Ivareta

Ivareta støtter utvalgets vurdering om at det ikke er mulig å klargjøre på en hensiktsmessig måte et presist rettslig innhold av begrepet rusavhengig/rusmiddelavhengig. Til det er begrepet altfor komplekst. Å avgjøre hvorvidt rusmiddelavhengighet foreligger kompliseres av faktorer som psykisk og somatisk uhelse/lidelser. Selve diagnosen rusmiddelavhengighet stilles i stor grad basert på selvrapporterte og subjektive symptomer og atferdsmønstre. I saker med mindre narkotikaovertredelser vil det være svært vanskelig å gjøre korrekte vurderinger basert på den potensielle rusavhengiges eget utsagn om avhengighet. Noen vil av ulike årsaker skjule at de er avhengige (førerrett, varsling til barnevernet eller arbeidsgiver), mens andre vil kunne uriktig påberope seg avhengighet, for å slippe unna straff.

Fordi utvalget har kommet fram til at det ikke er mulig å klargjøre rusavhengighetsbegrepet i rettslig forstand, mener vi at dette gjør det vanskelig å differensiere hvordan tvangsmiddelbruk fra politiets side skal praktiseres, utover de føringene om straffeprosessuelle virkemidler som allerede er fastsatt av Riksadvokaten 13.mai 2022.

Ivareta erfarer at de senere års rettsutvikling i saker om mindre narkotikaovertredelser (Høyesterett, Riksadvokat) har skapt usikkerhet i politiets førstelinje. Vi har ikke en klar formening om hvordan virkemidlene for politiet bør være på dette området, men har grunn til å tro at politiet har praktisert en uforholdsmessig tvangsbruk i mange tilfeller. Vi er derfor skeptiske til at politiet fremover skal få utvidet sin adgang til å benytte tvangsmidler i disse typer narkotikasaker. Vi vil i fortsettelsen anbefale at det tas hensyn til konklusjonene som Rusreformutvalget kom med i NOU 2019:26 , og at man er nøye med å vurdere spørsmål om politiets behov for tvangsvirkemidler opp mot de menneskerettslige forpliktelsene Norge har på dette området.