Innledning
Det vises til NOU 2024:12 Håndheving av mindre narkotikaovertredelser, avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet den 18. juni 2024. NOUen er sendt på høring og svarfrist er satt til 24. september 2024. Hedmark og Oppland statsadvokatembeter vil knytte kommentarer til utvalgte temaer.
Rustesting og forholdsmessighet
Bruk og besittelse av narkotika er sanksjonert med straff i legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd. Rettstilstanden er står ved lag etter stortingsbehandlingen av Prop. 92 L (2020-2021).
Statsadvokatenes gjorde en undersøkelse av politiets behandling av mindre narkotikasaker, som ledd i et nasjonalt prosjekt, i 2021. Undersøkelsen viste at praksis før riksadvokatens føringer av 9. april 2021 var at politiet benyttet urinprøver for å bevise straffbar bruk av narkotika. En innarbeidet praksis som var fulgt i mange år.
I rapporten fra Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, datert 1. oktober 2021, ble det påpekt at andre former for rusmiddeltesting burde utredes nærmere, herunder bruken av spyttprøver. Det ble også påpekt at en spyttprøve antas å være mindre inngripende enn urinprøve.
Situasjonen etter våren 2021 er at politiet har få virkemidler for å etterforske saker som gjelder bruk av narkotika.
Vi er enig i vurderingene utvalget gjør knyttet til spyttprøver. Som det fremgår på side 31 i NOUen er "straffeansvaret for bruk av narkotika i dag langt på vei betinget av at mistenkte tilstår". Dette er en uholdbar situasjon som må rettes opp. Vi mener, som utvalget, at påtalemyndigheten og politiet må ha mulighet til å avdekke bruk av narkotika uavhengig av erkjennelse. Som det ble påpekt i vår rapport av 1. oktober 2021 oppleves situasjonen "som en tilnærmet avkriminalisering av rene brukersaker".
I brev av 9. april 2021 utrykker riksadvokaten at det ikke er et forholdsmessig inngrep å gjennomføre tvungen urinprøve eller blodprøve for å avdekke ulovlig rusmiddelbruk alene. Utvalget konstaterer at en spyttprøve er mindre inngripende tiltak enn innhenting av urin- eller blodprøve. Utvalget skriver også at riksadvokatens vurdering av forholdsmessigheten er for kategorisk. Videre skriver utvalget på side 240 at "[s]tandpunktet må ses på som en instruks til påtalemyndigheten og politiet, men har begrenset rettskildemessig betydning". Vi savner en vurdering av om urinprøve er et forholdsmessig inngrep for å avdekke straffbar rusbruk. Det er ingen tvil om at urin- og blodprøve både er effektivt og relevant for å avdekke straffbar rusmiddelbruk. For øvrig er vi enige i utvalgets konklusjon om at spyttprøve må anses å være et mindre inngripende tiltak enn urin- og blodprøve. Men i alle tilfelle burde det tas konkret stilling til om urinprøve er et forholdsmessig virkemiddel for å avdekke straffbar bruk og besittelse av narkotika. Det vil si en vurdering av politiets praksis før våren 2021.
Vi deler Vestfold, Telemark og Buskerud sin bekymring og tiltrer deres merknader:
"Tilbakemeldinger fra politiet i vårt distrikt er at barn og unge er seg bevisst at politiet, slik rettstilstanden er i dag, ikke kan avdekke bruk av narkotika ved bruk av kroppslig undersøkelse. Deres erfaring er da at de "slipper unna" dersom de ikke erkjenner bruk. Dette er etter vår oppfatning uheldig, og hindrer at disse barna får den helsehjelp de trenger så tidlig som mulig. Det er en bekymring at politiet med dagens rettstilstand kommer for sent i posisjon i forhold til barn og unge, og at man først fanger disse opp når de begår mer alvorlig kriminalitet. Det vises også til at det er vanskeligere å hjelpe foreldre som mistenker at barna ruser seg (men som nekter) uten å kunne gjennomføre en kroppslig undersøkelse i form av for eksempel urin- eller spyttprøve.
Etter vårt syn har man i dag mistet både den individualpreventive og den allmennpreventive effekten ved straff blant barn og unge.
