Hjelp meg stoppe volden

Vi er glade for at krisesenterloven skal endres, slik at alle utsatte sikres bedre hjelp enn i dag. Vi er imidlertid sterkt bekymret for at det fortsatt skal være kommuneøkonomi som avgjør kvaliteten og omfanget av tilbudet, og ønsker en høring på finansiering av krisesentrene. Vi vil gjerne at de de skal være statlig finansiert, som i Finnland.

Vi vil også løfte spørsmålet om det ikke er utøver som burde ta belastningen når utsatte ser seg tvunget til å rømme til et krisesenter. Er det ikke mer riktig at utøver skal tilpasse seg situasjonen, og ikke de han/hun har utsatt for vold? Burde man rett og slett begynne med “omvendte krisesentre” der det er utøver som får begrenset frihet, og ikke de utsatte? I realiteten vil det innebære besøksforbud, og etterhvert omvendt voldsalarm om nødvendig.

Vi kommer med svar på de konkrete spørsmålene departementet ønsker svar på under og til de konkrete forslagene til endringer i lovteksten, men har først noen kommentarer og innspill til høringsnotatet.

Av pedagogiske hensyn ber vi departementet bli mer tydelige i sine høringsnotater om vold i nære relasjoner på at i antall er det flere etnisk norske voldsutsatte enn innvandrere. Vi ber også om økt tydelighet på at voldsutsatte finnes i alle samfunnslag, slik at det f.eks. ikke er alle utsatte som trenger hjelp med sosialstønad og å få seg jobb. Også helt vanlige kvinner og menn, med helt vanlige jobber kan være utsatt for vold. Ut fra forekomsstudiene til NKVTS kan man regne seg fram til at 75 % av voldsutsatte kommer fra familier med vanlig eller høy inntekt.

Vi ønsker også mer tydelighet, av pedagogiske hensyn, på at det er ca 440 000 voldsutsatte voksne i Norge (ca 10% av den voksne befolkningen), slik at det er svært få (tilsammen færre enn 7000 i året) som oppsøker krisesentre og får hjelp der. Det blir dermed feil å anta at det er likhetstegn mellom erfaringene til de som oppsøker krisesenteret og majoriteten av voldsutsatte.

Når det gjelder diskriminering av ulike grupper voldsutsatte, så vil vi nevne det Kvinnevoldutvalget skrev i 2003 om motstand mot kunnskap: Denne motstanden har flere opphav, og medfører at enkelte former for vold og enkelte grupper utsatte ikke får samme oppmerksomhet som andre former og andre utsatte. Konsekvensen er at om du er utsatt for vold det er lite oppmerksomhet rundt og kommer fra en gruppe utsatte som får lite oppmerksomhet, så får man ikke hjelp til å stoppe volden. Partnerdraputvalget skrev i 2020 om “uverdige kriminalitetsutsatte", som er de utsatte som ikke passer inn i bildet man har av hvem som er utsatt for vold. Helt vanlige og ressurssterke kvinner og menn er i denne kategorien.

Vår påstand er at enkelte grupper utsatte diskrimineres fordi de ikke får den hjelpen de har rett på, fordi de ikke passer inn i sterotypier om hvordan utsatte skal se ut og oppføre seg eller de er utsatt for f.eks. mer subtil vold. Heldigvis er vår erfaring at krisesentrene ikke driver med slik diskriminering, og at det er andre deler av hjelpeapparatet som svikter (barnevern, familievern, politi, helsevesenet, sakkyndige og dommere i barnefordelingssaker etc.). Det er like fullt på høy tid at departementet tar denne forskjellsbehandlingen på alvor.

Reell sikkerhet til/fra barnehagen, og mens barnet er i barnehagen, er viktigere enn å få hjelp til transport. I dag er det et stor utfordring at voldsutøvere med loven i hånd kan hente barnet i barnehagen, dersom hen har foreldreansvar og det ikke finnes en (ny) samværsavtale som begrenser/stopper samvær midlertidig.

Vi vil at formuleringen ”så langt råd er” skal slettes. Det er også svært viktig at politi og andre som voldsutsatte henvender seg til skal kjenne til at kommunen er pliktig til å stille med et tilbud til alle, også de som ikke kan være på det vanlige krisessenteret.

Ja, det er det behov for spesielle løsninger for utsatte som har kjæledyr. Det må legges til i §2 at krisentrene skal ordne med kennelplass.

Ja, det er absolutt behov for en forskrift for kompetansen til ansatte ved krisesentrene.

De må ha kompetanse på (ikke uttømmende liste)

De tre siste er ikke med i samordning av barns rettigheter (barnekoordinator) som ble innført i 2022. Det aller viktigste for utsatte barn er å få stoppet volden på lang sikt, slik at de trygt kan flytte ut av krisesentrene. Det er som om utsatte barn ikke er en del av målgruppa for Prop. 100 L (2020–2021) - Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator).

