Krisesenteret for Molde og omegn IKS

Kjæledyr kan komme i mange ulike typer og størrelser og det kan være utfordrende å få til gode løsninger på det enkelte krisesenter til alle slags dyr. Vi skal ta hensyn til beboere og ansatte med allergier eller redde for dyr. På vår adskilte enhet har vi brukere fra rusmiljøet, hunder fra det miljøet kan være uforutsigbare. Dyr som har opplevd vold kan være preget av det og kan av den grunn være utfordrende å ha i et krisesenter. Med bakgrunn i dette mener vi at krisesentrene ikke skal være en løsning der kjæledyret kan være. Samtidig bør det i lovteksten stå at vi ikke skal kunne avvise voldsutsatte med kjæledyr. Vi skal bistå til å finne løsninger til hvor kjæledyret kan være for eksempel via et samarbeid med en kennel eller lignende som kan ta hånd om dyrene når den voldsutsatte er på krisesenter. I lovverket bør det komme frem hvem som skal dekke utgifter til dette.

Mennesker som er utsatt for vold i nære relasjoner trenger og bør få profesjonell hjelp. Vi skal ikke drive behandling, men møte mennesker som kan være traumatiserte og er i en stor krise. Disse skal vi forstå, veilede, ivareta og hjelpe videre. Med bakgrunn i det mener vi at ansatte ved krisesentrene skal ha utdanning med helse/sosialfaglig bakgrunn. Det bør være minst en ved hvert krisesenter med barnefaglig ansvar med treårig høgskolebakgrunn. Alle ansatte bør være ansatt med like rettigheter i forhold til arbeidsmiljøloven. Vi ber derfor om at det blir lovkrav om fagkompetanse for ansatte. Vi jobber med folk i krise og også med mennesker med traumeerfaringer. Vi skal ikke drive med spesialisert behandling, men vi må ha kompetanse til å håndtere og ivareta de som er i krise på lik linje med eksempelvis et kriseteam i kommunene.

Med en fagbakgrunn der man har kunnskap om mennesker i krise, ulike metoder, samt kunnskap om egne reaksjoner og bearbeiding av disse kan det forebygge utbrenthet, stressreaksjoner og sekundærtraumatisering blant de ansatte. Faglig forsvarlighet bør være en selvfølge i dette arbeidet på lik linje med arbeid i barnevern, helse, skole, flyktningtjenester m.m

Krisesenteret for Molde og omegn IKS stiller seg positive til detaljerte krav til kompetanse i forskrift.

I Krisesenterloven §2 beskrives vår hovedoppgave. Kravet om tilrettelegging beskrives i krisesenterloven §3. Denne rekkefølgen er av betydning og vi mener at krisesentrenes først og fremst må fokusere på å oppfylle lovens krav til tilbudet, deretter kravet om individuell tilpasning. Vi møter mange forskjellige mennesker i mange forskjellige situasjoner og med mange forskjellige behov i vår hverdag og kan vanskelig tilrettelegge fullt ut for alle disse. Vi vil unngå at et for stort søkelys på individuell tilrettelegging går på bekostning av kravene til krisesentrenes tilbud og mener at tilretteleggingsplikten «så langt råd er» bør være som i dag. Dersom det er behov for å skjerpe det kommunale ansvaret (som mange krisesentre trenger) bør det rettes mot lovens §2.

Med bakgrunn i dette mener Krisesenteret for Molde og omegn IKS at lovteksten «så langt som råd er» bør stå.

Vi mener at krisesenteret ikke skal opptre som part i saken, vi bør være objektive og søke barnets perspektiv. Vi skal ikke ha en rolle i vurderingen om barn skal ha samvær med den andre forelder under oppholdet på krisesenter. Det er en for alvorlig rolle for at det skal utøves etter skjønn, det bør ivaretas av rettssystemet.