I tillegg til bekymring for barn og unge voksens eget rusmisbruk, er det også en bekymring opp mot foreldre som ruser seg, men som ikke erkjenner dette. Uten sikre bevis for rusmisbruk er det vanskeligere - også for andre etater, herunder barnevernet, å sette inn tiltak."
Vi er enige i Oslo statsadvokatembeters høringssvar og tiltrer deres merknader:
"Til utvalgets forslag om å lovfeste adgangen til å ta spyttprøver er vi av den oppfatning at en slik særskilt bestemmelse i utgangspunktet ikke er nødvendig. En spyttprøve faller etter vår oppfatning inn under begrepet kroppslig undersøkelse og omfattes dermed av straffeprosessloven § 157, slik utvalget også konkluderer med på s. 239. Vi har imidlertid ingen sterke motforestillinger mot at dette klargjøres særskilt i en egen bestemmelse. Det sentrale er at politiet gis mulighet for å sikre bevis for bruk av narkotika. Det kan være uheldig å låse bestemmelsen til kun å gjelde spyttprøver med tanke på at den teknologiske utviklingen kan medføre andre og enda mindre inngripende prøvemetoder som i så fall ikke omfattes av bestemmelsen.
Oslo statsadvokatembeter påpeker at endringene som foreslås innført i straffeprosessloven § 157 fjerde ledd kan forstås slik at loven oppstiller krav om skriftlig samtykke og et hasteelement, hvilket ikke kan være tilsiktet. Samtykke og hasteelementet er to selvstendige grunnlag for en beslutning om kroppslig undersøkelse og vi foreslår at "og" erstattes med "eller"."
Den teknologiske utviklingen går raskere og raskere. Lovgivningen bør være så teknologinøytral som prinsippene den bygger på tillater. Ny lovgivning må ta høyde for at det kan, og sannsynligvis vil, komme nye måter å teste rusmiddelbruk på i fremtiden. Hva vil situasjonen være dersom en blodprøve kan sikres ved et lite stikk i fingeren som umiddelbart analyseres på stedet? Dersom metoden skulle være mer presis og raskere enn spyttprøven kan en tenke seg en situasjon hvor det ene bør velges fremfor det andre. Lovgivingen bør ta høyde for slike endringer.
Statsadvokatenes gjorde en undersøkelse av politiets behandling av mindre narkotikasaker, som ledd i et nasjonalt prosjekt, i 2021. Undersøkelsen viste at praksis før riksadvokatens føringer av 9. april 2021 var at politiet benyttet urinprøver for å bevise straffbar bruk av narkotika. En innarbeidet praksis som var fulgt i mange år.
I rapporten fra Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, datert 1. oktober 2021, ble det påpekt at andre former for rusmiddeltesting burde utredes nærmere, herunder bruken av spyttprøver. Det ble også påpekt at en spyttprøve antas å være mindre inngripende enn urinprøve.
Situasjonen etter våren 2021 er at politiet har få virkemidler for å etterforske saker som gjelder bruk av narkotika.
Vi er enig i vurderingene utvalget gjør knyttet til spyttprøver. Som det fremgår på side 31 i NOUen er "straffeansvaret for bruk av narkotika i dag langt på vei betinget av at mistenkte tilstår". Dette er en uholdbar situasjon som må rettes opp. Vi mener, som utvalget, at påtalemyndigheten og politiet må ha mulighet til å avdekke bruk av narkotika uavhengig av erkjennelse. Som det ble påpekt i vår rapport av 1. oktober 2021 oppleves situasjonen "som en tilnærmet avkriminalisering av rene brukersaker".
I brev av 9. april 2021 utrykker riksadvokaten at det ikke er et forholdsmessig inngrep å gjennomføre tvungen urinprøve eller blodprøve for å avdekke ulovlig rusmiddelbruk alene. Utvalget konstaterer at en spyttprøve er mindre inngripende tiltak enn innhenting av urin- eller blodprøve. Utvalget skriver også at riksadvokatens vurdering av forholdsmessigheten er for kategorisk. Videre skriver utvalget på side 240 at "[s]tandpunktet må ses på som en instruks til påtalemyndigheten og politiet, men har begrenset rettskildemessig betydning". Vi savner en vurdering av om urinprøve er et forholdsmessig inngrep for å avdekke straffbar rusbruk. Det er ingen tvil om at urin- og blodprøve både er effektivt og relevant for å avdekke straffbar rusmiddelbruk. For øvrig er vi enige i utvalgets konklusjon om at spyttprøve må anses å være et mindre inngripende tiltak enn urin- og blodprøve. Men i alle tilfelle burde det tas konkret stilling til om urinprøve er et forholdsmessig virkemiddel for å avdekke straffbar bruk og besittelse av narkotika. Det vil si en vurdering av politiets praksis før våren 2021.