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-100-l-20202021/id2838338/

Vi vil på kort sikt ha den danske løsningen, med automatisk stopp i samvær.

Voldsutsatte foreldre må opplyses om avvergingsplikten av de ansatte på krisesenteret, og må støttes i avgjørelsen om å oppfylle den overfor egne barn. Hva som utløste avvergingsplikten må dokumenteres av krisesenteret. Krisesenteret må hjelpe den utsatte få på plass en midlertidig avgjørelse om stopp i samvær. Dette vil innebære juridisk bistand/advokat. Barneloven må muligens endres og det må sikres rask avgjørelse, hvor det eventuelt kan tas inn samvære under tilsyn, men kun dersom dette er til barnets beste.

Det er viktig at krisesenteret har barnepsykologer som kan vurdere, og dokumentere, barnas reaksjoner på samvær som gjennomføres.

På lang sikt ønsker vi oss en statlig instans til å behandle alle aspekter av saker med vold mot barn og vold i nære relasjoner. Vi har tidligere foreslått å gi Statens barnehus utvidet mandat, se vårt svar i høringen om ny barnelov. Vi gjengir deler av svaret her:

Vi foreslår å gi Statens barnehus nytt og utvidet mandat, og at det kommer i ny versjon som “Nye Statens Barnehus”.

Vi mener det er undervurdert hvilken kompetanse som kreves for å avdekke om det forekommer vold i en familie. Det løftes stadig fram at det er vanskelig å få til godt samarbeid mellom ulike aktører som er involvert i saker om vold mot barn (og den ene forelderen), så vi foreslår derfor at antall instanser reduseres fra tre (politi, barnevern og familievern/rettsvesen/barnefordelingssak) til én.

Vi ser for oss at “Nye Statens barnehus” bruker tverrfaglige team, hvor flere fagpersoner jobber sammen for å avdekke om det har forekommet vold, fastsetter bosted og samværsordning, og hjelper de utsatte med nødvendig psykisk helsehjelp/traumebehandling eller henviser dem til tilbud lokalt. Vi ser for oss at “Nye Statens barnehus” er lokalisert sammen med/ved sykehus, og at man kan henvises dit (via meldinger fra skole, helsevesen etc) eller ta kontakt selv.

Vi ønsker å “løfte” arbeidet med å avdekke vold i familier til et spesialistnivå, for det å være utsatt for vold er like alvorlig som andre lidelser man får hjelp til fra spesialisthelsetjenesten. Det må også her kreves relevant grunnutdanning, men ikke minst spesialisert videreutdanning eller mastergrad.

Dette utvidede mandatet til Statens barnehus vil også medføre at de norske barnehusene ligner mer på de islandske barnehusene som er opprinnelsen, hvor barnevern og straffesaker har vært integrert. https://www.bofs.is/media/forsida/Barnahus,-an-overview.pdf Vi ønsker å utvide løsningen til at barnehusene også skal behandle “foreldretvister” med påstander om vold eller andre risikofaktorer.

“Nye Statens barnehus” er også en opplagt instans til å håndtere saker med påstander om samværshindring, -sabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Det er liten grunn til å tro at retten vil være bedre enn de tverrfaglige teamene på “Nye Statens Barnehus” til å fatte gode, midlertidige, beslutninger i slike saker.

Hvordan saker skal behandles hos “Nye Statens Barnehus” må beskrives i et eget kapittel i barneloven på lik linje med hvordan loven beskriver behandling av saker i retten (for de gule foreldrene).

“Nye Statens barnhus” må ha samme mandat som dagens barnevern til å innhente opplysninger og gjennomføre forsvarlige undersøkelser.

Vi vil at reetablering gjøres utenfor krisesentrene, og helst i regi av nye sentre som startes opp etter malen til Stine Sofie Senteret. Der har de tverrfaglige team og de hjelper både utsatte barn og voksne, og dagens senter hjelper ca 500 barn i året. De hjelper til med å få kontakt med lokalt hjelpeapparat, inkludert skole, helsevesen, Alternativ til vold, politi, straffesaker etc.

De nye sentrene vi ønsker oss (minst 10 spredt rundt i hele landet), må tilby hjelp til alle, også de som ikke har barn. Det er ca 120 000 barn som er utsatt for vold i Norge, så det sier seg selv at det trengs mange flere sentre enn i dag.

Vi er altså i mot at krisesentrene skal ha en sentral rolle i reetableringsfasen. Krisesentrene skal isteden kun henvise de utsatte til "Nye Statens barnehus" og deretter til de nye Stine Softe sentrene, hvor hjelpen koordineres og settes i gang.

Vi vet ikke hvor utbredt problem det er at utsatte ikke har råd til å reise til krisesenter, men vi tror det kan være et reelt problem for en stor andel. Lang reisevei er nok også et problem for mange. Vi mener det må finnes mulighet for refusjon for de som har store kostander med å komme seg til et krisesenter.

