kvalitet og relevans til anvendelse i næringsliv, forvaltning og i samfunnet for øvrig. Norge har i sin instituttsektor et velfungerende apparat for anvendt, tverrfaglig og målrettet forskning og problemløsning som bidrar til konkurransekraft, innovasjonsevne og omstilling i næringsliv og offentlig sektor.  

Norge må styrke, ikke svekke investering i forskningsbasert innovasjon i næringslivet

Vi viser til vår anmodning om å møte i komiteens budsjetthøring og vil med dette kommentere regjeringens budsjettforslag ihht Kommunal- og distriktsdepartementets Kap 553 Regional- og distriktsutvikling, post 69 Mobilisering til forskingsbasert innovasjon.

Norge står overfor store omstillingsutfordringer. Næringslivet i alle deler av landet må øke sin konkurransekraft. Befolkningen må opprettholdes i distriktene i et totalforsvarsperspektiv og for å møte demografiendringene. Skal vi håndtere disse utfordringene, må vi ha levende lokalsamfunn og konkurransedyktige bedrifter i alle deler av landet. Norske bedrifter investerer lite i FoU, relativt til andre land det er naturlig å sammenligne seg med¹. Norge har en geografisk spredd og differensiert næringsstruktur, med mange små og mellomstore bedrifter som har ulik erfaring med forsknings- og utviklingsarbeid. Rapporten om regionale utviklingstrekk (KDD 2025) viser at det er store regionale forskjeller i næringslivets FoU-aktivitet, og at den i stor grad er konsentrert til sentrale områder. Skal vi øke forskningsintensiteten i næringslivet, må vi ha ordninger som bidrar til å mobilisere bedrifter til FoU-innsats i alle landets regioner.

Prop. 1 S Kommunal- og distriktsdepartementet beskriver godt hvordan ordningen for Forskningsbasert innovasjon i regionane, FORREGION har bidratt til at flere virksomheter bruker forskning i sitt innovasjonsarbeid og kvalifiserer seg til Forskningsrådets næringsrettede virkemidler og til deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogram.

Nyere økonomisk forskning, blant annet fra årets nobelprisvinnere (Philippe Aghion, Peter Howitt og Joel Mokyr), viser at samfunn med høy grad av innovasjon og fornyelse oppnår større produktivitetsvekst og robusthet. Overført til norsk nærings- og distriktspolitikk betyr det at vi må ha virkemidler som stimulerer til kontinuerlig utvikling i alle deler av næringslivet og sørger for at investeringer kanaliseres til løsninger som gir størst samfunnsøkonomisk verdi. Det gjør en gjennom dagens FORREGION, hvor små- og mellomstore bedrifter i alle regioner får tilgang til samarbeid med forskningsmiljø i innovasjons- og omstillingsarbeidet.

Brandtzæg-utvalget utredet tiltak for å styrke distriktsnæringslivet i NOU 2020:12. De mente nasjonale ordninger ikke er tilstrekkelige for å omstille og videreutvikle næringslivet i hele landet. Utvalget tok derfor til orde for å trappe opp den regionale innsatsen for at næringslivet i distriktene skal bruke mer forskningsbasert kunnskap i egen utvikling, gjennom samarbeid med forskningsmiljøer. Dette mener vi det fortsatt er stort behov for.

Dagens FORREGION mobiliserer bedrifter med liten eller ingen erfaring med forskningsbasert innovasjon til samarbeid med forskningsmiljø gjennom bl.a. støtte til mindre FoU-prosjekter. Bedrifter får sin første erfaring med å samarbeide med en FoU-partner, og har bidratt til å løse ut mange større satsinger som har fått finansiering fra Forskningsrådet, EU og privat kapital. Slik kvalifiserer bedriftene seg også til mer krevende FoU-arbeid og øker konkurranseevnen nasjonalt og internasjonalt.  

Det er derfor med stor undring vi forstår at regjeringens statsbudsjett foreslår å ikke videreføre bevilgningen på 60 MNOK til FORREGION, for å frigjøre midler til andre formål. Dette kommer i tillegg til avvikling av Regionale Forskningsfond, RFF på KDs budsjett i 2024. Alle virkemiddel for å mobilisere og kvalifisere små og mellomstore bedrifter i regionene til økt forskning og innovasjon, er i så fall fjernet.

Vi mener det er kortsiktig strategi å avvikle forskningsbasert innovasjonsaktivitet for næringslivet i alle regioner, hvis en ønsker et næringsliv som øker sin konkurransekraft. Arbeidsplasser i konkurransedyktige bedrifter er avgjørende forutsetning for bosetting i levende distrikter.

Vi ber Stortinget om å styrke distriktsnæringslivets tilgang på forskningsbasert kunnskap ved å opprettholde FORREGION på minst samme nivå som i 2025:

Kommunal- og distriktsdepartementets Kap 533, post 69 Mobilisering til forskingsbasert innovasjon opprettholdes og prisjusteres til 62,5 MNOK kr i 2026.

KDD kap. 581 post 70 (Bostøtte) og kap. 2412 (Husbanken)

Om Bostøttealliansen

Bostøttealliansen ble etablert i 2019 og består av 20 organisasjoner som representerer leietakere, pensjonister, uføre, boligbyggelag, rus- og fattigdomsrammede og andre som arbeider for sosial rettferdighet. Vi arbeider for en rettferdig, sosial og bærekraftig bostøtteordning. www.bostottealliansen.no

Partnere i Bostøttealliansen:

Huseierne – Kirkens Bymisjon – Pensjonistforbundet – Retretten – Kommunale boligadministrasjoners landsråd – Trasoppklinikken – RIO – Velferdsalliansen – A-Larm – Norsk forbund for utviklingshemmede – Fattignettverket i Norge – CP-foreningen – FFO – Actis – Leieboerforeningen – Norges Handikapforbund – Foreningen Human Narkotikapolitikk – Fellesorganisasjonen – NBBL – Pårørendealliansen.

Et nødvendig løft for trygghet og rettferdighet

Merknad: Færre får bostøtte, og verdien av bostøtten til den enkelte har sunket drastisk, samtidig som boutgiftene fortsetter å øke. Bostøttealliansen ber Stortinget om å rette opp svakhetene i regjeringens forslag og sikre at bostøtten igjen blir et effektivt og rettferdig boligsosialt virkemiddel. En styrket bostøtte vil bidra til færre bostedsløse, mindre fattigdom og større økonomisk trygghet for mennesker over hele landet.

Bostøtten svekkes – mens behovet øker

Regjeringen foreslår ingen reell forbedring av bostøtten i statsbudsjettet for 2026. Bevilgningen økes med 55 millioner kroner (KDD kap. 581, post 70) – en ren prisjustering, ikke realvekst.

Det foreslås ingen endringer i inntektsgrenser, boutgiftstak eller beregningsmodell. Dette betyr at ordningen svekkes ytterligere, selv om flere enn før sliter med å dekke grunnleggende boutgifter.

