Krisesenteret Asker, Bærum og Lier

Hos oss må du kunne fungere i et bofelleskap for å få botilbud. Det vil si at mennesker i alvorlig aktiv rus sjeldent får botilbud. Vi har hatt noen med rusutfordringer i «manneavdelingen» vår, da den er skjermet fra andre beboere. Dette har fungert ok, men vi ser at denne gruppen har et større og mere sammensatt behov for tverrfaglige tjenester enn det vi har.

Vår kommune ser på en løsning nå hvor avdelingene i kommunen som jobber med rus og psykiatri bygger om noe av sin bygningsmasse, til å oppfylle lovkrav fra lov om krisesenter og fysisk forskrift. Vi tror et slik sted bør driftes av ansatte med kompetanse på rus og somatikk, og at krisesenteret kan jobbe ambulerende med voldsproblematikken (kartlegging av volden, sikkerhetsplan, advokat, stabilisering, etc)

Krisesenterets oppgave er å styrke de voldsutsatte til å ta valg som ikke er basert på frykt for voldsutøver. Vi ser det som problematisk hvis vi for eksempel skal oppbevare medisiner for de voldsutsatte, vi tror da at noe av krisesenterets suksess faktor, maktbalansen, vil forskyves. Vi ser at denne brukergruppen har et stort behov for oppbevaring og oppfølging i forhold til medisiner, noe vi ser på som en utfordring i forhold til vårt mandat. De ansatte på krisesenteret skal gi råd og veilede, veie for og imot, men det er den utsatte selv som tar valg.

Vårt senter oppfyller kravene til universell utforming. Dette har selvfølgelig kostet vår kommune mye penger, spesielt i forhold til å oppfylle krav til brann forskrift i omsorgsbygg, men siden vi er en del av den lovpålagte kommunale tjenesten har det ikke vært noe spørsmål om dette. Vi skal levere sikkert bygg som alle andre lovpålagte tjeneste kommunen er ansvarlige for.

Vi har også inngått et samarbeid på kommunalsjefnivå med lokal hjemmetjeneste som utfører vedtaksbaserte vedtak for innbyggere i våre 3 kommuner, slik Helse og omsorgstjenenesteloven sier.

Det bør sees på muligheter til å få dekket transport til og fra barnehage for barn på krisesenter. Nå er det avhengig av sak i barnevernet, barnevernets vurderinger og saksbehandlingstid, samt barnevernets driftsbudsjett for å få dekket transport til barnehage. Vi ser også at barnevernet vurderer ulikt rundt transport til barnehagen.

Det er tidkrevende for foreldre og slitsomt for barna å ta buss over lengre avstander, med bytter. Hos oss, som i utgangspunktet ligger sentralt, bruker foreldre ofte 4 timer på buss tur/retur for å levere/hente barnet i barnehage. Dette er tid forelderen kunne brukt på egen prosess. Enkelte ganger kan selve reiseveien være utrygg, og foreldre kan derfor ikke reise med kollektivtransport. Barna blir da værende på senteret hele dagen, fremfor å kunne dra til barnehagen, og foreldre må fokusere på ivaretakelse av barnet 24/7 fremfor fremgang i prosessen. Der det er sikkerhetsmessig trygt for barn å være på skole/barnehage, mener vi at det er viktig for barn at noe normalitet og trygghet i hverdagen blir opprettholdt. Det er krevende å være forelder på et krisesenter, og muligheten til å kunne fokusere på prosessen, mens barnet får dekket enkelte behov i barnehagen, kan styrke forelderens omsorgskapasitet når barnet kommer tilbake på ettermiddagen.