Men for å redusere omfanget av refusjonskrav kan en løsning være at den utsatte kan oppsøke en offentlig instans (politi, familievern, helsevesen, skole, barnehage, NAV-kontor etc.) og så skal disse sørge for trygg transport til krisesenteret. Kommunen må da ha noen som kan komme og hente dem, eller de kan ta taxi eller kjøres av politiet. Dette må i få fall lovreguleres.

Om mat: Vi mener det er feil at man ser på krisesenteret som et sted man “ kan komme og gå som det passer seg ”, og at det skal være argumentet for at man ikke skal få (servert) mat. Det er kjent fra forskning at utsatte ofte trenger hjelp til å dekke basale behov (mat, hygiene/egenpleie, søvn) så lenge de er utrygge.

I akuttfasen kan situasjonen sammenlignes med å bli lagt inn akutt på sykehus, og det er ingen der som forventer at vedkommende skal både handle og lage mat selv.

Vi mener det er feil at det skal være en del av kommunenes selvstyre å velge om voldsutsatte i dyp krise skal få mat eller ikke. Vi mener at mat skal være en integrert del av tilbudet hos krisesenteret, i hvert fall i akuttfasen. Hvor lenge akuttfasen varer vil variere fra tilfelle til tilfelle. Vi mener man ikke kan oppfylle formålet med krisesentrene om kommunene skal få velge at de som bor der ikke skal få mat på grunn av en trang kommuneøkonomi. Man kan se for seg at middagsmaten leveres av de som lager mat til andre kommunale tjenester hvor mat er inkludert i tilbudet.

Vi er enige i at det tas inn egne paragrafer om behandling av personopplysninger i krisensenterloven, men vi er bekymret for at de utsatte i mindre grad enn i dag kan nekte at personopplysningene registreres. Det kan i verste fall utløse ny vold om utøveren finner ut at det er registrert opplysninger om vedkommende hos krisesenteret. Behovet for å registere opplysninger må veies opp mot sikkerheten for den utsatte, på kort og lang sikt.

Vi er enige i de foreslåtte endringene, men ønsker ikke at krisesenteret skal ha rollen med å få på plass samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet, ihvertfall ikke på lang sikt. Vi innser at de Stine Sofie senter- inspirerte sentrene vi øsnker oss for reetableringsfasen vil ta tid å få på plass, så inntil videre kan krisesenteret ha en liknende (men midre) rolle.

Det vises i lovforslaget til §4 i krisesenterloven og der er vi i tvil om alle relevant instanser er listet opp. For utsatte barn er det aller viktigste å få stoppet volden, slik at det ikke er barnevernet som er den aktuelle instansen å koordinere innsatsen med, i de sakene der det er en voldsutsatt forelder også (som kan gi barnet god omsorg). For disse barna er det politiet og rettsvesenet (barnefordelingssaker) som er de viktigste instansene, for å få stoppet volden. Det hjelper lite å sikre koordinering med barnehager/skole, NAV, helsevesen etc om barna fortsetter å utsettes for vold, dersom utøver får mer samvær med barna enn de har godt av. Forskning har avdekket at informasjon om vold fra utsatte mødre og fedre i en del saker ugyldiggjøres av domstolen (og andre), slik at volden “glipper”. Barna kan da ende med fast bosted hos utøver eller med betydelig samvær, mer enn de har godt av.

Vi mener at §4 også må inneholde samarbeid med domstolen om barnefordelingssaker, og med politiet (for beskyttelsestiltak). På sikt ønsker vi altså at dette samarbeidet gjøres med “Nye Statens barnehus”, som i framtiden skal være den instansen som behandler alle aspekter av saker om vold mot barn og mot den ene forelderen, fra den andre. “Nye Statens barnehus” skal undersøke påstander om vold, skal fastsette samværsordning og skal sørge for psykisk helsehjelp, på egenhånd eller sammen med andre. Når volden er avdekket og samværsordning er fastsatt overføres de utsatte (barn og voksne) til et Stine Sofie-senter, for langvarig oppfølging og reetablering av både voksne og barn.

Her ønsker vi at formuleringen “så langt råd er” skal slettes.

Her må det stå at forskriften også skal omhandle opplæring av de som skal behandle personopplysninger, inkludert opplæring i rettighetene til den registrerte. Vi mener de registrerte må ha sterkere rett enn ellers til å stoppe videre behandling av opplysningene, dersom hen vurderer at det er det tryggeste for han/henne og barna. Man må ta høyde for at behandling av personopplysningene i seg selv kan utløse fare for liv og helse. Om man skal behandle opplysningene mot ønsket til den voldsutsatte (og barna) må det begrunnes spesielt i hvert enkelt tilfelle.