En ordning som har sklidd fra formålet

Bostøtten skal sikre at husholdninger med lav inntekt kan bli boende i en egnet bolig. I dag fungerer den stadig dårligere som sikkerhetsnett:

• Antallet mottakere går ned
• Flere faller utenfor fordi inntektsgrensene står stille
• Flere husholdninger når støttetaket, slik at økte boutgifter ikke teller med i beregningen

I 2010 ble støtten til rundt 50 prosent av alle tildelinger beregnet på bakgrunn av alle de faktiske boutgiftene til søkeren. I 2024 gjelder dette bare 23 prosent.

For 2025 går i snitt 69 prosent av mottakernes inntekt til boutgifter (husbanken.no). Senter for bolig- og velferdsforskning (Bovel) advarte i 2024 om en kraftig underdimensjonering av boutgiftstaket, og at inntektsfattige ikke får støtte selv om de ligger langt under EUs fattigdomsgrense. (Bovel notat 3/2024)

Regjeringen lovte løsning – har ikke levert

Lite har skjedd siden en ekspertgruppe for bostøtte ble nedsatt i 2019. Husbankens årsmelding for 2022 (s. 119) anslo at bostøtten var underregulert med om lag 2,5 milliarder kroner.

Stortingets flertall i finanskomiteen (Ap, SV og Sp) ba i 2023 regjeringen utrede et nytt boutgiftstak basert på faktiske leiepriser og legge fram forslag innen Revidert nasjonalbudsjett, både i 2024 og 2025. Da sa regjeringen at den ville «komme tilbake til det i neste budsjett». Husbanken leverte sitt forslag høsten 2024. Likevel har regjeringen ikke fulgt opp. Løftet om ny modell er ikke nevnt i statsbudsjettet for 2026. 

Konsekvensene av passivitet

• Økt usikkerhet i et stadig vanskeligere leiemarked
• Flere må søke økonomisk sosialhjelp for å dekke boutgiftene
• Antallet husholdninger som bruker mesteparten av inntekten på bolig øker ·      
• Kommunene melder om økende press på midlertidige botilbud.

Dette undergraver formålet med bostøtten – at mennesker med lav inntekt skal kunne bli boende trygt og verdig i sitt hjem.

Bostøttealliansen ber Stortinget om

• Et økonomisk løft: Øk rammen for bostøtten med 2,5 milliarder kroner for å kompensere for mange års underregulering og sikre at støtten dekker faktiske boutgifter for husholdninger med lave inntekter (jf. Husbankens beregning fra 2022)
• En rettferdig reguleringsmodell: Inntektsgrenser, boutgiftstak og satser må reguleres årlig i takt med den faktiske utviklingen i boutgifter og leiepriser. Inntektsgrenser må ligge heves over EUs fattigdomsgrense.
• En helhetlig bostøttereform som gjør ordningen mer forutsigbar, sosialt og økonomisk rettferdig.

Norsk forening mot støy arbeider for å redusere støyplager i Norge, fremme livskvalitet, bomiljø og folkehelse. En målsetting som godt kunne ha vært forpliktende og skrevet inn i Kommunaldepartementets budsjett. Men der finnes ikke denne ambisjonen eller ordet støy - enda departementet har en del av myndighetsansvaret for støy i Norge. Støyforeningen mottar årlig ca 2500 henvendelser fra støyplagete nordmenn som vil vite om rettigheter og tiltak mot støy. Mange frykter for helsen. SSB rapporterte i 2021 at 2,1 millioner nordmenn er plaget av støy fra omgivelsene på et nivå med helserisiko, dvs. støy over 55 dBLden .                                                               

    I februar 2024 ble det publisert en metaanalyse av internasjonal forskning de siste ti årene om støy og evidensdokumenterte helsekonsekvenser .  Analysen dokumenterer bl.a  hjerte- og karsykdommer, fatale slag, blodpropp, fremskyndet demens, kognitive konsekvenser, utvikling av skadelige biologiske mekanismer i kroppen.                                                                                                                                    I dag bor titusenvis av barn i Norge i støysoner med helserisiko. Trass i Kommunaldepartementets viktige rolle mht. støy, som forvalter av plan- og bygningsloven og med sterke føringer for bokvalitet, planutvikling og arealbruk i Norge, adresserer ikke budsjettet støy- og luftforurensingsproblematikk.     

          «God arealplanlegging (lokalisering og utforming av bebyggelse, støykilder og terreng) er det mest kostnadseffektive tiltaket for å forebygge fremtidig helsetap som skyldes støy. I tillegg er det behov for avbøtende tiltak for eksisterende støykilder, for å forbedre støysituasjonen og redusere negative helsekonsekvenser for dem som allerede er utsatt for støy.» Sitatet kommer fra et aktuelt og lovende forslag om nye nasjonale støymål og indikatorer for støy, levert av Miljødirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er vanskelig å se mål om å ta ansvar for støy i kommunaldepartementets budsjettforslag. 

1. Satsingområde (s.11)

Budsjettet vil legge til rette for «eit sterkt og velfungerande kommunesystem» som skal gi vekst og utvikling i distriktene. Gode miljøfaglige avgjørelser er en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling. Plan- og bygningsloven har et kvalitetsformål. Men vi ser ofte eksempler på at kommunene ikke er i stand til å ta grundige støybeslutninger eller kontrollere kvaliteten i støyutredninger som er levert av tiltakshavers innleide konsulent. Dette er en stor miljørisiko for naboene til utbyggingstiltaket, og for dem som skal bo i det nye prosjektet. Derfor støtter Støyforeningen utsagnet «Regjeringa meiner at interkommunalt samarbeid er heilt nødvendig for at mange kommunar skal kunne løyse oppgåvene sine. Departementet vil derfor greie ut korleis regelverket kan legge betre til rette for at kommunar kan samle fleire oppgåver og tenester i samarbeid….» Slik felles løsning må også besitte kompetanse om støy, luftforurensing og helserisiko.

1.2 Ein aktiv bustadspolitikk s.12)                                                                                  Forslaget til nye statlige retningslinjer, med større differensiering mellom byregioner og distriktsområder, må ikke svekke borgeres rett til gode boomgivelser, med betryggende lydmiljø. Derfor vil vi advare mot ubalansert utvikling i retning av å «forenkle og effektivisere» prosesser for plan og bygg, om dette skjer ved å ofre miljøkvalitet mht. støy, luft og lys. Vi har sett utredninger levert av byggenæringen som fremmer noe man må kalle fjerderangs boligkvalitet med hensyn til støy. Vi savner troverdig, transparent dokumentasjon av påstander om at miljøkrav representerer en vesentlig fordyring av nye boliger. 

     Kapitlet lider under at støyutfordringen ikke omtales. Bærekraftig utvikling må også inkludere satsing mot støy. Boliger må dessuten ha gode akustiske egenskaper. Det er på tide at direktoratet for byggkvalitet implementerer den nyeste Norsk Standard 8175 (2019) om lydforhold i boliger som referanse for Teknisk forskrift. Da vil en vesentlig svakhet mht. lavfrekvent støy som alle nye norske boliger i lydklasse C har innebygget, ikke prege fremtidig norsk boligbygging.    

1.3 Ein berekraftig arealpolitikk

(s. 14) Regjeringens ønske om forenkling i alle ledd i plan- og bygningsprosessen. Vi ser at departementet ønsker å finne rammer som begrenser adgangen til innsigelse. Vi advarer mot tiltak som svekker borgernes rett til gode støymiljøløsninger, som boligkjøper eller som nabo til utbyggingsprosjekter. Dette er ikke minst viktig så lenge kommunene ikke besitter god nok kompetanse til kvalitetskontroll av konsekvensutredinger, og heller ikke har ferdigheter til å tilpasse seg nye statlige planretningslinjer. 