Når et barn kommer på et krisesenter vurderes sikkerheten til barnet sammen med omsorgspersonene den kommer sammen med. Hvis vi sammen vurderer at barnet, ut ifra barnets situasjon og sikkerhet, bør gå på skole er dette noe vi etterstreber å få til. Det er svært viktig med en viss normalitet i hverdagen til barn på krisesenter, og skole med trygge lærere og venner tenker vi er en stor og svært viktig del av barnets liv. Det kan allerede være et tap for barnet å ikke være i eget hjem, være uten den andre forelderen, muligens ikke få delta i fritidsaktiviteter, gå glipp av leken med kamerater i nærområdet, og å ha en uviss fremtid.

Hvis det ikke er bekymring rundt sikkerheten til barnet, tar barnet buss. I disse tilfellene søkes det om busskort, noe som blir innvilget ettersom de fleste skolene ligger lenger unna enn 4 KM (6 km vgs) fra Krisesenteret. Der vi vurderer at skoleveien er for lang (tar for mye tid for barnet), for krevende eller ikke trygt nok, søkes det om taxi til og fra skolen. Dette er gjerne aktuelt i startfasen av oppholdet på Krisesenteret. De som kommer til Krisesenteret er ofte i sitt livs krise, det tar tid å få landet og få ordentlig oversikt over egen situasjon.

Ruter, som innvilger søknader i vårt fylke, gir ofte avslag på skoletransport med taxi og henviser til at de kan får busskort. I avslaget refereres det til deres veileder, og de ber om en sakkyndig vurdering av noen med fagkunnskap som for eksempel PPT, psykolog eller politi.

Vi mener at det er krisesenteret som har fagkunnskap på dette smale området, og skulle gjerne hatt det inn i veilederen. Det er snakk om et kort taxivedtak, det er begrenset hvor lenge barnet er på krisesenteret. Det å få en sakkyndig vurdering fra eks PPT vil som oftest ta lenger tid enn selve botiden på Krisesenteret, og vi ser det som helt unødvendig. I veilederen står det at man skal legge til rette for barn som bor på krisesenter, men vi ser dette i liten grad. Det bes om sakkyndig vurdering, men vi er ofte de eneste inne i saken på dette tidspunktet. Det er ikke alltid den utsatte ønsker å anmelde, og derfor ikke alltid politiet er inne i saken. Dersom politiet skal inn i saken, er dette noe som også kan ta tid. Å skulle opprette kontakt med politiet med hensikt å få en uttalelse i forbindelse med skoletransport kan ikke være meningen. Vi ønsker at det i veilederen blir lagt til “uttalelse fra krisesenter” slik at alle barn der krisesenteret vurdere at de bør ha taxi til og fra skole får dette uten ekstra byråkrati.

Skoletransport følger skolen og barnet får ikke vært på SFO. Vi mener det bør sees på om man også kan la barn som bor på krisesenter få muligheten til å være på SFO med vennene sine.

Vi har flere barn med ulike utfordringer og diagnoser hos oss. Når “manneavdelingen” har vært tom, har vi benyttet dette som en skjermet avdeling til familier som har behov for skjerming. Det kan være barn som blir overstimulert/aktivert i fellesmiljø med flere beboere, barn som har behov for ekstra ro, barn med adferdsproblematikk ol. Vi ser at muligheten til å ha en skjermet avdeling kan være avgjørende for at enkelte barn får den tilretteleggingen de har behov for.

Vi ser behovet for en utredning og kunnskapsinnhenting av vold mot dyr. Vi har hatt samarbeid meg organisasjoner om opphold for dyr, men det dukker opp endel juridiske spørsmål i forbindelse med å levere dyr videre;

Taushetsplikt fra krisesenteret til mennesker i organisasjonen? Hvem formidler kontakt? Hvem er juridisk eier av dyret? – har man rett til å ta med et dyr en annen står som juridisk eier, og etterlate den til en tredje person- selv om man tror det kan bli utsatt for vold? Hva med vaksiner? Hvis dyret ikke har det? Hvem betaler? Hva hvis det skjer noe med dyret i 3. persons varetekt? Hvem er ansvarlig da?