Vi deler Vestfold, Telemark og Buskerud sin bekymring og tiltrer deres merknader:
"Tilbakemeldinger fra politiet i vårt distrikt er at barn og unge er seg bevisst at politiet, slik rettstilstanden er i dag, ikke kan avdekke bruk av narkotika ved bruk av kroppslig undersøkelse. Deres erfaring er da at de "slipper unna" dersom de ikke erkjenner bruk. Dette er etter vår oppfatning uheldig, og hindrer at disse barna får den helsehjelp de trenger så tidlig som mulig. Det er en bekymring at politiet med dagens rettstilstand kommer for sent i posisjon i forhold til barn og unge, og at man først fanger disse opp når de begår mer alvorlig kriminalitet. Det vises også til at det er vanskeligere å hjelpe foreldre som mistenker at barna ruser seg (men som nekter) uten å kunne gjennomføre en kroppslig undersøkelse i form av for eksempel urin- eller spyttprøve.
Etter vårt syn har man i dag mistet både den individualpreventive og den allmennpreventive effekten ved straff blant barn og unge.
I tillegg til bekymring for barn og unge voksens eget rusmisbruk, er det også en bekymring opp mot foreldre som ruser seg, men som ikke erkjenner dette. Uten sikre bevis for rusmisbruk er det vanskeligere - også for andre etater, herunder barnevernet, å sette inn tiltak."
Vi er enige i Oslo statsadvokatembeters høringssvar og tiltrer deres merknader:
"Til utvalgets forslag om å lovfeste adgangen til å ta spyttprøver er vi av den oppfatning at en slik særskilt bestemmelse i utgangspunktet ikke er nødvendig. En spyttprøve faller etter vår oppfatning inn under begrepet kroppslig undersøkelse og omfattes dermed av straffeprosessloven § 157, slik utvalget også konkluderer med på s. 239. Vi har imidlertid ingen sterke motforestillinger mot at dette klargjøres særskilt i en egen bestemmelse. Det sentrale er at politiet gis mulighet for å sikre bevis for bruk av narkotika. Det kan være uheldig å låse bestemmelsen til kun å gjelde spyttprøver med tanke på at den teknologiske utviklingen kan medføre andre og enda mindre inngripende prøvemetoder som i så fall ikke omfattes av bestemmelsen.
Oslo statsadvokatembeter påpeker at endringene som foreslås innført i straffeprosessloven § 157 fjerde ledd kan forstås slik at loven oppstiller krav om skriftlig samtykke og et hasteelement, hvilket ikke kan være tilsiktet. Samtykke og hasteelementet er to selvstendige grunnlag for en beslutning om kroppslig undersøkelse og vi foreslår at "og" erstattes med "eller"."
Den teknologiske utviklingen går raskere og raskere. Lovgivningen bør være så teknologinøytral som prinsippene den bygger på tillater. Ny lovgivning må ta høyde for at det kan, og sannsynligvis vil, komme nye måter å teste rusmiddelbruk på i fremtiden. Hva vil situasjonen være dersom en blodprøve kan sikres ved et lite stikk i fingeren som umiddelbart analyseres på stedet? Dersom metoden skulle være mer presis og raskere enn spyttprøven kan en tenke seg en situasjon hvor det ene bør velges fremfor det andre. Lovgivingen bør ta høyde for slike endringer.
Personransaking
Det foreslås en endring i straffeloven § 195 ved å ta inn et nytt fjerde ledd. Her skal det blant annet fremgå at ransaking av person bare kan omfatte besiktigelse av kroppens overflater og inn i munnhulen.