     Dokumentasjon av støy er avgjørende for å nå frem overfor støyeier, eller få hjelp/tiltak fra offentlige instans. Kostnadene ved å etablere slik dokumentasjon ved støyutredning hindrer mange nordmenn som vil finne en løsning. Kommunene bidrar lite med dette. Støyforeningen hjelper så mange vi kan. Vi ber om at komiteen bidrar til en ordning som sikrer at vanlige folk kan få dokumentert støy.

     Interkommunale plankontor kan være et viktig grep for å styrke tilgjengelig kompetanse i distriktene. Det er behov for tilgjengelig støykompetanse ved alle interkommunale plankontor. 

       For videreutvikling av bolig- og bygningspolitkk er det viktig å sikre et kvalitetspreget bo- og oppvekstmiljø som forebygger helserisiko, og som tar hensyn til støy både i arealutvikling og i bygningskvalitet. Det må også være innretning i kap  581 og kap 590  (s. 104/108/125)

Kap 554 Kompetansesentre distriktsutvikling (s 73)

Kompetansesentre for distriktsutvikling kan ha regional kompetanse for støy-, miljø- og helsekartlegging og konsekvensanalyse i forb. planlegging, sammen med egen regional folkehelsekoordinator for å sikre gode bomiljøer. Støyplankompetanse må være en del av distriktsentrenes leveranser.

Kap 590  Planlegging byutvikling (s. 125)

Vi vil understreke at planleggingen av vårt fremtidige fysiske miljø - inklusiv lydmiljø - er en av våre viktigste oppgaver med konsekvenser for flere generasjoner. Økningen i antall støyutsatte viser klart at dagens praksis ikke ivaretar folkehelse eller samfunnsikkerhet. 

    Det er en menneskerett å ikke bli eksponert for helserisikabel støy. Byvekstavtaler må ha en tydelig komponent som tar sike på å redusere støy    

    Nullvekstmålet betyr IKKE reduksjon av støyplager. Den opprettholder eksisterende støyplage.

Vedr. Bærekraftsmål kap 8 (s.148)

Uansett planlegging oppnås det ikke bærekraftige byer og god oppvekstmiljøer uten tiltak som gir en betydelig reduksjon i støy- og luftforurensing. Godt, trygt lydmiljø er en menneskerett. Det er en forutsetning for trygge bomiljøer, livskvalitet og god folkehelse.

Ulf Winther                                                               Steven Gersh   

generalsekretær                                                       seniorrådgiver

Norges Røde Kors takker for muligheten til å komme med innspill til kommunal- og forvaltningskomiteen til statsbudsjett for 2026. Røde Kors er Norges største frivillige humanitære organisasjon, med 40.000 frivillige som bidrar til lokal humanitær aktivitet og beredskap over hele landet. Basert på vår erfaring, ber vi Stortinget i neste års statsbudsjett prioritere å øke antall kvoteflyktninger, fjerne gebyr for barn i familieinnvandringssaker og overføre omsorgen for alle barn til barnevernet.

Øk antall kvoteflyktninger

Røde Kors reagerer kraftig på regjeringens forslag til ytterligere kutt i antall kvoteflyktninger Norge tar imot, til rekordlave 100 kvoteplasser neste år. Det vil innebære fortsettelsen på en dramatisk nedgang i antall kvoteflyktninger, fra 3.000 i 2022.

Den internasjonale Røde Kors-bevegelsen er til stede og yter humanitær bistand i alle kriger og konflikter mennesker flykter fra, og vi gjør det vi kan for å hjelpe mennesker der de er. Men dessverre kan ikke alle få den nødvendige hjelpen og beskyttelsen de trenger der de er. Kvoteflyktningordningen er en av svært få trygge og lovlige veier til beskyttelse. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at 2,5 millioner flyktninger vil trenge å bli overført til et trygt land i 2026, og har bedt Norge ta imot flere.[1]

Gjennom kvotesystemet kan Norge ta internasjonalt ansvar og bidra til løsning på den internasjonale flyktningsituasjonen og bedre ansvarsfordeling. En reduksjon til kun 100 kvoteflyktninger vil være en farlig og dramatisk utvikling der Norge leder vei i en nedadgående spiral i flyktningpolitikken. Det sender et svært uheldig signal til andre land. Et land med Norges stabilitet og ressurser må heller gå foran som et godt eksempel. Vi må ta ansvar for å hindre økt polarisering, bidra til stabilitet og sikkerhet på tvers av landegrenser, og styrke heller enn å svekke FN.  

Røde Kors har stor forståelse for, og ser selv gjennom vårt frivillige arbeid over hele landet, det trykket norske kommuner opplever på grunn av økt innvandring fra Ukraina. Samtidig er det ikke et lite antall kvoteflyktninger som avgjør om vi som samfunn klarer å håndtere situasjonen. Konsekvensene kuttet i antall kvoteflyktninger vil ha, for enkeltmennesket og gjennom signalet det sender til verdens ledere om Norges manglende internasjonale ansvar, må være avgjørende.  

Røde Kors ber Stortinget: Øk antall kvoteflyktninger, i tråd med FNs anbefaling.

Stopp at barn må betale for å være med mamma eller pappa

Regjeringen mener at barn som vil bo med mor eller far i Norge, skal betale 5.950 kr. for å innlevere en søknad familiegjenforening. Det er svært urimelig å kreve at et barn, på for eksempel 10 år og ufrivillig skilt fra omsorgsperson, skal betale et slikt gebyr.

Regjeringen foreslår at det skal innføres et gebyr for barn som søker oppholdstillatelse i Norge, som skal være 50 prosent av gebyret for voksne i tilsvarende saker. Norge har et skyhøyt søknadsgebyr for voksne i familieinnvandringssaker, 11.900 kr., og gebyret for barn blir da også svært høyt.  

Barn og voksne har menneskerettigheter Norge er forpliktet av, blant annet retten til familieliv, jamfør Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Retten til familieliv må sikres for mennesker på flukt. Norske myndigheter bør legge til rette for at flyktninger som har kommet til Norge kan bli gjenforent med sin nærmeste familie gjennom å fjerne gebyret i saker om familiegjenforening. Barn bør aldri ilegges et gebyr for å bli gjenforent med familien.   

Røde Kors ber Stortinget: Unngå gebyr for barn som søker gjenforening med familie i Norge og fjern gebyret for voksne i saker om familiegjenforening med en flyktning (kap. 3440, post 06).

Til slutt vil vi vise til innspillet vårt til familie- og kulturkomiteen, der vi ber Stortinget overføre ansvaret for alle barn under myndighetenes omsorg til barnevernet – også enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

[1] 2026 Projected Global Resettlement Needs (PGRN) | UNHCR.

Psykisk helse er vår største helseutfordring, og rammer mange, både eldre og spesielt de unge. Psykisk og fysisk helse er tett vevd sammen. Forslag til statsbudsjett må justeres og styrkes så det gjenspeiler både det reelle behovet og fremtidige behov.