Det enkleste er å ha et sted dyr kan være med bruker på krisesenteret da det er bruker selv som har ansvar. Vi ser også at flere velger å bli i hjemmet hvis en ikke kan ha med seg dyr. Hos oss har flere barn valgt å bli igjen med angivelig voldsutøver hvis de ikke kan ha med dyret.

Det bør komme en ordning for økonomisk kompensasjon for å bygge egnet hus i egen hage/ uteområdet hvor dyr kan oppholde seg. De som har «kennel» på sitt krisesenter, har god erfaring med at det blir brukt i stor grad.

Vår kommune har selv satt krav til bachelor grad innen sosialt arbeid som et minstekrav for fast ansettelse av nye ansatte. De barnefaglige har 3-årig bachelorgrad med relevant videreutdanning. Vi ser at samhandling med andre etater øker, da ansatte med bachelorgrad ofte har utvidet kunnskap om det hjelpeapparatet vi oftest benytter oss av.

Vi ønsker at det blir satt formkrav til ansatte på krisesenter i forskrift.

Den utvidede kompetansen de ansatte trenger om vold, traumer og stabilisering sørger vi for i vår interne opplæring.

RVTS øst har hatt et prosjekt på grunnleggende utdanning for nyansatte på krisesenter. Dette kunne vi ønske at de fortsatte med på landsbasis. Da hadde vi sikret at alle ansatte på krisesenter hadde samme grunn kompetanse om vold, traumer og stabilisering.

Våre kompetansekrav er på bakgrunn av dagens lovtekst. Hvis det skjer endringer i forhold til for eksempel, vurdering av samvær vil vi måtte se på om vi da har nok og rett kompetanse.

Vårt krisesentertilbud følger alle krav til lov og fysisk forskrift. Vi har en egen enhet til menn som er forsvarlig, fin og oppfyller alle krav. Det å putte menn, fordi de har med seg et kjønn, i en egen etasje, ofte helt alene har vi sett er en svært dårlig løsning. Menn som kommer til krisesenteret, er offer for vold i nær relasjon. Voldsutøver er ofte en kvinne, men ikke alltid. Et av argumentene vi ser blir nevnt av departementet i høringen er at kvinner må skjermes for menn, fordi de som gruppe kan være redd for menn. Det sier ingenting om at menn som er voldsutsatt skal skjermes fra menn (eller voldsutøvers annet kjønn) i sin boenhet. Vi klarer ikke å se hvorfor det er forskjell. Vår opplevelse etter 41 års drift er at voldsutsatte ofte er redd for sin voldsutøver, og ikke uten grunn, men dette er helt uavhengig av kjønn. Vi har ikke noe grunnlag for å si at kvinner som bor på vårt krisesenter er redd for menn som gruppe. Vi har hatt mannlige ansatte siden 2006. Dette har vært uproblematisk. Innbyggere i våre kommuner kan ikke velge ansatte etter kjønn noen andre steder i kommunal sektor.

De menn vi har plassert i «manneavdelingen» sitter store deler av dagen alene, vi opplever at den skammen de har med seg i utgangspunktet øker da de nå også blir ekskludert fra de andre voldsutsatte. I motsetning ser vi at i “kvinneavdelingen” oppstår det et godt felleskap mellom beboerne, de avlaster hverandre i barnepass, lager felles mat, spiller spill sammen, snakker sammen og ikke minst de har en opplevelse av å ikke være helt alene i det å være voldsutsatt. Vi tror dette felleskapet er uvurderlig for veien tilbake til et liv uten voldsutøver. For menn, er det ikke et felleskap å oppnå da de bor helt alene. Flere av menn som bor hos oss er unge gutter (18-24) som er utsatt for vold, eller trussel om vold fra foreldre og ofte storfamilie. Disse unge guttene opplever vi får en dårligere psykisk helse mens de bor isolert hos oss i «manneavdelingen». Vi har i noen tilfeller flyttet disse til kvinneavdeligen, fordi vi har vurdert at § 3 veier tyngre enn § 2 (individuelt tilbud kontra kjønnsdelt). Vi har hatt svært god erfaring med denne løsningen. Kvinnene som bor oppe har ikke reagert, de er ikke redde for mannen, derimot oppstår det i disse sakene også gode relasjoner og en fellesskapsfølelse som vi ser bedrer den psykiske helsen til mannen og gjør prosessen mot å bryte med en storfamilie enklere.