Krisesenteret for Molde og omegn IKS støtter departementets forslag om at det blir tydeliggjort at oppfølging i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet. Vårt krisesenter har mange erfaringer med at det er utfordrende for våre beboere å få ny bolig etter brudd med voldsutøver. Mange får lengre botid enn nødvendig på krisesenter av den grunn. Vi skulle ønske at det ble stilt større krav til kommunene rundt spørsmål om bolig på lik linje som de må ved bosetting av flyktninger.

Vi vil samtidig peke på at det må være nok ansatte ved krisesentrene for å kunne ivareta alle oppgavene og samarbeidsmøtene som er i reetableringsfasen. Ansatte med kompetanse på lik linje som i de samarbeidende tjenestene.

Vårt krisesentertilbud dekker et areal på litt over 6200 kvadratkilometer. Krisesenteret ligger sentralt fra mange av stedene, men fra en del av vårt areal kreves det ferge for å komme til oss. Dette kan være problematisk da det ikke går ferge på nattestid og på helligdager kan det være få ferger som går. Samtidig er busstilbudet sparsommelig ute i bygdene og enkelte steder går det for eksempel ikke buss på søndager. For voldsutsatte uten bil kan det være en utfordring å komme til oss. Dette berører spesielt ei gruppe som i utgangspunktet er sårbare; kvinner med innvandrerbakgrunn, gjerne familiegjenforente som ikke har rettigheter knyttet til norskundervisning. Disse har få eller ingen annen familie i nærheten og ofte liten mulighet til å knytte vennskap.

I slike tilfeller har vi dekket taxi. I tilfeller der taxiregningene har blitt høye har vi av og til fått NAV-kontoret i tilhørende kommune til å betale, det er ingen automatikk i dette. Vi dekker taxi for flere av dem som kommer hit for midlertidig boopphold når de ikke har mulighet for å komme seg hit selv. Det er for flere av våre beboere en større utfordring å få betalt parkeringen mens de bor ved krisesenteret. Noen kommer hit uten penger, men har bil med seg. Vi har ingen parkeringsplasser knyttet til vårt senter.

Det er vanskelig å si hvor mange som lar være å komme hit grunnet mangel på skyss. Det er tenkelig at det vil øke tilgjengeligheten for noen om det blir en refusjonsordning som administreres av Helfo eller NAV. Med tanke på personvernet burde det kanskje være at aktuell kommune dekker etter krav fra krisesenteret? Kriterier over hvem som får dekt reisen?

For dagbrukere har vi ingen erfaringer med at dette er utfordrende. Mange ønsker samtaletilbud digitalt eller via telefon.

Flytting mellom senter blir i de fleste tilfeller gjort av faglige eller sikkerhetsmessige årsaker. Disse flyttingene betales ofte av NAV. Om den voldsutsatte har egne grunner til å bytte krisesenter betales det av den voldsutsatte selv. Om kommunen skal betale for overføring til et annet senter mener vi at det skal foreligge faglige eller sikkerhetsmessige grunner til det.

Krisesenteret for Molde og omegn IKS støtter departementet i de vurderinger som er gjort i forbindelse med kap. 11.

Arbeidet som blir utøvd på krisesenteret bør bli dokumentert i et journalsystem – på lik linje med alle andre kommunale tjenester. Vi er ofte innkalt som vitner i rettsaker og for rettsikkerheten til de voldsutsatte kan ikke vi som vitner ta ting på «husken».

Vi utfordrer departementet til å endre §2 a. eit krisesenter eller eit tilsvarande med gratis, heilårs, heildøgns, trygt og mellombels butilbod.

Grunnen til dette er at tilsvarende er ikke ofte godt nok.

Videre: Kommunen skal sørge for god kvalitet og faglig forsvarlighet på tilbodet, mellom anna ved at dei tilsette har kompetanse til å ta vare på dei særskilde behova til brukarane.

Ved å benytte begrepet faglig forsvarlighet i lovteksten så kan ikke kommunene hvile seg på å bruke frivillige vakter, bygg uten alarm osv.