Vedrørende rammetilskot til kommunar (kapittel 571)

Psykologforeningen er bekymret for den økonomiske situasjonen i kommunene og effektene på psykisk helse. Selv om regjeringen peker på innovasjon og prosjektmidler som virkemidler, er det lite som tyder på at kommunene faktisk får økonomisk handlingsrom til å styrke sine tjenester innen psykisk helse og rus. 

Vi erfarer at kommuner i hele landet kutter i de psykiske helsetjenestene rundt om i kommunene. Det er en stor utfordring at lovpålagt psykisk helsehjelp finansieres gjennom rammen til kommunene når rammene er stramme. Når tidligere øremerkende midler samtidig legges inn i rammen, kan det få negative konsekvenser for forebyggende arbeid og tverrfaglig psykiske helsetjenestetilbud som inkluderer psykolog i kommunene.

Regjeringen skriver i stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester at den «vil satse på mer tverrfaglig samarbeid på fastlegekontorene» og at det vil «bidra til å øke kapasiteten i tjenestene og forebygge mer». Uten fortgang og mer tverrfaglig innovasjon, risikerer vi at satsingen knapt merkes. 

Det er også verd å merke seg at Psykologforeningen i de kommunale rapporteringene i KOSTRA og kommunalt pasient- og brukerregister, ser at kvalitet, innhold og omfang av psykiske helsetjenester i langt mindre grad er synlig enn fysisk helse. Dette skaper skjevheter i prioriteringsprosessene i kommunen – det er et datagrunnlag å prioritere på bakgrunn av for fysisk helse, mens disse dataene har vi ikke for psykisk helse.

Det er også verdt å merke seg at andelen eldre i kommune vil øke i kommune i årene som kommer, og det er en ressurs. Samtidig har personer over 65 år i dag i liten grad tilgang til psykologisk behandling i kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten.

Psykologforeningen vil også minne om kommunenes viktige rolle i beredskapsarbeidet der hvor norske kommuner utgjør førstelinjen. Beredskap og psykologisk kunnskap henger sammen, både i forberedelsene som utarbeidelse av planverk og øvelser, under en krise og i oppfølging etterpå. Psykologforeningen vil minne om betydningen av den psykologiske beredskapen som grunnlag for en robust befolkning.   

Vi mener det er avgjørende med økonomiske rammer til kommunene som sikrer befolkningen bærekraftig helhetlig helsehjelp, og en helt nødvendig tverrfaglig allmennhelsetjeneste.

Forslag: Stortinget ber regjeringen jobbe for tilstrekkelige finansielle rammebetingelser i kommunene som sikrer nødvendig psykisk helsehjelp.  

Nynorsk forum er eit samarbeidsorgan for 21 sentrale institusjonar, organisasjonar og bedrifter som på kvar sin måte jobbar for å bevare og utvikle tilhøva for nynorsk skriftkultur.

Nynorsk er eit sterkt språk med ein kraftfull skriftkultur. Språk er kritisk infrastruktur for samfunnet og språket treng sine institusjonar til å kultivere og utvikle kulturen. Difor møtest medlemsinstitusjonane i Nynorsk forum for å samordne seg om korleis ein best kan møte dei største utfordringane for språket i vår tid.

På vegner av medlemsinstitusjonane ynskjer me å kome med innspel til korleis statsbudsjettet i 2026 kan styrkje tilhøva for nynorsk i vaksenopplæringa for innvandrarar. Me legg fram eit framlegg til tiltak i statsbudsjettet for 2025 og prioritering mellom desse. Nynorsk forum er glade for at Direktoratet for høgare utdanning og kompetanse har lyst ut pengar til læremiddel på nynorsk for innvandrarar, men understrekar at behovet er større enn den noverande løyvinga tilseier.

1. Post Kap. 672: Læremiddel på nynorsk for vaksenopplæringa for innvandrarar – 4 500 000
2. Post 671.73: Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) – 1 200 000.
   Fremje nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa for innvandrarar

Kap. 672 Læremiddel på nynorsk for vaksenopplæringa for innvandrarar 

Det er over ti år sidan førre gong det vart løyvd midlar til læremiddel på nynorsk for vaksne innvandrarar over statsbudsjettet, og behovet for fleire digitale og trykte læremiddel, ordbøker og tilleggsmateriell på nynorsk er svært stort. Det viser ei undersøking Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) gjorde blant 85 medlemskommunar hausten 2021.

Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa er kompetansesenter for kommunar som gjev tilbod om norskopplæring til vaksne innvandrarar på nynorsk, og signalet frå dei som driv vaksenopplæring på nynorsk, er at mangelen på læremiddel på nynorsk gjer opplæringa svært krevjande for både lærarar og elevar. Etterslepet er stort, og med nye læreplanar på veg i tillegg til omlegging til modulbasert opplæring, vert behovet berre endå større.

Opplæring i dialekt og nynorsk er viktig for å sikre god integrering av flyktningar og innvandrarar i nynorskkommunane. Det er òg viktig at foreldre lærer det same språket som borna lærer i skulen. Ifylgje undersøkinga til LNK frå 2021 kjem fleire innvandrar i jobb og blir buande i kommunane som gjev undervising på nynorsk og dialekt. I dag er det berre kring halvparten av nynorskkommunane som gjev norskopplæring på nynorsk for vaksne innvandrarar, og læremiddelsituasjonen er den vanlegaste grunngjevinga for at mange nynorskkommunar ikkje gjer det. 

Ifylgje språklova har alle offentlege organ plikt til å særleg fremje nynorsk. Dette gjeld òg i integreringspolitikken. Skal kommunane som driv norskopplæring for vaksne innvandrarar på nynorsk kunne halde fram med det, og fleire nynorskkommunar ta til med det, må det løyvast midlar til nynorske læremiddel på alle nivå.

Læremiddelsituasjonen er den viktigaste grunnen til at under halvparten av nynorskkommunane underviser vaksne innvandrarar nynorsk. Fleire kommunar signaliserer at dei vil skifte frå nynorsk til bokmål på grunn av situasjonen. Dette er kritisk for språket. I 2024 var der ei sak om ein barneskule som varsla om at der ikkje var elevar med minoritetsspråkleg bakgrunn i nynorskklassane. I denne kommunen har vaksenopplæringa bokmål som opplæringsspråk.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet og underliggjande etatar må leggje betre til rette for læremiddel, prøver og kompetanseutvikling for nynorsk vaksenopplæring for innvandrarar. Landssamanslutninga for nynorskkommunar og Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa kan vere sentrale samarbeidspartar med departementet om dette. 

671.73 Forsøksordningar for å styrkje nynorsk og dialekt i vaksenopplæringa 

LNK ber om støtte til å gjennomføre eit prosjekt der målet er å gje vaksne innvandrarar betre opplæring på nynorsk. Norskopplæring for innvandrarar er ein nøkkel til integrering og deltaking. I nynorskkommunane er opplæring i dialekt og nynorsk gode integreringstiltak. God integrering er òg god distriktspolitikk. LNK ynskjer å lage til eit nytt pilotprosjekt som rettar seg mot innvandrarane som har norskopplæring ved vaksenopplæringa i Gol og Ål. Målet er å lage ein modell for dialektbruk og nynorsk som skriftspråk i norskopplæringa. 