Det er heller ikke ukjent at det kommer eksempelvis en mor med barn, hvorav den eldste kan være en ung mann på 19-20 år.

Vi er dog ikke ukjent med at mange andre krisesenter forteller om en annen virkelighet hvor de har mange kvinner som er redd for menn. Vi opplever at vi som ansattgruppe er kultursensitive nok til at vi vil finne gode løsninger hvis denne problematikken skulle dukke opp hos oss.

Barn som kommer med mødre, bor hos oss i et stort bokollektiv med andre familier, med og uten barn. Der har barna egen stue, lekerom, utgang til hage, takterrasse, store felles kjøkken, hvor det ofte er en ansatt. Vi har en miljøvakt i denne etasjen hele dagen (klokken 8- 21). Barn som kommer med menn blir plassert en etasje ned, i nye fine lokaler -men ofte helt alene, uten andre barn å leke med. Vi har gjennomsnittlig ca 10 mannlige beboere i året. Disse barna blir diskriminert ved at de kommer med foreldre ut ifra foreldres kjønn. Det blir vanskeligere for oss å observere far og barn sammen slik vi i stor grad kan gjøre i kvinneavdelingen. Disse observasjonen gir oss ofte viktig informasjon om hvordan barn har det på krisesenter, hvordan mor leker, ivaretar mat, søvn og helse til barnet noe vi bruker endel til på i foreldreveiledning med mor. I saker med far og barn, har vi færre observasjoner da det blir unaturlig og delta like aktiv her hvor det ofte kun er far og barn. Det vil være dårlig ressursutnyttelse å skulle ha en ansatt i herreavdelingen, fordi det er så liten brukergruppe, samtidig som det vil kunne oppleves som invaderende for mannen fordi det er så små forhold. Det vil si at barn som kommer med menn får et dårligere tilbud på krisesenteret.

I Statsforvalterens tilsyn med krisesentret i 2017 ble konklusjonen:

«Det ble avdekket et lovbrudd under tilsynet med Bærum kommune. Kommunen sikrer ikke i tilstrekkelig grad at tilbudet til barn av menn er individuelt tilrettelagt, jf. krisesenterloven § 3»

De nevner i tilsynet spesielt at barn som kommer med menn skal ha like rettigheter som barn som kommer med kvinner. Barn som bor midlertidig på et krisesenter har de samme rettigheter (blant annet etter barnekonvensjonen) og grunnleggende behov som andre barn. Ved kjønnsdelt botilbud vil det kreve særskilt tilrettelegging om barna skal få dekket grunnleggende behov for omsorg, utdanning, stimulering, lek og aktiviteter.

Hvis vi fikk velge ville vi hatt en lov som sa at vi skulle hatt et kjønnsnøytralt krisesentertilbud. Siden det ikke er lagt frem som et alternativ, blir vårt ønske og anbefaling at kommunen selv får vurdere hva som er den beste løsningen i forhold til kjønnsdelt eller ikke. Vi er sikre på at vi klarer å gi et faglig forsvarlig tilbud til alle mennesker utsatt for vold i nære relasjoner uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell orientering. Dersom det er behov for å skjerme en utsatt, vil vi da kunne benytte det som tidligere var “manneavdelingen”.

Vi har også brukere som ikke identifiserer seg med noen av de nevnte kjønnene. Når vi ikke er låst i kjønnsdelt krisesenter, vil også denne gruppen av mennesker være velkommen til et trygt sted å bo uten å måtte fortelle om hvilket kjønn de indentifiseres seg som.