Utvalget foreslår klargjøringer av hva ransaking av person, regulert i straffeprosessloven § 195, kan omfatte, og forholdet til kroppslig undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 157. Under gjeldende rett, s. 221, skriver utvalget at det å søke mellom brystene til en kvinne eller rumpeballene til en person trolig må klassifiseres som en kroppslig undersøkelse, men at det er usikkert om det å se inn i en persons munn er en kroppslig undersøkelse.
Vi mener at forslaget ikke gir de nødvendige avklaringer og savner en nærmere begrunnelse for forholdet mellom personransaking og kroppslig undersøkelse. Utvalget sier at undersøkelse mellom brystene til en kvinne "trolig" er en kroppslig undersøkelse, men at besiktigelse av kroppens overflate er omfattet av personransaking. Innebærer "besiktigelse av kroppens overflater" at personen skal inspiseres uten klær og undertøy, altså at politiet kan kreve at personen kler helt av seg? Med føringen som er gitt hva gjelder en kvinnes bryster vil det man kan besiktige og undersøke avhenge av kvinnens anatomi. Hvordan skal vurderingen av under og mellom kvinnens bryster gjøres sett i lys av endringsforslaget?
En normal språklig forståelse av utvalgets forslag er at politiet kan besiktige person uten klær med hjemmel i straffeprosessloven § 195. Ordlyden tilsier også besiktigelse uten undertøy. Dette burde vært kommentert eksplisitt, i alle fall under utvalgets vurderinger og forslag, slik at det ikke er rom for feiltolking.
Forholdsmessigheten mellom besiktigelse inn i munnhule og det å undersøke mellom brystene på en kvinne og rumpeballene til en person burde også ha vært kommentert og begrunnet nærmere. Denne distinksjonen er ikke åpenbar.
Vi mener at utvalgets forslag ikke er en presis nok klargjøring av hva straffeprosessloven § 195 regulerer. Bestemmelsen er praktisk for politiet, og rammene, samt vurderingene som ligger bak, burde ha vært tydeligere og mer presise.
Utvalget foreslår klargjøringer av hva ransaking av person, regulert i straffeprosessloven § 195, kan omfatte, og forholdet til kroppslig undersøkelse, jf. straffeprosessloven § 157. Under gjeldende rett, s. 221, skriver utvalget at det å søke mellom brystene til en kvinne eller rumpeballene til en person trolig må klassifiseres som en kroppslig undersøkelse, men at det er usikkert om det å se inn i en persons munn er en kroppslig undersøkelse.
Vi mener at forslaget ikke gir de nødvendige avklaringer og savner en nærmere begrunnelse for forholdet mellom personransaking og kroppslig undersøkelse. Utvalget sier at undersøkelse mellom brystene til en kvinne "trolig" er en kroppslig undersøkelse, men at besiktigelse av kroppens overflate er omfattet av personransaking. Innebærer "besiktigelse av kroppens overflater" at personen skal inspiseres uten klær og undertøy, altså at politiet kan kreve at personen kler helt av seg? Med føringen som er gitt hva gjelder en kvinnes bryster vil det man kan besiktige og undersøke avhenge av kvinnens anatomi. Hvordan skal vurderingen av under og mellom kvinnens bryster gjøres sett i lys av endringsforslaget?
En normal språklig forståelse av utvalgets forslag er at politiet kan besiktige person uten klær med hjemmel i straffeprosessloven § 195. Ordlyden tilsier også besiktigelse uten undertøy. Dette burde vært kommentert eksplisitt, i alle fall under utvalgets vurderinger og forslag, slik at det ikke er rom for feiltolking.
Forholdsmessigheten mellom besiktigelse inn i munnhule og det å undersøke mellom brystene på en kvinne og rumpeballene til en person burde også ha vært kommentert og begrunnet nærmere. Denne distinksjonen er ikke åpenbar.
Vi mener at utvalgets forslag ikke er en presis nok klargjøring av hva straffeprosessloven § 195 regulerer. Bestemmelsen er praktisk for politiet, og rammene, samt vurderingene som ligger bak, burde ha vært tydeligere og mer presise.
Tegn og symptomer
Vi tiltrer uvalgtes forslag om å lovfeste observasjon og granskning av tegn og symptomer og at kompetansen til å beslutte bør ligge hos polititjenesteperson.