Vi ser fram til vidare dialog om statsbudsjettet, og håpar de får på plass viktige tiltak for å styrkje nynorsk kultur for framtida.

På vegner av BUL i Oslo, Dag og Tid, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Det Vestnorske Teatret, Jærmuseet/ Garborgsenteret, Kringkastingsringen, Nynorskkommunane (LNK), Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, Nemnda for Norsk Ordbok, Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Norsk Barneblad, Norsk Målungdom, NRK Nynorsk mediesenter, Nynorsk avissenter, Nynorskfylket Vestland, Nynorsk bedriftsforum, Nemnda for norsk ordbok, Nynorsk kultursentrum, Nynorsk pressekontor og Teater Vestland.

Olav Øyehaug Opsvik
sekretær Nynorsk forum/direktør Nynorsk kultursentrum, musea for skriftkultur
97 13 01 53
olav.opsvik@nynorsk.no

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF) ønsker med dette å gi innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2026. Våre innspill bygger på erfaringer fra kommunaltekniske tjenester i kommunene, de som bygger, drifter og vedlikeholder Norge i hverdagen. 

Når kommunene lekker som en sil, hjelper det ikke å fylle på mer vann 

Regjeringen foreslår å øke kommunenes frie inntekter med 4,2 milliarder kroner i 2026. Det er positivt, men det løser ikke de underliggende problemene i kommune-Norge. 

Kommunene lekker tid, kompetanse og penger fordi staten påfører dem et stadig mer omfattende rapporterings- og tilsynsregime. Det binder opp kapasitet, skaper dobbeltarbeid og forsinker nødvendig utvikling. 

Problemet er ikke mangelen på midler, men mengden av oppgaver og styringslag. Vi må tette lekkasjene før vi fyller mer vann. 

Vi ber komiteen bidra til tre grep som gir effekt: 

- Byråkratistopp: Innfør et midlertidig stopp i nye statlige rapporterings- og tilsynskrav til kommunene inntil styringssystemet er gjennomgått. Staten må rydde i eget regelverk før den pålegger mer. 

- Plan- og bygningsloven må oppdateres. 
PBL kolliderer i dag med et tyvetalls sektorlover og er til hinder for omstilling kommunene. Teknisk forskrift (TEK) må også oppdateres slik at den muliggjør ombruk og gjenbruk.  

- Klimapenger til kommunene, ikke til kvotekjøp:
 
Regjeringen foreslår 15 milliarder kroner til kjøp av klimakvoter utenfor EU. Disse midlene bør i stedet brukes på lokale tiltak som gir faktiske kutt:
 energieffektivisering av kommunale bygg, utslippsfrie byggeplasser, grønn asfalt, etablering av ombrukssentre, opprettelse av en naturmangforldsbank 

Kommunene kan levere raske, synlige resultater hvis de får verktøyene. 

Om NKF 

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF) er en ideell organisasjon av, og for, norske kommunalteknikere. Foreningen er delt inn i fagfora for plan og byggesak, bygg og eiendom, digitalisering, samt vei og park. 

Vi skal dele kunnskap og skape relasjoner på tvers av kommunegrenser. NKF har over 400 virksomhetsmedlemmer, og medlemskommunene dekker 99,5 % av Norges befolkning. Over 1 100 kommunale enheter er aktive i våre fagnettverk. 

Til ​​Kommunal- og forvaltningskomiteen ​ 

Fra ​​Hovedorganisasjonen Virke​ 

Dato ​​20. oktober 2025 

Sak Innspill til statsbudsjettet for 2026

Hovedorganisasjonen Virke representerer mer enn 25.000 virksomheter med over 300.000 ansatte innen handel, tjenesteytende næring og ideell sektor. Virke vil i vårt innspill fremheve 3 saker: infrastrukturetterslepet, Merkur-ordningen og usikkerheten rundt kostnader som følge av omleggingen av afp-ordningen.

Infrastruktur (Kap 8 m.fl.), Husbanken (Kap 2412 post 90)

Regjeringens forslag til statsbudsjett gir ingen reell fremdrift i arbeidet med å innhente etterslepene i norsk infrastruktur. I årene fremover, både av hensyn til nasjonal beredskap og oppnåelse av bærekraftsmålene, er vi avhengig av at det investeres massivt i både strømnettet, vann- og avløpssektoren og energieffektivisering av boliger. Det er et særlig stort behov for en oppgradering av vann- og avløpssystemet. Ifølge Norsk Vann må det investeres over 320 milliarder kroner frem mot 2040. Dette er sentrale kommunale oppgaver, og det er viktig at kommunene settes i stand til å løse disse oppgavene. For å lykkes med dette må det til et omfattende samarbeid mellom staten, kommunene og næringslivet; hvor det finnes felles investeringsløsninger og etableres felles standarder på tvers av kommunegrensene.

Vi ser også en manglende kapasitet i strømnettet, og manglende nettkapasitet hindrer både boligbygging og næringsutvikling. Det bør legges til rette for at lokal strømproduksjon i bygninger skal kunne deles med andre. SINTEF har også dokumentert at energibruken i norske boliger kan reduseres med opptil 30 prosent ved omfattende energieffektivisering. Med dagens tempo vil ikke norske boliger tilfredsstille EUs krav til energieffektivitet innen 2080.For å komme i mål raskere bør det lanseres nye insentiver som gjør det attraktivt å energieffektivisere egen bolig. Virke foreslår at det innføres en prøveordning med skattefradrag ved energieffektivisering av egen bolig, etter modell fra Sverige. Det er også viktig at Husbankens låneramme økes betydelig, f.eks. med 10 mrd. til 42 mrd. kroner. 

Merkur-ordningen (Kap 554 post 73)

Merkur-ordningen avgjørende for å opprettholde og utvikle dagligvare- og bokbutikker i områder med lite kundegrunnlag.

Samtidig mener vi at Merkur-programmet bør utvides til å inkludere kiosker og drivstoffstasjoner. Når Merkur-programmet kan gi økonomisk støtte til dagligvarebutikker som tilbyr drivstoff eller lading, men ikke til drivstoffstasjoner som tilbyr dagligvarer, skaper dette en uheldig konkurransevridning. Vi vet at service-stasjonene er svært viktig rundt om i distriktene, de er viktig for beredskapen, som sosiale samlingspunkter og som arbeidsplasser for svært mange unge.

Det foreslås å videreføre bevilgningen på 79,6 millioner kroner og maksimalt støttebeløp til investeringsstøtte økes fra inntil 600 000 kroner til inntil 800 000 kroner pr. butikk, jf. vedtak 1234 20. juni 2025.  Vi mener etterspørselen etter støtte og økningen i støttebeløp tilsier at det bør være rom for å øke bevilgningen med 10 millioner kroner. Dette vil også gjøre det mulig å utvide ordningen til servicestasjoner som holder liv i små lokalsamfunn.