Vi kartlegger godt før vi gir et botilbud, også de som kommer rett på døren får samme kartlegging. Vi sjekker alle våre brukere i folkeregisteret (ved anonym bruker sjekker leder, eller fagansvarlig) der unngår vi at mennesker med samme adresse bor sammen i fellesområdene. Når det er sagt har vi ingen garanti for at ikke et menneske med samme kjønn kommer inn på et krisesenter for å skade en beboer. Dette har vi derimot ingen erfaring med.

Vi har dog erfaring med at det en sjelden gang dukker opp en angivelig voldsutøver på døren til krisesenteret og lurer på om barna hens er der. Vi svarer at vi har taushetsplikt, men at hen bør kontakte instanser som politi, advokat og eventuelt barnevern. Vi opplever at angivelig voldsutøver da forlater vårt område. Det er kun en gang siden 2008 vi har bedt om bistand fra politi for å fjerne et menneske fra vår eiendom. Vi har hatt offentlig adresse like lenge.

Krisesenteret skal være i stand til å møte alle mennesker utsatt for vold i nære relasjoner. Vi ser ikke helt nytten av at man skal spesifikt synliggjøre en gruppe, da vi tenker at loven allerede dekker dette ved at alle bruker skal ha et tilrettelagt tilbud ette § 3. Bærum er en kommune hvor mange med samisk opprinnelse har bosatt seg. Vi møter disse som vi møter andre. Ansatte har kompetanse på spesielle utfordringer i det samiske kulturen, via kurs, forskning og rapporter, slik de også tilegner seg kompetanse på utfordringer blant andre minoritetsgrupper.

Reiseutgifter er et tilbakevendende problem hos våre brukere.

Vi har en taxi kort/ rekvisisjon som vi benytter når vi vurderer at det er viktig at brukere kommer til oss. Dette går på vårt driftsbudsjett og må dermed spares inn et annet ledd. Ofte ved å ikke leie inn vikar ved sykdom. Vi ser behovet for en løsning for å kunne dekke inn reisekostnader til et krisesenter uten at det må refunderes slik at taushetsplikten brytes. En løsning er at krisesentrene fakturerer kommune direkte uten at man trenger å oppgi navn på den som har vært på senteret.

Vi vet ikke hvor mange som ikke kommer til oss, men vi vet at økonomi og økonomisk vold er en stor del av disse menneskers hverdag og tror flere ikke kommer til oss fordi de ikke har økonomi til buss eller taxi.

Det bør lages en ordning som gjør at mennesker som trenger å komme til krisesenteret kan gjøre dette uten å måtte vurdere om de har råd til reisen.

Når det gjelder fritt krisesentervalg, er dette ikke en realitet. Hos oss tar vi i utgangspunktet kun imot beboere fra andre kommuner, der politiet er inne og det er gjort en sikkerhetsvurdering på at bruker må flytte bort fra nåværende krisesenter pga. sikkerhet eller annen tungtveiende vurdering. Vi avviser dog ingen fra andre kommuner som kommer på døren.

Vi har stort sett fullt og må ta vare på egne innbyggere. Det er mange som ønsker seg til storbyen og vi ligger rett på grensa til Oslo. Vi har stor pågang på mennesker som ønsker seg til oss, uten at dette har noe med sikkerhet å gjøre.

Vi har samarbeider med krisesenter i området rundt oss og bistår hverandre når det trengs.

Problemet med fritt krisesentervalg er at så lenge det ikke er fritt NAV valg er det for mange ikke en reell løsning.

Brukere hos oss betaler for mat selv. Vi har et lager med krisemat til de første par dagene frem til den økonomiske situasjonen er avklart med for eksempel NAV eller det er trygt for personene å gå på butikk. Flere bruker hjemskjøringstjeneste av dagligvarer.