Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser

NKROP anerkjenner behovet for straffeprosessuelle tiltak i saker som omhandler alvorlige narkotikaforbrytelser, men vi mener det er viktig å påpeke noen av utfordringene som oppstår når sivilsamfunnets rett til beskyttelse mot illegale rusmidler veies opp mot allmenne rettigheter til pasienter og brukere med ROP-lidelser. Særlig når det gjelder muligheten for å iverksette tvangsmidler ved mistanke av bruk og/eller besittelse av illegale rusmidler. Det er vesentlig at tvangsbruken- og tiltakene står i forhold til lovbruddet den enkelte er mistenkt for. Det er essensielt at enhver utvidelse av politiets fullmakter må balanseres opp mot klare rammer for å forhindre misbruk av disse tvangsmidlene for å ivareta rettsikkerheten til individet. Vi er bekymret for at utvalgets forslag vil kunne føre til økt bruk av tvangsmidler ovenfor pasienter/brukere med ROP-lidelser.

Utvalget anbefaler en reversering av Riksadvokatens direktiver fra 9. april 2021, slik at politiet igjen kan benytte tvangsmidler på samme måte som før 2021. Imidlertid presiserer direktivene viktige rettigheter for den enkelte, spesielt ved å fastslå at straffeprosessuelle tvangsmidler som ransaking og kroppslige undersøkelser ikke skal benyttes i saker som involverer mindre mengder narkotika til personlig bruk. Direktivet understøtter også prinsippet om at dersom en rusavhengig er involvert i bruk, erverv, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, skal saken som hovedregel avsluttes med ubetinget påtaleunnlatelse i henhold til straffeprosessloven § 69, uten videre straffeforfølgelse. Vi støtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre de rettslige rammene for bruk av tvangsmidler, inkludert spesifikke kriterier for når og hvordan disse skal anvendes der det er nødvendig. Dette vil sikre at politiets maktbruk er underlagt streng kontroll og klare retningslinjer.

Utvalget mener at bruk av tvangsmidler, som ransaking og kroppslige undersøkelser, kan være nødvendig for å avdekke mindre narkotikaovertredelser, forutsatt at det i hvert enkelt tilfelle er et forholdsmessig inngrep. Her foreslår utvalget økt bruk av spyttprøver. Ved bruk av kontrolltiltak må det allikevel være en balanse mellom inngrepets alvorlighet og lovbruddets karakter. Utvalget understreker at tvangsmidler kun skal benyttes når de er nødvendige og står i rimelig forhold til formålet de skal oppnå. Dette sikrer at inngrepene ikke blir unødvendig inngripende. Selv om spyttprøver ansees som mindre inngripende enn urin- og/eller blodprøver er det nødvendig med et apparat som inkluderer spesifikke kriterier for når og hvordan disse skal anvendes. Dette for å sikre at politiets maktbruk er underlagt streng kontroll og klare retningslinjer. Den enkelte politibetjent vil kunne ha utfordringer med å ta den skjønnsmessige avgjørelsen om hvem som er rusavhengig når det skal avgjøres om en mistenkt skal ransakes eller bli utsatt for tvangsmidler i form av kontrolltiltak. Vi støtter derfor utvalget når de foreslår klarere rettslige rammer for bruk av tvangsmidler inkludert kontrolltiltak for å avdekke ulovlig rusbruk. Forholdsmessighetsprinsippet må gjelde uavhengig av type kontrolltiltak og hvilken type kroppsvæske prøven baserer seg på.

Utvalget mener at politiet skal ha hjemmel til å gjennomføre ransaking av person og eiendom for å beslaglegge narkotika og søke etter bevis for innehav av narkotika. NKROP støtter dette, men kun når politiet forholder seg strengt til forholdsmessighetsprinsippet og de terskelverdier utvalget foreslår. Uten å respektere terskelverdiene som et utgangspunkt for inngripende tiltak vil hensikten med disse forsvinne.

Utvalget foreslår å lovregulere politiets «tegn og symptomer»-metode. Dette anbefales for å kunne styrke grunnlaget for mistanke, slik at politiet kan iverksette inngripende tiltak mot personer som har brukt illegale rusmidler. Metoden har imidlertid fått sterk kritikk for å være faglig svak og blitt vurdert som mangelfull. Hvis denne metoden blir lovregulert til tross for dens svakheter, vil det kunne føre til feilaktige avgjørelser, noe som igjen kan undergrave tilliten til politiet. Metoder som er basert på politibetjenters subjektive vurderinger, snarere enn på solide faglige vurderinger, kan også føre til at pasienter som lovlig bruker medikamenter foreskrevet av lege, feilaktig blir mistenkt for å bruke illegale rusmidler. Dette skyldes at tegn som væremåte, oppførsel og pupillstørrelse kan være sammenfallende både ved lovlig medisinbruk og ved bruk av illegale stoffer. NKROP er skeptisk til bruken av «tegn og symptomer»-metoden, da den ikke framstår som kunnskapsbasert og er vurdert å ikke være pålitelig til formålet.

Politiet er en sentral aktør for både avdekking og forebygging av ulovlig rusmiddelbruk, samtidig som de skal sette inn straffetiltak for å motvirke slik rusmiddelbruk. Politiets dobbeltrolle kan føre til en konflikt mellom forebyggingsperspektivet og straffeforfølgelse. På den ene siden skal politiet bidra til forebygging av omsetting og bruk av illegale rusmidler. På den andre siden skal de også straffeforfølge bruk- og besittelse, noe som kan skape mistillit og motstand fra de som trenger hjelp. Dette kan undergrave politiets mulighet til å være en effektiv aktør innen forebyggende arbeid, da de som trenger hjelp, kan være redde for å bli straffet. Dette er problematisk siden ideen om at straff forebygger tilgang til, og reduserer rusbruk, er grundig tilbakevist, sist i NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp. Denne rapporten inneholdt en omfattende litteraturgjennomgang av internasjonal forskning som viste at straff for ulovlig rusmiddelbruk ikke har den allmennpreventive effekten den er tenkt å ha, i tillegg til at det er til skade for den som blir utsatt for straffen.

Utvalget foreslår at straff eller anbefaling om henvisning til rådgivende russaker kan brukes, selv om det ikke opprettes en straffesak. Hensikten er å sikre at rusavhengige som ikke allerede er i kontakt med hjelpeapparatet, får tilgang til helsehjelp. Vi mener imidlertid at en direkte henvisning til hjelpetiltak, uten strafferettslig involvering, vil være en mer human og effektiv løsning. Tiltak basert på tillit er avgjørende for å bygge en god relasjon mellom brukeren og hjelpeapparatet. Henvisning til rådgivende enhet for russaker uten straffesak bør derfor være basert på frivillighet. Personer som ikke er domfelt og som er samtykkekompetente, må selv kunne avgjøre hvilke tiltak de har behov for. At påtaleunnlatelse gjøres betinget med pålegg om oppmøte hos rådgivende enhet for russaker er problematisk, selv når hensikten er å sluse rusmiddelavhengige inn i hjelpeapparatet.