Afp (Kap 571 post 60)

At AFP har gått over til å være en livsvarig ordning har fått konsekvenser for premiebetalingen. I utgangspunktet er dette en fornuftig videreføring av pensjonsreformen som støtter opp under arbeidslinja. Kommunene og fylkene har fått midler til å dekke merkostnadene til pensjon inkludert effekten av ny offentlig AFP i RNB 2025, og i kommuneproposisjonen for 2026 meldes det at kompensasjon for vekst i pensjonskostnader, inkludert ny offentlig AFP fra og med 2026, skal inkluderes i anslagene for den kommunale deflatoren. Det er ikke spesifikt omtalt om de private aktørene som utfører tjenester på vegne av kommunene vil få tilsvarende kompensasjon hvis de har utgifter knyttet til dette. Dette kan potensielt omfatte en rekke ulike virksomheter, inkludert ideelle aktører som har stått i lange kontrakter med det offentlige. Disse virksomhetene har i likhet med kommunene behov for en kompensasjon nå i overgangsåret, men også for at kommunal deflator – som deres avtaler ofte justeres etter – justeres slik at den inkluderer disse aktørenes utgifter i deflator-beregningen. At disse skal få slik kompensasjon er for å unngå underfinansiering som kan gå ut over tjenestene og brukerne.

Forslag fra Virke

• Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for oppgradering av vann- og avløpssystemer, som inneholder initiativer for samarbeid med næringslivet og løsninger på tvers av kommunegrenser.
• For å forbedre kapasiteten i strømnettet og gjøre det mer attraktivt å energieffektivisere egen bolig ber Virke om at det innføres en prøveordning med skattefradrag for energieffektiviserende tiltak i egen bolig, etter modell fra Sverige. Det er også viktig at Husbankens låneramme økes betydelig, for eksempel med 10 mrd. til 42 mrd. kroner.  
• Merkur-ordningen utvides til å inkludere kiosker og energi/drivstoffstasjoner.
• Private virksomheter som får økte pensjonsutgifter som følge av omleggingen av afp-ordningen får kompensert merutgifter og regnskapsmessige kostnader i omleggingsåret og senere gjennom kommunal deflator etter samme prinsipper som kommunene.

Norsk Sykepleierforbund Student (NSF Student) representer 90% av sykepleierstudenter i Norge og har over 14 000 medlemmer. Dette er studentenes hovedinnspill til kommunal- og forvaltningskomiteen. Vi håper disse blir tatt med videre i budsjettarbeidet. 

Samisk høyskole  

Kap. 560, post 55 

I 2024 ble det for første gang uteksaminert 5 sykepleiere ved samisk sykepleierutdanning ved Universitetet i Tromsø, campus Kautokeino. Sykepleierutdanningen her er viktig for å sikre samer likeverdige helsetjenester sammenlignet med befolkningen for øvrig. Det er viktig med mangfold i sykepleie, da ulike bakgrunnen bidrar til å øke kunnskapen hos andre ansatte og kan sikre bedre behandling av ulike pasientgrupper.  

Utdanningen i Kautokeino har et stort rekrutteringsbehov. Norsk Sykepleierforbund Student vil derfor anbefale stortinget å øke midlene som er satt av til profesjonsutdanningen, slik at det kan satses mer på rekrutteringsarbeid. Ved å tilgjengeliggjøre utdanningstilbudet ytterligere til den samiske befolkningen, kan man øke det potensielle rekrutteringsgrunnlag betraktelig. 

Tilskudd til studiesenter  

Kap. 553, post 60 

Ønsker Regjeringen likeverdige utdanningstilbud i distriktene, må det sikres likere tilgang til utdanning. Tilskudd til studiesenter er en sentral brikke i arbeidet med å sikre slike tilbud. Det er kostbart å drive sykepleierutdanning i distriktene, man trenger oppdatert medisinteknisk utstyr, øvingsarealer og tilstrekkelig med velferdstilbud til studentene. At sykepleierutdanningen tilbys i distriktene er sentralt, for å forebygge en ytterligere sykepleiermangel.  

Vi anmoder derfor komiteen til å øke midlene som går til studiesentrene, slik at studiesentre som tilbyr samfunnskritiske profesjonsutdanninger, som sykepleie, er i stand til å tilby likeverdige utdanningstilbud over hele landet. 

Mangel på studentboliger  

Kap. 581, post 75, Kap. 2412, post 90 

Det er positivt at Regjeringen fortsetter å prioritere utbygging av studentboliger. Det er i dag stor mangel på studentboliger, og de fleste studenter må ty til det private leiemarkedet for å finne egnet bolig. Med økt antall studieplasser innen sykepleie og andre studierettninger (foreslått av kunnskapsdep. Kap. 260, post 50), vil etterspørselen etter bolig fortsette å øke. Ved studiestart i år sto over 16 000 studenter på venteliste for studentbolig, og dekningsgraden (antallet studenter som bor i studentbolig) lå kun på 15,11%.  Det er altså en stor andel studenter som ønsker seg inn til trygge utleiere – som samskipnadene er – men ikke får det. Skal vi klare å utdanne nok sykepleiere i årene fremover, er vi avhengige av gode og trygge rammer rundt studenten.  

Vi anmoder derfor komiteen til å øke bevilgningene til studentboliger, slik at samskipnadene kan øke dekningsgraden i årene fremover.  

Henriette Karlsen Brenna  

Studentleder – Norsk Sykepleierforbund  

 Høringsinnspill til Kommunal- og forvaltningskomiteen Statsbudsjettet 2026

Fra: Samfunnsbedriftene

Dato: 20.10.2025

Emne: Behov for styrket innsats innen arbeidsinkludering og rettferdig fordeling av arbeidsmarkedstiltak med lokal/kommunal forankring.

Samfunnsbedriftene er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for nesten 600 kommunale og interkommunale virksomheter over hele landet. Vi organiserer bedrifter innen bransjer som renovasjon og gjenvinning, brann og redning, vann og avløp, havn, energi og IKT, krisesentre, parkering og kollektivtransport. Våre medlemsbedrifter leverer tjenester av stor betydning for kommuner, lokalsamfunn og arbeidsliv, og har en sentral rolle i å inkludere mennesker med nedsatt arbeidsevne i arbeidslivet.

Samfunnsbedriftene er også bransjeorganisasjon for kommunale arbeidsinkluderingsbedrifter. og arbeidsinkludering er et satsingsområde for oss. Vi vil benytte dette innspillet til å peke på at budsjettet og tiltakene må innrettes slik at det øker muligheten for å få flere som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet inn i arbeid - i sine lokalsamfunn.

1. Varig tilrettelagt arbeid (VTA) – kap. 634, post 76

Regjeringen foreslår å bevilge 77,3 millioner kroner til etablering av 500 nye VTA-plasser. Dette er i tråd med regjeringens opptrappingsplan, men ikke i samsvar med Stortingets anmodningsvedtak fra april 2025, som ber om 1 000 nye plasser årlig fra 2026. Vi oppfordrer komiteen til å sikre at vedtaket følges opp i det endelige budsjettet, og at det bevilges midler til ytterligere 500 plasser.

Dagens modell med kommunal medfinansiering av VTA kan føre til at kommuner med anstrengt økonomi velger å redusere eller si opp plasser, til tross for dokumentert behov lokalt. Dette skaper geografiske forskjeller og svekker tilbudet til personer med nedsatt arbeidsevne. Flere kommuner har allerede vurdert eller gjennomført slike kutt. Vi anbefaler at VTA gjøres til et fullt statlig finansiert tiltak, slik at alle kommuner har like muligheter til å tilby VTA-plasser uavhengig av lokal økonomi. Dette kan også bidra til flere VTA-plasser i ordinære virksomheter, herunder i kommunale og interkommunale bedrifter med lokal tilstedeværelse. Disse bedriftene vil trolig ha økt behov for arbeidskraft de neste årene, og kan være meget aktuelle arenaer/ arbeidsgivere for personer som ikke kan stå i ordinært arbeid.

2. Arbeidsforberedende trening (AFT) – kap. 634, post 76

AFT er et sentralt tiltak for å hjelpe personer med sammensatte utfordringer inn i arbeid. Tiltaket er under revisjon, men mangler fortsatt en egen budsjettpost. Vi anbefaler at AFT skilles ut som en egen post, slik det er gjort med varig lønnstilskudd. Dette vil sikre politisk styring og dimensjonering av tiltaket, og en demografisk fordeling som bidrar til at personer i alle deler av landet kan bli inkludert i tiltaket.

Når NAVs fylkeskontorer velger å sentralisere AFT-tilbudet, mister mange kommuner et reelt tilbud lokalt. Dette svekker innsatsen for arbeidsinkludering i distriktene og kan bidra til færre . arbeidsinkluderingsbedrifter[EG4]  i kommunene. I tillegg er det viktig for den faglige utviklingen i VTA-tiltakene at forhåndsgodkjente tiltaksarrangører, som kommunale arbeidsinkluderings-bedrifter, får bedre tilgang til kompetansen som ligger i veilederkorpset i AFT. En egen budsjettpost for AFT kan bidra til å sikre bredere tilgang og forsterket faglig samspill mellom tiltakene.

3. Økende utenforskap og mangel på arbeidskraft – en samfunnsutfordring

Norge står i en alvorlig og paradoksal situasjon: Samtidig som vi mangler arbeidskraft, står over 700 000 personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeid og utdanning. Dette tilsvarer 20,5 prosent av befolkningen mellom 20 og 66 år. Særlig bekymringsfullt er det at 114 000 unge mellom 20 og 29 år nå er utenfor arbeid og utdanning, tilsvarende 16,2 prosent av aldersgruppen. Samtidig viser NAVs bedriftsundersøkelse at norske virksomheter mangler 39 000 ansatte, særlig innen helse- og omsorgssektoren, bygg, tekniske fag og industri.

Dette er ikke bærekraftig – verken økonomisk eller sosialt. Vi må investere mer i arbeidsinkludering, kompetansebygging og målrettede tiltak for unge og andre som står utenfor. Tiltak som AFT, IPS og ungdomsprogram må styrkes og gjøres tilgjengelige i hele landet. Mye av inkluderingsarbeidet vil i praksis uføres og gjennomføres lokalt og regionalt, og bør være et kommunalt anliggende og prioriter oppgave. Kommunale og interkommunale virksomheter i alle deler av landet vil i denne sammenheng kunne være aktuelle arbeidsgivere/arenaer for blant annet flere VTA-plasser.

Oppsummering av anbefalinger

• Følg opp Stortingets vedtak om 1 000 nye VTA-plasser.
• Gjør VTA til et fullt statlig finansiert tiltak.
• Opprett egen budsjettpost for AFT.
• Styrk innsatsen mot utenforskap og arbeidskraftmangel gjennom målrettede tiltak, og bruk kommuner og kommunale virksomheter i dette arbeidet

Statsbudsjettet for 2026 gir få svar på hvordan en av vår tids store samfunnsutfordringer skal løses: ubalansen i bolig- og leiemarkedet. Uten kraftfulle grep for å stimulere til økt boligbygging og utleie, risikerer vi en systemkrise som rammer både husholdninger og arbeidsmarkedet.

Regjeringen har satt ambisiøse mål: 150 000 nye arbeidsplasser og 130 000 nye boliger innen 2030. Disse målene er uløselig knyttet sammen. Hvordan skal samfunnet lykkes med verdiskaping og sysselsetting dersom boligforsyningen svikter?

Hvorfor regjeringens budsjettforslag ikke leverer

1. Urealistiske anslag:

   Regjeringen legger til grunn en økning i boliginvesteringene på 11,7 % i 2026. Dette fremstår som urealistisk, gitt at nyboligmarkedet fortsatt er svært svakt, med lav igangsetting og høy risiko. Høye kvadratmeterpriser gjør det krevende å få i gang aktiviteten. Mange nybygde og prosjekterte boliger står usolgt over lang tid, og forbrukerne etterspør i økende grad brukte boliger. Situasjonen er kritisk for mange boligutviklere. Regjeringens forslag fremstår mer som ønsketenkning enn et forsøk på å forstå markedssituasjonen.

2. Kostnadsdrivende rammevilkår:

   Særnorske byggekrav, trege reguleringsprosesser, høye renter og skatter på sekundærbolig, samt manglende insentiver, bremser boligutviklingen. Mange næringsaktører opplever inntektssvikt, samtidig som de må betjene finansieringskostnader på tomter de ikke får bygget ut.

3. Manglende demografisk tilpasning:

   En aldrende befolkning endrer boligbehovet, men budsjettet mangler virkemidler for å møte dette. Kommunene får økte frie inntekter, men ingen insentiver til å regulere boliger som faktisk møter det demografiske boligbehovet.

4. Skattegrep som svekker markedet:

   Regjeringen endrer formuesverdsettelsen av boliger, slik at sjablongberegningen treffer de dyreste boligene bedre. Dette vil gi betydelig skatteøkning for eiere av de dyreste boligene. De økte inntektene, anslått til ca. 435 millioner kroner, bør etter vårt syn brukes til å redusere formuesskatten på alle boliger. Lav boligskatt er et sentralt virkemiddel for å sikre at flest mulig har råd til å eie egen bolig. Økt formuesgrunnlag vil også kunne medføre høyere eiendomsskatt, da mange kommuner baserer eiendomsskatten på formuesverdier i skattemeldingen. Dette er en uheldig innstramming for boligeiere, særlig for dem med de dyreste boligene.

5. Avvikling av flertrinnsmodellen (borettslagsmodellen):
   Dette tiltaket kan gi innlåsingseffekter og redusere boligbygging i pressområder. Departementet tar for lett på risikoen for at tomter i pressområder vil bli benyttet til andre formål når dagens skattefordel ved boligutvikling fjernes. Dette er særlig aktuelt i byer hvor lagerområder skal konverteres til boligområder. Dersom gevinstskatt på tomten spiser opp overskuddet i et boligprosjekt, blir det ingen boligbygging – eieren vil heller fortsette med lagervirksomhet.

Tre nødvendige grep i 2026

1. Demografisk tilpasset boligbygging:

   Innfør måltall for boligbygging og belønn kommuner som når målene gjennom økte inntektsoverføringer.

2. Stimulere markedet:

   Reduser formuesverdien for sekundærbolig betydelig for å stimulere investeringer og utleie.

3. Reduser byggekostnader:

   Kuttmarkant i byggtekniske krav som ikke gir vesentlig gevinst for sikkerhet eller miljø.

Tiltak som må unngås

• Ingen skatteøkning på bolig:
  Økt boligbeskatning vil forsterke fallet i boligbygging og nedsalget i utleiemarkedet, med alvorlige ringvirkninger for sysselsetting og verdiskaping.

Avslutning

Boligforsyning er ikke bare et spørsmål om tak over hodet – det er en forutsetning for økonomisk vekst og arbeidsplasser. Statsbudsjettet 2026 må bli startskuddet for en mer kraftfull boligpolitikk. Norges Eiendomsmeglerforbund oppfordrer finanskomiteen til å bidra til nødvendige endringer i det endelige budsjettet, slik at regjeringens mål blir realistiske.

Høringsinnspill til statsbudsjettet 2026

Budsjettkapittel 567 – Nasjonale minoriteter

Fra: Kos & Kaos – The Nordic Jewish Network

Manglende finansiering av mangfold og bredde i jødisk organisasjonsliv

Kos & Kaos – The Nordic Jewish Network er en frivillig og ikke-religiøs organisasjon som arbeider for å styrke jødisk fellesskap, kultur og identitet i Norge. Vi har i dag i underkant av 200 medlemmer spredt over store deler av landet, og vi arrangerer samtaler, seminarer, høytidsfeiringer, debatter og dialogmøter som alltid er fulltegnede. Organisasjonen er drevet utelukkende på frivillig innsats, i 2025 tilsvarende omtrent 1,5 årsverk.

I en svært krevende tid for den jødiske minoriteten i Norge – preget av økende antisemittisme, polarisering og sosial usikkerhet – har Kos & Kaos spilt en viktig rolle som et inkluderende, samlende og trygt fellesskap. Våre aktiviteter bidrar til å gjøre jødisk kultur og historie synlig i samfunnet, og til å bygge broer mellom minoriteten og storsamfunnet.

Til tross for dette står vi uten reell mulighet til å finansiere drift av virksomheten. I Prop. 1 S (2025–2026) foreslås 17,96 millioner kroner bevilget til Post 72 – Dei jødiske samfunna i Noreg, som tildeles Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Det jødiske samfund i Trondheim (DJST). Dette er viktige tiltak, men ordningen omfatter kun religiøse trossamfunn. Det finnes ingen tilsvarende ordning for kultur- og interesseorganisasjoner som representerer den kulturelle og sekulære delen av den jødiske minoriteten.

Den jødiske minoriteten i Norge består av anslagsvis 1500–2000 personer, hvorav de ortodokse menighetene har til sammen rundt 750 medlemmer (ca 600 i DMT Oslo og 150 i DJST). Det betyr at over halvparten av den jødiske minoriteten står utenfor de etablerte trossamfunnene – og dermed uten reell tilgang til statlig støtte eller mulighet til å organisere seg i sosiale, kulturelle og identitetsbaserte fellesskap.

Disse jødene, som i hovedsak definerer seg kulturelt, historisk eller identitetsmessig, har i like stor grad som medlemmer av de religiøse menighetene opplevd utenforskap, sorg og isolasjon som følge av den markante økningen i antisemittisme de siste to årene. Mange i denne gruppen opplever i tillegg en dyp skuffelse og svikt fra myndighetene, som i utgangspunktet har lovet å støtte hele den jødiske minoriteten. De trenger i like stor grad som jøder med en religiøs tilhørighet et fellesskap, et miljø som ivaretar deres behov, og en organisasjon som kan tale deres sak overfor myndigheter og samfunn.

Når regjeringen i Handlingsplan mot antisemittisme 2025–2030 sier at den ønsker å «styrke jødiske organisasjoner og bidra til mangfold og bredde i jødisk organisasjonsliv», må dette også reflekteres i budsjettet. Dersom målet om mangfold og bredde skal være reelt, må det også sikres finansiering til hele bredden i jødisk organisasjonsliv.

Begrenset rom i tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter

Det foreslås ingen betydelig økning i post 70 – Tilskudd til nasjonale minoriteters organisasjoner sammenlignet med budsjettet for 2025. Dette innebærer at det sannsynligvis heller ikke i 2026 vil være rom for å inkludere nyere aktører som Kos & Kaos i ordningen. Dermed står jødiske kultur- og interesseorganisasjoner uten reell mulighet til å få driftsstøtte – til tross for at de både oppfyller forskriftens vilkår og fyller et behov ved at de representerer en del av minoriteten som i dag ikke er dekket av eksisterende ordninger.

Nasjonale og internasjonale forpliktelser

Europarådets Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (art. 4 og 5) forplikter staten til å legge til rette for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur og identitet. Dette gjelder hele minoriteten – uavhengig av religiøs tilhørighet eller organisering.

Retten til å videreføre kultur og identitet er nært knyttet til retten til å praktisere denne kulturen i fellesskap med andre, og til friheten til selv å velge om man vil være medlem av et trossamfunn. Religionsfrihet innebærer ikke bare retten til å tro og til å utøve religion, men også retten til ikke å være religiøs, altså å fritt kunne melde seg inn og ut av trossamfunn, uten å miste retten til å delta i et kulturelt eller sosialt jødisk fellesskap.

Å knytte jødisk liv og organisasjonsstøtte ensidig til religiøs praksis innebærer derfor en innskrenkning av grunnleggende rettigheter etter rammekonvensjonen. Staten har en klar plikt til å legge til rette for at både religiøse og ikke-religiøse jøder kan organisere seg for å bevare og utvikle sin kultur, tradisjoner og identitet, og til å fremme sine interesser overfor myndighetene. Dette er i samsvar med både rammekonvensjonens bestemmelser og regjeringens egne mål i Handlingsplan mot antisemittisme 2025–2030 om å «styrke jødiske organisasjoner og bidra til mangfold og bredde i jødisk organisasjonsliv».

Forslag til tiltak

Kos & Kaos foreslår at:

1. Kap. 567 post 72 utvides til også å omfatte jødiske kultur- og interesseorganisasjoner, eller at det opprettes en egen underpost for disse.
2. Post 70 – Tilskudd til nasjonale minoriteters organisasjoner styrkes slik at jødiske kultur- og interesseorganisasjoner får reell mulighet til driftstilskudd.
3. Regjeringen tydelig forplikter seg til å inkludere sekulære og kulturelle jødiske organisasjoner i arbeidet med å styrke jødisk kultur, synlighet og deltakelse i Norge.

Oppsumering og anmodning

Kos & Kaos representerer den delen av den jødiske minoriteten som står utenfor de religiøse rammene, men som like fullt er en del av Norges jødiske fellesskap og den nasjonale minoriteten som norske myndigheter gjennom blant annet den europeiske rammekonvensjonen har forpliktet seg til å støtte. Vårt arbeid er rettet mot kultur, identitet, samfunnsdialog og formidling – kjerneområder som bidrar direkte til regjeringens mål om å styrke jødisk liv og bekjempe antisemittisme.

Dersom regjeringen virkelig ønsker å bidra til mangfold og bredde i jødisk organisasjonsliv, må statsbudsjettet også sikre finansiering til organisasjoner som ikke er religiøse.
Manglende finansiering av organisasjoner som vår vil ikke bare være et tap for Kos & Kaos, men et tap for jødisk liv i Norge som helhet.

Ester Nafstad, 

Nestleder, Kos & Kaos - The Nordic Jewish Network